-
Arbeiderhistorie 19975
ØYVIND BJØRNSON
P erspek tiver p å a rb e id sm i l jø e ts historie
N oen viktige linjer i arbeidsmiljøets historie i Norge kan
fanges inn ved hjelp av to lover - Fabrikktil-
synsloven av 1892 og Arbeidsmiljøloven av 1977 - og tre
spørsmål: Hvilke oppfatninger av arbeidervern/arbeidsmiljø
nedfelles i de to lovene? Hvilke virkemidler har ansvarlige
myndigheter ment var nødvendige for å skape et bedre arbeidsmiljø?
Hvordan har debatten i andre land påvirket den norske utviklingen?
Denne artikkelen vil behandle de to lovene og de tre
spørsmålene.1
«I mer enn ett hundre år»
I mer enn ett hundre år har arbeidsvilkårene i norsk industri
vært regulert ved lov. Den første loven fra 1892, «Lov om Tilsyn
med Arbeide i Fabriker m.v.» eller bare Fabrikktilsynsloven, brøt
med rådende liberal-økonomiske prinsipper om personlig frihet og
kon- traktsfrihet, det at voksne myndige menn skulle kunne slutte
arbeidskontrakter seg imellom uten innblanding fra staten eller
noen annen autoritet. Fabrikktilsynsloven var en lov for det
«egentlige fabrikkarbeidet» eller «virksomheter som ble drevet
fabrikkmes
sig» som det også het. Det vil si at en forholdsvis liten del av
all næringsvirksomhet og alle lønnsarbeidere i Norge falt inn under
loven. I 1936 ble ordet «fabrikktilsyn» erstattet med
«arbeidervern». De få var blitt til de fleste - en tendens som har
fortsatt siden. Den siste viktige navneendringen kom i 1977 da
«arbeidsmiljø» kom i stedet for ordet «arbeidervern».
Den norske lovgivningen kan ikke forstås isolert fra debatten i
andre land. Heller ikke fra vedtak og konvensjoner fattet på
internasjonale kongresser av organisasjoner som Den internasjonale
arbeiderunionen, ILO osv. Dessverre finnes det så vidt jeg vet
ingen systematiske forsøk på vurdere hvordan det hjemlige og det
internasjonale filtres inn i hverandre i vår arbeidervernlovgi-
ving. Å antyde noen sannsynlige sammenhenger og skissere den
internasjonale rammen er likevel mulig.
Loven a v 1 8 9 2 - internasjonale perspektiver
Arbeiderbeskyttelse var et høyt prioritert område for
regjeringer i nesten alle industrialiserte land i de siste tiårene
av forrige århundre. Noe av bakgrunnen
-
6Arbeiderhistorie 1997
var skjerpede klassemotsetninger og et voksende gap mellom den
økonomiske eliten og den nye arbeiderklassen. Spørsmålet om hvordan
arbeidsvilkårene i industrien skulle reguleres, ble tatt opp på en
rekke internasjonale kongresser, den første i Berlin i 1890, og
deretter i 1897, 1900, 1905-06 og 1913. Ut av disse møtene oppsto
organisasjonen the International Association for protective Labour
Legislation med kontor i Basel (1900). Den ble en forløper for Den
internasjonale Arbeidsorganisasjonen (ILO), grunnlagt i 1919.
Meningen med ILO og kongressene var å anbefale vernetiltak og
påvirke lovarbeidet i det enkelte land.2
Også Den andre Internasjonale drøftet jevnlig
arbeidervernspørsmålet
på de ni kongressene som ble holdt mellom 1889 og 1914, og det
var brei enighet om behovet for generelle internasjonale avtaler på
feltet.3
Den tredje typen internasjonale konferanser som tok opp
spørsmålet, var de internasjonale kvinnekonferansene, første gang i
1878 og deretter som ett av flere temaer fram til den 17.
kongressen i 1914. Viktige spørsmål var om kvinner skulle ha et
annet rettsvern enn menn - et særvem - for eksempel forbud mot
nattarbeid.
De skandinaviske arbeiderkongressene var et fjerde møtested for
diskusjoner om arbeidervern. Spørsmålet om innføring av åttetimers
arbeidsdag var viktig, men også forbud mot nattarbeid og arbeid på
helligdager og spørsmålet om ulykkesforsikring for
f
Den norske d e le g a s jo n til I lO s første a rb e id sk o n
fe ran se , som ble holdt i W a s h in g to n høsten 1 9 1 9 .
Foran (f.v.): N e s t led e r i LO, Jens Teigen , o d e ls t in g
sp re s id en t J o h a n C a s tb e rg , r iksm eklingsm ann Jens
M ich ae l Lund o g direktør G e o r g e Paus. Bak (f.v.): R
edaktør J a c o b V idnes, by rå s je f W ilhe lm M o rg en s t ie
rn e , fabrikkinspektør Betzy Kjelsberg o g e k sp e d i sjonssjef
T h eo d o r G . Thorsen. (Foto: Harris & Ewing, W ash in g to
n )
-
Arbeiderhistorie 1997
alle arbeidere. I 1897 i Stockholm ble det sagt at åttetimers
arbeidsdag burde regnes som et forebyggende tiltak mot
arbeidsulykker. Også særvern for kvinner ble anbefalt. Det bærende
argumentet var at regulering av kvinners arbeid var nødvendig for å
sikre utviklingen av en sunn slekt - de kommende generasjoner. Det
ble også reist krav om at kvinner skulle kunne ansettes som
fabrikkinspektører for blant annet å overvåke kvinners lønnsarbeid
i hjemmet, det såkalte hjemmearbeidet, til slikt arbeid enten var
avskaffet ved lov eller ved fagorganisasjonens inngrep.4
Vedtak på de internasjonale kongressene kunne brukes i den
hjemlige debatten som argumenter for å få tilsvarende lovgivning i
eget land. Særlig var dette tilfellet i tiåret før krigsutbruddet i
1914. Men da den norske arbeiderkommisj onen, Arbeiderkom- misjonen
av 1885, begynte sitt utredningsarbeid, fantes det også eksempler
fra andre land som viste hvordan arbei- derproblemet ble forstått
og forsøkt løst. Sveits og England var tidlig ute og ble mye brukt
som sammenligningsgrunnlag.
Allerede i 1864 vedtok parlamentet i kantonen Glarus i Sveits en
fabrikklov for alle fabrikker i kantonen. Både menn og kvinner fikk
tolv timers arbeidsdag, og nattarbeid ble forbudt. Andre kantoner
fulgte etter. I 1877 kom den første nasjonalt dekkende fabrikkloven
i Sveits. Arbeidstida for menn og kvinner skulle ikke overstige
elleve timer. Forbudet mot nattarbeid gjaldt begge kjønn, men på
visse vilkår kunne menn unntas fra loven. Begge bestemmelser viser
at sammenlignet
med andre land gikk den sveitsiske loven langt i å begrense
arbeidsgiverens og arbeidstakerens rett til på egen hånd å avgjøre
hvor lang arbeidsdagen skulle være for voksne arbeidere. Det mest
oppsiktsvekkende er kanskje likevel at kvinner og menn ble
likestilt i et så viktig spørsmål.
Men i den sveitsiske loven som i seinere vernelover i andre land
fantes det også bestemmelser som bare gjaldt kvinner. Kvanner med
plikter i hjemmet hadde rett til lengre lunsjpause enn andre
arbeidere. Meningen var at hun skulle bruke tida til å stelle i
stand middagen for resten av familien. En annen særbestemmelse var
at gifte kvinner ikke hadde lov til å rengjøre maskiner som var i
gang. Gravide kvinner var pålagt å ta fri før og etter fødsel i til
sammen åtte uker. Og myndighetene skulle utarbeide liste over
fabrikker og arbeidsplasser der gravide kvinner ikke kunne
arbeide.5
Særvernet for kvinner i den sveitsiske loven fulgte
hovedstrømmen i internasjonal arbeidervernlovgivning. Det samme
gjaldt det generelle forbudet for barn under 14 år mot å arbeide i
fabrikker. England tilhørte denne hovedstrømmen, av mange - også
norske reformatorer - regnet som foregangslandet når det gjaldt
arbeidervern. Men i enda større grad enn for Sveits var
arbeidervernet i England i forrige århundre et spørsmål om å
regulere arbeidet til barn og kvinner. Grunnen var at verken bam
eller kvinner ble regnet som myndige personer eller selvstendige
individer og derfor ute av stand til å inngå arbeidsavtaler på egne
vegne. Barna var underlagt foreldrenes vilje. De leide dem ut til
de
-
A rbeiderhistorie 1997
L»
Fab r ik k arb e id e rsk e r i tekstilfabrikk i M a n c h es te
r , E ngland . T egning fra om kring 1 8 6 0 .
mest kritikkverdige arbeidsoppgaver.6 Kvinnene på sin side ble
presset til å arbeide av sine menn eller av onde arbeidsgivere og
kunne av den grunn ikke regnes som frie arbeidere. Ja selv
morsinstinktet kunne slavebinde dem og gjøre at de godtok de
usleste arbeidsvilkår i bytte mot en mager lønn.7 Derfor var de
ufrie på arbeidsmarkedet - som barna - og denne ufri- heten ga
staten en legitim rett til å gripe inn i arbeidsforholdet på deres
vegne. Annerledes var det med mennene. De ble regnet som frie og
myndige indivi- der som på egen hånd kunne inngå avtaler med
arbeidsgiveren. Overfor voksne mannlige arbeidere grep myndighetene
derfor ikke inn.
De første engelske arbeiderverntil- takene var preget av
vurderinger som dette. Første gang barnearbeid ble regulert, var i
1833 da det ble forbudt for barn under ni år å arbeide i fabrikker.
De mellom ni og 13 skulle ikke
arbeide mer enn åtte timer for dagen, og 12 timer var
maksimumsgrensen for de mellom 13 og 18 år.81 1842 ble gruvearbeid
forbudt for kvinner. I 1847 ble det bestemt at verken kvinner eller
barn skulle arbeide mer enn ti timer, og i 1870-årene ble
arbeidsdagen for disse to gruppene ytterligere redusert.
At kvinner og barn var ufrie på arbeidsmarkedet, var den
viktigste begrunnelsen for staten til å gripe inn, men andre og mer
kjønnsbestemte vurderinger talte også med. Avgjørende i guttenes
tilfelle var det at kortere arbeidsdag var nødvendig for at de
skulle utvikle seg til fullt arbeidsføre personer i voksen alder.
For jentenes del ble det understreket at fabrikkar- beidet kunne
hindre dem i å bli framtidige dyktige koner og mødre.
Lignende argumenter ble brukt overfor voksne kvinner. 1 tillegg
ble det sagt at kvinnene, som arbeidet nesten nakne i gruvene
sammen med menn,
-
Arbeiderhistorie 19979
ble seksuelt trakassert på arbeidsplassen. Sedelighet og moral
var truet, og kvinnenes og nasjonens ære sto på spill, for kvinner
som handlet usømmelig, var ikke i stand til å passe hjem og
familie. For å redde nasjonens og kvinnenes ære var det nødvendig
at staten gikk imellom. Debatten om kvinnearbeidet i gruvene vakte
oppsikt og brakte til taushet dem som var imot enhver form for
inngrep fra statens side i det frie kontraktsforholdet mellom
arbeid og kapital. Resultatet var forbud mot kvinnearbeid i gruver
under dagen.9
Et nytt moment i debatten om kvinners arbeid ble trukket inn på
slutten av 1800-tallet da det ble hevdet at kvinner utkonkurrerte
mannlige forsørgere - nok et tegn på sivilisatorisk tilbakeskritt.
