Paradisbakken

MARIT REIERSGÅRDM

AR

IT R

EIE

RS

GÅ

RD

et er nesten 25 år siden Camilla Carlsen ble

funnet drept ved stien i det lille skogsområdet midt i Paradisbakken. Saken ble aldri oppklart. Nå gjør Drammens-politiet en ny gjennomgang i håp om at de med nye øyne og nye metoder skal finne en løsning på saken. Camillas beste venninner har alle vært inne til avhør på nytt; nå møtes de på et utested for å diskutere opplevelsen og minnene fra den gang.

Ved baren står en mann og kaster lange blikk mot May, en av venninnene. May går ut for å ta en røyk, mannen følger etter. Morgenen etter blir hun funnet drept i et utstillingsvindu. Måten liket er plassert på forteller at drapspersonen vil sende en beskjed. Politietterforskerne Bitte Røed og Verner Jacobsen må forfølge både fortidens spøkelser og nåtidens ferskere spor.  

omslag: blæst • terese moe leiner

MARIT REIERSGÅRD (f. 1965) debuterte i 2012 med kriminalromanen Stolpesnø, som høstet fine kritikker. Hennes andre roman, Jenta uten hjerte (2014), ble nominert til Rivertonprisen.

Om Jenta uten hjerte:«Reiersgård er språklig sterk og elegant ... Motivene for drapene er også sjeldent godt bygget opp gjennom hele boka. Alt går opp. Jeg burde ha skjønt hvem morderen var. Men nei.»Gunnar Gran, Stavanger Aftenblad

«Reiersgård graver og borer i personene sine og lar ikke leseren slippe unna før vi bare må bry oss om hva som skjer med dem.»Maria Årolilja Rø, Adresseavisen

«Reiersgård bruker på nytt vinter og tett nær-miljø til å skape anstendig ’engelsk landsby-krim’ på norsk.»Lars Helge Nilsen, Bergens Tidende

«Marit Reiersgård har skrevet en forrykende spennende krimfortelling, men hun har også et budskap som går rett i hjertet på meg.»http://tinesundal.blogspot.no

Om Stolpesnø:«En klok og klartseende kriminalroman ... en roman som med stillferdig intensitet og et fininnstilt språk fokuserer på mellom-menneskelige anliggender over et bredt spekter ... Marit Reiersgård fremstår som en bortimot fullbefaren krimforfatter på første forsøk.»Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

«Stolpesnø er en krimbok, men den er så dyp og samtidig avkledende at den også tenderer til å være en roman. Jeg vil ha mer fra Reiersgårds penn og jeg vil ha det kjapt.»Helge Kjøniksen, Moss Avis

«Nærgående og til tider faretruende tett på intimsfæren, lar hun ’kamera’ følge både etter-forskere og involverte personer. En hårfin balanse, som Reiersgård i denne boken klarer å mestre.»Lars Helge Nilsen, Bergens Tidende

«Hun greier å fange de sterkeste følelsene og skildre hjerteskjærende scener på en overbevi-sende måte.»May Grethe Lerum, VG

«Plottet er komplekst og fint satt sammen, spenningen bygger seg opp rundt en liten krets mennesker som vi følger og har sympati for. For-fatteren har lagt sitt univers tett opp til en hver-dagsvirkelighet mange kan kjenne seg igjen i.»Maria Årolilja Rø, Adresseavisen

«Det er ikke ofte norske krimdebutanter leverer så friskt og appetittvekkende som Marit Reiersgård.»Per-Magne Midjo, Trønder-Avisa

«Kort sagt; dette er en rågod kriminaldebut med en dirrende uhyggestemning og et svært godt komponert plott.»Det Gode Liv

FOTO

: JU

LIE

PIK

E

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2016

www.gyldendal.no

Printed in Lithuania

Trykk/innbinding: ScandBook UAB

Sats: Type-it AS, Trondheim 2015

Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6

Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt.

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner / Blæst Design

ISBN 978-82-05-49265-3

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Marit Reiersgård

ParadisbakkenKriminalroman

Mellom sorte sommerfuglergår en mørk pikeog i hennes nærhetglir en tåkehvit slange

(federico garcía lorca)

Tirsdag 20. juni 1989

1

Grusveien var grov, men jevn, det var lett å trille vogna ned-over bakken. Men så smalnet veien brått og ble til en sti, full avsteiner, røtter og dype spor. Kvinnen med barnevogna angretpå at hun hadde rotet seg ned her, men da hun hadde mistetbussen fra Tranby, hadde hun falt for fristelsen til å ta snar-veien hjem til Lierbyen. Det var lenge siden hun hadde gåttdisse bakkene, og hun hadde helt glemt hvor bratt og hum-pete det var. Forsiktig lirket hun vogna nedover for ikke åvekke babyen. Guttungen på fem spant i vill fart inn og ut frastien i sirkler rundt henne og vogna. Hun hadde sagt at hanmåtte være stille, i hvert fall ikke rope. Nå kom han farende utav krattet med en pinne han hadde plukket opp, og pekte påmoren med den.

– Du er død, ropte han.– Even! Jeg sa du skulle være stille.– Pang!– Hysj! hvisket hun. – Du vekker søstera di!Han hørte ikke, fortsatte bare å skyte på alt rundt seg med

pinnen.– Hold opp!Hun glemte å hviske, irettesettelsen kom ut høyere og mer

irritert enn hun hadde tenkt. Det begynte å røre seg nede i

9

vogna. Gutten forsvant inn i buskaset igjen, moren hørte detknekke i kvister. Så ble det stille.

– Even? Hva skjedde? Falt du?– Mamma!– Hva er det?– Mamma, kom!– Jeg kan ikke gå inn der. Du må komme hit, Even.Babyen ga seg til å sutre. Antageligvis sulten. Igjen. Hun

rugget på vogna.– Men mamma … kom!– Ikke noe men, Even. Vi begynner å få dårlig tid, og jeg kan

ikke sette fra meg vogna her midt i bakken.Moren sukket og sto et øyeblikk med ansiktet vendt mot

sola, kjente det svi behagelig i kinnene mens hun ventet på atsønnen skulle komme tilbake. Som hun trengte litt farge! Ukermed lite søvn hadde gjort huden gusten. Hun lukket øyneneog dro inn den tørre, gode sommerlukta av bringebærbuskerog solvarmt gress.

