Hvem skal vokte vokterne?

548 Kristian Skagen Ekeli

HVEM SKAL VOKTE VOKTERNE?

Modeller for håndheving av konstitusjonelle lover

AV STIPENDIAT KRISTIAN SKAGEN EKELI

1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5492 Hva kjennetegner konstitusjonelle lover? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5513 Politiske håndhevingssystemer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 552

3.1 Den parlamentariske suverenitetsmodellen. . . . . . . . . . . . . . . . . . 5533.2 Forfatningskomité-modellen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 553

4 De rettslige håndhevingssystemene og domstolskontroll med lovgivning5544.1 Den amerikanske modellen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5554.2 Den europeiske modellen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 555

5 Normative premisser: rettsstatlige verdier og deliberativ demokratiteori 5575.1 Rettsstatlige verdier og prinsipper. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5575.2 Deliberativ demokratiteori – grunnleggende ideer og idealer . . . . 559

6 Politiske vs. rettslige håndhevingssystemer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5626.1 Hvorfor rettslig fremfor politisk håndheving . . . . . . . . . . . . . . . . 5626.2 Argumenter mot de rettslige håndhevingssystemene. . . . . . . . . . . 566

6.2.1 Det demokratiske problemet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5666.2.2 «Fortolkningsfellen»: spillerommet for tolkning og skjønn . 5686.2.3 Problemet om hvem som skal vokte vokterne. . . . . . . . . . . 570

7 Maktdeling og politisk kontroll av grunnlovens voktere . . . . . . . . . . . . 5727.1 Treghetsprosedyren, maktdeling og deliberativ demokratiteori . . . 573

8 Konklusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 575Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 576

Bind 4 og 5/2004 Page 548 Tuesday, March 8, 2005 9:49 AM

Hvem skal vokte vokterne? 549

Artikkelen tar opp til diskusjon spørsmålet om hvordan konstitusjonelle loverbør håndheves i et deliberativt demokrati. For å besvare dette spørsmålet analy-serer forfatteren hvordan politiske og rettslige håndhevingssystemer kommer uti lys av (a) det klassiske problemet om hvem som skal vokte vokterne, og (b)demokratiske og rettsstatlige hensyn. De politiske håndhevingssystemene innebæ-rer at folkevalgte lovgivere selv bør ha myndighet til å håndheve grunnloven ogta stilling til spørsmål om lovers grunnlovsmessighet. De rettslige håndhevings-systemene går ut på at domstoler bør ha kompetanse til å håndheve konstitusjo-nelle lover og prøvingsrett overfor lovgivning. Forfatteren tar til orde for at derettslige håndhevingssystemene kommer best ut, men mener at man kan reisealvorlige innvendinger mot slike systemer. Det kanskje viktigste problemet erknyttet til hvordan man skal vokte grunnlovens voktere. Forfatterens forslag tilløsning av problemet er at det innenfor rammen av et rettslig håndhevingssys-tem bør være mulig for lovgiverne å kunne korrigere domstolenes beslutningerfor fremtiden gjennom å endre grunnloven ved simpelt flertall, etter forsinkelsemed en påfølgende folkeavstemning. Dersom man tar utgangspunkt i sentraleidealer i deliberativ demokratiteori, åpner denne endringsprosedyren for enbedre og mer demokratisk kontroll av konstitusjonens voktere enn om grunn-lovsendringer krever kvalifisert flertall i den lovgivende forsamling.

1 Innledning1

Mens det innenfor politisk filosofi og rettsfilosofi er bred enighet om atdet bør være domstolenes oppgave å håndheve ordinære lover, er detdyptgående uenighet knyttet til spørsmålet om hvem som bør tildeleskompetanse til å tolke og anvende konstitusjonelle lover. Denne uenig-heten dreier seg spesielt om domstoler bør ha en rett til å prøve om denfolkevalgte forsamlings lovvedtak er i overensstemmelse med konstitu-sjonen eller ei. Et slikt system for domstolskontroll med lovgivning girdomstoler en rett til å tilsidesette lover vedtatt av den folkevalgte for-samling dersom man kommer frem til at den aktuelle lov er i strid medgrunnloven. Kritikerne av et slikt system hevder blant annet at det erudemokratisk, og at det overlater betydelig politisk og lovgivende makttil det som betegnes som udemokratiske organer. Det vil si til organersom ikke er folkevalgte, og som ikke er politisk ansvarlige i den forstandat elektoratet (eller velgerne) har muligheten til å avsette dommere gjen-nom periodiske valg. Forsvarerne av et slikt system mener derimot at en

1 Jeg vil takke Aanund Hylland, Morten Kinander, Oluf Langhelle, Bjørn Myskja,Eivind Smith og Jon Wetlesen for nyttige kommentarer og diskusjoner under arbeidetmed denne artikkelen.



rettslig håndheving av grunnloven utgjør det mest effektive vern avkonstitusjonelle lover, og at en slik ordning kan spille en viktig rolle forå hindre majoritetstyranni som brudd på individers konstitusjonelle ret-tigheter og undertrykking av minoriteter.

I denne artikkelen vil jeg diskutere spørsmålet om hvordan konstitu-sjonelle lover bør håndheves i et deliberativt demokrati. For å ta stillingdette spørsmålet vil jeg vurdere hvordan politiske og rettslige hånd-hevingssystemer kommer ut i lys av (a) det klassiske problemet om hvemsom skal vokte vokterne (Quis custodiet ipsos custodes?) og (b) demokra-tiske og rettsstatlige hensyn. De politiske håndhevingssystemene innebærerat folkevalgte lovgivere selv bør ha kompetanse til å håndheve grunn-loven og ta stilling til spørsmål om lovers grunnlovsmessighet. De retts-lige håndhevingssystemene går ut på at domstoler (enten domstoler gene-relt eller spesielle forfatningsdomstoler) bør ha myndighet til å håndhevekonstitusjonelle lover og prøvingsrett overfor lovgivning. Jeg vil ta tilorde for at et rettslig håndhevingssystem kommer best ut i en slik vurde-ring, men at man kan reise alvorlige innvendinger mot denne hånd-hevingsmekanismen. Det kanskje viktigste problemet er knyttet til hvor-dan man i et slikt system skal vokte grunnlovens voktere. Mitt forslag tilløsning på dette problemet er at det innenfor rammen av et rettslighåndhevingssystem bør være mulig for lovgiverne å kunne korrigeredomstolenes beslutninger for fremtiden gjennom å endre grunnlovenved simpelt flertall etter forsinkelse2 med en påfølgende folkeavstem-ning. Denne endringsmekanismen vil jeg kalle treghetsprosedyren.Grunnlovsendringer kan ifølge denne prosedyren kun komme i standsom et resultat av en to-trinns prosess. Først må lovgiverne vedta en end-ring gjennom simpelt flertall etter forsinkelse. Deretter skal borgerne en-delig avgjøre om konstitusjonen skal endres direkte ved folkeavstem-ning. Dersom man tar utgangspunkt i grunnleggende idealer i nyeredeliberativ demokratiteori, åpner denne treghetsprosedyren for en bedreog mer demokratisk kontroll av konstitusjonens voktere enn om grunn-lovsendringer krever kvalifisert flertall i den lovgivende forsamling.

I del 2 vil jeg gjøre rede for hva som kjennetegner konstitusjonelle

2 Betegnelsene «forsinkelse» og «forsinkende endringsprosedyrer» vil i det følgendeenten vise til ventetid eller gjentatt vedtak. Ventetid innebærer at et endringsforslag målegges frem i valgperioden før det kan treffes et vedtak om forslaget. Gjentatt vedtak vil siat et endringsforslag må vedtas i to påfølgende valgperioder.



lover i de fleste eksisterende konstitusjonelle demokratier. I del 3 og 4vil henholdsvis de politiske og rettslige håndhevingssystemene presente-res. I del 5 vil jeg legge frem de normative premissene som ligger tilgrunn for vurderingen av disse to alternative håndhevingssystemene.Det vil mer presist si at jeg vil klargjøre hvilke demokratiske og rettsstat-lige hensyn som ligger til grunn for den påfølgende diskusjonen. I del 6vil jeg se nærmere på argumenter for og mot de politiske og rettsligehåndhevingssystemene. I denne sammenhengen vil jeg ta til orde for atde rettslige håndhevingsmekanismene kommer best ut. Til slutt vil jeg idel 7 argumentere for at dersom man åpner for et system for dom-stolskontroll med lovgivning, så bør det være mulig for lovgiverne å en-dre konstitusjonelle lover gjennom simpelt flertall etter forsinkelse meden påfølgende folkeavstemning.

2 Hva kjennetegner konstitusjonelle lover?Det som hovedsakelig kjennetegner konstitusjonelle lover i de fleste ek-sisterende konstitusjonelle demokratier, er for det første at de fra et retts-lig synspunkt fungerer som overordnede lover. Dette innebærer at de erlex superior i forhold til ordinære lover. Det betyr at i en konflikt mellomen konstitusjonell lov og en ordinær lov skal grunnloven ha forrang.

Et annet viktig kjennetegn ved konstitusjonelle lover er at de fra etpolitisk synspunkt er vanskeligere å endre enn ordinære lover. Mens or-dinære lover kan endres ved simpelt flertall i den lovgivende forsamling,kan konstitusjonelle lover kun endres gjennom spesielle og mer kreven-de endringsprosedyrer. Det finnes en rekke forskjellige endringsmeka-nismer, og i eksisterende konstitusjoner finner man ofte en kombina-sjon av slike prosedyrer. Blant de viktigste endringsmekanismene erdisse: (i) Kvalifisert flertall (dvs. et flertall på mer enn 51 %, f.eks. 2/3eller 3/4 flertall), (ii) forsinkelse (dvs. at det skal gå en viss tid fra et end-ringsforslag fremmes eller vedtas første gang til forslaget endelig kanbehandles og vedtas), (iii) folkeavstemning, (iv) ratifisering av for ek-sempel et kvalifisert flertall delstater i en føderal stat og (v) ingen end-ringsmulighet av hele konstitusjonen eller visse deler av den.3

3 Interessante diskusjoner av ulike endringsprosedyrer og hvordan de er kombinert iulike land, finnes blant annet i Lutz 1995, Elster 2000 og Rasch 2003.



