Menneskerettigheter i overgangen til bærekraftige samfunn: kritiske tilnærminger til “rettferdig omstilling”

RETFÆRD ÅRGANG 37 2014 NR. 1/144 75

Jurist- og Økonomforbundets Forlag

Menneskerettigheter i overgangen til bærekraftige samfunn: kritiske tilnærminger til »rettferdig omstilling« Aled Dilwyn Fisher AV ALED DILWYN FISHER, VITENSKAPELIG ASSISTANT, NORSK SENTER FOR MENNESKERETTIG-HETER, UNIVERSITETET I OSLO1

Abstract: Climate change presents a serious challenge to human rights. Nevertheless, human rights remain marginal in climate policy and debates around transitions to ‘green economies’. Sim-ultaneously, counter-hegemonic ‘green economy’ approaches are themselves marginal. This article explores what role human rights can play in transitions to green economies, seeking reconciliation of human rights with relevant counter-hegemonic strands of the transition discourse, especially ‘Just Transition,’ a demand from the international labour movement. Using a transdisciplinary ap-proach and the insights of critical theory (particularly the difference between ‘problem-solving’ and ‘critical’ theories), I examine tensions in the concept of a Just Transition, a contested normative marker open to problem-solving and critical interpretations. Likewise, a problem-solving, legalistic approach restricts human rights’ role in climate and transition discourses. More critical, structural approaches – including solidarity rights and cosmopolitanist theories, and human rights-based ap-proaches to development (HRBAs) – can play a significant role in broadening critical versions of Just Transition. Together, a human rights-based approach to Just Transition protects against the formalism both concepts can fall into, offering an analytical framework and basis for action for so-cial movements to demand a just and effective transition to sustainable societies.

Keywords: climate change, human rights, Just Transition, critical theory, environmental justice

1 Innledning

Klimaendringer utfordrer menneskerettighetene som »rettferdighetens språk«.2 Like-vel er menneskerettigheter påfallende fraværende i internasjonale klimaforhandlinger og klimapolitikk, og i debatter om overganger til »grønne økonomier«. Generelt kan man si at dette gjenspeiler menneskerettighetenes marginale rolle i diskurser rundt miljø og økonomi. Det kan spørres om menneskerettigheter forblir relevante i over-ganger til bærekraftige samfunn.

1 Artikkelen baseres på masteroppgaven min. Takk til Solveig Igesund for lesekorrektur, og

fagfellene for kommentarer. 2 Humphreys, 2010, s. 45 (»language of justice«).

76 RETFÆRD ÅRGANG 37 2014 NR. 1/144

Aled Dilwyn Fisher

Samtidig er kritiske tilnærminger til grønn økonomi marginale. Blant annet frem-met 2012s Rio-konferansen »økoliberalisme« som den hegemoniske miljøpolitikken basert på markedsløsninger. Svar på økoliberalisme deles mellom »Green New Deal«-tilnærminger,3 som krever større statlig inngrep, og »environmental justice«-perspek-tiver (miljørettferdighet), som utfordrer sentrale kapitalistiske premisser. Blant mot-hegemoniske diskurser brukes ideen »rettferdig omstilling« for å beskrive overgangen til bærekraftige samfunn. Disse perspektivene er relevante for menneskerettigheter, og bruker gjerne rettighetsterminologi. Likevel er fellestrekkene lite utarbeidet. Denne artikkelen forsøker å forene disse forskjellige ideene teoretisk, og åpne de-batten om hvordan føre grønn økonomi, rettferdig omstilling og menneskerettigheter i en mer kritisk retning ved bruk av tverrfaglige tilnærminger. Spesielt brukes neo-Gramscismes skille mellom kritisk teori og »problemløsningsteori«. Problemløsnings-teori prøver å løse sosiale spørsmål innen eksisterende rammer. Som Cox belyste er denne positivismen ikke verdifri men »verdibundet«, siden den tar de historiske, nor-mative, tilsynelatende naturlige premissene forbundet i disse rammene som gitt. Slike teorier behandler problemer som »kilde til uro« som må løses for å få eksisterende sys-temer til å fungere bedre. I motsetning undersøker kritisk teori hvordan rådende strukturer ble skapt. Den anerkjenner at virkeligheten alltid endres, at teorier ikke kan frakobles fra sine kontekster, og at alle teorier dermed er normative. Den setter lys på mothegemoniske diskurser ved å undersøke historiske prosesser i samspillet mellom sosiale krefter, ideer og institusjoner.4 Rettferdig omstilling ble utviklet blant mothegemoniske sosiale bevegelser, og be-skrives som en »bro« til en alternativ fremtid.5 Denne artikkelen undersøker hvilke roller menneskerettigheter kan spille i brobyggingen, men kritisk teori anerkjenner også at kritiske ideer selv blir problemløsning hvis de befestes i statiske, ahistoriske systemer.6 Kritiske tilnærminger krever en »immanent kritikk«7 av »menneskerettig-heter«, »rettferdig omstilling« og »grønn økonomi« for å avsløre motsigelser mellom konsepter og praksiser som gir muligheten for sosiale endringer. Problemløsningstilnærminger til menneskerettigheter og klima hjelper til å skissere hvordan klimaendringer påvirker menneskerettigheter, og hvordan nåværende syste-mer kan håndtere dette. Likevel er dette utilstrekkelig for å forene menneskerettighe-ter med bredere diskurser rundt overganger til bærekraftige samfunn. Siden problem-løsningsteorier ikke utfordrer ordenen som selv forårsaker klimaendringer, overser de vurderinger av alternativer. Videre, siden problemløsningstilnærmingen tingliggjør menneskerettighetssystemet og behandler klimaendringer som en kilde til uro for sy-

3 Nugent, 2011, s. 63-64. 4 Cox, 1981, s. 128-130 (»problem-solving theory«, »value-bound«, »source of trouble«). 5 Ytterstad, 2013, s. 7. 6 Cox, 1981, s. 133. 7 el-Ojeili og Hayden, 2006, s. 7-10 (»immanent critique«).



stemet, kan det føre til at det fornektes at klima er et tema for menneskerettigheter, eller det kan oppmuntres til at bruk av menneskerettigheter er en hindring for klimapoli-tikk. Menneskerettigheter må tilpasse seg til klimautfordringen, og ikke omvendt. Samtidig overser problemløsningstilnærminger sosiale krefter som må mobiliseres for å få til nødvendige klimahandlinger. I praksis er skillet mellom kritisk- og problemløsningsteori ikke binært, og bruk av ideer som rettferdig omstilling forsøker å bygge bro mellom disse teoretiske kategori-ene. Menneskerettighetene må derfor vurderes på nytt før de kan bli brobyggere og katalysatorer for overgangen til en grønn økonomi. Denne artikkelens forutsetning er at menneskerettigheter er godt egnet til denne rollen fordi de tilbyr menneskelige, sam-funnsmessige rammer for miljø- og klimakrisen. Klimaendringer fremstår kontraintuitivt både fjernt og truende for mange. Miljøbevegelsens konvensjonelle økosentriske ram-mer, inkludert begrepet miljø, tilsier at miljøspørsmål eksisterer utenfor den sam-funnsmessige sfæren.8 Dette skillet stammer fra den »metabolske kløften« som fra-kobler samfunn fra økologi under kapitalismen. Dette utgjør kapitalismens »andre selvmotsigelse«9 – systemet ødelegger sitt eget naturlige grunnlag ved å kreve be-standig mer produksjon og forbruk. Sosiale og miljømessige urettferdigheter er ve-sentlig og uløselig knyttet sammen i denne »produksjonstredemøllen« – akkurat som verdens fattige får mindre for sitt arbeid, utsettes de for tredemøllens umiddelbare miljøskader. Likevel er dagens miljøskader såpass store at de ikke bare truer de laveste klassene, men det globale samfunnet. Derfor fins det »benektelsesindustrier« for å skjule truslene og beskytte de som får kortsiktig gevinst fra dette systemet.10 Denne avstanden fra naturen gjør at folk, spesielt i Globale Nord, ikke anser miljøet som noe som angår dem. Samtidig gjør avstanden at miljøpolitikk virker som et angrep utenfra. Ofringsperspektivet som oppstår tilsier at nåværende velferdsnivåer ikke kan opprett-holdes. Mange føler dermed at klimatiltak, ikke klimaendringer, angår dem. For å ta stilling til denne utfordringen trengs det rammer som fremhever koblinger mellom sosial og miljømessig urettferdighet, og hvordan anerkjennelse av det gjensi-dige forholdet mellom samfunn og økologi kan bevare og utvide velferd til hele ver-dens befolkning. Mothegemoniske tilnærminger slo ikke gjennom da den andre bøl-gen av klimainteresse og finanskrisen kom samtidig på slutten av 2000-tallet, hvor neoliberalisme forsterket sin hegemoni både i sosial- (innstrammingspolitikken) og miljøpolitikk (økoliberalisme). Samtidig har interessebølgen ikke klart å påvirke kli-maforhandlingene, som på mange måter har stoppet opp ved å utsette ytterligere av-taler. Likevel blåste denne bølgen nytt liv i ideer som rettferdig omstilling og allianser som kan utfordre hegemoniet, og bygge bevegelser som kan tvinge frem nasjonale

8 Johnson et al, 2010, s. 29. 9 Kovel, 2007, s. 199-232 (»metabolic rift«, »second contradiction«). 10 Pellow og Brulle, 2005, s. 4-5 (»treadmill of production«, »industries of denial«).


