Elevmedvirkning - Forebygging.no av Paul Viktor.pdf · Elevmedvirkning må få skje på områder som er viktig for den enkelte elev. Elever er forskjellige på alle vis, så også

1

Elevmedvirkning

Av: Paul Viktor Wiker (2015)

Elevmedvirkning blir først reell når alle enkeltelever i en gruppe opplever å få medvirke på områder

som er viktige for dem, over tid. Det er sjelden vare i skolen. Denne artikkelen gir deg både innsikt i

hva reell elevmedvirkning innebærer, og oppskriften på hvordan du som lærer kan få det til.

Verktøyet Elevsamtalen er universalverktøyet som foruten å sikre elevmedvirkning, også bygger gode

en-til-en relasjoner, bidrar til endring av uønsket atferd, gjør at eleven er med i prosess over tid, og

sikrer at enkelteleven har en god hverdag i skolen.

For de aller fleste som arbeider i skolen er «elevmedvirkning» både en selvfølgelighet, og en

udiskutabel verdi, på linje med viktigheten av demokrati og den gode lærer-elev relasjonen. Mange

lærere vil dertil hevde at det er «noe jeg driver med hver dag, i alt jeg gjør». Mens Thomas Gordon

for noen tiår siden løftet frem «Snakk med oss, lærer», så er det svært mange lærere som i dag har

«Snakk med meg, elev» som et mantra. «Kom til meg dersom det er noe», er en setning som går

igjen på mange skoler, og i mange klasserom.

Likevel er det denne artikkelens påstand at reell elevmedvirkning er en sjelden blomst, som krever

aktivt handlende voksne, for at den både skal gro og blomstre. Idealer, visjoner, og dyptfølte mål om

elevmedvirkning betyr lite, dersom enkelteleven ikke opplever dette. Det er den enkelte elev som er

fasit på hvorvidt voksne i skolen lykkes med elevmedvirkning, eller ikke.

Prøv å se elevmedvirkning med elevens øyne: Blir alle elever i en gruppe involvert, eller er det bare

noen få ivrige, synlige eller heldige som når frem? Får enkelteleven medvirke på områder som er

viktig for henne? Er det noen som bryr seg om hva eleven mener eller ønsker, og som velger å grave

aktivt for å finne det ut? Er involvering og medvirkning en av-og-til aktivitet, eller er det noe som

gjennomsyrer lærerens holdning og tilnærming til eleven, over tid? Og til sist: Er medvirkning fra

eleven bare en rettighet? Eller kan det også være en plikt?

Reell elevmedvirkning

Kjernen i elevmedvirkning, sett fra elevens ståsted, er at enkelteleven skal oppleve seg sett, lyttet til,

informert, involvert, spurt, og tatt på alvor, og dermed også oppleve en grad av innflytelse over egen

skolehverdag. Skal medvirkningen oppleves som reell av alle, så må tre hensyn være oppfylt.

Elevmedvirkning må omfatte alle og gjelde for den enkelte. Det gir ikke mening å tenke

elevmedvirkning uten også å tenke enkeltelev. Den enkelte må få mulighet til å medvirke

uten hensyn til klassemeningen, gruppepress eller roller som elever har seg i mellom.

Elevmedvirkning må få skje på områder som er viktig for den enkelte elev. Elever er

forskjellige på alle vis, så også med hensyn til hvor skoen trykker, hva de ønsker og trenger,

eller hva som bør endres.

Elevmedvirkning må skje over tid, i en linje. Glimt av medvirkning, uten langsiktighet og

oppfølging fra den voksne, kan lett bli uten substans.

2

På alle tre områdene finnes det mangler i skolen. Medvirkning er ofte mest for de få som gjør mest ut

av seg, som oppsøker og som står frem. Områdene man får medvirke i er oftest begrenset, og det

kan være vanskelig å involvere alle godt over tid.

Skolens hovedmål angir rammene for hva elever skal kunne medvirke om. All aktivitet i skolen, så

også elevmedvirkning, bør rettes inn for best mulig å nå disse målene.

Alle elever skal oppleve god, relevant og tilpasset læring, i et godt læringsmiljø.

Alle elever skal oppleve tilhørighet, og ha en god og trygg hverdag i skolen.

Skolen må sikre at den har med seg enkelteleven i prosess, over tid.

Ansvaret for å nå hovedmålene ligger først og fremst på skolen, og de voksne som arbeider der. Men

også eleven må være med. Eleven er på den ene siden den som best kan si noe om hva han eller hun

trenger for at målene skal nås. På den annen side trenger skolen elevens medvirkning for å kunne

lykkes.

Hva er viktigst for eleven?

For enkelteleven er læreplaner og overordnede mål for skolen, voksenprat. I elevens hverdag er det

de nære og helt grunnleggende ting som gjelder. Medvirkning blir spesielt viktig når skoen trykker, og

noe på et eller annet vis ikke kjennes godt. For noen kan det gjelde fag, men det er ofte ikke det

området som står fremst.

For enkelteleven er det viktigst å tilhøre, å få til, å være trygg, å ikke oppleve negativitet, å bli sett og

lyttet til, og å ha en grad av innvirkning på egen hverdag. Spør du en elev om hva som er viktigst av

dette, og av arbeid med fag, så skal du ikke være i tvil om svaret. Trygghet, tilhørighet og å bli sett,

trumfer alt.

Da Ella på 8 år ble spurt om hva som var viktigst for henne i skolen, ga hun følgende svar i rekkefølge.

1. «Å ikke stå alene i skolegården, men ha noe å gjøre.»

2. «Å ha en jeg vet jeg kan være sammen med.»

3. «At jeg har det bra.»

4. «At jeg kan være med å bestemme, og at det ikke bare er en som gjør det.»

5. «Å ha det gøy mens jeg sliter.»

6. «At læreren er streng, men ikke for streng.» (Her utdypet hun at hun ble utrygg når læreren

ble sint, og at det var det hun mente med «for streng».)

Svarene er representative for de fleste, også for elever som har det godt i skolen. Det er lett å forstå.

Også voksne kan kjenne på dype behov for å tilhøre, oppleve trygghet, og å ha innflytelse i gruppa.

