Fakultet for arkitektur og billedkunst
Kunnskap foren bedre verden
www.ntnu.no/ab - www.facebook.com/ab.ntnu
Fakultet for arkitektur og billedkunst
Kunnskap foren bedre verden
www.ntnu.no/ab - www.facebook.com/ab.ntnuLEDER OG FRA ARKIVET 07
LAST NED GRATIS STUDENT-Over halvparten av norske arkitekter bruker i dag ArchiCAD som sitt BIM-program.
Sørenga byggetrinn 6Ark. MAD / Ill. Eve Images3 av 4 arkitektkontor på Sørenga bruker ArchiCAD.
ARCHICAD + ARCHITERRA FOR LANDSKAP
ArchiCAD med tilleggsapplikasjonen ArchiTerra gir god funksjonalitet for landskapsforming. Man kan importere SOSI- og DXF-filer og lett generere 3D-terreng.
www.graphisoft.no Tel: 21 55 58 00 [email protected]
VERSJON PÅ MYARCHICAD.COM
ALF arkitektur og landskap.indd 1 24.09.2013 08:57:22
LAST NED GRATIS STUDENT-Over halvparten av norske arkitekter bruker i dag ArchiCAD som sitt BIM-program.
Sørenga byggetrinn 6Ark. MAD / Ill. Eve Images3 av 4 arkitektkontor på Sørenga bruker ArchiCAD.
ARCHICAD + ARCHITERRA FOR LANDSKAP
ArchiCAD med tilleggsapplikasjonen ArchiTerra gir god funksjonalitet for landskapsforming. Man kan importere SOSI- og DXF-filer og lett generere 3D-terreng.
www.graphisoft.no Tel: 21 55 58 00 [email protected]
VERSJON PÅ MYARCHICAD.COM
ALF arkitektur og landskap.indd 1 24.09.2013 08:57:22
Rett til rom / 05
Studene Utstillinger / Konkurranser / Nasjonale prosjekter / 06
Tomrom / 08
Uten mennesker / 12
Byen som lekeplass / 18
Halvtomt. Halvefullt. / 23
Grønne pirater / 24
Skikkelig slum / 26
Det tomme lerretet / 32
Å bygge i byen / 36
Ballonger og pene mennesker / 40
Kvinnen i rommet / 42
Helvetes høyt, og formidabelt forglemmelig / 44
Tomelom romtom / 46
Trivelige torvet / 47
INNHOLD
oppdateringer
leder
kommentar
reportasje
kommentar
artikkel
omtale
artikkel
reportasje
fotoreportasje
kommentar
artikkel
illustrasjonsreportasjon
kranglekroken
fjerneverdig
Forside
Sara Solana
LEDER 05
maria wylleransvarlig redaktør
0,06 m3
leder
Jeg opptar 0.06 m3. Uansett hvor jeg er, er det altså
0.06 m3 med tomrom som må vike for min tilstede-
værelse. Jeg liker ikke å oppholde meg i rom som er
akkurat 0.06 m3 store, selv om jeg teknisk sett hadde
fått plass, så lenge rommet hadde fulgt min fasong. Det
er opplagt, vi liker å ha litt rom rundt oss.
Noen drømmer om å bo i minimalistiske hus der de
selv kan oppta all plassen beregnet på møbler, andre
drømmer om nedlagte fabrikker med så mye takhøyde
at man fint kan ha en hundre år gammel furu til juletre.
Det er en torturmetode som går ut på å være i et rom
med akkurat litt for lite plass til at en kan strekke seg ut.
Da jeg var på hybeljakt ergret jeg meg over at det ikke
var oppgitt volum i boligbeskrivelsen. Jeg ville vite hvor
mye luft mellom vegger, gulv og tak jeg fikk med på
kjøpet. Jeg ville vite hvor mye plass kroppen min – ikke
bare føttene – hadde til rådighet.
Jeg mistenker at mange av dagens boligbygg berøver
oss for tomrom. Jeg mistenker at differansen mellom
brutto og netto areal i nye bygg stadig blir mindre,
samtidig som vi får flere saker som må å gjemmes bort
i for eksempel et innebygd skap. Jeg mistenker at leve-
kvaliteten i disse nybyggene er lavere enn i eldre bygg.
Selv vil jeg heller bo i en eldre bygård fremfor en ny, og
dette har ingenting med sentimentalitet å gjøre. Kun det
at rommene i eldre bygårder ofte har god takhøyde og
plass til å lage noe annet enn Fjordland på kjøkkenet.
Gode rom lar en puste, gode rom gir rom for tomrom.
Tomrom er mulighet. Mulighet til å strekke seg, mulig-
het til å skifte form, mulighet til å vokse. For meg
ligger det livskvalitet i tomrom. Tomrom burde være
en menneskerett.
john tenniel, alice’s adventures in wonderland (1898)
UTSTILLINGER / KONKURRANSER / NASJONALE PROSJEKTER
oppdateringer
06 TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S. 6–7
tekst/ hanna malene lindberg, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
og ingeborg stavdal, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
UTSTILLINGER
oslove gjennom historien Bymuseet vil opplyse om den
mangfoldige storbyens historie.
Her finnes modeller, malerier,
gjenstander og fotografier fra
ny og gammel tid. Kanskje vil
du få svar på spørsmål om byen
du ikke visste du hadde.
18. novemberBymuseet i frognerparken (oslo).
tegnebiennalen i oslo Kunsthall Oslo
inviterer til kunstutstilling i sju ulike lokaler rundt
om i byen. Dette blir den første biennalen med
egen kurator. Årets tema er Hvordan fremtiden
former fortiden.
10. okt.–23. nov.kunsthalloslo.no (oslo).
carl-viggo hølmebakk, crematory and admin. building, 2010–2011
18. okt.–9. nov.trøndelag senter for samtidskunst (trondheim).
det beste av trøndelag Trøndelagsutstillingen er
en årlig landsdelsutstilling for billedkunst. Den arrangeres
av Trøndelag Bildende Kunstnere (tbk) og administre-
res av Trøndelag Senter for Samtidskunst (tssk). Med
5 inviterte kunstnere og 13 som har kommet gjennom
juryeringens nåløye blir det ikke ensformig. Utstillingen
står til 9. november.
charlotte rostad
sissel ødegaard, oslomuseum.no
charlotte rostad
OPPDATERINGER 07
KONKURRANSER
NASJONALE PROSJEKTER
21. novemberdrawingoftheyear.aarch.dk
har du årets tegning? Aarhus arkitektskole, sch-
midt hammer lassen architects, vola og Statens Kunstfond
i Danmark samarbeider om konkurransen «Drawing of the
Year 2014» og inviterer arkitekturstudenter fra hele verden til
å sende inn sitt bidrag. Årets tema er Transformation Through
Architecture, og de ønsker seg tegninger som belyser arkitek-
turens ambisjon om å ta del i forandringen av samfunnet – i
alle skalaer. Vinneren får den nette sum av 5000 euro. Frist
for innsending er 21. november.
nobelpris for orienteringsevne Ekteparet Moser har fått Nobelprisen i
medisin for sitt arbeid med å kartlegge
hvordan stedssansen virker. Svaret på god
og dårlig retningssans ligger i gridcellen,
en liten nervecelle du har i hjernen. Her
har vi vårt eget koordinatsystem, som
hjernen bruker til å lage kart over alle
stedene du beveger deg. I 2008 sa Edvard
Moser til Morgenbladet at all menneskelig
aktivitet kan kartlegges:
– Vi kan i prinsippet finne ut alt. Jeg sier
ikke dermed at det er en enkel oppgave.
Men jeg har vanskelig for å forestille
meg at det såkalt ukjente benytter andre
regler enn de fysiske lover vi kjenner til.
Det klassiske skillet fra filosofien mellom
en materiell og en ikke-materiell verden,
er fremmed for meg, sier Moser.
Så kanskje er gridmodellen du jobber
med på dataen tettere opp mot virkelig-
heten enn du aner.
hav i grenseløs skjønnhet og norsk livsrom I 2017 får Norge sedler med nytt
design. Si farvel til portett av kjente landsmenn
og ønsk velkommen til to tolkninger av temaet
hav. Sedlene vil utvikles på grunnlag av to for-
slag: Det norske livsrommet av The Metric System
og Terje Tønnessen vil prege forsiden med en
typisk vikingbåt, mens den pikselerte baksiden
blir laget av Snøhetta, og heter Grensenes skjønn-
het. Livsrom og skjønnhet kan altså rommes i
Seddellandskapet. Vi får håpe Finans Norge
ikke plutselig får gjennomslag for et kontantfritt
Norge innen 2020.
gabriel mu
noz m
oreno, spain
norges-ban
k.no
TOMROM
tekst/ alice lødemel sandberg, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
kommentar
[ ]
08 TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S. 08–11
Hva er tomrom?
Tomrom.
Tom rom.
