Neal Shusterman Spleiset

Spleiset

Neal Shusterman

SpleisetBok 2 i Livsloven

Oversatt av Morten Hansen, MNO

Neal ShustermanOriginalens tittel: UnwhollyOversatt av Morten Hansen

Norwegian language copyright © 2016 by Cappelen DammOriginal English copyright © 2007 by Neal Shusterman

Published by arrangement with Simon & Shuster Books for Young Readers,an imprint of Simon & Shuster Children's Publishing DivisionAll rights reserved. No part of this book may be reproduced or

transmitted in any form or by any means, electronic or mechanical,including photocopying or by any information storage

and retrieval system, without permission in writing by the Publisher.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2016

ISBN 978-82-02-44584-31. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Anders BergesenSats: Type-it AS, Trondheim 2016

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g /1,6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Charlotte Ruth ShustermanGlad i deg, mamma

TAKK

Jeg hadde aldri drømt om at Livsloven skulle bli en hel serie,men jeg klarte rett og slett ikke å gi slipp på den underligeverdenen som denne serien skildrer. Jeg står stadig i takk-nemlighetsgjeld til David Gale, Navah Wolfe, Justin Chanda,Anne Zafian og alle i Simon & Schusters redaksjon. I tilleggvil jeg takke Paul Crichton og Lydia Finn for å ha organisertPR- og bokturneer, Michelle Fadlalla og Venessa Williamsfor deres innsats i forbindelse med skole- og bibliotekkonfer-anser, Katrina Groover i redaksjonsledelsen, Chava Wolin iproduksjonsavdelingen og Chloë Foglia i designavdelingen.

Jeg må takke barna mine for deres uendelige tålmodig-het når pappa forsvinner langt inn i hodet sitt, og Mar-cia Blanco, min ekstraordinære assistent, som hjelper meg åbeholde forstanden og på mystisk vis sørger for at jeg ikkemister oversikten! Tusen takk til Wendy Doyle og Heidi Stollfor deres utrettelige arbeid med Shustermania-nyhetsbrevet.Nok et nikk til Wendy, og til min sønn Jarrod, for at de tran-skriberer mine historiebruddstykker når jeg er i min digitalediktatfase. Takk til kritikergruppen min, Fictionaires, for åha bidratt med innspill til arbeidet mitt – særlig MichelleKnowlden for vårt glimrende samarbeid om novellen «UnS-trung», og min «storesøster» Patricia for at hun tar meg imotnår jeg McFaller.

7

Jeg står i gjeld til de utallige lærerne der ute som finnerforskjellige måter å bruke bøkene mine på i klasserommet,og alle fans som forteller meg hvordan bøkene mine påvirkerlivet deres – fans som Veronica Knysh, som sendte meg enmail som rørte meg til tårer og fikk meg til å huske hvorforjeg er forfatter.

Takk til Andrea Brown, Trevor Engelson, Shep Rosen-man, Lee Rosenbaum, Steve Fisher og Debbie Deuble-Hill:«folka mine», som det heter, som styrer karrieren min medkollektivt opplyst hånd (og hindrer meg i å kjøre den rett iveggen). Jeg må også rette en takk til Marc Benardout, Cat-herine Kimmel, Julian Stone og Charlotte Stout. Deres urok-kelige tro på Splintret og Spleiset vil utvilsomt resultere i enutrolig film!

Og til slutt vil jeg takke foreldrene mine, Milton og Char-lotte Shusterman, for at de alltid er der, selv når de ikke kanvære det.

del 1

Krenkelser

Den eneste måten å håndtere en ufri verden på

er å bli så fullstendig fri at selve din

eksistens er et opprør.

– albert camus

1 – STARKEY

Da de kommer for å hente ham, er han midt i en kamp motet mareritt.

En stor oversvømmelse holder på å sluke verden, og midti dette kaoset er han i ferd med å bli lemlestet av en bjørn.Han er mer irritert enn redd. Som om oversvømmelsen ikkeer nok, må den dype, mørke underbevisstheten hans sendeen sint grizzlybjørn for å rive ham i filler også.

Så blir han dratt etter føttene ut av dødens gap og under-gangen i vannmassene.

«Stå opp! Nå! Kom igjen!»Han åpner øynene i et sterkt opplyst soverom hvor det

burde ha vært mørkt. To betjenter fra Ungpol griper hamhardhendt i armene og hindrer ham i å gjøre motstand lengefør han blir våken nok til å prøve.

«Nei! Slutt! Hva er dette?»Håndjern. Først høyre håndledd, så venstre.«Opp på beina!»De rykker ham opp på beina som om han stritter imot

– noe han også ville ha gjort hvis han hadde vært mervåken.

«La meg være i fred! Hva er det som foregår?»Men på et øyeblikk er han våken nok til å skjønne nøy-

aktig hva som foregår. Det er en kidnapping. Bare at man

11

ikke kan kalle det en kidnapping når overføringspapirene erunderskrevet i tre eksemplarer.

«Bekreft muntlig at du er Mason Michael Starkey.»Det er to betjenter. Den ene er kort og muskuløs, den

andre høy og muskuløs. Antakelig tidligere militærbøffersom har fått jobb som innhentere i Ungpol. Det krever enegen hjerteløshet å jobbe i Ungpol, men for å spesialisere segsom innhenter må man antakelig mangle sjel også. Det athan blir hentet for å sendes til fragmentering, gjør Starkeybåde sjokkert og livredd, men han nekter å vise det, for hanvet at Ungpols innhentere nyter andres frykt.

Den korte, som tydeligvis er talerøret i denne duoen, stir-rer olmt på ham og gjentar: «Bekreft muntlig at du er MasonMichael Starkey!»

«Og hvorfor skulle jeg det?»«Gutt,» sier den andre innhenteren, «dette kan gjøres

enkelt, eller det kan gjøres vanskelig, men det kommer til åskje, enten det blir på den ene eller andre måten.» Den andrepolitimannen snakker i en mildere tone, med et par leppersom åpenbart ikke er hans. Faktisk ser de ut som de stammerfra en jente. «Opplegget er ikke så komplisert, så bare gjørsom vi sier.»

Han snakker som om Starkey burde ha visst at de kom,men hvilken fragger vet noensinne sånt? Alle fraggere trorinnerst inne at det ikke vil skje med dem – at uansett hvoranstrengt situasjonen måtte være, vil foreldrene deres værefor smarte til å falle for nettannonsene, TV-reklamene ogplakatene som har slagord som «Fragmentering: den for-nuftige løsningen». Men hvem prøver han å lure? Selv utenden konstante propagandaen i mediene har Starkey vært enpotensiell fragmenteringskandidat siden noen plasserte ham

12

utenfor døra til foreldrene. Kanskje han burde være overras-ket over at de har ventet så lenge.

Nå kommer Talerøret langt innenfor intimsonen hans.«For siste gang, bekreft muntlig at du er –»

«Ja da, ja da, Mason Michael Starkey. Flytt deg litt nå,ånden din stinker.»

Nå som Starkeys identitet er bekreftet, finner Femiflabbenfrem et skjema i tre eksemplarer: hvitt, gult og rosa.

«Det er sånn dere gjør det, altså?» spør Starkey og begyn-ner å skjelve i stemmen. «Dere arresterer meg? For hvilkenforbrytelse? Å være seksten? Eller kanskje bare det at jeg idet hele tatt eksisterer?»