Selv om eksisterende skrevne og uskrevne konstitusjoner gjerne hardisse felles kjennetegnene, kan deres innhold variere mye. For denne ar-tikkelens formål vil jeg ta utgangspunkt i at konstitusjoner blant annetinneholder følgende typer av normer:

(1) Grunnleggende statsrettslige spilleregler som regulerer fordelingen avkompetanse mellom forskjellige statsorganer (lovgivende, utøvende ogdømmende makt samt forvaltningen), og som angir de grunnleggendeprosessuelle spilleregler for en stats politiske og rettslige institusjoner.

(2) Ulike typer av borger- og menneskerettigheter som hovedsakelig regu-lerer forholdet mellom staten på den ene siden og den enkelte borger påden annen side. Dette kan for eksempel være politiske og sivile rettighe-ter, velferdsrettigheter (sosiale og økonomiske rettigheter), kulturellerettigheter og miljørettigheter. Ikke alle lands konstitusjoner inneholderen liste over menneskerettigheter. Når det gjelder de land som har enslik rettighetskatalog, er det viktig å understreke at denne kan varieremye både i lengde og innhold.

3 Politiske håndhevingssystemerSom den danske rettsfilosofen Alf Ross har påpekt, er det ingen logisknødvendighet at domstoler tildeles myndighet til å vokte konstitusjo-nelle normer, selv om disse har rettslig status som overordnede lover(Ross 1966 s. 182–183). Det er ikke vanskelig å tenke seg et systemhvor denne kontrollfunksjonen legges til folkevalgte organer, slik at dis-se selv tar stilling til ordinære lovers gyldighet i forhold til grunnloven.Inntil andre verdenskrig var dette et utbredt system for håndheving avkonstitusjonelle lover – i den forstand at en ordning for domstolskon-troll med lovgivning var fraværende i de fleste land.

Man kan tenke seg minst to typer av modeller hvor folkevalgte orga-ner, som er politisk ansvarlige, har kompetanse til å fortolke og anvendekonstitusjonelle lover. Den første kan kalles den parlamentariskesuverenitetsmodellen, mens den andre kan kalles forfatningskomité-modellen.



3.1 Den parlamentariske suverenitetsmodellenDenne modellen innebærer at den folkevalgte lovgivende forsamlingselv bør ha kompetanse til å fortolke konstitusjonen og ta stilling til omde lover som vedtas, er gyldige i henhold til grunnloven. Dette betyr atdet er opp til lovgiverne å undersøke og avgjøre om den lov som er tilvurdering i parlamentet, også er i overensstemmelse med konstitusjo-nen. Dette kan betraktes som en form for ex ante-kontroll (eller for-håndskontroll), hvor kontrollen av lovers grunnlovsmessighet avgjøresfør de endelig vedtas av lovgiverne. Når en lov først er vedtatt, er spørs-målet om dens gyldighet således endelig avklart. Ingen annen instans,for eksempel domstolene, har myndighet til å gripe inn og reise spørs-målet om lovens grunnlovsmessighet. Spørsmålet om lovers gyldighetavgjøres dermed på grunnlag av simpelt flertall i den lovgivende forsam-ling. I et slikt system er det domstolenes oppgave å håndheve ordinærelover, mens det er lovgivernes oppgave å vokte konstitusjonelle lover.4

3.2 Forfatningskomité-modellenDen andre politiske modellen innebærer at den lovgivende forsamling ihver valgperiode bør velge en forfatningskomité bestående av folkevalg-te representanter. Disse skal ha en rett og en plikt til å fortolke grunnlo-ven og ta stilling til om de lover som skal vedtas i den lovgivende for-samling, er gyldige i henhold til konstitusjonen. Det vil si at lovgivernesom delegerer kontrollmyndigheten til forfatningskomiteen, som skalfungere som denne forsamlingens «agenter» i konstitusjonelle spørsmål.Et slikt system vil også fungere som en forhåndskontroll. Når denne ko-miteen har vurdert spørsmålet om en lovs grunnlovsmessighet, er lovensgyldighet eller ugyldighet endelig avklart. Dette betyr at domstolenesoppgave er begrenset til å håndheve ordinære lover, mens forfatningsko-miteen har kompetanse til å kontrollere at den lovgivende forsamlings

4 Raymond Carré de Malberg har beskrevet fordelingen av kompetanse mellom lov-givere og domstoler i et tilsvarende system på følgende måte: «[I]nterpretation of theConstitution belongs to Parliament: it alone, because it exercises the powers of the sove-reign is judge of the constitutionality of its own laws. The result is that the courts do notinterpret the Constitution: as soon as a law has been properly enacted, they must applyit to facts falling within its terms, and they cannot go back beyond its enactment: thejudge thus applies only ordinary laws, it is not up to him to apply the Constitution».(Sitatet er hentet fra Favoreu 1990 s. 108.)



beslutninger er gyldige i henhold til overordnede konstitusjonelle lover.5

Begge de politiske håndhevingsmodellene kan kombineres med ulikeprosedyrer for endring av konstitusjonelle lover. Dette vil jeg kommetilbake til i del 6.

4 De rettslige håndhevingssystemene og domstolskontroll med lovgivning

De rettslige håndhevingssystemene innebærer at domstoler bør ha myn-dighet til å håndheve konstitusjonelle lover og prøvingsrett overfor lo-ver. Det siste innebærer at et uavhengig organ – enten domstoler gene-relt eller spesielle forfatningsdomstoler – bør ha en rett til å prøve (ellerkontrollere) om den folkevalgte forsamlings lovgivning er i overens-stemmelse med grunnloven. Dersom man kommer frem til at det fore-ligger grunnlovsstrid, kan domstolen sette den aktuelle loven tilside –enten generelt eller i en konkret rettstvist.6 Mens de politiske håndhe-vingsmodellene kan betraktes som varianter av en intern kontroll medlovgivningen, kan de rettslige håndhevingsmekanismene sies å represen-tere en ekstern kontroll.

Domstolskontroll med lovgivning kan anta en rekke forskjellige for-mer,7 og eksisterende systemer for domstolskontroll kan variere i ulikedimensjoner. Dette kan mer presist dreie seg om forskjeller knyttet til(i) organisering av domstolskontrollen, (ii) oppnevning og sammenset-ning av domstolene, (iii) hvordan kontrollen kan igangsettes, og hvemsom har rett til å reise sak, (iv) hvor aktivistiske domstolene er med hen-syn til prøving av lovers grunnlovsmessighet, og (v) virkningene avdomstolenes beslutninger. Slike variasjoner kan ha normative implika-

5 Finland hadde et lignende system inntil en ny konstitusjon trådte i kraft i år 2000.Det tidligere finske systemet diskuteres i Hidén 1998. I Finlands nye konstitusjon fra2000 spiller denne forfatningskomité-modellen fortsatt en viktig rolle som en forhånds-kontroll av lovers grunnlovsmessighet (jfr. den finske grunnlovens § 74). Dagens finskegrunnlov åpner imidlertid også for at domstolene har en begrenset prøvingsrett overforlover (jfr. § 106).

6 Her finnes det forskjellige systemer, som har ulike implikasjoner med tanke påvirkningene av domstolenes beslutninger. Dette behandles mer inngående nedenfor.

7 Litteratur om ulike systemer for domstolskontroll med lovgivning finnes blant an-net i Brewer-Carias 1989 (komparativ analyse av ulike systemer i verden), Smith 1993og Nergelius 1996 (om forskjellige systemer i Europa og systemet i USA).



sjoner, men det vil ikke være mulig å behandle alle disse nyansene likeutførlig i denne artikkelen.

Domstolskontroll med lovgivning kan, som nevnt ovenfor, organise-res på forskjellige måter. Det er i dag vanlig å skille mellom to hovedty-per modeller for å organisere domstolskontroll med lovgivning – denamerikanske og den europeiske.8

4.1 Den amerikanske modellenDen amerikanske modellen innebærer at enhver domstol i domstols-hierarkiet kan prøve lovers grunnlovsmessighet i tilknytning til konkre-te saker som er oppe for den aktuelle domstolen. Denne modellen er så-ledes hovedsakelig basert på såkalt konkret normkontroll i forbindelsemed konkrete rettstvister mellom to parter. De saker som er av storprinsipiell interesse, blir som regel i siste instans behandlet i den øverstedomstolen i rettssystemet – det vil si høyesterett. I et slikt system hardomstolenes beslutninger i prinsippet bare bindende virkning mellompartene i den aktuelle rettstvist. Når en domstol finner at en lov ergrunnlovsstridig, betyr det derfor ikke at denne loven tilsidesettes mergenerelt, men bare i den konkrete saken. Et slikt system for dom-stolskontroll med lovgivning utviklet seg først i USA og Norge i førstehalvdel av 1800-tallet og er senere blitt adoptert i flere andre land.

4.2 Den europeiske modellenI motsetning til den amerikanske modellen innbærer den europeiske atdomstolskontrollen er forbeholdt spesielle uavhengige forfatningsdom-stoler som ikke er en del av det vanlige rettsapparatet. Disse spesielle for-fatningsdomstolene tar hovedsakelig opp konstitusjonelle saker. Mankan derfor si at den amerikanske modellen representerer et desentralisertsystem for domstolskontroll, mens den europeiske modellen utgjør etsentralisert system.9 Den østerrikske rettsfilosofen Hans Kelsen har spilten viktig rolle for den teoretiske utformingen av den europeiske model-

8 Se for eksempel Kelsen 1942, Brewer-Carías 1989 og Favoreu 1990. Som det vilfremgå, innebærer ikke dette at alle europeiske stater har et system for domstolskontrollsom tilsvarer den såkalte europeiske modellen. Det finnes flere stater i Europa som haren amerikansk modell. Dette gjelder blant annet Norge og de øvrige skandinaviske lan-dene.

