Fra en utbrent til en annen

FRA EN UTBRENTTIL EN ANNEN

Benedikte Rasmussen

FRA EN UTBRENTTIL EN ANNEN

© CAPPELEN DAMM AS 2012ISBN 978-82-02-37772-4

1. utgave, 1. opplag 2012

Omslagsdesign: Mette Gundersen/Substans designOmslagsfoto: Marthe Amanda Vannebo

Sats: Type-it, Trondheim 2012Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012

Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 100 g. Munken Premium Cream 1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning deter hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for

rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

INNHOLD

Mai 2011 7

1. Fra frisk til utbrent 13

2. Diagnose: Utbrent og deprimert 29

3. Aksept av situasjonen 35

4. Fakta om utbrenthet 52

5. De vanskelige følelsene 54

6. Når depresjon blir hverdagen 61

7. Små steg ut av depresjonen 71

8. Isolasjon 81

9. Om å våge å se folk i øynene igjen 94

10. Et liv uten stress 103

11. Positive tanker 117

12. Livsglede 124

13. Omsorg, nestekjærlighet og tilgivelse 134

14. Tilbake til arbeidslivet 141

15. En balansert hverdag 151

16. Gi livet en ny sjanse 156

Nåtid 161

Leveregler for å holde meg frisk 167

Kilder og litteratur 171

Mai 2011

Klokken er 07.15. Lettet konstaterer jeg at jeg er i rute.Det er ingen grunn til at jeg ikke skulle være det. Jeg harvært våken siden klokken 05.00, og har gledet og gruetmeg til dagens oppgaver, som tidligere var en naturlig delav livet mitt. Jeg beveger meg med lette skritt nedoverKarl Johan, balanserer på høyhælte sko med et begyn-nende gnagsår. De siste årene har jeg brukt for mye jog-gesko.

På avstand ser jeg logoen til TV 2. En god følelse avgjenkjennelse strømmer gjennom meg. Jeg går inn i re-sepsjonen og forklarer vakten at jeg skal være gjest iGod Morgen Norge. Bak et rolig ytre kjenner jeg et sugi magen av nervøsitet. Nå er det ingen vei tilbake. Uroenforsvinner gradvis i sminkestolen. Jeg lar meg fascinereav en kunstner i arbeid. Jeg hadde glemt hva de egentligemagikerne i underholdningsbransjen kan utrette klok-ken 07.30 om morgenen. Sminkøren legger siste hånd på

7

verket og ønsker meg lykke til. Med nytt ansikt, nytt motog ny selvtillit går jeg inn i studio. Jeg kjenner luktene,lydene, stemningen og omgivelsene, og merker hvordanroen senker seg. Denne scenen kjenner jeg. Her er jegtrygg.

Temaet er «Tidligere værdame ble totalt utbrent». Jegflirer lett og minner meg selv på at jeg tross alt vars-let seerne dette da jeg meldte min siste værmelding femår tidligere. I dag er det riktignok kun min mor somhusker at jeg avsluttet min siste sending desember 2005med å si: «Hvem vet, kanskje vi sees igjen.» Selv om jegallerede den gangen var i ferd med å bli totalt utbrentog sto foran år med sykdom som følge av at jeg ikketok symptomene for dette på alvor, kunne jeg overho-det ikke forestille meg at jeg skulle komme tilbake påtv-skjermen på den måten.

Det har virkelig overrasket meg hvor tabubelagt det erå snakke høyt om utbrenthet og depresjon. Vi mennes-ker er nå en gang skapt slik at ved å stresse for mye overfor lang tid, vil vi få reaksjoner som forverrer seg hvisikke de blir tatt hensyn til. Så enkelt og så komplisert erutbrenthet. Det er enkelt fordi vi vet nok til å forstå hvor-for tilstanden oppstår. Samtidig er det komplisert fordivi har lett for å føle at vi har gjort noe galt når vi blir sykeav måten vi har levd på. Det er dessverre så altfor lett å

8

føle skam og skyld for at livet har tatt, eller er i ferd medå ta, en slik vending.