«Hold-munn-ellers-bedøver-vi-deg,» sier Talerøret, somom det er ett ord.

En del av Starkey vil gjerne bli bedøvet: bare sovne og– hvis han er heldig – aldri våkne igjen. Da vil han bli spartfor den totale ydmykelsen det er å bli revet bort fra livet sittmidt på natten. Men nei, han vil se ansiktet til foreldrenesine. Eller rettere sagt: Han vil at de skal se ansiktet hans, oghvis han blir bedøvet, slipper de for lett unna. Da behøver deikke å se ham inn i øynene.

Femiflabben holder fragmenteringsordren foran ham ogbegynner å lese den beryktede paragraf 9, «Negasjonsklau-sulen».

«Mason Michael Starkey, ved å underskrive denne ord-ren har dine foreldre og/eller verger retroaktivt avsluttet dineksistensperiode tilbakedatert til seks dager etter unnfangel-sen, noe som betyr at du er skyldig i brudd på eksistensko-deks 390. I lys av dette blir du herved overlatt til CaliforniasUngdomsmyndighet for summarisk oppdeling, også kjentsom fragmentering.»

13

«Bla, bla, bla.»«Alle rettigheter du som borger tidligere er blitt innvil-

get av fylket, delstaten eller de føderale myndighetene, er nåoffisielt og permanent opphevet.» Han bretter sammen frag-menteringsordren og stikker den i lomma.

«Gratulerer, Mr. Starkey,» sier Talerøret. «Du eksistererikke lenger.»

«Hvorfor snakker dere til meg da?»«Det kommer vi ikke til å gjøre så mye lenger.» De drar

ham mot døra.«Kan jeg i det minste få ta på meg sko?»De lar ham hente skoene sine, men er på vakt hele tiden.Starkey tar seg god tid til å knytte skoene. Så fører de ham

ut av rommet hans og ned trappen. Ungpol-betjentene hartunge støvler som gir treverket i trinnene hard medfart. Tilsammen høres de tre ut som en flokk med kyr da de går ned.

Foreldrene hans venter i foajeen. Klokka er tre på natten,men likevel er de fullt påkledd. De har vært våkne hele nat-ten og ventet på dette. Starkey ser smerte i ansiktene deres,eller kanskje det er lettelse, det er vanskelig å si. Han herderseg og skjuler følelsene sine bak et falskt smil.

«Hei, mamma! Hei, pappa!» sier han muntert. «Gjett hvasom nettopp har skjedd med meg? Dere får gjette tjue gan-ger!»

Faren trekker pusten dypt og gjør seg klar til å fremføreDen store fragmenteringstalen som alle foreldre har klar tilsitt trassige barn. Selv om de aldri bruker den, har de denuansett i beredskap, repeterer ordene i hodet mens de harlunsjpause eller sitter i kø, eller mens de hører på en tosk aven sjef som babler om prispunkter og distribusjon eller hvadet nå er for noe sprøyt folk i kontorbygg har møter om.

14

Hva var det statistikken sa igjen? Starkey hadde sett det pånyhetene en gang. Hvert år tenker én av ti foreldre på frag-mentering. Av disse vurderer én av ti det alvorlig, og av demigjen er det én av tjue som faktisk gjennomfører det – og tal-lene dobler seg for hvert ekstra barn en familie får. Hvis mananalyserer disse snacksy tallene, betyr det at hver to tusendeungdom mellom tretten og atten år vil bli fragmentert hvertår. Bedre odds enn i lotto – og disse tallene tar ikke enganghensyn til ungdom på statlige barnehjem.

Faren hans holder seg på avstand da han begynner påtalen sin. «Mason, forstår du ikke at du ikke har gitt oss noevalg?»

Ungpol-betjentene holder ham fast ved foten av trappen,men de gjør ikke mine til å ta ham med ut. De vet at de måtillate foreldrene dette overgangsritualet, det verbale sparketut gjennom døra.

«Slagsmålene, narkotikaen, biltyveriet – og nå er du blittutvist fra enda en skole. Hva blir det neste, Mason?»

«Nei, jeg vet ikke, pappa. Det er så mange dårlige valg jegkan ta.»

«Ikke nå lenger. Vi er så glad i deg at vi vil gjøre slutt påde dårlige valgene dine før de gjør slutt på deg.»

Det får ham bare til å le høyt.Og så lyder det en stemme oppe i trappen.«Nei! Dere kan ikke gjøre dette!»Søsteren hans, Jenna – foreldrenes biologiske datter – står

øverst i trappen i en teddybjørnpyjamas som hun med sinetretten år virker for gammel for.

«Gå og legg deg igjen, Jenna,» sier moren.«Dere sender ham til fragmentering bare fordi han ble

storket, det er urettferdig! Og like før jul også! Tenk om

15

jeg hadde blitt storket? Ville dere ha fått meg fragmentertogså?»

«Vi skal ikke ha denne samtalen nå!» roper faren, mensmoren begynner å gråte. «Gå og legg deg igjen!»

Men det gjør hun ikke. Hun legger armene i kors og setterseg trassig øverst i trappen for å se på alt sammen. Bra forhenne.

Morens tårer er ekte, men han er usikker på om hun gråterfor ham eller for resten av familien. «Alt du har gjort, alle saat det var et rop om hjelp,» sier hun. «Så hvorfor lot du ossikke hjelpe deg?»

Han har lyst til å skrike. Hvordan i all verden skal hankunne forklare det for dem hvis de ikke skjønner det? Devet ikke hvordan det er å leve i seksten år og vite at duikke var ønsket, en baby av ukjent etnisk opprinnelse, stor-ket utenfør døra til et ektepar som var så siena-bleke at dekunne ha vært vampyrer. Eller hvordan det er fremdeles åhuske den dagen da du var tre år gammel og moren din, fullav smertestillende etter at søsteren din ble født ved keiser-snitt, tok deg med til en brannstasjon og tryglet dem om åoverta deg og gjøre deg til statens myndling. Eller hva medå vite hver jul at gaven du får, ikke er gitt fra hjertet, men enpliktøvelse? Og at bursdagen din ikke engang er den virke-lige bursdagen din, siden de ikke kan fastslå når du ble født,bare hvilken dag du ble lagt på en dørmatte med påskrif-ten «Velkommen», som en nybakt mor tok litt for bokstave-lig?

Og hva med ertingen fra de andre på skolen? I fjerde klasseble Masons foreldre kalt inn til rektor. Mason hadde dyt-tet en gutt ned fra den øverste plattformen i klatreapparatet.Gutten hadde fått hjernerystelse og brukket armen.

16

«Hvorfor, Mason?» hadde foreldrene spurt mens de sattder hos rektor. «Hvorfor gjorde du det?»

Han fortalte dem at de andre ungene kalte ham «Storky»istedenfor Starkey, og at det var denne gutten som haddestartet det. Naivt nok trodde han at foreldrene ville forsvareham, men de bare avfeide det som om det ikke spilte noenrolle.

«Gutten kunne ha blitt drept,» hadde faren sagt irette-settende. «Og hvorfor det? På grunn av ord? Ord kan ikkeskade deg.» Noe som er en av de største og verste løgnenesom voksne kan fortelle et barn her i verden. For ord gjørmer vondt enn noen fysisk smerte. Han skulle gladelig ha tatthjernerystelse og brukket arm hvis han aldri mer behøvde åbli utpekt som et storket barn.

