-
Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane
Nr. 2 - Juni 2006. Årgang 15
Fylkesarkivet på Internett:
www.fylkesarkiv.no
Kjelda
Nynorskeni Sogn og Fjordane får brei plass i dette nummeret. Det
er i år 100 år sidan Noregs Mållag vart skipa, og Sogn og Fjordane
er fremste nynorskfylket i landet (frå s. 8).
Olaf Huseby (1856-1942), redaktør, forleggjar og målmann (frå
side 21).
Vegane i Sogn og Fjordane får snart si eiga soge, i bokform. Alt
no ligg det nærare 140 artiklar på Kulturhistorisk leksikon, på
Internett. Me har i tidlegare nummer av Kjelda trykt nokre av
artiklane, også i dette nummeret (s. 46). Biletet syner den nye
vegen mellom Sandane og Anda som opna i 2001. Vegen har god
lineføring med stamvegstandard. Det var på slutten av 1800-talet at
det vart fart på vegbygginga i fylket. (Fotograf: Geir Brekke).
-
Kjelda, nr. 2 - 2006, årgang 15
�
RedaksjonGunnar Urtegaard (redaktør), Oddvar Natvik, Karianne
Schmidt Vindenes
Kjelda blir utgjeven av Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane,
Fylkeshuset, Askedalen �, 6863 Leikanger. Tlf. 57 65 61 00. Fax: 57
65 61 01.
[email protected] kjem med 3 nummer i
året. Ei årstinging kostar kr 1�5,-.
Bankgiro: 3781 14 0�894, merk Kjelda. ISSN 0803-968�.Stoffet i
Kjelda kan nyttast fritt. men vi ser gjerne at kjelde blir
oppgjeven.
Ansvarleg dette nummer: Oddvar Natvik. Utforming: Oddvar
Natvik.
Fylkesarkivet i Sogn og FjordaneFylkeshuset, Askedalen �, 6863
Leikanger. Tlf. 57 65 61 00. Fax. 57 65 61 01
[email protected]
Fylkesarkivar: Gunnar Urtegaard, tlf. 57 65 64 01,
[email protected]
Arkivarar:Arild Reppen (foto), Fototeknisk avdeling, 68�3
Sandane. Tlf. 57 86 51 �4,
[email protected]Øystein Åsnes (musikk), Tlf. 57 65
64 04, [email protected]
Karianne Schmidt Vindenes (kommunearkiv), tlf. 57 65 64 06,
[email protected]
Per Olav Bøyum (kommunearkiv), tlf. 57 65 64 14,
[email protected] Sturla Binder (kommunearkiv), tlf.
57 65 64 �0, [email protected] Selseng
(kommunearkiv), tlf. 57 65 64 07,
[email protected] D. Øverbø, (fagleiar), tlf. 57
65 64 03, [email protected]
Randi Melvær (sekretær/stadnamn), tlf. 57 65 64 00,
[email protected]
Prosjekt:Hermund Kleppa (Kulturhist. leksikon), tlf. 57 65 64
0�, [email protected]
Oddvar Natvik (informasjon, amerikaportal), tlf. 57 65 64 05,
[email protected] Samland (nettbasert
kulturformidling), tlf. 57 65 64 08,
[email protected] Ingvaldsen (nettbasert
kulturformidling), tlf. 57 8� 50 08,
[email protected]
Elin Østevik (eldre foto), tlf. 57 65 64 18,
[email protected]
Nettstad: www.fylkesarkiv.no
Fylkesarkivaren har ordetGunnar Urtegaard
Personalnytt
Per Olav Bøyum, fødd 1974, frå Voss er tilsett i vikariat knytt
til arbeidet med eldre kommunale arkiv. Han har hovudfag i historie
og er også utdanna bibliotekar. Han byrja 1.6.�006.
Sturla Binder, fødd 1971, frå Bergen, er tilsett i
prosjektstilling knytt til arbeidet med eldre kommunale arkiv. Han
har hovudfag i historie og byrja 6.6.�006.
Elin Østevik, fødd 1980, frå Klepp på Jæren, er tilsett i
prosjektstilling knytt til arbeidet med eldre foto. Ho har
mastergrad i kultur- og samfunnsvitskap, sosialantropologi. Ho
byrja 19.6.�006. Ole Stian Hovland, f. 197�, har sagt opp stillinga
si ved Fylkesarkivet. Han har vore tilsett sidan �000 og arbeidd
med oppgåver knytt til kommunale arkiv.
Vinteren 2002/2003 arbeidde eg nokre månader i ABM-utvikling i
Oslo, det som frå 1. januar i 2003 vart ABM-utvikling eller Statens
senter for Arkiv, Bibliotek og Museum. Oppgåva mi var å leia
om-organiseringa av Kulturnett Noreg.
Verksemda skulle flyttast frå Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana og
integrerast i den nye institusjonen i Oslo. Eg fekk soleis vera med
å leggja til rette for ein ny retning på dette arbeidet.
Hovudpunkta i det vidare arbeidet vart mellom anna at det nye
Kulturnett Noreg skulle utvikla ein ny teknologisk infrastruktur og
tilby denne til alle fylke i landet. På denne tid var det ikkje så
mange regionale kulturnett.
Målet var å få etablert slike nett
Kulturnett.no og Kulturbase.noi alle fylka i landet eller at
fleire fylke kunne gå saman om eit felles kulturnett. Eg rådde
sterkt til at det vart oppretta eiga stilling som skulle arbeida
direkte mot fylka for få dette til. Eg tok og opp emnekart som ei
mogeleg ny teknologisk tilnærming for den nye tenesta.
Det er difor svært gledeleg å sjå at me no i 2006 nærmar oss
dette målet. Om ikkje lenge så vil me ha regionale kulturnett i
alle fylka, eller at fleire fylke samarbeider om å etablera og
utvikla regionale kulturnett. Eg vil gje ros til dei som har
arbeidd med dette i ABM-utvikling og eg vil gje ros til fylka som
har sett verdien av dette. Med dette byrjar ein svært viktig fagleg
og teknologisk infrastruktur å koma på plass. ABM-utvikling held
vedlike ein teknologisk infrastruktur som fylka, institusjonane og
kommunane kan nytta gratis. Dei held og vedlike eit støtteapparat
kring
dette. I fylka er det og etablert eit fagleg apparat. Dei
ansvarlege i fylka arbeider med innhald frå sitt område og er
rådgjevande inn mot kommunar og institusjonar i eigen region.
Dei ansvarlege i fylka spelar og ein svært viktig rolle i å
utvikla tenestene frå Kulturnett Noreg slik at dei er betre
tilpassa brukarane og dei regionale behova. Alt i alt er dette ein
sterk og framtidsretta modell – fagleg så vel som teknologisk. No
bør den førast vidare til neste steg, og erfaringane frå arbeidet
med Kulturnett Noreg er viktige å ta med.
Kulturbase.noDet neste målet no - både for regionane,
institusjonane og for sentrale aktørar på nasjonalt plan - er å
leggja til rette for auka tilgang til digitale katalogar og
digitale samlingar frå ABM-sektoren. Me treng og meir >
-
3
Kjelda, nr. 2 - 2006, årgang 15
digitalt innhald. Her må til eit sterkt samspel mellom regionalt
og nasjonalt nivå. I dette arbeidet må og alle ABM-institusjonane
spela ein svært sentral rolle.
Oppgåva er å få etablert ein liknande nasjonal infrastruktur for
digitale katalogar og digitale samlingar frå arkiv, bibliotek og
museum. Eg tenkjer særleg på arkivmateriale, foto, gjenstandar,
bygningar, kunstverk med meir.
Dei eksisterande løysingane (Asta for arkivtilfang og Primus for
gjenstandar, foto, kunst med meir) må utviklast vidare til å danna
grunnsteinen i ei slik teneste. Bak Asta står Riksarkivet og
Landslaget for lokal – og privatarkiv. Bak Primus står
ABM-utvikling og sentrale fagmiljø ved musea. Desse to løysingane
er og sterkt forankra i institusjonane.
Reine bibliotektenester må og inn i dette. ABM-institusjonar har
og ofte materiale som kryssar tradisjonelle ansvarsområde. Mange
bibliotek har både foto og arkivmateriale. Musea sit og på store
mengder arkiv, særlege privatarkiv. Det må etablerast eit tett
samarbeid mellom
Stiftinga Asta, som har ansvar for dataløysinga Asta, og
Museenes Datatjeneste som har ansvar for Primus. I praksis vil
dette seia Riksarkivet, ABM-utvikling og viktige miljø ved musea.
Prosjektet Norsk Digitalt Bibliotek og Kulturnett Noreg bør knytast
tett saman med ei slik felles teneste for teknologisk infrastruktur
til arkiv, museum og bibliotek. Når dette er på plass bør regionar,
institusjonar og andre som ynskjer det, få tilbod om å nytta ei
slik samla teneste.
I arbeidet med å etablera dette må ein dra inn kompetanse frå
institusjonar og regionar for på det viset å ivareta dei behova
desse vil ha i dette. Erfaringane frå Kulturnett Noreg er på nytt
viktige. Samstundes med dette må det byggjast opp sterke ABM-miljø
i fylka eller dei komande regionane som kan ta hand om det
omfattande arbeidet som må skje der for å få dette til. Me kan
gjerne kalla ei slik teneste Kulturbase.no.
Det er sjølvsagt mange sider ved dette, og det er trong for både
midlar og eit omfattande arbeid. Men dette er eit hovudgrep som
bør på plass. Gevinstane er store og Noreg ville med dette
modernisera infrastruktur og tenkjemåte på eit vis som andre land
vil leggja merke til.
Tenestene frå arkiv, bibliotek og museum må ut til brukarane via
digitale løysingar basert på moderne infrastruktur. Neste steg vert
samsøk og andre brukar-tenester retta mot Kulturbase.no. Dette må
integrerast i Kulturnett.no. Då vert Kulturnett.no ein samla portal
inn til kulturinformasjon – inkludert digitalt innhald frå
ABM-institusjonane. Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal har lagt
opp sine regionale kulturnett på denne måten, og erfaringane
tilseier at dette er ei svært god løysing.
Mange miljø leitar no etter gode webløysingar for dei tenestene
som eg meiner ein Kulturbase.no bør kunna tilby. Institusjonar og
regionar vil velja mange ulike løysingar som lett vert dyrare,
dårlegare og vanskelegare å samordna om dette tilbodet ikkje dukkar
opp. Difor hastar det å dra dette vidare og signalisera til miljøa
at ”dette satsar me på. Dette kjem.”
Det var ein milepel då fylkeskommunen henta kommune-arkivet i
Naustdal den 19. mai i år. Dermed vart Naustdal den første kommunen
som fekk plassert kommunearkivet sitt i det nye depotet i
Fylkesarkivet. No står 20 andre kommunar for tur.
Dei 21 kommunane har sagt seg interesserte i arkivordninga som
fylkeskommunen tilbyr. “Dette er eit godt døme på samarbeidet
mellom fylkeskommunen ved Fylkesarkivet og kommunane, der vi løyser
felles utfordringar på ein god måte,” seier fylkesarkivar Gunnar
Urtegaard.
På tokt til Naustdal med Fylkesarkivet
Av Henning Rivedal
Det er Karianne Schmidt Vindenes som har stått for arbeidet med
å legge til rette for flyttinga. Ho har samarbeidd med
medarbeidarar i Naustdal kommune. Vindenes er arkivar for kommunale
arkiv.
“No skal Naustdal-arkivet plasserast, ordnast og registrerast.
Møtebøker vil bli skanna, og etter kvart vil interesserte finne att
materialet på nettet. Målet er at det på denne måten skal bli lett
tilgjengeleg for alle interesserte i tillegg til at det er trygt
lagra,” seier ho. Fylkesarkivet tek sikte på å ha ordna stoffet i
løpet av hausten 2006.I denne omgang handlar det om arkiv frå 1837
til 1964. I denne samlinga dreier det seg om arkivet
frå 1837 til 1963 i tidlegare Vevring kommune, og Naustdal frå
1895 til 1964. Årsaka til at årstalet 1964 går att er at det er eit
tidskilje når det gjeld kommunale arkiv. Det heng saman med den
store kommunereguleringa som var då. Til side 41
-
Kjelda, nr. 2 - 2006, årgang 15
4
Eg var så heldig å få plass somdeltakar på Hyllestad-seminaret
22.-23.april. Det blei to dagar eg ikkjegløymer, og som eg nogjerne
vil fortelja andre om.
Arrangørane Hyllestad kommune v. Kvernsteins-nemnda,
Kvernsteinslauget og Folkeakademiet i Hyllestad har god grunn
til å vera stolte over seminaret, både når det gjeld innhaldet og
gjennomføringa.
Godt opplagt seminarSeminaret var pedagogisk svært godt lagt opp
med ei blanding av korte faglege foredrag som førebudde deltakarane
på turar
ut i terrenget for å sjå og oppleva. Arkeolog Irene Baug og
geolog Tom Heldal forklarte og utfylte kvarandre si framstilling.
