Tony & Susan

Austin Wright

Tony og Susan

Oversatt avTorleif Sjøgren-Erichsen

Originalens tittel: Tony & Susan

Copyright © Austin Wright 1993First published in the United States in 1993 by Baskeville Publishers Ltd.

Reissued in Great Britain in 2010 by Atlantic Books, an imprint ofGrove Atlantic.

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2013Omslagsdesign: gray318

Oversatt av: Torleif Sjøgren-ErichsenRepro: RenessanseMedia AS

Ombrekking: Type-it ASSatt med: 10,5/12,5 Sabon

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN 978-82-516-5612-2

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering istrid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

FØR

Det følgende har sitt utspring i brevet som Susan Morrow fikkfra sin første mann, Edward, i september. Han hadde skreveten bok, en roman, og hadde hun lyst til å lese den? Susan blerystet, for hun hadde ikke hørt fra Edward på tjue år, medunntak av kortene, undertegnet «Med kjærlig hilsen», somhans andre kone sendte hver jul.

Så hun lette etter ham i hukommelsen. Hun husket at hanhadde ønsket å skrive – historier, dikt, skisser, alt som kunneformes med ord – det husket hun godt. Det hadde vært denviktigste årsaken til problemene deres. Men hun trodde at hanhadde gitt opp skrivingen da han begynte i forsikringsbran-sjen. Der hadde hun åpenbart tatt feil.

Den gangen, i ekteskapets urealistiske dager, var hun usik-ker på om hun skulle lese det han skrev. Han var nybegyn-ner, og hun en skarpere kritiker enn hun ønsket å være. Detvar et ømt punkt – hennes forlegenhet og hans forbitrelse. Nåskrev han i brevet: Pokker også, denne boken er god. Skrevat han hadde lært mye om livet og skrivekunsten. Han villevise henne det, la henne lese selv og gjøre seg opp sin egenmening. Hun var den beste kritikeren han hadde hatt, skrevhan. Hun kunne også hjelpe ham, for til tross for romanenssterke sider, var han redd for at den også manglet noe. Detville hun se, det kunne hun forklare for ham. Ta den tiden dutrenger, sa han, skriv et par ord til meg, hva som helst som

7

måtte falle deg inn. Underskrevet: «Din gamle Edward somfortsatt husker.»

Underskriften irriterte henne. Den vekket for mange min-ner, og var en trussel mot freden hun hadde sluttet med for-tiden. Hun hadde ikke lyst til å huske eller på nytt havne iden ubehagelige sinnsstemningen fra den tiden. Men hun baham sende boken. Hun skammet seg over mistanken og mot-viljen hun følte. Hvorfor han hadde spurt henne og ikke etnyere bekjentskap. Den ekstra belastningen – som om å for-midle det som falt henne inn, var mindre brysomt enn å tenkegrundig gjennom sakene. Pakken ankom en uke senere. Dat-teren hennes, Dorothy, tok den med inn på kjøkkenet hvor desatt og spiste sandwicher med peanøttsmør – hun og Dorothyog Henry og Rosie. Pakken var grundig teipet. Hun dromanuskriptet ut og leste tittelen:

NATTDYREn roman av

Edward Sheffield

Sirlig maskinskrevet, rene sider. Hun lurte på hva tittelenbetydde. Hun likte Edwards gest, den var forsonlig og smig-rende. Hun fikk en snikende følelse som gjorde henne vakt-som, så da Arnold, den virkelige mannen hennes, kom hjemden kvelden, erklærte hun bardus: Jeg har hørt fra Edward idag.

Hvilken Edward?Arnold, da.Å, Edward. Jaha. Hva hadde den gamle tullebukken på

hjertet?