Elevansvaret

Det råder et enøyd syn på elevmedvirkning i skolen. Elevmedvirkning blir oftest forstått som en

rettighet eleven har, og som noe skolen og læreren både må invitere til, og legge til rette for. Eleven

skal kunne medvirke, og dermed også ha noen grad av innflytelse på egen hverdag i skolen.

Medvirkning fra eleven bør være mer enn en rettighet. Medvirkning er en vesentlig del av

elevansvaret, og bør også være en plikt som favner alle. Elevmedvirkning blir bare en halvveis øvelse

3

dersom eleven ikke har føringer og forventninger hvilende på seg, om aktiv deltakelse og om å ta

ansvar. Skolen er et fellesskap, der alle må ha et selvstendig ansvar for å medvirke for at absolutt alle

skal ha tilhørighet, trygghet og en god hverdag.

Elevansvar er dessuten et spørsmål om respekt, og om å ta enkelteleven på alvor. Elever må sees

som hele mennesker som ikke bare skal betjenes, hjelpes, lyttes til og legges til rette for, men som

også skal kunne stilles krav til. Til sist så kan det også være vanskelig å nå hovedmålene for skolen,

uten at enkelteleven medvirker ved å ta gode valg, inkludere medelever og informere når noe ikke er

godt. Både retten og plikten til å medvirke bør være uttalt og fulgt opp av voksne i skolen.

En sneversynt læreplan

Læreplanen «Kunnskapsløftet» gir føringer og rammer for hvordan elevmedvirkning i skolen skal

forstås. Læreplanen kobler elevmedvirkning først og fremst opp mot fag og læring, men gir også som

føring at elever skal kunne medvirke til «utvikling av sosiale relasjoner», samt at skolen skal legge til

rette for elevers «deltakelse og medvirkning i demokratiske prosesser».

«Kunnskapsløftet» er ingen god rettesnor for hva elevmedvirkning både kan og bør være. En

hovedmangel er at læreplanen ikke kobler elevmedvirkning med skolens arbeid for trygghet,

tilhørighet og et godt læringsmiljø for alle. En annen hovedmangel er at elevmedvirkning kun blir

løftet frem som en rett eleven har. Læreplanen kobler ikke elevmedvirkning og ansvaret alle elever

bør ha for å medvirke til det beste for alle.

Manglene er alvorlige ettersom det er læreplanen som legger rammene for hvordan skolen skal

forstå elevmedvirkning, og dermed også for hvordan skolen velger å involvere elevene. Læreplanens

mangler og snevre tilnærming er begrensende, både for å nå hovedmålene for skolen, og for elevers

aktive deltakelse. Ansatte i skolen bør ha et bredere perspektiv enn hva læreplanen legger opp til.

Elevens medvirkning i fag og læring

Skolen er best på elevmedvirkning når det kommer til fag og læring. Det kan handle om nivå, mengde

og vanskelighetsgrad, det kan gjelde arbeidsmåter, det kan gjelde innhold og det kan gjelde

motivasjon. Det er likevel ikke gitt at læreren lykkes godt med å involvere alle elever i arbeid med

fag. Elevmedvirkning fra alle er tids- og arbeidskrevende, og stiller store krav til læreren, både som

initiativtaker, drivkraft og tilrettelegger.

Initiativet for at elever skal få medvirke i arbeid med fag og læring, bør alltid ligge hos voksne. Det er

verken gitt at eleven tar initiativ, eller at han har et eget driv for å ønske aktiv medvirkning. Ønsket

om å kunne medvirke, ha innflytelse, bli sett, lyttet til, forstått, informert, spurt og tatt på alvor, er

ofte mer presserende på andre områder enn fag. Skjønt, det er ikke alltid sant. Elevens ønske om

medvirkning i arbeid med fag og læring, kan gi seg uttrykk på vis vi voksne verken har invitert til, eller

setter pris på.

Når læreren hører utrop som «kjedelig!», «åhhhh, må vi?», eller «gidder ikke!», så er det uttrykk for

at eleven ønsker noe. Det samme gjelder når eleven melder seg ut av timen, eller uteblir helt. Og

med motsatt fortegn, når en elev roper begeistret: «Kan vi ikke gjøre dette en gang til! Det var gøy.»

Alle utsagnene er uttrykk for ønsket om å ville medvirke, på den ene siden for at noe skal endres til

det bedre, og på den annen som et ønske om at noe burde skje mere.

4

Elevmedvirkning i fag handler om «hvor er du, hvor skal du, og hva trenger du for å komme dit».

Læreren må derfor velge å grave i eleven, for å forske i forståelse, motivasjon, behov for

tilrettelegging, ønske om endring, forslag til innhold og arbeidsmåter, etc. Hva opplever eleven som

kjedelig, vanskelig, uforståelig, dårlig forklart, eller unødvendig? Og hva oppleves som godt,

motiverende, engasjerende, morsomt og lærerikt?

For mange elever er ikke dette et stort eller viktig tema. De har det greit, og har derfor ikke store

behov for endring. Men mange kan likevel ha innspill og ønsker på noen områder, som både kan

være et korrektiv for lærerens måte å gjøre ting på, og som kan gi læreren innsikt og inspirasjon. For

å få slike innsikter og korrektiver, må voksne velge å kartlegge aktivt, og å stille spørsmål til den

enkelte elev.

Fire utfordringer

Når læreren og skolen ønsker å sikre at enkelteleven både får medvirke, og faktisk medvirker, så kan

det være lettere sagt enn gjort. De fleste skoler har ikke gode nok arenaer eller kanaler der det både

er mulig for voksne å se og å grave i enkelteleven, og samtidig er mulig for enkelteleven å meddele,

ønske, bli tatt på alvor, og oppleve en grad av medvirkning, over tid.

Det er imidlertid ofte ikke viljen til læreren det står på. For mange lærere er det ikke et spørsmål om

man bør involvere eleven for å sikre medvirkning, men om hvordan man skal få det til, både med

hensyn til tid, sted og metode. En rekke forhold er begrensende for at reell elevmedvirkning skal

foregå i skolen. Fire av disse skal vi se på nedenfor.

