Bjørn F. Rørvik Hurra for reven og grisungen

© CAPPELEN DAMM AS 2016 Omslag og illustrasjoner: Per Dybvig

Design: Elisabeth Vold BjoneRepro: Narayana Press, Danmark 2016

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2016Papir: 150 g Arctic Volume

Skrift: Sabon 15/19 ISBN 978-82-02-51020-6

1. opplag 2016

www.cappelendamm.no

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling

og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

I DENNE BOKA HAR VI SAMLET:

Kafé Haletippen, 2001

Tutomaten, 2008

Prikkesyken, 2010

BJØRN F. RØRVIK

TEGNINGER AV PER DYBVIG

B JØRN F. RØRVIK

ILLUSTRAS JONER AV PER DYBVIG

n dag da Reven satt foran hiet sitt og bladde i et album, kom denretthalede Grisungen forbi.

– Hva er det for ei bok? spurte Grisungen.– Det er halefjærsamlingen min, sa Reven stolt. – Se her, jeg har

to stykker, den ene er til og med ganske sjelden.Reven viste fram boka med halefjær. Det var fjær fra to for-skjellige: Høne og rar høne.

– Høne og rar høne, sa Grisungen, – har du bare de to der? Densom heter rar høne ser forresten ut som vanlig skjærefjær. Reven ble fornærmet.

– Hvis du ikke syns de er noe fine, så trenger du ikke å se pådem, sa han, og lukket albumet.

Grisungen angret seg med en gang.– Det er en fin samling, sa han. – Men den er kanskje ikke så

stor. Du har plass til flere fjær, mener jeg. Reven sukket. Sant å si had-de Grisungen rett. Albumet hadde veldig mange tomme sider.

– Å samle halefjær er en vanskelig hobby, klagde Reven. – Dumå ikke tro at fuglene bare kommer bort til deg og gir deg en fjær.

n dag da Reven satt foran hiet sitt og bladde i et album, kom den retthalede Grisungen forbi.

– Hva er det for ei bok? spurte Grisungen. – Det er halefjærsamlingen min, sa Reven stolt. – Se her, jeg har

to stykker, den ene er til og med ganske sjelden. Reven viste fram boka med halefjær. Det var fjær fra to

forskjellige: Høne og rar høne. – Høne og rar høne, sa Grisungen, – har du bare de to der? Den

som heter rar høne ser forresten ut som vanlig skjærefjær. Reven ble fornærmet.

– Hvis du ikke syns de er noe fine, så trenger du ikke å se på dem, sa han, og lukket albumet.

Grisungen angret seg med en gang. – Det er en fin samling, sa han. – Men den er kanskje ikke så

stor. Du har plass til flere fjær, mener jeg. Reven sukket. Sant å si hadde Grisungen rett. Albumet hadde

veldig mange tomme sider. – Å samle halefjær er en vanskelig hobby, klagde Reven. – Du

må ikke tro at fuglene bare kommer bort til deg og gir deg en fjær.

Grisungen klødde seg litt på trynet. – Jeg så noen fugler i dag som hadde veldig fine halefjær, sa han. – Hvor var det, da? spurte Reven. – I den gamle eika, borte på jordet,

sa Grisungen. – Sitter de på de nederste greinene?

ville Reven vite. – De sitter både nederst og

øverst, og øverst og nederst, sa Grisungen. – Sånn som de pleier å gjøre, når de sitter i trær.

– Noen sitter altså nederst, mumlet Reven, – vent litt ...

Reven forsvant inn i hiet sitt og kom ut igjen med ei pølseklype. – Hva er DET for noe? spurte Grisungen. – En klyper, sa Reven, – en klyper som jeg fant nede ved

bekken. Den er sikkert til å fange fisk med. Man bare stikker den ned i vannet, sånn, og når fisken kommer forbi, så klyper man den fast.

Grisungen så på klyperen. Han syntes den så farlig ut, men Reven forklarte at en klyper var det beste redskap, når man skulle samle halefjær.