-
Historisk presens på norrønt
Av Terje Torgilstveit
Denne artikkelen presenterer en ny forklaring på bruken av
historiskpresens på norrønt: Presens er umarkert for tempus (tid),
men pre-sensformer av punktuelle verb må likevel tolkes som
markerte for for-tid i en kontekst sammen med preteritumsformer.
Dette fordi hand-lingen som disse verbene beskriver, blir oppfattet
som avsluttet ogdermed også fortidig. Deretter blir det, ved hjelp
av datamateriale fraforfatterens hovedfagsavhandling, vist at
forekomster av historisk pre-sens typisk også er punktuelle verb.
Dette gjøres ved at verbene settesinn i en setning som tester
hvorvidt et verb gir en punktuell eller dura-tiv lesning. Verbene
deles inn i ulike grupper etter hvor ofte de fore-kommer i
historisk presens eller preteritum, og i den gruppen av verbsom har
flest forekomster av historisk presens er det også en overvektav
verb med punktuelt innhold. Til sist skisseres to mulige
opprinnelserfor denne bruken.
1 Historisk presens på norrønt – en ny forklaring
1.1 InnledningI det følgende skal historisk presens forstås som
bruk av presensformer i stedet forpreteritumsformer av verb om
fortidige hendelser. Eksempel på bruk av historiskpresens i norrøn
prosa, hentet fra tåtten Frá fiorsteini Hallzsyni i
Morkinskinna(utgave Ulset 1978: 1): “fieir váru (preteritum) flá í
bǿnum fe›gar, Einarr ok Einri›i.Ok einn dag gengr (historisk
presens) Einarr um bǿinn ok út á Íluvƒllu”. (Her og ialle seinere
eksempler markerer vi historisk presens med halvfeit kursiv,
preteritummed vanlig kursiv.)
1.1.1 Tradisjonell forklaringMye har vært skrevet om bruken av
historisk presens og fenomenet har også blitt gittmange navn, som
episk presens, dramatisk presens osv. De fleste forklaringene
harlikevel karakter av å være ulike variasjoner over en
“normalforklaring”. Denne går ikorthet ut på at fortelleren, ved å
benytte historisk presens, søker å fremkalle visse
29Maal og Minne 1 (2007): 29–50
-
responser hos tilhørerne eller leserne og da særlig en følelse
av at den fortidigehandlingen foregår samtidig med
fortellingssituasjonen. Otto Jespersen kan stå somen representant
for denne tradisjonelle forklaringen. Han vil heller kalle
brukenuhistorisk eller dramatisk, fordi: “Man går ved det netop
udenfor historiens ramme,idet man anskuer og anskueliggør det i
fortiden skete somom det foregik nu lige foreens øjne” (Jespersen
1914: 19). En lignende forklaring brukes også i Norsk
referan-segrammatikk:
Ved denne tempusbruken blir presens brukt om en handling som
egentlig fantsted i fortida. Men for å levendegjøre og dramatisere
fortellinga brukes presens… Bruken av dramatisk presens er egentlig
del av et mer omfattende forteller-teknisk “knep”, der fortelleren
“zoomer” inn en fortidig handling og beskriverden som om den finner
sted i utsagnsøyeblikket. (Faarlund m.fl. 1997: 556–57)
1.1.2 Historisk presens på norrøntHistorisk presens blir også
benyttet på norrønt, men det ser ut til å være genrebe-stemte
forskjeller i hyppigheten av bruken. Således er det få forekomster
i mer refe-rerende genrer som poesi, mens historisk presens er
relativt hyppig brukt i narrativprosa, som f.eks. tætter og sagaer.
Det ser videre ut til at forklaringsmodelleneinnenfor
norrønfilologien i hovedsak er lagt opp etter normalforklaringen
ovenfor. IMarius Nygaards Norrøn Syntax fra 1905 forklares bruken
av historisk presens slik:
§170. Præsens om det fortidige (historisk præsens).I
fremstilling af fortidige begivenheder bruges ikke sjelden præsens
istedenforimperfektum. Saalenge fortællingen skrider frem med
vanlig objektiv ro, erimperfektum den naturlige udtryksmaade. Men
naar fortællingen bliver livligere,fordi fortællerens fantasi
gribes af situationen, saa at han ser begivenhederneforegaa for
sine øine, eller naar han ønsker lettere og raskere at passere over
min-dre betydningsfulde momenter, indtræder uvilkaarlig præsens.
Det er dog sjel-den, at et – endog ganske kort – stykke paa denne
maade fortælles uden afbry-delse i præs. I alm. benyttes historisk
præsens som en variation i udtrykket, idetdet sættes ved siden af
eller indimellem imperfektsformer … (181)
Et sentralt arbeid om bruken av historisk presens i norrøn prosa
er Ulrike SprengersPraesens historicum und Praeteritum in der
altisländischen Saga fra 1951. Her doku-menterer hun at bruken av
historisk presens reduseres med tiden, slik at det er enovervekt av
historisk presens i de eldste sagaene, mens det i yngre sagaer er
en over-vekt av preteritumsformer. Dette gjør at hun deler sagaene
i to typer: En tidlig form,som er basert på muntlig fortelling og
en yngre, skriftbasert type. I de eldre sagaenemener hun at
historisk presens er det narrative tempus, mens ved de yngre
sagaenebenytter hun en variant av den tradisjonelle forklaringen:
Historisk presens brukes“an lebhaften Stellen und besonders bei den
Gesprächsszenen” (Sprenger 1951: 82).
TERJE TORGILSTVEIT
30
-
1.1.3 Ulik bruk på ulike språktrinn?Sprengers forklaring på
bruken av historisk presens i de yngre sagaene er uheldigsiden den
baserer seg på ikke-testbare kriterier (lebhaften Stellen), og man
må der-med tolke inn dramatiske høydepunkt og viktige hendelser i
materialet for å forklaretempusbruken. Andre varianter av den
tradisjonelle forklaringen er også mangelfullefor det norrøne
materialet. For det første er de som regel av intensjonell art.
Dettekan fungere i en litterær eller stilistisk ramme, men det kan
være vanskelig å flytteintensjonsforklaringer inn i en lingvistisk
ramme, uten at man samtidig også beve-ger seg utenfor virkefeltet
for lingvistisk metode.
For det andre, og viktigere, beskriver den tradisjonelle
forklaringen trolig ikkebruken av historisk presens på eldre
språktrinn:
Av den omfangsrike litteraturen som foreligger om såkalt
“historisk presens”,går det fram at benevnelsen dels sikter til (a)
en bestemt bruk av presens i eirekke moderne indoeuropeiske språk,
dels til (b) bruken av presens i fortidigekontekster i visse eldre
indoeuropeiske språk, bl.a. i norrønt, gresk, latin og gam-melirsk.