Baug understreka kor viktig det er med samarbeid mellom arkeolog og
geolog for å forstå drifta av kvernsteinindustrien. Ho la og vekt
på at det vi fekk sjå ute i terrenget berre er dei øvste, dvs. dei
nyaste laga, ettersom steinhoggarane la avfallsdungane sine over
dei eldre brota som
dei var ferdige med. Hovud-aktiviteten gjekk føre seg i
vikingtida og i mellom-alderen. Arild Marøy Hansen frå
Sjøfarts-museet i Bergen heldt foredrag om utskiping, båttypar,
undersjøiske kvernsteinsfunn og eksport av kvernsteinar.
Kulturlandskapet på RønsetGardsnamnet Rønset er av A. Kjær blitt
tolka til ”garden der det veks mykje rogn”. Men det viser seg at
det og kan vere ei anna forklaring. Røn kan og tyda ”opphopa stein”
eller ”steinhaugar”. ”Naturlege steinhaugar finst det mange av på
Vestlandet, men ingen gard har så mange kunstige steinhaugar som
denne”, skriv Ottar Rønneseth. - Og steinhaugar er det på Rønset!
Det er stein frå kvernsteinindustrien i ufattelege store mengder,
både smårester etter hogginga og mange kvernsteinar som har gått i
stykke undervegs. Ottar Rønneseth trur at garden tidlegare har
heitt Kvernvågarstrond. ein av landnåmsmennene på Island, Herjolf
Sigurdson, kom truleg herfrå.
Brotveggar, avfallshaugar og holvegarUte i terrenget på Rønset
fekk vi sjå kvernsteinsbrota med restar av brotveggar,
avfallshaugar av
Med geolog og arkeolog i steinhoggaren sine fotefar – 1000 år
etter
Av Randi MelværHyllestadseminaret 2006
Til høgre:Kvernsteins-brota rundt Åfjorden, ei
førebelsregistrering. Kartet er teke frå Baug, Irene (2002).
Kvernsteins-brota i Hyllestad : arkeologiske punktunder-søkingar i
steinbrots-området i Hyllestad i Sogn og Fjordane. – I: Skrift frå
Bergverks-museet, nr 22, Kongsberg.
Maling av korn på handkvern var kvinnearbeid. Biletet er frå
Kvernsteins-parken. (Foto: RME).
-
5
Kjelda, nr. 2 - 2006, årgang 15
brotstein og holvegar ut av brota til transport av stein. Her
fekk vi sjå eit landskap som dei fleste av oss, viss vi hadde køyrt
forbi, ville trudd var eit naturlandskap. Med grundig forklaring
kunne vi sjå at landskapet i svært stor grad var endra av
menneskeleg verksemd, dvs. at det er eit kulturlandskap.
”Tyteberg”Steinsorten ved Åfjorden egnar seg utruleg godt til
kvernstein. Lokalt blir bergarten kalla ”tyteberg”. Det er ein
glimmerskifer som er mjuk, med harde, små, raude granatar i. I
tillegg er det i Hyllestadsteinen kyanitt – eit blåleg, stavforma
mineral som berre finst i Hyllestad i denne samansetjinga.
Kvernstein med denne samansetjinga kan difor berre kome frå
Hyllestad.
Lasting og utskiping på Otringsneset Vi fekk og sjå
utskipingshamna dei brukte på Rønset, Otringsneset. Der
demonstrerte medlemmer av Kvernsteinslauget og medlemmer av
kystlaget i Bergen lasting av ein kopi av ein storebåt frå Sogn
(Skåsheimbåten). Kvernsteinane blei lagde i botnen av båten med
spesiallaga avlange steinar mellom dei. Vi fekk sjå båten heise
råsegl og segle av garde med god bør utover fjorden. Steinane gjekk
i mellomalderen
først truleg til Bergen, og så gjekk mange til eksport i tillegg
til den heimlege marknaden. Elles blei dei gjerne skipa ut direkte
herfrå i vikingtida.
Gardskverner i naturleg miljø Om kvelden i Skor fekk vi sjå eit
miljø med fem restaurerte gardskverner og ei gardssag. Her sleppte
dei på vatnet i ei vassrenne då vi var der, og demonstrerte
effektiv kornmaling på ei av vasskvernene. Den gamle postvegen går
og forbi her, og over elva går det ei særmerkt og staseleg steinbru
frå slutten av 1700-talet. Brua liknar på Foss bru som er omtala i
Kulturhistorisk leksikon (sjå kjeldelista).
Eksotisk serveringI pausane på seminaret fekk vi servert
”kvernsteinskjeks” bakt av handmale mjøl og med form som
handkvernsteinar. Om kvelden fekk vi maltøl med humle og pors, og
havregraut kokt på handmale korn. Dette var den eksotiske delen av
serveringa til middagen. Elles var det full oppdekking med
rømmegraut og spekemat i rikelege mengder i Skor gamle
skulehus.
Kvernsteinsindustrieni Syd-EuropaDag to starta med foredrag av
den franske professoren Alain Belmont frå universitetet i Grenoble.
Han tok føre seg den sør-europeiske kvernsteins-industrien og
forskinga på denne. Det var interessant å høyre om likskapar og
skilnader. I Frankrike fekk adelen i mellomalderen igjennom eit
forbod
mot å bruke handkverner. Ålmenta skulle bruke adelen sine
kverner og betala skatt for det. Desse kvernene trengde store
kvernsteiner, som var tunge å frakte. Dei vog om lag fire tonn
kvar. Difor blei det helst nytta lokal stein nær der dei trengde
kverna. Mange uegna steinsortar blei brukte til dette, og
resultatet var at brødet inneheldt mykje steinmjøl. Då blei brødet
svart eller mørkt og folk sleit ned tennene sine i ung alder.
Steinhoggarhandverket og KvernsteinparkenSå var det
handverkarane sin tur. Frå Norsk handverksutvikling på Maihaugen
(tidl. Norsk handtverksregister) kom Atle Martinussen og fortalde
om korleis dei arbeidde. Han gav og eit oversyn over
Kvernsteinprosjektet 2006-2008.
Tradisjonsberar på kvernsteinhoggingSiste innslag var med
Torbjørn Løland som driv firmaet Åfjordstein. Han blei presentert
som lærar og kvernsteinentusiast. Då Norsk handtverksutvikling
skulle dokumentere den nyare kvernstein-hoggeteknikken var
Irene Baug viser to
brotveggar med stein-haugar og
holveg. (Foto: RME).
Til venstre: Kopien av
Skåsheims-båten legg avgarde ut
Åfjorden med god bør. (Foto: RME).
Til side 43
-
Kjelda, nr. 2 - 2006, årgang 15
6
Bur du i Årdal og ynskjer deg ein sosial og folkeleg kveld ute,
samtidig som du kan tenkja deg å læra noko om lokale stadnamn,
dialekt og lokalhistorie, då må du sjå i avisa etter annonsane for
dialekt- og stadnamnkaféen i ungdomshuset i ”Øvre”! Eg valde meg ut
kafé-kvelden torsdag 30. mars, og køyrde avgarde innover
fjorden.
”Årdalsbygdi er eit lite paradis”…Det blei ein innhaldsrik kveld
og ein minnerik kveld. Folk kom allereie meir enn ein halv time før
det starta opp, og ti minutt før start ”velta” det inn med folk.
Salen i ungdomshuset ”Solvang” blei heilt full. Det var heile 125
deltakarar denne kvelden som var den siste for vinteren. Og praten
surra og gjekk. Men, då programmet starta, vart det heilt stilt, og
folk konsentrerte seg om det dei var komne for å høyra.
Det var eit stort og variert program, som blei innleia med
allsong, ei revyvise av det lokal-patriotiske slaget: Ӂrdalsbygdi
er eit lite paradis”…
Fresvik - FrøysvikDet første innslaget var eit lite
stadnamnkåseri av historikaren Johs. B. Thue. Han kom som fagmann
og formidla noko om historikaren si nytte av stadnamna. Han meinte
det var vesentleg for å forstå stadnamn at ein kunne forestille seg
kvar den som sette namn på ein plass stod, når han valde namnet.
Utsynspunktet seier noko om kva ein ser. Slik meinte han bestemt at
den som hadde sett namn på Nærøyfjorden, var ein vossing som kom
ned juvet og dalen og oppdaga fjorden. Han nemnde då dalen og
fjorden etter havguden Njord. Han trekte og fram eksempel på andre
stadnamn
frå Indre Sogn som stammar frå dei norrøne gudane.
Stadnamn og busetnads-historieEin historikar – og for den saks
skuld ein arkeolog - vil gjerne kunne nytte stadnamna til å læra
oss noko om busetnadshistoria.
Gardsnamna kom i alder slik: først t.d. Nes og Haug, dvs. dei
enkle naturnamna er namn på dei eldste gardane. Så kjem
–heimgardane som Solheim, –vingardane, –stadgardane og –setgardane
som Kjerpeset og Steinset. Han gjekk og gjennom hovudregelen for
preposisjonsbruken for ”i” og ”på” i høve til stadnamna.
Tunell-namna kan og vere interessanteFor dei tilreisande var det
naturleg å tenkje på tunellnamna ettersom ein køyrer innover langs
fjorden mot Årdal. Johs. B. tok føre seg to av dei, Bermåltunellen
og Finnsåstunellen. Desse to namna vil vere sekundærnamn. Heilt til
slutt drog han ei finne-historie frå kulturbandet av bygdeboka for
Årdal. Visste du at finnane i segner var flinke til å skaffa vind
til seglingsbør?
Hydro si lokale fotosamling”Utbygging av Tyinvassdraget” var
tittelen på ei visning av gamle foto frå utbygginga av Tyinfalla.
Bileta var frå Hydro si fotosamling som Årdal sogelag arbeider med
å samle opplysningar til. Her var det Anders Hestetun og Olav
Midtun
“Stel” ein god idé frå Øvre Årdal- start opp med dialekt- og
stadnamnkafé du også!
Av Randi Melvær
Tre blide karar som eg delte bord med (frå v.) Per Avdal, Audun
O. Vee og Leif Moen. (Foto: RME).
Desse to forklarte meg korleis spørje-konkurransen fungerte
Astrid Aaland Sande og Svein Sande. (Foto: RME).
-
7
Kjelda, nr. 2 - 2006, årgang 15
som viste bileta på skjerm og kommenterte det vi såg. Ein fekk
ei lita aning av det omfattande arbeidet som gjekk føre seg med
mannemakt og hestekrefter oppe i fjellet, både ute i dagen og inne
i berget. Vi fekk eit innsyn i denne delen av lokalsoga frå 1898,
då vassrettane vart selte, til om lag 1935?
Kaféserveringa og tevlingsdelen av programmetSå blei det
servering og loddsal – kafédelen av arrangementet – og humoren kom
fram. Nokre gode historier blei godt mottekne. Serveringa gjekk
kjapt føre seg, for her skulle vi få med oss resten av programmet
og. Så byrja tevlingsdelen. Dialektgjetting var den første
tevlinga. Her presenterte Bjørn Årebru spesielle dialektuttrykk frå
”det gamle” Øvre Årdal. Alle over 50 år fekk munnkorg, men det vart
for vanskeleg å halde munnen att for nokre av dei. ”E jore ain onge
pao bui” var eit uttrykk som hausta stor applaus. Sjølvsagt betyr
det ikkje det vi trur det betyr, men derimot ”eg sende ein unge på
butikken”. Ordet ”attetøfft” er jo og spesielt – det tyder
”attlukka”. ”E for endeslaust” tyder ”eg fall ukontrollert”.
Kappleik (Duellen)Olav Aga leia kappleiken. Idéen om å gjette på
ein gjenstand med tre forklaringar til kva det er og kva han har
vore brukt til er lånt frå fjernsynsprogrammet
Antikviteter og snurrepiperier. Det var tydeleg at folk tykte
det var artig. Så vart det premieutdeling. Bedriftene i Øvre Årdal
hadde vore rause med vinstane.
Per Øyvind Heradstveit i ÅrdalVi fekk og sjå eit
fjernsynsprogram om Årdal vist på fjernsyn første gong 4. juli
1971. Det var eit program laga av Per Øyvind Heradstveit. Han
intervjua både innfødde og innflyttarar, og kommenterte
levestandard og utvikling i lokalsamfunnet. Dette vart ei herleg
nostalgisk oppleving for ei som er 50+ og som reiste som
turist/feriegjest her i fylket på 60/70-talet.
I fjernsynsprogrammet blei Sjur Årebru spurt om korleis det var
å leve i Årdal og ordla seg slik: ’Moro har me så det klara’ se’ og
mange gonger vel så de’. Dette gjeld truleg for årdøler den dag i
dag.