– Mamma, det er noe her!Stemmen hans lød underlig. Hun prøvde å få øye på ham

gjennom det tette løvverket. Den røde T-skjorta kom til synemidt i alt det grønne. De tynne armene hang rett ned, hanholdt fremdeles i kvisten som hadde vært gevær for ett minuttsiden. Sola gikk bak en sky, og et gufs av kulde strøk overde bare armene hennes. Hun manøvrerte vogna på tvers avstien og forsikret seg om at bremsene ble satt forsvarlig på.Babyen lå på ryggen med lukkede øyne nå. Smokken bevegetseg rytmisk i den lille munnen. Hun strøk forsiktig over densvette pannen og bredte teppet litt til side så barnet ikke skullebli overopphetet, før hun trakk insektnettingen tilbake overåpningen.

– Jeg kommer nå, Even.

10

Greinene rispet opp de bare armene hennes, og sandalenevar ikke egnet til høyt gress og kvistrøyser. Buskaset var tett,og de slanke bjørkestammene oppførte seg som om de varlevende, greiner og bladverk liksom grep etter henne da hunforsøkte å komme fram. Sønnen hadde satt seg på huk inne ilysningen, han skakket på hodet og snudde seg for å se om hunkom, vinket ivrig på henne.

Det lå noe i gresset. I sekundet det tok før synsinntrykketnådde riktig avdeling i hjernen for bearbeiding, rakk hun åtrekke til seg guttungen. Deretter kom reaksjonen. Hun kjentedet først i ryggraden. En varme som spredte seg på innsidenog presset magesekken sammen, tvang innholdet opp i halsen.Hun kastet opp i gresset samtidig som hun forsøkte å holdehendene foran sønnens øyne. Ingen av delene gikk særlig bra.Hun kjente hvordan de varme restene av rosinbolle og colarant nedover den ene leggen, inn i sandalen.

– Kom, hvisket hun. – Ikke se, Even, det går bra, går bra.Hun fortsatte å hviske trøstende ord uten virkning mens

hun trakk guttungen med seg ut av buskene. Hvordan skullehun forklare dette for en femåring? Hvordan kunne hun for-hindre våkne og nattlige mareritt i framtiden? Hvordan skullehun selv kunne leve videre med synet av den døde kroppenflimrende på netthinnen?

Ute på stien spente hun fra bremsene på vogna, og med énhånd på håndtaket og den andre klemt rundt den vesle håndentil gutten gikk hun så fort de korte beina til den halvt mot-villige og nå lett sutrende sønnen klarte å henge med. Babyenvar begynt å skrike, men hun var ute av stand til å roe den.

– Hva er det, mamma? Ikke gå så fort!Hun hadde ved første øyekast, i et absurd øyeblikk, trodd

at det var en utstillingsdukke uten klær. Jenta var blekhvit oglå i en kunstig posisjon. Den ene armen plassert i siden, den

11

andre i rett vinkel over hodet. Beina var parallelle, knærne meden liten knekk hvilende mot hverandre, som om hun poserte.Leppene var adskilt, stivnet i noe som minnet om et smil. Detsorte håret kunne like gjerne vært en parykk. Men det var ikkeen dukke. Det var et ekte menneske, et ekte ordentlig dødtmenneske som hadde stirret på henne og Even. Eller stirret?Hun skar en grimase. Piken i gresset hadde sett på henne medøyne fylt til randen av ingenting. Men det verste var insektene.De hadde kravlet rundt de nakne brystene og oppover halsen.

– Det var bare en dukke, Even, sa hun og prøvde å smiletil sønnen. – Det var bare en sånn stor dukke som de har iklesbutikkene.

Torsdag 12. juni 2014

2

Verner Jacobsen satte farrisflaska for munnen. Tabletten klist-ret seg til tunga, og han kjente den bitre smaken av Paracet.Kontoret lå slik til at det hvilte i konstant skygge, men detvar likevel som om veggene bevret. Det må skyldes varmen,tenkte Verner, han hadde vanligvis aldri vondt i hodet. Ellervar det den gamle saken som var årsaken til at det føltes somom deler av hjernen hadde løsnet og nå beveget seg urytmiskfram og tilbake? Han løsnet litt på strikken som samlet håreti en hestehale, og masserte seg selv i nakken med én hånd,drakk mer Farris og kjente hvordan tabletten forsvant nedi svelget. Så fordypet han seg i de gamle saksdokumenteneigjen.

Camilla Carlsen var blitt funnet i nærheten av stien somgikk gjennom et lite skogholt midt i den lange bakken. Para-disbakken. Ikke mye som minnet om paradis ved disse bildene,tenkte Verner Jacobsen og tørket svetten av pannen. Hanhadde akkurat lest vitneavhøret av den unge moren som haddefunnet liket. Hun hadde først trodd det var en utstillings-dukke som noen ungdommer hadde stjålet og siden kastet fraseg. Og den drepte lignet virkelig en dukke som noen haddeslengt fra seg i gresset, måtte Verner innrømme – stivlemmetog porselensblek, vakker og livløs.

13

En lummer stillhet lå over politihuset. Så langt hadde detvært en uvanlig rolig forsommer. Det var derfor han haddefått den gamle saken på skrivebordet. Om kort tid var det tjue-fem år siden Camilla Carlsen var blitt funnet voldtatt og dreptved stien i Paradisbakken i Lier. Foreldrene ville at det skullegjøres et siste forsøk på å få saken løst før foreldelsesfristeninnhentet dem 19. juni. En lovendring som var på trappeneville riktignok føre til at drap som var begått etter 1. juli 1989aldri ville bli foreldet, men i denne saken ville ikke endrin-gen ha noen betydning. De hadde altså bare en uke igjen forå finne drapsmannen. Verner Jacobsen var på en måte gladfor den nye ordningen, siden ingen med en alvorlig forbry-telse på samvittigheten fra nå av kunne kjenne seg trygg. Mensamtidig fryktet han at arbeidsmengden ville vokse til nyehøyder.

Avisene hadde også hausset opp Camilla-saken med at dethastet. Verner Jacobsen drakk resten av Farrisen i rolige slur-ker. Framtiden til jenta på bildene foran ham hadde stansetder i en skråning i 1989, for henne hastet det ikke lenger. Menmed tanke på de pårørendes evige sorg, var det selvsagt vik-tig å komme til bunns i saken. Det var trist, men håpet om atnoe nytt skulle dukke opp i de gamle rapportene, eller i nyevitneavhør etter så mange år, var forsvinnende liten.

Camilla Carlsen, den gangen 18 år, hadde vært en popu-lær jente ifølge foreldrene. Avisene hadde også framstilt hennesom skoleflink og aktiv i både håndball og kor. Kristent kor,hadde offerets mor understreket da han hadde hatt en samtalemed henne uken før. Hun hadde lagt igjen en samling privatebilder i tillegg til Camillas siste fotoalbum. Nå lå alt sammenspredd ut over Verner Jacobsens skrivebord.

