ØYER OG TRETTEN HISTORIELAG 2003 · 2016. 2. 21. · gardsbruk” frå 1953 seier at Solberg skole-gard hadde 10 da mold og sandjord, 15 da anna jordbruksareal, 30 da skog, 30 da

ØYER OG TRETTEN HISTORIELAG 2003

1

ØYER OG TRETTEN HISTORIELAG2003

Redaksjon:Lars Holmen Oddvar Stensrud

Geir Korslund

2

Dale-Gudbrands Trykkeri a.s, Tretten.ISBN 82-7275-127-5

3

InnhaldKjære lesar .......................................................................... 7

Gunnar B. Styve Skulegardar og lærarjord .................................. 12

Oddvar Stensrud Dødsulykke i Veslefossen høsten 1944............. 15

Asbjørn Dahl: Fåberg-kvinne med oppvekst i Øyer ................ 18

Lars Holmen: Barnedrap i Midtbygda i 1724.......................... 21

Kjell Elvestad: Noen krigsminner ............................................. 25

Red: Farmere i Wisconsin med røtter på Tretten ...... 28

Oddvar Stensrud: Om Hybelen...................................................... 33

Lars Holmen: Jens Skanke – ein uvanleg prest i Øyer ............ 35

Christel Rønning: Litterær vandring langs Tjodvegen................... 40

Kjell Haugerud: Ole Torgersen Gillebo - stortingsmann og hjemmets mann .................... 52

Red: Slagsmål til seters i 1669.................................. 62

Lars Holmen: Om leiermål for 300 år sidan............................ 65

Red: Glimt fra arbeidslivet........................................ 72

Bøker og hefter til sals .......................................................................... 79

4

Omslagsbilde:Botrudsetra på Hornsjøen ca. 1935. Kubølingen kjem heim til kvelds. Lars Botrud til venstre på bildet.Dei andre er ukjende. Fotograf: H. Grone. Ottar Moe, Øyer, eig bildet.

5

Kjære lesar!

Så er vi her igjen med enda ei utgave av ”I gamle fotefar”. Det er likespennande kvart år om det lykkast, og det har det gjort, også i år. Somdu vil sjå av innhaldslista, er det svært variert stoff, og vi har tru på atdu vil finne noko av interesse.

Og vi er støtt takksame for bidrag. Trur du deg ikkje til å skrive sjølv,så kan du ta kontakt med ein av oss, så kan du fortelja, og vi skrive.Målform vel du sjølv!

Så til slutt: Hjerteleg takk til alle som har gjeve oss bidrag med tekster,bilder og opplysningar av ulike slag!

Øyer/Tretten vinterdagen 2003

Helsing frå oss i redaksjonen

7

Her i bygda kjenner me til klokkargarden iØyer, klokkargarden på Tretten og skule-gardane Dulven og Vik. På desse stadenehar det vori drivi allsidig jordbruk i lengretid. Både på Dulven, Vik og på Solbergklokkargard på Tretten har det i tillegg voriskogteigar der ein kunne hogga både ved ogtømmer. Ved dei andre skulane i Øyer vardet større eller mindre hagar.

Denne samanhengen mellom husrom ogdyrkingsjord for klokkar og lærarar i bygdaer så og seia nedfelt i lovs form, m.a. i Lovom Almueskolevæsenet på Landet frå 1860.I § 24 i denne lova heiter det: ” I enhverSkolekommune skal der, med eller uden Bi-drag af Amtsskolekassen, i det mindste tilen af Lærerne anskaffes Familiebolig medhosliggende Jordvei af saadan Størrelse, atderpaa mindst to Kjør kunne fødes og enHave anlegges.”

For klokkaren og klokkarstillingen seierden same lova: ”Er skolelærerbestilling for-enet med en Kirkesangerpost, kan oven-staaende Bestemmelse ansees opfyldt vedden Klokkergaard, som enten haves, eller iOvereensstemmelse med (…………) ud-lægges, eller hvor der ikke er Adgang vedden Jord, som af Præstegaarde i saadantØiemed er eller bliver afgivet.”

Før 1860 var omgangsskulen den vanle-ge skuleformen i Norge. I 1840 var 92 % avskuleborna knytta til omgangsskulen. I1853 hadde berre omlag 16 % av skulebor-na ein fastskule å gå til. Men det var storskilnad frå prestegjeld til prestegjeld påskuletilboda. Sentrale politikarar på dennetida tok til orde for at prestegjelda skulle taansvar for å greia minimumskrava i skulelo-va – og at staten etterpå skulle støtta oppmed tiltak. Dei folkevalde kommunestyra,formannskap og skulekommisjon måtte fåstørre ansvar og med det skapa større inter-esse for skuleutviklinga. I mange bygderveit vi at ivrige sokneprestar var viktige på-drivarar i denne prosessen. I Øyer var detein slik – sokneprest Niels Christian Nissen( 1803-1869).

Øyer klokkargardSkulelova av 1827 bestemte at det i kvartprestegjeld skulle vera minst ein fastskuleder klokkaren samstundes var lærar. I Øyerkom det til å bli ein lang og hard strid førdette vart gjennomført. Tor Ile seier det slik.”Det er full ingor kommunesak som harvekt større røre i bygden hell den om fast-skulen” Sokneprest Nissen, ” ein varm sku-levenn, kunnog og dyktog –” arbeidde ivrig

Skulegardar og lærarjord i ØyerGunnar B. Styve:

Dei gamle folkeskulane i Øyer slik me kjenner dei, lat oss seia før og etter midten avførre hundreåret, hadde husvære for læraren med familie i eller ved skulen. I tilleggvar det dyrkingsjord, mykje eller lite, anten eit bruk der ein m.a. kunne halda husdyr,eller berre ein hage der det var råd å dyrka poteter, grønsaker, frukt og bær. I jord-brukslandet Norge var det liksom utenkjeleg å ikkje dyrka jorda dersom ein buddeslik til. For mange er det vel slik den dag i dag.

8

for at fastskulen skulle innførast. Tor Ileskriv om ein omfattande prosess over langtid – om møte, innstillingar, protestar ”frågardbrukere i Øyer prestegjeld - ”og til ogmed om rettssak . –”ein lang og beisk strid,som drog ette seg søksmål og anna vondt –”Bakgrunnen for dette var m.a. lovpåbodetom at folket i krinsen der fastskulen låg,skulle ha det økonomiske ansvaret for fast-skulen.

Resultatet vart likevel at fastskulen vartinnført i Øyer sokn, klokkar og lærar fekkhus og heim og jord. Husa høyrde til klok-karen, Johannes Arnesen. Han selde dei tilØyer kommune i 1863, og jorda var leigdunna prestegarden av sokneprest Nissen, eitjorstykke som kyrkjeministeren i 1847 ka-rakteriserte slik –”det omhandlede Jord-stykke indeholder 4 Mål Ager, og at detEngeland, der vel er af temmelig Udstræk-ning. men klippefuldt, i det høieste har afgi-vet 2 Vinterlæs Hø om Året.”

I 1946 fekk skulestyret eit stort problem.

Arne Opheim, mangeårig lærar ved Vidar-heim skule og klokkar i Øyer kyrkje, sa oppstillinga både som lærar og som klokkar.Heilt sidan klokkargarden vart til, hadde læ-rar og klokkar vori same person. No var detei ny tid og ein ny situasjon. Sokneprestengjorde framlegg for skulestyret om å lysa utbåe stillingane samstundes, men saka vartutsett. Så vart det tilsett ny klokkar – RolfTellander. Men han er ikkje lærar, og skule-styret er redd for at klokkargarden ikkjelenger skal vera skulestad for Vidarheimkrins. Det vitnar i ettertid nesten som panikknår skulestyret lagar skriv til Kyrkje- ogUndervisningsdepartementet og seier atskulestyret ikkje går med på at Øyer klok-kargard fyrst og fremst blir lagt til klokkar-posten ved Øyer hovudkyrkje. Garden harvori skulestad og lærargard så lang tid at eianna ordning ville vera unaturleg. Skulesty-ret seier vidare at lærarposten framleis ikkjeer tilsett, og at skulestyret vil søkje å ordnedette på beste måte både for skulen og kyr-

Klokkargarden i Øyer etter at den vart privat eigedom.

9

kja I oktober 1948 kjem svaret frå departe-

mentet. Det er Kyrkjedepartementet somhar rådvelde over Øyer klokkargard, og gar-den skal disponerast som klokkargard, stårdet i brevet. Skulestyret finn å måtta bøyaseg for departementet si avgjerd, og søkjerom å få løyve til å disponera skulesalen iKlokkargarden. Slik løyste saka seg til bes-te for alle partar, ikkje minst for dei mangeelevane som fekk gå dei fyrste skuleåra påKlokkargarden i ein heimleg atmosfære derdet alltid var nokon som stod ferdig medhjelp til å løysa små og større problem.

Aslaug og Rolf Tellander flytte inn iklokkargarden i 1947 då Tellander vart til-sett som klokkar. Den tidlegare klokkaren,Arne Opheim, hadde husdyr på garden,både ku og høner. Aslaug og Rolf Tellanderhadde også husdyr: ku, sau, grisar og høneri ulike periodar.

Tretten klokkargardI bygdeboka seier Tor Ile at skulestyret i1862 prøvde å finna ein høveleg skulegard inærleiken av kyrkja på Tretten. I 1867 og1874 var det både salg og attendekjøp avein del av eigedomen. Men bygging av læ-

rarbustad vart sett i gang. Et-ter ”kluss og klage” vart detheile nedrivi og oppattbygd,og i 1869 vart både hus oghage tekne i bruk.

Bygdeboka nemner ellesat seterbolet på Holmsetravart unnaselt i 1896. Den22.april 1940 vart vånings-huset og stabburet på klok-kargarden skoti i brann avtyske tropper som rykte inn iTretten sentrum medan folkmåtte røma til skogs .

6. juli 1940 drøfta skule-styret oppattbygging av

husa. Byggenemnd vart vald, og i oktobersame året vart planar og teikningar god-kjende, og arbeidet igangsett. ”Norskegardsbruk” frå 1953 seier at Solberg skole-gard hadde 10 da mold og sandjord, 15 daanna jordbruksareal, 30 da skog, 30 da ut-mark. Av husdyr var det 2 kyr, 1 ukse, 2ungdyr, 1 gris og 8 høns.

Dulven skulegardTor Ile seier at Dulven var den fyrste krin-sen på Tretten som fekk eigen skulegard.Kommunen kjøpte garden for 550 spd. låntav Opplysningsvesenets fond. Skulegardenvart teken i bruk i 1876. Læraren JakobIversen fekk årsavgifta nedsett som ”et er-kjentlighetsbevis for hans fortrinlige bruks-måte av skolegårdens jordvei”. Tor Ile nem-ner også at husa på Dulven skulle setjast istand med tømmer hoggi i Vik skuleskog,og at ny skulebygning med lærarbustad vartsett opp i 1897-98.

Berre to lærarar til kom til å bruke Dul-ven skulegard. Den eine var GudbrandNordtorp som var lærar ved skulen i 44 år –frå 1877 til 1921. Den andre var Ingvar Hy-len som tok over etter Nordtorp og heldt på

Klokkergarden på Tretten vart oppattbygd i 1941.

10

til 1961.Vik skulegardBygdeboka for Øyer fortel at kommunenkjøpte Vik til skulegard for ” Nord-med-lin” for 850 spd. i 1872., at garden føder 5-6kyr og har bra skog. Garden har seterhus påRoåker.

Einar Høistad kom som lærar til Vik i1937 etter Jakob Haraldseid. Marie og Ei-nar Høistad dreiv også skulegarden den tidadei var der. Aud Gjengedal, dotter deira,fortel at ho minnest Vik som eit lite små-bruk med skrinn jord. Fjøset hadde plass til4 båsar, kalvar, gris og høner.

Det hadde truleg og vori sauer der tidle-gare. Dei hadde ikkje hest, det måtte deilåna når det var nødvendig. Elles var det åbera og bruka handemakt til alt arbeid. Audhugsar at dei hadde innejente og leigd som-marhjelp Der var ein stor hage med potet-stykke og bærbusker. Ei tid dyrka dei ogkorn som dei skar med skyru og treskja med

eit gamalt treskeverk. Halm og agner vartbløytte til for. Dei mjølka med hand ogmjølka vart sendt til Ysteriet med mjølkebi-len. Kyrne beitte på begge sider av jernba-nelina. Nedanfor lina stod det ein gamallåve.

