Miss Dahls frodige fristelser

høstFROKOSTPosjert egg på portobellosopp med hvit geitostRisgrøt med pærepuréOmelett med karamellisert rødløk og Red Leicester-ostGyllen müsliMusikerfrokost (hjemmelaget brød med Parmaskinke)Indiske søtpotetpannekakerOvnsbakt kolje i ramekin

LUNSJSpinat- og engelskkarsesalat med hvit geitostFransk løksuppeBlekksprutsalat med grillet paprika og korianderdressingBakt speilegg med sølvbeteKyllingspyd med halloumiost og traktkantarellerByggsuppe med spinatBokhveterisotto med villsopp

MIDDAGBondesuppeStekt søndagskylling med godt tilbehørParisrøreHavabbor med estragon- og villsoppsausLilys wok med tofuAubergine ParmigianaGrillstekt laks med ovnsbakt løk

MissDahl_i-xii_001-276_QXP8-NO_final 18.07.11 16.37 Side 1


Vi begynner med høsten fordi det var daalt forandret seg. Høsten er den årstidenjeg liker aller best: dunkle, magiskemorgen timer, bål, bakte poteter, nostalgi,kastanjer og ildhjul.

Det var i slutten av september. Jeg var atten og syntes at skolenhadde sluttet veldig brått. Jeg ante egentlig ikke hva jeg skulleta meg til videre, hadde bare noen luftige drømmer om å skrivenoe, om et palass, en bedårende italiener, daglige kjærlighets-brev og meg selv i en Sophia Loren-aktig kjole mens jeg snirkletmeg gjennom et romersk marked med en kurv full av modnefiken. Jeg hadde nettopp forsøkt å forklare moren min dette davi spiste lunsj på en restaurant i Elisabeth Street i London.Merkelig nok var hun ikke like begeistret som jeg.

«Det holder,» sa hun. «Nå får det være slutt på disse såkaltekunsthistorietimene. Du må begynne på en høyskole og lærenoe nyttig, som maskinskriving.»

«Men jeg vil lære om kultur!» Hun så på meg med et gjennomtrengende blikk. «Nå er det nok,» sa hun. «Slutt. Ikke mer å snakke om.»«Men jeg …» Hun ble enda mørkere i blikket, og jeg brukte

det spesielle forholdet som alltid har eksistert mellom ten -åringer og mødrene deres, for alt det var verdt.

«Herregud … Skjønner du ikke hva jeg sier? Det er jo ingensom forstår meg!»

Jeg løp gråtende ut i den stille, grå gaten, dumpet ned på entrapp og tente en sigarett. Og da skjedde det noe uventet ognesten litt magisk.

En svart drosje bråstoppet ved trappen der jeg satt. Ut avbilen ramlet en skapning som overgikk mine italienske dag -drømmer. Hun hadde et skip på hodet, et miniatyrskip med seilsom blafret i vinden. Den hvite barmen hennes svulmet ut av etusannsynlig lite korsett, og hun balanserte stødig på femtencentimeter høye hæler.

Hun hadde armene fulle av hatteesker og bæreposer, og ban -net og lo om hverandre mens hun betalte drosjesjåføren. Jeghusker at jeg tenkte: «Jeg vet ikke hvem dette er, men jeg vil værevenninnen hennes.» Jeg var så fascinert at jeg sluttet å gråte.

høst 3


Jeg reiste meg og sa: «Trenger du hjelp med posene?»«Ja takk!» sa hun. «Du sitter faktisk på min trapp.»«Hvorfor gråt du, forresten?» spurte kvinnen da vi befant oss

på det rosa kjøkkenet hennes. Jeg fikk vite at hun het IsabellaBlow og var medredaktør i Vogue, og jeg skjønte at hun haddeganske uortodokse synspunkter når det gjaldt mote. Vi haddesatt fra oss posene, og hun laget te i en ordentlig tekanne.

«Jeg gråt på grunn av fremtiden min,» sa jeg, tung til sinns.«Moren min forstår meg ikke. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Deter så fælt.»