Kjennetegnet på et sivilisert samfunn var nemlig at kvinnen var
hjemmeværende og mannen utearbeidende og eneforsørger, et syn som
skulle vinne allmenn tilslutning i store deler av befolkningen i
England som i andre land, Norge inkludert.
Oppsummerende kan vi si at grunnlaget for lovgivningen overfor
kvinner fra starten var at kvinner ikke kunne regnes som frie,
selvstendige individer, at deres moral led under fabrikkarbeidet og
særlig under arbeidet i gruvene, at det igjen førte til at de ikke
ville være i stand til å utføre sine huslige plikter - alt sammen
tegn på sosial uorden. I et slikt perspektiv var det viktig å føre
kvinnen tilbake til hjemmet.
I 1890-årene ble det skapt et annet grunnlag for statsmaktens
inngrep. Moderskapet og det ufødte liv ble satt i sentrum. På nytt
sto nasjonens ære og
framtid på spill, men denne gang vurdert ut fra nødvendigheten
av å ta vare på de framtidige generasjoner - det ufødte liv. I
1890-årene, noe seinere enn i Sveits, fikk fabrikklovene
bestemmelser som berørte moderskapet. Dreiningen mot å inkludere
hensynet til det ufødte liv synes å være typisk for europeisk
fabrikklovgivning rundt 1900.
Fabrikklovgivning bør ikke ses isolert fra annen sosialpolitisk
lovgivning i det forrige århundret, særlig ikke fra de forsøk som
ble gjort i mange land på å etablere et sosialforsikringssystem.
Det karakteristiske ved den engelske utviklingen var den vekt
staten la på forebyggende tiltak overfor spesielt utsatte grupper -
kvinner og barn. Det tok lenger tid å komme den voksne mannlige
arbeiderklassen i møte.
De innrømmelser som arbeidsgiverne gjorde overfor de mannlige
arbeiderne, skyldtes i all hovedsak press fra fagbevegelsen. Det
var også fagbevegelsen, eller dens understøttelsesforening- er, de
såkalte «Friendly Societies», som ga arbeiderklassen en viss form
for sikkerhet mot inntektsbortfall. Understøt- telsesforeningene
utgjorde en viktig del av den engelske fagbevegelsen. Det var
kasser mot arbeidsledighet, streik, sykdom, ulykker, alderdom etc.
I 1875 var det rundt 3,5 millioner medlemmer i de offentlig
registrerte understøttelses- foreningene, i 1889 mer enn 7,5
millioner.10 På dette tidspunktet var fagbevegelsen blitt en
maktfaktor i det engelske samfunnet. Den ivaretok medlemmenes
lønnsinteresser, regulerte deres arbeidstid og støttet dem
økonomisk ved tap av arbeidsinntekt enten tapet skyldtes sykdom,
ulykker, alderdom eller arbeidsledighet etc.
-
1 0 I
Da Arbeiderkommisjonen av 1885 ble nedsatt for å se på
arbeiderspørs- målet, eller vurdere noen av de tiltakene som kunne
bedre arbeiderklassens stilling i det norske samfunnet, var de
engelske erfaringene med fabrikkvern viktige. Men den norske
arbeiderklassen hadde ikke noen fagbevegelse som kunne kjempe fram
kortere arbeidstid og høyere lønn, eller forsikringskasser der de
fagorganiserte kunne forsikre seg. Når målet ikke bare var å
forebygge fabrikkulykker, men også å gi fabrikkarbeiderne en viss
økonomisk trygghet ved tap av inntekt, måtte oppmerksomheten vendes
andre steder hen enn til England. Blikket falt på Tyskland.
Tysk påvirkning har veiet tungt når en skal forklare den
sosialpolitiske utviklingen i Norge i årene fram til første
verdenskrig. Særlig har en understreket at Norge fikk et
forsikringssy- stem som langt på vei lignet det tyske. Tyskland
fikk lover om sykeforsikring, ulykkesforsikring og invalide- og
alderdomsforsikring i 1883, 1884 og 1889. Felles for dem var at de
bare omfattet industriarbeiderklassen. I valget mellom frivillig og
tvungen forsikring valgte en det siste, det vil si at arbeiderne
ikke kunne velge om de ønsket å stå tilmeldt forsikringene. Og de
var nasjonalt dekkende. Alle ga industriarbeideren rett til
erstatning ved tap av arbeidsinntekt.
At staten grep inn på denne måten og opprettet obligatoriske
forsikringer for alle som falt inn under bestemte inntektsklasser
med finansielle bidrag fra arbeidsgiverne og staten, var noe nytt.
Det skilte seg markert ut fra de engelske selvhjelpsordningene
som
A rbeiderhistorie 1997
hadde utviklet seg nedenfra og hvor medlemmene betalte
forsikringspremien.
Et annet skille mellom det tyske og det engelske systemet er i
vår sammenheng minst like viktig: Arbeidervern var ikke en del av
sosialpolitikken under Bismarck. Målet var ikke å forebygge ulykker
og skader, men å kompensere for tapt arbeidsinntekt.11 Bismarck var
skeptisk til vernetiltak fordi han oppfattet det som en
intervensjon i fabrikkrommet og dermed som en trussel mot
arbeidsgivernes profittmuligheter. Innenfor fabrikkens fire vegger
skulle bedriftslederen ha full frihet til å disponere sine
arbeidere og maskiner som han selv ønsket. Til forskjell fra
arbeiderbeskyttelse berørte ikke forsikringsprinsippet
maktforholdene på bedriften. Derfor satset Bismarck på forsikring -
på kompensasjon i stedet for forebygging.12
Resultatet var at Tyskland ikke fikk en fabrikklovgivning slik
som i de fleste andre land. Ikke før i 1918 kom det en lov som
dekket voksne mannlige arbeidere. Og først i desember samme år
anerkjente arbeidsgiverorganisasjonene og arbeiderorganisasjonene
hverandre som likeverdige parter. En lov om
arbeidsløshetsforsikring, som ofte er blitt motarbeidet fordi det
er blitt innvendt mot den at den griper inn i forholdet mellom
arbeid og kapital til arbeidernes fordel, ble først vedtatt i
1927.
Selv om de sosialpolitiske systemene i England og Tyskland var
helt forskjellige, kom erfaringer fra begge til å påvirke den
norske debatten sammen med den internasjonale debatten mer
generelt. Et raskt blikk på de skandinaviske land er nok til å
oppdage noen
-
A rbeiderhistorie 1997
likhetstrekk. Barnearbeidet ble tematisert først. Også her i
landet var det barnearbeidet som først ble problematisert. I 1875,
omtrent samtidig som tilsvarende initiativ i Danmark og Sverige,
fikk sekretær i Statistisk Centralby- rå, Jacob Neumann Mohn, i
oppdrag å forberede en lov om «...børns og unge menneskers
anvendelse til fast arbeid utenfor hjemmet». Det direkte
initiativet kom fra skolekommisjonen av 1871. Den arbeidet med
forslag om å utvide undervisningstida og hadde støtt på problemet
barnearbeid. Mohn bygde på dansk og svensk lovarbeid, men først i
1883 la regjeringen fram en proposisjon - en temmelig vidtgående
utvanning av forslaget til Mohn.13 Regjeringen (Indredepartementet)
begrunnet det med at det «... under vår forholdsvis innskrenkede
fabrikkvirk- somhet har der visstnok ennu ikke gjennem sterkere
misbruk vist seg noe fremtredende behov for en sådan
beskyttelse».14
Saken tok en ny vending da regjeringen Sverdrup nedsatte den før
omtalte Arbeiderkommisjonen av 1885. Initiativet kom fra Sverige,
fra kong Oscar personlig, som inspirert av en tilsvarende svensk
kommisjon ønsket å få utredet arbeiderspørsmålet også i Norge.
Statsministeren kom initiativet i møte, og Arbeiderkommisjonen ble
nedsatt. Den ble bedt om å komme med forslag til lover og andre
tiltak som kunne hjelpe den ubemidle- de del av befolkningen ved
tap av inntekt som følge av sykdom, arbeidsulykker og alderdom.
Dessuten var det viktig å forebygge arbeidsulykker - det vil si
etablere et fabrikkpoliti eller et fabrikktilsyn. Tanker som faller
inn i et
11
europeisk mønster, som vi har sett, og som også samtida visste å
understreke:
«De fleste K ulturlande have i den senere Tid skaffet sig en m
ere eller m indre fuld- stæ ndig Fabrikpolitilovgivning, gaaende ud
paa at sikre O m givelserne og Publikum i A lm indelighed m od Fare
og Ulemp er af Fabrikdriften og specielt paa at betrygge de herved
sysselsatte A rbeideres Liv og H else saavelsom i det H ele paa at
hidføre en A rbeidsorden og Arbeidsvilkaar d e r ikke er til Skade
for A rbeidernes Sund- hed, Moral og Sædelighed».
Fabrikktilsynsloven o g det so s ia le spørsm ålet
Debatten om arbeiderspørsmålet eller det sosiale spørsmålet var
internasjonal. De løsninger som ble lagt fram i Norge ble vurdert
på bakgrunn av de erfaringer som var gjort i andre land og brynet
mot en norsk virkelighet. Noen særtrekk ved de norske løsningene er
det viktig å understreke. Det ene er at vern, beskyttelse eller
forebygging, spilte en viktig rolle. Her fulgte Norge grovt sagt
det engelske eksempelet - eller for den del - det sveitsiske. Men
når det gjaldt forsikringsordninger, kompensasjonsordninger for tap
av arbeidsinntekt, fulgte en et stykke på vei det tyske
eksempelet.
Bakgrunnen for det siste var nok at det blant fabrikkarbeiderne
i 1880- og 90-årene ikke fantes noen fagbevegelse og derfor heller
ikke noen fagfore- ningskasser. Det fantes heller ikke noe annet
forsikringssystem ut over det temmelig rudimentære systemet av
bedriftskasser en hadde enkelte steder, og enkelte håndverkskasser.
I Norge måtte dermed den forsikringsbaserte delen av
sosialpolitikken ha et annet
-
12Arbeiderhistorie 1997
fundament enn den frivillige. Resultatet var i 1894 etableringen
av en tvungen ulykkesforsikring for fabrikkarbei- dere finansiert
av arbeidsgiverne og dernest, i 1909, en sykeforsikringslov - også
den tvungen, og i hovedsak beregnet på lønnsarbeidere og finansiert
av dem, men med bidrag fra kommune og stat og arbeidsgiver.
Ulykkesforsikringsloven lignet klart den tilsvarende tyske, og
noen tyske trekk finner vi også i sykeforsikringslo- ven, selv om
de fleste ble luket vekk i løpet av den lange saksbehandlingsperio-
den.15 Men da Stortinget i 1906 vedtok en midlertidig lov om stats-
og kom- munebidrag til norske arbeidsledig- hetskasser, markerte
det et utvetydig brudd med den tyske tradisjonen. Den norske loven
var enestående i sitt slag. Bare Frankrike (1905) og Danmark (1907)
var like tidlig ute.
Arbeidsløshetsloven var en radikal lov for sin tid. Den var den
eneste av de tidlige forsikringslovene der arbeiderbevegelsens
mobilisering hadde betydning for utfallet. Den skilte seg også ut
på den måten at en frivillig ordning ble foretrukket framfor en
tvungen, og at frivillige organer, fagforeningene og fagforbundene,
fikk ansvaret for å håndheve loven i stedet for offentlige
institusjoner. Hvorfor? Arbeiderbevegelsens makt og politiske
innflytelse var ikke så stor at det kan forklare det som
skjedde.
