NASJONALPARKAR OG NÆRING - HAND I HAND? · 2018. 6. 24. · Rigmor Solem tok føre seg utviklinga i Utladalen landskapsvernområde i Årdal. Eit fruktbart samarbeid er utvikla mellom

NASJONALPARKAR OG NÆRING - HAND I HAND?Konferanse 4.-5. mai 2000 på

Norsk Bremuseum og Mundal Hotell, 6848 Fjærland

Rapport nr. 4 - 2000ISBN 82-91031-49-5

ISSN 0803-1886

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane Side 2

Framsidefoto: Frå Bøyadalen i Fjærland. Bøyabreen i bakgrunnen. Foto: Tom Dybwad


Fylkesmannen i Sogn og Fjordane Fylkesmannen i Sogn og FjordaneRapport nr. 4 - 2000

Forfattar (red.)Rådgivar Tom Dybwad

Datoaugust 2000

ProsjektansvarlegFylkesmiljøvernsjef Nils Erling Yndesdal oglandbruksdirektør Per Ingolv Nygård

Sidetal44

TittelNasjonalparkar og næring - hand i hand?

ISBN 82-91031-49-5ISSN 0803-1886

Geografisk områdeNasjonalparkar og andre store verneområde i Sogn ogFjordane og i Noreg

FagområdeNaturvern og næringsutvikling

FinansieringFylkesmannen i Sogn og Fjordane

SamandragRapporten inneheld foredraga på konferansen "Nasjonalparkar og næring - hand i hand?", som vart arrangertav fylkesmannen 4.-5. mai 2000 i Fjærland i Sogndal kommune.

AbstractThis document contains the lectures given at the conference "National Parks and economic development -hand in hand?", arranged by the County Governor May 4th-5th 2000 in Fjærland in the municipality ofSogndal.

Emneord1. Naturvern 2. Nasjonalpark3. Forvaltning 4. Næringsutvikling

AnsvarlegFylkesmannen i Sogn og Fjordane

Fylkesmannen i Sogn og FjordaneMiljøvernavdelinga6861 LEIKANGER, NOREGTlf.: 57 65 50 00 Telefaks: 57 65 50 55


FØREORD

Som ein del av Naturbruksprosjektet arrangerte Fylkesmannen 4.-5.mai 2000 ein konferanse i Fjærland,Sogndal kommune, kalla "Nasjonalparkar og næring - hand i hand?"

Dei siste åra har det vore ein ny giv i lokale næringsinitiativ med natur og kultur som attraksjon.Nasjonalparkane og andre verneområde har mykje av den mest storslåtte naturen i landet. Også detoffentlege har sett dette, og Stortinget har opna for at eit utval av nasjonalparkane kan nyttast for åmarknadsføre naturen i Noreg.

Utnytting av natur og kultur som ein ressurs byr på nye utfordringar, både for forvaltninga og fornæringane. På denne konferansen vart det sett søkelys på nasjonalparkar i næringssamanheng. Korleiskan slike verneområde bidra til økonomisk vekst i randsonene – utan at dette blir til skade forverneformålet? Fylkesmannen i Sogn og Fjordane ønskte å ta initiativ til ein nasjonal prosess kringdette.

Fylkesmannen har også utgjeve rapporten "Naturbruksprosjektet - vern, bruk og næring" (rapport nr. 5 -2000) som tek for seg desse problemstillingane.

Rådgivar Tom Dybwad, miljøvernavdelinga, fylkesagronom Hans Jakob Reite, landbruksavdelinga ogfrilansar og tidlegare fylkesmiljøvernsjef Anders Anderssen sto for gjennomføringa av konferansen.Tom Dybwad har redigert foredraga i rapporten som her ligg føre.

Leikanger 31.8.2000

Nils Erling Yndesdal Per Ingolv NygårdFylkesmiljøvernsjef Landbruksdirektør (sign.) (sign.)


INNHALD

1. SAMANDRAG................................................................................................................................................... 6

2. ODDVAR FLÆTE:VELKOMEN ......................................................................................................................................................... 8

3. THORBJØRN BERNTSEN:”NASJONALPARKAR SOM DRIVKRAFT I NÆRINGSUTVIKLING.”..................................................... 9

4. OLAV NORD-VARHAUG:"NASJONALPARKAR - KORLEIS BRUKE DEI I REISELIVET?" .......................................................... 10

5. JAN HEGGHEIM:"REISELIV OG NATURBASERT NÆRING OMKRING NASJONALPARKAR.".................................. 12

6. FRANCO TASSI:"MAKING A LIVING FROM NATIONAL PARKS - THE ITALIAN WAY." (lysbileteforedrag) ............ 14

7. ANDERS ANDERSSEN:"FORVALTNING AV NASJONALPARKAR I UTLANDET. KVA KAN VI LÆRE? KVIFOR BYGGJENETTVERK?" .................................................................................................................................................... 16

8. TOM DYBWAD:"PRESENTASJON AV NATURVERN I SOGN OG FJORDANE MED VEKT PÅ JOTUNHEIMEN OGJOSTEDALSBREEN NASJONALPARKAR." (lysbileteforedrag) ................................................................. 20

9. MARIT VORKINN:"REISELIV OG NASJONALPARKAR: KVA KAN VI LÆRE AV (FOR- OG ETTER-)UNDERSØKINGANE KRING JOSTEDALSBREEN?" ................................................................................ 22

10. INGE MELKEVOLL:"BRIKSDAL, HESTESKYSS, VATN: STRATEGIAR FOR NÆRINGSUTVIKLING." (også lysbilete).. 29

11. RIGMOR SOLEM:"KVA SKJEDDE I UTLADALEN LANDSKAPSVERNOMRÅDE?" (lysbileteforedrag) ........................... 31

12. RASMUS OMMEDAL:"NÆRINGSUTVIKLING, NATURVERN, KRAFTUTBYGGING ELLER KVA?" .................................. 35

13. BERNT HÅGENSEN:"NÆRINGSUTVIKLING OG VERN I LIERNE." ......................................................................................... 39

14. ANDERS ANDERSSEN:OPPSUMMERING ............................................................................................................................................. 41

15. PRESENTASJON AV FOREDRAGSHALDARANE................................................................................ 42


1. SAMANDRAG

Oddvar Flæte ønskte velkomen og orienterte om ”naturbruksprosjektet” og førebelse konklusjonar.Tradisjonell landbruksproduksjon er i nedgang, og bønder må supplere med andre aktivitetar. Det ernødvendig å tenke nytt og skape nytt, med naturen som utgangspunkt. Vi har vore lite flinke til å utnyttedet internasjonale kvalitetsstempel ordet "nasjonalpark" står for.

Thorbjørn Berntsen såg for seg eit heller stort potensiale med nisjeproduksjon og nisje-aktivitetar irandsoner. Ofte er det nettopp utlendingane som fullt ut set forstår å ”utnytte” dei villmarkskvalitetanevi har i mange verneområde. Men Noreg er i ferd med å bli eit urbanisert land, og mange av dessekvalitetane vil stige i kurs i tida framover også for nordmenn. Då gjeld det å vere kreativ, ikkje minstnår folk blir tiltrekte til eit område nettopp på grunn av storslåtte landskap inne i og utanfornasjonalparkar. Opprettinga av Statens naturoppsyn (SNO) er viktig for både å ta vare på og kunnebruke nasjonalparkane i reiselivet.

Olav Nord-Varhaug var oppteken av at reiselivsaktivitetane ikkje skal føre til utholing av dei primærenaturverdiane i nasjonalparkane. Naturvernlova ligg til grunn for etablering og drift av nasjonalparkar,og den seier ingenting om næringsutvikling. Han viste til den europeiske utviklingsplanen forverneområde som også er relevant for våre tilhøve.

Jan Heggheim tok opp kva som er reiselivet sitt behov, både generelt og i høve til nasjonalparkane.Reiselivet treng både "tunge" (døme skitrekk) og små anlegg. Satsing på tunge reiselivsanlegg har oftevikarierande motiv. Ved vurdering om tunge anlegg er gode tiltak må ein sjå grundig på om tiltaka harøkonomiske ringverknader og vege det opp mot miljøkonsekvensane.

Franco Tassi forklarte korleis rehabilitering av rovdyrstammer som ulv, bjørn og gaupe inne i ogomkring Abruzzo nasjonalpark var nødvendig for å skape ein brei økologisk balanse. Når bønder ogandre i lokalmiljøet forsto dette og såg korleis nettopp rovdyra kunne bli ein turistattraksjon, fekk ein istand eit breitt samarbeid med nasjonalparken. Dette har resultert i småskala entreprenørskap i nærtsamspel med naturvernet. Utvikling av slik øko-turisme har gjort desse fattige randsonene tilvelstandsområde med folkeauke.

Anders Anderssen var oppteken av behovet for å kome vidare med utbygging av forvaltningssystemetfor nasjonalparkane våre. Dei fleste av dei 18 nasjonalparkane er lite meir enn ”papirparkar”. Om få århar vi eit nasjonalparksystem som tilsvarar heile Nederland i areal. Skal forvaltinga framleis vere berreei handfull menneske som hovudsakleg er opptekne med tolking av vernereglane? Noreg må satse meirpå forvaltning. Organisering av eit fagleg nettverk av dei ansvarlege tenestemenn hos fylkesmennenekunne vere eit førebels steg mot eit breiare fagmiljø.

Ekskursjon til området framfor Bøyabreen gav eit eksempel på kommersiell utnytting av einnaturattraksjon innanfor nasjonalparken - Bøyabreen - kunne utnyttast til privat kafédrift like utanfor -med ein bygning halvt nedgravd i morénemassar.

Tom Dybwad gav ei orientering om nasjonalparkane Jotunheimen og Jostedalsbreen og andre storenaturvernområde i Sogn og Fjordane: historikk, utfordringar, samspel med lokalmiljøet – ogutfordringane med forvaltning.

Marit Vorkinn refererte frå forsking i og omkring Jostedalsbreen – korleis situasjonen endra seg før ogetter etablering av nasjonalparken. Nasjonalparksenter hadde ein korttids-verknad med større besøk deiførste par åra etter opning. Utviklinga av turisttrafikken kring Jostedalsbreen følgjer i hovudsakutviklinga i turismen generelt. For ei stor gruppe blant turistane finst ei grense for kor mykje ein kantilretteleggje i naturområda utan at naturopplevinga vert øydelagt. I område med stor tilstrøyming vil detvere umogleg å tilfredsstille alle ønskje. Ein må difor velje mellom å avgrense tilrettelegginga tilsmåskala-tiltak som opparbeiding av stier, skilting og merking, slik at en støyter bort færrast mogleg,eller å prioritere dei som ønskjer tyngre tilrettelegging.


Inge Melkevoll gav ei innføring i dei strategiane for næringsutvikling som bøndene i Oldedalen haddeutvikla i høve til turismen i det mektige naturlandskapet rundt Briksdalsbreen og andre brear. Han lasterk vekt på det gode samarbeidet som grunnlag for suksess – også i høve til nasjonalparkforvaltinga.Deretter gav han eit tilbakeblikk på utviklinga av industriell utnytting av kjeldevatnet ”Olden”.Samarbeidet i Oldedalen går tilbake til 1920-talet med opprettinga av Oldedalen Skysslag.

Rigmor Solem tok føre seg utviklinga i Utladalen landskapsvernområde i Årdal. Eit fruktbartsamarbeid er utvikla mellom bygdefolk, lokale styresmakter og næringsliv, og forvaltningsstyresmakta.Husa er blitt rehabiliterte på nedlagte fjellgardar. Lag og organisasjonar har teke på seg ansvar forvedlikehald av hus og skjøtsel på heimemarka. Eitt av gardsanlegga er teke i bruk som eit ”Naturhus”med funksjonar som kontorbruk, informasjon og møtelokale.

