Cornelius Castoriadis: Danning som ansvar

1

21 Cornelius Castoriadis: Danning som ansvar

Ingerid S. Straume

Cornelius Castoriadis (1922-1997) var filosof, psykoanalytiker og politisk aktivist, anerkjent blant

kolleger som en av 1900-tallets virkelig store tenkere, men likevel med relativt smal utbredelse.

Castoriadis så seg selv som del av en tradisjon som satte danningsspørsmålet i sentrum av den

politiske filosofien: en tradisjon som strekker seg fra Platon til Rousseau, men ikke så mye lenger. Det

siste var sant å si ikke overraskende for Castoriadis, som hadde lite til overs for sine samtidige

filosofkolleger. Hans store forbilde var Aristoteles, og han var påvirket av Weber, Freud og Merleau-

Ponty; men hans tenkning nærte seg like mye av en fascinasjon for – og framfor alt oppgjør med – de

store teoribyggerne: Platon, Hegel og Marx.

Castoriadis er opptatt av danning (paideia) i flere sammenhenger. Han ser danning som målet for det

han kalte ”sann” pedagogisk virksomhet, og som avgjørende for det politiske demokratiet. I begge

tilfeller er danning tett knyttet til det han betrakter som den vestlige historiens praktisk-filosofiske

prosjekt, autonomiprosjektet. Men før vi går inn på disse ideene skal vi kaste et blikk på Castoriadis’

liv og samtid.

Kald krig og politisk filosofi

Man kan nesten ikke overvurdere betydningen av den andre verdenskrig og den påfølgende kalde

krigen for 1900-tallets politiske tenkere. Cornelius Castoriadis vokste opp i et Athen som var okkupert

først av Italia, deretter Tyskland. I intervjuer har han fortalt at ungdomserfaringene ble skjellsettende

for hans senere tenkning (Castoriadis 1997a). Som sosialistisk ungdom og medlem av en trotskistisk

gruppe ble han skremt av de greske stalinistenes antidemokratiske og voldelige innstilling. I 1945

forsøkte stalinistene å gjøre statskupp, og Storbritannia intervenerte. Samtidig fikk Castoriadis, som

en av flere lovende studenter, et utdanningsstipend av den franske staten, noe som trolig reddet

livet hans.

2

I sitt nye hjemland startet han og filosofen Claude Lefort den innflytelsesrike venstreradikale gruppen

Socialisme ou Barbarie (SouB). Utgangspunktet var trotskismen, men gruppen utviklet seg snart i en

mer rådssosialistisk retning. Samtidig begynte Castoriadis å arbeide som ressursøkonom i OECD.

SouB utga et tidsskrift med samme tittel fra 1949 til 1965. Her analyserte Castoriadis (under

pseudonym1) Sovjetunionens autoritære og byråkratiske karakter i en serie artikler utover 50-tallet.

Selv om gruppen fikk økende tilslutning utover 60-tallet, og hadde stor innflytelse på

studentopprøret i 1968, ble den oppløst i 1967. Grunnen var politisk uenighet, hovedsakelig som

følge av Castoriadis’ stadig økende avstand til – og skriftlige oppgjør med – Marx og marxismen

(Castoriadis 1997a).

Etter SouB-tiden utviklet Castoriadis sin selvstendige tenkning under eget navn. I likhet med mange

av etterkrigstidens samfunnsengasjerte filosofer valgte Castoriadis å gå inn i samfunnsvitenskapene

og psykoanalysen. Det handlet – med Marx – ikke bare om å forstå verden, men å forandre den, eller

kanskje rett og slett å bidra. I Castoriadis’ tilfelle var nedslagsfeltet usedvanlig stort. Han hadde

interesser og kunnskap innenfor en rekke fagdisipliner, og førte dialoger med biologer (særlig

systemteoretikeren Francisco Varela), matematikere og historikere. Hoveddelen av hans virke var

utenfor universitetene, men han ble ansatt ved Ecole des Hautes Etudes en Sciences Sociales i 1980,

der han holdt en lengre seminarrekke om den greske antikkens tenkning (utgitt i bokform som Ce qui

fait la Grèce I-III). Tross den store bredden løper det en rød tråd gjennom hele hans forfatterskap,

nemlig en interesse for den skapende forestillingsevnen (l’imagination) og dennes rolle i det han

kaller ”autonomiprosjektet” (le projet d’autonomie). Denne interessen gjennomsyrer alt hans arbeid,

enten temaet gjelder biologi, psykoanalyse, lingvistikk, matematikk, ontologi, politikk eller

pedagogikk. For danningsbegrepets vedkommende er autonomiprosjektet sentralt, som danningens

mål og rammer, eller enklere sagt, som danningens idé. Hva som ligger i dette, skal utdypes i de

kommende avsnittene. Først tar jeg for meg danningsbegrepet i en pedagogisk sammenheng.

