Bernhard Hvals forsnakkelser av Lars Saabye Christensen

Lars Saabye Christensen

Bernhard Hvalsforsnakkelser

Roman

© CAPPELEN DAMM AS 2010ISBN 978-82-02-33049-1

ISBN 978-82-525-7564-4 (Bokklubben)1. utgave, 1. opplag 2010Omslag: Stian Hole | BlæstSats: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun, 2010

Satt i 11/14 pkt Sabon og trykt på Norbook Cream 80/1,6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhvereksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrek-

ning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

KUK I HONBOREEN

La meg først som sist få presentere meg og bli ferdig meddet: Jeg var ikke den galeste. Jeg var bare den nest galeste.Mitt navn er Bernhard Hval. Jeg har gjort mer ugagn enndu kan komme på i forbifarten. Jeg har sagt hoppeprinsog dudelsakk i kong Olavs nærvær. Det skjedde da jegdessverre kom til å sitte bak ham på Holmenkollbaneni desember 1973, ikke rett bak, riktig nok, men på setetetter det igjen, i hvert fall satt jeg i den samme vognen.Kan det spille noen rolle? Så absolutt. Da kan jeg ennåhåpe at han ikke hørte alt jeg rakk å si før jeg ganskebestemt ble kastet av på neste stasjon som til og med varBesserud. Besserud! Å, du satans anorakker og firkløvre!Jeg hadde mot min vilje havnet på gamle tomter. Jeg varfanden i vold! Og det var kong Olavs skyld. Uten skivar jeg også, for de ble med banen videre. Jeg stod derpå barndommens perrong, spyttet i nevene og lente megmot stavene. Livet var raust med konger, tilfeldigheter ogstinkneser. Ozæna i det høye! Så gikk jeg hele veien nedtil den stille og snødekte byen, kastet stavene i søppel-kassen, min tid som skiløper var uansett forbi, låste meginn i leiligheten i Skovveien, satte meg til rette på arbeids-

5

værelset, dro et allerede falmet ark på plass i valsen ogbegynte å hamre løs på tastene. A! Ø! I! Hør! Jeg slårhull i papiret. Hver bokstav jeg skriver er et hull. Her sit-ter jeg fremdeles. La meg for sikkerhets skyld gjøre opp-merksom på at enkelte gloser, bøyninger og obduksjoneri disse nedtegnelser kan virke støtende på noen. Jeg harsagt kuk i honboreen fra talerstolen i Universitetets aula.Det hørte i hvert fall de fleste som var til stede denneaftenen da årets avgangsstudenter fra medisinsk fakultetble feiret. Jeg ble beryktet, enn si beundret, i visse akade-miske og frimodige kretser, som om det skulle være noeå hige etter. Jeg higet etter den rake motsetning. Alt jegønsket var å gå ubemerket hen, noe jeg sjelden klarte. Dindudelsekk! Jeg kan slå kollbøtte og baklengs salto omjeg bare så mye som tenker på disse tildragelsene. Og jeger en gammel mann, snart åtti er jeg. Jeg har til og medforsnakket meg da jeg holdt tale til bruden, og det i mitteget bryllup. Det var bare så vidt jeg bevarte masken. Jegble reddet av min klosterlatin som jeg strør om meg nårdet røyner på og verden kommer for tett. Mitt vitnesbyrdvar heller ikke å forakte. Jeg var tross alt den beste i mittkull. Jeg var enn så lenge fredet og uangripelig. Du bris-teferdige hymen! En jomfrus urin må være tynn og fin oglates med susen og dusen. Å, syng med! Sinkadus! Hvortok jeg det fra? En gang til, dere! Vulnera puncta! Stik-ker man bare hardt nok kan alt brukes som våpen. Jeghar fornærmet de fleste, sjokkert mange og ødelagt demjeg satte høyest. Og jeg har reddet og renvasket dem jegforaktet. Jeg har ligget våken i natt etter natt og bedt tilham i himmelen som min mor i gode stunder kalte Åsy-net da jeg bare var et barn på Besserud. Besserud! Men

