På Luthers vis: Om den sakssvarende bibellesnings forutsetninger og implikasjoner

33

Theofilos Supplement vol. 7 nr. 1 2015

På Luthers visOm den sakssvarende bibellesnings forutsetninger og implikasjoner

Knut AlfsvågProfessor i systematisk teologi, Misjonshøgskolen Stavanger

[email protected]

I sin bibellesning var Luther spesielt opptatt av bibeltekstens evne til åformidle Guds egenskaper til leseren. Inkarnasjonen som det sentraleinnhold i den bibelske fortelling informerer de metaforer som formid-ler den, slik at de transcenderer sin erfaringsbestemte referanse ogetablerer den virkelighet deres utvidede betydning forutsetter.Skriftens klarhet er derfor primært å forstå som en metafor for densevne til opplyse oss.

Nøkkelord:Martin Luther, skriftsyn, inkarnasjon, hermeneutikk, mo -der nitet

Innledning

Bibelen er en bok som er blitt utlagtpå ulikt vis. De forskjelligste meto-der og tilnærmingsmåter har blitt

benyttet, og høyst divergerende lesemåterer blitt resultatet. Er det noen av dissesom bedre enn andre samsvarer med detbudskap teksten selv formidler? Har detbibelske budskap selv hermeneutiske im -plikasjoner, slik at en bestemt måte å leseBibelen på kan sies å ivareta dens egenartbedre enn andre?

Mange vil mene at svaret på det spørs-målet er nei. For å begrunne et slikt stand -punkt kan det anføres både historiske ogprinsipielle argumenter; mangfoldet avlesemåter gjennom historien er et ubestri-delig faktum, og en leser-orientert herme-neutikk vil avvise tanken om tekstensprio ritet for fortolkningen. Også blantdem som mener at Bibelen selv skal styrefortolkningen vil det være høyst ulikeoppfatninger om hva dette svaret innebæ-rer. Er så ikke det eneste konsekvente å

slippe fortolkningene fri og la de tusenbloms ter blomstre?

Blant dem som likevel har forsvart tan-ken om at det bare fins én sakssvarendemåte å lese Bibelen på, er Martin Lutherutvilsomt blant de viktigste og mestinnflytelsesrike. Han strevde imidlertidselv lenge med å finne den rette lesemåte;Luthers kamp for å finne klarhet i troensspørsmål er langt på vei en kamp forfinne ut hvordan han skulle forstå Bibelenrett. Men da han mente han hadde funnetsvaret, utfoldet han det med konsistensog konsekvens gjennom hele sitt forfatter-skap, som derfor godt kan forstås som etstort og omfattende forsøk på å gi et en -het lig svar på bibelhermeneutikkens ut -fordringer. Det svaret han fant, var imid-lertid så omstridt at det kom til å splittekirken; blant annet derfor er utfordringenfra Luthers bibelhermeneutikk noe vi bæ -rer med oss fremdeles.

Har Luther rett i at det bare er én saks -svarende måte å forstå Bibelen på?

Hvordan begrunner han denne bibelfor -ståelsen, og hva er dens forutsetninger ogimplikasjoner? Har den også noe å si oss,eller er den så bundet til sin opprinneligekontekst at den for oss primært har histo-risk interesse? For å svare på disse spørs-målene skal jeg i det følgende se nærmerepå noen av de tekstene hvor Luther selvgår inn på bibellesningens prinsipielle ut -fordringer. Jeg vil så peke på noen trekksom skiller Luthers bibellesning fra teolo-giens forhold til Bibelen i tiden etter opp-lysningstiden, og antyde noen av de vei-valg dette stiller oss overfor. Forhåpentligvil dette bringe oss nærmere et svar påspørsmålet om hvordan vi kan omgås Bi -be len på en sakssvarende måte.

Ordet som formidler av Guds rett-ferdig hetMot slutten av sitt liv skrev Luther selv enframstilling av sin kamp for å finne løs-ningen på bibellesningens mysterier.1

Teks tens verdi som kilde til den ungeLuthers utvikling er omstridt; om han påtretti års avstand gjengir alt presist, kannok diskuteres.2 Det som imidlertid ikkekan diskuteres, er at vi her har den eldreLuthers sammenfatning av hva han så somdet blivende resultat av ungdomstidenskamp for å finne teologisk klarhet. Pro -blemet var, sier han, at han lenge for stoduttrykket ”Guds rettferdighet” i Rom 1,17som en referanse til Guds straffende rett-ferdighet. Da sier imidlertid teksten atdette også er noe som åpenbares i evange-liet. Noe helt annet sier imidlertid denneteksten når en forstår at den handler omtrosrettferdigheten, altså den rettferdighetsom Gud gir, og som mottas i tro. Da hanforstod dette, skriver Luther, var det somParadisets porter åpnet seg, og Skriftenviste seg for ham med et annet ansikt.3

Det er flere trekk ved Luthers framstil-ling av sitt såkalte reformatoriske gjen-

nombrudd som er interessante i et bibel-hermeneutisk perspektiv. For det førsteleg ger Luther vekt på at han kom til sinnye forståelse av Rom 1,17 ved å leggemerke til ”sammenhengen mellom ordene”.Det er en observasjon som for Luth erhadde blivende betydning; han la alltidstor vekt på kontekstbevisst bibellesning.Ved å plukke enkeltord ut av sin sammen-heng kan en begrunne hva som helst; noehelt annet er det om konteksten får styrebibellesningen.

