Gabriellas flukt

Torill Thorup

Gabriellas flukt

Copyright © 2012 by Schibsted Forlag AS

All rights reserved

Omslagsdesign/illustrasjon: Eline Myklebust

ISBN 978-82-516-7182-8

Sats: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2012

1

Om kvelden på gården Øvre Tronstad,Sande i Vestfold, 1906

– Jeg har aldri før opplevd at herr Tronstad har bedtkusken piske hestene fremover! Fortumlet og sjok-kert forlot gårdsforvalter Åsmund Andersen vindueti dagligstuen. Han hadde hørt skramling fra vogn-hjul og rasling i seletøy, og nysgjerrig som han var,hadde han kikket nedover bygdeveien. Han grøs-set da han oppdaget kalesjevognen som kom i ra-sende fart opp bakken mot Øvre Tronstad. Kuskenhadde svingt pisken ubarmhjertig over hestenes rygg,og én ting var sikkert: Det ville aldri Arne kuskha gjort om ikke Aksel Tronstad hadde forlangtdet.

Åsmund skyndte seg fra dagligstuen til plassen sinved kjøkkenbordet og trakk gardinen litt ned for åfå overblikk over tunet, der han regnet med at vog-nen med de mishandlede hestene og husherren ville

5

dukke opp. Og ganske riktig, i det samme knaste deti grusen. Arne kusk trakk ikke i tømmene engangfør hestene nådde inngangsdøren. Dyrene kastet påhodet, og det skummet fra mulen. Det var pinefulltå se hvordan de var drevet til det ytterste! Hvorforhadde herr Tronstad oppført seg slik mot de uskyl-dige hestene? Han som pleide å være snill og tålmo-dig – hvorfor et slikt hastverk nå?

Resten av tjenestefolkene var blitt urolige. Ingensa noe, til det var stemningen for anspent, men Idainnejente klarte ikke å holde tilbake et gisp. Hun lahånden over munnen, og det fortvilte blikket sveipteover datteren i huset, Othilie. Blikket ba om unn-skyldning for å ha gitt uttrykk for at hun syntes opp-førselen til faren hennes var klanderverdig.

Tronstad skyndte seg ut av vognen. Han holdt påhatten med én hånd mens han løp gjennom regnvæ-ret. Store, mørke skyer hadde bygget seg opp i nord,og en lav buldring kunne høres i det fjerne. Det trakkopp til uvær, slo Åsmund fast, og det gjaldt åpenbartbåde ute og inne. Det første tordenskrallet rystetdem alle idet husets herre kom farende inn gjennomdøren.

Det var ikke regnværet Tronstad flyktet fra, såpassskjønte Åsmund, for han hadde sittet tørt og behage-lig i kalesjevognen. Dessuten brydde han seg lite omat han ble våt eller kald, for som bonde hadde hanopplevd det meste av årstidenes uberegneligheter.

6

Tjenestefolkene strakte hals og speidet mot gan-gen, men de kunne ikke se ham siden døren til kjøk-kenet var lukket. Snart hørtes sinte, hastige trampopp trappen til andre etasje. Gjenklangen fra de his-sige skrittene traff dem som sviende ørefiker. Alleble enda mer duknakket og mønstret hverandre medspørrende, oppjagede øyekast.

– Rannveig! Rannveig – hvor i helvete er du? Svarmeg! Stemmen til Aksel Tronstad var nesten ikke tilå kjenne igjen.

Åsmund fikk oppriktig vondt av Othilie. Dattereni huset hadde sittet sammen med tjenestefolkene påkjøkkenet da vognen med faren raste inn på tunet.Hun var blitt like forvirret som dem, men hadde ikkeforstått at faren var rasende. Først nå, da hun hørteham rope på hustruen, skjønte hun at noe var virkeliggalt.

– Jeg forstår ikke … Far var så blid da han reisteav sted i formiddag, og nå oppfører han seg som enavsindig. Det var så vidt stemmen hennes bar, derhun henvendte seg til Åsmund med tårefylte øyne ogbedende blikk.

Han følte seg hjelpeløs. Bedre ble det ikke av at detre andre tilstedeværende også så håpefullt på ham– som om de forventet at han skulle komme med enforklaring eller et trøstende ord. – Jeg vet ikke hvasom har gjort ham så … så ute av seg. Han skulle jobare besøke sin gode venn herr Galleberg. Der må

7

han ha fått vite noe som har gjort ham svært opp-skaket.

