-
Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane
KjeldaNr. 4 Desember 1998 Årgang 7
KulturNett Sogn og Fjordaneopna
God jul og godt nytt år!Fjerde og siste utgåva av Kjelda i 1998
er på heile 36sider og er den mest omfangsrike sidan Kjelda komut
for første gong i 1992. Utgåva femner om historie-og arkivtema frå
heile fylket og også 5 sider julestoff.Kjelda egnar seg framifrå
som ei lita julegåve - eiårstinging kostar berre 75
kroner.Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane ønskjer med dettealle
lesarar ei hugnadsam julehelg og eit velsigna godtnytt år!
-
Kjelda Årgang 7, nr 4 - 19982
Gunnar Urtegaard (ansvarleg), Arnt Ola Fidjestøl, Gunnar Yttri,
Oddvar Natvik .
Kjelda blir utgjeven av Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane,
Fylkeshuset, 5842 Leikanger.Tlf. 57 65 61 00. Fax: 57 65 30 20.
Kjelda kjem med 4 nummer i året. Ei årstinging kostar kr
75,-.Bankgiro: 3781 14 02894, merk Kjelda. ISSN 0803-9682.
Stoffet i Kjelda kan nyttast fritt. men vi ser gjerne at kjelde
blir oppgjeven.Utforming: Oddvar Natvik.
Redaksjon
Fylkesarkivet i Sogn og FjordaneFylkeshuset, 5842 Leikanger.
Tlf. 57 65 61 00. Fax. 57 65 30 20
Fylkesarkivar: Gunnar Urtegaard, tlf. 57 65 61 97, epost:
[email protected]:
Arild Reppen (foto), Fototeknisk avdeling , 6860 Sandane.Tlf. 57
86 51 24, epost: [email protected]
Liv Fridtun (musikk), Leikanger,Tlf. 57 65 61 96, epost:
[email protected]
Snorre Øverbø (privatarkiv), Leikanger, tlf. 57 65 61 91, epost:
[email protected] Ola Fidjestøl (kommunearkiv),
Leikanger,
tlf. 57 65 61 92, epost: [email protected] Yttri
(kommunearkiv), Leikanger, tlf. 57 65 61 94
Berit Selseng (kommunearkiv), Leikanger, tlf. 57 65 61 87Randi
Melvær (kontorfullmektig/stadnamn), Leikanger, tlf. 57 65 61 95
Prosjekt:Hermund Kleppa (bankprosjekt), tlf. 57 65 61 90, epost:
[email protected].
Oddvar Natvik (utvandring/arkivnett), tlf. 57 65 61 93, epost:
[email protected] Risnes (foto), tlf. 57 65 61 05.
Finn B. Førsund (bokprosjekt), tlf. 57 65 61 00, epost:
[email protected].
Gunnar Urtegaard
InnhaldetFrå innhaldet i dette nummeret:- arbeidarminne, 4-
arbeidarfaner, 6- Vest-Foto samlinga, 8- stadnamn i Lærdal, 10-
vegarbeid med hand, 12- arkivplanarbeid, 14- julestoff, 16-20-
historieskriving, 22-27- glimt frå fotoarkivet, 28- skrivemåte av
gardsnamn, 29- bygdebank i Hornindal, 30- lokalhistorisk
litteratur, 32-33
Brosme i bytemot tobakk
Det må ha vore grusomt, røyksugethjå ein mann ein gong under
krigen.Heilt skrapa i tobakksøskja, ingen åbomma hjå, slutt på
rasjonering-skorta. Einaste utvegen var å søkjaom tilleggskort. Det
gjorde mannen,og prøvde seg i “sin fortvilelse” mednysalta brosme
som smørjemiddel. -Eg vonar han blei hjelpt, utan å bli avmed
brosme.
(....)11.4.1944Hr (....)Jeg vil i min fortvilelse spørre deg,om
du vil være så snild og foræremeg tobakstillægskort, i
allhemelighet. Du må være snild og jørevad du kan. Vis du ynsje
det, skal jegsende deg fin nysalta brosme tiljenjeld. Du kan være
sikker at jegskal ikke røbe det til nogen. Skriv tilmeg so jeg får
høre. Fisken kan jegsende deg so snart du ynsje.Hilsen(....)
Hermund Kleppa
RettingI artikkelen 'Venskapssamband opprettamellom Vik i Sogn
og Moorhead iMinnesota' (Kjelda 3/93, s. 24) erordføraren i
Moorhead kalla Manning,det skal vera Lanning.
Det eldrDet eldrDet eldrDet eldrDet eldre fe fe fe fe folk
hugsarolk hugsarolk hugsarolk hugsarolk hugsarI skrivande stund har
eg mest på dagen vore fylkesarkivar i 15 år. I denneaugneblinken er
det først og fremst to saker, som heng nøye saman, som gnegmeg. Eg
kan lett setja ord på det: Eg er uroa for framtida til
fotovernarbeidet. Eger full av vemod med tanke på det som er i ferd
med å skje med folk sinelivserfaringar.
I 1986 fekk Sogn og Fjordane tilsett fotograf til
fotovernoppgåver. I 1994 fekk me itillegg høve til å engasjera ein
fotoarkivar etter støtte frå Norsk kulturråd
ogfylkesarbeidskontoret. Desse to stillingane til saman utgjorde
ein naudsynt ressurs for åkunna driva effektivt fotovernarbeid.Me
starta då Prosjekt Fotovern i tett samarbeid med kring halvdelen
avkommunane i Sogn og Fjordane. Gjennom dette systemet gjekk det
ein jamn straumav bilete frå vernearbeidet i kommunane gjennom
Fylkesarkivet og ut til publikumpå Internett – 15–20.000 bilete i
alt. Prosjektmidlane er no slutt, og frå31.12.1998 kan
fotoarkivaren vera borte. Skal dette drivast vidare, må andre
taansvar for den delen som før vart halden oppe av
fylkesarbeidskontoret og NorskKulturråd. Fotovernarbeidet i
kommunane står no i fare for å stoppa opp, utlegg-inga på Internett
vil då etter kvart stansa. Skjer det, vil Sogn og Fjordane
klårtvera sist i fedrelandet når det gjeld ressursar til
fotovernarbeidet.
Til fotovernarbeidet treng me å snakka med folk som hugsar.
Kassar med bilete utandokumentasjon er lite verd. Her ser me
korleis fotovernarbeidet og arbeidet med vern avmunnleg tradisjon
heng tett saman.Til dei 15-20.000 bileta som vart verna i Prosjekt
Fotovern, er det kome inn hun-drevis av sider med dokumentasjon,
kjeldetilfang henta frå eldre folk sitt minne.Reknar me 5 liner til
kvart foto, gir det 100.000 tekstliner eller over 1500tettskrivne
sider. Eg veit kva verdiar som ligg her for dei som kjem etter oss.
Deisiste 100 åra har endringane kome snøggare enn nokon gong før.
Er det rett priori-tering å la folk sine livserfaringane berre
verta borte mellom fingrane våre? Bør mesnart tenkja annleis i
slike saker? Her kviler det ansvar på fylkeskommunen
ogkommunane.Livserfaringane til eldre folk gneg og plagar meg. Dei
burde finnast som tekst til eitfoto eller festa til lydband.
Arbeidet med å ta vare på minne frå stølslivet høyrersjølvsagt og
heime her, men er berre ein flik av dei store oppgåvene me bør ta
tak i.Ettertida vil med retta skulda på oss. Me kan gjera noko. For
etterkomarane vårevil det vera for seint.
-
Årgang 7, nr 4 - 1998 Kjelda 3
Av Hermund Kleppa
Fylkesarkivet har den siste tida fått to spørs-mål om kva ein
har av kjelder til lokale kyrkje-soger og kvar ein finn dei. Det
gjeld Dalekyrkje i Luster og Leikanger kyrkje i Leikan-ger. Begge
stader er det sogeskrift knytta tiljubileum i emning. Generelt kan
ein seia at detfinst mykje kjeldetilfang mange stader.
PåFylkesarkivet held me på med å setja opp eitkjeldeoversyn som me
kjem tilbake til i eitseinare nummer. Denne gongen skal me
berrenemna ein stad å gå, eit arkiv hjå Riksantikva-ren i Oslo,
nemleg Det antikvariske arkiv.
Det antikvariske arkiv- kjeldemateriale til kyrkjesoger
Riksantikvaren har eit bra ajourførtregister over ståande og
tidlegarekyrkjer i landet. Felta dekkjer geogra-fisk lokalisering
så som kyrkjesokn,kommune og fylke, dedikasjon,datering,
byggjevyrke, o.m. Han hareit oppmålingskartotek over allekjende
oppmålingar. Alle innføringarfør 1992 er i eit handkartotek,
etter1992 på edb.
Kva som kan finnast på ei einskildkyrkje kan illustrerast
medopplysningar om Leikanger kyrkje,Leikanger: Gamle planar om
endringarav arkitekt Chr. B. Christie frå 1866.Oppmålingar frå 1929
av JohanLindstrøm - plan, snitt, fasadar, etc.Oppmålingar av Øivind
B. Grimnes frå1962 - plan, snitt og fasadar. Avprestegarden:
Oppmålingar av Halvor
Vreim frå 1931 - plan, snitt og fasadar,og av Odd Aksum frå 1959
- plan snittog fasadar. Elles eksteriør- oginteriørfotografi frå
kyrkja ogeksteriørfoto og foto frå hagen ogprestegarden. Også nokre
rapportar.
Adresser: Postboks 8196 Dep, 0034Oslo. e-post:
[email protected]
Fylkesarkivet har i samarbeid med Fylkesbaataneog forfattar Finn
B. Førsund i desse dagarsluttført eit arkiv- og bokprosjekt om
stoppesta-der og kaier i fylket.
Resultatet er vorte ei rikt illustrert bok på 300sider. Boka
formidlar historia om det omfattandenettverket av stoppestader og
kaier som gjennom140 år har knytt folk langs fjord og kyst i Sogn
ogFjordane til omverdenen. Gjennom tekst og biletefortel boka om
234 stoppestader i kvar einastefjordarm i fylket. Kaia var den
sentrale staden ibygda, livsnerva, og bindeleddet med den
storeverda utanfor. Du kan lese både om livet på kaia;om
ekspeditørane og handelen; om båtane; ogom tettstadane som voks
fram dert båten la til.Historia om stoppestadane er ikkje
berresamferdselhistorie, men kulturhistorie i breiforstand.
Dampen og kaia - Stoppestader for Fylkesbaatane iSogn og
Fjordane 1858-1998.
Dampen og kaia
-
Kjelda Årgang 7, nr 4 - 19984
Av Snorre D. Øverbø
Som vi tidlegare har vore inne på i“Kjelda”, er det utruleg kva
som finstav interessant kjeldemateriale fråSogn og Fjordane utanfor
fylket.Museer, bibliotek, universitet ogarkivinstitusjonar rundt om
i vårtkjære kongerike har kjeldetilfang somburde interessere
sogeskribentane ifylket.
Ei slik påminning får vi ved ålese arbeidarminne frå Sogn
ogFjordane, som er oppbevart vedNTNU i Trondheim (Sjå eiga
sidesakom arbeidarminnesamlingane der.)Berre tre av dei vel 2000
registertearbeidarminna vedkjem vårt fylke. -Men kva gjer vel det
når dei 3 somfinst er så innhaldsrike og interes-sante!
Oppteikningane til Søren O.Kvamme, Trygve Sæbø og Ole M.Lian er
både spanande kjeldematerialeog fengslande lesnad.
InnhaldsrikeDesse tre arbeidarminna utgjer
omlag 90 - 100 handskrivne sider. Ogalle tre har kome inn til
Arbeider-minnesamlinga ved at skribentane harfått førespurnad frå
dåverandekonservator Edv. Bull, om dei varvillige til å skrive ned
sine livsminne,som så vart gjort ved hjelp avstikkordslister.
Kva er det så dei inneheld, dessearbeidarminna?. Det er det
ikkje lett ågje eit fullgodt svar på når ein haravgrensa
spalteplass til disposisjon.Ytre sett har dei i hovudsak karakterav
å vere livsminneoppteikningar, derforteljarane skildrar
familiebakgrunn,oppvekst og vaksenår. Fokuset vertsjølvsagt på den
delen av livet somdreier seg om arbeidslivet. Og for alletre
forteljarane gjeld det at dei erknytte til den tidlege
industrireisingaher i fylket, altså minna er frå før
2.verdenskrig.
Frå SognAlle tre kom frå og/eller
busette seg i dei nye industrisentra iSogn, Vadheim og Høyanger.
Ognaturleg nok er det her ein finn
tyngdepunktet iforteljingane. I Ole M. Liansine minne er det og
mykjestoff frå den tida hanarbeidde på anlegga påRjukan.
Men perspektivet iforteljingane er går ikkjeberre på det
personlege ogfamiliære planet. Ein vil ogfinne fargerike
skildringarav industristaden, miljøetder og arbeidsplassen deivar
knytta til.
