Til jord skal du bli

MONSKALLENTOFTTIL JORDSKAL DUBLI

OVERSATT AV KURT HANSSEN

© Mons Kallentoft 2014Først utgitt av Bokförlaget Forum, SverigePublisert etter avtale med Nordin Agency, Sverige

© Norsk utgave: Kagge Forlag 2015

Originalens tittel: JordstormOversatt fra svensk av Kurt HanssenOmslagsdesign: Niklas Lindblad, Mystical garden designOmslagsillustrasjon: ShutterstockForfatterportrett: Tobias LundqvistPapir: 80 g Creamy 1,8 bBoka er satt med Minion Pro 11/14Sats: akzidenz as, Dag BrekkeTrykk og innbinding: UAB Print It

ISBN: 978-82-489-1704-5

Kagge Forlag ASStortingsg. 120161 Oslo

www.kagge.no

5

Prolog

[I stumheten]

Meitemarkene kravler omkring meg. Jeg prøver å bevege armene, men plankene er i veien. For det er vel planker?

Jeg kan ikke huske hvordan jeg havnet her.Det har sluttet å verke i hodet. Men det verket da jeg våknet.

Og det sved rundt munnen og nesen.Jeg kan puste og jeg kan skrike. Men luften kan ta slutt når

som helst.Jeg har vært her i mange timer nå, men hvor lenge? En dag?

Et døgn? Sikkert ikke mer. Et sekund kan vare en time som kan vare en dag.

Jeg prøver ikke å være redd, for dette må være en drøm. Det lukter jord, tørkende, fuktig jord.Jeg ligger utstrakt, noe annet lar seg ikke gjøre.Plankene er i veien når jeg skal løfte hodet. Jeg får flis i pan-

nen når jeg beveger det fram og tilbake. Men jeg er ikke naken. Bukse, skjorte, tøy mot huden min.

Eller er det huden min som jeg tror er tøy?Det svir, og blodet renner nedover kinnene mine og får

håret til å klistre seg fast til hodebunnen. Jeg har sår på krop-pen. Har noen kuttet meg?

Jeg sovner og våkner. Anstrenger meg for ikke å bli grepet av panikk.

Første gang jeg våknet, ble jeg det. Tok spenntak, slo og skrek og skrapte med neglene til fingertuppene var hudløse. Jeg skrek til jeg ikke lenger fikk puste. Men skrikene slo tilbake mot meg selv, og jeg strakte på beina og kjente at føttene støtte imot en hard kant.

Kantene er på alle sider. Og jeg slår og presser, men jeg kommer ingen vei. Jeg vet det nå.

Jeg er trøtt, vil sove.Er jeg kanskje allerede død?Jeg har noe å drikke, det er en kald plastslange over mun-

nen min. Det kommer vann hvis jeg suger på den, og jeg drik-ker, og det må jo bety at jeg ikke er død, for de døde drikker ikke. Eller gjør de det?

Iblant synes jeg at jeg hører skritt over meg, og jeg synes jeg hører stemmer.

Men nå er alt svart og stille, slik livet til en døvblind må være. Som om noen har gravd ut øyehulene og det indre øret og fylt dem med jord.

Jeg må ut herfra.Noen må finne meg.Før vannet tar slutt. Luften.Sulten gjør meg dårlig. Får tankene mine til å smuldre opp

før de har tatt form. Tikkingen. Hva er den tikkingen jeg hører? Jeg har jo ingen

klokke.Jeg beveger på meg, spenner meg igjen og skriker, men

kommer ingen vei, og jeg roper: Redd meg! Redd meg!Hvem i helvete har lagt meg her, hvordan havnet jeg her?Blodet fra pannen blander seg med tårene.Noen må hjelpe meg.Jeg lukker øynene, og i tankene løftes jeg oppover, opp over

bakken, bortover mot en mørklagt by.

