Ot.prp. nr. 67 (2006-2007) - Forsiden - regjeringen.no · Universitetene og høyskolene skal videre legge ... Om lov om endring i lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler.

Ot.prp. nr. 67(2006–2007)

Om lov om endring i lov 1. april 2005 nr. 15 omuniversiteter og høyskoler

Tilråding fra Kunnskapsdepartementet av 1. juni 2007,godkjent i statsråd samme dag.

(Regjeringen Stoltenberg II)

1 Proposisjonens hovedinnhold

Kunnskapsdepartementet legger med dette fremforslag til endring i lov 1. april 2005 nr. 15 om uni-versiteter og høyskoler.

Universitets- og høyskoleloven er felles for pri-vate og statlige universiteter og høyskoler som girutdanningstilbud som er akkreditert, eller som haroppnådd institusjonsakkreditering som universitet,vitenskapelig høyskole eller høyskole, jf. universi-tets- og høyskoleloven § 1–3.

I denne proposisjonen gjøres det nærmere redefor Regjeringens vurderinger av behovet for å lov-feste et vern av den individuelle akademiske frihe-ten i universitets- og høyskoleloven.

Regjeringen foreslår å endre universitets- oghøyskoleloven § 1–5, som i dag hjemler universite-tene og høyskolenes institusjonelle autonomi, slikat den også hjemler den individuelle akademiskefrihet.

2 Innledning

2.1 Bakgrunn for lovforslaget

I forbindelse med stortingsbehandlingen av univer-sitets- og høyskoleloven i 2005, ba Stortinget det da-værende Utdannings- og forskningsdepartementom å utrede behovet og mulighetene for en lovfes-

ting av den akademiske frihet for den enkelte viten-skapelige ansatte, jf. Innst. O. nr. 48 (2005–2006)fra Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. Ko-miteen mente at «stor grad av faglig autonomi forden enkelte vitenskapelige ansatte er et viktig premissfor forskningens uavhengighet og legitimitet», men atdette måtte utredes nærmere. Departementet blebedt om å utrede «aktuelle problemstillinger knyttettil behovet og mulighetene for en lovfesting av denakademiske friheten for den enkelte vitenskapeligeansatte».

Utdannings- og forskningsdepartementet opp-nevnte 14. oktober 2005 et utvalg, ledet av profes-sor Arild Underdal, som fikk i mandat å vurdereeventuell lovfesting av individuell akademisk frihet.Utvalget leverte sin utredning til departementet 2.oktober 2006 (NOU 2006:19). Departementet send-te utredningen på høring 9. oktober 2006 med hø-ringsfrist 5. februar 2007.

2.2 Høringsinstanser

NOU 2006:19 Akademisk frihet ble sendt på høringtil: – Akademikerne– Arbeidsgiverforeningen NAVO– Datatilsynet– De nasjonale forskningsetiske komiteer– Departementene– De regionale helseforetakene

2 2006–2007Ot.prp. nr. 67Om lov om endring i lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler

– Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab– Det Norske Videnskaps-Akademi– Handels- og Servicenæringens Hovedorganisa-

sjon– Innovasjon Norge– Institutter som omfattes av Retningslinjer for

statlig finansiering av forskningsinstitutter– Kristne Friskolers Forbund– Landsorganisasjonen i Norge– Likestillings- og diskrimineringsombudet– Nettverk for private høyskoler– NOKUT– Norges forskningsråd– Norges tekniske vitenskapsakademi– Norsk senter for Menneskerettigheter– Norsk Studentunion– Norsk presseforbund– Norgesuniversitetet– Næringslivets Hovedorganisasjon– Riksrevisjonen– Samordna opptak– Samskipnadsrådet– Statens lånekasse for utdanning– Statens råd for funksjonshemmede– Stipendiatorganisasjonene i Norge– Studentenes landsforbund– Studieforbund– Universitets- og høyskolerådet– Universitetssykehusene– Utdanningsdirektoratet– Universiteter og høyskoler– UNIO– VOX– Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

Følgende høringsinstanser har kommet med merk-nader til høringsbrevet: – Akademikerne– Akershus universitetssykehus HF– Aker universitetssykehus HF– Ansgar Teologiske Høgskole– Arbeidsgiverforeningen NAVO– Arbeids- og inkluderingsdepartementet– Barne- og likestillingsdepartementet– Bioforsk– Datatilsynet– De nasjonale forskningsetiske komiteer– Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab– Det Norske Videnskaps-Akademi– Det teologiske Menighetsfakultet– Diakonhjemmet Høgskole– Diakonissehjemmets Høgskole– Dronning Mauds Minne– Fiskeri- og kystdepartementet– Fornyings- og administrasjonsdepartementet

– Forskerforbundet– Forsvarsdepartementet– Handelshøyskolen BI– Handels- og servicenæringens hovedorganisa-

sjon– Havforskningsinstituttet– Helse- og omsorgsdepartementet– Høgskolen i Bergen– Høgskolen i Bodø– Høgskolen i Harstad– Høgskolen i Hedmark– Høgskolen i Lillehammer– Høgskolen i Sør-Trøndelag– Høgskolen i Telemark– Høgskolen i Volda– Høgskolen i Østfold– Høgskolen i Ålesund– Institutt for fredsforskning – PRIO– Justis- og politidepartementet– Kristne Friskolers Forbund– Kommunal- og regionaldepartementet– Kultur- og kirkedepartementet– Landbruks- og matdepartementet– Misjonshøgskolen– Miljøverndepartementet– Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømat-

forskning– Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen – NO-

KUT– Nettverk for Private Høyskoler– Norges forskningsråd– Norges Handelshøyskole– Norges Studentunion– Norges Tekniske Vitenskapsakademi– Norges teknisk-naturfaglige universitet– Norsk Lærerakademi– Norsk Presseforbund– Norsk Tjenestemannslag– Olje- og energidepartementet– Politihøgskolen– Riksrevisjonen– Samferdselsdepartementet– SINTEF– Statens arbeidsmiljøinstitutt– Stipendiatorganisasjonen i Norge– Studentenes Landsforbundu– Unio– Universitetet i Bergen– Universitetet i Oslo– Universitetet i Stavanger– Universitetet i Tromsø– Universitetet for miljø- og biovitenskap– Universitets- og høgskolerådet– Utdanningsdirektoratet– Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

2006–2007 3Ot.prp. nr. 67Om lov om endring i lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler

3 Universiteter og høyskolersuavhengighet

3.1 Samfunnsrolle og uavhengighet

Uavhengige universiteter og høyskoler har hatt enavgjørende betydning for utviklingen av den vestli-ge sivilisasjon. I dagens moderne kunnskapssam-funn har universiteter og høyskoler en rekke rollerog oppgaver som til sammen kan betegnes som in-stitusjonenes samfunnsoppdrag. Statens store en-gasjement og investeringer i sektoren må sees idenne sammenheng. Samfunnsoppdraget er presi-sert i universitets og høyskolelovens § 1–3 som be-skriver institusjonenes primære oppgaver. Univer-siteter og høyskoler skal: a) tilby høyere utdanning som er basert på det frem-

ste innen forskning, faglig og kunstnerisk utvik-lingsarbeid og erfaringskunnskap,

b) utføre forskning og faglig og kunstnerisk utvik-lingsarbeid,

c) forvalte tilførte ressurser effektivt og aktivt søke til-føring av eksterne ressurser,

d) bidra til å spre og formidle resultater fra forskningog faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid,

e) bidra til innovasjon og verdiskapning basert påresultater fra forskning og faglig og kunstneriskutviklingsarbeid,

f) legge til rette for at institusjonens ansatte og stu-denter kan delta i samfunnsdebatten,

g) bidra til at norsk høyere utdanning og forskningfølger den internasjonale forskningsfronten og ut-viklingen av høyere utdanningstilbud,

h) samarbeide med andre universiteter og høyskolerog tilsvarende institusjoner i andre land, lokalt ogregionalt samfunns- og arbeidsliv, offentlig for-valtning og internasjonale organisasjoner,

i) tilby etter- og videreutdanning innenfor institusjo-nens virkeområde.

Departementet mener institusjonell faglig autono-mi og individuell akademisk frihet kombinert medgod ledelse og styring er av avgjørende betydningfor at universiteter og høyskoler skal kunne løsedisse oppgavene og oppfylle sin samfunnsrolle.1

1 Jf. den politiske plattformen for Regjeringen Stoltenberg II(Soria Moria-erklæringen): «Regjeringen vil sikre frie og uav-hengige universiteter og høyskoler som skal være langsiktigeog faglig selvstendige forvaltere av kunnskap.»

Universitetene og høyskolene skal utføre forsk-ning og utviklingsarbeid på en måte som garante-rer at kunnskapssamfunnet har en uavhengigkunnskapsbase og en velfungerende kunnskapsall-

menning. For borgerne, myndigheter, næringslivog samfunnet i sin helhet, er det avgjørende å kun-ne ha tillit til at de resultater som fagmiljøene pre-senterer og går god for, faktisk er den beste kunn-skap som er tilgjengelig enten den er resultat avgrunnforskning, anvendt forskning, oppdragsforsk-ning eller utviklingsarbeid. Særlig der det knytterseg partsinteresser til de saksforhold som forsknin-gen belyser, er det viktig å kunne stole på at for-skernes bidrag ikke er påvirket av partenes ønskerog behov2 . Det stiller strenge krav til de ansattesfaglige og profesjonelle integritet. Uavhengighet iform av institusjonell faglig autonomi og individuellakademisk frihet er viktige fundamenter for slik in-tegritet.

2 For enkelthets skyld brukes betegnelsen «forskning» både omforskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid. Tilsvaren-de brukes betegnelsen «forsker» ikke bare om de som for-sker, men også de som utfører faglig eller kunstnerisk utvik-lingsarbeid. Dette gjelder i hele proposisjonen såfremt ikkeannet er spesifisert.

Universitetene og høyskolene skal videre leggetil rette for at deres ansatte kan bruke sin fagligekompetanse også som aktive deltakere i den all-menne samfunnsdebatten. En opplyst offentlig de-batt er meget viktig for et demokratisk system – bå-de for innholdet i den politikk myndighetene utfor-mer og for utviklingen av en demokratisk kultur isamfunnet generelt. Bidrag i form av kritiske spørs-mål, korrigerende opplysninger og varsling om ne-gative bivirkninger eller truende utviklingstenden-ser er like verdifulle som fagformidling i streng for-stand. Også for deltakelse i samfunnsdebatten erfaglig autonomi og akademisk frihet et viktig funda-ment for de ansattes integritet. I forlengelsen avdette har universiteter og høyskoler sett det som ensentral oppgave å videreutvikle og styrke en viten-skapelig tenkemåte i befolkningen som et allmenn-intellektuelt fundament for det moderne kunn-skapssamfunnet. Oppgaven krever at utdanningengjør studentene kjent med grunnprinsippene i vi-tenskapelig tenking og forskningens etikk, og at ut-danningen vektlegger å utstyre studentene medtankemessig verktøy som de selv kan bruke til åskille sant fra usant og holdbart fra uholdbart. Insti-tusjoner med faglig autonomi og lærere med akade-misk frihet er et viktig fundament for dette elemen-tet i utdanningen.

Universitetene og høyskolene skal frembringekunnskap som kan tjene som en viktig innsatsfak-tor i annen samfunnsvirksomhet. Dette gjelder sær-lig for forskningsbasert produktutvikling og pro-blemløsning som kan bidra til økonomisk verdiska-ping. Denne typen kunnskapsutvikling skjer gjerne


i oppdragsprosjekter, brukerstyrte forskningspro-grammer eller tematiske programmer med betyde-lig innslag av anvendt forskning. I slike sammen-henger er det avgjørende for kvaliteten og bruks-verdien av resultatene at forskerne får utfolde sinkompetanse under forhold som stimulerer til krea-tivitet og originalitet. Oppdragsgivere og bidragsy-tere som vektlegger individuell akademisk frihet in-nenfor de rammer som gjelder denne typen forsk-ning, vil ha lagt en viktig del av fundamentet for ålykkes.

3.2 Innhold, begrunnelse og begrensninger

Universiteter og høyskoler må ha gode og forutsig-bare rammebetingelser som legger til rette for uav-hengig undervisning, forskning og formidling. Etregelverk som sikrer og bidrar til at både organisa-sjonen og den enkelte ansatte kan ha en betydeliggrad av faglig frihet, er helt sentralt i denne sam-menhengen.

En rekke storting og regjeringer har lagt tilgrunn at den enkelte forsker ved universiteter oghøyskoler utvilsomt har akademisk frihet, men atstyringsbehovene til både myndighetene og institu-sjonene setter grenser for hvor langt friheten strek-ker seg.3 Beskrivelsen av friheten og hvor grensenemellom aktørene skal gå, har imidlertid variert fragang til gang. Departementet mener likevel at deter bred politisk enighet om at individuell frihet er etsentralt premiss for at universiteter og høyskolerskal kunne utføre sitt samfunnsoppdrag. Stortingetsammenfattet i 2005 de siste årenes politikk på føl-gende måte:

3 Se St.meld. nr. 39 (1998–1999) Forskning ved et tidskille ogInnst. S. nr. 110 (1999–2000); St.meld. nr. 27 (2000–2001) Gjørdin plikt... om kvalitetsreformen og Innst. S. nr. 337 (2000–2001); Innst. O. nr. 48 (2004–2005); St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning og Innst. S. nr. 232 (2004–2005).