Aled Dilwyn Fisher

omstillinger og mer ambisiøse internasjonale avtaler. Disse mothegemoniske trendene må menneskerettigheter forholde seg til. Denne artikkelen begynner med å presentere og analysere »rettferdig omstilling«, før den oppsummerer svakheter med juridiske menneskerettslige tilnærminger til klimaendringer og skisserer mer strukturorienterte, politiske menneskerettighetsteo-rier som nylig har blitt brukt overfor klimakrisen. Til slutt forenes kritiske elementer av rettferdig omstilling og menneskerettigheter, noe som gir et analytisk rammeverk for å belyse de normative premissene i klimapolitikk, og et grunnlag for handling mot alternativer som gjenforener den politiske og naturlige virkeligheten, og sikrer men-neskerettigheter.

2 Rettferdig omstilling

Rettferdig omstilling stammer fra nord-amerikanske fagforeningers svar på begyn-nende miljøpolitikk på 1970-tallet.11 På 2000-tallet ble ideen internasjonale fagfore-ningers svar på fornyet klimainteresse, og debatten om grønn økonomi. Lobbyvirk-somhet førte til at FNs klimakonvensjons (UNFCCC) Cancun-vedtekter anerkjente en »rettferdig omstilling av arbeidskraften« som skaper anstendig arbeid i et »paradig-meskift mot… et lavkarbon samfunn«.12 Rettferdig omstilling brukes som slagord, begrep eller visjon for prosessen og/eller utfallet av omstillinger. Det de fleste brukene har til felles er at rettferdig omstilling er en normativ markør av at arbeidere og lokalsamfunn slutter seg til overgangen fra miljøskadelig til bærekraftig produksjon forutsatt at deres interesser bevares. Utgangspunktet er at tidligere industrielle omstillinger ofte var urettferdig, og at det Schumpeter kalte for »kreativ ødeleggelse«, sentralt i økoliberalismes premisser for økologisk modernisering, faktisk hindrer overgangen13 når folk frykter for sine jobber. Derfor fremhever rettferdig om-stilling planlegging av overgangen, heller enn at markedet styrer. Det legges til grunn at folk er deltagere, heller enn »ofre«.14 Dette utgjør en »grønn samfunnskontrakt« hvor »ingen blir utelatt«.15 Begrepet har utvidet seg fra fokus på visse tapte jobber til generell skapelse av grønne jobber.16 Dette tar hensyn til kvantiteten og kvaliteten av grønne jobber, og har som mål at gode vilkår som ofte

11 CLC, 2000, s. 18-19. 12 UNFCCC, 2010, s. 2-4 (»just transition of the workforce«, »paradigm shift towards… a low-

carbon society«. 13 Jänicke, 2004, s. 205-206 (»creative destruction«). 14 Räthzel et al, 2010, s. 2 (»victims«). 15 Lee and Card, 2012, s. 19 (»green social contract«, »no-one will be left behind«). 16 Nugent, 2011, s. 77.



oppleves i dagens karbonintensive jobber17 overføres til grønne jobber, heller enn å anta at grønne jobber er automatisk anstendige.18 Derfor foreslås det rettede pro-grammer for å omstille arbeidere fra karbonintensive til grønne jobber, med omskole-ring og eventuell omplassering.19 Dermed endres debatten fra »hvordan redde visse jobber til hvordan redde visse arbeidere«.20 Utover fellestrekkene finnes det forskjellige tolkninger av rettferdig omstilling. Mer »reformistisk« og »minimalistisk« versjoner fremhever beskyttelse av og konsultasjon med utsatte arbeidere, mens mer »transformerende« versjoner utfordrer kapitalismens grunnleggende prinsipper.21 For eksempel koblet Cancun-vedtektene økonomisk vekst med rettferdig omstilling,22 mens andre tilhengere av rettferdig omstilling leg-ger skylden for klimakrisen på økonomisk vekst.23 Begrepet har utviklet seg dialek-tisk mellom Green New Deal-isme og miljørettferdighet, delvis fordi det oppsto i Anglo-Saxon-økonomier hvor trepartssamarbeid er mindre utviklet og miljørettfer-dighetsperspektivet oppsto (som fokuserer på sosiale bevegelser og klassekamp),24 før det kom til velferdskapitalistiske land hvor støttespillere vektlegger sosial dialog. Li-kevel finnes det forskjeller på tvers av industrier og land. Rettferdig omstilling ses på som en bro mellom fagbevegelsen, som noen ganger prioriterer kortsiktige interesser (selv om den har langsiktige interesser, anerkjente el-ler ikke, tilknyttet klimaendringer og tømming av ressurser), og miljøbevegelsen, som kan overse sosial urettferdighet.25 Mange fremhever læringsprosessen felleskampanjer fremmer mellom bevegelsene.26 Rettferdig omstilling har dermed blitt et viktig be-grep for å trekke fagbevegelsen til klimakampen. Likevel trengs det kritisk analyse. Fokuset på prosesser, spesielt sosial dialog, kan overse maktrelasjonene. Miljømes-sig trepartssamarbeid fungerer best på lokalt nivå, hvor kapital, arbeidernes og staters interesser står samlet (som i Navarre, Spania), eller hvor det finnes dialog historisk.27 Utover dette, trengs forhåndsmobilisering for å forsterke arbeideres forhandlingsposi-sjon. Uten dette, mislyktes flere klimarelaterte dialogprosesser, inkludert Spanias sek-torforumer om Kyoto-protokollen.28 Uten å utfordre maktrelasjonene bak klima-

17 Lee and Card, 2012, s. 25. 18 Scholtz, 2011, s. 10. 19 Marshall, 2002, s. 43-45. 20 Nugent, 2011, s. 77 (»resituates environmental problems in human terms«, »how to save cer-

tain jobs to how to save certain workers«). 21 Cock, 2011 (»reformist«, »minimalist«, »transformative«). 22 UNFCCC, 2010, s. 2-4. 23 Scholtz, 2011, s. 10. 24 Evans, 2009, s. 141-142. 25 Johnson et al, 2010, s. 5-6. 26 Neale, 2010, s. 43. 27 UNECE et al, 2012, s. 100. 28 Syndex, 2011, s. 65-66.


