Bjørn Egil Flø bygda som vare - om bygda, elgen og folkeskikken Avhandling for grada Philosphiae Doctor Trondheim, April 2015 Noregs teknisk-naturvitskaplege universitet Fakultet for samfunnsvitskap og teknologileiing Institutt for sosiologi og statsvitskap
248
Embed
Bjørn Egil Flø - WordPress.com · Bjørn Egil Flø bygda som vare - om bygda, elgen og folkeskikken Avhandling for grada Philosphiae Doctor Trondheim, April 2015 Noregs teknisk-naturvitskaplege
This document is posted to help you gain knowledge. Please leave a comment to let me know what you think about it! Share it to your friends and learn new things together.
Transcript
Bjørn Egil Flø
bygda som vare
- om bygda, elgen og folkeskikken
Avhandling for grada Philosphiae Doctor
Trondheim, April 2015
Noregs teknisk-naturvitskaplege universitet
Fakultet for samfunnsvitskap og teknologileiing
Institutt for sosiologi og statsvitskap
ii
iii
(*)Nynorskordboka
Oppslagsord Ordbokartikkel
Vare I vare f2 (norr vara, truleg eigenleg same ord som
II vare)
- ting, produkt til å marknadsføre, til å handle (2)
med ferskvare / forbruksvare / matvare / råvare /
nærbutikken fører gode varer / varer og tenester.
- òg om drikkevarer: ekte, prima, original vare
II vare m1 (norr vari; sjå vara-) 1 varetekt, akt (II)
// ta seg i vare akte seg // ta vare på passe på,
stelle 2 naudhjelp, reserve ha til vare ha i
bakhanda
III vare v1 (norr vara; samanheng med III var) 1
varsle, åtvare 2 vakte, akte // vare seg vere
varsam
IV vare v1, v2, v3 (frå lty; samanheng med IV
vere) halde seg i same tilstanden; halde fram på
same måten filmen varer éin time / bilen er i
orden så lenge det varer / det varte og rakk det
tok lang tid / lageret varer ut året strekk til, rekk
vare ved halde fram
iv
v
______________________________
føreord
NO HAR TIDA kome. No har eg halde lenge nok på dette friromet som denne
avhandlinga har vore for meg. Det er på tide å avslutte arbeidet, det er på tide å levere det inn
til vurdering.
Uansett kva utfall vurderinga får så har dette vore nokre givande år for meg. Ikkje
berre har det gitt meg rom til å gå djupt inn i problemfeltet kommodifisering og lokal respons,
men det har også hjelpt meg til å finne forma mi. Det har hjelpt meg å finne korleis eg ønskjer
å tilnærma meg det eg forskar på, altså korleis eg ønskjer å forske. Og ikkje minst har det hjelp
meg til å finne korleis eg ønskjer å formidle forskinga mi.
Prosjektet er ein del av det strategiske instituttprogrammet (SIP) som Bygdeforsking
fekk i 2004 med tittelen; «Fjellbygdene - mellom kommersialisering, marginalisering og vern».
Alt før søknaden vart sendt til Forskingsrådet vart det blinka ut at Flø'en skulle gjere
doktorgrada si på den SIP'en. Jau da, det er slik i forskinga, ein lyt ta doktorgrad. Skal du vere
i denne leiken så lyt du ta doktorgrad. For meg som har trakka mine fyrste år i arbeidslivet på
eit skipsverft i Ulsteinvik, må eg innrømme at denne normative forventinga om at alle skulle
gå med «ein formann i magen» - for å sitere Sverre Lysgaard - var noko uvant. Sjølv opplevde
eg hovudfaget som meir enn godt nok til å ta steget inn i forskinga og starte lære meg faget.
«Men for all del, det er då berre eit prosjekt», tenkte eg og let meg skrive inn i søknaden som ein
av to som skulle gjere doktorgrada si på dette interessante og viktige strategiske
instituttprogrammet hjå Norsk senter for bygdeforskning.
Eg hadde altfor mykje anna å gjere så det tok si tid før eg fekk høve til å starte på
arbeidet. Fyrst skulle eit prosjekt om det multifunksjonelle landbruket avsluttast saman med
eit EU prosjekt om senario for fjellandbruket. I tillegg skulle me starte opp eit prosjekt om
vi
samdrift i mjølkeproduksjon. Alt då kjente eg at eg var på hælane med arbeidet. Tidspunktet
for når eg hadde lova å møte folket på det vesle forskingssenteret Center for Agriculture Food
and Environment (CSAFE) på Ny-Zealand nærma seg med stormsteg og enno hadde eg ikkje
gjort feltarbeidet. Det vart nokre lange dagar og kveldar framover, men det vart også nokre
givande og lærerike månader. Eg møtte folk som let meg kome tett innpå livet. Og det undrar
meg kvar gong; kva er det som gjer at framande folk let oss forskarar få kome så tett? Svaret
eg greidde å gi då og som eg vonar enno gjeld er; tillit. Folk ute i grendene har tillit til at me
evnar å skrive saman forteljingar som er med på å gjere samfunnet betre. Dei blottlegg seg
med det formålet å gi oss informasjon som set oss i stand til å kunne bidra til å skape ei betre
verd. Skal den tilliten vare treng me forvalte den rett. Eg vil nytte høve til å takke mine
informantar for den tilliten dei har synt meg og eg vonar eg har gjort meg tilliten verdig.
Eg vil også takke min sambuar og kjæraste Linda Marie Bye. Eg har aldri opplevd
frustrasjonen mange av mine med-doktorgrads-studentar rapporterer, om at familie ikkje
forstår kvardagen åt ein stipendiat. Linda har sjølv vore igjennom den same prosessen og veit
alt om kvar skoen trykker, i tillegg har det også hjelpt rikeleg at ho har djup og grundig fagleg
kompetanse etter sjølv å ha doktorert på temaet «rural maskulinitet». I tillegg vil eg takke min
faglege rettleiar - Erling Berge - samt prosjektleiar for det strategiske instituttprogrammet
dette arbeidet har vore ein del av - Katrina Rønningen - og min «med-doktorgrads-student»
på prosjektet - Reidun Heggem. Det er inga nostalgisk kjensle i denne takka - det ligg ingen
vegskilje her - for eg veit at verken det faglege samarbeidet eller den kollegiale og personlege
venskapen er over med dette.
Sameleis vil eg takka mine kollegaer ved Bygdeforsking for støtte og inspirasjon. Det
har vore ei rausheit på Bygdeforskning som har gjort at små bragder har vorte sett, registrert
og rosa. Rausheita har styrka sjølvkjensla og gjort at neste vesle bragd vart ein smule større
enn den elles hadde vorte. Lat oss vone Bygdeforskning evnar å ta vare på denne rausheita i
ei framtid med stadig tøffare utfordringar for dei små forskingsinstitutta.
Til slutt vil eg takke mange folk eg ikkje kjenner. Det finst ei rekkje menneskjer der ute
som har hjelpt meg i trua på at det eg gjer er verdt å gjere. Eg må innrømme at enkelte dagar,
når uvissa gneg og det einsame forskarlivet kjennes gagnlaust og utan meining, då tek eg av
og til opp gamle epostar og les meg attende til det meiningsfulle. For som forskar har du
følgjarar, du har lesarar og tilhøyrarar som har starta følgje med på det du gjer. Etter at dei har
«kjent» deg ei stund, tek nokre av dei også kontakt med deg. Gjerne etter at du har skrive ein
kronikk, gitt ein kommentar til ein journalist eller halde eit foredrag ein stad. Då skriv dei
gjerne ein e-post til deg eller av og til ringjer dei deg. Denne kontakta med dei eg vil kalle
«kvardagsbrukarane» våre set eg svært høgt. Responsen er ofte klar og eintydig, og for meg
er det som ein lakmustest på om det eg held på med er relevant. Så no vil eg takke dei som
gjennom alle desse åra har teke kontakt med meg og gitt meg ros så vel som ris for det eg har
sagt og skrive, det er responsen frå folk som lever og bur i bygde-Noreg som gir meining i
kvardagen for ein bygdeforskar, i alle fall for meg.
Bjørn Egil Flø
vii
_______________________
innhald
føreord ............................................................................................................................. v
innhald ........................................................................................................................... vii
______
fortale
- opphavet, nokre tankar om skrivestil og ei lesarrettleiing ............................................... 1
den nye distriktspolitikken, ein del av noko større .................................................................. 20
frå kjøt til oppleving ..................................................................................................................................... 21
storordige talsmenn og lågmælte grannar .................................................................................................. 22
problemstillingar og føremål .................................................................................................. 22
referansar for kapittel 1.......................................................................................................... 23
kap. 2: bygda som vare
- den nye rurale økonomien og grendene ........................................................................ 25
nye rurale ressursar ................................................................................................................ 36
mjølk, gulrot og kjøt - etablerte landbruksprodukt ..................................................................................... 38
grotteost, parmaskinke og rucolasalat - nye landbruksprodukt .................................................................. 40
trendy liv i rurale kulissar – kontraurbanisering .......................................................................................... 41
rekreasjon og turisme .................................................................................................................................. 44
bygda og dei andre sitt blikk ................................................................................................... 45
grunnar til jakt.............................................................................................................................................. 47
jakt som vare ................................................................................................................................................ 49
grenda og granneskapet i det moderne bygde-Noreg ................................................................................. 70
det svekka lokalsamfunnet .......................................................................................................................... 71
metodisk individualisme - individ og handling ............................................................................................. 72
implikasjonar for rasjonaliteten ................................................................................................................... 75
normer og reglar i det sosiale ...................................................................................................................... 76
sosiale kjernerelasjonar - gjengjelding, tillit og rykte .................................................................................. 77
referansar for kapittel 3.......................................................................................................... 89
kap. 4: om studieområdet og metoden ........................................................................... 95
korleis vil du gjere dette då? ................................................................................................... 96
men før det .................................................................................................................................................. 98
om studieområda og metoden .................................................................................................................. 100
elgbygdene i nord-østerdalen ............................................................................................................... 100
utveljing av studieområde – ei forstudie ................................................................................................... 101
mot ei driftsplanbasert forvalting .............................................................................................................. 102
Sennett, Richard. 2012. Together. The Rituals, Pleasure and Politics of Cooperation. Yale
University Press. New Haven. CT.
7
______________________________
utanfor folkeskikken4
DET VAR SEINSUMAREN 2000, trur eg, då eg fyrste gong reflekterte over kva
som var i ferd med å skje i mi eiga heimbygd. Eg sat på Nordlandsbanen, skulle til Hattfjelldal
for å halde eit foredrag for grendelaget der, om framtida for norske utkantsgrender, eller
«Agrare grender i møte med framtida», som tittelen var. I forbifarten hadde eg plukka med
meg eit magasin frå jarnbanekafeen i Trondheim, det låg berre og slong på bordet då eg heiv
i meg ein kostbar og svartbeka kaffi før toget gjekk. Magasinet var eit slikt typisk reisemagasin,
hugsar ikkje heilt kva det heitte, men det kan då vere det same. Magasinet kom uansett langt
ned i bunken av lesestoff, og fyrst då me passerte Snåsa, vart bladet opna.
Eg må innrømme at overraskinga var stor då det midt i bladet var ein lang artikkel om
Flø, mi eiga heimbygd. «Bygda mot strømmen» heitte artikkelen. Fløbygda var brått vorten
populær. Eit arkitektpar hadde kjøpt det gamle, nedlagde samvirkelaget, og endå fleire hadde
vist interesse for å busetje seg i bygda. At arkitektane hadde kjøpt butikken, og at Fredrik var
interessert i ei tomt, var sant å seie ikkje noko nytt for meg. Heilt sidan eg reiste frå Flø for å
studere i 1987, har eg vore heime minst fem–seks gongar i året. Framleis har eg fleire av mine
næraste venar der heime, eg har sysken der, og ikkje minst den gamle far min. Og det er med
meg som med så mange andre utflytte, det er liksom der eg har vakse opp som er heime. Eg
les Vikebladet og Sunnmørsposten jamleg, så eg veit då kva som skjer. Det var berre det at det
4 Dette essayet har stått på trykk i Syn og Segn nr 2, 2006.
8
gjorde eit heilt anna inntrykk på meg då eg fekk sjå det over fem sider i eit magasin, fine bilete
var det òg.
Det skulle vise seg at dette berre var den fyrste av ei lang rekkje oppslag om heimbygda
mi. Både på glansa og uglansa papir har folk kunna lese om denne bygda ytst i havgapet på
ytre søre luten av Sunnmøre. Her finn magasina stoff til feature-artiklane sine som stadfestar
det enkelte forskarar, meg sjølv inkludert, har sagt vil skje, men som likevel enno ikkje har
skjedd. I alle fall hevdar Statistisk sentralbyrå at det ikkje har skjedd i stor nok utstrekning til
at det kan seiast å vere ein tendens. Infrastrukturelle endringar som betre vegar, raskare
informasjonsteknologi, betre utvikla interaktive løysingar og meir fleksible arbeidsgivarar
som legg til rette for fjernarbeid, har enno ikkje ført til at bygdene har vorte attraktive som
bustad for unge innovative ressurspersonar i dei såkalla frie yrka.
Likevel har det skjedd på Flø. Her har ei knippe arkitektar, skodespelarar, designarar,
stylistar og baristaer etablert seg med sine designarmøblerte arkitekthus og eigne preferansar
om det rurale. Kva vil dei her? Kven er dei? Og kva gjer det med bygda at dei kjem hit?
bygda, jordbruket og 1. mai
Flø har som dei fleste andre små lokalsamfunna i landet opplevd ein jamn tilbakegang i
folketalet dei siste 30–40 åra. Ein opprivande strid om lokalisering av byggjefelt drog ut i
nærare 30 år før eit vedtak vart fatta. Innan den tid hadde dei fleste Fløfolka som venta på å få
byggje der, gått lei av å vente og bygt seg hus andre stader i regionen. Det var med andre ord
ikkje akkurat pågang av Flø-folk som ville kjøpe tomt då byggjefeltet endeleg stod klart.
For mange var det heller ikkje lenger like attraktivt å byggje på Flø. For medan folket
krangla om byggjefeltet, forsvann grunnlaget for både skule og butikk og dermed også dei
viktigaste sosiale møteplassane i bygda. Som ein logisk konsekvens av det endra bygda også
mykje av sin karakter som bygdesamfunn. Kvar yrkedag morgon låg bygda der så godt som
audsleg, berre nokre få bønder og ein og annan pensjonisten var å sjå. Skulle ein møte
sambygdingar, var det best sjanse til det om ein gjekk på coop’en i Ulsteinvik etter avslutta
arbeidsdag. Flø var med andre ord vorten som bygdesamfunn flest, uttynna og monoton og
fattig på alt som kjenneteiknar eit sunt lokalsamfunn.
Gode vilkår for å kombinere landbruk og fiske var utgangspunktet for at det ein gong
busette seg folk her. Men etter krigen og særleg etter at me fann så mykje olje i dette landet,
greidde ikkje primærnæringane å halde tritt med inntektsutviklinga elles i samfunnet, og
fiskarbonden måtte spesialisere seg og velje om han ville vere fiskar eller bonde. Dei fleste på
Flø valde å verte bønder. Landbruksjorda her var stort sett flat, og jorda var slett ikkje så dårleg
heller, noko skrinn var ho rett nok, men nokre stikkveiter gjennom rinden for å tømme myra
og eit par–tre generasjonar med steinplukking har gjort sitt til at denne vesle bygda står fram
som den viktigaste jordbruksgrenda på heile ytre søre i dag.
Likevel gav mange opp alt før Thorstein Treholt, den fyrste desember 1975, gjekk på
talarstolen i Stortinget og lovde bøndene «... likestilling mellom inntektene på rasjonelt drevet
gårdsbruk ... og gjennomsnittlig industriarbeiderlønn». Endå fleire gav seg berre få år etter, då dei
9
skjøna at regjeringa ikkje greidde å innfri lovnaden. Flø-bonden visste så altfor godt kva ei
industriarbeidarløn var, og dei såg at for kvar krone bonden fekk, så fekk industriarbeidaren
to. Ytre søre Sunnmøre var, då som no, kjerneområdet for norsk skipsindustri med dei familie-
eigde skipsverfta Ulstein Hatløy og Kleven i spissen, og dei kunne knappast skaffe folk nok til
alle nybygga som vart kontraherte utover på 70-talet. Då var bøndene gode å ha, dei var både
arbeidssame og nøysame, og det var vel neppe sett på som noka ulempe at dei ikkje hefta seg
vekk med å gå i fyrstemaitoget.
øl, bygdeverdiar og kristendomen
Venstre har historisk sett stått sterkt i bygda og etter kvart fekk også Senterpartiet og Kristeleg
Folkeparti sine tilhengarar. Fråhaldsrørsla, målsaka og kristendomen har vore dei sterke
politiske sakene her som så mange andre stader på Nord-Vestlandet. Ein og annan
arbeidarpartiveljar kom nok òg til etter kvart, men det var lettast om dei ikkje prala for høgt
om det. Slik har det vore i generasjonar, og det tryggaste er at det vert slik framover òg. Rett
nok skjer det her som i så mange andre grender på Sunnmøre at Framstegspartiet tek over
arenaen åt det gamle Venstre, noko som nok indikerer at verken fråhaldsrørsla eller målsaka
lenger har den same tyngda reint politisk.
Det sosiale livet i Flø-bygda er elles prega av at fløssingen er heidningen og pietisten
side om side, gjerne også i ein og same person. Samstundes som søndagsskulelæraren las
gudsordet, var andre og såg etter om brygget i kvernhuset gjekk som det skulle. Her som i alle
bygdesamfunn med tette sosiale band har ein gjennom generasjonar utvikla eit finstilt system
av uformelle institusjonar eller reglar for å unngå konflikt mellom sambygdingar.
Eit typisk døme på ein slik institusjon kan vere Flø-folket sitt forhold til bakromet på
samvirkelaget. Det høyrer med til historia at i denne delen av landet fekk ein ikkje kjøpt seg øl
på butikken før rett no nyleg. Rett nok fekk me ølutsal i Ulsteinvik etter mykje att og fram,
men det kom fyrst seint på 90-talet. Før det laut ein anten til Hovdebygda eller Ålesund for å
få seg ei øl, og sidan der var vinmonopol òg, vart det gjerne til at ein tok med ei flaske
brennevin eller to i tillegg. Men om ein planla litt på førehand, kunne ein få så mykje øl ein
berre orka og ofte meir enn det. Då laut ein tinge det hjå handelsmannen ei veke på førehand,
og ikkje mindre enn ei kasse. Torsdag var øldagen. Då kom kassene med vareruta, og me skulle
helst hente ut ølkassa før fredagskvelden, dette for å spare handelsmannen for mykje bering
på laurdagen. Saka var den at berre halvparten av bygdefolket kunne sleppast attpå lageret
før ølkassene var fordelte. Om nokre av dei mest religiøse skulle ha seg ein tjue-kilo med
kveitemjøl, laut handelsmannen sjølv gå attpå og hente den. Skulle ein av dei mindre religiøse
derimot ha kveitemjøl, var det slett ikkje same sørvisen å få. Det er for så vidt logisk, det,
heidningane let seg ikkje så lett sjenere av det dei møtte på bakrommet. At det der stod ølkasser
stabla heilt oppunder taket, med namnelappar og det heile, det visste alle. Det handla berre
om å sleppe å sjå det. Så lenge det vart respektert at nokre ikkje ville sjå det, var det òg ein
gjensidig respekt om å la det vere.
10
Slikt finn me mange døme på i dei fleste bygdesamfunna, slike finstilte sosiale koder
som har utvikla seg over lang tid og utan markerte skift med opprivande konsekvensar.
Sosiale institusjonar som var utvikla for å fungere i det kompliserte sosiale spelet som var
kravd på tvers av generasjonar, tru og moralske normer.
Eit anna og kanskje langt mindre synleg døme finn ein i korleis ein skulle te seg når ein
gjekk langs etter vegen. Grunnregelen her er eigentleg at du går ikkje langsetter vegen med
mindre du skal noko. Me er då trass alt sunnmøringar, eg meiner kva nytte kan ein gjere om
ein fer etter vegen berre for å gå? Det er klart bussjåføren kan gjere det, han vert då så dårleg
i ryggen av å sitje og køyre buss heile dagane og då hjelper det å gå, alle veit det, det har dei
snakka om på butikken også. Då er det klart at ein spasertur vert eit naudsynt vonde for å
halde ut neste dag på bussetet. Slikt står det då respekt av, men om ein heilt alminneleg mann
i sin beste alder går berre for å gå, ja då stiller saka seg annleis. I alle fall om det ikkje er ein
søndag.
...har han ikkje noko anna å gjere eller? Det må då vere noko anna han kan ta seg til? Det
er då lett å sjå at det kanskje hadde vore ein idé å beise huset, og det er kanskje på tide å
hauste ripsen i hagen før trasten tek han, han rakk det då slett ikkje i fjor. Men å fare og
gå slik då, kan du skjøne det?
Men er det søndag derimot, då skal det gåast, og då skal ein gjerne spasere, stille og
roleg, du må vite at så lenge ein går etter vegen, gjer ein i alle fall ikkje anna arbeid på 7. dagen.
Det einaste som riv opp i dette faste og stabile mønsteret, er dei åra 1. mai fell på
søndag. Då vert fløssingen i villreie, og det er fort ein ser at kommunistfrykta er større enn
gudsfrykta. Dessutan er det rett som det er at det er finver på 1. mai i alle fall dei åra han fell
på søndagar, og gjerne er det òg meldt litt duskregn dagen etter, og då må Flø-bonden nytte
høvet til å få ut møkka. Alle skjønar då det, det er då slett ikkje kvar finversdag som går over
i duskregn dagen etter.
byggjeskikk og folkeskikk
Slik kunne eg halde på i timevis og snakke om korleis me har gjort det og til dels enno gjer det
på Flø. Eg kunne ha snakka om alle desse kodane som for meg ikkje var synlege så lenge eg
budde der. Men det var nytilflyttarane eg skulle snakke om, desse hippe «ny-rurale» som har
kome her.
Det heile starta som nemnt med arkitektane, dei kjøpte det gamle nedlagde
samvirkelaget alt på slutten av 90-talet. Arbeidet med å gjere butikken om til bustadhus har
rett nok teke si tid, men det er ikkje løye når ein ser kva anna dei har halde på med etter at dei
kom der. Kaffibar og interiørbutikk, fyrst i Ulsteinvik og seinare i Ålesund i tillegg til å drive
arkitektkontor. Ein kan skjøne at dette ikkje er nokon god kombinasjon når ein samstundes
11
skal bygge hus. Problemet er berre at det er ikkje alle som heilt ser kva anna dei har drive med.
Kaffibaren i Ulsteinvik er det andre som driv no, og
...det å stå i ein butikk nord i bya kan då ikkje vere all verda. Eg meiner ...anna folk greier
då å byggje eit hus sjølv om dei er i arbeid.
Arbeidet med å gjere butikken om til bustadhus tek si tid, men det er då ikkje løye det, når ein ser kva
anna dei har halde på med etter at dei kom til bygda.
For ein sunnmøring kan det å byggje eit hus best samanliknast med ein graviditet. Det
tek om lag ni månader, og han stikk ikkje spaden i jorda før han har fått velsigning frå presten.
Tomta vert graven i mars, og murane er oppe før fyrsteslåtten, i mellomslåtten vert råbygget
reist, og taket er tekt før håslåtten. Rett før jul står det heile klart til innflytting. Heilt parallelt
med kvinna har mannen gjennomført sin graviditet, slik har det vore, og slik er det. Og då er
det ikkje løye at ein spekulerer når nokon kan halde på i årevis.
Det andre paret som kom til Flø, har derimot bygd eit hus som for det fyrste ser ut som
eit heilt alminnelig hus med ruta vindauge og det heile. Eit søtt lite typehus med sjøvend ark,
nett slik eit hus skal vere. For det andre har byggjeprosessen gått slik ein byggjeprosess skal
gå. Nokre er litt usikre på om dei har fått velsigninga av presten, men
...me er då ikkje meir framande frå denne verda enn at me skjønar at slikt er på mote i dag.
Sjølv om nesten alt såg ut til å vere normalt med dei nærast smeden, er det likevel ein
ting som uroar Flø-folket. Etter at dei hadde flytta inn i nyhuset sitt og budd der i nærare eitt
12
år, hadde dei enno ikkje fått opp gardiner. Sjølv ikkje etter to år var der gardiner oppe, det såg
med andre ord ut til at dei ikkje var tenkte å henge opp gardiner i det heile.
Kva er det dei skal sete og gløse på då...? Sete og fylje med på kven som går etter vegen...?
Kva har dei med det å gjere då? Kan du forstå... det må då kjennast kaldt i nordavinden...
det hadde ikkje vore eg som hadde orka.
Eit drygt år etter at gardinløysa stod ferdig og innflytta, starta Hildegunn Moltubakk å
grave tomt.
No vert det vel ei ordning med gardiner for grannane også, skal du sjå. Steikje fine
gardiner frå Kid interiør òg må me tru5.
Slik tenkte Flø-folket. Men det vart det ikkje, derimot vart det eit hus me aldri hadde
sett maken til. Eller rettare, omsider fekk me sjå eit hus me aldri hadde sett maken til, for også
denne byggeprosessen tok si tid, lang tid. Mange var etter kvart byrja å tvile på om det nokon
gong kom til å verte ferdig.
... han kan då umogeleg ha pengar til dette... det kan då ikkje verte nok peng av å reise
rundt og halde ablegøyar heile dagane?
Men etter nokre år fekk Flø-folket sjå huset ferdig, og i tillegg fekk dei sjå at også ein
fløssing, som elles er kjend for å vere ein gnaur til å arbeide, ser ut til å trenge lang tid til å få
opp eit hus.
Han òg har visst tenkt å bygge seg eit slikt spesialhus.
Slik kunne denne historia halde fram med å fortelje om endå fleire som kom til denne
vesle bygda ytst ute i havgapet på søre Sunnmøre som hittil berre har vore kjend for sørvest
kuling og regn. Eg kunne fortalt om baristaen og fjernsynsprodusenten som har bygt seg hus
med tårn og fått klengenamnet «fyrvaktarane », og om båtdesignaren med lidenskapleg
interesse for britiske jaguarar, og som dermed vart omtala som «engelskmannen ». Og den
som då tolkar dette som vondsinna bygdedyr-slarv, tek så feil som det går an å gjere. Nett det
at dei vert gitt klengenamn, avslører ei indre stoltheit hjå Flø-folket. Det er ikkje kven som
helst som får tilnamn der i bygda. Helst bør me kalle det kjælenamn heller enn klengenamn.
5 Det høyrer med til historia her at Hildegunn Moltubakk, alias Fredrik Steen, den tida jamt var å sjå på
fjernsynet der ho (han) reklamerte for gardiner for Kid’s interiør med den gjennomgåande frasa «Steikje fine
gardiner!».
13
Fløfolket har, så tydeleg som fløssingar evnar å syne slikt, einast synt stoltheit og
begeistring når eg har vore heime og snakka med dei om desse nykomarane. Det er ikkje tvil
om at dette har vore stas.
Og stas var det heilt til sumaren 2004 då eg var heimom ein snartur. Som alltid gjekk
eg meg ein runde for å snakke litt med folket, og droppa innom ein som eg ofte stikk oppom
til når eg er der. På hjørnebordet i stova låg det eit gamalt VG som eg bladde litt i medan
kompisen brygga oss ein kaffi . Der var eit oppslag om Fredrik under tittelen «Norges mest
skallede komiker» som eg skrålas til stor glede. På slutten av reportasjen var der ein liten
passus om korleis han var motteken på Flø, og korleis namnet på son hans hadde vore motteke
der. Han gjorde eit lite poeng av at då Fløfolket vart presenterte for namnet på barnet, sto dei
liksom og venta på eit namn til fordi ein god sunnmøring er kjend for å ha dobbelnamn, og
ofte skal dei vere snudde i omvend rekkefølgje i høve til landsnormalen. Dette tykte eg var
morosamt og las det høgt til kona til kompisen min, men oppdaga til mi overrasking at det
ikkje vart sett på som like morosamt frå den parten. Tvert om ante eg at noko var i ferd med å
gå litt feil her, at Flø-folket ikkje var like glade og stolte over nykomarane lenger som dei var
for berre litt sidan.
- Veit du eg synest ikkje dette er særleg moro i det heile tatt.
- Kva no då? Kva skjer... er det ikkje noko stas lenger å ha dei her, eller....?
Då eg bad dei om å fortelje kva som hadde skjedd, var det ikkje råd å få dei til å snakke
om det i det heile. Tvert om vart dei stille, og eg må innrømme at kaffien var heller beisk om
ikkje på smak, så i alle høve på oppleving. Likevel tende det interessa mi, og eg laut på bygda
for å sanke informasjon.
Søndag ettermiddag gjekk eg ein stille og roleg tur heimetter vegen og trefte folk slik
ein alltid gjer, særleg i finver ein søndag ettermiddag på Flø. Den fyrste eg fekk i tale og spurde
om kva som hadde gått gale med nytilflyttarane, var «Losen». Han stod nede på gjerdet og
godprata med hesten åt ein av grannane då eg kom forbi, og det fell seg naturleg å gå rett på
sak og spørje han om kva som hadde skore seg. Han svarte litt unnvikande, men samstundes
stadfesta han at noko hadde gått gale.
- Nei det var no moro lenge dette kan du skjøne, det skjedde det me hadde venta på i over
35 år, sa han, og refererte til den årelange og opprivande bygdekrangelen om lokaliseringa
av eit byggefelt – ein krangel som heimsøkte grenda og skapte splid som enno ikkje er lækt.
- Det byrja med Andre… samyrkjelaget skulle verte arkitektkontor og bustadhus og det
var ikkje måte på, kjekke folk både han og ho, det er ikkje det. Ja det er ikkje det dei er då
kjekke dei andre og, hadde det ikkje vore fordi dei byrja med denne jævelskapen.
14
- Ja vel, kva jævelskap då?
Men då var det ikkje meir informasjon å få hjå han, og eg laut halde fram mi vandring
etter vegen og vone at eg fann andre å frette nytt med. Og det fann eg då, «Ulven» var ikkje
vanskeleg å be, etter eit par–tre minutt med obligatorisk meiningsutveksling om dei siste
kampane i Premier Leauge og vår felles skjebne med at verken Leeds eller Wolverhampton
gjorde det større enn at det kvalifiserer til midten på 1. divisjon, så kom me inn på saka.
- Nei dei skjemte ut Fløfolket for heile ytre søre. Flø-folket forsøplar fjørå inn på øyra, stort
oppslag i Vikebladet og greier. Då hadde dei funne den gamle fjøsinnreiinga til dei ova
bakkå og lagt det på ein hengar og teke bilde av det og trykt det i avisa.
å tynne gulrøter med pinne i baklomma
Dei, altså nytilflyttarane, hadde rett og slett lagt seg oppi korleis Flø-folket hadde forvalta
området sitt i generasjonar. Dei hadde i tillegg gjort det til ei offentleg sak og ikkje halde det
innanfor Flø-familien, slik skikken gjerne var om noko absolutt måtte takast opp.
Sjølv om «Ulven» nok kunne fortalt meg fleire historier, ville han likevel avslutte her,
svinesteika stod i omnen, og han måtte inn og sjå etter den. Derfor laut eg halde fram mi
vandring etter vegen og sjå om eg ikkje kom over andre som kunne fortelje meg meir nytt om
«den nye situasjonen». Det var då eg trefte «Raffen», med den same gamle lyseblå
herresykkelen, ein Trygg med tre trinns Sturmey Archer gir. Den same som han alltid har hatt.
Og han kunne servere meg endå ei historie.
- Du må då vite det, dei har då skjemt ut bror din også, stort oppslag i vikebladet om
kulturlandskapsskjending på Ytre-Flø. Då var det desse moldhaugane som han bror din
har slått til seg, som dei hengde seg opp i.
- Seier du det, det visste eg ikkje noko om.
- Nei, det gjorde du vel neppe, han vil nok helst sleppe å verte mint på det kan eg tenkje
meg, han har vel brukt nok tid og krefter på det. Etter avisoppslaget starta ballen å rulle,
det møtte ein stordelegasjon frå Fylkesmannen i Molde og greier, med Alv Ottar i spissen,
han bror din måtte bruke timevis på dette midt i beste arbeidstida.
Eg kunne ha halde halde fram med å fortelje om vindmøllesaka og om endå fleire
liknande saker, men for ikkje å kjede lesaren med fleire historier så sluttar eg her, og reknar
med at poenget er formidla. For felles for alle desse historiene, eller jævelskapen, som Losen
kalla det er at nykomarane har rive opp i dei gamle stillteiande reglane i bygda. Dei har stilt
15
spørsmål om ting me aldri har stilt spørsmål om, eller kanskje rettare aldri har kome på å stille
spørsmål om. Denne jordbruksbygda som gjennom heile si historie har vore avhengig av det
som veks i jorda, men som samstundes ikkje har betre jord enn at ein knappast greier å få
timoteien grøn, har alltid vore avhengig av å lage matjord og hindre erosjon etter beste evne.
Då Hildegunn Moltubakk kom til bygda fekk Flø-folket etter kvart sjå eit hus dei aldri hadde sett
maken til.
16
Dei som har vakse opp her i bygda, hugsar den tida då ein laut gå med ein pinne i baklomma
kvar gong ein arbeidde i åkeren for å pirke av molda på støvlane før ein gjekk opp på vegen.
Mold har alltid vore ein knapp ressurs her, og det å leggje jarnskrammel i fjøra for å binde
sandhavren hadde ein funksjon. Det gjorde torva sterkare i møte med storsjøen. Og nokre
lastebillass med god matjord frå dei grøderike jordbruksområda kring Ulsteinvik sentrum som
no er på det næraste nedbygde, kjem godt med til bruk på den skrinne jorda på Flø.
Oppi dette har dei altså kome, nytilflyttarane, som aldri har gått med pinne i baklomma
når dei har tynna gulrøter, dei har vel knappast nokon gong tynna gulrøter. Det kan det for så
vidt godt vere at det er andre på Flø som heller ikkje har gjort, men dei har i alle høve lært at
mold er ein knapp ressurs, og at alt som kan gjerast for å styrke jorda, må gjerast om bygda
skal leve. Om ikkje anna har dei høyrt folk har snakka om det, anten det har vore på butikken
eller andre stader der bygdefolk møtest. Det er slik lokale kulturar vert produserte og
reproduserte. Nykomarane veit ikkje slikt, dei har ikkje vakse opp her, og i tillegg er det heller
knapt med lokale møteplassar att der desse skikkane kan formidlast, særleg no etter at både
butikken og skulen vart nedlagde. Dei har med andre ord vanskar for å tileigne seg denne
kunnskapen og desse uformelle kodane om dei aldri så mykje vil.
dei nye emissærane
Eit par dagar etter frettarrunden min trefte eg på nokre av nykomarane. Arkitekten og dei to i
«gardinløysa» kom gåande etter vegen ein heilt vanleg yrkedag rett nok i ferien, men likevel.
Det gav meg i alle høve moglegheit til å spørje dei kvifor dei eigentleg hadde gjort fløssing av
seg. Dei var samstemde i at Flø var ein fristad for dei. Noko dei også tek opp att i eit oppslag i
1. mai nummeret av Dagbladet Søndag 2005.
«For å forstå hvorfor vi trives på Flø, må du besøke oss i Ålesund. De to delene av livet
henger nøye sammen. Vi har arbeidsstedet i Ålesund, og Flø er et slags fristed – det er her
vi henter energi. Her dykker vi etter kamskjell, bader nakne fra moloen eller nyter en god
sigar i fjæresteinene. Du trenger ikke velge enten livet i byen eller livet på landet, her får
du begge deler.»
«Vi er jo litt ambivalente. Vi drar til byen (Oslo) for å få impulser, men vi har en
dobbelthet i oss. Derfor er jeg glad for å treffe... (mannen)... han er urban, men samtidig
like forelska i naturen som meg.»
Dei uttrykte ei særleg interesse for landskapet og snakka om lyset og presiserte at også
i dårleg vêr hadde Flø rikelig med sjarm. Også dette aspektet kjem fram i Dagblad-reportasjen.
«Og så er naturen her helt fantastisk. Det er et helt spesielt lys, og nærheten til havet gjør
at det nesten føles som du får bølgene inn gjennom vinduene.»
17
Under samtala vår kom det også fram at dei hadde nærast eit slags kall om å omvende
Flø-folket slik at dei òg fekk det «rette» synet på bygda si.
- Eg synest det er trist at Fløfolket ikkje veit å sette pris på idyllen her ute, dei ser ikkje sjølve
kor vakkert det er her, sa den eine av dei, og refererte til både forsøplinga av fjøra og til
moldhaugane som var tippa utover eit av beitestykka. Idyllen vert i løpet av samtala utvida til
å gjelde langt meir enn einast landskapet. Også det sosiale livet i bygda vart trekt fram som
positivt, dette opne samfunnet der alle kjenner alle, som er så typisk for eit bygdesamfunn.
Dette vert trekt fram i eit oppslag i Dag og Tid den 26. januar 2005 også.
«Når ein bur i byen, blir ein lett anonym. Her bryr folk seg. Like etter at eg flytta hit, kom
ein mann bort til meg på butikken og sa; ‘Soveromsvindauget ditt står ope’. Han meinte
det berre godt, men det var litt uvant.»
Klart han meinte det godt, alle som har vakse opp på Flø, veit at du ikkje kan reise frå
eit ope vindauge. Sjølv om det er vindstille når du reiser, så er det heilt sikker blese opp før du
rekk å handle frå deg. Særleg no når du må køyre heilt til Ulsteinvik for å handle. Så jau då,
den rurale idyllen finst, og nett med det same dei kom der, var det enno fin stemning, og Flø-
folket var framleis stolte av å ha nykomarane i grenda. Men på frettarrunden min i bygda fekk
eg ein annan versjon av denne rurale idyllen, kanskje me heller kan kalle det den rurale
røyndomen.
- Der er gagnlaust ser du… dei fekk eit av desse kjempevindauga ein dag, det vart ståande
i ramme i vekevis framfor huset utan sikring. Kvar gong eg køyrde forbi tenkte eg at det
var eit under det stod der enno, men ein dag bles det opp, og vindauget måtte plukkast
opp i småbitar innpå sanden.
- Det er då vanvittig, kvifor sa du ikkje ifrå då og åtvara dei mot kulingen?
- Den dagen dei byrjar å oppføre seg som folk, så skal eg gjere det, men slik det er i dag,
så er dei pent nøydde å lære det den harde vegen.
Slik har det altså vorte i heimbygda mi, og dette er nok berre forsmaken for mange
norske bygder kringom i landet. Etter kvart som me får sjå at stadig fleire nykomarar kjem
flyttande ut i stadig meir rurale grender. Her kjem dei med nye preferansar om både landskap
og det rurale og med rett til å bry seg. Og ikkje minst med rikeleg av ressursar til å kunne
skake langt meir solide småsamfunn enn Flø. I staden for at kunnskapen til desse
ressurspersonane, og deira nettverk og potensial for kreative innspel vert nytta positivt for
bygdene, vert det lett ei destruktiv kraft sjølv om ingen av partane eigentleg ønskjer det, tvert
om. Eg må få lov å seie som Per’en, ein eldre mann på over 80 år.
18
- Det er slik her no at det hadde vore enklare om dei var negrar.
- Ja vel?
- Nei, då hadde me skjønt at dei ikkje forstod korleis dei skulle oppføre seg. Desse snakkar
endå til dialekten vår, dei er ikkje meir framande enn at me gløymer at dei ikkje er herifrå.
19
_____________________________
introduksjon
DENNE FORTELJINGA utspelar seg i bygda. Den skjer i brytninga mellom det
«gamle» og det «nye», den skjer mellom familie, vener, naboar og sambygdingar. Den skjer på
eit nivå som den britiske antropologen Anthony Cohen (1985) omtalar som «større enn
slektskap, men mindre enn den abstraksjonen me kallar samfunn». Den skjer med andre ord
innanfor grendesamfunnet.
Utgangspunktet mitt er det breie lokale engasjementet eg har vore vitne til i løpet av
mine nær tjue år i bygdeforskinga. I kvar ein avkrok driv folk dagstøtt å mobiliserer for
grendesamfunnet og det lokale fellesskapet. Kvar gong nye trugsmål mot bygda kjem opp,
anten dei er reelle eller ikkje, så kryler folk nakken i freistnad på å vende den negative trenden.
Skulenedlegging, tap av postkontor eller stenging av samyrkjelaget er alle viktige skift som
utløyser djupe kjensler i lokalsamfunnet. Det lokale engasjementet kan ofte vere like mykje eit
bidrag til samfunnsendringane som ein reaksjon på dei. Nye band vert knytt og gamle vert
forsterka og det sosiale samhaldet kan kome styrka ut av grendemobiliseringa, sjølv om dei
både har mista skulen og posten, for i kjølvatnet ser ein kimen til fornya relasjonar som kan
styrke samfunnet i møte med nye tider.