«Ikke tenk på det,» sa hun. «Har du lyst til å bli modell?»Hvis det hadde vært en film, ville de ha spilt drømmeaktig

bakgrunnsmusikk. Jeg så måpende på henne. «Ja,» sa jeg, ogforsøkte å ikke se så forskrekket ut. «Er du sikker?»

Jeg spurte ikke fordi jeg ville høres påtatt beskjeden ut; jeg vardønn ærlig. Og det var ikke den vanlige modellgreia: «Da jeggikk på skolen, var jeg den stygge andungen, og alle ertet megfordi jeg var så syltynn.»

Bortsett fra høyden kunne jeg ikke ha liknet mindre på enmodell. Jeg hadde enorme pupper, enda større rumpe og etrundt ansikt med fyldige kinn og smilehull. Det eneste jeg muli-gens hadde til felles med en modell, var forkjærligheten forkjederøyking.

Men for kjære Issy, som jeg etterhvert kalte henne, bød ikkedette på problemer. Hun så folk på sin egen måte, som storefilm versjoner av dem selv.

«Jeg synes,» sa hun, og snurpet de røde leppene anerkjen-nende, «jeg synes du likner på Anita Ekberg.» Jeg lot som omjeg visste hvem hun snakket om.

«Å ja. Anita Ekberg,» sa jeg. «Greit, ta på deg litt leppestift, så går vi til moren din og

forteller at vi har funnet en karriere til deg.» Sammen med den nå blidgjorte moren min feiret vi vårt

tilfeldige møte på en japansk restaurant i Mayfair, og skålte formin potensielle nye karriere med rikelige mengder sushi ogtempura.

«Oi, skal si du er glad i mat,» sa Issy mens hun med store øyneså hvordan spisepinnene mine danset over tallerkenene. Haddedet ikke vært for at jeg hadde munnen full av mat, ville jeg hasvart ja.

«Ta på deg littleppestift, sågår vi ogforteller morendin at vi harfunnet enkarriere til deg»

4 høst


Sosiale aktiviteter i England dreier seg ofte om den tradi -sjons rike teen. Jeg likte te veldig godt da jeg var barn, mensiden jeg var enebarn, likte jeg ikke å dele verken leker ellermat med andre.

«Du må lære deg å dele. Egoisme er en uting,» sa minskotske barnepike Maureen, og så på meg med de grå og gjen-nomtrengende øynene sine.

«Men det er så urettferdig!» pleide jeg å rope, opprørt overå måtte finne meg i at andre barn, ofte fremmede, fikk lov tilå plage dokkene mine og spise alt potetgullet med den enklebegrunnelsen at «de er gjestene dine, derfor kan de gjøre somde vil».

Men det var du som inviterte dem, ikke jeg! Jeg vil ikke atde skal ødelegge kostymene mine og grise til yndlingsdukkenmin med de skitne fingrene sine, eller spørre om å få se«rumpa hun har foran». Jeg vil ikke ha venner som sier«rumpa hun har foran». Jeg vil leke Tarzan og Jane mednaboen min, Dominic, som har brune øyne og kysset meg vedkomposthaugen. Jeg vil ikke være den stygge stesøsteren nårvi leker, jeg vil være Askepott! Nei, jeg er ikke trøtt. Kanskjejeg går inn på rommet mitt nå og hører på Storyteller. De kanvære på lekerommet alene.

Da jeg var seks, kom vennen min, Ka-Ming, på besøk for ådrikke te. Det ble servert makaroni og ost, og yoghurt tildessert. Maureen sa med sin smørblide stemme at det barevar to yoghurter, sjokolade og jordbær, og da fikk Ka-Ming,som var gjest,velge først . Det var forferdelig å vente på at Ka-Ming skulle velge smak, så jeg unnskyldte meg og løp tillekerommet, der ønskesteinen som bestemor Gee-Gee haddefunnet på stranden, lå på bokhyllen. Jeg hadde ett ønskeigjen.

«Vær så snill, ønskestein og Gud. Ikke la henne velge sjoko-ladeyoghurten, for den vil jeg ha.» Jeg klemte steinen hardt.