I det første tilfellet er presensbruken semantisk motivert. Den har
enklar stilistisk funksjon og kan sies å avspeile fortellerens
engasjement i framstil-linga. En fortidig begivenhet gjengis som om
fortelleren sjøl opplever den iutsagnsøyeblikket, eventuelt med den
hensikt å skape en illusjon av samtidighetog medopplevelse for
tilhøreren (leseren). I det andre tilfellet lar presensbrukenseg
vanskelig forklare ut fra ei tilsvarende generell,
semantisk-stilistisk motive-ring (Vannebo 1979: 160)
Bruken av historisk presens på norrønt følger sannsynligvis
andre regler enn påmoderne norsk, bl.a. tillater norrønt
tempusskifter innen samme setning i større gradenn moderne norsk,
noe som kan vises med et eksempel som: “Hon svarar øngu, ensá ma›r
leitar flá til rekkjunnar ok grípr flar á henni ok mælti”; ?mannen
… tar taki henne og sa (Ulset 1978: 7).
Slik hevder også Paul Kiparsky (1968) at det må være andre
årsaker enn stilis-tiske til skiftet mellom preteritum og presens
på eldre trinn av indoeuropeiske språk.Kiparsky argumenterer for at
bruken av presens her er syntaktisk motivert og fore-slår at
presensformene syntaktisk fungerer som preteritumsformer, forutsatt
at pre-sensformen er den umarkerte og preteritum er den markerte
formen. Historisk pre-sens er da resultatet av en
konjunksjonsreduksjon hvor tidssekvensen “… Past …and … Past …”
reduseres til “… Past … and … zero …”, hvor “zero”
morfologiskrealiseres som presens. I forlengelse av dette har Kari
Tenfjord pekt på at forskerekan ha tolket forekomster av historisk
presens på norrønt slik at de passer med denmoderne bruken av
historisk presens. Deretter fremsetter hun en hypotese, som
hunmener har støtte i Kiparskys forklaring, “om at ‘manglande’
preteritumsmarkeringpå verbet der innhaldet er fortid, kan bli sett
i samanheng med at norrønt tillet tomanafori i mykje større grad
enn moderne norsk” (1994: 215).
HISTORISK PRESENS PÅ NORRØNT
31
-
1.1.4 Kritikk av KiparskyKiparskys teori har fått støtte av Saul
Levin (1969), mens K. L. McKay bl.a. kritise-rer Kiparskys
kildebruk: “If laws valid for Greek are to be formulated they must
bebased on what happened in Greek rather than on the fragmentary
sentences quotedby grammarians” (McKay 1974: 251). Også Werner
Thomas er kritisk til grunnla-get for Kiparskys teori:
Die Sprachen, auf die Kiparsky sich bei seiner Beweisführung
besonders beruft,das Altind[ische], das Altnord[ische] und das
Altir[ische], liefern keineswegs soüberzeugendes Belegmaterial, daß
damit die Theorie der Konjunktionsreduktionals gesichert gelten
darf. Ganz im Gegenteil, bei systematischer Durcharbeitungder Texte
unter Berücksichtigung des jeweiligen Gesamtzusammenhanges
wirdgerade deutlich, auf welch schwachem Untergrund das
Kiparskysche Gebäudeerrichtet ist … (Thomas 1974: 72)
I min hovedfagsavhandling ble det forsøkt å vise et mønster i
fordelingen mellomhistorisk presens og preteritum i et korpus på 8
tætter fra Morkinskinna, Hulda ogden yngre delen av Flateyjarbók. I
dette materialet kan jeg ikke finne støtte forKiparskys
konjunksjonsreduksjon. En viktig innsigelse mot Kiparsky er at
tidsfor-løpet i materialet ikke kan reduseres til binære par, av
typen “past…past” eller“past…zero” (jf. f.eks. fremstillingen i
Torgilstveit 2001: 102). Det så heller ut til åvære tendenser til
“clustering”, dvs. at flere former i samme tempus har en tendenstil
å stå sammen, slik at det i løpende tekst ofte står flere
presensformer etter hver-andre, eventuelt med innskutte sekvenser i
direkte tale, før rekken blir brutt av eneller flere
preteritumsformer. Et eksempel på en slik sekvens i historisk
presens:“fiorsteinn kømr flá at ok heilsar honum vel ok segir, at
hann vill gjarna, at hannfliggi hrossin” (Ulset 1978: 2).
Det virket også som det er ganske tilfeldig hvilken tempusform
som står i begyn-nelsen av en tått. Det vil si at det finnes
tidssekvenser som starter med “zero”. Detteer en innsigelse mot
Kiparskys teori som også er tatt opp av McKay: “According toLevin
(p. 387) lack of an augment on the first indicative verb in the
Odyssey is nobar to the theory, but I fail to see why” (1974: 249).
Jeg stiller meg også tvilende tilKiparskys tre kronologisk
påfølgende systemer (1968: 38), siden han her forutsetteren stor
syntaktisk stabilitet (konjunksjonsreduksjon) over svært lang tid,
men samti-dig lar “zero” realiseres som ulike morfologiske former
(injunktivformer i det eldresystemet og presensformer i det
yngre).
For å summere opp: Kiparsky har trolig rett i at historisk
presens på norrønt ikkekan forklares ved hjelp av tradisjonell
teori, men hans forklaring på bruken av his-torisk presens er ikke
overbevisende. I det følgende vil det derfor bli fremsatt enannen
forklaring på bruken av historisk presens på norrønt. Da denne
forklaringenforutsetter markerthet og aksjonsart, vil disse
begrepene først bli omtalt.
TERJE TORGILSTVEIT
32
-
1.2 Hypotese1.2.1 MarkerthetBeskrivelser av bruksområdene for
presens- og preteritumsformer i germanskespråk antyder ofte en
asymmetri i tempuskodingen, slik som i fremstillingen iGrunnbok i
norrønt språk:
Presens uttrykkjer primært notid, men blir òg brukt til å
uttrykkje fortid («histo-risk presens»), atemporale forhold (ma›r
er manns gaman) og jamvel framtid.Det vil altså seie at presens er
eit umarkert tempus, som kan definerast somikkje-preteritum.
Preteritum inneber derimot ei eintydig lokalisering i
fortida.(Haugen 1993: 96)
Denne asymmetrien kan best forklares ved hjelp av
markerthetsteori. Markerthet (påengelsk markedness) er et
lingvistisk prinsipp som ble utviklet av den såkalte Praha-skolen.
Kort beskrevet er markerthet et analytisk prinsipp, hvor
tilstedeværelseneller fraværet av f.eks. et morfem gir en kategori
enten en positiv verdi (markert)eller en nøytral verdi (umarkert).
For eksempel kan man i engelsk si at plural er mar-kert i forhold
til singular, da flertall av substantiv blir dannet ved at morfemet
/-S/legges til den umarkerte singularformen, f.eks. boys (markert)
mot boy (umarkert).
Om vi benytter markerthetsprinsippet på opposisjonen mellom
presens og prete-ritum, finner vi at preteritum er den markerte
formen ved de svake verbene. I et syn-kront perspektiv får vi
problemer med analysen av de sterke avlydsverbene, menuavhengig av
om vi analyserer dette som allomorfi eller suppletivisme, så bør
pre-sens også her regnes som den umarkerte formen. Analysen av
presens som det umar-kerte tempuset ser også ut til å være
hovedregelen på tvers av språk (f.eks. Croft1990: 93)1 og presens
som det umarkerte tempus ble også valgt av Kiparsky (1968:34). Man
kan også benytte et mer semantisk basert kriterium, hvor f.eks. det
merspesifikke ordet i et par kan kalles markert, f.eks. katt
(umarkert) mot kjette (mar-kert), men uansett bør begge kriteriene
gi samme resultat, siden “it is a primaryhypothesis of marking
theory that markedness patterns are consistent across
thesedifferent “levels” of grammar” (Croft 1990: 65). Resultatet
blir da at presens mor-fologisk sett er umarkert i forhold til
preteritum, slik det også er semantisk.