For det andre forstår Luther bibelles-ning som en kommunikasjon av realite-ter; det er noe annet og mer enn medde-lelse av et rent kognitivt meningsinnhold.For poenget med den nye forståelse avRom 1,17 er ikke bare å innse at uttryk-ket ”Guds rettferdighet” i lys av konteks-ten her har en annen betydning enn denantatte; nei, gjennom den nye forståelseav teksten får leseren selv del i det tekstenrefererer til. Og dette gjelder, skriver Lu -ther, ikke bare Guds rettferdighet, detsamme gjelder ved alle relevante guddom-melige predikater, og han anfører i fleng:Guds verk er det verk Gud utfører i oss,Guds kraft er den kraft han styrker ossmed, Guds visdom er den visdom Gud bru -ker for å gjøre oss vise, og det samme gjel-der uttrykk som Guds makt, Guds frelseog Guds ære.4

I sin forståelse av at sakssvarende,kon tekstbevisst bibelforståelse gir leserendel i de realiteter teksten beskriver og for-midler står Luther i gjeld til renessanse -retorikkens fornyelse av tanken om or -dets virkekraft.5 Tekster og taler som over -beviser, gjør det ved at leser og tilhørergripes av realiteten i det som formidles påen slik måte at både forståelse og praksisblir en annen. Bibellesningens poeng eraltså å gi leseren del i de guddommeligepredikater tekstene på denne måten for-midler på en slik måte at det har bære-

34 På Luthers vis


kraft for liv og tjeneste. Luther skiller altså ikke mellom forstå-

else og anvendelse; hvordan en forstårBibelen, viser seg i det liv en lever. Det eri og for seg ikke noe oppsiktsvekkende idette; slik tenker også både kirkefedreneog vår tids antagelig viktigste hermeneu-tikk-teoretiker Hans-Georg Gadamer.6

Stand punktet er imidlertid kontroversieltbåde i forhold til Luthers samtid og i for-hold til såkalt historisk-kritisk bibelforsk-ning.7

For det tredje stiller Luther seg selvspørs målet om det er andre som har for -stått dette på samme måte. Og til sin for -undring finner han ut at det er det; Au -gus tin har nemlig, skriver Luther, forståttog utlagt teksten på samme måte. Det kannok hende Luther gjør mer ut av denneenigheten enn han strengt tatt har grunn-lag for.8 At det er kontinuitet mellom Au -gus tins og Luthers Paulus-eksegese er detimidlertid liten tvil om, heller ikke om detforhold at for Luther var denne kontinui -teten viktig. Han var seg bevisst at hanved å orientere sin bibellesning ut fra teks -tens kontekst også stod i en kirkelig sam-menheng; å bevare kontinuiteten med (debeste av) kirkens tidligere bibelutleggerevar derfor viktig for ham.

Luther forstår det altså slik at bibel-teksten, når den leses med tilstrekkelig lyd -hørhet for dens semantiske og kontekstu-elle egenart, kommuniserer guddommelignærvær. Hvordan presiserer og utfolderLuther så denne bibelforståelse i andresam menhenger?

De bibelske metaforer som formidlingav Kristi nærvær9

Mens han var på Wartburg, skrev Lutheren gjendrivelse av den kritikk som var reistmot ham av Latomus, professor ved uni-versitetet i Louvain.10 En av Luthers inn-vendinger mot Latomus er at han ikke ser

at ordet ”synd” i Bibelen overalt har éngrunnbetydning, ”det som er mot Gudsvilje”. Nå gis riktignok ord i Bibelen ofteoverførte, billedlige anvendelser. Men etord fungerer som billedtale bare om enogså er seg bevisst dets opprinneligegrunn betydning; poenget med billedtalefaller bort om ordene hele tiden gis heltnye betydninger styrt av konteksten. Lu -ther ønsker derfor å unngå forklarendebibeloversettelser; en må prøve å få deopprinnelige metaforer med seg også ioversettelsen. Det er nemlig avgjørendeteologiske poenger knyttet til dem; slikLuther ser det, blir troen vekket og næretved at ord hvis betydning er kjent fraderes opprinnelige referanse gis en ny ogutvidet betydning hvis referanse er hentetfra troens realiteter. Det troen forholderseg til, er nemlig realiteten i ordenes over-førte betydning.11

Tydeligst blir dette når vi ser på demetaforer Bibelen anvender om Kristus;han er klippen (1 Kor 10,4), påskelammetog bronseslangen. Det innebærer ikke atdisse ordene har to betydninger, men atden opprinnelige utvides, slik at ordet nåogså sier noe om Kristus. Dette er en for -utsetning for at også Skriftens omtale avKristus som synder skal beholde den vektden må ha om disse avsnittene (Rom 8,3og Hebr 4,15) skal fungere etter sin hen-sikt. I en viss forstand er dette billedtale,for i utgangspunktet er det ikke sakssva-rende å omtale Kristus som synder. Mennår han likevel kalles synder, skjer det enreell overføring av synd på ham, og idenne overføring har troen sitt ankerfes-te.12

Det er nærliggende å forstå dette somen presisering av den forståelse av ordetsom formidler av delaktighet i guddom-melighet som det ovenfor ble referert tilfra Luthers redegjørelse for den reforma-toriske oppdagelse. Bibelordet fungerer

Knut Alfsvåg 35


som formidler av guddommelige realite-ter bare om en ser at det, i analogi medden form for billedtale som er vanlig i allespråk, gis en utvidet betydning hvis refe-ranse er den realitet troen forholder segtil, nemlig den guddommelige åpenbaring.Gjennom slik billedtale skjer det reell kom -munikasjon i den forstand at Kristus fårdel i vår virkelighet (”gjøres til synd”), ogvi får del i hans. Metaforenes referanse errealiteten i den guddommelige åpenba-ring, som, via den språklige formidling,blir tilhørernes egen realitet.

En viktig implikasjon av dette er at Lu -ther ikke skiller mellom de teologisk av -gjø rende begrepers mening og referanse.Åpenbaringen formidles gjennom ord sommanifesterer det de betyr. Poenget forLuther ligger altså ikke først og fremsthverken i ordenes evne til å formidle detsom har skjedd eller det som skal skje; dethan er interessert i, er ordenes evne til åformidle nærvær.13

Skriftens indre og ytre klarhet14

Den Luther-tekst som i ettertid er blittstå ende som hans mest sentrale bibelher-meneutiske drøftelse, er redegjørelsen forSkriftens klarhet i Om den trellbundnevilje fra 1525.15 Utgangspunktet er herErasmus' fortolkning av Rom 11,33, somhandler om de uutgrunnelige dyp av vis-dom og innsikt hos Gud. Erasmus leserdette som en advarsel mot å operere medet for høyt presisjonsnivå i bibeltolkning-en; vi har her å gjøre med ting som over-går vår forstand, hevder Erasmus, og der-for må vi leve med åpne spørsmål og etvisst fortolkningsmangfold.16