Jeg gikk tilbake til kjøkkenet, og der var Ka-Ming allerede igang med å spise jordbæryoghurten med stor entusiasme. MrMen-sjokoladeyoghurten sto på tallerkenen min. Dette styr-ket meg i troen på at hvis du bare ønsker deg noe sterkt nok,får du det som regel, hvis det ikke allerede tilhører noenandre.

Da jeg var ti, ble jeg til min store skuffelse sendt på kost-

høst 5



skole. Jeg husket festmåltidene i bøkene til Enid Blyton, ogtenkte at det var det eneste positive ved den ellers bedrøveligesituasjonen. Da jeg kom dit, skjønte jeg imidlertid at de så -kalte festmåltidene var en myte. I virkeligheten var det ristetbrød som badet i fett, pulverpotetmos, svett røkt skinke, grytermed bein i, grå uappetittlige Scotch eggs (kokte og frityrstekteegg innbakt i kjøttfarse) og halvvissen bladbete, som jeg bletvunget til å spise overveldende mengder av.

Som en trøst når jeg var hjemme fra kostskolen, fikk jegvelge et «siste måltid». Det var moren min som pleide å lagedisse måltidene på sin grønne Aga-ovn den siste kvelden iskoleferien, og det var balsam for smaksløkene før den forfer-delige maten som ventet i det nye skolesemesteret. Jeg valgtedisse middagene som om jeg skulle ha spist ved kapteinensbord på Titanic – Consommé med kjøtt, baconstekt kylling-bryst med estragon, herlig sprøstekte, gylne og lett melnepoteter, og søte, smørstekte erter pyntet med mynte fra hagen.Dessertene var høye og skjelvende kreasjoner: sitronfromasjmed smak av sommer og bitre, mektige sjokoladesuffleer.

Vi var gretne og visste ikke helt hva vi skulle si om matenpå skolen; engelskmenn er ikke akkurat kjent for å protestere,særlig ikke tiåringene. Det var liksom meningen at skole-maten skulle være dårlig, i hvert fall før Jamie Oliver kom påbanen med sine lekre, økologiske og sunne skolemiddager.Det var noen få som protesterte under salmonellakrisen påslutten av åttitallet, da noen opprørere skrev «Eggwina salmo-nella curry» (kallenavn på Edwina Carrie, medlem i detbritiske parlamentet som måtte trekke seg i 1988 på grunn avsalmonellafunn i egg) over der det sto «egg med karri» påmenytavlen. De måtte sitte igjen, men verre oppstyr ble detikke.

Jeg sluttet på kostskolen da jeg var tolv, og vi flyttet fraformelle London til elegante New York. Det var dette året jegbegynte å se på mat som noe annet enn det du spiser fordi dumå, fordi du kjeder deg eller er grådig. Jeg la merke til at mathadde en slags kraft i seg, særlig blant voksne. Kvinner i NewYork snakket ustanselig om mat og hvordan de skulle unngåden. Tenåringsbarna telte kalorier for harde livet mensmødrene deres oppsøkte en solbrun guru som kalte seg Dr. R,som ga dem små hvite piller og glidelåsposer til å ha mini-

høst 7


pretzels i, og som ba dem med ut på slankende middager slikat han kunne ha kontroll på kaloriinntaket deres. Var deheldige, kunne det hende at de fikk et kyss etter måltidet hvisde hadde vært flinke, og fikk se ham bøye sitt maje ste tiskehode i diettens navn. Det var en smart måte å drive businesspå, og Dr. Rs klienter kom igjen og igjen ettersom alle deskilte mødrene var forelsket i ham og holdt seg på et par–trekilo over idealvekten for å trekke ut så vel middagen som hansudelte oppmersomhet.

Jeg elsket elegante New York, som var den rake motsetnin-gen til sjuskete engelske kostskoler. På den nye skolen blemine dårlige mattekunnskaper møtt med en slik støtte ogentusiasme at jeg i en kort og lykkelig periode nesten var flinki faget.

