Antony Beevor Ardennene

Ardennene 1944

Antony Beevor

Ardennene 1944Hitlers siste sjansespill

Oversatt av Alexander Leborg

Antony Beevor

Originalens tittel: Ardennes 1944

Oversatt av Alexander Leborg

© Ocito, 2015.

Norsk utgave:

© CAPPELEN DAMM AS, 2015

Oversetteren har fått støtte fra Det faglitterære fond

ISBN 978-82-02-48228-2

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Estuary English

Omslagsfoto: © AKG Images / Tony Vaccaro

Sats: Type-it AS, Trondheim 2015

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015

Satt i 11,7/13,8 pkt. Ehrhardt og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt

avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare

tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan

straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Adam Beevor

Innhold

Liste over illustrasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Liste over kart . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ordliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Oversikt over militære titler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1 Seiersrusen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2 Antwerpen og den tyske grensen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3 Slaget om Aachen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4 Mot krigens vinter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5 Hürtgenskogen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

6 Tyskerne forbereder seg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7 Sviktende etterretning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8 Lørdag 16. desember . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 Søndag 17. desember. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10 Mandag 18. desember . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11 Skorzeny og Heydte. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

12 Tirsdag 19. desember . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13 Onsdag 20. desember. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

14 Torsdag 21. desember . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15 Fredag 22. desember . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

16 Lørdag 23. desember . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17 Julaften . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

18 Første juledag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

19 Tirsdag 26. desember . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

13

15

19

21

37

50

62

79

104

124

138

162

187

206

214

235

255

267

281

299

318

330

7

20 Forberedelser til de alliertes motoffensiv . . . . . . . . . . . . . .

21 Den doble overraskelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

22 Motangrep . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

23 Utbuktningen flates ut. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

24 Avslutning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Slagorden, Ardenner-offensiven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Noter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utvalgt bibliografi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

341

359

376

394

408

415

435

481

487

489

Ardennene 1944

Liste over illustrasjoner

1. Amerikansk infanteri rykker frem gjennom en åpning i Siegfried-linjen,

eller der Westwall (Vestvollen), i oktober 1944.

2. Tyske fallskjermjegere med bombekaster i Hürtgenskogen.

3. 1st Infantry Division i Hürtgenskogen.

4. Sanitetssoldater med såret soldat.

5. Franske tropper i Vogesene.

6. Møte i Maastricht mellom Bradley, Tedder, Eisenhower, Montgomery og

Simpson.

7. Tyske soldater tatt til fange tidlig i desember i Hürtgenskogen.

8. Generalfeldmarschall Walter Model, øverstkommanderende for

Armégruppe B.

9. Feltmarskalk Montgomery doserer for en stadig mer opphisset

Eisenhower.

10. General von Manteuffel fra Femte panserarmé.

11. Oberstgruppenführer-SS Sepp Dietrich fra Sjette panserarmé.

12. Oberst, senere generalmajor Heinz Kokott.

13. Oberstløytnant Friedrich Freiherr von der Heydte.

14. Brifing av lederne for panserforbandene før Ardenner-offensiven

16. desember 1944.

15. To SS-pansergrenaderer nyter beslaglagte amerikanske sigaretter.

16. En Königstiger-stridsvogn med soldater fra 3. fallskjermjegerdivisjon.

17. Folkegrenaderer rykker frem, tynget av maskingeværbelter og

Panzerfaust-forsvarrør.

9

18. Kampfgruppe Peipers første drap på amerikanske krigsfanger i Honsfeld.

19. SS-pansergrenaderer passerer en brennende konvoi med amerikanske

kjøretøy.

20. Amerikanske soldater tatt til fange av 1. SS-panserdivisjon Leibstandarte

Adolf Hitler.

21. 26th Infantry Regiment ankommer for å forsvare Bütgenbach nedenfor

Elsenborn-ryggen.

22. Medlemmer av det samme regimentet manøvrerer en panservernkanon

idet tyskerne nærmer seg.

23. Belgiske flyktninger forlater Langlir idet Femte panserarmé rykker frem.

24. Idet tyskerne nærmer seg St. Vith, søker innbyggerne i Schönberg tilflukt

i grotter.

25. Amerikanske sanitetssoldater lager sleder av ski for å frakte de sårede til

evakuering.

26. Amerikanske soldater graver skyttergroper i en skog.

27. Idet tyskerne rykker frem mot Bastogne, begynner byens innbyggere å

flykte i kjerrer.

28. M-36-panserjagere ved Werbomont.

29. Folkegrenaderer tatt til fange i kampene rundt Rocherath–Krinkelt.

30. Brigadegeneral Robert W. Hasbrouck mottar sølvstjernen fra

generalløytnant Courtney Hodges.

31. Amerikansk militærpoliti sjekker identiteten til belgiske flyktninger like

ved Marche-en-Famenne.

32. Belgiske flyktninger skynder seg å krysse Meuse i Dinant.

33. Soldater med bazooka fra 28th Infantry Division etter tre dagers kamp i

Wiltz.

34. En ung SS-soldat tatt til fange like ved Malmédy.

35. Sivilister drept av Kampfgruppe Peiper ved Stavelot.

36. Kondensstriper over Bastogne.

37. 23. desember: US Air Force sender inn transportfly for å slippe

forsyninger til Bastogne.

38. Sårede amerikanere i kjellere i Bastogne.

39. Bastogne: Fallskjermsoldater fra 101st Airborne Division synger

julesanger på julaften.

40. Levningene av 2. panserdivisjon på en gård i Foy-Notre-Dame.

10

Ardennene 1944

41. Bastogne. General Patton med brigadegeneral McAuliffe og

oberstløytnant Chappuis.

42. Amerikanske forsterkninger rykker frem i det bratte og skogkledte

terrenget i Ardennene.

43. En patrulje fra britiske XXX Corps i Ardennene, iført vinteruniformer.

44. Soldater fra 26th Infantry Regiment rykker endelig frem fra Bütgenbach.

45. La Roche-en-Ardenne i ruiner.

46. Etterforskere begynner arbeidet med identifiseringen av de amerikanske

soldatene som er blitt massakrert i Baugnez, like ved Malmédy.

47. En svært ung krigsfange fra Waffen-SS.

48. Joachim Peiper i retten, tiltalt for krigsforbrytelser, blant annet massakren

ved Malmédy.

