Dager med blå himmel

Theodore er besatt av døden. Hver eneste dag tenker han ut nye måter å dø på. Likevel klarer han alltid å finne noe som er verdt å leve for, noe som kan holde ham våken og i kontakt med verden rundt. Markey teller dagene til hun kan flytte hjemmefra og legge hjembyen og sorgen etter søsterens død bak seg.

Da Finch og Violet møtes på toppen av skolens klokketårn, er det uklart

hvem som redder hvem. Alle de storslåtte, underlige, heslige, vakre og overraskende stedene de oppsøker, blir et bilde på selve livet. Sammen oppdager de at det selv i stummende mørke finnes lyspunkter. Men er det nok for Finch?

Dager med blå himmel er s første ungdomsbok, men hun har tidligere skrevet fire romaner for voksne – American Blonde, Becoming Clementine, Velva Jean Learns to Fly og Velva Jean Learns to Drive – i tillegg til tre sakprosabøker. Hun vokste opp i Indiana, men bor nå i Los Angeles sammen med forloveden og kattene sine.

For mer informasjon om forfatteren, se JenniferNiven.com eller GermMagazine.com – eller finn henne på Facebook.

Sagt om Dager med blå himmel:

«… en rørende utforskning av sorg, selvmord og ung kjærlighet. […] Mange ungdomsbøker berører liknende temaer, men få gjør det like minneverdig som denne.» HKirkus Reviews

© L

OU

IS K

APE

LERI

S

Jeg har et spørsmål til deg. Tror du det finnes noe sånt som en

perfekt dag?

Hva?

En perfekt dag. Fra begynnelse til slutt. Der det ikke skjer noe forferdelig eller trist eller middel­mådig. Tror du det er mulig?

Jeg vet ikke.

Har du noen gang opplevd det?

Ikke jeg heller, men jeg håper

fremdeles.

Nei.

Jeg satt bare her. På rekkverket.

Jeg kom ikke opp hit for å … du vet.

Hoppe.

Takk skal du ha, Theodore Finch. For at du reddet meg. Hvis du forteller dette til noen, dreper jeg deg.

DAGER

MED

HIMMEL

BLÅ

«En romantisk og hjerteskjærende fortelling om ferden mot og gjennom tragedien, og veien videre.»

H Publishers Weekly

DAGERMED BLÅ

HIMMELISBN 978-82-516-8490-3

www.schibstedforlag.no

Violet og Finch – en kjcerlighets-

historie.

Jennifer Niven

DAGER

MED BLÅ

HIMMELOversatt av Eli-Ann Tandberg

Originalens tittel: All the Bright PlacesText copyright © Jennifer Niven, 2015

All rights reserved. First published in the USA by Alfred A. Knopf, an imprint of Random HouseChildren’s Books, a division of Random House LLC, 2015

This translation published by arrangement with Random House Children’s Books and Ia AtterholmAgency.

Norsk utgave © 2015 Schibsted Forlag AS, OsloOversatt av Eli-Ann TandbergOmslagsdesign: © 2015 [TK]

Omslagsbilder: © Getty ImagesRepro: Renessanse Media AS, Asker

Sats: Type-It AS, TrondheimTrykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN 978-82-516-8490-3

Sitatet fra Ernest Hemingways Farvel til våpnene er hentet fra Herman Wildenveys oversettelse,først utgitt av Gyldendal i 1930.

