Erlend Loe Slutten på verden slik vi kjenner den

Slutten på verdenslik vi kjenner den

Erlend Loe

Slutten på verdenslik vi kjenner den

© CAPPELEN DAMM AS 2016

ISBN 978-82-02-51145-6

1. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Alice Lima de FariaSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekningdet er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan

for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

«Accept the mystery.»A Serious Man (Joel og Ethan Coen)

FØRSTE DEL

Månedene i furua

Doppler kom ut av de dype skogene en tidlig morgen menssmeltevannet rant ham lystig i møte og sidensvansene satt ibuskene og håpet på at noe fint skulle skje. De plystret motham av full hals, som om han var en de ventet på, i beste fallen slags messias. Han passerte bedriftene hvor rørleggerneallerede la rør, forretningene hvor konsumentene muntertkonsumerte dagens første produkter og barnehagene hvorungene presset ansiktet mot vinduene mens de studerte denskjeggete skikkelsen som skred forbi. Han passerte Ring 3,Ring 2, Ring 1, og vandret tvers gjennom sentrum av heledenne forunderlige hovedstaden som få forlater uten å hafått merker av den, men som de likevel ender opp med åkomme tilbake til.Han kjente en uvant spenning i kropp og sjel, slik de som hartilbragt tid blant trær og vann og elger gjør når de kommertilbake til menneskene.Da han rundet svingen i den gamle veistubben sin, var han pånippet til å kjenne noe som lignet på optimisme. Det kunnenesten minne om glede. Han så frem til å se ungene sine. Dehadde utvilsomt vokst og lært både mangt og meget. Han hå-pet, men våget ikke helt å tro, at de hadde savnet ham. Hanhåpet de hadde lengtet seg syke etter ham og at farssavnethadde skaffet dem problemer. Han håpet at de hadde ekspe-rimentert med narkotika og at skolene hadde sendt bekym-

9

ringsmeldinger til barnevernet som hadde krevd samtaler ogtruet med å gripe inn. Han håpet ungene ville gråte og hyleav glede når de fikk se ham og at de om en dag eller to komtil å si, slik at moren deres hørte det, at de nå for første gangpå det de kunne huske, følte seg som hele mennesker.Da han fikk øye på huset bråstoppet han. Trugene dunketmot hverandre som pinnene i en drømmefanger der de hangi ei norgesreim bak på sekken. Noe var galt. Det skjønte hanuten videre. Huset lå som før, men fargen var borte. Dettehadde alltid vært et hvitt hus. Det fantes ingen grunn til åla det være noe annet enn hvitt. Dette hadde Doppler ogkona, Solveig, snakket mye om. Hun hadde kommet trek-kende med en fargekatalog og de hadde bladd den i filler.Doppler hadde foreslått en mørk grønn farge, svært forsik-tig og med et tonefall som antydet at det ikke var så viktig forham selv om det egentlig var det, eller en av de matte svartenyansene, hadde han sagt, som er i ferd med å bli så modernehos den ressurssterke befolkningen vi liker å identifisere ossmed. Solveig hadde avslått forslaget med det samme og på enmåte som antydet at dette var noe hun syntes han ikke skullebråke om siden de begge visste at han dypest sett ikke haddepeiling på farger. Huset måtte og skulle være hvitt, mentehun. Og det hadde det blitt. Men nå sto det der og var blått.Og ikke bare var det blått, men det var blått på en måtesom antydet klokkertro på så vel egen fortreffelighet sompå samfunnets bærende finansielle institusjoner og struktu-rer. Huset var blått på en selvsikker måte som ikke represen-terte familien slik han kjente den og som heller ikke kleddeden. Langt ifra. De siste meterne gikk han sakte og med storforsiktighet. Det var som om blåfargen utstrålte et kraftfeltsom hindret fremmede i å nærme seg. Han forsto det ikke.Han var ikke en fremmed. Han burde kunne nærme seg sitteget hus uten denne forstyrrende, fremmedgjorte følelsen.