Det lokale fellesskapet vert ikkje berre skapt og styrka gjennom opprivande kampar og
bitre stridar mot ytre fiendar. Like mykje vert det skapt og vedlikehalde gjennom meir eller
mindre vare daglege sosiale relasjonar som litt vennleg skitkasting mellom sambygdingar som
tilfeldig møtes med kvar sin matfisk i veska eller etter eit hastig raid over kvar sine hemmelege
moltemyrar. Også profesjonelt samarbeid mellom bønder, skogeigarar eller mellom naboar
1
20
som driv som elektrikar, rørleggar eller kva det skal vere, så er det den dagleg interaksjon som
bidreg til det lokale fellesskapet.
Lokalsamfunnets kritiske faktor er det sosiale, altså interaksjon og samhandling. Det at
folk buset seg på ein stad er ikkje nok i seg sjølv om ein skal kunne kalle staden eit
grendesamfunn. Til det krev det ein kontinuitet og folk som kan relatere seg til kvarandre og
staden og ikkje minst til stadens historie.
den nye distriktspolitikken, ein del av noko større
Men kva skjer med det lokale samhaldet i den nye distriktspolitikken? Kva skjer med det breie
lokale engasjementet når det ikkje lenger handlar om å oppretthalde butikken eller skulen?
Kva skjer når det ikkje er krav om ein ny veg eller vøling av hurtigbåtkaia som står på
dagsordenen, men derimot oppretting av eit kunstgalleri som er meint å skulle trekke til seg
reisande turistar og kultureliten frå dei tilgrensande kommunesentra? Kva skjer når
bygdeutviklinga skal kome gjennom ei serie av individuelle forretningsidear som ønskjer å
selje estetikken, bygdekulturen eller forteljinga om bygda til flyktige turistar og andre som vil
slå i hel ein time eller to i rurale omgivnadar medan søndagssteika står og godgjer seg i omnen?
For det er det som er bakgrunnen for arbeidet mitt. Medan utgangspunktet er det breie
lokale engasjementet for det lokale samhaldet, er bakgrunnen «den nye distriktspolitikken».
Bakgrunnen er ein politikk der natur- så vel som kulturverdiane vert vektlagt som viktige
innsatsfaktorar for nye næringar. Det er ein politikk tufta på eit ønskje om å legge til rette for
kreative verksemder over heile landet og med det skape lokalsamfunn som vert opplevt som
meir attraktive, særleg for dei unge (Flø 2009, 2010). Stikkorda er opplevingar, identitet og
distingverande symbol. Eller som ho sa, dåverande Kommunal- og regionalminister Åslaug
Haga, då ho presenterte Regjeringa sin handlingsplan for kultur og næring i juni 2007; «Ved å
satse på næringsutvikling som også er basert på kultur, opplevelser og fritid så vil dette være med å gi
identitet og attraktivitet til et sted. Kultur og opplevelser betyr mye for folk, uansett hvor i landet en
bor» (Nærings- og handelsdepartementet 2007). Haga hadde også varm støtte frå både
Næringsminister Dag Terje Andersen og Kulturminister Trond Giske som båe hadde arbeida
saman med Haga om å utforme handlingsplanen (Nærings- og handelsdepartementet,
Komunal - og regionaldepartementet & Kultur- og kirkedepartementet 2007).
Den nye distriktspolitikken må forståast som ein del av noko større. Den heng nært
saman med det som vert kalla det kulturelle skiftet i samfunnsfaga og då også
bygdesosiologien (Perkins 2006b; Flø 2013). Mot slutten på 90-talet kom den før så materielt
orienterte distriktspolitiske debatten til å orientere seg meir og meir om sosiale
representasjonar. Inspirert av post-moderne teori om det nye forbruket såg stadig fleire ei von
i at den symbolkonsumerande middelklasseforbrukaren, med frie yrkjer og meir pengar og
ferie enn nokon gong før, skulle legge sin elsk på det rurale. Forskarar og rådgivarar meinte
bøndene burde utnytte det dei såg som nisjar i marknaden og starte «fortelje dei gode
historiene» og «pakke inn» produkta sine i stadeigne miljøvennlege symbol. Det rurale skulle
seljast, rurale tradisjonar, aktivitetar og kultur skulle gjerast om til varer og seljast på den nye
21
marknaden og bønder og bygdefolk skulle lærast til å stimulere forbrukarane sin hunger etter
distingverande symbolprodukt.
frå kjøt til oppleving
Heller ikkje skogs- og fjellbygdene våre har vore upåverka av utviklinga og det den kulturelle
vendinga i bygdesosiologien har teke med seg inn i den postmoderne bygdeutviklinga (Flø
2009, 2010, 2013). Her var det nærliggande å sjå på vilt- og fiskeressursane og moglegheita for
å i større grad innføre desse ressursane i pengeøkonomien. Og sist på 90-talet la
landbruksmynde fram det som mesta kan kallast ein instruks til grunneigarane. Dei to
stortingsmeldingane Skogmeldinga (St.meld. nr. 17 1998 - 1999) og Landbruks- og matmeldinga
(St.meld. nr. 19 1999 - 2000) kom båe med klåre oppfordringar til næringa om å utnytte vilt-
og fiskeressursane betre. Landbruksminister og venstrestatsråd Sponheim via dette mykje
merksemd i sin periode som landbruksminister frå 2001 – 2005. Bønder og grunneigarar bør
nytte «heile gardens ressurstilfang», lét mantraet. Dei skulle lære seg til utmarksentreprenørar
og byrje å tene pengar på utmarka, og utleige av jakt og fiske stod sentralt i så høve.
Fyrste åra var det vanskeleg å få auge på konkrete endringar, men gløtta ein på dørene
åt grunneigarorganisasjonane såg ein at dei var i full gang med å legge tilhøva til rette for
framtida. Landbruks- og matmeldinga (St.meld. nr. 19 1999 - 2000) påpeika særleg at landets
utmarksareal for ein stor del var oppdelt i små eigedomar og dermed eigna seg dårleg som
jakt- og fiskeområde6. Det var dette grunneigarane var i ferd med å gjere noko med. Godt
støtta opp av faglaga som kunne tilby fagleg kompetanse og rådgjeving om grunneigar-
organisering, vart det på få år etablert meir enn 200 nye utmarkslag i landet7. I tillegg vart
fleire av dei eksisterande laga omorganisert og arrondert på måtar som passa betre det
komande regimet. Grunneigarane sjølve danna altså nye samanslutningar og laga større
samanhengande viltforvaltingsområde og jaktfelt. Dermed gjorde dei utmarka meir
jakteffektiv og betre egna til næringsverksemd basert på viltressursane.
Samstundes som dei lokale grunneigarlaga førebudde seg i det stille, gjorde moder-
organisasjonane framstøyt på det politiske planet. Norges Skogeierforbund, saman med
Reiselivsbedriftenes Landsforening, hyra nemleg inn eit konsulentfirma for å levere ei
vurdering av inntektspotensialet som låg i kommersialiseringa av jakt og fiske. Tala dei kom
opp med var svimlande. Ifylgje rapporten Forprosjekt om utvikling av utmarksbaserte
reiselivsbedrifter (Reiselivsbedriftenes Landsforening & Norges Skogeierforbund 2004) skal det
vere mogleg å hente inn omlag 8 milliardar kroner frå sokalla utmarksbasert reiseliv kring om
i den norske utmarka. Det skulle med andre ord vere mogleg å doble inntektene frå jakt og
6 Det høyrer med til historia her at me veit langt mindre om eigedomstilhøva i utmarka enn kva dette
kan gi inntrykk av. Ein rapport frå Skog og Landskap og Statistisk sentralbyrå (Lågbu, et al. 2012) syner oss at
kunnskapen om eigedomstilhøva for mykje av utmarksareala våre er til dels svært mangelfull. 7 Talet 200 er eit anslag gjort i samtale med personar i Skogeigarlaget og Bondelaget i 2006.
22
fiske i høve til 2003-tala. Berre elgjakta og tilhøyrande herlegdomar skulle i fylgje rapporten
kunne aggregere over 700 millionar kroner8 i opplevingsprodukt.
storordige talsmenn og lågmælte grannar
Rapporten fekk dei eigedomslause jaktinteressene til å kvesse knivane. Representert ved
Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) klargjorde dei seg til forsvar for ålmentas tilgang til
«fornuftig prisa» jakt og fiske. Informasjonssjef Espen Farstad i NJFF gjekk høgt ut og kalla
rapporten ei «krigserklæring» frå grunneigarane, «dette fortrenger den lokale jegeren» hevdar han
til Aftenposten og framheld vidare at «Norges Skogeierforbund gir blaffen i tradisjoner og norsk
kultur» (Aftenposten 2004b).
Ei omfattande kommersialisering av elgjakta vil medføre at sjølve jakta endrar seg,
hevda kritikarane. Og fleire tok til orde for at det handla om å ivareta elgjaktkulturen og
meinte den norske haustingskulturen vil bli erstatta av ein «sportsjaktkultur» og elgjakta, slik
me kjenner den i dag, vil forvitre. Debatten gjekk høgt i avisene så vel som i TV og radio i
kjølvatnet av den auka kommersialiseringsinteressa som grunneigarorganisasjonane synte.
Sosiologen Olaf Aagedal, som for anledninga var titulert som elgsosiolog, meinte at «å overlate
elgjakta til folk med de tykkeste lommebøkene, kolliderer med norske likhetsidealer»
(Aftenposten 2004c).
Men alt dette gjekk føre seg i den offentlege debatten. Det var representantar for dei
ulike interessegruppene me høyrde uttale seg, men kva folket ute i bygdene meinte var
vanskelegare å få auge på. Rett nok hadde avisene små spalter der dei hadde gitt ordet til
lokalbefolkninga og ofte var deira reaksjonar langt meir edruelege og lågmælte. Ein elgjeger
frå Rena uttalar til Aftenposten at det «er et begrenset marked», og han trur ikkje det er «så
mange rikinger som vil komme» (Aftenposten 2004a). Sjølv gjorde eg mine eigne ad hoc
undersøkingar og fant lite uro hjå dei lokale jegerane. Eg ringde kjenningar og folk i grendene
som eg viste hadde jakta elg i årevis og ingen av dei kunne seiast å vere uroa for utviklinga for
eigne vegne. Kva baserte dette fråveret av uro seg på? Kva var det dei kvilte seg på som dei
offentlege våpendragarane ikkje såg?
problemstillingar og føremål
Prosjektet har som mål å bidra til å forstå korleis grende- og bygdesamfunnet som eit sosialt
system grip inn i utviklinga i grenda. Gjennom å studere elgjakta og den pågåande
kommersialiseringa av den, vil eg freiste å seie noko om korleis utvikling skjer. Eg vil sjå
spesifikt på utviklinga i nokre av innlandsgrendene våre og studere spenninga og samspelet
mellom dei som vil legge elgjakt ut for sal og resten av grendesamfunnet. Eg vil studere korleis
normer, moral og tillit knyt seg opp til spørsmålet om forvaltinga av den lokale
elgjaktkulturen. Eg vil studere kva som skjer når ein søkjer å gjere utmarksressursane om til
8 Det er her snakk om 2003 kroner.
23
ny næring. Kva skjer med ressursane og måten folk relaterer seg til ressursen på? Og korleis
påverkar dette bygdene?
Ved å snakke med bygdefolk, også dei som ikkje sjølve er direkte deltakande i elgjakta
samt jaktrettshavarar og eigedomslause jegerar som alle er fastbuande i ulike grender i Nord-
Østerdalen, vil eg undersøkje korleis normer, moral og tillit innverkar på sjølve
kommersialiseringa av elgjakta lokalt. Samstundes, altså nett ved å studere korleis normer,
moral og tillit innverkar på kommersialisering, ønskjer eg også å få tak på korleis
kommersialiseringa av elgjakta innverkar på nettopp normene og moralen knytt til elgjakta
samt tilliten mellom bygdefolket. Implisitt i den nokso deskriptive inngangen min – altså kva
skjer og korleis påverkar dette bygdene – ligg også eit meir grunnleggande sosiologisk
spørsmål; nemleg korleis blir normer til og korleis endrar dei seg?
Gjennom å identifisere korleis sambygdingar forhandlar om utfallet av
kommersialiseringa og korleis utviklinga formar dei som jegerar så vel som korleis sjølve jakta
vert prega av kommersialiseringsprosessen, seier desse tekstane noko om, og kanskje også
korleis, kommersialiseringa bidreg til å skape, vedlikehalde og endatil endre elgjaktkulturen.
Det er ei studie av korleis normer, moral og tillit mellom dei involverte vert definert i lys av
den pågåande kommersialiseringsprosessen i elgskogen.
referansar for kapittel 1
Aftenposten. 2004a. Neppe stort marked. Einar Haakaas, 29.11.
---. 2004b. Skogeierne vil selge elgjakta til rikinger. Einar Haakaas, 29.11.
---. 2004c. Snobbejakt på elg truer norske likhetsidealer. Einar Haakaas, 01.12.
Cohen, Anthony P. 1985. The symbolic construction of community. Routledge. London.
Flø, Bjørn Egil. 2009. Vondtet i norsk bygdeutvikling. Syn og Segn (3):76-80.
---. 2010. Bygda - forståing og implikasjonar. PLAN (5):20-25.
---. 2013. Me og dei andre. Om lindukar, Framstegspartiet og bygda som sosial konstruksjon.
Sosiologisk Tidsskrift 21 (2):152-168.
Lågbu. Roar, Linda Aune-Lundberg, Anne Snellingen Bye, Geir Inge Gundersen & Geir-
Harald Strand . 2012. Arealstatistikk: Eiendommer og utmark. R 14/2012. Skog og
landskap. Ås.
Nærings- og handelsdepartementet. 2007. Regjeringen landserer handlingsplan for kultur og
næring [Pressemelding, Nr: 47, 2007], Tilgjengeleg fra
Og snart var store føretak med røter i California, New Zealand og delvis også Europa, rådane
på den økologiske marknaden. Utviklinga stod i grell kontrast til etoset som det økologiske
småskalalandbruket var tufta på (Kjeldsen & Ingemann 2010) og var vanskeleg å svelgje for
mange av dei «tradisjonelle» økobøndene. Framover frå fyrst på 2000-talet vart det hevda at
det økologiske landbruket etter kvart hadde utvikla seg til å verte ein modifisert versjon av
det konvensjonelle landbruket som det ein gong stod i krass kontrast til. Økolandbruket var
konvensjonalisert, vart det hevda (Buck, Getz & Guthman 1997; Hall & Mogyorody 2001), det
kopierte den same utviklinga som det konvensjonelle landbruket hadde vore igjennom og
resultatet vart dei same sosiale, teknologiske og økonomiske kjenneteikna som det i
utgangspunktet opposisjonerte mot. Likevel hevdar Hugh Campbell og Ruth Liepins (2001) at
det er nettopp gjennom «økologiseringa» av dei store føretaka at dei verkelege miljø og
helsegevinstane finst.
Ironisk nok kan ein seie at kommodifiseringa av det økologiske landbruket og koplinga
til dei globale kapital- og marknadskreftene, kjem i ei tid der fleire av dei same interessene
arbeidar aktivt for å utnytte profittpotensialet som måtte ligge i å utnytte genteknologien til
det fulle innan mat- og fiberproduksjon. Og etter kvart som utviklinga utspelar seg vil
meningsinnhaldet ved det rurale og dei rurale næringane også endre seg.
trendy liv i rurale kulissar – kontraurbanisering
Framstillinga av det rurale har fått auka merksemd etter kvart som kampen om folket har
tilteke. For dei konkurrerer med kvarandre, grendene. Dei konkurrerer om alle som seier dei
ein dag vil flytte heimatt – småbarnforeldra og middelklassedøtrene som ber på draumen om
ein dag å kunne bu landleg i den rurale idyll. Dei konkurrerer om alle som seier dei kan tenkje
seg å bidra til å bygge grendene og som drøymer om vibrerande småstadar med sunne og
trygge oppvekstvilkår for borna der alle kjenner alle med namn.
Sjølv om kontraurbanisering, som fyrst var beskrivi av den amerikanske sosiologen
Brian J. L. Berry (1976), eigentleg einast refererer til ei utvikling der folketalsveksten i rurale
områder overgår veksten i byane, har likevel bruken av omgrepet vorte nytta stadig meir til å
beskrive fenomenet der folk flyttar ut av byane og inn i grendene. Det at omgrepet originalt
inkluderte både immigrasjon, rural til rural migrasjon og den naturlege folkeveksten som
følgje av fødselsoverskot, ser ut til å ha kome i skuggen av interessa for urban til rural
migrasjon. Gjennom ei rekkje «tilbakeflyttarprosjekt» som Blilyst, Hardangerlokk og
Framtisfyket Sogn og Fjordane, berre for å nemne nokre, har kontraurbaniseringa utvikla seg
til å handle mest om dei ressurssterke og høgt utdanna bygdeungdomane og kampen om å
lokke dei heimatt.
I enkelte land, særleg England og delvis også USA, har me også sett ei betydeleg
tilstrøyming av urbane menneskjer til rurale lokalsamfunn. Denne utviklinga har dels vore
sett saman med byane sine vekstsmerter og dels den stadige auken i folk som innehar det som
vert kalla frie yrkjer (Bell 1994, 2007). Den utprega fleksibiliteten desse yrkja gir, kombinert
med den infrastrukturelle utviklinga både innan transport og kommunikasjonsteknologi, gjer
det mogleg å «flykte» frå dei trongbudde byane og busette seg i landlege omgivnadar for den
42
som måtte ønskje det. Likevel finn me lite av denne typen kontraurbanisering her til lands.
Kanskje skuldast det at byane våre rett og slett er for gode? Kanskje skuldast det at det er for
kort veg til bymarka og at bylufta er for rein til at ein finn bygda meir attraktiv enn byen?
Kanskje skuldast det at det urbane lokalsamfunnet har like mykje å tilby som
grendesamfunna? Eller kanskje er det slik at den ruraliteten andre lands kontraurbane søker
finn me nordmenn like gjerne i byane? Kanskje er tomtene i bustadområda som omkransar
byane våre passe store til at kvar og ein av oss opplever å ha armslag nok? Eller er det slik at
vår utprega hyttekultur er med på å demme opp for kontraurbaniseringa, og at me «shoppar»
ruralitet når me ønskjer det og dermed ikkje treng å flytte på bygda for å leve ut våre rurale
draumar? Kanskje opplever me at byane våre er vel så trygge og sunne som bygdene? Og at
me dermed ikkje treng Mariann Villa (2000, 2005) si Livsfasebygd i stor nok utstrekning til at
det vert signifikante utslag på Statistisk sentralbyrå sine flyttestatistikkar. Eg kjenner eg lett
kan støtte Erling Berge og Jone Ullenes (2011) når dei hevdar at dei norske byane knapt kan
kallast storbyar i internasjonal forstand. Kanskje er det også grunnen til at me heller ikkje
opplever trongen sterkt nok til å realisere vår dragning mot den rurale idyll.
Det kan uansett tykkjast vere stor avstand mellom folk sine draumar og det dei faktisk
realiserer. Skal me tru det folk sjølve fortel til Norsk Monitor si undersøking i 2005 er nemleg
27 % av befolkninga interessert i å kjøpe småbruk (Blekesaune, Haugen & Villa 2007). Skulle
berre delar av desse realisere draumane sine vil me om ikkje så lenge endeleg kunne snakke
om ei kontraurbanisering også i Noreg. Men det er vel med dei som med så mange av oss – at
det vert liksom berre med tanken.
Ideen om den urbane småbarnsfamilien som set og ventar på den rette augneblinken
til å realisere draumen om småbruket, relaterer seg både til Best (1989) sitt «the society of
commodity» og til ei viss grad «the society of the spectacle». Når bygdene gjer seg lekre for
unge nyutdanna urbane som ønskjer å flytte til eller tilbake til bygda for å realisere ein
postmoderne livsstil, gjerne innan landbruket, med livskvalitet som stikkord, stadfestar dei
også det veterinær, frilandsjournalist, forfattar og «riksprovokatør» Anne Viken skriv i Syn og
Segn. Nemleg at; «Norsk distriktsmarknadsføring har eit snev av elitisme over seg» (Viken 2009: 47).
I sin bitande kritikk av Sogn og Fjordane sin satsing på til- og tilbakeflyttarar, hevdar Viken at
marknadsføringa av distriktet ikkje lenger handlar om motkultur og det unike, men om
kommersialisering av naturressursar og bustadar. Den politiske motkulturen er erstatta med
glatt medkultur, puddersnø og snøbrett. Dei tilbyr «… pudderdyrka omgivnadar for deg som
ønskjer å gå rett inn i leiarstillingar og leve fritt som fuglen med ei friluftsprega fritid» (Viken 2009:
46). Er du sporty, flytt til «framtidsfylket» Sogn og Fjordane, er bodskapen. Med andre ord; er
du ressurssterk og har overskot, flytt til distriktet. På linje med middelmåtige reiselivsbedrifter
prøver bygde-Noreg å selje seg ved hjelp av statsfinansierte reklamepakkar som spelar på lett
underhaldning linka til friluftsliv og avslapping.
43
På mange måtar kan ein seie at den forma for kontraurbanisering som vert drøfta her,
altså urban til rural migrasjon, kviler på eit ønskje om folk i grendene. Men kontraurbanistane
sjølve ber også på eit ønskje, eit ønskje om å involvere seg i Thorstein Veblen (2005) sitt
iaugefallande konsum. Me ser det når dei pralar med rikdom og smak, når dei bygg store
arkitektteikna hus med vindauge utan gardiner og når dei set seg til i fjøresteinane og et
grissini ein heilt vanleg yrkjedag og utspelar sine trendy liv i rurale kulissar10. I tillegg kvilar
kontraurbaniseringa på antiurbane strøymingar og romantiserte kjensler for ein stilisert rural
idyll (Perkins 2006a), ein idyll forvalta og dyrka gjennom prosjektmakarane sin bodskap om
at me alle skal leve ut våre draumar om det lukkelege livet på landet.
Den skotskføydde professoren i offentleg politikk, John Rennie Short (1991) hevdar at
mange av dei ny-rurale tilflyttarane er ukjende med realitetane som gjeld for landbruket og
det rurale næringslivet. For dei kjem det som eit sjokk, hevdar han, at det dei trudde einast
10 Jamfør essayet “utanfor folkeskikken” som opnar denne avhandlinga.
Kontraurbanistane sitt iaugefallande konsum vert synleg når dei utspelar sine trendy liv i rurale
kullissar og set seg til i fjøresteinane og et grissini på heilt vanlege yrkjedagar (Faksimile frå Dagbladet
Søndag 1. mai (2005))
44
var rein og grøn idyll faktisk kan vere både støyande, skittent og brutalt og somme tider luktar
det også vondt. Nokre eks-urbane freistar å reinvaske deira nye omgivnadar ved til dømes å
etterspørje tiltak frå lokale myndigheier som kan bidra til å regulere det dei ser som
forureinande aktivitetar (Perkins 2006a). Her gryr det til konflikt mellom bønder og andre som
lever og verkar i grendene og dei ny-rurale, ei konflikt om kva det rurale er og kva det skal
vere. Britiske geografar og samfunnsforskarar omtalar gjerne denne konflikten som ei konflikt
sentrert kring «the contested meanings of the rural» (Cloke & Little 1997). Det føregår altså ein
kamp, ein kamp om makt og middel til å definere det rurale og dermed også kva lei utviklinga
skal gå i grendene.
rekreasjon og turisme
Det er særleg innan turisme og reiselivet me finn at alle av Steven Best (1989) sine tre stadia
sameksisterer. Her finn me både «the society of the commodity» og «the society of the
spectacle», i tillegg finn me her også «the society of the simulacrum», alt på ein og same tid.
Me finn turistar som kundar i butikkar og på kafear og me finn dei som overnattande gjestar
på campingplassar. Me finn dei på raftingflåtane og på kvalsafari og me finn dei vandrande
langs etter vegane i det dei festar det visuelle inntrykket som omgir dei på smarttelefonen sin
minnebrikke og postar det på facebook. Me finn det i det dei ikler seg islendar og
blankskjermhuve for å simulere lofotfiskarar og me finn det i forteljinga om kvar turisten har
vore og om kva han har vore med på. Me finn det i det dei betalar seg inn kunstig oppbygde
tidtrøyteparkar – som «Wild West Park» eller liknande – som spelar på illusjonen om barske
revolvermenn og livslystne kvinner. Med romantisk nostalgi vert dei lokka til å ta steget inn i
ein historisk periode som for lengst er over og som heller aldri har eksistert slik den her vert
fortalt. Det er representasjonar av representasjonar – symbol på symbol – knapt utan
forankring i realitetar.
Reiselivet er spekka med tilbod som spelar på romantisk nostalgi om historiske periodar som for
lengst er over og som heller aldri har eksistert slik dei vert fortalt. (Her frå nettsida til Wild West City
i New Jersey, USA (http://www.wildwestcity.com)).
45
Likevel finst det eit skilje mellom naturlege og semi-naturlege attraksjonar på den eine
sida og kunstige på den andre, hevdar Michael Pretes (1995) i sin artikkel om
julenisseindustrien i Rovaniemi. «Skilnaden», seier han, «går ikkje på det naturlege versus det
menneskjeskapte, men på om attraksjonen har utgjort ein faktisk funksjon før den vart gjort til
turistattraksjon eller ikkje» (Pretes 1995: 4).
bygda og dei andre sitt blikk
Antropolog og rektor ved Høgskulen for landbruk og bygdenæringar Dag Jørund Lønning,
nyttar eksistensfilosofi og metaforen «å sitja i førarsetet i eige liv» for å illustrera det rom me
menneskje har til å velja korleis me ønskjer å leva liva våre og kva verdiar som skal leggjast til
grunn (Lønning 2007). I ein kronikk i Bergens Tidene (Lønning 2011) hevdar Lønning vidare
at «Me lever i ei tid som dyrkar urbanitet forstått som nytande konsum, som det å vera tilskodar, som
Refleksjonane budalsbonden Arve Olav Sæter kjem med til bladet Jakt og Fiske illustrerer den
ideologiske spenninga mellom den nye og den gamle bygda. (Faksimile frå Jakt og Fiske nr 3, 2010).
46
det å bli underhalden», og at grendene «speglar» seg i «byen sitt bilete». Sjølv om eg nok trur
Lønning overdriv by - land skiljet i og med at han tykkjest meine at det nytande konsumet
einast høyrer til i byen, eller urbaniteten som han skriv, har han likevel eit underliggande
poeng som eg kjenner at eg kan støtte han i. For i vårt strev etter å gjere oss lekre for «dei
andre» – i tydinga turistar, tilreisande og potensielle tilbakeflyttarar – gløymer me kvarandre,
me gløymer bygdefolket og dei som bur der og som alltid har budd der og som tenkjer seg å
halde fram med å bu der. Me overser og ignorerer kvardagslivet åt bygdefolket og formar
bygdene etter det me trur dei andre vil ha.
I ein artikkel i Jakt og Fiske (2010) fortel Budalsbonden Arve Olav Sæter at; «Mange
tilflyttere drar sin vei […], jeg kunne kanskje tenkt meg litt mer fokus på oss som tross alt blir her. Og
helst med overskriften; En vanlig familie på landet». Med det illustrerer han den ideologiske
spenninga – ikkje berre mellom den nye og den gamle økonomien, men like mykje mellom
den nye og den gamle bygda – spenninga mellom grunnleggande syn på kva bygda er og kva
den skal vere. Han set ord på sine eigne kjensler av å ikkje bli sett og kanskje endatil ikkje bli
verdsett med det han og hans like bidreg med til bygda og bygde-Noreg.
elgjakta
Korleis passar då den norske elgjakta inn i dette bilete? Elgjakta er å betrakte som ein aktivitet
som ikkje berre har utgjort, men enno utgjer ein betydeleg funksjon. Den fungerer både som
regulator og forvaltar av viltstamma og som ein sentral bidragsytar til bygdas sosiale liv. Den
bidreg med mat til hushaldet i tillegg til betydelege inntekter for grunneigarar kring om i
grendene. Høgskolen i Hedmark gjorde i 1999 ein litteraturgjennomgang der dei såg på ei heil
rekkje freistnadar på å rekne ut jaktas økonomiske verdi og kom fram til at elgjakta aleine
grovt rekna bidreg med inntekter på mellom 572 og 739 millionar kroner årleg (Henriksen &
Storås 1999). Og skal me tru Reiselivsbedriftenes Landsforening og Norges Skogeierforbund
(2004) si eiga utrekning, vart det omsett for mellom 800 og 850 millionar kroner i jakt og
tilhøyrande tenester i 2003.
Men kanskje like viktig er elgjakta sin sosiale og kulturelle funksjon. Ikkje berre er den
viktig som identitetsmarkør for bygdas menn (Bye 2003), den grip også tydeleg inn som ei
årviss kulturell hending i lokalsamfunnet og engasjerer langt utover einast dei børseberande
mannlege jegerane. Jakta er kultur og i enkelte grender kan ein sjå mesta alt som kan krype og
gå av den mannlege befolkninga og ei og anna kvinne, delta på haustens store hending11. Jakta
er kjøt, kjensler og kameratskap12, den er resursforvalting i praksis og forvalting av den
stadeigne kollektive moralske etos13 – alt på ein og same tid.
11 Sjå meir om dette i Kap. 6 «bygdedyret og elgen» 12 Sjå meir om dette i Kap. 5 «kjøt, kjensler og kameratskap» 13 Sjå meir om dette i Kap. 7 «sex, sprit og storokse»
47
Internasjonalt kan det synast som jakt har vore noko stemoderleg handsama av
samfunnsforskarane. Kanskje kan det, som Brent Lovelock (2008) påpeikar, henge saman med
at jakta er lite synleg i samfunnet. Ikkje berre utgjer den ei smal og relativt ubetydeleg nisje i
økonomisk forstand, den skaper heller ikkje nemneverdig store fysiske inngrep i landskapet.
Samanlikna med fleire andre aktivitetar som til dømes alpine skiaktivitetar med sine
skibakkar, gondolbaner og vidstrakte parkeringsplassar eller hyttefelta som legg under seg
stadig større delar av grendenes beste utmarksbeiter, er det gjerne berre eit og anna jakttårn
beskjedent plassert i skogbrynet som signaliserer at her er det tilrettelagt for jakt. Det er også
mogeleg å tenkje seg at klassestrukturane i jaktautøvinga kan spele inn. Til forskjell frå her til
lands og nokre få andre unntak, er ikkje jakt nemneverdig populært blant den utdanna
middelklassa som driv og bestemmer forskinga. Jakt, påpeikar Lovelock (2008), kan sjåast på
som ukomfortabel og utilgiveleg, då det involverer både våpen og blod, og til sist også
dreping. For det er som den amerikanske sosiologiprofessoren Jan E. Dizart seier; «Nice people
don’t hunt» (2003: 58). Dei føretrekker helder og sitje på fine caféar med eit glas raudvin og å
reise på gourmetturar til Toscana saman med vinklubbvenene sine.
grunnar til jakt
Sett frå vinbarane i Firenze kan nok den norske elgjakta, og for så vidt det meste anna jakt,
framstå noko unødvendig. For den som ikkje kjenner elgjakta kan den tykkjest både brutal og
primitiv, og til dels verke som ein anakronisme som for lengst skulle ha utlevd seg sjølv under
moderniteten. Men folk jaktar – så spørsmålet vert; kvifor?
Alt i 1976 gjennomførte Stephen Kellert (1976, 1978) ein studie der han kartla dei
amerikanske jegerane sine haldningar til jakta samstundes som han kategoriserte jegerane i
tre hovudkategoriar utifrå eigenrapporterte grunngjevingar for å jakte. Den største kategorien
jegerar er dei han kalla «utilitarian» eller kjøtjegerar. 43,8 prosent av jegerane i utvalet vart
definert som kjøtjegerar. Kjøtjegerane såg på viltet med eit slags nytteperspektiv. Tilnærminga
til jakta var, i følgje Kellert, ikkje ulik den tilnærminga bønder har til avling. Dei såg på
viltressursane som ein fornybar ressurs som jegerane kunne hauste, og meininga med jakta
var primært å skaffe kjøt. Den andre gruppa Kellert definerte var «naturjegerane». Dei var
vesentleg yngre enn kjøtjegerane, noko han tolka som ein trend som indikerte at denne gruppa
ville vekse framover. Men førebels var dette den minste av dei tre gruppene med 17,7 prosent.
Naturjegerane var også gjennomgåande høgre utdanna og hadde ein høgre «knowledge-of-
animal» skår enn dei to andre gruppene. Den siste gruppa var dei han kalla «dominionistic
hunters», eller sportsjegerane, som utgjorde 38,5 prosent av jegerane. Karakteristisk for denne
gruppa var den sterke urbane tilknytinga samt eit betydelig innslag av militær bakgrunn. Det
agrare haustingsperspektivet var nærast fråverande hjå denne gruppa samstundes som
naturkunnskapen var betydeleg lågare enn for begge dei to andre gruppene.
Kellert (1976, 1978) sine tre kategoriar ser ut til å ha stått seg overraskande bra i
forskinga om jakt og jegerar. Også Marc Boglioli (2009), som har gjennomført ei omfattande
studie av jegerar i Vermont, meiner å finne att Kellert sine kategoriar i sitt eige materiale,
48
samstundes går han vesentleg djupare i sin søken etter grunnar for å jakte og meiner å finne
at jakta ber på ein historisk kontinuitet. Den ber i seg eit vitnesbyrd om noko evig, om noko
som er eldre enn oss og om noko som vil overleve oss. «Jakta er arven frå forfedrane våre», skriv
Boglioli (2009: 50), arven frå generasjonar som har forma våre relasjonar til det stadeigne
landskapet. Og skjønar me ikkje kva han meiner kan ein tur innom ei av fjellbygdene våre her
heime hjelpe oss på veg. Her ligg gardstuna med dei godt vedlikehaldne bygningane spreitt
fint utover i det velarronderte jordbrukslandskapet. Frå fjellet og mesta heilt innåt dyrkamarka
vitnar forkrøpla småbjørker og tette fòrer av småfetrakk om eit aktivt beitebruk i utmarka. Her
og der kan ein sjå svære bukkegevir tilsynelatande tilfeldig spikra opp på uthusveggane, dei
fleste like vêrbitne som veggen dei heng på, men alle vitnar dei om ein relasjon mellom folk
og villrein som går lenger attende enn nokon kan hugse. Fjellet set tydlege spor heilt inn på
tunet og fortel historia om nærleik mellom innmark og utmark i fjellandbrukets kvardag. Det
er denne relasjonen dei søkjer, det er denne nærleiken til det dei ser som opphaveleg og mesta
evig dei søkjer seg til, jegerane, kvar einaste haust.
Å hauste av naturens ressursar gir ei kjensle av tilfredsheit, det gir ei kjensle av å vere
uavhengig eller sjølvhjelpen. Nett det å vere sjølvhjelpen, eller sjølvberga, vert eksplisitt trekt
fram av Boglioli (2009). Sjølvberging er «a compelling consern» blant jegerane i Vermont, seier
han (2009: 54) og låner dermed eit uttrykk frå Unni Wikan (1990) når han beskriver korleis
sjølvberginga inngår i jegerane si verdsforståing. Han fortel om ein kvinnelig jeger frå New
Haven Mills som uttrykker uro for at me alle har blitt så avhengige av så mange ting i det
moderne samfunnet. Og nett denne avhengigheita ønskjer ho å redusere. Gjennom å vite at ho
meistrar å skaffe seg mat ved å jakte, vert denne kjensla redusert. Ho referer til at det skjer eit
kompetansetap i samfunnet og at nettopp ved å jakte, sanke og dyrke, syter ho for å
oppretthalde kompetansen om å leve utan tilgang på alle varer og tenester som følgjer det
moderne samfunnet.
Sjølv om Jan E. Dizard antyder at sjølvberginga er ein illusjon, eller «a myth of self-
sufficiency» (2003: 90), er det likefult ein fruktbar illusjon som hjelper jegeren til å rasjonalisere
jakta. Kanskje hjelp det også til å motverke Marx sin framandgjering, motverke kjensla av å
vere fråkopla fruktene av arbeidet ein gjer i det kapitalistiske samfunnet. Det er i alle fall slik
eg les Linda Marie Bye (2003; 2009) sitt poeng, der ho framheld at unge rurale menn gjerne
kan gjere «feminint» inntektsgivande arbeid, eller kvinnfolkarbeid, i barnehagen eller på
sjukeheimen så lenge dei kan leve ut sin maskulinitet i fritida. Det jamt meir androgyne, eller
«inkjekjønna» arbeidslivet, opnar altså for at fritida vert gitt ei sterkare betyding i høve til den
kjønna identiteten.
Jakt er hovudsakleg ein fritidsaktivitet i moderne kapitalistiske samfunn, det er ein
aktivitet som folk utøver når livet ikkje er knytt opp i forpliktingar knytt til arbeidet. Dei kallar
det «hobbyen min», jegerane, og dei tek ut ferie og ryddar tid til jakta. Dei legitimerer utgiftene
sine med å samanlikne kva anna folk brukar på sydenturar, og dei koplar av frå jobben. Når
jegerane fortel om kvifor dei jaktar, kontrasterer dei gjerne jakta med arbeidet eller det daglege
orket, hevdar Boglioli (2009). Dei går frå jobben til jakta, dei går frå samfunnet og ut i naturen
49
– frå innomhus til utomhus. Dei går frå det kaotiske til det fredfylte, frå folkemassane til
einsemda eller frå kollegaene til venene (Boglioli 2009: 62).
Slik eg les Boglioli sine jegerar og deira forteljingar om eigne grunnar for å jakte, er det
eit argument for å attreise ei tapt gjensidigheit mellom menneskje og natur, dei forklarar jakta
med å referere til tilstandar ved moderniteten – eller til manglar i det moderne livet, manglar
som har fjerna menneskjet frå naturen. Og nett denne fjerninga ønskjer dei sjølve å ikkje vere
ein del av. Dei jaktar for å knyte seg oppatt til naturen, for å gjenopprette relasjonen mellom
menneskje og natur. Og i den grad Dizard har rett i at dette er ein illusjon, så er jegerane sine
freistnadar på gjenoppretting ei simulering, det er ei simulering av det dei ser som den
opphavlege menneskje - natur relasjonen. Sjølv om kjøtet, som mat, er viktig i jakta, kan likevel
ikkje jakta reduserast til å handle om pengar eller nødvendigheit (Dizard 2003). Den handlar
heller ikkje om sport og moro, sjølv om moro for så vidt er ein sentral del av jakta, derimot
handlar jakta om meistring. Den handlar om det å vere i stand til å handtere stresset som
oppstår i sekunda før den avgjerande fallsituasjonen og den handlar om å vere hjelpen i
fråveret av det moderne samfunnet. Den handlar om å orke slitet og om å sjølv bestemme over
eiga skjebne. Den handlar om alt ein kan hauste om ein berre evnar å bruke klokskapen kvar
og ein av oss er utstyrt med.
jakt som vare
Når ein les om jakt som næring i dag, ser det ut til at det særleg er jakt som reiselivsprodukt
som får den største merksemda. Sjølv om det for berre får år sidan, fram til om lag midten på
90-talet, gjerne var kjøtet som var ressursen i storviltjakta (Sødal 1985; Mattsson 1989; Sødal
1989), kan det no synast som om det er opplevinga som i stadig større grad framstår som
- om dominans, kollektiv handling og lokal elgjaktkultur
SELANE PÅ DEN litt slitte militærbroka hekk ned langs sida og sette sagging
inn i ein heilt ny samanheng. Den svarte hettegenseren og baseballcapen med ein stor T i
fronten fekk han til å likne meir på ein amerikansk gatekriminell enn på ein arbeidsam
maskinkøyrar frå ei skogsbygd i Nord Østerdalen.
- Er du Ranger tilhengar? spør eg, og siktar til capen. Han ser på meg med eit oppsyn
som får meg til å forstå at han ikkje har ein ide om kva eg snakkar om.
- Capen altså. Den T’en… står ikkje den for Texas Rangers? Han tek av seg skuggehuva og
ser på den.
- Det anar eg ikkje, eg fann den berre i ein tømmerbil eg kjøpte for nokre år sidan. Han held
huva i handa, snur på den og studerer den på ein måte som får meg til å tru at han eigentleg
aldri har tenkt retteleg over korleis den ser ut.
- Den er vel grei nok, funkar til mitt bruk. Seier han og set den på skolten att, smiler og
rekker fram handa.
- Tom, seier han.
- Bjørn, seier eg og tenkjer det er heilt greitt å sleppe noko meir snakk om amerikansk
baseball.
Eg hadde oppsøkt Tom for å snakke om kommersialisering av elgjakta. Ein annan
elgjeger hadde rådd meg til å ta ein prat med han.