1.2.2 AksjonsartHistorisk presens representerer et avvik fra den
forventede preteritumsformen påfortidsplanet og en mulig forklaring
er at det er aspektuelle forhold ved verbet sompåvirker valg av
tempusform, og da slik at historisk presens særlig benyttes
vedpunktuelle verb.
Det er viktig å ha klart for seg at det her skilles mellom
begrepene aksjonsart ogaspekt. Aspekt er en bøyningskategori ved
verbet, og man skiller i hovedsak mellomperfektivt aspekt og
imperfektivt aspekt. Ved å bruke perfektivt aspekt
betegneshandlingen som avsluttet, mens imperfektivt aspekt betegner
handlingen som uav-
HISTORISK PRESENS PÅ NORRØNT
33
-
sluttet eller pågående. I slaviske språk finnes det to former av
verbet, hvor den eneformen uttrykker imperfektivt aspekt og den
andre perfektivt aspekt. Aksjonsart erderimot ikke en direkte
målbar egenskap ved et verbs overflatestruktur, men mankan likevel
vise at aksjonsart eksisterer: På engelsk kan man for eksempel
ikkebenytte “progressive form” (-ing form) ved et statisk verb,
mens formen kan benyt-tes ved et dynamisk verb (se eksempler i
Saeed 1997: 124). Man kan litt uelegant siat aspekt betegner
grammatisk uttrykte aspektuelle forskjeller, mens
aksjonsartbetegner aspektuelle forskjeller av mer leksikalsk art,
slik som forskjellen mellomholde og gripe. Jeg følger her Oswald J.
L. Szemerényi (1996: 305–13) som bare vilgodta aspekt som
morfologisk kategori for to indoeuropeiske språkgreiner, slaviskog
gresk, og det er dermed kun tale om aksjonsart ved aspektuelle
forhold i ger-mansk.
Av de mange mulige aspektuelle inndelingene (durativ, telisk,
dynamisk etc.) børman velge den som gir den enkleste beskrivelsen.
Forekomstene av historisk presensi mitt materiale åpnet for to
mulige semantiske beskrivelser. Den ene muligheten varå analysere
forekomstene av historisk presens som aktivitetsverb. Den andre
mulig-heten var å analysere forekomstene som punktuelle verb. I
Norsk referansegramma-tikk (1997: 637–39) forklares disse begrepene
slik:
Aksjonsart som grammatisk kategori…Faktoren durativ:Uttrykker
verbet en handling som har utstrekning i tid uten noen form
foravgrensning, er aksjonsarten durativ … Typiske durative verb er:
arbeide, bo,elske, hate, ligge, sove, stå, vente, være,
våke.Uttrykker verbet en handling som er uten utstrekning i tid, er
aksjonsarten ikke-durativ (‘punktuell’ eller ‘momentan’) … Typiske
ikke-durative (‘punktuelle’)verb er: eksplodere, finne, hoste,
komme, møte, nå, rekke (=nå), treffe, skvette,sprette, vinne. …
Faktoren dynamisk:Verb som uttrykker en durativ handling, er
enten dynamiske (= ikke-statiske)eller ikke-dynamiske (= statiske).
At verbet er dynamisk, vil si at handlingaenten krever en eller
annen form for “tilførsel av energi” for å kunne realisereseller at
handlinga innebærer en forandring… Ved de ikke-dynamiske (statiske)
verbene forutsettes det ikke “tilførsel avenergi”, og de betegner
en vedvarende tilstand…
TERJE TORGILSTVEIT
34
-
Samme inndelingen grafisk framstilt:
Figur 1: Illustrasjonen er hentet fra Norsk referansegrammatikk,
side 641 (omtegnet).
Ved å analysere forekomstene som punktuelle verb trenger man kun
ett trekk ibeskrivelsen: [– durativ]. Hvis man derimot velger å
kalle dem aktivitetsverb, måman ofte benytte flere trekk: Enten [–
durativ] eller [+ durativ] og [+ dynamisk].
Det ble derfor valgt å analysere forekomster av historisk
presens i materialet sompunktuelle verb. Dette da denne analysen
gav den enkleste beskrivelsen av opposi-sjonen mellom preteritum og
historisk presens. Denne analysen så også ut til å hastøtte i
materialet, jf. I) og II) under.
I) Noen eksempler på punktuelle verb brukt med historisk
presens:Einarr sprettr nú upp rei›r ok snýr útar eptir hƒllinni
(Ulset 1978: 4)Konungr spyrr fletta allt (Ulset 1978: 1)Konungr
tekr vi› honum blí›liga (Ulset 1978: 3)Ok lýkr flessu svá (Ulset
1978: 8)
II) Noen eksempler på preteritum brukt ved durative verb:Sat
hann einn í herbergi me› sínum mƒnnum (Ulset 1978: 1)Ok of daginn,
er flau drukku ok váru kátir, flá mælti hann Eysteinn … (Ulset1978:
51)… flví at skip var mikit … (Ulset 1978: 52)
1.2.3 Ny forklaringBruken av historisk presens på norrønt kan
forklares slik:
Et punktuelt verb kan stå i umarkert form (dvs. presens) og
likevel ha en fortidigbetydning. Dette fordi handlingen som et
punktuelt verb beskriver, i en fortidig kon-tekst vil bli oppfattet
som avsluttet på grunn av sitt semantiske innhold. Da german-ske
språk ikke uttrykker noen motsetning mellom perfektivt og
imperfektivt aspekt,vil “avsluttet” automatisk bli tolket som
“fortidig” og dermed likestilt med de mar-kerte formene (dvs.
preteritum).
HISTORISK PRESENS PÅ NORRØNT
35
Situasjon/handling
+ durativ - durativ
…
+ dynamisk - dynamisk (aktivitetsverb)
…
(tilstandsverb)
…
(overgangs & aktivitetsverb)
-
Jeg går her ut fra at de tilfellene hvor historisk presens
brukes ved ikke-punktu-elle verb, skyldes enten det jeg vil kalle
“smitte” fra foregående verb, som er en formfor consecutio temporum
(jf. 1.1.4), eller det jeg vil betegne som “støy”, som skyl-des at
noen verb kan fluktuere mellom punktuelt og durativt innhold.
1.3 DatamaterialeHypotesen om at historisk presens overveiende
brukes ved punktuelle verb på nor-rønt vil bli testet på
datamateriale fra åtte tætter. Betegnelsen historisk presens ble
iartikkelforfatterens hovedfagsavhandling begrenset til de
presensforekomstene somoppfylte disse tre kriteriene: 1)
Forekomsten stod ikke i direkte tale, 2) forekomstenvar ikke
atemporal og 3) forekomsten var ikke perifrastisk. For en mer
inngåendediskusjon omkring disse kriteriene, se Torgilstveit (2001:
28–31). Hovedfagsavhand-lingens tekstgrunnlag var tætter fra
Morkinskinna (GkS 1009 fol.), Hulda (AM 66fol.) og Flateyjarbók
(GkS 1005 fol.), men i første omgang vil reanalysen bli begren-set
til resultatene fra Morkinskinna.