Sitater fra Virginia Woolfs Bølgene er hentet fra Merete Alfsens oversettelse, © Pax Forlag 1998.Sitatet fra Emily Brontës Stormfulle høyder er hentet fra Ragnfrid Stokkes oversettelse,

© Pax Forlag 2005.Sitatet fra C.S. Lewis’ Den siste striden er hentet fra Tormod Haugens oversettelse,

© Gyldendal Tiden ANS 1997.Sitater fra Dr. Seuss Ja, overalt kan du dra! er hentet fra Geir Nummedal og Nicolai Houms oversettelse,

© Cappelen Damm 2009.Sitatet fra Ernest Hemingways Klokkene ringer for deg er hentet fra Paul René Gauguins oversettelse,

© Gyldendal Norsk Forlag ASA 1946 og 2000.Sitatet av Cesare Pavese er hentet fra Sitater for enhver anledning, red. Jørn Roeim,

© Ex Libris Forlag AS 1995.Sitatet fra Herman Melvilles Moby Dick er hentet fra Bjørn Alex Herrmans oversettelse,

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) 2009.Sitater fra Bibelen er hentet fra Bibelselskapets oversettelse, © 2011.

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inn-gått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og

inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Verden knuser enhver, og etterpå kan mangevære sterke på de knuste stedene.

– Ernest Hemingway

FINCHJeg er våken igjen. Dag 6.

Er dette en passende dag å dø på?Dette er noe jeg spør meg selv om når jeg våkner om morge-

nen. I tredje time når jeg forsøker å holde øynene åpne mens Mr.Schroeder snakker og snakker. Ved middagsbordet idet jeg senderfatet med grønne bønner. Om natten når jeg ligger våken fordidet er så mye å tenke på og hjernen min ikke vil slå seg av.

Passer det i dag?Og hvis ikke i dag – når da?Jeg spør meg selv om dette nå, her jeg står på en smal avsats

seks etasjer over bakken. Jeg er så høyt oppe at jeg nesten er en delav himmelen. Jeg ser ned på brolegningen under meg, og verdengynger. Jeg lukker øynene, nyter hvordan alt snurrer rundt. Kan-skje jeg gjør det denne gangen – lar vinden føre meg bort. Det vilvære som å flyte i et basseng, drive av sted til alt forsvinner.

Jeg husker ikke at jeg klatret opp hit. Faktisk har jeg glemt detmeste av det som skjedde før søndag, i alle fall det som skjeddei vinter. Sånn er det hver gang – tomheten, oppvåkningen. Jeg

11

er som den gamle mannen med skjegget, Rip Van Winkle. Tilstede i det ene øyeblikket, borte i det neste. Skulle tro jeg varblitt vant til det, men denne siste gangen var den verste til nå,for det var ikke et par dager, en uke eller to jeg sov meg gjennom– jeg sov meg gjennom ferier og helligdager, altså thanksgiving, julog nyttår. Jeg kan ikke forklare akkurat hva som var annerledesdenne gangen, bare at jeg våknet og følte meg mer livløs enn van-lig. Våken, ja, men fullstendig tom, som om noen hadde sugdblod av meg. Dette er den sjette dagen jeg er våken, og den førsteuken jeg har vært på skolen siden 14. november.

Jeg åpner øynene, og bakken er der fortsatt, hard og ubevege-lig. Jeg befinner meg i klokketårnet på skolen og står på en avsatssom er omtrent ti centimeter bred. Tårnet er ganske lite, det erknapt en meter med betonggulv rundt selve klokka, og så er detet lavt murrekkverk som jeg klatret over for å komme hit. Inni-mellom dunker jeg beinet borti det for å minne meg selv om atdet er der.

Jeg strekker armene ut som om jeg holder en preken, og heledenne ikke særlig store, gørrkjedelige byen er menigheten min.«Mine damer og herrer,» roper jeg, «må jeg få ønske dere velkom-men til min død!» Du forventer kanskje at jeg skal si «liv» nå somjeg nettopp har våknet og allting, men det er kun når jeg er våkenat jeg tenker på å dø.

Jeg roper som en gammeldags vekkelsespredikant, kaster påhodet og messer ordene fram, og jeg mister nesten balansen. Jegholder meg fast, glad for at ingen synes å ha lagt merke til det,for det er bare å innse at det er vanskelig å se fryktløs ut når duklorer deg til rekkverket som en pyse.