6

ingen har løftet sitt åsyn på meg, bortsett fra én. Detskulle min mor ha visst, der hun ligger død og begravet ifremmed jord med hodet opp ned og jeg skal heller ikkeløfte et eneste åsyn på henne. Ellers er jeg en forsiktig ogdannet mann. Jeg vil ikke legge skjul på det. Det er altdet andre jeg har strevd med å legge skjul på, alt som ertil overs i meg, og som jeg helst så foretatt innendørs ogalene. Derfor har jeg heller ikke vært ute siden samtalenmed kong Olav. Mat får jeg brakt på terskelen, pengerut gjennom brevsprekken, varene inn av dørsprekken, såenkelt er det. Vann henter jeg i springen. Hoppsan! Bruktejeg uttrykket å forsnakke seg i sted? Jeg forsnakker megaldri. Det som kommer over min tunge må komme der.Mine malplasserte ord er som brennesler i et bed medroser. Og ingen gartner i verden kan luke dem bort. Å,tornerumpe! La meg ikke dvele ved disse viderverdigheter.De er for annenrangs å regne. Dessuten har jeg ikke lengeigjen å leve, kun en sommer og begynnelsen på en høst.Dagen er fastsatt. Middelet ligger klart i en liten eske påbunnen av gulvklokken rett bak meg: Fem black drops,ovale opiumspiller, meget effektive. Jeg har spart på demsiden min tid i muserommet på Rikshospitalet. Men ikkeen dag før, ikke en dag før den fastsatte dag skal det skje!Disiplin er vårt fag. Jeg kaller oss de kantete. Vi vil væremyke og medgjørlige og er i stedet steile og tar ikke til for-nuft, vel å merke de andres fornuft. Vi vil helst gå i fred,men påkaller oss uavlatelig oppmerksomhet. Vi sliper ossmot verden. Noen ganger sliper den seg mot oss. Vi ogverden klarer uansett aldri å innlede et varig forhold. Vikan danse en kveld. Så er det slutt. Vi er et for umake par.Vi holder oss helst i bakgrunnen. Men vi finnes der du

7

minst venter det. Og én av oss stod frem, i all sin velde ogstorhet: Hans navn var Notto Fipp. Han var den galeste.Jeg var bare den nest galeste. Jeg var hans lege. Jeg møtteNotto Fipp, velsigne ham også, for første gang i augustmåned 1929. Han het opprinnelig Notto Senum og komfra Evje i Setesdalen, fikk jeg senere vite. Dette klengenav-net, eller kunstnernavnet, som jeg heller liker å si, haddehan valgt på grunn av sitt bukkeskjegg som ikke akkuratvar en pryd der det hang på den spisse kanten av ansik-tet hans, bare noen lange, pistrete stubber, i høyden firestykker, eller fippskjegg, som det også kalles, derav dettenavnet, Notto Fipp, og slik ville han ha det, både skjeggetog navnet. Å, hvem er du som våger å irettesette NottoFipps skjegg! Hans skjegg var en pryd, en pryd for ossalle! La gå! Var jeg ikke bare misunnelig, fordi jeg utenhell prøvde å tvinge frem et lignende skjegg selv? Jeg varendelig ferdig med medisinerstudiene, la meg i parentesbemerke at jeg ble den beste i mitt kull, ved Universite-tet i Oslo. Det var med andre ord ikke lite som ble for-ventet av meg og bare jeg visste at ingen av disse forvent-ningene kunne jeg innfri, noe jeg skal komme tilbake til.Enda en gang dudelsakk! Det er så mye jeg skal kommetilbake til og så lite å se frem til at jeg nesten mister avsyne hvor jeg skal. Men akkurat da, denne strålende søn-dagen i august 1929, lot jeg alle slike tanker fare og jegvar altså på vei til min forlovede i Drammen, jeg og mingamle sjåfør, Alfred, i sin slitte, men fremdeles staseligeuniform, med tilhørende lue, eller kaskett, kjørehansker,solbriller og det hele, og ikke minst skoene, en stor og enliten, ellers ble det kluss med pedalene, for han var nem-lig låghalt. Alfred Melingen og Roadsteren, som far kalte

