Broren

BRORENBRO

RENJOAKIM ZANDER

JOA

KIM

ZA

ND

ER

«En elegant konstruert internasjonal thriller … Gjennomtenkt og ubehagelig troverdig.»

Lotta Olsson, Dagens Nyheter

Om Joakim Zanders første bok, Svømmeren, sa pressen:

«Svømmeren er en bok du ikke lett legger fra

deg. De første 250 sidene er spennende

– de siste hundre er intenst spennende!»

Tom Egeland, VG

«Helproff og tankevekkende svensk thriller.»

Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

«Det er intenst, historien er glødende, vi vil videre.»

Remi Laakso, Hamar Arbeiderblad

«Blodet bruser.» Arne Borge, Bokmagasinet Klassekampen

«Får meg til å tenke på Homeland … Genialt.»

Litteratursiden.dk

«… vi snakker internasjonal thriller

med snert. Zander syr alt dette elegant sammen

til en fartsfylt, uten å bli heseblesende, historie.»

Pål Andreassen, Moss Avis

JOAKIM ZANDER ble født i Stockholm i 1975, men vokste opp i Söderköping. I oppveksten bodde han også i Syria og Israel og ett år i USA som utvekslingsstudent. Etter endt militærtjeneste i den svenske marinen studerte han jus ved universitetet i Uppsala og tok senere en doktorgrad ved universitetet i Maastricht. Joakim Zander har arbeidet for Europaparlamentet og Europakommisjonen i Brussel. Nå bor han i Lund i Sverige sammen med sin kone og deres to barn.

Boken er oversatt av Kari Bolstad, medlem av Norsk Oversetterforening.

SO

FIA

RU

NA

RS

DO

TT

ER

J O A K I M Z A N D E R

JO

AK

IM Z

AN

DE

R

SVØMMEREN

SVØMMEREN

«… vi snakker internasjonal thriller med snert. Zander syr alt dette elegant sammen til en fartsfylt, uten å bli heseblesende, historie.»


En natt i Damaskus tidlig på 1980-tallet må en amerikansk spion forlate sitt nyfødte barn til en usikker skjebne. Det er et svik han ikke klarer å forsone seg med. For å glemme tar han farlige oppdrag i Beirut, Afghanistan og Irak.

Tretti år senere blir den svenske EU-juristen Klara Walldéen oppsøkt av sin tidligere kjæreste. Han er kommet over hemmeligstemplet informasjon og trenger hennes hjelp.

Samtidig, i Brussel, forbereder den arrogante lobbyisten George Lööw seg på å representere en ubehagelig klient med en skjult agenda. Langsomt dras han inn i et dødelig politisk spill.

Trådene veves sammen en stormfull julaften i den svenske skjærgården, der fortid møter nåtid og alt kommer til overflaten.

Joakim Zander (f. 1975) er en svensk forfatter som vokste opp i Sverige, Syria og Israel. Etter militærtjenesten studerte han jus ved universitetet i Uppsala. Senere tok han en doktorgrad ved universitetet i Maastricht. Han har tidligere arbeidet for Europaparlamentet og Europakommisjonen i Brussel.

«Helproff og tankevekkende svensk thriller.» Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

«Svømmeren er en bok du ikke lett legger fra deg. De første 250 sidene er spennende – de siste hundre er intenst spennende!» Tom Egeland, VG

Trønder-Avisa

To søsken fra samme familie vokser opp i en svensk forstad. En av dem drar til New York, den andre søker til sine røtter i Midtøsten. Enkelte i miljøet der de har vokst opp, prøver

å hindre dem begge i å dra.

Etter at Fadi gjør et innbrudd i den svenske forstaden der han bor, får søsteren Yasmine skylden og rømmer til New York. Tynget av dårlig samvittighet blir Fadi stadig mer religiøs. Til slutt reiser han til Midtøsten for å kjempe for den hellige sak.

En dag får Yasmine beskjed om at hun må komme hjem så fort hun kan. Noen mener de har sett Fadi i Sverige.

Samtidig, i London, har Klara Walldéen fått jobb på et forskningsinstitutt som driver med lyssky virksomhet. PC-en hennes blir stjålet, og like etterpå blir en av kollegaene hennes dyttet foran T-banen av ukjente menn. Også Klara må tilbake til Stockholm.

I løpet av noen varme dager i august krysses Klaras og Yasmines veier. De er begge havnet i en situasjon der folk med mektige interesser er villige til å gå over lik for å oppnå sine mål.

Broren er Joakim Zanders andre bok. Han debuterte i 2014 med Svømmeren.

«… Broren er både ulidelig spennende og en viktig historie … En av årets må-lese-bøker.»

Skånska Dagbladet

«En filmatisk og viktig historie i thriller-sjangeren.» Folkbladet

«Så velskrevet, så ekte, språket, våre sosiale koder, er treffende beskrevet … Dette er mer enn en vanlig thriller, den har mange

nivåer.» Ölandsbladet

omslag: Love Lannér

Originaltittel: Orten

Copyright © Joakim Zander 2015

Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2016

www.gyldendal.no

Første gang utgitt av

Wahlström & Widstrand

Published by agreement with

Ahlander Agency

Zbigniew Herberts dikt: Oversettelsen bygger på Irena Grönbergs svenske

gjendiktning av Elegi över Bortgången

Printed in Lithuania

Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT

Sats: Type-it AS, Trondheim 2015

Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6

Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt.