10

Han visste ennå ikke hva fargesjokket skulle innebære, menforsto instinktivt at det var illevarslende og skjebnesvangert.Han kjente kvalme og forsto at han kom til å trenge tid forseg selv før han kunne gi seg til kjenne for familien. Hvis deda i det hele tatt fortsatt bodde her. Han var tilbøyelig til åtro at de hadde flyttet til ukjent adresse og at det var noenandre som hadde malt huset blått. Det hadde forklart mye.Andre kan finne på å male blått. Andre kan i det hele tattfinne på mye vulgært. Men ikke min familie, tenkte han. Dener ikke slik.Heldigvis var lysene slukket på innsiden. Solveig og ungene,hvis de da fortsatt bodde her, var med andre ord ganske sik-kert på jobb og skoler. Han ringte på og skyndte seg rundthjørnet hvor han sto og skulte mot inngangsdøren. Ingenåpnet. Han slappet litt mer av og gikk sakte rundt husetog kjente, på tross av den vemmelige fargen, en slags let-telse over å være tilbake. Dette hadde tross alt vært hjem-met hans i skjellsettende år fulle av intense opplevelser. Dethadde vært barnefødsler og forsørgeransvar, latter og gråt,det hadde vært stort tempo og høy grad av vellykkethet. Foren mann han hadde vært den gangen. Alt hadde han fikset.Han hadde vært trygg, levedyktig, spenstig og ikke sjeldenmunter på grensen til lystig. Han hadde aldri vært syk, all-tid på jobb og betrodd på en måte som kollegaene misunteham. Han var den som på strak arm sa de riktige ordene un-der fellesmiddager, på seminarer eller når en av kollegaenefor eksempel hadde et sykt barn og var bekymret for om detkunne være noe alvorlig, et par raske kontrollspørsmål og såen trivelig konklusjon; nei, da er det ikke hjernehinnebeten-nelse. Det visste han bare sånn uten videre, selv om han ikkevar lege. Slik hadde han vært. Ordet ressurssterk var ikke inærheten av å dekke den han hadde vært den gangen. Hanhadde vært den beste. Rett og slett. Et funn. Det var som om

11

han hadde gått rundt i en boble hvor problemer ikke kunnetrenge inn. De fantes ikke. Han leste om andre menneskersproblemer i avisen hver morgen. Og ristet på hodet. Tenkeseg til. Nei og nei. Har du sett på maken. Han hadde syn-tes synd på menneskene. Han hadde følt med de stakkarenesom rotet det slik til for seg med sin manglende impulskon-troll, brist på kunnskap, uflaks, dumhet, nysgjerrighet, be-gjær, eller ulike kombinasjoner av dette.Da han hadde levd dette i retrospekt helt usannsynlig flottelivet, hadde han levd det så fullt og helt at han ikke haddekjent fartsblindheten gripe tak. Det må ha skjedd over en pe-riode på flere år. Han var ikke lenger i stand til å huske de-taljene, men han mintes hvordan konturene av alt rundt hampå et tidspunkt hadde begynt å utviskes. Farten og selvtil-fredsheten hans hadde sakte men sikkert gjort ting uklare,verken folk eller hendelser hadde til slutt hatt konturer ellerrene linjer, alt hadde vært utflytende former. Han hadde fort-satt å møte opp til alt man skal møte opp til. Plikter på jobb,pikter hjemme, ungenes skoler og barnehager, fritidsaktivite-ter, dugnader, venner, trening, ferier, gaver, omtanker og opp-merksomheter. Han hadde vært ett hode foran hele veien. Tilhan med ett ikke var det lenger.Tenk om han kunne komme dit igjen. Tenk om han kunnegjenerobre hver eneste av disse skansene hvor han tidligerehadde stått uutfordret på toppen. Han tvilte på om det lotseg gjøre, men kjente glede over vissheten om at han en ganghadde vært den beste mannen i hele postnummeret.Han både ville og ikke ville tilbake. Han så flere nyanser nåenn han hadde gjort den gangen. De intense årene hadde ikkevært så problemfrie som han hadde trodd. Tempoet haddevært så høyt at han hadde mistet oversikten. Det så han nå.Men likevel. Minner presset seg på der han sto i hagen. Derhadde Noras sandkasse stått. Han hadde fjernet et stort om-