To forhold synes å ha vært viktige. Det ene var sosialøkonomenes
rolle i forkant av loven. De banet veien for en ny forståelse av
årsakene til arbeidsløshet. Individuelle og moralske forklaringer
tapte terreng på bekostning av samfunnsmessige.16
Sosialøkonomene
hadde også gode muligheter til å påvirke de politiske
beslutningene ved at de langt på vei maktet å etablere et samarbeid
med politikere både i Stortinget og i statsapparatet blant annet
som medlemmer av diverse kommisjoner og komiteer.17 En annen viktig
faktor var at bøndenes og landdistriktenes motstand mot loven avtok
fordi de slapp å bære det økonomiske ansvaret. Det ble plassert der
bonderepresentan- tene mente det hørte hjemme: hos arbeiderne først
og fremst - de skulle betale det meste av premiene - og hos
bykommuner hvor arbeidsløsheten var stor.18
Samlet sett kan vi si at de viktigste statlige sosialpolitiske
tiltakene som ble iverksatt før 1914, fabrikktilsynloven og
forsikringslovene, viser at den norske lovgivningen skilte seg fra
den engelske så vel som den tyske. Men statens interesse for
arbeiderspørsmålet var ikke slutt med disse lovene. Ytterligere et
viktig spørsmål ble stilt: Burde det offentlige regulere
interessekampen mellom arbeid og kapital?
I årene rundt 1900 var det mange liberale både i Venstre og
Høyre som hevdet at en måtte passe seg for ikke å vedta lover som
støttet fagorganisasjonen på en slik måte at det ville bli
vanskelig for uorganiserte arbeidere å inngå frie arbeidsavtaler
med sin arbeidsgiver. Motsatt hevdet de sosialradikale i Venstre at
staten måtte gripe inn og støtte arbeidernes bestrebelser på å
danne fagforeninger - styrke den svake part i forholdet mellom
arbeid og kapital - slik at arbeiderne kunne forbedre sin
maktposisjon vis å vis arbeidsgiverne.
Motsetningene kom for en dag alt i
-
Arbeiderhistorie 1997
1890-årene da Stortinget flere ganger drøftet spørsmålet om å
lovbeskytte arbeidernes stemmefrihet og deres rett til å danne
politiske og faglige foreninger. Så lenge denne saken kunne forstås
som en strid om enkeltindividets rett til selv å bestemme hvilket
parti det skulle stemme på og til selv å avgjøre hvilken forening
det skulle være medlem av - det vil si retten til politisk
meningsfrihet - så lenge var Venstre villig til å støtte forslaget.
I det øyeblikk
Stortinget hadde vedtatt en straffelov som beskyttet den frie
politiske opptreden i valg og i møter, og spørsmålet kom til å
dreie seg om lovbeskyt- telse av fagforeningenes virksomhet, delte
partiet seg. Noen slo følge med Høyre som ville beskytte «de
arbeidsvillige» mot overgrep fra fagbevegelsen. Det fantes ikke
flertall på Stortinget for en fagforeningslov.19
Synspunkter som dette var også framme i debatten om
arbeidsløshets- kassene, men denne gang seiret ikke de som fryktet
«fagforeningstyrraniet». Også i fabrikktilsynets tidlige historie
er det lett å oppdage tilsvarende meninger, og de kom på avgjørende
vis til å prege det vernebegrepet eller de oppfatninger av helse
som kom til å nedfelle seg i den første loven.
Fabrikktilsynslovens v e r n e b e g re p
Den maskinelle fabrikkproduksjonen og de plutselige
arbeidsulykkene utgjorde rammen for fabrikktilsynet eller
arbeidervernet i det forrige århundret og langt inn i vår eget. En
var først og fremst opptatt av å unngå de akutte
13
farene ved maskinell drift, og for å beskytte arbeiderne måtte
maskiner kapsles inn eller arbeidsprosesser legges helt om.
Det var arbeidsulykkene en måtte forhindre. Dette var det full
enighet om, og stort sett var en også enig om at ingeniører var de
beste til å hanskes med slike problemer, og at en derfor måtte
ansette slike som fabrikkinspek- tører.
Men «vernebegrepet» i fabrikktilsynsloven rommet også en
sunnhets- del. De første fabrikkinspektørene var ikke bare opptatt
av ulykker, men også av fabrikkhygiene, av ventilasjon, belysning
og reinhold, og etter hvert av den personlige hygiene - arbeiderne
skulle ha mulighet til å vaske seg på hendene, bruk av felles
håndkle ble sett på med skepsis på grunn av smittefaren, spytting
ble fordømt av samme grunn osv. Flere priveter, atskilte for menn
og kvinner, og reinere og mer hygieniske avtredelsesrom, var også
krav som gikk igjen. Sansen for orden og reinslighet var ikke
utbredt blant arbeiderne, ble det ofte hevdet. Det overordnede
målet var å skape sunnere arbeidsplasser og dermed sunnere
arbeidere for slik å heve befolkningens prestasj onse vne.
Også dette overordna målet sluttet alle politiske avskygninger
seg til. Derimot fantes det ikke noe flertall på Stortinget for en
fabrikktilsynslov som regulerte arbeidstida til voksne arbeidere,
heller ikke et flertall som ønsket forbud mot nattarbeid for
kvinner - til tross for alle internasjonale anbefalinger.
De som var imot normalarbeidsdag, argumenterte på et prinsipielt
liberalt grunnlag. De hevdet at det var urimelig
-
Arbeiderhistorie 199714
å hindre voksne menn i sjøl å avgjøre hvordan de ville bruke sin
arbeidskraft.20
«Det er horribelt å tenke seg m uligheten av at en fattig
arbeider, eller en som er særlig interessert i å få litt
ekstrafortjeneste en kort tid, skal bli straffet for sin flid; det
opp rø rer frihetsfølelsen hos m ennesker som ikke er hildet i
sosiale teorier og de sosialistiske lyster til å øve tvangsherre-
døm m e over annen person.»-1
For denne Høyrestortingsmannen ble frihet først og fremst
forstått som enkeltmenneskets rett til å utfolde sin egen vilje og
sitt eget initiativ uten innblanding fra staten eller
organisasjonene. Uttalelsen falt under debatten om
fabrikktilsynsloven i 1909, men de samme argumenter var blitt brukt
så lenge Stortinget hadde diskutert arbeidervern.
Også tilhengerne av en normal ar
beidsdag målbar i 1909 de samme synspunktene som før. De hevdet
at det ikke var av lyst og fri vilje at arbeiderne sleit seg ut
dagen lang i arbeidsgiverens tjeneste, men av tvang, fordi de
trengte pengene til livets opphold, og fordi de var redde for å bli
sagt opp om de ikke lystret ordre - det skjedde altså mot deres
egentlige ønsker. Tilhengerne la også stor vekt på at det fantes
moralske og åndelige grunner til å forkorte arbeidsdagen.
Arbeiderne burde ha noen timer om dagen til familieliv, lesning
osv,22 for da ville de kunne utvikle seg til å bli selvstendige
indi- vider i stand til å delta i styringen av samfunnet.
Regler om arbeidstid for voksne arbeidere kom ikke inn i
fabrikktilsynsloven av 1892, heller ikke i 1909. Først i
arbeiderbeskyttelsesloven av 1915 ble det slått fast at den
alminnelige arbeidstid ikke måtte overstige 10
A rbe idss tokken ved Fredrikstad D a m p s a g o g Høvleri i 1
9 1 0 , m ed e t stort antall b a r n e a r b e id e r e .
-
Arbeiderhistorie 199715
timer daglig og 54 timer ukentlig. På dette tidspunktet hadde en
god del fagforbund tariffestet kortere arbeidstid enn 54 timer.
Loven av 1915 kan derfor vanskelig betegnes som et stort steg
framover.
Sæ rvern for kvinner?
Norge var et av de land i Europa med færrest særbestemmelser for
kvinner. For eksempel kom det aldri noe forbud mot kvinners
nattarbeid - en fanesak for den sosialradikale fløy med Johan
Castberg i spissen. En hovedgrunn var, mener Gro Hagemann, styrken
til den borgerlige kvinnebevegelsen. De argumenterte for like
rettigheter for menn og kvinner og hadde nære personlige kontakter
og stor innflytelse innad i Venstre. Dette var viktig, men likevel
ikke den eneste grunnen. Den skyldtes også en sterk liberal
tradisjon på høyresiden i politikken. Også høyresiden støttet
prinsippet om like rettigheter og bidro dermed til en kjønnsnøytral
arbeidervemlovgivning. Arbeidervernloven av 1936 markerte slutten
på kampen om kvinners vern i Norge. Det spesielle hos oss var at
voksne kvinner ble inkludert i et utvidet helse og ver- nesystem
for alle arbeidere. Felles bestemmelser for kvinner og menn ble det
vanlige, selv om det også i den norske arbeidervernloven, som i
andre lands lover, fantes bestemmelser som ga kvinnene
særbeskyttelse i gravidi- tetsperioden.23
Det forelå en viss vilje til å gjøre noe med arbeiderspørsmålet
i Norge i årene rundt 1900. Fabrikktilsynsloven kom på et
forholdsvis tidlig tidspunkt, ulyk- kesforsikringsloven for
industriarbei
dere likeså. Vilje var det også til å beskytte arbeidernes
fagforeningsvirksomhet, men noen lov ble aldri vedtatt. Vernetanken
stakk tilsynelatende ikke særlig dypt. Kom den i konflikt med
grunnleggende liberalt tankegods om den personlige frihet, måtte
den vike. Det ser vi også når innholdet i vernebegrepet i
fabrikktilsynloven skal meisles ut. Det gikk svært lang tid før en
fikk en normalarbeidsdag for voksne arbeidere, og det skjedde først
etter at fagorganisasjonen hadde lagt forholdene til rette for det.
Det kom heller ikke noe forbud mot kvinners nattarbeid. I dette
perspektivet skilte loven om offentlig støtte til
arbeidsledighetskasser fra 1906 seg ut. Når den kunne vedtas, var
det sannsynligvis fordi bøndenes representanter lot de liberale
prinsippene fare da de oppdaget at de selv slapp de økonomiske
omkostningene med loven.
Fabrikktilsynslovens virkemidler
Loven av 1892 var en lov mellom staten og den enkelte
bedriftseier. De ansatte skulle i visse tilfeller få uttale seg om
arbeidsreglement. Fagorganisasjonen var overhodet ikke nevnt.
Tanken var at det offentlige ved hjelp av statsansatte
fabrikkinspektører og et løst korps av frivillig oppnevnte
medlemmer av kommunale tilsyn skulle kontrollere at
arbeidsvilkårene på den enkelte fabrikk var i samsvar med lovens
intensjoner. Uttrykket fabrikk- politi ble brukt, men det indikerer
at inspektørene hadde større makt og myndighet vis å vis
arbeidsgiverne enn de faktisk hadde. For selv om staten skulle
overvåke fabrikklivet, var det
-
Arbeiderhistorie 1997
Syltetøyproduksjon u n d e r hygieniske forhold v ed A / S M o r
M o n sen i S ta v a n g e r p å 1 950-tal let . «Kokekjelene s tår
p å rekke o g r a d o g h a r inviduell be tjen ing» , he te r d e
t i d e n m e d fø lg en d e bildeteksten.
fortsatt slik at den enkelte arbeidsgiver selv i stor grad
bestemte hvordan arbeidsprosessene skulle utformes, hvilke maskiner
som skulle brukes, hvordan arbeidslokalet skulle være osv.