Aled Dilwyn Fisher

problematikken, fremmer sosial dialog en problemløsningstendens innen rettferdig omstilling som gir fagforeningsledere, industriledere, og politikere anledning til å vir-ke som de tar hensyn til klima mens »innholdet i dette engasjementet er uklart«.29 Al-lianser mellom arbeidsgivere, fagforeninger og statlige departementer i karbonintensi-ve industrier beskrives som »den aller største hindringen« for grønne overganger,30 og det er ikke klart hvordan ytterligere dialog i seg selv mellom disse interessene kan for-bedre klimapolitikk. Hvor sosiale partnere selv definerer rammene til dialog uten et klart normativt grunnlag, utgjør rettferdig omstilling en »erstatningskultur«31 eller en begrenset »lavkarbonindustrialisering« som søker ny »støtteordning til industri«.32 Dermed blir rettferdig omstilling en formalistisk øvelse som ikke oppnår bredere kli-marelaterte eller sosiale mål, eller utfordrer hegemoniet. Cancun-vedtektene selv er formelle beslutninger med få praktiske følger. Videre, ved å foretrekke sosial dialog over andre strategier, representeres arbeidere i praksis bare gjennom fagforeninger (som ikke nødvendigvis følger deres medlemmers langsiktige interesser), og utover det har de ikke mulighet til å delta i klimakampen. Det kan spørres hvorfor de som mister jobber gjennom klimapolitikk bør få særbe-handling over andre arbeidere, og om rettferdig omstilling beskytter eksisterende, ho-vedsakelig økonomiske, fordeler, eller støtter utvidelse av velferd og »universelle ret-tigheter«.33 Miljørettferdighetsteori kritiserer rettferdig omstilling, spesielt i Globale Nord, for å bevare »etterkrigsklassekompromiss« mellom fagorganisert arbeidskraft, stater og kapital. Dette forsterker nordlige fagforeninger som institusjoner, heller enn arbeidere globalt.34 Dette er relevant når det gjelder karbonlekkasje, det vil si når miljøinitiativer i et industriland tvinger karbonintensive industrier til å flytte til et annet (oftest sørlig) land med lavere miljøstandarder, hvilket faktisk øker utslipper og går utover industri-arbeidere. Derfor finnes det flere som støtter rettferdig omstilling som ønsker multila-terale klimaavtaler før enkelte stater går foran.35 Noen ganger har fagforeninger og arbeidsgivere i karbonintensive sektorer vunnet erstatningsordninger for unilaterale klimatiltak, som kan nøytralisere initiativene. Likevel finnes det lite bevis så langt som tilsier at forskjellige miljøtiltak forårsaker betydelig lekkasje. OECD fastslår at miljø-politikk blekner mot økonomiske årsaker når industrier flytter seg.36 Karbonlekkasje skjer, men gitt lavere kostnader i utviklingsland, heller enn klimapolitikk. Som Tøm-

29 Cock, 2011 (»content of that commitment is unclear«). 30 Lee og Card, 2012, s. 55 (»the single largest barrier«). 31 O’Driscoll, 2011 (»compensation culture«). 32 Watts, 2012, s. 4 (»low-carbon industrialisation«, »subsidy to industry«). 33 UNEP et al, 2008, s. 292-293 (»universal rights«). 34 Nugent, 2011, s. 63-64 (»postwar class compromise«). 35 Tømte, 2012. 36 OECD, 2011, s. 98-99 (»pale in comparison«).



te sier, ville fagforeninger ikke droppet lønnskrav som mer direkte forårsaker industri-flytting, og ifølge Tømt burde de heller ikke utsette klimapolitikken som er i arbei-dernes langsiktige interesser.37 Denne problemløsningsholdningen forsinker klima-handling. Mer kritiske versjoner av rettferdig omstilling har derfor vektlagt økono-misk demokrati globalt38 og internasjonalisme.39 Bevegelser som »Transition Towns« bruker tverrnasjonale modeller for å bygge lokal selvforsyning mot avhengigheten av fossilt brensel.40 Her bygger sosiale bevegelser overgangen selv gjennom »forbilledlig politikk«,41 som energikooperativer og lokaliserte matdistribuering.

3 Klima og menneskerettigheter: juridiske tilnærminger

En klimarelatert menneskerettighetsdiskurs utviklet seg også under den andre bølgen av klimainteresse på 2000-tallet. Denne diskursen omhandler hvordan klimaendring-er påvirker menneskerettigheter, både direkte og indirekte (gjennom klimapolitikken selv). Juridiske tilnærminger dominerer etablerte nasjonale og internasjonale menneske-rettighetssystemer, og brukes stadig mer overfor klima. For eksempel leverte Inuitene i Canada en begjæring til den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen hvor de påsto at USA bryter deres menneskerettigheter gjennom manglende klimapolitikk. Dommerne avviste begjæringen fordi de syntes det ikke kunne vurderes om påstan-dene kjennetegnet brudd.42 FNs menneskerettighetsråd har vedtatt flere klimaresolu-sjoner siden 2008, mens FNs høykommissær også har påvirket juridiske tilnærminger med en rapport om temaet. Dette førte blant annet til at klimakonvensjonens Can-cun-vedtekter anerkjente menneskerettigheter, så vel som rettferdig omstilling. Like-vel er det tre overordnede faktorer som begrenser slike tilnærmingers påvirkning i klimapolitikk og debatter rundt grønn økonomi. For det første er internasjonal rett statsorientert, og bygges i praksis på rettferdig-hetsprinsipper oftest tilkoblet Rawls. Prinsippene skiller mellom rettferdighetsspørs-mål som gjelder nasjonalt og internasjonalt. Dette skillet er ikke lengre (eller var ald-ri) holdbart, gitt økende strukturell sammenkopling på tvers av grenser. Menneske-rettigheter selv er en utfordring for det tradisjonelle statssystemet. Likevel eksisterer det etablerte menneskerettighetssystemet innenfor statsorienterte strukturer. Konven- 37 Tømte, 2012. 38 Scholtz, 2011, s. 3. 39 Evans, 2009, s. 214. 40 Newell, 2011, s. 53-54. 41 el-Ojeili and Hayden, 2006, s. 208 (»prefigurative politics«). 42 Dulitzky, 2006.


Aled Dilwyn Fisher

sjonene og deres organer avhenger av stater for gjennomføringen. Dette er problema-tisk fordi stater selv er blant de verste overtrederne av menneskerettigheter. Samtidig er det stadig sterkere sosiale krefter av grenseoverskridende kapital som ikke omfattes av statsorienterte strukturer. Korporasjoner kan flytte mellom stater for å fremtvinge fordeler, og dermed unngår ansvarlighet gjennom tradisjonelle rettsprinsipper (som forum non conveniens) og morselskap-datterselskap strukturering. Dette støttes av mek-tige stater som motvirker ekstraterritoriale menneskerettighetsforplikter.43 Suvereni-tet er en »uløst motsigelse« for menneskerettigheter, og samtidig »den største hind-ringen« for klimahandling.44 Siden statene mest påvirket av klimaendringer også har minst ansvar eller handlingskapasitet, har folk ikke mange muligheter gjennom na-sjonale eller internasjonale juridiske prosesser.45 For det andre baseres menneskerettighetssystemer på en »aktørorientert« (isteden-for »strukturorientert«) tilnærming. Ifølge Galtung er det »bare en brøkdel« av vikti-ge menneskerettighetsspørsmål som dekkes innenfor en aktørorientert tilnærming.46 Når det gjelder klimaendringer er det å tilskrive brudd til enkelte aktører enda vans-keligere. Høykommissæren beskriver det som »nesten umulig å løse… komplekse år-saksmessige forhold« mellom utslipp og hendelser, eller bidraget fra menneskeskapte versus naturlige utslipp.47 Uansett kan aktørorienterte prosesser vanligvis bare brukes etter brudd skjer. Tilnærmingen gjør at menneskerettighetsjurister og -organisasjoner selv sjeldent behandler spørsmål om fremtidige skader.48 Aktørorienterte systemer er delvis fremtidsrettet i sin avskrekkende rolle, men rettsmidler nasjonalt og spesielt in-ternasjonalt er ofte utilstrekkelige til å avskrekke store selskaper eller stater.49 Aktør-orienterte tilnærminger utgjør i dette tilfellet en problemløsningstilnærming – ved å se på menneskerettighetsspørsmål gjennom å isolere »violator« og »violated« antar man at brudd er unntak fra det vanlige innen sosiale systemer, uten å undersøke hvordan systemene selv forårsaker strukturell vold. Videre forutsetter aktøroriente-ringer likhet mellom aktørene innen domstolen, mens maktforskjellene utenfor i vir-keligheten påvirker hvordan, eller om, aktører får tilgang til juridiske arenaer. For det tredje er mange av de mest klimautsatte menneskerettighetene økonomis-ke, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK-retter), som ofte er sekundære til sivile og politiske rettigheter (SP-retter) innen rettssystemer.50 Dette har politiske opprinnelser siden SP-retter var de første som utviklet med den moderne liberale staten, og hege-

43 Humphreys, 2010, s. 53-60. 44 Adelman, 2010, s. 166-167 (»unresolved contradiction«, »the biggest impediment«). 45 Humphreys, 2010, s. 53-55. 46 Galtung, 1994, s. 49 (»actor-orientated«, »structure-orientated«, »only a fraction«). 47 OHCHR, 2009, s. 23 (»virtually impossible to disentangle… complex causal relationships«). 48 Humphreys, 2010, s. 4. 49 Ibid, s. 59-60. 50 Humphreys, 2010, s. 4-5.