12

råde med rød og hvit Spirea for å få plass til den. Røttenehadde spredt seg i alle retninger. Han hadde blitt nødt til åleie en liten minigraver, jammen hadde han ikke det. Hanmåtte le når han tenkte på det. Ingenting var noen sak forham den gangen. Støtte han på hindringer, løste han dem førde rakk å bli virkelige problemer. Minigraveren hadde blittlevert på døren og han hadde tilbragt en lørdag kjørende påden mens Solveig og to år gamle Nora vinket til ham fradet store stuevinduet. Han hadde rukket trelasthandelen rettfør stengetid, kjøpt trykkimpregnerte materialer, vinkeljernog passende treskruer og fortsatt byggingen inn i kvelden ognatten, med arbeidslampe stående på gresset. Jaggu haddeikke sandkassen stått klar da Nora våknet søndag morgen.Nora hadde sittet lykkelig i den i timevis. Og Solveig haddekysset ham og sagt at bedre far kan ingen ha. Og hun haddehatt rett.Der hadde Noras huske hengt, litt på skrå i den egentligganske uegnede grenen på et av de gamle epletrærne. Hanlot hånden gli langs metallstangen hvor han hadde pleid åhenge fuglenes frømatere, de var borte nå, han hadde tyde-ligvis ikke klart å gi fugleomsorgen videre til neste genera-sjon. Og Solveig hadde vel egentlig aldri delt kjærligheten tilde små krekene. Hun hadde syntes de var masete og skitne.Kunne de ikke bare skaffe seg mat selv? De var tross alt na-turens skapninger og burde vært født til å klare seg selv. Hunforsonte seg aldri med denne avhengigheten av menneskene,denne snyltingen. Hagemøblene var nye og grelle. Han fjer-net en presenning og fant en gassgrill på størrelse med enTrabant. En like stygg som upassende vedfyrt pizzaovn varstøpt inn i muren rundt en ny betongplatting, som om stedetvar rene Gran Canaria. Hva var dette? Blått hus og vulgærhagerekvisita? Dette måtte han til bunns i. Han strenet borttil postkassen for å få klarhet i saken, en gang for alle. Han

13

hadde gått rett forbi første gang, blendet av den optimistiske,men syke, blåfargen.I navnefeltet på postkassen så han nå at hans eget navn,Andreas Doppler, var borte. Det var ikke bare overstrøket,men fjernet helt og holdent. Noen hadde tatt seg bryet medå løsne letraset-bokstavene. De må ha brukt en hobbykniv,tenkte Doppler. Og det måtte ha tatt tid. Noen hadde vir-kelig ønsket å ta bort navnet hans. Der det før hadde stått:Nora, Gregus, Bjørnstjerne, Solveig og Andreas Doppler/Rohde, sto det nå: Nora, Gregus, Bjørnstjerne og Solveig(langt, tomt mellomrom) Rohde.Og under, i en litt større letraset-skrifttype som utelukkendebesto av versaler, sto det: EGIL HEGEL.

Egil Hegel? Hvem faen var Egil Hegel? Hadde Solveig gittopp Doppler og tatt seg en ny mann helt uten videre? Skulledet ikke være lov til å bruke to-tre år på å gjennomgå en pe-riode med livsnødvendig kontemplasjon og egenutvikling?Var det fritt frem for all slags horing og hedonisme bare manvar fraværende en stund? Var Solveig, som Doppler haddedelt liv og seng med i årevis, bare en tøyte når det kom tilstykket?Doppler kjente at dette var mer enn han klarte å ta innoverseg. De forvirrende menneskesignalene han hadde flyktetfra, hoppet nå frem og tok kvelertak på ham. I skogen fantesikke den typen signaler. Han hadde vært trygg der. Den langeskogsturen hadde vært en flukt fra menneskesignalene. Ensignalflukt. Men menneskesignalene var ikke forsvunnet. Dehadde bare ligget på lur. Lumske som de er hadde de hele ti-den stått musestille og gledet seg til å kaste seg over ham nårhan kom tilbake og var på sitt skjøreste. Han hadde glemthvor forvirrende de kunne være. Mennesker vil noe, så vil dedet motsatte, og så kanskje noe litt annet likevel, og så blirde sure hvis man ikke forsto at de egentlig ville noe annet ennde ga uttrykk for. Elger er mye enklere å tolke, tenkte Dopp-ler. De vil spise, de vil hvile, det er ikke noe hokus pokus.Doppler skalv ukontrollert og kikket skremt mot det store,blå huset som nå med ett var blitt ham så fremmed. Øynene

