Hjemkomsten · 2018-08-05 · pulje på vei ut av flyet. – Det står at de landet for bare noen minutter siden. Ikke lenge igjen nå, ... pa er veldig glad i hjemlandet sitt og

Husker du åpningsscenen til Love Actually? Den med alle klemmene? Jeg pleier å sette på den når jeg er nedfor. Det er

noe med stemningen, musikken, den umid-delbare kjærligheten. Ja, og Hugh Grant, selvfølgelig. Det treffer meg rett i hjertet. Kanskje fordi jeg kjenner meg igjen?

Vi vet alle hvor nervepirrende det er å

vente på noen vi er glad i, hvor fint det er å slenge seg rundt halsen på dem når de endelig dukker opp. Vi vet hvordan det er å stå på den andre siden, gå gjennom sikkerhetskontrollen, komme løpende ut mellom skyvedørene, rett i armene på mamma, pappa, kjæresten eller venninna. Når vi opplever det selv, enser vi ikke annet. Men er det ikke fint å tenke på at

så mange mennesker, så mange steder, møter sine kjære – akkurat nå?

Hver dag utspiller det seg kjærlighets-scener på flyplasser rundt omkring i verden. Du og jeg har hovedrollene, og manuset skrives mens vi går. Vi dro til ankomsthallen på Gardermoen, og lot oss trollbinde av alle historiene rundt oss. Helt uten hjelp av Hugh Grant.

Hjemkomsten43 000 mennesker lander på Gardermoen hver dag.

Her er historien til fire av dem.TeksT: Martine Jonsrud FoTo: Gry Traaen

Kamille32

– Ikke gressenke, men snøenke. Det er det jeg har kalt meg, ler Marit Opheim Auning (40). Hun og barna Torstein (8) og Solveig (10) står spente i ankomsthallen. Alle tre har et flagg hver. Føttene tripper utålmodig, håpefulle blikk sendes i retning utgangsdøra.

Det er bare fem uker siden de så ham sist, men det føles som et år.

– Heldigvis har vi fått mail hver dag, fra satellittelefon via sekretær. Det har vært som å åpne en julekalender, forteller Marit, som er vant til å ha hele familien samlet.

– Ingen av barna har vært borte fra pappa mer enn seks dager i strekk, så vi måtte forbe-rede dem godt. De har fått sove på hans side

annenhver natt, sier Marit. Da mannen hennes Eirik (43) først fortalte henne at han hadde tenkt til å gå over Grønland på ski, var barna bare to og fire år gamle. På grunn av at broren flyttet til Svalbard, ble turen utsatt. Det er Marit glad for.

– Det er jo lettere nå som barna er eldre. Men det hadde vært greit da også, jeg synes det er veldig gøy at han oppfyller drømmene sine, sier hun.

– Der er han!! Begge barna roper i kor og stormer mot utgangen. Marit følger etter, tar seg til kinnene. En lang, solbrun mann dukker opp mellom skyvedørene. Eirik slenger armene rundt alle tre. Marit veiver oss mot dem.

– Litt av en velkomstkomité, ler Eirik. Snur seg litt rundt. Samler sammen sakene sine slik at folk bak kommer fram. Så står de der, alle fire. Ved Narvesen-kiosken, smiler mot kame-raet. Ventingen er over.

– Jeg gjør det ikke igjen med det første, sier Eirik. Det har vært tøft å være uten familien.

– Den første uka tenkte jeg ikke så mye på det, da var jeg så innstilt på å gå, men de siste to ukene har jeg savna dem mye. Og det er jo en tøff tur, sier han. Marit sender et slengkyss. Solveig holder rundt magen på pappaen sin. Torstein har fortsatt flagget i hånda. Nå skal de komme seg av gårde, inn i bilen, ut på veien, hjem i stua.

– Og så skal vi spise is, sier Torstein og drar med seg familien mot utgangen.

De har sovet på pappas side annenhver natt.

Marit Opheim Auning (41)

Grønlandsfareren

Sammen igjen;Torstein (8) savnet pappa så fælt at han fikk mystiske vond-ter. Nå er familien endelig samlet.

Kamille 33

Elena reiser tilbake til Moskva. Jan kommer etter. Jan reiser til Oslo. Elena kommer etter. Og sånn fortsetter det. Helt til i dag, to år etter. Jan står med en rose i hendene, skjelver litt på hånda. – Vi ser hverandre i hvert fall annenhver uke, forteller han, og synes det fungerer greit. – Kanskje hun kommer til Oslo en dag. Kanskje jeg kommer til Moskva. Kanskje ikke. Vi skal være sammen uansett hva, sier Jan.

Klokka begynner å bli mye, han blir litt uro-lig. Flyet skulle ha landet for en halvtime siden. – Det er sikkert ingenting. Jeg bare gleder meg sånn til å se henne. Han snur seg litt fram og tilbake, usikker på hvor han skal holde hendene. – JAN! Hun småløper mot ham, blomster-

topp, olabukser, håret opp, verdens største smil. De gir hverandre en lang klem. – Hei! utbryter hun med ansiktet vendt mot oss. Ler. Forteller. – Du vet, forholdet vårt foregår på en fly-plass. Vi venter, reiser, venter, reiser. Alltid på farten, sier hun og dulter borti Jan. – Alt er jo bare en tilfeldighet, tenk på det, Jan! Hvis ikke det hadde vært for det flyet som sto stille den gangen, så hadde jeg aldri tenkt på å legge ferien min til Oslo, sier hun. Jan smiler, litt sjenert. Tar tak i hånda hennes. Spør om alt har gått fint. Vet at disse dagene blir fine.