Omslagsfoto: Getty Images

Oversetter Kari Bolstad er medlem av Norsk Oversetterforening

ISBN 978-82-05-48960-8

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 37078)Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 9. desember 2015 - 9:01 (side 4 av 444)

NOT PRINT READY!

Joakim Zander

Broren

Oversatt fra svensk av

Kari Bolstad


NOT PRINT READY!

jeg har betalt for sviketmen da visste jeg ennå ikkeat dere gikk bort for alltid

og at det skulle blimørkt

Zbigniew Herbert


NOT PRINT READY!

1. Bergstad – Vinter 2011

Vi flyr langsomt gjennom Bergstad i natt, farten er perfektkalibrert, formasjonen sterk og kompakt. Vi er lydløse i natt,øynene bare streker. Vi er X-men, Band of Brothers, vi er elite.

Det brenner en bil ved Drivvedsvägen, og vi hører ruteneeksplodere av heten, ser glasset spre seg over snøen som is,gjennomsiktige skår av frustrasjon og atspredelse. Det er somen hvilken som helst kveld denne vinteren, og kidsa bryr segikke engang om å flykte opp på gangbroen over sporene len-ger, men blir bare stående rundt bilen, så nær at flammene blirreflektert i de oppsperrede øyehvitene og svir huden deres. Devet nøyaktig hvor lang tid det tar før sirenene begynner å ule,de har det ikke travelt, ingen tider å passe, ikke engang noe åflykte fra lenger.

Men vi blir ikke stående, målet vårt er større, vi er ikke fugle-unger som stikker biler i brann lenger, vi er ørner og falker,rovdyr med skarpere klør, spissere nebb, større appetitt. Lois,Reven, Mehdi og Bounty. Jeg vrir på hodet og ser brødrenemine, skikkelsene deres som skygger i skjæret fra ilden. Noe ihjertet mitt vokser og vokser. Jeg har sluttet å løpe etter deg.Det er så lenge siden du begynte å bevege deg vekk fra dette.Og selv om det fortsatt er din skygge som faller over den gråveggen på rommet mitt hver kveld når jeg legger meg til å sove,er det de, vennene mine, brødrene mine, som er som jeg. Like

9


NOT PRINT READY!

retningsløse og anelsesløse som jeg. Like tomme og trøtte somjeg.

«Ey, Fadi?»Bountys stemme er lys og hul, som om han ikke har nok luft

eller kraft i lungene.«Kjeften, homo,» hveser Reven.Han gir ham en dytt i skulderen som får Bounty til å ta et

skritt til siden, ut i den dypere snøen.«Skjerp dere,» sier jeg. «Det er alvor nå, skjønner dere det?»«Men …» sier Bounty.«Ikke noe jævla men, sharmuta.»Reven hveser igjen og løfter hånden.«Men er du sikker på koden, da?» fortsetter Bounty og tar

et skritt bakover, unnviker slaget. «Er du sikker på at de ikkehar skiftet den?»

Betongen bøyer seg ned over oss, lukker oss inne, holder ossfast. Luften er full av minus ti og brennende bensin. Jeg trekkerpå skuldrene, kjenner lungene snøre seg sammen. Føler somjeg alltid gjør: at jeg ikke vet noe, at jeg ikke er sikker på noe.

«Jada, jada, for faen,» sier jeg. «Hold kjeft nå.»

Vi venter i skyggene på den andre siden av Pirattorget til trossfor at det er folketomt, til tross for at klokka er halv to omnatten. Vi venter til vi hører sirenene skjære over motorveien,venter til vi ser himmelen over lekeplassen bli opplyst av blå-lys. Venter til vi ser Mehdi komme luntende over de isetebetongplatene utenfor Samis kebab, skrittene hans er dumpedunk i vinternatten. Sirenene har stilnet, nå høres bare lydenav kidsa som hyler og skriker på vei over gangbroen i den andreretningen.

«Det går bra,» sier Mehdi, han er andpusten, lungene piperog hviner av astma.

10


NOT PRINT READY!

Han bøyer seg fram og puster og peser.«Bare brannvesenet, de sender ikke engang aina lenger.»Vi nikker i taushet alle sammen, høytidelig som i en begra-

velse. Alvor nå. Nøkkelen brenner i lomma, koden i hukom-melsen. Jeg bøyer meg bakover og lar blikket følge de barne-fingerklissete vinduene på den andre siden av torget, oppoversprukken fasade, lasete persienner, laken som gardiner, para-bolantenner og somaliske flagg og enda høyere opp, opp overtakene og høyere. Himmelen er svart og kald, og ikke engangstjernene er ute i natt, ikke engang en halv, sørgelig flis av enmåne, bare tomme, svarte skyer og ingenting. Likevel lar jegblikket henge der, like frossent som natten, som fingrene mine.Dette er det virkelige valget. Deg eller brødrene.