3
62
- Snakk med Tom, hadde han sagt.
- Tom er ein som kanskje kan fortelje deg korleis dei ikkje-jordeigande elgjegerane opplever dette
med kommersialisering. Lite ante eg då at samtala om kommersialisering av elgjakt skulle kome
til å handle like mykje om normer, dominans og bygdesamhald som om kommersialisering av
elgjakt.
Medan mange av jamaldringane i bygda har reist derifrå har Tom budd her heile livet.
Han er likevel ikkje aleine om det i grenda og opplever å ha eit stort nettverk av kompisar og
«sjelefrendar» som han sa. Mange av dei som vart att var dei som skulle ta over gardar. Dei vart
drivande anten på jorda eller i skogen, men dei fleste er som han.
- Frifantar og lausarbeidarar, seiar han og ler. Så vert han med eitt alvorleg.
- Det er like mykje eit val det [det å bli]. Sjølv om det i dag liksom er det å ta utdanning og få
seg gode stillingar som blir verdsett, ser eg ikkje anna enn at dei fleste berre flyttar papir. Så ler han
brått høgt.
- Vel, eg flyttar nok kanskje meir papir sjølv, seier han, før han forklarar.
- Eg starta opp i skogen, som maskinkøyrar for mange år sidan, etter kvart fekk eg mi eiga maskin
og seinare også ein tømmerbil. No har eg i tillegg eit par trailerar som går over det meste av Sør-Noreg,
pluss litt i Sverige og Finland med nettopp papp og papir.
Han er i midten av trettiåra, gift og to små born. Det han har av formell utdaning utover
grunnskulen er stort sett nokre kurs i «kroneteljing» som han sa.
- Eg har alltid vore interessert i økonomi og det å kunne telje pengar og å forstå skilnaden på
debet og kredit er ikkje dumt for den som driv eit slikt firma som mitt, meiner han. Sjølv køyrer han
sjeldnare bilane no etter at dei fekk born, det meste av tida brukar han i førarsetet på
skogsmaskina. Kona er den som held orden på logistikken for bilane.
Tom fortel om sine eigne motiv ved å fortsette å bu her, om kvifor han aldri reiste. Han
fortel om det å vere knytt til staden og dei stadeigne måtane å gjere ting på. Om at han ikkje
passar i byen og om at han ikkje forstår korleis folk greier å få gjort ting der. Han treng plass,
seier han, plass til å setje frå seg ein bil og til å kunne skru opp ein skuter og la den stå
oppskrudd til han får nye deler i posten, utan at det generar naboen. Han treng å kjenne folk
som kan skaffe ting og som han veit kan ordne ting for han. Og ikkje minst treng han naturen.
Alt dette fortel han når han tilsynelatande snakkar om elgjakta og det at no skal jakta seljast til
utanbygdsjegerar som er villige til å betale for jakta som oppleving. Det er ei utvikling han
liker dårleg. Tom ser på jaktkommersialiseringa som eit trugsmål, ikkje berre mot hans eigen
tilgang til elgjakta, like mykje er den eit trugsmål mot sjølve jakta og slik han vil jakta skal
vere. Han ser på kommersialiseringa av jakta som ein del av noko større, som ein del av ein
aukande tendens der det som er hans vert gjort til anna manns. Og han snakkar om den som
ei utvikling som trugar heile totaliteten i det livet han har valt å leve.
63
stadeigen ruralitet – sosialisert praksis eller refleksivt livsprosjekt?
Mitt mål med dette arbeidet er å betre forstå dei sosiale mekanismane bak Tom og andre sin
relative motstand til kommersialiseringa av elgjakta. Eg har sett at det finst ei motstand, den
er kanskje ikkje like sterk og einsidig som eg fyrst trudde, men den er der14. Eg har sett at
motstanda heller ikkje er reint destruktiv, men snarare ei konstruktiv forhandling om den
framtidige utviklinga av den stadeigne elgjaktkulturen. Ei forhandling som føregår etter kjente
stiar i grendesamfunna og kvilar på uformelle normer og reglar utvikla og forma gjennom tiår
med sosial tilpassing til etablerte stadeigne maktstrukturar. Men strukturane er i endring og
endringane utfordrar normene og våre moralske oppfatningar om kva som er legitime rettar
og krav i det moderne bygde-Noreg og dei utfordrar forståinga av kva det rurale er.
sosialisert praksis
Når Tom snakkar om elgjakta og om det livet han har valt å leve tek han, til liks med mange
av dei andre eg har snakka med i løpet av dette arbeidet, gjerne turen attende fleire slektsledd.
Han snakkar om bestefar sin og om far sin, og han snakkar om kva som har gjort han til den
han er. Han snakkar om staden han bur på og om korleis «..me gjer ting her», om korleis han
og hans «sjelefrendar» er og om kva som skil dei frå andre på andre stadar. Det er med Tom
som det er med mange av hans like, at dei andre stadane han snakkar om er lite konkrete. Dei
er kjenneteikna av å vere stadar som er annleis og det er lettast å skildre annleisheita ved å
kalle berarane av denne annleisheita for byfolk, vestlendingar, nordlendingar eller noko anna
meir eller mindre diffust, men likevel med ei referanse til ein annan stad enn her.
Når Tom snakkar om seg sjølv og om kven han er og om korleis han har blitt slik han
er, og når han snakkar om annleisheita åt dei andre, gir det meg assosiasjonar til Bourdieu og
omgrepet habitus15. Han snakkar om oppveksten sin og om at han vaks opp her, saman med
folka som bur her no. Han snakkar om alle som har lært han alt han kan, men eigentleg ikkje
om korleis han har lært det. Slik eg forstår Tom og hans forteljing om korleis han har blitt den
han er, er det fordi han er innsosialisert til å bli slik. Slik sett er han på linje med Bourdieu sin
forståing som vektlegg nett den før-refleksive preginga av vår subjektivitet og den tidlege
innsosialiseringa av vår måte å oppleve og å vere i verda på. Bourdieu seier – slik eg evnar å
forstå han – lite om korleis denne forma for sosialisert subjektivitet faktisk vert produsert i
nære sosiale relasjonar. Han tilkjennegir rett nok at den tidlege sosialiseringa kan kaste lys
14 Les meir om korleis motstanda artar seg i kapittel 5, 6 og 7. 15 Omgrepet habitus vart utvikla av Pierre Bourdieu tidleg på 60-talet ein gong og seinare vidareutvikla
i hans kanskje mest kjente arbeid “La Distinction” frå 1979. I fylgje Berge og Ullenes (2011) nyttar Bourdieu her
omgrepet om internaliserte former for klassevilkår og dei føringane dette medfører for ein person i ein gitt
klasseposisjon. I «The State Nobility» er det vidare generalisert til «.. generative schemata of classifications and
classifiable practices that function in practice without acceding to explicit representations and that are the product
of the embodiment, in the form of dispositions, of a differential position in social space» (Bourdieu 1996: 2). Ein
gitt habitus er såleis knytt til ein posisjon i samfunnet og kan tenkast å manifestere seg i nærmast kroppsleggjorde
disposisjonar for bestemte handlingar.
64
over korleis me investerer i eit felt16 av sosiale relasjonar (Bourdieu 1999: 172). Det skjer fyrst
og fremst ved at dei symbolske tydingane vert sosialt oppmuntra, hevdar Bourdieu. Gjennom
mesta umerkelege overføringar, projiseringar og identifiseringar festar dei spesifikke
disposisjonane seg i agentane17 som kroppslege før-refleksive disposisjonar retta mot å
investere seg sjølv i det sosiale og å søkje vørdnad i det sosiale spelet. Utover dette rettar
Bourdieu sin teori lite merksemd mot korleis slike indre motivasjonsstrukturar vert generert
og knytt til eit fortolkande sjølv.
Det har vore gjort spreidde forsøk på å vidareutvikle habitusomgrepet til å femne om
eit meir fortolkande sjølv, særleg med utgangspunkt i dei fenomenologiske aspekta ved
Bourdieu (McNay 1999; Crossley 2001). Eit viktig utgangspunkt her har vore omgrepet om
den praktiske sans, ein slags inkorporering av ei form for generative disposisjonar som gjer det
mogleg for oss å handle korrekt utan å følgje oppsette reglar i det sosiale. Desse disposisjonane
set oss altså i stand til å tilpasse oss delvis modifiserte kontekstar og å konstruere situasjonen
som ei meiningsfull heilheit, «.. i en praktisk utøvelse av en nesten kroppslig foregripelse av feltets
immanente tendenser» (Bourdieu 1999: 145). Habitus er med andre ord ikkje einast eit produkt
av ei inkorporering av feltets spelereglar, me evnar også å føregripe desse spelereglane
gjennom ei spontan og mesta instinktiv oppfatning av feltet som ei forståeleg verd, «…der det
finst meiningar og verdiar, som det er bryet verdt å investere energi i» (Bourdieu & Wacquant 1999:
113). Sidan denne meininga vert generert innanfor eit bestemt materielt handlingsfelt – eit
habitat – kjenner også habitus seg heime. Habitus kjenner seg heime i det habitatet den vert
produsert i og der den bur og lever. «Og når habitus går inn i ein relasjon med ei sosial verd som
den er produktet av, så har habitus det som fisken i vatnet og verda blir oppfatta som noko som kjem av
seg sjølv, som noko sjølvsagt» (Bourdieu & Wacquant 1999: 113). Så når Bourdieu søker å forklare
meining eller intensjonalitet leitar han altså i relasjonen mellom agenten og feltet og ikkje i
møtet mellom det før-refleksive og det refleksive. Meininga finst i den gjensidige tilpassinga
som på nærast magisk vis vert generert i relasjonen mellom felt og habitus. Meininga vert
dermed også uløyseleg knytt til denne relasjonen og i tilfelle der denne tilpassinga vert
forstyrra, forstyrrar det også meininga.
Så når Tom møter meg ikledd ei slitt militærbrok med selane hengande ned langs sida,
ein enkel svart hettegensar og ei skuggehuve med ein T i fronten, ein T han tilsynelatande ikkje
viste kva stod for, var han tilnærma lik dei andre lokale mannfolka i tilsvarande alder og
posisjon som eg har snakka med i samband med dette arbeidet. Den mesta funksjonelle
tilnærminga til skuggehuva, at den «funkar», og måten han studerte den på etter at eg hadde
ymta frampå om Texas Rangers, det rolege kroppsspråket då han snudde huva i hendene og
forklaringa om at han berre hadde funne den i ein bil for ei tid sidan, var alt ein del av Tom
16 Felt er eit anna av Bourdieu sine kjerneomgrep og refererer til den settinga der agenten med sin sosiale
posisjon er plassert. 17 Ein interessant detalj som kan nemnast her er Bourdieu sin bruk av agent. Agenten er nettopp ein
person som opptrer på vegne av andre og omgrepet signaliserer dermed langt mindre autonomi enn til dømes
Giddens sitt aktøromgrep.
65
sin situerte habitus. Det var ein habitus han deler med sine «sjelefrendar», ein habitus der
symbolske tydingar vert overført og forvalta innanfor Tom og hans venner sitt sosiale felt.
Klesstilen og veremåten hans var ikkje meir kryptisk for meg anna enn at eg antok, berre ved
å sjå han, at Tom var ein arbeidssam Nord Østerdøl. Og eg tenkjer; hadde eg møtt Tom i
Brattørgata i Trondheim, eller i ei eller anna bakgate i kva for by som helst, hadde eg truleg
tenkt annleis om han.
Men det var langt meir enn einast klesstilen og veremåten som fortalde noko om Tom
og hans like sin habitus. Også meiningane, haldningane og måten dei språkleg biletsette
forteljingane sine på, fortalde meg at dei høyrde til innanfor eit stadeige sosialt felt som dei
delte og forvalta saman med kompisar og kjenningar i bygda. Dei snakka om «oss» og om
korleis «me gjer ting her», alt med implisitte referansar til seg sjølve og dei dei omgås – til deira
sosiale felt. For meininga ligg i relasjonen, som Bourdieu seier, meininga ligg i samspelet
mellom Tom og sambygdingane. Den ligg i den symbolske tydinga det har å til dømes nøre
opp ein nying under elgjakta eller å skru opp ein skuter og identifisere feilen som gjer at den
ikkje kjem opp i maks turtal. Den ligg i den sosiale organiseringa rundt fordelinga av kjøtet –
mellom jegerar, grunneigarar og forgreiningane kjøtnettverket skaper både innover og utover
bygda18.
refleksivt livsprosjekt
Han har valt dette livet, sa Tom. Han har valt det til tross for at det er «… utdaning og [det] å få
seg gode stillingar som blir verdsett», og han er ikkje aleine om det. Han trivest i grenda og med
dei moglegheitene grendelivet kan tilby han – han har det rett og slett som fisken i vatnet, for
å drage enno ein parallell til Bourdieu. Slik sett kan kanskje Tom og hans «sjelefrendar» sine val
forståast som langt meir autonome og sjølvstendige enn kva Bourdieu sin teori legg opp til.
Kanskje kan det forståast som del av eit refleksivt livsprosjekt heilt på linje med den forståinga
som ofte vert presenterer når ein skal forklare kvifor unge småbarnsfamiliar flyttar frå
krevjande karrierejobbar i byen og buset seg i tilsynelatande idylliske rurale grender.
For til forskjell frå Bourdieu, presenterer dei post-, høg- eller sein-modernistiske
tenkjarane som Ulrich Beck, Anthony Giddens og Scott Lash (1994) argument om at det skjer
ei auka individualisering i kjølvatnet av seinmoderniteten. Tunge strukturelle
endringsprosessar i samfunnet skaper eit skilje mellom tid og rom, hevdar Giddens (1991: 20).
Og moderniteten etablerer mekanismar som flyttar det sosiale livet ut av lokalsamfunnet, og
gjer at folk sine identitetsprosjekt vert langt mindre prega av lokale diskursar, normer og
praksisar enn i det gamle samfunnet. Dermed er menneskja ikkje berre meir autonome, men
også dømt til autonomi i sein-moderniteten. Dei er nøydd å ta stilling til alle dei eksisterande
sosiale roma som dei vert eksponert for og kan ikkje la seg passivt lede inn i fastsette strukturar
for å utforme eigen identitet. Dei er med andre ord tvinga til å velje frå eit breitt spekter av
18 Les meir om nyingen og kjøtnettverket i kapittel 5 og 7.
66
moglege identitetar eller eventuelt skape nye individuelle identitetar. Dermed vert
identitetskonstruksjonen ein refleksiv prosess – identitet vert sjølv-identitet.
kulturell motstand og ein refleksiv stadeigen ruralitet
Personleg kjenner eg at eg har mest lyst til å forstå Tom og venene hans sine identitetsprosjekt
som ein kombinasjon av både eit innsosialisert habitus og eit refleksivt prosjekt i eit sein-
moderne samfunn. Eg kjenner at eg kanskje ikkje er komen så mykje lenger enn at eg kan seie
at sjølvet og vår eigen identitet, altså kven me er, er eit resultat både av den stadeigne sosiale
konteksta – situert i tid og rom – og parallelle autonome identitetsprosjekt gjerne fråkopla
lokalsamfunnet og dei geografisk nære sosiale relasjonane ein omgir seg med i eit
bygdesamfunn. Men det betyr likevel ikkje at Tom og venene hans som vel å knyte identiteten
sin opp til lokalsamfunnet og dei stadeigne meinings- eller verdisystema, nødvendigvis er
mindre autonome av den grunn. Det betyr heller ikkje at dei nødvendigvis ligg under for
sterkare sosialdeterministiske krefter enn den urbane småbarnsfamilien som vel å flytte til
bygda. Det betyr berre at dei trivst med det dei gjer og med dei vala dei har gjort.
Eg ser at Tom og venene hans jamt reflekterer kring eigen habitus, dei reflekterer kring
det dei gjer og søkjer å forankre praksis og veremåte i stadeigne symbol som kan fungere som
representasjonar for den dei er og den dei vil vere. Ein refleksjon som også kan tykkjast kome
som eit resultat av dei utfordringane dei møter i det sosiale feltet dei er ein del av. For når Tom
og fleire av dei andre jamaldringane hans snakkar om det livet dei lever er det ikkje utan
referansar til dei liva andre lever. Dei er då mobile, dei les då aviser og føljer då med på kva
som skjer utanfor det sosiale feltet dei meiner å høyre til. Dei har ikkje valt å verte
maskinkøyrarar, snikkarar og «lausarbeidande frifantar», for å bruke Tom sine eigne ord, berre
fordi dei har følgt straumen og den leia lokalsamfunnet har staka opp for dei. Dei har ikkje
droppa høgare utdaning einast fordi dei ikkje har vore flinke nok på skulen eller fordi dei ikkje
har hatt råd til å studere, dei kan like gjerne ha gjort det fordi dei har ønskja det19. Det er ingen
grunn til å tru at dei ikkje skulle ha eit like så aktivt forhold til dei vala dei har gjort som andre
jamaldringar kring om i landet – i bygdene så vel som i byane – dei har delvis følgt leia staka
opp av det sosiale feltet dei er ein del av og delvis følgt sin eigen refleksive fornuft.
Men eg ser også at dei er i ein situasjon der dei stadig vert utfordra på kven dei er. Dei
er i ein situasjon der dei har knytt mykje av livs- og identitetsprosjektet sitt opp til symbolske
aktivitetar og objekt som er særleg sensitive for pågåande strukturelle endringar. Ved nettopp
å velje å bli buande i eit område som gjennomgår vidtrekkande endringar, økonomiske så vel
som sosialt, møter dei stadige utfordringar i utforminga av eigen identitet. Dei kan ikkje lenger
forvente å følgje i fotspora til sine foreldre og besteforeldre, dei kan ikkje forvente å få seg
arbeid som tømmerhoggarar eller arbeidarar på det lokale sagbruket. Dei er med andre ord
direkte kopla opp mot og konfrontert med dei større samtidige endringane som skjer i
19 Det må seiast her at det var langt frå alle av Tom sine likesinna i grenda som einast hadde
grunnskuleutdanning, fleire av dei hadde gjennomført både vidaregåande skule og høgare utdaning.
67
samfunnet lokalt så vel som regionalt, nasjonalt så vel som globalt. Dei er som Olve Krange og
Ketil Skogen skriv, «… tvinga til å reflektere over sine eigne behov og ønskjer for framtida» (2007:
217). Eg vil argumentere for at kontroversane kring kommersialiseringa av elgjakta kan
forståast i lys av desse sosiale endringane og den innverknaden det har på dei rurale jegerane
sine liv i dei norske skogs og fjellbygdene.
Mange av jegerane eg har snakka med kan neppe seiast å vere direkte mobile. Sjølv om
dei har reist mesta like mykje som meg og sjølv om dei til dels også lever av å køyre land og
strand rundt, er det likevel berre her dei kan tenkje seg å bu. Dei er sterkt knytt til staden og
lokalsamfunnet og opplever at det er her dei kan utfolde seg og vere den dei meiner å vere.
Slik sett kan dei verke tilsynelatande utdaterte i sin sterke binding til staden. For nettopp
denne stadeigne bindinga skal ha forsvunne i dagens samfunn, «… places we occupy are no more
than temporary stations», seier den polsk-engelske sosiologen Zygmunt Bauman (1992: 695),
som ser ut til å meine at med den generelle moderniseringsprosessen følgjer også ein logisk
undergraving av den strenge lokalsamfunnskjensla. I den post-moderne tidsepoken er kultur
forstått som ei feiring av forbruket med individuelle livsstilsval og mobilitet som post-
modernitetens grunnleggande element. Etter kvart som kapitalismen held fram si utrøyttelege
vandring vert også banda mellom det kapitalistiske føretaket og lokalsamfunnet ytterlegare
svekka og dei som vel å bli att i lokalsamfunnet vert tilsvarande meir sårbare for dei same
prosessane. «For selskapet står fritt til å flytte», seier Bauman retorisk, «men konsekvensane av
flyttinga vert att på staden. Og berre den som står fritt til å flytte frå staden kjem seg fri frå
konsekvensane» (1998: 8 - 9). Det å likevel vere knytt til staden, det å vere ein «stayer», har altså
vorte eit teikn på marginalisering og jamgodt med eit stempel som tapar i det moderne eller
post-moderne samfunnet.
Den norske offentlege debatt har då også verkeleg demonstrert sin omsut for desse
«bygdetaparane». Etter kvart som den rurale arbeidsmarknaden har vorte vanskelegare har
me kunne lese om dei unge mennene utan høgare utdanning som vil tape på
arbeidsmarknaden (Magnussen 1995). Og det er ikkje berre på arbeidsmarknaden dei taper.
Høgrøysta samfunnsdebattantar og velmeinande bygdeforskarar har i lang tid hevda at
bygdas unge menn er taparar også på «kjærleiksmarknaden» (Dagbladet 2001, 2003). Og ein
av den norske bygdesosiologiens nestorar, Ottar Brox, gjekk i 2001 ut i Nationen og åtvara mot
«hillbillytilstander», og syner til forhold i indre Finnmark, der ungdom livnærer seg på foreldra,
sosialen og tilfeldige strøjobbar (Nationen 2001). Linda Marie Bye (2010) skildrar ein offentleg
debatt som framover på 2000-talet teikna eit bilete av bygdas unge menn som mesta viljelause
amøbar utan evne til å ta styring over eigne liv. Det var mangel på tiltak, arbeidslyst og vit, ja
kanskje endatil mangel på moral, som gjorde at dei vart verande, medan alle oss kloke og
rettskaffande menneska me reiste og inntok ny-moderniteten.
Det kan sjå ut som mobilitet i aukande grad har vorte verdsett som eit mål i seg sjølv
under «ny-moderniteten» (Bauman 1992). Likevel syner fleire empiriske studiar at det å høyre
til på ein stad framleis har sterk overlevingskraft (Friedman 1996, 1997; Savage, Bagnall &
Longhurst 2005). Rett nok finn fleire ungdomsforskarar at den sosiale og romlege mobiliteten
68
har utfordra den tradisjonelle koplinga mellom identitet og stad, men på ingen måte fjerna
den (Wiborg 2004; Paulsgaard 2006; Krange & Skogen 2007).
I artikkelen «Reflexive tradition: Young working-class hunters between wolves and
modernity», av Olve Krange og Ketil Skogen (2007), gjer forfattarane det til eit poeng at dei
rurale jegerane dei har studert opplever at livet dei lever er utfordra av betydelege
samfunnsendringar. Dei er rett nok arbeidarklasse menn og jegerar til liks med fedrane sine,
men likevel lever dei eit liv som skil seg frå det livet fedrane levde. Med sin
skogsarbeidaridentitet står dei overfor ein betydeleg større risiko for å ende opp som
marginaliserte i ein urban kontekst, hevdar Krange og Skogen. I byen ville dei opplevd å ha
trongare økonomiske kår enn kva dei har på bygda og dei ville opplevd å hatt ein langt
vanskelegare tilgang til jakt, fiske og friluftsliv.
Nettopp derfor har dei altså valt å busette seg i heimbygda. Dei ordna seg arbeid, hus
og familie, og kjenner seg ikkje marginalisert. Men sett frå ny-modernitetens verdimessige
ståstad, der arbeid, karriere og ei fancy urban leilegheit er viktige markørar for om ein person
er vellukka, er det lett å ty til merkelappen marginalisert når ein skal omtale bygdemannen.
Dei rurale jegerane har utvikla fleksible maskuline identitetar (Bye 2010), og dei tek seg like gjerne
arbeid i barnehagen som på bilverkstaden etter at sagbruket nedbemanna. Saman med kvinner
i alle aldrar fyller dei behovet for ufaglært arbeidskraft i offentleg så vel som i privat sektor
(Krange & Skogen 2007; Bye 2010). Så forståinga om at dei opplever depresjon og
identitetskrise om dei rurale næringsstrukturane endrar seg, ser altså ikkje ut til å stemme for
dei mennene Bye (2009, 2010) og Krange og Skogen (2007) har studert. Snarare er det slik at
dei har blitt tvinga til refleksivitet, ikkje til den autonome varianten av refleksivitet som
Giddens forfektar, men heller ein bevist identitetsforvalting tett knytt opp til dei føringane
som ligg innanfor deira sosiale felt. Livet dei lever kan sjåast på som ei motstand mot Bauman
sin forståing av immobilitet. Sagt på ein annan måte; det er nettopp gjennom immobilitet –
gjennom det å bli – at Tom og dei andre rurale jegerane unngår marginaliseringa. Jakta og
friluftslivet er grunnleggande element i deira konstruksjon av kontinuitet i livet, gjennom jakta
vert dei ein del av den stadeigne skogsarbeidarkulturen – dei vert ein del av staden og stadens
historie. Jakta er både identifisering med det kollektive nivået og eit viktig element i
utforminga av eigen sjølvforståing. Og det var midt oppi dette at jakta no skulle
kommersialiserast, den skulle seljast til jegerar utanfrå, til jegerar som hadde gjort karriere og
som hadde flytta og som aldri hadde budd her.
Lat oss no forlate Tom og venene hans, lat oss forlate individet og sjå på kollektivet; lat
oss sjå på grenda og grendesamfunnet – lat oss sjå på det sosiale feltet individet inngår i.
grendesamfunnet
Vegen svingar seg langs elva før den strekker seg opp mot eit skar og rettar seg ut og let grenda
openberre seg framom meg og avdekkje sin uomtvistelege skogs- og fjellbygdidentitet. Eg
køyrer til sides på ein gardsplass framom eit mjølkefjøs. Plassen ligg litt høgre enn resten av
grenda og gir fin utsikt. Her ligg gardsbruka og dei einslege husa spreitt kring om i landskapet
69
og vitnar om utflyttinga frå klyngetuna som fylgde utskiftinga og dei endra bruksstrukturane
opp gjennom tidene og bygdefolkets ulike tilknyting til jord- og skogbruket. Driftsbygningane
fortel meg at nokre her har valt å satse på jordbruket til ulike tider, medan andre har lete det
vere. Eg ser fjøsar frå 50-talet og fleire langt eldre, nokre tilsynelatande uforandra frå slik dei
ein gong vart bygt medan andre har vorte utvida med både tilbygg og tårnsiloar i ettertid,
andre har sett opp nye driftsbygningar like attmed dei gamle – typiske langstrekte 70-, og 80-
talsfjøs med to tårnsiloar på eine enden og mjølkerom plassert inn til båsfjøset – medan
gamlefjøset har vorte omgjort til ungdyrfjøs eller reiskapshus. På avstand ser det meste
velhalde ut og fortel at det nok bur folk på gardane, men ein kontroll gjennom kikerten fortel
at det neppe er husdyr i alle fjøsa. Andre igjen har utvida enno ein gong, nokre kanskje så seint
som fyrst på 2000 talet.
Innimellom gardsbruka står enkle hus tilsynelatande utan anna tilknyting til
jordbruket enn at dei ein gong fekk utskilt ei tomt frå eit av gardsbruka, nokre eldre og andre
nyare, men mesta alle ser ut til og vere bebudd. Eg ser nye og gamle bygningar om ein annan,
eg ser dobbelgarasjar og anneks, eg ser hus med karnapp, arker og store vindauge. Eg ser store
SUV’ar og små drivstoffgjerrige «bybilar», eg ser lastebilar og traktorar, skogsmaskiner og
plenklypparar og eg ser folk gå mellom husa og langs etter vegane. Eg ser gamle, vaksne, unge
og born – eg ser grenda.
For det er omtrent slik dei ser ut, grendene. Dei vitnar om ulike liv i relativt like
omgivnadar. Dei vitnar om ulike individuelle val og om ulike menneskjer som lever innanfor
omlag same naturgitte forhold og same geografiske område og dei vitnar om ulike
individuelle interesser. Men kan me likevel seie at dei har noko meir til felles enn einast det
geografiske romet som grenda utgjer?
I grendesamfunnet inngår ei rekkje personar med ulike relasjonar og ikkje minst ulike
interesser og ressursar. Det består av ei varierande mengde personar gjerne med
usymmetriske interesser knytt til dei forskjellige sakene ein søkjer å samarbeide om, og sist
men ikkje minst set deltakarane på ulike mengder ressursar som kvar av dei kan legge inn i
samhandlinga. Dei fleste grendesamfunn er likevel små nok til at ein relativt lett vert kjent
med kvarandre. Her treffest folk i ulike samanhengar og ein veit kven som er kven og kvar dei
bur, ein veit kven som er i slekt og kva dei einskilde jobbar med. Dei geografiske avstandane
er små nok til at ein lett kan oppsøke kvarandre og gjerne finst det fleire parallelle sosiale
situasjonar der fleire av grendefolket alt er engasjert i større eller mindre samarbeidsrelasjonar.
Frå gamalt av utgjorde gjerne grenda dei ytre rammene for mykje av det sosiale livet
til grendefolket, både i yrkje og fritid – i den grad det gjekk ann å skilje mellom yrkje og fritid
i det gamle samfunnet. I grendene fanst bearkretsane, dei utgjorde maskinsamarbeidet,
vêrringen, dugnadskretsen og jaktvaldet. Godt granneskap var ein viktig grunnkapital for den
einskilde, granneskapet kunne vere avgjerande for både suksessar og fiaskoar i livet. Eit godt
granneskap auka effektiviteten og reduserte risiko og transaksjonskostnadar i det daglege, for
å nytte nokre omgrep frå den økonomiske sosiologien.
70
grenda og granneskapet i det moderne bygde-Noreg
Men finst grendene i dag? Lat meg leike med tanken om å stille dette spørsmålet til mine
kollegaer innan bygdeforskinga. Eg har nemleg ei sterk kjensle av at svaret dei ville gitt meg
til ei viss grad ville ha vore kontekstavhengig. Hadde eg spurt på lunsjromet på
Bygdeforskning ville nok dei fleste svare «ja vist finst det grender», men hadde eg stilt
spørsmålet under ein fagleg sesjon på ein sosiologisk konferanse ville nok fleire kome opp
med referansar til Ulrik Beck, Anthony Giddens og Scott Lash (1994) som saman med ei heil
rekkje andre, hevdar at det i det seinmoderne eller høgmoderne samfunnet har skjedd ei
svekking av kollektiv identitet, stadkjensle og klassemedvit.
Resonnementet til desse knektane er langt frå nytt, det har på mange måtar prega
bygdesosiologien i generasjonar. Ved berre eit enkelt søk kan ein spore dette attende til Georg
Simmel (1950) då han studerte urbanisme i det tidlege 1800 talet og til Louis Wirth (1938) som
begge meinte at modernisering og urbanisering ville øydelegge dei personlege og varige
relasjonane som kjenneteiknar dei rurale samfunna og erstatte dei med fragmenterte, flyktige
og upersonlege band.
Amerikanaren Roland Warren (1978) landserte i 1963 sin teori om «The Great Change»
der han hevda at dei rurale samfunna vil verte meir differensierte og den einskilde vil i stadig
større grad lenke seg opp mot større system som ligg utanfor lokalsamfunnet. Dette vil svekke
dei lokale banda som ein gong femna om mesta alt som skjedde i lokalsamfunnet. Over tid vil
dette også svekke verdien av lokalsamfunnet i folk sine daglegliv og det som til slutt tel er det
som skjer utanfor lokalsamfunnet. Samstundes med Warren sin store endringsteori kom også
teorien om «The Mass Society» (Shils 1972) som i motsetnad til Warren såg endringa som ein
fordel for lokalsamfunnet. I følgje A. E. Luloff og Jeffrey C. Bridger (2003: 205) leverte mass
society tesen eit sterkt argument for å forlate det territorielle som har vore vanleg for
definisjonen av eit lokalsamfunn og heller studere korleis folk vert innlemma i eit felles
verdisystem med trådar ut mot eit større samfunn. For skal me tru mass society teorien er ikkje
lokalsamfunn (community) lenger eins med det lokale samfunnet (the local society).
Eg får lyst å svare slik far min pleidde gjere når eg hadde lagt meg i selane og framsett
eit nokolunde samanhengande og etter mitt syn godt argument, men som han likevel tykte
ganske enkelt ikkje var relevant. «Ja ja, alt det der er då vel og bra». For me veit då likevel at
grendene finst. Me veit at det finst grendesamfunn kring om i landet der det kollektive
medvitet eksisterer og der relasjonane er både varige og personlege. Me veit at «vi kjensla»,
som Reidar Almås (1995) kallar det, finst. Me veit at folk samlast på grendehusa kring om, at
dei går på besøk til kvarandre, at dei låner verktøy og arbeidshjelp av kvarandre, at borna i
grenda leikar i lag. Me ser det kvar gong me vitjar grendene. I skrivande stund er det berre
dagar sidan eg var i ei slik grend og held foredrag der heile grenda hadde gått mann av huse
for å vere med på bygdemobiliseringsmøte med tilhøyrande grendefest. Folket ute i grendene
er i stadig sosial interaksjon med kvarandre, dei har jamleg kontakt og dei veit mykje om
grannane sine. Det er som Olve Krange skriv i si avhandling; «Du skrev om Oslo City og leste
postmoderne teorier om at tegnene ikkje lenger hadde referanse til noe utenfor seg selv [.....] Du dro til
Oslo City, og oppdaget at de postmoderne teoretikerne hadde lite å lære deg...» (Krange 2004: 9-10).
71
Nei da, eg seier ikkje at teoretikarane ikkje kan lære meg noko. Eg seier berre at
grendesamfunnet finst. Kanskje er det endra og kanskje vil endringa halde fram lenge enno,
kanskje må me rekne med at endringa til og med vil skyte fart, men likevel så finst altså
grendene. Og så lenge grenda finst må den også reknast med i bygdeutviklinga.
det svekka lokalsamfunnet
Ein prominent aktør i forteljinga om det svekka lokalsamfunnet er den amerikanske
statsvitaren Robert Putnam. Gjennom ei serie artiklar og bøker (1993b, 1993a, 1995, 1996, 2001)
har han argumentert sterkt for at moderne lokalsamfunn er utarma på sosial kapital og
dermed sterkt svekka for å møte dei trugsmåla lokalsamfunna er utsett for, dei er lens for
kapitalreservar – sosial-kapital reservar. For Putnam er sosial kapital grunnlaget for å bygge
det sivile samfunn, det er grunnlaget for eit fungerande organisasjonsliv og dermed også evna
til å bygge eit sosialt samfunn med sunne sosiale institusjonar.
Forsvinn tilliten og gjengjeldingsnorma og dei tette nettverka for engasjement i
lokalsamfunnsarbeidet, forsvinn også folk sine gjensidige forpliktingar overfor kvarandre. Då
forsvinn også kapasiteten til kollektivt samarbeid for felles beste - lokalsamfunnet sitt
viktigaste verktøy for suksess; grendesamfunnets kollektive kapasitet. Resepten Putnam skriv
ut for å rette på uføret er nærast naiv i all sin enkelheit. «We must» seier Putnam «resolve to
become reconnected with our friends and neighbors» (Putnam 2001: 414). Han ville rett og slett
bygge opp att dei lokalsamfunnsrelevante relasjonane som han nettopp hevdar me har mista,
eit argument som gav gjenklang hjå både akademikarar og politikarar – særleg i USA. Denne
enkle tilnærminga til eit såpass komplekst sosialt og økonomisk problem gav ikkje berre
næring til ei heil rekkje nye lokalsamfunnsutviklingsprogram over heile USA, men også til
Putnam sin eigen popularitet. Så populær vart Putnam at han endatil vart invitert til Det kvite
hus av dåverande president Bill Clinton (Portes 1998). I dag kan me høyre omgrepet nemnt
nærast over alt i verda, anten det er snakk om bygdeutvikling i ein eller anna avkrok i Finnland
eller gjenoppbygginga av Irak.
Eit anna perspektiv på sosial kapital og som eit slags motstykke til Putnam sitt
perspektiv – som argumenterer for at sosial kapital vert skapt ved at folk deltek – er målbore
av den svenske statsvitaren Bo Rothstein (Rothstein 2005). Rothstein snur Putnam på hovudet
og meiner tvert om at me deltek fordi me har sosial kapital. Derfor, hevdar Rothstein, treng
me å bygge universelle institusjonar som folk opplever å kunne stole på (Rothstein 2005: 27).
Med det perspektivet vert altså det politiske systemet og samfunnets politiske elite ansvarlege
for eit eventuelt fall i nivået av sosial kapital i samfunnet.
Omgrepet sosial kapital stammar eigentleg frå James Coleman (1988) som hevdar at
folk sine handlingar vert forma, omforma og korrigert av den sosiale konteksta dei føregår
innanfor. Normer, tillit, sosiale nettverk og organisasjonar er viktige for at ikkje berre
samfunnet, men også økonomien, skal fungere (Coleman 1988: 96). Både Coleman og Putnam
definerer sosial kapital utifrå den funksjonen den har i samfunnet. Dei framheld at den sosiale
kapitalen består av heilt spesifikke særtrekk som inngår i det sosiale og tilrettelegg for
72
særskilde handlingar. Eit av kriteria for at ein kan seie at sosial kapital eksisterer , hevdar
Coleman (1988: 96), er at ein ved hjelp av den oppnår noko ein elles ikkje ville greidd.
Jules Pretty (2003) trekker fram sosial kapital som sjølve grunnlaget for det lokale
forvaltningskollektivet. Det er særleg fordi omgrepet evnar og femne kring ideen om at sosiale
band mellom menneskjer og eksistensen av sosiale normer er kritisk for berekraftige samfunn.
Og, seier Pretty, heilt sidan 1798 då presten Thomas Malthus (2001) skreiv sin legendariske
«An Essay on the principle of population» og via biologen Garrett Hardin (1968) sin tese om
allmenningens tragedie og fram til i dag har, byråkratar og politikarar så vel som folk flest,
vore samde om at naturressursar treng å vernast mot dei destruktive, men likevel svært så
rasjonelle, eigenskapane åt menneskja. Er ressursane i tillegg eigd i fellesskap er me verkeleg
fortapt. Felleseige er i følje historieforteljarane sjølve «vondtet» og utløyser ei direkte interesse
hjå oss til å opptre som gratispassasjer, det stimulerer til overforbruk og underinvestering og
endar til slutt i ressursutarming. Over heile verda feste denne forteljinga seg og vart det
rådande perspektivet på forvaltingsutfordringar knytt til felles fornybare ressursar (Bromley
& Cerena 1989; Feeny et al. 1990). Teorien fekk altså verdi som eit politisk verktøy.
Sjølv om Hardin – både i 1968 artikkelen og seinare i artikkelen Extensions of The Tragedy
of the Commons (Hardin 1998) – jamstilte statleg eige med privat eige, såg likevel dei nyliberale
økonomane på skrivebordsmodellen hans av «røyndomen» som eit prov dei kunne nytte for
å bygge sine argument. Ikkje berre var det private eigarskapet bra for verdas kapitalforvaltarar
i seg sjølv, det vart også fortalt fram som løysinga på mange av dei miljøproblema me stod
overfor. Internasjonalt såg me ei omfattande privatisering av ressursar som tidlegare hadde
vore både eigd og forvalta i fellesskap av ulike brukarar då aktørar som verdsbanken og
verdas handelsorganisasjon stilte krav om reformering av eigedomsregime som kriterium for
å mota hjelp (Brohman 1996; Rapley 2004; Davis 2006).
metodisk individualisme - individ og handling
Omgrepet sosial kapital er altså logisk nok tufta på James Coleman sin versjon av rational
choice teorien (Coleman 1986, 1988, 1990). Her ligg også kimen til mykje av kritikken som har
vore retta mot omgrepet. Jeffrey Alexander (1992) går i ein artikkel i tidsskriftet Theory and
Society til frontalangrep på Coleman og meiner at trass hans forsøk på å inkludere det sosiale
i aktørens handlingar er det likevel bilete av ein avsondra, uavhengig og nærast asosial
einskildaktør som heng att. Kanskje er den kraftigaste kritikken mot Coleman og andre
rational choice teoretikarar retta mot teoriens påstått manglande evne til å forklare kollektive
handlingar samt den tette kopling til metodisk individualisme.
Ein konsekvens av metodisk individualisme er det Peter Hedstöm og Charlotta Stern
(2008) omtalar som nettopp «Coleman’s micro-macro graph». Med det refererer dei til James
Coleman (1986, 1990) sin grafiske framstilling av makro orienterte rational-choice sosiologar
sin måte å forklare samanhengar på makronivået. Metodisk individualisme krev at når ein
skal forklare samanhengen mellom A og D (i figur 3.1) må forklaringa gå frå makro til
mikronivået (A --> B) for så å gå opp att på makronivået (C --> D).
73
Fleire rational-choice teoretikarar og metodisk individualistar vert gjerne skulda for
omfattande reduksjonisme noko også Jon Elster eksplisitt gjer seg til talsmann for. Han
argumenterer nemleg for at samfunnsteori må reduserast til individpsykologi på same måte
som naturfaglege teoriar reduserer biologi til kjemi og kjemi til fysikk (Elster 2007).
Samstundes åtvarar han mot det han kallar premature-, crude- og speculative- reduksjonisme.