Det er viktig å snakke åpent om disse temaene medfamilie og gode venner. Da jeg endelig skjønte og tordeå innrømme for meg selv at ting var i ferd med å rakne,ble jeg livredd. Jeg ble taus som en østers og ville ikke atnoen skulle få vite at jeg var i ferd med å bli en av DEM.En av DEM som ikke taklet presset. En av DEM somfalt utenfor arbeidslivet, som ikke klarte å rekke over alt.I dag skjønner jeg hvorfor jeg ble så redd, og hvorforjeg reagerte så sterkt. Jeg har imidlertid ingen problemermed å huske den skremmende, lammende følelsen av atnoen skulle tro at jeg ikke klarte å håndtere livet mitt ogjobben min på en god måte. Jeg opplevde det som vondt,nedlatende, flaut, ydmykende, skremmende og uintelli-gent. Denne frykten for å vise og innrømme sin egen sår-het er muligens en av årsakene til at temaet fortsatt er såtabubelagt.

For det er spesielt én stor utfordring ved å snakke omde såreste sidene ved seg selv. Du kan aldri være heltsikker på hvordan den du forteller det til, kommer tilå reagere. Jeg har hørt mange skrekkhistorier om men-nesker som til slutt våger å fortelle at de har det vondttil noen, for så å få reaksjoner de aldri kunne forestilleseg. En av disse historiene handler om en mann som om-

9

sider våget å fortelle til en venn at han hadde problemer.Vennen reagerte med å fortelle ham hvor egosentriskhan var som ikke så hva alle hans psykiske problemergjorde med familien og vennene hans. En annen hand-ler om en kvinne som til slutt fortalte mannen sin hvormye hun egentlig slet. Mannen påpekte øyeblikkelig hvorøkonomisk uansvarlig hun ville være hvis hun valgte åslutte å jobbe på det tidspunktet.

Når man er frisk, er det selvfølgelig lett å se hvor ir-rasjonelle slike reaksjoner er. Hvis man allerede er blittsyk, er imidlertid det å bli møtt med slike eller lignendereaksjoner enormt ødeleggende for den som har behovfor å bli lyttet til uten kritikk og bedømmelse, ikke minstfordi man er redd for ikke å bli trodd. Det eneste som be-tyr noe, er imidlertid at du tror på det du føler selv. Ingenandre trenger å bekrefte hvorvidt du har det vondt ellerei. Bærer du på følelser som er vanskelige å takle på egenhånd, så søk hjelp fra fagpersonell. Bruk stemmen din pådem som er villige til å lytte med ro, likeverd og vennlig-het. Ikke prøv å forstå mennesker som ikke takler situa-sjonen. Øk heller din egen kunnskap om utbrenthet. Jomer du vet, jo større selvtillit får du.

Mitt hovedbudskap når det gjelder utbrenthet, er: TAANSVAR SELV. Gå ikke i den fellen som jeg og tusenvisav andre har gått i. Ikke stol på eller forvent at noen skal

10

ta ansvar for å lære deg om problemet ditt, eller hvor-dan du kan unngå det. Ikke tro at andre beskytter deg fraå oppleve dette, eller at bedriften du jobber i skal reddedeg når stresset tar overhånd. Hvis du jobber i en bedriftder kulturen er slik at utbrenthet ikke blir tatt på alvor,så ta selv ansvaret for å lære om det, slik at du klarer åse det hvis du begynner å utvikle symptomer. Søk hjelpmed det samme hvis du allerede har blitt syk og ikke harkommet inn i et behandlingssystem. Gi deg selv den om-sorgen du trenger for å bli frisk igjen. Det finnes alltiden vei ut av dette, men det er veldig vanskelig å beholdetroen på det når du er syk. Hvor lang tid det tar å blifrisk igjen, kan nemlig være overveldende å ta inn overseg. Hvis utbrentheten blir fanget opp og behandlet tid-lig, tar det naturlig nok kortere tid å bli frisk. Gjør dusom meg, tar det lang tid.