”Stel” ideen frå Øvre Årdal! I Øvre Årdal er det
frivillig-sentralen som driv dialekt- og stadnamnkafé, og får hjelp
av sogelaget til lokalhistoriskebilete og fakta på kveldane. Elles
er det ei gruppe med friviljuge som driv dugnadsarbeid for å få i
stand kvelden. Dette er ein vinter-aktivitet. Idéen til å starte
opp med dette fekk Bjørn Årebru då han høyrde om strikkekaféane i
byane. Dei blei veldig populære. Han meinte at då måtte ein
dialekt- og stadnamnkafé og kunne bli populær.
Han hadde rett! Frivilligsentralen starta opp i 2005 og hadde
åtte kveldar første året. Det kom mellom 60 og 90 deltakarar, og
det var 230 forskjellige som var innom. Den kvelden eg var innom
var det ekstra oppmøte fordi mange ville sjå fjernsynsinnslaget frå
1971. Frivilligsentralen vil halda fram med dialekt- og
stadnamnkafé. Dei har funne ut at dei vil ha fem kveldar i året, to
før jul og tre etter jul. Dei gjer seg då ferdige til påske.
Tenk om vi kunne få ein slik stadnamn- og dialektkafé i kvar
bygd i fylket vårt? Det ville kunne styrke dialektbruken og
nynorsken og styrke identiteten til sogn-og-fjordingar. Dette er
ein morsom måte å få lærdom på, og då sit lærdomen betre. Læring og
humor høyrer i hop.
Eg utfordrar sogelaga til å vurdere tiltaket, og gjerne som eit
samarbeid med mållaga, frivilligsentralar og andre.
Laga i kappleiken
sit framme. Spørmåla blir lesne og viste på prosjektor av Olav
Aga. Bjørn Årebru fylgjer med.
(Foto: Torhild Lindland).
Her er duellen i gang med
lokalhistoriske spørsmål.
Midt på biletet ved scena
Bjørn Årebru som leia
kvelden på ein humoristisk og
inkluderande måte. Ved
bordet (frå v.) Ola Buhaug,
Kjell Eldegard og Leif Moen. (Foto: RME).
-
Kjelda, nr. 2 - 2006, årgang 15
8
Det nasjonale rammeverket Då Dahl Gjessing skreiv i Morgenbladet
i 1855 hadde Ivar Aasen skapt det norske skriftspåket. I 1853 gav
Aasen ut Prøver af Landsmål i Norge og i 1855 vart Ervingen gitt
ut. På bakgrunn av landsmålet til Ivar Aasen starta frå midten av
1800-talet kampen for å innføre norsk språk i skulane. Landsmålet
eller nynorsk fekk tidleg fleire tilhengarar. Fleire av desse
tilhengarane var lærarar og nytta nynorsk i si undervisning, sjølv
om det enno ikkje var gitt løyve til det. Vi kan difor snakke om to
spor når det gjeld innføringa av nynorsk i skulane.
Det eine sporet er det uoffisielle, der lærarar byrja å snakke
norsk og undervise i nynorsk skriftspråk. Det andre sporet er det
offisielle, og inneber at skulestyra rundt om i landet gjorde
vedtak om at nynorsk skulle vere hovudmål. Det første sporet kan
vere vanskeleg å følgje. Her må vi stø oss på kjelder frå
privatpersonar og forteljingar frå lærarar og elever. Det
offisielle sporet er sjølvsagt
enklare å følgje, og det er den vegen eg vil gå i denne
artikkelen. Men det er likevel viktig å hugse på at det i fleire
tilfelle var lærarar som nytta nynorsk lenge før eit offisielt
vedtak frå skulestyret låg føre.
Striden om lærarskulaneSjølv om det var mange som kjempa for å
innføre nynorsk, heldt styremaktene att. Den første store kampen om
innføring av nynorsk stod om lærarskulane. I 1868 laga styremaktene
ein
ny plan for lærarskulen. Her stod det at elevane skulle skrive
og snakke dansk. Planen vart godkjend ved kongeleg resolusjon 31.
juli 1868.
I 1874 var målsaka oppe i Stortinget for fyrste gong. Stortinget
skulle røyste over eit framlegg om å innføre gamalnorsk og nynorsk
som fag på lærarskulane. Nynorsken vart stemt ned med 71 mot 31
røyster. Det vart gjort
vedtak om at det skulle vurderast om gamalnorsk skulle takast
inn i lærarskulane som eit valfritt fag. Undersøkinga som vart sett
i gang, konkluderte med at heller ikkje gamalnorsk skulle
innførast.
Lærarskulane var difor framleis ein arena der framtidige lærarar
skulle snakke og skrive dansk. Nynorsk var ikkje tilgjengeleg som
fag.
Striden om folkeskulen Ein ny normalplan for folkeskulen sette
målmennene i harnisk i 1874. Setninga som vekte det sterkaste
engasjementet var denne: ”Efter hånden opøves børnene i at forstå
og selv benytte det i bøgerne almindelig brugte sprog”. (Lothe s.
69). Det ville seie at barna skulle lese, skrive og snakke dansk.
Arne Garborg gjekk sterkt ut mot normalplanen og skreiv følgjande i
Fedraheimen:
”Kan du lesa det utan harm, so er du ein større dauving enn eg
trudde ein nordmann kunde vera. Heile folket skal kasta frå seg
sitt fedramål og taka seg eit nytt mål på borg hjå sine dansknorske
herrar. I staden for å taka den einaste naturlege og mogelege vegen
og segja: Bøkene bør læra å bruka same målet som folket, - so gjeng
hr. skuledirektøren den radt bakvende vegen og segjer: Folket bør
læra å bruka same målet som bøkene. Han vil laga foten etter skoen,
denne karen, og ikkje skoen etter foten. Det er slikt me
Innføring av nynorsk i skulane
Av Karianne Schmidt VindenesNynorsken i Sogn og Fjordane
I 1855 skreiv Mathias Dahl Gjessing følgjande i Morgenbladet:
”Den første fordring der må haves til skolevæsenet, og frem for alt
til det laveste, til almueskolevæsenet, er at undervisningen sker i
modersmålet. Denne fordring er simpel og soleklar, og den vilde
ikke møde mindste modsigelse, om spørgsmålet gjaldt et fremmed
land, om jeg kun havde at sige at den bør være dansk og ikke tysk i
Nordslesvig, polsk i Polen, ungarsk i Ungarn. Den vilde også møde
lige anerkjendelse om jeg kun påstod, at den burde være svensk,
ikke dansk i Sverige, dansk og ikke svensk i Damnark. Men flere
hundrede års misbrug er årsag i at der endnu vil gå en tid hen,
inden sætningen vinder et bifald, der går over i gjerning, når jeg
anvender den på os selv og siger, at undervisningen bør og må være
norsk i Norge og ikke dansk.” (Lothe s. 59/60).
Nynorsken i Sogn og FjordaneFylkesarkivet har sett i gang eit
prosjekt for å kasta lys over nynorsken si stilling i Sogn og
Fjordane siste hundre åra. Utgangspunktet for prosjektet er at
Noregs Mållag i år feirar 100 år. Tanken er å få eit oversyn over
ymse sider av nynorsken og målrørsla gjennom fleire artiklar.
Artiklane vil bli lagde ut på Kulturhistorisk leksikon, Internett,
men fleire vil og bli prenta i Kjelda.
Me tek til med nokre artiklar i dette nummeret av Kjelda, og
held fram i desember-nummeret. I dette nummeret tek me føre oss
innføringa av nynorsk i skulen, nynorske salmar, nynorsk
litteratur, mållag og mållagsarkiv og ein stutt omtale av boka
’Målreising i Sogn og Fjordane’ av A. Lothe. Denne boka er ei
hovudkjelde for mykje av det som blir presentert.
Arkiv/dokumentMe er særs interesserte i å få kjennskap til
stykke i blad og bøker, arkiv og dokument som kan kasta lys over
målrørsla og mållag i fylket. Ta kontakt med oss om du kjenner til
slikt materiale. Fylkesarkivet vil gjerne byggja opp eit godt
målarkiv. Me er og interesserte i å få kjennskap til dei mange
kvinner og menn som stridde fram målet.
-
9
Kjelda, nr. 2 - 2006, årgang 15
kallar radikalt eller rothoggar-målstræv.” (Lothe s. 70)
I 1878 kom Johan Sverdrup med framlegg til Stortinget om å endre
lova om folkeskulen (almueskulen) til at ”…undervisninga i
almueskolen så vidt mulig meddeles på børnenes eget talesprog”.
(Lothe s. 71) Framlegget vart teke inn i normalplanen for
folkeskulen. Målrørsla hadde tapt striden om lærarskulane, men
vunne ein siger i kampen for å innføre nynorsk i folkeskulen. Sjølv
om det no var vedteke at barna skulle få undervisning på sitt eige
talespråk, endra ikkje dette ved dei gjeldande reglane for
lærarskulane, der skulle framleis både skrift og talespråk vere
dansk. Nynorsk litteraturEin viktig faktor i framveksten av det nye
norske språket var litteraturen. I 1858 gav Ivar Aasen ut Dølen. I
1862 kom den første leseboka på nynorsk, Skrift og Umskrift i
Landsmålet av Aasta Hansteen. I 1867 gav Vestmannalaget ut ein
nynorsk grammatikk av M. Nygård og i 1868 ei omsetjing av Martin
Luthers vesle katekisme. I 1869 kom ei ny lesebok på nynorsk, av
Olav Paulson.
I 1878 vedtok Stortinget å løyve pengar til ei omsetjing av Det
nye testamentet til nynorsk. Dette arbeidet vart gjort av Elias
Blix. Det var også løyvd pengar til å utarbeide ei Noregssoga.
Denne vart skriven av Steinar Schjøtt. Etter kvart som nye
lærebøker vart tilgjengelege vart dei hjå einskilde lærarar og i
einskilde krinsar nytta i undervisninga, også i Sogn og
Fjordane.
Nynorsk på den politiske dags-ordenenI 1884 var partiet Venstre
den store vinnaren i Stortingsvalet. Den nye politiske situasjonen
førte også til at målsaka kom på den politiske dagsordenen. I 1885
kom 41 stortingsmenn med framlegg om at nynorsk skulle ha dei same
rettane som dansk. Framlegget var det første stortings-dokumentet
skrive på nynorsk. Det vart sendt til Kyrkjenemnda som gjorde
følgjande vedtak til framlegg: ”Regjeringen anmodes om at træffe
fornøden forføining til at det norske folkesprog som skole- og
officielt sprog sidestilles med vort almindelige skrive- og
bogsprog”. (Lothe s.145) Framlegget om jamstelling vart vedteke med
78 mot 31 røyster.
Same året var det også oppe ei anna målsak i Stortinget. Fleire
lærarlag hadde komme med oppmoding om at det måtte løyvast pengar
til eit kurs i nynorsk for lærarane. Dette vart vedteke med 73 mot
25 røyster.
Sjølv om det vart vedteke at nynorsk og dansk skulle vere
jamstelte både som skule- og offisielt språk, vart eit framlegg om
å ta dette inn i skulelova stemt ned i Stortinget. Jamstellinga kom
ikkje inn i skulelova før i 1892.
I 1890 vart nynorsk fag ved lærarskulane og utover på 1890-talet
kom det til fleire lærebøker på nynorsk. I 1907 vart det vedteke at
elevar som var oppe til examen artium kunne velje kva språk dei
ville nytte. Ved eksamen skulle det svarast på to oppgåver. Dersom
eleven valde å skrive begge to på same mål måtte han gå opp til ei
tilleggsprøve for å teste kunnskapane i det andre målet. I 1899
fekk universitetet sitt første professorat i nynorsk og i 1908 vart
det fastsett at det var valfritt mål ved dei avsluttande prøvene på
universitetet.
Kampen i Sogn og FjordaneI Sogn og Fjordane var det mange
målmenn som kjempa for at nynorsk skulle verte hovudmål i skulen.
Dei første kommunane byrja med nynorsk i 1890-åra. Stryn kommune
var først ute med å innføre nynorsk i heile kommunen. Det skjedde i
1897. Det var ein gradvis overgang der nye lærebøker på nynorsk
vart innførde etter kvart. Den første krinsen vi veit gjekk over
til nynorsk var Flahamar i Luster, som gjekk over til nynorsk som
skriftleg opplæringsmål i 1893. Andre kommunar gjekk i 1890-åra
over til å nytte einskilde lærebøker på nynorsk. I Kyrkjebø vart
det vedteke at læreboka i historie skulle vere på nynorsk i frå
1891.
Det var skulestyra i kommunane som skulle avgjere kva mål
undervisninga skulle vere på. Det var i hovudsak tre ulike metodar
skulestyra nytta når dei skulle velje:
Dette biletet er teke under
innviinga av Hjelle Skule i 1925. Skulen vart lagt ned
i 1968, då ny skule vart teken i bruk i Mogrenda.
I Hjelle skulekrins
tok dei i bruk nynorsk som hovudmål frå 1908. (Foto:
Hellebust).
