Myten om Kinas storstrategi

Abstract«In Beijing, leaders think 100 years in time»: The Myth of China’s Grand Strategy

China’s contemporary leadership does not have a «grand strategy» for the 21st Centuryand it is unlikely that the new leaders coming to power in 2012–13 will be able to craftone. These claims go across the views of virtually everyone concerned about China’scomeback as a great power in the international arena. Among China observers there isagreement on, and to some extent admiration for, the Chinese leadership’s ability tothink long-term and patiently to work towards the realization of a grand vision for the«Middle Kingdom». Undoubtedly, there is a great deal of strategic thinking going on inChina that has not been translated into any kind of coherent strategy. Today’s Chineseleaders are pragmatists; they see opportunities and seize them without being bound byany overall plan. They are also introvert and forced to engage in short-term firefightingrather than think long term.

Key words: China | grand strategy | leadership transition

SammendragKinas lederskap har ingen «storstrategi» for det 21. århundre. Det er også usannsynligat de nye lederne, som kom til makten i 2012–13, vil være i stand til å meisle ut en slikstrategi.

Disse påstandene går på tvers av synspunktene til så godt som alle som er opptatt avKinas comeback som stormakt på den internasjonale arena. Blant Kina-observatørerhersker nemlig en enighet, og i noen grad en beundring for, det kinesiske lederskapetsevne til å tenke langsiktig, og tålmodig arbeide mot realiseringen av den store visjonenfor «Midtens rike».

Det tenkes utvilsomt mye rundt strategiske spørsmål i dagens Kina, men denne tenk-ningen har ikke munnet ut i noen helhetlig strategi. Dagens ledere er fremfor alt prag-matiske, de ser muligheter og griper disse uten å være bundet av en overordnet plan.De er dessuten introverte og tvunget til å bedrive kortsiktig brannslukking, snarere åtenke langsiktig.

Nøkkelord: Kina | storstrategi | lederskifte

IP-2013-3.book Page 326 Wednesday, June 12, 2013 4:07 PM

Årgang 71 | Nr. 3 | 2013 | 327–345 | ISSN 0020-577X

© Universitetsforlaget | NUPI | www.idunn.no/ts/ip

Internasjonal Politikk | Årgang 71 | Nr. 3 | 2013

Myten om Kinas storstrategiSTIG STENSLIE

Dr.philos., Forsvaret/Institutt for [email protected]

Har det kinesiske lederskapet en «storstrategi» for Kinas utenriks- og for-svarspolitikk? Blant vestlige Kina-observatører hersker det bred enighetom, og i noen grad en beundring for, det kinesiske lederskapets evne til åtenke langsiktig og tålmodig arbeide mot realiseringen av den store visjo-nen for «Midtens rike». «I Beijing tenker lederskapet i 100-årsperspektiv»,er en ofte hørt klisjé. «Langsiktig tenkning» og «strategisk tålmodighet» eraspekter mange anser for å være dypt forankret i kinesisk kultur (se f.eks.Mahbubani 2008; Jacques 2009; Kissinger 2011; Brzezinski 2012). Ellersom Zbigniew Brzezinski skriver: «Klokskap og tålmodighet er en del avKinas keiserlige DNA» (2012: 80–81).

Det kinesiske ettpartisystemet betraktes som en god forutsetning forhelhetlig og langsiktig politikk, og som motsats til vestlige demokratierhvor politikere sjelden tenker lengre enn til kveldens direktesendtenyhetsdebatt (se blant andre Mahbubani 2008; Kissinger 2011). «Dentypiske tidshorisonten i Washington svever et sted mellom kveldens talk-shows og neste valg. I Beijing er det et klart fokus på hvor Kina ønsker åvære i femti år», skriver Kishore Mahbubani (2008: 68). For å underbyggepåstanden om at de kinesiske lederne har en plan, vises det til at Kinasiden i løpet av de siste tiårene, helt siden Deng Xiaoping «åpnet opp» påslutten av 1970-tallet, har hatt en forbløffende konsekvent utenriks- og for-svarspolitikk, godt tilpasset landets interne behov. Dette er et syn somdeles av en rekke forskere som har studert Kinas «storstrategi» (for noensentrale bidrag, se Swaine & Tellis 2000; Friedberg 2011; Goldstein 2001).

Denne artikkelen problematiserer denne rådende lesningen av kine-sisk utenriks- og forsvarspolitikk, altså at Kina har en slik langsiktig stor-strategi. Min påstand er at det kinesiske lederskapet i dag tenker strategiskrundt Kinas utenriks- og forsvarspolitikk, men mangler en «storstrategi».Spørsmålet er om den nye generasjon ledere under Xi Jinping og Li Keqi-ang – som kom til makten i 2012–13 – kan gi Kina en tydeligere strategiskretning inn i det 21. århundre.


Stig Stenslie 328


I lys av Kinas historiske «comeback» blir det å forstå det kinesiskelederskapets intensjoner særlig viktig, også for Norge. Norske og kinesiskemyndigheter har en rekke sammenfallende interesser, blant annet knyttettil utviklingen i Arktis, fredsbevarende operasjoner, nedrustning, energi-og maritim sikkerhet. Men det finnes også interessemotsetninger, knyttettil spørsmål om demokrati og menneskerettigheter. En tydelig illustrasjonpå dette er de skarpe sanksjonene mot norske myndigheter og næringsin-teresser i kjølvannet av nobelprisutdelingen i 2010.

Norske interesser påvirkes også indirekte av Kina. Et mer ambisiøstKina på den internasjonale arena vil medføre endrede prioriteringer hosinternasjonale aktører og således påvirke norske interesser indirekte.Russland vil kunne velge å spre sitt strategiske fokus og dermed nedpriori-tere nordområdene militært for også å ivareta interessene i Sentral-Asia ogØsten. Dette får i så fall betydning for Norge. USA vil fortsette å forskyvedet militære tyngdepunket fra Atlanterhavet til Stillehavet, noe som igjenvil ha betydning for Norge og vårt lands sikkerhetspolitiske omgivelser.

I drøftingen av hvorvidt det kinesiske lederskapet har en storstrategifor landets utenriks- og forsvarspolitikk, etablerer jeg et skille mellom«storstrategisk tenkning» på den ene siden og «storstrategi» på den andre.Argumentet er enkelt: Det tenkes utvilsomt mye rundt strategiske spørs-mål i dagens Kina, men min påstand vil være at denne tenkningen ikkehar munnet ut i noen helhetlig storstrategi. En forklaring på dette er atdagens kinesiske ledere først og fremst er pragmatikere som verken erdrevet av ideologi eller tro, en hindring for realisering av storstrategi. I til-legg er de i økende grad spist opp av kortsiktig «brannslukking» på hjem-mebane. Når det gjelder spørsmålet om Kinas nye ledere, argumentererjeg for at det er lite trolig at den nye generasjonen ledere vil legge en stor-strategi til grunn for utenriks- og sikkerhetspolitikken. I likhet med sineforgjengere er de pragmatikere, og de vil ha minst like mange presse-rende, kortsiktige oppgaver de må hanskes med.

