Michel Houellebecq Plattform

Plattform

Michel Houellebecq

PlattformOversatt av Per E. Fosser

Michel HouellebecqOriginalens tittel: Plateforme

Oversatt av Per E. Fosser

Opprinnelig utgave © Michel Houellebecq & Flammarion, 2001.

Norsk utgave: © 2002 J.W. Cappelens Forlag AS

Denne utgave © CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-50199-0

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslag: Elisabeth Vold BjoneSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm ASer enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare

tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennomavtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til

åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Jo skjendigere et liv er,desto mer tviholder menneskene på det.Det er en slags protest, en evinnelig hevn.

HONORÉ DE BALZAC

Første del

TROPIC THAI

1

Min far døde for et år siden. Jeg tror ikke på teorien om atnår ens foreldre dør, blir man virkelig voksen. Man blir aldrivirkelig voksen.

Da jeg sto der ved gamlingens kiste, ble jeg hjemsøkt avubehagelige tanker. Han hadde levd livet, det gamle svinet.Han hadde kjørt på første klasse. «Du hadde unger, dindust …» sa jeg lystig, «du pløyde fitta til moren min medden store pikken din.» Ja, jeg var jo litt spent, det er så; deter ikke hver dag at noen i familien dør. Jeg hadde ikke villetse liket. Jeg er førti år gammel og jeg har alt sett flere lik. Nåvil jeg helst unngå det. Det er det som alltid har avholdt megfra å anskaffe et kjæledyr.

Ikke er jeg gift heller. Jeg har hatt muligheten, flere gan-ger, men hver gang har jeg hoppet av. Selv om jeg er glad ikvinner. Sølibatet er faktisk litt av et hull i tilværelsen. Særligplagsomt er det når man er på ferie. Folk er redde for mennover en viss alder som drar alene på ferie. De tenker seg atsånne er noen skikkelige egoister, og sannsynligvis fulle avlaster også. Jeg kan ikke helt gi dem urett.

Etter bisettelsen dro jeg tilbake til huset der far hadde levdsine siste år. Liket var blitt oppdaget en uke tidligere. Dethadde alt samlet seg litt støv på møblene og rundt omkringi hjørnene, og i en vindusåpning fant jeg spindelvev. Tiden,entropien og alle andre slike forhold begynte langsomt åsette sitt preg på stedet. Fryseren var tom. I kjøkkenskapenefantes framfor alt porsjonspakker med ferdigmat av typen

9

Weight Watchers, esker med proteiner med smakstilsetningog plater med energitilskudd. Jeg ruslet rundt i første etasjemens jeg gomlet på en magnesiumkjeks. I fyrrommet fikkjeg meg en innendørs sykkeltur. Med sine over sytti år varfar i langt bedre fysisk form enn jeg. Hver dag gjorde han entimes intensiv gymnastikk, og to ganger i uken svømte handen ene bassenglengden etter den andre. I helgene spilte hantennis og trente på sykkel sammen med flere av sine jevnald-rende. Jeg hadde møtt noen av dem under begravelsen. «Hantrente oss alle sammen! …» hadde en av dem, en gynekolog,brutt ut: «Han var ti år eldre enn oss, og på en to kilometersstrekning lå han et minutt foran oss.» Far, far, tenkte jeg formeg selv, du var virkelig forfengelig. Helt til venstre i synsfel-tet mitt kunne jeg skjelne en benk til styrketrening og noenmanualer. Med det samme kunne jeg se for meg en tullingi shorts, med rynket ansikt – for øvrig ikke særlig lik meg– som med håpløs energi pumpet opp armmusklene sine. Far,tenkte jeg, du bygde ditt hus på sandgrunn. Jeg tråkket fort-satt på ergometersykkelen, men jeg begynte å bli andpusten,og det gjorde litt vondt i lårene. Og likevel var sykkelen bareinnstilt på laveste nivå. Når jeg tenkte tilbake på seremonien,var jeg sikker på at jeg hadde gjort et utmerket inntrykk. Jeger alltid glattbarbert, jeg har smale skuldre. Da jeg mot slut-ten av trettiårene var begynt å bli litt skallet, hadde jeg latthåret mitt klippe helt kort. Vanligvis går jeg med grå dresserog diskrete slips og jeg ser aldri særlig munter ut. Med detsnauklipte håret, den tynne brilleinnfatningen og det mutteansiktet mitt følte jeg meg helt vel til pass med situasjonender jeg satt med lett foroverbøyd hode og lyttet til en mixav kristne begravelsessalmer. Mye bedre til pass enn ved etbryllup, for eksempel. Begravelser er avgjort noe for meg. Jegholdt opp å tråkke og hostet lett. Natten holdt på å senke segover de omkringliggende slettene. I nærheten av den betong-klossen fyrkjelen var bygd inn i, kunne man se en mørk flekk

10

som ikke var blitt fjernet ordentlig. Det var der de haddefunnet faren min, med knust hjerneskalle, iført shorts og ensweat-shirt med påskriften «I love New York». Ifølge retts-medisineren hadde han vært død i tre døgn. I ekstremt fallhadde man kunnet konkludere med et ulykkestilfelle; hanhadde kunnet gli på en oljeflekk eller på Gud vet hva. Mennår det er sagt, må det også sies at underlaget var helt tørt,og skallen var kløyvd på flere steder, ja noe av hjernemassenhadde til og med flytt ut på underlaget. Nei, det sannsynligevar at man hadde å gjøre med et mord. Kaptein Chaumontved gendarmeriet i Cherbourg ville komme og besøke megi løpet av kvelden.