Dette er, sier Luther, for det førsteupresis eksegese; en kan ikke ta en tekstsom handler om Guds uerkjennbarhet oglese dem som om den gjaldt Bibelensuerkjennbarhet. Erasmus eksegetiske in -kompetanse viser seg altså ved at han

ikke er i stand til å oppfatte det tekstenfaktisk sier. Gud og Bibelen er imidlertidto forskjellige ting, like visst som Ska -peren og skaperverket er det.17 For detandre er det simpelthen ikke sant at Bi be -len er uklar på en måte som inviterer tilåpenhet og fortolkningsmangfold; tvertimot, poenget med den bibelske åpenba-ring er umisforståelig klart, og ble det isamme øyeblikk som steinen ble rulletbort fra Kristi grav. Dermed ble det nem-lig avdekket hvilket budskap det er denbibelske fortelling formidler: Den fortel-ler at Kristus, Guds Sønn, er blitt menne -ske (og dermed at Gud er treenig), atKristus led for oss, stod opp fra de dødeog skal leve i all evighet. Dermed ligger,skriver Luther, Skriftens sak i det klarestelys, og den som påstår noe annet, viserderved bare at en selv har stilt seg i mør-ket og ikke vil la seg opplyse. Vel er det såat det kan være avsnitt i Bibelen som eruklare og vanskelige å forstå. Men me -ningen med det hele er avdekket en gangfor alle; å operere med et forbehold foråpenhet og tolkningsmangfold er derforet helt umulig prosjekt, også om det kom-mer fra en lærd mann som Erasmus.

Nå er Luther ikke uvillig til å innrøm-me at det finnes teologisk uinteressanteog ufruktbare problemstillinger; på detpunktet skjerper han Erasmus' stand-punkt heller enn å bestride det. Men grunn -laget for distinksjonen er en helt annenhos Luther. Erasmus mener det er viktigat bestrebelsen etter å skaffe seg teologiskerkjennelse stopper i tide, fordi Bibelen eruklar og uansett kan tolkes på ulike vis.For Luther er det derimot slik at enten eren sak klargjort i Bibelen, og da skal denhevdes med konsistens og konsekvens,eller den er ikke klargjort der, og da er denteologisk uinteressant.18 For Luther er detaltså ikke bare slik at teologien er bundettil det teksten faktisk sier; det er også slik

36 På Luthers vis


at der teksten tier, der tier teologien. Engråsone med teologiske relevante, menuavklarte og uavklarbare problemstilling-er kan Luther altså ikke tenke seg.

Denne Skriftens klarhet har en dobbelnatur; det fins både en indre og en ytreklar het.19 Den indre klarhet er hjertetsviss het om at det Gud sier i sitt ord ersant. Den ytre klarhet er tydeligheten ogentydigheten i det bibelske budskap slikdet foreligger i den bibelske tekst og pre-kes og utlegges i kirken.20 De to bekrefterhverandre gjensidig; den som har den ind -re klarhet, leser Bibelen rett, mens mange -len på indre klarhet viser seg i manglendeevne til å gjøre korrekte observasjoner ibibeltekstenes syntaks og semantikk.Eras mus' egen bibeltolkning gir Luthermange eksempler på dette; han utleggerimperativiske påbud som indikativiskepå stander om hva mennesker kan gjøre,21

og han utlegger tekster billedlig på en må -te som ikke er forankret i konteksten.22

Særlig dette siste er svært vanlig, hevderLuther – det er det fortolkningsgrep vrang -lærere normalt benytter seg av for å gisine standpunkt et skinn av bibelsk legiti-mitet.23

Luther er imidlertid ikke avvisende tiltanken om billedtalens teologiske betyd-ning; tvert imot gjentar han også her på -standen fra Antilatomus om at bibelteks-tenes evne til å formidle de realiteter somskaper og nærer troen, er knyttet til densmetaforer og billedlige talemåter. Luthersbibelske utleggelse av tanken om Skrif -tens klarhet er da også selv en utleggelsesom fokuserer på de bibelske metaforerfor opplysning: ”Dine ord gir lys når deåpner seg.”24 Kontekstbevissthet er imid-lertid viktig; det er nærkonteksten og denhelbibelske kontekst, som han identifise-rer med kirkens trosbekjennelse, som måstyre forståelsen av forholdet mellom ut -trykkets grunnbetydning og dets utvide-

de, teologiske referanse. Hvis ikke, hav-ner en lett i den pelagianske omskrivingav alle bibelske beskrivelser av Gud somdet handlende subjekt ved mennesketsfrel se og fordømmelse som Luther finnerhos Erasmus.

Understrekning av at Bibelens ord for-midler de realiteter de refererer til, er altsået felles trekk ved Antilatomus, Om dentrellbundne viljen og framstillingen av detreformatoriske gjennombrudd. Bibel or -det er Guds skaperord, som lar den virke-lighet det utsier, bli til, i verden og i men-neskets hjerte. For Luther er det dette somutgjør troens mulighetsbetingelse, og erslik sett en avgjørende forutsetning forhele hans teologiske virke. Poenget utdy-pes og presiseres imidlertid på flere punk-ter nettopp i Om den trellbundne vilje.

For det første understreker han her atnår den opplysning Skriften formidler og såer vesentlig for den eksegetiske kompetan -se, så henger det sammen med at Bibelenfor midler et budskap som vantroen, be -visst eller ubevisst, gjør opprør mot. Detskyldes ikke at budskapet er irrasjonelt; atGud er Herre og mennesket er ham un -derlagt, er noe også den hedenske fornufthar adskillig forståelse for.25 Men å tadette til seg som fundament for lære og livforutsetter Åndens nyskapelse av menne -sket, og der dette mangler, vil en i møtemed bibeltekstene verge seg mot det bud-skap de formidler ved hjelp av entydigpåvisbare eksegetiske krumspring. ForLuther er Erasmus selv det beste eksem-pelet på dette.

