Nr. 4 2012. Årgang 1. rogastart.com/Himaro...Rogalendingene på Titanic Himaro-quiz Oppfinneren fra Karmøy Side 3 Side 5 Side 8 Side 10 Side 13 Side 17 Side 18 APRILSPØK Tekst:

Nr. 4 2012. Årgang 1. rogastart.com/Himaro

Aprilspøk Historieverkstedet

Oppfinneren fra Karmøy Rogalendingene på Titanic

Sigbjørn Obstfelder Sven Kvia A/S

Bildet på framsiden av Himaro nr. 4 viser det britiske passasjerskipet Titanic som forliste 14. april 1912. Det ble satt inn i drift på ruten Southampton-New York hvor det sank på sin første reise.

Skipet gikk ned snaue tre timer etter å ha støtt mot et isfjell som forårsaket flere hull i skroget og tillot vannet å strømme inn i fem eller seks av skottene. Antall livbåter var utilstrekkelig. Noe over 1500 mennesker omkom, vel 700 ble reddet; 20 av de omkomne var norske.

Erling JensenRedaktør

Innhold:Aprilspøk Sigbjørn ObstfelderSven Kvia AS Historieverkstedet Rogalendingene på TitanicHimaro-quizOppfinneren fra Karmøy

Side 3Side 5Side 8Side 10Side 13Side 17Side 18

APRILSPØK

Tekst: Erling JensenOpprinnelsen til dag-ens aprilspøk er om-diskutert, men mye tyder på at vår form for aprilsnarr stam-mer fra Frankrike. Skikken skriver seg helt tilbake til 1500-tallet.

Frankrike gikk da som det første europeiske landet over til den gregorianske kalenderen som innebar at det nye årets start ble flyttet fra slutten av mars til 1. januar. Som alltid når man innfører nye sys-temer var det noen etter-nølere som valgte å holde seg til det gamle. De som fortsatte å bruke den gamle kalenderen ble offer for lureri fra resten av befolkningen, og de lurte fikk kallenavnet «Poisson d'Avril» eller aprilfisk. Å gi noen april-fisken var franskemenn-enes aprilspøk og gikk ut på å feste en papirfisk i all hemmelighet på ryggen til den som ble narret.

Det var ikke en aprilfisk men en syk laks en hob-byfisker fra Odda trodde han så i vannkanten 1. april 2004. Men ved nær-mere ettersyn viste det

seg å være en krokodille som koste seg i vannet i Eitrheimsvågen. Norzink slapp ut mye varmt vann på dette stedet, så kroko-dillen følte seg nok hjem-me. Det ble spekulert i om den var blitt ført med golfstrømmen eller om det var mannskapet på et utenlandsk skip som hadde dumpet husdyret sitt. Det ble fortalt at kro-kodillen ble holdt i sjakk med et digert stålrør da Haugesunds Avis kom til stedet, men uheldigvis så forsvant den ut i sjøen igjen og ble borte. Spøken resulterte i at mange skuelystne samlet seg på stedet, i håp om å få øye på den uvanlige gjesten.

I 1969 fikk Haugesund en ny, men problemfull skulptur i gave. Myndig-hetene ville at byens voks-ne befolkning skulle få se skulpturen før det ble tatt en avgjørelse om den skulle vises offentlig. Det var 16-års aldersgrense for å se skulpturen, så det var nok en delikat sak som gjorde at skulpturen var problemfull. Kunst-verket var plassert i kom-munens garasje i Sør-hauggata hvor man kunne se den. Ved skulpturen lå

det sedler trykket med «Ja» og «Nei» som man skulle legge i en sprekk i en kasse. Således kunne man være med på å av-gjøre om skulpturen egn-et seg for offentlig opp-stillelse. Uten sammen-ligning forøvrig, så kunne man i 1986 fortelle at Amanda fra Haugesund ikke var noen fantasi-figur. Hun levde i beste velgående i Kansas i USA og bar navnet Mrs. Am-anda Davidson Blacken-beyer.

Enkelte aprilspøker kan være ganske usannsyn-lige, som denne fra 1974. «Haugesunds-området er et enormt psykisk energi-senter. Fantastisk, sier Uri Geller, som bøyde tårnet på Steinsfjellet». Vinmonopolet har vel blitt utsatt for mest spøk-er opp gjennom årene, men utrolig nok så går folk fremdeles fem på. I 1978 tilbød Vinmonopolet i Haugesund rabatt på norskproduserte varer. Spøken var ikke særlig kreativ, men det hjalp da avisen i tillegg skrev at engelske fotballspillere fra Vard og Haugar skulle orientere om skotsk whisky og engelsk gin.

3

En aprilspøk er vanligvis vennskapelig og ikke alvorlig ment, men noen ganger kan den få sinnene i kok. I dag er det mange som irriterer seg over skattelistene som blir lagt ut i media hvert år, og det var kanskje dette som skapte ideen til spøken som fikk bøndene til å reagere. Meldingen gikk ut på at staten planla å opprette et subsidierings-register for bønder. Reg-isteret skulle plasseres i Brønnøysund og ville få navnet Statens Overfør-ingsregister. Alle opplys-ninger i registeret ville bli tilgjengelig for publikum. Og som kjent, det er ikke alt som tåler dagen lys.