Til venstre:Opning av nye Mardal skule i 1924. Mardal,
i Gloppen kommune, var mellom
dei første krinsane som fekk nynorsk
til hovudmål i 1906. (Ukjend
fotograf).
Til side 10
-
Kjelda, nr. 2 - 2006, årgang 15
10
1. Krinsane sende søknad til skulestyret om å få gå over til
nynorsk
2. Skulestyra tok ei avgjerd utan å inkludere dei einskilde
krinsane
3. Skulestyra bad krinsane om å gjennomføre avrøystingar om kva
mål som skulle nyttast
Vi finn alle tre metodane når vi undersøker korleis målbytet
fann stad i Sogn og Fjordane.
Frå gjennomgangen Anders Lothe har gjort av innføring av nynorsk
i Målreisingssoga i Sogn og Fjordane kan vi slå fast at:Luster,
Brekke, Askvoll, Førde, Kinn, Selje og Davik nytta metode 1, Årdal,
Balestrand, Vik, Kyrkjebø og Lavik nytta metode 2 og Lærdal og
Borgund, Fjaler, Jølster, Naustdal, Vevring, Sør-Vågsøy, Eid,
Hornindal, Gloppen, Breim, Innvik og Stryn nytta metode 3.
I 1893 søkte læraren i Flahamar krins i Luster om å få ein time
skriftleg nynorsk i skulen. Det var ein lang debatt i skulestyret,
og det var til slutt leiaren i skulestyret som avgjorde med si
dobbeltstemme, og Flahamar fekk undervisning også på nynorsk. I
Sogn og Fjordane var dette det første skulestyrevedtaket om
skriftleg opplæring i nynorsk etter at paragrafen om jamstelling
var kommen inn i skulelova i 1892.
I Årdal vart det i 1907 gjort eit vedtak i skulestyret om at
alle krinsane i kommunen skulle ha nynorsk som hovudmål. Det
vart etter det vi kjenner til ikkje gjennomført avrøysting i
krinsane i framkant av avgjerda.
Krinsane vert spurde om rådI 1907 sende skulestyret i Naustdal
spørsmålet om kva mål som skulle nyttast i skulen til dei einskilde
krinsane. Kvar krins arrangerte avrøysting om spørsmålet. Krinsane
Nes, Fimland, Ullaland, Helle, Horstad og Solheimsdalen skal ha
uttala seg positivt om nynorsk, og skulestyret gjorde vedtak om at
nynorsk skulle vere hovudmål i desse krinsane. I tre av krinsane,
Horstad, Solheimsdalen og Helle vart det strid om avgjerda, og det
vart kravd ny avrøysting. Denne gongen vann riksmålstilhengjarane
og krinsane gjekk attende til bokmål. Det er fleire døme på at det
vart stor strid kring røystingane i dei einskilde krinsane.
I Brandsøy i Kinn kommune var det avrøysing om målforma i 1934.
Nokre av foreldra sende eit skriv til krinsmøtet:
”I Brandsøy skule skal det komande vinter gå i alt 49 born.
Foreldra til 1/3 av desse vil ha bokmål , og foreldra til 2/3 vil
ha nynorsk. Det skulde då vera heilt naturleg at det i skulen vart
nytta det målet som det store fleirtalet av foreldre ynskjer. Det
er vel for borna at skulen er til. Men det er ein del som ikkje
synest so. Og mange av dei som er imot dette rimelege ynskje, er
slike som sjølve ikkje hev born i skulen.
(…) So vil me bera fram dette spursmålet til dykk som ikkje hev
born i skulen, og bed dykk tenkja på det fyre røystingi på møtet
onsdag: Synest de at de for samvitet si skuld kann gå imot det som
det store fleirtalet av foreldre ynskjer?” (Lothe s. 372-373)
Det var altså slik at det ikkje nødvendigvis var foreldra til
dei som hadde barn i skulen som avgjorde kva mål opplæringa skulle
vere på. Eg kan nemne at Brandsøy fekk nynorsk til hovudmål.
Skulestyret hadde i si avgjerd også lagt vekt på det skrivet som
foreldra hadde sendt til krinsmøtet.
I Hornindal sende skulestyret i 1907 spørsmålet om nynorsk ut
til krinsane til avrøysting. 8 krinsar var for å nytte nynorsk, 3
imot. Skulestyret vedtok likevel at nynorsk skulle vere hovudmål
for alle krinsane i kommunen.
Målbytet vert fullførtEin del krinsar heldt lenge på bokmålet,
men dei aller fleste gjekk over til nynorsk i første halvdel av
1900-talet. Mellom dei siste krinsane som gjekk over til nynorsk
var Oldeide og Hennøy i Davik (1939), Stokkevåg, Eltvik, Hove,
Silda og Ulvesund i Selje (1939) Furesund i Kinn (1941), Hegg i
Borgund (1947) og Øen i Hyllestad (1950). Etter at Øen tok i bruk
nynorsk var det berre tre bokmålskrinsar igjen i fylket. Desse var
Myrdal, Florø og Måløy. I Florø var det tilbod om nynorskklassar.
Myrdal krins var i ei særstilling ettersom dei fleste barna i
skulen var barn av tilflytta jernbanearbeidarar.
Frå Luster i 1893 gjorde vedtak om at nynorsk skulle vere
hovudmål i Flahamar krins gjekk det 57 år før vi kan seie at
målbytet var heilt ferdig i Sogn og Fjordane, då Øen krins gjekk
over til nynorsk i 1950. Mathias Dahl Gjessing hadde rett då han i
Morgenbladet i 1855 skreiv at ” der endnu vil gå en tid hen, inden
sætningen vinder et bifald, der går over i gjerning, når jeg
anvender den på os selv og siger, at undervisningen bør og må være
norsk i Norge og ikke dansk.” (Lothe s. 59/60)
Kjelde: Anders Lothe, Målreisingssoga i Sogn og Fjordane.
1950.
Skuleborn ved Gravdal skule. Skulen vart tredelt. 1932-33.
(Ukjend fotograf.)
Frå side 9
-
11
Kjelda, nr. 2 - 2006, årgang 15
JostedalDei første krinsane gjekk over til nynorsk frå 1901. I
1906 hadde 4 krinsar nynorsk og 1 dansk. Den siste gjekk over til
nynorsk i åra etter 1906.
LusterFlahamar krins får nynorsk skriftleg i 1893. I 1903 går
framhaldskulen over til nynorsk. I 1906 vedtek skulestyret at
nynorsk skal vere hovudmål i alle krinsane frå 1907. Alle
lærebøkene unnateke kristendom skulle vere nynorsk. I kristendom
kunne krinsane sjølve velje.
HafsloI 1906 gav skulestyret lærarane påbod om å arbeide for å
få inn lese- og lærebøker på nynorsk i krinsane sine. I 1911 har 10
krinsar nynorsk til hovudmål. Solvorn fekk nynorsk i 1919 og
Kvam-Yndesdal i 1925.
ÅrdalI 1900 vedtok skulestyret å føre inn bibelsoga og
noregssoga på nynorsk. I 1907 gjorde skulestyret vedtak om at
nynorsk skulle vere hovudmål i alle krinsane i kommunen. I 1906
hadde kommunen enno to lærarar som snakka dansk i skulen.
Lærdal og BorgundI 1906 hadde 4 krinsar all opplæring på
nynorsk. I 1908 vedtok kommunestyret at nynorsk skulle vere
hovudmålet i alle krinsar unnateke Berge og Hegg i Borgund. I 1911
sa skulestyret at det skulle vere ny avrøysting og kommunane
innførte nynorsk såles: Vindedalen, Strendene, Erdal, Hauge og
Rikheim i 1911, Ljøsne i 1921, Lærdalsøyri i 1922, Tønjum i 1924,
Husum i 1935, Berge i 1939 og Hegg i 1947.
SogndalI 1898 vedtek skulestyret at bibelsoga skal vere på
nynorsk. I 1908 gjorde skulestyret vedtak om at nynorsk skulle vere
hovudmål i skulen. Målstriden held fram også
etter dette vedtaket. I 1912 gjorde skulestyret vedtak om at
skriftleg undervisning i folkeskulen, framhaldsskulen og
’aftenskulen’ skulle vere på bokmål for dei som byrja i skulen frå
1912. Vedtaket vart gjeldane for krinsane Haukås (nedlagd i 1915),
Lomelde og Fimreite. Kaupanger held fram med nynorsk. Lomelde og
Fimreite fekk nynorsk i 1920.
AurlandI 1908 vedtok skulestyret å nytte nynorsk til hovudmål i
krinsane Berkvam, Flåm, Underdal og Dyrdal. I 1919 kom resten av
krinsane til, unnateke Myrdal.
LeikangerSkulestyret i Leikanger handsama aldri spørsmålet om
innføring av nynorsk som hovudmål, men handsama saka om lærebøker
på nynorsk. I 1900 var spørsmålet ute til krinsane og resultatet
var såleis: Fresvik ville ha bibelsoga, forklåring og katekisme på
nynorsk, Fedje, Nybø og Helleland ville ha lærebøker på bokmål,
Holum og Frønningen ville ha bøker på nynorsk. Skulestyret vedtok
at bibelsoga på nynorsk skulle innførast i alle krinsar, men dette
vart ikkje gjennomført i Fedje. I 1909 fekk Holum lærebøker på
nynorsk. Dei andre krinsane gjekk gradvis over
til lærebøker på nynorsk utan at det vart fatta nye vedtak.
BalestrandI 1907 vedtok skulestyret at det skriftelge arbeidet,
lærebøker og lesebøker skulle vere nynorsk i alle krinsar.
VikI 1906 vedtok skulestyret at foreldra kunne velje kva mål
lærebøkene skulle vere på. Same året vart nynorsk innført i
framhaldskulen. I 1908 vedtok skulestyret at nynorsk skulle vere
hovudmål i alle krinsane i kommunen.
KyrkjebøI 1891 gjorde skulestyret vedtak om at lærebok i
historie skulle vere på nynorsk. I 1897 vedtok skulestyret at
lærarane kunne velje kva mål dei ville undervise i. I 1904 gjorde
skulestyret vedtak om at den skriftelge og munnlege opplæringa
skulle vere på nynorsk. Unntaket var Høyanger der det var tilbod om
bokmålsklassar.
LavikI 1900 vedtok skulestyret at alt skriftleg arbeid skulle
vere på nynorsk i alle krinsar.
BrekkeI 1902 vedtok skulestyret at all
Innføring av nynorsk i skulekrinsane
Nynorsken i Sogn og Fjordane Av Karianne Schmidt Vindenes
Moldestad skule i Selje.
Moldestad krins fekk
nynorsk som hovudmål same året som dette
fotografiet er teke, i 1926.
Så kanskje det er ein av dei
første timane i nynorsk
fotografen har foreviga.
(Ukjend fotograf).
Til side 12
-
Kjelda, nr. 2 - 2006, årgang 15
1�
skriftleg opplæring skulle vere på nynorsk. I framkant av dette
vedtaket hadde alle krinsane søkt skulestyret om å få nytte
nynorsk.
GulenI 1906 gjorde skulestyret vedtak om at deler av den
skriftlege opplæringa kunne vere på nynorsk. I 1911 vart nynorsk
gjort til hovudmål i alle krinsane.
SolundI 1906 var det ein krins som nytta nynorsk, i 1911 hadde
talet auka til 4, og i 1920 hadde alle krinsane nynorsk.
HyllestadKolgrov krins tok nynorsk i 1908, i 1911 hadde 6
krinsar lærebøker og all skriftleg opplæring på nynorsk, talet var
auka til 15 i 1920. Dei siste krinsane som fekk nynorsk var Leirvik
(1927), Åsmul (1930, då krinsen gjekk saman med ein annan krins som
hadde nynorsk), Hyllestad og Sørfjord (1932) og Øen (1950).
AskvollI 1906 vedtok skulestyret å innføre lærebok i historie på
nynorsk. I 1909 søkte krinsane Eidet, Bulandet og Værøy om å få
nytte nynorsk og dette vart vedteke. Dei andre krinsane tok nynorsk
etter kvart, Furuset (1910), Stafsnes (1914), Holevik (1915),
Høyvik (1918), Mjåset, Eimind, Askvoll, Olset, Korssund, Folkestad
og Fure (1919), Leirvåg (1931) og Herland (1937). I 1938
vart Grimeland slegen saman med Mjåset og då Heggøy-Smelvær
starta opp att i 1940 tok dei nynorsk.
FjalerI 1890 åra tok dei til med nynorsk i Homedal krins. I 1907
gjorde skulestyret vedtak om at nye lærebøker skulle vere på
nynorsk. I 1908, etter krinsavrøystingar, gjorde skulestyret vedtak
om at nynorsk skulle vere hovudmål i alle krinsane.