Da jeg kom tilbake til stuen, slo jeg på fjernsynet. Det varen Sony 16/9 med 82 centimeters skjerm, med innebygd sur-round og DVD-spiller. På Frankrike 1 gikk det et avsnitt avKrigersken Xena, en av mine favorittserier. To svært musku-løse kvinner kjempet med sverd mot hverandre, iført metall-brynjer og miniskjørt av skinn. «Du har alt hersket for lenge,Tagrathâ!» ropte den blonde. «Jeg er Xena, krigersken fraslettene i vest!» Noen banket på døren. Jeg dempet lyden.

Utenfor var natten falt på. Vinden fikk de regnvåte gre-nene til å røre lett på seg. En pike på om lag tjuefem år– hun så ut til å være nordafrikaner – sto utenfor inngangs-døren. «Jeg heter Aïcha,» sa hun. «Jeg pleide å gjøre rent hosherr Renault to ganger i uken. Jeg er her for å hente sakenemine.»

«Ja visst …» sa jeg, «ja visst …» Jeg gjorde en gest, en slagsgest, som var ment å være vennlig innbydende. Hun kominn og kastet et hurtig blikk på fjernsynsskjermen. Akkuratnå kjempet de to amasonene kropp mot kropp, i umiddel-bar nærhet av en vulkan. Jeg antar at en slik forestilling kanvirke opphissende på enkelte lesbiske kvinner. «Jeg skal ikkeforstyrre,» sa Aïcha, «det tar bare fem minutter.»

11

«De forstyrrer ikke,» sa jeg, «i virkeligheten er det ingen-ting som forstyrrer meg.» Hun rystet på hodet som om hunforsto hva jeg mente, og et øyeblikk dvelte øynene hennesved ansiktet mitt. Sannsynligvis så hun etter om det var noenfysisk likhet mellom meg og min far, kanskje for å tillegge denen viss moralsk verdi. Etter å ha studert meg i noen sekundersnudde hun seg og gikk med tunge skritt opp trappen somførte til soveværelsene. «Bare ta den tiden De trenger,» sajeg med halvkvalt røst, «bare ta all den tiden De trenger …»Hun svarte ikke, fortsatte bare oppover trappen. Antagelighadde hun overhodet ikke hørt meg. Jeg satte meg på sofaenigjen, helt tom innvendig etter denne konfrontasjonen.

Jeg burde ha tilbudt henne å legge av seg yttertøyet. Det erjo det man pleier å tilby folk: å ta av seg yttertøyet. Så la jegmerke til at det var skrekkelig kaldt i værelset – en fuktig oggjennomtrengende kulde. Kjellerkulde. Jeg visste ikke hvor-dan fyren skulle tennes, og ikke hadde jeg lyst til å prøve.Nå var min far død, og jeg burde ha gitt meg av sted meddet samme. Jeg byttet til Frankrike 3, akkurat tidsnok til åfå med meg siste omgang av Spørsmål til en mester. Nettoppda Nadège fra Val-Fourré bekjentgjorde for Julien Lepersat hun satte alt på spill til en tredje omgang. Aïcha kom tilsyne på trappen, med en lett reiseveske over skulderen. Jegslo av fjernsynet og gikk imot henne med hurtige skritt. «Jeghar alltid følt stor beundring for Julien Lepers,» sa jeg. «Selvom han ikke kjenner akkurat den byen eller den landsbyenen kandidat kommer fra, klarer han alltid å få sagt noe omdepartementet, om nærområdet. Han vet, i hvert fall sånnnoenlunde, noe om klimaet der, og om det som måtte finnesav naturskjønnhet. Men framfor alt vet han noe om livet der– for ham er kandidatene virkelige mennesker, og han kjen-ner til problemene såvel som gledene deres. Intet av det somutgjør kandidatenes menneskelige virkelighet er ham fjernteller ubehagelig. Og uansett hvem kandidaten måtte være,

12

så får han ham til å snakke om jobben sin, om familien sin,om lengslene sine – med andre ord om alt det han mener etliv består av. Ofte er kandidatene med i et musikkorps, elleret kor. Eller de deltar i organiseringen av en lokal feiring,eller involverer seg i et eller annet hjelpearbeid. Barna dereser gjerne blant publikum i studioet. Sendingen gir ofte inn-trykk av at folk er lykkelige, og det får også en selv til å føleseg lykkeligere og bedre. Synes De ikke?»