8

den, selve bilen, var det eneste jeg hadde arvet etter minfar, bortsett fra en gulvklokke som fremdeles går knirke-fritt. Solen holdt fest over landet og det var i det hele tattlitt av en dag, eller litt av en tid, sorgløs og evig virket densom og jeg lot den mer enn gjerne virke slik. Hadde jegnoen gang hatt det bedre? Neppe. Krakk eller ikke krakkpå den ene eller andre siden av Atlanteren, det var ikkemitt anliggende. Min familie hadde hatt sin konkurs ogdet var ikke mer å tape. Hipp hipp! Jeg satt i baksetet,kalesjen var nede, jeg røkte en mild, tyrkisk sigarett i denvarme vinden og nøt livet, eller stunden, jeg nøt både livetog stunden, og det er det ikke så ofte jeg kan si, det ertvert imot ytterst sjelden at livet så å si går opp på dennemåten. Alfred avbrøt denne behagelige tankerekken.

– Det vil gjøre deg godt å få en hustru ved din side, sahan.

Jeg ville spille ham et lite puss. Ingenting var mer under-holdende enn å forvirre Alfred.

– Vil det? Er du sikker? Helt sikker?Alfred stusset.– Selvfølgelig.– Men du har ikke prøvd det, Alfred.– Unnskyld, hva da?– Å være gift. Du er en gammel, uforbederlig ungkar.

Så hvordan kan du si at det vil gjøre meg godt?– Jeg har da sett noen, selv om jeg ikke har noen hus-

tru. Men så mye vet jeg at det skal sitte to i baksetet påen bil som denne.

– Du tenker kanskje på min far og mor? Du så hvor-dan det gikk.

– Jeg mente det ikke slik.

9

Alfred sank over rattet. Jeg måtte til slutt legge håndenpå skulderen hans og le. At jeg aldri kunne lære.

– Jeg bare spøkte, Alfred.– Javel.– For Guds skyld, kan du ikke ta en spøk for en gangs

skyld!Alfred rettet seg opp.– Den var god, sa han.Hadde man vært bedre?Roadsteren tok oss videre. En ny sigarett. Fremdeles

tyrkisk. Jeg røker egentlig ikke, men tyrkisk, ærlig talt.Det kan jeg ikke stå for. Forlovelsesringen. Solen som traffden, noen glimt. Jeg nøt synet av mine egne langsommebevegelser innenfor farten jeg befant meg i, 23 kilometeri timen, min høyre hånd, mansjetten, sigaretten mellomfingrene, glør, armen over døren, skjødesløs. Er det ikkeslik man sitter i baksetet på en åpen Roadster, skjødes-løs? Kunne vi ikke bare fortsette å kjøre mellom Oslo ogDrammen uten å stanse, bare snu når vi kom til det enestedet og gjøre det samme når vi nådde det neste? Villeikke det vært en delikat ordning? Roadsterens horn vek-ket meg fra disse behagelige tankebaner. Alfred Melingenlå på reveljen. Et stykke foran oss fikk jeg øye på en skik-kelse, nesten skjult av lyset og støvet som våre hjul oghans fottøy virvlet opp i sky etter sky. Han tok visst ikkenotis av varskoet. Jeg lente meg frem og dro og tutet jegogså. Kuer og andre slags dyr flyktet over jordene og inni skogene hvor et teppe av fugler lettet fra grenene, skyg-get for himmelen og alt ble stille, som ved en formørkelse.Men denne karen bare fortsatte å gå. Hadde det ikke værtfor meg kunne det skjedd en ulykke, en alvorlig sådan.

