NOU 2014: 1 - Regjeringen.no · 2014. 11. 15. · 2014 Seriens redaksjon: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon Informasjonsforvaltning 1. Ny arvelov. Justis- og beredskapsdepartementet.

NOU Norges offentlige utredninger 2014: 1

NO

U 2

01

4: 1

N

y arvelov

Ny arvelovBestilling av publikasjoner

Offentlige institusjoner:Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjonInternett: www.publikasjoner.dep.noE-post: [email protected]: 22 24 20 00

Privat sektor:Internett: www.fagbokforlaget.no/offpubE-post: [email protected]: 55 38 66 00

Publikasjonene er også tilgjengelige påwww.regjeringen.no

Trykk: 07 Aurskog AS – 02/2014

MILJØMERKET

241 Trykksak 379

Norges offentlige utredninger 2014

Seriens redaksjon:Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon

Informasjonsforvaltning

1. Ny arvelov. Justis-ogberedskapsdepartementet.

Norges offentlige utredninger2013 og 2014

Statsministeren:

Arbeidsdepartementet:Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2013. NOU 2013: 7.

Arbeids- og sosialdepartementet:

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet:

Finansdepartementet:Pensjonslovene og folketrygdreformen III. NOU 2013: 3.Uførepensjon i private tjenestepensjonsordninger. NOU 2013: 12. Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi. NOU 2013: 13.

Fiskeri- og kystdepartementet:Med los på sjøsikkerhet. NOU 2013: 8.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet:Hindre for digital verdiskaping. NOU 2013: 2.

Forsvarsdepartementet:

Helse- og omsorgsdepartementet:

Justis- og beredskapsdepartementet:Når det virkelig gjelder… NOU 2013: 5.Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer. NOU 2013: 9.Festekontrakter og folkerett. NOU 2013: 11.Ny arvelov. NOU 2014: 1.

Klima- og miljødepartementet:

Kommunal- og moderniseringsdepartementet:

Kulturdepartementet:Det livssynsåpne samfunn. NOU 2013: 1.Kulturutredningen 2014. NOU 2013: 4.

Kunnskapsdepartementet:

Landbruks- og matdepartementet:God handelsskikk i dagligvarekjeden. NOU 2013: 6.

Miljøverndepartementet:Naturens goder – om verdier av økosystemtjenester. NOU 2013: 10.

Nærings- og fiskeridepartementet:

Olje- og energidepartementet:

Samferdselsdepartementet:

Utenriksdepartementet:


Ny arvelovUtredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 15. april 2011.Avgitt til Justis- og beredskapsdepartementet 10. februar 2014.

Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjonInformasjonsforvaltning

Oslo 2014

ISSN 0333-2306ISBN 978-82-583-1190-1

07 Aurskog AS

Til Justis- og beredskapsdepartementet

Arvelovutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 15. april 2011, og fikk imandat å foreta en generell vurdering av arveloven med sikte på å lage en nyarvelov.

Arvelovutvalget legger med dette fram sin innstilling.

Oslo, 10. februar 2014

Torstein Frantzen (leder)

Kirsti Coward Peter Hambro Marit Forsnes

Finn Kløvstad Trine Buttingsrud Mathiesen Inge Unneberg

John Asland

Innhold

1 Oppnevning, mandat og sammendrag ................................ 9

1.1 Utvalgets sammensetning ............. 91.2 Utvalgets mandat ........................... 91.3 Utvalgets arbeid ............................. 111.4 Oversikt og sammendrag .............. 121.4.1 Innledning ...................................... 121.4.2 Oversikt over oppbyggingen av

lovutkastet ...................................... 121.4.3 Utkastets bestemmelser om arv

etter loven ....................................... 131.4.4 Utkastets bestemmelser om arv

etter testament ............................... 151.4.5 Utkastets fellesregler for arv etter

loven og testament ......................... 171.5 Rettsutvikling ................................. 18

2 Slektens arverett ......................... 222.1 Innledning – avgrensninger .......... 222.2 Gjeldende rett ................................. 222.3 Nordisk rett .................................... 252.4 Utvalgets vurderinger ................... 252.4.1 Legalarverettens grenser .............. 252.4.2 Bør arven fordeles etter hoder

fremfor linjer i visse tilfeller? ........ 262.4.3 Nærmere om arveloven § 2 .......... 272.4.4 Arveloven § 4 .................................. 28

3 Ektefellens arverett .................... 303.1 Innledning – avgrensninger .......... 303.2 Gjeldende rett ................................. 303.3 Fremmed rett ................................. 313.4 Utvalgets vurderinger ................... 333.4.1 Mandatet og de grunnleggende

spørsmålene ................................... 333.4.2 Legalarvebrøken når førstavdøde

etterlater seg livsarvinger ............. 343.4.3 Legalarvebrøken når førstavdøde

etterlater seg utarvinger ................ 363.4.4 Bør det være en minstearv, og hvor

stor bør den i så fall være? ............ 373.4.5 Kunnskap om testamenter som

begrenser arverettigheter ............. 383.4.6 Bortfall av ektefellens arverett ..... 393.4.7 Bør fraskilte gis arverett? .............. 39

4 Samboerens arverett .................. 424.1 Innledning – avgrensninger .......... 424.2 Hvem er samboere: Antall –

årsaker – samboertyper ................ 424.3 Utviklingen av samboernes

rettsstilling i Norge ........................ 45

4.4 Gjeldende rett ................................. 464.5 Fremmed rett .................................. 474.6 Utvalgets vurderinger .................... 484.6.1 Mandatet og utvalgets grunn-

leggende synspunkter ................... 484.6.2 Hvilke samboere bør ha legal-

arverett? ........................................... 504.6.3 Hvor stor bør legalarveretten

være? ................................................ 534.6.4 Bør samboerarveretten beskyttes

mot testamentariske bestemmelser? ................................ 53

4.6.5 Bør nærstående som ikke lever i et ekteskapslignende forhold gis arverett? ........................................... 54

5 Statens arverett ............................ 555.1 Innledning – gjeldende rett ........... 555.2 Utvalgets vurderinger .................... 56

6 Uskifte ............................................ 576.1 Innledning – gjeldende rett ........... 576.1.1 Innledning ....................................... 576.1.2 Gjenlevende ektefelles rett til

uskifte .............................................. 586.1.3 Lengstlevende samboers rett til

uskifte .............................................. 686.2 Utvalgets vurderinger .................... 696.2.1 Innledning ....................................... 696.2.2 Bør uskifteordningen

opprettholdes? ................................ 696.2.3 Bør det være felles uskifteregler

for ektefeller og samboere? ........... 756.2.4 Bør uskifte være hovedregelen

også hvor partene har særeie? ...... 776.2.5 Bør det være en ubetinget rett til

uskifte også med særkullsbarn? ... 786.2.6 Bør uskifte med særkullsbarn

kunne bestemmes i testament eller ektepakt? ................................. 78

6.2.7 Bør det kreves samtykke også fra felles livsarvinger? .......................... 79

6.2.8 Bør kravet om samtykke fra tingretten når arvingen er konkurs, beholdes? ........................................ 79

6.2.9 Vilkårene for uskifte og saks-behandlingsreglene ved etableringen av uskifte ................... 80

6.2.10 Forholdet til førstavdødes testasjonskompetanse .................... 80

6.2.11 Bør det gjøres endringer i hva som inngår i et uskiftebo? ...................... 81

6.2.12 Gjenlevendes gjeldsansvar ........... 816.2.13 Rådighetsbegrensninger under

uskifte .............................................. 82

7 Grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner ...................... 89

7.1 Innledning – gjeldende rett ........... 897.2 Nordisk rett .................................... 907.3 Utvalgets vurderinger ................... 90

8 Opprettelse av testament ......... 948.1 Innledning – gjeldende rett ........... 948.1.1 Testasjonsalderen .......................... 948.1.2 De ordinære formkravene ............ 948.1.3 Formkravene for nøds-

testamenter ..................................... 948.1.4 Krav til vitnene – habilitet ............. 958.2 Nordisk rett .................................... 958.3 Utvalgets vurderinger ................... 978.3.1 Innledning ...................................... 978.3.2 Mindreåriges testasjons-

kompetanse .................................... 978.3.3 De ordinære formkravene ............ 978.3.4 Notartestamenter ........................... 988.3.5 Formkravene ved nøds-

testamenter ..................................... 998.3.6 Bør det innføres særlige formkrav

for inventarlister? ........................... 1008.3.7 Bør det gjøres endringer

i habilitetskravene til vitner? ......... 100

9 Arvepakt ........................................ 1029.1 Innledning – gjeldende rett ........... 1029.2 Utvalgets vurderinger ................... 103

10 Ugyldige testamentariske disposisjoner ................................ 107

10.1 Ugyldighet på grunn av formfeil .. 10710.1.1 Innledning – gjeldende rett ........... 10710.1.2 Utvalgets vurderinger ................... 10710.2 Ugyldighet på grunn av testators

sinnstilstand ................................... 10810.2.1 Innledning – gjeldende rett ........... 10810.2.2 Nordisk rett .................................... 10910.2.3 Utvikling, medisinske kriterier .... 10910.2.4 Utvalgets vurderinger ................... 11210.3 Ugyldighet på grunn av utnyttelse

av testator ....................................... 11310.3.1 Innledning – gjeldende rett ........... 11310.3.2 Nordisk rett .................................... 11410.3.3 Utvalgets vurderinger ................... 11510.4 Ugyldighet på grunn av

testamentets innhold ..................... 11510.4.1 Innledning – gjeldende rett ........... 11510.4.2 Nordisk rett .................................... 115

10.4.3 Utvalgets vurderinger .................... 115

11 Tilbakekall og endring av testament ....................................... 117

11.1 Innledning – gjeldende rett ........... 11711.2 Fremmed rett .................................. 11711.3 Utvalgets vurderinger .................... 118

12 Tolking av testamenter .............. 12112.1 Innledning – gjeldende rett ........... 12112.2 Utvalgets vurderinger .................... 122

13 Felles testamenter og gjensidige testamenter ............... 124

13.1 Innledning – gjeldende rett ........... 12413.2 Nordisk rett ..................................... 12513.3 Skiftelovutvalgets vurderinger ...... 12613.4 Utvalgets vurderinger .................... 129

14 Registrering av testamenter ..... 13314.1 Innledning – gjeldende rett ........... 13314.2 Skiftelovutvalgets vurderinger ...... 13314.3 Utvalgets vurderinger .................... 134

15 Bortkommet testament .............. 13615.1 Innledning – gjeldende rett ........... 13615.2 Utvalgets vurderinger .................... 136

16 Livsarvingenes pliktdel ............. 13716.1 Innledning – gjeldende rett ........... 13716.2 Fremmed rett .................................. 14016.3 Argumenter for pliktdelsregler ..... 14116.4 Argumenter mot pliktdelsregler ... 14216.5 Utvalgets vurderinger .................... 14316.5.1 Bør livsarvingene fortsatt

beskyttes gjennom pliktdels-regler? .............................................. 143

16.5.2 Pliktdelens omfang ........................ 14416.5.3 Disposisjoner over enkelt-

gjenstander ..................................... 14616.5.4 Forloddsrett for barn ..................... 14616.5.5 Bestemmelser om formues-

ordningen for pliktdelsarv ............. 14716.5.6 Båndleggelse av pliktdelsarv ........ 14716.5.7 Særlig om overføring av nærings-

virksomhet ...................................... 14816.5.8 Arveløsgjøring ................................ 14816.5.9 Nye grunnlag for å gripe inn

i pliktdelsvernet .............................. 149

17 Vilkår for å ta arv og utsatt arvefall ............................................ 151

17.1 Innledning – gjeldende rett ........... 15117.2 Fremmed rett .................................. 15217.3 Utvalgets vurderinger .................... 153

18 Samtidige dødsfall og ukjent dødsrekkefølge ............................ 155

18.1 Innledning – gjeldende rett ........... 15518.2 Fremmed rett ................................. 15518.3 Skiftelovutvalgets vurderinger ..... 15518.4 Utvalgets vurderinger ................... 157

19 Avtaler om arv ............................. 15819.1 Innledning – gjeldende rett ........... 15819.1.1 Innledning ...................................... 15819.1.2 Arvingens rådighet over fremtidig

arv .................................................... 15819.1.3 Avkall på fremtidig arv .................. 15919.1.4 Avkortingsreglene ......................... 16019.1.5 Disposisjoner over falt arv ............ 16019.1.6 Avslag på falt arv ............................ 16119.2 Nordisk rett .................................... 16119.3 Utvalgets vurderinger ................... 16219.3.1 Grunnregler og grunnprinsipper –

behovet for endringer .................... 16219.3.2 De ulike situasjonene hvor reglene

får betydning .................................. 16319.3.3 Arvingenes rådighet over fremtidig

arv .................................................... 16319.3.4 Arvingenes rådighet over falt, men

ikke skiftet, arv ............................... 16519.3.5 Avkall på fremtidig og falt arv ....... 16519.3.6 Avkorting og arveforskudds-

avtaler .............................................. 16619.3.7 Nærmere om avtalte virkninger

av arveforskuddet .......................... 168

20 Fradømmelse av arverett ......... 17020.1 Innledning – gjeldende rett ........... 17020.2 Utvalgets vurderinger ................... 17020.2.1 Fradømmelse av arverett og rett

til uskifte ......................................... 170

20.2.2 Fradømmelse av retten til berikelse ved deling av felleseie .................... 172

20.2.3 Fradømmelse av odelsrett ............. 172

21 Foreldelse av arverett, fraværende arvinger ................... 173

21.1 Innledning – gjeldende rett ........... 17321.2 Nordisk rett ..................................... 17321.3 Utvalgets vurderinger .................... 174

22 Internasjonal arverett ................ 17522.1 Innledning – gjeldende rett ........... 17522.1.1 Skiftekompetanse ........................... 17522.1.2 Rettsvalget i arveretten .................. 17522.1.3 Nærmere om tilknytnings-

kriteriene ......................................... 17522.2 Utvalgets vurderinger .................... 17622.2.1 Hensyn bak utforming av

reglene ............................................. 17622.2.2 Internasjonal skiftekompetanse .... 17822.2.3 Rettsvalgsregler i arveretten ......... 178

23 Økonomiske og administrative konsekvenser ............................... 182

23.1 Innledning ....................................... 18223.2 Konsekvenser for det offentlige .... 18223.3 Konsekvenser for private .............. 182

24 Merknader til de enkelte bestemmelsene ............................ 183

24.1 Forslag til arvelov ........................... 18324.2 Forslag til endringer i andre lover 217

25 Lovforslag ...................................... 220

Litteraturliste ................................................. 232

NOU 2014: 1 9Ny arvelov Kapittel 1

Kapittel 1

Oppnevning, mandat og sammendrag

1.1 Utvalgets sammensetning

Arvelovutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolu-sjon 15. april 2011. Utvalget fikk denne sammen-setningen:– Professor dr. juris (nå lagdommer) Torstein

Frantzen, Bergen (leder)– Tidl. høyesterettsdommer Kirsti Coward, Oslo– Førsteamanuensis Peter Hambro, Oslo– Lagdommer Marit Forsnes, Trondheim– Tingrettsdommer (nå pensjonist) Finn Kløvstad,

Drammen– Advokat Trine Buttingsrud Mathiesen,

Ringerike– Førsteamanuensis Ph.d. Inge Unneberg, Bærum

Utvalgets sekretær har vært førsteamanuensisPh.d. (nå professor) John Asland.

1.2 Utvalgets mandat

Utvalget ble gitt følgende mandat:1. Samfunnet har blitt mindre homogent siden

gjeldende arvelov ble forberedt og vedtatt.Både generasjonsforskjeller, ulik geografisk til-hørighet og etnisk bakgrunn skaper bredde ogmangfold, men også et samfunn der det er van-skeligere å finne samlende løsninger. Ekte-skapet er ikke lenger den enerådende samlivs-formen. Levealderen har økt. Mange arvela-tere har hatt mer enn ett samliv, og flere harmer enn ett kull barn. Samtidig lever flertalletfortsatt i tradisjonelle, varige samliv med ekte-skapet eller samboerskapet som ramme. Sam-let sett gir dette behov for å foreta et oversynover arveloven for å sikre en tidsmessig ogbalansert lovgivning.

2. Arverettens samfunnsmessige betydning er påsett og vis økende. Velstandsutviklingen samtutviklingen i verdien av fast eiendom har ført tilat formuene som fordeles ved arv, gjennomgå-ende har blitt større. Det er vesentlig at arve-retten medvirker til en hensiktsmessig overfø-

ring av formue fra generasjon til generasjon.Arveretten handler imidlertid om mer enn fak-tisk overføring av formue. Arveretten skapertilknytning og fellesskap, men også avvisningog motsetninger. Det er viktig at arveretten istørst mulig grad er i tråd med den alminneligerettsfølelsen på området, at den er konfliktdem-pende, og at fordelingen av arv i stor grad frem-står som forutberegnelig for arvingene.

3. Utvalget skal foreta en generell og prinsipiellvurdering av lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m.Utvalget skal fremme forslag til en fullstendigregulering av de spørsmål som i dag er regu-lert i arveloven, eventuelt vurdere om vissespørsmål bør reguleres i andre lover. Målet forrevisjonen er å bevare og fornye innholdet iden eksisterende lovgivningen slik at den kangi en regulering som er gjenkjennelig, menegnet for nye generasjoner.

Utvalget bes særlig om å vurdere følgendeproblemstillinger:a. I lys av samfunnsutviklingen bør utvalget

vurdere om forholdet mellom den gjenle-vende ektefellen og øvrige arvinger bør jus-teres. Det bør vurderes om slektsarveret-ten bør begrenses noe i favør av den lengst-levende. Utvalget bør herunder vurdere omen gjenlevende ektefelle bør være enear-ving der arvelateren ikke etterlater seg livs-arvinger, mens slektsarvingene beholderen sekundær arverett. Det er også grunn tilå se nærmere på ektefellens arverett derarvelateren har livsarvinger. I Norge harektefellens arverett vært uendret i om lag70 år. Dersom man kommer til at ektefel-lens rett til arv bør utvides, bør utvalget vur-dere om ekteskapets lengde skal påvirkeomfanget av arveretten. Det skal også vur-deres om en tidligere ektefelle i enkelte til-feller bør ha rettigheter. Det er viderebehov for å se nærmere på uformingen avreglene om minstearv blant annet for åsikre at den avdødes livsarvinger ikke blirstående helt uten arv. Det bør videre vurde-

10 NOU 2014: 1Kapittel 1 Ny arvelov

res om man ved beregningen av minstear-ven bare skal legge størrelsen av dødsboettil grunn, eller om man også bør vurderestørrelsen av den gjenlevendes egen for-mue.

b. Arveloven har nylig fått regler om samboe-res arverett. Reglene har et deklaratoriskpreg tilpasset samboerskapets egenart.Siden reglene nylig er vedtatt, anses detikke å være behov for å endre disse. Utval-get skal likevel vurdere reglene i denutstrekning det er nødvendig for å sikre engod tilpasning til ny arvelov.

c. Uskiftereglene bør sees over med tanke påforenkling og nordisk rettsenhet. Det erbehov for å forenkle samtidig som det hin-dres at disposisjonsretten uthuler den før-stavdødes arvingers rett til arv. Det børvidere vurderes om uskiftet også i fremti-den som hovedregel skal omfatte hele for-muen, eller om enkelte deler av boet, foreksempel gjenstander som var til avdødespersonlige bruk, eller som har særlig affek-sjonsverdi, skal gå i arv til øvrige arvingerselv om den gjenlevende velger å sitte iuskifte. Reglene om uskifte må også sees isammenheng med de endringene someventuelt foreslås i ektefellens rett til arv.

d. Pliktdelsreglene skal vurderes. Det er ogsåi fremtiden behov for beskyttelsesreglersom gir arvelaterens nærstående rett tilarv. De nåværende reglene om pliktdelsarver konfliktdempende og sikrer en likebe-handling av arvingene så langt de rekker.Reglene kan imidlertid utformes på fleremåter. Utvalget bør vurdere om det er til-strekkelig om pliktdelsreglene verner enverdimessig rett, eller om det er nødvendigat de fortsatt skal verne en kvalitativ rett.Det bør videre vurderes om beløpsbegren-singen (den såkalte Lex Michelsen-rege-len) bør avvikles eller endres. Beløpsbe-grensningen er sist endret ved lov 7. juni1985 nr. 52, og det var den gang forutsatt atbeløpet skulle reguleres med jevne mellom-rom. En konsekvens av dagens regler er attestasjonskompetansen blir geografisk ogsosialt ulikt fordelt. Dersom utvalget fore-slår å fjerne eller klart skjerpe regelen ombeløpsbegrensning, kan det være grunnlagfor å vurdere det brøkmessige omfanget avpliktdelsreglene. Reglene om båndleggelseav pliktdelsarv bør sees over og vurderes isammenheng med reglene blant annet i

dekningsloven, stiftelsesloven og verge-målsloven.

e. Reglene om testamenter bør gjennomgåsmed tanke på mulighetene for forenklingslik at man unngår regler som unødig kanføre til ugyldige testamenter mv. Videre børreglene om at testamentet skal kommeektefellen eller samboeren til kunnskap,vurderes skjerpet, og det bør vurderes omreglene bør gjøres om til en varslingspliktknyttet til opprettelsen av testamentet.

f. Det bør vurderes om reglene om avkall påventet arv, påbud om avkorting og avslag påfalt arv kan samordnes og forenkles. Detbør videre vurderes om det er mulig å lageen hensiktsmessig regulering av grensenmellom livs- og dødsdisposisjoner.

g. Reglene om statens arverett skal vurderes.Blant annet bes utvalget se på spørsmåletom det bør innføres en ordning som sikrerat midler fra falt arv kommer frivillige orga-nisasjoner til gode.

h. Utvalget skal foreslå hensiktsmessige inter-nasjonal-privatrettslige regler på arveret-tens område.

i. Når eiendom det hviler odels- og/eller åse-terett på, arves, reises egne spørsmål.Utvalget skal fremme de forslag tilendringer som anses egnet for å sikre atregelsettene virker sammen på en godmåte.

j. Også ellers skal utvalget fremme forslag tilde endringene i andre lover som er ennaturlig følge av utvalgets øvrige forslag.

4. Det er en utstrakt privat rettshåndhevelse avarveretten. De fleste arvinger gjør opp boet segimellom uten profesjonell bistand. Det er der-for viktig at en revidert arvelov så langt sommulig er tilpasset lekfolks egen bruk avreglene. Et vesentlig siktemål ved revisjonen erderfor å oppnå brukervennlige regler. Lovfor-slaget bør videre ha en god systematikk og etenkelt og klart språk.

5. Utvalget skal gi en oversikt over relevant nor-disk rett. Utvalget skal se hen til reguleringen ide øvrige nordiske landene ved utformingen avlovforslagene.

6. Utvalget skal ta i betraktning pågående arbeidpå området. Dette gjelder blant annet:– det pågående arbeidet med ny skiftelovgiv-

ning og ny lov om forsvunne personer, jf.NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning mv.

– arbeidet i EU på området, herunder arbei-det med en ny arverettsforordning


– arbeidet i Commision on European FamiliyLaw (CELF) på arverettens område.

7. Utvalget skal utforme lovforslaget i samsvarmed anbefalingene i veiledningen «Lovteknikkog lovforberedelse» (utgitt mars 2000).

8. Utvalget skal vurdere økonomiske og adminis-trative konsekvenser av forslagene. Minst ettav forslagene skal være basert på uendret res-sursbruk.

9. Utvalget skal i samråd med Justis- og politide-partementet etablere en bredt sammensattreferansegruppe til bruk i utvalgets arbeid.

10. Utvalget skal avgi sin utredning innen 1. juni2013.

1.3 Utvalgets arbeid

Utvalget holdt sitt første møte 17. juni 2011. Totalthar utvalget holdt 27 møter, fem i 2011, elleve i2012 og elleve i 2013. Alle møtene har værtendagsmøter. Av møtene har ett møte vært holdt iBergen, ett møte har vært holdt på Nærstad gårdpå Ringerike, mens de øvrige møtene har værtholdt i Oslo. Møtene i Oslo har alternert mellomUniversitetet i Oslo og Handelshøyskolen BI.

I samråd med Justis- og politidepartementetble det etablert en bredt sammensatt referanse-gruppe til bruk i utvalgets arbeid. Referanse-gruppen besto av:– Tone Meldalen, Finansnæringens Fellesorga-

nisasjon– Ole Tom Røed, Foreningen for overformynde-

rier med fast formann– Beate Katrin S. Røysland, Jussformidlingen i

Bergen– Per Tangaard, Kirkerådet– Liv Skogset Værdal, Norges Bygdekvinnelag– Svein Løken, Norsk bonde- og småbrukarlag– Hedvig Løken, Norsk Forbund for Utviklings-

hemmede– Olav T. Laake, Pensjonistforbundet

Det ble holdt to møter med referansegruppen,henholdsvis 27. mars 2012 og 18. mars 2013.

Med støtte fra Nordisk ministerråd arrangerteJustis- og beredskapsdepartementet en nordiskarverettskonferanse 24. oktober 2012. På konfe-ransen deltok fagpersoner fra de øvrige nordiskelandene i tillegg til medlemmer av Arvelovutval-get. Utvalget deltok også på et tysk-norsk arve-rettsseminar ved Universitetet i Bergen 30. august2012. Som resultat av den nordiske konferansenkom publikasjonen: Utviklingen i nordisk arverett– tegn i tiden, TemaNord 2013: 517. Som resultat

av det tysk-norske seminaret kom boken: Inheri-tance Law – Challenges and Reform, TorsteinFrantzen (ed.), Berlin 2013.

Utvalget har innhentet en del statistisk infor-masjon. For det første er det innhentet en delgenerell informasjon på landsbasis om fordelin-gen mellom forskjellige typer av arvesaker fradomstolenes saksbehandlingssystem Lovisa. Råd-giver Jan Havsås i Domstolsadministrasjonen harbistått utvalget med dette arbeidet. For det andreer det gjort nærmere undersøkelser ved treutvalgte domstoler, Oslo byfogdembete, Nord-Troms tingrett og Sør-Gudbrandsdal tingrett, ommer detaljerte spørsmål rundt skifteoppgjørenesom fant sted i 2010. Studentene ElisabethTaubøll og Lisa Mattea Elvevold har bistått utval-get med dette arbeidet. Utvalget har videre inn-hentet opplysninger om samtlige tilfeller avuskifte mellom samboere som ble etablert i 2010og 2011. Utvalget har også innhentet statistikk fraSkatteetaten, Brønnøysundregistrene og Statis-tisk sentralbyrå.

Utvalget har mottatt en rekke innspill, bådemuntlige og skriftlige fra advokater og privatper-soner i forbindelse med utvalgsarbeidet, og i for-bindelse med kurs eller foredrag som utvalgetsmedlemmer har deltatt på.

Arvelovutvalget har vært en del av prosjektet«Klart språk i staten». I den forbindelse har utval-get samarbeidet med Språkrådet om utformingenav lovteksten. Språkrådet har kommet med inn-spill på utkast til deler av loven på et tidlig sta-dium. Språkrådet har også kommet med innspilltil utformingen av hele loven mot slutten avutvalgsarbeidet. Aud Anna Senje og Bård Eske-land i Språkrådet har bistått utvalget med denspråklige gjennomgåelsen. På bakgrunn av delta-kelsen i prosjektet «Klart språk i staten» fikkutvalget forlenget fristen for ferdigstillelse avarbeidet til 31. desember 2013.

Arvelovutvalget har forholdt seg til Skiftelovut-valgets utredning NOU 2007: 16 Ny skiftelovgiv-ning. Skiftelovutvalget foreslo flere lovendringersom direkte angår arveloven. Dette gjelder blantannet reglene om avkorting i arv, gjensidige testa-menter, arvefall ved samtidige dødsfall ellerukjent dødsrekkefølge og fradømmelse av arve-rett. Skiftelovutvalgets forslag til endringer i arve-loven er vurdert nedenfor i punktene 2.4.3, 13.3og 13.4, 14.2 og 14.3, 18.3 og 18.4 og 19.3.6.

Departementet arbeider med en lovproposi-sjon på bakgrunn av Skiftelovutvalgets utredning.Det er uvisst når proposisjonen kommer, og nåren eventuell ny lov om dødsboskifte kommer.Utvalget legger til grunn at en proposisjon om


dødsboskifte neppe vil komme før departementethar hatt anledning til vurdere lovreglene i en sliklov i lys av utredningen fra Arvelovutvalget. Atskifteloven er under revisjon, har gitt visse utfor-dringer med hensyn til henvisninger til denneloven fra bestemmelser i utkastet. Utvalget harvist til den gjeldende skifteloven hvor den inne-holder bestemmelser som regulerer de spørsmå-lene som behandles i bestemmelsene i utkastet. Itilfeller hvor Skiftelovutvalget har foreslått nyebestemmelser eller endringer i de eksisterendebestemmelsene, har utvalget vist til Skiftelovutval-gets utkast. Dette gjelder reglene om internasjo-nal skiftekompetanse og reglene om gjeldsansvarfor lengstlevende som sitter i uskifte.

I og med at reglene om arv og reglene omdødsboskifte vil behandles samtidig i departemen-tet, oppstår spørsmålet om man skal ha en felleslov om arv og dødsboskifte, slik man for eksempelhar i Sverige, eller om det fortsatt skal være enarvelov med hovedvekt på de materielle spørsmå-lene og en dødsboskiftelov med hovedvekt på deprosessuelle spørsmålene. Utvalget har ingensterke synspunkter på om det bør være én eller tolover. I arbeidet er det tatt utgangspunkt i dagensmodell, men det vil ikke være store problemermed å sette utvalgets utkast til arvelov sammenmed en lov om dødsboskifte.

1.4 Oversikt og sammendrag

1.4.1 Innledning

Arvelovutvalget legger frem et forslag til en nyarvelov. I tråd med mandatet har målet for revisjo-nen vært å bevare og fornye innholdet i den eksis-terende lovgivningen slik at den kan gi en regule-ring som er gjenkjennelig, men egnet for nyegenerasjoner. Det har vært en sentral målsetningat lovutkastet skal gi tidsmessige og balanserteløsninger. Utvalget har også søkt å gi klare ogenkle regler som gir forutsigbarhet, og som vir-ker konfliktdempende. Et klart og brukervennligspråk har også vært prioritert i utvalgets arbeid.Lovutkastet følger til en viss grad eldre systema-tikk, men de enkelte kapitlene og bestemmelsenei loven kommer i en noe annen rekkefølge enn iden gjeldende arveloven. Det er noen endrings-forslag utvalget finner særlig grunn til å fremheve.

Utvalget foreslår at ektefellens arvelodd økesfra en firedel til en halvdel i konkurranse medavdødes livsarvinger. Det foreslås også at ektefel-len skal være enearving dersom avdødes nær-meste slektsarvinger er foreldre eller etterkom-mere etter foreldrene.

Etter gjeldende rett har samboere med fellesbarn en nokså begrenset rett til arv eller uskifte.Utvalget foreslår at samboere gis samme rett tilarv og uskifte som ektefeller. Dette gjelder likevelbare for samboere som har felles barn, eller somhar vært samboere i mer enn fem år før dødsfallet.

Etter gjeldende rett har barn krav på to trede-ler av dødsboet som pliktdel, men begrenset til énmillion kroner per barn. Utvalget foreslår at livsar-vingene skal ha krav på en halvdel av arveloddensom pliktdel. Det betyr at dersom avdøde etterla-ter seg ektefelle eller arveberettiget samboer, vilpliktdelen være en firedel, og i andre tilfeller enhalvdel. Det foreslås at pliktdelen begrenses til 40ganger folketrygdens grunnbeløp per barn.

Utvalget foreslår å videreføre vitnetestamen-tet, men at det også innføres en mulighet til å opp-rette testamenter for tingretten (notartestament).

1.4.2 Oversikt over oppbyggingen av lovutkastet

Lovutkastets første del handler om arv etterloven. Denne delen består av fire kapitler. KapittelI inneholder regler om arv på grunnlag av slekt-skap. Kapittel II behandler ektefeller og samboe-res arverett. I kapittel III reguleres statens arve-rett. Kapittel IV inneholder felles uskifteregler forektefeller og samboere.

Lovutkastets andre del behandler arv etter tes-tament. Denne delen av loven innledes med kapit-tel V om anvendelsesområdet for lovens testa-mentsregler. I kapittel VI er det regler om oppret-telse av testament. Kapittel VII inneholder reglerom ugyldige testamentariske bestemmelser. Ikapittel VIII er det bestemmelser om tilbakekallog endring av testament og om binding av testa-sjonskompetansen (arvepakt). Tolking av testa-menter behandles i kapittel IX. I kapittel X fore-slås det enkelte særlige regler for felles testamen-ter og gjensidige testamenter. Livsarvingenespliktdel er behandlet i kapittel XI. Andre delavsluttes med kapittel XII om registrering og opp-bevaring av testamenter.

Tredje del av lovutkastet inneholder fellesregler for arv etter loven og arv med grunnlag itestament. Kapittel XIII om vilkår for arv inne-holder bestemmelser om at arvingen somutgangspunkt må ha overlevd arvelateren for å taarv, regler om hva som gjelder når det er uvisstom arvingen har overlevd arvelateren, og reglerom fradømmelse av arverett. Kapitlet inneholderogså regler om foreldelse av arverett, forbigåttearvinger og fraværende arvinger. Kapittel XIV omavtaler om arv inneholder regler om arvingens


råderett over fremtidig arv og falt arv. Kapitletinneholder også regler om avkall på ventet og faltarv, og regler om avkorting og avtaler om arve-forskudd. Kapittel XV inneholder rettsvalgsreglerved internasjonale arveoppgjør. Avslutningsvis, ikapittel XVI, er det regler om ikrafttredelse ogovergangsregler.

1.4.3 Utkastets bestemmelser om arv etter loven

Utkastets kapittel I om innledende bestemmelserog slektens arverett innledes med § 1 som angirgrunnlagene for arverett. Bestemmelsen viser tilat arven fordeles etter lovens fordelingsreglerhvis ikke noe annet er fastsatt i testament. Dagensarvelov inneholder ingen slik bestemmelse, mendet var en tilsvarende bestemmelse i arveloven1854. Andre ledd i § 1 er gitt av informasjonshen-syn. Den gjør leseren oppmerksom på hvor manfinner reglene om skiftebehandlingen.

Reglene om arv på grunnlag av slektskap føl-ger i store trekk dagens lovgivning. Det er ikkeforeslått endringer i slektsarverettens utstrek-ning. De nærmeste slektsarvingene er etterkom-merne (livsarvingene) til arvelateren, jf. utkastets§ 2. Arven fordeles likt mellom arvelaterens barn.Hvis et barn er død, går arvelodden til barnetslivsarvinger med lik andel på hver gren. Arveret-ten strekker seg uendelig langt nedover i genera-sjonene både for livsarvinger og arvinger i andrearvegangsklasse, som reguleres i utkastets § 3.Andre arvegangsklasse omfatter arvelaterens for-eldre og etterkommere etter foreldrene. I tredjearvegangsklasse, som omfatter arvelaterensbesteforeldre og deres etterkommere, strekkerikke arveretten seg lenger enn til besteforeldre-nes barnebarn (arvelaterens søskenbarn), jf.utkastets § 4 første ledd andre punktum. Utvalgetmener at dette fortsatt er en hensiktsmessigavgrensning av legalarveretten, se punkt 2.4.1nedenfor.

I utkastets § 2 fjerde ledd det av informasjons-hensyn vist til reglene om pliktdel i utkastetskapittel XI. Av informasjonshensyn er det i tredjeledd i §§ 2 og 3 også vist til reglene om ektefelleog samboers arverett og uskifterett. I § 5 er detregler om betydningen av foreldreskap for arve-rett. Foreldreskapet må være fastsatt etter reglenei barneloven eller adopsjonsloven, jf. utkastets § 5første ledd. I andre ledd er det videreført enbestemmelse om at hvis et barn er unnfanget somfølge av brudd på visse av straffelovens seksual-lovbruddbestemmelser, så har ikke den forelde-ren som er dømt til ubetinget fengsel for handlin-

gen, arverett etter barnet. Heller ikke andre i dendømte forelderens slekt vil ta arv. Bestemmelsener i utkastet gjort kjønnsnøytral. Unntaket for arvtil den dømte forelderens slekt som tilsvarer arveller gaver fra slekten i dagens § 4 andre ledd, erikke foreslått videreført, se punkt 2.4.4 nedenfor.Utvalget har heller ikke foreslått å videreføreregelen i arveloven § 2 tredje ledd om fordelingenav arven etter mindreårige barn med ugifte for-eldre som ved sin død hadde arvet en av forel-drene, se punkt 2.4.3 nedenfor.

Ektefellens arverett er foreslått utvidet i flereretninger, se utkastets § 6 og punkt 3.4 nedenfor. Ikonkurranse med livsarvinger er ektefellens lega-larvelodd foreslått utvidet fra en firedel til halvpar-ten. Minstearven er foreslått utvidet fra fire tilseks ganger folketrygdens grunnbeløp. Hvis arve-lateren ikke etterlater seg livsarvinger, foreslårutvalget at ektefellen skal arve alt. Denne arveret-ten skal være endelig i konkurranse med arvingeri tredje arvegangsklasse (arvelaterens bestefor-eldre og deres etterkommere). Førstavdøde ekte-felles arvinger i andre arvegangsklasse (foreldre,søsken osv.) skal etter utkastet ha en betingetsekundærarverett etter lengstlevende ektefellesdød. Ved lengstlevende ektefelles død skal boetdeles likt mellom ektefellenes slekter. Likedelingskjer imidlertid ikke hvis lengstlevende ektefellehar inngått nytt ekteskap, har etablert seg i etsamboerskap som utløser arverett, etterlater seglivsarvinger eller har opprettet testament somfastsetter en annen fordeling av arven.

Regelen om at et testament som griper inn iarve- eller uskifteretten bare kan gjøres gjeldendehvis lengstlevende ektefelle har fått kunnskap omdet før arvelaterens død, foreslås videreført, jf.utkastets § 7. I denne paragrafen bestemmes detogså at en minstearv på seks ganger folketryg-dens grunnbeløp ikke kan fratas ektefellen vedtestament.

Separasjon ved dom eller bevilling skal, som idag, medføre at arveretten suspenderes. Tids-punktet for når denne virkningen inntrer, foreslåsimidlertid endret. I dag er det doms- eller vedtaks-tidspunktet som er avgjørende, mens det etterutkastet vil være tidspunktet for innsendelse avbegjæring om separasjon eller skilsmisse, eventu-elt stevning med krav om skilsmisse, som utløsertap av arve- og uskifterett, se nærmere i punkt3.4.6 nedenfor.

Utvalget foreslår at samboere likestilles arve-rettslig med ektefeller, se nærmere utkastets § 9og punkt 4.6 nedenfor. Lovens samboerdefinisjonbygger på samboerdefinisjonen i arveloven § 28 a.For at samboerskapet skal utløse arverett, kreves


det enten at samboerne har, har hatt eller venterbarn sammen, eller at de har vært samboere iminst de siste fem årene forut for dødsfallet.Utvalgsmedlemmet Kløvstad mener at de vilkå-rene som foreslås for at samboere skal få arverett,også bør gjelde for ektefeller. Dette begrunnesdels i likhetshensyn og dels i at det er uheldig omkortvarige ekteskap utløser omfattende arveret-tigheter, se punkt 3.4.1 nedenfor.

Reglene om statens arverett bygger i storetrekk på reglene i dagens arvelov. Staten tar arvhvis arvelateren verken etterlater seg arvingeretter loven eller har opprettet testament, jf. utkas-tets § 10. Staten kan, etter søknad fra slektningereller andre som hadde tilknytning til arvelateren,helt eller delvis gi avkall på arven til fordel forsøkeren, jf. utkastets § 11.

Et flertall i utvalget, alle unntatt Kløvstad, gårinn for å videreføre uskifteinstituttet. Utvalgetforeslår felles regler for uskifte på grunnlag avekteskap og samboerskap i kapittel IV, se nær-mere i punkt 6.2 nedenfor. Uskifteretten skal forbåde ektefeller og samboere være en rett overforfelles livsarvinger. Med utvalgets forslag til lega-larverett vil gjenlevende ektefelle og samboervære enearving i konkurranse med utarvinger.For både ektefeller og samboere er utgangspunk-tet at uskifteformuen består av ektefellenes ellersamboernes samlede formuer, jf. utkastets § 12første ledd.

I utkastets § 12 andre ledd et det unntak frahva som inngår i uskifteformuen. For å sitte iuskifte med særeie kreves det at dette er bestemti ektepakt, av giver eller arvelater, eller at det føl-ger av samtykke fra livsarvingene. Velger lengst-levende å sitte i uskifte med særeie, er utgangs-punktet at også eget særeie inngår i uskiftefor-muen. Hvis det er mindreårige livsarvinger, ellerlivsarvinger som er satt under vergemål somomfatter det økonomiske området, må både ver-gen og fylkesmannen samtykke i uskifte med sær-eie. Det foreslås en uttrykkelig hjemmel i lovenfor å sette vilkår for samtykke, jf. utkastets § 12tredje ledd. For å unngå at noen sitter i flereuskiftebo, er det foreslått en regel i § 12 fjerdeledd om at et eksisterende uskifte må skiftes førdet kan etableres et nytt uskifte. Reglene i dagensarvelov om samtykke fra tingretten når en arvinger under konkursbehandling, foreslås opphevet,se punkt 6.2.8 nedenfor.

Utvalget mener at det fortsatt bør kreves sam-tykke for uskifte med særkullsbarn, se utkastets§ 13. Manglende samtykke fra særkullsbarn for-hindrer imidlertid ikke uskifte med fellesbarna, jf.utkastets § 14. Reglene i arveloven § 13 om at per-

sonlige forhold hos lengstlevende kan være tilhinder for uskifte, foreslås videreført. Det sammegjelder reglene om begjæring om uskifte og utste-delse av uskifteattest. Når det gjelder lengstleven-des ansvar for avdødes forpliktelser, slutter utval-get seg til Skiftelovutvalgets forslag om atgjeldsansvaret ikke skal være større enn den for-muen lengstlevende overtar uskiftet, se punkt6.2.12 nedenfor. Reglene om hva som inngår iuskifteformuen av det som lengstlevende erver-ver under uskifteperioden, er regulert i utkastets§ 19. Bestemmelsen bygger på arveloven § 17,men er tilpasset at også samboere kan sitte iuskifte. Det presiseres i tredje ledd at lengstle-vende kan kreve skifte for å unngå at utbetalingerav livsforsikringer går inn i uskifteformuen.

Rådighetsreglene under uskifte følger i storetrekk dagens regler. Utgangspunktet er at lengst-levende er eier av uskifteformuen og råder frittved livsdisposisjoner. Ved dødsdisposisjoner erråderetten begrenset til den delen av formuensom skal tilfalle egne arvinger, jf. utkastets § 20andre ledd. Begrensningen i arveloven § 18 andreledd andre punktum om hvilke gjenstanderlengstlevende kan disponere over ved testament,foreslås ikke videreført.

Når det gjelder gaver under uskifte, foreslåsdet en felles terskel for alle typer gaver. Særegneregler for fast eiendom foreslås ikke videreført. Etmindretall, Forsnes og Kløvstad, mener imidlertidat det bør innføres en varslingsregel til uskiftear-vingene ved avhendelse av fast eiendom, se punkt6.2.13. Gaveterskelen foreslås lagt noe lavere enni dag, slik at lengstlevende ikke kan gi gaver utover det som følger av skikk og bruk. Formulerin-gen er hentet fra vergemålsloven. Omstøtelse vilfortsatt være sanksjonen ved overtredelse avgaveforbudet, men omstøtelsesoppgjøret foreslåsforenklet, slik at det ikke skjer noen tilbakeføringav gjenstander, men en tilbakeføring av gavensverdi. Begrensningen på adgangen til å gi arve-oppgjør under uskifte foreslås også videreført.Utkastets § 22 første ledd angir at gaver som gårut over det som følger av skikk og bruk, ansessom arveoppgjør. En slik gave til en uskiftearvinggir de øvrige uskiftearvingene krav på tilsvarendeoppgjør. De andre arvingene kan også kreveomstøtelse – i og med at det er samme terskeletter både gaveregelen og arveoppgjørsregelen.Hvis lengstlevende ikke er villig til å gi tilsvarendeoppgjør, kan arvingene kreve skifte.

For å unngå tvister om misbruk av uskifteret-ten foreslås det at arvingene skal kunne kreveopplysninger om nærmere angitte disposisjonerover uskifteformuen ved mistanke om misbruk.


En bestemmelse om dette er inntatt i utkastets§ 23.

Utvalget foreslår å videreføre reglene om skif-teplikt ved gjengifte, og at arvingene kan kreveskifte ved samboerskap som har vart i to år ellersom involverer felles barn, se utkastets § 25.Reglene i arveloven § 24 om når lengstlevende ogarvingene ellers kan kreve skifte, foreslås videre-ført i utkastets § 26. Spesialregelen om rett til åkreve skifte ved forsømt oppfostringsplikt har idag ingen praktisk betydning. Den foreslås derforopphevet.

Reglene om skifteoppgjøret i utkastets § 27bygger på dagens regler i arveloven § 26 og § 28e. Vederlagsreglene i arveloven § 27 er videreførti utkastets § 28. Presumsjonen for hva som inngåri uskifteformuen i arveloven § 28, foreslås videre-ført i utkastets § 29.

1.4.4 Utkastets bestemmelser om arv etter testament

I utkastets § 30 er det en ny bestemmelse omdødsdisposisjoner. Bestemmelsen er den enesteparagrafen i kapitlet om anvendelsesområdet forlovens testamentsregler. Bestemmelsen erstatterarveloven §§ 35 og 53. Bestemmelsen angir detsentrale vurderingstemaet i de senere dommenefra Høyesterett om grensen mellom livs- og døds-disposisjoner. Det problematiske dødsleiebegre-pet er tatt ut av lovteksten.

Utvalget foreslår å opprettholde testasjonsal-deren på 18 år, med mulighet for å få godkjent tes-tamenter fra mindreårige gjennom kongelig stad-festelse. Utvalget mener dette er en bedre ord-ning enn at mindreårige skal kunne testamentereover midler de selv har ervervet. Se nærmere ipunkt 8.3.2 nedenfor.

Reglene om vitnetestamenter foreslås videre-ført, men formkravene er noe forenklet sammen-lignet med dagens regler. Et mindretall, Cowardog Kløvstad, foreslår at det ikke lenger bør væreet formkrav at vitnene skal være til stede samtidigmens testator underskriver testamentet eller ved-kjenner seg sin underskrift, se punkt 8.3.3 neden-for. Kravene til vitnehabilitet foreslås endret. Delsforeslår utvalget at samboere til de som er tilgode-sett i testamentet, skal være inhabile. Det foreslåsat enkelte av de svogerskapskategoriene som idag medfører inhabilitet, ikke lenger skal gjøredet. Det foreslås også en endring av bestemmel-sen om inhabilitet på grunn av ansettelsesforholdmv. ut fra klargjøringer i nyere rettspraksis.

Den største nyheten i kapittelet om oppret-telse av testamenter er at det foreslås regler om

notartestamenter. Denne testamentsformen erden mest utbredte i store deler av Europa. I dagregistreres de fleste testamenter hos tingretten.Utvalget mener at det er naturlig at testatorenekan sikre seg at formkravene blir overholdt i for-bindelse med at de leverer inn testamentet forregistrering. Se nærmere i punkt 8.3.4 og merkna-dene til utkastets § 34.

Reglene om nødstestamenter foreslås videre-ført omtrent som i dag, men med visse mindreendringer som vil gjøre det enklere å godkjenneselvmordstestamenter som nødstestamenter, sepunkt 8.3.5.

Reglene om ugyldige testamentariske disposi-sjoner, videreføres i store trekk. I utkastets § 36gis det regler om ugyldighet på grunn av testatorssinnstilstand. Ugyldighet på grunn av utnyttelseav testator reguleres i utkastets § 37, mens ugyl-dighet på grunn av testamentets innhold regule-res i utkastets § 38, se nærmere om ugyldighets-reglene i kapittel 10 nedenfor.

Reglene om tilbakekall og endring av testa-menter er regulert i utkastets kapittel VIII. Utkas-tet viderefører i store trekk dagens regler. Et fler-tall i utvalget, alle unntatt Hambro, ønsker imidler-tid å stenge muligheten for tilbakekall ved over-stryking av testamentet, se punkt 11.3 nedenfor.

Et flertall i utvalget ønsker å opprettholdereglene om arvepakt. Et mindretall, Frantzen ogKløvstad, mener at arvepakter ikke bør tillates.Mindretallet mener det er uheldig med reglersom gjør det mulig å binde seg til aldri å tilbake-kalle et testament, se nærmere i punkt 9.2 neden-for.

Reglene om tolking av testamenter foreslås istore trekk videreført. Utgangspunktet om tolkingi samsvar med det testator mente, angis i utkas-tets § 43. Supplerende tolkingsregler er gitt i § 44.En egen bestemmelse om virkningene av fortset-ningssvikt – hvor testator bygde på gale forutset-ninger eller hvor forholdene har endret segvesentlig etter at testamentet ble opprettet – erforeslått i utkastets § 45. Bestemmelsen er utfor-met etter mønster av den danske arveloven. Denerstatter delvis arveloven § 65 andre ledd og § 57andre ledd andre punktum.

I kapittel X er det foreslått regler for felles tes-tamenter og gjensidige testamenter. Spørsmåletom når et felles testament kan anses å være gjen-sidig, slik at de særlige reglene om gjensidige tes-tamenter får anvendelse, er i praksis ofte vanske-lig å besvare. I Danmark har man gått bort fra åskille mellom reglene for gjensidige testamenterog andre felles testamenter. Utvalget går også innfor at reglene for disse testamentstypene skal


være de samme. Graden av gjensidighet vil imid-lertid kunne få betydning for tolkningen. Fellestestamenter og gjensidige testamenter defineres iutkastets § 46. I utkastets § 47 er det foreslått sær-lige regler om endring og tilbakekall av felles tes-tamenter og gjensidige testamenter. Reglene byg-ger på dagens regler om tilbakekall og endring avgjensidige testamenter i arveloven §§ 57 tredjeledd og 58. Et mindretall, Frantzen og Kløvstad,foreslår regler som gir lengstlevende testator envidere endringskompetanse. Mindretallets stand-punkt henger sammen med deres syn på arve-pakt. Mindretallet ønsker ikke at felles testamentskal kunne skape arvepaktvirkninger. Se nær-mere i punkt 13.4 nedenfor. På samme måte som idag er det foreslått visse supplerende tolkningsre-gler. Disse er angitt i utkastets § 48. Et samletutvalg står bak de supplerende tolkningsreglene.

Når det gjelder livsarvingenes pliktdel, fore-slås det ganske omfattende endringer. Utvalgetmener at det fortsatt er behov for pliktdelsregler,se punkt 16.5.1, men at både omfang og innholdbør endres. Pliktdelen er i dag som utgangspunktto tredeler av dødsboet. Med utvalgets forslag vilpliktdelen utgjøre halvparten av livsarvingensarvelodd. Hvis det bare er livsarvinger, får detingen betydning om pliktdelen beregnes av døds-boet eller av arvelodden. Beregningsmåten fårimidlertid stor betydning hvis arvelateren etterla-ter seg ektefelle eller samboer. Da vil ektefelleneller samboeren ha en arvelodd på en halvpart oglivsarvingene ha en arvelodd på en halvpart. Plikt-delen for livsarvingene blir da bare en firedel avdet totale dødsboet, se nærmere punkt 16.5.2nedenfor. Utvalget mener at den beløpsbegren-sede pliktdelen, som i dag er på 1 million til hvertbarn eller hvert barns linje, bør økes i samsvarmed prisutviklingen i samfunnet for øvrig. Utval-get foreslår at den sumbegrensede pliktdelen set-tes til 40 ganger folketrygdens grunnbeløp forhvert barn eller hvert barns linje. Særbestemmel-sen for barnebarn foreslås opphevet.

Utvalget mener at pliktdelsvernet bare bør giarvingene krav på verdier, og at det ikke opprett-holdes noen beskyttelse mot testasjoner overboets enkelte eiendeler, slik arveloven § 29 andreledd gir i dag. Dette vil forenkle arveoppgjøreneog skape færre tvister. Se nærmere i punkt 16.5.3.

Utvalget går også inn for at forloddsreglene formindreårige barn og barn som har blitt boendehjemme for å stelle sine foreldre, oppheves. Dissereglene har i dag liten praktisk betydning. Det erogså andre regelsett som ivaretar disse gruppene.Se nærmere i punkt 16.5.4.

Utvalget mener at testator fortsatt skal kunnebestemme at pliktdelsarv skal være særeie forarvingen. Etter utvalgets forslag kan også andreformuesordninger bestemmes for pliktdelsarv.Imidlertid presiseres det i lovutkastet at det ikkekan bestemmes at pliktdelsarv ikke skal kunneskjevdeles. Se nærmere i punkt 16.5.5.

Utvalget vil ikke videreføre den særlige hjem-melen for båndleggelse av pliktdelsarv, se punkt16.5.6. Utvalget vil heller ikke videreføre den sær-lige regelen i arveloven § 32 om overføring avnæringsvirksomhet. Bestemmelsen om rett til å fåutlagt pliktdelsarven i nærmere bestemte eien-deler, i arveloven § 30, er det ikke behov for medutvalgets forslag. Denne bestemmelsen bygger påen forutsetning om at pliktdelsreglene ikke bare eret kvantitativt vern. Som nevnt vil ikke utvalgetvidereføre det kvalitative pliktdelsvernet. Adgangentil å frata en livsarving pliktdelsarven på grunnlagav forbrytelser mot arvelateren og nærstående tilarvelateren, foreslås videreført med visse mindreendringer. Adgangen til å gjøre livsarvingen arve-løs fordi livsarvingen ikke har hjulpet arvelaterennår arvelateren trengte det, er ikke videreført iutkastet. Se nærmere i punkt 16.5.8.

I utkastets § 52 er det foreslått nye grunnlagfor å gripe inn i pliktdelsarv. For det første er detforeslått at testator kan bestemme i testamenthvem som skal overta pliktdelsarven til en livsar-ving som dør før fylte 18 år uten å etterlate segektefelle eller livsarvinger. For det andre er detforeslått at testator skal kunne bestemme hvordanpliktdelsarv etter testator skal fordeles ved livsar-vingens død i tilfeller hvor livsarvingen selv ikkehar testasjonskompetanse. Reglene er inntatt ettermønster fra den danske arveloven. Se nærmere ipunkt 16.5.9 nedenfor.

Reglene om oppbevaring og registrering avtestamenter foreslås videreført. Det er imidlertidforeslått visse endringer sammenlignet med arve-loven § 68. For det første er det foreslått en lovfes-ting av hvem som kan kreve opplysninger om tes-tamentet. For det andre er det foreslått regler omtingrettens ansvar ved feil registreringer og man-glende fremleggelse av testamentet etter testatorsdød. Endringene bygger på forslag fra Skiftelovut-valget. Se nærmere i punkt 14.3. Reglene om bort-komne testamenter i arveloven § 69 foreslås vide-reført. Reglene i arveloven § 70 om frister for åangripe et testament eller påberope seg rett etteret testament foreslås videreført i utkastets § 56.


1.4.5 Utkastets fellesregler for arv etter loven og testament

I utkastets § 57 første ledd foreslås det en bestem-melse om når arven faller. Utgangspunktet er atarven skal anses falt ved arvelaterens død, hvisikke noe annet er bestemt i loven eller i gyldig tes-tament. Utsatt arvefall i medhold av loven er sær-lig aktuelt ved uskifte. Utsatt arvefall kan ogsåbestemmes ved testament, men innenfor de gren-sene som er oppstilt i utkastets § 57 andre ledd. Iandre ledd er det foreslått at bare den som levereller er unnfanget ved testators død, kan ha rett tilarv. Bestemmelsen innebærer en begrensningsammenlignet med arveloven § 71. Utvalget kanikke se noen gode grunner for at man skal kunnedisponere over arv flere generasjoner frem i tid.Slike testamenter skaper en rekke problemer. Senærmere i punkt 17.3.

I utkastets § 58 videreføres bestemmelsen iarveloven § 72 om at arvingen ikke anses å haoverlevd arvelateren i tilfeller hvor det er uvissthvem av dem som døde først. I lys av den utviklin-gen man har sett i senere år med hensyn til å fast-slå eksakte dødstidspunkter, kan dagens regellede til uheldige resultater i enkelte tilfeller. I sam-svar med forslag fra Skiftelovutvalget foreslårutvalget en endring av regelen slik at arvingenanses for ikke å ha overlevd arvelateren også i til-feller hvor de to dør straks etter hverandre somfølge av samme hendelse.

Reglene om fradømmelse av arverett i arvelo-ven § 73 foreslås videreført med visse endringer.Nytt med utvalgets forslag er at arveretten kanfradømmes ikke bare hvor arvelateren dør pågrunn av arvingens straffbare handling, men ogsåi tilfeller hvor arvelateren skades slik at han ellerhun mister testasjonsevnen. Det foreslås at detuttrykkelig lovfestes at uskifteretten kan fradøm-mes. Dette har lenge vært sikker rett, men harvært basert på en tolkning av loven. I tråd medforslag fra Skiftelovutvalget foreslås det også atdet gis hjemmel for å fradømme en ektefelle ret-ten til berikelse ved delingen av felleseie. Se nær-mere om dette i punkt 20.2.2.

Utvalget ønsker å videreføre dagens regler omforeldelse av arverett i utkastets § 60. I tråd medforslag fra Skiftelovutvalget foreslås det at regleneom forbigått og fraværende arving overføres fralov om forsvunne personer til arveloven, se punkt21.3 nedenfor.

Reglene om avtaler om arv foreslås samordnetpå en annen måte i dag. For det første foreslås detat adgangen til å samtykke i pliktdelskrenkendetestament lovfestes. Arvingens rett til å råde over

fremtidig arv reguleres i utkastets § 65 førsteledd, som viderefører arveloven § 44. I utkastets§ 65 andre ledd forslår flertallet, alle unntatt Unne-berg, et uttrykkelig forbud mot forhåndsavtalerom skifteoppgjøret. I hvilken grad slike avtalerkan inngås i dag, er uklart. Unneberg mener detbør være adgang til både forhåndsskifteavtaler ogbetingede salgsavtaler for gjenstander man kankomme til å arve. Se nærmere punkt 19.3.3.

Det foreslås felles regler for avkall på ventetarv og avslag på falt arv. Samlebetegnelsen eravkall. Virkningen av avkall er etter utkastet atarven fordeles som om arvingen var død før arve-lateren. Muligheten til å gi et rettet avkall når manikke har livsarvinger, er ikke foreslått videreført.Utvalget anser at behovet for avslag og avkall vilbli mindre etter at arveavgiften er avskaffet. Del-vis avkall har vært en vanlig måte å fordele arv påslik at familien samlet sett sparer arveavgift.

I utkastets § 67 foreslås det regler om avkor-ting i arv og avtaler om forskudd på arv. For atavkorting skal kunne gjøres, forutsettes det iutkastet at avkorting må anses avtalt. Dette er enendring fra dagens rettstilstand, hvor det avgjø-rende er giverens forutsetninger. De øvrigereglene om avkorting foreslås videreført omtrentsom i dag. Bestemmelsen i arveloven § 39 omgaver gitt av felleseie til felles livsarvinger er imid-lertid ikke videreført i forslaget. Se nærmere ipunkt 19.3.6 nedenfor.

I kapittel XV foreslås det regler om rettsvalgved internasjonale arveoppgjør. I dag er regleneom dette i hovedsak ulovfestede. Forslagene er til-passet reglene i EU-forordningen om rettsvalget iarveretten, som ble vedtatt i 2012.

I utkastets § 68 reguleres den alminneligerettsvalgregelen i arveretten. Hvis arvelaterenikke har bestemt noen annet, skal arveretten i denstaten der arvelateren hadde sitt vanlige bosted,anvendes. Arvelateren skal imidlertid etter utkas-tets § 69 ha adgang til å bestemme at arvefordelin-gen skal avgjøres etter retten i den staten derarvelateren var statsborger enten da bestemmel-sen om rettsvalget ble gjort, eller ved sin død.Bestemmelsen om rettsvalget skal være uttrykke-lig og i testaments form. Bestemmelsen i utkas-tets § 70 viderefører arveloven § 54 om formkravtil testamenter. I utkastets § 71 er det foreslått enbestemmelse om at en regel i fremmed rett ikkekan anvendes hvis den fører til et resultat som er istrid med grunnleggende prinsipper i norsk rett.Utvalget foreslår visse justeringer til skiftelovut-valgets forslag til bestemmelser om internasjonalskiftekompetanse, se nærmere i punkt 22.2.2nedenfor.


I kapittel XVI foreslås det bestemmelser omikrafttredelse og overgangsbestemmelser. Detavgjørende for om ny eller gammel lov skal anven-des, vil etter utkastet være om arvelateren dødefør eller etter at den nye loven trer i kraft. Detforeslås enkelte særregler for uskiftesituasjonen,for regler om avkorting i arv, for felles testamen-ter og gjensidige testamenter og for fradømmelseav arverett.

1.5 Rettsutvikling

Arveretten har sannsynligvis eksistert så lengedet har vært eiendomsrett. Ordet arv skal visst-nok også bety eiendom som eieren har dødd fra.1

I dette avsnittet behandles hovedlinjene i utviklin-gen i norsk arverett fra arveloven av 1854 oguskifteloven av 1851 frem til i dag. For en fremstil-ling som går lenger tilbake i tid, og som er merinngående, vises det til Utkast 1962 s. 3–24.

I 1846 ble det nedsatt en kommisjon til å utar-beide utkast til en arvelov. Kommisjonen avga inn-stilling i 1847. På grunn av motstand fra regjerin-gen til kommisjonens forslag om lik arverett formenn og kvinner, kunne ikke det opprinnelige lov-forslaget vedtas samlet.2 Reglene om uskifte bleskilt ut som en egen lov, som ble vedtatt i 1851.Arveloven ble først vedtatt i 1854.

De viktigste reglene i arveloven av 1854 varfølgende:

Slektsarveretten var ubegrenset i nedstigendeog oppstigende linje og i første sidelinje (etter-kommerne til arvelaterens foreldre). I de øvrigelinjene (etterkommere etter besteforeldre, oldefo-reldre osv.) strakk arveretten seg til syvende ledd.Leddene ble telt slik at hver fødsel som skillerarvingen og arvelateren, ble regnet for ett ledd.Barn og foreldre er beslektet i første ledd.Syvende ledd omfatter tremenningers barn blantoldeforeldrenes etterkommere, og tremennin-gene til arvelaterens foreldre blant tippoldeforel-drenes etterkommere.

Barn født utenfor ekteskap hadde sammearverett som barn født i ekteskap etter moren ogmorsslekten, forutsatt at de ikke var unnfangetved ekteskapsbrudd eller incest. Arverett etterfaren og farsslekten hadde barn utenfor ekte-skapet bare hvis de var lyst i kull og kjønn. Arve-retten var lik for kvinner og menn.

Arveretten gikk først i nedstigende linje tilarvelaterens livsarvinger. Hvis det ikke var livsar-

vinger, gikk arven til arvelaterens foreldre ogderes etterkommere. Hvis det heller ikke vararvinger i andre arvegangsklasse, gikk arven tilarvelaterens besteforeldre og deres etterkom-mere. Slik fortsatte det utover til syvende ledd.

Mellom etterkommerne i et parentel ble arvenfordelt etter linjer, ikke etter hoder. Hvis foreksempel arvelateren hadde to barn som beggevar døde, men hvor den ene etterlot seg tre barnog den andre etterlot seg to barn, så skulle arvendeles likt mellom de to linjene. Barnebarna i linjenmed tre barn delte en halvpart i tre (en seksdelhver), mens barnebarna i linjen med to barn delteen halvpart i to (en firedel til hver).

Arverett for lengstlevende ektefelle ble innførtmed arveloven av 1854. Ektefellen hadde ikkearverett hvis arvelateren etterlot seg livsarvinger,men hvis arvelateren var barnløs, arvet ektefellenen tredel av formuen. Hvis arvelateren ikke etter-lot seg slektsarvinger, arvet ektefellen hele for-muen.

Livsarvingene var beskyttet med pliktdelsvernmot arvelaterens testamentariske disposisjoner.Pliktdelen var tre firedeler av dødsboet. En giftkvinne kunne imidlertid ikke rå over den frie fire-delen uten samtykke fra ektemannen. Arvelaterenkunne påby avkorting i arven til livsarvinger somhadde fått gaver eller annen understøttelse avarvelateren uten at de øvrige livsarvingene haddefått tilsvarende. Arvelateren kunne på visse vilkårogså bestemme at arv som tilfalt en livsarving,skulle behandles som umyndiges midler, slik atarvingen bare fikk disponere rentene.

Testamenter måtte opprettes skriftlig. Dessu-ten måtte testator vedkjenne seg testamentetenten for notarius publicus eller for minst to vitnersom testator hadde bedt om å overvære handlin-gen. I sykdoms- og andre nødstilfeller kunne enmuntlig erklæring tre i stedet for skriftlig testa-ment. Tilbakekall kunne gjøres etter reglene foropprettelse av testament. Testamentet ble dessu-ten ansett tilbakekalt hvis det var tilintetgjort elleroverstrøket av testator. Testamentsalderen var 18år, men testamenter fra personer som var under18 år, kunne stadfestes av Kongen. Også testa-menter fra umyndige kunne stadfestes av Kongen.Loven inneholdt en rekke supplerende tolkings-og utfyllingsregler for testamenter.

Arveloven av 1854 forutsatte at man måttevære født levende for å kunne ta arv. Det ble holdtav arv for barn som var unnfanget før arvelaterensdød. De tok arv hvis de ble levende født. Det varregler om forbrytelse av arv blant annet når noenforsettlig hadde drept den han eller hun skullearve. Livsarvinger kunne gjøres arveløse hvis de

1 Utkast 1962 s. 3.2 Se nærmere Utkast 1962 s. 17–18.


hadde fornærmet slektning i oppstigende linje påære, frihet, legeme eller helbred.

Ventet arv kunne ikke selges eller pantsettes.En myndig arving kunne imidlertid med virkningfor seg selv og sine arvinger gi avkall på ventetarv. Falt arv kunne på visse vilkår selges. Arvin-gen kunne også avslå falt arv, med den virkningenat arven tilfalt arvingens arvinger.

De viktigste reglene i uskifteloven av 1851 varfølgende:

Mannen hadde rett til uskifte med felles livsar-vinger. Uskifterett kunne imidlertid være avskåretved ektepakt eller bestemmelse fra giver ellerarvelater. Kvinnen måtte ha tillatelse fra amtman-nen (fylkesmannen) for uskifte. Tillatelse kunnegis til uskifte med barn under 25 år hvis enkenkunne godtgjøre at hun var en forstandig og hus-lig kvinne. Tillatelse var ikke nødvendig i delavere samfunnslagene (hvis avdøde varhusmann, strandsitter, verksarbeider, innerst elleri lignende stilling på landet, matros, fisker,dagleier, håndverkssvenn eller dreng i kjøpstadeller ladested).

Hvis avdøde etterlot seg særkullsbarn under18 år, var det nødvendig med tillatelse til uskiftebåde for menn og kvinner. Uskifte kunne bare til-lates hvis det var til lengstlevende ektefelle og ste-barnas felles gagn. Lengstlevende ektefelle ble islike tilfeller ansvarlig for stebarnas underhold ogoppdragelse.

Rådigheten over uskifteboet var ikke lovregu-lert. Det var heller ikke lovfestet vederlagskravfor arvingene på skiftet hvis lengstlevende ekte-felle hadde redusert boet på en utilbørlig måte.Hvis lengstlevende ektefelle valgte å skifte meden eller flere av livsarvingene, ga ikke det deøvrige livsarvingene krav på skifte.

Uskifteretten opphørte hvis lengstlevendeektefelle inngikk nytt ekteskap eller ble umyndig-gjort. Arvelaterens særkullsbarn kunne dessutenkreve skifte ved fylte 18 år. Fellesbarn kunnekreve skifte med sin mor ved fylte 25 år. I skifte-oppgjøret hadde lengstlevende ektefelle rett til åfå utlagt på sin lodd alle eiendeler han eller hunønsket å overta bortsett fra førstavdødes odelsei-endom.

Arveloven av 1854 og uskifteloven av 1851 bleendret flere ganger. Her nevnes de viktigsteendringene:

Grensene for slektsarveretten ble innsnevret i1916 til femte ledd. Ved den store arvelovsrefor-men i 1937 fikk slektsarveretten den avgrensnin-gen den har i dag. Grensen oppad ble satt til ogmed besteforeldre. Arveretten forble ubegrensetnedover for livsarvinger og etterkommere etter

arvelaterens foreldre. Besteforeldrenes linje stop-pet ved besteforeldrenes barnebarn (arvelaterensfettere og kusiner).

I 1892 fikk barn født utenfor ekteskapet arve-rett etter moren og morsslekten selv om de varunnfanget ved ekteskapsbrudd eller incest. Gjen-nom de Castbergske barnelovene fra 1915, fikkbarn født utenfor ekteskapet samme arverett sombarn født i ekteskapet etter faren og farsslekten.Forutsetningen for arverett var at farskapet varrettskraftig fastslått.

Adopsjonsinstituttet, som lenge hadde værtute av bruk i Norge, ble gjeninnført i 1917. Adop-tivbarnas arverettslige stilling overfor adoptivfor-eldrene og deres slekt var opprinnelig svakereenn stillingen til adoptivforeldrenes biologiskebarn.3 Først i 1956 ble adoptivbarna arverettsliglikestilt med biologiske barn.

Ved arvelovsreformen i 1937 ble lengstlevendeektefelles arverett utvidet. Ektefellen fikk arverettogså når førstavdøde etterlot seg livsarvinger.Ektefellens arvelodd i konkurranse med livsarvin-ger ble satt til en firedel av dødsboet. I konkur-ranse med arvelaterens foreldre eller foreldrenesetterkommere ble ektefellens arverett utvidet fraen tredel til en halvpart. Hvis arvelateren bareetterlot seg besteforeldre eller fjernere slektsar-vinger, arvet ektefellen det hele. Ved lovendringeni 1937 ble det også tatt inn en regel om at testa-mentariske bestemmelser som innskrenker arve-retten til testatorens ektefelle, bare er gyldige hvisde er kommet til ektefellens kunnskap før testato-rens død. Reglene om ektefellens arverett har,med forbehold for reglene om minstearv, værtuendret siden 1937.

Reglene om pliktdel ble endret to ganger. I1918 ble den såkalte «lex Michelsen» innført.Utgangspunktet var fortsatt at arvelateren barekunne disponere over en firedel av formuen vedtestament hvis han eller hun hadde livsarvinger.Men ved de virkelig store formuene ble det gitt enutvidet testasjonsadgang for testasjoner til sam-funnsnyttige formål. Formue utover to millionerkunne testatoren disponere fritt over. Av formuemellom en og to millioner kunne testatoren dispo-nere over halvparten i tillegg til den frie firedel. Etslikt testament måtte imidlertid stadfestes av Kon-gen. I 1937 ble pliktdelen redusert fra tre firedelertil to tredeler. For den utvidede testasjonsrettenved større formuer ble vilkårene om at testasjo-nen skulle gå til allmennyttige formål og at testa-mentet måtte stadfestes av Kongen, opphevet. Detble satt en beløpsbegrenset pliktdel på 200 000 for

3 Se nærmere Utkast 1962 s. 21–22.


testators barn og 50 000 for barnebarn og fjernerelivsarvinger. Bortsatt fra heving av beløpsgren-sene, har pliktdelsreglene vært uendret siden1937.

Formreglene ble også endret i 1937. Det bleoppstilt nærmere krav til vitnene og klargjorthvilke formkrav som måtte oppfylles for at testa-mentet skulle være gyldig. Formkravene slik deble utformet i 1937 sammenfaller i store trekkmed dagens formkrav.

I 1934 ble det ratifisert en nordisk konvensjonom arv og dødsboskifte. Konvensjonen er endretflere ganger, senest i 2012. Den internasjonalearveretten for øvrig har stort sett ikke blitt lovfes-tet.

Uskifteloven av 1851 ble erstattet av en ny lovom uskifte i 1927. Uskiftereglene var opprinneligtatt med som et kapittel i utkast til lov om ektefel-lers formuesforhold. Justisdepartementet menteimidlertid at uskiftereglene fortsatt burde væreregulert i en egen lov. Uskifteloven av 1927 kan ihovedtrekkene beskrives slik:

Den tidligere ulikheten mellom menn og kvin-ner med hensyn til retten til uskifte, ble opphevet.Uskifteretten omfattet felleseie, men ved loven omektefellers formuesforhold ble det åpnet for atektefellene kunne avtale at særeie skulle omdan-nes til felleseie ved en av ektefellenes død. Uskif-teretten gjaldt overfor felles livsarvinger uavhen-gig av livsarvingenes alder. Med avdødes særeiekunne lengstlevende ektefelle sitte i uskifte barehvis overformynderiet samtykket. Slikt samtykkekunne bare gis hvis det ville være til gagn også forsærkullsbarnet om lengstlevende fikk rett tiluskifte. Det var ingen rett til uskifte med utarvin-ger.

Førstavdøde kunne i testament begrenseuskifteretten. Hvis førstavdøde i testament harønsket skifte og begrunnet hvorfor det anses somdet beste både for lengstlevende og for barna atskifte skjer, kunne skifteretten etter å ha innhen-tet uttalelse fra overformynderiet, bestemme atskifte helt eller delvis skulle finne sted. En lig-nende bestemmelse er videreført i arveloven § 11.Uskifte kunne også være avskåret hvis lengstle-vende ikke var i stand til å dekke sine forpliktel-ser, hadde vanskjøttet sine økonomiske forhold,misbrukt retten til å råde over felleseiet eller vedannen utilbørlig atferd vesentlig redusert felles-eiet eller utsatt det for å bli vesentlig redusert.Uskifte var i utgangspunktet også bare unntaksvismulig hvis lengstlevende ektefelle var mindreårigeller umyndiggjort.

Ved uskifteloven av 1927 ble det innførtbegrensninger i lengstlevende ektefelles rådighet

over uskifteboet. Utgangspunktet var at lengstle-vende hadde en eiers rådighet, men at han ellerhun ikke uten samtykke fra arvingene kunne gibort fast eiendom, eller gi andre gaver som sto imisforhold til formuen i boet.

Uskiftearvingene kunne kreve skifte hvislengstlevende ektefelle forsømte oppfostringsplik-ten overfor dem eller ved å vanskjøtte sine økono-miske forhold, ved misbruk av retten til å rå overboet eller ved annen utilbørlig atferd vesentligreduserte boet eller utsatte det for å bli vesentligredusert.

Lengstlevende kunne ikke skifte helt eller del-vis med en eller flere av arvingene uten samtykkefra overformynderiet eller fra samtlige av uskifte-arvingene. Hvis samtykke ikke ble innhentet,kunne arvingene be om at skifteretten avgjordeom det skulle gis tilsvarende oppgjør til de øvrigearvingene eller om boet skulle skiftes. Forholds-messig utbetaling til alle arvingene kunne gjøresuten samtykke.

Hvis lengstlevende ektefelle ved misbruk avretten til å rå over uskifteboet eller ved annen util-børlig atferd vesentlig reduserte uskifteboet,kunne arvingene kreve vederlag ved skifte avuskifteboet. Vederlag kunne også kreves hvis boetble redusert fordi lengstlevende brukte uskifte-midler til å øke sin særeieformue eller til åerverve rettigheter som ikke skulle deles ved etskifte.

Uskifteloven ble endret i 1937. Da fikk lengst-levende ektefelle rett til uskifte med alle slektsar-vinger bortsett fra arvelaterens far eller mor.

Arveloven av 1972 medførte ingen storeendringer i rettstilstanden. Uskiftereglene bleendret slik at det ikke lenger skulle regnes medarv til lengstlevende ved et skifte av uskifteboetetter lengstlevendes død. Det ble åpnet for uskiftemed arvelaterens foreldre og uskifte med myn-dige særkullsbarn, forutsatt at særkullsbarnasamtykket. Ved arveloven av 1972 ble det ogsååpnet for at ektefeller kunne gi hverandre rett tiluskifte med særeie.

I forbindelse med arveloven ble det også inn-ført en bestemmelse i skifteloven om uttaksrettfor lengstlevende ektefelle i mindre dødsbo.Bestemmelsen var opprinnelig utformet slik atlengstlevende kunne ta ut verdier som sammenmed lengstlevendes bos- og arvelodd og eventueltsæreie utgjorde to ganger folketrygdens grunnbe-løp.

Pliktdelsreglene var uendret med hensyn tilbrøk, men beløpsbegrensningen ble økt til 500 000for barn og 100 000 for barnebarn. Det ble ogsåinnført regler om forloddsrett for barn som ikke


hadde fått oppfostringen sin fullendt da arvelate-ren døde, og for barn som uten rimelig vederlaghadde blitt boende hjemme for å stelle for forel-drene. Forloddsretten ble beskyttet som pliktdels-arv.

Avkortingsreglene ble endret slik at det ble til-strekkelig for avkorting at det ble godtgjort atavkorting ville være i overensstemmelse medarvelaterens forutsetninger.

Reglene om gjensidige testamenter ble endret.Blant annet ble det innført en presumsjon omarverett for førstavdødes slekt hvis lengstlevendeektefelle var innsatt som enearving og testamen-tet ikke inneholdt bestemmelser om fordelingenetter lengstlevendes død.

Arveloven er endret flere ganger. De viktigsteendringene er disse:

I 1990 ble uttaksregelen for lengstlevendeektefelle i skifteloven erstattet av en regel om min-stearv for lengstlevende ektefelle. Bestemmelserom minstearv ble tatt inn i arveloven § 6. Minste-arven gir lengstlevende ektefelle krav på minste-arv tilsvarende fire ganger folketrygdens grunn-beløp hvis det er livsarvinger, og seks ganger fol-ketrygdens grunnbeløp i andre tilfeller. Det følgerav arveloven § 7 at ektefellens minstearv ikke kanfratas ved testament.

Av stor betydning for lengstlevende ektefellevar også endringene i forbindelse med for-sikringsavtaleloven av 1989. Etter forsikringsav-taleloven av 1930 var hovedregelen at forsikrings-summer ble en del av dødsboet. Et unntak varlikevel forsikringer der det var oppnevnt en ugjen-kallelig begunstiget. I slike tilfeller var forsikrings-summen ikke en del av dødsboet. Betydningen avat forsikringen som hovedregel ble ansett som endel av dødsboet, var at livsarvingens pliktdel bleberegnet av et høyere beløp enn om forsikrings-summen ble holdt utenfor. Ved forsikringsavtale-

loven av 1989 ble det innført et system der allepersonforsikringssummer ble holdt utenfor døds-boet. Hvis det ikke var oppnevnt noen begunstigettil forsikringen, ble det samtidig lovfestet en ord-ning om at forsikringen tilfalt forsikringstakerensektefelle.

Beløpsbegrensningene i pliktdelsreglene bleendret i 1985. Da ble beløpsbegrensningen forbarn økt til 1 000 000 og for barnebarn og fjernerelivsarvinger, til 200 000 kroner.

En viktig endring i arveloven skjedde i 2008.Da ble lengstlevende samboer gitt en begrensetrett til arv og uskifte. Arverettighetene gjelderbare for samboere som har, har hatt eller venterfelles barn. Samboere med felles barn er gitt engjensidig arverett på fire ganger folketrygdensgrunnbeløp. Arveretten kan begrenses ved testa-ment som lengstlevende samboer har fått kunn-skap om før dødsfallet. Som alternativ til arveret-ten kan lengstlevende samboer velge å sitte iuskifte med felles bolig med innbo, fritidseiendommed innbo og bil.

Det er også grunn til å nevne at ved lov omregistrerte partnerskap fra 1993 ble registrertepartnere gitt samme arverettslige stilling somektefeller. Reglene ble videreført ved lovend-ringen av ekteskapsloven i 2008 om felles ekte-skapslov for heterofile og homofile par.

Et sentralt utviklingstrekk har vært at slektensarverett gradvis har blitt begrenset til fordel forgjenlevende ektefelle. Dette gjelder både medhensyn til slektens legalarverett og livsarvingeneskrav på pliktdel. Et annet og nyere utviklingstrekker at også samboere er gitt arverettigheter.4

4 Se nærmere Frantzen, Arverettslige utviklingstrekk iNorge de siste 50 år, trykket i Eeg, Samfunnsutvikling ogarverettslige utfordringer, 2013 s. 21 flg.


Kapittel 2

Slektens arverett

2.1 Innledning – avgrensninger

Under forberedelsen av dagens arvelov la utvalgettil grunn i sin innstilling at lovgiverens oppgave er«å nå frem til en arvetavle som kaller de slektnin-ger til arv, som presumptivt står arvelateren nær-mest; for det annet vil oppgaven gå ut på en rime-lig avgrensning av slektsarveretten», jf. Utkast1962 s. 39. Oppgaven er den samme i dag, 50 årsenere. Hvis lovgiveren finner frem til regler somstemmer bra overens med hva arvelatere flestmener at er en riktig fordeling av sine etterlaten-skaper, vil det også innebære at flertallet av arve-latere slipper byrden ved å opprette testamenthvor de særskilt gir uttrykk for sine ønsker omfordelingen. Det er viktig at loven oppstiller enarvetavle som flest mulig føler seg bekvemmemed. Hensynet til de som lovens ordning passerdårlig for, varetas gjennom muligheten til å opp-rette testament.

Den fordelingen lovens arvegangsregler leg-ger opp til, må være fullstendig, slik at all arv etterarvelateren blir fordelt. Det er ikke bare spørsmålom hvem som skal arve, men også spørsmål omhvilken arvelodd den enkelte skal ha. Dette pro-blemet er ikke presserende i tilfeller hvor arvenbare skal fordeles mellom flere arvinger medsamme tilknytning til arvelateren – eksempelvisflere av arvelaterens barn. Når det er barnebarnsom arver, er det imidlertid ikke opplagt omarven bør fordeles etter hoder eller linjer. I tilfellerhvor slektsarvinger konkurrerer med en ektefelleeller samboer om arv, vil det også være ulike opp-fatninger om hvilke regler som gir en riktig balan-sering av interessene til slekten og gjenlevende.Avveiningen mellom slektsarveretten og arveret-ten til gjenlevende ektefelle eller samboer, drøftesnedenfor i punkt 3.4 og 4.6.

Under arbeidet med gjeldende arvelov ble detoppfattet som et ganske selvsagt premiss at angi-velsen av arvinger etter loven «kunne knyttes tilklare og uomtvistelige kriterier; allerede av dengrunn kan det ikke bli spørsmål om å gi legalarverett til for eksempel avdødes venner, tjeneste-

folk og forlovede», jf. Utkast 1962 s. 33. Innførin-gen av arverett for visse samboere i 2008 harmyket opp dette standpunktet noe. Men også i for-bindelse med innføringen av arverett og rett tiluskifte for samboere ble rettstekniske hensyn til-lagt stor vekt – særlig gjennom vilkåret om at par-tene må ha, ha hatt eller vente barn sammen. Vedavgrensningen av slektsarveretten kommer neppedisse hensynene ofte på spissen, men man kan fåspørsmål om hvem som er eller bør være å ansesom foreldre eller barn i arverettslig forstand.Avgrensningsspørsmål oppstår i relasjon til foster-barn eller barn som er blitt til gjennom metoderfor kunstig befruktning som ikke aksepteres etternorsk lov, og hvor den som har fungert som sosialmor eller far, dør uten at barnet har kjennskap tilnoen annen biologisk mor eller far de kan arve.

Slektsarveretten er blitt innsnevret i flereomganger, ofte i sammenheng med at ektefellensarverett er blitt tilsvarende utvidet, se nærmereom historikken i Utkast 1962 s. 3–24 . Den sistebegrensningen av arveberettigede slektninger blegjort i 1937. Denne lovendringen utelukket denfjerde arvegangsklassen, oldeforeldre og dereslinje, fra arverett etter loven. I tredje arve-gangsklasse, besteforeldrene og deres linje, bledet satt en grense slik at arvinger lenger ned i lin-jen enn besteforeldrenes barnebarn (arvelaterenssøskenbarn), ikke lenger var arvinger etter loven.

2.2 Gjeldende rett

Slektsarveretten er i dag regulert i arvelovenkapittel I – Arv på grunnlag av slektskap. Slektsar-veretten bygger på en inndeling i arvegangsklas-ser eller parenteler. Arvelaterens barn og deresetterkommere utgjør det som kalles første arve-gangsklasse. Denne gruppen av arvinger omtalessom livsarvinger. For å komme i betraktning somarving, må livsarvingen være unnfanget før arve-lateren dør, jf. arveloven § 71 første ledd.

Også adoptivbarn og deres etterkommere erlivsarvinger i arvelovens forstand. Dette fremgår


ikke uttrykkelig av arveloven, men av adopsjons-loven § 13. Der heter det i første ledd at ved adop-sjon «får adoptivbarnet og dets livsarvingersamme rettsstilling som om adoptivbarnet haddevært adoptivforeldrenes egnefødte barn, om ikkeannet følger av § 14 eller annen lov». Annet følgerav odelsloven mht. odelsrekkefølgen (se odelslo-ven § 12). Det gjelder dessuten særlige regler foradopsjoner som kom i stand før 1. juli 1957. Da vardet fortsatt mulig med såkalt «svake adopsjoner» iNorge. Dette innbar at adoptivbarnet beholdtarverett etter sin biologiske slekt, men ikke fikkfull arverett etter adoptivforeldrene og deresslekt, se nærmere Hambro, Arveloven s. 30–32.Fosterbarn og stebarn har ikke arverett, men har– i de tilfellene de er tilgodesett i arvelaterens tes-tament eller får livsgaver – vært likestilt med livs-arvinger ved beregning av arveavgift.

At et barn er resultat av kunstig befruktning,spiller ingen rolle for barnets arverettslige statusså lenge metoden som benyttes, er en metodesom gir grunnlag for at foreldreskapet aksepteresetter norsk rett. Etter norsk rett regnes den somhar født barnet, som mor, jf. barneloven § 2 førsteledd. Avtaler om bruk av surrogatmor er ugyl-dige, jf. barneloven § 2 andre ledd. Det hender atnorske par inngår avtaler om surrogati i land somaksepterer slike avtaler. Etter norsk rett anerkjen-nes i utgangspunktet ikke den norske «sosialemoren» som mor. Ved midlertidig lov 8. mars 2013nr. 9 kan imidlertid den juridiske fars nåværendeeller tidligere ektefelle, registrert partner ellersamboer som sammen med barnets far inngikkavtale med surrogatmoren, på visse vilkår søkeom foreldreskap til barnet, se nærmere Prop. 47 L(2012–2013). Bioteknologiloven, lov 5. desember2003 nr. 100, forbyr eggdonasjon, jf. § 2-18 førsteledd og assistert befruktning med sæd fra endonor som er død, jf. § 2-11 tredje ledd. Sæddono-ren anses ikke som juridisk far. Dermed vil ikkedonorbarnet arve sin biologiske far. Den biolo-giske faren arver heller ikke donorbarnet.

Barna arver likt. Er et av barna død, går bar-nets arvelodd videre til eventuelle livsarvingeretter barnet med lik part på hver gren. At barne-barna trer inn i tilfeller hvor mellomgenerasjonener død, er et utslag av det såkalte representasjons-prinsippet.

I tilfeller hvor barnet som er død før forel-drene, ikke har egne livsarvinger, vil arven ikkegå videre til barnets gjenlevende ektefelle ellersamboer: Arven vil fordeles mellom det avdødebarnets søsken; arvelaterens øvrige livsarvinger. Iet tilfelle hvor alle arvelaterens barn er døde, ogarvelateren bare etterlater seg barnebarn som

livsarvinger, vil arven fordeles likt mellom deslektslinjene (grenene) barnebarna tilhører. Hvisdet for eksempel er en linje med tre barnebarn, enlinje med to barnebarn og en linje med ett barne-barn, vil ikke alle barnebarna få en like stor andelav arven etter besteforeldrene. I linjen med trebarnebarn vil denne tredelen av arven deles i tre,dvs. en nidel av det totale dødsboet til hver avdisse barnebarna. I linjen med to barnebarn skaltredelen deles i to. Disse barnebarna arver hveren seksdel etter sin bestefar eller bestemor. I densiste linjen vil barnebarnet arve en tredel alene.(Se figur 2.1). At arven også i slike tilfeller forde-les etter linjer og ikke etter hoder, er utslag av detsåkalte linjeprinsippet. Om arven i slike tilfellerskulle deles etter linjer eller etter hoder, ble grun-dig drøftet i Utkast 1962 s. 46–53 (se nedenforunder punkt 1.4.2).

Representasjonsprinsippet strekker seg ube-grenset nedover i første arvegangsklasse. Olde-barn trer i stedet for et barnebarn som er død,tippoldebarn trer inn dersom et oldebarn er dødosv. Men i praksis vil menneskets levealder og for-plantningsdyktig alder sette grenser for hvormange ledd det kan dreie seg om.

Hvis arvelateren ikke etterlater seg livsarvin-ger, trer andre arvegangsklasse inn. Denne arve-gangsklassens arverett er regulert i arveloven § 2.Andre arvegangsklasse består av arvelaterens for-eldre og deres etterkommere. Foreldrene er nær-mest til å ta arv etter § 2, men hvis de allerede erdøde, vil deres livsarvinger, arvelaterens søskeneller halvsøsken, tre inn. Den avdøde forelderensandel av arven vil fordeles på vedkommende forel-ders livsarvinger. Fordelingen går også her med«lik part på kvar grein». Hvis det eksempelvis på

Figur 2.1

Arvelater †

Barn † § 1

(2) 2. pkt.

Barnebarn

1/6

Barnebarn 1/6

Barn † § 1

(2) 2. pkt.

Barnebarn

1/9

Barnebarn

1/9

Barnebarn

1/9

Barn † § 1

(2) 2. pkt.

Barnebarn

1/3


den avdøde morens side er en søster og to barn aven bror som er død før arvelateren, vil den halv-parten som skulle tilfalt moren, fordeles slik atsøsteren får en firedel av boet etter arvelateren(faren som fortsatt lever, får en halvpart) og de tonevøene eller niesene får en åttedel hver – dedeler den firedelen som broren skulle ha hatt. (Sefigur 2.2).

Hvis en av foreldrene er død uten å etterlateseg andre livsarvinger enn arvelateren, vil dengjenlevende av foreldrene arve alt, jf. arveloven§ 2 tredje ledd første punktum. Hvis begge forel-drene er døde, vil arven fordeles mellom deresrespektive livsarvinger. Farens halvpart fordelesmellom hans livsarvinger, og morens halvpart for-deles mellom hennes livsarvinger. At man her for-deler etter linjer, har praktisk betydning hvor deter halvsøsken i enten mors eller fars linje. Hvisarvelateren for eksempel etterlater seg en søstersom har begge foreldrene felles med arvelaterenog en halvbror på farens side, vil søsteren arvehele den halvpart som skal gå til morssiden. Hunvil også arve halvparten av arven som skal gå tilfarssiden. Denne arven må deles med hennes (ogarvelaterens) halvbror. I dette tilfellet får altså søs-teren tre firedeler og halvbroren en firedel avarven. (Se figur 2.3).

Hvor det bare er etterkommere i den ene avforeldrenes linjer, får dennes etterkommere alt, jf.

arveloven § 2 tredje ledd første punktum. En halv-bror eller halvsøster vil derfor kunne bli enear-ving i et slikt tilfelle. Dette gjelder selv om beste-foreldrene til arvelateren på den siden hvor detikke var noen halvsøsken, fortsatt er i live.

I arveloven § 2 tredje ledd andre punktum harvi en norsk særregel. Det gjelder situasjoner hvorarvelateren dør før fylte 18 år, en av arvelaterensforeldre døde før arvelateren, og foreldrene ikkevar gift med hverandre (eller var legalseparert) daden første av foreldrene døde. I et slikt tilfelle skalhalve arven gå til besteforeldrene eller deres livs-arvinger på den avdøde faren eller morens side.Hvis det ikke er slike arvinger i tredje arvegangs-klasse, vil den gjenlevende av foreldrene arve alt,jf. arveloven § 2 tredje ledd i.f. Bakgrunnen forbestemmelsen er at den gjenlevende av foreldreneikke indirekte skal arve sin fraskilte ektefelle elleren annen person han eller hun tidligere har hatt etforhold til, gjennom å arve sitt mindreårige barnfullt ut. Det må antas at det vesentlige av den min-dreårige arvelaterens midler stammer fra den avforeldrene som allerede er død.

At foreldrene skal arve barna etter arveloven§ 2, forutsetter at morskap eller farskap er fastsattetter reglene i barneloven, jf. arveloven § 4 førsteledd. Som mor regnes den som har født barnet, jf.barneloven § 2 første ledd. Som far eller medmorregnes i utgangspunktet den som moren var giftmed ved fødselen, jf. barneloven § 3 første ogandre ledd. Hvor foreldrene ikke var gift, fastset-tes farskap eller medmorskap etter reglene i bar-neloven §§ 4 og 4 a.

Arveloven § 4 andre ledd inneholder enbestemmelse om at faren og farsslekten ikke tararv dersom barnet er unnfanget ved en handlingsom går inn under straffeloven §§ 192 til 196 eller§ 199 og faren er dømt til ubetinget fengsel fordette. Tap av arveretten inntrer i slike tilfellerautomatisk. Det er ikke nødvendig at retten i straf-fesaken eller i en senere arvesak må ta stilling tilspørsmålet, i motsetning til ved tap av arverettetter arveloven § 73. Imidlertid er det gjort et unn-tak i § 4 andre ledd andre punktum. Faren ellerfarsslekten tar likevel arv som i verdi svarer til arveller gave som barnet har fått fra faren eller noen ifarsslekten. Hvis det ikke er arvinger i andre arve-gangsklasse, går arven til besteforeldrene ellerderes etterkommere, jf. arveloven § 3. Reglene i§ 2 andre ledd om representasjonsrett med «likpart på kvar grein» gjelder tilsvarende, jf. arvelo-ven § 3 første ledd første punktum. Hvis det ikkeer noen til å representere den ene av besteforel-drene på en side, går hele arven til denne siden tilden andre av besteforeldrene på denne siden. Er

Figur 2.2

Far 1/2 Mor †

Søster 1/4 Arvelater † Bror †

Niese 1/8

Niese 1/8

Figur 2.3

Mor †

Helsøster 3/4 Arvelater †

Far †

Halvbror 1/4


det ingen arvinger på den ene siden i tredje arve-gangsklasse, farmor og farfar er døde uten å etter-late seg livsarvinger, går hele arven til mormor ogmorfar eller etterkommere etter dem, jf. arvelo-ven § 3 tredje ledd andre punktum. I motsetningtil i første og andre arvegangsklasse er det engrense for hvor langt tredje arvegangsklassestrekker seg nedover. Den går ikke lengre enn tilbesteforeldrenes barnebarn – arvelaterens fettereog kusiner. At vi i motsetning til våre nordiskenaboer har valgt å beholde søskenbarn på lovensarvetavle, skyldes dels en vurdering av at detkunne gi tilfeldige utslag at for eksempel en onkelarvet alt på bekostning av de tre mindreårigebarna til en avdød tante, dels er det begrunnet i atman bør unngå at arven i unødvendig grad går«bakover» til eldre arvinger fremfor «fremover» tilyngre generasjoner eller til arvinger i sammegenerasjon som arvelateren. Det er også lagt vektpå at slektstilknytningene i Norge gjennomgå-ende er sterkere i Norge enn hos våre naboer.

Det er ingen fjerde arvegangsklasse. Hvisarvelateren ikke er gift eller samboer og hellerikke etterlater seg livsarvinger, foreldre, søsken,besteforeldre, onkler og tanter eller søskenbarn,vil staten arve, jf. arveloven § 46. Oldeforeldreneog deres etterkommere har ikke legalarverett.Slektsarverettens grenser er inngående drøftet iUtkast 1962 s. 39–46 og i Ot.prp. nr. 36 (1968–69)s. 46–50.

2.3 Nordisk rett

Reglene om slektsarverett er i hovedtrekkene likei de nordiske landene, se nærmere Lødrup, Nor-disk arverett s. 54–67. Ingen av landene utstrek-ker slektsarveretten til fjerde arvegangsklasse, ogdet er begrensninger i hvor langt nedover i tredjearvegangsklasse slektsarveretten strekker seg.Det er riktignok to særnorske ordninger, søsken-barns arverett og arveloven § 2 tredje ledd andrepunktum. Den norske ordningen med at fettereog kusiner kan arve, stiller Norge i en særstillingblant de nordiske landene. Den er imidlertid ikkeoppsiktsvekkende i en større internasjonal kon-tekst. De fleste europeiske land utstrekker lega-larveretten lenger enn alle de nordiske landene.

2.4 Utvalgets vurderinger

2.4.1 Legalarverettens grenser

Det er naturlig at loven setter en grense for hvorlangt slektsarveretten skal strekke seg. Hvordan

denne grensen skal trekkes, har betydning forgrensedragningen mellom slektens arverett ogstatens arverett. Spørsmålet som utvalget må tastilling til, er når slektstilknytningen i normaltilfel-lene er så sterk at det er naturlig å tillegge slekt-ningene arverett direkte i kraft av loven, og nårslektstilknytningen må anses som såpass svak inormaltilfellene at det er naturlig at den som like-vel vil tilgodese slektninger, må gjøre dette vedtestament.

Som nevnt foran under punkt 1.2 har slektsar-verettens utstrekning blitt avgrenset i flereomganger, senest ved arvelovsrevisjonen i 1937. IUtkast 1962 ble det foreslått av et flertall av utval-get at grensen i tredje arvegangsklasse ved fet-tere og kusiner skulle oppheves, slik at ogsåtredje arvegangsklasse skulle fortsette ubegren-set nedover. Forslaget ble ikke fulgt opp videre iprosessen, se Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 49–50.

I Danmark vurderte arvelovutvalget om ikkeutviklingen i retning av mindre økonomisk felles-skap og økonomisk avhengighet mellom slektnin-ger tilsa at kretsen av arveberettigede slektningerburde begrenses. Dels ble det drøftet om manburde sette en grense for hvor langt ned i andrearvegangsklasse slektningene burde ta arv. Detble for det første vurdert om ikke denne arve-gangsklassen burde avgrenses til arvelaterensforeldre, søsken og nevøer og nieser. Søsknenesbarnebarn og deres etterkommere ville i så fallvært utelukket. Til støtte for en slik avgrensningble det både vist til manglende nærhet til arvelate-ren og til mulige problemer med å oppspore arvin-gene. Utvalget konkluderte (Betænkning 2006 s.46) likevel med at det ikke ville foreslå en slikavgrensning av andre arvegangsklasse. Det blebegrunnet slik:

«Udvalget finner imidlertid, at en sådanbegrænsning i en række tilfælde vil kunne fore-komme tilfældig og urimelig, f.eks. hvis ennevø, der ikke har kendt arveladeren, arver,mens et barn af en afdød niece, der har ståetarveladeren nær, ikke gør det. En sådanbegrænsning vil endvidere ikke løse problemetmed opsporing af arvinger, idet også nevøer ogniecer ikke sjældent er uden forbindelse medarveladeren.»

For det andre ble det drøftet om man skulleavskaffe tredje arvegangsklasse, men konklusjo-nen ble at tredje arvegangsklasse skulle beståmed besteforeldre og onkler og tanter som arve-berettigede slektninger, se Betænkning 2006 s.47.


Utvalget vil ikke foreslå noen endringer i lega-larverettens grenser. Riktignok må det påpekes atbarnekullene gjennomsnittlig er mindre i dag ennfor 50 år siden, og at den formuen som skal forde-les, gjennomgående er større. Kretsen av arvin-ger ville derfor ikke nødvendigvis bli så stor selvom man utvidet tredje arvegangsklasse slik detble foreslått av flertallet i Utkast 1962. De proble-mene skiftemyndighetene har med å oppsporearvinger, er også på noen områder mindre enn tid-ligere, i og med at vi i dag har bedre elektroniskesøkeverktøy og bedre kommunikasjonsmidlerenn tidligere, men på andre områder har utfor-dringene med oppsporing av arvinger økt. Særligkan det være vanskelig både å verifisere slekt-skapsforhold og å oppspore arvinger i enkelteland med stor innvandring til Norge.

Når det særlig gjelder fettere og kusinersbarn, som flertallet i Utkast 1962 særlig fremhe-vet, ser utvalget dilemmaet med at disse slektnin-gene som tilhører en yngre generasjon, skal væreutelukket. Ut fra samfunnsøkonomiske hensyn erdet trolig mer gunstig at arven tilfaller unge ueta-blerte personer enn at den tilfaller eldre veleta-blerte personer. For utvalget har det vært toavgjørende hensyn for likevel ikke å utvide arve-tavlen i besteforeldrenes linjer. For det første mådet legges til grunn at tilknytningen mellom arve-lateren og etterkommerne til fettere og kusinergjennomgående er svak. For det andre er det etmål i seg selv å beholde velfungerende ordningeruendret. Som angitt i mandatet er målet med revi-sjonen «å bevare og fornye innholdet i den eksis-terende lovgivningen slik at den kan gi en regule-ring som er gjenkjennelig, men egnet for nyegenerasjoner».

Utvalget mener at tredje arvegangsklasse fort-satt bør omfatte arvelaterens fettere og kusiner(søskenbarn). I de tilfellene hvor arvelateren ikkehar nærmere slektninger enn besteforeldrenesetterkommere, vil det gjerne være en nærmere til-knytning enn ellers mellom avdøde og hans ellerhennes søskenbarn. Det vil imidlertid sjeldnerevære en nær tilknytning til søskenbarnas barn,som ofte vil være en del yngre enn søskenbarna.Unntaksvis kan det være slik at avdøde hadde nærtilknytning til søskenbarnas barn. I slike tilfellermå det opprettes testament hvis søskenbarnasbarn skal arve. Søskenbarnas barn har ogsåmulighet til å søke staten om avkall på arv hvis detikke er øvrige slektsarvinger, jf. utkastets § 11. Iog med at det foreslås en videre adgang for at sta-ten kan gi avkall på arv, antar utvalget at urimeligeutslag av at arvetavlen stopper ved søskenbarn,begrenses. I noen tilfeller kan regelen likevel gi

noe tilfeldige utslag. En slik situasjon kan væreder avdøde etterlater seg ett søskenbarn og trebarn av et avdødt søskenbarn. Her vil søskenbar-net være enearving. I og med at søskenbarnet er isamme generasjon som avdøde, kan det tenkes atarven etter kort tid går videre til dette søskenbar-nets barn. Det kan fremstå som noe tilfeldig at detbare er det ene søskenbarnets barn som får gledeav arven. Dette vil likevel forekomme nokså sjel-dent i praksis, og det er mulig å unngå slike utslaggjennom å opprette testament. Utvalget har derforikke funnet grunn til å foreslå endringer.

2.4.2 Bør arven fordeles etter hoder fremfor linjer i visse tilfeller?

Når arven skal fordeles mellom arvelaterensbarn, er det i dag ingen tvil om at hvert barn skalha like stor andel av arven. Hvis en eller flere avarvelaterens barn er død før arvelateren, og dissebarna etterlater seg livsarvinger, innebærerdagens ordning med fordeling etter linjer at bar-nebarna ikke nødvendigvis arver like mye. Barne-barnas andel av arven avhenger av hvor mangesøsken de må dele arven med.

Problemstillingen for utvalget er om man islike tilfeller skal endre loven slik at alle barne-barna arver like mye – uten hensyn til hvormange barnebarn det er i hver enkelt linje – ellerom man også i slike tilfeller skal beholde linjeprin-sippet som gjelder ellers ved fordeling av arv mel-lom slektsarvinger.

Problemstillingen illustreres av figuren foran ipkt. 2.2 hvor alle arvelaterens barn er døde førarvelateren. To av barna etterlater seg ett barnhver, mens det siste barnet etterlater seg tre barn.Her ser vi at mens barnebarna som er enebarn,arver en tredel hver, så arver de tre barnebarna iden ene linjen bare en nidel hver. Med en forde-ling etter hoder i en slik situasjon, ville arven blittdelt på 5 istedenfor først å deles på 3, for så å for-deles innenfor linjene. I slike situasjoner kan detnok være at besteforeldrene vil ønske at barne-barna skal arve like mye hver. Til en viss grad –innenfor pliktdelsreglenes grenser – kan et sliktønske imøtekommes gjennom testamentariskedisposisjoner.

Fordeling etter linjer har vært enerådende inorsk arverett helt siden arveloven 1854 med etlite unntak i arveloven § 29 første ledd andrepunktum om beløpsbegrenset pliktdelsarv for bar-nebarn. Hovedbegrunnelsen har vært at tilfeldigedødsfall i et ledd i en slektslinje ikke skal gjøreutslag for den totale arven som tilkommer linjen.Avvik fra representasjonsprinsippet er grundig


drøftet i flere omganger, men uten at det har førttil lovendringer, se nærmere Utkast 1962 s. 46–53og Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 46. De øvrige nor-diske landene bygger også konsekvent på linje-prinsippet. Det danske arvelovutvalget drøftetogså spørsmålet om fordeling etter hoder i vissetilfeller. Det danske utvalget mente at en slik regelville gjøre legalarvereglene vesentlig mer kompli-serte. Dessuten måtte bestemmelsen, hvis denskulle innføres, også få virkning for fordeling mel-lom oldebarn og mellom slektninger i andre ogtredje arvegangsklasse. De praktiske omkostnin-gene med en slik ordning ville være langt størreenn de gevinstene man kunne oppnå ved at man inoen tilfeller ville få rimeligere resultater enn meddagens ordning, se Betænkning 2006 s. 50.

Utvalget finner ikke grunn til å foreslåendringer i dagens ordning og kan slutte seg til desynspunktene som er gjengitt fra Betænkning2006, og som også er kommet til uttrykk i Utkast1962. Den praktiske betydningen av valget mel-lom fordeling etter linjer eller etter hoder er min-dre i dag enn den var mens arbeidet med dagensarvelov pågikk. Utviklingen i størrelsen på barne-kull i de siste 50 årene har vært at kullene har blittmindre, riktignok med en viss økning i de siste 10årene. Norske kvinner føder i dag i gjennomsnitt iunderkant av to barn. Utvalget vil slutte seg tilutsagnet i Utkast 1962 om at det «ville ha sværtliten praktisk betydning å gå over til det annet sys-tem, og da bør man ikke forlate en innarbeidetordning». Utvalget er også enig i at det ikke ergrunnlag for å si at en overgang til fordeling etterhoder vil føre til flere rimelige resultater totaltsett. Sist, men ikke minst, kommer det argumentsom særlig ble fremhevet av det danske arvelovut-valget, nemlig at en overgang til fordeling etterhoder i visse tilfeller vil komplisere regelverket.En enkel lovtekst og lovregler som er enkle åpraktisere, er et tungtveiende argument mot å inn-føre slike særregler.

Så lenge det ikke er livsarvinger, vil arvelate-ren fritt kunne justere fordelingen av arven for åoppnå fordeling etter hoder der dette fremstårsom en rimeligere løsning enn fordeling etterloven. Denne løsningen er noe begrenset hvor deter livsarvinger. I og med at utvalget går inn for åredusere pliktdelen, vil man i de fleste tilfellerkunne komme frem til de løsninger man ønsker,også hvor det er livsarvinger. Utvalget har vurdertom man skulle gjøre ytterligere for å komme arve-lateren i møte ved å gi noen innrømmelser overforde som ønsker å stille barnebarn likt gjennomunntak fra pliktdelsreglene. Man kunne eksem-pelvis bestemme at pliktdelsreglene ikke skal

være i veien for at en arvelater i testamentbestemmer at livsarvinger skal arve etter hoder itilfeller hvor det er forskjellig antall arvinger ihver linje som kalles til arv. I og med at behovetfor slike regler vil være svært begrenset, og at deville komplisere lovteksten, vil utvalget ikke fore-slå slike unntak fra pliktdelsreglene.

2.4.3 Nærmere om arveloven § 2

Hvis arvelateren dør uten å etterlate seg livsarvin-ger, skal arven fordeles mellom arvelaterens for-eldre, jf. arveloven § 2 første ledd. Er en av forel-drene død uten å etterlate seg livsarvinger, skalhele arven som hovedregel gå til den gjenlevendeav foreldrene. Et unntak finnes i tredje ledd andrepunktum for det tilfelle at arvelateren dør før fylte18 år, og arvelaterens foreldre ikke var gift medhverandre da den første døde, eller det da forelåforhold som nevnt i arveloven § 8 – separasjon veddom eller bevilling. Da skal halve arven gå tilbesteforeldrene på den avdøde forelderens side,eventuelt til besteforeldrenes etterkommere.Begrunnelsen for dette unntaket er at man haransett det som urimelig at for eksempel to fra-skilte skal kunne arve hverandre gjennom et fel-les barn. Grensen på 18 år henger sammen med atpersoner som har fylt 18 år, fritt kan bestemmearvefordelingen ved testament.

Bestemmelsen var ikke foreslått i Utkast 1962.Det var imidlertid foreslått lovbestemmelser av etslikt innhold fra flere høringsinstanser (Oslo skif-terett, Den Norske Advokatforenings lovutvalg ogNorske Kvinners Nasjonalråd). I Ot.prp. nr. 36(1968–69) s. 129 gikk ikke departementet inn forå følge opp disse forslagene. Bestemmelsen kominn i stortingsbehandlingen i Innst. O. XIX (1970–71) s. 12. Den har vært gjenstand for betydeligkritikk, og ble foreslått endret av Samboerutvalgeti NOU 1999: 25 s. 134. Også Skiftelovutvalget fore-slo i NOU 2007: 16 s. 282at bestemmelsen skulleoppheves:

«Etter utvalgets syn innebærer denne bestem-melsen en forskjellsbehandling mellom ekte-feller og samboere som ikke lar seg opprett-holde i dagens samfunn.

Utvalgets prinsipale forslag går ut på atannet og tredje punktum oppheves. Virknin-gene av dette vil være at første punktum aleneregulerer tilfellet hvor en av foreldrene til arve-lateren er død uten at det foreligger livsarvin-ger etter ham eller henne, det vil si at helearven vil gå til den andre forelderen eller tildennes livsarvinger. Utvalget kan ikke se at det


gir god mening å ha ulike regler avhengig avom arvelateren er over eller under 18 år pådødsfallstidspunktet. Ved å oppheve annet ogtredje punktum vil man unngå en slik forskjell,og man vil samtidig løse spørsmålet om likebe-handling mellom ektefeller og samboere, sidendette skillet ikke er relevant etter første punk-tum.»

Utvalget er av den oppfatning at tiden har løpt fraunntaksbestemmelsen i arveloven § 2 tredje ledd.I tråd med det prinsipale forslaget fra Skiftelovut-valget foreslår utvalget at § 2 tredje ledd andre ogtredje punktum oppheves. Utvalget har imidlertidvurdert om foreldrene ved testament bør kunnedisponere over også pliktdelsarv for barn som dørfør de har fylt 18 år uten å etterlate seg livsarvin-ger eller ektefelle, slik at arv etter ham ellerhenne ikke skal gå videre til den andre av forel-drene. Se nærmere om dette i punkt 16.5.9 neden-for. I tillegg til de argumentene som hittil er nevnt,vil utvalget peke på at dagens bestemmelse somgjør forskjell på den arverettslige stilling ut frasivilstatusen til arvelaterens foreldre, kan stå i etvanskelig forhold til EMD artikkel 8 om familielivsammenholdt med artikkel 14 om diskriminering.

Skiftelovutvalget stilte i tilknytning til drøftel-sen av arveloven § 2 tredje ledd spørsmål ved ord-ningen at halvsøsken etter loven vil kunne arvehele boet på bekostning av besteforeldre. Utvalgetfinner ikke grunn til å gjøre endringer i fordelin-gen som i dag følger av arveloven § 2, av hensyntil disse situasjonene. Dagens ordning har værtgjeldende i hvert fall siden arveloven av 1854. Detkan nok være tilfeller hvor arvelateren er nær-mere knyttet til sine besteforeldre eller noen avderes etterkommere enn til sine halvsøsken, mendet kan neppe gis noen presumsjon for det eneeller det andre. For utvalget har det imidlertidvært et poeng at det er bedre å styre hele arvenover på halvsøsken, som er i samme generasjonsom arvelateren, enn at halvparten av arven går tilbesteforeldre, som er to generasjoner over arvela-teren, og som derfor gjennomgående har mindrebehov for arven.

2.4.4 Arveloven § 4

Arveloven § 4 regulerer dels hvordan foreldre-skap må være fastsatt for å kunne utløse arverett,og dels hvordan arverett for faren og farens slektberøres av at barnet er unnfanget under forholdsom bryter med enkelte av straffelovens sedelig-hetsbestemmelser (for eksempel voldtekt).

Første ledd om fastsettelse av foreldreskapgjaldt tidligere bare farskap. Av likestillingshen-syn ble loven endret ved lov 9. april 2009. I forbin-delse med fastsettelse av foreldreskap vises detogså til den midlertidige loven om fastsettelse avforeldreskap i surogatitilfeller, som er omtalt forani punkt 2.2.

Arveloven § 4 andre ledd regulerer farens ogfarsslektens arverett i tilfeller hvor barnet er unn-fanget gjennom handlinger som strider mot vissebestemmelser i straffeloven. Bestemmelsene istraffeloven som det vises til, er §§ 192 til 196 og199. Dette er bestemmelser som retter seg motvoldtekt (§ 192), misbruk av stilling, avhengig-hetsforhold mv. (§§ 193, 194 og 199) og seksuellomgang med barn (§§ 195 og 196).

Selv om denne type handlinger vanligvis utfø-res av menn, er det ikke ukjent at slike overgrepogså kan utføres av kvinner. Situasjonen er imid-lertid ikke nødvendigvis helt parallell mellom deto kjønnene. Hvis det er moren som selv direktehar utført handlingen og derigjennom blitt gravid,vil det være andre tilknytningsforhold som knyt-tes gjennom svangerskapet og senere mellommor og barn, enn det som er tilfellet hvor mannener overgriperen. Til tross for at det kan være visseforskjeller i tilknytningen mellom mor og barn derovergriperen er mor og der overgriperen er far,har utvalget kommet til at lovbestemmelsen børvære kjønnsnøytral. Å opprettholde en regel sombare retter seg mot mannlige overgripere, kanbidra til å sementere en oppfatning om at seksu-elle overgrep som er utført av kvinner, er mindrealvorlige enn tilsvarende overgrep som er utførtav menn. Eventuelle uheldige utslag av bestem-melsen i enkelttilfeller kan rettes opp gjennomtestamentariske bestemmelser.

I arveloven § 4 andre ledd andre punktum erdet gitt unntak fra bortfallet av arverett i førstepunktum. Faren eller farsslekten tar likevel arvsom i verdi svarer til arv eller gave som barnet harfått fra faren eller noen i farsslekten. Har farfar iskam over sin sønn som har avlet barn gjennomvoldtekt, gitt barnebarnet en rommelig sum for åkomme godt i gang i livet, vil faren – voldtekts-mannen – kunne arve disse pengene dersom søn-nen skulle dø før ham og sønnen ikke etterlaterseg livsarvinger, har giftet seg eller har opprettettestament.

Utvalget kan ikke se at det er tilstrekkeligtungtveiende grunner for å opprettholde detteunntaket. Etter utvalgets syn er det lite rimelig omfaren i et eksempel som angitt i forrige avsnitt,skal sitte igjen med tilsvarende verdier som farfa-ren har gitt barnet som plaster på såret for farens


ugjerninger. Utvalget kan heller ikke se noe uri-melig i at moren får arven etter sitt barn ubeskå-ret i disse tilfellene. At det skulle være noen rele-vant bristende forutsetning for gaven at morenskulle overta arven ved barnets død, eller at manskulle se gaven som en ugrunnet berikelse formoren, slik dagens lovbestemmelse kan tyde på,virker fremmed for utvalget.

I den nå opphevede § 5 i arveloven var detbestemmelser om adopsjon og arverett. I dag fin-ner man ikke spor av betydningen av adopsjon forarverettslige spørsmål i annet enn arveloven § 61første ledd tredje punktum om betydningen forkjennskap til de biologiske foreldrene ved spørs-målet om det bortadopterte barnet kan være vitnepå testamenter til fordel for adoptivforeldreneeller deres nært beslektede og besvogrede.

Utvalget mener det er uheldig av pedagogiskegrunner at man ikke i arveloven finner noe ombetydningen av adopsjon. Det er selvsagt at adop-tivbarn er og bør være likestilt med biologiskebarn mht. arverett, og at forholdet til den biolo-giske slekt er brutt, jf. adopsjonsloven § 13. Likefullt bør loven omtale spørsmålet om ikke annetgjennom en henvisning. Utvalget har falt ned påden løsning at arveloven § 5 første ledd bør lydesom følger:

«Arverett etter dette kapitlet gjelder bare forel-dreskap som følger av reglene i barneloveneller adopsjonsloven.»


Kapittel 3

Ektefellens arverett


Gjenlevende ektefelles rettsstilling beror på arve-lovens regler om legalarverett, minstearv, rett tiluskifte og testamentsarverett. Ektefellenes formues-ordning har også betydning for omfanget av gjen-levende ektefelles rettigheter. Videre gir skifte-lovens regler om naturalutlegg bestemmelser omhvilke gjenstander gjenlevende ektefelle kan gjørekrav på i skifteoppgjøret. Pensjons- og trygdelov-givningen har også stor økonomisk betydning formange gjenlevende ektefeller. Sist, men ikke minstvil ulike former for forsikringer som kommer tilutbetaling som følge av ektefellens død, ofte havesentlig betydning for gjenlevende ektefellesøkonomiske stilling. I dette kapitlet behandlesgjenlevende ektefelles legalarverett, og retten tilminstearv.

I arveloven av 1854 hadde ikke gjenlevendeektefelle legalarverett når avdøde etterlot seg livs-arvinger. Overfor felles livsarvinger hadde imid-lertid gjenlevende rett til uskifte etter uskiftelovenav 1851. Hvor avdøde ektefelle etterlot seg andreslektsarvinger enn livsarvinger, arvet gjenlevendeektefelle en tredel av boet. I tilfeller hvor det ikkevar slektsarvinger, var gjenlevende ektefelle ene-arving. Ved lovendring 25. juni 1937 nr. 12 blegjenlevende ektefelles arverett utvidet. For detførste fikk ektefellen rett til arv etter loven ogsånår førstavdøde ektefelle hadde livsarvinger. Nåravdøde etterlot seg livsarvinger, ble ektefellensarverett fastsatt til en firedel av arvelaterens for-mue. Hvor de nærmeste slektsarvingene etteravdøde var foreldre, søsken eller avkom etter søs-ken, ble arvelodden utvidet fra en tredel til enhalvpart. Hvor det bare var arvinger i tredje arve-gangsklasse, ble gjenlevende ektefelle enearving.I 1937 fikk loven også en bestemmelse om at tes-tamentariske bestemmelser som innskrenkergjenlevende ektefelles legalarverett, bare er gyl-dige hvis de er brakt til ektefellens kunnskap førtestators død. Den eneste endringen etter 1937 erat gjenlevende ektefelle i 1990 ble gitt rett til min-stearv.

3.2 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett er gjenlevende ektefelles legal-arverett regulert i arveloven kapittel II – Arv pågrunnlag av ekteskap. I § 6 angis omfanget avlegalarveretten i konkurranse med forskjelligekategorier av slektsarvinger. Bestemmelsen i § 7setter grensene for i hvilken grad og på hvilkenmåte ektefellens arverettigheter kan begrenses.Bortfall av ektefellens arverettigheter reguleres i§ 8. Reglene gjelder tilsvarende for registrertepartnere, jf. ekteskapsloven § 95 første ledd.

Hvis arvelateren etterlater seg livsarvinger,arver ektefellen en firedel. Er de nærmesteslektsarvingene arvinger i andre arvegangsklasse(foreldre, søsken osv.) utgjør ektefellens arveloddhalvparten av dødsboet. Hvis de nærmeste slekts-arvingene til arvelateren er i tredje arvegangs-klasse (besteforeldre og deres etterkommere), ergjenlevende ektefelle enearving.

I mindre dødsbo overstyres brøkdelsarveret-ten av ektefellens minstearv. Dette er en arverettsom ikke kan fratas gjenlevende ektefelle ved tes-tament, jf. arveloven § 7 tredje punktum. Hvis denærmeste slektsarvingene er livsarvinger, utgjørminstearven 4 ganger folketrygdens grunnbeløp(G). Grunnbeløpet er med virkning fra 1. mai 2013kr. 85 245. Minstearven når det er livsarvinger, erfølgelig kr. 340 980. Minstearven går foran livsar-vingenes pliktdelsarv, men det er uklart om denogså går foran livsarvingers forloddskrav etterarveloven § 36. I et dødsbo opp til og med 4 G vilførstavdødes barn – også særkullsbarn – bli stå-ende uten arv etter avdøde. Hvis de nærmesteslektsarvingene til avdøde er foreldre eller deresetterkommere, utgjør minstearven 6 G (NOK511 470). Også i tilfeller hvor det bare er arvingeri tredje arvegangsklasse eller ingen slektsarvin-ger overhodet, er minstearven 6 G.

Gjenlevende ektefelle kan gi avkall på elleravslå minstearven. Minstearven kan ikke fratasgjenlevende ektefelle ved testament. Legalarvenkan begrenses ned til minstearven. Dette må i såfall gjøres ved et testament som gjenlevende ekte-


felle har fått kunnskap om før dødsfallet. Det erikke et uttrykkelig krav at det er gitt et særskiltvarsel, men varsling vil normalt være måten testa-mentet kommer til kunnskap på. Kunnskapskra-vet gjelder ikke i tilfeller hvor det ville være umu-lig eller urimelig vanskelig å varsle ektefellen. Irettspraksis ble det i Rt. 1979 s. 922 lagt til grunnat unntaksbestemmelsen kom til anvendelse i ettilfelle hvor lengstlevende var så mentalt redusertat det var hensiktsløst å forsøke å informere ham.

Hvis gjenlevende ektefelle velger å sitte i uskif-tet bo, og uskifteboet ikke skiftes før etter lengst-levendes død, blir det ikke beregnet arv fra før-stavdøde til lengstlevende, jf. arveloven § 6 tredjeledd og arveloven § 26 første ledd andre punktummotsetningsvis. Ved et livstidsskifte av uskifteboetskal det imidlertid beregnes arv til gjenlevendeektefelle. Da vil gjenlevende ektefelle også hakrav på minstearv. Det er uklart om minstearvenskal beregnes ut fra grunnbeløpet på skiftetids-punktet eller ut fra grunnbeløpet ved førstavdødesbortgang. I enkelte tilfeller er det både felleseie-midler som gjenlevende kan sitte i uskifte med, ogsæreiemidler som skal skiftes. Gjenlevende ekte-felle vil da ha rett til arv av særeieformuen. Det eruklart om det ved et slikt delvis skifte skal bereg-nes minstearv, eller om gjenlevende bare har kravpå brøkdelsarv av særeieformuen i tillegg til ret-ten til å sitte i uskifte med felleseieformuen.

Retten til arv (og uskifte) på grunnlag av ekte-skap går tapt ved skilsmisse. Da er partene ikkelenger ektefeller. Men arveretten kan heller ikkegjøres gjeldende hvis ektefellene var separert veddom eller bevilling på det tidspunktet arvelaterendøde. Et faktisk samlivsbrudd innebærer derimotikke at arveretten går tapt. Strengt tatt kan man siat legalseparasjon bare suspenderer arveretten.Hvis ektefellene fortsetter eller gjenopptar samli-vet, blir separasjonen uten rettsvirkning, jf. ekte-skapsloven § 20 andre ledd.

3.3 Fremmed rett

Arverettslig beskyttelse av gjenlevende ektefellekan utformes på flere måter. De fleste land byggerdet arverettslige vernet av gjenlevende ektefellepå varianter av to hovedsystemer. Det enesystemet går ut på at gjenlevende ektefelle får enbruksrett (usufruct) til hele eller deler av avdødesformue. Slike ordninger har man i de fleste søreu-ropeiske land. Det andre systemet går ut på atgjenlevende ektefelle får en vanlig arverett, menda begrenset til en del av formuen hvis det erandre nære slektninger. Denne ordningen er van-

ligst i Nord- og Mellom-Europa. I en del land harman et tosporet system, hvor gjenlevende ekte-felle kan velge mellom en disposisjonsrett medvisse begrensninger over hele avdødes formueeller en alminnelig arverett til en del av formuenhvor andelen avhenger av hvilken arvegangs-klasse avdødes nærmeste slektsarvinger tilhører.En tredje variant, som man først og fremst sereksempler på i jurisdiksjoner som bygger påangloamerikanske rettstradisjoner, er at gjenle-vende ektefelle sikres rett til å ta ut verdier avboet inntil et bestemt beløp. Beløpet settes vanlig-vis så høyt at det ikke er nødvendig å gi gjenle-vende ektefelle noen arverett eller bruksrett tildet som eventuelt måtte være igjen av verdier iboet.

Den norske legalarveretten bygger som nevntpå en gradvis opptrapping av arveretten i takt medhvor fjerne slektsarvinger førstavdøde etterlaterseg. Vi har imidlertid et tosporet system med valg-rett mellom uskifte og fullstendig arverett til endel av boet. Danmark og Island har også et tospo-ret system. I Danmark arver gjenlevende ektefellehalvparten i konkurranse med livsarvinger. I kon-kurranse med fjernere slektsarvinger er gjenle-vende ektefelle enearving, men førstavdødesarvinger kan ha krav på etterarv på visse vilkår, jf.dansk arvelov § 15. I Danmark har gjenlevendeektefelle også en minstearv. Gjenlevende ektefellekan etter dansk arvelov § 11 stk. 2 ta ut så mye avboet at verdien av det som tas ut, sammen medeventuell boslodd og egen særeieeiendom, utgjørDKK 690 000 (tallet er oppregulert til nivået for2013). Forsørgertapserstatning og utbetalte livs-forsikringer medregnes også. Beløpet indeksre-guleres. Benyttes minstearven, vil førstavdødesarvinger kunne ha krav på etterarv. I Island arvergjenlevende ektefelle en tredel i konkurranse medlivsarvinger, jf. islandsk arvelov § 2. I konkur-ranse med fjernere slektsarvinger er gjenlevendeektefelle enearving, jf. islandsk arvelov § 3, menførstavdødes slektsarvinger kan ha krav påetterarv, jf. islandsk arvelov § 6.

I Sverige overtar gjenlevende ektefelle heledødsboet med «fri förfoganderätt» (fri råderett)hvis det er livsarvinger eller arvinger i andre arve-gangsklasse. Denne ordningen minner om uskifteog kontinentaleuropeiske bruksrettsmodeller,men den gir større rådighet til gjenlevende ekte-felle. Gjenlevende ektefelle overtar hele arvenmed fri rådighet ved livsdisposisjoner. Førstavdø-des arvinger har først krav på å få ut sin arv etterlengstlevende ektefelles død. Gjenlevende ektefel-les arverett med «fri förfoganderätt» kan ikke gjø-res gjeldende mot særlivsarvinger (særkullsbarn


og deres etterkommere). Hvis det bare er sær-kullsbarn, vil ikke gjenlevende ektefelle arve noe ikraft av alminnelig arverett. Imidlertid har manogså i Sverige en slags minstearv. Den såkalte«basbeloppsregeln» (ärvdabalken 3:1 st. 2) girgjenlevende ektefelle rett til alltid å beholde etminstebeløp som utgjør 4 ganger grunnbeløpet(basbeloppet) etter den svenske loven om allmänförsäkring (Lag 1962:381). Grunnbeløpet utgjør i2013 SEK 44 500, hvilket innebærer at minstear-ven er 178 000. I motsetning til i norsk rett vil ogsålengstlevende ektefelles boslodd og eventueltsæreie inngå når man beregner hva gjenlevendehar krav på. I så måte er regelen mer behovsba-sert enn den norske og mer lik den danske. Arvin-gene etter førstavdøde har krav på etterarv også itilfeller hvor gjenlevende arver i kraft av bas-beloppsregeln, se nærmere Brattström og Singers. 80 flg. I konkurranse med tredje arvegangs-klasse er gjenlevende ektefelle enearving utensekundærarverett for førstavdødes slektninger.

I Finland har ikke gjenlevende ektefelle arve-rett hvor førstavdøde etterlater seg livsarvinger.Gjenlevende har derimot krav på bruksrett tilbolig og innbo. Denne bruksretten har gjenle-vende krav på uavhengig av om livsarvingene ersærkulls- eller fellesbarn. Er de nærmeste slekts-arvingene arvinger i andre arvegangsklasse, erdet som i Sverige, en arverett med «fri förfogan-derätt». Er det bare utarvinger i tredje arve-gangsklasse, er gjenlevende ektefelle enearving.

I de tyskspråklige landene i Europa er ektefel-lens arverett kjennetegnet ved en gradvis opptrap-ping, avhengig av hvor fjerne slektsarvinger før-stavdøde ektefelle etterlater seg. I Østerrike arverektefellen en tredel i konkurranse med livsarvin-ger, to tredeler i konkurranse med foreldre, søs-ken og besteforeldre og det hele i konkurransemed slektsarvinger enda lengre ut (AGBG artik-kel 757). I Tyskland arver gjenlevende ektefelle enfiredel i konkurranse med livsarvinger, halvpar-ten i konkurranse med arvinger i andre arve-gangsklasse og besteforeldre, og det hele hvis detbare er fjernere slektsarvinger (BGB § 1931).Etter tysk rett kan gjenlevende på et sammensattskifte velge å beholde sin rådighetsdel og samti-dig få øket sin arvelodd med en firedel. Nåravdøde etterlater seg barn, kan gjenlevende ekte-felle altså beholde sin rådighetsdel og samtidigoverta halvparten av avdødes formue. I Sveitsarver ektefellen halvparten i konkurranse medlivsarvinger, tre firedeler i konkurranse medarvinger i andre arvegangsklasse og det hele ikonkurranse med fjernere slektsarvinger (ZBGBartikkel 462).

I Frankrike har gjenlevende ektefelle opp tilganske nylig bare hatt livsvarig bruksrett til enfiredel av dødsboet hvis avdøde etterlot seg livsar-vinger. En reform i 2001 styrket gjenlevende ekte-felles arverettslige stilling. Hvor førstavdøde etter-lot seg livsarvinger, fikk gjenlevende nå et valg –livsvarig bruksrett til hele boet eller arverett meduinnskrenket eiendomsrett til en firedel av boet,jf. code civil artikkel 757. Hvis avdøde etterlaterseg fjernere slektninger enn livsarvinger, arvergjenlevende ektefelle alt med full eiendomsrett, jf.code civil artikkel 757-I.

Spansk rett begrenser gjenlevende ektefellesarverett til en livsvarig bruksrett til en del av døds-boet i tilfeller hvor det er livsarvinger eller arvin-ger i oppstigende linje (ascendenter), jf. codigocivil artikkel 834 og 837. Gjenlevende ektefellearver med full eiendomsrett hvis førstavdøde bareetterlater seg fjernere arvinger, jf. codigo civilartikkel 944. Den spanske sivillovbokens arvere-gler gjelder ikke for hele Spania. Seks autonomeregioner har sin egen sivilrett med egne arvere-gler. De seks regionene har forholdsvis nyarvelovgivning: Navarra (1973), Balearene (1990),Baskerland (1992 og 1999), Aragon (1999), Galicia(2006) og Katalonia (2008). I de autonome regio-nene er gjenlevende ektefelles stilling til delslangt sterkere enn i de regionene som følger denspanske sivillovboken.

Lengst i beskyttelse av gjenlevende ektefellehar man gått i Nederland. Den reviderte arveretts-bolken i sivillovboken, som trådte i kraft 1. januar2003, gir gjenlevende ektefelle full eiendomsretttil hele formuen selv om førstavdøde etterlater seglivsarvinger. Livsarvingene har bare et pengekravmot gjenlevende, som tilsvarer hva livsarvingeneville hatt krav på ved et skifte. Pengekravet kanførst gjøres gjeldende ved lengstlevende ektefel-les død, ved personlig konkurs eller gjeldsordningfor lengstlevende, og ved begivenheter som er for-håndsbestemt i førstavdødes testament, jf. sivillov-bokens artikkel 4:13. Hvis gjenlevende ektefelleønsker å inngå nytt ekteskap, har livsarvingene enadgang til å kreve eiendomsretten til visse eiende-ler i boet overført til seg, men med en livsvarigbruksrett for gjenlevende ektefelle, jf. sivillovbo-kens artikkel 4:19.

Også i engelsk rett har det vært en utvikling iretning av å utvide ektefellens rettigheter påbekostning av slekten, også livsarvinger. Denneutviklingen har skjedd gjennom flere lovendringeri the Administration of Estates Act 1925, senestgjennom Law Reform (succession) Act 1995. Gjen-levende ektefelle arver personlig løsøre (personalchattels). Hvis avdøde etterlater seg livsarvinger,


har gjenlevende etter en oppjustering i 2009, ogsåkrav på £ 250 000. I tillegg vil gjenlevende få enbruksrett/inntektsnytelsesrett («life interest») tilhalvparten av det som måtte være igjen etter fra-drag av «personal chattels» og summen på £250 000. Hvis avdøde ikke etterlater seg livsarvin-ger, men derimot etterlater seg foreldre, helsøs-ken eller deres avkom, øker summen som gjenle-vende ektefelle har krav på, til £ 450 000 i tillegg tilen «life interest» til halvparten av det oversky-tende. Hvis det heller ikke er slike nære slektnin-ger, arver gjenlevende hele dødsboet med fulleiendomsrett. I praksis innebærer de engelskereglene (som også gjelder i Wales) at gjenlevendeer enearving i alle små og mellomstore dødsbo.

Tendensene i Europa når det gjelder gjenle-vende ektefelles arverettslige stilling, er at manbeveger seg bort fra bruksretter og over mot fulleiendomsrett for gjenlevende ektefelle. Detteskjer på bekostning av livsarvinger og, ikke minst,på bekostning av fjernere slektsarvinger. Utviklin-gen tar hensyn til ønsket til mange ektefeller om åstyrke gjenlevende ektefelles stilling – i hvert fallnår det gjelder små og mellomstore dødsbo.


3.4.1 Mandatet og de grunnleggende spørsmålene

I mandatet er uvalget bedt om å vurdere om for-holdet mellom ektefellen og de øvrige arvingenebør justeres i favør av ektefellen. Videre er utval-get bedt om å vurdere om ekteskapets lengde skalpåvirke arveretten, og om en tidligere ektefelle ienkelte tilfeller bør ha rettigheter. Forskjelligeaspekter av minstearven skal også vurderes, semandatets punkt 3 bokstav a foran i punkt 1.2.

Det er viktig å utforme en tidsmessig, mengjenkjennelig arvelovgivning som ivaretar hensy-net til gjenlevende ektefelles behov for et hjem ogfor forsørgelse. Men det kan uansett ikke lages enordning som er optimal for alle. Lovreglene omgjenlevende ektefelles stilling kan ikke utformesslik at vi får en rimelig og tilfredsstillende ordningfor alle tenkelige tilfeller. Den virkeligheten somloven skal fungere i, er for variert til at det ermulig. Loven skal gjelde for ektefeller i alle aldreog faser av livet, den skal gjelde for ektefeller medbarn og for barnløse, den skal gjelde for ekteparmed felles barn og med særkullsbarn, den skalgjelde for langvarige ekteskap og for kortvarige,den skal gjelde for velstående ektefeller og forubemidlede, for ektefeller som har felleseie og forektefeller som har valgt andre formuesordninger.

Den sentrale målsettingen må være å finne en ord-ning som balanserer forskjellige beskyttelsesver-dige interesser i normaltilfellene.

På et grunnleggende punkt er det dissens iutvalgets synspunkter på ektefellens arverett.Flertallet, alle unntatt Kløvstad, mener at ektefel-lens arverett fortsatt bør oppstå i og med vigselen.Mindretallet, Kløvstad, mener at ektefeller ogsamboere bør likestilles med hensyn til hva somutløser arverett.

Mindretallets syn:

Mindretallet mener at arveretten bør være uav-hengig av samlivsform. Ektefeller og samboerebør likestilles, jf utvalget innstilling vedrørendesamboeres arverett, behandlet under pkt 4.6.Ektefellers arverett bør ikke som nå inntre umid-delbart ved ekteskapsinngåelse.

Ekteskap kan være så mangt, og svært uliktmotivert. Det kan heller ikke legges til grunn atekteskap er mer moralsk eller holdbart enn ugiftsamliv i ekteskapsliknende forhold. Ekteskap inn-gått i utlandet, eller under innflytelse av andreskikker og religioner, behøver ikke ha det sammeinnhold og virkninger som ekteskap inngått etternorske regler. Mindretallet mener det uansettikke foreligger noen god begrunnelse for at kort-varige ekteskap uten felles barn, uten videre skalmedføre arverett og overføring av formue til dengjenlevende, uten at dette er et bevisst og ønsketresultat av ekteskapsinngåelsen. I så fall kan arve-rett tilstås ektefellen ved testament innenfor testa-sjonsfriheten, hvilket betyr at pliktdelsarven tilektefellenes særlivsarvinger ikke påvirkes avekteskapsinngåelsen.

Mindretallet vil særlig peke på at det ikke eruvanlig at eldre mennesker finner hverandre ogvil formalisere sitt forhold gjennom ekteskap utentanke på, eller ønske om, at dette skal medførenoen arverettslige konsekvenser. Det er også gan-ske vanlig at eldre menn under eksotiske forhold,forelsker seg i unge kvinner, ofte på alder medegne barn, og relativt spontant inngår ekteskapfor å beholde den store kjærligheten og det somfølger med. Etter livets alminnelige orden blir ofteslike ekteskap av kort varighet. Enkelte gifter segogså på dødsleiet, etter et kort barnløst samliv.Det er heller ingen god begrunnelse for at yngremennesker skal arve hverandre etter kort samliveller ekteskap. Før de får barn vil de jevnlig beggevære i arbeid og ha selvstendig økonomi. Det fore-kommer også at ekteskap inngås alene for åskaffe utlending opphold i riket.