Hun så på meg uten å smile. Hun hadde oppsatt hår,ansiktet var sparsomt sminket og klærne heller diskrete. Enseriøs pike. Hun nølte noen sekunder før hun svarte. Sje-nanse fikk stemmen til å lyde litt hes. «Jeg likte faren Deresgodt.» Jeg kom ikke på noe svar. Jeg syntes det var rart,men tross alt mulig. Gammel’n hadde nok hatt litt av hvert åfortelle. Han hadde reist i Colombia, i Kenya, ja, jeg haddeikke tall på alle de stedene han hadde vært. Han hadde kun-net observere neshorn i kikkert. Når vi var sammen, varalt han gjorde å ironisere over min funksjonærstatus og sik-kerheten som fulgte med den. «Du har fått deg et skikkeligsikkerhetsnett …» gjentok han, med dårlig skjult hån. Mendet er den slags vanskeligheter som finnes innenfor familier.«Jeg er utdannet sykepleierske, men siden jeg flyttet fra for-eldrene mine, har jeg vært nødt til å gjøre husarbeid.» Jegvred hodet mitt for å finne et passende svar. Skulle jeg kan-skje spørre henne om husleiene var dyre i Cherbourg? Jegbestemte meg til slutt for «øh, ja …» Meningen var å tilkjen-negi at jeg besatt en viss forståelse for hva det vil si å leve.Det syntes å være nok for henne; hun begynte å gå i retningav døren. Jeg klemte ansiktet mitt mot ruten for å se hennesVolkswagen Polo som gjorde helomvending på den søleteveien. På Frankrike 3 var det nå en fjernsynsfilm fra bonde-miljø. Den foregikk i det 19. århundre, med Tchécky Karyoi rollen som landarbeider. Mellom to pianotimer innrømmetdatteren til godseieren – for øvrig spilt av Pierre Marielle

13

– den forføreriske bondegutten visse intime friheter. Favn-taket deres fant sted i en stall; jeg slumret inn akkurat daTchécky Karyo med et energisk grep rev av henne under-buksen av organsa. Det siste jeg fikk med meg, var et kuttmed noen griser.

Jeg våknet av smerte og kulde. Jeg må ha sovnet i en for-kjært stilling, for nakkevirvlene mine var helt lammet. Idetjeg reiste meg måtte jeg hoste voldsomt. Pusten min fylteden iskalde luften i værelset med dugg. Merkelig nok vistefjernsynet Sportsfiskermagasinet, et program på Frankrike 1.Altså må jeg ha vært våken, eller i det minste ha vært noktil stede til å kunne betjene fjernkontrollen. Men jeg kunneikke huske noe av det. Nattprogrammet var viet silurene, enslags kjempefisk, helt blottet for skjell, som det takket væreklimaoppvarmingen var blitt mange av i franske elver. Åpen-bart trivdes de særlig godt i nærheten av kjernekraftverkene.Reportasjen tok mål av seg til å kaste lys over enkelte myter.Eksempelvis var det intet utroverdig ved påstandene om atsilurer kunne bli tre til fire meter lange. Ja, man hadde tilog med observert eksemplarer på over fem meter i depar-tementet Drôme. Derimot var det helt utelukket at noenhadde sett kjøttetende silurer, enn si at disse fiskene haddeangrepet badende mennesker. All overtroen som klebet veddisse fiskene syntes også å ha smittet over på dem som drevfiske på dem. Det lille broderskapet av silurfiskere var ikkevelsett blant andre, større grupper sportsfiskere. Det led deunder, og nå håpet de at denne utsendelsen skulle rette oppdette negative bildet. En ting var sikkert: de kunne ikke påbe-rope seg gastronomiske motiver, for kjøttet til siluren varhelt uspiselig. Men selve fisket var flott, både med hensyn tilhjernevirksomhet og sportslig innsats. Ikke helt uten likhetmed gjeddefiske; det fortjente at flere tok det opp. Jeg toknoen skritt rundt om i værelset, men klarte ikke å bli varm

14

igjen. Likevel holdt jeg ikke ut tanken på å sove i sengen tilmin far. Til slutt gikk jeg ovenpå og hentet puter og tepper,og la meg like godt til rette på sofaen. Umiddelbart etter Videmystifiserer siluren slukket jeg lyset. Natten var tett ogugjennomtrengelig, likeså stillheten.

2

Alt får en ende, også natten. Kaptein Chaumonts sonore oglyse stemme rev meg ut av en dødliknende søvn. Han ba omunnskyldning for at han ikke hadde fått tid til å komme dagenfør. Jeg tilbød ham en kopp kaffe. Mens vannet kokte, stiltehan opp den bærbare PC-en sin på bordet. Så kunne jeg bådelese og signere min vitneerklæring før han gikk igjen, sa han.Jeg mumlet noe for å bekrefte. Gjennom diverse fjernsyns-reportasjer hadde jeg alt fått med meg at gendarmeriet varaltfor nedlesset med administrative oppgaver, og led underikke å ha nok tid til å gjøre det de egentlig var der for, nemligå etterforske. Det ga han meg så evig rett i, og dermed fikkforhøret en lykkelig start i en atmosfære av gjensidig tillit.Windows startet med en lystig liten låt.

Min fars død fant sted om aftenen eller om natten den 14.november. Den kvelden arbeidet jeg, liksom den 15. Selv-følgelig kunne jeg ha tatt bilen tur-retur i løpet av nattenog drept min far. Hva hadde jeg foretatt meg om kveldeneller natten den 14. november? Så vidt jeg visste, ingenting;ingenting av viktighet. I hvert fall kunne jeg ikke huske noe,selv om det var mindre enn en uke siden. Jeg hadde verkennoen fast sexpartner eller noen virkelig nær venn, og hvordanskulle man da kunne huske slikt? Dagene bare går. Jeg kastetet nedslått blikk på kaptein Chaumont. Jeg skulle så gjerneha hjulpet ham, eller i det minste gitt ham noen holdepunkterfor etterforskningen. «Jeg skal se etter i avtaleboken min …»sa jeg. Ikke at jeg ventet meg noe av det, men merkelig nok

16

var det likevel et mobiltelefonnummer ved datoen den 14.,notert under fornavnet «Coralie». Hva for en Coralie? Denavtaleboken kunne jo bety hva som helst.