9 Se Cappelletti 1989 s. 132–150.



len.10 For Kelsen var det viktig at det organ som skulle vokte konstitu-sjonen, ikke bare skulle være politisk uavhengig (i forhold til lovgivendeog utøvende makt), men også uavhengig av det øvrige rettssystemet (dendømmende makt). Ifølge Kelsen er ikke forfatningsdomstolens funksjonutelukkende rettslig, men også lovgivende. Dette gjør at forfatnings-domstolen spiller en helt spesiell statsrettslig rolle i et konstitusjonelt de-mokrati.11

Denne europeiske modellen ble først innført i Østerrike i 1920. I ti-den etter den andre verdenskrig ble den utbredt på kontinentet i Euro-pa, og de fleste nye konstitusjonelle demokratier i Øst-Europa haradoptert denne modellen. I land som har innført den europeiske mo-dellen, som for eksempel Tyskland, åpnes det både for konkret og ab-strakt normkontroll. Konkret normkontroll forekommer blant annet nåren vanlig domstol anmoder forfatningsdomstolen om å ta stilling tilkonstitusjonelle spørsmål i forbindelse med en konkret rettstvist. I sliketilfeller vil den pågående rettssak avbrytes i påvente av forfatningsdom-stolens uttalelse. Abstrakt normkontroll forekommer når forfatnings-domstolen vurderer spørsmålet om en lovs grunnlovsmessighet uavhen-gig av en konkret rettstvist. Dersom forfatningsdomstolen kommerfrem til at den aktuelle loven er grunnlovsstridig, kan denne kjennesugyldig helt generelt. I Tyskland kan en slik sak reises eller igangsettespå anmodning av den føderale regjeringen, delstatsregjeringer eller entredjedel av det føderale parlamentets representanter. Det bør også nev-nes at borgere i Tyskland har en individuell klagerett, som innebærer atde kan gå direkte til forfatningsdomstolen dersom de mener at deresgrunnlovsfestede rettigheter er krenket. Man finner lignende muligheterfor igangsetting av domstolskontrollen i andre stater som har adoptertden europeiske modellen, men det må samtidig understrekes at adgan-gen til å reise sak for forfatningsdomstoler varierer.

I likhet med de politiske håndhevingssystemene kan også disse retts-lige systemene kombineres med ulike prosedyrer for endring av konsti-tusjonelle lover. Dette vil jeg komme tilbake til i del 7.

10 Se for eksempel Öhlinger 2003 og Paulson 2003 om Kelsen og utviklingen av denøsterrikske modellen.

11 Se for eksempel Kelsen 1931 og 1942. En nærmere diskusjon av domstolskontrol-lens lovgivende karakter og funksjon finnes i del 6.



5 Normative premisser: rettsstatlige verdier og deliberativ demokratiteori

Et viktig anliggende for den påfølgende diskusjonen er å vurdere hvor-dan de alternative håndhevingssystemene kommer ut i lys av både retts-statlige og deliberativt demokratiske hensyn. Her vil jeg klargjøre dissenormative premissene.

5.1 Rettsstatlige verdier og prinsipperDet som kjennetegner en rettsstat, er at statens maktutøvelse skal skje pågrunnlag av generelle rettslige normer som er gitt på forhånd. Dette inne-bærer at både de som styrer, og de som blir styrt, er underlagt loven. In-gen person eller statsmakt står over loven. Immanuel Kant og andre opp-lysningsfilosofer betraktet despotiet som motsatsen til rettsstaten. Etdespoti ble forstått som en styringsform hvor de øverste makthaverne varuavhengige av rettslige bindinger.12 I en rettsstat er derimot de ulike stats-makter (lovgivere, regjering, forvaltning og domstoler) bundet av på for-hånd gitte normer som begrenser deres myndighet. Denne rettslige regu-leringen av staten skal bidra til å sikre forutberegnelighet og hindremaktmisbruk og vilkårlige inngrep i menneskers liv. Legalitetsprinsippeter sentralt i denne sammenhengen. Det vil si at statens maktutøvelse oginngrep overfor borgerne skal ha hjemmel i lov. Borgere i en rettsstat ersåledes kun bundet av loven og ikke den vilkårlige viljen og vurderingentil personer eller aktører som representerer statsmaktene. For å imøtekom-me slike rettsstatsidealer er det bred enighet om at det bør stilles visse for-melle krav til lover. Lover bør være (i) generelle, (ii) offentlig kunngjort ogtilgjengelige, (iii) prospektive eller fremtidsrettede, slik at de ikke har til-bakevirkende kraft, (iv) klare og forståelige, (v) mulig å overholde eller et-terleve og (vi) relativt stabile over tid.13 Verdien av å oppfylle disse retts-

12 Kant bruker ikke selv betegnelsen rettsstat, men hans statsrettslære og begrep omrepublikk spilte en viktig rolle for utviklingen av det tyske rettsstatsbegrepet. Se for ek-sempel Kant 1966 s. 133–171 og 1991 s. 101. En mer inngående diskusjon av retts-statsbegrepets opprinnelse og utvikling finnes i Böckenförde 1991. Selv om det tyskerettsstatsbegrepet har en spesiell historie, vil jeg i det følgende ikke trekke et skille mel-lom rettsstatsidealer og «rule of law»-idealer.

13 Denne typen krav til lover diskuteres blant annet i Fuller 1969 kap. 2 og Raz1979. Det er viktig å understreke at disse formelle kravene til lover er å betrakte somidealer. Det er for eksempel vanskelig å tenke seg et rettssystem hvor alle lover er full-stendig klare (jfr. krav (iv)).



statsidealene er primært knyttet til å fremme individers autonomi ellerfrihet – i den forstand at de gjør det mulig for borgere å forutse konse-kvensene av sine handlinger og derigjennom planlegge sine liv.14

Det kan være hensiktsmessig å trekke et skille mellom to typer kon-stitusjonelle lover som kan ivareta rettsstatlige verdier og prinsipper:

(1) Normer om maktdeling og maktkontroll («checks and balances»)mellom de ulike statsorganer, som har til hensikt å forhindre farligmaktkonsentrasjon og vilkårlig maktutøvelse. Herunder hører normersom skal bidra til å sikre domstolers uavhengighet i forhold til lovgiven-de og utøvende statsorganer.

(2) Sivile rettigheter som skal beskytte individers rettssikkerhet. Det-te vil blant annet omfatte retten til rettferdig rettergang (inkludert ret-ten til å reise sak for uavhengige domstoler), likhet for loven, retten tilfrihet fra vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning, retten til å bliansett uskyldig inntil påtalemyndigheten har bevist det motsatte, og ret-ten til frihet fra tilbakevirkende lover.

I den påfølgende diskusjonen vil jeg ta utgangspunkt i et rettsstatsidealsom inneholder de elementer som er beskrevet ovenfor. I denne sammen-hengen bør det imidlertid nevnes at det i den rettsfilosofiske og rettsteore-tiske litteraturen finnes flere ulike rettsstatsidealer, som stiller forskjelligekrav til statlig maktutøvelse. Noen av disse idealene vil være mer krevendeenn det jeg her legger til grunn. I dag er det ikke uvanlig å hevde at idealetom en rettsstat, foruten de nevnte elementer, også bør omfatte politiskerettigheter (som f.eks. retten til å velge representanter til den lovgivendeforsamling) og andre sivile rettigheter enn de som sikter mot å ivareta in-dividers rettssikkerhet. Med hensyn til sivile rettigheter kan man i denneforbindelse skille mellom to kategorier: (i) Integritetsrettigheter – som foreksempel retten til liv, retten til frihet og sikkerhet, retten til frihet fra tor-tur, retten til frihet fra slaveri og retten til respekt for privatlivet, og (ii)Rettigheter som skal beskytte personers handlingsfrihet – eksempelvis ret-ten til bevegelsesfrihet, retten til eiendom, retten til tanke, samvittighets-og religionsfrihet ytringsfrihet og møte- og organisasjonsfrihet.15

14 Dette er et sentralt poeng hos Hayek 1944 kap. 6.15 Ulike versjoner av et slik rettstatsideal som omfatter en lengre liste over politiske

og sivile rettigheter forsvares blant annet av Dworkin 1985 og Allan 2001. En svært in-teressant og oversiktlig diskusjon om ulike formelle og substansielle rettsstats- eller «ruleof law»-idealer finnes i Tamanaha 2004 kap. 7 og 8.



Med tanke på denne artikkelens tema spiller det for så vidt ikke noenrolle hvilke av disse rettsstatsidealene man legger til grunn. Likevel erdet verdt å nevne to fordeler med det rettsstatsidealet som jeg har tatt tilorde for. For det første synes det å være relativt bred enighet i litteratu-ren om de krav til statlig maktutøvelse dette idealet stiller. Dette er ikketilfelle hva angår mer substansielle rettsstatsidealer. For det andre åpnerdet foreslåtte rettsstatsidealet for at også ikke-demokratiske stater kanbetraktes som rettsstater.16 Historisk sett spilte sentrale rettsstatlige ver-dier og prinsipper en viktig rolle både i politisk tenkning og praksis len-ge før utviklingen av moderne konstitusjonelle demokratier.17

5.2 Deliberativ demokratiteori – grunnleggende ideer og idealer Det finnes i dag en rekke forskjellige demokratibegreper og idealer. Nårjeg i det følgende skal vurdere de politiske og rettslige håndhevingssyste-mene fra et demokratisk synspunkt, vil jeg ta utgangspunkt i grunnleg-gende ideer og idealer hentet fra deliberativ demokratiteori. Sentrale bi-drag til teorien om deliberativt demokrati finnes blant annet i Jon Elster1986, Bernard Manin 1987, Joshua Cohen 1989, John Dryzek 1990,John Rawls 1993, Jürgen Habermas 1996 og Amy Gutmann og DennisThompson 1996. De som forsvarer en slik demokratiteori, legger vektpå at kollektivt bindende beslutninger ideelt sett bør fattes på grunnlagav en rasjonell og upartisk diskurs (dvs. en diskusjons- og argumenta-sjonsprosess) hvor alle berørte parter har muligheten til å delta og frem-sette kritiske argumenter for og imot ulike forslag som legges frem.18

16 En slik posisjon forsvares av flere rettsfilosofer og rettsteoretikere – blant annet avJoseph Raz og Brian Tamanaha: «A nondemocratic legal system … may, in principle,conform to the requirements of the rule of law better than any of the legal systems of themore enlightened Western democracies» (Raz 1979 s. 211). «The relationship betweenthe rule of law and democracy is asymmetrical: the rule of law can exist without de-mocracy, but democracy needs the rule of law, for otherwise democratically establishedlaws may be eviscerated at the stage of application by not being followed» (Tamanaha2004 s. 37).

17 Se Hayek 1960 og Tamanaha 2004.18 Det finnes i dag en rekke varianter av deliberativ demokratiteori. Den påfølgende

redegjørelsen for hovedideene i deliberativ demokratiteori er delvis basert på Ekeli 2002og 2004 som hovedsakelig tar utgangspunkt i Habermas’ versjon (Se Habermas 1996).En mer inngående diskusjon av de krav som bør stilles til rasjonelle og upartiske diskur-ser, finnes i Alexy 1983 og 1990 samt Ekeli 2004. Alexys synspunkter er senere blittadopert i Habermas’ diskursetikk.



Hovedmålsetningen er å etablere en demokratisk beslutningsprosedyreetter mønster fra en argumentativ diskusjons- eller overveielsesprosesssom sikter mot rasjonelle og upartiske beslutningsutfall.