Det må i denne forbindelse også tas i betrakt-ning at utvalget foreslår en betydelig utvidelse avektefellers og samboeres arverett. Etter mindre-tallets oppfatning må hensikten med utvidet lega-larverett være å sikre samboere og ektefellerslevestandard i de mer langvarige samlivene, nårde ikke er bundet til hverandre ved felles barn.Når ikke vilkårene for legalarverett er oppfylt, kanpartene som nevnt ordne arverett ved testamentinnenfor testasjonsfriheten.

Etter 5 år samliv, som samboere og/eller ekte-feller, er det naturlig at arverett automatisk inn-trer. I tilfeller hvor dette ikke er en ønsket virk-ning av samlivet, kan både ektefeller og samboerebestemme eller avtale noe annet. De kan ensidigredusere arveretten for partneren til minstearven,eller helt frafalle arverett etter hverandre, slik atheller ikke samliv utover 5 år medfører arverett.Ved å ha en slik 5-årsregel forebygges også at inn-gåelse av ekteskap kan benyttes for å omgå livsar-vingenes pliktdelsarv, ved at ektefellens minste-arv tar det meste eller det hele, slik at det blir liteeller intet til livsarvingene.

For de aller fleste ektefeller vil ikke et krav om5 års samliv eller felles barn som vilkår for arve-rett få noen betydning. Mange vil allerede vedekteskapsinngåelsen ha vært samboere i minst 5år. Andre vil ha en kortere forutgående samboer-tid og vil oppfylle kravet før de har vært gift femår. Det vil også være slik at i de aller fleste tilfel-lene dør ikke en av ektefellene relativt kort tidetter ekteskapsinngåelsen.

Et alternativ kunne være at særlivsarvingenespliktdel går foran ektefellenes minstearv til ekte-fellen de første 5 årene, og at barns øvrige pliktdelpå en halv istedenfor en firedel også skal gå forantestament til fordel for ektefellen de første 5årene. Et annet alternativ kunne være å gjøre detmulig å opprette et testament om at de alminne-lige arvereglene for ektefeller skal gjelde fra dagen i ekteskapet. Mindretallet vil ikke foreslå slikekompliserende mellomløsninger, som også villerepresentere et avvik fra tanken om forenkling ogstørst mulig likestilling av samlivsformene. Detenkleste lovteknisk og for brukerne av loven, vilvære at reglene om særlivsarvingenes pliktdelgjelder inntil paret har vært samboer/gift i 5 åreller får felles barn.

3.4.2 Legalarvebrøken når førstavdøde etterlater seg livsarvinger

Den vanskeligste avveiningen er etter utvalgetssyn avveiningen mellom gjenlevende ektefelle ogavdødes livsarvinger – særlig avdødes særlivsar-

vinger. I konkurranse med arvingene i førstearvegangsklasse er det tungtveiende interessersom skal avveies mot hverandre. Uansett hva manvelger å prioritere, velger man også å prioriterebort noe annet. En økning av legalarvelodden tilgjenlevende ektefelle vil redusere legalarvelod-dene til barna. For felles livsarvinger betyr en øktlegalarvelodd til ektefellen først og fremst at demå vente lenger på en større del av den samledearv etter foreldrene. For førstavdødes særkulls-barn betyr imidlertid en økning av gjenlevendeektefelles legalarvelodd en reell beskjæring avderes arv.

I Utkast 1962 ble det foretatt en avveining avhensynet til forskjellige grupper av arvinger. Iavveiningen mellom gjenlevende ektefelle og fel-les livsarvinger ble det fremhevet at livsarvingeneregelmessig ville ha fullført sin utdannelse og stif-tet hjem på det tidspunkt da en av foreldrene dør.Da vil foreldrene allerede ha oppfylt sine forsør-gelsesplikter etter barnelovgivningen. Mange vildessuten ha bekostet videre utdanning for sinebarn. Det ble hevdet at foreldrene gjennom forsør-gelse og utdanning allerede hadde gitt livsarvin-gene en vesentlig del av sin arv. I konkurransemed den gjenlevende ektefelle mente man derforat fellesbarna måtte finne seg i å vente på å få noemer etter foreldrene i de presumptivt få årenesom sto igjen til den lengstlevende av foreldrenevar død, se Utkast 1962 s. 76.

Til en viss grad har den utviklingen som blebeskrevet i 1962, fortsatt inn i vår tid. Livsarvin-gene er gjennomgående eldre i dag når arvenetter foreldrene faller enn det de var for 50 årsiden. Utvalget kan imidlertid ikke gå god for allepremissene i resonnementet. At foreldrene gjen-nom å oppfylle sin forsørgelsesplikt overfor sinebarn, også har gitt dem «en vesentlig del av sinarv», kan diskuteres. Forhåpentligvis har barnagjennom oppveksten fått en trygg ballast av sineforeldre, slik at de står godt rustet for voksenlivet.Men hvor mye de har fått, og hvor godt rustet destår, vil variere i stor grad. Samfunnet krever ogsåmer i dag av den enkelte for å kunne komme inn iyrkeslivet. Økt spesialisering og teknologiseringhar medført at man i de fleste yrker i dag vil habehov for utdannelse ut over videregående skole.Slik utdannelse finansieres for de flestes vedkom-mende gjennom studielån, selv om mange fårstøtte hjemmefra både til bolig og levekostnaderog til studieavgifter i tilfeller hvor det er nødven-dig.

Når det gjaldt avveiningen mellom særkulls-barn og gjenlevende ektefelle, ble det i utkast1962 lagt til grunn at barn født utenfor ekteskap


regelmessig hadde vokst opp sammen med sinmor, og at de sjelden hadde mottatt mer fra sin farenn et beskjedent barnebidrag. Når det gjaldtbarn fra tidligere ekteskap, la man til grunn at dether regelmessig ville være større kontakt medfaren, og at de regelmessig ville få mer økonomiskstøtte fra faren enn utenomekteskapelige barn, seUtkast 1962 s. 76.

Mye har endret seg i forholdet mellom for-eldre og barn født utenfor ekteskapet. Ikke minstnår det gjelder barn av samboere som – i hvert fallnår det gjelder forholdet til felles barn – neppeskiller seg fra familier hvor foreldrene er gift. Deltomsorg hvor barnas foreldre ikke bor sammen, erdessuten svært utbredt i dag. Tilfellene hvor bar-net aldri eller bare sporadisk har hatt kontakt medden ene av foreldrene, er langt mindre utbredt idag enn det var tidligere.

Når det gjelder legalarvelodden for gjenle-vende ektefelle, har utvalget vurdert om den børbli værende på samme nivå som i dag – en firedel– eller om den bør økes til en større andel av boet.

Utvalget har ikke sett det som aktuelt å redu-sere legalarvebrøken. Riktignok kan det anføresat en styrking av gjenlevende ektefelles arverettig-heter går på tvers av den selvstendighets- og indi-vidualitetstankegang som har preget de senererevisjonene av ekteskapslovgivningen. Felleskaps-hensynet er nedtonet gjennom innføringen avskjevdelingsregelen og innstramningen av reg-lene om ektefellebidrag. Ut fra skilsmissestatistik-ken er det beregnet at 46 % av de som giftet seg i2010, kommer til å skille seg hvis skilsmissera-tene holder seg konstante, og det er nesten likemange ekteskap som oppløses årlig på grunn avskilsmisse som de som oppløses på grunn avdødsfall.1 På denne bakgrunnen er det noe under-lig at rettighetene i den ene situasjonen stadigsvekkes, mens det i den andre situasjonen stadigstyrkes. I noen tilfeller kan det nok være noe av entilfeldighet om man kommer i kategorien fraskilteller gjenlevende ektefelle. Likevel har utvalgetlagt avgjørende vekt på at hvor ekteskapet opplø-ses ved død, har ektefellene bevist at de kunneleve sammen til «døden skilte dem ad». At det ermange andre som av ulike grunner skiller seg,bør etter utvalgets syn ikke være til skade for desom faktisk lever sammen hele livet.

Problemstillingen er her om man bør beholdedagens arvebrøk på en firedel, eller om man bør

øke brøken. Hvis brøken skal økes, er det mernaturlig å øke den til halvparten enn til en tredel.Internasjonalt er det, som fremstillingen foran ipunkt 3.3 viser, eksempler på en legalarvelodd forgjenlevende ektefelle på både en firedel, en tredelog en halvpart.

I Danmark, som nylig har revidert arvelovgiv-ningen, er ektefellens legalarvelodd i konkur-ranse med livsarvinger en halvpart. Det danskeutvalget, som økte arvelodden fra en tredel til enhalvpart, la særlig vekt på at ektefellen hadde deltet livsfellesskap med arvelateren, og at ektefellenderfor burde sikres en begunstiget stilling. Detble også trukket frem at arvelodden bør være gan-ske stor av hensyn til de ektefellene som av eneller annen grunn ikke kan sitte i uskiftet bo, seBetænkning 2006 s. 58–59.

Utvalget går inn for at legalarvebrøken børutvides. Den rådende trenden internasjonalt er atgjenlevende ektefelles arverettigheter styrkes.Denne utviklingen ser man både i land som tradi-sjonelt har hatt en svakere beskyttelse av gjenle-vende ektefelle enn det vi har hatt (eksempelvisFrankrike, Belgia og Spania), og i land som tradi-sjonelt har hatt en sterkere beskyttelse enn vi harhatt i Norge (England og andre common-lawland).

Utvalget foreslår at gjenlevende ektefellesarvelodd økes til en halvpart. En økning til en tre-del ville bety svært lite i praksis. Det ville bareinnebære en økning på en tolvdel av det totaledødsboet. En slik økning ville spille liten rolle tileller fra for eksempel med tanke på ektefellensmuligheter til å ha råd til å beholde det felleshjemmet i konkurranse med førstavdødes sær-kullsbarn. Selv om vi på dette feltet ikke vil oppnåfull nordisk harmonisering, fordi det er avvikenderegulering av gjenlevendes arverett både i Sve-rige, Finland og Island, vil det være en fordel at vihar den samme legalarveretten for ektefelle iNorge og i Danmark.

Utvidelsen av legalarvebrøken for gjenlevendeektefelle vil gå på bekostning av førstavdødes sær-kullsbarn. Man kunne tenke seg en ordning hvorlegalarvebrøken for ektefellen er mindre hvor deter særkullsbarn enn hvor det bare er fellesbarn.Utvalget er imidlertid av den oppfatning at en slikordning både vil virke fremmed i vårt rettssystem,og at den vil komplisere arvelovgivningen. Enredusert arvelodd for ektefellen i disse tilfelleneville begrense ektefellens mulighet til å beholdehjemmet og opprettholde tilvant levestandard isituasjoner hvor det er særlig behov for beskyt-telse – fordi det ikke er felles barn som er deøvrige arvingene. Ofte er dessuten særkullsbarna

1 Ssb.no. Befolkningsstatistikk. Ekteskap og skilsmisser,2010. Tabell 8: Oppløyste ekteskap. Separasjonar. 1961–2010 og Tabell12: Berekna i prosent ekteskap som vil blioppløyste, forutsatt skilsmisseratar som i observasjonsåret.1960–2010.


godt voksne og etablerte, slik at de ikke har detsamme akutte behov for midler til forsørgelsesom gjenlevende vanligvis har. I tilfeller hvorbarna har forsørgelsesbehov, vil også trygdelov-givningens barnepensjoner bidra til å dekke for-sørgelsesbehovet.

3.4.3 Legalarvebrøken når førstavdøde etterlater seg utarvinger

Gjenlevende ektefelle er i dag enearving når før-stavdøde bare etterlater seg arvinger i tredje arve-gangsklasse (besteforeldre, onkler og tanter, fet-tere og kusiner). Utvalget ser ingen grunn til ågjøre noen endring i dette. Gjenlevende ektefellevil etter forslaget følgelig fortsatt være enearving ikonkurranse med førstavdødes legalarvinger itredje arvegangsklasse.

Utvalget har vurdert om gjenlevende ektefellebør være enearving også i konkurranse med først-avdødes slektsarvinger i andre arvegangsklasse. Idag arver ektefellen halvparten av boet i konkur-ranse med slike arvinger.

Interesseavveiningen mellom gjenlevendeektefelle og arvelaterens slektsarvinger i andrearvegangsklasse ble utførlig drøftet også i Utkast1962, hvor det ble foreslått at gjenlevende ekte-felle skulle overta boet med full råderett i slike til-feller. Det skulle ikke være noen skifteplikt vedgjengifte. Ved skifte etter lengstlevendes dødskulle imidlertid boet deles mellom førstavdødesog lengstlevendes slekter. Ordningen som bleforeslått, var inspirert av arveordningene i Sve-rige og Danmark. Forslaget møtte motbør ihøringsrunden. Departementet gikk også inn forå beholde en alminnelig legalarverett på en halv-part for gjenlevende ektefelle i konkurranse medførstavdødes arvinger i andre arvegangsklasse, jf.Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 80.

Hvorvidt arvinger i andre arvegangsklasseskal arve i konkurranse med gjenlevende ekte-felle, eller om gjenlevende ektefelle skal være ene-arving i disse tilfellene, beror etter utvalgets synpå en interesseavveining mellom gjenlevendeektefelles behov og følelser og de aktuelleslektsarvingenes behov og følelser. Dels beror detpå hva man kan anta at arvelatere flest mener omdenne prioriteringen.

Utvalget mener at en avveining av behov klarttaler for at gjenlevende ektefelle bør være enear-ving i disse tilfellene. Gjenlevende ektefelle vilregelmessig ha delt bolig med avdøde, og de harhatt en mer eller mindre sammenvevd økonomi.Foreldre og søsken vil i de aller fleste tilfeller ikkeha utgjort noen økonomisk enhet med avdøde – i

hvert fall ikke etter at avdøde flyttet ut fra barn-domshjemmet og giftet seg. Gjenlevende ektefellekan velge uskifte med de rådighetsbegrensningerdet medfører, men hvis gjenlevende velger åskifte, kan det være vanskelig å beholde det felleshjem og opprettholde en tilvant levestandard hvisavdødes foreldre, søsken eller søskens etterkom-mere kan gjøre krav på halvparten av boet.

Følelsesmessig vil det i de fleste tilfeller væretette bånd mellom avdøde og foreldrene. Ofte vildet også være følelsesmessig tette bånd til søskenog til søskens etterkommere. Utvalget finner detlikevel opplagt at gjenlevende ektefelle i normaltil-fellene oppfattes som avdødes nærmeste – i hvertfall sammenholdt med foreldre, søsken og søs-kens etterkommere. Det må nok også erkjennesat selv om foreldre føler seg svært tett knyttet tilsine barn, så føler ikke barna – etter at de har flyt-tet fra foreldrehjemmet – seg så tett knyttet til for-eldrene.

Utvalget er av den oppfatning at arvelatereflest mener at ektefellen bør prioriteres foran for-eldre, søsken og nevøer og nieser. Utvalget kon-kluderer med at gjenlevende ektefelle bør væreenearving også i konkurranse med andre arve-gangsklasse.

Et neste spørsmål blir så om det bør væresekundærarverett for førstavdødes slektninger iandre arvegangsklasse i skifteoppgjøret etterlengstlevende ektefelles død. En slik ordning blesom nevnt, foreslått i Utkast 1962. Det er ogsåordningen i Sverige, Danmark og Finland. I Dan-mark er riktignok sekundærarveretten svak, i ogmed at gjenlevende ektefelle fritt kan disponereover hele boet ved livsdisposisjoner eller ved tes-tament, og at sekundærarveretten bortfaller hvisgjenlevende ektefelle gifter seg på ny. Når gjenle-vende ektefelle arver alt i konkurranse med arvin-ger i tredje arvegangsklasse, er det ingen sekun-dærarverett i Norge. Det er det heller ikke i deøvrige nordiske landene med unntak av Danmark,hvor det er en sekundærarverett til tredje arve-gangsklasse forutsatt at gjenlevende ikke har gif-tet seg igjen, fått barn eller opprettet testamentetter førstavdødes død.

En sekundærarverett vil ofte fremstå somrimelig. Dette gjelder særlig i tilfeller hvor ektefel-lene dør med kort tids mellomrom. Sekundær-arverett er mer betenkelig i tilfeller hvor det gårlang tid mellom førstavdødes og lengstlevendesdød. Lengstlevende vil i denne perioden kunneføle seg overvåket av førstavdødes slektninger,personer som han eller hun kanskje ikke lengerhar noen jevnlig kontakt med. Ulempene med ensekundærarverett hvor det har gått lang tid mel-


lom dødsfallene, kan avdempes ved at man som idansk rett lar sekundærarveretten være betingetav at lengstlevende ikke etterlater seg livsarvin-ger, ikke har giftet seg, og ikke har opprettet tes-tament som disponerer over formuen på annenmåte. Hvis det også er frihet til å disponere somman vil, både ved livsidsposisjoner og ved testa-ment, slik rettsstillingen er i Danmark, blir ikkeforskjellen nødvendigvis så stor fra å gjøre gjenle-vende ektefelle til enearving med endelig virk-ning.

Et flertall i utvalget, alle unntatt Kløvstad,mener at det bør være en sekundærarverett forførstavdødes slektninger i andre arvegangsklasseetter dansk mønster. Flertallet legger vekt på atden alminnelige rettsoppfatningen tilsier at for-muen bør likedeles mellom slektene etter lengst-levendes død. Dette er den alminnelige tolknings-presumsjon for gjensidige testamenter mellomektefeller, og det bør også gjelde som lovens nor-malordning. Flertallet legger også vekt på at med-lemmene av referansegruppen, som er nærmereomtalt i punkt 1.3 foran, foretrakk en slik løsning.Det vil fremstå som urimelig om hele formuenetter to ektefeller som dør med kort tids mellom-rom, skal gå til lengstlevendes slekt. Når lengstle-vende, som i dansk rett, foreslås å stå fritt til å opp-rette testament for hele arven, og det ikke skalskje noen deling ved inngåelse av ekteskap, serflertallet ingen betenkeligheter med en likedelingetter lengstlevendes død. Å oppspore førstavdø-des arvinger vil i de fleste tilfellene være uproble-matisk. Ved en regel om likedeling vil det hellerikke oppstå beregningstekniske problemer.

En likedeling vil ikke alltid passe. Hvis ektefel-lene har hatt svært ulike formuesforhold, og dehar hatt fullstendig særeie under ekteskapet, villikedeling kanskje ikke være ektefellenes fore-trukne valg. I slike tilfeller vil imidlertid ektefel-lene ved testament kunne bestemme en annen for-deling av arven etter lengstlevendes død. Hvisektefellene ikke ønsker at lengstlevende skal hafri testasjonsrett over hele formuen, eller ikkeønsker at lengstlevende skal kunne gifte seg utenå skifte med førstavdødes slekt, kan også detteløses ved testament. Flertallet legger til grunn atde ektefellene eller samboerne som har andremeninger om hvordan arven skal fordeles etterlengstlevendes død, vil opprette testament.Lovens regel bør imidlertid bygge på hva folk ialminnelighet mener er en rimelig løsning.

Mindretallet, Kløvstad, mener at gjenlevende ikonkurranse med andre arvegangsklasse, børarve med endelig virkning – altså uten sekundær-

arverett for førstavdødes slekt. Dette er dagensordning hvor førstavdøde ektefelle etterlater segslektninger i tredje arvegangsklasse. En ordningmed sekundærarverett for slektninger i andrearvegangsklasse vil komplisere arveloven. Det vilda være tre forskjellige ordninger avhengig av omførstavdøde etterlater seg arvinger i første, andreeller tredje arvegangsklasse. Mindretallet trekkerogså frem at det vil være komplisert og gi opphavtil tvister, om man skal foreta en fordeling mellomto slekter etter mange år. De to slektene vil ofteikke ha hatt noen større kontakt med hverandre –særlig etter førstavdødes bortgang. Det vil kunneoppstå tvister rundt hva som finnes av verdier iboet, og rundt disposisjoner lengstlevende hargjort til fordel for egne slektninger.

3.4.4 Bør det være en minstearv, og hvor stor bør den i så fall være?

Minstearven for gjenlevende ektefelle på 4 G ikonkurranse med førstavdødes livsarvinger og6 G i konkurranse med arvinger i andre arve-gangsklasse, ble innført ved lov 22. juni 1990 nr.40. Tidligere var det en form for minstearv i skifte-loven § 64, men den nåværende regelen og forlø-peren i skifteloven skiller seg på noen vesentligepunkter. Minstearven ble foreslått av en arbeids-gruppe som skulle foreslå forenklinger av skifte-prosessen. Arbeidsgruppen la til grunn at gjenle-vende ektefelle i betydelig sterkere grad enn tidli-gere burde prioriteres foran andre arvinger i rela-tivt beskjedne dødsbo. Det ble vist til at kravene tilen rimelig levestandard var økt, og at en gjenle-vende ektefelle burde prioriteres fremfor andrearvinger slik at han eller hun kunne beholde ethjem av vanlig standard etter ektefellens død utenå måtte svare arv til medarvinger, se Ot.prp. nr. 46(1989–1990) s. 14.

Den tidligere regelen i skifteloven § 64 varbehovsbasert i den forstand at man tok i betrakt-ning også gjenlevende ektefelles boslodd og even-tuelt særeie ved beregningen. Den hadde såledesmer til felles med systemene i Sverige og Dan-mark. Med dagens ordning kan man risikere at enmeget velstående gjenlevende ektefelle blir enear-ving i konkurranse med førstavdødes særkulls-barn. Dette kan fremstå som støtende – særlighvor særkullsbarna har en svak økonomisk stil-ling.

Utvalget har vurdert om beskyttelsen av gjen-levende ektefelle bør gjøres i form av et krav på enviss brøk av boet fremfor et beløp. Pliktdelsarv iform av en brøk vil være mer i samsvar medbeskyttelsen som er gitt livsarvingene. Det er for


så vidt ikke noe i veien for at man kombinerer enminstearv i form av en sum, med pliktdelsarv iform av en brøk. Det har man gjort i Danmark.Utvalget har likevel kommet til at det ikke vil fore-slå noen pliktdel i form av en brøk for gjenlevendeektefelle. Vi har aldri tidligere hatt en slik tradisjo-nell pliktdelsarv for gjenlevende ektefelle. Plikt-delsarv i form av en brøk ville dessuten være litefleksibel. Arvelaterens testasjonskompetanse villekunne bli svært begrenset hvor det både er livsar-vinger og gjenlevende ektefelle. Dette problemethar man riktignok også i dag, hvor arvelatere sometterlater seg livsarvinger og ektefelle, ikke kantestamentere over noen del av sin formue hvisdødsboet utgjør 12 G eller mindre. Da vil to trede-ler være pliktdelsarv for livsarvingene, mens desiste 4 G er minstearv for ektefellen. Ved å innførepliktdelsarv på en bestemt brøk for gjenlevendeektefelle, kan man – avhengig av størrelsen påbrøken – risikere å få enda flere tilfeller hvor arve-lateren står uten testasjonskompetanse.

Utvalget går inn for å opprettholde en minste-arv knyttet opp mot grunnbeløpet. Det er imidler-tid et spørsmål om man ved beregningen av min-stearven skal trekke inn gjenlevendes formuesfor-hold som i Sverige og Danmark og som tidligeregjaldt i Norge i forbindelse med skiftelovens § 64.Alternativet er å opprettholde det norske systemethvor minstearven beregnes av dødsboet, og hvorgjenlevendes økonomiske stilling ikke får betyd-ning for om det skal beregnes minstearv.

Utvalget ser at det nåværende norske sys-temet kan gi uheldige utslag i enkelte tilfeller. I defleste tilfellene hvor minstearven kommer inn, erimidlertid begge ektefeller rimelig likt stilt økono-misk. Minstearven kan bidra til at gjenlevendeektefelle får en noe bedre mulighet til å beholdefelles bolig og til å kunne ha midler til forsørgelse.Disse behovene må i slike tilfeller gå foran beho-vene til voksne særlivsarvinger. Selv om livsarvin-gene i og for seg også kan ha behov for arven, harde ikke hatt det samme økonomiske fellesskapetmed arvelateren som gjenlevende ektefelle harhatt. Det svenske og danske systemet kan gi merrimelige løsninger i enkelte tilfeller, men det nor-ske systemet er etter utvalgets syn likevel å fore-trekke. Det gir enklere oppgjør ved at man ikketrenger å trekke inn gjenlevendes formuesfor-hold, selv om man må avklare hva som inngår idødsboet.

Når det gjelder størrelsen på minstearven,foreslår utvalget 6 G. Hvis minstearven skal ha enbeskyttelsesfunksjon, bør den ha et visst omfang.Særlig i bystrøk vil en minstearv på bare 4 Gkunne gi en svak beskyttelse når man tar hensyn

til boligprisene. Mye kunne etter utvalgets syntale for en enda høyere minstearv, men omfangetmå avveies mot hensynet til avdødes særkulls-barn, som ikke bør gjøres arveløse i et unødigstort antall dødsbo.

I og med at utvalget har gått inn for at gjenle-vende ektefelle skal være enearving i konkur-ranse med alle utarvinger, riktignok med ensekundærarverett for førstavdødes arvinger iandre arvegangsklasse, er det ikke lenger behovfor å ha forskjellig minstearv i konkurranse medulike arvegangsklasser – i hvert fall ikke for min-stearven som fordelingsregel. Minstearven harimidlertid en annen funksjon – nemlig sombeskyttelsesregel mot testamentariske disposisjo-ner fra førstavdøde ektefelle. Utvalget mener atogså minstearven som beskyttelsesregel mot tes-tamentariske disposisjoner (pliktdelsregel) børvære på 6 G.

Utvalget har vurdert om livsarvingene nårektefellen overtar alt som minstearv fortsatt børha loddeierrettigheter. Det har vært ulike oppfat-ninger om dette spørsmålet. I skiftepraksis hardet vært en vanlig oppfatning at i og med at livsar-vingene ikke har krav på noen lodd når ektefellenovertar alle verdiene i boet i kraft av minstearven,så kan de heller ikke være loddeiere. I teorien harden rådende oppfatningen vært at selv om livsar-vingene ikke har krav på noen lodd, så kan de like-vel ha interesse av å kunne gjøre gjeldende natu-ralutlegg etter skifteloven § 61 andre ledd. Derforargumenteres det for at de bør anses som loddei-ere. Utvalget mener at livsarvingene bør ha lodd-eierrettigheter etter skifteloven selv om verdiene iboet ikke er større enn at lengstlevende ektefellesminstearv omfatter det hele. Se om en lignendeproblemstilling i NOU 2007: 16 s. 108–109.

3.4.5 Kunnskap om testamenter som begrenser arverettigheter

Utvalget har også vurdert arveloven § 7, som kre-ver at et testament som begrenser ektefellenslegalarverett eller uskifterett, må ha kommet gjen-levende ektefelle til kunnskap før førstavdødesdødsfall for at testamentet skal kunne gjøres gjel-dende mot gjenlevende ektefelle. Spørsmålet somhar blitt drøftet, er om det bør innføres en formellvarslingsplikt, ikke bare et krav om kunnskap somi dag. Utvalget antar at den vanligste måten et tes-tament kommer til kunnskap på, er nettopp gjen-nom varsling fra testator selv eller fra testatorsadvokat.

Det har vært anført at det kan være urimelig attestator venter til sitt dødsleie med å varsle ekte-


fellen. Det gir små muligheter til å områ seg ellertil å sette i verk mottiltak. Til en viss grad kunnedette mulige problemet avbøtes ved at man innfø-rer en varslingsplikt i forbindelse med opprettel-sen av testamentet. Utvalget har imidlertid ikkefunnet det formålstjenlig å innføre en slik vars-lingsregel. Denne regelen ville for det første væreupraktisk for testamenter som er opprettet førekteskapet. For det andre ville den ikke være tilhinder for at testator ventet til han eller hun lå pådødsleiet med å opprette testamentet. For dettredje vil det kunne være vanskelig å etterprøveom varslingen har skjedd ved opprettelsen – sær-lig hvor testamentet ikke er datert. Utvalget viletter dette ikke foreslå noen formell varslingspliktved testamenter som innskrenker ektefellens ret-tigheter.

Utvalget har også vurdert om ordlyden ibestemmelsen bør endres for å fange opp denutviklingen som har skjedd i rettspraksis rundtunntaket fra varsling hvor det ville være umuligeller urimelig vanskelig å varsle ektefellen. I retts-praksis er det lagt til grunn at unntaket omfattersituasjoner hvor ektefellen er mentalt ute av standtil å tilegne seg informasjonen om testamentet ogdessuten mangler testamentsevne til å gjøre mot-tiltak. Utvalget har ikke foreslått noen endring ilovteksten her. Det er vanskelig å finne en dek-kende ordlyd som ikke samtidig blir lang og kom-plisert. Utvalget mener for øvrig også at de men-tale tilstander som har vært berørt i rettspraksis,fanges opp av kriteriet «umulig». Utvalget foreslårderfor at dagens lovtekst og rettstilstand viderefø-res.

3.4.6 Bortfall av ektefellens arverett

Arveloven § 8 regulerer opphørstidspunktet forektefellens arverettigheter. Retten til arv oguskifte kan ikke gjøres gjeldende dersom ektefel-lene var separert ved dom eller bevilling da arve-lateren døde. Dette innebærer på den ene siden atarverettighetene normalt er bortfalt før en skils-misse, og på den andre siden at et faktisk samlivs-brudd ikke får betydning for retten til arv oguskifte, jf. Rt. 1965 s. 912. Virkningen av separa-sjon inntrer den dagen fylkesmannens bevilling ergitt eller dom blir avsagt, jf. ekteskapsloven § 25første ledd.

Utvalget har vurdert om dagens skjæringstids-punkt, separasjon ved dom eller bevilling, burdeerstattes av samlivsbrudd. Man ville da få sammeskjæringstidspunkt for bortfall av arverettigheterfor ektefeller og samboere. Samlivsbruddet erogså skjæringstidspunkt for erverv og gjeld som

skal tas med i et skifte av felleseie mellom ektefel-ler, jf. ekteskapsloven § 60. Mange par som harflyttet fra hverandre, vil nok også finne det påfal-lende at arveretten og uskifteretten består. På denannen side kan man få et rettsteknisk enklereskjæringstidspunkt ved å knytte skjæringstids-punktet opp mot dom eller bevilling om separa-sjon eller skilsmisse.

Et flertall i utvalget, alle unntatt Kløvstad,mener at bortfallet av arveretten bør knyttes oppmot legalseparasjon. Flertallet har vært i en visstvil om det bør være innsendelse av begjæring omseparasjon eller stevning i skilsmissesak som børvære avgjørende, eller om det først er vedtaketom separasjonsbevilling eller dom for skilsmissesom er skjæringstidspunktet. I dag er det dom-men eller vedtaket som er skjæringstidspunktet.Det kan virke støtende om arveretten skal bestå ien sak hvor det har vært lang saksbehandlingstidhos retten eller fylkesmannen, men hvor den somsenere dør, har ønsket separasjon eller skilsmisseetter langvarig og/eller grov mishandling fra denandre ektefellen. Flertallet mener derfor at denarverettslige virkningen av separasjon og skils-misse bør knyttes til innsendelse av begjæring omseparasjon eller stevning i skilsmissesak.

Mindretallet, Kløvstad, mener at ektefellens arve-rettigheter bør opphøre ved samlivsbruddet. Dafår man like regler for ektefeller og samboere.Mindretallet mener at bortfall av arverett og retttil uskifte ved samlivsbrudd også vil være best itråd med den alminnelige rettsoppfatning. Ved enslik regel unngår man de støtende resultateneman av og til ser ved at en ektefelle som har flyttetfra arvelateren for mange år siden, krever arv iskifteoppgjøret.

3.4.7 Bør fraskilte gis arverett?

Det følger av mandatet at utvalget skal vurdereom ektefellens arverett skal utvides. I forbindelsemed dette sies det:

«Det skal også vurderes om en tidligere ekte-felle i enkelte tilfeller bør ha arverettigheter.»

Utgangspunktet ved utformingen av arvetavlen erat arven går til de personene det må antas at arve-lateren vil begunstige. Hvis legalarveregleneutformes slik, ivaretas hensynet til arvelateren, ogdet vil også være slik at arvelateren i flest muligtilfeller ikke behøver å opprette testament.

Utvalget finner det rimelig klart at de færrestevil ha et ønske om at en tidligere ektefelle skal


arve. Det vil i mange tilfeller ha vært uenighet omfordelingen av verdier på ektefelleskiftet.Utgangspunktet ved et ektefelleskifte er også atektefellenes økonomiske forpliktelser overforhverandre opphører fra skjæringstidspunktet jf.ekteskapsloven § 57. Det virker ut fra dette van-skelig å begrunne hvorfor en fraskilt ektefelleskal gis arverettigheter. Det er likevel slik at lega-larvereglene ikke bare skal utformes ut fra arvela-teres antatte ønsker.

I mange tilfeller opprettes det testamenter forå begunstige fellesbarn på bekostning av sær-kullsbarn, og i mange tilfeller opprettes det testa-menter som begunstiger en gjenlevende ektefelleeller samboer på bekostning av fellesbarn og/eller særkullsbarn. Her er det gitt pliktdelsreglersom begrenser arvelaterens testasjonsfrihet. I endiskusjon av om en fraskilt ektefelle i enkelte til-feller bør gis en arverett, blir spørsmålet om hen-synet til en rimelig og rettferdig fordeling av avdø-des formue tilsier at også en fraskilt ektefelle børgis arverettigheter. I og med at det i gjeldendearvelov ikke er slike regler, og at det internasjo-nalt synes å være helt uvanlig med slike regler,kreves det i utgangspunktet gode grunner for åinnføre arverett for gjenlevende fraskilt ektefelle.

Det er likevel noen situasjoner der det kanvære grunner som tilsier at også en fraskilt ekte-felle bør gis arverettigheter. Utvalget ser for segtre slike grunnlag:– der ekteskapet har vært svært langvarig– der den fraskilte hadde krav på underholds-

bidrag fra avdøde– der avdøde tok ut separasjon like før dødsfallet

Vurdering av arverett der ekteskapet har vært svært langvarig

Også ved langvarige ekteskap vil det være slik atde tidligere ektefellene gjennomgående ikke harnoe ønske om at den tidligere ektefellen skalmotta arv. En fraskilt ektefelle kan imidlertid inoen tilfeller ha krav på ektefellepensjon, jf. ekte-skapsloven §§ 86 til 88 og folketrygdloven § 17-10.Etter ekteskapsloven gjelder det tilfeller der ekte-skapet varte minst 10 år og den fraskilte var minst45 år ved skilsmissen. Hvis avdøde var gift på nytt,skal pensjonsrettighetene deles mellom gjenle-vende ektefelle og gjenlevende fraskilt ektefelleetter nærmere regler i ekteskapsloven § 87. Detlegislative grunnlaget for deling av pensjonsrettig-heter omtales i NOU 1987: 30 s. 156, der det visestil at rett til ektefellepensjon dels kan begrunnesmed formuerettslige synspunkter fordi pensjons-retten for en stor del vil kunne være opptjent gjen-

nom innbetalinger under det tidligere ekteskapet.Det fremheves også at regelen vil fange opp fler-tallet av de tilfellene der gjenlevende har krav påbidrag og der ekteskapet har medført reduksjon igjenlevendes ervervsevne. Grunnen til dette er atektefellepensjon er inntektsprøvd.

Etter utvalgets syn er det ikke en slik parallelli-tet mellom vilkårene for ektefellepensjon og detlegislative grunnlaget for arv at det bør innføresen arverett for fraskilte der ekteskapet har værtlangvarig. En arverett for fraskilt ektefelle frem-står til dels som en gjenoppfriskning av ektefelle-skiftet. Ekteskapsloven gir også nokså skjønns-messige regler, slik at det ved delingsoppgjørettas hensyn til at ekteskapet har vært langvarig ogeventuelt at den ene ektefellen har fått redusertsine inntektsmuligheter, for eksempel på grunn avhjemmearbeid. I slike tilfeller vil det ved langva-rige ekteskap ofte være grunnlag for ektefellebi-drag. Hvis det skulle utformes arveregler, måttedet også tas hensyn til at det kan være vanskelig åutforme regler som tar høyde for de konkreteomstendighetene. Hvis det gis en skjønnsmessigregel, ville den lett kunne bli konfliktskapende.Man måtte også ta stilling til spørsmål som hvil-ken betydning et nytt ekteskap eller samboerskapfor avdøde eller den gjenlevende skulle ha forarverettighetene. For at arverettigheter til fra-skilte skulle få noen virkning, måtte de dessutenvære beskyttet mot testamentariske disposisjoner.Arverettigheter til fraskilte ektefeller ville troligha liten verdi hvis de kunne fratas ved testament.

Etter utvalgets syn er de nevnte innvending-ene så mange og tunge at det ikke er grunnlag forå foreslå arverettslige rettigheter til en fraskiltektefelle i et langvarig ekteskap.

Vurderingen av arverett der den fraskilte hadde krav på underholdsbidrag fra avdøde

Bidrag etter ekteskapslovens kapittel 16 utmålespå bakgrunn av bidragsberettigedes behov ogbidragspliktiges bidragsevne. Bidragsplikten bort-faller ved død. I og med at regelen er at bidragbortfaller ved død, er følgen av dette at krav påfremtidig bidrag ikke kan gjøres gjeldende motdødsboet. Det kan likevel reises spørsmål om det ienkelte tilfeller bør være slik at en fraskilt ekte-felle får et krav mot dødsboet på grunn av bortfallav bidrag. Det kan tenkes at et ektepar skillesmens de begge er i 50-årene. Den ene ektefellentilkjennes livsvarig underholdsbidrag. Denbidragspliktige ektefellen dør kort tid etter skils-missen. Selv om regelen er at underholdspliktenbortfaller ved død, kan det hevdes at forutsetnin-


gene for ektefelleskiftet er så vesentlig endret atden fraskilte ektefellen bør gis et krav mot boet.Det kan fremstå som urimelig at den fraskilteektefellen ikke har krav på noe, mens slektningeri andre parentel, eller eventuelt staten, overtarhele avdødes formue. Det er også grunn til å pekepå at selv om det normalt utmåles løpende bidrag,kan det «når særlige grunner taler for det», fast-settes engangsbidrag, jf. ekteskapsloven § 80. Vedengangsbidrag vil gjenlevende fraskilte ektefelleha et ordinært pengekrav mot dødsboet hvisbidraget ikke er betalt. Det kan synes noe tilfeldigat et uventet dødsfall skal gi gjenlevende fraskilteektefelle helt ulik rettsstilling alt ettersom bidra-get er fastsatt som et engangsbidrag eller etløpende bidrag.

Hvis det skulle foreslås en regel om at fraskiltgjenlevende ektefelle kan ha krav mot dødsboethvis det løper bidragsplikt ved dødsfallet, ville detvære nærliggende å foreslå en skjønnsmessigregel. Det måtte da tas stilling til hvilken prioritetet slikt krav skal ha, jf. livsarvingers pliktdel, gjen-levende ektefelles/samboers arverett og testa-mentariske rettigheter. Det måtte også tas stillingtil om det skulle være mulig å opprette testamentsom avgrenser slike rettigheter. Mange av desamme innvendingene som gjør seg gjeldendemot arverettigheter etter svært langvarige ekte-skap, gjør seg imidlertid også gjeldende her.Eventuelle uheldige utslag av bidragsreglene børetter utvalgets syn heller vurderes ved en eventu-ell revisjon av bidragsreglene i ekteskapslovenenn i forbindelse med en revisjon av arveloven.

Etter dette vil utvalget heller ikke foreslå ret-tigheter for fraskilte ektefeller som før dødsfallethadde krav på bidrag fra avdøde.

Vurderingen av arverett der avdøde tok ut separasjon like før dødsfallet

Det følger av arveloven § 8 at ektefellens arveret-tigheter bortfaller fra det tidspunktet det er gittseparasjonsbevilling. Utvalget foreslår at ektefel-lens arverettigheter skal bortfalle fra det tids-punktet det er sendt inn søknad om separasjons-bevilling, se punkt 3.4.6 foran. Hvis en ektefelleønsker å begrense ektefellens rett til arv oguskifte utover det som følger av arveloven, er enmulighet å kreve separasjon. Slik sett kan mulig-heten til å kreve separasjon/skilsmisse være enmulighet til å omgå arvelovens vern av gjenle-vende ektefelle, blant annet minstearven.

Det kan reises spørsmål om denne mulighetenbør begrenses. En mulig begrensning kunne væreat ektefellens arverettigheter ikke bortfaller førekteskapet er oppløst (skilsmisse), eller det kantenkes en lengre frist. Utvalget har imidlertid ikkesett eksempler i praksis på at ektefeller har tatt utseparasjon for å begrense ektefellens arverettig-heter. Med bakgrunn i at slike «omgåelser» fore-kommer (svært) sjelden, er det etter utvalgets synikke behov for å endre reglene på dette punktet,for å sikre den gjenlevende ektefellen som det ertatt ut separasjon fra.


Kapittel 4

Samboerens arverett


Frem til 2009 har samboere vært uten arverettsligbeskyttelse etter norsk rett. Arverettslige rettig-heter basert på samliv har tidligere, både i norskog fremmed rett, vært knyttet opp mot status somektefelle. Internasjonalt har dette gradvis endretseg. En rekke land har i de senere år innførtbeskyttelsesregler for gjenlevende samboer i lov-givningen. Samtidig har beskyttelsesmekanismerblitt utviklet gjennom rettspraksis. I Norge hardette først og fremst skjedd gjennom utviklingenav vederlags- og berikelseskrav for gjenlevendesamboer.

Forskjellige rettssystemer har hatt ulike løs-ninger på om samboerskap skal beskyttes medarverettslige regler, og eventuelt på hvilken måtedette skal gjøres. Et første spørsmål er om ordnin-gene skal gjøres tvungne, med innslag av plikt-delsvern, eller frivillige. Hvis man tenker seg enfrivillig ordning, kan det være en ordning somman må ta initiativ for å komme seg inn i («opt-in»). For eksempel at man må registrere seg somsamboer, eller at rettighetene er avhengig avavtale, testament eller erklæring fra partene. Detkan også være valgfrie løsninger, men hvor initia-tivet ligger på de samboerne som ikke ønsker åvære omfattet («opt-out»). Slike løsninger vil van-ligvis ha visse faktiske kriterier som må være opp-fylt for at man skal falle inn under ordningen, foreksempel felles barn eller samliv av en viss varig-het.

Selv om det internasjonalt er forskjellige typerav regulering, og beskyttelsen av gjenlevendesamboer har forskjellig omfang, går likevel deninternasjonale trenden i retning av at reglene forektefeller og samboere nærmer seg hverandre, senærmere Lund-Andersen s. 155–156.

4.2 Hvem er samboere: Antall – årsaker – samboertyper

Fra slutten av 1960-tallet har antallet samboerevært stigende, riktignok med en viss utflating desenere årene. I kjølvannet av denne samboerbøl-gen har det vært et økende antall barn som vokseropp med foreldre som ikke er gift, men samboere.

Årsakene til at noen blir samboere fremfor ågifte seg, henger ofte sammen med partenes livs-situasjon og livsfase. Når unge par i 20-årene flyt-ter sammen uten å gifte seg, blir dette samlivetogså en test på holdbarheten av forholdet. Sambo-erne får i et uformelt samliv muligheten til å prøveut rollene i samlivet og vurdere om de skal ta etneste skritt – ekteskap. Hvis partene ikke passersammen, vil de ofte finne ut dette i løpet av sambo-erskapet, før de rekker å gifte seg. Det kan væreen av grunnene til at skilsmissetallet i de senereårene har vært stabilt eller noe synkende i Norge1

i motsetning til i store deler av Europa for øvrig.2

Samboerskap som en «prøveordning» kan sessom uttrykk for en erstatning for, eller i det min-ste et supplement til, forlovelsen. Mens forlovel-sen er en avtale om å gifte seg en gang i fremti-den, men uten nødvendigvis å flytte sammen nå,innebærer samboerskapet at man foregriper detekteskapelige samlivet, men uten nødvendigvis åha noen intensjon om å gifte seg.

Samboerskapet som et uformelt «prøveekte-skap» vil likevel utløse rettsvirkninger nestenumiddelbart. Allerede det at partene flyttersammen, vil i mange tilfeller utløse plikt til åmelde fra om adresseendring til folkeregisteret. I

1 I Norge har antallet skilsmisser ligget på mellom 10 000 og11 000 skilsmisser årlig. Gjennomsnittet for årene 2001–2005 var 10 720, mens tallene for 2006–2010 var 10 300. Tal-lene for 2009 og 2010 var hhv. 10 235 og 10 228. Skilsmisse-raten, antallet skilte per 1000 gifte og separerte, har ogsåfalt noe for så å stabilisere seg. Toppen ble nådd i 2005 meden skilsmisserate på 12,5. Etter dette har den sunket, iårene 2008, 2009 og 2010 har den ligget på 11,6 (kildessb.no).

2 Se statistikk for «Divorce rate» på: http://www.eurofound.europa.eu/areas/qualityoflife/


det hele tatt vil samboerskapet gradvis utløse enrekke rettigheter og plikter etter så vel offentlig-rettslig som privatrettslig lovgivning.

Samlivet vil også i mange tilfeller innebære enviss sammenblanding av økonomien. Begge par-tene vil gjennomgående bidra til felles forbruksut-gifter. Dessuten er det vanlig at samboere investe-rer i felles bolig og innbo, og kanskje ogsåsammen går til anskaffelse av andre varige formu-esgoder som bil, båt eller fritidsbolig. Sammen-blandingen av økonomien tar særlig fart når sam-boerne får felles barn. Omtrent halvparten av allebarn som blir født i Norge, har ugift mor. De flesteav disse ugifte mødrene lever i samboerskap.3

Grensen mellom samboerskap som prøvefor-hold og mer varige samboerforhold er flytende.For mange er nok samlivsstatusen bare et resultatav at «det bare ble sånn». Partene har ofte ikkenoen større innsikt i rettsvirkningene av hen-holdsvis ekteskap og samboerskap, slik at sambo-erskapet ikke er et bevisst fravalg av ekteskapetsrettsvirkninger. Ofte er det slik at inngåelse avekteskap er utsatt på ubestemt tid. Andre leversammen som samboere fordi de har gjort en øko-nomisk vurdering av at det er mest fordelaktig åforbli ugift, for eksempel for å oppnå større sosialeytelser. En ikke helt uvesentlig gruppe her er sam-boere hvor en eller begge samboere sitter iuskifte. Et gjengifte vil utløse skifteplikt av uskifte-boet, jf. arveloven § 23. Frem til lovendringen i2008, som ga visse samboere rett til uskifte, haddeikke etablering av samboerskap noen betydningfor retten til uskifte. Samboerskap som er etablertav gjenlevende ektefeller eller samboere i uskifteetter at de nye reglene trådte i kraft 1. juli 2009,kan imidlertid gi grunnlag for krav om skifte frauskiftearvingene etter den nye bestemmelsen iarveloven § 24 andre ledd andre punktum.

Hvis samboerne bestemmer seg for å gifteseg, vil det være en overgangsperiode av kortereeller lengre tid fra denne beslutningen tas, til ekte-skapet inngås. De fleste samboere ender opp somgifte – etter ett eller flere samboerskap. Fortsatter det svært få samboere i de høyeste aldersgrup-pene. Det er nok derfor grunn til å tro at andelensamboere som har valgt denne samlivsformen utfra motvilje mot ekteskapet som institusjon, ersvært liten.

Samboere kan inndeles i fem hovedtyper avfamilieforhold: Unge par under 25 år, unge sambo-

ere med felles barn, middelaldrende samboeremed eller uten felles barn, samboere i sammen-satte familier og eldre samboere, se Lund-Ander-sen s. 51–57. Innenfor disse familietypene kan detvære forskjellige grunner til at de ikke har giftetseg. De fem kategoriene kan ikke i samme gradkarakteriseres som «ekteskapslignende». Forenkelte av typene kan det være en formodningmot at paret ønsker å gifte seg – enten for å unngå(enkelte av) ekteskapets rettsvirkninger ellerfordi tanken på å være ektefeller ikke ennå harmodnet i partenes tanker.

I mange forhold har partene innrettet samlivetsom om de var gift. Partene oppfatter ikke lengerforholdet som et prøveforhold, men forventer atsamlivet vil bli livsvarig – i hvert fall langvarig.Denne felles forståelsen blir også styrende for par-tenes handlinger og personlige valg som yrkesvei,valget mellom heltidsarbeid eller deltid, investe-ringer mv. At partene får barn sammen, er ofte etnaturlig skjæringstidspunkt. De fleste vil da, omde ikke har kommet frem til det på et tidligere sta-dium, anse prøveperioden for å være over. Ofte erdet mer tilfeldige forhold som avgjør om og even-tuelt når partene gifter seg. Eksempelvis er det endel som velger å inngå ekteskap i forbindelse medat deres barn skal døpes.

Unge par under 25 år: De fleste unge parunder 25 år som bor sammen, er ikke gifte, mensamboere. Ofte har disse forholdene karakter avprøveforhold. I dag bor nesten alle unge mennes-ker sammen i en periode før de gifter seg. Detteer nok en viktig årsak til at ekteskapsalderen harsteget betraktelig i samme periode som samboer-skapet har gjort sitt inntog i befolkningen. I dag(2010) er gjennomsnittsalderen ved første gangsekteskap 30,9 år for kvinner og 33,8 år for menn.Til sammenligning var gjennomsnittsalderen vedførste gangs ekteskap 22,8 år for kvinner og 25,2år for menn i perioden 1970–1975.4 Hvis et for-hold avsluttes etter forholdsvis kort tid, har par-tene ofte ikke rukket å bli så økonomisk sammen-filtret som mer etablerte samboere. De vil ikke haanskaffet så mange gjenstander sammen, og detvil dessuten ofte være så kort tid siden eiendelerble anskaffet i fellesskap, at det er rimelig greit åfå klarhet i hvordan eiendelene ble ervervet.Yngre mennesker har dessuten ofte ikke rukket åsamle seg opp så store verdier.

Karakteristisk for unge samboere er at brudd-frekvensen er høy, at partene har begrensede øko-nomiske midler, at de er under utdannelse eller er

3 Av alle barn i Norge, bor 74,7 % sammen med begge forel-drene. 56,2 % av alle barn bor sammen med gifte foreldre,mens 18,4 % bor sammen med foreldre som er samboere(kilde ssb.no).

4 Kilde ssb.no. Gjennomsnittsalder ved vigselen. Ekteskapmellom ulike kjønn. Menn og kvinner. 1961–2010.


nyutdannet, og at partene selv ofte ikke anser for-holdet som ekteskapslignende. I denne gruppenkan samboerskapet være en naturlig mellomfasemellom å bo alene og å være gift.

Unge samboere med felles barn: En stor gruppesamboere forblir ugifte ut over den sedvanligeprøveperioden, selv om de har fått felles barn.Selv om antallet samboere med fellesbarn synkermed barnas alder, bodde 6,9 % av 17-åringene iNorge i 2011 sammen med foreldre som var sam-boere. Blant barn under ett år var det hele 41,7 %som hadde samboende foreldre.5 Statistikkenviser også at det 1, januar 2011 var nærmere 630000 familier med barn mellom 0 og 17 år i Norge,og at 61 % av alle par med barn under 18 år, ergift.6

Omtrent halvparten av alle barn som blir født iNorge, blir født utenfor ekteskap.7 De fleste avdisse barna har foreldre som er samboere. Detkan være ulike årsaker til at foreldrene ikke hargiftet seg før de fikk barn. Det kan være et bevisstfravalg av ekteskapet, men det er nok oftere slik atman har valgt å utsette ekteskapet – for eksempelfordi det er så dyrt å holde bryllup – eller fordipartene anser ekteskap som unødvendig.

Ofte vil samboere med felles barn ha etarbeidsfellesskap rundt pass av barn og husar-beid. De har gjennomgående også et tett økono-misk fellesskap. Mange samboere gifter seg iløpet av oppveksten til barna. En undersøkelse fraDanmark viser at selv om andelen av samboeresteg betraktelig fra 1974 til 1990/91, så haddenesten 90 % av foreldrene som fortsatt boddesammen i 1990/91, giftet seg når det yngste bar-net begynte på skolen (Lund-Andersen s. 53).

Karakteristisk for unge samboere med fellesbarn er at barnets fødsel innebærer at forholdetenten raskt tar slutt, eller at forholdet endrerkarakter med større fellesskap og får en ekte-skapslignende karakter. Partene får gjennom bar-net flere felles økonomiske forpliktelser. Mangeav dem ender også opp med å gifte seg med hver-andre.

Middelaldrende samboere med eller uten fellesbarn: Statistikken viser at samboerandelen er høy-est i de laveste aldersgruppene, og at samboeran-delen synker med årsklassene. I 2008–2010 varsamboerandelen i aldersgruppen 45–49 år 19 %. I

denne aldersgruppen var 57 % i ekteskap. I alders-gruppen 60–69 år var henholdsvis 6 % samboereog 72 % ektefeller.8 Mange av disse samboerneregner nok ikke med å gifte seg noen gang. Nårdagens middelaldrende par lever sammen uten åvære gift, har det i noen tilfeller en ideologiskbegrunnelse. Det startet med ungdomsopprøret i1960- og 70-årene, og tankegangen preget mangeunge også på 1980- og 90-tallet. Mange mente atekteskapet var kvinneundertrykkende, og valgtederfor heller å leve i et juridisk uforpliktende sam-liv, som skulle bygge på likestilling og selvstendig-het. Karakteristisk for slike langvarige samboer-skap mellom middelaldrende er at de oftere ennellers blant samboere, er tuftet på et bevisstfravalg av ekteskapet. Dessuten har partene oftefelles barn og en sammenvevd økonomi. Partenehar typisk innrettet seg faktisk som om de varektefeller.

Samboerskap i sammensatte familier: Ettersamlivsbrudd i ekteskap eller samboerskap medfelles barn, etablerer partene seg ofte i nye samlivpå hver sin kant. Statistikken viser at i 2011 boddenærmere 8 % av alle barn i en familie bestående avmor eller far og en stemor eller stefar.9 Når forel-drene går fra hverandre, blir barna i de fleste tilfel-ler boende hos moren. Selv om delt bosted blirstadig vanligere, bodde i 2011 hele 21 % av allenorske barn sammen med bare mor (og eventueltstefar), mens 4 % bodde sammen med bare far (ogeventuelt stemor). Statistikken viser at i overkantav en tredel av tilfellene hvor et barn bor sammenmed bare den ene av foreldrene, har denne forel-deren fått ny partner som også inngår i husstan-den.10 I mange av disse nye forholdene kommerdet til felles barn. Bakgrunnen for at slike nydan-nede familier ikke inngår ekteskap, er ofte dårligeerfaringer med skilsmisse. De velger derfor sam-boerskap, som anses som mindre forpliktende.Ofte har slike familier atskilt økonomi på en delområder. Dette henger dels sammen med at par-tene har forsørgelsesplikt overfor egne særkulls-barn. Ofte er partene i slike forhold mer obser-vante på betydningen av eierforhold og avtaler ogdeling ved samlivsbrudd eller ved død. Det er like-vel slik at også i slike sammensatte familier vil det

5 Tallene er hentet fra ssb.no. Barn 0–17 år, etter antall for-eldre i familien, foreldrenes samlivsform og barnets alder.2001, 2005–2011. Prosent.

6 Se ssb.no: Barn og unges familier.7 Kilde ssb.no. Barn 0–17 år, etter antall foreldre i familien,

foreldrenes samlivsform og barnets alder 2001. 2005–2011.Prosent.

8 Tallene er hentet fra ssb.no. Andel samboere, gifte og ikke isamliv i ulike aldersgrupper. Menn og kvinner 1993–2010.Prosent.

9 Tallene er hentet fra ssb.no. Barn 0–17 år, etter antall for-eldre i familien, foreldrenes samlivsform og barnets alder2001, 2005–2011. Prosent.

10 Tallene er hentet fra ssb.no. Barn 0–17 år, etter antall for-eldre i familien, foreldrenes samlivsform og barnets alder2001, 2005–2011. Prosent.


gradvis utvikle seg en sammenblandet økonomietter hvert som partene får tidligere samlivsbruddpå avstand og får mer tro på et forpliktende samliv.

Eldre samboere: Antallet samboere over 65 årer stigende. Av hele befolkningen lever 6 % avbefolkningen mellom 60 og 69 år i samboerskap,mens 3 % av befolkningen mellom 70 og 79 årlever i samboerskap.11 Samboerne har typiskvoksne særkullsbarn og ingen fellesbarn. I sliketilfeller har forholdet ofte ikke den samme ekte-skapslignende karakter som i forhold med fellesbarn. De eldre som har særkullsbarn, har ogsåofte atskilt økonomi og er bevisste på hvem someier hva. Mange samboere i denne kategorien vilønske å begunstige egne særkullsbarn fremforsamboeren. Ofte er det juridiske betraktningersom ligger bak fravalget av ekteskap. Det kan foreksempel være at de ikke ønsker å gifte seg fordiminst en av partene sitter i uskifte, og et ekteskaputløser skifteplikt.

4.3 Utviklingen av samboernes rettsstilling i Norge

I Utkast 1962 ble det oppfattet som et ganske selv-sagt premiss at angivelsen av arvinger etter loven«kunne knyttes til klare og uomtvistelige kriterier;allerede av den grunn kan det ikke bli spørsmålom å gi legal arverett til for eksempel avdødesvenner, tjenestefolk og forlovede». Det var altsåikke en aktuell problemstilling å foreslå legalarve-rett for samboere. Samboeres rettsstilling harsenere vært drøftet i flere utredninger, se nær-mere om utviklingen i NOU 1999: 25 Samboerneog samfunnet s. 37 flg. Her nevnes kort følgendeutredninger:

NOU 1980: 50 Om enkelte lovregler i tilknyt-ning til samliv uten vigsel («papirløst ekteskap»),inneholdt forslag til regler om retten til felles boligved opphør av samboerforhold, samt forslag tilendringer i enkelte andre lover. Med unntak av enendring i borettslagsloven ble utvalgets forslagikke fulgt opp i form av lovendringer.

I NOU 1988: 12 Husstandsfellesskap ble detforeslått lovregler om rett til bolig og innbo nårhusstandsfellesskap opphører. I mandatet til utval-get var det sagt at utvalget skulle komme med for-slag til endringer der partene i et husstandsfelles-skap kan komme urimelig ut. Spørsmål om arvvar uttrykkelig nevnt i mandatet, jf. NOU 1988: 12

kapittel 2, s. 14. Utvalget foreslo imidlertid ikkearverettigheter for personer som lever i hus-standsfellesskap.

Utredningene NOU 1980: 50 og NOU 1988: 12dannet grunnlag for lov 4. juli 1991 nr. 45 om retttil felles bolig og innbo når husstandsfellesskapopphører (husstandsfellesskapsloven). Lovenregulerer enkelte spørsmål ved opphør av hus-standsfellesskap, enten opphøret skyldes at par-tene flytter fra hverandre, eller at en av dem dør.Loven har et vidt virkeområde og dekker flere for-mer for husstandsfellesskap enn et «tradisjonelt»samboerforhold med to parter.

NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet (Sam-boerutvalget) ga en omfattende drøftelse av sam-boernes stilling på en rekke rettsområder. Utval-get foreslo flere reformer innen arveretten, menuten å utforme konkrete lovforslag. Utvalget drøf-tet spørsmålet om samboere bør få arverett i med-hold av loven, men gikk ikke inn for dette. Utval-get foreslo i stedet at samboere skal kunnebestemme i testament at den gjenlevende skalarve et beløp begrenset til fire ganger folketryg-dens grunnbeløp (4 G), uten hinder av livsarvin-genes pliktdelsarv. Utvalget foreslo i tillegg å laarveloven § 67 om tolking av testamenter gjeldefor samboere. Samboerutvalgets flertall foreslo aten gjenlevende samboer skal gis rett til å sitte iuskifte med felles bolig og innbo. Om de nærmerevilkårene for adgangen til å sitte i uskifte var detuenighet i utvalget. Flertallet mente uskifteadgan-gen burde gjelde samboere med felles barn ogsamboere som har levd sammen de siste femårene før den første samboerens død. Mindretal-let gikk inn for at retten til uskifte skulle gjelde forsamboere med felles barn. Ett utvalgsmedlemgikk mot uskifterett for samboere. Samboerutval-gets utredning ble sendt på høring. De fleste avhøringsinstansene støttet utvalgets prinsipiellevurderinger, men hadde ulike syn på de enkelt-spørsmålene utvalget hadde reist.

Regjeringen Bondevik II fremmet i april 2003St.meld. nr. 29 (2002–2003) Om familien – forplik-tende samliv og foreldreskap. Stortingsmeldingentok utgangspunkt i NOU 1999: 25 og de synspunk-tene som kom frem i høringsrunden. Høringsin-stansenes syn på de arverettslige spørsmålene ersærlig omtalt i stortingsmeldingen s. 70–72. Mel-dingen drøftet en rekke sider ved rettsstillingenfor samboere. Når det gjelder den arverettsligereguleringen av samboeres rettsstilling, gikkregjeringen inn for å lovfeste retten til å sitte iuskiftet bo med felles bolig og innbo for samboeremed felles barn. Regjeringen foreslo videre å lov-regulere rett til arv for samboere med felles barn

11 Tallene er hentet fra ssb.no. Andel samboere, gifte og ikke isamliv i ulike aldersgrupper. Menn og kvinner 1993–2010.Prosent.


eller som har levd sammen i minst fem år førdødsfallet. Meldingen ble behandlet i Stortingetsfamilie-, kultur- og administrasjonskomité i Innst.S. nr. 53 (2003–2004). Stortinget vedtok enstem-mig – i samsvar med komiteens tilråding – å ved-legge meldingen til protokollen (jf. St.forh. (2003–2004) s. 743 flg., voteringen s. 753). I komitéinn-stillingen er det ikke sagt noe direkte om spørs-målet om rett til arv og rett til å sitte i uskifte forsamboere. På bakgrunn av den brede politiskestøtten for styrking av samboeres arverettighetersatte Justisdepartementet i gang arbeid med åutarbeide konkrete lovforslag.

I Justisdepartementets høringsnotat 22. januar2007 ble det fremmet forslag om endringer i lov 3.mars 1972 om arv m.m., som innebærer at sambo-ere på nærmere vilkår gis rett til arv etter lovenog rett til å sitte i uskifte med samboernes fellesbolig og tilhørende innbo. Det ble også foreslåttenkelte andre lovendringer. Forslagene i hørings-notatet tok utgangspunkt i St.meld. nr. 29 (2002–2003), sammenholdt med Samboerutvalgets utred-ning NOU 1999: 25 og høringen av denne utred-ningen.

Etter at Justisdepartementets høringsnotathadde vært på høring, utarbeidet departementetOt.prp. nr. 73 (2007–2008) Om lov om endringer iarveloven mv. (arv og uskifte for samboere). Lov-forslagene i denne proposisjonen ble vedtatt utenendringer av Stortinget. Innholdet i disse reglenegjennomgås nedenfor i punkt 4.4.

4.4 Gjeldende rett

Arverett for samboere er betinget av at sambo-erne oppfyller lovens kriterier for å anses somsamboer, jf. arveloven. § 28 a. Dessuten er detoppstilt tilleggsvilkår om at gjenlevende samboerhar, har hatt eller venter barn med den avdøde, jf.arveloven § 28 b første ledd. Et langvarig sambo-erskap kan ikke i seg selv utløse legalarverett.

Samboerdefinisjonen forutsetter for det førsteat samboerne er over 18 år. Lovgiver har vurdertdet slik at mindreårige personer dels er underlagtvergens myndighet, og dels har så sterke bånd tilforeldrehjemmet fortsatt, at arverettslige reglersamboerne imellom ikke er ønskelig. Aldersgren-sen sammenfaller dessuten med giftealderen iekteskapsloven § 1 a (som riktignok kan fravikes)og med husstandsfellesskapslovens grense forhvem som kan gjøre gjeldende rettigheter når ethusstandsfellesskap opphører, jf. lovens § 1. Deter naturlig at det er samme aldersgrense for de

arverettslige reglene og de skifterettslige natural-utleggsreglene.

Videre kan ikke samboerne være gift, verkenmed hverandre eller med andre. Man kan barevære samboer med en om gangen. Det kan ikkevære mer enn to personer i et samboerskap. Dettestår i motsetning til et husstandsfellesskap, hvordet kan være flere personer.

Samboerskapet må være et «ekteskapslik-nande forhold». Man tenker da i utgangspunktetpå et par som bor sammen og som lever i et stabiltkjærlighetsforhold med hverandre. Det stillesikke krav om at partene har felles økonomi eller atde har (eller har hatt) et seksuelt forhold, selv ombegge disse kjennetegnene vil være typiske forekteskapsliknende forhold. Det kreves heller ikkefelles folkeregisteradresse. Vilkåret kan foreksempel brukes for å utelukke to studenter sombor sammen. Samboerne kan være av forskjelligkjønn eller av samme kjønn.

For å regnes som samboere kan ikke partenevære så nært beslektet at ekteskap ville ha værtutelukket etter ekteskapsloven § 3. To søskensom bor sammen, eller en mor som bor sammenmed sin voksne sønn, kan ikke gjøre gjeldendearverettslige rettigheter som samboere. De månøye seg med de arverettighetene de har i kraft avslektskapet. Husstandsfelleskapsloven kan imid-lertid påberopes også av nært beslektede som borsammen.

For at arverett skal kunne gjøres gjeldende,må samboerskapet bestå på dødsfallstidspunktet.Men et samboerskap kan foreligge selv om par-tene bor fra hverandre for en tid på grunn avutdanning, arbeid, sykdom, institusjonsopphold,eller lignende omstendigheter. Hvis den ene avpartene må flyttes til sykehjem, utelukker ikke detat partene fortsatt anses som samboere i henholdtil de arverettslige reglene.

Barnebåndet er det som utløser arverett forsamboere etter norsk rett. Partene må ha, ha hatteller vente barn sammen. Foreldreposisjonen måvære etablert gjennom reglene i barneloven. Deter ikke tilstrekkelig at partene har fosterbarnsammen. Kriteriet «ha hatt» barn omfatter bådesituasjoner hvor barn(a) er døde, og situasjonerhvor partene har bortadoptert barn. «Venter barn»omfatter etter forarbeidene ikke bare den situasjo-nen hvor gjenlevende samboer er gravid, menogså situasjonen hvor den gravide samboerenomkommer i en ulykke og mister barnet.12

Omfanget av arveretten er fire ganger folke-trygdens grunnbeløp. Det er det samme som

12 Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 47.


ektefellens minstearv. Det er ikke i tillegg noenbrøkdelsarv. I og med at arveretten er betinget avat partene har felles barn, vil legalarveretten i defleste tilfeller bare være aktuell i konkurransemed livsarvinger.13 Samboerens arverett har prio-ritet foran livsarvingenes arverett.

Arveretten bortfaller ved samlivsbrudd. Denkan også fratas fullstendig gjennom testamentsom gjenlevende har fått kunnskap om før døds-fallet, jf. arveloven § 28 b andre ledd. Legalarve-retten gjelder ikke ved siden av retten til uskifte.Gjenlevende arver følgelig ikke 4 G av kontanter,fritidsbåter m.m. i tillegg til å ha rett til å sitte iuskifte med bolig, innbo, fritidsbolig og bil. Ved etlivstidsskifte av et samboeruskiftebo har imidler-tid gjenlevende samboer arverett på 4 G.

4.5 Fremmed rett

Danmark har ikke innført legalarverett for sambo-ere, til tross for at dette ble foreslått i Betænkning2006 av et enstemmig arvelovutvalg. Det er deri-mot åpnet for at samboere ved testament kan gihverandre samme arverettslige stilling som ekte-feller med fullstendig særeie. Samboere er ogsålikestilt med ektefeller i forsikringsretten.

I Sverige har ikke gjenlevende samboer noenalminnelig legalarverett. Imidlertid er gjenle-vende samboer til en viss grad beskyttet gjennomfamilieformuerettslige regler. Når et samboerfor-hold opphører enten ved samlivsbrudd eller veden av samboernes død, skal det skje en deling avsåkalt «samboegendom». Det er bolig og innbosom er ervervet til felles anvendelse. Slik eien-dom skal i utgangspunktet deles etter fradrag forgjeld (SamboL 14 §). Det er opp til gjenlevendesamboer om det skal skje noen deling av «sambo-egendom», jf. SamboL 18 § 1. st. Dersom dengjenlevende av samboerne var den av dem somhadde investert mest verdier i slike aktiva somanses som «samboegendom», kan det være hen-siktsmessig å avstå fra å kreve bodeling. Gjenle-vende samboer har også rett til naturalutlegg i«samboegendom» i konkurranse med andrearvinger. I tillegg til disse reglene er det en arve-rettslig beskyttelsesregel av gjenlevende sam-boer, den «lilla basbeloppsregeln»:

«Om ett samboförhållande upphör till följd avatt en sambo avlider, har den efterlevande sambon

rätt att vid fördelningen av samboegendomen somsin andel alltid få ut så mycket av den behållnaegendomen efter avdrag för skulder, i den måttden räcker, att det motsvarar två gånger det vidtiden för dödsfallet gällande prisbasbeloppetenligt lagen (1962: 381) om allmän försäkring.»

Det er ikke noen sekundærarverett for førstav-dødes arvinger når denne regelen kommer inn.Den går foran pliktdel, men den beregnes bare av«samboegendom» selv om førstavdøde etterlotseg store verdier ellers.

I Finland har heller ikke gjenlevende samboerlegalarverett. Gjenlevende samboers rettsstillinghar imidlertid nylig blitt grundig vurdert i Fin-land, se RP 37/2010 rd. Utredningen førte blantannet til en lovendring i den finske ärvdabalken(ÄBF) som gir gjenlevende samboer rett til bidragfra dødsboet i visse tilfeller. Bestemmelsen, somer inntatt i ÄBF 8. kap 2 §, innebærer at arvelate-rens samboer kan «ur kvårlåtenskapen få bidrag ipengar, i form av någon annan egendom eller rättatt använda egendom efter vad som bedöms skä-ligt, om hans eller hennes försörjning har försäm-rats till följd av arvlåtarens död och bidragetbehövs för att trygga försörjningen». Bidragetskal primært dekkes av midler som ikke er plikt-delsarv. Ved vurderingen av om bidrag skal gis,tas det hensyn til samboerens muligheter til å for-sørge seg selv gjennom formue og inntekt, gjenle-vendes alder, samboerskapets varighet og andrelignende omstendigheter. Det er uklart hvor ter-skelen vil ligge i rettspraksis både på vilkårene ogomfanget.

Utenfor Norden er det i enkelte land til delsomfattende arverettslig beskyttelse av samboere.

Belgia har en lovgivning som ikke bare beskyt-ter samboere i snever forstand. Lovgivningenomfatter det vi i Norge kaller husstandsfellesskap.Arveretten kan for eksempel omfatte to søskensom bor sammen i voksen alder, eller en voksensønn som bor sammen med sin aldrende mor.Men beskyttelsen krever registrering. Den regi-strerte samboeren får bruksrett til felles boligmed innbo. I Nederland og Frankrike er ordningersom minner om vårt registrerte partnerskap åpneogså for parter av forskjellig kjønn. I Nederlandhar en registrert partner den samme arverettensom en ektefelle, se nærmere i pkt. 6.2.2.3 neden-for. I Frankrike arver en registrert partner barehvis det er opprettet testament. De rettssys-temene som har mest interesse i denne sammen-hengen, er likevel systemer som beskytter sambo-ere uten å kreve noen form for registrering. Etterhvert er det ganske mange jurisdiksjoner som

13 Hvor samboerne har hatt barn eller ventet barn på døds-fallstidspunktet for den ene samboeren, og barna omkom-mer sammen med moren eller moren aborterer etter døds-fallet til den andre samboeren, vil imidlertid arven være ikonkurranse med utarvinger.


beskytter gjenlevende samboer i uregistrertesamboerforhold.

I deler av det tidligere Jugoslavia var man tid-lig ute med arverettslig beskyttelse av samboere.Allerede fra 1970-tallet var det arverettslig beskyt-telse for samboere i flere av jurisdiksjonene idenne føderasjonen. I Kroatia er det arverett forsamboere som har bodd sammen i minst tre åreller som har barn sammen. Samboerens arveretter likestilt med ektefellens arverett. Ektefeller ogsamboere arver en like stor andel av boet som denenkelte av arvelaterens livsarvinger. Arverettener ikke avhengig av noen form for registrering avforholdet. Partene må være i en situasjon hvor dekunne ha giftet seg (alder, sivilstatus, slektskapm.m.). Lignende regler finner man i Slovenia hvorden gjenlevende samboeren arver på lik linje medarvelaterens livsarvinger. I konkurranse medarvelaterens foreldre arver samboeren halvpartenav dødsboet. I Kosovo har samboeren den sammearveretten som i Slovenia.

I den spanske sivillovboken har ikke gjenle-vende samboer noen arverettslig beskyttelse. Iflere av de autonome regionene er imidlertid gjen-levende samboer ganske godt beskyttet. Fem avde seks autonome regionene beskytter gjenle-vende samboer på samme måte som de beskyttergjenlevende ektefelle (Katalonia, Navarra, Balea-rene, Baskerland og Galica). Bare Aragon manglerbeskyttelse av gjenlevende samboer. Etter kata-lansk rett inntrer samboerarveretten etter entento års samliv, utstedelse av en erklæring for ennotar om at de er et samboerpar, eller at de fårbarn sammen under samlivet, jf. den katalanskesivillovboken art. 234-1.

I England er det ikke legalarverett til sambo-ere, men de kan få beskyttelse gjennom The Inhe-ritance (Provision for Family and Dependants)Act 1975. Etter denne loven kan blant annet ensamboer som har levd i et ekteskapslignende for-hold med avdøde i de siste to årene forut for døds-fallet, gjøre krav gjeldende. Kravet går ut på «rea-sonable financial provision». Omfanget vil være«such financial provision as it would be reasona-ble in all the circumstances for the applicant toreceive for his maintenance». Det er et noe snev-rere omfang enn hva en ektefelle eller registrertpartner kan kreve etter samme lov. For ektefellerog registrerte partnere er ikke kravet behovsba-sert på samme måte. Lovforslag til beskyttelse avgjenlevende samboere er på trappene både i Eng-land og Wales og Skottland gjennom Law Commis-sion, og i Irland.14 I Skottland er det alleredebeskyttelsesregler i Family law (Scotland) Act2006 section 29, som gir mulighet for retten til å

tilstå gjenlevende samboer penger eller gjenstan-der på visse nærmere fastsatte vilkår.

I New Zealand og i flere av de australske delsta-tene og territoriene15 er det introdusert arvere-gler for samboere («de facto relationships» eller«domestic partners») fra 1980-tallet og fremover.Istedenfor å utvikle et alternativt sett av regler,slik vi har gjort i Norge, har innfallsvinkelen værtå bruke de samme reglene som gjelder for ektefel-ler. Det samme er tilfellet i flere av provinsene iCanada.16

I USA er «Common Law Marriage-doktrinen»fortsatt gjeldende rett i 11 delstater. Det inne-bærer at samboere nyter den samme rettsligebeskyttelsen som ektefeller dersom de lever i etsamliv som oppfyller kravene til et «Common LawMarriage».17


4.6.1 Mandatet og utvalgets grunnleggende synspunkter

I mandatet står det følgende om samboeres arve-rett:

«Arveloven har nylig fått regler om samboeresarverett. Reglene har et deklaratorisk preg til-passet samboerskapets egenart. Siden reglenenylig er vedtatt, anses det ikke å være behov forå endre disse. Utvalget skal likevel vurderereglene i den utstrekning det er nødvendig forå sikre en god tilpasning til ny arvelov.»

Utvalget anser ikke mandatet som et hinder for åforeslå endrede regler for samboeres arveretthvis dette også fremmer andre vektige hensynsom er fremhevet i mandatet, slik som forenklingav regelverket og en fremtidsorientert arvelovgiv-ning. Utvalget oppfatter at det ligger i mandatet atdet fortsatt skal være en arverettslig beskyttelse

14 Law Reform Commission (LRC 82–2006) Rights and dutiesof Cohabitants. Se for Skottland, Eric Clive, «Restraints onFreedom of Testation in Scottish Succession Law» I Ander-son og Arroyo I Amayuelas (red.) The Laws of Succession:Testamentary Freedom, Groningen 2011 s. 251–253.

15 The Australian Capital Territory, New South Wales,Queensland, South Australia, Tasmania, Western Australia,Victoria og The Northern Territory.

16 Alberta, Brittish Columbia, Manitoba, Nortwest Territoryog Saskatchewan.

17 Se nærmere Göran Lind, Common Law Marriage, Uppsala2006 og Göran Lind, «Legislation for the Surviving Cohabi-tant from a Comparative Perspective» in K. Boele-Woelkiog T. Sverdrup (red.), European Challenges in Contempo-rary Family Law, Antwerpen – Oxford – Portland 2008 s.243–268.


av visse samboere. I Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s.14 uttales følgende:

«Etter d e p a r t e m e n t e t s v u r d e r i n ger innvendingene om at samboerskap er envalgt løsning, og at arverettigheter etter arvelo-ven vil være et inngrep i samboernes frihet,grundig drøftet i prosessen frem mothøringsnotatet. Noen omfattende ny drøftelsesynes det ikke å være grunn til å ta opp igjenher. I vurderingen av om samboere bør gisvisse arverettslige rettigheter, har departe-mentet lagt vekt på følgende hensyn:

Etter departementets syn kan det ikke len-ger forutsettes at de fleste samboerskap berorpå et bevisst valg om å unngå rettsvirkningeneav ekteskap. Det er rimelig å anta at samboer-skap i mange tilfeller består uten tanke påhvilke rettigheter og plikter som gjelder mel-lom partene. Loven bør etter departementetsvurdering innrettes slik at den gir en hensikts-messig løsning for partene i ‘normale’ sambo-erskap. Mot hensynet til samboernes valg ogfrihet står dessuten ofte hensynet til den sva-keste parten i forholdet. I tillegg er det grunntil å anta at mange samboere ønsker å tilgodesehverandre, men at de i praksis av ulike grunnerikke gjennomfører det å skrive testament.Endelig synes det å være en del samboere somtror at samboerskap kan gi grunnlag for arvetter arveloven. Uansett kan fravær av arveret-tigheter representere et alvorlig problem for engjenlevende samboer, særlig der samboernehadde felles eller sammenvevd økonomi.Spørsmålet har dermed også en sosial side.»

Disse uttalelsene fra departementet er i stor graddekkende for utvalgets syn. Utvalgets grunnhold-ning er at samboeres arverettslige stilling bør vur-deres ut fra de sosiale realitetene i dagens sam-funn. Lovgivningen bør også avspeile de holdnin-gene som finnes i brede lag av befolkningen.Utvalget mener det ikke er grunnlag for å velgerettsregler som styres inn mot at folk skal velgeekteskap fremfor samboerskap – eller omvendt –ut fra økonomiske hensyn. Arvelovgivningen børetter utvalgets mening så langt som mulig værenøytral i forhold til ulike samlivsformer.18 Fami-lien er en grunnleggende samfunnsinstitusjonenten samlivet er formalisert gjennom ekteskapeller er et samboerskap. Et vesentlig formål medlegalarvereglene er å beskytte nærstående til

arvelateren som står i en utsatt økonomisk posi-sjon etter arvelaterens bortgang. Tradisjonelt harman særlig tenkt på gjenlevende ektefelle ogbarna, men en gjenlevende samboer må også hen-føres til denne gruppen.

Samboerskap har i stigende grad blitt enakseptert samlivsform i Norge. Lovgiveren har påstadig flere felt likestilt ektefeller og samboere. Isærlig grad har denne utviklingen funnet stedinnenfor offentligrettslige områder, men etterhvert har vi også på privatrettslige områder setten gradvis tilnærming mellom reguleringen avektefeller og samboere. Husstandsfelleskapslovenav 1991 og endringene i arveloven i 2008 ereksempler på dette. Den sosiale aksepten og lovgi-veraktiviteten på området har vært medvirkendeårsaker til at mange samboere i dag lever med enrettsforestilling om at det finnes lovregler som girdem en viss arverettslig beskyttelse. Utvalget fin-ner det rimelig at det er et visst samsvar mellomfolks alminnelige rettsbevissthet og den faktiskerettstilstanden.

Å gi samboere samme beskyttelse som ekte-feller bygger på flere hensyn. Likestilling mellomkvinner og menn er et argument for å styrke sam-boernes arverettslige stilling. Kvinner kommergjennomgående langt svakere ut enn menn avdagens ordning hvor bare enkelte grupper sambo-ere har en beløpsbegrenset arverett. I mangesamboerskap kan også hensynet til den som hartapt økonomisk på hvordan familien har fordelthjemme- og utearbeidet, tilsi en sterkere utbyg-ging av arverettighetene. Dette gjelder særlighvor det er felles barn som en av partene, oftekvinnen, har hatt hovedansvaret for. Den av sam-boerne som har vært lenge borte fra arbeidslivetpå grunn av omsorgsoppgaver i hjemmet, kankomme i en vanskelig posisjon når han eller hunsenere skal ut igjen i yrkeslivet. I forlengelsen avdette ligger et beskyttelseshensyn. Det er etpoeng å sikre at gjenlevende samboer får visseminimumsrettigheter, som ikke kan begrensesensidig av den andre parten i forholdet. Som forektefeller kan dessuten arverettighetene tuftes påen kompensasjonstankegang. Partene har i felles-skap bygget opp verdier under samlivet gjennomdirekte eller indirekte bidrag. Det er naturlig atgjenlevende samboer kompenseres for denne inn-satsen i skifteoppgjøret med avdødes andre arvin-ger. Arveretten bygger også på et solidaritetshen-syn. Loven bør påse at de fremtidige behovene forgjenlevende samboer blir ivaretatt – for eksempelbehovet for et hjem.

Hensynet til samboernes felles barn vil til enviss grad også tilsi likestilling. Riktignok er det i

18 Sml. SOU 1972: 41 s. 57 flg. om den såkalte nøytralitetstan-kegangen i svensk familiepolitikk.


konkurranse med samboeren barna som er denærmeste arvingene, og jo sterkere samboerensarverettslige stilling blir, desto svakere vil barnasarverettslige stilling bli. Men ved at gjenlevendesamboer likestilles arverettslig med gjenlevendeektefelle, vil mulighetene for at gjenlevende sam-boer kan beholde familiehjemmet, øke. Det er enfordel særlig for mindreårige barn som fortsattbor hjemme. For arvelaterens godt voksne sær-kullsbarn, som kanskje er eldre enn arvelatersnye samboer, vil det imidlertid være «å føye spotttil skade» å hevde at samboeren arver av hensyntil dem.19 De godt voksne særkullsbarna kanimidlertid ikke verge seg mot at deres mor ellerfar gifter seg med sin samboer. I og med at sambo-erne når som helst kan gifte seg – også når denene av dem ligger på dødsleiet – med de arveretts-lige konsekvenser ekteskapet utløser, er det hel-ler ikke for særkullsbarna noen tungtveiende hen-syn mot legalarverett for samboere.

Hensynet til forutsigbarhet og rettstekniskehensyn er imidlertid også viktig for utvalget. For-utsigbarheten er størst når lovreglene oppstillerkonkrete betingelser som skal være oppfylt for atrettsvirkninger skal inntre. Det har derfor værtmaktpåliggende å finne frem til løsninger somskaper stor forutsigbarhet, har klare kriterier, ogsom dessuten ikke skiller seg fra andre samboer-regler eller fra regler som gjelder ektefeller, hvisikke dette er absolutt nødvendig.

Det har ofte vært fremhevet som et argumentmot arverett og andre rettigheter for samboere, atsamboerne har valgt ikke å gifte seg, og at de kaninngå ekteskap dersom de ønsker rettsvirknin-gene av ekteskap. Enkelte vil hevde at denne fri-heten for samboerparet ikke bør tas fra dem. Etslikt resonnement bygger etter utvalgets syn påen feilslutning. Spørsmålet er ikke om samboerpa-ret har en valgfrihet, men om den enkelte sam-boer har denne friheten. Et ekteskap forutsetterenighet – ekteskapet blir ikke noe av så lenge denene parten ikke vil, eller holder den andre på vent.Derfor er det ikke samboerparets frihet manbeskytter ved ikke å likestille samboere og ekte-feller arverettslig, det er friheten til den ene sam-boeren som ikke ønsker lovregulering. Særlig idag, hvor den sosiale aksepten av samboerforholder utbredt, er det fullt akseptabelt for en samboerå motsette seg ekteskap.20 Utvalget mener det eruheldig at en arvelater som bevisst unnlater å

gifte seg med sin samboer, skal kunne unndra segdet rettslige ansvaret som andre i samme faktiskesituasjon har gjennom lovgivningen for ektefeller.Den økonomisk sterkeste parten kan i dagenssituasjon ensidig spekulere i å slippe økonomiskeforpliktelser.

Et argument om at samboere – særlig barn-løse samboere – står fritt til å tilgodese hverandregjennom testament, er også et argument som teo-retisk sett er riktig, men som i praksis er uhold-bart. Utbredelsen av testament er i Norge liten iinternasjonal målestokk. Og selv i land hvor testa-ment er svært utbredt – slik som England – ersamboere som gruppe langt mindre tilbøyelige tilå opprette testament enn befolkningen for øvrig.Undersøkelser fra England viser at bare 17 % avsamboerne har opprettet testament, og at bare12 % av samboerne har opprettet eller endret sitttestament som følge av samboerskapet.21 I Norge,hvor testamenter er langt mindre utbredt enn iEngland, er tallet trolig enda lavere.

Det formaliserte ekteskapet har tradisjoneltvært avgjørende for både barns og livsledsage-rens arverettslige stilling. Inntil 1917 var barnetsarverett etter faren avhengig av om foreldrene vargift. Med de Castbergske barnelover ble barn fødti og utenfor ekteskap likestilt. Så lenge farskapkunne etableres, ville arveretten følge med auto-matisk. For at en livsledsager skal ha arverett ikraft av loven, har ordningen inntil nylig vært at etformelt ekteskap har vært nødvendig for å utløsearverett etter loven. Med lovendringene i 2008fikk samboere som har, har hatt eller ventet fellesbarn, en begrenset legalarverett på fire gangerfolketrygdens grunnbeløp. Utvalgets forslag gårut på full likestilling av ektefeller og samboeresom oppfyller visse tilknytningskriterier. Meddette forslaget vil arveloven bedre realisere et avsine viktigste mål; å kanalisere arven til de perso-nene som presumptivt står arvelateren nærmest,og som arvelatere flest ønsker å tilgodese.

4.6.2 Hvilke samboere bør ha legalarverett?

I dag er det samboere som har, har hatt eller ven-ter felles barn, som er arveberettigede. Dennegruppen av samboere bør etter utvalgets syn fort-satt være arveberettiget. Utvalget har vurdert omogså samboere som ikke har en slik barnetilknyt-ning, bør gis legalarverett. I proposisjonen tilreglene om arverett og uskifte for samboere vur-

19 Slik Arnholm s. 130 om prioriteringen av ektefelle fremforforeldre og søsken mht. uskifte.

20 Slik Tone Sverdrup, «Samboere uten lovvern», FAB 2011 s.253 flg.

21 Se The Law Commission consultation Paper No. 191:Intestacy and Family Law Provision Claims on Death 30September 2009 s. 70 og s. 77.


derte man det slik at det var naturlig å prioriteregjenlevende samboer foran førstavdødes arvingeri andre og tredje arvegangsklasse. I situasjonerhvor førstavdøde etterlater seg særkullsbarn, ladepartementet til grunn at det måtte foretas enrimelig avveining mellom særkullsbarnas og gjen-levende samboers interesser og behov. Den sær-lige situasjonen ved særkullsbarn kunne tilsi atgjenlevendes posisjon var noe svakere hvor detvar særkullsbarn enn hvor det var fellesbarn. Isituasjoner hvor det var felles livsarvinger, ladepartementet til grunn at det var den sammeavveiningen og de samme hensynene som hvordet er ektefeller med felles barn, slik at rettigheterfor lengstlevende i realiteten bare ville innebæreet utsatt arveoppgjør for livsarvingene, se nær-mere om vurderingene i Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 14.

Vurderingene som her er gjengitt, skulle tilsiat samboeren skulle ha en større arvelodd hvordet er utarvinger enn hvor det er livsarvinger.Imidlertid kom departementet til den motsattekonklusjonen, nemlig at det bare var i tilfeller medfelles barn at samboeren skulle tilstås legalarve-rett. Et tidligere forslag i høringsnotatet om å gilegalarverett også i barnløse samboerskap somhadde vart i mer enn fem år, ble ikke videreført iproposisjonen. Begrunnelsen som ble gitt iOt.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 25–26, var blantannet som følger:

«Når det gjelder forslaget om at også fem årssamboerskap skal kunne gi grunnlag for arv, erdepartementet mer i tvil. For samboerskapsom har vart i fem år eller mer, men der par-tene ikke har felles barn, antar departementetat det i større grad kan variere i hvilken gradsamboerskapet har et slikt preg at det er rime-lig å gi samboerne arverett etter hverandredirekte i kraft av loven. I denne gruppen finnerman samboerskap der partene er for unge til atdet har vært aktuelt med barn, samboerskapsom er å anse som livsfellesskap, men der par-tene av ulike grunner ikke har fått barnsammen, og samboerskap som er etablert imoden – kanskje høy – alder. Etter departe-mentets syn er det for denne gruppen sambo-erskap i mindre grad enn for samboerskap medfelles barn grunnlag for en presumsjon om atpartene ville ha ønsket å tilgodese hverandrepå bekostning av andre arvinger. For ungesamboende kan det være at tilknytningen tilforeldrehjemmet fortsatt er så sterk at de vilønske at arven etter dem skal gå til mor og far.For samboerskap som er etablert i moden

alder, vil partene i mange tilfelle ha særkulls-barn fra tidligere forhold, og i så fall kan detgodt være at de ikke ønsker at samboerskapetskal medføre at barna taper arverett.

Synspunktet om at arverett for den gjenle-vende samboeren normalt vil fremstå som denrimeligste løsningen for partene, og mest i trådmed deres egne ønsker, slår dermed neppe til isamme grad for samboere i denne gruppensom for samboere med felles barn. Det kan tilsiat det ikke bør gis regler som gir samboernerett til arv etter hverandre direkte i kraft avloven. Til dette kommer at det kan være uhel-dig å knytte denne typen rettsvirkninger til etfaktisk forhold som kan bære preg av å værenoe ‘som bare skjer’. Samboerne har ikke densamme oppfordringen til å være seg bevissthvilke rettsvirkninger som inntrer som følge avat de har bodd sammen i fem år, som det mankanskje har når man får barn sammen.»

Utvalget har vurdert om samboere uten fellesbarn bør ha legalarverett, og kommet til at det erriktig at også samboere uten felles barn som harbodd sammen i mer enn fem år, bør ha legalarve-rett. Utvalget ser at samboere uten felles barn eren mer heterogen gruppe enn samboere medbarn. Likevel er utvalget av den oppfatningen atogså flertallet av samboere uten felles barn villeønske å tilgodese hverandre ved dødsfall. Også isamfunnet som helhet antar utvalget at det erstøtte for arverett for samboere. Vi har ingen nor-ske vitenskapelige undersøkelser som viser dette.Det er imidlertid gjort undersøkelser i andre sam-menlignbare land. I England og Wales ble det i2007 utført store undersøkelser ved universite-tene i Cardiff og Sheffield.22 Undersøkelsene fraEngland viste stor støtte for at gjenlevende sam-boer skulle være arving i kraft av loven. Selv hvorsamboerskapet var barnløst og bare hadde vart ito år, svarte 65 % av respondentene at samboerenburde arve noe, av disse mente 70 % av samboersarvelodd burde være minst en halvpart.

Det kan også innvendes at det er ganske ulo-gisk at ektefeller får mindre arv når det er barnenn når det er fjernere slektsarvinger, mens forsamboere er det felles barn som utløser retten tilarv.

Utvalget ser også de rettstekniske hensyn somtilsier at barnekriteriet bør være det utløsende,

22 C. Williams, G. Potter og G. Douglas,«Cohabitation andintestacy: public opinion and law reform», Child and FamilyLaw Quarterly 2008 s. 499. I Undersøkelsene var det 3 123respondenter.


men utvalget mener at beskyttelsesbehovene måveie tyngre. Man skal heller ikke overdrive debevismessige vanskelighetene med å dokumen-tere at et samboerskap har bestått i en viss tid. Imange land har man tilstått samboere legalarve-rett i mange år med langt mindre presise avgrens-ningskriterier enn de som foreslås av utvalget. Utfra de opplysningene utvalget sitter inne med, hardet ikke bydd på nevneverdige problemer åbringe på det rene hvem som er berettiget til sam-boerarverett verken i de delene av det tidligereJugoslavia som har samboerarverett, eller i dedelene av Australia som har praktisert dettelengst. At disse jurisdiksjonene har praktisertsamboerarverett i 30–40 år uten nevneverdigeproblemer, er verdt å ta med seg.

Utvalget har vurdert om felles folkeregister-adresse bør være avgjørende for samboerensarverett. En registrert folkeregisteradresse vil, påsamme måte som et felles barn, være et rettstek-nisk enkelt avgrensningskriterium. I Ot.prp. nr. 73(2007–2008) s. 21 konkluderte departementetmed at det ikke burde oppstilles noe krav om fel-les folkeregisteradresse:

«Etter d e p a r t e m e n t e t s vurdering erdet ikke hensiktsmessig eller ønskelig å stillekrav om at samboerne må ha samme folkere-gistrerte adresse. Det kan være mange grun-ner til at samboerne ikke er registrert påsamme adresse. Selv om det i utgangspunktetgjelder en plikt til å registrere riktig adresse ifolkeregisteret, kan det i gitte situasjoner væregrunnlag for en annen folkeregistrert adresseenn det faktiske bostedet. Barne- og likestil-lingsdepartementet har som eksempel pekt påstudenter som lovlig kan ha en annen folkere-gistrert adresse enn den adressen de faktiskbor på mens de studerer. D e p a r t e m e n -t e t er videre enig i at bortfall av rettigheteretter arveloven ikke er et egnet sanksjonsmid-del mot brudd på plikter etter folkeregisterlo-ven.

I utgangspunktet vil det være den som kre-ver en arverett, som må godtgjøre at han ellerhun oppfyller kravene som gjelder for sambo-erskap. Partenes folkeregistrerte adresse vilrimeligvis være et viktig moment i vurderingenav om den gjenlevende og den avdøde kunneregnes som samboere. Dette innebærer at detvil være i samboernes interesse å sørge for atde har felles folkeregistrert adresse. Dette vilgjøre det enklere å slå fast at samboerforholdeteksisterte, og at det har hatt den nødvendigelengden. I så måte vil en felles folkeregistrert

adresse ville kunne virke konfliktforebyg-gende.»

Utvalget er enig i at det ikke bør være et absoluttvilkår for arverett at samboerne har felles folkere-gisteradresse, og kan slutte seg til de synspunk-tene som ble anført av departementet. I en del til-feller vil det være straffbart ikke å ha meldt flyt-ting, men det er også en del tilfeller hvor sambo-erne ikke har plikt til å melde flytting – for eksem-pel studenter. Etter hva utvalget erfarer er detogså i en del kollektive forsikringer et vilkår for atsamboeren skal anses som begunstiget, at sambo-erne hadde felles folkeregisteradresse. Selv omutvalget ikke går inn for at felles folkeregister-adresse bør være et vilkår, bør det likevel være ettungtveiende argument for at samboerskap fore-ligger, og et argument mot at det foreligger etsamboerskap når en slik felles registrering ikkeforeligger.

Utvalget har også vurdert om felles folkeregis-teradresse kan få den betydningen at arveretteninntrer etter lengre tid uten felles folkeregister-adresse enn med felles folkeregisteradresse, foreksempel slik at retten inntrer etter to år når sam-boerne er registrert bosatt på samme sted, menførst etter fem år hvis de er registrert på forskjel-lig adresse. En slik gradering vil komplisere lov-teksten og skape flere kategorier av samboere.Derfor finner utvalget ikke grunn til å foreslåandre kriterier for folkeregistrerte samboere ennfor andre samboere.

I gjeldende lov er det et unntak fra kravet omat partene har bodd sammen, som retter seg motinstitusjonsopphold, utdanning og lignende. Unn-taket relaterer seg til to situasjoner: 1) Opphør avsamboerskapet i den forstand at en del tilfeller avatskilt bosted ikke automatisk medfører at sambo-erskapet anses opphørt og 2) avbrudd i relasjon tiltidskravet for når et samboerskap utløser rettighe-ter eller tap av rettigheter. Utvalget mener at detteunntaket bør videreføres. Den mest praktiske situ-asjonen som fanges opp av unntaket, er at en avsamboerne havner på pleiehjem. Det ville væreurimelig om dette skulle medføre at den friskesamboeren mister sine rettigheter til arv når denpleietrengende senere dør. Det ville i mange tilfel-ler også være urimelig om en samboer skullemiste rettighetene på grunn av arbeidsbetingedeavbrudd i bofellesskapet. Vi kan eksempelvistenke oss at en samboer dør i tjeneste i en freds-bevarende eller fredsopprettende operasjon somNorge tar del i. Unntaksregelen relaterer seg baretil kravet om bofellesskap. Hvis også den ekte-skapsliknende relasjonen har opphørt i den perio-


den hvor partene bor fysisk atskilt, er samboer-skapet opphørt og eventuelle arverettigheter tapt.

Utvalget foreslår at det settes en tidsgrense påfem år for når et samboerskap skal utløse arverett.Utvalget erkjenner at enhver tidsgrense i en vissforstand er vilkårlig. I hvert fall vil den lett kunneoppfattes slik av personer som faller like utenforgrensen. Likevel mener utvalget at rettstekniskehensyn og forutberegnelighetshensyn tilsier atdet settes en grense. En tidsgrense har også værtforutsetningen i de forslagene om legalarverettfor samboere som hittil har vært drøftet i Norge.Enkelte hensyn kunne tale for en kortere tids-grense enn fem år, eksempelvis to år. Samboerfor-holdet går erfaringsmessig inn i en mer stabil faseetter to års varighet. Dette ser vi ved at bruddfre-kvensen synker drastisk etter to års samliv. To årsvarighet er også det kriteriet som er valgt i hus-standsfellesskapsloven og i arvelovens regler omtap av uskifterett ved etablering av nytt samboer-skap. To år er også en utbredt grense internasjo-nalt for når samboerrettigheter inntrer.

Under en viss tvil har likevel utvalget kommettil at grensen bør settes til fem år. Fem år er dengrensen som ble foreslått i St.meld. nr. 29 (2002–2003). Fem år er også den grensen lovgiverenvalgte i arveloven § 28 b om når samboere utenfelles barn kan tilgodese hverandre med inntil 4 Gi testament på bekostning av pliktdelsberettigedelivsarvinger. I og med at det aksepteres avbrudd ikravet om felles bosted på grunn av institusjons-opphold, arbeid o.l., ville etter utvalgets syn arve-rett etter bare to år kunne medføre arverett i endel tilfeller hvor tilknytningen ikke er tilstrekkeligsterk til å begrunne legalarverett. Man kan foreksempel tenke seg at et ungt par har boddsammen i et drøyt år. Så reiser den ene av sambo-erne ut for å avtjene førstegangstjeneste, og dørunder en øvelse i slutten av førstegangstjenesten.Paret har bodd sammen et drøyt år, men tillagtmilitærtjenesten er de innenfor lovens rammer. Atdet kreves såpass lang tid som fem år, gjør detogså mindre nødvendig å operere med andre for-melle krav som for eksempel felles folkeregister-adresse. Sist, men ikke minst, vil utvalget legge tilat med såpass omfattende rettigheter som utval-get foreslår – likestilling med gjenlevende ekte-felle – bør det kreves en viss lengde på forholdetfor å sikre seg mot at mer kortvarige forhold hvorpartene ikke hadde noen tanker om gjensidigarverett, skal omfattes.

I lys av utvalgets forslag til endringer i sambo-erdefinisjonen i arveloven, bør departementet idet videre arbeidet med lovforslaget vurdere omdet bør gjøres endringer i lover som viser til arve-

lovens samboerdefinisjon, som for eksempel kon-sesjonsloven § 5 tredje ledd.

4.6.3 Hvor stor bør legalarveretten være?

Utvalget mener samboerens arverett bør væreden samme som ektefellens arverett. Den bør føl-gelig være en halvpart i konkurranse med livsar-vinger og det hele i konkurranse med utarvinger,riktignok med en betinget sekundærarverett forførstavdødes arvinger i andre arvegangsklasse.

Utvalget ser ingen grunn til forskjellsbehand-ling av ektefeller og samboere. Beskyttelsesbeho-vene er de samme. Da bør også beskyttelsen væreden samme. Med den utviklingen som finner stedinternasjonalt, hvor arverettslig likestilling avektefeller og samboere blir stadig mer utbredt,kan man heller ikke utelukke at likestilling avektefeller og samboere vil tvinge seg frem pågrunnlag av våre internasjonale forpliktelser –særlig EMK.23

Det er også en fordel at reglene er rettstekniskenkle å håndtere. De samme reglene for ektefellerog for samboere innebærer at reglene for sambo-ere bygger på godt utprøvde regelmodeller.Videre vil det innebære at lovteksten blir enklereenn hvis man skulle ha forskjellige regelsett for deto gruppene av livsledsagere.

En opptrapping ut fra nærheten til de andrearvingene på samme måte som ektefellearven, erogså naturlig. Utvalget mener det er en svakhetmed dagens ordning at avdødes fettere og kusinereller staten arver foran en samboer som har boddsammen med avdøde i kanskje 40–50 år. Ved engradvis opptrapping av arveretten som samboerut fra hvilke andre legalarvinger avdøde etterlaterseg, unngår man også at en samboer kan arve påto grunnlag – noe som i dag er mulig for sambo-ere som er søskenbarn og som har hatt fellesbarn.

4.6.4 Bør samboerarveretten beskyttes mot testamentariske bestemmelser?

Det er et spørsmål om gjenlevende samboersarverett, på samme måte som gjenlevende ektefel-les arverett, bør gis beskyttelse mot førstavdødestestamentariske disposisjoner.

Departementet var i tvil om man skulle kunnesikre gjenlevende samboer mot førstavdødes tes-

23 Til illustrasjon kan nevnes at man i England har åpnet for atsamboere kan adoptere sammen av frykt for at det villevære i strid med EMK artikkel 8, jf. artikkel 14 å forbe-holde denne retten for ektefeller.


tamentariske disposisjoner, men kom til at sambo-erne ensidig skulle kunne frata hverandre legal-arveretten ved testament som den andre samboerenhadde fått kunnskap om før dødsfallet, Ot.prp. nr.73 (2007–2008) s. 26–27.

Utvalget er enig i at samboerne ikke bør værelåst i en situasjon med gjensidig arverett. Særligfor eldre samboere med særkullsbarn på beggesider kan det være et ønske om at barna og ikkegjenlevende samboer skal arve. Men utvalgetsynes ikke det bør åpnes for at en samboer ensi-dig kan frata den andre hele den beskyttelsenloven gir ved legalarveretten. Som nevnt foran,mener utvalget at beskyttelsesbehovene er desamme for samboere som for ektefeller. Det erderfor ikke rimelig at samboere skal ha en sva-kere beskyttelse. Minstearven bør ikke samboereensidig kunne frata hverandre ved testament.Utvalget går inn for en minstearv som er beskyttetmot testamentariske disposisjoner fra førstavdødesamboer. Minstearven bør være på samme nivåsom ektefellens minstearv – 6 G. Hvis samboereikke ønsker å ta minstearv etter hverandre, kande unngå det gjennom avslag eller avkall på arv.En slik fraskrivelse av arveretten fra arvingensside kan også omfatte minstearven. Hvis denalminnelige brøkdelsarven skal begrenses ned tilminstearven, må dette gjøres i testament somsamboeren har fått kunnskap om før dødsfallet, jf.utkastets § 7, eller ved avkall.

4.6.5 Bør nærstående som ikke lever i et ekteskapslignende forhold gis arverett?

Utvalget har hittil sett på samboere som lever iekteskapslignende forhold. Men det er også en

del personer som bor sammen, men uten å væresamboere i snever forstand. Det kan for eksempelvære en voksen sønn som bor sammen med sinmor, eller to eldre søstre som bor sammen. Hus-standsfellesskapsloven bygger på en tanke om atdet kan være beskyttelsesbehov også for slikegrupper. Spørsmålet er om det bør gis arverettsligbeskyttelse også for slike relasjoner.

Ofte vil slike personer stå i en arverettslig rela-sjon til hverandre. Det innebærer at de ofte uan-sett vil få en del av arven i kraft av å være livsar-ving, forelder eller søsken. Avhengig av hvormange man skal dele arven med, vil dette kunnegi en viss beskyttelse. Gruppen av nærståendesom ikke lever i ekteskapsliknende forhold, erimidlertid så sammensatt at det er vanskelig å ginoen god pekepinn på hva som er det gjennomgå-ende ønsket innenfor gruppen. Barnløse og ugiftesøsken vil dessuten ofte ha tenkt på arvegangenetter seg og opprettet testament. Regler kan ogsåramme skjevt. Man kan for eksempel tenke seg tobrødre eller søstre som har bodd sammen gjen-nom hele studietiden, men som ikke har hatt noenintensjon om at dette skal bli et livsvarig bofelles-skap. Hvis en av dem plutselig dør, og den andrearver foran foreldrene eller andre søsken, kan detvirke urimelig.

En annen gruppe man kunne vurdere å tilgo-dese i lovgivningen, er de såkalte «særboere».Dette er personer som er i kjærlighetsforhold tilhverandre, men som har valgt å beholde hver sinbolig. Utvalget har ikke funnet grunn til å foreslåarvereglene utvidet til denne gruppen. Dels ergruppen vanskelig å identifisere, siden de ikke engang har felles bolig som et fellespunkt. Dessutenvil behovene for beskyttelse gjennomgående væremindre, all den stund partene bor hver for seg.


Kapittel 5

Statens arverett

5.1 Innledning – gjeldende rett

Staten kommer inn som arving hvis avdøde ikkeetterlater seg ektefelle, arveberettiget samboereller slektninger som har arverett etter arveloven,og hvis avdøde heller ikke har opprettet testa-ment. Hjemmelen for statens arverett er arvelo-ven § 46:

«Har arvelataren ikkje slektningar eller ekte-make som arvar han, og har han ikkje gjort tes-tament om arven, går arven til staten.»

I de tilfellene der staten er arving etter loven, girarveloven § 47 staten adgang til å gi avkall påarven til fordel for slektninger eller andre som harstått arvelateren nær. Avkall kan bare gis i «sær-lege høve» og til «føremon for slektningar ellerandre som har stått arvelateren nær». De nær-mere bestemmelsene om slikt avkall er gitt vedforskrift 8. august 1991 nr. 564 der det følger av§ 1:

«Departementet kan som hovedregel bare giavkall på arv som er tilfalt staten når det harbestått et meget nært forhold mellom avdødeog søkeren, f.eks. i form av regelmessig under-støttelse, felles husholdning e.l., eller nåravdøde selv i en klart bevist form har erklært atvedkommende søker skal ta arv. Avkall på arvkan også gis til fordel for institusjoner eller ide-elle organisasjoner, når særlige forhold talerfor det.»

Paragraf 1 åpner for at departementet kan giavkall dersom det har vært et meget nært forholdmellom avdøde og søkeren. Dette kriteriet frem-står som en viss innsnevring av lovteksten ved atdet etter forskriften kreves «et meget nært for-hold». Forskriften nevner som eksempel regel-messig understøttelse, felles husholdning eller lig-nende. Videre kan departementet gi avkall hvisdet klart fremgår at avdødes vilje var at søkerenskulle ta arv. Dette vil kunne være tilfellet for

eksempel når det foreligger et testament som erugyldig på grunn av formfeil, eller når personersom selv ikke kan nyte godt av et mulig arveavkallkan bekrefte avdødes vilje.

Søknader om avkall kommer i all hovedsak frapersoner som har hatt et meget nært forhold tilavdøde. I noen enkeltstående tilfeller er det gittavkall til fordel for institusjoner (Røde Kors, Frel-sesarmeen mv.). Det er rent unntaksvis at detkommer søknader fra personer som har boddsammen (samboere mv.) med avdøde.

Staten er arving i relativt få dødsbo hvert år. I2007 var staten arving i 20 dødsbo, som totaltutgjorde kr 17 790 300. Det ble gitt avkall i tredødsbo. Avkall ble gitt til fordel for henholdsvissamboer, bortadoptert biologisk datter og enorganisasjon som avdøde hadde ønsket at skullebli tilgodesett. Netto arv til staten var i 2007 kr13 740 300. I 2009 var staten arving i 24 dødsbo.Total arv utgjorde kr 19 530 113, men det ble gittavkall i seks dødsbo på til sammen kr. 6 815 000. I2010 var staten arving i 12 dødsbo. Statens arve-rett utgjorde 10 342 000, men det ble gitt avkall i 5dødsbo på til sammen kr 2 804 000.

Spørsmålet om et eget fond som skulle tre istedet for staten i tilfeller hvor staten ellers villevære arving, er vurdert tidligere. Det var omfat-tende diskusjoner om spørsmålet i forbindelsemed arvelovrevisjonen i 1937. Spørsmålet bleogså drøftet i Stortinget i 1960, men da uten for-bindelse med noe konkret lovforslag. Spørsmåletble videre drøftet i Utkast 1962. Et flertall gikk innfor å opprette et eget arvefond til beste for barn ogungdom i sin alminnelighet og til institusjonersom tjener barn og ungdom, se nærmere om detidligere vurderingene av et arvefond i Utkast1962 s. 140–145.

Mindretallet ville beholde ordningen med sta-ten som arving. Mindretallet la særlig vekt på atfondet trolig ville bli svært lite, og at det villeknytte seg en del administrasjonskostnader til ådrifte fondet. Departementet støttet mindretalletsforslag og viste til deres uttalelser.1


I Sverige er det et eget fond, «Allmänna arvs-fonden» med hjemmel i ärvdabalken 5. kap. 1 §.Fondet er arving i tilfeller hvor det ikke erslektsarvinger, ektefelle eller testamentsarvinger.Fondet er regulert i Lag (1994: 243). Formålet er åfremme «verksamhet av ideell karaktär till förmånför barn, ungdommar och personer med funkti-onshinder».


I Mandatet er det gitt følgende føringer i dettespørsmålet:

«Reglene om statens arverett skal vurderes.Blant annet bes utvalget se på spørsmålet omdet bør innføres en ordning som sikrer at mid-ler fra falt arv kommer frivillige organisasjonertil gode.»

Utvalget har vurdert om det bør opprettes en slikordning som skissert i mandatet, men kommet tilat det ikke vil foreslå noen endring i gjeldenderegler om at det er staten som er arving i tilfellerhvor det ikke er arveberettigede slektninger, ekte-felle, samboer eller testamentsarvinger.

For det første er det forholdsvis få dødsbohvert år hvor staten er arving. Det er også for-holdsvis små beløp selv om det etter hva utvalgethar fått opplyst, ofte vil være beløp på mellom 10og 20 millioner hvert år. Hvis det skal opprettes eteget fond, vil dette kreve en del administrasjons-kostnader. Disse vil spise av de allerede beskjednearvebeløpene. Dagens ordning, hvor både admi-

nistrasjon av arven og vurderingene av om avkallskal gis, tas av statsansatte som også har andreoppgaver, antas å være langt mindre kostnadskre-vende enn å opprette et nytt organ for dette formå-let.

For det andre vil det by på problemer å finneformål som det er rimelig allmenn tilslutning til isamfunnet. Tidligere forslag har knyttet fondetopp mot formål for barn og unge. Dette kunnekanskje være i tråd med ønskene til arvelatereflest tidligere, men i dag kan det like gjerne væreen formodning for at midlene skulle gå til tiltak foreldre. Arvelaterne det er tale om, vil være i sværtforskjellige livssituasjoner. Det er neppe mulig åfinne frem til formål som alle ville være tilfredsmed.

For det tredje er det med det syn utvalget harpå utstrekningen av slektsarveretten – at fettereog kusiner fortsatt skal være legalarvinger – min-dre behov for et eget arvefond enn det ville havært med en beskjæring av kretsen av arveberetti-gede slektninger. Utvalget foreslår dessuten enutvidelse av kretsen av arveberettigede ved atogså samboere uten felles barn gis gjensidig arve-rett etter fem års samboerskap.

For det fjerde er utvalget av den oppfatning atdagens ordning stort sett fungerer tilfredsstil-lende. Regelverket praktiseres med smidighetinnenfor de rammene som er gitt.

Utvalget mener imidlertid det er grunn til å tavurderingstemaet for statens avkall inn i selve lov-teksten fremfor dagens ordning hvor dette erregulert i forskrift. Utvalget har også funnetgrunn til å myke opp noe i kravene til tilknytningmellom avdøde og den eller de som det gis avkalltil fordel for. Det er redegjort nærmere for hvor-dan utvalget tenker seg avkallspraksis, i merkna-dene til utkastets § 11.1 Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 114.


Kapittel 6

Uskifte


6.1.1 Innledning

Uskifteretten kunne opprinnelig defineres som enrett for gjenlevende ektefelle til å beholde felles-eiet udelt med felles livsarvinger. De fleste av deopprinnelige særkjennetegnene ved uskifte har idag forsvunnet. Ordningen har hele tiden ståttåpen for å avtale uskifte med førstavdødes særlivs-arvinger. Nå er dette lovregulert i arveloven § 10.Overfor utarvinger ble det mulig å etablere etuskifte etter lovens regler i 1937. At uskifte baregjelder overfor livsarvinger, er derfor ikke lengeret særkjennetegn for uskifte. Uskifteretten er hel-ler ikke lenger noe som bare gjelder hvor ektefel-lene hadde formuesordningen felleseie. Uskifte-rett direkte i kraft av loven har gjenlevende bareadgang til med felleseiemidler, men ved ektepakt,testament eller samtykke fra arvingene kanuskifte også etableres med førstavdødes særeie.Allerede ved lovreformen i 1937 ble det anledningtil å avtale særeie i live – felleseie ved død. Da blesæreiet omgjort til felleseie ved en av ektefellenesdød. Ved arveloven av 1972 ble det også åpnet forå avtale uskifte med særeie gjennom ektepakteller ved samtykke fra arvingene. At uskifte barekan etableres hvor ektefellene har felleseie, erderfor heller ikke lenger et særkjennetegn påuskifte. Nå er det dessuten innført rett til uskifteogså for samboere. Da er et siste grunnleggendesærkjennetegn for uskifte bortfalt. Uskifte kan idag betegnes som en rett for gjenlevende i et livs-fellesskap til å overta hele eller deler av førstavdø-des formue, som sammen med hele eller deler avens egen formue utgjør en formuesmasse under-lagt særlige rådighetsinnskrenkninger, og somskal deles etter særlig fastsatte regler ved uskif-tets opphør.

For gjenlevende ektefelle er uskifteretten ipraksis langt viktigere enn den alminnelige arve-retten og minstearven. Tall fra domstolenes saks-behandlingssystem, Lovisa, viser at det ble eta-blert mer enn 12 000 uskiftebo for ektefeller i

2010. Til sammenlikning var gjenlevende ektefelleenearving i kraft av minstearven i mindre enn 450saker, og det ble skiftet med førstavdødes arvin-ger i noe i underkant av 1000 tilfeller. Gjenlevendeektefelle overtok som enearving i kraft av gjensi-dig testament i ca. 400 saker i 2010. I alle de tredomstolene som utvalget har undersøkt, ble uskif-teretten benyttet i et betydelig flertall av alle døds-boene hvor avdøde etterlot seg en ektefelle. I Osloble det i 2010 etablert uskifte i 75 % av tilfellenemed gjenlevende ektefelle. I de to øvrige domsto-lene var tallene enda høyere, henholdsvis 83 %(Nord-Troms) og 91 % (Sør-Gudbrandsdal).

Også i de tilfellene hvor det ikke ble etablertuskifte, ble gjenlevende ektefelle i mange tilfellersittende med hele dødsboet. I Oslo var gjenle-vende ektefelle enearving i kraft av minstearven i2,1 % av dødsfallene hvor det var gjenlevende ekte-felle, mens denne gruppen utgjorde 4,2 % av tilfel-lene i Nord-Troms og bare 0,5 % I Sør-Gudbrands-dal. Gjenlevende ektefelle var enearving ettergjensidig testament i 4,4 % av tilfellene i Oslo,5,2 % av tilfellene i Nord-Troms og 2 % i Sør-Gud-brandsdal.

I Oslo var den vanligste årsaken til at det ikkeble etablert uskifte, at det var lite eller intet tilskifte. Hvis boets midler må antas å gi intet ellerbare et minimalt beløp til fordeling etter at begra-velsesutgiftene er dekket, overlater retten mid-lene til den som har ordnet med begravelsen elleren annen som har stått avdøde nær, jf. skifteloven§ 80 første ledd. I Oslo utgjorde denne gruppen7 % av tilfellene, mens den i Nord-Troms utgjorde3,2 % og i Sør-Gudbrandsdal utgjorde 3 %. Den per-sonen som overlates midlene og som er ansvarligfor avdødes forpliktelser innenfor rammene av dethan eller hun har mottatt, vil også i mange tilfellervære ektefellen. Skifte med førstavdødes sær-kullsbarn var årsaken til at det ikke ble etablertuskifte i 4,1 % av tilfellene i Oslo, 3,9 % av tilfellenei Nord-Troms og 1 % i Sør-Gudbrandsdal. Det varbare 3,4 % av tilfellene i Oslo, og henholdsvis 3,9 %(Nord-Troms) og 2 % (Sør-Gudbrandsdal) hvor


det var en gjenlevende ektefelle at det ble skiftetmed andre enn førstavdødes særkullsbarn.

Utvalget har også undersøkt hvem gjenle-vende ektefelle sitter i uskifte med. Den helt domi-nerende gruppen av uskiftearvinger er felles livs-arvinger. I Oslo var 91 % av uskiftene, uskifte medbare felles livsarvinger, mens det i Nord-Troms ogSør-Gudbrandsdal var henholdsvis 92,3 % og 95 %slike uskiftebo. I en del av tilfellene med bare fel-les livsarvinger vil det også være særkullsbarnsom har fått arven sin straks. Tilfeller av uskiftemed bare særkullsbarn er langt mer sjeldne, hen-holdsvis 3 % (Oslo) og 1,9 % (Nord-Troms). I Sør-Gudbrandsdal var det ingen slike tilfeller i 2010.Uskifte med både felles livsarvinger og særkulls-barn utgjør heller ikke noen stor andel av uskifte-boene, henholdsvis 2 % (Oslo), 4,5 % (Nord-Troms) og 0,6 % (Sør-Gudbrandsdal). Uskifte medarvinger i andre arvegangsklasse er også ganskelite utbredt. Denne gruppen av uskiftebo utgjorde3 % av uskifteboene i Oslo, og henholdsvis 1,3 %og 3,7 % av uskifteboene i Nord-Troms og SørGudbrandsdal. Det kan se ut til at gjensidig testa-ment er den foretrukne måten å løse arvegangs-spørsmålene på blant barnløse ektefeller. I Oslovar det mer enn dobbelt så mange forekomster avgjensidige testamenter som av uskifte med andrearvegangsklasse. I Nord-Troms var det fire gan-ger så mange tilfeller av gjensidige testamentersom av uskifte i denne gruppen. At gjenlevendeektefelle sitter i uskifte med testamentsarvinger,er enda mindre utbredt enn uskifte med andrearvegangsklasse. Uskifte med testamentsarvingerutgjorde bare 1 % av uskifteboene i Oslo og 0,6 %av uskifteboene i Sør-Gudbrandsdal i 2010. Detvar ingen slike tilfeller i Nord-Troms i 2010.

Utvalget har også undersøkt alderen på gjenle-vende ektefelle som velger uskifte. Av de som eta-blerte uskifte i Oslo i 2010, var 40 % født i 1929eller tidligere, 31 % var født mellom 1930 og 1939,og 16 % var født mellom 1940 og 1949. De eldstealdersgruppene er helt klart dominerende. Hele87 % av ektefellene som valgte uskifte, var over 60år. Det var også en ikke helt uvesentlig gruppeektefeller som var født mellom 1950 og 1959, 10 %.Andelen yngre gjenlevende ektefeller var sværtlav, henholdsvis 3 % som var født mellom 1960 og1969, og 1 % som var født i 1970 eller senere. INord-Troms var 24,5 % av ektefellene født før1930, 38,7 % var født mellom 1930 og 1939, og22,6 % var født mellom 1940 og 1949. Andelen somvar født mellom 1950 og 1959 lå på 11 %, mensandelen som var født mellom 1960 og 1969, lå på3,2 %. I Nord-Troms var det i 2010 ingen tilfellerhvor det ble etablert uskifte og hvor gjenlevende

ektefelle var født etter 1970. I Sør-Gudbrandsdalvar 36,8 % av ektefellene født før 1930, 41,4 % varfødt mellom 1930 og 1939, og 15,5 % var født mel-lom 1940 og 1949. Andelen som var født mellom1950 og 1959, lå på 5,2 %, mens andelen som varfødt mellom 1960 og 1969, lå på 1,2 %. Det ble ikkeetablert uskifte i Sør-Gudbrandsdal i 2010 hvorgjenlevende ektefelle var født i 1970 eller senere.

Utvalget har også søkt å finne svar på hvorstore formuer gjenlevende ektefelle sitter i uskiftemed. Det er imidlertid ikke mulig å få ut noen påli-telig informasjon om dette ved gjennomgåelse avuskiftebegjæringer. De opplysningene som gis iuskiftebegjæringene, er gjennomgående såknappe og ufullstendige at de ikke egner seg sombakgrunnsmateriale for vurderingen av uskifte-boenes størrelse. Ut fra skatteetatens tall på densamlede oppgitte formuen fordelt på antallet arve-saker, har vi funnet ut at gjennomsnittsdødsboeter på ca. 1,2 millioner kroner. Det gjennomsnitt-lige uskifteboet er nok noe større. Dels er det endel dødsbo hvor det er lite eller intet til skifte, ogdels er det en del mindre dødsbo hvor gjenle-vende velger å skifte fordi han eller hun arver alteller det meste i kraft av minstearven.

I praksis ser vi at uskifte etableres i mer enntre firedeler av alle tilfeller hvor avdøde etterlaterseg ektefelle, og at den typiske uskiftesituasjonener at gjenlevende ektefelle sitter i uskifte med fel-les livsarvinger og er over 60 år gammel. Det ermot denne bakgrunnen at en revisjon av dagensuskifteregler må vurderes.

6.1.2 Gjenlevende ektefelles rett til uskifte

6.1.2.1 Vilkår for ektefelleuskifte

Arveloven § 9 første ledd forbeholder uskifteret-ten for «attlevande ektemake». Et grunnvilkår forå sitte i uskifte etter arveloven kapittel III er følge-lig at det foreligger et gyldig inngått ekteskap,som ikke er oppløst ved skilsmisse.

Videre må gjenlevende ektefelle ha uskifteret-ten i behold. Den kan ikke være fradømt gjenle-vende ektefelle eller frafalt gjennom avkall på arv.Uskifteretten bortfaller ved separasjon. Det frem-går av arveloven § 8 at uskifteretten ikke kan gjø-res gjeldende hvis ektefellene var separert veddom eller bevilling på den tid arvelateren døde.Når loven krever at separasjonen må være gitt veddom eller bevilling, innebærer det at uskifterettenikke bortfaller ved faktisk samlivsbrudd, seeksempelvis Rt. 1965 s. 912.

Uskifteretten kan i forholdsvis stor utstrek-ning avgrenses ved testament. At uskifteretten


kan vike for førstavdødes testament, er forutsatt iarveloven § 7 første punktum. At det ikke er noenubetinget rett til uskifte med testamentsarvingerog legatarer, følger også av arveloven § 9, hvorgjenlevende bare har rett til uskifte med førstav-dødes andre arvinger etter loven. Hvis førstav-døde etterlater seg livsarvinger, setter pliktdelsar-ven grenser for testasjonsfriheten. Uskifterettenbeskyttes indirekte av pliktdelsarven ved at plikt-delsarven er beskyttet mot testamentariske dispo-sisjoner. Testamenteres det til fordel for livsarvin-gene, gir derimot ikke pliktdelsreglene fullt utbeskyttelse for gjenlevende. Ved et slikt testamentbestemmer retten, i medhold av arveloven § 11første ledd, om det skal foretas et helt eller delvisskifte med samsvarende oppgjør til alle arvingene,eller om gjenlevende skal få overta det hele uskif-tet. Hvis det er testamentert til fordel for andreenn livsarvinger, gjelder uskifteretten bare sålangt den er i overensstemmelse med testamen-tet, jf. arveloven § 11 andre ledd. Men hvis et tes-tament må forstås slik at testamentsarvingen skalha sin arv straks, kan testamentsarvingen sam-tykke i at gjenlevende beholder testasjonsobjekteti uskifte. Et testament som begrenser gjenleven-des rett til uskifte, er bare gyldig hvis gjenlevendehar fått kunnskap om testamentet, jf. arveloven§ 7.

Etter arveloven § 9 første ledd har gjenlevendeektefelle rett til uskifte med førstavdødes andrearvinger etter loven. Hvilke arvinger dette er,fremgår av lovens arvetavle i arveloven §§ 1 til 3.Hvem som er førstavdødes legalarvinger nåravdøde etterlater seg ektefelle, fremgår av arvelo-ven § 6 tredje ledd jf. første ledd, hvor førstavdø-des livsarvinger, foreldre og foreldrenes avkomnevnes. Hvis førstavdøde bare etterlater seg arvin-ger i tredje arvegangsklasse (besteforeldre,onkler, tanter, nevøer og nieser osv.), er ektefellenenearving, jf. arveloven § 6 andre ledd. Når gjenle-vende er enearving, er det ikke behov for uskifte.Selv om førstavdøde etterlater seg legalarvingersom i utgangspunktet skulle være berettiget tilarv ved siden av gjenlevende, vil gjenlevende ekte-felle også kunne være enearving i kraft av minste-arven etter arveloven § 6.

Arveloven § 13 første ledd innskrenker adgan-gen til uskifte på bakgrunn av gjenlevendes for-muesstilling og tidligere opptreden. Bestemmel-sen rammer tilfeller hvor dekningsutsiktene tilavdødes kreditorer eller arveutsikten for avdødesarvinger blir vesentlig forringet på grunn av gjen-levendes forpliktelser. At uskifteretten begrensesav hensyn til førstavdødes kreditorer, må ses isammenheng med arveloven § 20 om at gjenle-

vende overtar ansvaret for avdødes forpliktelser.Når gjenlevende har overtatt gjeldsansvaret, harikke førstavdødes kreditorer fortrinnsrett i demidlene som engang tilhørte deres opprinneligedebitor. Etableringen av uskiftet innebærer etdebitorskifte, og førstavdødes og gjenlevendeskreditorer stilles likt med hensyn til dekningsmu-ligheter.

Vurderingen av om dekningsutsikten svekkes,avgjøres på grunnlag av gjenlevendes egen for-mue og gjeld. Utgangspunktet for vurderingen ergjenlevendes egenerklæring om ektefellenes for-muer som gis i forbindelse med uskiftebegjærin-gen, jf. arveloven § 14. I vurderingen må det tashensyn til eventuell arv gjenlevende mottar fraførstavdødes særeie, og til forsikrings- og erstat-ningsutbetalinger som utbetales til gjenlevendesom følge av ektefellens død.

Uskifte kan også nektes når arveutsiktene forførstavdødes arvinger vil bli vesentlig dårligere pågrunn av gjenlevendes forpliktelser, jf. arveloven§ 13 første ledd første punktum. At gjenlevendeikke har inntekt, og derfor må forventes å tære påuskifteboet, er ikke avgjørende. Gjenlevende rårsom en eier over uskifteboet, og har i utgangs-punktet adgang til å forbruke det hele. Det er«skyldnadene» til gjenlevende som må gjørearveutsiktene dårligere. Hvis de svake arveutsik-tene bare skyldes gjenlevendes forventede for-bruk, er ikke lovens vilkår oppfylt.

Etter arveloven § 13 første ledd andre punk-tum har ikke gjenlevende rett til å sitte i uskiftehvis «ektemaken på ein måte han kan klandrastfor, har påført eller utsett seg sjølv eller andre forvesentleg formuestap og retten finn at ein ikkjekan rekna med at han vil styre buet på forsvarlegmåte». Det fremgår av ordlyden at det ikke er etvilkår at et formuestap er voldt, det er tilstrekkeligat gjenlevende har utsatt seg selv eller andre forvesentlig formuestap. Risikofylte handlinger i for-tiden som satte økonomiske interesser i fare, kanaltså være til hinder for uskifte selv om de ikkehar materialisert seg i økonomisk tap. Bestem-melsen må ses i sammenheng med bestemmel-sene i arveloven § 24 andre ledd, hvor arvingenekan kreve skifte på grunn av gjenlevendes mislig-hold, og arveloven § 27, hvor arvingene kan krevevederlag på grunnlag av gjenlevendes mislighold.Gjenlevendes tidligere opptreden må være klan-derverdig ut fra en objektiv målestokk. Loven kre-ver i tillegg til den klanderverdige opptreden i for-tiden, at retten finner at gjenlevende heller ikke ifremtiden kommer til å styre boet forsvarlig.

Etter arveloven § 13 andre ledd første punk-tum har en gjenlevende ektefelle som er fratatt


rettslig handleevne på det økonomiske området,som hovedregel ikke rett til uskifte. Tingretten ogfylkesmannen i fellesskap har imidlertid en skjønns-messig adgang til å gi gjenlevende rett til å overtahele eller deler av boet uskiftet hvis det er nødven-dig for at ektefellen og hjemmeværende barn skalfå forsvarlig underhold og beholde hjemmet, jf.arveloven § 13 andre ledd andre punktum.

Mindreårige har bare rett til uskifte når fylkes-mannen samtykker, jf. arveloven § 13 tredje ledd.At en mindreårig blir enke eller enkemann, fore-kommer sjelden. Både ekteskapsalderen og myn-dighetsalderen er i dag 18 år. I de få tilfellene hvoruskifte for mindreårige skulle bli aktuelt, er detdessuten mange hensyn som tilsier at uskifteret-ten ikke bør benyttes.

Etter arveloven § 14 skal gjenlevende ektefellesom vil nytte retten til uskifte, sende erklæringom uskifte til tingretten innen 60 dager etter døds-fallet. I Rt. 1986 s. 1002 la Høyesterett til grunn atutstedt uskifteattest i utgangspunktet er et vilkårfor at uskifte anses etablert. Selv om Høyesterettkonkluderer med at uskifteattest er et vilkår foruskifte, holdes døren åpen for at det kan tenkesunntak i enkelte særtilfeller. Det første tilfellet erhvor den manglende uskifteattesten beror på enfeil fra rettens side. Det andre unntaket som nev-nes i dommen, er hvor gjenlevende ikke har skif-tet, og har sittet med det i lengre tid i den tro atlovens vilkår for å overta boet uskiftet var til stede.At det er utstedelse av uskifteattesten som eravgjørende for når et uskiftet bo er etablert, erogså lagt til grunn i Rt. 2010 s. 488.

I enkelte tilfeller kreves det samtykke fra éneller flere arvinger for at gjenlevende ektefelleskal kunne sitte i uskifte med dem. Det fremgår avarveloven § 9 andre ledd at samtykke må innhen-tes hvis gjenlevende skal sitte i uskifte med før-stavdødes særeie, og uskifteretten ikke er fastsatti ektepakt. Det følger av arveloven § 10 at det ogsåer nødvendig med samtykke fra førstavdødes sær-skilte livsarvinger (særkullsbarn og deres etter-kommere) hvis gjenlevende skal kunne sitte iuskifte med dem. Førstavdøde kan ha opprettettestament som gir arvingene krav på oppgjørstraks. Hvis testamentsarvingene likevel ønsker åla gjenlevende sitte i uskifte, kan de samtykke iuskifte. Spørsmålet om andre testamentsarvingerenn livsarvinger kan samtykke i at gjenlevendeblir sittende i uskifte med dem, er ikke omtalt iarvelovens forarbeider, men det ser ut til å væreforutsatt i Rt. 2004 s. 777 at testamentsarvingenkan samtykke i uskifte, slik at arven først utbeta-les i forbindelse med at uskifteboet skiftes. Uskif-teretten bortfaller ved gjengifte, jf. arveloven § 23.

Hvis uskiftet skal fortsette på tross av det nyeekteskapet, må samtykke innhentes. Etter ekte-skapsloven § 8 må gjenlevende for å kunne gifteseg igjen godtgjøre at boet i det tidligere ekte-skapet er overlatt tingretten til behandling, eller atdet er innledet privat skifte. Etter andre ledd erdet ikke nødvendig å godtgjøre at skifte er påbe-gynt hvis det fremlegges erklæring fra den tidli-gere ektefellen om at det ikke var formue somskulle deles, eller fra avdød ektefelles arvinger omat de samtykker i at gjenlevende beholder boetuskiftet.

I de tilfellene hvor uskifte forutsetter sam-tykke fra én eller flere arvinger, er det antatt atsamtykket kan innhentes på forhånd – mensbegge ektefeller lever. At forhåndssamtykkeaksepteres, ser også ut til å være lagt til grunn avHøyesterett i Rt. 2012 s. 401. Det kan settes vilkårfor et samtykke til uskifte. At det er satt vilkår foruskiftet, medfører ikke at uskiftet bringes utenforuskiftereglene ellers, jf. Rt. 1992 s. 374.

Når et særkullsbarn er mindreårig eller fratattrettslig handleevne på det økonomiske området,kreves vergens og fylkesmannens samtykke for atgjenlevende kan sitte i uskifte, jf. arveloven § 10andre punktum. Slikt samtykke gis sjelden, og detskal bare gis når uskifte også vil være til fordel forsærlivsarvingen. Det kreves også samtykke frafylkesmannen for at gjenlevende kan overta før-stavdødes særeie i uskifte med mindreårige arvin-ger og arvinger som er fratatt rettslig handleevnepå det økonomiske området, jf. arveloven § 9andre ledd tredje punktum. Hvis et særkullsbarner under konkursbehandling, kan samtykke baregis hvis også tingretten samtykker, jf. arveloven§ 10 siste punktum. Tilsvarende gjelder for sam-tykke til uskifte med særeie etter arveloven § 9andre punktum. Bestemmelsene har liten praktiskbetydning.

6.1.2.2 Hva inngår i uskifteboet?

Hvilke av førstavdødes og lengstlevendes aktivasom inngår i uskifteboet, avhenger for en stor delav formuesordningen mellom ektefellene, menkan også påvirkes av at det har vært skiftet medførstavdødes særkullsbarn før uskiftet ble eta-blert, jf. arveloven § 10, eller ved at det er gjortavtale mellom gjenlevende ektefelle og skiftebe-rettigede arvinger. Når det gjelder passiva sominngår i uskifteboet, er dette delvis regulert i arve-loven § 20. Denne bestemmelsen er foreslåttendret av Skiftelovutvalget, se nedenfor.

I utgangspunktet er det bare felleseiemidlersom gjenlevende har rett til å overta uskiftet, jf.


arveloven § 9 første ledd. Dette omfatter også til-feller hvor ektefellene har bestemt i ektepakt atsæreie ikke skal gjelde ved oppgjør etter den eneektefellens død, såkalt «særeie i live – felleseieved død». Når gjenlevende skal overta felleseietuskiftet, omfatter uskifteboet i utgangspunktet altsom under ekteskapet var ektefellenes felleseie-midler. Verdier som ved et direkte skifte kan kre-ves skjevdelt etter ekteskapsloven § 59, inngår iuskifteboet. En av de viktigste forskjellene på sær-eie og skjevdelingsmidler er at skjevdelingsmid-lene i motsetning til særeiemidler inngår i uskifte-boet uten videre.

Også eiendeler som kan holdes utenfor delin-gen etter ekteskapsloven § 61, inngår i uskifte-boet, men i arveloven § 17 andre ledd er det gitten særskilt bestemmelse for enkelte eiendeler ogrettigheter som faller inn under ekteskapsloven§ 61:«For rettar eller ting som ikkje kan overdra-gast eller som er personlege på anna måte, gjeldreglane om uskifte berre så langt det samsvararmed dei rettsreglar som gjeld for desse rettaneeller tinga. Når uskiftebu blir skift, gjeld reglane iekteskapslova § 61 bokstav d tilsvarande.»Bestemmelsen i arveloven § 17 andre ledd gjelderikke bare rettigheter ervervet etter eller i forbin-delse med førstavdødes død, men også rettigheterervervet tidligere – også før inngåelsen av ekte-skapet. Bakgrunnen for at ekteskapsloven § 61bokstav d gjelder tilsvarende ved skifte av et uskif-tet bo, er at gjenlevende ektefelle skal kunne ta utforlodds erstatningsutbetalinger mv. som harkommet til under uskifteperioden.

Gjenlevende ektefelle har bare rett til å sitte iuskifte med førstavdødes særeie hvis det er hjem-let i ektepakt, bestemmelse fra giver eller arvela-ter eller hvis førstavdødes arvinger samtykker.For å kunne overta førstavdødes særeie i uskiftemed særkullsbarn, må gjenlevende ha både etgenerelt samtykke til uskifte og et spesielt sam-tykke til uskifte med særeie.