4 Sitatet er fra Innst. O. nr. 48 (2004–2005) om universitets- oghøyskoleloven.

«... den enkelte ansattes faglige autonomi veduniversiteter og høyskoler er en viktig premissfor forskningens uavhengighet og legitimitet.Samtidig krever store forskningssatsinger bådeaktiv og målstyrt ledelse og i stor grad interneprioriteringer. Større forskergrupper, gjernemed tverrfaglig sammensetning i prosjektorga-nisering, blir mer og mer vanlig og nødvendig,ikke minst i forhold til konkurranse om ekster-ne forskningsmidler, nasjonalt og internasjo-nalt, for eksempel gjennom EU-systemene. Det-te krever god ledelse og prioriteringer på insti-tusjonsnivå og mellom institusjoner, som ikkenødvendigvis er helt i samsvar med ønskene ogprioriteringene fra den enkelte forsker.»4

I NOU 2006:19 kom Underdalutvalget til at fri-heten er begrunnet med og begrenset av de grunn-leggende normene for akademisk virksomhet. Ut-valget skilte mellom frihet som formell rett til selv-styre, og frihet i form av et reelt handlingsrom slikdet defineres av blant annet tilgangen på ressurser.Utvalget knyttet prinsippet om individuell akade-misk frihet til forskjellige roller. For det første haransatte ved universiteter og høyskoler rettigheterog plikter i kraft av sin rolle som samfunnsborgereog arbeidstakere. For det andre har de fleste ansat-te både forskningsoppgaver, undervisningsoppga-ver og formidlingsoppgaver. Utvalget kom til at ret-tighetene og pliktene er noe forskjellig for rollenesom forsker, lærer og formidler. For forskerrollenmente utvalget at akademisk frihet består av: 1. Frihet til å stille spørsmål – også ved det auto-

riteter anser som etablert kunnskap og forståel-se, og ved saksforhold eller teser som det knyt-ter seg sterke interesser og eller følelser til.

2. Frihet til å bestemme hvilket materiale og hvil-ke metoder man vil benytte for å finne svar, merpresist et sant eller holdbart svar.

3. Frihet til å legge frem hypoteser, resultater ogresonnementer offentlig.

Departementet mener at utvalget har gitt en goddefinisjon og avgrensing av hva som ligger i prin-sippet om akademisk frihet. Utvalgets definisjonsamsvarer med det som fremheves både i interna-sjonal faglitteratur og policydokumenter. Utvalgetunderstreket at begrunnelsen for akademisk friheter ikke først og fremst å verne den enkelte forskersrettigheter, men å sikre uavhengig, forskningsba-sert kunnskap og erkjennelse til gode for borgerne,myndigheter, næringsliv og samfunnet i sin helt-het, jf. kapittel 3.1. Utvalget slo videre fast at der-som friheten brukes i strid med grunnleggende for-mål og normer for virksomheten – en velprøvd ogstrengt vitenskapelig tenkemåte, bruk av de bestemetoder og data, redelighet og tilrettelegging forkritisk innsyn og etterprøving m.m. – så åpner denakademiske friheten for sanksjoner. Departemen-tet viser også til at utvalget legger til grunn at aka-demisk frihet har et noe forskjellig innhold i for-sker-, lærer, og formidlerrollen.

Universiteter og høyskoler står i et spenn mel-lom samfunnets behov for utdanning, grunnforsk-ning, anvendt forskning, generell kunnskapsfor-midling og brukerrettet samarbeid om forsknings-baserte tjenester og produkter. Hver oppgavetypehar sin egen logikk. En forståelse av at frihetensinnhold avhenger av rollen, gjør det lettere for alleaktører å bli enige om regler for hvordan frihetenskal brukes og begrensningene håndheves.


Et gjennomgangstema i Underdalutvalgets ut-redning er hvordan akademisk frihet må forstås ide tilfellene hvor forskningen eller utviklingsarbei-det krever koordinert samarbeid. Utvalget har be-handlet den individuelle frihetens innhold og be-grensninger i slike sammenhenger på en grundig,balansert og dekkende måte. Utvalget presiserer atall koordinering innebærer at den enkelte deltakermå innordne seg under et felles opplegg. Slik sam-ordning vil normalt gi de beste resultater når denbaseres på kollegiale beslutningsprosesser med ak-tiv deltakelse i et arbeidsfellesskap. Den individuel-le friheten vil i en slik sammenheng måtte forståssom frihet til å ta egne initiativ, argumentere ut fraegne faglige vurderinger, og – i den grad det er for-enlig med de arbeidsforpliktelser som til enhver tidtilligger stillingen – rett til å avstå fra å delta. Depar-tementet er enig med utvalget i at behov for koordi-nering av arbeidsoppgaver ikke kan berettige kravtil den enkelte forsker og lærer om å gå på akkordmed egen faglig overbevisning. Omvendt gjelder atprinsippet ikke hjemler noe krav på å få være fristiltdeltaker i et kollektivt og samordningskrevendeprosjekt.

Ikke sjeldent er koordinert samarbeid om forsk-ning helt nødvendig på grunn av problemstillingensnatur, for eksempel i store tverrfaglige prosjekter ieksperimentelle fag. Departementet vil imidlertidpåpeke at koordinert samarbeid kan gjøre det mu-lig å nå områder som enkeltforskere ikke har in-nenfor rekkevidde, også i fagfelt som har individu-ell forskning som hovedtradisjon. Sånn sett kanforskning som er koordinert gjennom faglig ledel-se, være nødvendig for høy kvalitet også i for ek-sempel humaniora og samfunnsvitenskapene.

Utvalget konstaterte at prinsippet om individu-ell akademisk frihet i det alt vesentlige må begrun-nes funksjonelt ut fra en antakelse om at det gir denmest formålstjenlige ramme for søking etter, og for-midling av, sann kunnskap og forståelse, og forkunstnerisk utviklingsarbeid. Departementet delerutvalgets syn på at institusjonene bare kan oppfyllesamfunnsrollen ved å sikre at grunnprinsippene forsannhetssøkende virksomhet preger det daglige ar-beid. Vern om den enkelte medarbeiders faglige in-tegritet er ett slikt grunnleggende prinsipp.

Et gjennomgangstema i de siste årenes politis-ke debatt om institusjonell autonomi og individuellakademisk frihet har vært at den enkelte forskerseller lærers frihet ikke kan være ubegrenset. Debegrensingene som følger av virksomhetensgrunnleggende formål og normer er nevnt over. Ut-valget drøftet videre en rekke legitime begrensnin-ger i individuell akademisk frihet som er knyttet tilsamfunnshensyn, institusjonenes oppgaver og for-

pliktelser, forhold ved institusjoner med særskiltfaglig og verdimessig grunnlag, og oppdragsforsk-ning. Utvalgets gjennomgang av legitime begrens-ninger, som ble positivt mottatt av de aller fleste hø-ringsinstansene, ligger til grunn i departementetsvurdering av lovforslaget og i merknadene til be-stemmelsene.

3.3 Klarere premisser – lovfesting avakademisk frihet

Selv om grunntanken om akademisk frihet synes åstå sterkt i vårt samfunn, mente utvalget at dennefriheten i praksis utfordres fra mange ulike hold –ofte som en bivirkning av allmenne trekk ved sam-funnsutviklingen eller ved offentlig politikk. Utval-get konkluderte med at utviklingen representereren betydelig endring av rammebetingelsene forforskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeidog høyere utdanning. Konsekvensene for individu-ell akademisk frihet er ikke entydige. Utvalgetmente at denne usikkerheten i seg selv gir grunn tilå vurdere tiltak som kan styrke vernet av akade-misk frihet. En klarere rettslig forankring av prin-sippet er ett slikt tiltak.

Departementet mener at akademisk frihet hargode vilkår i universitets- og høyskolesektoren iNorge. Universitets- og høyskolerådet er av sammeoppfatning og sier i sin høringsuttalelse at de ikketror den akademiske friheten er truet i Norge i dag.Etter departementets mening innebærer dette ogsåat rammebetingelsene for universiteter og høysko-ler er slik at de gir gode rammebetingelser for å ut-øve akademisk frihet. Dette gjelder også for forsk-ning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid i fagfeltsom ikke er omfattet av særskilte satsinger ved denenkelte institusjon eller hos statlige myndigheter.Også utvalget mente at en forskers frihet til å stillespørsmål og til å velge fremgangsmåte for å finnesvar ikke kan implisere en forpliktelse for staten el-ler andre aktører til å finansiere ethvert prosjekt.

Utvalget konkluderte med at prinsippet om aka-demisk frihet må være å anse som ulovfestet rett.Departementet slutter seg i utgangspunktet til ut-valgets vurdering av dette. Samtidig er det mangetegn som tyder på at aktørene i og omkring sekto-ren er usikre på hvordan akademisk frihet skal for-stås og utøves i dag. Departementet mener at enlovfesting vil kunne bidra til å klargjøre roller, ret-tigheter og plikter for aktørene på alle nivåer ogslik styrke virksomheten ved universiteter og høy-skoler. Ansatte vil få et rettslig uttrykk som gir ty-deligere legitimitet for den friheten de trenger til åkunne utfolde sin kreativitet og utvikle ny erkjen-nelse og kunnskap. Institusjonene vil få klarere


rammer for å utøve strategisk styring og faglig le-delse. Norges forskningsråd, samarbeidspartnerer,andre bidragsytere og virksomheter i offentlig ogprivat sektor vil få et ryddigere bilde av akademiskeprinsipper å forholde seg til når de inngår kontrak-ter med universiteter og høyskoler om forsknings-oppdrag. Myndighetene vil få et bedre grunnlag forå ivareta de sentrale akademiske prinsippene vedutforming og anvendelse av regelverk og styrings-virkemidler overfor universitets- og høyskolesekto-ren.

Departementet viser også til at lovfesting avakademisk frihet vil bringe universitets- og høysko-leloven på linje med tilsvarende lovgivning i en rek-ke andre land. Lovfesting vil således markere ennasjonal vilje til å oppfylle og holde fast ved interna-sjonale standarder når det gjelder vern av denne fri-heten.

4 Gjeldende rett

4.1 Universitets- og høyskoleloven

I dag er ikke prinsippet om individuell akademiskfrihet lovfestet. Oppfatningen om at det er en kjer-ne av faglig frihet for ansatte i forsknings- og under-visningsstillinger som verken arbeidsgiver ellerandre kan gripe inn i, har sine røtter i den europeis-ke universitetstradisjonen, og er i seg selv et tungt-veiende argument for at det i dag gjelder en ulov-festet regel om en individuell akademisk frihet. Bå-de Stortinget og departementet har i forarbeidenetil gjeldende lov og i den tidligere universitets- oghøyskolelovgivningen lagt til grunn et ulovfestetprinsipp om individuell akademisk frihet.

Ryssdalutvalget, som utredet forslag til ny fellesuniversitets- og høyskolelov, fremhevet i sin innstil-ling på side 141 (NOU 2003: 25) at «også den enkelteansatte i undervisnings- og forskningsstilling skal haen akademisk og kunstnerisk frihet. Institusjonenesledelse skal ikke gi instrukser i forhold til den enkeltesforskningsmetoder og resultater eller kunstneriske ar-beid». Ryssdalutvalget mente videre at individuellakademisk frihet er «...en nødvendig forutsetning forat institusjonene skal kunne utføre sitt samfunnsopp-drag på en betryggende måte».

I Innst. O. nr. 48 (2004–2005) viste Kirke-, ut-dannings- og forskningskomiteen til et svarbrev fraUtdannings- og forskningsdepartementet, vedrø-rende en eventuell lovregulering av akademisk fri-het, hvor det fremgår at:

«Ansatte ved universiteter og høyskoler i daghar individuelle akademiske rettigheter, men

det er vanskelig å avgrense tydelig hvor gren-sen for den enkelte ansattes akademiske frihetfaktisk går. Departementet viser i den sammen-heng til at det i dag ikke foreligger en entydigeller allmenngyldig definisjon av hva som liggeri begrepet akademisk frihet...Det er også somprinsipp klart at den enkelte ansatte vil ha enakademisk frihet til å velge den vitenskapeligemetode som kan benyttes for å besvare en aka-demisk problemstilling. At den enkelte ansattehar en slik akademisk frihet gir imidlertid ingenautomatiske rettigheter i forbindelse med finan-siering av den enkeltes forskningsaktiviteter.»