Del 1En lengselens kjærlighet

9

1

Søndag den fjortende, mandag den femtende mai

Malin Fors sitter ved kjøkkenbordet i leiligheten i Ågatan. Ser ut mot tårnet på St. Larskyrkan. Det svarte, korsprydete tårnet er opplyst i nattemørket som er i ferd med å senke seg. Bakken rundt kirken er gravd opp, og det ser ut som om hele bygnin-gen er i ferd med å synke ned i sin egen grav. Vårregnet fikk vannet til å trenge ned under bakken, og nå må den dreneres.

Få mennesker i bevegelse. Linköping er som alltid stille en søndagskveld.

Den digitale klokken over det nyinnkjøpte IKEA-bordet viser 23.14. De røde tallene lyser i halvmørket, og hun kjenner at kveldens hendelser sitter i henne.

Hun har jobbet kveldsvakt. Like etter klokken sju fikk de melding om husbråk i en leilighet i Skäggetorp. De kom dit og ble møtt av en stup full kvinne i femtiårsalderen med en kniv i hånden. På gulvet lå mannen hennes i en blodpøl. Kvinnen var så full at hun ikke visste hva hun hadde gjort.

Enda en alkis som havner på sykehus med alvorlige skader, enda en til Hinseberg.

Alkoholen ødelegger alt.Og Malin kan ikke kvitte seg med tanken på at det kunne

vært henne i leiligheten, hvis hun ikke hadde funnet politiyrket

10

og alle de menneskene som i årenes løp har prøvd å styre henne i riktig retning.

Hun drar hendene over ansiktet, kjenner den stramme huden, lar fingertuppene berøre de stadig dypere rynkene rundt øynene.

Hun ser rynkene i speilet hver morgen. Hun liker dem, vet at det ikke er noen vits i å kjempe imot linjene som tiden vil risse inn i ansiktet.

Fortsatt ingen grå hår, og det går bra å holde kroppen i form.Hun trener, trener og trener. Løper, svømmer og løfter vek-

ter, og så knuller hun. Mer enn hun har gjort på mange år.Hun tenker på det Daniel og hun gjør i sengen.De elsker ikke, de knuller. Det førstnevnte ville vært altfor

farlig.Daniel.Han som har beveget seg inn og ut av livet hennes.Hun skulle gjerne vært mykere mot ham, latt det vare lenge

og være fint, men det de gjør i sengen, på kjøkkenbordet, i bilen og på mange andre steder, er ikke å elske.

Sammen er de fysikk, og til å begynne med ville Daniel ha det ømt, men det fungerte ikke. De ble som en tilbakeholden enhet, som om de slo retrett allerede før angrepet var innledet.

Derfor la de til side alt det myke. Og nå er vi som dyr, tenker Malin, til tross for at det vi gjør

ikke har det minste med forplantning å gjøre. Han vet at hun ikke kan få barn, og det virker som om han synes det er ok. Det virker ikke som om han vil ha egne barn, selv om hun har vanskelig for å tro det.

Hun ser Daniels ansikt foran seg, de brune øynene, den skarpe nesen og smilehullene som har blitt mer og mer tyde-lige.

Som om han er lykkelig.Som om vi er lykkelige.Er vi lykkelige?

11

For meg passer det fint slik det er nå, tenker hun, at vi har hver vår leilighet. Men Daniel bor her nesten hele tiden. Han jobber mye, som i kveld, når han har nattevakt i avisen. Han jobber hardt i redaksjonen til Östgöta Correspondenten; de har altfor små ressurser igjen etter mange år med krise, og de kjøper inn mer og mer stoff.

Og han drikker heller ikke så mye. Selv om han ikke på noen måte er avholdende. Det er som om han forstår når hun er i en følsom tilstand, når hun er jævlig tørst og ikke orker å se noen andre drikke, og da holder han igjen.

Hun vil drikke nå.Det er en flaske i et hull under søppelbøtten.Drikke.Og hun lengter etter ham, mer enn hun egentlig våger, leng-

ter etter Tove som er så langt borte, og lengselen redder henne, for det finnes en slags bunn i den følelsen.

Malin setter seg i sofaen i stuen, strekker seg etter fjernkontrol-len på bordet og slår på tv-en. Zapper omkring.