Deretter skal vi se på danningens betydning for demokratiet. Til slutt noen ord om danningens

muligheter i dag.

1 Det var ikke tillatt for utlendinger å bedrive politisk virksomhet under president de Gaulles regime. I 1970 fikk

Castoriadis fransk statsborgerskap og begynte å publisere under eget navn.

3

Danningens paradokser

Castoriadis (1997b) betrakter pedagogikk som en virksomhet av samme slag som psykoanalyse og

politikk, nemlig som en av ”de umulige profesjoner”: virksomheter som angår andre, men som man

ikke kan planlegge utfallet av fordi dette i stor grad bestemmes av dem det gjelder. Dette betyr at en

pedagog som ønsker å bidra til andre menneskers endring ved hjelp av pedagogiske midler, ikke kan

lykkes i å nå sine mål uten deres aktive medvirkning. Her er det selvsagt ikke snakk om trivielle mål

som å få andre til å adlyde regler og følge instrukser, men en bestemt type mål som vi kan kalle

genuint pedagogiske, som danning, autonomi, selvstendighet, refleksjon og dømmekraft.

Ideen om de umulige profesjonene, som Castoriadis henter fra Freud, utvikles i artikkelen

Psychoanalyse et politique (Castoriadis 1990, engelsk versjon, Castoriadis 1997b), men en lignende

analyse finnes allerede i Aristoteles’ diskusjoner om kunnskapsformene theoria, praxis og tekhne.

Pedagogikk, psykoanalyse og politikk tilhører det kunnskapsteoretiske området som Aristoteles kalte

praxis: feltet for det som kunne vært annerledes. Innenfor praxis er teknisk-instrumentell kunnskap

ikke anvendbar, fordi gjenstandsområdet ikke lar seg bestemme på en entydig og ”bestemt” måte.

Innenfor de umulige profesjoner må pedagogen og psykoanalytikeren bruke sin erfaring og sitt

skjønn, men det er ikke mulig å planlegge aktiviteter på en slik (teknisk) måte at de bare kan

implementeres. I pedagogikkens tilfelle er danningsprosesser ikke noe man kan gjøre med eller på et

annet menneske; dette mennesket må selv ville dannes for å bli dannet, og det må selv sette seg

målene for sin danningsvirksomhet. Pedagogikkens mål, slik sett, er derfor en virksom, refleksiv

subjektivitet, og ikke noe som ligger utenfor selve danningsprosessen. Også dette er et kjennetegn

ved praxis: virksomheten er et mål i seg selv.

For å lykkes i en slik pedagogisk prosess må pedagogen gjøre bruk av en autonom subjektivitet som

ennå ikke eksisterer (Castoriadis 1997b: 131). Det vil si at pedagogen (oppdrageren eller læreren) må

handle som om barnet eller eleven er i stand til å handle selvstendig, reflektert og fritt selv om det er

åpenbart at barnet fortsatt trenger læreren for å kunne gjøre dette. Her møter vi pedagogikkens

klassiske paradoks, formulert av blant andre Rousseau og Kant (Oettingen 2001). Paradokset er at for

å utvikle autonomi, trenger man et annet menneskes autonomi som støtte og utfordring for å utvikle

sin egen. Men det å ta sin egen autonomi i besittelse er noe man må gjøre selv, og kanskje i

opposisjon til – eller i hvert fall gjennom løsrivelse fra – den læreren man har knyttet seg til.