Det skapte også harme da NRK-Rogaland kunne melde at det kun ville bli spilt musikk som var yng-re enn fem år i hele 2008. Dette var radiokanalens bidrag til Kulturhoved-stadsåret, og lokale sang-er som Tore Tang og Tir n'a Noir ville ikke bli spilt mer. Dette ble gjort for å gi et løft til unge og frem-adstormende musikere i fylket. Jan Høiland mente at dette var en skandale, og kunne knapt tro at denne avgjørelsen ble tatt i Stavanger. Bjørn Eids-våg og Sigvart Dagsland ble imidlertid spart for aldersgrensen, da deres musikk kunne bli brukt i morgenandakten.

Da Bryne Handelsforen-ing skulle lage ny profil for Brynebyen, brukte de logoen for et kjent uten-landsk alkoholmerke som mal. «Profilen er selvsagt preget av den viktigste næringsmessige hendelse i Bryne siden krigen, nemlig etableringen av vinmonopol» kunne lede-ren i foreningen fortelle. Profileringen av Bryne skulle også inneholde tek-sten «Bryne, byen med eget pol».

Også slagordene «Slutt på lange polferder» og «Nå flasker det seg for Bryne» ble vurdert.

SIGBJØRN OBSTFELDERTekst: Erling Jensen“Det var ein liten tunn tasse med smalt and-lit, for tjukk underlip-pa, ljost, flisut hår som han aldri fekk skikk på, underlege augo, sume tider gruv-lande, andre tider eld-fulle og kvasse, oftast tunge og liksom burte-verande”...

Det var Peder Blix som var klassekamerat til Obstfelder på gymnaset som kom med beskrivel-sen. Lite visste han den gang at Obstfelder senere skulle bli regnet som en av Norges første modern-istiske diktere.

Sigbjørn Obstfelder ble født i Stavanger 21. nov-ember 1866. Han ble døpt i St. Petri kirke 20. januar 1867. Familien hadde 16 barn, men bare seks av disse vokste opp. Faren var Hermann Henrik Obstfelder som var baker-mester og en streng pie-tistisk mann. Moren var Serine Egelandsdal, og hun døde da Obstfelder var 14 år gammel.

Obstfelder bodde de før-ste åtte årene i et hus som tidligere lå på hjørnet av Hetlandsgata og Kongs-gata. Han bodde også en

periode i Nedre Strand-gate 16 som nå er revet. Senere bodde han i Ped-ersgata 25, på hjørnet av St. Hans gata.

Familien hadde dårlig økonomi, og flere i famili-en led av sinnssykdom. Obstfelders liv var på mange måter preget av uro og rastløshet, og han var til tider plaget av psykiske lidelser.

Obstfelder fikk skolegang, og tok en glimrende arti-um i 1884 ved Kongsgård skole. Han studerte så fil-ologi et par år før han ut-

dannet seg til maskin-ingeniør. I perioden 1890-91 oppholdt han seg hos den yngste broren, Herman Fredrik (1871-1954) i Milwaukee - USA, hvor han arbeidet som teknisk tegner.

Da han kom tilbake som 25-åring, hadde han tenkt å utdanne seg til kompo-nist, men ble i stedet opp-muntret av en venn som var kunsthistoriker til å bli forfatter. Fra 1892 gikk han fullt og helt inn for å leve av skrivingen. Han hadde helt siden gymnastiden skrevet små

5

fortellinger, dikt og artik-ler, men nå kom han inn i et miljø som ga ham selv-tillit og tro på sine egne evner og begavelse. Året etter debuterte han som lyriker med to dikt i Samtiden (1892). I 1893 gav han ut samlingen «Digte».

Obstfelder reiste ellers mye i Europa, og opp-holdt seg en tid i Frank-rike. Her ble han inspirert av franske diktere. I løpet av sin forfattertid skrev han både romaner og skuespill, men det er først og fremst lyrikken han blir husket for. Diktene vakte oppsikt med sine rimfrie og ustrofiske opp-bygging. Flere av diktene har modernistiske trekk hvor fremmedfølelse og angst er fremtredende, andre dikt er preget av panteistisk mystikk og erotisk og religiøs lengsel. Han elsket musikk, derfor er mange av diktene mel-odiøse, men de er ikke sangbare.

Obstfelder blir regnet som den første modern-isten i norsk litteratur. Han skrev også skuespill “De røde draaber” i 1897. “Esther” i 1899. “Om vaaren” ble oppført på Nationaltheatret i 1902.

Den dypt personlige “En prests dagbog” ble utgitt kort tid etter hans død. Boken som er ufullført, regnes som hans hoved-verk, den preges av dypt-gripende sannhetssøken og kjennelsestrang.

Mot slutten av sitt liv var Obstfelder delvis sinns-syk. Han var snaue fire måneder fra å fylle 34 år da han 29. juli 1900 måtte gi tapt for tuberkul-osen han hadde slitt med gjennom hele våren. Han døde i København, sam-me dag som hans eneste barn, en datter, ble født.

Det står en byste av Obst-felder i byparken i Stav-anger. Obstfelder har og-så fått en egen plass opp-kalt etter seg i byen.

Rektor Peder Blix som i sin tid var rektor på Voss Landsgymnas, var fra Stavanger. Han gikk sam-tidig med Obstfelder på gymnaset på Kongsgård. Han har gitt denne skild-ringen av skolekamerat-en:

Frå 1874-84 var eg klassekameraten hans. Fyrr hadde eg berre set han og høyrt um han; det var ein liten tunn tasse med smalt andlit, for

tjukk underlippa, ljost, flisut hår som han aldri fekk skikk på, underlege augo, sume tider gruv-lande, andre tider eld-fulle og kvasse, oftast tunge og liksom burte-verande; han var flink på skulen, men noko løg-jen av seg; utan vener; han var stillfarande, men kjapp til å svara for seg når han vart påteken; dessutan "vesen", som det var ikkje noko æra å kunne pryla han; han fekk difor gå i fred for dei som elles gjerne vilde syna kreftene sine.