Utfordring I: Klasserommet som arena for elevmedvirkning

Klasserommet er hovedarenaen i møtet mellom lærer og elev. Det er her man tilbringer mest tid

sammen, og det er her det meste av interaksjonen finner sted. Lærerens jevne dialog med

elevgruppa, klasseromsamtalen, er en hovedvei til involvering av, og interaksjon med elever. Mange

lærere bruker klasseromsamtalen som sin viktigste kanal for medvirkning fra elever.

Klasserommet er imidlertid en lite egnet arena for å sikre god og reell medvirkning, for alle elever.

Medvirkning i klasserommet er ofte forbeholdt de få som oppsøker, som velger å være synlige, som

tar initiativ, og som har en sterk vilje til medvirkning. Mange elever er i motsatt ende av skalaen. En

rekke forhold gjør at disse ikke medvirker, slik skolen kunne ønske.

Elever i ulike roller. Elever er forskjellige på alle vis, og vilje til deltakelse og synlighet i

gruppa varierer stort. Mens noen er pratmakere, ledere og drivkrefter, så er andre stille,

lukkede, passive og lite synlige. Elever kan velge å være usynlig på grunn av sjenanse,

usikkerhet, ønske om ikke å skille seg ut, eller bekvemmelighet.

Dominans. Noen elever kan dominere på bekostning av andre. Elever som tar mye plass, gir

desto mindre plass for elever som kanskje trenger å bli dratt med for å bli hørt.

Ønske om tilhørighet. Elever kan følge gruppemeningen, eller ønsker til enkeltelever man

ønsker å tilhøre, heller enn å fremme egne meninger og ønsker. Voksne i skolen må være klar

over at eleven kan si og stå for ulikt i gruppe, i forhold til når de er alene med en voksen. For

noen elever kan det dessuten ligge en vedvarende frykt for å skille seg ut, og at andre elever

skal synes noe negativt om dem.

Gruppepress og «klassemeningen» kan være markant. Det kan være vanskelig å stå i mot

gruppa, selv om det ikke ligger en mulig trussel om negative sanksjoner i lufta.

5

Bruk av makt, undertrykking og negative signaler fra noen elever, kan legge lokk på elevens

deltakelse. (Blikk, latter, kommentarer, stønn, baksnakking, utestenging, trusler, mm.)

Tema for klasseromsamtalen kan oppleves som lite relevant. Det er ikke gitt at tema i

samtalen har relevans eller interesse for den enkelte. Klasseromtid er fellestid, og innhold i

timer bør som hovedregel ha relevans for de aller fleste.

Tema kan være sårbart eller for privat til å bli løftet frem i plenum. Det kan være tema som

krever fortrolighet, eller som bare har gyldighet for noen.

Disse begrensningene gjør at læreren trenger en annen arena enn klasserommet for å sikre at

enkeltelever både får medvirke, og faktisk medvirker til det beste for fellesskapet.

Utfordring II: Elevers forskjellighet

Elever er forskjellige på de fleste vis, både i hva de mener, hva de ønsker, hva de får til og hva de

forstår. Forskjelligheten er også total når det gjelder muntlighet, ønske om å synes i en gruppe, vilje

til deltakelse, initiativ inn mot voksne, og ønske om å hevde egne meninger. Og til sist er elever også

svært ulike når det kommer til behov, og opplevelse av om og hvor det er behov for endring.

Elevers forskjellighet kan være utfordrende når skolen skal sikre opplevd medvirkning fra den

enkelte. Skolens og lærerens vilje og evne til å se den enkelte, kan være avgjørende for om de

medvirker, hvordan de medvirker, og på hvilke områder de medvirker.

Elevmedvirkning i skolen foregår på flere arenaer, og i en rekke kanaler. Foruten klasserommet, så

kan medvirkning også foregå via loggbok, ad-hoc samtaler med grupper eller enkeltelever, elevråd,

og den årlige elevsamtalen forut for utviklingssamtalen. Utfordringen er imidlertid at ingen av disse

kanalene sikrer godt nok at alle blir sett og får medvirke regelmessig, på områder som er viktig for

den enkelte.

Elevers forskjellighet tilsier at alle bør sees en-til-en, regelmessig og over tid. Bare da kan det bli tatt

individuelle hensyn for at eleven skal kunne medvirke i egen skolehverdag.

Utfordring III: En trang og hektisk hverdag

Å se enkelteleven regelmessig, krever tid. Det er ofte mangelvare i skolen. Lærere flest, og spesielt

kontaktlærere, kan oppleve at hverdagen i skolen er mer enn hektisk og trang. Mye skal gjøres og

følges opp i den tiden elevene er på skolen, og tiden deretter er også ofte bundet opp til gjøremål

som må følges opp.

Lærerens handlingsrom for å sikre aktiv medvirkning fra den enkelte elev kan derfor ofte synes svært

begrenset. En ting er at arbeidstidsavtalen kan være full. En annen er at hullene i timeplanen kan

være få. Og de som finnes kan være fylt av nødvendig ad-hoc arbeid.

Selv om timer, undervisning, og arbeid er forberedt, så går læreren på direkten i møtet med elevene.

Mye kan skje. Timer tar uventede retninger, elever må fanges inn og elever må fanges opp, planer

må endres, og læreren må både ha evne til multitasking og improvisasjon. Noen lærere opplever det

som en evig runddans, der man konstant henger etter. Under slike forhold er det ikke enkelt å

mobilisere tid og krefter for å prioritere, og å finne plass til medvirkning fra den enkelte elev.

En trang og hektisk hverdag gjør at læreren trenger en fast og forhåndsdefinert tid for å kunne ta

regelmessige og hyppige samtaler med alle sine elever.

6

Utfordring IV: Lærere som står alene, uten gode fellessystemer

Læreryrket kan være ensomt, og medvirkning fra elever er bare en del av alt læreren har ansvar for.

Enkeltlæreren står ofte alene i arbeidet med både fag og elever. Det blir oftest opp til den enkelte

lærer å finne tilnærminger, og å løse utfordringer etter hvert som de dukker opp.