I St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning(forskningsmeldingen) side 142, bemerket departe-mentet «at den enkelte tilsatte ved universiteter oghøyskoler i dag har en utstrakt faglig autonomi, og atdette er en viktig premiss for forskningenes uavhen-gighet og legitimitet. Den enkelte tilsattes autonomier viktig for at universiteter og høyskoler skal kunneoppfylle lovens formål og ivareta sin funksjon i sam-funnet». Forskningsmeldingen påpekte at vanligpraksis ved universiteter og høyskoler er at forske-ren selv velger forskningsemner og metoder innen-for rammene av ansettelseskontrakten (fagområde,forskningsspesialitet og pålagte undervisningsopp-gaver). Men institusjonens økonomiske rammer ogsamlede oppgaver, herunder behovet for å konkur-rere om forskningsmidler fra EU og forsknings-rådsprogrammer, kan føre til faglig ledelse og koor-dinering i forskergrupper som medfører spennin-ger mellom enkeltforskeres ønsker og institusjo-nens behov. Meldingen konkluderte med at «insti-tusjoner må derfor ha en forskningsfrihet som på no-en områder går lengre enn den enkelte tilsattes. Denenkelte forsker må ha frihet til å velge metode, frem-gangsmåter og emner innenfor institusjonens forsk-ningsstrategiske rammer på det fagfeltet vedkommen-de er tilsatt på. Den enkelte må også stå fritt til å pu-blisere sine egne forskningsresultater.»

Selv om det er bred enighet om at den enkelteforsker har en individuell akademisk frihet, vil detalltid være en viss usikkerhet med hensyn til detmer presise innhold av denne faglige friheten sålenge prinsippet er ulovfestet. Underdalutvalgetskrev i utredningen:

«Regelens kjerne er en rett for den enkelte for-sker til å velge emne, definere problemstillingog fastsette metode for sin forskning og til å av-gjøre hvordan publisering skal skje. Denneulovfestede regelen anses som en konsekvensav det vitenskapsideal som er utviklet som etiskog metodisk grunnlag for moderne forskning.Den er i første rekke begrunnet i at en slik fri-het er påkrevd for at universiteter og høyskoler


skal kunne innfri sitt formål og sine oppgaver,den er forankret i en langvarig praksis, og dener også forutsatt i forarbeidene til universitets-og høyskoleloven. På individnivå er denne aka-demiske friheten en arbeidsrettslig begrens-ning i styringsretten til arbeidsgiverne i univer-sitets- og høyskolesektoren».

4.2 Akademisk frihet og arbeidsrett

Verken arbeidsmiljøloven, tjenestemannsloven el-ler hovedtariffavtalen inneholder bestemmelsersom direkte har betydning for forskeres individuel-le akademiske frihet, og universitets- og høyskole-loven § 1–5 regulerer, som nevnt over, bare institu-sjonenes autonomi. Utgangspunktet i et arbeidsfor-hold er at arbeidstaker er underlagt arbeidsgiversstyringsrett, det vil si arbeidsgivers rett til å organi-sere, lede, kontrollere og fordele arbeidet. Styrings-retten er imidlertid ikke ubegrenset og kan bestforklares som den restkompetanse arbeidsgiverstår igjen med etter de begrensinger som følger avlov, avtale, ulovfestet rett og eventuelt andre retts-grunnlag. De individuelle akademiske rettighetene,herunder den akademiske frihet, vil – uavhengig avom de forblir ulovfestet eller lovfestes – være enslik begrensning i arbeidsgivers styringsrett.

Når det gjelder de nærmere grensene for sty-ringsretten, vil det være nyanser mellom undervis-ning, forskning og formidling. Det følger av univer-sitets- og høyskoleloven § 3–3 tredje ledd at institu-sjonens styre «fastsetter studieplan for det fagligeinnholdet i studiene». Institusjonene må kunne for-utsette at undervisningen skal ha en tilknytning tilstudieplanen, herunder fastsette rammer for forde-lingen av undervisningsressursene. Den enkelteuniversitets- og høyskoleansatte vil innenfor disserammene, ha en betydelig frihet når det gjelder inn-hold i og utførelse av egen undervisning.

4.3 Annen lovgivning av betydning for denindividuelle akademiske frihet

Det finnes en rekke lover og forskrifter som be-grenser forskerens valg av metode. Disse begrens-ningene er ofte begrunnet i hensynet til berørte en-keltpersoner eller samfunnsverdier. Det gis ikke enredegjørelse for innholdet eller begrunnelsen fordisse reglene her, men departementet mener, i lik-het med Underdalutvalget, at disse begrensninge-ne er legitime.

Det finnes også lovbestemmelser som regule-rer rettighetsspørsmål i tilknytning til forskningsre-sultater i åndsverkloven og i arbeidstakeroppfinnel-sesloven. Sistnevnte lov gir vitenskapelig personale

ved universiteter og høyskoler en rett til fritt å pu-blisere sine forskningsresultater, selv om dette kanhindre institusjonene i å utnytte oppfinnelsen næ-ringsmessig.

5 Lovfesting av akademisk frihet

5.1 Utvalgets forslag

Underdalutvalget har foreslått en lovfesting av indi-viduell akademisk frihet som skal gjelde for alle an-satte i undervisnings- eller forskningsstillinger vedde institusjoner som går inn under universitets- oghøyskoleloven. Det foreslås at bestemmelsen i førs-te rekke skal gjelde forholdet mellom institusjonenog deres ansatte, men utvalget foreslår også be-stemmelser om forholdet mellom en ansatt og enekstern oppdragsgiver og interne eller eksternsamarbeidspartnere.

Utvalget viste til at de foreslåtte bestemmelsenevil kunne ivareta fem hovedfunksjoner: 1. En regulering av de ansattes akademiske frihet

vil gi uttrykk for hvilke hovedprinsipper Stortin-get som lovgiver forutsetter lagt til grunn i for-holdet mellom ansatte i undervisnings- ogforskningsstillinger på den ene siden, og denfaglige og administrative ledelsen på den andre.

2. Bestemmelsene vil inngå som rammer for detarbeidsrettslige arbeidsforholdet mellom denenkelte ansatte og institusjonen som arbeidsgi-ver.

3. Det vil på sikt resultere i en klarliggjøring avforholdet mellom den enkelte ansattes rettighe-ter og plikter og institusjonens rettigheter ogplikter.

4. Bestemmelsen kan ha indirekte effekter overforoffentlige eller private institusjoner som finansi-erer prosjekter da bestemmelsen gir uttrykk foret overordnet ideal.

5. En lovfesting av kjerneinnholdet i akademiskfrihet og vitenskapelighet vil få en viktig sym-bolfunksjon også utenfor universitets- og høy-skolelovens virkeområde.

5.2 Høringsinstansenes merknader

Flertallet av høringsinstansene sluttet seg til utval-gets forslag om å lovfeste den individuelle akade-miske friheten. Flere av høringsinstansene menerat utvalget har utført et grundig og godt arbeid, ogat utredningen vil bli et viktig referansedokument ifremtiden. Mange av høringsinstansene i universi-tets- og høyskolesektoren mente at balansen mel-


lom institusjonenes styringsbehov og de individuel-le rettighetene var godt ivaretatt. Svært mangemente at utvalget hadde gjort en viktig og grundigjobb og at utredningen vil bli et viktig referansedo-kument i fremtiden. Et stort flertall av høringsin-stansene støttet ordlyden i utvalgets lovforslag.

En del av høringsinstansene påpekte at en lov-festing ikke er tilstrekkelig for å gjøre den akade-miske frihet reell. Svekkede rammebetingelser eren større trussel for akademisk frihet enn direktepålegg og instrukser. Norges Studentunion og Stu-dentenes Landsforbund mente studentrollen i for li-ten grad inkluderes i utredningen.

5.3 Departementets vurderinger

5.3.1 Institusjonens styringsbehov og fagligledelse

Institusjonens strategiske styring av fagligvirksomhet

Styret ved universiteter og høyskoler er pålagt å«trekke opp strategien for institusjonens utdannings-og forskningsvirksomhet og annen faglig virksomhetog legge planer for den faglige utvikling i samsvarmed de mål som er gitt av overordnet myndighet forsektoren og institusjonen», jf. universitets- og høy-skolelovens § 9–2 første ledd. Det ligger i sakensnatur at institusjonene har forskjellig tilnærming tilstrategisk styring, men noen fellestrekk kan likeveltrekkes frem. Blant disse er at de langsiktige måle-ne og overordnete strategiske grep blir utarbeidet isamarbeid med fagmiljøene som utfører undervis-ning, forskning, utviklingsarbeid og formidling. Ut-valgte satsinger blir iverksatt gjennom en blandingav organisatoriske grep som for eksempel forsk-ningssentra, programmer og administrative støtte-funksjoner og gjennom kanalisering av ressurser tilprioritert aktivitet i ordinære avdelinger og institut-ter. Mange slike virkemidler krever koordinert inn-sats som igjen krever faglig ledelse fra prosjektle-dere, senterledere, instituttledere og dekaner. Kon-sekvensene for den enkelte forsker, lærer og for-midler er ikke entydig. For noen vil strategiske sat-singer medføre at mulighetsrommet for den akade-miske frihet blir større, mens for andre kan mulig-hetsrommet bli mindre.

Lovfesting av individuell akademisk frihet ogkonsekvenser for institusjonens styring

Som i nevnt i kapittel 3 mener departementet atakademisk frihet har gode vilkår i universitets- oghøyskolesektoren i Norge. Videre slutter departe-mentet seg i utgangspunktet til Underdalutvalgets

vurdering av at prinsippet om akademisk frihet måvære å anse som ulovfestet rett. Slik lovforslaget erutformet, er det i hovedsak en kodifisering av gjel-dende rett. Av dette følger at gjeldende praksis forstyring og ledelse ved institusjonene i utgangs-punktet ikke er i konflikt med prinsippet om indivi-duell akademisk frihet. En lovfesting vil imidlertidkunne bidra til å klargjøre roller, rettigheter ogplikter for aktørene på alle nivåer og slik styrkevirksomheten ved universiteter og høyskoler i Nor-ge, jf. også kapittel 3. Det vises forøvrig til omtale ipåfølgende kapitler av i hvilken grad prinsippet omindividuell akademisk frihet legger begrensningerpå institusjonens styring i faglig ledelse og den en-keltes forskers rettigheter.

5.3.2 Behov for lovfesting av individuellakademisk frihet

Selv om Underdalutvalgets forslag til lovfesting avrettighetene på individnivå i hovedsak svarer tilgjeldende ulovfestet rett, er det etter departemen-tets syn en rekke fordeler med lovfesting. Blant an-net fordi gjeldende ulovfestet rett ikke fremstårsom entydig. En lovfesting vil kunne klargjøre det-te. Det er heller ikke gitt at det i styringsorganer iledelsen og blant de ansatte på universiteter oghøyskoler er kunnskap om, og aksept for, at detgjelder et ulovfestet prinsipp om akademisk frihet iarbeidsavtalene for de ansatte i undervisnings- ogforskerstillinger, utdanningsstillinger eller stillin-gen forsker. Grunnlaget for en mulig tvil om eksis-tensen av disse rettighetene vil bli fjernet ved lov-givning. Som ulovfestet rett, vil innholdet i den indi-viduelle friheten i utgangspunktet måtte betraktessom en rettslig standard, som i stor grad må base-res på gjeldende praksis ved universitetene og høy-skolene. Siden praksis er i kontinuerlig utvikling,medfører dette en risiko for utglidning. En slik risi-ko vil begrenses ved lovfesting.

Departementet vil presisere at en lovfesting ik-ke vil innebære en endring av dagens rettstilstand,og en lovfesting vil heller ikke få økonomiske kon-sekvenser i form av rett til økt finansiering ellerforskningsressurser til den enkelte ansatte.

En lovfesting av akademisk frihet vil bringe uni-versitets- og høyskoleloven på linje med tilsvarendelovgivning i en rekke land. Departementet vil ogsåvise til The Charter of Fundamental Rights of the Eu-ropean Union (2000), hvor det i artikkel 13 er fast-satt at: «The arts and scientific research shall be freeof constraint. Academic freedom shall be respected». IUNESCOs Recommendation concerning the Status ofHigher-Education Teaching Personnel (1997), gisdet uttrykk for universelle forventninger til lande-


nes lovgivning og praksis knyttet til akademisk fri-het, stillingsvern og lignende. Europarådet har og-så gitt en anbefaling om et lovfestet vern av denakademiske frihet, og dermed bidratt til at prinsip-pet får en sterkere rettslig forankring og større poli-tisk aksept i de europeiske land hvor det i dag haren mer uklar stilling.

Departementet støtter rammene for utvalgetsforslag til ny § 1–5 ved at bestemmelsene om indivi-duelle rettigheter lovteknisk forankres sammenmed bestemmelsene som regulerer den institusjo-nelle autonomi.

Departementet mener at den individuelle aka-demiske friheten for de som er ansatt i undervis-nings- og forskerstillinger, utdanningsstillinger el-ler stillingen forsker må lovfestes. Dette innebærerat studenter ikke vil være omfattet av lovbestem-melsen.