I en av biologitimene leste vi om faren for å utvikleanoreksi. Vi lærte hva vi skulle være oppmerksomme på:hemmelighetskremmeri, lag på lag med klær, blå hender ogføtter, at man later som man har spist tidligere på dagen, atmenstruasjonen uteblir, kroppshår og tvangsmessig trening.

Vi var skarpsynte minidetektiver, og alle i klassen var mis -tenkte. Etter disse timene så vi ikke ironien i å bruke helelunsjpausen til å snakke om hvor mange kalorier det var i envanlig bagel og hvem som så tykk ut i trikot. Det virket typiskamerikansk å være opptatt av spiseforstyrrelser, og vennenemine i England var forbløffet over det.

«Er ikke Anna Rexia en person?» spurte bestevennen minda vi snakket sammen på en sprakende transatlantisk tele-fonlinje.

«Ikke vær dum, ’a» sa jeg.Vi var tause et øyeblikk. «Det høres forferdelig ut. Hvorfor skulle noen ikke ville

spise når de er sultne?»Kafeteriamaten i USA var til og med verre enn i England;

klissete oransje makaroni og ost, sjokolademelk med jern -smak og en «dessert» som var noe gelatinaktig søl som på eneller annen måte skulle ha noe med vanilje å gjøre. Jeg holdtmeg til fullkornbagel med kremost og tomater fordi det varfettfattig, og på den tiden het det at lite fett var det sunneste.Fredager fikk vi ta med noe vi likte på skolen og spise det iførste time. Jeg kjøpte disse frokostene i en butikk på hjørnet,

Smaksløkenemine våknet avNew York-dvalen ogsovnet aldriigjen

8 høst


og syntes de var gode; stekt egg i croissant og kaffe medmelk (skummet melk, selvfølgelig) virket herlig voksent ogfor budt.

Jeg barberte leggene uten lov for første gang da jeg var tret-ten, og uerfaren som jeg var, etterlot jeg meg hudrester ibadekaret. Moren min kom inn, ristet på hodet og sa med triststemme: «Nå som du har begynt, er det ingen vei tilbake. Detbetyr voksing resten av livet, vennen min.»

Jeg lurte på hvordan andre syntes jeg så ut i badedrakt, forom sommeren ble det arrangert bassengfester der det vargutter og, kanskje enda mer skremmende, de andre jentenesom så alt. Ting virket mye mer komplisert enn på denengelske kostskolen, hvor alle var stivfrosne og gikk i desamme lite kledelige grønne uniformene. Disse populærejentene var kledd i ørsmå bikinier og hadde tatt manikyr ogpedikyr.

I fravær av den kraftige britiske maten og den stadigesmåspisingen hadde jeg blitt slank. Beina mine var lange ogskjørtene korte. Jeg var tynn som en flis og hadde spretnepupper. Jeg ble en del av den skravlende lunsjgjengen, lesteinnholdsdeklarasjoner som om de skulle vært skrevet avDostojevskij og lot som jeg skjønte dem, og når jeg varhjemme, ga jeg full gass på stepmaskinen mens Jason Priestlyblunket til meg fra TV-skjermen.

Av grunner som er for omfattende og kompliserte å gjengiher, flyttet vi fra den sofistikerte byen da jeg var fjorten, ogkom raskt ned på Englands regntunge jord igjen i 1991. Detvirket ikke som om noen hadde hørt om «low-fat» i England,ikke engang i London, der jeg nå gikk på dagskole. Det virketikke som om de brydde seg noe særlig. I noen slitsommemåneder forsøkte jeg å unngå den fettrike maten som jeghadde lært meg å være forsiktig med, men den lurte over alt.

Til slutt, midt i terminen, ga jeg etter på en ferie i Frankrike,sammen med noen skolekamerater som nøt sine croissanterog sin kakao med helmelk. Da jeg hadde sjekket at det ikkefantes skummet melk i huset (eller for så vidt i hele landet),var det slutt. Men mm, så godt! Smaksløkene mine våknet avNew York-dvalen og sovnet aldri igjen.

