Barns deltakelse i barnevernssaker20deltagelse%20i%20...Noen barn holder saksbehandleren i barnevernet som en av sine nærmeste, andre barn aner ikke hvem som gjør hva eller hvorfor

Barns deltakelse i barnevernssaker

Astrid StrandbuSvein Arild Vis

Barnevernets Utviklingssenter i Nord-Norge 2008

Barnevernets Utviklingssenteri Nord-Norge

Utgitt av Barnevernets Utviklingssenter i Nord-Norge

Desember 2008Opplag: 3000

Design, modellering og produksjon: Fagtrykk Idé AS

3

Tenk deg at du skulle få hjelp fordi ting var vanskelig i livet ditt…, og så ble du ikke tatt med på råd! Andre bestemte hva som skulle skje! Hvor du skulle være, hvem du skulle være sammen med, når du fikk være sammen med familien din! Tenk deg at du ikke fikk ordentlig beskjed om hvor ektefellen eller kjæresten din var og hvordan han eller hun hadde det?

Barn som kommer i kontakt med barnevernet skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt. I vårt land er det nedfelt i barne-vernlovens § 6-3. Allikevel vet vi at mange barn ikke blir hørt og får mangelfull informasjon. Det må det bli slutt på!

Det er mitt klare mål som Barne- og likestillingsminister at alle barn som kommer i kontakt med barnvernet skal oppleve at de blir snakket med om den situasjonen de lever i, at de får utrykke sine tanker og meninger, og opp-lever at samtalen får en konsekvens i saken. Det er en rett barnet har, en rett vi ikke kan overse. Hvis ikke barnet

snakkes med, vil jeg gå så langt som å si at det er en saksbehandlingsfeil.

Astrid Standbu og Svein Arild Vis ved Barnevernets Utviklingssenter i Nord-Norge har med denne veilederen hjulpet oss alle videre i å utvide vår forståelse av hvorfor samtalen med barna er viktig. De tar direkte utgangs-punkt i barnets opplevelse. Arne bringer oss gjennom sin opplevelse av hvordan det er å få hjelp av barnvernet og alle de små og store spørsmål, undringer, engstelser og gleder han har. Om mor, om venner og om hamsteren Pelle. Og ikke minst om hva som skal skje med ham nå når barnvernet skal hjelpe ham og mor.

Takk for en flott veileder, den gir et viktig bidrag til ut-vikling av barnevernets kompetanse i å snakke med barn og ungdommer!

Anniken HuitfeldtBarne- og likestillingsminister

Vi har hørt barn fortelle om sine planer, forventninger og livsprosjekt. Noen ganger er barn fortvilte over ikke å bli forstått eller tatt på alvor. Som en av våre barne-informanter sa: ”Det hadde vært lettere hvis noen kunne forstå meg”. Andre ganger forteller barn om samtaler som har virket forsonende og hjulpet dem til å komme videre i livet. Noen barn holder saksbehandleren i barnevernet som en av sine nærmeste, andre barn aner ikke hvem som gjør hva eller hvorfor ting skjer.

Det er viktig for barns velbefinnende å få informasjon og bli hørt. Men barn skal ikke bære ansvar for det som blir bestemt i en barnevernssak. Vi håper denne veilederen gir noen ideer og inspirerer i arbeidet med å legge til rette for barns deltakelse i sin egen barnevernssak. Veilederen er primært skrevet til saksbehandlere i barnevernet, men målgruppen er også andre som arbeider med barn og familier i kontakt med barnevernet.

Vi har møtt stort engasjement blant saksbehandlere og ledere i barnevernet for å hjelpe barn, for å sikre barns

rettigheter og for å bidra til utvikling og implementering av nye metoder i barnevernet. Vi vil særlig takke barne-verntjenesten i Harstad kommune for samarbeidet både i utforming av denne veilederen og i de forutgående forskningsprosjekt. Vi vil i tilegg takke Landsforeningen for Barnevernsbarn og Voksne for barn for gjennomlesing og kommentarer.

Veilederen bygger på forskning finansiert av stiftelsene Wøyen og Helse- og Rehabilitering, som er gjennomført i samarbeid med Redd Barna og Voksne for Barn. Takk til Barne- og likestillingsdepartementet som har finansiert utarbeidelse, trykking og distribusjon av veilederen og Lasse Aleksandersen ved Fagtrykk Idé som har laget illustrasjonene.

Tromsø 01. desember 2008

Astrid Strandbu og Svein Arild Vis

Tenk deg…

Vi har hørt…

4

Barns rett til deltakelse i alle forhold som berører barnet er formulert i FNs konvensjon om barns rettig-heter. I Norge er det bred oppslutning om at barns deltakelse er riktig og viktig. Dette reflekteres ikke bare i barnevernloven men også i barneloven, barnehageloven, opplæringsloven, sosialtjenesteloven og pasient-rettighetsloven.

Realisering av barns deltakelse har bydd på særlige utfordringer i barnevernet. Det er flere grunner til dette. For det første har det vært uklart hva det skulle innebære å la barn delta og hva som kreves for at barns rett til deltakelse kan anses oppfylt. For det andre har det ikke vært angitt spesielle krav eller retningslinjer for hvordan saksbehandlingen skal innrettes. Det har vært opp til den enkelte saksbehandler eller barnevernkontor å gi barns deltakelse et innhold. For det tredje utfordrer barns rett til deltakelse et syn på barn som sårbare og beskyttelses-trengende. Deltakelse i barnevernssaker krever at barnet gis informasjon om forhold voksne tradisjonelt har snakket med andre voksne om. Dersom vi skal våge å føre barnet inn i beslutningsprosesser i ei barnevernssak fordres derfor en tro på barns kompetanse. Denne utfordringen har blitt enda større gjennom endringen i barnevernloven i 2003, hvor grensen for barns rett til deltakelse ble senket fra 12 år til syv år. Barnevernlovens § 6-3 lyder nå slik:

”Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.”

Forskning peker på tre forutsetninger for å at det skal være mulig å inkludere barnets perspektiv i barnevernets beslutningsprosesser. For det første må deltakelse tilrettelegges som en prosess der informasjon, menings-danning, meningsutveksling, inklusjon av barnets argu-menter og iverksetting er delkomponenter. For det andre er det avgjørende at det finnes arenaer der barn kan legge frem sitt syn og delta i meningsutvekslinger. Barn som gis mulighet til å forberede seg og presentere egne

meninger på et møte, har større mulighet til innflytelse i egen sak sammenlignet med barn som kun har hatt en samtale med saksbehandleren. For det tredje må deltake-lse tilrettelegges ut fra det enkelte barns forventninger og forutsetninger. Barnets forventninger og forutsetninger for deltakelse må undersøkes ved å samtale med barnet på en måte som er åpen for barnets agenda og barnets perspektiv. En utfordring for barnevernet er å identifisere hva barnet er opptatt av og på hvilke måter dette tang-erer hva som er i barnevernets søkelys. Filosofen Jakob Meløe (1979) har sagt at for å kunne forstå den andre, skal du ikke rette blikket mot den andre, men mot hva den andre har sitt blikk rettet mot. Jakten på barnets perspek-tiv, arena for inkludering av barnets perspektiv og del-takelse som prosess er hovedtemaene i denne veilederen.

Barns perspektiv på barns deltakelseThomas (2001) har bedt barn utdype hvorfor det er viktig og riktig at barn blir hørt når det tas beslutninger i ei barnevernssak. Barna som ble intervjuet ga følgende fem begrunnelser:

1. Det er mer rettferdig. Det å få være med når noe blir bestemt forebygger at barn blir sint eller lei seg.

2. Det er vårt liv. Barn understreker at de har egne følelser og synspunkter og avgjørelsen som blir tatt påvirker dem.

3. Du lærer av det. Barnet får erfaring og kunnskap og lærer hvordan man kan si i fra, ta ansvar og bli mer selvsikker.

4. Det fører til bedre avgjørelser. Barn har viktig informasjon som ikke de voksne kjenner til.

5. Du får informasjon og forstår. Ved å få delta blir barnet kjent med hva som skjer, da er det lettere å forstå hvorfor det skjer det som skjer. Dette forebygger psykososiale problemer.

Sett fra barns perspektiv synes det klart at barn børdelta og si sin mening når saker som berører dem blir avgjort. Barn skjønner imidlertid at noen ting skal voksne bestemme og de ønsker at voksne skal ta gode avgjørelser. Barn er klar over at de ikke alltid kan få sin vilje, men ser ikke dette som et hinder for å delta.

Barns deltakelse i barnevernssaker

5

Det er mer rettferdig

Det er vårt liv

Du lærer av det

Det fører til bedre avgjørelser

Du får informasjon og forstår

6

Det viktigste er å ha en opplevelse av å bli sett, hørt og forstått, ikke å få det som de selv vil. Vi bør være opp-merksom på at deltakelse kan ha forskjellig betydning for barn og voksne. Barn kan synes å legge vekt på deltakelse som prosess mens voksen kan ha fokus rettet mot utfallet av beslutningene. For barn er derfor stemningen når saken diskuteres viktig. Barn vil at diskusjoner skal foregå på gemyttlige måter (Horverak 2006).

Presentasjon av veilederen I veilederen følger vi Arne på ni år og hans opplevelser, tanker, meninger og reaksjoner det første året familien har kontakt med barnevernet. Arnes historie er skapt på bakgrunn av våre egne og andres intervjuer hvor barn har formidlet sine opplevelser og erfaringer med deltakelse. Hensikten med å la Arne fortelle, har vært å bringe frem hva deltakelse handler om for barn. Gjennom dette kan voksne lettere forstå hvorfor det er viktig for barne-vernet å inkludere barnet som aktør i barnevernssaken. Vi har hatt en ambisjon om både å løfte frem dilemma, vise fallgruver og presentere forslag til hvordan saksbehand-leren kan legge til rette for barns deltakelse. I veilederen utdypes og konkretiseres Arnes fortelling ved bruk av tre typer tekstbokser; tekstkommentarer (lilla), prinsipper (mursteinsrød) og faktabokser (beige). Teksten i boksene er tematisk sammenfallende med innholdet i Arnes historien. Tekstkommentarer er refleksjoner, analyser og kommentarer knyttet til Arnes fortelling. Prinsippene og faktaboksene er hevet over det spesifikke i teksten. Prinsippene er praktisk orienterte retningslinjer for inkludering av barn i vanskelige beslutningsprosesser. I faktaboksene presenteres relevante forskningsfunn. Noen av disse utdypes avslutningsvis.

Historien til Arne er delt inn i seks hovedkapittel. Kapittel en omhandler det første møtet med barnevernet. I kapittel to fremheves betydningen av informasjon, slik at barn kan forstå sin egen situasjon og hva som skjer i barnevernssaken. I kapittel tre rettes søkelyset mot barnets verden og barnets perspektiv. Tema i kapittel fire er små og store avgjørelser i barnevernsaken. Kapittel fem handler om barns deltakelse på møter. I det siste kapitlet tematiseres forholdet mellom barnets egen mening og barnets beste. I hvert kapittel er det flere underoverskrifter. Disse er skrevet slik vi tenker oss at Arne ville formulert dem.

Vi starter med å gi bakgrunnsinformasjonen i saken, slik det fremgår av barnevernets vedtak om besøkshjem for Arne. Før Arne ble gjort kjent med at familien hadde et samarbeid med barnevernet, hadde det vært møter mellom Arnes mor og saksbehandleren.