I moderne stater er det naturlig nok ikke mulig å samle alle berørteparter når kollektivt bindende beslutninger skal fattes. Av den grunn vilrepresentative institusjoner som den lovgivende forsamling spille en vik-tig rolle. Selv om man forfekter ulike demokratiteorier, synes det å værebred enighet om at den representative legitimiteten til representanter iden lovgivende forsamling hovedsakelig vil være basert på to kilder –autorisering («authorization») og ansvarliggjøring («accountability»).19

Autorisering innebærer at borgerne bør ha muligheten til å velge sine re-presentanter og på denne måten delegere myndighet til sine represen-tanter. Ansvarliggjøring går ut på at folket bør ha muligheten til å stillesine representanter til politisk ansvar gjennom periodiske valg.

En sentral dimensjon ved folkestyret i dagens representative demo-kratier er at borgerne kan velge og kaste sine representanter gjennomperiodiske valg. Selv om folket ikke selv vedtar de lover de er bundet avdirekte, kan de velge hvem som skal sitte i den lovgivende forsamling,og de kan bytte ut sine representanter dersom de er misfornøyd medden jobben lovgiverne har gjort. Periodiske valg kan på denne måtenskape tungtveiende insentiver for lovgiverne til å ta hensyn til folkets in-teresser, behov og synspunkter. Et slikt demokratisk system gir dessutenfolket et institusjonelt verktøy for å kontrollere lovgivernes maktutøvel-se. Begge disse poengene kommer til uttrykk hos John Stuart Mill, ogde spiller en viktig rolle i moderne demokratiteori:20

«The idea of a rational democracy is, not that the people themselves govern,but that they have security for good government. This security they cannothave by any other means than by retaining in their own hands the ultimatecontrol. If they renounce this, they give themselves up to tyranny. A governingclass not accountable to the people is sure, in the main, to sacrifice the peopleto the pursuit of separate interests and inclinations of their own. … In nogovernment will the interests of the people be the object, except where the peo-

19 Interessante diskusjoner av ulike kilder til representativ legitimitet finnes i Pitkin1967 og O’Neill 2002.

20 En rekke interessante diskusjoner av disse poengene finnes i Przeworski, Stokes ogManin 1999.



ple are able to dismiss their rulers as soon as the devotion of those rulers to theinterests of the people becomes questionable» (Mill 1976 s. 182).21

Folkets mulighet til å velge og kaste sine representanter vil også ledetil en konkurranse blant politiske partier og eliter om å vinne velgernesgunst, og denne konkurransen vil kunne bidra til at man får et best mu-lig politisk lederskap. Dette er en sental tanke i Joseph A. Schumpetersdemokratiteori.22

Det som kjennetegner deliberativ demokratiteori, er vektleggingen avden overveielsesprosess (deliberasjons- eller diskusjonsprosessen) somgår forut for avstemning.23 Tanken er at det bør foreligge en grundig ogkritisk diskusjon før en beslutning fattes, for å forbedre informasjons-grunnlaget og heve refleksjonsnivået til beslutningstagerne. Denne dis-kusjonen tar ideelt sett sikte på å skape konsensus om de avgjørelsenesom treffes, men det åpnes for avstemning gjennom flertallsstyre når detikke lar seg gjøre å komme til enighet. En slik diskusjonsprosess har entransformativ evne i den forstand at beslutningstagernes umiddelbareeller pre-deliberative preferanser vil gjennomgå en forandring som kanlede til at man oppnår mer rasjonelle og upartiske beslutninger. Dersomman mener at deliberativ demokratiteori har noe for seg, blir utfordrin-gen å finne institusjonelle ordninger eller prosessuelle spilleregler somkan bidra til å fremme en rasjonell og upartisk diskurs.

Ifølge Habermas’ versjon av deliberativ demokratiteori er kollektive be-slutningers normative legitimitet eller anerkjennelsesverdighet basert på atde er et resultat av en deliberasjons- og beslutningsprosess som oppfyllervisse krav.24 Disse prosessuelle kravene har først og fremst til hensikt å si-kre at den offentlige deliberasjonsprosessen skal være åpen og fri, slik atalle berørte parter og deres representanter har mulighet til å komme tilorde og legge frem sine synspunkter, argumenter, interesser og behov. Etannet viktig krav er at relevant informasjon bør gjøres tilgjengelig, slik atborgere og politikere har et best mulig informasjonsgrunnlag før beslut-

21 Se også Mill 1991.22 «The democratic method is that institutional arrangement for arriving at political

decisions in which individuals acquire the power to decide by means of a competitivestruggle for the people’s votes» (Schumpeter 1942 s. 269).

23 Dette gjelder både med hensyn til borgernes valg av lovgivende forsamling og lov-givernes beslutninger.

24 Se Habermas 1996.



ninger skal fattes gjennom avstemning. I lys av denne typen prosessuellekrav kan man si at et deliberativt demokratisk styringssystem forutsettervisse politiske og sivile rettigheter som kan bidra til å sikre en åpen og fridiskusjon og informasjonsutveksling. I denne sammenhengen vil blantannet følgende rettigheter være sentrale: Retten til å velge representantertil den lovgivende forsamling og muligheten til å stille dem til ansvargjennom periodiske valg, retten til å stille til valg av lovgivende forsam-ling, forsamlings- og organisasjonsfrihet og presse-, menings- og ytrings-frihet.

6 Politiske vs. rettslige håndhevingssystemerI det følgende vil jeg først argumentere for at det er gode grunner til åforetrekke de rettslige håndhevingssystemene fremfor de politiske syste-mene (eller modellene). Deretter vil jeg vise at det kan reises tungtveien-de innvendinger mot de rettslige håndhevingsmekanismene, som aktua-liserer spørsmålet om hvor vanskelig det bør være for borgere oglovgivere å endre konstitusjonelle lover – og derigjennom ha mulighe-ten til å korrigere domstolenes beslutninger for fremtiden.

6.1 Hvorfor rettslig fremfor politisk håndhevingBegge de politiske håndhevingssystemene har den fordelen at vokterneav konstitusjonen er folkevalgte, og at elektoratet har muligheten til åstille dem til ansvar ved neste valg.25 Vokterne er for det første valgt avfolket. De fungerer således som folkets agenter (eller representanter) ikonstitusjonelle spørsmål. For det andre har folket gjennom periodiskevalg muligheten til å avsette sine agenter dersom de er misfornøyd medderes innsats. Fra et demokratisk synspunkt synes dette ved første øye-kast å være tungtveiende argumenter til fordel for en slik intern politiskkontroll med lovgivningen.

De politiske håndhevingssystemene kan kombineres med ulike prosedy-rer for endring av konstitusjonelle lover. Generelt kan man si at jo letteredet er for lovgiverne å endre grunnloven, desto større myndighet vil folke-valgte få i konstitusjonelle spørsmål. Dersom man tenker seg at de politis-

25 Hvorvidt folket faktisk vil ha muligheten til å stille sine valgte representanter tilansvar ved neste valg, er avhengig av at den lovgivende forsamling ikke endrer spillere-glene slik at dette blir umulig. Dette diskuteres mer inngående nedenfor.



ke håndhevingsmodellene kombineres med at lovgiverne kan endre konsti-tusjonelle lover gjennom simpelt flertall, vil den folkevalgte forsamlingtildeles absolutt suverenitet. Dette vil representere et uinnskrenket flertalls-styre. Den amerikanske rettsfilosofen Jeremy Waldron har nylig tatt til ordefor et slik system.26 Hovedproblemet med en slik styringsform er at den åp-ner for at lovgiverne gjennom flertallsstyre kan fatte hvilke beslutninger demåtte ønske når de måtte ønske. Av den grunn representerer en slik meka-nisme for håndheving og endring av konstitusjonen generelt sett et megetsvakt vern av grunnloven. Et slikt uinnskrenket flertallsstyre kan både kriti-seres fra et demokratisk og et rettsstatlig ståsted.

Fra et deliberativt demokratisk synspunkt er en slik styringsform pro-blematisk fordi den gir et svakt vern av demokratiske rettigheter og spil-leregler, som det er bred tilslutning om at utgjør nødvendige forutset-ninger for et demokratisk styringssystem. Et ubegrenset flertallsstyre vilinnebære at lovgiverne – i fravær av rettslige og konstitusjonelle skran-ker – har myndighet til både å forhindre en åpen og fri offentlig disku-sjon og til å avskaffe demokratiet selv. Eller sagt på en annen måte, etpolitisk håndhevingssystem kombinert med simpelt flertall for å endregrunnloven, gir majoriteter muligheten til å endre grunnleggende stats-rettslige spilleregler til sin fordel slik at det blir vanskelig, hvis ikkeumulig, for dagens minoritet å bli fremtidens majoritet.27

De politiske håndhevingssystemene kan også kritiseres fra et rettsstatligsynspunkt uavhengig av hvilken prosedyre for endring av konstitusjonellelover de kombineres med. For det første gir ikke de politiske håndhevings-modellene individuelle rettighetshavere muligheten til å reise sak for uav-hengige domstoler dersom de anser at deres konstitusjonelle rettigheter erblitt krenket. Et annet problem er knyttet til at de folkevalgte i et slikt sys-

26 Se Waldron 1999. Mer presist synes Waldron å forfekte et system hvor den tidlige-re omtalte parlamentariske suverenitetsmodellen kombineres med at et simpelt flertall iden lovgivende forsamling kan endre konstitusjonelle lover.