«Jeg, Theodore Finch, som er fullstendig utilregnelig, etterla-ter herved alt mitt jordiske gods til Charlie Donahue, Brenda

12

Shank-Kravitz og søstrene mine. Alle andre gir jeg f- - - i.»Hjemme lærte mamma oss tidlig å stave det ordet (hvis vi måbruke det), eller enda bedre: ikke stave det, og dessverre har dettefestet seg.

Selv om det har ringt inn, virrer noen av klassekameratenemine fremdeles rundt der nede. Vi går siste året på videregående,det er den første uken i andre semester, og allerede nå oppførerde seg som om de er nesten ferdige og på vei bort herfra. En avdem ser opp i min retning, som om han hørte meg, men de andregjør det ikke, enten fordi de ikke har fått øye på meg, eller fordide vet at jeg er her: Ja ja, det er bare psyko-Finch.

Så vender han hodet bort fra meg og peker mot himmelen.Først tror jeg at han peker på meg, men det er da jeg ser henne,jenta. Hun står bare en drøy meter unna på den andre sidenav tårnet, også ute på avsatsen, mørkblondt hår flagrer i brisen,skjørtekanten hennes blåser opp som en fallskjerm. Til tross forat det er januar i Indiana, er hun i strømpelesten, hun holder etpar støvler i hånden, og hun stirrer enten på føttene sine eller påbakken – det er ikke godt å si. Hun ser ut som om hun har frossetfast.

Jeg legger av meg predikantstemmen og sier så rolig jeg greier:«Det verste du kan gjøre, er å se ned. Jeg vet hva jeg snakker om.»

Veldig sakte snur hun hodet mot meg, og jeg kjenner dennejenta, eller i alle fall har jeg sett henne i korridorene. Jeg greierikke å la være: «Kommer du hit ofte? For dette er liksom mittsted, og jeg kan ikke huske å ha sett deg her før.»

Hun verken ler eller blunker, stirrer bare på meg. Store, ufor-melige briller dekker nesten ansiktet hennes. Hun prøver å taet skritt bakover, og foten smeller inn i rekkverket. Hun vaklerlitt, og før panikken tar henne, sier jeg: «Jeg vet ikke hvorfor du

13

kom opp hit, men jeg synes byen er vakrere herfra og folk serpenere ut og selv de verste av dem virker nesten snille. Bortsett fraGabe Romero og Amanda Monk og hele den gjengen du hengersammen med.»

Hun heter Violet et-eller-annet. Hun er cheerleader – en av depopulære jentene du aldri ville drømme om å møte tilfeldig påen avsats seks etasjer over bakken. Bak de stygge brillene er hunpen, nesten som en porselensdukke. Store øyne, søtt, hjertefor-met ansikt, en munn som gjerne vil forme seg i et perfekt litesmil. Hun er en sånn jente som dater fyrer som baseballstjernenRyan Cross og sitter sammen med Amanda Monk og de andrealfahunnene i spisefri.

«Men vi kom jo ikke opp hit for å nyte utsikten. Du heterViolet, ikke sant?»

Hun blunker én gang, og jeg tolker det som et ja.«Theodore Finch. Jeg tror vi tok et forkurs i matte sammen i

fjor.»Hun blunker igjen.«Jeg hater matte, men det er ikke derfor jeg er her oppe. Ikke

ta det ille opp hvis det er derfor du er her. Du er sikkert bedrei matte enn meg, for det er de aller fleste, men det er greit, detgjør meg ingenting. Det er nemlig andre og langt viktigere tingjeg er skikkelig god på – for eksempel gitar, sex og det å være enkonstant skuffelse for faren min. Forresten, det er visstnok santat vi aldri får bruk for det i det virkelige livet. Matte, menerjeg.»

Jeg prater i vei, men jeg kjenner at futten holder på å gå utav meg. For det første må jeg pisse, så ordene mine er ikke deteneste som slår krøll på seg. (Husk: Gå på do før du forsøker å talivet av deg.) For det andre har det begynt å regne, og med denne

14

temperaturen vil regndråpene antakelig bli til sludd før de trefferbakken.