Rasmus Ommedal gav uttrykk for den frustrasjon eit lokalmiljø opplever når alternativa for bruk av eitfjellområde er å velje mellom kraftutbygging som eitt alternativ og naturvern som det andre. Prosessenhar gått over 25-30 år, som er altfor lang tid. Storsamfunnet må ikkje velje alternativ som både opnar forkraftutbygging og inneber oppretting av landskapsvernområde, når dette er det lokalsamfunnet minstønskjer.

Bernt Hågensen orienterte om arbeid med planlegging av ein utvida nasjonalpark i Lierne, og koplingtil næringsutvikling. Konflikten sauehald og bjørn gjorde dette vanskeleg. Det gjekk tregt med å vinneforståing for tiltak for å redusere sauetap ved å ta i bruk spesielle hunderaser innført frå Italia og Polen.Nasjonalparksenteret skal bli eit fleirbrukshus som også skal hyse relevante kommunale funksjonar. Alti alt vil ein nasjonalpark i Verdal/Lierne - noko tilpassa - kunne bli til fordel for Lierne.


2. ODDVAR FLÆTE: VELKOMEN

(Oddvar Flæte er Fylkesmann i Sogn og Fjordane)

Vel møtt godtfolk, både frå utlandet (Italia), frå mange kantar av vårt vidstrakte land, og frå Sogn ogFjordane, til denne konferansen som stiller spørsmålet om nasjonalparkar og næringsutvikling kan gåsaman hand i hand.

Bakgrunnen for konferansen er at det dei siste åra har vore ein ny giv i lokale næringsinitiativ med naturog kultur som attraksjon. Nasjonalparkane og andre verneområde har mykje av den mest storslåttenaturen i landet. Også det offentlege har sette dette, og Stortinget har opna for at eit utval avnasjonalparkane kan nyttast for å marknadsføre naturen i Noreg. Dette byr på nye utfordringar forforvaltninga, så store at kan hende det er ein av grunnane til at så lite har skjedd etter at Stortinget tokopp dette i 1993 ved handsaminga av Stortingsmeldinga om Ny landsplan for nasjonalparkar.

Hos Fylkesmannen i Sogn og Fjordane har vi sett dette. Vi har lenge vore opptekne avproblemstillingane i samband med forvaltninga av nasjonalparkane i fylket, Jostedalsbreen ogJotunheimen, og seinare i samband med arbeidet med å opprette landskapsvernområda i Nærøyfjordenog i Naustdal/Gjengedal. Etterkvart såg vi behov for å systematisere kunnskap og strategiar.Fylkesmannen har difor sett i gang det som er kalla Naturbruksprosjektet, som nettopp har tilhøvetmellom naturbruk og næringsutvikling i randsonene til verneområde som tema. Denne konferansen somvi er her for i dag, spring faktisk ut av og er ein del av Naturbruksprosjektet. Prosjektet konsentrerer segi den første fasen om å kartlegge økonomiske ringverknader av naturverdiane, primært knytt til områdesom er underlagt formelt vern etter naturvernlova, og å synleggjere potensialet for ny næringsutvikling irandsoner til verneområde. I vidareføringa av prosjektet, som er tenkt å gå over 2 år, er siktemålet åredusere konfliktnivået mellom lokalsamfunn og vernestyresmakter, utvide forståinga for landbruket sirolle i samfunnet og auke kompetansen kring verneplanarbeid, randsoneproblematikk ogbygdeutvikling. Prosjektleiarar for den første fasen er Hans Jakob Reite og Tom Dybwad, som båe erher i dag.

Eg har lyst til å dele med dykk noko av det som så langt har kome fram i den første fasen avNaturbruksprosjektet, der nokre av bygdene kring Jostedalsbreen nasjonalpark, bygder kring detplanlagde Naustdal/Gjengedal landskapsvernsområde og Værlandet i Askvoll er med i undersøkingane.

Interessante "funn" så langt:• I Sogn og Fjordane vert det stadig færre gardsbruk, og i dag er det få gardsbruk der garden er

einaste inntektskjelde. Familiebruket er mest ikkje eksisterande, og garden treng fleireinntektskjelder, anten i form av nye næringar eller gjennom pendling

• Arbeidsplassar utanfor bygdene (pendling) er omfattande i dei fleste bygdene, langt meir enn vitrudde på førehand. At bondens arbeidsplass er blitt veldig lite sosial, gjer at pendling både har einøkonomisk og ein sosial side.

• Reiseliv er viktig for randsonene - både som heilårs- og sesongarbeidsplassar, dersom ei bygd vil ogmaktar å satse. Naturen er den viktigaste attraksjonen - det skal noko til å få til noko som slår endåbetre - i staden må ein satse på tiltak og aktivitet som byggjer vidare på naturen som utgangspunktfor attraksjon.

• Sommararbeidsplassar - ikkje minst innan reiselivet - er viktig for å halde på ungdom og for å gjeungdom lyst til å flytte tilbake etter utdanning. Desse arbeidsplassane kan skape eit miljø som ogsåer attraktivt for ungdom sett utanfrå.

• IT-baserte arbeidsplassar er få til no. Men vi byrjar å sjå at kvalitetane ved å bu i naturnære områdeder det også er eit sosialt miljø, kan vere interessant når det er høve til å ha heimekontor 1-2 dagar iveka, dvs. at ein toler noko lenger pendling til interessante/kunnskapsbaserte arbeidsplassar.Breiband-teknologi vil bli viktig i framtida i denne samanhengen, ikkje minst for IT-baserteverksemder i utkantane.

• Kunst og kultur er næring og kan gje arbeidsplassar i distrikta. Naturen er inspirasjonen!


• Naturvernområde vert i mindre grad enn venta nytta for å marknadsføre eit område/ kommune. Vimå lære å systematisere informasjonen vi gjev turistane våre, då National Park og LandscapeProtected Area er internasjonalt kjende omgrep som gjer at turistane ønskjer å kome dit.

Det er sjølvsagt eit mogleg alternativ at sauebeiting skal utgjere næringsutviklinga i randsonene tilverneområde. Nokre stader kan det kanskje vere nok, slik det har vore det i mange år. Men definitivtikkje alle stader slik utviklinga er i norsk jordbruk for tida. Og då kan det vere lurt å sjå på andremoglegheiter.

Nasjonalparkar og andre verneområde set gjennom avgrensing og gjennom verneforskrift grenser somlegg løpet for korleis området kan brukast. Men det er samstundes her attraksjonen ligg - naturen iområdet er attraksjonen, og gjennom vernet er det sett namn, ein slags medalje på kvaliteten. Men av deteg har sagt tidlegare framgår det at National Park og Landscape Protected Area representerer ikkje berreei avgrensing på kva ein kan gjere, men også ei moglegheit - eit høve til å skape nytt, noko å byggjevidare på. Det er denne sida som står i fokus på denne konferansen. Når eg ser programmet, trur eg atdet skal bli 2 interessante dagar. Velkomen til å smake vidare på dette.

3. THORBJØRN BERNTSEN: ”NASJONALPARKAR SOM DRIVKRAFT INÆRINGSUTVIKLING.”

(Thorbjørn Berntsen er tidlegare stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og miljøvernminister 1989-1997)

(Notat frå foredraget v/ Christian Rekkedal, landbruksavdelinga hos Fylkesmannen i Sogn og Fjordane)

Thorbjørn Berntsen presenterte seg som ein ”omreisande pratmakar utan manuskript” og i foredragetfortalde han om sine erfaringar innan naturvern som mangeårig politikar.

Som miljøvernminister la han fram Nasjonalparkmeldinga i 1992 samstundes som Finn Kristensen lafram Verneplan IV for vassdrag, der til saman 35TWh blei verna. Dette var svært viktig fornaturvernarbeidet, men han har ofte sakna støtte frå verneinteressene for dette arbeidet. Det ervanskeleg å stå i mot kravet om meir vekst og velstand. Dette fører til auka press på ressursane, bådenatur og menneske. Vi står på for å få råd til å kjøpe stadig meir. Eks.: No vil mange ha varmeomn utepå verandaen. Men på den andre sida finst det også folk som lever av å produsere desse varmeomnane.

Spørsmålet er om vi vil ha det slik eller om vi skal ta meir omsyn til natur og menneske ?

Forvaltning av verneområda:Naturkvaliteten er grunnlaget for næringsutvikling og vi må ta vare på denne kvaliteten. PåHardangervidda førte ulik og altfor liberal dispensasjonspraksis i dei ulike kommunane til at einundergrov grunntanken bak nasjonalparken. Det vert omlag samleis som med dispensasjonar motbyggeforbod i 100-meters beltet langs sjøen.

I mange nasjonalparkar i utlandet er dei flinkare til å ta vare på kvaliteten og utnytte næringspotensialet.Eit eksempel på dette er Yellowstone NP der det er lagt godt til rette for opplevingar ved hjelp av eigne”points of interest”. Der er det sett opp kikkert slik at folk kan sjå på til dømes dei ville dyra inærområdet. Parken tek også inngangspengar , og det er ei ekstra avgift på varer i butikkane som ermed og betaler for drifta av nasjonalparken. Dette er ikkje aktuelt i Norge, men det har vore vurdert.

Oppretting av Statens Naturoppsyn (SNO) møtte sterk motstand frå eksisterande oppsyn. Det finst over1000 personar som deltek i naturoppsynet i Norge og denne innsatsen må samordnast. Han vonar atSNO skal utvikle seg til ein breiare organisasjon, og at oppsynet vert nært tilknytta nasjonalparksentra.

Vi burde også ha eit nasjonalt informasjonssenter ved Svinesund som kunne ta i mot alle turistane ogfortelje kva vi har av særeigen natur og kvar områda finst. Natur vert meir og meir eksotisk dess meirurbaniseringa grip om seg. Stillheit er blitt ein attraksjon for mange menneske.


Natur, kultur og friluftsliv heng nøye saman, og derfor vart desse tre innsatsområda markerte med kvartsitt kampanjeår. Pilgrimsleia frå Oslo til Nidaros representerer ein fin kombinasjon av alle tre. Det var isi tid mykje krangel om kvar pilgrimsvegen skulle gå. Det store engasjementet viste samstundes korviktig dette tiltaket var for mange.

Hyttebygging og miljø.Hytta er ikkje lenger ei ”hytte”, men ”bustad nr 2” med svært høg standard. Dette krev at vi må taomsyn til både området, kva infrastruktur vi skal ha og energibruken. Samstundes presenterer dennenye trenden eit potensiale for næringsutvikling, både i samband med bygging og fordi mange ynskjer åbu der i store deler av året. Mange kan også arbeide der ved bruk av modernekommunikasjonsteknologi.

Økologisk landbruk har potensiale, og særleg når ein kombinerer dette med andre tilbod. Han viste tileit eksempel i Hemsedal der eit gardsbruk med ca eit årsverk la om til økologisk drift og kombinerte detmed kurs og konferansesenter, og slik auka til åtte årsverk. Det finst altså nisje for dei som er dyktigenok og kan satse på lokale produkt og lokal mat. Mat er billeg nok i Norge og vi kan og vil betale forkvalitet. Kanskje kan ein selje lokale produkt frå nasjonalparksentra?

Oppsummering:• Ta vare på naturen og nasjonalparkane og utnytt dette som det potensialet det er.• Vi stopper ikkje fråflyttinga ved å oppheve verneområda, og vi hadde ikkje fått mindre fråflytting

om vi ikkje hadde oppretta verneområde.• Vi må ha sterk kontroll med motorisert ferdsel i utmarka.

4. OLAV NORD-VARHAUG: "NASJONALPARKAR - KORLEIS BRUKE DEI IREISELIVET?"

(Olav Nord-Varhaug er seksjonsleiar for Nasjonalparkseksjonen i Direktoratet for naturforvaltning)

Naturvernloven beskriver nasjonalparker på denne måten:§ 3.For å bevare større urørte eller i det vesentlige urørte eller egenartede eller vakre naturområder kanarealer av statens grunn legges ut som nasjonalpark. Grunn av samme art som ikke er i statens eie, ogsom ligger i eller grenser inntil arealer som nevnt i første punktum, kan legges ut som nasjonalparksammen med statens grunn.