For det andre understreker Luther, selvom han primært er opptatt av at Bibelenformidler en realitet som forandrer densom utsettes for den, at Bibelen som ka -nonisk tekst også er læremessig entydig,og derfor på en sakssvarende måte kansammenfattes i kirkens trosbekjennelse.Derfor er dette for ham den gitte fortolk-

Knut Alfsvåg 37


ningsramme. Nå er Luther ikke fremmedfor at spørsmålet om hvilke skrifter somhører med i den bibelske kanon, i en vissforstand kan ses som uavklart; i Den trell-bundne vilje er det primært kanonisitetentil Siraks bok det dreier seg om.26 Skal etskrift kunne aksepteres som kanonisk,må det imidlertid kunne tolkes i samsvarmed, eller i hvert fall ikke i motsetning til,de tekster som taler tydelig på det punktdet her dreier seg om; er ikke det mulig,kan skriftet ikke anses som kanonisk.27

Hvordan denne vurderingen faller ut iforhold til bestemte skrifter, er imidlertidet spørsmål Luther godt kan la stå åpent.

For det tredje er det for Luther en nærsammenheng mellom hans metodiskekrav til god bibellesning, altså kravet omat teksten skal utlegges i samsvar med dealminnelige prinsipper for syntaks og se -mantikk i mellommenneskelig kommuni-kasjon, og det sentrale innhold i den bi -belske åpenbaringshistorie, nemlig GudsSønns inkarnasjon. At vår bror er GudsSønn innebærer nemlig for Luther enprin sipiell aksept for det skapte som ste-det for formidling av guddommelig nær-vær. Den meddelelse av guddommeligeegenskaper til leseren som er poenget iden reformatoriske oppdagelse er altsåbetinget av at redskapet for formidlingen,den bibelske tekst, både er fullt ut men-neskelig, og dermed forståelig på denmellommenneskelige kommunikasjonensalminnelige premisser, og bærer av gud-dommelig nærvær. Den klassiske tonatur-kristologi, med sin forståelse av guddom-melig og menneskelig som forenet i Kristiperson ”uten sammenblanding og utenadskillelse”, gjøres altså hermeneutiskfrukt bar.28

På dette punkt mener Luther at hanstår i dyp kontinuitet med den oldkirkeli-ge bibelutleggelse, som nettopp sammen-fatter sin bibelforståelse i bekjennelsen til

den treenige Gud og Sønnens inkarna -sjon. Sammenhengen mellom bibellesningog Kristus-bekjennelse er derfor forLuther dypt meningsfull både på den må -ten at bekjennelsen til Kristus som Frelserog Herre er den adekvate sammenfat-ningen av den bibelske frelseshistorie,29

samtidig som tonatur-kristologien forkla-rer hvordan det rent menneskelige kvalifi-seres som stedet for guddommelig nær-vær.

Særlig dette siste punkter har Lutherytterligere utfoldet og presisert i andresammenhenger.

Inkarnasjon og bibelsk hermeneutikk30

Zwinglis nattverdlære ble utformet somen avvisning av Luthers kristologisk for -ankrede bibelhermeneutikk. For Zwingliinnebærer skillet mellom Skaper og ska-perverk at det er umulig å tenke seg gud-dommelig nærvær formidlet ved mennes-keord. Det ordet formidler, er da ikke næ r -vær, men kunnskap. Innstiftelse s ordenere fererer derfor bare til den historiske be -givenhet som fant sted skjærtorsdagkveld. Meddelelsen av det som en gangskjedde blir dermed uten direkte relevansfor frelsestilegnelsen, som må tenkes somen separat handling isolert fra forkynnel-sen. Slik tenker også Erasmus, men hosham er frelsestilegnelsen tenkt som enseparat viljeakt, og ikke som hos Zwingliforankret i predestinasjonen. Begge fore -griper imidlertid modernitetens skillemellom forståelse og anvendelse.

I sitt svar Om Kristi nattverd (1528)faller Luther tilbake på tanken omSkriftens ytre klarhet. Teksten ”dette ermin kropp” er enkel og entydig og tillaterikke et mangfold av fortolkninger,31 ogdet er ikke noe, hverken i nærkonteksteneller kirkens trosbekjennelse som tvingeren til å forlate den bokstavelige forståelse.Altså må ordets grunnbetydning styre

38 På Luthers vis


forståelsen, samtidig som ordets betyd-ning også her utvides i kraft av dets refe-ranse til guddommelig nærvær. Med enslik referanse trenger ”kropp” ikke å væ -re bundet til tid og sted. Kristi kropp harnemlig gjennom prinsippet om communi-catio idiomatum eller egenskapsfellesskapdel i den guddommelige egenskap alle -stedsnærvær og er derfor etter inkarna -sjonen alltid der Gud er, det vil si over -alt.32 At vi ikke forstår hvordan dette gårtil, er ikke noe problem; å skjære troen tilpå grunnlag av rasjonalitetens forutset-ninger er uansett et helt umulig prosjekt.Det er imidlertid avgjørende for vår tro atKristus er nærværende på denne måten,”ellers er vår tro falsk”, sier Luther; da erden menneskeverk som ikke er forankreti ordets meddelelse av guddommeligeegenskaper.

Sakssvarende bibelutleggelse innebæreraltså for Luther at syntaks og semantikkoverordnes rasjonalitet etablert på grunn -lag av observasjon. At vi aldri med våreøyne har observert en allestedsnærværen-de kropp er derfor irrelevant. Vi kan uan-sett ikke sette det vi med regelmessighetkan observere som ramme for forståelsenav åpenbaringsordet; det eneste vi da villevære helt sikre på, er at troen på Gudsnærvær i rammen av det skapte aldri villebli til.

Det poeng at inkarnasjonen innebærerat ordenes betydning utvides utfolderLuther mer prinsipielt i disputasen Ordetble menneske (1539).33 I utgangspunktetbetegner ”menneske” noe som er blitt tili tiden og som er underlagt det skaptesbegrensninger, men anvendt på den sen-trale teologiske påstand ”Ordet ble men-neske” fører dette til vranglære. Ved in -karnasjonen utvides nemlig betydningenav ordet ”menneske” til ”en som forenesmed Gud og dermed gis del i guddomme-lige egenskaper”. Denne utvidelse av

ordenes betydning følger av den bibelskeåpenbaringshistorie; fortolkningen eraltså kontekstbasert og er dermed densakssvarende lesemåte.