GaularSkulestyret vedtok i 1908 at nynorsk skulle vere hovudmål
i alle krinsane, men fleire krinsar gjekk tilbake til bokmål. I
1911 hadde tre krinsar opplæring i nynorsk, 15 i 1920 og i 1927
gjekk dei to siste krinsane, Søgnen og Skilbreid over til
nynorsk.
JølsterI 1903 søkte lærarlaget til skulestyret om at foreldre
som ynskte det kunne la barna nytte lærebok i historie på nynorsk.
Søknaden vart godkjent. I 1905 vedtok skulestyret at krinsane
Klakegg, Heggheim, Veiteberg og Åmot skulle ha skriftleg opplæring
på nynorsk. I 1911 valde også krinsane Ålhus, Årdal, Myklebost,
Dvergsdal og Sygnesand nynorsk, Sandal i 1912 og Gjesdal og Eikås i
1919.
FørdeI 1907 gav skulestyret løyve til at Furebø krins kunne
nytte
lesebok og bibelsoge på nynorsk. I 1910/11 vedtok skulestyret å
innføre Rolfsens lesebok på nynorsk i alle krinsar. Krinsane fekk
nynorsk som hovudmål i denne rekkjefølgja: Furebø (1918), Høyset,
Nydal, Masdal og Aasen (1919), Erdal og Holen (1922), Øvre
Angedalen (1923), Ulltang (1927), Hårklau, Sunde og Frøysland
(1928) og Førde (1933).
NaustdalI 1906 vart historiebøker og lesebøker på nynorsk
innført i alle krinsane. I 1907 vart spørsmål om undervisningsmål
sendt til skulane for avrøysting og i 1908 vedtok skulestyret at
nynorsk skulle vere hovudmål i Nes, Fimland, Ullaland og Helle. Dei
andre krinsane fekk nynorsk i denne rekkjefølgja: Horstad (1917),
Åse, Furevik, Karstad, Bjørkedal, Friborg, Naustdal og Mulen
(1919), Helle og Hellevang (1920) og Fremmarsvik (1921).
VevringI 1908 vedtok skulestyret at opplæringa i småskulen
skulle vere på nynorsk. I 1920 vart nynorsk hovudmål i krinsane
Rørvik, Kvammen, Gjelsvik, Skorva, Kvellestad, Grytten og Redal.
Vevring fekk nynorsk i 1934 og Flokenes då dei i 1930-åra vart
slegen saman med Skorva.
KinnI 1909 vart nynorsk hovudmål i Hovden krins, og i
Litle-Høydal i 1915. 1919 var det store året for innføring av
nynorsk i Kinn, då fekk dei nynorsk i Barekstad, Batalden, Skorpa,
Kinn, Reksta, Askrova, Furesund, Havrenes, Havikbotten, Brandsøy,
Andalen, Nyttingnes, Tirdal, Haukå, Årebrot, Vågane, Svanøy,
Standal, Stavang, Stavøy, Steinhovden, Svardal, Grov, Leversund,
Løkkebø, Nordal, Midtbøk, Eikefjord, Løkkebø, Tonheim, Sønnervik og
Barlindbotten. I 1924 gjekk Haukå, Tirdal, Brandsøy, Stavøy,
Furesund Askrova og Barekstad attende til bokmål, men dei skulle ha
12 timar nynorsk i veka. I 1926 vart bokmål innført i Årebrot.
Nynorsk vart innført i Barekstad (1931), Havrenes (1932), Brandsøy
(1935), Årebrot og Haukå (1937), Rognaldsvåg (1938), Andalen (1939)
og Furesund (1941).
Frå side 11
Davik skule. Skulen vart bygd i 1907. Dette biletet er teke i
1909, året før nynorsk vart innført som hovudmål i krinsen. (Foto:
I. I. Hellebust).
-
13
Kjelda, nr. 2 - 2006, årgang 15
FlorøHer var det bokmål som var hovudmål, men det vart oppretta
ei nynorskklasse frå 1928.
BremangerFrå 1907 vart nynorsk hovudmål i Nordre Midtgulen,
Nesbø, Gåsøy og Værøy. Frå 1908 skulle nynorsk vere hovudmål i
Dalen, Nesje, Søre Midtgulen og Sørgulen. Nordgulen og Novelandet
fekk nynorsk frå 1909 og Frøyen, Botnane, Husefest, Rylandsholm,
Hauge, Førde, Vetvik og Ryland frå 1919.
SeljeKrinsane fekk nynorsk i denne rekkjefølgja: Hoddevik
(1914), Honningsvåg (1918), Nordstranda, Barmøy, Borgundvåg,
Refsnes, Drage, Eide (seinare slegen saman med Hove), Barmen,
Sandvik, Nordpoll, Flatraket og Ulvesund (1919), Moldestad (1926),
Årvik og Kjøde (1936), Stokkevåg (1939), Eltvik, Hove, Silda og
Ulvesund (som hadde nytta bokmål ei tid) (1939).
Nord-VågsøyI 1913 var nynorsk innført i dei fleste krinsane, men
Kvalheim kom noko seinare.
Dette er ei av sidene i Rolfsen si lesebok. Her kan vi mellom
anna lese tekst nr. 4, Soli:
”Lova, lova line!gjev soli måtte skineyver meg og mine, yver
folk og yver fe, yver topp, yver tre,yver aaker, yver eng, yver
blom, yver veng, yver berg, yver dalar,der gjætarguten syng og
hjalar.”
Sør-VågsøyI 1919 vart nynorsk innført i Skram, Holvik, Våge,
Oppedal og Skavøypoll. Skram gjekk tilbake til bokmål i 1928, men
med sideklassar i nynorsk. I Måløy var det bokmål.
DavikI 1906 fekk Nordstranda krins godkjent søknad om å få nytte
nynorsk i skriftleg arbeid. Etter søknad vart nynorsk innført i
Torheim, Haus, Dombestein og Rimstad (1908), Maurstad, Kjøllesdal,
Endal og Isane (1909), Davik (1910), Reksnes (1912), Ålfoten
(1918), Berle, Husevåg, Tytingvåg og Leirgulen (1919), Lefdal,
Rugsund og Bortne (1920), Hamnen (1933), Gangsøy (1936) og Oldeide
og Hennøy (1939).
EidNynorsk vart innført i Storheim, Remedalen, Haugen,
Hjelmelandsdalen, Hjelle, Åsebø, Hundeide, Myrkset, Hundvik og Nes
(1908), Eid (1913), Os (1914) og Høynes (1925) då krinsen gjekk
saman med Storheim.
HornindalI 1907 vart nynorsk innført i alle krinsane. 8 krinsar
hadde røysta for nynorsk, 3 imot.
GloppenNynorsk vart innført i Hopland, Hennebygda, Lote, Devik,
Eimhjellen, Rygg, Mardal, Ryssdal og Austrheim (1906), Solheim,
Røyrvik, Vereide (berre småskulen) (1908), Vereide, Skeivsund,
Osmundsnes, Straume og Gjengedal (1909), Nesjane (1913) og Sandane
(1915).
BreimI 1909 vart nynorsk hovudmål i alle krinsar unnateke Reed
som kom med i 1914.
InnvikI 1906 vart nynorsk hovudmål i alle folkeskular i
kommunen.
StrynSkulestyret vedtok i 1897 at all skriftleg opplæring skal
vere på nynorsk. Lærebøker på nynorsk vart innført gradvis.
Første sida i ei utgåve av Nordahl Rolfsen si
’Læsebog for folkeskolen’.
Boka vart gitt ut i 1902
og hadde tekstar på
landsmål, og ”skriftsprog”
som det står å lese på denne
førstesida. Boka inneheld
også tekstar som er
trykte på gotisk. Denne leseboka stod
på pensumlista i fleire skular
i Sogn og Fjordane.
-
Kjelda, nr. 2 - 2006, årgang 15
14
Smaakvæde
Henrik KrohnHenrik Krohn var fødd i Bergen i 1826 og vaks opp på
Stend i Fana. Han var handelsmann i Bergen fram til han flytta til
Sogndal i 1858. Der vart han verande til han døydde i 1879. Henrik
Krohn var ein nynorskforkjempar. Det kan nemnast at han i 1868
skipa mållaget Vestmannalaget og i 1865 vekebladet Ferdamannen, det
andre nynorske vekebladet etter Dølen.
HyllingsdiktKrohn sin iver for nynorsken fekk også sitt utspring
i diktsamlinga Smaakvæde. Her finn me episke dikt som
Futarspranget, stemningsdikt og høvesdikt som ”nasjonalsongen” Mitt
Heimland. Her finst også hyllingsdikt til andre målmenn, mellom
anna til Ivar Aasen. Krohn opnar diktsamlinga med eit hyllingsdikt
til målmannen Georg Grieg (1826-1910) som endar slik:
Din Kjærleik til dei Gamle fyrst dat var, som leidde meg i retta
Fotafar. Eg difyr byrjar litla Versa-Rad
med Takk aat deg i dette fyrsta Kvad.
Skildringar frå SognNaturen og landskap i Sogn har også
inspirert Krohn. Høvesdiktet Mitt Heimland gir i tillegg til ein
hyllest av Noreg, fin naturpoesi. Krohn tenkte seg Mitt Heimland
som nasjonalsong. Samanlikna med Bjørnstjerne Bjørnson sin Ja, vi
elsker (første gong på trykk i Aftenbladet 1859, endeleg versjon
1868) er Mitt Heimland ei meir nøktern skildring og hyllest til
Noreg. Diktet byrjar slik:
Nynorsken i Sogn og Fjordane
Frå huldreliv i Sogn til forsvarskamp i Montenegro- dei første
skjønnlitterære bøkene på nynorsk i Sogn og Fjordane -
Av Bjarnhild Samland
Den første nynorske skjønn-litteraturen i Sogn og Fjordane
spenner over eit breitt spekter. Her møter me huldrer, tussar,
troll, gifteklare budeier, virile ungkarar, Myllarguten og mykje
meir. Her er forteljingar; frå dei alvorlege til dei komiske. Ikkje
berre frå Sogn, men heilt frå Montenegro og folket der sin kamp for
å bevara sin fridom.
I denne artikkelen skal me sjå på dei fem første skjønnlitterære
bøkene på nynorsk som var skrivne av forfattarar frå vårt fylke. Av
forfattarar frå fylket reknar me dei som er fødde eller har budd
nokre år i fylket. Felles for bøkene er at dei er skrivne av
engasjerte målmenn og målkvinner i ei tid då målsak og målstrid var
sentrale tema i samfunnsdebattane. Dette gjekk hand i hand med
arbeidet for å løfta fram den norske kulturen og frigjeringskampen
på slutten av 1800 talet.
Det er ei rekkje spennande spørsmål me kan stilla oss når me ser
på dei første bøkene som er skrivne på nynorsk her i fylket. Kven
var forfattaren? Kva handlar bøkene om? Kva kjenneteiknar
litteraturen? Me kunne også gått meir inn i bøkene med tanke på det
språklege, men tanken med denne artikkelen er at den skal fungera
som ei oversikt og gi eit kortfatta innsyn i det som dei første
nynorsk-forfattarane frå fylket ønskte å formidla.
Bøkene vert presentert i kronologisk rekkefølgje og det er
forfattaren si første bok på nynorsk som er gjort gjeldande. Henrik
Krohn var den som var først ut i fylket med diktsamlinga Smaakvæde
i 1867, berre 3 år etter Ivar Aasen gav ut si bok Norsk
Grammatikk.
Henrik Krohn (1826 - 1879). SFFf.100057. 122684.
-
15
Kjelda, nr. 2 - 2006, årgang 15
Eg ser detta Landet, eit undarlegt Land,Med snaudaste Øyar kring
steinutte
Strand,Med Brim og med Brot yver svikfulle
Bodar,Med Fjellgarden myrk, som mot
Nordhavet skodar.
Futespranget I Smaakvæde finn me også ei rekkje forteljande dikt
som Futarspranget. Dette har bakgrunn i segna om Sogne-futen som
var heimehøyrande på Hafslo. Futen var ikkje noko særleg godt likt,
og bygdefolket reiste difor heilt til kongen i København for å
klaga på han. Det var det ikkje mykje hjelp i. Dei tok så saka i
eigne hender og jaga futen på Helvetesfossen i Årøyelva. Futen
prøvde å hoppa over til ein bergnabb på andre sida, men skleid ned.
Bergnabben har fått namnet Futespranget etter denne hendinga. Det
er ikkje berre Henrik Krohn som har lete seg begeistra av segna om
Sogne-futen. Olav Sande har teke med segna i bøkene som no skal
omtalast.
Fraa SognDu maa aldri skjera neglerna der, som er høy; for, et
beisti deim i seg, fær dei naglen paa auga. Heldr ikkje maa du
skejra neglerna dine paa ein sundag, mindr fær di sjølv naglen paa
augo. Den kniven, du hev skoret neglerna dine med, maa du etterpaa
skjera i ved; for ellest brukar trollkjerringarne honum.