Oversikt over viktige verker:Digte Liv To novelletter Korset De røde dråber Esther En præsts dagbog Om vårenEfterladte arbeider

6

Jeg serDiktet «Jeg ser» fremstår som Obstfelder-diktet framfor noe. Formen på diktet gir uttrykk for en mystikers grublende holdning.

Jeg ser på den hvite himmel,jeg ser på de gråblå skyer, jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden. Dette er altså klodenes hjem.

En regndråpe!

Jeg ser på de høye huse, jeg ser på de tusende vinduer, jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden. Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer, jeg ser på de smilende damer, eg ser på de lutende hester.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser... Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underlig...

Der dør blomster i mit sindDette tidligere upubliserte diktet dukket opp i 2007 i Munch-museets arkiv.

Der dør blomster i mit sindDer dør blomster i mit sind, jaDer dør blomster i mit sind, jaDer dør blomster, dør.Kom jeg en gang ud herfra, hvadville så verden være? Vi er jo selvverden. Verden er som vi er. Deter speilrefleksion.Nat! Du er bange for mig!Du er bange for den eneste fornuf-tige her i huset. Hvide nat!Har du din jomfrudom?Nat! Du har stjålet. Derforgår du og lurer i mørke. Duhar stjålet den hvide svane. Duhar stjålet den mægtige klarhed.Nat! Du har røvet. Du harrøvet min forstand.Nat! Vorherre er i skyerne.Er du ræd?

7

SVEN KVIA A/S

Tekst: Erling JensenDet var i 1929 at Sven Kvia AS begynte å sel-ge Opel i et lite butikk-lokale i Langgata 47 i Sandnes.

Firmaets grunnlegger var Sven Kvia sr. som ble født 7. oktober 1896. Hans for-eldre var Gabriel Kvia og Marta Kvia. 2. oktober 1922 ble firmaet offisielt stiftet som et aksjesel-skap. Svein Kvia sr. arbei-det som telegrafist ved jernbanen da han i 1918 sa opp jobben sin og be-gynte for seg selv som lastebileier og sjåfør. Han startet med å kjøre varer til bøndene i området rundt Sandnes. Etter fire år etablerte han verksted i

Langgata 47, hvor også han og kona Dagny solgte bensin. I 1923 fikk han inn den første nye bilen. Kvia ble også byens første kjørelærer, for på den tid-en måtte selgeren lære kunden å kjøre bil.

Det vakte stor oppsikt da Kvia hadde en Ford Model T, også omtalt som T-Ford, utstilt i butikken i Langgata 47. Utstillings-vinduet var laget slik at to mann kunne bære karm-en vekk. I tillegg til butik-ken i Langgata 47 kjøpteKvia eiendommen i Lang-gata 59 og bygde den om til bilforretning. Kvia solgte flere ulike bilmerk-er, bl.a. Ford og Nash. I 1929 begynte han å

importere Opel, og året etter fikk Kvia agenturet for Opel og Chevrolet. I 1930-årene solgte han et par hundre bruktbiler i året, noe som var et gan-ske høyt antall den gangen.

Ved krigsutbruddet i 1940 stanset bilsalget så og si helt opp. Etter dette ble forretningsdriften basert på reparasjoner. Men det ble vanskelig å oppdrive redervedeler til bilene. Derfor måtte Kvia dreie og lage disse delene selv. Etter at krigen var slutt innførte myndighetene restriksjoner på bilsalg. Etter den andre verdens-krig var det et stort gjen-oppbyggingsbehov i

8

Norge, og det var begren-set mengde utenlandsk kapital. Mange politikere betraktet bil som et unød-ig luksusgode. Myndig-hetene fryktet at kjøp av biler ville forbruke mye utenlandsk kapital, så de innførte bilrasjonering slik at kun personer med et betydelig behov for bil fikk kjøpetillatelse. Dette ga blant annet høye bruktbilpriser. Det var tillatt å bytte forskjellige eksportvarer mot biler slik at importen ikke innebar bruk av valuta.

Like etter krigen var det nærmest kjøreforbud. I perioder var det forbudt å kjøre på spesielle tids-punkter som om kvelden.

Det var også bensinras-jonering de første årene etter krigen. Driften av firmaet Sven Kvia måtte derfor fremdeles baseres på verkstedsdrift.

Bilrasjoneringsordningen opphørte 1. oktober 1960, noe som ga et stort opp-sving av bilsalget. Samme året bygde Kvia nytt bygg i Vågsgata 16.

Firmaet ble i 1936 om-gjort fra aksjeselskap til personlig firma, men i 1974 ble igjen firmaet om-dannet til aksjeselskap hvor Sven Kvia jr. hadde 49 prosent av aksjene, mens Alf G. Kvia satt med 51 prosent. Lokalene i Vågsgata ble etter hvert

for små, og i 1992 sto en bruktbilhall ferdig på Lura. To år senere var også nybilhallen ferdig, og firmaet flyttet fra Vågs-gata.

I 1998 fikk Sven Kvia AS forhandleransvaret for Opel og Chevrolet i Stav-anger og åpnet bilforret-ning i Nesflåtveien på Mariero.

I januar 2007 overtok Sven Kvia AS i tillegg representasjonen av Opel og Hyundai i Flekkefjord. 1. november 2010 fikk firmaet agentur for å selge Hyundai også i Sandnes og Stavanger. Firmaet har i dag ca. 90 ansatte.