Det er ikke vanskelig å se slektskapet mellom pedagogikk og psykoanalyse på dette punktet. Som

kjent kan ikke psykoanalytikeren gjøre pasienten (analysanden) frisk, det kan bare vedkommende

selv, ved bruk av sin vilje og skaperevne. Analysen er fullført når en selvstendig subjektivitet tar over

4

for den terapeutiske prosessen, og analysanden avslutter selv analyseprosessen når han eller hun

ikke lenger trenger terapeuten. På samme måte trenger et menneske sin lærers (eller oppdragers)

autoritet bare som et ”springbrett" til å forme sin egen autoritet. Oppdrageren bidrar både med sin

kunnskap og med sin person, men subjektet danner, til syvende og sist, seg selv.

Så langt er Castoriadis på linje med de klassiske Bildungsfilosofene. Men han tilfører forholdet en

ekstra omdreining ved å sette subjektets danningsprosess inn i en større – samfunnsmessig og

sivilisatorisk – sammenheng. Det er nemlig ikke slik at alle samfunn holder seg med ideen om en

autonom subjektivitet. Dette får betydning for danningens muligheter, som vi skal se. I et samfunn

der et slikt begrep ikke gir mening, gjenfinner vi det pedagogiske paradokset på et samfunnsmessig

nivå. De umulige profesjoners problem – og danningens problem – er derfor også et politisk problem,

uttrykt i følgende sitat:

[U]muligheten ser også ut til å opptre, spesielt i pedagogikkens tilfelle, i forsøket på å

produsere autonome menn og kvinner innenfor rammen av et heteronomt samfunn, og på

grunnlag av dette, i den tilsynelatende uløselige gåten det er å skulle hjelpe mennesker til å

bli autonome samtidig som – og på tross av at – de absorberer and internaliserer de

eksisterende institusjonene i samfunnet (Castoriadis 1990: 181-82/1997b: 131, min

utheving).2

For å forstå hva som ligger i dette, må vi gå inn på Castoriadis’ begreper om autonomi og

heteronomi. Begge begreper er uløselig knyttet til den samfunnsmessige dimensjonen, dét han kaller

det sosial-historiske. Som det kommer fram i sitatet, foregår individets danningsprosesser ikke

isolert, i en ”rent pedagogisk” sammenheng (hva nå enn det måtte bety), men gjennom sosialisering.

Gjennom sosialiseringen ”absorberer og internaliserer” individet et visst samfunnsmessig innhold

som finnes i samfunnets eksisterende institusjoner. Dette innholdet forstår Castoriadis først og

fremst som “imaginære sosiale betydninger”. Det er i kraft av disse betydningene at et samfunn

oppfatter seg selv som ett samfunn, forskjellig fra andre, noe som gir det mening og sammenheng.

Castoriadis skriver at samfunnets måte å være samfunn på (l’être société de la société) er

institusjoner – organisasjonsformer, praksiser, væremåter og normer – og de imaginære sosiale

betydningene som gjøres sosialt virksomme av institusjonene. Disse betydningene gir mening:

”imaginær mening, i ordets dypeste forstand, som spontan og umotivert menneskelig skapelse – til

2 Alle oversettelser er forfatterens egne. De originale franske referansene oppgis først, deretter de engelske.

Når det ikke er snakk om lengre sitater, henvises det til de engelske og svenske oversettelsene.

5

livet, til aktivitetene, til valgene, til menneskers død så vel som den verden de skaper og som

menneskene må leve og dø i” (Castoriadis 1996: 269/1997c: 2).

Gjennom sosialiseringen får individene en samfunnsmessig mening i sine liv – en verden – som den

individuelle psyken ikke kan produsere for seg selv. Denne meningens innhold og karakter varierer

med ulike samfunn. Det bør nå være klart at et autonomt subjekt, for Castoriadis, ikke er noe som

dannes i et slags frirom fra, eller som motstand mot, det sosiale. En slik tilværelse ville bety å være

ikke-sosialisert, nærmest psykotisk, for Castoriadis. Men vi ser også at det sosialiserte individet er

ikke det samme som et subjekt. Der subjektet er en autonom, reflekterende subjektivitet er individet

ganske enkelt et sosialisert produkt av samfunnet slik det foreligger. Og slik alle samfunn har

sosialisering, har alle samfunn individer som sitt fremste produkt. Individene er bærere av de sosiale

imaginære betydningene og forestillingene som kjennetegner det enkelte samfunnet: dets normer,

skikker, verdensbilde, kunnskapsformer, prioriteringer, myter og så videre.