For det har gått mange år fra symptomene mine be-gynte, og frem til i dag. Halvannet år før jeg fikk dia-gnosen høsten 2006, begynte utbrentheten for alvor å ut-vikle seg. Deretter gikk jeg gjennom en tung depresjonog påfølgende isolasjon. Det tok 2,5 år før jeg ble frisk-meldt sommeren 2009. Etter at jeg ble erklært frisk, harjeg vært nødt til å takle mange utfordringer for å kommemeg tilbake i jobb og til å delta i sosialt liv.

Det kan imidlertid virkelige tære på tålmodigheten,

11

og ikke minst være vanskelig å ta inn over seg at manhar havnet i en slik situasjon. Jeg kuttet til slutt ut åtenke tid, måneder og år. Det hadde ingenting for segå prøve å presse frem resultater for å korte ned på dentiden det tok å bli frisk igjen. Da ville jeg bare nok engang ha prøvd å lure meg selv.

Noe av det jeg savnet mest i løpet av disse årene, varå kunne snakke med en person som selv hadde vært ut-brent, og som hadde blitt frisk igjen. For veldig ofte varjeg redd for at det jeg følte og tenkte, ikke var normalt,og at jeg var i ferd med å bli sykere istedenfor frisk.Det var også veldig vanskelig å beholde troen på enbedre fremtid. I denne boken ønsker jeg derfor å væreden stemmen som jeg selv savnet. I tillegg til å snakkeom utbrenthet, går jeg i dybden av mitt eget følelses- ogreaksjonsmønster i de ulike fasene. Forhåpentligvis kandet hjelpe noen av dere som er overbevist om at dere erhelt alene om å ha det slik i dag.

KAPITTEL 1

FRA FRISK TIL UTBRENT

Våren 1998 deltok jeg i verdensmesterskapet i værmel-ding. Ja, du leste riktig. Det finnes et VM i værmelding.Over 120 deltagere fra 95 forskjellige land var i Paris ien uke. Den siste kvelden var det prisutdeling med på-følgende festmiddag. Franskmennene hadde ikke over-latt noe til tilfeldighetene. Dette var seriøse saker, medtv-kameraer overalt i salen for å sikre direktesendt over-føring til værelskende landsmenn. Under selve prisutde-lingen lente jeg meg godt tilbake i stolen og tok meg iå fundere på hvor lenge dette kom til å vare. Hele sen-dingen var på fransk, et språk jeg ikke mestrer, så jegble sittende og observere de andre deltagerne. Det erganske morsomt å se hvordan stereotype klisjeer faktiskstemmer når du samler mennesker fra hele verden. USA

13

hadde stilt mannsterkt med et støtteteam rundt de tredeltagerne. De kinesiske deltagerne virket rett og slettlivredde. Det var som om hele landets ære sto på spillhvis ikke de vant en av prisene. Bortenfor dem satt defra Australia. Deres deltager var en brautende og høy-lytt mann. Han gjennomførte for øvrig hele værmeldin-gen med å spille instrumenter og hoppe foran skjermentil stor fornøyelse for alle oss andre. Englands represen-tant var for kul til å le av noe så tåpelig, hadde værtfor lenge i gamet til det. Han hadde i flere tiår flørtendepresentert været på dagtid til en hærskare av engelskehusmødre, og kom med sarkastiske, små stikk så snartnoen tok for mye av oppmerksomheten. Den russiskedeltageren så omgivelsene sine med litt mer romantiskeøyne. Han var liten, glad og spretten, og snakket ikke etord engelsk. Det stoppet ham imidlertid ikke fra å for-telle lange, romantiske historier på russisk, oversatt aven kvinnelig tolk som desperat prøvde å etterligne hansfortellerstil. Han lo så godt av sine egne poenger at detvar helt umulig ikke å bli smittet av entusiasmen hans.

I denne forsamlingen representerte jeg TV 2. Selv omNorge er et lite land, nøt jeg likevel en helt egen respekthele uken igjennom. Siri Kalvig hadde vunnet mester-skapet året før, og det gjorde at vår stil og vår kanalble lagt merke til. Vi regnet imidlertid ikke med å vinne

14

noen pris dette året, så jeg slappet helt av og lot megunderholde av alt rundt meg.