For tidleg (premature) reduksjonisme skjer om ein søkjer å gå frå eit høgre til eit lågare
nivå før dei naudsynte måleteknikkane, omgrepa eller teoriane er på plass. Rå (crude)
reduksjonisme skjer når ein søkjer å forklare særskilde handlingar i biologiske termar heller
enn å forklare kapasiteten eller tendensen som i det gitte tilfellet kan eller ikkje kan nyttast
eller realiserast for slik handling. Spekulativ (speculative) reduksjonisme oppstår når ein
produserer det Elster kallar «just-so» (slik er det berre) forteljingar, forteljingar som skaper eit
inntrykk av korleis den gitte handlinga kunne ha oppstått utan å syne at den faktisk oppstod
Sjølv om Elster (2007) hevdar at metodisk individualisme er «trivielt sant» er det likevel
ikkje eit program det herskar full semje om, snarare tvert om. Slektskapen mellom metodisk
individualisme og den nyklassiske avgjerdsteorien sin naive framstilling av den rasjonelle
aktør har utsett heile rational-choice retninga for sterk og omfattande kritikk. Ein kritikk som
botnar i det empiriske faktum at me stadig kan vitne at folk er irrasjonelle og at me til tider
heilt opplagt gjere irrasjonelle val. Folk kan vere både altruistiske og sjølvdestruktive og fleire
av oss kan vel lett kome opp med situasjonar der me har gjort ting me ikkje greier å finn eit
einaste argument for korleis det skal vere nyttig for oss.
Mange har også vore opptekne av våre evner til faktisk å handle kollektivt i situasjonar
der kortsiktig nyttemaksimering tilseier at ein strengt tatt ikkje skulle samarbeide. Det er nett
A D
B C
A: Relevante føresetnadar gitt av omgivnadane eller andre aktørar B: Individuelle orienteringar eller grunnar til handling C: Individuell handling D: Det sosiale utkome
Makro
Mikro
2
3 1
74
denne typen kritikk rational-choice teoretikarane sjølve også har vore mest opptekne av.
Mellom anna vinnar av Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel i 2009,
Elinor Ostrom og heile det omfattande og tverrfaglege forskingsmiljøet som har vekst opp
kring ho, har synt oss at; trass rational-choice teorien og ikkje minst Mancur Olson (1965) sin
relativt pessimistiske prognoser for vilkåra for kollektiv handling i større grupper, evnar
likevel folk å samarbeide (Ostrom 1990; Ostrom, Gardner & Walker 1994; Ostrom 2000, 2005).
Sjølv relativt store grupper oppnår mål som krev omfattande samarbeid mellom aktørar.
Jon Elster som har brukt storparten av si akademiske karriere til nett å påpeike
veikskapar med rational-choice tilnærminga, men som likevel sluttar seg til den som «den beste
blant alternativa», antek at folk orienterar seg etter ulike strategiar når dei tek stilling til om kor
vidt dei skal yte innsats for produksjon av kollektive godar (Elster 1989a). Slik sett skil han seg
frå Olson som grovt sett hevdar at alle er nyttemaksimerande egoistar. Nokre er, i følgje Elster,
egoistar og vil lett velje gratispassasjerstrategien medan andre er «kvardags kantianarar» og
vil alltid samarbeide, så lenge dei veit at det vil vere det beste for alle. Andre igjen er motivert
av ei rettferdsnorm (norm of fairness) som fortel at ein skal samarbeide om dei fleste andre
også samarbeider.
Enkelte20 hevdar at det skjedde ei interessant nyorientering hjå Elster då bøkene «The
Cement of Society» (1989a) og «Nuts and Bolts» (1989b) kom ut. Dette trass det at Elster har
vore oppteken av aktørane sine moglegheiter til å nytte høvelege midlar og korleis aktørar
ikkje alltid har lykkast med det, lenge før «The Cement...» kom ut. Det irrasjonelle har vore
like mykje Elster sin primære interesse som det rasjonelle. For som Elster sjølv seier kan
rational choice formulerast slik: «Om du ønskjer å oppnå Y, gjer X.» (Elster 1989a: 98). Me treng
med andre ord kunnskap om kva aktøren ønskjer å oppnå (Y) før me kan vurdere om X, eller
ei eventuell anna handling, er rasjonell for nettopp å oppnå Y. I tillegg er det også stor interesse
knytt til om Y faktisk vert oppnådd og ikkje minst om det er handlinga X som førte til at Y vart
oppnådd. Ein har heller ikkje full oversikt over konsekvensane av alle handlingane våre og
me kan lett risikere at ved å gjere X oppnår me Z i staden og ikkje Y slik me hadde tenkt. Ein
annan mogelegheit er at ein kan vere ute av stand til å gjere X og dermed kanskje ikkje i stand
til å oppnå Y i det heile. Poenget er at både rasjonelle og irrasjonelle handlingar peikar fram
mot ein målsetnad som er uavhengig av sjølve handlinga. Irrasjonelle handlingar er dermed
ikkje vesensforskjellige frå rasjonelle handlingar, for begge desse typar handlingar er sterkt
utfallsorientert.
20 Elster sin utvikling kom mellom anna som eit resultat av ei empirisk studie han gjorde om
lønnsforhandlingar i Sverige. Arve Hjelset (1993) trekkjer fram Lars Mjøset (1991) som ironiserer nett kring Elster
sitt renommé som ”lenestolfilosof” og gjer eit poeng av at når Elster endeleg skriv ei bok basert på eit empirisk
arbeid og ikkje berre basert på nokre bøker han nyleg har lese så endar det i ei nyorientering i Elster si tru på
”rational choise” teorien sin forklaringskraft.
75
implikasjonar for rasjonaliteten
Når det gjeld Elster sitt normomgrep derimot, er det snakk om ein vesensforskjellig karakter.
Normorienterte handlingar er ikkje utfallsorientert. Det er altså ikkje slik at normorienterte
handlingar er irrasjonelle, det er rettare å omtale dei som ikkje-rasjonelle. For som Elster seier:
«The simplest social norms are of the type ’Do X’ or ’Don’t do X’, more complex social norms say, ’If
you do Y, then do X’, or ’If others do Y, then do X’. Still more complex norms might say, ’Do X if it
would be good if everyone did X» (Elster 1989a: 98).
På denne måten syner han at normative handlingar ikkje syner til noko utover
handlinga i seg sjølv. I staden for å vise til konsekvensen (Y) av handlinga X, seier han rett og
slett «gjer X» eller «gjer ikkje X». Arve Hjelseth (1993), som har inspirert mykje av tankane
mine til denne framstillinga, gjer eit poeng av at Elster i boka Nuts and Bolts (Elster 1989b: 13)
hevdar at rasjonelle handlingar er viktigare (more fundamental) enn normorienterte handlingar.
Dermed, hevdar Hjelseth, gjer Elster dei normorienterte handlingane om til ein restkategori
med sekundær betyding. Når Hjelseth samanliknar Elster sitt normomgrep med
normomgrepet til Amitai Etzioni (1988), som i motsetnad til Elster ser dei normative og
affektive handlingane som grunnleggande, finn han at Etzioni framstiller dei normative og
affektive handlingane som viktige og avgjerande for dei midlane ein nyttar for å oppnå mål
og då ofte moralske mål. Dermed, hevdar Hjelseth, set Etzioni moral opp som eit alternativ til
nytte og normer som eit alternativ til rasjonalitet. Om Hjelseth gjer ei rett tolking her, vil det
seie at Etzioni opprettheld skiljet mellom mål og middel, noko som kontrasterer Elster sin ide
om at normative handlingar er eit mål i seg sjølv og at normer er internalisert i oss og utgjer
grunnlaget som mogleggjer våre handlingar. Hjelset forklarar dette skiljet mellom dei to med
deira ulike forhold til metodisk individualisme og med at «Elster fastholder dette programmet
[metodisk individualisme] selv om han definitivt har forlatt den ortodokse ”rational choice” teorien»
(Hjelseth 1993: 237).
Etzioni er meir på linje med mange av rational choice kritikarane og dei meir holistisk
orienterte normsosiologane i tradisjonen etter Durkheim og Parsons. Han tek ein posisjon han
kallar «radical individualism», ei liberalfilosofisk retning som stammar attende til den britiske
Whig-rørsla, forløparen åt det som seinare vart det britiske «Liberal party». For Etzioni
representerer ikkje metodisk individualisme som forskingsprogram nokon målsetjing i seg
sjølv. Kollektive og korporative aktørar kan ikkje reduserast til individ, hevdar han, men dei
må forståast på eigne primissar då dei representerer ein logikk som ikkje kan reduserast til
individuell motivasjon. I den samanheng kan det vere fruktbart å skule til Dag Østerberg
(1986) sin viktige påpeiking om at mange sitt forsvar for metodisk individualisme eigentleg
handlar om ontologi og ikkje om metodologi. Det å slutte seg til læresetninga «berre individ kan
handle» betyr ikkje at ein samstundes må slutte seg til metodisk individualisme.
Dette fører oss tilbake til James Coleman (1990) som påstår å ha eit relativt pragmatisk
forhold til metodisk individualisme. Ved å vise til Weber og «Den protestantiske etikk og
kapitalismens ånd», syner han oss at ei av dei mest fruktbare sidene ved nytteteoretiske
forklaringar er at dei er eigna til nett å forklare samanhengar på makro nivå (Coleman 1990:
76
6-10). Det er forklaringa som er det sentrale, og den bør vise til ei formidling på eit lågare nivå
enn det som vert forklart, men ein treng ikkje nødvendigvis å gå heilt ned på individnivået.
Går me attende til Colemans mikro – makro framstilling (Figur 3.1), kan me seier at B
inneheld normene og verdisystemet i eit samfunn. Desse er avleia frå samfunnets etiske,
moralske eller religiøse strukturar (A). Normene ligg altså i samfunnet og inngår i måten
individet oppfattar seg sjølv og sin eigen situasjon på.
Om me framleis held oss til figur 3.1 og ser på dei tre nummererte ledda (1, 2 og 3) er
det, etter mitt syn, mogeleg å argumentere for at skiljet mellom individualisme og holisme kan
overvinnast. Dei tre ledda utgjer nemleg ei fullstendig samfunnsvitskapleg forklaring, der 1)
forklarar korleis einskildaktøren sin handlingsorientering – som tru, preferansar og liknande
– er influert av dei sosiale omgivnadane som aktøren inngår i. Den andre kausale
samanhengen 2) forklarar forholdet mellom aktøren sine preferansar og dei faktiske
handlingane. For så å ta steget opp att på makro nivå 3) der det sosiale utkomet som me søkjer
å forklare kjem til syne. Coleman (1990) sin mikro – makro framstilling er med andre ord
fullstendig god nok til å gjennomføre kompliserte og presise samfunnsvitskaplege analyser.
Framstillinga skaper også eit logiske resonnement som lett let seg forstå av vanlege
folk. Strengt tatt er det denne handlingsmodellen som typisk ligg i botnen for slik me vanlegvis
tenker handling. Når me seier at me kan forstå kvifor folk gjer slik eller slik, ligg det implisitt
ein idé om eit intendert mål med handlinga samt ein idé om den handlande sin forståing av
korleis forholdet mellom handling og mål heng saman og om konteksta det vert handla
innanfor og dei direktiva omgivnadane gir handlingane.
normer og reglar i det sosiale
Sidan vår rasjonalitet er avgrensa både av våre evner til å skaffe oss oversikt over situasjonen
me handlar innanfor og av våre evner til å forstå situasjonen, er det også vanskeleg for oss å
kalkulere eit fullstendig sett av strategiar for handling. Om ein ikkje heilt forstår kva som skjer
er det også vanskeleg, for ikkje å seie umogeleg, å ta gjennomtenkte grep om situasjonen. For
å handtere slike ulike og relativt kompliserte situasjonar som me møter, hevdar
evolusjonspsykologane at me (menneskje) har utvikla ein evne – lik den me finn for språk – til
å lære normer og generelle sosiale reglar (Cosmides & Tooby 1992 i Ostrom 1998), rett og slett
for å forenkle valsituasjonen i dagleglivet. Prøving og feiling er ei primærkjelde like mykje for
læring av individuelle ferdigheiter som for læring av felles normer og reglar, som bidreg til å
auke ei gruppe av individ sine fellesgodar. Den menneskelege natur er, med andre ord, ein
komplisert miks av eigeninteresser og ei særskild evne til å etablere felles interne normer for
sosial samhandling samt ein eigenskap til å underkaste seg reglar så sant dei er forstått som
legitime (Ostrom 1998, 2005). Og gjennom heuristiske reglar, utvikla over tid ved stadig
gjentekne situasjonar, aukar me også vår kompetanse til å handtere og til å skreddarsy våre
handlingar til situasjonane me møter. Me utviklar ein slags «beste respons» strategi som vert
betre og betre til meir røynsle me får (Ostrom 2000). I tillegg til denne instrumentelle
heuristikken lærer me også gjennom adopsjon. Me lærer både reglar og normer gjennom å ta
77
til oss dei reglane og normene folka kring oss nyttar (Coleman 1990; Ostrom 1998, 2000, 2005;
Elster 2007). Samstundes er det viktige skilnadar mellom normer og reglar i det sosiale.
Når me knyt oss opp til verdisystemet som omgir oss i samfunnet og justerer våre
handlingar deretter, er det normene me knyt til oss. Me utviklar våre eigne preferansar, basert
på det kringliggande verdisystemet og dei moralske leksene livet har lært oss, og let normene
bli internalisert i oss. Det er dette Sue Crawford og Elinor Ostrom (1995) refererer til som ein
deltaparameter som vert lagt til eller trekt frå dei objektive kostnadane ved ei handling. Styrken
i forpliktinga til ei særskild type handling utgjer storleiken i deltaparameteren. Sidan normer
vert formidla og lært innan rammene av eit sosialt miljø, varierer dei også betydeleg. Dei
varierer både mellom kulturar og mellom ulike individ innan same kultur. Dei varierer i høve
til forskjellige situasjonar og endatil i høve til når ein situasjon utspelar seg i tid. Det er i denne
prosessen habitus etablerer seg, som eit endepunkt i læringa av korleis me ter oss i det sosiale.
Når ei gruppe menneskjer har utvikla ei felles forståing av at heilt særskilde handlingar
må, eller eventuelt ikkje må, utøvast i ein gitt situasjon snakkar me om reglar. Den som måtte
kome til å bryte dei sosiale reglane vil verte utsett for sanksjonar frå resten av gruppas
medlemmar. Å skilje mellom reglar og normer er ikkje nødvendigvis lett. Særleg vanskeleg
kan det vere å skilje normer som er internalisert og delt av mange og som er med på å definere
passande handlingar i eit vidt spekter av situasjonar, frå reglar som ein meir eller mindre
medvite har godteke eksisterer for heilt særskilde situasjonar. Vincent Ostrom (1980) gir oss i
det høve ei rettesnor for korleis me analytisk kan skilje normer frå reglar. Normer er generelle,
seier han, og dei passar til ei heil rekkje situasjonar, medan reglar derimot kan sjåast på som
«artefakter» relatert til særeigne handlingar i heilt spesifikke situasjonar. Elinor Ostrom (2005)
går litt meir teknisk til verks når ho skal skilje mellom reglar og normer og hevdar at reglar er
normer som krev at det er definert ein særleg posisjon i samfunnet for overvaking og
sanksjonering.
sosiale kjernerelasjonar - gjengjelding, tillit og rykte
Ei heilt essensiell norm i det sosiale er gjengjeldingsnorma. Ei norm som av fleire vert halde
fram som ei «basisnorm» som vert lært i alle sosiale samfunn (Homans 1961; Blau 1964; Becker
1990). Spelteoretikarar ser på gjengjeldingsnorma som ei norm med referanse til ei heil rekkje
sentrale strategiar som kan nyttast i sokalla «sosiale dilemma» situasjonar (Ostrom 1998, 2000,
2005). Felles for gjengjeldingsnorma er at aktørar tenderar til å reagere positivt på andre
aktørar sine positive handlingar, samstundes reagerer ein negativt på andre sine negative
handlingar. Enkelt sagt er dette i slekt med den ny-testamentlege læresetninga21, også kalla
den gylne regelen; «Alt som de då vil at andre skal gjera mot dykk, det skal de òg gjera mot dei; for so
er lovi og profetane» (Matteus 7,12). Vil du at nokon skal gjere deg ei beine skal du fyrst gjere
ein annan ei beine. Den som vil vere med, eller samarbeide om du vil, vil då gjengjelde beina.
Gjengjeldingsnorma kan også i enkelte tilfelle stå så sterkt at det er grunn til å tru at endatil
21 Ei liknande læresetning finn ein også hjå dei aller fleste religionar.
78
den som eigentleg ikkje vil vere med på samarbeidet likevel vel å gjengjelde ei handling heller
enn å la vere, for det å gjengjelde går på den enkelte si ære. Gjengjeldingsnorma ligg tett opp
mot æresomgrepet og den innverkar på den einskilde sin sosiale status i gruppa. Å gjengjelde
ei handling bygg opp under vedkomande sitt rykte og tillita i det sosiale spelet. Det handlar
om å halde lovnadar, om å stille opp for andre og om å gjere opp for seg. Det handlar om å
vise at ein er villig til å utføre handlingar som på kort sikt kostar meir enn det gir, men med
det for auga at lønsemda vil syne seg på lang sikt. På den måten bygg ein tillit – ein bygg tillit
ved å vise seg verdig den tilliten ein vert gitt og ved å gi andre høve til å vise tillit.
Den som har tillit frå andre og samstundes stolar på rykta som fortel at dei andre også
er truverdige, vil lettare kunne inngå i relativt kompliserte sosiale bytterelasjonar. Ei heil
rekkje laboratorieforsøk og feltstudiar22 syner også at tillit og rykte er sentrale element i sokalla
sosiale dilemma situasjonar. Så lenge ein opplever at ein kan avgrense deltakarane til å einast
femne om dei som har rykte på seg om å halde lovnadar og om å gjengjelde positive
handlingar positivt, vil sjansen auke for at gruppas medlemmar vågar å investere det som
trengst for faktisk å greie å løyse dilemmaet. Elinor Ostrom (1998) sjølv held fram trekløveret
gjengjelding, rykte og tillit som kjernerelasjonane i det sosiale (jmf. Figur 3.2). Det er avgjerande
for det ho kallar «nivået» for samhandling og dermed også for nivået på utbyttet frå
samhandlinga.
Figur 3.2: Elinor Ostrom sine kjernerelasjonar i det sosiale (frå Ostrom (1998: 13)).
Tillit vil påverke handlingane våre og gjere dei til eit resultat av korleis me forventar
at dei andre vil handle. Forventningane vil vere avhengig av faktorar som til dømes våre
tidlegare røynsler frå samarbeid, både generelt og spesifikt med dei aktuelle partnarane me
står overfor i valsituasjonen. Forventningane våre vil også kunne vere avhengig av andre
kjenningar sine røynsler frå liknande samarbeid, røynsler som igjen har vorte formidla til oss
som forteljingar – forteljingar som formar vår tillit.
22 Dette har vore sentralt i mykje av arbeidet som har vore gjort ved Workshop in Political Theory and
Policy Analysis ved Indiana University der professor Elinor Ostrom var Co-Director i ei årrekkje.
GJENGJELDING
RYKTE
TILLIT SAMHANDLINGSNIVÅ NETTO UTBYTTE
79
Kjennskapen til våre partnarar sine interesser i situasjonen vil også påverke våre
forventningar, ein kjennskap som kan ha blitt formidla anten indirekte via andre eller direkte
frå dei aktuelle partnarane. Dette fører oss over til eit anna kjernepunkt i sosiale relasjonar,
nemleg kommunikasjonen mellom deltakarane i det sosiale.
kommunikasjon
Ein av kjernekritikkane til mange av dei mest kjente spelteoretiske dilemmaa har vore retta
mot at dei ikkje har opna for kommunikasjon mellom deltakarane. Då biologen Garret Hardin
(1968) publiserte sin etter kvart så vidgjetne artikkel «The Tragedy of the Commons», vart den
møtt med stor interesse. Hans dramatiske bilete av den totale miljømessige og økonomiske
ruin fanga både vitskapsfolk og politikarar verda over. Raskt vart dette det konvensjonelle
perspektivet i synet på korleis felles fornybare ressursar skulle forvaltast.
Figur 3.3: Ein enkel illustrasjon av grenda som sosialt system (frå Ostrom (1998: 15)).
Men det vart også møtt med rettmessig kritikk. Folk er langt betre i stand til å
samarbeide enn det Hardin antyder, hevda kritikarane (Sjå mellom anna: Feeny et al. 1990;
Ostrom 1990; McCay 1996). Mellom anna kunne kommunikasjon ha vore med på å løyst det
GJENGJELDING
RYKTE
TILLIT SAMHANDLINGSNIVÅ NETTO
UTBYTTE Ansikt-til-ansikt kommunikasjon
Forhandlings-kostnadar
Gruppe-storleik
Det stadeigne kollektive normsystemet
Symmetriske interesser og ressursar
Lang tidshorisont
Historisk informasjon
80
sosiale dilemmaet og forhindra tragedien i det Hardin så missvisande kallar allmenningen23.
Kommunikasjon set oss nemleg i stand til å justere oppfatningane om kvarandre, det hjelper
oss til å identifisere ulike interesser og forventningar knytt til situasjonen og bidreg til å auke
eller redusere tillita til den eller dei me samhandlar med. I boka «Rules, Games and Common-
Pool Resources» syner Elinor Ostrom, Roy Gardner og James Walker (1994) nettopp korleis
kommunikasjon kan endre ein situasjon fullstendig. Særleg er den direkte kommunikasjonen,
den som forgår ansikt til ansikt (jmf. «Ansikt-til-ansikt kommunikasjon» i Figur 3.3.), viktig.
Laboratorieeksperiment syner at sjølv enkle former for kommunikasjon, som til dømes
elektronisk kommunikasjon via datamaskiner, aukar våre evner til samarbeid. Likevel er enkle
kommunikasjonsmiddel på langt nær like effektiv som ansikt-til-ansikt kommunikasjon
(Ostrom, Walker & Gardner 1992). Moglegheiter til å sjå den eller dei ein snakkar med set oss
i stand til å vurdere situasjonen betre, og det gjer oss sikrare i våre vurderingar.
Kommunikasjon ansikt-til-ansikt, kan sjåast på som sjølve basisverktøyet når det gjeld
å utvikle felles forståingar for normer og reglar i samfunnet (jmf «det stadeigne kollektive
normsystem» i Figur 3.3.). Språket, anten det er verbalt eller kroppsleg, er eit av dei viktigaste
elementa i det sosiale og utgjer ei viktig kjelde til å forstå ulike situasjonar. Gjennom språket
kan me vere konkrete, me kan spørje direkte om ting me lurer på eller me kan fiske oss fram
til opplysningane me treng utan at vedkomande me frettar ut eigentleg er klar over kva som
skjer. Språket er sofistikert og rikt og fortel langt meir enn einast det som vert sagt. Saman med
korleis me kler oss og ter oss formidlar språket både klasse, utdanning, nasjonalitet og
regionalitet ja endatil lokalitet. Alt effektivt formidla i ansikt-til-ansikt relasjonen.
inkamineringsgjerdet - eit illustrerande døme på krav om symmetri
Lat oss prøve å ta ned desse relativt teoretiske omgrepa og freiste å teikne ein kvardagsleg
situasjon som kan illustrere grendesamfunnets sosiale rom. For mange år sidan, nærare
bestemt på Bygdeforskning sitt 20 års jubileum i 2002, høyrde eg eit foredrag med Ottar Brox
(2002). I foredraget var han innom eit eksempel frå sitt heimlege Senja, nemleg
«inkamineringsgjerdet», det gjerdet som krinsar om heile grenda og held beitedyra ute frå
innmarka, skiljet mellom innmark og utmark – mellom utmarksbeite og slåttemark – og som
frå gamalt av har vore skjøtta i fellesskap, eller som eit sameige mellom bruk, med felles
vøledagar kvar vår.
Frå gamalt av hadde alle grunneigarar, fiskarar og småbønder som dei var, felles
interesse i å vedlikehalde gjerdet og dermed unngå å få eigne eller andre sine beitedyr inn på
innmarka som ville ha rasert neste vinters fôrforråd. Lat oss sei det tilsaman var ei 8 – 10 bruk
i Brox si heimbygd24 og at alle for så vidt hadde anna produktivt arbeid som dei gjerne hadde
23 Det er verdt å merke seg at mange av kritikarane har påpeika at det Hardin omtalte som allmenning
snarare er å rekne for ein såkalla ’open acsess’ eller ein uregulert ressurs (res nullis) heller enn ein faktisk
allmenning der tilgangen er delt mellom grupper av aktørar som definerer reglar for bruken. 24 Det må nemnast her at Ottar Brox ikkje gjekk inn på detaljane i sitt konkrete døme frå heimbygda, så
herifrå vil nok mitt døme truleg avvike noko frå Brox si heimbygd i Torsken kommune på Senja.
81
meir lyst å gjere på «vøledagen», eit arbeid som endatil overgjekk marginane av det dei kunne
få att frå arbeidsinnsatsen dei la ned i arbeidet med å vøle gjerdet. Og at dermed alle ville ha
tent på å vere gratispassasjerar og flyte på at andre fiksa gjerdet medan dei sjølve gjorde noko
anna. Likevel held det felles vedlikehaldsarbeidet fram år etter år. For samstundes var nemleg
verdien for kvar einskild bonde av å delta i vølearbeidet for å fikse gjerdet til beitesesongen,
høgre enn kostnadane av å delta.
I utgangspunktet var Brox si forteljing ei forteljing om ein situasjon ikkje ulik dei
situasjonane Elinor Ostrom (1990) skildrar i boka «Govering the Commons». Trass at det var
ein usikker og relativt kompleks sosial situasjon, har den vore stabil over lang tid. Folka som
inngjekk i situasjonen hadde kjent kvarandre lenge, dei kjente foreldra og kanskje også
besteforeldra til dei som deltok (Jmf. «historisk informasjon» i Figur 3.3.) og forventa også at
dei sjølve og etterkomarane og endatil dei andre deltakarane sine etterkomarar, ville delta og
ha framtidig interesse i å oppretthalde samarbeidet framover (Jmf. «Lang tidshorisont» i Figur
3.3.). Brox skisserte altså ein situasjon som ein kan forvente ville lede til samarbeid,
hovudsakleg fordi kvar av deltakarane hadde interesse av at inkamineringsgjerdet vart
vedlikehalde. Og så lenge arbeidet vart fordelt på alle og alle ytte sin skjerv oversteig fordelane
ulempene ved å eventuelt ikkje vedlikehalde gjerdet. Han skisserte ein situasjon der ei lita og
oversiktelig gruppe personar inngår i eit samarbeid, ein situasjon der det enkelt let seg gjere å
etablere ansikt til ansikt kommunikasjon og der interessene og ressursane til kvar einskild
deltakar er relativt like (Jmf. «systematiske interesser og ressursar» i Figur 3.3.). Han skisserte
ein situasjon der det enkelt let seg gjere å etablere praktiske ordningar omkring vedlikehaldet
av inkamineringsgjerdet som vart oppfatta som rettferdige og tok høgde for eventualitetar.
Legg også merke til at dei alt praktiserte felles «vøledagar», ei ordning som hjelpte dei i
arbeidet med å overvake kven som eventuelt ikkje deltok. Dermed la dei også til rette for
lettare å utøve moralsk funderte uformelle sanksjonar som direkte irettesetting, bygdesnakk
og stille ignorering.
usymmetri og skiftande interesser
Men det skulle ikkje vare, Brox si forteljing enda ikkje her – snarare tvert om – for poenget var
nettopp at i takt med at samfunnet endra seg endra også grunnlaget for eit velfungerande
samarbeid om vølinga av inkamineringsgjerdet seg. Symmetrien, interessene, tidshorisonten
og kanskje endatil moglegheita for ansikt til ansikt kommunikasjon endra seg. Nokre av
fiskarbøndene trakka i sjøstøvlane for godt og overlèt jorda til ein av naboane som hadde sagt
seg villig til å sveipe over med ein fôrhaustar ein gong for året. Andre forlèt bygda til fordel
for attraktive stillingar i byen medan nokre så vidt held husa i god nok stand til at dei fungerte
som feriebustad eit par veker om sumaren. Og attende stod eit par sauebønder, den eine som
hadde valt å gå i land og satse på det jordiske på full tid og den andre som enno ikkje hadde
bestemt seg for når han skulle avvikle. For kvart år som gjekk vart det stadig færre som møtte
på vøledagane om våren for å bøte på vinterens herjingar med eit stadig meir nedsliti
inkamineringsgjerde. Og for kvart år som gjekk vaks asymmetrien mellom grunneigarane sine
ressursar og interesser for å vedlikehalde gjerdet og dei einaste som nytte godt av det heile var
82
sauene som kunne gasse seg i grønegras på sine tjuvturar gjennom eit stadig meir holete
gjerdet.
Brox si forteljing syner oss korleis strukturelle endringar utanfor lokalsamfunnet – altså
overlokale eller eksogene endringar – kan innebere betydelige skift i tilsynelatande solide
sosiale institusjonar på lokalplanet og rokke ved grunnlaget for ei framtidig utvikling i (i Brox
sitt tilfelle) sauenæringa på Senja. Endringar i symmetrien mellom medlemmane i det sosiale
får konsekvensar for samarbeidet – konsekvensar for det samarbeidet var meint å oppnå –
konsekvensar som openberrar seg i eit holete inkamineringsgjerde. Det er mogeleg å tenkje
seg at den eine bonden som valte å satse på sau finn det rimeleg og sjølv ta ansvaret for å
vedlikehalde gjerdet, men det fordrar i så fall at han evnar å bere dei økonomiske kostnadane
knytt til det eller i det minste arbeidsbelastninga det inneberer. Gjer han ikkje det, krev det
omfattande forhandlingar mellom grunneigarane som etter gjerdelova har eit delt ansvar om
å vedlikehalde gjerdet og resten av bygdefolket som opplever ulempene med at sauen beitar
rosenknuppar i hagane på forsumaren. Og kva veit folk flest om gjerdelova? Veit dei nok til å
forstå at også den utflytta samfunnsforskaren som lever det gode liv i Sør-Noreg 50 veker i
året, men som droppar innom barndomsheimen nokre fineversdagar om sumaren, fortsatt,
etter lova, er like pliktig til å vedlikehalde gjerdet som den unge bonden som satsar på
sauehald i grenda? Eller kanaliserer dei misnøya til einast å nå sauebondens øyrer?
Uansett er det sauebonden som er her, heile året, og det er han det er lettast å nå når
irritasjonen melder seg. Det er han som får klagene, det er han som må sjå sine eigne sauer
ligge på dørhellene åt naboane å lorte og tygge drøv.
elgjakta som eit stadeige sosialt system
Lat oss forlate Brox sitt inkamineringsgjerde på Senja og sjå nærare på det som er mitt
hovudanliggende; nemleg elgjakta. Sjølv om ein lett kan få inntrykk av at elgjakta er sjølve
uraktiviteten i bygde-Noreg, er den – slik me kjenner den i dag – av relativt ny dato25. Likevel
ber den i seg vel så sterke kulturelle føringar som mange langt eldre tradisjonelle aktivitetar26.
Elgjakta har utvikla seg frå å vere ein individuell aktivitet for dei få og sære til å bli en kollektiv
allemannsaktivitet. Den har utvikla seg frå Mikkjel Fønhus karakteren «Gaupa» sin einsame
og mesta besett jakt etter «Rauten» i romanen «Trollelgen» (Fønhus 1921) til det
bidragsytarane til artikkelsamlinga «jakta på elgjaktkulturen» (Brottveit & Aagedal 1999)
beskriv som ein mesta altomfattande bygdeaktivitet som mobiliserer langt utover einast dei
børseberande jegerane.
25 Les meir om det i Kap. 6 «bygdedyret og elgen» 26 Les meir om det i Kap. 5 «kjøt, kjensler og kameratskap»
83
jakta og jaktretten – ein introduksjon til den tidlege formelle biten
Sjølv om både Gulatingslova og Frostatingslova omhandlar jakt og fangst, vert likevel
Jagtloven av 20. mai 1899 rekna som vår fyrste rettelege jaktlov. Den oppheva alle tidlegare
lovreglar som stort sett gav ålmenta fri tilgang til jakt utan hund på alt vilt bortsett frå elg,
hjort og bever, og fastsette grunneigars einerett til all jakt og fangst på sin eigedom – med
unntak av jakt på rovdyr som då fortsatt skulle vere fri for alle, også på privat grunn. I følgje
Odd Kjos-Hanssen (1983) var noko av motivet bak den nye jaktlova sin favorisering av
grunneigaren å kome den utbreidde tjuvjakta, i forhold til jakttidsrammene som dei tidlegare
lovreglane hadde hatt som einaste reguleringsverktøy, til livs. Den parlamentariske
landbrukskommisjonen som utarbeida lovforslaget til Jagtloven av 1899, meinte nemleg at
jakta lei av eit manglande ansvarsforhold, noko som for ein stort del skuldast ålmentas frie tilgang
til jakt i forhold til grunneigarane når det gjeldt småviltjakt utan hund. Vidare vert det også
uttrykt ein mistanke om at det føregjekk krypjakt på elg i ly av den ålmenne tilgangen til
småviltjakt utan hund.
Då lovforslaget vart fremja i Stortinget vart det slege fast at ein hadde tre val i høve
viltlovgjevinga; blanda jakt, grunneigarprinsippet eller det kommunistiske prinsippet. Av
desse var grunneigarprinippet det einaste reelle alternativet då det kommunistiske prinsippet
hadde vore prøva i Sveits med det resultat at det nærast hadde utrydda alt vilt (Hovland 2002).
Lovforslaget vart også støtta av Norges Jeger- og fiskerforbund som vart skipa i 1871 og hadde
fleire framståande medlemmar. Mellom annan hevda Forstmeister og forfattar av ei rekkje av
dåtidas fremste faglitteratur om viltforvalting, Jacob Bøchmann Barth, at dersom ein ikkje legg
jaktretten til grunneigaren, er det små moglegheiter for å kome krypskytinga til livs (Kjos-
Hanssen 1983). Med referanse til dei gamle norske lovene, som landbrukskommisjonen meinte
tala for å gi grunneigaren jaktretten – ein noko tvilsam konklusjon i høve Odd Kjos-Hanssen
(1983) – og behovet for eit klarare ansvarsforhold i forvaltinga, vart ålmenta sin formelle
tilgang til jakt kraftig redusert med den nye lova, med unntak av i allmenningane. I åra som
følgde vart lova revidert fleire gongar, mellom anna i 1932 då ålmentas frie jakt på rovdyr og
rovfugl også vart oppheva, og kvar gong vart grunneigarretten ytterlegare styrka.
Naturleg nok førte det til missnøye i mange kretsar med at grunneigarane fekk
jaktretten til det matnyttige viltet i 1899 og missnøya vart ikkje mindre med at også retten til å
felle rovdyr vart innskrenka. Kjos-Hanssen (1983) antek også at nett denne missnøya var noko
av årsaka til at Arbeidernes jeger- og fiskerforbund vart skipa i 1932 under mottoet “Jakt og
fiske, hvermanns rett”. Nett denne misnøya med jaktlova førte til at det i 1937 vart nedsett ein
ny lovkomité som hadde innstillinga klar i 1939 (Christensen 1967). Her vart det peika på at
det var ønskjeleg å betre den ikkje-jordeigande delen av befolkninga sin tilgang til jakt og eit
av tiltaka var å stimulere til samanslåing av større jaktfelt på frivillig basis. Krigsutbrotet i 1940
utsette den vidare handsaminga av innstillinga fram til 1951 utan at det såg ut til å ha svekka
motsetningane mellom grunneigarinteressene og ålmentas moglegheit til jaktdeltaking. Fleire
kontroversielle spørsmål vart drøfta i tida fram mot den nye jaktlova av 1951. Mellom anna la
Arbeidernes jeger- og fiskerforbund fram eit forslag for justisdepartementet om
ekspropriasjon av jaktretten, eit forslag som rett nok ikkje fekk støtte frå departementet. Men
84
likevel vart det presisert at den eineretten som vart tillagt grunneigarane i 1932 ikkje vart
allment respektert og dermed heller ikkje handheva på ein tilfredsstillande måte (Christensen
1967).
I den nye jaktlova som vart vedtatt den 14. desember 1951 vart det innført eit sokalla
rovviltkort. Noko som var grunna i at det framleis var eit sentralt politisk mål og halde talet
på rovvilt nede, men like mykje var det ein klar modifikasjon av den omstridde eineretten til
rovviltjakta som vart tilkjent grunneigarane i 1932. Frå no av vart det opp til kommunane å
utskrive rovviltkort og i følgje Odd Kjos-Hanssen (1983) var det slett ikkje uvanleg at slike kort
no vart gitt til personar som hadde spesialisert seg på rovviltjakt, i realiteten jakt på raudrøv.
Ein annan vesentleg endring som kom med den nye jaktlova i 1951 var opphevinga av
forfølgjelsesretten. Det var eit mykje omstridt prinsipp som også den parlamentariske
landbrugskommisjonen hadde foreslått å fjerne i 1899, men som stortinget då gjekk imot.
Derfor heitte det fram til 1951 at; den som hadde støtt på elg i eit område der han hadde loveleg
rett til å jakte, kunne forfølgje dyret og felle det på anna manns grunn. Men med den nye
jaktlova av 1951 vart altså denne retten innskrenka. Jakta skulle no berre skje på rettshavar sin
grunn, og jegeren hadde no einast rett til å forfølgje såra vilt. I praksis reduserte truleg dette
dei minste grunneigarane og dei ikkje-jordeigande jegerane som jakta på små grunneigarar
sine rettar, sin mogelegheit for jaktutbytte.
For å freiste å betre ålmentas tilgang til jakt vart det i §§ 25 – 27 i den nye jaktlova, gitt
forordningar om sams jaktområder. Her vart det lagt opp til, anten frivillig (§ 25) eller ved
tvang (§ 27), å kunne slå saman eigedomar til samanhengande jaktområder og dermed også
kunne drive jaktkortsal til ålmenta og rasjonell viltpleie over eit større areal. Delvis heng dette
saman med at også jaktlova av 1951, til liks med den førre jaktlova, understreka at viltet i fri
tilstand ikkje tilhøyrer nokon som eigedom. Men like mykje kan det sjåast som eit ønskje om
å betre dei ikkje-jordeigande sin tilgang til jakta. Paragrafane om sams jaktområde viste seg å
vere lite anvendelige og vart i følgje Kjos-Hanssen (1983) aldri nytta i praksis. § 29 derimot,
om innføringa av lisensjakt for elg, hjort og rådyr – og som kanskje var ei av dei viktigaste
nyskapingane i jaktlova av 1951 – var til gjengjeld langt meir brukt. Prinsippet her var det
same som hadde vore praktisert for villreinjakta sidan 1930 og bygger på det sokalla
arealbegrensingsprinsippet (Skavhaug 2005), og skulle sikre at ein oppnådde minstearealet for
jakt på elg, hjort og rådyr.
Jaktlova av 1951 la i grove trekk opp rammene også for dagens elgforvalting. Den
sokalla matrikkeljakta vart oppheva og frå no av skulle myndigheitene regulere det årlege
uttaket av elg i kvart einskild område. Kvar grunneigar skulle ha sin rettmessige del av
fellingsrettane i området i forhold til kor stort areal vedkomande eigde.
jakta og jaktretten i praksis – den uformelle biten
Johan L. Hirsch, som var direktør ved Aas høiere landbrugsskole og leiar av den
parlamentariske landbrugskommisjonen under utarbeidinga av lovforslaget til Jagtloven av
1899, uttalte til Landmandsposten i samband med lovarbeidet at: «Norge ikke er et land af junkere
og proprietærer, men et land af smaabønder […] den største del af jagtmarkerne er saa udparceleret, at
85
det aldrig vil blive tale om at samle meir end en ren ubetydelighed som store rigmandsjagtmarker»
(Landmandsposten 1899: 135). Akkurat her røyver han nok med noko av kjernen. For ein ting
er kva det formelle lovverket føreset, ein annan ting er kva som skjer i praksis. Praksisen finn
sine vegar gjennom lovverk, eigedomsstruktur og kultur. Den praktiske elgjakta vert forma i
møte mellom formelle lover og landskapets fysiske strukturar og den vert forma i møtet med
seg sjølv. Når Hirsch held fram sin refleksjon kring lovforslaget i Landmandsposten hevdar
han at: «Smaabrugerne er så intimt forbundet med arbeiderne på land og i by ved slægtskabs- og andre
forhold, at det aldrig vil være forbundet med nogen vanskelighed at få adgang til jagt for skikkelige
menneskjer, selv om de er frå byen og ikke eier en lap jord». Han argumenterer for at sosiale og
kulturelle forhold framleis vil gjere seg sterkt nok gjeldande i småbrukarnoreg til at ikkje-
jordeigande, både på bygda og i byen, fortsatt vil få tilgang til jakta sjølv om grunneigarane
vert tilkjent jaktretten – så sant dei er skikkelige menneskjer vel å merke.