Spørsmålene melder seg derfor raskt dersom man skal sikre medvirkning fra alle elever. Hvilken tid

skal jeg bruke? Hva skal jeg velge bort? Hva kommer først og hva kommer deretter? Hvilke verktøy

kan jeg bruke? Hvordan får jeg innsikt i metode og tilnærming som virker? Og til sist: Hvordan få det

til, men samtidig bruke minst mulig tid?

Når utfordringene blir mange, og tiden og metoden verken strekker til for å avdekke, få innsikt, skape

nødvendig endring eller være i forkant av trøbbel, er det fort gjort å gå på tap, både inn mot

enkeltelever og inn mot elevgruppa. Da er det ikke enkelt å få til god nok elevmedvirkning.

En hovedmangel ved mange skoler, er fellesføringer, praktisk tilrettelegging og fellessystemer som

forteller at «slik gjør vi det her». På skoler hvor det blir opp til den enkelte lærer å finne sin egen vei

på alle områder, vil man også se en voksengruppe som spriker i alle retninger, som tar ulike valg, som

ser og forstår ulikt, og som fanger opp ulikt. Der noen lærere har egne og gode systemer for både

involvering og medvirkning, finnes det andre lærere, kanskje i naboklasserommet, som kan mangle

mye av dette. Læreres forskjellighet, og ulik lærerpraksis er en utfordring for enhver skole og

skoleleder.

Også skoleledere er forskjellige på alle vis, så også i forståelse av egen rolle, både som systembygger

og tilrettelegger. Skoleledere som hevder at «du er læreren, så dette er ditt ansvar alene», ser ikke

godt nok at læreres forskjellighet stiller store krav til både markant og tydelig skoleledelse, og til at

skolelederen ikke bare må ville sin skole i en retning, men også må arbeide aktivt og tilretteleggende

for at den skal komme dit.

Utfordringer kan møtes

Utfordringene over; - en trang og hektisk hverdag, - lærere som opplever å stå alene, - elevers

forskjellighet, og - mangel på en god nok arena der alle elever skal kunne sees regelmessig, er uttrykk

for at skolen mangler gode nok fellessystemer. For å sikre at elever får medvirke godt nok, trenger

skolen systemer for alt fra metode og tilnærming til eleven, til tidsbruk, organisering, langsiktighet,

og praktisk hjelp når man står fast.

Systembygging i skolen er alltid et skolelederansvar. Aktiv skoleledelse, og vekt på systembygging og

langtidsvedlikehold, er avgjørende for å bygge den gode skolen generelt, og for å lykkes med god

elevmedvirkning spesielt. Skoleleder har mange roller i skolen. En av de viktigste er å være

tilrettelegger for at lærere skal få gjort en god nok jobb. Det kan gjøres gjennom innføring av

fellessystemer og fellesverktøy.

Elevsamtalen er et slikt fellesverktøy. Det må ikke forveksles med den pålagte samtalen

kontaktlæreren må ha med eleven i forkant av utviklingssamtalen, selv om navnet er likt. Verktøyet

Elevsamtalen gjør, gjennom godt definert metode, innhold, tilnærming, organisering og tidsbruk, at

det er mulig å se alle elever regelmessig og enkeltvis.

7

Verktøyet Elevsamtalen

Verktøyet Elevsamtalen er i denne sammenheng hyppige men korte 3 til 10 minutters samtaler med

alle elever i en gruppe, regelmessig og over tid. Alle elever bør sees av en voksen i skolen, under fire

øyne, og minst hver 2-3 uke.

Mange voksne snakker mye med elever i skolen. Verktøyet Elevsamtalen er imidlertid noe langt mer

enn å snakke med elever. Elevsamtalen hjelper læreren, gjennom tilnærming og metode, til å oppnå

det som hun ønsker i møte med eleven, uten å bruke mye tid. Ettersom tid alltid er mangelvare i

skolen, blir korte samtaler desto viktigere dersom alle skal sees regelmessig.

Elevsamtalen er viktigst som olje i dag-til-dag maskineriet. Verktøyet er best når læreren bruker det

for å være i forkant av at uønsket og negative forhold skal oppstå, eller bli store, og av elevers

forskjellighet og behov. Og verktøyet kan være avgjørende ved «brannslukking», for både å få en

rask ende på negative forhold som har oppstått, og for å sikre at de ikke oppstår på nytt.

Spesielt forebyggingsperspektivet er viktig. For mange lærere er samtaler med elever mest et verktøy

for å rydde opp når noe har skjedd, heller enn et verktøy for å være i forkant av uønskede forhold.

Hyppige elevsamtaler med alle elever i en gruppe er forebygging i praksis.

Elevmedvirkning er et selvfølgelig hovedelement i Elevsamtalen, men verktøyet er godt for så mye

mer. Det er ikke uten grunn at Elevsamtalen blir kalt for Universalverktøyet.

Elevsamtalen bygger og vedlikeholder den gode en-til-en relasjonen mellom lærer og elev

Den gir læreren nødvendig innsikt i enkelteleven og i elevgruppa, gjennom aktiv kartlegging

Den gir rom for aktiv normdanning, en-til-en

Den endrer uønsket elevatferd, og reduserer krenkelser og utenforskap

Den hjelper elever til å lykkes

Elevsamtaletiden bør være vel definert, både i arbeidstidsavtalen og på timeplanen. Er

arbeidstidsavtalen full, så må noe ut. Det er ikke godt nok å gå på jakt etter tid til samtaler fra uke til

uke. En vel definert tid på timeplanen sikrer at elevsamtaler ikke må konkurrere med alle andre

nødvendige gjøremål.

Har du en for trang timeplan, der du ikke ser åpninger for ukentlige elevsamtaler, så gjelder det å

finne ad-hoc løsninger ut skoleåret, for så å be skoleledelsen legge inn en ukentlig time når

timeplanen blir lagt for neste skoleår. Ad-hoc løsninger kan være timer med dobbel dekning av

lærere, bruk av assistenter i arbeidsplantimer, midttimer, SFO-tid, eller å bytte en undervisningstime

med en annen lærer for å få et hull i timeplanen.