Lite brukt kjelde-materialeDet som er litt merkeleg er ikor
liten grad dette kjelde-materialet har vorte nytta iSogn og
Fjordane. Eg harsjekka den viktigastelokalhistoriske
litteraturensom omtalar industrisoga ifylket, og eg har ikkje
funneat materialet har vorte nyttai det heile, og det gjeldbåde for
lek og lærdinnanfor krinsen av soge-skribentar! Vi får vone atdei
vil trekkje vekslar på materialetneste gong det skal skrivast
historiskom industrien i fylket.
Arbeiderarkivet iSogn og Fjordane
Arbeidarminne fråSogn og Fjordane
Faksimile av første side i Trygve Sæbøsine arbeidarminne.
Originalen finst iHistorisk Institutt, NTNU, Trondheim.
Nedanfor siterer vi frå minne-stoffet. Det er nokre korte
klippfrå forteljinga til Trygve Sæbø,Høyanger. Han fortel om
deiførste åra i Høyanger (1916 -1920), då kraftanlegga og
fabrikk-ane vart bygd, og den veslebygda vart fylt opp til randa
medsvært så fargerike fellesskap avanleggsarbeidarar og
andreraringar.
“Det sier seg selv at når så vidtmange mennesker samledes på
etrelativt lite sted som Høyanger, såble det, i hvert fall til å
begynne
med, mye rot og uro. Men ettersom folk fikk anvist arbeid på
deforskjellige steder fra fjære til fjell,så jevnet det seg ut litt
etter litt,[...]
En stor del av dem som kom, haddeallerede på forhånd sluttet
segsammen i arbeidslag. Mange avdem kom fra andre
anleggsplasser[...]
Disse typiske arbeidsfolkene somflyttet fra anlegg til anlegg,
titulerteseg selv og hverandre for bus,villbus eller fjellbus, hva
nå det
Om villbus og fjellbus og oppgjermed kortspelfuskarar
➧
-
Årgang 7, nr 4 - 1998 Kjelda 5kunne komme av.Og de hilste
hver-andre med “Kjennispå bus”!.
For dem eksistertedet bare 2 klasser isamfunnet, og deter bus og
bontjyv.Den som ikke erbus er bontjyvuansett hvilkenklasse han
ellerstilhører i samfun-net. Og når manhører en ektevillbus si
bontjyv,så kan det ikkeherske noen somhelst slags tvil omat bontjyv
er noeabsolutt mindrever-dig i forhold til envillbus.
De profesjonellekortspillerne lotheller ikke ventelenge på seg.
Knaptnok var den førstelønningen delt ut, så var de der. Detvar for
det meste tjueett som blespilt, og det hendte båte titt og ofteat
potten ble talt opp med fleretusen kroner.. Det hendte jo atdisse
profesjonelle spillerne bleknepet i fusk, og da gjorde busenkort
prosess. En som ble tatt i
-Kjennis på bus!Ein sjølvmedviten gjeng av fjellbus ogannan
villbus i Høyanger ikring 1916
(Fotograf: ukjend; eigar: Olav Hjetland).
riktig storfusk fikk først uhyggeligmye juling. Så satte de ham
i entrillebør og trillet ham ned på kaienog vippet ham uti sjøen.
Dette varda ment som en siste advarsel ogpåminning om at han måtte
fjerneseg fra stedet hurtigst mulig. Handro da også sin vei med
første båt,
Materialet er innsamla i perioden1950 - ca. 1960. Samlinga
inneheld2600 innsendte forteljingar (beret-ninger), nokre skrivne
ned avinformanten sjølve, andre basererseg på avskrifter av
intervju.
Forteljingane fordeler seg på 1700personar, som hovudsakleg er
føddmellom 1880 og 1920. Samlinga varopphavleg oppbevart på
NorskFolkemuseum, men vart overført tilHistoriske Institutt, Univ.
i Trond-heim i 1973 etter initiativ frå Ed-vard Bull d.y., som
tidlegare hadde
Fakta om arbeidarminne-samlingane i Trondheim
Edvard Bull d.y. (1914 - 1986)arbeidde i perioden 1950 - 1963
somkonservator ved Norsk Folkemuseumsi avdeling for arbeidarminne.
I 1963vart Bull professor ved den dåverandeNorges Lærerhøgskole i
Trondheim(seinare innlemma i Universitetet iTrondheim og NTNU) Han
var og einperiode rektor ved Univ. i Trondheim.Edv. Bull gjekk av
med pensjon i1981.
Det var i tida som konservator vedNorsk Folkemuseum på Bygdøy,
athan arbeidde med innsamling avarbeidarminne. Det resulterte m.a.
ifembindsverket “Arbeidsfolk forteller”.
arbeidd med arbeidarminna påBygdøy.
Samlinga i Trondheim er inndeltetter industrigreiner, og ein
harminne frå alle fylke. Det erutarbeidd eit geografisk
oppdeltforteljaroversyn.
Frå Sogn og Fjordane finst detmateriale etter 3 personar:
SørenOlai Kvamme, Vadheim, TrygveSæbø, Høyanger og Ole M.
Lian,Høyanger/Hoff i Vestfold.
og kom, så vidt vites, ikke tilbakenoen gang.”
(Nedskrive av Trygve Sæbø,Høyanger).
Edvard Bull d.y.
-
Kjelda Årgang 7, nr 4 - 19986
Fagforeinings-fanene i Sogn og Fjordane vert nopresentert i eige
hefte, utgjeve av Arbeider-arkivet.
For nokre år sidan vart det avfotografert ei lang rekkjefaner
knytt til arbeidarrørsla i fylket. Om lag 40 fanerfrå partilag,
fagforeiningar og AOF-lag vart avfotogra-fert og registert. Bileta
og registreringskorta vartkopierte og finst no oppbevart i
Arbeiderbevegelsensarkiv og Bibliotek i Oslo og i Arbeiderarkivet
påHermansverk.
I samband med at LO feirar 100 år i 1999, var detnaturleg for LO
i Sogn og Fjordane sjå på si eigahistorie. Dei har valt å gjere
dette ved å presenterefagforeinings-fanene i fylket i form at eit
hefte somkjem ut i samband med jubileet i april neste år.
Heftet vil verte på om lag 50 sider og 26fagforeinings-faner
vert presentert gjennom fargefotosog korte informative tekstar.
Dessutan vil heftetinnehalde fleire artiklar om LO si verksemd og
historie ifylket. Kostnadene vert dekka av jubileumsmidlar fråLO i
samband med 100 års-jubileet.
Arbeiderarkivet iSogn og Fjordane
I 1999 skal det iverksetjast eit størreprosjekt vedkomande
innsamling,ordning og registre-ring av arkiv etter Ap-lokallaga i
fylket.Arbeiderarkivet skalha prosjektansvaret.Arbeidet er
finansiertgjennom tilskot fråDNA i Sogn ogFjordane og
Arbei-derbevegelsens arkivog bibliotek i Oslo.
Bakgrunnen fordet heile ligg i eierkjenning av at dethar kome
inn relativtfå partilagsarkiv tilArbeiderarkivet . Det er t.d.
6kommunar som ikkje har avlevert eitteinaste arbeidarparti-arkiv.
Vi ønskjer
-Det var den gong då det lukta nymålt av fanene!Biletet er frå
ein 1. mai-demonstrasjon i Høyanger i
1918.Fremste fana i toget er Høyanger Jern og Metall-
arbeiderforening si. Ho vart avduka 1. mai året før.Den bakarste
tilhøyrer Høyanger Træ-
arbeiderforening, og vart avduka same dagen. Fana eraltså på sin
“jomfrutur” i den kalde vårlufta i botn av
Høyangsfjorden.Begge fanene vart ommalt på 1920-talet. Dei er
avfoto-
grafert i samband med faneprosjektet, og vil vertapresentert i
det komande faneheftet.
(Fotograf: ukjend; eigar: Anna Lønne)
AvSnorre D. Øverbø
Arkiv-prosjekt for DNA Sogn og Fjordane
Arbeidarfaner i hefte
med dette prosjektet å gjera eit ekstratak for å få samla inn,
ordna og
registrera mest mogeleg av slikeverdefulle
partillags-arkiv.Allereie no vil vi oppmode lesarar av
“Kjelda” om å koma med tips/opplysningar om arkivsaker etter
(eksisterande ognedlagde) lag. Nytteller gamalt; - abso-lutt alt
er av inter-esse. Ta kontakt med:Arbeiderarkivet,Fylkesarkivet i
Sognog Fjordane, 5842Leikanger. Tlf 576 56100. Fagansvarleg
forprosjektet vil veraarkivar Snorre D.Øverbø.
Døme på arkivmate-riale som skal
samlast inn og registrerast avArbeiderarkivet:
“Forhandlingsproto-
koll for Måløys Arbeiderparti”
-
Årgang 7, nr 4 - 1998 Kjelda 7
Stort jubileum for LOGiganten i norsk fagrørsle rundar 100
år!Neste år er det er 100 år sidan Landsorganisasjonen i Noreg (LO)
vart stifta. Det er 1. april 1899ein reknar som LO sin skipingsdag.
Då vart det konstituerande møtet for etablering av ein“Arbeidernes
faglige Landsorganisasjon i Norge” avslutta.
Feiringa av LO sitt jubileum vil verta markert på mange ulike
måtar land og strand rundt.I tillegg til store jubileumsarrangement
i Oslo, vil det verta ulike regionale og lokale markeringar.
Arbeiderarkivet i Sogn og Fjordane, som er fagrørsla sin eigen
arkivinstitusjon, vil bidra.Det ligg føre konkrete planar om eit
hefte om fagforeinings-faner. Heftet vil verta presentert isamband
med LO Sogn og Fjordane si jubileumsmarkering i april 1999.(Sjå
eiga sak om fanehefte).Dessutan vil Arbeiderkivet freiste å
presentere ulike sider av fagforeiningssoga her i fylket,gjennom
artiklar i bladet “Kjelda” i jubileumsåret.
- Arbeiderarkivet vil ønskje alle lesarar og samarbeidspartnerar
ei god jul og eit godt nytt år!
Arbeiderarkivet iSogn og Fjordane
Av Hermund Kleppa
I fjor skreiv me i fleire gonger ombruk av silderisp i
kosmetikk-industrien og jordbruket. Fleirepersonar fortalde oss at
salt og rispsom låg att i saltkummane, vartfrakta til Sogn der det
blei brukasom fortilskot til geiter og kyr. Mespurde og om nokon i
Sogn hugsareller har høyrt om bruk av rispesalteller riksel i
landbruket. Ingen harmeldt seg, før no i haust. Då komdet eit
interessant brev frå GjertrudGrøsvik i Rådal ved Bergen.
Hoskriv:“Det veit eg mykje om. Kvareinaste vår eg kan hugsa frå
1921-1940 kom sulingane inn Sogne-fjorden med rispesalt-last. På
allegardar var det kyr og geiter somskulle ha salt og skikkeleg
stell.Eg fekk vere med mor mi på stølenfrå eg var 4 år og hadde då
som
Rispesalt:
“- køyr inn ein neve salt! -”
fast jobb å legge rispesalt på deifaste saltsteinane.Ei budeie
frå ei onnor bygd haddefått streng beskje av husmora at
bjøllekyra måtte passast medsalt. Ordren var: “ta henne
ikjeften, opne gapet og køyr innein neve salt [rispesalt]!” Egvar
så heldig at eg seinare fekktak i eit bilete av jenta somstappa
salt i bjøllekyra. Dimeir salt, di meir vatn laut deidrikke, og di
meir mjølka dei. Ivarmt ver vart geitene sværtsaltsjuke. Dei
kappsprang tilsaltsteinane og slost for å fåplass.”
Gjertrud Grøsvik vaks opp pågarden Hest på Høyanger
sørside, inst i Fuglesetfjorden.Stølane til Hest ligg i
Hest-
dalen og Fridalen. Biletet somer omtala i teksten, av budeiasom
stappar rispesalt i bjølle-
kua, har Gjertrud Grøsvikhengjande på veggen i eit sel i
Fridalen.
Av Arnt Ola Fidjestøl
I tårnet i Høyanger rådhus står plassert16 stappfulle
arkivskuffer med materialeetter gamle Kyrkjebø kommune. Materia-let
er svært systematisk og oversiktlegarkivert.Vi på Fylkesarkivet
held på med å flyttearkivet mellombels inn til Hermansverkfor
ordning og registrering.Kyrkjebø kommune vart i 1964 slåttsaman med
Lavik kommune og fekk
namnet Høyanger kommune. I arkivet fråKyrkjebø finn ein kopi frå
eit møte i Kyr-kjebø kommunestyret datert29. mars 1962, kor namnet
på den nyekommuneeininga skulle opp.Her er eit utsnitt frå
møtet:
«...Det kom 4 framlegg til namn på dennye kommunen. Ordførar
Lavik gjordeframlegg om Lavik, ordførar Hellem, Kyr-kjebø, om
Høyanger, repr. Kyrkjebø, Kyr-
kjebø, om Sygnar og repr. Anders O.Torvund, Lavik, om
Hovdar.
Ved vanleg open røysting vart detfyrst røysta over Sygnar. Dette
framleggetfekk 4 røyster. Deretter vart det røysta påsame måte over
framlegget Hovdar. Detteframlegget fekk 1 røyst. Det vart så
røystaalternativt over framlegga Høyanger ogLavik. Med 39 røyster
vart det vedteke å haskriftleg votering.
