Stille som natten Karen Heitzmann

Kristen Heitzmann

ST

ILL

E S

OM

NA

TT

EN

Han lever av å rette opp skakkjørte bedrifter, men sitt eget liv later det ikke til at Morgan Spencer er i stand til å få på rett kjøl.

Bak hans sjarmerende, sorgløse fasade ligger et savn som driver ham mot selvfordervende tomhet. Gjennom mange, lange år har Morgan forsøkt å legge bak seg den tragiske avgjørelsen som hans første kjærlighet tok mens de fortsatt gikk på high school, men alt forandrer seg når Jill Runyan igjen kommer inn i hans liv. Og det hun forteller ham, vil enten sette ham fri eller tvinge ham i kne.

Med sin enestående fortellerevne lar Kristen Heitzmann oss følge to sårede sjeler på vei mot legedom og gjenopprettelse.

Stille om natten er andre bok om gleder og sorger rundt Spencer-familien, men historien i denne boken står godt alene.

Kristen Heitzmann er en prisbelønnet forfatter som har skrevet en rekke romaner. Hun er bosatt i Colorado, USA.Stille som natten er hennes andre bok på norsk.

Stille som natten_omslag_135x210x31.indd 1 31.03.14 10:56

en roman

Stille som natten 135x210.indd 3 31.03.14 12:59

Stille som natten

Norsk copyright: © 2014 Proklamedia, 2312 OttestadCopyright © 2003 Kristen Heitzmann, Originalens tittel: The Still of NightFørste gang utgitt på engelsk av Bethany, en avdeling av Baker Publishing Group, Grand Rapids, Michigan, 49516, U.S.A., All rights reserved. Til norsk ved Ellen Ofte JakobsenOmslag og sats: Kristian KapelrudForsidefoto: a-wrangler, TommL, iStockphoto.comSkrift: Adobe Garamond Pro 10,75/13 pt.Trykk og innbinding: InPrint, Latvia

ISBN 978-82-7199-427-3

ProklamediaGrimerudvn. 77, 2312 OttestadTlf: 62 57 43 43E-post: [email protected]


Til Jim for at han trodde nok til å bli ett.Til Cathy for frøene.

Til Karen for å holde armene mine oppe. Til Kelly for usvikelig utholdenhet og innsikt.

Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ut fra ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet. Efeserbrevet 4,15–16


7

Prolog

Beina skalv ennå under teppet, og den glatte huden var rødflammete. Skrustikken hadde sluppet taket sammen med smertene og den an-

strengte pusten. Det hele var over nå. Men armene hennes skulle for alltid huske dette øyeblikket, svøpt rundt det varme barnet, vekten som hadde flyttet seg fra hennes indre til de famlende hendene. Så skjør, så liten, og likevel … så sterk. Og snart ikke hennes lenger. Hun nektet å diskutere saken med seg selv igjen; smerten hadde vært straff nok.

Ansiktet ved siden av henne sa noe. «Det blir verre jo lenger du venter. De trenger disse øyeblikkene.»

Hun trengte disse øyeblikkene. De hadde et helt liv foran seg. «Du ønsker ikke å knytte for sterke bånd.» Hun visste det, likevel maktet hun ikke å åpne armene og gi slipp … «La meg.» Hjelpende hender. «Nei.» Hun trykket bylten inntil seg et siste øyeblikk før hun løftet

den selv. Gitt, ikke fratatt … eller drept. Det var hennes ønske.


8 Kristen Heitzmann

1

Innenfor de polstrede veggene i det lille, sollyse avlukket var Jill vitne til at opprømte Sammi ble til rasende Sammi for fjerde gang på mindre

enn en time. Medisineringen måtte være helt på villspor i dag, så ustabil som jentungen var. I dag måtte de være fornøyde om de klarte å holde henne i noenlunde balanse til det ringte ut for siste gang. Å ta henne med til en vanlig time i klassen hennes var ikke til å tenke på; det ville bli en altfor stor belastning for den lille, og kom bare til å ende med at hun ble selvdestruktiv.

Raskt og øvet løftet Jill Sammi opp fra gulvet før de sprellende føt-tene sparket borti de andre elevene i lesekroken. Og mens Sammi vred seg i armene hennes, ba Jill stille: «Herre, gi Sammi fred. Hold henne i dine kjærlige armer. La henne merke at du er hos henne når hun strever.»

Tross sin mentale og emosjonelle funksjonshemning hadde Sammi – og de andre ungene Jill jobbet med – evne til å lære og mestre, men de voldsomme svingningene i følelseslivet saboterte forsøkene hennes. Hvordan få et slikt sinn til å fokusere på former og strukturer når alle synapser sto i helspenn? Hun kunne like gjerne drømme om å få en atomreaktor til å spille en symfoni. Jill prøvde å la være å spørre hvorfor Gud gjorde Sammi bipolar, eller hvorfor Joey stengte seg inne i sin egen verden til noe irriterte ham ut av den.

«For høyt!» Joey presset hendene mot ørene, klar til å eksplodere.Jill kunne høre hvordan han skar tenner i takt med Sammis hyl.

Hun trykket Sammi inntil seg, holdt armene hennes i ro og dempet skrikene med sin egen kropp. Noen ganger virket det som at jo fastere hun holdt om henne, jo raskere roet hun seg. Om nødvendig måtte hun


Stille som natten 9

legge jentungen i gulvet og holde henne nede, enda hun slett ikke likte det – og det måtte stå i rapporten. Hadde faren helt glemt å gi Sammi medisinene hennes i dag? Jill hadde ringt ham tidligere på dagen uten å få svar, og han hadde fortsatt ikke ringt tilbake – som vanlig. «Vær så snill, Herre, trøst henne, du,» ba hun lydløst igjen. Gikk Joey også av hengslene, måtte hun ha hjelp av de andre. Hun kunne ikke klare begge på en gang.

Et raskt blikk mot Pam som satt borte ved vinduet med elevene sine, fortalte henne at kollegaen var klar til å trå til. Jill tok et raskt overblikk over situasjonen, og konkluderte med at ting var i ferd med å roe seg. Hun nikket et «dette går greit» til Pam som snudde seg mot sin egen gruppe igjen. Avgjørelsen ble nok truffet på tynt grunnlag, men hun lot tvilen komme Sammi til gode.

Det var slik det var i denne jobben. De var nødt til å satse på at ting ville gå bra, og gjøre det beste ut av hver dag, hver situasjon. Underbeman-net og underbudsjettert var de uansett pålagt til å gi barn med særskilte behov den opplæringen de hadde krav på etter loven, selv om de aldri kunne lykkes i den grad som Jill så inderlig skulle ønske for hver enkelt av dem. Hun kunne bare gjøre sitt aller beste.

«Jesus er glad i deg,» mumlet hun så lavt at Sammi ikke kunne høre det. Likevel så det ut til å hjelpe. Hylene ble til hikst som ikke plaget Joeys sanser like ille. Han gynget fram og tilbake, unngikk øyenkontakt og dro seg i huden mellom tommel og pekefinger. Han kom til å slite huden til blods før han ga seg, om ikke Jill klarte å distrahere ham.

Men først måtte hun få styr på Sammi. Tenk om hun kunne hatt full kontroll på alt som utløste slike reaksjoner! Hadde bare alt ligget maksimalt til rette, kunne hun til og med ha lært dem å lese. Slik det var nå, måtte hun være glad om de klarte å nå delmålene de hadde satt: At Sammi skulle ta initiativ til og opprettholde én sunn sosial kontakt, og å få gjort noe med Joeys mangel på språkforståelse.

«Herre, du holder hele universet i balanse. Hjelp meg å balansere alle behovene,» sukket hun stille. I takt med at Sammi roet seg, så hun hvordan eksplosjonsfaren avtok i Joey også. Nå kunne hun ta seg tid til å se hvordan de to andre hadde det. Angelicas hjernekapasitet sto på ingen måte i forhold til lærelysten hennes, men med sin Type A-personlighet nektet hun å gi opp, og Jill skulle så ønske at hun lyktes. Mange av de andre hadde større læreevne, men det var en kjempeutfordring bare å få dem til å prøve. Noen dager var Angelica det eneste lyspunktet. Jenta bar virkelig navnet sitt med rette.


10 Kristen Heitzmann

Og så var det Chris. Jill mistenkte at tilstanden hans skyldtes søvn-forstyrrelser mer enn lav funksjonsevne. Sent og tidlig var det krangel og bråk hjemme hos ham, og mye av det tomme, fraværende blikket og motstanden mot å yte kunne være en reaksjon på det. Selv nå, midt i Sammis raserianfall, var øynene hans like glassaktige.

«Sånn, ja. Hør etter nå, dere. Jeg skal lese en fortelling for dere.» Angelicas runde, brune øyne fant hennes med det samme. Hun elsket

fortellinger og krøllet beina oppunder det rosa skjørtet som matchet de mange rosa hårspennene i de pjuskete, mørke flettene. Bare ett og annet hikst var igjen av Sammis hulk nå.

Med fast og rolig stemme spurte Jill: «Vil du høre fortellingen, Joey?» Han fortsatte å rugge, men litt langsommere da hun fortsatte: «Den

handler om en rakett. Og en ape.» Alt virket fredelig nå, og Jill tok sjansen på å løsne grepet om Sammi.

Jenta var stor til å være åtte år; kanskje hun hadde en vekstforstyrrelse i tillegg til den kjemiske ubalansen i psyken. Sammi skulte på Chris. Det var han som hadde utløst anfallet hennes da han gjorde narr av lesingen hennes. Med fullt overlegg sparket hun borti kneet hans da hun krøp ned fra Jills fang.