Olav SandeDette er noko av det me kan lesa i segnesamlaren,
målmannen, komponisten, diktaren og læraren Olav Sande (1850-1927)
sine to bøker Fraa Sogn, med undertitlane Segner og annat I frå
1887, og Segner fraa Sogn II frå 1892 ( Desse to bøkene kom samla
ut i ny utgåve i Segner frå Sogn i 1992. Me omtalar dei difor i lag
som Fraa Sogn). Sande var skuleflink og var ferdig utdanna lærar i
1871. Han kom frå garden Sande i Høyanger, men budde mesteparten av
sitt liv på Leikanger. Det er som komponist Sande er best kjend.
Han har mellom anna tonesett tre salmar i Norsk Salmebok ( 1985),
deriblant Blix-salma Himmelske Fader.
Samla munnleg tradisjonNår Sande hadde fri frå lærarjobben sin
på Leikanger, reiste han rundt og prata med folk frå ulike stader i
Sogn og skreiv ned det dei fortalde. Sande opplevde ikkje alltid
forståing for innsamlingsarbeidet sitt, men i ettertid ser me at
Sande samla verdfulle kulturskattar frå Sogn. I hovudsak er det
segner, men også anna stoff. Dessutan er det også dikt og tonar av
Sande sjølv. Mangfaldet i bøkene gir oss eit breitt inntrykk av
kulturen og folkelivet i sognebygdene på 1800 talet. I bøkene finn
me mytiske segner, segner med eit overnaturleg innhald. Her er
hovudpersonen eit overnaturleg, utanomjordisk vesen som i dei mange
huldrehistoriene. Me finn opphavssegner som til dømes forklarar
stadnamn. Kjende historiske segner, som Jostedalsrjupa er også å
finna i dei to bøkene.
Eigne diktBøkene fortel ikkje berre om folkelivet og
bondekulturen, men også om naturen. Nokre av dikta har som nemnt
Sande dikta sjølv, og då handlar det gjerne om naturen og kjensler
knytt til den. Eit døme på det er diktet Vaaren:
Livet seg letta`,kumrane spretta.Blomane blenkjer kring markjer
og mur.Livet, eg sakna`,Rundt um meg vakna`-Atter paa løysing og
letta eg trur.
Til side 16
Biletet syner Sogndal om
lag 1870. Det var på
dei tider den første nynorske
litteraturen kom i fylket.
(SFFf-100057. 122683).
Olav Sande (1850 - 1927).
-
Kjelda, nr. 2 - 2006, årgang 15
16
Sjølv om noko av stoffet i Sande sine bøker er sjølvprodusert,
er det i hovudsak innsamla stoff frå Sogn me finn.
Svartefjellsønerne som er den neste boka me skal sjå på, er også i
stor grad tufta på ting som forfattaren har blitt fortalt, men med
ei heilt anna geografisk tilknyting, nemleg Balkan.
SvartfjellsønerneHenrik AngellFør me dreg til Balkan skal me ein
tur til Holmenkollen, eit av Noregs fremste nasjonalsymbol. Her
står det tre æresvakter; Kong Olav, Fridtjof Nansen og Henrik
Angell. Dei to første kjenner me alle til, men sistemann stussar me
over. Kven var denne mannen?
Henrik Angell (1861-1922) vaks opp i sognebygda Luster. Også der
er det reist eit minnesmerke, ei fem meter høg minnestøtte. Då
Angell vaks opp, var Luster ei blomstringsbygd kulturelt.
Nasjonalromantikkens fødestue, som forfattaren av biografien Henrik
Angell – en nordmann på tvers, Roy Andersen, vel å kalla ho. Her
vart han kjend med skisporten, og me får ei aning om kvifor han
vaktar Holmenkollen. Ja, han er ein sentral person i norsk
skihistorie og gjorde ein viktig innsats for å spreia og styrkja
denne sportsgreina. Nasjonalisme, ski og militær entusiasme kan
seiast å vera tre kjennemerke ved Angell. Dette kjenneteiknar også
det litterære arbeidet hans.
Føredøme for nordmennAngell si bok Svartfjellsønerne frå 1889
forsterkar dette inntrykket av han. Boka kom i ei tid då dei
nasjonalistiske kreftene var sterke i Noreg, noko som må ha
oppteke Angell då han skriv innleiingsvis i boka:
No vil eg i denne boki prøva aa fortelja den norske ungdomen og
den norske hæren om eit fjellfolk
endaa mindre og endaa fattigare en vaart, eit folk som i over
eit halvt aartusen hev vart fridomen sin og
landsens ære mot endaa større overmagt
Soga om SvartfjellsønerneFjellfolket som Angell snakkar om er,
det montenegrinske Svartfjell-folket. I boka fortel han deira soge
som går tilbake til 1360 då tyrkarane kom frå Vetleasia over til
Europa for å leggja under seg land. Då var det berre det vetle
landet Montenegro som greidde seg. Dette på eiga hand, berre med
Guds hjelp, skriv Angell. Landet med eit par hundre tusen
innbyggjarar, hadde trass i dårlegare militære ressursar enn
fienden, kjempa med kløkt gong på gong og behalde sin fridom.
I boka får me gjennom fargefulle skildringar kjennskap til mange
av desse bragdene. Om striden i Albania i 1876 skriv han: heile
baktroppen vart etter den djervaste motstand nedhoggen til siste
mann. I 1796 hogg 6 000 montenegrinar ned 30 000 soldatar frå den
tyrkiske armeen i løpet av ein tredagarsstrid.
Bragdene til Svartfjellfolket har imponert militærmannen Angell
og han måler Svartfjellsønene sine kampevner opp mot grekarane i
stridane mot persarane (500 f.Kr –448 f.Kr). Det er ikkje ende på
ros som Angell gir dette fjellfolket.
Om å ofra seg for fedrelandet Boka er skriven i lys av
nasjonalismen, og truskap til fedrelandet er soleis via mykje
merksemd. Den som ikkje gjer sin innsats for fedrelandet eller som
gjer noko som kan vera til skade for landet, misser sin rett til
vern i landet og vert utvist. Landsutvisning var den strengaste
straffa ein kunne få i Montenegro, verre enn å verte hengt. Frå
1855 vart blodhemn forbode og straffa var utvisning frå landet.
Historia om Mirko, den landlyste montegrinen, syner kor gjevt det
var å høyra til blant Svartfjellsønene. Mirko miste far sin i
blodhemn og trassa blodhemnforbodet då han hemna far sin. Han drog
heim att for å slåst i krig. Første gongen var det ingen nåde, han
fekk ikkje tilbake retten til å bu i landet. Andre gongen kjempa
han til dess han fekk dødelege skadar. På dødsleiet fekk han æra
tilbake.
Ei populær bokAngell ønskte at nordmenn skulle læra av
fjellfolket si soge. Inspirert av nasjonalisme var dei ei bok av
tida då ho kom ut. Den vart godt motteken og vart seld i 20 000
eksemplar.
I ettertid veit me at staten Montenegro, som var bygd på
krigarkultur, æresomgrep og ortodoks tru, i 1918 vart innlemma i
ein storserbisk stat, då Austerrike-Ungarn vart opplevd som ein
trussel.
Frå side 15
Henrik August Angell (1861 - 1922). Angell er vår ukjende
skipioner som innførte skisporten i Frankrike og Montenegro. I
Montenegro er han framleis helt. (SFFf-100057. 122704).
-
17
Kjelda, nr. 2 - 2006, årgang 15
Etter ei folkeavstemning 3. juni i år ( 2006) står Montenegro på
eigne bein igjen.
Smaoe Skjeldringa Bolette C. Pavels LarsenEtter å ha lese om
blodige forsvarskampar på Balkan er det godt å setja kursen heim
til Smaoe Skjeldringa av Bolette C. Pavels Larsen (1847-1904) og
hennar folkelivsskildringar. Pavels Larsen var ei engasjert
målkvinne og var den som bles liv att i Vestmannalaget då det låg i
dvale i byrjinga av 1880-åra. Pavels Larsen var embetsmannsdotter
frå Sogndal, hadde røter i Kroken i Luster og ein forkjærleik til
Sogn. 17 år gamal,flytta ho til Bergen, og frå 1880-åra var ho,
blant anna som litteraturmeldar i Bergens Tidende, ein sentral
litterær personlegdom i byen. Pavels Larsen skreiv ikkje nynorsk,
men sognemål. Likevel er ho som målkvinne verdt å ta med i denne
samanheng då ho som Aasen var oppteken av talen som grunnlag
skriftspråket.
Får fram smiletPavels Larsen si bok Smaoe Skjeldringa kom ut i
1897. Smaoe Skjeldringa er samansett av åtte noveller, mellom anna
forteljingane Ein bondemann, Velsignelse og Sognablo. Sistnemnde er
eit godt døme på at Pavels Larsen får fram smilet hjå lesaren. Eg
personen sine skildringar av skysskaren Sylvfest, replikkar og
episodar frå køyreturen frå Sogndal til Solvorn har mange gode
poeng. Eg-personen veit ikkje i starten om ho skal lika skysskaren
og let seg distrahere av nasa hans; Men so tenkte eg pao, atte da
va no plent hoggande da sama før meg, skjyssguten min kunde gjedna
ha ei naas, so` sto likaso høgt i lukti so` høgaste
Skagastølstinden, før min del.
Ettersom køyreturen skrid fram prøver den ugifte
skysskaren å innynda seg hjå ungjenta. Då vert det komisk at
eg-personen må ut av kjerra for å jaga vekk ei merr som legg seg
etter køyrehingsten og samstundes sjølv vil halda seg klar den
virile køyrekaren. Han vil ha jenta han skyssar og garden som ho
har odel på, men må tøyme hingsten han køyrer med og seg sjølv.
Gir dei svakaste den beste replikkenDa skal bli krig no er anna
god forteljing der me høyrer om bonden som i frykt for krig dreg
inn til byen og vekslar alle pengane sine inn i gull. Vel heime
vert det etterkvart strevsamt å stadig finna nye gøymestader for
gullet. Kan hende banken hadde vore beste gøymestaden likevel?
Har læraren og militærmannen noko til felles?
Innleiingsvis stilte me spørsmålet om kva som særmerkjer dei
første skjønnlitterære bøkene frå fylket. Først og fremst må ein
seia at den har eit variert innhald, men har likevel i hovudsak si
tyngde i Sogn. Fire av bøkene har henta mykje av sitt materiale
eller idear frå Sogn. Kvifor det ikkje kom nynorsk skjønnlitteratur
i bokform frå Nordfjord og Sunnfjord, får me overlata til andre å
svara på.
Det me heller kan freista å svara på, er i kva tradisjon me kan
plassera litteraturen i. Alle bøkene legg vekt på stemning,
fantasi, kjensler, natur og folkeliv. Desse tema kjenner me att frå
romantikken, men som me har sett, varierer litteraturen i innhald
og framstilling.
I Noreg vart romantikken kopla saman med den veksande
nasjonalismen. I 1814 hadde Noreg fått si eiga grunnlov. Landet var
frigjort frå Danmark, men kom i union med Sverige. Nasjonalisme og
ønskje om sjølvstende førte då fram til Nasjonalromantikken som
hadde si hovudtyngd i åra 1840 - 1867. Av dei bøkene som er nemnde
ovanfor, vil eg først plassere Fossegrimen, Svartfjellsønerne ,
Smaoe Skjeldringar og Smaakvæde i den nasjonalromantiske
tradisjonen. Som ein ser er desse skrivne etter denne epoken sitt
tyngdepunkt, men dette kan ha hatt samanheng med at målsaka og
kampen for unionsoppløysing har skapt eit behov eller eit ønskje om
å skrive denne type litteratur.
Nokre vil nok stusse over at Olav Sande sine bøker Fraa Sogn
ikkje er nemnde. Olav Sande sine bøker er i nasjonalromantikken si
ånd i det han skriv og ved at han knyter førestillingar frå eiga
tid saman med førestillingar frå middelalderen. Likevel vil eg
ikkje stilla han der. Dette fordi det arbeidet Olav Sande gjorde
med innsamling og nedskriving av munnleg tradisjon frå Sogn har ein
noko vitskapleg innfallsvinkel og plasserer han i rekkja av
samlarar som Asbjørnsen og Moe, Ivar Aasen og Eilert Sunt. Dei tok
bygde- og folkekulturen på alvor og la fundamentet for
folkeminnegransking og etnologien i Noreg. Dette gjer Olav Sande
til ein nasjonalrealist i lys av sitt innsamlingsarbeid.
Om stilen i bøkene er ulik, har bøkene til felles at dei fortel
om kulturen på 1800 talet og om tida dei var skrivne i. Ein møter
også den norske kvardagskulturen, dei fortel oss om korleis folk
levde og tenkte på 1800-talet. Me ser at det er ein fargerik
litteratur som er verdt å ta vare på.
Til side 18
Bolette C. Pavels Larsen
(1847 - 1904). SFFf-100057.
108447.