27 I den tyske rettsfilosofens Martin Krieles terminologi vil et slik system være å be-trakte som et såkalt suverenitetsdemokrati («Souveränitätsdemokratie»). Han beskrivertreffende hovedsvakheten ved en slik demokratisk styringsform på følgende måte:«Wenn Demokratie nur auf der Volkssouveränität und nicht auf den freiheitsschützen-den Institutionen des Verfassungstaates beruht, so folgt, dass der Volkssouverän auch dieSouveränität besitz, die Freiheit und damit die Demokratie selbst aufzuheben. Tut erdas, so erscheint alsdann der undemokratische Zustand durch seine demokratischeEntscheidung legitimiert» (Kriele 1988 s. 231). Se også Lon Fullers kritikk av et sliktsystem for parlamentarisk suverenitet (Fuller 1969 s. 113–118).



tem har myndighet til å være dommere i egen sak. Lovgiverne har selvkompetanse til å ta stilling til om de lover de vedtar, er i overensstemmelsemed konstitusjonen. Mekanismer for «checks and balances» er langt på veifraværende i et slikt system for intern kontroll hvor lovgiverne har uinn-skrenket makt til å tolke og anvende konstitusjonen. I lys av disse betrakt-ningene kan man konkludere med at de politiske håndhevingsmodelleneikke gir noen adekvat løsning på problemet om hvem som skal vokte vok-terne. En slik styringsform tilsvarer langt på vei det Kant betraktet som etdespotisk folkestyre. Det vil si et flertallsstyre uten rettslige rammer.28

Flere av de ovennevnte argumentene mot de politiske håndhevingsmo-dellene kan vendes til argumenter for domstolskontroll og rettslig hånd-heving av konstitusjonen. En svært viktig grunn til dette er, som HansKelsen og andre har påpekt, at en ekstern kontroll med lovgivningen – ut-ført av uavhengige domstoler – synes å utgjøre det mest effektive institu-sjonelle verktøy for å håndheve og beskytte konstitusjonelle lover.29

Et viktig argument for en rettslig håndheving av konstitusjonelle bin-dinger på flertallsstyre er at en slik institusjon kan bidra til å beskyttedemokratiske rettigheter og spilleregler. Stephen Holmes beskriver detteslik: «By means of a constitution generation a can help generation cprotect itself from being sold into slavery by generation b» (Holmes1995 s.162). Dessuten kan et slikt system spille en viktig rolle for å sikreog fremme rammevilkårene for en åpen og fri politisk diskusjon. CassSunstein hevder i denne sammenhengen at konstitusjonelle lover nett-opp bør utgjøre et sett av spilleregler som sikrer en åpen, grundig og fridiskusjon i et deliberativt demokratisk styringssystem.30

Man kan også anføre flere argumenter for domstolskontroll med lov-givning fra et rettsstatlig synspunkt. For det første er det rimelig å antaat dette systemet gir en mer effektiv beskyttelse av sivile rettigheter som

28 Se Kant 1991:101. En interessant diskusjon av Kants filosofi på dette området fin-nes i Kriele 1987:31,33,79.

29 I General Theory of Law and State (1961) skriver Kelsen følgende: «The applicationof the constitutional rules concerning legislation can be effectively guaranteed only if anorgan other than the legislative body is entrusted with the task of testing whether a lawis constitutional, and of annulling it if – according to the opinion of this organ – it is«unconstitutional». There may be a special organ established for this purpose, for instan-ce, a special court, a so-called «constitutional court»; or the control of the constitutiona-lity of statutes, the so-called «judicial review», may be conferred upon the ordinarycourts, and especially upon the supreme court» (Kelsen 1961 s. 157). Se også Smith2000 s. 21 og Allan 2001 s. 161.



har til hensikt å ivareta individers rettssikkerhet, enn de alternative poli-tiske håndhevingssystemene. For det andre muliggjør et rettslig håndhe-vingssystem at borgere som mener at deres konstitusjonelle rettigheterer krenket, kan få sin sak behandlet av en uavhengig instans. I et systemhvor lovgiverne selv har myndigheten til å fortolke og anvende konsti-tusjonelle lover, vil konstitusjonelle rettighetshavere få en langt svakererettslig stilling. Man kan også argumentere for at det ikke er menings-fullt å snakke om konstitusjonelle rettigheter med mindre det finnes etuavhengig organ for rettslig håndheving av dem.31

I forlengelsen av dette kan man som Eivind Smith argumentere for atdomstolene på visse saksområder utgjør et bedre forum for konfliktløs-ning enn politisk ansvarlige organer. Dette skyldes ikke at dommere haren bedre dømmekraft eller at de er klokere enn lovgivere. Det har snare-re sammenheng med fordeler ved den rettslige beslutningsprosessen.Smith begrunner dette slik:

«Viktige kjennetegn ved den idealtypiske beslutningsprosess slik den utspil-ler seg for domstolene er kontradiktorisk behandling med sikte på å avgjøreenkeltsaker som partene bringer frem. Kontradiktorisk behandling er i særliggrad egnet til å sikre at argumenter og fakta som partene anser som relevantefor en sak kommer frem, blir dokumentert og belyst på utfyllende vis. Proses-sen skal sørge for at partene kommer til orde og blir møtt med det nødvendigealvor, og for at materialet er kjent og blir tatt hensyn til før beslutningene tref-fes. Både faktiske og rettslige sider av de resultater som domstolene kommerfrem til, må begrunnes overfor parter og offentlighet. Beslutningsprosessen idet politiske storsamfunnet gir ingen tilsvarende sikkerhet» (Smith 2000 s. 63).

30 Se Sunstein 2001. Meget interessante diskusjoner om hvordan domstolskontrollog konstitusjonelle bindinger av flertallsstyre kan bidra til å beskytte og fremme demo-kratiske institusjoner finnes i Holmes 1995 s. 134–202 og Kriele 1987 kap. 1 og 2 og1988. Se også Ely 1980 og Freeman 1990.

31 András Sajó skriver i denne sammenhengen følgende: «The administration of jus-tice … is of fundamental importance to the prevalence of citizens’ rights (including con-stitutional fundamental rights). It is only meaningful to speak of rights if there is a fo-rum where a valid claim has a good chance of being enforced. Good chance means fairtreatment, that is, the chance that is assured by a procedure that follows the formal re-quirements of justice. Fairness is provided in at least two ways. First, it has to be guaran-teed that disputes are decided by a court of justice (the principle of forum) and, second,that the court itself be fair (the principle of due process or lawful proceedings)» (Sajó1999 s. 221).



Flere av de ovennevnte argumentene for domstolskontroll med lov-givning er basert på den empiriske antagelsen om at et slikt system vilvære mer effektivt for å beskytte konstitusjonelle borgerrettigheter ennalternative politiske modeller. Denne antagelsen er ikke uproblematisk.En stats politiske kultur og tradisjoner spiller antagelig en svært viktigrolle for vernet av konstitusjonelle borgerrettigheter (som politiske ogsivile rettigheter) i en gitt stat, uavhengig av om man har et system fordomstolskontroll med lovgivning eller ei.32 Når dette er sagt, er det i lysav den foregående diskusjonen gode grunner for å adoptere et systemmed domstolskontroll. Hovedgrunnen er at dette synes å være den mesteffektive håndhevingsmekanismen med tanke på (i) å beskytte grunn-leggende statsrettslige spilleregler i en demokratisk stat, og (ii) å hindremajoritetstyranni som brudd på individers konstitusjonelle rettigheterog undertrykking av minoriteter.

6.2 Argumenter mot de rettslige håndhevingssystemeneDen foregående diskusjonen har vist at det er flere tungtveiende argu-menter for å åpne for en rettslig håndheving av konstitusjonelle lover.Dette innebærer imidlertid ikke at en slik håndhevingsmekanisme eruten svakheter. I det følgende vil jeg vise at man kan reise flere alvorligeinnvendinger mot et system for domstolskontroll med lovgivning.

6.2.1 Det demokratiske problemetDe mest utbredte innvendingene mot systemer for domstolskontrollmed lovgivning fokuserer på at denne ordningen er av en udemokratiskkarakter. Denne kritikken dreier seg blant annet om den kjensgjerningat dommere, som ikke er folkevalgte representanter, og som ikke kanstilles til politisk ansvar, har myndighet til å tilsidesette beslutninger fat-tet av et flertall i den lovgivende forsamling. I lys av den foregående dis-

32 I denne sammenhengen er det verdt å nevne Dahls kritiske diskusjon av antagelsenom at domstolskontroll med lovgivning er det mest effektive system for å beskyttegrunnleggende menneskerettigheter og interesser. Se for eksempel Dahl 1989 s. 187–192. Det bør også understrekes at hvilket system for håndheving av konstitusjonelle lo-ver man velger, er en av flere faktorer som må trekkes inn for å analysere en konstitu-sjons gjennomslagskraft. Andre viktige faktorer er de følgende: (i) tolkningstradisjon ien gitt stat, (ii) grunnlovens alder, (iii) grunnlovens status som positivt symbol, (iv) hvorvanskelig det er å endre grunnlovens tekst, og (v) grunnlovens lengde og detaljerings-grad. Disse faktorene diskuteres nærmere i Smith 2002.



kusjonen (i del 6.1), kan man imidlertid argumentere for at dette ikkegjør domstolskontroll til en udemokratisk institusjon. I likhet medSamuel Freeman kan man hevde at det ikke er noe udemokratisk ved etsystem for domstolskontroll som bidrar til å beskytte grunnleggendepolitiske og sivile rettigheter i et konstitusjonelt demokrati.33

På den annen side er det viktig å understreke at selv om dom-stolskontroll kan spille en viktig rolle for å verne om demokratiske ogrettstatlige institusjoner, betyr ikke dette at de domstoler som foretarkontrollen, er å betrakte som demokratiske organer. Tar man utgang-punkt i deliberativ demokratitteori, kan man si at domstoler er delibe-rative fora, men ikke demokratiske i den forstand at de har en represen-tativ karakter som folkevalgte organer. I motsetning til demokratiskeorganer som folkevalgte lovgivende forsamlinger, har ikke domstolernoen folkelig forankring. Folket har hverken muligheten til å velge ellerkaste dommere med myndighet til å håndheve konstitusjonelle lover.De kan derimot gjennom periodiske valg direkte stille lovgiverne til an-svar – en tilsvarende mulighet for maktkontroll er fraværende når detgjelder dommere (jfr. del 5.2). Fra et demokratisk synspunkt utgjørdomstolenes manglende folkelige forankring et tungtveiende argumentfor å begrense deres makt.

Som det gikk frem av del 6.1, kan det imidlertid være gode grunnertil å tildele et uavhengig organ myndighet til å sette skranker for flertalls-styret på visse saksområder. Prisen for en uavhengig domstolskontroll sy-nes å være at dette organet hverken har represenativ karakter eller kanstilles til politisk ansvar.34 I lys av dette kan den ovennevnte innvendin-gen mot domstolskontroll muligens imøtegås med tanke på de fordelerdette systemet har (jfr. del 6.1). Når det er sagt, finnes det andre viktigeargumenter mot domstolskontroll, som direkte eller indirekte angår det-te håndhevingssystemets fordeling av myndighet mellom domstoler ogfolkevalgte lovgivere. Disse vil jeg komme tilbake til nedenfor.

33 Freeman legger i den forbindelse frem følgende påstand: «There is nothing un-democratic about the judicial review of laws that infringe against the equality of suchfundamental moral rights as liberty of conscience and freedom of thought, freedom ofassociation, freedom of occupation and choice of careers, and political participation»(Freeman 1990 s. 367).