«Hjernen min er som en møkkahaug …» sa jeg med etlivstrett smil. «Jeg vet ikke riktig, men jeg var kanskje på eneller annen utstillingsåpning.»

«Utstillingsåpning?» Han ventet tålmodig, med fingertup-pene bare noen få centimeter over tastaturet.

«Ja, jeg arbeider i Kulturdepartementet. Jeg forberederdokumentasjoner til finansieringen av utstillinger, iblantogså forestillinger.»

«Forestillinger?»«Ja, forestillinger … moderne ballett …» Jeg følte meg

totalt håpløs, slått ut av skam.«De steller altså med kulturaktiviteter.»«Ja, det er riktig … Sånn kan man godt si det.» Han ga

meg et sympatisk blikk, blandet med alvor. Han ante at detfantes en kultursektor. Anelsen var vag, men den var der.Han måtte ha truffet alle slags folk i jobben sin. Det kunneknapt finnes noe sosialt miljø som var ham totalt fremmed.Gendarmeriet er en humanistisk innretning.

Resten av samtalen forløp på det nærmeste normalt. Jeghadde alt sett fjernsynsfilmer fra sosieteten, og jeg var for-beredt på den slags dialog. Kjente jeg til noen fiender av minfar? Nei, men for å si det som det var, ikke til noen vennerheller. Uansett, så hadde ikke faren min vært tilstrekkeligviktig til å ha fiender. Hvem kunne ha fordel av hans død?Vel, jeg. Når hadde jeg sist besøkt ham? Antakelig i augustmåned. Det er aldri særlig mye å gjøre på kontoret i augustmåned, men mine kolleger må reise bort, siden de har barn.Jeg blir i Paris og legger kabal på PC’en min, og så tar jegen oval weekend rundt den 15. Det må ha vært rammenom mitt siste besøk hos far. Hadde jeg et godt forhold tilmin far? Ja og nei. Snarere nei, men jeg dro nå og besøkte

17

ham én eller to ganger i året, og det var ikke dårlig baredet.

Han så opp. Jeg følte at min erklæring nærmet seg slut-ten, men jeg skulle gjerne ha sagt mer. Jeg opplevde en slagsirrasjonell og uvanlig sympati for kaptein Chaumont. Hangjorde allerede printeren klar til utskrift. «Min far var særde-les sporty,» plumpet det plutselig ut av meg. Han ga meg etspørrende blikk. «Jeg vet ikke om …» sa jeg og slo fortviletut med armene, «jeg ville bare si at han var svært sporty.»Med en irritert bevegelse satte han printeren i gang.

Etter å ha underskrevet erklæringen fulgte jeg kapteinChaumont til døren. Jeg sa til ham at jeg var klar over atjeg måtte ha vært et skuffende vitne. «Alle vitner er skuf-fende …» svarte han. Jeg grublet litt over denne aforismen.Foran oss lå markenes uendelige kjedsommelighet. KapteinChaumont satte seg i sin Peugeot 306. Han skulle holde megløpende informert om hvordan det gikk med etterforsknin-gen. Når en nær slektning er avgått ved døden, har man ioffentlig sektor rett til tre dagers permisjon. Jeg kunne altsåutmerket godt ha gitt meg til å vandre rundt, til å kjøpe lokalecamembertoster, men jeg valgte likevel strake motorveien tilParis.

Den siste fridagen min tilbrakte jeg i forskjellige reiseby-råer. Jeg likte så godt feriekatalogene med deres abstraksjo-ner og deres evne til å redusere verdens forskjelligste stedertil en rekke mulige lykketreff og priser. Framfor alt sattejeg pris på kvalitetsmerkingen, med stjerner som lot en for-nemme intensiteten av den lykkefølelse man hadde rett til åforvente seg. Jeg var ikke lykkelig, men jeg verdsatte lykkeog jeg fortsatte å etterstrebe den. Ifølge Marshalls modell eren kjøper et rasjonelt individ som er ute etter å maksimeresin egen tilfredsstillelse, prisen tatt i betraktning. Veblensmodell, derimot, analyserer gruppens innvirkning på kjøpe-prosessen (i henhold til hvorvidt individet ønsker å identifi-

18

sere seg med denne, eller, i motsatt fall, ta avstand fra den).Copelands modell viser at kjøpeprosessen varierer i henholdtil kategori vare eller tjeneste (kurant kjøp, overlagt kjøp,spesialisert kjøp), mens Baudrillard-Beckers modell utgår fraat det å forbruke også betyr en tilkjennegivelse. Dypest settfølte jeg at det var Marshalls modell som sto meg nærmest.