Stipendiater er begynnende forskere, men ogsåunder utdanning. Utvalget mente at prinsippeneom akademisk frihet i forskerrollen vil kunne gjø-res gjeldende for stipendiatrollen med de begrens-ninger som ligger i avtalen med doktorgrads-programmet, herunder plikten om å underkasteseg faglig veiledning. Departementet slutter seg tilutvalgets vurdering av akademisk frihet for stipen-diater.

6 Institusjonens ansvar fortilrettelegging (utvalgets førsteledd)


Utvalget viste til at en lovfesting av institusjonensplikt til å fremme og verne akademisk frihet måsees i sammenheng med lovens formål om å leggetil rette for at universiteter og høyskoler kan tilbyutdanning og utføre forskning og faglig og kunstne-risk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå.Koblingen i første ledd andre setning av faglige ogetiske prinsipper anses å være i samsvar med inter-nasjonale normer.

Utvalget skrev i sin merknad til lovforslagetsførste ledd:

«Når det gjelder de etiske krav må det skillesmellom vitenskapelig uredelighet på den ene si-den og god praksis på den annen. Etter den ved-tatte, men ennå ikke ikrafttrådte, lov om forsk-ningsetikk skal det opprettes et nasjonalt utvalgsom skal uttale seg om hvorvidt forskning harvært vitenskapelig uredelig.»

Utvalget viste videre til forskningsetikklovensom i § 5 andre ledd definerer uredelighet slik:

«Med vitenskapelig uredelighet menes forfalsk-ning, fabrikkering, plagiering og andre alvorligebrudd som god vitenskapelig praksis som er be-gått forsettlig eller grovt uaktsomt i planleg-ging, gjennomføring eller rapportering av forsk-ning.»

Utvalget understrekte at:

«Henvisningen i ny § 1–5 til anerkjente viten-skapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiskeprinsipper vil stille langt høyere fagetiske kravenn grensen mot vitenskapelig uredelighet slikden fremgår av forskningsetikkloven. Det erheller ikke tilstrekkelig at det foreligger en fag-lig praksis som skjærer klar av uredelighet.Den faglige praksis må være anerkjent, det vilda bli oppfattet som god praksis i lys av aner-kjente nasjonale og internasjonale faglige ogetiske prinsipper for virksomheten.»


De fleste høringsinstansene slutter seg til forslagettil ny bestemmelse i første ledd og mener at det erviktig at dette ansvaret nå presiseres. Noen få hø-ringsinstanser mener at et tilsvarende ansvar ogsåbør lovfestes for de ansatte.

Universitetet i Oslo ønsker å utrykke de sentraleprinsippene i den akademiske frihet på en mer prin-sipiell måte enn i utvalgets forslag og foreslår blantannet et nytt første ledd: «Akademisk frihet ergrunnleggende for forskning, undervisning og kunst-nerisk utviklingsarbeid».

NTNU slutter seg til bestemmelsen, men visertil at universiteter og høyskoler driver en omfatten-de profesjonsutdanning. Dette vil bli bedre ivaretattdersom man i oppramsningen «...anerkjente viten-skapelige, kunstfaglige og etiske prinsipper» også tarmed «profesjonsfaglige».

Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab støt-ter forslaget om at institusjonene skal fremme ogverne den akademiske friheten og presiserer at det-te innebærer blant annet at ledelsen har plikt til ålegge til rette for at ansatte kan forske, underviseog formidle i tråd med sine tilsettingsvilkår.

Det Norske Videnskaps-Akademi mener at førsteledd andre setning gir institusjonens ledelse autori-tet til å definere hva som er anerkjente vitenskapeli-ge prinsipper. De mener dette er en uakseptabelbegrensning av den individuelle friheten formulerti fjerde ledd. De viser videre til at mange vitenska-pelige gjennombrudd har skjedd på grunn av avvikfra anerkjente prinsipper. Setningen bør derfor er-stattes med UNESCOs definisjon av akademisk fri-het, og første ledd bør ha en setning som omtaler


nødvendigheten av kunnskapens frie tilgjengelig-het.

De nasjonale forskningsetiske komiteer er skep-tiske til formuleringen «anerkjente prinsipper» fordiogså nyskapning bør være forskeres ambisjon. Ko-miteene foreslår derfor at formuleringen anerkjen-te prinsipper erstattes av formuleringen «grunnleg-gende prinsipper».


Departementet mener det er viktig at universiteterog høyskolers ansvar for å fremme og verne omden akademiske friheten fremgår tydelig i loven.

Enkelte høringsinstanser har vært skeptiske tilformuleringen «anerkjente prinsipper». Departe-mentet viser til at «anerkjent» ikke viser til innhol-det i forskningen. «Anerkjente vitenskapelige prin-sipper» må i denne sammenheng forstås som skik-kelighet i utføringen av forskningen, herunder enfrihet til å ha avvikende prinsipper. Departementetmener det er viktig at nyskaping er en del av enforskers ambisjon.

Departementet mener at det er overflødig å tamed «profesjonsfaglige» inn i lovteksten fordi ogsåprofesjonsutdanninger er forskningsbaserte.

Departementets forslag pålegger universiteterog høyskoler en positiv plikt til å fremme og verneom den akademiske friheten, herunder en plikt til åsikre at virksomheten utøves i samsvar med «aner-kjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske ogetiske prinsipper».

Det vises til lovforslaget § 1–5 første ledd.

7 Institusjonenes faglige autonomiog verdigrunnlag (utvalgets andreog tredje ledd)


Utvalgets forslag til nytt andre ledd hjemler institu-sjonenes faglige og verdimessige grunnlag og til-svarer § 1–5 andre ledd i gjeldende lov, bortsett fratilføyelsen av ordet «ellers». Utvalget viste til at til-føyelsen er tatt inn i lovforslaget «...for å tydeliggjøreat institusjonenes praktisering av sitt faglige og verdi-messige grunnlag må skje innenfor de rammene somfølger av plikten til å fremme og verne den akademis-ke frihet etter første avsnitt. Tilføyelsen medfører in-gen realitetsendring i forhold til det som må ansessom gjeldende rett, både ut fra loven som den nå lyderog ut fra akkrediteringspraksisen til NOKUT».

Utvalgets forslag til tredje ledd om institusjone-nes faglige autonomi svarer fullt ut til § 1–5 første

ledd i gjeldende lov. Bestemmelsen fastsetter denfaglige autonomi på institusjonsnivå og «...må sees isammenheng med andre bestemmelser i samme lov,blant annet § 3–3, som eksplisitt gir den enkelte insti-tusjon et sett nærmere spesifiserte faglige fullmakter».


De fleste høringsinstansene støttet forslaget oghadde gjennomgående få merknader til utvalgetsforslag til andre og tredje ledd.

Universitetet i Oslo mener at ordet «ellers» i and-re ledd er en viktig tilføyelse som tydeliggjør atprinsippene i første ledd skal være overordnet, ogde støtter videreføringen i tredje ledd.

Politihøgskolen mener at tilføyelsen av ordet «el-lers» svekker institusjonenes rett til å utforme sittfaglige og verdimessige grunnlag og bør fjernes.

Ansgar Teologiske Høgskole understreker betyd-ningen av at den enkelte institusjon har anledningtil å gjøre prioriteringer ut fra faglige og verdimes-sige vurderinger i henhold til bestemmelsen i and-re ledd. De understreker at dette gjelder for alle in-stitusjoner, men for profesjonsutdanning knyttet tilkirkelig utdannelse vil eksempelvis en konfesjonellreservasjon kunne være av en spesiell betydning.

Norsk lærerakademi viser til tredje ledd og be-merker at selv om utvalget uttaler at det er de ma-terielle rammevilkårene som er det største hinderfor forskningsfrihet, så kommer ikke dette til ut-trykk i lovforslaget. De mener at det bør lovfestesat institusjoner likebehandles økonomisk og struk-turelt, slik at de forskjellige forskningsinstitusjone-ne i universitets- og høyskolesektoren får like ram-mevilkår. Norsk lærerakademi foreslår at følgendetekst tas inn før den nåværende tekst i tredje ledd:«Statlige og kommunale forvaltningsorgan skal frem-me akademisk frihet og institusjonell selvbestemmelseved å gi tilsvarende rammevilkår for forskningsakti-viteten ved offentlige og private institusjoner i univer-sitets- og høyskolesektoren».

Kristne Friskolers Forbund presiserer at et be-stemt livssyn eller fagsyn vil kunne føre til begrens-ninger i de ansattes frihet til selv å bestemme inn-holdet i forskning og undervisning, men dette er enforutsetning for virksomheten i denne typen institu-sjoner, og man må kunne kreve at forskningen erinstitusjonsrelevant.

Fornyings- og administrasjonsdepartementet me-ner at det bør fremgå i tredje ledd bokstav b at for-budet mot pålegg og instrukser ved individuelle an-settelser er et prinsipp som gjelder alle innstillings-og tilsettingsorganer i statsforvaltningen.


7.3 Departementets vurdering

Forslaget til nytt andre ledd svarer til andre ledd igjeldende lov bortsett fra tilføyelsen av ordet«ellers». Tilføyelsen av «ellers» medfører en viss av-grensning av institusjonenes rett til å utforme sitteget faglige og verdimessige grunnlag ved at detmå skje innenfor de rammene som foreslås i førsteledd. Departementet mener at denne tilføyelsen erviktig for å tydeliggjøre at prinsippene i lovforsla-gets første ledd skal være overordnet og felles foralle institusjoner som gir akkreditert utdanning påhøyere nivå. Men det presiseres at tilføyelsen ikkemedfører noen realitetsendring i forhold til gjelden-de rett. Departementet viser i den sammenheng tilat det i forarbeidene til loven, jf. Ot.prp. nr. 79(2003–2004), er gitt uttrykk for at en klar forutset-ning for og begrensing i institusjonenes rett til åfastsette sitt eget faglige eller verdimessige grunn-lag, er at institusjonens faglige eller verdimessigegrunnlag ikke er styrende i forhold til det vitenska-pelige innholdet i undervisningen og forskningen.Innenfor denne rammen må det være rom for ulik-heter institusjonene i mellom. Eventuelle begrens-ninger i den enkeltes akademiske frihet, ut fra etfaglig eller verdmessig grunnlag, må være særskiltbegrunnet i institusjonens faglige eller verdimessi-ge grunnlag og må være klart forankret i institusjo-nens regelverk (vedtekter med videre). Slike be-grensninger forutsetter at rammene foreliggerklart og skriftlig ved ansettelse, og at medarbeide-ren aksepterer denne rammen som en del av anset-telsesvilkårene.

Forslaget til tredje ledd tilsvarer § 1–5 førsteledd i gjeldende lov. Departementet mener dennebestemmelsen fortsatt bør stå i loven. Universitete-ne og høyskolenes rett til selv å bestemme læreinn-holdet i undervisningen og innholdet i forskningener av avgjørende betydning for institusjonenes fag-lige uavhengighet, og er en viktig forutsetning forat de skal ha mulighet til å sikre den enkelte ansat-tes akademiske frihet. Det samme gjelder institu-sjonenes rett til selv å foreta individuelle ansettelserog utnevnelser. Bestemmelsene innebærer at insti-tusjonens eier eller overordnet myndighet ikke kangi pålegg eller instrukser i slike saker, med mindredet er særskilt hjemmel i lov eller forskrift. Bestem-melsen angir et forbud mot direkte pålegg fra insti-tusjonens eier eller overordnet myndighet i enkelt-saker, men vil ikke være til hinder for at private in-stitusjoner i sine vedtekter eksempelvis har egnebestemmelser om vilkår for ansettelse, jf. andreledd. Bestemmelsen må avgrenses mot lovbestem-melser og regelverk som angir særskilte prosedy-rer for ansettelse i undervisnings- og forskerstillin-ger, utdanningsstillinger eller stillingen forsker.

Eventuelle særskilte krav ved ansettelser må skjeinnenfor de rammer som følger av arbeidsmiljølo-ven.

Det vises til lovforslaget § 1–5 andre og tredjeledd.

8 Valg av emne og metode (utvalgetsfjerde ledd)


Utvalget kom frem til at retten for den enkelte an-satte til å velge emne, definere problemstilling ogbestemme metode for forskning, er kjernen i denakademiske frihet på individnivå. Ansatte må i den-ne sammenheng forstås som både fast og midlerti-dig vitenskapelige ansatte, herunder også stipendi-ater. Forslaget skal ikke omfatte studenter direkte,men etiske prinsipper som etterrettelighet og kre-ditering av kilder, vil også gjelde for studentenesselvstendige arbeider med for eksempel master-oppgaver.