Kjendiser. Tull og tøys.Hun tenker på Melodi Grand Prix. Det var finale forrige

helg. Hver eneste forside hadde en nyhetssak fra Eurovision-finalen på topp.

Og hun hatet det.Folk på tv snakket om poplåter som om det var det viktigste

i verden, og hun skammet seg når hun hørte på dem. Er det dette vi bruker friheten og ytringsfriheten vår til?

Hun og Daniel satt i sofaen og så på spetakkelet.«Allmenndannelse», sa han. «Nåtidsorientering. Dette er

Sverige 2014, enten du vil eller ikke.»«Verden går fullstendig av hengslene, og vi bruker tiden til

å synge?»«Slapp av, Malin.»

12

Hun hadde lyst til å slå potetgullskålen i hodet på ham, men så innså hun at han hadde rett.

Hvorfor bry seg?Det var meningsløst å stritte imot.Akkurat som med rynkene.Hun slår av tv-en.Tenker: Du får meg til å slappe av, Daniel. Du gjør meg roli-

gere, mindre rastløs, men du gjør meg også mer ensom. Hun skulle hatt ham her nå. Kjent armen hans rundt skul-

deren, hånden på kinnet. Og så skulle de knulle. Ømheten og seksualiteten burde kanskje være adskilt. At det er slik man får et forhold til å fungere.

Han pleier å legge igjen små meldinger til henne. Gjemt på steder hvor hun kommer til å finne dem før eller senere. Sist var det en lapp under kaffetrakteren. Det sto «Jeg elsker deg» på den.

Hun ble glad da hun leste lappen, trodde på den, og fikk lyst til å ringe ham, men sto imot. Hvisket i øret hans den kvelden: «Jeg fant lappen i dag tidlig.»

Ikke noe mer.Hun kveler en gjesp og slår på tv-en igjen.Rapports kveldssending.Det snakkes om harde kamper i Damaskus, hvor en ung

svenske fra Karlskoga skal ha lidd martyrdøden. Menn fra Linköping har også blitt drept der, lokket dit av manipulerende folk og sitt eget tungsinn. Nyhetsankeret forteller om en bombe i Egypt, om tortur av liberale borgere i Libya og om suksessen til et nytt, svensk krigsspill.

Det har blusset opp kamper i østre Kongo-Kinshasa, og hun kjenner at magen trekker seg sammen.

Tove.Som er i vestre Kongo. Arbeider som frivillig på et barne-

hjem for barn hvor foreldrene enten er døde eller forsvunnet. Helvete på jord.

13

Det skrev du i en av mailene dine.Men også himmelen.Alt på en gang, skrev du. Jungelen, skjønnheten og kjærlig-

heten. Sykdommene, volden og hatet.Tove hadde vært noen måneder i Rwanda, gått i faren Jan-

nes fotspor, men hun syntes Rwanda var for «ordnet» og ble med organisasjonen til Kongo.

Malin protesterte, men visste at det var nytteløst, Tove gjorde som hun ville uansett. Og Janne heiet på henne, sa til Malin på telefonen:

«Når hun ser det hun kommer til å få se der, vil hun forstå hva det betyr å være menneske.»

«Hun trenger ikke den innsikten.»Hadde lyst til å si: Se hvordan den forandret deg, Janne.Hvordan hadde tiden i Bosnia og Rwanda forandret eks-

mannen hennes? Den gjorde ham innesluttet. Oppgitt. Som om han hadde mistet troen på hva som var mulig i denne ver-den.

Kvinner som ble utsatt for overgrep.Barn som ble spist levende av sultne hunder.Barn som døde av enkle infeksjoner.Som var stumme av skrekk og ensomhet.Og disse erfaringene ville han at Tove skulle gjøre seg.Det er flere hundre mil mellom østre og vestre Kongo.

Ugjennomtrengelig jungel.I et land hvor kvinner voldtas som en krigshandling. Hvor-

for skulle Tove være fredet bare fordi hun deler ut litt medisin og mat?

Hun vil at Tove skal være her. Vil høre henne snakke, puste, se henne gå gjennom stuen bort til kjøkkenet og lage en kopp te.