– Jeg skal gå ut og spørre Arne kusk, jeg. Han vetkan hende mer om hva som ble sagt på Galleberg,begynte Othilie, før hun tidde brått og skottet mottaket. Det knirket i gulvplankene rett over hodenederes. Tronstad var på vei inn på soveværelset, derhustruen, Rannveig, lå til sengs i et av sine stadig til-bakevendende migreneanfall.

Usikkerheten bredte seg blant tjenestefolket da denopphissede stemmen til husets herre skar igjennomluften. De kunne ikke skjelne ordene som ble sagt,men det var hevet over enhver tvil at sinnet hans varrettet mot hustruen.

– Far og mor pleier da å snakke ordentlig til hver-andre, snufset Othilie forlegen, − og far har ingen retttil å skrike til henne på den måten. Det virket nær-mest som om Othilie snakket til seg selv, men hunbrydde seg tydeligvis ikke om at alle hørte henne.

Skjelvende trakk Åsmund pusten. Det var pinligå lytte til ekteparets voldsomme krangel. Det var såuvirkelig – de to pleide alltid å være så milde og om-sorgsfulle mot hverandre, ja, han kunne knapt huskeat de hadde vekslet et vondt ord.

Nå blandet Rannveigs lyse stemme seg med Akselsharde, uforsonlige. Den druknet snart i hans høy-røstede, iltre rop. Det lot ikke til at hun klarte å roeham, og Åsmund sanset den trykkede stemningen

8

som hadde lagt seg over tjenestefolkene. I likhet medham mislikte de sterkt å overhøre krangelen i etasjenover.

Othilie hikstet da lyden av et smell nådde ned tildem. Det var den umiskjennelige lyden av en håndsom traff et kinn. – Han … han slår henne! utbrøthun vantro og skulle til å reise seg.

Åsmund grep henne rundt håndleddet for å holdehenne tilbake. – Du må bli her, Othilie. Jeg vet deter ille å høre noe slikt, men jeg tror faren din vilbli enda sintere om du blander deg inn i diskusjo-nen.

– Diskusjonen? blåste Othilie. – Han mishandlerhenne! Han får ikke lov til å slå mor! Før Åsmundrakk å forhindre det, hadde hun vridd seg ut av gre-pet hans. Rask som en røyskatt smatt hun over gul-vet og bort til kjøkkendøren. Resolutt trykket hundørklinken ned, skjøv døren på vidt gap og listet segmot trappen.

– Othilie! Det vil ende med forferdelse …Da snudde Othilie seg i trappen og la en finger

over munnen. Uten å kunne foreta seg noe fornuftigble tjenestefolkene sittende og følge henne med blik-ket der hun snek seg opp trappen. Åsmund stønnet– han hadde en urovekkende følelse av at innblan-dingen hennes ville bære galt av sted.

Stemmen til Tronstad hadde økt i styrke, og da densprakk i fistel, hørtes flere smell som avslørte at han

9

slo hustruen med flathånden. Åsmund senket hodeti fortvilelse. Aldri hadde han trodd han skulle opp-leve at Aksel Tronstad mishandlet sin ektefelle.

Hulkene til Rannveig stoppet brått.– Herregud, hva er det som skjer? Åsmund var

rask til å reise seg da et pistolskudd drønnet gjennomhuset. I villrede stirret han på de andre, men verkenIda innejente, Tord stalldreng eller kokka kunne giham svar. Han tok gulvet i ett sprang, men bråstan-set da et uhyggelig skrik flerret gjennom huset.

Det var Othilie som skrek – et vanvittig skrik fraet menneske i den ytterste nød.

Åsmund ble stående som naglet til gulvet. Ekkoetfra skriket skar gjennom marg og bein, og han vissteat det ville gi gjenklang i ham til evig tid.

Et tordenskrall blandet seg med Othilies hjerte-skjærende hyl.

Så ble alt stille.Det var som om jord og himmel og menneskene

på Øvre Tronstad holdt pusten.Da drønnet det på nytt. Ikke fra tordenværet, men

fra en pistol som ble avfyrt for andre gang.