Jeg tvinger blikket løs fra natten, som en tunge fra en frossenstolpe, og jeg sier:

«Hva venter dere på? Jalla!»

Vi flyr i formasjoner over torget, stille som stealth, som fuckingdrones. Vi er en enhet, vi er gangstere, vi er elite. Ikke en lyd,bare røyken fra munnene våre, pusten vår og blod som suseri ørene, bare vi og oppdraget vårt.

Det er lett. Bare nøkkelen i døra, ingen blikk over skulde-ren. Bare inn alle sammen, og så gjør jeg som du, som jeghar sett deg gjøre, bare går rett bort til den hvite boksen, barehjertet som banker, bare koden og «Av» på displayet, bare ettusendels sekunds venting på det lange pipet som betyr atdet funker, at vi er inne. Kjappe hi-fives, tause, lommelyktenefram, gjennom gangen og inn i studioet.

To MacBooks på bordet i mikserommet. Swoosh! Våre nå.To Samsungs til lading. Swoosh! Våre nå. Tre små nettbrett.Swoosh! Mikker og gitarer. Vi ser på hverandre. Drit i det. Fortungt. Jeg bøyer meg ned under miksebordet, setter meg på

11


NOT PRINT READY!

huk, famler i mørket til jeg finner den. Langsomt trekker jegfram skoesken. Nike. Åpner den, stikker nesa nedi og kjennerden søte weedlukten fylle meg.

«Ey!»Jeg holder opp en ferdigrullet foran brødrene, som gjør

store øyne og setter tommelen opp. Men det er mer. Jeg så detda jeg var her sammen med deg, så Blackeye ta to tusen og gitil en jævla hangaround til å kjøpe sprit for. Det var jo sånn jegkom på det, det var da tanken ble født.

Jeg sniker meg inn i det andre rommet, kontoret. Drar i denøverste skuffen, men den sitter fast. Jackpot!

«Rev!» hvisker jeg inn i studioet. «Skrujern.»Reven er kongen av skrujern, stemjern, kubein. Finnes ikke

ett vindu, én dør han ikke kan åpne – og dette er for enkelt.Han bare bender skrujernet mot skrivebordsplaten og presser,og skuffen farer opp og ut. Kassaskrinet er grønt og tungt, ogjeg stanser Reven idet han begynner å ståke med det.

«Drit i det,» sier jeg. «Vi tar det siden.»Og så er det over. Vi renner ut gjennom døra som vann,

med hendene fulle av bytte, ned mot lekeplassen, der vi gjøren grovfordeling. Jeg tar skrinet og en MacBook.

«Vi ligger lavt. Sees på torsdag.»Og så er det over. Natten er kald og tom og stille. Ikke engang

bilene brenner lenger, og trøttheten skyller over meg som ethav, som snø, som mørke, og jeg stavrer hjemover, taus ogtom, ikke opprømt og fylt av lovløshet, ikke fornøyd og sterk,absolutt ikke som jeg trodde.

Senere på rommet mitt slipper det grågule lyset fra gatelyk-ten utenfor vinduet ikke taket i meg, det leter seg inn underøyelokkene og inn i pupillene, selv om jeg lukker øynene og

12


NOT PRINT READY!

borer hodet ned i den klumpete puta. Hva jeg enn gjør, så lardet meg ikke hvile. Til slutt gir jeg opp og åpner øynene, set-ter meg opp i senga, men skrur ikke på lyset. Tiden trekkes utog skifter form, inntil den helt opphører og jeg hører døra tilrommet mitt knirke, at gulvet knirker og knaker. Jeg snur megikke, lar bare blikket bli værende i veggen.

Du tar med deg vinteren inn i rommet da du åpner døra ogsetter deg på sengekanten ved fotenden. Luften står stille.

«Husker du da vi var små?» begynner du. «Eller kanskjedu var ti? Da jeg begynte å si at jeg måtte komme meg vekkherfra?»

Jeg vet hva du skal fortelle, det er en av historiene våre, endel av mytologien vår, men jeg sier ingenting. Bare sitter der,tom og rak i ryggen.

«Jeg hadde kranglet med dem igjen. Husker ikke om hva. Noekhara, noe dritt, hvem vet? Og jeg stakk ut, kom ikke hjem førsent. Og du var jo for stor til å leke med den skitne gamle loppe-markedslegoen din? Men da jeg kom hjem, hadde du plassertalle de blå bitene på en av de grønne platene, litt hvitt her ogder, og satt den på senga mi før du sovnet. Husker du det?»

Jeg nikker svakt. Jeg husker. Jeg husker alt sammen.«Husker du hva det var?»Jeg sier ingenting. Det er for lenge siden. Det er for mye

imellom.«Du sa at det var et hav. At du hadde bygd et hav til oss som

vi kunne seile vekk på. Og at du skulle mekke en båt vi kunneseile i.»

Jeg kjenner at det brenner bak øyelokkene og i brystet. Jegkjenner alt trekke seg sammen, jeg kjenner fortiden druknemeg, framtiden drukne meg. At man ikke trenger vann for ådrukne.