Utvalget skriver at individuell akademisk frihetinnebærer en ufravikelig begrensning i avtalefrihe-ten når det gjelder ansettelse ved universiteter oghøyskoler. «Rett til å velge» i forslagets fjerde ledder ment å markere denne individuelle og ufravikeli-ge rettigheten «innenfor de rammer som følger avansettelsesforholdet eller særskilt avtale». Så lengeden ansatte oppfyller sine forpliktelser etter den«særskilte avtale» har hun eller han rett til å gjen-nomføre sin forskning uten inngrep fra avtaleparte-ne, selv om konklusjonen skulle komme til å stridemot oppdragsgivers ønske eller interesser, ellerkomme i konflikt med resultater som andre forske-re tilknyttet prosjektet har lagt frem. Utvalget skrevi utredningen at:

«...viktige deler av utviklingen av de enkelte fagog forskningsområder skjer ved overskridelseav tradisjonelle faggrenser, eller ved sammen-kobling av elementer fra ulike disipliner. Rettentil å velge tema og metode må derfor omfatteogså grenseoverskridende forskning og kunst-nerisk utviklingsarbeid, så lenge innretting ogarbeidsform viser at dette springer ut av og ses isammenheng med stillingens kjerneområde.Utvalget vil videre mene at den enkelte ansatteikke bare har en rett, men også en plikt til å til-passe seg slike faglige overskridelser og sam-menkoblinger når utviklingen i faget tilsier det.Tilsvarende har den enkelte institusjon båderett og plikt til å ta initiativ for å sikre at den kanvære på høyde med – og helst bidra til – denfaglige utvikling, også når utviklingen tar nyeog uforutsette veier.»



De fleste høringsinstansene støtter balansen mel-lom institusjonens styringsrett og den enkelte for-skers individuelle frihet som følger av lovteksten,men noen mener at grensedragningen ikke er tyde-lig nok og at bestemmelsen vil kunne skape kon-flikter.

Universitetet i Oslo støtter forslaget og presise-rer at når det gjelder «særskilt avtale» som kan ut-fylle «de rammer som følger av ansettelsesforholdet»er det viktig å skjelne mellom avaler som inngås ikollegialt samarbeid innenfor tilsettingsavtalensrammer, og avtaler om mer omfattende samarbeid.

Universitetet for miljø- og biovitenskap viser til atdet kan oppstå interessekonflikter mellom universi-tets behov for strategisk faglig styring og den en-kelte forskers frihet. Dette er forhold som utvalgetikke gir tydelige svar på. Samtidig sier de at de ikkehar høstet erfaringer som tilsier at en lovfesting avden individuelle akademiske friheten vil utfordreinstitusjonens styringsbehov på en måte som ikkeer håndterbar.

Norges Handelshøyskole har ingen konkretemerknader til selve lovteksten, men de har noenkommentarer når det gjelder merknadene til fjerdeledd i utredningen. I merknadene hvor utvalgetblant annet tar opp spørsmålet om begrensning avden akademiske frihet som følger av «særskilt avta-le», berøres ikke spørsmålet om bindinger som kanfølge av eksternt finansierte stillinger, for eksempelgaveprofessorater. NHH viser til at man kanskjeubevisst vil være tilbakeholdende med å formulerekonklusjoner som kan virke negative for giveren,herunder kan en oppleve å komme i konflikt mel-lom egne faglige prioriteringer og hensynet til res-surstilgangen for egen institusjon.

Høgskolen i Hedmark setter spørsmålstegn vedom det fremgår tydelig nok i merknadene til fjerdeledd at utvalget legger «fagområdet» til grunn forsitt forslag til formuleringen «rammer som følger avansettelsesforhold».

Høgskolen i Lillehammer savner en lovfesting avansattes plikt til å ivareta sin uavhengighet også iforhold til eksterne instanser ved for eksempel eks-ternt finansiert virksomhet. De forslår at et ansvartilsvarende det institusjonene pålegges i første leddogså knyttes til de ansattes rettigheter og plikter.De etterlyser en bedre avklaring av balanseforhol-det mellom den enkeltes frihet og institusjonenspremisser i lovteksten.

Politihøgskolen mener at fjerde ledd vil kunneskape konflikter og åpne for vanskelige fortolknin-ger. Bestemmelsen vil kunne bidra til å svekke in-stitusjonenes muligheter til å foreta samlede, hel-hetlige prioriteringer.

BI mener presiseringen i forslaget «...innenforde rammer som følger av ansettelsesforholdet ellersærskilt avtale» er viktig. Det må ligge innenfor in-stitusjonens styringsrett å påse at ansatte i stillinghvor FoU inngår, faktisk driver forskning innenforde fagområdene som institusjonen dekker. De øns-ker at lovteksten ikke bare understreker retten til åutføre forskning etter de normer som gjelder innen-for akademia, men også understreker plikten denfaglige ansatte har til en slik atferd. Dette vil kunnebidra til å styrke forskningssamfunnet i forhold tilmistanker om at det er mulig for oppdragsgivere å«kjøpe seg forskningsresultater». DiakonhjemmetHøgskole mener også at loven bør utformes på enslik måte at de ansatte plikter å ivareta sin uavhen-gighet også i forhold til ekstern forskningsvirksom-het.

Dronning Mauds Minne bemerker at der hvorakademisk frihet for den enkelte og institusjonensstyringsrett synes å stå mot hverandre, må det væ-re klare rutiner for hvordan en skal unngå uklarhe-ter, for eksempel et dialogfremmende forum vedden enkelte institusjon med representanter for par-tene det gjelder. Dronning Mauds Minne viser til atutvalget slår fast at den enkelte forskers og lærersfrihet ikke kan være ubegrenset, og at dette er noesom fordrer en avklaring av hvilke begrensningersom kan ansees som legitime.

Norges Tekniske Vitenskapsakademi mener fjer-de ledd bør revideres kritisk. Slik det er utformetkan det komme til å virke negativ på en balansertkulturutvikling i sektoren. «Rett til å velge emne»kan lett komme i konflikt med begrensninger i til-gjengelige ressurser og de krav til ledelse dette in-nebærer.

NAVO kommenterer at forskning innen medi-sin og helse ofte foregår i grenseflaten mellom uni-versiteter og helseforetak, og at forskere kan væreansatt i begge virksomheter samtidig. I slike tilfel-ler er det viktig at retten til å velge emne og metodeikke griper inn i arbeidsgivers styringsrett ved hel-seforetakene, og dermed også griper inn i helsefo-retakenes muligheter for å organisere forskningeni tråd med sine mål. Akademikerne påpeker også atkombinerte stillinger kan skape avgreningsproble-mer.

UNIO er av den oppfatning at når det ligger enforskningsdel til en stilling, skal denne forskningenutføres på det fagområdet som er definert i ansettel-sesvilkårene. De ønsker det presisert i lovtekstenat den enkelte ansatte skal ha full frihet til å velgeforskningsemne så sant emnet er en del av det ak-tuelle fagområdet.



Departementet mener det er en grunnleggende for-utsetning for akademisk frihet ved universiteter oghøyskoler at den som er ansatt i stilling hvor forsk-ning inngår, har rett til å velge emne og metode forsin forskning innenfor de rammer som følger av an-settelsesforholdet eller særskilt avtale. Lovfestingav et slikt vern for den enkelte ansatte innebæreren videreføring av ulovfestet rett, og vil dermed ik-ke få direkte konsekvenser for hvordan institusjo-nene innretter seg i forhold til individuelle avtalermed den enkelte forsker.

Departementet mener at en slik lovfesting vil gitydeligere rammer for det arbeidsrettslige forhol-det mellom den enkelte ansatte og institusjonensom arbeidsgiver. Bestemmelsen gir uttrykk for etoverordnet ideal som all faglig virksomhet ved in-stitusjonen må forholde seg til, også virksomhet ba-sert på ekstern finansiering, og setter grenser forhvor langt institusjonen eller den ansatte kan gå iretning av å fraskrive seg disse grunnleggende aka-demiske rettighetene.

Enkelte høringsinstanser har tatt opp spørsmå-let om hvilken betydning bestemmelsene om aka-demisk frihet vil ha for ansatte i kombinerte stillin-ger. Med kombinerte stillinger menes en kombina-sjon av hovedstilling hos annen arbeidsgiver sam-men med undervisnings- og forskerstilling i bistil-ling eller deltidsstilling ved universitet eller høy-skole eller omvendt. Kombinerte stillinger kan og-så være en tilsvarende kombinasjon av stillingerved to institusjoner under universitets- og høgsko-leloven. Som bistilling regnes undervisnings- ogforskerstilling som nevnt i universitets- og høysko-leloven § 6–6; det vil si inntil 20 % av full undervis-nings- og forskerstilling. Slik bistilling er først ogfremst professor II-stilling eller tilsvarende stillingsom førsteamanuensis.

For den stillingsdel som innehavere av kombi-nert stilling har ved institusjon under universitets-og høyskoleloven, vil lovens bestemmelser om aka-demisk frihet gjelde. Det samme vil naturligvis væ-re tilfellet for dem som har kombinert stilling vedflere institusjoner under loven. Universitets- oghøyskolelovens bestemmelser om akademisk frihetvil ikke gjelde for en stillingsdel ved en institusjonsom ikke er omfattet av loven, med mindre arbeids-giver og arbeidstaker har avtalt at prinsippet omakademisk frihet skal gis tilsvarende anvendelse iarbeidsforholdet.

Det vises til lovforslaget § 1–5 femte ledd.

9 Offentliggjøring (utvalgets femteledd)


Utvalget foreslo å lovfeste en rett og plikt for densom er ansatt i stilling hvor forskning, eller fagligeller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår i arbeids-oppgavene, til å offentliggjøre sine resultater og stil-le det relevante forskningsmaterialet til rådighet.Utvalget pekte på at offentliggjøring vil oppfylle detgrunnleggende kravet om kritiserbarhet av forsk-ningsresultater og metode. Videre vektla utvalgetat offentliggjøring er et sentralt element i de forplik-telser ansatte ved universiteter og høyskoler har tilå forske eller drive utviklingsarbeid. Utvalgetskrev:

«I dette ligger ikke en rett for institusjonen til åtreffe bestemmelse om offentliggjøring av be-stemte arbeider eller forskningsresultater på etbestemt tidspunkt eller på en bestemt måte. Etslikt inngrep i en opphavsmanns rådighet oversitt arbeid vil kunne være problematisk ut fraåndsrettslige prinsipper, og vil i alle fall krevesærskilt hjemmel i lov eller avtale. Men institu-sjonen har rett til å kreve at den som er ansatt ien stilling med forskning eller kunstnerisk ut-viklingsarbeid som en del av sin arbeidsforplik-telse, oppfyller denne ved å offentliggjøre resul-tatene av sin virksomhet på egnet måte. Ar-beidsgivers perspektiv på dette vil måtte væreat ikke-offentliggjort forskning eller kunstne-risk utviklingsarbeid, ikke er fullført arbeid. Enansatt i slik stilling som ikke oppfyller rimeligeforventninger om publisering eller annen for-midling av resultatene av sin faglige virksom-het, oppfyller dermed ikke sine forpliktelser et-ter ansettelsesavtalen..»

Utvalget foreslo at det skal lovfestes en adgangtil utsatt offentliggjøring der dette er nødvendig forå beskytte legitime patentrettslige eller konkurran-semessige interesser, eller av hensyn til løpendeforskningsarbeid. Utvalget understreket at utsattoffentliggjøring må ha et særlig grunnlag og at det ihvert enkelt tilfelle må være et reelt behov for utset-telsen. Institusjonens ledelse kan ikke ensidig på-legge en ansatt å utsette offentliggjøringen.

Utvalget foreslo også at det lovfestes et forbudmot å fastsette varige begrensninger i retten til å of-fentliggjøre forskningsresultater. Utvalget begrun-net dette forbudet med at det ikke er «akseptabeltom resultatene av faglig virksomhet med utgangs-punkt i samfunnsinstitusjoner som universiteter oghøyskoler holdes hemmelige ut fra økonomiske ellerinstitusjonsstrategiske hensyn».



De fleste høringsinstansene som har uttalt seg, erpositive til utvalgets forslag om å lovfeste rett ogplikt til offentliggjøring, og utsatt offentliggjøringmed godkjenning fra institusjonens styre. Hørings-instansene påpeker viktigheten av at både retten ogplikten til offentliggjøring blir lovfestet. Flere av hø-ringsinstansene påpeker at rett og plikt til publise-ring må gjelde for all forskning og utviklingsarbeidsom foregår ved institusjoner som er omfattet av lo-ven, også eksternt finansiert oppdragsvirksomhet.

De nasjonale forskningsetiske komiteer støtterforslaget, og påpeker at bestemmelsen kan forven-tes å ha indirekte virkning også innenfor for eksem-pel instituttsektoren som ikke er omfattet av loven.De påpeker at tidspunkt for offentliggjøring avforskningsfunn kan være tett knyttet til spørsmålom eierskap til datamaterialet og andres tilgang tildet. De foreslår derfor at det lovfestes en bestem-melse om individuell råderett over egne upubliser-te forskningsfunn og data for en avgrenset periodeetter avsluttet prosjekt.

Helse- og omsorgsdepartementet støtter særligforslaget om at varige begrensinger i retten til of-fentliggjøring må ha hjemmel i lov. De påpeker vik-tigheten av at endringen i universitets- og høysko-leloven må harmoniseres med helseforskningslo-ven som er under utarbeidelse.