Aud hugsar Vik som ein stille plass. Detvar ikkje så mange å leika med utaom sku-leelevane, så det var ofte naturleg å fylgjaein eller annan av elevane heim att etterendt skuledag. Ho hugsar ein del frå krigså-ra, serleg har eitt minne festa seg. Seint einkveld banka det på glaset utafor glasveran-daen. Der stod ein tyskar i uniform. Deiskvatt, men så var det berre det at dei måttesløkkja eit lys som dei ikkje hadde hugsa åblenda for.

” --- anskaffe Familiebolig og en Haveanlegges. ”Etter landsskulelova frå 1860 vart det eithovudkrav til kommunane å byggja faste

Skuronn på Dulven med skyru, band og rå. Frå v: Agnes Hong, (Haugen) (1910-1999), lærarenIngvar Hylen (1894-1971) med borna Ivar, f. 1926 og Magni, f. 1924. Biletet er frå 1930.

Det er utlånt av Liv Halstenstad.

11

skular. Frå slutten av hundretalet og fram1920-talet vart det bygd fleire barneskular iØyer: Torsheim 1898, Engelund 1900, Vest-lund 1900, Solvang, Vidarheim og Aurvollstod alle ferdige i 1915. Ved dei fleste sku-lane vart det kjøpt tomt til hage, om detikkje alle stader var like god grunn.

Jord og hus til læraraneDet er interessant at me her i Øyer har 2skulegardar utaom klokkargardane. Tankenom ei ordning med jord og hus til lærarane ibygda finn me ikkje berre i skulelova av1860, men og i dei drøftingane som gjekkføre seg lenge før. For styresmaktene varspørsmålet om lærarløn eit sentralt tema alti byrjinga av 1800-talet, ved sida av spørs-målet om fastskule kontra omgangsskule.Skulestellet utover landet gjekk på sitt vis,men det var svært store skilnader, alt etterkva midlar dei ulike bygdene hadde og kvasyn som var avgjerande i folket. Mangeprestar som såg framover, tala sterkt forauka lærarløner, og hevda at ”…en Gaard-

skarl har nu omstunder paa mange Stederstørre Løn end en Skoleholder”.(TorsteinHøverstad: Norsk skulesoge s.336) Statenburde ta pengar av Opplysningsfondet ogkjøpa ein liten lærargard. Ein slik skulegardvert staten si eige – han måtte ha høvelegehus og foring til eit par kyr, 3-4 sauer oghamn. I tillegg skulle læraren ha løn i peng-ar. Slik ville læraren koma i ein mykje friarestilling, kjenna seg som bonde mellom jam-likar, og heile skulearbeidet ville gå betre.

Avsavn for jord og husDet er grunn til å tru at desse tankane omhus og jord til lærarane har gjevi seg prak-tiske utslag, både gjennom skulelova av1860, som alt er nemnt, og dei skulegardanesom me har her i bygda og som finst i andrebygder.

I 1897 hadde Øier Lærerforening møte iklokkargarden i Øyer. Av sakene som varoppe, hadde dei m.a. eit tilsendt rundskrivder medlemmene skulle svara på ”Spørgs-maal vedkommende Lærernes Kaar.” I

Vik skulegard 1952. Foto: Widerøe.

12

svara som Lærerforeningen kom fram til,står m.a. dette: ”Af Kommunens Lærerehar de 6 Bolig og Jord. Af de øvrige har 3Afsavnsgodtgjørelse paa 40-50 kr, hvilkenGodtgjørelsen ansees at være forliden.Smaaskolelærerinden har ingen af Delene.Lærere med Skolejord betaler den paa Jor-den hvilende Matr.Skat.”

Hoppar me fram til 1935 og ser på skulesty-ret sitt framlegg til ”fylkesskulekassa” for1935-36, får 5 lærarar (mannlege) avsavnfor jord med 300 kroner på kvar. På detsame budsjettframlegget er 2 kvinnelegelærarar sett opp med kr 200,- og kr 33,67som ”avsavn for hus”. Fylket dekkjer 50 %av dette, både når det gjeld jord og hus.

”Avsavn” er eit slags vederlag eller til-skot. I Norsk Riksmålsordbok for 1983 stårdenne definisjonen: ”avsavn ”(gno.atsakni)tap som eier (ell. bruksberettiget) lider vedat han uberettiget hindres fra å tilgodegjøreseg sin eiendom ell. sin bruksrett”, og ”av-savnsgodtgjørelse: godtgjørelse for lidt av-savn”.

Ordningen var slik at det var dei læraranesom sjølve hadde hus eller som leigde hussom fekk (eller burde få) ”avsavnsgodtgjø-relse”.Det er ikkje klårt, men det er grunn tilå spørja om denne løyvinga som den einskil-de læraren fekk, var ei slag ”erstatning” forhus og/eller jord som kommunen burde ståfor, men som lærarane ikkje fekk? Vidare erdet grunn til å merka seg at det var deimannlege lærarane som fekk ”avsavn forjord”, dei same lærarane som hadde post veddei ”store” skulane med hus og hage til.”Lærarinnene” leigde ofte hus utanom sku-len, dei hadde ”småskulepostar” med min-dre timetal og med det mindre løn - eit un-derleg og urettferdig system etter våre da-gars måte å vurdera på. Med små endringarheldt dette mønsteret seg, både til og etterkrigsåra. I 1940 vart ”avsavn” endra til ”ve-

derlag”. Eit nytt lønnsssystem vart innført i1948 da lærarane gjekk over på Statens løns-regulativ. Med det fall denne ordningen meddet gamalmodige namnet ”avsavn” bort.

Skulegardar og skuleskogDei lærarane som budde på skulegardane ogklokkargardane, fekk ikkje noko ”avsavns-godtgjørelse”. Skulegarden eller lærargar-den var ein del av lønssystemet. Dei somdreiv desse bruka, måtte betala jordleige tilkommunen. Frå skulestyreprotokollen for1951 finn vi ei slik sak. ” Referert utskriftav møteboka til Øyer kontrollnemnd, avd.fast eigedom om fastsetting av høgste lovle-ge jordleige for Dulven, Vik og Solberg læ-rargardar. Dulven kr 180,- pr. år, Vik kr475,-, Solberg kr 290,- pr år. Saka blir ut-sett. Når det gjeld Dulven skulegard blirsaka sendt attende til kontrollnemnda somblir bedd om å fastsette leiga med full ved-rett også i skulegardsskogen”.

Men sjølv om ein hadde ”full vedrett”,var det strenge reglar for tømmerhogst iskogen. I 1935 seier skulestyreprotokollen:”212 st. trær utblinket i Tretten klokker-gards skog blir, med forbehold av herreds-styrets godkjennelse, aa utdrive i vinter”.Og vidare: ”Kretstilsynet ved Aurvoll skolebemyndiges å forestå driften av utblinkettømmer i Tretten klokkergards skog”

Også ved Dulven vart det tømmerhogst.Frå 1945 heiter det: ”Kretsformannen blirpålagt å få i gang blinking og hogging avtømmer og ved i Dulven skog”. Og i Vikvart det i 1946 bestemt ”…å hogge tømmeri Vik skuleskog til låve på setra - og salg avoverskytande”. Kretstilsynet får fullmakt tilå ordne dette. Krinstilsynet hadde ikkje ber-re fullmakt og plikt til å stå for tømmerhog-sten, men dei måtte også leggje fram rekne-skap for drifta. Overskytande for evt. salgvart sett inn på det såkalla gardsfondet. Det

13

ser ut til at dette fondet skulle eller kunnenyttast til beste for garden etter søknad tilskulestyret. I 1950 får skulestyret skriv fråformannen i tilsynsnemnda for Dulven sku-le om midlar til grusing av skulevegen oggjerde langs vegen. Vedtaket lyder på at for-mannen får pålegg om å få grusa vegen.Pengane blir å ta av Dulven skules gards-fond. Spørsmålet om gjerde står ut til sei-nare, heiter det i vedtaket. Så gardsfondetvar ikkje nokon pengebinge for frie valg.

Tor Ile seier at ”Skogen er ei herlegheit åtVik, vekstleg og god gje han flust åt gardaog enda någå attpå. Somme tå skulhusom iTrette er det hoggje temmer åt i Vik skule-skog” Korleis gardsfondet vart nytta får eineit godt bilete av i ei sak frå 1952 der det varsøkt om løyve og midlar til ombygging avfjøset på Vik skulegard. Vedtaket seier at”Skulestyret rår til at det blir gjeve løyve tilå byggja etter alternativ I. Utgiftene blirtekne av gardsfondet ved Vik skulegard sålenge dette rekk. Restsummen blir førebelsteken av post (…..) og blir seinare å føre at-tende over budsjettet ved sal av tømmer fråVik skulegard neste vinter. Ein føreset vi-dare at jordleiga blir sett opp tilsvarandeverdiauken av garden. Saka blir sendt Øyer heradstyre til avgjerd.”

Ny tid og nye krav. Den gamle garde sluttarAt jorda og bruk av jorda er av verdi for vel-ferd og trivsel og avgjerande for det daglegbrød, kan alle som opplevde siste krig ogtida før, skrive under på. Små og store bruk,åkerlappar og hageflekker vart utnytta medfantasi og skjønsemd. Når det gjeld skule-gardane og hageflekkene som høyrde tilskulane, gjeld mønsteret også sjølsagt desse.

Frå 1945 vart livet lettare på mange må-tar. At bruken av jorda ikkje lenger fekksame verdi som tidlegare, er eit anna og stør-re emne som ligg utafor denne artikkelen.

Mellom 1945 og 1965 slutta så mange avden eldre lærargenerasjonen i Øyer, at einkan nesten kalla det eit generasjonsskifte.Jordbruket på dei små skulegardane gav velheller ikkje inspirasjon til å driva på lengerenn nødvendig. Alt frå 1953 er det år for årlikelydande saker i Øyer skulestyre: ”Bort-leige av jord. Forpaktning av jord ”. Og søk-nadene vart år for år alle godkjende mot atvedkomande lærar betalte den jordleigasom var fastsett. Dette galdt Dulven skule-gard, Solberg klokkar- og lærargard og etterkvart også Vik skulegard. Då Einar Høistadtok mot lærarpost på Aurvoll skule, og Vikskule vart slegen i hop med Aurvoll, vart detogså aktuelt å leige bort husa på Vik.

Vik blir fyrst leirskule – nå private bustaderI 1964 vart Vik kjøpt av Oppland Skogsel-skap som sette husa i stand til leirskule. Detvart gjort berre små endringar med hovud-bygningen. To rom vart til eitt i første høg-da, eit stort rom i andre høgda vart sovesal,resten var uendra. I fjøset vart det mellomanna også toalett og dusjar. Fjøstrevet varttil ei stor peisestove og eit par sengerom.Det gamle stabburet vart soverom med plasstil 16 køyer i alt – 8 i kvar høgd, og eldhusetfekk også 6-8 sengeplassar.

Leirskulen kom i gang i 1967, og vartdriven nokre år. Men sist i 1970-åra gavSkogselskapet skulegarden Vik attende tilØyer kommune, utan vederlag, mot at detframleis skulle drivast leirskule der. MartaSkjellhaugen vart tilset som husmor alt fråstarten og hadde denne stillinga i alle deiåra leirskulen var i drift.

Men etter nokre år gav også Øyer kom-mune opp denne aktiviteten, og i 1989 varthusa selde til private. I dag er leirskulenombygt til to bustadeiningar: Det som opp-haveleg var fjøset, vart ei eining, hovudbyg-ningen, stabburet og eldhuset ei annan. Densiste er nå feriebustad.

14

Dulven blir barnehage og grendehusOgså på Dulven er det framleis kommunensom eig skogen som høyrde til skulegarden.Jorda er bortleigd til naboar, men inne i dengamle skulebygningen er det framleis ungarsom syng og skrålar. Det er Dulven barne-hage A/L som har leigd skulebygningensom ellers fungerar som grendehus for Dul-ven krins.

Solberg blir bustadtomterAv den gamle Solberg klokkargard er detlite att av sjølve garden, det meste er selt tilprivate hustomter. Også hovudbygningen erseld. Einast ein liten skogteig er framleis ikommunen si eige

Øyer klokkargard blir seld til privateI Øyer klokkargard er det slutt på husdyr-haldet. Aslaug og Rolf Tellander kjøptehusa i 1971, og har seinare betalt tomteleigetil kommunen. Jorda er det Staten som eig,og den er bortleigd til jordbruksføremål.