Hun vil bli forstyrret av å høre Tove romstere.Men Tove er bare stillhet nå.Iblant tenker hun at Tove kanskje aldri vil komme hjem

igjen. At hun blir værende i Afrika for alltid.

Malin ligger i sengen sin. Det hvite bomullslakenet er kaldt mot huden.

Behagelig kaldt. Men hodeputen kunne vært tykkere, og når Daniel er her, ligger hun ofte med hodet mot brystet hans.

Hun har trukket ned rullegardinen, stenger ute lysene fra stjernene på den skyete himmelen. Hun vil sove. Men lengse-len holder henne våken.

Hun tenker at hun kan prøve å lese, kanskje sette på radioen, men det gjør hun aldri når hun skal sove, og hvorfor skulle det fungere nå? Hun stirrer opp i taket, som er mørkt okerfarget i halvmørket.

Tove. Janne. Daniel. Alle mennesker som kommer og går og iblant blir værende

i livet mitt.Jeg vil ikke føle noe, tenker hun.Men det er likevel noe som rører på seg i Linköping denne

natten, og hun vet at det kommer til å påvirke henne på en eller annen måte.

Hun lar seg selv bli lengsel. Ren lengsel, og det er en følelse som gjør henne trøttere enn trøtt, og rett etter at klokken har blitt halv ett, sovner Malin Fors.

Hun drømmer om barn som er stumme av skrekk, om menneskekropper som møtes som dyr, om hender som stryker varsomt over kinn.

Og så slutter drømmene hennes, og hun sover i et totalt mørke.

15

2

Gatelyktene blinker over den unge mannen som beveger seg bortover langs Repslagaregatan, ikke langt fra Correns redak-sjon, og bare noen kvartaler fra Malin Fors’ leilighet. Gaten ligger øde, den er en av de virkelig få bakgatene i Linköping sentrum. Bygningene er oppført i to eller tre etasjer. Et mørk-lagt kontorhotell med skittenbrun fasade, en sandfarget leie-gård hvor en porselenskatt kikker ut av et vindu.

Peder Åkerlund er trett. Han sleper beina etter seg. Han har drukket for mange øl, men hodet hans er likevel fullt av tanker, ideer og meninger.

Man må være smart. Si det alle vil høre, men gjøre noe helt annet.

Ut med dem.De er ikke som oss.De ødelegger Sverige.Gi oss tilbake Moder Svea og send pakket tilbake der de

hører hjemme: Somalia, Irak, Tyrkia, Bangladesh, Syria. Det er det samme: Ut skal de, uansett på hvilken måte. Ikke sky noen midler eller noen allianser.

Det er det folk tenker og mener. Mange flere enn man skulle tro, tenker Peder Åkerlund mens han går hjemover. Men man har ikke lov til å si det.

Noen ganger må man alliere seg med djevelen, tenker han.

16

Han synes han hører skritt bak seg. Stopper, snur seg, men det er ingen der.

Han går videre. Ølet blir mer og mer merkbart, og nå sjang-ler han. Den ene gatelykten foran ham er ødelagt, og der det burde vært en dirrende lyskjegle, ser han en svart, firkantet sil-huett, etter formen å dømme er det en varebil.

Han går videre. Har aldri vært mørkeredd, sånne følelser er for homser.Send ut dem også.Han blir dårlig av Pride.Likevel er det noe med gaten, varebilen og den ødelagte lyk-

ten som gjør Peder Åkerlund urolig, og han går over på den andre siden av gaten, vil ikke gå for nær bilen. Kan ikke sette fingeren på hvorfor.

Noen gater bortenfor høres to mennesker som snakker litt for høyt, de er åpenbart fulle. På vei hjem, akkurat som ham.

Han er oppe på siden av bilen nå. Den ser håndlakkert ut, i matt svart farge. Han setter opp farten, og idet han har gått forbi bilen, hører han at en av sidedørene blir åpnet, og en stemme som sier:

«Du må hjelpe meg.»En ekkel lyd fra lungene.«Jeg får ikke puste.»Det høres ut som om mannen der inne er i ferd med å bli

kvalt av en usynlig kraft, og Peder Åkerlund vil gå. Men også hjelpe til.