I nasjonalparker skal naturmiljøet vernes. Landskapet med planter, dyreliv og naturog kulturminnerskal vernes mot utbygging, anlegg, forurensninger og andre inngrep.

Naturvernloven sier ingenting om friluftsliv og bruk av nasjonalparker. St. meld. nr 62 (1991-92)(Nasjonalparkmeldingen) understreker imidlertid:

• Ett av hovedformålene med opprettelse av nasjonalparker er å sikre områder for naturopplevelse ogfriluftsliv

• Tilreisende turister utgjør en stor del av brukerne• Nasjonalparker kan bidra til markedsføring av norsk særpreg• Nasjonalparker sikrer ren luft, rent vann, allemannsretten

St meld nr 62 (1991-1992) legger videre opp til:• å bruke et utvalg av nasjonalparkene i markedsføringen av reiselivstilbudet generelt i Norge• tilrettelegging for flere og mer langvarige besøk i og nær et utvalg av nasjonalparkene• tilrettelegging for rikere opplevelser ved nasjonalparkbesøk i et utvalg av nasjonalparkene


For et par tiår siden nektet Miljøverndepartementet at Kongsvoll Fjellstue, som ligger på Dovrefjell, åbruke beliggenheten i forhold til nasjonalparken i sin markedsføring. Som vi ser av ovenstående leggesdet opp til en helt annen politikk nå.

Prinsipper for NP-forvaltning i Norge:• ikke i strid med verneformålet• enkle tiltak, ikke ødelegg produktet for andre• ingen/meget begrenset byggevirksomhet• ikke motoriserte aktiviteter• tradisjonelt friluftsliv/fjellvandring prioriteres• tyngre tilretteleging i randområder• infrastruktur, parkeringsplasser, salgsboder, produktproduksjon, overnattingsbedrifter, infosentre o l

legges utenfor NP• jo tyngre, jo lenger fra NP-grensen• bruk forvaltningsplanleggingen aktivt• forvaltningsplanen prioriterer mellom tiltak• dynamisk, revideres minst hvert 10 år

I denne sammenheng er Kaldakari-prosjektet i Luster ikke det rette å satse på, fordi det forutsettermotorisert ferdsel og et stort teknisk anlegg inne i selve verneområdet.

Utviklingstendenser i bruk av nasjonalparker:• stabil/økende fjellvandring i Norge, avtagende i andre land (?). Likevel varierer besøkstallene i

norske NP fra noen 100 til opp mot 100 000. Ellers i verden i parker vi liker å sammenligne medopptil flere millioner besøk. USA: økning i besøk, men det er bilturistene til sentrene inni parkene,vandring i naturen utenfor sentrene avtar.

• økt ferdsel knyttet til andre aktiviteter• (sykling, paragliding, upski)• økning i organiserte turer• økning i søknader om dispensasjoner (ferdsel, bygging)• økende press i randområdene

Tendenser i reiselivet generelt:• variasjonen i typer turisme øker• søken etter nye ”produkter”/nisjer• ønske om å gjøre noe annet enn en har gjort før; ønske om nye ”kick”• opplevelsestrang• naturturisme øker• vokser raskere enn noe annet reisesegment• ”tilbake til naturen”• i denne sammenheng er NP et kvalitetsstempel• økt etterspørsel etter aktiviteter/tilrettelegging• økt etterspørsel etter eksotiske reisemål

Mallorca er ikke lenger nok, økt reising til Seychellene, Mauritius og Zansibar m fl . Vi skal i dennesammenheng huske at for sentraleuropeere er Norge eksotisk.

Tendenser i reiselivet:• ressurssterke turister (økonomi og kunnskap)• individuelle reiseopplegg• reisemål bestemt på forhånd (primærattraksjon)• sekundærattraksjoner bestemmer reiserute (f eks nasjonalpark)


Reiselivskvaliteter i nasjonalparker:• ”villmark”• friluftsliv• enkle tilrettelagte opplegg (guiding, overnatting mm)• stillhet• garanti for urørt natur i et langsiktig perspektiv

NasjonalparkprodukterJf. at den europeiske handlingsplanen for verneområder, utarbeidet i 1997, er opptatt av muligheteneverneområder gir. Ikke alle produkter denne beskriver er like relevante for Norge, men kan stimulerefantasien:

• markedsføring av lokale produkt (vin, likører, oljeprodukter, lokale oster, honning, kildevann)• lokal osteproduksjon i Undredal, rundt Jotunheimen, langs Rv 7 over Hardangervidda, rent vann

(Olden, Imsdal, Farris) m m kan være norske eksempler• utvikling av lokal kompetanse for å møte krav fra turistnæring bl a relatert til overnatting og

matservering• utvikle håndverksbedrifter og butikker• hvilehjem, “helsestudioer”• museum for lokale tradisjoner i naturbruk• bondegårdsturisme, miljøbasert næringsutvikling

Oppsummering:• Kvalitet• nasjonalpark langsiktig sikkerhet for naturkvalitet• friluftsliv og naturopplevelse positivt biprodukt• Muligheter• vilje og makt til å satse• Markedsføring• næringens ansvar• NP alene gir ikke økt aktivitet, men er en viktig ”katalysator” som kan brukes i markedsføringen• Sats på produkt som holder seg innen de rammer NP-formål og forskrifter gir:• Kun fantasien setter grenser• Se mulighetene, ikke problemene

5. JAN HEGGHEIM: "REISELIV OG NATURBASERT NÆRING OMKRINGNASJONALPARKAR"

(Jan Heggheim er direktør ved Ullstein Hotell i Møre og Romsdal)

REISELIV?❚ Kjernenæring: Reise, bu, ete, gjere❚ Sekundærnæring: Handel, leverandørar❚ Overrislings- og ringverknader; vi bringer kunden inn i bedrifta❚ ”Politisk korrekt”

NASJONALPARKAR❚ Paradokset; trongen til å isolere og verne aukar interessa og ofte også slitasjen❚ Relativt sementert i høve til bruk; strenge reglar.❚ Må vi berre leve med dette?


DRIVKRAFTA❚ Økonomisk vinning for lokalsamfunnet❚ Bu- og levevilkår i utkantane som er gode, godt servicetilbod❚ Alternativ leveveg, alternativ til landbruk

TRENDAR:❚ Kortare, meir intensive feriar❚ Meir interessebasert; tema❚ Individet er konge❚ Lojaliteten er borte

KVA ER SÅ BEHOVA TIL T.D. HOTELLNÆRINGA?❚ Spennande, profesjonelle aktivitetar❚ i passeleg reiseavstand, maks. 1 time❚ tilgjengelege på kort varsel, 1 - 2 døgn❚ drive av folk vi kan stole på, med erfaring

TRENG VI TUNGE ANLEGG?❚ Nokre få, dvs. det må setjast av område til tyngre anlegg; skisenter, taubaner,❚ Tilgang for bedrifter med lettare aktivitetar er viktig❚ Løysinga er sjeldan anleggsverksemd av typen ”Kaldakari” eller veg til Grovabreen.

NÆRINGSUTVIKLING I VERNEOMRÅDE❚ Gode finansieringsordningar for aktivitets-bedrifter med gode driftsopplegg❚ Ikkje sjå einsidig på enkeltforetaket, men vurdere ringverknader for resten av næringa; vil hotellet

eller hyttetunet ha ei breiare plattform dersom vi gjer dette?

KVA ER MOTIVET, DRIVKRAFTA?❚ Vikarierande, offentlege motiv❚ Eigentlege motiv❚ Ringverknader❚ Overrislingsverknader

KVA ER AVGJERANDE?❚ Økonomisk vinning for lokalsamfunnet❚ Miljøkonsekvens❚ Begge deler

VEG TIL GROVABREEN.❚ Vikarierande motiv: Reiselivsutbygging, sommarski❚ Eigentleg motiv: Betre tilgang for grunneigarane, lokal rekreasjon, “Konkurrentane har gjort det”❚ Prosjekt: Veg til Grovabreen, 1450 - 1600 m.o.h

GROVABREEN, FRAMH:❚ Ringverknader: Byggeoppdraget❚ Overrislingsverknader: Trekkjer ikkje vesentleg nye kundegrupper til innkvarterings- og

handelsverksemdene, kan medverke til sesongforlenging❚ Miljøkonsekvens: Nokså store inngrep


KALDAKARI❚ Vikarierande motiv: Lønsam reiselivsutbygging❚ Eigentleg motiv: Setje Veitastrond på kartet?❚ Prosjekt: Helikopterutflukter for cruisegjester til Kaldakari❚ Ringverknader: Byggeoppdraget, elles lite

KALDAKARI, FRAMHALD:❚ Overrislingsverknader: Nesten ingen; souvenirsalg…❚ Miljøkonsekvensar: Store, særleg støy. Langt verre enn ei taubane.❚ Trekkjer ikkje vesentleg nye kundegrupper til Sogn.

6. FRANCO TASSI: "MAKING A LIVING FROM NATIONAL PARKS - THEITALIAN WAY" (lysbileteforedrag)

(Franco Tassi er professor og nasjonalparkdirektør for Abruzzo nasjonalpark, Italia)

(Notat frå foredraget v/ Tom Dybwad, miljøvernavdelinga hos Fylkesmannen i Sogn og Fjordane)

Abruzzo er ein italiensk region der meir enn 30% av arealet er underlagt naturvern. Tre storenasjonalparkar, ein regionpark og ein serie naturreservat gjer at området spelar ei heilt spesiell rolle i åta vare på biologisk mangfald, og er blitt ein modell for arbeidet med berekraftig utvikling. Abruzzonasjonalpark vart oppretta i 1922, med en blanding av statleg og privat grunn. Arbeidet med å opprettenasjonalparkar i Italia går raskare no enn før, og målet er at 10% av landarealet skal bli verna. I dag erdet 21 nasjonalparkar i Italia. Store skilt markerer at ein reiser inn i Abruzzo nasjonalpark.Nasjonalparken omfattar også høgfjellsbeite og område der det bur folk. Det er kalkstein i grunnen ogdermed lite ope vatn i terrenget. Vatn er veldig viktig for industrien i området.

Opphavleg vart Abruzzo nasjonalpark oppretta for å verne bjørnen, men seinare vart siktemålet mykjemeir ambisiøst. Etterkvart har ein satsa aktivt på oppbygging av reiselivet i randsonene gjennomutvikling av det vesle som var att av bjørne- og ulvestammene. Særleg ulven var dårleg likt, og måletvar i si tid å utrydde ulven. Tidlegare vart landsbyar ruinerte på grunn av ulv - i dag er bjørnen ogsærleg ulven årsak til at slike lokalsamfunn er blitt revitaliserte. Den økonomiske veksten er eit resultatav interessa for dei store rovdyra. Det har fordra at ein attskapar balansen i naturen for ulv. Dermedmåtte ein syte for å skape naturlege livsvilkår for både ulv og store byttedyr som rådyr og hjort.Samstundes måtte ein redusere sauetapet. Nasjonalparkforvaltninga har ikkje fortalt nokon i Abruzzo atulv og bjørn er bra, dette har folk i lokalmiljøet etterkvart funne ut sjølve., For no kjem det turistar fråheile Italia og Europa for å oppleve nærleiken til desse store myteomspunne rovdyra. Gjennom vern avbjørn og ulv - som står øvst i næringskjeda, vil ein oppnå å verne også resten av dyrelivet og miljøet.Hovudmålet er ny-etablering av villmarksfaunaen i naturleg økologisk balanse. Det har vore naudsynt ågjennomføre foring, dvs. frakt (med helikopter) av mat for å sikre bjørn (særleg binner) nok feitt påkroppen for vinteren. Fram til i dag har hatt ein hatt auke m.a. for visse falkeartar, ørn, hakkespett,salamander og flaggermus, dessutan gaupe. Det høyrer med i biletet at ulv frå Abruzzo har spreidd segheilt til Pyreneene (genetisk bevist). Gemse vert sett ut i nytt terreng. På 1960-talet var det ca. 100 ulv iApeninnene, no er det omlag 300.