10

Alfred kunne ha meiet ham ned på et blunk, for så slettvar sikten, der vi kjørte mot lyset og støvet og fremtiden.Så skjedde ikke, fordi jeg grep inn og reveljerte for andregang. Jeg ba Alfred kjøre opp på siden av denne stabeisen,tilgi mine ord, og med egne øyne kunne jeg se at mannensom gikk var så mager at solen skinte tvers igjennom hamog ribbena kastet skygge. Han hadde en stråhatt på hodet,noen strie stubber på kjaken, en papirpose hengende overskulderen, trøyen han brukte var hempet sammen medsikkerhetsnåler, i hånden bar han en sort paraply og påbena hadde han noen slitte støvler som lignet beksøm.

– Saktere, ropte jeg.Alfred satte ned farten, helt til vi alle holdt samme

tempo.Mannen som gikk fortsatte å gå og så ikke ut til å bry

seg om oss.– Vil De sitte på? spurte jeg.Mannen hverken svarte eller stanset.Jeg gjentok mitt tilbud.– Jeg vet ikke hvor langt De skal, men De kan i alle

fall sitte på et stykke.Mannen snakket for første gang:– Evje. I Setesdalen.– Det er et godt stykke å gå.– Det er meningen.– Og hvor lenge har De hittil gått?– Jeg har nettopp kommet i gang.Vi kjørte et lite stykke uten å si noe. Sjåføren bare ris-

tet på hodet og ville helst sette opp farten. Men jeg varblitt nysgjerrig.

– Hva skal De i Evje? spurte jeg.

11

– Snu og gå tilbake til Oslo, sa mannen.– Gå tilbake? Går De hele veien til Evje bare for å gå

tilbake igjen?Mannen nikket og holdt paraplyen i den andre hån-

den, for å være i fred for solen.– Ja.– Har De ingen gjøremål der, bortsett fra å gå tilbake?– Nei.– Og De har heller ingen familie eller venner i Evje som

venter Dem?– Ikke som jeg vet om.Han slo det ganske enkelt fast. Slik lå det an. Han gikk

i fraktfart mellom Oslo og Evje og hadde ingenting å gjørenoen av stedene. Hadde jeg kanskje ikke selv vært innepå tanken, bare kjøre og snu, snu og kjøre. Han var ettermin smak.

– Kan jeg spørre om navnet i forbifarten? spurte jeg.– Notto Fipp.Jeg rakte hånden over bildøren.– Bernhard Hval.Notto Fipp tok meg ikke i hånden, ikke på denne turen,

av naturlige årsaker, det ville fått ham ut av rytmen. Manhåndhilser ikke på en ganger underveis. Dessuten virkethan brydd av den tyrkiske tobakken, så jeg kastet siga-retten alt jeg kunne lengst mulig bort, i fare for å setteBuskerud i brann. Men enda noen meter fulgtes vi ad.Notto Fipp holdt et fast tempo, ja, det var som om hanhadde innstilt hele sitt magre legeme på akkurat dettetempoet en gang for alle. Han var et studium verdt. Tor-soen brukte han utelukkende til å henge armene på, hahjertet i og holde hodet oppe med. Det var først ved hof-

12

tekammen at Notto Fipp egentlig begynte. Fra lårknokenog nedover til siste del av underekstremitetene, altså sålen,kunne ingen måle seg med ham, ikke mange den andreveien heller, for den saks skyld, men det var særlig dettesiste stykket ned til bakken som var hans signatur. Hanunderskrev jorden han gikk på med hvert eneste skritt,som brakte ham nærmere målet hvor han ganske enkeltskulle snu så snart han var fremme.

– Tør jeg spørre hvorfor? spurte jeg.– Hvorfor hva?– Hvorfor De går slik?– Når jeg går tenker jeg mindre, svarte Notto Fipp.Dette svaret gjorde inntrykk. Kan ikke si annet, enn at

det gjorde inntrykk. Når jeg går tenker jeg mindre. Hvormange ganger har jeg ikke gjentatt disse seks ordene?Mange. Jeg har ikke tall. Det var på tide å la Notto Fippfå gå i fred. Jeg ga tegn til Alfred som endelig kunne setteopp farten, mens jeg snudde meg og så dette skaberak-ket, i stråhatt, beksøm og sort paraply, forsvinne i lysetog støvet vi la bak oss.