Storstrategi

En storstrategi kan defineres som det å koordinere og utnytte hele spekte-ret av statens virkemidler (militære, diplomatiske, økonomiske, kulturellemed mer) for å realisere statens målsetninger i så vel fred som krig. Enstorstrategi er et sett med etablerte retningslinjer som varer en viss tid ogsom må bære følgende tre grunnleggende egenskaper:

• Klart definerte mål.• Konsistens i politikk.• Mekanismer for å måle triumf eller fiasko.


Myten om Kinas storstrategi 329


USAs «oppdemningsstrategi» (Containment Strategy) under den kalde kri-gen er et utmerket eksempel på en slik storstrategi i praksis. For det førstehadde strategien umiskjennelig definerte målsettinger: Oppdemning varen politikk hvor militære, økonomiske og diplomatiske midler ble koordi-nert for å stoppe spredning av kommunismen – forhindre en «dominoef-fekt» og bedre USAs sikkerhet og innflytelse i utlandet. For det andre varden amerikanske politikken svært konsekvent i løpet av de nesten fem tiå-rene som den kalde krigen varte: Amerikanerne reagerte med alle tilgjen-gelige midler for å stanse en serie av fremstøt som Sovjetunionen gjordefor å spre kommunistisk innflytelse i Øst-Europa, Kina, Korea og Sørøst-Asia. For det tredje var graden av triumf eller fiasko lett målbar: Hvorvidtrussernes globale innflytelse ble redusert eller vokste.

De første som tenkte rundt krigens kunst var opptatt av militær taktikkog strategi, men etablerte ikke noe skille mellom strategi og storstrategi.Kjent blant disse var kineseren Sun Tzu, som for mer enn 2500 år sidenforfattet Krigens kunst (Sun 1971) og prøysseren Carl von Clausewitz, somtidlig på 1800-tallet skrev On War (Clausewitz 1993). Men det var en bri-tisk infanterist, Sir Basil Henry Liddell Hart, som først definerte begrepetstorstrategi. I boka Strategy utvidet Hart strategikonseptet og skrev at for-målet med storstrategi (eller «høyere strategi» som han også brukte) «varå koordinere og lede alle ressursene til en nasjon, eller forbund av nasjo-ner, mot oppnåelse av de politiske målene bak krig» (Hart 1991: 332). Selvom han utvidet begrepet strategi betraktelig i forhold til tidligere teoreti-kere, var hans definisjon fortsatt ganske smal. Ifølge Hart befant stater segenten i fred eller i krig. Han så på storstrategi som krigens politiske mål,snarere enn krig som del av en større strategi. I fredstid, med andre ord,hadde stater ingen storstrategi.

En annen brite, Paul Kennedy ved Yale University, utvidet begrepetstorstrategi til også å gjelde i fredstid. Dette gjenspeiles klart i tittelen påboka Grand Strategies in War and Peace, hvor han slår fast at «storstrategi-ens kjerne ligger (...) i politikk, som er den evnen nasjonens ledere har til åbringe sammen alle elementer [av nasjonal makt], både militære og ikke-militære, for ivaretakelse og styrking av landets langsiktige (det vil si ikrigstid og fredstid) hovedinteresser» (Kennedy 1991: 5).

Storstrategi – i motsetning til en distinkt militær strategi (f.eks. Wash-ingtons «The Surge»-operasjon i Irak) eller økonomisk strategi (som«Utvikling av Vesten (Xibu dakaifa)»-kampanjen til Beijing) – er både hel-hetlig og langsiktig. Den krever en politikk som har en horisont på tiårsnarere enn år.

Noen forfattere har foreslått typologier med ulike typer storstrategier.Best kjent er Edward N. Luttwaks typologi (Luttwak 1987: 182, 192), ogsenere typologier har gjerne vært forsøk på å forbedre og nyansere denne(se f.eks. Kupchan 1994; Johnston 1995). Luttwak foreslår at det finnes to


Stig Stenslie 330


hovedtyper av storstrategier som skiller seg fra hverandre på grunnlag avmål og virkemidler. Den ene strategien er å maksimere makt gjennommilitær og territorial ekspansjon. Den andre er å søke å bevare politisk ogterritorial status quo, mens en samtidig søker å øke det nasjonale vel-standsnivået, vanligvis gjennom diplomatiske verktøy. Med andre ord eta-blerer Luttwak en nokså enkel dikotomi mellom ekspansjonistiske, ellerrevisjonistiske, mål og midler på den ene siden og status quo mål og mid-ler på den andre.

Storstrategi kan eksistere i en mer eller mindre eksplisitt form ogavslører seg i politisk praksis. Stratfors-grunnlegger George Friedman(2009: 39) mener «et lands storstrategi er så dypt forankret i nasjonensDNA, og synes så naturlig og opplagt, at politikere og generaler ikke alltider klar over dens eksistens».

Bak «Kinas gjenreisning»

Kinas vekst er et faktum. Den kinesiske økonomien har de siste årenevokst raskere enn det selv de mest optimistiske analytikerne har spådd.Tallrike rapporter spår at innen få år vil den kinesiske økonomien troligvære større enn den amerikanske (se f.eks. Goldman Sachs 2010; TheEconomist 2010; PricewaterhouseCoopers 2010; Standard Chartered Bank2010). Martin Jacques, forfatter av den bestselgende boka When ChinaRules the World, spår at Kina vil ta igjen USA ikke bare i økonomisk makt –men også i sosial, kulturell og politisk makt (Jacques 2009). Kina vilendog kunne utfordre USAs militære overlegenhet. Det kinesiske for-svarsbudsjettet er allerede verdens nest største, og stiger med mer enn 10prosent årlig. «Kina har størst potensial til å konkurrere militært medUSA», advarer Pentagon (U.S. Department of Defence 2006: 29).

Så hvordan vil Beijing bruke sine muskler? «Dette er det storstrategiskespørsmålet i vår tid», mener David Shambaugh og Ren Xiao (2012: 36).Selv om Kina-observatørene erkjenner at det ikke eksisterer «en formellog detaljert plan nedfelt i et smoking gun-dokument» utstedt av det kine-siske kommunistpartiets sentralkomité» (Goldstein 2001: 17), mistenkermange at det faktisk finnes en storstrategi (Swaine & Tellis 2000; Fried-berg 2011; Goldstein 2001 m.fl.).

Landets bemerkelsesverdig konsistente utenriks- og sikkerhetspolitikkviser at lederskapet har en storstrategi, hevder blant andre Aaron L. Fried-berg. Ifølge ham har lederskapet i Beijing «fulgt stien som han [Deng]tråkket opp for dem for 30 år siden» (Friedberg 2011: 144), oppsummert iformaningen om å «holde en lav profil». «Observer rolig; håndter forhol-det til omverdenen med forsiktighet, befest vår posisjon; skjul våre kapasi-teter og vær tålmodig, hold en lav profil og krev aldri lederskap», instru-




erte Deng sine landsmenn i det som senere skulle bli kjent som «24-tegn-spolitikken». Med andre ord, unngå konfrontasjon og akkumuler makt.