Turistane går ut i naturen for å sjå store rovdyr. Det er veldig sjeldan at dei verkeleg observerer dyrdirekte, men dei vert nøgde av å høyre ulvehyl, sjå spor og ekskrement og vite at dyra er i området. Eindyrepark derimot vil gjere folk misnøgde dersom folk ikkje får sjå dyra.

Situasjonen i dag ville ikkje ha vore mogleg utan stor innsats av menneskelege ressursar, ikkje minstregulært oppsyn (ranger service). I tillegg kjem frivillig innsats av 1000 personar. Dyrelivet, og særlegrovdyra er blitt ein hovudattraksjon om lag for 2 millionar turistar i året. Sonering av nasjonalparken eravgjerande for å kunne handtere så mange besøk på ein god måte. Parken er inndelt i tre soner i høve til


reglane for vern og bruk. I sårbare område skal det ikkje vere meir enn 50 menneske pr. dag. Det vertarrangert turar med lokal guide. Dette slår positivt ut for den lokale økonomien.

Utvikling av lokale (landbruks-)produkt vert støtta spesielt av styresmaktene. Til og medhonningproduksjon er mogleg i ein bjørnepark. Problemet med rovdyr og sau på beite er løyst gjennominnsats av gjetarar og hundar som er opptrente til å passe på saueflokkane. Landbruk og reiseliv iområdet fungerer godt, og har nært samarbeid med nasjonalparkforvaltinga. Nasjonalpark-logoen blirbrukt aktivt for å marknadsføre lokale produkt. M.a. ønskte ein lokal bank å nytte nasjonalparklogoenpå sjekken. I distriktet er det over tid oppstått over 1000 små føretak drivne av lokale folk. Investorarutanfrå med planar for store hotellbygg slepp ikkje til. Store skilt ”marknadsfører” nasjonalparken ogdei ulike sonene i høve til områda utanfor.

Abruzzo nasjonalpark - sentrum i eit nettverk av nasjonalparkar for å ta vare på dyrelivet

Røynslene frå Abruzzo har vekt stor interesse i andre europeiske land der store rovdyr skapar konflikt ihøve til busetnad og landbruk. I kjølvatnet av dette har Italia utvikla ein nasjonal politikk som går ut pågjenoppbygging og spreiing av stammer av truga dyrearter frå Abruzzo-området langs ei ”kjede” avnaturreservat i dei sentrale delane av Apeninne-fjella. Måltala i området for kvar av artene brunbjørn ogulv ved tusenårsskiftet er 200 individ, og 50 gauper. For gemse, hjort og rådyr er siktemålet 6000 dyr tilsaman. Teljingane i seinare år viser at ein nærmar seg dette nivået på dyrestammene.

Omlag 90% av dei besøkande går inn i nasjonalparksenteret. Her er det også aktivitetar for born.


I Italia finst det regionale naturparkar som ein har i Frankrike. Det er også undersjøiske nasjonalparkarmed undervass-"stiar". Selen er viktig for turistane samleis som rovdyra.

Nasjonalparkforvaltninga deltek også i internasjonalt samarbeid. Sjølv om Abruzzo NP har mangeutfordringar, må ein hjelpe andre nasjonalparkar som har endå større problem. Dette gjev også nokotilbake til Abruzzo og dei som arbeider der.

Det biologiske mangfaldet har inga anna løysing enn naturvern for å ta vare på naturarven.

7. ANDERS ANDERSSEN: "FORVALTNING AV NASJONALPARKAR I UTLANDET.KVA KAN VI LÆRE? KVIFOR BYGGJE NETTVERK."

(Anders Anderssen er tidlegare fylkesmiljøvernsjef i Sogn og Fjordane, no pensjonist og frilanser)

Mitt innlegg skal handle om forvaltning av verneområde, og om næringsutvikling i lokalsamfunnaomkring. Så skal eg ta nokre snarturar til andre land. Til slutt vil eg prøve å dra visse konklusjonar omdet som er mangelfullt med vårt norske naturvern-vesen. Kva må til for å bringe systemet opp på nivåmed det beste vi finn i utlandet. For det er vel der vi ønskjer å vere?

I 1997 hadde Noreg 6,45 % av sitt areal verna etter Lov om naturvern. Talet er større i dag, og kan deineste åra kome opp i 12 – 13 %.

La oss sette tala inn i ei større ramme. 12% av vårt kontinentale landareal utgjer 40,000 km2. Dettilsvarer heile Nederland, for eksempel. Forvaltar er Staten, representert med verneforvaltninga ogtilsynsorgan. Nykolonialisme, seier enkelte kritiske røyster. Etablert og forvalta etter alle demokratiskereglar - det er standard svar frå Staten.

Men kor godt er forvaltingssystemet? – Det må vere kjernespørsmålet. Og kan det bli breiare ? Ersystemet til beste for bygdene? - Det gjeld ein svært stor del av kongeriket. Eg siterer frå ”Ny landsplanfor nasjonalparker ” (St.meld nr.62 ,1991-92): "Bortsett fra Hardangervidda NP er erfaringene medvern av nasjonalparkene tilfredstillende. Hovedmotivene for vern etter naturvernloven er i det altvesentligste oppfylt i våre eksisterende NP og større verneområder."

Altså var Miljøverndepartementet iallfall for 7 - 8 år sidan vel tilfreds med forvaltninga av vernedeleni nasjonalparksystemet. Men - administrasjon av område som samla er like store som Danmark ellerNederland bør vel omfatte meir enn berre vernedelen? Kva med til dømes forsking, skjøtsel, ellerbygdeutvikling?

Naturvernlova gjev berre mandat for områdevern. Naturvernet står i fokus. Og forvaltnings-apparatet erdimensjonert tilsvarande. Kva slags innsats omfattar dette systemet?

Her er eit tilfeldig eksempel. Jotunheimen nasjonalpark med Utladalen landskapsvernområde er eitt avdei mest profilerte og besøkte verneområda i landet. I 1998 utgjorde den offentlege ressursbruken påforvaltinga om lag 3 årsverk. Vi skal sette dette inn i ei internasjonal ramme.

Kva med utlandet?

Professor Tassi har gitt oss ei spennande innføring i kva som skjer i Italia. Vi har høyrt om ambisiøseplanar om for vidare utbygging av nasjonalparksystemet. La meg minne om at landet har om lag sameareal som Norge, med meir enn det ti-dobbelte i folketal. Italia vil snart ha 10% av landarealet underlagtnaturvern.

Vi ser nærmare på enkelte andre land, og på forvaltningsinnsatsen. Referansen kan vere dei


3 årsverka knytta til forvaltning av Jotunheimen NP, som nemnd ovanfor. Triglav NP i Slovenia har 35årsverk på staben, og i tillegg tilsette på prosjekt. Bayerischer Nationalpark i Sør-Tyskland har 160tilsette på heil tid. Gjer vi eit hopp over til villmarksparken North Cascades i det vestre USA, finn vi 66heilårjobbar, 27 fast deltidstilsette, pluss mykje ekstrahjelp i sommarsesongen.

Det tyske Bundesakademie für Naturschutz gjennomførte i 1997 ei gransking av tilhøva i 128nasjonalparkar i Europa. Tre land var ikkje med i statistikken, deriblant Norge. Gjennomsnittlegbemanning på forvaltning i desse parkane var 66.4 personar. Eit tankeeksperiment: anta at 18 norskenasjonalparkar hadde tilsvarande mannskap. Det ville utgjere eit forvaltningskorps på 1200 personar pålandsbasis!

Dette er ikkje talmagi, men truverdige tal frå område som på mange vis liknar dei parkane vi har – tildels også når det gjeld besøksfrekvens. Kontrasten mellom Norge og dei fleste landa i Europa er sværtstor. I vårt system er staten i hovudsak oppteken men å styre og kontrollere aktivitetar i verneområdaslik at dei skjer innanfor rammene av verneforskrifta, og nesten ikkje noko anna. For Naturvernlova haringen påbod om annan innsats.

Ser vi då på andre land, kva slags tilleggs-funksjonar har nasjonalparketaten ? Nokre eksempel:• omfattande formidling og informasjonstenester• nasjonalparksenter• skjøtsel• forskning/utredning,• drift av turisthytter, naturrettleiing, fjellføring/turguiding,

dessutan: brei kontakt med lokalmiljøet, økonomisk tiltaksarbeid i randsonene, bygdeutvikling

Smak litt på dei siste stikkorda. Kva går vi glipp av med så svak forvaltningsinnsats frå staten si side?Ein del av funksjonane blir nok ivaretekne på anna vis, av private instansar. Ja, vi har eit sværtnærliggande eksempel her vi er i dag. Norsk Bremuseum er ei privat stifting. Det har fått autorisasjonsom nasjonalparksenter, og får ei mindre statleg løyving for denne tenesta. Dette sentret går bra. Fleireandre balanserer på konkursens rand og er lite levedyktige på sikt. Ressursane er for små til å ivaretaanna enn elementære funksjonar innan formidling.

I denne samanhengen må ein nemne at fleire senter har stått på for å utvide sine tilbod, til dømesgjennom samarbeid med lag som driv breføring og turguiding, utleige av båtar og sportsutstyr,samfunnshus-funksjonar i lågsesongen, og så vidare. (Merk det, de som har slike senter underplanlegging eller bygging).

Samarbeid med lokalmiljøet

Gjennom reiser og konferanser i ein god del europeiske land har eg plukka med meg ein lærdom somgår igjen og igjen i fagmiljø som er ansvarlege for områdeforvalting: utan at ein får til godt samarbeidmed lokalsamfunn i eller rundt parken, vil forvaltninga få store problem!

Her er vi ved eitt av mine kjernepunkt: slikt samarbeid kjem ikkje flytande på ei fjøl.Det kjem berre som resultat av hardt og vedvarande innsats frå statens forvaltningssystem.I mange år har norsk naturforvaltning konsentrert seg om å nå ein stor milepel: å få gjennomførtvernevedtak i form av ein Kgl. resolusjon. Mykje er oppnådd, og meir er på gang. Fint.

Så har vi slått oss til ro, fordi vi har vunne diverse slag. Men sigeren er ein Pyrrhos-siger, om ikkjevernet også har støtte lokalt. Sjølv om mykje har gått bra her i fylket, og det langt på veg er semje omvernet av Jostedalsbreen nasjonalpark, har vi eit fersk eksempel som går i motsett retning. Nyleg komdet eit lokalt initiativ for å endre grensene til nasjonalparken slik at ein kunne lande helikopter på einfjelltopp for å drive restaurant der. Framlegget har blitt avvist. Men grunntanken er det ikkje noko galemed – at storslått natur kan nytast av mange. Og at folk i randsonene bør få økonomisk utbytte avaktiviteten. Kjernespørsmålet er korleis.


Det er tre viktige grunnar til å utvikle aktivt og dynamisk og permanent samarbeid mellom forvaltningog lokalmiljø:

• det er fornuftig i seg sjølv: naboar bør samarbeide til felles beste• produksjonsjordbruk og utkantbygder er under press, og• bygde-Norge ser difor med auka interesse på sterkare utnytting av utmarka

I den perioden dei fleste av våre nasjonalparkar blei til, hadde utmark og fjell minkande økonomiskverdi. Unntaket var område med vasskraft-potensiale. Innmark og produksjonslandbruk har lenge voredei økonomiske berebjelkane i landbruket. No er dette i ferd med å snu om radikalt. Norskelandbruksprodukt må konkurrere nærast på verdensmarkedet, og er i tapar-posisjon. Bønder og bygdermå finne nye og alternative inntektskjelder. Og så vender ein blikket mot utmark og fjell. Aksjekursener stigande. Den sterke urbaniseringa her og i andre land fører til ein motstraum til landsbygda.Rekreasjon og fri natur, det er medisinen. Men i nye former: lettvint tilkomst, nye aktivitetar,ekstremsport med eventyr-sus. Utmarka er blitt rekreasjons-arena. Og vi flytter treningsstudio ut inaturen.