-
Kjelda, nr. 2 - 2006, årgang 15
18
Som elles i boka møter, me i denne historia truverdige typar, og
det vert gjort litt narr av folk. Likevel er det aldri
sognedialekten det vert gjort noko nummer av. Og det er gjerne dei
fattige som er tileigna dei kvikkaste og beste replikkane som i
historia Velsignelse der den ugifte frøkna Juliana er harm over at
tenestejenta Brita sluttar hjå ho, og giftar seg med ein kar som
visst nok ikkje er noko til arbeidskar. At Brita gjennom åra er
lukkeleg trass i at ho har mange born med ein lat og arbeidssky
mann, gjer ikkje frøken Juliana mindre irritert. Når mannen hennar
Brita døyr, rek dei rundt på garden til ho Juliana og stel det dei
kjem over av mat. Når Juliana konfronterer Brita med dette, kjem ho
med replikken: Ha aldr frøken Juliana hat hug te gifta seg?
Boka Smaoe Skjeldringa har mange vittige historier. Den neste
boka som no skal omtalast, skodespelet Fossegrimen, er ei meir
alvorsam og kanskje den mest kjende av dei første bøkene på nynorsk
frå Sogn og Fjordane.
Fossegrimen Sigurd EldegardEi av årsakene til at Fossegrimen er
ei av dei me kjenner best til av dei omtala bøkene er nok den
suksessfulle oppføringa på Nationaltheatret i 1905. Det var det
første teaterstykket på nynorsk, og med sine 104 framsyningar er
det eit av dei stykkja som er blitt spela flest gonger ved same
teater i Noreg.
Forfattaren Sigurd Eldegard (1866-1950) kom frå den
avsidesliggjande garden Eldegard i Årdal. Som skodespelar kjende
han godt til teaterverda. Han byrja på Nationaltheatret i 1901, men
hadde alt frå 1891 erfaring frå ulike andre teater. Eldegard skreiv
Fossegrimen med det føremål at det skulle oppførast på
Nationaltheatret.
Myten om MyllargutenI skodespelet, eller Trollspel i fire
vendingar som Eldegard kallar det, møter me hovudpersonen Torgeir.
Gjennom han vert einskildmennesket sine kjensler sett i fokus og me
får skildringar av norsk natur. Fossegrimen byggjer på myten om
Myllarguten. Det heitte seg at Myllarguten skal ha lært å spela av
Fossegrimen. Han var i følgje folketrua dei underjordiske sin
musikalske leiar. Den som lærte å spela av Fossegrimen sette sjeli
si i pant for læra. Eldegard spann vidare på denne myten og fletta
inn Myllarguten sitt møte med Ole Bull, i boka omtalt som
Meisterspelemannen.
Eit djevelsk instrumentTorgeir er blitt oppmoda av
Meisterspelemannen til å reisa ut i verda for å læra seg meir om
felespeling og bli berømt. Mora er oppgitt av dette djevelske
instrumentet, som ho kjenner skam ved at sonen rek frå grend til
grend med. Faren derimot er meir positiv til felespelinga. Støtta
han får av faren er avgjerande for felespelinga hans. Torgeir
bestemmer seg for å dra, men sidan Fossegrimen er læremeistaren
hans, skal Torgeir tilhøyra dei underjordiske. Kaksen si dotter
Aud, beundrar Torgeir si speling. Då ho går til fossen for å ta
farvel, brukar Fossekallen Aud til å få Torgeir frå å reisa. Ved
hjelp av musikken får han ho til å sovne. Torgeir finn ho og i
søvne fortel ho Torgeir at ho elskar han. Likevel bestemmer Torgeir
seg for å dra, men snur på vegen då han ikkje klarar å gløyma det
som Aud har sagt til han.
Bondebryllaup med sørgjeleg utfallDå han kjem attende, går han
innom bryllaupet til Kaksesonen, bror til Aud. Gjestene er ikkje
nøgde med spelemennene då det ikkje finst likare enn Torgeir.
Torgeir vert overtala til å ta over. Bondebryllaupet er prega av
spetakkel, fyll og sjalusi. Også Torgeir vert sjalu då Kaksen
annonserer ein annan som Aud sin festemann. Han drikk seg opp og
spelar ein slått som vert hissigare og hissigare. Eit basketak
mellom Kaksesonen og brura sin tidlegare kjærast, Sme-Nils, endar
med at Sme-Nils dreg kniv mot Kaksesonen slik at han døyr. Mora til
Torgeir gjer eit nummer av spelinga til sonen og skuldar han og
felespelinga for drapet. Ho knuser fela.
Kaksen slår handa av dottera si då ho rømmer med Torgeir til
skogs. Den eine etter den andre prøver å overtala Kaksen til å ta
Aud inn att i varmen, men utan hell.
Frå side 17
Tittelbladet på Fossegrimen, trollspel i fire vendingar.
Kristiania 1903. (SFFf-100057. 105836).
Til side 43
-
19
Kjelda, nr. 2 - 2006, årgang 15
Nynorsken i Sogn og Fjordane Av Snorre D. Øverbø
Innsamling og vern av mållagsarkivI år er det 100 år sidan
Noregs Mållag vart skipa. I samband med det ønskjer vi å gjere eit
krafttak for å samle inn og verne mållagsarkiv i Sogn og Fjordane.
Avlevering og oppbevaring i Fylkesarkivet sine magasin vert utan
kostnad for mållaga.
I periodar har målstriden vore sterk i Sogn og Fjordane; vi kan
trekkje fram åra 1900-1915 og 1930-37. Det galt serleg bruk av
nynorsk i kyrkje og skule. I slike periodar hadde dei lokale
mållaga si blømingstid. Nye kommune- og bygdemållag vart skipa, og
det var eit frenetisk høgt aktivitetsnivå når striden i kommunane
raste som verst. Så kom det stillar periodar, der ein sleit med
medlemsverving og aktivitetar.
Fylkesarkivet sine mållagsarkivUt frå våre kjelder veit vi at
det har vore minst eitt mållag i alle kommunar i Sogn og Fjordane.
I mange kommunar var det og fleire bygdemållag og ”målringar”.
Totalt sett må det ha vore mellom 30 – og 40 av dei i fylket.
I samband med skipinga av Sogn og Fjordane Mållag i 1996 vart to
regionale mållagsarkiv avlevert til oss: Firda Mållag og Sogn
Mållag.
• Firda Mållag var eit regionalt Mållag for Nordfjord og
Sunnfjord. Firda Mållag vart skipa i 1899 og kom før dei lokale
mållaga i området.
• Sogn Mållag kom seinare, og vart ikkje etablert før i 195�, og
dekte heile Sogn, frå kysten og innover.
Når det gjeld lokallagsarkiv (kommunelag og bygdelag) har vi
lite. Det er berre Jostedal Mållag og Brekke Mållag som har
avlevert sine arkiv til oss. Men vi har grunn til å tro at det
finst mykje meir rundt om i fylket.
Oppmoding om å verne mållagsarkivaFylkesarkivet i Sogn og
Fjordane ønskjer å bidra til å samle inn og verne desse verdfulle
arkiva. Mållagsarkiva dokumenterar det sterke lokale engasjement
kring målbruk. I periodar var målsak noko som opptok alle i deira
kvardag: .- kva for bøker skulle ungane bruke i skulen; - kva for
språk skulle presten bruke i sine kyrkjehandlingar? Vi ønskjer at
dei som sit på slike arkiv, eller veit om mållagsarkiv tek kontakt
med oss. Avlevering og oppbevaring er gratis. Fylkesarkivet kan og
hjelpe til med å få transport inn til Leikanger.
Vel framme i Fylkesarkivet vil dei verta gjennomgått og ordna og
så plassert inn på magasinet. Der vil dei vere tilgjengeleg for
publikum, anten på lesesalen vår eller via Internett.
Viss de ikkje ønskjer å sende arkivet til Fylkesarkivet bør de i
alle fall syte for sikker oppbevaring lokalt, anten i ein bankboks,
eldsikkert skåp eller i eit lokalhistorisk arkiv viss det finst i
nærleiken..
Vi voner på god respons. Til haustnummeret i Kjelda planlegg vi
å leggje fram eit større oversyn over utviklinga av
mållags-organisasjonane i Sogn og Fjordane frå 1899 og fram til i
dag.
For at oversynet skal verte mest mogeleg komplett, treng vi meir
dokumentasjon enn det vi har no.
Til venstre: vervemateriell-
kort som Mållaget brukte på 1980-talet.
Eit apropos til dagens
”anglofisering”.
Jostedal Mållag sin første
møteprotokoll. Her kan vi
lesa at laget vart skipa 10.
november 1906, same år
som Noregs Mållag (og har
jubileums-feiring i år). Lenger nede står ’lovene’
for laget: Paragraf 1:
”Laget set seg fyre aa arbeida
for aa fremja norsk maal i alle høve, ein finn det svarande til
fyremaalet.”
Kjelder: • Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane:
privatarkivdatabasen• Lothe, Anders A.: Målreisingssoga i Sogn og
Fjordane
-
Kjelda, nr. 2 - 2006, årgang 15
�0
Av Oddvar Natvik
Hausten 1950 vart det utgjeve eit storverk om målreisingi:
Målreisingssoga i Sogn og Fjordane av Anders A. Lothe. Boki vart
utgjevi av Firda lærarlag, Firda mållag, Firda ungdomslag, Sogns
lærarlag, Sogns ungdomslag, Sunnfjord ungdomslag og Vestlandske
mållag. Stryn Trykkeri stod for prentingi.
Boki er omfattande og grundig. Lothe arbeidde med henne i nær 10
år, også under krigen, ”..då det frå gata vår, som fyrr hadde vore
so still og roleg, lydde vognraml og styvletramp og
soldatsong..”.
Arbeidet med boki var vanskeleg, med lang avstand til
biblioteki. Lothe var i Oslo hausten 1940 og sumaren og hausten
1945. Då fekk han gjort ein del. Elles fekk han tilsendt bøker frå
Bergens off. bibliotek, Universitetsbiblioteket og Bergens Museums
bibliotek. Han nytta seg elles av det han fekk tak i på
prestekontori og i møtebøkene åt skulestyri og heradstyri. Han fekk
elles mykje stofftilfang frå einskildpersonar og lag.
Lothe gav ut boki ”til heider for lærarane i folkeskulen og
ungdomsskulen, for den frilynde ungdomen, for dei mange andre som
gjekk i brodden, og for folket sjølv, som tok det store lyftet og
sessa det norske målet i høgsetet att”.
Lothe byrjar boki med eit oversyn over den nasjonale
målreisingi, frå Christen Jensøn (frå Askvoll) til Ivar Aasen.
Jensøn gav i 1646 ut ei bok om Askvoll-målføret: Den norske
Dictionarium eller Glosebog, Køpenhavn, 1646. Lothe nemner ei
rekkje føregangsmenn mellom Jensøn og Aasen, og finn her ’ei ubroti
line’ i målreisingssoga.
Krohn og VestmannalagetLothe meiner at grunnlaget for
målreisingi i Sogn og Fjordane låg i Bergen. ”Etter Christen Jensøn
var det Henrik Krohn som fyrst reiste målsaki i Sogn og Fjordane”.
I 1868 vart Vestmannalaget skipa i Bergen, med Krohn som ei av
drivkreftene. Dette var det fyrste mållaget i landet, og ”det laget
som skulde koma til å få so ovmykje å segja for målreisingi på
Vestlandet”.
Alt i 1860 var Krohn komen til Sogndal som eigar av ein
fyrstikkfabrikk, og han hadde fått mange vener i Sogn. I 1866 hadde
han starta målbladet Ferdamannen. I følgje Lothe var det Henrik
Krohn som reiste ”norskdomsmerket i Sogn og Fjordane”. ”Han var den
fremste pioneren, vegbrøytaren og trommeslagaren for
målreisingi”.
Lothe peikar på at 60 - 70 åri var ei nybrotstid, ’ei fyrebuing
av dei gjennombrotstidene som kom seinare’. Fleire bygdeblad kom
til på denne tidi, og nokre av dei vart viktige organ for
målreisingi.
SkulemåletSkulen vart den store stridsplassen for målreisingi.
Mykje i boki handlar om denne striden og lærarane si sentrale
rolle. Striden for nynorsk mål i lærarskulen og ’ålmugeskulen’ får
brei plass hjå Lothe, og han fortel om dei mange menn og kvinner
som stod fremst i striden.
I Sogndal kom det folkehøg-skule, og bygdi var ’fyrste og ei tid
viktigaste midstaden for målreisingi i Sogn’. ’Bondehøgskulen i
Dalsfjoren’ er og omtala, med Jens Rolvsson som pådrivar. Med
jamstellingsvedtaket i 1885 kom
det endå meir fart i arbeidet med å få nynorsken inn i
folkeskulen og lærarskulen. Same året kom det fyrste
stortingsdokumentet på nynorsk, nr. 17, 1885. Elias Melvær vart den
fyrste som fekk talen sin trykt på nynorsk i Stortingstidende
(april 1885). I 1896 kom det ei lov for den høgare skulen, og frå
1899 vart det ein fast lærestol i nynorsk ved Universitetet i
Oslo.