34 Det bør i denne sammenhengen nevnes at den demokratiske legitimiteten til ulikesystemer for oppnevning eller utvelgelse av dommere kan variere. En interessant disku-sjon om dette finnes i Taube 2003.



6.2.2 «Fortolkningsfellen»: spillerommet for tolkning og skjønnI demokratiske stater er det i dag bred enighet om at det bør være folkevalg-te lovgiveres oppgave å lage lover, mens det er domstolenes oppgave å hånd-heve disse. Man antar således at det bør være domstolenes funksjon å hånd-heve gjeldende rett skapt av folkevalgte representanter. På denne bakgrunnvil mange ved første øyekast derfor slutte seg til Montesquieu når han hev-der at dommeren skal være munnen som passivt uttaler lovens ord.35 I den-ne sammenhengen aktualiseres en viktig innvending mot å overlate hånd-heving av konstitusjonelle lover til domstoler. Denne innvendingen kanknyttes til det Martin Shapiro har kalt fortolkningsfellen («the interpretationtrap»): «Whoever is assigned to interpret text to some degree makes thetext» (Shapiro 2002 s. 178). Det betyr at dersom man tildeler et organmyndighet til å fortolke og anvende normer, vil de som forvalter denneoppgaven, med nødvendighet være med på å utforme disse normenes inn-hold og skape nye normer. Shapiro har treffende beskrevet hvilke implika-sjoner dette har i forhold til domstolskontroll med lovgivning:

«If the people as principal choose judicial review as a mode of enforcing thecontract of government [that is, constitutional laws], they also choose to take thebitter with the sweet of the institution they have chosen. The paradox faced bythe people is that, in order to employ judges to police those whom the peoplehave assigned the power to govern, the people must surrender some power to go-vern to the judges. Some degree of lawmaking or policy-making discretion is in-herent in the institution of judicial review because some quantum of rule-makingis inherent in third-party conflict resolution» (Shapiro 2002 s. 164).

Domstolskontroll med lovgivning innebærer med andre ord at lovgi-vende makt og myndighet med nødvendighet overføres til et organ somikke er folkevalgt.36 Dette gjelder for så vidt all rettslig håndheving av

35 «[T]he judges of the nation are … only the mouth that pronounces the words ofthe law» (Montesquieu 1989 bok XI, kap. VI, s. 163). Ut fra sammenhengen er det ri-melig å tolke Montesquieus uttalelse normativt.

36 Dette poenget spilte, som nevnt i del 4, en viktig rolle i Kelsens statsrettslære. IfølgeKelsen har et system for domstolskontroll med lovgivning både en rettslig og en lovgivendekarakter. Kelsen betonte tidlig at all rettslig konfliktløsning i større eller mindre grad har en«politisk» karakter: «Indem der Gesetzgeber den Richter ermächtigt, innerhalb gewisserGrenzen gegensätzliche Interessen gegeneinander abzuwägen und Konflikte zugunsten deseinen oder des anderen zu entscheiden, überträgt er ihm eine Befugnis zur Rechtschöpfungund damit eine Macht, die der richterlichen Funktion denselben «politischen» Charaktergibt, den die Gesetzgebung – wenn auch in höherem Masse – hat» (Kelsen 1931 s. 586).



lover. Det som gjør domstolskontroll på grunnlag av konstitusjonelleborgerrettigheter (eller menneskerettigheter) spesielt, er at de konstitu-sjonelle rettighetene som domstolene er satt til å fortolke og anvende, imange tilfeller er ubestemte eller vage og flertydige.37 Dette åpner for etvidtrekkende spillerom for fortolkning og skjønnsmessige vurderin-ger.38 Kelsen uttrykte seg tidlig kritisk til domstolskontroll med lovgiv-ning på grunnlag av vage menneskerettigheter (eller det han kaller «na-turlige rettigheter»), fordi dette kan føre til en maktforskyvning fra detfolkevalgte parlamentet til dommere som har kompetanse til å håndhe-ve grunnloven (Kelsen 1931 s. 595–597).

Som om ikke dette var nok, vil det ofte være dyptgående uenighetbåde blant borgere, lovgivere og dommere om konstitusjonelle borger-rettigheters innhold, deres anvendelsesområde og hvordan de bør veies iforhold til andre rettigheter når de kommer i konflikt. Denne uenighe-ten om rettigheter utgjør bakgrunnen for Jeremy Waldrons kritikk avdomstolskontroll med lovgivning på grunnlag av konstitusjonelle bor-gerrettigheter:

«When citizens or their representatives disagree about what rights we have orwhat those rights entail, it seems something of an insult to say that this is notsomething they are to be permitted to sort out by majoritarian processes, butthat the issue is to be assigned instead for … determination to a small group ofjudges. It is particularly insulting when they discover that the judges disagreeamong themselves along exactly the same lines as the citizens and representativesdo, and that the judges make their decisions, too, in the courtroom by majority-voting. The citizens may well feel that if disagreements on these matters are tobe settled by counting heads, then it is their heads or those of their accountablerepresentatives that should be counted» (Waldron 1999 s. 15).

De foregående betraktningene om fortolkningsfellen reiser ikke bareproblemer sett fra et demokratisk synspunkt, men også fra et rettsstatligståsted. Siden domstolskontroll både vil åpne for en fare for dom-

37 Innenfor rettsfilosofi og rettsteori finnes det en omfattende litteratur om rettens oglovers ubestemthet som rommer en rekke forskjellige posisjoner. En interessant analyseav de siste tyve årenes debatt på dette området finnes i Stoljar 2003. Se også Kress 2003for en god diskusjon om hva som står på spill i denne ubestemthetsdebatten.

38 Dette illustreres i den omfattende litteraturen om hvordan konstitusjoner bør for-tolkes. Flere nye interessante filosofiske bidrag, til denne diskusjonen finnes i LarryAlexander 1998. Se også Peretti 1999 kap. 1 og 2, og Stoljar 2003.



stolsaktivisme og mindretallstyranni, aktualiserer fortolkningsfellenogså problemer i lys av rettsstatlige hensyn. Jo større frihet dommere tarseg til å skape egen rett, desto større blir sjansen for vilkårlige og lite for-utsigbare inngrep i individers og gruppers liv. På samme måte som manaldri kan utelukke flertallstyranni, kan man heller ikke se bort fra at eninstitusjon som domstolskontroll kan åpne for mindretallstyranni. Detbetyr at selv om det er flere gode grunner for et system med dom-stolskontroll med tanke på rettsstatlige hensyn, så aktualiserer dennekontrollmekanismen også problemer i forhold til rettsstatlige prinsipperog verdier, som legalitetsprinsippet, forutsigbarhet og vern mot makt-misbruk og vilkårlige inngrep i individers liv.

6.2.3 Problemet om hvem som skal vokte vokterneEt viktig problem ved systemer for domstolskontroll med lovgivning erat de synes å legge få – om noen – substansielle begrensninger på vok-terne (dvs. dommere som har myndighet til å håndheve konstitusjo-nen). Til tross for at dommere ideelt sett skal være bundet av legalitets-prinsippet og gjeldende rettskilderegler, synes spillerommet for fritolkning og bruk av skjønn nærmest å være ubegrenset. Historisk settfinnes det dessuten godt belegg for at dommere har tatt seg store frihe-ter når de skal tolke og anvende konstitusjoner.39

Et annet problem i denne sammenhengen er at dersom man ønsker åinnsnevre vokternes myndighet gjennom skrevne konstitusjonelle lover,så vil vokterne bli dommere i sin egen sak når de skal håndheve grunn-lovsteksten i saker som gjelder rekkevidden av deres egen kompetanse.40

Dette gir vokterne vidtrekkende makt i forhold til andre statsorganer(for eksempel lovgivende og utøvende makt). I tillegg synes dette å væreproblematisk med hensyn til maktfordelingsprinsippet, fordi et sliktsystem lett kan rokke ved maktbalansen mellom dømmende og lovgi-vende organer.

39 De mest omtalte eksemplene er hentet fra USA hvor høyesterett i flere saker harspilt en svært aktiv politisk rolle. Dette gjelder blant annet den amerikanske høyesterettsforsøk på å stanse sosiale og økonomiske reformer på 1930-tallet i tilknytning til Roose-velts «New Deal»-politikk. Selv om det amerikanske systemet kanskje har fått størstoppmerksomhet i litteraturen, finnes det eksempler på at dommere har tatt seg store fri-heter både når det gjelder å tolke og skape konstitusjonelle lover i mange land som overtid har hatt et system for domstolskontroll med lovgivning.

40 Det siste poenget er også nevnt i Shapiro 2002 s. 164.



I lys av disse betraktningene aktualiseres problemet om hvem somskal vokte vokterne. På dette området synes de rettslige håndhevingssys-temene å stå overfor problemer som kan minne om de som ble nevnt iforbindelse med de politiske håndhevingsmodellene. I stedet for å tilde-le et flertall i den lovgivende forsamling en uinnskrenket myndighet til åtolke og anvende konstitusjonen (som i de politiske håndhevingssyste-mene), vil det rettslige håndhevingssystemet innebære at en liten grup-pe dommere får en tilnærmet uinnskrenket myndighet til å tolke og an-vende grunnloven.

En mulig respons på problemet om hvem som skal vokte vokterne, erat folket og deres representanter har muligheten og myndigheten til åkorrigere domstolenes beslutninger i den forstand at de kan endre kon-stitusjonen for fremtiden. I de aller fleste land er jo ikke domstolenesbeslutninger endelige i og med at lovgiverne har myndighet til å endrekonstitusjonen. Dette betyr at velgerne og deres representanter i denlovgivende forsamling har muligheten (eller et institusjonelt verktøy) tilå vokte vokterne. Denne responsen synes ved første øyekast å væretungtveiende.41 Problemet er imidlertid at i mange land som har et sys-tem for domstolskontroll med lovgivning, kan grunnloven kun endresgjennom kvalifisert flertall (i den lovgivende forsamling) ofte kombinertmed andre endringsprosedyrer (som f.eks. folkeavstemning og/eller for-sinkelse).42 Dersom en grunnlovsendring fordrer kvalifisert flertall, vilfolket og deres representanter ha en begrenset mulighet for å vokte vok-

41 Eivind Smith er blant dem som forsvarer en slik respons (Smith 1995 s. 399–402og 2000 s. 55–56). Ifølge Smith har lovgiverne i Norge «siste ordet» til tross for atgrunnlovsendringer fordrer kvalifisert flertall og ventetid (se nedenfor). Eugene Rostowhar på en tilsvarende måte argumentert for at lovgiverne i USA har siste ordet, selv omdet er svært vanskelig (noen vil antagelig si nesten umulig) å endre den amerikanskegrunnloven (se Rostow 1952 s. 197). Ifølge artikkel 5 i den amerikanske konstitusjonenfordrer grunnlovsendringer kvalifisert flertall (2/3 flertall) for et endringsforslag både isenatet og representantenes hus, samt godkjennelse (eller ratifisering) av 3/4 av samtligedelstaters lovgivende forsamlinger. Flere interessante diskusjoner om det amerikanskesystemet for grunnlovsendringer finnes i Levinson 1995.