Da jeg vendte tilbake til arbeidet mitt, meddelte jeg Marie-Jeanne at jeg hadde behov for ferie. Marie-Jeanne er min kol-lega. Det er vi som sammen forbereder alle de nødvendigepapirene til de utstillingene vi lager av samtidskunst. Huner en kvinne på trettifem år, med blondt, rett hår og sværtlyseblå øyne. Jeg vet ingenting om privatlivet hennes. Huner plassert litt over meg i hierarkiet, men det er noe hunselv foretrekker å overse, for hun er innstilt på teamarbeid itjenesten. Hver gang det kommer en virkelig betydningsfullperson og besøker oss – f.eks. en utsending fra direksjonenfor formkunst eller et medlem av ministerens kabinett – kjø-rer hun fram dette med teamarbeid. «Og her har vi avdelin-gens viktigste mann!» utbryter hun idet hun kommer inn påkontoret mitt. «Det er han som sjonglerer med regnskaps-resultater og tall … Uten ham ville jeg ha vært helt fortapt.»Og så ler hun, og de viktige gjestene ler de også, i det minstesmiler de fornøyd. Og jeg smiler, jeg også, så godt jeg nå kla-rer å få det til. Jeg forsøker å se meg selv som sjonglør, meni virkeligheten holder det at jeg kan mestre de enkleste arit-metiske operasjoner. Selv om Marie-Jeanne helst ikke snak-ker om det, er jobben hennes i virkeligheten den mest om-fattende. Hun må holde seg løpende informert om trender,om grupperinger og tendenser. Fordi hun har påtatt seg etkulturelt ansvar, må hun regne med alltid å bli mistenkt forbakstreberi, for ikke å si opplysningsfiendtlighet. Det er enrisiko hun bør beskytte både seg selv og institusjonen mot.Hun står dessuten i jevnlig kontakt med kunstnere, medgallerieiere og med redaktører av tidsskrifter som jeg ikke

19

engang kjenner til. Telefonsamtalene hun fører holder henneblid og fornøyd, for hun har en ekte kjærlighet til samtids-kunst. For min egen del er jeg ikke negativt innstilt til den; jeger slett ikke en av dem som snakker om å kunne håndverket,og jeg vil heller ikke at man skal vende tilbake til tradisjonellmalerkunst. Jeg inntar den form for reservert holdning somsømmer seg en som står for bokholderiet. Spørsmål om este-tikk eller politikk er ikke min sak. Det tilkommer ikke megverken å finne fram til eller å tillegge meg nye holdningereller et nytt syn på verden og menneskene. Det ga jeg avkallpå samtidig som skuldrene mine ble krumme og ansiktstrek-kene mine ble tristere. Jeg har vært med på en rekke utstillin-ger, vernissasjer og forestillinger som jeg husker med glede.Min faste overbevisning vil heretter være: kunsten kan ikkeforandre livet. I hvert fall ikke mitt.

Jeg hadde informert Marie-Jeanne om at jeg bar sorg. Hunmottok meg med sympati og la til og med en hånd på skul-deren min. Hun syntes det var helt naturlig at jeg ba om å fåfri. «Du må finne ut av hvor du står, Michel,» mente hun, «dumå finne tilbake til deg selv.» Jeg forsøkte å se for meg dethun foreslo, og konkluderte med at hun sannsynligvis hadderett. «Cécilia klarer det nødvendigste for deg,» fortsatte hun,«jeg skal snakke med henne.» Hva var det egentlig hun sik-tet til, og hvem var nå denne Cécilia? Idet jeg så meg om-kring og fikk øye på et plakatutkast, husket jeg det. Céciliavar en tykk, rødhåret pike som ustanselig spiste Cadbury-sjokolade, og som hadde vært i tjenesten i to måneder. Hunhadde bare et engasjement, aller høyst en åremålsstilling; såhenne kunne man med andre ord bare overse. Og det varfaktisk slik at jeg rett før fars død hadde arbeidet med et bud-sjettoverslag til utstillingen «Opp med hendene, skurker!»som skulle åpne i Bourg-la-Reine i januar. Det dreide seg omfotografier av politibrutalitet, tatt med telelinse i Yvelines.

20

Men det var ikke snakk om en dokumentasjon, snarere om enteatraliseringsprosess av rommet, ledsaget av små humoris-tiske sideblikk til forskjellige politiserier, en slags isceneset-telse à la Los Angeles Police Department. Kunstneren haddeforetrukket en fun tilnærming til stoffet, framfor en forven-tet sosial avsløring. Altså et interessant prosjekt, verken fordyrt eller for komplekst. Selv en så sløv person som Céciliavar i stand til å fullføre det budsjettoverslaget.

På vei hjem fra kontoret pleide jeg vanligvis å besøke et peep-show. Det kostet meg femti franc, noen ganger sytti, hvisejakulasjonen lot vente på seg. Det å betrakte fitter i beve-gelse var noe som klaret hjernen min. Alt sånt som de mot-stridende retningene innen moderne videokunst, eller balan-sen mellom ivaretagelsen av kulturarven på den ene siden ogoppmuntringen av levende kunst på den andre … alt dette bleblåst vekk av magien ved fitter i bevegelse. Så tømte jeg pentog pyntelig testiklene mine. Samtidig stoppet Cécilia seg påsin side full av sjokoladekake på et konditori i nærheten avkulturdepartementet. Våre motiver var stort sett de samme.

