Maja Lunde: Verdens kuleste gjeng 4: Baluba på leirskolen

© 2016 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign og layout: Gisle Lyng-Vagstein

Illustrasjoner: Tegnehanne | Hanne Sigbjørnsen

Papir: Holmen book 80 g

Boka er satt med Soupbone 15,5/20

Trykk og innbinding: Livonia Print SIA

ISBN: 978-82-489-1846-2

Kagge Forlag AS

Stortingsg. 12

0161 Oslo

www.kagge.no

Endelig

Hvor var Helena?!

Hele resten av klassen satt klar i bussen. Alle sekkene og koffertene var lastet i bagasjerommet. Siverten, læreren vår, stod foran og forklarte veien til sjåføren. Endelig skulle vi dra. Men hvor i huleste ble det av Helena?

Jeg hadde holdt av plass til henne på setet ved siden av meg. Hvis ikke Helena hadde begynt på skolen vår, ville nok det setet ha vært tomt hele kjøreturen til leirskolen. Sånn var det før, nemlig, at jeg stort sett hang for meg selv. Derfor ble jeg litt ekstra bekymra da Helena ikke dukket opp. Tenk om jeg måtte være alene igjen?

Men så hørtes plutselig lyden av en bil i vill fart

5

6

på vei mot oss. En kritthvit kabriolet skrenset inn, rett foran bussen, med et høyt I I IK ! Og jeg måtte smile. For der var hun jo!

Helena kom ut av bilen sammen med mammaen sin, tre enorme kofferter og en rosa tursekk. Ja, koffertene kom ikke ut av seg selv, da. Helenas mamma dro dem ut av bagasjerommet mens hun snakket med Helena. «Badetøy?»

7

«Ja!» «Regntøy?» «Ja!» «Nattøy?» «Ja!» «Treningstøy?» «Ja!» «Ridetøy?» «Absolutt!»

Ridetøy, trengte vi det? Jo, forresten … Siverten, læreren vår, hadde visst sagt noe om hester, men jeg hadde ikke akkurat tenkt at vi måtte ha spesialtøy for å hilse på dem. Hjemme hos oss er vi ikke så opptatt av spesialtøy. Pappa mener jeg kan bruke den samme jakka på ski som jeg bruker på skolen og i skogen, og overalt ellers. Hos Helena er det LITT annerledes. Hun har et klesskap like stort som rommet mitt. Inni der er det klær for enhver anledning.

Og nå var det MANGE anledninger. Vi skulle nemlig på leirskole. PÅ LEIRSKOLE! HURRA! Endelig

var det vår tur. Vi hadde ventet på disse fem dagene helt siden første klasse. Ikke bare ventet, forresten, men snakket om dem og spart og planlagt og snakket enda mer. Og nå var tiden kommet! Helena dumpet ned ved siden av meg, med den digre, rosa tursekken på fanget.

Det var nesten ikke plass til meg lenger, men det gjorde ikke noe, for min GODE VENN Helena var her endelig! Og hun var ikke den eneste vennen jeg hadde i nærheten, forresten. Rett foran oss satt Alfred og Ivan, som også er mine venner!

Det kjennes ganske bra å si det: MINE VENNER.

Før Helena begynte på skolen vår, kjente ikke vi tre hverandre, selv om vi gikk i samme klasse. Jeg hadde ingen venner, og det hadde ikke Alfred eller Ivan heller, tror jeg … Men er det ikke rart hvordan ett nytt menneske kan forandre på ting som har vært sånn alltid? Helena er et sånt menneske som forandrer på ting. Det var hun som bestemte at vi �re skulle være venner. Helena kaller oss for Verdens kuleste gjeng, og jeg vet ikke helt om jeg kan stå inne for det, at vi er kule, altså. Men vi er i hvert fall Verdens beste venner!

Tanntråd

Å nei, pappa! Jeg trodde vi hadde sagt ha det, for det var han som hadde fulgt meg, men nå var han visst tilbake. Så �aut!