«Det har begynt å regne,» sier jeg, som om hun ikke er klarover det. «Det er kanskje en fordel, i og med at regnet vil vaskevekk blodet, og at det dermed blir litt mindre griseri å fjerne etteross. Men det er griseriet som har fått meg til å tenke. Forfengeliger jeg ikke, men jeg er menneskelig, og jeg vet ikke hva du synes,men jeg har ikke lyst til å se ut som om jeg er blitt kjørt gjennomen tømmerfres i begravelsen min.»

Det er ikke godt å si om hun grøsser eller skjelver, og der-for begynner jeg sakte å flytte meg mot henne, og håper jeg ikkeramler ned før jeg når fram, for det siste jeg ønsker er at hunskal synes jeg er en idiot. «Jeg har sagt klart ifra at jeg vil kreme-res, men mamma liker ikke den tanken.» Og pappa kommer tilå føye henne for ikke å gjøre henne mer lei seg enn han alleredehar gjort, og dessuten: Du er altfor ung til å tenke på sånt, du vetat bestefar Finch levde til han var nittiåtte, vi behøver ikke å snakkeom det nå, Theodore, ikke gjør moren din lei seg.

«Så det blir åpen kiste på meg, og hvis jeg hopper, blir jo ikkedet noe vakkert syn. Dessuten liker jeg i grunnen ansiktet mittsånn som det er nå: to øyne, en nese, en munn, et fullt sett medtenner, som er noe av det peneste ved meg, hvis jeg skal væreærlig.» Jeg smiler sånn at hun kan se hva jeg mener. Alt er der detskal være, i alle fall på utsiden.

Da hun ikke sier noe, fortsetter jeg å lirke meg framover mensjeg snakker. «Mest av alt synes jeg synd på folkene i begravelses-byrået. Sikkert en kjip jobb uansett, om ikke de skal behøve åhanskes med en drittsekk som meg?»

Langt nedenfra er det noen som roper: «Violet? Er det Violetsom er der oppe?»

15

«Å herregud,» hvisker hun nesten uhørlig. «Åherregudåherre-gudåherregud.» Vinden griper fatt i håret og skjørtet hennes, ogdet ser ut som om hun kommer til å fly av sted.

Det høres et surr av stemmer der nede fra, og jeg roper: «Ikkeprøv å redde meg! Du kommer til å slå deg i hjel!» Lavt, sånn atbare hun kan oppfatte det, sier jeg: «Du. Nå vil jeg at du skal hørepå meg.» Jeg er omtrent tretti centimeter unna henne nå. «Kaststøvlene dine mot klokka, og så holder du deg fast i rekkverket.Bare grip godt tak i det, og når du har fått tak, lener du deg motdet og løfter det høyre beinet over. Greit?»

«Okei.» Hun nikker og er på nippet til å miste balansen.«Ikke nikk.»«Okei.»«Og nå må du ikke gå feil vei og tråkke forover i stedet for

bakover. Jeg skal telle deg ned. På tre. Okei?»«Okei.» Hun kaster støvlene i retning av klokka, og de deiser

med et dunk, dunk i betongen.«Én. To. Tre.»Hun griper tak i muren og nærmest lener seg mot den, og så

løfter hun beinet opp og over slik at hun blir sittende på rekkver-ket. Hun stirrer ned mot bakken, og jeg kan se at hun har stivnetigjen, så jeg sier: «Bra. Topp. Bare ikke se ned.»

Langsomt vender hun blikket mot meg, hun strekker denhøyre foten mot gulvet i klokketårnet, og idet hun berører det,sier jeg: «Nå må du få det venstre beinet over. Ikke slipp tak imuren.» Nå skjelver hun så voldsomt at jeg kan høre tennenehennes klapre, men jeg ser på mens det venstre beinet flytter segover til det høyre, og hun er i sikkerhet.