Det hendte en sjelden gang imellom at jeg tok et egetværelse til fem hundre franc. Det var bare når det sto dår-lig til med pikken min. Når jeg syntes den så ut som et lite,men krevende vedheng; noe ubrukelig som luktet vondt. Dahadde jeg bruk for at en pike tok den mellom hendene sineog lot seg opphisse – selv om det bare var skuespill – av hvorlevende lemmet mitt var og hvor mye sæd det hadde å by på.Uansett ville jeg være hjemme før klokken halv åtte. Jeg be-gynte å se på Spørsmål til en mester, som jeg hadde program-mert videoen til å ta opp. Deretter gikk jeg over til riksny-hetene. Jeg var ikke særlig interessert i kugalskapskrisen, forjeg spiste hovedsakelig bare ostepuré av merket Mousline.Deretter gikk kvelden videre. Med hundre og tjueåtte kanalerå velge mellom hadde jeg ikke noen grunn til å klage. Hen-

21

imot klokken to om morgenen avsluttet jeg med en tyrkiskmusikal.

Slik gikk noen dager relativt fredelig av stabelen. Så fikkjeg en ny telefonoppringing av kaptein Chaumont. Arbeidetmed oppklaringen var kommet langt; de hadde funnet denantatte morderen. I virkeligheten var det mer enn en anta-gelse, for mannen hadde alt tilstått. Om to dager skulle detarrangeres en rekonstruksjon. Hadde jeg lyst til å være tilstede? Å ja, sa jeg, gjerne.

Marie-Jeanne gratulerte meg fordi jeg hadde tatt en sådristig avgjørelse. Hun snakket om bearbeidelse av sorgen.Om det gåtefulle ved forholdet far-sønn. Hun benyttet segav sosialt akseptable ord fra et innskrenket vokabular, mendet gjorde ikke noe, for jeg kunne sanse at hun hadde varmefølelser for meg. Det var overraskende og det gjorde godt.Kvinner har nå likevel følelser i livet, sa jeg til meg selv idetjeg steg på toget til Cherbourg. De har til og med en ten-dens til å opprette følelsesrelaterte relasjoner på jobben, ogde trives dårlig i en verden blottet for slike relasjoner. Dehar vanskelig for å utfolde seg i den slags atmosfære. Det eren svakhet de lider under, og sidene med psykologisk råd-giving i Marie-Claire minner dem inntrengende om at deter best å skille klart mellom jobben og følelseslivet. Mendet nytter ikke. Det vitner de «åpenhjertige» leserbrevene iMarie-Claire like inntrengende om. På høyde med Rouenbegynte jeg å repetere sakens detaljer for meg selv. Kap-tein Chaumonts store oppdagelse var at Aïcha hadde hatt et«intimt forhold» til min far. Hvor ofte, og hvor intenst? Detvisste han ikke, og det hadde heller ikke vist seg å være rele-vant for etterforskningen. En av Aïchas brødre hadde snartinnrømmet at han var gått for «å utbe seg en forklaring» fraden gamle. Samtalen hadde utartet, og han hadde etterlattham død på betonggulvet i fyrkjelleren.

Rekonstruksjonen sto i prinsipp under ledelse av en for-

22

hørsdommer, en tørr og streng liten mann med flanellsbukserog mørk, høyhalset genser. Ansiktet hans fortrakk seg heletiden i en irritert grimase. Men det var kaptein Chaumontsom hurtig manifesterte seg som den egentlige seremonimes-teren. Han tok kvikt og livlig imot deltakerne, hadde et vel-komstord til hver enkelt, viste på plass; han så svært tilfredsut. Dette var hans første mordsak og han hadde løst den påunder en uke. I hele denne snuskete og banale affæren varhan den eneste virkelige helten. Aïcha satt sammensunketpå en stol, med ansiktet omkranset av et sort tørkle. Hunså knapt nok opp da jeg kom inn, og hun stirret demonst-rativt i motsatt retning av det stedet hennes bror befant seg.Denne sto mellom to gendarmer og rettet blikket mot gul-vet, med et trassig uttrykk i ansiktet. Han så absolutt ut somen gemen liten voldsforbryter, og jeg kunne ikke spore denminste sympati i øynene hans. Idet han så opp, møttes våreblikk. Jeg er sikker på at han forsto hvem jeg var. Han visstehvilken rolle jeg spilte, og noen måtte ha advart ham. I hen-hold til hans brutale spilleregler hadde jeg rett til å hevnemeg; jeg kunne kreve gjengjeld for min fars blod. Jeg var pådet rene med forholdet som holdt på å utvikle seg mellomoss, og jeg så rett på ham, uten å la blikket vike. Langsomtlot jeg hatet gripe tak i meg, og jeg pustet lettere. Følelsenvar både god og sterk. Hvis jeg hadde vært i besittelse av etvåpen, ville jeg uten å nøle ha drept ham. Å drepe dette lilleavskummet forekom meg ikke bare å være noen ubetydelighandling, men noe velgjørende, noe positivt. En gendarmtrakk opp noen krittstreker på gulvet, og rekonstruksjonenbegynte. Ifølge anklagede var alt egentlig ganske enkelt. Isamtalens løp var han blitt rasende. Han hadde gitt min far etvoldsomt dytt. Denne var falt baklengs og hodeskallen hansvar blitt smadret mot gulvet. Selv var han flyktet i panikkmed det samme.