Tomt rom.
Tomt.
Empty.
Null.
TOMROM 09
Tomrom er void.
Er tomrom også gap? Hva med space? Space vs.
place? Space er frihet til å gjøre det du vil.
Vi trenger space. Space er rom.
Arkitekten elsker rom, å skape rom, gode rom,
spennende rom. Rom vil vi ha.
Void er fravær. Noe vi ikke vil ha? Må void eksistere
for at space skal kunne eksistere? Er void det ikke-
eksisterende, det ugyldige.
Hva med voidets romlighet? Har voidets romlighet
potensiale til å være noe mer enn space og form?
Er voidet der hvor det
uventede
skjer.
Tomrom gir rom for det uventede, noe udefinert.
[ ]u
10 ALICE LØDEMEL SANDBERG
Fyller mennesker rommet med mening? Er space tomrom
med mening? Er void tomrom uten mening? Er tomrom
rom uten mening? Kan noe annet enn mennesker gi rom-
met mening? Er mennesker
mening? Må tomrommene
bety noe for noen? Er de da
ikke tomrom likevel? Går de
fra å være void til å bli space?
Hva med følel- sen av tomrom?
Void i mennesket. Å mangle noe, eller noen. Fravær
av noe som burde vært. Noen som var. Savn. Å føle
tomrom. Å fylle det med noe nytt og meningsfullt.
Må det fylles på nytt? Oppstår kun tomrommet når
det har vært noe der før som blir borte? Hvis tom-
rommet mangler noe, kan det fylles med noe?
Ønsker tomrommet å fylles igjen eller være tomt?
Hva med tomrom i byen? Hvor er tomrommene
i byen? Hva er tomrom i arkitektur? Er det gap?
Glemte tomter?
Tomme plasser?
Døde rom?
Luft?
Det ubygde?
Det ubrukte?
Det menneskeløse?
Kan tomrom i byen være positivt? Er tomrommene
gode steder? Fine steder? Pauser i byen.
Hvorfor vil arkitekten fylle tomrommene? Er tom-
rommene i byen ubrukt potensiale? Er det steder
uten funksjon? Blir tomrommene ikke brukt i dag?
Blir de brukt som tomrom? Har de potensiale?
Bør de beholdes? Hva er forskjellen på de som bør
beholdes og de som ikke bør beholdes? Hvilke skal vi
beholde og hvilke skal vi fylle?
Hva skal tomrommene fylles med?
TOMROM 11
Hva mener ikke-arkitektene? Oppfatter de tomrom
som noe annet? Definerer de det som noe annet?
Vil de heller fjerne eller beholde tomrommene?
Kanskje er det de selvgrodde tomrommene ikke-
arkitektene elsker mest?
Plasser er tomme rom.
Tomrom.
Men de er tenkt, og derfor vil vi ha dem? Er de
velkomne om vi skaper dem? Er de mindre tomme
enn de selvgrodde tomrommene?
Hva hvis du ‘copy-paste’er inn et barn med bal-
long? Hvor mange barn med ballong trenger du
for at plassen ikke skal se tom ut? Er det realistisk
at så mange barn med ballong vil bruke den
plassen når den er bygd?
Har du kanskje skapt et tomrom?
Hva sier du tomrom?
Savner du noe eller noen?
Ønsker du å bli fylt?
Med hva?
Med arkitektur?
Eller med mennesker?
|Vil du tettes?|
Med mening eller form?
Med rom?
Hvis du gjør det, slutter jeg å eksistere.
Er det dét du vil?
UTEN MENNESKER
12 TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S. 12–17
tekst og foto/ sara solana, kunstner og fotograf, [email protected]
fotoreportasje
uten salt. alkoholfritt. uten sukker. økologisk. uten fett.
lett by.
UTEN MENNESKER 13
14 SARA SOLANA
UTEN MENNESKER 15
16 TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S. 12–17
Bildeforklaring
1. Leangen idrettspark
2. Elgeseter gate 21 P-hus
3. Bunker på Leira
4–5. Nortura og Gildes gamle kontorer
6. Leangen idrettspark
UTEN MENNESKER 17
18 TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S.18–22
tekst/ ingeborg stavdal, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
foto/ hanne dahl geving, fotograf, [email protected]
BYEN SOM LEKEPLASS
reportasje
skaterne er de som ruler
Det tar 20 minutter for meg å gå til skolen. I luftlinje
hadde det tatt meg halvparten av tiden, men jeg lar meg
kue av byens elementer og inndelinger. Som fotgjenger er
jeg ufri. Hva skjer når man bryter bevegelsesmønstrene
som kreves av byens utforming?
fange I byen finnes de som utfordrer det
ufrie, og leter etter andre måter å komme seg fram
på. Ved hjelp av brett med hjul, finner skatere
alternative bevegelseslinjer. Skateboardet er et frem-
komstmiddel veiene ikke er designet for. Skatere
er hverken fotgjengere eller syklister, og ingen har
invitert dem til å ta del i bybildet. Dette utfordrer
skateren til selv å finne utilsiktede muligheter i
bylandskapet. Man bruker arkitekturen til noe annet
enn det den er ment for. Funksjonalistene mente
at «form følger funksjon». Men for skating er det
omvendt. Funksjonen følger formen. Et gelender
brukes på en ny måte, og blir en skatespot. Tar man
en titt på en hvilken som helst skatepark, ser man
ordlisteskating: Å bruke et rullebrett som framkomstmiddel eller leketøy
skatespot: Sted med kvaliteter som muliggjør skating
skatestopper: Elementer hvis funksjon er å umuliggjøre skating
grind: Et type triks som går ut på å hoppe opp og skli bortover
kanter eller gelendere
fragmenter av former som er tatt ut av sin opprinne-
lige sammenheng i byrommet og omkomponert til
skateobjekter. Det blir en slags imitasjon av byen, en
optimal mikroby for skating.
byråkrat Skatere tar lite plass i bybildet, men
går man forbi trappa utenfor Oslo Rådhus vil man
høre lyden av grinding fra en rullende gjeng på brett.
Rådhusplassen har vært Oslos hotteste skatespot
siden forbudet mot skating ble opphevet i 1989,
og skaterene fikk ta tilbake gata, etter tolv år i eksil.
Begrunnelsen for kriminaliseringen av skating var
rapporter fra usa om at det førte til mye skader.
Kriminaliseringen bidro videre til et pøbelstempel
som vedvarte lenge etter lovopphevelsen. Nå er 25
år gått, og mye har skjedd. Skatenettstedet Tacky.no
annonserte nylig at Oslo byråd for første gang har
vedtatt en helhetlig plan for en skatetilpasset hoved-
stad. Slik har de lagt fram vedtaket: «Byrådet ønsker
å legge til rette for at alle skatere, uavhengig av nivå
og gren, skal ha et godt helårstilbud for sin aktivitet.
Fremtidig byutvikling kan bidra til å legge til rette for
store og små anlegg.» I planen er det lagt opp til flere
nye skatehaller, men det mest oppsiktsvekkende er
kanskje at «det skal legges til rette for nye skate-
spots gjennom bevisst materialvalg som granitt og
betong.» At skatevennlige elementer integreres i det u
BYEN SOM LEKEPLASS 19
urbane rom med overlegg har aldri hendt før, men
er skaterne fornøyde av den grunn? Mister skatingen
litt av sjela ved at det tilrettelegges for å skate der det
tidligere ikke var ment?
fiende Implisitt i Oslo byråds nye vedtek-
ter ligger en vennligere holdning til skating som
aktivitet, hvilket skulle tilsi en marginalisering av
skatestoppers. De har ofte form som metallknotter
og er å finne på gelendere og andre kanter på offent-
lig og privat bebyggelse. Formålet er å forhindre
skateaktivitet. Denne typen inngrep i bybildet har
fått betegnelsen fiendtlig arkitektur1. I sommer skrev
The Guardian om pigger som ble satt opp utenfor en
leilighetsblokk i London for at hjemløse ikke skulle
sove der. Kort tid etter ble Londons gater fylt med
benker av materiale og form som, i tillegg til å være
graffittiresistent, gjør dem umulige å hverken skate
eller ligge på. Dette er et tydelig tegn på en konsen-
sus i designprosessen om at arkitekturen ikke skal
være for alle. Lokale skatere reagerte med frustra-
sjon: «So it's ok, for example, to sit around as long
as you are in a café or in a designated place where
certain restful activities such as drinking a frappu-
cino should take place but not activities like busking,
protesting or skateboarding. It's what some call the
'mallification' of public space, where everything
becomes like a shopping mall.»
venn I motsetning til London har Barcelona
en annen tilnærming til pøblene på hjul. En av
verdens mest kjente skatespots ligger ved macba,
Museu d'Art Contemporani de Barcelona. Plassen
utenfor museet er alltid full av skatere, og kan ansees
å være Rådhusplassens katalanske ekvivalent. Dette
preger stedet mer enn kunstmuseet, vil mange
hevde. Det var lenge en konflikt mellom skaterne og
museumsledelsen. Det er nå inngått et kompromiss
med et avgrenset område for skatere som er skjermet
«Skatere er hverken fotgjengere eller syklister, og ingen har invitert dem til
å ta del i bybildet.»