42 Dette gjelder blant annet i Norge. Den norske grunnlovens § 112 fordrer bådekvalifisert flertall og ventetid. Dette betyr at et grunnlovsforslag må legges frem ogkunngjøres i løpet av de tre første årene av en stortingsperiode, men det er Stortinget iden neste valgperioden som har kompetanse til å ta stilling til forslaget i avstemning.Denne avstemningen må finne sted i løpet av de tre første årene av valgperioden, og detkreves kvalifisert flertall – nærmere bestemt 2/3 flertall. Se Maddex 2001 som redegjørfor endringsprosedyrene i en rekke land.



terne, blant annet fordi en slik beslutningsmekanisme åpner for min-dretallsveto. Det vil si at et mindretall i den lovgivende forsamling kanblokkere flertallets ønsker. I neste del vil jeg argumentere for en alterna-tiv mekanisme for endring av konstitusjonelle lover i lys av problemetom hvem som skal vokte vokterne.

7 Maktdeling og politisk kontroll av grunnlovens voktereDet er, som antydet ovenfor, viktig å se spørsmålet om håndheving ogendring av konstitusjonelle lover i sammenheng. Hovedgrunnen til det-te er at alternative systemer på dette området har viktige implikasjonerfor maktfordelingen mellom de ulike statsorganene i konstitusjonellespørsmål. Dette gjelder spesielt fordelingen av myndighet og mulighe-ten for gjensidig kontroll mellom lovgivende og dømmende makt. I sta-ter med et rettslig håndhevingssystem kan man generelt si at jo vanskeli-gere det er å endre forfatningen, desto større myndighet tildelesdomstolene på bekostning av de folkevalgte.

I det følgende vil jeg argumentere for at det i et rettslig håndhevings-system bør være mulig å endre konstitusjonen på grunnlag av det jeg vilkalle treghetsprosedyren. Denne prosedyren innebærer at de folkevalgtekan endre grunnloven gjennom simpelt flertall etter forsinkelse med enpåfølgende folkeavstemning. Ifølge denne prosedyren kan grunnlovs-endringer kun komme i stand gjennom en to-trinns prosess. Først målovgiverne vedta endringen gjennom simpelt flertall etter forsinkelse.43

Deretter skal borgerne endelig avgjøre om konstitusjonen skal endresdirekte ved simpelt flertall i en folkeavstemning. Denne avstemningenbør avholdes i den valgperioden hvor lovgiverne har vedtatt en grunn-lovsendring etter forsinkelse.

Generelt dreier forsinkende endringsprosedyrer seg om at det skal gåen viss tid fra et endringsforslag fremmes eller vedtas første gang til for-slaget endelig kan behandles og vedtas. I den påfølgende diskusjonen viljeg skille mellom to typer forsinkende endringsprosedyrer – ventetid oggjentatt vedtak. Disse forsinkende mekanismene har til hensikt å forlen-ge tidsintervallet mellom to beslutninger. Ventetid innebærer at et for-

43 I denne forbindelse bør det i tillegg stilles et krav om at minst 3/4 av medlemmenei den lovgivende forsamling deltar i avstemningen.



slag til grunnlovsendring må legges frem i valgperioden før det skal tref-fes et vedtak om endringsforslaget. Gjentatt vedtak går ut på at engrunnlovsendring må vedtas i to påfølgende valgperioder. Både når detgjelder ventetid og gjentatt vedtak, er tanken at det skal foreligge et valgav ny lovgivende forsamling før et vedtak om grunnlovsendring kan fat-tes.44 Dette betyr at treghetsprosedyren først vil forsinke lovgivernes be-slutningsprosess før borgerne involveres direkte gjennom folkeavstem-ning om den aktuelle grunnlovsendringen.

7.1 Treghetsprosedyren, maktdeling og deliberativ demokratiteoriI lys av problemet om hvem som skal vokte vokterne, er det etter minoppfatning flere grunner til at man bør foretrekke treghetsprosedyrenfremfor et krav om kvalifisert flertall i den lovgivende forsamling. Mitthovedargument er at treghetsprosedyren gir folket og deres representan-ter en bedre og mer demokratisk mulighet til å vokte konstitusjonensvoktere. I motsetning til et krav om kvalifisert flertall, som vil gjøre detmulig for et mindretall umiddelbart å blokkere flertallets vilje i grunn-lovsspørsmål, vil treghetsprosedyren komme bedre ut fra et deliberativtdemokratisk synspunkt. Dette har sammenheng med at den sistnevnteendringsprosedyren vil garantere at det må være et valg av ny lovgivendeforsamling før en grunnlovsendring kan vedtas gjennom folkeavstem-ning. Dette gjør for det første at folket har muligheten til både å disku-tere og overveie grunnlovsforslaget i et mellomliggende valg. For det an-dre får de muligheten til å bestemme sammensetningen i den nestelovgivende forsamling som skal avgjøre grunnlovsforslagets videre skjeb-ne. Forsinkelse kombinert med folkeavstemning har dessuten til hensiktå bidra til økt diskusjon og overveielse både blant borgere, politikere oglovgivere før den endelige avstemningen. Treghetsprosedyren åpner såle-

44 Det finnes også andre typer forsinkende mekanismer som ikke vil bli behandlet nær-mere i denne artikkelen. Elster har diskutert en tredje type forsinkelse som innebærer atdet skal gå en viss tid fra et vedtak er truffet til det skal tre i kraft. Ifølge Elster kan denneformen for forsinkelse bidra til fremme mer upartiske vedtak (Se Elster 2000 s. 275).Man kan også tenke seg forsinkende mekanismer som går ut på at man gir en minoriteti parlamentet (f.eks. 1/4 eller 1/3) en rett til enten å forlange at et endelig vedtak omgrunnlovsendring utsettes en viss periode eller å kreve folkeavstemning om en grunnlov-sendring. Den svenske grunnloven gir minoriteter (dvs. minst 1/3 av lovgiverne) en slikadgang til å kreve folkeavstemning om et hvilende grunnlovsforslag (Se Regeringsfor-men 8:15).



des for en mer demokratisk kontroll av konstitusjonens voktere enn omman krever kvalifisert flertall for å endre grunnloven.45

Nå kan man innvende at forsinkende mekanismer er problematiskefra et demokratisk synspunkt fordi de vil innebære at dagens folkevalgterepresentanter er bundet av tidligere elektoraters (eller generasjoners)beslutninger. I likhet med kvalifisert flertall vil forsinkende endrings-prosedyrer favorisere status quo, og de kan hindre at et flertall lovgiverefår igjennom sin beslutning/vilje umiddelbart.

Det er korrekt at forsinkelse vil binde flertallsstyre og unndra vissebeslutninger fra flertallets umiddelbare kontroll. I motsetning til kvalifi-sert flertall, kan imidlertid en slik binding forsvares ut fra sentrale de-mokratiske idealer og verdier. Grunnen til dette er at forsinkende meka-nismer, som ventetid og gjentatt vedtak, gjør at velgere og lovgivere fårtenkt seg bedre om før beslutningen skal fattes. Slike institusjonelle ord-ninger kan bidra til en grundigere overveielse før en beslutning skal tas.Dette kan blant annet forsvares i lys av Robert A. Dahls krav om at de-mokratiske prosesser må oppfylle kriteriet om «enlightened understan-ding»: «Within reasonable limits as to time, each member must haveequal and effective opportunities for learning about the relevant alterna-tive policies and their likely consequences» (Dahl 1998 s. 37).

Forsinkende endringsprosedyrer som kan fremme grundigere disku-sjon og overveielse før en beslutning fattes, kan også forsvares ut fra ide-aler i deliberativ demokratiteori. Fra et slikt synspunkt er ikke demokra-tiske beslutningers normative legitimitet eller anerkjennelsesverdighetutelukkende basert på at de springer ut av flertallsstyre. Spørsmålet omen kollektiv beslutnings anerkjennelsesverdighet avhenger snarere av atden er et resultat av en veloverveid diskusjonsprosess, hvor alle berørteparter eller deres representanter har hatt muligheten til å delta. I lys avdeliberativ demokratiteori kan folkeavstemning kombinert med vente-

45 Det bør understrekes at dette argumentet fokuserer på hvilken endringsprosedyresom kommer best ut i lys av problemet om hvem som skal vokte vokterne og idealer ideliberativ demokratiteori. Hvis man vektlegger andre hensyn – for eksempel konstitu-sjonelle lovers stabilitet – kan det imidlertid være at prosedyrer som fordrer kvalifisertflertall eventuelt kombinert med andre endringmekanismer, kommer bedre ut. Det vilimidlertid føre for langt å gå nærmere inn på en slik diskusjon i denne artikkelen. Inter-essante diskusjoner om kvalifisert flertall og andre prosedyrerer for å endre konstitusjo-nelle lover finnes blant annet i Hylland 1994, Levinson 1995, Elster 2000 og Rasch2003.



tid og gjentatt vedtak forsvares både fordi slike forsinkende mekanismerbidrar til en grundigere diskusjon og overveielse før avstemning, og for-di dette igjen vil heve den endelige avgjørelsens anerkjennelsesverdighet.

Selv om jeg mener at den foreslåtte treghetsprosedyren kommer bestut i lys av viktige normative hensyn, vil jeg ikke utelukke at det kanvære gode grunner til å gi noen grunnleggende individuelle rettigheteren sterkere beskyttelse. Man kunne for eksempel tenke seg et systemhvor man gjorde det vanskeligere eller mer krevende å endre et liteknippe grunnleggende politiske og sivile rettigheter. Dette kan blant an-net gjøres ved å kreve kvalifisert flertall i den lovgivende forsamling ogen påfølgende obligatorisk folkeavstemning for å endre slike rettigheter,mens øvrige konstitusjonelle lover kan endres gjennom treghetsprosedy-ren. Dersom man mener at dette har noe for seg, vil man få en gradertbeskyttelse av konstitusjonelle lover. En slik posisjon aktualiserer imid-lertid et vanskelig problem: Hvilke grunnleggende individuelle rettighe-ter har en slik status at de bør gis en spesiell beskyttelse? På dette områ-det foreligger det dyptgående uenighet, men man kunne på bakgrunnav den foregående diskusjonen argumentere for at de politiske og sivilerettigheter som utgjør et fundament for et deliberativt demokrati, børgis en spesiell beskyttelse (se del 5.2).