7

Vedtak nr: 089/2008Barnets navn: Arne Hansen Barnets fnr: 24.07.98 12345Barnets adresse: Lillevikvn 21, 6798 Lillevik Mor: Helga Hansen Adr: Lillevikvn 21, 6798 LillevikSaken gjelder: Støttekontakt og besøkshjem

Aktuell situasjonBarnevernet mottok bekymringsmelding fra Sanden skole vedr Arne Hansen den 13.01.08. Av denne framgår at Arne det siste skoleåret, og særlig etter jul, ofte har kommet for seint på skolen. Læreren forteller at Arne ofte er sulten og har sjelden med seg mat. Arne har fortalt til læreren at moren er våken om natten og snakker med rar stemme.

Mor og barn har lite sosialt nettverk. Faren til Arne døde da Arne var 6 år. Arne har en eldre søster som flyttet til besteforeldrene på farssiden året etter at faren døde. Arne har hatt lite kontakt med disse, da de bor på en annen kant av landet. De har ingen kontakt med familie på morssiden.

Skolen beskriver Arne som utfordrende. Han har konsen-trasjonsvansker og lav impulskontroll. Arne fungerer dårlig sosialt på skolen. Han har lavt selvbilde og få venner. Faglig sett har han særlig utfordringer i matematikk. Skolen har sendt henvisning til pedagogisk psykologisk tjeneste for utredning.

Mor forteller at hun føler seg sliten og nedstemt. Hun har tidligere gått til behandling ved Lillevik Distrikts-psykiatriske Senter. Mor sier at Arne er lite villig til å gjøre lekser og mor sier hun ikke klarer å hjelpe han med dette. Mor sier at hun har behov for hjelp til å følge han på fotballtrening. Arne sier at han ønsker å fortsette på fotballen, men at noen må kjøre han dit. Mor har sam-tykket til de foreslåtte tiltak.

VurderingerGenerelt er det behov for å sørge for at Arne får tilgang til positive, tydelige og forutsigbare voksenpersoner for å få den struktur i hverdagen som er nødvendig for å bygge opp selvfølelse, selvtillit og trygghet i sosiale relasjoner. Det vil ha avgjørende betydning for guttens videre utvikling at han får hjelp til å delta i aktiviteter og fritids-tilbud sammen med andre barn. Til dette ytes støtte-kontakt som hjelpetiltak. Det er også behov for å yte hjelp slik at Arne får gjort lekser. Det er ønskelig å få en gutt som kan være et mannlig forbilde til å påta seg støtte-kontakt oppdraget og at fotballtrening sammen med leksehjelp blir hovedoppdraget til denne. I tillegg innvilges Arne besøkshjem en helg i måneden. Omfang og prognoser for mors psykiske vansker er på dette tidspunk ikke fullt ut avklart. Det antas at en ordning med besøkshjem vil kunne gi avlastning slik at mor har større overskudd til å ta seg av Arne. Samtidig vil besøks-hjemmet kunne bidra med mer stabile rammer for Arne noe som er av betydning for hans videre utvikling. Gjennom støttekontakt og besøkshjem er målet å jobbe med å tilføre Arne positive opplevelser, struktur og mening i hverdagen på ulike arena og i ulike tidsrom.

VedtakLillevik kommune ved barneverntjenesten innvilger følgende tiltak:1. Besøkshjem en helg i måneden for Arne Hansen

f.24.07.98.2. Støttekontakt inntil 4 timer pr uke for Arne Hansen

f.24.07.98.3. Vedtaket er gjeldende i ett år fra denne dato. Tiltaket

evalueres senest 01.12.08 og kan omstøtes dersom forholdene saken bygger på endres.

4. Rekruttering av besøkshjem og støttekontakt samt nærmere beslutning om iverksetting og gjennomføring av tiltakene gjøres i samråd med partene.

Vedtaket fattes med barnevernleders delegerte myndighet og er hjemlet i Lov om barneverntjenester § 4-4 jf §§ 2-1 og 4-1. Dette vedtaket kan påklages.

Melding om enkeltvedtak

8

1Erfaring viser at barn ofte vet lite om barnevernet. Kanskje har de hørt negative historier og kan fantasere om hva barnevernet er og gjør. For saksbehandleren er det viktig å huske på dette. Når Arne blir uoppmerksom i samtalen med Vigdis, er det nettopp fordi han kommer til møtet med en forforståelse. Han har hørt noe bli fortalt, og han blir usikker og redd. Han skjønner ikke hva som skjer og han trenger informasjon.

2Når barnevernet har den første samtalen med et barn, har voksne ofte hatt flere møter med informasjonsutveksling over en viss tid. Barnet må hoppe på et tog som er i fart og det kan være utfordrende å forstå de bruddstykker som blir presentert. Barnet vet heller ikke nødvendigvis hva som er bestemt fra før. Barnevernet må avveie når barnet skal innvies i barnevernssaken og sørge for å ta initiativ til den første kontakten.

Kapittel 1

Barnets første møte med barnevernet Vigdis Hun snakket til meg som om hun kjente meg. Læreren min hadde fulgt meg til det lille grupperommet. Hun sa hun het Vigdis. Jeg trodde det var hun nye som skulle hjelpe meg med matematikken. Men så sa hun at hun kom fra barnevernet.

– Vet du noe om barnevernet, Arne?

Jeg ristet på hodet. – Du er jo en veldig aktiv gutt Arne, som liker å dra på fisketurer og…..

Jeg kom rett fra fotballbanen. Skoene mine var full av gjørme. Jan er bestevennen min. En gang vi var oppe i skogen hadde Jan fortalt meg om barnevernet. Han sa han kjente ei jente som ble tatt av barnevernet og puttet i et barnehjem. Jeg hørte Vigdis sin stemme, men nesten ingen ord. Det var noe om mamma og meg og noe om at barnevernet vet hva som er best for barn. Jeg så på henne. Hodet hennes var liksom plassert på skrå oppå kroppen. Hun lente seg frem mot meg og sa noe om å dra på besøk til noen jeg ikke kjente. Det var ingenting igjen i hodet mitt. Alt var liksom nede i magen. Jeg var kvalm. Ville ikke sitte der sammen med henne lenger.1

Men så spurte Vigdis plutselig om jeg hadde lyst til å begynne å spille fotball igjen. Det hadde jeg. Mamma hadde funnet ut at det var best at jeg sluttet. Det ble så mye styr. Vi har ikke bil, og jeg måtte dra alene med buss på fotballtreningene. Mamma ble alltid redd for meg og gråt når jeg kommer hjem. Vigdis fortalte at Tore fra SFO hadde sagt at han kunne dra sammen med meg på treningene hver onsdag. Det syntes jeg var skikkelig bra. Tore var den kuleste av de voksne på SFO. Han spilte på A-laget. – Tore skal være din støttekontakt, sa Vigdis.

Det hadde vært en rar dag på skolen. Jeg var glad. Jeg skulle be-gynne å spille fotball igjen og Tore skulle være støtte…hva var det hun hadde kalt det igjen? Men så hadde hun snakket om å dra på besøk til noen som bodde litt utenfor byen. Det var et slags hjem. Jeg skjønte ikke hva hun mente.2

9

“Tore var den kuleste av de voksne på SFO. Han spilte på A-laget.”

10

3Det er ikke uvanlig at barn kan bli sinte når de blir holdt utenom beslutningsprosesser som medfører store endringer i deres liv. Når Arne opplever at de voksne ikke snakker sant, svekkes tilliten og relasjonen til både mor og barnevernet og han får en vanskelig start når han skal bli kjent med Anne og Geir.

4Ta ansvar for at barnet får nødvendig informasjon om både system og sin egen situasjon. Informasjon vil hjelpe barnet til å se sammenhenger og unngå misforståelser. Informasjon er også en forutsetning for at barnet skal kunne danne egne meninger og delta i samtaler. Om du tenker å holde tilbake enkelte forhold, vurder hvorfor og hvem som har fordeler av det.

Kapittel 2

Informasjon og forståelse Mamma, Anne og Geir De het Anne og Geir. Jeg kjente dem ikke. Mamma hadde møtt dem, men det hadde hun aldri fortalt til meg. Jeg ble sur på mamma når jeg fikk greie på at hun hadde vært med på å planlegge alt. Hun sa at jeg skulle være der bare den ene helga. Men det som var sant var at hun hadde vært med å bestemme at jeg skulle være masse borte – en hel helg i måneden. Hun hadde ikke en gang snakket med meg om det. Vigdis hadde sagt at Anne og Geir skulle være mitt besøks-hjem. Anne sa hun trodde jeg visste at jeg skulle være der en helg i måneden. Jeg ville ikke være der så mye, men Anne sa at jeg kunne jo prøve noen ganger for å se hvordan det var.3 4

Mamma er ofte våken om natta og orker ikke å stå opp om morge-nen. Det som er dumt med det, er at jeg ikke kan ta med vennene mine hjem. Det må være stille i huset. Noen ganger snakker mamma med streng og rar stemme. Jeg liker det best når hun har vanlig stemme. Det var mamma som fortalte meg at jeg skulle på besøk til Anne og Geir den helga. Hun sa at Anne og Geir likte veldig godt å være sammen med barn. Barna deres var store nå og bodde ikke hjemme lenger. De hadde veldig god tid, og de likte å gjøre mange av de samme tingene som meg. De spilte fotball og så brukte de å dra på fisketur. Først skjønte jeg ikke hvorfor jeg måtte være hos Anne og Geir. Jeg trodde det var fordi mamma var sint på meg. Jeg brukte å glemme tiden når jeg spilte fotball. Men så sa mamma at hun var sliten og måtte tenke gjennom ting. Det var derfor jeg skulle dit. Jeg visste ikke hva det var hun skulle tenke på. Jeg liker ikke når mamma skal tenke gjennom ting. Først trodde jeg hun skulle tenke gjennom at jeg ikke har noen pappa lenger. Pappa ble syk. Også døde han. Så trodde jeg hun skulle tenke på at vi kanskje skulle flytte. Mamma hadde snakket om det. Eller kanskje mamma skulle tenke på hva hun skulle gjøre med meg? Hun brukte å si; – Hva skal jeg gjøre med deg Arne?

Jeg ville ikke at hun skulle gjøre noe som helst med meg. Hun kan få sånne påfunn. En gang ga hun bort kosedyrene mine til de fattige.

Da jeg kom hjem etter den første helgen hos Anne og Geir hadde mamma kjøpt meg en hamster. Jeg husker at jeg var kjempeglad. Jeg hadde ønsket meg en hamster. Mamma klemte meg lenge og sa at hun hadde savnet meg. Den dagen var mamma veldig fin. Det var akkurat som vi var en vanlig familie igjen.

11

“Det var akkurat som vi var en vanlig familie igjen.”

12

5Mange kommuner har utarbeidet informasjons-strategi for barnevernets kommunikasjon med media, pårørende og med andre fagetater. Kommunene trenger også rutiner og strategier når det gjelder informasjon til barn. Finn ut hvilket informasjons-behov barnet har. Gi først en kort og enkel forklaring og ta utgangspunkt i barnets spørsmål og kommentarer for å utdype nærmere. Forsøk å oppnå dialog framfor å komme med lange utredninger.

Mamma er ikke sliten, hun er syk Det var Geir som fortalte meg at mamma var syk og at det var derfor jeg skulle være på besøk hos dem. Jeg visste ikke at mamma var syk. Var det derfor hun ikke fikk sove om natten? Var det fordi hun var syk at hun snakket med den rare stemmen? Men jeg hadde aldri hørt at hun hadde vondt noen plasser, slik som pappa hadde. Jeg tenkte mye på om mamma kunne dø, men Geir sa at det var ikke en slik sykdom. Geir sa at voksne noen ganger har krøll på tankene sine.

– Tankene til mammaen din er gått litt i surr og hun trenger hjelp til å nøste dem opp igjen.