20 INGEBORG STAVDAL
«Dette er et tydelig tegn på konsensus tidlig i en designprosess om at arkitekturen ikke skal være for alle»
BYEN SOM LEKEPLASS 21
fra museets hovedinngang, som gir god plass til
begge aktiviteter. Etter å selv ha besøkt stedet får jeg
inntrykk av at begge kunstformer lever i symbiose.
Plassen er full av liv selv etter museets stengetid.
Da operaen i Bjørvika skulle bygges var det mye
spekulasjon om hvorvidt det offentlige rommet på
taket skulle være tilpasset skatere. Snøhetta-arkitekt
Simon Ewings utalte at de hadde vært i dialog med
skatere for å optimalisere for slik bruk. I a-magasinet
ble Snøhetta-arkitektene avbildet skatende mellom
kaffemaskinen og tegnebordet på Vippetangen. Et
steinkast unna, på operataket, blir man dog møtt
med et skilt som sier «skating forbudt».
fremmed Tøffe Rockheim er Pir 11 sitt
forsøk på å sprite opp kulturlivet på Brattørkaia i
Trondheim. Arkitektkontoret Agraff hadde ansvaret
for utformingen av plassen utenfor. Det virker som at
ideen var å gjøre den like interaktiv som utstillingene
inne, i form av en bmx- og skatepark. Men prosjektet
«Aha > Minor Square, Major Sky» får ikke toppka-
rakter hos skaterne, til tross for hederlig omtale i
Statens Byggeskikkpris. Slik ble de rost opp i skyene:
«Forplassen til Rockheim representerer en drastisk,
robust og samtidig elegant og leken urban land-
skapsarkitektur som tydelig plasserer seg i sin tid og
kontekst.» Ironisk nok er ikke materialene egnet til
skating. De røde plastbenkene av aluminiumbeslag
egner seg ikke til grinding/skating da det er av mykt
metall. I tillegg er betongunderlaget for grovt for små
skateboardhjul. Dette er et eksempel på at form defi-
nitivt ikke følger funksjon, og tyder på et halvhjertet
forsøk på å forstå målgruppen.
pioneer Milton Arellano er en skateentusiast
som bor i La Paz i Bolivia. Han ble nettopp ferdig
med byggingen av en skatepark i byen som ligger
3600 meter over havet. Han forteller litt om
prosessen: u
Fotnote
1. The Guardian.com, 2014. Anti homeless spikes hostile architecture. http://
www.theguardian.com/artanddesign/2014/jun/13/anti-homeless-spikes-hostile-
architecture, 21.09.2014.
Kilder
1. Uptownskateschool.com, 2008. New York city skateboarding laws. http://www.
uptownskateschool.com/2008/08/new-york-city-skateboarding-laws, 21.09.2014.
2. Streetisculture.com, 2013. History of skateboarding. http://streetisculture.
com/2013/11/history-of-skateboarding, 20.09.2014.
3. Tacky.no. Skateboard article. http://www.tacky.no/skateboard/article/?id=135574,
21.09.2014.
4. Archdaily.com. Why skateboarding matters to architecture. http://www.
archdaily.com/246526/why-skateboarding-matters-to-architecture, 21.09.2014.
5. Loudpapermag.com. A skateboarders guide to architecture or an architects guide
to skateborading. http://www.loudpapermag.com/articles/a-skateboarders-guide-
to-architecture-or-an-architects-guide-to-skateboarding, 21.09.2014.
6. Indiegogo.com. Pura pura skatepark community center bolivia. https://www.
indiegogo.com/projects/pura-pura-skatepark-community-center-bolivia, 20.09.2014.
«Jeg følte en trang til å uttrykke mine meninger
rundt de grusomme forsøkene på skaterela-
terte konstruksjoner i byen. Jeg deltok på møter
om ungdomsrettet byplanlegging for de neste
20–40 årene. Som eneste ekspert på feltet tok jeg
ansvaret for å overbevise ledelsen til å investere
penger i et skateparkprosjekt. Det var viktig for
meg at skatere skulle ha vetorett i spørsmål om
design og konstruksjonsteknikker gjennom hele
byggeprossessen.»
I utformingen av skateparken utenfor Rockheim
skjedde ikke dette. Hvis planen fra Oslo byråd skal
lykkes må de ha en god dialog med skaterne.
arkitekt Når han blir spurt om skaterens
forhold til byen, svarer Milton Arellano:
«Skatere har alltid skannet og tolket det urbane
miljøet rundt seg med sultne øyne, mens de ser
for seg et spøkelse som skater på alt. Konstant
med tanker om hvordan de kan navigere fritt og
kreativt gjennom byen. Jeg ville forestilt meg at
det er på samme måte en konseptuell kunstner
rekontekstualiserer sine omgivelser basert på et
unikt syn, som redefinerer objekter og landskap,
ved å viske ut den originale hensikten og pålegge
en ny. Slik skaper man et nytt forhold mellom
objekt, rom og bruker.»
Skateren analyserer sine omgivelser og lar seg
diktere av byrommet på en høyst bevisst måte. Slik
er han ikke så ulik arkitekten. Den største forskjellen
er kanskje at arkitekten ser oppover, mens skateren
er mer opptatt av det horisontale aspektet av rommet
rundt seg. Det oppstår en skepsis til arkitekten når
det blir et misforhold mellom oppgave og resultat.
Arkitekten skal tilfredsstille ønsker, men også tilføre
det uventede. Av og til må arkitekten innse at han
ikke alltid vet. Arkitekturen åpner og inviterer, men
kanskje den først og fremst avgrenser. Vi trenger
krefter som bryter disse grensene.
22 TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S.18–22
tekst/ magnus knutsson, arkitektstudent, ntnu, [email protected]/ matilde pernille aamodt, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
alt i byen som ikke er bebyggelse, er rom.
Gatene, plassene og parkene utgjør rommene vi beveger
oss igjennom og oppholder oss i. De er byens blodårer.
Uten dem blir bylivet ulevelig. Vi anser bebyggelsen som
blokader som hindrer vår frie utfoldelse. Massene kveler
oss, tenker vi. Der massene er klaustrofobiske fremstår
rommene som stimulerende. Rommene legger til rette
for at vi kan ta alle sansene våre i bruk. Uten rom er vi
verken i stand til å puste eller tenke.
Selv om rommene fremstår som fysisk tomme, har
de likevel et innhold. Rom innehar en karakter som
vekker ulike sinnsstemninger hos de som beveger
seg gjennom dem. Idet rommet lykkes i å kommu-
nisere med mennesket, vekker det en bevissthet av
tilstedeværelse. Det fungerer som en plattform for
kommunikasjon mennesker imellom. Inntrykkene
de påfører oss, gjør at vi fyller rommene med
mening.
Som alle gode ting har rommene en bakside.
Rommet står aldri alene, men må leses ut fra til-
støtende rom og masse. Vi har på et punkt oversett
at bebyggelsen ikke utelukkende er kvelende. Den
kan i like stor grad fremstå som en omfavnelse av
rommet. Begge utgjør deler av en større bystruktur.
Når vi i byene våre pøser på med rom overalt mister
de sin hensikt. I redsel for at vi skal fremmedgjø-
res i massenes skygger skaper vi så mange og så
store rom at vi ikke klarer å fylle dem med innhold.
Strukturen går i oppløsning – det oppstår tomrom.
Tomrommet er så blottet for innhold at det ikke
klarer å kommunisere med oss. Der føler vi oss like
fremmedgjorte som i bebyggelsens skygger. I tom-
rommet er vi verken i stand til å puste eller tenke.
Vår eneste tanke er å komme oss raskest mulig ut.
Det fungerer utelukkende som en gjennomfartsåre
som mennesket tar i bruk i søken etter rom der det
er sanselige inntrykk å oppdrive.
Vi har på et punkt oversett at bebyggelsen ikke utelukkende er kvelende.
HALVTOMT. HALVFULLT.
kommentar
HALVTOMT. HALVFULLT. 23
GRØNNE PIRATER
tekst/ tora vollset, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
foto/ william fairminer, arkitekt, [email protected]
artikkel
å plante i asfaltjungelen
Det gir en egen tilhørighet til byen man bor i å ha endret
litt på bybildet, å ha startet en utvikling på sin egen
måte. Du planter et frø på et gatehjørne og ser det vokse
dag for dag til en tulipan, et tre, en potetplante eller en
bringebærbusk. Guerilla gardening, eller piratplanting
på norsk, er å plante på jord som du lovlig sett ikke har
rettigheter til. Som oftest offentlig eiendom, men også
vanskjøttede private hageflekker. Det er et fenomen som
har spredd seg til nesten hele verden, og som for lengst har
kommet til Norge. I Oslo har det de siste årene dukket
opp flere blomsterbed på uventede steder, og i Trondheim
finnes det også piratplantere. De har blant annet
sørget for en og annen rød tulipan langs husrekkene på
Bakklandet.
estetikere og aksjonister Piratplanterne
reagerer på myndighetenes forvaltning av byrom:
Grønne lunger forsvinner og matproduksjon blir sta-
dig fjernere fra folks hverdag. Vi lever liv isolert fra
naturen, og piratplanterne vil gi oss plantene tilbake.