Etter arveloven § 17 første ledd første punk-tum går alt som gjenlevende ektefelle blir eier av,inn i uskifteboet. At lengstlevendes andel av felles-eiemidlene inngår i uskifteboet, følger allerede av§ 9 første ledd. Lønnsinntekter inngår i uskifte-boet etter hvert som de opptjenes. Arv som gjen-levende mottar i uskifteperioden, går også inn iuskifteboet. Dette gjelder også eventuell arv fraførstavdødes særeie, jf. Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s.147. Også andre utbetalinger som gjenlevendemottar i forbindelse med ektefellens død, som foreksempel livsforsikringer, går inn i uskifteboet.Det fremgår av forsikringsavtaleloven § 15-1andre ledd tredje punktum at forsikringen holdes

utenfor skifteoppgjøret hvis gjenlevende skifterstraks, men at den inngår i uskifteboet hvis gjenle-vende overtar boet uskiftet. Ytelser til gjenlevendeektefelle etter folketrygdloven kapittel 17 ogandre trygde- og pensjonsytelser gjenlevendeektefelle mottar i uskifteperioden, inngår i uskifte-boet uavhengig av om ytelsene kommer fra detoffentlige eller fra private pensjonsordninger. Detsamme må gjelde erstatning for tap av forsørger.

Hvis gjenlevende bare sitter i uskifte med før-stavdødes felleseiemidler, holdes som utgangs-punkt gjenlevendes særeie utenfor uskifteboet, jf.arveloven § 17 første ledd andre punktum, somsier at særeie som er bestemt i ektepakt eller somer bestemt av giver eller arvelater, ikke inngår iuskifteboet. Hvis gjenlevende sitter i uskifte medførstavdødes særeie, inngår gjenlevendes særeiesom hovedregel i uskifteboet, jf. arveloven § 17første ledd tredje punktum, jf. § 9 andre leddandre punktum. Bestemmelsen oppstiller imidler-tid fire unntak fra hovedregelen: Gjenlevendessæreie går ikke inn i uskifteboet hvis (1) det erfastsatt i ektepakten med førstavdøde (2) det eravtalt med arvingene (3) særeiet har grunnlag ipåbud av arvelater (4) særeie har grunnlag ipåbud fra giver.

Arv og gaver som gjenlevende mottar underuskifte, går i utgangspunktet inn i uskifteboet.Men hvis gjenlevende krever skifte innen tremåneder etter at arven eller gaven mottas, kangjenlevende unngå at slike midler trekkes inn iuskifteboet, jf. arveloven § 17 tredje ledd. Det skif-tet som her må kreves, er et fullstendig skifte avuskifteboet med førstavdødes arvinger. Det eraltså ikke tale om et skifte mellom de nyerver-vede midlene og det øvrige uskifteboet hvor gjen-levende blir sittende med en formuesmasse somfaller utenfor uskifteboet, slik som hvor gjenle-vende har særeie som ikke skal inngå i uskifte-boet. Fristen for å kreve skifte regnes fra da arveneller gaven blir mottatt, og ikke fra det tidligerearvefallet eller et eventuelt tidligere tidspunkthvor retten til gaven etableres (tidspunktet forgaveløftet). Det er tidspunktet når arven ellergaven rent faktisk blir utbetalt, som er avgjørende,jf. utkast 1962 s. 185. Kravet om skifte må settesfrem enten overfor tingretten eller overfor samt-lige arvinger etter førstavdøde. Bestemmelsenomfatter også arv fra førstavdøde. Det er uklart ihvilken utstrekning bestemmelsen i arveloven§ 17 tredje ledd kan anvendes på livsforsikrings-beløp som gjenlevende ektefelle mottar underuskiftet, se nærmere nedenfor i punkt 6.2.11.

Ved å overta boet i uskifte blir gjenlevendeektefelle personlig ansvarlig for forpliktelser som


påhvilte førstavdøde, jf. arveloven § 20. Et tvangs-grunnlag overfor førstavdøde er også tvangs-grunnlag overfor gjenlevende ektefelle i uskifte,jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-8. Gjenlevendebehøver ikke å avgi noen uttrykkelig erklæringom gjeldsovertakelse, slik minst én av loddeiernemå for å kunne skifte boet privat. Gjenlevendeektefelles uskiftebegjæring fyller imidlertidsamme funksjon som en gjeldsovertakelseserklæ-ring, og når uskifteattesten er utstedt, er det forsent å ombestemme seg med hensyn til om manvil overta gjeldsansvaret, jf. Rt. 1967 s. 959. Dom-men må forstås slik at gjenlevende ektefelle ikkekan fri seg fra gjeldsansvaret ved å begjære skiftemed arvingene etter at uskifteattest er utstedt.

Gjenlevende ektefelle som har overtattgjeldsansvar etter arveloven § 20, svarer for avdø-des kreditorer med hele sin formue, ikke bareuskifteboet, men også eventuelle særeiemidlerutenom uskifteboet.

Etter arveloven § 20 andre punktum kan gjen-levende utstede proklama etter skifteloven kapit-tel 12. Proklama har bare virkning for gjeld som erovertatt etter førstavdøde, ikke for gjenlevendessærgjeld, jf. formuleringen gjeld som «påhvilteavdøde» i skifteloven § 74. Proklamaet gjelder hel-ler ikke forpliktelser som er pådratt etter dødsfal-let, for eksempel i forbindelse med begravelsen.Proklamaet kan heller ikke ramme gjeld beggeektefellene var ansvarlige for. Skattekrav, krav påmerverdiavgift og pantesikrede fordringer bortfal-ler heller ikke på grunn av proklama, jf. skiftelo-ven § 75.

6.1.2.3 Rådighetsbegrensningene under uskifte

Gjenlevende har i utgangspunktet eierrådighetover uskifteboet. Det fremgår av arveloven § 18første ledd at gjenlevende «rår i levande live somein eigar over alt som høyrer til buet, med deiatterhald som særskilt er fastsette». Eierrådighe-ten er negativt avgrenset, den gir adgang til altsom ikke er særskilt avskåret gjennom lov, avtaleeller annet rettsgrunnlag. Eierrådigheten gjelderbåde faktiske og rettslige disposisjoner. Rettsligkan gjenlevende for eksempel selge, leie ut ellerpantsette eiendeler som inngår i boet. Gjenle-vende kan dessuten bruke eierrådigheten nega-tivt, for eksempel ved å nekte barna å bruke etlandsted som inngår i uskifteboet, selv om demens førstavdøde levde brukte det flittig. Gjenle-vende står også ganske fritt med hensyn til brukog forbruk av uskifteboets aktiva, for eksempelved en mer intensiv bruk av eiendeler i uskifte-

boet eller ved et høyere forbruk enn det han ellerhun hadde mens førstavdøde levde.

Eierrådigheten er ikke helt fri verken for fak-tiske eller rettslige disposisjoner, og de særskiltfastsatte unntakene, eller begrensingene i eierrå-digheten, setter til dels betydelige skranker forgjenlevendes handlefrihet, selv om de ikke inne-bærer vesentlige begrensinger i gjenlevendeshverdag. I arveloven § 19 er det gitt begrensnin-ger i adgangen til å gi gaver. Arveforskudd underuskifte er regulert i arveloven § 21. Også arvelo-ven §§ 24 andre ledd og 27 innebærer begrensin-ger i gjenlevendes rådighet. I arveloven § 24andre ledd er konsekvensen av brudd på rådig-hetsbegrensingene – forsømmelse av opp-fostringsplikt, misbruk av uskifteboet og etable-ring av samboerskap – skifteplikt. Arveloven § 27oppstiller også begrensinger på rådigheten underuskifte – vanstyre av økonomien, utilbørlig atferdog bruk av uskiftemidler til å øke sin formue uten-for uskifteboet. Her er sanksjonsmiddelet veder-lag. Bestemmelsen i arveloven § 23 om skiftepliktved gjengifte kan også ses under synsvinkelenrådighetsbegrensning. Hvis gjenlevende ønsker åbeholde uskifteretten, må han eller hun avstå fra ågifte seg igjen.

Arveloven § 19 første ledd forbyr gjenlevendeektefelle som sitter i uskifte, å «gi bort fast eige-dom, eller gi andre gåver som står i mishøve tilformuen i buet», uten samtykke fra arvingene.Etter arveloven § 19 andre ledd kan en gave somer gitt i strid med dette forbudet, kreves omstøttav arvingene innen visse frister, med mindre gave-mottageren «skjøna eller burde ha skjøna» atlengstlevende ikke hadde rett til å gi gaven. For-målet med gaveregelen er å unngå at delings-grunnlaget svekkes foran et senere skifte.

Arveloven § 21 regulerer adgangen til å gi fullteller delvis arveoppgjør til én eller flere enkeltar-vinger under uskifte og angir konsekvensene av atdet gis slikt oppgjør. Første ledd første punktumlyder som følger: «Sit attlevande ektemake i uskiftbu, kan han berre gi fullt eller delvis arveoppgjertil ein eller fleire av arvingane når alle arvinganefår like stor del av arvelottane sine eller har gittsamtykke.» Bestemmelsen regulerer situasjonerhvor gjenlevende ønsker å gi én eller flere arvin-ger fullt eller delvis oppgjør, men vil bli sittende iuskifte med resten av boet og de øvrige arvinger.Loven gir lite spillerom for å gi helt eller delvisarveoppgjør til enkeltarvinger ved at det oppstilleset forbud mot å gi noen, men ikke alle, arvingerfullt eller delvis oppgjør. Forbudet er ikke abso-lutt. Gjenlevende kan gi én eller flere arvingerfullt eller delvis arveoppgjør med samtykke fra de


øvrige arvingene. Delvis arveoppgjør fra uskifteboer utbredt i forbindelse med at gjenlevende ekte-felle flytter til alders- eller sykehjem. Mangeønsker da å sitte med mindre formue og inntekt,slik at avgiftene for oppholdet blir lavere.

Hvis arvingene samtykker, kan gjenlevendeektefelle, som nevnt, gi fullt eller delvis arveopp-gjør til én eller flere arvinger. Bestemmelsen iarveloven § 21 regulerer to situasjoner. I førsteledd reguleres adgangen til å gi arveforskudd. Iandre og tredje ledd reguleres hva som skal skjehvis det er gitt arveforskudd uten å følge frem-gangsmåten i første ledd.

Arvingene har en lovfestet rett til å kreveuskifteboet skiftet i visse nærmere angitte situa-sjoner. En arving kan kreve skifte av uskifteboethvis gjenlevende forsømmer oppfostringspliktenmot ham eller henne, jf. arveloven § 24 andre leddførste punktum. Bestemmelsen er prinsipielt vik-tig, men i praksis oppstår sjelden situasjoner hvordet er aktuelt å anvende den. Det foreligger hellerikke publisert rettspraksis hvor bestemmelsenhar blitt drøftet.

Gjenlevende ektefelles forvaltning av uskifte-boet kan også gi arvingene grunnlag for å kreveskifte. Etter arveloven § 24 andre ledd andre alter-nativ kan arvingene kreve skifte hvis gjenlevende:«fer misleg åt så buet minskar unødig eller blirutsett for vesentlig minking». Bestemmelsen inne-holder to vilkår. Det første viser til gjenlevendesatferd – «fer misleg åt». Det andre vilkåret dreierseg om konsekvensene av gjenlevendes atferd, jf.ordet «så». Atferden må enten ha ført til unødigtap for boet eller utsatt det for fare for vesentligreduksjon.

Det er lite rettspraksis om arveloven § 24andre ledd andre alternativ. Det er likevel merrettspraksis om denne bestemmelsen enn det erom første alternativ – forsømmelse av opp-fostringsplikten. Det har bare vært to saker hvorHøyesterett har gått dypere inn i bestemmelsen;Rt. 1998 s. 728 og Rt. 2008 s, 1484. Forklaringen påat det ikke har vært flere saker om arveloven § 24andre ledd for domstolene, kan være at parteneofte ser seg bedre tjent med andre virkemidler.Arvingene er i første omgang ofte bedre tjent medet omstøtelsessøksmål hvis det er overført gaverfra uskifteboet. Skiftet vil jo normalt ikke tilføreboet midler. Ofte er gaver eller gavelignendetransaksjoner grunnlaget for konflikten mellomarvingene og gjenlevende. Andre former for mis-bruk eller vanskjøtsel av uskifteboet er mindreutbredt. For arvingene vil skifte først bli aktuelthvis omstøtelse ikke er mulig, enten fordi omstø-

telsesfristene er gått ut, eller fordi gjenlevendeshandlinger ikke kan klassifiseres som gavedispo-sisjoner. I tillegg til at arvingene kan ha godegrunner for ikke å kreve skifte, kan også gjenle-vende ha kommet arvingene i forkjøpet med kravom skifte. For gjenlevende kan et skiftekrav fraarvingene føles såpass belastende at gjenlevendeselv begjærer skifte etter arveloven § 24 førsteledd.

Arveloven § 27 hjemler vederlag til arvingene ito situasjoner: For det første kan vederlag kreveshvis uskifteboet er vesentlig redusert fordi gjenle-vende ektefelle har vanskjøttet sine økonomiskesaker, misbrukt uskifteretten eller på annen måtehar opptrådt utilbørlig. For det andre kan vederlagkreves hvis uskifteboet er redusert fordi gjenle-vende ektefelle bruker uskiftemidler til å øke for-muen sin utenfor uskifteboet eller til å erververettigheter som etter sin art er unntatt fra skifte.Begge vederlagssituasjonene gir arvingene kravpå vederlag hvis vilkårene i bestemmelsen er opp-fylt. De er ikke som enkelte andre vederlagsregler«kan»-regler som retten har kompetanse til åanvende eller la være etter forholdene i saken. Etlite unntak er riktignok gjort i arveloven § 27andre ledd andre punktum for tilfeller hvor gjenle-vende har brukt uskiftemidler til å skaffe seg pen-sjon eller livrente. Hvor uskiftemidler er brukt til åskaffe seg slike rettigheter som er unntatt fraskifte, kan arvingene bare kreve vederlag forutgiftene til dette så langt det er rimelig etter ekte-fellens kår og omstendighetene for øvrig.

Arveloven § 18 andre ledd begrenser gjenle-vendes kvalitative og kvantitative testasjonskom-petanse under uskifte:

«I testament kan attlevande rå over ein så storpart av buet som skal gå til hans eigne arvingarnår han døyr (jfr. § 26), så langt det ikkje stridermot reglane om pliktdel. Med dei same atter-hald kan han i testament rå over bestemte eig-nelottar som ikkje førstavdøde særskilt har førtinn i buet.»

Bakgrunnen for rådighetsbegrensingene veddødsdisposisjoner er for det første at gjenlevendeektefelle ikke har behov for testasjonsadgang overdet som tilhørte førstavdøde under ekteskapet, forå dekke sine behov. Det ville også være i stridmed det likhetsprinsippet arvingene imellom somligger til grunn for arveloven § 21, hvis lengstle-vende kunne påvirke fordelingen av arven etterførstavdøde ved testamentariske bestemmelser.


6.1.2.4 Opphørsgrunner for uskifte

Uskiftet opphører senest når lengstlevende ekte-felle dør. Da må boet skiftes mellom de som da erarveberettiget etter henholdsvis førstavdøde oglengstlevende. Selv om det ikke er sagt uttrykke-lig i loven, opphører uskiftet også når alle uskifte-arvingene er døde. Dette fremgår indirekte avarveloven § 22 andre ledd, som sier at dersomgjenlevende ektefelle har sittet i uskifte med enarvegangsklasse som senere har utdødd, gårarven ikke videre til en fjernere arvegangsklasse.Bestemmelsen får bare selvstendig betydninghvor gjenlevende ektefelle har sittet i uskifte medarvinger i første arvegangsklasse – livsarvinger.Hvis gjenlevende har sittet i uskifte med arvingeri andre arvegangsklasse, følger det av arveloven§ 6 andre ledd at arven ikke går videre til tredjearvegangsklasse. I konkurranse med førstavdø-des arvinger i tredje arvegangsklasse arver gjen-levende alt.

Gjenlevende kan i utgangspunktet kreve skiftenår som helst i uskifteperioden, jf. arveloven § 24første ledd, hvor det også fremgår at gjenlevendenår som helst kan kreve delvis skifte med for-holdsmessig oppgjør til alle arvingene.

Arvingene har en lovfestet rett til å kreveuskifteboet skiftet i visse nærmere angitte situa-sjoner, for eksempel hvor gjenlevende på en util-børlig måte vesentlig har redusert uskifteboet, jf.arveloven § 24 andre ledd andre punktum, nårgjenlevende ikke har vært villig til å gi tilsvarendeoppgjør til de andre arvingene etter at én arvinghar fått helt eller delvis arveoppgjør, jf. arveloven§ 21 andre ledd, eller når en umyndig særlivsar-ving blir myndig, jf. arveloven § 24 tredje ledd. Iandre situasjoner – hvis gjenlevende gifter segeller blir fratatt den rettslige handleevnen på detøkonomiske området – er det lovfestet at uskifte-retten bortfaller, jf. arveloven § 23. Hvor uskifte-retten bortfaller, har gjenlevende ektefelle plikt tilå skifte med arvingene, men også i slike tilfellerkan arvingene kreve skifte hvis gjenlevende ikkeetterkommer skiftepåbudet.

Med forbehold for arveloven § 11, som girtingretten en skjønnsmessig kompetanse til å for-hindre at uskifte etableres, er det ingen bestem-melse i arveloven som gir arvingene rett til åkreve skifte fordi de har særlig behov for helt ellerdelvis arveoppgjør.

Hvor uskifte hviler på samtykke fra skiftebe-rettigede arvinger, kan det være avtalt opphørs-grunner som erstatter eller supplerer lovens opp-hørsgrunner. Uskiftet kan være tidsbegrenset,slik at det varer i et visst antall år, til lengstlevende

når en viss alder, eller til det yngste av barna blirmyndig. Opphørsgrunnen kan også være knyttettil et mer eller mindre tidsbestemt forhold som atgjenlevende ektefelle blir pensjonist, eller til detyngste av barna flytter hjemmefra. Det kan ogsåvære avtalt opphør på grunn av forhold hos gjenle-vende, for eksempel at han eller hun innledersamboerskap, flytter på pleiehjem, eller får opp-nevnt verge. Opphørsgrunnen kan videre væreknyttet til forhold hos arvingen, som at arvingenflytter hjemmefra, blir ferdig med studiene, fårøkonomiske problemer, skilles eller dør. Hvoruskifte er basert på samtykke, vil uskifte kunneopphøre også med grunnlag i avtalerettsligeregler som avtalelovens § 36 og forutsetningslæ-ren.

6.1.2.5 Skifteoppgjøret

Hovedregelen for skifte av uskifteboet er angitt iarveloven § 26 første ledd første punktum: «Vedskifte mellom arvingane til førstavdøde og arvin-gane til lengstlevande skal uskiftebuet delast liktmellom kvar arving-gruppe». Hovedregelen gjel-der bare «når ikkje anna er fastsett». Virkeområ-det for likedelingsregelen i arveloven § 26 førsteledd første punktum er begrenset til tilfeller hvoruskifteboet bare bestod av felleseiemidler og skif-tet foretas etter lengstlevendes død. Hvis det inn-går særeiemidler i uskifteboet, er det fastsatt sær-lige regler i andre ledd. Hvis uskifteboet skiftesfør lengstlevendes død, skal det beregnes arv tillengstlevende, jf. arveloven § 26 første ledd andrepunktum, jf. arveloven § 6.

Utgangspunktet ved delingen av et uskiftebosom bare har bestått av felleseiemidler, er altså atboet skal deles likt mellom arvingene til førstav-døde og arvingene til lengstlevende. Det fremgåruttrykkelig av arveloven § 6 fjerde ledd at det ikkeskal beregnes arv fra førstavdøde til lengstle-vende når lengstlevende har benyttet seg av uskif-teretten, og uskifteboet først skiftes etter lengstle-vendes død. Dette fremgår også motsetningsvisav arveloven § 26 første ledd andre punktum. Skif-teoppgjøret etter arveloven § 26 første ledd førstepunktum blir enkelt: Nettoverdiene i dødsboetdeles likt mellom de to gruppene av arvinger.Gjeld som påhvilte boet, må trekkes fra før likede-lingen. Ved skifte av et uskiftebo vil all gjelden iboet være lengstlevende ektefelles gjeld, i og medat lengstlevende overtar førstavdødes gjeld nåruskiftet etableres, jf. arveloven § 20.

Ved et skifte mens lengstlevende ektefelle fort-satt lever, skal det i tillegg til likedelingen bereg-nes arv til lengstlevende ektefelle. I arveloven


§ 26 første ledd andre punktum heter det atlengstlevende har rett til arv etter § 6 «i tillegg tilsin part».

I ekteskapsloven kapittel 15 er det gitt bestem-melser om oppgjøret ved den ene ektefellens død.Ekteskapsloven § 76 sier at når den ene ektefellener død, «deles ektefellenes formue mellom lengst-levende ektefelle og avdødes arvinger etterreglene i dette kapitlet, dersom ikke lengstle-vende nytter retten til å sitte i uskiftet bo». Etterordlyden kunne man tro at bestemmelsene i ekte-skapsloven kapittel 15 ikke kom til anvendelse vedskifte av et uskiftet bo. Bestemmelsen kan imid-lertid ikke forstås slik. Forbeholdet om uskifte ertatt med for å uttrykke det selvsagte, at det ikkeskal skje noen deling av boet i tilfeller hvor gjenle-vende skal sitte i uskiftet bo, eller hvor det gisavvikende oppgjørsregler i uskiftekapittelet i arve-loven. Det går også indirekte frem av ekteskapslo-ven § 77 første ledd andre punktum at bestemmel-sene i kapittel 15 også får anvendelse ved skiftetav et uskiftet bo. I denne bestemmelsen heter detat skjevdeling etter ekteskapsloven § 59 «kan alli-kevel ikke kreves ved skifte av et uskiftet bo». Ågjøre unntak fra skjevdelingsreglene ved skifte avet uskiftet bo hadde det ikke vært behov for hvisingen av oppgjørsreglene for sammensatt skiftefant anvendelse på skifte av et uskiftet bo.

Når uskifteboet helt eller delvis består av sær-eiemidler, blir skifteoppgjøret regulert av arvelo-ven § 26 andre ledd. Denne bestemmelsen mågjelde både ved et livstidsskifte og et skifte etterlengstlevendes død. Etter arveloven § 26 andreledd skal skiftet foretas på grunnlag av verdifor-holdet mellom ektefellenes respektive særeiemid-ler ved etableringen av uskiftet. Hvis det var delvissæreie og uskifteboet omfatter både felleseiemid-ler og særeiemidler, skal eventuelle felleseiemid-ler da uskiftet tok til, deles i to og legges til hvertsæreie før brøken beregnes, jf. Ot.prp. nr. 36(1968–69) s. 155. Ved beregningen av verdiforhol-dene da uskiftet ble etablert, må man trekke inngjeld knyttet til særeiet som særeieinnehaverenhadde da uskiftet ble etablert. I og med at det erden historiske nettoverdien som skal legges tilgrunn, kan ikke senere verdisvingninger innenfordet som var ektefellenes særeie under ekteskapet,få betydning for verdiforholdet som skal legges tilgrunn på det senere skiftet.

Delingsnormen i arveloven § 26 andre leddførste punktum kan fravikes i ektepakt, jf. formu-leringen «om ikkje anna følgjer av ektepakta».Rammene for hva som kan avtales om delingen iektepakt, er gitt i ekteskapsloven § 43 tredje ledd,som bare gir ektefellene adgang til å avtale en

«mer lik fordeling av formuen». Har retten til åsitte i uskifte med særeie et annet grunnlag –gave, testament, eller samtykke fra arvingene –kan stiftelsesgrunnlaget hjemle en avvikendedelingsnorm, men også i slike tilfeller er deling pågrunnlag av verdiforholdene på etableringstids-punktet den fravikelige regelen, jf. arveloven § 26andre ledd tredje punktum.

Ved etableringen av et uskifte med særeiemid-ler som får betydning for partenes andeler ved etsenere skifte, skal gjenlevende og arvingene gjøreavtale om verdiforholdene mellom særeiemidlene,jf. arveloven § 14 andre ledd. Hvis partene ikkeblir enige, skal gjenlevende la det arrangeresverdsettelse og registrering gjennom tingretten.Ved verdsettelsen skal det særskilt opplyses omhvor mye som har vært felleseiemidler og hvormye som har vært særeiemidler for hver av ekte-fellene. Det skal også opplyses om hvilke gjelds-poster som har vært henholdsvis fellesgjeld ogsærgjeld for ektefellene.

Ved skifte i levende live blir arveloven § 26andre ledd bare et utgangspunkt. Det er supple-rende skifteoppgjørsregler i ekteskapsloven kapit-tel 15. Videre gjelder selvfølgelig arveloven § 26første ledd andre punktum om at det skal bereg-nes arv til lengstlevende også ved skifteoppgjør avet uskiftet bo hvor det inngår særeie.

Arveloven inneholder ingen bestemmelser omskifteoppgjøret i tilfeller hvor uskiftet har fortsattetter at lengstlevende har giftet seg på ny. Etterarveloven § 23 første ledd bortfaller uskifterettenved gjengifte, men det har aldri vært tvil om atarvingene kan samtykke i at skiftet utsettes. Hvisarvingene har samtykket i fortsatt uskifte, oppstårspørsmålet om hvilken betydning det har at gjen-levende har tatt med seg et uskiftet bo inn i detnye ekteskapet, når det senere blir nødvendig åskifte med den nye ektefellen eller dennes arvin-ger. Rt. 1982 s. 149 gir en viss avklaring for sliketilfeller. Lengstlevende fra første ekteskap vardød, og uskiftearvingene ble ikke enige med dennye ektefellen om skifteoppgjøret. Høyesterett latil grunn at arvelovens uskifteregler gjaldt for detavtalebaserte fortsatte uskiftet. Uskiftearvingenesmorsarv skulle beregnes av farens rådighetsdel idet nye ekteskapet. Uskifteboet skal altså skiftesfør det sammensatte skiftet av felleseiet i det nyeekteskapet. Høyesterett la videre til grunn at arve-loven § 17 første ledd om at alt som gjenlevendeektefelle blir eier av, går inn i uskifteboet, fikkanvendelse ved fortsatt uskifte etter gjengifte, slikat morsarven til uskiftearvingene skulle beregnesav farens rådighetsdel av felleseiet ved tidspunk-


tet for farens død, selv om rådighetsdelen skullevære vesentlig økt under det nye ekteskapet.

Delvis uskifte skaper særlige utfordringer fordet endelige skifteoppgjøret. I arveloven § 26tredje ledd heter det at dersom det er gjennomførtdelvis arveoppgjør etter førstavdøde, skal det tashensyn til dette ved beregningen av partsforhol-det ved et senere skifte. Et delvis skifte kan haskjedd fordi gjenlevende ikke hadde rett til å sittei uskifte med samtlige arvinger eller med heleuskifteboet fra start av. Men det kan også være til-feller hvor det er foretatt delvis oppgjør underveisetter arveloven § 21 andre ledd eller § 24. Lovensier ingenting om hvordan man skal ta hensyn tildeloppgjøret, men i Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 133gis det uttrykk for at et delvis arveoppgjør «for-rykker andelsforholdet i det gjenværende bo», ogat «den prinsipielt riktigste løsningen» er at «enutskiftning i gjenlevende ektefelles levende liveutløser en arverett i den utskiftede del som – i lik-het med ektefellens boslodd – forrykker anparts-forholdet i boet mellom gjenlevende ektefelle oglivsarvingene i det gjenværende bo på en slikmåte at det får betydning på skiftet etter gjenle-vende ektefelles død». Uttalelsene i forarbeideneviser at andelsforholdet mellom interessentene irestboet må fastlegges etter utskiftningen. Detteandelsforholdet blir avgjørende for hva gjenle-vende og de andre interessentene får ved detendelige skiftet eller ved senere delvise arveopp-gjør. Grunntanken er at de gjenværende loddei-erne verken skal tjene eller tape på utskiftningen.For å oppnå det må de få en høyere brøk av detreduserte uskifteboet. Et eksempel viser hvordanskifteoppgjørene blir når gjenlevende ektefelleskifter med flere av uskifteboets arvinger i suk-sessive skifter:

Ektefellenes samlede felleseie utgjør 4 000 000.Ektefellene har ett fellesbarn. I tillegg har før-stavdøde to umyndige særkullsbarn, menslengstlevende har ett særkullsbarn. Lengstle-vende har overtatt boet uskiftet. Fylkesman-nen har samtykket i uskifte på vegne av førstav-dødes særkullsbarn. Når det eldste av sær-kullsbarna blir myndig, krever han skifte forseg, jf. arveloven § 24 tredje ledd første punk-tum. Det skal beregnes arv til lengstlevendeved dette livstidsskiftet, jf. arveloven § 26 førsteledd andre punktum. Det skal foretas et sam-mensatt skifte på papiret slik at gjenlevendesboslodd på 2 000 000 holdes utenfor og arvenberegnes av førstavdødes boslodd. Av de2 000 000 skal gjenlevende ektefelle ha en fire-

del eller 500 000. Førstavdødes tre livsarvingerskal dele de resterende tre firedeler eller 1500 000. Den skifteberettigede særlivsarvin-gen får utbetalt 500 000. De øvrige arvingeneskrav på en åttedel hver av det totale bo førutskiftningen, blir værende i uskifteboet. Detsamme gjør gjenlevende ektefelles arvelodd påskiftet, jf. arveloven § 17 første ledd. Etterutskiftningen er boet redusert med en åttedel.Gjenlevende ektefelles boslodd var opprinneligen halvpart eller fire åttedeler. Brøken forryk-kes av en delvis utskiftning. Vi må da finne uthvor stor brøkdel (x) av det reduserte uskifte-boet på sju åttedeler som tilsvarer halvpartenav det opprinnelige uskifteboet på åtte åttede-ler. Regnestykket kan oppstilles slik: 4/8 = x ·7/8; 4 = 7x; x = 4/7. De resterende 3/7 skal for-deles mellom arvingene ved et senere skifte.Arvingene hadde opprinnelig krav på en åtte-del hver av det totale boet eller en firedel av før-stavdødes boslodd. For å finne ut hva arvin-gene har krav på ved et senere skifte, må manfinne ut hvor stor del av 7/8 som tilsvarer 1/8av 8/8. Regnestykket kan oppstilles slik: 1/8 =x · 7/8; 1 = 7x; 1/7 = x. Arvingene har krav på1/7 av boet ved et senere livstidsskifte. Hvisdet andre særkullsbarnet også krever skiftenår det blir myndig, vil særkullsbarnet ha kravpå 1/7 av restboet. Lengstlevende og fellesbar-nets arvelodder blir foreløpig værende iuskifteboet. Hvis uskifteboets verdier ikke harforandret seg fra utskiftningen av det førstesærkullsbarnet, utgjør uskifteboet 3 500 000før den andre utskiftningen. Av dette skal detandre særkullsbarnet ha 1/7 eller 500 000.Denne utskiftningen forrykker også andelsfor-holdene i uskifteboet. Det gjenstår bare 6/8 avdet opprinnelige uskifteboet. For finne ut hvorstore andeler gjenlevende ektefelle og densiste uskiftearvingen har krav på ved et senerelivstidsskifte, må vi finne ut hvor stor del av 6/8 som tilsvarer 1/8 av 8/8. Regnestykket kanoppstilles slik: 1/8 = x · 6/8; 1 = 6x; 1/6 = x.Arveloddene til henholdsvis gjenlevende ekte-felle og den felles livsarvingen ved et senerelivstidsskifte, f.eks. et skifte på grunn av atgjenlevende ønsker å inngå nytt ekteskap, blir1/6 til hver av restboet. De resterende 4/6 ergjenlevendes boslodd. Hvis boets verdier ogsåher er uforandret, skal de resterende 3 000 000fordeles slik at gjenlevende får 2 000 000 somboslodd og 500 000 som arvelodd etter førstav-døde. Den felles livsarvingen får 500 000 i fars-arv.


Hvis uskifteboet er skiftet delvis mens lengstle-vende ektefelle lever, men det fortsatt er deler avboet som er beholdt uskiftet til lengstlevendesdød, er rettsstillingen mer usikker. Skal det daregnes med arv til lengstlevendes arvinger i denutskiftede delen av boet, eller skal man si atandelsforholdene ikke forrykkes ut over det atlengstlevendes boslodd blir større og førstavdø-des boslodd blir mindre? Skal med andre ord tidli-gere arveoppgjør få betydning for lengstlevendesarvinger ved at den utløste arven godskrivesderes andel av boet? Problemstillingen har førstog fremst betydning hvor det ikke er de sammearvingene etter førstavdøde og lengstlevendeektefelle.

Uttalelser i forarbeidene taler for at det skalberegnes arv til lengstlevendes arvinger av denutskiftede delen. I teorien har derfor de fleste tatttil orde for at det også ved et skifte etter lengstle-vendes død skal beregnes arv til lengstlevendesarvinger av den utskiftede delen. Hvis vi legger tilgrunn den ordningen det er antatt at forarbeidenegir anvisning på, kan det oppstilles følgendeeksempel:

Vi tar utgangspunkt i samme familiekonstella-sjon og formuesforhold som i det foregåendeeksempelet. I dette eksempelet dør imidlertidlengstlevende etter at et av førstavdødes sær-kullsbarn er utløst. Den eldste særlivsarvingener utløst med en åttedel av det opprinneligeuskifteboet (500 000). Tilbake står 3 500 000som skal fordeles mellom førstavdødes oglengstlevendes arvinger. Av dette så vi i eksem-pelet foran at lengstlevendes boslodd etterutskiftningen av den første særlivsarvingenskulle være fire sjudeler. I tillegg til de fire sju-delene skal etter forarbeidenes metode lengst-levendes arvinger også ha lengstlevendesarvelodd i den utskiftede delen. Da bare én avtre uskiftearvinger er utløst, skal lengstleven-des arvinger få en tredel av det lengstlevendeville arvet etter førstavdøde ved et livstids-skifte. Ektefellens arveandel er en firedel.Arvelodden av den utskiftede delen må bereg-nes av halvparten av det opprinnelige boet.Halvparten av det opprinnelige boet tilsvarerfire sjudeler av restboet. Det utløste arvekravutgjør dermed en tredel av en firedel av fire sju-deler, som blir fire åttifiredeler eller en tjueen-del. I tillegg til de fire sjudelene eller tolv tjue-endelene av uskifteboet som utgjør lengstle-vendes boslodd etter den første utskiftningen,skal lengstlevendes arvinger også ha én tjueen-del som arv av den utskiftede delen. Arven av

den utskiftede delen vil med et restbo på3 500 000 utgjøre 166 666,67 kroner. Detsamme beløpet kommer man frem til ved åberegne 1/3 av summen den utløste arvingenfikk (500 000 : 3 = 166 666,67).

Det er svært komplisert å bygge på denne prinsi-pielt riktigste løsningen. Ved arveloven av 1972var en av de mest grunnleggende endringene fratidligere rett at det ikke skulle beregnes arv tillengstlevende ved skifteoppgjør etter lengstleven-des død. Regelen bygger på det syn at det er«prinsipielt uheldig å gi gjenlevende ektefelle enlegal arverett til en del av boet som ikke har noenbetydning for ham selv, men bare for hans arvin-ger», jf. Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 134. På bak-grunn av dette prinsipielle utgangspunktet, og atdet er svært komplisert å beregne arv ved sukses-sive skifter, mener Unneberg s. 392 og Asland s.459 at det ikke skal beregnes arverett i den utskif-tede delen ved skifte etter lengstlevendes død.Det vises til at utgangspunktet i arveloven § 17første ledd er at alt gjenlevende ektefelle erverver,går inn i uskifteboet. Dette gjelder også arvedemidler, herunder arv etter førstavdøde. At gjenle-vende i uskifteperioden mottar arv fra førstavdødeeller andre, får ingen betydning for partsforhol-dene ved det senere skiftet. Ved skifte etter lengst-levendes død bør man derfor ikke beregne arv tillengstlevendes arvinger av allerede utskiftededeler av uskifteboet. Den arven til lengstlevendesom utløses ved delvis skifte av uskifteboet medførstavdødes arvinger, bør gå inn i uskifteboet påvanlig måte etter arveloven § 17. Fordelingen avuskifteboet bør ikke påvirkes ut over at andelensom skal gå til førstavdødes arvinger, blir mindreved at én eller flere av dem har fått helt eller delvisoppgjør.

Hvis vi tar utgangspunkt i samme familiekon-stellasjon og formuesforhold som i foregåendeeksempel, og at lengstlevende dør etter at den eld-ste av førstavdødes særlivsarvinger er blitt utløst,står det igjen 3 500 000 som skal fordeles mellomde to gruppene av arvinger. Av restboet skal 4/7eller 2 000 000 fordeles mellom lengstlevendesarvinger, fellesbarnet og lengstlevendes særkulls-barn, med én million til hver av dem. Deresterende 3/7 skal fordeles mellom førstavdødeslivsarvinger, den felles livsarvingen og særlivsar-vingen som ennå ikke er utløst, med 750 000 tilhver. Det skal ikke gjøres fradrag for arv til lengst-levende av den utskiftede delen.

De til dels kompliserte utregningene som deter redegjort for foran, er ikke uttømmende for deskifteproblemer som kan oppstå ved skifte av et


uskiftet bo. En grundigere redegjørelse for skifte-oppgjøret er gitt i Asland, Uskifte s. 410 flg. I til-legg til de rent beregningstekniske problemenekan det ofte også være usikkerhet knyttet til verdi-ene av uskifteboet på etableringstidspunktet og påutdelingstidspunktet. Det kan også være usikker-het knyttet til størrelsen på arveoppgjør, særlighvis det er gitt arveoppgjør i annet enn kontanter,og det har gått en stund siden arveoppgjøret fantsted.

6.1.3 Lengstlevende samboers rett til uskifte

Lengstlevende samboers uskifterett følger avarveloven § 28 c. På samme måte som arverettener retten til uskifte forbeholdt samboere som har,har hatt eller venter barn med avdøde, jf. arvelo-ven § 28 c første ledd. Men det er ikke noenmulighet til å gi uskifterett for barnløse samboere.De er henvist til å opprette gjensidig testament –som riktignok kan gis et innhold som ligger næropp til uskifteordningen.

Lengstlevende samboer som fyller vilkårenefor uskifte, skal innen 60 dager etter dødsfalletsende melding til tingretten med opplysning omnavn, alder og oppholdssted for arvingene ogdessuten en summarisk oppgave over egne ogavdødes eiendeler, jf. arveloven § 28 g første ledd.Lengstlevende og arvingene kan gjøre avtale omverdiforholdene som skal få betydning for detsenere skiftet av samboeruskiftet. Blir de ikkeenige, kan det holdes registrering ved tingretten.Er vilkårene for uskifte oppfylt, skal tingrettenutstede uskifteattest, jf. arveloven § 28 g andreledd.

Som ved ektefelleuskifte blir lengstlevendepersonlig ansvarlig for avdødes forpliktelser, jf.arveloven § 28 d. For å avklare gjeldssituasjonentil avdøde – og om det gunstigste for lengstle-vende er uskifte eller legalarverett etter arveloven§ 28 b – kan lengstlevende samboer utferdige pro-klama. For at lengstlevende skal kunne være istand til å gjøre et veloverveid valg mellom skifteog uskifte, er det også åpnet for at lengstlevendesamboer kan kreve de opplysningene som er nød-vendige for å vurdere avdødes økonomiske stil-ling. Slike opplysninger kan kreves fra lignings-myndighetene, banker og forsikringsselskapermv., jf. arveloven § 28 g tredje ledd.

For samboere kan ikke uskiftets omfang knyt-tes opp mot formuesordningen – felleseie ellersæreie. Avgrensningen av samboeruskiftet erknyttet til bestemte aktiva. Uskifteretten omfatteri utgangspunktet felles bolig og innbo samt bil ogfritidsbolig som tjente til felles bruk for sambo-

erne, jf. arveloven § 28 c første ledd. Og det er iutgangspunktet slike eiendeler etter avdøde mansitter i uskifte med – «som den avdøde åtte».

Men også enkelte av lengstlevendes eiendelervil kunne inngå i uskifteboet, jf. § 28 c fjerde ledd:«Alt den attlevande sambuaren er eller blir eigarav som høyrer naturleg saman med dei eigedelanehan eller ho har tatt over uskift, går inn i uskifte-boet.» Ligger boligen eller fritidsboligen i sameiemellom samboerne, vil både avdødes og gjenle-vendes eierandel gå inn i uskifteboet. Bytter maninnbo ut i nytt innbo, vil det nye innboet gå inn iuskifteboet til erstatning for det gamle. Hvis gjen-levende har solgt uskifteboets bolig og kjøpt enmindre og rimeligere bolig, skal ifølge forarbei-dene, jf. prp. 73 s. 42, både den nye boligen ogoverskuddet fra salget av den gamle boligen gåinn i uskifteboet.

Etter arveloven § 28 c andre ledd kan sambo-erne utvide uskifteretten til også å omfatte andreeiendeler. Mest praktisk er kanskje at samboerenlar uskiftet omfatte hele dødsboet. Da slipper manalle grensedragninger omkring hva som skal skif-tes og hva som skal overtas uskiftet. Etter hvautvalget erfarer, er det ganske utbredt å inngåavtaler med arvingene om at uskifteboet skalomfatte hele avdødes formue.

På samme måte som arveretten kan ogsåuskifteretten begrenses ved testament. Men ogsåher er det et vilkår for at et slikt testament skalvære gyldig, at den andre samboeren har fåttkunnskap om det før testators død.

Reglene i arveloven kap. III om ektefel-leuskifte gjelder så langt de passer også for sam-boeruskifte, jf. arveloven § 28 f første punktum.For eksempel gjelder vilkårene om gjenlevendesøkonomiske stilling i arveloven § 13 og begrens-ningene i rådigheten i arveloven §§ 19 og 21. Forrådighetsbegrensningene er det viktig å være opp-merksom på at gjenlevende ofte vil ha formueutenom uskifteboet som han eller hun kan dispo-nere fritt over med hensyn til både gaver og arve-forskudd. Hvis gjenlevende for eksempel eier enhytte som ikke inngår i uskifteboet, kan gjenle-vende fritt gi bort den til én av arvingene uten atde andre kan protestere. Gjenlevende kan ogsåselge hytta og gi bort salgssummen som arve-forskudd til en eller flere arvinger. På enkeltepunkter er det gitt bestemmelser om de sammespørsmålene i kap. III A som i kap. III. Eksempel-vis er det gitt en uttrykkelig henvisning til arvelo-ven § 10 om særlivsarvinger i arveloven § 28 candre ledd. Samboere har verken felleseie ellersæreie, men særeie er likevel nærmest den «for-muesordning» samboere har. Derfor bestemmer


§ 28 f andre punktum at der det er «gitt særlegereglar for ektepar med særeiege, gjeld reglane forsæreige».

Hvis en ektefelle som sitter i uskifte, inngårsamboerskap, kan en arving kreve skifte avuskifteboet når forholdet har vart i mer enn to år,eller ved felles barn («har, har hatt eller ventar»),jf. arveloven § 24 andre ledd andre punktum.Denne bestemmelsen gjelder tilsvarende for engjenlevende samboer i samboeruskifte som eta-blerer seg i et nytt samboerskap, jf. § 28 f, som larde alminnelige uskiftereglene i arveloven kap. IIIfå tilsvarende anvendelse så langt de passer påsamboeruskifte.

Ved skifte av uskifteboet deles boet i forhold tilverdien av hver av samboernes eiendeler i uskifte-boet da uskiftet tok til, jf. arveloven § 28 e. Gjenle-vendes eiendeler utenom uskifteboet er i utgangs-punktet skiftet uvedkommende, men bevisregeleni § 28 om hva som tilhører uskifteboet, vil fåanvendelse. Forholdstallet mellom de to andeleneav uskifteboet er konstant under hele uskifteboetuansett hvilke disposisjoner gjenlevende måttegjøre med de enkelte eiendelene. Reglene erutformet etter mønster av § 26 andre ledd omskifte av et uskiftebo hvor det inngår særeiemid-ler. Samboerens legalarverett gjelder bare når detskiftes i live, jf. arveloven §§ 28 b tredje ledd og28 e.


6.2.1 Innledning

I arvelovutvalgets mandat står følgende omuskifte:

«Uskiftereglene bør ses over med tanke på for-enkling og nordisk rettsenhet. Det er behov forå forenkle samtidig som det hindres at disposi-sjonsretten uthuler den førstavdødes arvingersrett til arv. Det bør videre vurderes om uskifteogså i fremtiden som hovedregel skal omfattehele formuen, eller om enkelte deler av boet,for eksempel gjenstander som var til avdødespersonlige bruk, eller som har særlig affek-sjonsverdi, skal gå i arv til øvrige arvinger selvom den gjenlevende velger å sitte i uskifte.Reglene om uskifte må også sees i sammen-heng med de endringer som eventuelt foreslåsi ektefellens rett til arv.»

Utvalget har også lagt vekt på uttalelser i manda-tet om at målet for revisjonen er «å bevare og for-nye innholdet i den eksisterende lovgivningen slik

at den kan gi en regulering som er gjenkjennelig,men egnet for nye generasjoner». Uttalelsene framandatet utgjør viktige premisser for utvalgetsvurderinger av om vi skal ha regler om uskifte, ogom hvordan slike regler bør utformes.

6.2.2 Bør uskifteordningen opprettholdes?

6.2.2.1 Innledning

Utvalget har vurdert om uskifteordningen børopprettholdes. Som bakgrunn for denne drøftel-sen har utvalget sett på når uskifte vil være enhensiktsmessig ordning for gjenlevende ektefelle,og når uskifte bør unngås.

6.2.2.2 Når er uskifte hensiktsmessig, og når bør det unngås

Hovedmålgruppen for uskifteinstituttet er enkerog enkemenn i pensjonsalderen som har levd i etekteskap med fullstendig felleseie og felles livsar-vinger, jf. utkast 1962 s. 74. For denne målgruppenfungerer uskifteordningen stort sett tilfredsstil-lende. Og som det fremgår av fremstillingen forani punkt 6.1.1, er denne gruppen av gjenlevendeektefeller fortsatt den klart dominerende. Hvorgjenlevende ektefelle sitter i uskifte med særeiemed fellesbarn, er det heller ikke så mange pro-blemer. Hvis gjenlevende har særeiemidler somikke inngår i uskifteboet, kan problemene blistørre. Det kan da oppstå problemer med å skillemellom hvilke aktiva som er underlagt rådighets-begrensinger, og hvilke som ikke er det. Så lengedet bare er felles arvinger, får vanligvis ikke gjen-levende ektefelles særeiemidler utenfor uskifte-boet noen større betydning ved skifteoppgjøretmellom fellesarvingene etter lengstlevendes død.Problemene med uskifteordningen er størst hvisavdøde etterlater seg særkullsbarn, eller hvisgjenlevende er i en alder hvor det ikke er unatur-lig at han eller hun før eller senere vil inngå nyttekteskap eller gå inn i et samboerskap. Disse til-fellene ble ansett som uvanlige da arveloven blevedtatt. Som fremstillingen foran i punkt 6.1.1viser, utgjør tilfellene av uskifte med særkullsbarnog uskifte med en yngre gjenlevende ektefelle,ganske små andeler av den totale mengdenuskiftebo. Det er imidlertid grunn til å tro at ande-len av tilfeller av uskifte med særkullsbarn vilvære økende i årene fremover, når alderskullenemed høy skilsmissefrekvens for alvor begynner åfalle fra. Det ser også ut til å være mer utbredt ågifte seg eller etablere nye samboerskap i høyalder i dag enn det har vært tidligere. Problemstil-


lingen delvis uskifte har dessuten blitt ytterligereaktualisert gjennom reglene om samboeruskifte.Delvis skifte er problematisk fordi man må for-holde seg til to formuesmasser, uskifteboet oggjenlevendes formue utenfor uskifteboet. Avgrens-ningen av hvilke eiendeler som inngår i uskifte-boet, kan være vanskelig. Det skapes ytterligereproblemer for skifteoppgjøret hvis det er gitt arve-oppgjør av enten uskifteformuen eller av gjenle-vendes formue utenfor uskifteboet. Foreløpig erdet relativt sjelden at det etableres delvis uskiftefor ektefeller. I 2010 var det i underkant av 150 til-feller i hele landet. Dette er noe i overkant av 1 %av det samlede antallet uskiftebo. Med utvalgetsforslag vil ikke ordningen med samboeruskiftesom et delvis uskifte opprettholdes. Som det vilfremgå nedenfor, ønsker utvalget også at uskifte-reglene blir mest mulig like for ektefeller og sam-boere.

Gjenlevende ektefelle kan velge mellomuskifte og et umiddelbart skifte med førstavdødesarvinger. Uskifte er ikke alltid det gunstigste alter-nativet økonomisk eller på andre måter. I et skifte-oppgjør har gjenlevende etter loven krav på enviss brøk, eller et visst beløp av avdødes formue.Ved et sammensatt skifte – hvor ektefellene haddefelleseie – kommer arvelodden i tillegg til gjenle-vendes boslodd av felleseiet.

Hvis førstavdødes økonomi var så svak ellerusikker at et uskifte med gjeldsovertagelse etterarveloven § 20 er risikabelt, bør gjenlevende avståfra å kreve uskifte. Det er da ofte mer hensikts-messig med et offentlig skifte av dødsboet, hvorde særlige reglene for skifte av insolvent dødsbokan komme inn. Hvis utvalgets foreslåtteendringer i reglene om arvingers gjeldsansvar blirvedtatt, blir ikke hensynet til førstavdødes øko-nomi lenger en så tung innvending mot uskifte.

Valget mellom skifte og uskifte beror også påhva førstavdøde, eller ektefellene i felleskap, hargjort i forkant av dødsfallet for å sikre lengstle-vende. Ektepakter, testamenter, formuesoverfø-ringer mellom ektefellene og livsforsikringer kanspille en avgjørende rolle for gjenlevendes valg.Særlig blant barnløse ektefeller er gjensidig testa-ment en vanlig måte å løse arvespørsmålene påved både førsteavdødes og lengstlevendes død.

Valget er enkelt hvor gjenlevende kan overtahele eller det vesentlige av førstavdødes formuegjennom et direkte skifte. Det kan gjenlevendegjøre hvis boet er så lite at reglene om minstearvkommer inn. Muligheten til å sitte igjen med heleeller vesentlige deler av førstavdødes formue, kani høy grad også påvirkes ved ektepakt. Hvis ekte-fellene har avtalt at formuen til den som det

senere viser seg at blir lengstlevende, skal væresæreie, mens formuen til den som blir førstavdø-des, skal være felleseie som ikke kan skjevdeles,ligger forholdene til rette for at gjenlevende kanbli sittende igjen med det vesentlige av førstavdø-des formue uten å måte avgi noe av egen formue.Gjenlevende vil ha krav på halvparten av førstav-dødes formue som boslodd, og i tillegg ha krav påen firedel eller minstearven av førstavdødesboslodd. Gjenlevende kan være ytterligere tilgo-desett gjennom testament.

Valget mellom skifte og uskifte er normaltogså enkelt i tilfeller hvor ektefellene er barnløseog gjenlevende kan overta det hele etter førstav-dødes testament eller etter gjensidig testamentmellom ektefellene. Et testament kan riktignokinneholde begrensinger i gjenlevendes rådighetsom er strengere enn rådighetsbegrensingeneunder uskifte. Testamentet kan også inneholde enmindre gunstig fordelingsnøkkel for lengstleven-des arvinger enn det som følger av arveloven § 26.Med utvalgets forslag til legalarveregler vil barn-løse ektefeller være hverandres enearvinger.

Også hvor gjenlevende bare blir sittende igjenmed den alminnelige brøkdelsarven ved etdirekte skifte, kan skifte være det gunstigste forgjenlevende etter en samlet vurdering. Selv omuskifte gir gjenlevende ektefelle stor frihet til ådisponere over uskifteboet, innebærer uskiftere-glene visse ulemper som potensielt kan være gan-ske store for gjenlevende. Ulempene har ulikbetydning avhengig av gjenlevendes livssituasjon.Bestemmelsen i arveloven § 17 første ledd om atalt gjenlevende ektefelle blir eier av går inn iuskifteboet, spiller liten rolle for en enke som erminstepensjonist og lever på pensjonen og ren-tene av ektefellenes felles oppsparte formue. Foren yngre enke med mange yrkesaktive år foranseg, og som fortsatt har egne foreldre i live, inne-bærer denne regelen derimot en potensielt storulempe. Ved uskiftets opphør vil vanligvis detvesentlige av midlene i boet være opptjent avlengstlevende i uskifteperioden, og lengstlevendehar i mange år måttet tåle begrensinger i rådighe-ten over midler han eller hun selv har innbrakt.Gjengifte eller etablering av samboerskap kanogså være en aktuell problemstilling. Hvis ikkearvingene samtykker i fortsatt uskifte etter gjen-gifte, plikter gjenlevende å skifte med dem, jf.arveloven § 23. Ved innføringen av rett til uskiftefor samboere ble det også gitt arvingene hjemmelfor å kreve skifte hvis gjenlevende ektefelle ellersamboer etablerer et samboerskap. Skifte kan dakreves etter to år eller når paret «har, har hatt


eller ventar barn saman», jf. arveloven § 24 andreledd andre punktum, jf. § 28 f.

Rådighetsbegrensingene under uskifte kanogså virke tyngende for gjenlevende ektefelle.Arveloven § 21 kan eksempelvis volde problemerhvis gjenlevende vet at en av arvingene stadig er ipengeknipe og trenger pengestøtte hjemmefra. Sålenge begge foreldrene var i live, sto de fritt til å gigaver, og det var opp til dem om gavene skulleavkortes ved et senere skifteoppgjør. Underuskifte vil delvis arveoppgjør til en arving utløsekrav om tilsvarende oppgjør fra de andre arvin-gene. Ved å velge uskifte kan gjenlevende risikereat fortsatt understøttelse av ett av barna utløserkrav om tilsvarende understøttelse fra de andrebarna, noe som naturlig nok blir økonomisk belas-tende for gjenlevende, og mer belastende jo flerebarn det er.

Sannsynligheten for at det vil bli aktuelt åskifte uskifteboet mens gjenlevende fortsatt lever,og hvilke konsekvenser dette vil ha for gjenle-vende, bør tas i betraktning i vurderingen om detskal begjæres uskifte. Det beregnes bare arv tillengstlevende ektefelle ved et livstidsskifte. Slikarveloven er utformet, ligger det innbakt en opp-fordring for gjenlevende til å skifte i levende live,samtidig som førstavdødes arvinger «straffes» forå kreve skifte før lengstlevendes død ved at deresarvebrøker da blir mindre enn ved et skifte etterlengstlevendes død. Ved innføringen av minstearvble denne piskog gulrot-effekten økt. Senere harendringer i ekteskapsloven og forsikringsavtalelo-ven lagt nye pund i vektskålen når gjenlevendeskal vurdere hva som er gunstigst av et umiddel-bart skifte og uskifte.

Retten til skjevdeling ble kraftig utvidet vedekteskapsloven av 1991. Skjevdelingskrav etterekteskapsloven § 59 kan imidlertid ikke gjøresgjeldende ved skifte av et uskiftet bo, jf. ekte-skapsloven § 77 første ledd andre punktum. Utbe-talinger av forsikringer til gjenlevende etter for-sikringsavtaleloven § 15-1 bør også tas med iberegningen ved vurderingen av om gjenlevendebør velge uskifte eller skifte. Hvor ingen andre eroppnevnt som begunstiget etter en livsforsikring,tilfaller forsikringssummen gjenlevende ektefelleved forsikringstakerens død, jf. forsikringsavtale-loven § 15-1 andre ledd første punktum. For-sikringssummen regnes ikke som en del av døds-boet eller til de midler som skal deles med arvin-gene etter ekteskapsloven § 77, jf. § 58. For-sikringsutbetalingen inngår heller ikke i grunnla-get for beregning av livsarvingenes pliktdel. Hvisgjenlevende ektefelle overtar boet i uskifte, gårforsikringssummen derimot inn i uskifteboet, og

skal fordeles mellom førstavdødes og lengstleven-des arvinger når uskifteboet skal skiftes, jf. for-sikringsavtaleloven § 15-1 tredje ledd andre punk-tum. Når livsforsikringer som tilfaller gjenlevendekan holdes utenfor ved et umiddelbart skifte, meninngår i uskifteboet hvis gjenlevende velgeruskifte, vil større utbetalinger av livsforsikringervære en sterk oppfordring til å skifte direkte. Engjenlevende samboer som er begunstiget gjen-nom en livsforsikring, vil imidlertid få denne for-sikringen utenom samboeruskiftet. Men sambo-ere er ikke berettiget til forsikringen i fravær avbegunstigelse, slik som ektefeller. Se om begrun-nelsen for denne forskjellen i Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 50–51.

Skjevdelingsregelen i ekteskapsloven § 59 kanslå begge veier. Hvis førstavdøde har store skjev-delingsverdier, er uskifte gunstig fordi skjevdelingikke kan kreves ved skifte av et uskiftet bo. Hvisderimot gjenlevende har store skjevdelingsver-dier, er det et argument for å skifte direkte. Påsamme måte stiller det seg ved et eventueltuskifte med særeie. Gjenlevendes særeie går dainn i uskifteboet hvis ikke annet er avtalt i ekte-pakt, avtale med arvingene eller i særeiepåbud fragiver eller arvelater, jf. arveloven § 9 andre ledd.At lengstlevendes eget særeie går inn i uskifte-boet, kan være uheldig både fordi særeiet blirunderlagt rådighetsbegrensingene i uskifte, ogfordi fordelingen av uskifteboet når det skiftesskal skje på grunnlag av verdiforholdene mellomektefellenes særeieformue ved uskiftets begyn-nelse. Har gjenlevende hatt en gunstig forvaltningav egne særeiemidler i uskifteperioden, vil en slikfordeling slå uheldig ut.

Uskifte med førstavdødes særkullsbarn forut-setter særkullsbarnas samtykke. Hvor særkulls-barna ikke har et minimum av tillit til gjenlevende,vil nok uskifte sjelden bli etablert. Men det er til-feller hvor arvingene samtykker fordi førstavdø-des testament bestemmer at deres arveloddbeskjæres til pliktdelsreglenes minimum hvis deikke samtykker i uskifte. Et uskifte som er eta-blert under trusler om noe som for arvingene vilvære enda verre, er neppe en god start på uskiftet.Uskifte bør bygge på gjensidig tillit mellom gjenle-vende ektefelle og førstavdødes arvinger; en tillitsom ikke så lett oppnås gjennom trusler. Selv omsærkullsbarna vil samtykke uten trusler ombeskjæring av arv, kan det at uskiftearvingene erførstavdødes særkullsbarn, være et argument motå velge uskifte. Førstavdødes særkullsbarn oggjenlevende har ofte ikke den nære sosiale kon-takt og de sterke følelsesmessige båndene somman regelmessig ser mellom barn og foreldre. I


mange tilfeller har gjenlevende og særkullsbarnaaldri levd sammen som en familie. Gjenlevendekan ha kommet inn som ektefelle nummer to nårsærkullsbarna var godt voksne. Det kan være etanstrengt forhold mellom gjenlevende og sær-kullsbarna fra før, og forholdet blir sjelden bedreetter at førsteavdøde, som har fungert som fendermot alt for sterke gnisninger, har gått bort. I endel tilfeller ønsker verken gjenlevende eller arvin-gene å ha kontakt etter dødsfallet. Det kan davære bedre med et arveoppgjør direkte, enn etuskifte som kan strekke seg over tiår hvor gjenle-vendes disposisjoner over uskifteboet blir voktetmed argusøyne av særkullsbarna. De tilfellenehvor et uskifte med særkullsbarna kan væreønskelig eller nødvendig, er tilfeller hvor gjenle-vende ikke har økonomi til å beholde boligen ellerskaffe seg en ny tilfredsstillende bolig etter etskifte med arvingene.

Arvingenes behov kan også spille inn for gjen-levendes valg. Hvis arvingene er i etableringsfa-sen med stort behov for likvide midler, kan dettenkes at gjenlevende vil skifte slik at barna kan fåmidler til å bære de tunge økonomiske løfteneman gjerne har i etableringsfasen. Hvis gjenle-vende har tilstrekkelig til å klare seg ved et skifte,vil han eller hun også ofte ønske å hjelpe arvin-gene i gang økonomisk gjennom et skifte. I en deltilfeller ville det økonomisk optimale etter dagensarvelov være delvis skifte, slik at gjenlevendebeholder det han eller hun trenger, mens arvin-gene får midler til å komme i gang med sin etable-ring. Som det fremgår foran, er det imidlertidandre forhold rundt et delvis skifte som er proble-matiske. Med utvalgets forslag til legalarveloddpå en halvpart i konkurranse med livsarvinger, vildet oftere være det greieste for gjenlevende åskifte.

6.2.2.3 Alternative modeller for beskyttelse av gjenlevende ektefelle

Det er internasjonalt forskjellige modeller forhvordan man kan beskytte gjenlevende ektefelleeller samboer, se redegjørelsen foran i punkt 3.3.Uskifteordningen er en ordning som vi har bare iDanmark, Island og Norge. Det er imidlertid ord-ninger som har likhetstrekk med uskifteordnin-gen også i de øvrige nordiske landene, såkalt«arvsrätt med fri förfoganderätt». Forskjelligetyper av arvehenstand, som man har i Nederland,og bruksrett, som man finner i flere andre konti-nentaleuropeiske land, har også visse likhetstrekkbåde i utforming og begrunnelse, med uskifteord-ningen. Et annet alternativ til uskifte er en høyere

legalarvebrøk eller en høyere minstearv. Sys-temet i England og Wales er at gjenlevende ekte-felle har en meget høy minstearv. Hvis det er livs-arvinger, arver gjenlevende ektefelle det hele opptil £ 250 000. Gjenlevende ektefelle har dessutenrett til å beholde personlige eiendeler og en livsva-rig bruksrett til halvparten av formuen ut over £250 000. Hvis det ikke er livsarvinger, men for-eldre eller helsøsken etter avdøde, arver gjenle-vende hele boet opp til £ 450 000. Gjenlevende harogså bruksrett til halvparten av formue over £450 000 og rett til å beholde personlige eiendeler.De høye grensene for gjenlevende ektefelles min-stearv innebærer at gjenlevende ektefelle er ene-arving i ca. 95 % av arveoppgjørene hvor det ikkeer testament.

Utvalget har vurdert om en livsvarig arvehen-stand eller en vesentlig utvidet minstearv kanerstatte uskifteinstituttet. Den nederlandskemodellen for beskyttelse av gjenlevende ektefelleer en form for arvehenstand, hvor livsarvingenefår beregnet et pengekrav ved førstavdøde ektefel-les død. Pengekravet forfaller ved lengstlevendesdød eller ved andre nærmere fastsatte forfalls-grunner. Se nærmere Asland, Uskifte s. 548–55med videre henvisninger. I Danmark vurdertearvelovsutvalget en liknende arvehenstandsord-ning omtalt som «opdelt uskiftet bo» eller «inde-frysning» av livsarvingenes arvekrav, se Betænk-ning 2006 s. 120–122. Innfrysningen skulleavhjelpe de problemene gjenlevende ektefelle ståroverfor når uskifte ikke er mulig fordi førstavdødehar særkullsbarn eller fordi gjenlevende vil gifteseg igjen. Ordningen skulle innebære at arvinge-nes arvelodder ble beregnet, men at de ikkeskulle kunne kreves utbetalt med en gang. I ste-det skulle arvingene få et pengekrav mot gjenle-vende tilsvarende verdien av arvekravet. Gjenle-vende skulle stille sikkerhet for pengekravet foreksempel med pant i fast eiendom. Pengekravetskulle reguleres i takt med konsumprisindeksen,og skulle først kunne gjøres gjeldende ved lengst-levendes død. Arvingen skulle kunne selge penge-kravet for derved å nyttiggjøre seg arven med engang. Gjenlevende ville med denne ordningenvære sikret å kunne beholde den felles boligen,samt ha mulighet til å råde over det som tidligeretilhørte avdøde, uten å være begrenset av rådig-hetsreglene under uskifte.

Forslaget om «opdelt uskiftet bo» ble utsatt forkritikk. Kritikken gikk blant annet ut på at det i endel tilfeller ikke vil være mulig å stille betryg-gende sikkerhet for arvingenes krav. Videre bledet påpekt at sikkerheten for arvingenes krav villekunne redusere gjenlevende ektefelles handlefri-


het betraktelig. Det er også påpekt at arvingenesmuligheter for å nyttiggjøre seg pengekravet vedsalg til tredjeperson før lengstlevendes død, vilvære begrenset, siden en fordring med et så usik-kert forfallstidspunkt som en annen persons dødtrolig vil måtte selges til vesentlig underkurs.Arvelovsutvalget mente også det var flere ulem-per enn fordeler med en slik ordning, og konklu-derte med at den ikke burde innføres, se nær-mere Betænkning 2006 s. 120–122.

Utvalget finner ikke grunn til å gå inn for noenordning med utvidet arvehenstand. Utvalget slut-ter seg til de innvendingene som kom mot detdanske forslaget. En arvehenstandsordning villedessuten innebære et fremmedelement i norskarvelovgivning, som gjør arvereglene for gjenle-vende ektefelle mindre «gjenkjennelige». En sær-norsk ordning med livsvarig arvehenstand villedessuten skape større forskjeller mellom norskarverett og arveretten i våre nordiske naboland.En henstandsordning ville også kunne rammelengstlevendes særkullsbarn ved at førstavdødesarvingers arvekrav er fastsatt allerede ved førstav-dødes død, og kanskje også forrentes, menslengstlevendes særkullsbarn må ta til takke meddet som er igjen etter at førstavdødes arvinger harfått sitt. I tilfeller hvor lengstlevende har hatt småinntekter, og har tæret på uskifteboet, vil det værelite eller ingenting tilbake til lengstlevendes sær-kullsbarn.

Utvalget vil heller ikke gå inn for en vesentlighøyere minstearv. Det vises til drøftelsen av nivåetfor minstearven foran i punkt 3.4.4. Også her erhensynet til særkullsbarna viktig, og en økt min-stearv ville særlig ramme førstavdødes særkulls-barn. En del særkullsbarn rammes allerede i dagved at de ikke får noen arv fordi minstearvenutgjør hele boet. Hvis man skulle legges seg på etnivå for minstearven tilsvarende det man har iEngland og Wales, ville minstearven ramme langtflere. Det er i mandatet lagt vekt på at man skalforøke å utforme regler som sikrer at avdødes livs-arvinger ikke blir stående helt uten arv.

6.2.2.4 Konklusjon

Et flertall i utvalget, alle unntatt utvalgsmedlem-met Kløvstad, mener at uskifteordningen børbeholdes. Flertallet erkjenner at uskifte passerbest for eldre ektefeller eller samboere uten sær-kullsbarn og som ikke har planer om å etablereseg i nye samliv. Flertallet mener at uskifte i endel tilfeller kan virke som en felle, særlig for yngreektefeller som har mange yrkesaktive år igjen,som vil komme til å arve egne foreldre, og som

gjerne før eller siden vil komme til å gifte segigjen eller etablere seg i et samboerforhold.Uskifte kan imidlertid være ønskelig eller nødven-dig også for yngre personer, hvis deres egen øko-nomiske stilling uten uskifte er for svak til å opp-rettholde en anstendig levestandard. For yngreektefeller kan uskifte dessuten være et gunstigalternativ til å skifte hvis avdøde hadde en stor for-mue, som ved et umiddelbart skifte ville kunnekreves skjevdelt av arvingene.

En del av de uheldige sidene ved uskifteord-ningen som er trukket frem i fremstillingen foran,vil være der i større eller mindre grad nesten uan-sett hvordan den nærmere utformingen av ordnin-gen blir. Utvalget foreslår imidlertid enkelteendringer som vil avbøte noen av uskifteordnin-gens uheldige sider.

For det første vil ikke risikoen for å pådra seget gjeldsansvar som er større enn de verdienegjenlevende får hånd om gjennom uskiftet, værenoe argument mot uskifte med utvalgets forslag.Så lenge gjeldsansvaret ikke strekkes ut over hvagjenlevende overtar, vil gjenlevende aldri risikereå sitte igjen med mindre med uskifte enn utenuskifte, se nedenfor i punkt 6.2.12 om dette.

For det andre foreslår utvalget at loven klar-gjør at hvis gjenlevende mottar livsforsikringsut-betalinger under uskifte, kan han eller hun kreveskifte uten at forsikringen trekkes inn i uskifte-boet i skifteoppgjøret, se nærmere nedenfor ipunkt 6.2.11.

For det tredje foreslår utvalget felles regler omuskifte for ektefeller og samboere, som tarutgangspunkt i at uskifteboet skal omfatte heleavdødes formue. De problemene som knytter segtil delvis uskifte, som særlig er aktuelt ved sambo-eruskifte i dag, vil derfor reduseres.

For det fjerde innebærer utvalgets forslag omlegalarvelodd på en halvpart i konkurranse medlivsarvinger, økt minstearv, og at gjenlevende skalvære enearving i konkurranse med andre arve-gangsklasse, at skifte vil kunne være et gunstigalternativ til uskifte for langt flere enn i dag. I ogmed at utvalget foreslår at gjenlevende skal væreenearving i konkurranse med andre arve-gangsklasse, riktignok med en betinget sekun-dærarverett for førstavdødes slekt etter lengstle-vendes død, vil uskifte med utvalgets forslag barevære aktuelt hvor det er livsarvinger. Flertalletanser at de vanskeligste utfordringene knyttet tilskifte av uskiftebo oppstår når det er to forskjel-lige grupper av arvinger etter henholdsvis førstav-døde og lengstlevende. Den ene kategorien avslike situasjoner – hvor det er arvinger i andrearvegangsklasse etter begge ektefeller – elimine-


res med utvalgets forslag. Hvis førstavdøde ikkeetterlater seg livsarvinger, vil lengstlevende etterutvalgets forslag være enearving, riktignok meden betinget sekundærarverett for førstavdødesslekt. Den andre gruppen av situasjoner med togrupper av arvinger er den hvor førstavdøde etter-later seg særkullsbarn. For denne gruppen er detopp til særkullsbarna om det i det hele tatt skaletableres uskifte. For at uskifte skal etableres,kreves deres samtykke. Med en økt arvelodd ogminstearv til gjenlevende ektefelle eller samboervil det oftere være økonomisk mulig for ham ellerhenne å skifte med særkullsbarna umiddelbart.Den i mange tilfeller uheldige tilstanden meduskifte med særkullsbarn, kan da unngås. Deforeslåtte endringene i pliktdelsreglene vil imange tilfeller også kunne lette et skifteoppgjørfor lengstlevende, hvis førstavdøde har tilgodesettlengstlevende i testament. Både den foreslåttereduksjonen av pliktdelsbrøken og forslaget om åoppheve det kvalitative pliktdelsvernet (se nær-mere i punktene 16.5.2 og 16.5.3 nedenfor) vilgjøre det lettere å sikre gjenlevende ektefellemuligheten til å beholde boligen i et skifteoppgjørmed førstavdødes særkullsbarn.

Flertallet har lagt vekt på at uskifteordningenpasser godt for det store flertallet av de sombenytter ordningen i dag. Uskifteordningen harogså stor oppslutning, noe som kan leses ut fra detallene utvalget har innhentet fra Lovisa og frautvalgte domstoler. Å ta bort den ordningen sombenyttes av mellom 80 og 90 % av alle gjenlevendeektefeller i dag, vil være svært dramatisk. Detinnebærer et langt større inngrep i tilvante rettsfo-restillinger enn endringer av minstearven ellerlegalarvebrøken. En norsk arvelov uten uskifte-ordningen ville etter flertallets syn ikke være«gjenkjennelig». De ulempene som dagens uskif-teordning medfører, kan etter flertallets oppfat-ning dels motvirkes gjennom endringer av enkelt-bestemmelser i uskifteregelverket. Dels kan mangjennom bedre informasjon forberede den gjenle-vende ektefellen bedre på hvilke ulemper uskifte-ordningen potensielt sett kan medføre for hameller henne i fremtiden.

Mindretallets syn:

Et mindretall, Kløvstad, mener at ordningen meduskifte ikke bør videreføres.

Uskifte er i dagens samfunn unødvendig ogikke lengre hensiktsmessig. Hensikten med ord-ningen, som fra gammelt av har ekteskaplig felles-eie som utgangspunkt, var å ivareta en gjenle-vende ektefelle økonomisk i konkurranse med

avdødes arvinger. Gjenlevende var som oftest eneldre hjemmearbeidende kvinne. Intensjonen varat gjenlevende skulle kunne opprettholde noen-lunde den samme levestandard som tidligere,blant annet bruke opp midlene. Denne intensjo-nen stakk imidlertid ikke dypere enn at hovedre-gelen var at særeie ble holdt utenfor, og særkulls-barn hadde krav på å få sin arv straks. Dette ele-mentet av behov for forsørgelse er ikke lengrenoe fremtredende motiv. Forsørgelse er dekket påannen måte. De fleste gjenlevende har egen inn-tekt og økonomi, og det eksisterer sosiale støtte-ordninger.

Uskifteordningen var en god, lettvint og greiordning etter langvarige ekteskap med bare felles-barn, der formuen var bygget opp i fellesskap avektefellene. Familiestrukturen og familieøkono-mien er imidlertid vesentlig endret de senereårene. Svært få gifter seg i dag uten først å havært samboer med den han eller hun gifter segmed. Svært mange har flere samboerforhold og/eller ekteskap gjennom livet. Samboere og giftehar ofte både egne barn og fellesbarn – dine, mineog våre barn – i innland og utland. Det vanlige erat begge ektefellene er utearbeidende med egeninntekt og formue. I tillegg kommer at det harskjedd og skjer en betydelig innvandring fra landmed helt andre samfunns- og familiestrukturer,hvor den særnorske uskifteordningen er totaltukjent. Disse omfattende endringene på nær allede relevante områdene fordrer en moderniseringav arvelovgivningen, som bør innebære harmoni-sering, i det minste en tilnærming til andre sen-trale lands arvelovgivning. Lødrup diskuterermulighetene for harmonisering av de nordiskelandenes arverett, og når det gjelder uskiftere-glene konkluderer han slik: «En harmoniseringbør bygge på at uskifteordningen oppheves.Enkeltreglene kan utformes uten forankring i etslikt institutt, som i moderne arverett synes over-flødig.»1

Det er utvilsomt et stort behov for forenklin-ger på arverettens område, slik at legfolk har enmulighet for å forstå hva de står overfor og kanvelge riktig, uten kostbar advokathjelp. Som detfremgår av utvalgets fremstilling foran, er uskifte-ordningen allerede i utgangspunktet svært detalj-rik og komplisert, også for advokater, noe somofte fører til misforståelser og unødvendige oglangvarige familiekonflikter. Hvor omfattende ogkomplisert uskifteordningen er, belyses godt vedat Aslands bok, Uskifte, er på 560 sider. Uskiftekompliseres ved at ordningen delvis er utvidet til å

1 Lødrup, Nordisk arverett s. 256.


omfatte samboere, og ordningen kompliseresytterligere ved flertallets forslag. Etter mindretal-lets syn er det ved opprettholdelse og kanskjeutvidelse av uskifteinstituttet ikke mulig å imøte-komme mandatets intensjon om forenklinger.

Det er tradisjon for at gjenlevende ved henven-delse til lensmann eller tingrett får stukket uskifte-skjema i hånden. Det virker lettvint og greit. Nårordningen er mangfoldig og komplisert, er detikke lett for noen å gi en lett forståelig veiledning,og slett ikke kort etter dødsfallet. Dette belysesgodt av faktum i Rt. 2013 s. 1182. Etter å ha konfe-rert med lensmannskontoret, sendte gjenlevendeektefelle inn uskiftebegjæring åtte dager etterektemannens død. Avdøde var ved sin død iunderbalanse.

Uskifte kan være en kostbar felle: Hvordan for-klare en sørgende at arvinger kan kreve skiftehvis gjenlevende er så heldig å finne en ny livsled-sager, og at skifte da kan bli langt dyrere somfølge av at boet har blitt større ved at gjeld erbetalt og forsikringer og andre inntekter somkunne vært holdt utenfor ved et umiddelbartskifte, har gått inn i uskifteboet?

Av andre uheldige sider fremhever mindretal-let at egne midler normalt også inngår i uskifte-boet med den følge at også disse midlene somman hadde full rådighet over også undergis rådig-hetsbegrensninger. Det kan også være en stor ogplagsom belastning at en del arvinger naturlig nokvokter på arven sin og passer på at rådighetsbe-grensningene respekteres.

Uskifteordningen passer for øvrig svært dårligfor samboere. De har ingen formuesordning somligner på felleseie. De har sine egne formuer somhar større likhet med særeie, kanskje med unntakfor det de eier sammen. For mindretallet er det dahelt ulogisk at særformuen skal inngå i uskifte-boet, mens ektefellers særeie som hovedregel hol-des utenfor.

Uheldig er det også at livsarvingenes arve-rettslige stilling er avhengig av om de er felles-barn eller særkullsbarn av avdøde. Mens arven tilsærkullsbarna faller ved dødsfallet, faller ikkearven til fellesbarna før gjenlevende dør elleruskifteboet skiftes tidligere. Barna til en avdødmor eller far bør stilles helt likt, uavhengig av omavdødes samboer eller ektefelle er deres far/mor.Enten bør alle ha rett til å få sin arv straks, elleringen. Mindretallet mener at alle bør få sin arvfastsatt straks, også i tilfeller hvor det bare er fel-lesbarn. Dette må ses i sammenheng med denbetydelige utvidelsen av gjenlevendes arverettsom utvalget foreslår, og som oftere vil medføre atgjenlevende er enearving, og uansett hever gren-

sen betydelig for når uskifte kunne hatt aktualitet.Uskifte vil bare være aktuelt i de litt større boene.Sammenholdt med at forsørgelsessynspunktethar kommet i bakgrunnen, vil jevnlig boene inne-holde nok til både gjenlevende og arvinger. Arvin-genes behov for å få arven straks kan være størreenn gjenlevendes behov for å beholde det hele.Hvor formuen i det vesentligste består i fast eien-dom eller andre realregistrerbare verdier, kaneventuelt arvingene få skifteutlegg. Det må imid-lertid erindres at ved uskifte har arvingene ingensikkerhet for å motta noe i det hele tatt.

Beholdes likevel en uskifteordning, bør reg-lene innrettes slik at barna ikke kan gi noe gyldigforhåndssamtykke til uskifte. Barna vil ofte være ien svært presset situasjon når gjenlevende moreller far får samboer eller gifter seg igjen. Det kanogså være at idyllen endrer seg frem til dødsfallet.Uansett er forhåndssamtykker til uskifte megetkonfliktskapende, ikke minst når fars utenlandskeenke som kanskje er yngre enn barna, påberopersamtykket til uskifte når far dør 3 år senere, og vilta med uskifteformuen ut av landet.

6.2.3 Bør det være felles uskifteregler for ektefeller og samboere?

Utvalget har kommet til at arveberettigede sam-boere bør likestilles arverettslig med ektefeller istørst mulig grad. Dette tilsier at også uskiftere-glene bør være de samme. Spørsmålet blir så omde felles reglene bør ta utgangspunkt i uskiftere-glene for ektefeller, eller om de bør ta utgangs-punkt i uskiftereglene for samboere.

Ved samboeruskifte er noen av de ulempeneved uskifte for yngre personer som gjelder iuskifte mellom ektefeller, ikke til stede. I og medat det bare er de av gjenlevendes eiendeler somhører «naturleg saman med dei eigdelane haneller ho har tatt over uskift» som går inn i boet, vilikke ulempene med formuesøkning være desamme. Lønnsinntekter holdes utenfor. Detsamme gjelder arv. Forsikringsutbetalinger vilheller ikke inngå i uskiftet. Rådighetsbegrensin-gene under uskifte gjelder heller ikke for gjenle-vendes formue utenom boet.

I utvalgets mandat er det særskilt oppfordrettil å vurdere om uskifteretten bør omfatte heleeller deler av avdødes etterlatte formue. En mulig-het for å kunne tilgodese både gjenlevende ekte-felle og arvingene er at uskifteretten begrenses iomfang. De grunnleggende behovene for gjenle-vende på det økonomiske plan er for det første, ethjem (bolig og innbo) og for det andre, midler tilforsørgelse. I dag er det ofte betydelige midler i


boet ut over det som er nødvendig for at gjenle-vende ektefelle skal kunne beholde bolig og innboog sikres forsørgelse. Det kan for eksempel dreieseg om næringsvirksomhet, feriesteder elleraksjer og andre verdipapirer. Gjenlevendes behovkan tenkes ivaretatt uten at det er nødvendig åoverta hele avdødes formue i uskifte. Samboer-uskiftereglene i arveloven kap. III A er begrensettil visse eiendeler som tjente til samboernes fellesbruk: felles bolig og innbo, bil og fritidsbolig medinnbo. Departementet la til grunn at en slikavgrensning av uskifteboet vil innebære en rime-lig løsning for flertallet av samboere som faller innunder reglene om samboeruskifte, Ot.prp. nr. 73(2007–2008) s. 41.

En begrensing av uskifteretten til enkelteaktiva, for eksempel felles bolig og innbo, kunnevære særlig aktuelt hvor arvingene er førstavdø-des særkullsbarn. En lovfestet begrensing avuskifteretten til slike aktiver kunne være aktuelthvis gjenlevende fikk en lovfestet rett til uskifteogså med særlivsarvinger. Det danske Arvelovs-utvalget drøftet om ektefellens arverett i stedet foren brøk burde være en rett til å arve bestemtegjenstander, blant annet felles bolig og innbo.Utvalget gikk imidlertid ikke inn for en slik ord-ning. For det første mente de at det ville innebæreet for markant brudd med de prinsippene som hit-til hadde vært gjeldende i dansk rett for fordelingav arv. For det andre kunne en slik regel gi tilfel-dige eller uheldige utslag, for eksempel hvis ekte-fellene kort tid før dødsfallet hadde solgt sin eier-bolig og flyttet inn i leid bolig, men hvor gjenle-vende ektefelle har behov for midlene som ble fri-gjort ved salget til sin fortsatte forsørgelse, blantannet leieutgifter til den nye boligen, jf.Betænkning 2006 s. 59.

Utvalget er av den oppfatning at uskifterettenikke bør avgrenses gjenstandsmessig. Behovenetil gjenlevende kan tilsi en avgrensning, menavgrensningsproblemene og problemene knyttettil delvis uskifte tilsier at retten ikke bør værebegrenset til bestemte eiendeler. Gjeldsansvaretville med dagens regler også kunne være en mot-forestilling mot delvis uskifte, men med detgjeldsansvaret utvalget går inn for, hvor gjenle-vende ikke blir ansvarlig for gjeld ut over det haneller hun overtar av verdier i uskifte, vil ikkegjeldsansvaret innebære noen slik motforestilling.Når det gjelder avgrensningsproblemer av hvasom inngår i boet og hva som kan holdes utenfor,vil utvalget vise til de avgrensningsproblemenesom kan oppstå ved dagens regler om samboer-uskifte.

For det første kan definisjonen av felles boliggi visse tolkningsspørsmål. Bolig står omtalt ientall. Det kan tyde på at man ikke skal kunnesitte i uskifte med flere boliger. Avgrensningen utfra behovssynspunkter trekker i samme retning,men rettsstillingen er ikke helt avklart. Når detgjelder landbrukseiendom eller andre eiendom-mer med kombinert bolig- og næringsformål, errettsstillingen enda mer usikker. Forarbeidene ertause her. Rygg, Skarpnes og Falkanger, Odelslo-ven 5. utg. Oslo 2011 s. 184 legger til grunn at enodelseiendom ikke kan være gjenstand for sambo-eruskifte. Her må det riktignok innskytes at sam-boere kan ha rett til bolig på gården etter reglene iodelsloven kapittel IX. Næringsvirksomhet er iutgangspunktet ikke noe en samboer kan sitte iuskifte med. Kanskje må man trekke grensen forkombinerte boliger etter de samme linjene somektefellens naturalutleggsrett etter skifteloven§ 63, hvor det avgjørende er om eiendommenshovedsakelige formål har vært å tjene som fellesbolig.

For det andre kan «innbu» også gi opphav tilavgrensningsspørsmål. Hobbyutstyr og eiendelertil personlig bruk faller utenfor. Det er imidlertidikke, som i for eksempel ekteskapsloven § 33,noen avgrensning til «vanlig innbo». Også kost-bart innbo omfattes, jf. Ot.prp. nr. 73 (2007–2008)s. 41, hvor departementet legger til grunn at sær-lig verdifulle eiendeler i prinsippet kan omfattesav uskifteboet. Men i Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s.48 uttrykkes det at det «må ... trekkes en grensemot samlinger av for eksempel kunst, antikviteterog lignende og mot rene investeringsobjekter.Slike gjenstander skal ikke anses som en del avinnboet selv om de blir oppbevart i boligen eller etfritidshus».

For det tredje må «bil» trolig avgrenses motmotorsykler og tilbehør til biler som tilhengere ogcampingvogner. I Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 49gis det imidlertid uttrykk for at samboeruskiftetkan omfatte flere biler, så fremt alle bilene tjentetil samboernes felles bruk.

For det fjerde er det uavklarte spørsmål rundtavgrensningen av «fritidseigedom». Det er usik-kert om man kan sitte i uskifte med bare én fri-tidseiendom eller flere; samboerne har eksempel-vis en hytte på fjellet og et landsted ved kysten.Det er også usikkert om man kan anse en størreseilbåt, cabincruiser eller campingvogn som fri-tidseiendom. Det er noe anstrengt i forhold til ord-lyden, men ikke utenkelig. Det er heller ikke opp-lagt hvordan man skal klassifisere en tidspart i enferieleilighet ved anvendelsen av begrepet «fritids-eigedom» i arveloven § 28 c.


I tillegg til avgrensningsproblemene ved eta-bleringen av uskiftet, kommer alle de problemenesom kan oppstå underveis, for eksempel om engave eller utdeling av arveforskudd er gjort frauskifteboet eller fra gjenlevendes formue utenomuskifteboet. Når man har avklart om det er gittgaveforskudd fra uskifteboet eller fra den frie for-muen, oppstår spørsmålet om hvordan gaven ellerutdelingen skal påvirke andelsforholdet mellomuskifteboet og formuen utenom uskifteboet. Detkan også oppstå en rekke uklarheter i forbindelsemed salg eller ombytting av eiendeler som har til-hørt uskifteformuen.

Utvalget mener at uskiftereglene for ektefellerbør være utgangspunktet for de felles reglene.Dels mener utvalget at de avgrensningsproble-mene og oppgjørstekniske problemene som knyt-ter seg til delvis uskifte, tilsier at reglene for ekte-felleuskifte bør være utgangspunktet. Det er like-vel mer prinsipielle synspunkter som er avgjø-rende for utvalgets syn. Hvis ektefellens uskifte-rett skulle begrenses, ville dette være en endringsom rimer dårlig med den utviklingen vi har settgjennom de siste 150 år av gjenlevende ektefellesstilling, der gjenlevendes stilling gradvis styrkes.Det ville også harmonere dårlig med de vurderin-gene utvalget har gjort av gjenlevende ektefelleslegalarverett. Et annet hensyn som tilsier atreglene for ektefeller bør være utgangspunktet, erat disse reglene er utprøvd gjennom lang tid. Denye reglene for samboere har ikke den sammefestnede stillingen. Det er et langt større inngrep ifolks rettsoppfatninger å gjøre store inngrep iektefellens uskifterett enn å endre på uskiftere-glene for samboere, som foreløpig er ganske fer-ske og hittil ikke har fått så stor utbredelse.

6.2.4 Bør uskifte være hovedregelen også hvor partene har særeie?

Utvalget har vurdert om rett til uskifte bør værehovedregelen også når partene har avtalt særeie,eller hvor særeie er bestemt av giver eller arvela-ter.

Det er i dag hjemmel i ekteskapsloven bådefor å avtale at særeiet skal omdannes til felleseieved en av ektefellenes død, ekteskapsloven § 42tredje ledd, og til å avtale at gjenlevende ektefelleskal kunne sitte i uskifte med særeie, ekteskapslo-ven § 43. Hvis ektefellene har avtalt at de skal hasæreie uten noen videre presisering, vil uskiftemed særeiemidlene være utelukket hvis ikkearvingene samtykker i at gjenlevende kan overtasæreiet i uskifte.

Den vanligste årsaken til at det opprettes ekte-pakt om særeie, er trolig at ektefellene vil unngålikedeling av formuen ved en eventuell skilsmisse,eller at formuen skal deles med den andre ektefel-lens arvinger hvis han eller hun dør først. Det ernok mer sjelden at motivet for å opprette ektepaktom særeie har vært å hindre ektefellen i å sitte iuskifte. Denne følgen av særeie kan være ukjentog utilsiktet.

I Danmark er ordningen etter særeiereformeni 1990 at en ektepakt om særeie som utgangs-punkt bare innebærer at det ikke skal skje noendeling ved skilsmisse, såkalt skilsmissesæreie, jf.lov om ægteskabets retsvirkninger § 28 stk. 1, nr.1. Det innebærer det samme som når man etternorsk rett avtaler at særeie ikke skal gjelde vedoppgjør etter den ene ektefellens død etter ekte-skapsloven § 42 tredje ledd første punktum. Etterdansk rett kan man også avtale i forbindelse meden ektepakt om skilsmissesæreie at eiendeleneved dødsboskifte skal forbeholdes en ektefelleeller dennes arvinger (fullstendig særeie) etterlov om ægteskabets retsvirkninger § 28 stk. 1 nr.2. Man kan likevel ikke avtale uskifte med særeie.En forskjell mellom den norske og den danskeordningen er at skilsmissesæreie er utgangspunk-tet hvor særeie avtales i Danmark, mens det iNorge er en mer spesifisert form for avtale omsæreie.

Gode grunner kan tilsi at den fravikeligehovedregelen bør være at gjenlevende har sammerett til å sitte i uskifte med avdødes særeiemidlersom med avdødes felleseiemidler. I og med atman i dag kan avtale uskifte med særeie og særeiei live felleseie ved død, skal likevel ikke behovetfor en endring av bakgrunnsretten overdrives.Det er også grunn til å tro at ektefeller etter hverthar blitt mer bevisst på de ulike kombinasjonsmu-lighetene av felleseie og særeie som ekteskapslo-ven gir. Skjemaet for opprettelse av ektepakt somskal registreres i Ektepaktregisteret, har nok hatten viss folkeopplysende effekt ved at de fleste avlovens alternativer fremgår av skjemaet, slik atden som tar seg tid til å lese gjennom skjemaet,får et overblikk over de ulike variantene. Likeveler det slik at mange ektefeller, og for den delmange advokater som bistår ektefeller, velger dentradisjonelle varianten med fullstendig særeieuten å reflektere så mye over alternativene. Formange kan ektepakten da bli en ubehagelig over-raskelse når en av ektefellene dør og gjenlevendeønsker å sitte i uskifte.

Utvalget har etter en samlet vurdering kom-met til det fortsatt bør være slik at bare felleseiegir en automatisk rett til uskifte for ektefeller.


Omkostningene ved å endre dette utgangspunk-tet, slik at også uskifteretten inntrer automatiskved særeie, vil trolig være større enn fordeleneman vinner ved endringen. En endring ville kreveovergangsordninger og skape usikkerhet i for-hold til eldre testamenter, gaver og ektepakter.Det ville dessuten skape usikkerhet for ektefeller,givere og arvelatere i fremtiden om utformingenav særeiepåbud. I dag er samtykke til uskifte medsæreie lite utbredt, noe som også kan tyde på atproblemet med særeie som hinder for uskifte ikkeer så stort i praksis.

6.2.5 Bør det være en ubetinget rett til uskifte også med særkullsbarn?

Den vanskeligste prioritetskonflikten i arverettenstår mellom gjenlevende ektefelle og førstavdødessærkullsbarn. En mulig løsning på denne priori-tetskonflikten kan være å innføre lik rett til uskiftemed særkullsbarn som med felles livsarvinger.Dette spørsmålet ble drøftet av det danskearvelovutvalget, se Betænkning 2006 s. 115–116.

Argumenter for en slik ordning er for det før-ste at gjenlevendes behov for å bli boende i det fel-les hjemmet vanligvis ikke er svakere hvor først-avdøde etterlater seg særlivsarvinger enn hvordet er felles livsarvinger, og et skifte med førstav-dødes særkullsbarn medfører ofte at gjenlevendemå flytte fra det som under ekteskapet har værtdet felles hjem. For det andre vil særkullsbarnakunne bli utsatt for større urett uten en uskifteord-ning som gjelder også overfor dem, enn de blir idag når uskifte med dem krever samtykke. For åunngå at lengstlevende kommer i en vanskeligsituasjon etter førstavdødes bortgang, kan ektefel-lene mens begge ektefellene fortsatt lever, sørgefor ordninger som sikrer lengstlevende. Det kandreie seg om overføringer av verdier mellom ekte-fellene gjennom gaver eller gavesalg, gjennomendringer i formuesordningen mellom ektefelleneeller gjennom livsforsikringer. Mens gaver vedektepakt kan bli satt til side som dødsdisposisjo-ner, er det antatt at avtaler om formuesordningenvil stå seg selv om de er avtalt på dødsleiet, jf. Rt.1985 s. 1291. En avtale som gjør særeie om til fel-leseie, kan i realiteten innebære en betydelig for-muesoverføring hvis den ene ektefellen eier liteog den andre er velstående. For særkullsbarnakan det i en del tilfeller være bedre at gjenlevendeektefelle sitter i uskifte, med den sikkerhet forarvingens fremtidige arvekrav som rådighetsbe-grensingene under uskifte medfører, enn at før-stavdøde setter inn alle midler på å sikre ektefel-len sin ved livsgaver, ektepakt, testament og livs-

forsikringer. Ved en lovfestet rett til uskifte medsærkullsbarn ville det trolig bli mindre av bådeektepakter, testamenter og forsikringsavtaler sombegunstiger lengstlevende ektefelle på bekost-ning av førstavdødes særlivsarvinger. Et tredjeargument for at man bør ha samme regler omuskifte med fellesbarn og særkullsbarn, er at detvil forenkle uskiftereglene.

Det er likevel flere tungtveiende hensyn somtaler mot en lovfestet rett til uskifte med særlivsar-vinger. Uskifte vil fungere dårlig hvis det verkener et interessefellesskap mellom partene, som veduskifte med fellesbarn, eller et tillitsforhold mel-lom partene, som ved samtykkebasert uskifte.Når uskifte hviler på samtykke, kan arvingenekompensere for det som mangler av tillit gjennomå oppstille vilkår for samtykket. Som nevnt foraner et i utgangspunktet kjølig forhold mellom ste-foreldre og stebarn et dårlig utgangspunkt foruskifte. Uskifteordningen bygger til en viss gradpå gjensidig tillit. Hvis denne tilliten ikke er der,kan man lett komme i den situasjonen at gjenle-vende gjør sitt beste for å redusere uskifteboet ogbegunstige egne arvinger uten å rammes av rådig-hetsbegrensingene under uskifte. Særkullsbarnavil på sin side lete med lys og lykte etter muligebrudd på rådighetsbegrensingene. Det er antatt atrisikoen for misbruk og illojal forvaltning avuskifteboet øker når arvingene i uskifteboet ikkeer fellesbarn av førstavdøde og gjenlevende, slikutkast 1962 s. 77 og Betænkning 2006 s. 115.

Et annet forhold som taler mot at det skal eta-bleres en lovfestet rett til uskifte med særlivsar-vinger, er en økt risiko for at særlivsarvingen ikkefår oppleve at arven blir utbetalt. Hvis lengstle-vende ektefelle sitter i uskifte med fellesbarn, erdet etter naturens orden slik at lengstlevendeektefelle vil være en del år eldre enn sine barn. Ide fleste tilfellene er det en aldersforskjell på mel-lom 20 og 40 år mellom generasjonene. Lengstle-vende ektefelle vil vanligvis også dø en del år førsine egne barn, slik at de vil få glede av arvenmens de lever. Det er imidlertid ingenting i veienfor at en stefar eller stemor kan være på alder medstebarna eller yngre enn sine stebarn. I slike tilfel-ler kan det fort bli slik at førstavdødes særkulls-barn dør før stefaren eller stemoren. Det kanfremstå som urimelig at særkullsbarna ikke selvskal få oppleve å få ut arven etter sin mor eller far.

Utvalget mener at innvendingene mot ubetin-get rett til uskifte med særkullsbarn veier så tungtat en slik rett ikke bør innføres. Det danskearvelovsutvalget kom til samme konklusjon iBetænkning 2006 s. 116.


6.2.6 Bør uskifte med særkullsbarn kunne bestemmes i testament eller ektepakt?

En mellomting mellom dagens ordning, hvoruskifte med særlivsarvinger fordrer samtykke, ogen ordning hvor også uskifte med særlivsarvingerfølger direkte av loven, er en ordning hvor ektefel-lene ved ektepakt kan avtale at lengstlevende skalha rett til å sitte i uskifte med særlivsarvingene,eller at arvelateren i testament kan bestemme atgjenlevende skal kunne sitte i uskifte med hanseller hennes særlivsarvinger.

En ektepaktbasert rett til uskifte med særlivs-arvinger har man verken i Danmark, Norge ellerIsland. Etter islandsk rett kan imidlertid gjenle-vende ektefelle sitte i uskifte med førstavdødessærlivsarvinger hvis førstavdøde har bestemtdette i sitt testament, jf. islandsk arvelov § 8 tredjeledd. Retten gjelder både overfor myndige ogumyndige særlivsarvinger, og uavhengig av omsærlivsarvingene eller overformynderiet har gittsitt samtykke. Bestemmelsen kom inn ved en lov-endring i 1989. Ifølge forarbeidene var formåletmed lovendringen å styrke gjenlevende ektefellesstilling. Etter hva utvalget erfarer, brukes adgan-gen til å gi gjenlevende ektefelle rett til uskiftemed særkullsbarn gjennom testament relativthyppig.

Mange av de grunnene som taler mot å inn-føre en lovfestet uskifterett overfor førstavdødessærlivsarvinger, taler også mot at en slik rett skalkunne gis til gjenlevende ektefelle gjennom testa-ment eller ektepakt. Det kan argumenteres for athensynet til særlivsarvingene veier like tungt forspørsmålet om en disposisjonsbasert uskifterettuten deres medvirkning som ved en lovbasertuskifterett. Utvalget har etter dette kommet til atdet ikke bør åpnes for å kunne gi en ektefelle retttil uskifte med særkullsbarn ved testament ellerektepakt.

6.2.7 Bør det kreves samtykke også fra felles livsarvinger?

I dag er forutsetningen for uskifte med særlivsar-vinger, at særlivsarvingene samtykker. For andreslektsarvinger som gjenlevende kan sitte i uskiftemed, er samtykke ikke påkrevd. Med den øktelegalarvelodden og minstearven som utvalgetforeslår, vil gjenlevende ektefelle i mange tilfellervære svært godt beskyttet selv uten rett til uskifte.

Det kan derfor være grunn til å vurdere omden tilleggsbeskyttelsen som uskifte gir, bør base-res på en frivillig ordning med arvingene. Ved fel-les regler for uskifte med felles livsarvinger og

særlivsarvinger kunne man forenkle uskiftere-glene. Samtykkeordningen åpner for at partenekan komme frem til skreddersydde ordninger,noe som kan være et gode i et samfunn hvor fami-liestrukturene er langt mindre oversiktlige enntidligere.

Imidlertid åpner samtykkeordningen også forat gjenlevende vil kunne utsettes for et press for ågodta uakseptable vilkår. Krav om samtykke frafelles livsarvinger vil dessuten innebære en dårli-gere rettsstilling for gjenlevende enn etter dagenslovgivning. Dette er ikke i tråd med den utviklin-gen vi har sett i gjenlevende ektefelles rettsstillingi de siste 150 årene. Utvalget har derfor kommettil at det ikke bør innføres krav om samtykke somvilkår for uskifte med felles livsarvinger.

6.2.8 Bør kravet om samtykke fra tingretten når arvingen er konkurs, beholdes?

Hvis en arving er under konkursbehandling, kre-ves det i tillegg til samtykke fra arvingen, at ogsåtingretten samtykker, jf arveloven §§ 9 andre leddfjerde punktum og 10 fjerde punktum. Dissebestemmelsene henger dårlig sammen med dek-ningslovens regler om arv og gave som tilfallerskyldneren under konkurs. Etter endringer i dek-ningsloven § 2-12 andre ledd i 1999 kan konkurs-skyldneren under konkursbehandlingen avslågaver, gi avslag på falt arv og gi avslag på andel iden andre ektefellens rådighetsdel i detekteskapelige felleseiet. Det er unektelig noeunderlig at konkursskyldneren kan velge å avslåfalt arv, men ikke gjøre det mindre, å la arveninngå i et uskiftet bo. Et krav om samtykke fratingretten ved samtykke til uskifte, men ikke vedavslag på falt arv, kan kanskje begrunnes med atarvingen ved samtykke til uskifte kan få arvensenere ved uskiftets opphør, slik at det ikke er etlike stort offer som et endelig avslag på arv, gaveeller boslodd. Det er imidlertid tvilsomt om en slikbegrunnelse ligger bak forskjellsbehandlingenmellom avslag på arv og samtykke til uskifte.Endringene i dekningsloven § 2-12 ble gjort i for-bindelse med etterkontroll av konkurslovgivnin-gen. Spørsmålet om endringer i arveloven §§ 9 og10 ble ikke drøftet i denne lovprosessen. At ikkebestemmelsene i arveloven ble endret i forbin-delse med endringene i konkurslovgivningen,skyldes trolig at nettopp disse konkursrettsligebestemmelsene ikke er å finne i konkurslovgivnin-gen, men i arveloven.

Etter utvalgets oppfatning er dagens regule-ring av dette spørsmålet i manglende harmonimed dekningslovens regler. Det er heller ikke


rimelig at en konkursdebitor uten at tingrettenkan gripe inn, skal kunne tilgodese sine barn vedå avslå arv som derved tilfaller dem, men ikkekunne tilgodese sin mor eller stemor ved å sam-tykke til uskifte. Avslagssituasjonen og samtykke-situasjonen bør behandles på samme måte. Etterdet utvalget erfarer gjennom henvendelser tilutvalgte domstoler, er det også få – om noen –kjente eksempler på at bestemmelsene har værtanvendt i nyere tid. Utvalget vil etter dette ikkevidereføre bestemmelsene om tingrettens sam-tykke hvor arvingen er under konkursbehandling.

6.2.9 Vilkårene for uskifte og saksbehandlingsreglene ved etableringen av uskifte

Utvalget mener at de vilkårene som i dag fremgårav arveloven § 13, og saksbehandlingsreglene iarvelovens §§ 14 og 16 stort sett er tilfredsstil-lende. Det vises til merknadene til utkastets §§ 15,16 og 17 nedenfor. Dagens arvelov har en bestem-melse i § 15 om at det skal oppnevnes settevergehvis gjenlevende er verge for en arving som erunder vergemål. Setteverge skal imidlertid ikkeoppnevnes hvis ektefellenes samlede formue etterrettens skjønn ikke er større enn det som er nød-vendig til underhold av gjenlevende ektefelle ogbarna. Bestemmelsen har sin bakgrunn i at noenmå ivareta arvingenes interesser i tilfelle gjenle-vende misbruker uskifteretten. Gjenlevende, somer den som sitter i uskifte, kan ikke være den somholder oppsyn med at arvingenes interesser iuskifteboet ikke trås for nære. Settevergen får enkontrollfunksjon og skal passe på at gjenlevendeikke foretar disposisjoner som går ut over hanseller hennes rådighet.

Utvalget mener det ikke er behov for noen slikbestemmelse i arveloven. I vergemålsloven § 34er det en generell bestemmelse om oppnevnelseav setteverge. I den grad det vil være nødvendig åoppnevne setteverge i forbindelse med etablerin-gen av uskifte eller under uskifte, har man dennødvendige hjemmelen i vergemålsloven § 34.Utvalget mener derfor at det ikke er grunn til åopprettholde noe særskilt påbud om oppnevnelseav setteverge ved uskifte i arveloven.

6.2.10 Forholdet til førstavdødes testasjonskompetanse

Uskifteretten kan i forholdsvis stor utstrekningavgrenses ved testament. Forholdet mellom testa-mentsarvingene og gjenlevende ektefelles uskifte-rett er regulert i arveloven § 11. Bestemmelsen

sondrer mellom testasjoner til fordel for arvela-ters livsarvinger, og testasjoner som tilgodeserandre. Hvis testamentet tilgodeser livsarvingene,vil det være opp til retten om det skal foretas ethelt eller delvis skifte med tilsvarende oppgjør tilalle arvingene, eller om gjenlevende skal få overtadet hele uskiftet. Hvis det er testamentert til andreenn livsarvinger, gjelder uskifteretten bare sålangt den er i overensstemmelse med testamen-tet, jf. arveloven § 11 andre ledd.

Utvalget har vurdert om arveloven § 11 børvidereføres. Bestemmelsen er ikke helt enkelt til-gjengelig. Dels kan det virke noe underlig at testa-sjoner som tilgodeser livsarvinger, skal ha et sva-kere vern enn testasjoner til utarvinger eller ube-slektede. Det er ikke helt opplagt hva tingrettenskompetanse egentlig går ut på i tilfeller hvor livs-arvinger er tilgodesett i testamentet. Lovtekstenåpner for helt eller delvis arveoppgjør til arvin-gene med tilsvarende oppgjør til alle arvingene,eller at gjenlevende blir sittende i uskifte med heleboet. I hvilken grad retten også kan legge tilgrunn et testament som bygger på noe annet ennlikt oppgjør til alle livsarvingene, fremgår ikke avlovteksten. Hvilken vekt tingretten skal legge påbehovene til henholdsvis gjenlevende ektefelle oglivsarvingene, gis det heller ingen føringer på. Deter heller ikke angitt i hvilken grad man kan byggepå avdødes synspunkter om gjenlevendes og livs-arvingenes behov.

Utvalget har kommet til at arveloven § 11 ikkebør videreføres. Konsekvensen av dette blir at vedet testament fra førstavdøde som fratar gjenle-vende ektefelle uskifteretten og som gjenlevendeektefelle har fått kunnskap om, vil uskifterettenikke kunne gjøres gjeldende. Boet må skiftes.Gjenlevende vil da ha krav på legalarv eller min-stearv. Livsarvingene vil da også kunne krevelegalarv eller pliktdel. Testamentarvingen vil,med de begrensninger som følger av minstearvog pliktdel og andre rettigheter som ikke kanbegrenses ved testament, få det han eller hun erbegunstiget med i testamentet.

Hvis et testament skal begrense uskifteretten,bør dette sies uttrykkelig. Hvis førstavdødes testa-ment bare fordeler arven mellom livsarvingene påen annen måte enn lovens fordeling, vil det nor-malt presumeres at testamentet ikke er til hinderfor uskifte. Det får først virkning når uskifteboetskal skiftes. Hvis testamentet tilgodeser en tredje-person, vil det oftere kunne presumeres at tredje-personen får testamentsarven straks. Gjenlevendeektefelle kan eventuelt sitte i uskifte med detresterende av avdødes formue.


At arveloven § 11 ikke videreføres, innebærerat beskyttelsen av uskifteretten svekkes noe.

6.2.11 Bør det gjøres endringer i hva som inngår i et uskiftebo?

Utvalget har allerede konkludert med at dagensordning om at felleseie som utgangspunkt inngår iet uskiftet bo, og at særeie som utgangspunktikke inngår i uskifte, bør opprettholdes. Den nær-mere utformingen av reglene, og vurderingen avhvordan dette skal tilpasses samboeruskifte, erdet redegjort for i merknadene til utkastets § 12nedenfor.

Det er mulig at bestemmelsen i arveloven § 17tredje ledd, om en gave som gjenlevende får, kananvendes direkte eller analogisk på livsfor-sikringsbeløp gjenlevende mottar etter førstav-døde eller ved tredjepersons død. Det avhengerlitt av hvordan man avgrenser gavebegrepet ombestemmelsen skal anvendes direkte eller analo-gisk i et slikt tilfelle. Det vil i mange tilfeller væreanstrengt å sette merkelappen gave på en utbeta-ling av livsforsikring. Hvis det er en tolivsforsik-ring som begge ektefeller har betalt inn på, kanman argumentere med at det ikke er noenvederlagsfri overføring. Ved slike forsikringer vilogså gavehensikten være fraværende. Man kanogså stille spørsmål om gavehensikten er til stedenår en livsforsikring utbetales til gjenlevende etterforsikringsavtaleloven § 15-1 andre ledd hvor detikke er oppnevnt noen begunstiget. Hvis gjenle-vende mottar forsikringen som begunstiget, erimidlertid gavehensikten mer fremtredende. I til-feller hvor gjenlevende er oppnevnt til begunstigetav andre enn førstavdøde, vil forsikringen oftefremstå som en gave. I slike tilfeller forutsetterogså forarbeidene at bestemmelsen kommer tilanvendelse, jf. Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 147. Selvom livsforsikringer i en del tilfeller ikke kan ansessom en gave til gjenlevende, er det antatt at mankan kreve skifte innen tre måneder etter at manhar mottatt en livsforsikring.

Motstykket til arveloven § 17 i den danskearveloven, § 23 stk. 7, omfatter i tillegg til arv oggaver også enkelte andre ytelser som tilfaller gjen-levende i uskifte fra en tredjeperson: «Arv, gaveog livsforsikringer samt pensionsydelser og lig-nende ydelser, som tilfalder den længstlevendeægtefælle fra tredjemand, indgår ikke i det uskif-tede bo, hvis ægtefællen anmoder om skifte inden3 måneder efter formuesgodets modtagelse.»

Island har valgt en annen løsning av hva somskal skje med arv og gaver som tilfaller gjenle-vende ektefelle under uskifte enn det som gjelder

i Norge og Danmark. Den islandske ordningennedfelt i den islandske arvelov § 11 går ut på atarv eller gave som gjenlevende ektefelle mottarunder uskifte, ikke skal inngå i uskifteboet hvisgjenlevende ektefelle innen to måneder etter athan eller hun fikk kunnskap om ervervet, varslerskifteretten om at han eller hun ønsker å holdedisse midlene utenfor uskifteboet. Har gjenle-vende gitt slik meddelelse, skal midlene ansessom særeie. Bakgrunnen for regelen var at denislandske arvelovskomitéen mente det ville gå forvidt å kreve skifte av boet for å unngå at arv ellergave inngikk i uskifteboet. Komitéen var av denoppfatning at verken hensynet til arvingene ellerkreditorene tilsa at slike midler skulle inngå iuskifteboet. Videre mente komitéen at det villevære et for hardt valg for gjenlevende å måttevelge mellom enten å begjære skifte eller å gåmed på at arve- eller gavemidlene – som kanskjekom fra hans eller hennes slekt – skulle deles medførstavdødes arvinger ved et senere skifte.

Den islandske ordningen innebærer at det lettkan oppstå en fare for sammenblanding mellomarvemidlene og gjenlevendes øvrige formue, sær-lig hvis arven består i kontanter. Gjenlevende harimidlertid plikt til å holde slike midler atskilt frauskifteboets midler. Utvalget vil ikke gå inn for enslik ordning, som vil føre til flere tilfeller hvorgjenlevende ektefelle både har uskiftemidler ogmidler utenom uskifteboet.

Utvalget mener dagens ordning for hva sominngår i uskifteboet, stort sett er tilfredsstillende,men foreslår at det presiseres i loven at utbetalingav livsforsikring skal likestilles med arv og gave.Se nærmere i merknadene til utkastets § 19nedenfor.

6.2.12 Gjenlevendes gjeldsansvar

I dagens arvelov medfører uskifte at gjenlevendeblir personlig ansvarlig for førstavdødes forpliktel-ser både ved ektefelleuskifte og ved samboer-uskifte. Skiftelovutvalget foreslår imidlertid at detsom gjenlevende overtar av verdier i uskifte, skaldanne rammene for gjeldsansvaret, se NOU 2007:16 s. 75 flg. Skiftelovutvalget mener det var van-skelig å finne noen god begrunnelse for de gjel-dende gjeldsansvarsreglene. Det vises til at detkan oppfattes som en tilfeldig fordel for kreditor åkunne forholde seg til en ny debitor som kanskjehar større betalingsmulighet enn det avdødehadde. Skiftelovutvalget peker imidlertid på atendringer i reglene også vil kunne påføre kredito-rene tap, som kan videreføres til forbrukere gjen-nom renteøkninger, høyere gebyrer og høyere


priser på kredittfinansierte varer og tjenester.Skiftelovutvalget går inn for at boets midler etterfradrag for rimelige begravelsesomkostningerskal sette rammene for arvingenes ansvar.

I høringsrunden etter NOU 2007: 16 er det tihøringsinstanser som uttaler seg om forslaget. Avdisse uttaler Barne- og likestillingsdepartementet,Asker og Bærum tingrett, Fredrikstad tingrett,Advokatforeningen og Nettverket for overformyn-deri uten fast formann i Norge seg i favør av forsla-get. Domstoladministrasjonen, Aust-Agder tingrett,Namdal tingrett og Politidirektoratet slutter seg tilforslaget, men har flere innvendinger mot løsnin-gene og mener at de de foreslåtte reglene er kom-pliserte og konfliktskapende. Drammen tingrett,Nord-Troms tingrett og Oslo byfogdembete støtterikke forslaget. Domstoladministrasjonen peker påat det er uakseptabelt hvis kreditorenes dekningblir dårligere på grunn av privatskiftende arvin-gers forhold. Drammen tingrett foreslår i stedet atprivatskiftende arvinger skal kunne frigjøre segfor ansvar ved å begjære oppbud i boet, slik atinsolvente dødsbo kan behandles etter reglene ikonkursloven og dekningsloven. Oslo byfogdem-bete peker på at det ved privat skifte er lite notori-tet rundt hva som tilhører boet, og at ansvarsbe-grensningen derfor kan friste til kreditorunndra-gelse. Selv hvor det er klart hvilke aktiva som inn-går i boet, kan det oppstå tvister om verdsettelsenav boet.

Utvalget er enig i intensjonen bak Skiftelovut-valgets forslag. Gjenlevende bør ikke være ansvar-lig for førstavdødes gjeld ut over det han eller hunhar mottatt. Utvalget har imidlertid forståelse forde innvendinger mot forslaget som kom i hørings-runden. Ved departementets gjennomgåelse avgjeldsansvarsreglene bør man se nærmere påhvordan man kan sikre kreditorinteressene bedre.

Utvalget går inn for at gjeldsansvaret begren-ses til det gjenlevende har mottatt. I utkastets § 18er det en henvisning til reglene i dødsboskiftelo-ven kapittel 4. Departementet har foreløpig ikkeferdigstilt noen proposisjon på bakgrunn av Skif-telovutvalgets arbeid. Av den grunn er det vanske-lig for utvalget å gå nærmere inn i detaljene pågjeldsansvarsbestemmelsen. Ved vurderingen avhva gjenlevende anses å ha mottatt ved uskifte,oppstår for ektefeller spørsmålet om man skallegge til grunn at det som er mottatt er bosloddbasert på et tenkt skifte av felleseiet, eller om manskal legge til grunn at det som er mottatt, er før-stavdødes rådighetsdel av felleseiet. Svaret børetter utvalgets syn være avdødes rådighetsdel avfelleseiet. Det har ikke blitt foretatt noe skifte. Vedå legge rådighetsdelen til grunn, blir ordningen

den samme for ektefeller og for samboere. Hvisgjenlevende overtar særeie i uskifte, vil selvfølge-lig også dette anses som mottatt i relasjon tilgjeldsansvarsreglene.

6.2.13 Rådighetsbegrensninger under uskifte

6.2.13.1 Bør arvingene kunne kreve innsyn i gjenlevendes økonomi?

Arvingene har ingen generell rett til innsyn i gjen-levendes eller uskifteboets økonomi. Gjenlevendehar heller ingen generell plikt til å informerearvingene om økonomien i boet.

Ektefeller har en generell plikt til å gi hver-andre de opplysningene som er nødvendige for atde kan vurdere deres økonomiske stilling.Bestemmelsene om dette er gitt i ekteskapsloven§ 39. I medhold av ekteskapsloven § 39 kan enektefelle kreve opplysninger fra skattemyndighe-tene og kreve kopi av den andre ektefellens selv-angivelse og skatteligning. Videre kan ektefellenkreve opplysninger av banker og andre som dri-ver finansieringsvirksomhet, forsikringsvirksom-het eller har midler til forvaltning.

Noen tilsvarende rett for arvingene til å gjøreseg kjent med gjenlevendes økonomi, med en kor-responderende plikt for tredjepersoner til å gi inn-syn i forhold av økonomisk betydning, eksistererikke ved uskifte. En slik rettsregel kan heller ikkeoppstilles på ulovfestet grunnlag. Gjenlevendeektefeller «rår som ein eigar» over uskifteboet, ogen rett til innsyn innbærer et inngrep i gjenleven-des eierrådighet som må ha grunnlag enten i loveller i avtale med gjenlevende ektefelle.

I Danmark har man lovfestet en innsynsrett forarvingene i uskifteboet. Skifteretten kan på enarvings anmodning pålegge gjenlevende ektefelleå gi opplysninger om disposisjoner over uskifte-boets formue, jf. dansk arvelov § 29 stk. 3. Dettekan for eksempel være opplysninger om innestå-ende eller bevegelser på bankkonti eller verdipa-pirdepoter. Arvingene kan kreve kopier av oppstil-linger til bruk for selvangivelse eller kontrakterom salg av fast eiendom fra uskifteboet. Bestem-melsen om innsyn kom først inn i den danskearveloven ved skiftelovsreformen i 1996. Bak-grunnen for lovendringen var at det hadde fore-kommet tilfeller hvor et uskiftet bo var blitt tømtfor verdier ved gjenlevendes rådighetsmisbrukuten at arvingene i tide kunne få innsikt i hva somforegikk. Det er opp til skifterettens skjønn åavgjøre om den skal pålegge gjenlevende å gi opp-lysninger. Det er forutsatt både i forarbeidene og irettspraksis at det må kreves holdepunkter for å


anta at det har blitt foretatt kritikkverdige disposi-sjoner, for at skifteretten skal kreve opplysningerpå vegne av arvingene.

Etter norsk rett kan arvingene etter Sivilom-budsmannens uttalelse i Sak 98-005, kreve innsyni uskiftebegjæringen om den summariske formu-esoppstillingen gjenlevende inngir til retten etterarveloven § 14 for å få utstedt uskifteattest. Utover dette er det ingen særlige regler som regule-rer arvingenes innsyn i gjenlevendes økonomiskeforhold. Arvingene har ut over innsynsretten iuskiftebegjæringen med eventuelle vedlegg ikkestørre rett til innsyn enn utenforstående tredjeper-soner. På lik linje med alle andre kan imidlertidarvingene få et visst innblikk i gjenlevendes øko-nomi gjennom skattelistene. Større svingningerfra år til år i formue og inntekt vil arvingenekunne avdekke gjennom de offentlig tilgjengeligeligningstallene. Etter tinglysingsforskriften § 20kan enhver bestille bekreftet grunnbokutskrift,pantattest og fotokopi av registrert dokument vedtinglysingsmyndigheten. Slikt innsyn kan krevesikke bare i grunnboken for fast eiendom, menogså i løsøreregisteret jf. tingl. § 38 jf. tinglysings-forskriften § 33.

Når uskiftet hviler på samtykke fra arvingene,kan arvingene sette vilkår for samtykket. Et vilkårsom kan tenkes satt, er at arvingene skal ha inn-syn i gjenlevendes økonomi for eksempel ved atde skal sendes kopi av skatteligning, kopi av kon-toutskrifter eller andre mer eller mindre omfat-tende krav på innsyn.

Når vi ikke har noen lovfestet rett til innsyn igjenlevendes disposisjoner over et uskiftet bo,mens det er slike regler i Danmark, er det naturligå stille spørsmålet om vi bør ha regler om innsyn.Et visst innsyn kunne vært ønskelig, særlig nårdet gjelder spørsmål om gjenlevende har over-skredet grensene for rådighet over uskifteboet.Det var som nevnt hensynet til å gi arvingenemulighet til å gripe inn overfor gjenlevendes mis-bruk på et tidlig stadium, for å effektivisere rådig-hetsbegrensningene i uskiftekapitlet, som varbegrunnelsen for de danske reglene. At bestem-melsen har en ikke ubetydelig preventiv effekt,var trolig også en tilsiktet effekt av lovendringen iDanmark. Det er imidlertid også hensyn som talermot å innføre regler om at arvingene skal ha inn-syn i gjenlevendes økonomiske forhold, ettermønster av ekteskapsloven § 39 eller den danskebestemmelsen. En slik regel ville nok av mangebli oppfattet som krenkende, og den ville ogsåkunne føre til at arvingene ville vokte på gjenle-vende med argusøyne for å se om det foretas dis-posisjoner i strid med uskiftereglene.

Under en sak for domstolene vil det etter devanlige prosessregler kunne kreves at partenefremlegger dokumenter som antas å være avbetydning for saken. I en omstøtelsessak eller sakhvor det kreves arveoppgjør etter arveloven § 21eller skifte etter arveloven § 24 andre ledd, vilgjenlevende ofte måtte legge frem både selvangi-velser og andre dokumenter som kan kaste lysover transaksjoner i uskifteperioden. Det er imid-lertid uheldig at arvingene må gå så langt som tilå anlegge søksmål for å få tilgang til vesentligeopplysninger om økonomien i uskifteboet. En retttil innsyn vil kunne forhindre en del unødvendigesøksmål ved at arvingene enten ser at det ikke harskjedd noe som gir grunnlag for søksmål, eller atpartene kommer frem til en minnelig løsning påbakgrunn av de opplysningene som er avdekketgjennom innsynet.

Utvalget går inn for at det bør være mulighetfor arvingene til å få innsyn i uskifteboets øko-nomi. Reglene bør ta utgangspunkt i de danskereglene om innsyn. En mulighet for å kreve inn-syn gjennom medvirkning for retten, vil troligmedføre at man i mange tilfeller kan oppnå innsynpå frivillig basis fordi gjenlevende ikke ønsker attingretten skal trekkes inn. Domstolene påleggesen ny oppgave med de foreslåtte reglene. Detmerarbeidet som retten får gjennom innsynsbe-gjæringene, vil etter utvalgets syn trolig mer ennoppveies av de besparelsene domstolene får gjen-nom færre omstøtelsessøksmål. Etter forslaget vildet være opp til retten å bestemme hva det skalgis innsyn i og omfanget av innsynet. Det kaneksempelvis være aktuelt å gi innsyn i kontrakter,bevegelser på bankkonti og selvangivelser. Iutgangspunktet er det lengstlevende som skalfremskaffe opplysningene. Hvis lengstlevendeikke gir opplysninger, kan tingretten kreve slikeopplysninger fra de institusjonene som er nevnt iutkastets § 23. I mange tilfeller vil det dreie segom opplysninger som er taushetsbelagt. Taushets-plikten er ikke til hinder for at det gis innsyn hvordet som her er gitt særskilt lovhjemmel. Det børlikevel tas hensyn til taushetsplikten når omfangetav innsynet skal bestemmes. Banker og andrefinansinstitusjoner har etter hvert fått god praksisi å balansere innsynsrett mot personvernhensyn isaker om innsyn etter ekteskapsloven § 39. Dennepraksisen kan være veiledende også for omfangetav innsynsretten i uskiftesakene. Se nærmere ominnholdet i bestemmelsen i merknadene til utkas-tets § 23 nedenfor.


6.2.13.2 Bør det kreves samtykke for visse disposisjoner over boets aktiva?

De fleste konfliktene under uskifte dreier seg omfast eiendom. Det kan dreie seg om overdragelsehvor det påstås at eiendommen er solgt til under-pris, eller det kan være at fast eiendom stilles somsikkerhet som arvingene påstår at er gitt i stridmed arveloven § 24 andre ledd. Utvalget har vur-dert forskjellige virkemidler for å begrense antal-let av slike tvister.

En mulig måte å begrense antallet konflikterpå kan være å innføre en bestemmelse etter møn-ster av ekteskapsloven § 32 om at visse disposisjo-ner over boets faste eiendommer krever sam-tykke fra arvingene. Man kan også tenke seg enmulighet til å få dom for at det gis rådighetsforbudfor gjenlevende over for eksempel fast eiendom.Det er eksempler i praksis på at gjenlevende hargjort gjentatte forsøk på salg til underpris. Sal-gene kan føre til at arvingene som vil få handleneomstøtt, påføres store kostnader for å få eiendom-men tilbake i boet. Hvis gjenlevende og gavemot-takeren ikke er representert ved advokat, måsakene begynne i forliksrådet. Da er mulighetenefor å få dekket advokatutgiftene for arvingenesom går til sak, beskjedne.

Utvalget mener at en ordning hvor visse dispo-sisjoner over eiendeler i uskifteboet krever arvin-genes samtykke, vil innebære en så stor begrens-ning i gjenlevendes rådighet, at det ikke bør innfø-res. Utvalget er også av den oppfatning at en lov-hjemmel for å kunne få pålagt rådighetsforbud påeiendeler i uskifteboet, vil innebære en for storbegrensning i rådigheten. I tilfeller hvor det ergjentatte overskridelser av rådigheten, vil arvin-gene kunne kreve skifte av uskifteboet. Utvalgetvil etter dette ikke gå inn for at det skal krevessamtykke for nye typer av disposisjoner overaktiva i uskifteboet.

Utvalget har også diskutert en mindre inngri-pende ordning, hvor gjenlevende pålegges envarslingsplikt ved overdragelse av fast eiendom.De fleste tvistene om arveloven § 19 dreier segom fast eiendom, se nærmere Rt. 2011 s. 1502avsnitt 46. Spørsmålene som kommer opp for ret-ten, er regelmessig om eiendommen er solgt tilunderpris, og om kjøperen var i aktsom god tromed hensyn til vurderingen av om det var et gave-salg. Ofte har eiendommen blitt overført til en avuskiftearvingene uten at de andre uskiftearvin-gene har fått vite om overdragelsen. I mange tilfel-ler forbeholder gjenlevende seg en bruksrett tileiendommen som overdras, slik at det er lite i detytre som gir varsel om at eiendommen har skiftet

eier. Ofte kan det også gå lang til mellom overdra-gelsen og søksmålet om omstøtelse. Eiendommenkan i mellomtiden ha blitt pusset opp. Restitu-sjonsoppgjøret vil ofte være svært komplisert. Veden varsling i forbindelse med overdragelsen viluenighet om vederlaget bli avdekket tidlig. Arvin-ger som mener at prisen innebærer et gaveele-ment som kan gi grunnlag for omstøtelse, har daoppfordring om å gjøre sitt krav gjeldende. Ved envarsling får man dessuten et klart utgangspunktfor når omstøtelsesfristen begynner å løpe. Enplikt til å varsle om overdragelse av fast eiendomkunne kombineres med en snudd bevisbyrde veden senere omstøtelsessak, slik at det blir opp tilgavemottakeren og gjenlevende ektefelle å sann-synliggjøre at det ikke var et gavesalg.

Et mindretall i utvalget, Forsnes og Kløvstad,mener det bør innføres regler om varsling vedoverdragelse av fast eiendom. Mindretallet visertil at det hvert år er et betydelig antall tvister omarveloven § 19, og at så å si samtlige av tvistenedreier seg om overdragelse av fast eiendom.Denne typen av tvister vil neppe bli mindre medde nye grenser for gaver som foreslås av utvalget,hvor gaver ut over skikk og bruk vil kunne omstø-tes. Mindretallet ser en varslingsregel ved over-dragelse av fast eiendom, som et meget viktig vir-kemiddel for å få ned antallet tvister om gaverunder uskifte.

Et flertall i utvalget, Buttingsrud Mathiesen,Coward, Frantzen, Hambro og Unneberg, vil ikkegå inn for en varslingsregel ved overdragelse avfast eiendom. Flertallet mener at en særregel forfast eiendom gir et kunstig skille mellom forskjel-lige typer av eiendeler. Videre mener flertallet aten plikt til å varsle om overdragelse av fast eien-dom i praksis vil kunne innskrenke gjenlevendesrådighet betraktelig fordi gjenlevende vil avstå fraellers fornuftige overdragelser av fast eiendom avfrykt for at det skal oppstå konflikter i familien. Itråd med flertallets syn foreslår utvalget å videre-føre gjeldende rett der det ikke kreves varslingved overdragelse av fast eiendom.

6.2.13.3 Presiseringer av gaveregelen i arveloven § 19

Som nevnt er gavesalg av fast eiendom og andregavedisposisjoner som hevdes å være i strid medarveloven § 19, et konflikttema i de fleste sakenesom har vært oppe for domstolene omkring uskifte-reglene. Arveloven § 19 inneholder flere skjønns-pregede vurderingstemaer. Det kan være uklart


om det foreligger en gave. Hvis det foreligger engave, er det ofte uklart hvor stor gaven er ellerhvor stort gaveelementet er ved et gavesalg. Erdet først brakt på det rene at det foreligger salg avfast eiendom til underpris eller en annen gave somstår i misforhold til formuen i boet, kan det væreuklart om gavemottageren var i god tro.

Det er rom for å skape en mer forutsigbar ogrettsteknisk mer håndterbar gaveregel enn den vii dag har i arveloven § 19. En mulig måte å gjøregaveregelen mer rettsteknisk håndterbar på, er ålovfeste en fast prosentsats for når en gave står imisforhold til formuen i boet, eller eventuelt etindeksregulert tak på hvor store gaver man kangi. En annen måte å skape større forutsigbarhetpå er å bestemme at visse typer av vederlag ikkeskal kunne komme i betraktning i gavevurderin-gen. I dag er det i Rt. 2006 s. 776 fastslått at arve-forskudd ikke skal kunne komme i betraktningsom en form for vederlag. Andre vederlagsformersom erfaringsmessig skaper problemer i gavevur-deringen, er tidligere utført eller forventede tje-nester eller arbeid, bruks- og boretter og gjelds-overtakelse. Det er også mulig å se nærmere på omman skal opprettholde god tro som en fritakelses-grunn for omstøtelse i alle relasjoner. Det kunnefor eksempel være en mulighet å gjøre omstøtel-sesregelen objektiv overfor nærstående til lengst-levende ektefelle. En objektiv omstøtelsesregelville imidlertid kunne lede til urimelige resultaterhvis den ikke ble supplert med en oppgjørsregelom at gavemottakeren ikke må fralegge seg merenn berikelsen, slik regelen er for de objektiveomstøtelsesreglene i dekningsloven § 5-11.

I dag gjelder det forskjellige gaveterskler forhenholdsvis fast eiendom og andre gaver frauskifteboet. For fast eiendom er utgangspunktetat ethvert gaveelement – stort eller lite – inne-bærer en overskridelse av gavekompetansen iarveloven § 19. Det er ikke noe krav om at gave-elementet i seg selv må være vesentlig eller stå imisforhold til formuen i boet. For andre eiendelerenn fast eiendom er vurderingstemaet om gaven,eller gaveelementet ved et gavesalg, står i misfor-hold til formuen i boet. Utvalget kan ikke se noengrunn til å ha forskjellige regler for fast eiendomog andre aktiva i uskifteboet. Det er ikke gitt noenbegrunnelse i arvelovens forarbeider for hvorforfast eiendom skal stå i en særstilling. Den spesi-elle regelen for fast eiendom kan også være noeav begrunnelsen for at nesten samtlige saker fordomstolene om arveloven § 19 dreier seg om nett-opp fast eiendom. Særregelen for fast eiendomskaper også visse avgrensningsproblemer, foreksempel om aksjeselskaper hvor fast eiendom er

de vesentlige aktiva omfattes, eller om rettigheterknyttet til fast eiendom omfattes av særregelen,for eksempel en bruksrett, en servitutt eller entidspart. Utvalget vil ikke videreføre to forskjelligegaveterskler for fast eiendom og andre eiendelersom inngår i et uskiftebo.

Når det gjelder gaveterskelen, mener utvalgetat det absolutte forbudet mot gavesalg av fast eien-dom gir for lite spillerom, mens misforholdvilkå-ret ved andre gaver gir for stort spillerom for gjen-levende. Utvalget mener at gaveterskelen børvære slik at gjenlevende kan foreta alminneligedisposisjoner, som å utvise alminnelig gavmildhetmot sine nærmeste, men at større gavedisposisjo-ner og utdelinger av arveforskudd bør væreundergitt et strengere regime.

Gavekompetansen bør etter utvalgets synbegrenses til det som følger av skikk og bruk,sml. vergemålsloven § 41 første ledd. Det er vur-dert om dette kan konkretiseres til for eksempelhalvparten av folketrygdens grunnbeløp til hverenkelt gavemottaker i løpet av et år, som frem til2014 var grensen for når en gave er fritatt fra arve-avgift. Utvalget mener at en slik konkretiseringkan skape problemer hvis det gis gaver til sværtmange personer eller organisasjoner. En fastgrense knyttet til et beløp eller en størrelse somfolketrygdens grunnbeløp, vil kunne gi skjeveresultater både i tilfeller hvor gjenlevendes øko-nomi er såpass solid at en gave som er større ennlovens konkretisering, ikke vil anses å gå ut overdet sedvanlige eller skikk og bruk, og i tilfellerhvor uskifteboet er så lite at gaver på størrelsemed lovens konkretisering vil kunne gjøre vesent-lig innhogg i boet.

Ingen typer av vederlag kan settes ut avbetraktning ved vurderingen av om det foreliggergave. Det bør ikke gis noe slingringsmonn forfamiliepris. Hvis det er en markedsmessig takst,må den legges til grunn. At åsetestakst legges tilgrunn ved overdragelse av landbrukseiendom,må imidlertid aksepteres. Her følger kravet om enlavere pris enn markedspris av loven.

Hvis det ytes noe utover sedvanlige gaver tilarvingene i uskifteboet, skal de andre uskiftear-vingene kunne kreve tilsvarende oppgjør som etalternativ til at gaven omstøtes. Terskelen foromstøtelig gave og hva som anses som arveopp-gjør, skal være den samme.

Livsforsikringer må i prinsippet kunne likestil-les med gaver med hensyn til omstøtelse. Slikutvalget ser det, er det her innbetalingene på for-sikringen som må gi rammene for den omstøte-lige gaven.


Kumulasjon av flere gaver og identifikasjon avflere gavemottagere ved vurderingen av om gave-terskelen er oversteget, bør fortsatt være mulig.Problemstillingen blir mindre aktuell med utval-gets forslag i og med at gaveterskelen senkes tilgaver ut over skikk og bruk. Terskelen for åkumulere kan nok bli høyere. Det er ikke used-vanlig å gi flere sedvanlige gaver til samme personeller samme personkrets, men det kan være used-vanlig hvis det skjer usedvanlig ofte, og de øvrigearvingene ikke får noe.

Spørsmålet om det foreligger gave i strid medgaveforbudet, må avgjøres ut fra verdiforholdenepå gavetidspunktet.

Utvalget mener at det fortsatt bør være slik atfristen for å reise omstøtelsessøksmål løper fraarvingen fikk kunnskap om gaven. Det bør ikkeinnføres noen absolutt omstøtelsesfrist, slik manhar i Danmark. Utvalget finner heller ikke grunntil å foreslå endringer i den praksisen som Høyes-terett har lagt seg på med hensyn til hvem sommå saksøkes i omstøtelsessaker. Dette spørsmåletbør løses på bakgrunn av de alminnelige regleneom tvungent prosessfellesskap. Det kunne medfordel ha vært klarere regler i loven for tvungentprosessfellesskap, men dette må ses i en størresammenheng, og er ikke egnet for sektorregule-ring innenfor uskiftereglene.

Innholdet i godtrovurderingen bør som i dag istor grad overlates til rettspraksis.

Utvalget går inn for at omstøtelsesoppgjøretskal skje ved at gavemottager tilbakefører verdienav gaven. Tilbakeføring in natura, som er dagenshovedregel, skal bare være mulig hvor partene erenige om det. Ved en slik omstøtelsesregel unn-går man at gjenlevende selger eller gir bort objek-tet flere ganger. Man slipper også problemenemed tinglysing, skjøte osv. i restitusjonsoppgjøret.All den stund uskiftearvingene ikke har noe vernmot at bestemte eiendeler selges ut av boet til fullpris, tilsier ikke hensynet til arvingene at det skjeret naturaloppgjør.

6.2.13.4 Bør gjenlevende gis rett til å gi arveoppgjør til enkeltarvinger?

Hvis en arving gis helt eller delvis arveoppgjør,har de øvrige arvingene krav på en like stor del avsine arvelodder, jf. arveloven § 21. Denne bestem-melsen kan stille gjenlevende ektefelle i vanske-lige situasjoner, og få langt større konsekvenserfor ham eller henne enn et omstøtelseskrav vedgaver, se eksempel foran i punkt 6.2.2.2. Norskrett skiller seg fra dansk og islandsk rett når detgjelder adgangen til å skifte helt eller delvis med

enkeltarvinger under uskifte. Løsningen i den nyedanske arveloven er mer skånsom mot gjenle-vende enn den norske. I den danske loven likestil-les arveforskudd som står i misforhold til formueni boet, med omstøtelige gaver. Det kan gi grunn-lag for et tilbakeføringskrav overfor arvingen somhar fått arveoppgjør, men det er ikke hjemmel forde andre arvingene til å kreve tilsvarende oppgjør.

Utvalget går inn for å beholde en særregel forarveoppgjør fra uskifteboet. Utvalget anser de lik-hetshensynene som regelen er tuftet på, som såviktige at en slik bestemmelse også bør viderefø-res i en ny arvelov. Hvis man fjernet særbestem-melsen om arveoppgjør, ville man få en svekkelseav beskyttelsen av førstavdødes arvinger somutvalget mener at er uheldig. Når gaveterskelensenkes til gaver ut over sedvanlige gaver ellergaver ut over skikk og bruk, vil alt som før kunnerammes av § 21, men ikke § 19, rammes av dennye § 22. I dag er det antatt at terskelen for hvasom kan anses som arveoppgjør i arveloven § 21,er lavere enn terskelen for hva som kan ansessom en gave som står i misforhold til formuen iboet etter arveloven § 19. Utvalget mener at det ernaturlig at den nye terskelen for hva som ansesfor gave i strid med arveloven § 19, også bør væreterskelen for hva som anses som arveoppgjør iutkastets § 22. Hvor det er gitt en gave til en avførstavdødes arvinger, bør de andre arvingenekunne velge om de vil kreve tilsvarende oppgjøretter utkastets § 22 eller omstøtelse etter utkastets§ 21.