I 2005 introduserte Hu Jintao begrepet «fredelig gjenreisning» (hepingjueqi) som en slags storstrategi for Kina (for Hus tale i FN som introdu-serte begrepet for verden, se Ministry of Foreign Affairs, the People’sRepublic of China 2005). Det var opprinnelig professor Zheng Bijian somintroduserte dette begrepet, og det var først senere at de kinesiske ledernetok det i bruk. Med andre ord, det startet som et akademisk definertbegrep som så ble adoptert av politikerne – noe som er vanlig i Kina. Detvar imidlertid en generell – og kanskje ikke uberettiget – frykt i Kina at«gjenreisning» ville bli tolket negativt utenfor landets grenser, og begrepetble derfor snart endret til «fredelig utvikling» (heping fazhan) (Zheng2005: 18–24). Byggingen av en «harmonisk verden» (hexie shijie) var denoverordnede visjon. Stikkordene var fred og harmoni (for en offisiell rede-gjørelse av disse begrepene, se Information Office of the State Council2011).

Men er retorikken til lederskapet bare et røykteppe for Kinas virkeligeintensjoner? Hva er planen på lengre sikt? Hvordan vil kinesiske lederebruke den betydelige makten som de etter hvert har akkumulert? Det sisteer det kanskje viktigste spørsmålet Kina-observatører stiller seg.

Kilde: Financial Times, 1. juli 2011.

I en rekke studier har vestlige Kina-kjennere søkt å gi svar. Noen – foreksempel Michael Swaine og Ashley Tellis – hevder å kunne utlede Kinastidligere, nåværende og fremtidige storstrategi fra «[Kinas] historiske erfa-ringer, politiske interesser og geostrategiske miljø» (2000: ix–x). Andre –som Aaron L. Friedberg (2011) og Avery Goldstein (2001) – hevder å haavdekket en «bred underliggende konsensus» gjennom tolkning av offent-lige uttalelser og dokumenter kombinert med masse intervjuer av sivile


Stig Stenslie 332


tjenestemenn, militæroffiserer og forskere ved kinesiske tankesmier.«Denne boka bygger på rundt 125 timer med intervjuer som forfatterengjennomførte i Beijing (85 timer i juni–juli 1998, mars–april og oktober2000 og mars 2003), Shanghai (15 timer i juni–juli 2001, Washington DC(10 timer i februar 2000) og Tokyo (15 timer i mars 1999)», lyder åpningenav forordet til Goldstein (2001: ix). Friedberg siterer på sin side alt fra pro-fessorer og militæroffiserer til hovedfagsstudenter, hvorav «noen [av infor-mantene] er kjent for å ha tilgang til de indre sirkler av partiet og staten»(Friedberg 2011: 286). Steven W. Mosher tyr tilsynelatende til biologi, hvahan refererer til som «Kinas kulturelle DNA» (2000: 15), for å beskriveKinas storstrategi.

Alle disse studiene konkluderer i samme retning: at Kina er i ferd medå bevege seg fra å være en status quo-makt til å bli en ekspansjonistiskmakt, selv om noen går mye lenger enn andre med å skissere det kine-siske lederskapets intensjoner. Swaine og Tellis (2000) mener at Beijingvil fortsette å understøtte økonomisk vekst og militær modernisering,men samtidig vise diplomatisk forsiktighet. I alle fall de første tiårene avdet 21. århundre. Men etter hvert vil et mer fremoverlent Kina tre frem.Goldstein (2001) hevder at de kinesiske lederne vil søke å erstatte dagensunipolare verdensorden som er dominert av USA, med en multipolarorden. Lampton (2008) er enig og legger til at for å realisere dette vil Kinafølge en ikke-konfronterende linje på kort og mellomlang sikt med detmål å bli en blant verdens stormakter. Beijings ultimate mål er å skyveUSA ut av Øst-Asia og reetablere den Sino-sentriske orden som rådetunder de store kinesiske keiserdømmene, ifølge Friedberg (2011).

Mosher (2000) mener at Beijings mål er intet mindre enn å erstattedagens Pax Americana med Pax Sinica. At kineserne ønsker å organisereverden nøyaktig slik de har gjort i 2000 år. Kina i sentrum – som «Midt-ens rike» (Zhongguo), omgitt av servile tributtstater. På mange måter erdette «alt under himmelen» (tianxia)-IR-teori i et nøtteskall – én av mangeretninger i Kina, og en som er nær nasjonalistiske strømninger i Kina.

Alle disse studiene er like problematiske som de er fascinerende.De nevnte Kina-kjennerne legger altså til grunn et premiss om at det

faktisk finnes en storstrategi, uavhengig av hvorvidt de kinesiske lederneselv er bevisst dette eller ikke. Forfatterne mener å observere at kinesiskutenriks- og forsvarspolitikk de siste tre tiårene har vært konsekvent oggodt tilpasset landets interne behov, noe de tilskriver en storstrategi.

Spørsmålet mange av de overnevnte forskerne stiller seg er hvordanstorstrategien ser ut, ikke hvorvidt den faktisk finnes. Men kan det tenkesat det kinesiske lederskapet faktisk ikke har en storstrategi, og at heltandre faktorer forklarer landets konsistente politikk (i den grad en faktisker enig i at Kina fører en konsistent utenriks- og sikkerhetspolitikk)?




For eksempel kan det tenkes at det er strukturelle forhold som i realite-ten ligger bak kontinuiteten. Swaine og Tellis (2000) drøfter nettopp slikeforhold, inkludert historiske erfaringer, politiske interesser og geostrate-giske miljø. Slike strukturer kan være en like troverdig forklaring på Kinaskonsistente utenriks- og forsvarspolitikk som en langsiktig storstrategi.Problemet med nevnte studie er at forfatterne ved å lage en syntese avdisse strukturelle forholdene hevder å avdekke landets storstrategi. Nesteavsnitt utfordrer ideen om Kinas storstrategi.

Strategisk tenkning, men ingen storstrategi

I et forsøk på å besvare spørsmålet om hvorvidt kinesiske ledere har enstorstrategi, er det nødvendig å etablere et skille mellom «strategisk tenk-ning» på den ene siden og «storstrategi» på den andre. Min påstand vilvære at strategisk tenkning ikke nødvendigvis munner ut i noen konkretstorstrategi.

Det finnes mye strategisk tenkning rundt utenriks- og sikkerhetspoli-tikk i Kina. Et søk på «storstrategi» (zhongguo de da zhanlue, 中国的大战略 )på baidu.com gir 1,9 millioner treff, og ett på google.com gir over 12 milli-oner treff (søkedato, 27. juni, 2012). De fleste av disse treffene er selvfølge-lig irrelevante. Uansett er de et uttrykk for at storstrategi debatteres påulike arenaer – blant annet akademia, media og innad i Det kinesiskekommunistpartiet, og på ulike nivåer. Selvfølgelig foregår debattene rela-tert til nasjonale sikkerhetsspørsmål på toppen av kommunistpartiet –blant medlemmene av Politbyrået, Statsrådet og Den sentrale militærko-mité – bak lukkede dører. Knapt noen utenforstående vet hva som er pådagsordenen, og uenighet blir nær sagt aldri luftet i offentligheten (sef.eks. Jakobson & Knox 2010: 1).