– Kronidiot, sa Alfred.Jeg lot ham kjøre et stykke til og Alfred kjørte hva

remmer og tøy kunne holde. Han ville ta igjen det tapte,tiden vi hadde tapt på denne kronidioten.

– Hva sa du?Alfred måtte rope.– Kronidiot! Han var ikke riktig vel bevart.– Sier du det?– Man ser det på dem. Han burde sperres inne.Jeg lente meg frem.– Kan du stanse litt, sa jeg.

13

– Nå igjen?– Ja, stans. Akkurat her.Alfred kjørte inn til veikanten, parkerte der og hadde

selvfølgelig misforstått situasjonen.– Hvis det er svært presserende kan du gå ned ved bus-

kene. Mens jeg holder vakt. Jeg minner også om at vi erfremme hos din forlovede innen tyve minutter. Så hvis dukan holde deg til da …

Jeg avbrøt ham.– Jeg skal hverken pisse eller skite, sa jeg.Alfred så ned, ille berørt.– Da forstår jeg dessverre ikke helt.– Hva var det du kalte mannen vi nettopp møtte? Kron-

idiot?– Det kan vel alle se at han er.– Kom deg ut av bilen, sa jeg.Alfred ble sittende. Han trodde vel dette også var en

spøk.– Kom deg ut av bilen, gjentok jeg.– Jeg forstår dessverre ikke.– Jeg tåler ikke at du snakker om mennesker på den

måten.Alfred snudde seg mot meg.– Mener du den idioten med stråhatt vi nettopp pas-

serte?– Nå sa De det igjen. Ut av bilen. Straks.– De? Er vi ikke dus lenger?– Hvor mange ganger må jeg si det? Ut!Alfred Melingen åpnet døren og gikk ut, glattet uni-

formen han hadde brukt siden forrige århundre og stodslik i giv akt. Det moret meg nesten, denne ærbødighe-

14

ten han måtte vise overfor en jypling som meg i baksetet,som hadde fått alt lagt i hendene, det vil si en automo-bil med sjåfør, en død og bankerott far og et gulvur medgodteri i. Min uanstendige mor nevner jeg ikke.

– Gi meg luen, sa jeg.Enda mer forvirring.– Hva skal De med den?– Det man vanligvis gjør med luer. Sette den på hodet.Alfred nølte, dro av seg luen og ga den til meg, med et

lite bukk. Jeg satte den som sagt på hodet. Luen var vidog gled ned i pannen. Alfred hadde større hode enn jeg.Han måtte le. Han visste ikke hva han lo av. Jeg lo ikkeog tok hans plass bak rattet.

– De har fått sparken, sa jeg.– Sparken? Hva mener De?– Nøyaktig det jeg sa.Han røsket i håndtaket og rev meg i nakken.– Dette kan du ikke mene!Nå sa han du og i sted sa han De. Det var vel denne

luen som forvirret ham.– Jo. Det kan jeg absolutt.– Men du kan ikke la meg stå her? Midt på landeveien!– Nei, sa jeg. Her kan De selvsagt ikke bli stående. De

kan i stedet gå på Deres føtter tilbake. Farvel.– Den var ikke god, sa Alfred. Den er fanden ikke god,

skal jeg si deg!– Hva da?– Denne spøken. Slett ikke god. Slett ikke.Jeg fant de riktige pedalene.– Du har rett. Det er ikke en spøk.Jeg fikk endelig fart på bilen.