«Astmamedisinen min. Den ligger i vesken, der borte i hjørnet. Du må gi meg den, jeg klarer det ikke selv.»

Dette er ingen innvandrer. Eller så har han lært seg perfekt svensk.

Dette er noen som er veldig syk. Og da må man hjelpe et medmenneske.

Ellers oppfører man seg som en hund, som en soper. En muselmann.

17

Han tråkker over kroppen som ligger på den bølgete gulv-platen i lasterommet, skimter vesken i hjørnet og roter rundt i den, finner en plastbeholder. Det er en inhalator, han kjenner det med fingrene, og det er så mørkt at han ikke klarer å opp-fatte hvordan det egentlig ser ut inne i bilen.

Skittent eller rent?Det lukter jern.Blod?Nei.Jo. Og urin. Avføring.Og Peder Åkerlund tenker at han ikke burde være her, han

burde ha fortsatt å gå da han hørte den svake stemmen, men noe rørte seg dypt inne i ham, og han ville hjelpe til.

Kanskje bli en helt. Akkurat som tullingene i Syria. Guttene fra Ryd som

sprengte seg selv i småbiter der, frivillig. Så slapp vi å ha dem her.

Bli som dem. Bare tvert imot. Redde dette mennesket og havne i avisen av en grunn som alle kan være enige om er god. Også mor og far.

Peder Åkerlund snur seg. Bøyer seg over den gispende mannen, strekker fram inhalatoren.

«Her. Her har du den.»Mannen strekker ut hånden.Tar inhalatoren og fører den mot munnen.Trekker pusten dypt.En gang til.Så aner Peder Åkerlund hvordan mannen raskt og med

uventet smidighet og kraft vender inhalatoren mot hans eget ansikt og fyrer den av, som om den var en brannslukker. En helt ny, fresende lyd høres, og det svir i øynene. Munnen blir fylt med kvalmende luft, og mot sin vilje trekker han den inn, kjenner at han dyttes hardt bakover, at ryggen treffer vare bilens bakdører med full kraft.

18

Metallplaten gir ikke etter.Nå brenner det i øynene. De brenner som om han skal bli

blind for alltid. Det stikker i lungene, og han prøver å reise seg, vet at han

må reise seg, men han kan ikke, for mannen er over ham, pres-ser ham ned, og Peder Åkerlund skriker lydløst fordi øynene brenner opp, og så kjenner han noe kaldt og spritaktig mot munnen, og han prøver å fekte med armene.

Men armene beveger seg ikke.Tankene forsvinner.Han hører latter og skrik.Ser morens ansikt foran seg.Deretter en skarp smerte i den ene tinningen. Og det slutter

å brenne i øynene. Det er som om alt slutter.

Hvor lang tid har det gått? Peder Åkerlund ligger på det kalde metallgulvet, forstår

hvor han er, kjenner at bilen beveger seg.Det skumper. Kjører de i skogen, eller på en dårlig vedlike-

holdt grusvei et annet sted?Han kjenner teipen rundt håndleddene. Over munnen.At det svir mer enn brenner i øynene, og til tross for mørket

skjønner han at han ikke er blind.Han ligger på magen, og haken dunker i gulvet, nesen slår

mot det og begynner å blø, jernlukten kommer fra hans eget blod nå.

Han kan ikke røre på beina. De må være teipet, de også. Han prøver å komme seg løs, men det går ikke.

Buksen er våt og sølete. Også de luktene er hans nå. Hele kroppen har trukket seg sammen av redsel, først i krampe og deretter i en geléaktig mykhet.

Det dundrer i hodet. Er det svartingene som har tatt meg? Muslimfittene? Pride-

pakket?

Faen ta dem.Han blir redd for sine egne tanker. Tenk hvis de kan høre

meg tenke, hvis de slår meg og dunker nesen mot gulvet igjen så nesebeinet knekker, og han vil skrike.

Men han kan ikke skrike.Den strammeste teipen sitter over munnen.