Camilla hadde langt, mørkt hår, blankt som velkjemmethestetagl. På de fleste bildene smilte hun med blikket rettet

14

mot kameralinsen. Selvbevisst, tenkte Verner. Hun visste athun var pen. Og det var hun også. Nå lå restene av henne somhvite beinknoter i bunnen av en kiste en drøy meter undergresset ved Tranby kirke.

Noen av bildene var tatt på konserter og turer sammen medkoret. Ungdommer på sirlige rekker, flest jenter, alle i røde gen-sere. Guttene sto som en tynn stripe i midten, i marineblått.Det manglet bare det hvite for å skape en illusjon av sunnnorsk ungdom under altertavler og kors i kirker og bedehus.Camilla hadde skrevet lange remser med navn med sleiveteformskrift under noen av bildene i albumet: Trine, Monica,Vibeke, May, Anette, Ewa, Tom, Pål, Martin, Cato, meg, Anita,Hege og Lise. «Dette er sopranene,» hadde moren sagt og sattpekefingeren på Camilla, ikke uten stolthet i stemmen. Vernerkjente igjen bildet fra avisutklipp som var arkivert i forbin-delse med Camilla-saken, eller «Paradisdrapet» som den ogsåvar blitt kalt i media.

Drammens Tidende og Buskeruds Blad hadde skrevet flereartikler om kormiljøet i forkant av drapet. En av overskriftenevar: Narkotika i kristent kormiljø? Verner Jacobsen skummetigjennom saken som handlet om at flere av korets medlemmervar tatt med marihuana. De som hadde forsynt dem med stof-fet, ble aldri funnet, identifisert eller pågrepet. Internt i politietble det spekulert på om noen av medlemmene i koret, endogpresten eller kateketen, kunne ha noe med saken å gjøre. Detviste seg imidlertid at problemet forsvant like brått som det varoppstått. Da sommerferien var over, ble det skrevet en opp-muntrende artikkel om at kormiljøet var rent og at dirigentenønsket nye medlemmer velkommen.

På de fleste bildene var Camilla omringet av venninner. Ver-ner hadde hatt den nærmeste sirkelen inne til nye avhør ukenfør. Han kastet et blikk på rapportene. Ewa Lothe Lyngås, May

15

Ringnes og Anette Nordal. Ingen hadde kommet med noe somkunne kaste nytt lys over den gamle drapssaken.

Verner Jacobsen lette fram vitneavhørene fra 1989 av desamme tre jentene og leste igjennom dem nok en gang utenå finne noe som kunne være oversett. Alle tre fortalte densamme historien, da som nå:

Jentene hadde vært hos May som bodde på Haskolljor-det, boligfeltet som lå mellom E-verket og det gamle asylet.De hadde gått samlet derfra opp Paradisbakken. I krysset vedBrattbakken var de blitt stående en stund for å skravle ogrøyke. Så hadde Camilla gått oppover mot Tranby, May haddegått nedover mot Lierbyen igjen, og de to andre inn Brattbak-ken. May fortalte at hun hadde mistet røykpakka si, så hunhadde snudd og gått tilbake. Da hadde hun oppdaget Camilla.Hun hadde stått sammen med en gutt som het Dennis Hegdal.May så dem, men de hadde ikke sett henne, forklarte hun. Littsenere hadde May også truffet på Ewa. Det var litt rart, menteMay, for Ewa hadde også vært på vei hjem. Ewa på sin side for-klarte at hun fikk lyst til å gå en tur, og at det var derfor hunhadde ombestemt seg og snudd. Anette holdt fast på at hungikk rett hjem.

I de nye avhørene hadde Verner Jacobsen til slutt bedt demfortelle alt i omvendt kronologisk rekkefølge. Han visste athistorien vanligvis vil endre seg noe da, man vil huske andreting når man blir tvunget til å fortelle motsatt vei. Om mansnakket sant, vel å merke. Det var bare Anettes historie somvar annerledes, hun hadde lagt til noen usammenhengendebetraktninger om været, og at de hadde kjøpt røyk i Lierbyenfør de gikk oppover. Verner hadde fått en følelse av at det barevar hun som snakket sant. Hvorfor, tenkte han og lurte på hvade andre jentene måtte ha av hemmeligheter.

Dennis Hegdal hadde vært i søkelyset fra starten av. Han var

16

den eneste utenom jentene som de med sikkerhet visste haddeoppholdt seg i området, og han hadde vært etterlyst, mistenktfor drapet. Problemet var at han aldri ble funnet. Og det varet nesten like stort mysterium som selve drapet. Verner Jacob-sen lette fram flere avisutklipp og gikk igjennom disse også engang til.

Viktig vitne trolig druknet, var en av overskriftene i Dram-mens Tidende og Buskeruds Blad to dager etter funnet av dendrepte Camilla. Oppslaget delte førsteside med drapet i Para-disbakken, og de to hendelsene ble deretter satt i sammenheng.Dennis ble av klassekameratene omtalt som en ensom uro-kråke, lite interessert i å henge med gutta eller spille fotball,men han var god til å løpe, visstnok et skikkelig talent. Menhan foretrakk å løpe alene. På bildet så han da normal ut,registrerte Verner. Tynn og senete. En liten spjæling med littsarte ansiktstrekk. Verner følte en umiddelbar sympati medgutten. Selv hadde han aldri klart å legge på seg et gram uan-sett hva han gjorde, og høyden hadde plaget ham fra han vartenåring. Han var fortsatt liten av vekst, faktisk én centimeterfor kort til å oppfylle de gamle høydekravene for å komme innpå politihøgskolen. Verner gned seg i nakken igjen. Hodepinenslapp ikke taket.

Funnet av en drivende robåt i Holsfjorden er satt i forbindelsemed den savnede Dennis Hegdal (18). Dennis Hegdal ble sistsett i Paradisbakken sammen med den drepte Camilla Carlsen.Mistanken om at han har noe med drapet å gjøre, er ytterligerestyrket. Det er gjort funn i båten som tyder på at gutten harhatt til hensikt å ta sitt eget liv. Søk etter den savnende pågår, ogpolitiet har fått bistand av dykkere.

Så fulgte en serie bilder og til slutt en oppsummering medjournalistiske spekulasjoner.