13


NOT PRINT READY!

«Men du mekket aldri båten, Fadi, bare havet.»Jeg vil si noe, kanskje en forklaring, kanskje unnskyld, unn-

skyld, unnskyld. Men jeg vet at alt jeg kan gjøre, er å pipeog breke, alt jeg kan avstedkomme, er kaos og stress. Vi sittertause.

Så, til slutt:«Kanskje du har fikset båten nå, Fadi,» sier du. «Men den er

bare stor nok til én.»Jeg snur meg endelig og ser på deg. Du er trøtt og tynn,

huden din liksom blek i det svake lyset. Jeg har sett deg værepå vei bort siden jeg var liten. Men jeg har aldri sett deg slik.

«Hva mener du?» sier jeg.Du ser så sørgmodig ut da du ser på meg. Ikke skuffet, ikke

sint. Bare sørgmodig.«Hva trodde du? At de ikke skulle skjønne hvem sin nøkkel

det var? Hvem sin kode? Det er personlige koder i studioet.Alle har én, hver sin, så man kan vite hvem som har vært der,til hvilken tid. Det første de gjør i morgen når Jorge kommerinn, er jo å sjekke det, og da kommer de til å se at det er minkode som er brukt, skjønner?»

Hva skal jeg gjøre? Skammen brenner i meg. Sviket. Denjævla dumheten. Jeg er khain – en forræder. Så skrekken.

«Jorge og Blackeye,» sier jeg. «De kommer til å drepe meg.»«Ikke de,» sier du. «Men Biz eller Mahmud eller Russeren

kommer nok til å gjøre det.»Nå kjenner jeg tårene renne nedover kinnene. Det er så

skammelig, tårene så klart, men også at det bare er redselensom paralyserer meg.

«Fadi, habibi,» sier du. «Hvordan kunne du være så jævligdum? Du vet at de ikke bare nøyer seg med å få sakene tilbake.Den som gjør noe sånt mot Pirate Tapes … Faen, Fadi, de er jodet eneste vi har å være stolte av. Den som gjorde dette, er en

14


NOT PRINT READY!

forræder. Mot hele Bergstad. Ingen kommer til å legge fingreneimellom.»

Gjennom tårene ser jeg at du reiser deg fra senga og går borttil skapet ditt. Du er nesten aldri her, bare et par netter i uken,men jeg vet at du har skissebøkene dine her. Nå strekker du degfor å nå opp til den øverste hylla, rasker sammen blokkene ogbøkene og dytter dem ned i en tøypose fra Pirate Tapes sam-men med den svenske ordboka di. Den er slitt og flekkete, hareselører, fra alle dagene og nettene våre.

Det føles så fjernt nå, da vi trodde at det ville være nok, at detville være tilstrekkelig å lære seg alle ordene, at det skulle værenok å synge som de andre, å ikke breke og pipe. Du stanseropp og tar opp ordboka igjen, legger den på senga.

«Det er bedre at du tar denne,» sier du. «Jeg trenger den ikkemer.»

Jeg skjuler ansiktet i hendene, kan ikke se på deg lenger.«Hvordan visste du det?» sier jeg lavt. «Hvordan visste du

om Pirate Tapes?»Jeg aner gjennom hendene at du trekker på skuldrene, at du

rister på hodet.«Jeg så dere stå og stressrøyke oppe ved broen allerede i

ettermiddag. Det var klart at dere hadde noe på gang. Dere erikke så jævla smooth, Fadi. Etterpå hørte jeg om innbruddet.Du vet, jeg er ikke dum i hodet.»

«Hva skal du gjøre?» sier jeg. «Hvor skal du hen?»«Det spiller ingen rolle. Det er bedre at du ikke vet det nå.

Jeg tar kontakt.»Du setter deg på huk foran meg, tvinger hendene mine vekk

fra ansiktet mitt, tvinger meg til å se på deg.«Sånn,» sier du, og stemmen din er så alvorlig at den får luf-

ten til å dirre rundt oss. «Så vidt de kan se, var det jeg som varinne i studioet i natt. Det var min kode. Hvis jeg forsvinner

15


NOT PRINT READY!

i natt uten et ord, finnes det ingen grunn til å mistenke noenannen.»

Du holder meg rundt håndleddene, ser meg rett inn iøynene, gjennom tårene mine og skammen min, gjennomspeilene og røyken, gjennom blendverkene, rett inn i det somkanskje er meg, rett inn i det som er bunnen min. Jeg vetikke hva jeg skal si, åpner munnen og lukker den, prøver å vriblikket vekk fra de dype øynene dine, men du slipper meg ikke.

«Men jeg skjønner ikke,» sier jeg.«Det er enkelt, habibi,» sier du. «Til slutt bygde du båten

min.»Du stryker meg over håret.«Unnskyld,» sier jeg. «Unnskyld, unnskyld.»Jeg lukker øynene og kjenner de tørre leppene dine mot

kinnet. Da jeg åpner øynene, har du forsvunnet.


NOT PRINT READY!