Selvfølgelig løy han, og det hadde kaptein Chaumont

23

ingen problemer med å bevise. Undersøkelsen av offeretshjerneskalle viste tydelig at mannen hadde vært svært opp-hisset. Det hadde vært flerfoldige kvestelser som sannsyn-ligvis skyldtes en rekke spark. Dessuten var min fars ansiktblitt gnidd mot gulvet, slik at et øye nesten var blitt revet utav øyehulen. «Jeg husker ikke lenger …» sa den anklagede,«jeg var så rasende.» Hvis man så på de nervøse hendenehans, og på det smale og onde ansiktet, var det ikke vanske-lig å tro ham. Han hadde handlet uten overlegg, sannsynlig-vis fordi han var blitt opphisset av å høre hjerneskallen slåmot gulvet og se blodet begynne å strømme. Han forsvarteseg klart og troverdig, og han kom til å klare seg bra over-for domstolen. Noen år betinget, det ville bli alt. KapteinChaumont var tilfreds med ettermiddagens utvikling, og någjorde han seg klar til å avslutte. Jeg reiste meg fra stolen oggikk mot et vindu. Aftenen var ved å falle på; noen får holdtpå å avslutte dagen. De var også stupide, kanskje enda merenn broren til Aïcha, men de var ikke genetisk predestinert tilvoldshandlinger. Når de nådde fram til sin aller siste stund,ville de breke i panikk, hjertet deres ville slå fortere og klo-vene ville bevege seg desperat. Så ville skuddet fra pistolenfalle, og livet ville sive ut av dem og de ville bli forvandlettil kjøtt. Vi forlot hverandre etter noen håndtrykk. KapteinChaumont takket meg for min tilstedeværelse.

Neste dag så jeg Aïcha igjen. Etter råd fra eiendomsmeg-leren hadde jeg bestemt meg for å få gjort huset grundigrent før den første visningen. Jeg overrakte henne nøkleneog deretter fulgte hun meg til stasjonen i Cherbourg. Vinte-ren holdt på gjøre sitt inntog i marker og treholt, og overhekkene svevet dis og tåkedotter. Vi hadde ikke lett for åfinne tonen. Hun hadde kjent min fars kjønnsorgan, og detkunne avstedkomme en slags malplassert intimitet. Samtidigvar hele greia temmelig overraskende, for hun så ut som enseriøs jente, og det hadde ikke vært noe forførerisk ved min

24

far. Likevel må han ha hatt noe; noen tiltrekkende drag somjeg ikke hadde vært i stand til å oppdage. I virkelighetenhadde jeg til og med vanskelig for å huske ansiktstrekkenehans. Menneskene lever side om side, akkurat som kveg; deter så vidt de får til å dele en flaske brennevin med hverandreen gang imellom.

Aïchas Folkevogn stanset på stasjonsplassen. Jeg visste atjeg burde si noen ord til avskjed. «Eh, vel …» sa jeg. Etternoen sekunder snakket hun til meg, med matt stemme. «Jegkommer til å forlate denne landsdelen. En venn av meg kanskaffe meg jobb som servitrise i Paris, så kan jeg fortsettestudiene der. Uansett ser familien min på meg som en hore.»Jeg frambrakte en forståelsesfull mumling. «I Paris er detflere mennesker …» våget jeg meg til sist pinaktig frampå.Jeg hadde vanskelig for å fatte tanken, og det var alt jegkunne få meg til å si om Paris. Men selv om min bemerk-ning var ekstremt fattigslig, syntes den ikke å ta motet frahenne. «Jeg forventer meg ingenting av familien min,» fort-satte hun, og på ny steg sinnet opp i henne. «Ikke bare er defattige; de er noen idioter også. For to år siden dro min farpå pilegrimsreise til Mekka, og siden det er det ikke noe merå få ut av ham. Og med brødrene min er det enda verre. Deunderholder hverandre med dumhetene sine. De heller i segpastis samtidig som de utgir seg for å være tilhengere av densanne tro. Og meg tillater de seg å behandle som en tøyte,bare fordi jeg heller vil arbeide enn å gifte meg med en somer like teit som dem.»

«Ja, det er sant. I det store og hele er ikke muslimer noesærlig …» sa jeg brydd. Jeg tok reisevesken og åpnet bildø-ren. «Men jeg tror nok at De kommer til å klare Dem …»mumlet jeg, ikke særlig overbevisende. Aïcha så på meg, nø-lende. Kulden holdt på å trenge inn i bilen. Intellektuelt settkunne jeg godt føle en viss tiltrekning til muslimske vaginaer.Jeg smilte, litt tvungent. Hun smilte tilbake, noe mer hjerte-

25

lig. Jeg trykket henne lenge i hånden; jeg kunne kjenne var-men fra fingrene hennes. Jeg ble ved til jeg kunne føle hvor-dan blodet banket mildt mot håndflaten min. Noen meter frabilen snudde jeg meg for å sende henne et lite tegn. Tross althadde et møte funnet sted. Til sist var det skjedd noe, trossalt.

Idet jeg tok plass i Corail-vognen, kom jeg til å tenke påat jeg burde ha gitt henne noen penger. Eller forresten, nei,det ville hun antagelig ha misforstått. Akkurat da var det atdet for første gang slo meg at jeg kom til å bli en rik mann,eller i hvert fall forholdsvis rik. Boet etter far var alt gjortopp. Dessuten hadde jeg betrodd salget av bilen hans til etverksted og av huset til en eiendomsmegler. Alt på enklestmulig måte. Hans aktiva var blitt taksert etter markedsverdi.Selvfølgelig fantes det et prutningsmonn, 10% i den ene ellerandre retning, men ikke mer. Beskatningen representerte hel-ler ikke noe problem. Det var bare å konsultere de svært såvelredigerte små brosjyrene til Skattedirektoratet.