Det tok ikke lang tid før jeg merket det på kroppen.Kinnene blåste seg opp som om jeg skulle vært en lat dame

høst 9


på et Matisse-maleri. Når jeg gikk gatelangs, sendte de rundeformene og den vaggende gangen min ut et budskap somhjernen og hjertet ikke klarte å holde tritt med. Voksne mann-folk ropte frekke ting etter meg på gaten. Dette gjorde megurolig, og jeg følte meg naken selv med klær på. Likevel gikkjeg i ekstremt høye hæler og presset puppene frem, og blekun sviktet av mine egne øyne. Det var alltid noen som fulgteetter meg hjem fra skolen, og folk på bussen stirret på meg.Moren min ble fortvilet og sendte meg til en kostskole iHampshire omgitt av enger, der jeg kunne tråkke rundt i mineupassende klær uten å bli tilsnakket av potensielle voldtekts-menn. Vi levde på brød, og jeg stappet i meg det varme, mykebakverket fra det lokale bakeriet, med masse smør og Marmite(svartfarget pålegg laget av grønnsaker og kjøttkraft).

Skolemiljøets moderne preg gjorde at det fantes et vell avpersonlige valgmuligheter. Jeg oppdaget at man kunne velgeå ikke delta i idrett og heller gjøre noe de kalte «utearbeid»,så jeg valgte selvfølgelig det siste, og stolpret av gårde motskogen i mitt semskede miniskjørt. Med en sag hengendeslapt i hånden lot jeg som jeg satte opp gjerder sammen medguttene som fortsatt spilte «Dungeons and Dragons». Gjer -dene våre ble spinkle og ustøe, og vi gjorde det ikke stortbedre som grisepassere.

På onsdager hadde vi bare halv dag fordi vi var på skolen pålørdager også, og da fikk vi lov til å dra inn til nærmeste by omettermiddagen, så lenge vi holdt oss unna puben. Jeg varuansett ikke spesielt interessert i puben. På tirsdagskveldeneplanla jeg storslåtte gastronomiske utflukter og la en plan forhvor og hva jeg skulle spise. Det endte med storslåtte fest -kvelder med kake og clotted cream (tykk fløte skummet avmelk som er brakt til kokepunktet).

Ikke overraskende la jeg på meg tolv kilo i løpet av tiden påkostskolen. Det skjedde egentlig ved en tilfeldighet, og til åbegynne med la jeg ikke engang merke til det. Men det gårikke an å leve på brød og kake og samtidig holde seg slanknår den eneste fysiske aktiviteten du bedriver, er å se på atandre bygger ting. Det falt meg ikke inn at jeg selv bar en delav skylden for vektøkningen, eller at jeg kunne gjøre noe meddet.

Nok en gang tenkte jeg på hvor urettferdig livet var mot

10 høst


tenåringer. Jeg spiste mer kake, leste franske tragedier oghatet engene og de dumme gjerdene. Jeg lengtet etterLondon, en mindre appetitt, en smidig kropp og undertøy fraChantal Thomas. Heldigvis ante jeg ikke hvordan jeg skulleskaffe meg noen av tingene.

Da jeg var seksten og ferdig med livet på landet, vendte jegtilbake til London med hofter som en gravid kvinne og enkoffert full av arbeidsklær. Alle lot som de ikke la merke tildet. Jeg gikk i sixth form (videregående) i Golders Green, ogistedenfor å gå på kafé på onsdager, begynte jeg å stikkeinnom de lokale butikkene hver dag og pønske ut hva jegskulle lage til lunsj. Det var dette jeg brukte alle barnevakt-pengene fra sommeren til. Nederst i Golders Hill, i nærhetenav stasjonen, lå det en fantastisk kosherbutikk hvor jegbestilte ferske bagels som var søte og deigete inni, med massekremost og røkelaks. I Golders Hill Park lå det en søt litenitaliensk kafé hvor en kunne bestille en tallerken penne aldente med rykende tomatsaus og små, søte bakverk med kremtil dessert. På puben øverst i bakken handlet alt om ovnsbaktepoteter med skall og Ploughmans lunsj (lunsjtallerken medbrød, ost og pickles). Men hva slags ovnsbakte poteter skullejeg velge – bakt to ganger og fylt med smør, gruyére og engelskkarse, eller med tunfisk, majones og sukkermais? Jegtror jeg forsøkte å gå på diett én gang, og så vidt jeg kan huske,gikk den ut på å spise masse brun ris, epler og lecitin, fordi envenn av moren min hadde fortalt at alle levde på det på sytti-tallet, og da bare rant fettet vekk. På videregående var idrettvalgfritt, og snart følte jeg at det samme gjaldt skolen – noesom medførte et avbrekk i utdanningen som jeg angrer dendag i dag.