Han stod der og banket med den ene hånden og vinket med den andre, og jeg så at han sa noe, for leppene beveget seg. «Hæ?» sa jeg. Han beveget på leppene igjen. «Hæ!?» sa jeg litt høyere. «HAR DU HUSKET TANNBØRSTE?» Han ropte nå, kunne jeg se, for munnen hans vrengte seg liksom helt opp.

Tannbørste … VELDIG FLAUT! Han måtte vel skjønne at jeg klarte å huske tannbørste selv? «Ja da.» Jeg nikket alt jeg kunne.

10

11

«OG FLUORTABLETTER?» ropte han. Jeg nikket igjen. «OG TANNTRÅD?» Jeg nikket enda en gang.

Pappa nikket tilbake, og det så ut på leppene som om han sa «bra». Nå måtte han vel endelig gå?

Men tenk, så ble han bare stående. Han så litt overraska ut, rett og slett. Jeg klarte plutselig ikke å være irritert på ham lenger. Kanskje var han forbauset over at jeg hadde husket alle disse tingene av meg selv, for stort sett pleier det å være han som passer på sånt.

Og kanskje lurte han på om det var noe mer han kunne spørre meg om, noe mer jeg hadde glemt? Det så ikke ut som han kom på noe. Plutselig la jeg merke til at han var blank i øynene. Var det tårer? Eller var det bare vinden?

Uff, nei … det var tårer. Stakkars pappa!

Plutselig kjente jeg at jeg �kk klump i halsen selv også. For jeg skulle bort alene, nå. Vekk fra både mamma og pappa og rekkehuset og det rotete rommet mitt. Jeg hadde aldri vært så lenge hjemmefra alene før. Og jeg hadde i hvert fall aldri husket å pakke både tannbørste, �uor og tanntråd av meg selv før. Jeg håpet virkelig ikke pappa begynte å gråte ordentlig, for da kunne det

12

bli ganske tøft å være meg, kjente jeg. Da ville nok ikke han bli den eneste som gråt, for å si det sånn.

Men heldigvis klarte visst pappa å ta seg sammen der ute. For nå løftet han begge tomlene i været og gjorde tommel opp på en litt rar pappa-aktig måte mens han smilte. Puh!

Samtidig dunket Helena meg i siden og ropte på sin glade Helena-måte: «Nå drar vi! Vi skal på leirskole! Jippi!»

Og det hadde hun helt rett i, for nå satte bussen seg i bevegelse, og det var ingenting å gråte for. Vi skulle virkelig på leirskole!

14

Nye venner

Vi kjørte ut av skolegården, nedover Storgata — som egentlig ikke er noe stor i det hele tatt — forbi senteret og ut på hovedveien. Snart var hele Granlia borte, snart var vi langt hjemmefra. Det boblet i både bein og armer. Mer og mer jo lenger vekk jeg kom, jo nærmere leirskolen …

Siden vi altså har snakket om leirskolen helt siden første klasse, har det kommet ganske mange historier fra andre om hva vi kan forvente oss. Storesøsteren til Ali fortalte for eksempel at det var et «klissvått mareritt» fra begynnelse til slutt, mens storebroren til Jenny mente at han «aldri hadde fryst så mye på beina noen gang». Fetteren til Ludvig sa at han ikke hadde sovet et sekund «fordi det spøkte hele natta». Og halvbroren til Agnes mente skolen hadde vært et «mygghelvete»,

og dessuten var det en han kjente som hadde «brekt alle beina i kroppen» på sin leirskole.

Man skulle kanskje tro at alle disse historiene ville gjøre oss veldig engstelige, og at vi nå fryktet leirskolen, alle sammen. Men snarere tvert imot. Det var nesten sånn at de gjorde turen enda mer spennende. «Jeg er sikker på at det kommer til å bli de beste dagene i mitt liv!» sa Helena og klemte armen min så det nesten gjorde vondt. «Ja», sa jeg. «Jeg òg!» sa Ivan, samtidig som det pene ansiktet hans poppet opp over setene foran oss. «Det gjelder å ikke la forventningene løpe helt løpsk», sa Alfred og stakk hodet frem ved siden av Ivan. Men han smilte, og det var lett å se at han gledet seg.