2. Brooklyn, New York – Torsdag 13. august 2015

Betongen gjennom den tynne madrassen på gulvet, lyden aven lastebil på gata, som får de skitne vindusrutene til å klirre,de sporadiske stemmene og klaprende hæler mot asfalten,sirenene langs Atlantic Avenue, varmen som trykker og dir-rer, pulsen som ljomer mellom mursteinsveggene, nøkkelen idøra.

Yasmine setter seg opp. Hun er umiddelbart lysvåken,øynene er åpne, vide, forberedt på hva som helst, nesten hvasom helst. Alle lydene, og lyset som blir reflektert over gulvet.Mørke, reflekser og signaler hun ikke umiddelbart kan iden-tifisere, som ikke fester seg. Bare nøkkelen i døra. Hun ser segomkring, trekker gårsdagens svarte singlet over hodet og nedover skuldrene, vrenger på seg jeansen, trekker hendene gjen-nom det tjukke, mørke håret og reiser seg stille. Det rå gulveter forbausende svalt mot fotsålene.

Låsen er vrang og vrien. Sjikksjakksjaksjakksjikk. Nøkke-len vrir og vrenger. Lyden ljomer og hopper gjennom dentomme leiligheten. Blålysene fra gata flimrer inn gjennom vin-duene, opp mot de halvferdige lerretene som står lent motveggene.

Det er midt på natten. Hvor lenge har hun sovet? Har hunsovet i det hele tatt? Jetlagen spraker og bruser i henne, som

17


NOT PRINT READY!

om alle sansene blir filtrert gjennom en forlatt radiofrekvens,som skrur ned tempoet, gjør henne treg og langsom. Hun ris-ter på hodet igjen for å få bruset til å minke, hodet til å klarne.Hun beveger seg mykt mot lyden, mot døra, instinktivt ogreaktivt som et dyr. Bak henne forsvinner sirenene bortoverden sprukne asfalten og etterlater noe som ligner en ro. Barelyden av nøkkelen i låsen.

Hun beveger seg nærmere døra, så nær at leppene streifermetallet da hun hvisker på svensk:

«Er det deg?»Restene av flyluft i lungene gjør stemmen tørr og hes. Nøk-

kelen slutter å skrape i låsen.«Yasmine?» sier han fra den andre siden.Måten han sier navnet hennes på. Intonasjonen og den

hakkete, utålmodige melodien i uttalen. Aggresjonen og for-virringen. Alt de har bygd opp, er rasert på et øyeblikk. Hunvrir om låsen, og døra åpner seg.

David ser nesten ut som vanlig, nesten som for en ukesiden. Det er samme mykt krummede lepper, samme dypefure i pannen. Samme kragebein og smilehull i venstre kinn,samme barberte skalle, samme grå T-skjorte med samme flek-ker av sprayfarge og tusj, samme jeans i tjukk, gammel denimsom hun kjøpte til ham i Shibuya på sin første reise til Tokyo.Men det er også skjeggstubb og skitne negler, kvikksølvblikkog kvernende kjever.

«Yasmine, baby!»Han slår ut med armene, kommer over dørstokken med ten-

nene lysende gule i lysskjæret fra gata. Hun rygger et skritt ogvrir seg vekk fra ham, fra forsøket på omfavnelse.

«Baby, I didn’t realize … What time is it?»Han vrir på håndleddet på jakt etter en klokke som ikke

er der, slår seg på lommene på jakt etter en mobiltelefon

18


NOT PRINT READY!

som han til slutt får opp og trykker frenetisk på uten at denreagerer.

«What the fuck? I’m out of battery, baby! What time is it?»Han tygger og tygger og slipper telefonen, som skramler i

gulvet. Han beveger seg mot henne igjen, nå med hendenekrummet foran seg som for å omfavne ansiktet hennes. Hunrygger til hun står midt i rommet, på loftet, som han kaller det,men det er ikke større enn en studenthybel, et kott, selv omdet er høyt under taket, og vinduet iblant, tidlig på morgenen,fyller rommet med lys.

«Hvorfor snakker du engelsk?» sier hun.Han stanser opp og ser på henne som om han ikke helt har

registrert at hun er der før nå.«Hvordan kom du inn?» sier han på svensk, i en anklagende

tone som surrer av paranoia og aggresjon.«David,» sier hun, med hodet på skakke nå, som til et barn,

«hva er det som har skjedd?»Hun blir stående midt på betongen med armene i kors over

brystet. Hun kjenner sinnet trenge seg opp gjennom smertenog forvirringen hun bærer inni seg, kjenner det vokse. Det fin-nes en grop inni henne, inni dem, i dette rommet. Hver ganghun tror hun har fått feste rundt den porøse åpningen, kjen-ner hun at gropen utvider seg og at fingrene begynner å gli igrusen. Hvordan hun enn kjemper, sparker og blør, så fallerhun famlende, for evig nedover.

«Hendt?» sier han. «Hvordan hendt?»Han åpner kjøleskapet og trekker grønnsakskuffene ut og

inn, flytter på gamle rester på hyllene. En smørpakke faller igulvet uten at det virker som han registrerer det.