2

Øvre Tronstad to år senere, våren 1908

– Du er vågal, du.Gabriella unnlot å svare. I stedet tok hun den ut-

strakte hånden og lot seg hjelpe ut av vognen ogned på bakken. − Så det synes du, herr Vardal?Hun la hodet på skakke og mønstret den nye gran-nen sin inngående. Han var langt eldre enn henne,kanskje midt i femtiårene, og til tross for det frei-dige utsagnet hadde hun fått et godt inntrykk avham. Vennlig og imøtekommende hadde han møttopp på jernbanestasjonen for å frakte barnepiken,vesle Ole Johan og henne selv hit til Øvre Tronstad.Han hadde bundet fast skrin, kister og esker medde personlige eiendelene hennes på vognen, og un-derveis hadde han fortalt litt om gårdene de pas-serte. Han hadde hyppet på de to blakke hestene forå få dem i jevnt trav oppover den lange, slake bak-ken som førte til Øvre Tronstad. Omsider var de

11

fremme på gården, og nå sto han avventende foranhenne og håpet tydeligvis at hun skulle svare mer ut-dypende.

– Du må ha mot og vilje for å kjøpe en storgård ien fremmed bygd. Vardal smilte skjevt, som om hanskjønte at han var vel nærgående med hentydnin-gene sine.

– Øvre Tronstad er en vakker gård, begynte Gab-riella svevende, − og Ole Johan og jeg vil nok trivesher. Ja, og selvfølgelig Gjertrud, barnepiken. Vi fin-ner oss nok til rette, skal du se, og om en uke ellerto blir hestene, vognene og innboet fra det tidligerehjemmet mitt brakt hit.

– Av din mann?Gabriella satte det grønne blikket i ham. – Jeg

trodde min far hadde betalt deg for å se til at kjøpetav Øvre Tronstad ble gjennomført korrekt – ikke forat du skulle grave i fortiden min!

Forunderlig nok ble ikke Vardal brydd over detampre svaret hennes. Han la hodet bakover og lohjertelig, så den store magen disset over beltespen-nen. – Og jeg som var betenkt over at du skullebo her alene. Hvis du alltid er like stri og munn-rapp, er det få som vil våge å snoke i dine anliggen-der.

Gabriella kunne ikke annet enn å trekke på smi-lebåndet. Vardal virket åpenhjertig og godmo-dig. – Om du nå kunne fortelle mer om gården …

12

Hun ble avbrutt av Ole Johan, som utålmodig nap-pet henne i kjoleermet. – Hva er det, vennen?

– Jeg vil se inne.– Det skal vi. Snart. Jeg skal bare snakke litt mer

med denne herren først.Ole Johan skar en grimase, vel vitende om at hun

ikke tolererte mer mas.Gabriella så på det oppgitte ansiktet og ga etter.

Fra portemoneen fant hun frem det tunge nøkkel-knippet som Vardal hadde gitt henne. – Gjertrud, duskal få æren av å være den første som trår over dør-stokken. Ta med deg Ole Johan, så kan dere se dereom inne i huset. Jeg kommer om et øyeblikk.

Gjertrud så overrasket på Gabriella, men så smiltehun takknemlig over den uventede æren. Hun hysjetpå Ole Johan da han skulle til å si noe, og grep hamlett i armen mens hun løsnet en eske som lå på top-pen av vognen. Den ba hun Ole Johan bære. Selv tokhun en tyngre kiste med mesteparten av det med-brakte serviset.

Gabriella fulgte Ole Johan og den aldrende bar-nepiken med et ømt blikk. Femåringen hoppet ogspratt forventningsfullt over tunet mot inngangs-døren. Gjertrud fulgte andpusten etter. Hun stansetpå trappen, satte kisten fra seg og lette frem riktignøkkel. Ekkoet fra Ole Johans gledeshyl runget overtunet da han løp inn i huset som skulle bli hans nyehjem.

13

– Det er i hvert fall én som er glad for å kommehit, sa Vardal.

– Du skulle til å fortelle mer om gården, minnetGabriella ham om.

– Du vil finne de fleste opplysningene i skjøtet,fortalte Vardal. − Det er ingen liten gård du harkjøpt.

– Er den størst i bygda?– Å nei. Det er den ikke, men det er ingen tvil om

at den har den fineste utsikten. Bli med meg, så skalvi gå på forsiden av våningshuset, slik at du kan fåse selv.

Gabriella skrådde over singelgangen, og snartkjente hun bløtt, nyklippet gress under skoene. Påturen fra stasjonen hadde hun sittet med ryggen motsjøen og vært mest opptatt av å betrakte selve hoved-huset som tronet fritt på en høyde noen kilometerlenger fremme.

– Vakkert, hva? Vardal spurte med en slik stoltheti stemmen at man kunne tro han selv hadde ærenfor skaperverket.