Bygdeutvikling ja, men i styrte former

Sjølvsagt ønskjer bygdene å utnytte dette økonomiske potensialet. Rundt nasjonalparkane er pressetofte størst, nettopp fordi dei mest storslåtte landskapa i Norge har stor tiltrekningskraft. Og så er det eitfaktum at store deler av norsk nasjonalparkareal tidlegare tente som utmark for bøndene i områdaomkring. Berre tenk på Hardangervidda, med stølsbruk, jakt, fiske og turisme.

Korleis bør Staten og Naturvernet svare på desse utfordringane? Svaret er så enkelt at det nesten erbanalt: gjennom samarbeid og partnerskap. I dag består dette samarbeidet av nitid tolking avvernereglar, og lite meir. Bygdene møter embetsstaten. Eg vil gjerne sjå ei utvikling der lokalsamfunnrundt nasjonalparkane kan møte staten som medspelande entreprenør. Men frå statens side må det vereeitt absolutt vilkår: verneverdiane i naturvernområdet må ikkje bli svekka. Prisen for slik utvikling er atstaten må sette inn mykje meir midlar i naturforvaltning - m.a.o. pengar. Men – når staten satsar pengar,må det vere for oppnå avkastning. Kva får samfunnet att for auka innsats?

Dr. Tassi har vist oss eit eksempel på samfunnsøkonomisk gevinst i områda rundt nasjonalparkenAbruzzo. Og han har demonstrert dei praktiske grepa som er blitt brukt. Soneinndeling er det førsteelementet, ein konstruktiv rovdyrpolitikk det andre. Folk og bygdelag i randsonene samarbeider medstaten og forvaltninga. Resultatet er ei økologisk balansert og berekraftig naturforvalting. Dei tidlegareplagsame flokkane av ulv og bjørn er blitt innlemma i samarbeidet, for å seie det enkelt.

Men det tredje elementet i Abruzzo er det mest relevante for hovudtemaet på denne konferansen:forvaltningsmakta som ein sterk og aktiv samarbeidspartner i utvikling av randsoner! For det errandsonene som er utviklingsarena i økonomisk forstand.

Ein del folk i forsamlinga har besøkt amerikanske nasjonalparkar. Flotte villmarksområde, med eiprofesjonell nasjonalparkteneste som har blitt modell for resten av verden. Men kva skjer utanforparkgrensene? Svært lite som nasjonalparktenesta har befatning med. For deira mandat gjeld berreinne i parken. På utsida rår kommersielle krefter, og resultatet er ofte snauhogde skogsområde ogkommersiell forslumming. Enkelte lokalmiljø har laga seg eit fiendebilde av nasjonalpark-systemet.Samarbeid står rett og slett ikkje på dagsordenen for oss. Men det kunne vel vore annleis?

Turen går til Frankrike

I Frankrike har dei eit interessant system for å kombinere naturvern og kulturvern med lokal økonomiskutvikling. Systemet heiter regionale naturparkar, og er basert på frivillig avtale. Om eit område vil bliein regional naturpark, må distriktet via lokalpolitiske system forhandle med staten om å få tildelt einslik status. Utgangspunktet er eit eller fleire område med verneverdig natur, kanskje gamle landsbyar


og fine kulturminne. Når miljøverndepartementet har vurdert ein søknad, set ein opp ein kontrakt medkommunane som skal gjelde i 10 år. I denne perioden må kommunane forplikte seg på å gjennomføredei tiltaka som avtalen spesifiserer. Dette utløyser tilgang på statleg støtte av mange slag – naturvern,kulturminne, kulturlandskap, jordbruk,m.m. Ei lokal parkforvalting blir fysisk arena for samarbeidet.

Fungerer det? Eg spurte sjefen for fellesadministrasjonen i Paris sist haust. Ja, absolutt. Parkaneomfattar rundt 10 % av landarealet i Frankrike, fordelt på nesten 40 område. Meir enn 2.5 millionarmenneske bur innanfor grensene. Kor mange område har brote avtalen, spurte eg? Eitt eller to, og dåvar det av heilt spesielle årsaker.

Nettverk som fagmiljø.

Kva gjer vi medan vi ventar på ein revidert og utvida Lov om naturvern - eller ein heilt ny lov somkombinerer naturvern, kulturvern og bygdeutvikling i ei stor pakke? Tja - for eksempel kan ein utvikleeit tett nettverk på tvers av fylkesgrensene av dei fagfolka som faktisk forvaltar verneområda.

Eg har ei tid vore utpeikt som medlem av WCPA – World Commission on Protected Areas, Europa-avdelinga. Dette er eit underavdeling av IUCN – den internasjonale naturvern-unionen. WCPA er eigruppe av fagfolk i mange land. som via Internett har direkte kommunikasjon med kvarandre når det erbehov for det. Eg kunne fortelje interessante eksempel på effektiviteten – for eksempel om denestlandske miljøvernministeren som var på besøk på landbrukshøgskulen i Estland. Han gjorde narr avnaturvern-haldningane innan EU-systemet, og toa sine hender mot at Estland skulle få nyenasjonalparkar. Nei, det galdt å late som om ein gjekk inn for naturvern til ein hadde kome inn i EU.Deretter måtte ein sabotere det meste. Ein person i salen tok notat, og snart hadde mange fagfolk innannaturforvalting i dei fleste europeiske landa fått referatet på e-post. Politisk sekretær for statsrådensende ut dementi. Då naturvern-folka ba om eit offisielt referat, var svaret at det ikkje fanst. Detuformelle referatet vart ståande, og statleg estlandsk naturvernpolitikk kjem til å vere under ei sterkeuropeisk lupe dei neste åra, for alarmen har gått.

Norsk naturforvalting er - kanskje - i langsam utvikling mot meir allsidige funksjonsområde, derstorsamfunn kan få til betre samspel med lokalmiljø. Hos 18 fylkesmenn sit det enkelt-personar som istørre og mindre grad driv med områdeforvaltning. Det er ei einsam oppgåve, for dei har ikkje nokosærleg erfaringsmiljø å spele på. Samarbeid i nettverk kan vere eit praktisk hjelpemiddel. Hosfylkesmannen i Sogn og Fjordane har ein sysla med denne tanken – eit uformelt nettverk mellomområdeforvaltarar, SNO-personale og enkeltpersonar i sentrale organ. Vi har utarbeidd eit konsept fornettverket – så langt og ikkje lenger har vi kome i dag.

Dette seminaret kunne bli ein start. Eg foreslår at representantane for fylkesmenn kjem saman og lagarei arbeidsgruppe - og så er ein i gong!

Sjølvsagt må ikkje nettverket bli ein ny byråkratisk konstruksjon. Og det magiskekommunikasjonsverktøyet er e-post: frå person til person. For meg personleg har e-post systemet gittordet ”nettverk” ein ny meining og ein ny dimensjon. Mitt faglege nettverk på dette området rettar segførst og fremst mot ulike miljø i Europa – og det har vore nyttig. Etterkvart kan det bli ei koplingmellom eit norsk forvaltar-nettverk og utanlandske forvaltarmiljø. Eg ser ikkje ein einaste grunn til atdette ikkje kunne bli både matnyttig og inspirerande.

Min visjon

Eg har i fleire år gått rundt med ein personleg visjon om eit norsk system av regionale naturparkar, meireller mindre etter fransk mønster. Ein nasjonalpark – eller del av parken – kunne vere kjerneområde ieit distrikt med fleire kommunar. Regionparken omfattar kanskje ein mindre region der det frå før finstnaturreservat, landskapsvernområde, verna vassdrag, særmerkte strandmiljø. Av gamle kulturminnekan vi tenke oss middelalderkyrkje, museumsgardar, verdifulle kulturlandskap eller nyare kulturminnefrå vår tidlege industri-epoke.


Når den lokale avgjerda er teken, vil departementet vurdere søknaden, og stille sine vilkår med juridiskpresisjon. Kontrakt med gjensidige plikter blir underskriven, og det opnar for at statsmidlar frå fleiredepartement blir utløyste. Resultat: partnerskap der eit distrikt i Norge frivillig og på demokratisk vishar forplikta seg til å ta godt vare på verdifull naturog kulturarv - som gjenyting for ei samla pakke avbygdeutvikling og bygdevern, kanskje slik vi har sett det i Abruzzo nasjonalpark.

Gløym alt dette. Norge har ikkje i dag eit praktisk lovgrunnlag for den slags fornuftsekteskap mellomstat og bygdesamfunn. Og så vidt eg veit er ingen i kongeriket i ferd med å utgreie slikt lovverk heller.For ingen har bede om det.

Når vil eit politisk parti ta eit initiativ i denne retning?

8. TOM DYBWAD: "PRESENTASJON AV NATURVERN I SOGN OG FJORDANEMED VEKT PÅ JOTUNHEIMEN OG JOSTEDALSBREEN NASJONALPARKAR"(lysbileteforedrag)

(Tom Dybwad er rådgivar hos Fylkesmannen i Sogn og Fjordane)

Velkomen til denne andre dagen av konferansen om forvaltning av nasjonalparkar og spørsmålet omkorleis dei kan vere grunnlaget for lokal næringsutvikling.

Før vi startar vil eg gje ei kort innføring i naturvern i Sogn og Fjordane med vekt på dei 2nasjonalparkane vi har i fylket og dei føreslegne nye større verneområda i fylket. Nasjonalparkane ogdei store verneområda, inkludert framlegg, går fram av dette kartet:

Store naturvernområde (større enn 10 km2, vedtekne og framlegg) i Sogn og Fjordane.

I tillegg er det ei rekkje naturreservat for sjøfugl, våtmark, barskog, og framlegg om naturreservat formyr og edellauvskog. Kva er så spesielt med naturarven i fylket vårt?


1. Vi har ein variert og vakker kyst. Fiske og oppdrett av laks er storindustri. Fiske er ein svært populæraktivitet blant turistane.

2. Vi har nokre verdsberømte fjordar. Nærøyfjorden, 19 km lang, er ein arm av Sognefjorden, som er200 km lang. Nærøyfjorden har kulturlandskap av nasjonal verdi, er foreslått på lista over VerdasNaturarv, og det føreslegne landskapsvernområdet vil dekkje kring 450 km2.

3. Turisme er ein viktig aktivitet i området med omkring 280 000 tilreisande kvart år til Nærøyfjorden

4. Naustdal/Gjengedal er eit anna føreslege landskapsvernområde. Rasmus Gjengedal vil ta for segaktuelle tema frå verneplanprosessen i dette området. Turisme her er hovudsakleg fjellvandring. Andreaktivitetar er fiske og jakt som lokalbefolkninga står for. Sidan vi er i prosessen med å opprette 2landskapsvernområde i fylket er vi svært glade for å ha Bernt Hågensen her for å fortelje oss omverneplanprosessen i Lierne i Nord-Trøndelag slik at vi kan samanlikne prosessane.

5. Stølsheimen landskapsvernområde som vart oppretta i 1990, går frå Sognefjorden til eit fjellplatå ogdalar i sør. Her er det talrike stølar som no i jordbrukssamanheng berre vert nytta til beiting, dåhovudsakleg sau. I Stølsheimen er det eit nettverk av merkte stiar og sjølvbetjente turlagshytter.

6. Jostedalsbreen nasjonalpark vart etablert i 1991 og utvida i 1998, etter at Stortinget avgjorde atStryne- og Loenvassdraga skulle vernast mot kraftutbygging. Nasjonalparken omfattar 1310 km2. 27%av grunnen er privat.

7. I Jostedalsbreen naasjonalpark ligg den største breen i fastlands-Europa. Nasjonalparken har einsvært stor variasjon i naturtypar frå frodige dalar og skog til brear og høgfjell. Kulturlandskapet ilåglandet har stor verneverdi. Sjølve Jostedalsbreen er omlag 70 km lang, og brear dekkjer omlaghalvparten av arealet i parken.

8. Nigardsbreen naturreservat grensar til Jostedalsbreen nasjonalpark. Naturreservatet vart oppretta pgastore (kvartær-)geologiske verdiar, og er samstundes svært populær blant turistar.