Hovedoppgaven til Arbeidstilsynet var å oppdage lovbrudd,
dernest å overbevise arbeidsgiveren om at mangler og feil måtte
utbedres. Inspektørene informerte og anbefalte, ja om forholdene
var graverende nok kunne de også kreve at noe ble gjort, og true
med bot om ingenting hendte. Selv bot førte ikke alltid til
bedring, for i det store og hele var det opp til arbeidsgiveren
selv å bestemme om han ville følge de råd
som ble gitt eller ta truslene på alvor. Arbeidsgiverens makt
over arbeidet var stor også etter 1892. Trussel om anmeldelse til
påtalemyndighetene og ileggelse av bøter var virkemidler som
sjelden ble brukt og som knapt nok fungerte som et ris bak
speilet.24
I årene fram mot 1936 endret det norske samfunnet seg på
vesentlige punkter. En fagorganisasjon vokste fram og med den et
avtaleregulert arbeidsliv der særlig lønnsvilkår og arbeidstid ble
regulert. Men selv etter at en revidert arbeidervemlov var vedtatt
i 1956 og det ble sagt at det ved alle arbeidsplasser over en viss
størrelse skulle opprettes en egen verneorganisasjon, var så vel
arbeidstakernes som fagorganisasjonens muligheter til å påvirke
vernearbeidet relativt begrenset. Interessen var heller ikke særlig
stor. Og verneorganisasjonen ble en adskilt organisasjon i
bedriften. Den ble ikke innlemmet i eller styrt gjennom den
ordinære bedriftsorganisasjo- nen, like så lite som den ble en del
av arbeidstakernes forhandlingssystem og interesseorganisasj on
.
Loven a v 1 9 7 7 - internasjonale perspektiver
«De gylne årene» er en betegnelse som er brukt om 1950- og
1960-årene.25 Da opplevde de utviklede kapitalistlande- ne med tre
firedeler av verdens produksjon og over 80 prosent av ferdig-
vareeksporten en enestående økonomisk utvikling.
Verdensproduksjonen av industrivarer ble firedoblet fra tidlig
1950-tall til tidlig 1970-tall, og verdenshandelen med
industriprodukter tidoblet. Arbeidsledigheten forsvant på
-
Arbeiderhistorie 1997
1960-tallet. Folks velstand økte dramatisk. Trekkene kjenner vi
også igjen fra det norske samfunnet. Særlig 1960- årene har et
gyllent skjær over seg. Da hadde industrien sin glanstid og skapte
grunnlaget både for en velstandsstat, med sterk vekst i antallet
nye forbruksvarer, og en velferdsstat med utbygging av universelle
trygdeordninger som et vesentlig kjennetegn.26
Framskrittets dominerende ideologi tok det for gitt at selve
målestokken på menneskehetens framgang var at mennesket i stadig
større grad skulle herske over naturen.27 Forurensing og økologiske
ødeleggelser hadde en knapt nok begynt å legge merke til. Men på
slutten av 1960-årene og 1970-årene vokste interessen for miljøvern
og økologi i alle de vesteuropeiske industriland. Økologi eller
læren om den gjensidige avhengigheten mellom organismene og deres
miljø, var en lære som flere begynte å ta på alvor. Den
understreket betydningen av å se mange faktorer i sammenheng i
vurderingen av langtidseffektene av forurensing og giftutslipp.
Dermed introduserte den en for- ståelseshorisont som også kom til å
prege tenkningen omkring arbeidsmiljøet: for å forstå hvilken
risiko arbeidstakerne utsatte seg for, var det nødvendig å vurdere
samspillet mellom de ulike forurensingskildene som de ble påvirket
av.
Forringelse av livsvilkårene utenfor og i fabrikklokalene
utgjorde de uheldige følgene av vekst- og velstandsfilo- sofien og
industrisamfunnets produksjonsmåte. Det var arbeid til alle - og de
aller fleste hadde økonomisk fått det mye bedre i løpet av en kort
tidsperiode. Men produksjons- og produktivi-
tetstvangens krav hadde forrang på arbeidsplassene, og mange
arbeidet med helsefarlige stoffer uten at de selv eller noen annen
trengte å være klar over det.
I 1969-70 kom vendepunktet i holdningen til arbeidsmiljø på
blant fagorganiserte i Norge, i forbund som Norsk Jern- og
Metallarbeiderforbund28, Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund og
flere. Landsmøtet til det førstnevnte forbundet i 1970 varslet om
et gjennombrudd for arbeids- miljøproblematikken i vid forstand.
Det signaliserte en ny og mer kritisk holdning til den moderne og
effektiviserte bedriftsorganisasjon med sin rovdrift både på
psykisk og fysisk helse. «... Det er tross alt en maksimumsgrense
for hva folk kan prestere...», ble det sagt.29
F a g b e v e g e lse n var drivkraft
Fagbevegelsen ble den viktigste drivkraften i arbeidet for en ny
arbeidsmiljølov. Hvordan skal vi forstå den nye interessen? Ennå
vet vi for lite til å kunne gi noe klart svar på dette spørsmålet,
men noen sammenhenger kan antydes. Den voksende interessen for
forsøpling og forgiftning av naturen internasjonalt og i Norge, har
uten tvil hatt betydning. Den førte til økt oppmerksomhet om bruken
av kjemiske stoffer og hvordan de påvirket organismen. En måtte
ikke glemme dem som arbeidet i de bedriftene som slapp ut det
giftige avfallet. En arbeider ved Jernverket i Mo i Rana ordla seg
slik i 1970:
■Vi pleier ofte å si det slik: det er rart m ed
-
18Arbeiderhistorie 1997
en jem verksarbeider når han blir gammel. H an d ø r ikke, han
bare ruster bort. Det høres kanskje som en vits, m en det er
alvorlig nok. Vi blir fulle av støv og skitt. Vi ruster sakte bort.
Det blir å hoste o p p støv hver eneste dag, slik d rar du liksom m
ed deg e t stykke av arbeidsplassen hjem».’0
Gruvestreiken i Kiruna rundt årsskiftet 1969/79 var en vekker.
Slik streiken ble oppfattet i Norge mente en den skyldtes
produktivitetsjag og manglende medbestemmelse som igjen hadde ført
til uverdige arbeidsforhold, og fagbevegelsen hadde latt det
skje.31 Kiruna-konflikten ble «... et varsel fra individer som er
blitt omdannet fra mennesker til maskiner, og som nå har nådd
grensen for hva de kan makte», uttalte en klubbformann på en jern-
og metallbedrift i Oslo.32
Arbeidsmiljøundersøkelsen til svensk LO på slutten av
1960-tallet var også viktig. Den viste at svært mange hadde et
arbeidsmiljøproblem, og at forholdene i arbeidslivet på ingen måte
var så rosenrøde som den offentlige statistikken ga inntrykk av.
Norsk LO fulgte opp med en tilsvarende undersøkelse i 1971. I det
hele faller initiativene til norsk LO inn i et nordisk mønster.
Både fagbevegelsen i Danmark og Sverige var svært aktive tidlig på
70- tallet blant annet ved å sette fram krav om nye og strengere
lovgivning.33 Uten tvil har meningsutvekslingen over landegrensene
vært stor. Når det kunne skje på en fruktbar måte, har det sikkert
sammenheng med at problemforståelsen var den samme, og at den var
fundert på en bestemt oppfatning av hvordan arbeidslivet rent
faktisk hadde utviklet seg de siste tiårene: Rasjonali
seringen og produktivitetsjaget hadde gått for langt, bruken av
kjemiske stoffer var ute av kontroll osv.
Også i Norge oppsto det ulovlige streiker i 1970, i Oslo, Odda
og Sauda blant annet. Noen av disse streikene hadde et
arbeidsmiljøperspektiv ved seg, men de er også blitt tolket som et
utslag av det antiautoritære opprøret som preget mange
befolkningsgrupper i 1960- og 70-årene.34 Slik forstått rettet
opprøret seg først og fremst mot ledelsen i LO og var et varsel om
at lederne i fagbevegelsen generelt måtte bli mer var stemningene
på grunnplanet. Ledelsen i LO trengte saker som igjen kunne føre
dem på offensiven. Arbeidsmiljøet var en slik sak.
Det var også en god sak for Arbeiderpartiet. Etter den
borgerlige maktovertakelse i 1963 hadde partiet startet en prosess
for å fornye sin ideologiske profil. Engasjementet i
miljøverndebat- ten rundt 1970 kan forstås mot en slik bakgrunn, og
arbeidsmiljødebatten. Den skjøt for alvor fart rundt 1970, men lå
nede i 1972 da EF-kampen tappet alle krefter.35 Striden om norsk
medlemskap i Fellesmarkedet skapte nye skillelinjer og en mer
intens strid i Arbeiderpartiet enn noen gang siden krigen. Gamle
lojalitetsbånd ble brutt, både medlemmer og velgere var på flukt.36
Fra 1969 til 1973 sank velger- oppslutningen om Arbeiderpartiet fra
46,5 prosent til 35,3 prosent. En vesentlig del av stemmene gikk
til Sosialistisk Valgforbund som fikk over 11 prosents oppslutning.
Partiet trengte derfor nye saker for å komme på offensiven37 og for
å unngå indre strid i eget parti.38 Regjeringens lovinitiativ i
desember 1973, med krav om en rask
-
Arbeiderhistorie 199719
Feiling a v tøm m er m ed stokksag p å V å lb rå ten i S ta n g
e å lm en n in g , 1 9 3 7 . Landbruks- og sk o g b ru k sn æ r in
g e n e v a r særl ig utsatt n å r d e t g ja ld t anta ll ulykker.
På slutten a v 19 30-ta l le t v a r d e t mer e n n 3 5 ulykker pr
å r pr 1 0 0 årsverk i d isse n æ r in g en e .
saksbehandling og løfter om en ny arbeidsmiljølov innen utgangen
av 1974, kan derfor sees som et ledd i Arbeiderpartiets forsøk på å
skape større samhold innad i partiet og styrke sin posisjon overfor
tidligere velgere og medlemmer. Regjeringen Bratteli struttet av
reformvilje og styringstro.39 Et stortingsvalgprogram med en
katalog av reformer skulle bli til proposisjoner og
budsjettposter.40
På spor av en ny forståelse av arbeidsm iljø
For å forstå hvorfor verne- eller arbeidsmiljøbegrepet i den nye
loven har et helt annet innhold enn i tidligere lover, er det
nødvendig å gjøre noe mer utførlig greie for noen viktige aspekter
ved arbeidsmiljødebatten forut for loven.
Arbeidervern var som sagt fra starten først og fremst et
spørsmål om å
unngå de plutselige ulykkene som kunne oppstå ved fabrikkmessig
drift. Derfor måtte maskiner kapsles inn eller arbeidsprosesser
legges helt om. Personlig verneutstyr kunne også beskytte
arbeiderne.
Arbeidervernloven av 1956 fastslo at arbeiderne etter bestemte
regler skulle tildeles personlig verneutstyr. De hadde plikt til å
bruke utstyret og til å ta godt vare på det.