Til slutt var underholdningen over, og selve prisut-delingen begynte. Den første prisen gikk til Nederland.Jeg klappet begeistret. Førstepremien gikk til en kvinnei USA. Hun fortjente virkelig å vinne. Så var det en prissom sto igjen. Den mannlige prisutdeleren snakket i enevighet på fransk og kunne ha gitt en detaljert redegjø-relse for D-dagen for alt jeg visste – den alvorlige mi-nen kunne tyde på det. Plutselig ble det helt stille i saleni noen lange sekunder før han på haltende engelsk sa:And the winner is from TV 2 Norway, Benedikte Ras-mussen. Plutselig hadde jeg et stort kamera helt oppiansiktet. Med et stort smil reiste jeg meg og gikk motscenen. Innvendig kjeftet jeg på meg selv for at jeg ikkehadde fjernet en flekk jeg hadde på jakken, før jeg gikkfra hotellrommet. Nervøsiteten steg for hvert skritt. Jeghadde ikke forberedt noen takketale, jeg var jo helt sik-ker på at jeg ikke kom til å vinne.

Vel oppe på scenen tok jeg meg sammen og fremførtenoen høflige ord. Jeg var veldig stolt. Også dette årethadde vi levert den beste sendingen med den beste gra-fikken. Jeg var full av selvtillit og syntes selv at jeg haddeutført jobben min veldig bra.

Halvannet år tidligere, i august 1996, ble Elin Tvedt

15

og jeg ansatt som nye værmeldere i TV 2. I en alder av 23og 24 år kunne vi ikke ha vært stoltere over å få meldeværet for kanalen. Etter en opplæringsperiode skulle vimøte pressen. Medieverdenen var en helt annen den gan-gen. Dette var før reality-tv, før dot.com-bølgen, førSMS, før Facebook og Twitter. Jeg er faktisk litt usikkerpå om det var vanlig å ha egen mobiltelefon. Det var der-for ikke så mye mediestøy, noe som gjorde at ansettelsesom værdame på TV 2 var sidestilt med å bli A-kjendisover natten.

Jeg ble fort glad i jobben og elsket å lære meg hvor-dan jeg best kunne presentere et budskap gjennom tv,hvordan små bevegelser og små ord kunne lette forståel-sen av et språk. I alle de årene jeg jobbet som værmeldertror jeg ikke jeg gikk inn i studio en eneste gang uten atjeg med nerdete innstilling prøvde å knekke værkodenefor å finne den rette flyten i setninger som, hvis man skalvære helt ærlig, ikke kan sies på så alt for mange må-ter.

Denne delen av jobben ble uansett raskt en bijobb.Allerede i 1997 etablerte TV 2 og Siri Kalvig StormWeather Center som det første private værselskapet iSkandinavia, der vi som David utfordret NRKs Go-liat, Det Norske Meteorologiske Institutt. Jeg ble til-budt jobb i administrasjonen ved siden av jobben som

16

værmelder, og fikk dermed være med på de mor-somste tre årene jeg noensinne har opplevd i jobb-sammenheng. Vi var en håndfull mennesker som job-bet i Storm den gangen, og vi jobbet døgnet rundtmed å etablere et selskap som i dag selger vær ogmeteorologisk kompetanse verden over. Det var enhelt spesiell tid, der jeg fikk lære meg administra-sjon, salg, markedsføring, kommunikasjon, media ogtv både nasjonalt og internasjonalt de neste seks–sjuårene.

Selv om mediebransjen er kjent for å være en tøffbransje å jobbe i, har jeg alltid hatt sansen for å jobbe iet miljø der det er høyde under taket for at folk kan sidet de egentlig mener. Jeg opplevde dermed denne bran-sjen som tøff, men ærlig, og jeg stortrivdes med å jobbemye i perioder. De første årene studerte jeg i tillegg mar-kedsføring og økonomi på BI. Etter hvert fikk jeg an-svaret for egne salgsmarkeder, først mot kraftbransjen iNord-Europa og deretter mot mediebransjen i Skandina-via.