Lettere tilgjengelig er debattene som finner sted i offentligheten, blantKinas intellektuelle. Blant de som er mest kjent for sin teoretisering rundtstorstrategi, er forskere som Yan Xuetong (2011), Wang Jisi (2011) og YeZicheng (2011). Men det finnes også mange andre kinesiske akademikeresom skriver innsiktsfullt om storstrategi. Mark Leonards bestselger Whatdoes China Think? gir et verdifullt innblikk i noen av disse diskusjonene(2008). «Debatter mellom tenkere [i tankesmiene] har blitt en del av denpolitiske prosessen, og brukes til å sette ideer i spill og utvide de tilgjenge-lige alternativene for kinesiske beslutningstakere», skriver Leonard. Der-for er det rimelig å anta at debattene som finner sted i tankesmier speilerstrategisk tenkning blant de sivile og militære topplederne.

Den strategiske tenkningen har imidlertid ikke lagt grunnlag for enstorstrategi. Det gir liten mening å hevde at det eksisterer en «bred under-liggende konsensus» i dagens Kina. Selv om debattene mellom ledende


Stig Stenslie 334


tjenestemenn foregår bak lukkede dører, vil de fleste kinesere – som selvmener å ha innsikt – hevde at det finnes motstridende strømninger innadi partiet: mellom «hauker» og «duer»; generaler og sivile tjenestemenn.Ved å godta antakelsen om at diskusjonene innad i tankesmiene reflekte-rer de på toppen av partiet, kan en få et visst innblikk hvilke tema somdebatteres. Noen viktige spørsmål er: Hvordan skal Kina posisjonere seg ien «post-vestlig verden»? Hvordan skal kineserne konvertere sin nye øko-nomiske makt inn i varig politisk og kulturell innflytelse rundt om på klo-den? Hva slags stormakt skal Kina være? (For en redegjørelse av noen avdisse debattene, se Shambaugh 2011; Shambaugh & Ren 2012).

Lederduoen Hu Jintao og Wen Jiabao dyrket det siste tiåret forestillin-gen om «fredelig gjenreisning» (senere endret til «fredelig utvikling»)som en slags storstrategi for Kina. Men disse referansene kan ikke kallesen storstrategi, rett og slett fordi de ikke har egenskapene til en strategi.Begrepene mangler et klart definert mål. Gitt at «harmonisk verden» ersluttmålet, er det langt fra tydelig hva dette vil innebære i praksis. Hu ogWens referanser til «fredelig utvikling» må snarere forstås som et defen-sivt diplomatisk svar på forestillingen om «Kina-trusselen» som brer omseg i Vesten og i Kinas naboland. En storstrategi må være basert på realis-tiske vurderinger som ser sammenhengen mellom mål og midler for åkomme dit, samt kompleksiteten i dagens verden og interessene til andrestater. Verdier kan utmerket godt være integrert i en storstrategi, men enslik strategi må være noe mer enn bare en vag beskrivelse av vakre idealer.

Pragmatisme

«We have no eternal allies, and we have no perpetual enemies. Our inte-rests are eternal and perpetual», fastslo Lord Palmerston i en tale i det bri-tiske underhuset i 1848. Utvilsomt er det en kjerne av sannhet i dette. Menstorstrategi er sjelden drevet av interesser alene. Historien viser at tilgrunn for slike strategier ligger det også ofte enten ideologi eller tro, ellernoen ganger en blanding (for en drøfting av betydningen av ideologi og trofor storstrategisk tenkning i USA, se Miller 2010). Dette er et solid funda-ment å bygge en strategi på fordi det en tror på ligger fast, eller det endressvært langsomt. Du kan ikke gå på akkord med sann ideologi eller tro, dukan ikke gå på akkord med dine verdier. Rett og galt har ingenting til fel-les. Det finnes følgelig lite rom for kompromiss.

Storstrategiene under den kalde krigen var begge drevet av ideologi.Mens amerikanernes «Oppdemningsstrategi» fokuserte på å demme oppfor og presse tilbake spredning av kommunismen, og samtidig styrkeUSAs sikkerhet og innflytelse globalt (se f.eks. Kennedy 1992 Gaddis2005), handlet Sovjetunionens storstrategi om global utbredelse av kom-




munisme, med særlig fokus på den såkalt tredje verden. Russerne bruktemilitære, økonomiske og diplomatiske midler til å styrke sin innflytelse imange underutviklede land, og de grep direkte inn i borgerkrigene iAngola, Etiopia og Afghanistan med dette mål for øye (se f.eks. Luttwak1984; MacDonald 1984; Kennedy 1992). Internasjonal politikk på dentiden var et Clash of the Titans, mellom to grunnleggende forskjellige synpå verden. Lederne i Washington og Moskva betraktet global innflytelsesom et «nullsumspill». Dette er et spill hvor en deltakers gevinst er enannens tap. I et slikt spill er det ikke rom for kompromisser.

Umiddelbart etter terrorangrepene mot USA 11. september 2011 fikktenkning rundt storstrategi en ny vår i Washington. Et knippe såkaltenykonservative tenkere brukte angrepene til å konsolidere sin innflytelse,eller snarere til å «kapre» Bush II-administrasjonen. Flere fremtredendenykonservative tenkere fikk ledende posisjoner, inkludert Paul D. Wolfo-witz, Richard Perle, Elliott Abrams, Michael Ledeen, Lewis Libby og JohnBolton. De lyktes i å påvirke president George W. Bush med sin storstrate-giske tenkning – i den grad at den senere ble kjent som «Bush-doktrinen».Denne strategien var drevet av ideologi snarere enn realistiske betraktnin-ger. Nøkkelordene var amerikansk forrang, Full Spectrum Dominans – detvil si permanent, overveldende militær overlegenhet på alle områder, samtoppdemning mot alle potensielle utfordringer mot USAs hegemoni (forulike aspekter ved «Bush-doktrinen», se Kaplan & Kristol 2003; Dolan &Glad 2004; Mann 2004; Dolan 2005; Shanahan 2005; Stephen 2005;Walt 2006).

Ved siden av i Washington, ble storstrategisk tenkning vekket til live ide høye fjellene i Afghanistan, de dype dalene i Jemen og – ikke minst –på Internett. Her komponerte militante islamister mer eller mindre vel-formulerte storstrategier, et herlig sammensurium av ideologi og tro. Ten-kere assosiert med al-Qa‘ida, som et eksempel, forkynte en ideologi sominkorporerte storstrategi. Deres revolusjonære ideologi skisserte langsik-tige politiske mål, og definerte midlene som var nødvendige for å kommedit. Al-Qa‘idas ambisjon var å bidra til å igangsette revolusjoner som villestyrte korrupte herskere over hele den islamske verden, etablere tradisjo-nalistiske styresett, og til slutt etablere et nytt kalifat som skulle virke sam-lende og revitaliserende på den islamske verden.