Arbeidsmedisinske spørsmål ble definert ut av sosiallovgivningen
i 1890-årene. De kom verken med i fabrikktilsynsloven eller
ulykkesforsi- kringsloven. Den siste ga bare erstatning ved såkalte
bedriftsulykker som førte til at den trygdede fikk legemsskader
eller døde. Loven ble endret i 1928, og like etter fastslo
regjeringen at noen bedriftssykdommer skulle likestilles med
ulykker. Det var bedriftssykdommer som lignet ulykkene i forløp -
akutte forgiftninger med kvelning
-
20
og skader og irritasjon på hud og vev som resultat.
Lista ble gjort lengre i 1929 og i 1935 da blant annet silikose
kom med. Bakgrunnen var vedtak på ILO-konfe- ranser i 1925 og 1934.
Når Norge ratifiserte ILO-konvensjonene var det først og fremst av
hensyn til den nasjonale prestisjen, og ikke fordi en hadde
registrert eller regnet med at slike sykdommer var særlig
utbredt.
Erstatningsberettigete yrkessykdommer er det vanlige begrepet
for slike sykdommer - et trygdemedisinsk begrep - i motsetning til
arbeidsbeting- ete sykdommer som er et medisinsk begrep. Det første
er snevert definert ut fra en klar årsakssammenheng. For at en
lidelse skal kalles en arbeidsbetinget sykdom, trenger ikke
årsakssammenhengen til forhold i arbeidssituasjonen å være så
klar.
I 1930-årene fikk Arbeidstilsynet en viss arbeidsmedisinsk
ekspertise, og et resultat av dette var blant annet at en oppdaget
langt flere tilfeller av silikose enn regnet med. Fra 1920 til 1935
ble det årlig registrert noe mer enn 30 tilfeller av
arbeidsbetingede sykdommer, i 1935 119 og i 1939 284 - for en stor
del silikose. I en femårsperiode etter krigen - fra 1947 til 1952,
var antallet registrerte tilfeller av arbeidsbetingete sykdommer
over 2500. Det var mange øyenskader, først og fremst som følge av
sveiseblink, en god del belastningslidelser, yrkesmyalgi, som følge
av ensidig, monotont arbeid, og dessuten - silikose. Men rundt
midten av 1950- tallet ble antallet registrerte arbeidsbetingete
sykdommer om lag halvert. Hvorfor er ikke lett å svare på, men
bedre verneutstyr kan være en forkla
Arbeiderhistorie 1997
ring, strengere krav om årsakssammenheng mellom helse og arbeid
ved bruk av diagnosen yrkesmyalgi, en annen.41 Kanskje har fallet
på kurven forledet Arbeidstilsynet til å tro at norske
arbeidsplasser var sunne? Sikkert er det i hvert fall at den
yrkeshygieniske og arbeidsmedisinske ekspertisen i tilsynet aldri
talte mange personer, og at de var ute av stand til å forutse
hvilke helseproblemer langvarig industriarbeid førte med seg.
I 1970-årene var en mer villig enn før til å spørre på denne
måten. Hadde ikke industriell produksjon uheldige virkninger på
arbeidernes helse? Var det ikke viktig å oppdage de faktorene som
virket inn? Dermed spurte en annerledes enn i 1890-årene da en
hadde mest øye for de plutselige konsekvensene av fabrikkmessig
drift, avkuttede fingre etc. Men fortsatt var det
industriarbeidernes situasjon det meste dreide seg om - til tross
for at gyldighetsområdet til loven var blitt kraftig utvidet.
Dette førte til en fornyet interesse for arbeidsmedisin og
yrkeshygiene. Særlig ville en vite hvordan arbeiderne ble påvirket
av de kjemiske stoffene som ble brukt i produksjonen.
En aktør som spurte om virkningene, var som nevnt fagbevegelsen.
I 1974 krevde landsmøtet i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund at
det indre miljøet måtte underlegges den samme strenge
konsesjonsbehandling som det ytre. «Vi må ikke i bestrebelsene på å
skape en ren natur, glemme arbeiderne inne i fabrikkene.» 42
Skepsisen til bruken av kjemiske stoffer og uroen over hvilke
langtidsvirkninger slik bruk kunne føre med
-
Arbeiderhistorie 1997
seg, skyldtes nok for en stor del en mer generell redsel for
hvilke risikoer en utsatte seg for på arbeidsplassen, men den
skyldtes også reell påvisning av slik fare. Mest oppsikt vakte
flere rapporter om sammenhengen mellom arbeidsmiljø og kreft.
Alarmen gikk ved Falconbridge Nikkelverk i Kristiansand, Hydro sin
PVC fabrikk på Herøya, ved Waardahl kjemiske fabrikk i Fana utenfor
Bergen og flere andre steder.
«De farlige jobbene» og «Kamp mot helsefarlig arbeid» var
aktuelle boktitler på denne tida. Ett av de kjemiske stoffene som
skapte farlige jobber, var løsemidler, en fellesbetegnelse på
væsker som brukes til å løse opp oljer, fett, voks, plast, maling,
lakk, gummi, harpiks osv. Hyppige forbrukere av slike stoffer er
bygningsarbeidere, spesielt malere og tapetsere, og enkelte
verkstedarbeidere. Typiske straksreaksjoner på løsemiddelpåvirk-
ning var rusfornemmelser (sniffing), svimmelhet, kvalme, hodepine
og søv- nighet. Langvarig påvirkning mente man i 1975 kunne gi
varig hjerneskade med psykiske forandringer, nedsatt hukommelse og
svekket konsentrasjonsevne. Hvor kraftig påvirkning som skulle til
for å gi slik seinskade, var usikkert.
Akutte påvirkninger fra løsemidler hadde nærmest det samme
forløpet som plutselige ulykker, og påvirkning fra noen løsemidler
ble regnet som erstatningspliktige yrkessykdommer etter
ulykkestrygden/yrkesskadetryg- den. Virkningen av kronisk
forgiftning var vanskeligere å påvise. Noen ble trøtte, de sov
dårlig eller fikk hodepine. Mange fikk diagnosen «vårslapp».
Advarselen om hvilke langvarige virkninger løsemidler kunne ha,
kom fra Danmark i flere malerrapporter tidlig på 1970-tallet.
Innholdet i disse rapportene ble også kjent blant norske arbeidere
- og usikkerheten:
«... hva skjer m ed rørleggerne når de sveiser eller limer
plast? Hva m ed snekkerne som skjærer etem itt på byggeplassen? Hva
m ed lakkeringsverksteder i trevareindustrien? Hva m ed m alerne og
byggtapetse- rerne som om gås kjem iske p rodukter til daglig. Ja,
hva m ed dem? Hva vet vi om skadevirkningene på kort sikt og på
lang sikt? K unnskapene er lik 0.»
Uttalelsen falt på landsmøtet til Norsk Bygningsarbeiderforbund
i 1974 og uttrykker følelser mange delte på denne tida.
Flommen av nye og ukjente kjemiske stoffer på arbeidsplassene,
dårlig merking av stoffer og mangelfull informasjon om hvordan de
virket, skapte uvisshet og utrygghet blant de berørte, og
usikkerheten førte til krav om strengere merking av produktene. En
bestemmelse om slik merking var kommet med i Arbeidervernloven av
1956, sammen med et fromt ønske om at farlige stoffer så vidt mulig
skulle erstattes av mindre farlige, men nå ble kravet framført med
større tyngde sammen med krav om mer forskning for å finne ut
hvordan stoffene virket, krav om strengere håndheving av loven -
kort sagt: krav om en ny arbeidervemlov.
Fra fagbevegelsen kom mange initiativ med sikte på å få gjort
noe med forholdene. Den krevde et sentralregister over farlige
stoffer. Den krevde at Arbeidstilsynet og arbeidsmedisinske
forskningsmiljøer måtte tilføres større yrkeshygienisk og
yrkesmedisinsk/arb-
-
22A rbeiderhistorie 1997
eidsmedisinsk kompetanse. Den krevde at helsetjenesten i
bedriftene ble organisert slik at helse- og miljøproblemer ble
avslørt så tidlig som mulig. Et viktig krav i denne sammenhengen
var kravet om at arbeidsgiveren måtte bevise at et stoff eller
produkt ikke var helsefarlig før det kunne tas i bruk. Krav om
strengere forhåndskontroll eller en konsesjonsplikt for det indre
miljø som det også het, var sentralt for noen fagforbund, kanskje
særlig i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. Utgangspunktet for
de initiativ som ble tatt, var tiltro til at forskerne ville kunne
påvise klare årsakssammenhenger, og at Arbeidstilsynet med en
strengere lov i ryggen, ville kunne tvinge arbeidsgiverne til å
rette på forholdene.
En annen langtidseffekt som ble diskutert var umyndiggjøringen
av de ansatte, umyndiggjøring både i forhold til «ekspertene» og i
forhold til maktstrukturen på bedriftene. Visste ikke arbeiderne
bedre enn mange eksperter hvor skoen trykket, hvilke arbeidsmil-
jøbelastninger som rammet hardest? Hadde ikke arbeiderne rett til å
være med på å bestemme over sitt eget arbeidsmiljø?
Tanken bak mye av vernearbeidet var at det kunne tuftes på
sikker kunnskap og tekniske normer. Dette slo an hos de fleste og i
de fleste land.
«For de ansatte og deres organisasjoner kunne det fortone seg
som om vitenskap en skulle ta hånd om arbeidstakernes helse, og for
bedriftsledere og arbeidsgivere syntes det å væ re en fordel å ha
klare krav og forholde seg til, noe som blant annet lettet p
lanleggingen og p roduk sjonsarbeidet»
skriver Bjørn Gustavsen.
Uttrykket regelstrategi er brukt om denne tilsynspraksisen, og
den dominerte i Norge helt fram til arbeidsmiljøloven trådde i
kraft. Den forutsatte at hver enkelt av de faktorer som skaper
belastninger i arbeidsmiljøet kan identifiseres, isoleres og
behandles hver for seg. På 1970-tallet var det stadig flere, også
eksperter, blant annet inspirert av en økologisk tankegang, som
hevdet at dette ikke var tilfellet. Problemene i arbeidsmiljøet
kunne ikke alltid tilbakeføres til en bestemt årsaksfaktor. Flere
virket i stedet sammen.
I etterkrigstidas Norge ble det snakket mye om «den menneskelige
faktor» eller «menneskelig svikt» - det vil si at en la vekt på
egenskaper hos det enkelte individ som årsak til ulykker. Rundt 75
prosent av alle ulykker skyldtes individuelle feilvurderinger,
mente Arbeidstilsynet, en oppfatning som ble kraftig imøtegått i
1970-årene. Kritikerne hevdet at det vanskelig lot seg gjøre å
isolere en bestemt faktor som årsak til en bestemt hendelse.
Dessuten tok begrepet om «menneskelig svikt» oppmerksomheten bort
fra det objektive arbeidsmiljøet, maskinene og fabrikkrommet, fordi
en tok det for gitt at i samspillet mellom menneske og maskin var
det mennesket som skulle tilpasse seg maskinens funksjonsmåte og
ikke omvendt.
Var tvilen først sådd om at årsaksfaktorene kunne isoleres og
behandles hver for seg, var det nærliggende å spørre om ikke de
ansattes egne erfaringer og opplevelser av arbeidsmiljøet burde
tillegges vel så stor vekt som ekspertenes.
