Eiketreet i Liafjelly.com/.../uploads/2014/09/Eiketreet-i-Lia.pdfhar vår mor Ragnhild Signora vært et naturlig midtpunkt. Hun ble født i 1903 og kom til verden i hjemmet til Olga

”Eiketreet” Jeg sitter og betrakter et draft over områdene i skjærgården rundt Nøtterøy, Tjøme og Hvasser. Kjente navn lyser mot meg som Mostein, Leistein, Burø, Ildverket, Vaskalven og inn Kilen så langt den går. Her inne ligger ”Fjelly” som et sentrum for Nilsefamilien og nær knyttet til historien i gammel og ny tid. Her har vår mor Ragnhild Signora vært et naturlig midtpunkt. Hun ble født i 1903 og kom til verden i hjemmet til Olga Marie og Ole Hagbart i Lia noen hundre meter lenger syd på denne øya.

Nilsefamilien er en gammel slekt, men i denne historien vil vi starte med Ole Hagbart og frem til mor Ragnhild Signora. Det dreier seg da om ca. hundre år.

Den gamle eika i Lia har fra sin krone utsikten over det meste av det draftet viser i skjærgården her ute. Den ser innløpet til Vestfjorden mot Tønsberg og lenger vest innløpet til Sandefjord. Den ser båter runde Verdens Ende på Tjømelandet og de farlige brottene i syd, den holder øye med Uleholmen og Kløvningen, og innseilingen til Røssesundet, Vikerholmen, Havna og Ormelett. Den speider sydøst over og der blinker Tristein fyr, videre Hoftøya, Store Færder, Knappen og Langøya. Ja, i spesielt klarvær skimtes Thorbjørnskjær og Østfold-landet med Koster og Hvalerøyene på ”are sia”, men det er en annen verden for oss og for losene som denne historien også handler om. Men på den rette siden av fjorden er det flere øyer, og eika ser dem alle. Sandøya, Busteinene, Matkoll, Melleskjærene og Svarten - alle kjente og kjære navn og øyer. Leia fra Vrengen over Mågerøflaket har vi allerede nevnt og hele dette skjærgårdsparadiset knytter seg til vår historie, både i gammel og ny tid. Vi begynner ved roten i dobbelt forstand, det forholdsvis lille idylliske huset som bestefar bygde til seg og sin familie.

100 år med det gamle eiketreet i Lia Ja, hva den har sett bare de siste 100 årene av sitt eiketreliv. For eikekrona som strakte seg over Liafjellet på Hvasser og kunne skimte horisonten fra Østfoldlandet og til Svenner fyr, og i nord mot Nøtterøy og alle de herlige øyene og holmene i denne skjærgården. Her har Nilsefamilien levd sitt liv i seks generasjoner og eikekrona har sett det meste av denne slektas arbeids- og friluftsliv. Begge deler har vært sterkt knyttet til sjøen og øyene her.

! 1Eiketreet i Lia

Mors første hjem i Lia

Opphavet - Ole Hagbarth Nilsen Ole Hagbarth, sønn av Nils Thorsen, ble født 28/12-1871. Han ble gift med Olga Marie Nilsen, født 1875. Han kom flyttende fra Buerstad på Nøtterøy og slo seg ned med sin familie i Lia syd på Hvasser. Det var yrket som los sammen med sin bror Thor Nilsen som var årsak til at et flyttelass stanset under den gamle eika – treet som i hundre år skulle følge Nilseslekta til vår tid. Ole Hagbart var en tettbygd og kraftig kar. Eika nikket anerkjennende til hans raske og effektive bevegelser og humret i løvet over den utålmodige mannen som ikke ventet på hjelp når noe tungt skulle flyttes på. Her gikk kommoder og kakkelovner inn på høykant. Selv mor Olga som var en utrolig sprek dame fikk knapt hendene opp av forklelomma. La meg i en liten parentes fortelle noe som eika så noe lenger ut i slektas liv. Bestefar var stolt og veldig glad i kona si og han viste henne gjerne fram for sine loskamerater. Mor fortalte at en dag ble Olga med Hagbart i skøyta og den gang som nå var håndbakk en populær styrkeprøve. Hagbart utfordret losene til å prøve kona i håndbakk. De smilte å syntes vel Nilsen var svært så dristig. Vel, de var ingen smågutter og hvis overarmene etter mange år med rorkulten var omtrent som den jeg ofte lå på som liten gutt i kammerset hos bestefar Hagbart, så kunne de vel smile. Men resultatet var at Olga la ned en for en og hun fikk sin fortjente applaus.

Tilbake til eiketreet i Lia og Hagbarts virke som los, vel å merke los i slutten av forrige århundre. Losbåt med bare seilføring – fri konkurranse fra svenskekysten mot Danmark til Kristiansand. Eikekrona har oversikten. Ute i havgapet kommer ei skute med svær seilføring, kursen går i leden mellom Store-Færder og Sandøya. Ei lita skøyte med den kjente røde stripen i seilet forteller at losbåten med Hagbart og Thor regner med en lostørn inn til en av byene Drammen eller Christiania. Losbåten legger seg tett inntil skuta i le og

Eikekrona skimtet en kar i losuniform som finner vei opp på brua - losen denne gang er Hagbarth som setter stø kurs mot land. Så er det å vente til losjobben er gjort og Eikekrona vet av årevis erfaring om et døgn eller to kommer en kar gående etter veien da er kanskje flere mil tilbakelagt over Nøtterøy og Tjøme, Brøtsøe og Hvasser, i beste fall med hesteskyss til Kjøpmannskjær. Det gjorde godt å få

satt seg ned i godstolen og så få noen timers søvn før neste seillas. Det var ikke enkelt å få ro i kjøkken og

! 2Eiketreet i Lia

Tøffe tak i åpne båter

Bestefars gamle bibel, slitt etter års bruk

stue til enhver tid med fem viltre gutter i småskole alder og under det. Alle var kommet til verden i det de kalte fødekammerset, det nordre soverommet i huset Hagbart hadde bygd til seg og sin familie. Og nå ventet kammerset og Nilsefamilien på den sjette verdensborgeren og året var 1903 på vårparten. Den 3. april kom endelig jenta i søskenflokken og hun fikk det klingende navnet Ragnhild Signora. Dette var en stor begivenhet, losen var stolt og ut i april måned kunne Eiketreet se ned på en lykkelig familie, fem gutter og en lykkelig mor se på den lille bylten som nesten ble borte i losens sterke armer.

Nå var de en familie på åtte personer med smått og stort. En losfamilie måtte lære seg å leve med spenning. Mor Olga speidet nok ofte fra Liafjellet etter en skøyte med rød stripe, det var vel helst i kuling og storm uroen kom. Kyststrekningen bestefar betjente sammen med onkel Thor var kanskje barsk i høst og vintermørket. Skøytene var relativt små og ganske åpne, rormannen sto i vær og vind akterut og styrte med en kraftig rorkult, med grove sjømannsnever. Eikekrona så nok tydeligere den lille losbåten som banket seg fram mot Sandesund og trygg havn.

Noen år gikk med gode og vanskelige dager. Vanskeligst ble en høstdag i året 1907. En uhelbredelig sykdom rammet den sterke moren og Eiketreet så doktoren komme og dra, og senere en kiste bli kjørt til kirkegården og en sørgende mann med seks morløse barn følge etter. Ragnhild Signora var da bare tre år gammel og en ny epoke skulle komme med bestemor Emilie - en sprek og dyktig dame som tok på seg en krevende utfordring, stelle og styre huset for mann og seks barn i skolealder og noen enda yngre.

Flere loshistorier Fra lostiden på Hvasser fortelles det en merkelig historie om bestefar Hagbarth og hans sjømannsskap. Under en voldsom storm fra nord, holdt skøyta til onkel Tor og bestefar på å bli slått i stykker mot moloen i Sandesund. Der fortelles at bestefar hoppet om bord og hogg hull i skøytebunnen så den sank. På den måten berget han båten fra å bli slått fullstendig til vrak. Den ble hevet så snart det løyet og satt i stand igjen, skaden var jo relativ liten.

Det høyeste utkikkspunktet i havneområdet i Sandesund var Kikkut. Her har nok bestefar og onkel Thor stått med langkikkerten mang en gang og speidet etter seilskip. Det var viktig å observere båtene tidlig, konkurransen var hard og det var avgjørende å ha en god og rask skøyte. Det er sannsynlig at de to brødrene bokstavelig talt satte alle kluter til og at salt sjøvann slo over både esing og rormann. Fremdeles står den lille hytta på Krugefjellet og minner om gammel loshistorie.

! 3Eiketreet i Lia

De to brødrene var ute i mye hardt vær og det ble med livet som innsats i de tider. Båtene var små og ganske åpne for vær og vind og seilføringen var stor. Det gjaldt å ha raske båter da konkurransen om å nå seilskutene som kom mot norskekysten var stor. Det manglet ikke på dramatiske opplevelser ombord i ei lita skøyte hvor alt var avhengig av to manns sjømannskap og snarrådighet. Jeg har fortalt om deres arbeidsområde, fra Svenskegrensen mot Danmark til sørlandskysten til Kristiansand. Her kommer et par historier mor har fortalt meg: Bestefar hadde satt onkel Thor ombord i en

seilskute utenfor en av sørlandsbyene, han var på hjemvei og det var en varm og stille dag. Den lille brisen gav skøyta en heller liten fart – heldigvis. Det som skjedde var at bestefar sovnet og falt baklengs til sjøs, godt kledd og med støvler var det bare så vidt han nådde igjen båten og fikk heist seg ombord. Siden det var for langt til land og ingen i nærheten, sa han selv at han aldri hadde vært i så

stor livsfare. Mor har også fortalt om en nifs opplevelse de to losbrødrene hadde ved et middagsmåltid ombord i skøyta. Det gikk på saltkjøtt og erter å onkel Thor satte en litt for stor kjøttbit i halsen. Bestefar foretok den vanlige behandlingen noen kraftige slag i ryggen uten resultat Onkel Thor begynner å bli ganske blå i ansiktet, da viser snarrådigheten seg. Bestefar stikker langfingeren så langt ned i halsen på broren han kan og får kjøttstykket nedenfor pusterøret. Det var ingen spøk langt til havs.

Så en fornøyelig historie om bestefar og onkel som lå i de trange køyene og prøvde å sove. Bestefar sovnet mens onkel Tor ble liggende våken. Han ble vitne til et artig opptrinn: Ei lita mus var på vei bortover køya og søkte tydelig en varmekilde. Det fant den i barten til bestefar og la seg vel til rette under nesa hans. Nå var det slik at bestefar hadde en bestemt måte å snorke på. Når musa la

seg til rette var det en jevn pust, men så kom en eksplosjonsaktig utblåsing. Musa gjorde et skikkelig byks og onkel fikk seg en god latter. Men det kunne sikkert fortelles om mange fine opplevelser. På samme måte som oss opplevde de sikkert fine stemningsfulle morgentimer med soloppgang over

Østfold-landet, med bris i seilene og duvende lange dønninger. Den fine

! 4Eiketreet i Lia

Fra bestefars los og fritidsbåt

To nye generasjoner i land på Hoftøya

naturlige havna på Hoftøya har sikkert hvert en god plass å få seg et måltid og en velfortjent lur, mange gode måltider på nydradd koketorsk må vi regne med. Fiske var en både nyttig og spennende og tilhørte en stor del av friluftslivet til våre forfedre.