Enkelte av styremedlemmene i Det Norske Vi-denskaps-Akademi mener at spørsmålet om utsattpublisering ikke er tilstrekkelig utredet. De fore-slår at regulering av dette ikke lovfestes, og at me-kanismer for klar og god praksis nevnes i merkna-dene.

Universitetet i Oslo er enige i at ansatte i forsker-stillinger skal ha en rett og plikt til å sørge for å of-fentliggjøre sine resultater. I sin første, mer gene-relle, høringsuttalelse mener UiO at hensynenesom kan begrunne utsatt offentliggjøring i utval-gets lovutkast er viktige og legitime hensyn, mende påpeker at det er flere hensyn som kan tilsi ut-satt publisering. De mener at det er behov for enmer utførlig drøfting av denne bestemmelsen somvil få vidtrekkende betydning både for samarbeids-relasjonene til eksterne parter og for interne samar-beidsforhold. I en etterfølgende høringsuttalelse,som fokuserer på juridiske aspekter, mener de atadgangen til utsatt offentliggjøring av hensyn tilkonkurransemessige interesser ikke bør lovfestes.UiO viser til at dette er et mye mer vidtgående be-grep enn patentrettslige interesser og mener at enved å gi slike interesser vern i loven, kan begrensetilgangen på forskningsresultater på en måte sominnebærer et uheldig inngrep i akademisk frihet.

Norsk Presseforbund mener at det bør komme

klarere frem i lovteksten at en eventuell begrensingi offentliggjøring ut fra skikk og bruk på vedkom-mende fagområde, kun gjelder for forskningsmate-riale og ikke for forskningsresultatene, og foreslårat lovteksten endres slik at dette kommer klarerefrem.

Landbruks- og matdepartementet skriver at deter behov for videre oppfølgning og diskusjon omakademisk frihet spesielt i forhold til oppdrags-forskning, og i hvilken grad samarbeids- og kon-kurranseforholdet mellom universitets- og høysko-lesektoren, randsoneinstitutter og instituttsektorenvil bli påvirket av forslaget.


9.3.1 Offentliggjøring

Bestemmelsen om rett og plikt til offentliggjøringknytter seg til den ansattes rolle som forsker og for-midler. Departementet støtter utvalgets forslag omå lovfeste den enkelte forskers rett til å offentliggjø-re sine resultater. En slik bestemmelse vil være itråd med det som oppfattes som god praksis i dag.Denne retten kommer blant annet til uttrykk i ar-beidstakeroppfinnelsesloven § 6 tredje ledd. En lov-festing av retten til offentliggjøring vil sikre forske-ren et sterkere vern mot sensur, og sikre at ogsåforskningsresultater som er i strid med den råden-de oppfatning på området blir gjort kjent.

I likhet med utvalget, mener departementet atdet er viktig at utdanningsinstitusjonene og den en-kelte forsker sørger for åpenhet om forskningsre-sultater og at hovedreglen bør være at forsknings-resultater gjøres tilgjengelig for andre forskere ogfor allmennheten. Når det gjelder utvalgets forslagom å lovfeste en plikt for den enkelte forsker til åoffentliggjøre sine resultater er departementet i ho-vedsak enig i de vurderingene utvalget legger tilgrunn i forhold til viktigheten av offentliggjøring.Departementet ønsker likevel ikke å fremme et for-slag om lovfesting av en individuell plikt til offent-liggjøring da pliktbegrepet i lovteksten kan gi inn-trykk av at institusjonen har adgang til å påleggeden enkelte forsker en produksjonsplikt i form avkrav om å offentliggjøre et bestemt antall ganger in-nenfor et gitt tidsrom. Etter departementets vurde-ring fremgår ikke dette klart nok av utvalgets for-slag til lovtekst, selv om utvalget understreker i si-ne merknader til bestemmelsen at en lovfesting avforskerens plikt til å publisere, ikke er ment å inne-bære en produksjonsplikt for forskeren. I vurderin-gen har departementet også vektlagt at lovbestem-melser som pålegger individer en plikt, vanligvisbør følges opp med kontroll- og sanksjonsmulighe-ter. Det er i bestemmelsen om offentliggjøring ikke


foreslått kontrollrutiner for å påse at plikten blirfulgt eller sanksjonsmuligheter ved brudd på plik-ten.

Departementet vil også understreke at det ettergjeldende rett foreligger et formidleransvar på insti-tusjonsnivå, jf. universitets- og høyskoleloven § 1–1første ledd bokstav c og § 1–3 første ledd bokstav d.Universiteter og høyskoler skal sørge for «å spre ogformidle resultater fra forskning og faglig og kunstne-risk utviklingsarbeid». Selv om universitets- og høy-skoleloven ikke regulerer plikten til offentliggjø-ring på individnivå, kan en plikt til offentliggjøringfølge av andre rettslige grunnlag, for eksempel av-tale mellom institusjonen og forskeren. I forsker-miljøene er det normalt kutyme for offentliggjøring,og publisering i anerkjente fagtidsskrifter vil væremeritterende for den enkelte forsker. Offentliggjø-ring er også satt inn som hovedregelen i den frivilli-ge standardkontrakten for oppdragsforskning utar-beidet av Kunnskapsdepartementet 14. juli 2006.

I stedet for å lovfeste en plikt til å offentliggjøreforskningsresultater foreslår departementet å lov-feste en mer generell bestemmelse hvor det frem-går at forskere skal sørge for offentliggjøring av si-ne forskningsresultater. Departementet er av denoppfatning at en slik regel, sett i sammenheng medforslaget til ansvarsbestemmelsen i første ledd, ertilstrekkelig for å sikre at forskningsresultater bliroffentliggjort.

9.3.2 Utsatt offentliggjøring

Departementet foreslår å lovfeste en adgang til ut-satt offentliggjøring dersom det foreligger samtyk-ke fra institusjonens styre. Departementet vil un-derstreke at institusjonen ikke kan beslutte utsattoffentliggjøring uten forskerens samtykke. På denannen side kan heller ikke forskeren på egenhåndinngå avtale om utsatt offentliggjøring uten styretssamtykke. Når det i lovteksten står at det er «styret»som kan gi sitt samtykke, innebærer dette i realite-ten at styret har adgang til å delegere dette til andrepå institusjonen.

Utsatt offentliggjøring kan bare skje når dette erbegrunnet i legitime og saklige behov. Utvalget fo-reslo at styret kun kan samtykke til utsatt offentlig-gjøring når «patentrettslige eller konkurransemessigeinteresser, eller av hensyn til et løpende forskningsar-beid». Departementet mener at det bør overlates tilden enkelte forsker i samråd med styret eller denstyret har delegert fullmakt til, å vurdere hva sommå anses å være legitimt i den konkrete situasjo-nen. Det vises her til «Veiledning til standardkon-trakt for oppdragsforskning» som inneholder en

gjennomgang av en rekke hensyn som kan være le-gitime.

9.3.3 Forbud mot varige begrensninger

Departementet mener at det må lovfestes et forbudfor å hindre at det avtales varige begrensninger iforskerens rett til å offentliggjøre sine forskningsre-sultater, og støtter utvalgets forslag til lovtekst.Som utvalget påpekte er det ikke akseptabelt atforskningsresultater frembrakt på samfunnsinstitu-sjoner som universiteter og høyskoler holdes hem-melige ut fra økonomiske hensyn. Det er mange avhøringsinstansene som støtter et slikt forbud. Flerepåpeker at et forbud mot varige begrensinger i ret-ten til offentliggjøring vil ha en viktig signaleffekt tiloppdragsgivere, og gi utdanningsinstitusjonene etviktig vern i forhandlingssituasjon med oppdragsgi-ver.

Departementet viser til at utvalget i mindregrad har drøftet hva som kan være konsekvenseneav et slikt forbud. Et forbud vil kunne innebære atuniversiteter og høyskoler må takke nei til opp-dragsgivere som ønsker å forbeholde seg retten tileventuelt å unnta resultater fra offentliggjøring foret lengre tidsrom, og følgelig kan institusjonene fåen konkurranseulempe i forhold til forskningsinsti-tutter som ikke er omfattet av universitets- og høy-skoleloven. Departementet mener likevel forbudetmot varige begrensninger er viktig for å verne denakademiske friheten, og foreslår derfor en lovfes-ting. For å avdekke om lovfesting av et slikt forbudfår uønskede konsekvenser, anser departementetdet som hensiktsmessig å følge opp lovbestemmel-sen med en evaluering av forbudets faktiske konse-kvenser. Et sentralt tema vil da være å avdekke ihvilken grad universiteter og høyskoler har opp-levd at de har måttet takke nei til oppdragsavtalerpå grunn av dette forbudet.

Det vises til lovforslaget § 1–5 sjette ledd.

9.4 Forholdet til helseforskningsloven

Regjeringen vil om kort tid legge frem en odels-tingsproposisjon med forslag om lov om medisinskog helsefaglig forskning på mennesker, biologiskmateriale og helseopplysninger (helseforskningslo-ven). I denne loven foreslås det at prosjektlederskal sende sluttmelding til den regionale komiteenfor medisinsk og helsefaglig forskningsetikk(REK) når forskningsprosjektet avsluttes. Meldin-gen skal gjøres offentlig tilgjengelig, slik at all-mennheten kan få innsyn i den. Hensikten bak kra-vet om sluttmelding, er at denne skal kunne bidratil større åpenhet og innsyn i forskningen. Samfun-


net må kunne ha mulighet til å følge med på hvaslags medisinsk og helsefaglig forskning som fore-går, og utfallet av den. Det må sikres at resultaterikke underslås, for eksempel der de er til ugunstfor de som finansierer forskningen.

Sluttmeldingen skal være et kort sammendragder forskningsresultatene fremgår. Sluttmeldingenbør ikke være lengre enn en til to sider. Resultatenefra forskningsprosjektet må presenteres på enobjektiv og etterrettelig måte, slik at både positiveog negative forskningsresultater klart fremgår.

Kravet til en offentlig sluttmelding er noe annetenn eksempelvis det å publisere en artikkel i et vi-tenskapelig tidsskrift. For helseforskning utført veduniversiteter og høyskoler vil kravet om sluttmel-ding i helseforskningsloven være et krav om offent-liggjøring som kommer i tillegg til det kravet somvil følge av den foreslåtte bestemmelsen i universi-tets- og høyskoleloven § 1–5 sjette ledd.

10 Undervisning (utvalgets sjetteledd)


Utvalget foreslo å lovfeste undervisningsfriheten.Det fremgår i forslaget at underviseren har et«..selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg avundervisningen.» I dette ligger det blant annet at un-derviseren skal formidle egen erkjennelse og egnesynspunkter. Underviseren kan imidlertid ikke sky-ve til side det som måtte anses som det herskendesyn til fordel for egne standpunkter. Utvalget vistetil universitets- og høyskoleloven § 1–3 bokstav aom at utdanning skal være «basert på det fremste in-nen forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeidog erfaringskunnskap.» Utvalget fremholdt at kravettil forskningsbasert undervisning innebærer at un-dervisningen skal avspeile og formidle den løpendeerkjennelsesprosess som skjer på forskningsfron-ten i hvert enkelt fag.

Undervisningsfriheten er, etter utvalgets for-slag, begrenset i den forstand at den må utøves in-nenfor de planer for det faglige innholdet i studienesom er fastsatt av styret ved hver institusjon, jf. uni-versitets- og høyskoleloven § 3–3 tredje ledd.


De fleste høringsinstansene som har uttalt seg, erpositive til utvalgets forslag.

Universitets- og høgskolerådet peker særlig på atdet er hensiktsmessig at frihetsgraden i forhold tilhenholdsvis forskning og undervisning ikke ersammenfallende.

Enkelte høringsinstanser peker på at det også iundervisningen må gis muligheter for faglig skjønnog alternative synspunkter. Videre blir det påpektav enkelte høringsinstanser at det ikke kommer ty-delig nok frem i lovteksten at det overordnete un-dervisningsansvaret ligger hos institusjonen. Dissehøringsinstansene fremhever at dette ansvaretkommer frem i selve utredningen.

Det Norske Videnskaps Akademi anser forslagetsom en begrensing i den akademiske friheten, ogønsker derfor ikke lovfesting.


Departementet mener det er viktig å få frem at denenkelte underviser har et selvstendig faglig ansvarfor innhold og opplegg av undervisningen, og fore-slår å lovfeste undervisningsfriheten. Når det lov-festes et selvstendig faglig ansvar for den enkelteunderviser, innebærer det både en rett og en pliktfor underviser til å formidle ulike akademiske syns-punkter og vurderinger.

Departementet foreslår å lovfeste undervis-ningsfrihet med de begrensinger som følger av«rammer fastsatt i lov eller i medhold av lov». Dettevil eksempelvis være rammer fastsatt av institusjo-nen selv og nasjonale rammeplaner fastsatt av de-partementet, samt rammer og krav som følger avforskrifter eller i andre lover. Hvor langt undervis-ningsfriheten rekker må derfor vurderes opp motdisse rammene. Departementet vil presisere at detoverordnete undervisningsansvaret ligger hos denenkelte institusjon.