Sannsynligvis hadde far gjentatte ganger vurdert å gjøremeg arveløs, men han måtte allikevel ha betenkt seg. Hanhadde sikkert tenkt at det ville bli altfor komplisert. Det villeha betydd altfor mye trøbbel for et altfor usikkert resultat(det er nemlig ikke lett å gjøre sine barn arveløse, lovverketer svært restriktivt i så henseende – ikke alene gjør de smådrittsekkene livet til helvete for en, men deretter får de til ogmed fordelen av alt det en har klart å skrape sammen, i sittansikts sved.) Men framfor alt hadde han nok tenkt at detikke hadde noen hensikt, for hva angikk det egentlig hamhva som hendte etter at han var død? Det var nok sånn hanhadde resonnert, tenkte jeg. Uansett var den gamle tullingendød, og jeg skulle selge det huset der han hadde tilbrakt desiste årene av sitt liv, akkurat som jeg skulle selge hans ToyotaLand Cruiser, som han brukte til å frakte megapakker medmineralvann fra Gigant-Casinos supermarked i Cherbourg.

26

Men jeg, som bodde rett ved siden av Jardin des Plantes, hvaskulle nå jeg med en Toyota Land Cruiser? Jeg hadde kunnettransportere ravioli à la ricotta fra Mouffetard-markedet, detville omtrent være alt. Når det dreier seg om arv i rett ned-stigende linje er ikke arvelovene særlig edle – selv om affek-sjonsbåndene i dette tilfellet heller ikke var særlig sterke. Nårskatten var trukket fra, ville jeg få med meg omtrent tre mil-lioner franc. Det var omtrent femten ganger min årlige inn-tekt. Og det tilsvarte det en vesteuropeisk ufaglært arbeiderkunne håpe på å tjene i løpet av et helt arbeidsliv. Slett ikkeså dårlig. Jeg kunne begynne å leve, jeg kunne i hvert fallprøve.

Om noen uker ville jeg sikkert få et brev fra banken. Togetnærmet seg Bayeux, jeg kunne alt forestille meg hvordansamtalen ville forløpe. Representanten for min filial hadderegistrert en betydelig kredittsaldo på min konto, og nå villehan gjerne be om en samtale med meg. For hvem har ikke,før eller senere i livet, bruk for en investeringsrådgiver? Jegville være litt forsiktig, og gå for noe som var sikkert. Denneinnstillingen, som var så vanlig, så vanlig, ville han imøtegåmed et lett smil. Han var klar over at de fleste noviser blantinvestorene prioriterte sikkerhet framfor utbytte. Det varnoe han og hans kolleger ofte moret seg over. Jeg måtte ikkemisforstå, men når det dreide seg om kapitalarv, var det flereeldre som oppførte seg som absolutte noviser. Personlig villehan gjerne henlede min oppmerksomhet på et litt annerle-des scenario – selvfølgelig med muligheten til å tenke meggrundig om. Hvorfor ikke virkelig investere to tredeler avdet jeg hadde i noe som overhodet ikke bød på noen over-raskelser, men med lavt utbytte? Og hvorfor ikke avsetteden siste tredelen til en noe mer risikofylt investering, somdog bød på muligheten til virkelig å kaste noe av seg? Jegvisste godt at jeg etter noen dagers overveielse kom til å gietter for argumentene hans. Han ville føle seg vel til mote

27

ved mitt samtykke, forberede alle dokumenter med en visssprudlende entusiasme – og håndslaget vi ville gi hverandrefør vi gikk hver til vårt, ville være ekte hjertelig.

Jeg levde i et land preget av moderat sosialisme, dereiendomsretten til materielle goder var garantert gjennomstrenge lover, og der banksystemet ble støttet av mektige stat-lige garantier. Med mindre jeg beveget meg utenfor lovensgrenser, risikerte jeg verken underslag eller spekulativ kon-kurs. Jeg behøvde med andre ord ikke bekymre meg for noesom helst. Det hadde jeg nå for øvrig aldri gjort. Etter seriøse,om enn ikke briljante, studier hadde jeg hurtig søkt meg inni den offentlige sektoren. Dette var på midten av åttitallet,da den legendariske Jack Lang spredde prakt og ære over destatlige kulturinstitusjonene, og min begynnerlønn var helt iorden. Og etter hvert var jeg blitt eldre, og hadde uten vans-keligheter overlevd den ene politiske omveltningen etter denandre. Jeg var høflig, korrekt, verdsatt av mine overordnedesåvel som mine kolleger. Men da jeg ikke var særlig hjerte-lig av natur, hadde jeg ikke klart å skaffe meg noen virkeligevenner. Kvelden falt hurtig på rundt Lisieux. Hvorfor haddealdri jeg klart å oppvise en sånn lidenskap for jobben minsom Marie-Jeanne? Hvorfor hadde jeg aldri klart å oppvisenoen lidenskap for noe som helst?

Enda noen uker gikk, uten at jeg fikk noe svar. Så, ommorgenen den 23. desember, tok jeg en drosje til flyplasseni Roissy.