Det blir en sterk opplevelse av røtter når en ferdes i skjærgården i Nøtterøy, Tjøme- og Hvasser-området. Her er det folk i vår familie som har rodd, seilt og hatt sitt levebrød i flere generasjoner. De har fisket på de samme grunner, slått floke og satt garn over båer og i renner på havbunnen hvor flyndre og stortorsk går. De har opplevd solskinnsdager og ruskevær, og lært av sjølivet å vise respekt for naturen – og takke for matforsyninger fra havets store spiskammer.

Mens bestefar enda var los mistet flere Hvasser-loser livet i brottene ved Tristein. To av våre skolekamerater omkom på samme måte, øst for Store-Færder på alkejakt. De ble sporløst borte for alltid. Dette er jo triste betraktninger, men også en del av livet i kystområder.

Eika i Lia har sett det meste i hundre år av vår historie. Men den har også sett mange gledelige begivenheter. Glade familier som vet og sette pris på ferier og friluftsliv, en sammensveiset familie i senere år tilknyttet Fjelly i Kilen med mor som samlingspunkt og et åpent hjem hvor alle var velkomne. Men tilbake til loshjemmet i Lia, til enkemannen og barneflokken - en ny kvinne trer inn i historien.

! 5Eiketreet i Lia

Omtale i Tjøme bygdebok

Emilie Karoline Nilsen - Emilie fra Mo Losen med hus og hjem, med stor barneflokk og et krevende yrke var ille ute uten kone og mor. Da er det at Milla, som bestefar alltid senere kalte henne, blir hentet til Lia. Hun har med seg kua si har mor fortalt og enda fins uthuset med

fjøs og det hele på Liagården. Milla eller bestemor som vi kalte henne var et funn. Dyktig, (skredderlært) myndig og omsorgsfull. Det varte da heller ikke så lenge før hun ble hustru og stemor på gården.

Livet gikk sin gang. Losen lå ute med skøyte og Mille styrte hjemme, fem tøffe gutter og ei lita jente på 3-4 år. Klær og skolegang, matstell og

gårdsstell. Milla ledet an og alle måtte ta sin del av arbeidsbyrden. Mor forteller at Milla hadde en fin egenskap, ikke alt ble fortalt til losen om ureglementerte ting som skjedde mens han var på vakt. Han ble veldig sint og styrte ikke alltid de voldsomme kreftene sine. Bestemor holdt litt unna, særlig for de eldste guttene. Men samholdet og søskenkjærligheten var tilstede og respekten for foreldrene var stor.

1910 Tilbake til Nøtterøy. Året 1910 var den gamle eika i Lia vitne til et nytt flyttelass. Bestefar Hagbart fikk ny losjobb med losskøyta på Mågerø. Dermed ble det forandring i forhold til losingen sammen med sin bror Thor og flytting til den lille gården Buerteigen i Buerstad. Her begynte et nytt liv for familien. Ny skole hvor også Ragnhild Signora som nå var blitt syv år begynte i 1. klasse.

Buerteigen - en fredelig plass, ligger litt inn i skogen fra allfarveien. Herfra går det mange historier om livet på en gård med mye slit, men også mye lek og moro. Historiene forteller om en tøff familie og om en aktiv barneflokk. Emilie eller Milla som bestefar kalte henne, hadde hovedansvaret mens losen var på sjøen. Det var gjerne en uke av gangen. Mor fortalte engang at onkel Harry drev og badet i bekken. Da kom en huggorm svømmende mot ham. Onkel grep tak i halen på den og kastet den på

! 6Eiketreet i Lia

Buerteigen under ombyggning

land og med bare bein tråkket på den og ropte: ”Mor! Kom med en øks, jeg trår på en orm”. En annen sport var å kaste seg fra tre til tre fra hovedveien og helt frem til gården og poenget var å ikke berøre bakken, det dreide seg om mange hundre meter.

Buerteigen ligger mellom Strengsdalsvannet og Torød hvor skolen lå. Det var en tøff skolevei for lille Ragnhild Signora og brødrene hennes, særlig om vinteren. Guttene boltret seg i skog og mark og lillesøster var med på leken. Hun forteller at et av påfunnene var å klatre opp i tuntreet på gården og videre inn på låvetaket og balansere på takmønet fra ende til annen. Som rimelig var til bestemors store forskrekkelse. Ja tøffe var de, Nilse-brødrene, men svært glade i lillesøster Ragnhild Signora som de tok godt vare på. Det fortelles om mor at hun kunne være ganske tøff. Engang skulle bestefar bruke hesten som het Sara og skysse noen til Nøtterøy, men hesten var sporløst borte. Mor skulle et ærend til Buerstad på besøk og der fikk hun øye på Sara mitt i en flokk med hester. Hun snek seg inn på hesteflokken og fikk tak i nesa på hesten, og fra Havnåsen og hjem til gården leide hun hesten. Bestefar rakk å gjøre skyssjobben og lillesøster fikk sin velfortjente ros og hun fikk også den femkroningen som bestefar tjente på skyssen. Det er mange historier fra tiden i Buerteigen.

Mors brødre Av mors 5 brødre ble den eldste los som bestefar, onkel Harry ble hvalfanger og sjømann og senere smed. Onkel Oskar dro også til sjøs men døde tidlig og fikk sin grav i England. Alf Kristian døde av sykdom i 1914 og Einar døde ved forlis i 1916.

Ny flytting for familien til ”Slåttåsen” i Strengsdal Losen stundet nok til en utsikt mot havet. I 1919 flyttet han til det nye hjemmet Slottåsen i Strengsdal ved Vrengensundet. Her var det muligheter med båter i brygga i Vrengensundet og ro og seilturer til øyene i skjærgården. Her var samlingsstedet for en økende storfamilie. De tre gjenlevende guttene og lillesøster fant etter hvert sin ektefelle og Milla og Hagbarts barnebarn kom på løpende bånd. Selv om årene frem mot siste verdenskrig var preget av vanskelige økonomiske tider med stor arbeidsløshet var det også en god tid for storfamilien i Strengsdal og Burstad. Familiesammenkomster fra den tiden er fine minner og samlingsstedet var

! 7Eiketreet i Lia

Emilie og Hagbarth`s hjem i Strengsdal

naturlig nok loshjemmet i Strengsdal. 
4. juledag var bestefars fødselsdag og en storsamling for familien i alle år. Dette ble det endelige hjem for Emilie og Hagbart og mitt første hjem.

Mor har fortalt noe som viser bestefars hjertelag og romslighet. Mor og far var forlovet, men hadde hverken hus eller økonomi til å skaffe seg det. Da foreslo losen at de kunne kan ha den nordre stua, og dele kjøkken med dem. Og slik blev det. Så blev det bryllup, Ragnhild Signora og Paul giftet seg, året var 1924 og der kom jeg til verden et års tid seinere Jeg fikk det utrolige flott tilnavn Prinsen av Slottåsen .

Hjemmet til Emilie og Hagbarth gjestfritt og mange er de jeg møtte som gikk inn og ut der. Det var alvorlige menn i mørke vadmelsklær som holdt lange prekener og ba nesten like lange bønner. Men så var det også festlige friske karer som August Andersen som jublet og sang og fortalte fornøyelige historier fra reiselivet. Det går en historie om bestefar: Han ville helst si ja når noen kom og ba om hjelp, men han hadde nok ikke alltid den store oversikten. Så en dag traff han lensmann Agerup som skal han ha sagt bestemt: ”Nilsen, nå må du slutte å skrive på for folk, for nå er du ikke god for mer”.

Bestemor og bestefar leide ut to rom i annen etasje, og det var to gamle damer som bodde der - Josefine og Hansine. Den siste kalte jeg alltid for tante Sine. Josefine var nemlig mor til tante Magda som vi alltid kalte henne, hun var mors gode venninne fra ungdomsårene, gift med onkel Ludvik og hadde to barn Kjell og Erna. Hjemmet deres i Tønsberg var i en menneskealder et fast tilholdssted for oss på bytur. Josefine var en stille og snill gammel dame som var blitt tidlig enke. Jeg husker nok best tante Sine. Det har sin grunn

i at hun alltid hadde et lager av mentoldrops og de kom alltid fram når jeg viste meg. En annen ting som lokket var kokt fløte som hun kalte for snerk. Fremdeles synes jeg den smaken er god og den minner meg faktisk om loftsleiligheten til tante Sine. Hun spilte orgel og sang barnesanger for oss. Husorgelet til bestefar kunne brukes til mer en salmesang.

! 8Eiketreet i Lia

Bestefars båtplass i Vrengensundet

Brudeparet

Mor med sin første

Av onkler og tanter var det familien i Kastebekken som bodde nærmest besteforeldrene. Tante Birgitte og onkel Oskar, Margaret og Rolv traff vi ofte i den tiden. Som jeg har skrevet tidligere, døde onkel svært tidlig på et sykehus i Florida USA. Jeg kan allikevel huske ham godt. Vi traff ham når han var hjemme fra sjøen og tok banjoen sin og spilte og sang for oss, han var en særdeles hyggelig og munter kar. En må ha stor beundring for disse unge enkene som med svært liten hjelp fra samfunnet, sydde og jobbet for barn, hus og hjem. Her var det også familiesamholdet spilte en viktig rolle.

Rønningen Med hjelp fra bestefar kjøpte far gården Rønningen i Strengsdal. Det var en fin liten bondegård, med koselig gammelt framhus og plass til en del kuer, ungdyr, griser og høner. Her strevde mor og far med gårdsdrift og far samtidig med byggevirksomhet. Dette ble en slitsom tid på grunn av stor arbeidsløshet.

Jeg har en del minner fra den tiden. Hesten vår var en traver og het ”Lyna”. Jeg husker hvor flott den travet og de fine sløyfene den var dekorert med (premier fra travbanen). Jeg husker også da Oslokaren som far solgte gården til, prøvde seg på noe juks og losen tente på alle pluggene! Oslokaren forsvant til skogs når losen kom på besøk etter den episoden. Bestefar Hagbarth satte seg voldsomt i respekt og tålte ikke noe fanteri. Alt ordnet seg vel etter hvert og ingen kom til skade så vidt jeg husker.

Far hadde en tohjuls Gigg som gikk bra unna etter landeveien, jeg har faktisk et messing høvre fra Lynas seletøy og ei bjelle fra tiden på Rønningen. Et spesielt minne fra den tiden var da onkel Sigvart en dag fant på å sette meg opp på ryggen på en kalv som sto tjoret på nordsiden av kjøkkenvinduet. Der satt jeg og holdt om halsen på den sprelske kalven mens den for rundt på gårdsplassen - vet ikke hvem som

var reddest. Onkel hadde sikkert kontroll. Mor og far kjøpte ei

! 9Eiketreet i Lia

Bjelle og høvre fra Rønningen

kjempestor hollenderku, jeg kan såvidt huske den. Mor har fortalt at den melket bortimot to bøtter melk morgen og kveld, men dessverre ble den syk og måtte slaktes og endte som suppekjøtt i store mengder.

Mens vi bodde på Rønningen var ikke veien lang til bestfar og bestmor i Strengsdal og de var ofte på besøk. Selv om jeg bare var tre-fire år, husker jeg den sterke trygge handa hans, eller det å sitte på skuldrene å ha skikkelig oversikt. Siden det var svært tidlig i min barndom husker jeg ikke mange detaljer fra tiden på Rønningen. Men for meg som ikke kjente ansvar for økonomi og det å få gårdsdriften til å svare seg, var det en tid med gode minner. Det var nok ikke like enkelt for mor og far.