moniske økonomiske teorier har deretter tilsagt at ØSK-retter sikres av markedet og bringes ikke inn i domstoler. Denne historiske forkjærligheten for SP-retter preget menneskerettighetssystemet etter krigen. Den foreslåtte International Bill of Rights ble delt mellom SP-konvensjonen og ØSK-konvensjonen. Delingen forsterkes fordi SP-konvensjonen lenge har hatt en kvasi-juridisk klageinstans som ØSK-konvensjonen manglet (før 2013). Den internasjonale jurisprudensen som dermed utviklet seg for SP-retter, kombinert med eksisterende nasjonal jurisprudens, fortsetter ØSK-retters sekundære inntrykk, selv om det gradvis anerkjennes at ØSK-retter, som rettene til mat, vann og arbeid, er forutsetninger for andre rettigheter.51 Selv når domstoler dømmer i saker som omhandler ØSK-retter, tilsier den aktørorienterte tilnærmingen at de må oppfylles direkte, heller enn å omstille sosiale strukturer for langsiktig til-gang.52 Til slutt skaper denne »juridiske refleksen«53 innen menneskerettighetsfaget eks-terne oppfatninger av menneskerettigheter som rent juridiske instrumenter. Dette begrenser ytterligere menneskerettigheters rolle innen klimapolitikk. Som Cox advar-te mot og Adelman sier, kan denne refleksen føre til formalisme, noe som innebærer »avpolitisering« hvor rettigheter befestes i statiske systemer og blir mål i seg selv. Dette overser rettferdighetsspørsmålene bak positivistisk jus. Tidligere mothegemo-niske rettigheter, som retten til suverenitet over naturressurser, brukes for å rettfer-diggjøre miljøødeleggelse.54 På sitt verste utelukker formalismen menneskerettigheter fullstendig fra klimapolitikk. For eksempel å definere klimaendringer som krise lar stater delvis oppheve menneskerettigheter under mange menneskerettighetsavtaler, som gjenspeiler argumenter at menneskerettigheter er en »bremse« på klimahand-linger.55 Juridiske tilnærminger kan sette søkelys på alvorlige menneskerettighetsbrudd, men å takle klimaendringers sentrale økonomiske krefter krever mer. Slike tilnær-minger bør ikke utelukkes, spesielt i tilfeller hvor de fører til bredere, strukturelle konklusjoner. Likevel overser slike tilnærminger ikke bare lex ferenda (hva jus bør være), men også hvordan progressiv jus blir skapt, og hvem som skaper den.

51 Shue, 1996, passi.m 52 Galtung, 1994, s. 49. 53 Gready og Ensor, 2005, s. 9-10. 54 Adelman, 2010, s. 177-179 (»depoliticisation«). 55 Humphreys, 2010, s. 44-45 (»brake«).


Aled Dilwyn Fisher

4 Klima og menneskerettigheter: strukturorienterte tilnærminger

Mer kritiske, strukturorienterte menneskerettighetstilnærminger, som kan legges til grunn for de sosiale omstillingene klimakrisen krever, henter inspirasjon fra Mennes-kerettserklæringens 28. artikkel, som sier »enhver har krav på en sosial og internasjo-nal orden som fullt ut kan virkeliggjøre… rettigheter og friheter«.56 I utgangspunkt anerkjenner disse tilnærmingene at menneskerettigheter er ikke eksklusivt juridiske, men en »global praksis… både diskursiv og politisk«.57 Dette anerkjenner »rettighe-ter som det hverdagslige«, som regler, strukturer, institusjoner, forhold og prosesser. Å se menneskerettigheter innen sosiale og politiske prosesser anerkjenner at de be-standig endrer seg gjennom kamp. Rettigheter har en »sosial endringsfunksjon« og krever nye forpliktelser og forpliktelsesbærere, spesielt mens sosiale og politiske insti-tusjoner globaliseres.58 Videre anerkjennes menneskerettighetenes kollektiv dimensjon i både hvordan folk bruker sine rettigheter, og kollektive forpliktelser delt mellom fle-re aktører. Strukturorienterte tilnærminger tilbyr både et analytisk rammeverk, og politiske prinsipper, for klimapolitikk.

4.1 Analytisk rammeverk Slike tilnærminger utvider rettferdighetsprinsippene som underbygger internasjonal politikk utover Rawls statsorienterte teori. Klimarettferdighet anerkjenner at systemer og grupper som er ansvarlige for klimaendringer skader menneskerettighetene til en større, mer sårbar gruppe (Humphreys »korrigerende rettferdighet«). Samtidig baser-te de ansvarlige sine menneskerettigheter på en karbonintensiv utviklingsform som ikke lengre er mulig for gruppen som også er mest utsatt for klimakrisen (»faktisk rettferdighet«).59 Delvis kan svaret til disse rettferdighetsspørsmålene hentes fra solidariske rettighe-ter. Disse tilsier at menneskerettigheter opprinnelig ikke tok hensyn til en mer sam-menkoplet verden. De foreslår at visse trusler er så store at de truer alle rettigheter, og fortjener å anerkjennes i én overordnet paraplyrettighet som er nøkkelen til alle andre.60 Derfor revurderer solidariske rettigheter globale spørsmål (som fred, utvik-ling og miljø) som individuelle rettigheter, slik at individer har tilgang uansett sine re-presentanters holdninger. Samtidig revurderes menneskerettigheter med hensyn til 56 UDHR, Art. 28. 57 Beitz, 2009, s. 8 (»global practice… both discursive and political«). 58 Gready og Ensor, 2005, s. 10-12 (»rights as the everyday«, »generative«, »social change func-

tion«). 59 Humphreys, 2010, s. 40-42 (»corrective justice«, »substantive justice«). 60 UNHRC, 2007, s. 5-6.



rettigheters kollektive bruk.61 Det kan argumenteres for at retten til utvikling har blitt en del av folkerettslig sedvane, spesielt siden det gjentas i flere internasjonale sam-menhenger (inkludert bindende miljølov, som UNFCCC artikkel 3), mens retten til et sunt miljø ses på som en »fremvoksende« rettighet.62 Klimarelaterte solidariske rettigheter har blitt foreslått for å konkretisere klima-konvensjonens prinsipp om »felles, men differensierte forpliktelser«, ofte som en lik rett til å gi ut karbonutslipp som dermed dekker retten til utvikling, og skiller mel-lom »livsoppholdsutslipper« (nødvendige og må forsvares) og »luksusutslipper« (unødvendige og må reduseres).63 Likevel forutsetter dette at utslippene kobles til vel-ferd og utvikling utover det nåværende økonomiske paradigmet. Hayward foreslår derfor en rett til likt »økologisk rom« som anerkjenner koblingen mellom samfunn og alle økologiske prosesser. De som forårsaker miljøkrisen får »økologisk gjeld« som nedbetales ved å overføre ressurser og teknologi til gruppene som ikke overstiger sitt økologiske rom.64 Jeg foreslår at retten til økologisk rom tilbyr en menneskerettslig defi-nisjon av bærekraftig utvikling, eller grønn økonomi, nemlig en økonomisk utvikling hvor en nyter sine rettigheter innen en mengde økologisk rom som, hvis generalisert, kan nytes av alle uten å undergrave fremtidige generasjoners rettigheter. Dette gjør at menneskerettigheter må ta stilling til grunnleggende økonomiske spørsmål med øko-logiske følger, som økonomisk vekst. Vekst er ikke bare unødvendig for menneskeret-tigheter (siden etter et viss nivå har vekst ingen korrelasjon til mange sosiale indikato-rer), men er også uforenlig med økologisk begrensede rettigheter (siden konseptet »im-materiell vekst« er høyst tvilsomt).65 Derfor bør menneskerettighetsstandarder, ikke vekst, måle sosial fremgang. En relatert tilnærming til solidariske rettigheter er Pogges »institusjonelle mennes-kerettighetsteori«. Denne tolker menneskerettigheter som krav på »tvingende« sosiale institusjoner og de som opprettholder dem.66 Samfunnets institusjoner må omorgani-seres slik at alle »medlemmer« har sikker tilgang til rettighetene. »Medlemmer« om-fatter folk i andre samfunn påvirket av våre tilsynelatende hjemlige strukturer, samt fremtidige generasjoner som uunngåelig påvirkes av nåværende systemer.67 Den aller viktigste menneskerettighetsplikten blir ikke å sørge for rettigheter direkte, men å ik-ke delta i opprettholdelse av, og jobbe for å reformere, systemer som hindrer andre fra å oppfylle sine egne rettigheter.68 Pogges tilnærming deler mye med Shues definisjon

61 Hayden, 2002, s. 153. 62 Turner, 2014, s. 29 (»emerging«). 63 Humphreys, 2010, s. 13-15 (»subsistence emissions«, »luxury emissions«). 64 Hayward, 2011, s. 445-448 (»ecological space«, »ecological debt«). 65 Coutrot and Gadrey, 2012, s. 2-4. 66 Pogge, 2008, s. 50-51(»coercive«). 67 Ibid, s. 37-38 (»members«). 68 Ibid, s. 72-75.