Reiser og boksal’Farande bokseljarar’ får og brei omtale.
Utgjeving og sal av bøker var ei sentral oppgåve for dei fyrste
målmennene. I Fraa By og Bygd skreiv Krohn at dei skulle ’selja
landsmålsbøker og gjera bonden kjend med bokavlen vår og målsaki’.
’Elias Melvær, Sven Aarrestad og Torkell Lunde var dei fyrste
farande bodberarane um målreisingi i Sogn og Fjordane’. Olaf Huseby
og Mons Litlere var mellom dei som fekk i stand bokhandel og
forlag.
Anders A. Lothe: Målreisingssoga i Sogn og Fjordane
Anders A. Lothe var fødd på Lothe, Gloppen, 23.12.1875. Han
gjekk på amtskulen i Flora, og tok i 1896 lærareksamen på Viggo
Ullmanns lærarskule i Seljord. Var lærar i Gloppen, Kinn og Sparbu,
og frå 1915 til han gjekk av var han lærar i Flora. Han møtte på
Stortinget i åri 1928-30, 1933-40, vald av Arbeidar-partiet. Lothe
var aktivt med i mållags- og sogelags-arbeid.
Nynorsken i Sogn og Fjordane
Til side 45
-
�1
Kjelda, nr. 2 - 2006, årgang 15
Salmar på nynorsk Av Hermund Kleppa
Året 1894 er eit salmebok-historisk merkeår. For fyrste gong kom
det salmar på nynorsk i ei offisielt godkjend salmebok. Og det var
ein mann frå Sogn og Fjordane som stod bak tiltaket – Olaf Huseby
frå Leikanger. Han dreiv forlag og prenteverk i hovudstaden.
”ho skal vera reint merkjeleg”Sommaren 1894 melde presten
Johannes Barstad på Sunnmøre at det på ”Huseby & Komp. sitt
Forlag” var komen ei ny og ”merkjeleg” utgåva av Landstad salmebok.
Notisen stod i bladet hans, Stille stunder – ”eit maalblad fyr
kristeleg Uppbygging.” Det nye med Huseby si salmebok var at ho
hadde med Elias Blix sine etter kvart godt kjende salmar på
nynorsk, i tillegg til noter, bilete og omtale av salmediktarar,
tonediktarar og kyrkjer. Barstad hadde ennå ikkje fått boka i
hende. Han såg fram til det, for som han sa, ”ho skal vera reint
merkjeleg” (verd å merkja seg).
Nesten fråverande i litteraturenHuseby si utgåve av Landstad
Salmebok i 1894, og seinare utgåver, vart etter kvart kjend som
Huseby-salmeboka eller Huseby-utgåva av Landstad salmebok. Olaf
Huseby sjølv fortel at det vart selt 200 000 Husebø-salmebøker før
han utvandra til Amerika i 1903. Men likevel – Huseby og salmeboka
hans er nesten uråd å finna nemnd i litteratur ein skulle venta det
var naturleg å ta ho med. I Soga um norsk salmesong av Holger
Barkved (1935) ikkje eit einaste ord, i tobindsverket Salmediktingi
i Noreg (1954) ein fotnotemerknad, i Noregs Mållag si jubileumsbok
Vilje til språk eit setningsinnskot. Det er alt – eg har funne.
Elias Blix: Nokre SalmarÅret 1869 er og eit salmehistorisk år.
Då gav Det norske samlaget (skipa 24. mars 1868) ut heftet Nokre
Salmar, gamle og nye – utan namn på forfattaren. Det nye var at
salmane i heftet var skrivne på landsmål (nynorsk). Alle salmane i
kyrkja sine salmebøker var skrivne på dansk. Aldri hadde folk hatt
høve til å høyra eller vera med og syngja salmar på eit mål som
samsvara med talemålet. Dei 13 fyrste salmane i Nokre Salmar kom
seinare i nye og auka utgåver. I 1891 kom 4. og ”aukade” utgåva, no
med 150 salmar, - 86 originale og 64 omsette. Og denne gongen gjekk
det fram kven som var forfattar: professor, dr. Elias Blix.
Autorisert 1892Frå 1869 vart Blix-salmane smått om senn kjende
og meir og meir brukt – også av og til i kyrkjene. Men eit stort
hinder for kyrkjebruk var at dei ikkje hadde kongeleg autorisasjon.
Det skjedde ikkje før 4. mars 1892: Nokre Salmar ”tillades benyttet
ved den offentlige Gudstjeneste” ved sida av dei tidlegare
autoriserte salmebøkene – men – på vilkår av at ”Menighedens
Husfædre” fatta vedtak ved vanleg avrøysting i samsvar med kgl.
Res. 11. oktober 1873.
”.. ikkje for tidleg!”Olaf Huseby sette no i gang det store
salmebok-prosjektet sitt: Å gje ut ei autorisert salmebok med
salmar på
nynorsk. Han har sjølv fortalt om korleis det bar til ved to
høve, i eit brev til avisa Sogn og Fjordane førti år seinare (sjå
side 24), og i eit stykke i Attersyn og kringsjå, festskrift til
Olaf Norli 1933.Her nemner han at latinen var einerådande i kyrkja
gjennom heile Mellomalderen og at tyske salmar vart omsette til
dansk som fylgje av Reformasjonen. ”Og dette skulde sogning,
gudbrandsdøl telemarking og sætesdøl syngja. Og presten preika på
dansk, og fut og skrivar og lensmann skreiv dansk-tysk. Og til
slutt vart det fint å tala dansk, men stygt å tala norsk i Norig
Jamvel norske bondemenn som vart «vakte» og byrja å preike, måtte
freista tala dansk i bondestovene i Norig! (..) Men so fekk Norig
ein salmediktar med verkeleg salmetone på norsk mål – den lærde,
stillfarande, professor dr. Elias Blix, frå Nordland.”
Huseby fortel at han kjende professorane Elias Blix og Anton
Christian Bang, (den siste kyrkjestatsråd i åra 1893-1895). Det kom
sjølvsagt vel med når byråkratane i kyrkjedepartementet
Huseby-utgåva av Landstad salmebok
Huseby-salmeboka var
å sjå til som dei gjengse
salmebøkene for vel hundre
år sidan, lite format
og mørk innbinding.
Innhaldet var derimot for ein stor del
annleis.
Til side 22
-
Kjelda, nr. 2 - 2006, årgang 15
��
skulle handsama søknad om å gje ut ei heilt ny salmebok med
salmar på nynorsk og fleire kyrkjehistoriske tillegg. ”Soleis bar
det til”, fortel Huseby, ”at eg laga denne salmeboki (..) Eg vilde
hjelpa til, at norske salmar kunde verta høyrde i norske kyrkjor.
Det var ikkje for tidleg!”
Kom ut 189420. august 1892 fekk ”boghandler Olaf Huseby” brev
frå Kyrkjedepartementet om løyve til å trykkja 50 000 eksemplar av
”Landstads Salmebog” med noter og 50 000 utan noter, og dessutan
eit nærare fastsett tal utan ”salmebogens prosaiske del”. Huseby
sikra seg jamvel einerett på å gje ut Landstadsalmeboka med Nokre
Salmar som tillegg! Eg har ikkje funne opplysningar om detaljar i
prosessen fram til ferdig salmebok, men det ser ut til at
Huseby-salmeboka vart trykt i 1893 men kom ut litt seinare, ein
gong i fyrste halvår 1894.
Innhaldet Huseby-salmeboka er i røynda ei ny utgåve av Landstad
salmebok – med fleire tillegg. Landstad-salmeboka hadde vore i bruk
sidan 1869, autorisert 16. oktober same året. I Huseby-salmeboka er
dei 634 Landstad-salmane disponert i tre deler: a) salmar til
inngang m.fl. (94), b) salmar ordna etter kyrkjeåret (484), og c)
”særlige” salmar (56). Etter Landstad-salmane fylgjer Nokre salmar,
dei 150 salmane av Elias Blix i utgåva 1891. 141 er ordna etter
kyrkjeåret, dei ni andre under overskrifta ”nokre andre salmar”,
t.d. morgonsalma Sjå dagen sprett.Den ”prosaiske” delen har tre
bolkar:
1. Om kyrkje-salmebøker og salmediktarar.2. Om kyrjemusikarar og
kyrkje-musikk.3. Om norsk kyrkjebygnings-kunst.
1. Salmebøker og salme-diktararBolken om salmebøker og
salmediktarar er skriven av biskop J.N. Skaar (1828-1904), fødd i
Kvam i Hardanger. Salmediktar-oversynet omfattar salmediktarar ”som
har del i Landstads Salmebog”. Oversynet er ikkje komplett. Eg
saknar Peder Nielsson, sokneprest i Jølster 1572-1604.
Salmehistorikaren P.E. Rynning meiner Nielsson skal ha æra for ei
av salmane hjå Landstad, den fyrste salma i Noreg etter
reformasjonen, skriven i 1642: ”Naar jeg betenker den Tid og Stund
/ Jeg skal af Verden fare.” Tidlegare statsarkivar Egil Øvrebø er
ikkje like overtydd.
2. KyrkjemusikkBolken om kyrkjemusikk, eller som det står
”oplysninger om kirkemusikere, hvis Navne er knyttede til Landstad
Salmebog”, er skriven av dåverande kyrkjestatsråd A. Chr. Bang.
Elles
må det nemnast at i note-utgåva er det noter til alle salmane,
trestemmig sette, av Chr. Cappelen (1845-1916), organist og
komponist, fødd i Drammen, og Olaf Paulus (1859-1912), han og
organist og komponist,
fødd i Kristiania, død i Stavanger. Paulus vart gift i 1891 i
Dale (Indre Holmedal) med Dagny Nitter. Kyrkjemusikk-kapitlet har
også med eit stykke om koralbøker.
3. KyrkjebygningshistorieBolken ”Kort Oversigt over de norske
Kirkebygningers Historie” er skriven av professor dr. Lorentz
Dietrichson (1834-1917), kunsthistorikar og diktar, fødd i Bergen.
Fyrste delen handlar om kyrkjer i den katolske tida (fram til
1536), andre delen om kyrkjer bygde etter reformasjonen. Oversynet
omfattar kyrkjer i heile landet. Om den gamle stavkyrkja på Stedje
i Sogndal, riven 1867, står til dømes:
”Stedje Stavkirke i Sogn (..) der omtales i Sverres Saga, idet
den stod i Fare for at brændes da Sverre 15/6 1184, samme Dag som
det afgjørende Slag ved Fimreite stod, lod afbrænde Sogndalsbygden;
men Birkebeinerne reddede Kirken ved at hænge vaade Seil over den.
Den var vistnok netop da nybygget, siden en stolpe i Kirken synes
skjænket til Naade for den endnu 1183 levende Arnthor af Hvals
[Kvåle] Sjæl.
Tittelbladet i første-utgåva av Huseby-salmeboka. Det samla
sidetalet er 573, nær halvparten omfattar Nokre Salmar og dei
”profane” tillegga om salmediktarar, kyrkje-musikarar og
kyrkje-bygningar.
Døme på omtale av kyrkje med bilete. ”K i n n K i r k e i
Søndjord er en romansk Stenkirke, altsaa sikkert ældre end 1250.
Den nævnes 1323 og rummer ca 300 Siddende. Den er opført af huggen
Sten. Kirken var havt aaben Tagstol, og til den knytter sig Sagnet
om, at flere af de med St. Sunniva landede Kristne her var
landstegne.”
Frå side 21
-
�3
Kjelda, nr. 2 - 2006, årgang 15
’Eit Vaarteikn var det kanskje, at Prestarne, som var samlade no
nyst i Kristiania, ved Velfarfesten sin song: ”Millom Bakkar og
Berg ut med Havet.” Enn um det torer taka til aa vakna ein Tanke
ogso hjaa Prestom um, at dei som skal tyda Sanningi fyr Folket, bør
kjenna Folket sitt rette Maal – kunna bruka det med. Giv det var so
vel!’ (Stille Stunder, 28.11.1896).
Dens to rigt udskaarne Portaler findes i Bergens Musæum.”
Skipa salmeboksamlagMedan første utgåva av Huseby-salmeboka kom
ut på forlaget Huseby & Co’s Forlag, kom ei utgåve i 1896 eller
1897 ut på eit salmebok-samlag, skipa etter initiativ av Olaf
Huseby. På tittelbladet står opplyst at boka er ”forlagt af
Aktieselskabet Norsk Salmebog-Samlag.” Denne utgåva har dei same
150 Blix-salmane som utgåva i 1894, men det kyrkjehistoriske
tillegget er kraftig nedkorta. Salmebok-samlaget si utgåve er trykt
i ”Olaf Husebys Bogtrykkeri” i Kristiania.
Nokre utsegner