Ford Model T 1927 modell. Foto: Wikipedia.

HISTORIEVERKSTEDET“Har du fortalt alt dette til ungene dine? spurte jeg. Nei, det hadde hun ikke gjort. Jeg sa at hun måtte skrive det ned sånn at det ikke forsvant med henne. Hun svarte at det kunne hun ikke. Så spurte hun plutse-lig om jeg kunne gjøre det for henne. Sånn ble det til.”

Siden 1988 har ekteparet Janken Robberstad og Otto Bjelland drevet Bio-medisinsk Senter i Stav-anger, og det var en av deres pasienter som ville ha sin livshistorie ned-skrevet. Janken har alltid likt å høre historier, even-tyr, myter og sagn. Men mest av alt er hun fasci-nert av folks livshistorier. Historien til pasienten ble skrevet, men Janken ville mer. Hun utdannet seg som historieforteller ved Høyskolen i Oslo.

Alle mennesker har opp-levd all slags dramatikk, sorg og glede, oppturer og nedturer. Ingen går helt klar. Janken synes det er et kjempepoeng at vi del-er med oss hva som skjed-de, hva vi tenkte og ønsk-

et, og ikke minst, forteller hvem vi er.

“Det er jo det som er arv, mer enn møbler eller gjenstander. Ut fra his-toriene til dem vi hører til kan vi også bli bedre kjent med oss selv” sier hun.

Familiehistoriene bygger bro mellom unge og eldre og får oss til å føle sam-hørighet. Vi henger ikke bare i løse luften, men er et ledd i en sammenheng.

De yngste i familiene er ofte veldig ivrige etter å få høre om familien sin, og hvordan livet var tidlig-ere. Dessverre så er det mange voksne og eldre som ikke deler historien med seg. Det sies at for hvert menneske som dør uten å ha fortalt sin his-torie, så forsvinner et helt bibliotek.

“Jeg synes det har noe med verdighet å gjøre at en kjenner sin historie, og at en forteller den vid-ere til dem som kommer etter en” sier Janken.

Janken Robberstad tilbyr å skrive livs- og familie-

Janken Robberstad

historier. Hun har deltatt på fortellerkvelder i Dom-kirkekjelleren og andre steder. Hun har også holdt kurs i fortelling, blant annet med Stavang-er Turistforening. Etter hvert som vi blir eldre har vi mange erfaringer og kunnskap om tidligere tider som ikke kjennes av generasjoner, og som lett kan gå i glemmeboken. Å samle sine minner mellom to permer gir ektefelle/partner, barn, barnebarn og oldebarn anledning til å bli kjent med deg. Dette vil kunnebidra til de yngstes identitetsdannelse. Det vil kunne gi dem forankring i historien og svar på spørsmål om hvem de er.Verdien i det du velger å minnes blir alltid større når du deler det med andre!

Om du ønsker din historie skrevet, så kan Janken Robberstad kontaktes via e-post: [email protected] eller tlf. 51 53 19 66.

10

KrigsåreneTekst: Janken Robberstad9. april 1940 kom pappa hjem fra brannvakten og sa: “Der e brøde ud krig! Me må komma oss ud i hyttå”. Dagen etter ble kofferter, tasker og nett pakket. Vi hadde en gam-mel damesykkel og nå ble to-tre kofferter surret fast på bagasjebrettet, og torg-taskene og nett ble hengt på styret. Pappa tok Steinar som bare var tre år gammel på skuldrene, og deretter leide han den fullpakkede sykkelen ned-over Sandeidgaten. Jeg kan enda se det for meg hvordan mamma, Jan, Kåre og jeg fulgte etter. Jeg var ni år gammel, og forsto nok ikke hvor alvorlig situasjonen var. Turen gikk videre gjen-nom Lagård gravlund og opp bakken ved musèet. Det var tungt å holde tritt med de voksne. ”Mamma og pappa, vi må stoppe litt, vi er så trette” sa vi. Vi fikk en liten pause før turen gikk videre over Våland til Mosvatnet, opp til Schankeholen og der-fra opp den lange bakken til Ullandhaug.

Endelig kunne vi begynne på nedoverbakken til Gosen og frem til hytten. Jeg har sett det for meg

mange ganger senere hvordan vi slet oss av gårde med sykkelen og all bagasjen. Vi var rett og slett flyktninger den gangen. Dagen etter dro pappa tilbake til Storhaug og vi fikk høre om flyet som hadde falt ned ved Storhaug skole. Han ble forskrekket da han så at alle vinduene i vårt hus var knust, og at deler av flykroppen lå i sengene våre. Kjellerdøren hadde blåst tvers igjennom kjell-eren, akkurat der hvor vi pleide å oppholde oss når flyalarmen gikk. I et mur-hus i Jelsagaten, rett over skolen, mistet en mor og hennes to barn livet på grunn av ulykken.

Pappa kunne ikke bo i Gosen på grunn av job-ben. Det var for langt fra byen. Han måtte være til-stede på brannvakta i til-felle utrykning. Han ville ikke at mamma skulle bo i hytten alene med oss. Det var skyting fra Lille Ull-andhaug (Limahaugen). Tyskernes luftartilleri var plassert rett nedfor det som i dag er Jernalder-gården.