15

Alfred kom løpende etter.– Din far, Bernhard Hval, din far var en mann av, en

mann av …Jeg behøvde ikke høre på dette. Jeg ga gass.Alfred Melingen prøvde å holde meg, eller hele bilen,

igjen, latterlig, og ga til slutt opp.– Dette skal du få angre på! ropte han.Han hyttet etter meg med neven og fortsatte å rope.Så kjørte jeg videre, mot Drammen, og Notto Fipps

besynderlige uttalelse ville ikke gi slipp og jeg ønsket hel-ler ikke å gi slipp på den: når jeg går tenker jeg mindre.Jeg vurderte et øyeblikk å parkere i et skogholt og fort-sette til fots, men jeg var ikke like sterk som Notto Fipp.Det var derfor jeg bare var den nest galeste. Jeg var forøvrig på vei til min forlovede, Sigrid Juell, som jeg skullegifte meg med samme høst, en kvinne laget av tømmer,vakkert og seigt tømmer, bokstavelig talt. Hun var et godtparti, som det het den gangen, det samme kunne man nokikke si om meg, men jeg var tross alt den beste i mitt kull.Sigrid Juell var 23 år gammel og bar sine årringer somsmykker, så lenge det varte. Hele hennes familie var avtømmer. De var skog og elv og sagbruk og slik var hen-nes temperament også. Hun var fossen og vinden. Hunvar sirkelsagen. Hun var høvelen og jeg var sponet. Jegvar så forelsket i henne at jeg også var i stand til å hate.Og var det kanskje ikke min ugagn hun falt for? Liktehun kanskje ikke at jeg la munnen mot øret hennes undermiddagene i det høyloftede huset, svelget og svelget ogsa fitte, fitte, takk for maten og skål? Da ble hun et heltsagbruk, skal jeg si, i hvert fall i begynnelsen. Vi var altsålaget for lidenskap. Vi fikk ingen barn.

16

LITT AV HVERT

Det er året 1980. Vinteren har vært usedvanlig kald. Jegfrøs gudhjelpemeg fra januar til mars. Nå er det blitt april,det drypper fra takrennene, det smelter og renner over-alt, og om fire måneder skal jeg altså dø. Faderullan! Jegdriver fremdeles min meget beskjedne praksis her i Skov-veien, i den samme leiligheten som ble igjen etter at altgikk over styr, og hvor jeg også bor. Det er lenge sidennoen kom hit. Kanskje bevillingen har gått ut. En stunddukket det opp lysskye barn som ville ha resepter på detene og det andre når alle reisebyråer ellers i byen varstengt. Jeg ga dem gjerne en tur til Syden. Det skjedde påomtrent samme måte som med budet fra kolonialen, barei omvendt rekkefølge: gule, motbydelige fingre skjøv enseddel eller to gjennom brevsprekken, jeg dyttet en reseptpå f.eks. hundre atarax eller kolamin tilbake. De svartedropsene beholdt jeg forøvrig selv. Så fikk jeg jo vondt avdisse bortskjemte og forherdede barna og sendte pengeneut igjen gjennom brevsprekken og gjett om de var om seg,de gjerrigknarkene, da var det ikke mye subbing og støn-ning, nei, de rev betalingen til seg og kappløp ned trap-pen. For noen dårekopper. Men det er også lenge siden.

17

Det står i alle fall Bernhard Hval, dr., på døren, for den somkan lese, et smalt kobberskilt, som jeg ikke lenger pusserseksten ganger om dagen. Den uvanen har jeg lagt bakmeg. Sa jeg uvane? Har jeg sagt uvane før også? Satan!Der kan dere se hvor langt det er kommet. Uvane er ikkeet ord i vårt språk. Uvane er å røyke på sengen, plystrehøyt, slikke seg på fingeren. Vi sier trang. Sigrid haddeuvaner, det skal være sant og visst. Jeg hadde trang. Uvaneog trang passer dårlig sammen. Men akkurat denne tran-gen har jeg altså lagt bak meg, å pusse skiltet sekstenganger om dagen. Det tok da også seksten år. Gjentagel-senes trang som sådan kommer jeg imidlertid aldri over.Det er vår natur å gjenta oss selv, ja gjenta oss selv. Dener en del av vårt repertoir, gjentagelsen er førstefiolinen ivårt personlige orkester. Jeg begynte å forberede meg alle-rede i 1963, under Cubakrisen. Mens de andre i gårdenhamstret hermetikk i frykt for atombomber og det somverre var, og måtte leve på disse joikabollene i årevis dadet viste seg at konflikten ble løst i sin alminnelighet, inn-ledet jeg det jeg kalte tilbaketoget fra døren, et lite slag imin egen verdenskrig, men dog. Det første året gikk jegned til femten ganger pr. dag, det neste fjorten, helt til jegbare gjorde det én gang, pusset og pusset, og jeg troddekanskje navnet mitt skulle fortsette å skinne på døren,men så skjedde ikke, det falmet og forsvant. Trangen varder ikke lenger. Den hadde løsnet fra mine fingre og minsjel. Sytten år tok det. Hvorfor ikke bare skru ned skiltetog kaste det i søppelet? Da hadde jeg brukt resten av mittliv på å lete etter skiltet, bevæpnet med pussekluter. Ognår jeg fant det ville jeg hengt det på døren, skrudd detfast og pusset det seksten ganger til, nei, hundre ganger