Gitt at storstrategi er drevet av enten ideologi eller tro, kan en langt påvei forstå hvorfor dagens Kina ikke har noen storstrategi. Men Kina hartidligere hatt en storstrategi. Det var Maos strategi om å «lene seg til énside», som var en utenrikspolitikk drevet av kommunistisk ideologi (Zhao2004: 8). I 1948 erklærte Mao at Kina ville lene seg til den sosialistiske lei-ren, ledet av Sovjetunionen, og motsette seg den imperialistiske leiren,ledet av USA. Denne strategien ble tydelig nedfelt i «Fellesprogrammet»,som fungerte som Kinas midlertidige grunnlov etter at den ble vedtatt i


Stig Stenslie 336


1949: «Folkerepublikken Kina skal forene seg med alle fredselskende ogfrihetselskende land og folk over hele verden, først og fremst med Sovjetu-nionen, alle folkedemokratiene og alle undertrykte nasjoner. Den skal taside med leiren som fremmer internasjonal fred og demokrati, motsetteseg imperialistisk aggresjon og forsvare varig verdensfred» (Utenriksde-partementet, Folkerepublikken Kina (ikke datert)). I tråd med denneerklæringen førte Mao en aggressiv utenrikspolitikk rettet mot den kapita-listiske verden i løpet av 1950-tallet, og søkte å eksportere den kinesiskemodellen av sosialismen på 1960-tallet.

«[Maos utenrikspolitikk] førte til mer skade enn nytte for kommunist-regimet», ifølge Suisheng Zhao (2004: 8). Mao forlot denne storstrategiensom følge av splittelsen mellom Kina og Sovjetunionen i 1960. Ni år ettergrensekonflikten mellom de to landene, søkte formannen en tilnærmingtil USA. I 1972, etter et møte mellom Mao og president Nixon, ble det eta-blert diplomatiske relasjoner mellom Washington og Beijing. Mao vendtedermed kinesisk utenriks- og forsvarspolitikk i en pragmatisk retning.

«Det spiller ingen rolle om katten er hvit eller sort, bare den fangermus», uttalte Deng under Guangzhou-konferansen i 1961 (Zhisui 1994:376). Maos etterfølger var en pragmatisk lederskikkelse. Dengs politikkhar blitt kalt «radikal pragmatisme», og innebar å reformere Kinas utån-dende økonomisk system og å åpne opp for verden utenfor. «Kryss elvaved å føle deg frem til steinene på bunnen» (Mozhe shitou guo he), varDengs oppskrift på hvordan Kina skulle åpne opp og reformere, noe somviser at han ikke satte «langsiktighet» i førersetet. Der satte han i stedettvillingparet «eksperiment» og «fleksibilitet». En kan kanskje argumen-tere for at åpning og reform i seg selv er en langsiktig plan, og at opprettel-sen av Xiaokang-samfunnet, et gjennomgående velstående samfunn,innen 2020, er del av en langvarig nasjonal plan. Men selv om Dengsideer har vært veiledende for kinesisk politikk siden, kan det hevdes at deer for vage til å bli betraktet som en storstrategi.

Som en følge av Dengs kursdreining har det de siste tiårene pågåttenorme verdimessige omveltninger i Kina, hvor det har funnet sted en avi-deologisering (McGregor 2010). Vitsene hagler om det «kommunistiske»Kina: «Med sine mer enn 80 millioner medlemmer, er Kinas kommunist-parti verdens største handelskammer!» «Politbyrået fungerer akkurat somstyret i investeringsbanken Goldman Sachs!» «Kinas ideologi i dag? Jo, deter mcKinsey-leninisme!» «Kommunisme er den lengste veien fra kapita-lisme til … kapitalisme!» Lederskapet i Kommunistpartiet tar fortsatt ideo-logi på alvor, men «[d]en marxist-leninistiske retorikken har hatt en ten-dens til å bli overskygget av pragmatiske vurderinger av hva som er inasjonens interesse (...)», hevder Suisheng (2004: 8). Den kinesiske ledel-sen er i dag knapt underlagt noen ideologiske begrensninger. Kina er styrtav et meget rasjonelt og pragmatisk lederskap. Pragmatikere er også opp-




ortunister. Opportunister er kjennetegnet av det å gripe muligheter, utenhensyn til verken verdier eller etablerte prinsipper.

Kinas opportunistdrevne politikk er det motsatte av en politikk drevetav storstrategi, som er et sett med retningslinjer som skal gjennomføresuansett alt annet.

Hjemlig brannslukking

Foruten å være opportunister er det kinesiske lederskapet oppslukt avkortsiktig brannslukking på hjemmebane, en annen stor hindring for detå lage storstrategi. Luttwak (2012: 9–10) påpeker at kinesiske ledere er merinnadvendte enn de fleste andre ledere, inkludert ledere fra andre storeland som USA – og ikke minst små land som Norge og Qatar, rett og slettfordi de står overfor hjemlige realiteter som er både større og potensieltmye mer ustabile. For å sette ting i perspektiv: Kina har en befolkning påover 1,3 milliarder – størst av alle i verden. Tre kinesiske provinser har flereinnbyggere enn Tyskland: Guangdong, Shandong og Henan (NationalBureau of Statistics of China 2011). Åtte byer har mer enn ti millioner inn-byggere, 93 har mer enn fem. I USA er det bare New York som har merenn fem millioner innbyggere. I 2020 vil seks provinser trolig ha et BNPpå mer enn 6000 milliarder kroner, like stort som BNP i Russland ellerCanada (Zhang 2010). Innenfor dette enorme landet vil det alltid være enkrise som stjeler Beijings oppmerksomhet – et jordskjelv, en oversvøm-melse, etnisk uro eller noe helt annet.

Utfordringene på hjemmebane har økt i takt med landets raske sosioø-konomiske vekst. Departementet for offentlig sikkerhet offentliggjordeantall årlige «massehendelser» – protester, opptøyer og andre former forsosial uro – frem til 2005, da tallet nådde 87 000 (Wang 2006). Etterhvert, da antallet økte, uteble myndighetenes rapportering. TankesmienCASS anslo at tallet hadde passert 90 000 påfølgende år, mens professorSun Liping ved Qinghua-universitetet hevdet at det var hele 180 000 slikehendelser i 2010 (Freeman 2010). Om vi fester lit til disse tallene, betyrdette at det hver dag er rundt 500 protester, demonstrasjoner og opptøyerrundt omkring i Kina. De fleste av disse er knyttet til lokale konflikter mel-lom arbeidsgiver og arbeidstaker, samt lokalmyndigheters aggressiveekspropriering av land – også kjent som «landran» (for en analyse av årsa-kene til massehendelser, se Tong & Lei 2010).

Kinas størrelse gir styrke og ressurser, men også betydelige utfordrin-ger for lederskapet når det kommer til det å øve kontroll og implementerepolitikk. Det er lange tradisjoner for at lokale ledere hører med bare ett ørepå instruksjoner fra hovedstaden og lar lokale forhold og behov styrebeslutninger. Kinesiske ordtak nærmest anbefaler en slik praksis: «Him-


Stig Stenslie 338


melen er høyt oppe og keiseren er langt borte» (Tian gao, huangdi yuan),og «Når det kommer tiltak fra oven, fins det mottiltak på grasrota» (Shangyou zhengce, xia you duice).