Det var for tre måneder siden. I Susans sinn er det en urosom kommer og går, den er vanskelig å sette fingeren på. Når

8

hun ikke er urolig, bekymrer hun seg for at hun har glemt dethun er urolig for. Og når hun vet hva hun er urolig for, somfor eksempel om Arnold forsto det hun mente, eller det hanmente da han sa hva han mente i morges, selv da har hun enfølelse av at det i virkeligheten er noe annet, noe viktigere detdreier seg om. I mellomtiden styrer hun husholdningen, beta-ler regningene, vasker og lager mat, tar seg av ungene, under-viser tre dager i uken på byens college, mens mannen er påsykehuset og reparerer hjerter. Om kveldene leser hun – hunforetrekker det fremfor å se på TV. Hun leser for å få tankenebort fra seg selv.

Hun gleder seg til Edwards roman, for hun liker å lese,og hun ønsker å tro at han har forbedret seg, men hun harutsatt det i tre måneder nå. Hun har ikke gjort det med vilje.Da hun fikk manuskriptet, la hun det i skapet og glemte det,og siden husket hun det på feil tidspunkter, som når hun varute og handlet eller kjørte Dorothy til ridetimen eller rettetførsteårsstudentenes oppgaver. Når hun hadde fri, glemte hundet.

Når hun ikke glemte det, forsøkte hun å rydde i tankenefor å lese Edwards roman slik den fortjente. Problemet vargamle minner som våknet til liv som en gammel vulkan, rum-lende og skakende. All den forgangne intimiteten, hans forel-dede kunnskaper om henne og hennes om ham. Hun husketselvgodheten hans, forfengeligheten, men også frykten hans– hvor liten han kunne virke – ting hun måtte skyve ut av tan-kene hvis hun skulle klare å lese boken på en rettferdig måte.Hun hadde bestemt seg for å være rettferdig. For å være rett-ferdig måtte hun fornekte minnene og late som om hun varen fremmed.

Hun nektet å tro at han bare ville at hun skulle lese bokenhans. Det måtte ligge noe personlig bak, en ny dreining i dendøde romansen deres. Hun lurte på hva Edward mente mang-

9

let i boken. Brevet hans tydet på at han ikke visste det selv,men hun undret på om det lå et hemmelig budskap der: Susanog Edward, en uutgrunnelig kjærlighetshymne? Det var somom han sa: Les dette, og når du leter etter det som mangler,vil du finne Susan.

Eller kanskje var det hat, noe som virket mer sannsynlig,selv om det var noe de hadde lagt bak seg for mange år siden.At hun var skurken, og det som manglet var den dødeligegiften, som i Snøhvits mørkerøde eple. Hun skulle likt å vitehvor ironisk Edwards brev var ment.

Men selv om hun forberedte seg, fortsatte hun å glemmeboken, leste ikke i den, og begynte etter hvert å tro at dennemislykkede bestrebelsen var et tilbakelagt faktum. Dettegjorde henne både trassig og skamfull, helt til hun fikk et kortfra Stephanie noen dager før jul, hvor Edward også hadde til-føyd noen ord. Skal til Chicago, sto det, den trettiende desem-ber, bare for et døgn, skal bo på Marriott, håper å få treffedeg. Først ble hun forskrekket, fordi han opplagt ville snakkeom manuskriptet hun ikke hadde lest, og deretter lettet da detgikk opp for henne at hun fortsatt hadde tid. Etter jul: Arnold,mannen hennes, skulle på en kongress for hjertekirurger og bliborte i tre dager. Hun kunne lese det da. Det ville holde hennebeskjeftiget, en utmerket måte å få tankene bort fra Arnoldsfravær, og hun trengte ikke å ha dårlig samvittighet for det.

Hun tar seg i å lure på hvordan Edward ser ut nå. Hun hus-ker ham som blond og fugleaktig, med øyne som ser ned overen krum nese, en radmager fyr med ståltrådarmer og spissealbuer, og med et kjønnsorgan som var uforholdsmessig stortmellom de kantete knoklene. Den rolige stemmen, måten hanslukte ordene på, utålmodig, som om han syntes at det mestehan var nødt til å si, var for dumt til å bli sagt.