Det føltes rart da han sa at mamma var syk og da jeg kom hjem fra Anne og Geir, passet jeg på å være ekstra snill så mamma ikke skulle bli sykere. Jeg var mye hjemme. Jeg var stille når hun var trøtt og skulle sove. Men det hjalp ikke. Mamma fortsatte å gråte om nettene. Jeg hørte at hun snakket i telefonen en kveld. Hun sa noe rart. Hun snakket om at barnevernet var et fengsel. Hun ville ikke ha det sånn, sa hun. Hun ville ikke være i et fengsel. Jeg skjønte ikke helt. Var barnevernet et fengsel og var Vigdis virkelig barnevernet? Hun var jo ganske grei5.

Det var nifst å tenke på. Jeg skulle ønske at jeg kunne stikke over til Jan, men denne helga var Jan hos mammaen sin. Jan og jeg har bodd ved siden av hverandre alltid. Vi er ni år begge to. Rett etter sommerferien ble foreldrene til Jan skilt og Jan flyttet sammen med moren og søsteren. Nå ser jeg Jan bare når han er hos faren. Det er annen hver helg. Når Jan er hos pappaen sin er jeg nesten ikke hjemme, bare hos ham. Jeg savner Jan. Jeg ønsker meg mobiltelefon.

13

“Tankene til mammaen din er gått litt i surr og hun trenger hjelp til å nøste dem opp igjen”

14

6Et møte mellom mor og barnevernet resulterte i endring i ordningen med besøkshjem. Arne var ikke hørt i forbindelse med dette og han hadde heller ikke fått informasjon om denne endringen. Barnevernet kan ikke ta for gitt at barnet blir informert av sine foreldre eller at denne informasjon er tilstrekkelig. Reaksjonen fra Arne er forståelig. Å gi barnet informasjon og la barn uttale seg handler blant annet om respekt for at også barn har sine prosjekt, gjør avtaler og legger planer. Uten å snakke med Arne, vil viktige forhold i Arnes liv være blinde flekker for barnevernet og beslutningen blir kanskje ikke til det beste for Arne.

7Når barnet reagerer på en måte du ikke forventer, er sannsynligheten stor for at årsaken til barnets handling er ukjent for deg og må undersøkes nærmere. I denne situasjonen kunne Vigdis fort ha fortolket at Arne knuste vinduet som lav impulskontroll, (jamfør barnevernets vedtak, side 7). Vigdis stiller seg imidlertid åpen og spørrende og i samtalen med Arne ga hun uttrykk for at hun ønsket å forstå det som hadde skjedd.

Kapittel 3

Barnets verden Hytta Jeg gledet meg skikkelig til helga. Jan og jeg skulle bygge hytte i skogen. Faren hans var akkurat ferdig med garasjen. Vi hadde fått alt materialet som var igjen og noe spiker. Vi visste nøyaktig hvor hytta skulle stå. I det lille skogholtet ovenfor husene våre. Langt nok bort til at ingen så oss, men ikke lenger enn at vi kunne springe hjem for å hente det vi trengte. Vi skulle bruke denne helga til å bygge hytta, og så skulle vi overnatte der neste gang Jan skulle være hos faren. Jeg hadde planlagt å overraske Jan. Han skulle få Liverpool-drakten min. Han kunne velge om han ville ha den med seg hjem dit han bodde, eller om vi skulle henge den på veggen i hytta. Jeg lå i senga mi og tenkte på hytta og overraskelsen. Det var umulig å sove. Mamma kom inn på rommet mitt. Jeg så at hun hadde grått, men hun latet som ingenting. Hun spurte om jeg hadde husket å pakke baggen. Om hun hadde glemt å fortelle meg det? Jeg skulle være hos Anne og Geir litt mer, annen hver helg. Jeg skulle dra dit i morgen. Geir skulle hente meg rett etter skolen. Jeg kunne nesten ikke puste.

Knust vinduDa jeg kom ned i stuen dagen etter satt Vigdis der sammen med mamma. Jeg snudde meg vekk, men Vigdis ba meg komme og sette meg ned. Hun sa at hun skjønte at det var vanskelig for meg at mamma var syk. Men ingenting ble bedre av at jeg knuste vinduet på rommet mitt.6

– Jeg trodde du forsto hvor viktig det var at mamma fikk hvile seg.

Hele tiden var det jeg som skulle forstå og skjønne alt mulig. Hun skjønte faktisk ingen verdens ting. Det var ingen som skjønte noe. Alt ble bare bestemt uten at noen spurte meg. Og det ble helt feil. Først hadde de bestemt at jeg skulle dra til Anne og Geir og være der en hel helg, uten at jeg kjente dem en gang. Jeg hadde ikke en gang møtt dem. Den første frokosten hos Anne og Geir var skikkelig ekkel. Magen min var akkurat sånn som den var på juleavslutnin-gen. Jeg ville ikke være Josef. Men læreren mente det ikke var bra for meg å alltid være den som trakk i sceneteppet, år etter år. Jeg trengte noen nye utfordringer, sa han. Og nå hadde de bestemt at jeg skulle være hos Anne og Geir to helger i måneden. Alle var skikkelig slemme mot meg. Jeg ville ikke se på Vigdis og mamma.7

15

Det var akkurat plass til meg under sofaen. Jeg hørte stemmen til Vigdis. Hun sa at hun ikke skjønte helt. Jeg hadde jo vært så fornøyd sist jeg var hos Anne og Geir. Jeg hadde fortalt om fisketuren med Geir og ørreten jeg hadde fått. Hun sa hun hadde trodd at jeg likte å være hos dem. Vigdis var ikke streng i stemmen. Det var litt ekkelt å ligge der under sofaen. Det var støvete og jeg var våt under kin-net. Edderkoppen var rett ved siden av hælen til Vigdis. Jeg tørket ansiktet med genseren og krøp frem. Så fortalte jeg om hytta Jan og jeg skulle bygge og Liverpool-drakten Jan skulle få. Nå gikk hele greiene rett i dass. Det var ikke det; Jeg kunne kanskje være litt mer hos Anne og Geir, men bare ikke akkurat nå. I hvert fall ikke denne helgen.

Vedtak nr: 137/2008Barnets navn: Arne Hansen Barnets fnr: 24.07.98 12345Barnets adresse: Lillevikvn 21, 6798 Lillevik Mor: Helga Hansen Adr: Lillevikvn 21, 6798 LillevikSaken gjelder: Akuttplassering

Aktuell situasjonMor møter i dag 14.10.08 til avtalt time hos lege Ansgar Olsen ved Lillevik Distriktspsykiatriske Senter. Hun gråter, snakker med barnestemme og fremstår som forvirret. Legen er sterkt bekymret for mors psykiske helse og hun samtykker til innleggelse. Etter avtale med mor kontak-ter legen barneverntjenesten og informerer om at mor er innlagt på Lillevik DPS. Videre opplyser legen at mor forventes utskrevet så snart situasjonen stabiliserer seg. Arne står dermed uten omsorgpersoner.

BakgrunnsopplysningerBarneverntjenesten har vært i jevnlig kontakt med fami-lien det siste året på bakgrunn av bekymringsmelding fra Sanden skole. Det har vært iverksatt hjelpetiltak i form av støttekontakt og besøkshjem. Siden mai 2008 har Arne vært i besøkshjemmet annen hver helg. Arne har funnet seg til rette i besøkshjemmet og trives godt der. Barneverntjenesten er kjent med at mor har slitt med

store psykiske problemer i mange år og at hun har hatt jevnlig kontakt med Lillevik DPS. Arnes far er død og Arne har ikke hatt kontakt med annen nær familie de siste tre årene.

VurderingerArne er pr i dag uten omsorg. Ut fra dette vurderer Lillevik kommune, barneverntjenesten, at det er behov for et midlertidig vedtak i en akuttsituasjon. Dette er i samsvar med lov om barneverntjenester § 4-6, første ledd: ”Der-som et barn er uten omsorg fordi foreldrene er syke eller barnet er uten omsorg av andre grunner, skal barnevern-tjenesten sette i verk de tiltak som umiddelbart er nød-vendig. Slike tiltak kan ikke opprettholdes mot foreldrenes vilje”. Barneverntjenestens vurderer at Arnes beste er en midlertidig plassering hos Anne og Geir Hassel. Dette er i samsvar med mor og Arnes ønsker.

Vedtak: 1. I henhold til barneverntjenestelovens § 4-6 første

ledd plasseres Arne Hansen midlertidig hos Anne og Geir Hassel.

2. Vedtaket gjelder fra og med 14.10.08 og så lenge mor er innlagt ved Lillevik DPS.

Vedtaket fattes med barnevernleders delegerte myndighet og er hjemlet i Lov om barneverntjenester § 4-6 jf §§ 2-1 og 4-1. Dette vedtaket kan påklages.

Akuttvedtak

16

8Jo mer lukket beslutningen synes å være, desto viktigere er det at barnet får tilstrekkelig med informasjon for å kunne begripe og forholde seg til hva som skal skje. I noen situasjoner er det ikke rom for at barnet deltar i forhandlinger og diskusjoner rundt løsninger. Men selv i akuttsituasjoner, vil det alltid være noe barnet kan ha innflytelse i forhold til og også bestemme selv.

Kapittel 4

Små og store avgjørelser Anfield og kaosJeg husker godt den dagen Vigdis kom og hentet meg på skolen. Vigdis så veldig alvorlig og trist ut. Hun hadde enda flere streker i pannen enn vanlig. Jeg skjønte at det var noe med mamma. Hun sa at mamma var på sykehuset. Hun måtte være der noen dager, og hun skulle sove der. Vigdis sa at legene på sykehuset tok godt vare på mamma og at hun skulle hjelpe til sånn at det ble bra for meg. Vigdis sier det fordi hun vil trøste. Voksne tror ikke at unger skjøn-ner. De voksne sier at ungene ikke skal være redde. Det ordner seg nok. Men det kan de ikke vite. Det går ikke alltid bra. Det vet jeg. De voksne snakker ikke sant! Vigdis sa at barnevernet og mamma hadde blitt enige om at jeg skulle flytte til Anne og Geir. Jeg skulle være der til mamma kom tilbake fra sykehuset. Det kunne ta noen uker, sa de. Greinene på klatretreet pisket mot vinduet. Regnvannet rant bortover.

Det hadde vært et møte på kontoret til Vigdis dagen etter at jeg knuste vinduet. Anne og Geir var med på møtet. De hadde snakket om hytta vi skulle bygge, og alle skjønte at jeg ikke kunne være hos Anne og Geir de helgene Jan var hos faren sin. Anne og Geir var greie. Alt hadde ordnet seg. Men nå skulle jeg jo ikke være hjemme i det hele tatt. Jeg ville ikke dette. Jeg ville ikke at mamma skulle være syk.

Jan og jeg hadde hatt en avtale om at vi skulle spille fotball den ettermiddagen på skolen. Etterpå skulle vi dra til Anfield, hytta vår. Den var ferdig og Jan hadde bestemt at drakten skulle henge i hytta. Faren til Jan hadde laget et skilt på jobben som vi hadde hengt opp. Der sto det Anfield Road med røde store bokstaver. Det var dritkult. Hytta var liksom vår hjemmebane. Det hadde vært mye kaos i dag. Da vi kom hjem til Anne og Geir fikk jeg bestemme hva vi skulle ha til middag. Det ble taco. Jeg bestemte også at vi skulle spille monopol den kvelden. Men jeg hadde ikke fått ringt og sagt fra til Jan at jeg ikke kom til fotballbanen. Når fikk jeg se mamma igjen? Hvordan kom alt til å bli? Da jeg la meg den kvelden kom jeg til å tenke på hamsteren min, Pelle. Det var vanskelig å slutte å gråte.8

17

“Hytta var liksom vår hjemmebane”

18

9Man kan skille mellom voksentema, fellestema og barnetema. Et eksempel på et voksentema, er de formelle beslutningene rundt akuttplasseringen i beredskapshjemmet hos Anne og Geir. Arne kan si at han ikke vil dit, han vil hjem, men hans protest får ingen betydning for selve beslutningen. Fellestema bestemmer barnet sammen med de voksne. Et fellestema var når de skulle besøket Arnes mamma og forhold rundt det å hente Pelle hos Jan. Hva de skulle spise til middag og hva de skulle gjøre den første kvelden etter at Arne var flyttet til Anne og Geir er barnetema.