Utfallet av røystinga vart at det vartavgjeve 25 røyster for
Høyanger, 20 røys-ter for Lavik og 1 røyst for Hovdar.»
Dermed vart den nye kommunenheitande Høyanger.
Kva skal kommunen heite?
-
Kjelda Årgang 7, nr 4 - 19988
1985 vart den eldstedelen av fotoarkivet tilVest-Foto AS i
Florødeponert på Kystmu-seet i Sogn og Fjor-dane ved eigar
AreFjellestad. I samar-beid med både Kyst-museet, Are Fjellestadog
Flora kommune,skal Fylkesarkivet nosyte for forsvarlegoppbevaring
ogtilgjengeleggjering avsamlinga.
Av Arild Reppen
Samlinga strekker seg i tidfrå om lag 1944 til 1975. Deninnheld
om lag 7000 merkaarkivkonvoluttar med bil-ete, negativ og dias
fråfotografane Olav Sande,Kåre Botnmark, Roald ogAre Fjellestad.
Kvar konvo-lutt inneheld fleire bilete, sådet total er der langt
meir enn 7000bilete.Samlinga består av eit personarkiv (fami-lie,
konfirmasjon, passbilete osb) og avein del som speglar
aktivitetane(tilstelningar, industri, fiskeri osb) i
Flora,Bremanger og Askvoll.
Kystmuseet har lagt eit godt grunnlag forvidare arbeid med
samlinga. Dei har mel-lom anna pakka ein del negativa om isyrefrie
konvoluttar, som ikkje er skade-leg for det ømfintlege fotografiske
mate-
rialet. Kystmuseet har og registrert ein delav samlinga på data.
Desse bileta er fråden delen av samlinga som speglaraktivitetar, og
som er av allmenn inter-esse. Det finst mange flotte bilete i
dennedelen av samlinga, bilete frå oppdrag ogbilete fotografane har
tatt på eige initiativ.Sildefisket i 50-åra er godt representert,og
mange aktivitetar og tilskipingar erdokumentert i bileta.
Fylkesarkivet si rolle vert å sikre samlinga
betre mot nedbryting, og å betre tilgjengetil samlinga. Som ledd
i dette skal samlingaflyttast til Fylkesarkivet sitt magasin
forfotografisk materiale for betre å sikrast.Dette sikrar gode
klimatiske tilhøve forsamlinga. Fotografisk materiale set sær-skilt
høge krav til oppbevaring om det skaloverleve over tid; lav
temperatur kombi-nert med lav luftfuktighet gjev eit godtgrunnlag
for eit langt liv.
Eit ledd i arbeidet med å betre tilgjenge tilsamlinga er å
digitalisere den. I førsteomgang skal vi digitalisere den delen
avsamlinga som er av allmenn interesse, deibileta som speglar
aktivitetar m.m.. Ein deldataregistrering står og att for å
gjeresamlinga søkbar. Når digitalisering ogdataregistrering er på
plass, og dei nød-vendige koplingar er gjort mellomdatapostar og
digitale bilete, er det høvetil å gjere bileta tilgjengelege for
søk iFylkesarkivet sin database, som no liggute på Internett. Det
er mykje arbeid somstår att før vi når dit, men vi er godt i
gang.
Samarbeid om sikring av Vest-Foto-samlinga
Sandane, frigjeringsdagen 8.mai 1945.Mykje folk er samla i
gatene for å feirefrigjeringa etter 5 år med okkupasjon.
Foto: Olav Sande.
Frå Trovik Bakeri i Florø. Bakaren medassistentar i gong med
dagens brød-
bakst. Foto: Kåre Botnmark/Vest-Foto.
-
Årgang 7, nr 4 - 1998 Kjelda 9
I 1946 flytte fotograf Olav Sande fråSandane til Florø saman med
familienog fotografverksemda. I Florø etablertehan seg med firmaet
Vest-Foto. I Vest-Fotosamlinga ved Kystmuseet finn viein del av
materialet etter fotografSande. Meir frå denne fotografen kominn
til Fylkesarkivet i 1995 ved sonen,Odd Sande, som er busett i
Florø. Detvar ei kasse med glasplatenegativ, fråden eldste delen av
samlinga, frå dentida Sande var fotograf i Gloppen.
Kåre Botnmark vart ansatt i verksemda,og kjøpte ut Vest-Foto frå
Sande etterkort tid, kring 1947. Ved sidan
avportrett-fotograferinga, som utgjer denstørste delen av
produksjonen, dreivBotnmark med mykje anna fotografe-ring. Mest
sentral er fotograferinga avsildefisket, det store sildeeventyret i
50-
åra. Han var ute på feltet, og fotogra-ferte sildefisket på nært
hald. Dei somlas artikkelen om fotograf Horne iKjelda tidlegare i
år, vil hugse at ogsådenne fotografen tok mykje bilete
fråsildefisket. Det har tydeleg vore godforretning å fotografere
sildeflåten,sidan begge fotografane har engasjertseg så sterkt i
det. Det har vorte megfortalt at dei stundom stod side om sideog
fotograferte frå same båten.
Ved sidan av sildefisket fotograferteBotnmark mykje aktivitetar
i og ikringFlorø. Vi finn bilete frå speidarleirar,gatemotiv,
utstillingar og mykje meir isamlinga. Og bilete av bakar Trovik
somde kan sjå her. Slike bilete kan ikkje hagitt noko stor
økonomisk avkasting, ogmykje vart nok gjort av eiga
interesse.Botnmark har dessutan filma ein del16mm for NRK.
Kåre Botnmark dreiv Vest-Foto fram tilslutten av 60-talet. Då
selde han
FotografekteparetPeder og Kristianne
bedrifta og vart lærar på fotolina påStrømmen Vidaregåande
Skule, og er idag pensjonist.
Den som overtok var Roald Fjellestad,som hadde arbeidd på
rammeverk-staden hjå Kåre Botnmark. RoaldFjellestad tok då sjølv
over fotografe-ringa, og dreiv verksemda i mange årsaman med kona
Sigrid, som og gjordenoko fotografering. Han var då dentredje
fotografen som dreiv Vest-Foto,og i 1980 tok sonen, fotograf
AreFjellestad, over.
I 1985 deponerte Are den eldste delenav den fotografiske
samlinga vedKystmuseet. Han dreiv verksemdavidare saman med faren
Roald, somframleis arbeidde på rammeverkstaden,og mora Sigrid, som
og arbeidde ibedrifta, fram til han selde den vedårsskiftet
1988-89.Vest-Foto eksisterar den dag i dag, mednye eigarar.
Peder Pedersen Lødemel vart fødd pågarden Bjørnebakken i
Hornindal i 1865.Oppvaksen på garden vart han gardbrukarsom
tradisjon var. Men i 1888 meldteutferdstrangen seg, og han la på
reis til“junaiten”, til USA. Vi veit ikkje mykje omkva han hadde
føre seg der borte, mentruleg fekk han opplæring som fotograf,for
då han kom attende til gamlelandet i1900 dreiv han som fotograf ved
sidan avgardsdrifta.
Her gifta han seg med KristianneRasmusdotter Lødemel. Dei dreiv
beggefotografisk verksemd. Peder var aktiv somfotograf til han
døydde 50 år gamal i 1915.Kristianne heldt fram å fotografere,
oggifta seg om att med Peder EllingsenKongsvik. Ho døydde i
1945.
Det vi kjenner av samlinga etter PederLødemel er 265 glasplater
som fotografLars Lunde tok vare på. Glasplatene vart
saman med det andre materialetLunde har samla i sitt
fotohistoriskearkiv, deponert ved Fylkesarkivet.Ein del av bileta i
samlinga er iden-tifisert, men det er mange bilete viveit lite om.
I samlinga etter Pederfinnst og truleg nokre bilete tekneav
Kristianne. Vi har mellom annafunne eit bilete frå 17.mai 1916,
eitår etter at fotografen var død. EtterKristianne Lødemel kjenner
vi til eisamling på om lag 800 glasplater.Desse er i privat eige.
Kanskjefinnst det og bilete etter Peder blandtKristianne sine
bilete.
Det er ikkje mange bilete som erberga etter fotograf Peder
Løde-mel. 265 bilete er ei lita samling,truleg berre ein liten del
av denopphavelege.. Den består i allhovudsak av portrett og bilete
frå
brullaup og gravferder. Men eit parsjeldsynte bileter finnst og.
Slik som bile-tet de kan sjå her. Biletet frå eit kurs
iplantefarging er sjeldant og flott. Dei avbilda er i gang med sine
gjeremål,tilsynelatande utan å bry seg om at deivert fotograferte.
Kor vidt biletet er arran-gert kan eg ikkje seie, men i så fall er
detgodt arrangert. Det er eit bilete som skilseg ut i mengda.
Fylkesarkivet tek gjerneimot fleire opplysningar om dette
ektepa-ret.
Frå eit kurs i plantefarging i Hornin-dal, kring 1910. Eit
sjeldsynt bilete.
Ingen av dei avbilda er identifi-serte. Foto: Peder
PedersenLødemel. SFFf-88030.0007
Av Arild Reppen
Vest-Foto gjennomfire fotografar
-
Kjelda Årgang 7, nr 4 - 199810
Av Oddkjell Bosheim
Nårekista‘Våren 1749 reiste Erik Pontoppidanfrå Bergen til
Christiania over Lærdal.Han skriv om bygdi, folket og ikkjeminst om
vegane. Det tok tid å reisaden gongen, men biskopen haddemoro av å
prata med skysskarane. Iskildringa av turen frå Tønjum tilBorgund
kan me lesa:
‘Vil man til Tids Forkorting paa dissefortrædelige og langsomme
Trin laanede medfølgende Skyds-Folk sit Øre,da har de nok at
fortælle om gammel-dags fabuløse Bedrifter og Miraklerved fornævnte
Stenhobe. Snart viserde en stor firkantet Sten, ei ulig enKiste med
Laag paa, hvilket kaldesNorges Skatte-Kiste og skal gjemmeet
ufatteligt Liggendefæ (kostesameskatter). Dette har mange lyst til,
meningen Frimodighed til at angribe, daden, der gjorde det sidste
Forsøg,som ses af nogle Hug med et Jernunder Kistens Laag, skulde
værebleven ganske afsindig i sit Arbeide.Snart peger de paa et
Sted, hvor St.Oluf snoede sin Hest, saa at densBag-Lænd kjendes i
Fjeldet, hvilketvigede derfor, aabnede sig og lod ham
ride hel igjennem,hvorfor der erligesom en aabenHvælving af en
SnesFavne. Ja, om St.Olai Reiser ogBedrifter har dennorske Bonde
hersærledes mange ligesaa troværdigeRelationer, saasomat da han
underveisskoede sin Hest, stotvende Kvinder paaFjeldet og lo ham
ud,hvilke strax blevomskabte til Sten ogvises der endnu staaende,
den enemed et Barn paa Armen, naar manlangt fra betragter dem og
tagerIndbildningen vel til Hjælp.’
Olavsklemma er lett å kjenna att. Herlever segni like frisk.
Jutlamannen erein av dei to ‘trollkvinnene’ hannemner. Den andre
står det berresokkelen att av. Skattekista ogeventyret om dei
ufattelege rikdomanei ho, er vekke frå folkeminnet. Detkunne vel
tyda på at gåta var løyst ogeventyret difor ikkje var
aktueltlengre? Men restane burde finnast.
Me tok for oss den vegtraseen somvar i bruk i 1749 og leita
etter kistanær vegen heile strekningen fråstavkyrkja, langs
Sverrestigen,postvegen over Steineåsen, Seltåsenog vidare nedover.
Ved Nedre Synettrefte me Olav Magne Bjørkum: ‘Nei,Norges
Skattekiste har eg ikkje høyrtom, men den gamle merkesteinenmellom
Selto og Bjørko vert kallaNårekista.’ Nårekista - Noregskista
-Norges Skatte-Kiste - her kan det havore ei lita mistyding av gode
herrPontoppidan. Kista fann me - rett nokhadde nokon greidd å få av
loket, ogbotnen var gått i to. Skatten såg meingenting til, men det
gjorde neppeden som fekk opp loket heller -kanskje dei delte botnen
for å veraheilt sikre på at ikkje skatten låg attder?
‘Loket’ er ca 260 cm langt, 140 cmbreitt og 80 cm tjukt.
‘Botnen’ hartilsvarande mål, men er delt i to.Namnet - Nårekista -
er vel eit norrøntord for likkiste. Dei to gardane Selto
Frå Oddkjell Bosheim i Lærdal har vi fått tilsendt stoff om
spesiellestadnamn i Lærdal, og ikkje mindre enn 7 faldarar med
stiar/vegar iLærdal og stadnamna langs desse vegane. Vi vil gje att
stoffet hansher, med hovud og hale frå Fylkesarkivet.
Stadnamnarbeid i LærdalOlavsklemma : ‘St. Olafsklemmen i
Lærdal, tegnet og chemityperet af B.Lund.’ Kolorert tresnitt frå
1850-åra.