Camilla-saken ble gradvis trappet ned etter hvert som det

17

ikke kom til flere opplysninger som kunne kaste lys over saken.Etter ett år ble det konkludert med at Dennis høyst sannsyn-lig var drapsmannen, og at han med stor sannsynlighet haddetatt sitt eget liv ved å drukne seg i Holsfjorden. Den drivendeplastbåten hadde beviselig tilhørt ham. Noen dager etter dra-pet ble Camillas pastellfargede T-skjorte funnet i vannkantensammen med Dennis’ jakke, og et avskjedsbrev hadde ligget ibåten. Skriftanalyser viste at det var Dennis som hadde skrevetdet. Liket ble riktignok aldri funnet, men det var en kjens-gjerning at fjorden stedvis gikk for å være bunnløs. Hvis manhadde til hensikt å drukne seg, kjente til de dypeste avgrun-nene og i tillegg var utstyrt med et tilstrekkelig søkke, ville manaldri bli funnet. At fjorden var bunnløs, var nok ikke helt kor-rekt, men at Holsfjorden hadde dyp ned mot tre hundre meter,var et faktum.

Lillebroren til Dennis, Ruben, femten år den gangen, varblitt avhørt i saken, men han var innesluttet og dessuten stam-met han kraftig, noe som kanskje kunne forklare hvorfor hanså motvillig åpnet munnen. Han hadde ingen formening omhvor broren var blitt av, men trodde gjerne at han hadde druk-net seg. Moren og faren derimot, hadde hele tiden benektet atsønnen hadde begått selvmord. Dennis var ikke typen til å talivet av noen, verken seg selv eller andre, hadde faren, AndreasHegdal, påpekt, svært overbevisende. Men selvsagt ville enmor og en far tviholde på at sønnen var uskyldig inntil detmotsatte var bevist, og kanskje enda lenger.

Foreldrene bodde fremdeles i Lier. Verner Jacobsenbestemte seg brått for å komme seg ut av det klamme kontoretog avlegge dem et besøk. Han samlet sammen alle dokumen-tene og satte permene sirlig på rekke innerst på skrivebordet.Svetten perlet seg i pannen, og han tørket seg med håndba-ken. Det var kanskje slik at denne saken var med på å drive

18

opp temperaturen og gi ham hetetokter. Eller kanskje det vardet som bygget seg opp på hjemmebane som plaget ham? Ing-rid var gud bedre så ilter for tiden. En uke til. Så var det ferie.Han gledet seg ikke.

3

Det var ikke det at Julie var blitt voksen som plaget politibe-tjent Bitte Røed, det var det at hun var blitt voksen så fort. Hunhadde alltid ønsket at ungene skulle bli selvstendige mennes-ker, men ved hvert minste tegn til at de ville klare seg selv, vardet som om alle cellene i kroppen hennes brått ble utstyrt medpigger og mothaker. Bitte Røed skrev en tekstmelding: Skal vireise til Holsfjorden og grille i kveld? Hun slengte på et smile-fjes før hun trykket send. De kunne ta med seg engangsgrill ognoen pølser. Og mens Peder sikkert ville bo ute på flytebryggaog stupe og herje i vannet, kunne hun kanskje få i gang ensamtale med Julie.

Hun grep posen fra Baker Klausen og forsøkte å lirke framskolebrødet uten at hele bordet ble overstrødd med kokos.Brått ønsket hun at hun hadde hatt noen å snakke om ungenemed, men Robert overlot alltid de upopulære avgjørelsene tilhenne. Han overlot forresten stort sett alt til henne. Og dermedhavnet tankene automatisk hos Kristian igjen. Han hadde værtså fin å ha. Det var irriterende at hun ikke klarte å skyve hamut av bevisstheten. Hun hadde vært så betatt av intensitetenhans, for hun likte intense mennesker, like mye som hun hatetfolk som var likegyldige. Sånn som Robert, barnas far, haddevært. En døsig mann, uten iver etter noe. Eller, det var ikke heltsant, måtte Bitte innrømme. Robert hadde vist en helt utrolig

19

iver etter den åtte år yngre elskerinnen som var årsaken til athun nå nærmest satt alene med ansvaret for en tenåringssønnog en nesten voksen, litt vrien datter. Og Kristian var brått blittforvandlet til nok en eks forrige vinter da han havnet på feilside av loven.

– Det er deilig å være alene. Det er det!Hun hvisket halvhøyt med anstrengt entusiasme som for å

lure seg selv til å tro det, samtidig som hun minnet seg selvpå at eksmannen og ekskjæresten begge var levende bevis påhvor dum hun faktisk kunne være. Hun satt og fingret medtelefonen og ventet på svar fra datteren da døra gikk opp.

– Forstyrrer jeg?Bitte Røed stappet raskt resten av skolebrødet inn i mun-

nen, det klistret seg mykt oppunder ganen og bak fortennene,gjorde det umulig å få fram et ord. Hun sopte sammen kokos-smulene med en kjapp armbevegelse over skrivebordet i etforsøk på å kjøpe seg litt tid og samtidig skjule det dårlige val-get av lunsj. Verner Jacobsen ble stående ved døra med en håndpå klinken og med ett bein fortsatt ute i korridoren, som omhan holdt fluktveien åpen.

– Nei, jeg har bare en greie med Julie, sa Bitte da hunomsider fikk svelget. Hun la fra seg telefonen og smilte på enmåte som skulle signalisere at det ikke var så alvorlig. Men detføltes alvorlig. Det var et eller annet som plaget datteren fortiden, men Julie blånektet hver gang hun spurte om det varnoe i veien.

– Har du kommet noe videre med Camilla-saken? spurtehun i stedet.

– Niks, men jeg kunne tenkt meg å snakke med foreldrenetil Dennis Hegdal, han som druknet seg, vet du. Mulighet til åvære med?

– Gjerne! Jeg holder på å daue av denne varmen.

20

Hun rasket sammen mobilen, solbrillene og leppestiften.De var bare så vidt kommet ut av byen. Bitte Røed kjørte.

Et øyeblikk lurte hun på hvilken vei hun skulle velge til Lier.Motorveien var den raskeste, og hvis de tok Reistadbakkene,ville de passere Lierkroa. De hadde områdets beste, og største,softis. Hun skulle akkurat til å foreslå å kjøre innom kroa dahun merket at Verner Jacobsen satt og humret mens han kikketpå henne.

– Hva er det?– Melis. Du har melis helt opp til øreflippen.Bitte Røed gned seg over kinnet. Ved den store rundkjø-

ringen utenfor den nedlagte Osram-fabrikken ignorerte hunmagesekkens protester da hun la seg i høyre fil og svingterett inn på motorveien. Hun klarte ikke parere Verner Jacob-sens kommentar med en morsomhet. Hun følte seg bare dum.Tjukk og dum, og lufta i bilen ble lummer selv om de kjørtemed airconditionen på fullt.

Jeg skulle ikke sagt det, tenkte Verner Jacobsen. Han haddebare ment å småprate, men hadde i et øyeblikks overmot glemtat han var elendig på akkurat det. Hvorfor hadde hun knep-pet igjen bare ved ordet melis? Verner hadde for lengst sluttetå forundre seg over hva som kunne gjøre damer fornærmet.Han hadde jo bare ment å si noe søtt.