– Ja, det må jeg si … Utsikten var så storslagen atGabriella ikke fant ord som kunne beskrive det hunså. Lenger nede, under høydedraget der Øvre Tron-stad lå, bredte landskapet seg ut i en åpen, frodig dalmed store og små gårder spredt utover. Kirkespiretraget mot himmelen, og tvers overfor kirken skim-tet hun prestegården. Det staselige, hvitmalte huset

14

lå på et tun med flere bygninger. Like i nærhetenble et praktfullt, stort bygg reist, og Vardal forklarteat det skulle bli bygdas nye kommunelokale. Nord-over strakte dalen seg mot skogkledde lier, men detvar sjøen som tiltrakk seg Gabriellas oppmerksom-het.

– Det er Sandebukten, forklarte Vardal oppglødd.Tonefallet hans røpet at han verdsatte utsikten. Ogdet var virkelig en storslagen utsikt: små øyer og hol-mer lå drysset utover den blåskimrende vannflaten,som om de var diamanter strødd ut av Skaperenshånd. Morgentåken var i ferd med å lette, men ennåsvevde sølvslør i horisonten under den fiolette him-melen. For første gang på lenge kjente Gabriella enfølelse av lykke. Hun gledet seg ved tanken på åskulle se utover det vakre landskapet fra soveværel-set hver morgen. Herfra hadde hun vidt utsyn, ogdet ville bli enda bedre når hun sto i andre eta-sje.

– Hvis du vil, frøken … eh, frue, så kan jeg gjerneta deg med på en utflukt i bygda en dag. Jeg kanvise deg gårdsgrensene, presentere deg for granneneog … Vardal tidde.

– Det hadde vært hyggelig, sa Gabriella oppriktig.– Jeg er naturligvis spent på hvordan det er å bo heri Sande, og jeg vil gjerne få vite mer om gården somnå er min. Det er likevel én ting jeg har fundert på:Far fortalte at gården har stått tom i to år. Hvorfor

15

har den det, herr Vardal? Her burde det ha vært nokav interesserte kjøpere.

Vardal vek med blikket. – Jeg burde ikke fortelledeg noe om tragedien som utspant seg her, men …du vil tidsnok få kjennskap til den uansett.

Gabriella ble stående urørlig. En krypende følelseav uhygge grep tak i henne. En tragedie? Det haddeikke faren hennes nevnt med et ord. Snille, godefar hadde gravd dypt i den velfylte lommeboken sinfor å skjenke henne denne gården. Han hadde villethjelpe henne med å komme seg vekk fra hjemtrak-tene og all sladderen etter skandalen hun hadde for-årsaket. I flere måneder hadde hun søkt tilflukt bakherskapshusets uangripelige fasade mens han letteetter et egnet sted til henne. Valget hadde falt på ØvreTronstad. Gården lå ikke så langt unna, men likevelpå befriende avstand fra sensasjonslystne venner ogfiender i Drammen.

– Den tidligere eieren, gamle Aksel Tronstad, varen velansett herre, men plutselig mistet han forstan-den. Jeg vil ikke si mer enn at to mennesker mistetlivet den skjebnesvangre kvelden.

Gabriella ble rykket tilbake til nåtiden av Vardalsord. Hadde det skjedd et dobbeltmord her? Var detderfor ingen andre hadde villet overta gården? − Påhvilken måte, mener du?

– Å, vi skal la herr og fru Tronstad få hvile i fred,svarte Vardal unnvikende.

16

Kan hende merket ikke Vardal det selv, men hansnudde seg halvveis rundt og stirret opp mot et avvinduene i andre etasje. Gabriella var ikke dummereenn at hun forsto at den grusomme hendelsen haddeutspilt seg nettopp der. Når hun fikk tid og anledning,skulle hun ta soveværelset i nærmere øyesyn og leteetter noe som kunne gi henne en pekepinn om hvasom hadde skjedd. Hun hadde ikke hastverk; forhå-pentlig ville Vardal eller andre i bygda bli mer snak-kesalige etter hvert som de lærte henne å kjenne.

– Du får sikkert høre de verste skrekkhistorier omAksels udåd, men jeg råder deg til ikke å låne øretil bygdesladderen. Ikke la fortidens spøkelser drivedeg vekk fra gården. Jeg er overbevist om at du kanbli lykkelig her. Bli glad i gården, du, så skal du se atØvre Tronstad er den vakreste plassen på jord! Var-dal smilte avvæpnende.

– La oss nå endelig tro det, sukket Gabriella. Hunvar ikke så sikker på at hun kom til å dele oppfatnin-gen hans med det første. Hun angret utbruddet sitt,for nå var nysgjerrigheten hans blitt vekket.