Noen piratplantere utfører plantingen i skjul av nat-
tens mulm og mørke, mens andre arrangerer store,
synlige aksjoner. Generelt sett kan en dele piratplan-
terne i to grupper: De som synes byen ser grå ut
og ønsker å legge til farge og liv, og de som ønsker å
sende et signal til makthaverne om at noe er galt med
måten vi bygger byene våre på.
blomster overalt? Innenfor grafitti finnes det
ulike utøvere. For å generalisere: Det finnes grafit-
tikunstnere som har et budskap og noe de ønsker å
fortelle gjennom kunsten de maler på andres vegger,
de ønsker å forskjønne og provosere i byrommene.
Men så finnes også taggerne, personer som drives
av markeringsbehov, spenningen ved å bryte loven,
imaget som følger med taggerstemplet. Det er mulig å
tenke seg at det finnes taggere også innenfor pirat-
plantingen. De tenker ikke så nøye over plantenes rela-
sjon til stedet de står på og hvor i byen plantene trengs
mest, de tar ikke ansvar for plantene etter de er satt ut
og plantene står og visner. De skjemmer heller enn å
pynte. Piratplantingens taggere tenker ikke over at en
gulrot plantet i en rundkjøring kan skades av eksos
og ikke være spiselig. Piratplantere flest er kanskje
mer idealistiske enn en del taggere, men det kan ikke
utelukkes at også planteaktiviteter drives av et image-
jag. Det er ikke til å stikke under stol at det følger et
miljøvennlig blomsterbarnstempel med piratplanting.
24 TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S.24–25
Det er mulig å tenke seg at det finnes taggere også innenfor piratplantingen.
piratplanterne i oslo kommune Thereses
gate er en handlegate ved Bislet i Oslo. Der har
det de siste månedene skjedd store endringer.
Parkeringsplassene på sidene av veien er fjernet for
å lette fremkomsten for trikk, og kommunen har
startet opp prosjektet Sceneskift: Thereses gate, der
målet er å «teste ut alternativ bruk for de frigitte
arealene i gata». Dette skal gjøres ved å gjennom-
føre «en rekke tiltak av temporær art». Et av disse
tiltakene var 104 blomsterpotter plassert utover
området der bilene tidligere stod parkert. Et annet er
en natursti som studenter ved aho har jobbet med.
Naturstien er bygget opp i en tjærebredd kasse fylt
med lyng, mose og små trær. Sceneskift: Thereses gate
er et prosjekt satt i gang av Oslo kommune, og det
har fått blandet mottakelse. En del mener at kom-
munen har vært ute og piratplantet uten at de som
bruker gata har fått være med i avgjørelsen om hva
som skal skje. Kommunen har plantet på steder der
beboerne i området føler de ikke har hatt rett til det.
Fjerningen av parkeringsplassene har ført til at flere
av gatas spesialforretninger har falt i omsetning, og
det snakkes mye om at noen blomsterpotter ikke
kan snu den utviklingen.
positive planter Uansett hvor fin naturstien i
Thereses gate er å se på, hindrer den byens beboere i
å bruke gata på den måten de ønsker, og kanskje har
tiltakene allerede ført til mindre mennesketrafikk i
området. Det viser at det finnes situasjoner der det
ikke nødvendigvis skal fylles opp med planter. En
tom og grå parkeringsplass skal få lov til å være tom
fordi tomheten fyller en funksjon, og en by trenger
gjennomfartsårer i tillegg til steder å oppholde seg
og nyte synet av et blomsterbed. En og annen busk
i veikanten er ikke nødvendigvis en forbedring.
Skillet mellom gress og ugress avhenger ikke kun
av art, men også plassering, mengde, vedlikehold
og kontekst. Piratplanternes utfordring er å se hvor
plantene kan gjøre en positiv forskjell, og på hvilken
måte de kan gjøre det. Disse stedene finnes i bøtter
og spann, og forskjellen planteliv kan gjøre der er
enorm.
GRØNNE PIRATER 25
26 TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S. 26–31
Alene i et stort rom.
Stor i et lite rom.
Mange i et mellomrom.
Uten oss er det tomt rom.
27
28 MARI SYNNØVE O. GJERTSEN
29
30 TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S. 26–31
31
illustrasjon/ mari sunnøve o. gjertsen, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
DET TOMME LERRETET
tekst/ elin stømner, kunsthistoriestudent, ntnu, [email protected]
foto/ san francisco museum of modern art, sfmoma.org og guggenheim, guggenheim.org
artikkel
robert rauschenbergs white paintings
Da Robert Rauschenberg stilte ut sine White Paintings
i 1953 skapte det forvirring blant kunstpublikummet.
De helt hvite maleriene brøt mot tidens kunstkonvensjo-
ner på flere måter, blant annet ved at de tilsynelatende
manglet innhold og ikke viste til den håndverksmessige
kvaliteten kunsten ifølge tradisjonen skulle inneha, men
i stedet konfronterte betrakteren med en ren og glatt
overflate rensket for billedlige elementer.
Etter andre verdenskrig gjorde tilstrømningen av
europeiske krigsflyktninger at sentrum for kunst og
kultur for første gang ble etablert i usa, nærmere
bestemt i New York. Innen malerkunsten dominerte
den abstrakte ekspresjonismen, tydelig influert av
europeiske stiler som ekspresjonismen og surrealis-
men. De fremste aktørene var blant andre Jackson
Pollock, Willem de Kooning og Mark Rothko, hyllet
av både publikum og kritikere for sine fargesterke og
ekspressive malerier med minimale antydninger til
illusjon og figurasjon. Den toneangivende kunst-
kritikeren Clement Greenberg fant den abstrakte
ekspresjonismen som et prakteksempel på den
modernistiske utviklingen, der indre spenninger
mellom form og innhold drev maleriet mot et flatere
og mer selvrefleksivt uttrykk. Han så den modernis-
tiske kunsten som uttrykk for mediespesifisitet, der
enhver kunstform skulle dyrke sitt eget medium og
dettes særpreg. Innen maleriet var dette den todi-
mensjonale flaten, og med sine nonfigurative og dek-
kende malerier uten dybdeillusjon ble den abstrakte
ekspresjonismen det ypperste innen modernistisk
kunst så langt1.
Den unge Robert Rauschenberg stilte i 1953 ut
noen verk som brøt sterkt med samtidens konven-
sjoner. Her presenterte han blant annet White
Paintings, som ikke kunne vise til den autentiske og
ekspressive spontaniteten de abstrakte ekspresjo-
nistene viste i sine malerier. De hvite maleriene var
nettopp det, lerret malt hvite med en glatt og jevn
overflate uten antydninger til penselstrøk, linjer og
illusoriske elementer. Maleriene var satt sammen av
flere paneler med lik form og størrelse, hengt opp
i symmetriske og ryddige konstellasjoner. White
Paintings er slik ikke ett enkeltstående verk, men
en betegnelse på flere mulige sammensetninger av
hvite malerier av Rauschenberg i denne perioden.
fravær av elementer Monokrome malerier
var ikke noe nytt innen kunsten. Gjennom hele
første halvdel av 1900-tallet hadde forskjellige
kunstnere eksperimentert med billedflaten og dens
innhold, og fjernet flere og flere tradisjonelle male-
riske elementer for å finne fram til et nytt uttrykk.
Allerede i 1918 hadde Kazimir Malevitch malt White
32 TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S. 32–35
on White, et hvitt, kvadratisk maleri med et kvadrat
i en annen vinkel malt oppå i en annen nyanse
hvitt. Også amerikanske kunstnere samtidige med
Rauschenberg malte monokromer eller malerier
med få farger der figurasjon og billedlige elemen-
ter var utelatt, som for eksempel Barnett Newman
med sine zips og Mark Rothkos color field-malerier. I
motsetning til Rauschenbergs malerier ble disse ofte
fulgt av en skriftlig forklaring fra kunstneren der de i
halvreligiøse og metafysiske termer ble forklart som
endepunktet eller begynnelsen av selve maleriets
historie. Det kan virke som at jo mindre kunstnerne
velger å male inn i bildet, desto mer finner de det
nødvendig en skriftlig dokumentasjon ved siden av.