«Au!»Chris sparket tilbake, og Sammi kastet seg mot ham. Idet Jill grep inn

for å skille dem, trakk han en fiskekniv opp av lomma. Jill grep ham om håndleddet, og Chris, som knapt nok orket å skrive navnet sitt, kjempet imot av all makt. Til slutt fikk hun overtaket og klarte å holde den magre niåringen fast. Hjertet hennes hamret. Dette var ikke en storbyskole der unger pleide å gå løs på hverandre med kniv – dette var en liten by, midt ute på bondelandet. Og det var vel derfor det var en fiskekniv og ikke en springkniv.

Pam hadde kommet til og fått tak på Sammi, og nå dro de fra hver-andre de to som fortsatt ropte og sparket etter hverandre.

«For høyt!» Joey presset hendene mot ørene. Jill kunne ikke tenke på det nå. Hun vred kniven ut av hånden på

Chris. «Hvor har du fått denne fra?» «Den er min.» «Ikke nå lenger.» Med kniven i den ene hånden og gutten i den andre

marsjerte Jill av sted til kontoret. Hun stilte ikke akkurat seg selv i noe fordelaktig lys når hun troppet opp på rektor Fogartys kontor i denne tilstanden, men hun hadde ikke annet valg. Ungene hennes pleide ikke


Stille som natten 11

å være bevæpnet, men de kunne være svært utagerende. Det hørte med til diagnosene deres, men Ed Fogarty mente visst alltid at det var hennes feil likevel. Uansett hadde hun ikke noe valg. Skolens regler var absolutte i slike saker.

Hun begynte å roe seg nå, og Chris strittet ikke imot lenger. Hvorfor gikk han med kniv? For å forsvare seg? Hun rynket pannen og så ned på ham. «Du visste vel at det ikke er lov å ha kniv med seg på skolen, Chris?»

Han bare stirret tomt ut i været. Han kom til å bli utvist. Hun kunne prøve å argumentere imot og

vise til at han hadde individuell opplæringsplan. Likevel kom hun neppe til å se ham igjen før neste skoleår. Skuffelse og nederlagsfølelse truet besluttsomheten hennes. Men det fantes ingen vei utenom. Hun håpet bare at Pam klarte å hindre at Joey skadet seg selv. Pam var en flink lærer, men ikke alle ungene reagerte like godt på den litt røffe stilen hennes.

De nærmet seg kontoret, og Chris ble hengende etter. Jill stanset og snudde seg mot ham. «Beklager, Chris. Du gjorde noe veldig dumt. Du tok ikke bare med deg en farlig ting til skolen, men du brukte den som våpen også.»

«Han sparker meg ut.» Jill nikket. «Ja, for en stund. Du visste at det kom til å skje.»Han så ned. «Da må jeg være hjemme.» Jill hørte engstelsen bak de mumlende ordene. «Ja, det må du. Hvis

ikke foreldrene dine finner andre ordninger.» Han svarte ikke, men blikket flakket. «Er det et problem at du må være hjemme, Chris? Er det noe jeg

burde vite?» Hele året hadde hun sett etter tegn til mishandling, gitt ham muligheter til å fortelle, men han gjorde det aldri. Nå sto han der bare, uten så mye som å riste på hodet.

Hun la hånden på skulderen hans og klemte den lett. «Vi må gå inn.» Hun åpnet døra og skjøv ham inn foran seg. Rektor Fogarty reagerte ak-kurat så balansert som hun ventet – det vil si som en okse på stram line. Kanskje det var like bra at han tok det ut på henne, for da moren til Chris kom for å snakke med dem etter jobb, var han så høflig og diplomatisk som bare det. Kvinnen så like fraværende og tom ut som Chris, og hun tok imot Fogartys forklaring nærmest uten et ord før hun grep Chris i armen og tauet han med seg hjem. Jill sukket. Chris fikk i det minste beholde plassen neste år. Såpass hadde hun klart å få rektor med på.

Da skoledagen var over, unnet hun seg en Frappuccino med karamell.



Ellers pleide hun å holde seg unna koffein, men det var bare en times tid til Dan skulle komme og hente henne, og hun trengte litt ny energi, uten å ødelegge appetitten for kvelden. Han hadde visst planer om noe spesielt, for han hadde bedt henne om å kle seg opp, de som pleide å møtes i treningstøy og løpesko. I kveld skulle hun ikke se ut som hun var dratt gjennom søledammer.

Hun hadde kommet så langt som til sminken da telefonen ringte. «Hallo?»

«Hei, Jill. Det er Dan. Er det greit at vi møtes på Marchellis?» Marchellis? Hun smilte for seg selv. Og det var jo ikke engang noe de

skulle feire. «Forsinket?» Hun smurte inn halsen med fuktighetskrem. «Vi er på oppdrag. Jeg er ikke sikker på hvor lang tid det vil ta. Kan

være alvorlig.» Hun hørte radiostøy på telefonen. «Greit, Dan. Jeg skal holde av bor-

det til du kommer.» Hun kunne jo ikke bli sur på ham for at han gjorde jobben sin, og sørget for ro og orden i Beauview.

Etter en og en halv time med en flaske italiensk bringebærbrus, var det første hun sa til Dan da han kom: «Jeg må på do.»

«Beklager, Jill.» Han hadde tydeligvis skiftet i en fart. Slipset hang skjevt, og den ene skjortesnippen pekte oppover.

«Det er greit.» Men hun hadde sittet i halvannen time og vært bekym-ret for Chris. Kanskje oppmerksomhetssvikten var en forsvarsmekanisme. Kanskje … Hun ristet på hodet. Det var på tide at hun la saken fra seg. Nå skulle hun ha en hyggelig kveld sammen med Dan. Bare én gang før hadde de vært på Marchellis, og det var på fødselsdagen hennes.

Da hun kom tilbake til bordet, hadde Dan rettet på slipset, men den kraftige nakken truet med å sprenge skjortekragen. Ikke alle menn ser bedre ut i dress. Men hun satte pris på meningen med det.

Hun satte seg. «Vel, her skal du få dagen min i et nøtteskall. Chris ble utvist for besittelse og benyttelse av våpen i klasserommet. Sammis medisinering var ureglementert, og Joey hadde et alvorlig tilbakefall hva gjelder bruk av toalettet, trolig som følge av fiendtlighet mellom de to forannevnte. Rektor Fogarty antydet sviktende klasseledelse fra min side, og informerte meg om at jeg – tross reglementet – må levere ny søknad om koordinatorstillingen for neste år. Jeg vil bli vurdert på linje med alle de andre søkerne, inkludert en nyansatt som jeg ikke har møtt ennå.»

Dan hevet øyenbrynene som han skulle. Tross forsøkene på å legge an en humoristisk tone, begynte forholdene på jobben å tære på. Hun ga



alt og gjorde sitt ytterste for ungene, kjempet for dem, led sammen med dem. Men på dager som denne skjønte hun ikke hvorfor. Hun lukket øynene og sukket. «Jeg tenkte det var like greit å få sagt de tingene der og bli ferdig med dem med det samme.»

Dan lo stille. «Løpeturen min etter en tenåringstyv blir lite å snakke om i sammenligning.»

«Var det det som var oppdraget?» Han nikket. «Og han løp fort, også. Ellers hadde jeg ikke blitt så sen.» «Fikk du appetitt, da?»Dan løftet på brynene. «Sulten?»Hun skjøv fra seg menyen som hun hadde lest ord for ord, inkludert

spesialtilbudene for grupper på åtte personer eller mer, og listen over ak-septerte kredittkort. «Jeg var for bekymret for Chris til å spise lunsj. Jeg har ikke fått i meg annet enn frappuccino og italiensk brus siden frokost.»

«Syntes jeg ante lukten av koffein, ja. Enten må du bli fast bruker, eller så bør du holde deg helt unna.»

«Virkningen blir sterkere ved uregelmessig inntak. Sjokkeffekten er størst da.»

Kelneren kom bort til dem, stram om munnen. Han var nok lei av at hun okkuperte bordet uten at han tjente noe på henne. «Er dere klare til å bestille?»

«Desperate.» Hun valgte manicotti, en med østers alfredo og en med marinert, soltørket tomat. Dan bestilte pepperstek marsala. Mens de småspiste brødpinner og tykk, krydret minestrone, satte han henne inn i saken, en av de mer alvorlige på lenge. Den unge gutten hadde brutt seg inn i et hus i et av byens finere strøk, fylt opp bilen med elektronikk og begynt på våpensamlingen før alarmsystemet sørget for at Brett og Dan kom til stedet. Brett ble igjen ved bilen, i tilfelle den mistenkte kom tilbake for å stikke av med den, mens Dan fulgte etter ham til fots. Dan kunne løpe i det uendelige, men så veldig rask var han ikke. Likevel klarte han å få tak i gutten til slutt og legge ham i bakken. Det minnet Jill på det hun hadde vært på nippet til å måtte gjøre med Sammi.

Hun ristet på hodet. «Tror du dette kan være en del av noe større?» Maten kom, og alle karbohydratene nøytraliserte koffeinen før hun

var halvveis igjennom. Hun sukket dypt og tilfreds, satte seg godt til rette og begynte på den andre pastarullen. «Du har ikke fortalt meg hva vi feirer.»

I stedet for å svare, skjøv Dan tallerkenen til side og så på henne et



langt øyeblikk. Så stakk han hånden i skjortelomma og dro opp et foto-grafi. Med en finger skjøv han det mot henne med billedsiden opp. Jill så på huset. Det var ikke så veldig stort, hyggelig nok, men ikke spesielt flott og forseggjort. Hun så spørrende opp på Dan.