– Og hva bringer deg til bygda? Egentlig, la hanskarpere til.

Selv om Gabriella fant ham tillitvekkende, så huningen grunn til å besvare spørsmålet. Hun lo det bortmed en falsk latter, takket for hjelpen og unnskyldteseg med at hun var ivrig etter å se seg om både uteog inne. Hun tok seg sammen for ikke å være uhøf-

17

lig, han hadde jo vært minst like unnvikende somhenne, men hun visste at hun hadde mer å frykte vedå berette sin livshistorie. Det fantes flere grunner tilat hun ville vokte over hemmelighetene sine.

3

Gabriella håpet at hun ikke hadde støtt Vardal fra seg.Heldigvis så det ikke ut til at han var blitt fornær-met over den raske avskjeden hennes. Han hadde flirtmuntert og nikket samtykkende da hun forklarte athun hadde det travelt. – Jeg regner med at Åsmundkommer innom om noen dager, hadde han sagt idethan kløv opp i vognen.

– Åsmund?– Åsmund Andersen. Han har arbeidet på Øvre

Tronstad så lenge noen kan huske. Han bor på hus-mannsplassen Grønvoll. Det var hos ham jeg hentetnøkkelknippet. Etter tragedien forlot alle tjenestefol-kene gården, men Åsmund fikk det for seg at hanville holde et øye med den i påvente av nye eiere. Deter ofte slik at man blir bundet til et sted der man hararbeidet hele livet.

– Det var jo snilt av ham, hadde Gabriella mum-let. Så det fantes en Åsmund Andersen som fort-satt følte tilknytning til gården? Men hun hadde ikke

19

gått mange meterne over tunet etter at Vardal haddereist, før hun stanset og så seg forundret om. Det varvanskelig å tro at noen hadde sett til og vedlikeholdtgården i løpet av de siste årene. Riktignok var gres-set klippet og frukttrærne beskåret, men buskas ogløvtrær sto altfor tett rundt tunet. Åkre og enger vartilgrodd – de hadde i hvert fall ikke blitt harvet ogsådd på et par år. Hønsehuset sto avstengt og tomt,bare noen matskåler lå veltet i grusen. Groblad og lø-vetann bredte seg utover, og både tunet og de over-grodde bedene burde ha vært luket.

Gabriella var mest spent på hvordan våningshusetså ut. Hun ønsket å dele den opprømte gleden vedå være eier av en storgård med Ole Johan. Likevelbestemte hun seg for å gå en tur innom låven først.Selvsagt sto det ikke dyr der inne nå, men hun ville taen titt uansett. Våningshuset, det store vognskjulet,bryggerhuset, stabburet og lillehuset lå på høyre sideav veien, og for å komme til låven måtte hun snu ogkrysse veien. Det var en smal grusvei, og ifølge Var-dal ville hun ikke bli sjenert av noen særlig ferdselher. Det lå bare fire−fem gårder lenger inne i sko-gen.

Gabriella kastet et blikk mot låvebroen, men fantut at det ikke var noen vits i gå opp på et tomt høyloft.I stedet skyndte hun seg mot de doble dørene, trakkjernhaspen opp og snek seg inn. Det var så stille, såstille – ingen vrinskende hester, rautende kyr eller

20

brekende sauer. En solstripe smøg seg inn gjennomden glisne låveveggen og fikk det virvlende støvet tilå glitre.

Innerst i låven var det en romslig sauebinge. Påvenstre langside var det plass til tolv kyr, og nærmestutgangen var det plass til fire hester. Det var slettikke verst, tenkte hun, for på de fleste gårder var detvanlig å ha bare én eller to hester.

Gabriella ble med ett fylt av uro, men hun klarteikke helt å sette fingeren på hvorfor. Det så ut somom gården var blitt forlatt i all hast. Var den blittfraflyttet og avlåst over natten? Dyrene hadde sann-synligvis blitt solgt eller slaktet. I alle spiltauene lådet fortsatt litt tørt høy i krybbene, en feiekost stolent inntil veggen, og to river lå på gulvet. Der kuenehadde hatt sitt avlukke, sto en trebeint melkekrakk.En sinkbøtte var veltet over ende. Hun forestilteseg at livet på gården hadde gått sin vante gang,men så hadde plutselig noe skjedd, noe dramatisksom hadde medført store omveltninger for dem somhadde bodd og tjent her. I låven så det i hvert fall utsom om tjenestefolkene hadde forlatt arbeidet i troenpå at de skulle gjenoppta syslene som vanlig ganskesnart.