8 KonklusjonI denne artikkelen har jeg diskutert spørsmålet om hvordan konstitusjo-nelle lover bør håndheves i et deliberativt demokrati. For å ta stilling tildette spørsmålet har jeg vurdert hvordan alternative politiske og rettsli-ge håndhevingssystemer kommer ut i lys av (i) problemet om hvem somskal vokte vokterne, og (ii) demokratiske og rettsstatlige hensyn. Jeg hartatt til orde for at de rettslige håndhevingssystemene kommer best ut.Hovedgrunnen er at disse systemene synes å utgjøre de mest effektiveinstitusjonelle mekanismene for (i) å beskytte grunnleggende statsretts-lige spilleregler i en demokratisk stat og (ii) hindre majoritetstyrannisom brudd på individers konstitusjonelle rettigheter og undertrykkingav minoriteter.

Den foregående diskusjonen har på den annen side vist at det kanrettes flere tungtveiende innvendinger mot et system for domstolskon-troll med lovgivning. En av de viktigste er knyttet til problemet om



hvem som skal vokte voktere. I lys av dette problemet, har jeg argumen-tert for at det innenfor rammen av et rettslig håndhevingssystem børvære mulig for lovgiverne å kunne korrigere domstolenes beslutninger –for fremtiden – ved å endre grunnloven gjennom simpelt flertall etterforsinkelse med en påfølgende folkeavstemning. Dersom man tar ut-gangspunkt i sentrale idealer i deliberativ demokratiteori, åpner dennetreghetsprosedyren for en bedre og mer demokratisk kontroll av konsti-tusjonens voktere enn om man krever kvalifisert flertall for å endregrunnloven.

ReferanserAlexander, Larry (red.): Constitutionalism: Philosophical Foundations,

Cambridge, 1998.Alexy, Robert: Theorie der juristischen Argumentation, Frankfurt am

Main, 1983.Alexy, R.: «A Theory of Practical Discourse», i S. Benhabib og F. Dall-

mayr (red.): The Communicative Ethics Controversy, Cambridge,Mass., 1990.

Allan, Trevor R. S.: Constitutional Justice: A Liberal Theory of the Rule ofLaw, Oxford, 2001.

Brewer-Carias, Allan: Judicial Review in Comparative Law, Cambridge,1989.

Böckenförde, Ernst-Wolfgang: «Entstehung und Wandel des Rechts-staatsbegriffs», i Recht, Staat, Freiheit. Studien zur Recthsphilosophie,Staatstheorie und Verfassungsgeschichte, Frankfurt am Main, 1991.

Cappelletti, Mauro: The Judicial Process in Comparative Perspective,Oxford, 1989.

Cohen, Joshua: «Deliberation and Democratic Legitimacy», i A. Ham-lin og B. Pettit (red.): The Good Polity, Oxford, 1989.

Dahl, Robert A.: Democracy and its Critics, New Haven, 1989.Dahl, R. A.: On Democracy, New Haven, 1998. Dryzek, John: Discursive Democracy, Cambridge, 1990.Dworkin, Ronald: «Political Judges and the Rule of Law», i A Matter of

Principle, Cambridge, Mass., 1985.Ekeli, Kristian Skagen (2002): «Rettslig og politisk representasjon av

fremtidige generasjoners interesser», Kritisk Juss, 2002, 29(1–3):3–28.



Ekeli, K. S.: «Deliberative Democracy and Political Representation ofPosterity», i J. D. Tavernier og S. Aerts (red.): Science, Ethics and Soci-ety, Leuven, 2004.

Elster, Jon: «The Market and the Forum: Three Varieties of PoliticalTheory», i J. Elster og Aa. Hylland (red.): Foundations of SocialChoice Theory, Cambridge, 1986.

Elster, J.: Ulysses Unbound, Cambridge, 2000.Ely, John Hart: Democracy and Distrust: A Theory of Judicial Review,

Cambridge, Mass., 1980.Favoreu, Louis: «American and European Models of Constitutional Jus-

tice», i D. S. Clark (red.): Comparative and Private International Law– Essays in Honor of John Henry Merryman on his Seventieth Birthday,Berlin, 1990.

Freeman, Samuel: «Constitutional Democracy and the Legitimacy ofJudicial Review», Law and Philosophy, 1990, 9:327–370.

Fuller, Lon: The Morality of Law, New Haven, 1969.Gutmann, Amy og Dennis Thompson: Democracy and Disagreement,

Cambridge, Mass., 1996.Habermas, Jürgen: Between Facts and Norms, Cambridge, Mass., 1996.Hayek, Friedrich A.: The Road to Serfdom, London, 1944.Hayek, F. A.: The Constitution of Liberty, London, 1960.Hidén, Mikael: «Övervakning av lagarnas grundlagsenlighet i Finland»,

Jussens venner, 1998, 33:66–77.Holmes, Stephen: Passions and Constraints: On the Theory of Liberal

Democracy, Chicago, 1995.Hylland, Aanund: «Konstitusjonell treghet. Bør noen saker være unn-

dratt flertallets kontroll?», i B. E. Rasch og K. Midgaard (red.): Repre-sentativt demokrati:Spilleregler under debatt, Oslo, 1994.

Kant, Immanuel: Metaphysik der Sitten, Hamburg, 1966. Kant, I.: Political Writings, (2.ed.), Hans Reiss (red.), Cambridge, 1991.Kelsen, Hans: «Wer soll der Hüter der Verfassung sein?», Die Justiz,

1931, 6:576–628.Kelsen, H.: «Judicial Review of Legislation: A Comparative Study of the

Austrian and the American Constitution», The Journal of Politics,1942, 4:183–200.

Kelsen, H.: General Theory of Law and State, New York, 1961.



Kress, Ken: «Legal Indeterminacy», i D. Patterson (red.): Philosophy ofLaw and Legal Theory – An Anthology, Oxford, 2003.

Kriele, Martin: Die demokratische Weltrevolution, München, 1987. Kriele, M.: Einführung in die Staatslehre: Die geschichtlichen Legitimitäts-

grundlagen des demokratischen Verfassungsstaates, 3. Aufl., Opladen,1988.

Levinson, Sanford (red.): Responding to Imperfection: The Theory andPractice of Constitutional Amendment, Princeton, 1995.

Lutz, Donald S.: «Toward a Theory of Constitutional Amendment», iS. Levinson (red.): Responding to Imperfection, Princeton, 1995.

Maddex, Robert: Constitutions of the World, (2.ed.), Washington DC,2001.

Manin, Bernard: «On Legitimacy and Political Deliberation», PoliticalTheory, 1987, 15:338–368.

Mill, John Stuart: «Democracy and Government», i John Stuart Mill onPolitics and Society, (Utvalg og redigering av G.L. Williams), Glas-gow, 1976.

Mill, J.S.: Considerations on Representative Government, New York, 1991. Montesquieu, Charles-Louis de Secondat: The Spirit of Laws, Cam-

bridge, 1989. Nergelius, Joakim: Konstitutionelt rättighetsskydd: Svensk rätt i ett kom-

parativt perspektiv, Stockholm, 1996.O’Neill, John: «Deliberative Democracy and Environmental Policy», i

B. Minteer og B. Taylor: Democracy and the Claims of Nature, Lan-ham, 2002.

Paulson, Stanley L.: «Constitutional Review in the United States andAustria: Notes on the Beginnings», Ratio Juris, 2003, 16:223–239.

Peretti, Terri Jennings: In Defense of a Political Court, Princeton, 1999. Pitkin, Hanna: The Concept of Representation, Berkeley, 1967.Przeworski, Adam, Susan Stokes og Bernard Manin (red.): Democracy,

Accountability, and Representation, Cambridge, 1999.Rasch, Bjørn Erik: «Rigidity in Constitutional Amendment Procedu-

res», i E. Smith (red.): The Constitution as an Instrument of Change,Stockholm, 2003.

Rawls, John: Political Liberalism, New York, 1993.Raz, Joseph: «The Rule of Law and Its Virtue», i The Authority of Law,

Oxford, 1979.



Rostow, Eugene: «The Democratic Character of Judicial Review», Har-vard Law Review, 1952, 66:193–224.

Ross, Alf: Dansk Statsforfatningsret, bd. I, (2. utg.), København, 1966.Sajó, András: Limiting Government, Budapest, 1999. Schumpeter, Joseph A.: Capitalism, Socialism, and Democracy, New

York, 1942. Shapiro, Martin: «The Success of Judicial Review and Democracy», i

M. Shapiro og A. Stone Sweet: On Law, Politics, and Judicialization,Oxford, 2002.

Smith, Eivind: Høyesterett og folkestyret: Prøvingsretten overfor lover,Oslo, 1993.

Smith, E.: «The Legitimacy of Judicial Review of Legislation – a Com-parative Approach», i E. Smith (red.): Constitutional Justice under OldConstitutions, Haag, 1995.

Smith, E.: Demokratiet i konstitusjonelle bånd?, Makt og demokratiut-redningen, Rapport 20, Oslo, 2000.

Smith, E.: «Grunnlovens makt (eller avmakt)», i E. Smith (red.):Grundlagens makt: Konstitutionen som politiskt redskap och som rättslignorm, Stockholm, 2002.

Stoljar, Natalie: «Survey Article: Interpretation, Indeterminacy andAuthority: Some Recent Controversies in the Philosophy of Law»,Journal of Political Philosophy, 2003, 11:470–498.

Sunstein, Cass: Designing Democracy: What Constitutions Can Do,Oxford, 2001.

Tamanaha, Brian Z.: On the Rule of Law. History, Politics, Theory, Cam-bridge, 2004.

Taube, Caroline: «Court Models and Procedures», i E. Smith (red.): TheConstitution as an Instrument of Change, Stockholm, 2003.

Waldron, Jeremy: Law and Disagreement, Oxford, 1999.Öhlinger, Theo: «The Genesis of the Austrian Model of Constitutional

Review of Legislation», Ratio Juris, 2003, 16:206–222.


Hvem skal vokte vokterne?

Documents