«Det er til salgs. Jeg tenkte … kanskje vi kunne ta opp lån sammen, pusse det opp, og hvis ting fungerer …»

«Ting?» Sa han virkelig det hun trodde han sa? Han dro den ene munnviken langsomt opp i et halvt smil. «Vi har

hatt ti flotte måneder sammen, og …» «Og hva da, Dan?» «Jeg er klar for neste skritt.» Han løsnet på slipset og kneppet opp den

øverste skjorteknappen, så møtte han blikket hennes rett på. «Jeg vet at du har dine forbehold, Jill. Det har jeg også. Nettopp derfor er det en god – »

«Hva er det egentlig du foreslår, Dan?» Han stønnet. «Jeg sliter litt med det ordet. Jeg tenkte at hvis vi prøvde oss litt fram, ble sikre på at vi – »

«Fungerer sammen seksuelt?» «Akkurat.» Hun stirret inn i det røde ansiktet hans. Ante han i det hele tatt at

med det forslaget toppet han alt annet som hadde hendt denne dagen? Jill gikk ut av restauranten, glad for at hun hadde kommet i egen bil.

Hun trengte noen mil bak rattet nå. Mens hun kjørte, studerte hun sola som hang som en melonfarget frisbee i et nett av greiner mot horisonten. Hvem hadde kastet den dit? Kom de snart stormende over himmelen for å nappe den til seg og sende den av sted igjen? Hvilke lette føtter ville ta seg fram mellom grønne greiner, saftige av sevje? Hvilken ivrig hånd ville gripe etter den?

Midtvestens luftfuktighet dro sløret sitt over solskiven, gjorde den dus og matt som månen, så mye tammere enn Phoenix-sola. Den rullet over ørkenhimmelen som en ildkule, og hersket som en gud over planter og dyr, knuste viljen deres, kvernet tilværelsen ned til et spørsmål om å overleve … Det sa i alle fall Dan da han kom tilbake fra søsterens bryl-lup forrige helg.

Phoenix var for varm, selv for en mann som likte å være ute og svette. Det var hans egne anstrengelser som skulle gjøre ham svett, ikke den stekende sola. Slik var Dan – ett hundre og ti prosent, enten han løp et-ter en skurk som solgte dop, pumpet jern eller raste av sted på sykkelen. Den ene tingen han ikke var flink til, var å lytte.

Hvordan skulle hun ellers forstå forslaget hans? Mannen hun



respekterte, likte, kanskje til og med elsket, ignorerte fullstendig alt hun hadde tatt opp med ham etter at forholdet deres ble seriøst. «Hva er det egentlig du foreslår, Dan?» Han fikk det til å høres så hjemmekoselig ut, så bekvemt, så praktisk. Så uforpliktende. Det var sikkert bryllupet som hadde fått ham til å tenke på neste skritt. Men ikke tenke dypt nok.

Hun flyttet hendene på rattet i sin nesten nye Civic. Nesten ville si mindre enn to år gammel, men kjøpt brukt av venninnen Shelly som vant – ja, vant! – en Miata i et lotteri. Hun kunne fortsatt kjenne Shelly holde om overarmene hennes mens de hoppet opp og ned og lo hysterisk og vantro.

Jill strakte seg fram og skrudde av klimaanlegget som fikk hårene til å reise seg på armene. Planen hennes var å forlate Beauview og legge mil etter mil av maisåkre og motorvei mellom seg og rekkehuset. Dan hadde sikkert dratt rett hjem og slengt seg på treningsbenken. Han kom til å jobbe dette ut gjennom porene; hun flyktet heller på denne måten.

Men hun kunne ikke. Hun måtte på jobb igjen i morgen; elevene hennes var avhengige av henne. Ungene kunne bli varig traumatisert hvis hun overlot dem til en vikar, eller til og med en av de andre på teamet. Kontinuitet var helt avgjørende. Og denne siste uka av skoleåret steg alltid stressnivået, dagens forestilling var bevis godt nok på det. Sommerferien var ingen fest for mange av dem. Ferie betydde forandring. Nå hadde de brukt ni måneder på å tilpasse seg ett sett av forventinger, og så skulle de plutselig tilpasse seg et helt annet igjen.

Noen av dem skulle hun ha timer med to ganger i uka i sommer også, for at de ikke skulle miste alt de hadde oppnådd dette skoleåret. Tre må-neder var for lenge å holde på ubrukt lærdom. Uten oppfølging gjennom sommeren ble hun nødt til å begynne helt fra bunnen av igjen til høsten.

Motorveien fortsatte i det uendelige, men hun innså at hun for sin del hadde kommet til veis ende. Ved neste avkjøring svingte hun av og begynte på tilbakeveien. Frisbeespilleren hadde fått tak i sola og tatt den med seg hjem nå, og i stedet hadde noen funnet fram malerkosten og strøket myke sjatteringer av fersken og lavendel over himmelen. På begge sider av veien lå gårdene så trygge og tilfredse. Jill svingte ikke ut igjen på hovedveien med det samme, men fulgte heller landeveien som hun visste gikk i krøll og krok før den endte på motorveien igjen noen kilometer lenger framme. Det kom til å være mørkt før hun rakk hjem, og det var like greit. Da så ingen at hun gikk inn alene, eller hvilken tilstand mas-karaen var i, enda hun ikke hadde grått ennå.



Jill snufset og dro fingrene gjennom håret fra pannen til kronen. Det nådde henne halvveis ned på brystet – glatt, slett og blondt. Vel, aske-blondt egentlig, men det ordet hadde hun aldri likt. Da hun var liten, var det sølvblondt; englehår, kalte moren hennes det da. Det var fortsatt fyldig og mykt, men nå manglet det noe av glansen det en gang hadde. Kanskje hun burde bleke det. Eller stripe det. Eller farge det. Gi det mer liv. Men hun hadde ingen å imponere nå, og det var ikke bare håret som trengte mer liv.

Toner av Mendelssohn strømmet dirrende og beroligende fra mu-sikkanlegget og fylte bilen da hun svingte ut på motorveien igjen, men stadig flere bremselys lenger framme tok oppmerksomheten. Trafikken gled saktere, men stanset ikke helt. Og mange biler bremset hardt opp og svingte til side. Hva i all verden var dette?

Det lå noe på veien. Nei, det lå mange ting der. Og de beveget seg … langsomt. Skilpadder! Tjue centimeter store skilpadder kom opp skrå-ningen fra maisåkrene, og ikke alle hadde vært heldige nok til å komme seg helskallet over. Hun snudde seg bort fra de sørgelige restene etter en av dem.

Stakkars kryp. Skjønte de at de trasket rett i døden? Kunne de se mer enn noen titalls centimeter framfor seg, oppfatte at

noe stort kom rett mot dem, forstå at de ville bli knust før de rakk å sette fram neste fot? Instinktet drev dem videre – rett fram, uten å stanse, uten å snu. Og så: Splæsj. Ingenting. Den store avgrunnen.

Folk forsøkte i det minste å la være å kjøre på dem. Selv la hun bilen over mot venstre for å svinge unna en skilpadde med kurs for hjulene hennes. Hva var dette? Skilpaddenes store eksodus? Reptiler på vandring mot et forjettet land? Hver gang en bil suste forbi, stanset de og trakk hode og føtter inn i skallet, som om det kunne redde dem fra et par tonn med stål. Hun dro rattet mot høyre, men hørte hvordan det knaste under hjulet. Å, nei …

En hvit Fiat stanset. To menn hoppet ut og løp tilbake langs veiskul-deren mens de viftet med armene over hodet. I speilet så Jill at de gikk ut i kjørebanen; den ene stilte seg opp og fortsatte å vifte, og den andre bøyde seg ned. Stoppet de trafikken for skilpaddenes skyld? Hun måtte beundre deres medfølelse og pågangsmot. De var unge og hengslete og idealistiske. Mens den ene stanset trafikken, plukket den andre opp en skilpadde og sprang over veien med den.

Hun smilte. Flott gjort! De to brydde seg ikke om at bilene tutet,



men bar den ene skilpadden etter den andre over veien. Hun håpet at de fikk hver eneste en trygt over. Men selv var hun forbi nå. Bilene foran henne satte opp farten, og hun gjorde som dem. Så snodig. Hvem hadde hørt om skilpaddeoverganger? Hun så for seg hvordan det gule og svarte skiltet måtte se ut, og klarte nesten å få til en liten latter. Hvorfor ikke? Nå hadde de jo til og med eget trafikkpoliti.

Nå hadde hun i det minste fått noe å fortelle elevene sine i morgen. De knuste skallene ville hun ikke si noe om, og i alle fall ikke noe om det som ble knust under hennes eget hjul. Det var for risikabelt å fortelle ungene hennes noe så følelsesladet. Men marsjen – den kom de til å like. Og mannen som plukket dem opp og bar dem over, beskyttet dem mot farene de ikke skjønte seg på. Selv Joey kom til å like den fortellingen.

Hun håpet bare at det som hendte i dag, ikke hadde satt ham for mye tilbake. Han hadde hatt mer enn ett tilfelle av tilbakegang dette året, og det var ikke akkurat noe vakkert syn. Det var derfor Pam og Jack, as-sistent med fagbrev, overlot Joey til henne. Og når sant skulle sies, hadde hun lyktes bedre med ham enn noen andre til dags dato. Hun sa ikke til noen at det var bønn som roet ham. Det ville ikke bli tatt særlig godt imot på en offentlig skole, og i alle fall ikke i teamet hennes. Men det var sant. Bønn hjalp. Bønn fungerte. Hun kunne ikke ha gjort det hun gjorde uten. Disse ungene som de fleste helst ville glemme, tilsidesatte, marginaliserte …, de rørte ved hjertet hennes og ga livet hennes mening. Hun kjente stikket og prøvde å ignorere det. Så tok hun seg selv i forsvar. Hvorfor kunne ikke andre folks unger gi livet hennes mening? Hvem sa at lykke bare var å finne i egen familie?

Hun kjørte bilen inn i enkeltgarasjen utenfor rekkehuset og gikk for å hente posten fra stativet der kassen hennes hang mellom alle de andre postkassene. Hun hadde akkurat rukket å fiske den opp da gamle herr Deerborne kom opp på siden av henne.