Utvalget har drøftet om uskiftearvingene børha krav på tilsvarende oppgjør også hvor gjenle-vende gir arveoppgjør (gaver ut over skikk ogbruk) til egne særkullsbarn eller testamentsarvin-ger. Risikoen for at det gis gaver til nettopp slikearvinger kan være større enn risikoen for at felleslivsarvinger ikke behandles likt. Utvalget vil imid-lertid ikke foreslå en slik regel. For det første viltilsvarende oppgjør være vanskelig å beregne der-som det ytes noe til en testamentsarving, noe somillustreres godt ved dommen i Rt. 2001 s. 683. Fordet andre vil slike transaksjoner kunne gi grunn-lag for andre sanksjoner (omstøtelse eller skifte-plikt). Det er derfor ikke behov for å endre pådagens utgangspunkt om at det bare er arveopp-gjør til førstavdødes arvinger som gir grunnlag fortilsvarende oppgjør til førstavdødes øvrige arvin-ger. Utvalget vil likevel påpeke at hvis det gis arve-oppgjør fra lengstlevende til lengstlevendes arvin-ger, er det naturlig at dette forrykker forholdetmellom andelene i uskifteboet ved et senereskifte. Lengstlevendes andel av uskifteboet er blittmindre. Dette kommer nå direkte til uttrykk i


utkastets § 27 fjerde ledd, hvor det fremgår at detskal tas hensyn til forskudd på arv etter lengstle-vende ved utregningen av andelsforholdet somblir lagt til grunn for skiftet.

Utvalget har også drøftet om lengstlevendesarvinger skulle kunne kreve tilsvarende oppgjørhvor lengstlevende gir arveoppgjør til førstavdø-des arvinger. Utvalget fant det imidlertid frem-med å innføre en regel om krav på utbetaling avarv fra noen som fortsatt lever. Utvalget vil herpåpeke at det er viktig å holde fast ved det grunn-leggende prinsippet ved uskifte at det er førstav-dødes arvinger som har rettigheter i et uskiftetbo, ikke arvinger som bare er arvinger etterlengstlevende.

Med tilsvarende oppgjør tas det utgangspunkti verdien på gavetidspunktet.

6.2.13.5 Bør det lovfestes en rett til fortsatt uskifte etter gjengifte?

Uskifteretten faller i utgangspunktet bort hvisgjenlevende ektefelle gifter seg, jf. arveloven § 23første ledd. Det er imidlertid ingenting i veien forat arvingene samtykker i fortsatt uskifte ettergjengifte. Også etablering av samboerskap girarvingene grunnlag for å kreve skifte når sambo-erskapet har vart i to år eller samboerne får fellesbarn. Belastningen ved å måtte foreta et skifte vilofte være tung, og for mange enker og enkemennkan skifteplikten være en reell hindring for å eta-blere seg i et nytt forpliktende samliv. Tidligerehar man kunnet unngå skifteplikten ved å etablereseg i et samboerforhold, men nå har denne mulig-heten blitt fjernet.

Skifteplikten er dels begrunnet med at det for-sørgelseshensyn uskiftereglene er ment å ivaretaoverfor gjenlevende ektefelle, ikke lenger harsamme styrke når gjenlevende inngår nytt ekte-skap hvor ektefellene har gjensidig forsørgelses-plikt overfor hverandre. Dette er historisk sett tro-lig den viktigste begrunnelsen for skifteplikten. Iutkast 1962 s. 80 fremheves opphøret av uskifte-retten ved gjengifte som spesielt betydningsfullt.Dette begrunnes dels med at grunnlaget for atgjenlevende skal beholde det gamle hjem, da ervesentlig mindre, og dels med at risikoen for atarvingenes arv vil bli redusert, generelt øker medet slikt ekteskap. Rettstekniske hensyn ligger tro-lig også bak skifteplikten ved gjengifte. Dette hen-synet fremheves i forarbeidene til ekteskapsloven§ 8 om kontroll med skifte etter tidligere ekteskapfør nytt ekteskap inngås, NOU 1986: 2 s. 37–38 ogsærlig i Inst. O. nr. 71 (1990–91) s. 3. Hensynet tilå unngå kompliserte arveoppgjør er også trukket

frem av samboerutvalget i NOU 1999: 25 s. 136 ogi høringsnotatet om rett til arv og uskifte for sam-boere, Notat 2007, s. 34–36.

I Danmark er uskifte etter gjengifte utelukket iarveloven av 2007. Dansk arvelovs § 26 stk. 2 kre-ver at det skal skiftes hvis gjenlevende ektefelleinngår nytt ekteskap. Livsarvingene kan ikke giavkall på skifte av uskifteboet og samtidig bevarearveretten. Begrunnelsen for denne innskjerpin-gen var faren for sammenblanding av ektefellenesøkonomi ved et nytt ekteskap og den risikoen formisbruk som ligger i at det kan skje overføringerfra ektefellen som sitter i uskifte, til den nye ekte-fellen. Det pekes også på vanskelighetene med åforeta et skifte når det nye ekteskapet oppløsesved skilsmisse eller ved en av partenes død. Detsom imidlertid later til å ha vært det avgjørendehensynet, er hensynet til lengstlevende ektefellesnye ektefelle. Den nye ektefellen vil kunne bli uri-melig dårlig stilt i et skifteoppgjør hvis det førstskal foretas et skifte av uskifteboet før det skiftesmed den nye ektefellen. Det legges også en vissvekt på at man vil unngå den situasjonen at gjenle-vende ektefelle, hvis han eller hun lever lengstogså i det nye ekteskapet, vil kunne bli sittendemed to uskiftebo (Betænkning 2006 s. 117–118).

Det kan anføres argumenter mot den begrun-nelsen som ligger bak dagens regel. Man kanneppe på generelt grunnlag si at gjenlevendesbehov for uskifte og for å bli boende i det hjemmethan eller hun hadde under det første ekteskapet,forsvinner ved et nytt ekteskap. Selv om ektefellerhar gjensidig forsørgelsesplikt, kan man ikke for-utsette at gjenlevende ved et nytt ekteskap ogsåhar sikret forsørgelsen. Gjenlevende ektefelle fradet første ekteskapet kan fortsatt ha behov for denøkonomiske trygghet som uskiftet etter førsteektefelle innebærer. Hvis det nye ekteskapetskulle ende i skilsmisse etter kort tid, vil hellerikke den gamle uskifteretten gjenoppstå og sikreham eller henne trygghet.

Det kan også argumenteres for at valg av sivil-status bør være reelt frivillig. Det kan sees som enurimelig innskrenkning i gjenlevende ektefelleslivsutfoldelse at han eller hun kan tvinges til åavstå fra et nytt forpliktende samliv ut fra de øko-nomiske belastningene et skifte med førstavdødesarvinger vil medføre. Risikoen for disposisjonersom kan skade arvingene kan øke, men her erarvingene godt hjulpet av de sanksjonsmidleneuskiftekapitlet stiller til rådighet.

Når det gjelder de rettstekniske hensynene,gir det unektelig vanskeligere skifteoppgjør omgjenlevende kan ta med seg uskifteboet inn i etnytt ekteskap; særlig hvis ektefellene i det nye


ekteskapet har formuesordningen felleseie. Derettstekniske problemene kan imidlertid overvin-nes. Både i svensk og finsk rett har gjenlevendesom har overtatt arven med fri rådighet, rett tilgjengifte uten å behøve å skifte med arvingene.Det er også mulig å løse problemer som oppstårhvis gjenlevende ektefelle fra det første ekte-skapet også blir gjenlevende ektefelle i det andreekteskapet, og hvor man risikerer at gjenlevendesitter i to uskiftebo samtidig. I samboeruskiftere-glene i arveloven er det gitt bestemmelser somregulerer situasjoner hvor arvingene ikke kreverskifte ved nytt ekteskap eller samboerskap, oghvor en av samboerne i det nye samboerskapetdør, slik at spørsmålet om uskifte aktualiseres påny. I arveloven § 28 c andre ledd andre punktumer det bestemt at den som allerede sitter i et uskif-tet bo etter en tidligere ektefelle eller samboer,ikke også kan ta over eiendeler uskiftet etter en nyavdød samboer. For det tilfelle at det er førstav-døde i det nye samboerskapet som satt i uskifte,er det en bestemmelse i § 28 c andre ledd tredjepunktum om at gjenlevende samboer ikke kan taover eiendeler i uskifte før avdødes uskiftebo erskiftet.

En mellomløsning mellom skifteplikt ved gjen-gifte og fortsatt uskifte ved gjengifte kan være atuskifteretten ikke automatisk bortfaller ved gjen-gifte, men at arvingene må gjøre noe aktivt –kreve skifte – for at gjenlevende skal miste uskif-teretten, jf. arveloven § 24 andre ledd andre punk-tum. Da blir det opp til arvingene å avgjøre om desynes at det nye ekteskapet setter deres arv i fare.

Utvalget har valgt å opprettholde dagens retts-tilstand med hensyn til skifteplikt ved gjengifte ogmulighet for arvingene til å kreve skifte ved eta-blering av samboerskap som har vart i to år ellerhvor samboerne har, har hatt eller venter barnsammen. De rettstekniske problemene ved åavklare når et samboerskap er etablert, gjør detvanskelig å utforme en felles regel for hvilkenvirkning ekteskap og samboerskap skal ha foruskifteretten. Det vises til drøftelsen av dettespørsmålet i Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 42–43,som utvalget slutter seg til.

6.2.13.6 Vederlagskrav til gjenlevende ved skifte av uskifteboet

Ved skifte av uskifteboet kan førstavdødes arvin-ger kreve vederlag hvis uskifteboet er vesentligredusert på grunn av lengstlevendes misbrukeller vanstyre. Vederlag kan også kreves hvisuskifteboet er redusert fordi lengstlevende harbrukt midler fra uskifteboet til å øke sin formueutenfor uskifteboet. Utvalget mener at dissereglene bør videreføres.

Lengstlevende eller lengstlevendes arvingerhar i dag ingen mulighet til å fremme vederlags-krav ved skifteoppgjøret hvis uskifteboet har ste-get i verdi fordi lengstlevende ektefelle har bruktmidler utenfor uskifteboet til å forøke verdiene iuskifteboet. Hvis gjenlevendes særeie består i lik-vide midler mens uskifteboet hovedsakelig beståri fast eiendom, kan det tenkes at det brukes avsæreiemidlene til å foreta utbedringer, tilbygg oglignende på eiendommen som inngår i uskifte-boet. Større utbedringer vil gjerne føre til verdiøk-ning av uskifteboet, samtidig som særeieformuenreduseres. I den danske arveloven er det enbestemmelse om vederlag til lengstlevende ellerlengstlevendes arvinger i dal. § 30 stk. 3, hvor detheter:

«Den længstlevende ægtefælle eller en livsar-ving kan ved skifte af det uskiftede bo krævevederlag af det beholdne bo, hvis ægtefællenhar anvendt midler af sit fuldstændige særejetil forbedring af det uskiftede bo.»

Utvalget har vurdert om en bestemmelse tilsva-rende den danske bestemmelsen også bør inn i denorske vederlagsreglene, men har kommet til atdet ikke bør innføres noen slik regel. Problemstil-lingen anses lite praktisk. Dessuten er det ikkemellom ektefeller i dag noen vederlagsregel fordet tilfelle at en ektefelle har brukt særeiemidlerfor å forøke felleseiet.

Utvalget ønsker å videreføre dagens regler omdelingen av et uskiftet bo i store trekk, se nær-mere i merknadene til utkastets § 27.


Kapittel 7

Grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner


I mandatet er utvalget bedt om å vurdere om deter mulig å lage en hensiktsmessig regulering avgrensen mellom livs- og dødsdisposisjoner.

Hovedregelen i dag er at arvelateren selv barekan gi bestemmelser om arvens fordeling ved tes-tament, og at et testament i utgangspunktet ersynonymt med en dødsdisposisjon. Grensen mel-lom livs- og dødsdisposisjoner er derfor avgjø-rende for om testamentsreglene i arveloven kom-mer til anvendelse.

De viktigste kjennetegnene på en dødsdisposi-sjon er at den først får realitet etter arvelaterensdød og at dette var arvelaterens mening. Omvendtkjennetegnes livsdisposisjonen ved at den hadde,eller var ment å ha, realitet for arvelateren i hanseller hennes levetid. Utvalget forutsetter at gren-sen mellom livs- og dødsdisposisjoner trekkes likti forhold til de ulike arverettslige reglene. Ut fradenne forutsetningen er grensen mellom livs- ogdødsdisposisjoner avgjørende for om det fore-ligger en testamentarisk disposisjon, slik at allearvelovens testamentsregler får anvendelse.

Arveloven § 48 første ledd regulerer testa-sjonskompetanse, men gir samtidig uttrykk forhva lovgiver oppfattet som kjernen i en testamen-tarisk disposisjon, nemlig bestemmelser om «kvasom skal gjerast med det han let etter seg når handøyr». I arveloven § 35 og § 53 gis det likelydendebestemmelser som uttrykkelig bestemmer atpliktdelsreglene og testamensformkravene gjel-der for «gåve som er meint å skulle oppfyllastetter at givaren er død» og «gåve han har gitt pådødsleiet». Bestemmelsene har en litt spesiell for-historie, blant annet foranlediget av at begrepetdødsgave tidligere hadde et annet innhold – nem-lig som et dødsgaveløfte som var bindende forarvelateren i hans levetid. I det følgende brukerutvalget begrepet dødsgave i betydningen gavesom er ment oppfylt etter giverens død, det vil sien ordinær dødsdisposisjon.

Det finnes omkring 100 høyesterettsdommerfra de siste 150 årene som drøfter grensen mellom

livs- og dødsdisposisjoner. I de to nyeste dom-mene, Rt. 2007 s. 776 og Rt. 2008 s. 1589, ble denrettslige problemstillingen beskrevet gjennom enhenvisning til arveloven § 35 og § 53. I Rt. 2007 s.776 avsnitt 35 angis problemstillingen slik:

«For at en slik gave skal stå seg som livsdispo-sisjon – det vil si at den ikke strider mot arvelo-vens regel om pliktdelsarv for livsarvinger ogreglene om testaments form – må den værement å skulle oppfylles før [giverens] død, jf.arveloven § 35 og § 53. Avgjørende i denne for-bindelse er, slik det uttrykkes i Rt. 1961 side935, om den for giveren ‘innebar eller var mentå innebære noen realitet utover den å skullesikre at mottageren etter giverens død og ube-rørt av en mulig skiftebehandling ble eier avden faste eiendom’.»

Det vises til disse uttalelsene også i Rt. 2008 s.1589.

Det viktigste kjennetegnet på dødsdisposisjo-nen er som nevnt at den får realitet etter arvelate-rens død, og at dette var arvelaterens meningeller formål: Disposisjonen var ikke ment å ha, ogfikk heller ikke, realitet for arvelateren i hans ellerhennes levetid. For å bli ansett som livsdisposisjon,må disposisjonen ha fått, eller vært ment å få, rea-litet for arvelateren i hans eller hennes levetid(livsrealitet).

Arvelaterens formål med disposisjonen harofte vært fremhevet. Et «arvefordelingsformål»tyder på at det foreligger en dødsdisposisjon. Detsamme aspektet fremgår av ordlyden i arveloven§ 35 og § 53, nemlig at gaven først var ment først åskulle oppfylles etter arvelaterens død. Ment reali-tet ble ved formulering av rettsreglene i Rt. 2007 s.776 og Rt. 2008 s. 1589, jf. også Rt. 1961 s. 935,likestilt med faktisk realitet.

En annen side av formålets betydning er denselvstendige vektleggingen av arvelaterens ønskeom å sikre seg selv for sin levetid. Ved siden avkonstateringen av at meningen var å gi disposisjo-nen realitet i arvelaterens levetid, ligger det også


en moralsk betraktning i at arvelateren må få lov åbruke sine midler for å sikre seg et godt liv i dentiden han eller hun har igjen, fremfor å sikre arvtil sine slektninger. Derfor godtas det ofte at arve-lateren betaler godt for stell og pleie, og arvelate-ren gis ganske fritt rom for å avgjøre hvordan haneller hun vil bruke midlene sine, se Rt. 1963 s.540. Høyesteretts argumentasjon har som regelvært knyttet til balansen mellom ytelsene, og dethar vært fremholdt at det avgjørende er et for-håndsperspektiv og at vurderingen må væreromslig. I Rt. 1995 s. 996 bygget eksempelvis Høy-esterett på at den nødvendige balansen ikkeforelå.

Etter gjeldende rett er arvefordelingsformåletimidlertid uten betydning hvis disposisjonen førsthar fått tilstrekkelig livsrealitet for arvelateren. Sefor eksempel Rt. 1983 s. 1083 på s. 1087 hvor Høy-esterett, etter å ha konstatert av disposisjonenhadde tilstrekkelig realitet, fant det uten avgjø-rende betydning at arvelaterens formål var åbegunstige gavemottakerne på bekostning av toeldre brødre.

I rettspraksis drøftes det noen ganger om endisposisjon er tilstrekkelig gjennomført eller full-byrdet. Etter utvalgets mening er ikke dette noeselvstendig eller avgjørende kriterium. Gjennom-føring alene er ikke tilstrekkelig dersom avtalen iseg selv ikke innebærer tilstrekkelig livsrealitet,typisk ved gave gitt og gjennomført på dødsleiet.Omvendt er det ikke avgjørende at disposisjonenrent faktisk ikke ble gjennomført, dersom reellgjennomføring i arvelaterens levetid var tilsiktet,for eksempel hvor arvelateren uventet dør i enulykke.

7.2 Nordisk rett

I likhet med Norge har ingen av de øvrige nor-diske landene egne lovbestemmelser som direkteregulerer grensen mellom livs- og dødsdisposisjo-ner. Alle landenes arvelover inneholder imidlertidbestemmelser om gaver og andre disposisjonersom likestilles med testamentariske disposisjoner,og som gjerne kalles dødsgaver. I de øvrige nor-diske landene er rettsvirkningen av dødsgaver attestamentsreglene generelt får anvendelse, mensNorge er alene om å ha bestemmelser som baregir reglene om testamentsformkrav og pliktdels-rettigheter anvendelse.

Definisjonene av dødsgaver er også i grovetrekk like, men med noe ulike formuleringer. Detsentrale er at gaven ikke var ment, og heller ikkekunne kreves, oppfylt i giverens levetid. I finsk og

svensk rett er det likevel den forskjellen at gavergitt på dødsleiet ikke krever testaments former,men likevel oppfanges av pliktdelsreglene.

Den danske arveloven § 93 inneholderbestemmelser som tilsvarer arveloven § 35 og§ 53, men som generelt gir testamentsregleneanvendelse på dødsgaver. En tilsvarende regel fin-nes i den islandske arveloven § 54, som gir testa-mentsreglene anvendelse på gaver som er ment åbli oppfylt etter giverens død, eller som er gitt pådødsleiet. I finsk og svensk rett defineres dødsga-ver som henholdsvis «gåva, som icke skall infriasunder givarens livstid» og «gåva, som icke mågöras gällande under givarens livstid», se den fin-ske ärvdabalken 17:2 og den svenske ärvdabalken17:3 andre punktum. Gaver gitt på dødsleiet reg-nes som dødsdisposisjoner både i dansk, islandskog norsk arverett. I finsk og svensk rett er detikke gitt noen bestemmelser som direkteomhandler gaver gitt på dødsleiet. Hvis gavedis-posisjonen er gjennomført før arvelateren dør,regnes den som en livsdisposisjon. Derimot kandødsleiegaver oppfanges av særlige pliktdelsre-gler som omfatter livsgaver som har samme for-mål («syfte») som en testamentarisk bestem-melse, se nærmere Lødrup, Nordisk arverett s.352 og 355 med videre henvisninger.


I mandatet er utvalget bedt om å vurdere «om deter mulig å lage en hensiktsmessig regulering avgrensen mellom livs- og dødsdisposisjoner». Enhensiktsmessig regulering dreier seg ikke bareom lovtekstens utforming, men også om det i dethele tatt er mulig eller hensiktsmessig å gi én fel-les bestemmelse som innebærer en generellavgrensning av arvelovens testamentsregler.

Grensen mellom livs- og dødsdisposisjonerkan også få betydning i andre sammenhenger,eksempelvis for gjenlevendes rådighet over mid-ler overtatt i uskifte eller etter gjensidig testa-ment, i forhold til åsetesrett, og i forhold tilenkelte skatterettslige regler. Utvalget behandlerutelukkende spørsmålet om når arvelovens testa-mentsregler får anvendelse. Utvalget legger somnevnt til grunn at denne avgrensningen er densamme for de ulike settene av testamentsregler.Det finnes ikke eksempler fra rettspraksis på atgrensen har vært trukket ulikt. Utvalget vektleg-ger at én felles avgrensning for alle arvelovenstestamentsregler imøtekommer mandatets opp-fordring om «å gi klare og enkle regler som girforutsigbarhet».


Utvalget mener at både de ulovfestede regleneog arveloven § 35 og § 53 i dag gjelder som gene-relle avgrensninger for alle lovens testamentsre-gler. Av pedagogiske grunner må det også under-strekes at pliktdelsregler og testamentsformkravikke bare får tilsvarende anvendelse på dødsgaverog dødsleiegaver fordi de samme hensynene gjørseg gjeldende, men fordi slike gaver er testamen-tariske disposisjoner. Utvalget konkluderer følge-lig med at arveloven § 35 og § 53 er en del av dengenerelle grensen mellom livs- og dødsdisposisjo-ner, og at denne grensen er den samme i forholdtil alle testamentsreglene. Derfor brukes begrepetdødsdisposisjon i det følgende synonymt med tes-tamentarisk disposisjon. Denne enhetlige avgrens-ningen er en forutsetning for utvalgets forslag tillovtekst. Bestemmelsen er ment som en innle-dende paragraf i arvelovens del om testamentsarv,som generelt avgrenser testamentsreglenes anven-delsesområde.

Tvister som knytter seg til grensen mellomlivs- og dødsdisposisjoner, dreier seg ofte omstore verdier, gjerne fast eiendom, og handler ofteom overdragelser til ektefelle eller samboer, ellertil én av flere livsarvinger. Hvor det er manglendetestamentsform som utgjør ugyldighetsgrunnen,blir overdragelsens gyldighet som oftest et enten-eller. Ved pliktdelskrenkelse er utgangspunktetetter gjeldende regler at overdragelsen bare set-tes til side så langt den strider mot pliktdelsre-glene, i alle fall verdimessig.

Gjennomgangen av gjeldende rett viser bådeat reglene er skjønnsmessige, og på enkelte punk-ter uavklarte. Det finnes ingen faste objektive kri-terier, og dessuten tillegges subjektive elementeren viss betydning. Alt i alt betyr dette lite forutbe-regnelighet. Selv om partene på forhånd søkerjuridisk bistand, kan en advokat i mange tilfellerikke garantere at en avtale vil stå seg overfor dearverettslige reglene om dødsdisposisjoner.

Etter utvalgets mening forårsakes mye av usik-kerheten av den faktiske situasjonen som ofte erbakgrunnen for overdragelsene. Formålet medavtalen er ofte å foregripe arveoppgjøret. Plikt-delsreglene stenger for den fordelingen av for-muen som arvelateren ønsker, samtidig som arve-lateren ønsker minst mulig realiteter i sin levetid.Ved overdragelse til ektefelle eller samboerønskes minst mulig betydning ved et eventueltsamlivsbrudd.

De sistnevnte utfordringene kan i seg selvikke avhjelpes ved utforming av rettsregler omgrensen mellom livs- og dødsdisposisjoner. Antal-let situasjoner hvor problemstillingen oppstår, kanimidlertid reduseres ved at pliktdelsrettighetene

begrenses og/eller ved fordelingsregler som flerearvelatere finner riktige og rimelige.

Manglende forutberegnelighet kan ogsåavhjelpes ved mer objektive kriterier. I teorien erdet redegjort for ulike reguleringsmåter for åbedre forutberegneligheten.1 Det er vist til at mankan kreve at overdragelse av fast eiendom ogbetydelige gaver gjennomføres ved notar, attinglysing innføres som et gyldighetsvilkår vedoverdragelse av fast eiendom, eller at det innføresregler om automatisk avkortning ved gaver til livs-arvinger og restitusjonsplikt ved gaver til ektefel-ler og samboere.

Utvalget oppfatter sitt mandat å være begren-set til å vurdere om det kan formuleres en bestem-melse i arveloven som kan gi informasjon om gjel-dende rett, slik at forutberegneligheten økes. For-slagene om notarinvolvering eller obligatorisktinglysing ved overdragelse av fast eiendom, gri-per etter utvalgets syn så sterkt inn i alminneligetingsrettslige regler at dette utvalget ikke vil gåinn på disse forslagene. Når det gjelder avkort-ningsreglene, vises det til kapittel 19.

Konflikter, både personlige og rettslige, somskyldes at en forelder foretrekker å la ett barnarve til fortrengsel for et annet, eller at livsarvin-ger reagerer på at mor eller far prioriterer (ny)samlivspartner, finner utvalget det vanskelig å for-hindre alene gjennom lovregulering. Bidraget fralovgiverens side må bestå i å utforme rettsreglersom legger forholdene til rette for fornuftige avta-ler mellom arvelateren, arvelaterens ektefelleeller samboer og livsarvinger. Disse spørsmåleneberøres under kapittel 19.

Utvalget mener at en del av usikkerhetenrundt grensen mellom livs- og dødsdisposisjonerkan reduseres ved en generelt formulert lovbe-stemmelse om grensen mellom livs- og dødsdis-posisjoner. Videre tror utvalget at en sentralt plas-sert lovbestemmelse også vil tjene som informa-sjonskilde. Utvalget antar at svært mange avtalersom i realiteten er dødsdisposisjoner, er skrevetuten juridisk bistand. En lett tilgjengelig lovbe-stemmelse kan gjøre brukerne av loven oppmerk-somme på at det finnes begrensninger i hva somgyldig kan avtales. Dessuten kan bestemmelsenfungere som en påminnelse om at avtaler som irealiteten fordeler arv, må gjøres i testamentsform og ta hensyn til pliktdelsreglene. Siktemåletfor utvalget er å foreslå en lettfattelig lovtekst,som ikke nødvendigvis dekker alle problemstillin-

1 Se Thomas Eeg, Livs- og dødsdisposisjoner i Utviklingen inordisk arverett – tegn i tiden, Nordisk ministerråd 2013 s.148–151.


ger som har vært reist i rettspraksis og i juridiskteori.

Utvalget foreslår å videreføre innholdet i arve-loven § 35 og § 53. Dels fordi det er kjente regler,og dels fordi reglene berører vesentlige sider aven dødsdisposisjon. Utvalget ønsker likevel åunngå begrepet dødsleie, både fordi det er litetidsmessig og fordi det lett kan misforstås, se nær-mere om dødsleieproblematikken like nedenfor.

Ordlyden i arveloven § 35 og § 53 dekker bareen del av innholdet i grensen mellom livs- ogdødsdisposisjoner. Utvalget mener at oppsumme-ringen av innholdet i grensen mellom livs- ogdødsdisposisjoner som ble gjort i Rt. 2007 s. 776og Rt. 2008 s. 1589, er dekkende. Når det fore-ligger likeartede formuleringer i to relativt nyehøyesterettsdommer, og med henvisning til entredje dom, mener utvalget at det kreves godegrunner for å foreslå andre formuleringer i lovtek-sten. Utvalget har ikke funnet slike grunner.Utvalgets forslag til lovtekst tar derfor utgangs-punkt i Høyesteretts kriterier for dødsdisposisjon,sammenholdt med gjeldende bestemmelser iarveloven § 35 og § 53.

I arveloven § 35 og § 53 er det uttrykkeligbestemt at gaver gitt på dødsleiet regnes somdødsdisposisjoner når det gjelder formkrav ogpliktdelsregler.

Utvalget har vurdert om det er nødvendig meden egen bestemmelse for dødsleiegaver. De sen-trale vurderingene er uansett de samme somgenerelt gjelder for grensen mellom livs- og døds-disposisjoner, nemlig om gaven fikk tilstrekkeliglivsrealitet for arvelateren. Rettslig sett er derforen egen regel om dødsleiegaver unødvendig. Detkan også virke forvirrende med en egen bestem-melse om dødsleiegaver når reglene likevel er desamme. Av pedagogiske grunner foreslår utvalgetlikevel å videreføre en bestemmelse om dødsleie-gaver. Personer som er kjent med at de snart kandø, vil ofte tenke at det er på tide å foreta denønskede fordelingen av formuen mens de ennålever. En lovtekst som varsler at slike disposisjo-ner kan være ugyldige, hvis de ikke er gjort i tes-taments former og innenfor pliktdelsreglene, kangi nyttig informasjon.

Utvalget vil imidlertid ikke beholde selvedødsleiebegrepet i lovteksten. Ved den danskearveloven av 2007 ble begrepet dødsleie tatt ut avlovteksten, og erstattet med det som, også etternorsk rett, er realiteten; nemlig om gaven «ergivet kort før giverens død på et tidspunkt, hvordøden må anses for nært forestående og giverenvar klar over dette».2 Utvalget mener at ordlyden iden norske bestemmelsen også bør ta utgangs-

punkt i om gaven er gitt kort tid før giverens død,og hvor giveren var klar over at døden var nærtforestående. Kriteriet om nært forestående dødvar i dansk rett ment som en utvidelse av lovensanvendelsesområde. Utvalget mener at dette ikkeer en nødvendig konsekvens av endret ordlyd, ogpresiserer at den foreslåtte lovteksten for norskretts vedkommende ikke er ment som noen reellendring av rettstilstanden. Ordlyden i forslaget vilimidlertid bedre få frem at for eksempel gaversom gis etter at giveren har tatt en beslutning omå ta sitt eget liv, faller inn under dødsgavebegre-pet.

Rettspraksis knyttet til dødsleiebegrepet vilfortsatt være relevant. Utvalget presiserer imidler-tid at man bør være forsiktig med å måle den fak-tiske realiteten i antall dager eller måneder, slikdet lettere gjøres ved anvendelsen av et selvsten-dig objektivt kriterium. Det må foretas en helhet-lig og konkret vurdering både av hvilken realitetdisposisjonen rent faktisk fikk for arvelateren, ogav hvilken realitet som var ment. Dette gjeldersærlig der hvor arvelateren lever lenger eller kor-tere enn både arvelateren og legene regnet med.

Hvis eksempelvis en arvelater som i septem-ber fikk beskjed om at han bare hadde noen fåuker igjen å leve, gir bort sin seilbåt som er satt iopplag, men lever helt til april neste år, kan detikke utelukkes at konklusjonen blir som i Rt. 2008s. 1589: Overdragelsen var ikke ment å ha noenrealitet så lenge arvelateren levde, og rent faktiskfikk den det heller ikke.

I dansk rett får testamentsreglene ikke anven-delse på sedvanlige gaver som er gitt på dødsleiet,se den danske arveloven § 93 stk. 2. Utvalget vilikke foreslå noe tilsvarende unntak i den norskebestemmelsen. Begrunnelsen er først og fremstrettstekniske hensyn. Når dødsleiegaver fullt utskal likestilles med testamentariske disposisjoner,er det liten grunn til å innføre en egen terskel.Utvalget finner ikke grunnlag for generelt å unntadisposisjoner som kan likestilles med sedvanligegaver, fra testamentsreglene. På den annen sidekan selvfølgelig ikke den som har fått beskjed omat han eller hun har kort tid igjen å leve, fullsten-dig fratas muligheten til å gi gaver som før. Denmulige urimeligheten, som begrunnet den danskeregelen, mener utvalget dessuten sjelden vilkunne oppstå – verken etter gjeldende eller fore-slåtte regler. Hvis det kan sannsynliggjøres atarvelateren også ville gitt gaven uten å være syk

2 Se den danske arveloven § 93 nr 2. Begrunnelsen var blantannet at uttrykket dødsleie var lite tidsmessig. SeBetænkning 2006, s. 321–323.


eller døende, foreligger det ikke en gave som ermotivert i en nært forestående død.

De gjeldende lovreglene som berører grensenmellom livs- og dødsdisposisjoner, fremgår av treparagrafer i to ulike kapitler; om henholdsvis plikt-delsregler, formkrav og testasjonskompetanse.Utvalget mener at det bør foreslås én generell lov-bestemmelse om testamentsreglenes anvendel-sesområde, det vil si grensen mellom livs- ogdødsdisposisjoner, og at denne bestemmelsen gisi et eget innledende kapittel i lovens andre del omarv etter testament.

Utvalgets forslag til lovtekst innebærer ingenmaterielle endringer, men er bare ment som enpresisering og tydeliggjøring av gjeldende rett.Det er derfor ikke behov verken for særlige reglerom ikrafttredelse eller overgangsregler.

Under forberedelsen av forsikringsavtalelo-ven fra 1989 ble det grundig drøftet om livsforsik-ringen skulle anses som en del av arven (døds-boet) etter den avdøde forsikringstakeren, ellerfordeles etter egne forsikringsrettslige regler.Spørsmålet omfattet både lovens fordelingsreglerog forsikringstakerens adgang til fritt å utpekemottaker av forsikringssummen (oppnevne enbegunstiget). Et særlig spørsmål var om det måtteskilles mellom «risikodelen» og «sparedelen».Sparedelen (gjenkjøpsverdien) kan i de flestesammenhengene likestilles med et oppspart beløppå en bankkonto, som kan disponeres av arvelate-ren i hans eller hennes levetid.

Lovgiver endte opp med egne forsikringsretts-lige fordelingsregler, i det vesentlige begrunnetmed de særlige behov en livsforsikring skal dekke.Det ble ikke skilt mellom sparedel og risikodel,blant annet begrunnet i beregningstekniske hen-syn. Et av de sentrale spørsmålene var om arve-laterens utvelgelse av hvem som skal ha rett til etoppspart beløp, må likestilles med en testamenta-

risk bestemmelse. Lovgiver besvarte som nevntspørsmålet negativt. Det samme gjorde Høyeste-rett (4-1) i Rt. 2003 s. 92.

Utvalget har vurdert om spørsmålet bør besva-res annerledes i dag. Utgangspunktet for drøftel-sen er at det utvilsomt faller inn under den arve-rettslige definisjonen av en dødsdisposisjon, ogsåi utvalgets lovforslag, når arvelateren uhindret avpliktdelsregler og testamentsformkrav kan gripeinn i fordelingen av sin etterlatte formue. Etterutvalgets mening må det vurderes om de argu-mentene som tidligere begrunnet gjeldenderegler, fortsatt har samme vekt.

De beregningstekniske hensynene som blefremhevet i forarbeidene til forsikringsavtalelo-ven, har ikke samme vekt i dag. I tiden etter at for-sikringsavtaleloven trådte i kraft, har utviklingen ifinanssektoren vært at forskjellene mellom bank-og forsikringsvirksomhet, og de tjenestene sombanker og forsikringsselskaper tilbyr, stadig erblitt redusert. Mye kan tale for å gjøre endringer iforsikringsavtalelovens regler på dette punktet.

Utvalget foreslår imidlertid ingen endringer.Endringer i reglene om livsforsikringer bør etterutvalgets mening ikke gjøres uten at man har vur-dert grundig hvilke konsekvenser dette vil ha fordet forsikringsrettslige regleverket for øvrig. Detligger utenfor utvalgets mandat å foreta størreendringer i forsikringsavtaleloven. Utvalget harikke forutsetninger for å gå inn i de problemstillin-gene en slik endring vil kunne medføre både forforskjellige forsikringsprodukter og med tanke påhvilke overgangsregler som burde foreslås. Eneventuell endring fra en forsikringsrettslig forde-lingsregel til en arverettslig regel for sparedelenav en livsforsikring, bør vurderes i forbindelsemed en bredere gjennomgåelse av forsikringslov-givningen.


Kapittel 8

Opprettelse av testament


8.1.1 Testasjonsalderen

Testasjonsalderen i Norge er 18 år, jf. arveloven§ 48 første ledd. Den sammenfaller med myndig-hetsalderen. Også personer under 18 år kan opp-rette testament, men da må testamentet stadfestesav Kongen for å få gyldighet, jf. arveloven § 48andre ledd første punktum. Stadfestelseskompe-tansen er delegert til justisdepartementet ved kgl.res. 23. juni 1972. Etter arveloven § 48 andre leddandre punktum bør krav om stadfestelse settesfrem så snart som mulig etter at testamentet eropprettet. Men det er ikke et formkrav at kravetom stadfestelse settes frem straks. Stadfestelse avtestamentet kan gis også etter at testator er død,jf. Utkast 1962 s. 215. Hvis det er vedtatt vergemålfor testator, bør en legeerklæring om testators til-stand legges ved testamentet, jf. arveloven § 48tredje ledd. Legeerklæring er heller ikke et form-krav, men den kan motvirke senere tvister om tes-tamentet er ugyldig etter arveloven §§ 62 eller 63.

8.1.2 De ordinære formkravene

Den ordinære testamentstypen i Norge er vitne-testament, jf. arveloven § 49. Testamentet skalvære skriftlig, og det skal bevitnes av to personersom er til stede sammen når testator enten under-skriver testamentet eller vedkjenner seg sinunderskrift. I normaltilfeller vil en uttrykkeligvedkjennelse ikke være nødvendig, siden vedkjen-nelse av underskriften fremgår av situasjonen, slikeksempelvis Rt. 1991 s. 48. Norsk rett stiller ikkenoe krav om at underskriften skal stå nederst idokumentet eller at den tidsmessig skal værepåført etter disposisjonene i dokumentet, men i ettilfelle hvor testamentet er underskrevet på enutradisjonell måte, vil det stilles strengere krav tilvedkjennelsen av underskriften for at testasjonenskal stå seg, jf. Rt. 1996 s. 98. Testator skal være tilstede mens vitnene underskriver, men det er ikke

et vilkår at vitnene bevitner hverandres under-skrifter. Loven oppstiller også et krav om at vit-nene «veit at dokumentet skal vere testament».Dette vilkåret antas å være oppfylt hvis vitnene eropplyst om at det er et testament – uavhengig avom de kjenner innholdet, men også dersom vit-nene kjenner innholdet, men ikke er opplyst om atdokumentet skal være et testament – eventuelt atdokumentet er kalt noe annet enn testament.Loven oppstiller et krav om at vitnene skal væregodtatt av testator. For at dette vilkåret skal væreoppfylt, er det ikke nødvendig at vitnene må væreutvalgt av testator. At vilkåret om at vitnene skalvære godtatt av testator er oppfylt, vil vanligvisogså fremgå av situasjonen. At vilkåret ikke eroppfylt, vil trolig først og fremst være aktuelt isituasjoner som faller inn under ugyldighetsre-glene i arveloven §§ 62 og 63.

8.1.3 Formkravene for nødstestamenter

Norsk rett kjenner to former for nødstestamenter:Det muntlige testamentet med to vitner og detskriftlige testament uten vitner. Nødstestamentkan opprettes hvor «brå og farleg sjukdom elleranna nødstilfelle» hindrer arvelater fra å oppretteordinært testament. Kravet om at en sykdom skalvære «brå», er tolket ganske lempelig i praksis, jf.Rt. 1974 s. 920, som gjaldt et tilfelle der testatorville opprette testament like før han skulle opere-res, men hadde ligget på sykehus i påvente avoperasjonen i en måned. Det er akseptert at enselvmordssituasjon kan være en nødssituasjon, jf.Rt. 1975 s. 97, men norsk rett har praktisert kravetom at det ikke skal være «råd å få tak i testaments-vitne», ganske strengt, jf. Rt. 1984 s. 1425. MedLødrup, Nordisk arverett s. 274 kan man si at mani norsk rett har lagt seg på en objektiv forståelseav nødssituasjonen, mens man i de øvrige nor-diske land har lagt til grunn en subjektiv forstå-else av avdødes situasjon.


8.1.4 Krav til vitnene – habilitet

Vitnene skal være over 18 år og «ikkje sinnsjukeeller i høg grad hemma i sjeleleg utvekling eller ihøg grad sjeleleg svekt», jf. arveloven § 52.

En testamentarisk disposisjon som begunsti-ger et testamentsvitne eller visse nærmere opp-listede nærstående til vitnet, er ugyldig, jf. arvelo-ven § 61. Bestemmelsens første ledd omhandlerinhabilitet for det begunstigede vitnet selv og denbegunstigedes slektninger i opp- og nedstigendelinje og søsken og for personer som er like nærtbesvogret med den begunstigede. Andre leddomfatter inhabilitet som skyldes at vitnet er i tje-neste hos den begunstigede. Det er i rettspraksis(Rt. 2003 s. 198 og Rt. 2003 s. 203) lagt til grunn atdet må være et tjenesteforhold hos den fysiskeeller juridiske personen som er tilgodesett. Erman ansatt i et selskap som den tilgodesette eier,medfører dette ikke inhabilitet. Det skjer altsåingen identifikasjon mellom den tilgodesette oghans selskaper. Tjenestebegrepet omfatter anset-telsesforhold, men også funksjon som «styremed-lem eller liknande i selskap, lag stifting elleroffentleg institusjon». Inhabilitet på grunn av tje-nesteforhold kan i visse tilfeller få utilsiktet videkonsekvenser, særlig når det gjelder tjeneste somstyremedlem eller lignende. Bestemmelsen harderfor fått et unntak i andre ledd tredje punktumhvor disposisjonen likevel er gyldig «når tilkny-tinga er fjern og truleg ikkje har hatt noko å seiefor innhaldet i testamentet». I Rt. 2010 s. 691 leg-ges det til grunn at «fjern» ikke er et selvstendigvilkår for at unntaksbestemmelsen skal komme tilanvendelse. I avsnitt 36 heter det:

«Det sentrale må være om det kan utelukkes atvitnets tilknytning til den som er tilgodesett,kan ha virket inn på testamentets innhold. Denomstendighet at vitnets tilknytning er fjern, vilvære et moment i en slik vurdering, men detbør heller ikke være noe mer. For at § 61 andreledd tredje punktum skal nå sitt formål, måbestemmelsen etter min oppfatning forstås slikat en testamentarisk disposisjon ikke skal kjen-nes ugyldig dersom det i det enkelte tilfelle blirgodtgjort med klar sannsynlighetsovervekt atvitnets tjenestemessige tilknytning til den tilgo-desette ikke har virket inn på testamentets inn-hold.»

I motsetning til en del andre land, for eksempelFinland, Island og Sverige, er det ingen inhabili-tetsgrunn at vitnet er en av testators nærstående.

Det medfører ikke inhabilitet at vitnet ellernoen i tjeneste hos vitnet er innsatt som testa-mentsfullbyrder, jf. arveloven § 61 tredje ledd. Detsamme må trolig gjelde dersom vedkommende erinnsatt som bobestyrer, jf. Lødrup, Nordisk arve-rett s. 277.

8.2 Nordisk rett

Formkrav ved opprettelse av testamenter bygger idet vesentlige på de samme grunnprinsippene ialle de nordiske landene, men det er enkelte ulik-heter, særlig i den nærmere utformingen.

I utgangspunktet er testasjonsalderen 18 år ialle de nordiske landene. I Danmark er det innførten regel om at arvelatere over 15 år kan opprettetestament over midler som de råder over selv ihenhold til vergemålslovgivningen. Ellers er testa-sjonsalderen 18 år, men dansk arvelov har beholdten bestemmelse fra den eldre arveloven om atpersoner som er gift, kan opprette testament, uav-hengig av om de har fylt 18 år. Danmark har tidli-gere hatt en stadfestelsesordning for testamenterfra yngre arvelatere, men denne ordningen bleavskaffet allerede ved arveloven av 1963. I Sverigeer testasjonsalderen 18 år, jf. ärvdabalken 9 kap. 1§. Imidlertid vil også en mindreårig som er ellerhar vært gift, kunne opprette testament. Ogsåarvelatere over 16 år kan opprette testament overformue som de selv kan råde over. I Finland ertestasjonsalderen 18 år, men med et unntak forarvelatere som er eller har vært gift. Finsk rettaksepterer også testamenter fra arvelatere somhar fylt 15 år når slike arvelatere disponerer overmidler de råder fritt over selv. På Island er testa-sjonsalderen 18 år, men hvis en person under 18år er gift, har vedkommende også testasjonsrett.

Vitnetestamentet er den ordinære testaments-typen i Sverige, jf. ärvdabalken 10. kap. 1 §. Testa-mentet skal opprettes skriftlig med to vitner.Testator skal undertegne eller vedkjenne seg sinunderskrift i vitnenes samtidige nærvær. Vitneneskal også underskrive testamentet. Vitnene skalkjenne til at det er et testament, men de trengerikke kjenne til innholdet. Også i Finland er vitne-testamentet den ordinære testamentsformen.Formkravene i ärvdabalken 10. kap. 1 § svarer idet store og det hele til formkravene i svensk rett.

I Danmark er den dominerende testamentsfor-men notartestament. Langt over 90 % av testamen-tene er notartestamenter. Notartestamentene,som reguleres i den danske arveloven § 63, skalvære skriftlige og underskrives eller vedkjennesfor en notar. Notaren skal i påtegning på testamen-


tet gi en erklæring om testators identitet, om hvor-vidt testator var i stand til fornuftsmessig å opp-rette testament, om hvilke personer som er tilstede ved notarialforretningen, og om andreomstendigheter som kan være av betydning fortestamentets gyldighet. Notartestamentene innfø-res i et sentralt testamentsregister.

Dansk rett anerkjenner også vitnetestamenter.Vitnetestamenter er regulert i § 64. Formkraveneer i store trekk de samme som i Norge. En for-skjell av betydning er at testators underskrift ogvedkjennelse av testamentet overfor vitnene eralternative måter å bekrefte testasjonsviljen på.Vitnene må være over 18 år. De må heller ikke pågrunn av «sindssykdom, herunder svær demens,hemmet psykisk udvikling, forbigående sindsfor-virring eller en lignende tilstand manglede evnentil fornuftsmæssigt at råde over sine ejendele»(§ 64 stk. 2, jf. § 74).

Island har også både notartestamenter og vit-netestamenter. Notarens og vitnenes oppgaver isamband med opprettelsen av et testament ser uttil å være stort sett de samme, jf. den islandskearveloven §§ 40, 42 og 43. Testamentet skal væreskriftlig. Testator må enten ha underskrevet testa-mentet eller ha vedkjent seg testamentet foran tovitner eller en notar.

Den danske arveloven lemper på formkravenefor såkalte innbofordelingslister. Det er enbestemmelse om slike lister i § 66. Det krevesingen vitner, men listen må være skriftlig, datertog underskrevet. Svensk, finsk og islandsk retthar ikke særlige regler for innbofordelingslister.

Alle de nordiske landene har særlige regler fornødstestamenter. I Danmark har man imidlertidfullstendig oppgitt formkrav for nødstestamenter.Et nødstestament kan opprettes på en «hvilkensom helst måde». Det avgjørende er om det fore-ligger en testamentarisk disposisjon som med sik-kerhet kan anses for å stamme fra testator og somgir uttrykk for testators vilje. Svensk rett aner-kjenner to former for nødstestamenter (ärvdabal-ken 10 kap. 3 §). Som i Norge, godkjennes bådedet muntlige vitnetestamentet og det egenhendigskrevne testament uten vitner. Grunnvilkåret ersykdom eller annet nødstilfelle. Testamentet stårseg i tre måneder etter at nødssituasjonen opphø-rer. De finske reglene om nødstestamenter over-ensstemmer med reglene i Norge og i Sverige.Både muntlige testamenter med to vitner og egen-hendig skrevne testamenter uten vitner godkjen-nes. Nødstestamenter er regulert i ärvdabalken10. kap. 3 §. Den islandske arveloven anerkjenner

bare én form for nødstestament – det muntligenødstestament med to vitner, jf. den islandskearveloven § 44.

I den danske arveloven kreves det at vitneneskal være fylt 18 år, og at de ikke på grunn avsinnssykdom, psykisk utviklingshemning eller lig-nende mangler forståelse for betydningen av vit-nebekreftelsen, jf. § 64 stk. 2. Reglene for vitneha-bilitet er angitt i § 64 stk. 3. For det første kan enperson ikke være vitne hvis testamentet begunsti-ger vitnet selv eller «dennes ægtefælle, samlever,beslægtede eller besvogrede i op- eller nedsti-gende linje, søskende eller andre nærstående».Kategorien «andre nærstående» er åpen forskjønnsmessige avgjørelser i enkelttilfeller somikke faller inn under de øvrige kategoriene. Fordet andre kan man ikke være vitne hvis testamen-tet begunstiger en person eller institusjon som vit-net ved testamentets opprettelse har en slik til-knytning til, at testamentsvitnet har en særliginteresse i begunstigelsen. Denne bestemmelsenminner om den norske bestemmelsen i arveloven§ 61 andre ledd. Etter den danske regelen skal detnoe mer til enn tilknytningen for at inhabilitet skalforeligge, mens det etter den norske regelen iutgangspunktet foreligger inhabilitet når tilknyt-ningen er der, men hvor disposisjonen likevel ergyldig hvis unntaket i arveloven § 61 andre leddtredje punktum får anvendelse. For det tredje harman en sekkekategori hvor et vitne er inhabilthvis det for øvrig foreligger omstendigheter somer egnet til å vekke tvil om vitnets habilitet. Atman er innsatt som bobestyrer i testamentet, erikke inhabilitetsgrunn, jf. § 64 stk. 4.

I svensk rett må testamentsvitnene være over15 år. Som vitne kan heller ikke brukes noen som«på grund av en psykisk störning saknar innsiktom betydelsen av vittnesbekräftelsen». I motset-ning til i norsk rett kan heller ikke «testatorsmake eller den som står i rätt upp- eller nedsti-gande släktskap eller svågerlag till honom eller ärhans syskon» tjene som testamentsvitner. Kra-vene til vitnene i den finske ärvdabalken 10. kap.4 § overensstemmer i det vesentlige også medsvensk rett, men utformingen er noe annerledes.

Den islandske arveloven § 41 krever at vitnenemå være over 18 år og være mentalt frisk. Viderevil ekteskap eller nært slektskap med testatormedføre inhabilitet for vitnet. Det samme gjørekteskap, nært slektskap eller tjenesteforhold tilden som er begunstiget i testamentet. Det medfø-rer imidlertid ikke inhabilitet som vitne at man eroppnevnt som testamentsfullbyrder i testamentet.



8.3.1 Innledning

I utvalgets mandat er det uttrykt at reglene omtestamenter «bør gjennomgås med tanke påmulighetene for forenkling slik at man unngårregler som unødig kan føre til ugyldige testamen-ter mv.» I lys av dette har utvalget vurdert om detbør foreslås endringer i gjeldende regler om opp-rettelse av testamenter som vil innebære en forenk-ling av reglene, og som kan redusere antallet ugyl-dige testamenter.

8.3.2 Mindreåriges testasjonskompetanse

Utvalget har vurdert om den norske stadfestelses-ordningen for mindreåriges testamenter bør vide-reføres, eller om det bør foreslås en ordning om atarvelatere over 15 år kan opprette testament forde midlene de kan råde over i henhold til verge-målsloven § 12. I Danmark og I Finland er detåpnet for at testatorer over 15 år kan opprette tes-tament for midler som de kan råde fritt over ettervergemålslovgivningen. Tilsvarende gjelder i Sve-rige, men der er aldersgrensen 16 år. Situasjonen iNorge er litt annerledes enn i Danmark, Sverigeog Finland, da disse landene i motsetning tilNorge ikke har hatt noen stadfestelsesordning avmindreåriges testamenter.

Utvalget mener at dagens stadfestelsesord-ning bør opprettholdes. Ordningen har fungertgodt. Den har også den fordelen at i de tilfellenehvor testatoren etterlater seg store midler, vil haneller hun med stadfestelse kunne råde over heleformuen. Med en ordning som i Danmark, Sve-rige og Finland vil det bare være en liten del avformuen som arvelateren vil kunne råde over. Detvil også kunne oppstå vanskelige avgrensnings-spørsmål omkring hvilke eiendeler som er gjen-stand for testasjonskompetansen, og hvilke somikke er det. Utvalget mener at de tilfellene hvortestasjoner fra mindreårige først og fremst eraktuelt, er tilfeller hvor testator har arvet en delmidler. De fleste mindreårige etterlater segbeskjedne formuer. I de tilfellene hvor det erarvede midler, vil sjelden en ordning som i vårenordiske naboland være tilstrekkelig til å dispo-nere over arven ved testament. Stadfestelsesord-ningen passer derimot godt også i slike tilfeller.Med dagens ordning har man større sikkerhet forat testators vilje kan bli gjennomført enn med enordning hvor testamentets gyldighet er avhengigav at testator har begrenset sine testasjoner til de

eiendelene som han eller hun kan råde fritt overetter vergemålslovens regler.

8.3.3 De ordinære formkravene

Utvalget mener at dagens formkrav i store trekkbør videreføres. Det er imidlertid foreslått vissemindre justeringer.

Etter utvalgets syn bør kravet til skriftlighetvidereføres. Dette er vesentlig for å kunne doku-mentere testasjonens innhold etter testators død.Utvalget har vurdert om andre medier enn detskrevne, som videoer eller lydfiler, kunne gjøresamme nytte, men har kommet til at det ikke børåpnes for dette. Normalt vil et testament væreskrevet på papir, men det er ingenting i veien forat det er skrevet på annet materiale. Også et elek-tronisk dokument oppfyller skriftlighetskravet,men for elektroniske dokumenter vil det oppståproblemer knyttet til kravet om at testamentetskal være underskrevet, se like nedenfor.

Utvalget er av den oppfatningen at det må kre-ves at det ordinære vitnetestamentet er under-skrevet av testator. Med underskrift menes en sig-natur. Det kan imidlertid ikke kreves at man skri-ver under med sitt fulle navn. Så fremt det ikke ernoen tvil om at det er testator som har underskre-vet, må for eksempel testatoren Peder Ås kunneunderskrive med P. Ås. I hvilken grad man kanakseptere at testator undertegner med sitt artist-navn, bare sitt for- eller etternavn eller med «mor»eller «far», må avklares gjennom rettspraksis.Slike underskrifter kan uansett bare godkjenneshvis de klart kan identifisere testator. Hva sombør aksepteres, må også avveies mot risikoen forforfalskninger. Utvalget kan ikke se at det i dag erbehov for å akseptere elektroniske signaturer påtestamenter. Hvis det med tiden blir aktuelt medelektronisk registrering av testamenter, kan imid-lertid denne problemstillingen aktualiseres.

Hensynet til personer som av ulike grunnerikke er i stand til å skrive, kunne tilsi at kravet omunderskrift ble supplert med et alternativ om atman kan vedkjenne seg testamentet for testa-mentsvitnene. Denne ordningen har man i Dan-mark. Utvalget mener at underskrift ikke bør sup-pleres med vedkjennelse når det gjelder ordinærevitnetestamenter. For notartestamenter, se omdette nedenfor i punkt 8.3.4, bør imidlertid ved-kjennelse være et alternativ. Hvis vedkjennelseskulle godkjennes også for de ordinære vitnetesta-mentene, ville dette åpne for flere tvister om testa-mentet var endelig eller ikke. De som av en ellerannen grunn ikke kan underskrive, vil med utval-gets forslag ha muligheten til å opprette notartes-


tament. Som etter gjeldende rett, bør imidlertidunderskrift med påholden penn godkjennes, ogsåved ordinære vitnetestamenter. I to nyere lag-mannsrettsdommer, LB-2010-55667 og LE-72632,har man også akseptert signaturstempel. Utvalgetmener at bruk av signaturstempel må kunne god-tas som underskrift i lovens forstand.

Et flertall i utvalget, Frantzen, ButtingsrudMathiesen, Forsnes, Hambro og Unneberg, gårinn for å opprettholde vilkåret i gjeldende rett omat vitnene må være til stede sammen når testatorunderskriver eller vedkjenner seg sin underskrift.Flertallet mener at samtidig nærvær gir best sik-kerhet for at testator ikke har blitt utsatt for press,og at testamentet gir uttrykk for testators frie vilje.

Et mindretall, Coward og Kløvstad, mener at detikke er grunn til å kreve at vitnene er til stedesammen ved underskrivelsen eller vedkjennelsenav underskriften. Mindretallet mener at hensynettil å unngå press er tilstrekkelig ivaretatt ved atdet kreves to vitner, og gjennom habilitetskravenetil vitnene. Samtidighetskravet skaper en delunødvendige tvister og unødvendig ugyldighet.Hvis vitnene ikke har datert underskriftene, harman ingen holdepunkter for at de var til stedesammen. Selv om bevitnelsene er datert sammedag, kan testamentet likevel være ugyldig. Mankan for eksempel tenke seg at testator underskri-ver testamentet på kontoret til sin advokat. Advo-katen skriver under som vitne. Etterpå går advo-katen ut på forværelset for å innhente sekretæ-rens vitneunderskrift på testamentet, mens testa-tor blir sittende på kontoret. Testamentet er i etslikt tilfelle ugyldig fordi sekretæren ikke var derda testator underskrev testamentet, og testatorheller ikke har vedkjent seg testamentet for sekre-tæren. Testamentet vil også være ugyldig hvistestator, etter å ha fått advokatens underskrift, tarmed seg testamentet ut til sekretæren og innhen-ter sekretærens vitnepåtegning mens advokatenblir sittende på kontoret. Selv om testator i et slikttilfelle uttrykkelig vedkjenner seg sitt testamentfor sekretæren, blir testamentet ugyldig fordi ikkeogså det andre vitnet, advokaten, er til stede veddenne vedkjennelsen. Hvis det har gått langt tidfra testamentet ble opprettet til det skal få sin virk-ning, kan det lett hende at vitnene ikke huskerhendelsesforløpet omkring hvem som var til stedenår, med de konsekvenser det kan få for testamen-tets gyldighet. Mindretallet mener etter dette atsamtidighetskravet ikke bør videreføres.

Et samlet utvalg mener at vilkårene i dagens lov-tekst om at vitnene må være godtatt av testator, og

at de skal underskrive etter testators ønske, kanutelates fra lovteksten. Utvalget anser at disse vil-kårene ikke er nødvendige formkrav. Det liggersom regel i hele situasjonen at testator har godtattvitnene, og at det er testators ønske at de under-skriver. Tilfeller hvor testator har direkte motviljemot vitnene, kan komme inn under den særligebestemmelsen om tvang.

Når det gjelder vitnenes underskrift, må ogsådenne være en signatur, jf. redegjørelsen for hvasom ligger i dette foran. Dagens lovtekst brukerformuleringen at vitnene skal «skrive namna sinepå dokumentet», noe som kunne tyde på at detikke var et krav om signatur i vanlig forstand.Utvalget mener at ikke bør kreves at testator er tilstede når vitnet underskriver. Det må være til-strekkelig at vitnet vedkjenner seg sin underskrifti testators nærvær.

Kravet om at vitnene må vite at det er et testa-ment, bør videreføres. Er dokumentet omtalt somtestament, er vilkåret oppfylt. Det må, som i dag,være tilstrekkelig at vitnene kjenner innholdetdersom dokumentet er kalt noe annet enn testa-ment. Hvis vitnene har fått kjennskap til innholdetsom innebærer at disposisjoner i dokumentetobjektivt sett er dødsdisposisjoner, må også kravetvære oppfylt. Dette må gjelde selv om vitnene ikkekjenner den nærmere grensedragningen mellomlivs- og dødsdisposisjoner.

Endringer i formkravene for vitnetestamenterkan tilsi at det foretas tilsvarende endringer iformkravene til ektepakt i ekteskapsloven § 54.Utvalget har ikke foreslått konkrete endringer iekteskapsloven § 54, men dette bør vurderes nårlovforslaget har fått sin endelige form etterbehandlingen i departementet.

8.3.4 Notartestamenter

Arveloven 1854 åpnet for både notartestamenterog alminnelige vitnetestamenter. Testamentetskulle være skriftlig og testatoren skulle ved-kjenne seg det enten for notarius eller for to vit-ner, jf. § 50. Hvis testamentet ikke var egenhendignedskrevet av testator, skulle det langsomt ogtydelig leses opp for testator. Notarius eller vitneneskulle så datere testamentet og gi påtegning om atformkravene var fulgt og om testator var ved fullsans og samling, jf. § 51. Også muntlige nødstesta-menter kunne opprettes enten for notarius ellerfor to vitner, jf. §§ 52 og 53. Nødstestamenter somikke var opprettet for notar, mistet sin gyldighethvis de ikke var erstattet av ordinært testamentinnen seks uker etter at nødssituasjonen var opp-hørt. For notartestamentene gjaldt ingen slik frist.


For nødstestamenter avgitt for vitner var det ogsåen frist for hvor lenge etter opprettelsen av testa-mentet de kunne føres som vitner. Noen slik fristvar det ikke for nødstestamenter som var oppret-tett for notarius.

Adgangen til å opprette ordinært testamentsom notartestament forsvant i forbindelse med enrevisjon av 1854-lovens § 50 i 1937. Det ble ikkegitt noen begrunnelse i forarbeidene for hvorforadgangen til å opprette notartestament forsvant.Notartestamenter var imidlertid svært lite utbredt,jf. Knoph, Norsk arverett, 1930 s. 126. Det måantas at dette er bakgrunnen for at ordningen for-svant. Muligheten for å opprette nødstestamentfor notarius besto helt til arveloven 1972 trådte ikraft.

I dag kan notartestament være mer aktueltenn tidligere. Ordningen med oppbevaring av tes-tamenter i tingretten har vist seg meget populær,se nærmere i punkt 14.1 nedenfor. Det er trolig atenkelte testatorer i forbindelse med at de levererinn sitt testament for oppbevaring, også vil forsikreseg om at formkravene er i orden. I de fleste kon-tinentaleuropeiske land, blant annet Danmark, ernotartestamenter svært utbredt. Notartestamen-ter vil trolig kunne lette bobehandlingen i dødsboetter norske statsborgere som ved sin død varbosatt i et sydeuropeisk land. Den økte mobilite-ten både inn og ut av Norge tilsier også at dennetestamentsformen som man kjenner i store delerav Europa for øvrig, også blir tilgjengelig i Norge.Utvalget har derfor kommet til at det bør gismulighet for å opprette notartestamenter etternorsk rett. Se nærmere om forslaget i merkna-dene til utkastets § 34.

8.3.5 Formkravene ved nødstestamenter

Utvalget har vært i en viss tvil om det er behov forsærlige regler om nødstestamenter. Etter hvautvalget erfarer, forekommer nødstestamenterrelativt sjeldent. Det er heller ikke alle land somhar særegne formkrav for nødsituasjoner. En delland som ikke har egne formkrav for nødstesta-menter, aksepterer imidlertid det egenhendigskrevne testamentet som ordinær testaments-form. Imidlertid har alle de andre nordiske lan-dene særskilte regler for nødstestamenter. Det erogså lange tradisjoner for egne formkrav for nøds-testamenter i norsk rett. Selv om behovet ikke erså stort, er nødstestamentene nyttige nok i de fåtilfellene hvor det er behov for dem. Utvalget harderfor konkludert med at det fortsatt bør væreegne regler som kommer til anvendelse hvortestator befinner seg i en nødssituasjon.

I den nye danske arveloven har man gått heltbort fra formkrav og lar det avgjørende være omman kan bevise at testamentet er utformet avtestator og at det gir uttrykk for testators vilje.Den danske bestemmelsen om nødstestamenter,§ 65, lyder slik:

«Den, der på grund af sygdom eller andetnødstilfælde er forhindret i at oprette testa-mente efter § 63 og § 64, kan på en hvilken somhelst måde oprette et nødtestamente.

Stk. 2. Et nødtestamente bortfalder, når deri 3 måneder ikke har været nogen hindring forat oprette testamente efter § 63 og § 64.»

Bestemmelsen suppleres med bevisregelen i § 72hvor det fremgår at et testament som er oppretteti medhold av § 65, er ugyldig hvis det ikke kananses for sikkert at testamentet er uttrykk fortestators beslutning og er opprettet av testator,eller det må antas at testator ikke var i stand til for-nuftsmessig å opprette testament.

I Betænkning 2006 s. 221–222 gis det uttrykkfor at de formkravene man tidligere hadde fornødstestamenter i dansk rett, som tilsvarer form-kravene i den norske arveloven § 51, var utids-messige, og at den teknologiske utviklingenhadde frambrakt en rekke medier som kunne giminst like god dokumentasjon for testators viljesom det muntlige vitnetestamentet og det egen-hendig skrevne testamentet. I dansk rett vil foreksempel lyd eller filmfiler, e-post, tekstmeldingerog andre elektroniske hjelpemidler kunne væregrunnlag for å dokumentere testasjonsviljen i etnødstestament. Fokuset er flyttet over fra form-kravene til å dokumentere testasjonsviljen. Medde krav som stilles til sikkerhet for at testamenteter opprettet av testator, er imidlertid ikke allemedier like egnet til å benyttes til nødstestasjoner.Jo lettere det er å manipulere et medium, destosvakere vil bevisverdien av mediet kunne være.Bevisbyrden ligger på testamentsarvingen somkrever arv etter nødstestamentet.

Utvalget har vurdert om norsk rett bør følgedansk rett når det gjelder nødstestamenter. Hen-synet til den teknologiske utviklingen, og hensy-net til arvelatere flest, som neppe er kjent medformkravene for nødstestamenter, tilsier at dendanske løsningen bør følges. Utvalget ser imidler-tid også en del problemer med å gi helt slipp påformkravene. Hvis spørsmålet om det foreliggeret nødstestament bare blir et spørsmål om bevis,frykter utvalget at det vil kunne komme langt fleretvister om nødstestamenter enn det vi har værtvitne til hittil, og at tvistene blir mer omfangsrike.


Det vil trolig medføre flere tvister hvor man leg-ger frem brev eller skisser til fordeling av eiende-ler som er funnet blant avdødes etterlatenskaper.Det vil trolig også brukes energi på å gjennom-søke mobiltelefoner, telefonsvarere, e-postkon-toer, minnepinner og harddisker, for å finne doku-mentasjon på en mulig testasjonsvilje. En total fri-het fra form vil også innebære at man ikke oppnården høytidsstemning og aktpågivenhet som form-kravene er ment å få frem hos testator – detsåkalte solennitetshensynet. Utvalget vil etterdette ikke foreslå at formkravene for nødstesta-menter oppheves.

Utvalget mener at dagens formkrav for nød-stestamenter kan opprettholdes. Utvalget stillerseg imidlertid kritisk til de kravene som flertallet iRt. 1984 s. 1425 stilte for å godta et selvmordstes-tament som nødstestament. Utvalget mener atman må kunne ta høyde for testators subjektiveoppfatning i praktiseringen av vilkåret om det ermulig å få tak i testamentsvitner. Lovteksten fore-slås derfor endret slik at man får frem at spørsmå-let om det er mulig å få tak i vitner, er situasjons-bestemt.

8.3.6 Bør det innføres særlige formkrav for inventarlister?

I Danmark har man også lettet på formkravene forsåkalte inventarlister. En bestemmelse om detteer inntatt i arveloven § 66 og lyder slik:

«Testamentarisk bestemmelse om, hvem derskal arve sædvanligt indbo og personlige effek-ter, kan oprettes skriftligt af testator ved endateret og underskrevet erklæring.

Stk. 2. For den, der i forvejen er arving,anses en begunstigelse efter stk. 1 for en for-trinsret til inden for sin arvelod at overtage depågældende genstande til vurderingsbeløbet,medmindre andet fremgår af den testamenta-riske bestemmelse.»

I Betænkning 2006 s. 223–225 vises det til at form-løse lister over fordeling av løsøre spiller en storrolle i skiftepraksis, for eksempel tilfeller hvor tes-tamenter viser til lister over innbo og løsøre uten-for testamentet selv. I praksis respekteres listeneofte av arvingene selv om de ikke oppfyller form-kravene. Man anså at det var behov for at slikelister skulle aksepteres som gyldige etter lempeli-gere formkrav enn de som gjelder for ordinæretestamenter.

I den nederlandske arvelovgivningen er detogså særlige regler for inventarlister mv. I artikkel

97 aksepteres egenhendig skrevne dokumentersom er datert og signert, for testasjoner som gjel-der klær, personlige eiendeler, bestemte person-lige smykker, bestemte innbogjenstander ogbestemte bøker.

Utvalget vil ikke foreslå at det innføres særligeformregler for inventarlister eller lignende. Også iNorge forekommer det i praksis at arvingenerespekterer arvelaterens lister over fordeling avinnbo og løsøre, selv om de ikke er i overensstem-melse med lovens formkrav. Utvalget ser imidler-tid ikke noe stort behov for at det lages et egetsett av formregler for disse tilfellene. Dels vil manda få avgrensningsproblemer med hensyn tilhvilke aktiva som er undergitt de lempelige form-kravene og hvilke som er undergitt lovens almin-nelige formkrav. Dels vil flere sett av formkravkomplisere lovteksten, noe som kan forvirre testa-torene og derved lede til flere ugyldige testamen-ter.

8.3.7 Bør det gjøres endringer i habilitetskravene til vitner?

Utvalget mener at den avgrensningen av hvilke til-knytninger mellom testamentsvitnet og den somer tilgodesett ved testamentet som er angitt i arve-loven § 61, stort sett treffer ganske godt. Utvalgethar imidlertid vært i en viss tvil om inhabilitetenstrekkes vel langt når det gjelder svogerskap. Dis-posisjoner til fordel for ektefellene til vitnets søs-ken og disposisjoner til fordel for foreldrene til vit-nets ektefelle, vil for eksempel være ugyldige meddagens rettstilstand. Utvalget vil lempe noe påhabilitetskravene i slike situasjoner, se merkna-dene til utkastets § 33. Båndene innenfor en fami-lie vil imidlertid ofte være sterke. Hensynet til åunngå at testamentsvitner ser gjennom fingrenemed at testator ikke var i en tilstand som gjordeham eller henne i stand til fornuftsmessig å rådeover sine etterlatenskaper, tilsier at det ikke børbenyttes testamentsvitner med for tette bindingertil de som tilgodeses i testamentet.

En binding mellom vitnet og den som tilgode-ses i testamentet som ikke medfører ugyldighet idag, men som åpenbart bør gjøre det, er samboer-skap. Når samboere gis arverett og rett til uskiftepå linje med ektefeller, er det en naturlig konse-kvens at de også likestilles med ektefeller i habili-tetsreglene. Det er bare slike samboerskap somgir rett til arv og uskifte, som bør være relevant ihabilitetsvurderingen. Bindingen mellom vitnetog den tilgodesette vil være sterk også før det harkommet felles barn eller samlivet har vart i fem år,noe som kunne tilsi at samboerskap mellom vitnet


og den tilgodesette var inhabilitetsgrunn så snartparet ble samboere. Utvalget ser det imidlertidsom en fordel at man så langt som mulig benytterdet samme samboerbegrepet alle steder hvorsamboerskapet skal utløse rettsvirkninger. Det villedessuten by på en del bevismessige utfordringerdersom man skulle la habilitetsreglene omfattesamboerskap helt fra etableringen. Utvalget anserdet viktig å ha klare regler for hvilke forhold somskal gi grunnlag for inhabilitet. Dette er ikkeminst viktig for testator. Selv om det ikke fore-ligger inhabilitet, bør man avstå fra å være vitnedersom man har flyttet sammen med eller ellerser i en kjærlighetsrelasjon til noen som tilgodesesi testamentet.

Det bør, som i dag, være relasjonen mellomvitnet og den tilgodesette på testasjonstidspunktetsom er avgjørende for habiliteten. At vitnet mel-lom testasjonstidspunktet og testators død har gif-tet seg med, blitt samboer med eller blitt besvo-gret med den tilgodesette, vil ikke få betydningfor gyldigheten av den testamentariske disposisjo-nen.

Utvalget mener det ikke bør innføres habili-tetsregler som knytter seg til forholdet mellom vit-net og testator, slik man for eksempel har i svensk

rett. Testator bør imidlertid unngå å benytte sinenærmeste slektninger som testamentsvitner. Hvisdet gjelder et tilbakekall av et testament, vil denærmeste slektsarvingene ikke kunne fungeresom vitner, siden tilbakekallet begunstiger dem.

Etter utvalgets syn bør også bestemmelsen iarveloven § 61 andre ledd om tilfeller hvor vitneter i tjeneste hos den som er begunstiget, opprett-holdes. I Rt. 2003 s. 198 og Rt. 2003 s. 203 er detlagt stor vekt på forutsigbarhet for testator og atdet bør være klare linjer for når tilknytningen iandre ledd medfører inhabilitet og ugyldighet fordisposisjonen. Derfor er arveloven § 61 andreledd gitt en ganske snever fortolkning. Utvalgetmener det er viktig å videreføre denne linjen for atdet ikke skal bli unødvendig mange ugyldige tes-tamenter. Av samme grunn vil utvalget heller ikkeforeslå at det gis en sekkebestemmelse om inhabi-litet på grunn av særlige forhold, slik man har iden danske arveloven. Utvalget mener at en slikbestemmelse vil gi unødig stor usikkerhet fortestator med hensyn til om de vitnene som haneller hun har utpekt, er habile. En skjønnsmessighabilitetsregel vil også kunne virke prosessdri-vende.


Kapittel 9

Arvepakt


Testators adgang til å fraskrive seg sin testasjons-frihet reguleres i dag av arveloven § 56 førsteledd:

«Testator kan med arvepakt binde seg til ikkjeå gjere, endre eller tilbakekalle testament.»

Også før gjeldende arvelov var det adgang til åbinde testasjonskompetansen. Det fulgte av arve-loven 1854 § 61 at testator kontraktsmessig kunnebinde seg til ikke å endre eller tilbakekalle testa-ment. Det var også lagt til grunn at man kunnebinde seg kontraktsmessig til ikke å opprette tes-tament. Det nye med arveloven 1972 var at slikeavtaler ble underlagt formkravene for testament.

Arveloven § 56 omhandler to former for bin-ding av testasjonskompetanse.

For det første kan arvelateren binde seg tilikke å «gjere» testament. En slik binding er etunntak fra arveloven §§ 48 flg., som gir rett til frittå opprette testament. Arvelateren forplikter seg tilikke å bruke sin alminnelige testasjonsrett (ennegativ binding). Denne typen av binding kallesogså «negativ arvepakt». Ved en slik binding sik-res arven for legalarvingene ved at arven skal gåetter lovens fordelingsregler.

For det andre kan arvelateren binde seg tilikke å «endre elle tilbakekalle» testament. En slikbinding er et unntak fra arveloven § 55, som girtestator rett til fritt å tilbakekalle eller endre testa-ment. Arvelateren binder seg her til å opprett-holde et bestemt testament (en positiv binding).Bindingen går her ut på å opprettholde en arve-følge som fraviker lovens arvetavle.

En tredje type binding, som ikke behandles iarveloven, er en forpliktelse til å opprette testa-ment på et senere tidspunkt. Et slikt løfte er ikkebindende verken arverettslig eller avtalerettslig.Hvis formløse løfter om fremtidige testamenta-riske disposisjoner skulle anerkjennes, villelovens formkrav miste mye av sin betydning. Deter lagt til grunn i teorien at et slikt løfte ikke er

bindende, og at det verken kan gis dom for attestator plikter å opprette testamentet, eller på attestator skal betale løftemottakeren erstatning foroppfyllelsesinteressen.1

En arvepakt kan være enten ensidig bebyr-dende for arvelateren eller betinget av motytelserfra den eller de som begunstiges. Hvis det er gittmotytelser fra den eller de som begunstiges gjen-nom arvepakten mens arvelateren lever, og det eren viss balanse mellom ytelse og motytelse, stårman overfor en gjensidig bebyrdende avtale sommå anses som livsdisposisjon. Da er selvfølgeligavtalen gyldig og kan gi grunnlag for krav motboet. I mange tilfeller benyttes arvepakttermino-logi og testamentsform på disposisjoner som i rea-liteten er livsdisposisjoner.

Felles for positive og negative arvepakter er atsenere testamentariske disposisjoner i strid medarvepakten blir uten rettsvirkninger. Testamenta-riske disposisjoner i strid med arvepakten kanikke gi grunnlag for ekstinktivt erverv. Det er der-for strengt tatt ikke mulig å misligholde en gyldigarvepakt gjennom senere testamentariske disposi-sjoner. Men den som er sikret en rett ved arve-pakt, er i utgangspunktet ikke sikret mot arvelate-rens livsdisposisjoner. I så fall må arvepakten tol-kes slik at den også innebærer rådighetsbegrens-ninger for arvelateren i levende live. Den som ertilgodesett gjennom arvepakten, kan også blinegativt påvirket gjennom at arvelateren får barneller gifter seg. Da vil reglene om pliktdelsarv,minstearv for ektefelle og varslingsregelen i arve-loven § 7 komme inn.

I arveloven brukes arvepaktbegrepet påerklæringen om fraskrivelse av testasjonskompe-tanse – løftet om ikke å opprette, endre eller tilba-kekalle testament. I teorien er uttrykket oftebrukt i en litt annen betydning som et testamentsom ikke kan tilbakekalles – altså både den ellerde testamentariske bestemmelsene om arvens

1 Se Mads Henry Andenæs, Arvepakt, TfR 1985 s. 22 og Arn-holm, Arveretten s. 160 og Unneberg, Avtaler s. 386–387.


fordeling og erklæringen om at disse disposisjo-nene er ugjenkallelige.

I Norge har vi tradisjon for at det er adgang tilå fraskrive seg testasjonskompetansen. Det erimidlertid ikke opplagt at det skal være slik. Imange land, blant andre Tyskland, Sverige og Fin-land, er det ikke adgang til å fraskrive seg testa-sjonskompetansen. Se eksempelvis den svenskeärvdabalken 10: 5 andre ledd: «Utfästelse att ejåterkalla testamente är icke bindande.» I svenskrett er det et generelt forbud mot avtaler om arv iärvdabalken 17: 3.

Det er noe omtvistet om arvepakten isolertsett skal anses som en livs- eller dødsdisposisjon.Den setter utvilsomt begrensninger på arvelate-rens disposisjonsadgang i hans eller hennes leve-tid ved at testasjonskompetansen begrenses. I såmåte har den karakter av livsdisposisjon. På denannen side er arvepakten en bestemmelse somsier noe om hvordan arvelaterens arv skal forde-les (at den må fordeles etter et eksisterende testa-ment eller eventuelt må fordeles etter lovensregler). For formreglenes del har det ingen betyd-ning, siden de er gitt anvendelse direkte i arvelo-ven § 56. Uklarheten kan imidlertid skape tvil om ihvilken utstrekning enkelte andre regler som gjel-der for dødsdisposisjoner, kommer til anvendelse(pliktdelsregler, tolkningsregler osv.).

Formkravene gjelder for arvepakt. Men det erantatt at den avtalerettslige bindingen, som skjerved at løftet kommer til adressatens kunnskap,ikke trenger å fremgå av selve arvepaktdokumen-tet, se nærmere Unneberg, Avtaler s. 340 flg. Deter testasjonsviljen som må fremgå av det form-bundne dokumentet – viljen til å fraskrive segtestasjonskompetansen. Det er derimot ikke nød-vendig at det fremgår av dokumentet at bindendeløfte er avgitt og mottatt. For den avtalerettsligebindingen er det tilstrekkelig at det kan sannsyn-liggjøres avtalerettslig binding. Den avtaleretts-lige bindingen kan oppstå enten ved at den ellerde som tilgodeses, underrettes, eller ved under-retning til en tredjeperson, jf. Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 177.


Et samlet utvalg mener at behovet for arvepakt erbegrenset. Mange av de disposisjonene som gjø-res i arvepakts form, er i realiteten livsdisposisjo-ner, og ville ha stått seg også uten at vi hadderegler om arvepakt. Hele utvalget mener også atden beskyttelsen som legalarvingene nyter underen arvepakt om ikke å opprette testament, eller

som testamentsarvingene nyter under en arve-pakt om ikke å endre eller tilbakekalle testament,er begrenset. Ved livsdisposisjoner står arvelate-ren i utgangspunktet fritt til å disponere over sineeiendeler til skade for legal- eller testamentsarvin-ger. I og med at arvepakten normalt er en ensidigbebyrdende disposisjon og har et klart gavepreg,vil terskelen for å komme fri fra arvepaktvirknin-gen ut fra bristende eller uriktige forutsetningereller avtaleloven § 36 også kunne være lavere ennved mer forretningspregede avtaler.

Utvalget deler seg imidlertid i synet på om vifortsatt bør ha regler om arvepakt. Et flertall,Coward, Buttingsrud Mathiesen, Forsnes, Unne-berg og Hambro, går inn for å opprettholdeadgangen til å binde seg ved arvepakt. Flertalletser ingen vesentlige ulemper ved arvepakten. Delegger til grunn at arvepakten kan ha positivevirkninger i enkelte situasjoner. Dels vises det tilat en testator i en tidlig fase av demens ønsker åfastsette med endelig virkning hva som skal skjemed hans eller hennes etterlatenskaper for åbeskytte seg mot senere disposisjoner som kanvære preget av sykdommen. Dels kan det være etønske fra enkelte arvelatere om å binde seg for åunngå mas eller press fra arvingene, eller for åunngå konkurranse mellom potensielle arvingerom arvelaterens gunst. Det kan også være at arve-lateren har sterke ønsker om å skape en viss sik-kerhet om arverekkefølgen til en virksomhet haneller hun driver, f.eks. for å begrense risikoen forarvinger som innretter seg med hensyn til utdan-nelse eller valg av bosted, for en gang å skulle treinn i virksomheten.

Flertallet viser også til at arvepakten har langetradisjoner i norsk rett, og at det vil virke frem-med å stenge for bruken av et rettsinstitutt med sålange tradisjoner. Etter flertallets mening børtestasjonskompetansen kunne brukes også nega-tivt til for fremtiden å fraskrive seg egen testa-sjonskompetanse.

Flertallet mener at de negative sidene av arve-pakten er begrensede. Det vil i noen tilfeller opple-ves vanskelig for testator å ha bundet sin testa-sjonskompetanse hvis han eller hun senereangrer seg. Imidlertid legger flertallet til grunn atadgangen til å fri seg fra arvepakten gjennomavtaleloven § 36 eller forutsetningslæren vilkomme arvelateren i møte i de mer kvalifiserte til-fellene av urimelighet. Terskelen for tilsideset-telse etter avtaleloven § 36 eller forutsetningslæ-ren er også lavere ved gavepregede disposisjonerenn ved gjensidig bebyrdende avtaler.

Flertallet legger også til grunn at et forbudmot arvepakt vil være prosesskapende. I dag tren-


ger vanligvis ikke retten å ta stilling til om detforeligger en livs- eller dødsdisposisjon når detforeligger arvepakt. Er det en livsdisposisjon, vilavtalen av den grunn være bindende. Er det endødsdisposisjon, vil den være bindende fordi dener gjort i testaments form. Spørsmålet om livs-eller dødsdisposisjon kommer bare på spissenhvis det blir spørsmål om disposisjonen krenkerpliktdelsreglene eller ektefelle eller samboersarverettigheter. Hvis man forbyr arvepakt, vil manfå en rekke tvister om det er en livsdisposisjoneller en ugyldig avtale om binding av testasjons-kompetanse. I og med at grensedragningen mel-lom livs- og dødsdisposisjoner er juridisk vanske-lig og innebærer omfattende tvister med myebevisførsel når den kommer for retten, mener fler-tallet at det er uheldig å innføre en lovregel somvil lede til flere tvister av denne typen. Ved å inn-føre et forbud mot arvepakt måtte man også lageovergangsregler om når arvepakten fortsattskulle stå seg, og når den eventuelt skulle settestil side etter de nye reglene. Ved slike regler vilman kunne stå overfor et valg mellom overgangs-regler som skal virke i svært lang tid, eller merhårdhendte overgangsregler som kan komme ikonflikt med Grunnlovens forbud mot tilbakevir-kende lovgivning.

Avslutningsvis vil flertallet peke på at et forbudmot arvepakter vil kunne vanskeliggjøre tilnær-mingen til EU-forordningen om kompetanse, lov-valg, anerkjennelse og fullbyrdelse av rettsavgjø-relser og offisielt bekreftede dokumenter vedrø-rende arv og om innføring av et europeisk arvebe-vis. I preambelen til denne forordningen, avsnitt20, heter det at for å lette anerkjennelsen av arve-rettigheter ervervet i en medlemsstat, bør lov-valgsregelen begunstige gyldigheten av arvepak-ter ved å anerkjenne vekslende tilknytninger.Begrunnelsen er at tredjepersoners berettigedeforventninger bør tilgodeses.

Flertallet ser ingen grunn til å endre pådagens krav til testamentsform for arvepakter.Hensynet til notoritet tilsier at testamentsformfortsatt bør benyttes. Ofte vil dessuten arvepaktenkomme inn i samme dokument som en testamen-tarisk disposisjon – typisk hvor et testament gjø-res ugjenkallelig for å beskytte testamentsarvin-gene.

De avtalerettslige sidene av arvepakten – somi hvilken grad det foreligger en binding overforden eller de som er begunstiget – må vurderes utfra avtalerettslige regler.

Når det gjelder spørsmålet om det kan innfor-tolkes ugjenkallelighet, legger flertallet til grunnat man må bygge på samme vurderingskriterier

som ved spørsmålet om å innfortolke en testasjon.Å innfortolke ugjenkallelighet er ikke prinsipieltutelukket på grunn av formkravene. Ved tolkings-tvil må man imidlertid ta i betraktning at arvepakter ganske uvanlig. Man bør ha ganske sterke hol-depunkter for å legge til grunn at arvelateren harment å binde testasjonskompetansen. Viljen til åbinde testasjonskompetansen må ha tilstrekkeligforankring i det formbundne dokumentet til atformkravene kan anses oppfylt. At et testamentbruker formuleringer som «min siste vilje», erikke i seg selv tilstrekkelig til å konstatere at detforeligger en arvepakt. En slik formulering er såvidt vanlig i testamenter at den neppe har særligargumentasjonskraft i en vurdering av om et testa-ment også inneholder en arvepakt. Det er ikkenødvendigvis bare tolkningsmomenter i selve tek-sten som kan trekkes inn ved avgjørelsen av omdet foreligger en arvepakt. Også tolkningsmo-menter utenfor dokumentet kan trekkes inn for åbelyse hva testator mente da dokumentet ble opp-rettet. Ved korrigering av testamenter etter arve-loven § 65 andre ledd vil den disposisjonen somuttrykkelig fremgår av testamentet, settes til side.Man gir deretter disposisjonen et innhold i sam-svar med testators virkelige vilje. Man bygger islike tilfeller på materiale som ligger utenfor testa-mentet, noe som kan være prinsipielt betenkeligved at viljen ikke har kommet til uttrykk gjennombruk av testamentsformer. I Utkast 1962 s. 228anså man imidlertid ikke slike prinsipielle beten-keligheter til å rekke lenger enn at man bør kreveen høy grad av sikkerhet før man tillater enkorreksjon av innholdet i testamentet for å reali-sere testators virkelige mening. Dette er bakgrun-nen for beviskravet «klårlagt» i arveloven § 65andre ledd. Det samme må gjelde ved innfortol-king av arvepakt.

Mindretallets syn:

Mindretallet, Frantzen og Kløvstad, går inn forikke å videreføre reglene om arvepakt. Arvepaktbenyttes sjelden, og det viser at arvepaktregleneikke fyller noe stort behov. Mindretallet kan ikkese at hensynet til å bevare eksisterende regler kanvære tungtveiende i forbindelse med en fullsten-dig revisjon av arvelovgivningen.

Hvis arvelateren inngår en arvepakt, binderhan eller hun sin testasjonskompetanse. Betydnin-gen av at det er inngått en arvepakt, viser seg hvisarvelateren ønsker å tilbakekalle arvepakten. Etnytt testament eller et ordinært tilbakekall bliruten virkning når arvelateren har bundet seg vedarvepakt. Det betyr at arven ikke vil bli fordelt i


tråd med arvelaterens siste vilje. Mindretallet serdet som viktig at en person på ethvert tidspunkt,så lenge han eller hun har testasjonskompetanse,kan velge å opprette et testament, eventuelt tilba-kekalle et tidligere opprettet testament.

I enkelte tilfeller kan det være inngått en gjen-sidig bebyrdende avtale som medfører at arvelate-ren har fått stell og pleie eller andre ytelser menshan eller hun lever, mot at den andre parten skaloverta hele eller deler av formuen ved dødsfallet.Hvis det er noenlunde likevekt mellom ytelsene,vurdert ut fra forholdene på avtaletidspunktet, vildette være en livsdisposisjon. Slike avtaler vilvære gyldige også om reglene om arvepakt ikkevidereføres.

Spørsmål om arvepakt oppstår i de tilfelleneder det ikke er noen livsdisposisjon. Mindretalletkan ikke se at den som er begunstiget i et testa-ment, bør kunne innrette seg på at det aldri kanendres. I alle fall må de grunnene som tilsier atarvelateren på ethvert tidspunkt fritt kan utpekesine arvinger (med de begrensninger som følgerav pliktdelsreglene), være langt mer tungtvei-ende. Det kan tenkes situasjoner der en personføler seg overbevist om hvem som bør arve hamog oppretter en arvepakt. Det kan tenkes enrekke ulike situasjoner som kan foranledige at detopprettes en arvepakt. En person på 20 år kanopprette en arvepakt til fordel for et trossamfunn,en person på 50 år kan opprette en arvepakt til for-del for sin samboers barn, eller en person på 60 årkan opprette en arvepakt til fordel for ett av sinebarn. Innvendingen mot arvepakt viser seg hvistestator endrer oppfatning om hvem som skalarve ham eller henne. Det er vanskelig å se hvilkehensyn som kan tilsi at testatoren ikke skal kunneendre testamentet sitt i slike og lignende tilfeller.

Det kan hevdes at det i noen tilfeller er et godeat en person kan innrette seg på å arve. En sliksituasjon kan være der testator ønsker at ett avbarna skal overta næringsvirksomhet, boligeneller en fritidseiendom. En arvepakt kunne dahevdes å gi den nødvendige forutsigbarheten forlivsarvingen, som da kan investere tid og penger idet han eller hun skal arve. Det er likevel sværtsjelden at arvepakt benyttes i slike tilfeller, ogbehovet for arvepakt ser dermed ut for å værebegrenset også i disse tilfellene. Det bør også nev-nes at selv om det opprettes en arvepakt, girdenne ingen beskyttelse mot testatorens livsdis-posisjoner. Det betyr at testatoren kan gi bort denaktuelle eiendelen til en annen av arvingene elleren tredjeperson, eller testator kan selge eiende-len. Hvis testatoren etter at arvepakten er oppret-tet, gifter seg, blir samboer eller får barn, vil dette

også kunne medføre at arven fordeles på enannen måte enn det som fremgår av arvepakten.Hvis testatoren er gift, vil han eller hun også i storgrad kunne endre arvefordelingen ved disposisjo-ner i ektepakt. Nok en usikkerhetsfaktor er at enarvepakt også kan falle bort på grunn av uriktigeforutsetninger eller ut fra avtaleloven § 36. Fordidet dreier seg om en ensidig begunstigelse av tes-tamentsarvingen, vil avtalen allerede i utgangs-punktet være ubalansert. Det vil da være uklarthva som utover dette kan medføre at arvepaktenlikevel ikke er bindende. Arvepakt er først ogfremst uheldig fordi arvelaterens testasjonskom-petanse bindes, men også fordi arvingen gis enuriktig oppfatning av å være sikret en bestemteiendel eller at arven fordeles på en bestemt måte.

Mindretallet vil også fremheve at det i mangetilfeller vil være uklart om det er opprettet enarvepakt eller et vanlig gjenkallelig testament. Detkan være uklart på bakgrunn av formuleringenesom er brukt, og det er noe uklart om ugjenkalle-lighet kan innfortolkes i et testament. Det kanogså være uklart om testamentet er ugjenkallelig,fordi en arvepakt også krever at det er skjedd enavtalemessig binding mellom testatoren og denbegunstigede. Det vil bero på en tolking avomstendighetene om dette er tilfellet eller ikke.Hvis det er opprettet et testament (en arvepakt)som går ut på at testatoren forplikter seg til ikke åopprette et testament, vil det ofte være uklarthvem testatoren har bundet seg overfor. Mindre-tallet mener i motsetning til flertallet at arvepakts-instituttet også kan være prosesskapende fordiretten ofte må ta stilling til om en disposisjon er enlivsdisposisjon eller dødsdisposisisjon når detforeligger en arvepakt. Skillet kan få betydning forspørsmål om disposisjonen krenker pliktdelsret-tigheter eller gjenlevende ektefelle eller samboersarverettigheter, kreditorenes stilling, beregningav bosloddene ved et sammensatt skifte, og skilletkan få betydning for spørsmålet om naturalut-leggsreglene kommer til anvendelse.

Mindretallet kan ikke se at hensynet til reg-lene i EUs arveforordning taler for eller mot å til-late arvepakt. Norge er ikke bundet av forordnin-gen. Det er også en rekke medlemsland som ikketillater arvepakter, uten at dette har ført til disku-sjoner i de aktuelle landene om å endre lovgivnin-gen med hensyn til arvepakter. Mindretallet kanheller ikke se at det er vanskelig å gi overgangsre-gler dersom arvepaktinstituttet oppheves. Rege-len bør da være at arvepakter opprettet før loventrer i kraft forblir gyldige, og at det for fremtidenikke kan opprettes arvepakter.


Mindretallets forslag om arvepakt innebærerat mindretallet også har et alternativt forslag omfelles/gjensidige testamenter, se punkt 13.4.

Mindretallet går på denne bakgrunn inn for atreglene om arvepakt ikke videreføres i en nyarvelov og foreslår følgende lovbestemmelse:

§ 42. ArvepaktEn bestemmelse om ikke å tilbakekalle,

endre eller opprette et testament er ikke bin-dende.


Kapittel 10

Ugyldige testamentariske disposisjoner

10.1 Ugyldighet på grunn av formfeil

10.1.1 Innledning – gjeldende rett

I arveloven § 60 er det inntatt en bestemmelse omat manglende iakttakelse av formkrav medførerugyldighet. Bestemmelsen lyder slik:

«Er tvingande reglar i kapitla VIII og IX om kor-leis testament skal gjerast, kallast tilbake ellerendrast ikkje følgde, er disposisjonen ugyldig.Tilsvarande gjeld gåve som nemnt i § 53 der-som tvingande reglar i kapittel VIII om korleistestament skal gjerast ikkje er følgde.»

Brudd på formkravene medfører total ugyldighet.Dette står i motsetning til tilfeller hvor det erbrukt et inhabilt testamentsvitne. I disse tilfelleneer det bare disposisjonen som tilgodeser det inha-bile testamentsvitnet eller noen av dennes nær-mere angitte nærstående, som settes til side.

Når bestemmelsen nevner tvingende regler, erdet for å få frem at brudd på ordensregler ikkefører til ugyldighet. Slike ordensregler har vi i§ 50, om at testamentet bør dateres og gis påskriftom at det er opprettet av fri vilje, at testator varved sans og samling, og dessuten at det bør opply-ses om yrke og adresse til testamentsvitnene, senærmere Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 180. I arvelo-ven § 60 andre punktum er det angitt at man-glende overholdelse av formkravene for oppret-telse av testament også medfører at dødsgaver(gaver gitt på dødsleiet og gaver som er ment åoppfylles først etter arvelaterens død) blir ugyldige.

Innsigelse om at testamentet er ugyldig kangjøres av enhver som uten testamentet ville harett til arv eller rett til større arv. Arvingene kangodta testamentet uttrykkelig eller ved konklu-dent atferd. Dette er også lagt til grunn i arvelo-ven § 70 andre ledd, hvor innsigelse mot et testa-ments gyldighet må gjøres gjeldende innen seksmåneder etter at arvingen fikk kunnskap omtestators død, testamentet og grunnlaget for innsi-gelsen mot testamentet.

10.1.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget mener at det ikke er grunn til å gjøreendringer i utgangspunktet om at formmanglerskal medføre total ugyldighet. Formmangleneskiller seg fra de andre ugyldighetsreglene, hvordet kan være større rom for delvis tilsidesettelse.Ved ugyldighet på grunn av sinnssykdom ellermindreårighet kan man neppe tenke seg annetenn total tilsidesettelse. Ved de andre ugyldighets-grunnene er delvis tilsidesettelse mer aktuelt.Dette er særlig aktuelt ved inhabile testamentsvit-ner, hvor bare disposisjoner (testasjoner) til fordelfor det inhabile vitnet eller vitnets nærmereangitte nærstående settes til side hvis det reisesinhabilitetsinnsigelse mot testamentet. Man kanimidlertid også tenke seg delvis tilsidesettelse vedugyldighet grunnet i arveloven § 63 hvor tvang,svik mv. bare knytter seg til én av flere disposisjo-ner. Ved ugyldighet grunnet i arveloven § 64 kandet også tenkes delvis ugyldighet. Testamentetbestemmer for eksempel at boligen skal brennes,mens resten av formuen skal fordeles mellomnærmere angitte personer.

I den danske arveloven § 69 er det en bestem-melse som både omfatter formmangler og min-dreårighet. Utvalget mener at dette er en hen-siktsmessig samordning også i norsk rett av toforhold ved opprettelsen av testamentet som med-fører total ugyldighet. Utvalget mener at bestem-melsen bør vise til de enkelte bestemmelsene sommå overholdes for at testamentet skal være gyl-dig. For en leser som ikke har juridisk kompe-tanse, er det lettere å forholde seg til en oppram-sing av hvilke bestemmelser som må overholdesfor at testamentet skal være gyldig, enn en bestem-melse som bare viser til «tvingende» regler ellerliknende, slik som den gjeldende bestemmelsen iarveloven § 60. En leser uten juridisk kompetansevil ofte ikke kjenne til sondringen mellom fravike-lige og ufravikelige bestemmelser. Hvis leserenkjenner til sondringen, vil det dessuten kunnevære vanskelig å skille ut hvilke bestemmelsersom er tvingende, og hvilke som ikke er det.


10.2 Ugyldighet på grunn av testators sinnstilstand


I arveloven av 1854 fantes ingen lovbestemmelseom sinnslidelse og mental svekkelse. I Utkast 62s. 224 (til arveloven av 1972) heter det bare at manlikevel har kommet frem til brukbare resultater. IUtkast 62 s. 224 heter det videre: «På denne bak-grunn har komiteen vært i noen tvil om det er til-strekkelig grunn til å foreta noen lovregulering.Komiteen er dog blitt stående ved at det kan væreen fordel at loven gir opplysning både om hvilkepsykiske defekter som overhodet kan medføreugyldighet, og hvordan defektene må ha pregettestasjonen for at ugyldighet skal bli følgen.»

Nåværende § 62 har følgende ordlyd: «Ein tes-tamentarisk disposisjon er ugyldig når testator varsinnsjuk eller i høg grad hemma i sjeleleg utvik-ling eller i høg grad sjeleleg svekt då testamentetvart gjort, med mindre det er usannsynleg atsinnsstoda hans har hatt innverknad på innhaldet idisposisjonen.»

Den eksisterende § 62 omhandler fire tilfeller:sinnssykdom eller sinnslidelse, demens, mentalretardasjon/psykisk utviklingshemming og svek-kelse grunnet alkohol eller rus. Demens faller innunder begrepet «høg grad sjeleleg svekt». I dennye vergemålsloven brukes ordene «sinnslidelse,herunder demens». Svekkelse grunnet alkoholeller rus dekkes av betegnelsen «sjeleleg svekt». Iden danske arveloven brukes uttrykket «forbigå-ende sindsforvirring eller en lignende tilstand»,noe som dekker rustilstander. Det er umulig å vitenoe om hvor ofte personer oppretter testament ien rustilstand. Det kreves medvirkning fra to vit-ner for å opprette et gyldig testament, noe somkan være et problem hvis testator åpenbart er i enrustilstand. En person kan imidlertid i en rustil-stand tilbakekalle et testament ved ødeleggelse,altså uten vitner. Hvis det i ettertid blir klart attestator var i en rustilstand og ikke forsto rekke-vidden av tilbakekallet, vil det være ugyldig. Omen person impulsivt i en rustilstand oppretter ettestament, er det vel også sannsynlig at vedkom-mende tilbakekaller når «normal» tilstand gjeninn-trer.

Når det gjelder psykisk utviklingshemming,vil det som oftest være en medfødt tilstand, slik atdet foreligger tilstrekkelig medisinsk informasjonom testators tilstand. Tvilen vil i slike tilfeller liggei hvorvidt testator også manglet evnen til å forståinnholdet i et testament og rekkevidden. De mestpraktiske tilfellene av § 62 er sinnslidelse og

demens – som i loven betegnes som sjelelig svek-kelse – og av disse igjen demens. Selve terminolo-gien i loven er foreldet, og forslag til ordlyden forde forskjellige tilstandene behandles senere.

Fra Utkast 62 s. 224 siteres følgende om virk-ningen av psykiske defekter:

«Komiteen mener at det ikke kan være tilstrek-kelig for å anse testamentet gyldig at innholdeti og for seg er rimelig og forstandig (slik at mankan si at det er et resultat av fornuftige overvei-elser), og at testator har forstått hva hangjorde. Etter komiteens oppfatning bør det kre-ves noe mer. Testator bør dessuten ha hatt ennoenlunde normal evne til å velge og vrakemellom stridende motiver – dvs. til å se detestasjonsalternativer som ut fra hans person-lige stilling og tilknytning til slektninger ogandre personer, naturlig vil fremstille seg. Detbør således ikke være tilstrekkelig til å reddetestamentet at testator har foretatt en fornuftigdisponering, når han på grunn av sin sinnstil-stand ikke har vært i stand til å se at det fantesandre, like nærliggende og like fornuftige alter-nativer. Har han ikke vært i stand til dette, viltestasjonen være preget av hans psykiskedefekter, og den bør ikke være gyldig.

Ved utformingen av utkastet har komiteenvidere gått ut fra at det er en alminnelig pre-sumsjon for at et testament som er opprettet aven person med de nevnte psykiske defekter, vilvære preget av dette. Blir det derfor godtgjortat testator på testasjonstidstiden var sinnssykeller i en av de andre stillinger som utkastetnevner, bør den som vil påberope seg testa-mentet, ha en tung bevisbyrde. Komiteen har iutkastet gitt uttrykk for dette ved at den testa-mentariske disposisjon er ugyldig dersom detikke er usannsynlig at hans sinnstilstand harøvet innflytelse på disposisjonens innhold.»

Utformingen av loven er nok her preget av dati-dens oppfatning av de forskjellige tilstandenenevnt i § 62. Med formuleringene av sykdommersom er anvendt, vil unntaksregelen i stor utstrek-ning komme til anvendelse. Rettspraksis etter1972 bærer preg av dette. At en pasient har fåttdiagnosen demens, er ikke i seg selv avgjørendefor testasjonshabiliteten. Det avgjørende er i hvil-ken fase av demensutviklingen pasienten befinnerseg.

Nesten all rettspraksis om arveloven § 62 gårpå demens, og sinnslidelse er tydeligvis lite prak-tisk som ugyldighetsgrunn. Grunnen til det kanvære at når testator har hatt en sinnslidelse, finnes


det sakkyndige erklæringer som er så klare atikke blir noen sak som kommer for domstolene.Siden 1960 har vi ingen høyesterettsdommer om§ 62 som går på sinnslidelse. Vi har en dom fra1975 om rus, og ellers går alle høyesterettsdom-mer på senilitet/demens. Med ett unntak harresultatet i alle høyesterettsdommer siden 1972vært ugyldighet. Vi har et betydelig antall lag-mannsrettsdommer og nesten alle dommer går påsenilitet/demens og ikke sinnssykdom. I flertalletav lagmannsrettsdommene om demens har kon-klusjonen vært at testamentet anses gyldig. Imange dommer skilles det ikke klart mellom til-standen til testator og innvirkning på testamentet.Innholdet brukes som argument i begge tilfeller.Uttalelser fra advokater som har medvirket vedopprettelsen, tillegges ofte stor vekt. Hva angårinnhold, virker det som om det avgjørende er omtestamentet virker fornuftig, ikke om testator var istand til å overveie alternativer. § 62 er tydeligvisfortolket langt lempeligere enn meningen var utfra forarbeidene. Utvalgets inntrykk er at det kre-ves en kvalifisert grad av sjelelig svekkelse for åunderkjenne et testament.

10.2.2 Nordisk rett

Den danske arveloven § 79 har følgende ordlyd:«En testamentarisk bestemmelse er ugyldig, hvistestator ved dens opprettelse på grund af sinns-sygdom, herunder svær demens, hæmmet psy-kisk udvikling, forbigående sindsforvirring elleren lignende tilstand, manglede evnen til fornuft-mæssigt at råde over sine ejendele.»

I den tidligere arveloven var formuleringen littannerledes: «En testamentarisk bestemmelse erugyldig, såfremt testator ved dens oprettelse pågrund av sindssygdom, åndssvaghed, forbigåendesindsforvirring eller lignende tilstand mangledeevnen til fornuftmæssigt at råde over sine ejen-dele.»

I den svenske Ärvdabalken lyder 13:2 § bareslik: «Ett testamente gäller inte, om det harupprättats under påverkan av en psykisk stör-ning.» Også den finske loven er ganske kortfattetog fastsetter at testamentet er ugyldig hvis det eropprettet «under inflytande av sinnessjukdom, sin-nesslöshet eller annan rubbning av själsverksam-heten».

I boken Nordisk Arverett nevnes at de ulikeformuleringene av den materielle ugyldighetsre-gelen i praksis neppe fører til forskjellige resulta-ter.1

Vi ser av dette at det fullt mulig å ha en lovbe-stemmelse som ikke uttrykkelig angir de forskjel-lige tilstandene. Kortere enn den svenske bestem-melsen kan det ikke bli. Det er imidlertid naturligå bygge videre på gjeldende norske lov med enmer moderne terminologi.

10.2.3 Utvikling, medisinske kriterier

Sinnssykdom betegnes i dag med ordene sinnsli-delser eller psykoser.

«Sjeleleg svekt» er i hovedsak demens. Vi harnoe som betegnes som sekundære demenstilstan-der – dvs. sykdommer som fører til demenssymp-tomer som et tilleggssymptom, for eksempel kannoen personer med hjernesvulst få demenssymp-tomer i tillegg til plagene svulsten gir. «Sjeleligsvekkelse» kan også forekomme som følge avhjerneskade ved ulykker eller hjerneslag. Mellomdisse to tilstandene/sykdommene – sinnslidelsekontra demens – kan det forekomme en rekkevesentlige forskjeller.

Sinnslidelse blir i dag oppdelt i flere grupperog hver gruppe deretter i en rekke undergrupper.Ett av flere systemer er et internasjonalt diagnose-system, ICD-10, med ti hovedgrupper og dessutenundergrupper. Psykoser består følgelig av mang-foldige vidt forskjellige tilfeller med helt ulikevirkninger. En rekke psykoser er av en slik art atde bare inntreffer med sporadiske mellomrom.Pasienten kan i lange tider fungere i arbeid ogleve et helt normalt liv. Demens er en varig til-stand med permanent virkning, og personen somhar en demenssykdom, blir mer og mer glemskog hjelpeløs. Mange psykoser kan i dag behandlesvirkningsfullt med og uten medisinering. Svinn avhjernevev kan selvfølgelig ikke kureres. I de sisteca. 50 årene har det vært en meget betydeligutvikling av medikamenter/psykofarmaka forbehandling av psykoser som fagfolk er enige i harpositive virkninger (men også i mange tilfellernegative).

Demens er en organisk betinget sinnslidelsehvor det foreligger forandringer i hjernen i formav svinn av hjernevev, men det finnes mange ulikeformer, avhengig av årsak. Demens vil variere igrad med økende symptombelastning over tid.Demens kan ha ulike virkninger på en pasientspersonlighet.

Demens forekommer først og fremst blanteldre mennesker, og forekomsten stiger medøkende alder; 95–98 % av alle tilfeller er hos men-nesker over 65 år. Psykoser kan ramme mennes-ker i alle aldre, også helt unge. Selv om prosentenav demens blant mennesker under 65 år er lav,1 Peter Lødrup, Nordisk Arverett s. 287.


kan denne gruppen personer være en utfordringfor helsevesenet å gjenkjenne. Ofte kan det værevanskelig for utenforstående å oppdage at en per-son på 50 år lider av begynnende demens. Ved-kommende kan være fysisk sprek og i full dagsarbeid. Kollegaer oppfatter vedkommende somnoe «glemsk» eller «fraværende» eller «at han harendret personlighet» uten å reflektere nærmereover det. Det forekommer at personer av kolle-gaer i flere år oppfattes som noe reduserte uten atman tenker på at tilstanden skyldes begynnendedemens. Det vil antakelig i det praktiske liv værelangt lettere for en «glemsk» person på 50 år å fåvitner til å medundertegne på et testament enn foren person på pleiehjem som er 80 år gammel.

I de siste 20 årene har det kommet en del medi-kamenter for demens, men det er uenighet blantdemenseksperter om hvor virkningsfulle disselegemidlene er. I beste fall har de symptomatiskvirkning, det vil si at pasientene kan bedre sinfunksjon noe, men denne bedringen ser ikke ut tilå vedvare over mange år.

I det følgende gis en kort oversikt over for-skjellige sinnslidelser med hovedvekt på organiskbetinget sinnslidelse – demens.2

Psykoser/sinnssykdommer/sinnslidelser. Denhyppigst forekommende sinnssykdommen erschizofreni (personlighetsspaltning). Schizofrenier i ICD-10 definert som en sykdom med funda-mentale forstyrrelser i tenkning, persepsjon ogmed avflatet eller inadekvat atferd. Fra Knut Enge-dal, Urunde hjul s. 163 siteres:

«Pasientene er ved klar bevissthet og har nor-mal intellektuell kapasitet, men kognitive for-andringer kan inntreffe i sykdommens forløp.De viktigste symptomene er tankeforstyrrelser(tankeekko, tankepåføring, tanketyveri, tanke-kringkasting), vrangforestillinger som styresutenfor personen, influensopplevelser og hallu-sinatoriske stemmer som kommenterer og dis-kuterer pasienten i tredje person. Sykdommenkan forløpe kontinuerlig og progredierende(symptomer som tiltar og sykdom som forver-res) eller episodisk med delvis eller fullstendighelbredelse. Den kan også ende som en kro-nisk lidelse med mange passive symptomersom inaktivitet, følelsesavflatning, ord- og inn-holdsfattig tale, dårlig non-verbal kommunika-sjonsevne og dårlige sosiale ferdigheter.»

Man regner med at det er ca. 10 000 mennesker iNorge som i dag har denne diagnosen. Sykdom-men viser seg som oftest i relativ ung alder – 20–30 års alderen og oppstår sjelden hos menneskerover 45. Fra NOU 2004: 16 s. 129 siteres:

«Med adekvat behandling kan en viss andel,ca. 20 %, av de som rammes bli betydeligbedret, med etablering av adekvat funksjon ifamilie- og arbeidsliv. En annen andel, ca. 10 %,blir økende endret og kronisk invalidisert, oftekontinuerlig avhengige av bistand fra sosial- oghelsevesen. Mellom disse kategorier vil defleste av de schizofrene befinne seg i en midtsi-tuasjon, hvor de med egnet støtte og behand-ling kan klare seg ute i lange perioder. Det kanopptre perioder med tydelig bedring og perio-der med forverring.»

Affektive psykoser eller manisk depressive lidel-ser viser seg på det emosjonelle plan. Pasientenhar faser med unaturlig oppstemthet og faser meddet motsatte – depresjon. Man skiller mellomunipolare og bipolare former. Bipolar maniskdepressiv lidelse betyr at pasienten kan opplevebegge typer faser. Pasienten kan i en periode væreekstremt oppstemt med hyperaktivitet. Senerekan han ha en ny fase med depresjon. Unipolarlidelse, som er det vanligste, betyr at man bareopplever den ene type fase. Det vanligste er endepressiv fase. Lengden av faser kan variere, frabare en måned opptil ett år. Noen har bare et parfaser i hele livet. Noen pasienter opplever hyppigefaser. Utenom faseperioder er disse pasientenehelt normale. Dybden og varigheten av en fasekan reduseres eller forkortes ved behandling.Varigheten av faser er generelt betydelig kortere idag enn for kanskje 50 år siden, dels på grunn aven økning av sakkyndig eksperttilbud og dels pågrunn av utviklingen av medikamenter.

At en person har fått diagnosen manisk-depressiv, betyr derfor ikke at han eller hun er uteav stand til å opprette et gyldig testament. Detavgjørende vil være om personen var i en aktivfase av sykdommen på det tidspunktet et testa-ment ble opprettet. Selv om personen var i enaktiv fase, betyr heller ikke det nødvendigvis at ettestament er ugyldig på grunn av sinnstilstanden.Om testator har hatt en dyp depresjon, er detmulig at han eller hun helt fornuftig kunne plan-legge og opprette et testament.

Demens. Demens er en beskrivelse (syndrom)av en organisk betinget sinnslidelse eller tilstandsom kan forårsakes av ulike hjernesykdommer,og hvor det foreligger betydelige forandringer i

2 Materiale er hentet fra Knut Engedal/Per Haugen Lære-bok i demens, 5. utg. 2009, Knut Engedal Urunde hjul, 2000og NOU 2004:16 Vergemål kapitel 7.4 s. 124–133.


og av hjernesubstans. Demens er som nevnt enutpreget alderdoms-sinnslidelse. Man skiller mel-lom to hovedgrupper av demens: aldersdemensog sykdommer som fører til demens. Aldersde-mens er demens som følge av aldring uten at mankan påvise noen egentlig sykdomstilstand. I ICD-10 er demens definert som en tilstand kjenneteg-net som en kronisk svikt på minst to kognitiveområder, og at den kognitive svikten er ledsagetav sviktende emosjonell kontroll, sviktende sosialatferd eller sviktende motivasjonsevne.

Man regner med at det i dag finnes ca. 70 000mennesker med demens i Norge. Prognosen er attallet vil stige til det doble i løpet av 35–40 år. Tal-lene er hentet fra en rapport fra Helsedirektoratet;«Glemsk, men ikke glemt» fra 2007.

Demensutviklingen kan deles inn i tre faser.Fra Knut Engedal, Urunde hjul s. 215 siteres:

«I startfasen, kompenseringsfasen, ser man deførste tegn til mental svikt i form av sviktendehukommelse, spesielt for hendelser i nær for-tid. Pasienten glemmer avtaler, glemmer åspise, glemmer å handle o.l. Samtidig har pasi-enten vansker med å relatere hendelser i riktigtidsperspektiv.

I sykdommens neste fase, dekompenserings-fasen, har pasienten vansker med å bruke sinetillærte mestringsevner, og de mister grepet påsin tilværelse. De blir lett forvirret og bringesut av fatning, spesielt når de kommer understress. I denne fasen sees hyppig psykotiskesymptomer i form av vrangforestillinger, syns-hallusinasjoner og underlig, uforståelig atferd.I dekompenseringsfasen forverres hukommel-sesevnen og hos noen også språkevnen ogevnen til å orientere seg i rom.

Den siste fasen, pleiefasen, er preget avmotorisk svikt, inkontinens, manglende moto-risk styring, balansesvikt og gangproblemer. Idenne fasen er de fleste demente totalt avhen-gig av fysisk pleie.»

Ved hjelp av den såkalte Berger-skala kan man påbakgrunn av pasientens funksjonsevne inndeleprogresjonen av demens i seks trinn:

1. «Han fungerer i miljøet, men hukommel-sessvikt forstyrrer daglige aktiviteter

2. Han kan bare fungere i kjente omgivelseruten hjelp

3. Han kan kle på seg med veiledning4. Han må ha hjelp til å kle på seg5. Han må ha stadig mer omfattende hjelp på

alle områder

6. Terminalfasen. Han er sengeliggende ellersitter i en stol. Reagerer bare på taktile sti-muli. (berøring som aktiverer huden/san-semotorisk trening).»3

Beskrivelsen av de forskjellige trinnene er veile-dende. Det finnes ingen egen fast, internasjonaldefinisjon eller beskrivelse av disse trinnene. Trin-nene er f. eks. beskrevet på en noe annen måte påwww.helsenorge.no.

Sykdommer som fører til demens, inndelesetter årsak. En gruppe er de såkalte degenerativehjernesykdommene som Alzheimers sykdom,Picks sykdom, Frontotemporal demens, Lewylegeme sykdom med demens, Parkinsons sykdommed demens og Huntingtons sykdom meddemens.

Sykdommer i hjernens blodårer som fører tildemens, klassifiseres som vaskulær demens. Endel andre hjernesykdommer kan føre til demensog kalles sekundære demenssykdommer. En avdisse er alkoholisk demens. I Engedal/HaugenLærebok i demens heter det:

«Langvarig og kronisk mental svikt som følgeav alkoholmisbruk kan komme til uttrykk påulike vise. Det er vanlig å klassifisere disse til-standene som:Wernickes encephalopatiKorsakoffs psykose/amnesialkoholisk demensMan regner med at demens og amnesi somfølge av alkoholmisbruk utgjør 0.05 prosent avden voksne normalbefolkning.

Uttrykket «alkoholisk demens» blir oftebrukt om tilstander preget av omfattende men-tal svikt hos alkoholikere som inntrer ettermange års høyt alkoholforbruk.»

I rettspraksis finner vi mange dommer hvor resul-tatene fra en MMSE-test brukes i den skjønns-messige vurderingen av demenstilstanden.MMSE (Mini Mental Status examination) er etspørreskjema som brukes for å teste kognisjonmed 30 poeng som høyeste poengsum. Den eralment brukt innenfor medisin for screening avdemens. I løpet av 10 minutter testes forskjelligeting som aritmetikk, hukommelse og orienterings-evne. En poengsum over 27 anses å være innenfornormalområde. Poengsum 20–26 indikerer milddemens, 10–19 moderat demens og under 10alvorlig demens. Lave og veldig lave poengsum-mer viser ganske nøyaktig tilstedeværelse av

3 Knut Engedal, Urunde hjul, 2000 s. 216


demens. Som det fremgår av dette, er MMSE-tes-ten forholdsvis enkel og vil antakelig bare være avavgjørende betydning ved svært lave poengsum-mer. Skåren påvirkes av utdanning, alder og språ-kevne, jo eldre og jo lavere utdannet jo laverepoengsum. Pasienter med afasi skårer også dårlig.

Oppsummering av demens. Av de kategorienesom nevnes i § 62, er demens den praktisk viktige– i all fall hvis man ser på rettspraksis de siste ca.50 årene. Demens er betegnelsen på en tilstand,og en pasient mister ikke evnen til å opprette ettestament utelukkende fordi han eller hun hardemens. Det avgjørende vil være hvilket stadiumav utviklingen personen med demens befinnerseg i på det tidspunktet testamentet ble opprettet.Man må da få sakkyndige erklæringer om hvoromfattende demensutviklingen var på dette tids-punktet. Det er klart at vurderingen av om en per-son er «i høg grad hemma i sjeleleg utvikling», ipraksis blir annerledes og mer skjønnsmessig ennnår det gjelder sinnslidelse.


Utvalget mener det er nødvendig å moderniserebetegnelsen på de tilstandene som fører til ugyl-dighet. Det er da naturlig å se hen til den nye ver-gemålsloven fra 2010 og den danske arvelovensom trådte i kraft 1. januar 2008. Ordlyden i verge-målsloven § 20 er som følger:

«Den som har fylt 18 år, og som på grunn avsinnslidelse, herunder demens, psykiskutviklingshemming, rusmisbruk, alvorlig spil-leavhengighet eller alvorlig svekket helbredikke er i stand til å ivareta sine interesser, kansettes under vergemål dersom det er behov fordet.»

Ordlyden i § 79 i den danske arveloven er sitertforan under Fremmed rett.

For sinnslidelse vil det avgjørende være omden var i en aktiv fase på testasjonstidspunktet.Det viktigste i utformingen av en ny lovbestem-melse vil være formuleringen av demens. Bareordet demens dekker altfor mye. Det avgjørendevil være hvor langt i utviklingen demenssykdom-men har kommet. I § 62 brukes i dag uttrykket«høg grad.» I den danske loven brukes betegnel-sen «svær demens.» «Alvorlig grad av demens» erbetegnelsen som brukes i dag i Norge. Men noenpersoner med demens av moderat grad kan ogsåha mistet mye av sin logiske tenkeevne.

Ved avgjørelsen av testators medisinske til-stand bør etter Utvalgets mening sakkyndige

erklæringer veie tungt. Om vurderingen er basertpå direkte observasjoner eller pasientjournaler,bør ikke være avgjørende. Etter Utvalgets meninger det i Rt. 1999 s. 440 lagt for stor vekt på at denoppnevnte sakkyndige ikke selv hadde behandletog observert testator. Man må likevel ta i betrakt-ning at mange mennesker med demens ikke opp-holder seg på sykehus eller aldershjem, menhjemme i sin bolig. For slike personer vil det ikkefinnes noen sykejournaler og ofte heller ikkeresultat fra undersøkelser på et sykehus. Densakkyndige vil da måtte basere sin vurdering på etspinkelt grunnlag med derav følgende usikkerkonklusjon.

Etter Utvalgets mening bør det ikke leggesmer vekt på uttalelser fra en advokat om testatorstilstand enn uttalelser fra andre som kjente testa-tor. Advokater har ikke bedre forutsetninger for åvurdere dette enn andre – for eksempel de vitnenesom ble brukt ved opprettelsen, eller sykepleiere.Demenseksperter vet at diagnosen demens somregel bare kan stilles etter flere samtaler ogundersøkelser av en pasient med et visst tidsmel-lomrom. En person med langt fremskredendemens kan til tider føre en normal samtale.Annerledes vil det kunne være hvis en advokathar hatt et langvarig klientforhold til testator ogdiskutert innholdet i et testament i flere møtermed klienten. Når det gjelder testamentsvitnereller andre som har bistått ved opprettelsen av tes-tamentet, vil det gjerne være slik at disse i ettertidhelst ikke vil forklare seg slik at de mener de harmedvirket til opprettelsen av et testament dertestator ikke var ved sans og samling.

I visse tilfeller bør et testament ubetinget væreugyldig uavhengig av innholdet. Er testator i trinnV eller VI av demensutviklingen (jf. foran underdemens i Utvikling, medisinske kriterier), er detinnlysende at han eller hun mangler testasjonsha-bilitet. I de to første trinnene vil et testament sann-synligvis være gyldig.

Et spørsmål blir hvor stor vekt man skal leggepå et tilsynelatende fornuftig innhold. Har testatorpå testasjonstidspunktet vært i en tilstand somdekkes av lovregelen, bør ikke et rimelig innhold iseg selv være tilstrekkelig. Arnholm skrev føl-gende om § 62: «Og da er det viktig å fremheve atdet ikke er nok at testator har forstått innholdet avsin disposisjon, heller ikke om dette innhold i segselv virker rimelig og fornuftig. Man må ogsåsøke tilbake til hans motivasjon: Har han forståttrekkevidden av det han bestemmer, og har hanhatt en noenlunde rimelig evne til å veie de hen-syn som bør gjøre seg gjeldende. Det er hans vur-deringsevne man må prøve.» I dommen i Rt. 1976


s. 1342 ble det uttalt: «Jeg ser det slik at testasjo-nen ikke er fremgått av en noenlunde normal evnetil å treffe et valg mellom ulike alternativer for for-deling av arvemidler.» I dommen i Rt. 1977 s. 189ble det vist til denne dommen i Rt. 1976 og uttalt:«Spørsmålet er om testasjonen kan anses somresultat av en reell vurdering og avveining.» Eteksempel fra utenlandsk rett er en gammelengelsk dom hvor testator på dødsleie testamen-terte hele sin formue til sin ektefelle. Testamentetble kjent ugyldig idet det ikke var tilstrekkelig attestator visste at han ga alt til sin ektefelle og eli-minerte alle sine slektninger. I tillegg måtte testa-tor også være «capable of recollecting who thoserelatives were, of understanding their respectiveclaims upon his regard and bounty, and of delibe-rately forming an intelligent purpose of excludingthem from any share of his property».4

Testamenter opprettet av personer meddemens, kan være resultatet av det som betegnessom reproduktiv åndsvirksomhet. Reproduktivåndsvirksomhet foreligger, når testator gjennomlang tid – ofte flere år – har gitt uttrykk for den for-deling av arven som fremgår av testamentet, menikke kommet til det skritt å lage et endelig testa-ment før han eller hun har kommet i en demenstil-stand. I rettspraksis har det vært en tendens til ålegge vekt på dette som et argument for å opprett-holde et testament fra en senil dement. Et eksem-pel er dommen i Rt 1976 s. 1342. Høyesterettuttalte i den dommen følgende: «Testasjon fra ensenil dement vil kunne opprettholdes hvis mankan anse den som en reproduktiv disposisjon ellerhvis man finner at den er foretatt ut fra en avvei-ning av forskjellige testasjonsalternativer somnaturlig måtte fremstille seg i vedkommende situ-asjon.» Utvalget mener det avgjørende må væreen vurdering av testators tilstand og evne til å vur-dere innholdet i testamentet, på det tidspunktettestamentet opprettes. At innholdet er helt likt hvatestator har nevnt overfor pårørende tidligere, børikke i seg selv tillegges utslagsgivende vekt. Deter tross alt ofte en grunn til at testator ikke tidli-gere faktisk har opprettet et testament, f. eks. athan tidligere har vurdert forskjellige alternativerog ikke fattet noen endelig beslutning.

10.3 Ugyldighet på grunn av utnyttelse av testator


I 1854-loven fantes ingen lovbestemmelse om util-børlig påvirkning, men som det heter i Utkast s.225: «Dette har neppe skapt praktiske vanskelig-heter.»

I 1972-loven lyder § 63: «Ein testamentariskdisposisjon er ugyldig når disposisjonen er fram-kalla ved tvang, svik eller annan misleg påverknadeller ved misbruk av testators lettsinn, veikskapeller avhengige stilling.»

Av de alternativene som er nevnt i § 63, ertvang lite praktisk. Et testament skal tross altmedundertegnes av to vitner. Svik vil i praksisbety at testator har en feilaktig oppfatning av rele-vante forhold, slik at § 65 (i eksisterende lov) omvillfarelse kan brukes. Misbruk av «testators lett-sinn, veikskap eller avhengige stilling» vil vanlig-vis skje ved mislig påvirkning. I Utkast s. 225heter det: «Den praktisk viktigste av de foreslåtteugyldighetsgrunner er trolig den som gjelder«annen utilbørlig påvirkning.» Her vil man fangeopp tilfeller av påtrykk eller utnyttelse, som detkan være vanskelig å stemple som tvang, svikeller misbruk av testators lettsinn, eller hvor mankvier seg for å bruke en slik karakteristikk.» Depraktiske eksemplene på bruk av § 63 vil være til-feller hvor testators mentale tilstand faller innunder § 62, men det dreier seg om en «lett» ver-sjon, slik at § 62 isolert sett ikke fører til ugyldig-het. Videre vil § 63 kunne ha praktisk betydningnår testator er svekket av sykdom og døden ernær forestående. Personer som har daglig kontaktmed testator i denne tiden, vil ha muligheter for åmisbruke testators tilstand.

§ 63 rammer – dessverre – bare de tilfellenehvor det brukes en utilbørlig påvirkning for å fåtestator til å opprette et testament. Mislig påvirk-ning for å forhindre testator i å opprette testamentrammes ikke, og her har man faktisk ingen mulig-heter til å unngå et åpenbart urimelig resultat.

Det er ikke noe krav om at den som utøver enmislig påvirkning, selv tjener på dette. Et slikteksempel er omhandlet Rt. 1978 s. 741 hvor enperson D fikk testator til å lage et testament somhan, D, selv syntes var rimelig, men hvor han selvikke var nevnt.

Rimeligheten av innholdet i et testament erikke avgjørende etter § 63. Mislig påvirkning kanforeligge selv om testamentet virker fornuftig ogrimelig. I Utkast s. 225 heter det om dette:

4 Harwood v. Baker (21870) referert i Parry and Clark, Thelaw of succession, 1977.


«Hva enten det gjelder den ene eller annen avdisse ugyldighetsgrunner, har det i og for segingen betydning om innholdet av testamentetut fra en objektiv vurdering av testators forholder forstandig og rimelig. Selv om innholdet eruklanderlig, vil disposisjonen være ugyldig nården er fremkalt på en av de nevnte måter. Påden annen side behøver selvsagt den omsten-dighet at testamentet vilkårlig begunstigerenkelte personer på bekostning av andre, ellerat det ellers har et overraskende innhold, ikkeengang være en indikasjon på ugyldighet etterutk. § 62. Men sammen med sakens øvrigeopplysninger kan disposisjonens innhold væreav betydning.»

Rt. 1978 s. 741 gir et eksempel på et testamentmed et i for seg fornuftig innhold, som ble kjentugyldig. I Rt. 1928 s. 1112 heter det: «Når dertilkommer testamentets delvis påfallende innhold,må utilbørlig påvirkning sies å være i høi gradsannsynliggjort.»

Om uttrykket «utilbørlig påvirkning» heter deti Utkast 62 s. 225 bare: «Ikke enhver påvirkningmedfører ugyldighet; den må for å være relevantkunne betegnes som utilbørlig. Her må man vur-dere hele forholdet mellom testator og den somøvet påvirkningen, eventuelt også forholdet til denbegunstigede hvis dette er en tredjemann.» Et vik-tig forhold er om en person har utnyttet sin domi-nerende innflytelse over testator. Et viktigmoment er at anvendelsen av § 63 i praksis forut-setter at testator er svekket på grunn av alder ellersykdom og derfor har mindre viljestyrke og mot-standskraft enn friske mennesker. I rettspraksishar vi en rekke dommer hvor både §§ 62 og 63 erpåberopt som grunnlag for ugyldighet. Lidertestator av lettere demens, vil § 62 ikke medføreugyldighet, men testator kan ha vært offer for enutilbørlig påvirkning. Vi har flere dommer om til-feller hvor en person etablerer en nær kontaktmed arvelater i de siste månedene vedkommendelever. Når denne personen daglig besøker arvela-teren og blir innsatt i et testament opprettet korttid før arvelateren dør, er det svært nærliggende åkonkludere med at det foreligger en utilbørligpåvirkning. Et godt eksempel er dommen i Rt.1991 s. 1414. Arvingen kom på stadige besøk ogutviste stor aktivitet både i forbindelse med tilba-kekall av et eksisterende testament og opprettelseav et nytt. Flertallet (4) uttalte: «Men – og det erfor meg helt vesentlig – når tilknytningsforholdet iet tilfelle som dette oppstår nærmest samtidigmed at arvingen utøver betydelig arbeid for å til-bakekalle et tidligere testament samt få opprettet

et nytt, så tilsier selve situasjonen at det kan havært utilbørlig påvirkning.» Både tilbakekallet ogopprettelsen av nye testamenter ble kjent ugyldig.Vi har flere eksempler i rettspraksis på tilfellerhvor eldre, syke og ensomme mennesker somden siste tiden de lever, har nærmest daglig kon-takt med personer fra religiøse organisasjoner. IGulating lagmannsretts avgjørelse 24. mai 2000(LG-1999–1679) dreide det seg om to barnløsesøstre som bodde avsides til og følte seg under-legne i forhold til folk utenfra. De opprettet hvertsitt testament til fordel for Jehovas vitner. Ordly-den i testamentene var påfallende, og de ble etteropprettelsen av testamentene fulgt tett opp av folkfra Jehovas vitner. Et liknende tilfelle finnes i RG1997 s. 1354.

To andre høyesterettsdommer som er illustre-rende for anvendelsen av § 63, er Rt. 1978 s. 741og Rt. 1999 s. 440. Den siste går svært langt i ågodkjenne et testament fremkalt på en kritikkver-dig måte.

10.3.2 Nordisk rett

§ 75 i den danske loven lyder: «En testamentariskbestemmelse er ugyldig, hvis den må antages atvære fremkaldt ved tvang, svig eller anden utilbør-lig påvirkning, herunder ved misbrug av testatorsmanglende dømmekraft, svaghedstilstand ellerafhængighed.» Denne teksten er svært lik den tid-ligere lovens § 52 som lød: «En testamentariskbestemmelse er ugyldig, hvis den er fremkaldtved tvang, svig eller anden utilbørlig påvirkningeller ved misbruk af testators enfoldighed. svag-hedstilstand eller afhængighed.»

13:3 § i den svenske loven lyder: «Har någontvungit testator att upprätta testamentet ellerförmått honom därtill genom missbruk av hansoförstånd, viljesvaghet eller beroende ställning, ärtestamentet ej gällande.

Samme lag vare, om testator blivit svikligenförledd att upprätta testamentet eller om han eljestsvävat i villfarelse som varit bestämmande förhans vilja att göra testamentet.»

Den finske bestemmelsen er ganske lik densvenske.

Særlig den danske bestemmelsen er nestenhelt lik eksisterende § 62. Det er neppe noen for-skjell i realiteten mellom de ulike tilstandene ogfremgangsmåtene som nevnes i disse bestemmel-sene. Vi ser at man velger forskjellige ord på desamme forhold: manglende dømmekraft/oförst-ånd, viljessvaghed/svaghedstilstand, beroendeställning/afhængighed. Generelt dreier det som


om misbruk av en svekket tilstand hos testator forderved å oppnå uberettigede fordeler.


Utvalget mener det fortsatt er nødvendig å hamed en bestemmelse som § 63. Tvang eller svik ersom nevnt neppe absolutt nødvendig å ha med,men det er liten grunn til å sløyfe disse uttryk-kene, og uttrykkene er beholdt i den øvrige nor-diske lovgivningen. Etter Utvalgets mening er detunødvendig å ta med både uttrykkene misligpåvirkning og misbruk. Ordene «annen utilbørligpåvirkning» dekker det samme som «mislegpåvirkning». «Lettsinn» er et svært vagt ord, ogbåde «manglende dømmekraft» og «oförstånd» ermer presise og dekkende. Disse uttrykkene illus-trerer sammenhengen mellom § 63 og § 62.«Svakhetstilstand», som nevnes i den danskeloven, er nok bedre enn veikskap.

De mest praktiske tilfellene som kan rammesav § 63, er utilbørlig utnyttelse av en svakhetstil-stand eller testators avhengige stilling. Viktigemomenter i en helhetsvurdering vil blant annetvære testators mentale tilstand og alder når testa-mentet blir opprettet, og testamentets innhold.Ofte blir testamenter opprettet av eldre, svekkedemennesker etter forslag og påvirkning av en per-son som de bare har kjent forholdsvis kort tid.Når slike personer besøker testator jevnlig, er deten sterk presumsjon for utilbørlig påvirkning.

10.4 Ugyldighet på grunn av testamentets innhold


Arveloven inneholder ingen alminnelig regel somgir adgang til å sette et testament til side fordi detvirker urimelig eller fremstår som utilbørlig over-for slekten. Avtaleloven § 36 gjelder ikke for testa-menter.

Det er imidlertid visse spesielle regler i arvelo-ven som setter begrensninger for innholdet i tes-tamenter. Reglene om pliktdel og forloddsrett forlivsarvingene og ektefellens minstearv og natural-utleggsrett kan begrense testasjonsfriheten for entestator som etterlater seg barn eller er gift. Testa-sjonsfriheten kan også være begrenset hvor enektefelle eller samboer sitter i uskifte. Hvis manhar overtatt arven etter et gjensidig testament,kan testasjonsfriheten være innskrenket – entenav testamentet selv eller av de supplerende tolk-ningsreglene i arveloven. Arveloven setter i § 71andre ledd også begrensninger for hvor langt

frem i tid en testator kan disponere over arven, senærmere om dette i 17.1 nedenfor.

Etter arveloven § 64 er en testamentarisk dis-posisjon ugyldig når disposisjonen går ut på brukeller ødeleggelse som åpenbart ikke har noe for-nuftig formål. Denne bestemmelsen gir en megetsnever adgang til å tilsidesette testamentariskedisposisjoner. Det er bare bestemmelser om brukeller ødeleggelse som åpenbart ikke har noe for-nuftig formål, som kan settes til side. Ødeleggelsekan i noen tilfeller være velbegrunnet. En testatorkan for eksempel bestemme at personlige brev ogfotografier skal brennes eller at elektroniske dataskal slettes. Også bestemmelser om ødeleggelseav andre gjenstander som har hatt en særligbetydning for avdøde, bør respekteres, selv omgjenstandene har en viss økonomisk, litterær ellerkunstnerisk verdi.

Arveloven § 64 suppleres av Christian Vs Nor-ske Lov 5-1-2, som innebærer at testasjoner somstrider mot lov eller ærbarhet, skal settes til side.Lovbestemmelsen gjelder etter sin ordlyd bare foravtaler, men det er lagt til grunn i juridisk teori atprinsippet også gjelder for testamenter. Et testa-ment som har et ulovlig formål, eller som åpen-bart strider mot etiske, moralske eller kulturelleverdier, kan altså settes til side. Dette prinsippetmå også komme inn som en tolkningsfaktor vedtolking av testamenter. I dag kan spørsmålet sær-lig komme på spissen hvis testamentet har et inn-hold som er problematisk i lys av grunnleggendemenneskerettigheter, se EMDs dom 13. juli 2004Pla og Puncernau mot Andorra.

10.4.2 Nordisk rett

Danmark og Island har uttrykkelige bestemmel-ser i arveloven om at testamentariske disposisjo-ner som går ut på en bruk eller ødeleggelse somåpenbart ikke har noe fornuftig formål, er ugyl-dig, jf. den danske arveloven § 78 og den island-ske arveloven § 39. I Finland og Sverige er detingen lovbestemmelser om at slike disposisjonerer ugyldige, men det er likevel lagt til grunn atdenne ugyldighetsregelen gjelder også der påulovfestet grunnlag, se Lødrup, Nordisk arveretts. 293.


Utvalget har vært i tvil om det er grunn til å vide-reføre en bestemmelse som arveloven § 64. Hvorarvingene har overtatt boet til privat skifte, kan defritt se bort fra påbud om bruk eller ødeleggelse –uavhengig av om påbudet har et fornuftig formål.


Det er da ingen som kontrollerer at testamentetsanvisninger følges. Men selv om bestemmelsenikke er så viktig i praksis, mener utvalget at det erriktig at arveloven fortsatt inneholder en slik lov-bestemmelse. Hvis noen, men ikke alle arvingenei et dødsbo skulle ønske å følge arvelaters vilje i etslikt tilfelle, vil loven gi de arvingene som ikkeønsker å følge testamentets anvisninger, et vern.At avdødes midler brukes til totalt ufornuftige for-mål eller at store verdier ødelegges, er både sam-funnsøkonomisk og miljømessig betenkelig.Utvalget går derfor inn for å videreføre en bestem-melse etter mønster av arveloven § 64.