Og dei gamle hagane ved skulebygningane iØyer, med sine bærbusker, gulrotsenger ogandre hagevekster, er borte. Behovet for ut-viding av leikeplass og nye skulebygningarhar gjort kort prosess med ein del av detsom var tidlegare lærargenerasjonars gledeog sorg innan hagedyrkingens kunst. Menden gamle Solvang-skulen har teki det storesteget inn i ei ny tid med nye utfordringar iteneste for sport og friluftsliv. Ein ny Sol-vang skule har vaksi fram på nye tomterlenger nord.

Hundre og femti år er ein lang periode nårdet gjeld samfunnsendringar. Undervis-ningsformer og -tilbod har skifta svært pådenne tida. Det same har og arbeidstilhøveog lønsvilkår for lærarane, til det betre, fårein tru. Det var kanskje ein ”romantisk” idesom låg bak lovparagrafen av 1860 om at

det burde –”anskaffes Familiebolig medhosliggende Jordvei -” til læraren. Lærarensom ” - bonde mellom jamlikar ” som nokreav dei styrande fyrst på 1800-talet såg someit ideal – eller læraren som offentleg tene-stemann på Staten sitt lønsregulativ,- tja ,kva skal ein seia ?

Skriftlege kjelder:Protokollar for Øyer skulestyreHøigård/Ruge. Den norske skoles historieTorstein Høverstad: Norsk skulesoga/ Det store interegnum1739-1827Lov om Almueskolevæsenet paa Landet 1860./Faksimiletrykk.Protokoll for Øyer lærarlag.Tor Ile : Bygdabok for Øyer IVOla Rybakken: Øiers folkeskole i 1890-åra (I gamle fotefar1996)Liv Halstenstad: Dulven skole - en fin vokseplass (I gamle fotefar 1996)Jorunn Bjørnstad Sjøli: Oppvekst på Tretten 1928-46 (I gamle fotefar 2002)

Ingvar Hylen med høybør på låvebrua. Jørgen Stensrud sittende. (Ca. 1937).

15

Det var nokså stor vannføring i Lågen pådenne tida. Under otringen hadde de kom-met seg over på vestsida av Hovdeøya ogsluppet seg ned i strømdraget ved Veslefos-sen. Trolig hadde de kommet så langt ned istrømmen at de ikke klarte å ro båten opp-over igjen, men ble ført med strømdragetned mot Veslefossen. I øvre delen av fossenvar det den gangen en stor stein som stakkopp av vatnet. Båten drev inn mot dennesteinen, og de to kom seg opp på den.

Forsøk på redningArne Bjørnhaug som var tjenestekar på enav Hovdegardene, hadde sett at båten ble tattav strømmen og varslet andre. Derfor komdet folk til hjelp forholdsvis fort. Ole Mæh-lum var en av dem. Han var på den tidenkontrollassistent i Musdal, og denne dagenvar han på en av Hovdegardene. Ole Holmensom da var 19 år, var denne dagen i Lågåton.Han og Ottar Stende, brukeren på garden,var også av de første som kom ned til fossen.

Dødsulykke i Veslefossen høsten 1944Oddvar Stensrud:

På ettermiddagen den 16. oktober i 1944 var Marie Mosveen og far hennes, AntonHaug, fra Roterudbygda i Fåberg, ute og fisket med oter i Lågen like opp for Hovde-øya. Marie var gift med Thorleif Mosveen, og de bodde da i Kampen, ei stue somligger nede ved Lågen på østsida litt ovenfor Hovdefossen. Denne fisketuren endtemed tragedie.

Veslefossen 2003. Foto: Oddvar Stensrud.

16

De prøvde først å sette ut ei åfløye for åredde de to ute på steinen. I forstavnen avdenne ble det festet et tau for at mannskaperinne på land kunne holde igjen så båtenikke skulle bli ført for langt ned i strømmen.Ole Holmen som hadde en del erfaring medå ro, sa seg villig til å ta den jobben. OleMæhlum var også med i åfløya. De roddeutpå til de var midt opp for steinen, og så bleåfløya sluppet med strømmen ned mot stei-nen.

Men det viste seg at når tauet ble stram-met fra land, ble forparten av åfløya pressetned i strømmen og gikk full av vatn. De to ibåten måtte da hoppe ut. Ole Mæhlum somkunne å svømme, hoppet først. Ole Holmenvar ikke svømmedyktig, og da han måttehoppe ut av båten, prøvde han å klamre segtil Ole Mæhlum. Begge holdt da på å gåunder i vannmassene. De som var på land,sleppte da etter mer tau, slik at både åfløyaog tauet drev med strømmen nedover. OleHolmen fikk tak i tauet med ene handa oghengte seg fast i det. Dette var nok i siste li-ten, for da han ble dradd i land, var han be-visstløs. Men handa han holdt i tauet med,hadde et så fast grep at de fikk den nestenikke løs.

Ole Mæhlum klarte av egen hjelp å karreseg i land lenger nede i fossen.

Nytt mislykket redningsforsøkEtter dette mislykkede forsøket forstod hjel-pemannskapene at de måtte prøve andremåter for å redde de to ute på steinen.

Det ble da rodd over et tau som ble festetmed ene enden inne på land, og den andreenden ute på øya. Tauet ble plassert slik atde to ute på steinen nådde i tauet. Hensiktenvar da at de med å holde i tauet med hen-dene, skulle prøve å dra seg i land. Faren varden første som skulle prøve dette.

Men det viste seg at med det lange spen-net på tauet, ble dette for slakt, og da man-

nen ble dradd overende i strømmen, ogtauet ble strammet til, kom det ned i vatnet.Følgen ble at mannen ikke klarte å holdeseg fast i tauet, men måtte slippe dette. Hanble da ført med strømmen nedover i fossenog ble borte.

Tysk hjelp!Det begynte nå å bli hektisk for hjelpe-mannskapene. Det hadde begynt å regne sådet var fare for at elva ville vokse. I tilleggble det mørkt. Det ble da gjort opp bål, bådeinne på land og ute på øya slik at en kunneskimte steinen og ho som fremdeles satt derute. Disse bålene ble sett både oppover påSør-Tretten og i Musdalsbaksida utoverkvelden og natta.

Tauet som ble brukt, var krisevare - detvar papirtau! Det hadde derfor bløtnet heltopp. Det ble da hentet en stålvaier fra dettyske lageret på Smedstadmoen, og en deltyske mannskaper, både militærpoliti og an-dre militære, kom også til stede. Stålvaierenble trukket over til øya, strammet og festetbåde inne på land og ute på øya. Med kjet-tinger og stropper ble en båt festet til vaie-ren slik at en med et tau kunne dra båten utetter vaieren.

Reidar Formo som da var 24 år, boddehjemme på Formo. Telefonsentralen i bygdavar der på Formo, og slik fikk Reidar redepå hva som foregikk nede i Veslefossen. Oghan drog da ned dit. Det var da blitt sent påkveld og helt mørkt, men en god del folk varkommet til, både på land og ute på øya. Detble spørsmål om noen ville prøve på nytt ogvære med utpå i båten. Reidar meldte seg tildette.

Vaieren var nå trukket slik at den kom påutsiden av steinen, for der var det ikke så stristrøm. Hensikten var da å prøve å få draddbåten dit ut og prøve å få Marie over i båten.

Reidar foretalte at det var en nestenuhyggelig og nifs stemning da han gikk i

17

båten. I det flakkende lysskjæret fra bålenekunne han skimte det hvite ansiktet til Ma-rie ute på steinen. Ho hadde sittet der i fleretimer, i en tynn kjole i regnværet og mørketog sett sin far bli borte i fossen.

Redning for MarieDet viste seg at den stramme vaieren klarteå holde båten oppe i strømmen. Å få draddbåten til utsiden av steinen, gikk forholdsvisgreitt. Der var det ikke dypere vatn enn atReidar kunne gå ut av båten og få slengt ettau til Marie som hun fikk festet rundt seg.Reidar fikk da hjulpet henne opp i båten, ogde ble begge dradd inn til land. Vel inne påland segnet Marie om - av utmattelse ogspenning etter å ha sittet på steinen i fosseni mange timer. Dr. Hekneby var kommet tilstede og tok seg av henne.

En dramatisk kveld ved Veslefossen varover. Klokken var da nærmere halv to omnatta.

Faren til Marie, Anton Haug, som var frasmåbruket Høstmælingshaugen i Roterud-

bygda i Fåberg, ble funnet dagen etter. Hanvar drevet opp på en stein i nedre delen avVeslefossen. Anton Haug var 64 år da hanomkom.

Jeg spurte Reidar om han hadde fått noen”påskjønnelse” etter denne redningsbrag-den. ”Nei, det hadde e eiller venta heill,”svarte han, men han hadde truffet ThorleifMosveen, mannen til Marie, ei tid etterpå.Han hadde da kommet bort til Reidar og tatthan i handa og sagt: ”Du fær ha takk da gut!Du veit vel å e takke deg for?”

Steinen som stakk opp i Veslefossen somde to ble sittende på, er senere skutt bort.Dette ble gjort fordi tømmeret under flø-tingen ofte stuket seg opp på denne steinen.

Kilder: Samtale med Ole Holmen, Ole Mæhlum og ReidarFormo.Oppslag i avisa ”Laagen” 17. og 18. oktober 1944Egne minner om det lærer Hylen på Dulven skole fortalteoss elevene dagen etter denne hendingen. Han var også medpå redningsaksjonen.

18

La oss begynne enda en generasjon lengerbak: Elisabeth Johannesdatter Bø fra Øyergiftet seg i april 1825 med Torger ArnesenDal fra Fåberg. De var henholdsvis 20 og 21år gamle. Han var da bruker på Nedre Dal –i bygdemålet kalt Nerdalen, og Elisabethflyttet dit. Disse to var artikkelforfatterenstippoldeforeldre.

Lønnetrær fra Nerdalen til BøEn sommerdag, trolig samme året, fikk debesøk av Ole Bø, bror til Elisabeth. Hanhadde med seg sønnen Johannes som da vari konfirmasjonsalderen. De må ha gått ellerridd den dryge veien til Fåberg for å sehvordan ungfolka i Nerdalen hadde det. Derså Johannes at det vokste store lønnetrær, ettreslag som ikke er naturlig utbredt så langtnord og så høgt opp som til Bø i Øyer, omlag 425 m.o.h. Han fikk med seg to ørsmålønnetrær med jordklump som han la pent itopplua si og tok med seg heim. Disse ørs-må lønnetrærne plantet han på sørsida avhovedbygningen med ca 30 meters avstand.Og der står de den dag i dag, store og ru-vende tuntre, snart 180 år etterpå. Alderenbegynner likevel å vises nå.

Kortvarig lykkeMen lykken ble kortvarig for det unge pareti Nerdalen. Juledagen året etter bryllupet,fødte Elisabeth ei datter, men den unge konadøde bare tre dager senere. Den nyfødtefikk samme navn som mor si. I kildemateri-alet finner en at både Elisabeth og Lisbether brukt om både mor og datter. Det siste vartrolig brukt i dagligtalen. Elisabeth Johan-nesdatter fikk bare to somre i sin nye heim.

Det var selvsagt ikke lett for den ungeenkemannen å ta seg av det nyfødte barnet,

Fåbergkvinne med oppvekst i ØyerAsbjørn Dahl:

Her skal det fortelles om Elisabeth Torgersdatter Dal, født i Fåberg, vokste opp iØyer, men kom som nygift tilbake til fødestedet og levde der resten av sitt lange liv.Hun døde 87 år gammel. Hun fikk en skjebne langt utenom det vanlige – både pågodt og vondt.

Elisabeth Dal, f. 1826, oppvokset på Bø,gift til Nerdalen i 1845

19

så han overlot henne snart til besteforel-drene hennes på Bø, og hun vokste opp der.

Hvordan gikk det så med Torger, far hen-nes? Samme året som han opplevde sitt livsstore tragedie, hadde han overtatt garden et-ter mor si, Kari Olsdatter, som var kommetfra en av Brynsgardene i Øyer. Hun var blittenke 6 år før. Mannen hennes, Arne Dal,døde bare 43 år gammel.

Torger ble nok en knekket mann, bådefysisk og psykisk, så i 1835 solgte han gar-den, og 7 år senere ble den solgt videre tilErik Engebretsen Nordhove. Torger levdesom føderådsmann i Nerdalen til han døde i1877, 73 år gammel.