«Timmy og Aisha hadde fest, etterpå fortsatte vi ute medRasheed og noen til.»

Han snur seg mot henne, forbauset:

19


NOT PRINT READY!

«Hva gjør du her nå? Du skulle jo komme på torsdag.»«Det er torsdag,» sier hun og presser fingrene mot tinnin-

gene. «Eller kanskje fredag nå.»Bruset gir seg ikke, tvert imot.«Timmy og Aisha hadde fest tirsdag,» sier hun. «Du har ikke

vært hjemme siden, ikke sant?»Han trekker på skuldrene og ser ut som han prøver å tenke

seg om.«Torsdag?» sier han, «Rasheed og jeg ble hengende fast i

noen beats han hadde funnet. Etterpå dro vi på en fest iBushwick. Lauren var der.»

Han ser ut som om han forventer en slags ros for å ha nevntnavnet på en gallerist de begge vet aldri kommer til å stille utnoen av bildene hans.

«Hun var jævlig interessert i den nye retningen jeg er på veii, du vet fuglene og kirkene. Har jeg fortalt deg det?»

Yasmine synker ned på huk, skjuler ansiktet i hendene.Fingrene glir i grusen.

«Tusen millioner ganger, David. Men du har jo ikke malt endritt, eller hva? Ikke en eneste jævla strek!»

Hun reiser seg igjen og går bort til dobbeltmadrassen i hjør-net og får tak i to tynne, raslende papirark. Hun går bort tilDavid og legger dem på kjøkkenbenken foran ham uten å si etord.

Han bøyer seg fram og ser mysende på dem.«Æsj,» sier han. «Drit i det. Det tar jo evigheter før vi hav-

ner i retten. We’re artists, baby! Utkastelser er bare en del avstoryen vår.»

«Vi skal i retten om ti dager, David. Deretter står vi pågata, ok? Jeg har jo for faen gitt deg penger for at du skullebetale leien. Hva har du gjort med dem? Speed? Fester iBushwick?»

20


NOT PRINT READY!

Dypere og dypere ned i gropen. Hun orker ikke engang åkjempe imot.

«Jeg trenger en drink,» sier han og river opp døra til fryse-skapet.

Han stikker hendene inn og skramler og slamrer inne i detisete rommet til han får tak i en rimete flaske som han holderopp i den grå nattdisen. Han rister på den og snur den opp nedfør han av alle krefter kaster den i den grå mursteinsveggen.Flasken bommer på vinduet og blir knust i et hav av frosneglasskrystaller.

«Hva faen har du drukket opp vodkaen for?» freser han ogsnur seg mot henne.

Kanskje er det utkastelsen, kanskje reisen og jetlagen. Kan-skje er det den siste månedens sorg og forvirring som vrir segog vokser i henne. Kanskje er det gropen under henne sombare utvider seg. Kanskje er det skitten under neglene hans.Kanskje er det dette som får henne til å se gropens mørke, blo-dige bunn. Kanskje er det ingenting. Men plutselig forvandlestruslene hans til løfter. Plutselig vet hun hva som skal til.

«Jeg har ikke rørt vodkaen din, David,» sier hun.Og ikke bare det. Hun dirrer ikke i stemmen, viker ikke med

blikket, rygger ikke vekk, går ikke sin vei. I stedet legger hunarmene i kors over brystet og tar et skritt mot ham. Hun kjen-ner at et glasskår skjærer seg dypt inn i tåballene under denvenstre foten, kjenner hvor kaldt skåret er i varmen, hvor kaldttil og med blodet føles i varmen.

David ser forbauset ut. Det hun sier, stemmer ikke overensmed deres felles historie, en historie som er full av episoderder hun ligger på kne i hjørnet med et feiebrett eller papir ellerhva som helst og feier sammen glasskår. Et øyeblikk ser hanbrydd ut. Kjevene kverner. Pupillene er i ferd med å sprenges.Så:

21


NOT PRINT READY!

«Hva faen var det du sa?»Han tar et skritt mot henne, og det rykker i den ene munn-

viken av speed eller anspenthet eller mangel på søvn. Hunkjenner at fingrene glir gjennom grusen, at blodet renner utav henne, gjennom foten, ut over betongen.

Hun vet at hun kan avslutte det nå. At hun kan rygge ogbøye seg. Hente papir på wc og feie sammen de jævla glasskå-rene. At hun kan løpe ned til den nattåpne inderen på ClassonAvenue og kjøpe en flaske Jack. Han kom til drikke halvpar-ten og kanskje brøle en stund. Hun kunne vri hatet hans vekkfra henne og utover, mot galleristene og agentene og alle deandre som får ta skylden for det faktum at han ikke har maltet fornuftig bilde siden de kom til Brooklyn. Hun kan kanskjelåne penger av Brett for å klare utkastelsen? Ta et par turer tilTokyo eller Berlin. Fortsette å spare til en buffer, til en egen lei-lighet å forsvinne til en mørk natt. Hun kan gjøre alt det hunhar gjort hundre ganger før, tillate seg å falle langsomt ned igropen igjen og la historien sluke henne.