1.4 MetodeI materialet var det to sett med verdier for hvert
verb, dvs. skårer både for historiskpresens og preteritum, noe som
gjorde dataene komplekse. I den videre analysen blederfor
datamaterialet forenklet ved å slå sammen begge skårene til én
verdi ved hjelpav formelen: A – B = C, hvor A er antall forekomster
av historisk presens, B er antallforekomster av preteritum og C er
differansen. Hvis verdien for B er høyere enn A,så vil C være et
negativt tall, dvs. at dette verbet har flere forekomster av
preteritumenn historisk presens, og omvendt hvis verdien for A er
høyere enn B. Man kan dautskille tre ulike grupper av verb i
materialet:
1) Minusgruppen – Verb som har høyere skårer for preteritum enn
historisk pre-sens.
2) Nullgruppen – Verb som har like skårer for preteritum og
historisk presens.3) Plussgruppen – Verb som har høyere skårer for
historisk presens enn preteri-
tum.
1.4.1 TestsetningNoen verb er relativt enklere å tildele trekk
enn andre. Slik er det med vera og eigasom nok er verb som kan
betegnes som [+ durativ], motsatt er spretta og snúa verbsom
relativt klart må være [– durativ], men for de fleste verbene byr
trekktildelingenpå større problemer. Når trekket skal bestemmes,
kan man heller ikke se på denenkelte forekomstens kontekst, fordi
hvis trekket skal beskrive en semantisk egen-skap med verbet, bør
alle forekomster kunne trekkbeskrives ut fra samme kontekst.Det ble
derfor konstruert en setning, som fungerer som et testkriterium for
[+/– durativ]:
TERJE TORGILSTVEIT
36
-
Test: [Per/Kari] + [VERB i presens] + [hele dagen]
Testsetningen fungerer etter prinsippet om at en setning med et
punktuelt (semelfak-tivt) verb og et durativt adverbial vil utløse
en iterativ lesing, dvs. at handlingen opp-fattes som gjentakende
for den perioden adverbialet beskriver. Her forutsettes det athvis
den resulterende setningen gir en iterativ lesing, så er verbet
punktuelt, menshvis resultatet ikke er iterativt, så er verbet
durativt. [Per/Kari] ble brukt ved alleverb som kan ta
agenssubjekt, mens for de resterende ble det formelle
subjektet[Det] og ofte passivform av verbet brukt. Ved såkalte
kausative verb, som er en tran-sitiv versjon av et intransitivt
“tilstandsverb” (f.eks. felle ‘få til å falle’), og andretransitive
verb med obligatorisk objekt ble det valgt å sette verbet i passiv,
for åunngå innsetting av objektsledd i testen. Det ble også forsøkt
å ta høyde for at en delrefleksive former uttrykker en inntredende
tilstand (jf. anm. i Iversen 1990: 14).
I en slik test må man bruke sin intuisjon som språkbruker, men
siden norrøntikke lenger er et levende språk, har jeg måttet gå
veien om moderne norsk. Det blederfor, med fare for noen
feilslutninger, satt inn tilsvarende moderne norske verb
itestsetningen. Ved verb som ikke lenger fins i moderne norsk, ble
det satt innmoderne norske verb med likest mulig innhold, sett i
forhold til opposisjonenmellom punktuell og durativ. Under følger
to eksempler på hvordan dette ble gjort ipraksis:
1. bruna, finnes i konteksten: “skip brunar fram” = ‘fare fort,
skride’.Testet og vurdert som durativt.
2. hætta, finnes i konteksten: “Hættir Einarr flessu, ok er
konungr flegar kátr, erfleir tala annat” = ‘slutte med, holde opp
med’. Testet og vurdert som punktu-elt.
1.5 ResultaterSe appendiks for fullstendige lister over verbene
i tabellene.
Tabell 1: Tall for hele materialet
Tabell 1 viser at av alle verbene som enten står i historisk
presens eller preteritum itekstutvalget fra Morkinskinna, så kan
kun ca. 40 % gis en iterativ lesning, dvs. atde er punktuelle, og
dermed må ca. 60 % tillegges egenskapen durativ.
HISTORISK PRESENS PÅ NORRØNT
37
Durativ 54 59,3 %Punktuell 37 40,7 %Sum 91 100 %
-
Tabell 2: Mest preteritum (Minusgruppen)
Tabell 2 viser at ved den gruppen av verb som har høyere skårer
for preteritum ennfor historisk presens, har bare rundt 10 % av
verbene etter testen fått verdien punk-tuell. Langt de fleste
verbene (ca. 90 %) har dermed verdien durativ, og av dette kanman
slutte at preteritum er den vanlige fortidsformen for verb med
durativt innhold.
Tabell 3: Like mye hist.pres. og pret. (Nullgruppen)
Tabell 3 viser at i denne gruppen, med like skårer for
preteritum og historisk pre-sens, har andelen av punktuelle verb
steget med rundt 15 %, sett i forhold til grup-pen med
preteritumskårer (tabell 2), slik at de punktuelle verbene utgjør
25 % avdenne gruppen. Dette kan likevel ikke tillegges noen særlig
vekt, siden tallene herer så små.
Tabell 4: Mest historisk presens (Plussgruppen)
Tabell 4 viser at i gruppen av verb som har høyere skårer for
historisk presens ennfor preteritum har andelen av punktuelle verb
steget til omkring 60 %, mens dedurative utgjør rundt 40 %.
Overvekten av punktuelle verb i denne gruppen er ikkelike stor som
overvekten av durative verb i gruppen med mest preteritum (jf.
tabell2), men man må her ta i betraktning at det er betraktelig
færre punktuelle enn dura-tive verb i materialet (jf. tabell 1).
Endringen er likevel så markant i forhold til de toandre gruppene,
at man må kunne si at historisk presens typisk brukes ved
punktu-elle verb.
Det bør nevnes at om man heller hadde valgt å analysere
forekomstene av histo-risk presens som ikke-statiske verb (dvs.
også testet de durative verbene for trekket[+/– dynamisk], jf.
1.2.2), så ville data i tabell 4 stemt enda bedre med hypotesen.Jeg
vil likevel heller regne med mer anomali i data fremfor å benytte
den svakereforklaringen på fenomenet historisk presens som en slik
analyse, hvis den er basert
TERJE TORGILSTVEIT
38
Durativ 26 89,7 %Punktuell 3 10,3 %Sum 29 100 %
Durativ 6 75 %Punktuell 2 25 %Sum 8 100 %
Durativ 22 40,7 %Punktuell 32 59,3 %Sum 54 100 %
-
på markerthet, vil medføre: Statiske verb må markeres for fortid
siden “tilstanden”de betegner er passert, mens ikke-statiske verb
ikke trenger denne markeringen avfortidighet (dette er i
realiteteten en forklaring på bruken av preteritum).