Så nå er det bare meg her ute. Jeg stirrer ned mot bakken ensiste gang, forbi føttene mine i størrelse 45 som ikke vil slutte

16

å vokse – i dag har jeg på meg joggesko med selvlysende lis-ser – forbi de åpne vinduene i fjerde etasje, tredje, andre, forbiAmanda Monk som står i trappen ved inngangspartiet og gap-skratter og kaster på det lyse håret som en ponni, hun holder enbok over hodet og forsøker å flørte og beskytte seg mot regnetsamtidig.

Jeg stirrer forbi alt dette og mot selve bakken, som nå er glattog fuktig, og forestiller meg at jeg ligger der.

Jeg kunne ta ett skritt. Det ville være over på sekunder. Ikke mer«Psyko-Finch». Ikke mer smerte. Ikke mer noe som helst.

Livreddingen førte til en uforutsett avbrytelse, og jeg forsøkerå legge det bak meg og ta fatt på oppgaven som venter. Et øye-blikk kan jeg kjenne det: følelsen av ro idet tankene stilner, somom jeg allerede er død. Jeg er vektløs og fri. Jeg frykter ingen elleringenting, ikke engang meg selv.

Så sier en stemme bak meg: «Nå vil jeg at du skal holde degfast i rekkverket, og når du har fått tak, lener du deg mot det ogløfter det høyre beinet over.»

Plutselig kjenner jeg at øyeblikket går over, kanskje er det overallerede, og nå virker det hele som en dum idé. Men så forestil-ler jeg meg uttrykket i ansiktet til Amanda idet jeg svever forbihenne, og tanken får meg til å le. Jeg ler så voldsomt at jeg nes-ten ramler ned, og det skremmer meg – skremmer meg skikke-lig, altså – og jeg tar meg sammen og Violet tar tak i meg idetAmanda ser opp. Noen roper «din jævla psyko!». Den lille gjen-gen til Amanda fniser. Hun former hendene som en trakt motden store kjeften sin og retter den mot himmelen. «Går det bra,V?»

Violet lener seg over rekkverket mens hun fremdeles holder takrundt beina mine. «Jada, det går bra.»

17

Døren øverst i tårntrappen går opp med et smell, og min bestevenn, Charlie Donahue, kommer til syne. Charlie er svart. Ikketv-serie-svart, men svart-svart. Dessuten blir det oftere noe påham enn på noen andre jeg kjenner.

Han sier: «Det er pizza i kantina i dag,» som om jeg ikke stårpå en avsats seks etasjer over bakken med armene utstrakt og enjente som klamrer seg til knærne mine.

«Hvorfor hopper du ikke, ditt jævla misfoster?» roper GabeRomero, bedre kjent som Roamer, bedre kjent som Dumskalle.Mer latter.

Fordi jeg har en date med mora di, tenker jeg, men jeg sier detikke, for det er så klart en dustete ting å si, og dessuten ville hanha kommet opp hit og slått inn trynet på meg og kastet megutfor, og det er litt meningsløst når jeg like greit kan gjøre detselv.

I stedet roper jeg: «Takk for at du reddet meg, Violet! Jeg vetikke hva jeg ville ha gjort hvis ikke du hadde kommet. Sannsyn-ligvis hadde jeg vært død nå.»

Det siste ansiktet jeg ser der nede, tilhører skolerådgiveren,Mr. Embry. Idet han stirrer sint opp på meg, tenker jeg: Topp.Helt topp.