Men hun gjør ikke det.«Jeg sa at jeg har vært i Tokyo i ti dager,» sier hun i stedet.

«Og du vet at jeg ikke har rørt den jævla vodkaen din.»Han tar et skritt mot henne og ser et øyeblikk ut til å vurdere

det hun har sagt.«Mens du har vært her og festet opp husleien for tusende

gang sammen med den jævla taperklubben din, har jeg slittfor at vi skal komme videre, ut av denne dritten,» fortsetterhun.

Hun har gått for langt nå. Lenger enn noensinne. Men søvn-mangelen gjør henne lett og flyktig. Et øyeblikk er det som omhun ikke er en del av dette lenger, ikke fullt ut. Det er som omden siste måneden har fått historien til midlertidig å lette påsitt krampaktige tak rundt henne, som om det hun og David

22


NOT PRINT READY!

har hatt sammen, ikke lenger er virkelig, men bare stoff ogmyte og drøm.

Det er en måned siden nå, en måned siden Fadi forsvant forgodt, en måned siden telefonen surret i lomma hennes påtunnelbanen et sted under Washington Square Park, og ver-den liksom saktnet farten rundt henne. Det er en måned sidenhun begynte å flykte fra det, fra sorgen og fortiden, raskere oglenger enn hun trodde hun var i stand til. Og siden, akkuratda hun trodde hun ikke kunne komme lenger bort, akkuratidet hun kjente at sorgens fryktelige skikkelse var i ferd medå innhente henne, fikk hun for fire dager siden den andremeldingen. Det utydelige bildet av en som kanskje er Fadi iBergstad. Fadi er død. Fadi lever. Ingenting henger sammenlenger, det finnes ikke noe mønster mer.

«Ditt jævla svin!» roper hun, og nå kjenner hun at stemmenskjærer seg, at den blir rå og sår.

«Hold kjeft!» vræler David, høyere, dypere.Han holder en hånd foran ansiktet hennes, som for fysisk å

hindre ordene hennes i å nå ut i rommet.«Du skal bare holde kjeft! Hvem faen tror du at du er? Hva?

Jeg skylder deg ikke en dritt. Det vet du.»Han er oppe i ansiktet hennes nå, hun kan kjenne den

kjemiske ånden hans, den stikkende svettelukten etter en førti-åttetimersfest – i klærne hans, i huden. Stemmen hans er laverenå, mer truende.

«Hvem er du til å komme her med dritten din? Om detikke hadde vært for meg, hadde du blitt igjen i svartskalleland.Hvis det ikke hadde vært for meg, hadde du jobbet i den jævlaneglesalongen til mora til venninna di hjemme i betongen, diutakknemlige vesle fitte. Eller vært død som den jævla broren

23


NOT PRINT READY!

din. Komme valsende her med de jævla Tokyo-reisene dine …Som om det ikke er jeg som har fikset det for deg. Fy faen!»

Hun kjenner spyttet hans lande på kinnet og vet at det hansier, er sant. Han har sagt det så mange ganger før. At hennesgjeld til ham er så stor at den rettferdiggjør gropen, at den rett-ferdiggjør alt. Hun kjenner hvordan historiens grep lukker segrundt henne igjen. Hvordan dens harde favn trekker henne tilseg og langsomt drar henne med seg nedover.

Akkurat der er det nære på at hun slipper taket i kanten.At hun legger armene sine rundt ham i stedet. At hun holderham, kjenner hodet hans mot skulderen, armene hans lukkeseg rundt midjen hennes.

Men noe er annerledes i natt. Det er som om en taustigehenger ned i gropen, akkurat innenfor rekkevidde. Fadis dødog oppstandelse. Verden skjelver og snurrer og gjør hennesvimmel. Reisen mellom tidssoner gjør henne lett og uvirkelig.Men hun vet at hun ikke klarer å få tak i stigen alene, at huntrenger ham, til og med til dette. Kanskje særlig til dette. Huntrenger hendene hans for å ta seg ut av den bunnløse gropenog vri historien ut av ledd. Hun trenger ham for å bli fri og forå kunne redde det som reddes kan.

Så hun manner seg opp og trekker seg tilbake, tvingerømheten til å forvandle seg til hat med ingenting annet ennsin egen vilje. Hun dytter ham så hardt hun kan i brystet ogskriker med all den kraft deres felles, dysfunksjonelle historiehar begavet henne med.

Han snubler et skritt bakover, et øyeblikk desorientert.«Fy faen, for en jævla feik, du er,» skriker hun. «For en jævla

klovn du er, David! Du tror du er kunstner …»Hun ler tomt, gledesløst.«Kunstner! For en jævla spøk! Du har ikke gjort en dritt på

ett år! Du er et dophue, David. Et lite skritt fra gata. Og at

24


NOT PRINT READY!

du skulle ha reddet meg? Fatter du at det bare er jeg som stårmellom deg og en fuckings parkbenk?»

Lenger rekker hun ikke før Davids knyttneve treffer henneover tinningen. Det svir og suser i hodet, hun føler seg vektløs.Rommet vrir seg og hopper rundt henne idet hun faller bak-lengs i betongen. Smaken av metall på tungen. Det føles somsorg og tomhet. Som slutten på historien.