I tillegg til jobben i Storm hadde jeg og mine kol-legaer jevnlige oppdrag som konferansierer, foredrags-holdere eller vertinner på ulike samlinger og semina-rer rundt omkring i landet. Disse årene boblet jeg overav energi og jobben ble min sosiale omgangskrets. Jeg

17

var ærgjerrig, målbevisst og klar for enhver utford-ring.

Hvordan kan så en person med et slikt entusiastiskforhold til jobben ende som utbrent? Akkurat det spørs-målet tror jeg mange som har blitt utbrent, har stilt segselv. Det har vært ubehagelig å se tilbake på en tid somer forbi for lengst, for å prøve å finne ut hva det var somgjorde at jeg ble utbrent. For selv om vi alle kan stressemye i perioder, betyr det ikke at vi dermed blir utbrent.Agendaen min var riktignok som oftest fullbooket, menjeg likte det og hadde valgt det selv. Jeg kunne ønske atjeg hadde et helt konkret svar å gi, at jeg kunne peke pånoe så enkelt som at jeg for eksempel spiste for mye gul-røtter i en periode, og at overflod av A-vitaminer visteseg å være et herk å leve med. Det hadde vært enkelt ogforståelig, og ikke minst lett å forholde seg til. Slik erdet dessverre ikke. Det var ingenting spesielt som gjordeat jeg ble utbrent. Det dreide seg mer om perioder medmye stress, der enkelte ting gjorde hverdagen langt merutfordrende enn vanlig.

I løpet av disse årene opplevde jeg tre slike perioder.En av disse var måneder med større omorganisering påarbeidsplassen. Mange mennesker, deriblant jeg, opple-ver slike situasjoner som spesielt stressende. En annenperiode var jeg i dyp sorg på grunn av et dødsfall i nær

18

familie. Den tredje perioden var sterkt preget av et vans-kelig samlivsbrudd.

Det er likevel ingenting av det jeg beskriver over, somdirekte ledet til at jeg ble utbrent, selv om det til tidernok var for mye stress. Jeg kunne helt fint ha opp-levd disse periodene uten å bli syk. De årene skulle like-vel ha en stor innvirkning, fordi de la grunnlaget forhvordan jeg håndterte utbrentheten når den først opp-sto.

I dag ser jeg at jeg håndterte vanskelige perioder vedbare å håpe på at de skulle gå over. Ofte jobbet jeg meri disse periodene istedenfor mindre. Over mange år tokjeg meg aldri tid til å bearbeide de ulike sorgperiodenenår jeg sto i situasjonen. Tvert imot så jeg det å bevegemeg fort videre som et tegn på styrke. Ta for eksempeldette samlivsbruddet. De aller fleste av oss har opplevddet. Jeg tør imidlertid påstå at de færreste av oss tarhensyn til at vi må finne roen igjen etter slike perioder,at vi etter skilsmisser eller samlivsbrudd må gi oss selvtid til å finne balansen i en ny hverdag. Før jeg ble ut-brent, tillot jeg aldri meg selv å la sinnet mitt få jobbeseg gjennom de ulike stadiene av sorg. I stedet valgtejeg å ha mye å gjøre, noe som førte til at jobben ble detviktigste i livet mitt.

Etter hvert som utbrentheten festet seg, gjorde i til-

19

legg måten jeg organiserte hverdagen min det vanskeligå fange opp og ta de ulike symptomene på alvor. Jegbodde i kort avstand fra de ulike jobbene mine, og over-tidsjobb ble en naturlig del av hverdagen. Dette gjorde atjeg kom inn i en rutine der jeg jobbet ti–tolv timer hverdag og var lett tilgjengelig i forbindelse med jobb til en-hver tid. I tillegg hadde jeg over flere år bygget opp et livmed uklare linjer mellom jobb og privatliv. Store deler avden sosiale omgangskretsen min var tilknyttet de ulikearbeidsmiljøene jeg jobbet i eller med. Dette var selv-følgelig hyggelig, men det gjorde meg sosialt sårbar detøyeblikket jeg falt ut av arbeidslivet. Jeg var heller ikkeflink til å balansere jobb og privatlivet, i den forstandat det ikke fantes skillelinjer for når jeg skulle koble avog bli privatperson. Over mange år identifiserte jeg megderfor mye med jobben min og knyttet ubevisst verdienmin som menneske til det jeg gjorde. Fordi arbeidslivetrepresenterte en så stor del av livet mitt, ble jeg ekstraredd for å falle ut av det, noe som igjen førte til at jeg let-tere fornektet symptomene på utbrenthet da de dukketopp.