Engdal Far solgte gården og bygde et nytt hjem til oss. Det fikk navnet Engdal og lå i den nordre enden av gården Rønningen. Det jeg husker best av flyttingen er at vi flyttet med oss et lite uthus fra gården. Det skjedde på den måten at det ble laget en kjempeslede og spent for tre eller fire hester. De dro hele huset flere hundre meter til vårt nye hjem. Det er intressant at dette uthuset står på samme sted fremdeles. Det inneholdt verksted, vedskjul og utedo. I dette verkstedet lagde far mange fine ting, både møbler og ikke minst lekesaker til oss.

Tiden på Engdal inneholder mange minner gode men også vanskelige. De gode minnene knytter seg særlig til mange spennende opplevelser sammen med bestefar. Det skjedde alltid noe nede i Strengsdal, særlig var det bestefars gamle biler og en del halsbrekkende bilturer som jeg ikke glemmer så lett. For unge lesere minner jeg om at bestefar var en av tre bileiere i hele bygda. Det var ikke sjelden det ble litt grøftekjøring. En liten pjokk så med store øyne på når gamlelosen løftet bilen på veien igjen med bare nevene, jeg mener å huske at han sjelden brukte jekken.

Jeg har nevnt noe om bestefars noe hissige gemytt. Særlig guttepjokkene ble holdt strengt i ørene og hvordan han skremte Oslokaren på skauen. Her vil jeg fortelle historien om ”Javista-mannen”. Han var en gjenganger i bygda vår i mange år. En liten mann med en svær koffert. En dag jeg var på biltur med bestefar, tok vi igjen kramkaren mellom Buerstad og Strengsdal. Han slepte på den svære kofferten med allslags husgeråd. Da dukket det opp en side ved den

! 10Eiketreet i Lia

Engdal fra ca. 1935

barske losen som jeg særlig senere i livet lærte å sette pris på, bestefar stoppet og tok ham med. Når vi så kom til neste hus som var Grinva, ville han selvsagt av og inn å handle og sa som vanlig: ”javist, javist og takk for skyssen”. Men da er det bestefar sier: ”Jeg venter på deg så blir du med videre”. Til slutt havnet vi vel også denne gangen i kjøkkenet hos bestemor Emilie, hos henne var det alltid hjerterom og gjestfrihet. Denne hendelsen kommer tilbake til meg når jeg leser i den Gamle boken. Når en ber deg å gå en mil sammen med ham, så gå to. Bestefar utstrålte, slik jeg opplevde ham, to viktige egenskaper - styrke og varme.

Så passer det å ta med en skikkelig heisatur jeg var med på sammen med bestemor. Vi kom riktig nok fra en oppbyggelse som de kalte sine møter, de gamle haugianere. Ole Martiniussen het en av bestefars naboer i Strengsdal. Han kjørte fra bedehuset i Kjøpmannskjær før oss og forsvant bortover mot Engås-svingen. Da husker jeg bestefar sa: ”Har Ola tenkt å kjøre fra oss kveld?” Dermed ga han full gass og Engås-svingen kom alt for fort på oss, men gamlelosen la hardt over til styrbord med det resultat at vi hadde kun bakkekontakt med to hjul noen sekunder, opp en skråning og ned på veien igjen. Om vi tok igjen Ola kan jeg ikke huske, men at bestemors kommentar var det vanlige: ”kjør nå ikke så fort da, Hagbarth”. Jeg tror han betenkte seg på det vanlige svaret: ”Å ti nå still da, Milla!”

Jeg hadde mange opplevelser med bestefar på sjøen. En gang skulle vi hente skøyte og seile den hjem til Strengsdal. Like før Mågerøfloa fikk vi en kastevind, masta brakk og hele riggen gikk over bord. Det var litt av en opplevelse for en liten guttepjokk. Det kom en båt med arbeidsfolk fra Mågerø, bestefar vinket på dem og vi blev tauet hjem. Jeg krysset Mågerøflaket mange ganger sammen med bestefar og flere av familien. Det var

jo øyene syd og øst for Tjømelandet som var målet for fiske- og øyturer den tiden vi bodde i Strengsdal. Det var glade dager og fine minner når hele Nilsefamilien gikk iland på Mostein eller Leistein. Så blev det etterhvert mange turer til Hvasser, særlig når jeg fikk stå til rors om bord i båten vi kalte Reser`n. Losen gav klare instrukser om hvor leia gikk, det var ingen grunn til å tvile på at akkurat det visste

! 11Eiketreet i Lia

Leistein, en flott turøy

På tur med Elieser

han. En Hvasser-tur glemmer jeg ikke, den gikk fra Strengsdals-brygga til havna i Sandesund med hospitalskipet Elieser 3. Hvorfor det sitter så godt i minne er at jeg fikk stå på broa og styre. Bestefar var med som kjentmann og derfor fikk jeg holde i det kjempestore rattet. Men nå er det på tide å komme tilbake til livet på Engdal og i Strengsdal.

Familiesamlingene hjemme og hos onkler og tanter og ikke minst hos besteforeldrene var høydepunkter i hverdager og helger. Det er merkelig hvordan enkelte opplevelser setter seg fast i minne. Normalt var jeg vel ikke den som fant på de værste røverstrekene, men så en mørk høstkveld hente det. Det var familielag på Engdal. Vi lekte ute i gården som vi pleide, og hører at det kommer en bil borte ved fru Hansen på torvet som vi kalte henne. Plutselig blev det en konkurranse om hvem som kunne kaste den siste steinen på lysstolpen på den andre siden. Det ble ikke meg for jeg var for sent ute. Steinen gikk rett inn i frontruta på bilen til baker Midthun. Det ulte i bremser og vi stormet opp trappa og inn til forskrekkede foreldre. Ingen rakk å svare på spørsmål før en illsint bakermester sto i døra. Det blev stor oppstandelse og jeg måtte tilstå att min stein var for sent ute. Det kom til et forlik med erstatning, og jeg husker det ble sagt at vi fikk heller kjøpe brød av Midthun. Det ble nok en skrape for mitt vedkommende, men Nilseslekta sto som vanlig sammen og skylden blev kollektivt fordelt.

Familien vokste etter hvert på Engdal. Alf Bjørnar vokste til og ble en trivelig lekekamerat for meg, siden kom lille Ragnhild som særlig onklene kalte henne. Det ble et spesielt kameratskap og masse lek og moro for Alf og meg, tross tre års forskjell blev vi jo ganske jevngammel etterhvert. Riktig nok ble det en del småkrangel, det hadde blant annet den årsaken at jeg var utrolig flink til å erte og Alf rask til å tenne. Resultatet av den kombinasjonen vet alle, men for det aller meste var vi gode venner og er det fremdeles - vel sytti år senere. Som jeg nevnte kom lillesøster til verden i 1932. Tulla kalte vi henne, og for meg henger dette tillnavnet ved enda fra tid til annen. Det er bra med slike småjenter innimellom, de myker opp litt i den tøffe Nilseslekta.

Blant de mange fine minner vi har fra denne tiden er skjøtebilen som far lagde til oss. Jeg kan huske hvor spente vi var når han holdt på i verkstedet om kveldene. Den var veldig fin, strømlinjeformet og med ratt

! 12Eiketreet i Lia

Alf og Oddvar

Skøytebilen ble med til Hvasser

og styremekanisme foran. Far hjalp oss å frakte den til ei islagt myr i nærheten og jeg kan enda forestille meg den gode følelsen det var å styre bilen mellom tuer og steiner, mens Alf var motor. Her fikk han virkelig vist at tilnavnet Bjørnar kom til sin rett, sterk som en bjørn har han vært all sin dag. Det skjedde forresten en annen nokså dramatisk sak i nærheten av denne myra. Vi hadde en del arbeidsoppgaver, Alf og jeg. Det var blant annet å sørge for vedforsyningen. En av de tingene vi virkelig syntes var gøy var å samle kongler, vi hadde svær granskog rundt Engdal. Det vi normalt gjorde var å plukke kongler på bakken, så også denne dagen. Men en av oss fant ut at det gikk an å hente kongler ned derfra de egentlig kom, det er som kjent i toppen av trærne. Så klatret vi da opp i hvert vårt tre og alt gikk bra til jeg hørte et knekk og så lillebror seile nedover. Til alt hell traff han ikke med hode først men fikk armen under seg og det fikk sine konsekvenser. Jeg hoppet ned fra mitt grantre og spurte engstelig hvordan det gikk. Han gråt og sa at armen var veldig vond. Vi ruslet hjemover og jeg husker at jeg sa at han ikke måtte si noe hjemme, det kom selvfølgelig av at jeg var eldst og hadde ansvaret. Alf lovet tappert å prøve, men det viste seg vanskelig å holde. Konglene blev plassert i vedskjulet og vi holt oss utendørs til mor ropte at det var mat å få. Jeg husker det meget godt, vi satt ved siden av hverandre med ryggen mot soverommet. Mor merket ikke noe før Alf skulle løfte koppen for å drikke. Den bevegelsen klarte han selvfølgelig ikke, siden armen var brukket! Da først la mor merke til hvor blek han var og spurte om det var noe i veien. Nå gikk det ikke lenger å holde tårene tilbake for den tapre pjokken. Det endte med besøk hos doktor og gipset arm, pluss litt alvorsord med adresse til storebror. Hendelsen i skogen kunne endt adskillig verre, og armen grodde sammen og ble sterkere enn noen gang.

Alf´s mange arr forteller om stor aktivitet i lek og arbeid, men det er for langt å fortelle detaljer om høygaffelen gjenom nesa, den rustne ljåen som sprettet opp leggmuskelen og trerota som traff underleppa. Men Alf Bjørnar vokste opp og blev en stor og kraftig kar med mye nilsetæl. Jeg må ta med et minne til fra guttedagene på Engdal. Det hendte særlig på vinterkvelder når far kom hjem at spørsmålet jeg gruet litt for kom: ”Oddvar, vil du stikke bort til fru Hansen på torvet og kjøpe en boks med Tidemand rød no 2.” Vel, det var bare å ta bena fatt gjennom den mørke

granskauen hvor jeg bare skimtet stjernehimmelen rett opp. Fru Hannsen var blid og hyggelig, men hjemvegen var like mørk. Jeg husker at den høye trappa blev tatt i et byks. Jeg tror ingen egentlig skjønte hvor redd jeg var, men sikkert er det at akkurat den trappa har vært med i nifse drømmer i guttedagene.

! 13Eiketreet i Lia

Trappa som spøkte i mine drømmer

I denne tiden er det gode minner som knytter seg til bestemamma og onkel Sigvart. Bestemamma var betegnelsen vi brukte på fars mor til forskjell til bestemor Emilie. Bestemamma bodde i første etasje og drev med søm. Onkel Sigvart var sjømann så vi traff ikke han så ofte i den tiden. Siden flyttet de til Styrsvik ved Vrengen. Her bodde også fars halvsøster tante Eva og onkel Henry med en stor barne flokk. Det er fint å tenke tilbake på hvor trygt og trivelig det var i storfamilien i Strengsdal og Buerstad. Mor var utrolig flink til å gjøre det koselig og lunt tross enkle kår på grunn av arbeidsløshet og sykdom. Far slet med mavesår og holdt på å sette livet til da mavesekken sprakk på veien hjem fra et familieselskap. Det var full fart på sykehus og far har fortalt at fordi han kunne svare på spørsmålet om en dato for et røntgenbilde som lå i journalen hans, kunne de kjøre ham rett på operasjonsbordet og gjøre det nødvendige inngrepet. I løpet av Engdal-tiden hadde også mor en alvorlig øreoperasjon. Den medførte en skade på balansenerven som ga henne et handikap for resten av livet. På tross av til dels harde livsvilkår holdt de motet og humøret oppe, de hadde sikkert tunge stunder men dette skjult de godt for oss. Jeg tror bestefar Hagbarth og bestemor Emilie var et trygt holdepunkt for dem i vanskelige perioder. Fordi di fleste familier var rammet av tredveårenes arbeidsløshet, viste alle vilje til å hjelpe hverandre, det gjaldt også Nilseslekta.