Bilderettigheter

De fleste bildene er hentet fra The National Archives i USA. Andre bilder er

fra: AKG Images (1, 3, 16); Documentation Française (5); Tank Museum (11);

Bundesarchiv, Koblenz (12); US Army, en del av National Archives (6, 7, 18,

20, 25, 26, 30–32, 34, 36, 38, 39, 41, 46, 47); Imperial War Museum (8, 23,

26, 40), London; Heinz Seidler, Bonn Bad Godersberg (10), reprodusert fra

W. Goolrick og O. Tanner, The Battle of the Bulge.

Liste over illustrasjoner

Liste over kart

Ardennene: Frontlinjen like før den tyske offensiven forsats

Vestfronten s. 28

Antwerpen og Schelde s. 38

Slaget om Aachen s. 54

Hürtgenskogen s. 83

Den tyske offensiven s. 137

Den nordlige skulderen s. 140

Ødeleggelsen av 106th Infantry Division og forsvaret av St. Vith s. 146

Ødeleggelsen av 28th Infantry Division s. 152

Den sørlige skulderen s. 156

Rocherath–Krinkelt og Elsenborn-ryggen s. 163

Kampfgruppe Peipers fremrykning s. 174

Bastogne s. 199

Fronten til VII Corps og XVIII Airborne Corps s. 283

Fremstøtet mot Meuse s. 293

The Third Armys fremrykning mot Bastogne s. 304

Operasjon Nordwind, Alsace s. 366

Utbuktningen knuses s. 378

Ardennene: Det vestligste punktet for den tyske fremrykningen baksats

Forklaring av militære symboler

De allierte Tyskland

12th Army Group Armégruppe B

First US Army Femte panserarmé

US VII Corps 26. folkegrenaderdivisjon

British XXX Corps Panzer Lehr-divisjonen

101st Airborne Division 3. fallskjermjegerdivisjon

Combat Command B

fra 10th Armored Division

115. pansergrenaderregiment,

15. pansergrenaderdivisjon

335th Infantry Regiment,

84th Division

Oppklaringsbataljonen,

26. folkegrenaderdivisjon

BXXXXX

5 PzXXXX

26VGXX

LEHRXX

3FSJXX

15Pzg115I I I

26VGRcnI I

12AGXXXXX

1XXXX

VIIXXX

XXX BRXXX

XX

101

10BX

84335I I I

Ardennene 1944

Ordliste

Com Z: Kommunikasjonssjonen

(Communications Zone) under

ledelse av general Lee som var

ansvarlig for alle forsyninger og

erstatningstropper.

Counter Intelligence Corps: Amerikansk militær sikkerhets- og

etterretningstjeneste.

CSDIC (Combined Services

Detailed Interrogation Centre): Forhørssentre, blant annet i

fangeleirer, for eksempel i Trent

Park i England, der samtaler mellom

tyske fanger ble avlyttet og notert i

hemmelighet, hovedsakelig av

frivillige tyske jøder.

Dogface (amerikansk slang): Fotsoldat.

Folkegrenader (Volksgrenadier): Tyske infanteridivisjoner

omorganisert høsten 1944 med

mindre besetning etter at

Wehrmacht hadde lidd store tap.

G-2: Etterretningsoffiser i operativ stab

(USA).

G-3: Operasjonsoffiser i operativ stab

(USA).

15

Jabo: Tysk forkortelse for Jagdbomber

– jagerbomber.

Jerry (amerikansk slang): Tysk soldat.

Kübelwagen: Den tyske hærens noe større og

tyngre motstykke til amerikanernes

Jeep, produsert av Volkswagen.

Landser: Soldat i den tyske hæren.

Meuse: Det franske og engelske navnet på

elven som på tysk, flamsk og

nederlandsk heter Maas.

Pansergrenader

(Panzergrenadier): Tysk mekanisert infanteri, som

beveger seg med pansrede kjøretøy.

Pozit: Nærbrannrør for artillerigranater,

anvendt for første gang i Ardennene.

De eksploderte med ødeleggende

effekt i luften over fiendens

stillinger.

Roer: Elven som på tysk heter Rur. For

enkelhets skyld brukes her det

flamske/engelske/franske navnet

også om de delene av elven som er

innenfor tysk territorium.

SA (Sturmabteilung): Stormtropper, nazistenes

«brunskjorter».

Screaming meemies: Amerikansk slang for tyskernes

seksløpede rakettkaster

Nebelwerfer, som laget en

skremmende lyd.

SHAEF (Supreme Headquarters

Allied Expeditionary Force): Øverste hovedkvarter for de alliertes

ekspedisjonsstyrke. General

Eisenhowers hovedkvarter med base

i Versailles. Derfra ledet man de tre

armégruppene på vestfronten.

Skyttergravsfot: Denne lidelsen var en form for

16

Ardennene 1944

fotråte som skyldtes fuktige føtter,

manglende bevegelighet og

mulighet til å skifte til tørre sokker.

Den kunne utvikle seg til koldbrann.

Ultra: Overvåkningen av tyske meldinger

kodet med Enigma-maskiner,

dechiffrert på Bletchley Park.

V-våpen: Vergeltungswaffen

(gjengjeldelsesvåpen).

Langdistanseartilleri brukt til

strategisk krigføring.

Ordliste

Oversikt over militære titler

Amerikansk Britisk Tysk (Wehrmacht) Tysk (Waffen-SS) Norsk

Private Private/Trooper Schütze/Kanonier/

Jäger

Schütze Menig

Private First

Class

Oberschütze Oberschütze

Lance-Corporal Gefreiter Sturmmann Visekorporal

Corporal Corporal Obergefreiter Rottenführer Korporal

Sergeant Sergeant Feldwebel/

Wachtmeister

Oberscharführer Sersjant

Staff Sergeant Staff/Colour

Sergeant

Oberfeldwebel Hauptscharführer Stabssersjant

Technical

Sergeant

Regtl

Quartermaster

Sgt

Teknisk

sersjant

Master

Sergeant

Coy/Sqn

Sergeant Major

Regimental

Sergeant Major

Stabsfeldwebel Sturmscharführer

2nd Lieutenant 2nd Lieutenant Leutnant Untersturmführer Fenrik

Lieutenant Lieutenant Oberleutnant Obersturmführer Løytnant

Captain Captain Hauptmann/

Rittmeister

Hauptsturmführer Kaptein

Major Major Major Sturmbannführer Major

Lieutenant

Colonel

Lieutenant

Colonel

Oberstleutnant Obersturmbannführer Oberstløytnant

19

Brigadier

General

Brigadier * Generalmajor Oberführer Brigadegeneral

Brigadeführer

Major General Major General

**

Generalleutnant Gruppenführer Generalmajor

Lieutenant

General

Lieutenant

General ***

General der

Infanterie/Artillerie/

Panzertruppe

Obergruppenführer/

General der

Waffen-SS

Generalløytnant

General General **** Generaloberst Obergruppenführer General

General of the

Army

Field Marshal

*****

Generalfeldmarschall Feltmarskalk

Dette er bare en omtrentlig oversikt over de tilsvarende gradene i de

ulike systemene ettersom hver hærstyrke har sine egne variasjoner.