Enden på visa var at han ble sendt til en annen skole ogpålagt obligatoriske rådgivningstimer.

«Tenk over hva du har gjort,» hadde den gamle rektorenhans sagt til ham.

Og som en pliktoppfyllende gutt gjorde han som han fikkbeskjed om. Han tenkte lenge og vel over det og kom frem tilat han burde ha funnet en høyere plattform i klatrestativet.

Så hvordan skal du kunne forklare noe sånt? Hvordan for-klarer du et helt liv fullt av urettferdighet i løpet av den tidenUngpol bruker på å dytte deg ut gjennom døra? Svaret erenkelt: Du prøver ikke engang.

«Jeg er lei for det, Mason,» sier faren. Nå har han ogsåtårer i øynene. «Men det er best for alle på denne måten.Også for deg.»

Starkey vet at han aldri vil kunne få foreldrene til å forstådet, men om ikke annet vil han i hvert fall ha siste ord.

«Du mamma, forresten … Når pappa jobber overtid på

17

kontoret, er det egentlig ikke overtid. Han er sammen medvenninna di, Nancy.»

Men før han rekker å nyte foreldrenes sjokkerte ansikts-uttrykk, slår det ham at denne hemmelige kunnskapenkunne ha vært et pressmiddel. Hvis han hadde fortalt farenhva han visste, kunne det ha vært en bombesikker beskyt-telse mot fragmentering! Hvordan kunne han ha vært sådum å ikke tenke på det da det virkelig betydde noe?

Så dermed kan han ikke engang nyte sin bitre lille seier idetUngpol-betjentene dytter ham ut i en kald desembernatt.

ANNONSE

Har du en vanskelig tenåring? Finner ikke han eller hun seg til

rette? Tiltaksløs og sint? Har han eller hun det med å utvise

impulsiv og iblant farlig oppførsel? Virker det som om tenårin-

gen din ikke føler seg vel i sitt eget skinn? Det kan være noe

mer enn vanlig tenåringsopprør. Barnet ditt kan ha biosystemisk

disunifikasjonslidelse, eller BDL.

Men nå finnes det håp!

Haven høstetjenester driver femstjerners ungdomsleirer rundt

om i landet hvor selv de sinteste, mest voldelige og dysfunksjo-

nelle BDL-rammede tas imot og føres med største omhu over i

den beroligende oppdelte tilstanden.

Ring nå for en gratis samtale – våre rådgivere sitter klare!

Haven høstetjenester. Når du elsker barna dine høyt nok til å

gi slipp på dem.

Ungpol-bilen kjører ut av innkjørselen med Starkey inne-låst i baksetet bak skuddsikkert glass. Talerøret kjører, mensFemiflabben blar gjennom en tykk mappe. Starkey kanknapt tro at livet hans kan ha produsert så mye data.

18

«Det står her at du var blant de øverste ti prosentene påeksamenene tidlig i barndommen.»

Talerøret rister foraktelig på hodet. «Så bortkastet.»«Egentlig ikke,» sier Femiflabben. «Det er mange som vil

få nytte av de glupe hjernecellene dine, Mr. Starkey.»Tanken får ham til å grøsse, men han forsøker å ikke vise

det. «Førsteklasses leppetransplantasjon, dude,» sier Star-key. «Hva var greia? Fikk du beskjed av kona om at hun hel-ler ville kysses av en dame?»

Talerøret flirer, og Femiflabben sier ingenting.«Men nok munnhuggeri,» sier Starkey. «Er dere sultne?

Jeg kunne nemlig tenke meg litt nattmat. En burger på In-N-Out? Hva sier dere?»

Ikke noe svar fra forsetet. Ikke at han hadde regnet meddet heller, men det er alltid gøy å kødde med lovens håndhe-vere og se hvor mye som skal til for å irritere dem. For hvisde blir sure, vinner han. Hvordan var den historien om røm-lingen fra Akron igjen? Hva var det han alltid sa? Jo: «Finesokker.» Enkelt og elegant, men det undergravde alltid selv-sikkerheten til falske autoritetspersoner.

Rømlingen fra Akron – det var en fragger! Jo, han døde iangrepet på Happy Jack høsteleir for nesten et år siden, menlegenden om ham lever videre. Starkey skulle gjerne hatt etsånt ry som Connor Lassiter har. Faktisk forestiller Starkeyseg at Connor Lassiters gjenferd sitter ved siden av ham nåog er positiv til alt han tenker og gjør – ikke bare er positiv,men styrer Starkeys hånd da han lirker håndjernene ned motvenstre sko, akkurat lavt nok til å dra frem kniven fra fôret.Kniven han har spart til spesielle anledninger som denne.

«Når jeg tenker på det, høres In-N-Out Burger faktisk braut,» sier Femiflabben.

19

«Supert,» sier Starkey. «Det ligger en på venstre hånd littlenger fremme. Kjøp en Double-Double, Animal Style, tilmeg, og Animal pommes frites også, for hey – jeg er jo etdyr.»

Han kan nesten ikke tro at de faktisk svinger inn på dendøgnåpne drive-through-restauranten. Starkey føler seg somen mester av subtil manipulasjon, selv om manipulasjonenhans ikke var så veldig subtil. Ikke desto mindre har hankontroll over Ungpol-betjentene … eller i det minste tror handet helt til de bestiller mat til seg selv og ingenting til ham.

«Hei! Hva skjer?» Han smeller skulderen mot glasset somskiller deres verden fra hans.

«Du får mat på høsteleiren,» sier Femiflabben.Først nå går det opp for ham at det skuddsikre glasset ikke

bare skiller ham fra politimennene – det er en barriere mel-lom ham og hele omverdenen. Han kommer aldri til å kjennesmaken av yndlingsrettene sine igjen. Aldri besøke yndlings-stedene sine. I hvert fall ikke som Mason Starkey. Plutseligkjenner han trang til å kaste opp alt han har spist, tilbakeda-tert til seks dager etter unnfangelsen.

Hun som har nattskiftet i drive-through-vinduet, er enjente som Starkey kjenner fra den forrige skolen han gikk på.Ved synet av henne herjer en helt lass av følelser med hjernenhans. Han kunne bare trekke seg inn i skyggene i baksetet oghåpe at hun ikke ser ham, men det ville være ynkelig. Nei,han vil ikke være ynkelig. Hvis han skal gå under, så skal detskje i flammer som ingen kan unngå å se.

«Hei, Amanda, vil du være med meg på skoleballet?»Han roper høyt nok til å høres gjennom det tykke glas-set.

Amanda myser i hans retning, og da hun ser hvem det er,

20

rynker hun på nesa som om hun har kjent en vond lukt fragrillen.

«Ikke i dette livet, Starkey.»«Hvorfor ikke?»«A: Du er bare andreårselev, og B: Du er en taper som sit-

ter i baksetet på en politibil. Og dessuten, har de ikke et egetball på alternativskolen?»

Kunne hun være noe tettere i pappen? «Eh, som du ser, erjeg uteksaminert.»

«Hold munn,» sier Talerøret, «ellers fragmenterer jeg degtil burgere.»

Endelig går det et lys opp for Amanda, og plutselig blirhun litt flau. «Åh! Å, unnskyld, Starkey. Jeg er veldig lei fordet …»

Medlidenhet er noe Mason Starkey ikke kan fordra. «Leideg for hva da? Du og vennene dine ville ikke enganghilse på meg før, men nå synes du synd på meg? Spardeg.»