Jeg har tidligere gitt betegnelsen støy på de tilfellene hvor
verb er ambivalentemellom punktuelt og durativt innhold. I tillegg
til støy kan også det strenge kravetom en iterativ eller
gjentakende lesing av testsetningene ha ført til at noen verb
somskulle blitt tildelt trekket punktuell ble analysert som
durative. Et eksempel på slikstøy eller ambivalens kan være koma,
som etter testsetningen ble bestemt som punk-tuelt, men som har
like mange forekomster av preteritum som av historisk presens(9
stykker). Verbet fara ble derimot analysert som durativt, siden
testsetningen ikkenødvendigvis gav en iterativ lesning. Likevel er
bruken av fara motstridende, med10 forekomster av historisk presens
mot 7 med preteritum. Verbet har altså en over-vekt av bruk ved
historisk presens, men både det norrøne verbet fara og modernenorsk
fare har flere betydninger, hvorav noen nok er punktuelle mens
andre er dura-tive. Det er derfor mulig at sammenhengen mellom
materialet og hypotesen forgruppen med mest historisk presens
(Plussgruppen) kan være større enn det frem-går av tabellene.
2 Kronologi og opprinnelse
2.1 Hvor representativ er bruken i Morkinskinna?Det er i det
foregående vist at forekomster av historisk presens i et utvalg fra
Mork-inskinna (datering omkring 1275) typisk er punktuelle verb,
men gjelder dette gene-relt for norrønt eller er denne bruken unik
for Morkinskinna-skriveren? For åbesvare dette spørsmålet ble også
materialet fra Hulda (datering mellom 1350 og1375) og fra
Flateyjarbók (datering på den aktuelle delen er slutten av
1400-tallet)reanalysert.
2.1.1 Materiale fra HuldaHulda har så godt som gjennomført
preteritum som narrativt tempus. Det er 176forekomster av
preteritum mot kun 5 av historisk presens: 2 forekomster av
kve›ast,1 forekomst av lítast, 1 forekomst av vára og 1 forekomst
av vera. Det var også etteksempel på atemporal presens, nemlig
heita, i konteksten: “Hann lá til byrjar vi›ey flá, er Sólskel
heitir”. Grunnet få forekomster av historisk presens ble ikke
dettematerialet videre analysert.
2.1.2 Materiale fra FlateyjarbókDette materialet ble analysert
etter samme metode som materialet fra Morkinskinna.Se appendiks for
detaljer.
HISTORISK PRESENS PÅ NORRØNT
39
-
Tabell 5: Tall for hele materialet
Tabell 6: Mest preteritum (Minusgruppen)
Tabell 7: Like mye hist. pres. og pret. (Nullgruppen)
Tabell 8: Mest historisk presens (Plussgruppen)
Vi ser at fordelingene i materiale fra Flateyjarbók i hovedsak
er som i utvalget fraMorkinskinna. Det er kun små endringer, for
eksempel er andelen av punktuelleverb i tabell 8 bare ca. 5 %
lavere enn i tabell 4.
Når det samme mønsteret som ble funnet i Morkinskinna også kan
observeres iFlateyjarbók, dvs. finnes i to av tre undersøkte
håndskrifter, viser det at bruken ikkeer unik for Morkinskinna. Vi
ser også at i de undersøkte håndskriftene blir enten his-torisk
presens benyttet eller så benyttes nesten utelukkende preteritum,
men når his-torisk presens benyttes så er det hovedsakelig ved
punktuelle verb.
2.2 Endring over tidDet undersøkte materialet er dessverre ikke
stort nok til å trekke sikre konklusjonerangående mangelen på bruk
av historisk presens i utsnittet fra Hulda, men i Spreng-ers
arbeid, som favner videre både i tekstmengde og i tid, er den
fallende bruken avhistorisk presens i de yngre sagaene delvis
grunnlag for hennes todeling av sagalit-teraturen (jf. 1.1.2). Det
finnes også et eksempel på at et foreleggs forekomster avhistorisk
presens har blitt bevisst endret til preteritum. I artikkelen
“Diplomatariskutgåve av AM 325 VIII 1 4°”, skriver Elisabet Veland
at i en Heimskringla-avskrifter historisk presens nesten helt
systematisk endret til preteritum: “handskriftet inne-
TERJE TORGILSTVEIT
40
Durativ 48 64,9 %Punktuell 26 35,1 %Sum 74 100 %
Durativ 27 93,1 %Punktuell 2 6,9 %Sum 29 100 %
Durativ 3 60 %Punktuell 2 40 %Sum 5 100 %
Durativ 18 45 %Punktuell 22 55 %Sum 40 100 %
-
held svært lite historisk presens. Gjennomgåande har
handskriftet preteritum derandre tekstvitne av dei same delane av
Heimskringla har presensformer” (Veland1997: 152). Noen
preteritumsformer finnes også i Jöfraskinna og Codex Frisianus,men
fragmentene skiller seg så mye fra de andre tekstvitnene, at det er
lite trolig atårsaken til preteritumsformene skal søkes i
forelegget. Hun holder det derfor troligat det er skriveren av AM
325 VIII 1 4° som selv har oversatt til preteritum. Hånd-skriftet
som Veland undersøkte ligger ganske nært Hulda i tid. Det er derfor
trolig atdet ikke er Hulda, men Flateyjarbók, som er atypisk i et
kronologisk perspektiv.
Morkinskinna er et gammelt håndskrift, sett i forhold til andre
bevarte norrønehåndskrifter. Når det samme mønsteret gjenfinnes i
Flateyjarbók, mens tættene fraHulda ikke har dette mønsteret, kan
det skyldes en større grad av bearbeidelse motgjeldende litterær
smak i Hulda, noe som også finner støtte i AM 325 VIII 1 4°. Den,i
et kronologisk perspektiv, sannsynligvis for høye andelen av
historisk presens i Fla-teyjarbók kan også komme av at skriveren
slavisk har fulgt tempusfordelingen i sittforelegg (for diskusjon
om forelegget for denne delen av Flateyjarbók, se Torgils-tveit
2001: 22–26).
2.3 Opprinnelse2.3.1 Aspekt i indoeuropeiskEr bruken som vi ser
i Morkinskinna og Flateyjarbók gammel eller er det en nyut-viklig i
norrønt? Er det starten på en utvikling som leder frem til den
moderne bru-ken av historisk presens eller er det slutten på en
opprinnelig bruk? I et forsøk på åbesvare disse spørsmålene velger
jeg å gå langt tilbake i tid til proto-indoeuropeisk,dvs. det
felles opphavet til de ulike indoeuropeiske språkene.
Proto-indoeuropeiskskal ha hatt et verbalsystem med disse tre
aspekt-opposisjonene (Hewson og Bube-nik 1997: 32 og 212):
1. Imperfektiv (eller durativ): Aspekt som inkluderte både
fortidsformer (imper-fektum) og nåtidsformer (presens).
2. Perfektiv (eller aorist): Aspekt som uttrykte punktuelle
hendelser, hovedsake-lig på fortidsplanet.
3. Retrospektiv (eller perfektiv): Aspekt som uttrykte
avsluttede handlinger.