Enkelte grader er utelatt for enkelhets skyld. I den britiske og den

amerikanske hæren leder de følgende gradene de følgende underavde-

lingene (under en bataljon), avdelingene (bataljon eller regiment) og

forbandene (brigade, divisjon eller korps).

Rang Britisk og

kanadisk

Amerikansk Norsk Omtrentlig

antall soldater

ved full styrke

Corporal Section Squad Lag 8

2nd/Lieutenant Platoon Platoon Tropp 30

Captain/Major Company Company Kompani 120

Lieutenant Colo-

nel

Battalion eller

Armoured Regi-

ment

Battalion Bataljon 700

Colonel Regiment Regiment 2400

Brigadier Brigade Combat command Brigade 2400

Major General Division Division Divisjon 10 000

Lieutenant Gene-

ral

Corps Corps Armékorps 30 000–40 000

General Army Army Armé 70 000–150 000

Field Marshal /

General of the

Army

Army Group Army Group Armégruppe 200 000–350 000

Ardennene 1944

1

Seiersrusen

Tidlig om morgenen 27. august 1944 reiste de alliertes øverstkomman-

derende, general Dwight D. Eisenhower, fra Chartres til Paris. Den

franske hovedstaden var nettopp frigjort. «Det er søndag», sa Eisenho-

wer til general Omar Bradley, som reiste sammen med ham. «Alle sover

lenge. Vi kan dra dit uten altfor mye oppstyr.» Likevel var de to gene-

ralene neppe særlig diskré på vei til sitt «uformelle besøk» i den franske

hovedstaden. Eisenhowers grågrønne Cadillac var eskortert av to pans-

rede biler og anført av en brigadegeneral i en Jeep.

Vel fremme ved Porte d’Orléans ble de møtt av en enda større eskorte

fra 38th Cavalry Reconnaissance Squadron, som sto oppstilt til inspek-

sjon. Eskorten var ledet av generalmajor Leonard Gerow. Generalma-

joren, som var en gammel venn av Eisenhower, frådet fremdeles av

ergrelse etter at general Philippe Leclerc fra Frankrikes 2. panserdivi-

sjon (Le 2ème Division Blindée) konsekvent hadde unnlatt å følge ord-

rene hans under fremrykningen til Paris. Dagen før hadde Gerow, som

betraktet seg selv som den øverste militære lederen i Paris, forbudt

Leclerc og divisjonen hans å ta del i general de Gaulles prosesjon fra

Triumfbuen til Notre-Dame. Han hadde i stedet beordret den fran-

ske generalen «å fullføre det pågående oppdraget med å rydde Paris

og omgivelsene for fiendtlige styrker». Leclerc hadde ignorert Gerow

under hele frigjøringen av hovedstaden, men denne morgenen hadde

han fulgt instruksen og sendt deler av divisjonen nordover fra byen, til

noen tyske stillinger rundt Saint-Denis.

21

Gatene i Paris var tomme, for tyskerne hadde rekvirert så å si alle

kjørbare biler og lastebiler. Ikke engang metroen gikk som den skulle;

strømforsyningen var upålitelig. «Lysenes by» måtte i realiteten ty til

stearinlys omsatt på svartebørsen. De vakre bygningene var nedslitt og

herjet, men heldigvis intakte. Hitlers ordre om å etterlate Paris som «en

ruinhaug» var ikke blitt fulgt. I frigjøringens umiddelbare etterspill var

gatene fylt av mennesker som jublet ved synet av amerikanske solda-

ter og kjøretøy, men det skulle ikke ta lang tid før pariserne begynte å

mumle at seierherrene var verre enn de kåletende tyskerne – «pire que

les boches».

Til tross for Eisenhowers bemerkning om ikke å lage noe «oppstyr»

i Paris hadde besøket et viktig formål. «Ike» og Bradley skulle møte

general Charles de Gaulle, lederen for den franske interimsregjeringen

som president Roosevelt nektet å anerkjenne. Pragmatikeren Eisenho-

wer var innstilt på å ignorere presidentens utvetydige instruks om at de

amerikanske styrkene i Frankrike ikke skulle innsette general de Gaulle

ved makten. De alliertes øverstkommanderende ville ha stabilitet bak

egne frontlinjer, og ettersom de Gaulle var den eneste som med en viss

sannsynlighet ville makte å skape det, var han villig til å støtte ham.

Verken de Gaulle eller Eisenhower ønsket at kaoset etter frigjøringen

skulle komme ut av kontroll, spesielt ikke i en tid da rykter spredtes,

panikk oppsto, konspirasjonsteoriene florerte og påståtte overløpere

ble utsatt for stygge anklager. Sammen med en kamerat hadde forfatte-

ren J.D. Salinger, som var etterretningsoffiser, stabssersjant, i 4th In-

fantry Division, pågrepet en mistenkt under en aksjon i nærheten av

Hôtel de Ville, for så å måtte stå og se på mens folkemengden slepte

den mistenkte av gårde og banket mannen til døde. Charles de Gaul-

les triumfferd dagen før, fra Triumfbuen til Notre-Dame, hadde endt

med voldsomme skuddsalver inne i katedralen. Etter denne hendelsen

ble de Gaulle overbevist om at han måtte avvæpne motstandsbevegel-

sen og innrullere dens medlemmer i den regulære hæren. En forespør-

sel om femten tusen uniformer ble samme dag sendt til SHAEF – the

Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force.* Det var dess-

* Se ordliste.

22

Ardennene 1944

verre ikke nok av uniformer i små størrelser; gjennomsnittsfranskman-

nen var vesentlig lavere enn amerikaneren.

Møtet mellom Charles de Gaulle og de to amerikanske genera-

lene fant sted i krigsministeriet i rue Saint-Dominique. Det var der

de Gaulles kortvarige ministerkarriere hadde endt den tragiske som-

meren 1940, og han hadde vendt tilbake for å forsterke følelsen av

kontinuitet. Hans formel for å oppheve skammen etter Vichy-regimet

var vidunderlig enkel: «Republikken har aldri opphørt å eksistere.» De

Gaulle ville at Eisenhower skulle la Leclercs divisjon forbli i Paris for

å sørge for lov og orden, men ettersom noen av Leclercs enheter nå

hadde begynt å forlate byen, foreslo han at amerikanerne kunne impo-

nere franskmennene med en «styrkeoppvisning» og forsikre dem om at

tyskerne ikke ville komme tilbake. Hvorfor ikke sende en hel divisjon

– eller kanskje to – gjennom Paris på vei til fronten? Eisenhower, som

mente det var noe ironisk over at de Gaulle ba om at amerikanske trop-

per skulle «markere hans stilling», henvendte seg til Bradley og spurte

hva han mente. Han svarte at det ville være fullt mulig å arrangere en

slik marsj i løpet av et par dager. Eisenhower inviterte altså de Gaulle til

å motta troppenes hilsen, akkompagnert av general Bradley. Selv ville

han holde seg unna.