10Når avgjørelser fattes brått er det mange ting som må ordnes. Sjekk med barnet hva det er viktig å huske på, og ikke glem å gi en kvittering tilbake. Barn kan være opptatt av andre ting enn voksne tror. Ble sykkelen låst? Hvordan går det med solsikkene? Hva skjer med pakken fra BOING klubben og tenk hvis noen sender julegavene til den andre adressen?

PelleDagen etter ville jeg ikke stå opp. Anne hadde laget kakao. Det luktet søtt blandet med egg på kjøkkenet. Det var ekkelt. Geir maste om at en stor gutt som meg trenger masse mat. Jeg trengte ingen-ting. Jeg ville bare hjem. Geir sa at mamma sikkert hadde det bra. Enn hvis mamma aldri ble helt bra? Hva kom da til å skje med meg? Anne kom med et fat med frukt skåret i biter. Eplebiter er det beste Pelle vet. Han bruker å krype opp gjennom ermet for så å stikke hodet opp i halsgropa. Da får han en eplebit. Det er deilig og kiler på en og samme tid. Han er så varm. Jeg klarte ikke å sitte der sammen med dem lenger. Geir kom etter meg: – Vi kan sikkert besøke mamma i dag eller i morgen hvis du vil.

Vi ringte og avtalte at vi skulle komme neste formiddag. Jeg spurte Geir om mamma hadde tatt Pelle med seg på sykehuset. Da så Geir på meg. Han la handa på skulderen min og sa unnskyld. Han hadde glemt å fortelle meg at Vigdis hadde spurt Jan om han kunne passe Pelle nå i helga. Han skulle selvsagt ha sagt det til meg, men det hadde skjedd så mye i går. Hvis jeg ville kunne vi kjøre og hente Pelle. Pelle kunne flytte inn på rommet sammen med meg.

Geir spilte høy musikk på bilstereoen. Alt var litt bedre. Jeg visste ikke hvem jeg gledet meg mest til å se, Jan eller Pelle.9 10

Jeg vil ikke på barnehjem! Uken etter kom Vigdis og en annen dame hjem til Anne og Geir. Vigdis fortalte meg at mamma måtte være på sykehuset lenger enn de først hadde trodd. Hun sa at mamma skulle være hjemme litt innimellom. En helg i måneden skulle jeg være hjemme sammen med mamma, men bare når hun var frisk nok til det. Vigdis sa at mamma fortsatt hadde sånne mørke tanker i hodet sitt. – Mørke tanker tar så mye plass i hodet hennes at hun ikke klarer å tenke på så mye annet …sånn som matpakker, lekser, skolesaker, fotballkamper og alle sånne ting gutter som deg trenger at voksne husker på.

Jeg tenkte på svære svarte skyer som glir over i hverandre til alt bare blir helt mørkt, nesten svart. Hun andre sa at barn ofte ikke vet helt hva barnevernet er og hvordan ting fungerer i barnevernet. Hvorfor snakket hun om barnevernet nå? Jeg tenkte på det Jan hadde fortalt om barnehjemmet. Kanskje hun andre kom fra barne-hjemmet og skulle ta meg med? Jeg ropte til dem at jeg ikke ville på barnehjem! Så løp jeg opp på rommet. Jeg hørte at de snakket lenge med Anne:– Han er så utrygg, akkurat som han blir mer og mer redd for ting. For eksempel dette med barnehjem.

19

“Mørke tanker tar så mye plass i hodet hennes…”

20

De kom opp på rommet mitt alle sammen. Vigdis spurte om jeg trodde at jeg skulle flytte på barnehjem. Jeg nikket. Pelle var i buret sitt. Han sprang rundt og rundt i hjulet. Vigdis sa at det ikke kom til å skje. Anne og Geir ville gjerne at jeg skulle bo sammen med dem fordi barnevernet og mamma hadde bestemt at det var det som var det beste for meg. Så sa Vigdis at noen barn, og faktisk også noen voksne, ofte hadde mange tanker både om hva barnevernet er og hva et barnehjem er, men at det disse forteller ikke alltid er sant. Hvis man ikke har et annet sted å bo kan man kanskje komme på barnehjem mens barnevernet finner frem til noe som er mer permanent. Permanent hadde mamma hatt en gang. Da så hun ut som en sau.

Men jeg skulle altså ikke på barnehjem. Jeg skulle være hos Anne og Geir. Vigdis sa at barnevernet kaller dette for et midlertidig foster-hjem. Hun sa at det betyr at jeg skal være der en stund. Men jeg vet ikke hvor lang en stund er. Det visste heller ikke Vigdis. Hun sa at hvis mamma ble syk veldig lenge kom det til å bli masse planlegging og møter hvor det skulle bestemmes hvor jeg skulle bo sånn mer fast – eller permanent. Vigdis er grei. Hun forklarer meg ting. Ikke visste jeg at så mange barn har et barnevern, eller en som Vigdis. Vigdis forteller meg hva alt betyr. Vigdis er saksbehandler. Og Tore er min støttekontakt. Vigdis fortalte at det snart skal være et nytt ansvarsgruppemøte. Hun sa at det er et møte hvor alle samles. Alle de voksne; mamma, læreren min, Tore, Anne og Geir, foruten Vigdis da. Jeg vet at det har vært flere slike møter. Da snakker de om meg. Men hva de sier, det har jeg alltid lurt på.

21

11Skriv ned viktige ønsker/spørsmål barnet har som du ikke kan svare på der og da. Dette sikrer at du husker på å ta dette med deg videre. I tillegg gir det barnet en opplevelse av å bli tatt på alvor.

12Møter der barn er deltagere må tilpasses barnets tilstede-værelse, både når det gjelder hva man snakker om og hvordan man ordlegger seg. Vigdis tar utgangspunkt i det Arne ønsker å ta opp og setter hans tema først på dagsorden. Å ta barns perspektiv alvorlig innebærer å utforske hva barnet er oppatt av. Dette kan gjerne handle om dagligdagse avgjørelser som hvor de får lov til å gå, hva de har på seg, eller som her – spørsmål om å få chatte med storesøsteren. For barnet er det ikke bare de langsiktige avgjørelser voksne er oppatt av som er viktig.

13Husk å informere barnevernets samarbeidspartnere om at barnet skal være med på ansvarsgruppe-møtet. Det er ikke så vanlig som det burde at barn under 12 år er med på møter i barnevernet. Når saksbehandleren inviterer barnet med, kan andre samarbeids-partnere reagere. En klassisk innvending er at barn ikke skal påføres ansvar i vanskelige spørsmål og at deltakelse kan medføre lojalitetskonflikter for barnet. Man ser for seg at deltagelse blir en ekstra belastning for barnet. Undersøkelser viser imidlertid at den viktigste årsaken til at barn ikke liker å være med på møter, er at de syntes det er kjedelig (Thomas 1998). Barns kompetanse og innsikt strekker seg ofte lengre enn det som blir etterspurt av barnevernet.

Kapittel 5

Barns deltakelse på møter i barnevernetJeg skal være med på ansvarsgruppemøtetDet var ikke min idé. Men jeg sa ja med en gang Vigdis spurte om jeg ville være med på ansvarsgruppemøtet. Jeg var nemlig gan-ske irritert. Jeg fikk ikke lov av Anne og Geir å chatte med store-søsteren min, Paula. Jeg ville at Vigdis skulle ordne dette. Hun sa at det kunne ikke hun bestemme, men hun skrev det ned i boka si. Så kom altså Vigdis på den gode ideèn om at jeg kunne være med på ansvarsgruppemøtet.11 12

Møtet startet med at Vigdis ønsket alle velkommen. Hun så på meg, smilte og sa det var fint at jeg ville være med: – Du er blitt invitert fordi dette møtet handler om deg. For at vi voksne skal kunne ta avgjørelser som er bra for deg, trenger vi å vite hva du mener og hva du synes er bra for deg. Du lærte oss nemlig noe i høst. Da hadde jo vi voksne et møte hvor vi bestem-te at du skulle være hos Anne og Geir den første og tredje helga hver måned. Dette passet best for Anne og Geir. Men vi glemte å spørre hva som passet for deg. Og du hadde jo lagt planer for hele helga sammen med Jan. Vi visste ikke om hytta deres og vi visste heller ikke at det var akkurat den første og tredje helga i måneden at Jan er hjemme hos faren. Også skjedde alt det triste, det med vinduet. Ja, du husker.

Vigdis spurte meg om jeg var spent. Hun sa at når unger er med på møter er det ofte fordi de har gjort noe galt. Men det var altså ikke derfor jeg skulle være med. – Du skal bare senke skuldrene. Forresten så er det ikke så van-lig at ni-åringer er med på møter i barnevernet og barnevernet trenger å lære seg å ha barn med på møter. Jeg er sikkert mer nervøs enn deg.

Jeg kunne ikke helt tro at Vigdis var nervøs. Selv var jeg ganske kvalm. Skulle ønske noen hadde lukket opp vinduet. Mamma sa som vanlig nesten ingenting. Jeg hadde bodd hos Anne og Geir lenge. Det hadde skjedd så mye. Mamma satt ved siden av Tore. Hun var på en måte blitt mindre. Læreren min satt ved siden av Vigdis. Det var litt rart. De hadde kranglet ute på gangen rett før møtet. Jeg hørte at læreren min spurte Vigdis hvorfor jeg skulle være med på møtet. 13

22

14Forskning viser at barn som er med på møte har tre ganger større sjanse for å få innflytelse enn de som bare har snakket med en saksbehandler (Vis 2008). Det som blir sagt på et møte, der barnet gis anledning til å representere seg selv, får en annen gyldighet enn det som blir sagt under fire øyne. En uformell samtale med saksbehandleren, uten å få delta på møtet, blir som å skrive brevet men aldri få det sendt. Deltakelse må sees på som en prosess som kan omfatte en serie av møter og samtaler med flere parter snarere enn en enkelt samtale som har til formål ’å høre’ barnet.

Det var litt kult at jeg satt akkurat der jeg satt. Jeg var liksom kongen – eller statsministeren - ved enden av bordet. Det var Vigdis som pratet. Det var mest meg hun så på: – Du har fortalt meg Arne at det er noe du lurer på og har lyst til å spørre om. Kan du fortelle oss om dette?

Det var ikke så lett likevel å si det jeg skulle si på møtet. Jeg husker at det var skrekkelig varmt inne i det rommet. Jeg savnet storesøsteren min Paula skikkelig. Men så fortalte jeg om bryl-lupet til tante og onkel i påskeferien. Jeg sa at det hadde vært skikkelig kult å treffe Paula igjen. Paula og jeg hadde avtalt at vi skulle chatte. Jeg hadde gledet meg veldig til dette, men så saboterte Anne og Geir alt sammen. Jeg sa at det var det jeg ville spørre om. Kunne jeg få chatte med Paula?