Verbene var iboende durative eller aoristiske. Hvis et iboende
durativt verb, somf.eks. “å bære”, skulle benyttes som aorist,
måtte dette markeres spesielt med f.eks.trykk på temavokal eller
reduplikasjon. På samme måte måtte verb med aorist-stam-mer
modifiseres for å uttrykke durativt aspekt (Hewson og Bubenik 1997:
28–34).I denne sammenhengen er det interessant å legge merke til at
når historisk presenstypisk står med punktuelle verb, så fyller
historisk presens på norrønt noenlundesamme plass i verbalsystemet
som aorist i proto-indoeuropeisk.
Når det gjelder rekonstruksjonen av tempus-formene, er det
større usikkerhet,men samlet kan systemet ha sett noenlunde slik
ut:
HISTORISK PRESENS PÅ NORRØNT
41
-
De indoeuropæiske verber kunne bøjes i person (1., 2. og 3.
person), numerus(singularis, dualis og pluralis), diatese (aktiv og
medium), modus (indikativ, kon-junktiv, optativ og imperativ) samt
tempus, subsidiært aspekt (præsens, imper-fektum, aorist, perfektum
og muligvis futurum), og den mest påfallende redukti-onen her er,
at germansk kun skelner mellem to tempora, nemlig præsens
ogpræteritum. Sidstnævnte tid svarer hos de stærke verber formelt
til den indoeu-ropæiske perfektum, men overtog på indholdsplanet
alle datidsfunktioner(Nielsen 1979: 31).
I det proto-indoeuropeiske verbalsystemet, på det tidspunkt hvor
det ikke var noentempuskontraster, representerte imperfektivt
aspekt (herunder presensformer) pågå-ende nåtid. Imperfektiv vil
seinere kunne bli omtolket til å representere en ny ikke-fortid,
som tilsvarer vårt presens. Proto-indoeuropeisk perfektum
(retrospektiv) elleraorist (perfektiv), representerte vanligvis
fortid, siden hvis en handling er avsluttet,vil den nødvendigvis
også ligge i fortiden. Når aorist- og perfektumformene
seinerefaller sammen i pre-germansk, representerte
sammenfallsproduktet en avsluttethandling i fortiden, som enkelt
kunne bli omtolket til et preteritum i stigende tid.2
Videre skal også sammenfallet mellom perfektum og aorist ha
foregått før de andreendringene, og det fikk dermed aldri utvikle
seg en imperfektiv fortidsform i ger-mansk (Hewson og Bubenik 1997:
217–18).
Figur 2: “Development of pre-Germanic system”. Illustrasjon fra
Hewson og Bubenik (1997:218) som fremstiller omtolkningen fra
aspekt til tempus.
2.3.2 Refleks av aspekt?Utviklingsrekken i fig. 2 passer for
tekster hvor historisk presens ikke benyttes, meni de tekstene hvor
historisk presens blir benyttet, finner man derimot et system
somdelvis gjengir de tre aspekt-opposisjonene i
proto-indoeuropeisk:
Figur 3: Norrøne tempora versus aspekt i
proto-indoeuropeisk.
TERJE TORGILSTVEIT
42
Imperfective Perfective Retrospective
Present Past
Nåtid Fortid
Presens “Historisk presens” Preteritum
Imperfektiv Perfektiv Retrospektiv
-
Dette kan kanskje tolkes slik at norrønt likevel har morfologisk
uttrykt aspekt, menjeg foretrekker å også betegne denne bruken som
aksjonsart. Jeg vil foreslå tomulige årsaker til denne
aspektrefleksen, men har ikke mulighet til å avgjøre hvil-ken som
bør velges før mer materiale har blitt undersøkt.
Forslag 1: Noen aoristformer falt sammen med perfektum i
preteritum, mens andrekan ha falt sammen med presensformer. De som
hadde falt sammen med presenskunne likevel fremdeles brukes i
fortid, dvs. at aspektkategoriene levde videre ettersammenfallene.
Dette er en diakron forklaring på bruken av historisk presens
vedpunktuelle verb, mens forklaringen i 1.2.3 er en synkron
forklaring.
Hvis dette er en sannsynlig årsak til den narrative bruken av
historisk presens,som man bl.a. ser i Morkinskinna, så er bruken
også trolig gammel. Systemet medbruk av historisk presens ved
punktuelle verb kan se ut til å være i oppløsing aller-ede i
Morkinskinna (jf. begrepene smitte og støy) og forsvinner også
sannsynligvisi løpet av norrøn tid. Utdraget fra Hulda indikerer
det samme, siden vi her har et sys-tem uten bruk av historisk
presens, men hvor pluskvamperfektum trolig står i enopposisjon til
preteritum (Torgilstveit 2001: 80). Den generelt synkende bruken
avhistorisk presens må likevel ha flere årsaker enn et eventuelt
systemsammenbrudd,som f.eks. stilpåvirkning fra latin, økende bruk
av perifrastisk perfektum og fasterelitterære genrer.
Forslag 2: Studier har vist at barnespråk deler verb inn i tre
ulike aksjonsart-klasser:
… in early child language state verbs like know, want, see,
need, have, be, like,hate, etc. occur in the simple present tense,
activity verbs like drink, eat, laugh,climb, play, work, do, iron,
etc. occur in the present progressive, whereas all otherverbs, e.g.
give, spill, take, close, open, leave, etc. make their entrance
into childlanguage considerably later and then in the simple past
tense. These phenomenahave not only been observed in the
acquisition of the English language, but alsoof several other
languages (Durst-Andersen 1992: 21).
Det ser altså ut til at det er mer grunnleggende å skille mellom
tilstander (retrospek-tiv; know), aktiviteter (imperfektiv;
drinking) og handlinger (perfektiv; closed), ennmellom nåtid og
fortid. Det er derfor mulig at det vil være mer fruktbart å
analysereforekomstene av historisk presens på norrønt som
aktivitetsverb (jf. 1.2.2 og 1.5)enn å analysere dem som punktuelle
verb. Hvis denne inndelingen på en eller annenmåte er årsaken til
den bruken av historisk presens man finner i utvalget fra
Mork-inskinna og Flateyjarbók er det ikke utenkelig at den også vil
være observerbar imoderne norsk.
HISTORISK PRESENS PÅ NORRØNT
43
-
3 Avslutning
I denne artikkelen har det blitt lansert en ny forklaring på
bruken av historisk pre-sens på norrønt: Presens er umarkert for
tempus, men presensformer av punktuelleverb må likevel tolkes som
markerte for fortid i en kontekst som er fortidig. Dettefordi
handlingen som disse verbene beskriver, blir oppfattet som
avsluttet og dermedogså fortidig. Deretter ble det vist at
forekomster av historisk presens typisk også erpunktuelle verb.
Resultatene tyder altså på at historisk presens benyttes oftere
vedpunktuelle verb enn ved durative, noe som støtter den fremsatte
hypotesen.