(Klipp av ‘Frå Kongeveg til stamveg.’(1995))
Nårekista : grensesteinen mellomBjørkjo og Selto. Nærast ligg
loket, bak
botnen i to delar. ...’Længere oppe idalen findes en sten i form
af en kiste,
den saakaldte St. Olavs madkiste ; denser ud som en kiste med
laag. Laaget
er imidlertid sprengt fra kisten...’(Amund Helland)
Foto: Oddkjell Bosheim.
➧
-
Årgang 7, nr 4 - 1998 Kjelda 11og Bjørkjo er nemnde på
1300-talet, sånamnet må ha overlevd i minst 700 år.Det har nok vore
ein kjempekar somvar gravlagt der med gods og gull! Eislik kiste
kunne ikkje liggja slik like ivegkanten utan ei segn - men kvarvart
det av segni?
Kista skal ha vore redda ein gongtidlegare for øydeleggjing i
sambandmed veganlegg. For alt eg veit er hokan hende truga att av
det komandeanlegget? I så fall bør vel kistaflyttast til ein
tryggare plass. Etter mimeining er ho vel
veghistorie,reiselivshistorie og eit varig vernakulturminne.’
Av Randi Melvær
Så langt innlegget frå OddkjellBosheim. I Lærdal
samarbeiderkommunen (kulturetaten), turlagetog grunneigarane for å
formidlakulturhistorie knytt til gamlestølsvegar. Dei har gitt ut 7
faldararom vegar og stadnamn. Desse vertplassert i ei kasse ved
enden avturvegane, slik at turgåarane kan tadei med seg på turen.
Stadnamnaer og merkte i terrenget. Stoffetviser korleis ei
innsamling avkjeldemateriale, somstadnamninnsamlinga kan
dannegrunnlaget for utvikling av reiselivs-produkt, formidling av
kulturhistorietil bygdefolk og innflyttarar i kom-munen og vern av
namna.
Oddkjell Bosheim har gjort nyttigeerfaringar i arbeidet med å
stad-feste stadnamn som er i ferd med ådøy ut. Kartfesting av
stadnamn pågamle stølvegar kan vere vanskelegnår vegane ikkje er
teikna inn påkart. Ein del av informantane harvore for gamle til å
vere med ut iterrenget og peika ut stadene. Hanhar då først fått ei
munnleg skild-ring av staden og gått ut i terrengetog fotografert
mogelege stader,teke med seg foto attende til
Jutlamannen : ‘Ved gaardenBjørkum er en alpeformet top, som
-seet fra veien - ligner enkvindeskikkelse. Da St. Olav drogop
gjennem Lærdalen, forulempedehan jutulerne paa alle maader.Medens
han vilede paa Bjørkum,skulde han sko sin hest. Dette saajutulen
som stod op i fjeldet foranham. Da St. Olav slog feil paasømmet og
ned i en sten, brastjutulen ud i skoggerlatter, hvoroverSt. Olav
blev vred og sagde: ‘Stat duder i stok og sten, til jeg kommer
hertilbage igjen.’ Troldet staar der endnuog bærer navnet Jutulen .
Stenenhvori kong Olav slog sin hammer,ligger ved veien ved nordre
Bjørkumog har et tydeligt tommedybt merkeefter hammeren.’ (Amund
Helland)Foto: Oddkjell Bosheim.
Nyttige erfaringarinformanten og fått stadfesta rettplass, før
han har gått ut og settmerke i terrenget.
Oddkjell Bosheim kan gje deggode råd, viss du vil til å
arbeidemed liknande prosjekt i din kom-mune. Han svarar deg gjerne
påtelefon 57 66 61 22.
Kjelder til namnaNårekista, Jutlamannen ogOlavsklemma
Oddkjell Bosheim brukar bådeskriftlege og munnlege kjelder
somutgangspunkt når han skriv omdesse tre stadnamna. Han viser
tilei reiseskildring skriven av biskopEric Pontoppidan frå ei reise
i 1749gjennom Lærdalsdalen. O.B. nyttarO.A. Øverland si attgjeving
i‘Illustreret Norges Historie’ (1896).Han har og funne stadene
omtalaav Amund Helland i ‘Topografisk-statistisk beskrivelse over
NordreBergenhus Amt anden del: Herred-erne (1901).I tillegg til
dette nyttarhan som munnleg kjelde kjentman-nen Olav Magne Bjørkum
fødd1934. I stadnamnkatalogen forLærdal (1988) finn ein ogstadnamna
omtala. Norrøn ordbokfortel at nár kan tyde dauding ellerlik.
(Frå Lillehammer Tilskuer 17.4.1874).
Føderaadsmand Haakon Larsen Mo oghans Kone Kari Iversdatter døde
med 2Dage imellem hindanden, han laa i 14Dage og hun i 8 Dage, han
var 75 og hun741/2 Aar gl. Begge fulgtes til Graven. Dehavde 7
Børn, disse havde igjen til sammen46 Børn, af hvilke 2 atter havde
4 Børn.Næsten alle disse stode paa deres Grav.
Ligfølget var stort, det bestod af 160 men-nesker, og til Kirken
var der 56 Heste, dervare saa overlæssede, at man neppe kundekomme
frem sin Vei. Begravelsen tog sinBegyndelse Tirsdagen den 18de
Februarog sluttede Lørdags Aften.
Til Begravelsen blev forbrugt:1. Td. Brændevin (ca. 139 liter),
1Anker Fransk Cognac (ca. 39 liter),½ Anker Vin (19 liter), Øl af 4
Tønderog 3 Mæler Malt, 2 Bpd. Kaffe (12kg), 2 Bpd. Raffinade, 6
Mrkr. The og4 Dusin Chokoladeplader.
Vi har leilighedsvis, tilføier Bladet Vos-singen, paatalt den
herskende Uskik medden megen Drikken ved Begravelser.
AfForanstaaende ser det ud til, at det i saaHenseende staar verre
til i Lærdal end herhos os. At holde Gjestebud og Svirelagved
Begravelser er en gammel hedenskUskik, som gode Mænd i alle
Bygderburde gjøre sit til for at faa afskaffet.Saadant sømmer sig
ikke for Kristne.
Lærdøler drakk gravøl femhele døgn til ende
-
Kjelda Årgang 7, nr 4 - 199812
Av Olav Otterhjell
Det er vel ikkje stort meir enn 50 årsidan, eller etter krigen
at maskinerbyrja so smått å overta anleggs- ogvegarbeid. Før den
tid vart dettearbeidet gjort med hand. Det var dåeit arbeidslag,
oftast 6 mann somarbeidde i lag, den eine var bas.Ingeniørane stakk
då veglinja, ogdelte det upp i høvelege akkordar. Deiprøvde då best
mogeleg å få over-massen i skjeringane til å passa meddet som
skulde fyllast, difor kundedet vera ulik lengd eller storleik
påakkordane. Arbeidsreidskapen varspade, hakke, spett og slegge.
Var detstore steinar eller fjell som skuldesprengjast, måtte dei ha
mineborar ogfeisel. Som oftast måtte det muraststøttemurar sume
stader på nedsidaav vegen og bakkamur på uppsida. Dåmåtte dei ha
sett og pigg til å pynta tilmursteinane.Til å transportera stein og
jord brukadei trillebåre. Den hadde jarnhjul, ogkarmen var av tre,
han var påslegenjarnspengjer for at han skulde varalenger. Dei
måtte då ha vandring åkøyra på, dei hadde jarnskinner på
anleggi, på dei var det ein liten kantpå båe sider, det hjelpte
so hjuli ikkjeso lett gjekk utfor. Desse skinnenevar tunge og låg
godt, og dei kundekoplast i hop i endane. Men deibrukte og 2x4 toms
treplank og deimåtte spikrast på underlag før dei låggodt. Det
gjekk ei stund for uvandefolk før dei meistra trillebåra oggreidde
å halda ho på vandringi.
Arbeidslaget måtte då hogga på derskjeringen byrja, og so køyra
masseni fyllingi. Etter kvart arbeidet skreidfram, vart det lenger
og lenger å køyramassen. All steinen i massen vartlagd utor på eine
sida i vegbana, denskulde brukast til kultlag.Vart det for mykje
masse, eller over-masse i skjeringen, måtte dei køyradet utum
vegbana. Vart det forlite ifyllingen, måtte dei ta masse
utanforvegbana til alt var utfylt.
Når dei måtte mura støttemur pånedsida eller bakkamur på uppsida
avvegen, måtte dei ha brukande mur-stein. Her i Fresvik var ein del
avnatursteinen lite eigna til å mura med,han var for rundvoren, dei
kallasteinane ofte for kattahovud. Men dei
laut ofte sprengja større steinar ivegbana, og stundom var det
fjell deilaut skjota ut, og då kunde det vertamurstein av det. På
muren undervegen måtte dei ha noko størremurstein, men i bakkamuren
kundedei bruka minder stein.Det var mura svære bakkamurar her
iFresvik etter bygdavegen i 1930 åri,av mindre og dårleg murstein,
men deifleste står enno, og hev ikkje vorereparerte.Når dei skulde
dra ein større mursteinfram i muren, måtte dei vera 3 mannmed kvar
sitt spett. Dei stelte seg dåupp ein på kvar side av steinen,
ogstakk spetti innunder steinen litt framum tyngdepunktet, og lyfte
steinenupp framme so han ikkje rota, sam-stundes som dei drog
steinen fram-over.Tredjemann stakk spettet inn understeinen bak, og
sette atti, som dei sa.Når dei so skulde til å dra steinen,måtte
dei ta i alle på same tid, og dåsong basen eller ein annan, “fram
med
Vegarbeid med hand
Olav og Målfrid Otterhjell legg kultlagpå vegen til
nyefjøsen.(Eigar: Olav Otterhjell)
➧
-
Årgang 7, nr 4 - 1998 Kjelda 13han, å hå”, so måtte dei skifte
tak. “Tagodt i, å hå. No kjem han, å hå. Detgår fint, å hå. No er
han på plass, å håSnu han litt, å hå.”.Eg las ei bok avJohan
Falkberget som heitte “Fortel-linger”. Der kjem han inn på
dette.Han skriv at det var ein song allerallarar måtte kunna, og
det varsongen til steinen. Han kjem med 3døme på dette: Fram med
den, å hå.Op med dem, å hå. Så drar med den, åhå. Ein ser det
liknar på det eg hevreferert. Og Falkberget skriv vidare,at det var
svært viktig med dennesongen til steinen som fekk alle til å tai
med eingong. Og den rallaren somvar flinkast til å syngja
steinsongen,slik at steinen gjekk, han stod høgt ikurs. Falkberget
meiner at steinson-gen var viktigare enn visesongen forrallaren.
Men dei song viser og, ogher skriv Falkberget ned ei vise somhan
kallar rallaren sin nasjonalsong.Den byrjar slik: “En rallare, en
rallare,från Søndra Sverje kom. Han beilet tilen pige skjøn,
Sicilia het hun”.
Eg er ikkje sikker på tonen på dennevisa, men eg var inne hjå
Liv Fridtun imusikkavdelingi på Fylkesarkivet, ogeg vonar at ho kan
finna nokon somkan tonen både på denne visa, og påei onnor vise som
Johan Falkbergethar skrive ned, og sameleis “songentil
steinen”.
Når dei bora i stein, var dei som oftastto, ein slo på boren med
feiselen, ogden andre snudde boren, dette kalladei å posta. Dette
byttest dei um. Deikunde og einpigga, som dei sa, då vardet ein
mann som slo på boren medein mindre feisel, og so snudde hanboren
med den andre handi.Var det dårleg fjell dei bora i, ogboren vilde
setja seg fast, bruka deiborlykjel til å snu boren med, dåhadde ein
mykje større makt til å snuboren.Når det var i fjell dei bora og
haddedjupe hol, brende dei i holet. Deihadde då lunte og perle og
litt dyna-mitt nedi. Dei kunde brenna fleiregonger, og auka
ladningen til kvargong, då vart det ei lomme i botnenpå holet, slik
at dei fekk meir dynamittnedi.
Var det noko mindre steinar som lågfritt på bakken, kunde dei
bjødna dei.Då la dei sprengstoffet uppå steinen,og dekka det til
med tett jord, då slodet steinen sund. Men det gjekkmykje meir
sprengstoff på denne
måten, men so sparte dei tidi med åbora. Til dette vart mest
brukt eindynamitt i pulverform som dei kallaGeomit. Steinane etter
bjødningi varskrelte, som dei sa, dei var lettare åslå sund til
kultlaget enn stein somvar bora.
Til murstein kunde dei og kila sundstørre steinar. Dei slo då
hol på ca. 10cm djupn, dei måtte ha fleire hol etterso store
steinane var. Til kilar brukadei borstål, dei var kileforma.
Sohadde dei bleker, dei var tjukkare ieine enden. Dei sette 2
bleker ned iborholet og slo ned ein kile i millomdei. Dei måtte
setjast slik at deisprengde rette vegen. So slo dei påymsekvar
kile, og snart byrja det åbraka i steinen når han tok til åsprikka.
Til vanleg gjekk dette bra nårdet ikkje var slepper i steinen, det
vartfin murstein av det. Denne kilingi varthelst bruka når dei
skulde mura medhoggen stein, då vart mursteinanehogne heilt
saman.Ved tinghusumrådet på Leikanger erdet mange bakkamurar av
hoggenstein langs riksvegen. Det vart brukaein fin raudleg stein
som var sprengdut i eit steinbrot utum Leikanger.