Tilbake i Chartres foreslo Eisenhower at den britiske general Bern-

ard Montgomery skulle slutte seg til de Gaulle og Bradley i opptoget,

men sir Bernard nektet å dra til Paris. Slike små, men viktige detaljer

hindret ikke visse britiske aviser i å anklage amerikanerne for å forsøke

å ta all æren selv. Relasjonene mellom de allierte ble alvorlig svekket

av den britiske pressens besettelse med å betrakte så å si hver eneste

SHAEF-beslutning som en fornærmelse mot Montgomery og dermed

også mot britene selv. Besettelsen gjenspeilet den mer utbredte oppfat-

ningen av at britene var spilt ut på sidelinjen, at amerikanerne hadde

overtatt styringen og ville hevde seieren alene. Eisenhowers britiske

nestkommanderende, Air Chief Marshal sir Arthur Tedder, ble opprørt

over fordommene som viste seg i den britiske pressen: «Det jeg hørte i

SHAEF, fikk meg uvegerlig til å frykte at denne prosessen kunne skape

en dyp kløft mellom de allierte.»

Samme kveld begynte amerikanernes 28th Infantry Division, under

generalmajor Norman D. Cota, å bevege seg fra Versailles til Paris i

23

Seiersrusen

kraftig regnvær. «Dutch» Cota, som på Omaha Beach hadde utvist eks-

traordinært heltemot og usedvanlige lederegenskaper, hadde overtatt

kontrollen over divisjonen mindre enn to uker før, etter at forgjenge-

ren hans ble drept av en tysk snikskytter. Kampene i juni og juli, i

det kuperte og delvis skogkledte landskapet i Normandie, hadde vært

langvarige og dødelige, men optimismen økte idet Third Army under

general George S. Patton i begynnelsen av august nærmet seg Seinen

og selveste Paris.

I Bois de Boulogne hadde man satt opp dusjer til mennene slik at de

kunne vaske seg før paraden. Neste morgen, 29. august, la divisjonen i

vei langs Avenue Foch til Triumfbuen og deretter ned langs Champs-

Élysées. Infanterister marsjerte i full feltutrustning: hjelm på hodet,

gevær med bajonett over skulderen, ammunisjon. Den grågrønne hor-

den, rekke på rekke, 24 mann i bredden, strakte seg i hele avenyens

bredde. På skulderen bar soldatene divisjonens merke, agraffsymbolet

for Pennsylvania – «the Keystone state» – som tyskerne på grunn av for-

men på symbolet hadde gitt navnet «den blodige bøtten».

Franskmennene ble forbauset, både over amerikanernes uformelle

uniformer og deres tilsynelatende ubegrensede mengder maskineri.

«Une armée de mécanos», bemerket Jean Galtier-Boissière i dagbo-

ken sin – «en hær av mekanikere». Menneskene langs Champs-Ely-

sées denne morgenen kunne ikke begripe at én enkelt infanteridivisjon

kunne råde over så mange kjøretøy: utallige Jeeper, noen av dem

utstyrt med 50 mm-maskingevær; rekognoseringsbiler; artilleriet, med

sine 155 mm-haubitser av typen «Long Tom» tauet av beltebiler; inge-

niørsolsdater; vedlikeholdsenheter med sine små og store lastebiler;

M-4 Sherman-stridsvogner og panservernkanonvogner. Dette oppto-

get fikk Wehrmacht, den tilsynelatende uovervinnelige erobreren av

Frankrike i 1940, med sine hestevogner til å fremstå påfallende gam-

meldags.

Hederstribunen sto på Place de la Concorde. Hærens ingeniørsolda-

ter hadde bygget den av hvelvede stormbåter, skjult av et langt teppe i

trikolorens farger. En mengde amerikanske flagg vaiet i vinden. Foran

tribunen spilte orkesteret, som talte 56 mann og som hadde ledet an i

paraden, divisjonens egen marsj «Khaki Bill». Den franske folkemeng-

den som overvar forestillingen, ville kanskje aldri ha gjettet det, men

24

Ardennene 1944

alle soldatene visste at 28th Infantry Division var på vei mot de tyske

stillingene i nordenden av byen. «Det var en av de mest bemerkelsesver-

dige angrepsordrer noensinne», sa Bradley senere til sin rådgiver. «Jeg

tror ikke mange var klar over at mennene marsjerte direkte fra paraden

og ut i strid.»

Langs kanalkysten hadde Canadian First Army måttet ta kontrollen

over den store havnebyen Le Havre, mens britenes Second British

Army rykket nordøstover, inn i Pas de Calais og mot noen av stedene

der tyskerne avfyrte sine Vergeltungswaffen (gjengjeldelsesvåpen) fra.

Til tross for stridsvognførernes utmattelse og et forferdelig uvær nat-

ten mellom 30. og 31. august maktet Guards Armoured Division ved

hjelp av den franske motstandsbevegelsen å erobre Amiens og broene

over Somme. General der Panzertruppe Heinrich Eberbach, øverst-

kommanderende for Femte panserarmé, ble neste morgen fullsten-

dig overrumplet. Britene greide deretter å slå en kile mellom restene

av tyskernes Femte panserarmé og Femtende armé, som hadde holdt

Pas de Calais. Kanadierne, anført av Royal Regiment of Canada, Royal

Hamilton Light Infantry og Essex Scottish, satte kursen mot Dieppe,

der de to år tidligere hadde lidd et knusende nederlag under det kata-

strofale felttoget.

De alliertes seiersrus kunne ikke ha vært større. Sammensvergelsen

mot Hitler i juli hadde skapt et inntrykk av at oppløsningen var i gang,

ikke helt ulikt situasjonen i 1918, men sannheten var at det mislykkede

attentatforsøket hadde styrket nazistenes dominans umåtelig. I etterret-

ningsavdelingen G-2 ved SHAEF hevdet man oppstemt: «Kampene

i august er over, og fienden i vest er ferdig.» I London mente krigs-

kabinettet at alt ville være over ved juletider, og av planleggingshen-

syn satte man 31. desember som avslutningsdato for krigshandlingene.

Bare Churchill var fortsatt betenkt over tyskernes kampvilje. En lig-

nende bekymringsløshet i Washington førte til at oppmerksomheten i

stadig større grad ble rettet mot japanerne i Stillehavet. The US War

Production Board begynte å kansellere militære kontrakter, blant annet

dem som gjaldt artillerigranater.