Elevsamtaletiden er ikke undervisningstid, men lærerens «utgift til inntekts ervervelse» for å være i

forkant av at uheldige forhold skal oppstå og få utvikle seg. Lærere som får tidlig innsikt i elever som

kommer til kort, krenkelser, eller behov for tilrettelegging, er samtidig i posisjon til å forhindre at

problemene får vokse seg store. Det sparer både tid og ergrelser. Noen skoler velger imidlertid også å

gi lærere noe tid til elevsamtaler, slik at elevsamtalen lettere skal få mulighet til å sette seg som

verktøy i hele lærergruppa.

Elevmedvirkning i Elevsamtalen

Elevmedvirkning foregår på tre måter i elevsamtalene.

8

Den første sikrer at enkelteleven får medvirke på områder som er viktige for henne, over tid.

Hvor har eleven behov for endring? Er det noe som kan bli bedre? Er det noe vi voksne kan

gjøre?

Den andre sikrer at eleven gjennom handling faktisk medvirker der det er viktig for skolen,

for fellesskapet, og for at absolutt alle skal ha en god hverdag i skolen.

Den tredje sikrer at læreren får nødvendig innsikt i elevgruppa og enkelteleven. Oppdatert

innsikt er avgjørende for å kunne ta nødvendige grep, slik at trygghet, tilhørighet, og god

relevant læring i et godt læringsmiljø blir gjeldende for alle.

Alle samtaler med elever, uansett hva årsaken er til at man ønsker å prate med eleven, bør inneha

noen faste elementer uten at samtalene av den grunn trenger å ta mange minutter ekstra. Voksne

bør alltid:

Drive aktiv kartlegging, både av krenkelser, trygghet og tilhørighet, men også av fag,

tilkortkomming, og av hva voksne kan gjøre annerledes.

Være på tilbudssiden inn mot eleven, som hjelper, tilrettelegger og korrektiv.

Løfte frem arbeid med læringsmiljøet, med elevens behov for endring på den ene siden, og

arbeid med elevens uvaner, og evt. ødeleggende atferd på den annen.

Konkretisere elevens medvirkning for trygghet, tilhørighet og et godt læringsmiljø, blant

annet gjennom aktiv handling inn mot medelever.

Normdanne og forsterke opp ønsket atferd og innsats.

I en egen klamme på slutten av artikkelen kan du se eksempel på en kort samtale, der alle

elementene er med, og der samtalen ofte bare varer noen få minutter, dersom eleven ikke har mye

på hjertet.

Å innby til medvirkning

For eleven så handler, som tidligere omtalt, den gode samtalen om å bli sett, spurt, anerkjent,

informert, lyttet ut, og tatt på alvor. Elevsamtalen er skreddersydd for å få til dette, hver gang.

Voksne på tilbudssiden, med varianter av spørsmålet «Er det noe jeg kan gjøre for at du skal få det

bedre på skolen?», er viktig av flere grunner. Først og fremst så skjer det ofte at læreren får innsikt i

forhold som eleven ikke ville ha kommet med av seg selv, men som nå blir synliggjort. Elever flest er

verken storforlangende eller etterspør urealistiske ting. Noen kommer med gode innspill, mens

andre svarer «vet ikke», eller «nei, jeg har det godt her.»

Tilbydende voksne, som velger å spørre og lytte ut, er dessuten et tydelig signal om at «jeg er her for

deg», og at «jobben min er at du skal ha det best mulig i skolen, og lære mest mulig.» Det skaper tillit

og relasjon, og er viktige signaler for å komme i posisjon hos eleven, og for å få eleven med seg i sin

retning.

Dersom eleven skulle komme med et ønske eller et behov som læreren ikke kan oppfylle eller dekke,

så er det bare å si det. «Vet du, akkurat det kan jeg ikke gjøre noe med, men er det noe annet du

trenger for å ha det best mulig i skolen?» Er læreren redd for tullesvar, kan det løftes frem inn mot

elevgruppa i forkant. «En gang var det en elev som kom med et tullesvar, og det måtte jeg jo ta opp

med den eleven. Jeg regner med at det kommer ikke dere til å gjøre.»

9

Åpne spørsmål gjør at det er opp til eleven å definere behov og ønsker, der og da. Det kan være at

man ikke ser tavla godt nok når man sitter bakerst. Det kan være at man ønsker å bytte plass fordi

naboeleven forstyrrer, ødelegger eller plager. Det kan være ting med fag og læring som er nytt, det

kan være voksne som ikke er synlige i friminutt, eller det kan gjelde utrygghet i friminutt og områder i

skolegården det oppleves utrygt å gå i.

Lærere som kjenner elevene godt kan også være mer spesifikt på tilbudssiden. Lærere har ofte

innsikter som gjelder den enkelte elev, og dette kan brukes i elevsamtalen. «Jeg ser at du melder deg

litt ut når de andre jentene er sammen i gangen. Er det noe jeg kan gjøre for at du skal ha det best

mulig med jentene?» «Jeg ser at du av og til er uvirksom i engelsktimene. Er det noe jeg kan gjøre for

at du skal få jobbet bedre i de timene? Er det for vanskelig? Er det for lett? Hvordan ville du like at

timen var?»

Også elevansvaret må være tydelig i Elevsamtalen. De overordnede forventningene til eleven bør

være glassklare: «På denne skolen har alle et ansvar for at alle skal ha det bra. Vi forventer at du

medvirker til at alle opplever tilhørighet, trygghet og et godt læringsmiljø.» Elevansvaret kan

realiseres på to vis; først ved at eleven gir nødvendige informasjoner til voksne som kartlegger aktivt,

og dernest gjennom aktiv handling fra eleven.

Hva ser du? Hva vet du?

Den ene siden av elevansvaret realiseres ved at læreren kartlegger aktivt, og «graver» i elevene, for å

finne ut av negative og uønskede forhold som går utover medelever. Voksne i skolen trenger til

enhver tid den innsikten elevene har, oppdatert til her og nå, for å kunne gjøre skolen god for alle.

Innsikt i relasjoner mellom elever, krenkelser, mobbing, elever som ikke har det godt, elever som

styrer, etc. gir skolen mulighet til å forebygge, og til å skape nødvendig endring.