Vigdis sa at det var mamma som til syvende og sist måtte be-stemme dette, men at det var lurt å snakke også med Anne og Geir om det, siden det jo var der jeg bodde nå. Vigdis var egentlig litt sånn vrang på det møtet. Hun spurte om jeg hadde hørt om regler for hvordan man oppfører seg på nettet. Hva skulle jeg med regler når jeg ikke kunne være på internett? Det var sykt. Alle andre ti-åringer har internett. Vigdis så på læreren min og spurte: – Hvordan er det på skolen, snakker dere med elevene om etikk og internettbruk?

Læreren nikket og så på meg:– Husker du i forrige uke Arne? Vi hadde et prosjekt som handlet om folkeskikk og internett. Vi snakket om mobbing og hva man sier og hva man ikke sier på nettet. Vi snakket også om at bilder man legger inn, og det man skriver kan spres og komme ut av kontroll på en måte?

Selvfølgelig husket jeg det. De voksne snakket kjempelenge. De snakket om masse annet enn akkurat det jeg hadde spurt om. De var ikke helt enige. Jeg kjedet meg. Jeg skjønte ikke hvorfor det skulle være så vanskelig. Til slutt sa mamma at Anne og Geir kunne bestemme dette nå, så kunne hun og jeg snakke mer om det når jeg skulle flytte hjem igjen. Mamma så sliten ut. Hun og søsteren min, Paula, er ikke så gode venner. Anne og Geir sa at det var greit. Så lagde vi en avtale som mamma, Anne, Geir og jeg skrev under på. På det neste ansvarsgruppemøtet, etter sommerferien, skulle vi snakke om hvordan det hadde gått med avtalen. Jeg tror nok jeg blir med på det møtet også. 14

23

“Det var litt kult at jeg satt akkurat der jeg satt. Jeg var liksom kongen

– eller statsministeren”

24

15Når tiltaksplan/omsorgsplan (jf. bvl. §§ 4-5, 4-28 og 4-15) eller individuell plan utarbeides og evalueres skal barns gis anledning til å delta. Dette fordrer at det avholdes møter i forbindelse med planarbeidet som er tilrettelagt for barns deltakelse. I de tilfeller der det er opprettet ansvarsgrupper for å arbeide med slike planer bør disse møtene innrettes mot barns deltakelse.

Jeg og Vigdis planlegger det neste ansvarsgruppemøtet Det som var skikkelig kult med det neste møtet, var at jeg fikk være med å lage invitasjonen og sakslisten. Det ble nesten som et sånt klassemøte vi har på skolen. Vigdis hjalp meg. Vi satt hele tirsdagen etter skolen og snakket sammen. Vigdis sa at på ansvarsgruppemøtet skal vi snakke om alt som har med meg å gjøre. Det er ganske mye synes jeg. Vigdis sa at vi skulle snakke om hvordan det går fordi vi skal lage en plan. 15 Jeg sa at det har gått bra med den avtalen. Jeg snakker med både Paula og Jan på MSN. Jeg synes også at det går bedre på skolen. Nå har jeg den samme matteboka som de andre og jeg gjør alle leksene. Vigdis skrøt av meg og sa at vi kunne starte møtet med å snakke om hvordan det gikk på skolen. Hun foreslo at jeg kunne fortelle til de andre om matten og leksene. Men jeg ville at hun skulle gjøre det. Så spurte Vigdis om det var noe jeg ville vi skulle diskutere på møtet. Det var to ting. Jeg fortalte henne at Anne hadde sagt at jeg ikke fikk mobiltelefon, men mamma hadde sagt at jeg skulle få telefon når jeg flytter hjem. Vigdis foreslo at mobiltelefon kunne være et eget punkt på sakslisten. Jeg fikk bestemme at det ble nummer to. Nummer tre var at jeg ønsket meg ny sykkel. De voksne sa at jeg hadde skutt i været sist sommer. Sykkelen jeg hadde fått da jeg begynte i førsteklasse var alt for liten. Knærne kom opp i styret hver gang jeg tråkket på pedalene. Det var ikke noe annet jeg ville snakke om.

Vigdis sa at den siste saken var helgene jeg var sammen med mamma. Anne og Geir hadde fortalt henne at jeg ofte var stille når jeg hadde vært sammen med mamma. Det var jo ikke så rart. Jeg fikk aldri sove den første kvelden når jeg kom tilbake til Anne og Geir. Vigdis spurte om jeg hadde det bra når jeg var hjemme. Så sa hun at hun hadde tenkt på om det var bedre for meg å være sammen med mamma litt mindre. Men det var jeg helt uenig i. Jeg visste ikke hva som var best. De var så veldig forskjellige mamma og Anne og Geir. Det var så vanskelig. Jeg ville ikke dra fra mamma. Jeg fortalte til Vigdis at når jeg hadde vært sammen med mamma ble hun liksom med meg til Anne og

25

16Det er en økende erkjennelse innen psykisk helsevern at også barn er pårørende og trenger informasjon når mor eller far er psykisk syk. Opplevelse av sammenheng er viktig for barnets mestringsevne og psykiske helse. Barn som får realistisk og sannferdig informasjon om foreldrenes sykdom kan lettere forstå sin egen livssituasjon. Forståelse er nødvendig for å kunne håndtere livsutfordringer ved å mobilisere egne ressurser (Andresen 2000, Antonovsky 2005).

Geir i tankene. Og mamma passet ikke inn hos Anne og Geir. Det var akkurat som ikke jeg heller passet inn der når jeg hadde vært hos mamma. Jeg ville ikke snakke om helgene jeg var hjemme sammen med mamma på det møtet. Men Vigdis sa at dette var veldig viktig.

Vigdis sa at jeg var flink til å fortelle, men at det nok var veldig vanskelig for meg å forstå dette med mammas sykdom. Da fortalte jeg Vigdis om den gangen jeg, Jan og faren hans var på kino. Vi skulle se Olsenbanden Junior. Før filmen startet var det litt fra en annen film – en voksenfilm. Der var det ei dame som skreik og så ganske skummel ut. Hun ble holdt fast av noen andre voksne. Da ropte hun enda mer. Etterpå satt hun dama sammen med mange voksne i en ring. Noen av de voksne gråt. Til slutt var det en fest. Da var alle glade. Jan visket til meg at det var bra at det ikke var den filmen om de gale voksne på det skumle sykehuset vi skulle se på. Jeg nikket. Jeg spurte Vigdis om det var sånn på det sykehuset der mamma var. Vigdis tenkte seg om: – Jeg vet hva vi skal gjøre. Jeg kjenner han som hjelper mam-maen din, sånn at hun skal bli frisk. Han er psykolog. Vi skal ringe han og spørre om vi kan komme en tur på kontoret hans før ansvarsgruppemøtet. Så skal han fortelle deg litt om mammas sykdom og hvordan mamma har det når hun er på sykehuset. Det er ikke sånn som det du så på den filmen.

Akkurat nå lignet Vigdis på Petter Smart, når Petter Smart har kommet på en veldig god idè.16

26

17Barn synes det er vanskelig å delta på møter i følgende situasjoner: Når jeg ikke vet hvem som kommer til å være der, når jeg ikke vet hva som skal diskuteres, når det blir stilt vanskelige spørsmål, når jeg blir avbrutt, ignorert eller satt i forlegenhet, hvis jeg føler meg ensom og ikke har støtte fra andre, når møtene er formelle, når alle ser på meg, når alle snakker om meg, når jeg må snakke foran mange voksne, hvis jeg føler at jeg blir anklaget, når det blir mye snakk om min atferd og når ”bra atferd” blir sett på som framgang.

Barn synes det er lett å delta på møter i disse situasjonene: når jeg er forberedt og får støtte, når jeg kjenner alle som kommer på møtet, når jeg får velge hvordan jeg kan delta, når møtene er uformelle og når jeg får tid til å si hva jeg mener (Thomas 1998).

18Gi støtte og oppmuntring til barnet underveis. Noen barn er ikke vant til å si sin mening og mange voksne er ikke vant til å lytte til barn. Gi positiv tilbakemelding. Ikke vær dømmende eller irettesettende. Hvis du også har en oppdragende eller terapeutisk rolle overfor barnet så forsøk å finne andre tidspunkt for å snakke om atferdproblemer og regler for oppførsel enn på møtet der det er mange tilstede.

Møter kan være både fine, morsomme, kjedelige og triste Da ansvarsgruppemøtet begynte startet Vigdis med å si at hun og jeg hadde samarbeidet om å lage sakslisten. Hun sa at sak to og tre på sakslisten var det jeg som hadde ønsket å diskutere. Vi startet med det første punktet; skolen. Vigdis fortalte hva jeg hadde sagt til henne og hun skrøt av meg. Det samme gjorde læreren min. Læreren sa at det gikk mye bedre på skolen. Han hadde med seg den siste matteprøven. Det var bare en v der, ellers var det masse store R-er, overalt liksom. Prøven ble sendt rundt. Det var kult. Læreren min sa at det virket som at jeg hadde det bra hos Anne og Geir. Jeg kom tidsnok på skolen og hadde alltid med meg nisten. Dette var jo ikke noen nyhet for meg da. Det går mye bedre. Men det er ikke bare fordi jeg bor hos Anne og Geir, og at Geir hjelper meg med matten. Nå sitter jeg ikke sammen med Marius i timen lenger. Han pleide å pirke i meg med blyanten så jeg ikke fikk gjort noe. Da ble det altfor mye å gjøre hjemme. Jeg var glad for at jeg var med på møtet. Jeg sa til lære-ren at jeg ikke ville sitte ved siden av Marius i lesekroken heller.

Da vi kom til sak to, visste jeg godt hva jeg skulle si. Jeg hadde til og med øvd meg i senga kvelden før. Men da alle stirret på meg var det ikke så lett likevel. Det ble bare sånn;– Øøh… altså… ehh… det var det med den mobiltelefonen. Hvorfor kan ikke jeg…jeg mener…Alle de andre har telefon…Jeg mener… 17

Jeg så på Vigdis. Hun spurte om hun skulle si til de andre hva jeg hadde sagt til henne på tirsdag. Jeg nikket. – Du fortalte jo meg Arne hvorfor du syntes det var viktig å ta opp dette på møtet. At det med telefon var viktig for deg.

Da kom jeg liksom i gang. Vigdis så på meg hele tiden mens jeg snakket. Hun nikket. Jeg fortalte dem hvordan det var: 18 – Det er bare det at nå har Jan fått telefon og han tekster med mange av de andre i klassen. Hvis ikke jeg har telefon så…så er jeg ikke med i gjengen. Det som skjedde var at jeg hørte en vits av Hans i klassen. Når jeg fortalte den på fotballen var det ingen som lo. Jan sa at den der hadde han fått på melding for lenge siden. Den var gammel. Jeg er liksom ikke med… Og da tenker jeg

27

at kanskje Jan heller vil være sammen med noen andre og ikke meg. Man må ha mobiltelefon. Det er veldig viktig.