«Søppelkassen din veltet.» Jill kastet et blitt på plastboksen som nå sto tom ved garasjeveggen. «Søppel utover hele fortauet. Ikke bra. Noen kunne ha snublet og falt

stygt.» Han viftet med stokken i den store, knoklete handa. «Jeg sopte opp for deg.»

Hun snudde seg mot naboen. «Takk. Det var snilt gjort.»«Så slapp du erstatningskrav, i alle fall.»Hun smilte. Den eneste som kunne ha funnet på å saksøke henne,

var nok Deerborne selv. «Mange takk.»



Da han stavret tilbake over plassen mellom husene deres, gikk hun inn, slengte posten på benken og så seg rundt. «Pussi, pussi …»

En grå, langhåret katt – halvt persisk og halvt gudene vet hva – hoppet opp på benken. Jill klødde ham på hodet mens han malte velkommen hjem på sitt skurrende vis. «Hei, Rakker.»

Han slikket henne på haken, og hun åpnet en pose kattemat og fylte opp skålen hans. Telefonen ringte. Shelly. Skulle tro hun hadde installert overvåkningsutstyr i Jills rekkehus. Eller kanskje hun hadde fått Brett til å gjøre det. Sannheten var vel heller at hun hadde sett at lyset kom på. «Hallo?» Jill lirket posten fri fra kattepotene.

«Javel?» Shellys stemme virket alltid tykkere på telefonen. «Javel? Hei.» Jill gikk rett forbi sofaen og slapp posten ned på det

utskårne hjørnebordet hun hadde fått tak i på et garasjesalg. Så dumpet hun ned i lenestolen i beige, brunt og svart giraffmønster. En sær kom-binasjon, hun var klar over det.

«Ikke hold meg på pinebenken. Var det vidunderlig? Spurte han?»Hun måtte ha innsideinformasjon også. «Spurte om hva da?» «Jill Runyan. Jeg kommer til å få hjerteattakk, og det er din skyld.»

Shelly trakk pusten overdrevent dypt. «Jeg vet at Dan planla ett eller annet, så ut med det.»

«Han hadde et forslag, ja, men han fridde ikke.» «Ok … Nå er du i alle fall på glid.» Jill fingret med en løs tråd i sømmen på stolen. «Han vil at vi skal

flytte sammen. For å se om vi passer sammen.» «Forståelig. Han ble helt knust sist. Eks’en hans var brutal.» «Hva mener du?» Jill dro fingrene gjennom nakkehårene. Hun kunne ikke fordra at

Shelly begynte forhørene sine før hun hadde rukket å planlegge hva hun skulle si. Var det noe venninnen var, var det metodisk.

«Du sier ikke at du slo opp, Jill?» Hadde hun enda hatt en vittig kommentar å svare med. Sant å si var

Dan virkelig hyggelig, kjekk, pålitelig …«Du er fullstendig gal.» Jill sank tilbake i den myke stolen. «Du gjetter aldri hva jeg så på

motorveien.»«Ikke prøv deg på noen avledningsmanøver, Jill. Hvordan kunne du

dumpe ham?» «Skilpadder.»



«Hva?» «En skilpaddeutvandring eller noe. De krysset motorveien, stoppet

trafikken begge veier. Har du noen sinne prøvd å utmanøvrere en mål-bevisst skilpadde?»

«Har det rablet for deg?»«På ingen måte.» For øyeblikket hadde hun ikke krefter nok til å rable

engang. «Og to gutter stoppet trafikken og bar dem over, en for en.»«Jeg kommer bort.»«Nei, Shelly. Jeg er helt i orden.» Jill satte høyre skotupp mot venstre

skohæl og vippet skoen av. «Jeg er på vei i dusjen.» Hun dro av seg den andre skoen også og plasserte begge pent ved siden av stolen.

Shelly stønnet. «Hvordan tok han det?» «Uten rop, uten tårer, uten personlige forpliktelser.» Hvis en ikke

regnet felles gjeld som noe personlig da. «Dere har ikke vært sammen i ett år engang. Politifolk er trege når det

blir snakk om personlige forpliktelser. Det er en yrkessvakhet.» «Din politimann er ikke det.» «Vel …»«Shelly.» Jill gned seg i øynene. «Det gjør ikke noe. Vi kommer fra

hver vår verden. Det som er viktig for meg, er … uforståelig for ham.»«Gud og slikt, mener du?»«Troen min er viktig for meg, Shelly. Den er meg.» Verken Dan eller

Shelly forsto det grann av hva hun snakket om. «De der religiøse greiene finner dere ut av sammen etter hvert.» Jill strakte ut stive nakkemuskler. «Vi var enige om at han hadde sin tro,

rettere sagt mangel på tro, og jeg hadde min. Og aldri skal deres stier møtes.» «Begynner du å snakke poesi nå, ringer jeg til politiet.» Jill smilte beskt. «Prøv Dan. Han vil gjerne ha et medfølende øre.» «Kan du ikke møte ham på halvveien, da?»Møte ham på halvveien? «Jeg ser ikke hvordan.» «Du kan ikke oppføre deg som en annen isdronning og forvente at

han skal gifte seg med deg.» Isdronning. Shelly hadde aldri vært spesielt taktfull, men isdronning?

Var hun av is fordi hun ikke ville ligge med Dan? Hun forsøkte å få bildet til å passe med alle klemmene og kyssene hun øste ut over barna, enda hun risikerte å få slag tilbake. Hun ønsket å gi dem kjærlighet, lærdom og oppmuntring, hjelpe dem å lykkes. Isdronning. Var det slik Dan så på henne? Og Shelly?



«Jeg får helt vondt i hjertet, Jill.»«Beklager. Mitt er heller ikke i toppform for øyeblikket. Vi snakkes i

morgen.» Jill la på. Det var ikke akkurat noen fordel nå at bestevennin-nen var gift med Dans makker på jobben. De fire hadde alltid hatt det hyggelig når de var sammen. Så lenge det varte.

Plutselig presset tårene på. Hvorfor skulle hun gråte? Dan hadde vært åpen og omtenksom … til et visst punkt: Der hennes egne grenser be-gynte. Isdronning. «Ikke akkurat ballets dronning nå lenger, Herre,» sukket hun.

Jill la hodet bakover mot kanten av stolen og sto imot tårene. Det tjente ikke til noe å gi etter. Hun burde ha visst bedre enn å gå ut med ham i det hele tatt, skulle ha latt det hele forbli på vennskapsplan og unn-gått denne … hjertesorgen. Men det var vanskelig å stå imot overtalelses-kunstene til Shelly og Brett og Dan. For ikke å snakke om ensomheten som trengte seg på fra tid til annen, og forårsaket hjernesvikt på områder hvor hun visste bedre.

Det var ikke Dans feil. Han ønsket seg bare alt som hørte med i et kjæresteforhold, uten de moralske båndene som fulgte med en pakt. Eller risikoen. Den visste hun alt om.

Hun snufset og kastet et blikk på brevene. Likegyldig tok hun opp kortet som lå øverst, en påminnelse om femtenårsjubileet for high school. «Hvis jentene hadde sett meg nå …» Hun ristet på hodet. Hvordan kunne alt ha blitt så forandret? Hun som var på toppen av verden, på toppen av klassen, den gangen. Inntil Morgan …

Jill la ansiktet i hendene. Hvorfor tok tankene hennes alltid denne ret-ningen når hun var som mest sårbar? Det var femten år siden nå. Morgan Spencer kunne være gift seksbarnsfar, for alt hun visste. Og hun kunne vel ikke legge skylden for problemene sine på ham heller.

Men hun rullet seg over på siden, dro føttene oppunder seg, og med armlenene rundt seg lot hun tårene strømme. «Nei, nei, nei. Ikke tenkt på det. Ikke gjør vondt verre,» formante hun seg selv. Men tankene kom, enten hun ville eller ikke. Hvordan så hun ut? Hadde hun blondt hår, eller mørkt som Morgans? Det var mørkt den gangen, men det var gjerne håret på nyfødte. Var øynene hennes fortsatt blå? Dypt Spencer-blå, eller mer grålige som hennes egne?

Jill begravde ansiktet i stolryggen og hulket. Hun måtte bli ferdig med dette. Ett fatalt feiltrinn som hun rettet opp så godt hun kunne den gangen. Hun hadde tatt det rette valget, tross all motstand, alt press,



all smerte. Datteren hennes var der hun hadde det best, sammen med foreldre som elsket henne. Hva mer kunne hun gjøre? Og Morgan …

Jill trakk pusten dypt og raspende. «Jeg gjorde det rette. Det var det beste jeg kunne gjøre.» Hun gjentok det som et mantra til hun klarte å stanse tårene. Så satte hun seg opp, la dagens post i fanget og tvang seg til å tenke på andre ting. Raskt bladde hun gjennom bunken. Reklame, reklame, regning fra kommunen, reklame. Hun slapp bunken i gulvet før hun hadde sett på alt sammen, og gikk på badet.

Her, i det overdimensjonerte massasjebadekaret, tilbrakte hun noe av sin beste tid. Det var mye på grunn av det hun hadde kjøpt dette rekkehuset. Nå skrudde hun på vannet. Nei vel, ting var ikke alltid slik hun ønsket de skulle være. Det var hennes egen feil. Gud hadde bedre planer for henne en gang, men de hadde hun trosset. Det var ingenting å gjøre med det nå.

Hun hengte fra seg den grågrønne blusen og skjørtet på knaggen bak døra og klatret opp i badekaret. Noen ting kunne hun vaske av seg. Andre ting satt fast for alltid. Hun skulle prøve å sove i natt, og så gå på jobb igjen i morgen. Ungene ga henne noe meningsfylt å leve for. Og sammenlignet med de utfordringene de sto overfor, bleknet alt hun måtte ha å klage over på en dårlig dag.