Det hadde de ikke gjort.Det var merkelig. Og skremmende.Gabriella så frem til å hilse på Åsmund Andersen.

Han hadde tjent på Øvre Tronstad i en årrekke og

21

burde vite bedre enn de fleste hva som hadde skjedd,og hvorfor eventuelle arvinger nærmest hadde rømtherfra.

Hun stengte låvedøren bak seg i visshet om at hunikke ville fortelle Gjertrud om de mystiske dødsfal-lene – ikke ennå. Hun ville ikke uroe henne. Snille,eiegode Gjertrud hadde ofret stillingen sin på ærver-dige Storhøi for å følge med henne hit. Gabriellasgamle barnepike hadde stått trofast ved hennes sidegjennom alt oppstyret i kjølvannet av hennes eska-pader. Nei, Gjertrud trengte ikke flere bekymringer.Hun skulle få slå seg til ro på Øvre Tronstad. Detsamme gjaldt vesle Ole Johan. Heldigvis var han blittskånet for mesteparten av ryktene, og heretter skulletilværelsen hans være lys og trygg. Gabriella lovteseg selv at hun skulle gjøre alt for å holde det løf-tet.

Betraktelig lettere til sinns gikk Gabriella overtunet mot inngangsdøren. Fortid var fortid, nå gjaldtdet å se fremover. Hun måtte glede seg over at farenhadde kjøpt gården til henne, og ikke bekymre seg såmye. Etter hvert ville hun sikkert komme til å holdeav Øvre Tronstad, ja, kanskje menneskene i bygdaogså.

– Mor, mor! Du må bli med inn og se! Ole Johanvar ivrig da han sprang henne i møte.

– Ja, la oss gå inn, smilte Gabriella, smittet av opp-rømtheten hans.

22

– Jeg blir også med, erklærte Gjertrud og sluttetseg til dem.

De begynte i hallen nede. Eller «storgangen» somOle Johan raskt døpte den til. Den var stor og romslig,det var høyt under taket og god plass til sko og ytter-tøy. Rett frem var trappen opp til andre etasje, og tilhøyre lå kjøkkenet. Det var riktignok ikke så flott somkjøkkenet på Storhøi, men dette var mer hjemme-koselig. Faktisk sto kjøkkenmøblementet igjen fra deforrige eierne. Det var gammelt og vaklevorent, menbedre enn ingenting. Gabriella kom til å tilbringe mertid her enn hun hadde gjort på kjøkkenet på Storhøi.Det var slutt på den tiden da hun hadde kokker oginnejenter til å gjøre alt for seg.

– Tre stuer etter hverandre, sukket Gjertrud hen-ført da de fortsatte videre. Det var ikke dør mellomde to nærmeste stuene, bare brede karmer, men densiste var atskilt med doble glassdører.

– Den første må bli spisestue. Den ligger jo i na-turlig tilknytning til kjøkkenet. Og så kan den nestevære dagligstue og den innerste finstue.

– Det holder jeg med deg i. Finstuen vil jo ikkevære like mye i bruk som de to andre. Vi kommertil å være mest ved peisen i dagligstuen, mente Gjer-trud.

Den oppmurte, kalkede peisen ville bli samlings-punktet, det skjønte Gabriella med én gang. Nå vardet vår og sol, men det ville komme hustrige dager

23

senere. Da ville det bli hyggelig å slappe av foran pei-sen med en kaffekopp og et håndarbeid.

De gikk opp den brede trappen fra hallen og komtil en romslig trappeavsats med fire dører. Gabriellaåpnet den hun antok førte inn til de værelsene somvendte ut mot sjøen. Innenfor var det tre store rom,som lå rett over stuene nedenunder. Alle hadde fabel-aktig sjøutsikt. Veggene var trukket med lyse, små-blomstrete tapeter.

– Dette vil jeg ha, lo Ole Johan og virvlet inn pådet innerste rommet.

– Ja, det kan være lekerom. Gabriella rufset hamkjærlig i håret. − Men du må finne deg i å sove påsamme rom som meg. Hun trådte noen skritt tilbakeog så seg om i det midterste rommet. – Sengen dinkan stå inntil veggen her, og så kan dobbeltsengenmin stå midt på gulvet. Hun tok et par dansetrinn avpur glede. Det ville bli fantastisk å stå opp om mor-genen og gå rett ut på verandaen.

– Hva vil du bruke det innerste soveværelset til?Gjertrud lo av gleden hun utstrålte. Den var smitt-som.