Nå kan vi nærme oss et hovedpoeng. Ifølge Castoriadis er det nemlig slik at et samfunn kan instituere

seg selv på to ulike måter: enten refleksivt og autonomt eller urefleksivt og heteronomt. I det første

tilfellet kan individene i samfunnet innta en vurderende og problematiserende holdning til sitt

samfunns institusjoner og deres betydninger, mens i et heteronomt samfunn blir samfunnets

betydninger overlevert (eller indoktrinert) uten mulighet for refleksjon. Denne mangelen på

refleksivitet er ikke uttalt – da ville refleksiviteten nemlig være instituert som en mulighet; det er

snarere slik at i et heteronomt samfunn gir det ikke mening for samfunnsmedlemmene å skulle

problematisere de sentrale betydningene, tradisjonene eller lovene. Allmenne eksempler på

heteronomi finner Castoriadis i såkalte primitive samfunn, samt alle religiøse samfunn, der:

… regler, prinsipper, lover, betydninger osv. framsettes som gitt en gang for alle, og deres udiskuterte og udiskuterbare karakter garanteres institusjonelt av den instituerte forestillingen om lovens og betydningenes utenomsosiale kilde, grunnvoll og garanti: det er innlysende at man ikke kan endre Guds lov, eller hevde at denne loven er urettferdig. (Castoriadis 1995c: 156-157).

Sistnevnte påstand ville, hevder Castoriadis, være utenkbar og meningsløs i et slikt samfunn (ibid.).

Det finnes altså også to grunnformer for sosialisering: sosialisering til heteronomi og sosialisering til

(muligheten for) autonomi. Jeg skriver ”muligheten” fordi autonomi alltid er et prosjekt, noe som må

utøves, gjøres, og som grunnleggende sett er instituert som et paradoks. Det finnes altså ikke noen

metode som leder rett til autonomi. Men i et heteronomt samfunn mangler også interessen for,

drivet mot, å gi seg i kast med en slik oppgave. I et heteronomt samfunn kan det ikke være snakk om

danning til subjektivitet i den betydning Castoriadis utvikler i ”Psychoanalysis and politics”. Subjektet

i denne teksten er et autonomt subjekt som er i stand til å sette seg mål og forfølge dem, men ikke

6

bare det: subjektet er også i stand til å stille spørsmålstegn ved rammene for sin egen subjektive

”verden”, altså samfunnet. I en annen sammenheng skriver Castoriadis: ”Menneskelig subjektivitet er

en pseudo-lukket sfære som kan utvide seg selv, interagere med andre pseudo-sfærer av samme

slag, og gjenreise spørsmålet om betingelsene, eller lovene, for sin egen lukning (clôture)”

(Castoriadis 1990: 278/1997d: 169). For Castoriadis er refleksiv subjektivitet en prosess, snarere enn

en tilstand. Ved å sette seg mål, overveie (deliberere) og handle, blir subjektet til gjennom sin egen

danningsprosess. Framfor alt er subjektet det som reflekterer. Men hva reflekteres det over? Først og

fremst er det snakk om betydninger og mening. Betydninger og mening er danningens materiale,

men dette må ikke forstås som et innhold som kan overføres uten videre; mening er ikke noe som

finnes i våre ord “som medisin i en tablett” (Castoriadis 1997d: 140). Meningen kommer fram – eller

skapes – når man reflekterer, tolker, godtar eller avviser den meningen som tilbys. Gjennom disse

prosessene manifesterer subjektet seg selv (ibid). Subjektet er med andre ord både

danningsprosessens ”setting”, dens midler og dens mål.

Men danningsbegrepet hos Castoriadis har, som nevnt, langt videre konnotasjoner enn det

personlige og intersubjektive. Gjennom ideen om at samfunnet først og fremst skal forstås som

instituerte sosiale betydninger, blir også danning et fenomen som er knyttet til slike betydninger. I så

måte står danningsbegrepet i en filosofisk særstilling, sammen med refleksivitet, politikk, filosofi,

autonomi og frihet. Det er nemlig slik, hevder Castoriadis, at disse ideene gir mening – er instituert – i

visse samfunn, men ikke andre. De oppsto første gang ved filosofiens og politikkens fødsel, rundt

regnet seks-sju hundre år før vår tidsregning, i form av autonomiprosjektet (eng. the project of

autonomy). Med en (kanskje noe provoserende) sikkerhet knytter han dermed ideen om danningen

av et refleksivt subjekt direkte til den vestlige tradisjonen fra antikken, som i følgende sitat:

”Subjektiviteten, som reflekterende og diskuterende instans (i form av tenkning og vilje), er et sosial-

historisk prosjekt, hvis fødsel (som inntreffer ved to anledninger under ulike forhold, i Hellas og i

Vesteuropa) kan tidfestes og lokaliseres” (Castoriadis 1990: 138/1995b: 109). Denne koblingen blir

tema for neste avsnitt, der jeg tar for meg danningens rolle innenfor autonomiprosjektets styreform,

demokratiet.