Heldigvis gikk det fort å komme seg til Tranby.Eneboligen til Dennis Hegdals foreldre måtte en gang ha

vært Tranbys stolthet. Huset ruvet på den romslige tomta, menplenen var gjengrodd og frukttrærne gamle. En mur i natur-stein rammet det hele inn. Steinene bar preg av å ha blittvalgt med omhu, alle passet perfekt til hverandre, som om deskulle vært hugget til. En utegrill i samme stil føyet seg inn ilandskapet, kanskje mest fordi den var gjengrodd av mose og

21

slyngplanter og tydeligvis ikke hadde vært i bruk på evighe-ter. Alt bar preg av at det var eldre mennesker som bodde der.De kostet gjerne trappa, men hadde ikke hatt ork til, eller settnødvendigheten av, å bytte ut inngangsdøra. Den var en flas-sende etterlevning fra syttitallet, med lange vertikale ruter avtykt, ruglet glass. Dørklokka så ikke ut til å virke. Først da Ver-ner Jacobsen knakket på døra med håndbaken, ble det omsideråpnet.

– Andreas Hegdal? spurte Verner. Han presenterte seg sompolitiførstebetjent og viste fram ID-kortet.

Den gamle mannen nikket kort, men gjorde ikke mine til åville slippe dem inn.

– Hva vil dere?Stemmen var ru og vitnet om mange års røyking. Hostin-

gen som etterfulgte spørsmålet kunne muligens tyde på langtframskreden kols. Han luktet også som om han hadde sit-tet inne og røykt mesteparten av sin tid som pensjonist, somsikkert allerede hadde vart i mange år.

– Vi kommer i anledning gjenopptagelsen av Camilla-sakenfra 1989. Og i den forbindelse lurer vi på om vi kan få kommeinn og snakke litt med deg og din kone?

– Vi har sagt alt som er å si. Dennis er ikke her mer, sa man-nen mutt og skulle til å lukke døra. – Og han er fremdeles ikkekjent skyldig, la han til. – Dere fant aldri bevis på at han vardet.

Mannen hyttet med en knoklet neve. Verner Jacobsen såhvordan det solbarkede skinnet strammet seg over knokene.Han tok et skritt tilbake, som om han sto overfor en aggres-siv hund. Bitte Røed derimot, strakte hånden ut mot mannen.Modig, rakk Verner å tenke, før han så at Andreas Hegdal grephånden hennes og smilte.

– Det er én av grunnene til at vi gjerne vil snakke med dere

22

igjen, sa Bitte mildt. – Jentas familie har presset fram gjen-opptagelse av saken. De ønsker, naturlig nok, et svar på hvemsom drepte datteren, sånn at de endelig kan få ro. Derfor måvi dessverre forstyrre dere igjen. Kanskje vi omsider kan finnesvar på hva som skjedde med sønnen deres også, la hun til.

– Han daua! Rodde midtfjords og drukna seg, var det ikkedet dere flinke poltifolka fant ut den gangen?

Mannen så trøtt ut, men vinket dem inn.I stua satt en kvinne, krumbøyd i en lenestol med brun-

rutet trekk og armlener i skinn – en massiv overlevning frasyttitallet. Lukta av nikotin var påtrengende selv med den lettetrekken fra sprossevinduet som sto på gløtt. Ved hjelp av møy-sommelig fotarbeid fikk kvinnen svingt stolen mot dem. Hunkikket opp med øyne matte av alderdom.

– Bare bli sittende, sa Bitte.Hun var straks borte hos henne med en utstrakt hånd selv

om kvinnen ikke hadde gjort tegn til å reise seg. Verner så påføttene hennes. De hovne leggene var presset ned i et par slittetøfler. Åreknutene var som små blå ballonger bundet sammenmed et nettverk av tråder like under huden. Kanskje hun rettog slett ikke kunne gå? Uansett måtte det være smertefullt.

– Vi kommer for å snakke om Dennis, fortsatte Bitte venn-lig.

Smilet til kvinnen klappet sammen og ansiktet vrengte seg.Det så ut som om hun formet munnen til et skrik, men detkom ikke en lyd. Bitte rygget tilbake, forskrekket over denvoldsomme reaksjonen. Else Hegdal stirret på henne, og noeglimtet til i øynene hennes, men like fort var den tafattelikegyldigheten der igjen.

– Han er død. Det har dere bestemt. Æ’kke mer å snakkeom, spyttet den gamle damen.

Bitte satte seg ned ytterst på sofakanten.

23

– Ville det ikke vært godt å få en bekreftelse på hva somskjedde med ham? spurte Verner, som var den eneste som fort-satt sto. Andreas Hegdal hadde satt seg ved siden av Bitte isofaen. Han nikket mens han klemte leppene sammen til enstrek. Verner var usikker på om det var en ubevisst skjelvingsom eldre mennesker gjerne får, eller om det var en bekreftelse.

– Vi er her for å finne svar, fortsatte han. – Uvisshet ervondt.

Tankene sprang i det samme til Ingrid. Hun var foreløpiguvitende om hva han gikk rundt og tenkte på. Den dårligesamvittigheten rørte seg et sted i nærheten av hjerteregionen,og en matt varme skjøt ut i venstre arm. Jeg skal ta det snart– i ferien, tenkte han og skjøv bort tanken på kona og det hankanskje skulle gjøre.

– Så, derfor, sa han og merket at han slapp ordene ut medet lite sukk, – vil vi gjerne at dere en gang til forteller det derehusker fra den dagen Dennis forsvant i 1989.

– Vi har jo fortalt det så mange ganger, sa Else.Det var kommet en fuktig film i øynene hennes, og hun tok

seg til ansiktet. Hun hadde ikke øyevipper! Er det slik manblir når man har gnidd vekk tårer i et kvart århundre? tenkteVerner Jacobsen.

– Vi var på jobb den dagen, sa Andreas. – Vi jobbet på Dyno,begge to. Du veit, sprengstoffabrikken. Den er nedlagt nå. Jegvar produksjonsleder, og Else satt på lønningskontoret.

– Ruben var hjemme, mumlet Else, – men jeg mener han saat han ikke traff Dennis, han heller.

– Ruben er lillebroren?– Ja. Det var første dagen i skoleferien, han var aleine

hjemme. Det var ingen som savna Dennis før på kvelden. Menhan var ofte hjemom bare for å sove. Dennis altså. Vi var vanttil at han kunne være borte lenge av gangen.

24

– Hvor bor Ruben nå? spurte Verner og tenkte at han villeta en prat med ham også ved første anledning.