Dette var altså situasjonen da jeg våren 2004 søkte påjobb som daglig leder for en næringslivsorganisasjon iBergen. Jeg var overlykkelig da jeg fikk jobben, gledet

20

meg virkelig til å lære nye ting, og jeg formelig strålteav entusiasme for å kaste meg inn i de ulike arbeidsopp-gavene.

Lite visste jeg at stillingen skulle vise seg å være skred-dersydd for utbrenthet på grunn av måten jobben var or-ganisert på. Arbeidsoppgavene i seg selv var ikke spesieltkrevende. Det var rett og slett bare så fryktelig mange avdem. Stillingen gav begrenset beslutningsfrihet og inne-bar utømmelige mengder arbeid. I denne jobben kunnejeg ha jobbet døgnet rundt og likevel aldri rukket over altsom «burde» vært gjort. Da er man avhengig av å setteegne grenser. Jeg var ikke vant til å gjøre det. Faktisktenkte jeg ikke engang på å gjøre det, noe som innebarat arbeidsmengden aldri tok slutt. I tillegg var jeg ære-kjær og ønsket å levere best mulig arbeid. Jeg var strengmed meg selv og var totalt ukritisk til om jeg og den or-ganisasjonen jeg jobbet i, la opp arbeidsdagene på riktigmåte.

I ettertid ser jeg at min personlighet aldri ville latt megstoppe opp, hadde det ikke vært for at kroppen krevdedet av meg. Akkurat det skremmer meg, fordi jeg ser såklart at jeg kunne ha brukt år etter år av livet mitt på enjobb som etter hvert ikke gav meg noe annet enn slit, kunfordi jeg skulle leve opp til forventninger som jeg ikkeengang visste om var riktige for meg, innerst inne.

21

Dette kalles ofte å være «flink pike». Personlig li-ker jeg ikke den beskrivelsen. Jeg synes det er en ned-latende og aldri så lite umyndiggjørende beskrivelse avunge jenter og voksne kvinner som jobber hardt for åoppnå positive resultatet i livet sitt. Og jeg synes at vimå være forsiktige med å gi inntrykk av at det å haen nedtur i livet er knyttet sammen med at vi lider avet kjønnsrelatert syndrom, ikke minst fordi utbrenthetrammer like mange menn som kvinner. Men dette ut-trykket blir nå en gang brukt for å beskrive en personsom strekker seg langt, uten å sette fornuftige og sunnegrenser for seg selv. Og beskrivelsen er helt i tråd medmin personlighet.

Gleden ved å oppnå positive ting i arbeidslivet ble re-lativt fort erstattet med en intens redsel for at jeg skullegjøre feil som kunne utløse kritikk. Senere har jeg lærtat et slikt reaksjonsmønster gjerne forsterker seg som etdirekte resultat av emosjonelt stress over tid, som er denførste fasen av det å bli utbrent.

Når arbeidsdagene begynte å sluke meg, reagerte jegdermed på samme måte som de aller fleste menn ogkvinner som blir utbrent. Jeg utviklet en voksende like-gyldighet til egen helse, som gjorde at symptomene påutbrenthet som til slutt dukket opp, ble presset bort tilfordel for en fullstappet agenda.

22

I dag ser jeg at det ville vært utrolig om jeg ikke bleutbrent i løpet av dette året. Alt lå til rette for det, både imeg selv og i arbeidssituasjonen min. På dette tidspunk-tet visste jeg imidlertid ikke nok. Lederne mine og de jegjobbet sammen med, visste heller ikke nok. Jeg kunnederfor ikke forstå omfanget av den forringelsen jeg ut-satte meg selv for når stresset begynte å overmanne livetmitt. Jeg forsto heller ikke hva det kom til å innebærefor meg selv, eller hva jeg kunne gjøre for å forhindredet.