Jeg lar Violet hjelpe meg over muren og ned på betonggulvet.Nedenfra lyder det spredt applaus, ikke for meg, men for Violet,helten. Når jeg står så nær, kan jeg se at huden er jevn og plett-fri bortsett fra to fregner på høyre kinn, og øynene har en grå-grønn farge som får meg til å tenke på høst. Det er øynene somgjør inntrykk på meg. De er store og holder deg fast, som omhun ser alt. Selv om de er varme, er de oppvakte: De kan se tversgjennom deg og er blottet for pisspreik, det ser jeg til tross forbrillene. Hun er pen og høy, men ikke for høy, med lange bein

18

og veldreide hofter, og det synes jeg jenter skal ha. Altfor mangejenter på videregående har guttekropp.

«Jeg satt bare her,» sier hun. «På rekkverket. Jeg kom ikke opphit for å …»

«Jeg har et spørsmål til deg. Tror du det finnes noe sånt somen perfekt dag?»

«Hva?»«En perfekt dag. Fra begynnelse til slutt. Der det ikke skjer noe

forferdelig eller trist eller middelmådig. Tror du det er mulig?»«Jeg vet ikke.»«Har du noen gang opplevd det?»«Nei.»«Ikke jeg heller, men jeg håper fremdeles.»Hun hvisker: «Takk skal du ha, Theodore Finch.» Hun strek-

ker seg opp og kysser meg på kinnet, og jeg kan lukte sjampoenhennes, som minner meg om blomster. Inn i øret mitt sier hun:«Hvis du forteller dette til noen, så dreper jeg deg.» Med støv-lene i hånden styrter hun av gårde og i ly for regnet, inn gjennomdøren til den mørke og vaklevorne trappen som tar deg ned til enav de mange altfor lyse og altfor overfylte skolekorridorene.

Charlie ser etter henne da hun går, og idet døren lukker segbak henne, snur han seg mot meg igjen. «Du, hvorfor driver dumed sånt?»

«Fordi vi må alle dø en dag. Jeg vil bare være forberedt.» Detteer selvsagt ikke grunnen, men den holder for ham. Sannheten erat det finnes mange grunner, de fleste av dem forandrer seg fradag til dag: for eksempel var det de tretten fjerdeklassingene somble drept tidligere denne uken da en eller annen helvetes jævelbegynte å plaffe løs i gymsalen deres, eller den jenta som gikkto trinn under meg som nylig døde av kreft, eller mannen jeg så

19

utenfor kinoen på kjøpesenteret, han som sparket bikkja si, ellerpappa.

Charlie tenker kanskje at jeg er psyko, men han kaller meg deti alle fall ikke, og det er derfor han er min beste venn. Bortsett fraat jeg setter pris på akkurat det, har vi ikke mye til felles.

Strengt tatt har jeg prøvetid i år. Dette skyldes en liten episodemed en pult og en tavle. (Bare for å ha det helt klart: Det erdyrere å erstatte en tavle enn du kanskje tror.) Det skyldes ogsåen gitar som ble knust under morgensamlingen, ulovlig bruk avfyrverkeri og muligens en slåsskamp eller to. Derfor har jeg ufri-villig gått med på følgende: å gå til ukentlig rådgivning, beholdeen sterk B i snitt og delta i minst ett valgfag. Jeg valgte makramé– ganske enkelt fordi jeg der ville være den eneste gutten sam-men med tjue halvfine jenter, noe jeg tenkte ville gi meg ganskebra odds. Jeg må også oppføre meg, fungere bra sammen medandre, la være å kaste pulter, og i tillegg unngå ethvert «voldeligutbrudd». Og jeg må alltid, alltid, uansett hva jeg gjør, passe kjef-ten min, for det er tydeligvis når jeg ikke gjør det, at bråket star-ter. Neste gang jeg gir f- - - og skaper problemer, blir jeg utvist forgodt.

Inne på rådgivningskontoret melder jeg meg for sekretæren ogsetter meg på en av de harde trestolene til Mr. Embry kan ta imotmeg. Hvis jeg kjenner Embryo – som jeg i hemmelighet kallerham – rett, vil han gjerne vite hva pokker jeg drev med i klokke-tårnet. Hvis jeg er heldig, rekker vi ikke å snakke om noe særligmer enn det.