Strekningen fra Engdal til Torødskolen var skoleveien mine først tre skoleår. Det er merkelig at inntrykkene fra første skoledag sitter så godt. To kusiner begynte samtidig, det var Margaret og Bobbo eller Hanna Olga som hun egentlig het. Så fikk jeg en skolekamerat som het Magnus som bodde like i nærheten, enda kan jeg ane den spesielle lukten i klasserommet av blyanter, bøker, svamper, kritt og frk. Laustad ved katetret, liten men myndig. Hun ble en god lærerinne for oss.

Noen spesielle begivenhetheter ligger lagret. For eks. sytende maifeiringen med alle Nøtterøy-skolene samlet på Tinghaug. Det var hornmusikk, leker og konkurranser. Jeg husker særlig den svære klatremasta med en krans i toppen full av pakker, var det en sprek klatrer blev kransen heist helt til topps og applausen var stor når handa nådde

! 14Eiketreet i Lia

Bestemamma Olga

Vrengen bro fra 1932-

premien. Det var en spesiell stor begivenhet, i 1932 som samlet alle skoler både på Nøtterøy og Tjøme, det var åpningen Vrengen bro som den gang var Norges største. Jeg gikk i første klasse og husker akkurat hvor jeg sto da H. M. Kong Håkon den 7. klippet over båndet og erklærte broen åpnet. Så mange festkledde mennesker og norske flagg har nok ikke Vrengensundet sett hverken før eller siden. Fra Engdal gikk turen ofte til besteforeldrene i Strengsdal, det var alltid spennende å komme dit. Som jeg har fortalt hadde han mange interesser.

Som et eksempel på hvor råsterk han var, så jeg en dag at han bar en pram som hadde ligget under vann og var søkk rå. Den bar han på ryggen fra stranda og helt opp i gården, flere hundre meter i kraftig motbakke, jeg gikk ved siden å så på med store øyne. Her må jeg fortelle litt om Brånan, det var et stort område utmark som bestefar hadde arvet fra slektsgården i Buerstad. Her var jeg ofte med ham, både i skogen og der eiendommen gikk ned til sjøen. Det var i dette området han satte igang å bygge tre fine sommerhytter og det gjorde han for å skaffe arbeid for far og et par av sønnene sine. Det var som jeg før har nevnt mye ledighet og dermed dårlig

økonomi for mange. Dette viste noe av bestefars kreativitet og at han var en ekte Haugianer, med sans for å forvalte materielle

verdier. Det er en fornøyelig historie om bestemor Emilie

fra denne byggetiden. Hun sørget selvsagt for matforsyningen til karene på Brånan. En ettermiddag rodde Helge, den eldste fetteren vår fra brygga i Strengsdal med bestemor på akterpilten. Alt gikk bra helt til postbåten kom. Det var ikke en hvilken som helst båt, den gikk fra Oslo og nedover sørlandskysten. Disse båtene hadde flotte navn og jeg husker spesielt en, den var hvit og het Dronning Maud og laget svære bølger i det trange Vrengensundet. Hvordan gikk det så med Helge og bestemor Emilie? Jo, halvveis til byggeplassen nådde bølgene den lille prammen og fylte den så den rett å slet sank. Det kunne selvsagt endt galt, men her kommer den fornøyelige historien som vår fetter la ut om bestemor som tviholt på nistekurven og hennes mange skjørt sto som en ballong rundt henne. Dette og at begge var gode svømmere gjorde at de reddet seg på land. Om maten var spiselig etter svømmeturen sier historien intet om.

Bestefars verksted var en opplevelse for en smågutt. Her var motorer, dreiebenk og slipestein, alt gikk av seg selv, drevet av en svær elektrisk motor

! 15Eiketreet i Lia

Vrengen bro etter åpningen 1932

Hyttene i Brånan

som jeg husker måtte startes på en spesiell måte. På verkstedloftet hadde han en Amerikansk påhengsmotor som vi sveivet mye på, men aldri ville gå. Så var det skuffer og kasser som var fulle av rare ting. Bestefar hadde en svakhet for auksjoner og dro til gårds mer enn han noen gang kunne få bruk for. Når sant skal sies så ligger det vel i slekta fremdeles. Det var allikevel de gamle bilene som var mest spennende. Forden, Chevrolet og Oldsmobilen. Bestefar ved rattet, jeg ved siden og bestemor Milla i baksetet. For det meste gikk vel bilturene godt, men en guttepjokk husker selvfølgelig best nestenulykkene og det som verre var. Heldigvis er det bare én alvorlig ulykke hvor bilen kom tilskade, ellers gikk det mest utover portstolper og ymse ting som kom i veien. Men en mørk kveld med regnvær skjedde det inne på Teie-høyda. Bestefar kom fra byen og kjørte ned en ung dame på sykkel. For henne ble det sykehusopphold og losen var veldig lei seg. Han besøkte henne på sykehuset og erstattet klærne hennes. Mor fortalte at den unge damen besøkte dem i Strengsdal og at de ble gode venner. Men gamlelosen virket litt skremt av den turen.

Jeg tror jeg vil ta med en sak til som handler om Milla og Hagbarth. De var som jeg har nevnt ivrige i misjonen og hadde ofte oppbyggelse hjemme hos seg. Det var ikke noe forsamlingshus i Strengsdalsområde og de snakket sammen om dette i loshjemmet. Mor har fortalt meg denne historien og jeg synes den forteller mye om deres tro på den retningen de hadde på livet. En natt hadde bestemor en drøm. I drømmen så hun helt klart et forsamlingshus og det lå på en liten fjellknaus i Buerstad. Stedet var godt kjent for henne, men da hun våknet og tenkte seg om, skjønte hun snart at den drømmen nok ville forbli en drøm. Men bestemor snakket med losen og sammen besluttet de å gjøre et forsøk på å få kjøpt denne fine tomten. Grunnen til at de var i tvil kom av at han som eide området etter deres oppfatning ikke akkurat hadde vist noe særlig interesse for kristen virksomhet. Vi kan nok regne med at denne saken var med når de foldet sine hender. Så gikk det slik også denne gangen at en hadde gått foran. Så når Milla og Hagbarth kom til Kristiansen på Vallers blev de møtt med bare velvilje. Til alt overmål sier Kristiansen etter å ha konferert med kona, at de kunne tenke seg gi tomta som deres bidrag til et godt formål. Det kan tenkes at bestemor, bestefar og flere med dem lærte noe om medmenneskers ytre og indre side. Forsamlingshuset blev bygget og fikk navnet Emaus. Det har betydd mye for bygda gjenem tre, fire generasjoner. Bestemors drøm og visjoner blev virkelighet.

Dette forsamlingshuset hadde selvfølgelig bestemte statutter med hensyn til bruken. Men det forhindret ikke at selv om oppbyggelse møter var en

! 16Eiketreet i Lia

Emaus i nyere tid

hovedsak huskes julefester og ikke minst basarene veldig godt. Jeg husker bestefar overlot ledelsen til en munter og livat lærer som het Sandåker. Han fikk sving på juletre gangen og det blev faretruende nær noe som lignet på dans rundt treet. Bestefar rynket nok litt på de svære øyebrynene, men Sandåker hadde glimtet i øye og taklet det bra. Basarene til inntekt for huset, var det bestemor som sto for. Hun sydde og bakte og fikk med seg folk fra alle lag. For oss unger var det en begivenhet og det varte i flere dager. Det mest spennende var tombolaen. En rund skive med tall og en stor messingviser som bestefar hadde laget. Når den blev satt i bevegelse med bestemors (langemann) var det en spennende stillhet, noen hadde kanskje satset den siste femøringen. Bestemor Emilie var finansministeren både her og hjemme Jeg fulgte spent med når hun la ørene oppå hverandre og tellet opp kveldens fangst og så veldig tilfreds ut når hun gav oss resultatet. Det er slike folk med iver innsatsvilje som får ting til å skje og til å gå videre. Dette huset brant dessverre, men blev bygget opp igjen på initiativ av Emilie og Hagbarths etterkommere i Buerstad og med stor innsats fra bygdefolket. Etter hvert har to generasjoner til vært med på å ta vare på dette huset helt fram til vår tid.

Det kan være så mangt å fortelle fra Engdal tiden. Mange minner knytter seg til besøk hos onkler og tanter, fettere og kusiner. Det var også utrolig mye moro hos besteforeldrene i Strengsdal. De var tålmodige med oss, særlig bestemor Emilie. Hun hadde jo også god erfaring med fem viltre gutter hjemme med bestefar for det meste på sjøen. Jeg husker særlig hvordan jentene romsterte på bestemors kleskammer, de kledde seg ut med kåper og hatter, det var et styr og mye gøy. Vi gutter moret oss mest på bestefars verksted, der var det

mye spennende som jeg har fortalt om tidligere.

Vi nærmer oss 1935 og det skulle bli store forandringer for vår familie. Lille Ragnhild er blitt tre år, Alf nærmer seg syv og jeg er ti år og går i tredje klasse på Torød skole. Arbeidsløsheten fortsetter. Far som var bygningssnekker og en dyktig fagmann har fortalt fra den tiden at han gikk rundt på øya og var villig til å ta hva som helst av arbeid, uten å få en eneste time. Det var tungt for en familieforsørger. Kommunen delte ut matlapper til trengende, en ned-verdigende og vanskelig situasjon for arbeidsvillige og friske mennesker. Det ble bestemt at vi skulle flytte til Hvasser. Årsaken til flyttingen var fars arbeidssituasjon. Bygging av landsteder for Oslofolk var kommet i gang og det skaffet etterlengtet arbeid i byggebransjen. Det var ikke enkelt å bryte opp og flytte, heller ikke for mor og far.

! 17Eiketreet i Lia

Vår familie på denne tiden, på besøk i Buerstad

1935 - ”Fjelly” i Kilen. Innerst i Vestegårdskilen på Hvasser kjøpte far og mor et lite hus som siden den gang har vært vårt hjem. Kjøpesummen var kr 3.500,-. Flyttedagen står klart for meg med spenningen, nytt sted, ny skole og nye kamerater. Men både far og mor kom jo på en måte hjem til en kjent øy og til venner og en del av familien. Den gamle eika i Lia fikk også et glimt av et flyttelass ned Nesbakken og i forkant av den bestefars gamle Ford. Den smale veien hadde ikke gitt Hagbart anledning til å komme forbi flyttebilen så vi lå bak (det likte aldri losen) helt til like før Langmansund. Der var det et lite jorde med ei grøft som ikke var så altfor dyp og bestefar ga gass og gjorde en elegant sving ut på jordet og inn på veien igjen og var der han ville være, først.

Kilen er et herlig sted. Den gang helt igjengrodd av trær og busker. Jeg husker vi måtte stoppe ved enden av eiendommen og lesse av. Et minne som sitter var de kjempestore rottehullene i sørveggen, vi så rett ut i naturen. Her ble det reparert etter hvert og det ble et godt sted å bo. Minnene fra guttedagene her er mangfoldige og det blir bare små glimt. De er ofte knyttet til nære venner av mor og far, til familiebesøk av det trygge faste punkt bestefar og bestemor utgjorde i vår tilværelse.