Året før jeg fikk diagnosen, innså jeg likevel at jegmåtte ha fastere rammer enn det jeg hadde i min davæ-rende arbeidssituasjon. Jeg fikk tilbud om drømmejob-ben i det største reklamebyrået i Bergen, og i januar 2006begynte jeg dermed i ny stilling som konsulent i OktanAS, der arbeidsdagene roet seg i klare og trygge ram-mer. Dessverre hadde utbrentheten allerede festet seg såhardt i meg, at det på egen hånd ikke var mulig å re-versere den skaden som allerede var gjort. Hadde jegvisst at det kunne være utbrenthet som forandret helsenmin, kunne jeg kontaktet en lege og fått riktig behand-ling mye tidligere enn det jeg gjorde. Det var ikke mittansvar å vite hvilken behandling som ville ha vært rik-tig, men hvis jeg hadde visst hva som feilet meg, kunnejeg ha vurdert de ulike behandlingstilbudene som fantes.

23

På den måten kunne jeg ha unngått at det gikk så langtsom det gikk. Slik var det altså ikke, og dette førte tilat fornektelsen av at jeg hadde blitt så syk, slo ut i fullblomst.

Hvis jeg noensinne tenkte over hva utbrenthet var,forbant jeg det kun med noen måneders trening og hvilefor å hente styrken tilbake i en periode der den utbrentekunne slappe av og kose seg med sunn mat og utalligefjellturer. Selv når jeg fikk forklaringer på utbrenthet avmennesker som hadde opplevd dette selv, følte jeg aldriat dette hadde noe med meg å gjøre. Jeg kjente derforikke igjen symptomene etter hvert som de utviklet seg.

Selv om jeg sov mye i perioder eller slappet av noenuker på ferie, følte jeg meg aldri uthvilt. Jeg la ikke merketil at jeg gradvis ble tynnere etter hvert som appetittenog matinntaket avtok. Konsentrasjonsvanskene jeg til ti-der hadde, tok jeg som et tegn på at jeg måtte bli flin-kere til å fokusere. De kraftige svimmelhetsanfallene vardet bare irriterende å måtte forholde seg til. Magesmer-tene satte jeg i sammenheng med en eller annen formfor allergi, som sikkert kom til å gå over. Sakte forver-ret tilstanden seg til å inneholde alle tegn på utbrenthet.Søvnløshet, svimmelhetsanfall, kvalme, mangel på ap-petitt, demoralisering, muskelsmerter, magesmerter, hu-mørsvingninger, håpløshet, angstanfall og hodepine er

24

bare noen klassiske tegn. Jeg hadde dem alle. Jeg var itotal fornektelse og trodde helt oppriktig at hvis jeg barejobbet litt hardere eller begynte å trene litt mer, så villejeg få det bedre med meg selv, og som et resultat villeogså helsen bli bedre. Hvis jeg bare skjerpet meg, villenok arbeidsinnsatsen min bli god nok, noe som ville re-sultere i at jeg fikk det roligere og ikke ville ha like mangekrav hengende over meg.

Som et resultat valgte jeg dermed etter hvert bort fles-teparten av de sosiale aktivitetene mine, slik at jeg kunnefokusere enda mer på jobben. Gradvis isolerte jeg megderfor mer og mer. Over tid ble fasaden hardere fordijeg prøvde å opprettholde enn viss form for verdighet,slik at ingen skulle finne på tråkke meg for nær og av-sløre hvor ulykkelig jeg egentlig var. For det passet megikke å være ulykkelig. Jeg var ikke vant med å værenedslitt og tilbaketrukket. Tvert imot var jeg en personsom levde med sterke meninger og spontane avgjørelser.Da det endret seg, ønsket jeg ikke å bli assosiert med enperson som ikke taklet det mentale presset.