Innimellom skolen og modellkarrieren, før jeg traff Isabella,jobbet jeg først som barnepike og deretter som servitør. Beggedeler var farlig med tanke på mat. Som barnepike gikk jeg ogsmåspiste middagsrester fra dagen før, fiskepinner, twiglets,eggesandwicher og victoriakake. De to jentene jeg passet varutrolig søte: en lubben baby og en seksåring med en stemmesom Marianne Faithfull. Vi var i mange finere teselskaper dermødrene ønsket meg velkommen som «barnepike». Jeg for -gudet de små jentene, men var egentlig nokså håpløs i jobbensiden jeg ikke strøk klærne deres, tok en blund når de tok en

Jeg stolpret av gårde motskogen i mittsemskedeminiskjørt

høst 11


blund og brukte morens parfyme når hun var ute. Jegoppførte meg helt og holdent som en attenåring. Men vi fikkhverandre til å le, og jeg var like glad i Jaffa Cakes som de var.

Heller ikke i servitørjobben hastet jeg rundt i et hektiskmiljø og kollapset etter en tolv timers vakt, blek og utslitt. Nei,jeg begynte på jobb klokken syv om morgenen, på et kafé bak-eri, etter at det som skulle bakes, var ferdigbakt. Dermed komjeg samtidig med at ting kom ut av ovnen: muffins med eple-mos og bananbrød med mørk sirup. Jeg tror det må ha værtden beste jobben jeg noen gang har hatt. Jeg skravlet medfolk, smilte, spiste og laget deilige kaffebaserte milkshakersom jeg gikk og nippet til hele dagen. Jeg var en udugeligservitør; jeg var klossete og klarte aldri å huske en bestilling.Men de var veldig hyggelige der, og dessuten lærte jeg å feieet gulv ordentlig, og at man ikke kan ha ti centimeter høyehæler når man er servitør.

Da jeg begynte som modell etter å ha vært så vidt innomdisse jobbene, var jeg fullstendig uforberedt på nysgjerrig -heten jeg ble møtt med. Jeg var i en merkelig tenåringsfasehvor jeg både var svært oppmerksom på kroppen min ogsamtidig nærmest glemte at jeg hadde en. Jeg ville se ut somvennene mine og ha muligheten til å låne klærne deres.Bortsett fra det ofret jeg ikke kroppen min så mange tanker.

Issy hadde aldri bedt meg om å gå ned i vekt, bare hintet:«Husk, kjære deg, at nå er det slutt på pommes frites ogdesserter. Og ta alltid på deg en god bh og rød leppestift.» Jegimøtekom dette med en DIY(do it yourself)-diett, som gikk utpå å spise posesuppe og tørt pitabrød i tre dager, noe somsmakte forferdelig og ikke ga noe resultat. Jeg ble tatt mål avtil en bh hos Rigby and Peller. Det hadde mye større effektenn suppen, og ble også begynnelsen på et livslangt kjærlig -hets forhold til Yves Saint Laurents Rouge Pur, som dufterroser.

Det var Issy som presenterte meg for Sarah Doukas, grunn-leggeren av Storm Model Management, og da hun engasjertemeg, var ikke vektreduksjon på agendaen. Sarah er kjent forå være visjonær. Det var hun som oppdaget Kate Moss påflyplassen JFK da hun var fjorten, og hun er fortsatt manage -ren hennes. Med sitt drevne blikk så hun at det faktisk kunnevære en plass for meg i moteverdenen, siden mediene

Jeg varoverlesset med diamanterog ikke stortannet

12 høst


protesterte kraftig mot den såkalte «heroin chic»-looken somdominerte på den tiden. Tilfeldigheter, og teften hennes,banet vei for det som var i ferd med å skje.