Etter et par minutter vinker han meg inn, han er en liten, tjukkmann med kroppsbygning som en okse. Idet han lukker døren,slutter han å smile. Han setter seg, bøyer seg over skrivebordet

20

og borer øynene i meg som om jeg er en mistenkt han må få til åbryte sammen. «Hva pokker var det du drev med i klokketårnet?»

Det jeg liker med Embryo, er ikke bare at han er forutsigbar,men at han kommer kjapt til poenget. Jeg har kjent ham sidenandre klasse.

«Jeg hadde lyst til å se utsikten.»«Hadde du planer om å hoppe?»«Ikke på en pizzadag. Jeg ville aldri ha gjort det på en pizzadag,

det er en av de beste dagene i uken.» Jeg burde nevne at jeg er enmester i bortforklaringer. Så dyktig at jeg kunne fått fullt univer-sitetsstipend og spesialisert meg i det, men hvorfor ta seg bryet?Jeg behersker allerede kunsten til fulle.

Jeg venter på at han skal spørre meg om Violet, men i stedetsier han: «Jeg må få vite om du har planer om å skade deg selv.Jeg mener det pokker så alvorlig. Hvis rektor Wertz får høre omdette, er du ute herfra før du rekker å si ‘utvist’. For ikke å snakkeom hvis jeg unnlater å følge med og du bestemmer deg for å gåopp dit igjen og hoppe. Da står jeg overfor en rettssak, og tromeg, med den lønnen de betaler meg, har jeg ikke råd til å bli sak-søkt. Og det gjelder uansett om du hopper fra klokketårnet ellerPurina-tårnet, om det er på skolens område eller ikke.»

Jeg stryker meg liksom ettertenksomt over haken. «Purina-tårnet. Ingen dum idé.»

Han rører seg ikke av flekken, stirrer bare på meg. I likhet medde fleste i Midtvesten mangler Embryo humoristisk sans, spesieltnår den berører ømtålige temaer. «Ikke morsomt, Finch. Dette erikke noe å spøke med.»

«Nei, Mr. Embry. Beklager.»«Folk som tar livet av seg, tenker ikke på de etterlatte. Og da

mener jeg ikke bare foreldre og søsken, men også venner, kjæres-

21

ter, klassekamerater, lærere.» Jeg liker at han tilsynelatende trorat jeg har mange, mange mennesker som er avhengige av meg,inkludert ikke bare én, men opptil flere kjærester.

«Jeg drev bare og surret litt rundt. Jeg er enig i at det neppe varden beste måten å tilbringe første time på.»

Han tar opp en mappe og smeller den ned foran seg og begyn-ner å bla fort gjennom den. Jeg venter mens han leser, og så serhan på meg igjen. Jeg lurer på om han teller dagene fram tilsommeren.

Han reiser seg, akkurat som en purk på tv, og går rundt skrive-bordet til han rager truende over meg. Han lener seg mot bordetmed armene i kors, og jeg ser forbi ham, leter etter toveisspeilet.

«Blir jeg nødt til å ringe moren din?»«Nei. Absolutt ikke.» Nei nei nei. «Jeg er klar over at det var

idiotisk av meg. Jeg hadde bare lyst til å kjenne hvordan det varå stå der og se ned. Jeg ville aldri ha hoppet fra klokketårnet.»

«Hvis det gjentar seg, hvis du så mye som tenker på det igjen,ringer jeg henne. Og du må ta en rustest.»