Også mange tyskere trodde at slutten nærmet seg. Oberstløytnant

Fritz Fullriede i Utrecht skrev i dagboken sin: «Vestfronten er ferdig,

25

Seiersrusen

fienden er allerede i Belgia og langs den tyske grensen; Romania, Bul-

garia, Slovakia og Finland trygler om fred. Det er nøyaktig som i 1918.»

På en jernbanestasjon i Berlin hadde demonstranter vært frekke nok til

å sette opp en plakat der det sto: «Vi ønsker fred, koste hva det koste vil.»

På østfronten hadde Den røde armé knust Armégruppe Senter (Hee-

resgruppe Mitte) under operasjon Bagration, en operasjon som hadde

ført russerne fem hundre kilometer vestover, helt frem til Warszawa og

elven Wisła. I løpet av tre måneder hadde Wehrmacht mistet 589 425

soldater på østfronten og 156 726 i vest.

Fremrykningen til Wisła hadde oppmuntret det modige, men døds-

dømte opprøret i Warszawa, Armija Krajowa. Stalin, som aldri ønsket

et uavhengig Polen, holdt seg kynisk på avstand mens tyskerne knuste

opprørerne. Øst-Preussen, med Hitlers hovedkvarter, Die Wolfs-

schanze, ved Rastenburg, var også truet, og tyske hærstyrker brøt sam-

men på Balkan. Bare to dager før frigjøringen av Paris trakk Romania

seg fra aksemaktene idet sovjetiske styrker strømmet over landets gren-

ser. Den 30. august sto Den røde armé i Bucuresti og okkuperte de

livsviktige oljefeltene i Ploiesti. Det ungarske slettelandet bredte seg ut

foran russernes føtter, og Donau strakte seg inn i Østerrike og Tysk-

land.

Midtveis i august rykket general George Pattons Third Army frem

fra Normandie til Seinen. Fremrykningen var sammenfallende med

den vellykkede operasjon Dragoon – landgangene mellom Cannes og

Toulon langs middelhavskysten. Av frykt for å bli avskåret satte tys-

kerne i gang en omfattende tilbaketrekning over hele landet. Medlem-

mer av Vichy-regimets Milice, som visste hva som ventet dem dersom

de havnet i hendene på motstandsbevegelsen, la også i vei gjennom

fiendtlig område, ofte så mye som tusen kilometer, for å komme seg

i sikkerhet i Tyskland. Improviserte «marsjgrupper» – en blanding av

personell fra hæren, Luftwaffe og Kriegsmarine samt ikke-stridende

personell fra atlanterhavskysten – ble beordret til å rømme østover, og

måtte underveis gjøre sitt beste for å unngå den franske motstands-

bevegelsen. Wehrmacht begynte å forsterke et kringvern rundt Dijon

for å kunne ta imot nesten en kvart million tyskere. Ytterligere 51 000

tyske soldater ble etterlatt, innesperret langs kysten av Atlanterhavet

eller Middelhavet. Viktige havner ble utpekt som «festninger» av føre-

26

Ardennene 1944

ren, selv om man ikke hadde noen forhåpninger om å kunne bistå dem.

Denne selvmotsigelsen ble av en tysk general beskrevet som det å være

katolsk prest på langfredag, drysse vievann over svinetallerkenen og si:

«Du er fisk.»

Hitlers paranoia nådde nye høyder i kjølvannet av attentatforsøket 20.

juli. Tidligere hadde han spydig omtalt sin generalstab som «en klubb

intellektuelle». I Wolfsschanze i Øst-Preussen gikk han mye lenger: «Nå

vet jeg hvorfor alle mine storslagne planer i Russland har mislyktes

de seneste årene», sa han. «Det var forræderi! Hadde det ikke vært for

svikerne, ville vi ha vunnet for lenge siden.» Hitler hatet juli-kuppma-

kerne, ikke bare fordi de hadde forrådt ham, men fordi de også hadde

ødelagt forestillingen om et samlet Tyskland, noe som fikk en stor inn-

virkning på landets allierte og nøytrale stater.

Under situasjonskonferansen 31. august erklærte Hitler: «Det vil

komme øyeblikk da spenningen mellom de allierte er så stor at brud-

det oppstår. Gjennom verdenshistorien har koalisjoner alltid gått til

grunne før eller siden.» Kort tid etter, i Berlin, plukket propagandami-

nister Joseph Goebbels opp førerens tankegang. «Det er hevet over tvil

at de politiske konfliktene vil tilta etter hvert som vi nærmer oss de alli-

ertes tilsynelatende seier, og at de en dag vil forårsake sprekker i våre

fienders hus, sprekker som ikke kan repareres.»

Lederen for Luftwaffes generalstab, General der Flieger Werner

Kreipe, noterte i dagboken sin denne siste dagen i august: «Om kvelden

mottok vi meldinger om sammenbruddet i vest.» En febrilsk aktivitet

pågikk mesteparten av natten, med «ordrer, instrukser, telefonsamta-

ler». Neste morgen ba Generalfeldmarschall Wilhelm Keitel, sjefen for

Oberkommando der Wehrmacht (OKW), Luftwaffe om å overføre femti

tusen mann til bakkestyrkene. Den 2. september noterte Kreipe: «Opp-

løsningen har åpenbart satt inn i vest. Jodl [nestsjefen for OKW] er

overraskende rolig. Finnene distanserer seg.» Under et møte samme

dag begynte Hitler å fornærme finnenes øverstkommanderende, felt-

marskalk Mannerheim. Han ble også rasende fordi Reichsmarschall

Hermann Göring ikke hadde giddet å stille til møtet i et så avgjø-

rende øyeblikk, og han gikk så langt at han foreslo å oppløse Luftwaffes

skvadroner og overføre flymannskapene til luftvernartilleriet.

27

Seiersrusen

N VestfrontenSeptember–desember 1944

0 20 40 60 km

Strasbourg

Amsterdam

Arnhem

Wesel

Düsseldorf

Köln

Hürtgen-skogen

Eifel

BRUSSEL

Zonhoven

Maastricht

LiègeAachen

Namur

Dinant

Givet

Bastogne

Reims

Verdun

Luxembourg

Metz

Saarbrücken

BonnDüren

Prüm

Adlerhorst

Frankfurt

Mainz

Eindhoven

Colmar

T Y S K L A N D

F R A N K R I K E

N E D E R L A N D

B E L G I A

LUXEMBOURG

CDNCRERAR

1X X X X

BRDEMPSEY

2X X X X

USHODGES

1X X X X

USPATTON

3X X X X

USPATCH

7X X X X

FRLATTRE

1X X X X

USSIMPSON

9X X X X

MONTGOMERY

21AG

BRADLEY

12AG

DEVERS

6AG

Waal

Maas

Rhinen

Rhi

nen

Roer

Mosel

M

osel

Meu

se

Meuse

Sambre

ardennene

saar

VestfrontenSeptember–desember 1944

0 20 40 60 km

Siegfried-linjen

Fronten 11. sept.