Aled Dilwyn Fisher

av menneskerettigheter som »krav for sosiale garantier mot standardtrusler«, som in-nebærer en overordnet plikt til »å lage og opprettholde effektive ordninger« for at folk kan få tilgang til rettighetene.69 Pogge og Shues ideer kan brukes overfor klimaendringer. Karbonintensiv utvikling kan påpekes som et tvingende system opprettholdt av mektige aktører. Konseptet sikker tilgang til rettigheter anerkjenner at karbonintensiv utvikling støtter menneske-rettigheter kortsiktig, men gjør dem usikre langsiktig gjennom klimaendringer og tømming av ikke-fornybare ressurser. Videre har Bell utviklet Pogges og Shues over-ordnete menneskerettighetsplikter overfor klimaendringer. Den første klimarelaterte menneskerettighetsplikten blir å lage og opprettholde effektive institusjoner for å be-skytte menneskerettigheter fra klimaendringer. Plikten innebærer en »generell plikt« til å lage og opprettholde effektive institusjoner som tildeler mer spesifiserte plikter til aktører basert på klimarettighetsprinsipper. Disse prinsippene inkluderer en »korrige-ringsplikt« hvor de som tidligere ikke fulgte den generelle plikten tar tyngre spesifi-serte plikter, og utnytter ikke andres unnlatelse av å oppfylle den generelle plikten, for eksempel gjennom forsinkete forhandlinger. Derfor må tidligere overtredere ta til handling umiddelbart og følge sine spesifiserte plikter når den generelle plikten oppfyl-les.70 Dette betyr at eksisterende menneskerettigheter insisterer på klimahandlinger, uansett andre klimaavtaler.

4.2 Prinsipper for klimapolitikk Menneskerettighetstilnærminger til utviklingspolitikk (»human rights-based approa-ches to development«, HRBA-er) tilbyr også en strukturorientert tilnærming til kli-mapolitikk. HRBA-er kan gjelde alle økonomiske prosesser selv om de opprinnelig rettes mot »utviklingsland«, og brukes stadig mer overfor klima. Slike tilnærminger tar utgangspunkt i kritikk av hegemoniske utviklingsmodeller, spesielt »basic needs«-tilnærminger og neoliberalisme.71 HRBA-er bruker menneskerettighetsstandarder for utviklingsmål, og menneskerettighetsprinsipper for å styre utviklingsprosesser. Disse standardene og prinsippene hentes fra konvensjonene, og rettslige og kvasi-rettslige tolkninger av konvensjonene, som for eksempel generelle kommentarer. Menneskerettighetsstandarder gir et klart normativt grunnlag for politiske omstil-linger. Menneskerettighetsanalyser undersøker ikke bare hva folk trenger umiddel-bart, men også hvilke strukturer og aktører som hindrer sikker tilgang til rettigheter, og hvilke standarder som gjelder.72 For klimapolitikk gir menneskerettigheter »morals-

69 Shue, 1996, s. 16-17 (»demand[s] for social guarantees against standard threats«, »to make

and keep effective arrangements«). 70 Bell, 2011, s. 112-115 (»general duty«, »duty of rectification«). 71 Gready og Ensor, 2005, s. 20-21. 72 OHCHR, 2006, s. 4.



ke minimumsterskler« som folk ikke kan falle under.73 Dette motvirker utilitaristisk klimapolitikk siden det ikke tillater temperaturmål som vitenskapen viser ødelegger for noen menneskerettigheter, selv om det kommer flertallet til gode. Dermed blir »togradersmålet« uforsvarlig, fordi det innebærer omfattende ødeleggelse, spesielt for små øyer.74 Dette gir en normativ definisjon for »farlig menneskeskapt påvirkning« av klimaet under UNFCCC-en, nemlig den som »systematisk undergraver« menneske-rettigheter.75 Derfor støtter menneskerettighetstilnærminger de raskeste mulige ut-slippskuttene. Dette er i tråd med føre-var-prinsippet, og økende bevis på hvordan klimatilbakekoblinger begrenser tidsrommet for utslippskutt.76 Langsiktige utslipps-reduksjonsmål er fremdeles nyttige forutsatt fortløpende mål også holder aktører an-svarlige i mellomtiden, som den britiske klimaloven.77 I tillegg, siden utslipp teller over hele verden, så må stater kutte hjemlige utslipp og utslipp de bidrar til i utlandet. Dermed tillegger HRBA-er enda klarere standarder for institusjonelle tilnærmingers insistering på umiddelbar klimahandling. Rettigheters terskelnivåer prioriteres når rettigheter kommer i konflikt, for eksem-pel hvor Globale Nords rett til utvikling fremmer fortsatt karbonintensiv industri som truer rettighetstersklene i utsatte land. For mange menneskerettigheter finnes det »minste kjerneforpliktelser«, som i praksis skisserer innholdet til terskelkonseptet. Disse insisterer på at tiltak rettes mot de under minstenivået først.78 Minimumstersk-ler støtter dermed prioritering basert på historisk unnlatelse sammen med ikke-diskrimineringsprinsippet. Samtidig gjør prinsippet om udelelige rettigheter at retten til et sunt miljø ikke kan »kjøpes« på bekostning av andres rettigheter.79 Dette omfatter ikke-tilbakegangsprinsippet, samt prinsippet om gradvis gjennomføring, og tilsier at klima-politikk må forbedre, ikke begrense, menneskerettigheter. Denne tilnærmingen aner-kjenner også gjensidig avhengighet mellom rettigheter, slik at visse rettigheter som er betingelser for andre prioriteres, og utviklingsfeltet utvides utover økonomien.80 Sammen motvirker disse prinsippene tradisjonelle utviklingsstrategiers kompromisser, som tillatelsen av ulikheter så lenge økonomien vokser, eller ofring av SP-retter for økonomiske gevinster.81 Menneskerettighetsprinsipper tilbyr også et klart grunnlag for klimapolitiske pro-sesser. Prinsippet menneskerettslig deltagelse gjør at deltagelse ikke bare er ønskelig, men 73 Caney, 2010, s. 73 (»minimum moral thresholds«). 74 Humphreys, 2012, s. 2-3. 75 Caney, 2010, s. 89-90 (»dangerous anthropocentric interference«, »systematically under-

mine«). 76 Hansen et al, 2008, s. 225-229. 77 Bjartnes, 2011, passim. 78 UNDP, 2007, s. 22 (»minimum core obligations«). 79 Nicholson og Chong, 2011, s. 132 (»be bought«). 80 OHCHR, 2006, s. 6. 81 Jonsson, 2005, s. 60.