«Jeg setter pris på at du bryr deg, Mr. Embry.» Jeg prøver å lydeså oppriktig jeg kan, for det siste jeg trenger, er en enda større,skarpere lyskaster rettet mot meg, som følger etter meg overalt iskolekorridorene, overalt i livet mitt ellers, sånn som det er fattfor tiden. Og saken er at jeg faktisk liker Embryo. «Når det gjel-der den rusgreia, er det ingen grunn til å kaste bort dyrebar tid.Seriøst. Med mindre sigaretter teller. Dop og meg? Ingen godkombinasjon. Tro meg, jeg har prøvd.» Jeg folder hendene somen snill gutt. «Og når det gjelder klokketårnet, selv om det over-hodet ikke var sånn som du tror, kan jeg uansett love deg at detikke skal gjenta seg.»

«Det er helt riktig – det skal ikke det. Jeg vil at du skal komme

22

og snakke med meg to ganger i uken i stedet for én. Mandagerog fredager, sånn at jeg vet hvordan det går med deg.»

«Det gjør jeg gjerne, Mr. Embry – jeg mener, jeg liker virkeligsamtalene våre – men alt er bra med meg.»

«Det blir som jeg har sagt. Nå synes jeg vi skal snakke omavslutningen på forrige semester. Du gikk glipp av fire, nestenfem skoleuker. Moren din sier du hadde influensa.»

Han snakker faktisk om søsteren min Kate, men det vet hanikke. Det var hun som ringte skolen da jeg var borte, for mammahar nok å bekymre seg for.

«Hvis det er det hun sier, så har vel ikke vi noe vi skulle hasagt?»

Sannheten er at jeg var syk, men ikke på noen lett forklarlig,influensaaktig måte. Min erfaring er at folk er langt mer medfø-lende dersom de kan se at du har vondt, og for ørtende gang i livetskulle jeg ønske jeg hadde meslinger eller kopper eller en annenlettfattelig sykdom, for å gjøre det enklere for meg selv og også fordem. Alt ville ha vært bedre enn sannheten: Jeg stengte av igjen.Jeg ble helt tom. I det ene øyeblikket spant jeg rundt, i det neste sleptehjernen min seg i sirkel som en gammel, giktbrudden hund som prø-ver å legge seg ned. Og så sluknet jeg bare og sovnet, men jeg sov ikkesånn som man gjør om natten. Forestill deg en lang, mørk søvn derdu ikke drømmer i det hele tatt.

Nok en gang kniper Embryo øynene sammen til han myser,han stirrer morskt på meg, prøver å få meg til å svette. «Og kan viforvente at du møter opp og ikke havner i bråk dette semesteret?»

«Absolutt.»«Og holder tritt med skolearbeidet?»«Ja, Mr. Embry.»«Jeg skal få helsesøster til å ta den rustesten.» Han stikker fin-

23

geren i luften, peker på meg. «Prøvetid betyr ‘periode der mantester noens egnethet, en periode der eleven må forbedre seg’. Slådet opp hvis du ikke tror meg, og for Guds skyld, ikke prøv å talivet av deg.»

Jeg ønsker virkelig å holde meg i live, men det sier jeg ikke.Grunnen til at jeg ikke sier det, er at med tanke på mappen foranham ville han aldri ha trodd meg. Og her er noe annet han aldriville ha trodd på – jeg kjemper for å bli værende her i denne dritt-kjipe, kaotiske verdenen. Når jeg stiller meg på avsatsen i klokke-tårnet, handler ikke det om å dø. Det handler om å ha kontroll.Det handler om aldri å sovne igjen.

Embryo går rundt skrivebordet og plukker opp en bunke medbrosjyrer om «de vanskelige tenårene». Så sier han at jeg ikke eralene og at jeg bestandig kan komme og snakke med ham; dørenhans er åpen, han er her, og vi ses på mandag. Jeg har lyst til å si:Ikke ta det ille opp, men det er ikke særlig til trøst. I stedet takkerjeg ham, for han har mørke ringer under øynene og røykerynkerrundt munnen. Han kommer antakelig til å tenne seg en sigarettså snart jeg har gått. Jeg tar imot haugen med brosjyrer og forla-ter kontoret så han kan sette i gang. Han nevnte ikke Violet medet ord, og jeg puster lettet ut.