«Jeg er lei for det. Jeg mener – jeg er lei for at jeger lei meg – jeg mener …» Hun sukker oppgitt, gir oppog rekker Femiflabben en pose med mat. «Trenger du ket-chup?»

«Nei, det går bra.»«Hei, Amanda!» roper Starkey da de kjører. «Hvis du

virkelig vil gjøre noe for meg, så si til alle at jeg kjem-pet til slutten, OK? Si at jeg er akkurat som rømlingen fraAkron.»

«Det skal jeg, Starkey,» sier hun. «Jeg lover.»Men han vet at hun vil ha glemt det neste morgen.Tjue minutter senere svinger de inn i et smug på baksiden

av kretsfengselet. Ingen går inn gjennom døra på forsiden,

21

minst av alt fraggerne. Kretsfengselet har en ungdomsavde-ling, og innerst i ungdomsavdelingen er det en ekstra godtsikret celle hvor de forvarer fraggere som venter på trans-port. Starkey har vært i vanlig ungdomsfengsel ofte nok til åvite at når du først havner i fraggercellen, er løpet kjørt. Overog ut. Selv ikke i avdelingen for dødsdømte er sikkerhetstil-takene så sterke.

Men han er ikke der ennå. Han er fremdeles her, i bilen,og venter på å bli overført. Akkurat her er skroget på dettenarreskipet på sitt tynneste, og hvis han skal klare å senkeplanene deres, må det skje mellom bilen og bakdøra til krets-fengselet. Mens de gjør klar til hans fornedrende gang tilcellen, tenker han på hvilke sjanser han har til å bryte segløs – for det er ikke bare foreldrene hans som har forestiltseg denne natten, det har han selv også, og han har pøn-sket ut et helt knippe med djerve fluktplaner. Saken er atselv dagdrømmene hans er fatalistiske; i hver eneste angst-fylte fantasi taper han alltid, blir truffet av bedøvelseskuler,og våkner på operasjonsbordet. Jo da, det sies at man ikkeblir fragmentert med en gang, men det tror ikke Starkey noepå. Ingen vet hva som egentlig foregår i høsteleirene, og desom finner det ut, er ikke akkurat i stand til å fortelle omerfaringene sine etterpå.

De drar ham ut av bilen og plasserer ham mellom seg medet hardt grep om overarmene hans. De er drevne i dette.Femiflabben tar Starkeys tykke mappe i den andre hån-den.

«Så,» sier Starkey, «står det noe om hobbyene mineder?»

«Antakelig,» sier Femiflabben ganske likegyldig.«Kanskje du skulle ha lest den litt nøyere, for da ville vi

22

hatt noe å prate om.» Han gliser. «Jeg er faktisk ganske godtil å trylle.»

«Å ja?» sier Talerøret med et skjevt hånflir. «Synd du ikkekan få deg selv til å forsvinne.»

«Hvem sier jeg ikke kan det?»Så, på beste Houdini-vis, løfter han høyre hånd og avslø-

rer at den ikke lenger er bundet av håndjernet. Isteden ding-ler det fritt fra fra venstre hånd. Før de overhodet rekker åreagere, lar Starkey lommekniven han brukte til å dirke opplåsen med, gli ut av ermet, griper den i hånden og kutterFemiflabben i ansiktet.

Mannen skriker, og blodet strømmer fra et ti centimeterlangt sår. Talerøret er målløs, for en gangs skyld i sitt stuss-lige liv i urettferdighetens tjeneste. Han strekker seg ettervåpenet sitt, men Starkey har allerede lagt på sprang og løperi sikksakk nedover det mørke smuget.

«Hei!» roper Talerøret. «Du gjør det bare verre for degselv.»

Men hva kan de gjøre? Gi ham en reprimande før de frag-menterer ham? Talerøret kan snakke så mye han vil, menhan er ikke akkurat i forhandlingsposisjon.

Smuget svinger mot venstre og deretter mot høyre som enlabyrint, og ved siden av seg har han hele tiden fengseletshøye, truende mursteinsvegg.

Til slutt runder han et hjørne igjen og ser en gate lengerfremme. Han stormer mot den, men akkurat idet han nårfrem, hogger Talerøret tak i ham. På en eller annen måte harhan kommet seg dit før Starkey. Han blir overrasket, mendet burde han egentlig ikke, for prøver ikke alle fraggere årømme? Og kunne kanskje ikke politiet konstruere et svin-gete smug nettopp for at rømlinger skal miste dyrebar tid og

23

gi Ungpol-betjentene et overtak som de egentlig aldri haddemistet?

«Du er ferdig, Starkey!» Han klemmer om Starkeys hånd-ledd hardt nok til at han slipper kniven, og trekker en be-døvelsespistol med stor iver. «Ned på bakken, ellers får dudenne i øyet!»

Men Starkey legger seg ikke ned. Han nekter å fornedreseg for denne legaliserte bølla.

«Kom igjen!» sier Starkey. «Skyt meg i øyet og forklarhøsteleiren hvorfor varen er skadd.»

Talerøret snurrer ham rundt og dytter ham opp mot mur-steinsveggen, så hardt at ansiktet blir skrapet opp.

«Nå har jeg fått nok av deg, Starkey. Eller kanskje jegskulle kalle deg Storky.» Så ler han, som om han er et geni.Som om ikke hver eneste idiot i verden allerede har kalt hamdet. «Storky!» snøfter han. «Det er et bedre navn for deg,hva? Hva synes du om det, Storky?»

Blod koker kraftigere enn vann. Det kan Starkey skriveunder på, for med adrenalindrevet raseri kjører han albuen imagen på Talerøret, virvler rundt og griper våpenet.

«Å nei, du.»Talerøret er sterk – men kanskje Starkeys dyriskhet slår

ren styrke.Våpenet er mellom dem. Det peker mot kinnet til Starkey,

så mot brystet, så mot øret til Talerøret, så under haken påham. Begge kjemper om avtrekkeren, og så – Pang!

Sjokket fra skuddet kaster Starkey bakover mot veggen.Blod! Blod overalt! Den jernaktige smaken av det i munnen,og den sure stanken av kruttrøyk og –

Det der var ingen bedøvelseskule! Det var en ekte kule!Han tror han er mikrosekunder fra døden, men plutselig

24

skjønner han at blodet ikke er hans. Talerørets ansikt foranham er en rød masse. Mannen faller om, død allerede før hantreffer bakken, og –

Herregud, det var en ekte kule. Hvorfor har en Ungpol-betjent ekte kuler? Det er ulovlig!

Han hører skritt rundt hjørnet, den døde politimannen erfremdeles død, han vet at hele verden hørte skuddet, og altavhenger av hans neste trekk.

Nå er han partner med rømlingen fra Akron. Rømte frag-geres skytshelgen ser over skulderen hans, venter på at Star-key skal foreta seg noe, og han tenker: Hva ville Connor hagjort?

I det øyeblikket kommer en annen Ungpol-betjent rundthjørnet – en betjent han aldri har sett før og er fast bestemtpå aldri å se igjen. Starkey løfter Talerørets pistol, skyter ogforvandler det som bare var en ulykke til et drap.

Da han flykter – virkelig flykter – kan han ikke tenke påannet enn den blodige smaken av seier, og på hvor fornøydConnor Lassiters gjenferd ville være.