Jeg begynte å oppsøke ulike leger for å få hjelp, mendet var alltid for å peke på et fysisk problem. Jeg infor-merte aldri om andre symptomer enn dem som plagetmeg akkurat der og da. I utgangspunktet var jeg frykte-lig irritert over at jeg i det hele tatt måtte bruke tid på å

25

gå til en lege. Jeg ønsket derfor svarene raskt og effektivtog uten for mye styr. På grunn av dette måtte legene jegoppsøkte, hatt meget gode kunnskaper rundt utbrenthetfor å klare å sette mine symptomer i riktig system. Etterhvert som jeg likevel ikke fikk hjelp, følte jeg at jeg barekastet bort penger og verdifull tid, og ble mer og mer ir-ritert. Dette gjorde at holdningen min ble rimelig avmålt.Da en lege til slutt hintet litt om at det kanskje var formye mentalt stress som utløste ulike fysiske symptomer,så var det utelukkende god oppdragelse som hindret megi å angripe mannen fysisk. Jeg følte at han avslørte sininkompetanse når han kunne si noe sånt, noe jeg ogsårolig og arrogant minnet ham på før jeg forlot kontorethans.

Har jeg nevnt at utbrente har rykte på seg for å værevanskelige pasienter? Jeg har iallfall gjort mitt for å be-krefte det.

I november 2006 oppsøkte jeg henne som siden harvært min fastlege. I løpet av noen få minutter klarte hunå se forbi alle maskene jeg hadde på meg. Dette gjorde athun så hele bildet og forklarte meg hvordan alle symp-tomene mine måtte settes i sammenheng med utbrent-het. Uoppfordret så hun på meg og forklarte at jeg ikketrengte å være redd. Jeg kom ikke til å måtte tilbringeresten av mitt liv innelåst på en psykiatrisk avdeling.

26

Med riktig behandling over tid, kom jeg til å komme megpå bena igjen. Hun forklarte rolig hvorfor jeg reagertesom jeg gjorde. Hun overtok ansvaret og forsikret megom at det ikke var min feil. Resultatet var at jeg knakksammen og begynte å gråte. Omsider følte jeg at jeg bletrodd. Omsider følte jeg at jeg ble sett. Jeg gråt av let-telse. Legen la for dagen stor kunnskap om utbrenthet.Det viktigste var imidlertid at jeg var klar for å høre det.

Jeg nektet å ta medisiner for å bli frisk igjen, for jegfølte oppriktig at det var feil behandling for meg. Jeghadde ingen tro på antidepressiva. Dette gav jeg klar be-skjed om, og legen hevet ikke et øyenbryn engang, hunsa bare OK. Deretter snakket vi om andre former for be-handling. Legen min nevnte psykiatrisk hjelp, men jegnektet blankt. Jeg orket ikke at noen skulle begynne ågrave i tankene og følelsene mine. Jeg følte at jeg haddemer enn nok å forholde meg til, om ikke noen i tilleggskulle rote rundt i hodet mitt. Dermed gav jeg, uten åvite det, avkall på den formen for behandling som er av-gjørende å komme i gang med så fort som mulig. Ifølgefaglitteraturen er det vanskelig å reversere symptomeneuten behandling av psykiater eller lignende fagpersonnår sykdommen har kommet langt. Hvis årsaken til ut-brenthet er mentalt stress, bør man altså bearbeide dementale årsakene. På dette stadiet orket jeg imidlertid

27

ikke å forholde meg til de mentale svingningene som ut-brentheten hadde ført til. I samråd med legen begynte jegderfor behandlingen min fra en annen retning. Jeg opp-søkte en ernæringsspesialist.

Det var viktig at jeg spiste fornuftig og sunt. I løpetav det neste halve året fikk jeg på den måten den førsteverdifulle styrken tilbake. Dette viste seg å bli en viktigbehandling som gav et godt grunnlag for videre rehabi-litering. På dette stadiet ønsket jeg dermed bare å for-holde meg til det jeg følte var en lite skremmende formfor behandling, for bare det å godta en så alvorlig dia-gnose var vanskelig nok.