I hytta hadde vi “orkester-plass” da Sola ble bombet. En mengde fly slapp sin dødelige last rett foran

øynene våre, og røyk og flammer dukket opp på rekke og rad mot hori-sonten. Når flyalarmen gikk hendte det at granat-ene suste rundt hytta. Det hørtes ut som lyden av en stor fugleflokk som fór forbi. Det var tyskerne på Lille Ullandhaug som var i storform. Der Gosen Ungdomsskole ligger i dag, lå en stor fin bonde-gård, og markene som tilhørte gården strakk seg helt opp til der hvor blok-kene ved Jernaldergården står. Bonden het Trond Schei, og familien hans tok i mot mamma og oss unger. Vi skulle få bo på gården for en periode.

Trond hadde en lang potetbinge i kjelleren i huset sitt. Han tok ut alle potetene og la dem på sekker på marken utfor kjellervinduet. Deretter plasserte han høy og ma-drasser i bingen. Der lå vi og sov side om side nest-en hver natt, for flyalarm-en gikk i ett kjør. Det var mamma, vi fire ungene, bonden og kona og alle deres barn!

Vi unger stortrivdes på gården. Vi var alle med og arbeidet, det var helst i høyonna og i potetåkeren. Fru Schei laget mat og

11

inviterte oss til koselig stemning på kjøkkenet. En dag sto Kåre og jeg på hjørnet ved fjøset. Vi så oppover den lange mark-en som førte til Ulland-haug, og der kom det jammen et engelsk jager-fly mot oss. Flyet hadde så lav høyde at vi kunne se piloten! Han hadde en brun skinnlue med klaffer på seg, og da han passerte vinket og smilte han til oss. Flyet var nok ikke mer enn fem-ti meter over bakken. Det var fordi flyet skulle kunne unngå tyskernes artilleri som sto lenger oppi bakken.

En annen gang da vi var ute i åkeren og tok opp poteter, kom to jagerfly i

kamp nærmest over hode-ne på oss. Vi la oss helt inn til steingjerdet og overvar kampen. Det tys-ke flyet stupte og vi så fly-geren hoppe ut i fall-skjerm. Han landet på et låvetak og brakk den ene foten. Deretter falt han videre ned i en silo og brakk den andre foten også. Det brennende flyet kom susende lavt over hyttetakene, og gikk ibakken like der hvor Gos-en skole ligger nå.

En dag vi unger skulle forbi et av steingjerdene, så vi en ung tysk soldat som satt ved gjerdet med en pistol i hånden. Han hadde dessertert, og nå ville han skyte seg. Han

kunne ikke være mer enn ca. 19 år. Håkon Øglænd, han som eide gartneriet like ved, kom til og tok ungdommen med seg hjem. Håkon fikk tysker-en til å ta av seg alle klær-ne som han kastet i den store ovnen som tilhørtedrivhuset. Han ga ham klær som var hans egne og begravde restene fra asken i et hull ute på mar-ken. Den unge mannen fikk jobb i gartneriet på tross av at dette var meget risikabelt for Øglænd og familien hans. En morgen så Håkon at både sykkel-en og ungdommen var borte. Sykkelen fant de senere i Tananger. Gutten visste hvilken stor fare han var for gartneren. Han hadde druknet seg.

Kvelden den 11. april 1940 ble et engelsk bombefly av typen Vickers Wellington skutt i brann av det tyske luftvernartilleriet på Varden og Våland. Som en lysende ildfakkel styrtet det brennende flyet ned mot Storhaug og sneiet bort i skolen og flere bolighus, som straks tok fyr.

12

ROGALENDINGENE PÅ TITANIC

Av Mari Anne Næsheim HallHistorien om Titanic begynte lenge før noen i det hele tatt hadde tenkt å bygge skipet. I 1898, 14 år før Titanic sank, skrev den amerikanske forfatteren Morgan Robertson boka The wreck of the Titan.

I boka fortalte han om passasjerskipet Titan som var nesten identisk med Titanic. Skipet kunne ikke synke, og seilte fra Eng-land til New York. Titan traff også et isfjell i Nord- Atlanteren og gikk ned med mange rike og be-rømte passasjerer. Skipet hadde ikke nok livbåter ombord, så mange om-kom. Historien om Titan forutså nøyaktig hva som ville skje 14 år senere. En nifs spådom med kata-strofale følger.

London 1907Under en bedre middag i London begynte to menn å planlegge byggingen av

.et gigantskip. Det var direktør J. Bruce Ismay fra White Star Line og Lord Pirrie, styreleder for skipsverftet Harland and Wolff som ville bygge tre enorme passasjerskip. Hensikten var å gjøre White Star Line konkur-ransedyktig i passasjer-trafikken på Atlanteren med flere store skip som var utstyrt med det aller nyeste innen komfort og eleganse. De to mente at nå var tiden kommet for å kunne reise komfortabelt. Disse to mennene hadde virkelig store drømmer, om de hadde lest boka til Morgan Robertson skal være usagt.

Drømmen gikk i oppfyll-else, men den endte i en gigantisk katastrofe som aldri vil bli glemt. Da disse flytende palassene endelig sto ferdig, var de så mye større enn alle andre skip at det måtte bygges nye kaier på begge sider av Atlanteren for å

.kunne betjene dem. Fire år etter middagsselskapet i London gjennomførte Olympic som var det første av disse gigantskip-ene, en trygg jomfrutur.

Bygging av TitanicTitanic ble bygget hos Harland and Wolff skips-verft i Belfast, Irland. Den 31. mai 1911 ble skroget av Titanic sjøsatt fra verftet. Musikkorps spilte og folk jublet av glede, og man kom langveis fra for å se dette vidunderet av et skip. 22 tonn med såpe og hvalolje måtte til for å få skipet til å gli ut i vannet. En begeistret tilskuer sa at skipet hadde ”et ror like stort som et almetre og propeller like store som vindmøller”. I de neste ti månedene ble Titanic utstyrt og om-hyggelig klargjort helt ned til minste detalj. Skipet var 268 meter langt, nest-en like langt som fire kvartal av en by. Med ni dekk var skipet nesten

13

Inventaret ombord i Titanic.

like høyt som en elleve etasjers bygning.