ANNONSE

Sliter barnet ditt på skolen? Leser han eller hun i timevis, uten at

det hjelper på karakterene? Du har prøvd privattimer, til og med

å bytte skole, men uten resultater. Skal du la barnet ditt fortsette

å lide?

Svaret er: Nei! For vi har løsningen! Naturlig kognitiv for-

sterkning gjennom NevroVev©.

Minnespesifikk NevroVeving er ikke et tvilsomt intelligens-

fremmende stoff eller en farlig biochip. Det er virkelig, levende

hjernevev, ferdig programmert med det fagfelt du måtte ønske.

Algebra, trigonometri, biologi, fysikk – og flere emner kommer!

25

Vi tilbyr rimelig finansiering, så ikke vent på neste dårlige

karakterkort. Handle nå! Ring NevroVev-instituttet i dag for å

få et kostnadsfritt tilbud. Vi garanterer 100 prosent suksess eller

pengene tilbake.

NevroVev-instituttet:

Når skolen svikter, sørger vi for toppkarakterer!

Å være en fragger på rømmen er én ting, men å være politi-morder er noe ganske annet. Jakten på Starkey blir mer ennen typisk fraggerjakt. Det virker som hele verden blir satt iberedskap. Først endrer Starkey utseendet. Han farger detlange, brune håret rødt, klipper det bokorm-kort og barbe-rer av seg det lille fippskjegget han har hatt siden ungdoms-skolen. Når folk ser ham nå, vil de kanskje få en følelse avat de har sett ham før, men ikke vite hvor, for nå ser hanmindre ut som et ansikt på en ettersøkt-plakat og mer somnoen man kan se på en boks med frokostblanding. Det rødehåret passer ikke helt til den olivenbrune huden, men på denannen side har hans sammensurium av gener tjent ham velhele livet. Han har alltid vært en kameleon som kunne tasfor å tilhøre hvilken som helst etnisitet. Det røde håret bidrarbare til villedningen.

Han forlater byen og blir aldri på samme sted lenger ennen dag eller to. Ifølge ryktene er det nordvestlige USA venn-ligere innstilt til rømte fraggere enn Sør-California, så det erdit han setter kursen.

Starkey er forberedt på livet som flyktning, for han haralltid levd med en slags beskyttende paranoia. Ikke stol pånoen, selv ikke din egen skygge, og tenk først og fremst pådeg selv. Vennene hans satte pris på denne klare innstillingentil livet, for de visste alltid hvor han sto. Han ville kjempe til

26

slutten for vennene sine … så lenge det var i hans egen inter-esse å gjøre det.

«Du har et storkonserns sjel,» sa en mattelærer til ham engang. Det var ment som en fornærmelse, men han tok detsom en kompliment. Konserner har stor makt og utretterbra ting her i verden når de velger å gjøre det. Læreren vartypen som gråter over smeltende isbreer. Hun mistet jobbenåret etter, for hvem trenger vel mattelærere når man bare kankjøpe seg en NevroVev? Det viser bare at å omfavne et stykkeis ikke fører til annet enn forkjølelse.

Nå er imidlertid isbreredderne Starkeys allierte, for det erden typen mennesker som driver Anti-delingsfronten og girly til rømte fraggere. Så snart han finner ADF, vet han at haner trygg, men å finne dem er ikke så lett.

«Jeg har vært på rømmen i nesten fire måneder nå og harikke sett noe tegn til motstandsbevegelsen,» sier en stygg guttmed bulldogfjes. Starkey traff ham mens han lå på lur baken Kentucky Fried Chicken på julaften og ventet på at deskulle kaste ut kyllingrestene. Gutten er ikke den typen Star-key ville omgås i det virkelige liv, men nå som det virkeligeliv er blitt forvandlet til lånt tid, har prioritetene hans endretseg.

«Jeg har overlevd fordi jeg ikke går i noen feller,» sierBikkjefjes.

Starkey vet alt om fellene. Hvis et gjemmested virker forgodt til å være sant, er det sannsynligvis det. Et forlatt husmed en behagelig madrass, en ulåst lastebil som tilfeldigviser full av hermetikk. Det er feller som Ungpol har satt ut forrømte fraggere. Det finnes til og med Ungpol-betjenter somutgir seg for å være med i Anti-delingsfronten.

«Nå tilbyr Ungpol dusør til alle som angir rømlinger,»

27

sier Bikkjefjes mens de stapper i seg kylling. «Og det fin-nes dusørjegere også. Delepirater, kalles de. De bryr seg ikkemed å innkassere belønninger – de selger rømlingene de fan-ger på svartebørsen – og hvis du tror at vanlige høsteleirer erille, så vil du ikke vite noe om de ulovlige.» Gutten svelger enmunnfull så stor at Starkey kan se den gli ned gjennom hal-sen som en mus som blir slukt av en slange. «Før fantes detingen delepirater,» sier han, «men siden syttenåringer ikkekan fragmenteres lenger, er det mangel på deler, og rømlin-ger går for enorme summer på svartebørsen.»

Starkey rister på hodet. Å gjøre det ulovlig å fragmenteresyttenåringer skulle liksom redde en femtedel av ungdom-mene som hadde fått fragmenteringsdommen, men istedentvang det mange foreldre til å ta avgjørelsen tidligere. Star-key lurer på om foreldrene hans ville ha ombestemt seg hvisde hadde hatt enda et år til å bestemme seg.

«Delepiratene er de verste,» sier Bikkjefjes. «Fellene dereser ikke så hyggelige som dem Ungpol setter ut. Jeg hørte enhistorie om en pelsjeger som ble arbeidsledig da det ble for-budt med pelssalg. Så han tok de største dyrefellene sine ogbygde dem om til bruk på fraggere. Hvis en sånn felle klap-per sammen rundt beinet ditt, kan du bare vinke farvel tildet.» Han knekker et kyllinglår i to for å understreke poen-get, og Starkey klarer ikke å la være å grøsse. «Det finnesandre historier også,» sier Bikkjefjes og slikker kyllingfett avde skitne fingrene sine, «som for eksempel om en gutt derjeg bodde før. Foreldrene hans var skikkelige tapere. Rusmis-brukere, skikkelig ute å kjøre, som antakelig burde ha værtfragmentert sjøl, hvis de hadde hatt fragmentering den gan-gen. I alle fall, på trettenårsdagen hans underskriver de frag-menteringsordren og forteller ham det.»

28

«Hvorfor gjorde de det?»«Så han skulle rømme,» forklarer Bikkjefjes, «men du

skjønner, de visste om alle de hemmelige gjemmestedenehans og fortalte en delepirat hvor han kunne finne ham. Hanfanget gutten, solgte ham og delte pengene med foreldrene tilgutten.»

«Fy faen!»Bikkjefjes trekker på skuldrene og slenger fra seg et kyl-

lingbein. «Gutten var uansett storka, så det var jo ikke noestort tap, ikke sant?»

Starkey slutter å tygge, men bare et øyeblikk. Så smiler hanog holder tankene sine for seg selv. «Nei, nettopp. Ikke noestort tap.»

Den kvelden tar gutten med hundeansiktet med seg Star-key til en avløpstunnel som han har brukt som gjemmested,og så snart gutten har sovnet, setter Starkey i gang. Han gårtil et boligstrøk i nærheten, setter en bøtte med kylling uten-for døra til en fremmed familie, ringer på og stikker.