9. Kring 500 000 menneske vitjar Jostedalsbreområdet kvart år, dei fleste til utkanten av området.Brearmane er blant dei mest vitja turistattraksjonane i Noreg.

10. Kring 3000-4000 menneske går på ski eller fottur på sjølve breplatået kvart år. Det er ingen vegar iJostedalsbreen nasjonalpark, men omlag 80 km merkte stiar, og nokre sjølvbetjente/ubetjenteturlagshytter.

11. Jordbruket i dalane kring Jostedalsbreen er sterkt, men har ein viss tilbakegang pga redusertesubsidiar og globale handelsreguleringar. Geita kan symbolisere jordbruket kring Jostedalsbreen. Detvarierer kor viktig turismen er i dei ulike dalane kring breen. Dette vil vi høyre om frå Marit Vorkinn ogInge Melkevoll.

12. Jotunheimen nasjonalpark vart etablert i 1980, og dekkjer kring 1145 km2. Her er nokre av dei mestberømte fjella i Noreg,

13. inkludert dei 25 høgaste fjelltoppane.

14. Den Norske Turistforening DNT har ei rekkje hytter og merkte stiar i parken, med omlag 32 000overnattingar/år. Overnattingskapasiteten er omlag 550 senger. Dei merkte stiane er omlag 300 km.

15. Tilgrensande Utladalen landskapsvernområde, som vart oppretta samstundes med Jotunheimennasjonalpark, har eit variert landskap: Ein dramatisk dal med eit unikt kulturlandskap av nasjonal verdi,og


16. fjelltoppar som går opp i meir enn 2000 meter på båe sider. Rigmor Solem vil fortelle historia omkva som har skjedd der dei siste 10 åra for å ta vare på kulturlandskapet.

17. Kring desse 2 nasjonalparkane er det 4 nasjonalparksentre: Norsk Bremuseum der dennekonferansen vert halden, Jostedalsbreen nasjonalparksenter i Stryn, Breheimsenteret i Luster og NorskFjellmuseum i Lom. I tillegg eit mindre informasjonshus i Utladalen, Utladalen Naturhus.

Med desse orda ønskjer eg velkomen til 2. dag av denne konferansen.

9. MARIT VORKINN: "REISELIV OG NASJONALPARKAR: KVA KAN VI LÆREAV (FOR- OG ETTER-)UNDERSØKINGANE KRING JOSTEDALSBREEN"

(Marit Vorkinn er forskar ved Østlandsforsking)

Reiselivsmessig utnytting av nasjonalparker omfatter tre hovedgrupper av aktører:nasjonalparkforvaltningen, reiselivsnæringen og turistene.

Turistene er en uformell, uorganisert gruppe, slik at diskusjoner om reiselivsutvikling i nasjonalparkergjerne blir en diskusjon mellom representanter for reiselivsnæringen og nasjonalparkforvaltningen.Turistene har kanskje lett for å bli uteglemt fra disse diskusjonene. Nå er det ikke slik atnasjonalparkforvaltningen skal styres etter meningsmålingsprinsipper. Det er heller ikke slik atreiselivsnæringen skal legge seg flate for det trafikkmønster og den etterspørsel de opplever i dag, utenå forsøke å skape nye produkter eller ny etterspørsel. Men skal en skape levedyktige kommersielletilbud, utgjør turistene visse rammebetingelser en er nødt til å ta hensyn til.

I undersøkelsene jeg har vært med på å gjennomføre rundt Jostedalsbreen har vi konsentrert oss nettoppom turistene, hva de faktisk gjør og hvilke holdninger og synspunkter de har.

Ottar Brox sier om planlegging at det ikke er mulig å planlegge seg inn i himmelen, men at det er muligå planlegge seg vekk fra helvete. Kunnskap om turistene tror jeg vil fungere på samme måte; Det ervanskelig å forske seg fram til hvilke reiselivstilbud som vil bli en suksess, men det er forhåpentligvismulig å unngå de verste bommertene.

På bakgrunn av de gjennomførte undersøkelsene vil jeg i den tida som er til rådighet konsentrere megom tre hovedspørsmål, som har betydning for utvikling av naturbasert reiseliv også mer generelt:

I) Hvor mange bruker naturen aktivt- hvor mange nøyer seg med å se?Leser en aviser og følger med i media får en av og til følelsen av at en snart er den eneste somikke klatrer, rafter eller driver med en eller annen annen hipp ekstremsport. Men er det slik deter i virkeligheten, eller er dette et mediafenomen?


II) Hvor mye kan vi tilrettelegge uten at naturopplevelsen ødelegges?En viss form for tilrettelegging vil gjerne bli oppfattet som positivt av turistene. På den andresida er det neppe Disneyland turistene assosierer med nasjonalparker.- Reiselivsmessig utnyttelse av natur er imidlertid ofte knyttet til ulike tilretteleggings - ogservicetiltak. Men spørsmålet er hvor mye vi kan tilrettelegge uten at vi ødelegger denautentiske naturopplevelsen?

III) Kan nye, menneskeskapte attraksjoner konkurrere med naturen?Reiselivsnæringen har utvilsomt alt nå en god del inntekter fra nasjonalparkene gjennom åselge sekundærprodukter som overnatting og måltider. Det ser imidlertid ut som om ønsket omå utnytte nasjonalparkene også mer direkte er økende. Vi har gjennomført undersøkelser for åse på effekter av å opprette to av nasjonalparksentrene rundt Jostedalsbreen, Breheimsenteret iJostedalen og Norsk Bremuseum i Fjærland, og jeg skal nærmere på noen av resultatene fradisse undersøkelsene.

I) Hvor aktive er turistene?

Media har en tendens til å fokusere på ytterpunkter, det som er annerledes, ekstremt og sensasjonelt.Det ser en også i dekningen av friluftslivstoff, der det i de siste årene har vært et sterkt fokus påekstremsporter som klatring, juving, off-piste-kjøring, rafting og elvepadling. De samme tendenser seren i forhold til reiselivsstoff, med beskrivelser av fjerntliggende reisemål og individuelle turopplegg.

Og ja, dette er helt klart en del av dagens virkelighet. Spørsmålet er imidlertid hvor stort omfang dissenye ekstremaktivitetene og feriene har. Innen reiselivssektoren har en hatt en framvekst av mange nyenisjeprodukter de seinere årene. Samtidig har en også hatt en vekst i chartertrafikken, som representereret svært standardisert produkt og et stort volum. Noe av de samme tendenser ser en også innenforfriluftslivet. Til tross for stor mediaoppmerksomhet omkring såkalte ekstremaktiviteter, viser ulikefriluftslivundersøkelser at det er en svært liten andel av befolkningen som utøver disse aktivitetene(Vorkinn et al. 1997, Vorkinn, under utarb.) I en landsomfattende friluftslivundersøkelsen som blegjennomført i 1996, var det f.eks. bare en halv prosent av den voksne befolkningen som oppga at dehadde raftet siste år.

Andelen som deltar i ulike aktiviteter i forhold til alder.

I en undersøkelse i Trøndelag i fjor, slo vi for sikkerhet skyld sammen flere slike aktiviteter til ei gruppefor ekstremaktiviteter (klatring, juvvandring, hanggliding, paragliding, rafting, dykking, brevandring ogoverlevelseskurs i fjellet).


Sammenlignet med mange mer tradisjonelle aktiviteter, ser en at andelen som utøver ekstremaktivietterer liten. Selv i den yngste aldersgruppen, de mellom 15 og 24 år, var det under 10% som oppga at dehadde utøvd denne typen aktiviteter siste år, og andelen sank drastisk med økende alder. (Seniorgruppenventet å bli et voksende marked).

Alle undersøkelser viser at det store volumet av friluftslivutøvelse fortsatt består av forholdsvis enkle,ikke altfor fysisk krevende aktiviteter.

Noe av det samme mønsteret gjenfinner vi i intervjuundersøkelser blant fritidsbilister rundt omkring iNorge. En betydelig andel synes å være godt fornøyde med å se på naturområdene de reiser gjennom.Dette har igjen sammenheng med at mange turister kjører langt og har korte opphold på hvert sted.Blant de som utøver friluftsliv, er kortere turer til fots den dominerende aktiviteten.

Dette så vi også rundt Jostedalsbreen, der vi vurderte bruken av områdene på ulike nivåer.

Først så vi på trafikkstrømmene på hovedveiene rundt breen, deretter på en av sideveiene inn mot breeni Jostedalen, og tilslutt på 13 stier inn mot breen.

Trafikkstrømmene på hovedveiene ble kartlagt ved at vi sommeren 1989 intervjuet vi 850 fritidsbilisteri begge retninger både på rv. 55 og rv 60. (Organiserte reisende, dvs. bussturister, yrkestrafikk og lokalereisende var ikke inkludert i undersøkelsen).

Av de vi intervjuet var det over halvparten som holdt seg på hovedveiene, uten å kjøre noen avsideveiene inn mot breen, som opp Jostedalen, eller innover mot Briksdalen. Tilsvarende var detomtrent halvparten av de vi intervjuet hadde eller skulle utøve friluftsliv i området rundt breen. Fotturer


var den mest populære aktiviteten, ved siden av fiske. Men igjen er de kortere fotturene mest populære.Mens nesten en fjerdedel av de vi intervjuet gikk en kortere fottur i området, var det bare 14% som gikken tur som var lengre enn fire timer. En har altså en stor trafikkstrøm rundt Jostedalsbreen, derhalvparten av de individuelle turistene nøyer seg med en forholdsvis passiv tilskuerrolle.

Men halvparten kjører i hvert fall inn mot breen. En av de mest trafikkerte veiene inn mot breen, erveien opp Jostedalen. Her intervjuet vi bilistene når de var på vei ut av dalen. Og det som slår en ogsåpå dette nivået, er hvor travelt folk har det. Hele 70% av de 419 reisefølgene vi intervjuet var pådagsbesøk i Jostedalen, dvs. at tida til å utøve friluftsliv blir begrenset. Nesten tre fjerdedeler oppga athovedformålet med besøket i Jostedalen var å se på breen, mens en fjerdedel oppga at formålet haddevært å gå på breen. Knapt halvparten av det igjen hadde hatt som formål å gå tur i fjellene rundtJostedalsbreen (endel oppga flere formål).

På 13 av stiene inn mot breen, som vi visste fungerte som hovedinnfallsporter til breen, satte vi oppsåkalte selvregistreringskasser, der folk på en plakat ble bedt om å stoppe og fylle ut etselvregistreringskort. I alt ble det fylt ut 4.500 kort denne sommeren, 1500 av disse fikk et spørreskjematilsendt i posten seinere på høsten (1200 svarte). På stiene inn mot breen fant vi mange utlendinger(over halvparten), og veldig mange yngre. Nesten tre fjerdedeler av de vi registrerte var under 44 år. Dealler fleste av de som brukte stiene inn mot breen hadde gått inn til brekanten og snudd der.

Selv om en nasjonalpark ligger i en region med mange besøkende, viser undersøkelsene helt klart atmange bruker forholdsvis kort tid i området, og at den fysiske utfoldelsen er forholdsvis begrenset, nåren ser på en totale turiststrømmen i regionen.

Undersøkelsene rundt Jostedalsbreen tyder på at reiselivstilbud som krever forholdvis moderate fysiskeanstrengelser, er av de tilbudene som vil ha et størst kundegrunnlag, og dermed størst mulighet for ålykkes. Dette er imidlertid ikke ensbetydende med at tilbudene må være av det sedate slaget. Med tankepå tidsånden som tilsier at vi skal skape oss en tilværelse preget av spenning, utfordringer oggrensespregning og dyrke det individuelle og unike, er vel heller utfordringen å skape tilbud som gir noeså paradoksalt som “spenning i trygge rammer”: Det skal være spennende, men ikke for spennende; detskal være utfordrende, men ikke for utfordrende. Jeg synes de organiserte breturene i Jostedalen, medbåde familieturer og kortere turer på breen, er et godt eksempel på et slikt tilbud.

II) Hvor mye tilrettelegging?