Både far og mor hadde bodd her på øya som barn. Far så nært som i nabohuset til Kilsv. 12, et merkelig sammentreff. Fars dag begynte tidlig, gjerne kl. 4-5 om morgenen med og sette over kaffe-lars, ut å se på været for så å sykle til arbeidet som gjerne var en god time i allslags vær. Etter arbeids slutt og vel hjemme var det også ting som måtte gjøres før en ny arbeidsdag, kanskje måtte en sag files, verktøy slipes samt andre gjøremål. Så var det andakt og bønn. To ting sitter i minnene fra tidlig morgentimer; fars bønn og forbønn og mors glade sang. Kanskje enda mer når det var dårlig med mat og vi sammen må be om Guds hjelp til neste måltid. Når mor så snublet over en matkasse ute i gangen som et direkte svar, slik vi opplevde det - slikt glemmes ikke. Eller når far hentet posten den dagen han ventet kravet fra banken og sto med kravet i den ene hånden og en utbetalingsanvisning i den andre som svarte til kravet + porto. Far foldet hendene i porten og takket.

Litt om folk og omgivelser Her fikk vi på en måte ny kontakt med en del av mor og fars familie. Det var en god ting for oss alle, og oppveide noe av savnet etter den sammensveisende storfamilien fra Nøtterøy tiden. På fars side var det tante Hjørdis og onkel Martin med deres tre barn Norman, Solveig og Knut. Så var det tante Åse og onkel Berthran med sine to; Henrik og Tulle. Etter hvert kom bestemamma og onkel Sigvart flyttende til Hvasser. På mors side var det onkler og tanter, fettere og kusiner. Etter hvert fikk vi mange nye lekekamerater, og mor og far fikk mange nye venner. Denne øya som vi kom til var spennende, her var

! 18Eiketreet i Lia

mulighetene store til lek og utfoldelse. Med bare noen få meter til sjøkanten ble det mye båtliv, fisketurer og øyturer med sjekter og dorriser og siden motordrevne småbåter. Du verden så mange fine minner vi har fra somrene som den gang virkelig var lange og varme. Bading, fange østers på sandbanken og seiling med hjemmesydde seil, du store min for gode minner.

Det var tøff overgang til ny skole, nye lærere og kamerater. Jeg husker meget godt den første dagen i annen etasje på den gamle skolen, jeg fikk plass ved siden av Kåre Olsen ved nordveggen og frk. Kruge satt ved på kateteret. Hun var en meget myndig dame.

Etter sommerferien første året vi bodde i Kilen, begynte også Alf på skolen. Da var vi to gutter på skoleveien. Ragnhild var blitt fire år og så kom enda en bror, en gutt som fikk navnet Thomas Oliver. Han vokste til og ble en stødig og ettertenksom kar. Så var vi tre gutter og ei jente i søskenflokken. Han var vår lillebror helt fram til våren 1940. Da kom yngstemann Paul Tormod til verden og det var vel en av de få lykkelige begivenheter det året.

Jeg nevnte mors onkler. Det var onkel Thor, bestefars bror og loskamerat. Han var gift med tante Ågot, de hadde en stor barne flokk som vi blev kjent med etter hvert. De drev Sandesund pensjonat ved siden av losyrket. Jeg husker det var spennende å komme dit, den store barneflokken og mange spesielle gjester fra storbyene. Så var det onkel August i Hvaholmen med sin familie, han var bestefars svoger og det jeg husker best er en hvithåret mann som drev laksefiske med bunngarn sør for øya og at han var en snill onkel som mor satte pris på. Den tredje onkelen het Hjalmar han hadde vi ikke så mye kontakt med han var vel også mye ute til sjøs. Derimot blev vi godt kjent med en av sønnene hans Fridtjof og kona hans Hardis og sønnen Sven Åge. Denne familien vanket vi mye sammen med gjennom alle år. Det er mulig og skrive en egen historie bok den store venneflokken som sognet til hjemmet i Kilen. Her er bare stikkord: Per og Valborg i Fyn med barneflokken, Johan og Kristine, med John og Bergljot fra Dramsos, Waldemar og Karen med barneflokken på Brøtsø, Kamilla fra Vestegården, Tante Maja med sine Sigrid, Kathrine, Gerda, Evine, og mange flere både eldre og yngre som vanket inn og ut hjemme hos oss. På tross av at det var trangt om plassen, bodde det ofte predikanter i vårt hjem. Det var alltid en trivelig avveksling når disse kom. Når de kom seg ned av prekestolen la de ofte til side gravalvoret og slo seg litt løs. Når Severin Klepaker tok seg en runde i stua med gitaren på ryggen og spilte kjente melodier så fint som bare det, ble det applaus. Det måtte være et nummer som var godt innøvd. Det var jo også endeløst med historier fra mange og lange reiser i bygd og by, vi regnet med at de fleste var sanne. Sett utenfra oppfattes små kristne fellesskap snevre og med svært begrenset horisont Jeg har noen synspunkter på det, ganske kort. Mange av disse folkene vi på denne måten

! 19Eiketreet i Lia

møtte, lærte oss mye både om livet, naturen, landet vårt og ikke minst om mennesker. Dessuten lærte vi en god del om andre land og verdensdeler gjennom misjonærer som besøkte og bodde hos oss.

Alf Bjørnar og jeg har jo opplevd både den gamle og nye skolen på øya. Jeg nevnte at frk. Olga Kruge var min første lærer og at hun var dyktig og svært myndig. Jeg kan gi to eksempler på det. Hun hadde en føflekk ved det ene øyet som hadde den egenskapen at den blev gradvis mørkere når hun blev sint, det ble den spesielt denne dagen. Grunnen var en oppstanasig elev som tirret henne. Hun hentet pekestokken og gav klar beskjed. Legg hendene på pulten, det var ingen vei utenom, føflekken var nærmest fiolett og pekestokken suste mot sitt mål, fingertuppene. Heldigvis både for elev og lærer blev hendene trukket lynraskt unna mens pekestokken måtte erstattes med en ny. Men hun satte seg i respekt også utenfor skole gården. Dersom vi ikke bukket og hilste skikkelig stoppet hun opp og spurte som en barsk offiser: ”Nå, stiv i nakken i dag?” Det gjaldt selvfølgelig også jentenes knær.

Men når sant skal sies, frk Kruge var en flink lærer, favoritt faget var Norges historie og hun var spesielt glad i de gamle norske kongene, deres meritter burde vi helst kunne. Hun var også flink med skjønnskrift, og Tull som gikk i samme klasse og som jeg blev bedre kjent med seinere i livet var ikke lite kar når frk. Kruge viste fram boken hennes som et godt eksempel på skjønnskrift. Den gamle skolen var primitiv med hensyn til utstyr. Sløyden lå for seg selv på sydsiden av skolen men intimt og trivelig var det. Jentene drev med sine håndarbeider. Selv om livet i store sammenhenger stort sett var på det jevne, var det selvfølgelig høydepunkter som for eksempel idrettstevlingene mellom skolene. Vi konkurrerte med Tjøme skolene om vandreskjold, å Hvasser-skolen hevdet seg bra, det henger mange trofeer i korridoren den dag i dag. Vi hadde en kjekk og sporty lærer i Jonsgård. Tross mangel på gymnastikksal hadde vi kasse, bokk og matte i korridoren og han drev oss hardt med uteøvelser. Gymnastikken og sløydtimene satte vi stor pris på. Vi husker også godt skoleturene over flere dager. For en opplevelse å besøke Sølvgruvene på Kongsberg, se på travløp i Drammen og overnatting i gymnastikksalene med hele gjengen. Jonsgård sto for kronerullingen som sikret økonomien til turen. Jeg mener at vi hadde en bra skole, husk på at dette var i tredveårene, før krigen og lenge før den enorme utviklingen som kom i skolen senere.

Alf og jeg drev med mange aktiviteter. Når jeg tenker tilbake var det meste av det vi drev på med styrt av forsøk på og styrke økonomien. Vi kjørte Aftenposten om sommeren, hadde ruter i nord og sørhavna. Det foregikk med sykkel i vær og vind, det var både slitsomt og spennende og fikk vi solgt noen løssalg aviser blev det noen kroner av det. Moreller og pærer blev plukket og solgt i poser til badegjester. Ja badegjestene er jo et kapittel for seg. De kunne

! 20Eiketreet i Lia

være svært forskjellige, noen såpass uvennlige at de satte opp skilt med påskriften ”selvskudd utlagt”. Men de aller fleste var vennlige og greie. En hobby vi hadde var å samle flasker og metaller, det var en spennende sak. Det blev mange turer til plasser vi visste folk kastet saker og ting. Ei hjemmelaget kjerre på høye barnevognhjul gjorde tjenesten. Alt ble sortert og lagt i kasser i bua oppe i lia. Det var en spennende dag når skraphandleren kom, veide opp og telte flasker. Ja det var sommer aktiviteter, men vinteren var jo også fin når det gjaldt lek og moro. Gjertsebakken samlet mange og var den største hoppbakken vi kunne få til på øya. Mitt lengste hopp var 16,5 m og bakkerekorden på 21 m. Overrenna var Gjertsefjellet og sletta det islagte vannet Kilen.

Fjelly forandret seg noe etter hvert. Det blev bygd forstøtningsmurer og kjørt hundrevis av trillebør lass med fyllmasse fra lia. Mor anla steinbedet og haven blev fin etterhvert. Båter var en viktig del av vårt friluftsliv. Fra flåter og flatbånninger til sjekter og etterhvert motordrevne farkoster. Jeg husker godt mor hojet å skrek på oss når vi våget oss ut og med fulle seil å ei åre til ror, krysset over Kilen mens vannet fosset inn i båten når vindkastene kom, litt nifst men du verden så moro.

Far hadde ei lettrodd sjekte som han ofte brukte til arbeid når han jobbet på de andre øyene. Ellers var det sykkelen som var fremkomstmidlet. Jeg husker en hard isvinter vi jobbet på Tjøme, da syklet jeg ut fra Øra gjennom Vasskalvsund og østpå Svarten. Der pilket jeg en fin torskemiddag og syklet hjem nord om Busstein og inn Kilen. Hvorfor jeg husker det så godt er nok fordi det er eneste gangen jeg kombinerte sykkel og fisketur. Den isvinteren kjørte forresten naboen vår Kristian Pettersen til Færder med en 3 tonns lastebil. Han fraktet proviant til fastfrossne båter. Han fortalte at døra til førerhuset sto oppe hele tiden, og det kan en jo godt forstå. Men Kristian var litt av en våghals.

Dette var en tid full av opplevelser, vanskeligheter økonomisk, bønn og bønnesvar, men også mange gode opplevelser av samhold og vennskap. Mors optimisme og ukuelige humør var fantastisk i denne tiden og far slet og prøvde å få endene til å møtes. La meg ta med en personlig hendelse som satte spor i barnesinnet. En kveld vi satt sammen og hadde spist det mor kunne skrape sammen, var det klart at til frokost dagen etter var det lite å dele. Så ble det til at vi ba om en hjelp i nøden. Så hendte det. Mor skulle ut i gangen å låse for kvelden og snublet over en kjempestor eske full av matvarer. Ingen viste hvor den kom fra, men hendene ble foldet på ny og takken gikk til Ham som hører og svarer. Først lang tid etter fikk mor heldigvis en forklaring. Det var onkel Thor som hadde hørt at far ikke hadde arbeid og derfor blitt så urolig den kvelden og derfor ringt kjøpmann Andersen og bedt om å reise ned med matvarer. Flere

! 21Eiketreet i Lia

lignende tilfeller opplevde vi i denne tiden. Regninger fra banken som måtte innfris og tilsvarende sum som kommer i samme post og hvor resultatet blir foldede hender i takk.