Men det er ikke kylling i bøtta. Isteden er det et håndteg-net kart, sammen med følgende lapp:

Trenger dere penger? Send Ungpol til dette stedet, så får

dere en fet dusør. God jul!

Ved daggry ligger Starkey på et tak i nærheten og obser-verer da betjenter fra Ungpol stormer avløpstunnelen ogdrar gutten med hundeansiktet ut som en propp med øre-voks.

«Gratulerer, din kødd,» sier han til seg selv. «Du er blittstorket.»

29

ANNONSE

«Da foreldrene mine skrev under på fragmenteringsordren, ble

jeg redd. Jeg visste ikke hva som ville skje med meg. Jeg tenkte:

’Hvorfor meg? Hvorfor blir jeg straffet?’ Men da jeg kom til Big-

Sky høsteleir, ble alt annerledes. Jeg traff andre ungdommer som

meg selv og ble endelig akseptert som den jeg er. Jeg oppdaget at

hver eneste del av meg er dyrebar og verdifull. Takket være alle

på BigSky høsteleir er jeg ikke lenger redd for å bli fragmentert.

Den delte tilstanden? Wow. For et eventyr!»

Alle rømte fraggere stjeler. Det er et argument som myndig-hetene liker å bruke for å overbevise offentligheten om atfraggere er råtne egg fra skallet til plommen – at kriminaliteter en del av deres natur, og at den eneste måten å skille demfra det på, er å skille dem fra dem selv.

Hos fraggere skyldes hangen til tyveri imidlertid ikke atde er disponert for det. Det er rett og slett en nødvendighet.Ungdommer som ellers aldri ville stjele en cent, får plutseliglange fingre som knabber alt mulig, fra mat og klær til medi-sin – alt de trenger for å overleve – og hos dem som alleredehadde en hang til kriminalitet, ble tendensen bare forster-ket.

Starkey er ikke ukjent med kriminelle aktiviteter – selv omde fleste av forseelsene hans inntil nylig hadde vært mindrealvorlige lovbrudd av opprørsk sort. Han nasket litt hvis enbutikkeier så mistenksomt på ham. På bygninger som repre-senterte noe som irriterte ham, tagget han sitater fra sin egenpersonlige filosofi, som regel krydret med noen velvalgtebanneord. Han stjal til og med en bil fra en nabo som all-tid ropte de små barna sine inn hver gang Starkey kom ut.Sammen med et par kompiser tok han en heisatur i fyrens

30

bil. Topp underholdning for store og små. Underveis sneiethan en hel rekke med parkerte biler, mistet to hjulkapsler ogden ene støtfangeren. Turen tok slutt da bilen braste over enfortauskant og besteg en veldig uinteressert postkasse. Ska-den var akkurat nok stor til at bilen ble regnet som totalvrak,nettopp det Starkey hadde villet.

De kunne ikke bevise at det var ham, men alle visstedet. Han måtte innrømme at det ikke var blant hans størsteglansnumre, men han visste at han bare måtte gjøre noe meden fyr som ikke syntes Starkey var bra nok til å puste densamme lufta som hans egne barn. Fyren måtte rett og slettstraffes for den typen oppførsel.

Alt dette bleknet nå som han var drapsmann. Men nei– det nyttet ikke å se seg selv på den måten. Bedre å anse segsom en kriger: en fotsoldat i krigen mot fragmentering. Sol-dater fikk medaljer for å drepe fiender, gjorde de ikke det?Så selv om den natten i smuget ennå plager ham i usikreøyeblikk, har han for det meste god samvittighet. Samvittig-heten hans er også god når han begynner å befri folk for lom-mebøkene deres.

Starkey, som hadde forestilt seg at han en dag skulle blien stor tryllekunstner i Las Vegas, hadde ofte forbløffet ven-ner og skremt voksne ved å få klokkene deres til å forsvinnefra håndleddet og dukke opp igjen i andres lommer. Det varet enkelt selskapstriks, men det hadde tatt lang tid å perfek-sjonere. Å få lommebøker og punger til å forsvinne fulgtesamme prinsipp. En kombinasjon av distraksjon, dyktigefingre og den selvsikkerheten som krevdes for å gjennomføredet.

Denne kvelden er Starkeys offer en full mann som kom-mer snublende ut av en bar og akkurat putter en fullstappet

31

lommebok ned i den store lomma på frakken sin. Den fullemannen fomler med nøklene på vei til bilen. Starkey slentrerforbi og skumper borti ham akkurat hardt nok til at han mis-ter nøklene, og de faller på bakken.

«Oi, sorry,» sier Starkey, plukker opp nøklene og gir demtil ham. Mannen merker ikke fingrene på Starkeys andrehånd i lomma, hvor han stjeler lommeboka samtidig somhan gir tilbake nøklene. Starkey slentrer plystrende av gårde,i visshet om at mannen vil være halvveis hjemme før hanmerker at lommeboka er borte, og selv da vil han tro at hanbare glemte den på baren.

Starkey runder et hjørne og forsikrer seg om at han er uteav syne før han åpner lommeboka, og så fort han gjør det, fårhan et elektrisk støt som er så kraftig at beina svikter underham. Han blir liggende halvt bevisstløs på bakken med ryk-ninger i armer og bein.

En elsjokk-lommebok. Han har hørt om slikt, men aldrisett en i aksjon før nå.

I løpet av sekunder er den fulle mannen der, plutselig ikkeså full likevel, sammen med tre andre. Starkey klarer ikke åse ansiktene deres. De løfter ham opp og dytter ham inn i enventende varebil.

Idet døra blir lukket og bilen akselererer, ser den nestenbevisstløse Starkey ansiktet til den fulle/ikke-fulle mannengjennom en elektrisk ladet tåke.

«Er du fragger, har du rømt hjemmefra, eller er du bare enpøbel?» spør han.

Starkeys lepper føles som gummi. «Pøbel.»«Topp,» sier den ikke-fulle mannen. «Da har vi fått snev-

ret det inn. Fragger eller rømt hjemmefra?»«Rømt,» mumler Starkey.

32

«Perfekt,» sier mannen. «Nå som vi har fastsått at du erfragger, vet vi hva vi skal gjøre med deg.»

Starkey stønner, og det høres latter fra en dame som befin-ner seg utenfor hans begrensede synsfelt. «Ikke bli så over-rasket. Alle fraggere har et eget uttrykk i øynene som duikke finner hos pøbler eller barn som har rømt hjemmefra.Vi visste sannheten uten at du behøvde å si noe som helst.»

Starkey prøver å røre på seg, men han klarer knapt å løftearmer og bein.

«Ikke gjør det,» sier en jente han ikke kan se, et sted bakham. «Ikke rør deg, ellers får du et sjokk som er enda kraf-tigere enn det fra lommeboka.»

Starkey skjønner at han har gått i fella til en delepirat. Hantrodde han var smartere enn som så, og han forbanner taustskjebnen … helt til mannen som lot som om han var full,sier: «Du kommer til å like dette skjulestedet. Bra mat, selvom det lukter litt der.»

«H-hva?»Latter fra alle rundt ham. Det er kanskje fire eller fem

mennesker i varebilen. Men han ser ennå ikke klart nok til åkunne telle nøyaktig.

«Jeg elsker det uttrykket i ansiktet deres,» sier damen. Nåkommer hun inn i synsfeltet hans og smiler til ham. «Du vetnår man bedøver rømte løver slik at de kan føres i sikkerhetigjen før de havner i en masse trøbbel?» sier hun. «Vel, i dager du løven.»