Den vanlige stilistiske forklaringen på historisk presens er
ikke tilfredsstillendefor det norrøne materialet, mens det virker
svært lovende å heller undersøke histo-risk presens med aksjonsart
som kriterium for gruppering av verb. Det bør påpekesat det
muligens kan være mer dekkende å analysere forekomstene av
historisk pre-sens på norrønt som aktivitetsverb enn som punktuelle
verb. I en videre behandlingav dette emnet bør et større
tekstutvalg undersøkes for å etablere en sikrere krono-logi for
utbredelsen av historisk presens på norrønt. Man bør også forsøke å
fastslåårsaken til den påviste bruken av historisk presens, dvs. om
opphavet til denne bru-ken skal søkes i det indoeuropeiske
verbalsystemet eller om bruken viser en grunn-leggende
aspektdistinksjon i menneskelige språk.
4 Noter1 Jeg har ikke funnet igjen referansene i Crofts 2.
utgave fra 2003, men denne utgaven er så
omarbeidet at den nærmest må betegnes som en ny bok.2 Noen
forskere opererer med begreper som Descending and Ascending Time.
Dette går kort
beskrevet ut på at vi i bevisstheten kan oppfatte tid på minst
to ulike måter. I ‘DescendingTime’, som vi kanskje kan oversette
med ‘fallende tid’, oppfatter vi tiden som om den er ibevegelse mot
oss. Vi tenker at nåtiden kommer mot oss fra framtiden, som når i
morgen blirtil i dag. I ‘Ascending Time’, som vi kanskje kan
oversette med ‘stigende tid’ oppfatter vi ossselv i bevegelse
framover i tiden, som når vi planlegger å gjøre noe ferdig i morgen
(Hewsonog Bubenik 1997: 2–5). I følge John Hewson og Vit Bubenik
skal både det germanske presensog preteritum være i stigende
tid.
5 Litteratur
Croft, William. 1990. Typology and universals. Cambridge:
Cambridge University Press.———. 2003. Typology and universals, 2nd
edition. Cambridge: Cambridge University Press.Durst-Andersen, Per.
1992. Mental Grammar: Russian aspect and related issues. Columbus,
Ohio:
Slavica Publishers.Faarlund, Jan Terje, m.fl. 1997. Norsk
referansegrammatikk. Oslo: Universitetsforlaget.Haugen, Odd Einar.
1993. Grunnbok i norrønt språk. Oslo: Ad Notam Gyldendal.Hewson,
John og Vit Bubenik, 1997. Tense and Aspect in Indo-European
languages: Theory, typo-
logy, diacrony. I serie: CILT 145. Amsterdam: J.
Benjamins.Iversen, Ragnvald. 1990 (1. utg. 1923). Norrøn
grammatikk. 7. utgave, 3. opplag. Oslo: Tano.
TERJE TORGILSTVEIT
44
-
Jespersen, Otto. 1914. Tid og Tempus; fortsatte
logisk-grammatiske studier. I serie: Oversigt overdet kgl. danske
Videnskabernes Selskabs Forhandlinger; 1914: 5–6. København.
Kiparsky, Paul. 1968. Tense and Mood in Indo-European Syntax.
Foundations of Language 4:30–57.
Levin, Saul. 1969. Remarks on the ‘Historical’ Present and
Comparable Phenomena of Syntax.Foundations of Language 5:
386–390.
McKay, K. L. 1974. Further Remarks on the ‘Historical’ Present
and Other Phenomena. Founda-tions of Language 11: 247–51.
Nielsen, Hans Frede. 1979. De germanske sprog: Baggrund og
guppering. Odense: Odense Uni-versitetsforlag.
Nygaard, Marius. 1905. Norrøn syntax. Kristiania:
Aschehoug.Saeed, John I. 1997. Semantics. Oxford: Blackwell
Publishers.Sprenger, Ulrike. 1951. Praesens historicum und
Praeteritum in der altisländischen Saga: Ein
Beitrag zur Frage Freiprosa-Buchprosa. Basel: Benno Schwabe
& Co.Szemerényi, Oswald J. L. 1996. Introduction to
Indo-European Linguistics. Translated from: Ein-
führung in die vergleichende Sprachwissenschaft, 4th revised
edition, 1990. London: Claren-don Press.
Tenfjord, Kari. 1994. ‘Historisk presens’ i norrønt – tom
anafori? Side 207–15. I: Helsing til LarsVassenden på 70-årsdagen.
Johan Myking, Helge Sandøy og Ivar Utne (red.). Bergen: Nor-disk
institutt, UiB.
Thomas, Werner. 1974. Historisches Präsens oder
Konjunktionsreduktion? Zum Problem des Tem-puswechsels in der
Erzählung. I serie: Sitzungsberichte der Wissenschaftlichen
Gesellschaftan der Johann Wolfgang Goethe-Universität
Frankfurt/Main, Band 11:2. Wiesbaden: FranzSteiner Verlag GmbH.
Torgilstveit, Terje. 2001. Historisk presens i et utvalg
islandske tætter. Hovedfagsavhandling. Uni-versitetet i Bergen.
Publisert elektronisk på:
http://www.ub.uib.no/elpub/2001/h/522003/Hovedoppgave.pdf.
Ulset, Tor (utg.). 1978. Utvalgte flættir fra Morkinskinna.
Oslo: Dreyers Forlag.Vannebo, Kjell Ivar. 1979. Tempus og
tidsreferanse. Tidsdeiksis i norsk. Oslo: Novus forlag.Veland,
Elisabet. 1997. Diplomatarisk utgåve av AM 325 VIII 1 4°. I Nordica
Bergensia 14 (Tema-
hefte i norrøn filologi): 149–88.