Paideia – demokratiets kjerne

De fleste diskusjonene omkring danningsbegrepet (paideia) finnes i Castoriadis’ tekster om politikk

og demokrati, og to av de viktigste er utgitt på svensk i artikkelsamlingen Filosofi, politikk, autonomi

7

(”Det grekiska polis och skapandet av demokratin” og ”Makt, politik, autonomi”, Castoriadis 1995a og

b). I disse tekstene presenteres to former for paideia. Den ene dreier seg om sosialisering,

tradisjonsformidling og oppdragelse, noe som finnes i alle samfunn, og beskrives som: ”den ’del’ av

alle institusjoner som har til oppgave å skolere, oppdra og utdanne de nyankomne – det grekerne

kalte paideia: familie, aldersgrupper, riter, skole, skikker, lover og lignende” (Castoriadis 1995b: 114).

Her er det liten forskjell på danning og sosialisering, som vi ser. I en annen sammenheng skriver han,

enda mer radikalt: “Paideia (oppdragelsen, opptreningen, utdanningen) er lik utvikling: den består i å

bringe det nyfødte lille monsteret over i en menneskelig tilstand” (Castoriadis 1991: 182). I denne

trivielle betydningen finnes det en danningstradisjon i alle samfunn. Ja, selve den sosiale

reproduksjonen avhenger av danning, slik forstått. Men paideia har for Castoriadis også en sterkere

betydning, en betydning som ligger tett på sitt greske opphav, som et utrykk for samfunnets

selvrefleksivitet. Dette omtaler Castoriadis som paideia i ”sann” betydning, ”egentlig” paideia, og

lignende. Dette danningsbegrepet aktualiseres først og fremst gjennom demokratiet som en

selvrefleksiv styreform, som vi skal se.

Utgangspunktet er, fortsatt, at danningens materiale er sosialisering. Siden det finnes både

autonome og heteronome samfunnsformer, må også sosialiseringen lede hen mot enten autonomi,

der selve samfunnsformen problematiseres, eller heteronomi, der den tas for gitt. Et danningsbegrep

knyttet til autonomi er derfor bare tenkbart, det vil si realiserbart, i et samfunn som har instituert

autonomi som en sosial betydning. Ifølge Castoriadis har slike samfunn bare eksistert to ganger i

historien, først i antikkens Hellas og igjen i moderne vestlige samfunn.

I et selvrefleksivt eller autonomt samfunn er det visse sosiale imaginære betydninger som har en

spesiell status, slik som søken etter sannhet (the quest for truth), en pasjon for kunnskap, ideen om

gyldighet (validité de jure) og spesielt frihet (Castoriadis 1997e). Disse ideene, som følger med

definisjonen av autonomi, er ikke fundert i noe annet enn seg selv; de er med andre ord

selvfunderende (ibid). De representerer idealer som settes høyt, og som gir mening til aktivitetene i

et selvrefleksivt samfunn, enten de er realisert eller ei. Oppdragelsen og sosialiseringen vil altså rette

seg inn mot disse betydningene. Vi kan dermed si at de utgjør meningsinnholdet for det Castoriadis

kaller ekte paideia.