Det er grunn til å hevde at også utfordringene knyttet til kontroll ogimplementering av politikk blitt større som følge av Kinas vekst. Statsap-paratet har gradvis blitt større og mer komplekst, og følgelig vanskeligerefor lederne å koordinere. Stadig flere aktører søker å påvirke utenriks- ogsikkerhetspolitiske beslutningsprosesser. Blant disse er utenriksdeparte-mentet, departementet for offentlig sikkerhet, handelsdepartementet,Kommunistpartiets internasjonale avdeling, militæret, statlig eide bedrif-ter og provinsmyndigheter (Jakobson & Knox 2010). Denne fragmenterin-gen har gjort at Kina i flere saker har talt med mange stemmer utad. Paral-lelt med denne utviklingen har dessuten lederskapets beslutnings- ogimplementeringskapasitet blitt svekket. Partiet er ikke lenger dominert avén sterk mann, som Mao og Deng. På toppen finnes det i dag en kjerne-elite av partioligarker som fatter sine beslutninger i henhold til prinsip-pene om kompromiss og konsensus. Ingen enkeltperson kan lengertrumfe igjennom sin vilje (for en detaljert redegjørelse for fraksjonering ikinesisk politikk, se Bo 2007 og 2010).

Kinas størrelse gjør at lederskapet er tvunget til å forfølge en politikkpreget av brannslukking med kortsiktig gevinst, snarere enn langsiktigplanlegging. I tillegg gjør landets mangfold og stadig mer kompleksestatsapparat det vanskelig for lederne å sette ut i livet en storstrategi.

Nye ledere, ingen storstrategi

De fleste av Kinas sivile og militære toppledere ble fornyet i forbindelsemed Det kinesiske kommunistpartiets 18. kongress i november 2012 ogden nasjonale folkekongressen i mars 2013. Den nye generasjon ledere –den femte generasjon anført av Xi Jinping og Li Keqiang – vil etter planensitte med makten i ti år.

Men det er lite sannsynlig at Kina vil få en storstrategi under de nyelederne. Kinas femte generasjon ledere kan knapt kalles visjonære, de erverken drevet av tro eller ideologi. De som kommer seg til topps er desom best evner å sno seg, og ikke nødvendigvis de store strategene. Følge-lig er de nye lederne realister, pragmatikere og opportunister, og villig tilå inngå kompromisser for å bygge bredest mulig støtte på tvers av ulikefraksjoner innad i partiet. I motsetning til Barack Obama som ble valgt tilpresident på grunnlag av lovnader om Change!, har ikke Xi Jingping blittutpekt til president fordi han har en «visjon for Kina». Enhver som bærerpå visjoner – som er de på ytterkanten av den politiske skalaen – vil finnedet meget vanskelig å nå til topps i kinesisk politikk. Disse vil møte bety-




delig motstand, all den tid de blir sett på som trusler av etablerte interes-segrupper.

Dette erfarte Bo Xilai – partisekretær i Chongqing, medlem av Politby-rået og sønn av en av Folkerepublikkens grunnleggere – som fikk bråttavbrutt sin lysende politiske karriere i mars 2012. Han var kandidat foropprykk til Politbyråets stående komité, rådet som styrer Kina, som skullefornyes under partikongressen senere samme år. Bo ble fratatt sine poli-tiske verv og arrestert, mistenkt for «alvorlige disiplinærbrudd». Bakgrun-nen var at hans kone, Gu Kailai, ble anklaget for å ha forgiftet og drept denbritiske forretningsmannen Neil Heywood, og Bo ble beskyldt for å ha for-søkt å dekke over dette. Samtidig ønsket trolig flere toppledere i Beijing årydde ham av veien, fordi han var en høyst kontroversiell politiker. Bo varambisiøs og karismatisk – og tok til orde for en «nymaoistisk» politikk.Slik gravde han også sin egen grav.

Ved å skrelle av visjonære politikere som Bo, produserer systemetledere som tenker kortsiktig, og som er mer fokusert på det politiske spil-let enn på langsiktige mål. Videre kan ikke den nye generasjon lederekunne endre realiteten i kinesisk politikk. De neste fem til ti år vil væreavgjørende for Kina. Samtidig som landet blir mektigere på bortebane,bygges det opp et stadig større press på partiet hjemme. Med andre ord vilfemte generasjon ledere – i minst like stor grad som de sittende lederne –bli fortært av hjemlig brannslukking (Jakobson 2013). For å kunne opprett-holde sin kontroll må den nye ledelsen løse en rekke alvorlige utfordringerpå hjemmebane, knyttet til økonomisk vekst, sosiopolitikk og disiplin ieget parti. Snarere enn å handle i henhold til en forhåndsbestemt storstra-tegi, er lederne i Beijing tvunget til å fokusere på det å svare på oppduk-kende utfordringer. De må hele tiden justere politikken. Statsapparatet viltrolig bli vanskeligere å samkjøre, også de mange enheter som er involvertmed utenriks- og sikkerhetspolitikk. Som en følge av at Kinas interesser iutlandet utvides, vil flere og flere aktører prøve å påvirke landet i ulike ret-ninger.

På den ene siden er dette dårlige nyheter. For det første er det rimelig åanta at en tydelig formulert storstrategi ville gitt et nasjonalt fokus. I en tidpreget av turbulens, forårsaket av Kinas raske vekst, kunne et klart fokusbidratt til å styrke det interne samholdet og solidariteten blant kineserne.For det andre kunne en storstrategi ha gjort at andre stater hadde sluttetseg til Beijing sak, og i så måte understøttet kinesiske myndigheters frem-støt for å styrke landets «myke makt», et begrep utviklet av Joseph S. Nye.Dette er evnen til å få andre land til å «ønske det du ønsker» (Nye 2004:36). Slik evne forutsetter at andre land finner det du står for tiltrekkende,på en eller annen måte. Stikkord i så måte er verdier, kultur, politikk oginstitusjoner. Kina har ingen allierte, med unntak av Nord-Korea og muli-gens Pakistan. Med slike venner trenger Kina knapt fiender – et problem


Stig Stenslie 340


mange kinesere selv har innsett. Ifølge professor Yan Xuetong ved Tsing-hua-universitetet i Beijing gjør penger det mulig for kineserne å kjøpe segvenner i alle verdens hjørner, men «(...) slike ’vennskap’ står seg ikke i dår-lige tider» (Yan 2011, 2012). For å bli en ledende verdensmakt må Kinaogså bli en sann inspirerende global leder. For det tredje kunne en stor-strategi ha gjort Kinas relasjoner til omverdenen mindre problematiske.Mange er alarmert av landets mer selvhevdende holdning og militæreopprustning, og det knytter seg bekymringer til dets langsiktige intensjo-ner. Så lenge intensjonene forblir ukjente, vil Kina bli betraktet som enuforutsigbar makt. Amerikanske strateger har tatt til orde for å demmeopp mot den voksende kinesiske utfordringen. Samtidig ruster mistenk-somme naboland opp sine militære styrker og har anmodet Washingtonom å engasjere seg sterkere i Asia som en motvekt til Kina (se f.eks. Lutt-wak 2012).