6 Appendiks
6.1 Materiale fra Morkinskinna6.1.1 Minusgruppen
Verb Hist pres Pret Differanse Vurdert somvera 9 33 -24 Dmæla 6
23 -17 Dlátast 0 7 -7 Ddrekka 0 4 -4 Dheita 0 4 -4 Deiga 0 3 -3
Dganga 5 8 -3 Dhafa 3 5 -2 Dkve›ja 0 2 -2 Dver›a 0 2 -2 D
HISTORISK PRESENS PÅ NORRØNT
45
-
vilja 1 3 -2 Dberast 0 1 -1 Ddraga 0 1 -1 Dfylgja 0 1 -1 Dgerast
1 2 -1 Dkunna 0 1 -1 Dkve›a 0 1 -1 Dláta 0 1 -1 Dleigja 0 1 -1
Dliggja 0 1 -1 Dmerkja 0 1 -1 Dmetast 0 1 -1 Drí›a 0 1 -1 Dry›ja 0
1 -1 Dsofa 0 1 -1 Dstyggjast 0 1 -1 Dfá 1 2 -1 Pgegna 0 1 -1
Pspyrja 5 6 -1 P
6.1.2 NullgruppenVerb Hist pres Pret Differanse Vurdert sombúa 1
1 0 Dlofa 1 1 0 Dsigla 1 1 0 Dstandast 1 1 0 Dflykkja 2 2 0
Dflykkjast 1 1 0 Dkoma 9 9 0 Pspretta 1 1 0 P
6.1.3 PlussgruppenVerb Hist pres Pret Differanse Vurdert
sombruna 1 0 1 Dbúast 1 0 1 Ddrífa 1 0 1 Dhalda 1 0 1 Dlí›a 3 2 1
Dlíka 1 0 1 Dlítast 1 0 1 Dróa 1 0 1 Drǿ›a 1 0 1 D
TERJE TORGILSTVEIT
46
-
sefast 1 0 1 Dskorta 1 0 1 Dskulu 1 0 1 Dstanda 1 0 1 Dtala 1 0
1 Dúgle›ja 1 0 1 Dvára 1 0 1 Dveita 1 0 1 Dvinnast 1 0 1 Dætla 1 0
1 Dberja 1 0 1 Pbjó›a 1 0 1 Pbjó›ast 1 0 1 Pfagna 1 0 1 Pgrípa 1 0
1 Phefja 1 0 1 Phætta 1 0 1 Pkalla 1 0 1 Pleita 1 0 1 Plúka 1 0 1
Pmunu 1 0 1 Pnálgast 1 0 1 Prísa 1 0 1 Psnúast 1 0 1 Pfliggja 1 0 1
Pflrjóta 1 0 1 Pvakna 1 0 1 Psitja 3 1 2 Dsjá 5 3 2 Dfinnast 2 0 2
Pheilsa 2 0 2 Pkve›ast 4 2 2 Pleggja 2 0 2 Pskiljast 2 0 2 Psnúa 2
0 2 Psýnast 2 0 2 Ptaka 5 3 2 Pflakka 4 2 2 Pvekja 2 0 2 Pfara 10
7 3 Dbi›ja 5 2 3 Pgefa 3 0 3 P
HISTORISK PRESENS PÅ NORRØNT
47
-
svara 5 1 4 Pgera 7 1 6 Psegja 8 1 7 P
6.1.4 SumHist pres Pret
Sum 159 161
6.2 Materiale fra Flateyjarbók6.2.1 Minusgruppen
Verb Hist pres Pret Differanse Vurdert somvera 8 31 -23 Dfara 4
9 -5 Dhafa 0 5 -5 Ddrekka 0 3 -3 Deiga 0 3 -3 Dkve›a 0 3 -3 Dlátast
0 3 -3 Dheyra 0 2 -2 Dkoma 7 9 -2 Pkve›ast 1 3 -2 Pmæla 1 3 -2
Dflykkjast 0 2 -2 Dbera 0 1 -1 Ddraga 0 1 -1 Dflytja 0 1 -1
Dfǿ›ast 0 1 -1 Dhugsa 0 1 -1 Dláta 0 1 -1 Dleigja 0 1 -1 Dry›ja 0
1 -1 Dskilja 0 1 -1 Dstanda 0 1 -1 Dstandast 0 1 -1 Dstyggjast 0 1
-1 Dflurfa 0 1 -1 Dver›a 0 1 -1 Dvir›ast 0 1 -1 Dvita 0 1 -1
Dætlast 0 1 -1 D
TERJE TORGILSTVEIT
48
-
6.2.2 NullgruppenVerb Hist pres Pret Differanse Vurdert somganga
2 2 0 Dgefa 1 1 0 Plofa 1 1 0 Dsegja 1 1 0 Ptala 1 1 0 D
6.2.3 PlussgruppenVerb Hist pres Pret Differanse Vurdert sombí›a
1 0 1 Dbi›ja 1 0 1 Pbjó›a 1 0 1 Pbjó›ast 1 0 1 Pbruna 1 0 1 Dfá 1 0
1 Pfagna 1 0 1 Pfinnast 1 0 1 Pfrétta 1 0 1 Phalda 1 0 1 Dhætta 1 0
1 Pleggja 1 0 1 Plí›a 2 1 1 Dlíta 1 0 1 Drí›a 1 0 1 Drísa 1 0 1
Próa 1 0 1 Dsefast 1 0 1 Dsigla 2 1 1 Dsitja 3 2 1 Dskorta 1 0 1
Dskulu 1 0 1 Dspretta 1 0 1 Pspyrja 2 1 1 Psvara 1 0 1 Pflakka 4 3
1 Pfliggja 1 0 1 Pflykkja 2 1 1 Dvakna 1 0 1 Pætla 1 0 1 Dheilsa 2
0 2 Plíka 2 0 2 D
HISTORISK PRESENS PÅ NORRØNT
49
-
sjá 2 0 2 Dskiljast 2 0 2 Psnúa 2 0 2 Ptaka 5 3 2 Pvekja 2 0 2
Pvilja 2 0 2 Dgera 4 1 3 Plítast 3 0 3 D
6.2.4 SumHist pres Pret
Sum 92 112
Terje TorgilstveitUniversitetet i BergenPersonal- og
økonomiavdelingenPostboks 7800NO-5020
[email protected]
TERJE TORGILSTVEIT
50
/ColorImageDict > /JPEG2000ColorACSImageDict >
/JPEG2000ColorImageDict > /AntiAliasGrayImages false
/CropGrayImages true /GrayImageMinResolution 300
/GrayImageMinResolutionPolicy /OK /DownsampleGrayImages true
/GrayImageDownsampleType /Bicubic /GrayImageResolution 300
/GrayImageDepth 8 /GrayImageMinDownsampleDepth 2
/GrayImageDownsampleThreshold 1.50000 /EncodeGrayImages true
/GrayImageFilter /FlateEncode /AutoFilterGrayImages false
/GrayImageAutoFilterStrategy /JPEG /GrayACSImageDict >
/GrayImageDict > /JPEG2000GrayACSImageDict >
/JPEG2000GrayImageDict > /AntiAliasMonoImages false
/CropMonoImages true /MonoImageMinResolution 1200
/MonoImageMinResolutionPolicy /OK /DownsampleMonoImages true
/MonoImageDownsampleType /Bicubic /MonoImageResolution 1200
/MonoImageDepth -1 /MonoImageDownsampleThreshold 1.50000
/EncodeMonoImages true /MonoImageFilter /CCITTFaxEncode
/MonoImageDict > /AllowPSXObjects false /CheckCompliance [ /None
] /PDFX1aCheck false /PDFX3Check false /PDFXCompliantPDFOnly false
/PDFXNoTrimBoxError true /PDFXTrimBoxToMediaBoxOffset [ 0.00000
0.00000 0.00000 0.00000 ] /PDFXSetBleedBoxToMediaBox true
/PDFXBleedBoxToTrimBoxOffset [ 0.00000 0.00000 0.00000 0.00000 ]
/PDFXOutputIntentProfile (None) /PDFXOutputConditionIdentifier ()
/PDFXOutputCondition () /PDFXRegistryName () /PDFXTrapped
/False
/Description > /Namespace [ (Adobe) (Common) (1.0) ]
/OtherNamespaces [ > /FormElements false /GenerateStructure
false /IncludeBookmarks false /IncludeHyperlinks false
/IncludeInteractive false /IncludeLayers false /IncludeProfiles
false /MultimediaHandling /UseObjectSettings /Namespace [ (Adobe)
(CreativeSuite) (2.0) ] /PDFXOutputIntentProfileSelector
/DocumentCMYK /PreserveEditing true /UntaggedCMYKHandling
/LeaveUntagged /UntaggedRGBHandling /UseDocumentProfile
/UseDocumentBleed false >> ]>> setdistillerparams>
setpagedevice