Vil han virke verdigere eller mer svulstig? Antakelig vil hanha lagt på seg, og håret må være grått, hvis han ikke er blitt

10

skallet. Hun lurer på hva han vil synes om henne. Hun vilgjerne at han skal legge merke til hvor mye mer tolerant, med-gjørlig og storsinnet hun er blitt, og hvor mye hun vet. Huner redd for at han vil bli frastøtt av forandringen som harskjedd med henne mellom tjuefire og førtini. Hun har fått nyebriller, men på Edwards tid brukte hun ikke briller i det heletatt. Hun er rundere i formene, har større bryster, og røde,konvekse kinn, mens de tidligere var konkave. Håret, som påEdwards tid hang løst og silkemykt, er nå sømmelig og kort,og i ferd med å bli grått. Hun er blitt sunn og energisk, ogArnold sier at hun ser ut som en skandinavisk skiløper.

Nå som hun endelig har bestemt seg for å lese manuskrip-tet, lurer hun på hva slags roman det er. Det er som å leggeut på reise uten å vite hvilket land man skal til. Det verstevil være om den er klønete skrevet, noe som vil rettferdig-gjøre hennes tidligere oppfatninger, men også gjøre henne pin-lig berørt i dag. Selv om den ikke skulle være klønete, er detfortsatt farer: en intim reise gjennom et ukjent sinn, hvor hunvil bli tvunget til å vurdere bilder som er mer meningsfyltefor andre enn henne selv, sperret inne sammen med fremmedehun ikke selv har valgt, bli bedt om å ta del i fremmede skik-ker. Med Edward som guide – mannen hvis dominans hun engang kjempet så hardt for å unnslippe.

De negative mulighetene er overveldende: å kjede seg, åbli krenket, badet i sentimentalitet, lammet av depresjon ogtungsinn. Hva interesserer den førtini år gamle Edward? Deteneste hun føler seg sikker på, er hvordan romanen ikke vilvære. Med mindre Edward har endret seg radikalt, vil detikke være en detektivroman eller en baseballhistorie eller enWestern. Det vil ikke være en historie om blod og hevn.

Hva er igjen? Det vil hun tidsnok finne ut av. Hun begyn-ner mandag kveld, annen juledag, etter at Arnold har dratt.Det vil ta henne tre kvelder å lese den ferdig.

11

FØRSTE LESEØKT

EN

Den kvelden, da Susan Morrow setter seg for å lese Edwardsmanuskript, føler hun et brått og kraftig stikk av frykt, somom hun blir truffet av en kule. Det begynner med et øyeblikksintens konsentrasjon, som forsvinner for raskt til å bli hus-ket og etterlater seg en rest av uforklarlig angst. Fare, trus-sel, katastrofe, hun vet ikke hva det er. Hun prøver å hentefrem igjen det hun tenkte på, tenker tilbake på kjøkkenet,grytene og kjøkkenredskapene, oppvaskmaskinen. Deretterpå sofaen i stua, hvor hun satt og snappet etter pusten etterat de farlige tankene traff henne. Dorothy og Henry spillerMonopol sammen med Henrys venn, Mike, på gulvet inne påarbeidsrommet. Hun avslår invitasjonen deres om å bli med.

Der er juletreet, kortene på peishyllen, spill og tøy i silke-papir på sofaen. Et eneste rot. Støyen fra O’Hare-flyplassendør langsomt ut i huset. Arnold må være i New York nå. Uteav stand til å huske hva som skremte henne, prøver hun å lavære å tenke på det. Hun legger beina på salongbordet, pusterut og pusser brillene.