– Han bor her, sa Else, og et lite smil formet seg forsiktig.– Godt å ha ham i nærheten.

– Hvor gammel er han nå? spurte Bitte.– Det er ikke noe gærent med ham selv om han bor aleine,

utbrøt Else. – Han har egen leilighet i kjelleren, med egen inn-gang og alt, hvis dere lurer. Spiser som regel middag sammenmed oss, men han klarer seg helt fint.

– Ok.Bitte smilte avvæpnende. Hvis han bodde i underetasjen,

kunne de spørre ham selv, men han måtte nødvendigvis værerundt førti, regnet hun ut. Hun tok seg i å lure på hvordan detville være å ha ungene boende hjemme i enda tjue år. Tankenvar minst like skremmende som å se dem flytte ut.

– Når begynte dere å mistenke at noe kunne ha skjedd Den-nis? spurte Verner. Han ville ha fortgang i sakene. Stua var ommulig enda varmere enn kontoret hans. Et par fluer surret i dethalvåpne vinduet.

– Ikke før seint, sa Andreas. – Jeg holdt på med utegrillenhele kvelden, husker det som om det var i går. La på den sistesteinen akkurat den dagen.

– Du har bygget den selv?Verner kjente et stikk av misunnelse. Selv var han i overkant

rikelig utstyrt med tommeltotter.Andreas lagde en ubestemmelig sirkelbevegelse med nak-

ken, som om han nikket og ristet på hodet samtidig.– Ble aldri brukt, sa han.-Ja ja, nei nei, mumlet Else og fisket opp et lommetørkle

som var stukket ned på siden av stolputen. Hun snøt seg utenen lyd.

– Da vi begynte å lure på hvor Dennis var, fortsatte Andreas,

25

– visste vi ikke hvor vi skulle begynne å leite. Dennis var ensånn gutt som ikke sa så mye, hadde aldri med seg vennerhjem. Ruben visste heller ingenting om hvem han var sammenmed til vanlig, men han hadde noen ganger sett ham sammenmed May og Camilla.

– Jeg gikk dit, innskjøt Else. – Hjem til Camilla. Og det varda jeg fikk denne fornemmelsen, ja, det høres sikkert rart ut,men jeg får det noen ganger, fornemmelser.

Det var som om hun plutselig hadde våknet. Øynene virketklarere.

– Jeg kan våkne om natta og bare vite at noe kommer til åskje, fortsatte hun. – Det er akkurat som det er med tordenvær.Det bygger seg opp et trøkk, og det er bare nødt til å smelle endag.

Så var det som om hun sank sammen i skuldrene og inn istolryggen. Hun ble sittende og subbe beina fram og tilbake,og på den måten beveget hun stolen fra side til side. Da hunåpnet munnen igjen, var det som om hun mest snakket til segselv.

– Det verste er når smellet ikke kommer. Trøkket setter segomtrent her. Hun slo seg selv hardt over ribbeina med flathånd. Det lød et hult dunk, og hun hostet kraftig et par ganger.Hun lot hånden bli liggende på brystet da hun fortsatte.

– Jeg kan huske at jeg natta i forveien hadde drømt noe såuhyggelig at jeg bare visste – eller jeg visste jo ikke, ikke akkuratda. Det var det som var så vondt.

Hun ble sittende med blikket i fortiden en stund før hunutbrøt, med overraskende kraftig stemme:

– Og jeg hadde hørt dødningeuret!Bitte Røed rykket til av utbruddet.– Dødningeuret?– Ja, det var i hvert fall det folk sa i gamle dager, og jeg tror

26

det er noe i det. En kneppelyd i huset. Et varsel om at noenskal dø.

– Det var borebillene, sa Andreas. – Du husker vel at det blestille da vi kvitta oss med det gamle skatollet.

Else ignorerte ham med et lett snøft.– Det er akkurat som ei klokke, fortsatte hun. – En tikking,

bare langsommere. Jeg hørte det tydelig i dagene før Camillable drept og Dennis forsvant: Tikk! Tikk! Tikk!

Andreas beveget hodet fra side til side, lente seg mot BitteRøed og hvisket med et lite, nesten umerkelig smil:

– Det ble stille da vi kvitta oss med skatollet.Else stirret rett framfor seg. Hun var tydeligvis helt andre

steder enn i sin egen stue.– Jeg gikk altså hjem til Camillas mor den kvelden, mumlet

hun. – Camilla var heller ikke kommet hjem, og ingen av ven-ninnene hennes visste hvor hun var. Mora skulle akkurat til åetterlyse henne hos politiet da jeg kom. Så jeg ble med ned påstasjonen og etterlyste Dennis også. Men ingen av dem kom johjem, og dagen etter ble Camilla funnet.

Hun gjemte ansiktet i hendene.– Vi har ikke snakket sammen etter det. Jeg turte ikke

engang å møte opp i Camillas begravelse. Og Dennis fikk aldrinoen.

Kroppen hennes ristet uten en lyd. Verner antok at hun gråt.Så mye sorg, så lenge etter, tenkte han. Det er ikke sant at tidenleger alle sår. Å miste et barn er et sår som alltid vil kunneåpne seg og blø på nytt. Han kjente en forrædersk fuktig hinnebygge seg opp i øynene og konsentrerte seg hardt om å fjerneden.

Så langt var alt de fortalte i samsvar med politirapportenehan hadde lest. Det var fakta som var blitt sjekket mange gan-ger i løpet av den første tiden i etterforskningen, og som alltid

27

hadde ledet til samme konklusjon, selv om dette foreldreparethele tiden hadde nektet for at det var sånn det var; at DennisHegdal først hadde tatt livet av Camilla og deretter var gåtti skjul. Ifølge rapporten fra rettsmedisineren var det gått ca.tjuefire timer fra Camilla ble drept til hun ble funnet. Kort tidetter ble det antatt at Dennis hadde druknet seg i Holsfjorden.

Verner Jacobsen tenkte på det Andreas Hegdal hadde sagtom borebillene, og kom på at det i rapporten også hadde værtnevnt insekter. De hadde blant annet funnet hvite flueegg påalle fuktige steder på kroppen: i nesen, i øynene og på kjønns-organet, men ingen larver. Det hadde bidratt til at de kunnefastslå dødstidspunktet med stor grad av nøyaktighet: Hunkunne ikke ha ligget der i mange dager. I tillegg hadde hunfriske bitt av maur.

Under vitneavhørene var det kommet fram at en avCamillas venninner, May Ringnes, hadde sett Camilla sammenmed Dennis to ganger. Eller, det vil si, hun hadde bare antatt atdet var Dennis den andre gangen, fordi hun kort tid i forveienhadde sett ham på stien i Paradisbakken sammen med offeret.