Der det var stikkrenner måtte deigrava upp fundament, og so mura
deipå sidene. Til dekk på rennene la deisteinheller over, det var
ofte vanskarmed å finna heller som var lange nok.Dei minste rennene
var vel 40 x 40 sm.
Når vegbana var klar, byrja dei åleggja kultlaget. Det var 10
meter imillom vegstikki, det vart då strekt einstreng millom stikki
på kvar side avvegen, strengen var då i høgd medvegbana. Låg vegen
på fylling på
utsida, var strengen 10 eller 15 cmhøgre der, på grunn av at
fyllingi seig.Dette kalla dei upplegg. Kultlagetmåtte vera minst 20
sentimeter tjukt. Ibotnen vart det lagt større steinareller kultar.
Men uppå skulde kult-laget slåast med slegge, det skuldeikkje vera
større steinar enn dei gjekki gjenom holet når ein heldt
peikefin-gen og tommeltotten i hop. Det varheller ikkje bra um ein
kunde finnasmåstein eller singel til å ha uppå,kultlaget skulde
slåast med slegge,truleg fordi det då vart slege fastare ihop. På
midten skulde kultlaget verahøgre, det skulde vera runding
påvegen.Vart det for lite med den steinen somvar lagra i vegbana,
måtte ein finnastein på sida, stundom køyrde deistein med hest når
det vart for langt åbruka trillebåra. Eg trur at det då vartrekna
ei halv dagløn på hesten.
Når kultlaget var ferdig, skuldebindgrusen på. Den kunde dei
oftefinna i skråningen på sida av vegen,det vart ikkje sett so
store krav tilkvaliteten på bindgrusen som påovergrusen. Dei la då
2 toms planke-vandring på kultlaget, og fyltebindgrus jamt med
den.
Overgrus tok dei i ymse grustak, detvar mest homedl som dei laut
skytaut. Men det var ofte leira i grusen, sodå vart han blaut når
det tina uppattetter det hadde frose. Når overgrusenvar komen på,
var vegen ferdig tilbruk.
Eit arbeidslag arbeider på vegen Skar- Sveen eller Krossveghola.
Dette kan
vera under krigen eller nett før elleretter krigen. Dei måtte
gjera arbeidet
med hand den gongen.(Eigar: Olav Otterhjell).
-
Kjelda Årgang 7, nr 4 - 199814
Av Arnt Ola Fidjestøl
Fylkesarkivet harsidan 1992 utarbeiddarkivplanar forkommunane i
Sognog Fjordane. I dag erdette arbeidet meiraktuelt enn nokonsinne
særleg avdi deielektroniskekontorstøttesystemaknyter
sakshand-samings- og arkiv-rutinane saman.Sakshandsamaranemå difor
involvere segi arkivrutinane i mykjestørre grad enn tidleg-are.
Viktigast av alt:Dei nært foreståandeforskriftene til Arkiv-lova
vil krevje atkommunane utarbei-der ein arkivplan.
Balestrand først uteUtgangspunktet for den første planenvar ein
førespurnad frå rådmannen iBalestrand kommune i 1991 om hjelptil å
førebu overgang til nytt EDB-basert arkivsystem og til ny
arkiv-nøkkel, K-kodane. Det vart bestemt atdet skulle utarbeidast
ein plan somskulle sjå bruk av EDB og arkivarbeidi samanheng.
Resultatet vart einsamla plan for posthandsaming,sakshandsaming og
arkivstyring ikommunen, ein arkivplan.Sidan den tid har
Fylkesarkivet voremed på å utarbeide 18 arkivplanar. 13av desse er
ferdigstilte pr. i dag. Alletufta på malen til
Balestrandsplanen.
Målet for ein arkivplanEin arkivplan skal gje
forpliktanderetningsliner for korleis all informa-sjon som
institusjonen treng i sinedaglege gjeremål eller har plikt til
åoppbevare for ettertida, skal registre-rast, oppbevarast og
nyttast. Einynskjer at kommunen overheld loverog retningsliner som
anten direkteeller indirekte vedkjem dokument-handsaminga. Dette må
sikrast utan atdet forvanskar kvardagen til kommu-nen sine
tilsette. Stikkord for å få tildette er: Lokale tilpassingar,
mest
mogleg like rutinar, informasjon omkorleis planen skal lesast og
ikkjeminst at planen vert brukt av alle, slikat ein jamleg får høve
til å justererutinane når det er trong for det.Planen skal heile
tida justerastetterkvart som det kjem til endringarsom påverkar
post/sak/arkivrutinane ikommunen.
Arkivplanen ein hendigreiskap for fleireMed dette vil planen
verte ein hendigreiskap i den daglege forvaltninga.Vel så viktig er
likevel planen forpersonar som kjem utanfrå. Fornytilsette vil
planen gje ei nyttigoversikt og gje eit godt utgangspunktfor å
stille spørsmål om delar somverkar uklare. Det er eit faktum
atnytilsette ofte innfører nye rutinar avdi det ikkje finst nedfelt
rutinar frå førav. Dette kan føre til vanskar tildømes i
gjenfinningsfasen dersom einer på jakt etter eit dokument
arkivertav ein tidlegare tilsett. Ein vil ògkunne risikere at ein
innanfor organi-sasjonen vil få ulike rutinar parallelt.Det vil
seie at same type dokumentvert handsama ulikt og arkivert i
ulikearkiv.
Sidan ein arkivplan heile tida er under
endring, vil ein når ein leiter etterdokument arkivert attende i
tid, kunnesjå i arkivplanen som gjaldt for dentida dokumentet vart
arkivert ogdermed rette seg etter dåtida sinerutinar for
arkivering. Ein oppdatertarkivplan vil òg vere nyttig å haldeseg
til for ulike kontrollorgan og forinnbyggjarane i kommunen. Det
ernedfelt i kommunelova at kommunenhar eit aktivt
informasjonsansvar. Einarkivplan hjelper kommunen til åoverhalde
dette kravet. Arkivplanenbidreg òg til meiroffentlegheit i
denforstand at den opplyser om arkiv ogarkiveringsmåtar som
eksternebrukarar ikkje har forutsetningar for åvite om eksisterer.
Planen har såleisein funksjon både for interne ogeksterne
brukarar.
Kva inneheld ein arkivplanDei planane som Fylkesarkivet
ogkommunane utarbeider i dag bestårvanlegvis av 6 deler. Den første
delentek føre seg reglement, lover, reglar,
Arkivplanarbeidet til Fylkesarkivet
Fylkesarkivet legg vekt på nært samar-beid med kommunane i
arkivplan-
prosessen. Bileta er tekne i sambandmed oppstartskurset til
Fylkesarkivet i
Bremanger tidlegare i haust.Innfelt: Kurshaldar Arnt Ola
Fidjestøl.
(Foto: Johanna Halse)
➧
-
Årgang 7, nr 4 - 1998 Kjelda 15ansvarstilhøve og liknande.
Dennedelen er av generell karakter og vildifor vere lik for alle
kommunar.
Den neste delen tek føre segrutinane for dokument-handsaminga i
kommunen.Denne vil vere tufta på godearkivfaglege prinsipp, men
verelokalt tilpassa tilhøva igjeldande kommune. Ein delomfattar
sakshandsamings-rutinar. Ein annan omhandlaredb i kommunen,
retningsliner,rutinar, nettverkløysingar,programvare, konsesjonar
m.m.Vidare viser ein del korleiskommunen tek seg av arkivma-teriale
som har mista sinadministrative verdi og somskal
fjernarkiverast.
Til slutt har ein del som gjevoversyn over samtlege arkiv
ikommunen og rutinar ogreglar knytt til desse arkiva.Dette er ein
svært omfattandeog viktig del som krevjer eindel arbeid frå
samtlege avkommunen sine tilsette.
ArkivplanprosessenFor at ein plan skal verte nytta er detto
faktorar som er særs viktige.Den eine er brukarane får
inngåandekjennskap til kva planen inneber ogkorleis den skal
nyttast. Det andre erat den samstundes som den betrarkvaliteten på
arkiva og dokument-handsaminga, også skal effektivisererog betrar
kvardagen for dei tilsette pådesse områda. Skal ein få til dette
måein samarbeide tett med dei tilsette,både på kartleggjings-
oginformasjonssida. Ein nedsett difor eiarkivgruppe til å utarbeide
planen.Denne gruppa skal vere samansett avtilsette frå alle
fagområder i kommu-nen, alle administrative nivå skal veremed og
Fylkesarkivet skal vererepresentert for å ivareta den arkiv-faglege
delen. På denne måten vilgruppa vere samansett av personarsom kan
fungere som bindeledd utmot dei ulike fagområda og nivåa
deirepresenterer.
Fylkesarkivet ser det som særs viktigat ein har god tid til å
utføre dettearbeidet. Ein reknar difor eit år fråoppstart til
iverksetjing. Dette av didet er viktig at arbeidet vert
skikkeleg
utført. Ein veit av erfaring at tidspres-set varierer alt etter
tida på året og korein jobbar i kommunen. Det er
sjeldan at det høver for alle samstun-des å arbeide med planen.
Får einromsleg med tid vil også det arkivfag-lege utbyttet av
prosessen vertevesentleg betre.
Forståinga av planen og kvifor ein harbruk for den er eit
absolutt kravdersom arbeidet skal verte vellukka.For å sikre seg
dette, vitjar arkiv-gruppa dei kommunale einingane bådeunder sjølve
prosessen og etter atplanen er administrativt godkjent.Resultat
vert då at ein får ein plansom tilfredsstiller både brukarane ogdei
arkivfaglege krav og retningsliner.
Arkivplanen sinhistoriske verdiArbeidet som Fylkesarkivet gjer
påarkivdanningsida i kommunane skilseg vesentleg frå alt anna
institusjo-nen arbeider med. Fylkesarkivet sihovudoppgåve er
innsamling, oppbe-varing og formidling av ulikt kjelde-materiale i
Sogn og Fjordane. Ein kan
med utgangspunkt i dette gjernespørje seg kvifor vi involverer
oss såsterkt i korleis ein kommune adminis-
trerer dokumenta sine. Dettekan då ikkje ha noko medkulturvern å
gjere. Eller hardet det ?
Etter Fylkesarkivet sitt synhar det det. For det første
vilarkivplanane i seg sjølv kunnefortelje administrasjons-historia
til kommunen, dvs.korleis ein har administrertkommunen opp
igjennomhistoria.
For det andre vil arkivplanenvere ein nøkkel både forforståing
av arkiva i kommunenog for framfinning av arkivma-teriale produsert
i den tidspe-rioden planen var i bruk.Papirmengda har i
kommunalforvaltning, auka dramatisksidan byrjinga på 70-talet
ogfram til i dag. Dette som eitresultat av at kommunen har
fåtttillagt fleire arbeids-oppgåver ogat ny teknologi har kome
til.Utbreiinga av kopi- og datamas-kiner er hovud-komponentane
her. Det seier seg sjølv at dette setstørre krav til
arkiveringsprosessen.
På slutten av 1800-talet fanst det ikkjenoko
kommuneadministrasjon som idag. Arkiva var i regelen oppbevart
iprivate heimar hjå ansvarshavande.Materiale frå den tida er av så
liteomfang at dårleg arkiveringsskikkikkje vil føre til store
attfinnings-problem. Ein vil som regel kunneordne materialet i
ettertida dersom detikkje var i orden i bruksperioden.
Dette kan ein ikkje i dag. I dag erein avhengig av at
brukaranearkiverer etter arkivfaglegeprinsipp. Skal ein gje
etterkoma-rane høve til å gjere bruk avdagens kommunale materiale
it.d. forskningssamanheng, må detvere i god stand, eller i alle
høvevere ein nøkkel som fortel deikorleis dei skal finne fram
ipapirmengda.
Arkivplanen vil her vere nøkkelentil korleis ein skal finne fram
idokumentmassen.
Sogndal sin arkivplan er siste skot påstammen.
-
Kjelda Årgang 7, nr 4 - 199816
Jula-98
“Sigurd Haugen. Prest i Innvik.Manus til preiker”, står det
skrivepå ein mellomstor kartong i eihylle i Fylkesarkivet sitt
arkiv-magasin. Det var Alv O. Bergset iStryn som for nokre år sidan
kominnom med han og spurde om mehadde interesse av noko slikt.
Mehar opna “pakken” og sett litt påinnhaldet. Her er fullt av
manus-kript til preiker og avisutklypp omfråhaldsaka og andre emne,
altsaman systematisk samla ipåskrivne konvoluttar frå kring1950 og
framover.
Av Hermund Kleppa
Presten Sigurd Haugen samlapreikemanusa sine i konvoluttar
somhan ordna etter kyrkjeåret. I einkonvolutt med påskrift
“Julepreiker”ligg det fleire manus. Noteringar øvsttil høgre på
side 1 i kvart manus viserat det ikkje var om å gjera for han
åhalda ny preik kvar gong. Julepreika
“Juleevangeliet” var til dømes ny i1964, så brukt i Utvik i 1971
(tala littvanskelege å lesa), i Florø 1973,Stavang same året,
Innvik 1979 og iUtvik att i 1981, 10 år etter fyrstegongen der.