Uroen er der fortsatt, den er kraftigere enn hun kan for-klare. Hun er redd for Arnolds reise, hvis det er dét det er, somom det skulle være verdens undergang, men kan ikke finnenoen logisk grunn til det. At flyet skulle styrte kanskje, menfly styrter jo ikke. Kongressen virker harmløs. Folk vil kjenneham igjen av utseende eller se på navneskiltet hans. Som van-

15

lig vil han bli smigret over å oppdage hvor anerkjent han er,noe som vil sette ham i perlehumør. Hvis det ikke kommernoe ut av jobbintervjuet hos Chickwash, vil det ikke gjøre noefra eller til. Hvis det ved et lykketreff skulle komme noe ut avdet, er det et helt nytt liv som venter henne, hvis hun vil, ogmuligheten for å bo i Washington. Han er sammen med kol-leger og gamle kamerater, folk hun burde stole på. Antakeliger hun bare trett.

Likevel utsetter hun Edward. Hun leser korte ting, aviser,løser kryssord. Manuskriptet gir henne motstand, eller hungjør motstand, i frykt for å begynne, i tilfelle boken skulle fåhenne til å glemme faren, hva den nå enn måtte bestå i. Manu-skriptet er så tungt, så stort. Bøker støter henne alltid fra segi begynnelsen, fordi de krever så mye tid. De kan få hennetil å glemme ting hun tenker på, av og til for godt. Hun kanvære et annet menneske når hun er ferdig. Denne gangen erdet verre enn det pleier, for den gjenoppstandne Edward med-fører nye forstyrrelser som ikke har noe med tankene henneså gjøre. Han er også farlig, nå som han tømmer hjernen sinog utløser bomben i seg. Men det samme kan det være. Hvishun ikke kan huske bekymringene sine, vil boken male overdem. Så vil hun ikke ha lyst til å stanse. Hun åpner esken, serpå tittelen – Nattdyr. Hun ser og går gjennom tunnelen inn ihuset i den zoologiske hagen, akvarier i dunkelt, lilla lys medunderlige, travle små vesener med digre ører og store øyeepler,som tror at dag er natt. Kom igjen, la oss begynne.

Nattdyr 1

En mann ved navn Tony Hastings, hans kone Laura og datte-ren Helen kjørte en natt østover på motorveien gjennom detnordlige Pennsylvania. De hadde nettopp begynt på ferien og

16

var på vei til sommerhuset i Maine. De kjørte om natten fordide hadde kommet sent av sted, og var blitt ytterligere for-sinket fordi de måtte skifte et dekk underveis. Det var Helensom fikk ideen da de satte seg i bilen etter middagen et ellerannet sted øst i Ohio. «Skal vi ikke bare droppe å lete etteret motell,» sa hun, «så kan vi kjøre i hele natt.»

«Mener du det?» sa Tony Hastings.«Så klart, hvorfor ikke?»Forslaget stred mot hans ordenssans og alt han sto for. Han

var professor i matematikk og satte sin ære i å opptre pålite-lig og fornuftig. Han hadde sluttet å røyke for seks månedersiden, men gikk av og til omkring med en pipe i munnen pågrunn av sindigheten det utstrålte. Hans første reaksjon påforslaget var: Ikke vær dum, men han lot være å si det, for hanville gjerne fremstå som en god far. Han regnet seg for å væreen god far, en god lærer, en god ektemann. En bra mann, kortog godt. Likevel følte han også et slektskap med cowboyer ogbaseballspillere. Han hadde aldri sittet på en hest og haddeikke spilt baseball siden han var barn, og han var ikke utpregetstor og sterk, men han pleiet en svart bart og så på seg selv somsorgløs og avslappet. Tanken på ferie og friheten på hoved-veien om natten, den plutselige innskytelsen, følelsen av å værefrigjort fra ansvaret for å finne et sted å overnatte, slippe åstanse ved skilt og gå inn i resepsjoner for å spørre etter rom,føltes forlokkende, og han ble oppløftet ved tanken på å kjøreav sted i natten og legge de gamle vanene sine bak seg.

«Er du villig til å overta rattet klokka tre?»«Når som helst, pappa, når som helst.»«Hva synes du, Laura?»«Du blir ikke for trett i morgen?»Han visste at den eksotiske natten ville bli etterfulgt av en

grusom dag, og at det ville bli en fryktelig kamp for å holdeseg våken om ettermiddagen for å komme inn i en normal

17

døgnrytme igjen, men han var en cowboy på ferie, og det varet godt tidspunkt å være uansvarlig på.