Gravende voksne er spesielt viktig for elever som er utsatt for krenkelser, utestenging og negativitet,

og for elever som kommer til kort, som er i negative roller, og som har et sterkt behov for endring.

Oppfordringer som «kom til meg dersom det er noe», eller «si i fra dersom du ser eller opplever noe

som ikke er bra», er aldri godt nok. De fleste elever går ikke til læreren for å si i fra om det de vet.

Men velger voksne å spørre, så kan de svare.

For at elever skal prate og informere fritt, bør læreren ha løftet frem to forhold. Det første er å

klargjøre forskjellen på «sladring» og «å si i fra». Mens det å si i fra handler om å ta ansvar, så er

sladring om småting som ikke går utover noen, uønsket. Det andre forholdet som må til for at elever

skal prate fritt, er forsikringer om at alt som blir snakket og informert om, vil bli tatt godt vare på av

voksne. Ingen elever vil få innsikt i hva andre elever har sagt.

Mye av det som skjer av negative ting mellom elever, skjer fordi elever tror at voksne ikke får vite, og

at voksne ikke vil gripe fatt i, og skape nødvendig endring. Når dette endres, så har elever en mye

høyere terskel for både å krenke andre, og for å gjøre uakseptable ting.

Regelmessige samtaler med alle elever, der læreren er tydelig på at ingen andre elever får vite hva vi

snakker om, gir stor innsikt og er et nødvendig utgangspunkt for både forebygging, og å skape

endring. Læreren bør være tydelig på at «Jeg kommer til å prate med alle regelmessig, for å finne ut

hva dere ser, opplever, og ønsker endret. «Jobben min er at alle skal ha en god hverdag i skolen, og

oppdager jeg at noen tar dårlige valg, og gjør uakseptable ting mot andre, så vil jeg stoppe det.»

10

Endringen har imidlertid ofte startet allerede. Når elever vet at læreren kartlegger aktivt, og dermed

får god innsikt, og dessuten vet at læreren vil gripe fatt i forhold der det kreves endring, da faller

omfanget av krenkende og uønskede forhold markant. Dette kalles «allviter-mekanismen», og kan

fremstå som noe magisk for voksne i skolen som opplever virkningen den har på elevene.

Aktiv kartlegging: Hva ser eller opplever eleven av krenkelser, elever som bestemmer og styrer andre, elever som går alene, eller som får negative signaler eller kommentarer, som blir utestengt, etc? Hvem forstyrrer for deg? Får du konsentrert deg godt nok? Er det noen fag eller timer der det er mer uro? Hva kreves av endring fra de voksne, og på hvilke områder?

Aktiv handling fra eleven

Den andre siden av elevansvaret realiseres gjennom aktiv handling fra eleven. For elever flest, det vil

si alle de som i liten grad gjør negative ting mot andre, kan elevansvar og aktiv medvirkning handle

om å bidra til inkludering og opplevd fellesskap, til normdanning inn mot medelever for hva som er

ok og ikke, og som forbilder. Da gjelder det for eleven å bruke gode blikk, velge å invitere med, både

si hei til venner og til de som står rundt, omtale andre positivt, samt følge med på utenforskap, om

noen er utsatt, og på alt annet som gjør at elever ikke har en god hverdag.

Ressurssterke elever, som kanskje er populære og i lederposisjoner, kan brukes aktivt. Skolen trenger

elever som er i en lederposisjon inn mot medelever, men lederskap forplikter. Hva dette innebærer

kan være tema i elevsamtalen.

Medvirkning får en litt annen valør der det har foregått krenkelser, undertrykking, trusler og

negativitet rettet mot enkeltelever. For elever som har gjort, og kanskje fortsatt gjør ting de ikke bør

gjøre mot andre, kan medvirkningen skje i tre trinn.

Første trinn er at uønsket atferd må opphøre helt. Eleven må ta gode valg inn mot omgivelsene.

Dersom atferden har vært rettet mot medelever, må eleven som et trinn to, også rydde opp etter

seg. Det kan for enkelhets skyld være, på en fin måte, å beklage inn mot de som har vært utsatt, og

understreke at det ikke vil gjenta seg. Tredje trinn handler om å sende gode signaler, og gjøre godt.

Det kan være å sende gode blikk, si hei, omtale positivt, invitere med, etc.

Hva det innebærer for eleven å rydde opp etter seg, ta gode valg og sende gode signaler, må

konkretiseres i hvert enkelt tilfelle. Læreren må også synliggjøre hvordan dette vil bli fulgt opp over

tid, og forespeile hvordan skolen og læreren vil ta grep dersom atferd ikke stopper, og dersom eleven

ikke tar bedre valg, og sender gode signaler. Terskelen for kontakt med hjemmet bør som hovedregel

alltid være lav.

For noen elever kan det være vanskelig å få til endring av atferd, kanskje fordi de har vært i en

negativ rolle over år, og kanskje fordi også disse elevene har en opplevelse av å bli krenket,

utestengt, eller på annet vis være utsatt for noe som ikke er godt. Det er fort gjort for voksne i skolen

å overse krenkelser og negativitet som er rettet mot de mest utfordrende og negative elevene.

Voksne i skolen har et selvfølgelig ansvar for også å lytte ut og stoppe det disse elevene er utsatt for,

selv om de er i en negativ rolle, og til og med gjør ting mot andre som ikke er bra. Det bør alltid være

11

en rettesnor at det er handlinger som skal stoppes, uansett hvem som gjør disse, og uansett hvem

som er utsatt.

Voksenansvaret troner alltid øverst

Voksne er alltid hovedansvarlige i skolen. Elevmedvirkning er således alltid et voksenansvar, og det

bør være uttalt i et hvert klasserom. «Jeg snakker med deg fordi det er mitt ansvar at du både skal ha

det best mulig i skolen, at du skal lære best mulig, og at du skal bidra best mulig til fellesskapet.»

Verktøyet Elevsamtalen hjelper voksne til å realisere sitt voksenansvar.

Voksne er ansvarlig for at elever over tid ikke har handlingsrom til å ta dårlige valg, krenke andre,

ødelegge eller skape usikkerhet. Men hva skal voksne gjøre dersom positiv medvirkning fra elever

uteblir? Hva dersom elever fortsetter med uønsket atferd? Hva dersom eleven ikke vil eller får til

nødvendig endring?