Det er vanskeleg å finne gode kjelder på korleis den praktiske jakta faktisk vart fordelt
mellom grunneigarar og andre i fyrste halvdel av 1900 talet. Men utifrå ordskiftet kring
utviklinga av jaktlovgivinga frå 1899 og framover til etter 1951 kan det likevel synest som at
mykje av motstanda mot styrkinga av grunneigarretten hadde sitt tyngdepunkt hjå
arbeidarklassa i byane meir enn hjå den ikkje-jordeigande bygdebefolkninga. Sjølv om
freistnaden på å gjere småviltjakt utan hund til ein eksklusiv grunneigarrett i 1730 skapte så
kraftig motstand at forslaget måtte trekkast attende (Berge & Haugset 2013) har nok likevel
Hirsch mykje rett når han hevdar at vanlege folks tilgang følgjer, og delvis også i framtida vil
følgje, slektsband og personlege nettverk inn mot bygdesamfunna, i alle fall for storviltjakta.
For særleg etter at tettleiken av storvilt byrja å ta seg opp utover siste halvdel av førre
århundre27 var nok den vanlege vegen inn i storviltjakta for ikkje-jordeigarar nettopp gjennom
kjenningar og grannar og andre personlege relasjonar som slektskap og liknande. Dersom
verken grunneigaren sjølv eller nokon andre i nær familie såg seg syn med å delta på elgjakta
var det alltids ein nabo eller ein kven annan i grenda som kunne jakte i hans stad. Slik er det
til dels også i dag, bygdas eigne folk har rett nok ikkje noko monopol på elgjakta, men studien
til Sigurd Rysstad og Odd Gåsdal (1999) syner at det i 1997 framleis var grunneigarar og
bygdefolk som dominerte elgjakta.
Dette stadfestar også forteljingane dei eldre jegerane i mitt materiale gav meg. Sjølv om
elgjakta, før den enorme veksten i elgtalet frå 70-talet og utover, kunne vere rekna som både
ineffektiv og tidkrevjande prioriterte bønder og skogeigarar likevel å bruke tid på jakta.
Nettopp fordi det var lite elg samanlikna med i dag, gav det gode forhold for laushundjakt og
områder som i dag kan vere delt opp i både to og tre jaktfelt utgjorde då gjerne eitt samla
27 Tiårs perioden frå 1975 til kring 1985 tykkjest vere ei viktig periode i så måte. Det finst fleire
forklaringar på denne framveksten, men innføringa av flatehogst ser ut til å vere ei forklaring som dei fleste sluttar
opp om. I tillegg kan det relativt store omfanget av skogbrannar i perioden 1969 til 1978 også ha spela inn. Begge
desse faktorane kan ha hatt betyding for beitetilveksten som igjen har vore positivt for elgstamma. Også
framveksten av ei meir aktiv forvalting av elgstamma og innføringa av retta avskyting frå 1967 har nok også
innverka på bestandsutviklinga.
86
jaktfelt og gav hunden fritt spelerom til å arbeide med elgen. Før dei store elgstammene var
det gjerne snakk om berre eit par tre dyr som skulle fellast mot 15 – 20 kanskje til og med
nærare 30 elg i same området i dag. Det gjorde at «jobben» var meir overkomeleg og at
skogeigaren og hans næraste familie evna å handtere alt arbeidet med jakta, slaktinga,
transporten og kjøtarbeidet, aleine. Likevel såg me at i enkelte områder inviterte samstundes
grunneigarane med seg ikkje-jordeigande jaktinteresserte sambygdingar på den årlege
elgjakta. Så sjølv om nokre grunneigarar dreiv jakta utelukkande for eiga maskin, delte andre
villig vekk ressursen med resten av bygda.
Medan debatten som følgde dei ulike lovarbeida omhandla jaktretten anten som eit
reint privat gode eller som eit offentleg gode, teikna etter kvart jakta seg i praksis til å likne
meir på eit klubb gode og til dels også eit posisjonelt gode ute i grendene28. Sjølv om retten til
å jakte formelt vart lagt til grunneigar som då juridisk hadde fullt høve til å ekskludere
deltakarar frå jakta, synte det seg i praksis at ekskluderingsretten ikkje nødvendigvis vart
nytta meir aktivt enn at dei fleste jaktinteresserte mannfolka i grendene kom seg med på jakta
om dei berre spurte seg litt føre. Dei fann ordningar ikkje berre for deltakinga i jakta – altså
opplevinga – men også for delinga av jaktutbyttet – altså kjøtet. Og dei forhandla seg fram til
måtar å fordele rettar og plikter på, som alle partar stort sett kunne innfinne seg med. Slik sett
staka grunneigarane og grendene sjølve ut eit tredje alternativ til kven som fekk tilgang til
elgjakta. Eit mellomalternativ som stod i motsetnad til den absolutte private grunneigarretten
og det statlege eller offentlege eigarskapet som Arbeidernes jeger- og fiskerforbund lobbyerte
for.
- Kjennskap og venskap, sa ein skogeigar frå Østerdalen, det var det som gjaldt.
- Hjå oss vart det meste av jakta utført av dei tilsette, funksjonærar og skogsarbeidarar, fortel
skogeigaren vidare før han legg til.
- Dei tilsette fekk jakte gratis mot at dei avsåg eitt lår til oss, men dei som ikkje var tilsett måtte
betalte litt. Me snakkar her om seint 60-talet og tidleg 70-talet og det var ikkje snakk om at me hadde
inntekter på jakta den tida, for det var berre ein symbolsk pris dei betalte.
Dei gjorde som Hirsch antyda, dei vurderte skikkelegheita til folka som spurte frampå
og så lenge dei ikkje hadde nokon grunn til å tvile på at det var rettelege folk, gjekk det stort
sett greitt. Nokre kom via tiltrudde jaktlagsleiarar som over tid hadde opparbeida seg tillit nok
til at dei vart gitt uformell rett til å rekruttere jegerar sjølve etter dei behova laget hadde for å
greie å gjere «jobben». Som oftast var jaktlagsleiarane grunneigarar, særleg i områda med fleire
mindre utmarkseigedomar. Hjå dei større grunneigarane, dei som hadde eigedomar store nok
til å dele den opp i fleire jaktfelt var gjerne jaktlagsleiarane tiltrudde sambygdingar eller folk
som var tilsette hjå skogeigaren og der jakta mesta gjekk inn som ein del av arbeidsinstruksen.
28 Her må eg få presisere at eg ikkje meiner at godet i seg sjølv har endra karrakter, men berre at den
praktiske organiseringa av jakta kan innebere at godet inneheld element som får den til å tilsynelatande ha endra
karrakter.
87
Også her kunne behovet for folk vere stort til tider og etter kvart som elgstamma vaks vart
også behovet for jegerar større.
jakt og jakttilgang – reproduksjon av stadeigen lokal habitus
Til grunn for tilgangspraksisen i grendene låg nettopp grunneigarretten. Ved å gi
grunneigaren retten til å ekskludere vart det også etablert eit – i dei aller fleste tilfella – nært
eller lokalt mynde; nemleg grunneigarane sjølve. Grunneigarane stod formelt sett fritt til å
organisere og utforme elgjakta slik det måtte passe dei best, men i praksis er det grunn til å tru
at den, i alle fall delvis, også vart utforma i samarbeid eller i samhandling med grenda og
grendefolket – altså av ikkje-grunneigarar så vel som av grunneigarar.
Elgjakta har utvikla seg gradvis. Som nemnt har den utvikla seg frå ein Fønhus variant
av einstøingen som kjempa sin innbitne kamp i Vassfaret, til å bli den folkelege
bygdeaktiviteten som me kjenner i dag. Kanskje er det rettare å seie den har utvikla seg stegvis,
snarare enn gradvis. For mykje av endringane kom med endringane i skogbruket. Dei kom
med flatehogsten som skapte gode beiteforhold for elgen og la, saman med retta avskyting og
organiseringa av jakta i etablerte jaktvald og lag, mykje av grunnlaget for den enorme veksten
som me såg i elgstamma frå litt utpå 70-talet og fram til slutten på 90-talet.
I takt med auken i talet på elg kom også skogskadane. Når vinteren kledde opp
lyngplantane – som elgen aller helst føretrakk – i eit metertjukt snødekke, vart furuforynginga
skadelidande. I områder der elgtettleiken var stor vart det rekna ut at nær 3,5% av det
tilgjengelige skogsarealet hadde gått tapt for furuproduksjon på grunn av beitetrykket
(Solbraa 1998). I tillegg vart også beiteskadane på innmarka betydeleg for fleire bønder. I
denne samanheng vart også behovet for effektivitet i elgjakta tilsvarande større. Dei lokale
jegerane vart sett på som ein viktig ressurs i så måte. Skogeigarane med større skogeigedomar
– og dermed også betydelege økonomiske interesser i skogsdrifta – var opptatt av å opprette
og vedlikehalde gode relasjonar til dyktige jaktlagsleiarar. Ryddigheit, dugleik og arbeidsvilje
var viktige eigenskapar – kall det gjerne kapital – for den som ville vere ein attraktiv jeger på
«marknaden». Om jegerane og jaktlaget synte seg å vere effektive, om dei evna å ta ut tett opp
mot den tildelte kvota og var ryddige og ikkje dreiv med «feilskyting» – altså at dei tok ut dei
rette dyra i høve kvota – vart dei føretrekte som jegerar også året etter. Den dyktige
jaktlagsleiarane fekk i stor grad tillit og mynde til å bemanne jaktlaga med dei jegerane dei
sjølve ønska. Og det var i jaktlagsleiaren si interesse å syte for at jegerane på laget gjorde
jobben. For skogeigaren retta seg til jaktlagsleiaren som var den som laut stå til ansvar for
jobben laget gjorde. Ineffektivitet, rot og uro gjekk på jaktlagsleiaren si ære og gav dermed ein
tydeleg motivasjon for jaktlagsleiaren til å disiplinere jaktlagsmedlemmane.
I områder der skogeigedomane var mindre og der jakta var organisert i samarbeid
mellom fleire grunneigarar, utgjorde gjerne grunneigarane sjølve ein betydeleg del av
jaktlaget. Men også her gjorde den veksande elgstamma sitt til at det etter kvart oppstod behov
for fleire jegerar. Rekrutteringa til jaktlaga gjekk då gjerne via dei einskilde grunneigarane.
Ofte var det slekt eller venar av grunneigarane som vart invitert til å vere med på dei ulike
88
jaktlaga, og typisk var det praktisk om jegerane budde lokalt. Det letta koordineringa og opna
for moglegheita til å organisere ein- eller halvdagsjakt innimellom dei daglege
arbeidsoppgåvene. Fleire av dei eldre grunneigarane og jegerane i mitt materiale fortel at
disiplineringa av dei einskilde jegerane til tider kunne vere vanskeleg her. Ekskludering eller
utestenging neste år, var ikkje eit like opplagt alternativ i slike lag. For det fyrste hadde
grunneigarane ein utvilsam jaktrett og det å stenge ute ein grunneigar frå å jakte på sin eigen
rett var berre ikkje eit alternativ. Samstundes var det å kritisere framferda til ein av jegerane
som jakta på ein grunneigar sin rett også ein kritikk av den grunneigaren som eigde jaktretten.
Somtid kunne dette vere vanskelege sosiale situasjonar å løyse, særleg om jegeren jakta for ein
grunneigar som sjølv ikkje deltok på jakta. Ein eldre grunneigar og jeger som tidlegare hadde
vore jaktlagsleiar på eit slikt jaktlag fortel om korleis han brukte løyse slike dilemma.
- Det kunne vere vanskelig å gå til grunneigaren å be han om å ta affære.
- Korleis då?
- Nei det var ei ekstra runde, fyrst måtte situasjonen forklarast og så måtte grunneigaren snakke
med jegeren … ja det var ikkje alltid effektivt.
- Kva gjorde du då?
- Me prøvde å snakke om situasjonen i jaktlaget, gjerne rundt bålet og slikt. Det var ofte meir
effektivt, det å få med seg resten av jegerane og dermed etablere ei felles forståing for korleis jakta skal
utøvast… det var kanskje minste motstands veg, men det fungerte for oss i alle fall.
Danninga av jegerane skjedde altså kring bålet, det skjedde gjennom lågmælt prat
kring nyingen under jaktpausane. Og her vart også jakta danna. Her la ein kriteria for korleis
den lokale jakta skulle utøvast, her etablerte ein prosedyrane for praksisen som etter berre få
år vart sett på som tradisjonen. Her presiserte ein at skogen «skal få kvile» midt på dagen, her
definerte ein sams forståing om skyteavstandar og skapte praksisen som la grunnlaget for den
stadeigne elgjaktetosen. Her la ein arbeidsmoralen, dugleiken og sjølvkontrollen inn som
viktige dygder for den gode elgjegeren og danna grunnlaget for kva ein lokal elgjeger er og
kva den lokale elgjakta skal vere. Her knytte ein banda attende til skogsarbeidarkulturen og
gjorde jakta til noko større enn einast jakt. Her sat grunneigar so vel som den eigedomslause
elgjegeren samla kring den same nyingen og dei drakk den same kaffien. Dei delte
forteljingane og røynslene, dei delte gledene og sorgene og let høyre eins frustrasjonar. Her
skjedde forhandlingane om kven dei er og her skjedde innsosialiseringa av kva den lokale
elgjakta er. Slik endrar jakta seg frå det den var til det den blir, slik skjer danninga av den
stadeigne elgjakta.
Men det skjer ikkje berre kring nyingen og på koia, det skjer også heime i grendene.
Det følgjer kjøtet ut frå skogen og til kjøtfordelinga mellom tårnsiloane i grendene, og det blir
med heim på kjøkenbenkane til jegerhushaldet. Det vandrar vidare langs kjøtnettverket til
studenthyblane, dei kvitmåla sørlandshusa og forstadane til byane og andre stadar der slekta
og venene har busett seg. Det reiser over kommunegrensene og til andre landsdelar og det
89
følgjer dei relasjonelle ringane til elgbygda og utgjer forteljinga om elgjakta så vel som
elgbygda.
elgbygdhabitusen
Når jaktlagsleiarane og eventuelt andre jegerar gjer sine disiplinerande framstøyt overfor
vørdlause jegerkompisar verkar det like mykje kollektivt som individuelt. Like mykje verkar
den sosiale sanksjoneringa på dei andre jegerane som på den som vert mønstra. Sameleis
verkar også rosen og godsnakket, alt er stimulans til den rette framferda. Rett og gale vert rost
og risa, og det er gjennom kvarandre me lærer korleis me best skal te oss. Til liks med Tom og
hans like sin utvikling av ein lokal habitus, som eg skriv om innleiingsvis i dette kapittelet,
vert også elgjegerane skapt gjennom ei før-refleksiv preging av eigen subjektivitet.
Innsosialiseringa av jegeren sin måte å oppleve og å vere i elgskogen på har skjedd over år
med deltaking på jakta og alt som høyrer til. Dei symbolske tydingane vert sosialt oppmuntra
gjennom umerkelege overføringar, projiseringar og identifiseringar. Dei spesifikke
disposisjonane festar seg i jegerane, eller i det Bourdieu (1999) kallar agentane, som kroppslege
før-refleksive disposisjonar retta mot å investere seg sjølv i det sosiale og å søkje respekt i det
sosiale spelet.
referansar for kapittel 3
Alexander, Jeffrey C. 1992. Shaky Foundations: The Presuppositions and Internal
Contradictions of James Coleman's Fundations of Social Theory. Theory and Society 21
(2):203 - 217.
Almås, Reidar. 1995. Bygdeutvikling. Det Norske Samlaget. Oslo.
Bauman, Zygmunt. 1992. Soil, Blood and Identity. The Sociological Review 40 (4):675 - 701.
---. 1998. Globalization: the human consequences. Polity Press. Cambridge.
Beck, Ulrich, Anthony Giddens & Scott Lash. 1994. Reflexive modernization : politics, tradition
and aesthetics in the modern social order. Polity Press in associaton with Blackwell
Publishers. Cambridge.
Becker, Lawrence C. 1990. Reciprocity. University of Chicago Press. Chicago. IL.
Berge, Erling & Anne Sigrid Haugset. 2013. Local ideas about rights of common in the
context of a historical transformation from commons to private property. I Centre for
Land Tenure Studies Working Paper. WP 13/2013, Norwegian University of Life
Sciences. Ås.
Berge, Erling & Jone Ullenes. 2011. Bostadens kultur og den urbane habitus. Sosiologisk Årbok
(3 - 4):44 - 86.
Blau, Peter M. 1964. Exchange and power in Social Life. Wiley. New York. NY
90
Bourdieu, Pierre. 1996. The state nobility: elite schools in the field of power. Polity Press.
Cambridge.
---. 1999. Meditasjoner. Meditationes parcaliennes. Pax. Oslo.
Bourdieu, Pierre & Loïc J. D. Wacquant. 1999. Den kritiske ettertanke. Grunnlag for
samfunnsanalyse. Samlaget. Oslo.
Brohman, John. 1996. Popular development: rethinking the theory and practice of
development. Blackwell. Oxford.
Bromley, Daniel W. & Michael M. Cerena. 1989. The Management of Common Property
Natural Resources: Some Conceptual and Operational Fallacies. I World Bank
Discussion Paper. DP - 57. Washington, D. C.
Brottveit, Ånund & Olaf Aagedal, red. 1999. Jakta på elgjaktkulturen. Abstrakt forlag. Oslo.
Brox, Ottar. 2002. Sauen i utkantbygdenes næringsliv: Konflikter og muligheter. (Foredrag)
Bygdeforskning i 20 år. 05.11. Trondheim.
Bye, Linda Marie. 2009. 'How to be a rural man': Young men's performances and
negotiations of rural masculinities Journal of Rural Studies 25:278-288.
---. 2010. Bygdas unge menn - en studie av bygdemenns forhandlinger om og utfordringer av
rurale maskuliniteter. Avhandling til grada Ph.D., Geografisk institutt, NTNU,
Trondheim.
Christensen, Helge. 1967. Lovgivningen om viltstell og jakt med kommentarer - Jaktloven
(1951). Aschehoug. Oslo.
Coleman, James S. 1986. Social theory, sosial research, and theory of action. American Journal
of Sociology 91 (6):1309-1335.
---. 1988. Social Capital in the Creation of Human Capital. American Journal of Sociology 94
(Supplement):95-120.
---. 1990. Fundation of Social Theory. Harvard University Press. MA.
Cosmides, Leda & John Tooby. 1992. Cognitive Adaptions for Social Exchange. I The Adapted
Mind. Evolutionary Psycology and the Generation of Culture. Redigert av: J. H. Barkow, L.
Cosmides & J. Tooby. Oxford University Press. New York. NY.
Crawford, Sue E. S. & Elinor Ostrom. 1995. A Grammar of Institutions. American Political
Science Review 89 (September):582-600.
Crossley, Nick. 2001. The Phenomenological Habitus and its Construction. Theory and Society
30 (1):81 - 120.
Dagbladet. 2001. Sender bygdegutter på sjekkekurs. Birgitte Fahlvik Hoff, 24.02.
---. 2003. Ungkarene norske jenter ikke vil ha. Per Lars Tonstad, 10.02.
Davis, Diana K. 2006. Neoliberalism, environmentalism, and agricultural restructuring in
Morocco. Geographical Journal 172 (2):88-105.
Elster, Jon. 1989a. The Cement of Society: A Study of Social Order. Cambridge University Press.
Cambridge.
---. 1989b. Nuts and bolts for the social sciences. Cambridge University Press. Cambridge.
---. 2007. Explaining Social Behavior - More nuts and bolts for the social sciences. Cambridge
University Press. New York. NY.
91
Etzioni, Amitai. 1988. The Moral Dimension: Toward a New Economics. The Free Press. New
York. NY.
Feeny, David, Fikret Berkes, Bonnie McCay & James Acheson. 1990. The Tragedy of the
Commons: Twenty-two years later. Human Ecology 18 (1):1-19.
Friedman, Jonathan. 1996. Cultural Identity and Global Process. Sage. London.
---. 1997. Simplifying complexity: assimilating the global in a small paradise. I Siting culture:
the shifting anthropological object. Redigert av: K. F. Olwig & K. Hastrup. Routledge.
Warren, Roland. 1978. The Community in America. 3 ed. Rand McNally. Chicago. IL.
Wiborg, Agnete. 2004. Place, Nature and Migration: Students' Attachment to their Rural
Home Places. Sociologia Ruralis 44 (4):416-432.
Wirth, Louis. 1938. Urbanism as a Way of Life. American Journal of Sociology 44 (1):1 - 24.
Østerberg, Dag. 1986. Fortolkende sosiologi. Universitetsforlaget. Oslo.
95
_____________________________
om studieområdet og metoden
DETTE ARBEIDET er samansett av fleire mindre studiar i ulike
grendesamfunn. Alle er tufta på kva eg har sett og høyrt, eller rettare; kva eg har forstått av
det eg har sett og høyrt. Eg har snakka med bygdefolk, grunneigarar så vel som jegerar og
andre som berre bur i bygdene, om elgjakta. Eg har vore på jakt saman med eit «bygdejaktlag»,
eg har lege på koia og prata skit og ete flesk steikt på bålet og drukke beksvart kaffi av ein lekk
trekopp. Eg har snakka med reiselivsoperatørar som organiserer storviltjaktopplevingar i
eksotiske omgivnadar i Russland så vel som i Sør-Afrika, og eg har snakka med norske jegerar
som har vore på slike reiser. Og alle har dei gitt meg historier, historier om kultur; jaktkultur.
Eg har lytta og observert og eg har gjort intervju; kvalitative intervju. Og eg har lært ting eg
ikkje kunne frå før. Eg har fått innsyn i praksisar og kulturar eg trudde eg kjente betre enn eg
gjorde, og eg har forstått at enno er det langt fram til eg kan seie å kjenne jaktkulturen fullt ut.
Eg har prøvd å formidle noko av det eg såg, høyrde og tenkte og eg har prøvd å forstå.
Eg har prøvd å forstå samanhengane mellom folk sine handlingar og haldningar og eg har
gjort mitt beste for å skaffe meg innsikt i kva som skjer innanfor eit felt der stadeigne verdiar
og kulturelle praksisar vert utfordra av ytre så vel som indre faktorar. Men enno står mykje
att. Enno kunne eg sikkert skrive fleire forteljingar, enno kunne eg sikkert gjort fleire analyser
og refleksjonar som ville ha bidrege til ei djupare forståing av elgjakta og elgjaktkulturen, eller
av lokalsamfunna og dei kollektive prosessane som utspelar seg kring dei stadige endringane
som skjer ute i grendene. Men inntil vidare er dette det eg har.
4
96
korleis vil du gjere dette då?
Det var bror min som stilte meg spørsmålet. Eg hadde nett fått tilslaget på dette prosjektet og
hadde laga meg ei lita skisse der eg trakk opp dei fyrste tankane og ideane om kva eg ville
studere. No sat eg heime på Flø saman med bror min og fortalte om planane mine. Eg såg han
tykte det var interessant, men eg såg også at han stussa litt.
- Korleis vil du gjere dette då?, spurte han. Og der og då meinte eg å ha ein klar idé.
- Eg trur eg vil arbeide litt slik som antropologane ofte arbeidar, sa eg, og meinte at eg ville
arbeide etnografisk. For poenget var å trenge så djupt eg evna inn i det den amerikanske
sosiologen Arthur L. Stinchcombe (2005) kallar «the sequences of actions and their context»
(2005 :1). Eg ville leite etter korleis vanlege folk sine haldningar og handlingar føls åt og korleis
dei inngår i den konteksten dei er ein del av og på den måten søke å forstå dei i sine heimslege
omgivnadar.
- Eg tenkjer i utgangspunktet at eg vil finne eit par tre slike typiske elgbygder og berre reise dit
å sjå kva som skjer, sa eg.
- Heilt slik på måfå?
- Nei ikkje akkurat det, eg tenkjer at ulike lokalsamfunn gir ulikt grunnlag for kor trugande
kommersialiseringa er. For eg trur nok at enkelte elgbygder opplever kommersialiseringa annleis enn
andre.
Det var slik eg tenkte. Eg ville vitje grender i Nord-Østerdalen med ulik
eigedomsstruktur. Teoretisk meinte eg det var grunn til å tru at kontroversane kring
kommersialiseringa av elgjakta ville utspele seg annleis i områder der ein større grunneigar
sat på disposisjonsretten til større samanhengande jaktområder enn der fleire mindre
grunneigarar samarbeidde om organiseringa av elgjakta.
Etter samtala med bror min skreiv eg mine fyrste notatar i ei flunkande ny notatbok
som seinare fekk tittelen Feltdagbok I skrive på framsida, det var då metodearbeidet starta. Før
alt feltarbeidet var ferdig hadde eg fem slike bøker, nokre meir rotete enn andre, men alle vitna
dei om eit forskingsarbeid under stadig utvikling. Det er ikkje alltid det som kjem på papiret i
feltdagboka som er det avgjerande, kanskje er det heller ikkje alltid det som er poenget. Av og
til er poenget med eit feltdagboksnotat like gjerne det som går føre seg i hovudet på den som
skriv notatet, truleg kan nettopp fyrste sida i Feltdagbok I illustrere det. «Etnografisk studie av
fire lokalsamfunn» og strekpunkta «To grunneigarlagsvald» og «To einegrunneigarvald», er nok
ikkje det mest informative. Og når ein i tillegg ser ei mesta uforståeleg teikning som ser ut til
å illustrere to ulike typar vald med omsyn til grunneigarstrukturen, vitnar nok det om at det
kanskje gjekk føre seg større tankar i skallen til forfattaren enn kva han evna å få ned på
papiret. Uansett, feltdagbøkene har vore med meg alt frå då eg starta å tenke ut korleis eg
skulle gjere arbeidet og gjennom heile prosessen. Mest aktivt vart dei nytta under sjølve
datainnsamlinga – det var nok også derfor dei fekk namna Feltdagbok I - V – der eg kvar kveld
har skrive korte eller lengre refleksjonar i etterkant av intervjua. Ikkje minst nytta eg
feltdagboka mykje under mine åtte dagar saman med eit lokalt elgjaktlag. Men dei gjev også
97
eit godt inntrykk av korleis arbeidet mitt har utvikla seg frå det som kanskje fyrst var meir
som ei rein studie av elgjakt og kommersialisering av elgjakta til å verte ei studie av den
praktiske forvaltinga av elgjaktkulturen.
Den fyrste sida i Feltdagbok I fortel at ein i alle fall kan vone at det gjekk føre seg større tankar i skallen
åt forfattaren enn kva han evna å få ned på papiret.
I dette kapittelet vil eg skissere delar av grunnlaget for den metodikken eg har nytta i
arbeidet. Eg vil snakke om metodevala mine og om kva som har inspirert meg til dei vala eg
har gjort. Eg vil gjengi korleis eg tenkte i forkant av feltarbeidet, og prøve å skildre korleis eg
gjekk fram under sjølve feltarbeidet. Vidare vil eg fortelje om dei gongane eg skifta retning,
dei gongane eg endra planane, dei gongane feltarbeidet tok uventa retningar og alle dei
gongane eg laut improvisere.
98
men før det
Før eg går inn på metodedrøftinga knytt til arbeidet i elgbygdene, la meg seie litt om korleis
det heile starta. Denne avhandlinga vert innleia av eit essay frå mi eiga heimbygd, eit essay
som på mange måtar representerer starten på mi interesse for kommodifiseringa, eller kanskje
snarare for den nye bygda og for dei sosiale prosessane framveksten av den nye bygda fører
med seg29.
På Flø følgde eg ei sak, i staden for å gjere eit tilfeldig eller strategisk utval av bebuarane
og intervjue kvar av dei med ein på førehand definert plan for intervjuet i form av ein
intervjuguide, så følgde eg altså saka; eg let sjølve saka i kombinasjon med tilfeldigheitene
styre meg frå den eine personen til den andre. Eg freista å vere lydhøyr for kva dei fortalte
meg der og då, for så og ta det med meg vidare til neste person. Eg brukte ingen lydopptakar
eller anna elektroniske hjelpemiddel under sjølve samtalane, heller ikkje hadde eg nokon
notatblokk eller papirer med ein intervjuguide eller liknande då eg snakka med folk på Flø.
Derimot hadde eg ei av desse hendige mp3 musikkmaskinene, som også kunne fungere som
ein liten diktafon, i lomma der eg snakka inn utsegnene mest mogeleg ordrett frå min eigen
hugs like etter at samtalane var avslutta. Eg opplevde dette både praktisk og enkelt, og sidan
samtalane jamt over var svært korte, mellom 15 til 25 minutt, var det slett ikkje vanskeleg å
memorere kva som var sagt rett etter at praten var avslutta.
Eg hadde til då eigentleg aldri arbeida på denne måten før – ja no meiner eg ikkje det
med diktafonbruken, men altså det med å følgje saka og arbeide utan intervjuguide eller utan
å ha gjort noko form for utval på førehand. Ikkje hadde eg lese så mykje om denne måten å
arbeide på heller, anna enn at eg har forstått at det kan ha vore ein arbeidsmåte mange truleg
likevel må har nytta for nettopp å få oversikt over eit saksfelt. Når det gjeld måten mine
informantar vart rekruttert på i essayet Utanfor folkeskikken, kan det kanskje vere nærliggande
å samanlikne det med den sokalla snøballmetoden (Biernacki & Waldorf 1981; Noy 2008). Ei
metode sosiologar fyrst og fremst har nytta når ein har studert sensitive spørsmål der det
gjerne også har vore vanskeleg å rekruttere tilstrekkeleg utval før studien starta, eller i studie
av sosiale nettverk og i studiar med ukjent univers (Vassenden & Andrews 2007). Men i mitt
tilfelle frå Flø gjaldt det definitivt ikkje eit ukjent univers og det var heller ikkje typiske sosiale
nettverk eg studerte i seg sjølv, med mindre eit lite bygdesamfunn kan betraktast som eit
sosialt nettverk sidan alle på ein eller annan måte samhandlar med kvarandre i større eller
mindre grad. Derimot liknar det meir på studie av sensitive spørsmål. Eg meiner, det å snakke
kritisk om sambygdingar kan vere sensitivt og også det å uttrykkje skepsis til nykomarane sin
veremåte og livsstil kan innebere ein viss sosial risiko i ei lita transperent grend som Flø.
Som det går fram av essayet vart eg altså klar over eit skifte i synet på nykomarane då
eg snakka med kompissen min og kona hans, eit skifte frå å ha vore relativt begeistra for
nykomarane til å etter kvart uttrykkje ein viss skepsis. Og sidan dei ikkje ville seie så mykje
meir, var neste steg å gå ein tur etter vegen å sjå kven eg kunne få i tale i eit forsøk på å kome
29 Les meir om det i «fortale – opphavet, nokre tankar om skrivestil og ei lesarrettleiing».
99
nærare saka. Det var nokså tilfeldig kven eg trefte etter vegen, så slik sett var ikkje dette
nødvendigvis snøballmetoden i rein teknisk forstand. For då eg trefte «Losen» gjorde eg ikkje
det fordi kompisen min på nokon måte fortalde meg at eg burde snakke med han. Eg hadde
heller ingen grunn til å tru at «Losen» på nokon måte skulle vere samd med kompissen min
sine vurderingar om nykomarane. Det var med andre ord ingen ting som peika meg i retning
«Losen» etter at eg hadde snakka med kompisen min fyrst. Sameleis råka eg også på «Ulven»
på slump i det han stod ute på trappa og såg i veret – og «Raffen» han kom berre forbi på
sykkel. Slik var det også for alle dei andre eg snakka med i samband med dette arbeidet. Ingen
av informantane peika direkte på kvarandre eller utgjorde noko bestemt nettverk av
«utegangarar» eller anna som skulle tilseie at eg nett ville treffe dei.
Her er sjølvsagt stor uvisse knytt til denne måten å velje ut informantar på, både
metodeteknisk og etisk30. Nett det kunne eg ha sagt mykje om, men her vil eg heller trekke inn
ei anna uvisse – som også fyrst og fremst gjeld for essayet Utanfor folkeskikken og ikkje like
mykje for «elgjaktessaya» som resten av denne avhandlinga bygger på – nemleg uvissa knytt
til det å vere kjent i det lokalsamfunnet ein studerer. For sidan eg er oppvaksen på Flø og sjølv
har ei historie der – ei historie også mine informantar kjenner og har sine eigne oppfatningar
om – så kan det ha påverka dei data eg fekk. Eg meiner, sidan slekta mi bur der og sidan fleire
av mine næraste kjenningar også bur og verkar i lokalsamfunnet, er det grunn til å tru at
informantane også plasserer meg inn som del av dei lokale nettverka og kanskje endatil tillegg
meg posisjonar som eg sjølv ikkje nødvendigvis er klar over at eg vert tillagt. Eit døme på det
kan vere då «Raffen» så tydeleg flagga sin skepsis til nykomarane og like etter refererte til
moldhaugane som bror min hadde liggande på eit av beitestykka sine. Det er rimeleg å anta
her at nett det at eg var bror til den same bonden som hadde opplevd å verte sett etter i korta
av nettopp nykomarane, så kunne han lett tru at eg også delte hans syn på nykomarane.
Kanskje var nettopp det grunnen til at han var så openmunna i høve sitt syn på nykomarane.
Det same kan også gjelde for fleire av dei andre eg snakka med, altså at dei antok at eg hadde
ei føreåt innteken haldning til nykomarane. Ei haldning skapt av min relasjon til min eigen
bror og dermed enda dei opp med å snakke meg etter munnen. Samstundes kan nett det også
ha vore sjølve føremonen; altså nett fordi informantane tok for gitt at eg var plassert på den
eine sida i, lat oss kalle det debatten om nykomarane, så let dei meg lettare få sjå kvar dei sjølve
stod. Det at bror min har vorte «uthengt» i lokalavisa av nykomarane kan altså ha gitt mine
informantar grunn til å tru dei kunne stole på at eg var på deira side i saka. Ein kan lett tenkje
seg at om eg hadde kome her som utanforståande og prøvd å arbeide på same måten ville eg
kanskje fått heilt andre data. Det gjer like fullt ikkje mine data mindre gyldige av den grunn,
sameleis vil eg heller ikkje seie at dei data ein utanforståande ville ha fått heller ikkje ville ha
vore mindre gyldige; dei ville berre vore annleis.
30 Les meir om dei metodetekniske og etiske vurderingane i avsnittet «etiske vurderingar og lagring av
data».
100
om studieområda og metoden
Men så tilbake til studiane av «elgbygdene». Som det går fram av samtala med bror min var
min spontane tanke at eg ville «arbeide litt slik som antropologane ofte arbeidar», og det skulle vise
seg at den spontane tanken held seg oppe også etter at eg hadde tenkt nøyare igjennom
metodevalet. Eg er samd med Arthur L. Stinchcombe (2005) når han framheld at ein
etnografisk inngang er veleigna om ein ønskjer å trenge djupare inn i sekvensane av
handlingane og handlingane sin kontekst for å få kunnskap om sjølve handlingane slik dei
oppstår i sine naturlege omgivnadar. Altså, som eg sa innleiingsvis, at etnografien er veleigna
om ein leitar etter korleis vanlege folk sine haldningar og handlingar føls åt og korleis dei
inngår i den konteksten dei er ein del av – som til dømes det heimslege bygdesamfunnet. Like
mykje er metodevalet også tufta på eit anna poeng som Stinchcombe trekker fram, nemleg at
det samfunnsvitskapen teoretiserer kring er skilnadar (differences) og, når me evnar å
handtere det, også avstandar (distances) (2005:11). Avstandar er, i følgje Stinchcombe,
skilnaden mellom skilnadane. Årsakar skaper skilnadar, og når me freistar å gi
årsaksforklaringar etterstrevar me altså å forklare skilnaden mellom eit sett av observasjonar
(the effect) i forhold til eit anna sett av observasjonar (the cause). Nett derfor tek også
Stinchcombe til orde for å velje ut studieområder, eller «what to study» som han sjølv skriv,
med det for augo å maksimere nett dei nyttige avstandane (useful distances).
Det var også utgangspunktet då eg gjorde mine før omtalte «fyrste notatar» i
Feltdagbok I. Eg ville nemleg studere ulike typar grender og ulike typar jaktvald. Eg ville
studere jaktvald der sjølve valdet – eller det samanhengande forvaltingsområdet – strekkjer
seg over eigedomane til fleire (les mange) grunneigarar, eller jaktrettshavarar. Og eg ville
studere jaktvald der ein stor (les få) grunneigar forvalta så godt som heile jaktvaldet. Eg ville
med andre ord studere ulike case.
elgbygdene i nord-østerdalen
Køyrer du Oslo – Trondheim, noko enkelte av oss gjer rett så ofte, har vel du òg hasta gjennom
dei tunge skogane langs Glomma. Kanskje køyrer du alt for fort også, for me gjer ofte det; me
køyrer for fort til faktisk å sjå det landskapet me fer igjennom. Frå Rena og nordover held ein
vanlegvis langs Glomma på Riksveg 3, og passerer Evenstad, Koppang og Atnosen på vegen
mot Alvdal og Tynset. Altfor skjeldan tek me av ved Atna og held over Sollia mot vakre
Folldal, og enno sjeldnare tek me austover ved Koppang og svingar nord langs Storsjøen og
opp forbi Åkrestrømmen og Otnes, der me kan sjå over mot lidene på Lomnes før me held
vidare oppetter rendalsgrendene. For ikkje å snakke om å halde enno lenger austover ved
Åkrestrømmen og inn mot Isteren og opp langs Femunden før me svingar over mot Tolga eller
Os, det gjer me mesta aldri.
Men neste gong du køyrer Oslo - Trondheim; så slakk litt av; prøv ein annan veg og ta
deg tid. Sjå deg rundt og prøv å merke kva som er bak og innimellom skogen. For uansett kva
veg du vel, vil du køyre gjennom store skogområder som alle ber tydeleg preg av skogskultur.
Her ser du små enkle torp plassert i bråe glenner i den tunge granskogen og du ser staslege
våningshus med påkosta detaljar i to fulle etasjar pluss loft som fortel oss at også her har det
101
vore skilnad på folk. Du ser burøysingsbruk og små plassebruk, og du ser høyløene plassert
nær elver og vassfar som alle vitnar om aktiv utnytting av dei næringsrike elveengene i
området.
Høyløe plassert nær opp mot elvedeltaene vitnar om viktigheita av elveengene i området. (Dette bilete
er frå Trysil og har ingenting med mine aktuelle studieområder å gjere).
Skulle det skje at du kjem her siste veka i september eller fyrst i oktober vil du, om du
tek deg tid til å stogge, også merke at her går folk med kniv i beltet. Gløtter du inn
sidevindauga på bilane framom nærbutikkane ser du jaktradioar liggande i framsetet og
oransje skuggehuver på dashbordet. Og lyttar du inn på praten åt karane ved bensinpumpene
merkar du fort at elgjakta er i gong. For den engasjerer, elgjakta her. Den grip inn i
kvardagslivet og let seg merke for den som er var nok.
utveljing av studieområde – ei forstudie
Det var denne sort bygder eg ville studere; eg ville studere bygder der elgjakta var viktig. Ikkje
einast i kroner og ører, men viktig også som eit stadeige kulturelt fenomen. Eg ville studere
grender der elgjakta inngår som eit sentralt element i forminga av kven folk er, grender der
elgjakta er noko meir enn einast ein ressurs med potensiale til å akkumulere kapital for
jaktrettshavaren. Eg ville studere «Elgbygda».
Det var våren 2005 at eg fyrst gong vitja elgbygdene i dette ærendet. Det var min fyrste
tur og eg hadde ingen annan intensjon enn å sjå meg om og gjere meg kjent. Eg ville sjå
grendene og lokalsamfunna, eg ville sjå landskapet og bygningane og eg ville snakke med
folk. Kanskje ville dette fyrste besøket også hjelpe meg til å bestemme kva for bygdesamfunn
102
og kva for jaktfelt eg til slutt skulle studere. Men mest av alt ville eg eigentleg berre vere her
og tenke – tenke gjennom korleis eg skulle gripe ann dette arbeidet.
På førehand hadde eg gjort avtalar med nokre få grunneigarar. Dei fyrste eg vitja heldt
til langt nord i Nord-Østerdalen og det skulle vise seg at dei høyrde til det same jaktvaldet.
Dei budde langt frå kvarandre og eigedomane deira låg på kvar sin ende av jaktvaldet, men
etter omorganiseringa av valdstrukturen – som eg straks skal kome tilbake til – var dei no altså
del av det same jaktvaldet, eller storvaldet som det også vert kalla. Den tredje grunneigaren eg
hadde avtale med høyrde til noko lengre aust og var med i eit jaktvald som grensa opp mot
valdet til dei to fyste grunneigarane. Innanfor kvart av storvalda som desse grunneigarane
høyrde til hadde fleire synt jamt større interesse for å leige ut elgjakta i sine respektive jaktfelt.