18

til, for å ta igjen det tapte. Kjenner dere meg bedre nå?Sannsynligvis ikke. Min fornuft er ikke din. Mine loverstår ikke i ditt regelverk. Min trang ligner ikke dine lyster,som går i rette linjer, mot lystens objekt, kvinner, menn,frukt, rus, epler, kunst, biler, mens min trang står på ste-det hvil og blir aldri tilfredsstilt. Hvorfor var tilbaketo-get fra døren vellykket? Fordi mitt navn forsvant. Verdenrundt meg må forsvinne hvis jeg skal bli kvitt min trang.Og ikke bare verden, jeg må også forsvinne. Alt som ertil overs må forsvinne. Først da kan jeg puste ut. Jeg eraltså i gang med det store tilbaketoget. Fremad! Og mensjeg skriver dette hører jeg timene slå i gulvklokken bakmeg, pendelen, loddet, viserne som sirkler rundt sine tall.Snart skal sekundene slå seg løs i stedet og bli en tom ogveldig og lydløs evighet. Hva var det min beskytter påUniversitetet sa, selveste professor Lund, siden direktørved Rikshospitalet: Det er forskjell på å være herdet ogforherdet, Bernhard Hval. Jeg er begge deler. Før jeg slut-tet å gå ut for godt, etter møtet med kong Olav, pleidejeg å ta en tur rundt Vigelandsanlegget, disse heslige sta-tuene og monumentene var nemlig det eneste som kunnefå meg i litt humør. Er nok sagt? Hadde bare noen gittmeg en hel park! En formiddag, sent i mai, gikk jeg forbiFrognerbadet for å angripe Monolitten fra nordøst. Noeannet kom imidlertid i veien, en pike. Hun løp barbent påden varme asfalten og plutselig stanset hun, noe jeg ogsågjorde. Piken stanset altså og trakk på den ene foten. Denhang fast, ikke i asfalten, men i en tyggegummi som noenhadde funnet det for godt å spytte ut akkurat der. Hunløftet foten, tyggegummien fulgte etter, hun sparket, tyg-gegummien slapp ikke taket, hun vred foten, det gjorde

19

vondt bare verre, hun kom seg ikke unna denne klysen,tyggegummien, og begynte å gråte. Og jeg så det så klart:Hun var et tegn, et bilde. Hun var meg. Men min tygge-gummi var større, den var verden, og den klistret seg tilmine fingre, føtter og sjel. Jeg gikk bort til piken, bøydemeg ned og rev av den tynne og seige kjettingen, jeg sattehenne fri. Hun sa ikke så mye som takk, tvert imot, hundyttet meg overende og syntes åpenbart at jeg var langteklere enn selve tyggegummien, løp inn porten til bassen-gene hvor hun ble stående sammen med sine lettkleddeog like forherdede venninner og peke på meg gjennomnettinggjerdet. Jeg brukte et år på å kvitte meg med dentyggegummien og ennå er ikke hendene mine rene, ennåhenger jeg fast.