Kontakten med Nøtterøy var viktig for oss. Jeg har nevnt 4. juledags turen med Vrengen. Den kalde vinden, kanskje snøføyke, klokken var bare 6 om morgenen og så ombord å ned trappa til salongen. Jeg forestiller meg helt tydelig varmen og diesellukten på veggen ned, så inn i oppvarmet oppholdsrom hvor det spraket i ved komfyren. Vi hadde også mange fine turer til Buerstad. Kom vi vannveien til Brånan gikk gjerne turen innom onkel Karsten og hans familie. Mest var vi nok i Wallersgt. hos tante Margit og onkel Harry og våre søskenbarn der. Denne spesielle kontakten har vi beholdt helt frem til våre dager. Hvem husker ikke tantes kjempestore småsuppe kjeler og lang bordene ute i hagen. Jeg husker spesielt en matrett som vi bare fikk hos tante, det var en kjempegod lapskaus som var laget på ekornkjøtt. Tenke seg til hvilket antall små ekornskrotter som skulle til. Onkel var en dyktig jeger og under krigen gjorde han nærmest rent bord i skogene omkring når det gjaldt småvilt. Han forteller en nifs men artig historie fra krigens dager. Han var opptatt med å jakte på en ekorn i toppen på ei gran. Da sto det plutselig to tyskere bak ham. Siden han ikke hadde bæretillatelse på rifla gikk det litt kalt nedover ryggen forteller han. Tyskerne pekte på ekornet i grantoppen og spurte pent om å få låne rifla. Det hadde ikke onkel noe imot. De siktet og skjøt hver sin gang uten å treffe, så gav de våpnet tilbake og lot onkel prøve seg. Det var ett skudd og ekornet deiset ned. Tyskerene klappet og hilste farvel. De ante ingen ting om ulovlig våpen og skudd smuglet inn fra Sverige. Det var en fornøyd jeger som fant en rask vei hjem.

Krigens fem tunge år Så nærmer vi oss et avgjørende tidsskille i vår historie, siste verdenskrig. Jeg gikk for presten høsten 1939 og husker en av jentene kom litt sent til kirken og fortalte at nå var det krig i Europa, det hadde hun hørt på radioen. Krig! Det hørte så uvirkelig ut og ganske skremmende. Det var ikke lenger bare fra historiebøkene til frk. Kruge. Alle vokser til og jeg går å leser for presten blant andre sammen med Tull. Her må jeg ta med spredte glimt fra krigsårene, det hendte så ufattelig mye. Mor ventet barn nr. 5 og far var innkalt til nøytralitetsvakt. Dette var tidlig på våren 1940. Far var på festningen Rauer. Jeg kommer tilbake til dette senere. Dagene rundt krigsutbruddet i Norge er som en uvirkelig drøm.

Det må bli bare sprette glimt fra krigsårene. 1939 blir skjebneåret med opptakten til siste verdenskrig. Vi hadde fulgt krigens gang fra tyskernes okkupasjon av Polen.

! 22Eiketreet i Lia

Far var innkalt til nøytralitetsvakt og ble beordret til Rauer fort i Østfold. Det ble en spennende tid frem til 9 april, særlig for mor som ventet barn nr. 5. Litt om mors nedkomst og Tormods ankomst. Mor var selvsagt nervøs og engstelig. Det hadde ingen god virkning på den vesle pjokken som kom til verden i mai måned. Han var da også spesielt tynn og skranten, da bestemor Emilie holt ham i armene og spurte den gamle legen, kan han leve opp? Legen svarte uten å blunke, det skal nok bli gutt av ham fru Nilsen. Ja det blev det sannelig. Tormod blev etter hvert den mest spenstige av oss. Han la bokstavelig (lista) høyt og gikk over. Ja nå var vi full fulltallig familie, ei jente, fire gutter og mor å far.

Far fortalte når han kom hjem, om nervepirrende minutter og timer når første marinefartøy seilte i morgendisen og alle ventet på at de store kanonene ville gi lyd fra seg. Men det skjedde ikke. Det skyldtes i første omgang sabotasje og at det fantes landssvikere i de øverste rekker i forsvaret. Kommandanten på Rauer tok bokstavelig talt kanonene i egne hender da han skjønte at noe var galt i systemet. Far var i byssa og sto i døra å så at kanonene ble drevet rundt og pekte nordvestover. Der forteller far at tyskerne var i ferd med å gå i land i småbåter og det ble skutt så fjellet ble flådd av, men det var en håpløs situasjon for soldatene på Rauer. Tyskerne var bevæpnet med mitraljøser og håndgranater, våre folk hadde bare et gevær å stole på. Det hvite flagget ble heist og kommandanten sparte dermed sine soldaters liv. Vi sto også hjemme i Kilen og ventet på luftforsvaret fra Torås og Mågerø. Flyene med tydelig hakekors strøk lavt over øyene våre, men ikke et skudd ble løsnet. Sabotasjen fra de som svek landet var grundig planlagt og derfor sviktet forsvaret. Det var bevegede dager og netter med bombing av nærområdene Vallø, Bolærne og Horten. Engelske ubåtvirksomhet lyste opp nattehimmelen og mange båter ble senket i Oslofjorden. ”Urundi” het en lastebåt som ble jaget på grunn ved Uleholmen sør for Hvasser. Vi fikk kontakt med tyske soldater med sitt krigsutstyr som ble fraktet i land. Jeg husker enda den natten vi våknet av en merkelig dur, det var tyskere som dro over Brøtsø og Tjøme landet og det fortelles at de møtte sin skjebne i Hønefosstrakten hvor norske soldater enda kjempet. Krigens brutalitet var et faktum.

Overskriften på dette kapitelet var vet Krigens 5 tunge år, så det blir korte glimt. Jeg dro allerede våren 1940 til Våle som gårdsgutt. Det var en merkelig tid som bestod av å arbeide å sove, lese illegale aviser og en tur hjem hver 3. uke pr. sykkel 6 mil hver vei. Våletiden er full av krigsminner men også en fin tid med gårdsarbeid, hester, kuer, griser og så videre. Med hardt arbeid i skog og mark, flinke og arbeidsomme gårdbrukere, men ganske mye slit. Opp og i fjøset klokka seks om morgenen, 10 kuer på båsen pluss ungdyr og 3 hester. De skulle melkes, fores og stelles før det ble frokost. Så var det hardt gårdsarbeid og så i fjøset igjen på ettermiddagen, da gjorde jeg alt fjøsstellet alene. Etter kveldsmaten var det ganske rett i seng.

! 23Eiketreet i Lia

Hjemme prøvde de å overleve med sine rasjoneringskort og parsell i hagen og en gris i et lite hus i lia, roturer til Sand etter fiskemiddager. Ja en dag som jeg husker spesielt godt, mor planla en rotur til Færder. Vi hadde Knappen som mål der det var lett å fiske berggylte. Vi rodde i en sjekte og dro godt med fisk. Berggylte var ikke den beste smaken vi visste men den var så feit og det var fett vi trengte.

Det er mange enkeltepisoder som sitter igjen fra krigsdagene. Den daglige spenningen som fulgte med de illegale nyhetene som kom via ulovlige aviser og basert på ulovlig avlytting av radiosendinger fra London.

Bestefar Hagbarth´s bortgang Det var viktige og alvorlige hendelser også bortsett fra krigens begivenheter og det var ting som rammet oss som familie. Bestefar døde i april 1942, etter flere år i sykesengen. Han fikk slag og ble lam. Bestemor stelte ham hjemme hele tiden og det var et merkelig sammentreff at mor og jeg var der den natten bestefar døde. Vi var på gjennomreise, mor skulle være med meg til byen å kjøpe dress. Den natten vi overnattet i Strengsdal døde han stille og fredfullt. Jeg husker at det var en sterk opplevelse for meg å måtte dra til onklene i Buerstad og fortelle det. Det var sterkt for meg å se den så sterke, snille og omsorgsfulle bestefar død og borte. Han hadde satt dype spor i sinn og sjel hos meg og mange andre.

Året etter rammet en snikende og alvorlig sykdom oss, meg og flere søsken. Det tok år med sykehusopphold og behandling, helt fram til 50-tallet. Ni måneders opphold på sykehuset var en mangfoldig opplevelse. Jeg begrenser meg til å fortelle at det første bibelordet jeg fikk den første dagen var fra Johannesevangeliet: ”Denne sykdom er ikke til døden, men for at Guds navn skal bli herliggjort.” Med tanke på den måten jeg opplevde denne tiden på, gikk dette bokstavelig talt i oppfyllelse. Vel 50 år senere må jeg bare takke for et under.

Lytting av nyheter fra London. De mer lokale spenningene hvor en opplevde at angivere var til stede både på busser og i forretninger, så det ble mye visking i krokene. Et ord for mye kunne resultere i arrestasjon, det kunne også ende i konsentrasjonsleire eller rett og slett i en dødsdom - så alvorlig var det. Vi hadde nære venner som drev med menneskesmugling til Sverige med skøyter, særlig av jøder som var livstruet. Så var det kampen for nødvendige matvarer. De fleste butikker var ribbet for det mest nødvendige av klær og mat. Rasjonene var små og utilstrekkelige. Jeg husker at mor skar opp to skiver svart brød som vi kalte det, til hver. For Alf og meg som var i den alderen at vi helst skulle vokse til og

! 24Eiketreet i Lia

krevde adskillige kalorier, var det bare en svelg eller to så var det borte. Det hendte mor tok den ene skiven av sin rasjon og delte med oss. Resultatet ble selvsagt at hun ble tynnere og tynnere.

Det var mange måter å hjelpe seg på når det gjaldt matauke. Hele hagen ble spadd opp til grønnsakdyrking og poteter. I grisehuset var det nøff-nøff og den ble foret til rundt 100 kilo. Så var det fisken i alle fasonger. Mor rodde til Sand til onkel Martin. Han var snill og hadde nesten alltid holdt av noe fisk til oss. Så fisket vi selv og jeg har fortalt om turen med robåt til Knappen ved Færder. Mor var utrolig flink med fiskeretter. Seikakene hennes var prima og hun kunne steke fisk og seibiff som ingen andre. Problemet var mangel på smør og fett. Det ble spist utrolige mengder av poteter og ofte ble de bare surret i vann med salt og pepper. Men det fyllte godt opp i magen.

I krigens dager ble det fanget en ganske stor hval inne i Kilen. Det var en maler som oppdaget den tidlig en morgen. Den hadde gått seg fast i søla ved Neslandet. Etter en ubeskrivelig avlivning, vannet var rødt av blod helt inn i bunnen av Kilen, ble det mange etterlengtede kjøttmåltider i Kilen-området. Så vidt jeg husker ble denne kjøttforekomsten holdt utenom alle tildelings-ordninger. Det var flere slike hendelser i skjærgården. En fraktebåt lastet med kull gikk på grunn ved Kringla. Her drev fiskerne med grabber og plukket opp mange hektoliter kull som var like bra å fyre med. Det samme gjaldt en båt lastet med sukker, noe av det lot seg tørke og bruke. Svensketrafikken skaffet oss mye etterlengtet kost til norske bord under krigen.