Et øyeblikk gikk tankene til Dan. Hva gjorde han? Han tenkte sikkert på alle grunnene til å være glad for at han var kvitt henne. Isdronningen.



2

Morgan kom kjørende i sin hvite, retro Thunderbird med en fart og en stil som sto i stil med humøret. De høyreiste fjellene holdt oppe

den safirblå himmelen over ham der han suste av sted mellom dem, på vei mot ranchen som lå så trygg og traust ved foten av et av dem. Ricks ranch. Rick og Noelles.

Broren hadde ham å takke for at han ble gjenforent med den ene kvin-nen som kunne ha skapt forandringer i hans eget liv. Noelle St.Claire … nei, Spencer. Ricks kone. Takket være ham. Delvis, i alle fall.

Han slapp et sukk. Han var glad på deres vegne. Det kunne han ærlig si, bortsett fra i sine tyngste stunder. Noelle var noe helt for seg selv, og han hadde sett for seg … Nei, det var best å ikke tenke mer på det. En stund trodde han at hun kunne være redningen for ham, men det viste seg at hun var for skjør og sårbar. Hun var nære på blitt knust av sin egen tragedie, så hva skulle hun med hans?

Han skrudde opp volumet på Mefistofeles som forsøkte å bedra Bee-thoven i den moderne rockeoperaen med Trans-Siberian Orchestra. Mu-sikken gjallet, og den oppdiktede historien om hvordan djevelen gjorde krav på Beethovens sjel den siste kvelden av hans liv, slo an en streng i Morgan – særlig partiet der Twist og Fate griper inn og Beethoven taler sin sak. Morgan var kanskje fordømt selv, men han skulle nok få sagt sitt – kanskje han til og med klarte å snakke seg forbi gamle St. Peter, når den tid kom.

Han gasset på rundt svingene, for hans nye Thunderbird var en drøm å kjøre. Jo, livet var godt. Og det skulle bli bedre. Noen dagers avbrekk nå var det han trengte for å være på topp igjen. Mr. Problemløser.



Trettitre år gammel hadde han fortsatt en egen evne – en gave kalte mamma det – til å se problemer og finne løsninger. En av de første jobbene han gjorde, ble betalt med aksjer, og da det lille, fremadstor-mende selskapet fikk luft under vingene og svevde inn i berømmelsen på hightech-himmelen, ble det kjøpt opp av IBM. Og Morgan hadde skaffet seg et navn. Pluss kapitalinntekter som vokste pent og pyntelig helt av seg selv.

På vei inn i Juniper Falls satte han ned farten, denne søvnige bakevjen som Rick kalte hjemme, selv om ranchen hans lå enda noen kilometer vi-dere oppover grusveien til høyre. Morgan var inne på tanken om å stikke innom på Villsvinet og ta en seg øl før han kjørte opp dit, men han trakk bare på skuldrene og tok svingen med fart nok til at grus og sand sprutet rundt bakhjulene. Mannen utenfor landhandelen snudde seg og hilste.

Morgan løftet hånden og Rudy vinket hjertelig tilbake. Én ting kunne i alle fall sies om Juniper Falls, og det var at folk her var hyggelige … og de kjente ham. Alle kjente alle. Her gikk det ikke an å forsvinne i mengden, slik som i storbyen. Det var derfor Morgan kom. En gang i mellom var det godt å være et ekte menneske.

Han stanset på gårdsplassen foran det store, gylne tømmerhuset, lå-ven, stallen og hyttene. Rick var byggmester for alt sammen. Og i likhet med faren deres hadde broren hans hester i blodet. Det syntes på ham også, der han sto høy og hengslete i jeans og cowboyhatt ved siden av sin Dodge Ram. Heldigvis ikke en Ford. Det ville ha vært litt for mye Texas. Dette var tross alt Colorado og Rocky Mountains.

Morgan vred om nøkkelen, og både motor og musikk tidde før han åpnet døra. Fjellufta var skarp og litt kjølig enda det var vår, og det luktet helt annerledes her enn hjemme hos ham. Utsikten var majestetisk – høye topper som vokste opp av mørkegrønne, skogkledde lier. Ikke noe hav i konstant bevegelse slik som hos ham, men en evig, uforanderlig ro. Så mektig at det ble for mye å ta inn alt på én gang. Menneskets lille hjerne maktet ikke å gi mening til så mye samtidig. Først måtte det brytes ned til forståelige biter.

Han tenkte på Noelles malerier, akvarellene av små detaljer som et bekkesig mellom fururøtter, kranset med akeleier og solroser. Eller en ens-lig asp med sitt nettverk av røtter, greiner og blader, frodig og omfangsrik som et helt holt. Han husket da hun kom hit for to somre siden, gåtefull og for sky og lettskremt til å gjengjelde oppmerksomheten han ga henne.

«Står til, Morg?» Rick rakte ham handa.



De ga hverandre en broderlig bjørneklem. «Aldri vært bedre. Noen vakre gjester her som vi kan slåss om?»

«Hadde jeg hatt det, skulle du fått alle sammen.» Rick smilte bredt. «Ja. Du har vel trukket deg fra markedet nå. Om du noen sinne var

der.» Sindige, skikkelige Rick. Rick nikket mot bilen. «Solgt Corvetten?» «Den står hjemme. Jeg kunne ikke la denne retro-drømmen gå fra

meg. V8’er i Lincoln-chassis. Rene raketten.» Morgan så seg rundt på tunet og fikk øye på den sure tenåringen på trammen foran den nærmeste hytta. «Hvem er det?»

«Todd. Han er her sammen med familien sin.» «Ser ut til å stortrives.» Rick kastet et raskt blikk på gutten. «Han har problemer.»Morgan nikket, og så kom han endelig til det viktigeste: «Hvor er

hun?» Rick pekte med hodet mot huset. «Inne.» Morgan snudde seg. «Greit at jeg går inn?» «Vær så god.» Morgan trakk den ene munnviken litt opp på vei mot den brede

trappa av furustokker. Rick var modig som sendte ham inn alene. Men hva hadde han å frykte? Morgan åpnet døra og gikk inn. Hovedrommet var åpent helt opp til mønsåsen, og innerst svingte trappa seg opp til andre etasje som før. Han hadde sett rommet etter at Rick bygde om, men ikke det nye interiøret. Det måtte være Noelles verk: Fargerike pledd, et vevd teppe på veggen over det enkle korset på peisen, akvareller av naturen rundt gården, og av Rick og ranchen. Morgan husket bildet fra julaften for to år siden. Hun hadde laget et portrett av ham også som han fikk i julegave, men han hadde aldri rammet det inn og hengt det opp.

«Rick?» Stemmen hennes kom fra kjøkkenet.Han ruslet over gulvet og lente seg mot dørkarmen. «Nei, han er ute.

Men jeg er her.» Hun bråsnudde seg med potetskrelleren i den ene handa og poteten

i den andre. «Morgan!»Håret lå som honningfarget silke mot skuldrene, og øynene var de

samme klare, grågrønne som han husket så altfor ofte. Smilet var varmt og naturlig. Han lot blikket gli nedover før han så opp i ansiktet hennes igjen.

«Ser man det.» Han slentret bort og kysset henne på kinnet. «Rick



kaster ikke bort tida, ser jeg.» Han snuste inn lukten av henne. «Når omtrent kommer den lille cowboyen?»

«Fjerde september.» Han trakk seg et halvt skritt tilbake og betraktet henne. «Hvordan

går det?» «Fint.» Hun skjønte sikkert at han mente på flere måter. Skrekken

som satt i henne etter barndommens bortføring og kjærestens galskap, hadde altså sluppet taket, og hun og Rick hadde begynt på «og så levde de lykkelig alle sine dager». Hvis ikke den slags var forbeholdt eventyrene, da. Hun klarte seg i alle fall bra, og hun så faktisk lykkelig ut. Det var Ricks ansvar nå.

«Greit at jeg blir en stund?»«Orker du stillheten?» Hun snudde seg mot vasken og fortsatte å

skrelle. «En stund. Skal bli godt å roe ned litt.» Han lente seg mot benken.

«Overrasket?» «Egentlig ikke.»«Hvorfor ikke?» Hun pekte med potetskrelleren mot den lille benken der telefonen

stod. «Du har omadressert posten.» «Mener du at Postverket har kommet meg i forkjøpet?» Hun nikket og hevet øyenbrynene litt. «Ja vel, da. Jeg tok en liten snartur innom Vegas.» Han behøvde jo

ikke å si noe om hvor billig og meningsløst det føltes, enda han hadde sett noen flotte show og hatt lykken med seg ved blackjack-bordet. «Vet du hva jeg syns? Jeg syns at vi tre … nei, fire» – han viftet hånden mot magen hennes – «skulle dra ned på Villsvinet. Fredagskveld på byen, spise godt, danse litt …»

Hun lo. «Samme gamle Morgan.» «Tror du vi klarer å få med oss Rick?» «Kanskje. Men jeg er ikke like lett på foten som før.»Han gikk nærmere og tok hendene hennes. «Jeg vedder på at du fort-

satt danser som en drøm.» Rick kremtet bak ham, men han slapp henne ikke.

Rick la handa på skulderen hans. «Hvordan visste jeg at du kom til å sjekke opp kona mi?»

Morgan slapp henne. Var det det han gjorde? Ikke på ramme alvor, men kanskje han var ute etter å sjekke om det fortsatt fantes en liten gnist



der. Noelle tok handa hans og dro Rick til seg. «Morgan vil at vi skal gå ut og danse i kveld.»

«Uh-m.» Han bøyde seg ned og kysset henne mykt. «Ok, Rick. Bare gni det inn,» tenkte Morgan, men sa det ikke. I stedet

sa han: «Nå, hva sier du? Skal vi dra alle sammen, eller skal jeg bare ta med meg Noelle?»