Departementet mener at utvalgets forslag tilsjette ledd bør følge etter utvalgets forslag til tredjeledd og før utvalgets forslag til fjerde ledd.

Det vises til lovforslaget § 1–5 fjerde ledd.

11 Vitenskapelig virksomhet utenforuniversitets- og høyskolesektoren

11.1 Utvalgets drøfting

Om lag 70 prosent av den samlede forskningsinn-sats i Norge utføres utenfor universitets- og høy-skolesektoren – i bedrifter, forskningsinstitutter,helseforetak og andre kunnskapsinstitusjoner. Deforeslåtte lovbestemmelsene om faglig frihet og an-svar vil ikke gjelde direkte for denne typen organi-sasjoner ettersom de ikke går inn under universi-tets- og høyskoleloven. Utvalget viste til at en lov-festing av kjerneinnholdet i akademisk frihet og vi-tenskapelighet vil ha en viktig symbolfunksjon og-så utenfor universitets- og høyskolelovens virkeom-råde.


Utvalget la til grunn at det i viktige henseendevil være store forskjeller mellom den forskning ogutviklingsvirksomhet som en bedrift driver for å ut-vikle egne produkter eller produksjonsprosesser,og den forskning og det faglige eller kunstneriskeutviklingsarbeid et universitet eller en høyskole dri-ver som ledd i en mer generell utvikling av nykunnskap. Forskjeller i virksomhetens art kan habetydning for hvilke prinsipper som bør legges tilgrunn for styring, ledelse og organisering. Typiskfor ansettelsesforholdet ved flere slike foretak oginstitusjoner er at den ansatte har liten innflytelseover hva vedkommende vil arbeide med, eller hvor-vidt og eventuelt på hvilken måte resultatene skaloffentliggjøres. Utvalget erkjente derfor at de pre-misser og resonnementer det la til grunn ved vur-deringen av universiteter og høyskoler ikke uav-kortet kan gjøres gjeldende for alle andre organisa-sjoner som driver forskning.

Utvalget ville likevel fremholde at det er mulig ådefinere en kjerne av grunnprinsipper som bør gjel-de all vitenskapelig søking etter sann kunnskap ogforståelse, uavhengig av hvor den finner sted. Vernom den enkelte forskers og lærers faglige integriteter ett slikt grunnleggende prinsipp. Også for densom arbeider utenfor universitets- og høyskolesek-toren, gjelder de grunnleggende akademiske ogetiske idealene; at den som utfører et slikt forsk-nings- eller utredningsarbeid ikke skal medvirke tileller låne sitt navn til undersøkelser som ikke opp-fyller grunnleggende krav til integritet, sannferdig-het og faglig soliditet, og heller ikke medvirke til el-ler forholde seg taus overfor en usannferdig ellermisvisende presentasjon av resultatene av en un-dersøkelse som vedkommende har medvirket i.

Ved å formulere de grunnleggende rettsligerammer for den akademiske frihet ved institusjonerunder universitets- og høyskoleloven, synliggjørlovgiveren etiske og faglige prinsipper som må res-pekteres av alle som vil bli oppfattet som legitimemedlemmer av et større faglig fellesskap.


Forskningsinstitutter og helseforetak hadde merk-nader til utvalgets drøfting av akademisk frihetutenfor universitets- og høyskolesektoren.

Havforskningsinstituttet (HI) mente at den ulov-festete retten omkring akademisk frihet også gjel-der for dem og de ansatte ved instituttet som utfø-rer forskning og utviklingsarbeid. En klargjøringgjennom lovfesting vil få betydning for hvordan in-stituttet anvender prinsippet etter de rammebetin-gelsene som gjelder i det konkrete tilfelle. I noentilfeller kan det tenkes at instituttet er direkte un-

derlagt loven, for eksempel ved veiledning av sti-pendiater.

Institutt for fredsforskning (PRIO) påpekte at detogså i instituttsektoren er behov for en avklaring avforholdet mellom akademisk frihet og institusjonellstyring. Også forskere i instituttsektoren er sværtopptatt av å verne om sin akademiske uavhengig-het. De beklaget at instituttsektoren i så liten grader drøftet i utredingen til tross for at utvalget menteat lovfesting ville ha en symbolfunksjon også der.

Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforsk-ning (NIFES) mente at utredningen bare berørerinstituttets samarbeid med universitetet. Dettesamarbeidet omfatter utelukkende lærerrollen, stu-dentrollen og stipendiatrollen. De fremhevet og bi-falt det som må sies å være utvalgets hovedkonklu-sjoner om disse rollene.

Stiftelsen for industriell og teknisk forskning vedNorges tekniske høgskole (SINTEF) var positiv til ut-valgets analyse og støttet lovforslaget. De mente atutredningen ikke berører deres virksomhet direk-te. Men universitetsforskernes kår er av betydningfor instituttets samarbeid, en godt fungerendekunnskapsallmenning og tilfanget av dyktige kandi-dater.

Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) mente atdet er av stor prinsipiell viktighet at nettopp univer-sitetene opprettholder en høy standard og en klarlinje på dette området, da universitetene i praksisfungerer som veivisere og kontinuitetsbærere avden vitenskapelige tradisjon også for resten av detvitenskapelige Norge. Således vil lovforslaget kun-ne ha en positiv forskningskulturell sekundæref-fekt også for sektorforskningen.

Aker universitetssykehus HF var positiv til atprinsippet om faglig frihet og ansvar forankres i lo-ven slik det er utformet i forslaget. Lovfesting vil ik-ke bare sikre at forskeren og forskningsmiljøet fårakseptable rammebetingelser i forhold til eksterneoppdragsgivere, men vil også sikre forutberegne-lighet. Publisering er et sentralt forhold i avtalermed legemiddelforetak om oppdragsforskning.Lovfesting av rett og plikt til publisering vil være enviktig understøttelse av den praksis som allerede eretablert ved sykehuset. Dette forsterkes av at norskrett som hovedregel legges til grunn for oppdrags-givere i utlandet.

Akershus universitetssykehus HF var enig i lov-forslaget, men savnet en regulering av den akade-miske frihet i andre forskningsinstitusjoner, spesi-elt i de store helseforetakene med mange ansatte iuniversitetstilknyttede forskerstillinger.



Bakgrunnen for at drøftingene i NOU 2006:19 i allhovedsak er begrenset til ansatte ved universiteterog høyskoler, er at Stortingets vedtak5 og utvalgetsmandat impliserte at en eventuell lovfesting skullevurderes i forhold til lov om universiteter og høy-skoler.

5 Innst. O. nr. 48 (2004–2005).

De fleste forskningsinstituttene og helseforeta-kene understreker i sine høringsuttalelser at aka-demisk frihet allerede står sterkt i deres virksom-het og at utvalgets klargjøring av prinsippet er dek-kende og nyttig. Et fellestrekk i høringsuttalelseneer oppfatningen om at lovfesting av kjerneinnholdeti akademisk frihet vil kunne få positive ringvirknin-ger også i organisasjoner som ikke er direkte un-derlagt lovbestemmelsen. Dette stemmer overensmed utvalgets drøfting. Departementet deler utval-gets og høringsinstansenes vurderinger. Departe-mentet viser til at det vil være opp til virksomhete-ne selv å bestemme hvordan og i hvilken utstrek-ning bestemmelsene kan gis tilsvarende anvendel-se i egen virksomhet.

12 Økonomiske og administrativekonsekvenser

Akademisk frihet har, slik høringsrunden viser, idag bred tilslutning i de akademiske miljøer og eren del av eksisterende akademiske praksis. Lovbe-stemmelsen fører ikke til noen umiddelbar endringi rettigheter og plikter for institusjonene eller denenkelte forsker, lærer og formidler.

Rammebetingelser og ressurstilgang har av fle-re institusjoner blitt pekt på som en utfordring i for-hold til å kunne utøve den akademiske friheten itråd med lovbestemmelsen. Kirke-, utdannings- ogforskningskomiteen viste i sin innstilling til Odels-tinget nr. 48 (2004–2005) til et brev fra Utdannings-og forskningsdepartementet som sa at en eventuelllovregulering av akademisk frihet ikke ville gi denenkelte ansatte noen automatiske rettigheter i for-bindelse med finansiering av den enkeltes forsk-ningsaktiviteter. Utvalget mente også at en forskersfrihet til å stille spørsmål og til å velge fremgangs-måte for å finne svar ikke kan implisere en forplik-telse for staten eller andre aktører til å finansiere et-hvert prosjekt. Departementet vil i den sammen-heng presisere at lovforslaget innebærer en kodifi-sering av et gjeldende ulovfestet prinsipp. I de få til-feller hvor det er aktuelt å vurdere utsatt offentlig-gjøring i tråd med lovforslaget § 1–5 sjette ledd, vil

dette kunne medføre noe administrativt merarbeidfor institusjonene. Både utvalget og departementetlegger imidlertid til grunn at institusjonene alleredehar rutiner for kvalitetssikring ved inngåelse avoppdragskontrakter, slik at merarbeidet vil blisvært begrenset. På bakgrunn av denne vurderin-gen mener departementet at lovbestemmelsen ikkevil føre til nevneverdige økonomiske eller admini-strative merbelastning for institusjonene i universi-tets- og høyskolesektoren.

Departementet er i stor grad tilfreds med insti-tusjonenes nåværende praktisering og utøvelse avakademisk frihet. Da lovfestingen av akademisk fri-het ikke legger opp til noen endring i praktiserin-gen forutsetter departementet at institusjonene vilvidereføre en tilfredsstillende utøvelse av akade-misk frihet innenfor de rammebetingelser som tilenhver tid måtte gjøre seg gjeldende for den enkel-te institusjon.

13 Merknader til bestemmelsen

Til § 1–5 Faglig frihet og ansvar

Første ledd: Bestemmelsen pålegger institusjoneneå fremme og verne om den akademiske frihet, oggjelder i første rekke forholdet mellom institusjo-nen og deres ansatte. Institusjonens ansvar etterdenne bestemmelsen må sees i sammenheng medlovens formål om å legge til rette for at universite-ter og høyskoler tilbyr høyere utdanning og utførerforskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeidpå høyt internasjonalt nivå, jf. universitets- og høy-skoleloven § 1–1.

Bestemmelsen, sammenholdt med femte ledd,begrenser arbeidsgivers rett til å instruere ansatte ifaglige spørsmål og til å iverksette direkte eller in-direkte sanksjoner dersom en instruks vedrørendefaglig virksomhet ikke blir etterkommet. Bestem-melsen setter også grenser for hvor langt institusjo-nen eller den enkelte kan gå i retning av å fraskriveseg disse grunnleggende akademiske rettighetene.

I andre setning pålegges institusjonen et ansvarfor at den faglige virksomheten skal utøves i sam-svar med «anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige,pedagogiske og etiske prinsipper». «Anerkjent» viserikke til selve innholdet i forskningen, men innebæ-rer et krav om redelighet og skikkelighet, og atforskningsvirksomheten følger det som oppfattessom god praksis i lys av nasjonale og internasjonalefaglige og forskningsetiske prinsipper. Bestemmel-sen innebærer langt høyere fagetiske krav enngrensen mot vitenskapelig uredelighet slik denfremgår av den vedtatte, men ennå ikke ikrafttråd-te, lov om forskningsetikk.


Andre ledd: Bestemmelsen er en videreføring avuniversitets- og høyskoleloven § 1–5 andre leddbortsett fra tilføyelsen av «ellers». Ordet «ellers» in-nebærer en avgrensning av institusjonenes rett til åutforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlagved at det må skje i tråd med de prinsippene somfølger av første ledd. Prinsippene i første ledd eroverordnede og skal gjelde for alle institusjonersom gir akkreditert utdanning på høyere nivå. Til-føyelsen medfører ingen realitetsendring i forholdtil det som må ansees som gjeldende rett. Bestem-melsen er i praksis særlig viktig for private institu-sjoner som er etablert på et religiøst grunnlag.

Prinsippet om individuell akademisk frihet om-fatter også institusjoner med alternativ faglig ellerverdimessig grunnlag, men det er en forutsetningfor virksomheten på denne typen institusjoner atdet faglige eller verdimessige grunnlaget innebæ-rer noen begrensinger i den enkelte ansattes aka-demiske frihet. Dette kan for eksempel være forsk-ningsetiske begrensinger eller verdibegrunnederammer for undervisningen. En forutsetning fordenne typen begrensinger er at de er godt begrun-net i institusjonens faglige eller verdimessigegrunnlag. For å være legitime må slike begrensnin-ger også bli tydelig angitt før ansettelse og nedfeltskriftlig slik at det er klart at den ansatte akseptererdem som en del av ansettelsesvilkårene. Og ende-lig må slike begrensinger ikke være av en slik art atinstitusjonens virksomhet ikke kan sies å overhol-de kravene i første ledd.