Blant det gigantiske ut-styret var de nok de fire skorsteinene det flotteste. Hver av dem var så store at to tog kunne kjøre gjennom. De tre ankerene veide tilsammen 33 tonn, vekten av ca. 20 biler. På jomfruturen hadde skipet nok mat ombord til å fø en liten by i mange måne-der. Titanic betyr det største, med klengenavn som ”millionærens spec-ial, mirakelskipet og skip-et som ikke kunne synke”.

Kapteinen Kommandoen på denne jomfruturen ble gitt til den eldste kapteinen i

White Star Line, Edward J. Smith. Denne stolte hvithårete mannen var en naturlig mann for denne oppgaven, han var også svært så populær hos mannskap og passasjerer. Det viktigste var at han hadde 38 års seilingstid for White Star Line. Han hadde et utmerket rulle-blad når det gjaldt sikker-het ombord i skip. I en alder av 59 skulle dette være den siste og mest gigantiske turen han noen gang hadde vært med på. Han skulle gå av og bli pensjonist mens han var på topp. En slags siste hyllest for lang og tro tje-neste. Også direktøren for White Star Line, Bruce Ismay, var ombord. Like-

så skipets konstruktør Thomas Andrews.

Onsdag 10. april 1912Denne dagen begynte de førset passasjerene å an-komme Southampton tid-lig om morgenen. Det lå stor spenning i luften da passasjerene gikk om-bord. Titanic forlot havn-en i Southampton kl. 12 og satte kursen mot Cher-boug, Frankrike og deret-ter Queenstown, Irland for å slippe av- og ta om-bord nye passasjerer. Deretter satte Titanic kursen mot New York, en tur som etter planen skulle ta syv dager.

Nordmenn ombordI alt fantes det 31 norske

14

statsborgere ombord, 29 av disse var på tredjeklas-se-dekket, kun Arne Fahl-strøm var passasjer på andre klasse. På tredje-klasse hadde lugarene plass til mellom to og ti personer. Skottene var hvite trepaneler med lister langs dørken. I hver lugar fantes en vaskeser-vant, et sammenleggbart klappbord og elektrisk lys. Spisesalen var delt inn i to rom pga. av et vanntett skott. Rommet hadde plass til 478 pass-asjerer på hver bordset-ting. På skottene i spise-salen var det hvitt tre-panel, og malerier av alle skipene til White Star Line hang til pryd i salen. Man spiste ved store lang-bord dekket med hvite duker, og til forskjell fra andre skip var det stoler, ikke lange benker.

3. klasse hadde tre felles-arealer under dekk, et stort samlingsrom på D-dekket i baugen, et opp-holdsrom, og et røykerom under dekket helt forut. 3. klasse hadde også promenadedekk forut. Totalt var det plass til 1400 passasjerer på 3. klasse.

RogalendingeneDaniel Danielson Grønne-stad født 8. august 1879 på Bokn, han gikk om-bord i Southhampton.

Han hadde utvandret i 20-års alderen sammen med broren Bertil. De to hadde blitt amerikanske statsborgere. Fra gården sin i midtvesten sendte de hjem penger til moren og stefaren. Våren 1912 var de begge hjemme på be-søk. Rett før avreise had-de Bertil en drøm om at Titanic kom til å synke på turen. Han avbestilte tur-en, og broren Daniel rei-ste alene. Daniel gikk ned med Titanic.

Knud Paust Rommetvedt fra Sola født 1863, sønn av ordfører- lærer og kirkesanger Anders Rom-metvedt. Han var styr-mann og senere skips-fører. Våren 1912 ble det klart at Knud skulle for-late sin post på seilskip og gå over til damp. Knud ble først ansatt som 2. styrmann hos Harloff & Rødseth. Hans første oppdrag ble å reise sam-men med førstestyrmann Albert Moss og lettmatros

Knut Rommetvedt

Hans Monsen Birkeland til Philadelphia for å mønstre på D/S Norheim under kaptein Harald Hanssens befal. Selskapet betalte ca. 86 kroner for selve overfarten fra Sout-hampton til New York.

Hans Monsen Birkeland

Plassen på Titanic ble reservert den 6. april hos White Star Lines hoved-agent for Bergen og om-egn, Caspar Nilsen, som hadde kontor i Strand-gaten 91 i Bergen.

Karene våknet opp av mye bråk natten den 14. april, de fikk på seg klær-ne i en fart og kom seg opp på dekk. Det siste Albert Moss så av Knut Rommetvedt var at han hjalp kvinner og barn på plass i livbåtene. Både Knut og Hans Martin gikk ned med Titanic, mens Albert overlevde.

Ingvald Olai Olsen Hag-land født 8. februar 1884. Han ble konfirmert i 1898, og året etter emig-rerte han til New York. I 1900 fikk han jobb som fisker i New Jersey, og drev på med det fram til 1909. Ingvald reiste hjem dette året og giftet seg med Bertha Kristine. Amerikafeberen kom over ham igjen i 1912 og han bestemte seg for å reise over og jobbe videre som fisker. Planen var å tjene nok penger slik at Bertha Kristine kunne komme over med barna. Ingvald gikk ned med Titanic.