Mamma begynte å gråte igjen. Måtte hun gråte akkurat nå? Jeg ble helt slapp. Men så husket jeg hva mammas psykolog hadde sagt. Mamma gråt mye fordi hun var syk. Han hadde sagt at når man er deprimert – det er den sykdommen mamma har - så er det akkurat som kroppen er et melkeglass som nesten hele tiden er nesten helt fullt. Og det skal så lite til før det blir for mye – og da renner det over. Det er da tårene kommer. Mamma gråter mye fordi hun er deprimert. Og det er ikke min skyld at hun gråter. Jeg hadde vært så godt i gang, men nå ville jeg ikke si noe mer. Jeg ble egentlig litt sint på henne. Vigdis foreslo at vi skulle ta en liten pause og gå ut på lekeplassen for å få litt frisk luft.19

Anne kom bort til meg og sa at dette med mobilen handlet litt om hvem som skulle betale. Men det handlet mest om at de voksne var redd for at jeg skulle ringe til mamma seint om kvel-den. De ville ikke at jeg skulle bli lei meg og ikke få sove. Men jeg hadde ikke tenkt å ringe mamma seint på kvelden. Det var ikke derfor jeg ville ha telefon. Jeg hadde jo sagt til dem hvorfor jeg trengte telefon. Skjønte de ingenting? Jeg så at Vigdis snak-ket med mamma. Etter pausen sa Vigdis at mamma ville betale mobiltelefon. Anne så på meg – skeptisk. Øyenbrynene gikk litt i sikk-sakk.20

Når det gjaldt sykkelen, gikk det mye lettere. Jeg hadde syklet til møtet. I pausen viste jeg de voksne hvor vanskelig det er å sykle på en sykkel som er så liten. De lo litt av meg. Tore prøvde den også, med de lange bena. Knærne pekte rett ut. Han så ut som en frosk. Da lo alle enda mer. Alle skjønte at jeg trengte ny sykkel. Da vi kom inn etter pausen sa mamma at vi kunne dra på butik-ken å kjøpe sykkel til helgen. Da skulle jeg hjem til mamma. Jeg hadde jo ikke fått bursdagsgave ennå. Vigdis satt på stolen og latet som hun var Tore. Hun tråkket ut i luften med knærne rett til værs. Mamma og jeg så på hverandre og lo. Også når hun ler kommer det tårer ut av øynene hennes.21

Når det gjaldt det fjerde punktet, helgene sammen med mamma, hadde jeg avtalt med Vigdis at jeg ikke trengte å være med når de snakket om dette. Det var litt vanskelig å sitte i ro. Voksne blir visst aldri sliten av å sitte og prate. Men det blir jeg. Mamma gråt og måtte gå litt ut og inn av rommet. Hun var akkurat sånn som han psykologen hadde sagt at hun sikkert kom til å være. Til slutt spurte Vigdis om jeg hadde lyst til å gå ut å leke. Det ville jeg. Vig-dis sa hun skulle fortelle meg etterpå hva de hadde snakket om.22

28

19Tilrettelegging for barns deltakelse i vanskelige beslutningsprosesser krever fleksible og kreative voksne. Tenk gjennom om barnet skal være tilstede på hele møtet eller deler av møtet. Forutse vanskeligheter som konflikter under møtet og tenk på hvordan dette vil virke på barnet. Både voksne og barn kan bli triste eller sinte på møter der vanskelige tema tas opp. Planlegg en retrettmulighet for barnet slik at barnet kan gå en annen plass en periode. Selv om barnet ikke er fysisk tilstede, kan barnets mening bringes inn, hvis barnet har en egen talsperson. Vi kan på denne måten skille mellom direkte og indirekte deltakelse (Strandbu 2007b).

20For at barn skal lære av feil, ta ansvar for egne handlinger og få økt selvstendighet er det nødvendig at voksne tør å ta noen sjanser. Dette kan innebære at man noen ganger må prøve løsninger som den voksne ikke synes er den beste.

21Vurder hvordan man kan bringe godt humør inn i møtet og hvordan man kan balansere mellom det vanskelige og det positive når barn deltar på møter.

22Bruk alternative kommunikasjonsmetoder og legg til rette for aktiviteter. Mange barn mellom syv og tolv år liker å kommunisere gjennom aktiviteter som tegning, bruk av leker og modeller eller dukker. Å bare sitte og prate kan være veldig kjedelig. Tips for å legge til rette for slike samtaler finnes på nettstedet: barnogbeslutninger.no.

23Sørg for systemer som gjør at barnet kan få tak i sin saksbehandler i barnevernet.

29

Etter møtetVi hadde fri fra skolen. Vigdis kom hjem til Anne og Geir. Hun hadde alltid på seg det gule smykket. Perlene var så store som druer. – Jeg fortalte til de andre det du hadde sagt til meg – om helgene sammen med mamma. Vi har bestemt at det blir akkurat sånn som nå, ei helg i måneden. Det var bra! Jeg hadde vært redd for at de skulle bestemme at jeg skulle være enda mindre sammen med mamma. Det var jo ikke akkurat det jeg ville. Det var bare det at jeg ble så lei meg. Vigdis fortalte at de hadde snakket med mamma om hva vi brukte å gjøre når vi var sammen. Så hadde mamma sagt at neste gang skulle vi finne på noe. Noe både hun og jeg syntes var morsomt. Hun hadde tenkt å spørre meg om vi skulle dra og spille bowling og lage Arnes snurrie pizzapai etterpå. Det var faktisk en skikkelig god idè. Jeg skulle ringe mamma. Kanskje Jan kunne være med?

Vigdis fortalte at etterpå hadde de diskutert om jeg skulle fort-sette med Tore som støttekontakt nå som jeg bodde hos Anne og Geir. Vigdis hadde sagt at hun skulle snakke med meg om det. Godt tenkt! Det var litt vanskelig det med støttekontakten. Jeg digget å være sammen med Tore. Han hadde lært meg å finte som Ronaldinho. Men så hadde han frekkingen i tredje sagt at det bare var sånne raringer som har støttekontakt. Jeg syntes det var veldig vanskelig å bestemme meg. Jeg tenkte skikke-lig lenge på det og snakket med Anne om det også. Jeg fortalte om han i tredje. Anne sa at hvis jeg ville kunne hun kjøre meg på fotballtreningene. Jeg kunne jo spille fotball med Tore når jeg var på SFO.

På skolen dagen etterpå skjønte jeg plutselig hva løsningen måtte bli. Jeg skulle jo få ny sykkel, og jeg kunne sykle til trenin-gen selv. Jeg ville ringe til Vigdis med en gang. Jeg spurte læreren om nummeret til Vigdis. Han lurte på om det var noe i veien og sa at jeg kunne gå til helsesøsteren hvis det var noe jeg ville snakke om. Jeg ville jo bare ha telefonnummeret.

Etter skolen gikk jeg ned til kontoret der Vigdis er. Jeg vet hvor det er, for jeg har jo vært der på møtene. Men det var vanske-lig å komme inn til henne. Døren var låst. Man måtte ringe på en klokke og snakke gjennom et glassvindu i veggen. Da gikk jeg bare.23

30

24Forbered samtalen med barnet. Tenk gjennom når, hvor og eventuelt sammen med hvem du vil snakke med barnet

• Når? Man bør unngå å komme

uanmeldt. Det beste er å avtale et tidspunkt med barnet selv, eller med en voksen som kjenner barnets rutiner. Det er et dårlig utgangspunkt hvis barnet uforberedt blir ropt inn fra fortballkampen eller har planlagt å treffe noen andre.

• Hvor? Barn liker det bedre om

samtalen kan gjøres uformell. Vurder om det er nødvendig å sitte rundt et bord eller om samtalen kan foregå mens man kjører eller går en tur eller holder på med en annen aktivitet. Kanskje barnet har noen meninger med hensyn til hvor møtet skal foregå?

• Hvem? Dersom saksbehandleren skal

gi barnet viktig informasjon, kan det være en fordel at barnet har med seg noen som hjelper til med å huske hva som ble sagt. Denne funksjonen kan ivaretas av personer barnet har daglig kontakt med. Dersom barnet skal formidle sine ønsker kan barnet ha behov for å ha med seg en støtteperson. Støttepersonen kan være en venn eller en voksen fra barnets nettverk.

Kapittel 6

Barnets mening og barnets beste Mamma kommer hjem fra sykehuset Sist jeg besøkte mamma på sykehuset sa hun at nå skulle hun snart komme hjem til meg. Hun var blitt mye bedre. Vi skulle få det så fint. Og kanskje kunne Pelle få en liten kjæreste, så trengte han ikke å være alene når jeg var på skolen. Mamma kan mye om hamstere. Hun har fortalt meg at når de springer rundt og rundt i hjulet inne i buret, så er det ikke fordi de leker, men fordi de kjeder seg. Mamma er snill. Og hun lukter så godt.

Men så hendte det noe. Vigdis kom for å snakke med Anne og Geir. Jeg var på plenen bak huset og spilte fotball, men vinduet var åpent. Ved siden av ripsbuskene under vinduet har jeg et lite skjulested. Jeg hørte godt hva de sa. Mamma var kommet hjem fra sykehuset. Men Vigdis sa at det ikke var sikkert at jeg fikk flytte hjem likevel. Jeg vil hjem til mamma!

Om kvelden fortalte Anne meg det jeg jo allerede visste. Hun sa at mamma var kommet hjem fra sykehuset, men at det likevel ikke var helt bestemt hvor jeg skulle bo. Jeg savnet rommet mitt hjemme, og plutselig kom jeg til å tenke på natta-sangen mamma brukte å synge for meg da jeg var liten. Jeg hadde neste helt glemt den. Pappa sang aldri. Men han fortalte om verdens største og beste kor; Liverpool fansen når de sang You`ll Never Walk Alone. Pappa brukte å si at jeg skulle få være med han til England og se Liverpool spille når jeg ble større. Det var lenge siden. Lenge før jeg ble kjent med Anne og Geir.

Anne sa at Vigdis skulle komme og snakke med meg på skolen dagen etterpå, så skulle jeg få vite litt mer om alt sammen. Jeg skulle ønske at Vigdis kom hit når vi skulle snakke sammen, ikke til skolen. Det var så ekkelt når hun kom på skolen. Da måtte jeg gå ut av klasserommet og de andre så på meg. Og enn hvis han i tredje så at Vigdis kom til skolen. Da visste han sikkert hvem hun skulle snakke med.24

31

DommerenDet var så mange som ville forskjellige ting. Mamma ville at jeg skulle komme og bo hjemme sammen med henne. Men så hadde Vigdis sagt at barnevernet var eksperter på hva som er det beste for barn og at barnevernet trodde det var best at jeg bodde hos Anne og Geir ennå en stund. Jeg sa til Vigdis at det kunne ikke barnevernet bestemme. Det var mamma som bestemte. Nå var hun kommet hjem, og hun ville at jeg skulle komme hjem. Vigdis sa at hun skjønte veldig godt at mamma ville at jeg skulle komme hjem. Hun sa at jeg var en veldig fin gutt. Og at mamma var skik-kelig glad i meg. Det var ikke så rart at hun savnet meg.25

Men så sa Vigdis at noen ganger får ikke mammaen og bar-net bestemme hvor barnet skal bo. Vigdis fortalte meg om fylkesnemnda. Hun sa at barnevernet skulle skrive et brev til fylkesnemnda om hva de mente var best for meg, så var det fylkesnemnda som skulle bestemte helt til slutt. Men hvis fylkes-nemnda bestemte at jeg ikke skulle bo hjemme, betydde ikke det at jeg aldri skulle se mamma mer. Jeg skulle treffe mamma og være sammen med henne noen helger. Og planen var også at jeg skulle flytte hjem etter hvert, når mamma var blitt frisk nok til det. Hva mente hun med noen helger og etter hvert?

Jeg fikk ikke bestemme. Mamma fikk ikke bestemme. Og nå fikk heller ikke Anne og Geir eller Vigdis bestemme. Vigdis hadde jo bestemt så masse den siste tiden. Men det fantes altså en dom-mer over alle sammen – fylkesnemnda. Jeg lurte litt på hvordan fylkesnemnda så ut.