Det samme poenget gjentas og utdypesi Disputas om Kristi menneskelighet ogguddommelighet fra 1540.34 Utgangs -punk tet for denne disputasen er den krist-ne bekjennelse til Kristus som sann Gudog sant menneske; dette impliserer encommunicatio idiomatum som innebærerat det som sies om et menneske kan siesom Gud, og det som sies om Gud kan siesom et menneske.35 Derfor er det rett å siat dette mennesket skapte verden36 og atGud led, døde og ble begravet.37 På dennemåten får ”i Kristus . . . hvert substantiven ny mening gjennom det som beteg-nes.” Referansen for bibelspråket er detgud dommelige nærvær i det skapte, ogordenes betydning styres av deres referan-se til denne virkelighet slik at de får en nybetydning som er utvidet i forhold til dengamle. I tradisjonell språkbruk referererdet skapte til noe som er uendelig adskiltfra Gud; etter den nye talemåten referererdet til noe som i samme person er blittforenet med guddommelighet på uutsige-lig vis. Skillet består samtidig som detovervinnes gjennom en språkbruk som ikraft av personenheten i Kristus referererbåde til det guddommelige og det men-neskelige med ett ord. Derfor utsier ordeti Bibelen, prekenen og liturgien Gudsnærvær på en måte som forankrer kristentro og kristen virkelighetsforståelse.38

Den skapte virkelighet må altså pågrunnlag av Guds Sønns inkarnasjon ogoppstandelse forstås som stedet for Gudsnærvær. Adekvat bibelhermeneutikk måderfor forankres i en virkelighetsforståel-se som forstår hvordan menneskespråk, ilikhet med alle andre aspekter av denskapte virkelighet, av Gud tas i bruk for ågjøre sitt nærvær gjeldende. Dette opp -

Knut Alfsvåg 39


hever imidlertid ikke betydningen av denbokstavelige forståelse, like lite som dengrunnleggende forskjell mellom Gud ogmenneske noen gang oppheves.

Luthers kristologiske hermeneutikk ogmodernitetens eksegeseBærebjelken i Luthers bibelhermeneutikker forståelsen av den bibelske historie somformidling av Guds inkarnerte nærværfor midlet gjennom ordet og mottatt i tro.Adekvat bibelutleggelse er derfor nødven-digvis trosforankret, fordi en sakssvaren-de virkelighetsforståelse, og dermed ensakssvarende hermeneutikk, er betingetav at en møter ordet med tillit til detsevne til å manifestere guddommelig nær-vær midt i vår virkelighet.

På begge disse punkter står Luther idyp kontinuitet med kirkefedrene og deoldkirkelige bekjennelser. I opplysnings -tiden faller en imidlertid i stor grad tilba-ke til Erasmus' og Zwinglis forståelse avteo logi som kunnskapsmeddelelse somaktualiseres som meningsfull trosutford-ring ved å relateres til en virkelighetsfor -ståelse som nettopp ikke er forankret iLuthers og oldkirkens inkarnasjonsrealis-me.39 Resultatet er den rekke alternativemodeller for aktualisering av åpenbaring-en som med stor regelmessighet har av løsthverandre gjennom den protestantisketeologis historie fra Semler og Schleier -macher via Ritschl og Barth til Bultmannog Pannenberg.40 Det er en fascinerendehistorie, men noe krav på å representereen sakssvarende bibelutleggelse forankreti den kristne bekjennelse til Jesus somGud og menneske kan den neppe reise. Istedet er en i alt vesentlig blitt stående vedErasmus' modell som forutsetter en vissform for enighet om det en antar utgjøren kjerne i den kristne trosoverlevering,mens alle andre spørsmål overlates til denenkeltes skjønn på en måte som gjør at

det eneste som i praksis avvises, er tankenom at det finnes en sakssvarende bibelut-leggelse som lar teologiske spørsmål hadefinitive svar.

Luthers autoritet har likevel værtsåpass stor at en i de forskjelligste leirehar funnet det nødvendig å påberope segLuther som presedens for sin egen tilnær-ming. Det har ført til en rekke av ulikerekonstruksjoner av Luthers tenkningsom langt på vei svarer til rekken av ulikeutkast til protestantisk teologisk selvfors-tåelse.41 Barth utgjør her det viktigsteunntaket; som reformert teolog har hanen annen frihet til å kritisere Luther derhan vet veiene skilles,42 mens lutheraner-ne stort sett refererer til Luther når de fin-ner noe hos ham de synes de kan bruke.

For eksempel har det vært viktig formange å forankre modernitetens histo-risk-kritiske bibelforskning i Luthers bi bel -forståelse. Til dette har en gjerne anført togrunner. For det første har en hevdet atlæren om rettferdiggjørelse ved tro alenefor Luther utgjør et ankerfeste som girrom for saklig kritikk av bibeltekster hvordette poenget ikke kommer klart til ut -trykk. Og for det andre har en hevdet atLuthers konsentrasjon om tekstens språk-lige form innebærer en kritikk av denallegoriske bibelfortolkning som i en vissforstand foregriper den historiske bibel -kritikk. 43

Begge deler er etter min oppfatningfeil. Jeg tror ikke en hos Luther finnersaklig kritikk av tekster han oppfattersom kanoniske; det er noe han tillater segi forhold til tekster hvis kanoniske statuser uklar.44 Og Luther avviser ikke denallegoriske bibelfortolkningstradisjon;han presiserer og skjerper den.45 Av defire fortolkningsnivåer, det historiske ellerkristologiske, det allegoriske (eller kirkeli-ge), det tropologiske (eller moralske) ogdet anagogiske (eller eskatologiske), kon-

40 På Luthers vis


sentrerer Luther seg om det kristologiskeog det tropologiske og betrakter disse somden sakssvarende form for bibelutleggel-se.46 Bibelen er for Luther en Kristus-bok;den historiske mening er altså den kristo-logiske.47 Det resulterer f.eks. i en salme-eksegese som primært er opptatt av hvaSalmene lærer oss om Kris tus.48 Og denaktuelle mening er den tropologiske, somaltså handler om Kristi nærvær i den tro-ende slik dette gir seg til kjenne i form avtroens frukter.49

Bibelen er slik for Luther boken omGuds nærvær, og ikke primært en histo-riebok. Det betyr ikke at historisk faktisi-tet er irrelevant – Guds nærvær i detskap te, og dermed i det historiske er jonettopp det det hele dreier seg om. MenLuthers primære fokus er hele tiden teks-ten som formidler av aktuelt nærvær, ikkerekonstruksjonen av den historie som lig-ger forut for teksten. Det betyr at hanetter min oppfatning er en like troløs alli-ert for den som er ute etter å devaluerefaktisitetens betydning gjennom radikalhistorisk kritikk som for den som er uteetter å begrunne den gjennom en eller an -nen form for ufeilbarlighetslære. Lutherforholder seg til den tekstformidledebibelske åpenbaring som absolutt trover-dig.50 Men av hans fokus på tekstens fak-tisk foreliggende form følger en forståelseav at den ikke alltid og under alle omsten-digheter primært er ute etter å fortellehvordan det egentlig gikk til. Luther er velklar over både at tekstenes ambisjonsnivåpå det punktet er høyst ulike, og at kano-niseringsprosessen er gjennomført på enmåte som gir budskapets innhold priori-tet overfor historisk presisjon. Ellers had -de vi åpenbart ikke hatt fire evangelier.