Elles er det konvoluttar for serlegehøve, til dømes gravferder
og 17.mai.
Sokneprest Sigurd Haugen var oginnom morgonandakten i NRK
kring1960, den i mange år faste program-posten klokka kvart over
åtte kvarmorgon før Fem minutt for husmødreog Barnetimen for dei
minste. SigurdHaugen var elles ein ihugafråhaldsmann. Det vitnar
mangefråhaldspapir om, t.d. manus til talarog utklypp frå aviser.-
Om noko slikt har interesse? Ja, dethar det. Truleg har me her eit
sværtgodt døme på kva ein statskyrkjeprestog ein mann med sterk
interesse foralkoholfråhald bar fram frå mangetalarstolar i femti-,
seksti- og syttiåra.Nedanfor har eg plukka fram eit pardøme.
Frå ei julepreike
Når folk lagar manus til talar,ordlegg dei seg gjerne i
tele-gramstil eller berre stikkordsform.Det gjorde ikkje
sokneprestHaugen. Mange av preikemanusa
hans er skrivne fullt ut slik hantenkte seg å framføra dei. Her
erinnleiinga til ei julepreike hanein gong heldt i Hellesylt,
nabo-prestegjeldet til Hornindal:
InnleiingGod jul alle saman!Hjarteleg velkomne til kyrkja her
i
dag alle saman vaksne og born, bådede som bur i Sunnylven til
vanleg ogdei mange som er komne heim tilSunnylven for å feira jul,
og som harfunne vegen attende til kyrkja.Det er godt dette å
samlast til kyrkje,ikkje minst i jula. Det er nok så, einkan høyra
mykje godt i radioen bådenår det gjeld preiker og anna kriste-leg
program serleg i jula. menalikavel. Det er ikkje det same som åkome
til kyrkje. Til si kyrkje. Ilagmed andre som har trong til å
koma.Du kan få noko der som du ikkje kanfå ved å lytta i radioen.
Og du kan ginoko, vera noko for dei andre. Nårdu tek din plass på
kyrkjebenken, ogtek del i gudstenesten på den rettemåten, gjer du
ei gjerning for deiandre, for den kyrkjelyden du høyrertil. Og det
skal vi og ha i tanke, ikkjeminst i jula. Vi skal ikkje berre
tenkepå å få, men og å gi. Ikkje berretenke på kva dei andre kan
vera fordeg. Men kva du og kan vera forandre.Salme 93. Lat oss
høyra juleevange-liet: ——
Frå konvolutt om fråhald
Sokneprest Haugen var ein ihugafråhaldsmann. Både avisutklyppog
manuskript til foredrag omfråhaldssaka talar sitt tydelegespråk. Eg
har saksa nokrefråhaldskorn frå innhaldet i einkonvolutt med
fråhaldspapir.
- Fyll dykk ikkje med vin som det erskamløysa i, men vert fylte
medAnden. (Paulus i Efeserbrevet 5.18)- Skal vi være med og utbre
drikkes-kikker, åpne flest mulig alkohol-utsalg o.l. ...? (Kjell
Magne Bondevik,formann i Kristeleg FolkepartisUngdom, Politisk
kommentar. Dagbla-det, 22.7.1971)
- I vår tid har straumen svinga meirog meir mot friare omsetning
og einfor lenge sidan feilslegenmåtehaldspolitikkk. Kven
haransvaret? Dei norske riks- ogkommunepolitikarene? Ja i høggrad!
(Ragnvald Hidle: Kronikk i VårtLand, 1972)
Julepreiker og fråhaldspapir etter Nordfjord-pr est
-
Årgang 7, nr 4 - 1998 Kjelda 17
Jula-98
Julehelsingar finst det mange av iarkiva våre, - som brev,
julekort medjulemotiv og andre typer kort. Dettevart sendt til Anna
Navelsaker fråNavelsaker på nordsida avHornindalsvatnet i 1909.
Anna, f.
Glædelig JulGlædelig JulGlædelig JulGlædelig JulGlædelig
Jul1882, var då busett på Bremnes iKvæfjord, Nordland. Ho reiste i
ei tidsom bibelkvinne i Frimisjonen,utdanna seg til sjukesyster,
arbeiddefor Den norske nasjonalforeningenmot tuberkulose og var
seinare fleire
år i Kiruna i arbeid forsjuke og fattige. Dei sisteleveåra sine
budde ho påNordfjordeid. AnnaNavelsaker døydde i1953. Motivet er
frå Kjøsi Hornindal med utsynmot sørvest med denstore Bjørneholmen
ogden mindre Abelholmen iHornindalsvatnet.Julehelsinga på
kortetlyder slik:Sender idag en Julehilsentil dig og til
søsterLarsen med ønske om atJusubarnet - Frelseren -maa bli stor
for eder, jaalle vores hjerter fuld afhans Herlighed (Es. 6,3),
thi det er den sande Juleglæde. Fordig Anna er vel dette en
kjent tragt,saa du faar tage søster Larsen med ogkomme paa
Julebesøg om ikke mer saadog i tanken. Ja vi vil ønske eder
enGlædelig Jul og et Godt og VelsignetNytaar med Es 9,6-8 og
Cefanias 3,9-20. Eders søster i Jesu, Marianna Bøe.De hilses ifra
mamma. Du hilses kjærtifra Thora. (Hermund Kleppa).
Den ‘17. December Aar 1916’ komdet ut ei sundagsutgåve av‘Dagens
Nyt’. Bladet har mykjegodt stoff, både julestoff og anna.Framsida
er pryda av ei kvinnefrå Sogn i konehue og med einbunadliknande
kjole underoverskrifta ‘Norske Nationaldrag-tir.’ Vi finn ein
lengre illustrertartikkel om ‘Julebakverk gjen-nem Aarhundreder;
Julegodterfør og nu.’Her blir skikkar medjulebakverk frå både
Noreg,Sverige, Estland og Tysklandskildra. Vi ser kaker med
bileteav kjempen Goliath i full utrust-ning og ‘Christ Kindel’ i
pepar-kakedeig. Vi får og høyre omjulekaka i tidlegare tider som
varteten først når dei sådde omvåren.
Her vil eg klippe litt frå julepynt-spalta. Så kan Kjelda sine
små ogstore lesarar setje seg ned og la-ge julepynt slik dei gjorde
i 1916:
Av Randi Melvær
Juletræstasen blir iaar vanskelig at faakjøpt, og dyr vil den
falde. Saa megetstørre Opfordring er det til at lage siglitt
Juletræpynt selv, samtidig somdette er en Kilde til megen
Underhold-ning for Barna de lange Advents-kvelder. Vi skal foreslaa
etpar Møn-stre.
SilkekvasterFarvet Silkepapir klippes i Strimler,saa lange og
saa brede som en Haand,og foldes saa sammen paa Midten (iskarp
Fold).
Den Side av Strimlen, hvorSammenlægningen (Folden) er,klippes nu
ut i Smaastrimler, gansketæt ved hinanden, som vist paa
Billedet. Klippene ender alle enFingerbredde fra Papirets
nedersteKant. Hele Stripen rulles nu tætsammen og ombindes med en
brogetTraad, hvorpaa der slaaes en Løkke,saa Kvasten kan hænge.
Eller ogsaarulles Strimlen sammen om Lysetsnederste Ende og
klistres fast.
KræmmerhusEt retvinklet Stykke Guld- ellerSølvpapir bøies sammen
(se denpunkterte Linje paa Billedet), saaledesat der paa den ene
Side blir en finger-bred Stripe tilovers. Paa dennestrykes Gummi
(Fiskelim, Klister ellerDextrin), og man klistrer saa denneStripe
fast til det øvrige Papir, ogKræmmerhuset er færdig, idet manved
Aapningens overkant stikker toHuller like overfor hinanden,
trækkeren Traad igjennem og putter en Nøtteller et Stykke Konfekt i
Tutten.
Hjemmelaget Juletræpynt(Dagens Nyt 17. December Aar 1916)
-
Kjelda Årgang 7, nr 4 - 199818
Jula-98
Av Snorre D. Øverbø
Fylkesarkivet set svært storpris på å motta nedskrivnelivsminne.
Dei handlar ofteom daglegliv i gard oggrend i gamle dagar rundtom i
vårt vidstrakte fylke.Dette er stoff som vi sjeldaneller aldri finn
i att i meiroffisielt prega kjelder. Fleirepersonar har sendt slikt
stoffinn til oss. Frå Anna Løkebøhar vi motteke 5 hand-skrivne
bøker med livs-minne, skrivne av BjarneLøkebø (1912-1990).
Bøkenevart skrivne i perioden 1975- 1990 og inneheld
mykjeinteressant stoff frå livethans som gardbrukar ogspelemann i
Eikefjord.
No når det nærmar seg jol,kan det vere på sin plassmed i attgje
Bjarne Løkebø sinforteljing om joletrefesten påLøkebø, jula 1924.
Vi gjengirforteljinga akkurat slik som ho er,og vi ber lesaren ha
det i minnetnår han støyter på Bjarne Løkebøsin “særeigne”
stavemåte ogteiknsetjing.
Minne frå ei julfor over 50 år sia
“Eg var då [i 1924] i 12 års alderen.Læraren min, som eg før har
nemnt,var klokkar å lærar Abraham Storøy.Skule-stova vår, som eg
også harment før i denne boka, var ei gamalrøykstove her på Løkebø,
og i dennestova varde heile mi skuletid, til eg lasfor presten Berg
Rollnes i 1927. Idenne stova var det 2 svere bjelkarsom spende åver
heile rommet. Imiddags-pausen, når læraren varburte på nabo-garden
og åt middag,kleiv vi på desse bjelkane. Vi haddedet morosamt i
denne stova, sjølv omho var kald om vinteren. Ho var såjisa at vi
kunne sjå ut jennem sprekker
i vegger å gølv. Men vi hadde ein storkakel-ovn, og den fyrte vi
i medbjørkeved så det lyste rautt kring han.Bjørkene vart kjøyrde
frå skogen medsi fulle lengde, og i kvart friminutt varbåde vi og
Størøyen i arbeid. Vi saga,og han kløyvde veden. So var det åbere
veden inn i stova. Noko av hanvart lagt i portane på omnen til
tørk,og det hende ofte at det vart ein litenbrannutrykking, midt i
skule-timen.
Det hende og vi brukte snø til å sløkjemed. Denne veden som vi
hadde tiltørk, vart brukt til å tenne opp med ommorgonen. Når omnen
var godtjennom-varma, fyrte vi på med den råveden heile dagen, og
det jikk fint.Skuletida til læraren var 14 dager påkvar stad (her
og i Eikefjord) Dei 14dagane han skulte i Eikefjord hadde vifri, so
det vart mange feriar for året.”
På stølen for å henta høy“Vi skal snart feire jula for 1975, og
dåkan det høve å drøyme seg attende til1924 og korleis vi då hadde
det i jula.Eg vill då fortelje om jule-trefestensom læraren vår
laga til åt oss i dengamle røyk-stova. Vi skule-barnagledde oss
storleg til denne festen. Vi
talde på dagane. Og so kom endelegdagen. Eg hugsar den godt.
Ommorgonen tok far ut med hest ogslede, og eg var med. Vi skulle
påstølen og hente høy. Vi for oppjennom støls-vegen, det snødde
tett,snøen var lett å tørr, og hesten steigdjupt. Skogen lavde med
snø, ogvakne orr-fuglar flaksa opp i bjørke-toppane der dei satt å
beita. Det sågikkje ut til at dei var redde for oss. Vikom oss til
slutt opp til stølen, sjølvom snøen hadde auka på. So var det åmåke
vek so mykkje at vi kunnekomme til å lesse på.
Imedan tenkte eg på jule-tre-festensom skulle vere om kvelden.
Ferdig-leste tok vi på heimvegen at. Vi måtteøver støls-elva og ho
var ikkje tel-frosa enno.For ikkje å få vatten på meiane, la
vifure-greiner og bjørke-ris i elvebotnenog opp på den måka vi snø,
vættemed vatten og trakka godt til. Nårdenne fraus til, var det ei
fin bru, ogut på etter-middagen kom vi heim med
Minne frå ein joletr efest i Eikefjord i 1924
Bjarne Løkebø (1912 - 1990).Gardbrukar på garden Løkkebø i
Eikefjord. Spelemann (trekkspel),flittig bidragsytar til
'Firdaposten'.
➧
-
Årgang 7, nr 4 - 1998 Kjelda 19lasset, og då smakte maten som
morhadde laga til åt oss. Deretter led deso på tida at vi måtte
laga oss til for åkoma tidsnok til festen. Det haddeteke til å
mørkne ute og det snøa tett.Det mangla just ikkje på julesnø
detåret.”
Læraren fortalte om betle-heims-markane og Jesus-barnet“Vi kom
på festen som vi lenge haddeventa på, og der stod jule-treettmellom
bjelkane i stova, Golvet varkvitskura og veggane var pynta
medgranbar. Lærar Storøy helste velkom-men og heldt så festtalen.