Andre igjen delte framleis jakta rundhanda med sine sambygdingar.
Den siste grunneigaren eg hadde avtale med var å rekne som ein av dei større
skogeigarane i Nord-Østerdalen og typisk heldt han då også til noko lengre sør i dalføret enn
dei andre. Han sat på ein eigedom som strekte seg over to jaktvald. Det eine eit valdsamarbeid
med ein av kommuneskogane medan det andre var eit valdsamarbeid med eit par tre andre
mindre og middels store private grunneigarar.
mot ei driftsplanbasert forvalting
Men før eg presenterer sjølve casane kjenner eg at eg treng å nemne den omfattande
omorganiseringa av valdstrukturen som skjedde fram mot 2006. For det høyrer med til historia
at åra før eg gjorde dette feltarbeidet, altså framover mot midten av 2000-talet, gjekk det føre
seg ei omfattande omorganisering av vilt- og fiskeforvaltinga i Noreg. I samband med
innføringa av det som skulle få namnet «den driftsplanbaserte forvaltinga» av storvilt og då
også elg, såg me at samarbeidet grunneigarane imellom var i ferd med å verte langt meir
omfattande enn kva det før hadde vore – i alle fall med tanke på vilt- og fiskeforvaltinga. For
i kjølvatnet etter Skogmeldinga (St.meld. nr. 17 1998 - 1999) og Landbruksmeldinga (St.meld.
nr. 19 1999 - 2000), som båe kom ved inngangen til 2000 talet, vart det peika på behovet for å
ta grep i høve til forvaltinga av storviltet i Noreg. Betre planarbeid og utvida samarbeid vart
sett på som lykelen, både med tanke på å redusere beiteskader på skogen, ei betre og sunnare
elgstamme og for å evne å utnytte jaktresursane betre til næringsutvikling.
Dette var for så vidt ikkje nye tankar, for alt i statsbudsjettet for 1996 (St. prp. nr. 1 1995-
96) vart det trekt fram at det var trong om ei styrking av den lokale vilt- og fiskeforvaltinga.
Og arbeidet som vart sett i gong etter at Direktoratet for naturforvalting avslutta sitt prosjekt
«Lokal forvaltning av de utnyttbare vilt- og fiskeressursene» (Dervo & Østdahl 2000), vart også
kopla til det sokalla «Forenklingsprosjektet» – ei vidareføring av prosjektet «Et enklere Norge»
forankra i programmet «Fornyelsen av offentlig sektor» (NOU 2000: 22) - der målet var å
rydde opp i det konglomeratet av føreskrifter som fantes både nasjonalt, fylkesvist og
kommunalt.
103
For vilt- og fiskeforvaltinga vart det langsiktige hovudmålet å arbeide for at den
praktiske forvaltinga, i den grad det var hensiktsmessig, skjedde mest mogeleg på lokalt nivå.
Ambisjonen var at innan 2006 skulle kommunane vere etablert som offentleg forvaltingsorgan
for vilt- og fiskeforvaltinga og saman med rettshavarane skulle dei overta det praktiske og
finansielle ansvaret for forvaltinga. Eit krav i så måte var at rettshavarane – eller
grunneigarane altså – måtte organisere seg i fellesorgan for vilt- og fiskeområder og gå saman
om felles forvalting etter driftsplanar. Ein ønskja også å involvere brukarane i den praktiske
forvaltinga i større grad enn kva før hadde vore tilfelle, i alle fall formelt, og på den måten
drage vekslar på, og kanskje også formalisere, kunnskapen som fanst lokalt.
Øvst: Før omorganiseringa – bestod området av fleire små vald, der kvart av dei kunne ha ein eller
fleire jaktrettshavarar.
Nedst: Etter omorganiseringa – vart det etablert eitt stort vald med tilhøyrande utmarkslag.
Jaktrettshavarane som tidlegare høyrde til eitt vald har no meldt seg inn som medlem i utmarkslaget.
(Illustrasjonen er henta frå Jerstad, Solbraa & Knutsen (2003)).
104
Dermed gjekk startskotet for ein totalt ny valdstruktur i elgskogen og ei formalisering
av ei rekkje nye lagssamarbeid i utmarka. Rett nok var det somme stadar berre snakk om ei
re-formalisering og kanskje også ei re-definering av lagssamarbeid som eigentleg eksisterte og
som hadde eksistert lenge, sjølv om det kanskje enkelte stadar hadde lege nede etter at den
tradisjonelle utmarksbruken hadde minka ute i grendene. I tillegg vart fleire av dei større
private eigedomane involvert i eit langt nærare samarbeid med dei kringliggjande
eigedomane enn kva som før hadde vore vanleg.
Men nok om det. Lat oss no gå attende til feltarbeidet mitt og den fyrste forstudien då
eg bestemte meg for kva case eg ville studere.
bygdejaktlaget
Målet med forstudien var som sagt å verte kjent med området og orientere meg om kva som
skjedde lokalt i høve til kommersialiseringa av elgjakta. Derfor via eg også mykje tid på å
freiste å finne grunneigarar og lokalsamfunn som var inne i ein eller annan form for prosess
for å få til meir organisert utleige av elgjakta. Tre tydelege casar krystalliserte seg gradvis i
løpet av forstudien; den fyrste var eit jaktvald relativt langt nord i Nord-Østerdalen. Det var
også det same jaktvaldet som dei to grunneigarane eg fyrst vitja høyrde til. Begge dei to
grunneigarane kunne fortelje meg at av dei til saman 14 jaktfelta som var med i valdet var 3
felt utleigd til reine utanbygdslag i 2004. Av dei resterande 11 jaktfelta hadde 4 innført
ordningar med gjestejegerar som kjøpte seg inn på laget anten på åremål eller for enkeltår eller
berre for nokre dagar. Dei resterande 7 jaktlaga var det som dei to grunneigarane omtala som
«reine bygdejaktlag». Det var også her eg for fyrste gong vart introdusert for omgrepet
bygdejaktlag, sjølv om eg intuitivt forstod omgrepet godt nok til å handtere det i normale
kvardagslege situasjonar, vekte det likevel interessa mi for å freiste å finne ut kva som
eigentleg ligg i omgrepet. Kva er det som gjere eit jaktlag til eit bygdejaktlag? Er det noko meir
enn einast den geografiske plasseringa av bustaden åt jegerane? Har det noko med praksisen
å gjere, altså har det noko med det bygdejaktlaget eller den einskilde bygdejegeren gjer som
dei andre jaktlaga eller jegerane ikkje gjer?
Der og då freista eg å grave litt i dette spørsmålet. Den fyrste grunneigaren meinte det
berre handla om kvar jegerane budde, men etter å ha tenkt seg om kom han på at fleire av dei
laga han hadde definert som bygdejaktlag også hadde jaktlagsmedlemmar som ikkje budde
verken i bygda eller i nokon av dei andre nærliggande bygdene. Endatil det laget han sjølv
jakta på hadde med ein jeger frå Bergen i tillegg til ein gudbrandsdøl. Også den andre
grunneigaren var vag på nett korleis han ville definere eit bygdejaktlag og sende meg vidare
til ein av jegerane på sitt jaktlag som han meinte nok kunne svare betre på dette enn kva han
sjølv kunne.
Før eg oppsøkte jegeren tenkte eg at eg laut lage meg ein slags intervjuguide, eller i alle
fall prøve å førebu meg litt meir på kva eg eigentleg leita etter, så eg sette meg til ved eit bord
som var stilt opp som ein liten kaféavdeling like innom inngangen på den lokale
daglegvarebutikken. Kvinna som dreiv butikken, eller kanskje like mykje kafeen, vart etter
kvart nysgjerrig på framandkaren som sat der og grubla over ei notatbok og tok til å frette meg
105
ut om kva eg dreiv på med. Eg sa som sant var at eg lurte på kva som kjenneteikna eit jaktlag
som folk her omtalte som eit bygdejaktlag.
- Kven er desse jegerane som utgjer bygdejaktlaget? Og meldinga ho gav var kanskje nærare
essensen enn kva nokon av dei andre så langt hadde vore.
- Det er vel dei som høyrer til her det, sa ho med stor overtyding før ho tilsynelatande
meinte seg ferdig med det og vendte attende til arbeidet med å fylle varehyllene i butikken.
Og nettopp det å høyre til kunne kanskje vere lykelen her, altså det å kjenne identitet
til staden. For sjølv om den eine grunneigaren ikkje sjølv kom på å nemne det så kom det meg
for øyre seinare at både «bergensaren» og jegeren som vart omtala som «gudbrandsdølen»
begge hadde tilhøyrigheit til bygda. Bergensaren var onkel åt ein av grunneigarane i bygda og
hadde vakse opp her og budd i bygda fram til han som attenåring tok seg jobb som matros på
ein Jebsens båt fyrst på 60-talet. Sameleis hadde gudbrandsdølen tidlegare vore gift med ei
jente frå bygda og hadde budd i bygda ei kort periode på 80 talet. Då hadde han arbeida i
skogen saman med ein av entreprenørane som den tida hadde stått for det meste av
tømmeruttaket i store delar av dalføret.
Etter samtalane med dei to fyrste grunneigarane, kvinna på butikken og den eine
jegeren eg vart råda til å ta ein prat med, gjorde eg tre intervju til – eitt med enno ein grunneigar
og eitt med to jegerar som begge kan kallast eigedomslause31. I tillegg hadde eg fleire lause
samtalar med kvinna på butikken, samtalar som ved fleire høve også inkluderte tilfeldig
forbipasserande kundar anten på butikken eller på den improviserte kafeen ved sida av kassa
i butikken. Ingen av desse samtalane er analysert etter nokon vitskaplege metodar anna enn
at dei har bidrege til å hjelpe meg som forskar til å skaffe meg oversikt over bygdas sosiale felt
som ein kanskje kan kalle det. Det som kom ut av desse samtalane var like fullt at eg vart jamt
meir klar over at saka i dette tilfellet, eller casen for å bruke ein meir korrekt vitskapleg
terminologi, var bygdejaktlaget. Eg konkluderte med at eg laut prøve å kome meg med eit
bygdejaktlag på elgjakt ein gong, og på den måten kome djupare inn i materien for å freiste å
nøste ut bygdejaktlagets karraktertrekk. Eg trong å sjå korleis bygdejaktlaget veks fram som
noko eige og distinkt forskjellig frå andre jaktlag; eg trong å finne kva som gjer ein jeger til ein
bygdejeger og eit jaktlag til eit bygdejaktlag. Mitt mål var å få bli med eit jaktlag, altså eit
bygdejaktlag, frå nett denne bygda. Men det skulle viste seg lettare tenkt enn gjort.
elgbygda
Den andre casen som utkrystalliserte seg fant eg i det andre lokalsamfunnet eg vitja under
denne forstudien. Det var ei lita og tydeleg avgrensa grend, sjølv om den hadde
gjennomgangstrafikk var det kor som er ikkje nok til å halde liv i det som etter den vêrslitte
pegasushesten på verkstaddøra å døme eingong hadde vore ein Mobil stasjon. Grenda var
31 Når eg seier eigedomslause, både her og elles i denne avhandlinga, meiner eg eigedomslaus i den
forstand at dei ikkje eig utmarkseigedomar med jaktrett på elg. Det betyr sjølvsagt ikkje at dei ikkje eig noko anna
eigedomar av verdi eller at dei på nokon annan måte er fri frå materiell eigedom.
106
prega av jord- og skogbruk og husa om lag 180 innbyggjarar, inkludert bebuarane i det vesle
bustadfeltet som låg litt tilbaketrekt i ei skråning bak den gamle bensinstasjonen. Elles låg
fleire einskilde hus spreitt kring mellom gardsbruka, truleg utskifta frå dei forskjellige bruka
framover på 50- og 60-talet ein gong.
For ein bygdeforskar var det relativt tydeleg å sjå at fleire av dei enno aktive
gardsbruka her snart ville stå overfor betydelege investeringsbehov, i alle fall dei få
igjenverande mjølkebruka, då dei fleste var prega av eldre og tilsynelatande tungdrivne
driftsbygningar. Elles såg det ut til å vere kombinasjon som prega jordbruket her, litt mjølk og
nokre få sauer og kanskje nokre kjøtfe i tillegg. Skogen har nok betydd mykje for bøndene her
oppgjennom tida, men i følgje grunneigaren var det berre så som så med lønsemda i skogen
om dagen. Det var også noko av grunnlaget for at grunneigaren eg vitja hadde, saman med
dei tre andre grunneigarane på jaktfeltet der, leika med ideen om å prøve «..å få nokre kroner ut
av jaktressursen».
- Javel?
- Ja me driv å planlegg utleige.
- Utanbygds..? Altså tenker dokke å selje jakta til utanbygdsjegrar?
- Ja, det er enno berre planar og litt lause tankar, men det heller vel mot det, sa grunneigaren
før han presiserte at dette enno ikkje var kjent i grenda.
- Du må love meg å ikkje bere dette ut på bygda enno. Me har ikkje orientert resten av jegerane
om det og me vil helst vere dei fyrste som fortel dei det.
- Kor konkret er desse planane no då? spurte eg og tenkte at eg kanskje hadde ein case her.
- Me vonar å få det til før jakta i haust, i så fall må det meste vere klart no før sumaren.
Grunneigaren var tilsynelatande ukomfortabel med at han hadde røpa planane til meg
og presiserte igjen at eg ikkje måtte fortelje dette til nokon enno. Eg lova han at eg ikkje skulle
øydelegge opplegget deira.
Jaktlaget bestod, i følgje grunneigaren, av tre av dei fire grunneigarane til jaktfeltet –
den fjerde hadde aldri vore interessert i sjølve jakta, men deltok i kjøtdelinga og var for så vidt
involvert i jakta gjennom at han stilte med plass for henging av kjøt og slike ting – i tillegg
deltok mellom fire eller fem andre bygdefolk på det han omtala som kjernejaktlaget. Med det
meinte han dei jegerane som var mest aktiv dei fyrste par vekene av jakta. Om det var att dyr
på kvota seinare på hausten brukte dei gjerne å invitere nokre ekstra jegerar – særleg dei litt
yngre – for det var gjerne dei som hadde «tid og ork» til å forlenge jakta, som han sa.
Sjølv undra eg meg på korleis han og dei andre grunneigarane forventa initiativet deira
ville verte motteke av dei andre jegerane. Han la ikkje skjul på at han var usikker på det, men
trudde likevel det skulle kunne ordne seg. Eg på mi side derimot, eg tenkte berre at her har eg
funne ein case og vona dei snart ville gå ut med planane sine slik at eg kunne starte å snakke
med folk om det. Og i august ringde eg grunneigaren igjen og då kunne han fortelje meg at
dei alt i juni hadde informert jaktlaget og resten av bygda om at dei ville selje jakta eksklusivt
til gjestande jegerar til hausten. Dermed var det klart for meg å starte feltarbeidet.
107
storkarane
Ettersom dei fyrste avtalane mine begge hadde peika mot kva eg meinte var funn av gode
forskbare case, var også sjølvtilliten stor då eg svinga inn på eigedomen åt ein av dei større og
meir kjente skogeigarane i Østerdalen. Eg var no komen lengre sør enn kva eg hadde vore
tidlegare, og dermed hadde eg også nærma meg nokre av landets største samanhengande
privateigde skogeigedomar. Fleire av dei var tildels gamle skogeigedomar som har vore i
slekta i generasjonar, rett nok hadde dei fleste endra seg litt frå tid til annan, for som han sa
den eine av skogeigarane, «… det ligg til skogeigedomens natur det… det at den ikkje er statisk».
Heile tida kjøper ein noko og sel noko anna, ein arronderer og gjer makebyter og nokre gongar
taper ein også pengar på transaksjonane, men helst ønskjer ein å tene ein slant kvar gong. Og
så høgg ein. Det som eitt år kan sjå ut mesta som villmark for eit utrent auge kan i løpet av
nokre ettermiddagar verte transformert til å likne eit industriområde, der skogsmaskinene et
seg veg gjennom den hogstmogne skogen.
Eg kjente meg trygg på at eg nok skulle finne ein case å studere her. Eg var fast bestemt
på at eg ville ha med korleis dei større skogeigarane tenkte kring sal av elgjakta i dette arbeidet,
eg ville vite kva rasjonalitet dei la i botnen for dei vala dei gjorde og korleis dei såg på
moglegheitene for å gjere betre «butikk» på elgen og elgjakta enn kva dei hittil hadde gjort.
Dermed gjekk den fyrste samtala fort inn i sporet av forretningstenkinga åt skogeigaren og
korleis vedkomande tenkte kring prising, marknad og den praktiske organisering samt sjølve
produktutviklinga. Det var tydeleg at det var det skogeigaren òg meinte var vesentleg. Han
var – ikkje uventa sjølvsagt – både veltalande og engasjert og den fyrste samtala gjekk mesta
utan at eg trong stille spørsmål. Sant og seie hadde eg nok med å henge på og vere med på alt
han fortalte. Han gjekk fort frå eitt poeng til eit anna og eg fekk ei klar oppfatning om at her
hadde eg å gjere med ein ordhag informant som snakka lett og utvungent om mange spørsmål
som på ulike måtar burde vedkome saka.
Mot slutten av samtala ivra han for at eg burde snakke med eit par andre større
skogeigarar. Det var skogeigarar som han meinte kanskje tenkte annleis enn kva han sjølv
gjorde, men som på kvar sin måte representerte ulike typar skogeigarar kvar med sine
individuelle tilnærmingar til elgjakta som ressurs, eller kanskje snarare produkt, i det han
meinte utgjorde ein stadig større del av den nye økonomien for den moderne skogeigar.
Dermed var det berre for meg å kontakte kvar av dei to andre skogeigarane han
nemnte. Den eine av dei var bortreist då eg ringde han, men var klar på at dette kunne han
stille opp. Den andre av dei ville helst snakke med meg andlet til andlet før han bestemte seg
om han ville vere med på dette eller ikkje. Og to dagar etter fekk eg eit kort møte med han
heime på garden. Han fortalte mykje godt den same historia som den fyrste skogeigaren. Han
snakka om det han kalla den nye skogsøkonomien, ein økonomi der nye produkt gradvis
hadde vorte viktigare, relativt sett. Og om kva det vil seie å vere skogeigar. Han snakka om
samfunnsansvar og om å skape arbeidsplassar og om å forvalte i eit langt perspektiv. Og
medan han snakka kom han stadig meir på glid før han til slutt sa seg villig til å delta.
108
bygdejaktlaget, elgbygda og storkarane
Tre case krystalliserte seg altså under denne forstudien. Eg var bestemt på å prøve å kome meg
med på eit lokalt elgjaktlag. Eg ville studere kva som gjer eit jaktlag til eit bygdejaktlag; kva
det er som knyt jakta og jegerane til bygda og korleis denne knytingen slår ut i praksis under
sjølve jakta?
Samstundes ville eg sjå nærare på dei sosiale prosessane som utspelar seg i ei lita bygd
– som eg skulle ende opp med å kalle Elgbygda – når nokre av dei lokale grunneigarane
bestemmer seg for å følgje råda frå landbruksdepartementet og alle dei velmeinande
rådgivarane om å kommersialisere elgjakta. Kva prosessar vert sett i gang og kva omsyn tek
grunneigarane til dei eigedomslause lokale jegerane sine eventuelle ønskjer om å ha tilgang til
elgjakta lokalt? Sameleis ville eg søkje å finne ut kva legitimitet kommersialiseringsbehovet
har lokalt; finst det forståing for at bønder og skogeigarar treng å spe på dei jamt fallande
inntektene sine gjennom å ta heile gardens ressursar i bruk?
Vidare ville eg studere korleis storgrunneigarane tenkjer kring utleige av elgjakta.
Nettopp storgrunneigarane i Nord-Østerdalen er blant dei private skogeigarane med lengst
røynsle i nettopp å leige ut elgjakta her til lands. Lenge før landbruksdepartementet og faglaga
starta oppmode grunneigarane til å «ta heile gardens ressursar i bruk» har dei store
skogeigarane drive utleige av jakta. Kanskje har dei ikkje vore flinke nok til å utnytte det fulle
betalingspotensialet som har lege i marknaden og kanskje har dei heller ikkje vore dei beste til
å «pakke» produktet sitt slik at det har treft dei mest betalingsvillige kundane, men like fullt
har dei fleste funne minnelege ordningar der behovet for uttak og prising har vore
tilfredsstillande for både skogeigaren og truleg også for jegerane. Dei siste åra har endå
jaktutleige vorte ein jamt viktigare del av økonomien for skogeigarane. Ikkje berre har
elgstamma vakse jamt framover frå 70-talet og til fyrst på 2000-talet med tilsvarande auke i
uttaket, men også etterspurnaden og betalingsviljen har endra seg etter kvart som folk flest –
eller i alle fall den jamt veksande middelklassa – har fått økonomi nok til å bruke dei stadig
fleire fridagane sine til å ligge på jakt i elgskogen.
Sjølv om den siste casen, altså storgrunneigarane, var den som kanskje virka mest rett
fram, var det like fullt der eg opplevde å gjere dei største feila. Rett nok sleit eg med å kome
meg med på eit bygdejaktlag, ja faktisk sleit eg så mykje med å finne eit jaktlag at eg etter kvart
var villig til å fråvike intensjonen om at jaktlaget absolutt skulle ligge innanfor det same
lokalsamfunnet som eg vitja då eg var på den fyrste forundersøkinga. Og då grunneigaren,
etter mitt siste mesta desperate forsøk med å annonsere i avisa etter eit villig jaktlag, ringde
meg og spurte om eg ville vere med deira jaktlag, var det berre slumpelukka som gjorde at
dette faktisk var ein av grunneigarane frå det same storvaldet som eg fyrst hadde vitja.
Også lokalsamfunnet der dei fire grunneigarane planla å legge jakta ut for sal var eit
stort uvissemoment som gnog meg heile sumaren fram til eg i august endeleg fekk melding
om at no var bygda informert. Heile førsumaren gjekk eg å tenkte på korleis eg skulle gå fram
i fall dei ikkje rakk å realisere planane sine til hausten? Korleis skulle eg gjennomføre eit
feltarbeid om kommersialisering av elgjakta i fall bygdesamfunnet og jegerane på jaktlaget
ikkje var blitt informert om at det faktisk eksisterte planar om kommersialisering, og det utan
109
å røpe at eg viste at slike planar låg føre? Spørsmålet var om jegerane ville bli informert tidsnok
til at eg fekk gjort feltarbeid før eg laut reise ut på mitt planlagde utlandsopphald? Eller ville
alt berre koke vekk i kålen og sete meg att med berre ein hypotetisk
kommersialiseringssituasjon? Alt dette var spørsmål som gnog meg og låg å kverna i hovudet
på meg om kveldane og fekk meg mesta til å miste nattesvevnen.
Kanskje var det også årsaka til at casen med storgrunneigarane var den eg brukte minst
tid til å grunne på. Kanskje var det nett på grunn av at det virka så ukomplisert og beinkløyvt
som gjorde at eg slurva med planlegginga og ikkje var klar nok på kva eg ønska å få ut av
intervjua med storgrunneigarane. For som eg skriv i essayet «Sex, sprit og storokse» (Kap. 7)
så hadde eg tøtsja innpå det eg etter kvart skulle forstå dette arbeidet ville handle om. Men
der og då evna eg ikkje å følje opp dei agna informantane gav meg, eg evna ikkje å gå inn på
korleis skogeigarane handterte gjestar som bar med seg ein annan elgjaktetos enn kva dei
sjølve og sambygdingane vurderte til å høyre heime i elgskogen. Eg hadde så vidt skrapa i
overflata, men utan å kome i djupna. Eg hadde så vidt vore innom kva slags folk skogeigarane
leigde ut elgjakta til, men utan å grave der funna låg. Eg fekk ingen forteljingar om korleis
skogeigarane tenkte om ulike elgjaktkulturar eller om kva moralske vurderingar dei sjølve
gjorde seg kring elgjaktkundane sin framferd i skogen. Det til tross for at forteljingane
eigentleg låg mesta oppe i dagen.
Truleg handlar det mest om at eg eigentleg ikkje var medviten nok om kva eg var på
leit etter. For eigentleg vart ikkje det klart nok for meg før etter at eg var godt i gang med
analysen av datamaterialet frå den fyrste casen min. Det var fyrst etter at eg hadde snakka
med Ruth, Edvart og dei andre som er presentert i essayet «Bygdedyret og elgen» (Kap. 6), at
eg vart klar over kva eg eigentleg leita etter. Men tabben min var at eg reiste rett frå «elgbygda»
til storgrunneigarane og gjorde intervjua der utan å ha reflektert nok over kva eg hadde funne
i elgbygda. Eg var med andre ord for dårleg førebudd og intervjua med skogeigarane vart
også deretter. Likevel tok det lang tid før eg forstod at datamaterialet ikkje var dekkande nok
sett i forhold til kva fenomen eg var i ferd med å studere. Fyrst etter at eg hadde reist til
Dunedin på New Zealand for å gjennomføre det lova utlandsopphaldet mitt og fyrst etter at
eg hadde skrive ferdig essayet «Bygdedyret og elgen» og lest ei heil rekkje artiklar og bøker
som alle var meir eller mindre relevant for det eg heldt på med, gjekk det opp for meg at
datamaterialet frå skogeigarane ikkje var nemneverdig godt eigna til å skrive eit essay som
ville stå seg saman med essayet eg nett var ferdig med. Der sat eg då, på den andre sida av
jorda, og kjente på ei gnagande kjensla av missmot. Eg hadde planlagt å lese meg opp og å
analysere materialet frå storgrunneigarane og vonleg skrive ferdig mitt andre essay. I tillegg
skulle eg studere det New-Zealandske opplevingsbaserte reiselivet på nært hald, særleg jakt-
og fiske segmentet. Og det var nett på ei slik utfart at eg trefte dei fire tyske kompisane Stefan,
Heinz, Uwe og Gert. Dei hadde hengt opp kvar si hengekøy like utom bildøra på ein
parkeringsplass ved breidda av Hawea River like nord om Wanaka på den new-zealandske
sørøya. Der planla dei å bruke nokre timar på fisking og no venta dei berre på at sola skulle
bryte igjennom det stadig tynnare skydekket, for sol er ein føresetnad om seigthfishing skal bli
vellukka.
110
Det tilfeldige møtet med dei fire tyske kompisane gav meg eit innblikk i ei heilt anna
verd enn den eg kjente frå før. Dei fortalte meg at dei nyttar størsteparten av feriane sine til å
reise kringom i verda for å jakte. Ja litt fiske hadde det òg vore, men mest var det jakta som
drog. Då dei høyrde at eg kom frå Noreg kunne dei fortelje meg at dei få år før også hadde
vore der på jakt. Det synte seg raskt at dei fire tyske kompisane hadde leigd elgjakt nett med
ein av dei same skogeigarane som eg sjølv hadde intervjua for berre nokre månadar sidan.
Der og då tenkte eg ikkje mykje verken på metode eller intervjuteknikk anna enn at eg
nok var meir enn alminneleg interessert i det dei kunne fortelje. Heldigvis hadde eg med meg
den hendige vesle mp3 musikkmaskina mi som også kunne fungere som ein lydopptakar og
då eg spurte dei om å få ta opp samtala var det heilt uproblematisk for alle fire. Og kanskje
var det ein erfaringsbasert og mesta umedviten lærdom etter årevis med intervjurøynsle som
slo inn og gjorde at intervjuet vart rett så bra. Trass det faktum at eg ikkje på nokon måte var
førebudd så gjekk intervjuet så og seie etter boka. Intervjuet føregjekk mesta som ei vanleg
samtale der eg rett og slett vart presentert for deira historie. Dei fortalte meg om sine
opplevingar og dynamikken mellom dei var god. Situasjonen var avslappa på alle måtar og
eg kan vanskeleg sjå at intervjuet hadde vorte betre om eg hadde vore betre førebudd, snarare
tvert om. På same måte som for essayet «utanfor folkeskikken» trur eg at om eg hadde
førebudd meg med ein intervjuguide og eit klassisk intervjuopplegg, ville faren ha vore stor
for at eg hadde drege intervjuet ut av informantane sine spor og inn i mitt eige. Eg kunne fort
enda opp med å grave i tema og idear som stamma frå mine føreåt intekne haldningar og
fordomar snarare enn rett og slett å møte dei med ei open og genuin nysgjerrigheit. For dei
overraska meg, det må eg innrømme, eg var uførebudd på det meste av det dei fortalde og dei
fortalde villig. Eg ville aldri kunne ha kome opp med nokon av dei temaa dei sjølve drog opp
i fall eg skulle vere den som definerte kva intervjuet skulle omhandle. Her kan ein sjølvsagt
innvende at om eg hadde hatt ein open nok guide som gav rom nok åt informanten til sjølve
å definere det dei ville snakke om og om eg i tillegg hadde hatt rikeleg med tid og rom til å
rekruttere informantar etter som eg kom over dei ville resultatet vorte det same, og kanskje
var det nett det eg i praksis hadde. I alle fall var det litt det som skjedde. Eg trefte dei fire
kompisane tilfeldig og eg starta samtala med dei utan å ha den ringaste ide om at dei ville
kunne gi meg verdiful informasjon om elgjakt i Nord Østerdalen. Det ville med andre ord vere
umogeleg for meg å planlegge eit feltarbeid med det for augo at eg skulle treffe dei eller andre
som kunne gi meg tilsvarande informasjon, men då det skjedde måtte eg berre utnytte det
etter beste evne. Og nettopp det meiner eg også at eg gjorde.
Etter samtala med tyskarane var neste steg å finne ut kva eg hadde av data som kunne
stå seg opp mot den forteljingane dei hadde gitt meg. Og som eg skriv i essayet «sex, sprit og
storokse» så brukte eg timar og dagar over intervjua med skogeigarane utan å sjå anna enn
alle dei misstaka eg hadde gjort under det fyrste intervjuet. Eg evna ikkje å følgje opp dei
ledetrådane dei gav meg og alle dei hinta som tydelegvis hadde vorte gitt meg, anna en at eg
glatt let dei passere som innskote leddsetningar i ei heilt anna forteljing. Men no var eg altså
blitt gjort kjent med den ufortalte forteljinga, eg var gjort kjent med det skogeigarane ikkje
111
fortalde, men som eg no kunne sjå at dei gjerne kunne ha fortalt om eg hadde vist at det var
det eg var ute etter. Dermed vart det klart for meg at dette måtte eg undersøkje nærare.
Noko av det fyrste eg gjorde etter at eg kom heim att frå «utlendigheita» var å oppsøkje
skogeigarane igjen. Og den fyrste eg vitja var skogeigaren som hadde leigt ut jakta til nett dei
fire tyske kompisane. Denne gongen gjorde eg ingen formelle førebuingar anna enn å reise dit
med intensjon om å høyre hans versjon av forteljinga. Målet var ikkje å leite etter om det
tyskarane fortalte var sant eller ikkje, men snarare å høyre korleis han hadde opplevd det å ha
dei som kundar. Og historia han gav meg opna opp vegen inn til det eg no viste eg eigentleg
ville studere.
Sameleis intervjua eg mannen som hadde fått ansvaret for å fungere som jaktlagsleiar
og som var sett til å guide dei fire tyskarane, i tillegg til to av dei andre nordmennene som
hadde vore med tyskarane på jakta. Eg tok også kontakt med dei to andre større skogeigarane
eg hadde intervjua i fyrste omgang, for å sjekke om dei hadde tilsvarande røynsler med sine
gjestande jegerar, noko dei begge kunne stadfeste, om enn ikkje like outrert. Alt i alt gav dette
gjenbesøket meg innblikk i det eg eigentleg ville studere; nemleg om korleis det sosiale – som
moral, normer og sosiale reglar – er med på å regulere kommersialiseringsprosessane i
elgskogen.
Den viktigaste lærdomen frå denne hendinga er likevel kor viktig det er å ha tid nok
til å kunne følgje slike spor. Eg var heldig som hadde fast stilling som forskar på
Bygdeforskning ved sidan av dette arbeidet, det gav meg tid og fleksibilitet nok til å
gjennomføre enno ei intervjurunde. Det gav meg moglegheit til å justere opplegget mitt og til
å følgje opp dei oppdagingane eg gjorde i samtala med dei fire tyske kompisane, og til å
undersøkje det eg enno ikkje hadde oppdaga at eg ville undersøkje.
datamaterialet
I samband med hovudstudien, som har danna grunnlaget for dei tre «empiriske» essaya mine32
har eg totalt snakka med nær 50 personar. Også her må eg legge til at i tillegg til desse har eg
hatt korte samtalar med mange fleire folk utan at eg kan gjere greie for verken kven dei er eller
kor mange dei var. Det gjeld folk eg har møtt på butikken, bensinstasjonen eller andre tilfeldige
stadar og ikkje minst alle dei som har gitt meg husrom. På sett og vis har alle vore viktige
informantar utan at eg i ettertid kan isolere kva informasjon dei har bidrege med anna enn at
alle samtalar har vore med på å danne inntrykket mitt av bygdene og bygdesamfunna som eg
har gjort studiane i. Alle har dei på ulike måtar gitt meg informasjon om grendenes sosiale liv
og om elgjakta. Dei har fortalt meg om korleis skogeigarane er og om kor viktig skogen og
skogskulturen er i området, og dei har fortalt om elgjakta. Dei har fortalt meg om østerdølen
sitt lynne og om Jacob Breda Bull som eg, på ein bensinstasjon på Koppang, vart fortalt at eg
måtte lese om eg skulle forstå østerdølen. Alle desse samtalene har vore viktige for meg i
arbeidet med å knekke dei sosiale og kulturelle kodene. For ein må ikkje gløyme at det meste
32 Kapittel 5, 6 og 7
112
av dette var nytt for meg, eg er ikkje oppvaksen i denne delen av landet og i den grad kulturen
er prega av naturen så er skilnaden mellom ytre søre Sunnmøre og fjellbygdene i Nord-
Østerdalen himmelvid.
Nokre av dei eg møtte tilfeldig inngjekk også i det meir formaliserte datamaterialet
mitt på den måten at eg etter ei kort samtale med dei fant ut at dei kunne ha interessante ting
å fortelje meg som kunne bidra til å gi utdjupande informasjon om det eg studerte. Eit døme
på det er då eg møtte Signe33, søstera til Bjarne – senioren på jaktlaget som eg var med på – ho
dukka opp då kjøtet skulle fordelast etter jakta. Eg kom i prat med ho og forstod at ho kunne
gi meg verdiful informasjon om kjøtnettverket som kunne sette lys på kjøtet sin funksjon i
elgjakta. Derfor vart me samde om at eg skulle kome innom ho dagen etter og snakke meir om
nettopp det. Slik har mange av desse møta fungert som ein viktig rekrutteringsarena for
informantar til denne studien. På same måte har eg rekruttert informantar gjennom at andre
informantar har tilrådd meg å snakke med den eller den, eller ved at dei har snakka om
personar som har vore involvert i prosessar eller hendingar som eg sjølv har tenkt kunne vere
interessant å få vite meir om.
Nokre kallar denne rekrutteringsmetoden for snøballmetoden (Gullestad 1984; Tjora
2011), men eg personleg vil heller sjå det som ei metode alle folk tenderar til å nytte seg av om
ein ønskjer å følgje ei sak ein enno ikkje meiner å kjenne. Ein snakkar med nokon og går vidare
til neste som ein trur kan kjenne saka. Av og til vert ein peika vidare til neste person medan
ein snakkar med den førre og slik held ein på til ein har evna å skaffe eit visst overblikk over
saka. Av og til kan det vere hensiktsmessig å snakke med personar ein trur kan ha eit anna
syn på korleis røyndom er, for då å få servert ei anna side av saka. Somme tider er det kanskje
ikkje alltid sjølve saka som er det interessante heller, men snarare korleis folk posisjonerer seg
i høve til saka eller kvarandre. Alt dette handlar om det sosiale feltet knytt til ei sak og alt dette
er sosiologi.
Slik prøvde eg å arbeide då eg samla dataa34 som utgjer basisen for dette arbeidet. Etter
forstudien min gjorde eg nokre få avtalar om intervju. Fyrst i «Elgbygda» der eg gjorde
datainnsamlinga for essayet «bygdedyret og elgen» (Kap 6). Her hadde eg 5 intervjuavtalar og
kvart av intervjua gav meg nye idear om andre som eg også burde snakke med. Nokre av dei
fyrste informantane peika til og med på kvarandre og fleire peika også på enno andre i grenda
dei meinte kunne ha viktig informasjon å kome med. Alt i alt intervjua eg 17 personar i
Elgbygda. Og fleire av dei snakka eg også med fleire gongar. Gjenbesøka var ofte korte og
meir meint som utdjupingar av ting dei alt hadde vore innom, eller det kunne vere
oppfylgingar av ting eg hadde fått has på gjennom samtalane med andre som eg gjerne ville
ha deira sin versjon av.
Sameleis gjorde eg ei rekkje intervju med skogeigarane i samband med det eg meinte
skulle vere casen som skulle utgjere grunnlaget for det andre essayet mitt. Her snakka eg også
33 Les meir om det i kapittelet «kjøt, kjensle og kameratskap”. 34 Det skulle ikkje vere naudsynt, men røynslene fortel meg at det kan vere eit poeng å presisere at på
nynorsk skriv ein data i bunden form fleirtal som dataa med dobbel a.
113
med folk som jakta eller på ein eller annan måte var involvert i elgjakta på skogeigarane sine
eigedomar. Som nemnt tidlegare utnytta eg ikkje dette materialet sitt fulle potensiale, sjølv om
eg til saman gjorde 12 intervju, noko som absolutt skulle vere nok til ei kvalitativ studie. Eg
evna ikkje der og då å finne noko som eg kunne bruke til å stå saman med det eg hadde gjort
i essayet «bygdedyret og elgen». Sjølvsagt kunne eg nok ha fått noko meir ut av det materialet,
men truleg ville det blitt for stort sprik mellom det eg såg på i dei andre casane mine til at det
ville stå seg i avhandlinga. Og då eg støtte på tyskarane på New Zealand såg eg eit anna spor
å følgje. Så det som utgjer datagrunnlaget for essayet «sex, sprit og storokse» (Kap. 7) er
dermed, i tillegg til gruppeintervjuet med dei fire tyskarane, tre større skogeigarar i Nord-
Østerdalen og fire lokale jegerar som alle hadde vore involvert i jakta saman med tyskarane.
Eg kontakta også tre norske jegerar som hadde vore minst ein gong på jaktreiser til utlandet. I
tillegg gjorde eg tre telefon- eller Skype-intervju med personar som organiserer jaktreiser, eitt
norsk firma, eitt Russisk firma og eitt Sør-Afrikansk firma. Ingen av desse tilleggsintervjua er
nytta direkte i essayet, men alle har like fullt vore med på å gi meg ei forståing av ei bransje
og eit segment innanfor jakta eg elles viste lite om.
Når det gjeld det siste feltarbeidet eg gjorde var det svært ulikt dei to andre. Her skulle
eg altså vere med eit jaktlag, eller rettare eit bygdejaktlag, på elgjakt (Kap. 5 «kjøt, kjensler og
kameratskap»). Som nemnt såg det lenge ut til at eg skulle få problem med å kome meg med
på eit lokalt jaktlag. Fyrst etter eit nærast desperat siste forsøk der eg annonserte i avisa etter
eit jaktlag som kunne tenke seg å ha med ein forskar fekk eg heldigvis napp hjå ein av
grunneigarane og jaktlagsleiarane i nett det same storvaldet som eg fyrst hadde håpa på å få
bli med i. Metoden min her var altså annleis enn for dei andre studiane. Her var det
observasjonar i et tettare og meir avgrensa miljø som gjaldt. Eg møtte grunneigaren og
jaktlagsleiaren dagen før jakta og gjekk saman med dei fleste av dei totalt 11 jegerane i jaktlaget
innover mot koia. I løpet av dei 8 dagane jakta varte snakka eg med alle jegerane og eg budde
saman med dei på koia og eg sat på post og deltok i alt det daglege arbeidet som om eg var
ein fullverdig medlem av jaktlaget. Rett nok bar eg ikkje rifle, i ettertid lyt eg innrømme at eg
er usikker på om det var eit klokt val eller ikkje. Kanskje var det einast med på å markere at
eg var «annleis» og det er mogeleg at ei rifle ville gjort meg meir til ein fullverdig del av
jaktlaget enn kva notatblokka og lydopptakaren gjorde. Likevel kan eg ikkje sjå at verken
opptakaren eller min hang til jamt å notere ned tankar og situasjonar la nemneverdig band på
jegerane sin vilje til å uttrykke seg.