OFFENTLIG KUNNGJØRING

«Hei, unger! Jeg er vakthunden Walter, med øynene åpne og

snuta mot bakken. Ikke alle kan være blodhund som meg,

men nå kan dere bli med i min juniorvakthund-klubb! Dere vil

33

få deres egen juniorvakthund-pakke og et månedlig nyhetsbrev

med spill og tips om hvordan dere kan oppdage kriminalitet

i ditt eget nabolag, fra mistenkelige fremmede til ’farehus’ for

fraggere! Hvis dere passer på, er alle slemminger og rømlinger

sjanseløse! Så meld dere inn i dag! Og husk, juniorvakthunder

– øynene åpne og snuta mot bakken!»

– sponset av borgervern as

Skjulestedet er en kloakkpumpestasjon. Automatisert. Ingenkommunalt ansatte kommer noensinne hit med mindre noegår i stykker.

«Man venner seg til lukta,» får Starkey høre da de førerham inn, noe han har vanskelig for å tro på – men det viserseg å stemme. Tydeligvis skjønner luktesansen at den vil tapekampen og bare bestemmer seg for å gjøre det beste ut av det– og som de sa i bilen, veier maten opp for det.

Hele stedet er en petriskål av angst, skapt av ungdommersom foreldrene har gitt opp, noe som er den verste typenangst som finnes. Slåsskamper forekommer hver dag, oghver dag er det noen som absolutt må kjekke seg.

Starkey har alltid vært en naturlig leder blant tvilsommeutskudd og ustabile personligheter, og dette skjulestedet erikke noe unntak. Han stiger fort i det sosiale hierarkiet. Ryk-tet om fluktnummeret hans har allerede fått det til å ulme iryktekverna, noe som styrker statusen hans helt fra begyn-nelsen av

«Er det sant at du skjøt to Ungpol-betjenter?»«Jepp.»«Er det sant at du skjøt deg ut av fengselet med et maskin-

gevær?»«Ja da, hvorfor ikke?»

34

Og den beste biten er at de storkede ungdommene – somselv blant fraggere blir behandlet som annenrangs borgere –nå er eliten, takket være ham!

Sier Starkey at storkene får mat først? Da får de mat først.Sier Starkey at de får de beste sengene, lengst unna de stin-kende ventilene? Da får de de beste sengene. Hans ord er lov.Selv de som driver stedet, vet at Starkey er deres største res-surs, og de vet at det er lurt å sørge for at han er fornøyd,for hvis han blir en fiende, er hver eneste fragger der også enfiende.

Han begynner å finne seg til rette og regner med at hanskal bli der til han fyller sytten – men så blir alle plutseligsamlet midt på natten og ført bort av ADF, blandet som enkortstokk og fordelt på forskjellige skjulesteder.

«Det er slik det fungerer,» er beskjeden de alle får. Grun-nen, forstår Starkey etter hvert, er todelt. For det første betyrdet at ungdommene stadig flyttes nærmere målet, hvor detenn måtte være. For det andre blir de delt opp for å forhindreat noen av alliansene blir permanente. Litt som å fragmen-tere hele gruppen istedenfor enkeltindivider, for å holde demi tøyler.

I Starkeys tilfelle slår imidlertid planen feil, for på hvertskjulested klarer han å vinne respekt og bygge opp troverdig-heten sin blant flere og flere ungdommer. På hvert nye stedstøter han på fraggere som anser seg selv som alfahanner ogprøver å ta ledelsen, men i virkeligheten er de bare betaersom venter på at en alfa skal tvinge dem til underkastelse.

Hver gang finner Starkey en anledning til å utfordre dem,beseire dem og heve seg over dem. Så kommer det en ny mid-nattstur, en ny omstokking og et nytt skjulested. Hver ganglærer Starkey en ny sosial ferdighet, noe som kan tjene ham,

35

noe som kan gjøre ham enda mer effektiv til å samle og opp-ildne disse skremte, sinte ungdommene. Det kunne ikke fin-nes noen bedre opplæring i ledelse enn Anti-delingsfrontensskjulesteder.

Og så kommer kistene.De dukker opp på det siste skjulestedet: en forsendelse

med lakkerte trekister utstyrt med eksklusivt satengfôr. Defleste ungdommene blir livredde; Starkey synes bare det ermorsomt.

«Oppi med dere!» får de beskjed om fra de bevæpnedemotstandskjemperne, som ser mer ut som kommandosolda-ter. «Ingen spørsmål, bare kom dere oppi. To i hver kiste!Opp med farten!»

Noen av ungdommene nøler, men de smarteste finnerraskt en partner, som om de plutselig er kastet ut i en par-dans, og ingen vil havne sammen med noen som er for høy,for tykk, for uvasket eller for tafsete – for ingen av deleneville fungere særlig bra i en trang kiste – men det er ingensom faktisk går oppi før Starkey nikker.

«Hvis de hadde tenkt å begrave oss,» sier han til dem,«ville de ha gjort det allerede.» Det viser seg at han er meroverbevisende enn de bevæpnede motstandsfolkene.

Han velger å dele sin lille kiste med et persilleblad av enjente som er helt ør over å bli valgt av ham. Ikke at hanliker henne spesielt godt, men hun er så sped at hun knaptvil oppta noe plass. Da de har lagt seg tett sammen i skje,får de en oksygenflaske, og så blir den mørke kisten luk-ket.

«Jeg har alltid likt deg, Mason,» sier jenta, som han ikkekan huske hva heter. Han er overrasket over at hun vet hvahan heter til fornavn, siden han aldri bruker det lenger. «Av

36

alle guttene på skjulestedene er du den eneste som får meg tilå føle meg trygg.»

Han svarer ikke; han bare kysser henne i bakhodet for åopprettholde inntrykket av at han er den tryggeste havnen istormen hennes. Det er en mektig følelse å vite at man fårandre til å føle seg trygge.

«Vi … kunne … du vet …» sier hun sjenert.Han minner henne på at ADF-arbeiderne var veldig tyde-

lige. «Ingen ureglementerte aktiviteter,» hadde de sagt, «ellersbruker dere opp oksygenet og dør.» Starkey vet ikke om deter sant, men det er i hvert fall et godt argument for å beherskeseg. Og dessuten – selv om noen skulle være så dumme å fristeskjebnen, er det ikke plass til å røre seg, langt mindre oppnånoen slags friksjon, så det er uaktuelt uansett. Han lurer påom det er en eller annen slags forskrudd spøk fra de voksnesside, å stappe hormonbefengte tenåringer inn i et trangt romog samtidig sørge for at det er umulig å gjøre noe mer enn åpuste.

«Jeg ville ikke hatt noe imot å bli kvalt hvis jeg bare varsammen med deg,» sier jenta. Det er jo smigrende, men detgjør ham enda mindre interessert i henne.

«Det kommer nok et bedre tidspunkt,» sier han, selv omhan vet at et slikt tidspunkt aldri vil komme – i hvert fall ikkefor henne – men håp kan være en sterk motivasjon.

Til slutt faller de inn i en slags symbiotisk pusterytme. Hanpuster inn når hun puster ut, slik at brystkassene deres ikkekjemper om plassen.