Grunnholdningen i et autonomt samfunn er problematiserende og frihetssøkende. Dette innebærer

et ansvar som strekker seg like langt som våre evner rekker. Autonomiprosjektet kan betraktes som

en impuls, en streben etter frihet, det vil si en streben etter å instituere seg selv som samfunn på en

bevisst måte – men dette betyr ikke at full bevissthet er mulig innenfor det politiske området, tvert i

8

mot. Det betyr snarere at man innser at samfunnet er skapt av skrøpelige mennesker, og at man

påtar seg det ansvaret som følger med ikke å ha full kontroll over sine omgivelser. Demokratiet er for

Castoriadis en styreform som inneholder en slik innsikt. Det er, på en og samme tid, både en tragisk

styreform og en styreform som er instituert som refleksiv og ansvarlig. Ideen om selvbinding står

sentralt: å binde seg frivillig til lover, for å begrense sitt eget handlingsrom på måter som virker

fornuftige og rettferdige. Det viktigste poenget for vår diskusjon er imidlertid at et slikt demokrati

ikke kan eksistere uten demokratisk dannete individer, ifølge Castoriadis. I en polemikk mot

demokratiteoretikere som tenker seg at demokratiet først og fremst er et sett med prosedyrer og

rettslige ordninger, skriver han:

La oss forestille oss at et demokrati, så komplett, perfekt osv. som man kunne ønske seg, kom ramlende ned fra himmelen. Dette demokratiet kunne ikke vare i mer enn noen få år hvis det ikke frambringer tilsvarende individer, individer som først og fremst er i stand til å få det til å fungere og reproduserer det. Det kan ikke finnes noe demokratisk samfunn uten demokratisk paideia (Castoriadis 1996: 281/1997c: 10).

Castoriadis betrakter demokratiet som et regime med visse kvaliteter og verdier som må praktiseres,

tillegges betydning, verdier som samfunnsmedlemmene lever for å realisere. Det er altså ikke et sett

med prosedyrer og rettslige ordninger som kan implementeres og iverksettes uten at det samtidig

finnes individer som lever for og gjennom demokratiet. Men hva innebærer en demokratisk danning

mer konkret; hva slags kvaliteter er det snakk om? Selv om innholdet av demokratisk danning vil

variere fra ett demokratisk samfunn til et annet, er det likevel mulig å utpeke noen særtrekk for

demokratisk danning, noe Castoriadis gjør i ulike sammenhenger. Her er det bare anledning til å

nevne noen momenter, uten nærmere utdypning.

Det er for eksempel nødvendig, for å legitimere prinsippet om flertallsbestemmelser, at alles

stemmer kan tillegges lik vekt med en viss rimelighet (Castoriadis 1997c). Det er altså ikke slik at alles

syn uten videre er like verdifulle og viktige – danning og utdanning må til. Samtidig er ikke politiske

evner forbeholdt noen få: ”ekspertene” eller de med den rette bakgrunnen. I et demokrati er det

både rettferdig og nødvendig at alle samfunnsmedlemmene har anledning til å utvikle sine politiske

og moralske evner. Videre, for å kunne foreta fornuftige beslutninger trenger man dømmekraft, det

Castoriadis kaller ”capacité effective de juger”, noe som for øvrig også fordrer tid til refleksjon

(Castoriadis 2007: 125). Demokratiske individer har også, slik han ser det, en interesse i å søke

kunnskap og sannhet (1997e). I tillegg snakker han om mer spesifikt politiske dyder som var instituert

i det greske demokratiet, og som kan samles under betegnelsen ansvarlighet: ansvarlighet for

samfunnsinstitusjonen som helhet, og en forpliktelse til politikken (1995a, 2007). Blant de viktigste

9

var parrhesia: plikten til å si sin oppriktige mening og aidos: en bestemt type ”politisk skam” som

motiverer selvbegrensning (Castoriadis 1991, 1995a,b).

I ”Democracy as procedure and democracy as regime” framstiller Castoriadis paideia “i den sterkeste

og dypeste betydning av ordet” som “det å hjelpe individer til å bli autonome” (1997c: 15). Vi ser nå

at paideia, i ordets sterkeste betydning, er rettet mot selvrefleksivitet og autonomi, mens paideia i

triviell forstand er det samme som sosialisering. Dette innebærer at paideia i et heteronomt samfunn

vil være det motsatte av ”ekte paideia”. Spørsmålet er da om paideia i et heteronomt samfunn kan

omtales som et danningsbegrep. Det dobbelte bokholderiet i begrepsbruk, der paideia er en del av

alle samfunn, og ekte paideia er kjennetegn på autonome samfunn, er åpenbart uryddig. Dette

skyldes ikke dårlig tenkning, men snarere mangelfull utvikling: Danningsbegrepet var et bitema for