På den andre siden har vellykkede strategier historisk sett snarere værtunntakene enn regelen. Realiteten er at det sjelden har kommet noe godtut av de fleste storstrategier. «Bush-doktrinen» som dukket opp i etterkantav 9/11, var et utmerket stykke teoretisk arbeid. Men strategien fungertedårlig i praksis, og dens gjennomføring førte til mer skade enn nytte. Like-ledes har al-Qa‘idas storstrategi ikke ledet til noe annet enn lidelse og død– mens kalifatet synes å være en drøm som er fjernere enn noensinne. Forikke å snakke om Adolf Hitlers grandiose idé om tusenårsriket. Gitt at denkinesiske ledelsen faktisk hadde en storstrategi, er det uansett lite sann-synlig at den ville ha fungert etter sin hensikt. Få planer overlever møtetmed virkeligheten. Ved inngangen til det 21. århundre er verden for kom-plisert og endrer seg for fort. Stilt overfor denne virkeligheten bør detkinesiske lederskapet være realistisk og pragmatisk, med evne til tilpasseseg og justere den politikken som føres.

Dette betyr verken at kineserne mangler nasjonale ambisjoner – det erabsolutt en bred støtte bak tanken om å gjenreise nasjonen til fordumsstorhet, eller at Kina aldri vil bli en supermakt. Med Robert D. Kaplansord: «Imperier er sjelden et resultat av en plan, de vokser snarere orga-nisk» (Kaplan 2010: 23).

Konklusjon

Til tross for at det tenkes mye rundt strategiske spørsmål i Kina, er detvanskelig å belegge at det kinesiske lederskapet har en «storstrategi» forlandets utenriks- og forsvarspolitikk. Slik har det vært siden Deng, kanskjehelt siden Mao. I denne artikkelen har jeg argumentert for at mangelen påstorstrategi skyldes to faktorer. For det første er dagens kinesiske ledere istor grad pragmatikere som verken er drevet av ideologi eller tro. For det




andre er de i økende grad «spist opp» av kortsiktig brannslukking påhjemmebane, og har derfor vanskelig for å følge opp en slik utenrikspoli-tisk storstrategi. Det er grunn til å tro at begge disse to forholdene vil ved-vare også under det nyutnevnte kinesiske lederskapet, og at heller ikkeden nye generasjon kinesiske ledere vil legge en storstrategi til grunn forutenriks- og sikkerhetspolitikken.

Det finnes mange myter om Kina, både i den allmenne forståelsen avlandet og i faglitteraturen. Jeg vil hevde at forestillingen om at kinesiskeledere har en spesiell evne til å tenke langsiktig og storstrategisk – og påen måte som langt overgår vestlige politikeres evne til å planlegge – erblant disse mytene.

Om artikkelen

Takk til Huang Jing, Jo Inge Bekkevold, Tom Christensen, Chen Gang,Lowell Dittmer, Sven G. Holtsmark, Otto Malmgren, Li Mingjiang,Andrew J. Nathan, Øystein Tunsjø, Brigt Harr Vaage og Zheng Yongnianfor lærerike diskusjoner og kommentarer. Takk også til Forsvarets høy-skole, som sjenerøst finansierte mitt studieår 2011–12, og til Institutt forforsvarsstudier i Oslo, National University i Singapore og Columbia Uni-versity i New York, som huset meg i løpet av dette året.

Litteratur

BBC (ikke datert) Morality: Does National Interest Always Come First in Foreign Affairs? Tilgjengelig på http://news.bbc.co.uk/hi/english/static/in_depth/uk_politics/2001/open_politics/foreign_policy/morality.stm. Lesedato 10.07.2012.

BBC News (ikke datert) Zhou Enlai. Tilgjengelig på http://news.bbc.co.uk/2/shared/spl/hi/asia_pac/02/china_party_congress/china_ruling_party/key_people_events/html/zhou_enlai.stm. Lesedato 01.08.2012.

Bo, Zhiyue (2007) China’s Elite Politics: Political Transition and Power Balancing. Singa-pore: World Scientific Publishing.

Bo, Zhiyue (2010) China’s Elite Politics: Governance and Democratization. Singapore: World Scientific Publishing.

Brzezinski, Zbigniew (2012) Strategic Vision: America and the Crisis of Global Power. New York: Basic Books.

Clausewitz, Carl von (1993) On War. Oversatt av Michael Howard & Peter Paret. New York, NY: Alfred A. Knopf.

Dolan, Chris J. (2005) In War We Trust: The Bush Doctrine and the Pursuit of Just War. Aldershot: Ashgate.

Dolan, Chris J. & Betty Glad (red.) (2004) Striking First: The Preventive War Doctrine and the Reshaping of U.S. Foreign Policy. Basingstoke: Palgrave.

Erickson, Andrew S. (red.) (2007) China’s Future Nuclear Submarine Force. Annapolis, MD: Naval Institute Press.


Stig Stenslie 342


Forbes (2009) Tilgjengelig på www.forbes.com/2009/08/05/china-govt-credibility-international-politics-stability.html. Lesedato 05.11.2011.

Freeman, Will (2010) The Accuracy of China’s ‘Mass Incidents’. Financial Times 02.03.2010. Tilgjengelig på www.ft.com/cms/s/0/9ee6fa64-25b5-11df-9bd3-00144feab49a.html#axzz1raquJDvr. Lesedato 22.04.2012.

Friedberg, Aaron L. (2011) A Contest for Supremacy: China, America, and the Struggle for Mastery in Asia. New York & London: W.W. Norton & Company.

Friedman, George (2009) The Next 100 Years: A Forecast for the 21st Century. New York, NY: Doubleday.

Gaddis, John Lewis (2005) Strategies of Containment: A Critical Appraisal of American National Security Policy during the Cold War. New York: Oxford University Press.

Goldman Sachs (2010) The Long-Term Outlook for the BRICs and N-11 Post Crisis. Til-gjengelig på www2.goldmansachs.com/our-thinking/brics/brics-at-8/brics-the-long-term-outlook.pdf. Lesedato 01.08.2012.

Goldstein, Avery (2001) Rising to the Challenge: China’s Grand Strategy and International Security. Stanford, CA: Stanford University Press.

Hart, Sir Basil Henry Liddell (1991) Strategy. 2. utg. New York, NY: Meredian Books.Information Office of the State Council (2011) [White Paper] China’s Peaceful Develop-

ment. Tilgjengelig på chinausfocus.com/library/government-resources/chinese-resources/documents/white-paper-chinas-peaceful-development-september-2011/. Lesedato 02.11.2011.

Jakobson, Linda (2013) China’s Foreign Policy Dilemma. Lowy Institute for Internatio-nal Policy Analysis, February. Tilgjengelig på www.lowyinstitute.org/publications/chinas-foreign-policy-dilemma. Lesedato 07.02.2013.

Jakobson, Linda & Dean Knox (2010) New Foreign Policy Actors in China. SIPRI Policy Paper 26. Tilgjengelig på books.sipri.org/files/PP/SIPRIPP26.pdf. Lesedato 07.12.2012.

Jacques, Martin (2009) When China Rules the World: The End of the Western World and the Birth of a New Global Order. New York: Penguin Press.

Johnston, Alastair Iain (1995) Cultural Realism: Strategic Culture and Grand Strategy in Chinese History. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Kaplan, Lawrence & William Kristol (2003) The War over Iraq: Saddam’s Tyranny and America’s Mission. San Francisco: Encounter Books.

Kaplan, Robert D. (2010) The Geography of Chinese Power: How Far Can Beijing Reach on Land and at Sea. Foreign Affairs, 89 (3): 22–41.

Kennedy, Paul (1992) Grand Strategies in War and Peace. New Haven, CT: Yale Univer-sity Press.