Erik går på frierføtterErik Engebretsen var ungkar da han kom tilNerdalen, født i 1820. Han begynte snart åtenke på at han kunne trenge ei kjerring pågarden. Kanskje hadde han fått et tips av fø-derådsmannen Torger, om at det ikke haddevært så ueffent å dra opp til Bø i Øyer på fri-erferd? Kanskje hadde han ved selvsyn settat den morløse Elisabeth kunne være noe åsatse på? Hun hadde saktens vært på besøk iNerdalen hos far sin.

Som tenkt så gjort. Da Erik var ferdigmed sik- og lågåsildfisket høsten 1843, droghan opp til Bø for å forhandle med bestefor-eldrene hennes om giftermål. Hun var dasnautt 17 år, og det kan nok hende at bådebesteforeldrene og hun selv syntes det varvel tidlig å binde seg til mannen og den gar-den der mor hennes fikk et så sørgelig ende-ligt. Erik, min oldefar, måtte dra heim meduforrettet sak

Men den gode Erik – som for lengst had-de tatt navnet Dal som etternavn – gav ikkeopp så lett. Da sild-tida var over neste høst,tok han med seg et kvartel med salta lågå-sild til besteforeldrene og prøvde igjen medfriskt mot. Og nå sa besteforeldrene JA! Eli-sabeth nikket forhåpentlig samtykkende.Dermed ble det bryllup - 25. november1845 – en måned før bruden fylte 19 år. Omdet var lågåsilda som gjorde utslaget, skalvære usagt! Kanskje var det føderådsman-nen, Torger, som var den aller gladeste i detbryllupet? Det måtte være overmåte hygge-lig for ham at hans egen datter og enestebarn var tilbake på garden som husmor.

Elisabeth og Erik fikk sju barn, herav togutter, Engebret og Tobias. Engebret fikktilbud om å ta over Sørhove der hans barnlø-se tante var gardkjerring. Tobias tok overNerdalen i 1887. Han giftet seg med Røn-naug Torgersrud fra Rudsbygda, f. 1865.

Men bestefar Tobias fikk heller ikke noelangt liv – han døde av kreft, 50 år gammel.

Her er vi på Bø i Øyer og ser ett av de to lønne-trærne fra Nerdalen i Fåberg. På bildet sees nå-værende eier, Ole Johannes Bø, oldebarn til Jo-hannes Bø som plantet dem, sammen med artik-kelforfatteren.

20

Begge foreldrene overlevde sønnen – farenmed tre år og moren med åtte. BestemorRønnaug satt att med en tungvindt gard og9 barn - det yngste var enda ikke årsgam-melt.

Urimelig føderådskjerring?En episode etter gravølet til Tobias, tyder påat oldemor Elisabeth ikke var så grei bestan-dig. Som skikken var, ble gravølet feiret trehele dager til ende, der alle som hadde hjul-pet til, møtte tredje dagen. Elisabeth og Erikhadde stor føderåd, bl. a. en viss mengdeinnkjøpt vevgarn. Fjerde dagen etter grav-ferden kom Elisabeth inn på kjøkkenet tilbestemor Rønnaug som hadde tatt kampenopp med hverdagspliktene igjen. Da sa fø-derådskona i en myndig tone at nå måtte

hun ha vevgarnet sitt, slik at hun kunnekomme i gang med veven! Bestemor tok enrask tur ned i fjøset for å se om det var noeigjen som kunne slaktes etter gravølet. Enrempling, dvs. en årsgammel kalv, fant hunå kunne ofre, slik at svigermors tålmod ikkebehøvde å tøyes lenger.

Når bestemor Rønnaug kom gjennom så brasom hun gjorde, med alle barna og en kre-vende gardsdrift, tror jeg det skyldtes flereforhold. Hun la dagen og framtida i Gudshender, – hun hadde god hjelp av bror sin,Ole Torgersrud og den dyktige husmannen,Lars Haugen. Og ikke å forglemme lågå-silda som hadde bragt hennes svigerfar ut avei lei knipe. Den var også god mat for enstor ungeflokk.

Utstyrskista til Elisabeth Johannesdatter Bø. Den står nå i Lisenga i Lismarka hos tippoldebarnetEinar Stensrud. På kista står det: Lisbeth Jehansdatter Bøe 1825

21

Beret Johansdotter er stemna for rettenTre dagar før dette rettsmøtet, hadde BeretJohansdotter, tenestejente på ein av Skåe-gardane, vorte arrestert og var nå stemnafor retten. Bagrunnen for stemninga var eitrykte i bygda om at ho skulle ha ”laget sigtil barsel” som det heitte, men at det ikkjehadde komme noko barn. Det var likeveleitt og anna som kunne tyde på at det herhadde skjedd svært alvorlege ting – at hohadde fødd barn i dølgsmål, men kvar varbarnet?

Det var innstemna i alt ni vitne til retts-møtet. Det var løytnant Fredrik Iversen, tid-legare eigar av garden og losjerande påSkåe, Lisbet og Samuel Skåden, som varhusmor og husbond på garden, Sigrid Skå-den, føderådsenke på Skåe, Mari Gunders-dotter, tenestejente på same garden, Beretseiga mor, Eli Jensdotter, Anne Gutormsdot-ter Vedum, Mari og Jon Bollviken. Vitna fårformaning om å vitne sannferdig, forteljadet dei veit, har sett og høyrt, og dei måsverje eid på at dei vil gjera det.

Alle vitna vedgjekk at dei hadde høyrtdette ryktet, og dei fleste hadde også sjølvesett at det såg ut som at ho Beret var medbarn. Mor hennes hadde også spurt henneom dette, men ho hadde nekta for det. Eit

par av vitna hadde også høyrt at det varhennes eigen husbond, Samuel Skåden,som var barnefaren. Sjølv nekta han blanktfor det og baud seg til å sverje eid på at hanvar skuldlaus, om det vart kravd. Ettersomdei innstemna vitna blir spurde, og dei for-tel, kjem dette fram:

Den 10. mars dette året hadde ho Beretvore sjuk og hadde lege inne i stua på gar-den der også dei andre folka på garden opp-heldt seg. I kveldinga hadde ho gått til fjø-set der ho og eit par andre tenestefolk haddesoveplassen sin. Da ho gjekk ut av stua,hadde ho kasta opp. Mor hennes Beret had-de fått høyre at ho var sjuk, og i kveldingakom ho til Skåe. Mora og den andre tenes-tejenta, Mari Gundersdotter, 28 år, haddeda gått ned i fjøset til Beret. Ho var da oppepå fjøshjellen, der ho vekselsvis sat og låg,og dei såg at ho var sjuk.

Dei gjekk mellom fjøset og stua eit pargonger om kvelden, og siste gongen haddedei lys med. Da såg dei at høgre armen hen-nes Beret var blodete opptil olbogen, og atfingrane på venstrehanda også var blodete.Likeså at det var blod på skinnfellen hen-nar. Mari hadde da spurt: Åssen er det duser ut? Og mora hadde sagt: E tru du harslakta, e, Beret? Til dette svara ho: E ha det

Barnedrap i Midtbygda i 1724Lars Holmen:

12. september 1724 var det bygdeting på Jevne. Lagretten var set saman av åttemenn frå bygda. Det var Halvor Bergum, Lars Revolden, Berger Kramperud, HalvorSøre Skåden, Johannes Jonsen Lunke, Johannes Johansen Lunke, Ole Hunder ogKnut Vasrud. Likeså var futen, Svend Stenersen, bygdelensmannen Johannes Jevneog ”menige tingsøgende almue” tilstades i tingstua.

22

da, vett’ e! Mora og Mari gjekk opp i stuaatt, og det var da seint på kvelden. Marigjekk seinare nedatt i fjøset der ho ogsåhadde sin soveplass, men på ein annan hjellenn Beret. Ei 10 år gammal jente og ein 17-18 år gammal gut hadde også sove i fjøsetdenne natta, men på ein annan hjell enn Be-ret. Ingen av dei hadde merkt noko uvanleg.

Dagen etter, etter at dei andre på gardenhadde stått opp, hadde også ho Beret ståttopp, og alle som såg henne da, synes ho varsmalare enn ho hadde vore den seinare tid.Til kona på garden hadde ho sagt at ho had-de si naturlege tid, dvs. ho hadde menstrua-sjon. På same vis hadde ho også forklartblodspor mellom fjøset og låven og blodetpå hand, arm og skinnfeld som dei to førrevitna hadde sett. Husbonden sjølv var påGrundset-marknaden da dette stod på, ogkom ikkje att før 3-4 dagar seinare.

Eitt av vitna, Anne Gutormsdotter Ve-dum, 50 år, fortalde at ho skulle til Jevnesist det var ting der for å betale noko skattfor mannen sin. Det var i juni. Beret haddeda spurt henne om ho var stemna dit, nokoho ikkje var. Beret hadde tenkt at Anneskulle dit for å fortelja om henne. Om så er,så legg du ingen ord til verste! hadde hoBeret sagt til henne.

Meir skjedde ikkje på dette tinget i den-ne saka.

RømingsplanerLike etter dette rettsmøtet, hadde ho greid årøme frå arresten på Jevne. Ho og SamuelSkåden hadde da tenkt å røme til Sverige.Men da dei kom så langt som til nokre se-trer på Østerdalssida, hadde Samuel ombe-stemt seg, og dei gjekk attende til bygda.Beret hadde da atter vorte arrestert, og detvar den 19. september.

Nytt rettsmøteDen 25. oktober same året kom saka opp att

på nytt rettsmøte på Jevne – med same lag-rett og fut, og bygdefolket hadde også høvetil å møte opp. Beret Johansdotter, SamuelKnudsen Skåden og Eli Jensdotter, morhennes Beret, var stemna, men ingen vitnevar innkalla. Beret hadde opna seg for Mar-te Jevne, lennsmannskona, i arresten, oghadde lagt alle kort på bordet. Det samehadde Samuel Skåden gjort. Nå blir dei for-mante å fortelja den fulle og heile sanning. Beret blir utspurt om seg sjølv: Ho fortel atho er 21 år, og var født utanfor ekteskap.Faren var husmann i Gausdal, men var fråein gard i Øyer. Mora tente nå på ein Lunke-gard, men budde på ein plass som høyrdeKramprud til, der Beret også var født.

Av kyrkjeboka går det fram at SamuelKnudsen hadde ein Skåe-gard. Han er 29 år,gift for fire år sidan og har to born. Han erogså soldat i Kongens teneste.

Beret hadde tent på femte året på garden.For to år i sommar sidan hadde ho førstegong hatt ”legemlig omgiengelse” med sineigen husbond, og hadde jamnleg hatt detsidan. Så hadde ho vorte med barn. Ho ved-går nå at ho om kvelden den 10. mars detteåret hadde født eit gutebarn på fjøshjellen.Da ho såg at det var liv i barnet, hadde hostypt det og lagt det under hovudgjerda si.Neste dag hadde ho lagt barneliket i si eigakleskiste, og der hadde det lege i 3-4 vekertil ho sjølv grov det ned i ein bås i fjøset.

Samuel hadde vore på Grundset-mark-naden på denne tida og kom heim nokre da-gar etterpå. - Eg høyrer du har fått barn me-dan eg var borte, sa han. - Ja, seier dei det,så er det vel sant, svara ho. Men da hanspurde kvar det hadde vorte av det, bad hohan teie, og ville ikkje fortelja han korleisdet hadde gått til, eller kvar barnet var lagt.Han skjønte da kva som hadde skjedd.

Før på vinteren hadde han spurt henneom ho var viss på at ho var med barn. Hanskulle ein tur i Tronheim, og der ville han

23

kjøpe noko som skulle få henne til å abor-tere. Han hadde da også med ein drykk tilhenne som ho hadde drukke. Den haddesmakt som brennevin, fortalde ho. 8-10 da-gar etterpå var det at ho fødte. Barnet varneppe fullgått.

Beret tilstår vidare at dei ofte hadde hattsamleie seinare, sist to gonger på fjellet dadei var på rømmen, og ho visste ikkje sik-kert nå om ho var med barn igjen! Samuelhadde sagt til henne at dersom det var slik,skulle ho berre budsende han, så hadde hanråd mot det.

Lensmannen, Johannes Jevne, TorgerBøe og Hans Trondsen Skåden som var brortil lensmannen, viste fram for retten ei litakasse med skjellettet av barnet som dei had-de funne i fjøset på Skåe. Beret hadde sjølvsynt dei kvar det låg. Det var da 7 månadersidan fødselen.