En annen grunn til at flere begynte å mene at arbeidernes
erfaringer burde
-
Arbeiderhistorie 1997
telle med når arbeidsmiljøet skulle kartlegges, var påvisningen
av at arbeiderne opplevde sitt miljø som mye dårligere enn det
offentlige myndigheter hadde regnet med. I Sverige vakte den
såkalte lille LO-undersøkelsen fra slutten av 1960-tallet stor
oppsikt, en sosiologisk studie om hvordan LO-med- lemmene opplevde
sitt arbeidsmiljø. Undersøkelsen ga et helt annet og mer negativt
bilde av arbeidsmiljøet enn det offisielle.
Omtrent 80 prosent av de spurte svarte at de «besvårades» av en
eller flere miljøfaktorer, og 40 prosent at de i høy grad gjorde
det. Belastninger var den miljøfaktoren som oftest ble nevnt, og 20
prosent av de spurte mente at de var blitt syke på grunn av
faktorer i arbeidsmiljøet.43
Plutselig og uventet ble det fastslått at arbeidsmiljøet var mye
farligere enn hva de fleste hadde regnet med. Statsminister Tage
Erlander fortalte i ettertid at LO-undersøkelsen hadde skapt en
annen og ny forståelse av arbeidsmiljøet og et krav om at drastiske
politiske tiltak var nødvendige for å få gjort noe.44
Norsk LO fulgte opp og vedtok å gjennomføre en tilsvarende
undersøkelse. Alt i 1971 forelå resultatene, og de var like
nedslående, og nok en påminning om begrensningene i den offisielle
statistikken. 47 prosent av de spurte opplevde støy som et problem,
45 prosent belastninger, 39 prosent klaget over trekk og nesten
like mange over arbeidstempoet.
Klager på arbeidstempoet og andre problemer som ble omtalt i
LO-under- søkelsen, må i hvert fall i noen grad skyldes reelle
endringer i maktforhold, arbeidstempo etc på arbeidsplassen.
Tidlig i vårt århundre var det ofte slik at arbeiderne selv ved
hjelp av egen erfaring og innsikt bestemte hvordan arbeidet skulle
utføres, hvilket tempo det skulle arbeides i og når det skulle
arbeides. Dette endret seg etter hvert. Produksjonsevangeliet i
etterkrigstida, økt produksjon og produktivitet i bytte mot økt
lønn og levestandard, ga arbeiderne mer i lønningsposen, men det
skjedde på bekostning av behovet for menneskelig selvutfoldelse. 1
1962 startet LO og NAF et prosjekt, Samarbeidsprosjektet, som
fanget opp dette problemet.
Sosioteknikken som teoritradisjon er uløselig knyttet til dette
prosjektet. Noen aspekter ved denne teoritradisjonen fikk betydning
for arbeidsmiljøde- batten. Det ene er teorien om de psykologiske
jobbkravene. De framstilles som allmenne psykologiske behov som
hefter ved individet og som må tilfredsstilles om det skal opptre
aktivt og kreativt i arbeidet. Overført til arbeidsmil- jøarbeidet
kan vi si at dersom arbeiderne skal kunne delta aktivt i dette
arbeidet, må arbeidsorganisasjonen utformes på en slik måte at den
ivaretar individenes behov. Arbeidsorganisasjonen må altså endres
både for å ivareta individenes behov som individer og for å fremme
arbeidsmiljøarbeidet i virksomhetene.
I løpet av Samarbeidsprosjektet utvikles tanken om at arbeiderne
selv kan utforme sin egen arbeidssituasjon. Overført på
arbeidsmiljøet betyr det at ekspertenes rolle bør tones ned. En
behøver ikke å vente på en ekspertutta- lelse eller på det endelige
beviset for at arbeidsmiljøet er dårlig, for å gjøre noe. Så snart
partene i virksomheten har
-
24Arbeiderhistorie 1997
Fra M e rå k e r Smelteverk i N ord-T røndelag , n o v e m b e r
1 9 7 2 . M a s s e n som skal smeltes blir s taket inn mot e lek
troden . O v n s a rb e id e re n sitter inne i «bilen» o g h a r b
a r e e t nett inggitter som skjold mot va rm es trå len e . Det h
e n d e r a t f lam m en e slår over bilen, og en o v n sa rb e id
e r m å v æ r e fo rb ere d t p å b ra n n s k a d e r som en del a
v sin h v e rd a g , skrev A rb e id e r b l a d e t i en r e p o
rta s je fra smelteverket s a m m e å r . (Foto: S. M a r ien b o
rg )
kartlagt forholdene, kan de sette i gang. Egenaktivitet er et
nøkkelord.
La oss til slutt trekke fram en tredje langtidsvirkning av den
industrielle utvikling som også uroet mange - det å bli så utslitt
av arbeidet at en ikke lenger klarer å henge med når kravet er økt
effektivitet. Arbeid til alle var et overordnet mål for
samfunnsutviklingen i etterkrigstida. Arbeid var en kilde til
velferd, men også «...ei stor signing for individet...»15 Å arbeide
var i tillegg en plikt man gjorde mot samfunnet. Det framgår av
debatten om uføretrygden i 1959 at slike oppfatninger var utbredte.
Målet var derfor å føre så mange som mulig tilbake til arbeidslivet
gjennom attføring. Resten skulle få uføre
trygd. Det regnet en med ville gjelde 70 - 80 000 personer når
den nye loven hadde stabilisert seg. I 1968 hadde antallet rundet
100 000, fire år seinere 150 000.46
Ville stadig flere bli tapere på arbeidsmarkedet? En
undersøkelse fra Jernverket i Mo i Rana viser hvordan dette
spørsmålet begynte å oppta de ansatte i andre halvdel av
1960-tallet. Flere arbeidere begynte å bli utslitte. Spørsmålet om
attføringstilbud, omplasseringer, flere dagtidsstillinger og
pensjonsalder presset seg fram etter hvert som arbeidsstokken ble
eldre og en del fikk problemer med å henge med. «Kampen for økt
effektivitet på alle felter har skapt et motsetningsforhold
-
Arbeiderhistorie 1997
mellom menneske og bedrift som kan bli vanskelig å løse, og en
må være våken for denne utvikling», uttalte klubbstyret.47
Utover i 1970-årene viste flere rapporter at arbeidslivet
utviklet seg på en måte som gjorde det vanskelig å innfri målet
«Hele folket i arbeid». Var en i ferd med å skape et samfunn hvor
bare den sterke og friske arbeidskraften ble- etterspurt?
Det var utviklingstrekk som dette statsminister Trygve Bratteli
hadde i tankene da han i 1973 hevdet at trygghet for inntekt og
arbeid ikke kunne være et privilegium for de få:
«I framtida vil vi bare godta at et sam funn e r norm alt når d
e t gis plass for alle m ennesker. D et skal ikke væ re et sam funn
for de sterke, de friske, de veltilpassede. Det skal ikke væ re et
sam funn dirigert av p ro duksjonsenheter som trekker til seg de
fysisk og psykisk m est velutrustede og overlater til de andre å væ
re avvikere. Et sam funn som ikke har plass til gamle, til
funksjonshem m ede, er ikke normalt. Siktepunktet for form ingen av
sam funnet må være at der skal alle ha en plass, der skal alle k
unne gjøre sin gjerning.»
Var målet arbeid til alle, var det ikke nok å opprette flere
arbeidsplasser. En måtte også omforme arbeidsplassen slik at den
samsvarte med den enkeltes behov. Arbeidsmiljøtiltak var her et
virkemiddel. Skulle de eldre og de arbeidsuføre, de som var utstøtt
fra arbeidslivet, ha arbeid, måtte arbeidsoppgavene tilpasses deres
behov. Var det mulig å snu utviklingen og skape et arbeidsmiljø som
var tilpasset behovene til den enkelte arbeidstaker?
Arbeidervernloven av 1956 hadde berørt spørsmålet. Her het det
at arbeidsgiveren skulle ta hensyn til
arbeidstakernes forutsetninger ved tildeling av arbeid, «...
deres alder, kyndighet og forutsetninger ellers...», men noen sterk
spore til å forme arbeidsplassen etter arbeidstakernes
forutsetninger var dette ikke. Kunne en oppnå mer med den nye
arbeidsmiljøloven?
«A rbeidsm iljøforståelsen» i arbeidsm iljøloven
Med arbeidsmiljøloven fra 1977 begynner en ny epoke i
arbeidervernets historie i Norge. Det skyldes ikke minst de klare
signalene som gis om at folks helse skulle prioriteres høyere enn
bedriftenes økonomi, at arbeids- miljøbegrepet får et utvidet og
nytt innhold, og dernest troen på at det er mulig å skape et
arbeidsmiljø ut fra arbeidstakernes behov.
Arbeidsmiljøloven understreket også betydningen av å vurdere
samspillet mellom mange miljøfaktorer. For eksempel heter det at
arbeidsmiljøet skal være «fullt forsvarlig» både ut fra en
enkeltvis og samlet vurdering av de faktorene i arbeidsmiljøet som
kunne ha innvirkning på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse
og velferd.
Med uttrykket «fullt forsvarlig» eller «full trygghet» som også
ble brukt, ønsket departementet å signalisere at økonomiske forhold
i den enkelte virksomhet ikke skulle kunne hindre utviklingen av et
bedre arbeidsmiljø.
Dette var noe nytt, og NAF protesterte kraftig blant annet fordi
en mente at det uklare uttrykket ville kunne bli et farlig våpen i
hendene på de (politiske radikale arbeidere?) som ønsket å utnytte
uklarheten.
-
26A rbeiderhistorie
i i a i i jt: * m :■ » i.r;;m ra ."i. 7 - •: :
Uttrykket fullt forsvarlig blir også brukt i paragraf 11 som
omtaler bruken av giftige og helsefarlige stoffer. Det er ett av
mange eksempler på dette aspektet av arbeidsmiljøet ble tillagt mye
større vekt enn tidligere. At verneombudet hadde rett til å stanse
farlig arbeid dersom det forelå en umiddelbar fare for
arbeidstakernes liv og helse og faren ikke straks kunne avverges på
annen måte, var trolig også en bestemmelse som primært var rettet
mot risikoen ved bruk av kjemiske stoffer.
Men på et viktig punkt måtte fagbevegelsen gi seg. Den hadde som
nevnt ønsket en bestemmelse om omvendt bevisbyrde, det vil si at
arbeidsgiveren først måtte bevise at kjemiske produkter ikke var
helsefarlige før de kunne tas i bruk. Både Norsk Kjemisk
Industriarbeiderforbund og Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund
ivret for dette. Også Kommunal og arbeidsdeparte- mentet anbefalte
det i sitt lovutkast. Men arbeidsgiverorganisasjonene protesterte
og mange med dem. Forslaget var i strid med de grunnleggende
prinsippene i en rettsstat, ble det sagt. Resultatet var at både
departementet og de to forbundene som hadde gått i bresjen, måtte
gi seg.
Det mest oppsiktsvekkende nye ved arbeidsmiljøforståelsen i den
nye loven er den vekt som legges på det psykososiale
arbeidsmiljøet. Dette omtales i paragraf 12 der det i de tre første
punktene heter om tilrettelegging av arbeidet:
1. G enerelle kravTeknologi, arbeidsorganisasjon,
arbeidstidsordninger og lønnssystem er skal legges o p p slik at
arbeidstakerne ikke u tset
1997n u
tes for uheld ige fysiske eller psykiske belastninger, eller
slik at deres m uligheter for å vise aktsom het og ivareta
sikkerhetshensyn forringes. Forholdene skal legges til rette for at
arbeidstakerne gis rimelig m ulighet for faglig og personlig
utvikling g jennom sitt arbeide.