Dersom vi går over på det neste hovedpunktet, om tilrettelegging, er dette et punkt som ofte skaperdiskusjoner mellom reiselivsnæringen og den offentlige naturforvaltningen. I selve nasjonalparkene ertilretteleggingen forholdsvis regulert, men i randsonene kan stridsspørsmålene være desto større, særlignår det blir snakk om tyngre tilrettelegging. Også her kan det være grunn til å skjele til hva turisteneselv ønsker.

Holdningene til tiltak for å bedre tilgjengeligheten til en naturattraksjon, ble belyst spesielt i Briksdaleni 1990. Briksdalsbreen er, sammen med Nordkapp og Geirangerfjorden, blant de best besøktenaturattraksjonene i Norge. Spekteret av besøkende er vidt, med barnefamilier, japanskesightseeingturister og mer tradisjonelle naturturister med ryggsekk og fjellsko. I Briksdalen er det enforholdsvis omfattende tilrettelegging, i form av et serviceanlegg med kafeteria, souvenirbutikk o.a.,men dette er plassert ved parkeringsplassen, 2 km fra selve breen. Inne ved selve breen er det ingenslike konstruksjoner.

De besøkende til Briksdalsbreen ble spurt om holdningen til fire potensielle tilretteleggingstiltak somville lette adkomsten til breen.


Det viste seg at oppslutningen om de ulike tiltakene varierte sterkt. Til tross for at de fleste går inn tilbreen, hvilket tar omlag en time, var det bare 4% som ønsket at det skulle bygges bilvei helt inn tilbreen. Og jeg vil understreke at vi her intervjuet turistene etter at de hadde gått, evt. kjørt medhesteskyss opp og ned til breen. Oppslutningen om utbedring av den siste delen av stien inn mot breen,som er smal og steinete, var tilsvarende laber. En guidet fottur og gondolbane til toppen av breen, visteseg å være langt mer populære tiltak, med en oppslutning blant over halvparten av de besøkende.

Men vi ser også at det er betydelige grupper som er negative til de samme tiltakene. Mange er positivetil gondolbane, men en riskerer ved en bygging at en betydelig gruppe av besøkende reagerer negativt.

Nå kan det innvendes mot resultatene at de kun har målt uforpliktende holdninger til potensielle tiltak,og at det ikke er sikkert at folk hadde reagert dersom de hadde kommet til et område der en haddetyngre tilrettelegging. Det er i denne sammenheng interessant å sammenligne tilfredsheten blant debesøkende i Briksdalen med en undersøkelse blant de besøkende til Nordkapp i 1989, foretatt av ArvidViken ved Høgskolen i Finnmark.

Mens en i Briksdalen har plasset serviceanleggene et godt stykke fra breen, har en på Nordkappderimot, en både omfattende bygningsmasse og en stor parkeringsplass plassert direkte på platået.

Så og si alle de vi intervjuet i Briksdalen i 1990 var godt fornøyd med besøket, og ville også anbefaleandre å besøke området. I beskrivelsen av hva folk var mest fornøyd med, var over 90% av svarenerelatert til naturmiljøet i området.

På Nordkapp synes tilfredsheten blant de besøkende å være langt mindre enn i Briksdalen, siden "bare"58% mente at besøket på Nordkapp var verdt den lange reisen. 58% er i utgangspunktet en betydeligandel, men det typiske ved slike undersøkelser, er at nesten alle sier seg tilfreds med besøket der de blirintervjuet. I en slik sammenheng blir 58% faktisk lite.

Misnøyen med besøket på Nordkapp synes å ha sammenheng med at tilretteleggingen på selve platåetødelegger naturopplevelsen. En fjerdedel av de spurte var enige i at "Stedet er ødelagt av en moderne og


kommersiell turistmaskin" og opp i mot halvparten at "turistanlegget reduserer det særegne ognaturopplevelsen".

Vi fant de samme tendenser i Briksdalen. De som her var negative til bygging av bilvei og gondolbane,begrunnet dette i hovedsak med at inngrepene ødela naturen og/eller naturopplevelsen.

Vi har også sett på ønsker om andre former for tilrettelegging i andre områder i Norge. De mestpopulære tiltakene er tiltak som gjør det enklere å ferdes til fots, slik som -merking og skilting av stierog bruer over store bekker/elver. Det er sannsynlig at mange anser slike tiltak nærmest somforutsetninger for å bruke naturområder. De minst populære tiltakene viser seg å være de tiltakene sommedfører størst forstyrrelser eller inngrep. Motorstøy er den påvirkning som oppfattes som negativt avflest i alle områder. Å se hus og veger i løpet av en tur, er heller ikke populært. Svargivningen tyderimidlertid på en viss dobbeltmoral, ved at en betydelig andel (40% eller mer) anser overnattingshyttersom positivt. Det kan derfor ligge en forskjell i konstruksjoner som er nyttige for de besøkende, ogkonstruksjoner de ikke har nytte av, og som derfor blir betraktet som negativ miljøpåvirkning.

Skal en trekke noen konklusjoner fra disse resultatene, må det være at

• De to undersøkelsene klart tyder på at for en betydelig gruppe blant turistene finnes det grenser forhvor mye en kan tilrettelegge i naturområdene, uten at naturopplevelsen ødelegges.

• I områder med mange besøkende vil det pga. være omtrent umulig å tilfredsstille alle ønsker hos debesøkende. En må derfor velge mellom å begrense tilretteleggingen til småskala-tiltak somopparbeiding av stier, skilting og merking, slik at en støter bort færrest mulig, eller å prioritere degrupper som ønsker tyngre tilrettelegging. En risikerer da at ikke ubetydlige turistgrupperforsvinner.

• Ved valg av tilretteleggingstiltak er det et problem at de direkte inntektsmulighetene forreiselivsnæringen i stor grad er knyttet til tyngre former for tilrettelegging som kafeteriaer,souvenirbutikker o.l. For å unngå å redusere en naturattraksjons kvalitet, bør en imidlertid lokaliseretyngre tilrettelegging i utkanten av et område, og ikke inne i selve naturområdet eller i umiddelbarnærhet av spesielle attraksjoner som fosser, breer o.l. Jeg synes Briksdalen er et veldig godteksempel på hvordan dette kan gjøres i praksis, mens Nordkapp er et tilsvarende dårlig eksempel.

III) Det siste hovedpunktet jeg skal ta opp, er om menneskeskapte attraksjoner kan konkurrereremed naturen.

Som nevnt er det et ønske om å utvikle reiselivstilbud som utnytter naturen mer direkte enn en gjørgjennom overnattings- og serveringstilbud. De fleste nasjonalparksentra som har vært bygd i Norge sålangt har da også hatt som formål å fungere som en reislivsattraksjon i tillegg til å være et verktøy formiljøforvaltningen. Den undersøkelsen vi gjennomførte blant bilistene i Jostedalen i 1989, ga et sværtgodt grunnlag for å gå inn igjen i området etter opprettingen av Breheimsenteret, og vurdere hvilkeeffekter senteret hadde fått for besøket til Jostedalen.

Disse etter-undersøkelsene ble gjennomført i 1996. Av ulike årsaker vurderte vi kun individuellereisende, dvs. at bussturister ikke ble tatt med.

Det første spørsmålet vi ønsket å belyse i undersøkelsene våre var om denne typen sentra trekker turistertil det området de er plassert?

I Jostedalen er trafikkdata fra Brevegen antakelig de data som best avspeiler totaltrafikken i området(Brevegen er bomvegen inn til Nigardsbreen som passerer forbi Breheimsenteret). Både i 1989 og 1996var det omlag 90% av de intervjuede fritidsbilistene som oppga at de hadde kjørt bomveien inn tilNigardsbreen. Trafikken her burde derfor være et brukbart estimat for den totale turisttrafikken tilJostedalen.

Vi har sammenlignet trafikkutviklingen på Brevegen med utviklingen i kommersielle ferie- ogfritidsovernattinger både i fylket og kommunen.


Det vi ser er at trafikkutviklingen på Brevegen følger trafikkutviklingen i totalt antall kommersielleferie- og fritidsovernattinger i fylket og kommunen med en trafikktopp i 1993 og 1994. Den relativeøkningen er imidlertid langt større for Brevegen i 1993, det året senteret åpner, og i 1994. Ser en påbesøkstallet fra Breheimsenteret var dette ca. 20.000 i 1993 og 1994, mens det sank til 15.000 i 1995 og1996. De høye tallene i 1993 og 1994 skyldes sannsynligvis en åpningseffekt med stor tilstrømming avlokale/regionale besøkende de to første årene, slik en har opplevd det også på andre sentra. I 1995 og1996 er imidlertid den relative trafikken på Brevegen tilbake på samme nivå som i kommunen ogregionen generelt, slik at senteret ikke lengre synes å ha noen effekt på trafikktilstrømmingen tilJostedalen.

For å kontrollere trafikkdatatene, spurte vi de besøkende på Breheimsenteret hvilken betydning senterethadde hatt for besøket i Jostedalen. 17-18% svarte da at de kom til Jostedalen pga. av Breheimsenteret,mens resten sa at de ville ha besøkt Jostedalen uansett. 17-18% av de besøkende på Breheimsenteretutgjør imidlertid bare i underkant av 5% av alle fritidsbilister i Jostedalen, dvs. at det er en liten andelav de besøkende til Jostedalen som kommer til dalen pga. senteret alene. Som i 1989 er det fortsattbreen som er hovedattraksjonen.

Vi vurderte også om opprettelsen av Breheimsenteret hadde ført til at turistene oppholdt seg lengre tid iJostedalen enn tidligere. Når vi sammenlignet bruken av Jostedalen blant fritidsbilistene i 1989 medfritidsbilistene i 1996, fant vi at hovedtrekkene i bruksmønsteret var svært likt de to årene. Hvor liktbruksmønsteret er de to årene understrekes av at mens de som var inne ved Nigardsbreen i 1989 igjennomsnitt brukte 3,02 timer innenfor bommen, var tilsvarende oppholdstid i 1996 3,09 timer!Oppholdstida i Jostedalen synes å ha økt bare i beskjeden grad fra 1989 til 1996, og det synes som omøkningen i større grad er knyttet til de organiserte breturene i området som Breheimsenteret.

Breheimsenteret hadde bare vært i drift en begrenset periode da vi gjennomførte etter-undersøkelsene,hvilket tilsier en viss forsiktig i vurderingen av trafikkutviklingen. Men verken trafikkdataene ellerintervjuer med fritidsbilistene i området tydet på at Breheimsenteret hadde trukket særlig mange turistertil Jostedalen.

Oppsummering:

På den ene siden vil vi gjerne at nasjonalparkene skal være lokomotiver i reiselivsutviklingen, og bidratil lokal aksept av nasjonalparkene gjennom økt verdiskaping i lokalsamfunnene rundt parkene. På denandre siden vil vi ikke at friluftslivet skal kommersialiseres, eller at naturen skal forringes.


Småskala, lokalbasert reiseutvikling blir ofte framhevet som en sesam-sesam-løsningen på dissemotsetningene Jeg mener det kan stilles spørsmålstegn ved denne påstanden av flere årsaker. Reiseliv erfor det første helt sjølsagt en næring der det som i andre næringer kreves kompetanse. Det er ikke nok åha vært turist sjøl noen ganger. Av og til finnes denne kompetansen i lokalmiljøet, som her i Fjærland,av og til gjør den det ikke. Den storstilte og vel ikke helt vellykkede satsingen på gardsturisme, viser atvellykket reiselivsutvikling krever mer enn gode intensjoner. Det er ikke tilstrekkelig å utvikle etprodukt av høy kvalitet. Det kreves for det første kunder som har interesse for produktet, og det krevesat disse kundene blir oppmerksomme på at det eksisterer.