Vi var så hendige at vi fikk litt ekstra med melk fra to bondegårder på øya. Kamilla på Vestegården og fru Johnsen på Næs var romslige med målene. Jeg fikk mange gode måltider på Vestegården hos Kamilla, Anton og Asta. Jeg husker særlig rømmefatet som Asta satte fram, tykk fløterømme med litt sukker på. Asta sa: ”Nå må du legge godt på, Oddvar.” Noe glemmer en aldri. Folket på Vestgården var originale, men snille og hjelpsomme. Det kunne skrives en hel bok om livet og folkene som vanket ut og inn der.

Her går nok tidsbestemmelsene litt i stå, men jeg prøver meg på noen fiskehistorier og litt om livet på øya. Det var både små og store fiskefangster inne i Kilen. La meg ta den lille først. Mor var ute i hagen da noen av ungene ropte at det var noe som plasket så fælt over på Neslandet. Mor kom seg raskt ut i båten sikkert med en rorkar ved årene. Jo riktig nok, det plasket noe voldsomt i strandkanten. Mor dro opp skjørtekanten og skrevet uti og med bare nevene fanget hun en svær seilyr som hadde gått seg fast. Det blev et festmåltid, mors seibiff med løk var noe vi likte. En annen og mye større fiskefangst i Kilen var vafiske etter makrell. Det var et fiskerlag eller valag, som holt til på Skjeppaskjær og speidet etter inngående makrellstimer. De var

! 25Eiketreet i Lia

utrolig dyktige og onkel Martin, fars svoger har fortalt at det hendte de så bare et eller to stikk som de kalte det, det vil si at bare to fisker viste seg over vannet, allikevel kunne fangsten være på flere tusen kilo. Ja her fra svaberget neden for Vestegården har jeg båret med meg hjem mange bøtter fin og fersk makrell. Her på fjellet sto vi også den dagen fiskerne forregnet seg på fangsten: De merket at vaet var spesielt tungt å hale inn og trodde at makrellstimet presset mot garnveggen. Så plutselig fikk vi se en stor hvit buk, en hval gjorde en elegant sving inn mot båtene, ut tvers igjennom nota som det skulle vært spindelvev. Fiskerne var bra lei seg. Det som var av makrell fant en enkel vei ut i den relativt store åpningen det blir etter en hval.

Et annet fiske som var populært både blant yrkes- og sportsfiskere var størjefiske. Vi hadde jo til og med en original fyr vi kalte for Størje Frits. Han bodde på loftet i ei fiskerbu i Sandesund. Jeg forestiller meg at både mannen, båten og utstyret var ganske originalt, men noen makrellstørjer fanget han og hjalp til med matauken. Lurer av og til på om både størja og originalene er blitt borte, håper de dukker opp igjen. Størjekjøttet var spesielt. Jeg husker at far og jeg dro til Sandesund og at far ba om å få noen rimser av bukspekket. Det var alltid en jakt på fettholdig mat.

Jeg drev mye med fiske disse årene. Vi rodde og seilte for det meste, det var stort sett yrkesfiskerne som hadde tilgang på drivstoff. To vintre drev jeg med bakkelinefiske sammen med en fisker fra Sand som het Håkon. Det var et kaldt men spennende og av å til litt dramatisk fiske. Det kalde og barske skrev seg fra årstiden. Opp i mørke morgentimer, ro over til Sand og så feie snø og is av toftene, deretter gikk turen til fiskeplassene rundt Færder og Hoftøya, eller nærmere hvis ikke været var brukbart til langtur. Det var utrolig mange flotte morgen timer og naturopplevelser jeg fikk med meg den tiden, men også et par nifse ting som kunne endt galt. Vi hadde satt bakkelina langs Hoftøya på vestsiden og var på vei nordover for å begynne å trekke. Det var stor dønning og det brøyt av og til over de grunne flåene hvor vi nettopp hadde satt lina. Da fikk vi se at like bak oss reiste det seg noen svære brottsjøer som ville fylt båten på et øyeblikk dersom vi hadde vært litt senere ute. Selv den gamle sjøulken jeg var sammen med blev en smule blek. Det er ikke stor mulighet til noen særlig svømmetur i isvann med støvler og mye klær. Men også den turen endte godt. Sør for Verdens ende var det også nære på en gang. Jeg sto bak og styrte og Håkon foran å trakk bakka. Da tok en uventet brottsjø og løftet båten så den sto nesten helt på ende. Håkon kom seilende bakover med bakkeskoffen og det hele. Jeg så til min forskrekkelse rett ned på svarte fjellet og tenkte, dette går aldri bra. Men før vi nådde ned, kom en ny bølge og fylte krateret så vi blev skylt over båen. Det er litt nifst å tenke på at akkurat slike situasjoner har vært årsak til at liv har gått tapt. Bestemor Emilie mistet en bror akkurat på denne måten og i det samme om rådet. Dette var jo litt triste betraktninger, men

! 26Eiketreet i Lia

en realistisk del av livet og viktig å lære av. Det var mange spennende turer, særlig over til Store Færder. Jeg stod nesten alltid foran og holdt utkikk. Det var mye som drev i sjøen og kunne skade båten, men det alvorligste var minefaren. En gang kjørte vi forbi en minelignende gjenstand på styrbords side. Jeg husker hvordan det gjorde inntrykk på meg. At vi hadde miner i området fikk vi bevis for en morgen ved Melleskjærene. Deler av en mine lå strødd innover skjæret, torsk og annen bunnfisk fløt omkring. Jeg har oppbevart noen deler av denne minen i mange år. Under en fisketur til Færder, kom jeg over en minelignende gjenstand i sørbukta på store Færder. Jeg melte fra til lensmannen på Tjøme og måtte bli med en torpedobåt ut. Gjenstanden ble tatt med til Horten og detonert.

Jeg kjøpte ei lita motorsnekke etter krigen, vi kalte den ”gamle fru Sanni” etter forrige eier. Den hadde en liten totaktsmotor, og med den ble det mang en opplevelsesrik tur, både øyturer og fisketurer. I ettertid er det lett å tenke: ”At det gitt godt!” Vi er jo ikke kjent for å gardere oss noe særlig mot hverken uvær, tåke eller andre uforutsette ting. Kanskje går noe på hell, men jeg tror også på en nedarvet kunnskap – nemlig sjøvett. En lærer i livets skole og for egen del lærte jeg mye om havet og farene ved å trosse elementene. De vinterne vi fisket med bakkeline var det nære på to ganger. Begge gangene var det de uberegnelige brottsjøene som var årsaken og som har krevd liv i skjærgården vår.

I mens gikk krigen sin gang. Den tyske krigsmaskinen begynte å få problemer. Fanger døde i tusenvis i konsentrasjonsleir, og Hitler og hær fikk etterhvert kniven på strupen. Selv om rasjonering, restriksjoner og undertrykkelse av tale og presse, og streng kontroll på alle hold, var det merkelig nok en del ting lettere å takle de siste krigsårene. Motstandsbevegelsen og nasjonalfølelsen bandt folk sammen på en spesiell måte. Og det beste var at krigens utfall synes mer og mer klar, det så ut til å bli alliert seier. Og i ettertid må vi være spesielt glad for at vårt land ikke ble slagmark i 1945. Den tyske kontrollordningen var skremmende og jeg kan fremdeles gjenoppleve passkontrollen på Vrengen bro. På noen turer hjem fra Våle hadde jeg noen svære hjemmebakte brød på bagasjebrettet. Ville han sjekke pakken? Det gikk alltid bra og brødene var svært velsett i Kilen. Kontrollen på bussen var like spennende hver gang. Slapp alle igjennom? Det var ikke så merkelig at de kontrollerte. Øyene våre var jo også festningsverker og bærer preg av dette den dag i dag. Samfunnshuset på Ormelet var ombygd til fangeleir for russiske fanger. Det ble utvekslet mangt et lite kunstverk, byttet med matpakker under gjerdet. Det fantes jo også tyskere med en smule hjertelag, det gikk an å se mellom fingrene eller snu ryggen til.

Krigsårene var spesielle med hensyn til kristen møtevirksomhet. Jeg husker predikanter som ofte tok seg fram til fots eller på sykkel milevis. Det var ukevis av virksomhet på øya vår, særlig på den gamle skolen. Jeg har nevnt at far var

! 27Eiketreet i Lia

fyrbøter og gjorde både en åndelig og praktisk innsats. Det ble sagt om far at han var den som holdt den åndelige balansen i venneflokken. Det var nok en nødvendig funksjon. Mange ble kristne i disse årene, og vi har fremdeles venner som sammen med oss fortsetter på troens vei.

1945 Freden Fem krigsår var lang tid og begivenhetene mange. Frihetsdagen og freden kom også til vår øy, en stor og god opplevelse for de fleste, men ikke for alle. Sammen med unge venner gikk Tull og jeg en tur over øya, rundt nordhavna og Lilleskagen. Alt var på en måte nytt og levende – det var vårt igjen. I Sandesund opplevde vi noe av baksiden ved Tysklands kapitulasjon og nazismens nederlag. En bil lastet med hjemmefrontsoldater omringet et hus i jakten på folk som skulle stilles til ansvar for sine handlinger og holdninger i krigsårene. Det så brutalt ut og var det nok også for de det gjaldt. Det ble mange sår også for de mange som på forskjellige måter hadde innlatt seg med tyskerne. Krig er noe ufattelig ondt og vi må være takknemlige for fred og frihet slik vi har opplevd det siden.

Kronprins Olav kom tilbake med familie. Litt senere kom Kong Håkon hjem. Den første 17. maifeiringen var uforglemmelig. Gjenoppbyggingen startet opp. Det var arbeid nok til alle og etterhvert bedre materielle kår for de fleste.

Et arbeidsoppdrag far hadde og som jeg fikk være med på var bygging av deler av akvariet på Verdens Ende. Jeg tar det med siden det nå er historie. Det var jo et omfattende akvariet og dyrehave, med sjøløver, seler og pingviner. Videre var det både slanger og andre krypdyr, foruten mengder av sjøfisk og skalldyr. Men det far og jeg gjorde var å bygge et fire meter høyt plankegjerde for to Himalaja-bjørner. Mitt i inngjerdingen murte vi ned et tre med avskårne greiner. To små dvergbjørner kom fra Russland og jeg skal si de kunne klatre. Det var en spennende opplevelse å mate både bjørner, pingviner og sjøløver. Det var interessant å være med far å bygge hus. Og artig er det å se igjen flere bygg jeg var med på å reise, særlig på Tjøme. Alle står fremdeles på murene, så var det også solide saker byggmester Paul leverte fra seg. Her var det franske låser, tapper i stolpene og bannjernforankring av bindingsverk. Det var en nødvendighet på en værhard øy.

En av de mest interessante oppgaver jeg fikk på egen hånd, var restaurering av altertavlen i Tjøme kirke samt prekestol og annet interiør. Det var en stor utfordring særlig fordi det var en meget gammel altertavle skåret ut av den kjente danske kunstner Abel Skrøder. Jeg er litt stolt av at alle virket fornøyd med resultatet, til og med riksantikvaren Finn Kraft og han var ganske nøye.

! 28Eiketreet i Lia

Jeg visste ikke den gang at jeg senere i livet skulle få mye med kirkeinventar å gjøre, da møbel- og innredningssnekring blev mitt fag.

Minner om far Paul Pedersen Noen dager etter fars død traff jeg en av hans arbeidskamerater, murer Paul fra Eide. Han kondolerte og sa: ”Hvorfor skal de beste gå først?” Far kan knyttes til karaktertrekk og egenskaper som omsorgsfull, pliktopp-fyllende, nøysom, arbeidssom og en solid håndverker. Hans livsholdning var preget av en sterk gudstro, klar bekjennelse og avgjort (steil). ??