2. Utforming av arbeidetVed planlegging og utform ing av
arbeidet skal det tas hensyn til den enkelte arbeidstakers m
ulighet for selvbestem m else og faglig ansvar. En skal tilstrebe å
unngå ensform ig gjentakelsesarbeid og arbeid som er styrt av m
askin eller sam lebånd på en slik m åte at arbeidstakerne er
forhindret fra selv å variere arbeidstakten. Arbeidet skal ellers
søkes u tform et slik at de t gir m uligheter for variasjon og for
kontakt m ed andre, for sam m enheng m ellom enkeltoppgaver og for
at arbeidstakerne kan holde seg orientert om produksjonskrav og
resultater.
3. Særlig om styrings- og planleggingssystem erA rbeidstakerne
og deres tillitsvalgte skal holdes orientert om system er som
nyttes ved planlegging og gjennom føring av arbeidet, h eru n d er
om planlagte endringer i slike systemer. De skal gis den o pp læ
ring som er nødvendig for å sette seg inn i system ene, og de skal
væ re m ed på å utform e dem.
Det finnes andre eksempler i loven som også viser at en la stor
vekt på å ivareta de ansattes psykososiale behov, men klarest
uttrykkes det likevel i paragraf 12.
Også de eldre og de yrkeshemmede - de som Bratteli hadde viet
spesiell oppmerksomhet - fikk imøtekommet
-
Arbeiderhistorie 1997
noen av sine behov. For eksempel heter det, i paragraf 9 punkt
1, at tekniske innretninger og utstyr bør konstrueres slik at de
kan betjenes av eller tilpasses arbeidstakere med ulike fysiske
forutsetninger. Og i nær tilknytning til denne bestemmelsen kan vi
se paragraf 13 som særlig omhandlet yrkeshemmede arbeidstakere.
Oppsigelsesvernet, som første gang kom inn i arbeidervernloven av
1936, ble styrket for alle arbeidstakere - ikke minst for de over
50 år. Det skjedde til dels mot NAF sin vilje.
Arbeidsm iljøloven o g d e nye virkem idlene
Nytt ved arbeidsmiljøloven var også de virkemidler som ble
vedtatt for å forbedre arbeidsmiljøet. Arbeidernes erfaringer og
engasjement skulle nå trekkes med i arbeidet på en fundamentalt
annen måte enn tidligere.
I arbeidsmiljøloven blir det lagt stor vekt på å få fram at
arbeidet for et bedre arbeidsmiljø er en kontinuerlig prosess. Det
vil si at arbeidsmiljøproble- mene ikke er «løst» i det de
tilfredsstiller lovens «norm». I stedet må en sette seg stadig nye
mål. I dette arbeidet måtte arbeidstakernes personlige skjønn og
erfaringer trekkes aktivt med i et samarbeid mellom arbeidsgiver og
arbeidstaker i den enkelte virksomhet.
I paragraf 1, formålsparagrafen, kommer det framtidsrettede ved
arbeidsmiljøloven klart fram. Lovens målsetting skal være
"...1. å sikre et arbeidsmiljø som gir arbeidstakerne full
trygghet m ot fysiske og psykiske skadevirkninger og m ed en
ver-
neteknisk, yrkeshygienisk og velferdsm es- sig standard som til
enhver tid er i sam svar m ed den teknologiske og sosiale utvikling
i sam funnet, 2. å sikre trygge tilsettingsforho ld og en
meningsfylt arbeidssituasjon for den enkelte arbeidstaker, 3. å gi
grunnlag for at virksom hetene selv kan løse sine arbeidsm
iljøproblem er i sam arbeid m ed arbeidslivets organisasjoner og m
ed kontroll og veiledning fra offentlige myndighet».
Forskere fra Arbeidspsykologisk institutt med erfaring fra
Samarbeids- forsøkene var trolig drivkraften bak ønsket om å sette
arbeidet for et bedre arbeidsmiljø inn i et kontinuerlig
utviklingsperspektiv, godt støttet av fagbevegelsen. Under
lovarbeidet ser det ut til å ha vært liten uenighet om denne linja.
Den brøt med regelstrate- gien og oppvurderte arbeidernes
erfaringer på bekostning av ekspertenes rolle og viten. Både
fagorganisasjonen, departementet og i stor grad
arbeidsgiverorganisasjonene godtok den.
Men også andre virkemidler trer tydeligere fram i
arbeidsmiljøloven enn i noen tidligere vernelov. På grunn av den
kjemiske helsefaren i arbeidslivet var fagbevegelsen opptatt av å
styrke regelstrategien - eller Arbeidstilsynets politifunksjon.
Kommunal- og arbeids- departementet mente det samme, mens
arbeidsgiverne strittet imot. Resultatet var likevel en lov som ga
Arbeidstilsynet fullmakt til å håndheve loven strengere og mer
konsekvent enn før. Strengere straff og større likhet for loven var
de bærende prinsipper som ble forfektet. Dette kan vi betrakte som
en juridisk tilnærming til arbeidsmiljø- problemene noe som kan
skyldes den sentrale plass juristene i departementet hadde under
lovarbeidet.
-
Arbeiderhistorie 1997
I loven legges det også stor vekt på arbeidsgiverens formelle
ansvar for at loven blir etterlevd. Vi kan si at arbeidsmiljøloven
understreker denne plikten sterkere enn noen tidligere lov.
Arbeidsgiveren har ansvaret for det planmessige vernearbeidet - det
vil si ansvaret for vernearbeidet i linjeorganisasjonen.
Men for at det planmessige vernearbeidet i linjen skal bli
fullverdig, må arbeidsgiverne trekke de ansattes erfaringer med
fordi de vet hvor skoen trykker. I tillegg til denne organisasjonen
finnes det en egen verneorganisasjonen adskilt både fra
linjeledelsen og fagorganisasjonen bestående av arbeidsmiljøutvalg,
verneombud etc, en organisasjon som kom inn i loven av 1956 og som
LO og NAF i 1972 og 1974 vedtok å gi økt myndighet og ansvar.
Arbeidsmiljøloven fører denne tanken et steg videre.
Verneombudet og arbeidsmiljøutvalget får økte muligheter til å
påvirke linjeledelsens beslutninger. Fortsatt har ikke de lokale
fagforeningene noen direkte plass i verneorganisasjonen.
Verneombudet skal velges blant arbeidstakerne, men en lokal
fagforening har rett til å utpeke verneombud, dersom visse
betingelser er innfridd.
Verne- og miljøsakene ble ikke overført til de ordinære
bedriftsorganene - verneorganisasjonen ble altså ikke nedlagt.
Tanker om dette var framme under lovarbeidet, men verken LO eller
Arbeiderpartiet ser ut til å ha ivret for dem. Kanskje var både LO
og NAF mest interessert i en forholdsvis løst utformet
samarbeidsmodell som det var opp til partene i den enkelte virk
somhet å prege og gi innhold ut fra egne ønsker og behov.
Kommunal- og arbeidsdepartementet argumenterte på sin side for at
arbeidsmiljøsakene ville ha druknet i andre saker. Fagforeningens
kapasitet mange steder ville ikke ha maktet å håndtere dem. Andre
forhold kan også ha spilt inn. Kanskje stolte ikke departementet
helt på at de fagorganiserte ville prioritere helse framfor
kronetillegg. Dessuten utgjorde de uorganiserte et stort mindretall
under loven. Det talte imot å gi fagorganisasjonen stor
innflytelse. Til slutt bør det understrekes at bedre arbeidsmiljø
oppfattes som en universell rettighet på lik linje med
velferdsgoder som alderstrygd, syketrygd etc. Slik sett kan vi si
at også arbeidsmiljøloven preges av en rettighetstankegang og
faller inn i det etablerte mønsteret fra sosialpolitikken for
øvrig- først som en lov for spesielle grupper - i all hovedsak
fabrikkarbeidere eller lønnsarbeidere - dernest som en lov for
«alle» norske borgere.
N o e n ord til slutt
Ord som tilsyn, vern og miljø markerer viktige skiller i
oppfatningen av hva som skulle regnes som alvorlig helserisiko i
arbeidslivet - fra fabrikktilsynslo- vens særlige blikk for
arbeidsulykker, farlige maskiner og tiltak for å beskytte
arbeiderne mot disse, via arbeidervernloven av 1936 og dens
oppmerksomhet rundt arbeidstid og ansettelsesforhold til
arbeidsmiljølovens blikk for arbeidsbetingete sykdommer og det
psykososiale arbeidsmiljøet.
I denne artikkelen har jeg forsøkt å antyde hva som nærmere
menes med
-
Arbeiderhistorie 199729
disse uttrykkene, og hva som kan forklare endringene i
forståelsen av arbei- dervern/arbeidsmiljøbegrepet. Det særmerkte
ved den første loven, fabrikktilsynsloven av 1892, var at den
skilte ut en del av arbeidslivet som spesielt risikofylt -
fabrikkarbeidet - og at den i særlig grad skulle fremme beskyttelse
av arbeiderne mot bruken av maskiner. Arbeidstid for voksne
arbeidere ble ikke omtalt i loven, heller ikke særvern for
kvinnelige arbeidere - i særlig grad. Det var ikke tilfeldig. På et
prinsipielt liberalistisk grunnlag motarbeidet et flertallet av
Stortingets representanter slike bestemmelser. Først i 1915 fikk
loven bestemmelser om arbeidstid, men til dagen i dag har det stått
strid om arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Særlig mye
kvinnelig særvern fikk vi aldri i Norge, og det skyldtes
hovedsakelig borgerlige kvinne - rettsforkjemperes sterke stilling
i det norske politiske landskapet.
Fabrikktilsynsloven ble ikke båret fram av et engasjert
grunnplan - den var en reform ovenfra - og den avfødte ikke den
store entusiasmen. Det merket de første fabrikkinspektørene som ble
motarbeidet både av arbeidsgivere og arbeidere da de skulle passe
på at loven ble fulgt, til tross for at de alltid la stor vekt på
at næringslivets ve og vel ble ivaretatt. Det hadde nemlig aldri
vært Stortingets mening å legge hindringer i veien for utviklingen
av en norsk industri. Arbeidstilsynet med sine inspektører måtte
derfor ikke kreve mer av det praktiske liv enn hva det økonomisk
kunne bære. Dette har også vært den dominerende oppfatning i
Arbeidstilsynet helt fram til arbeidsmiljøloven.
Arbeidsmiljøloven var en reform nedenfra båret fram av stor
entusiasme først og fremst fra de fagorganiserte og fagbevegelsen
mer generelt, men også fra Arbeiderpartiet som både var bekymret
over trekk ved den industrielle utviklingen og som trengte flere
gode saker å markere seg på i forhold til sin konkurrent på
venstresida i politikken Sosialistisk Valgforbund. I starten ble
arbeidsmiljøet i stor grad løftet fram av media - aviser, radio og
fjernsyn - og av rapportene fra intellektuelle på venstresida,
sosialmedisinere og samfunnsforskere, som oppdaget industrien og
industriarbeideren og avleverte alarmerende resultater og de
vilkårene de arbeidet under.
Arbeidsmiljøloven representerte noe fundamentalt nytt i
arbeidervernets historie i Norge fordi den ga klare signaler om at
helse skulle prioriteres høyere enn økonomi, fordi den utvidet vår
forståelse av arbeidsmiljøet, og fordi den klart og entydig slo
fast at fabrikkinspektørene eller Arbeidstilsynet ikke aleine
skulle bære ansvaret for arbeidsmiljøet.