Utvalget har vurdert om den ulovfestede ugyl-dighetsregelen for testamenter i strid med loveller ærbarhet, som bygger på prinsippene iChristian Vs Norske Lov 5-1-2, bør tas inn i loven.Dette prinsippet har levd godt som ulovfestetregel i lang tid. I dag vil innholdet i prinsippetkunne presiseres gjennom praksis fra EMD. Detkan da være uheldig om vurderingstemaet låsestil en lovtekst som kan komme i utakt med rettsut-viklingen av EMK fra EMD.


Kapittel 11

Tilbakekall og endring av testament


Bestemmelsene om tilbakekall og endring av tes-tamenter finner vi arveloven § 57. Tilbakekall ogendring gjøres etter de samme reglene som gjel-der for opprettelse av testament. I tillegg kan renttilbakekall skje ved ødeleggelse eller overstrykingav dokumentet.

Arveloven § 57 første ledd er hovedregelen fortilbakekall. Tilbakekall i de samme formene somopprettelse av testament, er den sikreste måten ågjennomføre et tilbakekall på fordi man (somoftest) unngår senere bevisproblemer. Tilbakekallkan gjennomføres ved et skriftlig dokument sombare inneholder et tilbakekall, et skriftlig doku-ment som innledes med et tilbakekall og som såinneholder nye bestemmelser, eller et nytt testa-ment med bestemmelser i strid med det første.Etter § 66 nr. 5 går et nyere testament foran eteldre når det er konflikt mellom testamentene,hvis det ikke er grunn til å tro at testator mentenoe annet.

Ødeleggelse og overstryking er alternativemåter å tilbakekalle testamenter på. Både ødeleg-ging og overstryking kan gjelde hele eller deler avet testament. Ved delvis tilbakekall forblir detresterende testamentet gyldig. Delvis tilbakekallmedfører nødvendigvis en endring av testamentetsiden den summen eller gjenstanden som tilbake-kallet omfatter, må gå til andre. I tvilstilfeller måman ved delvis tilbakekall tolke testamentet for åfinne frem til hvem som trer inn som arving forden tilbakekalte delen.

Ødeleggelsen eller overstrykingen må væregjort på en slik måte at det er «truleg» at disposi-sjonen ikke skal gjelde, jf. arveloven § 57 andreledd første punktum. Det må altså sannsynliggjø-res av de som hevder at testamentet er tilbakekalt,at hensikten med ødeleggelsen eller overstrykin-gen var å tilbakekalle testamentet. Hvis testamen-tet er ødelagt ved en ren feiltakelse, vil det likevellegges til grunn dersom vilkårene i arveloven § 69er oppfylt. I arveloven § 69 heter det at om et tes-tament ikke kan finnes når testator er død, skal

det likevel gjelde når innholdet kan bli klarlagt,med mindre man må gå ut fra at testamentet er til-bakekalt.

Endring av et testament kan som hovedregelbare gjennomføres etter de samme reglene somfor opprettelse. Her må man imidlertid skille mel-lom en endring som innebærer en utvidelse av detførste testamentet, og delvis tilbakekall. Testatorkan i testament nr. 1 ha testamentert 100 000 til A.Senere overstryker han 100 000 og skriver inn50 000. Dette er en endring som i realiteten er etdelvis tilbakekall, som man derfor i teori og i prak-sis har ment at kan gjøres formløst. Hvis testatorskriver 200 000 istedenfor 100 000, er dette enutvidelse, som må skje i testamentsform. Hvis tal-let 100 000 i dette tilfellet er overstrøket, vil mananse endringen som betinget av at økningen ergyldig. Legataren vil derfor få sine 100 000. I allefall i ett tilfelle kan også en utvidelse foretas form-løst. Testator kan ha testamentert 100 000 til Ahvis han kommer gjennom legestudiet før fylte 30.Senere overstryker han betingelsen om legestu-diet. As arverett er dermed utvidet, idet han etteroverstrykingen har en ubetinget rett til å arve100 000. Å stryke et tyngende pålegg eller enbetingelse likestilles med et tilbakekall, selv omdet for testamentsarvingen reelt sett fremstår somen utvidelse av retten etter testamentet.

11.2 Fremmed rett

Det kan internasjonalt skilles mellom tre sys-temer for tilbakekall av testamenter. Det ene –som følges av få land – er fullstendig formbundet-het. Det betyr at testamenter bare kan tilbakekal-les ved å følge de samme reglene som gjelder foropprettelse av testamenter. Det andre systemet,som følges i flertallet av land i Europa, er relativformbundethet: Hovedregelen er da at man følgerde samme reglene som for opprettelse, men mangodtar også visse alternative fremgangsmåter,som er angitt i loven. Det tredje systemet er full-stendig formfrihet: Man kan tilbakekalle testa-


menter på hvilken som helst måte; det er bare etbevisspørsmål om det har vært testators mening åtilbakekalle, se nærmere Hambro, Tilbakekall s.29 flg.

De nordiske landenes regler illustrerer godtdisse forskjellige måtene å lovregulere tilbakekallav testamenter på. De eneste landene i Europa idag som har systemet med fullstendig formfrihet,er Sverige, Finland og Island. Ordlyden i ärvdabal-ken 10 kap. 5 § er:

«Har testator i den ordning som gäller för testa-mentets üpprättande återkallat sitt förordn-ande eller har han förstört testamentshandlin-gen eller eljest otvetydigt givit tillkänna attförordnandet ej längre var uttryck för hansyttersta vilja, är förordnandet utan verkan.»

Lignende formuleringer finner man i den finskeärvdabalken 10:5 og i den islandske arveloven§ 48 andre ledd.

I dansk rett var det tidligere også fullstendigformfrihet ved tilbakekall, jf. § 46 i den danskearveloven av 1963, hvor testator kunne tilbake-kalle i testamentsform eller «ved at testator påanden måte utvetydigt tilkendegiver, at den [testa-mentariske disposisjonen] ikke længere skal væregældende». I den nye danske arveloven har mangått over til fullstendig formbundethet, jf. § 67,hvor det heter at «Tilbagekaldelse eller ændringaf et testamente skal ske i overensstemmelse medreglerne om oprettelse af testamente.» Man kanlikevel etter § 65 i nødstilfelle på en hvilken somhelst måte tilbakekalle et testament.


Utvalget mener at utgangspunktet fortsatt børvære at tilbakekall og endring av testamenter skalskje gjennom anvendelse av de samme formkravsom for opprettelse av testamenter. Tilbakekallkan da etter utvalgets forslag gjøres enten i formav et alminnelig vitnetestament eller som notar-testament. Hvis testator befinner seg i en nødssi-tuasjon, kan tilbakekall også gjøres etter dereglene som gjelder for nødstestamenter.

Utvalget har vært i tvil om i hvilken utstrek-ning man fortsatt bør tillate ødeleggelse og over-stryking som alternative former for tilbakekall. IDanmark, hvor man tidligere hadde full formfri-het ved tilbakekall, har man nå gått over til fullformbundethet. Overgangen begrunnes nærmerei Betænkning 2006 s. 226–229:

«En formløs tilbagekaldelse kan give anled-ning til store bevisproblemer, særligt i de til-fælde, hvor der er tale om en ensom disposi-tion, dvs. en tilkendegivelse fra testator, derikke meddeles til andre. Hertil kommer, at derved en formløs tilbagekaldelse er større risikoend ved en tilbagekaldelse for notaren for, attestator i forbindelse med tilbagekaldelsen harværet udsat for pression. Endvidere kan detvære vanskeligt at afgøre, hvornår tilbagekal-delsen er sket, og det kan have betydning forvurderingen af, om testator fornuftsmæssigtvar i stand til at tilbagekalde testamentet … Deter betydelige fordele ved en ordning, hvorefteren testamentarisk disposition hvad enten derer tale om oprettelse eller ændring i form af til-bagekaldelse, skal ske under overholdelse aftestamentsformerne. Det skaber en høj grad afsikkerhed for, at tilbagekaldelsen reelt erudtryk for testators vilje. Man vil endvidereundgå de vanskelige afgrænsninger mellem til-bagekaldelse, der i dag kan ske formløst, ogændring af testamentet, der kræver overhol-delse af testamentsformerne, jf. arvelovens§ 46, stk. 2. Endvidere vil de problemer, der idag kendes i forbindelse med en tilbagekal-delse af tilbagekaldelsen (og dermed genopli-velse af det oprindelige testamente) ikke læn-gere være aktuelle. … Hertil kommer, at denformløse adgang til tilbagekaldelsen harmone-rer mindre godt med de strenge formkrav, derstilles til oprettelse af testamente. Denne dis-harmoni accentueres ved udvalgets forslag omafskaffelse af vitnetestamentet.»

Forslaget fra det danske arvelovutvalget om åavskaffe vitnetestamentene fikk ikke gjennom-slag, men adgangen til formløse tilbakekall blestengt, se L 100: Forslag til ny arvelov s. 60–61.

Utvalget har vurdert om det bør innføres fullformbundethet ved tilbakekall av testamenterogså i Norge, men kommet til at en slik innskjer-ping av formkravene ikke er ønskelig. Utvalgetgår heller inn for en mer moderat innstramning avadgangen til tilbakekall gjennom å fjerne mulig-heten til å tilbakekalle testamentet ved overstryk-ning, se nedenfor. Det er to hovedgrunner til at vi iNorge bør holde fast på det eksisterende systemetmed relativ formbundethet. For det første har vihatt dette systemet helt siden arveloven av 1854,slik at det er vel kjent at tilbakekall kan skje vedødeleggelse. For det andre er dette systemet somfølges i de fleste land i Europa i dag samt flertalletav delstater i USA, se nærmere Hambro, Tilbake-kall s. 36 flg. Praktiske grunner tilsier også at man


ikke bør avskaffe adgangen til tilbakekall ved øde-leggelse. Testator kan opprette testament i bareén utgave med to vitner og selv beholde deteneste eksemplaret. I slike tilfeller ville det væremeningsløst ikke å godta tilbakekall ved ødeleg-ging. Det hadde stilt seg annerledes hvis man,som i det danske arvelovutvalgets forslag, baregodtok notartestamenter. Da ville man alltid hatttilgang til testamentet eller kopi av testamentet itestamentsregisteret.

Utvalget er imidlertid oppmerksomt på at tilba-kekall ved ødeleggelse eller overstryking har sineskyggesider. Det uheldige ved disse fremgangs-måtene er at det kan oppstå bevisproblemer bådeom hvem som har foretatt handlingen, og når denble foretatt. At testators originalversjon som testa-tor hadde i sin besittelse, ikke kan finnes ved hanseller hennes død, betyr ikke nødvendigvis at testa-mentet er tilbakekalt, jf. arveloven § 69. Delvisødeleggelse kan skape spesielt store bevisproble-mer etter testators død, siden det er fullt mulig atødeleggelsen skyldes en tilfeldig begivenhet elleroppbevaringsmåten. Det er ikke et vilkår at testa-mentet er ødelagt av testator selv, men ødeleggel-sen må være uttrykk for testators vilje.

Et problem som kan oppstå ved tilbakekall vedødeleggelse eller overstryking, knytter seg til til-feller hvor det er flere originaler av et testament.Spørsmålet oppstår da om testator kan tilbake-kalle ved å ødelegge bare den originalen han ellerhun har i sin besittelse, eller om alle må ødeleg-ges. Hvis alle må ødelegges, vil muligheten for til-bakekall ved ødeleggelsen være avhengig av dethelt tilfeldige forholdet om testamentet er laget ien original som blir kopiert, eller med flere origi-naler. Da arveloven ble forberedt i 1960-årene, vardet sikkert vanlig å lage én original, som bleundertegnet, og senere kopiert. Når et testament idag opprettes av en advokat, blir det ofte strakstatt flere utskrifter som undertegnes. Om man stil-ler som krav at alle originaler ødelegges, vil detogså umuliggjøre tilbakekall ved ødeleggelse i endel tilfeller. Testator kan ganske enkelt ha glemthvor mange originaler som ble laget, eller hvemde ble gitt til. Testator kan ha gitt en original tiloppbevaring hos en venn som senere dør, uten attestator ber om å få tilbake originalen fra hansarvinger. Har testator ødelagt sin original i vitnersnærvær, er det utvilsomt at testator ønsker å tilba-kekalle. At testamentet likevel legges til grunnfordi det finnes ytterligere en original, kan virkesvært urimelig. Vi har imidlertid to lagmanns-rettsdommer hvor man kom til at samtlige origina-ler må ødelegges (Hålogaland 7. desember 2005LH-2005-110955 og Agder 30. mars 2007 LA-2007-

1437). Utvalget mener at disse situasjonene børløses på bakgrunn av om ødeleggelsen må forståsslik at det er trolig at testamentet ikke skal gjelde.At det etter ødeleggelsen fortsatt finnes flere ori-ginaler i behold, blir et moment i vurderingen avom det er trolig at testamentet er tilbakekalt. Mendet vil ikke uten videre være noe avgjørende hin-der for at testamentet anses tilbakekalt.

De samme synspunktene gjør seg gjeldendeved overstryking. Hvis man krever at samtlige ori-ginaler må være ødelagt for at et tilbakekall er gyl-dig, skulle logisk det samme gjelde for overstry-king. Når testator har levert en original til en vennog sendt en til tingretten, skulle testator dermedfor å gjennomføre et gyldig tilbakekall – eller merpraktisk delvis tilbakekall – måtte sørge for å fådisse originalene i retur, foreta en overstryking oglevere dem tilbake. Svært få mennesker vil sann-synligvis tenke på å følge en så tungvint frem-gangsmåte.

Et annet problem som knytter seg til tilbake-kall ved ødeleggelse eller overstryking, reiser seghvor et testament er opprettet med én original ogflere kopier. I eldre teori tok man det som gitt atdet var originalen som måtte ødelegges, jf. Knophs. 256 og Arnholm V s. 271. Også forarbeidene tilarveloven legger dette til grunn. Det heter iUtkast 1962 s. 221 at § 57 andre ledd andre punk-tum kan «ha betydning hvor den etterfølgendeomstendighet knytter seg til at testator har øde-lagt eller overstrøket bare en gjenpart av et testa-ment – ikke testamentet selv». I 1972 var kopier aven slik kvalitet at selv en svaksynt eldre personuten videre kunne se at dokumentet man haddeforan seg, var en kopi. Utviklingen siden har med-ført at det kan være svært vanskelig å vite om etdokument er en original eller kopi, og for en svak-synt testator kan det være umulig. Det er derforfullt mulig at testator ved en feiltakelse gir en ori-ginal til en venn for oppbevaring og beholder enkopi selv. Om testator senere ødelegger den utga-ven han eller hun har i sin besittelse i den tro atdet er en original, bør dette godtas som et gyldigtilbakekall. Utviklingen i kopieringsteknologi harantakelig medført at de fleste mennesker i daglegger langt mindre vekt på skillet original/kopienn for 40 år siden. Også i slike tilfeller som nevntburde det avgjørende etter utvalgets syn være omødeleggelsen er av en slik art at vilkåret om «tro-lig» er oppfylt. Det kan selvsagt tenkes at det ettertestators død er umulig å oppdage om det forelåen villfarelse hos testator. En slik uklarhet må føretil at testamentet fortsatt er gyldig.

Tilbakekall i form av overstryking – særlig del-vis overstryking – skaper en del tilleggsproble-


mer. Det kan oppstå spørsmål om hvordan de tes-tamentariske bestemmelsene som gjenstår, skaltolkes, og det kan oppstå spørsmål om hvem somskal ha det som er strøket ut. Det er også proble-matisk i forhold til formkravene at en overstry-king av vilkår kan innebære at den begunstigedesettes i en bedre stilling enn det testator ønsket daden opprinnelige testasjonen ble opprettet.

Et flertall i utvalget, alle unntatt Hambro, vilderfor avskaffe alternativet med tilbakekall vedoverstryking, men beholde muligheten til å tilba-kekalle ved ødeleggelse. Ødeleggelse skaper ikkede samme problemene som delvis overstryking.Ødeleggelsen må imidlertid være fullstendig.Hvis man for eksempel tar ut en side av et testa-ment eller klipper ut deler av testamentet, får manmange av de samme problemene som ved delvisoverstryking. Det vil da lett oppstå spørsmål omdet er testator selv som har utført den delvise øde-leggelsen, og det vil kunne oppstå tolkningsspørs-mål. Selv om overstryking ikke videreføres somalternativ i loven, vil en fullstendig overstrykningkunne oppfattes som ødeleggelse.

Mindretallet, Hambro, vil beholde dagens ordningfullt ut. Mindretallet mener at det ikke er så storeforskjeller i ulempene som ødeleggelse og overs-tryking medfører, at det er grunn til å tillate detene og forby det andre. Mindretallet legger ogsåvekt på at det er lang tradisjon for begge disse for-mene for tilbakekall i norsk rett, og at mangetestatorer ville oppleve det som en felle dersomden ene formen ble avskaffet som gyldig form fortilbakekall. Hvis man avskaffer muligheten til del-

vis tilbakekall gjennom overstryking, kan manogså få opp problemstillingen om overstrykingenikke var en etterfølgende overstryking, men enrettelse som ble gjort før testamentet ble oppret-tet. Det kan ikke være noe i veien for at det foretasrettelser i dokumentet før testator og vitnene skri-ver under testamentet.

I arveloven § 57 andre ledd er tilbakekall og øde-leggelse etter ordlyden alternativer som bare kanbrukes når testamentet kan tilbakekalles utenstadfestelse. I første ledd er det angitt at det ikkeer nødvendig med stadfestelse hvor en mindreå-rig testator vil tilbakekalle sitt testament. Denstadfestelsen som det siktes til i andre ledd, var enstadfestelse som tidligere var nødvendig hvisumyndiggjorte skulle opprette eller tilbakekalletestament. Denne stadfestelsesordningen ble opp-hevet ved en endring av arveloven § 48 i 1988. Veden feil ble ikke arveloven § 57 endret samtidig. Iutkastet er dette rettet opp.

Bristende forutsetninger som bortfallsgrunn,som i arveloven er regulert i samme paragraf somreglene om tilbakekall, er i utkastet foreslått regu-lert i en særskilt bestemmelse om forutsetningss-vikt, se punkt 12.2 nedenfor og merknadene til§ 45.

I arveloven § 57 tredje ledd er det en særskiltbestemmelse om tilbakekall eller endring av gjen-sidige testamenter. Denne bestemmelsen er drøf-tet i kapittel 13.4 om gjensidige testamenter og fel-les testamenter. Den er der foreslått videreført itilknytning til de øvrige bestemmelsene om sliketestamenter.


Kapittel 12

Tolking av testamenter


Utgangspunktet for testamentstolking er i dagangitt i arveloven § 65 første ledd, hvor det heterat testamentet skal tolkes i samsvar med det somtestator mente. Dette subjektive tolkningsprinsip-pet var også utgangspunktet i arveloven 1854, selvom det ikke var kommet til uttrykk i noen egenbestemmelse i loven. Det er for øvrig det vanligeutgangspunktet for testamentstolking i de flesteland. Tolkingen er ikke begrenset til rent presise-rende tolkning. Man kan også foreta suppleringerog korreksjoner. Man er heller ikke avskåret fra åbruke tolkningsmateriale utenfor testamentet forå finne fram til testators vilje i tilfeller hvor testa-mentet ikke selv gir holdepunkter for et bestemttolkningsresultat. Tolkningsmomentene må imid-lertid knytte seg til testators vilje på testasjonsti-den. Senere uttalelser eller handlinger fra testatorkan bare tillegges vekt i den grad de kan belysetestasjonsviljen på testasjonstidspunktet.

I forlengelsen av dette utgangspunktet er det iarveloven § 65 andre ledd gitt uttrykk for at der-som feilskrift eller annet mistak har gjort at en tes-tamentarisk bestemmelse har fått et annet innholdenn det testator mente, skal den testamentariskebestemmelsen gjelde slik som testator mente, nårdette kan bringes på det rene. Det er lagt til grunni praksis og teori at «mistak» i arveloven § 65andre ledd gjelder tilfeller av motivvillfarelse elleruriktige forutsetninger. Det vil si tilfeller hvortestator har bygd på faktiske eller rettslige forut-setninger som det senere viser seg var uriktige.

Arveloven § 65 er i store trekk i samsvar medrettstilstanden i de øvrige nordiske landene. I densvenske og finske ärvdabalken 11: 1 sies det attolkningen også går ut på å finne frem til denhypotetiske testasjonsviljen i tilfeller hvor testa-mentet må utfylles for å kunne oppfylles slik testa-tor mente. I den svenske bestemmelsen heter detat testamentet «skall givas den tolkning, som måantagas överensstämma med testators villja». Iden tilsvarende finske bestemmelsen er ordet«må» byttet ut med «kan», men det er neppe noen

forskjell i hvordan de to bestemmelsene praktise-res. I dansk og islandsk rett er ikke det subjektivetolkningsprinsippet kommet klart til uttrykk iloven, men det er likevel på det rene at det gjelderogså der, se Lødrup, Nordisk arverett s. 324.

I arveloven 1854 var det en rekke supplerendetolkingsbestemmelser, blant annet om hva somskulle legges i ord og uttrykk som ofte går igjen itestamenter. I Utkast 1962 på s. 227 ble det kon-kludert med at det bare var et begrenset behov forslike supplerende bestemmelser, og de fleste avbestemmelsene ble sløyfet:

«På bakgrunn av det alminnelige anerkjenteprinsipp hvoretter et testament skal tolkes utfra testators ønsker og forutsetninger, kan detnemlig lett bære galt avsted om loven inne-holder tolkingsregler. Disse må nødvendigvisvære alminnelige og kan bare ta hensyn tilgjennomsnittstilfellene. Når tolkingsregler ertatt med i loven, kan det være fare for at det leg-ges for stor vekt på dem, slik at man ikke tar til-strekkelig hensyn til de særlige forhold i denenkelte sak.»

Det gjenstår bare enkelte sekundære tolkingsre-gler i arveloven § 66, som gjelder generelt, og iarveloven § 67, som bare gjelder for gjensidigetestamenter mellom barnløse ektefeller, se kapit-tel 13.

I arveloven § 66 er det gitt visse bestemmelserom tolkingspresumsjoner som skal komme tilanvendelse under forutsetning av at det ikke ergrunn til å tro at testator mente noe annet. Dissepresumsjonene får etter utkast 1962 s. 228 hellerikke anvendelse når testator ville ha ment noeannet hvis han eller hun hadde tenkt over spørs-målet. Det presiseres at det heller ikke krevesvanlig bevis for hva testator mente eller ville hament, jf. formuleringen «grunn til å tru».

Nr. 1 gir uttrykk for at hvis arven ikke strek-ker til, skal den som er innsatt som arving til ensærskilt ting, gå foran den som skal arve en pen-gesum. Bestemmelsen tilsvarer §§ 43 første punk-


tum og 44 i arveloven 1854. Skifteloven § 110 byg-ger også på dette utgangspunktet. Med «ting» måforstås også andre aktiva som det ikke er naturligå omtale som «ting», f.eks. immaterielle rettighe-ter. Når det gjelder formuesgoder som har sammefunksjon som penger, f.eks. andeler av aksjefond,er det liten grunn til å stille legatarer som tilgode-ses med slikt, bedre enn rene sumlegatarer. IUtkast 1962 er det lagt til grunn at man må leggevekt på om tingen eller formuesgodet er gitt iegenskap av ting (dvs. særskilt gjenstand) eller iegenskap av pengeverdi.

Nr. 2 gjelder situasjoner hvor testamentsarvin-gen dør før testator, eller av andre grunner ikkekan motta arven (er f.eks. fradømt arveretten).Bestemmelsen går ut på at testamentsarvingenslivsarvinger trer inn som arvinger hvis de kan harett til arv etter testator etter loven, dvs. at de stårpå lovens arvetavle, se nærmere Utkast 1962 s.229. Hvis testamentsarvingen er arvelaterensonkel, trer arvelaterens fettere og kusiner innetter den sekundære tolkingsregelen. Hvis testa-mentsarvingen derimot er arvelaterens fetter, trerikke fetterens barn inn i kraft av tolkingsregelen.Det må imidlertid presiseres at regelen ikke kantolkes antitetisk. Det kan godt tenkes at testamen-tet må tolkes slik at fetterens barn skal tre inn.Det er en tilsvarende bestemmelse i den svenskeärvdabalken 11:6. I svensk rett har denne bestem-melsen ikke vært til hinder for at domstolene harinnfortolket representasjon også utenfor de tilfel-lene hvor tolkingsregelen uttrykkelig gjelder.

Nr. 3 innebærer at en testamentarisk bestem-melse til fordel for ektefellen bortfaller etter desamme reglene som når ektefellen mister legalar-verettighetene sine, blant annet retten til uskifte,etter arveloven § 8. Her må det påpekes at bortfallav rettigheter etter arveloven § 8 skjer ved legal-separasjon, men ikke ved faktisk samlivsbrudd. Ienkelte tilfeller av faktisk samlivsbrudd vil imid-lertid arveloven § 57 andre ledd andre punktumom bristende forutsetninger komme inn når detgjelder tap av testamentsarverett. Det er ingenbestemmelse om virkningen av samlivsbruddmellom samboere.

Nr. 4 gir uttrykk for at den som er innsatt til åarve en bestemt ting, ikke kan kreve vederlag forheftelser som hviler på tingen. Heller ikke kanarvingen kreve penger hvis tingen ikke finnes iboet. Bestemmelsen viderefører § 43 første punk-tum i.f. og andre punktum i arveloven 1854.Bestemmelsen er utformet etter mønster avbestemmelser i den svenske ärvdabalken 11:4 og11:5. Det er særlig hvor testator har eid tingen,men senere kvittet seg med den, at bestemmelsen

har sin berettigelse. Hvis testator aldri har eid tin-gen, vil testamentet etter omstendighetene kunnetolkes som et påbud om at det skal kjøpes inn enbestemt gjenstand for boets midler til den aktuellelegataren. Når det gjelder heftelser som hviler påtingen, vil det ha betydning både hva slags typeheftelser det er tale om, og hvordan heftelsenehar oppstått. For eksempel kan frivillige ogtvungne heftelser ha ulik betydning i forhold tilden sekundære tolkingsregelen. Det kan også habetydning om det er tilfeldig eller bevisst at denaktuelle gjenstanden er brukt som kredittobjekt.

Nr. 5 har tolkingsregler for tilfeller hvor arve-lateren etterlater seg mer enn ett testament.Utgangspunktet er da at alle testamentene gjelder,hvis ikke et yngre testament tilbakekaller ellerstår i motstrid med noe som er bestemt før. Hvisdet ikke er tilstrekkelige midler i boet til å oppfyllealle testamentariske disposisjoner, skal nyere dis-posisjoner gå foran eldre. Bestemmelsen svarer til§ 62 i arveloven 1854.


Utvalget mener at utgangspunktet om subjektivtolking av testamenter bør opprettholdes. Utval-get har vurdert om ordlyden i arveloven § 65 før-ste ledd bør endres i tråd med ordlyden i densvenske og finske ärvdabalken 11:1 første ledd,for å få bedre fram at man kan trekke inn testatorshypotetiske vilje ved tolkning og utfylling av testa-mentet. Utvalget har imidlertid kommet til atdagens ordlyd ikke bør endres på dette punktet.Dagens ordlyd har ikke stengt for at man i praksishar utfylt testamentet med bevismidler utenfortestamentet for å avklare hva testator har menteller ville ha ment hvis han eller hun hadde blittforelagt problemstillingen. Tolkningsresultatetmå imidlertid kunne forankres i testamentet. Attestamentet er en formbundet disposisjon, leggeren ytre grense for tolkningen.

Utvalget mener at innholdet i arveloven § 65andre ledd bør videreføres. Det er imidlertid uhel-dig å behandle feilskrift og motivvillfarelse isamme punktum. Utvalget mener at motivvillfar-else eller uriktige forutsetninger bør behandles ien egen bestemmelse, sammen med bristendeforutsetninger. I den danske arveloven § 77 harman fått en felles bestemmelse for uriktige ogbristende forutsetninger. I dag benyttes arveloven§ 65 andre ledd på motivvillfarelse eller uriktigeforutsetninger, mens det er en uttrykkelig bestem-melse om bristende forutsetninger som bortfalls-grunn for testamentariske disposisjoner i arve-


loven § 57 andre ledd andre punktum. Dagensrettstilstand er etter utvalgets syn uheldig. Dels erdet uheldig at det ikke klart fremgår av arveloven§ 65 andre ledd at den omfatter uriktige forutset-ninger. Dels er det uheldig at det etter ordlyden ide to bestemmelsene ser ut til å være forskjelligebevismessig terskler for å bygge på uriktige forut-setninger og bristende forutsetninger. For urik-tige forutsetninger skal man legge til grunn hvatestator mente når dette kan bli «klårlagt», jf. § 65andre ledd. Bristende forutsetninger fører til bort-fall av den testamentariske disposisjonen når detpå grunn av forholdene som er kommet til ettertestamentet, er «tvillaust» at den ikke skal gjelde,jf. § 57 andre ledd andre punktum.

Utvalget foreslår en felles bestemmelse omuriktige og bristende forutsetninger etter mønsterfra den danske arveloven § 77. Bestemmelsen vilerstatte arveloven § 57 andre ledd andre punk-tum, og § 65 andre ledd når det gjelder motivvill-farelse. Se nærmere i de spesielle merknadene tildisse bestemmelsene.

Utvalget vil videreføre de sekundære tolk-ningsreglene som vi i dag finner i arveloven § 66.Slike regler er i mange tilfeller nyttige, og de kanavklare en del tvilsomme spørsmål uten at dettrenger å bli tvist.

Utvalget foreslår å endre bestemmelsen omrepresentasjonsrett for testamentsarvingens livs-arvinger, som vi i dag finner i arveloven § 66 nr. 2.I dag gjelder denne representasjonsretten barehvis testamentsarvingen er slektsarving ettertestator. Utvalget mener at denne begrensningenikke er nødvendig. Presumsjonen bør gjelde testa-mentsarvingers livsarvinger generelt. Presumsjo-nen vil være sterkest i tilfeller hvor det er et slekt-skapsforhold mellom testator og testamentsarvin-gens livsarvinger. I andre tilfeller, for eksempelhvor testator har disponert til fordel for en venneller en arbeidskollega, kan det ikke kreves myefor å legge til grunn at testator har ment noe annetenn det som fremgår av den sekundære tolknings-regelen.

I arveloven § 66 nr. 3 er det en sekundær tolk-ningsregel om at testamentariske bestemmelsertil fordel for testators ektefelle bortfaller ved legal-separasjon. I teorien har man lagt til grunn at sam-livsbrudd mellom samboere normalt vil være etforhold som innebærer at testasjonen kan settestil side etter arveloven § 57 andre ledd andrepunktum. Utvalget har foreslått at innsendelse avseparasjonsbegjæring skal være det avgjørendekriteriet for tap av legalarverett for ektefeller.Dette kriteriet er først og fremst valgt på grunn avrettstekniske hensyn, se foran i punkt 3.4.6. Forsamboere vil samlivsbrudd være skjæringstids-punktet for tap av legalarverett og rett til uskifte.

Utvalget har vurdert om det bør være desamme reglene som gjelder for tap av rettigheteretter et testament som for tap av legalarverett.Hensynet til regelharmoni kan tilsi at de sammeskjæringstidspunktene legges til grunn. Utvalgethar imidlertid ikke lagt avgjørende vekt på dette.Ved fastleggelsen av når de arverettighetene somfølger av loven skal få anvendelse, spiller beskyt-telseshensyn en viktig rolle. Det taler for å brukedet klare kriteriet begjæring av separasjon forektefeller. For samboere, som ikke har noen for-mell prosedyre for avslutningen av forholdet, måman falle tilbake på samlivsbrudd som skjærings-tidspunkt. Ved fastleggelsen av når de arverettig-hetene som følger av testament skal få anven-delse, er det etter utvalgets syn hensynet til testa-tors vilje som har størst vekt. Utvalget legger tilgrunn at det vil være i tråd med de fleste testato-rers vilje at testamentariske disposisjoner til deresektefeller eller samboere faller bort ved samlivs-brudd. Utvalget legger til grunn at det ikke ervesentlige forskjeller mellom partenes følelserved et samlivsbrudd i ekteskap og samboerskap.Ved å bygge på samlivsbruddet som skjærings-tidspunkt for testamentariske rettigheter, vil tolk-ningsbestemmelsen bli samlivsnøytral, noe som iseg selv er et poeng.


Kapittel 13

Felles testamenter og gjensidige testamenter


Arveloven § 49 tredje ledd åpner for at flere perso-ner kan opprette testament sammen – såkalt fellestestament. Etter arveloven § 49 tredje ledd kanogså flere personer opprette testament til fordelfor hverandre – gjensidig testament. Gjensidigetestamenter bestemmer vanligvis at den lengstle-vende av testatorene skal arve den førstavdøde.En slik disposisjon som inntrer etter første døds-fall, kalles primærdisposisjon. Et gjensidig testa-ment kan også inneholde primærdisposisjoner tilfordel for tredjepersoner. Ofte inneholder gjensi-dige testamenter dessuten bestemmelser om hvasom skal skje med arven ved lengstlevendes død– såkalte sekundærdisposisjoner.

For at et testament skal anses som gjensidig,må testatorene tilgodese hverandre, jf. formulerin-gen «føremon for kvarandre». Gjensidige testa-menter er underlagt de ordinære reglene om opp-rettelse, innhold mv. Gjensidigheten tilsier imid-lertid enkelte særregler, særlig når det gjelderadgangen til tilbakekall eller endring av testasjo-nene. Arveloven har fire bestemmelser som helteller delvis omhandler gjensidige testamenter.

Arveloven § 49 tredje ledd andre punktum girbåde hjemmel for og definisjon av et gjensidig tes-tament: «Heller ikkje er loven til hinder for atfleire personar gjer testament til føremon for kvar-andre (gjensidig testament).» I arvelovens nær-mere regulering av gjensidige testamenter er detoppstilt et skille mellom ektefeller og andre. Dettegjelder § 58 og § 67, som gir særregler for gjensi-dige testamenter mellom ektefeller, uten at tilsva-rende bestemmelser er gitt for andre grupper avtestatorer.

Arveloven § 57 tredje ledd gir særlige reglerom adgangen til å tilbakekalle eller endre et gjen-sidig testament før første dødsfall: «I tillegg tilreglane i første og andre ledd gjeld for gjensidigtestament at tilbakekalling eller endring berre ergyldig når den andre testator har fått kunnskapom det før arvelataren døydde, med mindre detvar umogeleg eller det etter tilhøva ville vere uri-

meleg vanskeleg å varsle den andre testator.» Forektefeller og arveberettigede samboere gir arve-loven tilsvarende bestemmelser i arveloven §§ 7,28 b og 28 c for adgangen til å begrense den lovbe-stemte arve- og uskifteretten. Andre testatorer erikke underlagt varslingsplikt ved ensidige testa-menter.

Arveloven § 58 regulerer tilbakekallsadgan-gen etter at arven er overtatt etter det gjensidigetestamentet, men denne bestemmelsen gjelderetter sin ordlyd bare for gjensidige testamentermellom ektefeller. Gjenlevende ektefelle kan tilba-kekalle eller endre det som er fastsatt om at arveneller en del av den skal gå til lengstlevendes arvin-ger etter loven, eller arvinger som er innsatt ettersærskilt ønske fra lengstlevende. Derimot kanlengstlevende ikke endre eller tilbakekalle detsom er fastsatt om arverett til andre arvinger.Hvis sekundærdisposisjonene bare tilgodeser før-stavdødes slektninger eller noen som er tilgode-sett etter ektefellenes felles ønske, vil testamenteti realiteten være ugjenkallelig for lengstlevende.Selv om det ikke uttrykkelig fremgår av lovbe-stemmelsen, er arveloven § 58 fravikelig, seOt.prp. nr. 36 (1968–69) s. 179. Testatorene kan hafastsatt en videre eller snevrere endringsadgang.

I arveloven § 67 er det gitt supplerende tolk-ningsregler eller tolkningspresumsjoner om visserettsvirkninger som følger av et gjensidig testa-ment mellom barnløse ektefeller. Tolkningsreg-lene er supplerende i den forstand at de bare fåranvendelse hvis det ikke er grunn til å tro at testa-torene mente noe annet.

Ved livsdisposisjoner er utgangspunktet atlengstlevende har fri rådighet over det han ellerhun har arvet etter det gjensidige testamentet, jf.arveloven § 67 nr. 1. Rådigheten ved livsdisposi-sjoner er altså i utgangspunktet videre når arvener overtatt etter et gjensidig testament enn nården er overtatt i kraft av uskifteretten, hvor lovenoppstiller rådighetsbegrensninger. Det er uttryk-kelig sagt i arveloven § 67 nr. 1 andre punktum atlengstlevende når som helst kan gi sekundærar-vinger helt eller delvis arveoppgjør. Visse skran-


ker for rådigheten ved livsdisposisjoner vil imid-lertid kunne utledes av en tolkning av testamen-tet. Testamentet kan selv uttrykkelig angi rådig-hetsbegrensninger, eller det kan innfortolkesrådighetsbegrensninger i testamentet. Visse dis-posisjoner kan anses illojale mot testamentets«ånd og mening», jf. Rt. 1953 s. 1274, Rt. 1972 s.892 og Rt. 2008 s. 337.

I arveloven § 67 nr. 2 første punktum angis for-delingen etter lengstlevendes død hvor testamen-tet har klare forutsetninger om arverett for før-stavdødes slektninger. Da skal halvparten av densamlede formuen tilfalle førstavdødes arvinger,mens den andre halvparten tilfaller lengstleven-des arvinger. I slike tilfeller er tolkningspresum-sjonen videre at lengstlevende plikter å skifte medførstavdødes arvinger ved gjengifte, jf. arveloven§ 67 nr. 2 andre punktum. Hvor det er klare forut-setninger om arverett for førstavdødes slekt, fårdessuten visse av uskiftekapitlets bestemmelsertilsvarende anvendelse.

Arveloven § 67 nr. 3 angir lengstlevendestestasjonskompetanse og gir regler om fordelingav arven der det gjensidige testamentet ikke harklare forutsetninger om arverett for førstavdødesarvinger. Lengstlevende har da i utgangspunktetfull testasjonsfrihet. Hvis testasjonsfriheten ikkeer brukt, er lovens fordelingsregel at førstavdødesarvinger i andre arvegangsklasse (tolkningspre-sumsjonen gjelder bare hvor det ikke er livsarvin-ger) arver halvparten av den samlede formuenhvis ikke lengstlevende har giftet seg på ny. Detangis ikke i loven om nytt ekteskap helt utslukkerførstavdødes arvingers arvekrav eller om det barenedsettes.

I arveloven § 67 nr. 4 gis to bestemmelser iuskiftekapitlet tilsvarende virkning for arverett tilførstavdødes arvinger. Dette er arveloven § 22,som blant annet angir hvem av førstavdødes arvin-ger som kan ta arv ved skifte etter lengstlevendesdød, og arveloven § 26 fjerde ledd, som lar arvengå til førstavdødes arvinger etter arveloven §§ 2eller 3 hvis lengstlevende ikke etterlater segslektsarvinger eller testamentsarvinger.

To andre tolkningspresumsjoner med betyd-ning for gjensidige testamenter bør også nevnes.For ektefeller oppstiller arveloven § 66 nr. 3, jf.§ 8, en tolkningspresumsjon om at testamentetbortfaller hvis ektefellene skilles eller separeresved dom eller bevilling før arvelaterens død. Atprimærdisposisjonen til fordel for ektefellen i sliketilfeller bortfaller hvis det ikke er grunn til å tro attestator «meinte noko anna», medfører ikke nød-vendigvis at hele testamentet bortfaller slik atogså andre primærdisposisjoner og/eller sekun-

dærdisposisjoner blir uten rettsvirkninger. Hvor-vidt slike disposisjoner kan bestå, beror på entolkning av testamentet med særlig vekt på om deter sammenheng mellom testasjonen til fordel forektefellen og de øvrige testasjonene.

Etter gjeldende rett er det noe omtvistet omtestasjoner mellom ektefeller uten videre bortfal-ler hvis ektefellene får felles barn. I teorien leggerKnoph og Arnholm til grunn at dette er en såvesentlig endring i partenes forutsetninger attestasjonen(e) bortfaller. Lødrup mener løsningenmå bero på en konkret tolkning av testamentet,men at utgangspunktet bør være at testasjonenbestår.

13.2 Nordisk rett

Svensk rett regulerer adgangen til endring og til-bakekall av gjensidige testamenter annerledesenn norsk rett. Før første dødsfall er det ikke noekrav om varsling av den andre testatoren ved end-ring eller tilbakekall. Men hvis en testator gjen-nom ensidig tilbakekall eller endring av det gjensi-dige testamentet vesentlig endrer forutsetningenefor testamentet, mister vedkommende selv sin rettetter testamentet, jf. ärvdabalken 10:7. Det berorpå en konkret helhetsvurdering om forutsetnin-gene i det enkelte tilfelle er endret så radikalt attestatoren som foretar endringen, også mister sinrett etter testamentet. I vurderingen vil den andretestators kunnskap om, og holdning til endringenvære et vesentlig moment. Et tilbakekall eller enendring som bare regulerer hva som skal skjemed arven etter lengstlevendes død (sekundær-disposisjoner), er i juridisk teori ikke ansett somrelevante bristende forutsetninger.

Etter første dødsfall gis lengstlevende fullrådighet over arven ved livsdisposisjoner, hvisikke noe annet er uttrykkelig bestemt, jf. tolk-ningspresumsjonen i ärvdabalken 12:1. Også veddødsdisposisjoner gjelder dette utgangspunktet.Hvis testamentet ikke inneholder sekundærdispo-sisjoner, kan lengstlevende fritt disponere overhele arven ved testament. Dette henger sammenmed at det i svensk rett ikke er adgang til å bindeseg til ikke å endre et testament (arvepakt), et for-bud som også gjelder for gjensidige testamenter.

Finsk rett er i stor grad sammenfallende medsvensk rett. Bestemmelsene om tilbakekall ogendring av gjensidige testamenter etter førstedødsfall er imidlertid noe annerledes utformet iden finske ärvdabalken 10:7 enn i dens svenskemotstykke. Hvis en testator gjennom ensidig tilba-kekall eller endring åpenbart handler i strid med


vesentlige forutsetninger for det gjensidige testa-mentet, mister han eller hun sin rett etter testa-mentet. Den finske regelen har med andre ord enhøyere terskel for å miste arveretten på grunn avendring eller tilbakekall enn det som følger avsvensk rett. Også etter finsk rett vil den andretestatorens kunnskap om endringen være et sen-tralt moment i vurderingen.

I dansk rett må som utgangspunkt et tilbake-kall meddeles den andre testatoren for å være gyl-dig. Varsling kan riktignok unnlates hvis det avsærlige grunner er utelukket. Under arveloven av1963 gjaldt varslingsplikten bare ved gjensidigetestamenter. Ved arveloven av 2007 ble varslings-regelen utvidet til også å gjelde andre fellestesta-menter, jf. den danske arveloven § 80. Etter arve-loven av 1963 var det antatt i teorien at et tilbake-kall medførte at også den andres testasjon utenvidere bortfalt, også i tilfeller hvor den andretestatoren var kjent med tilbakekallet, men unnlotå foreta seg noe med sin egen testasjon (Betænk-ning 2006 s. 262). Det er ikke sagt noe i forarbei-dene om hvilket standpunkt som bør inntas idenne situasjonen.

En annen endring som ble gjort med loven fra2007, er at tilbakekall må skje etter reglene foropprettelse av testament, jf. den danske arveloven§ 67. Et av formålene med denne endringen var åunngå at tilbakekall ble holdt hemmelig.

Reglene om lengstlevendes testasjonskompe-tanse var i arveloven av 1963 gitt i § 48. Der hetdet at hvis et gjensidig testament mellom ektefel-ler inneholdt bestemmelser om senere fordelingav arven, kunne lengstlevende ektefelle endre tes-tamentets bestemmelser om dette for sitt særeieog halvdelen av det tidligere felleseiet hvis ikkenoe annet var fastsatt i testamentet. I den nyearveloven er testasjonskompetansen utvidet. Etterden danske arveloven § 81 skal det ikke lengerskilles mellom felleseie og særeie, og lovensutgangspunkt skal være at lengstlevende ektefelleved testament skal kunne råde over «friarven».Lovens eneste begrensning er at det ikke ved tes-tament kan rådes over arv i strid med pliktdelentil førstavdødes særkullsbarn eller til felles livsar-vinger. Hvis ektefellene har bestemt at førstavdø-des særkullsbarn skal arve maksimalt ved lengst-levendes død, så kan ikke lengstlevende endre pådette, heller ikke til fordel for eventuelle barn somlengstlevende får etter førstavdødes død. I dendanske arveloven § 81 er det også sagt uttrykke-lig at man i det gjensidige testamentet kan giandre (strengere) bestemmelser om lengstle-vende ektefelles testasjonsfrihet.

Med den nye danske arveloven er det også gitten bestemmelse som begrenser lengstlevendesrådighet ved livsdisposisjoner. I den danske arve-loven § 83 er det bestemt at hvis ektefellene i etfelles testament har truffet bestemmelser om for-delingen av arven etter lengstlevendes død, oglengstlevende er avskåret fra å tilbakekalle dennedelen av testamentet, kan lengstlevende hellerikke sette til side bestemmelsen ved å gi gavereller forskudd på arv av en verdi om står i misfor-hold til formuen i boet, og heller ikke innsette enbegunstiget i en livsforsikring eller annen ordningopprettet for et beløp som står i misforhold til for-muen.

13.3 Skiftelovutvalgets vurderinger

I november 2007 avga skiftelovutvalget innstillin-gen NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning. Utvalgetble i mandatet bedt om å vurdere om reglene iarveloven § 58 var hensiktsmessige, og eventueltforeslå en ny regulering. Slik skiftelovutvalget tol-ker mandatet, blir det gjort en vurdering av adgan-gen til å tilbakekalle og endre gjensidige testa-menter både før og etter førstavdødes bortgang,selv om dette også innebærer vurdering av andrebestemmelser enn arveloven § 58. Skiftelovutval-get legger til grunn en vid forståelse av endringog tilbakekall, slik at det ikke bare omfatter end-ringer på grunn av uttrykkelige disposisjoner fratestatorenes side, men også spørsmål som reiserseg før første dødsfall på grunn av endrede for-hold.

Skiftelovutvalget drøfter om det burde foreslåsendringer i arveloven § 57 tredje ledd, som bestem-mer at et tilbakekall av et gjensidig testament bareer gyldig hvis den andre testatoren har fått kunn-skap om det før arvelaterens død, hvis det ikkevar umulig eller etter forholdene ville være urime-lig vanskelig å varsle den andre testatoren. Det ersærlig unntaket fra kravet om varsling som blirvurdert.

Unntaksregelen belyses med dommen inntatt iRt. 1979 s. 922, hvor en mann som hadde vært gifttre ganger, opprettet et felles testament med sinsiste kone, hvor det ble disponert til fordel formannens særkullsbarn fra et tidligere ekteskap.Mannen ble senere rammet av hjerneslag. Ekte-fellen tilbakekalte deretter sitt testament uten atdet ble gjort forsøk på å varsle mannen om dette.Høyesterett kom til at tilbakekallet var gyldig. Påtilbakekallstidspunktet var mannen så mentaltredusert at det ikke ville ha noen hensikt å for-søke å varsle ham. Vilkåret i arveloven§ 57 tredje


ledd ble følgelig ansett oppfylt. Skiftelovutvalgetuttaler på s. 186 følgende om de problemstillin-gene dommen reiser:

«Dette reiser spørsmålet om det er rimelig aten testator skal kunne tilbakekalle testamentetnår den andre testator på grunn av sykdom erute av stand til å gjøre mottiltak. Særlig vilspørsmålet kunne komme på spissen hvor tes-tamentet særlig tilgodeser den sykdomsram-mede testatorens arvinger. I et slikt tilfelle vilen eventuell urimelighet heller ikke avhjelpesselv om tilbakekallet skulle anses som en bris-tende forutsetning slik at også den sykdoms-rammede testatorens disposisjoner anses bort-falt.»

Selv om regelen kan virke urimelig i konkrete til-feller, foreslår ikke skiftelovutvalget endringer.Dette begrunnes med at testatorene kan sikre segmot ensidige tilbakekall ved arvepakt, at ogsåalternative løsninger vil kunne slå urimelig ut igitte situasjoner, og at en endring vil nødvendig-gjøre endringer også i arveloven § 7, noe som lig-ger utenfor skiftelovutvalgets mandat.

Skiftelovutvalget finner større grunn til å fore-slå endringer i reglene om bortfall av testamentetpå grunn av endrede forhold. Selv om spørsmåletanses uavklart, legger skiftelovutvalget til grunnat den ene testatorens tilbakekall av sin testasjonikke nødvendigvis medfører at også den andretestatorens testasjon bortfaller. Den andre testato-ren må selv tilbakekalle sin testasjon for at denskal miste sin virkning.

Skiftelovutvalget foreslår i NOU 2007: 16 s. 186at lovens utgangspunkt bør være at tilbakekall fraden ene testatoren også medfører at den andretestatorens disposisjon faller bort. Dette begrun-nes med en antakelse om at et slikt utgangspunktoftere vil være i samsvar med partenes forventnin-ger enn det motsatte utgangspunktet. Det vises tilat et gjensidig testament som oftest bygger på engjensidighetstankegang om at «jeg testamenterertil deg fordi du testamenterer til meg». Når denene testatoren tilbakekaller, faller dermed grunn-laget for den andre testatorens testasjon bort.Utgangspunktet om bortfall ved tilbakekall erbare foreslått ved tilbakekall, ikke ved endringer itestamentet. Det vises til at endringer i testamen-tet kan være av mange slag, og at det ikke nødven-digvis vil være naturlig at enhver endring medfø-rer bortfall av den andre testatorens testasjon.Utvalgets vurderinger munnet ut i forslag til etnytt fjerde ledd i arveloven § 57:

«Om ein testator kallar tilbake eit gjensidig tes-tament, fell også den andre testatoren sin testa-sjon bort, med mindre det er tvillaust at testa-sjonen framleis skal gjelde.»

Skiftelovutvalget mener loven bør oppstille reglersom avklarer om et gjensidig testament bortfallerhvis partene får felles barn. Skiftelovutvalget fore-slår i NOU 2007: 16 s. 187 at det skal inntas enbestemmelse i arveloven om at testamentet ikkefaller bort hvis partene får felles barn, med min-dre dette uttrykkelig følger av testamentet selv.

Skiftelovutvalget vurderer dagens § 58 omlengstlevendes endrings- og tilbakekallskompe-tanse etter førstavdødes død, som konfliktska-pende og mener at den dessuten kan oppfattessom urimelig og vanskelig tilgjengelig for lekfolk:«Ved at bestemmelsen hindrer gjenlevende fra åtilbakekalle eller endre sekundærdisposisjoner tilfordel for andre enn egne arvinger etter loven,legges det større begrensninger på gjenlevendestestasjonsfrihet enn hva som synes naturlig. Gjen-levende vil her være forhindret fra å foreta nyetestamentariske disposisjoner over sin del av fel-leseiet, og også være forhindret fra å disponereover sitt eget særeie.» (NOU 2007: 16 s. 182).

Det vises til at det gjensidige testamentet fårvirkning som en arvepakt for lengstlevende. Skif-telovutvalget mener for det første at det er vanske-lig å begrunne hvorfor lengstlevende skal ha ensnevrere testasjonskompetanse når arven tas overetter et gjensidig testament enn ellers. «Hvislengstlevende tar arv etter førstavdødes eget tes-tament som inneholder en angivelse av hva somskal skje med arven etter lengstlevendes død, vilman uten videre måtte si at begrensningene pålengstlevendes testasjonskompetanse bare gjelderfor verdier som faktisk var arv etter førstavdøde.Sitt eget særeie og sin del av felleseiet vil lengstle-vende kunne disponere over fritt ved testament.»(NOU 2007: 16 s. 182). For det andre legger skif-telovutvalget til grunn at de færreste testatorerkjenner til arvepaktvirkningen, og at den kanvirke som en felle. For det tredje mener skiftelov-utvalget at begrensningene i lengstlevendes testa-sjonskompetanse er mer omfattende enn det hen-synet til førstavdødes arvinger tilsier: «Førstavdø-des arvinger vil bare ha en beskyttelsesverdiginteresse i å ta arv etter førstavdøde. At ogsålengstlevende har tilgodesett førstavdødes arvin-ger i et gjensidig testament, er ikke en disposisjonsom førstavdødes arvinger vil ha noe krav på atikke skal omgjøres. Et annet testament fra førstav-døde med samme innhold kan tilbakekalles etterde alminnelige regler om dette, og for arvingene


blir det nærmest en tilfeldig fordel at de er beskyt-tet mot tilbakekall fordi disposisjonen ble gjort i etgjensidig testament.» (NOU 2007: 16 s. 187). Somet tilleggsargument vises det til at en endring vil gistørre nordisk rettsenhet. Det vises til den danskearveloven av 1963 § 48, hvor det het at når et gjen-sidig testament inneholder bestemmelser om for-delingen av arven etter lengstlevendes død, kanlengstlevende endre disse bestemmelsene for sittsæreie og halvparten av det tidligere felleseiet.

Ektefellers formuesordning reiser særlige pro-blemer rundt avgrensningen av testasjonsretten.Skiftelovutvalget mener at lengstlevende ektefellebør ha testasjonsfrihet for sin egen del av formueni det tidligere ekteskapet, det vil si eget særeie oghalvparten av det tidligere felleseiet.

Skiftelovutvalget mener at de reglene de fore-slår, bør gjelde uansett hvem som er tilgodesett itestamentet. En slik løsning kan gi uheldigeutslag i enkelttilfeller, for eksempel der hvor et til-bakekall eller en endring med virkning for lengst-levendes andel endrer forutsetningene som lå tilgrunn for førstavdødes testasjon. Muligheten til åinngå arvepakt vil imidlertid kunne avhjelpe even-tuelle uheldige utslag, og utvalget ser det derforslik at testasjonsfrihet for lengstlevendes andel vilvære den klart mest rimelige regelen som lovensutgangspunkt.

Skiftelovutvalget foreslår å beholde § 58 andreledd. Dette begrunnes med at det er en naturligregel at lengstlevende kan endre eller tilbakekalledet som er tatt inn i det gjensidige testamentetetter lengstlevendes ønske.

Skiftelovutvalget ser samtidig anvendelsesom-rådet for bestemmelsen som problematisk. Bestem-melsen har, etter sin ordlyd, bare anvendelse pågjensidige testamenter mellom ektefeller. Det rei-ser spørsmålet om hvilke tilbakekallsregler somgjelder for andre grupper av testatorer som haropprettet gjensidig testament. Dette spørsmålethar særlig aktualitet for samboere. Skiftelovutval-get mener at gode grunner tilsier analogiskanvendelse av § 58 på andre grupper av testatorer– særlig samboere og søsken. Hvis arveloven § 58ikke får anvendelse for disse gruppene, vil det ute-lukkende bero på en tolkning av testamentet omgjenlevende kan tilbakekalle eller endre det somer fastsatt om fordeling av arven etter lengstleven-des død, jf. NOU 2007: 16 s. 185.

Skiftelovutvalget ser ingen god begrunnelsefor å opprettholde skillet mellom ektefeller ogandre grupper ved anvendelsen av arveloven § 58.Hvis partene først er i en situasjon hvor de ser segtjent med å opprette et gjensidig testament, viluansett ikke partenes nærmere status være avgjø-

rende for hvilket behov de har for nærmere reglerom tilbakekall og endring av testamentet.

Skiftelovutvalgets forslag til endret § 58:

«Har attlevande tatt over arven etter eit gjensi-dig testament som fastset noko om fordelingaav arven når båe er døde, kan attlevande tilba-kekalle eller endre det som er fastsett om atarven eller ein del av den skal gå til arvinganeetter attlevande etter loven. Attlevande ekte-make kan også tilbakalle eller eller endre detsom er fastsett om arverett til andre arvingar sålangt det gjeld sitt særeige eller halvdelen av dettidlegare felleseiget. Sambuarar eller andre somhar oppretta eit gjensidig testament kan tilbake-kalle eller endre føresegner i testamentet om heilesin formue så langt det ikkje er tale om formuesom er erverva ved arv etter det gjensidige testa-mentet.

Attlevande kan også tilbakekalle eller endrealt som er fastsett om arv til nokon som er inn-sett til arving etter særskilt ønske frå den attle-vande, eller som ein må gå ut frå er innsett etterslikt ønske.

Første og andre ledd gjeld ikkje dersom attle-vande har bunde seg til ikkje å endre eller tilba-kekalle testament, sjå § 56.»

Skiftelovutvalget vurderer også om det bør gjøresendringer i de gjeldende reglene om lengstleven-des rådighet ved livsdisposisjoner. Etter gjeldenderett er utgangspunktet at lengstlevende testatorhar full disposisjonsrett ved livsdisposisjoner.Dette reiser spørsmål om forholdet mellom gjen-levende testator og tredjeperson som er innsattsom gjenstandslegatar i en sekundærdisposisjon itestamentet. Hvis lengstlevende har fri testasjons-rett – det kan ikke innfortolkes rådighetsbegrens-ninger i testamentet – kan gjenstander selges istrid med testamentets regulering av hva som skalskje med gjenstanden etter lengstlevendes død.Slike disposisjoner kan få den konsekvens at gjen-standslegataren går tomhendt fra skifteoppgjøret.Etter tolkningspresumsjonen i arveloven § 66 nr. 4kan ikke gjenstandslegataren kreve boet for tilsva-rende verdi hvis gjenstanden ikke finnes i boetved lengstlevendes død. Spørsmålet kommer tyde-lig frem i tilfeller hvor det er bestemt at gjenstan-der som tilhørte førstavdøde, skal tilfalle førstav-dødes slekt. Skiftelovutvalget drøfter om det er enrimelig løsning at lengstlevende i slike tilfeller kandisponere fritt over boet til fortrengsel for førstav-dødes øvrige arvinger, men konkluderer (s. 189–190) med at det ikke bør foreslås endringer ilengstlevendes rådighet ved livsdisposisjoner.


Når testamentet ikke inneholder en angivelseav hva som skal skje med arven etter lengstleven-des død, er utgangspunktet at lengstlevende harfull testasjonskompetanse over boet, jf. arveloven§ 67 nr. 3. Skiftelovutvalget så ingen grunn til åendre denne bestemmelsen.


I dag er det en egen hjemmel i arveloven § 49tredje ledd for at to eller flere personer kan opp-rette testament i samme dokument (felles testa-ment), og at flere personer kan opprette testamenttil fordel for hverandre (gjensidig testament).Bakgrunnen for at disse reglene ble inntatt iloven, var at etter arveloven 1854 var det bareektefeller som kunne opprette gjensidig testamenti samme dokument. Utvalget mener det i dag erselvsagt at man kan opprette felles testamenter oggjensidige testamenter. Det er derfor ikke nød-vendig å opprettholde noen egen hjemmel for åopprette slike testamenter. Arveloven § 49 tredjehar imidlertid også en annen funksjon, ved at denkan anses som en legaldefinisjon av felles testa-ment og gjensidig testament. Utvalget mener atdet fortsatt er behov for særlige regler om sliketestamenter. Kapitlet om slike testamenter kanmed fordel innledes med en definisjon av fellestestamenter og gjensidige testamenter og angi atreglene i dette kapitlet kommer til anvendelse påslike testamenter.

Felles testamenter og gjensidige testamenterer helt klart mest utbredt blant ektefeller, særligbarnløse ektefeller. Av de testamentene somomtalte seg selv som felles testamenter eller gjen-sidige testamenter i det materiale arvelovutvalgethar gått gjennom fra Oslo byfogdembete, Nord-Troms tingrett og Sør-Gudbrandsdal tingrett, varca. 97 % av denne typen av testamenter mellomektefeller. I overkant av 2 % av testamentene varopprettet av samboere, og mindre enn 1 % var opp-rettet av andre enn ektefeller og samboere.

Med utvalgets forslag til legalarveregler forbarnløse ektefeller og samboere, vil den lengstle-vende ektefellen eller samboeren være enearvingi konkurranse med arvinger i andre og tredjearvegangsklasse, riktignok med en subsidiærsekundærarverett for førstavdødes slektsarvin-ger i andre arvegangsklasse. Hvis slike ektefellereller samboere har testamentert til fordel for hver-andre, kan det anføres at det egentlig ikke dreierseg om et gjensidig testament, da testamentetikke gir mer enn det som følger av loven – det eringen gjensidig fordel. Slike testamenter vil sann-

synligvis fortsatt forekomme i ganske storutstrekning. For barnløse ektefeller har gjensidigtestament vært mye brukt under dagens arvelov,selv om den ordningen som de fleste testatorenebestemmer, innebærer omtrent det samme somom ektefellene hadde valgt uskifte.

Mange vil nok opprette gjensidige testamenterførst og fremst fordi de har særskilte ønsker omhvordan arven skal fordeles etter lengstlevendesdød. Mange av de testamentene som i dag oppret-tes som gjensidige testamenter, og kanskje endaflere av testamentene som opprettes som gjensi-dige testamenter i fremtiden, er strengt tatt ikkegjensidige i den forstand at de gir testatorene merenn de ville hatt krav på etter loven. Likevel er deten form for gjensidighet eller avtalemessig bin-ding ved at testatorene er enige om en fordelingsom skal skje etter lengstlevendes død. Det erderfor behov for særlige regler om denne typenav testamenter. Bakgrunnen for at det bør væresærlige regler, ligger like mye i den felles testa-sjonsviljen og sammenhengen mellom disposisjo-nene i testamentet, som i gjensidigheten.

Utvalget mener at reglene bør være de sammefor felles testamenter som er gjensidige testamen-ter i egentlig forstand, og for felles testamentersom ikke gir lengstlevende testator mer enn detsom følger av loven. Reglene bør gjelde hvis testa-torene har opprettet testament i samme doku-ment, men også for to dokumenter som viser tilhverandre. Det er svært upraktisk at to personeroppretter testament i samme dokument hvis detikke er noen innbyrdes sammenheng mellomtestasjonene. Hvis dette mot formodning skulleforekomme, vil de særlige reglene om felles testa-menter og gjensidige testamenter, ikke komme tilanvendelse.

I dansk rett har man gått bort fra uttrykket«gjensidig testament» i loven. Der bruker man«felles testament» som en samlebetegnelse. Utval-get vil bruke begge betegnelsene, men gi fellesregler. Gjensidig testament er et innarbeidetbegrep. Hvis loven ikke har bestemmelser omslike testamenter, ville det kunne virke forvir-rende.

Utvalget foreslår at det gis et eget kapittel iloven om felles testamenter og gjensidige testa-menter. Anvendelsesområdet bør være alle fellestestamenter og gjensidige testamenter uavhengigav hvem som er testatorer. Det vil i praksis førstog fremst opprettes slike testamenter mellomektefeller og samboere, men det kan også væretestasjoner mellom andre, for eksempel forret-ningspartnere eller søsken.


Utvalget mener at loven bør videreføre rege-len om at den ene testatorens tilbakekall av etgjensidig testament bare er gyldig hvis den andretestatoren har fått kunnskap om det før den somtilbakekalte sin testasjon, døde. Den bør gjelde forbåde tradisjonelle gjensidige testamenter og forandre fellestestamenter. Det er det samme anven-delsesområdet som den tilsvarende bestemmel-sen i den danske arveloven § 80. En bestemmelsesom viderefører arveloven § 57 tredje ledd, er inn-tatt i utkastets § 61 første ledd.

Utvalget går ikke inn for at det oppstilles noenregel om at et tilbakekall fra den ene av testato-rene medfører at den andre testatorens testasjonogså faller bort, slik skiftelovutvalget foreslo somnytt fjerde ledd i arveloven § 57, se foran i punkt13.3. Om et slikt tilbakekall, som etter flertalletsforslag den andre testatoren må ha fått kunnskapom for at skal være gyldig, skal få en slik virkning,må bero på om vilkårene i utkastets § 45 førsteledd bokstav b er oppfylt. Ofte vil det nok væreslik at tilbakekall er en relevant bristende forutset-ning, men ikke alltid.

Den praktiske betydningen av tilbakekall ellerbortfall kan også være begrenset. Situasjonen erforskjellig avhengig av om det gjelder testamentermellom ektefeller eller samboere, hvor et rent til-bakekall eller bortfall leder til at ektefellen ellersamboeren får legalarv, eller det gjelder testamentmellom ubeslektede forretningspartnere, hvor til-bakekall medfører at den andre testatoren ikkearver noe. For barnløse ektefeller og samboere viltilbakekall medføre at den andre samboeren blirenearving hvis utkastets legalarveregler skal føl-ges. Hvis et testament fra en ektefelle eller sam-boer er et kombinert tilbakekall av begunstigel-sen av ektefellen eller samboeren og en innset-telse av en tredjeperson for de verdiene somskulle tilfalt ektefellen eller samboeren, blir imid-lertid situasjonen mer lik situasjonen for ubeslek-tede forretningspartnere. Men i slike situasjonerhar ektefeller og samboere etter utkastet en min-stearv, som ikke kan begrenses ved testament.

Når det gjelder lengstlevende testators adgangtil å endre eller tilbakekalle testamentet, er detdissens i utvalget. Flertallet i utvalget, Coward,Buttingsrud Mathiesen, Forsnes, Hambro ogUnneberg, mener at tilbakekallsadgangen børvære omtrent som nå. Den bør være den sammefor gjensidige testamenter og andre felles testa-menter. Hvis man har tiltrådt testamentet, børman være bundet i ganske stor utstrekning. Fler-tallet mener at den avtalemessige bindingen somligger i at to eller flere testatorer har blitt enigeom en fordeling etter lengstlevendes død, tilsier

visse skranker på en ensidig endring fra lengstle-vendes side. Flertallet deler ikke skiftelovutval-gets synspunkter om at arvepaktvirkningen avgjensidige testamenter virker som en felle forlengstlevende. Det kan neppe komme som noenoverraskelse at man er bundet av det man haravtalt med andre, selv om man har brukt testa-ments form når man har avtalt det.

Flertallet synes at en ordning hvor tilbakekalls-adgangen knyttes opp mot formuesordningen, eruheldig. Det vil gi forskjellige regler mellom ekte-feller og andre testatorer. Det vil også medføre enhel del beregningstekniske problemer når manskal avklare omfanget av endringskompetansen.Flertallet mener at dagens ordning, hvor tilbake-kallsadgangen gjelder sekundærarvinger som er islekt med lengstlevende eller som er innsatt ettersærskilt ønske fra lengstlevende, gir en rimelig ogfornuftig avgrensning av adgangen til å endreeller tilbakekalle det gjensidige testamentet.Testatorene må imidlertid, som i dag, kunnebestemme en videre eller snevrere adgang til til-bakekall. Dette bør komme direkte til uttrykk iloven, slik det gjør det for de supplerende tolk-ningsbestemmelsene i arveloven § 67. For å klar-gjøre at testatorene kan regulere adgangen til til-bakekall på en annen måte, er det i utkastet tilføydat reglene gjelder når det ikke er grunn til å tro attestatorene mente noe annet. Hvis testatorene harment å gi en snevrere adgang til tilbakekall, mådette gjøres gjennom reglene om arvepakt, sepunkt 9 foran.

Et samlet utvalg mener at det fortsatt er behovfor supplerende tolkningsbestemmelser for fellestestamenter og gjensidige testamenter. Reglenebør ta utgangspunkt i de eksisterende reglene iarveloven § 67, men det bør gjøres visse end-ringer.

Anvendelsesområdet bør være alle felles testa-menter og gjensidige testamenter. Det vil først ogfremst være testamenter mellom ektefeller ogsamboere, men det kan også være testasjonermellom andre, for eksempel forretningspartnereeller søsken. De subsidiære tolkningsreglene vilkanskje ikke passe like godt i alle tilfeller av demer atypiske situasjonene. Men i de atypiske tilfel-lene vil gjerne testamentet selv løse spørsmålet.Utkastets bestemmelser er som dagens reglerikke ment å få anvendelse der det er grunn til å troat testatorene mente noe annet.

Bestemmelsen i arveloven § 67 nr. 1 omlengstlevendes rådighet ved livsdisposisjoner børbeholdes, men slik at det tilføyes «selv om testa-mentet gir førstavdødes arvinger arverett». Også idag er det slik at sekundærdisposisjonene i utgangs-


punktet ikke er til hinder for livsdisposisjoner. Detkan imidlertid følge av en tolkning av testamentetat livsdisposisjoner til skade for sekundærarvin-ger ikke skal være tillatt. Dette er særlig aktuelt itilfeller hvor det er fastsatt i testamentet atbestemte gjenstander som førstavdøde eide, skaltilfalle førstavdødes slektninger, jf. Rt. 2008 s. 337.Hvor det foreligger arvepakt, vil en slik tolkningkunne være nærliggende.

Utvalget mener at man bør videreføre presum-sjonen i arveloven § 67 nr. 2 om likedeling mellomde to slektene hvor det ikke er grunn til å tro attestatorene mente noe annet. Testamentspraksistyder på at likedeling mellom de to slektene er dethelt klart dominerende ønsket fra testatorene.Dette gjelder i hvert fall hvor testatorene er ekte-feller. For andre grupper av testatorer er det sta-tistiske materialet for spinkelt til å gi grunnlag forantakelser om preferanser. Det kan være tvil ompresumsjonen om likedeling mellom slektene børgjelde når testatorene har hatt ulike store for-muer. Likedelingen innebærer da at den ene testa-menterer noe av sin formue til den andres slekt.Men i og med at det bare er en sekundær tolk-ningsregel, er det ingenting i veien for at mankommer til en annen fordeling av sekundærarvenhvis det er holdepunkter for det. Presumsjonen ersterkest hvor testatorene er ektefeller som harhatt felleseie. Hvor testatorene er ektefeller somhar hatt fullstendig særeie, samboere med atskiltøkonomi, søsken eller forretningspartnere, kandet ikke kreves særlig sterke holdepunkter for åfravike presumsjonen.

Utvalget har vurdert om det fortsatt bør væreskifteplikt ved gjengifte, og om det bør innføres entilsvarende skifteplikt eller rett til å kreve skifteved etablering av samboerskap. En skifteplikt vedgjengifte ville imidlertid stille barnløse ektefellerog samboere svakere enn ved anvendelse av legal-arvereglene, hvor det etter utvalgets forslag ikkeer noen skifteplikt ved gjengifte. Det ville væreunaturlig om presumsjonen ved gjensidige testa-menter skulle stille ektefeller og samboere sva-kere enn etter lovens arvegangsordning. Det villeogså være uklart hva skifteplikten skulle inne-bære. Når testatorene er barnløse samboere ellerektefeller, er de i utgangspunktet enearvinger.Hvis det skal foretas et livstidsskifte, måtte manenten legge til grunn at lengstlevende ektefelleeller samboer er enearving slik reglene om arve-rett for ektefeller og samboere forutsetter, ellerman må legge til grunn at sekundærarvingene fåret krav på den delen av arven som de ellers ikkeville fått før lengstlevendes død. Hvis man skullelegge til grunn en slik presumsjon, ville det gjensi-

dige testamentet innebære en halvering av gjenle-vede ektefelle eller samboers arverett ved livstids-skifte. En ordning med skifteplikt ved gjengifteeller etablering av samboerskap ville dessutenpasse dårlig når testatorene er forretningspart-nere eller søsken. Hensynet til å unngå sammen-blanding av formuer og vanskelighetene i skiftetmed sekundærarvinger er de samme, men andrehensyn som kan tilsi skifteplikt ved gjengifte forgjenlevende ektefeller og samboere, gjør seg ikkegjeldende. Utvalget har etter dette kommet til atdet ikke bør være noen regel om skifteplikt vedgjengifte.

Utvalget mener at det heller ikke bør værenoen henvisning til reglene om hva som inngår iet uskiftet bo, testasjonskompetansen for gjenle-vende som sitter i uskifte, og betydningen av del-vise arveoppgjør. Disse reglene vil neppe passesærlig godt i tilfeller hvor testatorene ikke er ekte-feller eller samboere, og testasjonskompetansener allerede angitt i utkastets § 61. Etter forholdenevil imidlertid regler som gjelder uskifte, kunne fåanvendelse som utfyllingsregler for testamentet,men det må bero på om disse reglene etter entolkning av testamentet kan antas å gi uttrykk fortestatorenes vilje.

Utvalget vil beholde utgangspunktet om atlengstlevende har fri testasjonsrett i tilfeller hvordet ikke er bestemmelser om sekundærarverettfor førstavdødes arvinger. I tråd med den ordnin-gen som utvalget foreslår for arverett for barnløseektefeller, er det også naturlig at førstavdødesarvinger får sekundærarverett til halvparten avboet hvis lengstlevende ikke har opprettet testa-ment. I og med at utvalget ikke foreslår åbegrense reglene om felles testamenter og gjensi-dige testamenter til barnløse, må også livsarvin-ger kunne få sekundærarverett etter bestemmel-sen. I og med at det ikke er foreslått sekundærar-verett for førstavdødes arvinger i tredje arve-gangsklasse i de alminnelige reglene om sambo-ers og ektefelles arverett, er det heller ikkenaturlig at de skal ha det etter tolkningsreglenefor gjensidige testamenter. For forretningspart-nere eller andre ubeslektede testatorer kan detvære mer usikkert om en subsidiær sekundær-arverett ville være ønskelig, men i disse sjeldnetilfellene vil nok de konkrete forholdene gi etrimelig grunnlag for hva som skal gjelde.

Utvalget vil ikke videreføre noen bestemmelseetter mønster av arveloven § 67 nr. 4: Utvalget harikke valgt å videreføre bestemmelsen i nåværendearvelovs § 26. Hvilke av førstavdødes arvingersom skal ta arv, må bero på de alminneligereglene om at arvingen må ha overlevd testator, i


dette tilfellet lengstlevende testator. Hvis ikke tes-tamentet gir holdepunkter for noe annet, fallerarven først ved lengstlevendes død.

Det bør etter utvalgets syn ikke innføres entolkningspresumsjon om at testamentet blir stå-ende selv om testatorene får felles barn, slik skif-telovutvalget foreslo. I de fleste land er den lovfes-tede eller ulovfestede regelen at felles barn med-fører bortfall av testamentet. Utvalget anser ikkeproblemstillingen som særlig praktisk. Utvalgetkjenner ikke til rettspraksis hvor dette spørsmålethar kommet opp. Hvis spørsmålet skulle dukkeopp, vil spørsmålet om bortfall av testamentetbero på en vurdering av om det felles barnet inne-bærer en relevant bristende forutsetning, jf. utkas-tets § 45 første ledd bokstav b.

Mindretallets syn:

Mindretallet, Frantzen og Kløvstad, foreslår enannen regulering av lengstlevendes testasjons-kompetanse der det er opprettet et gjensidig ellerfelles testament.

Hittil har gjensidige testamenter stort settvært opprettet mellom ektefeller som ikke har fel-les barn, eller mellom samboere. Utvalget foreslårat samboere og ektefeller likestilles arverettslig,og at lengstlevende blir enearving hvis avdødeikke etterlater seg livsarvinger. Det betyr at gjen-sidige eller felles testamenter i de mest praktisketilfellene vil få en annen betydning i fremtiden.Etter dagens arvelov innebærer et gjensidig testa-ment en begunstigelse av den av partene somlever lengst. I fremtiden vil primærdisposisjonen imange, kanskje de fleste tilfellene, ikke gi lengst-levende større rettigheter enn det som følger avreglene om legalarverett. Samtidig vil sekundær-disposisjonen innebære en begrensning i lengstle-vendes arverett etter loven. Dette innebærer blantannet at det i mange tilfeller ikke lenger vil værebehov for å varsle lengstlevende om et tilbakekallav testamentet fordi tilbakekallet innebærer enbegunstigelse av lengstlevende. Mindretallet fore-slår derfor at varslingsregelen fjernes, se flertal-lets forslag til § 47 første ledd.

Flertallets forslag vedrørende lengstlevendestestasjonskompetanse når han eller hun har over-

tatt arven i kraft av et gjensidig og/eller felles tes-tament, innebærer at lengstlevendes mulighet til åbestemme hvem som skal arve ham eller henne,begrenses. Testamentet får til dels samme virk-ning som en arvepakt. Som følge av at mindretal-let foreslår å oppheve arvepaktinstituttet, se nær-mere punkt 9.2 foran, mener mindretallet at hellerikke et gjensidig eller felles testament bør kunnebinde lengstlevendes testasjonskompetanse formidler som ikke er arvet i kraft av det felles ellergjensidige testamentet. Et gjensidig eller fellestestament som inneholder sekundærdisposisjo-ner, bør etter mindretallets oppfatning ikke gisannen virkning enn andre testamenter som inne-holder sekundærdisposisjoner. Det betyr at pri-mærarvingen (lengstlevende) overtar arven medde begrensningene som eventuelt følger av testa-mentet, og ikke utover det som gjelder de arvedemidlene. Det kan gjelde begrensninger med hen-syn til livsdisposisjoner, og det kan være bestem-melser om hvem som skal være sekundærarving.Mindretallet slutter seg etter dette til skiftelovut-valgets vurderinger. Mindretallets forslag til ny§ 47 første ledd tilsvarer innholdsmessig skiftelov-utvalgets forslag til endret § 58 første ledd. Mindre-tallet mener imidlertid at dette kan uttrykkesenklere. Siste ledd i skiftelovutvalgets forslag tilendret § 58 er ikke tatt med i mindretallets forslagfordi mindretallet foreslår å fjerne muligheten til åbinde testasjonskompetansen ved arvepakt, senærmere punkt 9.2 foran. Mindretallets forslag til§ 47 andre ledd samsvarer med flertallets forslag.

§ 47. Tilbakekall og endring av felles testamen-ter og gjensidige testamenter:

(1) Et gjensidig eller felles testament kanbegrense lengstlevendes adgang til å råde overde arvede midlene ved testament, men testa-mentet kan ikke begrense lengstlevendestestasjonsadgang utover dette.

(2) Lengstlevende kan likevel endre detsom er bestemt om arv til noen som det antasat er innsatt som arving etter særskilt ønske fralengstlevende.


Kapittel 14

Registrering av testamenter


Etter arveloven § 68 kan et testament leveres inntil tingretten i den rettskretsen hvor testator bor,og tas vare på der. Domstolene har et sentralt tes-tamentregister, hvor tingrettene kan registreretestamenter som er kommet inn. Registreringengjøres i domstolenes elektroniske saksbehand-lingssystem («Lovisa»). Ved utgangen av 2011 vardet registrert nærmere 112 000 testamenter iLovisa. Netto årlig tilvekst av registrerte testa-menter har i de siste årene ligget på mellom 5000og 6000. Det leveres årlig inn mer enn 12 000 tes-tamenter for oppbevaring. Det gis en nærmereredegjørelse for ordningen i NOU 2007: 16 s. 199–201. Ved en endring av rettsgebyrloven, somtrådte i kraft 1. juli 2013, ble det innført et gebyrfor oppbevaring av testamenter på 0,8 gangerrettsgebyret. Bestemmelsen om dette er inntatt irettsgebyrloven § 27 c. Gebyret skal dekke detoffentliges kostnader ved oppbevaringen av testa-menter. Gebyrplikten er knyttet opp til det enkeltedokument. Ved deponering av tilleggstestament,endringer eller nytt testament, påløper det nyttgebyr. Gebyret kreves inn etterskuddsvis. Se nær-mere om bakgrunnen for gebyret i Prop. 148 L(2012–2013).

Testator kan velge om han eller hun vil leveretestamentet i original eller om det skal innleveresen stadfestet kopi, jf. arveloven § 69 første leddandre punktum. Hvis testator ønsker det, kan tes-tamentet også leveres i lukket konvolutt, jf. arvelo-ven § 68 første ledd tredje punktum.

Det følger av arveloven § 68 andre ledd at opp-bevaring hos tingretten ikke har betydning forgyldigheten av testamentet. Det er heller ikke noekrav om at tingretten varsles dersom testamentetkalles tilbake, selv om tingretten bør varsles omdette. Et eventuelt nytt testament trenger ikke åleveres inn til tingretten selv om testators eldretestament(er) er innlevert til tingretten for oppbe-varing.

Selv om testamentet er innlevert til oppbeva-ring i tingretten, har ikke retten ansvar for at tes-

tamentet blir lagt frem når testator er død, jf. arve-loven § 68 fjerde ledd.

Det er gitt nærmere regler om registrerings-og oppbevaringsordningen i rundskrivet G-1995-203 B Dødsboskifte.


Skiftelovutvalget ble i sitt mandat bedt om å vur-dere testamentsregisteret i forhold til arvelovensregler om ivaretakelse av testament, blant annetom arvelovens regler bør endres eller om det børgis utfyllende regler om testamentregisteret. Skif-telovutvalget skulle også vurdere om det burdegis regler om registerets innhold, og om detburde gis regler om ansvar ved feil registrering.

Skiftelovutvalget drøfter innledningsvis omoppgaven med registrering av testamenter fortsattbør ligge i domstolene eller om den bør overførestil for eksempel Brønnøysundregistrene eller lig-ningskontorene.1 Skiftelovutvalget går inn for atregistrering av testamenter fortsatt bør utføresved domstolene. En overføring til Brønnøysundre-gistrene vil etter Skiftelovutvalgets syn kunnemedføre kostnader som overstiger besparelsenefor domstolene. Fordelene ved et slikt sentralre-gister blir også vurdert som små, i og med at ettestamentsregister ikke er et register som uten-forstående kan søke om innsyn i, slik Ektepaktre-gisteret er i dag for kreditorer og andre interes-serte. En overføring til ligningskontorene (Skatte-etaten) blir av Skiftelovutvalget vurdert som litetilfredsstillende. Det legges til grunn at det vil føretil reaksjoner hvis det blir etablert en ordninghvor testament skal leveres til den etaten som haransvaret for skattleggingen av den samme for-muen.

For å kunne gjenfinne testamenter etter testa-tors død, mener Skiftelovutvalget at det er nød-vendig å registrere testators navn og personnum-mer samt hvilken tingrett som oppbevarer testa-

1 Se nærmere NOU 2007: 16 s. 201–202.


mentet. Skiftelovutvalget vurderer om man ogsåbør kreve at navnene på testamentsarvingene børregistreres, men kommer til at det ikke er grunntil å kreve slike opplysninger om testamentets inn-hold. Skiftelovutvalget mener at det bør kreves atoriginaltestamentet leveres inn til registrering.Når originalene leveres inn, vil man unngå en delusikkerhet om testamentets gyldighet som ellerskan oppstå. Hvis testamentet er levert i lukketkonvolutt, og skal oppbevares slik, kan man imid-lertid ikke være sikker på om originalen er levert.Hvis det skulle vise seg at det er levert en kopi,legger Skiftelovutvalget til grunn at gyldighets-spørsmålet må løses etter alminnelige arveretts-lige regler.2

Skiftelovutvalget går ikke inn for at testamen-ter skal registreres i fulltekst gjennom skanningog elektronisk lagring. Selv om dette vil kunnesikre testamenter bedre mot for eksempel brannog innbrudd, vil elektronisk lagring potensieltkunne gi mange flere personer innsyn i testamen-tet, noe som er uheldig ut fra personvernhensyn.

I dag må testator innlevere testamentet i denrettskretsen der han eller hun bor. Skiftelovutval-get foreslår imidlertid at testamentet kan innleve-res ved enhver tingrett. I og med at testamentet erregistrert sentralt, vil det ikke etter testators dødvære noe problem å finne frem til testamentet i enannen rettskrets enn tingretten på testators hjem-sted. Skiftelovutvalget vil imidlertid kreve at testa-tor er bosatt i Norge for at testamentet kanregistreres i Norge. Skiftelovutvalget foreslår ikkeat det skal foretas noen kontroll av testamentetsformelle eller materielle gyldighet ved innleverin-gen.3

De nærmere reglene om gjennomføringen avtestamentsregistreringen mener Skiftelovutval-get at bør reguleres i forskrift. Det foreslås en for-skriftshjemmel til å gi nærmere bestemmelser omregistrering, varetakelse og fremleggelse av testa-ment.

Spørsmålet om tilbakelevering av registrertetestamenter er ikke uttrykkelig regulert i arvelo-ven. Skiftelovutvalget foreslår at utlevering av tes-tamentet i utgangspunktet bør kreve personligoppmøte i tingretten.4 Det kreves ikke at frem-møte skjer ved samme tingrett som testamentetble levert. Utlevering kan etter forslaget krevesved enhver tingrett, men hvis utlevering kreves ien annen tingrett enn den som oppbevarer testa-mentet, kreves det at testamentet oversendes fra

den tingretten som oppbevarer testamentet. Skif-telovutvalget foreslår at også testators advokatfortsatt skal kunne kreve testamentet utlevertetter skriftlig henvendelse til tingretten.

I dag er det bare testator selv som kan kreveinnsyn i testamentet. Skiftelovutvalget foreslår atdette fortsatt bør være hovedregelen, og at rettenikke skal opplyse om den har testament til oppbe-varing for bestemte personer. Imidlertid foreslåsdet en regel om at overformynderiet kan få opp-lyst om en person som er umyndiggjort eller harfått oppnevnt hjelpeverge, har opprettet testa-ment. Overformynderiet skal etter forslagetkunne få innsyn i testamentet. En slik innsynsrettvil for eksempel være hensiktsmessig når den ver-getrengende skal flyttes til aldershjem, og det blirspørsmål om å selge boligen. Da vil det være avstor interesse å vite om den vergetrengende hardisponert over boligen ved testament. Når detgjelder innsyn etter at testator er død, er dette idag regulert i skifteloven § 77, hvor retten erpålagt å varsle testamentsarvinger og legatarerom arvefallet og at de er tilgodesett i arvelaterenstestament. Skiftelovutvalget foreslår ikke reglerom innsyn for sekundærarvinger i tilfeller hvorlengstlevende ektefelle overtar arv etter et gjensi-dig testament.

Skiftelovutvalget drøfter også spørsmålet omstatens erstatningsansvar i forbindelse med opp-bevaring av testamenter. Det er dels et spørsmålom staten skal ha et ansvar for at testamentet blirlagt frem etter testators død, og dels et spørsmålom staten skal være ansvarlig for følgene av feilre-gistering. Skiftelovutvalget foreslår erstatningsan-svar for staten på to grunnlag hvis noen lider tapfordi et testament som er levert inn for oppbeva-ring, ikke blir lagt frem etter testators død. Ansvarforutsetter at de som lider tap, ikke selv er åbebreide. Ansvar kan for det første utløses hvisdet er gjort feil ved registreringen av testamentet,slik at det ikke kan gjenfinnes. For det andre kanansvar utløses hvis retten unnlater å legge frem ettestament som den vet eller burde vite at er levertinn til oppbevaring.


Utvalget mener at ordningen med registrering avopplysninger om testator i testamentregisteret ogat testamentet oppbevares ved domstolen, bør opp-rettholdes. Etter utvalgets syn er dette den sik-reste oppbevaringsmåten for testamenter, særligmed hensyn til sikkerheten for at testamentetfremlegges ved testators død. Omfanget av regis-

2 NOU 2007: 16 s. 204.3 NOU 2007: 16 s. 206.4 Se nærmere NOU 2007: 16 s. 205–206.


trering og oppbevaring ved tingrettene økersterkt. Mange advokater sender rutinemessig tes-tamenter til oppbevaring.

Når det gjelder det nærmere innholdet avreglene, kan utvalget slutte seg til Skiftelovutval-gets forslag og den begrunnelse som gis for skif-telovutvalgets forslag i NOU 2007: 16 s. 202–209.

Arvelovutvalget mener, i motsetning til Skif-telovutvalget, at sekundærarvinger må ha krav påinnsyn i testamenter som oppbevares hvor de ertilgodesett. Hvis sekundærarvinger er nevnt i tes-tamentet, bør de også varsles om dette i forbin-delse med tingrettens behandling av den førstetestatorens dødsfallssak.

På grunn av vergemålsloven, som er vedtatt ogtrådt i kraft etter at Skiftelovutvalget avga sin inn-stilling, må det gjøres enkelte endringer i det somvar Skiftelovutvalgets forslag om innsynsrett i tes-

tamentet. Overformynderiet er erstattet av fylkes-mannen som vergemålsmyndighet. Umyndiggjø-ringsinstituttet og hjelpevergeordningen er ogsåopphevet. Utvalget foreslår at fylkesmannen skalfå opplyst om en person som er under vergemål,har opprettet testament, og at fylkesmannen i til-felle skal få rett til innsyn i testamentet.

Når det gjelder erstatningsansvar for feilregis-trering eller manglende fremleggelse av testa-mentet etter testators død, mener utvalget atgrunnlaget for et slikt ansvar er sterkere i dag ennda Skiftelovutvalget avga sin innstilling. I og medat oppbevaring av testamenter i dag er gebyrbe-lagt, får tjenesten et mer kontraktsmessig preg. Atdet da åpnes for ansvar ved feil fra tingrettensside, er rimelig. Utvalget foreslår imidlertid ikkenoe mer omfattende ansvar enn det som er fore-slått av Skiftelovutvalget.


Kapittel 15

Bortkommet testament


Bortkomne testamenter er regulert i arveloven§ 69. Bestemmelsen angir at selv om et testamentikke finnes (eller kan gjenfinnes) ved testatorsdød, skal det likevel gjelde når innholdet kan brin-ges på det rene, hvis ikke testamentet må antas åvære tilbakekalt eller å ha vært ugyldig. Paragra-fen svarer med enkelte endringer til § 55 i arvelo-ven av 1854. Forløperen omfattet også testamen-ter som helt eller delvis er uleselige. I forarbei-dene fant man ikke grunn til å opprettholde noenegen bestemmelse om dette (utkast 1962 s. 235 ogOt.prp. nr. 36 (1968–69) s. 189). Hva som står itestamentet, og om bakgrunnen for uleselighetener tilbakekall ved ødeleggelse eller overstrykning,ble ansett som noe som måtte løses gjennomalminnelige bevisregler.

Under arveloven 1854 lå bevisbyrden påslektsarvingene – de som hevdet at testamentetvar tilbakekalt. I utkast 1962 ble det imidlertid lagttil grunn at det ikke burde oppstilles noen særligbevisregel. Hvor bevisbyrden skulle ligge, måttevære opp til domstolene (utkast 1962 s. 234).

Med uttrykket «klårleggjast» er det lagt tilgrunn at det er en absolutt betingelse at innholdetkan rekonstrueres. Det er ikke tilstrekkelig atman vet omtrent hva testamentet gikk ut på. Hvordet foreligger en kopi eller gjenpart av testamen-tet, byr ikke dette kravet på problemer (hvis detikke er tvil om at kopien er falsk, jf. Rt. 1994 s.1256). Det er ikke utelukket at beviskravet kanoppfylles også gjennom vitnebevis fra testament-vitner, advokaten som førte testamentet i pennen,eller andre med inngående kjennskap til testa-mentets innhold.

Om man kan gå ut fra at et testament er tilba-kekalt, vil bero på omstendighetene. Det er ettegn på at testamentet er tilbakekalt, at man ikkekan finne det etter testators død. Det kan være til-bakekalt ved ødeleggelse. Dette er særlig aktuelthvis man vet at testamentet har vært oppbevart på

et sted hvor bare testator hadde adgang, og hvortestator var et ordensmenneske. Dør testator korttid etter at hans bolig, som blant annet rommettestamentet, brenner ned, vil man lett komme tilat det ikke er grunn til å tro at testamentet er tilba-kekalt (utkast 1962 s. 234).

I Rt. 1994 s. 1256 uttrykkes det følgende:

«Når da originaldokumentet ikke kan frem-skaffes ved arvelaterens død, betyr det at manstår uten det instrument som etter loven nett-opp skal tjene som bevis for at det er arvelate-rens siste vilje man har å gjøre med. Dette taleretter mitt syn for at det bør stilles strenge kravtil beviset for at arvelateren i en slik situasjonlikevel har truffet en testamentarisk disposi-sjon av et bestemt innhold.»

I Rt. 1987 s. 1434 la Høyesterett testamentet tilgrunn selv om man ikke kunne finne originalen. Idenne saken brukte Høyesterett arveloven § 57andre ledd andre punktum som grunnlag, mendet samme resultatet kunne man ha kommet tiletter arveloven § 69.

En bestemmelse som arveloven § 69 eksiste-rer ikke i de øvrige nordiske land. I Finland harman imidlertid lagt til grunn den samme regelen irettspraksis (HD 1992:84 og HD 1992: 31).


Etter hva utvalget erfarer, fungerer dagensbestemmelse ganske godt. Utvalget mener imid-lertid at man bør lette bevisbyrden noe for de somhevder at et bortkommet testament er tilbakekalt.Formuleringen «må gå ut frå at testamentet erkalla tilbake» foreslås erstattet av «kan antas atdet er tilbakekalt». I vurderingen av om testamen-tet er tilbakekalt eller bare forsvunnet, må rettenetter utkastet legge til grunn det den finner mestsannsynlig.


Kapittel 16

Livsarvingenes pliktdel


Et viktig spørsmål i arveretten er om testasjonsfri-heten skal være uinnskrenket, eller om avdødesnærmeste skal gis en større eller mindre beskyt-telse mot arvelaterens testamentariske disposisjo-ner. I norsk rett er utgangspunktet at arvelater hartestasjonsfrihet, noe som kommer til uttrykk iarveloven § 48: «Den som har fylt 18 år kan i testa-ment fastsetje kva som skal gjerast med det hanlet etter seg når han døyr.» Selv om denne bestem-melsen først og fremst er gitt for å regulere testa-sjonsalderen, er det vanlig å oppfatte den ogsåsom lovgivers uttrykk for testasjonsfrihetens prin-sipp. Men testasjonsfrihet har vært utgangspunk-tet også før det ble lovfestet i gjeldende arvelov.

Utgangspunktet om fri testasjonsrett har imid-lertid tre viktige begrensninger. For det første viltestasjonsfriheten til en arvelater som etterlaterseg livsarvinger, være begrenset av livsarvinge-nes pliktdel. Etter arveloven § 29 er to tredeler avarvelaterens formue pliktdelsarv for livsarvin-gene, men oppad begrenset til 1 000 000 kroner tilhvert barn eller hvert barns linje. Arvelateren kanikke i testament «rå over pliktdelsarv med mindredet er særleg heimel for det», jf. arveloven § 29andre ledd.

For det andre er det i arveloven §§ 36 og 37gitt særlige beskyttelsesregler for arvelaterensbarn. Barn som ikke har fått oppfostringen sinfullendt da deres far eller mor døde, har på vissevilkår krav på et beløp forlodds av dødsboet, jf.arveloven § 36 første ledd. Forloddskrav kan ogsåfremsettes av voksne barn som har blitt boendehjemme for å stelle sine aldrende foreldre ellerflyttet hjem til foreldrene for å ta seg av dem, jf.arveloven § 36 andre ledd. Forloddskrav etterarveloven § 36 kan ikke begrenses ved testament,og for slike krav gjelder i grove trekk pliktdelsre-glene tilsvarende, jf. arveloven § 37 første ledd.

For det tredje nyter gjenlevende ektefelles ogtil en viss grad gjenlevende samboers rettighetervern mot arvelaterens testamentariske disposisjo-ner. Gjenlevende ektefelles minstearv etter arve-

loven § 6 første ledd kan ikke begrenses ved testa-ment, jf. arveloven § 7 tredje punktum. Heller ikkegjenlevende ektefelles naturalutleggsrettigheteretter skifteloven § 63 kan begrenses ved testa-ment. Gjenlevende ektefelles og samboers almin-nelige legalarverett og uskifterett kan begrenses,men for at et testament som begrenser legalarve-retten eller uskifteretten skal kunne gjøres gjel-dende, må den gjenlevende ha fått kunnskap omtestamentet før arvelaterens død, jf. arveloven § 7første punktum for ektefeller og §§ 28 b andre leddog 28 c tredje ledd for samboere. Når arvelaterenetterlater seg livsarvinger, er uskifteretten også tilen viss grad beskyttet mot testamentariske dispo-sisjoner gjennom bestemmelsen i arveloven § 11.

Pliktdelen regnes i Norge som en brøk avselve dødsboet. I en del andre land, blant annet deøvrige nordiske landene, regnes pliktdelen somen brøk av den arvelodden livsarvingen skulle haetter lovens alminnelige fordelingsregler. Her blirdet en forskjell fra det norske systemet nåravdøde også etterlater seg en ektefelle. I 1854-loven var livsarvingenes pliktdel tre firedeler, menved en lovrevisjon i 1937 ble den satt ned til to tre-deler. Den brøkdelen som man regner med, er enbrøkdel av arvelaterens netto dødsbo. Arvelate-rens gjeldsforpliktelser må trekkes fra før pliktde-len beregnes. Kombinasjonen av to tredeler ogektefellens minstearv medfører at det i mangedødsbo ikke er noen rest man kan testamentereover. Har man livsarvinger og en ektefelle, mådødsboet være over 12 G for at det blir noe å testa-mentere over. Pliktdelen på to tredeler utgjør 8 G,mens det resterende, 4 G, er minstearv for ekte-fellen. Med dagens grunnbeløp på 85 245 kronerutgjør 12 G noe over én million kroner. Haddearvelateren felleseie med sin ektefelle, skal ekte-fellen som utgangspunkt ha halvparten somboslodd. Da kommer man opp i 24 G forutsatt atarvelateren eide alt under ekteskapet, 12 G erboslodd og resten som foran. Det betyr at det kanvære tilfeller der arvelateren hadde en formue påvel 2 millioner kroner, men likevel er avskåret fraå testamentere over formuen.


Som nevnt er pliktdelen beløpsbegrenset.Denne utvidede testasjonsretten ved større for-muer ble innført i 1918. Med kongelig konfirma-sjon kunne man testamentere til samfunnsnyttigeformål. Denne beløpsbegrensningen gjaldt opp-rinnelig for arvingene under ett. Formue ut overto millioner kroner kunne testator fritt disponereover, av formue mellom en og to millioner kunnetestator disponere over halvparten i tillegg til denfrie firedel. I 1937 fjernet man bestemmelsen omkongelig konfirmasjon og samfunnsnyttige for-mål. Man satte da en grense for hver enkelt livsar-ving – 200 000 for barn og 50 000 for barnebarn ogfjernere avkom. I arveloven av 1972 ble grensensatt til 500 000 for barn og 100 000 for fjernereavkom. I 1985 ble beløpsbegrensningene økt tildagens grenser på henholdsvis 1 000 000 og200 000. På grunn av velstandsutviklingen, min-dre barnekull og at beløpsbegrensningen ikkeindeksreguleres, har den langt større praktiskbetydning i dag enn da systemet ble innført. Hvisarvelateren har to barn, vil beløpsbegrensningenha praktisk betydning når dødsboet kommer overtre millioner. To tredeler er pliktdelsarv, hvilketblir to millioner, altså én million på hver. Utgjørboet mer enn tre millioner, kan testator i detteeksempelet benytte seg av beløpsbegrensningen.

Pliktdelsreglene innebærer til en viss gradogså beskyttelse mot arvelaterens disposisjonerover de enkelte gjenstandene i boet. Dette omta-les ofte som pliktdelsreglenes kvalitative side. Detfølger av arveloven § 29 at ingen uten særskilt hjem-mel kan «rå over pliktdelsarv». Denne begrens-ningen har vært oppfattet slik at den stenger for atarvelateren kan råde over enkelte gjenstander iboet som har en større verdi enn det arvelaterenkan råde over kvantitativt. Den kvalitative siden avpliktdelsvernet kommer også inn ved testasjonersom består i bruksretter eller forkjøpsretter til fasteiendom i boet. Selv om verdien av bruksretteneller forkjøpsretten ikke trenger å være så stor, vildet avgjørende være om eiendommen som bruks-retten eller forkjøpsretten er knyttet til, er så storat den overstiger det testator kvantitativt kan rådeover i testament, jf. Rt. 1948 s. 359.

Arvelateren kan som nevnt, bare råde overpliktdelsarv når det er særskilt hjemmel for det, jf.arveloven § 29 andre ledd. I pliktdelskapitlet iarveloven er det slike hjemler i §§ 30 til 34. Andreregler kan også gripe inn i pliktdelen: en bestem-melse om avkortning etter § 38, forloddskrav etter§ 36 og forsikringer som kommer til utbetalingved arvelaterens død. Etter forsikringsavtaleloven§ 15-1 andre ledd går forsikringsbeløpet til ektefel-len hvis ikke forsikringstakeren har innsatt andre

som begunstiget til forsikringen etter § 15-2. Deneneste begrensningen her følger av § 15-6 omomgjøring av begunstigelser etter krav fra forsør-gede. Etter denne bestemmelsen kan en livsar-ving som forsikringstakeren forsørget eller haddeplikt til å forsørge, og som ville hatt krav på for-sikringssummen hvis det ikke var noen begunsti-get, kreve forsikringssummen helt eller delvisutbetalt til seg. Livsarvingen har bare krav på for-sikringen hvis begunstigelsen ville virke klart uri-melig for livsarvingen. I denne vurderingen skaldet legges vekt på motivet for begunstigelsen, denforsørgede og den begunstigedes behov, og omden forsørgede har fått varsel om begunstigelsen irimelig tid før dødsfallet. I praksis vil det væresamme gruppe livsarvinger som kan ha krav påomgjøring av begunstigelse, som kan ha krav påforlodds uttak av boet etter arveloven § 36 førsteledd.

Pliktdelen er som nevnt, både en sum- og gjen-standsmessig begrensning. Testator kan ikke tes-tamentere over gjenstander verdt mer enn denfrie tredelen. Et unntak fra dette utgangspunktetfinner vi i arveloven § 30, hvor livsarvingen kangis rett til å få arven utlagt i bestemte eiendeler.Har man to barn, kan man i testament gi det enebarnet rett til å få arven utlagt i eiendeler sommaksimalt beløper seg til verdien av barnets andelav pliktdelen pluss den fri tredel, det vil si to trede-ler av boet hvis det er to barn.

Arveloven § 31 åpner for at arvelateren kanbestemme at pliktdelsarv skal være livsarvingenssæreie. Bestemmelsen må ses i sammenhengmed bestemmelsen i ekteskapsloven § 48, som girarvelateren adgang til å bestemme alle de varian-ter av formuesordninger som ligger innenfor ekte-fellenes avtalemuligheter etter ekteskapsloven§§ 42 til 44. Se nærmere nedenfor i punkt 16.5.5.

Et dypt innhugg i pliktdelsvernet gir regleneom båndleggelse i arveloven § 32. Arvelaterenkan i «særlege tilfelle, og når omsynet til arvingentaler for det, i testament fastsetje innskrenking avretten til å rå over pliktdelsarv», jf. arveloven § 32første ledd. Med særlige tilfeller menes først ogfremst tilfeller hvor livsarvingen har en alvorligsinnslidelse eller er psykisk utviklingshemmet.Også rusmisbruk kan gi grunnlag for båndleg-gelse, mens rene økonomiske problemer neppe ergrunnlag for båndleggelse. Båndleggelse er mentfor tilfeller hvor det ellers ville være aktuelt medvergemål. Hvis livsarvingen ikke protesterer, kanimidlertid båndleggelse bli resultatet også hvorvilkåret om «særlege tilfelle» ikke er oppfylt. Forarv som ikke er pliktdelsarv, kan man sikre segmot kreditorpågang gjennom reglene om private


beslagsforbud i dekningsloven kapittel 3. For slikarv kan man også stort sett sette de rådighetsbe-grensningene man måtte ønske med hjemmel iden alminnelige testasjonsfriheten.

Båndlagt arv skal forvaltes enten etter dereglene som gjelder forvaltning av umyndigesmidler, eller på en annen måte som gir like godavkastning, jf. arveloven § 32 andre ledd førstepunktum. Alternativt kan arvelateren bestemmeat arven helt eller delvis skal gå til å kjøpe en liv-rente for arvingen, jf. arveloven § 32 tredje ledd.Når arven er båndlagt, kan ikke arvingen rådeover den. I arveloven § 32 andre ledd fjerde punk-tum henvises det til dekningsloven § 3-1 og § 3-2.Hvis ikke arvelateren har bestemt noe annet, skalarven stå urørt og ikke kunne beslaglegges avlivsarvingens kreditorer. Livsarvingen kan ikkeråde over arven ved salg eller pantsettelse eller pålignende måte. Denne beskyttelsen mot kredito-rene gjelder for gjeld som arvingen har pådrattseg både før og etter arvefallet. Beslagsforbudetgjelder imidlertid ikke for nærmere bestemteutgifter og skatter som er forbundet med etbestemt aktivum, og visse erstatningskrav, jf. dek-ningsloven § 3-2 andre ledd. Beskyttelse mot atarven går med til dekning av gjeld som oppståretter arvefallet, forutsetter at arvingens rådigheter begrenset som nevnt i § 3-2 første ledd. Arvela-teren kan i testament gi arvingen større frihetmed hensyn til rådighet. I så fall gjelder beslags-forbudet bare overfor gjeld arvingen hadde førarvefallet, jf. dekningsloven § 3-1 første ledd. Hvisarvingen skal ha forholdsvis fri rådighet, vil forøvrig ofte ikke vilkårene i § 32 første ledd forbåndleggelse være oppfylt. Hvis ikke annet erbestemt, gjelder båndleggelsen både pliktdelsar-ven og annen arv etter arvelateren, jf. arveloven§ 32 femte ledd. Arvingen har i utgangspunktetrett til å disponere avkastningen av båndlagt arv,jf. arveloven § 32 andre ledd tredje punktum, menarvelateren kan bestemme at også avkastningenskal være båndlagt, jf. dekningsloven § 3-1 tredjeledd.

Arvelateren kan bestemme hvor lenge bånd-leggelsen skal vare. Opphør kan knytte seg til enbestemt dato eller en bestemt betingelse. Bånd-leggelse etter arveloven § 32 opphører imidlertidsenest ved livsarvingens død. Da tilfaller den livs-arvingens arvinger etter lov eller testament.

Båndleggelsen kan på visse vilkår opphevesetter reglene om omdanning av stiftelser, jf. arve-loven § 32 fjerde ledd. Etter stiftelsesloven § 46kan båndleggelsen oppheves hvis bestemmelsen itestamentet er «åpenbart uheldig eller åpenbartufornuftig», eller hvis forholdene har utviklet seg

slik at båndleggelse er «i strid med hensikten iden disposisjonen som danner grunnlaget for[båndleggelsen], for eksempel fordi arvelaterensforutsetninger for bestemmelsen har sviktet». Enslik forutsetningssvikt må som regel antas å fore-ligge hvor arvingen godtgjør at de forholdenesom begrunnet båndleggelsen, ikke lenger er tilstede.

I arveloven § 33 er det en spesialbestemmelseom at arvelater ved testament som er stadfestet avkongen, kan overføre næringsvirksomhet til eneller flere av sine livsarvinger. Den beløpsbegren-sede pliktdelen i arveloven § 29 første ledd andrepunktum har i takt med inflasjon og den alminne-lige velstandsutviklingen gjort at § 33 om nærings-virksomhet har mistet praktisk betydning.

Livsarvingenes pliktdel kan på visse vilkår fra-tas dem ved testament. Hjemmelen for dette erarveloven § 34:

«Arvelataren kan fastsetje i testament at arvingsom har fylt 18 år, ikkje skal ta pliktdelsarvetter arvelataren, dersom arvingen har gjortseg skyldig til straff for brotsverk mot arvelata-ren eller mot nokon av slektningane sine i rettopp- eller nedstigande linje eller syskena sineeller avkom etter dei, eller dersom arvingenhar late være å hjelpe arvelataren etter evne dåarvelataren trong det. Slikt testament gjeldberre når det er stadfest av Kongen.

Blir nokon gjort arvelaus etter reglane fra-manfor, skal arven gå som om han var død førarven fall.»

Bestemmelsen er en utvidelse sammenlignet medden tidligere bestemmelsen i arveloven 1854 § 70når det gjelder hvilke handlinger som kan gigrunnlag for arveløsgjøring, og hvilke personerdisse handlingene må være rettet mot. Utvidelsenhenger sammen med at kravet om kongelig kon-firmasjon innebærer en viss rimelighetssensur avtestamentet. Aldersgrensen for når en livsarvingkan gjøres arveløs, ble hevet fra den kriminellelavalder, 15 år, til det som i dag er myndighetsal-deren, 18 år. Kravet om at arvingen må ha gjortseg skyldig til straff, vil være oppfylt hvor livsar-vingen er straffedømt for forholdet, men kan ogsåvære oppfylt ved vedtakelse av forelegg og vedpåtaleunnlatelse. Også i tilfeller hvor den straff-bare handlingen er foreldet, kan livsarvingen hagjort seg skyldig til straff.

En arving som mener at lovens vilkår for arve-løsgjøring ikke er oppfylt, kan angripe testamentetunder skifteoppgjøret for tingretten ved offentligskifte, eller ved alminnelig sivilt søksmål. Stadfes-


telse av testamentet kan skje både før og etterarvefallet. Begjæring om stadfestelse må kunnefremmes av enhver som har rettslig interesse idet, jf. Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 163.

Det er sikker rett at pliktdelskrenkelsen ikkegjør testamentet absolutt ugyldig, men bareangripbart. Et pliktdelskrenkende testament fårdessuten fulle rettsvirkninger dersom livsarvin-gene ikke gjør innsigelser gjeldende innen gittefrister, se arveloven § 70 andre ledd. Det følger avdette at livsarvingene også uttrykkelig kan fra-skrive seg retten til å påberope seg pliktdelskren-kelsen.

16.2 Fremmed rett

I land som har regler om pliktdel, har pliktdelsver-net tradisjonelt vært reservert for nære slektsar-vinger – livsarvinger, foreldre og søken, og i noentilfeller også besteforeldre. De fleste såkalte «civil-law-jurisdiksjonene» har en form for pliktdelsvern.Pliktdelen kan være en bestemt del av dødsboet,slik det f.eks. er i Norge, Island, Belgia, Frank-rike, Italia og Portugal. Men det kan også være enbestemt del av arvingens legalarvelodd. Slik er deti Sveits, hvor pliktdelen utgjør tre firedeler av livs-arvingenes legalarvelodder. I Sverige, Finland,Tyskland og Østerrike utgjør pliktdelen halvpar-ten av legalarvelodden til livsarvingene. I Dan-mark utgjør pliktdelsarven en firedel av legalarve-lodden. Pliktdelsarven kan også variere medantallet barn. I Belgia og Frankrike utgjør pliktde-len halvparten av dødsboet når det bare er ettbarn, men den øker til to tredeler hvis det er tobarn, og til tre firedeler når det er tre eller flerebarn. I Portugal og Italia utgjør pliktdelen halvpar-ten av boet når det er ett barn, og to tredeler nårdet er mer enn ett barn.

I den spanske sivillovboken, som gjelder i despanske regionene som ikke har rettslig selvstyre,er pliktdelen to tredeler av dødsboet. Det er like-vel bare halvparten av pliktdelen som må fordeleslikt mellom livsarvingene. Den andre halvparten,den såkalte «mejora», kan fordeles fritt innenforgruppen av livsarvinger etter arvelaters ønsker.

Det norske systemet, hvor pliktdelsarven erbegrenset oppad til et maksimumsbeløp til hvertbarn eller hvert barns linje, er internasjonaltnokså enestående. En lignende bestemmelse erimidlertid innført i den danske arveloven.

Internasjonalt er det også forskjell på systemerhvor pliktdelsarven bare er et krav på en vissandel av boets verdier, og systemer hvor pliktdel-sarvingene også har krav knyttet til boets gjen-

stander. I sydeuropeiske land har pliktdelsreglenevært både kvalitative og kvantitative. Arvingenehar både hatt krav på en viss andel av boet (ellerandel av sin arvelodd) og krav knyttet til deenkelte gjenstander i boet. I Norge har man etavdempet kvalitativt pliktdelsvern i arveloven § 29annet ledd, se foran i punkt 16.2. I Tyskland ogØsterrike har man tradisjonelt sett pliktdelsvernetbare som et kvantitativt vern. Pliktdelsreglene harikke vært til hinder for at man kan bestemme frittover fordelingen av gjenstandene man etterlaterseg, så lenge de pliktdelsberettigede får sin plikt-del verdimessig. Tendensen internasjonalt går iretning av å følge det tysk-østerrikske systemethvor pliktdelskravet bare ses som et pengekrav ogikke som en særrett til en del av avdødes gjenstan-der eller som en begrensning på testators adgangtil å fordele de enkelte gjenstandene i boet. Lovre-former fra de siste årene i Frankrike, Nederland,Danmark og enkelte autonome regioner i Spaniaillustrerer dette.

Det er også behovsbaserte former for plikt-delsregulering. I delstaten Louisiana i USA er deten aldersgrense på 23 år for pliktdelsarvinger,men livsarvinger med særlige behov er beskyttetogså hvis de skulle være eldre. Lignende bestem-melser finner man i den russiske sivillovbokensartikkel 1149. I Polen er det også et element avbehovstilknytning i pliktdelsreglene. Pliktdelen ersom hovedregel en halvpart, men den øker til totredeler hvis det er mindreårige barn eller barnsom er permanent ute av stand til å arbeide, jf.sivillovbokens artikkel 999 § 1.

Pliktdelslignende regler basert på behov forunderhold har likhetstrekk med systemet i Eng-land og Wales. Gjennom «the Inheritance (Provi-sion for Family and Dependants) Act» fra 1975 erenkelte nærstående til arvelater gitt adgang til åsøke retten om økonomiske ytelser fra boet.Søkere til slike ytelser kan være: 1) Ektefeller ogregistrerte partnere, 2) tidligere ektefeller ellerregistrerte partnere som ikke har giftet seg igjeneller etablert seg i registrert partnerskap, 3) enperson som har bodd i samme husstand somavdøde i minst to år (samboere), 4) arvelaterensbarn, 5) personer som har blitt oppdratt som etbarn i familien på grunn av ekteskap eller regis-trert partnerskap (stebarn) og 6) enhver annensom umiddelbart forut for dødsfallet var forsørgethelt eller delvis av avdøde – en såkalt «depen-dant». Søkeren har krav på «such financial provi-sion as it would be reasonable in all the circum-stances of the cases for the applicants to receivefor his maintenance», jf. section 1(2)(b). Det er


ansett som ganske vanskelig å nå frem med søk-nader om underhold for voksne livsarvinger.

I land som har pliktdelsregler, er det ofte ogsåvisse lovfastsatte begrensninger i pliktdelsvernet.I norsk rett er det vist til flere bestemmelser ipunkt 16.1 foran. Den nye danske arveloven av2007 har innført enkelte nye unntak fra pliktdels-vernet, som åpner for at arvelateren på visse vil-kår kan disponere over pliktdelsarven på vegne avlivsarvingen, se nærmere i punkt 16.5.9 nedenfor.

16.3 Argumenter for pliktdelsregler

Den tradisjonelle begrunnelsen for pliktdelsver-net er i en viss utstrekning knyttet til en idé ellerrettsforestilling om at eiendom – særlig fast eien-dom – er familieformue. Historisk har også dettevært det juridiske utgangspunktet, i hvert fall ieldre germansk og norrøn rettskultur, men troligogså i de fleste andre rettssystemene i jordbruks-samfunn. I et agrarsamfunn hvor familiens livs-grunnlag er knyttet til jorden og utnyttelse av den,ville det bære galt av sted om ett slektsledd skullekunne føre eiendommen og derved livsgrunnla-get ut av slekten.

Juridisk sett stemmer det ikke lenger at testa-tors formue er familiens formue. Men det er enutbredt oppfatning om at det som overføres fra engenerasjon til den neste, ikke skal kunne fratassenere generasjoner gjennom overføringer tilutenforstående. Selvfølgelig er det ikke alltid slikat testators eiendom er arv fra familien. Ofte viltestator ha lagt grunnlaget for sin velstand påegen hånd. Men i de fleste tilfeller vil i alle falldeler av testators formue være arvet fra tidligeregenerasjoner, og burde derfor – ut fra et familie-synspunkt – føres videre til livsarvingene.

Arvelaterens barn kan også ha vært med på åbygge opp formuen. Dette er åpenbart hvis manser på familiebedrifter. Men til en viss grad kandette også være tilfellet utenfor næringslivet.Barna kan ha bidratt gjennom stell og vedlikeholdav bolig, gjennom passing av mindreårige søskeneller ved pleie av foreldrene i deres alderdom.Selv om bidragene kan ha vært små, vil barna ofteføle medeierskap til foreldrenes eiendeler. Ideenom familieformuen er basert på at de biologiskeetterfølgerne til arvelateren også bør være deøkonomiske etterfølgerne. Pliktdelsreglene byg-ger på en tanke om solidaritet mellom generasjo-nene.

Pliktdelsreglene kan også brukes som et mid-del til å fremtvinge eller styrke familiesolidaritetog familiesamhold hvor det i utgangspunktet ikke

foreligger noen familiefølelse eller solidaritetsfø-lelser. Arverett etter farsslekten for barn fødtutenfor ekteskapet ville, i hvert fall på den tidendette ble innført i Norge, vært lite effektivt hvisarveretten ikke var beskyttet gjennom pliktdelsre-glene.

Det har vært hevdet at arvelateren har enmoralsk underholdsplikt overfor livsarvingenebåde under sin levetid og med det han eller hunetterlater seg ved sin død. Det hevdes at det er endel av foreldreansvaret å legge det økonomiskefundamentet for sine etterkommere. Pliktdelsre-glene fungerer som et surrogat for regler omunderholdsplikt etter arvelaters død. Hvis forel-drene etterlater seg barn som ikke er i stand til åta vare på seg selv, er det rimelig at disse barna fåren prioritert stilling ved fordelingen av foreldre-nes formue, selv om foreldrene har bestemt i tes-tament at de skal utelukkes. Hvis disse barna ikkekan gis økonomisk understøttelse gjennom arvetter foreldrene, vil de bli økonomiske byrder forsamfunnet. Det kan hevdes at det er urimelig omarvelateren gjennom et testament skal overføredenne byrden på samfunnet. Pliktdelsreglene leg-ger sosialt ansvar på testatorer som har satt barntil verden. Dette ansvaret eller disse forpliktelsenemå også oppfylles etter arvelaterens død.

Pliktdelsreglene har tradisjonelt vært sett påsom et virkemiddel for å sikre likhet mellom arve-laterens barn. Pliktdelsreglene begrenser testa-tors adgang til å forskjellsbehandle livsarvingenepå bakgrunn av alder, kjønn, seksuell legning, reli-gion, livsstil eller om de er født i ekteskap ellerutenfor ekteskap. Denne virkningen av pliktdels-reglene har vært viktig i forbindelse med arve-rettsreformer som innføringen av lik arverett forsønner og døtre og lik arverett for barn født i ogutenfor ekteskap. Pliktdelsarven vil – i den gradden medfører likhet mellom arvingene – redusererisikoen for en usmakelig kamp mellom livsarvin-gene om foreldrenes gunst.

Pliktdelsregler gjør det mulig for de fremtidigearvingene å unngå – eller redusere risikoen for –utilbørlig påvirkning fra foreldrene under trusselom å bli gjort arveløse. Testasjonsfrihet kan bru-kes som et middel til å kontrollere livsarvingene.Muligheten til å bestemme den fremtidige forde-lingen av sine etterlatenskaper, kombinert medmuligheten til å ombestemme seg, gjør det muligfor testator under sin livstid å øve innflytelse pådem som har forventning om å arve i fremtiden.Testamentet kan bli et middel for å sikre seglydighet og omtanke fra arvingene. Arvinger kansette seg i en avhengighetsposisjon til arvelaterenut fra et håp og ønske om å tilgodeses i testamentet.


Pliktdelsreglene kan også redusere risikoenfor at foreldrene utsettes for press fra sine barneller fra andre om å opprette testament. Et sliktpress om å opprette testament vil gjerne kommepå et tidspunkt i livet hvor foreldrene kan værenoe svekket av alderdom, begynnende demenseller lignende.

Testatorens nærmeste legalarvinger kan viderebli fristet til å angripe testamentet ved ugyldig-hetssøksmål hvis det er disponert over aktiva somde nærmeste arvingene føler at «tilhører» dem ogsom ville tilfalt dem hvis det ikke hadde vært noetestament. De kan anføre at formkravene ikke erfulgt, eller at testator ble tvunget til å skrive testa-mentet, at testator var utsatt for press eller var sååndelig svekket da testamentet ble skrevet attestasjonsevnen var gått tapt. Det kan også hevdesat innføring av regler som i England og Wales,hvor den frie testasjonsretten er begrenset av enrett for såkalte «dependants» (ektefelle, samboerog andre som var økonomisk avhengige avavdøde under hans eller hennes livstid) til åkunne kreve ytelser fra boet, kan medføre mindreforutsigbarhet og til og med mindre testasjonsfri-het enn pliktdelsreglene gir, da domstolene i etslikt system kan gi rettigheter til en vid krets avpersoner også utenfor kretsen av nære slektnin-ger. Dommeren kan utøve en slags moralsk kon-trollfunksjon. Det er opp til dommerens skjønnhvem som er «verdige» eller «uverdige» arvinger.

Det er en lang historisk tradisjon for regler ompliktdelsarv, i hvert fall i de fleste kontinentaleuro-peiske landene. Det er vanskelig å bryte meddisse tradisjonene. Det er også grunn til å frem-heve at kritikken mot pliktdelsreglene først ogfremst kommer fra arvelatere og fra advokathold.Hvorvidt pliktdelsregler er nødvendige og ønske-lige, må også ta hensyn til de som tilgodeses avpliktdelsreglene, og til samfunnet som helhet.

16.4 Argumenter mot pliktdelsregler

Et hovedargument mot pliktdelsarven er sam-menhengen mellom arverett og eiendomsrett.Det er nedfelt i Den europeiske menneskeretts-konvensjon protokoll I, artikkel 1 at alle har kravpå «peaceful enjoyment of his possessions». Denalminnelige oppfatningen er at denne bestemmel-sen ikke forbyr begrensninger i testasjonsfrihe-ten, men i og med at testasjonsfrihet er en sentraldel av retten til å råde over sin eiendom, vil mangehevde at vernet av eiendomsretten i EMK er etargument mot pliktdelsreglene. Når fredeligutnyttelse av eiendomsretten er en grunnleg-

gende menneskerettighet, og testasjonsfrihetenspringer ut av denne retten, kan det hevdes at deter begrensninger av testasjonsfriheten som kre-ver en særskilt begrunnelse – ikke testasjonsfrihe-ten i seg selv. Det er også argumentert med at deter inkonsekvent å gi eieren total disposisjonsfrihetved livsdisposisjoner, mens adgangen til å foretadødsdisposisjoner er sterkt begrenset.

Avdødes formue er ikke «familieformue». Hvisdette begrepet skulle gi mening, måtte det i så fallavgrenses til arvet formue, slik at formue som erskapt gjennom arvelaterens egeninnsats, holdesutenfor. I dag er det sjelden at barna har bidrattnevneverdig til foreldrenes formuesoppbygging.Hensynet til «familieformuen» har en viss vekt forarvet eiendom, men er ikke relevant ved vurderin-gen av om man kan gi bort til hvem man vil detsom man har ervervet ved egen innsats. Pliktdels-reglene kan dessuten innebære hindringer nårman søker å beholde familieforetaket innenforfamilien. De kan vanskeliggjøre overføring avfamilieforetaket til den av arvingene som er bestegnet til å overta, og til en pris som gjør det muligå opprettholde produktiviteten.

Underholdsplikten og pliktdelsvernet byggerpå det samme grunnlaget – plikten til å beskyttesin familie. Imidlertid ligger det en forskjell i atunderholdsplikten er basert på reelle behov hosden berettigede, mens pliktdelsvernet gir et vernuavhengig av om det er noe reelt behov for vernhos den enkelte livsarving. Pliktdelsreglene kanforhindre testator i å oppfylle moralske forpliktel-ser til å sørge for de av de nærmeste som virkeligtrenger økonomisk støtte, på grunn av voksnelivsarvingers krav på pliktdelsarv. Testamentariskfrihet kan brukes til å lage rimelige ordninger forde av testators etterlatte som var avhengige avtestators økonomiske støtte under hans eller hen-nes levetid (mindreårige, handicappede ellerarbeidsløse arvinger). Testasjonsfrihet kan gjøredet mulig å favorisere barn som har tatt seg avgamle og pleietrengende foreldre. De fleste«barn» er i femtiårene når de arver sine foreldre,mens regler om underhold er ment for mindreå-rige. I dag arver de fleste sine foreldre på et tids-punkt i livet hvor de allerede har skaffet seg denødvendige formuesgoder og har en relativtromslig økonomi.

En av hovedfunksjonene til pliktdelsreglenehar tradisjonelt vært å sikre likhet mellom arvin-gene. Imidlertid vil ikke pliktdelsreglene utelukkeulik behandling av livsarvingene. Den frie delenav arven kan brukes til å forskjellsbehandle. Dess-uten vil arvelateren kunne forskjellsbehandle gjen-nom livsdisposisjoner. Så lenge pliktdelen ikke


utgjør hele boet eller hele arvingens legalarve-lodd, vil det åpne for en kamp mellom arvingeneom den testasjonsfrie delen.

Å gjøre noen delvis arveløse er også et red-skap som kan brukes til å kontrollere atferd –hvor effektivt dette virkemiddelet er, vil blantannet avhenge av størrelsen på den frie delen avarven. I Norge, hvor testator har testasjonsfrihetså lenge hvert barns linje er tilgodesett med enmillion kroner hver, vil en velstående testator istor utstrekning kunne bruke testasjonsrettensom et kontrollredskap overfor sine livsarvinger.Hvis dødsboet utgjør 100 millioner kroner ogtestator har to livsarvinger, vil testator kunnebruke testasjonsfriheten over 98 millioner til åpåvirke livsarvingenes veivalg i livet.

Imidlertid er ikke trusselen om å bli gjortarveløs et like effektivt pressmiddel i dag som denvar i tidligere tider. Arv er ikke lenger den enesteveien til velstand. I og med at de fleste livsarvin-gene er i femtiårene eller eldre når deres foreldredør, er de da gjennomgående også økonomiskuavhengige av sine foreldre. En mulig arverett ien fjern fremtid er sjelden avgjørende for viktigeveivalg tidlig i livet.

Det kan også hevdes at det er positivt at testa-sjonsfriheten styrker foreldrenes autoritet. Testa-tor kan bruke testasjonsfriheten til såkalte «piskog gulrot-incentiver». Barn som lever opp til arve-laterens forventninger belønnes, mens de barnasom trosser testator, blir gjort arveløse. Økt testa-sjonsfrihet kan også begrunnes ut fra et rettsøko-nomisk perspektiv i og med at det maksimererverdien av arven for testator. Muligheten til åkunne tilgodese hvem du vil med dine midler for-lenger tidshorisonten for testator. Å vite at for-muen kan fordeles etter egne ønsker, kan inne-bære at man sparer mer og forbruker mindre.

Det vil kunne oppstå tvister selv om barna ikkekan gjøres fullstendig arveløse. Livsarvingene vilogså kunne reise innsigelser mot testamentetsgyldighet selv om testamentet ikke krenker plikt-delsvernet. Pliktdelsregler er til dels kompliserte.I praksis er det særlig pliktdelsreglenes kvalitativeside som volder problemer. Dette kan også væreprosessdrivende.


16.5.1 Bør livsarvingene fortsatt beskyttes gjennom pliktdelsregler?

Etter utvalgets syn er det også i dag gode grunnerfor å beholde et visst pliktdelsvern for arvelate-rens livsarvinger.

Selv om mange livsarvinger er middelaldrendeved arvefallet, gjelder dette langt fra alle. Beskyt-telsesregler til vern for mindreårige livsarvingerer derfor nødvendige. Det er fortsatt barn somikke er i stand til å ta vare på seg selv etter at forel-drene dør. I velferdsstaten er det utviklet mekanis-mer til beskyttelse av personer med ulike behovfor støtte. Utvalget er likevel av den oppfatning atnår foreldrene etterlater seg tilstrekkelige midlertil å ivareta barnas behov, er det ikke rimelig atsamfunnet skal ta hele byrden ved å forsørgebarna. I slike tilfeller bør ikke testasjonsfrihetenha forrang fullt ut.

Selv om livsarvingene er middelaldrende, vilde ofte selv underholde egne barn i tjueårene ellertidlig i trettiårene. Det er i dag svært utbredt atforeldre understøtter sine barn i studie- og etable-ringsfasen. Når de middelaldrende livsarvingenetar arv, er det ikke uvanlig at de helt eller delvisavslår arven, slik at den føres videre ned til arvela-terens barnebarn. Indirekte vil pliktdelsreglenedermed understøtte barnebarna.

Alle livsarvinger er heller ikke vellykkede ogvelstående. Regler for å beskytte de som ikke er istand til å ta vare på seg selv, er derfor nødvendig.I økonomiske nedgangs- eller krisetider, slik vidag ser over store deler av Europa, vil ogsåvoksne livsarvinger kunne komme i en vanskeligøkonomisk situasjon med arbeidsløshet og redu-sert kjøpekraft.

De fleste arvelatere har ikke utelukkende vært«sin egen lykkes smed». For mange vil formuenvære arvet. En viss beskyttelse av «familiefor-mue» er etter utvalgets syn derfor berettiget.

Det er behov for et visst vern mot urimeligetestamenter. Utvalget er ikke overbevist av argu-mentet om at de fleste foreldre ikke ville gjøresine barn arveløse selv om det var mulig. Statis-tisk sett er nok denne antakelsen riktig, men plikt-delsreglene er ikke nødvendige for å beskytte detheldige flertallet som arver sine foreldre uansett.Pliktdelsreglene har sin berettigelse for å beskyttede livsarvingene som direkte eller indirekte gjø-res arveløse gjennom foreldrenes testament.Pliktdelsreglene beskytter mot det en arvelaterkan foreta seg, uavhengig av om det er særligsannsynlig at han eller hun vil gjøre det.

Utvalget anser at det også er følelsesmessigeaspekter ved pliktdelsreglene som bør tas ibetraktning. Arnholm uttrykte dette slik: «Til sistblir det nok de følelsesmessige betraktninger manfaller tilbake på. Det betyr ikke at man forviserbegrunnelsen fra det rasjonelle plan; en arvelovsom ikke tok slike hensyn, ville nettopp ikke værerasjonell.» (Arnholm s. 86) Å være blant arving-


ene oppleves av mange livsarvinger som sværtviktig, uavhengig av om arvelodden er stor ellerliten. Å bli gjort arveløs er ikke bare et økonomiskspørsmål. Mange vil oppleve den følelsesmessigebelastningen ved å bli utelatt i arveoppgjøret etteren av sine foreldre som mer tyngende enn denøkonomiske belastningen. For enkelte livsarvin-ger, typisk særkullsbarn som ikke har vokst oppsammen med arvelateren, kan arven oppfattessom et slags plaster på såret for opplevelsen avmanglende støtte og omsorg arvelateren ga undersin levetid. Det følelsesmessige aspektet ved plikt-delsreglene har betydning uavhengig av om plikt-delen er stor eller liten. For tilhørighetsfølelsen erdet stor forskjell på å arve lite og ikke å arve noe idet hele tatt. Til en viss grad kan dette argumentetanvendes også som argument mot at livsarving-ene skal settes helt utenfor når gjenlevende ekte-felle eller samboer blir sittende med alle boets ver-dier i kraft av minstearven. Men situasjonene erikke helt parallelle. Livsarvingene vil sannsynlig-vis lettere kunne forsone seg med at de ikke fårnoe fordi lovens fordelingsregler er slik, enn at deikke får noe fordi deres far og mor har fratatt demarveretten gjennom testament.

16.5.2 Pliktdelens omfang

Som det fremgår av punkt 16.4 foran, kan det ret-tes flere kritiske innvendinger mot pliktdelsre-glene. Utvalget mener at enkelte av de ulempenesom knytter seg til dagens pliktdelsregler, kanbegrenses uten at man behøver å fjerne reglene.Reglene må tilpasses dagens samfunn, slik at deblir mer fleksible, og at de slår mer likt ut enn idag for arvelatere i forskjellige samfunnslag. Somnevnt i punkt 16.1 innebærer beløpsbegrensnin-gen av pliktdelsarven og det at pliktdelsarvenberegnes av arvelaterens formue og ikke av livsar-vingens arvelodd, at gifte arvelatere med begren-set formue har liten eller ingen testasjonsfrihet,mens arvelatere med større formuer har stortestasjonsfrihet. Rent sosialt kan det sies at vårtnåværende system er urettferdig. Har man en for-mue på én million eller mindre og ektefelle og tobarn, kan man overhodet ikke testamentere overnoe. Har man en formue på 10 mill. og ektefelle ogto barn, kan man testamentere over nærmere 7.7millioner kroner (1 mill. til hvert barn og minste-arven til ektefellen). For å begrense denne ulikhe-ten i testasjonskompetansen avhengig av arvelate-rens formue, foreslår utvalget tre grep. For detførste foreslås pliktdelsbrøken redusert fra to tre-deler til en halvpart. For det andre mener utvalgetat pliktdelen bør beregnes av livsarvingens arve-

lodd, og ikke av dødsboet. For det tredje foreslårutvalget at pliktdelens maksimumsbeløp økes.

At det gjennomsnittlige antallet livsarvinger ihvert dødsbo har gått ned, at dødsboene gjennom-gående er større i dag enn tidligere, og at livsar-vingene som oftest er godt voksne mennesker vedarvefallet, tilsier at pliktdelsbrøken kan settesned. Trenden internasjonalt har også vært å settened pliktdelsbrøken. Utvalget har vurdert en plikt-del på en halvpart, en tredel og en firedel. Alledisse brøkene finnes det eksempler på internasjo-nalt. Utvalget har falt ned på en pliktdel på en halv-part. Å gå enda lenger ned ville etter utvalgets syninnebære et for stort brudd med tidligere rettstra-disjon. Så sent som ved vedtakelsen av gjeldendearvelov ble et forslag om å redusere pliktdelen frato tredeler til en halvpart avvist at et massivt fler-tall på Stortinget. I mange tilfeller vil pliktdelenreelt sett bli lavere enn en halvpart, i og med atutvalget foreslår at pliktdelen skal beregnes avlegalarvelodden og ikke av dødsboet (se neden-for). Pliktdel på en halvpart har man også i Sve-rige og i Finland.

Utvalget foreslår å endre utgangspunktet forberegningen av pliktdel. I norsk rett har pliktde-len hittil vært beregnet som en brøk av dødsboet.Utvalget foreslår at pliktdelen skal beregnes somen brøk av arvingens legalarvelodd. Om pliktde-len beregnes av boet eller arvelodden får ingenbetydning i tilfeller hvor alle arvingene er livsar-vinger. Da skal livsarvingene etter loven arve heleboet. Pliktdelen blir da en halvpart etter detsystemet utvalget foreslår. Hvis det i tillegg til livs-arvinger også er en arveberettiget gjenlevendeektefelle, får imidlertid endringen betydning forberegningen. I konkurranse med gjenlevendeektefelle eller samboer har livsarvingene legalar-verett til en halvpart, mens den andre halvpartengår til gjenlevende ektefelle eller samboer. Livsar-vingenes pliktdel utgjør etter forslaget halvpartenav deres legalarvelodder. Den totale pliktdelen vili et slikt tilfelle utgjøre en firedel av dødsboet.Med utvalgets forslag begrenses antallet tilfellerhvor arvelateren ikke har testasjonskompetansefordi ektefellens minstearv og pliktdelen tilsammen omfatter hele boet. Så lenge boet utgjørmer enn ektefellens minstearv, vil det alltid bli enviss testasjonsfrihet. At pliktdelen beregnes avarvelodden og ikke boet, vil også gjøre det lettereå innføre pliktdelsregler i form av en brøk forektefeller og/eller samboere hvis dette skullevære ønskelig på et senere tidspunkt. Internasjo-nalt ser det ut til at det vanligste er at pliktdelenberegnes som en del av legalarvelodden. Dennefremgangsmåten benyttes også i våre nordiske


naboland Danmark, Sverige og Finland. Ulempenmed forslaget er at en ny måte å beregne pliktde-len på, bryter med den måten man tradisjonelt harberegnet pliktdel på i Norge – som en brøkdel avboet. Dette kan i en overgangsfase skape noe for-virring.

Når det gjelder beløpsbegrensningen av plikt-delen, ser utvalget for seg både at beløpet økes engod del, og at det verdijusteres. Da man innførteen beløpsbegrensning Danmark i 2007, ble detbestemt at maksimumsbeløpet skulle indeksregu-leres. Dette gjør at pliktdelsvernet ikke spises oppav inflasjonen, slik vi har sett i Norge. Utvalgetmener at beløpsbegrensningen mest hensikts-messig kan knyttes opp mot folketrygdens grunn-beløp. Folketrygdens grunnbeløp er allerede inn-arbeidet i arveretten gjennom ektefellens minste-arv og samboerens arverettigheter. Grunnbeløpeter også et godt grunnlag for å følge den alminne-lige velstandsutviklingen i Norge.