Hanfortalde om hyrdingane ute påBetleheims-markene og om
jesus-barnet som vart fødd i ein stall fordidet ikkje var plass til
foreldra nokonanna stad. Dette tykte eg var så leitt,at dei ikkje
skulle ha nokon likare stadå bu, og eg tenkte på stallen heime.
Etter talen var det å stå ring rundtjule-treet. Eg trur ho
Aslaug, dotterahans, ordna med dette. Eg hugsar atSofia og Amanda
Indrebø var med omtreett. Dei var so flinke til å synge. Ogdet vart
ikkje sett ijen nokon av jule-songane, må vite. So kom læraren ogsa
at vi fekk ta ein pause, for noskulle vi få kaffi og smake på
brødasom Inger Løkebø hadde baka.”
Uvær forstyrrar joletrefesten“Ho var flink til å bake og den
einastesom hadde komfyr. Medan vi sat dermed skivene og
kaffi-koppen kom dernokon og sa at det har slutta å snøeog istaden
har gått åver til kraftigregnveir. Dette var ikkje bra for deisom
budde lengst vekke. Ja, ja. Vi jekkpå nytt rundt treett og ute
heldt detfram med regnveir av verste slag. Detvar ingen med plog i
den tida, so einmåtte vasse i snø etter vegane. Detvar svert viktig
å få trakka han ned ogpå den måten vart det laga snøveglike til
Eikefjord. Far min, LudvigLøkebø, fekk vite kva dette førde medseg.
Han var landpostbud mellomLøkebø og Eikefjord, 12 kilometer
kvarveg. 24 kilometer til fots med skreppepå ryggen. Han var mange
gangersliten når han kom heim med posten.
Men attende til festen.Dette regnveret teikna ikkje noko bra,det
var tydeleg at ein del av festdelta-karane vart urolige. Best det
var,
Jula-98
høyrde vi ein fæl dur. Kva kunne detvere? Det vart vi straks
klar over.”
Flom i Holteelva“Løkebøfossen kom i snøras. Dethadde sjølvsakt
stått og dimma segopp i elvefaret i Holte-elva, og sobraka det
laus. No vart det liv ifestlyden. Lærar Storøy sa at – nosluttar vi
festen med det same for hergjeld det å koma seg forbi fossen førdet
dimmer seg opp over alle flater.-Vi var no komne til den tida ein
skulleslutte likevel, so her jikk ikkje noko avfesten tapt.
Vegen går øver to bruer, for elva delerseg i to løp, under
fossen. Så var detå ta seg på heimveg, fram gjennom
djupsnøen. Då vi kom fram til fossen,fekk vi oss ein skrekk i
livet. Snørasetsom kom ned fossen, hadde ikkje fåttutløp ned mot
vatnet og no stabla detseg opp over vegen. Det auka på etterkvart
og det var i siste liten at vi komoss åver. Eg tenkte, -No for brua
istølselva, og sjølvsakt gjorde ho det.
No var det ikkje lenge før vi varheime. Og når vi først kom
heim, vardet godt og få av seg klærne, for vivar heilt gjennomvåte,
for det regnaheile tida, mens vi gjekk på heim-vegen. Dette var ein
minne frå dennefesten.”
-
Kjelda Årgang 7, nr 4 - 199820
Av Liv Fridtun
Til Kjelda tek vi med einjulesong: Juleaften, av LarsSøraas. Den
er kanskje ikkje avdei mest kjende i dag, men erein av dei mange
songane somvart brukte på juletrefestanetidlegare. Songen er henta
fråheftet ”Det lyser i stille gren-der” (HaukedalenBondekvinnelag
1994).Her har ein samla nokre av deimest brukte songane som lyddepå
julefestane i Haukedalen.
Haukedalen songkorSongen har lang tradisjon i Haukeda-len, og
mange kan enno minnast denfleirstemte songen ved alle samlingar
ibygda. Noko av forklaringa til densterke songtradisjonene kan vere
atdet vart tidleg starta kor i bygda, ogsongar som vart innøvd der,
vartbrukt når folk samlast.
Sigurd Nesse var han som starta oppsongkoret i 1874. Sigurd
Nesse var fråNessane i Sogn, og kom til bygda i1874. Han var den
førsteseminarutdanna læraren som kom tilHaukedalen, der han budde i
4 ½ år.Nesse var og engasjert i andrekulturelle og religiøse saker.
Hanskipa den første misjonsforeininga ibygda i 1877, og likeeins
vart detskipa eit måteholdslag om lag på sametid.
Bakgrunnen for at Haukedalensongkor vart skipa, var
Holsensongkor, som vart skipa i 1861.Haukedalen og Holsen
tilhøyrdeHolsen kyrkje, og i Holsen hadde deihatt Holsen songkor
frå 1861. Dirigen-ten var Hårklau, far til komponistenJohannes
Hårklau.
Mange i bygda var med på korøving-ane, og difor vart korsongen
oftebrukt som allsong også ved andrehøve. Songen lydde fleirstemt
vedsamlingar både i kyrkja og i andresamlingar, til dømes
julefestar.Songane og arrangementa fekk deioftast tilsendt, men ein
har og dømepå at dirigentane skreiv stemmer for
kor. Mange av songane er ikkje sågodt kjende i nabogrendene,
såHaukedalen har på ein måte bygt oppein eigen songtradisjon.
Særleg kringjuletrefestane stod songtradisjonensterkt. Noko av det
som var særmerktfor julefestane før var at ein songikkje berre
julesongar, men ein hentafram og song det meste ein hadde
pårepertoaret.Klokkartenesta følgde ofte medlærarposten, og difor
var det naturlegat det var læraren i bygda som og vardirigent for
koret. Etter at SigurdNesse slutta i koret, har det vore
fleiredirigentar til å leie koret. Indrebø
Jula-98Det er jul ennu en gang
overtok etter Sigurd Nesse, før OlaiSlåtten frå Førde flytte til
Haukedalen.Seinare var Olai Grøneng leiar forkoret frå 1930-talet
og framover.Andreas Frøysland kom deretter, ogAsbjørn Gjerland var
dirigent påslutten av 1960-åra og på 1970-talet.
Den siste tida har det vore organistensom har leia koret, først
Gunnar Jess,og i dag Anne Margrete Flaten. Idager koret gått saman
til Haukedalen ogHolsen songkor. Koret har 18medlemar, og øver fast
ein gong iveka. Dei er med på mykje av aktivite-ten i bygda.
Det er jul endnu en gang
1.Det er jul endnu en gang!Dæmpet lyder i mitt øresom en gammel,
fredfuld sangjulekvad bag hjemmets døreslig jeg sang dem
barneglad,moders, på moders fang jeg sad.
2.Det er jul endnu en gang!O, jeg trænger julens tone,trænger
juleklokkers klangtil at kvæge og at sone,til at bringe lise indi
et sårt og ødslig sind.
3.Det er jul endnu en gang!Havde jeg blot barnets øreog dets
barnehjertes trangtil de milde ord at høre!Herre, lad i år mig
nåhen til dig i krybevrå.
-
Årgang 7, nr 4 - 1998 Kjelda 21Nytt frå
Sogn og Fjordane Folkemusikklag
Fylkesmeister-skapen i
GammaldansmusikkFylkesmeisterskapen i Gammal-dans vart i år
arrangert påLeikanger, med LeikangerFolkemusikkverkstad
somlokalarrangør. Det var tredjeåret på rad at denne tevlingavart
skipa. Dette er tevlinga derlaga konkurrerer om bestedansemusikk i
gammaldans, ogder publikum i salen får prøveut musikken og danse
undertevlingane.
Under tevlinga var fleire godelag og grupper med. Dei som iår
gjekk av med sigeren var ilagspel: Naustedalenspelemannslag, med
IndreSunnfjord spelemannslag på 2plass. I klassen for gruppervann
”Dei Åbryge” frå Jølsterframfor Hafslo Trekkspelklubb.
Musikkavdelinga har eisamling med plater ogkassettar med
utøvararfrå Sogn og Fjordane,og vi vil heile tida har eimest mogleg
komplettsamling på detteområdet.Send difor inn gamleog nye
utgjevingar tilarkivet.Her tek vi med nokreav dei
folkemusikk-platene som er komneut i Sogn og Fjordane iår.
1. ”Almuens Sanger. -Diktarpresten ClausFrimann frå
Nordfjord.”Folkemusikkgruppa ”Frimann” - medElin Grytting, Olav
Tveitane, TomKarlsrud og Vidar Underseth.
2. ”I boks” -Spelemannsskulen,Ole Bull Akademiet,Voss 1998.
LivMerete Kroken,
Folkemusikkplater fråSogn og Fjordane 1998
Hornindal, Sigrid Terese Moldestad,Breim, Christian Borlaug,
Haugs-bygd og Lars Underdal, Edland.
3. ”På streng og tastatur. Frå vest-landsfjord til russiske
stepper.”Dagfinn Lågeide, Øystein Øye, LeifLågeide, Olga Pavlova,
TanyaPavlova, Tanya Efstafjeva, OlgaEfstafjeva.
Denne gongen tek vi med eitspelemannsbilete frå Leikan-ger. Det
er eit bilete avhardingfelespelaren IvarDokken (1908-1995).
IvarDokken var gardbrukar,snikkar og bygningsmann,og budde på
Skahaug påHermansverk.Ivar Dokken hadde slekt iHallingdal, som
namnet hansfortel. Far hans, Nils Dokken(1875-1949) kom frå Nes
iHallingdal. Han kom tilHermansverk 14 år gamal.Seinare var han ute
påanleggsarbeid før han komattende til Hermansverk i1907. Nils
Dokken varspelemann, og spela i mangebryllaup i distriktet,
førsonen Ivar tok over. NilsDokken er og nemnt i notata
etter Arne Bjørndal, somskreiv ned slåttar påbyrjinga av
1900-talet.Ivar Dokken begynte å speleallereie som smågut. Hanhadde
først ei fele sommorfar hans, Rishovd, laga,før han i 1930 kjøpte
ei fele,bygd av Aslak Sanderstølenfrå Ål. Han var ofte i
Hal-lingdal og høyrde spele-menn der. Naturleg nok harIvar Dokken
dei flesteslåttane sine etter far sineller frå Hallingdal, men
hanhar og komponert slåttar.Fylkesarkivet har ei note-samling med
slåttar av ogetter Ivar Dokken, nedteiknaav trekkspelaren Nils
O.Røysum, i tillegg til at detvart gjort opptak med hanfor arkivet
i 1988.
Ivar DokkenIvar DokkenIvar DokkenIvar DokkenIvar Dokken
Av Liv Fridtun
-
Kjelda Årgang 7, nr 4 - 199822
Den etterkvart såårvisse haustsoge-marknaden gjekk i årav
stabelen laurdag24. oktober, i Fylkes-huset på Hermans-verk. Vel 50
soge-interesserte sogningarog fjordingar tok tureninnom
marknaden,som baud på eitinnhaldsrikt, mennoko tett program.
Av Trude Risnes
Fylkesarkivet og Dennorske historikar-foreininga, avd. Sogn
ogFjordane, hadde føre-budd eit rikt program formarknaden;
utstillingarog sal av lokalhistorisk litteratur,presentasjon av
Arkivnett Sogn ogFjordane, føredrag om skriving avhistorisk arbeid
og diskusjonar kringmål og meining med lokalhistoria. Herinnleidde
historikar og bygdebokfor-fattar, Hans Hosar frå Skjåk i Gud-
Innhaldsrik haustsogemarknad på Fylkeshuset
Bokbyen i Fjærland deltok for fyrstegong med salsbod på
haustsogemarknaden. Her var nok littå finna for
sogeinteresserte. F.v Kari
Kvamme frå bokbyen, Kåre Hildeskor,formann i Sogndal Sogelag,
Arne Stein
Pedersen frå Sogndal og ClausKvamme frå bokbyen.
(Foto: Arild Reppen, SFF).
brandsdalen. Mange fann vegen tilseminarrommet, medan somme
nyttatida til å gjere seg kjend med denlokalhistoriske litteraturen
frå soge-lag, museum og skribentar iutstillingsbodene. Litt for
tett pro-gram for dei som vil ha med seg bådeden lokalhistoriske
mønstringa og
seminardelen, sukka ei dame medkaffikopp og sjokoladekake i
handa,på veg til ei ny seminarøkt. Visst erdet kjekt å høyre på
føredraga, meneg likar og godt å kika på kvasogelaga og museuma
steller med -og ikkje minst ha tid til ein prat overkaffien, meinte
ein annan. Marknad-sansvarleg Gunnar Yttri seier segeinig i at
dagen vart noko travel oglovar at dette vil verte betre neste år.Og
så vil me prøve å legge markna-den meir midt i fylket, seier han
oghåpar då på god oppslutnad frå alletre regionane. For sjølv om
bådesunnfjordingar og nordfjordingardeltok, så var sogningane i
fleirtal påhaustsogemarknaden denne gongen.
Historikar og skribent, Finn B.Førsund, t.h deltok på
seminaret.
Her i samtale med skribent ogtidlegare redaktør av avisa Sogn
og
Fjordane, Einar Svartefoss.(Foto: Arild Reppen, SFF).