Aled Dilwyn Fisher

en rett som gjør at deltagelse, desentralisering og lokalt demokrati ikke kan forhandles innen utviklingspolitikk.82 Retten baseres på SP-konvensjonens 25. artikkel (retten til »å ta del i varetakelsen av offentlige anliggender, direkte eller gjennom fritt valgte re-presentanter«),83 og har blitt stadig mer anerkjent i senere menneskerettighetsdoku-menter (blant annet kvinnekonvensjonens 14. artikkel, erklæringen om retten til ut-vikling, og den afrikanske konvensjonen om menneskers og folks rettigheter artikkel 13) og miljølov (spesielt Aarhus-konvensjonen, som garanterer retten til om tilgang til miljøinformasjon, allmennhetens deltakelse i miljøpolitiske beslutningsprosesser, og adgang til klage og domstolsprøving på miljøområdet). Retten tilsier at folk eier pro-sessen, noe som gjør politikk legitim og bærekraftig. Dette prinsippet har som mål å utløse et »mobiliseringspotensial« for sosiale endringer84 som er nødvendig i klima-kampen. Menneskerettslig ansvarlighet tar i bruk både juridiske, politiske, formelle og uformelle måte å ansvarliggjøre på. Å identifisere rettighetshaver og forpliktelsesbære-re er ikke »nøytralt«, men retter fokus på brudd og strukturelle virkninger.85 Overfor klimapolitikk gjør menneskerettslig ansvarlighet at menneskerettighetsstandarder selv blir indikatorene som måler fremgang. Slik ansvarlighet virker internasjonalt. Bi-stand blir obligatorisk under Artikkel 2 i ØSK-konvensjonen, mens ansvarlighetsme-kanismer finnes internasjonalt.86 Klimarelaterte rettsmidler skal dermed være til-gjengelige, men muligheten for kompensasjon skal ikke være tillatelse for fortsatte brudd,87 men en plikt overfor utsatte samfunn. HRBA-er får lignende kritikk som rettferdig omstilling når det gjelder normativt innhold og formalisme. Ifølge Miller kan HRBA-er utgjøre en »altomspennende fer-niss… føyelig til behovene« av sine brukere. Hun skiller mellom »legalistiske« rettig-hetsbaserte tilnærminger og »styrkende« menneskerettighetsbaserte tilnærminger,88 mens Gready og Ensor beskriver nivåer av HRBA-er fra retorikk til fundamentale utford-ringer til utviklingspolitikk.89 Dette gjenspeiler skillet mellom minimalistiske og transformerende rettferdige omstillinger. For eksempel misbruker neoliberalisme menneskerettighetsterminologi for å rettferdiggjøre individualistiske tilnærminger.90 Derfor er det spesielt viktig å definere forskjellen mellom vage konsepter som delta-gelse og menneskerettslig deltagelse.

82 UNDP, 2007, s. 22. 83 SP-konvensjonen, Art. 25. 84 Andreassen, 2006, s. 320-322 (»mobilisation potential«). 85 Gready og Ensor, 2005, s. 24 (»neutral«). 86 OHCHR, 2006, s. 8-21. 87 Caney, 2010, s. 86-89. 88 Miller, 2010, s. 915-918 (»all-encompassing veneer… malleable to the needs«, »legalistic«,

»empowerment«). 89 Gready og Ensor, 2005, s. 39. 90 Ibid, s. 35.



5 Menneskerettslig rettferdig omstilling

Sammen utfyller mer kritiske versjoner av rettferdig omstilling og menneskerettig-hetstilnærminger hverandre, sikrer seg mot formalisme, og bidrar til å omformulere miljø som et sosialt spørsmål. Generelt kan menneskerettigheter tilby rettferdig om-stilling større normativ klarhet, slik at det går lenger enn kortsiktige interesser og omfatter en bredere, global sosial omstilling. Samtidig gir rettferdig omstilling et di-rekte fokus på nødvendigheten av industrielle omstillinger for å møte klimakrisen, viktigheten av arbeid, og den avgjørende rollen til sosiale bevegelser som menneske-rettigheter ofte mangler. Rettferdig omstilling har i seg selv blitt erklært som en rett91 nødvendig for andre, i likhet med retten til likt økologisk rom. Sammen kan disse utgjøre like viktige para-plyrettigheter. Rettferdig omstilling vil ikke lykkes uten å anerkjenne økologiske be-grensinger til retten til økologisk rom, mens oppnåelse av likt økologisk rom tilsier en rettferdig omstilling. Slik går en menneskerettslig rettferdig omstilling tvers gjennom debatter om »effektivitet mot likhet«. Rettferdige omstillinger blir bare effektive om de oppnår bærekraftighet (en »grønn økonomi«), hvilket definert av retten til likt økologisk rom betyr at en persons bruk av ressurser må kunne generaliseres for alle. Hvis rettferdige omstillinger ikke er effektive ved denne definisjonen, fortsetter de ulikhetene som er vesentlige innen vår ikke-bærekraftige samfunnsmodell. Derfor blir menneskerettslig rettferdig omstilling bare effektiv om den er rettferdig, og bare rettferdig om den er effektiv. Dette anerkjenner koblingen mellom sosiale og økologiske urettferdigheter under kapitalismes tredemølle. Samtidig tilsier den institusjonelle tilnærmingen at rettferdig omstilling innebærer både rettigheter og plikter. Hvor rettferdig omstilling tilsier at arbeidere og lokalsam-funn bør kreve omstillingen i sine egeninteresser, tillegger menneskerettigheter en mo-ralsk plikt til å gjøre opp for hvordan karbonintensiv utvikling som har kommet dem til gode truer andres rettigheter. Dermed gir menneskerettigheter en bredere defini-sjon av hva som faktisk er rettferdig med en rettferdig omstilling, og til hvem rettferdighet skal rettes. Institusjonelle tilnærmingers fokus på usikkerhet for nåværende mennes-kerettigheter forsterker rettferdig omstillings anerkjennelse av hvordan tømming av ikke-fornybare ressurser langsiktig setter arbeidere i fare (i tillegg til klimaeffekten), som beskytter mot kortsiktige tolkninger. Sammen gir institusjonelle tilnærminger en klarere analytisk ramme for omstillingen og en definisjon av den »grønne økonomien« som skal oppnås, mens rettferdig omstilling tilbyr menneskerettigheter tydeligere fo-kus på hvem som skal oppnå omstillingen gjennom arbeidernes og lokalsamfunns kraft.

91 PHI og LI, 2000, s. 90.


Aled Dilwyn Fisher

Når det gjelder hvordan klimapolitikk formes har også rettferdig omstilling og menneskerettigheter (gjennom HRBA-er) mye å tilby hverandre. Under HRBA-er skal menneskerettighetsstandarder brukes. Hvor rettferdig omstilling forutsetter at arbeid er sentralt i folks liv, kan menneskerettighetsstandarder bidra ved å se på ar-beid som en rett erklært i ØSK-konvensjonens sjette artikkel. Under ØSK-konvensjonen må stater »sette alt inn på« at rettighetene »gradvis blir gjennomført fullt ut« ved bruk av »alle egnede midler«.92 ØSK-komiteens generelle kommentar nr. 18, og den internasjonale arbeidsorganisasjonens (ILO) konvensjoner, utdyper hva full gjennomføring innebærer. Retten garanterer ikke én jobb (ØSK-konvensjonen »anerkjenner« retten). Likevel fremhever retten jobbrelatert sikkerhet, med fokus på å fjerne barrierene til arbeid. Generelle kommentar nr. 18 krever at stater vedtar nasjo-nal politikk som takler arbeidsløsheten for å oppnå full beskjeftigelse, hvilket trenger en »omfattende tilnærming til sysselsettingspolitikk«.93 Stephenson hevder at forma-listisk juridisk analyse anser at klimapolitikk oppfyller disse kravene hvis det gjennom-føres samtidig som en omfattende sysselsettingspolitikk, som sikter på full beskjefti-gelse og skaper flere nye grønne jobber enn de karbonintensive jobbene som blir tapt. Likevel belyser Stephensons kritiske analyse at disse nye jobbene blir annerledes enn de gamle, både i hvilke kompetanser som trengs og hvor de plasseres. Dette skaper jobbre-latert usikkerhet for arbeidere i karbonintensive industrier og utgjør dermed et brudd av retten til arbeid. Derfor må omfattende sysselsettingspolitikk direkte støtte arbei-dere i overgangen fra karbonintensive til bærekraftige, anstendige jobber. ILO-konvensjoner 122 og 169 skisserer hvordan man skal bevare jobbrelatert sikkerhet gjennom en industriell omstilling, med blant annet tilleggstiltak, sosial beskyttelse for sårbare arbeidere, og ansettelse på nytt av de som mister jobber.94 Dermed gir men-neskerettigheter klare normative standarder for rettferdig omstilling som bidrar til å oppfylle rettferdig omstillings mål om å bevare visse arbeidere (ikke visse jobber), sørge for at grønne jobber blir anstendige, og understøtte modeller for tilleggstiltak for sår-bare arbeidere utviklet av fagforeninger og andre. Menneskerettighetstilnærmingers fokus på klare normative standarder betyr at menneskerettslige rettferdige omstillinger ikke er nøytrale om statens rolle. Når det gjelder menneskerettslig deltagelse gjør overføring av klimainitiativer til markedet at folk har færre muligheter for deltagelse i klimapolitikk. Fremfor alt er markedsinitia-tiver en dårlig erstatter for direkte statlig inngrep for å omstille samfunnet og sikre menneskerettigheter, spesielt siden markedssystemets tredemølle er årsaken til klima-krisen. Markedsløsninger takler ikke strukturelle hindringer til rettferdig omstilling. Veksten i grønne industrier som trengs for å oppnå nødvendige utslippskutt er helt på grensen av det som er mulig i markedsøkonomier. Etter 2014 sies det at markeds- 92 ØSK-konvensjonen, Art. 2. 93 Stephenson, 2010, s. 4-5 (»comprehensive approach towards employment policy«). 94 Stephenson, 2011, s. 168-173.