Det neste spørsmålet blir hvor mange grunn-beløp den beløpsbegrensede pliktdelsarven skalvære på. Hvis man følger konsumprisindeksen, til-svarer 1 000 000 kroner i 1985 ca. 2 200 000 kro-ner i 2013. Ved å følge konsumprisindeksen skulleman ende på en minstearv på 25 G. Tar manutgangspunkt i den beløpsbegrensningen som blesatt i 1972 da dagens arvelov ble vedtatt, 500 000kroner, tilsvarer dette ca. 3 300 000 kroner i 2013.Dette tilsvarer ca. 39 G. Man kan også ta utgangs-punkt i utviklingen av grunnbeløpet. I 1985 vargrunnbeløpet 25 900 kroner. I 2013 er det 85 245kroner. Dette innebærer en økning på 329 %, noesom skulle tilsi en pliktdel på i underkant av 39 G.Dersom det tas utgangspunkt i beløpsbegrensnin-gen slik den ble fastsatt ved arveloven av 1972,ville en justering basert på endringer i grunnbelø-pet gitt en økning på 1079 %. Det ville igjen ført til atbeløpsbegrensningen ville vært på ca. 5,4 mil-lioner kroner, eller vel 63 G. Hvis man tar utgangs-punkt i boligpriser, er forskjellene enda større. I1985 var prisen for en gjennomsnittsbolig 5 000kroner per kvadratmeter. I 2013 har denne prisensteget til 31 400 kroner per kvadratmeter. Enøkning på 628 % i de årene vi har hatt en sumbe-grenset pliktdel på 1 000 000, har ført til at detteopprinnelige rikmannsprivilegiet har fått utbre-delse i brede lag av befolkningen. En oppjusteringbasert på boligprisøkningen ville gi en pliktdel pågodt over seks millioner kroner eller ca. 75 G.Med utgangspunkt i boligprisene i 1972 og beløps-begrensningen slik den ble fastsatt i 1972, ville dettrolig blitt enda større økning.

Utvalget mener at en regulering i takt medutviklingen av grunnbeløpet er mest naturlig ved

en oppjustering av beløpsbegrensningen. Utvalgetforeslår at den beløpsbegrensede minstearvensettes til 40 G for hvert barn eller hvert barnslinje. Dette utgjør ca. 3,4 millioner kroner i 2014.

Betydningen av dette kan illustreres med noeneksempler. Dersom arvelateren etterlater segektefelle og to barn og dødsboet utgjør to millio-ner kroner, vil barna med de foreslåtte reglene hakrav på pliktdel på 250 000 kroner hver, mensektefellen har krav på minstearv på 6 G somutgjør vel 500 000 kroner. Arvelateren kan testa-mentere over ca. en million kroner. Etter gjel-dende regler vil barna ha krav på pliktdel på ca.667 000 kroner hver, og ektefellen ha krav påminstearv på ca. 340 000 kroner. Arvelateren kanda testamentere over ca. 326 000 kroner. Hvisdødsboet, med de samme arvingene, utgjør 10millioner kroner vil barna med de foreslåttereglene ha krav på pliktdel på 1,25 millioner kro-ner hver. Ektefellen har krav på minstearv på vel500 000 kroner. Arvelateren kan testamentereover ca. 7 millioner kroner. Etter gjeldende reglervil barna ha krav på pliktdel på en million kronerhver, mens ektefellen kan kreve minstearv på ca.340 000 kroner. Det betyr at arvelateren kan testa-mentere over ca. 7,66 millioner kroner. Eksempe-let viser at de foreslåtte pliktdelsreglene i de flestetilfellene vil føre til betydelig redusert pliktdel forbarna. Først ved de store dødsboene vil barnakunne få en økt pliktdel. Utvalget mener at det giren bedre løsning at pliktdelen får en annen innret-ning enn det dagens regler gir. I det nevnteeksempelet vil beløpsbegrensningen slå inn der-som dødsboet overstiger 320 ganger grunnbelø-pet, vel 27 millioner kroner. Barna vil da ha etpliktdelskrav på ca. 3,4 millioner kroner hver.Arvelateren kan fortsatt testamentere fritt overnesten 20 millioner kroner. Utvalget mener pådenne bakgrunnen at den foreslåtte beløpsbe-grensningen ikke innebærer noe urimelig inngrepi testasjonsfriheten.

Utvalget mener at beløpsbegrensningen måknytte seg til hver linje av livsarvinger. Det fore-slås at dagens ordning med forskjellige beløp forbarn og fjernere livsarvinger ikke videreføres.For det første er det sjelden at den særlige gren-sen for fjernere livsarvinger får betydning. Detforutsetter at det i en linje er mer en fem livsarvin-ger, noe som er et særsyn i dag. For det andre villovteksten bli lettere tilgjengelig med bare énbeløpsbegrensning. For det tredje mener utvalgetat den særlige beløpsbegrensningen for fjernerelivsarvinger er et ubegrunnet unntak fra represen-tasjonsprinsippet, som ellers er strengt gjennom-ført i arveloven. For det fjerde reiser de to beløps-


grensene enkelte uavklarte spørsmål som manslipper med bare én grense.

16.5.3 Disposisjoner over enkeltgjenstander

Et første forslag fra utvalget for å gjøre pliktdelsre-glene mer fleksible, er å tillate at pliktdelsarvenkan gjøres opp i kontanter, også i tilfeller hvor deti testament disponeres over eiendeler av størreverdi enn det testator kan råde over verdimessig.Dette vil kunne gjøre det mulig å testamentereboligen til gjenlevende ektefelle eller samboer,også hvor boligens verdi utgjør det alt vesentligeav boet, mot at gjenlevende ektefelle eller sam-boer løser ut livsarvingenes pliktdelsarv i kontan-ter.

Pliktdelsreglenes kvalitative side er i mangetilfeller et hinder for smidige arveoppgjør. I sværtmange dødsbo utgjør boligeiendom boets klartmest verdifulle aktivum. Ved dagens regler vilingen av arvingene, med forbehold for den sum-begrensede pliktdelsarven, kunne tilgodeses meden bolig som er verdt mer enn én tredel av boet,selv om det i testamentet er bestemt at den somskal få utlagt boligen til seg, skal kompensere deandre arvingene med kontanter. Gjenlevendeektefelle vil i mange tilfeller kunne kreve natura-lutlegg i boligen etter reglene i skifteloven § 63,og samboere kan i mange tilfeller påberope seg delignende naturalutleggsreglene i husstandsfelles-kapsloven § 3. Testamentariske ordninger somsikrer gjenlevende ektefelle eller samboer en livs-varig bruksrett til en bolig som i verdi overstigerto tredeler av boet, vil imidlertid kunne støte anmot arveloven § 29 andre ledd. Mange arvelatereer ikke klar over pliktdelsreglenes kvalitative side.Dessverre er det også mange advokater som ikkekjenner til disse reglene, noe som medfører at detopprettes mange testamenter som kan angripes avlivsarvingene som pliktdelskrenkende.

Utvalget foreslår at arvelateren fritt skal kunnefordele av boets gjenstander, eventuelt bestemmeat livsarvingen(e) skal ha pliktdelsarven i kontan-ter. Som nevnt foran i punkt 16.2 er dette i trådmed de tendensene vi ser internasjonalt. Ved enslik endring kommer norsk rett også i overens-stemmelse med dansk, svensk og finsk rett. I for-arbeidene til den danske arveloven er det lagt tilgrunn at det er en «en forudsætning at testamen-tet udtrykkeligt fastsætter, at livsarvingens tvangs-arv skal udbetales kontant», og at hvis «testamen-tet alene angiver, at den pågældende kun skalhave sin tvangsarv, vil tvangsarven stadig være enandelsret i boet». Utvalget ser ingen grunn til åoppstille noe krav om at kontant oppgjør må

fremgå uttrykkelig av testamentet. Hvorvidt testa-mentet skal forstås slik at livsarvingen skal få sinpliktdel i kontanter eller ikke, må bero på alminne-lige regler om tolkning av testamentet. Hvis testa-mentet f.eks. bestemmer at en bestemt arvingeller legatar skal ha en gjenstand som vedkom-mende ikke ville kunne få med mindre livsarvin-gene får oppgjør i kontanter, vil det være naturligå legge til grunn at livsarvingene skal få kontant-oppgjør.

16.5.4 Forloddsrett for barn

Utvalget har vurdert om reglene om forloddsrettfor arvelaterens barn bør opprettholdes. Arve-loven § 36, som kom inn i arveloven ved loven av1972, inneholder forskjellige forloddsregler i før-ste og andre ledd.

Reglene i første ledd er gitt for å beskytte min-dreårige barn som ikke har fått oppfostringen sinfullendt når arvelateren dør. Bestemmelsen kominn i loven etter inspirasjon fra dansk og svenskarverett. Senere har man fått en lignende bestem-melse også i den finske arveloven. I den grad ret-ten finner det rimelig, skal disse barna prioriteresforan både testamentsarvinger og andre livsarvin-ger. Forloddsretten går også foran ektefellens ogsamboerens alminnelige legalarverett, men det ernoe uklart om den går foran ektefellens minste-arv. Bestemmelsen gir imidlertid ikke vern forlivsarvinger som har særlige behov, men uten åvære mindreårige.

Forloddsretten kan ikke gjøres gjeldende hvisgjenlevende ektefelle overtar boet i uskifte. Forfelles barn vil gjenlevende ektefelle ha forsørgel-sesplikt overfor barna. For særkullsbarn er detingen forsørgelsesplikt, men det er opp til verge-målsmyndighetene å avgjøre om uskifte skal eta-bleres med mindreårige særkullsbarn, og det vilikke etableres uskifte med dem hvis uskifte ikkeer til fordel for særkullsbarna. Etter dansk rett vilgjenlevende ektefelle som blir sittende i uskiftemed særkullsbarn, få forsørgelsesplikt for sær-kullsbarna.

Reglene om forloddsrett etter arveloven § 36første ledd har liten praktisk betydning. De ernesten fraværende i rettspraksis, men det kanikke utelukkes at reglene øver en viss innflytelsepå hvordan man deler i skifteoppgjør hvor det ermindreårige livsarvinger. I Danmark ble regleneom forloddsrett opphevet ved arveloven av 2007.De svenske reglene er også opphevet, men i Sve-rige har boet en begrenset underholdsplikt over-for uforsørgede barn i tre måneder etter dødsfal-let. Etter utvalgets syn vil trygdeordninger og for-


sikringer komme inn og dekke livsarvingenesbehov i de tilfellene hvor vilkårene i arvelovens§ 36 første ledd ellers ville være oppfylt. Avkort-ningsreglene vil også kunne komme inn hvor deeldre livsarvingene har fått mer enn de yngre oguforsørgede. Regelen i arveloven § 36 første leddinneholder dessuten flere skjønnsmessige avvei-ningskriterier, noe som medfører at den sompåberoper seg reglene, utsetter seg for en ikkeuvesentlig prosessrisiko. Utvalget mener at for-loddsreglene i arveloven § 36 første ledd ikke len-ger er nødvendige, og at de bør oppheves.

Arveloven § 36 andre ledd er en bestemmelseav en helt annen karakter enn første ledd. Ogsådenne bestemmelsen er det sparsomt med rett-spraksis om. Den reiser også noen vanskeligeavgrensningsspørsmål, for eksempel der den somhar pleiet foreldrene, også har bodd gratis. Et for-hold som kan ha startet med at foreldrene har ytetmest til barnet, kan ha utviklet seg over tid til atbarnet har ytet mest til foreldrene. Selv om denhar form av en arveregel, har den i realiteten mertil felles med vederlags- og berikelsesregler.Bestemmelsen har en uhensiktsmessig avgrens-ning ved at den bare kan gjøres gjeldende av arve-laterens barn, ikke barnebarn, svigerbarn ellerandre som har stelt for arvelateren, og ved at denkrever at barna har bodd i foreldrehjemmet. Byr-den for barnet kan ha vært like stor om det hartatt den gamle hjem til seg, som når barnet harflyttet hjem til arvelateren.

Slik bestemmelsen fremstår i dag, kan denstenge for berettigede krav fra barn som har pleidsine foreldre hjemme hos seg selv, og fra andresom har stelt og pleiet for arvelateren. Utvalget erav den oppfatning at formuerettslige berikelses-og restitusjons- og vederlagskrav ikke hørerhjemme i arvelovgivningen selv om de retter segmot boet etter en avdød person. I norsk rett er detulovfestede berikelses- og restitusjonskrav somkan gjøres gjeldende mot dødsbo. Et eksempel pådette er dommen i Rt. 2000 s. 1089. I denne sakenble arvelateren pleiet av en samboer, som ikkefanges opp av arveloven § 36 andre ledd. Like fulltble samboeren tilkjent vederlag. Utvalget menerat arveloven § 36 annet ledd bør oppheves, men atkrav som tidligere kunne vært fremmet gjennomdenne bestemmelsen, fortsatt må kunne fremmessom alminnelige vederlags-, berikelses- eller resti-tusjonskrav.

16.5.5 Bestemmelser om formuesordningen for pliktdelsarv

Et viktig unntak fra utgangspunktet om at arvela-teren ikke kan råde over pliktdelsarv, er arvelo-ven § 31, som åpner for at arvelateren kanbestemme at pliktdelsarv skal være livsarvingenssæreie. Bestemmelsen må ses i sammenhengmed bestemmelsen i ekteskapsloven § 48, som girarvelateren adgang til å bestemme alle de varian-tene av formuesordninger som ligger innenforektefellenes avtalemuligheter etter ekteskapslo-ven §§ 42 til 44. Det er noe omstridt om arveloven§ 31 må anses som en begrensning for arvelaterenmed livsarvinger med hensyn til hva som kanbestemmes over pliktdelsarv, eller om ekteskaps-lovens § 48 innebærer en særskilt hjemmel til åråde over pliktdelsarv. Se nærmere Lødrup ogAsland s. 126–127 med videre henvisninger.

Utvalget mener at arvelateren bare skal kunnebestemme formuesordninger for arven som ver-ner formuen for livsarvingen i større grad enn detsom ville følge av de alminnelige felleseiereglene iekteskapsloven. En bestemmelse om at arven skalvære særeie, særeie i live – felleseie ved død ellerat det skal være særeie som livsarvingens ekte-felle skal kunne sitte i uskifte med, må derforaksepteres. En bestemmelse om at arven ikkeskal kunne skjevdeles, jf. arveloven § 44, menerutvalget at det ikke bør være adgang til åbestemme for arven. Arvede verdier vil i utgangs-punktet kunne holdes utenfor delingen mellomektefeller gjennom skjevdelingsregelen i ekte-skapsloven § 59. En arvelater bør ikke kunne stillelivsarvingen dårligere i et skifteoppgjør. Utvalgetkan heller ikke se at det skulle være behov for åbestemme at arven ikke skal kunne skjevdeles.Utvalget foreslår etter dette at arvelateren skalkunne bestemme at arven skal være underlagt enformuesordning som nevnt i ekteskapsloven § 42og 43. Hvordan et særeiepåbud skal forstås, måbero på alminnelige tolkningsregler for testamen-ter. Hvorvidt livsarvingen skal kunne endre for-muesordning, og om det er bestemt at særeie skalutelukke retten til uskifte for ektefellen, må beropå en tolkning av testamentet ut fra hva testatormente.

16.5.6 Båndleggelse av pliktdelsarv

Utvalget har vært i tvil om det er behov for ogønskelig med hjemmel om båndleggelse av plikt-delsarv. Et viktig hensyn bak dagens regler ombåndleggelse har vært at disse reglene skulle fun-gere som et alternativ til umyndiggjøring. Den


nye vergemålsloven har en mer fleksibel og indivi-duelt tilpasset regulering av vergemål. De nye ver-gemålsreglene vil trolig innebære at terskelen forå be om at livsarvinger settes under vergemål, vilvære lavere enn i dag. Utvalget vurderer det slikat vergemålslovgivningen vil ivareta hensynet tillivsarvinger som virkelig har behov for beskyt-telse mot seg selv.

Båndleggelse kan være uheldig i tilfeller hvorlivsarvingen er i stand til å ta vare på seg selv.Båndleggelsen innebærer vesentlige begrensnin-ger i livsarvingens rådighet over arven. Hvis manskal akseptere regler som legger slike begrens-ninger på livsarvingene, må det etter utvalgets synforeligge tungtveiende hensyn. Utvalget kan ikkese at det foreligger hensyn av en slik vekt at deforsvarer et så vidtgående inngrep i pliktdelsver-net.

I en del tilfeller fungerer heller ikke båndleg-gelsesreglene etter sin hensikt. Hvor det erbestemt båndleggelse i et testament, er det vedprivat skifte ingen som påser at båndleggelsespå-budet effektueres. Hvor en livsarving samtykker ibåndleggelse til tross for at vilkårene for båndleg-gelse ikke foreligger, for eksempel for å beskyttearven mot sine kreditorer, oppstår etter hva utval-get erfarer uheldige situasjoner. Tillitsmenn somer oppnevnt for å sikre at båndleggelsen blir effek-tiv, mangler ofte kunnskaper om hva tillits-mannsvervet går ut på. Det er også eksempler påat det oppnevnes tillitsmenn som bevisst gir livsar-vingen friere rådighet over arven enn det lovenforeskriver, slik at livsarvingen både får rådighetover arven, og sikres mot kreditorpågang. Regle-nes kompleksitet og problemer med håndhevel-sen av dem taler etter utvalgets syn for at de ikkebør videreføres.

Erfaringer fra våre nordiske naboland tilsierogså at det ikke er nødvendig med regler ombåndleggelse av pliktdelsarv. I svensk og finskrett har man ikke regler om båndleggelse. Der erutgangspunktet at det ikke kan knyttes rådighets-begrensninger til pliktdelsarv. I Danmark kanpliktdelsarv båndlegges, men bare inntil livsarvin-gen fyller 25 år. Båndleggelse kan bestemmes nårarvelateren finner at dette er best for livsarvingen.Justisdepartementet kan oppheve båndleggelsenav velferdsmessige grunner for arvingen, nårarven har liten verdi, eller når det er åpenbart atbåndleggelsen ikke lenger tjener et rimelig for-mål. Islandsk rett har også regler om båndleg-gelse, men i islandsk rett må et testament medbestemmelse om båndleggelse godkjennes av jus-tisdepartementet. Stadfestelse fra departementetvar også påkrevd i norsk rett frem til 1988. Etter

utvalgets syn er det ikke grunn til å følge det dan-ske mønsteret med regler om båndleggelse forunge voksne livsarvinger. En praksis med stadfes-telse, som i islandsk rett, er heller ikke ønskelig.Vurdering av berettigelsen av båndleggelse vil ien del tilfeller kreve omfattende dokumentasjonog noen ganger også observasjon av livsarvingen,i hvert fall hvis man skal opprettholde dagens vil-kår for båndleggelsen. Dette ville innebære enbetydelig arbeidsbyrde for stadfestelsesmyndig-heten selv med et begrenset antall saker.

Utvalget anser vergemålslovens regler om for-valtning av vergetrengendes midler godt egnet tilå ivareta aktuelle beskyttelsesbehov. Det vil ogsågi et mer oversiktlig regelverk når det ikke opp-stilles særregler for forvaltning av midler i arvelo-ven.

Utvalget foreslår etter dette at hjemmelen forbåndleggelse av pliktdelsarv ikke videreføres.

16.5.7 Særlig om overføring av næringsvirksomhet

Med en betydelig økning i maksimumsbeløpet forden beløpsbegrensede pliktdelsarven kunne mantenke seg at arveloven § 33 ville få en fornyetaktualitet. Utvalget vurderer det imidlertid slik atselv med høyere grenser for hvor mye hver linjeav livsarvinger må tilgodeses med, vil den sam-lede pliktdelen sjelden være så stor at den fårnoen betydning for generasjonsskifte i nærings-virksomhet, og i hvert fall ikke næringsvirksom-het av en slik størrelse at den har samfunnsmes-sig betydning. Det vises her også til eksemplenenevnt foran i punkt 16.5.2. Bestemmelsen i gjel-dende arvelov har ikke hatt noen praktisk betyd-ning.

16.5.8 Arveløsgjøring

Utvalget har vurdert om dagens adgang til å fratalivsarvinger pliktdelsarv er hensiktsmessigavgrenset. Man kan her tenke seg både en utvidetadgang til arveløsgjøring og en begrensning idagens adgang til arveløsgjøring. En tredje mulig-het er å beholde dagens regler uendret.

Utvalget har vurdert om man bør løsrive krite-riene for arveløsgjøring fra forbrytelser mot arve-lateren og nære slektninger. I tysk arverett haddeman tidligere en bestemmelse om at en livsarvingsom levde et respektløst og umoralsk liv, kunnegjøres arveløs. I katalansk arverett har man nyliginnført en bestemmelse som gir adgang til å gjøreen livsarving arveløs hvor det foreligger en varigog åpenbar mangel på familierelasjoner mellom


arvelateren og livsarvingen, som utelukkendeberor på livsarvingen. Det er også mulig å tenkeseg at visse typer av forbrytelser kan gi grunnlagfor at arvelateren fratar arvingen pliktdelsarvenselv om forbrytelsene ikke retter seg mot fami-lien. Utvalget vil ikke gå inn for slike regler somknytter arveløsgjøring opp til vurderinger av omlivsarvingen er et godt menneske i alminnelighet,eller om livsarvingen har opptrådt klanderverdigmot arvelateren. Slike vurderinger vil nødvendig-vis bli skjønnsmessige, og det kan bli vilkårligeresultater. En regel som bygger på en vurderingav om livsarvingen var skyld i en dårlig eller mang-lende familierelasjon til arvelateren, gir et vanske-lig bevistema. Utvalget er generelt skeptisk tilskjønnsmessige regler på arverettens område. Iarveloven § 34 er det i dag et slikt skjønnsmessigvurderingskriterium. Et av grunnlagene for arve-løsgjøring er at arvingen «har late være å hjelpearvelataren etter evne då arvelataren trong det».Dette grunnlaget for arveløsgjøring kan skape tvilbåde med hensyn til hva slags hjelp som er ade-kvat, og med hensyn til hvor mye hjelp arvingenhadde evne til å yte. Bestemmelsen har røtter i entid da barna hadde forsørgelsesplikt overfor sinealdrende foreldre. I dag er det ingen slik plikt.Utvalget foreslår at dette alternativet for arveløs-gjøring oppheves.

Utvalget foreslår også en utvidelse av kretsenlivsarvingen kan ha forbrutt seg mot for å kunnefratas pliktdelsarven. I dag omfatter kretsen arve-lateren og arvelaterens slektninger i opp- og ned-stigende linje, søsken og søskens avkom. Hensy-net bak regelen er at forbrytelser livsarvingen hargjort mot arvelateren eller arvelaterens nær-meste, skal kunne gi grunnlag for arveløsgjøring.Dette hensynet tilsier etter utvalgets mening at til-svarende forbrytelser mot ektefellen eller sambo-eren til arvelateren også bør gi grunnlag for arve-løsgjøring. Arvelateren bør ha adgang til å gjøreen livsarving arveløs dersom livsarvingen foreksempel forsøker å ta livet av ektefellen ellersamboeren til arvelateren.

Utvalget mener det fortsatt bør være en sen-surordning gjennom kongelig stadfestelse vedslike testamenter. Videre bør det også for fremti-den være slik at det bare er myndige livsarvingersom kan fratas pliktdelsarv ved testament.

Utvalget har vurdert om det burde være enadgang til å frata ektefelle og samboer minstearvetter samme kriterier som regelen om pliktdel-sarv. Utvalget kan imidlertid ikke se behovet foren slik regel. Hvor en ektefelle eller samboer haropptrådt på en slik måte overfor arvelateren at detville være grunnlag for arveløsgjøring, vil samlivs-

brudd for samboere eller separasjon for ektefellervære en mer adekvat følge av handlingene ennarveløsgjøring.

Følgene av arveløsgjøring er regulert i arvelo-ven § 34 andre ledd. I forslagets bestemmelse erdenne bestemmelsen harmonisert med utvalgetsforslag til lovbestemmelse om fradømmelse avarveretten.

16.5.9 Nye grunnlag for å gripe inn i pliktdelsvernet

Utvalget har også vurdert om arvelateren i vissesituasjoner bør kunne bestemme over pliktdelsar-ven i flere ledd, slik det er åpnet for i den danskearveloven §§ 51 og 52.

Den første situasjonen er hvor livsarvingen ermindreårig, og arvelateren ønsker å disponereover arven i et tilfelle hvor livsarvingen som min-dreårig først mottar pliktdelsarv og deretter dørfør han eller hun har oppnådd myndighetsalder(testasjonsalder). Det kan være flere situasjonerhvor arvelateren har et ønske om å opprette etslikt testament. Dels kan det være situasjonerhvor livsarvingen har en alvorlig sykdom, sominnebærer at livsarvingen kan dø før han eller hunfyller 18 år, og foreldrene har et ønske om atarven skal gå til f.eks. kreftforeningen. Dels kandet være situasjoner hvor livsarvingens foreldrehar vært gjennom en bitter skilsmisse, og den eneeller begge foreldrene ikke ønsker at den tidligereektefellen skal kunne arve ham eller henne gjen-nom et felles barn. Utvalget har fått henvendelserfra både privatpersoner og organisasjoner ombegge disse situasjonene. Disse problemstillin-gene oppstår bare for pliktdelsarv. For den testa-sjonsfrie delen av dødsboet er det ingen begrens-ninger i testasjonskompetansen.

Utvalget har her både vurdert en generelladgang til å opprette testament på den umyndigesvegne, og en mer begrenset kompetanse til åbestemme over pliktdelsarv som den mindreårigearver etter arvelateren, etter dansk mønster.

Når det gjelder en generell adgang for foreldreeller verger til å opprette testament på vegne avden umyndige, kan det anføres at dette ville gimulighet for å sikre at formue som den umyndigehar arvet eller fått utbetalt fra forsikringer fra denene av foreldrenes slekt, ikke helt eller delvis til-faller den andre av foreldrenes slekt hvis barnetdør før det fyller 18 år. En slik ordning vil imidler-tid innebære et markant brudd med det grunnleg-gende syn at opprettelse av testament er en per-sonlig disposisjon. Hensynet til den umyndigelivsarvingen må her gå foran livsarvingens forel-


dres ønske om å straffe den andre av foreldreneøkonomisk. Hvis den mindreårige livsarvingenselv ønsker en bestemt fordeling av sine etterla-tenskaper, kan det opprettes testament som søkesstadfestet av Kongen. Dagens regler om stadfes-telse foreslås opprettholdt. Utvalget foreslår etterdette ikke noen generell adgang til å opprette tes-tament på vegne av umyndige livsarvinger.

Utvalget foreslår i stedet, som i dansk rett, aten arvelater skal kunne bestemme hvem som skalfå pliktdelsarv som livsarvingen arver etter arve-lateren, hvis livsarvingen dør før han eller hun fyl-ler 18 år uten å ha giftet seg, fått egne livsarvingereller opprettet testament. Testamentet bortfallernår livsarvingen fyller 18 år, eller hvis livsarvin-gen før han eller hun fyller 18 år, gifter seg elleroppretter eget gyldig testament. Utvalget har vur-dert om et slikt testaments gyldighet skal værebetinget av stadfestelse, slik som i dagens reglerom testamenter fra mindreårige og testamentersom fratar en livsarving pliktdelsarv på grunn avlivsarvingens opptreden overfor arvelateren. Tes-

tamentene det her dreier seg om, vil ha en for-holdsvis begrenset gyldighetsperiode. Det vilogså være vanskelig å angi et godt vurderings-grunnlag for når testamentet skal godkjennes ognår det skal underkjennes. Utvalget har derforikke funnet grunn til å foreslå noen godkjennel-sesordning. Heller ikke i Danmark har man noengodkjennelsesordning for slike testamenter.

Utvalget foreslår også at arvelateren skal kunnebestemme hvordan pliktdelsarv etter arvelaterenskal fordeles ved livsarvingens død hvis livsarvin-gen selv mangler evne til å opprette testament,denne tilstanden ikke kan forventes å være forbi-gående, livsarvingen ikke etterlater seg livsarvin-ger og livsarvingen heller ikke har opprettet gyl-dig testament. Bestemmelsen i forslaget er tatt innetter inspirasjon fra § 52 i den danske arveloven.Det er i motsetning til det som gjelder for den dan-ske arvelov § 52, ikke foreslått noen stadfestelses-ordning for slike testamenter. Den som mener atvilkårene ikke er oppfylt, må reise tvist om dette.


Kapittel 17

Vilkår for å ta arv og utsatt arvefall


Arveloven inneholder ingen generell bestem-melse om arvefall. I arveloven 1854 var det deri-mot en slik bestemmelse i § 76 som lød:

«Al Arv skal, hvor ikke annerledes i denne Loveller ved gyldigt Testament er bestemt, anseesfalden ved Arveladerens Død, saaledes at denantages erhvervet af dem, som paa den Tid erehans nærmeste Arvinger, hvad enten de meldesig i Boet eller ikke.»

Bestemmelsen ble foreslått sløyfet i Utkast 1962 s.242. Den ble ansett som overflødig og dessutenmisvisende ved siden av § 71 og reglene om forel-delse av arverett. Departementet var enig i atdenne bestemmelsen skulle utgå, jf. Ot.prp. nr. 36(1968–69) s. 193.

Arveloven § 71 første ledd bestemmer at retttil arv har bare den som lever eller er unnfangetved arvelaterens død. Bestemmelsen viderefører istore trekk §§ 67 og 68 i arveloven av 1854. I 1854-loven § 67 het det at «Ingen ansees at have tagetArv, med mindre han er født levende», mens 1854-loven § 68 inneholdt en spesialregel for tilfellerhvor barn var unnfanget, men ennå ikke født vedarvefallet. Loven foreskrev da følgende: «Er Barnundfanget, men ikke født, naar Arven falder, bliverdenne at forbeholde Barnet, indtil det har viist sigom det fødes levende. Kan dette ikke bevises, bli-ver Arven at tillægge dem, der paa den Tid Arve-laderen døde, vare hans Arvinger.»

Både den nåværende og den tidligere arve-loven bygger på et utgangspunkt om at arvingenmå ha overlevd arvelateren. Det kreves ikke atarvingen som har overlevd arvelateren, skal værelevedyktig. Et barn som dør kort tid etter fødse-len, kan derfor påvirke arvegangen gjennom sittkorte liv, se nærmere i Utkast 1962 s. 237.

Arveloven § 71 andre ledd innebærer at arve-lateren til en viss grad kan fravike reglene i førsteledd gjennom testament. Bestemmelsen åpner fordet som gjerne omtales som «utsatt arvefall».

Utsatt arvefall kan bare bestemmes for arv somarvelateren kan «råde fritt over ved testament».Dette utelukker blant annet utsatt arvefall forpliktdelsarv. For en livsarving som er født ellerunnfanget ved arvelaterens død, er det ikke utensamtykke fra livsarvingen adgang til å fastsette atdenne arvingen ikke skal ta arv eller at arvefalletfor pliktdelsarven skal utsettes.

Det er også begrensninger på hvor langt fram itid arvelateren kan disponere over arven: «Einufødd person kan likevel berre gis arverett når einav foreldra hans er fødd eller avla når arvelatarendøyr», jf. arveloven § 71 andre ledd andre punk-tum. Denne bestemmelsen har sammenheng medGrunnloven § 108, som bestemmer at det ikkekan opprettes nye grevskaper, baronier, stamhusog fideikommisser. Formålet med Grunnloven§ 108 er å hindre forekomsten av en arvelig rik-mannsklasse. Bestemmelsen må forstås slik atden hindrer arvelateren i å bestemme at arvenskal gå videre gjennom flere generasjoner, f.eks.gjennom etableringen av en familiestiftelse, hvorbare medlemmer av en bestemt slekt skal nytegodt av ytelser fra stiftelsen, og ytelsene gis ute-lukkende på bakgrunn av slektskapet. Rekkevid-den av Grunnloven § 108 er ikke helt klar, se nær-mere Utkast 1962 s. 241. Dagens arvelov liggerimidlertid godt innenfor grensene for hva Grunn-loven § 108 tillater. I Utkast 1962 s. 241 trekkesdet frem at hensynene som taler mot å gi arvelate-ren adgang til å sette av en arvemasse til fordel foren bestemt slekt, og mot at arven i lengre tid skalligge som mer eller mindre død kapital, tilsiersnevrere grenser for arvelaterens adgang til å dis-ponere til fordel for ufødte personer enn detGrunnloven tillater.

Dagens bestemmelse om at en ufødt personkan gis arverett når en av foreldrene er født ellerunnfanget, innebærer at arvelateren kan innsetteflere ufødte personer i samme generasjon, og atslike ufødte arvinger kan gis arverett etter hver-andre, jf. Utkast 1962 s. 242.

Hvis arvelateren har disponert til fordel forufødte arvinger i større utstrekning enn det arve-


loven tillater, blir spørsmålet om testasjonen skalfalle helt bort eller om den skal beskjæres så langtsom den overskrider arveloven § 71 andre ledd.Det naturlige i et slikt tilfelle vil være å velge denav de to løsningene som det må antas at arvelate-ren ville ha valgt hvis han eller hun hadde værtklar over lovens begrensning. Oftest vil nok dettevære en delvis beskjæring av testasjonen, slikUtkast 1962 s. 242.

Begrensningene i arveloven § 71 andre leddgjelder disposisjoner til fordel for fysiske perso-ner. Den er ikke til hinder for at arvelater gjen-nom testament oppretter juridiske personer –typisk stiftelser. Men av hensyn til Grunnloven§ 108 og stiftelsesloven § 19 andre ledd kan manikke kan bestemme at medlemmer av en bestemtslekt uten videre skal ha fortrinnsrett til utde-linger fra stiftelsen.1

17.2 Fremmed rett

De fleste land har regler som i utgangspunktetkrever at arvingen må leve ved arvelaterens dødfor å ta arv. Mange land har også ganske sterkebegrensninger på utsatt arvefall. I kontinentaleu-ropeiske land er det gjennomgående regler av lig-nende karakter som den norske arveloven § 71andre ledd, mens anglo-amerikanske jurisdiksjo-ner bygger på «The rule against perpetuities»,som leder til lignende begrensninger på disposi-sjoner langt inn i fremtiden.

I Sverige lyder ärvdabalken 1:1 første punk-tum slik: «Arv kan tagas endast av den som levervid arvlåtarens död; dock må barn, som är avlatdessförinnan, taga arv, om det sedermera födesmed liv.» Dette er den samme regelen som vi kjen-ner fra dagens norske arvelov. Bare den som leverved arvelaterens død, kan ta arv. På samme måtesom i norsk rett, vil også en arving som ved arve-laters død er unnfanget, og som senere fødeslevende, ta arv. Arverett inntrer uavhengig av ombarnet er levedyktig.

I svensk rett er det også begrensninger påadgangen til å utsette arvefallet. Adgangen til åetablere fideikommisser ble sterkt beskåret alle-rede i 1810. I ärvdabalken 9:2 stk. 1 er utgangs-punktet også for testamentsarvinger, at de skalvære født eller unnfanget ved testators død.Adgangen til utsatt arvefall er regulert i ärvdabal-

ken 9:2 stk. 2. Etter denne bestemmelsen kanarvelateren påvirke arvegangen i ytterligere éngenerasjon som ikke er født ved arvelaterens død.Virkningene av overskridelse av kompetansenetter ärvdabalken 9:2, er den samme som i norskrett. Også muligheten til å opprette familiestiftel-ser er begrenset omtrent som i norsk rett.2

Den danske arveloven har en parallell til dennorske arveloven § 71 første ledd i § 93 stk. 1:«Arveret tilkommer med mindre andet er bestemtved testamente, den, som lever ved arveladerensdød, eller som er undfanget forinden og senerebliver levende født.» Utgangspunktet er altså detsamme som i Norge. I dansk rett er det også enparallell til den norske arveloven § 71 andre ledd i§ 60 om utskutt arvefall for friarv, se nærmerenedenfor. Dansk rett har imidlertid dessuten sær-lige hjemler for å fravike tidspunktet for arvelate-rens død også for pliktdelsarv. Etter § 51 kan enarvelater ved testament bestemme hvem som skalarve en livsarving hvis livsarvingen dør barnløsog ugift før fylte 18 år.3 Etter § 52 kan justismi-nisteren eller den justisministeren delegerer kom-petansen til, på visse vilkår tillate at arvelaterenved testament bestemmer hvordan pliktdelsarvskal fordeles etter pliktdelsarvingens død. Adgan-gen til å foreta slike bestemmelser har som grunn-vilkår at pliktdelarvingen er ute av stand til åhandle fornuftsmessig.4

For friarv er det i dansk rett en egen bestem-melse om utsatt arvefall, § 60 om såkalte «succes-sionsrækkefølger». I bestemmelsens første leddgis det en hjemmel for og definisjon av sukses-jonsrekkefølger: «Friarv kan ved testament ind-sættes i en successionsrækkefølge, således atarven tilfalder en arving eller legatar på førsteplads og derefter en eller flere andre arvingereller legatarer på anden eller senere pladser.»Begrensningene i adgangen til å bestemme slikerekkefølger for fremtidige generasjoner er gitt iandre ledd: «Ved testamente kan arv eller legatikke tillægges flere ved testators død ufødte per-soner efter hinanden.» Det er altså bare én ufødtgenerasjon som kan settes inn i en suksesjonsrek-kefølge. Denne regelen har også bakgrunn i for-budet mot fideikommisser. Det er antatt at danskeskiftemyndigheter har en plikt til å vurdere over-skridelse av § 60 av eget tiltak.5

1 Se nærmere Geir Woxholth, Stiftelser, Oslo 2001 s. 176–180.

2 Se Brattström og Singer s. 99.3 Se nærmere Bormann mfl. s. 285–286. 4 Se nærmere Bormann mfl. s. 287–292.5 Se nærmere om § 60 i Bormann mfl. s. 328–336.



Utvalget har vurdert om det er nødvendig med enuttrykkelig bestemmelse om arvefall, eller om deter tilstrekkelig med en indirekte angivelse som idagens arvelov §§ 22 og 71. Utvalget mener at deter en mangel ved dagens arvelov at det ikke ernoen bestemmelse som eksplisitt sier noe omarvefallet. Med de endringene som foreslås i dereglene som vi i dag finner i arveloven § 71 (senedenfor), vil ikke en særlig bestemmelse omarvefallet være misvisende. En bestemmelse omarvefallet bør ta utgangspunkt i at arvefallet sam-svarer med dødsfallstidspunktet, men at noeannet kan følge av loven eller av testament. Senærmere i merknadene til § 57.

Utvalget har videre vurdert om utgangspunk-tet for å ta arv etter norsk rett fortsatt skal være atman må være født eller unnfanget ved arvelate-rens død. Et alternativ kan være å knytte arveret-ten opp mot levedyktighet. Levedyktighet som til-leggskriterium ble foreslått av flertallet i Utkast1962. Det ble der foreslått at barnet for å ta arv,måtte leve i minst en uke etter fødselen. Kriterietén uke ble valgt i samråd med Den rettsmedisin-ske kommisjon, som hadde lagt til grunn at leve-dyktighet som vilkår for å ta arv ville være litepraktikabelt, men at en ukes observasjonstid villeskille ut de fleste tilfellene av ikke-levedyktigebarn.

Forslaget møtte kraftig motbør i høringsrun-den. Heller ikke departementet gikk inn for åendre utgangspunktet om at det var tilstrekkelig åvære levende født. Departementet la til grunn atlevedyktighet som vilkår ikke ville være praktika-belt, og at enhver tidsgrense ville få et vilkårligpreg. Det ble videre påpekt at en endring ville fra-vike ordningen i de øvrige nordiske landene, og atden ville få følger også for hvordan den særligearvefallsregelen for uskifte i arveloven § 22 skulleutformes.

Betenkelighetene ved å bygge på levedyktig-het er enda større nå enn de var ved forberedel-sen til dagens arvelov. Legevitenskapen er i dagkommet mye lenger enn på 1950- og 60-tallet. Detinnebærer for det første at langt færre barn fødeslevende uten å være levedyktige. Død i barselsenger også svært sjelden i dag. Mulighetene for åholde barn som i utgangspunktet ikke er levedyk-tige, i live i lengre tid, er også større enn tidligere.En observasjonstid vil derfor være enda mer vil-kårlig i dag enn for 50 år siden. Utvalget kan hel-ler ikke se at det er så urimelig om et ikke-leve-dyktig barn kan få betydning for den endelige for-delingen av arv. Spesialregelen i forslaget fra

Utkast 1962 bygget på en frykt for at man gjen-nom barn skulle kunne arve personer som manbare har hatt et tilfeldig seksuelt forhold til. Det ersamme begrunnelse som ligger bak regelen iarveloven § 2, som dette utvalget foreslår at sløy-fes. Etter utvalgets syn er det ikke grunnlag fornoen innstramning med tanke på ikke-levedyktigebarn. Derimot kan det tenkes at man bør vurdereen utvidelse til i enkelte tilfeller også å omfattepersoner som ikke engang var unnfanget vedarvelaterens død.

I Utkast 1962 gis det uttrykk for at det er«svært upraktisk at arvelateren kan etterlate barnsom ikke var i live eller avlet ved hans død». Detteutvalget går ut fra at man siktet til tilfeller hvorbarnet ikke ennå var unnfanget ved arvelaterensdød. Legevitenskapen har imidlertid utviklet segvoldsomt i de siste tiårene. Teknisk sett er detingen umulighet at man kan befrukte en kvinnemed nedfrosset sæd fra en for lengst avdød mann.Dagens norske regelverk åpner imidlertid ikkefor slik inseminasjon. Man kan også tenke seg atdet tas ut egg fra en kvinne som senere dør, for såetter dødsfallet å sette inn egget i en annen kvin-nes livmor. I dag er eggdonasjon ikke tillatt iNorge, heller ikke eggdonasjon fra avdøde perso-ner. At slik befruktning kan skje utenlands, erlikevel ikke utelukket. Med dagens norske regelom at mor er den som føder barnet, vil ikke en slikbefruktning gi arverettslige komplikasjoner. Detkan imidlertid ikke utelukkes at det også her i lan-det i fremtiden vil åpnes for endring av morspre-sumsjonen, eggdonasjon og surrogati.

Internasjonalt har man sett eksempler på inse-minasjon med sæd fra avdøde personer. Det kanikke utelukkes at norske kvinner kan få slik inse-minasjon utenlands. Det kan f.eks. være en barn-løs enke som aldri rakk å få det barnet som hunog mannen ønsket seg, før mannen døde. Hvisslik inseminasjon gjøres på en norsk kvinne bosatti Norge, innebærer det at det kan unnfanges ogfødes levende livsarvinger som faller utenfor ord-lyden i arveloven § 71.

Spørsmålet er om det bør foreslås en regelsom fanger opp disse svært sjeldne tilfellene.Utvalgets utgangspunkt er at så lenge dennetypen befruktning ikke aksepteres i Norge, børdet ikke lages arverettslige regler som bygger påat slik befruktning finner sted. En endring avdagens regel bør avvente eventuelle fremtidigeendringer i bioteknologilovgivningen. I Utkast1962 s. 240 ble denne problemstillingen bevisstikke lovregulert.

Utvalget ønsker å videreføre arveloven § 71første ledd omtrent som i dag. Det foreslås imid-


lertid en presisering av at kravet om å være fødteller unnfanget gjelder for både rett til arv etterloven og for arv etter testament.

Når det gjelder utsatt arvefall, blir spørsmåletom det er behov for å kunne testamentere til noensom ennå ikke er født eller unnfanget. I Utkast1962 (s. 241–242) ble det lagt til grunn at det varet visst behov for dette:

«Komitéen er ikke i tvil om at det foreligger etslikt behov – både for arvelatere med og utenlivsarvinger. En arvelater kan ønske å la heleeller noen av den testasjonsfrie del av formuengå direkte til sine barnebarn, f.eks. fordi hansbarn har svak økonomi. Det er da forståelig atarvelateren vil tilgodese også barnebarn sommåtte bli født etter hans død. Hvor arvelaterenikke har livsarvinger, kan han ønske at avkom-met etter f.eks. en bror eller venn skal arve, ogdet slik at hver enkelt blant avkommet skal harett til arv – uten hensyn til om det gjelder barnsom er født ved arvelaterens død eller ikke. Itilfelle som nevnt synes arvelateren å ha enbeskyttelsesverdig interesse i å kunne treffeogså en tilleggsbestemmelse vedrørende arven,nemlig om at medarvingene skal arve hver-andre. Arvelateren (A) har f.eks. to barn (B ogb) og ønsker at den testasjonsfrie del skal gådirekte til B’s og b’s barn, herunder også tilbarn som B og b måtte få etter A’s død. Videreønsker A at dersom noen av barnebarna døruten å ha inngått ekteskap, skal det som erigjen av vedkommendes arv, tilfalle de øvrigebarnebarna.»

Ut fra denne betraktningen ble det i Utkast 1962foreslått at arvelateren skulle kunne begunstige

også en person som ikke er født ved hans død, for-utsatt at en av arvingens foreldre er født eller unn-fanget ved testators død.

Dette utvalget stiller seg tvilende til om det vir-kelig er behov for å testamentere til fordel for per-soner som verken er født eller unnfanget vedtestators død. Utvalget har sett svært få eksem-pler på slike testamenter, og der de forekommer,skaper de til dels store problemer. Blant annet byrforvaltningen av midlene i mellomperioden påproblemer.6 En illustrasjon på problemstillingenesom kan oppstå, er Rt. 2007 s. 16. Utvalget kan hel-ler ikke se noen grunn til at det, som i dag, skalvære en videre adgang til slike testasjoner i Norgeenn i Sverige og Danmark.

Utvalget er prinsipielt mot at personer somverken er født eller unnfanget, skal ta arv. Beho-vet for å testamentere så langt frem i tid ansessvært begrenset. De som ønsker mer langvarigeordninger, må gå veien om å opprette en stiftelse,med de begrensningene stiftelsesloven setter fordette. Etter dette foreslår utvalget at arveloven§ 71 andre ledd oppheves.

Med utvalgets forslag kan man fortsatt utsettearvefallet for arv som arvelateren kan råde frittover ved testament. Arvingen må imidlertid værefødt eller unnfanget ved arvelaterens død. Det vilfortsatt være adgang til å bestemme at arven skalgå videre i flere ledd, f.eks. at A skal arve et land-sted som primærarving, og at B ved As død skaloverta landstedet som sekundærarving. Forutset-ningen er imidlertid at både A og B er født ellerunnfanget ved testators død.

6 Se nærmere om spørsmål man må ta stilling til i slike situa-sjoner i Bormann mfl. s. 328–336


Kapittel 18

Samtidige dødsfall og ukjent dødsrekkefølge


Arveloven § 72 bestemmer at hvis en arving døruten at man vet om arvingen overlevde arvelate-ren, skal arvingen anses for ikke å ha overlevdarvelateren. Bestemmelsen gjelder både hvor Aog B har gjensidig arverett etter hverandre oghvor A arves av B, mens B arves av C. Bestem-melsen kommer til anvendelse i de tilfellene hvordødsrekkefølgen ikke kan fastslås. Den angir enlegalpresumsjon – arvingen anses for å ha døddførst hvis ikke noe annet bevises.

Bestemmelsen har mindre praktisk betydningi dag enn da arveloven trådte i kraft. Det harskjedd en stor utvikling når det gjelder mulighe-tene for å fastslå nøyaktig dødstidspunkt. Detteinnebærer at ved ulykker eller andre situasjonerhvor både arvelateren og arvingen dør, vil man idag i stor grad kunne fastslå dødsrekkefølgen,mens man tidligere måtte legge til grunn § 72.Når både arvelateren og arvingen dør som følgeav samme begivenhet, kan det spørres om det errimelig at arvegangen avgjøres av korte avvikmellom dødsfallstidspunktene. På denne bakgrun-nen fikk Skiftelovutvalget i mandat å vurderedisse spørsmålene nærmere.

Dødsfallsrekkefølgen har stor betydning forfordelingen av arven. Hvis arvelateren dør først,går arven over til arvingen selv om arvingen dørlike etterpå. Hvis de derimot anses for å ha døddsamtidig – i arvelovens terminologi at arvingenikke overlever arvelateren – skal derimot arvengå som om arvingen var død da arven falt.

18.2 Fremmed rett

I Sverige har man en nokså identisk bestemmelsemed den norske § 72 i ärvdabalken 1:2: «Ärarvinge till den, efter vilken arv fallit, jämväl avli-den, och kan bevis ej förebringas att han överlevatarvlåtaren, skall med arvet så förfaras som omhan icke överlevat denne.» Her er også legalpre-sumsjonen at arvingen døde før arvelateren. I

dansk rett har man bestemmelsen i § 94 stk. 2hvor det heter: «Er to, som havde arveret efterhinanden, døde, uden at det vides hvem der erdød først, anses den ene ikke for at have overlevetden andre.»

I både Sverige og Danmark har reglene omforsvunne personer blitt revidert etter den storeTsunamikatastrofen i Sørøst-Asia tidlig på 2000-tallet. Dette førte ikke til endringer i overlevelses-kravet eller reglene om samtidige dødsfall. Hellerikke i forbindelse med den danske arvelovsrefor-men ble de materielle reglene på dette punktetendret.


Skiftelovutvalget har særlig fokus på tilfeller hvoroverlevelseskravet kan gi tilfeldige utslag – det vilsi tilfeller hvor arving og arvelater dør nestensamtidig eller av samme begivenhet. Ved flyulyk-ker vil dødsfallene normalt skje nesten samtidignår flyet treffer bakken eller på annen måte øde-legges. Ved fergeulykker kan det gå en viss tidmellom dødsfallene. Brannen på ScandinavianStar blir nevnt som eksempel på dette. Blant deomkomne på Scandinavian Star var det mange parog familier, slik at det var tale om gjensidig arve-rett. Et tredje eksempel som nevnes av Skiftelov-utvalget, er den mye omtalte Orderud-saken, hvoret eldre ektepar og deres datter ble skutt og drept.I etterkant av drapene oppstod det spørsmål omfordelingen av arven, og ett av spørsmålene var dahvem av ektefellene som hadde omkommet først.Oslo skifterett avgjorde saken på grunnlag avarveloven § 72, idet man ikke med sikkerhetkunne bestemme dødsrekkefølgen.

Etter skiftelovutvalgets syn er det to viktigehensyn som må avveies mot hverandre ved utfor-mingen av reglene om dødsfall som kommer nærti tid eller som er resultat av samme begivenhet. Påden ene siden bør det være klare regler, slik atarvefallet ikke avgjøres av den enkelte rettsanven-derens skjønn. På den andre siden bør ikke arve-


fallet avgjøres av rene tilfeldigheter. En klar regeluten noen åpning for skjønn kan gi tilfeldigeutslag.

Skiftelovutvalget skisserer fire løsningsalter-nativer.

Alternativ 1 er å videreføre gjeldende rett.Hvis det kan fastslås en dødsrekkefølge, er manutenfor § 72. Det spiller da ingen rolle om arvela-teren og arvingen døde som følge av samme begi-venhet, eller hvor lang tid det er mellom dødsfal-lene. Man avgjør ut fra medisinske vurderingernår hver enkelt person døde. Ut fra dødstidspunk-tene bestemmes arvegangen. Først når det ikkemed sikkerhet kan fastsettes en dødsrekkefølge,anvendes § 72. Fordelen med denne løsningen erat man har en klar regel basert på objektive krite-rier. Ulempen vil være at tilfeldigheter kan gi storeutslag i arvegangen. Den nye danske arvelovenfra 2007 bygger på den samme løsningen som dengjeldende norske loven.

Alternativ 2 er å knytte virkningen av § 72 tilbegivenheten snarere enn dødsrekkefølgen. Hvisarvelateren og arvingen døde som følge avsamme begivenhet, skal arvingen anses for ikke åha overlevd arvelateren. Dette vil ha den fordelenat tilfeldigheter ikke spiller like stor rolle, og atbestemmelsen nok oftere vil «treffe» de tilfelleneden tar sikte på å omfatte. Ulempen er at dette eren mer skjønnsmessig regel. Det kan være usik-kert hva det vil si at noen omkommer som følge aven hendelse. Dette kan illustreres av Rt. 1961 s.973 «Fjellvanndommen»: En syklist kolliderte meden bil, og seks uker senere døde han mens handro seg over et fjellvann på en flåte. Et spørsmål isaken var om dødsårsaken var en hjerneskadesom han hadde blitt påført i ulykken. Eksempeletviser også en annen ulempe med alternativ 2 –tidsaspektet. Hvis det går lang tid mellom dødsfal-lene, vil det gå lang tid før skiftet kan gjennomfø-res – uavhengig av om det er utvilsomt at dødsfal-lene skyldtes samme begivenhet. Et jordskred iBergen høsten 2005 kan illustrere dette: Raset tokumiddelbart to menneskeliv, mens en fire år gam-mel jente havnet i koma. Jenta døde nesten femmåneder senere, uten å ha kommet til bevissthet.

Alternativ 3 er å kombinere dødsfall som skyl-des samme begivenhet med en tidsfrist, foreksempel to uker. Man unngår da at et skifteutsettes uforholdsmessig lenge, og man skaperstørre klarhet. Tidsfristen bringer imidlertid innelementer av tilfeldigheter, siden grensen mednødvendighet vil måtte fastsettes tilfeldig. Skif-telovutvalget trekker også inn faren for at en slikregel kan gi oppfordring til kyniske og umoralske

spekulasjoner fra enkelte arvingers side, ved atøkonomiske betraktninger plutselig vil spille enrolle i vurderingen av om behandlingen av en pasi-ent skal fortsette.

Alternativ 4 er å begrense alternativ 1 (dagensordning) ved å innføre et skjønnsmessig unntak.Det vil si at selv om det med sikkerhet kan fastslåsat arvingen overlevde arvelateren, kan detbestemmes at hvis arvingen og arvelateren dødesom følge av samme begivenhet og det er en sliknærhet i tid mellom dødsfallene at det kan sies åforeligge (tilnærmet) samtidighet, så kan rettenbestemme at § 72 skal gjelde tilsvarende. Alterna-tiv 4 innebærer noe skjønn, men samtidig unngårman noen av de rene tilfeldighetene. Det må ogsåantas at det er sjelden at situasjonen vil komme påspissen, slik at det kan forsvares å oppstille enregel som nok vil gi en viss oppfordring til tvister.

Skiftelovutvalget mener at alternativ 4 alt i altgir en tilfredsstillende avveining mellom ønsketom klare regler og hensynet til å unngå tilfeldigeresultater. Utgangspunktet bør fortsatt være athvis en person dør før sin arving, tar arvingen arvpå vanlig måte. Hvis dødsrekkefølgen er helt tilfel-dig, er det likevel grunn til å oppstille en sikker-hetsventil slik at arvefallet ikke avgjøres av dissetilfeldighetene.

For å gjøre unntak fra den faktiske dødsrekke-følgen krever Skiftelovutvalget at dødsfallene erfølger av samme begivenhet, det vil si sammeulykke eller lignende. Dette vil i normale tilfellervære nokså enkelt å avgjøre, for eksempel hvor topersoner omkommer i samme bil- eller flyulykke.At noe bedømmes som flere straffbare handlinger,utelukker ikke at det kan anses som én begiven-het i relasjon til arvelovens regler. Orderud-sakenblir nevnt som eksempel på dette. Et annet eksem-pel som Skiftelovutvalget mener at bør omfattesav vilkåret om samme begivenhet, er kjedekolli-sjoner, selv om det skulle være mange enkeltstå-ende kollisjoner involvert og det ikke er noenfysisk kontakt mellom første og siste bil. Skiftelov-utvalget vil derimot ikke anse det som sammebegivenhet hvis det er et ulikt hendelsesforløpfrem mot dødsfallene. Som eksempel nevnes at Aomkommer ved påkjørsel, og at B som deretterløper ut i veien for å hjelpe, selv blir drept av etnytt kjøretøy.

Skiftelovutvalget vil også kreve at det må væreen umiddelbar nærhet i tid mellom dødsfallene.Etter Skiftelovutvalgets syn vil noen få timer væretilstrekkelig til å fange opp mange av de mest til-feldige utslag av bestemmelsen, mens noen dagereller uker vil være for lang tid.



Et naturlig utgangspunkt for drøftelsene er å vur-dere om det er en naturlig regel at arvingen ansesfor ikke å ha overlevd arvelateren. Spørsmålet erutførlig drøftet i lovens forarbeider, se særligUtkast 1962 s. 242–243. Som det fremgår der, vilingen løsning peke seg ut som klart mer rimeligenn andre løsninger, og da kan gjeldende rett medfordel videreføres. Utvalget mener at utgangs-punktet om at arvingen anses for ikke å ha over-levd arvelateren, bør opprettholdes.

Arveloven er taus om hva som menes meddød. I medisinsk terminologi er en person å ansesom død når vedkommende ikke har hjertevirk-somhet og åndedrett og verken personen selveller behandling kan gjenopprette disse funksjo-nene. Med hjemmel i lov 9. februar 1973 nr. 6 omtransplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelseav lik m.m. er det i forskrift 10. juni 1977 nr. 2 gitten legaldefinisjon av når en person skal anses somdød, jf. § 1, som bestemmer at en person er dødnår det foreligger sikre tegn på total ødeleggelseav hjernen med et komplett og irreversibelt opp-hør av alle funksjoner i storehjernen, lillehjernenog hjernestammen. Varig hjerte- og åndedretts-stans anses her som sikre tegn på total ødeleg-gelse av hjernen.

Utvalget har også vurdert om en legaldefini-sjon av «død» hører hjemme i arveloven, eller omdette mest hensiktsmessig overlates til helselov-givningen. Skiftelovutvalget la til grunn at detmåtte bero på medisinske vurderinger av døds-fallstidspunktet, og spørsmålet er ikke egnet forlovregulering i arve- eller skifteloven. Arvelovut-valget er enig at det ikke er hensiktsmessig åregulere hva som menes med død, i arveloven.Dette er spørsmål som vil være avhengig av denmedisinsk-faglige utviklingen. Det vil derfor væreuheldig å operere med en definisjon i arveloven,som kan komme i konflikt med det som legges tilgrunn i medisinsk sammenheng. Det er hellerikke vanlig i arvelovgivningen i andre land å defi-nere hva som ligger i dødsbegrepet.

Utvalget har vurdert om man bør endre bevis-kravene for dødsrekkefølgen. I dag er det ikke etstrengt krav, jf. formuleringen «veit», men det kandiskuteres hva som ligger i begrepet «veit». Kre-ves det absolutt sikkerhet for dødsrekkefølgen forat man skal være utenfor § 72, eller er det tilstrek-kelig med en eller annen grad av sannsynlighet?

Ordlyden tilsier det første, men man kan da stillespørsmål om hvorvidt man noen gang med fullsikkerhet kan «vite» at noe har skjedd på enbestemt måte. I rettspraksis er beviskravet tolketstrengt, slik at det kreves en svært høy grad avsikkerhet for å legge til grunn at arvingen over-levde arvelateren. Hvis det foreligger mer enn enhelt ubetydelig tvil om dødsrekkefølgen, leggerman til grunn at arvingen ikke overlevde arvelate-ren. Dette ble bl.a. lagt til grunn i Orderud-saken.Utvalget mener at vurderingstemaet fortsatt børvære om man vet om arvingen har overlevd arve-lateren.

Lovbestemmelsen må ses i lys av lov om for-svunne personer. I Utkast 1962 s. 244 uttales detteslik at hvis man vet at både arvelater og arving erdød, men man ikke kjenner til hvem som dødeførst, anvender man arveloven § 72, men hvis manikke vet om arvingen overlevde arvelateren fordiman ikke vet om arvingen overhodet er død,anvender man lov om forsvunne personer. Skif-telovutvalget redegjør i punkt 19.1 for utvalgetsetterkontroll av lov om forsvunne personer. Denneloven ligger utenfor Arvelovutvalgets mandat.Utvalget legger til grunn at en tilpasning av arve-loven til en ny lov om forsvunne personer vil gjø-res i forbindelse med det videre arbeidet medloven om forsvunne personer.

Utvalget har vurdert om bestemmelsen girrimelige løsninger i en tid hvor det med stor gradav sikkerhet kan fastslås en dødsrekkefølge ilangt flere tilfeller enn tidligere. Hvis noen dørsom følge av samme begivenhet, men det kan fast-slås hvem som døde først, er man utenfor § 72 ogover i de vanlige regler om arvegang. Ofte vildødsrekkefølgen i slike tilfeller bero på rene til-feldigheter, som ikke nødvendigvis bør få betyde-lige virkninger for arvegangen. Dette spørsmåletsto i fokus for Skiftelovutvalgets vurdering, jf. for-rige punkt. For Arvelovutvalget blir spørsmålet åvurdere hva som er den kvalitativt beste og retts-teknisk enkleste av dagens regel og en modifika-sjon etter de retningslinjer som Skiftelovutvalgetdrøftet.

Utvalget har drøftet om man skulle beholdedagens regel uendret eller gå inn for Skiftelovut-valgets forslag om en modifikasjon av regelen veddødsfall som er følge av samme begivenhet. Utval-get går inn for å slutte seg til Skiftelovutvalgetsforslag her, og viser til begrunnelsen for Skiftelov-utvalgets forslag i punkt 18.4 foran.


Kapittel 19

Avtaler om arv


19.1.1 Innledning

Retten til arv bygger enten på lovens arvegangsre-gler eller på arvelaterens testament. I en vissutstrekning kan fordelingen av arven også påvir-kes gjennom avtaler mellom arvelateren og arvin-gene, eller ved ensidige erklæringer fra arvelate-ren eller en arving. I gjeldende lov inneholderkapittel VI regler om avkorting, avhendelse ogavkall på fremtidig arv, mens regler om avslag påfalt arv gis i arveloven § 74. Livsarvinger kan sam-tykke til pliktdelskrenkende testament, jf arvelo-ven § 29. Ved arvepakt kan arvelateren forplikteseg til ikke å opprette eller tilbakekalle testament.Gjensidige testamenter inneholder ofte avtalerhvor testatorene har fraskrevet seg adgangen til åtilbakekalle testamentet, og bemyndiget denandre til å testamentere over arven som ellersville gått til egne slektsarvinger.

Arvelovens utgangspunkter er at arvelaterenbare kan gi bestemmelser om arvens fordelingved testament, jf. arveloven §§ 49 og 53, og atarvingene ikke kan disponere over fremtidig arv,jf. arveloven § 44. Avtaler om at arven skal forde-les på annen måte enn etter lovens arvetavle(arveloven §§ 1-3 og 6) krever derfor hjemmel ilov. Lovens regler om avkorting, avkall osv. kanderfor betraktes som en del av lovens arvegangs-regler, som supplerer lovens arvetavle.

Eksempler på avtaler som griper inn i fordelin-gen av testamentsarv, er arvepakt og livsarvinge-nes samtykke til pliktdelskrenkende testament,som begge regulerer arvelaterens testasjonskom-petanse. En arvepakt begrenser arvelaterenstestasjonskompetanse, mens samtykke til pliktdels-krenkende testament utvider den testasjonskom-petansen en arvelater med livsarvinger har etterloven. Gjensidige testamenter bygger som nevntofte på avtaler om lengstlevendes testasjonskom-petanse.

Reglenes innhold varierer ofte med hvorvidtavtalen omhandler fremtidig eller falt arv. Lovens

utgangspunkt er at arvingen ikke kan disponereover fremtidig arv, men står fritt til å råde over faltarv. Før skifteoppgjøret er gjennomført, gjelderdet imidlertid en rekke begrensninger i arvingensadgang til å disponere over sin posisjon somarving i dødsboet.

Etter at dødsboet er skiftet og arvingen harmottatt arven, er det ikke lenger noen lovreglersom begrenser arvingens rådighet over arven.Begrensninger kan imidlertid følge av testament –typisk bestemmelser om sekundærarverett i gjen-sidig testament.

Arvelovutvalget foreslår ingen vesentligeendringer i de materielle reglene, men foreslår enopprydding som vil medføre at flere usikre spørs-mål blir avklart, og at enkelte spørsmål faller bort.

19.1.2 Arvingens rådighet over fremtidig arv

«Ingen må avhende eller pantsetje arv han ventar»heter det i arveloven § 44 første punktum. Forbu-det er en videreføring av de tidligere reglene iarveloven 1854 § 73, som igjen avløste NL 5-2-82.Ved arveloven av 1972 ble det også tatt inn en pre-siserende bestemmelse om at rådighetsbegrens-ningene også gjaldt den retten en arving har i etuskiftet bo, se arveloven § 44 andre punktum.

Regelen omfatter både legalarv, testamentsarvog legater. Etter alminnelig lære har det helleringen betydning om arven er sikret gjennom arve-pakt eller pliktdelsregler.

I juridisk teori begrunnes forbudet mot dispo-sisjoner over fremtidig arv særlig i hensynet tilarvelateren. Det kan være støtende at arvelate-rens kommende død gjøres til en formuesverdi.Dels begrunnes reglene i hensynet til arvingen,som kan bli fristet til å trekke for store veksler påfremtiden. Ytterligere begrunnelse finnes i hensy-net til medarvingene, som skal slippe å få utenfor-stående inn i arveoppgjøret. De store usikkerhets-momentene som normalt knytter seg til avhen-delse av fremtidig arv, er også trukket inn som engrunn for lovgiver til å sette forbud mot slike avta-ler.


Det er også hevdet at fremtidig arv overhodetikke er et formuesgode eller en rettighet, menbare er en forventning. Helt forenklet kan det siesat det i norsk arverett er innarbeidet den grunnre-gelen at arvingen ikke med bindende virkningkan overdra, pantsette eller på annen måte dispo-nere over fremtidig arv.

Selv om arvingen ikke kan overdra sine fremti-dige arverettigheter til andre, står han eller hunlikevel fritt til å tre ut av arveposisjonen, slik atandre arvinger mottar den frafalte arven. Reglenei arveloven § 45 om avkall på fremtidig arv er sliksett unntak fra rådighetsforbudet i arveloven § 44.Grensegangen mellom ulovlig avhendelse og lov-lig avkall innebærer at avkallet på fremtidig arvmå gis overfor arvelateren, mens det vil væreugyldig hvis det gis overfor medarvingene.

Det følger av arveloven § 44 andre punktum atrådighetsforbudet også gjelder «den rett einarving har i eit uskift bu». Ved at arven etter først-avdøde ikke anses falt før uskifteboet skiftes, searveloven § 22, følger denne regelen allerede avhovedregelen i første punktum. Andre punktumer likevel en nyttig påminnelse.

Ved samtykkebasert uskifte fremgår det avarveloven § 22 første ledd andre punktum at densamtykkende uskiftearvingen har rett til arv iuskifteboet selv om han eller hun dør før uskifte-boet skiftes. Etter gjeldende rett er det litt uklarthvilken betydning denne regelen har for den sam-tykkende uskiftearvingens rådighet over sin retttil arv i uskifteboet.1

19.1.3 Avkall på fremtidig arv

Det følger av arveloven § 45 første ledd førstepunktum at en arving kan gi helt eller delvis avkallpå fremtidig arv. Hvilke virkninger avkallet har, erpå enkelte områder uklart. Fremstillingen i detfølgende er knyttet til fullstendig avkall.

Den umiddelbare virkningen av et avkall er atavkallsgiveren trer ut av rekken av arveberetti-gede. Til tross for at ordlyden er rimelig klar, hardet vært noe uenighet knyttet til virkningen avavkallet for avkallsgiverens egne livsarvinger, ihvilken utstrekning arvelater med livsarvinger itestament kan disponere over den frafalte arve-lodd osv.

Lovteksten skiller mellom avkall fra livsarvin-ger og andre arvinger (utarvinger). For utarvin-gene er lovens løsning at avkallet også får virk-ning for avkallsgiverens egne livsarvinger. Foravkall gitt av en livsarving, får avkallet bare virk-

ning for linjen hvis det er gitt mot rimelig veder-lag. Denne forskjellen kan forklares med at arve-lateren fritt kan frata utarvingene deres arverettved testament, mens det vesentligste av livsarvin-genes legalarverett er pliktdelsbeskyttet. Innven-dingene går blant annet på spørsmålet om det er istrid med grunnprinsippene i lovens arvegangsre-gler at en arving også kan disponere over sin lin-jes legalarverett.2

Et annet omdiskutert spørsmål er om kravet tilrimelig vederlag bare gjelder dersom avkallsgive-ren dør før arvelateren. Den rådende oppfatnin-gen har – under henvisning til lovforarbeidene –vært at bestemmelsen i arveloven § 45 måtte tol-kes innskrenkende slik at den ikke gjaldt dersomarvingen overlevde arvelateren. I senere tid er detimidlertid argumentert for at bestemmelsen måtas på ordet.3

Ytterligere er det knyttet usikkerhet til spørs-målet om hvem den frafalte arvelodden tilfaller, ogi forlengelsen av dette avkallets betydning i for-hold til pliktdelsreglene. Problemene knyttet tillovens løsninger er nærmere drøftet i punkt 19.3om utvalgets vurderinger.

Mindreårige arvinger kan ikke på egen håndgi avkall på fremtidig arv, men avkallet må gis avvergen med samtykke fra fylkesmannen – etter atarvingens mening så langt mulig er hørt, se ver-gemålsloven § 42 jf § 17. En voksen arving som ersatt under vergemål, kan som utgangspunkt selvgi avkall på fremtidig arv, hvis ikke han eller huner fradømt den rettslige handleevnen eller man-gler forståelse for hva avkallet innebærer, se ver-gemålsloven § 21 første ledd og § 33 andre ledd. Iså fall gjelder de samme reglene som for mindre-årige, se vergemålsloven § 42 jf. § 33 første ogtredje ledd.

Når gjenlevende ektefelle har overtatt boetetter førstavdøde i uskifte, anses ikke arven etterførstavdøde som falt før uskifteboet skiftes, searveloven § 22. I fortsettelsen av dette bestemmerarveloven § 45 andre ledd at avkall på fremtidigarv etter førstavdøde kan gis overfor gjenlevende.Regelen er gitt fordi hovedregelen ellers er atavkallet må gis direkte overfor arvelater. Sommottaker av avkallet må derfor gjenlevende ansessom representant for arvelateren, og ikke sommedarving.

Reglene i arveloven § 45 andre ledd må gjeldetilsvarende hvor det er gjenlevende samboer somsitter i uskifte. Se til sammenligning arveloven

1 Se Asland s. 116 flg.

2 Se Unneberg, Avtaler om arv s. 463–469. 3 Se Asland s.117–120 og Unneberg, Avtaler om arv s. 470–

473.


§ 28f om at uskiftereglene i arveloven kapittel IIIgjelder tilsvarende på samboeruskifte.

19.1.4 Avkortingsreglene

Avkortingsreglene dreier seg om hvorvidt detskal gjøres fradrag i en livsarvings arvelodd forbetydelige gaver eller arveforskudd han eller hunhar mottatt fra arvelateren i live. Det knytter segen rekke spørsmål både til om avkorting skal skje,og i tilfelle hvordan avkortingen skal gjennomfø-res.

Et av de mest sentrale spørsmålene har værtom avkorting skal skje automatisk – uavhengig avarvelaterens påbud eller ønsker, og i motsatt fallhva som skal være lovens utgangspunkt. Dettespørsmålet beror på hvorvidt avkorting vurderessom en rett de øvrige livsarvingene kan gjøre gjel-dende, eller som en rettighet for arvelateren.

Etter gjeldende rett skjer avkorting bare der-som arvelateren har påbudt det, eller hvis det kansannsynliggjøres at avkorting vil være i samsvarmed arvelaterens forutsetninger for gaven, searveloven § 38. Loven gir arvelateren rett til ensi-dig og formløst å gripe inn i arvens fordeling mel-lom livsarvingene – uavhengig av testamentsre-glene. Ønsker ikke arvelateren avkorting, kanikke de øvrige livsarvingene protestere.

Under uskiftet er til sammenligning regelenden motsatte. Har lengstlevende delt ut midler frauskifteboet til en av uskiftearvingene, kan de øvrigekreve tilsvarende oppgjør eller at det senere skjeren avkorting – uavhengig av «giverens» (lengstle-vendes) bestemmelser eller ønsker, se arveloven§ 21. Er gaven gitt av lengstlevende, før førstavdø-des død, gjelder imidlertid de vanlige avkortings-reglene i arveloven § 38.

For gaver en ektefelle gir av felleseiemidler tilfelles barn, finnes særregler i arveloven § 39 somi realiteten innebærer at gaven anses gitt av beggeektefellene – av felles midler. Det bestemmes der-for at avkorting, uavhengig av hvem gaven komfra, skal skje i arven etter førstavdøde, og at even-tuelt ytterligere avkorting skal foretas i arvenetter lengstlevende.

Arveloven § 40 inneholder to alternative måterfor fastsettelse av avkortingssummens størrelse.Hvis arvelateren ikke har bestemt noe annet, skalavkortingssummen settes til verdien av gaven daden ble gitt, hvis ikke dette vil være åpenbart uri-melig. Har arvelateren selv fastsatt avkortings-summen, legges denne til grunn med mindre denmå anses å være for høy. De to alternativene må

ses i sammenheng, og dessuten ses i sammen-heng med at avkorting i det hele er avhengig avgiverens vilje. En fastsatt avkortingssum kan der-for ikke påstås å være urimelig lav overfor medar-vingene. Derimot kan det tenkes at en avkortings-sum tilsvarende verdien av gaven da den ble gitt,kan anses å være urimelig lav, hvis det kan sann-synliggjøres at arvelaterens mening var at detskulle foretas en avkorting som reelt sett stiltebarna likt. Se til sammenligning Rt. 1996 s. 710.

Formålet med avkorting er som regel å sørgefor at barna og deres linjer stilles likt. Derforbestemmer arveloven § 42 at dersom en avdødgavemottaker hadde måtte tålt avkorting, kanavkorting gjøres overfor gavemottakerens egnelivsarvinger, dvs. hans eller hennes linje.

Avkortingsreglene er videre ment å værebegrenset til en justering av arvens fordeling mel-lom livsarvingene. Derfor bestemmer arveloven§ 41 at avkortingssummen ikke kan settes størreenn gavemottakerens arvelodd, det vil si at gave-mottakeren ikke trenger å tilbakebetale noe tilboet. Noe annet kan være avtalt, men da dreier detseg normalt om en låneavtale (hvor skifteloven§ 61 tredje ledd gir en særlig hjemmel for motreg-ning i arvelodden). Arveloven § 43 bestemmerogså at avkortingen utelukkende skjer interntmellom livsarvingenes arvelodder. Avkortings-summen skal ikke legges til boet verken vedberegningen av eventuell lengstlevende ektefellesboslodd eller arvelodd, eller ved beregningen avpliktdelsarven og arvelaterens testasjonsrådighet.

Det fremgår av § 43 at noe annet kan væreavtalt. Det er imidlertid uklart hva annet som lov-lig kan avtales, og i tilfelle hvordan – og mellomhvem. Se nærmere punkt 19.3.7.

19.1.5 Disposisjoner over falt arv

Etter at arven er falt, kommer ikke lenger forbu-det mot avhendelse og pantsettelse i arveloven§ 44 til anvendelse. Før dødsboet er skiftet ogarvingen har mottatt sin arv, er det likevel ettergjeldende rett noe uklart i hvilken utstrekningarvingen kan avhende eller pantsette sine arveret-tigheter. Skifteloven § 60 forutsetter at falt arv kanoverdras, og reglene i tvangsloven forutsetter atdet kan tas utleggspant i falt arv. På den annenside kan arvingen som utgangspunkt ikke giavslag på falt arv til fordel andre, se arveloven§ 74 tredje ledd. Denne uklarheten skyldes blantannet at det ikke skilles mellom mottatt arv ogfalt, men ikke skiftet, arv.


19.1.6 Avslag på falt arv

Reglene om avslag på falt arv gjelder etter arvefal-let, men før boet er skiftet. Det er følgelig disposi-sjoner over posisjonen som arving i boet som regu-leres, ikke disposisjoner over de verdiene ellergjenstandene arvingen har mottatt – eller venter åmotta – som ledd i skifteoppgjøret, se punkt 19.3.3om rådigheten over fremtidig arv. Den praktiskebetydningen av dette skillet har hittil vært hvorvidtden opprinnelige arvingen selv må betale arveav-gift. På samme måte som ved avkall på fremtidigarv er hovedbegrunnelsen bak reglene at ingenkan tvinges til å motta arv. Det er dette som kom-mer til uttrykk i arveloven § 74 første ledd. Avsla-get kan omfatte hele eller deler av arven.

Avslaget må gis overfor medarvingene. Loveninneholder ingen regler om hvordan og overforhvem avslagsgiveren blir bundet av sitt løfte.Dette beror derfor på alminnelige avtalerettsligeregler. Er arvingen mindreårig eller satt undervergemål, gjelder reglene i vergemålsloven § 42.Reglene er de samme som ved avkall på fremtidigarv, se punkt 19.1.3.

Avslagsreglene skiller ikke mellom livsarvin-ger og utarvinger. Hovedregelen er at avslagetinnebærer at arven fordeles som om avslagsgive-ren var død før arvelateren, se arveloven § 74tredje ledd første punktum. Resultatet blir følgeligat arven – så langt avslaget rekker – går nedover ilinjen til avslagsgiverens egne livsarvinger. Der-som avslagsgiveren ikke har egne livsarvinger,fordeles den avslåtte arven på medarvingene.

For det tilfellet at avslagsgiveren ikke har egnelivsarvinger, kan han eller hun gi avslag til fordelfor en særskilt medarving, se arveloven § 74tredje ledd andre punktum. Denne særregelenhar skapt en del uavklarte spørsmål.

Avslagsreglene er utformet med tanke påslektsarvinger, men gjelder tilsvarende for gjenle-vende ektefelle. Det må likevel gjøres den presise-ringen at gjenlevendes livsarvinger ikke er arvin-ger i kraft av å være neste generasjon i linjen.Ektefellen representerer ingen linje av legalarvin-ger, slik en slektsarving gjør. Ved avslag fra gjen-levende ektefelle vil derfor ikke arven gå videre tilgjenlevendes livsarvinger, men bli fordelt på deøvrige arvingene. Det følger av arveloven § 74tredje ledd siste punktum at gjenlevende ektefellekan gi avslag til fordel for en særskilt medarving.

Avslagsreglene gjelder tilsvarende for testa-mentsarvinger (loddeiere) så langt de passer, detvil si så langt ikke noe annet følger av en konkrettolking av testamentet – eller av tolkingspresum-sjoner, se særlig arveloven § 66 nr. 2. For legata-

rer blir utgangspunktene de samme, men i tilleggvil løsningene variere med hvorvidt man anserlegatarens eiendomsrett som etablert allerede vedarvefallet.

Samtykke til pliktdelskrenkende testamenthar visse likhetstrekk med avkall eller avslag. Denviktigste realitetsforskjellen mellom samtykke tilpliktdelskrenkende testament og avkall eller avslagpå arv, er at sistnevnte (helt eller delvis) dreierseg om oppgivelse av posisjonen som legalarving,mens samtykket bare dreier seg om å frafallepliktdelsbeskyttelsen. Forskjellen får betydninghvor testasjonen bortfaller, eksempelvis fordiarvelateren tilbakekaller testamentet eller det avandre grunner er ugyldig.

19.2 Nordisk rett

I alle de nordiske landene gjelder som utgangs-punkt et generelt forbud mot at arvinger dispone-rer over den arven de har i vente, se den danskearveloven § 41, den finske og svenske ärvdabal-ken 17:1 og den islandske arveloven § 27.

For falt arv er utgangspunktet det motsatte;arvingen kan fritt disponere over arven, men måsom hovedregel først ha mottatt den. Det må der-for skilles mellom å disponere over mottatt arv ogå gi avslag på falt arv som ennå ikke er skiftet.4

I samtlige nordiske land er forhåndsavkall ogavkall på fremtidig arv aksepterte unntak frahovedregelen om at det ikke lovlig kan disponeresover fremtidig arv. Reglene er imidlertid noe uliktformulert i de ulike landene, både med hensyn tilformkrav og materielt innhold.

I finsk og svensk rett må avkallet («avsä-gelse») gjøres skriftlig, eventuelt i form av påteg-ning på testament. En livsarving kan imidlertidalltid kreve pliktdelsarv, med mindre det er gittvederlag som tilsvarer pliktdelsarven. Avkalletbinder også avkallsgivers livsarvinger, med min-dre noe annet fremgår av omstendighetene.Dreier det seg om pliktdelsarv, er imidlertid linjenbare bundet dersom det er gitt vederlag, jf. denfinske ärvdabalken 17:1 (2) og den svenske ärvda-balken 17:2.

I dansk og islandsk rett er det ingen formkrav,men avkallet må være gitt overfor arvelateren –for dansk rett eventuelt også gjenlevende ektefellei uskifte. Hvis det ikke er tatt forbehold, er avkal-let bindende overfor avkallsgiverens livsarvinger,jf. den danske arveloven § 42 og den islandskearveloven § 28.

4 Lødrup, Nordisk arverett s. 377–378.


Det er bare Finland som – foruten Norge – harlovfestede regler om avslag på falt arv. Det erimidlertid antatt at tilsvarende også gjelder i deøvrige nordiske landene. Hovedregelen ved avslager at arven fordeles som om avslagsgiveren var død.

Alle de nordiske landene har regler om avkor-ting og arveforskudd, men reglene er ganskeulike. I finsk og svensk rett er lovens utgangs-punkt at gaver til livsarvinger skal regnes somarveforskudd og at avkorting skal skje, hvis ikkearvelateren har bestemt noe annet eller det følgerav omstendighetene for øvrig. Arvelateren kanbåde på gavetidspunktet og senere bestemme atdet ikke skal avkortes. For andre arvinger erutgangspunktet det motsatte: Avkorting skjerbare hvis arvelateren har fastsatt det, eller det måantas å være forutsatt da gaven ble gitt, jf. den fin-ske og svenske ärvdabalken 6- kapittel.

I dansk og islandsk rett er lovens utgangs-punkt, som i Norge, at avkorting bare skjer hvisarvelateren har bestemt det. I dansk rett kreves atavkorting «må anses for aftalt», mens det etterislandsk rett – som i norsk rett – er tilstrekkelig atarvelateren ensidig har påbudt avkorting eller atdet sannsynliggjøres at avkorting er i tråd medarvelaterens forutsetninger for gaven, se den dan-ske arveloven §§ 43–47 og den islandske arvelo-ven §§ 29–33.

For alle de nordiske landene er utgangspunk-tet at verdien av gaven eller forskuddet på ytelses-tidspunktet danner grunnlaget for avkortingssum-men. I alle de nordiske landene, unntatt Norge, erregelen videre at avkortingen ikke får betydningfor annet enn den interne fordelingen mellom livs-arvingene.


19.3.1 Grunnregler og grunnprinsipper – behovet for endringer

Foran er det redegjort for en rekke uavklartespørsmål i gjeldende rett. Mange av reglene eroverlappende, og det kan oppstå tvil om hvilkeregelsett som skal anvendes. Særlig gjelder dettefor avkall på fremtidig arv. Etter gjeldende rett erdet helt uproblematisk at en arving ønsker å tre utav arverekken. Problemene oppstår når det erandre rettsvirkninger som er hensikten med dis-posisjonen – eksempelvis at arvelodden ønskesstyrt til andre, at arvelateren ønsker et avkall for åkunne utvide sin testasjonsfrihet eller for å oppnåat de øvrige barna får tilsvarende.

Gjeldende avkortingsregler oppstiller vilkårfor når arvelateren ensidig kan påby avkorting,

eventuelt for når medarvingene kan kreve avkor-ting (§ 38). Arvelaterens forutsetninger og bestem-melser er videre avgjørende for fastsettelsen avavkortingssummen (§ 40). De gjeldende reglenesier ikke om arvelateren og gavemottakeren kanavtale avkorting utover hva arvelateren ensidigkan fastsette. For de øvrige virkningene av avkor-tingen fremgår det av lovteksten at noe annet kanvære avtalt (§§ 41 til 43), men lite om hva annetsom kan avtales. Utvalget ser behov for en vissavklaring av disse spørsmålene.

Arvelovutvalgets mandat pkt 3 f) lyder slik:

«f) Det bør vurderes om reglene om avkall påfremtidig arv, påbud om avkorting og avslag påfalt arv kan samordnes og forenkles.»

I det følgende skal utvalget redegjøre for enkeltegrunnprinsipper reglene for avtaler om arv børbygge på. Før arvelateren er død, er den klarehovedregelen at posisjonen som arving ikke kanoverdras. Heller ikke etter arvefallet står denenkelte arvingen helt fritt til å avhende posisjonensom arving. På den annen side kan ingen tvingestil å ta i mot arv. Den enkelte arvingen kan derfor,både før og etter arvefallet, erklære at han ellerhun trer ut av arvingposisjonen. Disse utgangs-punktene, sammenholdt med grunnregelen om atarverett må bygge på lov eller testament, bør ute-lukke at en arving alene kan styre arvens forde-ling. Reglene bør derfor gå ut på at arvingenseneste valg er om han eller hun ønsker å tre ut avsin arveposisjon, slik at arven fordeles etter loveller testament som om arvingen var død før arve-lateren.

Det er også en grunnregel i arveretten at arve-lateren bare kan gi bestemmelser om arvens for-deling ved testament. Unntak fra dette må væresærlig hjemlet. Det mest praktiske eksemplet påslik særlig hjemmel er arvelaterens påbud omavkorting i arven for gave gitt en livsarving, somkan gis formløst og uhindret av pliktdelsreglene.Overfor livsarvinger og ektefelle begrenser lovenarvelaterens testasjonsfrihet. Denne beskyttelsenkan imidlertid arvingen la være å påberope seg,enten ved passivitet eller ved et uttrykkelig sam-tykke. Samtykket kan gis både før og etter arvefallet.

Arvelaterens rett til å fastsette arvens forde-ling ved testament er en strengt personlig rettig-het, som ikke kan overlates til andre. Derimot kanarvelateren fraskrive seg testasjonsrådighet. Ettergjeldende lov må dette skje ved arvepakt. Det ervidere antatt at en arvelater kan overlate den nær-mere gjennomføringen av en testamentariskbestemmelse til andre.


Reglene for avtaler om arv dreier seg om retts-virkningene av en viljeserklæring. De arveretts-lige reglene trekker materielle rammer for hvasom kan avtales. Derfor må de arverettsligereglene suppleres av alminnelige avtalerettsligeregler om når et løfte eller påbud er bindende, omtolking og revisjon av avtaler osv. Et illustrerendeeksempel finnes i Rt. 1960 s. 26 hvor Høyesteretttolket livsarvingens ubetingede og fullstendigeavkall på fremtidig arv som et påbud fra arvelate-ren om delvis avkorting.

19.3.2 De ulike situasjonene hvor reglene får betydning

Foran er det pekt på at de gjeldende reglene tildels er overlappende. Ved å ta utgangspunkt i deulike livssituasjonene hvor arvelateren og arvin-gene ønsker å fravike lovens arvegangsregler, vilutvalget forsøke å utforme mer entydige regler. Istedet for å drøfte om arvelateren ved testamentkan disponere over arvelodden en livsarving hargitt avkall på, formuleres spørsmålet som hvordanarvelateren i samarbeid med livsarvingene kanutvide sin testasjonskompetanse.

Ved utformingen av reglene må det ses hen tilhvorvidt det er arvingen eller arvelateren somensidig foretar disposisjonen, eller om det inngåsavtaler mellom arvelateren og én, flere eller samt-lige av arvingene. Eksempelvis kan ikke arvelate-ren testamentere over pliktdelsarv, hvis ikke livs-arvingen(e) samtykker. En arving kan ikkebestemme arvens fordeling, men kan påvirke for-delingen ved å frafalle arven slik at den går videretil hans eller hennes livsarvinger.

Det forekommer ofte at arvingen ønsker atarven skal gå direkte til egne livsarvinger, entenfordi barna har større behov for arven, for å sparearveavgift (frem til 2014) eller for å unngå at kre-ditorene tar beslag i den. Både etter gjeldende rettog etter utvalgets forslag oppnås dette enkelt vedat arvingen, før eller etter arvefallet, frafallerarven. Etter gjeldende rett må en utarving ta for-behold om at arven skal gå videre nedover i linjen,mens dette etter utvalgets forslag vil bli lovensordning. Se nærmere punkt 19.3.5 om avkall ogavslag på arv.

En livsarving kan samtykke til at arvelaterendisponerer over egen pliktdelsarv. Dette vil værebindende også for livsarvingens linje, så fremt hanoverlever arvelateren. En livsarving som tidligerehar mottatt vesentlige midler, og ønsker at søsk-nene skal motta arven i stedet for livsarvingensbarn, kan avtale avkorting med arvelateren, sepunkt 19.3.6.

Hvilke rettsvirkninger slike utdelinger tilarvingene skal få, kan arvelateren som utgangs-punkt fastsette ved testament. Overfor livsarvin-ger, hvor pliktdelsreglene setter begrensninger,reguleres spørsmålene av avkortingsreglene. Derettsspørsmålene som må avklares er hva arvela-teren ensidig kan påby, og hva arvelateren oggavemottakeren sammen kan avtale. Utvalgetsforslag til lovens avkortingsregler vil bli behandleti punkt 19.3.6, mens det i punkt 19.3.7 redegjøresnærmere for hva annet arvelateren og gavemotta-keren kan avtale.

En annen situasjon er hvor arvelateren ønskerå utvide sin testasjonsfrihet overfor livsarvingene,eventuelt i kombinasjon med de øvrige situasjo-nene som er beskrevet foran.

Etter gjeldende rett blir et pliktdelskrenkendetestament bare satt til side i den utstrekning livs-arvingene i tide påberoper seg pliktdelskrenkel-sen. For å skape sikkerhet om testamentets retts-virkninger har testatoren et legitimt behov for åinnhente bindende forhåndssamtykke fra livsar-vingene.

Utvalget foreslår ingen realitetsendringer ireglene om samtykke til pliktdelskrenkende testa-ment, men foreslår enkelte presiseringer. Det erblant annet forholdet mellom avkall, avkorting ogforhåndssamtykke til pliktdelskrenkende testa-ment som har skapt en del usikkerhet. Se nær-mere punkt 19.3.7.

19.3.3 Arvingenes rådighet over fremtidig arv

Det finnes i dag en grunnregel i arveloven § 44om at en arving ikke kan avhende, pantsette ellerpå annen måte disponere over fremtidig arv. Noentilsvarende regel finnes ikke for arvingens rådig-het over falt, men ikke skiftet, arv. Utvalget fore-slår å innta enkelte bestemmelser også om rådig-het over falt arvelodd i en felles bestemmelse omarvingens råderett over sin rett til arv. Forutenbehovet for avklaring, må forslaget ses i sammen-heng med utvalgets utkast til en felles bestem-melse om avkall på fremtidig og falt arv, se punkt19.3.5. Reglene om avkall på arv er det viktigsteunntaket fra utgangspunktet om at arvingeneoverhodet ikke kan disponere over fremtidig arv,og heller ikke på annen måte gi bestemmelser omfordeling av arv etter loven. Utvalget har presisertdette ved at lovteksten inneholder et forbeholdom at rådighet over fremtidig (og falt) arv kanfølge av særlig hjemmel i lov.

Lovteknisk blir systemet det samme som plikt-delsreglene, jf. utkastet 49 andre ledd, som fast-slår at arvelateren ikke kan testamentere over


pliktdelsarv med mindre det foreligger særlighjemmel. En viktig forskjell er imidlertid at plikt-delsarv også kan disponeres over med hjemmel ilivsarvingenes samtykke, mens rådighet overfremtidig arv fordrer hjemmel i lov.

Utvalget foreslår ingen realitetsendringer iregelen om at arvingen ikke uten særlig hjemmelkan råde over fremtidig arv. Utvalget slutter segogså til de begrunnelsene som tradisjonelt er gitt,se punkt 19.1.2 foran. Utvalget finner videregrunn til å videreføre en uttrykkelig bestemmelseom at rådighetsforbudet også omfatter uskiftear-vingens krav på arv etter førstavdøde og som etterutvalgets forslag gjelder uavhengig av om uskiftethviler på uskiftearvingens samtykke.

Arveloven § 22 første ledd andre punktuminneholder en regel om at dersom uskiftet byggerpå samtykke fra uskiftearvingen, har denne arvin-gen krav på arv selv om han eller hun dør føruskifteboet skiftes. Gjennom utkastets 24 andreledd presiseres det at denne regelen ikke inne-bærer at arven etter førstavdøde i andre sammen-henger anses falt, men bare regulerer fordelingenav arv ved skifte av uskifteboet. Rådighetsforbu-det over fremtidig arv gjelder derfor også for densamtykkende uskiftearvingens rett til arv iuskifteboet.

Etter gjeldende rett er det noe usikkert hvor-vidt rådighetsforbudet også omfatter avtaler somutelukkende gjelder retten til gjenstander ved detfremtidige skifteoppgjøret. Dette omfatter i hoved-sak to ulike situasjoner. Den ene er arvingenesforhåndsavtale om retten til å overta eiendeler påskiftet, men som ikke griper inn i den verdimes-sige fordelingen av arven. Den andre er hvor enarving inngår en betinget salgsavtale med en tred-jeperson for det tilfellet at arvingen ved det fremti-dige skiftet får overtatt en gjenstand.

I juridisk teori er det argumentert for at for-håndsskifteavtaler ikke rammes av arveloven§ 44. Begrunnelsen er i korte trekk at slike avtalerikke griper inn i posisjonen som arving eller for-delingen av arven, men utelukkende dreier segom å frafalle skifterettigheter.5 Når det gjelderbetingede salgsavtaler, er det i juridisk teori enviss støtte for at dette må aksepteres, men også enviss tvil.6 I RG 1963 s. 498 Hålogaland ble en slikavtale akseptert.

Et flertall i utvalget, Coward, Buttingsrud Mat-hiesen, Frantzen, Forsnes, Hambro og Kløvstad,

mener at rådighetsforbudet også må omfatte for-håndsskifteavtaler og betingede salgsavtaler, og atdette bør fremgå av lovteksten. Flertallet mener atbegrunnelsene for rådighetsforbudet også gjørseg gjeldende for alle arvingens disposisjonerover fremtidig arv. Mest tungtveiende er etter fler-tallets mening hensynet til anstendighet overforarvelateren. Krenkelsen av arvelateren er vel såstor når arvingen(e) inngår forhåndsavtaler omarvelaterens eiendeler, som når de bare inngåravtaler om arvens fremtidige fordeling. Flertalletser likevel at det i mange tilfeller kan være behovfor forhåndsavtaler om den gjendstandsmessigefordelingen på skiftet. Dersom arvelateren er enigi ordningen, og samtykker til den, innebærer denikke lenger noen krenkelse. Flertallet viser ogsåtil at dette er regelen i dansk arverett. Den danskearveloven § 41 stk 1 andre punktum lyder slik:«Mens arveladeren er i live, kan en arving hellerikke uden arveladers samtykke indgå aftale medmedarvinger om overtagelse af aktiver i boet.»

Flertallet viser til at hvor arvelateren og arvin-gene er enige om en fremtidig gjenstandsforde-ling, kan arvelateren bestemme dette i testament,hvor livsarvingene samtykker i eventuell pliktdels-krenkelse. Flertallet finner heller ikke grunn til åakseptere betingede salgsavtaler mellom en arvingog en tredjeperson, selv om arvelateren samtyk-ker. Avgjørende for flertallet er den usikkerhetenslike avtaler fører med seg. Ønskes en slik ord-ning, er det ikke noe i veien for at avtalen inngåsdirekte med arvelateren såfremt den er en livsdis-posisjon, og ellers at arvelateren testamenterer tiltredjepersonen med eventuelt nødvendig sam-tykke fra livsarvingene.

Mindretallet, Unneberg, viser til de begrunnel-sene som tidligere er gitt i både teori og rettsprak-sis for hvorfor både forhåndsskifteavtaler ogbetingede salgsavtaler ikke rammes av rådighets-forbudet i arveloven § 44, og finner ikke tilstrek-kelig grunn til å endre den etablerte rettstilstan-den.

Forhåndsavtaler om generasjonsskifter, entendet dreier seg om bedrifter, bolig- eller fritidseien-dommer osv., inngås som regel mellom foreldreog barn. I antakelig de fleste tilfellene vil arvela-terne være involvert og ha synspunkter, eller deser det som positivt i seg selv at barna kommer tilenighet, slik at tvister etter arvefallene lettereunngås. Mindretallet er enig med flertallet i at detbeste som oftest er at arvelaterne er en del av,eller samtykker i, slike avtaler. Det kan imidlertidforekomme at arvelaterne ikke ønsker å ta del,eller at det av ulike grunner er vanskelig eller

5 Se Unneberg, Avtaler om arv s. 253–278 med videre henvis-ninger.

6 Se Unneberg, Avtaler om arv s. 278–285 med videre henvis-ninger.


uhensiktsmessig å involvere dem, men hvor detlikevel foreligger behov for en forhåndsavtale.Arvelaterne vil ofte svekkes med alderen, uten atreglene om vergemål er anvendelige eller egnede.Selv om de beste grunner taler for at forhåndsskif-teavtaler bør involvere arvelateren, finner mindre-tallet ikke grunn til at loven skal oppstille et total-forbud mot forhåndsskifteavtaler som uteluk-kende inngås mellom arvingene.

Heller ikke hensynet til arvingene taler mot enslik adgang. Skulle forholdene endre seg, eller detviser seg at avtalen bygger på uriktige eller bris-tende forutsetninger, kan avtalen revideres etteralminnelige avtalerettslige regler.

Mindretallet er også enig med flertallet i atarvingens betingede avtaler med en tredjepersonmedfører en rekke uklarheter som bør unngås.Mindretallet peker imidlertid på at det sammegjelder for en rekke andre avtaletyper, men somrettsordenen likevel ikke har funnet grunn til åforby. Som ved forhåndsskifteavtaler må det antasat slike avtaler ofte vil involvere arvelateren nårdet er mulig eller mest hensiktsmessig. Likeledesvil mulig fremtidig urimelighet avhjelpes vedalminnelig avtalerevisjon.

For både forhåndsskifteavtaler og betingedesalgsavtaler mener mindretallet, som flertallet, atdet beste er at arvelateren involveres. I motset-ning til flertallet finner imidlertid mindretallet atbetenkelighetene ikke er så store at det berettigereller nødvendiggjør et totalforbud.

19.3.4 Arvingenes rådighet over falt, men ikke skiftet, arv

Det finnes i dag ingen lovregler som direkte regu-lerer arvingens adgang til å disponere over faltarv som et formuesgode, utover arveloven § 74som regulerer avslag på falt arv. Etter dennebestemmelsen kan arvingen ikke fritt gi avslag tilfordel for andre. Kravet til konsekvens i lovverkettilsier derfor at arvingen ikke kan overdra sinposisjon som arving til andre – bare ved å brukeandre betegnelser. Dette ble forutsetningsvis ogsålagt til grunn i Rt. 2003 s. 885 (avsnitt 24).

Det synes riktignok forutsatt i skifteloven § 60andre ledd at en arving kan overdra sin falte arve-lodd, med den virkning at erververen både kankreve gjennomført et materielt skifte og at detskiftes offentlig, jf skifteloven § 84 første ledd. Eneventuell endring av skifteloven § 60 bør vurderesi samband med den pågående revisjonen av skifte-loven.

Ønsker arvingen at andre enn dem loven utpe-ker skal overta arven, må arvingen selv motta den

og så gi den videre. Etter hvert som arvingen mot-tar arv fra dødsboet, har han eller hun full råderett– med mindre noe annet følger av testament ellerskifteavtale.

Avhendelsesforbudet for falt, men ikke skiftet,arv er likevel ikke til hinder for at arvingen etterarvefallet inngår avtale med en tredjeperson (ellermedarving) om å overdra de verdiene eller gjen-standene arvingen måtte motta under skifteopp-gjøret. Utvalgets forslag til forbud mot betingedesalgsavtaler omfatter bare avtaler inngått før arve-fallet.

Det er sikker rett at arvingens kreditorer kanta utlegg i falt arvelodd før arvingen har mottattarven. Tvangsdekning gjennomføres i tilfelle vedat kreditor ved utlodningen får utbetalt de verdi-ene debitorarvingen skulle ha mottatt. Pantekre-ditor trer ikke inn i posisjonen som arving (lodd-eier), men må gis de skifteprosessuelle rettighe-tene som er nødvendig for å ivareta sine rettighe-ter. Pantekreditor kan eksempelvis begjære offent-lig skifte, se skifteloven § 84 første ledd jf § 60andre ledd.

Utvalget finner videre at arvingens adgang til åstifte frivillig panterett i falt, men ikke skiftet, arvmå følge de samme retningslinjene som adgangentil å avhende. Som utgangspunkt må reglene forrettsvern og tvangsdekning følge de samme reg-lene som ved utleggspant.

19.3.5 Avkall på fremtidig og falt arv

Ved avslag på falt arv erklærer arvingen at haneller hun helt eller delvis trer ut av arverekkeføl-gen, slik at arven fordeles som om arvingen, sålangt avslaget rekker, anses som død før arvelate-ren. Med unntak av den særnorske regelen om atavslagsgiver kan gi avslag til fordel for en medar-ving, er dette en enkel og forståelig regel, i trådmed grunnregelen om at en arving ikke selv kanstyre arvens fordeling.

Før arvefallet er det klare utgangspunktet atarvingen ikke kan disponere over sin fremtidigearv, likevel slik at arvingen kan gi arvelaterenavkall på arven. Krav til konsekvens i regelverkettilsier at arvingen i alle fall ikke har større rådig-het over fremtidig arv enn over falt arv. Utvalgetser det derfor som et mål i seg selv å samordnereglene for rettsvirkningene av at en arving frafal-ler sin rett til arv, henholdsvis før eller etter arve-fallet. Utvalget viser også til at dette er ordningen idansk rett, selv om man der har valgt andre løs-ninger.

Ytterligere viser utvalget til at øvrige rettsvirk-ningene i det alt vesentlige er de samme enten


avkallet gis før eller etter arvefallet. Som følge avlovendring i 1999 kan også en arving under kon-kurs avslå falt arv, se dekningsloven § 2-12 andreledd. I forhold til arvingens ektefelle har det ikkenoen betydning når avkallet er gitt.

Som vist foran i punkt 19.1.3, er det særligrettsvirkningene av et avkall på fremtidig arv somhar reist vanskelige spørsmål. Årsaken til dette eretter utvalgets mening at lovgiver har ønsket å til-passe regelen til praktiske behov, som eksempel-vis utvidelse av arvelaterens testasjonskompe-tanse, utligning som følge av gaver osv. Denne til-pasningen har etter utvalgets mening gått litt påbekostning av generelle arverettslige prinsipperog på konsekvensen i regelverket. Bestemmel-sene i arveloven § 45 om avkallets virkninger er idet vesentligste en videreføring fra arveloven1854 § 73, og hvor de prinsipielle spørsmåleneutvalget har pekt på ikke ble drøftet.7

Utvalget har derfor funnet grunn til å foreslåen ny og forenklet regel, bygget på de sammegrunnreglene som gjeldende regler om avslag påfalt arv. Ønskes arvelaterens testasjonskompe-tanse utvidet, kan livsarvingene samtykke til detpliktdelskrenkende testamentet. Ønsker arvelate-ren å utligne tidligere gaver til en av livsarvin-gene, er avkortingsreglene mest egnet for å oppnådette. Ved avslag på falt arv følger det av arvelo-ven § 74 tredje ledd andre punktum at en arving –livsarving eller utarving – uten egne livsarvingerkan gi avslag til fordel for en særskilt medarving.Avkall på arv til fordel for en medarving er uteluk-ket før arvefallet. Utvalget har heller ikke funnettilstrekkelige grunner til å beholde en særregelfor avkall etter arvefallet. Både lovteksten ogalminnelig arverettslig terminologi har ganskekonsekvent brukt uttrykkene avkall på fremtidigarv og avslag på falt arv. I én felles bestemmelsehar utvalget funnet det mest hensiktsmessig åbruke begrepet avkall både for fremtidig og faltarv. Til sammenligning er dette også terminolo-gien i dansk rett.

Avkall på arv er et unntak fra hovedregelenom at en arving ikke kan råde over sin rettsposi-sjon som arving. For avkall på fremtidig arv er detderfor i teorien fremholdt at avkallet må gis over-for arvelateren. Gis avkallet overfor egne livsar-vinger betraktes det som en ugyldig avhendelseav fremtidig arv. Etter arvefallet må avkallet gisoverfor dødsboet, det vil si den eller de som etterskifterettslige regler representerer dødsboet.

Etter dansk rett må avkallet skje gjennom enavtale som arvelateren aksepterer, slik at avkalleter virkningsløst uten arvelaterens aksept.8 Utval-get mener det må være tilstrekkelig at avkallet erkommet til arvelaterens kunnskap. Av sammegrunn kan heller ikke arvelateren nekte å aksep-tere avkallet. Dette følger også av prinsippet om atingen kan tvinges til å være arving. Uansett vilarvingen kunne gjenta sitt avkall etter arvefallet.Generelt bør spørsmålene om avtalerettslig bin-ding vurderes konkret, avhengig av i hvilken sam-menheng de reises.

19.3.6 Avkorting og arveforskuddsavtaler

Et grunnleggende spørsmål er om barn skal harett til samlet å motta like mye fra sine foreldre,eller om det skal være opp til foreldrene å utjevneeventuelle forskjeller. Det første synspunktet erogså formulert som et spørsmål om hvor langt lik-hetsprinsippet mellom livsarvinger og deres linjerskal gjennomføres. Lovteknisk blir spørsmålethva som skal være lovens utgangspunkt dersomnoe annet ikke er fastsatt eller avtalt.

Etter svensk og finsk rett er regelen at for-skudd til en livsarving skal avkortes med mindrenoe annet er bestemt, eller det etter omstendighe-tene må anses å ha vært forutsetningen, se punkt19.2 foran. Etter islandsk og norsk rett beroravkorting på arvelaterens bestemmelser eller for-utsetninger. I realiteten gjelder det samme etterdansk rett, selv om det som utgangspunkt krevesat avkorting er avtalt.

Etter gjeldende norsk rett kan foreldre vedlivsdisposisjoner gi sine barn ulike ytelser uten atde forfordelte kan kreve noen utjevning ved detsenere arveoppgjøret. Før arveloven av 1854kunne imidlertid de forfordelte livsarvingene,uavhengig av arvelaterens bestemmelser, selvkreve utligning, basert på pliktdelslignende syns-punkter. Med arveloven 1854 § 14 ble avkortinggjort avhengig av arvelaterens vilje. I Utkast 1962ble det foreslått å gå tilbake til den tidligere ord-ningen, idet den dagjeldende ordningen ble beteg-net som mislykket. Departementet fulgte ikke oppforslaget. Reglene fra 1854-loven ble i det vesent-ligste videreført i arveloven § 38, likevel slik atbeviskravene for hva som var arvelaterens vilje,ble gjort lempeligere.

Arvelovutvalget er kommet til at ordningenfortsatt bør være at livsarvinger ikke har noenselvstendig rett til å kreve avkorting uavhengig avgivers vilje. Spørsmålet var relativt inngående7 Se Utkast 1962 s. 211–212, Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 169–

170 og Arvelovkommisjonen 1846 s. 117. Se videre Unne-berg, Avtaler om arv s. 463–470. 8 Se Danielsen s. 302–303.


drøftet ved forberedelsen av arveloven av 1972,med motsatte forslag fra Arvelovkomiteen ogdepartementet.9 Skiftelovutvalget foreslo ingenendringer i denne ordningen.

Derimot ser utvalget ikke tilstrekkelig grunntil å opprettholde ordningen med at arvelaterenensidig kan påby avkorting etter at gaven er gitt.Det samme gjelder medarvingenes rett til å kreveavkorting ved å sannsynliggjøre arvelaterensmening eller forutsetning. Utvalget foreslår i ste-det at avkorting bare skjer hvor det må ansesavtalt mellom arvelateren og gavemottakeren.

Foruten de hensynene som er påpekt ovenfor,antar utvalget at forslaget kan være konfliktdem-pende i den forstand at færre rettstvister reises,og ved at tvistetemaet blir annerledes.

Gjeldende regler kan åpne for en usmakeliggjennomgang av hva de enkelte av barna har mot-tatt, for ved dette å skulle sannsynliggjøre arvela-ters mening og forutsetninger. Ved at det fortsattåpnes for en ganske vid bevisførsel omkring hvor-vidt avtale må anses inngått, svekkes riktignokdenne begrunnelsen. En tvist hvor bevistemaet erom avtale kan anses inngått, blir på mange måterenklere enn en tvist hvor bevistemaet er arvelate-rens meninger og forutsetninger. En av begrun-nelsene for de særlige avkortingsreglene for livs-arvingene, er at pliktdelsreglene ofte hindrerarvelater fra å bestemme utjevning gjennom testa-ment. Utvalget har derfor vurdert om avkortings-reglene helt kunne oppheves, og erstattes av enutvidet hjemmel for å råde over pliktdelsarv for åutjevne tidligere utdelte livsgaver. Fordi det iNorge ikke er tradisjon for å opprette testamenter,er utvalget kommet til at dette ikke vil være noengod løsning. Antakelig ville det ha forekommet enrekke tilfeller hvor avkorting klart var forutsatt,og var synbart for gavemottakeren, men hvor tes-tament ikke var opprettet.

Fordi avtaler mellom nærstående ofte er liteformaliserte, mener utvalget det heller ikke børoppstilles formkrav for avkortingsavtaler. Selv omdet åpner for større usikkerhet og flere tvister,mener utvalget at formkrav på den annen sideville medføre for mange urimelige situasjoner hvoravkorting klart var forutsatt mellom partene, menikke fastsatt i et formriktig dokument.

Under forberedelsen av arveloven 1972 ble detfor arvepakter gjort den endringen at også selveløftet om ugjenkallelighet eller om ikke å opprettetestamentet måtte gjøres i testaments form.Begrunnelsen var at den ene avtaleparten var død,

og at de samme hensynene som tilsa formkrav fortestasjonen, også gjorde seg gjeldende for avtale-delen, se arveloven § 56 andre ledd. Det sammekan anføres om en så viktig avgjørelse som hvor-vidt det skal avkortes. Det dreier seg om storebeløp, og problemstillingen kommer normalt påspissen etter at giver er død. Arvelovutvalget harlikevel kommet til at de hensynene som taler forformløshet, veier tyngre.

Det innebærer en endring når vilkåret endresfra ensidig fastsatt eller forutsatt, til at avkortingmå anses avtalt. De reelle forskjellene trengerlikevel ikke å bli så store. Det fremgår klart av for-arbeidene at et negativt vilkår for avkorting er atarvelateren ikke overfor gavemottakeren har fra-skrevet seg retten til å påby avkorting, eller at«arvingen med rimelig grunn har gått ut fra atavkorting ikke skal skje».10

Er det gitt en gave uten at arvelateren har sagtnoe om avkorting, og det heller ikke foreliggeromstendigheter i situasjonen som synliggjøravkorting som forutsetning, skal det etter utval-gets mening lite til før det må konstateres at gave-mottaker har hatt rimelig grunn til å gå ut fra atavkortning ikke skulle skje. Det ligger i formule-ringen anses avtalt at det ikke kreves noen skrift-lig eller uttrykkelig avtale. Utgangspunktet måvære avtalerettslige regler om når det foreliggeren gjensidig bindende avtale. Likevel må det seshen til at avtaler mellom nærstående ofte inngåsstilltiende og forutsetningsvis.

Det kan lett tenkes at forholdene over tidendrer seg. I så fall må de alminnelige reglene omavtalerevisjon anvendes. Hvis det ikke foreliggernoen uttrykkelig avtale, må det vurderes om detlikevel kan anses avtalt at avkorting ikke skal skjedersom visse omstendigheter inntrer eller ikkeinntrer.

Etter gjeldende rett fastsettes avkortingssum-men til verdien av gaven da den ble gitt, eventuelti tråd med arvelaters fastsettelse – såfremt denikke er satt for høyt, se arveloven § 40. Både iteori og i rettspraksis er det pekt på betydningenav arvelaterens mening og forutsetninger også forfastsettelsen av avkortingssummen, se punkt19.1.4. Ved at avkorting etter forslaget ikke ensi-dig kan påbys, vil det avgjørende også for fastset-telsen av avkortingssummen være hva som måanses avtalt. Partenes meninger og forutsetningerer ikke uten betydning, men i tråd med alminne-lige avtalerettslige regler må partenes fellesmening søkes avklart, eventuelt hva en part med

9 Se Utkast 1962 s. 117–130 og 204–211, og Ot.prp. nr. 36(1968–69) s.107–110 og 166–169. 10 Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 166.


rimelighet hadde grunn til å tro at den andremente å forplikte seg til.

Avkortingsavtaler vil antakelig i praksis ofteinngås ved at gavemottakeren aksepterer giversbetingelser for gaven. Indirekte vil derfor arvela-terens forutsetninger kunne få betydning, ved atdet sannsynliggjøres at forutsetningene varbestemmende for de vilkårene som ble satt – ogakseptert. Dersom det bare kan sannsynliggjøresat avkorting er avtalt, blir det fortsatt behov forutfyllende lovregler. Utvalget har formulert lov-teksten etter samme mønster som i arveloven§ 40: I den utstrekning noe annet ikke ansesavtalt, settes avkortingssummen til verdien avgaven da den ble gitt.

Gjeldende regler er tilpasset utgangspunktetom at arvelateren ensidig kan påby avkorting – såfremt lovens vilkår er oppfylt, og at virkningene avavkortingen derfor også følger av loven hvis ikkenoe annet avtales.

Det følger av arveloven § 41 at avkortingssum-men ikke kan settes større enn gavemottakerensarvelodd. Av arveloven § 42 følger at avkortingogså kan gjøres gjeldende overfor en avdød gave-mottakers linje. I begge bestemmelsene er detuttrykkelig sagt at noe annet kan være avtalt.Begge disse reglene videreføres i utvalgets for-slag, likevel slik at det formelle utgangspunktet erhva som er avtalt, og at lovens regler gjelder imangel av slik avtale. Noen realitetsforskjell inne-bærer ikke dette.

Særlige spørsmål er knyttet til gaver ellerarveforskudd gitt av en ektefelle, særlig gaver tilfelles barn gitt av likedelingsmidler. Betydeligeutdelinger av likedelingsmidler kan gi grunnlagfor vederlagskrav etter ekteskapsloven § 63, bådeved et skilsmisseoppgjør og ved sammensattskifte, jf ekteskapsloven § 77. Disse spørsmålenebehandles ikke nærmere her, men kan få betyd-ning ved vurderingene av hvilke virkninger avkor-tingen skal få for gjenlevende ektefelle, se punkt19.3.7 nedenfor.

Arveloven bestemmer i § 39 at gave gitt av fel-leseiemidler til felles livsarving skal regnes somgitt av begge ektefellene, og at den kan avkortes iarven etter begge ektefellene. Bestemmelsen eren ren videreføring av al 1854 § 13. Den bygget pådagjeldende formuesordning mellom ektefeller,som blant annet innebar at felleseie var et tilnær-met tingsrettslig sameie, bestyrt av mannen, menlikevel slik at mannen trengte hustruens sam-tykke for å gi vesentlige gaver.11 Den gang varderfor gave gitt av felleseiemidler («fælles Mid-ler») i realiteten gitt av en felles formue og etterbegges beslutning. I dag er dette annerledes.

Når forutsetningene bestemmelsen i arvelo-ven § 39 hvilte på ikke lenger er til stede, menerutvalget at den må oppheves. Avgjørende forutvalget er også målet om forenkling av reglene.

19.3.7 Nærmere om avtalte virkninger av arveforskuddet

Etter arveloven § 43 får avkortingen bare betyd-ning for den interne fordelingen mellom livsarvin-gene, med mindre noe annet er avtalt. Så fremtgaven ikke er gitt på dødsleiet eller først får reali-tet etter arvelaterens død, er ytelsen en livsdispo-sisjon – selv om den uttrykkelig er betegnet somarveforskudd. Det tidligere utbetalte arveforskud-det anses ikke lenger som en del av dødsboet.Utvalget mener dette er en naturlig løsning.

Til sammenligning er regelen den motsatteved utdelinger til en uskiftearving fra gjenlevendeektefelle i uskifte, se arveloven § 21 jf. § 26 tredjeledd. Dette skyldes imidlertid at uskifteboet tradi-sjonelt er blitt betraktet som en form for sameie.Overføring fra gjenlevende til en uskiftearvingmedfører derfor at midlene fortsatt finnes innen-for det samme formuesfellesskapet.

Skiftelovutvalget foreslår at arveloven § 43endres slik at avkortingssummen skal legges tilboet.12 Forslaget er dels begrunnet i et rettsen-hetsperspektiv, fordi Norge på dette området ståri en særstilling i forhold til de øvrige nordiske lan-dene. Det vises også til at regelen i arveloven § 43har vist seg å skape uheldige løsninger i praksis.

Arvelovutvalget vurderer dette annerledes.For det første mener utvalget at et skifteoppgjørmå ta utgangspunkt i arvelaterens formue vedarvefallet. For det andre legger utvalget avgjø-rende vekt på rettstekniske hensyn. Hvis avkor-tingssummen skal legges til dødsboet vil detteskape kompliserte rettsspørsmål og regnestyk-ker. Særlig gjelder dette hvis avkortingssummenogså skal hensyntas ved delingen mellom ektefel-lene. Det er i denne sammenheng tilstrekkelig åvise til de mange problemene som oppstår vedutligning for arveforskudd til uskiftearving. Senærmere punkt 6.1.2.5. Skiftelovutvalgets endrings-forslag synes imidlertid å forutsette at avkortings-summen bare skal hensyntas ved det rene døds-boskiftet, det vil si etter at det eventuelt er foretatten deling mellom ektefellene. Forslaget går ut på

11 Se ektefelleloven av 1888 § 14 første og andre punktum:«Fællesboet bestyres af Manden alene. Dog maa han ikkeuden Hustruens Samtykke bortskjænke mer end en Tien-dedel af samme.» Se også Sverdrup s. 53.

12 Se NOU 2007: 16 s. 181 og lovforslaget på s. 27.


at avkortingssummen «skal leggjast til dødsbuet».Legges dette til grunn, blir betenkelighetene langtmindre.

Alene ut fra formålet om forenklede reglermener utvalget at gjeldende rett på dette områdetbør videreføres. Utvalget peker også på at reglenehar vært uendret siden 1854. For tilfeller hvorlovens utgangspunkt kan føre til urimelige resulta-ter, har partene adgang til å avtale noe annet.

Arvelovutvalget foreslår etter dette ingenendringer i gjeldende rett, og foreslår reglene iarveloven § 43 videreført, med ubetydelige redak-sjonelle endringer, se merknadene til § 67.

Utvalget finner videre grunn til å presisere atbestemmelsen i arveloven § 43, om at noe annetkan avtales, ikke kan oppfattes som en selvstendighjemmel for å avtale avvikende arveoppgjør, even-tuelt delingsoppgjør mellom ektefellene. Formåletmed bestemmelsen er bare å vise at lovens regeler fravikelig.

De spørsmålene som etter arveloven § 43 kanløses annerledes ved avtale, er «den rett attlevandeektemake har til part av buet og … retten til arve-lataren til å rå over arven med testament».


Kapittel 20

Fradømmelse av arverett


Vilkårene for at noen kan fradømmes arveretten,oppstilles i arveloven § 73. For det første måarvingen ha begått en straffbar handling motarvelateren eller mot en person hvis død økerarvingens lodd. For det andre må den straffbarehandlingen ha forårsaket arvelaterens død. Fordet tredje må arvingen være dømt til ubetingetfengsel for ugjerningen. Tap av arveretten inntrerikke automatisk, slik ordningen var etter arve-loven av 1854, og slik det fortsatt er i en del land,for eksempel Sverige og Finland.

Kravet om at den straffbare handlingen må haforårsaket dødsfallet, innebærer at både forsettligog uaktsomt drap omfattes. Etter ordlyden omfat-tes også legemsbeskadigelse med døden til følge,legemsfornærmelse med døden til følge, og andrestraffbare handlinger med uforsettlige dødsfølger.Men fordi retten skal gjøre en helhetsvurderingav tap av arverett, vil alvorlighetsgraden av straffe-budet bety mye for rettens avveining. Fradøm-melse av arveretten behøver ikke gjøres i selvestraffesaken. Det kan også gjøres i en senere sivilsak, jf. arveloven § 73 tredje ledd.

Loven omtaler bortfall av arveretten, og det erklart at også uskifteretten kan fradømmes. Detteble lagt til grunn i Rt. 1982 s. 1256, og er fulgt oppi senere rettspraksis. I nær forbindelse med fra-dømmelse av arveretten står forsikringsavtalelo-ven § 15-9, som gir arveloven § 73 tilsvarendeanvendelse for den som har rett til en forsikrings-sum etter bestemmelsene i forsikringsavtalelovenkapittel 15. Bestemmelsen i forsikringsavtalelovenfavner videre enn arveloven § 73, fordi den ogsågjelder for forsikringsytelser som utløses av invali-ditet som er en følge av handlingen. Ved forsik-ring på fremmed liv tilfaller ytelser som fradøm-mes forsikringstakeren, den forsikrede. Hvis denforsikrede er død, tilfaller forsikringen den forsik-redes etterlatte etter reglene i forsikringsavtale-loven § 15-1 andre og tredje ledd.

I Rt. 2005 s. 1634 åpnet Høyesterett for at vur-deringene etter arveloven § 73 og forsikringsav-

taleloven § 15-9 kan få forskjellig utfall i densamme saken. I RG 2011 s. 1110 (Agder) kom lag-mannsretten til forskjellig konklusjon for arv oguskifterett og rett til forsikring. Gjenlevende ekte-felle, som hadde bistått ektemannen i å ta sitt egetliv, ble fradømt retten til forsikringsutbetalingen,men beholdt arve- og uskifteretten. Det er lagt tilgrunn i rettspraksis at fradømmelse av arverettmedfører tap av åsetesrett, men ikke odelsrettenjf. Eidsivating lagmannsretts dom 5. april 2002(LE-2000-105).


20.2.1 Fradømmelse av arverett og rett til uskifte

Skiftelovutvalget drøfter arveloven § 73 inngå-ende. Arvelovutvalget finner det naturlig å knyttedrøftelsene av disse spørsmålene til Skiftelovutval-gets vurderinger i NOU 2007: 16 s. 196–199.

Skiftelovutvalget mener at fradømmelse avarverett ikke bør være en automatisk følge avstraffedommen. Det vises til at tap av arverett kanvære en stor belastning for gjerningspersonen.Regelen bør fortsatt være fleksibel, og ikke frem-tvinge fradømmelse av arverett i tilfeller hvordette etter en helhetsvurdering er lite rimelig.Som eksempler på hvor fradømmelse av arverettkan være betenkelig, viser Skiftelovutvalget tilsituasjoner hvor en eldre person hjelper sin døds-syke ektefelle med å dø, og til situasjoner hvortenåringer dreper sin far etter lang tids alvorligmishandling fra farens side. Skiftelovutvalgetviser også til at en fradømmelse av arverett somen legalvirkning, vil gi opphav til vanskelige spørs-mål om grensedragningen, blant annet om uakt-somme handlinger skal rammes. Arvelovutvalgeter enig med Skiftelovutvalget i at tap av arverettenbør skje etter en konkret vurdering.

Skiftelovutvalget vurderer også om hovedre-gelen bør snus i forhold til gjeldende rett. Etterarveloven § 73 er det bortfall av arverett som måavgjøres av retten. Hvis ingenting avgjøres, behol-


der gjerningspersonen arveretten. Det er i så fallopp til arvelaterens øvrige arvinger å reise sivilsak eller skiftetvist for å få fradømt gjerningsper-sonen arveretten. Hvis hovedregelen snus, slik atgjerningspersonens arverett bortfaller hvis rettenikke bestemmer noe annet, vil også søksmålsbyr-den snus. Det vil da bli gjerningspersonen sommå reise søksmål eller skiftetvist, hvis han ellerhun mener at arveretten bør være i behold. Søks-målsbyrden legges på den som faktisk er opphavtil saken. Man kan fortsatt beholde den fleksibili-teten som ligger i at tap av arveretten beror på ret-tens skjønn. Skiftelovutvalget er i tvil om hovedre-gelen bør snus, men kommer etter en helhetsvur-dering til at dagens ordning bør videreføres. Detblir lagt vekt på at § 73 i sin nåværende utformingikke ser ut til å ha skapt særlige uheldige utslag ipraksis. For Skiftelovutvalget er det også et hen-syn å ta at arveloven § 73 ligger helt i randsonenav utvalgets mandat, og at det ikke blir prioritert åforeslå større endringer i denne paragrafen.

Arvelovutvalget er under noe tvil også kom-met til at dagens hovedregel bør videreføres. SomSkiftelovutvalget er inne på, kan det anføres godegrunner til at søksmålsbyrden legges på gjer-ningspersonen hvis gjerningspersonen mener athan eller hun fortsatt skal være berettiget til arv.Dagens ordning har imidlertid ikke gitt uheldigeutslag i praksis. Vanligvis vil det være lagt nedpåstand om fradømmelse av arveretten i straffesa-ken. Da vil påtalemyndigheten og domstolen gjøreen grundig vurdering av arvespørsmålet i lys avstraffesaken. Hvis det skal være opp til gjernings-personen å ta opp spørsmålet om arverett, vil gjer-ningspersonen være prisgitt både sin egen samvit-tighet overfor gjenlevende slektninger og sin for-svarer. Hvis det skal være opp til gjerningsperso-nen å bringe arvespørsmålet på banen, vil detkunne skape et høyere konfliktnivå i de sakenehvor det kreves arverett, enn det ville være hvorspørsmålet om tap av arveretten bare er en del avden alminnelige straffesaken. En snudd hovedre-gel kan også føre til at gjerningspersoner som idag ikke fradømmes arveretten, fordi påtalemyn-digheten og/eller retten ikke finner det rimelig åfradømme arveretten, mister arveretten fordi deikke har aktivt krevd å beholde den.

Skiftelovutvalget går inn for at loven bør presi-sere at også retten til uskifte kan fradømmes. Detblir særlig lagt vekt på at selv om tap av retten tilarv og uskifte ikke er en strafferettslig reaksjon,så er reaksjonen av en slik karakter at det ut fradet alminnelige legalitetsprinsippet er prinsipieltbetenkelig at lovteksten ikke selv uttrykkeligangir sin rekkevidde, jf. NOU 2007: 16 s. 197.

Arvelovutvalget slutter seg til Skiftelovutvalgetssynspunkter på dette spørsmålet, og foreslår atdet presiseres i loven at også retten til uskifte kanfradømmes.

Skiftelovutvalget drøfter også personkretsen iarveloven § 73 andre ledd. Det blir lagt til grunnat arveloven § 73 gjelder hvor gjerningspersonendreper arvelateren eller noen som er bedre beret-tiget enn ham eller henne i arverekkefølgen, menat arveloven § 73 ikke gjelder hvis gjerningsperso-nen dreper noen som er svakere arveberettigetenn gjerningspersonen, men som gjerningsperso-nen har arverett etter. Som eksempel nevnes at Adreper sin far eller mor, og arven går til As beste-foreldre. A arver senere besteforeldrene. A vil i etslikt tilfelle naturlig nok fradømmes arverett ettersin far eller mor. Men arveloven § 73 hjemler tro-lig ikke fradømmelse av arverett etter besteforel-drene. I et slikt tilfelle må besteforeldrene vurdereå bruke arveloven § 34, som åpner for å frata noenarverett ved testament når arvingen har begåttforbrytelse mot arvelateren selv eller mot enslektning i opp- eller nedstigende linje.

Skiftelovutvalget vurderer om personkretsenbør utvides, slik at det i straffedommen kanbesluttes at gjerningspersonen skal fratas arveret-ten i tilfeller som nevnt foran, men kommer til atdet ikke bør gjøres. Dette blir for det førstebegrunnet med at det kan være vanskelig å over-skue konsekvensene av en slik utvidelse. For detandre blir det påpekt at å gi bestemmelsen virk-ning også for fremtidige arvefall kan ha størrebetenkeligheter enn å frata gjerningspersonenarveretten etter den personen vedkommende harbegått forbrytelse mot. For det tredje kan arvela-teren oppnå samme resultat ved bruk av § 34, slikat eventuelt uheldige konsekvenser av ikke å fratagjerningspersonen slik arverett reduseres. Arve-lovutvalget kan slutte seg til Skiftelovutvalgetssyn, og finner ikke grunn til å utvide personkret-sen som arvingen kan fradømmes arverett for åha forårsaket døden til gjennom en straffbar hand-ling.

Arvelovutvalget foreslår imidlertid en annenutvidelse når det gjelder forbrytelser mot arvela-teren. Utvalget foreslår å likestille med at arvelate-ren dør på grunn av den straffbare handlingen, atarvelateren mister testasjonsevnen. Hvis arvelate-ren på grunn av den straffbare handlingen pådrarseg hjerneskader eller andre skader som gjør athan eller hun ikke lenger er testamentsfør, kanikke arvelateren selv frata arvingen arverettenved testament. Det bør da være en mulighet for atpåtalemyndigheten eller noen av de øvrige arvin-gene eller de som ellers ville være arvinger, får


prøvd spørsmålet for retten. Utvalget foreslår atdenne utvidelsen tas inn i bestemmelsens førsteledd.

Arveloven § 73 oppstiller som et vilkår for tapav arveretten at gjerningspersonen dømmes til«fengselsstraff utan vilkår» for «straffebrot» motarvelateren. Begge disse uttrykkene bør etterutvalgets syn videreføres. Kravet om ubetingetfengselsstraff er naturlig i denne sammenhengen.Det skal gjøres en helhetsvurdering av om arvin-gen skal tape arveretten. Hvis handlingen er av enslik art at det ikke reageres med ubetinget feng-selsstraff, er det vanskelig å begrunne at den skalføre til tap av arveretten. Når det gjelder forbrytel-ser som er pådømt i utlandet, må kravet om ube-tinget fengselsstraff forstås i lys av retten i det lan-det hvor dommen ble avsagt, slik også NOU2007: 16 s. 199.

20.2.2 Fradømmelse av retten til berikelse ved deling av felleseie

Når den ene ektefellen dør, gir ekteskapslovenkapittel 15 regler for delingen mellom den lengst-levende ektefellen og avdødes arvinger. Hvisdeling skal skje, gjelder de vanlige delingsreglenei kapittel 12 tilsvarende. Hovedregelen i § 58, somgjennom henvisningene i § 77 kommer til anven-delse fullt ut, innebærer at ektefellenes nettofor-muer skal deles likt. Det kan her være tale ombetydelige verdier, og det kan være liten forskjellpå å overta halvdelen av felleseiet og å ta arv.Spørsmålet aktualiseres hvis avdøde ektefellehadde størst formue. Hvis man aksepterer denpremissen som ligger bak arveloven § 73, nemligat det i visse tilfeller er urimelig at en gjernings-person får overført økonomiske verdier fra denavdøde, er det vanskelig å begrunne at retten til åoverta halvparten av avdødes del av felleseiet ikkeskal berøres. Skiftelovutvalget foreslo at detskulle innføres regler om fradømmelse av rettentil berikelse ved deling av felleseie, jf. i NOU 2007:16 s. 197–198.

Arvelovutvalget er enig med Skiftelovutvalget iat det bør innføres en bestemmelse om fradøm-melse av retten til å kreve deling av felleseiet.

Fradømmelse av retten til å kreve deling av fel-leseiet skaper imidlertid nye problemer. Deling avfelleseiet vil kunne berike gjerningspersonen i til-feller hvor avdøde hadde størst netto likdelings-formue, og det kan berike avdødes dødsbo i tilfel-ler hvor gjerningspersonens formue er størst. Vedutformingen av regelen må det vurderes om tapav retten til deling av felleseiet bare skal gjeldenår avdødes del av felleseiet var størst. Argumen-tet for en slik ensidig løsning er at det er gjer-ningspersonens økonomiske fordel som skal fallebort. Motargumentet er at et ensidig tap av rettentil deling av felleseiet vil øke sanksjonens karakterav straff. Skiftelovutvalget gikk derfor inn for enregel som i prinsippet virker begge veier, men atfradømmelse av retten til å kreve deling ikke vilbenyttes når unnlatelse av deling er til fordel forgjerningspersonen.

Arvelovutvalget slutter seg til Skiftelovutval-gets synspunkter, og går inn for at retten får enskjønnsmessig adgang til å fradømme gjernings-personen retten til å kreve deling av felleseiet.Bestemmelsen foreslås gitt som ny § 78a i ekte-skapslovens kapittel 15. For den foreslåtte bestem-melsens nærmere enkeltheter vises det til merk-nadene.

20.2.3 Fradømmelse av odelsrett

Utvalget har vurdert om det bør innføres en sær-lig lovhjemmel for fradømmelse av odelsrett.Odelslovutvalget vurderte dette spørsmålet iNOU 2003: 26 på s. 113. Odelslovutvalget foresloendringer i odelsloven § 21 om nektelse av rett tilodelsløsning når odelsløsning vil være klart uri-melig. Endringene kom inn i odelsloven i 2009.Odelslovutvalget mente at retten til å nekte odels-løsning ville gi tilstrekkelig hjemmel til å stanse etkrav om å bli eier i kraft av odelsrett, for eksempeli tilfeller hvor odelsløseren har tatt livet av den tid-ligere eieren. Arvelovutvalget er enig med Odels-lovutvalget i at det ikke er behov for noen egenhjemmel for fradømmelse av odelsretten i tilleggtil odelsloven § 21.


Kapittel 21

Foreldelse av arverett, fraværende arvinger


Nytt ved arveloven av 1972 var regler om forel-delse av arverett. Reglene om dette ble grundigvurdert i Utkast 1962 s. 130–136. Før 1972 var detenkelte spredte bestemmelser om foreldelse avarverett, først og fremst i skifteloven §§ 42 og 43.Loven oppstiller i dag en generell foreldelsesfristfor arverett i arveloven § 75, som er knyttet tilobjektive kriterier.

Retten til å kreve arv faller bort når arvingenikke har gjort den gjeldende innen 10 år etter atarvelateren døde. Foreldelsesfristen avbrytes vedat arvekravet meldes til den tingretten som hardødsfallet til behandling. Hvis det private skiftetikke er avsluttet, avbrytes fristen også av at detkreves offentlig skifte. Foreldelsesfristen kanvidere avbrytes ved søksmål mot den eller de somellers får arven eller som allerede har mottatt den.Hvis arvingene som ellers får arven eller som alle-rede har mottatt den, godkjenner arvekravet førfristen har utløpt, foreldes heller ikke arvekravet.

Arveretten foreldes ikke så lenge dødsboet tilarvelateren står under offentlig skifte. Hvis gjenle-vende ektefelle har overtatt boet i uskifte, og harsittet i uskifte til sin død, løper foreldelsesfristenførst fra lengstlevende ektefelles død. Hvisuskifteboet er skiftet før lengstlevendes død, løperfristen fra da skiftet ble avsluttet. Hvis testamentethar bestemt et utsatt arvefall eller arvingen ersekundærarving etter testamentet, kan også forel-delsesfristen suspenderes. Fristen løper fra dettidspunktet hvor testamentsarvingen kunne gjortgjeldende sitt krav etter testamentet.

For å gjøre gjeldende rettigheter etter et testa-ment eller innsigelser mot et testament, er detlangt kortere frister, men disse fristene, som erangitt i arveloven § 70, har mer subjektive krite-rier. Etter arveloven § 70 første ledd kan en rettetter et testament bare gjøres gjeldende hvisminst én av testamentsarvingene har varslet ting-retten innen seks måneder etter at testamentsar-vingen fikk kunnskap om innholdet i testamentet

og om at testator er død. Det er imidlertid ikkenødvendig å varsle tingretten hvis tingretten ellerminst én av de som ellers skulle hatt den delen avarven som det er disponert over, på annen måtehar fått kunnskap om testamentet før varslings-fristen er utløpt for alle testamentsarvingene.

Fristene for å reise innsigelser mot testamen-tariske disposisjoner er regulert i arveloven § 70andre ledd. En innsigelse om at en testamentariskdisposisjon er ugyldig, kan bare gjøres gjeldendehvis minst én av arvingene har varslet tingretteninnen seks måneder etter at arvingen fikk kunn-skap om disposisjonen, om at testator er død ogom grunnlaget for ugyldighetsinnsigelsen. Fris-ten avbrytes også hvis arvingen varsler hverenkelt av de som er tilgodesett i testamentet.

Reglene om fraværende arvinger er i dagregulert i lov om forsvunne personer kapittel 6.Utgangspunktet i lov om forsvunne personer § 18er at arvingen settes ut av betraktning ved skiftethvis det ikke er sikkert at han eller hun har over-levd arvelateren. Hvis det senere viser seg atarvingen har overlevd arvelateren, kan arvingeneller arvingens arvinger på nærmere vilkår krevetilbakesøkning av den eller de som har mottattarven.

21.2 Nordisk rett

I svensk rett er det regler om foreldelse av arve-rett i ärvdabalken 16. kapittel. Den generelle forel-delsesfristen er også der 10 år, jf. ärvdabalken16:4. I svensk rett gjelder også en seksmåneders-frist for å gjøre gjeldende sin rett etter testamentetetter at man har blitt klar over den, jf. ärvdabalken16:5. Innsigelser mot testamentets gyldighet måogså reises innen seks måneder, jf. ärvdabalken14:5. Tilsvarende regler har man i Finland. I Dan-mark er det ikke egne foreldelsesregler i arvelo-ven. Men i lov om borteblevne er det regler omhvor lang tid etter dødsfallet en forbigått arvingkan kreve arv fra de andre arvingene.



Reglene om foreldelse av arverett er forholdsvisnye. Etter hva utvalget erfarer, ser reglene også uttil å fungere tilfredsstillende.

Utvalget har vurdert om tiårsfristen i arvelo-ven § 75 bør være kortere. Enkelte hensyn talerfor en kortere frist. Vi har både bedre informa-sjonstilgang og kommunikasjonskanaler i dag enntidligere. Presumsjonen om nærhet mellomarving og arvelater slår heller ikke til hvor detikke har vært kontakt på 10 år. På den annen sidehar dagens regler fungert tilfredsstillende. Detkan også være vanskelig å oppspore arvinger i

enkelte land med stor innvandring til Norge.Utvalget går inn for foreløpig å beholde dagensfrister, men er av den oppfatning at fristene måvurderes i lys av hvilke frister som vil komme i enny lov om forsvunne personer.

Utvalget går inn for å videreføre dagensbestemmelser i arveloven §§ 70 og 75 med vissemindre endringer. Se merknadene til utkastets§§ 60 og 61 nedenfor.

Utvalget har også valgt å følge opp forslagenefra Skiftelovutvalget om å overføre reglene om fra-værende arvinger fra lov om forsvunne personertil arveloven. Se nærmere i NOU 2007: 16 s. 175og s. 110–111.