15

hans rant over av væske som presset på, og huset fløt ut ogble uklart i formene sine, det ble til et ubestemmelig blått ob-jekt med avrundede hjørner og utspring, likt en hval som glirtruende forbi en stille ettermiddag på slutten av sommerennår man tar et morgenbad og tror seg alene. Doppler hinketstakkåndet mot furua i utkanten av hagen. Han følte behovfor å støtte seg mot noe stødig, samme hva, bare det ikkevar blått. Han sto lenge og lente seg mot det store treet, detsvimlet for ham og han kastet opp. Det forundret ham. Hanvar normalt ikke en sytekopp som kastet opp for den minsteting, men her var grensen tydeligvis nådd. Toleransen formenneskesignaler hadde tydeligvis ikke rukket å bygge segopp igjen i løpet av årene i skogen. Det var ikke en slik hjem-komst han hadde håpet på. Minuttene gikk. Han fortsatte åskjelve og ble til slutt nødt til å sette seg ned. Han lot sek-ken falle på bakken og satte seg med ryggen mot treet, vendtvekk fra huset. Slik ble han sittende uten å klare å samletankene og uten å bekymre seg om at den fuktige vårjordagjorde ham våt i baken. Etter en god stund, han visste ikkehvor lenge, reagerte han på en velkjent lyd, det gikk i porten,den hvinte, som den alltid hadde gjort. Den gamle smijerns-porten som han hadde malt svart det året de kjøpte huset.Hengslene skrek allerede den gangen og om han smurte dem,skrek de snart igjen. Den var den typen port. Utgammel,men likevel finere enn noe av det som var å få kjøpt. Dopp-ler karret seg opp på kne og kikket opp, fortsatt godt skjultav furua, og fikk se en glattbarbert mann i svarte tights medløpejakke, løpelue, løpesko, løpehansker og løpepulsklokkestå ved postkassen og hente post. Han var gjennomsvett ogtilsynelatende smørblid der han sto og bladde gjennom pos-ten. Han gikk bort til papirresirkuleringskassen ved gjerdetog kastet to-tre uønskede postobjekter av glanset papir, såsatte han kursen mot inngangsdøren samtidig som han med

16

inngrodd vane vippet sekken av den ene skulderen og fantfrem nøklene som var festet til sekken med en nøkkellenkemed bilmerkelogo som forsvant ned i lommen på magebel-tet. Dette var Egil Hegel, skjønte Doppler. Utvilsomt EgilHegel. Han lignet nøyaktig en slik mann som Solveig, denvesle tøyta, kunne falle for. En mann med orden i sysakene,ikke ulik Doppler selv slik han fremsto i sine glansdager, menenda bedre trent, og urimelig glad. Som en hund.Som en kjempeglad hund som ikke vet bedre.Egil Hegel var, dessverre, det som vel må kalles en pen mann,konstaterte Doppler. Han hadde irriterende jevne ansikts-trekk. Han var helt symmetrisk. Alt som fantes på den enesiden av ham fantes også på den andre. Kvinners hjernerhenger seg opp i symmetri, husket Doppler å ha lest. De erprogrammert for å oppsøke det. Det ujevne vil de ikke ha.Det regelmessige gir dem eggløsning. Når de ser menn somEgil Hegel, får de lyst til å parre seg. Faen. Han innså medgru at det var nøyaktig det, parring, som foregikk i det blåtøytehuset nå for tiden.Instinktet var å hoppe frem fra furua, legge Egil Hegel ibakken og bite over strupen hans, men Dopplers forfedrehadde ikke gjennomgått årtusener med finslepen utviklingfor ingenting. Derfor forsto han, om ikke med det samme såi det minste ganske hurtig, at det å utmanøvrere Egil Hegelkom til å bli en langdryg affære. Drap ville virke mot sin hen-sikt.Man Down. Rum pa pa pam, Rum pa pa pam.Niks. Dette måtte gjøres med list.

Dersom Egil Hegel var blitt så husvarm at han dusjet på detstore badet i kjelleren, tenkte Doppler, ville det være et sig-nal på at han hadde overtatt Dopplers liv og funksjon helt ogholdent. Da var overgangen komplett. Da hadde han skliddsømløst inn i rollen som mannen i huset og det kom til åbli krevende å skvise ham ut. Hvis Egil Hegel derimot dusjetoppe, tenkte Doppler, på samme bad som de andre dusjet på,var det muligens fortsatt håp. Han måtte finne ut av det ogkrøp derfor soldataktig, på knær og albuer, over det fortsattfrosne gresset mot de to kjellervinduene på husets, det nå blåhusets, nordvestre hjørne og kikket inn. Ganske riktig. Dersto Egil Hegel og dusjet vellystig i det generøse dusjhjørnetuten forheng som Doppler selv hadde tatt initiativ til og fåttbygd for ti–elleve år siden. Alt var intakt, alt var som detskulle være, bortsett fra tilstedeværelsen av denne fremmede,nakne Egil Hegel-mannen. Han var fysisk i god stand, heltflat mage, provoserende nok, og med slanke, senete løpear-mer. Dette var en som løp mye og ofte, ikke en slik som løperfire komma tre kilometer og poster på Facebook og Twitterat han har løpt fire komma tre kilometer. Egil Hegel var et or-dentlig løpemenneske. Det var åpenbart. Når han gikk lan-det han med fremdelen av foten først, som et urmenneske.Dette var en mann som var skapt til å løpe. Heldigvis varkjønnsorganet hans mindre enn Dopplers, noterte Doppler