Rick snudde seg mot ham. «Noen ganger lurer jeg på hva som går av deg, Morgan.»

Morgan lo, dro fingrene gjennom håret og sukket. «Det gjør jeg også.» Han gikk bort og tok posten sin. Det var hit han hadde bedt om å få den, likevel hadde han tatt seg god tid på veien. Dagene i Vegas var bare en skuffelse. Han var trøtt av forførende pyntedokker, sene netter og den falske feberen ved flyktig flaks. Passet liksom ikke inn der mer. Ingenting hadde det vært det samme etter at han ga slipp på Noelle.

Han bladde gjennom brevene, stanset ved et postkort og flirte for seg selv. «88-kullet gjenforenes!» En påminnelse for dem som ikke hadde meldt seg på med det samme invitasjonen kom. Han snudde kortet og leste den håndskrevne teksten over bildet av klassen hans fra high school. «Til den mest suksessrike av alle oss fra 88-kullet ved Wilson High: Mor-gan, kom og ta med deg lommeboka di!»

«Hva folk kan få seg til!» Han slengte kortet fra seg. Rick tok det opp og så på det. «Skal du?» «Nei.» «Hvorfor ikke.» Morgan trakk på skuldrene. «Hvorfor skulle jeg?»Brorens blikk sa at han forsto, men han spurte i stedet: «Ta med lom-

meboka? Skal de ta opp kollekt?» «Skolen trenger oppgradering – pc’er og den slags. Jeg sender en sjekk.

Det er den de er ute etter.» Morgan bladde gjennom resten av bunken. «Har dere et rom til meg?»

«Ja visst.» Rick plukket opp et par biter potetskrell som hadde havnet på gulvet og kastet dem i vasken. «Kom, så henter vi tingene dine.»

De gikk ut til bilen hans, og Morgan åpnet bagasjerommet. «Regner med at alt er som det skal være her, med bolle i ovnen og gode greier.»

Rick nikket. «Noelle blir stadig bedre. Jeg setter pris på at du ikke roter til ting igjen, Morgan.»

«Det har da aldri vært min stil.»«Ikke?» Rick la hånden på bagasjelokket.



«Ikke.» Rick bøyde seg etter en bag. «Lar du være å dra fordi Jill kanskje er

der?» Morgan tok resten av bagasjen. Jill. «Har bare ikke lyst.» Han var

ikke på tiårsjubileet, hadde ikke tenkt seg på tjueårsjubileet, og syntes det var i frekkeste laget at de skulle suge penger av ham midt i tiåret også.

Han satte baggene fra seg og slo igjen bagasjelokket. Han kom ikke til å få bruk for all denne bagasjen her, men skulle ikke hjemom før neste oppdrag. Derfor hadde han med seg dresser og skjorter i to tusen dol-larsklassen, italienske lærsko og hånddekorerte silkeslips – det påkrevde kostymet for den korrekte forretningsmann. Tanken gjorde ham tom. Han trengte visst denne pausen mer enn han var klar over.

Rick stanset ved døra og snudde seg halvveis mot ham. «Jeg syns du burde, Morgan.»

Morgan kom opp trappa etter ham. Rick var ikke den som pleide å legge seg opp i andres privatliv, så hvorfor gjorde han så mye ut av denne dumme klassefesten? Morgan kunne sende penger nok til å kjøpe alle de datamaskinene de trengte, ruste opp den utdaterte datalab’en og installere nettilgang i hvert eneste klasserom.

«Hva er greia, Rick?» «Bare en følelse jeg har.» Morgan smilte halvveis. Et hint fra Gud, mente han. Profeten Rick,

Den Allmektiges talerør. Gå nå, Moses. Til et skolejubileum der han risikerte å treffe Jill? Rick blokkerte døra mens han ventet på et svar, så Morgan trakk på skuldrene. «Jeg skal tenke på det.»

Dessverre kom han til å gjøre nettopp det. Hadde allerede gjort det siden den første forsendelsen kom.

Da de tre siste skoledagene var over, gikk Jill med på en fredagskveld med film hos Shelly. Venninnen ville hjelpe henne over kjærlighetssorgen, men gjorde mer ut av dette enn det var grunn til. Likevel kunne hun ikke nekte for at det gjorde litt vondt i det tomrommet i livet som Dan hadde fylt. Og det gjorde vondt å vite at hun hadde skuffet ham.

Som Shellys bestevenninne hadde det falt seg så naturlig å bli sammen med makkeren til mannen hennes. De fire hørte liksom sammen alle-rede. Dessuten var begge like opptatt av trening og friluftsliv, og begge stilte opp for andre gjennom jobben sin – hun for barn med særskilte behov, han for samfunnet generelt. De passet liksom sammen som hånd



i hanske når en så dem utenfra. Men emosjonelt, og ikke minst åndelig, bommet de likevel. Og det var hennes feil, visste hun. Hun våget ikke å gi nok av seg selv.

Sannheten var at selv om Dan hadde hatt en fungerende tro, ville hun kanskje ikke ha tatt neste skritt uansett. Kanskje det var hun som holdt igjen når det ble snakk om personlig forpliktelse. Kanskje det var det Shelly mente med isdronning. At hun holdt tilbake så mye av seg selv at det hele stoppet opp. Men kjærlighet var ingen spøk. Kjærlighet var ikke den varme lengselen som holdt henne våken den første natten etter at Morgan kysset henne. Kjærlighet var noe hun ikke fikk tak på.

Pastoren i kirken hennes snakket om kjærlighet, men det var alltid i så vage ordelag at hun tvilte på om han egentlig visste noe mer om den enn henne. Guds kjærlighet var høyere enn menneskets, egenkjærlighet var en fallgruve, og fysisk kjærlighet snarveien til helvete. Kanskje et liv uten kjærlighet var det tryggeste likevel.

Det var sent da hun satte nøkkelen i døra for å låse seg inn. Lyset kom på i Deerbornes soverom. Ja, ja, så hadde han hørt henne, og nå sørget han for å fortelle henne at hun hadde forstyrret ham. Hun trakk bare lett på skuldrene og gikk inn. Rakker fant henne i mørket, snodde seg rundt beina hennes og strakte seg opp og slikket henne på baksiden av knærne.

Uten kjærlighet? Den som hadde en katt, var ikke uten kjærlighet. Rakker malte som Honda-motoren en kald dag. Hun bøyde seg ned og klødde ham bak ørene. Da reiste han seg på to, og la framlabbene om håndleddet hennes. Så slikket han fingrene hennes. Om ikke det var hengivenhet, hva var det da?

Hun slengte fra seg posten på benken og gikk til soverommet for å skifte. Sandaler, shorts og genser ble byttet ut med nattøy. Idet hun kastet håret tilbake over skulderen, fikk hun et glimt av seg selv i speilet. Hun hadde ikke forandret seg stort på femten år. Litt smalere i ansiktet var hun nok, mer markert i trekkene, men ikke mye forandret – på utsiden.

Hun så fortsatt ut som sjefen i cheerleader-gjengen, forsidebildet på årboka det året hun sluttet. Kvinnen i speilet fikk Miss America-smilet hennes, og hun fikk fram nesten det samme uttrykket som den gang. Godt at det bildet ble tatt tidlig i skoleåret og ikke på våren da hun avle-verte hver eneste frokost på jentedoen før første time. Ikke en eneste dag var hun borte, enda hun kastet opp så mye at ingenting syntes før i sjette måned. Da veide hun faktisk mindre enn da hun ble gravid.



Morgan var den første som fikk vite det. Det gjorde vondt å tenke på oppriktigheten i øynene hans da han lovet å stå sammen med henne om dette, et løfte han ikke fikk sjans til å holde da foreldrene hennes fikk vite om omstendighetene de var i. Hun snudde seg bort fra speilet. Kanskje det var på tide med en forandring. Hun hadde time hos Crystal i salongen på søndag for å stusse tuppene som vanlig, men kanskje hun skulle våge seg på noe mer drastisk.

Tilbake på kjøkkenet så hun nærmere på posten. Ikke noe viktig. Så husket hun regningen på kommunale avgifter og kikket bort mot hjør-nebordet. Bunken lå der fortsatt. Hun gikk over gulvet og tok opp de fem-seks konvoluttene og kortet med påminnelse om klassefesten. «Har ikke hørt fra deg. Wilson High trenger din hjelp. Kom og ha det gøy med gamle venner.» Hørtes ikke gøy ut i det hele tatt.

Hun la bunken tilbake, men tok med seg regningen bort til det lille skrivebordet. I morgen måtte hun huske å betale den. Hun gjespet høyt og lenge, fisket opp Rakker og satte kurs for senga.

Det neste hun registrerte, var at telefonen ringte. 06.32. Hvem ringte så tidlig på en lørdag? Hun løftet av røret og gjorde sitt beste for ikke å høres ut som om hun nettopp var revet ut av søvnen. «Hallo?»

«Kan jeg friste med frokost og en sykkeltur?» Dan hørtes svært så opplagt ut, og et øyeblikk var hun nokså forvirret. Hadde ikke hun …

Jill tok seg til pannen. «Dan?» «Beklager. Jeg trodde ikke du forvekslet meg for å være en annen

allerede.» Hun renset stemmen. «Vent et lite øyeblikk.» Hun la hånden over

mikrofonen og gjespet, ristet på hodet og satte seg opp. «Beklager. Shelly holdt meg oppe i går kveld.»

«Jeg vet det.» Jasså? «Dan …»«Vi har investert nesten ett år i dette, Jill. Det blir for dumt å droppe

alt bare på grunn av …» «Sex?» Han lo lavt. «Ja.» Hun lukket øynene og gned søvnen ut av dem. «Jeg kan ikke kreve at

du skal snu om på alt du vil, bare fordi jeg ikke vil krysse den grensen.» «Vanskelig med sex på sykkel i alle fall.» Hun lo, men så ble hun alvorlig igjen. «Jeg tror kanskje begge skjønte

noe vi trengte å vite her om kvelden.»