Det føles som en seier.


NOT PRINT READY!

BROREN

BROREN

JOAKIM ZANDER

JOA

KIM

ZA

ND

ER

«En elegant konstruert internasjonal thriller … Gjennomtenkt og ubehagelig troverdig.»

Lotta Olsson, Dagens Nyheter

Om Joakim Zanders første bok, Svømmeren, sa pressen:

«Svømmeren er en bok du ikke lett legger fra

deg. De første 250 sidene er spennende

– de siste hundre er intenst spennende!»

Tom Egeland, VG

«Helproff og tankevekkende svensk thriller.»

Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

«Det er intenst, historien er glødende, vi vil videre.»

Remi Laakso, Hamar Arbeiderblad

«Blodet bruser.» Arne Borge, Bokmagasinet Klassekampen

«Får meg til å tenke på Homeland … Genialt.»

Litteratursiden.dk

«… vi snakker internasjonal thriller

med snert. Zander syr alt dette elegant sammen

til en fartsfylt, uten å bli heseblesende, historie.»


JOAKIM ZANDER ble født i Stockholm i 1975, men vokste opp i Söderköping. I oppveksten bodde han også i Syria og Israel og ett år i USA som utvekslingsstudent. Etter endt militærtjeneste i den svenske marinen studerte han jus ved universitetet i Uppsala og tok senere en doktorgrad ved universitetet i Maastricht. Joakim Zander har arbeidet for Europaparlamentet og Europakommisjonen i Brussel. Nå bor han i Lund i Sverige sammen med sin kone og deres to barn.

Boken er oversatt av Kari Bolstad, medlem av Norsk Oversetterforening.

SO

FIA

RU

NA

RS

DO

TT

ER

J O A K I M Z A N D E R

JO

AK

IM Z

AN

DE

R

SVØMMEREN

SVØMMEREN

«… vi snakker internasjonal thriller med snert. Zander syr alt dette elegant sammen til en fartsfylt, uten å bli heseblesende, historie.»


En natt i Damaskus tidlig på 1980-tallet må en amerikansk spion forlate sitt nyfødte barn til en usikker skjebne. Det er et svik han ikke klarer å forsone seg med. For å glemme tar han farlige oppdrag i Beirut, Afghanistan og Irak.

Tretti år senere blir den svenske EU-juristen Klara Walldéen oppsøkt av sin tidligere kjæreste. Han er kommet over hemmeligstemplet informasjon og trenger hennes hjelp.

Samtidig, i Brussel, forbereder den arrogante lobbyisten George Lööw seg på å representere en ubehagelig klient med en skjult agenda. Langsomt dras han inn i et dødelig politisk spill.

Trådene veves sammen en stormfull julaften i den svenske skjærgården, der fortid møter nåtid og alt kommer til overflaten.

Joakim Zander (f. 1975) er en svensk forfatter som vokste opp i Sverige, Syria og Israel. Etter militærtjenesten studerte han jus ved universitetet i Uppsala. Senere tok han en doktorgrad ved universitetet i Maastricht. Han har tidligere arbeidet for Europaparlamentet og Europakommisjonen i Brussel.

«Helproff og tankevekkende svensk thriller.» Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

«Svømmeren er en bok du ikke lett legger fra deg. De første 250 sidene er spennende – de siste hundre er intenst spennende!» Tom Egeland, VG

Trønder-Avisa

To søsken fra samme familie vokser opp i en svensk forstad. En av dem drar til New York, den andre søker til sine røtter i Midtøsten. Enkelte i miljøet der de har vokst opp, prøver

å hindre dem begge i å dra.

Etter at Fadi gjør et innbrudd i den svenske forstaden der han bor, får søsteren Yasmine skylden og rømmer til New York. Tynget av dårlig samvittighet blir Fadi stadig mer religiøs. Til slutt reiser han til Midtøsten for å kjempe for den hellige sak.

En dag får Yasmine beskjed om at hun må komme hjem så fort hun kan. Noen mener de har sett Fadi i Sverige.

Samtidig, i London, har Klara Walldéen fått jobb på et forskningsinstitutt som driver med lyssky virksomhet. PC-en hennes blir stjålet, og like etterpå blir en av kollegaene hennes dyttet foran T-banen av ukjente menn. Også Klara må tilbake til Stockholm.

I løpet av noen varme dager i august krysses Klaras og Yasmines veier. De er begge havnet i en situasjon der folk med mektige interesser er villige til å gå over lik for å oppnå sine mål.

Broren er Joakim Zanders andre bok. Han debuterte i 2014 med Svømmeren.

«… Broren er både ulidelig spennende og en viktig historie … En av årets må-lese-bøker.»

Skånska Dagbladet

«En filmatisk og viktig historie i thriller-sjangeren.» Folkbladet

«Så velskrevet, så ekte, språket, våre sosiale koder, er treffende beskrevet … Dette er mer enn en vanlig thriller, den har mange

nivåer.» Ölandsbladet

omslag: Love Lannér

Broren

Documents