Min første jobb var å bli fotografert naken av Nick Knightfra ID Magazine. De utstyrte meg med tolv centimeter langesølvnegler, sølvfargete kontaktlinser og et tykt lag sølvfargetpudder. Håret og sminken, som tok fire timer å legge, gjordeat jeg ikke følte meg naken, men mer som en tilskuer. Det jeghusker aller best fra den dagen, var at jeg ble gjort til enannen, omtrent som et alter ego med tegneseriekropp og etgrådig smil. Det virket nærmest tilfeldig at jeg var naken.Noen timer senere ble jeg sendt i drosje til Park Royal for åbli fotografert av David La Chapelle for Vanity Fair i en bilde-serie om «Swinging London», denne gangen i en liten bikini.Da jeg kom hjem sent på kvelden, lot jeg være å vaske av megsminken; jeg ville våkne og se sånn ut bestandig. Nestemorgen så jeg naturligvis helt forferdelig ut, og sengetøyet varfullt av sølvpudder.

Noen uker senere satte jeg meg på et tog til Paris, utenannen bagasje enn nattkjole, et par knebukser og en tann -børste, og dro rett fra Gare du Nord til huset til KarlLagerfeld, som fotograferte en bildehistorie for tyske Vogueom King Farouk. Gianfranco Ferré spilte rollen som dentidligere kongen, og jeg hadde rollen som hans uanstendigeamerikanske elskerinne. Jeg var overlesset med diamanter,men hadde ikke på meg så mye annet. Jeg var utrolig sjenertsammen med Mr Lagerfeld, som var vennlig, men reservertbak viften sin, før han plutselig brølte av latter, kløp meg ikinnene og kysset meg som om han skulle vært onkelen min.I pausen spiste vi en ekte fransk lunsj, en ragu med masserødvin, smeltet ost og brødkrutonger, og små skåler medfyldig, mørk sjokolade til dessert. Jeg var i himmelen. Foto -seansen varte til langt på natt, og etter at alle hadde dratthjem, fotograferte han meg mens jeg gikk rundt i det vakrebiblioteket hans, som var pyntet med liljer og hundrevis avstearinlys. Klokken tre om natten gikk jeg over gaten til detgammeldagse hotellet jeg bodde på, og ble liggende lys våkeni sengen. Det var så mange inntrykk å fordøye: bøkene fra gulvtil tak, den kirkeaktige duften av liljene, de kjølige diaman-tene rundt halsen min, maten …

høst 13


Folk hadde lagt merke til meg. Store kvinner fra heleverden sendte gratulasjonsbrev til meg, og berømmet minefyldige former. De ville intervjue meg på frokost-tv. Aviserkommenterte kroppsstørrelsen min og at noen endelig utfor-dret den strømlinjeformede moteindustrien. Det virket somom folk ville ha en sensuell kvinne som spiste det hun villenår hun ville. Men jeg hadde ikke tatt innover meg hva detkunne komme til å bety, nemlig at jeg ikke lenger måtte levepå servitørlønn. Jeg var for opptatt med å farte rundt iLondon, Paris, New York og Milano, og bruke modellpengenemine på fornemme restauranter. Jeg besøkte Nobu (kjentjapansk restaurant) for første gang, og holdt på å dø av nytelse– over en småtorsk! I Italia var det risotto, i Paris remulade, ogNew York var simpelthen et kulinarisk mekka med smaker frahele verden.

Jeg husker oppvisningene i begynnelsen, da jeg med gledetrakk på meg et eller annet knøttlite plagg. Selv om det baretar noen minutter å gå frem og tilbake på en catwalk, følesdet som om du passerer alle ansiktene i sakte film. Jeg fikkveldig blandede tilbakemeldinger. De store moteredaktørenesatt der med armene i kors, himlet med øynene og så littbrydde ut. Andre skrek og hoiet. Iblant lød det plystring ogtilrop fra fotografene i enden av catwalken. Det var lengesiden noen hadde sett pupper på en moteoppvisning, så devar ganske oppglødde. Jeg fant en slags ynkelig tenårings-bekreftelse i dette – ikke særlig reflektert – og tenkte: «Mennplystrer etter meg. Det virker som om de liker meg. Hurra!Da er jeg nok ganske sexy.»