Kapittel 22

Internasjonal arverett


22.1.1 Skiftekompetanse

Det følger av mandatet at Arvelovutvalget «skalforeslå hensiktsmessige internasjonal-privatretts-lige regler på arverettens område». Det fulgte avmandatet til Skiftelovutvalget at utvalget skulle«foreslå interlegale regler for skifteområdet». Skif-telovutvalget oppfattet dette slik at mandatetomfattet både spørsmål om internasjonal skifte-kompetanse, rettsvalget og anerkjennelse av uten-landske skifteoppgjør. Skiftelovutvalget foreslolikevel bare regler om internasjonal skiftekompe-tanse, men de ulovfestede reglene om anerkjen-nelse av utenlandske skifteoppgjør er omtalt iutredningen.1 Vilkårene for å kreve skifte i Norgeer ikke lovregulert, men skifteloven § 8, sombestemmer hvor i Norge det skal skiftes, har tildels blitt anvendt analogisk for å avgjøre vilkårenefor å kreve skifte i Norge. I Skiftelovutvalgetsutkast er hovedregelen at det skal skiftes i Norgehvis avdøde hadde fast bosted/domisil i Norgeved dødsfallet. Denne reglen ble ansett å være isamsvar med gjeldende rett.

Arvelovutvalget forstår mandatet sitt slik at detomfatter alle internasjonal-privatrettslige spørs-mål som gjelder internasjonal arverett, altså tilsva-rende mandatet for Skiftelovutvalget.

22.1.2 Rettsvalget i arveretten

Rettsvalgsreglene for arvefordelingen er ulovfes-tet. Den sedvanerettslige regelen er at arvere-glene i den staten der arvelateren hadde sitt sistedomisil, skal anvendes. Rettsvalgsreglene om form-krav for testamenter er lovfestet i arveloven § 54og § 59. Det er uklart om en arvelater har adgangtil å bestemme hvilket lands arverett som skalanvendes. Dersom avdøde var statsborger og varbosatt i en nordisk stat, reguleres spørsmål ominternasjonal skiftekompetanse og rettsvalg i nor-

disk konvensjon om arv og dødsboskifte fra 1934.Konvensjonen ble revidert 1. juni 2012. Regleneble tilpasset og tilnærmet reglene i EU-forordnin-gen om arv som ble vedtatt i 2012. Endringene erment å tre i kraft før EU-forordningen trer i kraft.Hovedregelen i konvensjonen er at skiftet skalskje i den nordiske staten der avdøde haddebostedet sitt ved dødsfallet, og at arveretten ibostedslandet skal anvendes. I konvensjonen erdet også gitt regler om at arvelateren selv i en vissutstrekning kan bestemme hvilket lands arverettsom skal anvendes.

22.1.3 Nærmere om tilknytningskriteriene

Det benyttes ulike tilknytningskriterier innenforinternasjonal arverett. De sentrale tilknytningskri-teriene er bosted, vanlig bosted, fast bosted ogdomisil. Det finnes ikke noen entydig definisjonav de nevnte tilknytningskriteriene. Fast bostedog domisil er i realiteten identiske kriterier. I teoriog rettspraksis benyttes begrepet domisil blantannet for å angi hovedregelen om rettsvalget iarveretten, altså at rettsvalget bestemmes av arve-laterens siste domisilland. I lovgivningen har detvært praksis for at begrepet domisil helst ikkebenyttes, men begrepet fast bosted har blitt fore-trukket for å uttrykke det samme.

For å ha fast bosted/domisil i en stat krevesdet at personen har sitt faktiske bosted i den aktu-elle staten og at han også har til hensikt å bliboende der varig. Det er uklart hva som nærmereligger i kravet til hensikt. I noen grad er kravet tilhensikt objektivisert. Momenter som kan habetydning, er blant annet boligsituasjonen, foreksempel om personen eier eller leier bolig,arbeidsforhold og familieforhold. Det antas at kra-vet til varighet innebærer at personen må ha tilhensikt å bli boende i rundt fem år eller mer.

Vanlig bosted (habitual residence) er det sen-trale tilknytningskriteriet i EU-forordninger ognyere Haag-konvensjoner om internasjonal privat-rett. Det er likevel ikke gitt noen klare definisjo-ner av hva det nærmere innebærer å ha vanlig1 Se NOU 2007: 16 s. 164 flg.


bosted i en stat. Begrepet vanlig bosted må i noengrad forstås i lys av det rettsområdet det anvendesinnenfor. For å ha vanlig bosted i en stat krevesdet eksempelvis en mer fast tilknytning innenforarveretten enn innenfor kontraktsretten. Vanligbosted skiller seg fra fast bosted/domisil ved atdet ikke oppstilles noe krav om at personen må hatil hensikt å bli boende varig i det aktuelle landet.Det er likevel slik at ikke ethvert midlertidig opp-hold i en stat medfører at personen har fått vanligbosted der. Et studieopphold på inntil et år vileksempelvis ikke innebære at personen i arve-rettslig forstand har fått vanlig bosted i det aktu-elle landet. Et utgangspunkt vil være at vanligbosted er i den staten der en person etter en sam-let vurdering kan sies å ha sentrum for livsinteres-sene sine.

Begrepet bosted brukes ofte innenfor pro-sesslovgivningen for å angi hvor en person kansaksøkes, eventuelt hvor et dødsbo skal skiftes.Når begrepet angis som kriterium for å bestemmerettsvalget, altså et materiellrettslig spørsmål, kandet være uklart om det skal forstås som vanligbosted eller fast bosted/domisil, eller om begre-pet har en annen betydning.2 I den nordiske kon-vensjonen om arv og dødsboskifte er bosted bruktsom kriterium for å bestemme rettsvalget, se nær-mere om dette nedenfor. I de aller fleste tilfellenevil det ikke ha noen betydning om tilknytningskri-teriet er fast bosted/domisil, vanlig bosted ellerbosted, fordi dette vil være i den samme staten.


22.2.1 Hensyn bak utforming av reglene

Et sentralt hensyn ved utformingen av rettsvalgs-regler er å fremme hensynet til den internasjonaleenhetsløsningen, altså å gi regler som samsvarermed rettsvalgsreglene i andre stater. Nårrettsvalgsreglene er like i mange stater, blir detlangt enklere for alle involverte å planlegge arve-oppgjør, og det blir mindre grobunn for konflikteretter arvefallet. Samme stats materielle arverettvil da bli anvendt, uavhengig av i hvilken stat skif-tebehandlingen skjer. I EU-forordningen omrettsvalget i arveretten er det vedtatt felles euro-peiske regler om internasjonal skiftekompetanse,rettsvalget, anerkjennelse og fullbyrdelse avavgjørelser om arv. Det er også gitt felles reglerom et felleseuropeisk arvebevis, altså en form forskifteattest.3 Endringene i den nordiske konven-sjonen om arv og dødsboskifte fra 2012 innebærer

en tilpasning til reglene i den europeiske arvefor-ordningen. Endringene ble ansett nødvendige forat Sverige og Finland fortsatt skal kunne anvendekonvensjonen i internordiske forhold.4

Det er nokså detaljerte regler både i EU-for-ordningen og den nordiske konvensjonen om arvog dødsboskifte. I EU-forordningen er det 84 tildels omfattende artikler, og i tillegg en fortalemed 83 punkter som kan ha betydning for tolknin-gen av reglene. I den nordiske konvensjonen erdet 30 artikler. Selv om reglene i den nordiskekonvensjonen har blitt tilnærmet reglene i EU-for-ordningen, er det fortsatt en rekke forskjeller.Dette belyses allerede fordi regelverkene har etnokså ulikt omfang, og fordi det er mer detaljerteregler i EU-forordningen. Det er særlig grunn til åtrekke frem at hovedregelen om rettsvalget er for-skjellig i EU-forordningen og i den nordiske kon-vensjonen. Etter EU-forordningen art. 21 nr. 1 skalarveretten i den staten der avdøde hadde sitt sistevanlige bosted, anvendes. Etter den nordiske kon-vensjonen art. 2 skal arveretten i den staten deravdøde «ved sin død var bosatt», anvendes. Det erlagt til grunn i nordisk rett at «bosatt» i den nor-diske konvensjonen skal forstås som domisil.Bosted er fortsatt tilknytningskriteriet i den nor-diske konvensjonen. En nordisk ekspertgruppehar forberedt endringene til den nordiske konven-sjonen og har avgitt en forklarende rapport. Detsies ikke i rapporten at meningen er at bosted ikonvensjonen for fremtiden skal forstås på samme

2 Se som eksempel NOU 2007: 16 s. 164 flg.

3 Storbritannia, Irland og Danmark er ikke bundet av forord-ningen, jf. fortalen til forordningen pkt. 82 og 83.

4 Se art. 75 i EU-forordningen om forholdet mellom EU-for-ordningen og den nordiske konvensjonen. Det fremgår avart. 75 nr. 1 at eksisterende konvensjoner som medlemssta-tene er bundet av har forrang for bestemmelsene i konven-sjonen. Dermed skulle utgangspunktet være at den nor-diske konvensjonen gjelder mellom de nordiske statene,også etter at forordningen er trådt i kraft. I art. 75 nr. 3,bokstav a og b sies det at den nordiske konvensjonen harforrang vedrørende skifterettslige spørsmål og anerkjen-nelse og fullbyrdelse. Dette fremstår som noe uklart i ogmed at det allerede følger av art. 75 nr. 1 at den nordiskekonvensjonen har forrang. I den forklarende rapporten fraden nordiske ekspertgruppen er det imidlertid forutsatt atSverige og Finland anvender arveforordningens regler omverneting og rettvalg, se Den nordiska konventionen omarv, testamente och boutredning, Nordiska ministerrådet2013 s. 29 flg. Grunnen til at det er gitt en særregel om dennordiske konvensjonen i art. 75 nr. 3 skal være at det i art.75 nr. 2 er sagt at forordningen ved motstrid har forrang forkonvensjoner som utelukkende er inngått mellom to ellerflere medlemsstater, og at bestemmelsen i art. 75 nr. 2 kanforstås slik at forordningen likevel går foran den nordiskekonvensjonen. Det er ikke helt enkelt å se at art. 75 nr. 2kan forstås slik i og med at dette unntaket kun gjelder kon-vensjoner utelukkende mellom medlemsstater. Det målikevel antas at Sverige og Finland vil anvende forordnin-gens regler om verneting og rettsvalg slik det er forutsatt iden forklarende rapporten fra ekspertgruppen.


måte som vanlig bosted i arveforordningen. Detfremgår imidlertid i rapporten at endringsforsla-gene er ment å bringe de mest grunnleggendeinternordiske rettsvalgsreglene i samsvar medforordningens regler. Utvalget legger under enviss tvil til grunn at bosted i den nordiske konven-sjonen fortsatt skal forstås som domisil.

Hensynet til den internasjonale enhetsløsnin-gen, altså hensynet til at en sak løses likt uavhen-gig av i hvilken stat saken avgjøres, tilsier at vi harsamme rettsvalgsregler som i de statene vi harsterkest kontakt med. Det er ikke uten videreklart hvilke stater det er. Det er mange personersom er bosatt i Norge, som har innvandret fraulike deler av verden, både stater som ligger nærtgeografisk og fjernt geografisk, stater som ernært kulturelt og stater som er fjernere kulturelt.Det er likevel slik at det over tid har vært stormobilitet til og fra Danmark og Sverige, og sidenEU-utvidelsen i 2004 har det skjedd en markantøkt innvandring fra de nye EU-statene. Forholdettil de nordiske nabolandene, Sverige, Danmark,Island og Finland, er regulert gjennom den nor-diske konvensjonen om arv og dødsboskifte. Kon-vensjonen sikrer i utgangspunktet like internor-diske regler om skiftekompetanse, rettsvalg, aner-kjennelse og fullbyrdelse innenfor arveretten. Vedutformingen av arvelovens rettsvalgsregler er detslik sett ikke behov for å se hen til reglene i dennordiske konvensjonen for å ivareta hensynet tilden internasjonale enhetsløsningen.5

EU-forordningen om arv gir felles europeiskeregler om internasjonal skiftekompetanse,rettsvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og om eteuropeisk arvebevis. Også om vi ser bort fra denordiske statene, er det stor mobilitet mellomNorge og EU-statene. Av hensyn til den interna-sjonale enhetsløsningen vil det være av stor betyd-ning om vi kan få regler om internasjonal skifte-kompetanse og rettsvalg som i store trekk sam-svarer med reglene i EU-forordningen.

Et spørsmål er om det kunne være hensikts-messig å vedta fullt ut tilsvarende rettsvalgsreglersom i EU-forordningen. Det er imidlertid ikkemulig å oppnå en fullstendig parallellitet. Det skyl-des at forordningen er et felles regelverk for destatene som deltar i forordningen. Norge, somikke er medlem av EU, kan ikke bli deltaker idette samarbeidet. Forordningen gir regler sombygger på et samarbeid mellom statenes domsto-

ler, for eksempel ved at behandlingen av etdødsbo kan overføres fra en medlemsstat til enannen medlemsstat. Et slikt samarbeid kan ikkeNorge bli en del av ved å vedta egne tilsvarenderegler. Norge kan heller ikke, uten å være EU-medlem, delta i et felles system for anerkjennelseog fullbyrdelse av avgjørelser og heller ikke i enordning med et felleseuropeisk arvebevis. Fordisse områdene må det gis egne avvikende norskeregler. De norske reglene kan likevel i noen gradtilpasses reglene i forordningen.

For rettsvalget kan det gis regler som fulltsamsvarer med reglene i forordningen. Det erlikevel ikke opplagt at det vil være hensiktsmes-sig. Forordningen har 18 ganske omfattendebestemmelser om rettsvalget i arveretten.Reglene er betydelig mer detaljert enn reglene iden nordiske konvensjonen om arv og døds-boskifte. Helt parallelle ville reglene uansett ikkebli, fordi de norske reglene vil tolkes og utvikles iNorge, gjennom norske rettskilder. Reglene iarveforordningen vil tolkes og utvikles av med-lemsstatenes domstoler og EU-domstolen. EU-reglene vil også ha en annen kontekst ved at for-ordningen, utover rettsvalgsreglene, vil ha andreregler enn i norsk rett. Selv med rettsvalgsreglermed samme ordlyd som i forordningen vil det der-med ikke bli like regler.

Arvelovutvalget mener at lovfesting avrettsvalgsreglene vil gi økt forutberegnelighet tilfordel for både den som vil treffe bestemmelserom arven etter seg, og for arvingene og kredito-rene. Det vil være i tråd med norsk lovgivningstra-disjon med et enklere regelsett enn det som følgerav EU-forordningen. Utvalget foreslår derfor å lov-feste hovedreglene om rettsvalget. Utvalget leg-ger til grunn at både reglene i EU-forordningenog i den nordiske konvensjonen om arv og døds-boskifte kan få betydning for avgjørelsen av spørs-mål som ikke foreslås lovfestet, for eksempel for-ordningens artikkel 23 om hva som omfattes avrettsvalgsregelen for arverett (kvalifikasjon). Dennærmere fastleggingen av rettsvalgsreglene børutvikles gjennom blant annet rettspraksis og teori.Reglene kan da utvikles fleksibelt. Samtidig blirreglene lett tilgjengelig ved at det blir enkelt åidentifisere de reglene som har størst betydning ipraksis.

Utvalget har ikke vært involvert i revisjonen avden nordiske konvensjonen om arv og døds-boskifte som ble foretatt i 2012, og anser det ihovedsak å falle utenfor mandatet å vurdere denordiske reglene. Utvalget finner likevel grunn tilå fremheve at det kan virke kompliserende med toregelsett for å avgjøre rettsvalget i arveretten, ett

5 Når Sverige og Finland benytter arveforordningens reglerom skiftekompetanse og rettsvalgsregler innebærer det atdet den nordiske konvensjonen likevel ikke fører til fullt utenhetlige internordiske regler.


for nordiske forhold og ett for saker med tilknyt-ning til øvrige stater. Et alternativ kunne være å siopp den nordiske konvensjonen, eventuelt å opp-rettholde en nordisk konvensjon som bare regule-rer anerkjennelse og fullbyrdelse av avgjørelserfra de nordiske statene.

22.2.2 Internasjonal skiftekompetanse

For de skifteprosessuelle spørsmålene viser utval-get i hovedsak til Skiftelovutvalgets utredning iNOU 2007: 16 s. 164 flg. Skiftelovutvalget foreslo ålovregulere spørsmål om internasjonal skiftekom-petanse. Utover det la Skiftelovutvalget til grunnat det ikke var behov for å lovregulere vilkårenefor anerkjennelse av utenlandske skifteoppgjør.Skiftelovutvalget tok ikke stilling til rettsvalgs-spørsmål. Utgangspunktet er at utenlandske skif-teoppgjør anerkjennes hvis det ikke foreliggerskiftekompetanse i Norge.6 Arvelovutvalget slut-ter seg i hovedsak til Skiftelovutvalgets vurderin-ger.

Arvelovutvalget foreslår likevel en viss juste-ring av Skiftelovutvalgets forslag til regulering avden internasjonale skiftekompetansen. Etter atSkiftelovutvalget avga sin innstilling i 2007, er EU-forordningen om skiftekompetanse og arv vedtatti 2012. Etter EU-forordningen er hovedregelen atskiftet skal skje i den medlemsstaten der avdødehadde sitt siste vanlige bosted. Skiftelovutvalgetsforslag var at det skulle skiftes i Norge dersomavdøde hadde sitt siste faste bosted/domisil iNorge. For å unngå situasjoner der det ikke kankreves skifte i noen stat, eller der det kan krevesskifte i flere stater, er det hensiktsmessig å hasamme hovedregel om skiftekompetanse i Norgesom i EU-statene. Utvalget foreslår derfor enhovedregel om at det kan skiftes i Norge dersomavdøde hadde sitt siste vanlige bosted i Norge.Riktignok følger det av artikkel 19 i den nordiskekonvensjonen om arv og dødsboskifte at det skalskiftes i den staten der avdøde var bosatt ved sindød. Bosatt skal her forstås på samme måte somdomisil. I og med at den nordiske konvensjonenstort sett sikrer enhetlige nordiske regler om skif-tested, er det ikke behov for å ha samme krite-rium for internasjonal skiftekompetanse som i dennordiske konvensjonen.7

I Skiftelovutvalgets forslag er det tatt inn endefinisjon av fast bosted/domisil. Arvelovutvalgetanser det ikke nødvendig å ta inn en definisjon av

begrepet vanlig bosted i arveloven. Hvor en per-son har sitt vanlige bosted, vil bero på en samletvurdering av blant annet varigheten av oppholdetog bakgrunnen for oppholdet, se nærmere i pkt.22.1.3. For at en person i skifterettslig henseendeskal anses å ha sitt vanlige bosted i Norge, må detforeligge en stabil tilknytning til Norge.

Arvelovutvalget foreslår også visse justeringeri Skiftelovutvalgets forslag til lov om dødsboskifte§ 1-4 andre ledd. I forslaget § 1-4 andre ledd presi-seres vilkårene for såkalt nødskompetanse, altså ihvilke tilfeller det kan kreves skifte i Norge selvom avdøde ikke hadde sitt siste vanlige bostedher. Grunnvilkåret for dette i Skiftelovutvalgetsforslag er at det ikke kan kreves skifte i den statender avdøde hadde sitt siste vanlige bosted. EU-for-ordningen gir en viss fleksibilitet med hensyn til åtillate at partene i saken kan bli enige om at skifte-oppgjøret foretas i en annen stat enn der avdødehadde sitt siste vanlige bosted, se nærmerereglene i kapittel II i forordningen, særlig art. 7 og11. Reglene i EU-forordningen kan bare gi grunn-lag for å overføre skiftebehandlingen til en annenmedlemsstat, men reglene er like fullt uttrykk foren mer dynamisk tilnærming til bestemmelsen avskiftestedet, der arvingenes ønsker får betydning.En mer dynamisk og fleksibel vurdering av hvordet skal skiftes, kan også være hensiktsmessig inorsk rett. Utvalget er derfor kommet til at ordetkan bør strykes i bestemmelsen. Det betyr at nårde øvrige vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, kandet være mulig å gjennomføre et skifte i Norge sålenge ingen krever skifte i den staten der avdødehadde sitt siste vanlige bosted. I og med at skiftet iutgangspunktet skal skje i den staten der avdødehadde sitt siste vanlige bosted må arvingenebekrefte at dødsboet ikke vil bli skiftet i bosted-slandet. Det vil som hovedregel ikke være hen-siktsmessig at det skiftes i Norge hvis dødsboet isin helhet skiftes i bostedslandet. Forslaget om åstryke ordet kan innebærer en mindre endring avSkiftelovutvalgets forslag siden Skiftelovutvalgetlegger til grunn at det ikke skal stilles strengekrav til dokumentasjon for at det ikke kan krevesskifte i den staten der avdøde var bosatt, se NOU2007: 16 s. 168. De øvrige justeringene av § 1-4andre ledd er en følge av at tilknytningskriterietforeslås endret fra fast bosted til vanlig bosted.

22.2.3 Rettsvalgsregler i arveretten

22.2.3.1 Hovedregel

Etter norsk internasjonal privatrett er hovedrege-len at arven fordeles etter arveretten i den staten

6 Se nærmere NOU 2007: 16. Ny skiftelovgivning s. 170–171.7 Sverige og Finland vil som nevnt anvende reglene i arvefor-

ordningen.


der avdøde hadde sitt siste domisil. Denne rege-len følger av sedvanerett. Som nevnt følger det avmandatet at utvalget skal foreslå rettsvalgsregler.Et alternativ er å lovfeste den sedvanerettsligeregelen om siste domisil. Et annet alternativ er ålovfeste at retten i den staten der arvelaterenhadde sitt siste vanlige bosted, skal anvendes. EU-forordningen har siste vanlige bosted som tilknyt-ningskriterium, og hensynet til den internasjonaleenhetsløsningen taler derfor for å velge dette somtilknytningskriterium. Den nordiske konvensjo-nen om arv og dødsboskifte har, også etter revi-sjonen i 2012, bosted (som forstås som domisil)som tilknytningskriterium. Det ville være forenk-lende om det var samme tilknytningskriteriumbåde for internordiske forhold og for saker medtilknytning til ikke-nordiske stater. Dette taler forå beholde domisil som tilknytningskriterium.

Utvalget er likevel kommet til at vanlig bostedbør være bestemmende for rettsvalget i arveret-ten. Den nordiske konvensjonen sikrer enhetligeløsninger i internordiske forhold, likevel slik atSverige og Finland anvender arveforordningensregler. Hensynet til den internasjonale enhetsløs-ningen får dermed bare betydning for saker somikke omfattes av den nordiske konvensjonen. Islike tilfeller vil EU-forordningen ha stor betyd-ning ved at det er stor mobilitet mellom Norge ogEU-statene. Det er lite som tyder på at mobilitetenvil bli mindre fremover. Forutberegneligheten vilderfor styrkes ved at det velges samme tilknyt-ningskriterium som i EU-forordningen. Det erogså uvisst om det på sikt er mulig eller hensikts-messig å opprettholde den nordiske konvensjo-nen med rettsvalgsregler som avviker fra løsnin-gene i EU-forordningen.

Et annet hensyn som taler for å velge vanligbosted som tilknytningskriterium, er at utvalgetsom nevnt ovenfor foreslår at det som hovedregelskal skiftes i Norge dersom avdøde hadde sittsiste vanlige bosted i Norge. Med samme krite-rium for skiftekompetanse og rettsvalg forenklesskiftebehandlingen. Hovedregelen blir da at i detilfellene der det skiftes i Norge, skal norsk arve-rett anvendes.

Det kan vurderes om hovedregelen om vanligbosted bør suppleres med en unntaksregel. I for-ordningen er det en unntaksregel for det tilfelle atdet av alle sakens omstendigheter fremgår atavdøde hadde klart nærmere tilknytning til enannen stat enn den staten der han eller hun haddesitt siste vanlige bosted. I så fall skal denne sistestatens rett anvendes, jf. EU-forordningens art. 21nr. 2. Også i den nordiske konvensjonens art. 2andre ledd er det tatt inn et slikt unntak. Utvalget

mener at allerede hovedregelen om siste vanligebosted gir en viss fleksibilitet ved at kriteriet van-lig bosted innebærer at det er den staten deravdøde hadde senteret for sine livsinteresser, somskal identifiseres. Et unntak basert på «nærmestetilknytning» innebærer en langt mer uklar ogskjønnsmessig regel enn om det bare er kriterietvanlig bosted som er avgjørende. Utvalgets gene-relle utgangspunkt er at det er formålstjenlig medenkle og klare regler, og dette gjelder også forden internasjonale privatretten.

22.2.3.2 Valgadgangen

Det er noe uklart om det etter gjeldende rett eradgang til å velge hvilken stats arverett som skalanvendes. Det er også uklart hvilke staters rettsom i så fall kan velges. Ettersom utgangspunktetetter lovforslaget er at arveretten i den staten derarvelateren hadde sitt siste vanlige bosted skalanvendes, vil det være mest aktuelt å akseptere atarvelateren kan velge statsborgerlandets rett.Grunnlaget for å akseptere statsborgerlandets retter i første rekke at statsborgerskapet utgjør ensterk tilknytningsfaktor. En annen grunn er at endel stater lar statsborgerskapet være avgjørendefor rettsvalget. Det kan være upraktisk for en per-son at det er uklart hvilken stats arverett som skalanvendes. En slik uklarhet kan oppstå dersom detkan bli skifteoppgjør i flere stater, eller dersomarvelateren på testasjonstidspunktet er usikker påhvor han eller hun vil ha sitt bosted i fremtiden.Det kan også bli uklart dersom en person ikke erstatsborger av den staten der han er bosatt. I sliketilfeller kan det være uklart hvor dødsboet blirskiftet og dermed hvilken stats arverett som vil blianvendt. Da vil det være hensiktsmessig at det ermulig å foreta et rettsvalg.

Både i EU-forordningen og i den nordiske kon-vensjonen er det gitt regler om at en arvelater kanbestemme at statsborgerlandets arverett skalanvendes. Begge regelverkene åpner for at det ertilstrekkelig at personen er statsborger av denaktuelle staten, enten da valget ble foretatt ellerved dødsfallet. Dette er en hensiktsmessig regelfordi den sikrer at et ikke allerede foretattrettsvalg senere kan bli ugyldig ved at vedkom-mende mister statsborgerskapet i den aktuellestaten. Begge regelverkene, både EU-forordnin-gen og den nordiske konvensjonen, presisererogså at en person som er statsborger av flere sta-ter, kan velge anvendelse av arveretten i en av destatene der vedkommende er statsborger. Alterna-tivet til en slik løsning kunne være at det bare varmulig å velge den statens rett der vedkommende


hadde sitt såkalte «effektive» statsborgerskap,eller at dersom vedkommende var statsborger avNorge, ville bare norsk rett kunne velges. Det vilvære en del personer som har flere statsborger-skap, kanskje særlig innvandrere fra stater som ivid forstand anvender muslimsk rett. I en del slikestater er det vanskelig å oppgi statsborgerskapetsitt selv om personen har oppnådd statsborger-skap i Norge. For denne gruppen vil en mulighettil å velge statsborgerlandets rett gi en mulighet tilå velge arverett som er basert på sharia-regler.

Arvelovutvalget foreslår en valgadgang somtilsvarer valgadgangen i EU-forordningen og i dennordiske konvensjonen. En slik valgadgang girarvelateren god forutsigbarhet med hensyn tilhvilken stats rett som kommer til anvendelse.Utvalget forutsetter at den foreslåtte bestemmel-sen skal forstås slik at en person som har flerestatsborgerskap, kan velge retten i en av de sta-tene der vedkommende er statsborger. En slik for-ståelse er i tråd med den foreslåtte ordlyden, ogdet anses ikke å være nødvendig å presisere dettei lovteksten.

En bestemmelse om rettsvalg kan ha betyd-ning for fordelingen av arv. Det er derfor grunn tilå kreve at bestemmelsen gis i testaments form.For å skape tilstrekkelig klarhet bør det også kre-ves at bestemmelsen er uttrykkelig. Det vil ikkevære tilstrekkelig at testamentet er utformet på etbestemt språk, eller at det benyttes generellebetegnelser som særeie eller felleseie og lig-nende. Formålet med å kreve at rettsvalget måvære uttrykkelig, er å skape sikkerhet for at arve-lateren har foretatt et bevisst valg med hensyn tilhvilken stats rett som skal anvendes. Den nær-mere presiseringen av kriteriet må utvikles gjen-nom rettspraksis og teori og avgjøres konkret.Den nordiske konvensjonen oppstiller ikke noe kravom at rettsvalgsbestemmelsen må være uttrykke-lig, mens EU-forordningen krever et uttrykkeligrettsvalg. Som nevnt flere steder gjør hensynet tilden internasjonale enhetsløsningen seg gjeldendei relasjon til EU-forordningen. Dette hensynet gjørseg ikke gjeldende i relasjon til den nordiske kon-vensjonen, siden konvensjonen sikrer enhetligeløsninger innenfor konvensjonsområdet.

Arveloven § 7 oppstiller krav om at et testa-ment som begrenser gjenlevende ektefelles rett tilarv eller uskifte, bare er gyldig hvis gjenlevendehar fått kunnskap om testamentet. Regelen fore-slås videreført i utkastets § 7. En rettsvalgsbe-stemmelse kan som nevnt få samme betydningsom en testamentsbestemmelse. Hvis avdødehadde sitt siste vanlige bosted i Norge, men haropprettet et testament som utpeker en annen stats

arverett, kan dette begrense gjenlevendes rett tilarv. Uskifterett vil normalt ikke være aktuelt der-som det velges fremmed rett, i og med at det bareer Danmark og Island utenom Norge som kjenneruskifteinstituttet. Det kan altså være sammebehov for å få kunnskap om en rettsvalgsbestem-melse som om et testament som begrenser gjenle-vende ektefelles eller samboers arverettigheter.Utvalget mener at det derfor bør tas inn enbestemmelse som sier at en rettsvalgsbestem-melse bare er gyldig overfor gjenlevende ektefelleeller samboer dersom gjenlevende har kunnskapom rettsvalgsbestemmelsen. Gjenlevende vil haen berettiget forventning om at norsk arverett,inklusiv kunnskapsregelen i § 7, skal anvendesdersom avdøde hadde sitt siste vanlige bosted iNorge. Det er derfor foreslått at § 7 skal gjelde til-svarende dersom avdøde hadde vanlig bosted iNorge ved dødsfallet, se forslaget § 7. Den nor-diske konvensjonen § 3 b gir statene anledning tilå oppstille et krav om at en rettsvalgsbestemmelsebare er gyldig overfor arvelaterens ektefelle ellersamboer dersom den er meddelt ektefellen ellersamboeren. Regelen er etter Arvelovutvalgetsoppfatning noe uheldig utformet ved at det avgjø-rende er hvor arvelateren var bosatt da valget bleforetatt. Det betyr at en person bosatt i Sverigekan opprette et testament med en rettsvalgsklau-sul uten å meddele det til ektefellen, siden detikke er noe krav om meddelelse i svensk rett.Dette testamentet vil være gyldig selv om testato-ren senere bosetter seg i Norge. Arvelovutvalgetmener dette er uheldig og at det bør være boste-det ved dødsfallet som er avgjørende for om detskal være et krav om kunnskap om testamentet.

22.2.3.3 Formkrav for testamenter

Rettsvalget for formkrav er lovregulert i arveloven§ 54 (opprettelse) og § 59 (tilbakekall). Reglenebygger på Haagkonvensjonen av 5. oktober 1961om testamentsform, som Norge har tiltrådt. Arve-loven § 54 er en noe forenklet og omskrevet ver-sjon av Haag-konvensjonens art. 1. Utgangspunk-tet for formkrav er at en disposisjon er gyldig der-som den er i samsvar med formkravene i den sta-tens der disposisjonen er opprettet. Dette fremgårav arveloven § 54 a og forslagets § 70 første leddbokstav a. Utover dette følger det av de andrebestemmelsene i forslaget at testamentet er gyl-dig dersom det er i samsvar med formreglene i enav de statene som er opplistet i bestemmelsen.Regelen bygger på prinsippet om «in favor testa-menti», altså at flest mulige testamenter godtassom gyldige. Forslaget er noe forenklet i forhold


til arveloven § 54, men er ikke ment å innebærenoen realitetsforskjell. Regelen er plassertsammen med de øvrige reglene om internasjonalprivatrett. Arvelovens regel om tilbakekall av tes-tamenter i § 59 foreslås videreført som andre leddi § 70.

22.2.3.4 Grunnleggende rettsprinsipper (ordre public)

Det følger av reglene om ordre public at en retts-regel i fremmed rett ikke kan anvendes dersomden fører til et resultat som klart strider motgrunnleggende rettsprinsipper i norsk rett. Etslikt forbehold gjelder enten det er lovfestet ellerikke. Av den grunn er det ikke nødvendig å lov-feste ordre public-regelen. Utvalget mener likeveldet er hensiktsmessig av pedagogiske grunner ålovfeste regelen, se utkastet § 71. Fremmed rettkan bygge på rettsprinsipper som er i strid medgrunnleggende rettsprinsipper i norsk rett. Imange muslimske stater bygger arveretten påKoranen. Det følger eksempelvis av Koranen atdøtre arver halvparten av sønner, og at ikke-musli-mer ikke har arverett. Disse reglene er i utgangs-punktet ordre public-stridige, fordi de diskrimine-rer på bakgrunn av kjønn og religion. Det må like-vel avgjøres konkret om det vil være i strid medordre public å anvende fremmed arverett sombygger på slike regler. Det kan tenkes at arvelate-ren etterlater seg bare sønner, og at alle sønneneer muslimer. I så fall har det ikke betydning forresultatet at den fremmede arveretten diskrimine-rer på bakgrunn av kjønn og religion. Det vil der-med ikke være i strid med ordre public å anvendefremmed arverett i et slikt tilfelle.8

22.2.3.5 Tilbakevisning

Spørsmål om tilbakevisning oppstår dersom denorske rettsvalgsreglene viser til en annen statsarverett, og det følger av den fremmede statensinternasjonale privatrett at norsk rett skal anven-des. Dersom avdøde hadde sitt siste vanligebosted i Norge, følger det av forslaget at skiftebe-handlingen i slike tilfeller skjer i Norge, og atnorsk arverett anvendes. Dersom avdøde ikkehadde sitt siste vanlige bosted i Norge, er hoved-regelen at det ikke skiftes i Norge. Det vil derforsjelden oppstå spørsmål om tilbakevisning. Når vihar langt på vei samme rettsvalgsregler i Norgesom i EU-statene, fører også det til at det vil væresjelden at tilbakevisningsspørsmål oppstår. Det ervidere alminnelig anerkjent at dersom avdøde harforetatt et rettsvalg, må det forstås som en henvis-ning til den aktuelle statens materielle arverett,slik at tilbakevisning er utelukket. Spørsmålet omtilbakevisning vil derfor trolig oppstå svært sjel-den. Av den grunn mener utvalget at det ikke erbehov for lovregulering.

Det er uklart om tilbakevisning aksepteres inorsk rett. En hovedregel om å akseptere tilbake-visning innebærer at norsk rett kan anvendes. Detgir en praktisk forenkling. I tilfeller der tilbakevis-ningsspørsmålet oppstår, vil saken ha sterk til-knytning til Norge fordi det følger av en annenstats rett at norsk rett skal anvendes. Det er avden grunn heller ikke sterke hensyn som talermot å anvende norsk rett. Også etter EU-forord-ningen art. 34 aksepteres tilbakevisning. Utvalgetmener på den bakgrunn at en tilbakevisning tilnorsk rett bør aksepteres, hvis ikke avdøde selvhar bestemt hvilken stats arverett som skal anven-des, jf. § 69.

8 Saml. også Frantzen, Lov og rett 2012 s. 427–428.


Kapittel 23

Økonomiske og administrative konsekvenser

23.1 Innledning

Utvalgets mandat forutsetter at minst ett av utval-gets forslag skal baseres på uendret resursbrukfor det offentlige. Utvalget har bare utformet ettlovforslag, og ved utformingen av dette lovforsla-get er det tatt hensyn til at det ikke skal oppståøkte resursbehov for det offentlige. Arveloven eren typisk privatrettslig lov, slik at de økonomiskekonsekvensene av lovforslaget for det offentligevil være begrensede. Selv om utvalget har tilstre-bet å utforme et lovforslag med klare regler ogmindre innslag av skjønn enn dagens arvelov, vilenhver ny lov kunne skape nye tvilsomme spørs-mål som må få sin avklaring i rettsapparatet. I hvil-ken grad lovforslaget vil påvirke sakstilfanget fordomstolene, er det imidlertid vanskelig å si noesikkert om.

23.2 Konsekvenser for det offentlige

Det er ikke foreslått endringer av betydning i sta-tens arverett. Enkelte mindre justeringer ireglene om hvem som er arvinger ved skifte etterat en ektefelle eller samboer har sittet i uskifte, vilimidlertid kunne gi staten arverett i noen flere til-feller enn i dag.

De foreslåtte reglene om notartestamenter vilgi tingrettene flere oppgaver enn i dag. Adminis-trativt vil derfor byrden øke noe. Utvalget leggerimidlertid til grunn at opprettelse av notartesta-ment vil være en tjeneste som belegges medgebyr, slik registrering og oppbevaring av testa-menter er, jf. rettsgebyrloven § 27 c. Det forutset-tes at gebyret fastsettes slik at det offentlige ikkevil ha utgifter ved notarordningen. De foreslåttereglene om erstatningsansvar i forbindelse med

registrering og oppbevaring av testamenter kanogså påføre det offentlige utgifter.

23.3 Konsekvenser for private

Lovforslaget berører først og fremst materiellespørsmål mellom private parter. Endringene vilberøre fordelingen mellom private, men ikke stør-relsen av de totale midlene som tilfaller de private.De negative konsekvensene for en privat part vilveies nøyaktig opp av tilsvarende positive konse-kvenser for en annen privat part. De forslagenesom vil medføre størst omfordeling mellom pri-vate, er disse:– Ektefellens arvelodd i konkurranse med livsar-

vinger økes fra en firedel til en halvpart– Ektefellens minstearv i konkurranse med livs-

arvinger økes til seks ganger folketrygdensgrunnbeløp

– Ektefellen blir enearving i konkurranse medalle utarvinger

– Samboere som enten har levd sammen i minstfem år eller har, har hatt eller venter barnsammen, likestilles arverettslig med ektefeller

– Livsarvingenes pliktdel reduseres fra to trede-ler til en halvpart

– Livsarvingenes pliktdel beregnes av arvelod-den, og ikke av dødsboet

– Den beløpsbegrensede pliktdelen til hvertbarns linje økes fra én million kroner til 40 gan-ger folketrygdens grunnbeløp

– En ektefelle som begår en forbrytelse mot sinektefelle som fører til at ektefellen dør ellermister testasjonsevnen, kan fradømmes rettentil berikelse ved delingen av ektefellenes felles-eie.


Kapittel 24

Merknader til de enkelte bestemmelsene

24.1 Forslag til arvelov

Forslag til lov om arv

Første del. Arv etter loven

Kapittel I. Innledende bestemmelse og slektens arverett

§ 1. Grunnlagene for arv(1) Arven etter en person som er død (arvela-

teren), fordeles etter arvelovens bestemmelser tilarvelaterens slektninger, ektefelle eller samboermed arverett, se § 9, hvis ikke noe annet erbestemt i testament.

(2) Regler om skiftebehandlingen er gitt i lovom skifte.

Første ledd er utformet etter mønster av arvelovenav 1854 § 1. I arveloven av 1972 er det ikke gittnoen tilsvarende bestemmelse. Paragrafen inne-holder ingen materielle regler. Den er tatt inn avpedagogiske grunner, som en opplysning omhvem som er legalarvinger, og om at arven ogsåhelt eller delvis kan fordeles ved testament.Bestemmelsen gir ikke en fullstendig oversiktover hvem som er legalarvinger, eller de ulikegrunnlagene for å kreve arv. I noen tilfeller er sta-ten arving etter loven. Hvilke samboere som hararverett, er det nærmere redegjort for i merkna-dene til utkastets § 9. Formålet med bestemmel-sen er begrenset til å gi en opplysning om hvemsom kan være mulige legalarvinger. Lovens arve-tavle kan også i noen tilfeller fravikes ikke bareved testament, men også ved avkortning, for-skudd, avkall på arv, eller ved avtaler om arv. Selvom regelen ikke omtaler alle arvinggruppeneeller alle arvegrunnlagene, gir den en oversiktsom dekker de mest praktiske situasjonene.

Andre ledd, om skiftebehandlingen, er ogsåtatt inn av pedagogiske grunner. Arveloven hen-vender seg i stor grad til lekfolk, og det bør væreenkelt å finne frem til aktuelle regler ved dødsfall.Ved privat skifte er det flere skifterettslige spørs-mål som må avklares før arven fordeles. Det er

hensiktsmessig at arveloven gir opplysning omhvor dette er regulert.

§ 2. Første arvegangsklasse(1) De nærmeste slektsarvingene er etterkom-

merne (livsarvingene) til arvelateren.(2) Arven fordeles likt mellom arvelaterens

barn. Hvis et barn er død, går arvelodden til bar-nets livsarvinger med lik andel på hver gren. Påsamme måte arver fjernere livsarvinger. Hvis etbarn er død og ikke etterlater seg livsarvinger, gårarvelodden til de andre barna eller deres livsar-vinger med lik andel på hver gren.

(3) Hvis arvelateren også etterlater seg ekte-felle eller samboer med arverett, gjelder reglene ikapittel II.

(4) Livsarvingenes rett til arv når arvelaterenhar opprettet testament, reguleres i kapittel XI.

Paragrafen viderefører arvelovens § 1. «Arvelate-ren» er brukt gjennomgående i lovutkastet sombetegnelse på den det skal fordeles arv etter.

I første ledd er det tatt inn en definisjon av ordetlivsarvinger. Også arveloven av 1972 gir en defini-sjon av livsarvinger, der livsarvingene betegnessom avkommet til arvelateren. Definisjonen herer forsøkt tilpasset dagens språkbruk, men inne-bærer ingen realitetsendring. Første ledd bestem-mer at dersom avdødes slektninger er et barnsom igjen har ett barn og avdøde også etterlaterseg foreldre, vil arvelaterens barn være deneneste med arverett etter loven.

Andre ledd gir uttrykk for at arven fordelesetter linjer, og at representasjonsprinsippet anven-des. Det følger av andre ledd at barn arver likt,men en annen fordeling kan følge av andrebestemmelser, jf. § 67 om forskudd på arv. Betyd-ningen av andre ledd andre punktum viser seg foreksempel hvis avdøde etterlater seg ett barnebarni ett barns linje og tre barnebarn i et annet barnslinje. Da vil det ene barnebarnet arve halvpartenav boet, mens de tre andre barnebarna vil arve enseksdel hver. Andre ledd tredje og fjerde punktumer ny. Disse bestemmelsene innebærer likevel


ingen endring av gjeldende rett, men er tatt innfordi disse situasjonene ikke er uttrykkelig regu-lert i arveloven.

Tredje ledd viderefører arveloven av 1972 § 1tredje ledd. Siden det foreslås at samboere skalarve på lik linje med ektefeller, er samboere tattmed i henvisningen. Samboere skal forstås somsamboere med arverett etter § 9. Tredje ledd giringen arverettigheter, men er tatt med av pedago-giske grunner.

Fjerde ledd gir en henvisning til reglene omlivsarvingenes pliktdel. Bestemmelsen er foreslåtttatt inn i loven av pedagogiske grunner.

§ 3. Andre arvegangsklasse(1) Hvis arvelateren ikke etterlater seg livsar-

vinger, ektefelle eller samboer med arverett, gårarven til foreldrene.

(2) Foreldrene arver likt. Hvis en av forel-drene er død, går arvelodden til hans eller henneslivsarvinger med lik andel på hver gren. Hvis denene av foreldrene er død og ikke etterlater seglivsarvinger, går hele arven til den andre eller tilhans eller hennes livsarvinger med lik andel påhver gren.

(3) Hvis arvelateren også etterlater seg ekte-felle eller samboer med arverett, gjelder reglene ikapittel II.

Paragrafen viderefører stort sett gjeldende rett.Bestemmelsen innebærer at representasjonsprin-sippet også anvendes i andre arvegangsklasse.Det er ingen begrensninger nedover i foreldrepa-rentelet. Barnet til en nevø eller en niese kan der-med bli enearving. Andre ledd tredje punktum eruttrykk for prinsippet om at arven ikke går videretil en fjernere arvegangsklasse, altså besteforel-drene, så lenge det er arvinger i foreldrenes arve-gangsklasse. Tredje punktum innebærer en end-ring av gjeldende rett ved at unntaket i arveloven§ 2 tredje ledd andre punktum ikke videreføres.Etter utkastet vil det dermed ikke lenger oppstil-les en særregel for det tilfellet at avdøde ikke varfylt 18 år og foreldrene ikke var gift. Om begrun-nelsen for dette vises til det punkt 2.4.3.

Tredje ledd er på samme måte som § 1 tredjeledd tatt med av pedagogiske grunner og gir ikkei seg selv arverettigheter.

Etter utkastet er gjenlevende ektefelle ellergjenlevende samboer med arverett etter kapittel IIenearving når det er arvinger i andre arve-gangsklasse. Men førstavdødes arvinger i andrearvegangsklasse har etter utkastets § 6 en sekun-dærarverett hvis lengstlevende ektefelle ellersamboer ikke har skrevet testament, fått livsarvin-

ger, giftet seg på nytt eller etablert samboerskapsom gir arverettigheter, jf. § 9. Dette er en end-ring fra arveloven av 1972, og innebærer at andrearvegangsklasses arverettslige stilling i konkur-ranse med ektefellen svekkes i forhold til dagensordning, hvor andre arvegangsklasse arver halv-parten av boet ved et umiddelbart skifte etter før-stavdødes bortgang. Endringen er tatt inn ettermønster fra dansk rett, se nærmere i punkt 3.4.3foran og i merknadene til § 6.

§ 4. Tredje arvegangsklasse(1) Hvis avdøde ikke har slektsarvinger som

nevnt i §§ 2 og 3, ektefelle eller samboer medarverett, går arven til besteforeldrene eller til livs-arvinger etter dem, slik at reglene i § 3 gjelder til-svarende. Fjernere livsarvinger etter besteforel-drene enn deres barnebarn har likevel ikke arve-rett etter loven.

(2) Hvis en av besteforeldrene er død og ikkeetterlater seg barn eller barnebarn, går hans ellerhennes arvelodd til den andre av besteforeldrenepå samme side eller til dennes barn eller barne-barn. Hvis det ikke er arvinger på den ene siden,går hele arven til arvingene på den andre siden.

Paragrafen viderefører arveloven § 3. Besteforeldreeller besteforeldrenes livsarvinger arver bare hvisavdøde ikke etterlater seg livsarvinger og det hellerikke er arvinger i foreldrenes arvegangsklasse, jf.§ 3. Hvis avdøde etterlater seg ektefelle eller sam-boer med arverett, er heller ikke besteforeldreneeller deres arvinger legalarvinger. Det følger av før-ste ledd at fjernere livsarvinger enn besteforeldre-nes barnebarn ikke arver etter loven.

Andre ledd bestemmer at det arves etter linjerogså nedover i besteforeldrenes arvegangsklasse.Den delen som ville ha tilfalt den ene av bestefor-eldrene om han eller hun var i live, fordeles altsåpå besteforelderens etterkommere. Det er barehvis det ikke er noen arveberettigede slektningeri denne arvegangsklassen på den ene siden, atarven går til besteforeldrene på den andre sidenog deres etterkommere.

§ 5. Betydningen av foreldreskap for arverett(1) Arverett etter dette kapitlet gjelder bare

foreldreskap som følger av reglene i barneloveneller adopsjonsloven.

(2) Hvis et barn er unnfanget som følge av enhandling som er et brudd på en bestemmelse istraffeloven §§ 192 til 196 eller 199, kan ikke enforelder som er dømt til ubetinget fengselsstrafffor denne handlingen, ta arv etter barnet. Detsamme gjelder for den dømte forelderens slekt.


Første ledd viderefører gjeldende rett, men ordly-den er noe endret. Regelen er endret flere ganger,senest 9. april 2010. Ved denne endringen ble dettatt inn at arveretten etter dette kapitlet gjelder forfarskap og morskap fastslått etter reglene i barne-loven. Tidligere var det bare uttrykkelig sagt atreglene gjaldt for farskap fastsatt etter reglene ibarneloven, mens man måtte til adopsjonslovenfor å se at adoptivbarn hadde arverett etter adop-tivforeldrene. Morskap var ikke nevnt i bestem-melsen. I og med at også medmorskap gir arveret-tigheter, foreslås regelen endret slik at det uttryk-kelig fremgår at reglene i kapitlet også omfattermedmorskap. Utvalget mener dette enklest kanuttrykkes ved at det sies at kapittelet omfatter for-eldreskap som følger av reglene i barneloven elleradopsjonsloven. Henvisningen til adopsjonslovener ny, men innebærer ingen endring av gjeldenderett.

Andre ledd første punktum viderefører regeleni arveloven av 1972 § 4 andre ledd første setning.Rammen for hvilke seksuallovbrudd som omfattesav straffeloven §§ 192 til 196 og § 199, er noe utvi-det etter at arveloven ble vedtatt, men uten atdette medfører at det er behov for å endre arvelo-vens regel. Det kan vurderes om regelen også børomfatte tilfeller der barnets foreldre senere hargiftet seg eller blitt samboere. Utvalget er kommettil at det ikke er grunnlag for å oppstille et unntakfor dette tilfellet. I en del tilfeller kan barnet opp-rette testament hvis det ønsker en annen arvefor-deling. Arveloven av 1972 § 4 andre ledd andrepunktum gir faren og farsslekten rett til arvelodd«som i verdi svarar til arv eller gåve barnet har fåttfra faren eller nokon i farsslekta». Utvalget erkommet til at denne regelen ikke bør videreføres,og at det i slike tilfeller er rimeligere at barnetsmor arver. Den eksisterende regelen kan ogsåvirke prosesskapende ved at det kan være uklarthva som er en gave og hva som skal anses somunderhold. Det kan også være uklart hvilkenverdi en eventuell gave har.

Kapittel II. Ektefellens og samboerens arverett

§ 6. Ektefellens arverett(1) Ektefellen arver halvparten når det er livs-

arvinger etter arvelateren, likevel minst 6 gangerfolketrygdens grunnbeløp ved dødsfallet.

(2) Hvis arvelateren ikke etterlater seg livsar-vinger, arver ektefellen alt.

(3) Hvis lengstlevende ektefelle dør etter å haarvet førstavdøde etter andre ledd og førstavdødeetterlater seg slektninger som nevnt i § 3, deles

boet likt mellom ektefellenes slekter så sant ikkelengstlevende hara) inngått nytt ekteskapb) etablert samboerskap med arverettc) etterlatt seg livsarvinger, ellerd) opprettet testament som bestemmer en annen

fordeling av arven.(4) Førstavdødes arvinger i andre arvegangs-

klasse tar bare arv hvis de overlever lengst-levende. Hvis det ikke er arvinger i andre arve-gangsklasse, går ikke arven videre til tredje arve-gangsklasse.

Bestemmelsen erstatter arveloven § 6.I første ledd foreslår utvalget at gjenlevende

ektefelles arvelodd økes til en halvpart i konkur-ranse med førstavdødes livsarvinger. En slikøkning vil gi gjenlevende ektefelle større mulighe-ter til å beholde det felles hjemmet i konkurransemed førstavdødes særkullsbarn. Utvalget antar eten økning av legalarvebrøken vil gjøre det lettereå skifte boet i en del tilfeller hvor uskifte kan væreen uheldig løsning på lengre sikt for gjenlevende,se punkt 6.2.2.2 om slike situasjoner.

Utvalget går inn for å opprettholde en minste-arv knyttet opp mot grunnbeløpet. Når det gjelderstørrelsen på minstearven, mener utvalget at denbør være på 6 G. Ved beregningen av minstearvenforeslår utvalget at man opprettholder systemethvor minstearven beregnes av dødsboet, og hvorgjenlevendes økonomiske stilling ikke får betyd-ning for om det skal beregnes minstearv. Detvises til den nærmere begrunnelsen foran i punkt3.4.4. I og med at utvalget har gått inn for at gjen-levende ektefelle skal være enearving i konkur-ranse med alle utarvinger, er det ikke lengerbehov for å ha forskjellig minstearv i konkurransemed ulike arvegangsklasser.

Andre ledd regulerer gjenlevende ektefellesarverett i konkurranse med førstavdødes utarvin-ger. Gjenlevende ektefelle er i dag enearving nårførstavdøde bare etterlater seg arvinger i tredjearvegangsklasse (besteforeldre, foreldres søsken,søskenbarn). Utvalget ser ingen grunn til å gjørenoen endring i dette. Gjenlevende ektefelle viletter forslaget følgelig fortsatt være enearving ikonkurranse med førstavdødes legalarvinger itredje arvegangsklasse. Utvalget har imidlertidkommet til at gjenlevende ektefelle bør være ene-arving også i konkurranse med førstavdødesslektsarvinger i andre arvegangsklasse. I dagarver ektefellen halvparten av boet i konkurransemed slike arvinger. Den foreslåtte ordningen brin-ger norsk rett mer på linje med ordningene iresten av Norden.


I tredje ledd og fjerde ledd er det foreslåttbestemmelser om en betinget sekundærarverettfor førstavdødes arvinger i andre arve-gangsklasse, se nærmere om begrunnelsen ipunkt 3.4.3 foran. Sekundærarveretten kommerbare inn etter lengstlevendes død. Førstavdødesarvinger kan ikke kreve skifte på grunnlag avlengstlevendes livsdisposisjoner, selv om disseskulle begunstige hans eller hennes slekt. Detforeslås heller ikke skifteplikt ved inngåelse avekteskap eller etablering av samboerskap. Inngå-else av ekteskap eller etablering av slikt samboer-skap som faller inn under utkastets § 9, vil føre tilat det ikke blir noen sekundærarverett på førstav-dødes slektninger. I disse tilfellene vil den nyeektefellen eller samboeren få arverett hvis densom var lengstlevende i det første ekteskapet,skulle bli førstavdøde i det neste ekteskapet ellersamboerskapet. Den nye ektefellen eller samboe-ren arver også med grunnlag i § 6. Det vil si at dearver hele boet, men med sekundærarverett forslektningene til førstavdøde (den lengstlevende idet første ekteskapet). Sekundærarveretten forførstavdødes slektninger i andre arvegangsklassemå også vike hvor lengstlevende etterlater seglivsarvinger. Det kan både være særkullsbarnsom lengstlevende hadde under ekteskapet medførstavdøde, og livsarvinger som er kommet tiletter dødsfallet. Endelig viker sekundærarveret-ten for førstavdødes slektninger i andre arve-gangsklasse for lengstlevendes testament i dengrad testamentet fastsetter en annen fordelingenn likedeling mellom de to slektene.

I fjerde ledd er det bestemt at førstavdødesarvinger i andre arvegangsklasse må overlevelengstlevende for å kunne ta arv. Men hvis disseslektningene etterlater seg livsarvinger, vil livsar-vingene ta arv i kraft av representasjonsprinsip-pet. Hvis for eksempel avdøde etterlot seg sineforeldre som de nærmeste slektsarvingene da haneller hun døde, men foreldrene i mellomtiden hargått bort, vil førstavdødes søsken eller nevøer ognieser ta arv. Hvis derimot førstavdøde etterlotseg en gift, men barnløs bror, som har gått bortfør lengstlevende, vil ikke den gifte brorens enketre inn i arvekravet. Rettsstillingen er her densamme som i dagens uskifteregler i arveloven§ 22. Arven går heller ikke videre til en fjernerearvegangsklasse. Hvis førstavdøde etterlot segsøsken da han eller hun døde, mens de nærmesteslektningene som er i live etter førstavdøde vedlengstlevendes død, er førstavdødes søskenbarn,vil ikke sistnevnte arve noe. I et slikt tilfelle vilhele arven gå til lengstlevendes arvinger. Hvislengstlevende ikke etterlater seg noen arveberet-

tigede slektninger, kan hele arven gå til førstavdø-des slektninger i andre arvegangsklasse. Førstav-dødes arvinger i tredje arvegangsklasse får etterforslaget ikke arv i en slik situasjon. Staten vil daarve lengstlevende i kraft av utkastets § 10.

§ 7. Inngrep i ektefellens arverettigheter ved testa-ment

Ektefellens arverettigheter etter § 6 og kapit-tel IV kan bare begrenses ved testament hvis haneller hun har fått kunnskap om testamentet førarvelaterens død. Vilkåret om at ektefellen må hafått kunnskap om testamentet, gjelder ikke hvisdet var umulig eller urimelig vanskelig å varsleektefellen om testamentet. Et beløp tilsvarende 6ganger folketrygdens grunnbeløp kan ikke fratasektefellen ved testament.

Bestemmelsen erstatter arveloven § 7. Utvalget gårinn for å videreføre dagens bestemmelse. Uttryk-ket arverettigheter er ment å favne både ektefel-lens arverett etter utkastets § 7 og retten til uskifte.

Utvalget har vurdert om man kunne innføre enbestemmelse som erstattet dagens krav om kunn-skap til en reell varslingsregel, men har kommettil at dette ikke ville være formålstjenlig, se drøf-telsen foran i punkt 3.4.5. Utvalget har heller ikkefunnet grunn til å endre lovteksten for å fange oppat «umulig eller urimelig vanskelig» også omfattertilfeller hvor det er ektefellens mentale tilstandsom utgjør hindringen for varsling, jf. Rt. 1979 s.922. Utvalget går inn for å videreføre minstearvensom beskyttelsesregel mot ektefellens testamen-tariske bestemmelser. I og med at utvalget hargått inn for at gjenlevende ektefelle skal være ene-arving i konkurranse med alle utarvinger, er detikke lenger behov for å ha forskjellig minstearv ikonkurranse med ulike arvegangsklasser. Utval-get mener at også minstearven som beskyttelses-regel mot testamentariske disposisjoner (plikt-delsregel) bør være på 6 G. Selv om minstearvenikke kan begrenses ved testament, er det ingen-ting i veien for at ektefellen kan fraskrive seg sinarverett, også rett til minstearv, gjennom avkall påarv, se om dette i punkt 19.3.5.

§ 8. Betydningen av separasjon for ektefellens arve-rettigheter

Ektefellens rettigheter etter denne loven fallerbort hvis en av ektefellene hadde sendt inn begjæ-ring om separasjon eller stevning med krav omskilsmisse da arvelateren døde.

Bestemmelsen erstatter arveloven § 8 med visseendringer. Uttrykket arverettigheter og rettighe-


ter etter loven er brukt for å fange opp både lega-larveretten og retten til uskifte. Skjæringstids-punktet er flyttet fra vedtaks- eller domstidspunk-tet til tidspunktet da begjæring om separasjoneller stevning med krav om skilsmisse var sendt.Det vises til begrunnelsen foran i punkt 3.4.6.

§ 9. Samboerens arverett(1) Samboere har samme arverettigheter som

ektefeller. Med samboere i denne loven menes topersoner over 18 år som lever sammen i et ekte-skapsliknende parforhold uten å være gift, regis-trert partner eller samboer med andre, og somnår den ene døra) har, har hatt eller venter barn sammen ellerb) har vært samboere i minst de siste fem årene

(2) Et samboerskap kan foreligge selv om par-tene for en tid bor atskilt for eksempel på grunnav utdanning, arbeid, sykdom eller opphold påinstitusjon.

(3) Det regnes ikke som samboerskap når topersoner som etter ekteskapsloven § 3 ikke kaninngå ekteskap, lever sammen.

Bestemmelsen erstatter § 28 a og delvis §§ 28 b og28 c i gjeldende arvelov. Bestemmelsen inne-bærer en arverettslig likestilling mellom ektefel-ler og de samboerne som oppfyller kriteriene iloven. Dette innebærer for det første at legalarve-retten vil være en halvpart når det er livsarvinger,men minst 6 G, og det hele i konkurranse medutarvinger, se merknadene til § 6 og de generellemerknadene om ektefellens legalarverett i punk-tene 3.4.2 og 3.4.3 foran. Videre innebærer det atsamboerens legalarverett bare kan begrenses vedtestament som gjenlevende samboer har fåttkunnskap om før dødsfallet, og at minstearven på6 G ikke kan begrenses ved testament, se merkna-dene til § 7 og de generelle merknadene i punkt3.4.4. Bestemmelsen innebærer også at gjenle-vende samboer får samme rett til uskifte somektefeller. Det er foreslått et felles kapittel omuskifteregler for samboere og ektefeller. Forskjel-lene mellom samboere og ektefeller med hensyntil formuesordningene mellom ektefeller inne-bærer riktignok at det er gjort visse tilpasninger ide enkelte bestemmelsene. Det bør vurderes omnaturalutleggsreglene i skifteloven også skalendres slik at de får en nøytral utforming forbegge samlivsformer. Dette bør vurderes i forbin-delse med departementets videre arbeid medNOU 2007: 16.

Definisjonen av samboerskap i § 9 første leddviderefører definisjonen av samboerskap i arvelo-ven § 28 a. Det vises til de generelle og spesielle

merknadene til samboerdefinisjonen i Ot.prp. nr.73 (2007–2008) s. 16–22 og s. 45–46.

At man ved samboerskap ikke har noe klartstarttidspunkt, slik vigselen er for ektefeller, inne-bærer at avgrensningen av når samboerskapetutløser rettsvirkninger, må fastsettes på en annenmåte. Utvalget foreslår at både felles barn og femårs samliv skal kunne utløse arverettigheter. Krite-riet «har, har hatt eller venter barn sammen» er detsamme som i arveloven § 28 b for legalarverett og§ 28 c for uskifterett. Det er redegjort for begrun-nelsen for dette kriteriet i punkt 4.6.2 foran. For detnærmere innholdet i kriteriet vises det til Ot.prp.nr. 73 (2007–2008) s. 47. Kriteriet om fem års sam-liv forut for dødsfallet er nytt som vilkår for legalar-verett. Det er imidlertid brukt i arveloven § 28 bførste ledd andre punktum om utvidet testasjons-kompetanse på bekostning av livsarvingene. Detvises til Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 47–48 om for-ståelsen av dette kriteriet. Se nærmere om begrun-nelsen for femårskriteriet i punkt 4.6.2 foran.

Andre ledd erstatter arveloven § 28 a andreledd. Den innebærer for det første at det faktum atpartene for en tid bor faktisk atskilt, ikke nødven-digvis medfører at de ikke lenger er samboere ilovens forstand. Dette har betydning i tilfellerhvor partene bor på forskjellig sted når den enedør, for eksempel hvor en av partene bor påaldershjem. Bestemmelsen har også betydningfor beregningen av fem års samliv. Hvis eksempel-vis en av partene har vært på et studieopphold iutlandet eller har avtjent førstegangstjeneste påen annen kant av landet, vil også denne periodenmedregnes i de fem årene, forutsatt at samboer-nes «ekteskapsliknende parforhold» besto også idenne perioden. Om den nærmere avgrensningenav denne bestemmelsen, se Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 46 og s. 47–48.

Tredje ledd er tatt med for å klargjøre at vissenært beslektede personer ikke kan anses somsamboere i lovens forstand. Den samme presise-ringen er i dag inntatt i arveloven § 28 a andreledd andre punktum. Denne presiseringen er delset utslag av at loven oppstiller et kriterium om atforholdet skal være ekteskapsliknende. I ekte-skapsloven utgjør nært slektskap en ekteskaps-hindring, jf. ekteskapsloven § 3. Dels er § 9 tredjeledd et utslag av at det ikke er ønskelig med flerekonkurrerende arvegrunnlag. Personer somomfattes av ekteskapsloven § 3, vil ofte også værehverandres nærmeste slektsarvinger. Det er ogsåviktig at denne presiseringen står i loven i og medat husstandsfellesskapsloven ikke setter noen slikbegrensning på hvem som kan påberope seg denlovens beskyttelse.


Kapittel III. Statens arverett

§ 10. Statens arverettHvis avdøde ikke etterlater seg arvinger etter

loven og ikke har tilgodesett noen ved testament,går arven til staten.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 46.Bestemmelsen kan komme til anvendelse selv omavdøde etterlater seg legalarvinger. Det kan ten-kes at avdøde ved testament har utelukket slektenfra å arve, men ikke har angitt hvem som skalarve. Det kan også tenkes at slektens arverett erutelukket på grunn av bestemmelsene i gjeldende§§ 4 andre ledd og § 73, jf. utkastets § 5 andre leddog § 59. En annen mulighet kan være at avdødehar opprettet testament om at gjenlevende ekte-felle eller samboer ikke skal arve. Staten kan ogsåbli arving ved at legalarvinger har gitt avkall påarv.

§ 11. Statens avkall på arv(1) Etter søknad fra slektninger eller andre

som arvelateren hadde tilknytning til, kan statenhelt eller delvis gi avkall på arv, til fordel for søke-ren.

(2) Ved avgjørelsen skal det legges vekt påsøkerens tilknytning til arvelateren og om detforeligger nedtegnelser eller andre klare holde-punkter for at arvelateren ville ha ønsket at søke-ren skulle arve.

(3) Søknaden sendes til departementet ellertingretten innen 6 måneder etter dødsfallet. Kon-gen kan gi nærmere forskrifter om avkall etterdenne bestemmelsen.

Bestemmelsen bygger på arveloven § 47 og for-skrift av 8. august 1991 nr. 564. Utvalget foreslåren noe utvidet adgang til å gi avkall på arv. Utkas-tet innebærer også at vilkårene for å gi avkall påarv inntas i arveloven. Dette gjør reglene mer til-gjengelige, og det sikrer at eventuelle endringer iavkallspraksis må vedtas ved lov.

Regelen i arveloven § 47 første ledd om atdepartementet «kan ta avgjerd om sal av fast eige-dom og lausøyre som staten får i arv», anser utval-get for overflødig. Det er ikke nødvendig med enegen hjemmel for å regulere hva staten kan gjøremed arvemidlene.

Etter arveloven § 47 kan det gis avkall til for-del for «slektningar eller andre som har stått arve-lataren nær». Utkastet § 11 er noe annerledes for-mulert, men innebærer ikke noen utvidelse ellerinnskrenkning med hensyn til hvem som kansøke. Av søkere vil det gjerne være slektninger

som ikke omfattes av arvetavlen, som kan væreaktuelle, eksempelvis søskenbarns barn. Andresøkere kan være organisasjoner eller institusjo-ner. Men også for samboere som ikke omfattes avsamboerdefinisjonen i § 9 kan det være aktuelt åsøke. Det kan være samboere som ennå ikke harbodd sammen i fem år, eller det som gjerne omta-les som særboere. Særboere kan være to parter iet langvarig parforhold, men der partene harbeholdt hver sin bolig. Etter første ledd kreves detat avdøde hadde tilknytning til søkeren. Dette eret grunnvilkår for å kunne få medhold, men denærmere vurderingskriteriene fremgår av andreledd. Tilknytningsvilkåret vil eksempelvis væreoppfylt ved at avdøde var medlem av en frivilligorganisasjon som søker om avkall.

Andre ledd angir vurderingskriteriene for å giavkall på arv. Bestemmelsen gir ingen uttøm-mende oppregning av vurderingskriterier. Til-knytning er det sentrale kriteriet. Etter arvelovenav 1972 § 47 er det et krav at søkeren har «ståttarvelataren nær». I forskriften sies det at det måha «bestått et meget nært forhold mellom avdødeog søkeren». Ut fra utvalgets kjennskap til prak-sis, er det stilt krav om et «meget nært» forhold,og ikke bare nært forhold. Etter utkastet § 11andre ledd kreves det ikke nær eller meget nærtilknytning, men det er like fullt klart at det somhovedregel må ha vært en nær tilknytning mellomsøkeren og avdøde. Det er videre angitt som etmoment at det «foreligger nedtegnelser ellerandre klare holdepunkter for at arvelateren villeha ønsket at søkeren skulle arve».

Kapittel IV. Ektefellens og samboerens rett til uskifte

§ 12. Retten til uskifte(1) Når den ene ektefellen eller samboeren

dør, har den lengstlevende rett til å sitte i uskiftetbo med felles livsarvinger. Uskifteformuen bestårav avdødes og lengstlevendes samlede formuermed de unntakene som fremgår av andre ledd.

(2) Lengstlevende har rett til å sitte i uskiftemed særeie bare når dette er bestemt i ektepakt,jf. lov om ekteskap § 43, eller bestemt av givereller testator, eller når livsarvingene samtykker.Gjør lengstlevende bruk av denne retten, går ogsåhans eller hennes eget særeie inn i uskiftefor-muen hvis ikke noe annet er bestemt i ektepakt,testament eller avtale med arvingene, eller hvissæreie er bestemt av giver eller testator. For enlivsarving som er mindreårig eller satt under ver-gemål som omfatter det økonomiske området, jf.vergemålsloven § 21 andre ledd, må både vergen


og fylkesmannen samtykke i uskifte etter førstepunktum. Fylkesmannen må også samtykke i slikavtale med arvingene som er nevnt i andre punk-tum.

(3) Det kan settes vilkår for samtykkene somer nevnt i andre ledd.

(4) Hvis arvelateren eller lengstlevende fra førav sitter i uskifte når arvelateren dør, må det før-ste uskifteboet skiftes før det kan etableres uskifteetter arvelateren.

Bestemmelsen erstatter arveloven §§ 9 og 28 c.Første ledd første punktum angir at lengst-

levende ektefelle eller samboere har rett til uskiftemed felles livsarvinger. Hvilke samboere som harrett til uskifte, fremgår av utkastets § 9. Adgangentil å sitte i uskifte med førstavdødes særkullsbarner regulert i utkastets § 13. Etter utkastet er uskif-teretten en rett som bare kan gjøres gjeldendemot livsarvinger. I konkurranse med førstavdødesarvinger i andre arvegangsklasse er lengstle-vende enearving, riktignok med en betingetsekundærarverett for førstavdødes slekt etterlengstlevendes død. I konkurranse med førstavdø-des arvinger i tredje arvegangsklasse er lengstle-vende enearving uten sekundærarverett for før-stavdødes slekt, se utkastets § 6. Utkastets ord-ning for lengstlevende i konkurranse med førstav-dødes arvinger i andre og tredje arvegangsklasseer mer gunstig for lengstlevende enn uskifteord-ningen. Det er derfor ikke behov for uskifte medslike arvinger. Hvis førstavdøde har opprettet tes-tament til fordel for andre enn lengstlevende,beror det på testamentet om lengstlevende harrett til uskifte. Hvis testamentet bestemmer at tes-tamentsarvingene skal ha oppgjør straks, er detimidlertid ingenting i veien for at testamentsarvin-gene samtykker i uskifte.

Utvalget har kommet til at arveloven § 11 ikkebør videreføres. Konsekvensen av dette er at vedet testament fra førstavdøde som fratar lengstle-vende ektefelle uskifteretten og som lengstle-vende ektefelle har fått kunnskap om, vil uskifte-retten ikke kunne gjøres gjeldende. Boet må skif-tes. Lengstlevende vil da ha krav på minstearv.Livsarvingene vil da også kunne kreve pliktdel.Testamentarvingen vil, med de begrensningenesom følger av minstearv og pliktdel og andre ret-tigheter som ikke kan begrenses ved testament, fådet han eller hun er tilsagt i testamentet. Hvis ettestament skal begrense uskifteretten, bør dettesies uttrykkelig. Hvis førstavdødes testament barefordeler arven mellom livsarvingene på en annenmåte enn lovens fordeling, vil det normalt presu-meres at testamentet ikke er til hinder for uskifte.

Det får da først virkning når uskifteboet skal skif-tes. Hvis testamentet tilgodeser en tredjeperson,vil det oftere kunne presumeres at tredjepersonenfår testamentsarven straks. Lengstlevende ekte-felle kan eventuelt sitte i uskifte med det rester-ende av avdødes formue.

I første ledd andre punktum angis uskifteboetsom avdødes og lengstlevendes samlede formuer.Denne formuleringen er felles for ektefeller ogsamboere. Uskifteboet er imidlertid begrenset avde unntakene som fremgår av andre ledd. I hvil-ken grad lengstlevende blir ansvarlig for førstav-dødes gjeld, fremgår av utkastets § 18.

Andre ledd regulerer når særeie inngår iuskifte. Utvalget har under noe tvil valgt å opprett-holde dagens ordning om at uskifte med særeiekrever særskilt hjemmel, se foran i punkt 6.2.4.Sondringen mellom særeie og felleseie innebæreren hindring for en fullstendig likestilling mellomektefeller og samboere med hensyn til uskifterett. Istore trekk har imidlertid ektefeller og samboerede samme mulighetene til å unnta bestemte eiende-ler fra uskifte, men virkemidlene for å oppnå detteer ulike. Ektefeller kan etter utkastet velge om devil gjøre eiendeler til særeie ved ektepakt, eller omde vil begrense hverandres uskifterett ved testa-ment som den andre ektefellen har fått kunnskapom før dødsfallet. Samboere, som ikke har anled-ning til å opprette ektepakt, må nøye seg med testa-ment som verktøy for å begrense uskifteretten.

Lengstlevende har rett til å sitte i uskifte medsæreie bare hvis dette er bestemt i ektepakt, jf. lovom ekteskap § 43, i bestemmelse av giver ellerarvelater eller når livsarvingene samtykker. Alter-nativet ektepakt er bare aktuelt for ektefeller. Sær-eie kan også være bestemt av giver eller arvelater,jf. ekteskapsloven § 48, arveloven § 31 og utkas-tets § 51. Arv eller gave som er særeieklausulert,vil i utgangspunktet ikke inngå i et uskifte. Det måogså gjelde et samboeruskifte. Det er imidlertidikke noe i veien for at giver eller arvelater bestem-mer at det skal være adgang til å sitte i uskiftemed arven eller gaven som er særeie. Selv omendringer i formuesordningen mellom ektefellermå gjøres i ektepakts form, vil en bestemmelseom at ektefellen skal kunne sitte i uskifte med enssæreie, i praksis også kunne bestemmes ved tes-tament. Formkravene for testamenter og ektepak-ter er i det alt vesentlige like, og for en ektepaktsom bare er til fordel for den ene ektefellen, er detikke nødvendig med medvirkning fra den ektefel-len som ektepakten er til fordel for, jf. ekteskapslo-ven § 54 første ledd fjerde punktum.

Hvis lengstlevende benytter denne retten, gåretter utkastets § 12 andre ledd andre punktum


også hans eller hennes eget særeie inn i uskifte-boet hvis ikke noe annet er bestemt i ektepakt,testament, avtale med arvingene, eller hvis særeieer bestemt av giver eller arvelater. Denne bestem-melsen viderefører arveloven § 9 andre leddandre punktum. Utkastets § 12 andre ledd tredjepunktum innebærer en utvidelse av når samtykkeer påkrevd. I tillegg til de som er fratatt rettslighandleevne på det økonomiske området, menerutvalget at også de som er satt under vergemålsom omfatter det økonomiske området med hand-leevnen i behold, bør omfattes. Vurderingen avom det skal gis rett til uskifte er såpass viktig ogkomplisert at vergen og fylkesmannen bør trek-kes inn av hensyn til den vergetrengende.

I tredje ledd er det tilføyd en bestemmelse omat det kan settes vilkår for samtykke. Det er ikketvilsomt at det kan settes vilkår for samtykke idag, jf. Rt. 1992 s. 374. Utvalget mener dette børkomme klart til uttrykk også i lovteksten.

I fjerde ledd foreslås arveloven § 28 c andreledd andre og tredje punktum videreført. Bestem-melsen har som formål å unngå at flere uskifteboblitt blandet sammen, eller at lengstlevende blirsittende i uskifte med arvinger etter flere ektefel-ler og/eller samboere. Utvalget foreslår at enbestemmelse med samme innhold som arveloven§ 28 c andre ledd andre og tredje punktum blitttatt inn som fjerde ledd i utkastets § 12. Bestem-melsen gjelder både for ektefeller og samboere.

Bestemmelsen om arving under konkursbe-handling i arveloven § 9 andre ledd fjerde punk-tum foreslås ikke videreført, se punkt 6.2.8 foran.

§ 13. Uskifte med særskilt livsarving(1) Lengstlevende har rett til uskifte med sær-

skilt livsarving (særkullsbarn eller livsarving tilsærkullsbarn) etter arvelateren bare hvis dennearvingen samtykker. Hvis den særskilte livsarvin-gen er mindreårig eller satt under vergemål somomfatter det økonomiske området, jf. vergemål-sloven § 22 andre ledd, kreves det samtykke ogsåfra fylkesmannen.

(2) Det kan settes vilkår for samtykke etterførste ledd.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 10 og § 28c andre ledd første punktum om uskifte med sær-skilt livsarving (særkullsbarn). Som i utkastets§ 12 er samtykkekravet foreslått utvidet til allesom er under vergemål som omfatter det økono-miske området. Bestemmelsen om arving underkonkursbehandling i arveloven § 10 fjerde punk-tum foreslås ikke videreført, se punkt 6.2.8 foran.Det er tilføyd i andre ledd at det kan settes vilkår.

Dette innebærer ingen realitetsendring fra gjel-dende rett, jf. Rt. 1992 s. 374.

§ 14. Uskifteretten når én eller flere arvinger kankreve skifte

Selv om én eller flere arvinger straks kankreve arv, fratar ikke det lengstlevende retten tiluskifte med andre arvinger.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 12.

§ 15. Personlige forhold som fratar lengstlevendeuskifterett

(1) Lengstlevende har ikke rett til uskifte hvisdet sannsynliggjøres at den gjenlevendes gjelds-forpliktelser vil gjøre det vanskeligere å få dekketkrav mot arvelateren, eller at disse forpliktelsenevil redusere arven til førstavdødes arvingervesentlig. Det samme gjelder når lengstlevendepå en kritikkverdig måte har påført eller utsatt segselv eller andre for betydelig formuestap og detderfor ikke kan ventes at lengstlevende kommertil å styre uskifteboet på en forsvarlig måte.

(2) En mindreårig ektefelle har ikke rett til åsitte i uskifte.

Bestemmelsen erstatter arveloven § 13. Det erikke gitt særlige bestemmelser for en lengstle-vende ektefelle eller samboer som er fratatt denrettslige handleevnen på det økonomiske områ-det. I gjeldende lov er utgangspunktet at lengstle-vende som er fratatt den rettslige handleevnen pådet økonomiske området, ikke har rett til uskifte.Hvis det er nødvendig for at lengstlevende oghjemmeværende barn skal kunne opprettholdehjemmet, er det likevel åpnet for at retten med fyl-kesmannens samtykke kan gjøre vedtak om atlengstlevende kan beholde hele eller deler av boetuskiftet. Utvalget mener det ikke bør være noensærlige regler for denne gruppen av lengstle-vende ektefeller og samboere. Vergen og fylkes-mannen vil være inne i bildet ved vurderingen avom uskifte skal etableres. Hvis de kommer til atuskifte vil være uheldig for lengstlevende, vil ikkeuskifte etableres. Hvis lengstlevende er fratatt denrettslige handleevnen på det økonomiske områ-det, vil det være vergen, eventuelt vergen i sam-råd med fylkesmannen, som forestår de økono-miske disposisjonene over uskifteboet. Hensynettil beskyttelse av uskiftearvingene er derfor hellerikke så tungtveiende. Ordningen som er nedfelt idagens arvelov, legger opp til at det kan etableresdelvis uskifte. Delvis uskifte skaper en hel delekstra problemer ved senere skifter eller utde-linger fra uskifteboet. Etter utvalgets syn er det


ikke grunn til å opprettholde flere hjemler for del-vis uskifte enn strengt nødvendig.

Når det gjelder begrensningene i uskifterettenav hensyn til lengstlevendes økonomi eller på bak-grunn av lengstlevendes tidligere økonomiskedisposisjoner, er det bare gjort språklige end-ringer. Ordet «skyldnadene» i første ledd er byttetut med «gjeldsforpliktelser» for å avgrense motandre typer av økonomiske forpliktelser lengstle-vende kan ha. Det vil for eksempel være uheldigom uskifte skal være utelukket på grunn avlengstlevende ektefelles forsørgelsesforpliktelseroverfor sine barn, som i de fleste tilfellene også eravdødes barn.

I andre ledd, som gjelder mindreårige lengstle-vende ektefeller, foreslår utvalget at mindreårigeikke skal kunne sitte i uskifte. Tilfeller hvor det eren mindreårig lengstlevende ektefelle, vil troligforekomme svært sjelden fordi ekteskapsalderen iutgangspunktet er 18 år. For samboere vil ikkeproblemstillingen oppstå fordi det ligger i lovenssamboerdefinisjon at partene må være over 18 år.Uskifte vil sjelden være en gunstig løsning for enyngre lengstlevende ektefelle. Både reglene omhva som inngår i uskifteboet og skifteplikten vedgjengifte og etablering av samboerskap med barneller samboerskap av en viss varighet, tilsier atyngre bør være forsiktige med å velge uskifte.Hvor lengstlevende er mindreårig, vil ulempenemed uskifteordningen være særlig fremtredende.Mindreårighet som hinder for etablering avuskifte for ektefeller vil også bidra til at man fården samme rettsstillingen for ektefeller og sambo-ere.

§ 16. Melding om uskifte(1) Lengstlevende som vil benytte retten til

uskifte, skal innen 60 dager etter dødsfallet, jf.skifteloven § 81, sende melding til tingretten medopplysning om navn på arvingene og en oppstil-ling over sin egen og arvelaterens formue oggjeld. Meldingen bør også inneholde arvingenesalder og adresse.

(2) Hvis uskifteformuen ikke skal deles liktved et senere skifte, jf. § 27 første ledd andrepunktum (særeie) og § 27 andre ledd (samboere),skal lengstlevende og arvingene gi en felleserklæring til tingretten om verdien av særeiemid-lene og felleseiemidlene, jf. § 27 første ledd, ellerom verdien av samboernes andeler av uskiftefor-muen, jf. § 27 andre ledd. Hvis lengstlevende ogarvingene ikke blir enige, skal lengstlevendekreve registrering og verdsettelse gjennom ting-retten. I registreringen og verdsettelsen skal detogså opplyses hvor mye som har vært felleseie-

midler, hvor mye som har vært særeiemidler forhver av partene, og hvilken gjeld partene svarerfor sammen og hver for seg. Reglene i skifteloven§§ 2 og 13 tredje ledd gjelder tilsvarende.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 14 og § 28 g.I andre ledd går det frem at det både ved

uskifte med særeie og ved uskifte mellom sambo-ere er nødvendig med en erklæring til tingrettenom verdiene av partenes formuer i forbindelsemed erklæring om uskifte. Bestemmelsen gjelderfor tilfeller hvor uskifteformuen ikke skal deleslikt ved et senere skifte. Dette gjelder hvor lengst-levende sitter i uskifte med særeiemidler, og vedsamboeruskifte, som i grove trekk kan sammen-lignes med uskifte med særeie. Det er vist til desærlige delingsreglene for slikt uskifte og denerklæringen som skal legges til grunn for detsenere skiftet. Verdsettelse og registrering gjen-nom tingretten skjer i liten utstrekning i dag. Detvil dessuten kunne bli kostbart. Utvalget kan imid-lertid ikke se andre enklere og rimeligere løsnin-ger som samtidig gir tilstrekkelig rettssikkerhet.

§ 17. Uskifteattest(1) Hvis vilkårene for uskifte er oppfylt, gir

tingretten uskifteattest. Det skal gå frem av uskif-teattesten om boet skal skiftes delvis.

(2) Hvis noen av arvingene er mindreårigeeller av andre grunner er under vergemål, skaltingretten sende fylkesmannen der arvingen bor,melding etter § 16 første ledd eller registrering ogverdsettelse etter § 16 andre ledd.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 16. Det erpresisert at det er tingretten som utsteder uskifte-attesten og at det er tingretten som etter andreledd sender melding til fylkesmannen. I Oslo vildet være Oslo byfogdembete som har disse opp-gavene.

I dag er det et forbehold for utstedelse avuskifteattest om at boet ikke skal skiftes offentligsom følge av delvis uskifte. Utvalget legger tilgrunn at det ikke er nødvendig med offentligskifte ved delvis uskifte, og at dette heller ikke ervanlig. Utvalget ser ingen grunn til å videreføredette forbeholdet i loven.

§ 18. Lengstlevendes ansvar for avdødes forpliktel-ser

Lengstlevende blir ansvarlig for avdødesgjeldsforpliktelser etter reglene i dødsboskiftelo-ven kapittel 3. Lengstlevende kan utstede pro-klama etter kapittel 4 i dødsboskifteloven.


Bestemmelsen viderefører arveloven § 20 og § 28d, men med en utforming basert på den modellenfor gjeldsansvar som er foreslått av Skiftelovutval-get i NOU 2007: 16 s. 75 flg. Utvalget foreslår enannen plassering i uskiftekapittelet enn den somnåværende § 20 har. Utvalget mener at bestem-melsen om gjeldsansvar bør komme sammen medreglene om etablering av uskifteboet og uskifte-boets omfang, og at dette er en bedre plasseringenn dagens plassering, som er midt inne i bestem-melsene om rådighetsbegrensninger.

§ 19. Lengstlevendes eiendeler som går inn i uskifte-formuen

(1) Alt som lengstlevende blir eier av, går inn iuskifteformuen. Dette gjelder likevel ikke eiende-ler soma) etter ektepakt skal være lengstlevendes særeieb) etter testament ikke skal inngå i uskiftec) giver eller arvelater har bestemt skal være

særeie, jf. ekteskapsloven § 48.(2) Hvis lengstlevende har overtatt avdødes

særeie uskiftet etter § 12 andre ledd, gjelderreglene der tilsvarende.

(3) Har lengstlevende fått gave, arv eller utbe-taling etter en livsforsikring, går dette ikke inn iuskifteformuen hvis det blir krevd skifte innen3 måneder etter at lengstlevende mottok gaven,arven eller utbetaling etter livsforsikringen.

Arveloven § 17 foreslås videreført med visseendringer, og den er tilpasset uskifte for sambo-ere.

I første ledd opprettholdes utgangspunktet iarveloven § 17 første ledd første punktum om atalt som lengstlevende ektefelle blir eier av, går inni uskifteboet. Bestemmelsen gjelder erverv iuskifteperioden. Hvilke eiendeler som går inn iuskifteformuen fra etableringstidspunktet, erregulert i utkastets § 12. Unntakene fra utgangs-punktet om at alt som lengstlevende blir eier av,inngår i uskifteformuen, er angitt i første leddandre punktum. Unntak kan være bestemt i ekte-pakt, i testament eller i en bestemmelse av givereller arvelater. Alternativet testament i bokstav b,tar særlig sikte på samboere. Samboere kan ikkebenytte ektepakt. Etter gjeldende rett må begrens-ninger i uskifteretten for samboere bestemmes itestament. Utvalget foreslår at denne ordningenopprettholdes. En formfri samboeravtale vil ikketilfredsstille de kravene til notoritet som bør stillesfor bestemmelser om at senere erverv ikke skalinngå i uskifteformuen.

Andre ledd handler om hva som inngår avsenere erverv når gjenlevende har overtatt særeie

i uskifte. Bestemmelsen henviser til § 12 andreledd.

I tredje ledd er adgangen til å kreve skifte for åunngå at arv og gave går inn i uskifteboet, fore-slått utvidet til også å omfatte livsforsikringer.

Dagens § 17 andre ledd er ikke med. Den er ien noe omformulert form tatt inn i utkastets § 25første ledd siste punktum.

§ 20. Lengstlevendes rådighet over uskifteboet(1) Lengstlevende eier og rår over uskifteboet

med de unntakene som følger av lov, testamenteller avtale.

(2) I testament kan lengstlevende rå over enandel av boet som svarer til det lengstlevendesegne arvinger skal ha når han eller hun dør, jf.§ 24, så langt det ikke strider mot pliktdelsre-glene.

Bestemmelsen erstatter arveloven § 18. I førsteledd presiseres det at lengstlevende er eier avuskifteboet. Begrensninger i eierrådigheten kre-ver hjemmel i lov, testament eller avtale.

Andre ledd viderefører arveloven § 18 andreledd første punktum. Den særlige begrensningeni retten til å råde over gjenstander i uskifteboetsom er særskilt ført inn i boet av førstavdøde iarveloven § 18 andre ledd andre punktum, fore-slås ikke videreført. Hvis førstavdøde harbestemte ønsker om hvem som skal ha gjenstan-der som under ekteskapet tilhørte ham ellerhenne, må det opprettes testament. Begrensnin-ger i retten til å rå over de enkelte gjenstandene iboet harmonerer dårlig både med det utgangs-punkt loven tar om at gjenlevende er eier avuskifteboet, og med utkastets forlag til endring avpliktdelsreglene hvor pliktdelsvernet ikke lengerskal legge begrensninger på arvelaterens rett til årå over de enkelte gjenstandene i boet.

§ 21. Adgangen til å gi gaver av uskifteboet(1) Lengstlevende kan ikke uten samtykke fra

arvingene gi gaver ut over det som følger av skikkog bruk. Med gaver menes også gavesalg.

(2) Hvis lengstlevende har gitt gaver av uskif-teformuen og mottakeren forsto eller burde for-stått at det var uten samtykke og ut over det somfølger av skikk og bruk, kan hver av arvingenekreve gaven omstøtt ved at gavemottakeren tilba-kefører gavens verdi. Kravet må reises ved søks-mål innen ett år etter at arvingen fikk kunnskapom gaven.

(3) Blir det krevd omstøtelse mens uskifteboeter under offentlig skifte, kan kravet avgjøres avtingretten i samsvar med lov om skifte § 11 andre


ledd. Kravet må være sendt tingretten innen ett åretter at arvingen fikk kunnskap om gaven.

Bestemmelsen foreslås som en erstatning forarveloven § 19. Utvalget foreslår at det fortsattskal være begrensninger i retten til å gi gaver frauskifteformuen, men det gjøres visse endringerbåde med hensyn til hvilke gaver som kan gigrunnlag for omstøtelse, og med hensyn til hvaomstøtelsesoppgjøret skal gå ut på.

I første ledd foreslås det en felles gaveterskelfor alle typer av gaver. Det presiseres i første leddandre punktum at gavesalg likestilles med gave.Dagens skille mellom gaver som består i fast eien-dom, og andre gaver, er ikke videreført i utkastet.Kriteriet som gaveterskelen foreslås knyttet til, er«skikk og bruk». Det skal ikke uten samtykke fraarvingene kunne gis gaver ut over det som følgerav skikk og bruk. Med «skikk og bruk» er det setthen til formuleringen i vergemålsloven § 41. Enalternativ formulering som kunne gi omtrent til-svarende gaveterskel, kunne vært at man ikkeuten samtykke kan gi «gaver som går ut over detsom må anses som vanlige», jf. formuleringen iekteskapsloven § 50 første ledd. Dekningsloven§ 5-2 femte ledd gir også en pekepinn på vur-deringstemaet. Der heter det at unntatt fra omstø-telse er «leilighetsgaver og liknende gaver og stø-nader som er av rimelig omfang hensett til forhol-dene da gaven eller stønaden ble ydet». Skikk ogbruk varierer fra miljø til miljø. Det vil trolig meddette kriteriet ofte kunne komme argumenter omat gavemottakeren var i god tro. I landbruket erdet for eksempel vanlig å overføre gårdsbruket tilden som skal overta gården, til ca. 50 % av mar-kedspris, noe som er langt under åsetestakst. Deter ikke ment at skikk og bruk skal omfatte denskikk man har i landbruket om at den som skal fåoverta gården, får kjøpe denne til ca. halvparten avmarkedsverdien. Å selge gårdsbruk til åsetestakstmå imidlertid anses i overensstemmelse medskikk og bruk, slik dette skal forstås etter utkas-tets bestemmelse.

Man vil fortsatt kunne tenke seg tilfeller hvordet er naturlig å legge sammen flere gaver tilsamme person (kumulasjon), eller flere gaver tilflere nærstående personer (identifikasjon), vedvurderingen av om gaveforbudet er overtrådt.Dette må imidlertid ses i lys av kriteriet «skikk ogbruk». Hvis hver enkelt gave er i tråd med skikkog bruk, vil kumulasjon og identifikasjon først ogfremst være aktuelt hvor det er gitt gaver til énlinje av livsarvinger, mens andre linjer av livsar-vinger ikke har fått gaver.

I andre ledd foreslår utvalget at muligheten forå fri seg fra et omstøtelsessøksmål ved å sannsyn-liggjøre at man var i god tro, opprettholdes. Inn-holdet i godtro-vurderingen er nærmere fastlagt irettspraksis, jf. Rt. 1982 s. 948 og Rt. 2010 s. 1361.Fristen for omstøtelsessøksmål på ett år fra arvin-gen fikk kunnskap om gaven, foreslås også videre-ført. Reglene om selve omstøtelsesoppgjøret erimidlertid foreslått endret. I dag er utgangspunk-tet at omstøtelse går ut på at «det bortgitte formu-esaktivum skal tilbakeføres til boet, eventuelt motat gavemottageren får sin ytelse tilbake dersomhan har ytet delvis vederlag», jf. Rt. 1993 s. 1474(s. 1479). Systemet med naturaloppgjør kan frem-stå som tungvint. Hensynet til uskiftearvingene erheller ikke noe tungtveiende argument for åbeholde ordningen med naturaloppgjør. Arvin-gene er uansett ikke beskyttet mot av lengstle-vende selger eiendeler i boet til full pris. Det eretter utvalgets syn ikke grunn til at arvingenegjennom omstøtelsesreglene skal ha en særskiltbeskyttelse mot at bestemte gjenstander går ut avboet. Etter utkastet vil omstøtelsesoppgjøret gå utpå at gavemottakeren tilbakefører verdien av dethan eller hun har mottatt. Med en slik ordningslipper man de ekstra utgiftene man i dag har i for-bindelse med omstøtelsesoppgjør med tinglys-ningsavgifter og dokumentavgift. Hvis partene erenige om at oppgjøret skal skje i form av et natu-raloppgjør, er det imidlertid ingenting i veien fordet.

Utvalget foreslår ingen spesielle regler omhvem som skal saksøkes i en omstøtelsessak.Dette må løses etter de alminnelige reglene i sivil-prosessen, blant annet reglene om tvungent pro-sessfellesskap. Disse reglene har blitt særlig aktu-alisert i omstøtelsessaker etter Høyesteretts dominntatt i Rt. 2010 s. 1361 og den rettspraksisensom har fulgt i kjølvannet av denne avgjørelsen.Utvalget vil likevel påpeke at konsekvensene forlengstlevende ved et omstøtelsessøksmål er min-dre etter utkastets omstøtelsesregel enn de eretter reglene i arveloven § 19. Omstøtelsen vil forgjenlevendes del bare går ut på å motta en sumpenger.

Tredje ledd viderefører tredje ledd i arveloven§ 19.

§ 22. Adgangen til å gi arveoppgjør av uskiftefor-muen

(1) Gjenlevende kan av uskifteformuen gi fullteller delvis arveoppgjør til en arving bare hvis allearvingene får like stor del av arveloddene sine. Engave som er gitt til en livsarving, og som går ut


over det som følger av skikk og bruk, jf. § 21,anses som arveoppgjør.

(2) Har en arving fått oppgjør i strid med før-ste ledd og de andre arvingene ikke krever omstø-telse etter § 21, kan hver av de andre arvingenekreve tilsvarende oppgjør. Et slikt krav kan ogsåfremmes ved et senere skifte av uskifteformuen.Hvis lengstlevende ikke er villig til å gi slikt opp-gjør, kan arvingene kreve at uskifteformuen skif-tes.

Bestemmelsen erstatter arveloven § 21. Utgangs-punktet skal fortsatt være at det ikke kan gis arve-oppgjør til en arving uten at de andre arvingenefår tilsvarende oppgjør. Det sies ikke noe om sam-tykke i lovteksten. Men man kan som i dag tenkeseg både samtykke til senere utbetaling til en selv,og samtykke som må forstås som et avkall på arv.

Terskelen for hva som anses som arveoppgjør,presiseres i første ledd andre punktum. Gaversom går ut over skikk og bruk, anses som arve-oppgjør. Dette har også tidligere vært antatt åvære terskelen for hva som kan anses som arve-oppgjør. Med bestemmelsen i utkastet vil detvære samme terskel for omstøtelige gaver som forarveoppgjør som gir krav på tilsvarende oppgjør.Hvis det er gitt en gave til en av uskiftearvingene,vil de andre arvingene kunne velge om de vilkreve omstøtelse eller tilsvarende oppgjør. Dennevalgretten fremgår uttrykkelig av utkastets § 22andre ledd første punktum.

I andre ledd andre punktum videreføres arvelo-ven § 21 tredje ledd. Andre ledd tredje punktumviderefører arveloven § 21 andre ledd.

§ 23. Arvingenes rett til å få opplysninger om uskif-teformuen

Hvis en arving hevder at rådigheten overuskifteformuen blir misbrukt, kan tingrettenpålegge lengstlevende å gi tingretten nærmereangitte opplysninger om disposisjoner over uskifte-boet. Retten kan også kreve slike opplysninger fraligningsmyndighetene, selskaper, foretak, ellerandre institusjoner som driver finansieringsvirk-somhet eller forsikringsvirksomhet, eller andresom har midler til forvaltning. Tingretten avgjør ihvilket omfang arvingene skal få innsyn i opplys-ningene.

For å få opplysninger fra lengstlevende med ret-tens hjelp, må arvingen fremsette en begrunnetmistanke om at det foreligger misbruk av uskifte-boet. Det kan ikke kreves at det er sannsynlig-hetsovervekt for at det foreligger misbruk, og detkan heller ikke kreves mye av konkretiseringen

av hva misbruket har gått ut på. Det må imidlertidvære såpass konkrete mistanker at det er muligfor retten å kunne gi et konkret pålegg om hvilkeopplysninger lengstlevende plikter å gi. I begjæ-ringen om opplysninger bør det presiseres hvilkedokumenter eller andre opplysninger arvingen vilbli gjort kjent med.

Det er opp til retten å bestemme hva det skalgis innsyn i, og omfanget av innsynet. Det kaneksempelvis være aktuelt å gi innsyn i kontrakter,bevegelser på bankkonti, selvangivelser og arv-og gavemeldinger til skatteetaten. I utgangspunk-tet er det lengstlevende som skal fremskaffe opp-lysningene. Hvis lengstlevende ikke gir opplysnin-ger, kan tingretten kreve slike opplysninger fra deinstitusjonene som er nevnt i utkastets § 23. Imange tilfeller vil det dreie seg om opplysningersom er taushetsbelagt. Taushetsplikten er ikke tilhinder for at det gis innsyn hvor det som her ergitt særskilt lovhjemmel. Det bør likevel tas hen-syn til taushetsplikten når omfanget av innsynetskal bestemmes. Banker og andre finansinstitusjo-ner har etter hvert fått god praksis i å balansereinnsynsrett mot personvernhensyn i saker ominnsyn etter ekteskapsloven § 39. Denne praksi-sen kan være veiledende også for omfanget av inn-synsretten i uskiftesakene.

§ 24. Hvem som arver ved skifte av uskifteformuen(1) Livsarvingene etter førstavdøde tar arv i et

uskiftet bo bare hvis de overlever lengstlevende,eller hvis de lever når det skriftlig blir krevdskifte, når et privat skifte blir innledet, eller nåruskifteformuen ellers skal skiftes.

(2) Hvis uskiftet bygger på samtykke fra enlivsarving, tar livsarvingens arvinger arv av uskif-teformuen selv om livsarvingen ikke overleverlengstlevende. Arven skal fordeles mellom demsom var livsarvingens arvinger ved livsarvingensdød.

Før arveloven av 1972 var utgangspunktet atarven falt ved arvelaterens død også i de tilfellenehvor lengstlevende ektefelle ble sittende i uskiftetbo. Dette ble endret med arveloven. I dag erutgangspunktet at arvefallet utskytes til skiftetids-punktet for uskifteboet. For å avklare en del spørs-mål som knytter seg til virkninger av at arven erfalt, er det likevel gitt en del særregler i arvelovenav 1972. Noen av disse reglene er inntatt i arvelo-ven § 22, andre er inntatt andre steder i loven.Eksempler er arveloven § 25 om at arvingens kre-ditorer ikke har rett til å kreve skifte av uskifte-boet, § 44 andre punktum om at arvingen ikke kanavhende den rett han eller hun har i et uskiftet bo,


og § 45 tredje ledd om at avkall på arv etter før-stavdøde kan gis overfor lengstlevende ektefellesom sitter i uskiftet bo.

Hvor uskiftet hviler på samtykke, var det viktigfor lovgiver å unngå at de samtykkende arvingeneeller deres rettsetterfølgere led rettstap ved atarvefallet ble utskutt til skiftetidspunktet. Det erderfor i 1972-loven flere særregler for disse arvin-gene. Det var ulike oppfatninger i teorien under1972-loven om arven var falt for de samtykkendeuskiftearvingenes vedkommende. Utvalget leggertil grunn at arvefallet er utskutt til skiftetidspunk-tet også for disse arvingene. Av den grunn vilutvalget ikke opprettholde enkelte av de særre-glene som står i dagens lov. Utvalget vil imidlertidbeholde en bestemmelse om at den samtykkendearvingen (hans eller hennes dødsbo) arver selvom den samtykkende livsarvingen ikke har over-levd lengstlevende. Dette fremgår av utkastets§ 24 andre ledd første punktum.

Første ledd viderefører arveloven § 22 førsteledd første punktum. Krav om skifte bør av notori-tetshensyn fremsettes skriftlig. Alternativet «nåret privat skifte blir innledet» omfatter også tilfellerhvor skiftet settes i gang gjennom handlinger somutbetaling av midler til arvingene. Når «uskiftefor-muen ellers skal skiftes» er særlig myntet på skif-teplikten ved gjengifte i utkastets § 25.

Andre ledd i dagens § 22 foreslås ikke videre-ført siden det ikke blir aktuelt med uskifte medandre arvegangsklasse. Utvalget legger til grunnat det heller ikke er nødvendig å opprettholdetredje ledd i dagens § 22. Etter utvalgets forslaganses ikke arven falt for de samtykkende uskifte-arvingene før boet skal skiftes. Det er først da detfår betydning at livsarvingens arvinger tar arv, jf.utkastets § 24 andre ledd første punktum. Nårarveloven § 22 tredje ledd ikke foreslås videreført,vil ikke livsarvingens ektefelle eller samboerkunne få noen glede av uskifteformuen før uskifte-boet er skiftet.

Utvalget vil heller ikke videreføre arveloven§ 22 fjerde ledd. Det kan etter dekningsloven § 2-2tas utlegg i det skyldneren eier. Det å være arvingi et uskiftebo er ingen eierrett. Det følger alleredeav dette at det ikke kan tas utlegg i en rett i etuskiftebo, og at en rett i et uskiftebo ikke går inn iarvingens konkursbo. Det er heller ikke noenregel om dette i dansk rett. Utvalgets syn er atlengstlevende ektefelle er eier, og at arven fallerførst når uskifteboet skal skiftes. Da har ikke kre-ditorene noe annet å bygge på enn en arveforvent-ning.

§ 25. Rett til uskifte når lengstlevende gifter segeller blir samboer

(1) Retten til uskifte faller bort hvis lengstle-vende gifter seg.

(2) En arving kan kreve skifte av uskiftefor-muen når lengstlevende har hatt samboer i to åreller har, har hatt eller venter barn med samboeren.

Utvalget går inn for å beholde dagens regel om atuskifteretten bortfaller ved ekteskap.

Når det gjelder etablering av samboerskap,foreslår utvalget samme regel som i dag er lovfes-tet i § 24 andre ledd andre punktum. Her får uskif-tearvingene rett til å kreve skifte når samboerska-pet har vart i mer enn to år, eller når samboernehar, har hatt eller venter barn sammen. Denneregelen avviker fra samboerdefinisjonen i utkas-tets § 9, som opererer med et femårskrav.

Utvalget mener at dagens § 23 andre ledd eroverflødig. Så lenge gjenlevende er fratatt denrettslige handleevnen på det økonomiske områ-det, vil det være vergen, eventuelt vergen i sam-råd med fylkesmannen, som forestår de økono-miske disposisjonene over uskifteboet. Det kanfortsatt være behov for at gjenlevende blir sit-tende i uskifte. Gjenlevende får f.eks. stell og pleiei hjemmet. Hvis vergen og fylkesmannen kommertil at uskifte ikke lenger er noen gunstig ordningfor gjenlevende, kan de kreve skifte på vegne avgjenlevende.

§ 26. Lengstlevendes og arvingenes rett til å kreveskifte av uskifteformuen

(1) Lengstlevende kan når som helst skifteuskifteformuen helt eller delvis med alle arvin-gene, jf. § 22.

(2) En arving kan kreve skifte av uskifteboethvis den gjenlevende rår over det på en så kritikk-verdig måte at det blir vesentlig redusert eller ståri fare for å bli det.

(3) Hvis fylkesmannen har samtykket i uskiftepå vegne av en mindreårig livsarving, kan livsar-vingen kreve skifte for seg selv når han eller huner blitt myndig.

Første ledd viderefører arveloven § 24 første ledd.I andre ledd foreslår utvalget å opprettholde

bestemmelsen om at det kan kreves skifte hvisden lengstlevende råder over uskifteboet på en såkritikkverdig måte at det reduseres vesentlig.Uttrykket «misleg» er erstatte med «kritikkver-dig». Det presiseres at også fare for reduksjon pågrunn av kritikkverdig atferd, kan utløse skifte-plikt. Utvalget foreslår at bestemmelsen om skifte-plikt ved forsømmelse av oppfostringsplikt, som


står i arveloven § 24 andre ledd første punktum,ikke videreføres.

Tredje ledd er stort sett et forsøk på viderefø-ring av gjeldende § 24 tredje ledd første punktum.Som i dag vil ikke et skiftekrav fra et særkullsbarnsom har blitt myndig, medføre at hele boet måskiftes. Lengstlevende vil fortsatt ha rett til uskiftemed de øvrige arvingene. Utvalget mener atbestemmelsen om at uskifte kan fortsette med deøvrige arvingene selv om en eller flere uskiftear-vinger har krav på skifte, er unødvendig. Utvalgetmener at dette følger allerede av § 12.

I arveloven § 24 tredje ledd andre og tredjepunktum er det gitt bestemmelser om tilfellerhvor en umyndig (også umyndiggjort) særskiltlivsarving dør. Etter at vergemålsloven har gåttbort fra umyndiggjøringsinstituttet, vil det neppevære så mange som kommer i denne kategorien.Den forutsetter at arvingen har rukket å få barnfør fylte 18 år, og at arvingen også er død før haneller hun oppnår myndighetsalder. Det vil væresnakk om ganske unge særkullsbarn når forel-drene er under 18 år. Det kan imidlertid være situ-asjoner hvor det er gått lang tid etter at livsarvin-gen som fylkesmannen har samtykket på vegneav, ble myndig, uten at livsarvingen har krevdskifte. I denne perioden kan livsarvingen ha fåttegne barn. Utvalget mener at det ikke er grunn tilå regulere særskilt i lovteksten at livsarvingenslivsarvinger kan kreve skifte. De trer inn i densamme rettsposisjonen som sin far eller mor. Hvisfaren eller moren ennå ikke har fylt 18 år eller harforholdt seg passiv etter at han eller hun fylte 18år, vil livsarvingen ved vergen kunne kreve skifte.Har arvingen selv samtykket i uskifte, blir ogsålivsarvingene bundet av dette samtykket.

§ 27. Skifte av uskifteformuen(1) Når uskifteformuen skal skiftes etter

lengstlevende ektefelles død, skal den deles liktmellom førstavdødes arvinger og lengstlevendesarvinger når ikke noe annet er bestemt. Hvislengstlevende ektefelle har overtatt særeie iuskifte etter ektepakt, skal uskifteformuen delespå grunnlag av verdiforholdet mellom ektefelle-nes særeier på den tiden da uskiftet ble etablert,hvis det ikke er bestemt en mer lik fordeling iektepakten, jf. ekteskapsloven § 43 tredje ledd.Hvis det i slike tilfeller også er felleseie, skal uskif-teformuen deles på grunnlag av verdiforholdetmellom ektefellenes særeier, med tillegg av denhalvparten hver av dem skal ha av felleseiet. Hvislengstlevende ektefelle har overtatt særeie iuskifte etter samtykke fra arvingene, skal det skif-tes på denne måten om ikke noe annet er avtalt.

(2) Når uskifteformuen skal skiftes etterlengstlevende samboers død, skal den deles mel-lom førstavdødes arvinger og lengstlevendesarvinger på grunnlag av verdiforholdet mellomsamboernes formuer da uskiftet ble etablert.

(3) Ved skifte mens lengstlevende lever, harlengstlevende krav på arv etter § 6. Lengstlevendeektefelle kan også gjøre bruk av rettigheter somer nevnt i ekteskapsloven § 61.

(4) Hvis det er gjennomført delvis arveoppgjøretter førstavdøde, skal det tas hensyn til det vedutregningen av andelsforholdet som blir lagt tilgrunn for skiftet.

(5) Hvis det verken er legalarving eller testa-mentsarving etter lengstlevende, går hele arvenetter lengstlevende til livsarvingene etter førstav-døde.

Utkastets § 27 erstatter arveloven §§ 26 og 28 e.Bestemmelsen er oppbygd slik at det er et førsteledd om skifte av et uskiftebo mellom ektefellerog et andre ledd om skifte av uskiftebo mellomsamboere. Tredje ledd, som er felles for ektefellerog samboere, omhandler lengstlevendes rettighe-ter ved livstidsskifte. Fjerde ledd, som også gjel-der begge samlivsformer, regulerer betydningenav tidligere arveoppgjør. Femte ledd regulererhvem som skal ha arven i tilfeller hvor det ikke erlegalarvinger eller testamentsarvinger etterlengstlevende. Femte ledd er også felles for bådeektefeller og samboere.

Første ledd regulerer skifteoppgjøret i et ekte-felleuskifte. Første ledd første punktum tarutgangspunkt i den likedelingsregelen som vi hari arveloven § 26 første ledd. Likedeling blir imid-lertid ikke resultatet hvis det er bestemt noeannet i testament eller i avtale med arvingene.Hvor det er særeie, kan det også bli en annen for-deling.

Første ledd andre punktum regulerer skifte-oppgjøret hvor det er overtatt særeie i uskifte.Bestemmelsen viderefører arveloven § 26 andreledd første punktum, men presiseringen av hvasom kan avtales i ektepakt, som i dag bare frem-går av ekteskapsloven § 43 tredje ledd, foreslåsogså tatt inn i utkastets bestemmelse. Første leddtredje og fjerde punktum viderefører arveloven§ 26 andre ledd andre og tredje punktum.

Andre ledd regulerer skifteoppgjøret i et sam-boeruskifte. Bestemmelsen viderefører arvelo-ven § 28 e.

Tredje ledd regulerer lengstlevendes rettighe-ter ved et livstidsskifte av uskifteboet. Slik utkas-tet er formulert, har lengstlevende krav på lega-larv og minstearv. Utvalget legger til grunn at ved


delvis uskifte skal det bare beregnes minstearvhvis lengstlevende ville hatt krav på minstearv omhele uskifteformuen var blitt skiftet. Man må føl-gelig tenke seg et fiktivt skifte av hele formuen, ogdet er bare hvis lengstlevende ved et slikt skifteville ha fått minstearv, at det skal beregnes min-stearv ved det delvise skifteoppgjøret.

Delvis skifte er for det første aktuelt ved etable-ring av uskifte, hvis avdøde hadde særeie somikke skal inngå i uskifteboet eller hvis ett eller fleresærkullsbarn ikke samtykker i uskifte. Underuskifte er delvis skifte aktuelt hvis et særkullsbarnsom har fylt 18, år krever skifte, eller hvis det skalgis delvis arveoppgjør til en eller flere arvinger.

Fjerde ledd viderefører arveloven § 26 tredjeledd.

Femte ledd: Utvalget vil ikke videreføre arvelo-ven § 26 fjerde ledd om at førstavdødes arvinger iandre og tredje arvegangsklasse kan ta arv iuskifteboet etter lengstlevendes død. Utvalgetmener at førstavdødes arvinger i andre og tredjearvegangsklasse, som ville vært utelukket somarvinger ved et skifte etter førstavdødes død, ikkeskal kunne komme inn som arvinger etter lengst-levende ektefelle mange år senere. Utvalgetmener at man i tilfeller hvor det ikke er verkenslektsarvinger eller testamentsarvinger etterlengstlevende, bør den delen av uskifteformuensom skal gå til lengstlevendes arvinger, gå til sta-ten. Hvis enkelte av førstavdødes slektninger iandre eller tredje arvegangsklasse sto lengstle-vende nær, vil disse arvingene kunne søke om atstaten gir avkall på arven til fordel for dem.

Utvalget mener likevel at én gruppe arvingerstår i en særstilling, nemlig førstavdødes særkulls-barn. Hvis førstavdøde etterlot seg særkullsbarn,mener utvalget at disse bør prioriteres foran sta-ten også når det gjelder lengstlevendes del avuskifteformuen.

§ 28. Arvingenes krav på vederlag ved skifte avuskifteformuen

(1) Hvis uskifteformuen er vesentlig redusertfordi lengstlevende har misbrukt sin rett til å rådeover den, kan førstavdødes arvinger kreve veder-lag av uskifteformuen eller av lengstlevendes for-mue utenfor uskifteformuen.

(2) Hvis uskifteformuen er vesentlig redusertfordi lengstlevende har brukt av uskifteformuentil å øke eller erverve formue som kan holdesutenfor uskifteformuen ved skifte, kan arvingenekreve vederlag etter første ledd.

(3) Hvis det ved skiftet ikke nok til vederlagetter første og andre ledd, bortfaller vederlagskra-vet.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 27.Første ledd viderefører arveloven § 27 første

ledd. Utvalget mener at uttrykket «misbrukt sinrett til å råde over» uskifteformuen fanger oppalternativene «har vanstyrt sine økonomiskesaker» og «bore seg misleg åt på anna vis» i gjel-dende lovtekst. Vederlagskravet kan, dersom detikke er tilstrekkelig med midler i uskifteboet,også rettes mot lengstlevendes formue utenforuskifteformuen. Det er ikke spesifisert i lovtek-sten hva slags formue som kan holdes utenforuskifteformuen. Det vil særlig dreie seg om sær-eie eller eiendeler og rettigheter etter ekteskaps-loven § 61 bokstav b og c, men også annet kan ten-kes.

Andre ledd viderefører arveloven § 27 andreledd. Utvalget foreslår imidlertid å ta ut særrege-len i § 27 andre ledd andre punktum. Dette er etutslag av grunnholdningen om at man i den graddet er mulig, bør redusere bruken av regler medskjønnstemaer som «særlige grunner».

Tredje ledd viderefører arveloven § 27 tredjeledd.

§ 29. Hva som inngår i uskifteformuenAlt som lengstlevende eier, hører med til

uskifteboet, hvis ikke noe annet blir sannsynlig-gjort.


Andre del. Arv etter testament

Kapittel V. Anvendelsesområdet for lovens testamentsregler

§ 30. Dødsdisposisjoner(1) Som dødsdisposisjoner regnes avtaler og

gaver som verken hadde eller var ment å ha reali-tet for arvelateren i hans eller hennes levetid.Dette gjelder blant annet gaver fra givere somsnart skal dø, og som vet det.

(2) Unntak kan følge av særskilt lovbestem-melse.

Bestemmelsen inneholder en definisjon av hvilkedisposisjoner som omfattes av reglene om testa-menter.

Formuleringen «som verken hadde eller varment å ha realitet» er hentet fra Rt. 2007 s. 776 ogRt. 2008 s. 1589. Formuleringene og kriteriene eretter utvalgets mening dekkende som utgangs-punkt for de mange ulike og kompliserte vurde-ringene som må gjøres når det reises tvist om endisposisjon som i det ytre er foretatt som en livs-


gave, likevel i realiteten er en testamentarisk dis-posisjon.

Avgjørelsen av hva som er tilstrekkelig livsrea-litet for arvelateren, må alltid bygge på en konkretog helhetlig vurdering, og hvor en oppramsing avsentrale kriterier i lovteksten kan være uheldigfordi den lett leder til motsetningsslutninger. For-målet med lovbestemmelsen er først og fremst ågjøre brukerne av loven oppmerksomme på pro-blemstillingene, slik at de lettere kan unngå frem-tidige konflikter. De konkrete tvistene må antake-lig som før løses ved en sammenligning med tidli-gere rettspraksis.

Kravet til realitet, særlig når det blir formulertsom et krav om gjennomføring eller fullbyrdelse,har ofte vært knyttet til den negative realiteten forarvelateren. Arvelateren må i sin levetid ha gjen-nomført gavedisposisjon, eksempelvis ved å over-late den faktiske og rettslige rådigheten over enfast eiendom til gavemottakeren. Krav om livsrea-litet for arvelateren kan også oppfylles ved enpositiv realitet. Dette gjelder typisk de såkalte plei-ekontraktene hvor avtalens eneste negative reali-tet ofte er en begrenset rettslig rådighet, mens detsentrale i avtalen ellers er en positiv realitet. Ved åtilby en tredjeperson overtakelse av eiendommenetter arvelaterens død, oppnår arvelateren åkunne bruke sin bolig som før, og dessuten væresikret nødvendig stell og pleie, både av seg selv ogeiendommen.

Når den samlede livsrealiteten skal vurderes,må ofte både den positive og negative realitetentrekkes inn, se eksempelvis Rt. 2007 s. 776, hvorflertallet avveide sameieavtalens mulige negativerealitet ved samlivsbrudd eller samboerens dødog de positive virkningene den hadde hatt forarvelateren i hans levetid. Ved vurderingen avbalansen mellom ytelsene ble det i Rt. 1982 s. 1165tatt hensyn til tidligere stell og pleie, selv om deallerede var foretatt uten avtale eller forutsetnin-ger om vederlag. De fortidige ytelsene kunne like-vel anses relevante fordi partene selv hadde tattdem inn som en del av sin avtale. Dette var anner-ledes i Rt. 1995 s. 996. Spørsmålet var om et form-uriktig testament (om arvelaternes restformuer)likevel kunne være gyldig som gjensidig bebyr-dende livsdisposisjon. Høyesterett vurderte ikke(uttrykkelig) betydningen av en tidligere avtaleom overdragelse av en fast eiendom mot stell ogpleie, men la avgjørende vekt på at arvelaternestilleggsytelse – resten av deres formuer – ikke stoi samsvar med eventuell tilleggsytelse for med-kontrahenten (s. 1000).

Ment realitet ble i Rt. 2007 s. 776 og Rt. 2008 s.1589, jf. også Rt. 1961 s. 935, likestilt med faktisk

realitet. «For at en gave skal anses som en livsdis-posisjon, må den ha innebåret eller vært ment åinnebære en realitet …». Utvalget har tatt inndenne formuleringen i forslaget til lovbestem-melse. Et enkelt og illustrerende eksempel påment realitet er situasjonen hvor arvelateren haravgitt et løfte om en snarlig fremtidig gave, menhvor han eller hun dør uventet før gaven ble gjen-nomført. Gaven var fra arvelaterens side ment åha realitet, og formålet var heller ikke å gripe inn iet senere arveoppgjør.

En lignende problemstilling knytter seg tilbetydningen av mulig realitet. Som oftest dreierdet seg om risikoen for negativ realitet, men syns-punktene blir de samme ved muligheter for posi-tiv realitet, eksempelvis en gevinst. Disse pro-blemstillingene er ofte reist ved overdragelsermellom ektefeller, og hvor betydningen av muligrealitet ved samlivsbrudd vurderes. Se eksempel-vis Rt. 2007 s. 776, hvor flertallet vektla at avtalenom sameie kunne få negativ realitet for arvelate-ren ved samlivsbrudd eller hvis hans samboerdøde først.

I første ledd er også de såkalte dødsleiegaveneuttrykkelig omfattet. En gave gitt og gjennomførtpå dødsleiet vil normalt være omfattet av hovedre-gelen i første ledd, fordi den verken fikk eller varment å få noen realitet for arvelateren, og har der-for liten selvstendig betydning. En uttrykkeligbestemmelse er tatt med av pedagogiske grunner.

Andre ledd er gitt for å opplyse om at det kanfinnes særlige lovregler som gir adgang til å foretaarverettslige dødsdisposisjoner som isolert settville blitt rammet av første eller andre ledd, mensom med hjemmel i særskilt lovbestemmelse ikkefølger vanlige arverettslige regler for testamenter.I lovteksten fremgår det at unntak kan følge «avsærskilt lovbestemmelse». Formuleringen ervalgt for å presisere at unntak både kan følge avarveloven selv og av andre lover.

Det antakelig mest praktiske unntaket fra dearverettslige reglene i andre lover er de såkaltedødsdisposisjonsektepaktene, det vil si en ekte-pakt om «særeie i liv, felleseie ved død», men hvorrealiteten er at inntil halvparten av førstavdødesformue overføres til gjenlevende ektefelle veddød, se ekteskapsloven § 42 tredje ledd. Unntaketkan begrunnes – eller betraktes – på to ulikemåter. Da den tilsvarende ordningen ble innført i1937, ble regelen oppfattet som et bevisst unntakfra pliktdelsreglene – slik regelen også ser ut til åvære oppfattet av Høyesterett i Rt. 1985 s. 1291.

Et annet praktisk eksempel på en arverettsligdødsdisposisjon som ikke rammes av arveretts-lige regler, er arvelaterens bestemmelse (begun-


stigelse) om fordelingen av livsforsikringssum.Dette gjelder særlig for sparedelen (gjenkjøpsver-dien) av en livsforsikring tegnet på arvelaterens(forsikringstakerens) eget liv, se forsikringsavtale-loven § 15-2. Reglene må ses i sammenheng medat loven også oppstiller egne forsikringsrettslige for-delingsregler for de tilfellene hvor ingen begunsti-get er oppnevnt, se forsikringsavtaleloven § 15-1.

Et annet eksempel på at en dødsdisposisjonikke rammes av pliktdelsregler eller formkrav –eller arverettslige regler generelt – finnes i odels-loven § 54. Eieren av åseteseiendom kanbestemme at den, blant annet ved eierens død,skal deles opp mellom flere av åsetesarvingenedersom «eigedomen hans har slik storleik ogavkastingsevne at ein huslyd ikkje treng detheile». Bestemmelse må gjøres skriftlig, men deter ikke krav om testaments former. Heller ikkerammes bestemmelsen av pliktdelsreglene.

Kapittel VI. Opprettelse av testament

§ 31. Testasjonsevne(1) Den som har fylt 18 år, kan bestemme i tes-

tament hvem som skal arve ham eller henne.(2) Et testament fra noen som er under 18 år,

er bare gyldig hvis det er stadfestet av Kongen.(3) Hvis testator er satt under vergemål, bør

en legeerklæring om testators tilstand vedleggestestamentet.

Utkastets § 30 viderefører arveloven § 48. I førsteledd beholdes testasjonsalderen på 18 år. Andreledd opprettholder ordningen med en etterføl-gende godkjennelse av testamenter fra mindreå-rige personer. Tredje ledd svarer innholdsmessigtil arveloven § 48 tredje ledd slik denne bestem-melsen lød etter at den ble endret i forbindelsemed at vergemålsloven 2010 trådte i kraft 1. juli2013.

§ 32. Vitnetestament(1) Når ikke noe annet er bestemt i dette kapit-

let, skal testament opprettes skriftlig med to vitnersom er til stede sammen, og som vet at dokumen-tet skal være et testament. Testator skal under-skrive dokumentet eller vedkjenne seg under-skriften mens vitnene er til stede. Vitnene skalunderskrive dokumentet eller vedkjenne segunderskriftene mens testator er til stede.

(2) Testamentsvitnene bør i påtegning på tes-tamentet opplyse om formreglene i første ledd erfulgt, og om testator opprettet testamentet av frivilje og var ved sans og samling. Påtegningen børdateres, og vitnene bør også oppgi sin fødselsdato.

Første ledd viderefører i store trekk arveloven § 49første ledd. I utkastet er det ikke lenger oppstiltvilkår om at vitnene skal være godtatt av testatorog at de skriver under etter testators ønske, seforan under punkt 8.3.3. I motsetning til etter gjel-dende arvelov er det foreslått at vitnene kan ved-kjenne seg sin underskrift i testators nærvær, somalternativ til å underskrive i testators nærvær, senærmere foran i punkt 8.3.3.

Andre ledd viderefører arveloven § 50. Det ertilføyd at påtegningen bør opplyse om formre-glene i første ledd er fulgt. Fra arveloven § 50 erførste og tredje punktum foreslått videreført.Andre punktum om at vitnene bør angi adresse ogyrke har etter utvalgets syn mindre interesse idag. I dag er mobiliteten med hensyn til bådebosted og yrke såpass stor at en slik informasjonikke vil ha særlig interesse. Derimot vil det letteidentifikasjonen av hvem som har vært vitner, hvisvitnene angir fødselsdato i påtegningen. En påteg-ning om dette vil også gjøre det lettere å klarleggeom vitnene var over 18 år da testamentet ble opp-rettet. Det er ikke foreslått noen egen regel ombevisverdien av påtegningen. Bevisverdien måvurderes ut fra alminnelige bevisregler.

§ 33. Krav til testamentsvitner(1) Testamentsvitnene skal ha fylt 18 år, og

ikke være i en tilstand som er nevnt i § 36.(2) En disposisjon i testament til fordel for et

av testamentsvitnene er ugyldig. Det samme gjel-der disposisjon til fordel for følgende nærståendetil vitnet:a) ektefelle eller samboerb) slektning i rett opp- eller nedstigende linje

eller søsken ellerc) ektefellen eller samboeren til slektning i rett

opp- eller nedstigende linje(3) En disposisjon i testament til fordel for

noen som vitnet er ansatt hos på testasjonstiden,er ugyldig. Som ansettelse regnes også funksjonsom styremedlem og lignende i selskap, forening,stiftelse eller offentlig institusjon. Disposisjonener likevel gyldig når tilknytningen trolig ikke harhatt betydning for innholdet i testamentet.

(4) En person kan være testamentsvitne selvom han eller hun er innsatt om testamentsfullbyr-der.

Utkastets § 33 samler i én paragraf bestemmel-sene om hvilke krav som stilles til testamentsvit-ner.

Første ledd viderefører arveloven § 52. Testa-mentsvitner kan ikke være mindreårige. Når detgjelder vitnenes mentale og fysiske tilstand, stilles


de samme krav til vitnene som til testator. Detvises til merknadene til § 36.

Andre ledd viderefører i store trekk arveloven§ 61 første ledd om habilitet. Enkelte av kategori-ene av nærstående til vitnet som er inhabile etterdagens arvelov, vil ikke lenger være inhabile etterutkastet. Kategorien «ektemaken til ein så nærslektning», som er videreført i utkastets § 33andre ledd bokstav c, er noe beskåret. I dagensarvelov omfattes vitnets steforeldre, svigerdøtreog svigersønner og svigerinner og svogere. Svige-rinner og svogere, som er gift med vitnets søsken,mener utvalget at står såpass fjernt fra vitnetsegeninteresse i testasjonen, at det ikke er grunntil å la habilitetsreglene også omfatte dem. Kate-gorien «ein like nær slektning til ektemaken til eitvitne» er heller ikkje videreført i utkastet. Dennekategorien omfatter vitnets svigerforeldre, ste-barn og svogere og svigerinner som er søsken avvitnets ektefelle.

Utvalget har imidlertid foreslått å tilføye énkategori av nærstående som ikke fanges opp avdagens lovtekst, nemlig samboere. Samboer måher forstås i lys av arvelovens samboerdefinisjon,slik at det gjelder slike samboere som er nevnt iutkastets § 9. Av pedagogiske grunner er deenkelte kategoriene splittet opp i bokstavene a til c.

Det er forholdene på testasjonstidspunktetsom er avgjørende for habilitetsvurderingen. Entestamentarisk disposisjon mister ikke sin gyldig-het selv om testamentsvitnet senere skulle inngåekteskap eller bli besvogret med noen som er til-godesett i testamentet.

Tredje ledd viderefører arveloven § 61 andreledd. Uttrykket «i teneste» er erstattet av «ansatthos». Det er ikke ment noen realitetsforendringmed dette. I andre punktum er ordet «fjern» tattut. Dette innebærer heller ingen realitetsendring.Det fremgår av dommen i Rt. 2010 s. 691 at spørs-målet om tilknytningen mellom vitnet og den vit-net er i tjeneste hos, er «fjern», ikke har blittansett som et selvstendig vilkår, men bare er etmoment i vurderingen av om tilknytningen harhatt betydning for innholdet i testamentet.

Fjerde ledd viderefører arveloven § 61 tredjeledd.

§ 34. Notartestament(1) Et skriftlig testament kan underskrives

eller vedkjennes for tingretten.(2) Tingretten skal med påtegning på testa-

menteta) bekrefte testators identitet,b) oppgi tid og sted for notarialforretningen,c) vurdere om testator er ved sans og samling,

d) oppgi hvem som er til stede under notarialfor-retningen, og

e) nevne andre forhold som kan ha betydning forgyldigheten av testamentet.(3) Påtegningen fra tingretten skal anses som

bevis nok for de forholdene som er omfattet avden, hvis ikke særlige forhold gir grunn til å tvilepå innholdet i påtegningen.

(4) Testament som er bevitnet av tingretten,skal leveres inn for registrering, jf. § 51.

(5) Kongen kan gi nærmere bestemmelser omtestamenter opprettet i medhold av denne para-grafen.

Bestemmelsen regulerer opprettelse av notartes-tamenter. Det har ikke vært adgang til å opprettenotartestamenter etter gjeldende arvelov, men detvar regler om slike testamenter i arveloven 1854.

Første ledd fastslår at et testament kan under-skrives eller vedkjennes for tingretten som nota-rius publicus. Formkravene om underskrift ellervedkjennelse for tingretten er gyldighetsbe-tingelser. Også notartestamenter må være skrift-lige. Skriftlighetskravet innebærer at testamentetskal foreligge på papir i håndskrevet eller maskin-skrevet form. Det er ikke et krav om at dokumen-tet er omtalt som testament. Det ligger ikke iskriftlighetskravet at testamentet skal være egen-hendig utferdiget og/eller nedskrevet av testatorselv, men underskriften eller vedkjennelsen skalforetas av testator personlig i nærvær av notariuspublicus. Det er ikke anledning til å gi noen full-makt til å opprette testament. Underskrift måkunne gjøres med påholden penn. Som vedkjen-nelse som likestilles med underskrift, må ogsågodtas at testator setter fingeravtrykk. Det kanikke kreves at testator underskriver med sitt fullenavn, selv om dette nok vil være det vanligste ogsikreste. Terskelen for hva som anses som under-skrift av notartestamenter, vil være lempelig fordiman aksepterer vedkjennelse som alternativ tilunderskrift. Testatoren kan vedkjenne seg testa-mentet overfor tingretten ved å tilkjennegi at haneller hun vil testere i overensstemmelse med detfremlagte dokumentet. Vedkjennelse kan værepraktisk i tilfeller hvor testator for eksempel ersterkt bevegelseshemmet, slik at underskrift villevære umulig eller by på store utfordringer. Ved-kjennelse må anses som et avvik fra den ordinæreunderskriften: Notarius publicus bør derfor i sinpåtegning nevne det hvis denne fremgangsmåtener brukt.

Det er ikke oppstilt noe krav om at testamentetskal utformes på norsk. Tingretten kan attesterepå underskriften eller vedkjennelsen av et doku-


ment som har et innhold som notarius publicusikke forstår. Men testator må erklære at han ellerhun kjenner innholdet i testamentet. Hvis testa-mentet er utformet på et fremmed språk, børtestator oppfordres til å ta med seg en oversattversjon av dokumentet. En slik oversettelse vilvære av verdi for tingretten i den veiledningensom ytes i forbindelse med notarialforretningen,selv om tingrettens påtegning ikke innebærernoen garanti for dokumentets innhold.

Hvis testamentet er skrevet på et språk somnotarius publicus ikke behersker, bør dettefremgå av påtegningen. Det samme gjelder der-som testator er hørselshemmet og det er med entolk under notarialforretningen.

Det er ikke et krav om at tingretten gjøreskjent med innholdet i testamentet. Men notariuspublicus skal vite at det er et testament. Dette ernødvendig for at notarius publicus skal kunne gien erklæring om hvorvidt testator er ved sans ogsamling. Hvis innholdet i testamentet er holdthemmelig under notarialforretningen, kan dettesvekke bevisverdien av notarialpåtegningen om attestator var ved sans og samling – særlig hvis tes-tamentets innhold tyder på at testator kan ha man-gler på det mentale planet.

Andre ledd gir bestemmelser om innholdet itingrettens påtegning. Etter bokstav a skal tingret-ten avgi en erklæring om testators identitet.Denne bestemmelsen har til formål å forhindre atdet opprettes falske testamenter. Testator må legi-timere seg med gyldig identitetskort som pass,førerkort eller lignende. Personnummer eller D-nummer må oppgis.

Bokstav b krever at det i påtegningen opplysesom tid og sted for notarialforretningen. Dette kanha betydning for en senere vurdering av testatorsmentale tilstand på tidspunktet for opprettelsen avtestamentet. Det kan også få betydning ved mot-strid mellom flere testamenter.

Etter bokstav c skal påtegningen inneholde enerklæring på om testator er ved sans og samling.Hvis notarius publicus ikke er i tvil om at testatorer testamentsfør, skal påtegningen på dette punk-tet være uten forbehold. Hvis derimot notariuspublicus får inntrykk av at testator ikke er vedsans og samling, skal notarius publicus avstå fra åmedvirke til opprettelsen av testamentet. Det kanogså være aktuelt å utsette notarialforretningenfor å bringe inn en lege som kan avgi erklæringom testators mentale tilstand. Det vanligste vil tro-lig være at testator selv anmodes om å innhentelegeerklæring.

Bokstav d angir at tingretten i påtegningenskal opplyse om hvem som var til stede under not-

arialforretningen. Hvis notarius publicus menerdet er ønskelig, kan han eller hun også be om atde som er til stede, legitimerer seg. Bakgrunnenfor denne bestemmelsen er dels at notarius publi-cus skal ha et våkent øye for at det kan være noensom utøver press eller forsøker å påvirke testatortil å opprette testament. Dels kan informasjon omhvem som var til stede under notarialforretnin-gen, være viktig informasjon hvis det senereskulle oppstå tvist om testamentet er gyldig. Nota-rius publicus kan kreve at personer som ersammen med testator ved notarialforretningen,skal forlate lokalet.

Etter bokstav e skal tingretten i påtegningenopplyse om andre forhold som kan ha betydningfor gyldigheten av testamentet. En slik påtegningbør for eksempel gis hvis det er mistanke om atdet har vært øvet press mot testator. Hvis testa-mentet er utformet på et fremmed språk, ellertestator er fremmedspråklig eller hørselshemmetog det er benyttet tolk under notarialforretningen,bør det i påtegningen også redegjøres for de nær-mere omstendighetene rundt dette. Hvis språk-problemene gjør det vanskeligere for notariuspublicus å danne seg et klart bilde av testatorsmentale tilstand, bør det fremgå. Det bør ogsåfremgå av påtegningen hvis testamentet er utfor-met på norsk, men hvor notarialforretningenavdekker at testator ikke behersker det norskespråket. Hvis testator ikke er i stand til å uttrykkeseg muntlig, bør dette også fremgå av påtegnin-gen, selv om notarius publicus ikke har hatt grunntil å trekke testators mentale tilstand i tvil. Påteg-ningen bør også inneholde opplysninger om testa-mentet var underskrevet fra før, slik at det barehar vært en vedkjennelse av underskriften somhar blitt foretatt for notarius publicus.

Hvis det er gjort rettelser eller tilføyelser i tes-tamentet, bør dette også fremgå av påtegningen.Det gjelder også rettelser og påtegninger som ergjort i forbindelse med notarialforretningen, foreksempel fordi testator oppdager feil i testamentet.

Kravene til innholdet i notarialpåtegningen iandre ledd bokstav a til e er ikke gyldighetsbe-tingelser. Dette følger også av utkastets § 41 sombare viser til første ledd. Hvis testamentet ved enfeil ikke har fått notarialpåtegning, eller hvispåtegningen ikke er underskrevet av notariuspublicus, blir testamentet likevel gyldig hvis detpå en annen måte, for eksempel gjennom vitnefor-klaring fra notarius publicus, kan dokumenteresat testamentet faktisk ble underskrevet eller ved-kjent for notarius publicus.

Tredje ledd er en bevisregel. Den sier at påteg-ningen til notarius publicus skal anses som bevis


nok for de forholdene som er omfattet av den, hvisikke særlige forhold gir grunn til å tvile på innhol-det i påtegningen. Bestemmelsen er inntatt ettermønster fra den danske arveloven § 70. Det erden som gjør innsigelse mot notartestamentet,som har bevisbyrden for at de faktiske forholdeneikke stemmer overens med det som fremgår avpåtegningen. Hvis det ikke kan bevises at det somfremgår av påtegningen, var feil, blir testamentetstående. I utgangspunktet må det kreves sterkebevis for å legge et annet faktum til grunn enn detsom fremgår av påtegningen. Hver sak må imid-lertid avgjøres konkret, og det er ikke utelukket atdet kan føres bevis mot notarens påtegning omtestators tilstand eller andre forhold som er omfat-tet av testasjonen. Særlig når det gjelder testatorsmentale tilstand, kan bevisførsel fra lege og annethelsepersonell som har fulgt testator over tid, gi etannet bilde enn det inntrykket notaren har kunnetdanne seg gjennom en kort notarialforretning.Det vises til de generelle merknadene om sinns-sykdom mv. foran i punkt 10.2.

For forhold som ikke er omfattet av påtegnin-gen, gjelder alminnelige bevisregler.

Fjerde ledd bestemmer at notartestamenterskal registreres hos tingretten. For vitnetestamen-ter vil dette fortsatt være en frivillig ordning, semerknadene til § 54. Noe av bakgrunnen for not-artestamentene er at de skal gi en ekstra sikker-het for at testators vilje blir kjent og legges tilgrunn for skiftet etter dødsfallet. Både sikkerhe-ten for at formkravene er i orden, og sikkerhetenfor at testamentet vil komme frem etter dødsfallet,er da viktig.