Hun hadde fortalt at hun hadde kommet over dem for andregang etter at hun hadde sagt ha det til Ewa. De hadde ligget ibuskene der Camilla senere var blitt funnet. Først hadde huntrodd at det var snakk om frivillige tumulter i gresset. Menetter hvert hadde hun innrømmet at hun bare hadde sett ryg-gen på mannen, og at hun hadde litt dårlig langsyn. Derforkunne hun ikke med sikkerhet si at det var Dennis, men hunhusket at han hadde hatt en ganske stor tatovering nederst påryggen.

– Kjenner dere May Ringnes? spurte han.– Selvfølgelig, snøftet Else. – Hun er dattera til hun som

jobba i kjøttdisken på Samvirkelaget på søttitallet, hun som vargift med søskenbarnet til onkelen din, Andreas, var det ikke

28

sånn? Han som kom fra den gården på Hennum, naboen tilhan med den gærne oksen som gikk til angrep på deg en gang.

Andreas nikket.– Joa, alle kjenner May Ringnes, sa han.– Hvorfor det?– Hun er ei tøyte, har alltid vært det, fortsatte Else.– Hadde Dennis noen form for tatovering på kroppen?

spurte Verner.– Dennis? Tatovering? Å nei, den gutten unngikk all form

for smerte, det kan jeg love deg, sa Andreas.Han grep tobakkspakka som lå på salongbordet og begynte

å rulle en røyk med dirrende fingre.– Og ikke noen arr eller andre sår på kroppen?– Dere spurte om det den gangen også, glefset Andreas,

som nå hadde fått til en tynn rullings. Tobakksdrysset børstethan ned på gulvet. Verner la merke til at Else ga ham et stille,irettesettende blikk.

– Nei! Han hadde ikke noe arr.Else var begynt å rugge fram og tilbake i stolen igjen.– Hva drømte du den natta? spurte Bitte for å prøve en

annen innfallsvinkel. – Du ble ikke ferdig med å fortelle.– Det er mange som ikke trur at jeg kan huske en drøm etter

så mange år, sa hun. – Men jeg gjør det, for jeg skriver demopp. Da er det lett å huske dem.

– Og du husker det fremdeles? spurte Bitte tålmodig. Elsenikket og lukket øynene.

– Jeg drømte at guttene mine, Dennis og Ruben, var små. Desatt på den steinete strandlinja ved Holsfjorden. De leita etterfossiler, det er fossiler der, skjønner dere, på ordentlig. Og så,opp av fjorden, kommer det en slange, bare rett opp sånn!

Hun strakte den knoklete armen i været så Bitte skvatt avden overraskende kjappe bevegelsen.

29

– Slangen slukte Dennis, men Ruben ble bare sittende medsteinene sine som om ingenting var skjedd.

– Og hva tror du drømmen ville si deg? spurte Bitte.– Nei, si det.Else åpnet øynene igjen, men de var fjerne, som om hun

fremdeles var der inne i drømmen.– Jeg har grubla og tenkt på det lenge. Jeg trur det var et

varsel. Noe var i ferd med å skje. Og så skjedde det jo!– Fortell.– Men det veit dere jo!Else så oppgitt på henne.– Den drømmen hadde jeg natta før Camilla ble drept. Jeg

så henne også, i drømmen, altså. Hun var en sånn oppblåsbarplastdukke som lå på en gummimadrass ute i vannet. Men detvar ikke Dennis som drepte henne, det kan det ikke ha vært!Det er ingen som veit hva som skjedde. Dere fant aldri ut avdet!

Hun hadde jobbet seg opp av stolen, og nå sto hun svaiendepå de tykke leggene rett foran Bitte med en pekefinger heltinntil nesetippen hennes.

– Han har ikke drept noen, hører du! Ikke seg sjøl heller, detkan jeg ikke tru!

– Hva gjør deg så sikker på det? sa Bitte og så opp på henne.– Han klarte knapt å drepe ei flue. Han var snill, det fantes

ikke noe vondt i den gutten. For god for denne verden, det vardet han var.

Det var som om pusten gikk ut av henne, og hun slapp segned i lenestolen igjen.

Foreldre nekter å innse at barna deres er noe annet enn detde ønsker, tenkte Verner og kastet et blikk på fluene i vinduet.De stanget fortsatt mot ruta. Det var så sterke indisier på atDennis var drapsmannen at han følte denne jobben som rein

30

sysselsetting i fravær av viktigere saker å ta fatt på. Han holdtseg fra å sukke høyt. Det var Camillas familie og mediepres-set som var hovedgrunnen til at saken nå hadde fått fornyetstatus, og trusselen om foreldelse sørget effektivt for de måtteslåss mot tiden denne siste uka før ferien.

Else Hegdal satt med den ene hånden viklet inn i håret ogklødde seg stadig på samme sted høyt oppe i venstre tinning.Bitte Røed kikket fort bort på Verner Jacobsen. Han stram-met hestehalen, et sikkert tegn på at også han begynte å bliutålmodig.

– Eh …, begynte han og gned seg på håndleddet som forå sjekke armbåndsuret han ikke hadde. – Vi får vel kommeoss videre. Jeg tenker dette kan være nok for i dag. Takk forhjelpen.

De to gamle nikket kort, og Bitte sendte Verner et svett ogtakknemlig blikk. Andreas skulle akkurat til å reise seg da endame åpnet døra til stua og kikket inn. Han sank tilbake isofaen med et smil.

– Jeg rusler nå, sa damen blidt. – Tar med meg denne ut.Hun holdt fram en bærepose fra Coop Mega.– Hvem er du? spurte Verner Jacobsen overrasket. Han lot

blikket pendle mellom de gamle og kvinnen som så ut til åvære i begynnelsen av førtiårene. De hadde ikke vært klar overat det var andre folk i huset.

– Åh, det er Dahlia, sa Andreas. – Hun hjelper oss litt inni-mellom. Vasker og rydder, og hun er så flink til å lage mat.

Han smilte og sendte kvinnen et blikk som virket litt forsultent til bare å se for seg den kommende middagen. Dah-lia strakte fram en bred og kraftig hånd som vitnet om hardtarbeid over lang tid. Ringene og den røde neglelakken så littmalplassert ut. Hun smilte varmt og imøtekommende.

– Og dere er …?

31

– Jeg er politiførstebetjent Verner Jacobsen, og dette er minkollega Bitte Røed, sa Verner.

– Vi er her i forbindelse med en gammel sak.– Om Dennis? spurte kvinnen.– Du kjente ham?– Nei, dessverre, men det føles litt som om jeg gjorde det.Hun slo ut med armene i en teatralsk gest som virket litt

overdreven, og snurpet munnen som om hun sugde i seg enbitter drink gjennom et sugerør.