Castoriadis, og ikke gjenstand for systematiske undersøkelser.3

Hvis vi nå griper tilbake til Castoriadis’ diskusjon av danning og utdanning i ”Psychoanalysis and

politics” (Castoriadis 1997b) ser vi at “ekte danning” og “sann pedagogikk” for Castoriadis henviser til

en bestemt type sosialisering. Denne sosialiseringen oppretter et refleksivt forhold mellom det han

kaller ”det instituerte” og ”det instituerende” samfunnet, det vil si mellom samfunnets skapende og

skapte aspekter. For subjektets vedkommende speiles dette forholdet også i det bevisste og det

ubevisste, der et refleksivt forhold overskrider, eller snarere bryter med, en ren internalisering av

samfunnets instituerte betydninger. Fra dette bruddet framtrer det to nye værensformer (eng.

modes of being): på individnivå er det subjektet som trer fram, mens på samfunnsnivå er det

‘demokratiet’ eller ‘det autonome samfunn’.

Det refleksive danningsbegrepet var sentralt i den greske antikken, og igjen i det moderne vestlige

samfunnet. I begge tilfeller har begrepet en politisk side, knyttet til det å skape sine egne

institusjoner på eksplisitt og refleksivt vis. Ifølge Castoriadis er ideen om å være ansvarlig for sine

institusjoner ikke uttrykk for noe annet og mer grunnleggende – det være seg noe transcendentalt

eller noe naturlig – men en betydning som er skapt en gang i tiden. Like fullt, når vi først har

oppdaget (altså skapt) betydningen av autonomi, får den en helt spesiell status som ikke lar seg

overse. Eller rettere sagt, vi kan se bort fra friheten, men da bare som et valg (som igjen er uttrykk

for autonomi) (Castoriadis 1997e).

3 For en lengre diskusjon av Castoriadis’ danningsbegrep, se Straume 2010.

10

Et danningsbegrep for sin tid

Castoriadis var utvilsomt en original tenker, men hans ideer er ikke unike. I norsk sammenheng kan vi

gjenkjenne definisjonen av danning – a true paideia – hos blant andre den norske filosofen Jon

Hellesnes. I ”Ein utdana mann og eit dana menneske” [1969] skriver Hellesnes at danning innebærer

å kunne: ” … problematisere samfunnet som totalitet og dermed dei einskilde funksjonane. I eit

samfunn som har eliminert daninga, vert samfunnet som totalitet ikkje problematisert, og eit slikt

samfunn er totalitært” (Hellesnes [1969] 1992: 80). Der Hellesnes snakker om det totalitære, ville

Castoriadis sagt heteronomi. Likheten skyldes ikke at Hellesnes er inspirert av Castoriadis, men

snarere at dette danningsbegrepet speiler tidstypiske politisk-kritiske idéer som var utbredte og

meningsfulle for en generasjon intellektuelle på 1960- og 70-tallet. Danning var knyttet til politisk og

kulturell frigjøring, og et element i oppgjøret med det borgerlig-kapitalistiske (heteronome)

samfunnet. I tiden som har gått, er denne type analyser blitt gjenstand for både kritikk, ironi og

latterliggjøring. Likevel, tross den tidstypiske koloritten, har analysene fra Castoriadis – og Hellesnes

– vist seg usedvanlig slitesterke, kanskje ved å framsette så vidt tydelige analyser uten å hevde at

svaret følger av analysen. Svaret må skapes ad politisk vei, og vil alltid være midlertidig. Poenget er,

med Castoriadis, å gjøre alle svar til gjenstand for problematisering og utprøving. Men refleksivitet er

ikke noen garanti for handling. I sine senere år var Castoriadis pessimist på vegne av de vestlige

samfunns evne til å gjenskape seg ad politisk vei, eksplisitt og kreativt. Tenkning uten klarhet, politikk

uten ansvarlighet, likegyldighet og kynisme overfor vår tids alvorligste problemer – særlig økologi –

ga ikke grunnlag for framtidshåp. Likevel, muligheten for å skape noe helt nytt er alltid til stede for

Castoriadis i form av den kreative forestillingsevnen.