114
med lydopptakar, notatblokk og dagbok i felt
Under feltarbeidet samla eg dataa i form av ein kombinasjon av lydopptak, notisblokk og
feltdagbok. På feltarbeidet som danna grunnlaget for kapittel 6 «bygdedyret og elgen», og for
så vidt også kapittel 7 «sex, sprit og
storokse», var det i all hovudsak
lydopptakar som vart nytta, i alle fall
under dei fyrste fem intervjua som var
avtalt på førehand. Under intervjua –
både dei fyrste fem og alle dei seinare
intervjua, anten dei vart tatt opp eller
ikkje – sat eg alltid med notatblokka.
Ikkje fordi eg tvilte på teknologien eller
var redd eg skulle miste opptakaren før
eg var ferdig med feltarbeidet, men
fordi det hjelpte meg i å tenke. Det gav
plass til å skrive ned korte beinveges
refleksjonar som eg gjorde meg medan
informanten snakka, det kunne vere alt
frå teoretiske refleksjonar til meir
praktiske idear som dukka opp.
Samstundes gav det meg
moglegheit å skrive ned utsegner som
eg intuitivt meinte ville kunne ha større
verdi for meg enn andre ting av det dei
sa. I tillegg hjelpte det meg til å halde
styr på tema som eg ønskte å kome
attende til seinare i samtala. Tema som informanten kom innom, men som kanskje berre kom
som ei leddsetning eller stikkord til det informanten nett dreiv å fortalte, vart notert ned og
underskreka med tanke på å kome attende til det seinare.
I tillegg erfarte eg at desse notatane også var til stor hjelp då eg skreiv oppsummeringa
av dagen i feltdagboka. Kvar kveld gjorde eg ei oppsummering av dei intervjua og samtalane
eg hadde gjort i løpet av dagen. Like mykje som ei oppsummering fungerte denne øvinga også
som ei klargjering for det vidare feltarbeidet. Det hjelpte meg til å krystallisere dei tinga eg
ønskte å følgje opp seinare i feltarbeidet og førte meg djupare inn i saka som eg studerte.
Bilde over her syner ei av sidene i notatblokka, frå intervjuet med elgenka Ruth, her ser
me at Ruth seier at «elgjakta har teke over alt her». Medan Ruth held fram med å fortelje ser me
frå notatane mine at eg stussar på kva ho meiner med «alt», eg strekar under «alt» og legg til
kommentaren «kva då?». Dette for å kome attende til det seinare i intervjuet. Vidare ser me at
ho påstår at «alle jaktar», her har eg skrive inn kommentaren «menn» med ein tydeleg plan om
å kome attende også til det. Rett nok kjem ho sjølv inn på det seinare i intervjuet utan at eg
trong å spørje spesifikt om det, då ho startar med oppteljinga av alle mannfolka som jaktar. I
Notatblokka er eit nyttig hjelpemiddel under intervju
og samtalar med folk, det hjelper forskaren til å halde
styr på tankar og beinveges refleksjonar.
115
den samanheng legg ho også til at i tillegg til alle mannfolka finst det også fire kvinner i grenda
som jaktar. Frå notatblokka kan me også sjå at det var her ideen om å undersøkje om det finst
ei norm om at alle menn skal delta på jakta oppstår, då eg spør meg sjølv om det nettopp
kanskje finst ei «norm om at menn skal jakte her?»
I andre samanhengar, og særleg under dei meir konkrete gjennbesøka eg gjorde med
fleire av informantane mine, nytta eg berre notatblokka. Sidan eg då oftast var ute etter meir
konkrete opplysningar, opplysningar som eg berre ville sjekke ut, så fungerte notatblokka
godt nok til å notere ned dei svara informantane gav meg direkte i notatblokka utan å gå vegen
om lydopptakaren.
Under deltakinga på sjølve jakta saman med det lokale elgjaktlaget, kapittel 5 «kjøt,
kjensler og kameratskap», veksla eg aktivt mellom å bruke notatblokka og lydopptakaren om
ein annan. På sjølve koia kunne eg ta opp lange gruppesamtalar under frukosten eller om
kveldane når me sat å drøste framom varmen. Dette skapte fleire timar med lydopptak som
eg seinare delte opp og tok ut særskilde sekvensar av som eg tok med tilbake til sjølve
analysearbeidet. Samstundes brukte eg notatblokka og skreiv ned små sekvensar av det som
vart sagt, både om temaet dei snakka om og særskilde utsegner som kom opp. Desse notatane
var særleg nyttige for å leite fram att dei mest interessante sekvensane i desse timelange
lydopptaka i etterkant. I tillegg vart lydopptakaren nytta til å ta opp konkrete samtalar med
dei einskilde jegerane. Kvar gong det oppstod interessante diskusjonar, anten på koia eller i
slaktarhuset framom gardsplassen, prøvde eg å ta fram lydopptakaren så raskt råd var. Eg
plasserte den mest mogeleg sentralt mellom deltakarane i diskusjonen, og av og til vart eg
berre ståande med den i handa medan jegerane diskuterte. Eg var lenge usikker på om det å
brått vifte med lydopptakaren ville legge ein dempar på diskusjonsviljen, men det synte seg
at etter berre eit par gongar greidde jegerane lett å ignorere den.
Det vanskelegaste var likevel å gjere opptak medan eg gjekk saman med dei forskjellige
jegerane til og frå elgposten. Det var ei regntung veke og opptakaren var neppe solid nok til å
tåle røffe vêrforhold. Difor laut mykje av dei tinga me snakka om medan me gjekk, i stor grad
reproduserast i notatblokka etter mitt eige minne, anten på posten eller etter at me var tilbake
på koia. I tillegg vart også feltdagboka viktig under dette arbeidet. Eg ser at enkelte dagar
kunne ein dags oppsummering få eit omfang på over 10 handskrivne B5 sider, sjølv om det
dei fleste dagane ligg på mellom 3 og 5 sider.
etiske vurderingar og lagring av data
Min måte å arbeide på utfordrar dei «forskingsetiske normene» på fleire områder, og særleg
gjeld det omsynet til dei folka eg har snakka med. Ein ting er dei eg hadde gjort intervjuavtale
med på førehand, dei vart alle orientert om prosjektet og fekk all den naudsynte informasjonen
som trongst for å danne seg eit klårt bilete av kva forskinga går ut på samt kva følgjer det
måtte ha for den einskilde å delta i prosjektet. Dei vart orientert om at det var frivillig å delta
og at dei når som helst kunne trekke seg frå prosjektet og dei vart gitt god tid til å vurdere om
116
dei ville vere med på prosjektet eller ikkje. Men i tilfelle der eg har rekruttert informantar meir
på impuls, der ligg eg tettare opp til dei forskingsetiske grensene. For ofte har folk kome bort
til meg og starta snakke med meg uoppmoda, utan at eg har hatt oversikt over kva informasjon
dei hadde om sjølve ærendet mitt i grenda. I slike tilfelle kan det vere tvilsamt å nyttiggjere
seg av informasjonen eg får, for alle deltakarane i eit forskingsprosjekt bør informerast om
prosjektet og dei rettane dei har som informantar.
Eit døme på ein slik situasjon er kvinna i butikken, ho som leverte den eine forløysande
setning «Det er vel dei som høyrer til her det», då eg sat å grubla over kva eit bygdejaktlag var for
noko. Utan at eg hadde gitt ho informasjon om prosjektet mitt eller om min inngang til temaet
så starta ho uoppmoda å snakke til meg. Informasjonen ho gav meg var nyttig for arbeidet
mitt vidare, og sjølv om det i dette konkrete tilfellet var relativt harmlaus informasjon ho gav
meg illustrerer det like fullt kor delikate dei etiske grenseoppgangane kan vere i det praktiske
feltarbeidet.
Dama på butikken var ikkje aleine om å kome inn i prosjektet på denne måten. Eg
snakka med folk på bensinstasjonane, på kafeane og på butikkane. Eg møtte folk på
skytebanene og på dei plassane eg leigde meg rom og mange gav seg til å snakke med meg
om temaet utan at det på nokon måte var planlagt frå mi side.
Eg merka at ordet gjekk i grendene, dei aller fleste viste kven eg var før eg presenterte
meg. Grendefolket snakka seg imellom om «han forskaren» som var i grenda og som dreiv å
studerte elgjakt og «forholdet mellom bygda og elgjakta», som dei sa. Ordet gjekk framom
meg, og då dei møtte meg var fleire godt informert om kva eg dreiv på med. Men som sagt
det var ikkje eg som hadde informert dei og dermed hadde eg liten eller ingen kontroll på kva
informasjon dei eigentleg sat på om det arbeidet eg gjorde. Utfordringa for meg i slike høve
var fyrst og fremst å hugse på å informere dei om prosjektet og å spørje om lov til å bruke
informasjonen dei gav meg i analysane og arbeidet mitt. Vanlegvis greidde eg å smette inn
den informasjonen relativt tidleg i samtalane, medan eg andre gongar laut vente til sist i
samtala før eg slapp til å informere dei om prosjektet og om deira rettar i so måte.
Andre gongar fekk eg aldri gitt den informasjonen eg strengt tatt er forplikta til å gi
etter dei forskingsetiske retningslinene. Så spørsmålet er om desse dataa då kan nyttast?
Personleg valte eg i slike høve å ikkje bruke informasjonen som data, men snarare som spor
for å finne data om det spesifikke spørsmålet som eg grunna på. Dømet med kvinna som dreiv
butikken syner også korleis eg har nytta slike kjelder, det ho sa der sette meg på sporet om
korleis eg skulle nærme meg spørsmålet om bygdejaktlaget.
Nøyaktig kor mykje data eg har fått frå informantane som har vore rekruttert på denne
måten er vanskeleg å seie, sjølv om det berre er nokre få gongar eg direkte har nytta sitat og
informasjon dei har gitt meg har det like fullt vore med på å danne det heilskaplege bilete av
saka som eg til slutt set att med. Og slik sett har informasjonen vore nytta som data, uavhengig
av om det kjem fram i tekstane eller ikkje.
Ein annan ting som følgjer i kjølvatnet av den måten eg arbeida på, er den relativt store
opninga dette gir for sjølvrekruttering. Det er mogeleg å tenkje seg, ja det skjedde då fleire
gongar også, at folk kom bort til meg og sa at dei gjerne ville snakke med meg. Dei hadde
117
høyrt at eg var i bygda og at eg dreiv å snakka med folk om «elgjakt og slikt». Det kunne vere
andre eg hadde intervjua som hadde snakka med vedkomande og meinte at dei burde ta
kontakt med meg, eller vedkomande kunne ha tenkt det ut sjølv. I slike situasjonar prøvde eg
etter beste evne å finne ut om vedkomande hadde ein særskild agenda for å snakke med meg
– ein slags politisk eller kanskje ein kan seie «bygdepolitisk» agenda – der dei ønskja å forfekte
eit spesielt syn for å snakke fram eigne interesser i den bygdepolitiske diskursen. Det er ei
vanskeleg øving, men eg meiner eg har greidd å synleggjere dei ulike informantane sin
posisjon i den bygdepolitiske debatten så godt det let seg gjere.
Eg har gjennom heile datainnsamlinga lova informantane mine anonymitet35. Årsaka
til det ligg ikkje berre i at eg i utgangspunktet trudde eg ville kome inn på fleire og hardare
personkonfliktar enn kva eg faktisk gjorde, like mykje ligg det i at det ikkje er noko poeng i å
identifisere personane for å gripe det vitskaplege poenget med dette arbeidet. Samstundes
tilseier alle mine tidlegare røynsler at lovnaden om anonymisering gjer intervjusituasjonen
meir tillitsfull enn om den ikkje vert gitt. Og eg fekk fleire personlege forteljingar som ikkje
eignar seg spreidd ut i det offentlege. Berre eit fåtal av desse forteljingane har vore relevante
for det eg har studert, men ofte er det noko som ligg til djupintervjuet sin natur at ein lett vert
personleg. Då skal det vere ei klar tryggheit for informantane å vite at det dei fortel meg ikkje
skal kunne sporast attende til den som seier det. Derfor er alle namna nytta i desse tekstane
fiktive, sameleis er stadnamn og namna på grendene også tekne ut av datamaterielet.
Me har vorte opplærde til at samfunnsforskarar som gjer denne typen studiar gjerne
skal love anonymitet til sine informantar. Og som nemnt finst det mange gode grunnar for det.
Likevel ligg det også nokre interessante forskingsetiske dilemma her. For sjølv om det ikkje er
eit metodeteknisk krav at ei «replika-studie» treng gjennomførast med nøyaktig dei same
informantane, kan det like fullt vere viktig å legge til rette for at ein i alle fall kan verifisere at
studien faktisk har blitt gjennomført. Sett i lys av alle oppslaga om forskingsjuks som har kome
til overflata i det siste kan det vere gode grunnar til å sjå forskarane litt nærare etter i saumane.
Eg har sjølv leita etter måtar å oppfylle dette på, som eg også ser som eit idealkrav til god
forskingsetikk, og undersøkt med Norsk samfunnsvitskaplege datateneste (NSD) om korleis
ein skal kunne gjere ein eventuell kommisjon, eller andre, i stand til å undersøke at studien
faktisk er blitt gjennomført. NSD svarar at dei vil lagre sjølve datamaterialet elektronisk slik at
det er tilgjengeleg for andre forskarar som ønskjer å vurdere kvaliteten på dataa og jamføre
dei med analysane forskarane har gjort. Vidare refererte NSD til Den nasjonale
forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) og presiserte at;
«..personidentifiserbare opplysninger (som personlister, intervjumateriale og feltnotater som ikke lar seg
anonymisere) skal oppbevares forsvarlig i en tidsbegrenset periode, og slettes så snart de har tjent sitt
opprinnelige formål». NESH på sin side hevdar at NSD si vurdering her er korrekt utifrå dei
35 Anonymisering inneberer meir enn einast at namn og andre personeintydige kjenneteikn er fjerna, ein
lyt også fjerne andre kjenneteikn som indirekte kan føre til at informantane vert identifisert.
118
vurderingane dei forskingsetiske komiteane har gjort, og rår forskarane til å sjølv oppbevare
ei liste med namn på dei ein har intervjua i samband med arbeidet. Lista må då oppbevarast
separat frå det anonymiserte datamaterialet og ikkje-elektronisk.
I mitt tilfelle er no alle lydopptak, e-postar, SMS’ar og andre ikkje anonymiserbare spor
sletta. Dei skrivne tekstane, i form av transkriberte delar frå intervjua og feltdagboksnotatar,
er anonymisert. Namn, telefonnummer og vegskildringar er svarta ut og enkelte stadar
erstatta med alias, slik at andre ikkje skal kunne identifisere kven eg har intervjua eller i kva
for grender eg har vore og gjort feltarbeid. Vidare er alt materiale no skanna og vil, i samråd
med NSD, bli sendt elektronisk til dei for oppbevaring der etter at dette arbeidet er godkjent.
Vidare har eg ei liste med namn over alle informantane eg hadde intervjuavtalar med. Lista er
forsvarleg lagra – separat frå det no elektroniske datamaterialet – ved Norsk senter for
bygdeforskning. Denne lista vil ligge føre til avhandlinga er godkjent og disputasen vel
gjennomført.
Datamaterialet mitt vart samla i ei rekkje ulike format. Eg hadde timesvis med
lydopptak, fem fullskrivne feltdagbøker og fleire meir eller mindre tettpakka notatbøker.
Mykje av arbeidet i fyrstninga gjekk ut på å «pare» dei ulike datatypane til kvarandre slik at
lydopptaka, dagboksnotatane og dei sporadiske notatane mine vart knytt til dei rette
informantane og dei rette casane. Eg nytta mykje tid på å høyre igjennom lydopptaka, eg lytta
til dei kvar for seg og merka meg sekvensar som eg tenkte kunne nyttast. For kvart av
lydopptaka skreiv eg ned korte omtalar og stikkord for kva dei ulike sekvensane gjekk ut på.
Desse stikkorda fungerte i stor grad som ein slags lykel inn til datamaterialet, ein lykel som eg
hadde stor nytte av kvar gong eg laut vende tilbake til lydopptaka for å leite etter meininga
med dei ulike utsegnene.
Sidan sjølve lydopptaka ikkje er anonymiserbare vart det for meg viktig å slette alle
opptaka etter at dei ulike tekstane var ferdigskrivne. Dermed set eg no att med delvis
transkriberte intervju pluss ei rekkje koder og stikkord om kva tema informantane elles var
innom. I tillegg har eg feltdagbøkene og alle notatblokkene. Dette er nok tilsynelatande rotete
data for alle andre enn meg sjølv. Særleg notatbøkene er ei underleg blanding av stikkord og
refleksjonar gjort under intervju, ei rekkje lause tankar som berre måtte skrivast ned i løpet av
feltarbeidet. Ein og annan handlelapp og nokre lause telefonnummer her og der. I tillegg er
det her dei aller fleste observasjonane er nedteikna pluss korte samtalar med fok eg har treft.
Likevel, altså trass det tilsynelatande rotet, har desse vore nokre av mine viktigaste kjelder til
informasjon når det gjeld innskrivinga av meg sjølv og mine eigne umiddelbare tankar under
feltarbeidet. Som nemnt er eg av den oppfatning at mykje av retninga eit forskingsarbeid tek
stammar frå desse bråe vala ein gjer, anten det er under intervjuet eller når ein berre observerer
det som skjer.
bokeleg lærdom og tilhøvet mellom teori og praksis
Det var dette det enda opp i, ønskje mitt om å «arbeide litt slik som antropologane gjer». Eg enda
opp med å snakke med folk, og eg oppdaga at like mykje som at folk er ulike vert også dei
119
sosiale relasjonane mellom folk ulike. Me møtes, utvekslar nokre famlande ord og fraser – seier
nei takk til kaker og ja takk til kaffi. Kvar kjem du frå?, spør dei og du svarar. Det vert utveksla
nokre ord om vêret og om køyreforholda før me omsider er klar for å kome til saka. Og det er
i desse samtalane – samtalane om saka – at dataa vert skapt. Det er desse samtalane i
kombinasjon med alt eg ser og høyrer som vert grunnlaget for den forståinga eg sjølv får av
saka og for analysane eg gjer.
Eg snakka med ein kompis av meg om måten eg arbeida på, og særleg om
arbeidsmåten min i samband med essayet «sex, sprit og storokse» (Kap. 7). Kompisen min, ein
tidlegare journalist som no arbeidar på Høgskulen i Volda meinte det likna mykje på slik
journalistar plar arbeide, og truleg har han mykje rett i det. Journalistikken og sosiologien har
likevel lenge hatt ein noko tvilsam relasjon. Chicago skulen, og særleg Robert Park, låg tett
opptil journalistikken både i metodikken og skrivestilen. I følgje Rolf Lindner (1996) vart både
Parker og fleire andre Chicago-skule-forskarar også kritisert for det, samstundes kan nett det
vere noko av suksessen til Chicago skulen og forskarane der. Den Amerikanske sosiologen
Jack D. Douglas (1976) er enno meir eksplisitt når han argumenterer for ein meir
undersøkande, rufsete og utfordrande forskingsstil etter modell av nettopp den undersøkande
journalistikken. Og eg vil tru det er grunn for å hevde at samfunnsforskarar, særleg når ein
arbeidar kvalitativt, kan ha mykje å lære av slik journalistane arbeidar. Me snakkar trass alt
om ei gruppe fagfolk som i løpet av si karriere gjerne gjer fleire tusen intervju, og truleg ligg
dei fleste journalistar langt over det nokon sosiolog nokon gong kjem i nærleiken av når det
gjeld talet på intervju. Sjølv hugsar eg at då eg skreiv mitt essay til det obligatoriske
doktorgradskurset i vitskapleg metode, rekna eg ut kor mange intervju eg sjølv hadde gjort i
løpet av mine fyrste 10 år i oppdragsforskinga. Då fant eg at medrekna dei 151 intervjua eg
gjorde i samband med hovudfagsarbeidet36 mitt så hadde eg gjennomført nær 400 kvalitative
intervju så langt i mi karriere. Eg vil tru dette er eit relativt høgt tal samanlikna med mange av
mine fagfeller og kanskje er også det noko av årsaka til at eg etter kvart våga å prøve meg på
ei meir journalistisk metode.
Den journalistiske tilnærminga er intuitiv, kjapp og aktiv. Journalisten er ikkje redd for
å spørje, verken om det som kan framstå som dumt eller mesta naivt og heller ikkje for å stille
same spørsmålet fleire gongar. Utstyrt med notisblokk og av og til også ein lydopptakar gjer
journalisten kjappe og konkrete intervju. Ho leitar etter kjernen i saka og går raskt inn på
temaet. Ho brukar kontaktnettet sitt og er, i følgje Susan A. Ostrander (1993), ikkje redd for å
nytte seg av tilfeldige møter med folk som kan ha verdiful informasjon om saka ho
undersøkjer, og ho improviserer. Den journalistiske informasjonsinnhentinga er heilt på linje
med det som Manuel Castells (1996) hevdar karakteriserer vårt samtidige samfunn der
36 Dei 151 intervjua i samband med hovudfagsarbeidet (Flø 1998) var alle delte intervju der om lag
halvdelen av intervjuet utgjorde eit strukturert intervju medan andre halvdel var eit kvalitativt intervju som i
kvart tilfelle varte minst ein halv time. Intervjua vart gjort saman med min med student Hilde Bjørkhaug
(Bjørkhaug og Flø 1998)
120
informasjonen flyt fritt og raskt gjennom den virtuelle rykteflommen. Eg vil tru at den
journalistiske metodikken kan vere fruktbar for den som ønskjer å få tak i den umiddelbare
empirien som ligg der og som ikkje alltid er like lett å fange om ein tviheld på den luksusen
det er å alltid skulle vere godt førebudd og vente på at folk aktivt skal sette av tid til å snakke
med ein vilkårleg forskar. Samstundes er den fleksibel, den gir rom for raske skift og er var for
opningar inn mot tema forskaren i utgangspunktet ikkje viste om.
Kanskje er den journalistiske metoden det næraste ein oppdragsforskar kan kome det
å arbeide «litt slik antropologisk». Knappe tidsrammer, fleire parallelle prosjekt og
oppdragsgivarar som krev jamleg merksemd, gjer det vanskeleg å kombinere årelange
feltstudiar blant «the native» med det kvardagslege arbeidet som følgjer med ein fast jobb i eit
oppdragsforskeri. Likevel er det antropologien eller snarare etnografien og den Chicago-skule
inspirerte sosiologien, som har vore min største inspirasjon i dette arbeidet. Det er det som har
motivert meg til å dele opp feltarbeidet i fleire etappar og til å vende attende til informantane
mine for å undersøkje nærare oppdagingar eg har gjort meg undervegs.
etnografi og chicagoinspirasjon
Antropologisk feltarbeid har ofte vorte kalla etnografi. Direkte omsett tyder det rett og slett å
skrive om folk og opphavleg var då også etnografi «folkeforsking» i tydinga forsking på ulike
folkeslag. Forløparane her var misjonærane og oppdagarane og forteljingane dei bar med seg
heimatt frå sine reiser i framande kulturar (Eriksen 1998). Etter kvart fekk desse
observasjonane ei meir systematisk form, då antropologar og etnologar starta kartlegging av
ulike folkeslag sine særeigenskapar37.
Der dei fyrste antropologane og etnologane orienterte seg mot framande kulturar, og
dermed også reflekterte mykje kring språk, slektskap og religion, gjekk chicagoskulens
disiplar frå 1920-talet i større grad inn i eigen kultur og reflekterte meir om formell
metodeutvikling. På mange måtar kan ein kanskje sei at mykje av grunnlaget for korleis ein
gjer slike studiar i dag vart lagt av dette særs velorganiserte og kreative forskingsmiljøet ved
sosiologisk institutt på Chicago universitetet. Det var bylivets mange aspekt, og særleg byens
sokalla overgangssoner, som opptok Chicago-sosiologane. Her studerte dei arbeidslause,
heimlause, alkoholikarar, gjengungdomar og andre i utkanten av det aksepterte sosiale livet,
og sjølv om dei nyttiggjorde seg av fleire ulike metodar og gjerne også i kombinasjon med
kvarandre var kanskje deltakande observasjon å rekne som ein av deira hovudmetodar. Då
William Foote Whyte publiserte sin Street Corner Society i 1943, publiserte han også det som,
i det minste for sosiologar, har vorte ståande som ein idealmodell for korleis eit feltarbeid skal
gjerast. Whyte levde saman med ungdomsgjengen han studerte. Han flytta formeleg inn i eit
av Bostons italienske slumstrok og måten han presenterte sine data på – ut ifrå eit perspektiv
37 Det høyrer med til historia her at i sin mest ekstreme form hadde denne tidlege forskinga eit
kolonialistisk og til dels også rasistisk islett, utan at me skal gå djupare inn i det her.
121
som inkluderte hans eigen relasjon til ungdomane – gjorde feltarbeidet hans til noko heilt nytt
i sosiologien so vel som i antropologien.
Det som kanskje har inspirert meg mest – reint personleg – med fleire av studiane frå
Chicagoskulen, er den merksemda og respekten forskarane synte for dei ein forska på. Tidleg
i arbeidet med dette prosjektet las eg fleire av dei klassiske arbeida frå forskarar som sorterte
under nettopp Chicagoskulen, eg las i sofaen og i senga og på kafear og på flyplassar. Og
meiner at ein fellesnemnar for alle er ikkje berre at dei skriv lett og godt, men dei tek lesaren
med inn i deltakarane sine eigne forståingar og freista å formidle korleis det inngår i den
samhandlinga dei er involvert i. For i likskap med Chicago-forskarane har eg òg vore
interessert i kollektiv handling og eg har alltid hatt tru på å vere empirinær.
etnografien og om å kome bakom dei rutineprega handlingane
1960- og 70-talet kan seiast å ha vore sjølve storheitstida til, symbolsk interaksjonisme,
grounded theory og etnometodologien. Norman K. Denzin og Yvonna S. Lincoln (1998) kallar
denne perioden for den modernistiske fasa, sidan den var prega av sosialrealisme, naturalisme
og det å skildre særskilde delar av livet. Å setje seg sjølv i den andre sin stad vart meir som ei
læresetning i denne perioden, ei læresetning som stamma frå sosialpsykologien og Georg
Herbert Mead og som handlar om å søke å gripe ståstaden den ein forskar på ser verda ifrå.
Det inneberer med andre ord at forskaren opparbeider seg ei årvakenheit og ei interesse for å
sjå ting frå den andre sin ståstad. Dermed vart også det å studere menneskjer og fenomen i dei
situasjonane dei inngår i ein logisk følgje av den symbolske interaksjonismen.
Der symbolsk interaksjonisme og grounded theory - som begge delvis har vokse ut av
Chicago skulen - sluttar seg til Meads identifiseringsperspektiv, er etnometodologien meir
opptatt av kva folk gjer. Der symbolsk interaksjonisme gjerne studerer ytringar som ei
spegling av informantens perspektiv ser det ut som at etnometodologien i større grad freistar
å finne ut kva ytringane gjer. Etnometodologane er med andre ord meir opptekne av kva
innverknad ytringa har på samhandlinga mellom folk enn av kva den representerer for den
som ytrar seg. Sentralt for etnometodologane står spørsmålet om korleis kvardagskunnskapen
oppstår og tek form og korleis folk sin kvardagsverden vert styrt av ureflekterte
bakgrunnsforventingar og implisitte reglar. Det handlar altså om å trenge bak den
kunnskapen som vert tatt for gitt og å finne ut kva reglar som ligg til grunn for våre
kvardagslege og mesta rutineprega handlingar. Typisk er det gjerne fyrst når det kjem eit skift
eller eit brot i samhandlinga at slike reglar vert synlege for oss. Derfor ville eg studere jaktlaget
og samspelet mellom jegerane og bygda (Kap. 5 «kjøt, kjensle og kameratskap») i nettopp
denne brytningsperioden då så stor merksemd vart retta mot utleige av jakta som næringsvei
for grunneigarar kring om i elgbygdene. Det var derfor det var så interessant for meg å få
gjennomført studien av jaktfeltet der grunneigarane ville selje jakta til eit utanbygds jaktlag
(Kap. 6 «bygdedyret og elgen»). Det ville resultere i eit brot med den fleirårige tradisjonen der
jakta i det aktuelle feltet vart utøvd av dei lokale jegerane, og dermed kunne det avdekke dei
mesta skjulte reglane for samhandlinga kring elgjakta i grenda. Sameleis er det brotet på
folkeskikken og dei stadeigne måtane å oppføre seg på, som opprørar den lokale skogeigaren
122
i møtet med dei fire tyske jaktkompisane (Kap. 7 «sex, sprit og storokse) og som også gjer den
østerdalske elgjaktetos synleg.
postmodernismen og refleksiv konstruktivisme
Både Grounded Theory og symbolsk interaksjonisme kan seiast å vere prega av ein slags
mjukvariant av positivisme i og med at begge retningane i stor grad rettar merksemda mot
røyndomen (Jmf. Schwandt 1998). Sameleis hevdar Pierre Bourdieu og Loïc Wacquant (1993)
at det same for så vidt også gjeld for etnometodologien. Men symbolsk interaksjonisme har
også ei refleksiv retning som står i kontrast til dei meir positivistiske retningane i det dei
vektlegg at folk går inn i aktiv sjølvreflekterande åtferd. Folk møter ei verd som dei må fortolke
snarare enn einast eit sett av åtferdsmessige stimuli som dei er tvinga til å respondere på (Jmf.
Blumer 1969). Frå kulturstudiane, eller cultural studies som er merkelappen på retninga som
vaks fram frå den britiske Birminghamskulen på 1970 talet, kjem også ei større vektlegging av
korleis samhandlande individ knyt sine røynsler saman med dei kulturelle framstillingane av
den røyndomen dei erfarer. Her ser ein at både forskaren og den utforska sine handlingar og
språk må lesast ut frå ein samanheng som inkluderer kjønn, eksistensialitet, biografi og klasse.
I mitt tilfelle er truleg også ruralitet ein relevant samanheng. Her ilegg dei lokale jegerane eit
mangfaldig sett av eigenskapar, dugleikar og dygder til det å vere ein lokal jeger og dermed
også til definisjonen av bygdejaktlaget som noko anna enn dei andre jaktlaga (Jmf. Kap. 5 «kjøt,
kjensler og kameratskap»).
ein variant av eit antropologisk feltarbeid
I utgangspunktet treng det ikkje vere store skilnaden mellom eit antropologisk og eit
sosiologisk feltarbeid. Ofte kan ein høyre at skilnaden mellom antropologien og sosiologien
går på nærleiken til den kulturen ein studerer, der antropologen studerer fjerntliggande
stammesamfunn studerer sosiologen gjerne heimlege kulturar i eige land. Men etter mitt syn
er dette eit missvisande skilje. Mykje av dei beste antropologiske arbeida eg har lese er gjort
av norske antropologar som nettopp studerer norske lokalsamfunn. For sjølv om ein studerer
kulturar eller subkulturar i det norske samfunnet betyr ikkje det at ein nødvendigvis endar i
«heimeblind» fella. Rett nok påpeikar Mariann Gullestad (1984) at ein sjeldan oppnår same
grad av holistisk perspektiv når ein studerer lokalsamfunn i Noreg som når ein studerer
landsbyar eller stammesamfunn andre stadar. Og kanskje er det eit avgjerande skilje for kor
nært ein kjem folk sin heimesfære når ein studerer heimlege kulturar kontra når ein studerer
til dømes inuittar i Arktis. Kanskje er det slik at kontakta med den ein forskar på fort vert
avgrensa til det konkrete forskingstemaet og at ein då sjeldan opplever den sterke kulturelle
annleisheita som katalyserar observasjon og analyse ved det eksotiske feltarbeidet, men eg er
usamd i at ein dermed også manglar den naudsynte avstanden mellom den ein forskar på og
seg sjølv. Uansett lyt forskaren, om han er innfødt eller ikkje, innta ein bestemt ståstad i høve
til dei folka og kulturane han studerer. For det er som Gullestad (1996) seier at oppgåva er å
gjere greie for denne ståstaden så godt råd er. Gullestad sin poengtering av tydeleggjering av
eigen ståstad kan tilsvare Bourdieus poengtering av behovet for ei deltakande objektiviering
123
der forskaren også gjer seg sjølv til gjenstand for ei sosioanalyse (Bourdieu & Wacquant 1993:
s55). Nett derfor har eg også prøvd å skrive inn meg sjølv i dette arbeidet. Eg har etter beste
evne freista å skrive inn min eigen sosiale involvering i forskingstemaet, i jakta og i ruraliteten
og dei sosiale relasjonane mellom meg og dei eg har forska på.
den sosiale dynamikken i feltarbeidet
Forsking, og særleg den intervju- og observasjonsbaserte kvalitative forskingsmetoda, er ein
sosial prosess. Det involverer sosial kontakt mellom forskar og den utforska, og berre det at
forskaren er tilstade vil kunne påverke situasjonen og skape hendingar som elles ikkje ville
skjedd. Det er ikkje berre ord og nøytrale formuleringar uttrykt som spørsmål på eit kvitt papir
som er verktyet i det personlege intervjuet, derimot er det forskaren som eit komplett
menneskje i møtet med den utforska. Det er kroppsspråk og personleg kjemi og det er evne til
å lytte og å respondere på det den utforska fortel. Det er alder og klednadens klasseindikasjon
i kombinasjon med ordbruk og dialekt, det er evna til å respondere på kjønna og stadeigen
feltkoder som alt på kvar sin måte pregar relasjonen mellom den intervjua og intervjuaren.
Det meste av dette skjer på eit umedvite plan, men forskaren bør likevel freiste å
identifisere korleis hans eller hennar eigen karakter og veremåte pregar intervjuet eller
samspelet mellom forskaren og den utforska.
Det er liten tvil om at min eigen rurale bakgrunn og mine erfaringar frå alle dei ulike
situasjonane eg har vore i gjennom alle dei åra eg har forska på bygdefolk og det rurale har
spela inn og prega relasjonen mellom meg og dei eg har forska på. Berre det å kunne snakke
litt bil eller traktor med mine informantar har fleire gongar synt seg å vere viktig. Ikkje slik at
eg trur det hadde redusert kvaliteten på dataa om eg ikkje hadde vist skilnaden på ein
stempelring og ein simring. Og ikkje trur eg akkurat det er så viktig å vite skilnaden heller,
men snarare trur eg det viktigaste er å evne å vise interesse for slike eller liknande skilnadar
om informanten skulle, av ein eller annan grunn, kome til å snakke om det. Det handlar om å
vere ærleg interessert i dei tinga informantane er interessert i og kanskje skulle kome til å
snakke om, sjølv om det ikkje akkurat er direkte knytt til det som kan seiast å ha sosiologisk
interesse.
Av og til kan ein også kome i situasjonar der det kan vere nyttig å faktisk inneha nokre
ferdigheiter – eller skils som ungdomen seier – som syner seg å vere relevant for den verden
informantane opererer innanfor. Eit døme på det frå mitt eige feltarbeid her var då jaktlaget
skulle skjere ned den fyrste av skrottane. Altså skrotten av elgkalven som ungguten Peder
skaut alt fyrste dagen38. Sjølv om fleire av jegerane på jaktlaget var flinke slaktarar, var dei
likevel berre passe kompetente som kjøtskjerarar. Og under diskusjonen om korleis dei skulle
38 Jmf. kap 5 «kjøt, kjensler og kameratskap».
124
stykke opp dyret kjende eg at eg – som tidlegare kjøtskjerar og pølsemakarlærling – kanskje
burde kome med nokre råd. Basert på råda eg gav spurte dei meg også om kvar eg hadde
desse råda frå. Kanskje tykte dei det var litt løye at ein akademikarjypling frå ytre søre
Sunnmøre skulle ha greie på slikt, så eg måtte innrømme at eg hadde arbeida nokre år hjå ein
slaktar heime. Det skjedde eit underleg skift i måten jaktlaget relaterte seg til meg etter den
hendinga, kanskje kompenserte denne ferdigheita litt for at eg mangla rifle39. For etter dette
vart dei mindre forklarande i måten dei snakka til meg på, dei tok meir forgitt at eg faktisk
kunne noko – ikkje berre om kjøtskjering, men kanskje også om jakt – og dei gjekk meir rett på
sak og eg fekk også eit inntrykk av at dei endatill starta snakke fortare til meg.
Uansett er det interessant å erfare at ofte når ein er på feltarbeid og skal intervjue folk
om det dei arbeidar med anten det er i fritida eller i arbeidslivet, så kan det synast som
informanten har eit behov for å plassere forskaren i relasjon til temaet. Derfor er det slett ikkje
uvanleg at det også er ein liten bolk der den intervjua også intervjuar intervjuaren – altså at
forskaren vert intervjua. Det handlar ikkje berre om kvar ein kjem ifrå i tydinga geografisk,
men like mykje handlar det om kvar ein kjem ifrå meir sosialt og kulturelt. Det kan synast som
den intervjua ønskjer å nærast kvalitetssikre forskaren og finne ut om han eller ho faktisk er i
stand til å handtere den informasjonen ein får på ein måte som ivaretek informanten sine
interesser.
På mange måtar kan dette likne på tilfellet i den innleiande forteljinga mi, altså
forteljinga frå Flø der «Raffen», og kanskje også andre, tillegg meg ein posisjon som dei ikkje
berre trur eg har, men også endatil meiner eg bør ha. Når informanten lærer å kjenne forskaren,
eller når dei meiner å kjenne forskaren, let dei lettare ut meiningar som dei kanskje hadde
stengt inne om dei ikkje opplevde å kunne stole på forskaren. På den andre sida kan nett slike
relasjonar også føre til at informanten held tilbake informasjon. Altså at dei på grunn av sin
kjennskap til deg som forskar meiner å vite kvar du står i ei sak.
Den kjennskapen kan vere forankra i noko så basalt som kjønn. Altså at forskarens
kjønn kan medføre at informanten let vere å gi deg informasjon som kan skape grunnlag for
ein annan konklusjon enn ein kan trekke om ein fekk den informasjonen.
Lat oss ta eit banalt døme på korleis slike ting typisk kan slå ut. Olve Krange (2004),
har studert bygdemenn i mykje av det same området som der eg har gjort mine studiar. Han
har studert bygdemenn som mykje godt liknar på dei same informantane som eg har i mitt
materiale. Krange fortel om korleis hans uformelle og noko rufsete personlege stil var med på
å «myke» opp relasjonen mellom forskar og utforska. Flanellsskjorte og snusleppe plasserte
forskaren inn i den rurale konteksten og gjorde akademikaren til likeman med
skogsarbeidaren. Dette meiner Krange var eit viktig verktøy for å nå tak i dei data han fekk.
Kanskje har han rett i det, personleg må eg innrømme at eg og har tenkt litt av den
same tanken. Rett nok er det ikkje så mykje klednaden og tobakksbruken nødvendigvis, men
39 Jmf. diskusjonen om at eg valte å ikkje bere rifle under deltakinga på jakta.
125
kanskje vel så mykje sjargongen og språkbruken når ein snakkar med folk. Men poenget er at
dataa Krange fekk var likevel kjønna. Han var og er mann og han kledde seg opp – eventuelt
ned – i ein maskulin rural klednad og inntok ein rufsete stil heilt i tråd med hans eigne føreåt
inntatte idear om korleis menn på staden opptrer. Dermed fekk han også maskulint koda data.
Går me til ei anna avhandling, Linda Marie Bye (2010) sin «Bygdas unge menn», kan me lese
om mykje godt den same filosofien i tilnærminga til sine informantar. Ho gjorde medvitne val
om å kle seg i praktiske og friluftsprega kle som ullgenser og fjellreven brok. Ho hadde
praktiske «markasko» og valte å møte informantane med lite eller ingen sminke. Ho gjorde
med andre ord mykje godt det same som Krange og for så vidt også eg sjølv gjorde, ho kledde
seg etter sine eigne forståingar om den rurale klednaden, likevel fekk ho tak i ein type
informasjon som neppe korkje eg eller Krange fekk. Bye fortel om eit møte med ein av sine
informantar, møtet var heime i stova til informanten og på veggen hekk det fleire broderi.
Kanskje kom det som eit forsøk på å mjuke opp situasjonen litt eller kanskje kom det som eit
direkte resultat av at Bye rett og slett var interessert; men ho spurte informanten om kven som
hadde brodert. Informanten svara gledeleg at det var det han sjølv som hadde gjort.
Samstundes understreka han at ingen av kompisane kjente til hans interesse for brodering. For
Bye var dette sjølvsagt som gull å rekne, sidan ho nett studerte unge bygdemenn sin utforming
av maskulinitet.
Denne og anna informasjon som Bye fekk under sitt feltarbeid, fekk ho truleg gjennom
eigenskapen av å vere kvinne. Medan eg og Krange har fått vår informasjon gjennom
eigenskapen av å vere menn. Rett nok trur eg ikkje korkje Krange, Bye eller mine eigne funn
skil seg så vesentleg frå kvarandre, men det er nok rimeleg å anta at ein del av dei skilja som
likevel finst der skriv seg frå den kjønna situasjonen.