Robert Rauschenberg var fåmælt rundt sine hvite
lerreter, og det lille som er uttalt er å finne i korte
setninger her og der i brev sendt til gallerister og
kolleger.
Rauschenbergs utstilling ble møtt med spredte
reaksjoner. Noen så på Rauschenbergs kunst som
rent dada-oppgulp og mente det var et destruktivt
og nihilistisk framstøt mot kunstverdenen. De
fleste så på de hvite lerretene som en vits. Heller
ikke Greenberg syntes White Paintings hadde
noe for seg. Han unnlot å kommentere utstil-
lingen frem til en artikkel flere år senere, der han
skrev at Rauschenbergs hvite lerreter rett og slett
var dårlig kunst2. Selv om maleriets mål ifølge
Greenbergs modernismeteori var å være mest
mulig konsentrert om flaten, var det ikke nok bare
å spenne opp et hvitt lerret. For at det skulle være
god kunst måtte det inneholde en viss grad av illu-
sjon, så lenge det ikke ga hentydninger til romlig
illusjon. De fleste avfeide slik Rauschenbergs
hvite lerreter som umodne og useriøse, som
noe som ikke helt passet inn noen steder.
Andre så på de hvite lerretene som et etterlengtet
og nødvendig tilskudd i en tid der det meste allerede
hadde blitt gjort innen maleriet, og så de hvite
lerretene som et nødvendig og frigjørende steg for
å få i gang kreativiteten innen kunsten igjen. Den
samtidige kunstneren Allan Kaprow var henrykt
etter å ha sett de hvite maleriene. Han mente den
abstrakte ekspresjonismen hadde tømt maleriet
for muligheter. Det meste var allerede blitt gjort,
maleriet hadde blitt dratt til sin ytterste grense og
Kaprow hevdet framtidig malerkunst ikke kunne
bli noe annet enn halvdårlige etterligninger av det
som allerede var blitt gjort. De hvite maleriene virket
frigjørende og framtidsrettede, skrev Kaprow i et
essay om eksperimentell kunst, og pekte fram mot
et uunngåelig sammenbrudd av de kunstneriske
konvensjoner og grensene mellom de forskjellige
kunstformer3. Kaprow ble senere kjent for sine u
DET TOMME LERRETET 33
happenings og miljøer, som gjerne blir sett som
opptakten til installasjonskunst og performance
som utover 60-tallet ble mer og mer anerkjente
og velbrukte uttrykksformer innen kunsten.
samspill mellom verk og betrakter Hvordan skal betrakteren forholde seg til et til-
synelatende tomt kunstverk, der det ikke finnes
noen spor etter hverken kunstneren eller billedlige
elementer? De fraværende interne spenningene
og innholdet i maleriene gjør at omgivelsene og de
eksterne elementene blir ekstra tydelige. Slik vil
lys, skygger og små partikler kunne bli synlige på
billedflaten, og bidra til å påvirke maleriets karak-
ter. Dette tilfører lerretene temporale og flyktige
aspekter, og gjør at verket er under konstant forand-
ring. Meningsdannelsen blir en stadig pågående
og uuttømmelig prosess. Som en følge av dette er
det ikke opp til kunstneren hva utfallet blir, siden
omgivelsene og deres påvirkning ikke kan forutses.
Rauschenberg har ikke distansert seg fra sitt eget
verk bare ved å la være å male inn spesifikke elemen-
ter, men også ved å slippe kontrollen over hvordan
det oppleves i etterkant.
Umberto Eco skriver i Poetics of the Open Work om
hvordan kunsten til all tid reflekterer verdenssynet
for øvrig i samfunnet, og hvordan nyere tendenser
innen både kunst og vitenskap i større grad favner
om det usikre og tilfeldige. Selv om han her foku-
serer mest på musikk, drar han også paralleller til
andre kunstformer som maleri og litteratur. Poenget
hans er at komponister i den siste tiden har latt den
enkelte utøver bestemme sluttformen på stykket i
større grad, ved at komponisten i stedet for å fiksere
et ferdig stykke med nøye angitte toneverdier og
rekkefølge på de ulike satsene, gir fra seg et utgangs-
punkt eller en slags veiledning til hvordan stykket
skal framføres. Stykkets karakter blir ikke avgjort av
hvordan komponisten velger å sette det sammen,
men av hvordan utøveren velger å framføre det – og
at dette kan være vidt forskjellig fra gang til gang.
kontinuerlig meningsdannelse De åpne
kunstverkene får nærmest uendelige muligheter i
fremtreden og tolkning. Den tilsynelatende tom-
heten de hvite lerretene eller stillheten gir blir et
mulighetsrom som ikke setter begrensninger for
hva som kan legges i verket. Det avgjørende blir
ikke verkets interne innhold og samspillet mellom
de billedlige elementene, men samspillet mellom
verk og betrakter, påvirket av de eksterne fakto-
rene. De hvite lerretene kan være meditative rom,
avspeilinger av omgivelsene, et rom for betrakteren
å projisere sine tanker og følelser, eller nesten hva
34 ELIN STØMNER
Litteratur
1. Barthes R. (1994). Forfatterens død, s. 49–54. I: R. Barthes I tegnets
tid – Utvalgte artikler og essays. Oslo: Pax
2. Eco U. (2004). The Poetics of the open Work, s. 167–175. I: C. Cox og D.
Warner (red.) Audio Culture – Readings in Modern Music. London: Continuum
3. Greenberg C. (2004). Den modernistiske kunsten. Oslo: Pax
4. Joseph B. W. (2000). White on White, Critical Inquiry 27, s. 90–121
5. Kaprow A. (2003). Experimental Art, s. 66–80. I: A. Kaprow Essays
on the Blurring of Art and Life. Los Angeles: University of California Press
Fotnoter
Kreditering
1. Installation view of Robert Rauschenberg’s White Painting [three panel]
(1951). Photo: Dorothy Zeidman, 1991, courtesy the Robert Rauschenberg
Foundation; ©Robert Rauschenberg Foundation / Licensed by vaga, New
York, ny.
2. White Painting [seven panel], 1951. Collection of the artist.
3. Rauschenberg, White Painting [three panel], 1951; Collection sfmoma,
©Robert Rauschenberg Foundation / Licensed by vaga, New York, ny;
photo: Ben Blackwell
som helst. Fraværet av narrativ og kompositoriske
elementer skaper et rom som kan fylles på ny og på
ny. Meningsskapelsen blir forskjøvet fra kunstne-
ren til betrakteren. Dette er også i tråd med nyere
tolkningstradisjoner der verket ikke lenger skal
leses i lys av kunstneren og dennes biografi, men
som et frittstående og uavhengig verk som står i
et relasjonelt forhold til betrakter. Roland Barthes
skriver i Forfatterens død at forfatteren som sådan er
en konstruksjon, og å lese en tekst i lys av opphavs-
mannen bare vil begrense dens muligheter. Teksten
er i stadig flyt, og en endelig mening eksisterer ikke.
Den meningen som kan finnes er den som skapes
hos mottageren i møte med teksten og ikke i dens
opprinnelse. Avslutningsvis skriver Barthes at en
slik tankegang vil framkalle forfatterens død, men at
dette er prisen som må betales for leserens fødsel og
for å sikre skriftens framtid.
Robert Rauschenbergs hvite lerreter blir fort-
satt ofte sett på som et mislykket blad innen den
modernistiske kunsten, og har fått lite oppmerk-
somhet i forhold til hans senere arbeider. Likevel
bryter de på flere måter så voldsomt med den
modernistiske logikken at de fortjener å bli satt i en
annen sammenheng. Deres flyktige, uforutsigbare
og temporale aspekter peker for eksempel fremover
til samtidskunstens kunstuttrykk som i større grad
utfolder seg i tid og rom, og blandingsteknikker tar
over for den strenge mediespesifikke fokuseringen. Slik
som forfatterens død var nødvendig for å sikre tekstens
framtid ifølge Barthes, kan det virke som at kunst-
nerens distansering fra eget verk var nødvendig for å
sikre kunstens framtid. Rauschenbergs tomme lerreter
opprettholder heller ikke det strenge skillet mellom
kunsten og livet, men lar de hverdagslige elemen-
tene bli en del av uttrykket og oppslukt i kunsten.
2. Joseph. 3. Kaprow.1. Greenberg.
DET TOMME LERRETET 35
36 TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S. 36–39
tekst/ nikolas s. røshol, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
illustrasjon/ joana bruno, grafisk designer, [email protected]
Å BYGGE I BYEN
reportasje
om den gode urbane boligen
Når man tenker på den enorme befolkningsveksten byene
våre kommer til å måtte takle, er det lett å glemme at
den samme veksten kan være med og gjenskape byene –
gi dem mer liv og høyere kvalitet enn i dag.
Å BYGGE I BYEN 37
u
lukket/åpent Når avstanden mellom
mennesker krymper, må arkitekten ta stil-
ling til hvordan forholdet mellom beboerne
bør og skal være. Hva er egentlig privatliv?