Castoriadis har flere ansatser til ideer som fortsatt kan utvikles innenfor en rekke fagfelt, som

ontologi, filosofisk antropologi, pedagogikk og politisk økologi. Han framstår som en tenker som har

fastholdt en rekke gode ideer fra tidligere epoker – antikken, opplysningstiden, romantikken og

1960-tallet – gjennom å gi dem en overskridende og kreativ form. Tverrfagligheten er en

grunnmodus. Likeledes er evnen til å se de politiske implikasjonene av ethvert spørsmål; ingen

temaer var “rent akademiske” for Castoriadis. Han var selv et eksempel på at autonomiprosjektet

forplikter, som personifiseringen av et encyclopedisk og allsidig danningsideal. Ord og tenkning har

virkninger, og det som avhenger av oss, er også vårt ansvar: Ce qui dépend de nous, est notre

responsabilité (Castoriadis 2007: 150).

11

Litteratur

Castoriadis. C. 2007. Figures of the Thinkable. Oversatt av H. Arnold. Stanford CA: Stanford university

press.

Castoriadis, C. 1997a. ‘The only way to find out if you can swim is to get into the water’. An

introductory interview. I: The Castoriadis Reader. Oversatt og redigert av D.A. Curtis. Oxford:

Blackwell, 1–34.

Castoriadis, C. 1997b. Psychoanalysis and politics. I: World in Fragments. Writings on Politics, Society,

Psychoanalysis and the Imagination. Oversatt av David Ames Curtis. Stanford CA: Stanford University

Press, 125-136.

Castoriadis, C. 1997c. Democracy as Procedure and Democracy as Regime. Constellations Vol. 4 (1),

1–18,

Castoriadis, C. 1997d. The state of the subject today. I: World in Fragments. Writings on Politics,

Society, Psychoanalysis and the Imagination. Oversatt av D.A. Curtis. Stanford CA: Stanford University

Press, 137-171.

Castoriadis C. 1997e. Done and to be done. I: The Castoriadis Reader. Oversatt og redigert av D.A.

Curtis. Oxford: Blackwell, 361-417.

Castoriadis, C. 1996. La monté de l’insignifiance, Les Carrefours du labyrinthe IV. Paris, Seuil

Castoriadis, C. 1995a. “Den grekiska polis och skapandet av autonomin”. I Filosofi, politik, autonomi.

Tekster i utvalg av Mats Olin. Oversatt av Gustaf Gimdal og Stefan Jordebrant. Stockholm: Brutus

Østling, s. 39-72.

Castoriadis, C. 1995b. ”Makt, politikk, autonomi”. I Filosofi, politik, autonomi. Tekster i utvalg av Mats

Olin. Oversatt av Gustaf Gimdal og Stefan Jordebrant. Stockholm: Brutus Østling, s. 109-137.

Castoriadis, C. 1995c. Det imaginära: skapandet inom det socialhistoriska området. I Filosofi, politik,

autonomi. Tekster i utvalg av Mats Olin. Oversatt av Gustaf Gimdal og Stefan Jordebrant. Stockholm:

Brutus Østling, 139-158.

Castoriadis, C. 1991. Philosophy, Politics, Autonomy. Essays in Political Philosophy. Oversatt av D.A.

Curtis. New York, Oxford university press.

Castoriadis, C. 1990. ‘Psychanalyse et politique’, i Le monde morcelé, Les Carrefours du labyrinthe 3,

Paris: Seuil, 173-190.

Hellesnes, J. 1992. Ein utdana mann og eit dana menneske. Framlegg til eit utvida daningsomgrep. I:

Dale, E.L.(red.): Pedagogisk filosofi. Oslo: Gyldendal, s.79-103.

12

Straume, I. 2010. Politikken og det imaginære. Cornelius Castoriadis’ bidrag til et politisk

danningsbegrep. Avhandling til graden PhD, Det utdanningsvitenskapelige fakultet, Universitetet i

Oslo.

Whitebook, J. 1998. Requiem for a Selbstdenker: Cornelius Castoriadis (1922-1997). Constellations,

(5)2, 141-60.

Videre lesning: Det er foreløpig ikke utgitt så mye sekundærlitteratur om Castoriadis, men i 2013 utkommer Castoriadis – Key Concepts (London: Continuum) og Creation, Rationality, Autonomy: Essays on Cornelius Castoriadis (Malmø, NSU press). Hovedverket, som ikke er referert her, er også vel verd et studium: Castoriadis, C. 1987: The Imaginary Institution of Society. Cambridge, Mass: MIT press.