18

seg bak øret. Både tynnere og kortere, gudskjelov, selv omdet naturligvis kan være lokale variasjoner når blodet flyterinn. Men likevel. Bortsett fra dette virket Egil Hegel mild ogtrivelig. Antakelig kunne Doppler ha vært hans venn og for-trolige hvis omstendighetene hadde vært på deres side. Menslik det nå var, ble Egil Hegel nødt til å forsvinne. Dopplerlovde seg selv at han ikke skulle lukke et øye før Egil Hegelvar borte. Vel, tenkte han kort etter, ikke bokstavelig, da. Jegblir jo nødt til å sove. Hvis ikke går det ikke. Nei, det skulleha tatt seg ut. Sove må man.

Doppler tilbragte resten av dagen bak furua. Han så fami-lien komme hjem i tur og orden. Først Gregus. Han haddevokst og blitt en staut, liten skolegutt som kom fornøyd inngjennom porten med skolesekken hengende litt skjevt fra denene skulderen. Det var godt å se ham, men Doppler likteikke at han virket så ovenpå. Når ens far har vært fravæ-rende i nesten tre år tar det seg ikke ut å være lett til sinns,syntes han. Gregus åpnet døren og ropte et energisk og tri-velig hei idet han gikk inn, og kort etter så Doppler lysskin-net fra stuen endre karakter og antok at Gregus hadde sun-ket ned foran tv-en, slik det forventes av barn i våre dager.En stund etter kom Solveig med Bjørnstjerne. De tuslet saktemot huset mens de leide hverandre og tilsynelatende små-pratet muntert. På et tidspunkt kastet Solveig hodet bakoverog lo av noe Bjørnstjerne sa. Den smittende latteren hennesnådde Doppler og fikk ham til å huske at han egentlig liktehenne veldig godt. Det var aldri henne han hadde ment å for-late. Det var signalene hennes. De gikk i så mange retninger.Egil Hegel var antakelig en djevel til å tolke menneskesigna-ler. Han leste ganske sikkert Solveig som en lettlest-bok medstor skrift og lurte henne hele tiden på rygg.Bjørnstjerne virket for øvrig som en kjekk type. Dopplerfølte seg et øyeblikk stolt over å ha en sønn som klarte å fåmoren sin til å le en helt vanlig hverdag på vei hjem fra bar-

20

nehagen i grønn parkdress. De forsvant inn i det blå husetog Doppler likte konseptet – huset, menneskene i det, EgilHegel – stadig dårligere. Når han tenkte etter, syntes han for-resten at Egil Hegel så ut som en kåting. Doppler så for segstjålne blikk mellom Solveig og Egil Hegel, og kanskje også iforbifarten et kyss som innebar muligheten for mer utstraktkroppskontakt etter ungenes leggetid. Kåte Egil Hegel vartross alt nydusjet og sikkert så godt som ustyrlig. Det gjel-der forresten alle som springer, tenkte Doppler, de forsøker årømme fra begjæret, men ender opp med så veltrente krop-per at de opplever enhver uteblivelse av sex som en kren-kelse.Solveig hadde kastet Doppler ut fra hjertet sitt og sluppet etmonster inn i huset.

For å kunne holde øye med korridoren i andre etasje, klatretDoppler et stykke opp i furua. Ved hjelp av et rep heiste hanopp sekken og fikk installert seg noenlunde komfortabelt pået system av forgreninger på den siden av furua som vendtebort fra huset. Han klarte til og med å rulle ut liggeunderla-get og krype ned i soveposen. Godt og varmt ble det. Og hankunne se inngangsdøren, til og med alarmdisplayet og kodenkom han til å se hvis han tok i bruk kikkerten sin. Videreså han et av vinduene i stuen, korridoren i overetasjen, hvordørene til badet og til de fire soverommene befant seg, samt,ikke minst, vinduet på soverommet som en gang hadde værthans eget og Solveigs. Da han bodde her var gardinen aldritrukket for. Det fantes uansett ingen gjenboere i denne ret-ningen og de hadde aldri sett for seg at noen skulle kommepå å klatre opp i furua, det var ikke et godt klatretre, til detsatt grenene for høyt oppe og for tett. Alt i alt hadde hangod oversikt, syntes Doppler. Nå kunne de bare holde på derinne, så skulle han i ro og mak se, vurdere og dømme.