Så la meg da komme til saken! Min far, Oscar Hval,var ingen stor humorist, til tross for at han skulle bli opp-havet til det kjente munnhellet klin kokos. Han gjordeopp sitt bo med et skudd i pannen. Jeg så det med egneøyne. Far ville nemlig vise meg hvordan det skulle gjø-res. Dessuten trengte han en håndlanger. Han var et for-bilde helt til det siste, en sann læremester, og jeg er frem-deles lærenem. Min far begynte for øvrig med to tommehender, som det heter, det vil si, helt tomme var de velikke, og etablerte Hvals nålefabrikk, som lagde synåler,stoppenåler, skreddernåler, legenåler, sikkerhetsnåler, alleslags nåler, og det var store forhåpninger til Hvals nåler,ja, klippetro var det, for vi var på vei inn i manufakturensog motens århundre, et århundre som ikke kunne unn-være nåler. Men det jeg ville si og som jeg noen gangerfrykter jeg aldri skal få sagt, og det er den samme fryk-ten jeg har for at mitt fremadstormende tilbaketog skal

20

mislykkes: Jeg kom brautende ut av min mor niende sep-tember i året 1900, og kanskje ligger det en viss ironi iat jeg, den kantete engelen, skulle se dagens lys i dettehelstøpte tall, men hvis Åsynet tror jeg skal vare helt tilår 2000, fra rundt til rundt, bare for å gjøre meg et pek,så tar det samme Åsynet skammelig feil. Det er heller jegsom skal gjøre ham et pek, når jeg sliper meg en gang foralle mot verden og resten av denne tilværelsen og ganskeenkelt forsvinner.

Fødselen fant sted på Rikshospitalet i Kristiania, omettermiddagen, med disse lange skyggene gjennom gaterog værelser, og tok mindre enn et halvt minutt, ifølgejournalene. Min far rakk knapt å tenne sigaren på vente-værelset. En sønn! Og til og med en ualminnelig sunn ogfrisk sønn, trodde de. Det var i hvert fall det legen, gode,gamle doktor Lund, som var til stede, sa: gutten har joallerede muskler i fingrene, spenst i lårene og kraftige kje-ver og avlelemmet hans er uten lyte. Far var altså særde-les fornøyd med resultatet og min mor litt mindre ner-vøs. Under hele svangerskapet var hun nemlig overbevistom at hun ville få et misfoster, det var noe med en drømhun hadde hatt i tolvte uke, et forvarsel, og så fikk hundet likevel, et misfoster av rang, men uten å vite det, formitt legeme hadde ingen mangler, jeg var bare den nestgaleste.

Kusken, evige Alfred, ventet med ekvipasjen i Pilestre-det og allerede samme kveld dro vi hjem. Det var en langreise, lengre enn fødselen, og den gikk oppover. Det varblitt mørkt før vi var fremme. Jeg lå pakket inn i pleddetter pledd i mors fang mens far selv ville svinge pis-ken på denne gledens dag: en gutt, en arving! Jeg mener

21

bestemt at jeg ennå kan huske den salige og ferske luktenav hestemøkk. Hesten het Hammer og var utstyrt medskylapper og munnbitt, og jeg har ofte tenkt at det burdeogså vært en del av min klesdrakt, skylapper og munnbitt.Hammer trakk oss opp til Besserud, den bratte åsen vestfor Oslo hvor det stort sett bare er kveldssol. To barne-piker, eller hushjelper, stod på trammen og neiet dypt,med hvite forklær og krager utenpå sorte drakter, en vargammel og en var helt ung, nordfra et sted begge to. Moroverlot meg straks til den yngste av dem, Beate tror jeghun het, som bar meg inn i huset, hvor jeg også menerbestemt å huske de taktfaste drønnene fra gulvklokken,som stod ved siden av glasskapet, som alltid, bortsett fraén gang var låst og hvor familien Hvals våpensamling blevist frem, pistol, revolver, rifle, klenodier fra jakt, duel-ler og kriger jeg ikke kjenner navnet på, og slik begyntemin barndom, mitt liv og min slutt.