Derimot er det ut fra Luthers og be -kjennelsenes kristologisk forankrede virke -lighetsforståelse grunn til å være skeptiskoverfor den form for historisk bibelkri-

tikk som tar utgangspunkt i antagelserom hva som sannsynligvis kan tenkes åha skjedd, og i neste omgang legger dettetil grunn for trosforståelsen. Den bruk avfornuften som er orientert ut fra observa -sjonsbaserte forventninger om sannsyn-lighet skal en riktignok ikke forakte; dener i sine sammenhenger både viktig ogriktig. Men teologisk eller eksegetisk nor-mativ kan den på Luthers premisser ikkevære. En kan selvsagt ut fra en analyse aven teksts sjanger og uttrykksmåte kommetil den konklusjon at historisk faktisitet ernoe den ikke er svært opptatt av – Bibe -lens poetiske skrifter er her åpenbart vik-tige, om enn ikke de eneste eksempler. PåLuthers premisser vil det imidlertid værenoe helt annet om en kommer til at detteksten sier ikke kan være riktig, fordiGud kan ikke forventes å handle slik. Detfølger nemlig av Luthers kristologisk for -ankrede virkelighetsforståelse at våre for-ventninger om hva Gud kan eller ikkekan gjøre er teologisk nokså uinteressan-te så lenge de ikke selv er styrt av dennevirkelighetsforståelsen.

KonklusjonerFor Luther står det altså slik at den saks -svarende måte å lese Bibelen på må tautgangspunkt i forståelsen av Bibelen somen bok som primært handler om GudsSønns inkarnasjon. Fra en side sett for-midler den derfor fortellingen om hansliv, død og oppstandelse som fortellingenom faktisk virkelighet. Samtidig er detavgjørende poenget at denne fortellingenoppfattes som en kvalifisering av bibel-tekstens evne til å formidle guddommelignærvær som inkarnert i vår virkelighet ogi våre liv. Derfor må den bibelske fortel-lings implikasjoner også få styre vår vir-kelighetsforståelse, inkludert forståelsenav ordets evne til å gjøre Gud nærværen-de.

Knut Alfsvåg 41


Det utelukker selvsagt ikke at Bibelenogså kan leses på andre måter; den erblant annet også et historisk kildeskrift.Om en legger Luthers tilnærming til grunn,er dette imidlertid en lesemåte med be -gren set teologisk relevans. Teologisk rele-vante utsagn som ønsker å ta den bibels-ke tekst på alvor, må nemlig forankres iden kristologiske virkelighetsforståelseden bibelske inkarnasjonshistorie formid-ler, ellers framtrer de som ubegrunnet spe-kulasjon. Dette Luthers teologiske funda-mentalprinsipp er imidlertid et tveeggetsverd. Det er avvisende i forhold til demsom driver gudskritikk basert på en erfa-ringsforankret rasjonalitet; det er et selv-motsigende prosjekt som ikke gir meninghverken på teologiske eller filosofiskepremisser. Men det er også avvisende iforhold til dem som prøver å bygge oppen rasjonalitetsforankret gudstro, entenden er begrunnet i forsvar for Bibelensufeilbarlighet eller i rasjonelle argumenterfor Guds eksistens. Gud kan bare kommeadekvat til uttrykk der han får formulere

seg selv. Bibelsk gudstro er båret av denoverbevisning at dette faktisk har skjeddgjennom den inkarnasjonshistorie de bi -bels ke skrifter formidler. Slik Luther serdet, er denne overbevisningen den eneavgjørende forutsetning for at vi kan leseog utlegge Bibelen rett.

I tiden som skiller oss fra Luther er hanblitt tatt til inntekt for hermeneutiskeprinsipper som ligger nokså langt frahans egne. I første omgang er altså vårtarbeid med Luthers bibeltolkning et his-torisk arbeid som hjelper oss til å få tak iegenarten i hans egen tenkemåte. I minframstilling har jeg imidlertid også søkt åpåvise at Luthers arbeid med Bibelen erbåret av vilje til å avdekke og på en kon-sistent måte la seg informere av sentraleelementer ved Bibelens egen virkelighets-forståelse. På denne måten framstår Lu -ther ikke bare som en av kirkehistoriensstore bibelfortolkere, men også som enaktuell og relevant veiviser til en sakssva-rende bibelutleggelse for vår tid.