Da er det ene og alene voksne som må ta ansvar for at negative forhold stopper. Det kan gjøres på

mange vis, der den gode en-til-en relasjonen, aktiv kartlegging og tilrettelegging ligger i den ene

vektskåla, og ansvarliggjøring og begrensning av elever ligger i den andre.

Til syvende og sist skal elever vite at de både kan bli ansvarliggjort og begrenset i sin frihet, dersom

atferden som går utover andre, fortsetter. Det er ingen menneskerett å få gå fritt ute i friminutt,

dersom man fortsetter å krenke andre. Det er heller ingen menneskerett å være i klasserommet

dersom man fortsetter å ødelegge, eller ikke jobber. Tiltak må imidlertid alltid gjøres i samarbeid

med foreldre, og aller helst som del av et systemarbeid, med skoleleder i front.

Elevmedvirkning i en linje

Samtaler med elever bør foregå i en linje, der en samtale hviler på den forgående.

Førstegangssamtalen vil ofte være noe lengre, fordi eleven kan ha mye å fortelle om, og fordi

læreren må bruke noe tid på å gi føringer. Samtalene deretter vil være desto kortere, til man etter

noen samtaler kan være nede i 3-5 minutter pr. elev, pr samtale. Korte samtaler krever disiplin fra

læreren, som ikke har tid til å la samtaler skli ut.

Korte samtaler krever at enkelteleven blir sett hyppig. Går det for lang tid vil man miste linja, det kan

bli for mange ting å gripe fatt i, og læreren må ta førstegangssamtalen på nytt. Og motsatt: Jo

hyppigere man får til samtaler, jo bedre opplever eleven seg sett, jo færre ting dukker opp som man

må ta grep om, og jo kortere kan samtalene være.

Noen lærere lar det gå sport i å se flest mulig elever i løpet av elevsamtaletiden. Et praktisk tips er å

ha en rulleringsordning, slik at en ny elev alltid venter utenfor elevsamtalerommet. Da går mindre tid

bort når en ny elev skal inn til samtale.

Noen lærere har dertil gått til innkjøp av et «egge-ur», som de stiller inn på for eksempel fire

minutter. Elever med behov for lengre samtaler, kan få tilbud om dette på et annet tidspunkt. Den

definerte elevsamtaletiden bør ikke brukes til de lange samtalene, siden det vil gå utover lærerens

mulighet til å få sett alle sine elever.

Dersom læreren står alene

Skoler som ikke har gode nok fellessystemer for elevsamtaler generelt, og for elevmedvirkning

spesielt, overlater ansvaret for å få til dette, og for å finne tid, rom og metode til enkeltlæreren.

12

Dersom du ønsker å innføre elevsamtalen som et verktøy i arbeidet med dine elever, kan du gjøre

som følger:

Definer ditt eget handlingsrom. Gå først på jakt etter en tid der du kan ha elevsamtaler, og

der elevene samtidig er tilgjengelige for samtaler. Det kan for eksempel være mellomtimer,

der du ikke har undervisning. Noen timer, for eksempel gymtimer, er ofte dårlig egnet. For

småtrinnet kan SFO-tid være en mulighet, selv om den tiden har begrensninger fordi ikke alle

elever er tilstede.

Finn et fast sted du kan ha elevsamtaler, aller helst i nærheten av der elevene er. Reserver

dette rommet på fast basis. En måte å reservere på, er å henge opp en timeplan på

yttersiden av døren, samt informere berørte lærere. Det er misbruk av tid å måtte jakte på

rom fra gang til gang.

Avtal møte med skoleleder der du legger frem saken, og ditt forslag til hvordan det kan

gjøres. Har du flaks, kan det være at skoleleder ser saken som deg, og til og med velger å

sette i gang systemarbeidet som kreves for å gjøre det til et skoleverktøy.

Skjer ikke dette, så kjemp din egen sak. Dersom du ikke fant egnet tid til elevsamtaler på

egenhånd, be om hjelp og tilrettelegging for å få en fast elevsamtaletid på plass.

Få Elevsamtalen inn som del av arbeidstidsavtalen. Be samtidig om at du ikke blir brukt som

vikar i elevsamtaletiden. Elevsamtaletiden bør være hellig tid, på linje med

undervisningstimer. En time i uka er ofte nok. For å komme godt i gang kan det imidlertid

være nødvendig at du bruker enda mer tid de første ukene.

Er ikke skoleleder behjelpelig, så bør du jakte mulige ad-hoc løsninger ut skoleåret. Be

skoleledelsen om å sette av minst en time på timeplanen din for neste skoleår.

Avtal med lærer som har elevene at du kan hente elever ut fra deres time. Det er viktig å

avtale for ikke å skape konflikt. I noen timer eller fag kan det være viktig at alle elever er til

stede de ti første minuttene av timen, når nytt stoff skal gjennomgås.

Etabler en/ flere elevsamtalebøker, der alle elever har avsatt godt med plass. Ha navneliste

på innbretten, og noter dato når du har hatt elevsamtale med den enkelte. Vær oppmerksom

på at alle skal sees, også de som er stille, usynlige og som gjør lite ut av seg.

Start opp enkelt, gjerne med to tema: «Jobben min er at du skal ha det best mulig på skolen.

Er det noe jeg kan gjøre for at du skal få det best mulig?» og «Alle skal ha det bra på skolen,

hele tiden. Vet du om noen som ikke har det bra, som er utsatt for…., som blir utestengt,…

Vet du hvem som gjør disse tingene? Det vi snakker om blir bare mellom deg og oss voksne.»

La det gå sport i å ha korte samtaler med elevene. Unngå mye hentetid. Når man har korte

samtaler kan gjerne neste elev vente noen minutter på gangen.

Informer foreldre om at du vil snakke med alle regelmessig, og avslutt alltid samtalene med

«Hils hjem, og fortell gjerne litt om det vi har snakket om.»