Vigdis spør hva jeg menerVigdis fortalte at det alltid er noe som er bra og noe som ikke er så bra med alle løsninger. Så sa hun at når fylkesnemnda skal bestemme seg, er det viktig for dem å vite hva jeg syntes er bra og hva jeg syntes er dårlig. Vigdis ba meg om å tenke gjen-nom hva som er bra og hva som ikke er bra med å bo hjemme sammen med mamma og hva som er bra og hva som ikke er bra med å bo hos Anne og Geir.26

Vigdis spurte om jeg tenkte på noe. Jeg sa at alt var så veldig vanskelig. Det var rart. Mitt største ønske hadde vært at mamma skulle komme hjem fra sykehuset. Men nå, når det hadde skjedd, var alt plutselig blitt enda vanskeligere.

Mamma bruker å si at jeg er hennes lys og håp og at jeg betyr alt for henne? Hvis jeg er alt, da har hun jo ingenting når jeg er

25Bygg allianser. Barn blir bedre i stand til å delta når familierelasjoner opprettholdes og det er godt samarbeid mellom fosterhjem, foreldre og saksbehandlere.

26Forskning på barns pålitelighet viser at åpne spørsmål som stimulerer barnet til en spontan og fri fortelling med færrest mulig spørsmål fra den voksne, gir mer og riktigere informasjon (Gamst og Langballe 2004).

32

27For barn er det frivillig hva de vil uttale seg om. Barnets rett til deltakelse skal sikre barnet respekt og integritet. Det er ikke et krav at barnet skal ha en mening om utfallet for å uttale seg. Barnet skal imidlertid ha en mulighet til å formidle informasjon og erfaringer som kan ha betydning for utfallet (jf. Ot.prp. nr. 29 (2002-2003)).

borte. Mamma sa til meg på sykehuset at uten meg så hadde hun aldri kommet til å bli frisk igjen. – Når jeg tenker på deg blir jeg glad og sterk igjen. Det som er vanskelig blir liksom borte. Du får sola til å komme frem fra skyene igjen.

Det sa hun. Hvordan kom det til å gå med mamma hvis hun skulle bo i huset vårt helt alene? Enn hvis hun ble syk igjen? Jeg sa at jeg ville hjem. Jeg ville bo sammen med mamma. Men jeg ville ikke at det skulle bli så mye styr som det hadde vært sist jeg bodde hjemme. Det var vanskelig å sove når mamma gråt. Jeg ble så sliten og slapp på en måte. Når mamma gråter vil jeg ikke gå på skolen.27

En ting som ikke er så bra med å bo hos Anne og Geir er at det alltid var så mørkt i gangen utenfor rommet om natta. Jeg tør ikke gå på do når jeg våkner om natta. Det er en figur på hylla i gangen som ser så skummel ut når det er mørkt. Så må jeg ligge og holde meg kjempelenge, helt til det blir lyst ute. Noen ganger tisser jeg meg ut om natta. Hos mamma er alltid alle lysene på så der er det ikke noe problem. Men det er fint at det lukter middag i gangen til Anne og Geir når jeg kommer hjem fra skolen. Også liker jeg Markus – selv om han holder med Manchester United. Markus er 12 år og bor i huset ved siden av Anne og Geir. Vi spiser middag hos hverandre hver torsdag. Den ene torsdagen er jeg, Anne og Geir på middag hos dem og den andre torsdagen kommer de til oss. De har visst gjort det de siste fem årene. Hver uke faktisk. Også er det veldig kult at Geir har sett alle kampene jeg har spilt i år. Det aller beste er når vi kjører hjem. Da analyserer vi kampen. Han har peiling.

Jeg fikk et ark og en blyant hos Vigdis. Hun sa jeg kunne tegne eller skrive det jeg tenkte på og det jeg mente. Jeg måtte få flere ark. Jeg skrev ganske mye. Noe var pluss og noe var minus. Også tegnet jeg den skumlingen på hylla. Vigdis spurte om hun kunne fortelle til mamma og fylkesnemnda hva jeg hadde skrevet og vise tegninga til Anne og Geir. Det kjentes litt ekkelt, men vi ble enige om at hun kunne det. Etterpå fikk jeg et kort med telefon-nummeret til Vigdis sånn at jeg kunne ringe til henne om det var noe mer jeg kom på. Det var jo kjempelurt! Skulle ønske hun hadde gitt meg det for lenge siden.

De voksne har bestemt segJeg savner mamma. Jeg visste at jeg ikke kom til å få bestemme selv om jeg skulle bo hos mamma eller hos Anne og Geir. Egent-lig ville jeg ikke bestemme dette selv heller. Jeg hadde snakket

33

med både Vigdis, Anne og han som het talsperson om hva som ikke er bra med både det ene og det andre.

Noen dager etterpå hadde de voksne bestemt hvor jeg skulle bo. Anne fortalte meg at mamma og barnevernet hadde snakket sammen og blitt enige. Mamma ville aller helst at jeg skulle komme hjem, men hun hadde sagt at det nok likevel var best både for meg og for henne at jeg bodde hos Anne og Geir akkurat nå. Hun var glad for at jeg hadde det godt hos Anne og Geir. Og vi skulle jo være sammen ei helg i måneden, men bare når mamma var frisk nok til det. Jeg tenkte at mamma egentlig måtte være veldig lei seg og at hun bare sa dette for å trøste meg. Men så sa Anne at mamma hadde sagt at jeg trengte ikke å være sola hennes hele tiden. Det var egentlig det han hadde sagt mammas psykolog også. Han jeg og Vigdis besøkte. Han hadde sagt at mamma kom til å bli frisk. Og jeg trengte ikke å skinne på henne hele tiden for at hun skulle bli frisk. Hun måtte lære seg å skinne på seg selv. Mamma skulle fortsette å ha møter med psykologen. Og han skulle hjelpe henne så hun ble frisk. Det var fint på kjøkkenet til Anne og Geir. På kjøleskapet var tegningen festet med magnet. Den var egentlig blitt ganske bra. Anne så på meg:

– Det var veldig bra at du fortalte at du ikke liker at det er mørkt i gangen. Jeg lover at vi skal ha lyset på hver natt fra nå. Og når det gjelder den figuren på hylla som du syntes var skummel; det er en Buddha som vi kjøpte en gang vi var på ferie i India. Geir har satt den opp på loftet. Vi hadde aldri tenkt at den kunne se skummel ut.

Det er mye de voksne ikke tenker på. Den kvelden sendte jeg en melding til Jan: – Jeg skal bo hos Anne og Geir ennå en stund. Kommer på trening i morgen. Jeg sykler.

34

Landsforeningen for Barnevernsbarn har gitt ut en CD med musikk og tekster. En av tekstene handler om barns erfaringer med å bli behandlet som et objekt, og ikke en deltaker:

En pakke ble sendt i går, en liten pakke så liten og skjør.Uskyldig og uten rettigheter sendes pakken tilbake til sitt opphavssted.For å sendes på nytt og på nytt til nye ukjente plasser.Pakken ble stor og vokste i kaos. Når og nå skal pakken på en ny reise?Skal reise og sendes av gårde igjen?Pakken var full av bulker og sår. Mangt av arr.Pakken var 15 år den gang og ganske sliten.Pakken var en ungdom som skulle fylle 16 meningsløse år.En barnevernspakke, en ufb (uten fast bolig), en herreløs hund.Ett mappebarn, et tall i statistikken.

Barn skal ikke oppleve seg selv som pakker. Arne trengte at Vigdis og andre voksne tok gode avgjørelser i situasjo-nen han og moren befant seg i. Men i denne prosessen var det også viktig at Arne fikk bidra med sine erfaringer og opplevelser. Å hjelpe barn til å få det bedre må være ett felles prosjekt for barn og voksne. Hva som er barnets beste er et spørsmål uten absolutte svar. For å komme frem til gode beslutninger, må mulige løsninger belyses fra flere perspektiv. Alle berørte parter må gis anledning til å uttale seg og barnet er en berørt part i ei barneverns-sak. Det at barnet har deltatt i beslutningsprosessen er i seg selv et kriterium på at avgjørelsen er til barnets beste (Eekelaar 1994). Dette kan knyttes til teori om demokrati i beslutningsprosesser. Barnevernets beslutninger får legitimitet når alle argument er tatt i betraktning og det beste argument vinner fram (Skivenes 2002).

Et viktig budskap i denne veilederen er at det er forskjell på å snakke med barn, og å inkludere barnets perspektiv i vurderingen av hva som er barnets beste. Undersøkel-ser basert på informasjon fra barnevernsarbeidere viser at barnevernet i langt de fleste sakene treffer barnet og snakker med barnet (Næss et al 1998). Men mange av barnevernets samtaler har ikke fokus rettet mot barnets medvirkning i beslutningsprosessen. Barn blir sent inklu-dert og de har ofte liten innflytelse i spørsmål om valg

av tiltak (Vis 2004). Hvis barnevernet ikke anser barnets tanker og erfaringer som viktig i vurdering av barnets beste, vil saksbehandlerens samtaler med barnet foregår ved siden av selve beslutningsprosessen i saken. Dermed får ikke barnets oppfatninger og mening reell betydning i barnevernets vurderinger (Vis 2004, 2008).

Sinclair (1998) har studert barns deltakelse i barne-vernets saksbehandling i England. Hun finner at barn ofte opplever å være dårlig forberedt til møter. De vet ikke hva det skal snakkes om og de opplever møtene som kjedelige. Barna føler seg ignorert og har vanskelig for å si hva de selv mener. Sinclair konkluderer med at vi må revurdere vår forståelse av deltakelse. Deltakelse må betraktes som en prosess. Horverak (2006) finner at jo tidligere ungdommene ble involvert i beslutnings-prosessen i et familieråd, jo mer aktiv var de underveis og jo mer ansvar tok de for endring av sin egen situasjon. Deltakelse handler ikke bare om å snakke med en saksbehandler men om å få og gi informasjon over tid gjennom flere samtaler. Barnevernet må derfor strekke seg lenger enn kun å tilby barnet en ”høringsuttalelse” dersom saksbehandlingen skal gjennomføres i tråd med barnevernlovens § 6-3. Vis (2008) fant at barn som deltok på et møte, hadde tre ganger så stor sjanse til å ha innflytelse sammenlignet med barn som kun hadde hatt samtaler med saksbehandleren. Vår klare anbefaling er at det i større grad enn hva som er tilfelle i dag, legges opp til at barn kan delta på møter i sin egen sak.

Barns forutsetning for å tale sin sak varierer med alder, modenhet og erfaring. Når barn skal delta i vanskelige beslutningsprosesser trenger de derfor tilpasset tilrette-legging og oppfølging (Thomas et al 1999, Vis 2005, Bell 2002, Hill et al 2004, Sanders and Mace 2006). Det er ikke alltid så lett å vite hva man selv mener og det kan være nødvendig å diskutere saken på forhånd for at barnet skal kunne gjøre seg opp en mening. Barn kan også trenge hjelp til å finne ut hvordan egne meninger skal formidles på møtet slik at alle forstår. Dette kan gjøres muntlig, eller barnet kan for eksempel skrive og presentere en tekst på møtet. Det kan også være viktig å forberede barnet følelsesmessig til det som skal skje, hvis det er vanskelige tema som skal diskuteres.

34

Deltakelse som prosess

35

Med utgangspunkt i teori om demokrati i beslutnings-prosesser (Skivenes 2002), har Strandbu og Skivenes utviklet en fem trinns prosedyremodell for barns del-takelse. De fem trinnene består av; 1) informasjon, 2) meningsdanning, 3) uttrykke meninger, 4) inklusjon av meninger og 5) oppfølging. Hvert av trinnene i modellen presenteres nærmere i fortsettelsen.1

Trinn 1; Informasjon Barn har ikke systemkunnskap på samme måte som voksne. Barnet kan trenge informasjon om barnevernet og barnevernets rolle. Videre trenger barnet også informasjon om sin egen sak. Dette kan for eksempel være informasjon fra barnevernet om hvordan mors psykiske sykdom virker inn på morens atferd, og hvorfor barnevernet er bekymret for barnets situasjon. Barnet må også få vite om sin rett til å bli hørt. Informasjon som tar utgangspunkt i barnets egne spørsmål, kan oppklare misforståelser og i noen tilfeller minske barnets opp-levelse av frykt. Informasjon er nødvendig for å kunne forstå og håndtere en vanskelig livssituasjon og informa-sjon er også en forutsetning for å kunne danne seg egne meninger. Meningsdanning er det neste trinnet i barnets medvirkningsprosess.