«OK,» sa han. «Da drar vi.»Så av sted dro de, suste av gårde på motorveien gjennom den

langsomt tiltagende juniskumringen, passerte utenom indu-stribyer, tok de lange kurvene i stor fart og kjørte opp og nedde lange bakkene ute på landsbygda mens den synkende solenbak dem glitret i vinduene på gårdene oppe i de bratte liene.Familien på tre var begeistret over alt det nye, og kom medsmå utrop til hverandre om hvor vakkert det var ute på lan-det så sent på dagen, lysets vinkel under den lave solen, medgule åkrer og grønne skoger og hus som endret farge og lødi flertydig klarhet, og asfalten også omskiftelig – sølvfarget ispeilet og svart foran.

De stanset for å fylle bensin i skumringen, og da de kjørte utpå hovedveien igjen, så faren Tony en lurvete haiker som stopå veiskulderen foran dem. Han økte farten. Haikeren holdten plakat hvor det sto: BANGOR, MAINE.

Datteren Helen ropte inn i øret hans: «Han skal til Bangor,pappa. La ham få sitte på.»

Tony Hastings satte farten opp. Haikeren hadde snekker-bukse og bare skuldrer, langt, gult skjegg og et bånd i håret.Mannens blikk møtte Tonys da de kjørte forbi.

«Åh, pappa.»Han så seg over skulderen for å sjekke trafikken på hoved-

veien.«Han skulle til Bangor,» sa hun.«Har du lyst til å ha ham ved siden av deg i tolv timer?»«Du tar aldri opp haikere.»«Fremmede,» sa han i et forsøk på å advare Helen om

verdens farer, men det lød snerpet likevel.«Ikke alle er like heldige som vi er,» sa Helen. «Får du ikke

dårlig samvittighet når du kjører forbi dem?»

18

«Dårlig samvittighet? Ikke jeg, nei.»«Vi har bil. Vi har plass. Vi skal samme vei.»«Å, Helen,» sa Laura. «Ikke vær så barnslig.»«Tenk på vennene mine som haiker hjem fra skolen. Hva

skulle de ha gjort hvis alle tenkte som deg?»Det ble stille en stund. Så sa Helen: «Det var ikke noe galt

med den fyren. Han så hyggelig ut.»Tony moret seg ved tanken på den lurvete mannen. «Hyg-

gelig? Han fyren som ville bestige familiebilen min?»«Pappa!»Han følte seg løssluppen i det tiltagende mørket, som en

oppdagelsesreisende, på vei inn i det ukjente.«Han hadde en plakat,» sa Helen. «Det var høflig og hen-

synsfullt av ham. Og han hadde en gitar. La du ikke merke tilgitaren hans?»

«Det var ikke en gitar, det var et maskingevær,» sa Tony.«Alle kjeltringer har maskingeværene sine i gitarkasser, for atfolk skal tro de er musikere.»

Han følte kona Lauras hånd i nakken.«Han så ut som Jesus, pappa. Så du ikke det edle ansiktet

hans?»Laura lo. «Alle med langt skjegg ser ut som Jesus,» sa hun.«Det er akkurat det jeg mener,» sa Helen. «Hvis han har

langt skjegg, er han OK.»Lauras hånd i nakken, og i midten satt Helen og bøyde seg

frem med hodet på seteryggen mellom dem.«Pappa?»«Ja?»«Var det en grisete vits du kom med i sted?»«Hva er det du snakker om?»Hun sa ikke noe mer. De kjørte i stillhet inn i mørket. Senere

sang datteren Helen speidersanger, og moren Laura sang med,selv faren Tony, som aldri sang, bidro med sin basstemme, og

19

de tok musikken med seg langs den mektige, tomme motor-veien inn i Pennsylvania, mens fargene klumpet seg sammenog ble mørke.