Eli Jensdotter, mor til Beret, hadde av-lagt eid og vart formant om å fortelja det hovisste om at dotter hennes hadde født barn idølgsmål. Ho svara at ho visste ikkje nokomeir enn på førre rettsmøtet, og at ho varheilt ukjent med dottera si misgjerning.

Samuel Skåden kom så for retten, og hanberre stadfesta det som Beret hadde fortalt.Ettersom han var soldat, ville futen sendesaka hans over til sjefen for det regimentethan tilhørte. Men han vart likevel dømd påbygdetinget.

” - - hun bør efter Loven miste sin Hals oghendis Hoved settes paa en Stage.”Same dagen fall domen - her attgjeve slikden står i tingboka:

Deliqventen Beret Johandaatter, har efterAgtens forklaring, Fredag Aften d. 10 Mar-tij sistleden, fød Barn i Dølgsmaal, og sam-me forsetlig ombragt. Thi bør hun efter Lo-vens 6te Bog 6 Cap: 7 og 8 art: miste sinHals og hendis Hoved settes paa en Stage.Deliqvent Beret Johansdaatters Barnefader

Samuel Knuds: Skaaden som selv for Ret-ten har tilstaaet, ei allene at vere fader til detombragte Barn, Men endog siden i Sommer,ofte hatt legemlig omgjengelse med hende,efter hvilcken omgjengelse Deliqventenselv staar i tvivl, nu at vere med Barn. Børsom en ægte Mand der har sin ægte hustruelevende, efter Lovens 6te Bog 13 Capit: 25Art: bøde til deris Kongel: May: ts hansgods og penge efter yderste formue. Hvadstraf bemeldte Samuel Knudsen ellers paahans Person kand fortjene, og hvorvit handsom en Medviider udi hans Bolerskes Mordkand vorde anseet eller icke, sligt remiterestil Regimentet Krigsretten at paadømme ifølge Deris Kongel: May:ts allernaad: for-ordning af 8de Juli 1690 efterdi hand erVirckelig Soldat udi deris May:ts tjeneste,og sagen efter omstendighederne hans livog ære Confererer.

Over Deliqventens Moder, Eli Jensdaat-ter, føres ingen beviis, som kand gjørehende sagskyldig udi Mordet at have veretmedviider, thi hjem findes hun sageløs.

Dødsdomar gjekk automatisk til høgarerettsinstansar. I februar 1725 kom saka oppfor Lagtinget. Der kom det ikkje fram nokonytt, og domen frå bygdetinget vart ståande.Saka gjekk vidare til Høgsteretten, men derogså vart domen frå bygdeting og lagtingstadfesta.

17. juni 1726 var det atter bygdeting på Jev-ne, og i tingboka frå dette tinget står detm.a. slik:

Kongl: May:ts Foged Sr: Svend Steener-sen eskede lagrettets og almuens sandferdi-ge tilstand om Beret Johansdaatter, som den9 sept: 1724 blev arresteret, og i dag d: 17Junii 1726 efter høyeste retts Dom, henret-tet, formedelst hun havde fød Barn i Døls-maal og ombragt samme, noget er eiende,hvorefter baade Lagrettet og almuen svare-

24

de enstemmig at Beret Johansdaatter var etLockebarn, og fattig tieneste Pige, som inteteiede uden de ringe Kleder hun havde paaKroppen, som i arresten blev opslidt, og el-lers nedlagt med, i dag hun blev henrettet,hvilchet de siger, i ald sandhed befindes,hvorom Fogeden da var tingsvidner begie-rendis under Rettens betenkning.

Det står ingen ting om kor rettarstaden var.Heller ikkje kvar hovudet hennes vart set påstake. Ettersom dette skulle tene til skræm-sel og åtvaring, er det grunn til å tru at detvar på kyrkjebakken, der mange måtte sjådet, framfor den nybygde Øyerkyrkja.

Ordforklaringar:- boler og bolerske, mann og kvinne i eit

ulovleg seksuelt forhold- miste sin hals, halshoggast- Sr., Senor- lockebarn, truleg ei jente som hadde eit

”lettvint” forhold til menn.

Kjelder: Tingboka for Øyer 1724 og 1726Lagtingsprotokollen for 1725Kyrkjebok nr 1 for Øyer prestegjeld.

25

Dansemoro i Eriksrud Den 6. april 1942 var 39 ungdommer - 19gutter og 20 jenter - samlet i den gamle kaf-festua i forsamlingslokalet Eriksrud der dedanset og hadde det morsomt. Den somskriver dette, var en av dem. Jeg tror det varetter et møte i avholdslosjen ”Varsko” at visamlet oss der. Hva slags musikk vi hadde,kan jeg ikke huske, men det var vel helst engrammofon. Det var ikke nydt en enestedråpe alkohol der.

Offentlige fester med dans og sammen-komster uten myndighetenes tillatelse varforbudt, men avholdslag fikk holde på. Fol-keviseleik derimot var lovlig. Dennesammenkomsten var helt tilfeldig, og selv-følgelig ikke gitt tillatelse til. Et NS-med-lem hadde anmeldt denne til lensmannen,og fire måneder senere fikk alle de 19 ungemennene i flokken denne innkallingen, meningen av kvinnene.

Noen krigsminnerKjell Elvestad:

Fra v: Gustav Formo, Tormod Pålsrud, Asbjørn Øvergård, Arne Blomberg, Oddmund Øvergård, LeivFormo, Iver Nygård, Kjell Elvestad (bare lua er synlig) Magne Hovdsveen, Tormod Formo, Ole Hol-men, Sverre Langsveen, Håkon Langsveen, Johan Haug, Iver Elvestad, Nils Blomberg, Reidar Formo,Kåre Hansen, Alv Formo. Sistemann var fotograf. Bildet er utlånt av Kjell Elvestad.

Som det går fram av innkallingen, var detlensmannen i Øyer, Ingvar Huuse, som had-de underskrevet den og som forhørte oss.Han kunne ikke annet gjøre ettersom det varinnlevert anmeldelse på saken. Han haddesikkert med vilje trukket det ut i det lengsteettersom det gikk så lang tid før innkalling-en kom.

Lensmannen var også heimefrontmann,og hadde gått inn i Nasjonal Samling etteravtale med Heimefronten. Han var såledesen svært verdifull mann for Heimefronten,men hadde en ytterst vanskelig og farlig

dobbeltrolle. Hadde det blitt oppdaget, had-de hans dager vært talte!

Det var ikke vanskelig å bli forhørt avlensmann Huuse. Jeg kan ikke huske annetenn at vi ble sagt at dette var ulovlig og enmild formaning om å la være å holde slikesammenkomster. Og da hadde jo han gjortsin plikt. Hver av oss fikk kr. 25,- i bot.

Dette var et eksempel på hvordan tysker-ne og Nasjonal Samling prøvde å kontrol-lere og kneble det norske folket, og vantselvfølgelig ingen sympati med slikt, sna-rere tvert imot!

26

I forgrunnen: Forsamlingshuset Eriksrud i 1953. Foto: Widerøe.

27

Demonstrasjon for kong HaakonDet var flere måter å demonstrere for lan-dets lovlige myndigheter på, blant annetmed å skrive kong Haakons monogram påoppslagstavler, grinder, husvegger, mjølke-ramper og ellers der det kunne bli sett avfolk flest, gjerne inne i en stor V. Stor V stårfor Victory, altså seier, men jeg tror ikke vivar klar over betydningen. Med å sette H-7inne i denne, ville en si: Kong Haakon den7. og det han står for, vil seire!

Ko p p e r m y n -tene som var lagetfør krigen, haddekong Haakons mo-nogram på ene si-den. Disse kunneen lett lage lue-merker og brystnå-

ler av ved å lodde på ei nål på baksiden. ogellers file bort alt annet enn konge-mono-grammet. Artikkelforfatteren gjorde det, ogfikk en bot på 10 kroner! Boten ble vedtatt!

3. august 1942 var kong Haakons 70-års-dag. I mange byer her i landet, også på Lil-lehammer, markerte folk dagen med å setteen rød blomst i knapphullet. Og det ble detvoldsomt spetakkel av. Folk ble arresterteog bøtelagte.

Å gå med erteblomst var også ansett somdemonstrasjon. Blomsterslaget var selvsagtikke tilfeldig.

Likeså en uskyldig binders på jakkesla-get. Bindersens oppgave er som kjent å hol-de sammen, og en binders på jakkeslagetvar en påminning om samhold mot okku-pantene og deres støttespillere.

28

Tiden har stått stille på en farm nær CoonValley, hvor brødrene Ernest og JosephHaugen har bodd, arbeidet og holdt ut i allesine dager. Hit kom de i 1925 sammen medforeldrene sine, John og Amanda Haugen.

De to brødrene overtok farmen etter forel-drene, og har aldri reist derfra. Farming faltdem naturlig, og de vedgår at de liker land-livet. Farming er en heltids beskjeftigelse.Farmen er på 160 acres (647 da), fordelt no-

På husmannsplassen Glomstadhaugen bodde det rundt forrige århundreskifte en fa-milie på 11: mor Anne, far Edvart og deres ni barn: Kristian, Marie, Johan, Agnete,Johanne, Sigurd, Ivar, Trygve og Egil. Disse ni barna var født i tidsrommet 1889 -1906.

Farmere i Wisconsin med røtter på Nord-TrettenRed:

Amerikafeberen var sterk i disse tider somden hadde vært i flere ti-år. Amerika stodsom det store og forlokkende landet, kan-skje spesielt for folk som hadde mye åvinne, men lite eller ingenting å tape Ennabo, Jakob Klemetsen, hadde emigrert alt i1873 og var omkring 1905 på besøk i gam-lelandet. Det han hadde å fortelle, var inter-essant og spennende. Eldstegutten Kristianvar spesielt interessert. Han opprettet enkontrakt med Jakob: Jakob skulle forskut-tere billetten hans, og Kristian skulle arbei-de hos ham til utlegget var tilbakebetalt. I1906 – bare 17 år gammel – reiste han alenetil Amerika. Han hadde også to morbrødre iCoon Valley som hadde farm, Ole og Mathi-as Brenna .

Faren, Edvart, virket blant annet somslakter i tillegg til husmannspliktene. I dettearbeidet var han så uheldig at han skar segog fikk blodforgiftning. Han døde av det,bare 51 år gammel. Anne satt att med åttebarn i alderen femten til fem år.

I 1912 reiste Agnethe og Johan. Johanforandra navnet sitt til John. Han tok medårene over farmen etter de to morbrødrenesine, Ole og Mathias Brenna. Marie og Jo-hanne reiste i 1914. Alle slo seg ned i CoonValley. I 1916 reiste så Anne med de fireyngste ungene, minstemann var ni år gam-mel.

Glomstadhaugen er for lengst borte, forjorda er dyrka opp. Ikke engang tomtene et-ter husene er synlige. Flere av familien harvært på besøk på gamle tomter, og folk fraNord-Tretten har vært i Coon Valley – tilgjensidig glede. Hauga-ongan kalles deenda på Nord-Tretten disse barna og ung-dommene som utvandret fra Glomstadhau-gen da det 20. århundret var ungt.

Denne artikkelen stod i La Crosse Tribune,Wisconsin, søndag den 8. september 1996.Her får vi høre om to sønner til Johan, Ernestog Joseph. De er nå rundt 80 år gamle, mener fremdeles i fin form og aktive farmere.

Brødre for livetav Ken Brekke

29

enlunde likt på skog og dyrket mark. De de-ler arbeidet på farmen som fortjenesten, oghar bare en hovedklage: Det trengs myemer melk nå for å få kjøpt en picup enn detgjorde før!

Hjort og kalkun streifer rundt i skogenesom skråner ned fra utkanten av de godtmarkerte jordene på farmen på toppen avden bratte lia, nær Coon Valley.

Utsikten strekker seg 15 til 20 miles (25til 30 km) i de fleste retninger, sier ErnestHaugen, der han står i sin noe gammeldag-se overall til knes i den tredje avlingen avalfalfa dette året. Vi ser siloene fra nabofar-mene som rager mot himmelen på toppenav åsene i det fjerne, mens han snakker omde forandringene i jordbruket han har settmed årene. - Men vi har ikke forandret ossmye, sa hans bror, Joseph, som spraderrundt i et par dongeri-bukser som går baretil midjen, noe som antyder at han er denyngste av de to brødrene.