– Else og Andreas har fortalt meg så mye om Dennis, og jeghar sett bilder. Vi snakker ofte om ham.

– Hvor lenge har du jobbet her? spurte Bitte.– Ikke så lenge. Og jobb og jobb …, smilte hun, – jeg bare

hjelper dem litt en gang iblant. Vi er vel mer som venner. Riktiggode venner er vi blitt, ikke sant?

Dahlia gikk bort til Else og strøk håndbaken over kinnethennes.

– Ja, du vil jo nesten ikke ta imot penger for jobben engang,nikket den gamle.

Som om Dahlia merket Bitte Røeds skepsis, la hun til: – Jegble først kjent med Ruben, vi møttes i Lier Kunstforening.Mannen min ville se utstillingen hans. Siden ble jeg kjent meddisse søtingene her.

Hun ga Else en klem, deretter Andreas, før hun vinket segut og plukket opp bæreposen hun hadde satt fra seg på gulvet.

– Søppel, sa hun da hun så hvordan Bitte og Verner fulgteposen med blikket.

Så lukket hun døra og forsvant.Andreas reiste seg og gjorde mine til å ville følge de to

etterforskerne til døra.– Dahlia er blitt som en datter for oss, sa han. – Livet vårt

ble så mye lettere etter at Ruben ble kjent med henne og tok

32

henne inn i huset. Hun er virkelig som sendt fra himmelen,står på hele tida, kommer med mat og fyller kjøleskapet.

– Hvor lenge har dere kjent henne?– Tja, et halvt års tid, tenker jeg. Hun dukka opp på et

velsigna tidspunkt, nå som helsa virkelig har begynt å skrante.– Så heldig da, sa Bitte.Verner lurte på om ekteparet Hegdal hadde mye penger. Det

var i så fall ikke første gang en elskverdig dame hadde tilbudtsine tjenester til velstående eldre med formue. Og Hegdal-paret måtte ha spart mye på manglende oppussing de siste totiårene, så det ut til, både inne og ute.

– Hva tenker du på? spurte Verner da de hadde lukket dørabak seg.

– Jeg er visst blitt litt kynisk, mumlet Bitte.Verner Jacobsen kikket skrått på henne.– Da tenker vi noenlunde likt, sa han.

4

Ruben Hegdal ble sittende med penselen i hånden. Fire gangerhadde det ringt på. Han ville ikke forstyrres. Ikke av noen. Ikkeengang av henne. Han hadde hørt at hun kom for en drøy timesiden. Støvsugeren hadde startet rett etter at det smalt i dørader oppe. Hun hadde vel handlet og vasket og degget for demigjen. Et stikk av sjalusi. Tåpelig, tenkte han. Det er tåpelig. Jeger tåpelig.

Det ringte på en gang til. Lyden gikk tvers gjennom krop-pen.

– Ok, ok, ok!Han kastet penselen fra seg. Den landet på gulvet. Han lot

33

MARIT REIERSGÅRD

MA

RIT

RE

IER

SG

ÅR

D

et er nesten 25 år siden Camilla Carlsen ble

funnet drept ved stien i det lille skogsområdet midt i Paradisbakken. Saken ble aldri oppklart. Nå gjør Drammens-politiet en ny gjennomgang i håp om at de med nye øyne og nye metoder skal finne en løsning på saken. Camillas beste venninner har alle vært inne til avhør på nytt; nå møtes de på et utested for å diskutere opplevelsen og minnene fra den gang.

Ved baren står en mann og kaster lange blikk mot May, en av venninnene. May går ut for å ta en røyk, mannen følger etter. Morgenen etter blir hun funnet drept i et utstillingsvindu. Måten liket er plassert på forteller at drapspersonen vil sende en beskjed. Politietterforskerne Bitte Røed og Verner Jacobsen må forfølge både fortidens spøkelser og nåtidens ferskere spor.  

omslag: blæst • terese moe leiner

MARIT REIERSGÅRD (f. 1965) debuterte i 2012 med kriminalromanen Stolpesnø, som høstet fine kritikker. Hennes andre roman, Jenta uten hjerte (2014), ble nominert til Rivertonprisen.

Om Jenta uten hjerte:«Reiersgård er språklig sterk og elegant ... Motivene for drapene er også sjeldent godt bygget opp gjennom hele boka. Alt går opp. Jeg burde ha skjønt hvem morderen var. Men nei.»Gunnar Gran, Stavanger Aftenblad

«Reiersgård graver og borer i personene sine og lar ikke leseren slippe unna før vi bare må bry oss om hva som skjer med dem.»Maria Årolilja Rø, Adresseavisen

«Reiersgård bruker på nytt vinter og tett nær-miljø til å skape anstendig ’engelsk landsby-krim’ på norsk.»Lars Helge Nilsen, Bergens Tidende

«Marit Reiersgård har skrevet en forrykende spennende krimfortelling, men hun har også et budskap som går rett i hjertet på meg.»http://tinesundal.blogspot.no

Om Stolpesnø:«En klok og klartseende kriminalroman ... en roman som med stillferdig intensitet og et fininnstilt språk fokuserer på mellom-menneskelige anliggender over et bredt spekter ... Marit Reiersgård fremstår som en bortimot fullbefaren krimforfatter på første forsøk.»Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

«Stolpesnø er en krimbok, men den er så dyp og samtidig avkledende at den også tenderer til å være en roman. Jeg vil ha mer fra Reiersgårds penn og jeg vil ha det kjapt.»Helge Kjøniksen, Moss Avis

«Nærgående og til tider faretruende tett på intimsfæren, lar hun ’kamera’ følge både etter-forskere og involverte personer. En hårfin balanse, som Reiersgård i denne boken klarer å mestre.»Lars Helge Nilsen, Bergens Tidende

«Hun greier å fange de sterkeste følelsene og skildre hjerteskjærende scener på en overbevi-sende måte.»May Grethe Lerum, VG

«Plottet er komplekst og fint satt sammen, spenningen bygger seg opp rundt en liten krets mennesker som vi følger og har sympati for. For-fatteren har lagt sitt univers tett opp til en hver-dagsvirkelighet mange kan kjenne seg igjen i.»Maria Årolilja Rø, Adresseavisen

«Det er ikke ofte norske krimdebutanter leverer så friskt og appetittvekkende som Marit Reiersgård.»Per-Magne Midjo, Trønder-Avisa

«Kort sagt; dette er en rågod kriminaldebut med en dirrende uhyggestemning og et svært godt komponert plott.»Det Gode Liv

FOTO

: JU

LIE

PIK

E