Trinn 2; MeningsdanningEt grunnleggende aspekt ved menneskets evne til kom-munikasjon er hvordan vi skaper mening og forståelse av mening. Jo yngre barnet er og jo mer konfliktfylt barnets situasjon er, jo vanskeligere kan det være for barnet å identifisere og bringe frem meninger knyttet til sin egen situasjon. Som deltaker i et sosialt fellesskap i familien er barnet innviet i ulike perspektiver. I en krise kan følelser bli motsetningsfylte og uoversiktlige og meninger fremstå som tvetydige. Dette underbygger betydningen av at barnets deltakelse ikke må forstås som noe barnet står alene om. For å klargjøre og bli i stand til å bringe frem egne meninger trenger barnet å snakke med noen. Barn trenger som regel tid og noen ganger støtte for å finne ut hva de mener.

Trinn 3; Uttrykke meningerFor å kunne påvirke beslutninger som skal tas, må barnets tanker og meninger gjøres kjent for beslutningstakerne.

Barnets forutsetninger for å bringe frem egne meninger vil variere. Enkelte barn og unge forteller mer enn gjerne hva de synes og har meninger om mangt, mens andre holder sine synspunkt for seg selv. Ved å få hjelp av en voksen kompetent støtteperson/talsperson kan barnet lettere få fortalt hva de selv mener. Gjennom assistanse fra en støtteperson/talsperson gis barnet anledning til ulike former for deltakelse, både direkte, indirekte eller gjennom en kombinasjon av disse (Skivenes og Strandbu 2004, Strandbu 2007b).

Trinn 4; Inklusjon av meningerBarn som deltar og bringer frem sine meninger skal tas på alvor. Hvorvidt barnets meninger tas på alvor og vurderes på lik linje med andre innspill, vil blant annet henge sammen med barnets evne til å bringe frem egne meninger. Ulikhet i makt mellom voksne og barn kan få konsekvenser med hensyn til hvorvidt det blir tatt høyde for barnets meninger eller ikke. Poenget er ikke at barn alltid skal få det som de selv vil. Det er imidlertid et problem dersom barnet ikke blir hørt i situasjoner hvor barnet har det beste argumentet. Flere finner at barnets mening tillegges mindre vekt og at barnet oppfattes som mindre moden og kompetent når barnets syn avviker fra de voksnes (Schofield og Thoburn 1996, Thomas og O’Kane 1998, Thomas et al 1999).

Trinn 5; Oppfølging Når et barn har deltatt i en beslutningsprosess er det av betydning å sjekke hvordan barnet har det og om barnet har forstått hvilke beslutninger som er tatt. Hva tenker barnet om sin egen deltakelse og det som ble bestemt? Har barnet behov for å få forklart noe som eventuelt er uklart? Formuleringen i barnevernloven om at barn skal ”... informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne” (vår utheving), kan forstås som at dette gjelder deltakelse i diskusjonen av en enkelt problemstilling. Men i enhver barnevernssak er det mange beslutninger som skal tas. Iverksetting av beslutninger som er tatt, vil nødvendigvis følges av nye små og store beslutninger. Deltakelse er derfor ikke en enganghendelse som starter med informa-sjon og avsluttes med oppfølging men en sirkulær prosess som ideelt sett aldri tar slutt.

1 Modellen er utviklet videre gjennom flere arbeider (Skivenes og Strandbu 2004, 2006, Strandbu 2007a og Strandbu 2008).

1. Informasjon

2. Menings-danning

3. Uttrykke meninger

4. Inklusjon av meninger

5. Oppfølging

36

37

Arne var ambivalent med tanke på å skulle fortsette å bo hos Anne og Geir da mamma kom hjem fra sykehuset. Samtidig forsonet han seg med det de voksne til slutt hadde bestemt. Det var flere forhold som bidro i denne forsoningen. For det første hadde han fått informasjon om morens sykdom fra morens psykolog. Dette bidro til å ta ansvar fra Arnes skuldre. Ved at hendelser blir forklart for barnet, øker barnets mulighet til å forstå og håndtere sin egen livssituasjon, selv om denne er vanskelig. For det andre hadde Arne, gjennom flere samtaler med Vigdis, Anne og Geir, fått mulighet til å bearbeide den store omstillingen i livet. For det tredje hadde Arne erfart at de voksne tar på alvor det han forteller. At den skumle figuren ble fjernet fra hylla i gangen hos Anne og Geir var et eksempel på at det nyttet å si ifra. Et annet eksempel var endringen på besøkshelgene hos Anne og Geir (da Arne ennå bodde hjemme), slik at Arne fortsatt kunne treffe Jan i helgene.

Når barn får delta i de prosesser som leder fram til at barnevernet tar beslutninger kan barn lettere forstå det som blir bestemt og forsone seg med situasjonen. Gjennom tilstedeværelse på møter gis barnet mulighet til å lytte til og delta i argumentasjonsutvekslingen. Dette gir ett inntak til å forstå sin egen situasjon på en mer nyansert måte. Beslutninger blir legitimert og tanken om en endring modnes.

Barn som befinner seg i vanskelige livssituasjoner kan oppleve frykt og kaos. Det som skjer er vanskelig å forstå. Livet oppleves som uforutsigbart og muligheten til å påvirke det som skjer er liten. For Arne var det vanskelig når det skjedde noe akutt, noe han ikke var forberedt på. Det var også vanskelig når han ikke fikk mulighet til å ordne opp i sine saker. Eksempler på dette var avtalene med Jan som måtte brytes uten at han fikk gitt beskjed om dette og bekymringene for hamsteren når han plutselig måtte flytte til Anne og Geir. I følge Antonovsky (2005) er opplevelsen av sammenheng i livet grunnleggende for å utvikle og bevare en god mental helse. Voksne som samhandler, slik Arnes mamma, Anne og Geir og barnevernet gjorde, bidrar til sammenheng.

Men for at et tiltak i barnevernet, stort eller lite, skal bli vellykket, er det også viktig at de voksne samhandler med barnet.

I barnevernloven uttrykkes det at barn skal gis anledning til å uttale seg. For barn er det frivillig å bringe frem egne meninger, men selv om barn ikke vil uttale seg har barn krav på informasjon. Samtidig er det viktig å holde fast ved at de aller fleste barn ønsker å delta, dersom dette gjøres på en måte som er tilpasset barnets forutsetninger og behov. Deltakelse er en grunnleggende menneskerett som handler om å ha innflytelse i forhold til viktige spørsmål i eget liv. Noen spørsmål i ei barnevernssak berører voksentema der barnet verken kan, vil eller bør bli bedt om å uttale seg. Men i alle barnevernssaker er det problemstillinger som kan og bør diskuteres i fellesskap mellom barn og voksne og også avgjørelser der barnets mening bør veie tyngst.

Deltakelse som forståelse og bearbeiding

38

Andresen, R. (2000) Fellesskap og sammenhenger. Gyldendal akademisk: Oslo.

Antonovsky, A. (2005) Hälsans mysterium. Natur och Kultur: Stockholm.

Bell, M. (2002) Promoting children’s rights through the use of relationship. Child & Family Social Work 7 (1), 1-11.

Eekelaar, J. (1994) The interests of the child and the child’s best wishes: the role of dynamic self-determinism. I: Alston, P.: The best interests of the child. Clarendon press: Oxford.

Gamst, K.T. og Langballe, Å. (2004) Barn som vitner: en empirisk og teoretisk studie av kommunikasjon mellom avhører og barn i dommeravhør: utvikling av en avhørsmetodisk tilnærming. Doktoravhandlinger forsvart ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo: Oslo.

Hill, M., Davis, J., Prout, A. and Tisdall, K. (2004) Moving the parti-cipation agenda forward. Children & Society 18 (2), 77-96.

Horverak, S. (2006) Hvordan opplever ungdom å delta i fami-lieråd: et bidrag til arbeidet med barnevernets etikk og disku-sjonen om barnevernets rolle i samfunnet. Doktoravhandling ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap. Trondheim. Melinder 2004.

Meløe, J. (1979) Notater i vitenskapsteori: til gruppene humanio-ra og samfunnsvitenskap med fiskerifag. Universitetet i Tromsø: Tromsø.

Næss, S., Havik, T., Offerdal A., Wærness, K. (1998) Erfaringer med barnevernloven i kommunene – dokumentasjonsrapport fra en landsomfattende undersøkelse. SEFOS.

Sanders, R. and Mace, S. (2006). Agency policy and the par-ticipation of children and young people in the child protection process. Child Abuse Review 15 (2), 89-109.

Schofield, G. og Thoburn, J. (1996) Child Protection: the voice of the child in decision making. London: IPPR.

Sinclair, R. (1998) Involving Children in Planning their Care. Child and Family Social Work, 3(2): 137-142.

Skivenes, M. (2002) Lovgivning og legitimitet. En evaluering av lov om barneverntjenester av 1992 i et deliberativt perspektiv. Rapport No. 79. Doktorgradsavhandling. Institutt for adminis-trasjon og organisasjonsvitenskap. Universitetet i Bergen.

Skivenes, M. og Strandbu, A. (2004) Barn i familieråd. Et forslag til et rammeverk for barns medvirkning i barnevernet. I Tidsskrift for velferdsforskning nr 4, 2004.

Skivenes, M. and Strandbu, A. (2006) A Child Perspective and Children`s Participation. I Children, Youth and Environments. 16 (2): 10-27.

Strandbu, Astrid (2007a) Barns deltakelse og barneperspektivet i familierådsmodellen. Doktorgradsavhandling i pedagogikk. In-stitutt for pedagogikk og lærerutdanning. Universitetet i Tromsø.

Strandbu, A. (2007b) Barns deltakelse og støttepersonens rolle i familieråd. I Nordisk sosialt arbeid nr. 4, årg. 27. s. 252-263.

Strandbu, Astrid (2008) Hvordan legge til rette for barns del-takelse i familieråd. Temahefte gitt ut av Barne- Ungdoms og familiedirektoratet. (I trykk).

Thomas, N. og O’Kane, C. (1998) When children’s wishes and feelings clash with their ‘best interests. International Journal of Children’s Rights 6 (2), 137-54.

Thomas, N., Phillipson, J., O’Kane, C. og Davies, E. (1999) Children and Decision Making: a training and resource pack. University of Wales Swansea, International Centre for Childhood Studies.

Thomas, N. (2001) Children, family and the state: decision-making and child participation. Basingstoke: Macmillan.

Vis, S.A. (2004) Samtale med barn i barnevernet. Skriftserie 1/2004. Tromsø: Barnevernets Utviklingssenter i Nord-Norge.

Vis, S.A. (2005) Barn og beslutninger. Tromsø: Barnevernets Utviklingssenter i Nord-Norge.

Vis, S.A. (2008) Barn og beslutninger på nett. http://www.barnogbeslutninger.no/.

Vis, S.A., Thomas, N. (2008) Beyond talking – Children’s par-ticipation in Norwegian care and protection cases. European Journal of Social Work. Accepted for publication 2008.

Ot.prp. nr. 29 (2002-2003) Om lov om endringer i barneloven mv. (Nye saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene mv.).

Litteraturliste