De nekter å snakke om hvor gamle de er,men erkjenner ivrig at de har holdt det gå-ende ganske lenge nå. De sivile naturvern-arbeiderne (the Civilian Conservation

Corps) bygde terrasser i bak-kene da de kom tilbake fraskolen i 1934.

De gikk på EricksonSchool, som er ca 1,5 miles(ca 2,5 km) borte, langsSveum Ridge Road, hvis dugår gjennom jordene til Hau-gen – noe Ernest sa han gjor-de til han sluttet på skolen i1936. Da var han ferdig med8. klasse.

Stålringer stikker fram fragrunnmuren til uthuset somble bygd i 1913 og kostet800 dollar. Man brukte å fes-te tømmer til disse ringene. -Her brukte det å stå mange

hester, minnes Joseph. Brødrene mistet sinesiste hester i sovesyke i 1959. - Begge to døde på samme dag, minnes

Joseph.- Det var en trist dag, husker Ernest.

Men det er hyggeligere ting å se på Hau-gens farm i disse dager:- slik som de tre kalvene i det reine fjøset

deres. De vil kanskje vokse til og slutteseg til bølingen på 30 melkekyr av rasenJersey, alle alet fram av brødrene Haugen.

- slik som Blackie, den vennlige kjøterensom noen forlot på deres område i 1989.Da veide den 24 pund (litt over 10 kg),men etter å ha spist middagsrester i 7 århar Blackie blitt nesten dobbelt så tung.

- slik som de 18 terrassene på markene tilHaugen som har holdt seg gjennom ti-dene. De holder fortsatt bedre på regnet,og forhindrer erosjonen som truet eksis-tensen til farmene på høydedragene rundti Coon Valley-områdene, helt til budska-pet om terrassejordbruk kom i 1930-årene. Et stort elvefar arbeidet seg vei utav skogene og inn på jordene før terras-

Mens Joseph steller med sjakkbrettet, fyller Ernest vatn på tanken iden vedfyrte komfyren for oppvarming til neste morgen.

30

sene ble bygget, minnes Ernest. Men de si-vile naturvernarbeiderne (the CCC) fylteigjen dette elveleiet og andre og stoppeterosjonen. – Vi har ikke hatt problemer si-den, sa Ernest.

- slik som det gamle huset som fremdelesgir husly til brødrene, akkurat som det hargjort siden det ble bygget i 1864. Hjem-mets originale vinduer virker bra, rappor-terer brødrene, mens de nye som ble in-stallert for en ti år siden, alt har begynt åråtne.

Erfaringer som de med vinduene, har over-bevist Haugen-brødrene om at det som ernytt, ikke alltid er bedre.

Det er ikke nødvendig for dem å kjøpe ny

traktor, antyder de, for de tre de har, gjør enbra jobb. Den John Deere B-traktoren de harfra 1941, må for eksempel trilles i gang førden vil starte. – Men da går den perfekt, saErnest

Denne traktoren, og de andre to, en 1953John Deere 50, og en 1953 John Deere MT,er små sammenliknet med dagens heste-kraft-standard. Men de passer perfekt tilHaugens øvrige utstyr og småskalajord-bruk. Dette utstyret innbefatter en høylesserfra 1940-årene, som ville virket mer hjem-me bak en vogn trukket av hester. Brødrenebrukte høylesseren litt i sommer da de be-stemte seg for å spare utgifter til snøre tilmaskinen som lager høyballer.

Det ble imidlertid laget baller av den sis-

Ernest holder seg fast i traktorsetet mens Joseph kjører ut for å arbeide på havreåkrene.

31

te høyavlingen, og ballene ble plassert i etskur som tidligere ble brukt som lagerskurfor tobakk. Ernest, som roser seg selv somen flink snekker, bygde dette skuret i 1950.– Det er det største skuret jeg har satt opp,sier han, idet han peker på de rette linjeneog bærekablene som retter seg etter varmenog kulda i de skiftende årstider i Wisconsin.

Brødrene har alltid vært gode naboer, saEvelyn Sveum som bor på neste sted langsSveum Ridge Road. - De er snille guttersom vanligvis holder seg for seg selv. Devirker fornøyde, og de har ganske visst gjortdet bra, sier hun.

Brødrene deler på arbeidet på farmen.Ernest tar seg for eksempel av reparasjonersom krever snekring, mens Joseph spesiali-

serer seg på å fikse mekaniske ting. Beggemelker, selv om Ernest håndmelker noengjenstridige Jersey-kyr, mens Joseph kjørermelkemaskinene. Joseph vasker melkeut-styret, men Ernest vasker opp etter midda-gen, som vanligvis består av hamburgere ogpoteter, skjønt her om dagen viste Erneststolt fram helkornbrød som han selv haddebakt

De klipper håret til hverandre, og hoggersine egne gjerdestolper, klipper plenen meden plenklipper som må skyves, og stort settkommer de godt ut av det med hverandre. -Det er nødt til å bli noen uoverensstem-melser, sa Ernest, men ingen alvorlige noktil å true deres forhold.- Hvorfor har aldri de to ungkarene giftetseg?

Ernest og Joseph bruker fortsatt en høylesser bygd i 1940-årene til noe av arbeidet.

32

- Jeg vet ikke, sa Ernest, først må en få segen venninne. Ernest drog til Norge i 1985for å besøke slektninger der, men vanligvisholder brødrene seg nær hjemmet. Som of-test legger de seg kl. 21, og står opp kl. 4,noe som er rimelig da melkingen begynnerkl. 5.

Det er vanligvis fjernsynet som sørgerfor underholdningen om kvelden. De har sa-tellitt-antenne til TV-en i bakgården. Denoverraskende tilknytningen til den moderneverden, gir brødrene muligheten til å se ba-seball-kamper. De bruker en god del tid til åse på the Chicago Cubs selv om Joseph gjørdet klart at han er tilhenger av the St. LouisCardinals.

Noen ganger betyr lørdagskveld en tur

inn til Coon Valley for en øl eller to på delokale kroene. Ernest tilstår også at han avog til tar en tur til barene i sentrum av LaCrosse. – Men jeg går over til Pepsi etter treøl, sier han.

- Det er ikke snakk om å ligge lenge, selvetter en natt på byen, sa Ernest. Å værelenge oppe, er ingen unnskyldning for åsove over vekkingen kl. 4, heller ikke er detgod nok grunn for en ettermiddagshvil. –Det har jeg aldri tatt, sier han

Jan Harald Paulsrud, Gjøvik, har skaffet denneavisartikkelen.Marit Rusten Fintoft har oversatt den til norsk.Odd Bjerke har skaffet bakgrunnsopplysningene om slektapå Nord-.Tretten

33

Nybygd seter – protest og rivingI Bygdabok for Øyer bind 2 skriver Tor Ileat det var en Amund Håkonson Kolbu som i1850-årene innretta seg nytt seterbol i Grå-korphaugen, og havna både med egne ogfremmede krøtter der. Navnet Hybelen erher ikke nevnt, men det var trolig her pådenne sletta at Kolbu hadde bygd seter.

Det ble protestert mot den nye setra frasetereierne på Aksjøsetra. I første omgang

kom det til et forlik der. Kolbu fikk lov til åha seter i området til og med år 1857, meninnen 14.4. 1858 skulle setra være fjernetfra området.

Eieren av setra fulgte ikke opp dette for-liket, og etter en tid ble Fogden forelagt sa-ken med pålegg om å fjerne setra. En full-mektig fra Fogdeembetet , Peter Olsen, komda til Aksjøsetra og fikk med seg mannska-per derfra. De var med innover og rev ned

Sør-øst for Gråkorphaugen i Øyerfjellet ligger det ei stor gras-slette. Sletta liggerlunt til omgitt av bjørkeskog. Herfra har en fin oversikt nedover til Høverbutjønnet ogvidere nedover Åstdalen. I øst kan en skimte Bøsetra. I øvre kanten på sletta er detmurrester som viser tegn til at det her en gang i tiden har vært bebyggelse.

Om HybelenOddvar Stensrud:

34

husene på setra. Trolig er det rester etterdenne seterbebyggelsen som fremdeles vi-ses her.

Nye seterplanerI 1948 søkte Østen Tande og Trygve Si-mengård på Tretten, Øyer fjellstyre om til-skudd til bygging av veg fra Djupslia til Hy-belen. Her blir navnet Hybelen brukt omstedet. Tanken var at Tande og Simengårdskulle begynne seterdrift i området.

Tande hadde da – som nå – seter på Nor-dre Brennlia. Simengård hadde ikke seter iallmenningen, men på Søre Veslesetra likened for allmenningsgrensa. Fra Øyer fjell-styre ble det gitt et tilsagn om tilskudd på kr.1,50 pr. m. veg. Veglengden ble oppmålt til

3.750 m. Fjellstyret gav også tilsagn om kr1.000,- til bygging av bruer over Ner-Åst-elva og Skytillbekken.

Den omtalte vegbyggingen og planeneom ny seterbebyggelse i Hybelen, ble detikke noe av denne gangen, og derfor ble detheller ikke aktuelt for fjellstyret å utbetalenoe tilskudd til den omsøkte vegbyggingen.

Hva navnet Hybelen kommer av, har jegikke hørt noen forklaring på, men trolig harstedet fått dette navnet i forholdsvis nyeretid, da en ikke kan finne dette navnet erbrukt i noe eldre skriv. Det er likevel kjent atfolk født omkring 1890 brukte det i sin ung-dom.

35

Lorentz U. Pedersen, tidlegare sokneprest iLillehammer og prost i Sør-Gudbrandsdalprosti, har funne ut somt om denne presten.Jens Skanke var fødd i Jämtland 25. nov.1695. Han vart akademisk borgar ved Kø-benhavn Universitet i 1720. Dekanus har einmerknad i matrikkelen om at det skjer på vil-kår av at han gjer ein sterkare innsats i studiaog betre framgang i seinare prøver. Skankekom frå katedralskulen i Trondheim med

den latiniserte namneforma Janus Jani Skan-ke dvs. Jens Jensen Skanke. Våren året ettertok han teologisk embetseksamen ved uni-versitetet og den praktiske prøva ein snaumånad seinare, båe med karakteren haud. il-laudabilis som tyder neppe u-rosverdig. Herer det også opplyst at han har planar om åkomme attende til Trondheim, og den endameir interessante opplysninga - at fødesta-den var Jämtland!

Det er Betel i den Herres Jesu Nafn.Jens Skanke 1727 d. 27 May.

Dette sitatet er innhogge på ein stein i grunnmuren til Tretten-kyrkja. I Bygdebokastår det at denne mannen truleg var byggmeisteren sidan denne innskrifta er gjortunder byggjinga, og at han såleis har signert verket.

Men der har den gode bygdebokskrivar teke feil. Den beste kan gjera det, og det erdet som har skjedd her. Seinare er det komme fram at Skanke var kapellan hos sok-neprest Monrath i tida 1721-29, og såleis ordinert prest. Da rimar det også betre athan var gift med Margrethe Monrath, eldste dotter til soknepresten.

Jens Skanke - ein uvanleg prest i ØyerLars Holmen:

36

25. november same året – altså 1721 - kallasokneprest Monrath i Øyer han til sin ”Ca-pellan Pro Persona og medtiener i Ordetformedelst Sognenes Vidløftighed”. Slikstår det i den kongelege stadfestinga avkallsbrevet, 30. juli 1728 – nesten 7 år sei-nare. Dei forhasta seg ikkje i det kongelegekancelliet!

Hist og her kan ein finne meir om JensSkanke, men mye er borte for alltid ettersomkyrkjeboka for Øyer er svært ufullstendig pådenne tida. I åra 1716 til 1739, 24 år, er 11årgangar heilt borte. Dei andre 13 årganganei same tidsrommet er berre delvis førte. I juli1727 er han fadder til eit av borna til sokne-presten, og han er da titulert comminister iØyer, dvs: medtenar.

Det er elles fleire ting som tyder på at hanhadde ein militær bakgrunn, og at han fram-leis har ei tilknyting til militærvesenet. Hanhadde t.d. ei attest frå stiftsamtmannen Ivervon Ahnen i Trondheim om at han i 1719var den første som varsla om at svenskanevar på veg til Norge. Dette skjedde underden store nordiske krigen.

Dramatikk på JevneDen 17. februar 1727 var bygdetinget set påtinggarden Jevne. Åtte menn frå bygda ut-gjorde lagretten, og futen, Svend Stenersen,og lensmannen Johannes Jevne var tilstades,og elles den tingsøkjande allmugen. Kvensom helst kunne møte opp der.