Fronten 15. des.

Nå da Den røde armé sto på grensen til Øst-Preussen, var Hit-

ler redd for å bli fanget i en mulig russisk fallskjermoperasjon. Wolfs-

schanze var gjort om til en festning. «På dette tidspunktet hadde man

konstruert et helt apparat», skrev Hitlers sekretær, Traudl Junge. «Det

var gjerder og nye vaktposter overalt, miner, piggtråd, vakttårn.»

Hitler ønsket en betrodd offiser til å lede troppene som skulle for-

svare ham. Under oberst Otto Remer hadde Großdeutschland-bataljo-

nen i Berlin slått ned kuppmakerne 20. juli, og da føreren hørte om

Remers anmodning om å bli tilbakeført til felten, ba han obersten om

å danne en brigade som kunne vokte Wolfsschanze. Remers brigade,

som opprinnelig sprang ut av Berlin-bataljonen og luftvernregimentet

Hermann Göring med åtte batterier, vokste og vokste. Die Führerbeg-

leitbrigade (førerens eskortebrigade) ble dannet i september, klar til å

forsvare Wolfsschanze mot «en landsetting av to eller tre flybårne divi-

sjoner». Det Remer selv kalte et «uvanlig oppbud» av ulike våpengrener,

fikk første prioritet når det gjaldt våpen, utstyr og «soldater med erfa-

ring fra frontlinjen», først og fremst fra Großdeutschland-divisjonen.

Stemningen i Wolfsschanze var svært trykket. Enkelte dager lå Hit-

ler i sengen og lyttet likeglad mens sekretærene «skrev ut ark etter

ark med rapporter om tap» fra frontene i både øst og vest. Samtidig

befant en surmulende Göring seg på Rominten, jaktslottet han hadde

appropriert i Øst-Preussen. Etter Luftwaffes nederlag i Normandie

var han overbevist om at han var utmanøvrert av sine rivaler i føre-

rens hoff, først og fremst den manipulerende Martin Bormann, som

til slutt skulle bli Görings nemesis. Hans andre motstander, Reichsfüh-

rer SS Heinrich Himmler, hadde fått kommandoen over das Ersatzheer

– erstatningshæren – organisasjonen hvis hovedkvarter hadde huset

mennene som planla 20. juli-attentatet. Og Goebbels syntes å ha full

kontroll over hjemmefronten, etter å ha blitt utnevnt til riksbefullmek-

tiget for den totale krigsinnsats. Bormann og gauleiterne kunne imid-

lertid fremdeles hindre så å si ethvert forsøk på å utøve kontroll over

deres territorier.

Selv om de fleste tyskere var blitt sjokkert over forsøket på å drepe

Hitler, begynte kampviljen raskt å synke da de sovjetiske styrkene ryk-

ket frem mot grensen til Øst-Preussen. Det var særlig kvinnene som

ønsket en slutt på krigen; etterretningstjenesten i SS kunne rapportere

29

Seiersrusen

at mange hadde mistet troen på føreren. De mer klarsynte ante at kri-

gen ikke kunne avsluttes så lenge han var i live.

Til tross for fremgangen denne sommeren, eller kanskje på grunn av

den, begynte rivaliseringen å tilspisse seg i de alliertes øverste rekker.

Eisenhower, som er blitt beskrevet som «en militær statsmann snarere

enn en krigsherre», søkte konsensus, men han jobbet hardt for å til-

fredsstille Montgomery og britene, noe som vakte ergrelse hos Omar

Bradley og hissig forakt hos general George Patton. Uenigheten, som

skulle prege relasjonene gjennom hele resten av 1944 og inn i det nye

året, hadde oppstått 19. august.

Montgomery hadde satt som krav at nesten alle de alliertes styrker

under hans kommando skulle rykke frem gjennom Belgia og Neder-

land til industriregionen Ruhr. Da dette forslaget ble avvist, ville han at

hans egen 21st Army Group med støtte fra general Courtney Hodges’

First Army skulle følge den samme ruten. På den måten ville de alli-

erte kunne erobre utskytningsstedene for V-våpnene som bombarderte

London, samt dypvannshavnen i Antwerpen, som var avgjørende for

å kunne forsyne styrkene under den videre fremrykningen. Bradley og

hans to hærførere, Patton og Hodges, var enige i at Antwerpen måtte

sikres, men de ville heller gå østover, mot Saar, som var den korteste

ruten inn til Tyskland. De amerikanske generalene mente at deres egne

bragder i operasjon Cobra og gjennombruddet hele veien til Seinen

under ledelse av Pattons Third Army burde gi dem førsteretten. Eisen-

hower var imidlertid fullstendig klar over at et enkeltangrep – enten det

ble utført av britene i nord eller av amerikanerne sentralt langs fron-

ten – medførte en vel så stor politisk som militær risiko. Pressen i USA

eller Storbritannia ville eksplodere av raseri hvis det ble kjent at den

hjemlige hæren ble hindret på grunn av forsyningsproblemer mens

den andre fortsatte videre.

Den 1. september følte den britiske pressen skuffelse nok en gang,

etter kunngjøringen av at Bradley, som teknisk sett hadde vært Mont-

gomerys underordnede, skulle overta kommandoen over amerikaner-

nes 12th Army Group. London-avisene beskrev omorganiseringen

som en degradering av Montgomery; nå da Eisenhower hadde sin base

i Frankrike, var ikke briten øverstkommanderende for bakkestyrkene.

30

Ardennene 1944

Dette problemet hadde man forutsett i London, og for å roe gemyt-

tene ble Montgomery forfremmet til feltmarskalk (hvilket i teorien

plasserte ham over firestjernersgeneralen Eisenhower). Da Patton lyt-

tet til radioen denne formiddagen, ble han kvalm over å høre at «Ike sa

at Monty var vår tids største soldat, og at han nå hadde utnevnt ham til

feltmarskalk». Ingen nevnte hva andre hadde utrettet. Og etter et møte

på Bradleys hovedkvarter dagen etter noterte Patton, som hadde ledet

felttoget gjennom Frankrike: «Ike verken takket eller gratulerte noen av

oss for det vi har gjort.» To dager senere nådde Pattons Third Army

elven Meuse.