Doppler oppdaget at han ved å sentrere begge glidelåsene isoveposen, enkelt kunne lage en liten åpning på midten, vrilitt på kroppen og gjøre fra seg uten å forlate treet. Etterla-tenskapene havnet i en busk inne på naboens tomt. Det varselvfølgelig litt uheldig, for det er ikke mange naboer i detteområdet som liker å ha etterlatenskaper på tomten sin, menSara som bodde der var både hyggelig og storsinnet, godtutdannet, informert og til og med pen å se til. Hun jobbet iKlima- og miljødepartementet og hadde kastet ut den styggeog dumme mannen sin for mange år siden. Doppler kunnese inn på soverommet hennes fra treet. Han forsøkte ikke åse i den retningen, men noen ganger glir jo blikket både hitog dit uten at det ligger en bevisst intensjon bak det. Det vari det hele tatt mye å se fra furua.Doppler tok det med ro i soveposen. Han hadde all tid iverden, følte han. Han ventet på at informasjonen skullekomme til ham. Det var ikke stort annet å gjøre. Men mat-situasjonen kunne ha vært bedre. Han forsøkte å spise enkongle, men det smakte ikke godt. Han fikk ta en tur på bu-tikken og stjele noe i ferskmatdisken etter hvert. Det var denenkleste måten å stjele mat på, syntes han. Gå inn, bestilleen fiskekake, eller en karbonade med bacon og løk, mottaproduktet i en pose og så spise det hele inne i butikken, bakstabelen med toalettpapir for eksempel, eller et annet eg-

23

net sted. Han hadde forresten måtte lære seg å spise mindrede siste årene. Ikke fordi han ønsket å gå ned i vekt, menfordi livet i skogen, først den norske og etterpå den svenske,hadde forandret metabolismen hans. Kroppen forventet segikke mat like ofte som før, og luksusfødevarer hadde han heltgjort seg ferdig med. Nå spiste han det som var for hånden ogfølte ikke noe savn. Fant han knekkebrød i en forlatt hytte,spiste han dem med glede, fant han bare en kavring, klartehan seg også bra.Utpå kvelden kom Nora. Doppler frøs til av bevegelse. Hunvar blitt en kvinne. Med svaiende gange nærmet hun seg hu-set så det lange og fargerike skjerfet flagret. En tung skul-derveske hvilte mot den venstre hoften hennes. Faen, tenkteDoppler. Unger. Snur man ryggen til dem et øyeblikk så vok-ser de opp og blir til folk som om det var det mest naturligei verden.Doppler antok at Nora var blitt student. Det overrasket i såfall neppe noen. Hun hadde tidlig begynt å lese romaner avforfattere Doppler aldri hadde hørt om. Allerede der burdehan ha satt foten ned, i det minste stilt spørsmål ved hva somforegikk, men han hadde hatt nok med seg selv. Nå kom hunfra lesesalen, så Doppler for seg, hvor hun må ha sittet lengerenn de fleste, oppslukt av et eller annet fag som hun garan-tert syntes var spennende og som kom til å definere livet hen-nes og åpne dør på dør for henne. Hun hadde neppe merketat timene gikk, eller ikke brydd seg. Men hvorfor i all ver-den valgte hun å gå til kåte Egil Hegels blå hus? Det kunneikke Doppler forstå med sin beste vilje. Naturligvis var det åbo hjemme fornuftig ut ifra et økonomisk perspektiv, menslikt bryr ikke unge mennesker seg om. Var Nora så fordømtpraktisk anlagt? Ti minutter å gå til universitetet, gratis takover hodet, varmtvann i dusjen, ubegrenset tilgang på føde-varer og samtidig total frihet.

24

Men, tenkte Doppler håpefullt, kanskje bodde hun ikke her,men skulle bare innom og skjelle ut stefaren sin og kanskjebe om en slant fra moren i samme slengen.Da hun ikke hadde kommet ut to timer senere, ble Dopplernødt til å dra den konklusjonen at også Nora bodde i det blåhuset. Han var skuffet, sint, lei seg og intenst innstilt på åødelegge denne frastøtende familieidyllen om det så kom tilå ta resten av hans levedager.