➧
-
Årgang 7, nr 4 - 1998 Kjelda 23
Ein av deltakarane påHaustsogemarknaden harordet:
Eit gjevande møteJa, slik sa ein gjerne før, når ein meintedet
var grunn for ein slik uttale. Eg brukardet så gjerne om
haustsogemarknaden24. oktober d.å. Eg fekk med meg alt somvart sagt
inne i salen, men det som varutanfor fekk eg lite tid til. Eg rakk
ikkje rundttil alle borda for å sjå andre sine soge-hefte,
bygdebøker m.m. Litt mat laut einog få i seg.Det heitte marknad,
med utstillingar/sal.Så kva gjer ein neste år? Skal ein ha
eitinnlegg eller ein tale mindre, og få meir tidtil sjølve
marknaden?Dette er ingen kritikk, men ei frimodig ogvelmeint
ytring.
Rannveig Tveit Kirkebø
Haustsogemarknaden
Artikkelen er ein nedkorta ogomarbeida versjon av GunnarYttri
sitt innlegg ved Haust-soge-marknaden, Fylkeshuset, Her-mansverk,
24. oktober 1998.
Professor Knut Kjelstadli skriv i siinnføring til historiefaget
at det erhistorikaren sitt ansvar å leggja frampremissane for sin
argumentasjon ogsine slutnader. 1 Dette er ein del avhandverket.
Når me arbeider medhistorie, anten det er lokalt ellerregionalt,
nasjonalt eller internasjo-nalt, bør me, amatørar og
profesjo-nelle, så langt råd er oppgje vårekjelder.
Men i Sogn og Fjordane hardet nedfelt seg ein praksis for ikkje
åvisa til kjelder i det lokalhistoriskearbeidet. Det er ikkje, slik
ein gjerneskulle tru, berre eldsjelene knytta tildei lokale
sogeskrifta og sogelagasom ikkje oppgjev sine kjelder Fleireav dei
som livnærer seg på skrivingav soge i fylket vårt viser ikkje
tilsine kjelder på ein fullgod måte. Vedein rask gjennomgang av
ulikehistoriske publikasjonar i fylket, vilein finna at
kjeldetilvisingar ermangelvare. Dette gjeld anten det ertale om ei
årbok, ei skulesoge, eibedriftshistorie eller ei bygdesoge.
Truverde og tyngdeMe vert alle oppgjevne over
dagensjournalistikk. «Tabloid, sensasjons-jaga og spekulativ», er
nokre av deifyndorda som går att. Men eg trur atden mangelen på
kjeldetilvisingar sompregar einskilde av dei
profesjonellehistorieverka i fylket vårt, ville havorte stogga i
dei fleste norskeavisredaksjonar. Men desse verkavert gjevne ut
utan at det vert reisttvil om fagleg tyngde og truverde.
No er det feil å svartmålabiletet for mykje. Stundom vil ein
visatil ein del av dei kjeldene ein harnytta, gjerne innleiingsvis
i einartikkel eller bakst i boka. Meirpresise tilvisingar knytta
til framstil-linga er likevel mangelvare. Og det erogså sjeldsynt
at ein oppgjev kvarkjelda er tilgjengeleg. Når det er taleom
utgjevne bøker så er dette hellerikkje naudsynt. Det er allment
kjent atbiblioteket kan nyttast. Menvedrørande originalt
kjeldemateriale(møtebøker, protokollar, korrespon-danse, register
m.m.) så er det viktig åavklara kor dette materialet er plas-sert.
Ligg materialet i kommunearkiveteller i eit privatarkiv, er det
tale omstatsarkiv eller Riksarkivet, ellerkanhenda finst materiale
berre i eigenheim?
Kvifor vert ikkjekjelder oppgjevne?Dette er eit spørsmål som
krev eitsamansett svar. Ser me først på dennorske lokalhistoriske
tradisjonen erdenne tufta på ein forteljar-tradisjonpå mange hundre
år. «Av det usagdeer mannen ubunden, av det sagde erhan fast»,
skriv Ivar Aasen i samlingasi av norske ordtak. Det var ikkjenokon
grunn til å tvila på det som vartformidla anten muntleg eller
skriftleg.Framleis er det god skikk å visa tilkva «dei gamle sa»,
og «frå gamaltveit me at...» når ein skriv lokalhis-torie.
Det andre elementet i dette erat historikarane tradisjonelt har
ståttfram med stor autoritet og tyngde. Deihar i kraft av sin
lærdom og personstått for truverde, objektivitet og
seriøsitet, og det som har kome frådeira hand har gjerne vorte
sett påsom fakta.
Fakta-fokuseringa har vortestyrkt av den sterke tradisjonen
forgards- og ættesoge. Desse sogenehar for ein stor del vore tufta
påeinskildopplysningar ikring personar,gard og grunn, opplysningar
somikkje vert lagde fram for diskusjon,slik ei framstilling ikring
sosiale,politiske og økonomiske tilhøve vilverta.
Me må til sist ikkje gløyma atdet er arbeidskrevjande å laga
godetilvisingar, og at eit historiearbeidskal som oftast skje
innanfor be-stemte tids- og budsjettrammer. Deisom arbeider opp
motoppdragsgjevar vil ofte oppleva atoppdragsgjevar gjev blaffen i
omkjeldene kjem fram, berre det vertskrive ei velskriven soge. Det
er dåfristande å imøtekoma dei som sit påpengesekken.
Kvifor visa til kjelder?Kjeldeutgreiing i tekst, eller
fotnotarog litteraturlister har grunnleggjandefunksjonar i
framstillinga. Dessefunksjonane kan framstillast i trepunkt:
1) Historikaren skal visa fram kortasine slik at funn og
tenkemåte kanetterprøvast.Historisk arbeid inneber alltid
eittolkingsarbeid der grunnlaget må veraeit sett av kjelder. Ein
føresetnad for åvurdera arbeidet er at lesaren får eitklart bilete
av kva som er framstillingasitt grunnlag.
2) Gode referansar er naudsynt for atandre interesserte skal
kunna gådjupare inn i det aktuelle emnet.Denne grunngjevinga har
utgangs-punkt i to omstende. For det eine gjevgode tilvisingar
lesaren eit godt høvetil å gå djupare inn i det aktuelleemnet. Ein
får vita kva litteratur somkan studerast og ein får vita
kvarkjeldene er. Slik kan me sleppa åtrakka opp ei løypa på ny, men
byggjapå det arbeidet som er gjort av andre.
Haustsogemarknaden
Unotar i sogearbeidet i Sogn og Fjordane:
Historieskriving utan kjelder
(framhald side 24)
-
Kjelda Årgang 7, nr 4 - 199824
For det andre er det å oppgjelitteratur og kjelder ein viktig
del avtradisjonsformidlinga. Bodskapen er:Gå til litteraturen! Gå
til kjeldene! Herfinst det meir å læra!
3) Av omsyn til kjeldene.Denne grunngjevinga har også
fleiresider. Dersom me nyttar muntlegekjelder er det god skikk å
oppgje kvenme har tala med og når. Det er ogsågod skikk at det går
klart fram imanuskriptet vårt kva opplysningarsom kjem frå den
aktuelle personen,kva me har henta frå andre kjelder ogkva me har
sugd av eige bryst.
I tillegg kjem eit siste syns-punkt, som kanhende er
meir«arkivarpreik». Ein skal oppgje kjelderav omsyn til kjeldene og
arkiva sinverdi. Ofte ligg det eit omfattandearbeid bak eit
tilrettelagt kjelde-materiale, anten det er tale om einprotokoll i
arkiva eller det er tale omeit historieverk. Det å gje
fullgodereferansar er slik ei stadfesting ogpresisering av at
kulturvernarbeidet,anten det er tale om å ta vare på arkiv
eller å skriva bøker, har eingrunnleggjande funksjon.
Korleis kan dette gjerast?Utgangspunktet er for det eine at
meviser til kjelda når me siterer direktefrå ho. Dessutan viser me
til kjelda nårframstillinga er tufta på ho, anten deter tale om ei
einskild setning, eitavsnitt eller heile artikkelen.
Sliketilvisingar kan gjerast fortløpande iteksta. Då skriv me kven
som har sagtdette, eller skriv kva arkiv eller bokdette er henta
frå.. Med mangetilvisingar vil dette gjera tekstaunaudsynt tung å
koma gjennom, ogdet er i denne samanhengen atfotnotar og litteratur
lister har sinfunksjon.
Her vil eg visa ein mal som ersmidd etter leisten for artiklar
iHistorisk Tidsskrift. Ein standard forreferansar for litteratur og
notar kandå sjå omlag slik ut:
Dersom det vert mange forkortingarkan desse forklarast i
eigaforkortingsliste til sist i artikkelen.
I det vidare arbeidetEg vil oppmoda sogelag og soge-skrivarar i
fylket til å gå gjennomeigne rutinar på dette feltet ogeventuelt
freista leggja opp malar forskribentane. Det kan styrka kvaliteteni
sjølve arbeidet og det vert lettare forlesaren å orientera seg i
feltet.
Men i mange tilfelle kan detvera slik at ein ikkje skal
nyttatilvisingar. Døme på dette er når tildømes redaksjonane i
Årbok forNordfjord, i Systrendingen, i Jul iSunnfjord, eller i
Pridlao, ber folk om åfortelja frå eigne livsminne, anten iform av
at dei vert intervjua eller atskriv sjølv. Det som då er viktig er
åsikra biografiske data omvedkomande. Det som kjem fram isjølve
intervjuet/teksta er i sliketilfelle å sjå på som originalt
kjelde-materiale til lærdom og grunnlag forvidare arbeid.
Samstundes er det også grunn
Historieskriving utan kjelder(framhald frå side 23)
➧
Standard for fotnotar -litteratur - arkivmateriale
Fotnotar, litteratur:1. F.B. Førsund, Firdakraft 1947 1997.
Fråvatn til kraft,. Sandane 1997, s. 56-58.2. F.B. Førsund, Om den
ufarlege lokal-historia, Kjelda, nr. 2 1998, s. 25-26.3. R. Fladby,
Organisering og planleggingav lokalhistoriske arbeider, i
R.Fladby(red.), Lokalhistorie i emning. Fra idé tilbok, Oslo 1984,
s. 9-21.4. Same stad, s. 12.5. Førsund 1997, s. 24.6. Forfattaren i
samtale med Ola Olsen, 24.oktober 1998.
Fotnotar, arkivmateriale:Utan forkorting:1. Sogndal
Lokalhistoriske Arkiv, Sogndalkommunearkiv (heretter SK).Protokoll
frå møte i formannskapet 12. mai1905.
Med forkorting:1. SK. Protokoll frå møte i formannskapet12. mai
1905.
Historikar og bygdebokforfattar,Hans Hosar f.v og Jan Anders
Timberlid, Historikarforeininga Sognog Fjordane, var blant
føredragshaldarane på åretshaustsogemarknad.
(Foto: Arild Reppen, SFF).
-
Årgang 7, nr 4 - 1998 Kjelda 25
1) Knut Kjeldstadli, Fortida er ikke hvaden en gang var. En
innføring i historie-faget, Oslo 1992, s. 133.
Av Arne Inge Sæbø,leiar ved Vik Lokalhistoriske Arkiv
I Kjelda har det vore ein debatt omskriving av lokalhistorie,
starta avFinn Borgen Førsund. I denne debat-ten har Vik vore drege
fram som eitdøme på ei bygd der det vert produ-sert mykje
lokalhistorie. I fylgje SognAvis er me på landstoppen. Men dethar
ikkje vore sagt direkte at det vertskrive mykje ukritisk
lokalhistorie iVik.Som ansvarleg for svært mykje av detsom kjem ut
i Vik, burde eg kanskjeføla meg provosert. Men det gjer egikkje.
Førsund ville dra i gong eindebatt, og då spissformulerer ein
segfor å få folk i tale. Han har oppnådddet han ville.
Litt om PridlaoMen ein kan ikkje vera kritisk kvargong ein
skriv. Nokre gonger er detrett berre å fortelja ein god
historie,gje eit portrett av eit menneske ellerskildra noko som har
hendt. Slikt stoffer i fleirtal i Pridlao, og kjem til å veradet i
framtidi. Dette set folk stor prispå å lesa, og det er viktig i
dennesamanhengen. Ein må aldri gløymakven ein skriv for. Skriv ein
forbygdafolk eller for historikarar?Pridlao er eit svært populært
blad somdet difor er kjekt å arbeida med. Kviforer bladet så mykje
meir populært ennt.d. dei mange årbøker som kjem ut,innhaldet er
mykje likt? Eg trur atsuksessen skuldast fleire forhold.Formatet
har noko å seia, vekeblad-formatet mogeleggjer bl.a. godstorleik på
bileti. Biletstoffet er sværtviktig og folk er interesserte i
gamlefoto. Eg legg difor stor vekt på å fåtak i bilete og arbeider
mykje medtekstane.
Det ser og ut til at mehar treft medpresentasjonsformenpå
artiklane. Me harein blanding av lange,fagleg solide artiklarog
korte stykke ognotisar. Bådehistorikarar ogvanlege lesarar kjemmed
positivekommentarar, og deter det mest glede-lege av alt, at
beggegrupper er nøgdemed bladet.Eg kjem ikk