Konrad Mathias Reier-sen Hagland, født i 1892.

Etter konfirmasjonen i 1906 livnærte Konrad seg stort sett av fiske. I 1911 kom broren Laurits til-bake på besøk fra Ame-rika. Han snakket mye om Amerika med Konrad og Ingvald. Laurits reiste tilbake etter noen måned-er i Norge, planen var at Ingvald og Konrad skulle komme over å jobbe som fiskere og bo hos Laurits. Begge to gikk ned med Titanic.

Bernt Johannes Johanne-senen født i 1882 i Avald-snes. Han ville komme seg raskt til Amerika og valget falt på det usynk-elige skipet Titanic. Han fikk seg lugar helt i bunn

av skipet, men i det han skulle legge seg ble han forstyrret av et dunk langt forut i skipet. Han kom seg opp på dekk og ble møtt av en styrmann som sa følgende: ”Can you row Sir?” Dette kunne Bernt straks bekrefte. Livbåt nr. 13 ble låret full av barn og kvin-ner med Bernt som roer, og dette reddet livet hans. Etter noen måneder kom han tilbake og slo seg ned i Tysvær som postmann og klokker.

Lena Jakobsen Solvang født i 1849 eller 1850 i Haugesund.

Modell av Titanic.

16

Himaro-quiz1. Hva er en bøkker?2. I hvilket år ble Jens Gerhard Heiberg født?3. I hvilket år under 2. verdenskrig angrep Tyskland Polen?4. I hvilket år brøt Koreakrigen ut?5. Hva heter Norges største veteranskip?6. Er Grønland medlem av Nato?7. I hvilket år ble Falken Redningskorps grunnlagt?8. Hvilken plantefamilie tilhører Løvetann?9. Hvilken dag er arbeidernes internasjonale demonstrasjonsdag?10. I hvilket hav ligger Marshalløyene?11. I hvilket år ble Donald Duck første gang utgitt i Norge?12. Hvilken kommune i Rogaland har en vipe i sitt kommunevåpen?13. Hva heter den største byen i Nederland?14. Hva er Simen Agdestein kjent som?15. Hvor ble Cornelius Cruys født?16. Hvilket år ble Tandbergs Radiofabrikk grunnlagt?17. Hvilken dyrefamilie tilhører sauen?18. Hva betyr ordet sarkastisk?19. Hvem ble norgesmester i ishockey i 2010?20. I hvilket år døde Edvard Grieg?

Svarene står på siste side.

17

OPPFINNEREN FRA KARMØYTekst: Erling JensenNoen og hver har nok hatt sine høytsvev-ende drømmer, men Sigurd Tjøsvold hadde det i dobbel forstand. Han ville lage sitt eget fly som skulle frakte ham fra Åkrehamn til uante høyder. Og det var i hans egen gara-sje at drømmen ble påbegynt.

Uten noe annen utdan-nelse enn folkeskole be-gynte Sigurd Tjøsvold å bygge sitt eget fly. Det såkalte folkeflyet var ikke et vanlig fly, men lignet mer på en flyvende tall-erken. Selv kalte han opp-finnelsen for gyroplan, flyet benyttet seg nemlig av gyro-prinsippet, noe som også blir brukt i noen av dagens helikopter.

Det var ikke første gang Sigurd brukte dette prin-sippet. I 1928 laget han en enhjulet motorsykkel hvor føreren, motoren og styremekanismen satt inni hjulet. Han laget flere utgaver av motor-sykkelen som ble drevet av både elektriske- og tosylindrede bensinmoto-rer. Den fungerte, og «den gjekk som ei kula» som man ville sagt på Karmøy. 200 kilometer i

timen var toppfarten, men bremsene fungerte ikke skikkelig så Sigurd fikk seg en skikkelig «fly-tur» gjennom luften. Sigurd ble bare lettere skadet, men kanskje var det denne «flyturen» som satte han på ideen om folkeflyet? Motorsykkelen ble forbedret flere ganger, og Sigurd inngikk et sam-arbeide med en italiener. Men ryktene sier at denne italieneren tok patentet fra Sigurd.

Sigurd Tjøsvold ble født 10. august 1908 i Åkre-hamn på Karmøy. Hans foreldre var Jonas og Marie Tjøsvold. Faren var fisker og fiskehandler, og hadde også vært med på å etablere Åkrehamn Sild-oljefabrikk. Han var en kreativ mann som opp-fant «hanken til hekto-literen», en innretning som ble brukt ved lossing av sild fra fiskebåtene. Sønnen Sigurd Tjøsvold

vokste opp i et kreativt miljø, og hadde nok en liten Thomas Edison i magen allerede fra han var liten.

I 1958 ble Sigurd Tjøsvold kjent både i Norge og ut-landet da et fransk firma ville gi en milliard franc eller 17 millioner kroner for patentrettighetene til folkeflyet. Det var bare en liten detalj som måtte ordnes før pengene lå på bordet, nemlig at Sigurd kunne få det til å fly. Pres-sen var ofte i kontakt med Sigurd for å høre når flyet var klar. Men svaret var alltid det samme, han ventet på de to spesial-bygde motorene som var bestilt fra England. Og etter en tid gikk det rykter om at han ikke hadde råd til å betale for motorene.