Etter en stund merker de en skumpende bevegelse. Starkeyhar armen rundt jenta og holder litt hardere om henne nå,for han vet at hvis hennes frykt blir lindret, hjelper det hamselv også. Snart kjenner de en merkelig akselerasjon, som om

37

de befinner seg i en rask bil, men så endrer vinkelen seg slikat de bikker.

«Et fly?» spør jenta.«Jeg tror det.»«Hva nå?»Han svarer ikke, for han vet ikke. Starkey begynner å føle

seg ør, og husker oksygenflasken. Han åpner ventilen slik atdet begynner å suse svakt. Kisten er ikke hundre prosent luft-tett, men tett nok til at de ville bli kvalt uten det ekstra oksy-genet, selv i det trykksatte lasterommet på et fly. Etter noenminutter sovner jenta på grunn av stress og utmattelse, menikke Starkey. Til slutt, en time senere, gjør ristingen underlandingen at jenta våkner igjen.

«Hvor tror du vi er?» spør jenta.Starkey er irritabel på grunn av den trange plassen, men

prøver å ikke vise det. «Det får vi snart vite.»Etter tjue minutters anspent venting blir lokket til slutt

åpnet, og de to står opp fra de døde.Over dem står det en smilende gutt med regulering.«Hei, jeg heter Hayden, og jeg er er deres personlige frel-

ser i dag,» sier han muntert. «Neimen, se! Ikke noe oppkasteller andre utrivelige kroppsvæsker. Heldiggriser!»

Starkey, som knapt har noe blodsirkulasjon i føttene, slut-ter seg til prosesjonen som vakler ut av jetflyets lasteromog ut i den blendende lyse dagen. Det han ser foran seg daøynene venner seg til lyset, er mer som en luftspeiling ennnoe virkelig.

En ørken fylt av flere tusen fly.Starkey har hørt om slike steder, flykirkegårder hvor

utrangerte fly blir sendt for å dø. Rundt dem står det bevæp-nede tenåringer i militære kamuflasjeklær. De er ikke ulike

38

de voksne på det siste skjulestedet, bare yngre. De føyserungdommene inn i en løs formasjon ved foten av rampen.

En jeep kommer kjørende. Tydeligvis er det en betydnings-full passasjer som nærmer seg, noen som kan fortelle demhvorfor de er her.

Jeepen stanser, og ut kommer en helt vanlig tenåring i blåkamuflasjeklær. Han er på Starkeys alder eller kanskje litteldre, og han har arr i høyre halvdel av ansiktet.

Da flokken får sett ordentlig på ham, begynner ungdom-mene å mumle opprømt. Gutten løfter hånden for å få demtil å roe seg, og Starkey ser en tatovering av en hai på armenhans.

«Det er ikke mulig!» sier en tykk gutt ved siden av Starkey.«Vet du hvem det der er? Det er rømlingen fra Akron! Det erConnor Lassiter.»

Starkey fnyser. «Ikke vær tåpelig, rømlingen fra Akron erdød.»

«Nei, det er’n ikke! Han står der!»Bare tanken sender en bølge av adrenalin gjennom krop-

pen til Starkey som omsider får i gang blodomløpet i armeneog beina igjen. Men nei – da han ser på denne tenåringensom prøver å få orden i kaoset, skjønner han at det ikke kanvære Connor Lassiter. Denne gutten passer overhodet ikketil det inntrykket Starkey har. Håret er bustete, ikke strø-ket stillig bakover, slik Starkey alltid hadde forestilt seg det.Denne gutten ser for åpen og ærlig ut – ikke akkurat uskyl-dig, men han er ikke på langt nær så herdet og rasende somrømlingen fra Akron ville vært. Det eneste ved ham som kanstemme det minste med Starkeys bilde av Connor Lassiter, erdet svakt selvtilfredse smilet som han hele tiden synes å haom munnen. Nei, denne gutten som står foran dem og prø-

39

ver å vinne deres respekt, er ingen spesiell. Ingen spesiell i dethele tatt.

«La meg være den første til å ønske dere velkommen tilKirkegården,» sier han og begynner på det som må være densamme talen som han holder for alle grupper med nykom-linger. «Offisielt heter jeg Elvis Robert Mullard … men ven-nene mine kaller meg Connor.»

Jubel fra fraggerne.«Det var det jeg sa!» sier den tykke gutten.«Det beviser ingenting,» sier Starkey, stram i kjeven og

med sammenbitte tenner mens talen fortsetter.«Dere er her fordi dere skulle sendes til fragmentering,

men unnslapp, og takket være innsatsen til mange mennes-ker i Anti-delingsfronten er dere kommet dere hit. Dette vilvære hjemmet deres til dere fyller sytten og ikke lenger kanfragmenteres. Det er den gode nyheten …»

Jo mer han snakker, desto lenger ned synker Starkeyshjerte i brystet på ham, og han innser til slutt sannheten.Dette er rømlingen fra Akron – og han er ikke noen ene-stående helt i det hele tatt. Faktisk lever han knapt opp tilvirkeligheten.

«Den dårlige nyheten er at Ungdomsmyndigheten vet omoss. De vet hvor vi er og hva vi gjør – men hittil har de lattoss være i fred.»

Starkey blir helt lamslått av hvor urettferdig det hele er.Hvordan kan dette være mulig? Hvordan er det mulig at allerømte fraggeres store forbilde bare er en vanlig gutt?

«Noen av dere ønsker bare å overleve til dere fyller syt-ten, og jeg klandrer dere ikke,» sier Connor. «Men jeg vet atmange av dere ville risikere alt for å sette en stopper for frag-mentering en gang for alle.»

40

«Ja!» roper Starkey, høyt nok til å trekke alles oppmerk-somhet bort fra Connor, og så begynner han å pumpe medneven i lufta. «Happy Jack! Happy Jack! Happy Jack!» Hanfår forsamlingen til å stemme i. «Vi skal sprenge hver enestehøsteleir!» roper Starkey. Men selv om han har fått oppild-net dem, skal det bare ett blikk fra Connor til for å kaste etvått teppe over hele forsamlingen så de faller til ro.

«Det er én i hver gruppe,» sier Hayden og rister på hodet.«Jeg beklager å skuffe dere, men vi skal ikke sprenge slak-

tehus,» sier Connor og ser rett på Starkey. «De ser alleredepå oss som voldelige, og Ungpol bruker folks frykt for å rett-ferdiggjøre fragmentering. Vi kan ikke støtte opp under det.Vi er ikke klappere. Vi skal ikke utføre tilfeldige voldshand-linger. Vi skal tenke før vi handler …»

Starkey takler ikke irettesettelsen så godt. Hva er det somfår denne fyren til å tro at han kan stoppe munnen på hampå den måten? Han fortsetter å snakke, men Starkey hørerikke etter lenger, for Connor har ingenting å si til ham. Menalle andre lytter, og det ergrer Starkey kraftig.

Mens han står der og venter på at den såkalte rømlingenfra Akron skal holde kjeft, begynner et frø å spire i Starkeyshode. Han har drept to Ungpol-betjenter. Han er alleredelegendarisk, og i motsetning til Connor behøvde han ikke ålate som om han var død for å oppnå det. Starkey må smile.Denne flykirkegården er full av hundrevis av fraggere, mennår alt kommer til alt, er den ikke noe annerledes enn mot-standsbevegelsens skjulesteder – og akkurat som på de skju-lestedene er det bare nok en betahann her, som venter på aten alfa som Starkey skal sette ham på plass.

41