Mellom andre saker var også kapellanen iØyer, Jens Skanke, stemna for retten forusømeleg åtferd mot lensmannen, og det påsjølve tinggarden. Skanke møtte ikkje tilrettsmøtet, men sende Johannes Jonsen Lun-ke i staden for seg – slik det var høve til. Hangrunngav det med at han var svag, og at hanikkje ville møte for den sivile retten. Detmåtte vel da vera for ein militær domstol hanville møte for.

To stemnevitne, Peder Li og Lars Sletten,

hadde vore hos Skanke som budde på Bryn,for å forkynne honom stemnemålet – slik detskulle gjerast. Skanke vedstod seg det hanvar stemna for og vart bydd ein kopi av detskriftlege stemnemålet, men det ville hanikkje ta imot. Han hadde også truga med athan oftare ville behandle lensmannen slik.Ja, om han skulle betale sine 9 riksdalar ibot, skulle han få meir ein annan gong, had-de han sagt!

Saka galdt ei hending vel to månader før,den 12. desember 1726. Det som haddehendt, kom fram av det tre vitne fortaldeunder rettsmøtet. Dei to første vitna, HansKnudsen, husmann på Jevne, og HansTrondsen Skåden som var bror til lensman-nen, forklarte seg heilt likt:

Fire menn sat ved bordet i stua på Jevne.Det var kapellan Skanke, major Mellman ogløytnant Vogt, og verten, lensmann JohannesJevne. Ein av offiserane bad kapellanendrikke med dei av eit krus som stod på bor-det, men det nekta han. Da sa lensmannen,sitert etter tingboka: - Det er ikke til å tro atpresten er storaktig! Men da vart kapellanensint, tok ølkruset, sprang frå bordet og slolensmannen i hovudet med så kruset gjekk imange bitar og blodet rann frå eit stort hol ihovudet hans. Deretter slo han lensmannenmed bakvendt hand.

Det tredje vitnet, Kristen Flatstulen, varikkje inne i stua under dette opptrinnet, menhan hadde møtt desse fire mennene i døra påtur ut. Lensmannen blødde da så sterkt athan måtte skifte trøye.

Dei andre som var innstemnde som vitne– det måtte vera dei to offiserane – ville hel-ler ikkje vitne her, men i eit anna forum.Prokurator Hans Sverdrup som førte sakafor lensmannen, sa frå at han ville føre deisom vitne i deira eige forum. Det måtte veraden militære strafferetten.

Meir står det ikkje i tingboka om dennesaka. Heller ikkje står det noko i lagtings-

37

protokollen. At Skanke hadde selskap medoffiserar, og at han ikkje ville møte for densivile retten, kan også tyde på at han haddekontakt med militærvesenet.

Meir dramatikk – denne gongen på BrynDet går ikkje lenger enn til 11. juni sameåret så kjem kapellanen opp i ei liknandesak. Den kom opp på hausttinget den 25.september same året. Også nå er retten set påJevne. Desse var aktørar i dette dramaet:Sersjant Gunder Pedersen Bøe som losjertepå Flåtåmo, kapellan Jens Skanke, lensmannJohannes Jevne og Tron Moshus. SoldatSvend Jonsen Glømmen og Jens TollefsenLi var dei viktigaste vitna i rettssaka. Det varogså fire andre vitne.

Bakgrunnen for dette rettsmøtet var eitopptrinn på garden Bryn der kapellan Skankebudde med kona si, Margrethe Monrath, ogdet var sersjant Gunder Bøe som hadde stem-na kapellanen, lensmannen og Tron Moshusfordi dei med Hug og Slag hadde overfaldetham udi bemeldte hr. Schanches hus.

Alle dei tre innstemna møtte for retten ogsersjant Bøe bar fram stemnemålet, menmeir enn det som er nemnt ovanfor, er ikkjereferert i tingboka. Skanke på si side leverteei grei skriftleg forklaring om saka som hankravde opplesen. Det fekk han, men hellerikkje den er referert i tingboka. Saksøkjaren,Gunder Bøe, kravde også at retten skulle tastilling til at Skanke hadde komme med nær-gåande ord mot honom da han leverte ho-nom stemninga. Kapellanen svara at det ser-sjanten hadde fortalt i stemninga, var lygn!Futen forlangte at det skulle førast i proto-kollen at Skanke hadde slått i tingbordet firegonger! Men da tennte han skikkeleg ogropte, ordrett sitert etter tingboka: Fandenfare i mig skal jeg ikke betale dig, og slo itingbordet for femte gong!

Dei to vitna, soldat Svend Jonsen Gløm-

men og Jens Tollefsen Lie fortalde i rettenkva som hadde hendt:

Svend Jonsen skulle gå til Bryn for å gje-ra eit forlik med Skanke. Han var innom påMoshus og fekk med seg Trond Moshus somskulle vera vitne til forliket. Deretter gjekkdei til Jevne. Der var sersjant Bøe som ogsåhadde fått innkalling til Skanke. Han haddebedt lensmann Jevne om å bli med seg somvitne, og så gjekk dei alle fire til Bryn. Deifekk straks Skanke i tale og etter noko samta-le vart soldaten og Skanke einige om det deihadde seg i mellom, men det står ikkje kvadet galdt. Dette var lensmannen og TrondMoshus vitne til. Det er ikkje referert nokasamtale mellom kapellanen og sersjanten.

Deretter tok sersjant Bøe avskil og gjekkfrå Bryn, og han bad soldat Jonsen skundeseg etter. Da det drog ut med det, kom ser-sjanten attende og spurde kvifor han vart sålenge? Soldaten svara at han ville sjå kista siforvart. Det måtte vera den militære utstyrs-kista hans det galdt, og som måtte vera i for-varing på Bryn. Her har vi nok ei opplysningsom tyder på at Skanke også hadde ein mili-tær funksjon. Sersjanten hadde da trekt kår-den sin og slått soldaten nokre lette slag overryggen – utan at det gjorde noko. Detteskjedde i drengestua på Bryn..

Da kom Skanke og bad sersjanten inn istua att, og han fylgde med inn. Kva sersjantBøe var innkalla for, kom ikkje fram her,men det måtte vera noko i hans stilling somsersjant, for på eit seinare rettsmøte legg ser-sjanten fram brev frå Skanke til kapteinCoucheron, dagset ei veke før dette opptrin-net på Bryn, og eit brev til han sjølv fråSkanke – dagset to dagar før - som provar atSkanke hadde sjølv bedt han komme tilBryn. Kaptein Coucheron var sjef for detkompaniet som både soldat Jonsen og ser-sjant Bøe høyrde til.

Soldaten vart verande i drengestua, menei tid etterpå gjekk han ut på gardsplassen.

38

Da høyrde han det var alarm og bulder innei stua, og derfor gjekk han inn. Der var detregelrett slåsskamp der både lensmannen,kapellanen, Tron Moshus og sersjanten varinvolverte – dei tre fyrste mot den siste. Deislo kvarandre i golvet, låg over kvarandre,lugga og drog kvarandre etter håret, og detvar til dels hard ordbruk – også skjellsord! Sersjanten hadde da ropt til soldaten at hanfor Guds skuld måtte hjelpe honom så hanslapp ut av stua med livet! To andre vitne,Jens Tollefsen Li og Mogens Christensensom var tenestekar hos Skanke på Bryn,hadde vorte innropt medan dette stod på.Jens Tollefsen seier slik til kapellanen: Gudbevare mig hvilket huus her holdes! Vil I ikkehave fred, eller kan I ikke nyde fred, saa lysfred i Eders huus som en Prestemand! Deret-ter lyste kapellanen fred i huset. Sersjantenvart kasta på dør og sette seg ei stund i sval-døra, og vitna fortalde at blodet rann frå and-letet hans. Etter ei stund gjekk sersjanten ogsoldaten til Jevne.

Tredje vitnet, Amund Christensen skred-dar, hadde vore på Jevne denne dagen ogfortalde at sersjant Bøe hadde komme derom morgonen og bedt lensmannen bli medhan til Bryn som han også gjorde. Mot eftanhadde han komme attende dit, og vitnet sågda at han var blå under augo og blodete iandletet.

Fjerde og femte vitne, Niels Joensgaardog Jørgen Glømmen, vitna at dei 12. juni omkvelden hadde vorte bodsende til Flåtåmoder sersjant Bøe losjerte for å sjå hans til-stand. Dei fann da sersjanten sengeliggandeog han såg dårleg ut. Han var blå under augoog i andletet. Saka vart ikkje teken opp tildoms på dette rettsmøtet.

Nytt rettsmøte, 19. februar 1728Ved dette rettsmøtet møtte ikkje kapellanenopp, men sende bror sin, Peter Skanke, i sta-den. Han hadde sagt at det ikkje var hans

måte å bøye seg, og sa også nå at denne ret-ten ikkje var hans rette forum. MogensChristensen, var stemna som vitne på deiinnstemna si side. Han hadde vore teneste-kar hos Skanke eit års tid da dette klammeri-et på Bryn skjedde og var også til stadesunder ein del av det. Nå la han fram skriftlegvitnemål frå Skanke og kona hans i saka, ogdet vart opplese. Kona til kapellanen er aldrinemnt med namn, men er 4-5 gonger omtalasom hans Kiereste og ein gong som Mada-men. Tenestekaren uttalte seg elles nokså liktmed det som hadde kome fram ved førrerettsmøtet.

Tredje rettsmøte, 16. juni 1728Ved dette rettsmøtet blir det avsagt dom.Provsbrevet frå kapellan Skanke og konahans vart ikkje tillagt vekt fordi kapellanensjølv var av dei innstemna, og kona var så-leis inhabil. Hovudvekta blir lagt på det deito første vitna, soldat Svend Jonsen Gløm-men og Jens Tollefsen Li, fortalde sidan deihadde sett mest av denne bataljen. Vitnepro-vet til Skankes tenestekar, Mogens Christen-sen, stemmer også godt med det desse to før-ste vitna hadde fortalt.

DomSorenskrivaren dømer Johannes Jevne ogTrond Moshus til å bøte til Kongen 9 riksda-lar kvar, likeså noko til sersjant Bøe for repa-rasjon av skadd utstyr, og dei må betale 12riksdalar kvar i sakskostnader. Bøter ogsakskostnader skal betalast innan ein månadetter at denne domen er dei forkynt.

Retten kan derimot ikkje sjå at kapella-nen hadde gjort noko anna enn det ein godvert gjer så som han har styrt til rette, traktertgjestene sine godt og lyst fred i sitt hus. Hanblir derfor frikjend for søksmålet.

Fjerde og siste runde i rettssakaDei dømde, lensmann Jevne og Trond Mos-

39

hus, ankar domen, og den 18. juni 1729kjem den opp for Lagtinget. ProkuratorHans Sverdrup er fullmektig for dei straffe-dømde mot sersjant Gunder Bøe som ikkjemøtte på Lagtinget. Her blir sorenskrivarensin dom underkjent av Lagtinget. MargretheMonrath, kona til Skanke, hadde nå ogsålagt fram skriftleg vitneprov. Nå vart dettetillagt stor vekt: truleg fordi mannen hennarnå var frikjend for søksmålet og ho haddevore tilstades under heile bataljen.

Før er det sagt at soldat Jonsen skulle gje-ra eit forlik med Skanke. Nå er det sagt atkapellan Skanke skulle få til eit forlikmellom sersjant Bøe og soldat Jonsen, og atdesse to hadde med seg kvart sitt vitne: lens-mann Jevne og Trond Moshus. Kanskje erdet skrivekaren som ikkje har vore nøy-aktig? Her er enda eit teikn på at Skankemåtte ha ein militær funksjon.

I domspremissane heiter det:Det er fuldkommelig bevist at Sergeantenden 11. juni 1727 efter at hand med skields-ord angreb lensmanden og derefter udenminste givne anledning gir ham 2-3 ørefikersamt grebet ham i haaret og uanset at lens-manden begierede fred og bad ham holdeop, hand dog fortsatte at slaa og lugge ham.Det samme har og Sergeanten forøvet modTron Moshus der ville gaa imellem og avsty-re det begynte Klammeri hvorforre saae medLensmanden som med Tron Moshus for atværge og forsvare sig mod Sergeanten erbleven nødsaget at gribe ham fatt i haaret,og kaste ham i gulvet.