Og hvor mye privatliv trengs egentlig?
Ganske lite, ifølge Charles Montgomery.
I boka Happy City forteller han at med en privat
kjerne, klarer man seg uten stort mer. Et prosjekt
som setter søkelys på forholdet mellom det private
og det offentlige er vm-husene i København, tegnet
av plot = big + jds. Her er det en glassfasade mot
gaterommet. Resultatet er at mange velger å lukke
boligen selv, med persienner eller gardiner. Bare
noen få lar rommet forbli åpent.
Et annet hus der det lekes med forholdet
mellom privatliv og åpenhet er Ryue Nishizawas
Moriyama House. Huset karakteriseres av store
vinduer ut mot gata, men ifølge arkitekten går det
ikke på bekostning av pivatlivet. Nishizawa forteller
at i stedet for å ha mange små åpninger er det i
Moriyama House færre og større felt som gir sikt
inn til de mindre private delene av huset. Privatlivet
forblir, beboerne blir en del av gatelivet, og gate-
livet blir en del av huset. Yoshiharu Tsukamoto
sier det elegant: «Privatliv betyr ikke lukket eller
introvert. Et hus kan ha flere fjes på én gang.»
ute/inne Rundt om i verden utfordres
motsetningen mellom inne og ute. Behøver skillet å
være en rett linje – en regel som sier at her er inne
og der er ute? Ikke nødvendigvis. Sou Fujimoto
forteller at ved å etablere et bestemt skille mellom
inne og ute, går man glipp av en stor rikdom i arki-
tekturen. Gode overganger mellom det innerste og
gata kan gi noe til det offentlige rommet, samtidig
som beboerne føler større stedstilhørighet.
Akira Yoneda sier at arkitekter må strebe etter
å gi liv til rommene som skapes rundt byggene
de former. Han trekker linjer til det tradisjonelle
japanske huset hvor landskapselementer – mennes-
keskapte så vel som naturlige – tillot boligen å gå
utover sine egne grenser, og slippe omgivelsene inn.
Yoneda forteller at han forsøker å la rommene bli
mer enn de fysiske målene som avgrenser dem – at
beboerne skal drømme, innbille seg at rommene er
mer enn bestanddelene. Når arkitekturen klarer å
ikke stenge deg inne, men lar rommet vokse, trenger
ikke de små bytomtene stå i veien for gode boliger.
tett/rom Hvor stor plass tar én person? I byer
rundt om i verden lever folk med en tetthet vi ikke
kan forestille oss. Tettere byer har mindre karbon-
fotavtrykk enn spredte byer. Fra Oslo til London, og
videre til Manhattan, Tokyo og Hong Kong. Jo tettere
vi bor, desto mer bærekraftig kan vi leve. Med tetthe-
ten følger lavere transportutslipp og mindre behov
for infrastruktur.
38 NIKOLAS S. RØSHOL
Å BYGGE I BYEN 39
Litteratur
Nuijsink C.: How To Make A Japanese House (2012). Belgia.
Montgomery, C.: Happy City, Transforming our lives through urbab
design (2013). 1 utgave. New York: Ferrar, Straus and Giroux.
I Norge kommer det åpenbart ikke til å bygges
Hong Kong-tett med det første, ikke engang
London-tett. Likevel er fortettingsprosjekter gyldne
muligheter til å undersøke hvor mye vi trenger. Er
tanken den vestlige verden har omfavnet, om ett
rom per funksjon, virkelig et behov? Et tilbakeblikk
eller et blikk rundt i verden, viser at det behøver
ikke være det. Norske boliger var kun en stue for
bare litt over hundre år siden, og i Japan var det
vanlig at et rom ble forandret i løpet av døgnet for
å oppfylle de forskjellige funksjonene det skulle
inneha. Madrassene ble rullet ut på kvelden så
man hadde et sted å sove, og om morgenen rullet
man dem sammen igjen og fikk et oppholdsrom.
passivitet/handling Det er arkitektens
ansvar å skape rom for gode liv. Mye som bygges
i dag kan vanskelig beskrives som det, men selv i
Norge finnes det eksempler på at det gjøres. Ett av
dem er Element Arkitekters D36 i Oslo, som har
fått mye oppmerksomhet i sommer, og blitt kåret
til årets bygg av Byggeindustrien. Arkitektene har
unngått svalganger, og alle de 21 leilighetene deler
én oppgang som beskrives som prosjektets stamme.
Arkitektene har òg utviklet et nytt fasadesystem for
bygget, med et aluminiumssjikt innerst, og flere lag
dekorert glass som gir fasaden et løvverkliknenende
uttrykk. I tillegg har hver leilighet, unntatt de på bak-
keplan, eget uterom og tilgang til en felles takhage.
Utbyggeren av prosjektet, Infill, skriver at D36 er
«[...] et eksempel på at det finnes gode løsninger for
nye byboliger, midt i byen.»
Mye tyder på at det som kreves er en vilje til å
forme bygget med mål om at det skal bli bra, og at
arkitekten må jobbe for det. Cathrine Vigander, arki-
tekt i Element Arkitekter, forteller til Morgenbladet
at de har lagt ned mye egentid på løsningene i D36.
Det er viktig at noen gjør den innsatsen, at noen
strekker seg lenger. Når noen gjør det, tvinges andre
til å følge etter. Litt etter litt blir byene bedre.
40 TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S. 40–41
BALLONGER OG PENE MENNESKER
tekst/ jonas falck, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
foto/ vilde l. blom, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
kommentar
scandic hotell
Renderinger er for arkitektur det trailere er
for filmer. De holder aldri det de lover, og de
er mye kulere enn det endelige resultatet. På
en annen side er er det umulig for en arki-
tekt å spå akkurat hvordan et prosjekt vil se
ut i virkeligheten. Det går ikke an å dekke
alle aktiviteter, værtyper og befolkningsgrup-
per i samme illustrasjon. Det ville fort sett
komisk ut. Heldigvis er arkitekten utdannet
til å vite hva slags vær som er finest, hvilken
befolkningsgruppe som er best og hva som er
realistiske aktiviteter.
Som på solfylte Scandic hotell Lerkendal, et
perfekt sted for luftballongflyging.
På Brattørkaia skal Pir II lage et rekreasjons-
område for tynne, hvite barn. Renderingen
viser en typisk regnbuedag i Trondheim.
Prosjektet på Brattørkaia er ennå ikke reali-
sert, men det er derimot den nye gangveien
på utsiden av jernbanetraseen. Endelig har
Trondheim fått et friområde der småbarnsfa-
milier kan bli truffet av lynet.
voll arkitekter
brattørkaia
BALLONGER OG PENE MENNESKER 41
friområdet ved jernbanen
pir 11 arkitketkontorpir 11 arkitektkontor
42 TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S. 42–43
tekst/ ingvild stokke, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
illustrasjon/ emma b. jones, landskapsarkitekt, slu, alnarp, [email protected]
artikkel
KVINNEN I ROMMETom kvinners plass i arkitekturen
KVINNEN I ROMMET 43
Forestill deg at du sitter ved Marinen i Trondheim.
I en knallblå treningsjakke peser en ung jente forbi. Det
er normalt. Men sånn har det ikke alltid vært. Det har
eksistert langt flere restriksjoner på kvinnelig bevegelse og
deltakelse i samfunnet enn mannlig. Kan man si at det
har vært et tomrom for kvinner i den offentlige sfæren?
Og kan kvinner egentlig vandre helt fritt i gaten i dag?
tradisjonsbrudd Før var det uttalt at kun
menn fikk fylle rommet på gaten. Kvinnen måtte
finne seg i at hennes plass var innenfor husets veg-
ger, skjult i det private. Når hun først gikk ut, var det
som regel for å gjøre ærend. Mangelen på feminine
former i offentligheten må ha vært fremtredende.
«Vi vil gå,» skrev Camilla Collett på 1800-
tallet. Og det gjorde hun. Det var revolusjonært
og skapte forbauselse da kvinnene ikke lenger
var fanger i sine egne hjem. Tenk, damer kunne
gå alene! I Christiania ble det kalt Fortaugsret.