– Det skal jeg ha til kontor, opplyste Gabriella.− Her skal skatollet, skrivebordet og stolen stå. Medhendene viste hun hvordan hun ville møblere.

– Det kommer til å bli storartet. Da kan du sitteher uten å bli forstyrret. Ja, så sant du klarer å se påpapirene dine, da, og ikke på utsikten.

24

Fornøyde gikk de ut på trappeavsatsen igjen. I taketså de en luke som førte opp på loftet. Gabriella skullegjerne ha tatt en titt der oppe også, men hun tok segikke tid til det nå. Det viktigste var å få oversikt overoppholdsrommene.

Spent åpnet de den neste døren. Innenfor var detet langt, smalt og dystert rom. Nysgjerrig kikket Gab-riella inn i kottet på den innerste veggen, men detvar tomt. Forunderlig nok var det et vindu der, ogsiden ingen hadde nytte av et vindu i et kott, regnethun med at det var plassert der for at fasaden skullese flott ut. Store, jevnt plasserte vinduer måtte væresynlige for den som kikket mot Øvre Tronstad. Noeav det første hun skulle gjøre, var å fjerne veggen.På den måten ville ikke bare rommet bli større, manfikk også utsikt til sjøen.

De to neste rommene var omtrent like.– Jeg hadde håpet å finne et bad, mumlet Gabri-

ella slukkøret.– Det er klart, frøken Gabriella, du er jo vant til

slikt på Storhøi.– Jeg er det, innrømmet hun, − og selv om det er

få år siden far fikk lagt inn vann, er det merkelig hvorfort man blir avhengig av det. Det må jeg få ordnetmed her også – jeg skal ha et praktfullt badekar medløveføtter!

Gjertrud lo. – Inntil videre får vi klare oss med etvanlig vaskevannsfat. Og det står sikkert en stamp her

25

et sted, slik at vi kan få tatt en ordentlig kroppsvaskiblant.

– Huset er ganske bra, men mangler noe for at detskal være komfortabelt å bo her. Men det kan rettespå, smilte Gabriella oppglødd. − Og vi kan i hvertfall ikke klage på plassmangel. Tre stuer og seks væ-relser. Hva med deg, Gjertrud? Hvilket rom vil duha?

– Jeg velger det som ligger nærmest trappen. Kor-test mulig vei til underetasjen, vet du.

Smilende gikk de tilbake til kjøkkenet.Gabriella var henrykt etter rundturen i huset.

Rommene var store og lyse, men det manglet jo blantannet innlagt vannklosett og bad. Enn så lenge fikkde benytte en badestamp i bryggerhuset, men til nestevår håpet hun å ha modernisert huset med de fasi-liteter hun var vant til.

Hun skulle se seg bedre om når Ole Johan varopptatt med sitt. Det var han som hadde fått førean under befaringen, og hun hadde ikke fått sam-let tankene slik hun hadde ønsket. Men det var vik-tig at han fikk et godt forhold til stedet. Det var hansom en gang skulle overta – om de ble boende hertil han ble voksen. Det var heldigvis fortsatt mangeår til det, tenkte hun og tok imot kruset med kaffesom Gjertrud hadde skjenket til henne.

– Heldigvis var din mor omtenksom nok til å sendemed oss rikelig med mat.

26

– Mor har alltid vært forutseende, hun, lo Gabri-ella fornøyd. – Hun regnet nok med at det ville tanoen dager før vi kom oss til en landhandel.

– Det hadde blitt vanskelig uten hest og vogn, på-pekte Gjertrud mens hun ordnet i skuffer og skap.Hun hadde allerede ryddet bort sekkene med mel,havre, salt, kaffe og sukker. Tinene med smør, flat-brød og ost, og flere flasker med saft sto på benken.

– Ridehesten min og de to arbeidsgampene vil fågod plass i stallen, men jeg vet jo ikke hvor landhan-delen er, sa Gabriella.

– Vi får spørre oss frem, mente Gjertrud optimis-tisk.

– Jeg kan høre med Vardal. Han kan fortelle osshvor vi får handlet.

– Han virket omgjengelig, nikket Gjertrud og satteseg. Det tok ikke mange sekundene før hun spurte:− Er du sliten?

– Ja, jeg er det, nikket Gabriella.– Det er ikke så rart, sa Gjertrud vennlig. − Livet

har vært ganske hektisk for deg i det siste. Gudeneskal vite at du har hatt dine bekymringer. Det blirnok bedre fremover, skal du se.

– Jeg vet ikke, svarte Gabriella betenkt. – Jeg … jegføler meg nokså forlatt. Ensom.