Sersjant Bøe dømest til å betale sakskost-nader med åtte riksdalar og erstatning forulovleg søksmål, men det står ikkje kor myedet er. Heller ikkje står det noko om at ser-sjanten skal betale noka bot.

Kva med kapellan Skanke?Det neste vi høyrer om han, er at han går iKøbenhavn der han har søkt mange embete,

men at han alltid hadde mange konkurrentar.I Gratialprotokollen for 1731 er han søkjartil tre ulike prestestillingar der det i alle trestår at han udi otte aars tid har tenit i Armodsom Capellan pro persona, og over halfan-det aar har opholdet sig i fattigdom i Kiø-benhavn som så mange andre som bad inn-trengjande om kongens gunst. Vidare er detopplyst at Suplikanten har et meget godttestemonium af Hr. Monrath som er denSognepræst han har været hos.

Ein kan undrast på kvifor han reiste fråØyer når han ikkje hadde noko nytt embete åoverta. Men det får vi nok aldri vita. Han måha døydd i året 1731, 36 år gammal, for i eiinventarliste for Øyerkyrkja i 1732 er detnemnt eit Døbefad af tin gifvet af Sl. (salig)Hr. Jens Shanche og Hustrue MargretheMonrath. At han var fattig, slik det står i søk-nadene, er det ingen tvil om, for i futerekne-skapen same året står Madame Schanchemed ei gjeld på 4 riksdalar og 2 ort. At konastår for denne gjelda, må også tolkast som athan var død. I skiftet etter sokneprest Mon-rath i 1739, er Jens Skanke nemnt med eingjeldspost på 32 riksdalar til svigerfaren.Skiftebrevet som er nemnt der, frå 5. juli1734 må vera etter kapellan Skanke.

Enka gifta seg att med ein Ole Horster.Han er nemnt i tingboka for Øyer, men detgår ikkje fram der kva slags kar det var. Iskiftet etter sokneprest Monrath i 1739 erMargrethe Monrath enke for andre gong, 34år gammal, og bur framleis på Bryn. Det serut til at båe ekteskapa hennar var barnlause.Ein veit ikkje meir kvar det vart av henne.

Dette er sjølvsagt ikkje heile historia omJens Skanke, men det er dette vi så langt veitom han. Kjensla av tragedie melder seg.

Kjelder:Tingboka for Øyer 1727-28Lagtingsprotokollen for 1729Artikkel av prost Lorentz U. Pedersen i GLT 12. september1978 og brev frå han til artikkelforfattaren 18. september 1982.

40

Øyer – ei skrivende bygd? Noen bygder haret rikt musikkmiljø, andre særegne bygge-tradisjoner, eller fortellertradisjoner. Øyerhar fostret mange skrivere. Især har dennørdste delen av bygda det. Med et historiskstreif tilbake i tid og fram til i dag, ser vi atdet er mange forfattere og journalister somhar vokst opp her. Er dette et særtrekk vedØyer? I så fall – er det da besnærende å lurelitt på om ønske og behov for refleksjonogså kan være karakteristisk for bygda. Forrefleksjon og skriving hører nøye sammen.Å sette ord på tanken handler om skriving,og å skrive er ei reise i tanken - dypest sett.

”Hvorfor gjør jeg disse notatene? Jeg vetaldri hvorfor et stoff tiltaler meg - ellerhvorfor det føles nødvendig for meg åundersøke det nærmere. Først når jeg harbearbeidet stoffet, ser jeg hva som angikkmeg mest. Man leter og finner ikke det mantrodde man lette etter, men det man egentliglette etter,” sa Simen Skjønsberg, en av skri-verne som vokste opp ved Tjodvegen.

La dette være et utgangspunkt for van-dringen langs Tjodvegen. Nok et interessantreisefølge, synes jeg, er å ha med seg bildetpå vegen som et bilde på å være underveis -både i skinn og sinn. Å være underveis, blir

et stikkord for vandringen. Pilegrimleia,som ble gjenåpnet i 1997, er den gamleferdselsåra til Nidaros. Gjennom grundigebeskrivelser i Tor Iles Bygdabok for Øyer,og den lokale komiteen for pilegrimsleia,fant man igjen denne gamle ferdselsåragjennom bygda.

Vi starter opp på låvebrua på Skjønsberg,og går sørover i stedet for nordover. Slik fårvi også med oss den flotte utsikten overbygda, bøyen på dalen akkurat her og denvannrike elva som snor seg gjennom den.

SkardNordover kan vi nå se jordene på Skard.Ætta som sitter på Skard i dag har sittet dersiden 1783. På 1800-tallet kom det en gan-ske uvanlig søskenflokk fra denne gårdenog ikke så få av deres etterkommere har blittkjent over hele landet for sin innsats på for-skjellige områder. Faren til denne søsken-flokken kjøpte gården av en ugift onkel. Fa-ren het Ole Torsteinsen f. i 1802, og han tokgardsnavnet Skard attpå. Sammen medMari Lunke, f. 1814, fikk de 9 barn – 25 årmellom den eldste og den yngste.

Ætta var sterkt preget av grundtvigianis-men og folkehøgskoletanken. Inspirasjonen

Gjennom Øyerbygda går den gamle folkevegen fra jernalderen, også kalt Tjodvegeneller pilegrimsvegen. Den er minst to tusen år gammel. Den går mellom gamle fritt-liggende gårder som ligger høyt i dalsida. På ei vandring fra Skjønsberg til Vedums-gårdene slo det meg at mange av gårdene og boplassene langs denne vegbiten ogsåhar fostret mange skrivere av mange slag. Da jeg etter hvert forfulgte denne tanken,og fordypet meg i stoffet, fant jeg en svært så stor konsentrasjon av ”skrivende årer”som løp parallelt med Tjodvegen.

Litterær vandring langs TjodvegenChristel Rønning:

41

fra Nikolai Grundtvig, den glade kristen-doms herold og initiativtaker til folkehøg-skolene, stod i kontrast til haugianismensom allerede hadde sterk forankring i bon-dekulturen. Haugianismen var preget av

strengt botsalvor og en noe lovisk fromhet.Enda større kontrast var det nok mellom denye strømningene og den Johnsonske vek-kelse, og mange situasjoner kunne nok blikonfliktfylte. Som da ei av døtrene på

Kartskisse over Øyer. Frå Bygdabok for Øyer.

42

Skard, Kari (1851-1920), skulle gifte segmed Christopher Bruun, ble de ikke viet ikirken. Uten å vite det absolutt sikkert, antaren at sokneprest Dietrichson i Øyer har hin-dret det, for han likte ikke folkehøgskoleneog det de stod for. Vielsen foregikk i en avstuene på Skard. En grundtvigiansk prest,kapellan Müller som var res. kap. i Ullensa-ker, forrettet vielsen.

Det er viktig å stoppe opp ved folkehøg-skoletanken et øyeblikk. For i generasjoneretterpå skulle folkehøgskolen på Voss fåstor betydning for flere av forfatterne medtilknytning til Øyerbygda. I sær var det LarsEskeland som rektor, som skulle bli en storinspirator.

Johannes Skar (1837-1915) var en avsønnene på Skard. Han viste tidlig bokligeevner, og nådde etter hvert langt med sitt vi-

tenskapelige arbeid. Han ble kjent medChristopher Bruun under tidlige skoledager.De to hadde nok gjensidig innflytelse påhverandre da de begge var opptatt avGrundtvig, folkehøgskoletanken og den na-sjonale bevegelse – med språkstrid, begeist-ring for historie, sagn, eventyr og folkeviser.Da Christopher Bruun etablerte Vonheimfolkehøgskole i Gausdal i 1870-årene, ar-beidet Johannes Skar og hans bror Matiasher en periode. Deres far, Ole TorsteinsenSkar, satt og fulgte forelesningene til hanble en gammel mann.

Johannes Skar flyttet til Setesdal på -70tallet, og det er som folkeminnesamler fra Se-tesdal han er mest kjent for oss. Hans viten-skapelige arbeid ble utgitt i ”Gamalt or Setes-dal” og Olav Bø sier om Johannes Skar: ”Detmerkelege var jo at han var gudbrandsdøl.”

Ole og Marie Skard med barna sine. F.v. Torstein, Matias, Johannes, Ragnhild, Kristian, Kari, Ole ogJon. Den yngste, Lisa, sitter mellom foreldrene. Bildet er fra 1868.

43

Matias Skar ble skolemann. Han var eitid bestyrer av folkehøgskolen på Vonheim.Han var bladutgiver og han oversatte tallri-ke bøker til landsmål. Seinere ble han skole-direktør i Agder. Han er gravlagt på Øyerkirkegård.

Kari Skar ble som nevnt gift med Chris-topher Bruun. Han ble sentral i familien, ogden frilynte tanken, som de begge var tale-rør for, fant gode vekstforhold også på an-dre garder i Øyer og Gausdal.

Kristian Skar ble dyrlege i Trøndelag,også han grundtvigianer. Han startet landetsførste ungdomslag, og var ellers en offentligperson med flere turer på Stortinget.

Jon Skar var den av søskenflokken somhadde store litterære interesser og somBjørnson fattet interesse for. Han hadde etfint lyrisk talent og skrev sanger og fortel-linger. Han flyttet til Kristiania og prøvde utforskjellige evner. Blant annet kastet hanseg over kjemien, og greide å framstille pe-troleum i fast form som briketter. Patentetble han ikke rik på, men andre ble det.

Seinere generasjoner i samme ætta harogså gjort seg gjeldende innenfor mangeområder – Eiliv Skard innen antikk ånds-historie, Bjarne Skard i teologi, SigmundSkard med litteratur og Olav og TorfinnSkard i hagebruk. Sigmund Skard forærteboksamlingen sin til Nansenskolen på Lille-hammer. Hvor skulle den ellers stå, om ikkepå en folkehøgskole?

Skjønsberg”Høyt over Gudbrandsdalens dyrkede lierstiger en bratt og skogkledt ås nord i Øyer.En skiløype av gammelt slag brakte meg diten vinterdag for noen år siden. Et beskje-dent skilt fortalte meg hva denne åsryggen idet ukjente terrenget het: Skjønsbergaksla.”Dette sier journalist og forfatter SteinarHansson.

Etter hvert fant han ut at aksla haddenavn fra garden nedenfor, og dette gjorde atskogsfjellet fikk et indre hemmelig bildemed dobbeltbetydning for han.

Skjønsbergaksla ble som ”den trygge

Det gamle gardstunet på Skard.

44

ryggen til Simen Skjønsberg, og det å aksleSimen Skjønsberg, Dagbladets ruvende kul-turredaktør. I den første betydning som noestøtt å lene seg til, og i den andre en umåte-lig og umulig utfordring.”

Simen Skjønsberg, (1920-1993), komherfra. Han er mest kjent som mangeårigjournalist og kulturredaktør i Dagbladet, i eitid da Dagbladet var kulturavisa framfornoen annen. Han ga spalteplass til unge, nyeforfattere som kom på –60 og –70 tallet, ogmange av dem viser i mange sammenheng-er høylydt hvor stor pris de satte på SimenSkjønsberg - Jan Erik Vold, Arild Nyqvist,Espen Haavardsholm og Tove Nilsen somogså sier: ”Han var det motsatte av denautoritære redaktørtypen. Han var en somlente seg framover mot den nye litteraturenmed et lyttende uttrykk.”

Han gikk rett fra formannsvervet i Det

norske Studentersamfund til redaktørjobb iAkerhus. Tidlig gikk han over som fast jour-nalist i Dagbladet. Han har vært utenland-skorrespondent og hatt ansvar som medre-daktør i tidsskriftet Samtiden. Selv ble hankjent som en oppdatert og kunnskapsrik kri-tiker. Han leste mye og var inspirert av eu-ropeisk kultur og litteratur. Etter hvert blehan en litterær kapasitet med stor kunnskapog oversikt. Han anmeldte også norske for-fattere i utlandet, og fikk således mye å sifor nye, norske forfatteres muligheter langtutover. Jan Erik Vold gir Skjønsberg storære for framveksten av en bærekraftig norsketterkrigsmodernisme ved å åpne opp fordikt, presentere dikt og debattere dikt i spal-tene sine.

Men han var også forfatter. Halldis Mo-ren Vesaas sier at den siden så urettferdigkom i skyggen. Hun selv satte stor pris på

Skjønsberg i 1952. Foto: Widerøe.

45

han som forfatter, både på diktene og roma-nene hans som til dels er selvbiografiske.

I den siste boka si – Hvem ble vi?, enselvbiografi som sønnen, Harald, redigertepå grun