økonomien ikke ville kunne oppnå klimamål fordi disse begrensingene gjør at »indu-striproduksjon ikke kan svare til prissignaler«. Vekst i industrier utover dette har tid-ligere bare blitt opplevd under statlige krigsøkonomier,95 noe tilhengere av rettferdig omstilling også påpeker.96 I en såpass omfattende krisesituasjon, kan staten ta et bre-dere syn på begrensningene til grønne næringers vekst (som kompetansebehov) enn private aktører som reagerer på ofte uklare markedssignaler. Slike markedssignaler, som karbonprissetting, har også negative fordelingseffekter. Markeder har vinnere og tapere, men det å la noen tape på klimakrisen er ikke forenlig med menneskerettslig rettferdig omstilling gitt menneskerettighetsterskler, ikke-diskrimineringsprinsippet, prinsippet om udelelige rettigheter, ikke-tilbakegangsprinsippet og prinsippet om gradvis gjennomføring, som kan underbygge rettferdig omstillings »grønne samfunnskontrakt«. Utvidelsen av utvikling fra det økonomiske under anerkjennelsen av gjensidig avhengighet passer også med mer transformerende rettferdige omstillinger. Dette udelelige og interna-sjonalistiske prinsippet, og krav på større sosiale omstillinger, beskytter mot defensiv rettferdig omstilling og begrenset »lavkarbonindustrialisering«. HRBA-er prinsipper forsterker også rettferdig omstilling. Menneskerettslig deltagelse vektlegger arbeideres individuelle rettigheter, uansett deres kollektive representanters holdning. Menneskerettigheter brukes kollektivt, men denne kollektivismen baseres på samtykke. Hvis fagforeninger ikke slutter seg til overgangen (for eksempel i allianse med arbeidsgivere), har arbeidere fremdeles rettigheter overfor overgangen og bør mobiliseres på dette grunnlaget. Rettferdige omstillinger skal komme arbeidere til gode, ikke fagforeninger som institusjoner. Menneskerettigheter gjør deltagelse til en ikke-forhandlingsbar del av rettferdig omstilling, og gir klare standarder for hva del-tagelse skal oppnå. Det betyr at eventuell sosial dialog må baseres på økologiske be-grensninger og alle menneskerettighetene. Videre er sosial dialog bare én type delta-gelse som bidrar til å oppfylle retten til deltagelse, og ikke et mål i seg selv. Hvor rettferdig omstilling understreker deltagelse av sosiale bevegelser, tilbyr menneskerettigheter et felles språk for miljø- og fagbevegelsene, som har forskjellige ut-gangspunkter. Et felles språk basert på oppnåelse av menneskerettigheter gir en posi-tiv, menneskelig ramme for omstillingen, heller enn »ofre«-fortellingen om slutten av kar-bonintensive samfunn.97 Rettferdig omstillings vektlegging av desentralisering og for-billedlig politikk passer med menneskerettigheter, spesielt Pogges fokus på omstil-linger av strukturer som hindrer folk fra å oppfylle sine egne rettigheter. Menneskeret-tigheter styrker også internasjonalismen i rettferdig omstilling ved å tilskrive menneske-rettslig ansvarlighet utover nasjonale nivåer, noe som har følger for »karbonlekkasje«-argumenter. Slike argumenter forsinker omstillinger og setter menneskerettigheter i fare, både for de i karbonintensive jobber og de direkte klimautsatte. Fagforeninger 95 Mallon et al, 2009, s. viii-xiv (»industrial production cannot respond to price signals«). 96 Ytterstad, 2013, s. 33. 97 Davidsen et al, 2012.


Aled Dilwyn Fisher

bør innse at karbonlekkasje er en del av globaliseringens kappløp mot bunnen, hvor land senker sosiale og miljømessige standarder for å tiltrekke investering. Ved bruk av menneskerettigheter kan fagbevegelsen fremme et internasjonalt minstenivå av sosial beskyttelse98 slik at ingen stat setter profitt over menneskerettigheter. Samtidig bør de søke allianser på tvers av grenser for mer ambisiøs klimapolitikk.

6 Konklusjon

Alene er menneskerettigheter og rettferdig omstilling utsatte for avpolitisering. Sammen trekker de hverandre i en mer kritisk retning som tilbyr et analytisk ramme-verk og et grunnlag for handling mot en menneskerettslig rettferdig omstilling. Rett-ferdig omstilling setter lys på nødvendigheten av sosiale omstillinger for å møte kli-makrisen, og rollen til arbeid, arbeidere og sosiale bevegelser. Strukturorienterte men-neskerettighetstilnærminger gir disse diskursene en klarere, bredere definisjon av rett-ferdighet og »grønn økonomi«, samt internasjonalistiske standarder og prinsipper som beskytter mot begrensete tolkninger av rettferdig omstilling. Slik blir menneskeret-tigheter katalysatorer i den treige klimapolitikken, og bevarer samtidig sin posisjon som rettferdighets språk. Menneskerettslig rettferdig omstilling kan forme krav for sosiale bevegelser. Sosiale bevegelser kan insistere på at vi ikke trenger spesifiserte klimaavtaler for å begynne klimahandling – eksisterende menneskerettigheter forplikter dette umiddelbart. Dette fører til det evige problemet innen menneskerettighetsfeltet – hvordan få stater og andre aktører til å gjennomføre sine plikter? Å endelig inkludere menneskerettigheter i klima-kampen bør gi fornyet drivkraft til dette gamle spørsmålet. Slik kan klimakrisen bli en klimamulighet, og det »punktet hvor gjentatte postkoloniale krav for en mer rettferdig internasjonal orde… endelig må… innfris«.99

Litteratur

Adelman, S. (2010). Rethinking human rights: the impact of climate change on the dominant dis-course. I: Humphreys, S. Human Rights and Climate Change. Cambridge, Cambridge University Press

Andreassen, B. A. (2006). The Human Rights and Development Nexus: From Rights Talk to Rights Practices. I: banik, D. Poverty, Politics and Development: Interdisciplinary Perspectives. Oslo, Fagbokforlaget

Beitz, C. (2009). The Idea of Human Rights. Oxford, Oxford University Press

98 Regan, 2010, s. 268-270. 99 Adelman, 2010, s. 178 (»the sticking point at which repeated post-colonial demands for a

fairer international order… must finally… be met«).



Bell, D. (2011). Does Anthropogenic Climate Change Violate Human Rights? Critical Review of In-ternational Social and Political Philosophy, 14

Bjartnes, A. (2011). Den britiske klimaloven. Oslo, WWF-Norge Canadian labour congress (CLC) (2000). Just Transition for Workers during Environmental Change.

CLC. http://www.canadianlabour.ca/sites/default/files/pdfs/justransen.pdf [Sist aksessert: 19. september 2013]

Caney, S. (2010). Climate Change, Human Rights and Moral Thresholds. IN: Humphreys, S. Hu-man Rights and Climate Change. Cambridge, Cambridge University Press

Cock, J. (2011). Contesting a ‘just transition to a low carbon economy’. Global Labour Column. http://column.global-labour-university.org/2011/01/contesting-just-transition-to-low.html [Sist aksessert: 19. september 2013]

Coutrot, T. og Gadrey, J. (2012). ‘Green growth’ is called into question. European Trade Union In-stitute (ETUI) Policy Briefs, 3

Cox, R.W. (1981). Social Forces, States and World Orders: Beyond International Relations. Millen-nium Journal of International Studies, 10

Davidsen, j.; felix, H.O.; Leirvaag, J. og Pedersen, R. (2012). Klimakampen – en kamp om samfunns-makt. For Velferdsstaten. http://www.velferdsstaten.no/Tema/Verden/?article_id=96527 [Sist aksessert: 19. september 2013]

Dulitzky, A. E. (2006). Letter from the Assistant Executive Secretary, Inter-American Commission on Hu-man Rights to Paul Crowley, Legal Representative Inuit Petition. http://graphics8.nytimes.com/-packages/pdf/science/16commissionletter.pdf [Sist aksessert: 19. september 2013]