«Riding …» sa Helena med drømmende blikk. «Mat!» sa Ivan. «Kart og kompass», sa Alfred. «Rafting!» sa Helena.

15

16

«Hæ?» sa Ivan. «Hva er det?» «Det er sånn når man setter utfor med en gummi�åte i en vill foss. Høy fart og null kontroll», sa Helena. «Det er visstnok kjempekult. Og det som er bra med akkurat vår leirskole, er at man kan rafte der.» «Kan man?» sa Ivan. «Må man?» Han ble plutselig litt blek. «Vi vil jo det», sa Helena. «Det er klart vi skal rafte!» «Er det? Klart?» sa Ivan.

17

Jeg hadde ikke tenkt så mye på at vi skulle drive med en masse sport på leirskolen, og jeg kunne på en måte forstå hvorfor Ivan ble blek. Det var egentlig en helt annen ting jeg hadde sett for meg hver gang jeg tenkte på leirskolen. Og det var det her:

Oss �re, Verdens kuleste gjeng, mine tre beste venner og meg, samlet rundt et varmt leirbål i solnedgangen. Der skulle vi sitte og skravle og

18

kanskje synge noen koselige sanger og bare være venner, vi �re. Og ilden fra bålet skulle varme helt inn i magen.

«Og nye venner!» sa Helena plutselig. «Fra den andre klassen!» «Hæ?» sa jeg. For jeg hadde ikke tenkt så mye på det, at vi faktisk skulle på leirskole med en annen klasse fra en annen skole. «Hæ?» sa Alfred og Ivan i kor. «Leirskolen er et fantastisk sted å treffe nye venner», sa Helena. «Å», sa jeg. «Det er muligens det», sa Alfred. «Ja!» sa Ivan. «Så hyggelig!»

Det er typisk Ivan å være positiv. Han er som oftest det, så lenge han ikke er redd, som han var for raftingen. Ivan er positiv, men kanskje ikke alltid den som tenker lengst. Før jeg ble ordentlig kjent med ham, pleide jeg å tenke at Ivan er hundre prosent kørka. Men jeg tror ikke han er det, han bare … ja, han er kanskje ikke den aller

19

mest intelligente personen jeg har møtt, for å si det sånn.

Alfred, derimot, har sikkert lest minst ti ulike leksikon. Han kan VELDIG mye. Noe som ofte er ganske irriterende. Han skal nemlig VISE det hele tiden. Og bruke mange vanskelige ord. Men noen ganger kan han være ganske god å ha også, fordi han tenker langt. Lenger enn Ivan, i hvert fall. Og nå gjorde han tydeligvis det. Vi så på hverandre, han og jeg, og det så ikke ut som om han heller syntes tanken på «nye venner» var særlig hyggelig. «Dette er jo eventuelt noe vi kan ta stilling til underveis», sa Alfred.

Jeg skyndte meg å nikke. «Det kan jo hende at det ikke er noen der som passer.» «Passer, jo!» sa Helena. «Klart det er noen som passer! Men …» Hun tenkte seg om. «Vi trenger ikke å bli venner med hvem som helst. Det er klart.»

Jeg skulle akkurat til å puste lettet ut, for nye venner, hva trengte vi vel det for? Vi hadde mer

enn nok med oss �re, syntes jeg.

Men da skjedde det noe. Og det som skjedde, var at Helenas øyne begynte å lyse fryktelig sterkt. Det var akkurat som om hun hadde fått tusen watts lyspærer inni der. Å nei! Jeg kjente nemlig veldig godt igjen det lyset. Det var lyset fra øynene til en Helena som hadde fått en idé. «Nettopp …» sa hun langsomt. «Vi trenger ikke å bli venner med hvem som helst. Vi kan rett og slett velge med omhu, som det heter.» «Om hu?» sa Ivan. «Hu og hei!» «Nå vet jeg det!» nesten ropte Helena. Så tok hun seg i det, og sa veldig lavt, mens hun huket hodet ned mellom skuldrene sine og så mystisk og hemmelig ut: «Vi kan bli venner med DE ALLER KULESTE på den andre skolen!»