Bekymringen for arbeidsmiljøet gjaldt fremdeles bekymring over
arbeidsmiljøet til den voksne mannlige industriarbeider, men denne
gang ikke så mye bekymring over de plutselige ulykkene i
arbeidslivet eller hygieniske forhold som det at det ikke fantes
nok vaskeservanter og toaletter , garderobeskap etc på
arbeidsplassen, men mer faren ved langsiktig arbeid i industrien.
Jeg har nevnt tre forhold: de uheldige følger langvarig påvirkning
fra helsefarlige kjemiske stoffer kunne ha på arbeiderne,
umyndiggjøringen av arbeiderne blant annet i forhold til egen
-
...........................
arbeidssituasjon som følge av mangeårig produktivitetsjag og
rasjonalisering, og for det tredje utstøtingen fra arbeidslivet -
også det ofte en følge av rasjonalisering og et oppstått misforhold
mellom egne kvalifikasjoner og evne til arbeidsytelse og nye
jobbkrav. Ut av dette kom det blant annet en utvetydig målsetting
om at arbeidsplassen skulle utformes ut fra arbeidstakernes
behov.
Et overordnet mål med arbeidsmil- jøarbeidet i den enkelte
virksomhet var at en ikke på noe tidspunkt måtte slå seg til tåls
med de mål som var oppnådd, men stadig sette nye mål.
Arbeidsmiljøarbeidet skulle være en kontinuerlig utviklingsprosess
og de ansattes erfaringer og innsikt måtte dras aktivt inn i
prosessen. Dette var noe nytt, og nytt var det også at
verneorganisasjonen, verneombud etc fikk større makt og myndighet.
Alt dette fra to k lik ev e l ik k e v e rk e n a rb e id sg iv e
ren eller
Arbeidstilsynet for ansvar. Klarere enn noen gang tidligere ble
det nemlig også understreket at arbeidsgiveren - linjeledelsen -
hadde det formelle ansvaret for arbeidsmiljøet samtidig som
Arbeidstilsynet fikk klarsignal om at det kunne bruke hardere
virkemidler for å drive sine pålegg igjennom. Det var mange hensyn
som skulle tas - virkemidlene ble utformet med det for øye og
sprikte i ulike retninger.
Arbeidsmiljøloven trådde i kraft 1. juli 1977. Forventningene
var store. Er de blitt innfridd? Kom arbeidet med det psykososiale
arbeidsmiljøet i gang eller fortsatte en på tradisjonelt vis med
arbeidsulykkene? Har Brattelis visjoner om et arbeidsliv ikke bare
for de friske
Arbeiderhistorie 1997
og vellykkede blitt innfridd, eller er det blitt stadig
vanskeligere å holde på en jobb? Er det livslange
ansettelsesforholdet blitt erstattet med mer bruk av midlertidig
ansettelse samtidig som retrettmulighetene er blitt færre? Har det
vært mulig å holde på entusiasmen fra 70-årene eller har en hardere
økonomisk virkelighet nok en gang satt arbeidsmiljøet på sidelinja
når viktige beslutninger om framtidig drift blir fattet? Betyr de
ansattes erfaringer og synspunkter noe når viktige beslutninger
fattes? Har vi en arbeidsmiljølov som ivaretar de nye
yrkesgruppenes behov - den tjenesteytende sektor - eller preges
loven i for stor grad av industriarbeiderens situasjon? Dette er
noen av de mange spørsmål en kan stille til utviklingen etter 1977
på bakgrunn av den debatten som fant sted i forkant av
arbeidsmiljøloven - men andre får svare.
N oter
1 Denne artikkelen bygger i all hovedsak på boka 100 år for
bedre arbeidsmiljø, 1893- 1993 Arbeidstilsynet 100 år, Bjørnson
1993. Mer utførlig dokumentasjon for de meninger og påstander som
settes fram i artikkelen finnes her. Av tids- og plasshensyn kommer
jeg ikke inn på utviklingen etter 1977.
2 Wickander 1995, s. 313 ibid, s. 324 Engelbertsson 1991, s.
1635 Wecker 1995, s. 696 Lewis/Rose 1995, s. 967 Lewis/Rose 1995,
s. 1048 Lewis/Rose 1995, s. 969 Lewis/Rose 1995 s. 9810 O. Dehii,
Indberetning om Arbeiderfor-
hold og Arbeiderlovgivning. England og De forenede stater, Kra
1893, s. 40
3
-
Arbeiderhistorie 1997
11 Machtan 1996, s. 1912 Machtan 1997, s. 7, Bernsen 199313 Bull
1953, s. 4714 Bull 1953, s. 4815 En grundigere undersøkelse av de
politiske
prosessene bak disse lovene finnes for eksempel i
Bjørnson/Haavet 1994, s. 37-75
16 Rygg 1903 og Rygg 1911, s. 291, Seip 1984, s. 129
17 Ervik 1993, s. 16018 Bjørnson/Haavet 1994, s. 9119 Mjeldheim
1984, s. 359-36520 Bull 1953, s. 5421 Bull 1953, s. 10422 Bull
1953, s. 11723 Hagemann 1995, s. 278-28724 For en drøfting av dette
aspektet ved
endringene av maktforholdene i den liberale staten, se Sund og
Åmark 1990, s. 31
25 Hobsbawm 1997, s. 26326 Furre 1991, s. 34927 Hobsbawm 1997,
s. 26728 Halvorsen 1991, s. 36629 Halvorsen 1991, s. 36830 Fra boka
Tore Linne Eriksen, Rapport fra
Rana (1970), her sitert fra Kvande 1995, s. 167
31 Halvorsen 1991, s. 36732 Halvorsen 1991, s. 369, se også
Kvande
1995, s. 166-167 om forholdene i Mo i Rana.
33 Bjørnson 1993, s. 24034 Bull 1979, s. 442-45535 Sørensen
1984, s. 5436 Bergh 1990, s. 637 Sørensen 1984, s. 5438 Furre 1991,
s. 40439 Furre 1991, s. 41740 Furre 1991, s. 40441 Bjørnson 1993,
s. 19342 Bjørnson 1993, s. 21643 Sund/Åmark 1990, s. 4544
Sund/Åmark 1990, s. 4645 Uttalt av Kjell Bondevik under
debatten
om loven om uføretrygd i 1959, sitert fra Bjørnson/Haavet 1994,
s. 253.
46 Bjørnson/Haavet 1994, s. 25847 Kvande 1995, s. 154
Litteratur
Bergh, Trond, 1970-tallet som historie, i Arbeiderhistorie
1990
Bernsen, Martin, Sosialpolitikk og risikofor- valtning. Om
forutsetninger for institusjonalisering av arbeidervern og
sosialforsikring i N orge og Sverige 1880-1920, i Ervik/Kuhnle
(ed), Kunnskap, risiko og sosialpolitikk. Institusjonelle
perspektiver på skandinavisk utvikling, 1993
Bjørnson, Øyvind, 100 år for bedre arbeidsmiljø. 1893-1993
Arbeidstilsynet 100 år, 1993
Bjørnson, Øyvind/Haavet, Inger Elisabeth, Langsomt ble landet et
velferdssamfunn. Trygdens historie 1894-1994, 1994
Bull, Edvard, Arbeidervern gjennom 60 år, 1953
Bull, Edvard, Norges Historie bind 14, Norge i den rike verden.
Tiden etter 1945, 1979
Dehle, O, Indberetning om Arbeiderforhold og Arbeiderlovgivning.
England og De forenede stater, 1893
Engelbertsson, Bob, Ny struktur och ny lagstif- ning. Adolf
Hedin och arbetarskyddet, i Uppsala Studies in Economic History 33,
1992
Ervik, Rune, Kunnskap og sosialpolitikk: Arbeidsløyse som sosial
risiko i Noreg og Sverige 1880-1920, i Ervik/Kuhnle (ed), Kunnskap,
risiko og sosialpolitikk: Institusjonelle perspektiver på
skandinavisk utvikling, 1990 Furre, Berge, Vår hundreår, 1991
Hagemann, Gro, Protection or Equality? Deba- tes on Protective
Legislation in Norway, i Kess- ler-Harris/Lewis/Wikander, 1995
Halvorsen, Terje, jern og metall 100 år, bind 2 1940-1991, 1991
Hanoa, Rolf, Fagbevegelsen og arbeidsmiljøet, 1974
Hobsbawm, Eric, Ekstremismens tidsalder. Det 20. århundrets
historie, 1997
-
Arbeiderhistorie 1997■ ■ ■ ■
Kessler-Harris/Lewis/Wikander (ed), Protecting Women. Labor
Legislation in Europe, the United States, and Australia, 1880-1920,
1995
Kvande, Lise, Fra arbeidarvern til arbeidsmiljø. Utfordringar og
tiltak ved A/S Norsk Jernverk 1955-1975 (Rapport nr 6 Mo i
Rana-prosjek- tet), 1995
Lewis, Jane/Rose, Sonya O, «Let England Blush»: Protective Labor
Legislation, 1820- 1914, i Kessler-Harris/Lewis/Wikander, 1995
Machtan, Lothar, (upublisert manuskript), Forging the German
Sozialstaat: Bismarcks Soci- al Policy - and more, 1997
Mjeldheim, Leiv, Folkerørsla som vart parti. Venstre frå 1880åra
til 1905, 1984
Ravn, Anna-Birte,«Lagging Far Behind All Civilized Nations»: The
Debate over Protective Labor Legislation for W omen in Denmark,
1899-1913, i Kessler-Harris/Lewis/Wikander, 1995
Rygg, Nicolai, Forsikring mot arbeidsløshed, i Statsøkonomisk
tidsskrift 1903
Rygg, Nicolai, Om fattigspørsmålet, i Statsøkonomisk tidsskrift
1911
Schmitt, Sabine, «All These Forms of W omen's Work Which
Endanger Public Health and Public Welfare»: Protective Labor
Legislation for Women in Germany, 1878- 1914, i
Kessler-Harris/Lewis/Wikander, 1995
Seip, Anne-Lise, Sosialhjelpstaten blir til. Norsk
sosialpolitikk 1740-1920, 1984
Sund, Bill, Åmark, Klas, M akt och arbetsskador under
1900-talet, 1990
Sørensen, Knut Holtan, Arbeidsmiljølovgiv- ningen og kampen om
arbeidsforholdene i Norge - et historisk riss. I Vardøger 15
1984
Wecker, Regina, Equality for Men? Factory Laws, Protective
Legislation for Women in Swit- zerland, and the Swiss Effort for
International Protection, i Kessler-Harris/Lewis/Wikander, 1995
Wikander, Ulla, Some «Kept the Flag of Feminist Demands Waving»:
Debates at International Congresses on Protecting Women Workers, i
Kessler-Harris/Lewis/ Wikander, 1995
Øvrig litteratur som det ikke direkte refereres til:Gustavsen,
Bjørn, Hunnius, Gustav, New Pat- tems o f Work Reform - The Case o
f Norway, 1981
Gustavsen, Bjørn, Noen linjer i miljøarbeidets utvikling, i
Grunnbok i arbeidsmiljøoppUring, 1992
Karlsen, Jan Erik, Arbeidsmiljø og arbeidsskader, 1978
Venneslan, Knut, Arbeidsmiljøet i historisk perspektiv, i
Seminarrapport Arbeidsliv og Arbeidsmiljø, Sefos publikasjon nr 1
1988