Den ubesindige fremrykningen av amerikanernes First Army og bri-

tenes Second Army til Belgia viste seg å være en av de hurtigste i hele

krigen. Den kunne ha gått enda raskere om ikke soldatene hadde blitt

forsinket i hver eneste by og landsby, der belgierne hilste dem med

begeistring. Generalløytnant Brian Horrocks, som ledet XXX Corps,

bemerket at «med all sjampanjen, blomstene, folkemengdene og jentene

som vaglet seg på lasteplanene, var det vanskelig å fortsette å krige».

Amerikanerne opplevde dessuten at velkomsten i Belgia var langt var-

mere og mer entusiastisk enn den de hadde fått i Frankrike. Den 3. sep-

tember entret britiske Guards Armoured Division Brussel til tidenes

største jubel.

Allerede neste dag, i et bemerkelsesverdig overraskelsesangrep, inn-

tok 11th Armoured Division under generalmajor «Pip» Roberts Ant-

werpen. Med støtte fra den belgiske motstandsbevegelsen erobret divi-

sjonen havnen før tyskerne rakk å ødelegge installasjonene der. 159th

Infantry Brigade angrep tyskernes hovedkvarter i parken, og før klok-

ken 20.00 hadde kommandanten i den tyske garnisonen overgitt seg.

Hans seks tusen soldater ble plassert i tomme bur i dyrehagen; burenes

opprinnelige beboere var blitt spist av den sultne befolkningen. «Krigs-

fangene satt i halmen», skrev Martha Gellhorn, «og stirret ut gjennom

gitteret.» Antwerpens fall kom som et sjokk på føreren og hovedkvarte-

ret hans. «Dere hadde jo bare så vidt krysset Somme», bemerket Gene-

ral der Artillerie Walter Warlimont anerkjennende til forhørslederne

året etter, «og plutselig sto et par av panserdivisjonene deres ved Ant-

werpens porter. Vi hadde ikke ventet noe gjennombrudd så raskt, og

ingenting var forberedt. Nyheten kom som en bitende overraskelse.»

31

Seiersrusen

Amerikanernes First Army handlet også raskt for å hente inn tys-

kerne på retrett. Rekognoseringsbataljonen under 2nd Armored Divi-

sion, som lå langt foran de andre troppene, sporet opp fiendens til-

baketrekningsrute, og satte opp bakholdsposisjoner med sine lette

stridsvogner i landsbyer og byer etter mørkets frembrudd. «Vi lot kon-

voiene komme innenfor skuddhold før vi åpnet ild. En av stridsvog-

nene ble brukt til å slepe ødelagte kjøretøy i skjul blant bygningene i

byen for å hindre at de ble oppdaget av dem som kom etterpå. Slik holdt

vi på hele natten.» En amerikansk vognkommandør beregnet at fra 18.

august til 5. september hadde stridsvognen hans tilbakelagt 906 kilo-

meter «praktisk talt uten vedlikehold».

I nærheten av Mons ved den fransk-belgiske grensen hadde Brad-

leys styrker med sin knipetangmanøver enda større suksess enn bri-

tene. Motoriserte infanteriavdelinger fra tre tyske panserdivisjoner

maktet å bryte ut like før amerikanernes 1st Infantry Division lukket

ringen. Fallskjermsoldatene fra 3. og 6. fallskjermjegerdivisjon var for-

bitret over at Waffen-SS nok en gang hadde reddet sitt eget skinn og

latt alle andre være igjen. Amerikanerne hadde tatt restene av seks divi-

sjoner – til sammen mer enn 25 000 mann – til fange. De var et lett

bytte før de overga seg. Artilleriet fra 9th Infantry Division rappor-

terte: «Vi anvendte våre 155 mm-kanoner direkte mot rekker av fiendt-

lige tropper, påførte dem store tap og bidro til at vi tok 6100 fanger,

inkludert tre generaler.»

Angrep utført av den belgiske motstandsbevegelsen som befant seg

i Mons-lommen, provoserte de første av mange gjengjeldelsesangrep,

der seksti sivile ble drept og mange hus stukket i brann. Grupper

fra Armée Secrète le Mouvement National Belge, le Front de l’Inde-

pendence og l’Armée Blanche samarbeidet tett med amerikanerne i

oppryddingsarbeidet.* Den tyske militærkommandoen var rasende, og

fryktet masseopprør etter hvert som de trakk seg tilbake i sikkerhet bak

der Westwall (Vestvollen), eller Siegfried-linjen, som de allierte kalte

* Navnet L’Armée Blanche hadde ingenting å gjøre med de hvite armeene i den

russiske borgerkrigen. Det hadde sitt utspring i det hemmelige belgiske etter-

retningsnettverket som ble etablert under den tyske okkupasjonen under første

verdenskrig, kalt La Dame Blanche på grunn av legenden om at keiserens Hohen-

zollern-dynasti ville falle når gjenferdet av en hvit dame dukket opp.

32

Ardennene 1944

den. Unge belgiere deltok ivrig i angrepene, som fikk forferdelige kon-

sekvenser, både umiddelbart og senere. I desember skulle de tyske styr-

kene dukke opp igjen, i Ardenner-offensiven, lystne på hevn.

Den 1. september, i Jemelle, like ved Rochefort i de nordlige Arden-

nene, kunne Maurice Delvenne med glede bivåne den tyske tilbake-

trekningen fra Belgia. «De retirerende tyske styrkene øker tempoet og

virker stadig mer uorganisert», skrev han i dagboken. «Ingeniørsolda-

ter, infanteri, marine, Luftwaffe og artilleri sitter alle på samme laste-

plan. Alle disse mennene kommer åpenbart rett fra kampsonen. De er

skitne og utslitt. Den største bekymringen er hvor mange kilometer

som skiller dem fra hjemlandet. Vi finner selvsagt glede i å overdrive

denne avstanden.»

To dager senere kom SS-tropper, mange av dem med bandasjer

rundt hodet, gjennom Jemelle. «De er harde i blikket, og de stirrer

hatefullt på folk.» De etterlot seg en hale av ødeleggelse: utbrente byg-

ninger, nedrevne telegraflinjer. Foran seg drev de stjålne kyr og sauer.

Bøndene i de tysktalende østlige kantonene i Ardennene ble beord-

ret til å ta med seg familie og buskap til den andre siden av Siegfried-

linjen, inn i das Reich. Nyhetene om de alliertes bombing var nok til å

skremme dem, men mange ønsket likevel ikke å forlate gård og grunn,

og gjemte seg og buskapen i skogen til tyskerne hadde reist videre.

Den 5. september var de retirerende tyskerne blitt så provosert over

de unge motstandsmennenes gjerninger at de tente på 35 hus langs

N4-hovedveien fra Marche-en-Famenne mot Bastogne, like ved lands-

byen Bande. Langt verre skulle det bli på julaften, da tyskerne vendte

tilbake. Vanlige mennesker ble lamslått av gjengjeldelsene som fulgte

etter angrepene fra les résistants. Ved Buissonville 6. september tok tys-

kerne hevn etter et angrep som hadde funnet sted to dager tidligere. De

satte fyr på 22 hus der og i nabolandsbyen.