Volumet av turister blir ofte et problem for kommersielle attraksjoner i Norge, særlig ute i ditsriktene.Mange reiselivsattraksjoner får rett og slett ikke nok besøkende i en kort sesong, til tross for at de har ettilbud av høy kvalitet. Med lavt volum blir særlig utvklingen av nisjeprodukter vanskelig. Siden det erytterst få tilbud som er store nok til å fungere som såkalte “magneter” som trekker folk til et område,blir reiselivsattraksjonene avhengige av trafikkstrømmene til regionen generelt, og dermed ogsågenerelle svingninger i ferie- og fritidstrafikken. Så når tyskernes økonomi svekkes og færre drar påutenlandsferie, så slår dette også ut f.eks. her på Bremuseet i Fjærland.

Jeg fikk dessverre ikke anledning til å overvære gårsdagens foredrag, men når det gjelder å overføreerfaringer fra reiselivsmessig utnyttelse av nasjonalparker i Sør- og mellom Europa, er ulikhetene ibesøksvolum av de forholdene en særlig må ta i betraktning. Det lokale og regionale markedet fornaturbaserte attraksjoner i Norge er lite, og for nasjonalparksentrene ser en at dette markedet gjerne eroppbrukt i løpet av et ett eller to år. Vi opplever heller ikke på langt nær den samme tilstrømmingen avutenlandske turister som f.eks.i Alpene.

I denne gjennomgangen har jeg prøvd å peke på noen av de markedsmessige utfordringene som erknyttet til naturbasert reiselivsutvikling generelt. Forhåpentligvis har det framgått at det er viktig også åtenke kunder og turister når en utvikler reiselivstilbud i tilknytning til nasjonalparker. Og det blirkanskje hovedutfordringen for nasjonalparkforvaltningen dersom de åpner for en sterkerereiselivsmessig utnyttelse av nasjonalparkene: Dersom de ikke får de turistene de elsker, er de da villigetil å leve med dem de får?

10. INGE MELKEVOLL: "BRIKSDAL, HESTESKYSS, VATN: STRATEGIAR FORNÆRINGSUTVIKLING" (også lysbilete)

(Inge Melkevoll er bonde, leiar i Oldedalen Skysslag og tidlegare styreleiar i Norsk Brevatn)

1. Skysstrafikken til Briksdalsbreen

Oppstart1 1890 åra auka turisttrafikken til Oldedalen og turistane kapra bønder med høyvogn til å køyre seg fråRustøen til Briksdal. Det oppstod konkurranse om kundane og bøndene underbaud kvarandre for å fåkøyre.

Men oldedølene har lang tradisjon for samarbeid (elvaforbygging, vegbygging osv.) og skipa i 1923Oldedalen Skysslag for "å stå samla i kravet om høgare takstar" for transporten av turistar.

OrganiseringAlle dei 28 bøndene i dalen vart med i laget. Dei valde ein lønna kasserar (dagleg leiar) til å organisereden daglege drifta. Telefonen var nett komen til bygda og vart raskt eit nyttig reiskap for skysslaget. Nokunne dagleg leiar vite det nøyaktige tal turistar som kom kvar dag og kunne kalle ut hestar etter det.

Eit styre på tre personar var dagleg leiar sin næraste overordna gjennom sesongen. Ved trong vart detkalla inn til medlemsmøte.


Årsmøte vart halde kvar haust. Her vart årets overskot delt, vedtekter og regelverk endra, nye planarlagde.

Laget har vore drive kontinuerleg sidan starten og sjølve organiseringa er ikkje svært mykje endra.

Kleivavegen (vegen til Briksdalsbreen)I 1890-åra vart vegen til Briksdalsbreen bygd som rideveg ved hjelp av dugnad frå bygdefolket og støttefrå Den Norske Turistforening.

Etter kvart kom ynskje om betre veg, og i 1927 stod ny veg ferdig der Olden Skysslag, Yris Hotell,Olden Dampbåtlag, og Oldedalen Skysslag stod for kvar sine 25 % av kostnad. Etter avtale opparbeiddekvar av medlemmane i Oldedalen Skysslag ein, to eller treskyssrettar på vegen. Til saman vart dette Oldedalen Skysslag sin del av kostnadene.

I dag er det Briksdalsbre Fjellstove og Oldedalen Skysslag som eig vegen med 50 % kvar.

Marknadsføring og økonomiFram til 1990- talet vart det brukt lite pengar på marknadsforing. Lang kontinuerleg drift, unikt tilbod,samt marknadsføring frå overnattingsbedriftene i området var "oppskrifta".

No har vi i tillegg marknadsføring gjennom lokale og regionale reiselivsorganisasjonar, eigne brosjyrar,internett etc.

Nokre tal frå reikneskapenÅr brutto innkøyrt utbet. pr. hest tal hestar1927 11 500,- 330,- 471932 4 263,- 94,- 431937 14 809,- 245,- 561977 339 525,- 15 300,- 211987 1 167 804,- 49 124,- 231997 4 394 000,- 98 551,- 40

Viktige element for utviklinga til Oldedalen Skysslag:- Evne og vilje til samarbeid- Tolmod, langsiktig tenking. Eit fast haldepunkt for seriøse turoperatørar.- Fasttømra organisasjon, men at den enkelte medlem har fullt ansvar for sine hestar og kuskar- Naturen, samt måten veganlegget er tilpassa naturen på

Utfordringar- Auka konkurranse- Auka krav til inntening, sikkerheit, etc- Er vi gode nok til i ta vare på kulturlandskapselementa langs vegen?- Eit lite skilt på 20x20 cm fortel at ein er komen inn i Jostedalsbreen NP, er dette godt nok?- Frå nasjonalparkgrensa til brefronten er det om lag hundre meter. Føler folk seg snytt?

2. Olden Brevatn as

Oppstart

"Der vi kjem frå, er det mangel på vatn. Kvifor tapper de ikkje det reine vatnet dykkar på flasker ogeksporterer det til vårt land?"

Kanskje sat denne turisten i ei hestekjerre på veg til Briksdalsbreen. Mange turistar har i alle fall sagtliknande.


1 1988 starta Olav og Svein Kvame ei undersøking av dei ulike vasskjeldene rundt i bygda. Dei flestekjelder hadde kvalitetsfeil. Underteikna viste dei til "Blåfjellskjelda" og her vart det dokumentert sværtgod kvalitet. Men div. erfaringar og prosjektanalysar var på den tid svært negative til flasketeppa vatn,og prosjektet lagt på is.

Knut Ødven frå Florø hadde vore busett m. a. i Afrika . Han ynskte å undersøkje moglegheitene for å fåtil eksport av norsk vatn. Næringssjefen i Stryn kopla han til "det kvilande" prosjektet i Oldedalen ogdette førte til skipinga av selskapet Norsk Brevatn as i 1992.

Organisering- Eit formelt stifta selskap viktig for vidare framdrift- Knut Ødven dagleg leiar og arbeidde fulltid med prosjektet.- Prosjektmidlar frå både det offentlege og privat side.

Strategiar- Fullføre analyseprogram.- Oppnå godkjenninga "naturleg mineralvatn"- Bruke naturen /turisttrafikken som "agn" for investorar ("Brix")- Unngå fallgruver som dyre produksjonsanlegg og ingen midlar til marknadsføring, men likevel verevillige til å ta "sjansar".- Sjå bort frå Jantelova og rekne med at Bygdedyret er ute og går "Josten på langs"

Hansa vert med- Krev langsiktige leigeavtaler for kjelde og grunn- Den norske marknaden vil auke sterkt, gløym eksporten- Naturleg mineralvatn er ein teknisk vanskeleg produksjon og det krevst store kostnader. Ein misserdifor lokal eigarmajoritet. SND- støtte viktig- Merkevarebygging viktig- Sponsor- og kjedeavtaler viktig

Status -99- Om lag 20 tilsette.- 1800 m2 industribygg til 13 mill. kr- Produsert ca 12 mill. liter på flasker og dunk

Utfordringar- Nok stabil arbeidskraft (Infrastruktur viktig)- Nye konkurrentar, pressa prisar- Bygge opp stabil eksport

11. RIGMOR SOLEM: "KVA SKJEDDE I UTLADALENLANDSKAPSVERNOMRÅDE?" (lysbileteforedrag)

(Rigmor Solem er naturoppsyn i Statens naturoppsyn (SNO), Utladalen landskapsvernområde og Jotunheimennasjonalpark)

Utladalen landskapsvernområde og Jotunheimen nasjonalpark

For tjue år sidan, den 5.desember 1980 vart Utladalen med sidedalar på aust og sørsida for Utladalen iÅrdal og Luster kommune verna som landskapsvernområde. Det verna området på 314 km2, der omlag56% er privat grunn, vart oppretta samstundes med Jotunheimen nasjonalpark (1145 km2).

"Formålet med landskapsvernområdet er å verne eit vilt og vakkert vestlandslandskap med naturmiljøog kulturminne i tilknyting til Jotunheimen nasjonalpark, samstundes som områda skal kunne nyttast tillandbruk, friluftsliv, jakt og fiske."


Til tross for dei opplagte verneinteressene i området, var det behov for ein mildare vernestatus enn”nasjonalpark”, då området er prega av tidlegare næringsverksemd. Vidare er området påverka avvasskraftutbygging i samband med Årdal-Tyin-reguleringa.

I 1998 vart den første forvaltningsplanen for verneområda i Jotunheimen godkjend av Fylkesmannen iOppland og Sogn og Fjordane, og litt seinare kom den første skjøtselsplanen for Utladalen (den siste vileg koma tilbake til).

Kva Utladalen landskapsvernområde representerer naturog kulturhistorisk(tekst til lysbilete)

Når ein tek turen inn i Utladalen ved Hjellefossen første gong så dukkar omgrepet dramatikk opp ibakhovudet. Presten Ulrik Fredrik Bøyesen var truleg den første turist i Utladalen da han besøkte Vetti i1818, og han uttrykte det slik da han skulle inn i det tronge Vettisgjelet: ”Nu er man da i Gjelen. Gud være med dig Vandringsmand!” Her tørnar tusen meter høge fjellveggarsaman og skapar spanande lysverknader nede i gjelet der elveduren frå Utla skapar eit inntrykk av eingigantisk katedral.

Utladalen er Sognefjorden som har gått på land, seier Jan Schwarzott i boka ” Under Storen ”, og hanhar nok rett i det. Utladalen er ei forlenging av den same sprekksona som strekkjer seg frå kysten tilSognefjellet. Elva Utla har i alle tider arbeidd med å gjere den vel 2 mil lange V- dalen djupare. VedHjelle sluttar det tronge Vettisgjelet, og Utla renn ut i ein vanleg smal vestlandsdal med bratte lier. Påkvar side av dette gjelet finst ei rekkje med U-forma hengjedalar som alle munnar ut mot hovuddalenhøgt oppe i liene. Desse trauforma sidedalane er gravne ut av brearmar som seig ned mot hovuddalføret.Over desse sidedalane går det bratt til vers i bratte tindar og brefall, der Store Skagastølstind (2403moh) er kongen av Hurrungane på vest-sida, og Falketind (2067 moh) og Stølsnostind (2074 moh)kneisar like stolte på austsida. Dersom du vil ta turen til topps frå dalbotnen, slik William CecilSlingsby gjorde i 1876 da han klatra opp på Storen som førstemann, må du rekne med å klive vel 2000meter opp. Av di landskapet er såpass vertikalt er det korte avstandar mellom høgfjell og frodige,skogkledde dalar, noko som gjer at dyre- og fuglelivet har stor spennvidde. Kombinasjonen av gunstiglokalklima, friskt sigevatn og varm skredjord gjev gode vilkår for ein frodig vegetasjon i dalsidene.

Folk har levd og sett spor etter seg i dette området i fleire tusen år. Spor etter eldgamle tufter understølane på Vettismorki og funn av ein handkvernstein kan tyde på at Vettisgarden opphaveleg låg deroppe. I dag er det fem gardar som i det heile ligg innafor landskapsvern-området, i tillegg har gardenHjelle om lag all utmark innafor området.

NASJONALPARKAR OG NÆRING - HAND I HAND? · 2018. 6. 24. · Rigmor Solem tok føre seg utviklinga i Utladalen landskapsvernområde i Årdal. Eit fruktbart samarbeid er utvikla mellom

Documents