– Det inntrykket fikk neppe herr Vardal.– Det var heller ikke meningen. Jeg vet jo at folk

kan være ganske nådeløse om man viser seg svak. Jeg

27

vil bli målt og vurdert, og selv om jeg i deres øyneankommer bygda med en lausunge, skal de ikke troat de kan kue meg!

– Så, så, beroliget Gjertrud, − du er den du er,Gabriella, på godt og vondt. Det vil bygdefolket rasktforstå. Men det er mulig du vil måtte betale en høypris for stivsinnet ditt.

– Er det slik du ser på meg, Gjertrud? Som stiv-sinnet?

– Sta kan du i hvert fall være. Jeg har jo kjent degbestandig, så jeg vil gi deg et råd: Vær mer ydmykheretter, kjære du. Husk hva du nettopp har måt-tet forlate på grunn av staheten din og vågemotetditt.

– Det var ikke min skyld! Gabriella reiste seg såfort at stolen falt i gulvet med et brak. Hun besin-net seg da Ole Johan kikket forskrekket på henne.– I hvert fall ikke bare min skyld, la hun skyldbe-tynget til. Roligere løftet hun opp stolen og satte segigjen.

Trøstende la Gjertrud hånden over hennes. – Dubehøver ikke å unnskylde deg overfor meg. Jeg kjen-ner jo til det som hendte, men det gjør ikke bygde-folket i Sande. For alt vi vet, kan ryktene ha løpt fraDrammen og hit før vi rakk å sette foten på ØvreTronstad.

– Så la dem prate, hvisket Gabriella hardt. – Jegkjenner sannheten.

28

– Der gjenkjente jeg min stolte, rakryggede Gab-riella, lo Gjertrud.

Gabriella hadde alltid funnet god støtte i barne-piken, men akkurat nå orket hun ikke å dvele mer vedsin egen fortid. I stedet ville hun gå opp i annen eta-sje igjen og se seg uforstyrret omkring. – Kan du seetter Ole Johan en liten stund?

– Selvsagt. Gå og gjør det du skal, du, smilte Gjer-trud.

Gabriella snek seg av gårde mens Ole Johan varopptatt med å kikke ut av vinduene i finstuen. Lyd-løst listet hun seg opp den brede, hvitmalte trappen.Det skrek i usmurte hengsler da hun skjøv opp dørentil det midterste av soveværelsene som vendte ut motsjøen. Det måtte være dette Vardal hadde gløttet stjå-lent opp mot.

Først kunne hun ikke se noen tegn på at noe tra-gisk hadde skjedd her. Som i alle de andre rommenevar det høyt under taket. Blikket falt raskt på den fir-kantede gipsrosetten. Et lite, men vakkert glassprismemed stearinlys hang i en gullforgylt lenke ned fraden. Det ville nok lyse opp rommet på mørke kvel-der, men nå flommet solen inn gjennom vinduene.Foruten et stort, utskåret skap og et fillete gulvteppevar rommet fullstendig nakent. Når møblene og in-ventaret fra Storhøi kom til gårds, skulle alle værel-sene settes i stand.

Gabriella undersøkte rommet nøye, men hva var

29

det egentlig hun var på utkikk etter? Hadde hun vir-kelig innbilt seg at hun skulle finne spor etter detAksel Tronstad hadde gjort?

Vent litt, der borte var det noe … Forsiktig trådtehun nærmere den ene langveggen. Jo, på gulvetkunne hun se avtrykk etter sengebein. To par avtrykkto meter fra hverandre, både ved vinduskarmen oglenger ute på gulvet. Det måtte bety at det hadde ståtten seng her. Hadde dette vært ekteværelset til herrog fru Tronstad?

Der oppdaget hun plutselig en rift i det fine tape-tet, som også virket slitt akkurat der. Skyldtes det forgrundig rengjøring? Hadde noen gått løs på det medbørste og vann? Hva var det de i så fall hadde villetfjerne?

Gabriella sank ned på kne foran riften. Nesten øye-blikkelig innså hun hva som hadde forårsaket den:En kule. Det var et kulehull i høyde med det punktetder en person måtte antas å ha hatt hodet om haneller hun lå i sengen og sov. Forundringen ble størreda hun fant enda et kulehull høyere oppe på veggen.Den som hadde holdt pistolen, måtte ha siktet mothodet til en person som sto oppreist …

Langsomt demret det for Gabriella. To menneskervar blitt skutt her – eller forsøkt skutt – og det somvar blitt vasket vekk, var blod.