– Det er jo best når hun er her med meg, sier han. Elena fniser. Så vandrer de av gårde og forsvinner sammen i folkemengden.

Det er sommer, året er 2012. Elena skal fly fra studiene i Amsterdam til familien i Moskva, med bare en kort mellomlanding i Oslo. Det går fint, helt til hun lander på Gardermoen. Der står de bom fast. Flyet er kansellert, og hun kommer seg ingen vei. Hva skal hun gjøre? Elena og et par stykker hun ble kjent med på flyet tar bussen inn til sentrum. To timer senere går de langs Karl Johan, og Elena vet allerede at hun skal tilbake. Oslo er en fantastisk by, tenker hun, overrasket.

Tre måneder senere er hun tilbake, og er på fest på Sagene. Jan har sett på henne hele kvelden, det vet hun. Hun har kjent det i nakken, på skuldrene, i magen. De begynner å prate, og stopper ikke. Når kvelden er omme, har de hverandres telefonnumre, og ingen av dem har lyst til å gå.

From Moskva with love

Forholdet vårt foregår på en flyplass.

Elena (30)

Flaks i uflaks: Hadde ikke Elena stått fast på Gardermoen for to år siden, ville dette bildet aldri blitt tatt.

Kamille34

Overraskelsen kommer til å falle i god jord, tror Helen.

– Han har nok skjønt at vi organiserer noe til bursdagen hans, men ikke at vi blir så mange. Nå samles jo hele slekta.

Hun tar tak i hånden til Oliver, rusker ham i håret. Han speider litt utover, uten å vite helt hvem han ser etter. Helen forteller mer om faren sin. Om festlokalet. Om innbydelsene, maten, drikken og alle gavene. Så peker hun

foran seg, snirkler inn en mann med et lite barn på skulderen. De går mot dem. Oliver gir mannen en klem, Helen titter opp på det nyeste tilskuddet til familien Gray. Så plukker hun opp bagasjen til fetteren, trekker dem mot utgangen. Første etappe er unnagjort. Nå nærmer det seg fest. Men først skal de spise en rolig middag, oppdatere, mimre. Være familie.

– Jeg gleder meg til alt sammen, sier Helen.

– Han har ingen anelse. Det skal jo være litt spennende å bli 70, sier Helen Gray (39). Hun har planlagt farens bursdagsfest siden i høst. De skal være 30 til bords, 10 av dem fra England. Og nå er første pulje på vei ut av flyet.

– Det står at de landet for bare noen minutter siden. Ikke lenge igjen nå, sier Helen til sønnen Oliver (5). Han har sminket seg som Ninja for anledningen, til ære for familien han ennå ikke har møtt.

– Det er fetteren min og sønnen hans som kommer først. Broren min henter neste pulje i morgen tidlig, sier Helen.

– Vi kjenner hverandre godt, men det er ikke så ofte vi møtes. Måneder og år går fort når man bor i ulike land, forklarer hun. Faren hennes vokste opp i London, men flyttet til Norge da han var 32. Han har holdt kontakten med sin engelske familie hele veien.

– Vi har alle et nært forhold til England. Pap-pa er veldig glad i hjemlandet sitt og heldigvis er det ikke så langt unna, sier hun.

Overraskelsen Ninja: Oliver (5) gleder seg til å møte de engel-ske slektningene sine for første gang.

– Jeg er veldig spent, sier Marianne Mortensen (39). Hun stirrer mot utgangsdøra, retter litt på kjolen.

– Vi har bare vært sammen noen måneder, alt er veldig nytt, forklarer hun. Det var Facebook som førte dem sammen, men de hadde sett på hverandre lenge før det.

– Vi har barn på samme skole, så vi har visst om hverandre en stund. Det var først da jeg så at han var singel på Facebook at jeg turte å ta kontakt, sier Marianne. Det var ingen dårlig idé. For nå står hun jo her, med hjertet i halsen, ventende på ham som fyller rommet med musikk. Det er to dager siden hun så ham sist.

– Haha, det er komisk. Men to dager er lenge når man er nyforelska, ler Marianne. Hun passer på å holde blikket rettet framover, vil ikke gå glipp av ankomsten. Vi står og småprater litt. Marianne holder veska inntil kroppen. Smiler,

løfter håret bakover, slenger et par blikk opp mot rutetavla. Så kommer han. Han er hos henne på fire steg. De kysser flere ganger på rad.

– Er hun ikke fin, spør Frank da Cruz. Han snur seg mot kjæresten sin, stryker henne på kinnet. Nå skal de videre på familiefest. Og Marianne og Frank har det meste å feire.

To dager er lenge når man er nyforelska.

Marianne Mortensen (39)

Marianne + Frank = sant

Hett på nett: Face-book kan brukes til så

mangt.Blant annet til å finne mannen i sitt liv.

Måneder og år går fort når man bor i ulike land.

Helen Gray (39)

Kamille 35

e-posT: [email protected]