De middelalderske tilstandene gikk mot slutten,
og kvinner kunne i prinsippet bevege seg på lik
linje med Menn. Men Collett oppdaget fort at
menn fremdeles kommenterte og så ned på kvin-
nene som benyttet den nyervervede friheten.
de andre kulturene Forandringen som
allerede var satt i gang på Colletts tid har kommet
mye lenger i dag. Men selv om Norge har klart å hale
likestillingen et godt stykke på vei, finnes det fremde-
les store forskjeller på kvinnens og mannens ret-
tigheter i andre deler av verden. Et eksempel finner
vi i Saudi-Arabia, et land med en kultur hvor kvinner
hverken får kjøre bil eller bruke samme inngangs-
parti som menn.
overfallsbølgene I kontrast til kvinnens
manglende rettigheter i Saudi-Arabia er det lett å
konkludere med at kvinner i den vestlige verden står
fritt til å gjøre som de vil. Det stemmer til en viss
grad, men det finnes fortsatt hindringer som gjør
det vanskelig å utnytte friheten fullt ut. Tydeligst er
kanskje oppfordringene som blir kastet etter unge
jenter om at de ikke skal legge ut på tur alene i mør-
ket. Nyhetene forteller oss om et ubehagelig antall
voldtekter og andre typer overgrep om natten. De
fleste skrekkhistoriene handler om unge kvinner, og
mørket har blitt en psykologisk terskel kvinnen må
tråkke over for å kunne gjøre det hun vil på kveldstid.
I tillegg mener noen at kvinner som velger å dra på
klubber og barer en lørdagskvelder, må finne seg i litt
uønsket tafsing fra berusede mannfolk.
han og hun Men kan fraværet av kvinner
komme av noe annet? Kanskje fyller kvinnen rom-
met på en annen og mindre synlig måte. Kanskje
tar han opp mer plass enn hun. Kanskje er mannen
lettere å legge merke til. Kanskje hører man de dype
stemmene best.
et demokratisk rom? Hva skal til for å skape
et demokratisk offentlig rom som tar hensyn til alles
behov, et sosialt rom som er trygt for alle?
På grunn av den fysiske forskjellen mellom
mann og kvinne vil det alltid være en viss grad av
kjønnsdeling i det offentlige, som for eksempel
på toaletter og i garderober. Myndighetene har
tatt på seg et lite ansvar for å skape rom kvinner
kan føle seg komfortable i, og som minker hind-
ringene for den frie bevegelsen. Blant tiltakene
som allerede er satt i gang finner vi kvinneparke-
ringsplasser, jentetaxi og bedre belyste gater.
Men er det egentlig der løsningen ligger? Bør ikke
målet heller være å redusere kjønnsdelingen, ved å
skape felles rom hvor alle har en plass? Det er dette
feministisk arkitektur handler om: Å skape rom som
er tilpasset alles behov, ikke kvinnelige rom med
feminine former. Problemet ligger i det gjennom-
snittlige menneskets holdninger. Men myndighetene
og arkitekten står ikke helt maktesløse. For slik
Snøhetta klarte å designe King Abdulaziz Centre of
World Culture i Saudi-Arabias ørken, med en felles
inngang for begge kjønn, kan flere bidra. Kanskje
vil kun en slik holdningsendring over hele verden gi
oss kvinner full mulighet til å fylle tomrommene.
44 TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S. 44–45
HELVETES HØYT, OG FORMIDABELT FORGLEMMELIGtekst/ amund mikalsen rolfsen, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
foto/ johannes l. sunde, fotografistudent, nffs, [email protected]
omtale
Det er ikke noe galt i å bygge høyt. Lerkendal stadion er
ikke lenger like høy som den var på nittitallet. Vedhenget
Scandic hotell og konferansesenter er med sine 21
etasjer og 75 meter, mer dominerende enn landemerket
Rosenborg Ballklub, men det er ikke høyt nok. For når
arkitekturen hviler seg på det ene elementet av spen-
ning, bør det være så spektakulært at en glemmer at
resten er lik en konferanse om malingens evne til å tørke:
Dørgende kjedelig.
faller i energifella Bygget er todelt.
Konferansedelen henger seg på den sørlige tribunen
av stadion, og har samme fasadegramatikk som
resten av bygget. Konferansesalen er som en hvilken
som helst annen gymsal med mer avansert teknikk.
Tilhørende restaurant, kontorer og parkeringskjel-
ler er også krysset av på sjekklisten. Hotellet ligger
i selve tårnet, som preges av 19 identiske etasjer.
Bygget er ifølge byggherre Arthur Buchart det mest
energieffektive hotellet i verden. Brikkene faller på
plass. Solfangere på taket, desentraliserte venti-
lasjonsanlegg og termiske sjakter viser hvor mye
omdømme har å si. Miljøfokuset er aktuelt som
aldri før, også for hotellutbyggere. Dermed trumfer
energieffektiviteten arkitekturen, og står igjen som
godt kjøpt samvittighet for Buchart og Scandic.
Miljøbevissthet i seg selv er positivt, men det er tyde-
lig at det pragmatiske i energieffektiviteten har gjort
det hele til generisk passivhus-arkitektur i stor skala.
fiks fasade feiler Hvite, lett perforerte metall-
plater er valgt ut som (foretrukket) fasademateriale.
Det er en komposisjon av tre- og firkanter med to
ulike sjatteringer av hvit. Her eksemplifiseres proble-
met umiddelbart. Fasaden er ikke direkte stygg, som
hos sin artsfrende på Brattøra, men den engasjerer
ikke. Vinduene følger samme logikk. Med tetrislik-
nende former, og «tilfeldig sammensetning» faller
de for eget grep. Noen har tenkt at de ønsker spill,
eller spenning i fasaden, og da er variasjon ønskelig.
Problemet ligger i at systemene er såpass enkle at
fasaden får en underlig symmetri, som etter alt å
dømme er det stikk motsatte av intensjonen.
Formalt har tårnet en stor styrke, det har en
knekk på midten. Dette gjør at det det endrer
karakter avhengig av hvor man ser det fra. Et godt
grep, men vindusplasseringen, materialene og
ønsket om et spennende visuelt uttrykk forkludrer
helheten. Standardløsningene er tydelige, og selv
om argumentet er gjentatt i det uendelige, må en
si at det billigste går på bekostning av det beste.
HELVETES HØYT, OG FORMIDABELT FORGLEMMELIG 45
irriterende interiør Spenningen uteblir
også på innsiden. Med Rosenborg Ballklub så tett
på hotellet, er hvitt og svart et naturlig farge-
valg. Likevel er parallellene til pregløse norske
middelklassehjem tydelige. Det er viktig å ikke
vekke oppsikt, og avmålthet er en dyd. Dermed
er det slik at skinnet på ingen måte bedrar den
skuelystne. Det er som forventet. Siktlinjen som
går gjennom hele konferansedelen, og ender i
en stor glassvegg, virker som en god idé, men
gjennomførelsen er for svak. Detaljeringen er
irriterende vanlig, og følelsen av å ha sett det
før ødelegger opplevelsen. De store vinduene
i toppetasjen er også fine, men ekstasen over
den fantastiske utsikten skulle jo bare mangle.
Høyden er jo det de har.
gjespearkitektur Scandic hotell Lerkendal
er det første av flere høyhus i et utviklingsom-
råde, og barnesykdommene kan lukes ut i neste
prosjekt. Det krever lite annet enn fokus på
kvalitet i større deler av bygget. Innovative løsninger
og satsing på design kan styrke miljøet like mye
som energieffektivitet. Dermed er ikke bygget det
fyrtårnet for arkitektur og miljø det kunne ha vært,
og de gode konseptene forsvinner i et rot av stan-
dardløsninger og fikse ideer. Det hele ender opp som
ett stort kompromiss der det generiske dominerer.
Høyden og ambisjonene som følger med, vaskes
bort av manglende evne til å engasjere. Hvis hotellet
i seg selv ikke er søvndyssende nok, kan en heldig-
vis trøste seg med at rommene har orkesterplass til
tippeligafotballen.
«Fasaden er ikke direkte stygg, som hos sin artsfrende på Brattøra, men den engasjerer ikke...»
TOMELOM ROMTOMtekst/ andreas magerøy, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
illustrasjon/ anders w. solhøy, arkitektstudent, ntnu, anders@tidsskrifteta. no
kranglekroken
46 TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014
«Kva meiner dei eigentleg med tomrom?» Andreas
stiller opp ein filosofisk mine.
«Alle rom er då fylt med eitt eller anna?» Lisa
tenker seg om eit augeblikk. «E trur de e snakk om
at et rom ikke har nåkka funksjon! Det berre e der,
utn nåkka meining.» «Men meining er jo veldig
subjektivt. Eit rom som ikkje har nokon funksjon
for nokon andre, kan jo likevel vere veldig funksjo-
nelt for meg. For eksempel soverommet mitt?».
Lisa himler med auga: «Jammen om vi
snakke om et byrom da? Rom du bærre ikke legg
merke til, fordi det e tomt og du går forbi?»
Mari legg blyanten fra seg på papiret: «Det
kan være veldig bra at ikke alle plassene i byen
er populære og fylt med liv. Det gir jo byen rom
for alle typer mennesker. Tomrommet vi overser
kan jo være et perfekt sted for en uteligger.»
«Det har du rett i.» Lisa synker litt sammen på
stolen. «Åsså e æ ikke sikker på om du kan gå forbi
et tomrom uten å legge merke til det?» Andreas
ser ut som eit spørsmålsteikn. «Et tomrom er så
tomt at du ikke kan unngå å legge merke til det?»