Alle kvinner i familien min hadde hatt en vanskelig ung -doms tid med overspising og vektøkning. Det som var spesieltmed meg, var at jeg kom i medienes søkelys, istedenfor at detble noe å se tilbake på med latter når man bladde gjennom etfamiliealbum. I min familie spøkte vi alltid med at vi var sågrådige. Vi brukte det vi hadde spist som referanser når vimimret om ting. Vi hadde og har fremdeles et godt og avslap-pet forhold til mat og matlaging. Jeg har en artig tid å setilbake på, med den bakgrunnen jeg hadde, og at jeg i ungalder plutselig befant meg i en bransje som ikke akkurat erkjent for å være opptatt av matglede. Det er på en måte noemorsomt og revolusjonerende ved den veien jeg har gått. Den

14 høst


er en smule kronglete, men samtidig full av interessantehendelser.

Og nå er jeg faktisk tilbake der jeg var som sjuåring, bort-sett fra hangen til korallrød leppestift og tåpelige hatter. Jegklarer simpelthen ikke å holde meg unna kjøkkenet, som eren nedarvet del av meg. Det kjøkkenet jeg snakker om, erbåde bokstavelig og overført. Det er summen av alt jeg harlært så langt og fortsatt lærer.

Dette kjøkkenet er både behagelig og avslappende, et stedhvor en negativ holdning til mat ikke vil bli tolerert. På dettekjøkkenet setter vi pris på de styrkende egenskapene til sjoko-lade. Kjøkkenet har peis, og kanskje noen hunder fra Batter -sea Dogs Home (midlertidig hjem for savnede og utsultedehunder) krøllet sammen foran den. Kanskje det står et litepiano ved vinduet, sammen med en orkidé som ikke visner såfort jeg ser på den. På lange sommerdager står dørene tildette kjøkkenet alltid åpne, mens noen late bier som ikkestikker, summer forbi. Barn leker. Når det regner, kan du sittepå kjøkkenet og lese, og kanskje smake på kakemiksen. Herblir det drukket store kopper te. En gang iblant kan detforekomme sladder her, men alltid balansert og med humor.Det er mine besteforeldres kjøkken, med lange frokoster ogvenner med babyer på fanget, og på søndag er det farvel medløfte om snarlig gjensyn. Det er på dette kjøkkenet det skjer,og det er kaotisk, rotete og herlig.

Det er fantastisk.

Når det regner,kan du sitte påkjøkkenet ogkanskje smakepå kakemiksen

høst 15



høstfrokost


Posjerte egg påportobellosopp medhvit, myk geitost

18 høst

2 PERSONER2 store

portobellosopperSalt og pepperOlivenolje 2 gode skiver hvit

geitost2 egg1 teskje hvitvinseddik

(til posjering)1 kvist estragon

Jeg lager dette når jeg er sulten og litt lei avbrød. Portobellosopp har en slags kjøttaktigkonsistens som metter uten at det blir liketungt som en full engelsk frokost.

Forvarm grillelementet i ovnen. Skyll soppene og fjernstilkene, krydre med salt og pepper og hell en klunk oliven -olje over. Smuldre geitosten.

La soppene ligge under grillen med stilksiden opp i cirka5 minutter. Imens posjerer du eggene i en kjele med små -kokende vann (en teskje hvit eddik burde hindre at deskiller seg).

Du kan gjøre to ting med geitosten, enten legge den oppåsoppene når du legger dem under grillen, eller legge denpå like etter at du har tatt dem ut.

Eggene bør posjeres i cirka 3 minutter hvis du vil at plom-men skal være myk (5 hvis du vil at den skal være fastere).Hell av vannet, legg dem oppå geitost- og soppblandingen,dryss over litt hakket estragon, kvern litt pepper over, ogvoilà!




Miss Dahls frodige fristelser

Documents