«Kanskje. Men Shelly er redd at hun skal miste en av sine nærmeste venner her.»

Stakkars Shelly. «Jeg har ikke tenkt meg noen steder.» «Kan vi ikke ta en bagel og se om vi kan få i stand en vennskapsavtale?» Jill la hodet tilbake og smilte mot taket. «Du er forhandlingsleder før

du vet ordet av det, Dan.» Han lo. «Jeg plukker deg opp om en halvtime.» Hun la på. Flott. Akkurat det hun trengte etter en sen kveld. Vel, Dan

hadde sett henne i verre forfatning enn dette, og en halv time senere så hun faktisk overraskende bra ut, om hun skulle si det selv. Da hadde hun fått på seg en blålilla, romslig trøye med grå- og blårutete skjorte over. Bomullsbuksen hadde snøring i livet og var vid nok til å sykle i, om hun og Dan virkelig gjorde alvor av det.

Nøyaktig klokka sju ringte Dan på døra, punktlig som alltid. Typisk Dan. Pålitelig og disiplinert. Hun åpnet og så rett inn i det litt sørgmo-dige smilet hans. Han var grov og tettbygget til syklist å være, men det skyldtes at han trente vekter også.

«Einsteins?»«Gjerne det.» Hun låste døra etter seg.«Vi går.» Han låste sykkelen fast til lønnetreet hennes. «Greit.» Morgenlufta var varm, litt fuktig og luktet dogg. «Så langt jeg skjønner, er det altså et platonisk forhold du vil ha.

Uansett.» Jill himlet med øynene. «Vet du, Dan, noen ganger er det lurt å gå

litt rundt grøten.»«Rundt grøten?» «Ta tid til litt småprat, ikke gyve løs på forhøret med det samme.»

Hun dultet ham i siden med albuen. «Unnskyld.»«Alt i orden.» Småprat hadde det med å gjøre ham taus, og de gikk videre i stillhet

en stund. Så snudde han det firskårne ansiktet mot henne, og brisen lekte med det brune håret som begynte å bli litt tynt på toppen. «Er det en religiøs greie, bare?»

Hun bøyde seg ned og snuste på hortensiaen ved fortauet, mest for å få tid til å finne litt indre ro. Han var så rett på sak at hun ble anspent av det. Hun kunne svare ja. Ifølge livssynet hennes var ikke sex før ekteskapet en grei sak. Hun hadde vokst opp i et kristent hjem, med foreldre som



lærte henne rett og galt, uten at det stanset henne den gangen. Morgans kjærlighet fikk sterkere tak på henne enn den blodfattige troen hun hadde da, og konsekvensene var så vonde at de ble langt, langt mer preventive enn den religiøse overbevisningen hun hadde nå.

Hun så opp på Dan med ærlig blikk. «For det meste.» Han prøvde å forstå henne, og kanskje hun skyldte ham en forklaring.

«Jeg vet et og annet om sikker sex, Jill. Jeg snakker med ungdommer om den slags, vet du.»

Visst gjorde han det. En frisk og viril mann som mente at sex var en selvskreven del av ethvert seriøst forhold. Det budskapet forkynte han rundt om på skolene og høstet vill applaus. Hun visste det var flere i kirken hennes som mente det samme, tross pastorens prekener om det motsatte. Men hun visste også – av personlig erfaring – hvor ødeleggende et seksuelt forhold kunne være når ikke livslang forpliktelse lå i bunnen. Men det kunne hun ikke få ham til å forstå, hvis hun ikke fortalte ham mer enn hun hadde lyst til.

Han stanset utenfor Einsteins Bagels og snudde seg mot henne. «Hvordan kan du vite om et forhold holder i lengden? Hvis du ikke er villig til å gi det en prøveperiode, hvordan kan du da forplikte deg på noe livslangt?»

«Kanskje jeg ikke kan.» «Hvorfor ikke?»«Fordi jeg vet hva det vil si å miste det,» svarte hun seg selv i all stillhet.

Høyt sa hun: «Dette har vi snakket om før. Jeg trodde det var vilkårene for vennskap vi skulle snakke om nå.»

Med et sukk åpnet han døra og lot henne gå først inn. Hun bestilte en potetbagel med kremost og grønn te, han en sjukornsbagel og kaffe. Med hver sin frokost på brettet satte de seg ved et av bordene.

Dan la overarmene på bordkanten foran seg. «Ok. La oss sette opp reglene.» Han tok en bit, tygget på den ene siden og snakket videre. «Ikke samleie, altså. Hva med kyssing?»

«Nei.» «Det blir tøft.» Han slurpet i seg litt kaffe. «Vi venner oss nok til det.» Han tok en god munnfull igjen. «Hva med å gjøre ting sammen?

Som dette?»Jill kjente at tårene kom. «Jeg vet ikke, Dan. Noen ganger, kanskje.» «Vil du at jeg skal holde meg helt unna?»



Tårene stakk i øynene, men hun nektet å la dem renne.Han bøyde seg over bordet og tok hendene hennes. «Jeg skulle ønske

jeg kunne … nå ja, det har vi satt kryss over allerede.» Hun lo og nippet til teen sin mens han mumset i vei på bagelen sin. Dan gransket henne mens han spiste. Så tørket han seg rundt mun-

nen med servietten og sa: «Kjære deg, Jill. Kan du være med på at vi fire fortsatt gjør ting sammen? Du og Shelly og Brett og meg?»

«Jeg vet ikke. Skulle tro det. Kan du?» «Ja.» Han stappet den siste fjerdedelen av bagelen i munnen. «Heller

det enn ingenting.»Hun snufset. «Så da er vi tilbake der vi … nei, egentlig ikke, for …»«Jeg kysset deg den første gang vi var ute sammen. Tror du det kastet

en forbannelse over alt sammen?» Jill la hendene for ansiktet. «Jeg tror jeg bringer ulykke med meg i

alt jeg gjør.» «Jill, da.» «Lyst på en til?» Hun skjøv tallerkenen sin mot ham.«Sikkert. Hvis ikke du er sulten.»Hun drakk teen i små slurker og kjente at hun begynte å roe seg. «Det

er viktig at Shelly vet at det ikke er vonde følelser mellom oss. For det er det ikke, er det vel?»

«Nå ja. Jeg kan ikke akkurat si at jeg er glad for dette.» Han begynte på hennes bagel.

«Men du forstår? Du kommer ikke til å dra igang en parkeringsbot-kampanje mot meg?»

Han rettet fingrene mot henne som en pistol. «Det ville ikke være særlig profesjonelt, kjære.»

«Jeg tror at når vi bare har jobbet oss gjennom følelsene …»«Ja, sikkert.» Han satte tennene i bagelen og fanget kremost fra munn-

viken med tungespissen. Resten forsvant i tre bit. Så tømte han kaffekop-pen og krøllet den sammen med servietten. «Javel. Er vi venner?»

«Åhh…» Hun skar en grimase. «Kom igjen. Vi sykler det av oss. Ingenting bedøver følelsene så ef-

fektivt som å ta seg skikkelig ut.» Han reiste seg og tok albuen hennes. «Kom igjen, vesla. Før dagen går fra oss.»



3

Morgan slentret bort til gutten som satt på trammen foran hytta og ripte i trappestolpen med en spiker. Ungen verken snudde seg eller

sluttet å ripe, men Morgan var ganske sikker på at han var klar over at han hadde fått selskap. Rick kom ikke til å like ordet som var i ferd med å ta form. Morgan satte den ene foten på andre trappetrinn, og endelig så gutten opp fra graffitien sin lenge nok til å si det han skrev.

Morgan hvilte underarmene på kneet. «Hvorfor skulle jeg det?» «Fordi jeg sier det.» Gutten fikk med seg ordet i denne setningen også. Morgan trakk på skuldrene. «Det er et fritt land.» Gutten var irritert nå og dro en dyp ripe i trappestolpen. Morgan kunne ha tatt fra ham spikeren og satt en stopper for hær-

verket, men spurte i stedet: «Hva heter du?» «Bryr det deg?» Der var det igjen. Hittil hadde han fått med f-ordet

i hver eneste setning. «Har du noen gang prøvd å si en setning uten det ordet?» «Noen gang prøvd å – ?» Morgan løftet hånden. «Skjønner.» Ungen kjørte spikeren inn og dro en stygg kurve i treet før han over-

rasket ham med «Todd». «Vel, Todd, har du ikke bedre ting å finne på enn å vandalisere den

trappestolpen?» Morgan var ikke så veldig bekymret. Rick kunne pusse det bort med sandpapir og beise på nytt.

«Som å ri på rekke og rad?» To steder presset han det inn denne gan-gen. Noen unger var avhengige av lissom, og kunne ikke sette samme tre ord uten. Todd var visst avhengig av et litt styggere ord.



Men Morgan prøvde heller å høre resten av det han sa. Rick hadde sikkert tatt med seg resten av familien på tur. Morgan viftet bort en gli-trende blå-grønn og innpåsliten flue fra ansiktet. «De andre er ute og rir?»

«Ja. De trodde at denne trøtte ranchen var rene Disneyland.»«Ville du heller vært i Disneyland?»«Det kan du ta f- på.» Trodd gjøv løs på treverket igjen. «Og hvis du ikke måtte ri på rekke og rad?»Todd snudde seg. «Hvis jeg kunne ri alene, mener du?» En hel setning

uten et eneste bannord. Morgan trakk på skuldrene. «Ikke alene. Men du kunne ri først og

bestemme hvor.» Todd lot spikeren synke. «Hvem er du?» «Morgan.» «Hvem er du på denne ranchen, mener jeg?» Morgan dro munnvikene litt nedover. Todd visste nok ikke selv hvor

godt spørsmålet var. Han nikket mot innhegningen ved låven. «Står et par hester der.» Det var mange år siden sist han selv satt i en sal, men han hadde tross alt vokst opp på samme gård som Rick.