Lisa blir ivrig att: «Ja, Torget for eksempel.
Når det ikke e nånn der kjenne alle at de e et
tomrom. Du føle dæ så aleina. Det e så stort og
tomt.» «Men torget virker jo tomt selv når det
er mange mennesker der» innvender Mari.
«Det trur eg i stor grad det berre er arkitektar
som kjenner på. Men det er sikkert rett att dei
fleste føler på tomheit om det ikkje skulle vere
andre der samtidig.» Det virker som Andreas
prøver å tømme kaffekoppen ein gong til.
«På piazzaen i Siena kunne jeg gjerne satt
meg ned, selv om jeg var helt alene.» seier Mari
med eit lengtande blikk. «Det hadde nok ikke
skjedd på Torget.» «Men de e nåkka med propor-
sjonan.» Lisa rister lett oppgitt på hodet. «Kva om
vi seier at eit menneske fyller rom, og at vi då,
sånn som kroppen vår, fyller meir rom i høgda
enn i breidda. Kan vi gi eit mål på kor stort eit
rom kan vere før vi opplever det som tomrom?»
Dei andre stusser på Andreas sin plutseleg
analytiske tilnærming. «Nokon må stille spørsmåla
som kan drive oss vidare! Ettersom vi mangler
Daniel som provokatør,» forsvarar Andreas seg.
Lisa godtek unnskyldninga: «E trur det kjem heilt
ann på. Det e forskjellig frå gang til gang.»
Men Andreas vil ikkje gi seg. «Eit rom som er
to ganger to meter og åtte meter høgt, korleis er
det for ein person i forhold til eit rom som er to
ganger åtte meter og to meter høgt?» «Jeg tror eg
ville valgt det høye rommet, men jeg vet ikke om det
nødvendigvis har med størrelsen på meg å gjøre.»
Mari bikker på hodet og ser for seg åtte meter
oppover. «Ville svaret blitt det samme om jeg lå
på bakken eller satt på huk i en krok, liksom?»
Lisa har tenkt ferdig «E ville åsså ha tadd de
høye romme. Det gjør ingenting med luft over
haue. Men om e var i det lange romme, ville e følt
at det var plass til i flere på gulvet lamme mæ.»
«Og om du satt i ein ende ville heile
rommet verke tomt.» Lisa nikker ettertenk-
somt «De e som at tomrom beskrive følelsen
av at det skulle vært nå eller nånn der.»
TRIVELIGE TORVET 47
Fjerneverdig adj. motsatt av verneverdig, brukes om bygnin-
ger av anti-antikvarisk verdi, (jf. fjerneverdig arkitektur)
en plass for alle Midt i Midtbyen, der
Munkegata møter Kongens gate, ligger Torvet, selve
smykket i Cicignons barokke byplan fra 1681. Midt på
plassen står en statue av byens barske grunnlegger,
vikingkongen Olav Tryggvason, og skuer utover fjor-
den1. Med sine 1150 kvadratmeter har Torvet plass til
hele Trondheims befolkning. Dessverre, men forståelig
nok, er det ytterst sjeldent at så mange oppholder seg
der. Som regel er det så glissent at selv den bredskul-
drede og armslagelskende førsteamanuensis Bjørn
Otto Bråthen, må oppleve et snev av agorafobi.
Generalklossmajor Johan Caspar de Cicignon
har mye av skylden. Dette er også mannen som
presterte å anlegge Nordre gate vestenfor Søndre.
Man trenger ikke være arkitekturforsker for å forstå
at byplanlegging ikke var hans sterkeste side.
Alle som bedriver eller interesserer seg for byplan-
legging bør være kjent med Camilo Sittes bok City
Planning According to Artistic Principles fra 1899.
Hjernene bak utformingen av Torvet har neppe lest
den. Bare se hvordan Wilhelm Rasmussens viking-
fallos anno 1921 antaster rommet og kjenn hvordan
fjordgufset skadefro leker seg oppover Munkegata og
innunder allværsjakka. Torvet beviser at aksegater og
sentralt plasserte skulpturer gir forjævlige byrom.
ulik bruk gjennom årenes løp I 1930 anla
man et solur i brostein med Tryggvason-statuen som
gnomon. Et naturlig valg, all den tid Trondheim er
viden kjent for sine mange soltimer. Da bilen etter
hvert tok over bybildet ble Torvet i praksis Trondheims
mest forseggjorte rundkjøring. Endelig hadde man
funnet et godt bruksområde! Med stengningen for tra-
fikk på 2000-tallet ble Torvet tilsynelatende ubrukelig.
Torvets viktigste funksjon i dag er som galleri for
Trondheims brede spekter av fasader. Her finnes
alt fra Hornemannsgårdens og Sommergårdens
subtilærverdige panelering, via majestetisk klas-
sisisme i Munkegata 26, til den modernistiske
Forenedebygget. Felles for disse er at de virkelig
er fasader i ordets beste forstand. De inviterer til
cirka null folkeliv og bidrar sterkt til at Torvet fram-
står like vitalt som bestemoren til Adolf Loos.
Heldigvis er kommunen endelig i gang med å gi
Torvet ny utforming. Vi vil med sikkerhet se en klar
bedring de neste årene. Særs gledelig er det at utred-
ningen ser hvordan «McDonalds på Torvet gir god
kontakt mellom inne og ute. Planen gir mulighet for
uteservering som kan forsterke dette som et aktivt sted.»
Jeg tror de fleste kan være enig i at junkfood-kjeden
bør spille en nøkkelrolle i omformingen av Torvet.
Skulle det likevel vise seg at Torvet ikke blir
bra nok etter oppgraderingen, vil det alltids være
mulig å fylle det med et hotellbygg eller noe
annet nyttig. Det er det i hvert fall plass til.
TRIVELIGE TORVETtekst/ mikkel frengstad, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
foto/ julie fosse, arkitektstudent, ntnu, [email protected]
fjerneverdig
Fotnote
1. Ikke Olav «den hellige» Haraldson som de fleste historieløse
innflyttere tror.
A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur
og kunst, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere.
Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere
relevante saker innen temaer som krever en diskusjon
i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte
og egenproduserte saker.
vil du skrive til tidsskriftet a?
Mener du noe, skriver du dikt, eller er det rett og slett på tide å sette i gang en diskusjon? Send dine tanker til tidsskriftet a.
Vi gir tilbakemelding på alle innsendte bidrag, om de trykkes eller ei.
Bidraget kan være så langt eller kort du vil, men om du vil ha plass på debattsiden i papirutgaven bør det være omkring 1500 tegn langt, inkludert kilder. Innlegg sendes sammen med eventuelle illustrasjo-ner til [email protected].
TIL BIDRAGSYTERNE
redaksjon
Maria Wyller (ansv. red., styreleder), ntnu
Ingeborg Stavdal (nestleder, jour.ansv.), ntnu
Hanna Malene Lindberg (jour.ansv.), ntnu
Mikkel Evald H. Frengstad (økonomiansv.), ntnu
Henriette Bakke Nielsen (layoutansv.), ntnu
Mari Synnøve O. Gjertsen (foto- og ill.ansv.), ntnu
Julie Fosse (nettside- og sosiale medie.ansv.), ntnu
journalister Alice Lødemel Sandberg, Nikolas Søfting
Røshol, Andreas Magerøy, Ingvild Stokke, Magnus
Knutsson, Jonas Peter Falck, Amund M. Rolfsen.
fotografer og illustratører Vilde L. Blom,
Johannes Laukeland F. Sunde, Hanne Dahl Geving,
William Fairminer, Joana Bruno, Sara Solana,
Emma B. Jones, Anders W. Solhøy.
layoutHenriette Bakke Nielsen og Margunn Aksnes
forsideSara Solana
AnnonserMarkedsansv.: Olaf Godtland Røe
KontanktinformasjonAdr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes
Broderskab, ntnu, 7491 Trondheim
E-post: [email protected]
Nett: www.tidsskriftetA.no
Printes av: Merkur-Trykk as
Trykkeriet er svanemerket
Opplag: 500
Trykk: 130 gr. matt, ScalaOT
Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab
issn 1894-1087
www.tidsskriftetA.no
TIDSSKRIFTET A
Eileen Garmann Johnsen, Brit Strandhagen,
Finn Hakonsen, Anders Gunleiksrud
og Alexander Tunby Rosseland.
TAKK TIL
TIL BIDRAGSYTERNE
TAKK TIL
Studerer du arkitektur?
Da er vi fagforbundet for deg!
Studentmedlemskap gir deg: •Gratisreise-, ulykkes- og/ eller innboforsikring •Rådgivning innen jobb- og lønnstilbud •Bank-ogforsikringsfordeleriDNB •Gratis juridisk hjelp •Lønnsstatistikk
Les mer og meld deg inn på www.hvorforafag.no
tidsskrifteta.no