Men høsten 1959 fortalte han til Haugesunds Dag-blad at han aldri hadde vært mer overbevist om at

18

Åkrehamn ca. 1950.

hans fly ville lette fra bak-ken. Motorene var an-kommet og montert, og ved bare 70 omdreininger hadde han kjent hvordan flyet hadde "levet og leet på seg". Med topp ytelse kunne de to motorene utvikle 600 omdreining-er. Innen en uke skulle flyet lette fra en sand-strand i nærheten av hjemstedet hans mente Sigurd. Men både en og flere uker gikk uten at man kunne se herr Tjøs-vold i luften. Men på slut-ten av året kunne Sigurd fortelle at han var tilbudt en ganske stor sum fra den amerikanske hæren for oppfinnelsen sin. Han opplyste også om at han ville fly over Haugesund på selveste nyttårsaften.

Gyroplanet var ikke større enn 1,80 meter høyt og 2,55 meter bredt. Fly-kroppen som var laget av armert glassfiber var for-met som en halvkule. Den hadde to sett vingekrans-er som gikk hver sin vei og som skulle muliggjør vertikal start og landing. Det var hverken vinger eller ror på gyroplanet. To motorer på tilsammen 48 hestekrefter ville gi flyet ganske stor fart. Under-stellhjulene kunne kobles til motorene slik at gyro-planet også kunne kjøres som en bil. Det skulle og-så kunne lette og lande både fra land og sjø. I 1958 antok man at det ville koste omkring 20 000 kroner å produsere flyet.

Sigurd Tjøsvold hadde sitt eget lille verksted hvor han hadde et par mann i arbeid. Han hadde opp-drag for firmaet Marine Aluminium. Han laget spesielle ting av armert glassfiber som slo godt an i Amerika, og som ble satt i produksjon på lisens i Norge. Gyroplanet ble bygd på fritiden i samme materialet og i samme verkstedet. Sigurd kunne ikke engelsk, så han fikk hjelp av en lærer og en kontordame til å svare på alle brevene fra utlandet. Han hadde også besøk av en helikopterfabrikant som hadde hørt om hans oppfinnelse, uten at dette førte fram til noen avtale.

19

Det var naturlig nok en del skepsis til Sigurds oppfinnelse blant folk. Han hadde imidlertid lag-et en fullt kjørbar enhjuls motorsykkel ut i fra gyro-prinsippet. I tillegg hadde han tatt patent på en rek-ke mindre oppfinnelser. Blant annet et mekanisk skrivebord. Men han ble aldri rik på oppfinnelsene sine. -Jeg og penger pas-ser ikke i hop, skal han ha sagt. Sigurd var først og fremst ute etter å få reali-sere ideene sine. Han var også klar over at folk lo av påfunnene hans. Klok av skade forventet ikke Sig-urd noe forståelse for oppfinnelsene sine hjem-me i Norge. -Her må det være importert, skal det være noe stas, skal han ha sagt.

Rett etter 2. verdenskrig var Sigurd ansatt på Götaverken i Gøteborg. Der skal det ha blitt opp-rettet en egen stilling for

ham. Sigurd fikk frie hender i bedriften, og han fikk stor tillit av ledelsen. Han sto bak mange opp-finnelser, og laget også en revolverdreiebenk for fir-maet. Han var også an-satt hos Rosengrens Kassaskåpsfabrik i Gøte-borg hvor han fant opp ting og forbedret arbeids-prosessene. Bedriften som ble etablert i 1847, leverte blant annet brann-sikre skap og dører til bankhvelv.

Skudenes & Aakra Spare-bank i Åkrehamn fikk en gang problemer med å stenge døren til bank-hvelvet da denne var gått i vranglås. Bankstyrer Ljøen kontaktet Sigurd, og med den aller største innsikt demonterte Sig-urd døren og fikk denne reparert. Både bankstyr-eren og betjeningen var fulle av forbauselse. -Kan du gjøre dette i blinde du Sigurd? Spurte bank-

styreren. -Selvfølgelig, svarte han. Han hadde jo jobbet for det svenske firmaet som hadde levert bankdøren.

I mai 1961 reiste Sigurd Tjøsvold til USA hvor han skulle fullføre sine eks-perimenter med folkefly-et. Flyet ble pakket og sendt til Stavanger, hvor det videre ble lastet om-bord i skipet Oslofjord for videre transport til New York. Det er blitt fortalt at Sigurd skal ha vært i kon-takt med flere firma i USA. Til og med NASA er blitt nevnt angående rea-liseringen av folkeflyet. Men Sigurd hadde prob-lemer med språket og var hverken en god forhand-ler eller forretningsmann. Han ble i USA i fem-seks år før han flyttet tilbake til Norge. Sigurd Tjøsvold døde i Åkrehamn en gang i 1970-årene.

MS Oslofjord.

Annonse fra gamle dager

AnnonseringVi tilbyr lave priser på annonsering frem til 1. januar 2013. Mer info på vår hjemmeside: rogastart.com/Himaro/annonse.html

Svar på Himaro-quizen1. En håndverker som fremstiller tønner og kar og annen emballasje av trestaver. 2. 1939.3. 1939. 4. 1950. 5. MS Sandnes. 6. Ja. 7. 1949. 8. Kurvplantefamilien. 9. 1. mai.10. Stillehavet. 11. 1948. 12. Time kommune. 13. Amsterdam. 14. Norsk sjakkspiller.15. I Stavanger. 16.1933. 17. Oksefamilien. 18. Spydig, spottende, sterkt hånende.19. Stavanger Oilers. 20. 1907.

RedaksjonenAnsvarlig redaktør: Erling Jensen • Hjemmeside: rogastart.com/Himaro

E-post adresse: [email protected] • Tlf. 944 97 054 • Kontonr: 9722 48 67437

2012©Himaro - Kopiering fra Himaro er ikke tillatt uten avtale.