Så var det bekmørk natt, og Tony Hastings kjørte alene,ingen stemmer nå, bare larmen av vinden som overdøvet lar-men fra motoren og dekkene, mens kona Laura satt taus imørket ved siden av ham og datteren Helen var ute av synei baksetet. Det var ikke mye trafikk. Et og annet lys glimtetmellom trærne som skilte kjørebanene. Av og til hevet ellersenket lyktene seg når banene gikk i forskjellig høyde. Av ogtil innhentet han de røde baklyktene på biler foran, og iblantdukket et par frontlykter opp i bakspeilet, og en bil eller etvogntog kom opp på siden av ham, men i lange strekningervar det ingen andre enn ham på veien. Det var heller ingen lysrundt omkring i landskapet, som han ikke kunne se, men somhan innbilte seg måtte være tett skog. Han var glad for å habilen mellom seg og villmarka, og han nynnet og tenkte at hanville ha kaffe om en time, og nøt den gode følelsen, lysvåken,fjellstø – i det mørke styrehuset på skipet, mens passasjerenesov. Han var glad for at han hadde kjørt forbi haikeren, gladfor konas kjærlighet og datterens humor.

Han var en stolt sjåfør med en hang til selvrettferdighet.Han prøvde å holde seg så nær hundre som mulig. I en langbakke innhentet han to par baklykter som lå side om side ogsperret begge kjørefelt. Den ene bilen prøvde å kjøre forbi denandre, men klarte det ikke, og han ble nødt til å senke far-ten. Han svingte ut i venstre kjørefelt bak bilen som prøvdeå komme forbi. «Kom igjen, kom igjen,» mumlet han, forhan kunne også være en utålmodig sjåfør. Så slo det ham atbilen til venstre ikke prøvde å kjøre forbi, men at sjåførene ide to bilene snakket sammen, og begge kjørte faktisk stadiglangsommere.

Hold nå for faen opp med å sperre veien. Et av hans selvrett-

20

ferdige prinsipper var å aldri bruke bilhornet, men nå trykkethan på det, et kort støt.

Bilen foran ham suste av sted. Han satte opp farten, pas-serte den andre og svingte inn i høyre kjørefelt igjen og følteseg litt flau. Den langsomme bilen sakket akterut. Bilen foran,som hadde akselerert, satte ned farten igjen. Han regnet medat sjåføren ville vente på den andre for at de skulle gjenopptasamtalen, men i stedet svingte bilen til venstre og sperret veienfor ham, og han var nødt til å bråbremse. Det gikk opp forham med et sjokk at sjåføren i den andre bilen var ute etter åtulle med ham. Bilen senket farten ytterligere. Han oppdagetlysene fra den tredje bilen langt bak i speilet. Han lot være åtute med hornet. De var nede i femti kilometer i timen. Hanbestemte seg for å kjøre forbi i høyre felt, men den andre bilensvingte inn foran ham igjen.

«Det var som faen,» sa han.Laura rørte på seg.«Vi har problemer,» sa han.Nå kjørte bilen foran litt fortere, men fortsatt for langsomt.

Den tredje bilen var fortsatt langt bak. Han tutet med hornet.«Ikke gjør det,» sa Laura. «Det er det han vil.»Han hamret hånden mot rattet. Han tenkte seg om et øye-

blikk og trakk pusten. «Hold dere fast,» sa han, ga bånn gassog skjente til venstre. Denne gangen kom han forbi. Den andrebilen tutet, og han kjørte fort.

«Ungdommer,» sa Laura.Fra baksetet sa Helen: «En gjeng med drittsekker.» Han

hadde ikke visst at hun var våken.«Er vi kvitt dem?» spurte Tony. Den andre bilen var et lite

stykke bak dem, og han følte seg lettet.«Helen!» sa Laura. «Nei!»«Hva er det?» sa Tony.«Hun viste dem fingeren.»