På steder langs veien der tyskerne hadde trukket seg ut, ble de

allierte styrkene møtt av jublende belgiere som hilste frigjørerne vel-

kommen med belgiske, britiske og amerikanske flagg. Av og til måtte

lokalbefolkningen gjemme flaggene i all hast hvis en tysk avdeling plut-

selig skulle dukke opp i hovedgaten. I Utrecht i Nederland beskrev

oberstløytnant Fritz Fullriede «en trist tropp av nederlandske nasjonal-

sosialister som ble evakuert til Tyskland for å unnslippe vreden blant

33

Seiersrusen

sine landsmenn. Mange kvinner og barn». Disse nederlandske SS-sol-

datene hadde kjempet ved Hechtel på den andre siden av den belgiske

grensen. De hadde unngått å bli omringet ved å svømme over en kanal,

men «de sårede offiserene og soldatene som ville overgi seg, var for det

meste – til britenes store skam [de sto angivelig og så på] – blitt skutt

av belgierne». Både nederlendere og belgiere hadde mye å hevne etter

fire års okkupasjon.

Den tyske fronten i Belgia og Nederland syntes å ha brutt fullsten-

dig sammen. Det var panikk i de bakre rekkene; kaotiske scener fikk

LXXXIX Army Corps til å beskrive «et bilde som er uverdig og skam-

melig for den tyske hæren». Feldjäger Streifengruppen, som bokstavelig

talt var avstraffelsesgrupper, pågrep bortkomne soldater og eskorterte

dem til en oppsamlingsleir eller Sammellager. Derfra ble de sendt til-

bake til rekkene under en offiser, vanligvis i grupper à seksti. Ved Liège

ble omtrent tusen mann sendt til fronten av offiserer med pistoler ret-

tet mot seg. De som var mistenkt for å ville desertere, ble stilt for krigs-

rett. De som ble kjent skyldige, ble dømt til døden eller sendt til en

Bewährungsbataillon (en såkalt prøvebataljon som i virkeligheten var en

straff, en Strafbataillon). Desertører som tilsto eller som var iført sivile

klær, ble henrettet på stedet.

Alle Feldjäger-soldatene hadde armbind med påskriften «OKW Feld-

jäger» og et eget identitetskort med en grønn diagonal stripe. På kortet

sto det: «Han er berettiget til å bruke sitt våpen hvis han ikke adly-

des.» De var også sterkt indoktrinert. En gang i uken fikk de en oppda-

tering på «verdenssituasjonen, umuligheten av Tysklands ødeleggelse,

førerens ufeilbarlighet og om hemmelige anlegg som skulle brukes til å

overliste fienden».

Generalfeltmarskalk Walter Models «appell til soldatene i styrkene

i vest» gikk upåaktet hen da han innstendig anmodet dem om å holde

ut for å gi føreren mer tid. De mest hensynsløse tiltak ble innført.

Generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel ga 2. september en ordre om

at «dovenslasker og feige unnalurere, også offiserer» skulle henrettes

umiddelbart. Model varslet at han ville trenge minimum ti infanteridi-

visjoner og fem panserdivisjoner hvis han skulle hindre de allierte i å

bryte gjennom til det nordlige Tyskland. Ingen styrke av disse propor-

sjonene var tilgjengelig.

34

Ardennene 1944

Retretten langs kanalkysten lenger nord hadde foregått i langt mer

ordnede former, hovedsakelig fordi kanadiernes forfølgelse kom så sent

i gang. General der Infanterie Gustav von Zangen hadde hatt over-

oppsynet da Femtende armé på imponerende vis beveget seg fra Pas

de Calais til det nordlige Belgia. De alliertes etterretning begikk en

grov feilvurdering da den erklærte at «de eneste forsterkningene vi vet

ankommer Nederland, er de demoraliserte og uorganiserte restene av

Femtende armé, som nå flykter fra Belgia via de nederlandske øyene».

Den plutselige erobringen av Antwerpen var trolig et alvorlig slag

for den tyske overkommandoen, men de kommende dagene, da brite-

nes Second Army unnlot å sikre nordsiden av elven Scheldes utløp,

greide general von Zangen likevel å opprette en forsvarslinje. I linjen

inngikk en tjue kilometer bred skanse på sørsiden av elvemunningen,

halvøya Sør-Beveland på nordsiden og øya Walcheren. Styrken hans

talte snart 82 000 mann og disponerte 530 kanoner. Den kunne der-

med hindre ethvert forsøk Royal Navy gjorde på å nærme seg den tungt

minelagte elvemunningen.

Admiral sir Bertram Ramsay, øverstkommanderende for de alliertes

styrker til sjøs, hadde sagt til SHAEFog Montgomery at tyskerne med

letthet kunne blokkere Scheldes munning. Og admiral Andrew Cun-

ningham, First Sea Lord, hadde hevdet at med mindre innfartsårene til

Antwerpen var sikret, var byen «omtrent like nyttig for oss som Tim-

buktu». General Horrocks, sjefen for armékorpset, innrømmet senere

sitt eget ansvar for den mislykkede operasjonen. «Napoleon ville utvil-

somt ha skjønt dette», skrev han, «men jeg er redd Horrocks ikke gjorde

det.» Feilen lå imidlertid ikke hos Horrocks, eller hos Roberts, lede-

ren for 11th Armoured Division. Feilen lå hos Montgomery, som ikke

hadde interessert seg for elvemunningen og som trodde at kanadierne

ville kunne sikre den på et senere tidspunkt.

Feilen var enorm, og den skulle senere føre til et svært ubehagelig

sjokk, men i disse euforiske dagene var generalene som hadde tjeneste-

gjort under første verdenskrig, sikre i troen på at september 1944 var

ensbetydende med september 1918. «Avisene rapporterte om en frem-

rykning på 340 kilometer på seks dager, og antydet at allierte styrker

befant seg i Nederland, Luxembourg, Saarbrücken, Brussel og Ant-

werpen», skrev krigshistoriker Forrest Pogue. «Langs hele frontlinjen

35

Seiersrusen

var etterretningens tilbakemeldinger preget av en nærmest hysterisk

optimisme.» De høyerestående offiserene hadde blikket rettet mot Rhi-

nen, overbevist som de var om at de allierte kunne krysse den store

elven i ett skritt. Denne tanken var definitivt forlokkende også for

Eisenhower, mens Montgomery av helt spesielle grunner var fullsten-

dig forgapt i den.

Ardennene 1944