Todd skulte mot dyrene, så snudde han seg tilbake med smale øyne. «Du ser ikke ut som en f- cowboy.» Ikke helt kurert, altså, men f-ordet var ikke like flittig i bruk som før.

«Det er jeg ikke heller. Har ikke ridd på mange år.» Todd smilte slu. «Er det din kabriolet?» Morgan kastet et blikk på Thunderbird’en som sto parkert utenfor

huset. Flaks for ham at ikke Todd hadde valgt den som lerret for sin kunstneriske utfoldelse. «Mer lyst på en tur med den?»

«Mer lyst på å kjøre den.» Morgan fuktet leppene, den tørre, skarpe lufta her oppe gjorde ham

tørr. «Vi kan ta en snartur.» «Kan jeg kjøre?» Morgan spurte ikke hvor gammel han var. Om så Todd var liten for

alderen, var han uansett ikke seksten år. Morgan fisket nøklene opp av lomma. «Hvorfor ikke sitte på?» Todd slapp spikeren, og den rullet ned mellom sprekken i plankene. Han reiste seg. «Vi drar.»

De satte seg inn og Morgan vred om nøkkelen. Herlig bil. Han la armen mellom bøttesetene, så seg over skulderen, og rygget ut i én stor bue. Så raste han ut fra ranchen så grus og sand sto i en sky bak dem. I krysset nede i Juniper Falls tok han håndbrekksladd, og så fòr de tilbake til ranchen.



Det lyste elektrisk i øynene til Todd, og denne gangen var f-ordet fylt av ærefrykt.

«Du Todd, det hadde ikke skadd om du utvidet ordforrådet ditt litt.» «Med hva da? Kult?» Men han smilte bredt da han sa det.«Der jeg kommer fra, ville vi ha sagt stilig.» «Stilig. Kan jeg kjøre nå?» Morgan ristet på hodet. «Nei.» «Hvorfor ikke?» Smilet forsvant og det skulende uttrykket var tilbake. «Da må du få lov av faren din først.» Morgan var rimelig sikker på at

det kom han ikke til å få. Bilen hans var trygg.Todd bannet. «Som om det kom til å skje.» Han forsvant ut av bilen

og slengte igjen døra før han snudde seg og sparket i den.Morgan trakk pusten dypt, gikk ut av bilen og ruslet rolig rundt den.

Først studerte han merket etter skoen, så festet han blikket på gutten som sto midt foran panseret og pustet fort og hardt.

Skuldrene steg og sank på Todd. «Skal du banke meg opp nå?» Morgan presset leppene sammen. «Burde jeg?»Todd flakket med blikket. «Jeg griste til bilen din.»Morgan så på merket igjen. «Ikke verre enn at det går bort med pus-

seskinn og polish.» «Er du rik?» Han sa det på samme hånlige måte som om han hadde

sagt: «Er du feit? Er du dum? Er du stygg?» Morgan så rett på ham og svarte rolig: «Ja.» Todd ble tydelig usikker på hvordan han skulle ta et så direkte svar.

«Hvor rik da?» «Ikke i nærheten av Bill Gates.» Todd snudde seg og stirret bortover enga som steg oppover mot en

steinete skrent. Morgan gikk bort til ham. «Er det et problem for deg?» «Hvorfor skulle jeg bry meg om det?»«Fordi du ikke skulle bry deg om det.» Denne tidsinnstilte bomben

av en tenåring så visst ingen grunn til å bry seg om noe som helst. Todd tok opp en stein og kastet den mot bekken som fulgte enga og

svingte inn bak hyttene. «Faren min er i fengsel.» «Jeg trodde han var her på ranchen.»«Det er fosterfaren min.» Morgan nikket. «Hva har han gjort?»«Drepte en fyr i et slagsmål på en bar.»



«Hvor er moren din, da?»Han trakk på skuldrene. Ikke rart at gutten var full av aggresjon. Morgan dro pusten dypt.

«Livet kan være hardt.» «Hva vet du om det?»Morgan så på ham fra siden. Hvorfor skulle alle unger tro at den

eneste i verden det var synd på, var akkurat dem? «Nok,» svarte han bare. Det så ut til å synke inn. Kanskje Todd oppfattet melankolien i det

ene ordet. Uansett protesterte han i alle fall ikke. «Hvor gammel er du?» spurte Morgan. «Tretten.» Det gikk en iling nedover ryggen på ham. Gutten var nesten like

gammel som … Var det derfor han hadde festet seg ved ham? Et behov for å ta seg av en annen i stedet for den ene han ikke kunne? Han gikk tilbake til bilen, åpnet bagasjerommet og tok ut to flasker med kjøpevann. Todd fikk den ene, den andre tømte han i seg halvparten av uten å ta fra munnen. «Besøker du ham?»

Todd drakk også. Så ristet han på hodet. «Vil ikke.»«Fordi han er sprø?» «Fordi han er en f- taper.» Det var sinne som lå i ordet nå. Morgan nikket. «Hva med fosterfaren din?»Todd så bister ut, men sa ikke noe. «Hvor lenge har du vært hos dem?»«Noen måneder.» «Andre unger?» Morgan tømte resten av flaska og skrudde på korken. «Tre.»«Eldre eller yngre?» Todd tok en slurk. «Begge deler. En som er borte på college, en på

high school og en omtrent som meg.»«Den jenta jeg så?»«Hun er høy på pæra.» Todd krøllet fingrene rundt den halvfulle

flaska og ville kaste den fra seg, men Morgan fikk tak i hånden hans og tok den fra ham.

«De er ofte det i den alderen.» I alle aldere, egentlig. Og han likte å jekke ned de som trengte det mest. Særlig i jobbsammenheng. Fortjente de posisjonen sin, var det greit. Da spilte det ingen rolle om det var en kvinne eller en mann han jobbet med. Det var de som hadde kloret seg fram til makten som iltre hunkatter som fikk fram det verste i ham.



«Hvis en snørrhoven jentunge er det største problemet ditt, kan du godt tørke av deg litt av geipen.»

Han ventet å få f-ordet til svar, men gutten tittet bare opp på ham. «Hvis du er så rik, hvorfor er du ikke på en yacht eller noe? Hvorfor er du her?»

«Fordi jeg liker meg her.» Todd sparket i grusen. «Går f- ikke an. Det er jo ikke TV her engang.»Fram mellom trærne øverst på enga kom fire hester med Rick på den

fremste. Mor, far og den blonde jenta med smilehull fulgte på rekke og rad etter ham. Todd stivnet ved synet av dem, så snudde han seg og subbet tilbake til trammen. Morgan kastet flaskene i søppelkassa utenfor låven.

Rick stanset hesteparaden utenfor stallen og hjalp kona og datteren ned. Familien lot til å være all right nok, sammenlignet med alle skrekk-historier en hører om fosterforeldre. Faren så kanskje litt veik ut, men han la armen kameratslig om datteren da de luntet tilbake til hytta. Todd fulgte med fra øyekroken, men snudde ryggen til da de kom nær nok. Moren sa noe til ham, men han svarte ikke.

Morgan gikk bort til Rick. «Hei.» Rick pekte med haken mot Todd som forsvant rundt hjørnet på hytta.

«Hva handlet det der om?» Han måtte ha registrert samtalen mellom ham og Todd, hvis det gikk

an å kalle den det. «Prøvde bare å bli litt kjent med ham.»«Lykke til.» Morgan gliste. «Han er lettere irritabel, ja. Hva er greia?» Rick vippet salen ned fra hopperyggen. «Vet ikke. Han har vært hos

flere fosterfamilier allerede. Stan har bare hatt ham et par måneder. Gut-ten har droppet ut eller blitt kastet ut fra hver eneste skole han har gått på.»

«Og hvordan har du rotet deg bort i dem?»«Stan er en venn av naboen. Han forsøker å holde Todd unna trøbbel,

og de trengte et sted å flykte til.»Morgan nikket. «Jeg begynner å se et visst mønster.» Rick dro teppet av hesteryggen og slapp merra inn på beitet. «De har

hytta så lenge de trenger den.» «Har ikke fyren jobb?»«Lærer. Sommerferie.» Rick løsnet den siste salgjorden. Todds familie

hadde tydeligvis fått samme avtale som Noelle da hun banket på her, såret og i nød.


Kristen Heitzmann

ST

ILL

E S

OM

NA

TT

EN

Han lever av å rette opp skakkjørte bedrifter, men sitt eget liv later det ikke til at Morgan Spencer er i stand til å få på rett kjøl.

Bak hans sjarmerende, sorgløse fasade ligger et savn som driver ham mot selvfordervende tomhet. Gjennom mange, lange år har Morgan forsøkt å legge bak seg den tragiske avgjørelsen som hans første kjærlighet tok mens de fortsatt gikk på high school, men alt forandrer seg når Jill Runyan igjen kommer inn i hans liv. Og det hun forteller ham, vil enten sette ham fri eller tvinge ham i kne.

Med sin enestående fortellerevne lar Kristen Heitzmann oss følge to sårede sjeler på vei mot legedom og gjenopprettelse.

Stille om natten er andre bok om gleder og sorger rundt Spencer-familien, men historien i denne boken står godt alene.

Kristen Heitzmann er en prisbelønnet forfatter som har skrevet en rekke romaner. Hun er bosatt i Colorado, USA.Stille som natten er hennes andre bok på norsk.

Stille som natten_omslag_135x210x31.indd 1 31.03.14 10:56

Stille som natten Karen Heitzmann

Documents