Eit anna interessant skilje mellom det å vere mannleg eller kvinneleg forskar handlar
om kva forskaren evner å observere og korleis ein opplever situasjonar som ein kjem opp i på
feltarbeid. Både observasjonane ein gjer og opplevingane ein har i situasjonen, er med på å
prege korleis dataa vert analysert og handsama. I artikkelen «Feltarbeidets kjønnede farer»
(Bye 2005, 2010) fortel Bye om eit møte med ein av sine informantar. Det var ein mørk og kald
vinterkveld og ho var bedt om å møte opp på verkstaden som mannen dreiv. Verkstaden låg
for seg sjølv langs ein stille sideveg og då mannen som ho hadde intervjuavtale med viste seg
å vere aleine på verkstaden den kvelden opplevde Bye, naturleg nok, situasjonen som
potensielt trugande. Den typiske verkstaddekorasjonen med «kallenderpiker» og alt som
høyrer til – og som i ein anna situasjon kanskje einast hadde vore som ein karikatur å rekne –
vart no med på å prege både intervjuet og analysen på ein heilt særskild måte.
Eg må innrømme at eg nok kan ha oversett ein del av desse artefaktane, eller kva ein
skal kalle det, under mitt eige feltarbeid. Og som mann er det nok andre ting enn
kallenderpiker som hadde fanga mi interesse. Ja det er ikkje det at eg ikkje kan seie å ha ei viss
interesse for kallenderpiker, men snarare at eg nok ikkje har registrert dei på same måte som
Bye gjorde, rett og slett fordi det kanskje har gjort eit anna type inntrykk på meg som mann,
enn kva det nok gjorde på Bye som kvinne.
126
Alt i alt er det ei rekkje faktorar som påverkar den sosiale situasjonen som eit kvalitativt
intervju og deltakande observasjonen er. Det påverkar både forskaren og den utforska på ulikt
vis og set sitt preg på dataa, anten ein vil eller ikkje. Å vende blikket mot eigen «situering»
som mellom anna kjønn, kjensle og klasse er viktig for å vurdere dataa sin kvalitet. Å utvikle
ein kameratsleg tone i møtet mellom forskar og utforska kan lett føre til at ein utviklar ei
blindheit for kva som vert fortalt eventuelt kva som ikkje vert fortalt (Bye 2005). At begge
partane i forskingsrelasjonen er menn kan føre til at ein lever opp til ein type nærleik som er
forventa av menn.
Personleg trur eg like fullt det beste ein kan gjere er å vere mest mogeleg seg sjølv, eg
trur ikkje det er noko stort poeng å kle seg verken opp eller ned. Eg trur informantane fyrst og
fremst responderer på veremåten åt forskaren og forskaren sine evner til å syne interesse for
det informanten fortel. Samstundes kan ein gjere eit poeng utav situasjonar der ein opplever
at det sosiale mellom forskar og utforska har spelt ei rolle. Elles kan det nok òg vere tilfelle der
ein ikkje har evna å registrere at det sosiale har innverka på dataa ein set att med. I så fall er
det viktig at forskaren skriv nok om seg sjølv og sin måte å arbeide på i artiklar og rapportar
slik at lesaren og andre kan vurdere i kva grad eigenskapar ved forskaren kan ha påverka
resultata av forskinga. Og nett det har eg etter beste evne prøvd å gjere i dette arbeidet. Både
her i metodekapittelet, men også i dei empiriske tekstane. Noko av grunnlaget for både
skrivestilen min og den måten eg presenterer arbeidet på kviler nett på filosofien om å skildre
situasjonen på ein mest mogeleg tru måte.
Dei åtte dagane saman med elgjaktlaget opplevde eg også ein anna ting som eg ikkje
har opplevd like tydeleg under dei meir intervjubaserte feltarbeida mine. For her skjedde det
fleire gongar at eg høyrde eller observerte noko som utløyste beinveges teoretiske refleksjonar
hjå meg som forskar. I motsetnad til det meir intervjubaserte feltarbeida, der ein gjerne har ein
klårare plan for kva tema ein skal innom i løpet av intervjuet, prega desse refleksjonane
retninga på feltarbeidet mitt. Ofte vart desse refleksjonane og ideane som eg fekk der og då
styrande for korleis eg følgde opp spor og hint som dei eg forska på la ut. I alle dei empiriske
essaya mine (Kap. 5, 6 og 7) – og kanskje mest i kapittel 5 – har eg prøvd å skrive inn dei
situasjonane der dette har skjedd. Eg er heilt overtydd om at eit kvalitativt feltarbeid er prega
av kva forskaren har lest av teoretiske og for så vidt også empiriske arbeid tidlegare, det
forskaren observerer vert kontinuerlig heldt opp mot den forkunnskapen forskaren har om
det ein studerer. Eg tenkjer det somtid kan vere nyttig å skrive inn desse refleksjonane og dei
sosiale situasjonane ein opplever i framskrivinga av det empiriske materialet og at det ikkje
alltid er tilstrekkeleg med eit separat metodekapittel, eller eit kort og kompakt metodeavsnitt
i ein artikkel, for å teikne eit korrekt bilete av relasjonen mellom forskaren og den utforska.
127
kvalitetssikring av eit kvalitativt materiale
Kvalitativ forsking kan ikkje vurderast ut frå same krav som kvantitativ forsking. Til det er
dataa forskinga produserer for forskjellig. Det er ikkje utbreiinga av fenomena som er
hovudinteressa for den kvalitative forskaren, men snarare fenomenet sitt innhald og tyding.
Dermed lyt ein også nytte andre kriterier for å vurdere forskinga sin kvalitet.
Den kvantitative forskinga vert vurdert utifrå validitet, reliabilitet og objektivitet (Denzin
& Lincoln 1998:186). Kort sagt kan ein seie at validitet kan delas i to kategoriar – intern og
ekstern validitet. Intern validitet handlar om i kva grad forskaren sine funn verkeleg kartlegg
det fenomenet ein søkjer å utforske, medan ekstern validitet gjeld i kva grad funna kan
generaliserast til andre samanhengar som liknar på den samanhengen den gjennomførte
studien er føretatt innanfor. Sameleis kan ein seie at reliabilitet gjeld i kva grad forskaren sine
funn kan repliserast eller reproduserast av ein annan forskar, medan objektivitet gjeld om
funna er fri for førehandsmeining eller ikkje.
Ei rekkje forskarar har teke til orde for å bytte ut dei kvantitative termane om validitet,
reliabilitet og objektivitet med andre kriterier, meir tilpassa den kvalitative metoden sin
eigenart. Mellom anna føreslår Egon Guba og Yvonna Lincoln (1994) å erstatte intern validitet
med kredibilitet og ekstern validitiet med overførbarheit. Sameleis vil dei erstatte reliabilitet med
avhengigheit og objektivitet med bekreftbarheit. Eg veit ikkje om eg heilt ser poenget med desse
øvingane i omgrepsbruk, men eg må innrømme at eg nok hallar til å meine at det til sjuande
og sist handlar om truverd. Det handlar om pålitelegheit (reliabilitet), om gyldigheit (validitet)
og om generaliserbarheit.
pålitelegheit
Pålitelegheit handlar om den interne logikken gjennom heile forskingsprosjektet. I ein
positivistisk tradisjon er idealet nøytrale eller objektive observatørar. Forskaren sitt personlege
engasjement i tematikken vert der sett på som støy som lett vil kunne påverke resultatet.
Innanfor den fortolkande tradisjonen derimot har ein innsett at ein fullstendig nøytralitet ikkje
kan eksistere. Og dermed har ein søkt å utnytte forskaren sitt engasjement som ein ressurs.
Men for at det skal kunne gjerast treng forskaren å greie ut om sin eigen posisjon i relasjon til
temaet det vert forska på og korleis det vil kunne påverke forskingsarbeidet. Det viktigaste er
ikkje å gå ut i felten utan noko form for fagleg eller kvardagsleg førehandsforståing, men
derimot å vere open for å justere denne forståinga undervegs.
Sjølv har eg vore ein aktiv jeger i heile mitt vaksne liv. Eg har jakta og fiska mange ulike
stadar i landet og eg har opplevd at prisinga og tilgangen til både jakt og fiske har vore, og
enno er, eit potensielt konflikttema i grendene. Eg ser kor høgt dei eigedomslause jegerane i
grendene verdset det å ha tilgang til jakt i heimeområda sine, eg ser at prisen kan vere høg for
enkelte, særleg for dei yngste. Men samstundes ser eg òg behovet grunneigarane har for å bøte
på dei fallande inntektene frå dei tradisjonelle landbaserte primærnæringane. Eg har med
andre ord inga haldning til om kor vidt grunneigarar skal organisere elgjakta slik at dei kan
hente inn nokre ekstra kroner, eller om dei skal la det vere for å sleppe til dei lokale jegerane.
Derimot er eg interessert i korleis det skjer, som ein sosial prosess, ute i grendene. Eg vil vite
128
om grunneigarane tek omsyn til dei eigedomslause jegerane sine behov for jakttilgang, eller
for den del kvarandre sine behov. Samstundes vil eg vite om dei lokale eigedomslause jegerane
tek omsyn til grunneigarane sine behov for auka innkome. Men aller mest er eg interessert i
sjølve prosessen og kva som skjer med elgjakta i ein slik prosess. Og sjølv om eg innleiingsvis
kan ha skapt eit inntrykk av at eg er kritisk til det eg omtalar som det kulturelle skiftet, både i
det akademiske fagområdet rurale studiar og i det praktiske feltet bygdeutvikling, så har eg
likevel ikkje eit ønske om å fryse utviklinga. For elgjakta, like som bygdene, er og vil halde
fram med å vere i utvikling. Eg har eit kritisk blikk på kommersialiseringa av elgjakta, men eg
er ikkje kritisk i den forstand at eg meiner den ikkje bør skje. Snarare er eg kritisk nettopp fordi
eg trur det kritiske blikket kan hjelpe oss til å sjå alternativa – hjelpe oss til å unngå å hamne
der me ikkje vil.
I kapittel 6 «bygdedyret og elgen» vil lesarane møte Arve og Olav Jon, to
eigedomslause jegerar i Elgbygda. Dei to kompisane hadde begge ei sentral rolle i «spelet» om
kommersialiseringa av jakta i det feltet dei brukte å jakte. I det fyrste intervjuet med dei var eg
mest opptatt av Arve sitt forhold til garden som onkelen hans no dreiv, og den avtala far til
Arve hadde gjort med bror sin som eigentleg utgjorde Arve sin uformelle inngangsbillett til
elgjakta. Då me etter kvart kom inn på prisen på jakta vart samtala handlande mest om
prinsippa for prising og lite eller ingenting om kva dei eigentleg betalte eller kva dei eventuelt
kunne vere villige til å betale for jakta. Nett dette kan takast som eit typisk døme på korleis
forskaren sine forkunnskapar om den saka han forskar på kan resultere i at ein lett kan utelate
viktige delar i datainnhentinga. Det var eigentleg ingen som hadde sagt det før, men eg forstod
at her betalte jegerane berre ein slikk eller ingenting for å jakte. Kvar eg hadde den
informasjonen frå er vanskeleg å seie anna enn at eg truleg baserte meg på mine eigne røynsler
frå tilsvarande grender frå før. Det var fyrst medan eg skreiv feltdagboksnotatane mine om
kvelden at eg oppdaga at eg faktisk ikkje hadde den informasjonen. Dermed var neste oppgåve
å undersøkje det, sjølvsagt synte mi gjetting seg å vere rett, men som sagt eg hadde ikkje sjekka
denne føreåtforståinga mi med nokon av mine informantar før.
Denne forteljinga kan stå som døme på situasjonar der eins eigne føreåtforståingar fort
kan skape grunnlaget for feilslutningar om ein ikkje er medviten nok til å faktisk sjekke det
ein trur er sant. Tenkjer ein etter, finn ein at ein dagstøtt stør seg på denne typen
føreåtforståingar av røyndomen. Somtid stemmer dei og somtid stemmer dei ikkje, men berre
sjeldan evnar me å sjekke sanningsgehalten i våre eigne føreåtforståingar. I det daglege sosiale
livet greier ein seg tåleleg bra utan å til stadigheit sjekke opp alle samanhengar som ein berre
trur noko om, men i forskinga må ein etterstreve å heile tida sjekke om det ein trur om ei sak
faktisk stemmer overeins med røyndomen. Utfordringa er derimot å vere medviten nok til at
ein evnar å identifisere skiljet mellom det ein trur og det ein veit.
Den Britiske sosiologen Clive Seale (1999) påpeikar at det er viktig at forskaren klargjer
skiljet mellom kva informasjon som kjem frå dataa direkte og kva som kjem frå forskaren sine
eigne analysar. Sjølv har eg valt å gjere det ved å bruke direkte sitat frå dei eg har intervjua. I
tekstane mine er sitata sett i kursiv og merkte med anten hermeteikn (doble vinklar) eller
129
sitatteikn (-). Sitat sett i hermeteikn er alle henta frå lydopptak og mest mogeleg ordrett gitt
att. Rett nok er sitata omsett til eit slags munnleg nynorsk, hovudsakleg for å lette lesinga, men
likevel utan å rokke ved sjølve utsegna. Sitat merka med sitatteikn er i stor grad henta frå
notatane mine og ikkje nødvendigvis ordrett gitt att, men like fullt med det same substansielle
innhaldet. Andre stadar har eg nytta ord og uttrykk som informantane sjølve har nytta midt
inne i mine eigne setningar. Dei er då sett i kursiv og merkte med hermeteikn. Somtid har eg
fortalt med eigne ord kva informantane har sagt med meg, i slike tilfelle vert det eksplisitt
nemnt i teksta.
I tillegg har eg søkt å ta vare på dei refleksjonane eg sjølv gjorde meg under sjølve
datainnsamlinga. Det kan vere teoretiske refleksjonar eller tankar om korleis eg såg føre meg
at ting hang saman. I tekstane mine refererer eg fleire stadar til dette, for dermed å gi lesaren
ein ide om kva som har førte meg i dei ulike retningane under feltarbeidet.
Spørsmålet om pålitelegheit referer eigentleg til spørsmålet om ein annan forskar ville
ha høyrt og sett det same som meg, og dermed kome fram til dei same konklusjonane. Altså
ville resultatet ha blitt det same om ein annan forskar gjorde same jobben? Eg trur det er
umogeleg å svare ja på det spørsmålet så lenge ein snakkar om eit kvalitativt forskingsopplegg.
Så lenge ein snakkar om kvalitative djupneintervju eller observasjon er det mest truleg at både
dataa dei ulike forskarane til slutt endar opp med og dei analysane forskaren gjer, vil skilje seg
frå kvarandre. Det treng ikkje alltid vere store skilnadar, men likevel vil skilnadane vere store
nok til at ein ikkje nødvendigvis kan trekke dei same konklusjonane. Røyndomen er rett og
slett for kompleks til det. Ikkje berre ville det nødvendigvis måtte gjerast i ei anna tid, og
dermed også vere påverka av andre strøymingar i samtida og nære hendingar som ville skapt
andre forteljingar. Men også den einskilde forskaren sine forståingar og teoretisk så vel som
meta-empirisk balast, vil vere ulik og dermed også prege arbeidet ulikt. Derfor meiner også
dei to amerikanske sosiologane Leonard Schatzman og Anselm M. Strauss (1973) at, for
kvalitative studiar som kvilar på intervju eller observasjonar som mine, er sjølve spørsmålet
om pålitelegheit feil stilt. Dei tek til orde for heller å spørje om ein annan forskar ville ha gjort
oppdagingar som empirisk eller logisk gjer mine ugyldige. Sjansane er store for at ein annan
forskar, med eller utan same analytiske rammeverk og perspektiv, ville utvikle eit anna
analytisk skjema, andre omgrep og andre metaforar. Me er med naudsyn ulikt selektive når
me observerer og lyttar, og dermed tek ein ulike vegar gjennom sjølve feltarbeidet så vel som
når ein arbeidar seg gjennom dataa etterpå. Dermed vil alle uavhengig utvikla data og
analysar bli ulike. Den eine av studiane kan på sin side vere både solid og påliteleg utan at det
nødvendigvis svekkjer den andre. Om dei ikkje står i klar motsetnad til kvarandre må dei
snarare reknast som supplementære eller komplementære.
Uansett, er det viktigaste ein forskar kan gjere; å skrive klart og forståeleg om korleis
han har kome fram til resultata sine. Forskaren bør etterstreve å gjere skildringane sine mest
mogeleg «naturtru» og «komplett», som Fredrik Barth (1994) skriv. Sjølv opplever eg det som
eit problem når eg les vitskaplege publikasjonar, eg opplever at litt for mange empiriske
130
føresetnadar forsvinn frå analysane og samanlikningane til at eg fullt ut evnar å forstå det som
er søkt formidla.
gyldigheit
Gyldigheit er knytt til om dei svara ein finn i forskinga svarar på dei spørsmåla ein freistar å
stille. Sjølv om dette kan høyrast nokså liketil ut, er det innan den fortolkande tradisjonen ei
relativt komplisert affære. Steinar Kvale (1997) meiner kvalitativ forsking kan vurderast
gjennom kvaliteten i handverket og gjennom det han kallar kommunikative og pragmatiske
former for gyldigheitsvurdering.
kommunikativ gyldigheit
Kommunikativ gyldigheitsvurdeing inneberer å overprøve gyldigheita av tolkingar og
observasjonar gjennom dialog med andre. Gyldig kunnskap oppstår når motstridande
oppfatningar vert drøfta, og det er gjennom argumenta kvar av deltakarane kjem med under
drøftinga at ein bestemmer kva som er ein gyldig observasjon og tolking. Kvale (1997:172)
nemner tre ulike forum der ei tolking kan gyldigheitsvurderast innanfor. Det fyrste er overfor
dei personane forskaren fortolkar, altså dei utforska. Kan dei gå god for den tolkinga forskaren
gjer? I følgje Katrine Fangen (2004:196) «..strides de lærde om dette kan regnes som
validisering». Men eg tykkjer like fullt det er interessant, for i mitt eige tilfelle, i samband med
feltarbeidet eg gjorde saman med jaktlaget (Kap. 5), fekk eg eit sterkt behov for å
«kvalitetssikre» forteljinga mi med nokre av jegerane som var med på jaktlaget. Det var fyrste
gongen eg hadde gjort denne typen datainnsamling, altså deltakande observasjon, og eg var
sant å seie litt usikker på om eg hadde fått tak på det vesentlege. Eller i alle fall om jegerane
sjølve meinte det eg hadde fått tak på var vesentleg for dei. Derfor bad eg to av dei om å lese
fyrsteutkastet av kapittelet «kjøt, kjensle og kameratskap» og gi meg tilbakemeldingar på om
det var noko eg hadde missforstått eller om dei hadde andre oppfatningar kring det eg hadde
skrive. Alt same kvelden som eg sende teksta til dei på e-post ringde den eine av dei til meg.
Jau da, han kunne gå god for dette meinte han, og tykte eg hadde gjort ei god skildring av
«elgjakta som sjølve bygdejakta», som han sa. Også den andre av jegerane svara meg på e-post
nokre dagar etter og sa seg mykje godt samd med jegeren som hadde ringt meg. Nett teksta i
kap. 5 er relativt grei å teste på denne måten. Her gjekk det meste føre seg innanfor rammene
av jaktlaget, det skjedde på koia og på elgpostane, og bortsett frå Signe og eit par andre som
opptrer i den teksta, var alle medlemmar av det same laget og alle hadde vore med på mesta
alt som eg skildrar.
Sjølv om eg har latt nokre av mine informantar lese teksta mi, er eg like fullt i tvil om
at det kan kallast ein gyldigheitsjekk. Når eg tenker meg om i ettertid trur eg eigentleg ikkje
det var gyldigheita som soleis eg ønska å sjekke heller, snarare trur eg at eg berre ville teste
reaksjonane på tolkinga. Eg må innrømme at eg ikkje veit kva eg ville ha gjort om tolkinga mi
hadde møtt sterk kritikk. Kjenner eg meg sjølv rett, hadde eg nok mest truleg brukt
reaksjonane som nye data, snarare enn å justert tekstane mine i retning av reaksjonane dei
hadde kome med. Kanskje kunne reaksjonane gitt meg utfyllande informasjon om
131
samanhengane som hendingane oppstod i. I så fall ville reaksjonane bidrege til tjukkare
forteljingar og eit enno rikare materiale.
Ein underliggande årsak til at eg let dei to jegerane lese teksta mi var nok mest at eg
ville teste om den var leseleg for dei, altså om eg evna å skrive fram forteljinga på ein måte
som gjorde at dei kjente seg att i det eg skreiv. Så kan ein spørje seg om det skal vere eit mål
for akademiske tekstar, altså om det skal vere eit kriterium at informantane, eller den ein
forskar på, skal kunne følgje argumentasjonen i ei vitskapleg tekst. Sjølv meiner eg ikkje det
treng vere eit mål, men i nett dette arbeidet har eg likevel sett det opp som eit mål. Som eg
også nemner innleiingsvis, har eg ønskja å skrive lett og forståeleg, men utan å dermed
redusere den vitskaplege kvaliteten på arbeidet. På mange måtar trur eg også det kan gjere at
endåtil mine fagfellar forstår betre det eg skriv enn om eg hadde skrive meir i tråd med den
vitskaplege artikkelsjangeren. I alle fall kjenner eg sjølv at mange akademiske tekstar vert i
overkant tunge å forstå, sjølv for ein som har vore på feltet i mange år og er alminneleg opplest
på faglitteratur. Eg kjenner at eg somtid kan slite med å henge med på ei tekst, det kan vere
ein jungel av fagterminologiar, eit hav av referansar som bryt opp argumentet og gjer det
vanskeleg å få grep om kva forfattaren eigentleg freistar å seie, eller det kan vere tillærte
formuleringar som kan ha mista sin formidlingsevne fordi det mesta har gått inflasjon i
formuleringane.
Dette fører meg også over på dei andre to empiriske essaya mine. Dei let seg
vanskelegare «teste» på same måten som eg gjorde med kapittelet «kjøt, kjensle og
kameratskap». Men her var eg tryggare på metodikken og eg kjende meg sikrare på
forteljingane. Likevel har eg latt fleire andre elgjegerar og bygdefolk få lese tekstane, altså folk
som verken kjenner grendene der eg har gjort feltarbeidet eller informantane eg har snakka
med. Tilbakemeldingane frå dei har vore at dei kjenner seg att i forteljingane eg fortel, og at
dei opplever casane mine som både verkelege og truverdige. Tilsvarande tilbakemeldingar
har eg også fått etter at desse tekstane vart publisert. Ei interessant tilbakemelding som eg har
fått frå fleire av desse ikkje-akademiske lesarane er at mange har påpeika at dei sosiale
prosessane som eg skildrar, einast kan fungere i tilfelle der grunneigarane og dei som vil
kommersialisere elgjakta faktisk bur i det lokalsamfunnet der elgjakta går føre seg. Det er
sjølvsagt eit heilt vesentleg poeng, eit poeng som eg også kjem litt attende til i det siste
kappittelet. Men det at dei fleste ikkje-akademiske lesarane les den konklusjonen ut av essaya
mine, utan at eg eksplisitt skriv det like tydeleg, fortel meg også at tekstane fungerer etter
hensikta. Uansett, poenget med å fortelje dette her er at eg, utan eigentleg å ha hatt Kvale
(1997) sine validitetskriterier i tankane, har nytta meg av også det andre forumet for
gyldigheitsvurdering som han trekker opp, nemleg det allmenne publikum. Eg har likevel ikkje
gjort det med tanke på å teste gyldigheita på det eg har gjort, men snarare altså for å teste om
eg faktisk formidlar det eg ønskjer å formidle.
Ein annan arena for å oppnå ein kommunikativ prosess med det allmenne publikum er
gjennom foredrag, radio og TV intervju og gjennom populærvitskaplege tekstar som
kronikkar i aviser eller lengre essayistiske tekstar i magasiner og debatt-tidsskrift. Her kan ein
132
oppleve at reaksjonane frå lesarar eller tilhøyrarar kan vere prega av at ein har sterke partiske
interesser i saka. Her lyt forskaren ta i betraktning posisjonen den som responderer har når
han skal vurdere korleis han vil stille seg til reaksjonane.
Slik eg forstår Kvale (1997), opplever eg at han er samd med meg i at ingen av desse to
fyrste foruma kan seiast å halde som noko grunnleggande form for gyldigheitsvurdering av
akademiske arbeid, derfor trekker Kvale fram eit tredje forum: det vitskaplege miljøet. Det består
av forskarar som har metodisk og teoretisk kompetanse på det aktuelle området som vert
handsama, altså fagfellar. Dei vurderer arbeidet i ulike fasar av prosessen. Ein vanleg gang i
eit alminneleg vitskapleg arbeid i dag er kanskje fyrst dei nære kollegaene til forskaren, dei
stiller opp med råd om metode, teori og alternative tolkingar av funn og liknande. Etter kvart
som arbeidet tek form stiller gjerne forskaren på konferanse med eit paper basert på dataa, her
kan han få innspel som han vonleg tek med seg vidare i arbeidet før eit fyrste utkast vert sendt
til eit tidsskrift eller ein bokredaktør, som då igjen sender manuskriptet til fagfellevurdering.
Basert på råda frå fagfellane vil forfattaren få høve til å justere eller skrive om manuskriptet
før det til slutt vert trykka som eit ferdig arbeid.
Alternative kvalitetssikringssystem er på plass også for rapportar eller avhandlingar
som denne, nokre kan kanskje vere lettare å kome igjennom enn andre, men ei eller annan
form for kontroll av kvalitet ligg til dei fleste formane for vitskaplege publikasjonar.
Noko av bakgrunnen for den kommunikative gyldigheita er Jürgen Habermas (1984)
sitt ideal om herredømefri kommunikasjon for å oppnå semje om tolkinga. I den kommunikative
prosessen søkjer ein, gjennom samtalar mellom kompetente partnarar, å oppnå ei gjensidig
forståing. Ei fare med slike prosessar er likevel at det kan oppstå situasjonar der partane i
samtala ikkje er jambyrdige. Habermas presiserer også at ein lyt skilje mellom jambyrdige
situasjonar og situasjonar der den eine parten påtvingar den andre sine eigne meiningar.
Dermed kan ein, i praksis, sjå ei fara ved det akademiske kriterium, nemleg at ein, i alle fall i
teorien, kan skape ei konsensuseffekt. Bourdieu (1992) har på ein overtydande måte skildra
korleis ei kvar omgrepsutvikling er eit resultat av ein stadig pågåande kamp om definisjonane.
All forsking treng å ta omsyn til den forskinga som alt er gjort, ny kunnskap treng å relatere
seg til allereie eksisterande kunnskap, eller til ortodoksien. Ny, eller heterodoks kunnskap –
kunnskap som bryt med ortodoksien – kan fort bli vanskeleg å oppnå i ein Habermas inspirert
kommunikativ prosess. Målet om å oppnå semje mellom forskarane kan slik sett vere eit
uheldig mål. Slik eg les Kvale forstår eg det som at han er samd i dette, og at han eigentleg
snakkar om det akademiske kriterium som eit diskursivt spel mellom motstandarar og ikkje
einast som ein dialog mellom partnarar.
pragmatisk gyldigheit
Den andre av gyldigheitstypologiane Kvale snakkar om er; pragmatisk gyldigheit. Pragmatisk
gyldigheit er «verifisering i bokstavelig forstand» (Kvale 1997:173), altså å gjere sant. Sagt med
andre ord handlar det her om å vurdere kunnskapen utifrå om den kan bidra til endringar
133
eller forbetringar. I mitt konkrete tilfelle kan ein spørje om den kunnskapen som eg presenterer
i dette arbeidet vil kunne bidra til å gjere kommersialiseringa av elgjakta mindre konfliktfylt?
Vil arbeidet mitt medføre at spørsmålet om kommersialisering får eit utfall som vert oppfatta
som meir rettvis for dei involverte partane, anten det er dei ulike grunneigarane, dei
eigedomslause jegerane eller dei andre innbyggarane i bygda, enn om eg ikkje produserte
denne kunnskapen?
Dette er eit vanskelege spørsmål, men det har vore eit mål å produsere nyttig
kunnskap. Eg ønskjer at grunneigarar og jegerar kring om i grendene skal sete att med ei
kjensle av at dei har lært noko av å lese arbeidet mitt, eg vil at arbeidet mitt skal bidra til å
auke deltakarane i kommersialiseringsprosessane kring om i grendene sin innsikt i kva
prosessar som er i spel når ein ønskjer å starte opp med å kommersialisere elgjakta.
Samstundes vil eg tru at også kommersialiseringsmotstandarane skal kunne sjå at det kan
finnast minnelege ordningar som i enkelte situasjonar kan gjere kommersialiseringa mindre
smertefull for enkelte. Kanskje kan også forvaltinga og bygdeutviklarane få inspirasjon til å gå
i seg sjølv og tenke over si eiga rolle som endringsaktørar gjennom råda dei gir og prosjekta
som vert starta opp ved hjelp av offentlege og private pengar.
Men prosjektet mitt er likevel ikkje eit aksjonsforskingsprosjekt, det er fyrst og fremst
ei avhandling. Kor som er trur eg at grunneigarorganisasjonane – som til dømes skogeigarlaget
og bondelaget – til liks med Norges jeger og fiskerforbund, vil alle få noko att for å lese arbeidet
mitt. Kor vidt det vil lede til at aktørar involvert i kommersialiseringa av elgjakta faktisk
endrar sine handlingar er vanskeleg å seie. Men det ligg ting i mitt arbeid som kan nyttast som
råd til dei involverte, eller i alle fall som grunnlag for mogelege justeringar av tilnærminga dei
har til kommersialiseringsprosessen. Arbeidet teiknar opp og drøftar ulike aktørar sine
referanserammer knytt til elgjakta og syner korleis elgjakta inngår i grendesamfunnet sitt
sosiale liv på ein måte som både utfyller og utvider andre forskarar sitt arbeid. Den syner det
gjensidige forholdet mellom grunneigar og jeger og korleis elgjakta inngår i grendefolket sin
identitet. Det syner korleis prislogikken kan innverke på prisaksepten og til sist også sjølve
elgjakta. Og det syner at grunneigarar og lokale elgjegerar ber på mykje godt den same
stadeigne elgjaktetosen. I tillegg syner det korleis det sosiale inngår i sjølve utforminga av
elgjaktkommersen, korleis det sosiale pregar sjølve kommersialiseringa og korleis den vert
forma lokalt. Dette og meir til er relevant kunnskap for dei som både ønskjer å utvikle elgjakta
kommersielt og for dei som vil ta vare på den lokale elgjaktkulturen, men om dei vil bruke det
er ikkje berre opptil meg, like mykje – og kanskje meir – er det opp til dei.
Uansett, eg gjer min del av arbeidet. Eg søkjer å skrive allment forståeleg, men likevel
akademisk interessant, om temaet. Eg held foredrag, deltek på debattmøter, skriv kronikkar
og stiller opp til radio, TV og avis-intervju for å snakke om elgjakt og bygdeutvikling. Kvar
gong nokon kontaktar meg for å snakke om temaet, svarar eg etter beste evne. Men til sjuande
og sist handlar det om korleis grendene kollektiv evnar å nytte og kanskje endatil utvikle mitt
arbeid vidare.
134
generaliserbarheit
Spørsmålet om generalisering handlar i stor grad om forskingsfunn frå ei studie også kan
gjelde for andre populasjonar og utval, eller om kor vidt forskingsfunn frå ei studie er nyttig
om ein ønskjer å forklare andre tilsvarande situasjonar. Særleg for kvalitative case studiar har
spørsmålet om generaliserbarheit vore heftig diskutert. Her handlar spørsmålet om i kva grad
ein kan utvide gyldigheita åt casestudiar til å gjelde meir enn einast dei casane eller den eine
casen ein har studert. Den amerikanske professoren i psykologi Robert E. Stake (1994) snakkar
om tre formar for generalisering knytt til case studiar; naturalistisk, statistisk og analytisk
generalisering.
Den naturalistiske generaliseringa er basert på personlege røynsler og kviler ofte på
stilleteiande kunnskap om korleis ting er. Her vurderer lesaren eller tilhøyraren sjølv i kva
grad det som kjem fram i casane kan generaliserast. «The reader comes to know some things
told, as he or she had experienced them», seier Stake (1994: 240). Og kanskje er det det eg sjølv
har vore vitne til når bygdefolk og jegerar som har lese tekstane mine. Det at dei støttar opp
om skildringane mine og meiner å kjenne seg att i det eg skriv, kan gi eit signal om at dei
grendene og det jaktlaget eg har skildra ikkje er meir forskjellige frå andre case enn at folk i
andre grender og på andre jaktlag ser det eg skriv som også å gjelde for andre tilsvarande case
enn einast dei eg har studert. I den samanheng kan ein seie at noko av det casestudiane mine
då har bidrege med er mellom anna å gjere den stilleteiande kunnskapen eksplisitt og konkret.
Det er likevel eit poeng her at det ikkje einast treng vere vanlege bygdefolk og jegerar
som kan gjere denne typen vurdering av generalisering av mitt arbeid. Like mykje er dette ei
vurdering også fagfellar nyttar når dei les akademiske tekstar. Men alle er avhengige av
relativt gode og omfattande skildringar av sjølve casane. I det jamt meir vanlege formatet for
akademiske tekstar, den vitskaplege journalartikkelen, er det knapt med plass til å gi
utfyllande og gode skildringar av casane og dermed svekker ein også grunnlaget for ei slik
vurdering. Også det at ein i den internasjonale forskingsverda kommuniserer med andre
forskarar som har lite føreåtkunnskap om det sosiale og kulturelle livet i til dømes norske
grender og lokalsamfunn, stiller ytterligare krav til sjølve skildringa av casane.
Den andre generaliseringa Stake (1994) snakkar om, er den statistiske generaliseringa.
Til forskjell frå den naturalistiske generaliseringa er den både formell og eksplisitt. Den høyrer
fyrst og fremst heime i den kvantitative forskingstradisjonen og vert uttrykt i
konfidensintervall for effektparametrar eller sokalla koeffisientar og andre statistiske termar.
Derfor let eg nett denne forma for generalisering ligge i denne samanheng og går heller over
til den tredje av Stake sine formar for generalisering; den analytiske generaliseringa.
Den analytiske generaliseringa involverer ei grunngiven vurdering av i kva grad funna
frå ei studie kan nyttast som ei rettleiing for kva som kan kome til å skje i en annan situasjon
(Kvale 1997). Den er tufta på ei analyse av likskap og ulikskap mellom situasjonar og er
vesensforskjellig frå den naturalistiske generaliseringa, i og med at den baserar seg på det som
vert kalla ein assertorisk logikk, altså at ein her einast påstår at det ein skildrar er slik det er
utan dermed å hevde at det ikkje kunne ha vore annleis. Om ein kan overføre det til også å
gjelde andre case krev at ein må analysere likskapane og ulikskapane mellom casane. Om det
135
argumentet skal førast av forskaren sjølv eller av lesaren er eit ope spørsmål og sjølvsagt kan
forskaren gjere det, men det er slett ikkje – og bør nok heller ikkje vere – eit krav for ei kvalitativ
studie.
Av rettleiaren min vart eg gjort merksam på at omgrepet analytisk generalisering også
vert nytta på ein annan måte i litteraturen. I ein av standardreferansane innan
metodelitteraturen – i boka Case Study Research. Design and Methods av Rogert K. Yin (2014) –
dreg forfattaren opp ein parallell til den populære Pulitzer-pris vinnande boka The Soul of a
New Machine, av den amerikanske litteraturjournalisten Tracy Kidder (1981). Boka utspelar seg
på 70-talet og omhandlar utviklinga av ei ny minidatamaskin, eigentleg ein mikroprosessor,
og kapplaupet mellom to selskap; Data General Corporation (DGC) og Digital Equipment
Corporation (DEC). Kidder følger utviklingsarbeidet ved DGC som tek stor risiko under
arbeidet. Poenget til Yin er at boka er eit utmerka døme på ei case studie. Samstundes
illustrerer den også case studienes fundamentale utfordring, i fylgje Yin, nemleg å definere
eininga for analysen. Og han spør; er «case»’et minidatamaskina eller er det dynamikkane som
skjer i den vesle gruppa av utviklingsingeniørar som arbeidar med å få fram
minidatamaskina? Svaret på det spørsmålet, seier Yin, er essensielt for å forstå korleis
casestudien relaterer seg til eit breiare kunnskapsfelt. Altså skal kunnskapen frå denne
casestudien generaliserast inn mot feltet teknologi eller inn mot feltet sosiale gruppedynamikkar?
Personleg er eg så heldig at då eg studerte mikroelektronikk på ingeniørskulen vart eg
tilrådd å lese nett denne boka. På det tidspunktet hadde eg ingen formell skulering i
samfunnsfagleg metode, og spørsmålet om kva ei casestudie var låg langt utanfor det eg evna
å tenke på den gongen. Likevel hadde eg ingen vanskar med å sjå at boka kunne forståast på
både den eine og hin måten, men fyrst av alt var den for meg eit døme. Det var eit døme på
kor effektiv ein organisasjon kan vere når ein let innovasjonar vekse opp nedanfrå og kvar av
ingeniørane får høve til å etablerer eigarskap til ideen. Samstundes var det også eit døme på
kor kynisk ei bedrift kan utnytte sine tilsette sin innsatsvilje. Analogien til soppdyrking var
slåande; hald arbeidarane i mørkret dag og natt, gi dei rikeleg med dårleg mat og sjå kor alt
veks. Poenget er at sjølv utan formell skulering i samfunnsfagleg metode trong eg ikkje at
forfattaren eksplisitt presiserte for meg kva for delar av denne forteljinga som kunne
generaliserast på eine eller hin måten, eg trong ikkje forfattaren si hjelp til å forstå boka.
Motsett, slik eg forstår Yin, trur eg tvert om det hadde svekka mi evne til sjølvstendig å
identifisere kva relevans Kidder si bok har for andre innovasjonsprosessar om han hadde
presisert i kva grad forteljinga hans skulle ha relevans inn mot teknologifeltet eller
gruppedynamikkfeltet.
Sameleis har eg vore varsam med å presisere kva felt mine forteljingar skal ha relevans
for. Skal elgforteljingane mine forståast einast som forteljingar om korleis kommersialiseringa
skjer eller skal dei forståast som kva som skjer ved kommersialiseringa? Etter at dei tre
elgjaktforteljingane mine har vore på trykk har eg motteke ulike reaksjonar frå lesarar.
Reaksjonar som fortel meg at lesarane har forstått tekstane mine både som skildringar om
korleis og om kva. Eg ser at med mine tekstar i bakhovudet har lesarane evna å sjå det som skjer
i kvar einskild sine heimlege elgskogar med andre auger. Det er ulike delar av forteljingane
136
mine som har relevans i ulike elgskogar, eller elgbygder om du vil. Derfor har eg altså, så langt
i mitt eige arbeid, ikkje eksplisitt argumentert for at det eg finn i dei tre empiriske casane mine
kan generaliserast, korkje på eine eller hin måten.
referansar for kapittel 4
Barth, Fredrik. 1994. Manifestasjon og prosess. Universitetsforlaget. Oslo: Original edition,
1966.
Biernacki, Patrick & Dan Waldorf. 1981. Snowball Sampling: Problems and Techniques of
Chain Referral Sampling. Sociological Methods & Research 10 (2):141-163.
Blumer, Herbert. 1969. Symbolic interactionism: perspective and method. University of California
Press. Berkeley, Calif.
Bourdieu, Pierre. 1992. Texter om de intellektuella. Brutus Östlings bokförlag Symposion.
Stockholm.
Bourdieu, Pierre & Loïc Wacquant. 1993. Den kritiske ettertanke. Grunnlage for samfunnsanalyse.
Samlaget. Oslo.
Bye, Linda Marie. 2005. Feltarbeidets kjønnede farer. En refleksiv analyse av kjønn,
hetroseksualitet og sted. Nordisk Sämmhallsgeografisk Tidsskrift (39):25 - 43.
---. 2010. Bygdas unge menn - en studie av bygdemenns forhandlinger om og utfordringer av
rurale maskuliniteter. Avhandling til grada Ph.D., Geografisk institutt, NTNU,
Trondheim.
Castells, Manuel. 1996. The rise of the network society. Blackwell. London.
Denzin, Norman K. & Yvonna S. Lincoln. 1998. The Landscape of qualitative research. Theories
and issues. Sage. Thousand Oaks, CA.
Dervo, Børre K. & Torbjørn Østdahl. 2000. Lokal forvaltning av utnyttbare vilt- og
fiskeressurser - status for 1998 og 1999. Oppdragsmelding 657, NINA. Lillehammer.
Douglas, Jack D. 1976. Investigative Social Research: Individual and Team Field Research SAGE.
Beverly Hills, CA.
Eriksen, Thomas Hylland. 1998. Små steder - store spørsmål. Innføring i sosialantropologi.