42 På Luthers vis


Noter1. ”Fortale til første bind av Luthers samlede verk på latin” (1545); Martin Luther, D. Martin Luthers Werke:Kritische Gesamtausgabe (Weimar: H. Bühlau, 1883–1990) (WA), bind 54, 179–187; Luther, Verker i utvalg(Oslo: Gyldendal, 1979–1983) bind 1, 11–19.2. Se f.eks. Inge Lønning, ”Luthers reformatoriske gjennombrudd og veien dit”, i Inge Lønning og TaraldRasmussen (red.), Luther: Verker i utvalg, 1, 21–36.3. WA 54,186; Luther, Verker i utvalg, 1,18.4. Dette er et hovedpoeng også i Tuomo Mannermaa, ”Luther as a Reader of the Holy Scripture” i Olli-PekkaVainio (red.), Engaging Luther (Eugene, Oregon: Cascade Books, 2010) 223–231; jf. følgende sammenfatningav Luthers gjennombruddsberetning: ”God not only donates information, but he personally approaches us anddonates himself to us” (s. 227) Betydningen av denne dynamiske gudsrelasjon for Luthers kritikk av skolastiskintellektualisme er understreket i Ingolf Dalferth, ”'Esse est operari': The Anti-Scholastic theologies of Farrerand Luther”, Modern Theology nr 1 (1985), 183–210.5. Se Knut Alfsvåg, ”Luthers reformatoriske gjennombrudd og renessansehumanismen”, Kirke og kultur (1987),469–477.6. Til dette poeng hos Gadamer, se f.eks. Jan-Olav Henriksen, ”Trekk fra hermeneutikkdebatten etter Bult -mann” i Jan-Olav Henriksen (red.), Tegn, tekst og tolk: Teologisk hermeneutikk i fortid og nåtid (Oslo: Universi -tetsforlaget, 1994), 205–227, 224–226.7. Når en tenker seg spørsmålet om adekvat bibelforskning løsrevet fra spørsmålet om bibelforskeren også ”vilvære kristen teolog,” slik det gjøres f.eks. i Magne Sæbø, ”Historisk-kritisk bibelforskning”, i Torleiv Austad(red.), Bibelen og teologien – bidrag til skriftsynet (Oslo: Luther Forlag, 1982), 74–87, 86, tenker en grunnleg-gende annerledes på dette punkt enn det Luther gjorde.8. Til forståelsen av den unge Luthers forhold til Augustin, se Leif Grane, Modus loquendi theologicus: LuthersKampf um die Erneuerung der Theologie (1515–1518) (Leiden: E. J. Brill, 1975).

9. For en utførligere begrunnelse av synspunktene i dette avsnittet, se Knut Alfsvåg, What No Mind Has Con -ceived: On the Significance of Christological Apophaticism (Leuven, Paris, Walpole: Peeters, 2010), 226–238.10. Skriftet omtales vanligvis bare som Antilatomus (1521); WA 8,43–128; Martin Luther, Luther's Works (St.Louis: Concordia, 1958–1967) (LW), bind 32, 137–286.11. WA 8,83–86; LW 32,195–199. Den klassiske sammenfatning av dette poeng har vi i nattverd-forklaringeni Lille katekisme: ”Den som tror disse ordene, har det de sier slik som de lyder” Bekenntnisschriften der evan-gelisch-lutherischen Kirche (Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht, 1976), 520; Jens Olav Mæland (red.),Konkordieboken: Den evangelisk-lutherske kirkes bekjennelsesskrifter (Oslo: Lunde, 1985), 291.12. WA 8,86–87; LW 32,200–201.13. At det er denne forståelse av det skapende ordet som er kjernen i Luthers bibelforståelse framheves også iJohannes von Lüpke, ”Erleuchtung durch das Wort Gottes – Aufklärung durch die Vernunft: Zur Krise des pro-testantischen Schriftprinzips”, i Hans Christian Knuth (red.), Luther als Schriftausleger: Luthers Schriftprinzipin seiner Bedeutung für die Ökumene (Erlangen: Martin-Luther-Verlag, 2010), 41–70.14. For en utførligere begrunnelse av synspunktene i dette avsnittet, se Knut Alfsvåg, Identity of Theology: Onthe Relation between Exegesis and Doctrine in Luther's De servo arbitrio (Bangalore: Theological Book Trust,1996) eller den mer kortfattede framstilling i Knut Alfsvåg, ”Hva ville han egentlig? Noen refleksjoner om denlutherske reformasjonens hovedsak og dens teologiske betydning”, Norsk Teologisk Tidsskrift nr. 107 (2006),33–46.15. WA 18,606–609; Luther, Verker i utvalg, 4,125–128. For betydningen av dette skriftet for forståelsen avLuthers skriftsyn redegjør også Ingemar Öberg, Bibelsyn och bibeltolkning hos Martin Luther (Skellefteå: Artos,2002), 403–410.16. Erasmus, Ausgewählte Schriften (Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft, 1967), bind 4: De liberoarbitrio, Ia7.17. For Luther er teologisk arbeid altså ikke primært orientert ut fra Guds virkelighet, men fra åpenbaringens.For et forsvar for en alternativ tilnærming, som i stor grad bygger på Wolfhart Pannenberg, se Jan-OlavHenriksen, Teologi i dag: Samvittighet og selvkritikk (Bergen: Fagbokforlaget, 2007), 86–96.18. WA 18,604; Luther, Verker i utvalg, 4,123.19. Dette poenget utdypes WA 18,653–662; Luther, Verker i utvalg, 4,173–184.20. Det ytre ordet som preket, bekjent og trodd er derfor for Luther kirkens viktigste kjennetegn. Dette utdy-per han framfor alt i Om kirkene og konsilene fra 1539 (WA 50,628; LW 41,148); se Knut Alfsvåg, ”'Notaeecclesiae' in Luther's Von den Konziliis und Kirchen,” International Journal for the Study of the Christian Churchnr. 8 (2008), 32–41. 21. WA 18,677; Luther, Verker i utvalg, 4,205.22. WA 18,699–700; Luther, Verker i utvalg, 4,234–235.23. WA 18,701; Luther, Verker i utvalg, 4,235.24. WA 18,654; Luther, Verker i utvalg, 4,175.25. WA 18,617–618; Luther, Verker i utvalg, 4,136–137.26. WA 18,666; Luther, Verker i utvalg, 4,190.27. WA 18,672; Luther, Verker i utvalg, 4,197–198. Dette er også det saklige poeng i Luthers drøftelse anner-steds av kanonisiteten til de omstridte nytestamentlige skrifter; til dette se Alfsvåg, Identity of Theology, 92.28. Kristosentrisiteten i Luthers skriftsyn framheves også i Ivar Asheim, ”Et reformatorisk skriftsyn: Noen his-toriske holdepunkter”, i Torleiv Austad (red.), Bibelen og teologien – bidrag til skriftsynet, Oslo: Luther Forlag1982, 41–73, 59.29. Dette behandler Luther langt mer utførlig i Om kirkene og konsilene.30. Dette avsnittet bygger i stor grad på Joar Haga, Was there a Lutheran Metaphysics? The Interpretation ofCommunicatio Idiomatum in Early Modern Lutheranism (Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht, 2012), 33–89.31. WA 26,262–263; Luther, Verker i utvalg, 5,62–63. Som framhevet av Haga, Was there a LutheranMetaphysics?, 53 er dette en appell til ”the given structure of an ordinary language”. På Luthers premisser erdet imidlertid problematisk, som Haga gjør, å si at dette er det samme som en appell til rasjonalitet; både i Dentrellbunde vilje og i Kristi nattverd framhever Luther at fornuften har problemer med å forholde seg på en ade-kvat måte til språkets iboende klarhet.32. WA 26,336; Luther, Verker i utvalg, 5,111.33. WA 39II,3–33 og LW 38,239–277.34. WA 39II,93–121; for en engelsk oversettelse av denne teksten, se Mitchell Tolpingrud, ”Luther'sDisputation Concerning the Divinity and Humanity of Christ”, Lutheran Quarterly (1996), 151–178.Betydningen av denne Luther-teksten understrekes også i Johann Anselm Steiger, ”The communicatio idiomatumas the axle and motor of Luther's theology”, Lutheran Quarterly (2000), 125–158, 144–145.35. WA 39II,93; Tolpingrud, ”Luther's Disputation”, 152–153.