Femte ledd gir Kongen hjemmel til å gi nær-mere bestemmelser om tingrettens oppgaver i for-bindelse med notartestamenter.

§ 35. Nødstestament(1) Hvis farlig sykdom eller annet nødstilfelle

hindrer noen fra å opprette testament etter §§ 32eller 34, kan han eller hun opprette testamentmuntlig for to vitner som er til stede sammen. Vit-nene bør straks sette opp testamentet skriftlig ogskrive på testamentet hva som hindret opprettelseav testament etter §§ 32 eller 34.

(2) Hvis det er umulig for testator å opprettetestament med vitner eller for tingretten, kantestator opprette testament i et dokument somhan eller hun selv skriver og underskriver.

(3) Testament etter første og andre ledd erikke lenger gyldig når testator i 3 måneder etter attestamentet ble opprettet, ikke har vært hindret iå følge reglene i §§ 32 eller 34.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 51. I andreledd er ordene «for testator» tatt inn for å fangeopp at det skal foretas en subjektiv vurdering avom det er mulig å få tak i vitner. For eksempel vilden som står i ferd med å ta sitt eget liv, kunneoppleve det som umulig å få tak i vitner, jf. Rt. 1984s. 1425. Det kan også være forhold hos de potensi-elle vitnene, eller forholdet mellom testator og vit-nene, som gjør at testator opplever det som umu-lig å kunne benytte dem. Det kan for eksempelvære at testator mener at vitnene på grunn avderes sterke tilknytning til testators legalarvingerikke vil komme til å videreformidle testasjonen.Hvis testator holdes som gissel, kan testator hagod grunn til ikke å ville benytte gisseltakernesom vitner.

Kapittel VII. Ugyldige testamentariske disposisjoner

§ 36. Ugyldighet på grunn av testators sinnstil-stand

(1) En testamentarisk disposisjon er ugyldignår testator på testasjonstidspunktet på grunn avsinnslidelse, demens, psykisk utviklingshem-ming, rusmisbruk eller annen psykisk svekkelsemanglet evnen til å disponere over sine eiendeler.

(2) Hvis testator på testasjonstidspunktet ledav langt fremskreden demens, er testamentet all-tid ugyldig.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 62 medvisse endringer.

Det avgjørende er om testator på grunn av detilstandene som er nevnt, er ute av stand til å vur-dere de forskjellige alternativene han eller hunkan velge mellom når det gjelder innholdet i ettestament. For sinnslidelser vil det være viktig omdet dreier seg om en kronisk tilstand. Hvis detikke er en kronisk tilstand, vil det avgjørendevære om testator var i en aktiv fase da testamentetble opprettet. Den praktiske betydningen avbestemmelsen vil, som ved arveloven § 62, oftedreie seg om tilfeller hvor testator led av demensda testamentet ble opprettet. Det vil ofte være van-skelig i ettertid å avgjøre nøyaktig hvor omfat-tende demenstilstanden var på testasjonstids-punktet. Ved begynnende stadier av demens viltestator antakelig som oftest kunne disponere for-nuftsmessig i et testament. Hvis det er på det reneat testator led av langt fremskreden demens, erutvalget av den mening at et testament ubetingetbør være ugyldig. Utvalget mener at det ikke børforetas en skjønnsmessig vurdering fra domstole-nes side i slike tilfeller. Det er flere uttrykk som


kunne brukes for å markere graden av demens: ihøy grad sjelelig svekket, tung demens, langtfremskreden demens. Med langt fremskredendemens sikter utvalget til tilfeller hvor testatorbefant på stadium V eller VI i nevnte skala underpunktet om Utvikling – medisinske kriterier ipunkt 10.2.3 foran.

§ 37. Ugyldighet på grunn av utnyttelse av testatorEn testamentarisk bestemmelse er ugyldig når

den er fremkalt ved tvang, svik eller annen utilbør-lig påvirkning, for eksempel ved misbruk av testa-tors manglende dømmekraft, svakhetstilstandeller avhengige stilling.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 63.I de siste 20–30 årene har levealderen i Norge

steget markant og i fremtiden vil vi oppleve et sta-dig større antall eldre mennesker med demens.Personer som er i en begynnende fase av demens,kan fortsatt etter utkastets § 36 opprette testa-ment, men vil i denne fasen være et lett offer forpåvirkning utenfra, både for å opprette et testa-ment og hva innhold angår. Det kan også tenkesat en person tilbakekaller et testament etter å havært utsatt for utilbørlig påvirkning.

Utvalget har bevisst ikke tatt med noen regelom bevisbyrde for å kjenne et testament ugyldigetter § 37.

§ 38. Ugyldighet på grunn av testamentets innholdEn testamentarisk bestemmelse er ugyldig når

den går ut på bruk eller ødeleggelse som åpen-bart ikke har noe fornuftig formål.


Kapitel VIII. Tilbakekall og endring av testament

§ 39. Endring og tilbakekall av testamentTestator kan tilbakekalle eller endre testamen-

tet sitt, når ikke annet er bestemt i loven.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 55. Utgangs-punktet er at testamenter fritt kan tilbakekalles.Testator kan imidlertid ved arvepakt begrense sinfremtidige testasjonsrett, se utkastets § 42. Begrens-ninger i testasjonskompetansen kan også følge avreglene om felles testamenter og av uskiftereglene.

§ 40. Formkrav ved tilbakekall og endring av tes-tament

(1) Et testament kan tilbakekalles eller endresetter reglene i kapittel VI. Regelen om stadfestelse

i § 31 andre ledd gjelder likevel ikke når noen somer under 18 år, vil tilbakekalle et testament.

(2) Testator kan også tilbakekalle et testamentved å ødelegge det slik at det virker sannsynlig atdet ikke lenger er ment å gjelde.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 57 medvisse endringer. Utgangspunktet er at formkra-vene for opprettelse av testament også skal benyt-tes ved tilbakekall. En total ødeleggelse av testa-mentet vil likevel kunne godtas som tilbakekall.Overstryking er etter utkastet ikke lenger enmulig form for tilbakekall, men en total overstry-king vil etter forholdene kunne anses som ødeleg-gelse. At testamentet er overstrøket, vil ogsåkunne inngå i en vurdering av om det skal settestil side etter utkastets bestemmelse om bristendeforutsetninger, som er en videreføring av arvelo-ven § 57 andre ledd andre punktum. Arveloven§ 57 tredje ledd er videreført i utkastets § 47 omfelles testamenter.

§ 41. Virkningen av brudd på formkraveneTestamentet er ugyldig hvis det ikke er oppret-

tet i samsvar med reglene i §§ 32 første ledd, 33første ledd, 34 første ledd eller 35 første ellerandre ledd. Det samme gjelder når det er gjort enendring eller et tilbakekall uten at reglene i § 40første eller andre ledd er fulgt.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 60. Betyd-ningen av at testator er under 18 år, eller at et tes-tamentsvitne er inhabilt, er ikke regulert i utkas-tets § 38. Virkningene av mindreårighet og inhabi-litet er særskilt regulert i henholdsvis §§ 31 og 33andre, tredje og fjerde ledd. Arveloven § 60 vistetil at det var manglende overholdelse av «tvin-gande» regler, som medførte ugyldighet. Slik erdet også etter utkastet. Det er ikke vist til bestem-melser som inneholder såkalte ordensforskrifter,som § 32 andre ledd og § 34 andre ledd, se ombegrunnelsen i punkt 10.1.2 foran.

§ 42. Arvepakt(1) Testator kan ved arvepakt binde seg til

ikke å opprette, endre eller tilbakekalle testament.(2) Om opprettelse av arvepakt gjelder

reglene i kapittel VI. Vil noen som er under verge-mål, opprette arvepakt, kreves dessuten samtykkeav fylkesmannen hvis arvepakten gjelder midlersom personen ikke selv råder over.



Kapittel IX. Tolking av testamenter

§ 43. Tolking av testament(1) Testament skal tolkes i samsvar med det

testator mente.(2) Har feilskrift eller annen feil gjort at testa-

mentet har fått et annet innhold enn testatormente ved opprettelsen, skal testamentet gjeldeslik som testator mente, når dette kan bli klarlagt.

Første ledd viderefører arveloven § 65 første ledd.Andre ledd viderefører arveloven § 65 andre ledd.Det som i praksis har vært det viktigste bruksom-rådet for arveloven § 65 andre ledd, motivvillfar-else eller uriktige forutsetninger, foreslås imidler-tid utskilt i en egen paragraf, se merknadene til§ 45. Utkastets bestemmelse vil derfor få et snev-rere anvendelsesområde enn i dag, selv om ordly-den er nesten identisk med dagens. Kjerneområ-det vil være den klassiske feilskrift eller erklæ-ringsvillfarelse.

§ 44. Supplerende tolkningsreglerNår det ikke er grunn til å tro at testator mente

noe annet, skal disse reglene gjelde:a) Rekker ikke arven til, skal den som er innsatt

som arving til en bestemt ting, gå foran densom skal arve en pengesum.

b) Om en testamentsarving dør før testator ellerav andre grunner ikke kan ta imot arven, trertestamentsarvingens livsarvinger i hans ellerhennes sted.

c) Har noen innsatt sin ektefelle eller samboersom testamentsarving, faller testasjonen borthvis samlivet tok slutt før testator døde.

d) Den som er innsatt til å arve en bestemt ting,kan ikke kreve vederlag for heftelser som hvi-ler på tingen. Arvingen kan heller ikke krevepenger hvis tingen ikke finnes i boet.

e) Hvis det er mer enn ett testament etter testa-tor, gjelder alle, hvis ikke et yngre testamenttilbakekaller eller står i strid med noe som erbestemt før. Hvis boet ikke rekker til, skalnyere disposisjoner gå foran eldre.

Bestemmelsen viderefører i store trekk arveloven§ 66. Utkastets § 44 bokstav a, d og e er en renvidereføring av arveloven § 66 nr. 1, 4 og 5.

Utkastets bokstav b innebærer en endring.Representasjonsretten for testamentsarvingenslivsarvinger gjøres generell. Den begrenses ikketil situasjoner hvor testamentsarvingens livsar-ving også er blant testators potensielle slektsar-vinger, se foran i punkt 12.2 foran.

Utkastets bokstav c erstatter arveloven § 66 nr.3. Samlivsbrudd er foreslått som skjæringstids-punkt for tap av testamentariske rettigheter forbåde ektefeller og samboere. Se nærmere ombegrunnelsen foran i punkt 12.2. Det bør imidler-tid utvises en viss romslighet med hensyn til omdet virkelig foreligger et samlivsbrudd, eller omdet bare er forbigående uoverensstemmelser. Irelasjon til ekteskapsloven § 60 har man i en delsaker lagt til grunn at det ikke er godtgjort noesamlivsbrudd forut for begjæringen om separa-sjonsbevilling. Praksis omkring ekteskapsloven§ 60 og ekteskapsloven § 22 kan gi holdepunkterfor å fastlegge hva som kreves. Momenter somkan trekkes inn, er foruten varigheten av bruddetom det er en ny partner med i bildet, og om det eranskaffet ny bolig. Bortfall av disposisjonen til for-del for ektefelle eller samboer medfører ikke nød-vendigvis at også sekundærdisposisjoner bortfal-ler. I og med at utvalget foreslår at gjenlevendeektefelle eller samboer skal være enearving i kon-kurranse med alle utarvinger, vil testamenter somtilgodeser ektefelle eller samboer, først og fremstvære aktuelt hvor man har ønsket å begunstigeektefellen eller samboeren på bekostning av livs-arvinger, typisk særkullsbarn fra tidligere forhold.Ved et samlivsbrudd vil det når presumsjonsrege-len følges, bli livsarvingene som får arven.

§ 45. Forutsetningssvikt(1) En testamentarisk disposisjon er ugyldig

hvisa) testator var uvitende om eller hadde en uriktig

oppfatning av forhold som var avgjørende fordisposisjonen, eller

b) forhold som var avgjørende for disposisjonen,etter at testamentet ble opprettet, har endretseg på en slik måte at disposisjonen utvilsomtikke lenger gir uttrykk for testators vilje.(2) Hvis det kan klarlegges hva testator med

den rette kunnskapen ville ha ment, er det detsom skal gjelde.

Bestemmelsen samler i én paragraf bestemmel-sene om uriktige og bristende forutsetninger, somvi dag finner i arveloven § 65 andre ledd og § 57andre ledd andre punktum.

Første ledd bokstav a handler om uriktige forut-setninger eller motivvillfarelse. Disse situasjonenehar i gjeldende arvelov blitt henført under arvelo-ven § 65 andre ledd, som «anna mistak». Bestem-melsen i gjeldende rett tar utgangspunkt i testa-tors vilje, og at testamentet skal gjelde slik testatormente, når dette blir klarlagt. Man skal fortsattforsøke å klarlegge testators vilje. Dette kommer i


utkastets bestemmelse til uttrykk i andre ledd.Den felles bestemmelsen tar imidlertid utgangs-punkt i at testamentet er ugyldig hvis det fore-ligger relevante uriktige eller bristende forutset-ninger, og det ikke kan bringes på det rene hvatestator ville ha ment.

Selv om både ordlyd og systematikk er endreti bestemmelsene om forutsetningssvikt sammen-lignet med gjeldende rett, er det ikke ment å gjøreendringer i rettstilstanden. Eldre avgjørelserbasert på arveloven §§ 65 andre ledd og 57 andreledd andre punktum, eller forutsetningslærengenerelt, vil fortsatt ha interesse.

Første ledd bokstav a innebærer at en testa-mentarisk bestemmelse er ugyldig hvis testatorved opprettelsen var i villfarelse om forhold somvar avgjørende for den testamentariske bestem-melsen. I disse tilfellene stemmer ordlyden i testa-mentet i og for seg overens med det testatormente da han eller hun opprettet testamentet.Men testator bygget på feilaktig informasjon ellerfeilaktige antakelser om faktiske eller rettslige for-hold. Testator kan for eksempel ha bygget på enuriktig antakelse om at søsteren hans var fattig,mens hun i virkeligheten var gjerrig, eller han kanha trodd at formuen hans var større eller mindreenn den i virkeligheten var. En motivvillfarelse omrettslige forhold kan for eksempel være at testatorhar trodd at fosterbarn har legalarverett, eller atmillionbegrensningen i arveloven § 29 var slik åforstå at livsarvingene skulle ha hele boet hvisavdøde etterlot seg mindre enn én million til hverlivsarving.

For at testamentet skal kunne settes til sidesom ugyldig, kreves det at villfarelsen har vært såvesentlig for testator at den har vært avgjørendefor disposisjonen. Det vil si at det må antas attestator ikke ville ha truffet disposisjonen medkjennskap til de riktige forholdene. Kommer mantil at disposisjonen ikke ville blitt opprettet, og vill-farelsen ikke er av en slik karakter at testamentetkan utfylles eller korrigeres i medhold av andreledd, vil disposisjonen kunne kreves satt til sidesom ugyldig.

Bevisbyrden for at testamentet bygger på urik-tige forutsetninger, ligger hos den som vil gjøreinnsigelse mot testamentet eller den testamenta-riske disposisjonen. Det vil ofte være vanskelig åbevise at noe i testamentet er bygd på uriktige for-utsetninger. Hvis det er gitt en nærmere begrun-nelse for de enkelte disposisjonene i testamentet,vil dette kunne gi et godt grunnlag for å vurdereom forutsetningene var uriktige, og om de varavgjørende for testators disposisjon. Vitneførselav en advokat eller andre som var til stede da tes-

tamentet ble utformet, kan også gi holdepunkterfor testators forutsetninger og vekten av dem.

Første ledd bokstav b handler om bristende for-utsetninger. Bestemmelsen er en videreføring avarveloven § 57 andre ledd andre punktum. Påsamme måte som arveloven § 57 andre ledd andrepunktum tar bestemmelsen utgangspunkt i at dentestamentariske disposisjonen bortfaller hvis vil-kårene er oppfylt. Vurderingstemaet er om for-hold som var avgjørende for den testamentariskedisposisjonen, etter at testamentet ble opprettet,har endret seg på en slik måte at det er utvilsomtat testamentet ikke lenger gir uttrykk for testatorsvilje. Hvis testator ikke var klar over endringen, vilvurderingstemaet bli om testator hadde tilbake-kalt testamentet eller den testamentariske disposi-sjonen hvis han eller hun hadde hatt den rettekunnskapen. I noen tilfeller kommer man til at dis-posisjonen ikke ville blitt tilbakekalt, men at testa-tor ville ha truffet bestemmelsen, men med et noeannet innhold. I slike tilfeller kan man korrigeretestamentet i medhold av utkastets andre leddhvis man har sikre holdepunkter for hva testatorsalternative disposisjon ville ha gått ut på.

Hvis testator har forholdt seg passiv etter athan eller hun har fått kjennskap til de endrede for-holdene, taler dette for at testamentet oppretthol-des. Når et testament ikke er tilbakekalt selv omtestator er blitt kjent med de endrede forholdene,er det en ganske klar presumsjon for at testamen-tet skal gjelde videre. Men det kan tenkes at testa-tor har glemt den testamentariske disposisjonen,eller at testator ville endre testamentet, men ikkerakk å gjennomføre endringen før han eller hundøde. Man kan også tenke seg at testator har gåttut fra at den testamentariske bestemmelsen varbortfalt nettopp på grunn av de bristende forutset-ningene. Det må alltid gjøres en konkret vurde-ring av om testator til tross for at forutsetningenefor testamentet eller en enkelt testamentarisk dis-posisjon er endret, ønsket å opprettholde testasjo-nen. Har man ikke holdepunkter for hva testato-ren ville ha ønsket, vil man kunne bygge på hva engjennomsnittstestator ville ha ønsket.

Bevisbyrden for at det foreligger bristende for-utsetninger, ligger hos den som vil gjøre innsi-gelse mot testamentet. En særlig type av bris-tende forutsetninger er samlivsbrudd. Betydnin-gen av samlivsbrudd er regulert i den supple-rende tolkningsregelen i utkastets § 44 bokstav c.

Andre ledd forutsetter at en disposisjon ikkeblir ugyldig hvis det er mulig å gjennomføre dispo-sisjonen i tråd med testators vilje gjennom en kor-rigering eller utfylling av testamentet. Bestemmel-sen er et utslag av det subjektive tolkningsprinsip-


pet. Den må ses i sammenheng med utkastets§ 43. Det må imidlertid være en rimelig høy gradav sikkerhet for hva testator ville ha ment medkjennskap til riktige forholdene. Tolkningsresulta-tet man kommer frem til, må ha en viss forankringi testamentet. Løse betraktninger om testatorshypotetiske vilje skal ikke påvirke tolkningen avtestamentet.

Kapittel X. Felles testament og gjensidig testament

§ 46. Felles testament og gjensidig testamentBestemmelsene i dette kapitlet gjelder når to

personer har opprettet testament i samme doku-ment (felles testament), eller når to personer haropprettet testament til fordel for hverandre (gjen-sidig testament).

Bestemmelsen viderefører arveloven § 49 somlegaldefinisjon for gjensidige testamenter og fellestestamenter. Bestemmelsen angir videre anven-delsesområdet for kapittel X.

§ 47. Tilbakekall og endring av felles testamenterog gjensidige testamenter

(1) Tilbakekall eller endring av et felles testa-ment eller et gjensidig testament er bare gyldignår den andre testatoren har fått kunnskap om detfør arvelateren døde. Testamentet kan likevelvære gyldig hvis det var umulig eller urimelig van-skelig å varsle den andre testatoren.

(2) Hvis den lengstlevende testatoren harovertatt arven etter et felles testament eller gjensi-dig testament som sier noe om fordelingen avarven når begge testatorene er døde, kan denlengstlevende testatoren bare endre det som erbestemt om at arven eller en del av den skal gå tillengstlevendes egne arvinger etter loven. Lengst-levende kan likevel endre det som er bestemt omarv til noen som det må antas at er innsatt somarving etter særskilt ønske fra lengstlevende.Begrensningen i adgangen til å endre eller tilba-kekalle testamentet gjelder ikke hvis det er grunntil å tro at testatorene har ment å gi den lengstle-vende en snevrere eller videre adgang til tilbake-kall.

Første ledd svarer til arveloven § 57 tredje ledd, seforan i punkt 13.4. Det er ikke tatt med noen hen-visning til de alminnelige reglene om tilbakekall.Det må anses selvsagt at de alminnelige formkra-vene for tilbakekall gjelder også når et tilbakekallknytter seg til et felles testament eller gjensidigtestament.

Andre ledd viderefører arveloven § 58. Det ergjort visse språklige endringer, men realiteten erment å være den samme. I motsetning til arvelo-ven § 58 er imidlertid ikke bestemmelsen begren-set til å gjelde bare for ektefeller.

§ 48. Supplerende tolkningsreglerHvis den lengstlevende testatoren har overtatt

arven etter et felles testament eller gjensidig testa-ment, skal følgende regler gjelde når det ikke ergrunn til å tro at testatorene mente noe annet datestamentet ble opprettet:a) Den lengstlevende testatoren råder i levende

live som en eier over hele formuen selv om tes-tamentet gir førstavdødes arvinger arverett.Den lengstlevende kan når som helst gi eneller flere av arvingene fullt eller delvis arve-oppgjør.

b) Hvis testamentet bestemmer noe om arverettfor førstavdødes arvinger, men ikke om dennærmere fordelingen mellom slektene, skal påskiftet etter at lengstlevende er død, halvpar-ten av formuen gå til førstavdødes arvinger ogden andre halvparten til lengstlevendes arvin-ger.

c) Hvis testamentet ikke sier noe om arveforde-lingen etter lengstlevendes død, råder lengst-levende som en eier over formuen også vedtestament. Halvparten av den samlede for-muen går til førstavdødes arvinger etter §§ 2og 3 hvis ikke lengstlevende har opprettet tes-tament som sier noe annet, eller har giftet segeller etablert samboerskap.

Bestemmelsen viderefører de supplerende tolk-ningsbestemmelsene i arveloven § 67 medenkelte endringer, se foran i punkt 13.4. Tolk-ningsreglene gjelder bare når det ikke er grunn tilå tro at testatorene mente noe annet da testamen-tet ble opprettet. Selv om presumsjonen gjeldergenerelt for felles testamenter og gjensidige testa-menter, er kjerneområdet testamenter mellombarnløse ektefeller og samboere.

Tolkningsregelen i bokstav a fastslår at lengst-levende testator råder som en eier selv om det ersekundærarverett for førstavdødes arvinger.Råderetten kan imidlertid være begrenset i testa-ment, se foran i punkt 13.4. Det er ikke noe i veienfor at lengstlevende foregriper utdelingen av arvtil en sekundærarving. Dette kan lengstlevende iutgangspunktet gjøre uten at de andre sekundær-arvingene kan protestere. En tolkning av testa-mentet kan imidlertid tilsi at det ikke skal væreadgang til slike utdelinger til enkeltarvinger.


Tolkningsregelen i bokstav b legger til grunnat der det er holdepunkter for at begge testatore-nes arvinger skal arve, men hvor det ikke er sagtnoe nærmere om fordelingen, skal man legge tilgrunn at de to gruppene av arvinger arver likemye. Bestemmelsen viderefører arveloven § 67nr. 2 første punktum. Bestemmelsen i arveloven§ 67 nr. 2 andre og tredje punktum er ikke fore-slått videreført, se foran i punkt 13.4.

Tolkningsregelen i bokstav c viderefører arve-loven § 67 nr. 3. Bestemmelsen er samordnet medutvalgets forslag til legalarverett for ektefeller ogsamboere.

Kapittel XI. Livsarvingenes pliktdel

§ 49. Livsarvingenes pliktdel(1) Halvparten av en livsarvings arvelodd er

pliktdelsarv. Pliktdelsarven er likevel aldri størreenn 40 ganger folketrygdens grunnbeløp til hvertav arvelaterens barn eller hvert barns linje.

(2) Arvelateren kan bare råde over pliktdel-sarv hvis det er særskilt hjemlet i lov eller i sam-tykke fra livsarvingene.

Første ledd erstatter arveloven § 29 første ledd.Pliktdelen foreslås senket fra to tredeler til enhalvpart. Den viktigste endringen i forslaget sam-menlignet med gjeldende rett er imidlertidutgangspunktet for beregningen av pliktdel. Inorsk rett har pliktdelen hittil vært beregnet somen brøk av dødsboet. Utvalget foreslår at pliktde-len skal beregnes som en brøk av arvingens lega-larvelodd. Denne endringen får ingen betydning itilfeller hvor alle arvingene er livsarvinger. Daskal livsarvingene etter loven arve hele boet.Pliktdelen blir da den samme enten man beregnerden av boet eller av legalarvelodden. Hvis det i til-legg til livsarvinger også er en arveberettigetgjenlevende ektefelle, får imidlertid endringenbetydning. I konkurranse med gjenlevende ekte-felle eller samboer arver livsarvingene etter utval-gets forslag en halvpart, mens den andre halvpar-ten går til gjenlevende ektefelle eller samboer.Livsarvingenes pliktdel utgjør etter forslaget halv-parten av deres legalarvelodder. Den totale plikt-delen til livsarvingene vil i et slikt tilfelle utgjøreen firedel av dødsboet. I tillegg kommer ektefelleseller samboers minstearv som arvelateren hellerikke kan gripe inn i ved testament.

I første ledd andre punktum er den beløpsbe-grensede pliktdelen videreført. Til forskjell fradagens regel er utkastets regel verdijustert ved atden følger grunnbeløpet. Den beløpsbegrensedepliktdelen er foreslått satt til 40 G for hvert barn

eller hvert barns linje. Linjeprinsippet foreslåsfulgt konsekvent også ved beløpsbegrenset plikt-del. Antallet barnebarn eller fjernere livsarvingerpåvirker ikke linjens samlede pliktdel.

Andre ledd viderefører arveloven § 29 andreledd om at det er nødvendig med særskilt hjem-mel for å gripe inn i pliktdelsarv. Det presiseres aten slik hjemmel både kan være lovbestemmelseog avtale med livsarvingene. En godkjennelse avet pliktdelskrenkende testament kan gis både førog etter dødsfallet.

§ 50. Testators bestemmelse om hvordan pliktdelenskal utbetales

Arvelateren kan ved testament bestemme aten livsarving skal få pliktdelen utbetalt i kontan-ter. Arvelateren kan ved testament gi livsarvingenrett til få arven sin utlagt i bestemte eiendeler,også om de er verdt mer enn arvelodden, så framtlivsarvingen betaler det overskytende kontant tilboet. En slik rett kan ikke gripe inn i ektefellensrettigheter etter skifteloven § 63.

Bestemmelsen erstatter delvis arveloven § 30.Første punktum om at arvelateren skal kunnebestemme at livsarvingene skal få oppgjør i kon-tanter, er ny. Hvorvidt det er bestemt at livsarvin-gene skal få kontant oppgjør, avhenger av en tolk-ning av testamentet. Hvis en arving får rett tileiendeler som i verdi utgjør mer enn arvingen harkrav på i arv verdimessig, må arvingen betale detoverskytende til boet, jf. prinsippet i skifteloven§ 65.

§ 51. Testators bestemmelse om formuesordningenfor pliktdelsarv

Arvelateren kan bestemme ved testament aten ordning som er nevnt i ekteskapsloven §§ 42og 43, skal gjelde for pliktdelsarv.

Arvelateren kan bestemme at pliktdelsarv skalvære livsarvingens særeie. Det kan også bestem-mes at særeie skal omdannes til felleseie ved livs-arvingens død, eller at livsarvingens ektefelle skalkunne sitte i uskifte med særeiearven. Etter for-slaget skal det ikke være mulig å bestemme atlivsarvingen ikke skal kunne kreve skjevdeling avpliktdelsarv. Det er derfor ikke vist til ekteskaps-loven § 44. Innholdet av særeiepåbudet må beropå alminnelige regler for testamentstolkning. Detkan for eksempel ikke utelukkes at en bestem-melse om at arven skal være særeie, etter omsten-dighetene må forstås slik at livsarvingen kanendre formuesordningen for arven eller at denkan inngå i uskifte.


§ 52. Testators bestemmelse om arvegangen forpliktdelsarv i visse tilfeller

(1) Arvelateren kan bestemme i testamenthvem som skal overta pliktdelsarv som er mottattetter ham eller henne, hvis livsarvingen dør førfylte 18 år uten å etterlate seg ektefelle eller livsar-vinger.

(2) En slik bestemmelse mister sin virkningnår livsarvingen fyller 18 år, eller hvis han ellerhun før fylte 18 år gifter seg eller får barn.

(3) Arvelateren kan bestemme hvordanpliktdelsarv etter arvelateren skal fordeles vedlivsarvingens død hvis livsarvingena) mangler evne til selv å opprette testament, jf.

§ 36 ogb) denne tilstanden ikke kan ventes å være forbi-

gående, ogc) livsarvingen ikke etterlater seg livsarvinger,

ogd) livsarvingen ikke har opprettet gyldig testa-

ment(4) Den testamentariske disposisjonen er bare

gyldig hvis vilkårene i bokstavene a til d fortsatt eroppfylt ved livsarvingens død.

Første ledd åpner for at en arvelater ved testamentkan bestemme hvem som skal arve pliktdelsarvsom en livsarving har arvet etter arvelateren. Vil-kårene for at arvelateren skal kunne bestemmeover pliktdelsarven også i neste slektsledd, er atlivsarvingen dør før fylte 18 år uten å ha giftet segeller å ha fått egne livsarvinger. Hvis den mindre-årige livsarvingen har fått egne livsarvinger, ermuligheten for å testamentere over pliktdelsarvenbortfalt. Da bør pliktdelsarven gå til livsarvin-gene. En testamentarisk bestemmelse om forde-lingen av en mindreårig livsarvings arv bortfallerautomatisk når livsarvingen fyller 18 år. Arvelate-ren står fritt til å innsette sekundærarvinger tilden testasjonsfrie del av arven, innenfor grensenei utkastets § 57.

Tredje ledd åpner for at arvelateren kan rådeover pliktdelsarv i situasjoner hvor livsarvingenselv er ute av stand til å opprette testament, jf.utkastets § 36, og hvor det må ventes at livsarvin-gens tilstand ikke er forbigående. For at arvelate-ren skal kunne bestemme arvegangen for plikt-delsarven i slike tilfeller, er det et vilkår at livsar-vingen selv ikke har opprettet gyldig testamentfør han eller hun kom i en tilstand som utelukkeropprettelse av testament. Hvis livsarvingen haregne livsarvinger, vil arvelateren heller ikkekunne råde over pliktdelsarven. For at testamen-tet skal kunne legges til grunn ved livsarvingensdød, må vilkårene om at livsarvingen ikke har

egne livsarvinger og ikke har opprettet testament,fortsatt være oppfylt ved livsarvingens død. Hvislivsarvingen har fått egne livsarvinger eller motformodning har fått tilbake evnen til å opprettetestament, vil arvelaterens testament ikke væregyldig.

Det er ikke foreslått noen stadfestelsesordningverken for testamenter etter første ledd eller etterandre ledd. Den som mener at vilkårene ikke eroppfylt, må reise tvist om dette.

§ 53. Testators bestemmelse om å gjøre en livsar-ving arveløs

(1) Arvelateren kan ved testament bestemmeat en arving som har fylt 18 år, ikke skal ta plikt-delsarv etter arvelateren hvis arvingen har gjortseg skyldig til straff for forbrytelse mota) arvelaterenb) arvelaterens ektefelle eller samboerc) arvelaterens slektninger i rett opp- eller nedsti-

gende linje ellerd) arvelaterens søsken eller livsarvinger etter

dem(2) Et slikt testament gjelder bare når det er

stadfestet av Kongen.(3) Blir noen gjort arveløs etter reglene foran,

skal arven gå som om livsarvingen var død førarven falt.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 34 mednoen mindre endringer. Forbrytelser som retterseg mot arvelaterens ektefelle eller samboer, kanetter utkastet gi grunnlag for arveløsgjøring. Unn-latelse av etter evne å hjelpe arvelateren vedbehov foreslås opphevet som grunnlag for arve-løsgjøring. Hvis unnlatelse av å hjelpe har skjeddpå en slik måte at det rammes av forbrytelser istraffeloven, kan imidlertid arveløsgjøring væreaktuelt. Annen arv enn pliktdelsarv, står det arve-lateren fritt å begrense ved testament.

Kapittel XII. Oppbevaring og registrering av testament

§ 54. Oppbevaring og registrering hos tingretten(1) Testator kan levere originaltestamentet til

oppbevaring og registrering hos enhver tingrett.Når testator ønsker det, kan testamentet leveresinn i lukket omslag, og testator kan kreve at testa-mentet skal oppbevares på samme måte. Testatorkan få testamentet tilbake ved å møte opp person-lig ved enhver tingrett eller ved å bruke advokat.

(2) Retten skal ikke gi opplysninger til andreenn testator om at den har et testament til oppbe-varing. Slike opplysninger kan likevel gis til fyl-


kesmannen hvis testator er under vergemål. Fyl-kesmannen har også rett til innsyn i testamentet.

(3) Oppbevaring og registrering som nevnt iførste ledd har ikke betydning for testamentetsgyldighet. Oppbevaring og registrering fører hel-ler ikke til at retten skal ha melding om at testa-mentet kalles tilbake. Det kreves heller ikke at etnytt testament registreres og oppbevares hos ting-retten selv om et tidligere testament er oppbevartog registrert hos tingretten. Hvis testator endrereller tilbakekaller et testament som er innlevert tiloppbevaring, bør testator varsle tingretten omdette.

(4) Retten skal sørge for at et testament somer levert til oppbevaring, blir lagt frem når testatorer død. Hvis noen uten egen skyld lider tap fordiet testament som er levert til oppbevaring ikkeblir lagt frem, kan den som lider tap, kreve erstat-ning fra staten. Erstatning kan bare kreves hvis:a) det er gjort feil i registreringen, slik at testa-

mentet ikke blir funnet, ellerb) retten unnlater å legge frem et testament hvis

den vet eller burde vite at testator er død og attestamentet er levert inn til oppbevaring.(5) Departementet kan gi nærmere bestem-

melser om registrering, oppbevaring og fremleg-gelse av testamenter.

Det foreslås endringer i reglene om registreringav testamenter, og det vises generelt til redegjørel-sen i punkt 14.3 foran.

I første ledd foreslås det endringer i reglene ominnlevering og utlevering. Det foreslås i førstepunktum å presisere at det er originaltestamentetsom skal innleveres. Andre punktum i dagens lov-tekst om at det kan leveres inn en bekreftet kopiav testamentet, foreslås derfor opphevet. Kraveter i praksis likevel ikke absolutt, siden loven ikkeer til hinder for at testamentet innleveres i lukketkonvolutt. Tingretten kan dermed ikke foretanoen kontroll av om det innleverte testamentet eroriginalen eller en kopi. Det har heller ingen retts-virkninger om det senere viser seg at det er enkopi som er innlevert; eksempelvis vil tingrettensplikt til å legge testamentet frem ved testatorensdød gjelde tilsvarende selv om tingretten på dettestadiet blir oppmerksom på at testamentet ikke eren original.

Utvalget har vurdert å foreslå en uttrykkeligbestemmelse om at det ikke kreves at testamentetleveres inn ved personlig fremmøte, men leggertil grunn at allerede første punktum åpner for attestamentet kan sendes i posten. Personlig frem-møte er å foretrekke for å være sikker på at testa-mentet leveres inn av rett testator, men loven bør

også ta hensyn til at det ikke alltid er praktiskmulig for testator å møte opp personlig. Hvis testa-mentet ledsages av en legitimasjon, antar utvalgetat det oppnås tilstrekkelig sikkerhet for å unngåuredeligheter. Det er her også et poeng at regis-treringen i seg selv ikke påvirker gyldigheten avet testament, og at det derfor ikke vil ha materiellerettsvirkninger om testamentet sendes inn av enannen enn testator.

Første ledd tredje punktum gjelder utleveringav testamentet. Det foreslås at dette må skje vedpersonlig fremmøte, det vil si en annen regel ennhva som foran er beskrevet for innlevering. Beten-kelighetene med å tillate oversendelse i posten erher større enn ved innlevering, siden utleveringskaper risiko for at innholdet i testamentet blirkjent for andre enn testator i strid med testatorsønske. Hensynet til en testator som ikke selv er istand til å møte opp personlig, eksempelvis pågrunn av sykdom, foreslås ivaretatt ved at enadvokat kan hente ut testamentet på testatorensvegne.

Andre ledd gjelder innsyn mens testatorenfremdeles lever. Utvalget tar det standpunkt atandre enn testatoren ikke har rett til innsyn i tes-tamentet på dette stadiet. Det foreslås derfor atretten ikke skal opplyse noen om at et testamenter innlevert til oppbevaring. Et unntak må likevelgjøres for en testator som er under vergemål. Detforeslås ikke at innsyn da kan gis direkte til ver-gen, siden dette ofte vil være en som påvirkes avinnholdet i testamentet, men derimot at det kanopplyses til fylkesmannen at et testament er innle-vert. Dette forutsetter imidlertid at fylkesmannenber om å få dette opplyst. Det er ikke noe tingret-ten skal gjøre av eget initiativ. Fylkesmannen vilogså ha krav på å få innsyn i testamentet.

Tredje ledd er en videreføring av arveloven§ 68 andre ledd. Det er bare gjort mindre språk-lige endringer.

Fjerde ledd gjelder rettens plikt til å sørge forat testamentet blir lagt frem etter testatorens død.Utvalget foreslår her vesentlige endringer sam-menlignet med dagens rettstilstand. Arveloven§ 68 tredje ledd slår i dag fast at retten ikke haransvar for å legge frem testamentet, men detsynes ikke å være grunn til å opprettholde en slikregel når testamentregistreringen i dag foregårelektronisk i et landsdekkende register. Uansetthvilken domstol et dødsfall meldes til, vil domsto-len gjennom det elektroniske saksbehandlings-systemet bli gjort oppmerksom på et eventueltinnlevert testament. Det er da ingen grunn til atdomstolen ikke skal ha et ansvar for å legge fremtestamentet. Når oppbevaring av testamenter er


gebyrbelagt er det også noe som tilsier at feil frarettens side ikke ubetinget bør være ansvarsfrie.Utvalget foreslår derfor at regelen snus i forholdtil gjeldende rett, og at det sies uttrykkelig i lov-teksten at tingretten skal sørge for at et innleverttestament legges frem ved testatorens død.

Dette foreslås fulgt opp med en regel i fjerdeledd andre punktum om erstatningsansvar fortingretten hvis et testament ikke legges frem.Som redegjort for i NOU 2007: 16 s. 208–209, erdet lite sannsynlig at ansvaret vil få særlig praktiskbetydning. Det er likevel prinsipielt riktig å opp-stille en slik sanksjon hvis plikten til å legge fremtestamentet ikke overholdes som følge av forholdhos tingretten.

Et inngangsvilkår for ansvar er at noen lidertap uten egen skyld. Det siktes her til skyld hosden som lider tap, ikke hos den som har levert inntestamentet til oppbevaring. Vilkåret vil ha litenbetydning i praksis, men det omfatter blant annet(lite praktiske) tilfeller hvor noen kjenner til attestator er død og at de er begunstiget i testamen-tet, men unnlater å påberope seg dette fordi deantar at tingretten selv vil sørge for at den testa-mentariske disposisjonen oppfylles. I praksis vildet være bokstav a og b som gir de sentrale vilkå-rene for ansvaret.

Bokstav a gjelder registreringsfeil, for eksem-pel at testamentet er registrert på feil personnum-mer. Slike registreringsfeil er lite sannsynligefordi domstolenes saksbehandlingssystem vil gitilbakemeldinger om en feil allerede ved registre-ringen for denne og andre av de mest praktiskefeilmulighetene. Det kan likevel ikke utelukkes atfeilregistreringer skjer. Bestemmelsen forutset-ter skyld hos tingretten, det vil si at feilregistrerin-gen må bero på forsett eller uaktsomhet hos ting-retten. Hvis en feilregistrering skyldes at testato-ren selv har gitt uriktige opplysninger ved innleve-ringen, er det ikke naturlig å pålegge tingretten etansvar.

Bokstav b gjelder tilfeller hvor tingretten unn-later å legge frem et testament som retten vet ellerburde vite om. Dette kan gjelde testamenter somer feilregistrert, men som retten likevel kjennertil, eller testamenter som er korrekt registrert,men som tingretten av en eller annen grunn ikkelegger frem. Hvis testamentet er korrekt regis-trert, vil det elektroniske saksbehandlingssys-temet automatisk gi tingrettens saksbehandlerbeskjed om testamentet, og det er derfor i praksisutenkelig at retten ikke vil være kjent med et tes-tament som er korrekt registrert. Unnlatelse av ålegge frem testamentet vil da enten være bevissteller bero på en ren forglemmelse, og begge for-

hold bør klart være erstatningsbetingende. Hvistestamentet er registrert i Norge, men testatorhar flyttet til utlandet og fått vanlig bosted der, vilskifte foregå i utlandet. I slike tilfeller er det ikkesikkert at dødsfallet vil fanges opp i det norskesaksbehandlingssystemet. Tingretten som hartestamentet til oppbevaring, vil da ikke ha noenoppfordring til å finne frem testamentet. I et slikttilfelle bør unnlatt fremleggelse normalt ikke med-føre erstatningsansvar.

De vanlige erstatningsrettslige vilkårene omøkonomisk tap og adekvat årsakssammenheng vilgjelde tilsvarende for ansvar etter utkastets § 54.

I femte ledd gis det hjemmel for forskrifter medutfyllende regler. Angivelsen av registrering, opp-bevaring og fremleggelse som tema for slikeregler er ment å omfatte alle forhold knyttet til tes-tamentsregistreringen, slik at det er en svært vidforskriftshjemmel. I dag finnes ingen slik for-skriftshjemmel, og utfyllende regler er gitt i rund-skriv i stedet for i forskrift.

§ 55. Bortkommet testamentHvis det kan sannsynliggjøres at testator

hadde opprettet et gyldig testament, men dettetestamentet ikke kan finnes etter testators død,skal det gjelde når innholdet kan bringes på detrene. Testamentet legges likevel ikke til grunnhvis det kan antas at det er tilbakekalt.

Bestemmelsen viderefører med visse justeringerarveloven § 69. Ved vurderingen av om et testa-ment er tilbakekalt eller bare forsvunnet, skal ret-ten legge til grunn det resultatet som den finnermest sannsynlig.

§ 56. Frister for å kreve arv etter et testament ellerå motsette seg et testament

(1) En rett etter et testament kan bare gjøresgjeldende hvis minst én av testamentsarvingeneskriftlig har varslet tingretten om sitt arvekrav.Varsel må gis innen 6 måneder etter at testa-mentsarvingen fikk kunnskap om at testator vardød, og om innholdet i testamentet. Varsel er ikkenødvendig når tingretten eller minst én av demsom ellers skulle hatt den delen av arven som detrådes over ved testamentet, har fått kunnskap omtestamentet på annen måte før varselfristen er utefor alle testamentsarvingene.

(2) Påstand om at en testamentarisk disposi-sjon er ugyldig, kan bare gjøres gjeldende av enarving etter loven eller etter testament hvis minstén av arvingene skriftlig har varslet tingretten ompåstanden innen 6 måneder etter at vedkom-mende fikk kunnskap om at testator var død, hva


disposisjonen gikk ut på, og hvorfor disposisjonenkunne være ugyldig. Retten til å fremme påstandom ugyldighet mot disposisjonen er likevel ibehold hvis slikt varsel er gitt til alle testamentsar-vingene.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 70. Bådevarsel om at man vil gjøre gjeldende sin rett etteret testament, og varsel om at man har innsigelsermot et testament, må etter forslaget være skriftlig.Skriftlighetskravet foreslås oppstilt for å skapenotoritet om kravet eller innsigelsen.

Tredje del. Felles regler for arv etter loven og arv etter testament

Kapittel XIII. Vilkår for arverett

§ 57. Arvefall og vilkår for å ta arv(1) All arv skal anses falt ved arvelaterens død,

hvis ikke noe annet er bestemt i denne loven elleri gyldig testament.

(2) Rett til arv etter loven eller etter testamenthar bare den som lever eller er unnfanget vedarvelaterens død.

Bestemmelsen er en delvis videreføring av arvelo-ven § 71.

Første ledd er nytt. Det angir arvefallet. Utkas-tets utgangspunkt er at dødsfallstidspunktet ertidspunktet hvor arven faller. Loven kan imidler-tid ha avvikende bestemmelser om arvefallet. Avsærlig betydning her er reglene om uskifte. Veduskifte er utgangspunktet at arven etter førstav-døde først faller når uskifteboet skal skiftes, jf.utkastets § 24. Et avvikende tidspunkt for arvefal-let kan også fastsettes i testament. Et testaments-bestemt utsatt arvefall må imidlertid holde seginnenfor de grensene som følger av utkastetsandre ledd.

Andre ledd viderefører arveloven § 71 førsteledd. Det presiseres at også for å kunne ta arvetter testament må man være levende født ellerunnfanget ved arvelaterens død for å kunne harett til arv. Dette innebærer en begrensning itestasjonsretten sammenlignet med det som føl-ger av arveloven § 71 andre ledd i dag. Se nær-mere om begrunnelsen i punkt 17.3 foran.

§ 58. Når det er uvisst om arvingen har overlevdarvelateren

(1) Hvis en arving er død og det er uvisst omarvingen har overlevd arvelateren, skal arvelate-ren regnes for å ha overlevd arvingen. Det sammegjelder hvis de to dør straks etter hverandre somfølge av samme hendelse.

(2) Hvis det senere blir klarlagt at arvingenoverlevde arvelateren, kan arvingene etter denavdøde arvingen kreve tilbakesøkning etterreglene i lov om forsvunne personer.

Bestemmelsen gjelder samtidige dødsfall eller til-feller hvor dødsfallsrekkefølgen er usikker. Bestem-melsen viderefører arveloven § 72 med noenendringer. Utvalgets forslag er begrunnet i punkt18.4.

Første ledd første punktum viderefører arvelo-ven § 72 første ledd. Første ledd andre punktumer ny. I andre punktum foreslås det at utgangs-punktet om at arvingen ikke anses å ha overlevdarvelateren skal gjelde tilsvarende når to personerdør straks etter hverandre som følge av sammehendelse. Begrunnelsen er at det i slike tilfellerofte vil være tilfeldig hvem av dem som dør først,og det er ikke heldig at slike tilfeldigheter påvir-ker arverekkefølgen. Denne virkningen har fåttstørre praktisk betydning nå som dødsfallstids-punktet kan fastslås svært nøyaktig, slik at vilkå-rene i første punktum sjelden vil være oppfylt.

Andre ledd viderefører arveloven § 72 andreledd.

§ 59. Fradømmelse av arverett(1) Dømmes en arving til ubetinget fengsels-

straff eller til forvaring for en straffbar handlingmot den han eller hun skulle arve, og arvelaterendør på grunn av handlingen eller mister testa-sjonsevnen, kan arvingen helt eller delvis fradøm-mes arveretten.

(2) Hvis noen blir dømt til ubetinget fengsels-straff eller til forvaring for en straffbar handlingmot en arving etter arvelateren som også haneller hun selv kan få arverett etter, og arvingendør på grunn av handlingen, kan gjerningsperso-nen helt eller delvis fradømmes arveretten. Detsamme gjelder når noen blir dømt til ubetingetfengselsstraff eller forvaring for en straffbar hand-ling som er årsak til at et barn som er unnfanget,ikke blir født levende, og barnet hadde hatt enminst like god arverett som gjerningspersonen.

(3) Avgjørelsen om tap av arverett etter førsteog andre ledd skal treffes ved dom. Krav om fra-dømmelse av arverett kan fremsettes av enhversom får rett til arv eller større arv hvis kravet tastil følge. I offentlig straffesak om handlingen kandessuten påtalemyndigheten fremsette et sliktkrav. Retten kan i offentlig straffesak av eget tiltakfradømme noen arverett selv om ingen har krevddet.


(4) Hvis noen blir fradømt arverett etterreglene foran, skal arven gå som om han eller hunvar død før arven falt.

(5) Reglene i denne paragrafen er ikke til hin-der for at arveretten blir gitt tilbake ved testa-ment. Et slikt testament gjelder bare når det erstadfestet av Kongen.

(6) Reglene i denne paragrafen gjelder tilsva-rende for tap av retten til uskifte.

Bestemmelsen viderefører arveloven § 73 medvisse mindre endringer. Uttrykket «straffebrot» ererstattet med «straffbar handling». Dette er gjortfor at bestemmelsen skal kunne tilpasses ny straf-felov, som ikke sondrer mellom forbrytelser ogforseelser. Forvaring er likestilt med ubetingetfengsel.

I første ledd er straffbare handlinger som forår-saker at arvelateren kommer i en tilstand som gjørat han eller hun mister testasjonsevnen, likestiltmed straffbare handlinger som forårsaker arvela-terens død. Se nærmere foran i punkt 20.2.1.

I tredje ledd fastsettes det at fradømmelse avarverett skjer ved dom. Dette er i samsvar medstraffeprosessloven § 30. Hvis arvespørsmåletkommer opp utenfor straffesaken, følger det avtvisteloven § 19-1 at spørsmålet skal avgjøres veddom. Dom vil også være avgjørelsesformen hvisspørsmålet kommer opp i en skiftetvist underoffentlig skifte, jf. skifteloven § 23.

Fjerde ledd fastslår at rettsvirkningen av fra-dømmelse av arverett er den samme som vedavkall på arv i utkastets § 66.

Sjette ledd er nytt. Bestemmelsen presiserer atreglene i paragrafen gjelder tilsvarende for rettentil å sitte i uskiftet bo. Dette følger allerede av gjel-dende rett, jf. Rt. 1982 s. 1256, men utvalget menerdet er grunn til å la rettsvirkningen fremgå uttryk-kelig av lovteksten.

§ 60. Foreldelse av arverett(1) Retten til å kreve arv foreldes når arvingen

ikke gjør den gjeldende innen 10 år etter at arvela-teren døde. Foreldelse hindres ved å melde kravetom arv til tingretten, kreve offentlig skifte (hvisprivat skifte ikke tidligere er avsluttet) eller reisesøksmål mot dem som ellers får eller har fåttarven. Arvekravet foreldes heller ikke hvis dissearvingene har godkjent kravet før fristen er ute.

(2) Krav på arv foreldes ikke så lenge arvelate-rens dødsbo står under offentlig skifte. Er boetovertatt av lengstlevende ektefelle eller samboeretter reglene om uskifte, løper foreldelsesfristenførst fra den lengstlevende ektefellens eller sam-boerens død. Har lengstlevende skiftet uskifte-

boet tidligere, løper fristen fra avslutningen avskiftet hvis arvingen visste om skiftet. Følger detav arvelaterens testament at arvingen ikke kangjøre kravet på arv gjeldende ved arvelaterensdød, løper fristen først fra det tidspunktet kravetkunne vært gjort gjeldende.

(3) For en arving som er fraværende eller for-svunnet, gjelder reglene i §§ 62 til 64.

Første ledd viderefører arveloven § 75 første ledd.I andre ledd erstattes «av attlevende ektemake

etter reglane om uskifte i kapittel III» i arveloven§ 75 andre ledd med «lengstlevende ektefelle ellersamboer etter reglene om uskifte». Endringen gjø-res fordi utkastet foreslår felles regler om uskiftefor ektefeller og samboere.

Tredje ledd viderefører arveloven § 75 tredjeledd.

§ 61. Forbigått arvingHvis en arving uriktig er forbigått ved skiftet

av et dødsbo eller har fått for liten arvelodd, kanarvingen inntil arvekravet er foreldet, kreve dethan eller hun har fått for lite, av de arvingene somhar fått for mye av arven, etter reglene i § 62.

Bestemmelsen viderefører skifteloven § 42. Senærmere om begrunnelsen i NOU 2007: 16 s.110–111.

§ 62. Fraværende arving(1) En arving skal bare regnes med i skifte-

oppgjøret hvis det er sikkert at arvingen over-levde arvelateren, jf. § 58 første ledd.

(2) Hvis det senere blir godtgjort at arvingenoverlevde arvelateren, kan arvingen innen 10 årfra arven falt, kreve sin arv fra den eller dem somhar fått den. Hvis arvingen er død, kan kravet gjø-res gjeldende av hans eller hennes arvinger innenden samme fristen. Hvis arven er overtatt iuskifte, regnes fristen fra lengstlevende ektefelleeller samboers død. Hvis lengstlevende har skiftetuskifteboet i live, regnes likevel fristen fra avslut-ningen av dette skiftet. Hvis en arving er antatt åvære død i en rettskraftig dødsformodningsdom,jf. lov om forsvunne personer kapittel 3, gjelderfristen i den samme lovens § 14. For tilbakesøk-ningskravet gjelder ellers reglene i lov om for-svunne personer kapittel 6.

Skiftelovutvalget foreslo å flytte bestemmelseneom fraværende arvinger fra lov om forsvunne per-soner til arveloven. Arvelovutvalget ønsker å følgeopp dette forslaget, se punkt 21.3 foran.


Utkastets § 62 viderefører lov om forsvunnepersoner § 18 med visse språklige endringer.

§ 63. Forvaltningen av arven til en fraværendearving

Hvis en arving er forsvunnet etter arvefalleteller er fraværende uten kjent oppholdssted, skaldet settes av arv til arvingen i skifteoppgjøret hvisikke noe annet følger av § 64. Arven skal forvaltesi samsvar med lov om forsvunne personer kapittel2. Hvis arvingen verken har kjent oppholdsstedeller fullmektig, skal det oppnevnes verge forarvingen.

Bestemmelsen viderefører lov om forsvunne per-soner § 19 med visse språklige endringer.

§ 64. Forvaltningen av arv som er mindre enn toganger folketrygdens grunnbeløp

Er arven til en arving som nevnt i § 63, mindreenn to ganger folketrygdens grunnbeløp, ogarvingen ikke har annen kjent formue, skal detikke avsettes arv til arvingen hvis han eller hunhar ektefelle, samboer, arveberettigede slektnin-ger eller har rådd over hele eller deler av formuensin i testament. Arven skal da gå videre til demsom var arvinger etter den forsvunne eller fravæ-rende arvingen da arven falt. En tidligere fravæ-rende eller forsvunnet arving kan ikke kreve til-bakesøkning av arv som har gått til arvingeneetter denne paragrafen.

Bestemmelsen viderefører lov om forsvunne per-soner § 20 med visse språklige endringer.

Kapittel XIV. Avtaler om arv

§ 65. Arvingens råderett over fremtidig og falt arv(1) Avtaler om salg, pantsettelse eller andre

disposisjoner over fremtidig arv er ikke gyldigeuten særskilt hjemmel i lov. Med fremtidig arvmenes også uskiftearvingens rett til arv etter før-stavdøde.

(2) Før arvefallet kan ikke arvingene utenarvelaterens samtykke avtale hvordan gjenstan-der skal fordeles mellom dem i det fremtidige skif-teoppgjøret.

(3) Etter arvefallet kan en arving råde overarven. Arvingen kan ikke overføre rettighetenesom loddeier på annen måte enn ved å gi avkall påarven.

(4) Arvingens kreditorer kan ta utleggspant ifalt arv, men ikke i fremtidig arv.

Generelle spørsmål knyttet til denne bestemmel-sen er drøftet i punkt 19.3.3 foran.

Bestemmelsen viderefører i det vesentligstetidligere lovfestet og ulovfestet rett, men inne-holder enkelte presiseringer.

Utvalget foreslår ingen endringer i utgangs-punktet i arveloven § 44 om at en arving overho-det ikke kan disponere over fremtidig arv, og slut-ter seg også til de begrunnelsene som tidligere ergitt. I lovteksten er det imidlertid presisert at unn-tak kan følge ved særlig lovbestemmelse. Dettesikter særlig til reglene om avkall på fremtidig arv.

Det er som i arveloven § 44 presisert at fremti-dig arv også omfatter uskiftearvingens rett til arvetter førstavdøde. Dette omfatter også uskiftebosom bygger på uskiftearvingens samtykke.

Utvalget har videre foreslått en uttrykkeligregel om at gjenstandsmessige forhåndsskifteav-taler, det vil si arvingenes avtaler om rett til gjen-stander på det fremtidige skifteoppgjøret, barekan inngås med arvelaterens samtykke. Arvin-gers betingede salgsavtaler med tredjepersonerom gjenstander arvingen måtte komme til å arve,tillates ikke, heller ikke med arvelaterens sam-tykke.

Det er presisert at arvingenes kreditorer kanta utlegg i falt, men ikke i fremtidig, arv. Gjennompresiseringen i første ledd andre punktum gjelderdette også fremtidig arv i uskiftebo.

Utvalget har funnet grunn til å presisere at enarving ikke kan disponere over falt arv på andremåter enn ved å gi avkall på den. Etter arvefalletkan arvingen inngå avtaler med tredjepersonerom retten til de verdiene eller gjenstandene arvin-gen måtte ha overtatt, men kan ikke overdra sinposisjon som loddeier eller legatar i boet. Tilsva-rende gjelder frivillig pantsettelse.

§ 66. Avkall på arv(1) En arving kan gi helt eller delvis avkall på

fremtidig eller falt arv. Den frafalte arven fordelessom om arvingen var død før arvelateren.

(2) En ektefelle eller samboer kan gi avkall påretten til uskifte.

(3) Avkall på fremtidig arv må gis overforarvelateren. Avkall på falt arv gis overfor døds-boet.

(4) Avkall på arv etter førstavdøde ektefelleeller samboer kan gis overfor lengstlevende iuskifte.

Generelle spørsmål om avkall på fremtidig og faltarv er drøftet i punkt 19.3.5.

Utvalget foreslår med dette én felles bestem-melse for avkall på fremtidig arv og avslag på falt


arv. Som felles betegnelse foreslås avkall på arv.Der hvor presiseringer er nødvendige, brukes til-føyelsen fremtidig arv eller falt arv.

Formålet med én bestemmelse er å fremhevelikheten mellom de to disposisjonene. Arvingensavkall på arv innebærer bare at avkallsgiver trerut av sin posisjon som arving, og at den frafaltearven fordeles som om avkallsgiveren var død førarvelateren, det vil si fordeles etter lovens arve-tavle. Utvalget har av denne grunnen også fjernetden tidligere regelen i arveloven § 74 tredje leddandre punktum om at en arving uten livsarvingerkan gi avslag til fordel for en særskilt medarving.

Utvalgets forslag innebærer en forenkling,særlig for avkall på fremtidig arv. Som en konse-kvens av at arvingen selv ikke kan gripe inn iarvens fordeling – utover å trekke seg ut av arve-rekken – oppstår ingen spørsmål om virkningeneav avkallet for avkallsgiverens egne livsarvinger.Ønsker arvingene og arvelateren å fravike lovensarvegangsregler, må enten arvelateren opprettetestament, eller det må inngås arveforskuddsavta-ler, se punkt 19.3.6 og merknadene til utkastets§ 67.

Det er tatt inn en uttrykkelig bestemmelse omhvem avkallet må gis til, henholdsvis før og etterarvefallet.

Det er videre presisert at ektefelle og samboerogså kan gi avkall på retten til uskifte, uten å oppgiøvrige legalarverettigheter. Ytterligere er det pre-sisert at hvor en lengstlevende ektefelle eller sam-boer sitter i uskifte, kan uskiftearvingene gi avkallpå fremtidig arv etter førstavdøde overfor gjenle-vende.

Hvis arvingen er under vergemål, reguleresspørsmålet om hvordan avkallet gis, i vergemåls-loven § 42.

Loven åpner for at det kan gis delvis avkall påarv. Avkallet kan omfatte en andel av arven eller etbestemt beløp, eventuelt alt som overstiger etvisst beløp. De arvingene som på denne måtenarver et beløp, bør etter utvalgets mening ha sta-tus av loddeiere i boet. Som for sumlegatarer erdisse arvingenes interesse i bobehandlingenbegrenset til beløpet de skal ha utbetalt. Så lengeden avkallsgivende arvingen fortsatt er loddeier,har ikke «sumarvingene» et reelt behov for lodd-eierstatus. I forhold til definisjonene i skifteloven§ 124 tredje ledd må avkallserklæringen anses åtre i stedet for arvelaters siste viljeserklæring.

For ektefeller og samboere er det presisert atavkallet også kan gjøres delvis, i den forstand atdet bare gis avkall på uskifteretten. Også det mot-satte kan forekomme, selv om dette er mindrepraktisk.

For både livsarvinger, ektefeller og samboere(etter utvalgets utkast) kan det også bli aktuelt åoppgi pliktdelsbeskyttelsen, uten å oppgi retten tillegalarv.

Det sentrale er at hvert enkelt løfte må tolkeskonkret, slik at det avklares hva løftegiver mente.Eksempelvis kan det tenkes at noe som fremtrersom et avkallsløfte, bare var ment som samtykketil et konkret pliktdelskrenkende testament.

§ 67. Avkorting i arv og avtaler om forskudd påarv

(1) Har en livsarving mottatt en ytelse av øko-nomisk verdi uten at de andre livsarvingene harfått tilsvarende, skal ytelsen avkortes i mottake-rens arv hvis dette anses avtalt.

(2) Hvis ikke annet anses avtalt, skal følgendegjelde for avkortingen:a) Avkortingsbeløpet settes til verdien av gaven

da den ble mottatt.b) Hvis avkortingsbeløpet er større enn livsarvin-

gens arvelodd, plikter likevel ikke arvingen åtilbakeføre noe til dødsboet.

c) Dør en livsarving som hadde måttet tåle avkor-ting, før arvelateren, skal avkortingen gjøres iarven til hans eller hennes livsarvinger.

d) Avkortingen får bare betydning for den innbyr-des fordelingen mellom livsarvingene og dereslinjer, og ikke for beregningen av ektefellensandel av felleseiet eller ektefellens eller sam-boerens arvelodd, eller for hva arvelateren kanråde over ved testament.

De generelle spørsmålene omkring avkorting ogarveforskuddsavtaler er behandlet i punktene19.3.6 og 19.3.7 foran.

Bestemmelsen er i det vesentligste en videre-føring av gjeldende rett, men med den viktige pre-siseringen at avkorting bare foretas hvis det måanses avtalt mellom arvelateren/giveren og for-skuddsmottakeren/gavemottakeren.

Utvalget har foreslått opphevet regelen i arve-loven § 39 om at gave gitt av felleseiemidler til fel-les barn skal regnes som gitt av begge ektefel-lene. I tråd med gjeldende ekteskapsrett er detavgjørende hvilken ektefelle som har gitt gaven.Det er likevel ikke noe i veien for at ektefellene oggavemottakeren avtaler at gaven skal regnes somgitt av begge.

Utvalget foreslår videreført prinsippene i arvelo-ven § 40 om at avkortingssummen i mangel av andrebestemmelser settes til verdien av gaven da den blegitt. Etter utvalgets forslag må avvikende fastsettel-ser være avtalt. Hvis den avtalte eller lovfastsatte


avkortingssummen er urimelig, kan justeringerbygge på alminnelige regler om avtalerevisjon.

Endelig foreslår utvalget å videreføre gjel-dende regler om virkningene av avkortingen – sålangt noe annet ikke er avtalt. Utvalget har i punkt19.3.7 presisert at avtaler om andre løsninger måligge innenfor hva som følger av reglene for ekte-fellers formuesordning og forhåndsavtaler om for-deling av arv.

Kapittel XV. Internasjonal arverett

§ 68. RettsvalgHvis arvelateren ikke har bestemt noe annet

etter § 69, skal arveretten i den staten der avdødehadde sitt vanlige bosted, anvendes.

Etter gjeldende rett skal arveretten i arvelaterenssiste domisilstat anvendes. Dette følger av sedva-nerett. Det foreslås en endring ved at vanligbosted skal være det avgjørende tilknytningskrite-riet. Blant de spørsmålene som omfattes av rege-len, er spørsmål om fordeling av legalarv, testa-mentsarv, pliktdel, uskifte og avkortning.

§ 69. Valgadgang(1) En arvelater kan bestemme at retten til arv

etter ham eller henne skal avgjøres etter retten iden staten der han eller hun var statsborger entenda bestemmelsen ble gjort eller ved sin død.Rettsvalget skal være uttrykkelig og i testamentsform.

(2) Bestemmelsen i § 7 gjelder tilsvarende foren bestemmelse om rettsvalg hvis arvelateren vedsin død hadde sitt vanlige bosted i Norge.

Første ledd regulerer adgangen til rettsvalg i arve-retten. I enkelte stater er statsborgerskapet avgjø-rende for rettsvalget, mens bostedet (domisil,bosted eller vanlig bosted) er avgjørende i andrestater. For personer som flytter, eller som er stats-borger av en annen stat enn der de er bosatt, kandet være behov for å skape klarhet med hensyn tilhvilken stats arverett som vil bli anvendt på etfremtidig arveoppgjør. Ved å foreta et rettsvalgkan det skapes klarhet. Bestemmelsen gir sammerettsvalgadgang som EUs arveforordning og dennordiske arvekonvensjonen. En person som erstatsborger av flere stater, kan bestemme at arve-retten i enhver stat der han eller hun er statsbor-ger skal anvendes. Bestemmelsen om rettsvalgmå gis i testaments form. Det må også fremgåuttrykkelig av testamentet at det er foretatt etrettsvalg. Det kan altså ikke underforstås at arve-lateren har ment å velge et bestemt lands arverett,

for eksempel ut fra hvilket språk testamentet erskrevet på.

Andre ledd gir kunnskapsregelen om testa-menter som begrenser arverettigheter for ektefellerog samboere, tilsvarende anvendelse på bestem-melser om rettsvalg. Hvis arvelateren hadde sittsiste vanlige bosted i Norge, er utgangspunktet atnorsk rett skal anvendes. Har arvelateren i et slikttilfelle bestemt at et annet lands arverett skalanvendes, kan det føre til at gjenlevende ektefelleeller samboer stilles dårligere enn det som følgerav norsk rett. Rettsvalget får dermed sammebetydning som et testament som stiller gjenle-vende dårligere enn det som følger arveloven. Deter av den grunn samme behov for at ektefelleneller samboeren får kunnskap om testamentetsom i de tilfellene som omfattes av § 7. Hvis gjen-levende ikke har fått kunnskap om rettsvalget, blirfølgen at gjenlevende kan kreve at norsk arverettanvendes. For de øvrige arvingene vil rettsvalgs-bestemmelsen bli lagt til grunn.

§ 70. Formkrav til testamenter(1) Selv om et testament ikke oppfyller form-

kravene i kapittel VI, er det likevel formgyldig,hvis det oppfyller formkravenea) på det stedet der testamentet ble opprettetb) på det stedet der testatoren var statsborger

enten ved dødsfallet eller da testamentet bleopprettet

c) i en stat der testatoren hadde domisil eller van-lig bosted enten da testamentet ble opprettet,eller ved dødsfallet

d) på det stedet der en fast eiendom ligger, sålangt testamentet gjelder denne eiendommen.(2) Første ledd gjelder tilsvarende for tilbake-

kall eller endring av testament. Formkravene tiltilbakekall er også oppfylt når tilbakekallet oppfyl-ler formkravene i den staten der testamentet vargyldig etter første ledd.

Denne bestemmelsen viderefører arveloven § 54.Arveloven § 54 bokstav c og d er trukket sammeni bokstav c, men uten at dette innebærer noen rea-litetsforskjell.

§ 71. Grunnleggende rettsprinsipper (ordre public)En regel i fremmed rett kan ikke anvendes

hvis den fører til et resultat som er i strid medgrunnleggende rettsprinsipper i norsk rett.

Ordre public-regelen er ulovfestet. Utvalget menerregelen bør lovfestes, av pedagogiske grunner.Det avgjørende vil være om resultatet av åanvende fremmed rett er i strid med grunnleg-


gende rettsprinsipper i norsk rett. Dersom frem-med rett ikke kan anvendes, må det vurderes omdet er tilstrekkelig å tilsidesette den eller dereglene i fremmed rett som anses å være i stridmed grunnleggende norske rettsprinsipper, ogslik at fremmed rett for øvrig anvendes. Dersomfremmed arverett eksempelvis diskriminerer påbakgrunn av kjønn, kan det tenkes at det er bareden kjønnsdiskriminerende regelen som settes utav betraktning. Dersom det ikke er hensiktsmes-sig kun å justere en regel i fremmed rett, vilutgangspunktet være at norsk arverett anvendes.

Kapittel XVI. Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

§ 72. IkrafttredelseLoven gjelder fra den tiden Kongen bestem-

mer.

§ 73. Overgangsregler for arv og uskifteReglene i eldre lovgivning om rett til arv etter

loven og til uskifte og om gjenlevende ektefelles,arvingers og legatarers rettsstilling for øvrig gjel-der når arvelateren er død før denne loven trådte ikraft. Reglene i § 6 første ledd om minstearven ogreglene i §§ 19 til 23, 25, 26, 28 og 29 skal gjeldeogså når arvelateren (førstavdøde ektefelle ellersamboer) er død før loven trådte i kraft.

Bestemmelsen tilsvarer i store trekk arveloven§ 79. I og med at reglene om gjeldsansvar foreslåsendret, er ikke gjeldsansvarsregelen i utkastet gittanvendelse for allerede etablerte uskiftebo. Detgjøres endringer i adgangen til å gi gaver underuskifte. Regelen om rett til å kreve innsyn iuskifteboet er også ny. Disse reglene kan i noengrad virke tyngende for lengstlevende ektefelleeller samboer. Samlet sett er imidlertid ikke disseendringene av en så inngripende karakter atanvendelse på allerede etablerte uskiftebo ansesproblematisk.

Utvalget mener at økningen av ektefellensarvelodd fra en firedel til en halvpart ikke bør fåanvendelse hvis lengstlevende sitter i uskifte.Minstearven bør imidlertid gjelde med seks gan-ger folketrygdens grunnbeløp selv om uskiftet bleetablert før loven trådte i kraft. Hvis uskifterettenhviler på samtykke, bør imidlertid minstearven påfire ganger folketrygdens grunnbeløp fortsattgjelde, se om den parallelle situasjonen ved innfø-ringen av minstearven i 1990, Inge Unneberg, Nyminstearv m.v. for gjenlevende ektefelle, LoR 1991s. 259 (på s. 282–282).

Samboere som har bodd sammen i fire år førloven trådte i kraft, vil få rettigheter etter loven ettår etter at den trådte i kraft selv om bare ett år avsamlivet har vært etter at loven trådte i kraft.

§ 74. Overgangsregler for avtaler om arv(1) Reglene i § 67 om avkorting og arve-

forskuddsavtaler gjelder også gaver og annenstøtte som er gitt før denne loven trådte i kraft,hvis arvelateren dør etter at loven trådte i kraft.

(2) Om avkall på ventet arv gjelder reglene daavkallet ble gitt.

§ 75. Overgangsregler for felles testamenter oggjensidige testamenter

Reglene i § 48 om rettigheter etter fellestestamenter og gjensidige testamenter gjelder nårførstavdøde testator døde etter at denne loventrådte i kraft.

§ 76. Overgangsregler for fradømmelse av arverettReglene i § 59 gjelder bare når den straffbare

handlingen er foretatt etter at denne loven trådte ikraft.

§ 77. Opphevelse av lov 3. mars 1972 nr. 5Fra samme tid som loven settes i kraft opphe-

ves lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv.

§ 78. Endringer i andre loverFra samme tid som loven settes i kraft, gjøres

følgende endringer i andre lover:1. Lov 23. mars 1961 nr. 1 om forsvunne personer

§§, 18, 19 og 20 oppheves.2. Lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler

(forsikringsavtaleloven).

§ 15-1 andre og tredje ledd skal lyde:En forsikringssum som forfaller ved forsi-

kringstakerens død, tilfaller ektefellen eller sam-boer som nevnt i arveloven § 9. Dette gjelder like-vel ikke hvis det før dødsfallet var sendt inn begjæ-ring om separasjon eller stevning med krav omskilsmisse, og lengstlevende ektefelle eller samboervar klar over dette. En forsikringssum som tilfallerektefellen, regnes ikke til de midler som skaldeles likt etter ekteskapsloven § 77, jf. § 58, hvisikke gjenlevende ektefelle overtar boet uskiftet isamsvar med arveloven kapittel III.

En forsikringssum som ikke tilfaller ektefelleeller samboer etter reglene i annet ledd, tilfallerarvingene etter lov eller testament. Satt forsi-kringstakeren i uskiftet bo, inngår forsikrings-summen i de midler som skal deles likt mellom


førsteavdødes og lengstlevendes arvinger, jf arve-loven § 27.3. Lov 4. juli 1991 nr. 4 om ekteskap.

Ny § 78 a skal lyde:

§78 a. Tap av retten til deling ved skifte av felles-eie.

Blir en ektefelle dømt til ubetinget fengseleller forvaring for en straffbar handling mot denavdøde ektefellen, og handlingen forårsaket døds-fallet, kan retten bestemme at deling av felleseie-midler ikke skal finne sted. Arveloven § 73 gjeldertilsvarende så langt den passer.4. Lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål (verge-

målsloven).

§ 41 skal lyde:

§ 41. Gaver, arveforskudd og uskifteVergen kan ikke gi gaver eller stønader på

vegne av den som er under vergemål, utover detsom følger av skikk og bruk. En mindreårig over15 år må samtykke til slik gave. Gjelder det størrebeløp, kreves det samtykke av fylkesmannen, selvom en slik gave følger av skikk og bruk.

Med fylkesmannens samtykke kan vergen giarveforskudd til en livsarving hvis det foreliggernedtegnelser eller andre holdepunkter for at etslikt forskudd er i samsvar med ønsket til den somer under vergemål.

Med fylkesmannens samtykke kan vergen sendemelding til tingretten med begjæring om uskifte jf.arveloven § 16. Med fylkesmannens samtykke kanvergen kreve helt eller delvis skifte av et uskiftet bojf. arveloven § 26 første ledd.

24.2 Forslag til endringer i andre lover

I lov 23. mars 1961 nr. 1 om forsvunne personeroppheves §§ 18, 19 og 20. Dette henger sammenmed utvalgets forslag om å flytte over dissebestemmelsene om forbigått og fraværende arvingtil arveloven. Se nærmere i punkt 21.3 foran.

I lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler(forsikringsavtaleloven) gjøres følgende endrin-ger:


kringstakerens død, tilfaller ektefellen eller sam-boer som nevnt i arveloven § 9. Dette gjelder like-vel ikke hvis det før dødsfallet var sendt inn begjæ-ring om separasjon eller stevning med krav omskillsmisse, og lengstlevende ektefelle eller samboer

var klar over dette. En forsikringssum som tilfallerektefellen, regnes ikke til de midler som skaldeles likt etter ekteskapsloven § 77, jf. § 58, hvisikke gjenlevende ektefelle overtar boet uskiftet isamsvar med arveloven kapittel III.

En forsikringssum som ikke tilfaller ektefelleeller samboer etter reglene i annet ledd, tilfallerarvingene etter lov eller testament. Satt forsi-kringstakeren i uskiftet bo, inngår forsikrings-summen i de midler som skal deles likt mellomførsteavdødes og lengstlevendes arvinger, jf arve-loven § 27.

I forbindelse med innføringen av arverett og retttil uskifte for samboere i 2008, ble det reist spørs-mål under høringsrunden om ikke reglene i for-sikringsavtaleloven § 15-1 om hvem som skal få enforsikring hvis forsikringstakeren ikke har opp-nevnt en begunstiget, burde endres. I disse tilfel-lene følger det av § 15-1 andre ledd at en for-sikringssum som forfaller ved forsikringstakerensdød, tilfaller ektefellen. Det ble vurdert om for-sikringsavtaleloven § 15-1 andre ledd burdeendres til også å omfatte samboere. Det ville inne-bære at der det ikke er oppnevnt en annen begun-stiget, tilfaller forsikringssummen forsikringstake-rens gjenlevende samboer. Departementet gikkimidlertid ikke inn for noen slik likestilling, senærmere Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 50–51.

Utvalget mener at det er en naturlig konse-kvens av den arverettslige likestillingen at de sam-boerne som er arverettslig likestilt med ektefeller,også skal ha de samme rettighetene som ektefel-ler etter forsikringsavtaleloven. Det foreslås der-for at forsikringsavtaleloven § 15-1 andre leddendres slik at det fremgår at ikke bare ektefelle,men også samboer som nevnt i arveloven § 9, fårforsikringen utbetalt til seg hvis ingen annen erbegunstiget.

Utvalget har ikke funnet grunn til å spesifiserei lovteksten at legalbegunstigelsen opphører vedsamlivsbrudd for samboere. Definisjonen i arvelo-ven § 9 forutsetter at samboerskapet består veddødsfallet. Hvis samboerskapet er opphørt før for-sikringstakerens død, vil heller ikke samboeren fåutbetalt forsikringen i kraft av loven.

I forbindelse med de nye reglene om arv oguskifte for samboere i 2008, ble det gjort en end-ring i forsikringsavtaleloven § 15-1 tredje ledd.Det var der en bestemmelse om tilfeller der forsi-kringstakeren satt i uskiftet bo da han eller hundøde. I så fall skulle forsikringssummen inngå i demidlene som skulle deles likt mellom den første-avdødes og den lengstlevendes arvinger. Dennebestemmelsen viste til reglene om uskiftet bo i


arveloven kapittel III, som gjelder ektefeller.Reglene om rett til uskifte for samboere ble inntatti arveloven kapittel III A. Reglene om at for-sikringssummen skal inngå i de midlene som skallikedeles mellom arvinggruppene, passet ikke forsamboere fordi forsikringen ikke ville inngå iuskifteboet etter § 28 c første ledd første punk-tum, og siden uskifteboet normalt ikke skulledeles likt etter § 28 e. For å tydeliggjøre at for-sikringsavtaleloven § 15-1 tredje ledd andre punk-tum bare gjelder for ektefeller som har sittet iuskiftet bo, ble derfor ordlyden presisert til ågjelde uskifte på grunnlag av ekteskap etter arve-loven kapittel III.

Med utvalgets forslag er det ingen forskjellmellom ektefelleuskifte og samboeruskifte. Somkonsekvens av dette foreslår utvalget at for-sikringsavtaleloven § 15-1 tredje ledd endres slikat ordene «på grunnlag av ekteskap i samsvarmed arveloven kapittel III» utgår. Det oppnås daen felles regel for samboere og ektefeller.

På bakgrunn av utkastets forslag til skjærings-tidspunkt for bortfall av arverettigheter, er detforeslått at det samme skjæringstidspunktet skalgjelde for tap av retten til forsikringsutbetalinger.

I lov 4. juli 1991 nr. 4 om ekteskap gjøres føl-gende endringer:

§78 a. Tap av retten til deling ved skifte av felles-eie.

Blir en ektefelle dømt til ubetinget fengseleller til forvaring for en straffbar handling motden avdøde ektefellen, og handlingen forårsaketdødsfallet, kan retten bestemme at deling av fel-leseiemidler ikke skal finne sted. Arveloven § 59gjelder tilsvarende så langt den passer.

Bestemmelsen vil åpne for at retten til berikelseved deling av felleseie kan falle bort i de tilfellenehvor en ektefelle har drept den andre ektefellen.Bestemmelsen følger samme prinsipp som utkas-tets § 59, som gir regler om tap av arverett i sliketilfeller. Forslaget er begrunnet i punkt 20.2.2foran.

Bestemmelsens anvendelsesområde er utfor-met etter mønster fra utkastet til ny arvelov § 59.Vilkårene for at bestemmelsene skal komme tilanvendelse, skal være identiske. Om retten til åkreve deling av felleseiet skal fradømmes, vil væreopp til rettens skjønn, på samme måte som i utkas-tets § 59. Fradømmelse av retten til deling av fel-leseiemidlene skal altså ikke være automatisk.Som en følge av dette åpner bestemmelsen prinsi-pielt for at deling heller ikke skal skje der gjer-

ningspersonens formue var størst. Utvalget leggerlikevel til grunn at dette aldri vil være aktuelt.

Hvis lovbruddet skjer etter at ektefellene erseparert eller skilt, men før skifteoppgjøret eravsluttet, er det etter utvalgets syn helt klart atbestemmelsen fortsatt skal komme til anvendelse.Utvalget ser ikke grunn til å nevne dette i lovtek-sten, jf. motsetningsvis ekteskapsloven § 89, sompå grunn av ektefellepensjonens karakter uttryk-kelig nevner «ektefelle eller fraskilt ektefelle».

Henvisningen til at arveloven § 59 skal gjeldetilsvarende så langt den passer, viser til de øvrigevilkårene i bestemmelsen.

Det vises for øvrig til vurderingene i NOU:2007 16 s. 197–198.

I lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål (verge-målsloven) skal § 41 lyde:


vegne av den som er under vergemål, utover detsom følger av skikk og bruk. En mindreårig over15 år må samtykke til slik gave. Gjelder det størrebeløp, kreves det samtykke av fylkesmannen, selvom en slik gave følger av skikk og bruk.



Utvalget foreslår enkelte endringer i vergemålslo-ven § 41. Overskriften er foreslått noe endret, slikat den får med at bestemmelsen også omfatteruskiftespørsmål.

Første ledd er uforandret.I andre ledd er det i dag en regel om at en livs-

arving kan kreve arveforskudd fra sin forelder/besteforelder «hvis det foreligger et særlig behov».Etter utvalgets mening er det uheldig at livsarvin-gers behov kan være et selvstendig grunnlag forat det skal utdeles forskudd på arv. Derfor er dettealternativet er tatt ut i forslaget her. Livsarvingerkan ikke kreve forskudd fra sin mor eller far meddenne begrunnelsen hvis foreldrene ikke erunder vergemål. De bør derfor heller ikke kunnekreve arveforskudd etter at det er oppnevnt enverge og foreldrene i praksis ikke kan motsetteseg utdelingen. Det blir også en litt uforklarlig for-skjell på utdeling av arveforskudd og utdeling av


gaver, der skikk og bruk alltid setter en begrens-ning. Ordet «skriftlige» foran nedtegnelser er tattut av lovteksten fordi det er overflødig.

I tredje ledd er det tatt inn forslag til en nybestemmelse. Vergemålsloven har ikke regler omdette i dag. Muligens ble dette ikke tenkt på vedta-kelsen av loven. Muligens var tanken at vergen tarstilling til dette. Det kan være vanskeligere å over-skue konsekvensene av å velge skifte eller uskifte,enn å utdele forskudd på arv eller å gi gave.Skifte/uskifte har betydning for gjeldsansvar ogdet får betydning for fordelingen av arv mellomlengstlevendes og avdødes arvinger. Valget fårogså betydning for rådighetsbegrensningene.Derfor bør det kreves samtykke fra fylkesmannenved slike avgjørelser.

Skiftelovutvalgets utkast til lov om døds-boskifte § 1-4 skal lyde:

§ 1-4. Skiftebehandling i Norge(1) Skifte kan kreves for norsk tingrett når

arvelateren ved sin død hadde sitt vanlige bosted iNorge.

(2) Hadde arvelateren ved sin død ikke sittvanlige bosted i Norge, og det ikke kreves skifte idet landet der arvelateren hadde sitt vanligebosted, kan formuen i Norge skiftes her hvis detkreves av noen som er nevnt i dødsboskifteloven§ 3-1 andre ledd og tingretten finner det hensikts-messig. På samme vilkår kan også formue i utlan-det skiftes her hvis arvelateren var norsk statsbor-ger.

(3) Ved overenskomst med fremmed stat kandet vedtas at skifte som er åpnet i én av statene,

også skal omfatte boets formue i den andre staten.Det kan i overenskomsten fastsettes nærmereregler om forholdet mellom statenes skiftelovgiv-ning og skiftemyndigheter.

Første ledd regulerer den alminnelige skiftekom-petansen for norske skiftemyndigheter. Det visestil kommentarene til bestemmelsen i NOU2007: 16 s. 164 flg. og s. 219 flg. Mens det etterSkiftelovutvalgets forslag kreves fast bosted forkunne kreve skifte i Norge, foreslås det her at kri-teriet skal være vanlig bosted. Bakgrunnen fordette er beskrevet i de alminnelige motivene. ISkiftelovutvalgets forslag er det gitt en definisjonav fast bosted. Det er ikke tatt inn noen definisjonav vanlig bosted i lovteksten. Utvalget legger tilgrunn at vanlig bosted forstås på samme måtesom vanlig bosted i EUs arveforordning. Etutgangspunkt vil være at en person har vanligbosted i en stat der han eller hun bor over lengretid, selv om tiden er tidsbegrenset på forhånd.Vanlig bosted vil være i den staten der personenhar sentrum for livsinteressene sine.

Andre ledd regulerer norske skiftemyndig-heters kompetanse i spesielle tilfeller. Her visesdet til kommentarene til Skiftelovutvalgets for-slag. Som for første ledd er tilknytningskriterietvanlig bosted.

Tredje ledd gir kompetanse til å inngå overens-komster med fremmede stater om skiftekompe-tanse. Her vises det til kommentarene til Skiftelov-utvalgets forslag.


Kapittel 25

Lovforslag

Forslag til lov om arv

Første del. Arv etter loven

Kapittel I. Innledende bestemmelse og slektens arverett

§ 1. Grunnlagene for arv(1) Arven etter en person som er død (arvela-

teren), fordeles etter arvelovens bestemmelser tilarvelaterens slektninger, ektefelle eller samboermed arverett, se § 9, hvis ikke noe annet erbestemt i testament.

(2) Regler om skiftebehandlingen er gitt i lovom skifte.

§ 2. Første arvegangsklasse(1) De nærmeste slektsarvingene er etterkom-

merne (livsarvingene) til arvelateren.(2) Arven fordeles likt mellom arvelaterens

barn. Hvis et barn er død, går arvelodden til bar-nets livsarvinger med lik andel på hver gren. Påsamme måte arver fjernere livsarvinger. Hvis etbarn er død og ikke etterlater seg livsarvinger, gårarvelodden til de andre barna eller deres livsar-vinger med lik andel på hver gren.

(3) Hvis arvelateren også etterlater seg ekte-felle eller samboer med arverett, gjelder reglene ikapittel II og IV.

(4) Livsarvingenes rett til arv når arvelaterenhar opprettet testament, reguleres i kapittel XI.

§ 3. Andre arvegangsklasse(1) Hvis arvelateren ikke etterlater seg livsar-

vinger, ektefelle eller samboer med arverett, gårarven til foreldrene.

(2) Foreldrene arver likt. Hvis en av forel-drene er død, går arvelodden til hans eller henneslivsarvinger med lik andel på hver gren. Hvis denene av foreldrene er død og ikke etterlater seglivsarvinger, går hele arven til den andre eller tilhans eller hennes livsarvinger med lik andel påhver gren.

(3) Hvis arvelateren også etterlater seg ekte-felle eller samboer med arverett, gjelder reglene ikapittel II og IV.

§ 4. Tredje arvegangsklasse(1) Hvis avdøde ikke har slektsarvinger som

nevnt i §§ 2 og 3, ektefelle eller samboer medarverett, går arven til besteforeldrene eller til livs-arvinger etter dem, slik at reglene i § 3 gjelder til-svarende. Fjernere livsarvinger etter besteforel-drene enn deres barnebarn har likevel ikke arve-rett etter loven.

(2) Hvis en av besteforeldrene er død og ikkeetterlater seg barn eller barnebarn, går hans ellerhennes arvelodd til den andre av besteforeldrenepå samme side eller til dennes barn eller barne-barn. Hvis det ikke er arvinger på den ene siden,går hele arven til arvingene på den andre siden.

§ 5. Betydningen av foreldreskap for arverett(1) Arverett etter dette kapitlet gjelder bare

foreldreskap som følger av reglene i barneloveneller adopsjonsloven.

(2) Hvis et barn er unnfanget som følge av enhandling som er et brudd på en bestemmelse istraffeloven §§ 192 til 196 eller 199, kan ikke enforelder som er dømt til ubetinget fengselsstrafffor denne handlingen, ta arv etter barnet. Detsamme gjelder for den dømte forelderens slekt.

Kapittel II. Ektefellens og samboerens arverett

§ 6. Ektefellens arverett(1) Ektefellen arver halvparten når det er livs-

arvinger etter arvelateren, likevel minst 6 gangerfolketrygdens grunnbeløp ved dødsfallet.

(2) Hvis arvelateren ikke etterlater seg livsar-vinger, arver ektefellen alt.

(3) Hvis lengstlevende ektefelle dør etter å haarvet førstavdøde etter andre ledd og førstavdødeetterlater slektninger som nevnt i § 3, deles boetlikt mellom ektefellenes slekter så sant ikkelengstlevende hara) inngått nytt ekteskap


b) etablert samboerskap med arverettc) etterlatt seg livsarvinger ellerd) opprettet testament som bestemmer en annen

fordeling av arven(4) Førstavdødes arvinger i andre arvegangs-

klasse tar bare arv hvis de overlever lengst-levende. Hvis det ikke er arvinger i andre arve-gangsklasse, går ikke arven videre til tredje arve-gangsklasse.

§ 7. Inngrep i ektefellens arverettigheter ved testa-ment

Ektefellens arverettigheter etter § 6 og kapit-tel IV kan bare begrenses ved testament hvis haneller hun har fått kunnskap om testamentet førarvelaterens død. Vilkåret om at ektefellen må hafått kunnskap om testamentet, gjelder ikke hvisdet var umulig eller urimelig vanskelig å varsleektefellen om testamentet. Et beløp tilsvarende 6ganger folketrygdens grunnbeløp kan ikke fratasektefellen ved testament.

§ 8. Betydningen av separasjon for ektefellens arve-rettigheter

Ektefellens rettigheter etter denne loven fallerbort hvis en av ektefellene hadde sendt inn begjæ-ring om separasjon eller stevning med krav omskilsmisse da arvelateren døde.

§ 9. Samboerens arverett(1) Samboere har samme arverettigheter som

ektefeller. Med samboere i denne loven menes topersoner over 18 år som lever sammen i et ekte-skapsliknende parforhold uten å være gift, regis-trert partner eller samboer med andre, og somnår den ene døra) har, har hatt eller venter barn sammen ellerb) har vært samboere i minst de siste fem årene

(2) Et samboerskap kan foreligge selv om par-tene for en tid bor atskilt for eksempel på grunnav utdanning, arbeid, sykdom eller opphold påinstitusjon.

(3) Det regnes ikke som samboerskap når topersoner som etter ekteskapsloven § 3 ikke kaninngå ekteskap, lever sammen.

Kapittel III. Statens arverett

§ 10. Statens arverettHvis avdøde ikke etterlater seg arvinger etter

loven og ikke har tilgodesett noen ved testament,går arven til staten.

§ 11. Statens avkall på arv(1) Etter søknad fra slektninger eller andre

som arvelateren hadde tilknytning til, kan statenhelt eller delvis gi avkall på arv, til fordel for søke-ren.

(2) Ved avgjørelsen skal det legges vekt påsøkerens tilknytning til arvelateren og om detforeligger nedtegnelser eller andre klare holde-punkter for at arvelateren ville ha ønsket at søke-ren skulle arve.

(3) Søknaden sendes til departementet ellertingretten innen 6 måneder etter dødsfallet. Kon-gen kan gi nærmere forskrifter om avkall etterdenne bestemmelsen.

Kapittel IV. Ektefellens og samboerens rett til uskifte

§ 12. Retten til uskifte(1) Når den ene ektefellen eller samboeren

dør, har den lengstlevende rett til å sitte i uskiftetbo med felles livsarvinger. Uskifteformuen bestårav avdødes og lengstlevendes samlede formuermed de unntakene som fremgår av andre ledd.

(2) Lengstlevende har rett til å sitte i uskiftemed særeie bare når dette er bestemt i ektepakt,jf. lov om ekteskap § 43, eller bestemt av givereller testator, eller når livsarvingene samtykker.Gjør lengstlevende bruk av denne retten, går ogsåhans eller hennes eget særeie inn i uskiftefor-muen hvis ikke noe annet er bestemt i ektepakt,testament eller avtale med arvingene, eller hvissæreie er bestemt av giver eller testator. For enlivsarving som er mindreårig eller satt under ver-gemål som omfatter det økonomiske området, jf.vergemålsloven § 21 andre ledd, må både vergenog fylkesmannen samtykke i uskifte etter førstepunktum. Fylkesmannen må også samtykke i slikavtale med arvingene som er nevnt i andre punk-tum.

(3) Det kan settes vilkår for samtykkene somer nevnt i andre ledd.

(4) Hvis arvelateren eller lengstlevende fra førav sitter i uskifte når arvelateren dør, må det før-ste uskifteboet skiftes før det kan etableres uskifteetter arvelateren.

§ 13. Uskifte med særskilt livsarving(1) Lengstlevende har rett til uskifte med sær-

skilt livsarving (særkullsbarn eller livsarving tilsærkullsbarn) etter arvelateren bare hvis dennearvingen samtykker. Hvis den særskilte livsarvin-gen er mindreårig eller satt under vergemål somomfatter det økonomiske området, jf. vergemål-


sloven § 22 andre ledd, kreves det samtykke ogsåfra fylkesmannen.

(2) Det kan settes vilkår for samtykke etterførste ledd.

§ 14. Uskifteretten når én eller flere arvinger kankreve skifte

Selv om én eller flere arvinger straks kankreve arv, fratar ikke det lengstlevende retten tiluskifte med andre arvinger.

§ 15. Personlige forhold som fratar lengstlevendeuskifterett

(1) Lengstlevende har ikke rett til uskifte hvisdet sannsynliggjøres at den gjenlevendes gjelds-forpliktelser vil gjøre det vanskeligere å få dekketkrav mot arvelateren, eller at disse forpliktelsenevil redusere arven til førstavdødes arvingervesentlig. Det samme gjelder når lengstlevendepå en kritikkverdig måte har påført eller utsatt segselv eller andre for betydelig formuestap og detderfor ikke kan ventes at lengstlevende kommertil å styre uskifteboet på en forsvarlig måte.

(2) En mindreårig ektefelle har ikke rett til åsitte i uskifte.

§ 16. Melding om uskifte(1) Lengstlevende som vil benytte retten til

uskifte, skal innen 60 dager etter dødsfallet, jf.skifteloven § 81, sende melding til tingretten medopplysning om navn på arvingene og en oppstil-ling over sin egen og arvelaterens formue oggjeld. Meldingen bør også inneholde arvingenesalder og adresse.

(2) Hvis uskifteformuen ikke skal deles liktved et senere skifte, jf. § 27 første ledd andrepunktum (særeie) og § 27 andre ledd (samboere),skal lengstlevende og arvingene gi en felleserklæring til tingretten om verdien av særeiemid-lene og felleseiemidlene, jf. § 27 første ledd, ellerom verdien av samboernes andeler av uskiftefor-muen, jf. § 27 andre ledd. Hvis lengstlevende ogarvingene ikke blir enige, skal lengstlevendekreve registrering og verdsettelse gjennom ting-retten. I registreringen og verdsettelsen skal detogså opplyses hvor mye som har vært felleseie-midler, hvor mye som har vært særeiemidler forhver av partene, og hvilken gjeld partene svarerfor sammen og hver for seg. Reglene i skifteloven§§ 2 og 13 tredje ledd gjelder tilsvarende.

§ 17. Uskifteattest(1) Hvis vilkårene for uskifte er oppfylt, gir

tingretten uskifteattest. Det skal gå frem av uskif-teattesten om boet skal skiftes delvis.

(2) Hvis noen av arvingene er mindreårigeeller av andre grunner er under vergemål, skaltingretten sende fylkesmannen der arvingen bor,melding etter § 16 første ledd eller registrering ogverdsettelse etter § 16 andre ledd.

§ 18. Lengstlevendes ansvar for avdødes forpliktel-ser

Lengstlevende blir ansvarlig for avdødesgjeldsforpliktelser etter reglene i dødsboskiftelo-ven kapittel 3. Lengstlevende kan utstede pro-klama etter kapittel 4 i dødsboskifteloven.

§ 19. Lengstlevendes eiendeler som går inn i uskif-teformuen

(1) Alt som lengstlevende blir eier av, går inn iuskifteformuen. Dette gjelder likevel ikke eien-deler soma) etter ektepakt skal være lengstlevendes særeieb) etter testament ikke skal inngå i uskiftec) giver eller arvelater har bestemt skal være

særeie, jf. ekteskapsloven § 48.(2) Hvis lengstlevende har overtatt avdødes

særeie uskiftet etter § 12 andre ledd, gjelderreglene der tilsvarende.

(3) Har lengstlevende fått gave, arv eller utbe-taling etter en livsforsikring, går dette ikke inn iuskifteformuen hvis det blir krevd skifte innen3 måneder etter at lengstlevende mottok gaven,arven eller utbetalingen etter livsforsikringen.

§ 20. Lengstlevendes rådighet over uskifteboet(1) Lengstlevende eier og rår over uskifteboet

med de unntakene som følger av lov, testamenteller avtale.

(2) I testament kan lengstlevende rå over enandel av boet som svarer til det lengstlevendesegne arvinger skal ha når han eller hun dør, jf.§ 24, så langt det ikke strider mot pliktdelsre-glene.

§ 21. Adgangen til å gi gaver av uskifteboet(1) Lengstlevende kan ikke uten samtykke fra

arvingene gi gaver ut over det som følger av skikkog bruk. Med gaver menes også gavesalg.

(2) Hvis lengstlevende har gitt gaver av uskif-teformuen og mottakeren forsto eller burde for-stått at det var uten samtykke og ut over det somfølger av skikk og bruk, kan hver av arvingenekreve gaven omstøtt ved at gavemottakeren tilba-kefører gavens verdi. Kravet må reises ved søks-mål innen ett år etter at arvingen fikk kunnskapom gaven.

(3) Blir det krevd omstøtelse mens uskifteboeter under offentlig skifte, kan kravet avgjøres av


tingretten i samsvar med lov om skifte § 11 andreledd. Kravet må være sendt tingretten innen ett åretter at arvingen fikk kunnskap om gaven.

§ 22. Adgangen til å gi arveoppgjør av uskiftefor-muen

(1) Gjenlevende kan av uskifteformuen gifullt eller delvis arveoppgjør til en arving barehvis alle arvingene får like stor del av arvelod-dene sine. En gave som er gitt til en livsarving,og som går ut over det som følger av skikk ogbruk, jf. § 21, anses som arveoppgjør.

(2) Har en arving fått oppgjør i strid med før-ste ledd og de andre arvingene ikke kreveromstøtelse etter § 21, kan hver av de andrearvingene kreve tilsvarende oppgjør. Et sliktkrav kan også fremmes ved et senere skifte avuskifteformuen. Hvis lengstlevende ikke er vil-lig til å gi slikt oppgjør, kan arvingene kreve atuskifteformuen skiftes.

§ 23. Arvingenes rett til å få opplysninger om uskif-teformuen

Hvis en arving hevder at rådigheten overuskifteformuen blir misbrukt, kan tingrettenpålegge lengstlevende å gi tingretten nærmereangitte opplysninger om disposisjoner over uskifte-boet. Retten kan også kreve slike opplysninger fraligningsmyndighetene, selskaper, foretak, ellerandre institusjoner som driver finansieringsvirk-somhet eller forsikringsvirksomhet, eller andresom har midler til forvaltning. Tingretten avgjør ihvilket omfang arvingene skal få innsyn i opplys-ningene.

§ 24. Hvem som arver ved skifte av uskifteformuen(1) Livsarvingene etter førstavdøde tar arv i et

uskiftet bo bare hvis de overlever lengstlevende,eller hvis de lever når det skriftlig blir krevdskifte, når et privat skifte blir innledet, eller nåruskifteformuen ellers skal skiftes.

(2) Hvis uskiftet bygger på samtykke fra enlivsarving, tar livsarvingens arvinger arv av uskif-teformuen selv om livsarvingen ikke overleverlengstlevende. Arven skal fordeles mellom demsom var livsarvingens arvinger ved livsarvingensdød.

§ 25. Rett til uskifte når lengstlevende gifter segeller blir samboer

(1) Retten til uskifte faller bort hvis lengstle-vende gifter seg.

(2) En arving kan kreve skifte av uskiftefor-muen når lengstlevende har hatt samboer i to år

eller har, har hatt eller venter barn med samboe-ren.

§ 26. Lengstlevendes og arvingenes rett til å kreveskifte av uskifteformuen

(1) Lengstlevende kan når som helst skifteuskifteformuen helt eller delvis med alle arvin-gene, jf. § 22.

(2) En arving kan kreve skifte av uskifteboethvis den gjenlevende rår over det på en så kritikk-verdig måte at det blir vesentlig redusert eller ståri fare for å bli det.

(3) Hvis fylkesmannen har samtykket i uskiftepå vegne av en mindreårig livsarving, kan livsar-vingen kreve skifte for seg selv når han eller huner blitt myndig.

§ 27. Skifte av uskifteformuen(1) Når uskifteformuen skal skiftes etter

lengstlevende ektefelles død, skal den deles liktmellom førstavdødes arvinger og lengstlevendesarvinger når ikke noe annet er bestemt. Hvislengstlevende ektefelle har overtatt særeie iuskifte etter ektepakt, skal uskifteformuen delespå grunnlag av verdiforholdet mellom ektefelle-nes særeier på den tiden da uskiftet ble etablert,hvis det ikke er bestemt en mer lik fordeling iektepakten, jf. ekteskapsloven § 43 tredje ledd.Hvis det i slike tilfeller også er felleseie, skal uskif-teformuen deles på grunnlag av verdiforholdetmellom ektefellenes særeier, med tillegg av denhalvparten hver av dem skal ha av felleseiet. Hvislengstlevende ektefelle har overtatt særeie iuskifte etter samtykke fra arvingene, skal det skif-tes på denne måten om ikke noe annet er avtalt.

(2) Når uskifteformuen skal skiftes etterlengstlevende samboers død, skal den deles mel-lom førstavdødes arvinger og lengstlevendesarvinger på grunnlag av verdiforholdet mellomsamboernes formuer da uskiftet ble etablert.

(3) Ved skifte mens lengstlevende lever, harlengstlevende krav på arv etter § 6. Lengstlevendeektefelle kan også gjøre bruk av rettigheter somer nevnt i ekteskapsloven § 61.

(4) Hvis det er gjennomført delvis arveoppgjøretter førstavdøde, skal det tas hensyn til det vedutregningen av andelsforholdet som blir lagt tilgrunn for skiftet.

(5) Hvis det verken er legalarving eller testa-mentsarving etter lengstlevende, går hele arvenetter lengstlevende til livsarvingene etter førstav-døde.


§ 28. Arvingenes krav på vederlag ved skifte avuskifteformuen

(1) Hvis uskifteformuen er vesentlig redusertfordi lengstlevende har misbrukt sin rett til å rådeover den, kan førstavdødes arvinger kreve veder-lag av uskifteformuen eller av lengstlevendes for-mue utenfor uskifteformuen.

(2) Hvis uskifteformuen er vesentlig redusertfordi lengstlevende har brukt av uskifteformuentil å øke eller erverve formue som kan holdesutenfor uskifteformuen ved skifte, kan arvingenekreve vederlag etter første ledd.

(3) Hvis det ved skiftet ikke nok til vederlagetter første og andre ledd, bortfaller vederlagskra-vet.

§ 29. Hva som inngår i uskifteformuenAlt som lengstlevende eier, hører med til

uskifteboet, hvis ikke noe annet blir sannsynlig-gjort.

Andre del. Arv etter testament

Kapittel V. Anvendelsesområdet for lovens testamentsregler

§ 30. Dødsdisposisjoner(1) Som dødsdisposisjoner regnes avtaler og

gaver som verken hadde eller var ment å ha reali-tet for arvelateren i hans eller hennes levetid.Dette gjelder blant annet gaver fra givere somsnart skal dø, og som vet det.

(2) Unntak kan følge av særskilt lovbestem-melse.

Kapittel VI. Opprettelse av testament

§ 31. Testasjonsevne(1) Den som har fylt 18 år, kan bestemme i tes-

tament hvem som skal arve ham eller henne.(2) Et testament fra noen som er under 18 år,

er bare gyldig hvis det er stadfestet av Kongen.(3) Hvis testator er satt under vergemål, bør

en legeerklæring om testators tilstand vedleggestestamentet.

§ 32. Vitnetestament(1) Når ikke noe annet er bestemt i dette kapit-

let, skal testament opprettes skriftlig med to vitnersom er til stede sammen, og som vet at dokumen-tet skal være et testament. Testator skal under-skrive dokumentet eller vedkjenne seg under-skriften mens vitnene er til stede. Vitnene skalunderskrive dokumentet eller vedkjenne segunderskriftene mens testator er til stede.

(2) Testamentsvitnene bør i påtegning på tes-tamentet opplyse om formreglene i første ledd erfulgt, og om testator opprettet testamentet av frivilje og var ved sans og samling. Påtegningen børdateres, og vitnene bør også oppgi sin fødselsdato.

§ 33. Krav til testamentsvitner(1) Testamentsvitnene skal ha fylt 18 år, og

ikke være i en tilstand som er nevnt i § 36.(2) En disposisjon i testament til fordel for et

av testamentsvitnene er ugyldig. Det samme gjel-der disposisjon til fordel for følgende nærståendetil vitnet:a) ektefelle eller samboerb) slektning i rett opp- eller nedstigende linje

eller søsken ellerc) ektefellen eller samboeren til slektning i rett

opp- eller nedstigende linje(3) En disposisjon i testament til fordel for

noen som vitnet er ansatt hos på testasjonstiden,er ugyldig. Som ansettelse regnes også funksjonsom styremedlem og lignende i selskap, forening,stiftelse eller offentlig institusjon. Disposisjonener likevel gyldig når tilknytningen trolig ikke harhatt betydning for innholdet i testamentet.

(4) En person kan være testamentsvitne selvom han eller hun er innsatt om testamentsfullbyr-der.

§ 34. Notartestament(1) Et skriftlig testament kan underskrives

eller vedkjennes for tingretten.(2) Tingretten skal med påtegning på testa-

menteta) bekrefte testators identitet,b) oppgi tid og sted for notarialforretningen,c) vurdere om testator er ved sans og samling,d) oppgi hvem som er til stede under notarialfor-

retningen, oge) nevne andre forhold som kan ha betydning for

gyldigheten av testamentet.(3) Påtegningen fra tingretten skal anses som

bevis nok for de forholdene som er omfattet avden, hvis ikke særlige forhold gir grunn til å tvilepå innholdet i påtegningen.

(4) Testament som er bevitnet av tingretten,skal leveres inn for registrering, jf. § 51.

(5) Kongen kan gi nærmere bestemmelser omtestamenter opprettet i medhold av denne para-grafen.

§ 35. Nødstestament(1) Hvis farlig sykdom eller annet nødstilfelle

hindrer noen fra å opprette testament etter §§ 32eller 34, kan han eller hun opprette testament


muntlig for to vitner som er til stede sammen. Vit-nene bør straks sette opp testamentet skriftlig ogskrive på testamentet hva som hindret opprettelseav testament etter §§ 32 eller 34.

(2) Hvis det er umulig for testator å opprettetestament med vitner eller for tingretten, kantestator opprette testament i et dokument somhan eller hun selv skriver og underskriver.

(3) Testament etter første og andre ledd erikke lenger gyldig når testator i 3 måneder etter attestamentet ble opprettet, ikke har vært hindret iå følge reglene i §§ 32 eller 34.

Kapittel VII. Ugyldige testamentariske disposisjoner

§ 36. Ugyldighet på grunn av testators sinnstil-stand

(1) En testamentarisk disposisjon er ugyldignår testator på testasjonstidspunktet på grunn avsinnslidelse, demens, psykisk utviklingshem-ming, rusmisbruk eller annen psykisk svekkelsemanglet evnen til å disponere over sine eiendeler.

(2) Hvis testator på testasjonstidspunktet ledav langt fremskreden demens, er testamentet all-tid ugyldig.

§ 37. Ugyldighet på grunn av utnyttelse av testatorEn testamentarisk bestemmelse er ugyldig når

den er fremkalt ved tvang, svik eller annen utilbør-lig påvirkning, for eksempel ved misbruk av testa-tors manglende dømmekraft, svakhetstilstandeller avhengige stilling.

§ 38. Ugyldighet på grunn av testamentets innholdEn testamentarisk bestemmelse er ugyldig når

den går ut på bruk eller ødeleggelse som åpen-bart ikke har noe fornuftig formål.

Kapitel VIII. Tilbakekall og endring av testament

§ 39. Endring og tilbakekall av testamentTestator kan tilbakekalle eller endre testamen-

tet sitt, når ikke annet er bestemt i loven.

§ 40. Formkrav ved tilbakekall og endring av tes-tament

(1) Et testament kan tilbakekalles eller endresetter reglene i kapittel VI. Regelen om stadfestelsei § 31 andre ledd gjelder likevel ikke når noen somer under 18 år, vil tilbakekalle et testament.

(2) Testator kan også tilbakekalle et testamentved å ødelegge det slik at det virker sannsynlig atdet ikke lenger er ment å gjelde.

§ 41. Virkningen av brudd på formkraveneTestamentet er ugyldig hvis det ikke er oppret-

tet i samsvar med reglene i §§ 32 første ledd, 33første ledd, 34 første ledd eller 35 første ellerandre ledd. Det samme gjelder når det er gjort enendring eller et tilbakekall uten at reglene i § 40første eller andre ledd er fulgt.

§ 42. Arvepakt(1) Testator kan ved arvepakt binde seg til

ikke å opprette, endre eller tilbakekalle testament.(2) Om opprettelse av arvepakt gjelder

reglene i kapittel VI. Vil noen som er under verge-mål, opprette arvepakt, kreves dessuten samtykkeav fylkesmannen hvis arvepakten gjelder midlersom personen ikke selv råder over.

Kapittel IX. Tolking av testamenter

§ 43. Tolking av testament(1) Testament skal tolkes i samsvar med det

testator mente.(2) Har feilskrift eller annen feil gjort at testa-

mentet har fått et annet innhold enn testatormente ved opprettelsen, skal testamentet gjeldeslik som testator mente, når dette kan bli klarlagt.

§ 44. Supplerende tolkningsreglerNår det ikke er grunn til å tro at testator mente

noe annet, skal disse reglene gjelde:a) Rekker ikke arven til, skal den som er innsatt

som arving til en bestemt ting, gå foran densom skal arve en pengesum.

b) Om en testamentsarving dør før testator ellerav andre grunner ikke kan ta imot arven, trertestamentsarvingens livsarvinger i hans ellerhennes sted.

c) Har noen innsatt sin ektefelle eller samboersom testamentsarving, faller testasjonen borthvis samlivet tok slutt før testator døde.

d) Den som er innsatt til å arve en bestemt ting,kan ikke kreve vederlag for heftelser som hvi-ler på tingen. Arvingen kan heller ikke krevepenger hvis tingen ikke finnes i boet.

e) Hvis det er mer enn ett testament etter testa-tor, gjelder alle, hvis ikke et yngre testamenttilbakekaller eller står i strid med noe som erbestemt før. Hvis boet ikke rekker til, skalnyere disposisjoner gå foran eldre.

§ 45. Forutsetningssvikt(1) En testamentarisk disposisjon er ugyldig hvis

a) testator var uvitende om eller hadde en uriktigoppfatning av forhold som var avgjørende fordisposisjonen, eller


b) forhold som var avgjørende for disposisjonen,etter at testamentet ble opprettet, har endretseg på en slik måte at disposisjonen utvilsomtikke lenger gir uttrykk for testators vilje.(2) Hvis det kan klarlegges hva testator med

den rette kunnskapen ville ha ment, er det detsom skal gjelde.

Kapittel X. Felles testament og gjensidig testament

§ 46. Felles testament og gjensidig testamentBestemmelsene i dette kapitlet gjelder når to

personer har opprettet testament i samme doku-ment (felles testament), eller når to personer haropprettet testament til fordel for hverandre (gjen-sidig testament).

§ 47. Tilbakekall og endring av felles testamenterog gjensidige testamenter

(1) Tilbakekall eller endring av et felles testa-ment eller et gjensidig testament er bare gyldignår den andre testatoren har fått kunnskap om detfør arvelateren døde. Testamentet kan likevelvære gyldig hvis det var umulig eller urimelig van-skelig å varsle den andre testatoren.

(2) Hvis den lengstlevende testatoren harovertatt arven etter et felles testament eller gjensi-dig testament som sier noe om fordelingen avarven når begge testatorene er døde, kan denlengstlevende testatoren bare endre det som erbestemt om at arven eller en del av den skal gå tillengstlevendes egne arvinger etter loven. Lengst-levende kan likevel endre det som er bestemt omarv til noen som det må antas at er innsatt somarving etter særskilt ønske fra lengstlevende.Begrensningen i adgangen til å endre eller tilba-kekalle testamentet gjelder ikke hvis det er grunntil å tro at testatorene har ment å gi den lengstle-vende en snevrere eller videre adgang til tilbake-kall.

§ 48. Supplerende tolkningsreglerHvis den lengstlevende testatoren har overtatt

arven etter et felles testament eller gjensidig testa-ment, skal følgende regler gjelde når det ikke ergrunn til å tro at testatorene mente noe annet datestamentet ble opprettet.a) Den lengstlevende testatoren råder i levende

live som en eier over hele formuen selv om tes-tamentet gir førstavdødes arvinger arverett.Den lengstlevende kan når som helst gi eneller flere av arvingene fullt eller delvis arve-oppgjør.

b) Hvis testamentet bestemmer noe om arverettfor førstavdødes arvinger, men ikke om dennærmere fordelingen mellom slektene, skal påskiftet etter at lengstlevende er død, halvpar-ten av formuen gå til førstavdødes arvinger ogden andre halvparten til lengstlevendes arvin-ger.

c) Hvis testamentet ikke sier noe om arveforde-lingen etter lengstlevendes død, råder lengst-levende som en eier over formuen også vedtestament. Halvparten av den samlede for-muen går til førstavdødes arvinger etter §§ 2og 3 hvis ikke lengstlevende har opprettet tes-tament som sier noe annet, eller har giftet segeller etablert samboerskap.

Kapittel XI. Livsarvingenes pliktdel

§ 49. Livsarvingenes pliktdel(1) Halvparten av en livsarvings arvelodd er

pliktdelsarv. Pliktdelsarven er likevel aldri størreenn 40 ganger folketrygdens grunnbeløp til hvertav arvelaterens barn eller hvert barns linje.

(2) Arvelateren kan bare råde over pliktdel-sarv hvis det er særskilt hjemlet i lov eller i sam-tykke fra livsarvingene.

§ 50. Testators bestemmelse om hvordan pliktdelenskal utbetales

Arvelateren kan ved testament bestemme aten livsarving skal få pliktdelen utbetalt i kontan-ter. Arvelateren kan ved testament gi livsarvingenrett til få arven sin utlagt i bestemte eiendeler,også om de er verdt mer enn arvelodden, så framtlivsarvingen betaler det overskytende kontant tilboet. En slik rett kan ikke gripe inn i ektefellensrettigheter etter skifteloven § 63.

§ 51. Testators bestemmelse om formuesordningenfor pliktdelsarv

Arvelateren kan bestemme ved testament aten ordning som er nevnt i ekteskapsloven §§ 42og 43, skal gjelde for pliktdelsarv.

§ 52. Testators bestemmelse om arvegangen forpliktdelsarv i visse tilfeller

(1) Arvelateren kan bestemme i testamenthvem som skal overta pliktdelsarv som er mottattetter ham eller henne, hvis livsarvingen dør førfylte 18 år uten å etterlate seg ektefelle eller livsar-vinger.

(2) En slik bestemmelse mister sin virkningnår livsarvingen fyller 18 år, eller hvis han ellerhun før fylte 18 år gifter seg eller får barn.


(3) Arvelateren kan bestemme hvordan plikt-delsarv etter arvelateren skal fordeles ved livsar-vingens død hvis livsarvingena) mangler evne til selv å opprette testament, jf.

§ 36, ogb) denne tilstanden ikke kan ventes å være forbi-

gående, ogc) livsarvingen ikke etterlater seg livsarvinger,

ogd) livsarvingen ikke har opprettet gyldig testa-

ment(4) Den testamentariske disposisjonen er bare

gyldig hvis vilkårene i bokstavene a til d fortsatt eroppfylt ved livsarvingens død.

§ 53. Testators bestemmelse om å gjøre en livsar-ving arveløs

(1) Arvelateren kan ved testament bestemmeat en arving som har fylt 18 år, ikke skal ta plikt-delsarv etter arvelateren hvis arvingen har gjortseg skyldig til straff for forbrytelse mota) arvelaterenb) arvelaterens ektefelle eller samboerc) arvelaterens slektninger i rett opp- eller nedsti-

gende linje ellerd) arvelaterens søsken eller livsarvinger etter

dem(2) Et slikt testament gjelder bare når det er

stadfestet av Kongen.(3) Blir noen gjort arveløs etter reglene foran,

skal arven gå som om livsarvingen var død førarven falt.

Kapittel XII. Oppbevaring og registrering av testament

§ 54. Oppbevaring og registrering hos tingretten(1) Testator kan levere originaltestamentet til

oppbevaring og registrering hos enhver tingrett.Når testator ønsker det, kan testamentet leveresinn i lukket omslag, og testator kan kreve at testa-mentet skal oppbevares på samme måte. Testatorkan få testamentet tilbake ved å møte opp person-lig ved enhver tingrett eller ved å bruke advokat.

(2) Retten skal ikke gi opplysninger til andreenn testator om at den har et testament til oppbe-varing. Slike opplysninger kan likevel gis til fyl-kesmannen hvis testator er under vergemål. Fyl-kesmannen har også rett til innsyn i testamentet.

(3) Oppbevaring og registrering som nevnt iførste ledd har ikke betydning for testamentetsgyldighet. Oppbevaring og registrering fører hel-ler ikke til at retten skal ha melding om at testa-

mentet kalles tilbake. Det kreves heller ikke at etnytt testament registreres og oppbevares hos ting-retten selv om et tidligere testament er oppbevartog registrert hos tingretten. Hvis testator endrereller tilbakekaller et testament som er innlevert tiloppbevaring, bør testator varsle tingretten omdette.

(4) Retten skal sørge for at et testament somer levert til oppbevaring, blir lagt frem når testatorer død. Hvis noen uten egen skyld lider tap fordiet testament som er levert til oppbevaring ikkeblir lagt frem, kan den som lider tap, kreve erstat-ning fra staten. Erstatning kan bare kreves hvis:a) det er gjort feil i registreringen, slik at testa-

mentet ikke blir funnet, ellerb) retten unnlater å legge frem et testament hvis

den vet eller burde vite at testator er død og attestamentet er levert inn til oppbevaring.(5) Departementet kan gi nærmere bestem-

melser om registrering, oppbevaring og fremleg-gelse av testamenter.

§ 55. Bortkommet testamentHvis det kan sannsynliggjøres at testator

hadde opprettet et gyldig testament, men dettetestamentet ikke kan finnes etter testators død,skal det gjelde når innholdet kan bringes på detrene. Testamentet legges likevel ikke til grunnhvis det kan antas at det er tilbakekalt.

§ 56. Frister for å kreve arv etter et testament ellerå motsette seg et testament

(1) En rett etter et testament kan bare gjøresgjeldende hvis minst én av testamentsarvingeneskriftlig har varslet tingretten om sitt arvekrav.Varsel må gis innen 6 måneder etter at testa-mentsarvingen fikk kunnskap om at testator vardød, og om innholdet i testamentet. Varsel er ikkenødvendig når tingretten eller minst én av demsom ellers skulle hatt den delen av arven som detrådes over ved testamentet, har fått kunnskap omtestamentet på annen måte før varselfristen er utefor alle testamentsarvingene.

(2) Påstand om at en testamentarisk disposi-sjon er ugyldig, kan bare gjøres gjeldende av enarving etter loven eller etter testament hvis minstén av arvingene skriftlig har varslet tingretten ompåstanden innen 6 måneder etter at vedkommendefikk kunnskap om at testator var død, hva disposi-sjonen gikk ut på, og hvorfor disposisjonen kunnevære ugyldig. Retten til å fremme påstand omugyldighet mot disposisjonen er likevel i beholdhvis slikt varsel er gitt til alle testamentsarvingene.


Tredje del. Felles regler for arv etter loven og arv etter testament

Kapittel XIII. Vilkår for arverett

§ 57. Arvefall og vilkår for å ta arv(1) All arv skal anses falt ved arvelaterens død,

hvis ikke noe annet er bestemt i denne loven elleri gyldig testament.

(2) Rett til arv etter loven eller etter testamenthar bare den som lever eller er unnfanget vedarvelaterens død.

§ 58. Når det er uvisst om arvingen har overlevdarvelateren

(1) Hvis en arving er død og det er uvisst omarvingen har overlevd arvelateren, skal arvelate-ren regnes for å ha overlevd arvingen. Det sammegjelder hvis de to dør straks etter hverandre somfølge av samme hendelse.

(2) Hvis det senere blir klarlagt at arvingenoverlevde arvelateren, kan arvingene etter denavdøde arvingen kreve tilbakesøkning etterreglene i lov om forsvunne personer.

§ 59. Fradømmelse av arverett(1) Dømmes en arving til ubetinget fengsels-

straff eller til forvaring for en straffbar handlingmot den han eller hun skulle arve, og arvelaterendør på grunn av handlingen eller mister testa-sjonsevnen, kan arvingen helt eller delvis fradøm-mes arveretten.

(2) Hvis noen blir dømt til ubetinget fengsels-straff eller til forvaring for en straffbar handlingmot en arving etter arvelateren som også haneller hun selv kan få arverett etter, og arvingendør på grunn av handlingen, kan gjerningsperso-nen helt eller delvis fradømmes arveretten. Detsamme gjelder når noen blir dømt til ubetingetfengselsstraff eller forvaring for en straffbar hand-ling som er årsak til at et barn som er unnfanget,ikke blir født levende, og barnet hadde hatt enminst like god arverett som gjerningspersonen.

(3) Avgjørelsen om tap av arverett etter førsteog andre ledd skal treffes ved dom. Krav om fra-dømmelse av arverett kan fremsettes av enhversom får rett til arv eller større arv hvis kravet tastil følge. I offentlig straffesak om handlingen kandessuten påtalemyndigheten fremsette et sliktkrav. Retten kan i offentlig straffesak av eget tiltakfradømme noen arverett selv om ingen har krevddet.

(4) Hvis noen blir fradømt arverett etterreglene foran, skal arven gå som om han eller hunvar død før arven falt.

(5) Reglene i denne paragrafen er ikke til hin-der for at arveretten blir gitt tilbake ved testa-ment. Et slikt testament gjelder bare når det erstadfestet av Kongen.

(6) Reglene i denne paragrafen gjelder tilsva-rende for tap av retten til uskifte.

§ 60. Foreldelse av arverett(1) Retten til å kreve arv foreldes når arvingen

ikke gjør den gjeldende innen 10 år etter at arvela-teren døde. Foreldelse hindres ved å melde kravetom arv til tingretten, kreve offentlig skifte (hvisprivat skifte ikke tidligere er avsluttet) eller reisesøksmål mot dem som ellers får eller har fåttarven. Arvekravet foreldes heller ikke hvis dissearvingene har godkjent kravet før fristen er ute.

(2) Krav på arv foreldes ikke så lenge arvelate-rens dødsbo står under offentlig skifte. Er boetovertatt av lengstlevende ektefelle eller samboeretter reglene om uskifte, løper foreldelsesfristenførst fra den lengstlevende ektefellens eller sam-boerens død. Har lengstlevende skiftet uskifte-boet tidligere, løper fristen fra avslutningen avskiftet hvis arvingen visste om skiftet. Følger detav arvelaterens testament at arvingen ikke kangjøre kravet på arv gjeldende ved arvelaterensdød, løper fristen først fra det tidspunktet kravetkunne vært gjort gjeldende.

(3) For en arving som er fraværende eller for-svunnet, gjelder reglene i §§ 62 til 64.

§ 61. Forbigått arvingHvis en arving uriktig er forbigått ved skiftet

av et dødsbo eller har fått for liten arvelodd, kanarvingen inntil arvekravet er foreldet, kreve dethan eller hun har fått for lite, av de arvingene somhar fått for mye av arven, etter reglene i § 62.

§ 62. Fraværende arving(1) En arving skal bare regnes med i skifte-

oppgjøret hvis det er sikkert at arvingen over-levde arvelateren, jf. § 58 første ledd.

(2) Hvis det senere blir godtgjort at arvingenoverlevde arvelateren, kan arvingen innen 10 årfra arven falt, kreve sin arv fra den eller dem somhar fått den. Hvis arvingen er død, kan kravet gjø-res gjeldende av hans eller hennes arvinger innenden samme fristen. Hvis arven er overtatt iuskifte, regnes fristen fra lengstlevende ektefelleeller samboers død. Hvis lengstlevende har skiftetuskifteboet i live, regnes likevel fristen fra avslut-ningen av dette skiftet. Hvis en arving er antatt åvære død i en rettskraftig dødsformodningsdom,jf. lov om forsvunne personer kapittel 3, gjelderfristen i den samme lovens § 14. For tilbakesøk-


ningskravet gjelder ellers reglene i lov om for-svunne personer kapittel 6.

§ 63. Forvaltningen av arven til en fraværendearving

Hvis en arving er forsvunnet etter arvefalleteller er fraværende uten kjent oppholdssted, skaldet settes av arv til arvingen i skifteoppgjøret hvisikke noe annet følger av § 64. Arven skal forvaltesi samsvar med lov om forsvunne personer kapittel2. Hvis arvingen verken har kjent oppholdsstedeller fullmektig, skal det oppnevnes verge forarvingen.

§ 64. Forvaltningen av arv som er mindre enn toganger folketrygdens grunnbeløp

Er arven til en arving som nevnt i § 63, mindreenn to ganger folketrygdens grunnbeløp, ogarvingen ikke har annen kjent formue, skal detikke avsettes arv til arvingen hvis han eller hunhar ektefelle, samboer, arveberettigede slektnin-ger eller har rådd over hele eller deler av formuensin i testament. Arven skal da gå videre til demsom var arvinger etter den forsvunne eller fravæ-rende arvingen da arven falt. En tidligere fravæ-rende eller forsvunnet arving kan ikke kreve til-bakesøkning av arv som har gått til arvingeneetter denne paragrafen.

Kapittel XIV. Avtaler om arv

§ 65. Arvingens råderett over fremtidig og falt arv(1) Avtaler om salg, pantsettelse eller andre

disposisjoner over fremtidig arv er ikke gyldigeuten særskilt hjemmel i lov. Med fremtidig arvmenes også uskiftearvingens rett til arv etter før-stavdøde.

(2) Før arvefallet kan ikke arvingene utenarvelaterens samtykke avtale hvordan gjenstan-der skal fordeles mellom dem i det fremtidige skif-teoppgjøret.

(3) Etter arvefallet kan en arving råde overarven. Arvingen kan ikke overføre rettighetenesom loddeier på annen måte enn ved å gi avkall påarven.

(4) Arvingens kreditorer kan ta utleggspant ifalt arv, men ikke i fremtidig arv.

§ 66. Avkall på arv(1) En arving kan gi helt eller delvis avkall på

fremtidig eller falt arv. Den frafalte arven fordelessom om arvingen var død før arvelateren.

(2) En ektefelle eller samboer kan gi avkall påretten til uskifte.

(3) Avkall på fremtidig arv må gis overforarvelateren. Avkall på falt arv gis overfor døds-boet.

(4) Avkall på arv etter førstavdøde ektefelleeller samboer kan gis overfor lengstlevende iuskifte.

§ 67. Avkorting i arv og avtaler om forskudd påarv

(1) Har en livsarving mottatt en ytelse av øko-nomisk verdi uten at de andre livsarvingene harfått tilsvarende, skal ytelsen avkortes i mottake-rens arv hvis dette anses avtalt.

(2) Hvis ikke annet anses avtalt, skal følgendegjelde for avkortingen:a) Avkortingsbeløpet settes til verdien av gaven

da den ble mottatt.b) Hvis avkortingsbeløpet er større enn livsarvin-

gens arvelodd, plikter likevel ikke arvingen åtilbakeføre noe til dødsboet.

c) Dør en livsarving som hadde måttet tåle avkor-ting, før arvelateren, skal avkortingen gjøres iarven til hans eller hennes livsarvinger.

d) Avkortingen får bare betydning for den innbyr-des fordelingen mellom livsarvingene og dereslinjer, og ikke for beregningen av ektefellensandel av felleseiet eller ektefellens eller sam-boerens arvelodd, eller for hva arvelateren kanråde over ved testament.

Kap XV. Internasjonal arverett

§ 68. RettsvalgHvis arvelateren ikke har bestemt noe annet

etter § 69, skal arveretten i den staten der arvela-teren hadde sitt vanlige bosted, anvendes.

§ 69. Valgadgang(1) En arvelater kan bestemme at retten til arv

etter ham eller henne skal avgjøres etter retten iden staten der han eller hun var statsborger entenda bestemmelsen ble gjort eller ved sin død.Rettsvalget skal være uttrykkelig og i testamentsform.

(2) Bestemmelsen i § 7 gjelder tilsvarende foren bestemmelse om rettsvalg hvis arvelateren vedsin død hadde sitt vanlige bosted i Norge.

§ 70. Formkrav til testamenter(1) Selv om et testament ikke oppfyller form-

kravene i kapittel VI, er det likevel formgyldig,hvis det oppfyller formkravenea) på det stedet der testamentet ble opprettet


b) i en stat der testatoren var statsborger entenved dødsfallet eller da testamentet ble oppret-tet

c) på det stedet der testatoren hadde domisileller vanlig bosted enten da testamentet bleopprettet, eller ved dødsfallet

d) på det stedet der en fast eiendom ligger, sålangt testamentet gjelder denne eiendommen.(2) Første ledd gjelder tilsvarende for tilbake-

kall eller endring av testament. Formkravene tiltilbakekall er også oppfylt når tilbakekallet oppfyl-ler formkravene i den staten der testamentet vargyldig etter første ledd.

§ 71. Grunnleggende rettsprinsipper (ordre public)En regel i fremmed rett kan ikke anvendes

hvis den fører til et resultat som er i strid medgrunnleggende rettsprinsipper i norsk rett.

Kapittel XVI. Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

§ 72. IkrafttredelseLoven gjelder fra den tiden Kongen bestem-

mer.

§ 73. Overgangsregler for arv og uskifteReglene i eldre lovgivning om rett til arv etter

loven og til uskifte og om gjenlevende ektefelles,arvingers og legatarers rettsstilling for øvrig gjel-der når arvelateren er død før denne loven trådte ikraft. Reglene i § 6 første ledd om minstearven ogreglene §§ 19 til 23, 25, 26, 28 og 29 skal gjeldeogså når arvelateren (førstavdøde ektefelle ellersamboer) er død før loven trådte i kraft.

§ 74. Overgangsregler for avtaler om arv(1) Reglene i § 67 om avkorting og arve-

forskuddsavtaler gjelder også gaver og annenstøtte som er gitt før denne loven trådte i kraft,hvis arvelateren dør etter at loven trådte i kraft.

(2) Om avkall på ventet arv gjelder reglene daavkallet ble gitt.

§ 75. Overgangsregler for felles testamenter oggjensidige testamenter

Reglene i § 48 om rettigheter etter felles testa-menter og gjensidige testamenter gjelder når før-stavdøde testator døde etter at denne loven trådtei kraft.

§ 76. Overgangsregler for fradømmelse av arverettReglene i § 59 gjelder bare når den straffbare

handlingen er foretatt etter at denne loven trådte ikraft.

§ 77. Opphevelse av lov 3. mars 1972 nr. 5Fra samme tid som loven settes i kraft opphe-

ves lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv.

§ 78. Endringer i andre loverFra samme tid som loven settes i kraft, gjøres

følgende endringer i andre lover:1. Lov 23. mars 1961 nr. 1 om forsvunne personer

§§, 18, 19 og 20 oppheves.2. Lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler

(forsikringsavtaleloven).


kringstakerens død, tilfaller ektefellen eller sam-boer som nevnt i arveloven § 9. Dette gjelder like-vel ikke hvis det før dødsfallet var sendt inn begjæ-ring om separasjon eller stevning med krav omskilsmisse, og lengstlevende ektefelle eller samboervar klar over dette. En forsikringssum som tilfallerektefellen, regnes ikke til de midler som skaldeles likt etter ekteskapsloven § 77, jf. § 58, hvisikke gjenlevende ektefelle overtar boet uskiftet isamsvar med arveloven kapittel III.

En forsikringssum som ikke tilfaller ektefelleeller samboer etter reglene i annet ledd, tilfallerarvingene etter lov eller testament. Satt forsi-kringstakeren i uskiftet bo, inngår forsikrings-summen i de midler som skal deles likt mellomførsteavdødes og lengstlevendes arvinger, jf arve-loven § 27.3. Lov 4. juli 1991 nr. 4 om ekteskap.

Ny § 78 a skal lyde:

§ 78 a. Tap av retten til deling ved skifte av felles-eie.

Blir en ektefelle dømt til ubetinget fengseleller til forvaring for en straffbar handling motden avdøde ektefellen, og handlingen forårsaketdødsfallet, kan retten bestemme at deling av fel-leseiemidler ikke skal finne sted. Arveloven § 59gjelder tilsvarende så langt den passer.

4. Lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål (verge-målsloven).

§ 41 skal lyde:


vegne av den som er under vergemål, utover detsom følger av skikk og bruk. En mindreårig over15 år må samtykke til slik gave. Gjelder det større


beløp, kreves det samtykke av fylkesmannen, selvom en slik gave følger av skikk og bruk.



Skiftelovutvalgets utkast til lov om dødsboskifte§ 1-4 skal lyde:

§ 1-4. Skiftebehandling i Norge(1) Skifte kan kreves for norsk tingrett når

arvelateren ved sin død hadde sitt vanlige bosted iNorge.

(2) Hadde arvelateren ved sin død ikke sittvanlige bosted i Norge, og det ikke kreves skifte idet landet der arvelateren hadde sitt vanligebosted, kan formuen i Norge skiftes her hvis detkreves av noen som er nevnt i dødsboskifteloven§ 3-1 andre ledd og tingretten finner det hensikts-messig. På samme vilkår kan også formue i utlan-det skiftes her hvis arvelateren var norsk statsbor-ger.

(3) Ved overenskomst med fremmed stat kandet vedtas at skifte som er åpnet i én av statene,også skal omfatte boets formue i den andre staten.Det kan i overenskomsten fastsettes nærmereregler om forholdet mellom statenes skiftelovgiv-ning og skiftemyndigheter.

232 NOU 2014: 1Litteraturliste Ny arvelov

Litteraturliste

Arnholm: Carl Jacob Arnholm: Arveretten (Oslo1974)

Arnholm V: Carl Jacob Arnholm: Privatrett V(Oslo 1971)

Asland: John Asland: Uskifte (Oslo 2008)Bormann mfl.: Anne Louise Bormann, Finn Tak-

søe-Jensen og Ib Hounsgaard Trabjerg: Arve-loven af 2008 med kommentarer (København2008)

Brattström og Singer: Margareta Brattström ogAnna Singer: Rätt arv (Uppsala, 3: uppl. 2011)

Danielsen: Svend Danielsen: Arveloven (Køben-havn, 5. udg. 2005)

Hambro: Peter E. Hambro: Arveloven (Oslo, 4.utg., 2007)

Knoph: Ragnar Knoph: Norsk arverett (Oslo, 3.utg. ved Erling Sandene, 1959)

Lund-Andersen: Ingrid Lund-Andersen: Familie-økonomien (København 2011)

Lødrup og Asland: Peter Lødrup og John Asland:Arverett (Oslo, 6. utg., 2012)

Lødrup, Nordisk arverett: Peter Lødrup: Nordiskarverett (København 2002)

Sverdrup: Tone Sverdrup: Stiftelse av sameie iekteskap og ugift samliv (Oslo 1997)

Unneberg: Inge Unneberg: Arveretten med døds-boskifte (Oslo 1990)

Unneberg, Avtaler om arv: Inge Unneberg, Avta-ler om arv (Tromsø 2009)

Norges offentlige utredninger 2014

Seriens redaksjon:Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon

Informasjonsforvaltning

1. Ny arvelov. Justis-ogberedskapsdepartementet.

Norges offentlige utredninger2013 og 2014

Statsministeren:

Arbeidsdepartementet:Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2013. NOU 2013: 7.

Arbeids- og sosialdepartementet:

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet:

Finansdepartementet:Pensjonslovene og folketrygdreformen III. NOU 2013: 3.Uførepensjon i private tjenestepensjonsordninger. NOU 2013: 12. Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi. NOU 2013: 13.

Fiskeri- og kystdepartementet:Med los på sjøsikkerhet. NOU 2013: 8.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet:Hindre for digital verdiskaping. NOU 2013: 2.

Forsvarsdepartementet:

Helse- og omsorgsdepartementet:

Justis- og beredskapsdepartementet:Når det virkelig gjelder… NOU 2013: 5.Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer. NOU 2013: 9.Festekontrakter og folkerett. NOU 2013: 11.Ny arvelov. NOU 2014: 1.

Klima- og miljødepartementet:

Kommunal- og moderniseringsdepartementet:

Kulturdepartementet:Det livssynsåpne samfunn. NOU 2013: 1.Kulturutredningen 2014. NOU 2013: 4.

Kunnskapsdepartementet:

Landbruks- og matdepartementet:God handelsskikk i dagligvarekjeden. NOU 2013: 6.

Miljøverndepartementet:Naturens goder – om verdier av økosystemtjenester. NOU 2013: 10.

Nærings- og fiskeridepartementet:

Olje- og energidepartementet:

Samferdselsdepartementet:

Utenriksdepartementet:


NO

U 2

01

4: 1

N

y arvelov

Ny arvelovBestilling av publikasjoner

Offentlige institusjoner:Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjonInternett: www.publikasjoner.dep.noE-post: [email protected]: 22 24 20 00

Privat sektor:Internett: www.fagbokforlaget.no/offpubE-post: [email protected]: 55 38 66 00

Publikasjonene er også tilgjengelige påwww.regjeringen.no

Trykk: 07 Aurskog AS – 02/2014

MILJØMERKET

241 Trykksak 379

NOU 2014: 1 - Regjeringen.no · 2014. 11. 15. · 2014 Seriens redaksjon: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon Informasjonsforvaltning 1. Ny arvelov. Justis- og beredskapsdepartementet.

Documents