Kissinger, Henry M. (2011) On China. New York: Penguin Press.Kupchan, Charles (1994) The Vulnerability of Empire. New York, NY: Cornell University

Books.Lampton, David (2008) The Three Faces of Chinese Power: Might, Money, and Minds. Ber-

keley, CA: University of California Press.Leonard, Mark (2008) What does China Think?. New York, NY: Public Affairs.Luttwak, Edward N. (1984) The Grand Strategy of the Soviet Union. New York: St Mar-

tin’s Press.




Luttwak, Edward N. (1987) Strategy: The Logic of War and Peace. Cambridge, MA: Bel-knap Press of Harvard University Press.

Luttwak, Edward N. (2012) The Rise of China vs. the Logic of Strategy. Cambridge, MA & London: Belknap Press of Harvard University Press.

MacDonald, Brian (1984) Grand Strategy of the Soviet Union. The Canadian Institute of Strategic Studies.

Mahbubani, Kishore (2008) Smart Power, Chinese-Style. The American Interest, mars/april: 68–77.

Mann, Jim (2004) Rise of the Vulcans: The History of Bush’s War Cabinet. New York: Pen-guin Press.

McGregor, Richard (2010) The Party: The Secret World of China’s Communist Rulers. Lon-don & New York: Allen Lane.

Miller, Benjamin (2010) Explaining Changes in U.S. Grand Strategy: 9/11, the Rise of Offensive Liberalism, and the War in Iraq. Security Studies, 19 (1): 26–65. Tilgjenge-lig på www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/09636410903546426#preview. Lesedato 27.05.2012.

Ministry of Foreign Affairs, the People’s Republic of China (2005) Written Speech by H. E. Hu Jintao President of the People’s Republic of China at the High-Level Ple-nary Meeting of the United Nations’ 60th Session. Tilgjengelig på www.fmprc.gov.cn/eng/wjdt/zyjh/t213091.htm. Lesedato 07.08.2012.

Mosher, Steven W. (2000) Hegemon: China’s Plan to Dominate Asia and the World. San Francisco: Encounter Books.

National Bureau of Statistics of China (2011) Communiqué of the National Bureau of Statistics of People’s Republic of China on Major Figures of the 2010 Population Census. Lesedato 29.04 2011. Tilgjengelig på www.stats.gov.cn/english/newsand-comingevents/t20110429_402722516.htm. Lesedato 06.12.2012.

Nye, Joseph S. Jr. (2004) Soft Power: The Means to Success in World Politics. New York, NY: Public Affairs.

PricewaterhouseCoopers (2010) Convergence, Catch-Up and Overtaking: How the Balance of World Economic Power is Shifting. Tilgjengelig på www.ukmediacen-tre.pwc.com/imagelibrary/downloadMedia.ashx?MediaDetailsID=1626. Lesedato 01.08.2012.

Shambaugh, David (2011) Coping with a Conflicted China. Washington Quarterly, 34 (1): 7–27.

Shambaugh, David & Ren Xiao (2012) China: The Conflicted Rising Power. I Henry R. Nau & Deepa M. Ollapally (red.) Worldviews of Aspiring Powers: Domestic Foreign Policy Debates in China, India, Iran, Japan, and Russia. Oxford & New York: Oxford University Press (36–72).

Shanahan, Timothy (red.) (2005) Philosophy 9/11: Thinking about the War on Terrorism. Chicago & LaSalle, IL: Open Court.

Standard Chartered Bank (2010) The Super-Cycle Report. Tilgjengelig på www.stan-dardchartered.com/id/_documents/press-releases/en/The%20Super-cycle%20Report-12112010-final.pdf. Lesedato 01.08.2012.

Stephen, Hayes (2005) The Brain: Paul Wolfowitz and the Making of the Bush Doctrine. New York: HarperCollins.


Stig Stenslie 344


Sun Tzu (1971) The Art of War (Sunzi bingfa). Oversatt av Samuel B. Griffith. New York, NY: Oxford University Press.

Swaine, Michael, & Ashley Tellis (2000) Interpreting China’s Grand Strategy: Past, Pre-sent, and the Future. Santa Monica, CA: RAND.

The Economist (2010) Dating Game: When Will China Overtake America? 16.12.2010. Tilgjengelig på www.economist.com/node/17733177. Lesedato 01.08.2012.

Tong, Yanqi & Lei, Shaohua (2010) Large-scale Mass Incidents in China. EAI Back-ground Brief, nr. 520, 15. april.

U.S. Department of Defence (2006) Quadrennial Defence Review Report. Tilgjengelig på www.defense.gov/qdr/report/report20060203.pdf. Lesedato 01.11.2011.

Utenriksdepartementet, Folkerepublikken Kina (ikke datert). Tilgjengelig på www.fmprc.gov.cn/eng/ziliao/3602/3604/t18057.htm. Lesedato 05.11.2011.

Walt, Stephen M. (2006) Taming American Power: The Global Response to U.S. Primacy. New York: W.W. Norton & Company.

Wang, Irene (2006) Incidents of Social Unrest Hit 87,000 in 2005. South China Mor-ning Post 20.01.2006.

Wang, Jisi (2011) China’s Search for a Grand Strategy: A Rising Great Power Finds Its Way. Foreign Affairs, 90 (2): 68–79.

Yan, Xuetong (2011a) Ancient Chinese Thought, Modern Chinese Power. Red. Daniel A. Bell & Sun Zhe, oversatt av Edmund Ryden. Princeton & Oxford: Princeton Uni-versity Press.

Yan, Xuetong (2011b) How China Can Defeat America. New York Times 20.11.2011. Til-gjengelig på www.nytimes.com/2011/11/21/opinion/how-china-can-defeat-ame-rica.html?pagewanted=all. Lesedato 07.12.2012.

Yan Xuetong (2012) Xunzi’s Thoughts on International Politics and Their Implications. I William A. Callahan & Elena Barabantseva (red.) China Orders the World: Norma-tive Soft Power and Foreign Policy. Baltimore: Johns Hopkins University Press, 54–88.

Ye, Zicheng (2011) Inside China’s Grand Strategy: The Perspective from the Peoples Repu-blic. Red. og oversatt av Steven I. Levine & Guoli Liu, Lexington, KY: University Press of Kentucky.

Zhang, Zhiming (2010) Inside the Growth Engine: A Guide to China’s Regions, Pro-vinces and Cities. HSBC Global Research. Tilgjengelig på www.research.hsbc.com/midas/Res/RDV?p=pdf&key=nmMuQ3lvVa&n=284797.PDF. Lesedato 06.12.2012.

Zhao, Suisheng (2004) Chinese Foreign Policy: Pragmatism and Strategic Behaviour. I Suisheng Zhao (red.) Chinese Foreign Policy: Pragmatism and Strategic Behaviour. Armonk, New York & London: M. E. Sharpe (3–20).

Zheng, Bijian (2005) China’s ‘Peaceful Rise’ to Great-Power Status. Foreign Affairs, 84 (5): 18–24.

Zhisui, Li (1994) The Private Life of Chairman Mao: The Memoirs of Mao’s Personal Physi-cian. New York: Random House.


Myten om Kinas storstrategi

Documents