13

Eksempel på kort elevsamtale som har med fire faste elementer: Hei Albert. Så fint å se deg igjen. Sist gang nevnte du at Kristian gikk mye alene, og at det hendte han fikk kommentarer fra noen av de andre gutta. Hvordan har det vært den siste uka? (….) Har du sett eller hørt noe annet som du tenker ikke har vært bra mellom elevene? (….)(Aktiv kartlegging) Og så fikk du et oppdrag av meg, om å sende gode signaler i alle retninger, og spesielt til Kristian og de du ser er litt på utsiden. Hvordan har det gått?(….) (Elevens medvirkning) Så bra at du har fått det til. Jeg kommer til å snakke med alle om dette, slik at jeg er sikker på at alle både sender og får gode signaler fra medelever, som «hei», gode blikk, at de blir invitert med, eller får gode kommentarer. Fortsett som du holder på. (Normdanning, forsterking av atferd) Hvordan er det med deg og uvaner i klasserommet nå for tiden? (.…) Vet du, jeg har også lagt merke til at du har blitt mye bedre mht. småprat i timene, og det å komme for sent til timene. Vi voksne kommer til å følge med på uvaner, og gripe fatt i elever som ikke får til endring. Er det noe jeg kan gjøre for at du skal bli enda dyktigere? (….) (Medvirkning til godt læringsmiljø, normdanning, og voksne på tilbudssiden.) Er det noe mer du ønsker at vi voksne skal gjøre for at du får en best mulig hverdag her på skolen? (….) Hils hjem, så snakkes vi på nytt om ikke så lenge. (Voksne på tilbudssiden)

Elevmedvirkning i skolen

Elevmedvirkning handler om å bli sett, hørt, tatt på alvor, og til en viss grad kunne ha innvirkning på egen hverdag i skolen.

Elevmedvirkning er først reell dersom alle elever i en gruppe får medvirke på områder som er viktige for dem, over tid.

Mål med elevmedvirkning bør være nært knyttet til hovedmålene med å drive skole: At alle skal oppleve trygghet og tilhørighet, god relevant læring i et godt læringsmiljø, og at enkelteleven er med i prosess over tid.

Elevmedvirkning har to sider. Det bør både være en rettighet og et gode for enkelteleven, og en del av ansvaret som hviler på alle elever.

Behov og ønsker er individuelle. Skal elevmedvirkningen bli god for den enkelte, må den også foregå individuelt, og den enkelte må sees regelmessig.

Lærere kan oppleve at det ligger en rekke utfordringer på veien, som kan gjøre det vanskelig å få til reell elevmedvirkning i det daglige arbeidet.

Elever er forskjellige på alle vis, både i behov, men også i deltakelse og ønske om å være synlig.

En rekke forhold, blant annet elevers forskjellighet og ulikhet i roller, gjør at klasserommet er en lite egnet arena for å sikre reell elevmedvirkning for alle.

Lærerens hverdag er ofte trang og hektisk, spesielt i den tiden elevene er til stede. Lærerens handlingsrom for å sikre medvirkning fra den enkelte elev, er ofte svært begrenset.

Skolen mangler ofte gode fellessystemer og praktisk tilrettelegging for lærere, slik at reell elevmedvirkning fra alle kan la seg gjennomføre.

Verktøyet Elevsamtalen er som skapt for at lærere skal lykkes med god og reell elevmedvirkning for alle, over tid. Du kan lese mer om Elevsamtalen og andre verktøy på godskole.no

14

Om Paul Viktor Wiker:

Paul Viktor Wiker er lektor fra Sagene lærerhøyskole/ Universitetet i Oslo. Han har de siste 19 årene

arbeidet praktisk på rundt 200 skoler med systembygging, forebygging og endringsprosesser i klasser,

trinn og hele skoler. Paul Viktor Wiker står bak nettstedet godskole.no, og har holdt kurs for rundt

15.000 lærere, gjennom både Prinsdalsteamet og God Skole.

Skoler som tar kontakt har oftest behov for at rask endring skal finne sted i en klasse, på et

trinn, eller til og med på hele skolen. Skolen kan, på tross av at den har gjort stor innsats, oppleve at

utfordringer vedvarer. Utfordringene kan være mange; bråk, uro, elever som på ulike vis sliter, går på

tvers, eller er i negative roller, mobbing og krenkelser, styrende elever, sinte foreldre, voksne som

ikke samarbeider godt nok, gjennomtrekk av voksne og et læringsmiljø som aldri får satt seg.

Paul Viktor Wiker arbeider alltid på fire områder samtidig:

Utvikling av felles voksenledelse over elevgruppa, slik at voksne rundt en elevgruppe

drar i samme retning. Det er noe alle skoler og skoleledere ønsker, men som mange

finner svært vanskelig å gjennomføre.

Innføring av Elevsamtalen som verktøy for å bygge gode en-til-en relasjoner, sikre

reell elevmedvirkning, ha god nok innsikt i elevgruppa til enhver tid, og sikre at

enkelteleven har en god hverdag i skolen. Elevsamtalen gjør at også lærere kan få en

bedre arbeidshverdag.

Samarbeid med foreldre. De skal alltid være informert, og skolen må alltid søke å ha

foreldrene med seg i alt den gjør. Det er ikke alltid like enkelt, verken for skolen eller

for den enkelte lærer. På mange skoler er endring av relasjonen skole – hjem en

viktig del av arbeidet, for at foreldre ikke skal være negative og kritiske til skolen, og

kanskje drar i motsatt retning av det skolen ønsker.

Systembygging i skolen. Skoleleder er tilrettelegger og krumtappen for at skolen skal

bli god for alle. Å bygge gode systemer som sikrer langsiktighet og praktisk hjelp til

ansatte, slik at alle har en mulighet til å få gjort en god nok jobb, er viktig alle steder.

Denne artikkelen om elevmedvirkning er praktisk fundert, og beskriver en bit av det han arbeider

med i skolen. Et arbeidsfelt er, ved siden av å skape nødvendig endring i en elevgruppe, også å vise

lærere og skoleledere hvordan verktøyet Elevsamtalen kan brukes som et dag-til-dag verktøy. God

Skole/ Paul Viktor Wiker garanterer for nødvendig endring.