Knut Alfsvåg 43


36. Dette innebærer ikke at Luther tilbakedaterer inkarnasjonen til før skapelsen, men at den guddommeligeperson som ble menneske, også deltar i skapelsen. Se WA 39II,101; Tolpingrud, ”Luther's Disputation”, 160.37. Til den problematikk som signaliseres med dette siste utsagnet, se ellers Paul R. Hinlicky, Luther and theBeloved Community: A Path for Christian Theology after Christendom (Grand Rapids, Mich.: Eerdmans, 2010),kap 2.: ”One of the Trinity suffered”: Luther's Neo-Chalcedonian Christology”.38. Dette er et hovedpoeng i Steiger, ”The communicatio idiomatum as the axle and motor of Luther's theolo-gy”, 146–148.39. For et prinsipielt forsvar for en slik tilnærming til den ”vitenskapelige” bibelfortolkningens oppgave, sef.eks. Edvin Larsson, ”Fortolkning og skriftsyn – Det nye testamente” i Torleiv Austad (red.), Bibelen og teolo-gien: Bidrag til skriftsynet (Oslo: Luther Forlag, 1982), 88–109.40. Oswald Bayer, Theology the Lutheran Way, oversatt av Jeffrey G. Silcock og Mark Mattes (Grand Rapidsand Cambridge: Eerdmans, 2007), regner med tre slike alternative modeller: En teoretisk (Hegel), en moralsk(Kant) og en eksistensiell (Schleiermacher og Bultmann). En tilsvarende framstilling av modernitetens teologigir også von Lüpke, ”Erleuchtung durch das Wort Gottes,” 58–66; her fins også s. 52–58 en utdypende analyseav forskjellen mellom Pannenbergs og reformasjonens bibelforståelse.41. For en interessant, om enn ikke lenger helt oppdatert, framstilling av denne historien, se HeinrichBornkamm, Luther im Spiegel der deutschen Geistesgeschichte (Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht, 1970).42. Forholdet mellom Gud og det skapte er tilrettelagt på en annen måte hos Barth enn hos Luther, slik atLuthers frimodige tro på Guds nærvær formidlet gjennom det naturlige for Barth blir stående som et problem.43. For et klassisk eksempel, se Gerhard Ebeling, ”Die Bedeutung der historisch-kritischen Methode für die pro-testantische Theologie und Kirche” i Gerhard Ebeling (red.), Wort und Glaube (Tübingen: Mohr 1960), 1–49.44. Så også Asheim, ”Et reformatorisk skriftsyn”, 57–58, og Bernhard Rothen, Die Klarheit der Schrift I: MartinLuther. Die wiederentdeckten Grundlagen (Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht, 1990), 44–54.45. Til dette poeng se Jan Lindhardt, Martin Luther: Erkendelse og formidling i renæssancen (København: Bor -gen, 1983), 117–151.46. Dette er understreket i Marc Lienhard, Martin Luthers christologisches Zeugnis: Entwicklung und Grund -züge seiner Christologie (Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht, 1980), 34–36.47. Dette poenget understrekes også av Asheim, ”Et reformatorisk skriftsyn”, 69, som imidlertid overser denkontinuitet dette etablerer med den allegoriske bibelutleggelse.48. Så f.eks. om Salme 1 i Andre Salmeforelesning (1519); WA 5,33. Som et eksempel på en moderniserendeframstilling av Luther som etter min oppfatning ikke tar dette moment ved Luthers bibellesning på alvor, se JanOve Ulstein, ”Frå quadrigaen til Skrifta åleine: Luthers hermeneutiske nøkkelknippe” i Jan-Olav Henriksen(red.), Tegn, tekst og tolk: Teologisk hermeneutikk i fortid og nåtid (Oslo: Universitetsforlaget, 1994), 95–116.49. Luthers tilnærming lar seg altså ikke tilrettelegge ut fra formelen ”Bibelen som vitnesbyrd om åpenbaringen”(så f.eks. Henriksen, Teologi i dag, 93); for Luther er det bibelteksten som er åpenbaringen forstått som mani-festering av inkarnatorisk nærvær.50. Et stort og grundig belegg fra Luthers skrifter for dette poeng fins i Öberg, Bibeltolkning och bibelsyn hosLuther. Som understreket av von Lüpke, ”Erleuchtung durch das Wort Gottes,” 67–69, innebærer en aktuali-sering av dette perspektivet at en mot moderniteten rasjonalitetsbegrep fastholder forståelsen av språket somskapende: I begynnelsen var ordet.

SUMMARY: In his reading of the Bible, Luther was particularly interested in the ability ofthe biblical texts to transmit God’s predicates to the reader. The incarnation as the centralcontent of the biblical narrative informs the metaphors that mediate it, thus enabling themto transcend their empirical reference by establishing the reality their extended meaning pre -supposes. The clarity of the Scripture is therefore primarily to be understood as a metaphorfor its ability to enlighten us.

Key words: Martin Luther, view of the Bible, incarnation, hermeneutics, modernity

44 På Luthers vis


På Luthers vis: Om den sakssvarende bibellesnings forutsetninger og implikasjoner

Documents