Bestemmelsen tydeliggjør at retten til å ha enslik alternativ innretning av virksomheten er en delav institusjonens faglige autonomi.

Tredje ledd: Bestemmelsen er en videreføringav universitets- og høyskoleloven § 1–5 første ledd.Bestemmelsen innebærer at institusjonens eier el-ler overordnet myndighet ikke kan gi institusjonenslike pålegg eller instrukser med mindre det ersærskilt hjemmel i lov eller forskrift. Bestemmel-sen angir et forbud mot direkte pålegg fra institu-sjonens eier eller overordnet myndighet i enkeltsa-ker, men vil ikke være til hinder for at private insti-tusjoner i sine vedtekter for eksempel har egne be-stemmelser om vilkår for ansettelse, jf. bokstav b.

Fjerde ledd: Fjerde ledd omhandler undervis-ningsfriheten og gjelder for «den som gir undervis-ning ved institusjon under denne lov». Begrepet «un-dervisningsfriheten» henspeiler seg til alle som un-derviser under universitets- og høyskoleloven uav-hengig av oppdrags- eller ansettelsesgrunnlaget.Underviseren har et «selvstendig faglig ansvar forinnhold og opplegg» av undervisningen. I dette lig-ger det både en rett og et ansvar for underviser til åformidle det som fagfellesskapet anser som beste

tilgjengelige kunnskap, men også en rett til å for-midle egne synspunkter og eventuelle avvikendehypoteser, perspektiver og forklaringsmodeller.Undervisningsfriheten er begrenset av rammer«som følger av lov eller i medhold av lov». Slike ram-mer følger blant annet av nasjonale rammeplanerfastsatt av departementet, jf. universitets- og høy-skoleloven § 3–2 andre ledd. Begrensninger i un-dervisningsfriheten vil også kunne følge av studie-plan for det faglige innholdet i studiene som er fast-satt av styret ved hver institusjon, jf. universitets- oghøyskoleloven § 3–3 tredje ledd.

Femte ledd: Bestemmelsen er en lovfesting avtidligere ulovfestet rett.

Retten til å velge emne, definere problemstillingog fastsette metode for sin forskning er, sammenmed retten til å offentliggjøre resultater, kjernen iden individuelle akademiske friheten. Ordene «harrett til å velge» markerer denne individuelle rettig-heten. Arbeidsgivers styringsrett kan ikke brukestil å gi instruks som innebærer inngrep i denne fri-heten, med mindre disse inngrepene er fastsatt i av-tale, se nedenfor.

Formuleringen «den som er ansatt» omfatter bå-de faste og midlertidige ansatte i undervisnings- ogforskerstillinger, utdanningsstillinger og stillingenforsker. Studenter omfattes ikke av bestemmelsen.

Retten til å velge emne og metode gjelder bare«innenfor de rammer som følger av ansettelsesforhol-det eller særskilt avtale». «Ansettelsesforholdet» måforstås som et vidt og dynamisk begrep og er ikkebegrenset til den opprinnelige inngåtte ansettelses-avtalen. Også den senere utviklingen i arbeidsfor-holdet må tas med ved vurderingen av hvilke ram-mer ansettelsesforholdet setter for friheten til å vel-ge emne og metode. Institusjonen har rett til å tilbyansettelsesvilkår som kan innebære en faktisk be-grensing i friheten til å velge emne og metode, foreksempel ved midlertidig eller fast ansettelse iforskningsprosjekter. Institusjonen må ved utfor-mingen av slike arbeidsavtaler sørge for at de ikkegår så langt i innskrenkningen av friheten at dehandler i strid med det ansvar de er pålagt etterførste ledd.

En begrensning i friheten til å velge kan ogsåfølge av «særskilt avtale». Dette kan for eksempelvære en avtale om oppdragsforskning eller en sam-arbeidsavtale mellom flere forskere. En slik avtalekan inneholde bestemmelser om emner og pro-blemstillinger som skal utredes, bestemmelser ommetode og tidspunkt og form for offentliggjøringen.En ekstern oppdragsgiver eller et avtaleregulertsamarbeidsprosjekt kan begrense den enkeltes retttil fritt å velge emne og metode. Den enkeltes aka-demiske frihet ligger i retten til å avslå å delta på et


oppdrag eller i et prosjekt hvis forskeren mener atinnholdet i avtalen truer vedkommendes faglige in-tegritet. Denne friheten til å si nei til prosjekter måigjen veies opp mot arbeidsgivers berettigede for-ventninger om at forskeren oppfyller den forsk-ningsplikt som følger av arbeidsavtalen. Normalre-gelen må være at en forsker utfører de oppgaver ar-beidsgiver pålegger ham eller henne. En forskersom på grunnlag av sin akademiske frihet vil avslå ådelta i et prosjekt, må kunne gi en solid faglig be-grunnelse for hvorfor han eller hun ikke mener deter forsvarlig å delta i prosjektet.

For den stillingsdel som ansatte i kombinertestillinger har ved institusjon under universitets- oghøyskoleloven, vil lovens bestemmelser om akade-misk frihet gjelde. Universitets- og høyskolelovensbestemmelser om akademisk frihet vil ikke gjeldefor en stillingsdel ved en institusjon som ikke eromfattet av loven, med mindre arbeidsgiver og ar-beidstaker har avtalt at prinsippet om akademiskfrihet skal gis tilsvarende anvendelse i arbeidsfor-holdet.

Sjette ledd: Retten til å offentliggjøre resultateneav forskning eller utviklingsarbeid er en viktig delav den individuelle akademiske friheten.

Studenter omfattes ikke av bestemmelsene ifemte og sjette ledd, men de etiske prinsipper omblant annet etterprøvbarhet, etterrettelighet og kre-ditering av kilder vil også gjelde for studenters selv-stendige arbeider med for eksempel masteroppga-ver.

Første setning pålegger universiteter og høy-skoler «å sørge for åpenhet om resultater fra forsk-ning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid».Universiteter og høyskoler er ikke gjennom be-stemmelsen pålagt et direkte ansvar for offentlig-gjøring. Bestemmelsen gir heller ikke institusjonenen selvstendig rett til å gripe inn i forskerens rådig-het over sine resultater og bestemme at disse skaloffentliggjøres på et bestemt tidspunkt eller på enbestemt måte. Bestemmelsen må ses i sammen-heng med institusjonens ansvar etter første ledd,og universitets- og høyskoleloven §§ 1–1 førsteledd bokstav c og 1–3 første ledd bokstav d som på-legger universiteter og høyskoler et generelt for-midlingsansvar.

Andre setning gir forskeren en «rett» til å offent-liggjøre sine forskningsresultater. Institusjonen el-ler oppdragsgiver kan således ikke hindre offentlig-gjøring med mindre noe annet er avtalt i samsvarmed denne bestemmelsen.

Forskeren skal «sørge for at slik offentliggjøringskjer». I bestemmelsen ligger det ikke en produk-sjonsplikt for forskeren, og institusjonen kan ikkepålegge forskeren å offentliggjøre resultater på et

bestemt tidspunkt eller med en bestemt hyppighet.Hvis institusjonen som arbeidsgiver mener at enforsker ikke oppfyller rimelige forventninger om of-fentliggjøring av forskningsresultater, må dette vur-deres som et spørsmål om forskeren oppfyller sinforskningsplikt etter arbeidsavtalen.

Forskeren skal stille det relevante forsknings-grunnlag til rådighet i overensstemmelse med godskikk på vedkommende område. Det stilles ikkekrav til at forskningsgrunnlaget blir offentliggjort,men at det gjøres tilgjengelig ved etterspørsel. Be-grepet «forskningsgrunnlag» vil omfatte for eksem-pel statistiske grunnlagsdata eller fysisk materiale.«Forskningsgrunnlag» omfatter i denne sammen-heng også relevant grunnlagsmateriale for faglig el-ler kunstnerisk utviklingsarbeid. Hva som er å ansesom det «relevante» forskningsgrunnlag vil varieremed hva som er god skikk på vedkommende fag-område. I tvilstilfelle vil formålet med å stille det tilrådighet, da særlig etterprøvbarheten, være avgjø-rende.

Etter tredje setning kan «styret gi sitt samtykketil utsatt offentliggjøring». Institusjonens ledelse kanikke ensidig pålegge forskeren å utsette offentlig-gjøring, utsettelsen må være basert på en avtalemellom institusjonen og forskeren. Det kreves sam-tykke fra «styret» for å utsette offentliggjøringen.«Styret» er enten styret selv eller andre ved institu-sjonen dersom styret har delegert sin avgjørelses-myndighet, jf. universitets- og høyskoleloven§§ 8–2 annet ledd og 9–1 annet ledd.

Styret kan gi sitt samtykke til utsatt offentliggjø-ring «når legitime hensyn tilsier det». Utsettelsen måsåledes ha et særlig grunnlag og det må i hvert en-kelt tilfelle være et reelt behov for utsettelsen. Ek-sempelvis kan utsatt offentliggjøring skje der detteer nødvendig for å beskytte patentrettslige ellerkonkurransemessige interesser, eller av hensyn tilløpende forskningsarbeid. Det er styret i samrådmed forskeren som i hvert enkelt tilfelle må vurde-re nødvendigheten av og behovet for utsatt offent-liggjøring. Det vises her til «Veiledning til standard-kontrakt for oppdragsforskning» fastsatt av Kunn-skapsdepartementet 16. juli 2004, som inneholderen gjennomgang av en rekke hensyn som kan værelegitime.

Fjerde setning fastsetter at begrensninger i ret-ten til å offentliggjøre må være tidsavgrenset. Hvorlangt frem i tid det kan avtales eller fastsettes en be-grensning uten at det er i strid med bestemmelsen,må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Ut-gangspunktet er at offentliggjøring skal finne stednår begrunnelsen eller formålet med utsettelsen ik-ke lenger er tilstede. «Avtale» henspeiler til avtalermellom institusjonen og forskeren, mens å «fastset-


te» henspeiler seg blant annet til styrets myndighettil å beslutte utsettelse. Styret kan ikke fastsette ut-settelse i strid med den ansattes rett til selvbestem-melse over tidspunktet for offentliggjøring. Medbegrepet «følger av lov eller i medhold av lov», ten-kes det eksempelvis på regler om taushetsplikt ogvern av forsvarshemmeligheter.

Kunnskapsdepartementet

t i l r å r :

At Deres Majestet godkjenner og skriver underet fremlagt forslag til proposisjon til Stortinget omlov om endring i lov 1. april 2005 nr. 15 om universi-teter og høyskoler.

Vi HARALD, Norges Konge,

s t a d f e s t e r :

Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endring av lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter oghøyskoler i samsvar med et vedlagt forslag.


Forslag

til lov om endring i lov 1. april 2005 nr. 15 omuniversiteter og høyskoler

II lov 1. april 2005 om universiteter og høyskolerskal § 1–5 lyde:

§ 1–5 Faglig frihet og ansvar(1) Universiteter og høyskoler skal fremme og ver-

ne akademisk frihet. Institusjonene har et ansvar forå sikre at undervisning, forskning og faglig og kunst-nerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, ogutøves i overensstemmelse med anerkjente vitenska-pelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.

(2) Universiteter og høyskoler har ellers rett tilå utforme sitt eget faglige og verdimessige grunn-lag innenfor de rammer som er fastsatt i eller i med-hold av lov.

(3) Universiteter og høyskoler kan ikke gis på-legg eller instrukser om a) læreinnholdet i undervisningen og innholdet i

forskningen eller i det kunstneriske og fagligeutviklingsarbeidet

b) individuelle ansettelser eller utnevnelser.(4) Den som gir undervisning ved institusjon un-

der denne lov har et selvstendig faglig ansvar for inn-hold og opplegg av denne innenfor de rammer som in-

stitusjonen fastsetter eller som følger av lov eller imedhold av lov.

(5) Den som er ansatt i stilling hvor forskning el-ler faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår iarbeidsoppgavene, har rett til å velge emne og metodefor sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor derammer som følger av ansettelsesforholdet eller sær-skilt avtale.

(6) Universiteter og høyskoler skal sørge for åpen-het om resultater fra forskning eller faglig eller kunst-nerisk utviklingsarbeid. Den som er ansatt i stillingsom nevnt i femte ledd har rett til å offentliggjøre sineresultater og skal sørge for at slik offentliggjøringskjer. Det relevante forskningsgrunnlaget skal stillestil rådighet i overensstemmelse med god skikk på ved-kommende fagområde. Styret kan samtykke til utsattoffentliggjøring når legitime hensyn tilsier det. Detkan ikke avtales eller fastsettes varige begrensninger iretten til å offentliggjøre resultater utover det som føl-ger av lov eller i medhold av lov.

IILoven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Tryk

k: A

/S O

. Fre

dr. A

rnes

en. J

uni 2

007

Ot.prp. nr. 67 (2006-2007) - Forsiden - regjeringen.no · Universitetene og høyskolene skal videre legge ... Om lov om endring i lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler.

Documents