21

Den andre bilen var en stor, gammel Buick med en bulk ivenstre forskjerm. Den var mørk, enten blå eller svart. Hanhadde ikke kikket for å se hvem som satt i den. De tok innpåham. Han kjørte fortere, i hundre og tretti, men de andre lyk-tene var like bak, rett i hekken på ham, så nær at de nestenskumpet borti.

«Tony,» sa Laura lavt.«Å gud,» sa Helen.Han prøvde å kjøre enda fortere.«Tony,» sa Laura.De var fortsatt like bak.«Kanskje du bare skal kjøre helt normalt,» sa hun.Den tredje bilen var langt bak. Lyktene forsvant i svingene

og kom til syne igjen etter lang tid på de rette strekningene.«De går vel lei til slutt.»Han senket farten til hundre igjen, mens den andre bilen

kjørte så nær at han ikke kunne se frontlyktene, bare lysskjæ-ret. Bilen begynte å tute med hornet, så svingte den ut for åkjøre forbi.

«La ham gjøre det,» sa Laura.Bilen kjørte ved siden av ham, raskere når han økte farten,

langsommere når han senket den. Det var tre menn i bilen.Han kunne ikke se dem tydelig, bare fyren i passasjersetetforan. Han hadde skjegg og gliste til ham.

Så han bestemte seg for å kjøre jevnt i hundre. Ignoreredem hvis han kunne. Mennene skar inn foran ham og senketfarten og tvang ham til å gjøre det samme. Da han prøvde åkomme forbi, svingte de ut i venstre kjørefelt for å forhindredet. I en bølge av raseri nektet han å vike, og det lød en høy,metallisk eksplosjon og et støt, og han visste at han haddekjørt på dem.

«Faen også!» sa han.Som om den hadde smerter, saktnet den andre bilen farten

22

og slapp ham forbi. De fikk som fortjent, sa han, de ba omdet, men faen, sa han også og bremset opp, lurte på hva hanskulle gjøre, mens den andre bilen kjørte stadig langsommerebak ham.

«Hva er det du gjør?» sa Laura.«Vi bør vel stanse.»«Pappa,» sa Helen. «Vi kan ikke stanse!»«Vi kjørte på dem, vi er nødt til å stanse.»«De kommer til å drepe oss!»«Stanser de?»Han tenkte på hva det ville innebære å forlate et ulykkessted

og lurte på om uhellet med bilen ville gjøre dem mer edru, omdet var forsvarlig å tro det.

Så hørte han Laura. Til tross for sin egen stolthet, stoltehan som regel på henne når det gjaldt de mer subtile moral-ske spørsmål, og hun sa: «Tony, vær så snill, ikke stopp.»Stemmen hennes var lav, og han kom til å huske den lenge.

Derfor fortsatte han å kjøre.«Du kan ta neste avkjørsel og melde fra til politiet,» sa hun.«Jeg tok nummeret deres,» sa Helen.Men den andre bilen kom etter ham på nytt, den kjørte

brølende opp på venstre side av ham, og fyren med skjeggetstakk armen ut av vinduet og viftet eller hyttet med neven ellerpekte, og han ropte noe, og bilen skjente inn rett foran hami et forsøk på å tvinge ham ut i veikanten.

«Milde himmel,» sa Laura.«Kræsj inn i dem!» skrek Helen. «Ikke la dem gjøre det,

ikke la dem gjøre det!»Han klarte ikke å unngå det, et nytt støt, et lite et, med en

knasende lyd på venstre side foran. Han merket skaden og noesom raslet og fikk rattet til å riste mens bilen foran tvang hamtil å bremse opp. Bilen skalv som om den var dødelig såret,og han ga opp, svingte ut i veikanten og gjorde seg klar til å

23

stanse. Den andre bilen stanset foran ham. Den tredje bilen,den som hadde ligget langt bak, kom til syne og suste forbi ihøy fart.

Tony Hastings begynte å åpne døren, men Laura la en håndpå armen hans.

«Ikke gjør det,» sa hun. «Ikke gå ut av bilen.»