El-Ojeili, C. og Hayden, P. (2006). Critical Theories of Globalization. Basingstoke, Palgrave Macmil-lan

Evans, G. (2009). A Just Transition to Sustainability in a Climate Change Hot Spot: The Hunter Valley, Australia. http://ogma.newcastle.edu.au:8080/vital/access/services/Download/uon:6253/ATTACHMENT02 [Sist aksessert: 19. september 2013]

FNs Konvensjon om Økonomiske, Sosiale og Kulturelle Rettigheter (ØSK-konvensjonen). New York. 16. desember 1966. Norsk oversettelse: http://www.fn.no/content/download/3944/-20005/file/ICESCR.pdf [Sist aksessert: 19. september 2013]

FNs Konvensjon om Sivil og Politiske Rettigheter (SP-konvensjonen). New York. 16. desember 1966. Norsk oversettelse: http://www.fn.no/content/download/3941/19989/file/ICCPR.pdf [Sist aksessert: 19. september 2013]

FNs Verdenserklæring For Menneskerettigheter (UDHR). Paris. 10. desember 1948. Norsk over-settelse: http://www.fn.no/Tema/Menneskerettigheter/FNs-verdenserklaering-for-menneske-rettigheter [Sist aksessert: 19. september 2013]

Galtung, J. (1994). Human Rights in Another Key. Cambridge (Massachusetts), Polity Press Gready, P. og Ensor, J. (2005). Introduction. I: Gready, P. og Ensor, J. (eds). Reinventing Develop-

ment? Translating Rights-Based Approaches from Theory into Practice. London, Zed Books Hansen, J. et al (2008). Target Atmospheric CO2: Where Should Humanity Aim? The Open At-

mospheric Science Journal, 2 Hayward, T. (2011). Human Rights versus Emissions Rights: Climate Justice and the Equitable

Distribution of Ecological Space. Ethics and International Affairs, 21 Humphreys, S. (2010). Introduction: Human Rights and Climate Change. IN: Humphreys, S.

Human Rights and Climate Change. Cambridge, Cambridge University Press Humphreys, S. (2010). Competing Claims: Human Rights and Climate Harms. IN: Humphrey

S,S. Human Rights and Climate Change. Cambridge, Cambridge University Press


Aled Dilwyn Fisher

Johnson, V.; Simms, A.; Walker, P.; og Ryan-Collins, J. (2010). Bridging the gap between climate change, resource scarcity and social justice: The future role of civil society associations. London, New Eco-nomics Foundation and Carnegie UK Trust

Jonsson, U. (2005). A Human Rights-Based Approach to Programming. I: Gready, P. og Ensor, J. (eds). Reinventing Development? Translating Rights-Based Approaches from Theory into Practice. Lon-don, Zed Books

Jänicke, M. (2004). Industrial Transformation Between Ecological Modernisation and Structural Change. I: Jacob, K.; Binder, M. og Wieczorek, A (EDS.). Governance for Industrial Transformati-on. Berlin, Environmental Policy Research Centre

Kovel, J. (2007). The Enemy of Nature London, Zed Books Lee, M. og Card, A. (2012). A Green Industrial Revolution: Climate Justice, Green Jobs and Sustainable

Production in Canada. Vancouver, Canadian Center for Policy Alternatives Mallon, K.; Hughes, M. og Kidney, S. (2009). Climate Solutions 2: Low-Carbon Re-Industrialisation.

Climate Risk/WWF. Marshall, D. (2002). Making Kyoto Work: A Transition Strategy for Canadian Energy Workers. Vancou-

ver, Canadian Center for Policy Alternatives Miller, H. (2010). From ‘Rights-Based’ to ‘Rights-Framed’ Approaches: A Social Constructionist

View of Human Rights Practice. International Journal of Human Rights, 14 Neale, J. (2011). One Million Climate Jobs: Solving the Economic and Environmental Crisis. London,

Campaign against Climate Change Newell, P.; Phillips, J. og Mulvaney, D. (2011). Pursuing Clean Energy Equitably. United Nations

Development Programme (UNDP) Human Development Reports, Research Paper 2011/03 Nicholson, S. og Chong, D. (2011). Jumping on the Human Rights Bandwagon: How Rights-

based Linkages Can Refocus Climate Politics. Global Environmental Politics, 11 Nugent, J. (2011). Changing the Climate: Ecoliberalism, Green New Dealism, and the Struggle

over Green Jobs in Canada. Labor Studies Journal, 36 O’driscoll, D. (2011). Airbrushing in Just Transition. http://notesfrombelow.wordpress.com/-

2011/05/19/airbrushing-in-just-transition [Sist aksessert: 19. september 2013] Office of The UN High Commissioner for Human Rights (OHCHR) (2006). Principles and Guide-

lines for a Human Rights Approach to Poverty Reduction Strategies. Geneva, OHCHR Organisation for Economic CO-Operation and Development (OECD) (2011). Towards Green

Growth. Paris, OECD Pellow, D. og Brulle, R. (2005). Introduction. I: Pellow, D. og Brulle, R. (eds.). Power, Justice, and

the Environment: Toward Critical Environmental Justice Studies. Boston, MIT Press Pogge, T. (2002). World Poverty and Human Rights. Cambridge, Polity Press Public Health Institute (PHI and Labor Institute (LI) (2000). A Just Transition for Jobs and the En-

vironment. Public Health and Labor Institutes. http://www.niehs.nih.gov/health/assets/-docs_a_e/a_just_transition_for_jobs_and_the_environment.pdf [Sist aksessert: 19. september 2013]

Regan, K. (2010). The Case for Enhancing Climate Change Negotiations with a Labor Rights Per-spective. Columbia Journal of Law, 35

Räthzel, N.; Uzzell, D.; and Elliot, D. (2010). Can trade unions become environmental innovators? Soundings, 46

Scholtz, A. A Discussion Of Systemic Challenges For A Just Transition Towards A Low Carbon Economy. Johannesburg, WWF South Africa

Shue, H. (1996). Basic Rights: Subsistence, Affluence, and U.S. Foreign Policy. Princeton, Princeton University Press



Stephenson, S. (2011). Jobs, Justice, Climate: Conflicting State Obligations in the International Human Rights and Climate Change Regimes. Ottawa Law Review, 42

Stephenson, S. (2010). Making Jobs Work: the Right to Work, Jobs and Green Structural Change. Rome, International Development Law Organization and the Centre for International Sustainable De-velopment Law

Syndex (2011). Initiatives involving social partners in Europe on climate change policies and employment. http://www.etuc.org/IMG/pdf/IP1_-_Study_-_Initiatives_involving_social_partners_in_Europe_on_climate_change_policies_and_employment.pdf [Sist aksessert: 19. september 2013]

Turner, S. J. (2014). A Global Environmental Right. Abingdon, Routledge Tømte, E. (2012). LO i uheldig klimaallianse. frifagbevegelse.no. http://www.frifagbevegelse.no/-

meninger/article5938477.ece [Sist aksessert: 19. september 2013] UN Development Programme (UNDP). Human Rights and the Millennium Development Goals: Ma-

king the Link. Oslo, UNDP Governance Office UN Economic Commission for Europe (UNECE) ET AL (2012). From Transition to Transformation:

Sustainable and Inclusive Development in Europe and Central Asia. New York and Geneva, UN UN Environmental Programme (UNEP) ET AL (2008). Green Jobs: Towards decent work in a sustai-

nable, low-carbon world. Nairobi, UNEP UN Framework Convention on Climate Change (UNFCCC) (2010). Report of the Conference of the

Parties on its sixteenth session, held in Cancun from 29 November to 10 December 2010. Addendum Part Two: Action taken by the Conference of the Parties at its sixteenth session. FCCC/CP/2010/7/Add.1

UN Human Rights Council (UNHRC) (2007). Peace and Development as Solidarity Rights: A Legal Assessment. A/HRC/6/NGO/33

Watts, R. (2012). Industrialisation, Poverty and Climate Change Plans in Odisha. Institute of Develop-ment Studies. http://www.ids.ac.uk/files/dmfile/LHcasestudy04_Odisha.pdf [Sist aksessert: 19. september 2013]

Ytterstad, A. (2013). 100 000 klimajobber og grønne arbeidsplasser nå!: for en klimaløsning nedenfra. Oslo, Gyldendal Akademisk

Menneskerettigheter i overgangen til bærekraftige samfunn: kritiske tilnærminger til “rettferdig omstilling”

Documents