Far ble født i Grimstad i 1903. Han hadde en hard oppvekst og ble tidlig farløs. Bestemamma som vi kalte henne, giftet seg på nytt. Tilværelsen som stesønn kunne oppleves urettferdig. Hans mor var en god mor, men ofte hjelpeløs i forhold til barneoppdragelsen. Far måtte tidlig ut i arbeid. Drikkfeldig læremester var nære på å gi ham en dårlig livskurs. Mors bestemthet og hennes foreldres omsorg reddet ham.

De giftet seg tidlig på bestefars oppfordring og tilbud om leilighet i mors hjem i Strengsdal. Her kom undertegnede til verden. Så kom tiden som byggmester og bondeslit fra morgen til kveld. Mor visste et utrolig gå på humør og var fars støtte. Slutten på de harde 30 åra opplevde vi i vårt nye hjem på Hvasser som jeg har skrevet om tidligere.

De fleste årene var sykkelen eller apostelenes hester fars framkomstmiddel. Den som har prøvd sykkelen en forblåst vinterdag over øyene hjemme vet hvor slitsomt det er. Kalde nybygg hvor et bål på kjellergulvet er eneste varmekilde. Ingen motoriserte maskiner og hjelpemidler. En utrolig fysisk påkjenning år etter år. Far hadde allikevel tid og krefter til overs til det han anså for å være viktig. Samling om Guds ord og tid for kristent fellesskap. Ofte gikk han til den gamle skolen og fyrte opp til møte om kvelden og det etter en ti timers hard arbeidsdag.

Fars og mors hjertelag mot bestemor Emilie når hun på sine gamle dager blind og døv trang omsorg og hjelp, er et godt minne. Far fikk på den måten anledning til å gi tilbake det han selv som ung mann opplevde av hjelp fra bestefar og bestemor i Strengsdal.

De siste årene far levde fikk han oppleve stor tillit som klokker og kirketjener. Aktiv i misjonsarbeidet som leder fikk han leve ut sin tro i tjeneste. Takknemligheten viser ham gjennom det vi finner skrevet bak i hans slitte bibel: ”Har hentet motorsykkelen i dag. Takk Gud.” Hans kjærlighet til familien ga han

! 29Eiketreet i Lia

uttrykk for til meg en av de siste dagene han levde: ”Det er tidlig å reise fra dere og verst er det med de små”. Else-Britt og Odd var da 3 og 2 år gamle og selv var han bare 54 år.

Oddvar Hagbart Pedersen - nå voksen Jeg har tidligere fortalt om helseproblemer i krigsårene. Disse problemene fulgte meg i årene fram til operasjon i 1948-49. Etter et vellykket operativt inngrep ved sykehuset i Tønsberg fulgte rekonvalesenttid i Austbygdi ved Tinnsjø i Telemark. Deretter ble det omskolering til møbelsnekker ved yrkesskolen på Krokeide ved Bergen. Nå så det lysere ut for Tull og meg når det gjaldt framtiden. Et nytt liv som snekker på trevarefabrikk startet. Jeg begynte i fast jobb på Sem trevarefabrikk og installerte meg på en liten hybelleilighet hos frk. Ramberg på Vik på Sem. Vi hadde omsider ringforlovet oss (?) og årene etter krigen var jo spesielle på mange måter, derfor dro vi til Sverige og fikk kjøpt oss ringer. Endelig blev det bryllup også for oss. Vårt første lille krypinn var den knøttlille leiligheten på Vik, siden blev det Stasjonsgata i Sems-byen og til slutt i trevarefabrikkens firemannsbolig ved E-18. Her blev vi boende i 14 år og her kom Else-Britt, Odd og Kari Mette til verden i tur og orden. De to første veldig tett og Kari Mette først 9 år etter. Men uansett, tre kjekke unger som vi er svært takknemlige for.

Semstiden har mange gode minner. Mary og Alf stiftet også hjem og familie og slo seg ned på Vik som jo var Marys hjemsted. Dette var spesielt hyggelig for Alf og meg. På den måten kunne vi fortsatt gjøre ting sammen, ikke minst det å kunne synge duett. Vi fikk mange gode venner og drog mye på turer sammen, blant andre med Eva og Sverre som bodde i nabolaget. Vi hadde det fint i ”trevaregården” med både unge og eldre arbeidskamerater med familie.

Når vi har nådd 1960 årene er vi i søskenflokken ferdig med utdannelse, har stiftet hjem og familie. Vi bor fortsatt på Sem men flytter senere til Melsomvik og deretter til Sandefjord. Mary og Alf flyttet via Råstad til Sandefjord. Ragnhild og Leiv hadde sitt første hjem i Tønsberg og flyttet senere til Sandefjord. Velaug og Thomas har hatt sitt hjem noe lenger unna. Først på Raufoss, så Røa og i mange år på Østerås i Bærum. Men som pensjonister har også de slått seg ned i Sandefjord. Så nå bor vi fire søsken i denne byen. Så er det Inger og Tormod, de er eneste Tjømlinger fortsatt. De har også vært veien om hovedstaden og bodd på Furuset, men har i mange år bodd på Haug på Tjøme. Helt fram til 1998 var mor det trygge og samlende midtpunkt og bodde i vårt barndoms hjem i Kilen. Uansett hvor vi bodde og hva vi drev på med var det her vi møttes og fortsatt møtes.

! 30Eiketreet i Lia

Etter hvert økte familien med tre barn; Else-Britt, Odd og Kari Mette. Mary og Alf fikk også tre barn; Magne, Kirsti og Ivar. Ragnhild og Leiv fikk sine to; Carine og Jan Olav. Inger og Tormod økte familien med fire barn; Torbjørn, Elisabeth, Kristin og Paul Gunnar. Alle disse familiene har jo sin interessante historie, med utdannelse og svært forskjellige yrker, sprett i byer og bygder. Her er det stoff til mange og lange historiesider. Jeg overlater til andre å fortelle den.

For meg fulgte tre år i Melsomvik som trappesnekker. Også her ble det nye oppgaver og mange nye venner, både for oss og barna. Det var trangt om plassen i Melsomvik småkirke hvor vi bodde, med tre køyer over hverandre på et lite barnerom. Utrolig hvordan man kan omstille og innstille seg.

I 1968 fikk jeg arbeid på orgelfabrikken på Framnes i Sandefjord. Etterhvert ble det flytting til Sandefjord som har vært vår by og vårt arbeidssted siden. Orgelbygging har jeg fått fortsette med i alle år siden, det har blitt 10-12 orgel-hus i forskjellige kirker her i sør-Norge etterhvert, med interessante oppgaver og en god del gammelt håndverk. Det samme gjaldt interiøret i kirker rundt om i Vestfold og så langt av sted som Emauelkirken i Telaviv i Israel. Denne kirken fikk jeg besøke under en tur til Israel på 80-tallet. En fantastisk opplevelse av bibelhistoriens land.

Fjelly – stedet vi møtes For de fleste familiemedlemmer i stor familien som tilhører Nilseslekta er fremdeles Fjelly i Kilen et samlingspunkt. Når mor de siste årene fant og overlate ”Fjelly” til oss barna og senere måtte flytte til sykehjemmet på Tjøme på grunn av lårbensbrudd, ble livet noe annerledes for oss alle. ”I/F Fjelly” ble dannet og vi gikk inn på en avtale som har fungert bra. I snart 15 år har stedet fungert som fritids- og feriested for oss. Det har uten tvil vært med på å holde familien sammen. Her bodde mor og far, her har vi røtter. Ved felles innsats har Fjelly blitt et attraktivt sted å feriere. Styringssystemet som er utviklet med faste avtaler og regler og etter vår mening demokratiske ordninger, har vist seg å fungere bra. Mye av æren for dette bør gå til vår mangeårige styreformann Thomas som hovedansvarlig for styringsmodellen. Det knytter seg selvsagt spenning til den videre drift, når barnebarngenerasjonen etterhvert overtar ansvaret. Vi ønsker dem lykke til og håper at Fjelly blir et godt sted å være - også inn i år 2000.

En hyllest til skjærgården i et tidsperspektivet Hvis vi følger den gamle Eikas observasjoner, utfra den historie som er fortalt, vil vi lett kunne forestille oss bestefar Hagbarth i full loshyre, med faste skritt fra Liagården over Fynsbakkene til loshavna i Sannesund. Sammen med onkel

! 31Eiketreet i Lia

Thor satte de seil og drog ut fjorden på utkikk etter seilskuter som hadde bruk for folk som kjente skipsleden. Det var tett med skipstrafikk også i de dager. I sag var det bestefar som skulle borde den første Skuta, kanskje ble det en tur helt inn til Kristiania som det het i de dager. Det er vanskelig for oss i dag å forestille seg kommunikasjonsmulighetene. Vel var det jernbane til Tønsberg, men derfra var tre mil med landevei hjem til Lia. Dersom hesteskyssen til Kjøpmannskjær ikke var på plass er tre mil langt å gå. Derfor blev Eikas neste observasjon at losen dukket opp i Nesbakken, sliten men med faste skritt mot det lille gårdsbruket i Lia.

Så er nærmere ett hundre år gått og eika i Lia kan fortsatt registrere Nilseslektens historie, den fortsetter i barn og barnebarn, ja oldebarn og tippoldebarns liv og hverdag. Som bestefar dukket opp i Nesbakken kommer hele året igjennom etterkommere, riktignok de fleste i sine biler, svingende elegant og lettvint inn i Eikas synsfelt – alle med kurs for samlingsstedet ”Fjelly” i Kilen.

På samme måte ser eika den skjærgården, med horisont fra Svenner til Mosselandet, hvor bestefars losskøyte krysset i fordums tider. I dag er det etterkommerne som i elegante og raske lystfartøyer fosser forbi de kjente øyene rundt Hvasser. Som bestefar, eldre onkler og tanter, mor og far dro på øyturer i gamledager, er det nå nye generasjoner som tar seg fram til de kjente og kjære øyene i skjærgåren. Her er det også nye generasjoner som finner de gamle og kjente fiskeplassene rundt Færder, Hoftøya, Tjømebåene og mange andre fiskeplasser i fjorder og sund, hvor middagsmat er hentet opp av Nilseslekten i over hundre år. Her kommer de i solide tresnekker, også etterkommere av mors brødre fra Buerstad og Strengsdal. Her dørjer de makrell østapå Store-Færder og drar koketorsk på pilken akkurat som fedre og bestefedre gjennom tiden. Det er mye som skiftes i denne verden, men disse øyene er de samme. Fisken i havet går sine faste ruter, står på sine bestemte områder. Eika i Lia har nok sett mang en ekspedisjon gå ut fra Kilen til fiskeplassene vi regner som våre, og ikke alltid med robuste havgående båter. Og vi har lært av tidligere slekter hvor disse plassene er å finne, og prøver å gi denne kunnskapen videre.

Etterord Fra Ole Hagbarth og Olga Marie fikk sitt første hjem i Lia, i le av Liafjellet og den svære eikekrona som har fulgt denne beretningen gjennom hundre år, er vi kommet fram til år 2000. Det har etter hvert blitt 45 etterkommere på mors side. Et sterkt ønske fra vår generasjon er at det beste i Nilseslekta vil overleve inn i nye tider og generasjoner. Det ligger mye i arv og gener som er verd å ta vare på.

! 32Eiketreet i Lia