AKT nr 4 2010

n r . 4 2 0 1 0 - 2 4 . å r g a n gAktuelt Kristenradikalt Tidsskrift

Ondskapen blomstrer ikke bare opp fra helvete. Den spirer også utmerket fra regler og viftende pekefingre.

Nytter det å vokte seg for helvetes ondskap om man er blind for ondskapen i seg selv?

akt nr 4 - 20102

AKT (aktuelt kristenradikalt tidsskrift) utgis av Norges Kristelige Studentforbund. De meninger som kommer fram i bladet står for redaksjonens og den enkelte forfatters mening.

Bladet kommer ut fire ganger i året.

Ansvarlig redaktør:Leder av NKS, Marte Ottesen

Redaktør:Ida M. Haugen Gilbert

Redaksjon:Anders Martinsen Astri Gryt Audun Opland Gaute Granlund Ingrid Brækken Melve

Layout:www.pulverkaffe.no

Kontaktinformasjon:AKTNorges Kristelige StudentforbundUniversitetsgata 200162 Oslo

www.forbundet.noe-post: [email protected]

Trykk: Flisa Trykkeri, Flisa.Opplag: 1200Løssalg: 30,-Abonnement: 110,-Støtteabonnement: 250,-

Abonnementet løper til skriftlig oppsigelse.

Bidragsytere:I tillegg til redaksjonen bidrar følgende skribenter og fotografer til dette nummeret:• Sian O´Hara skriver om Hannah

Arendts tilnærming til de intellektuelle dødssynder.

• Ole Hansson har skrevet baksidediktet Det ondes problem

• Generalsekretær I NKS, Gaute Brækken, skriver fra World Social Forum i Palestina.

Anders Martinsen, teolog:– Den gode apostel Paulus har skrevet til galaterne (5:19-21): "Det er klart hva som kommer fra vårt kjøtt og blod: hor, umoral, utskeielser,avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser,misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: De som driver med slikt, skal ikke arve Guds rike." Jeg kan vel krysse av noen punkter på denne lastekatalogen, og innrømmer at jeg fra tid til annen har vært drevet av kjøttet, men legger for sikkerhets skyld at jeg som døpt også bærer på Åndens frukt og er kalt til frihet i Kristus...:) (se Gal 5:13 og 5:22-23)

Redaksjonen skrifter:

Marte Ottesen, "forbundsleder":– En handling som har ligget tungt om hjertet siden ungdomsskolen, var den gang jeg og en klassevenninne gikk og kjøpte deodorant til en av guttene i klassen som vi syntes luktet vondt. Vi la den i sekken hans med en lapp hvor det sto: ”Kanskje en idè å bruke denne?”, sier NKS-lederen og kan endelig puste ut, lettere til sinns etter å ha fått skriftet ut ondskapen.

Gaute Granlund, snart ferdigutdannet prest:– Det ondeste jeg har gjort er å bli "født med menneskeslektens synd og skyld". Heldigvis ble jeg som liten tass druknet i dåpens bad, og ble født på ny med Kristus. Derfor tenker jeg svært lite på min ondskap. Kristinåde er det som står for meg.

Ingrid B. Mælve, teologi og nordiskstudent:– Er du gæren, foreldrene mine leser det her bladet!

Sian O´Hara, ekstern bidragsyter:– ALDRI! Jeg skrifter ikke på trykk.

akt nr 4 - 2010 3

Ondskap: Fra dårlig vær til HolocaustJeg klaget på været i dag. Det regnet under morraturen til postkassen for å hente avisen. Forsidebildet åpnet vinduet mot verden. Et øyeblikk i Thailands hverdag: En far dyttet en balje med sønnen og en liten hund oppi gjennom gatene i flomområdet. Ondskap synes å være en relativ størrelse.

Redaksjonsmedlem Gaute Granlund luftet følgende tanke som svar på min etterlysning av noe ondskapsfullt å skrive om: «Hva med å skrive om hva som skjer med oss når Holocausttidsvitnene dør ut? Hva er vår generasjons kollektive ondskapshukommelse? Hva med folkemordet i Rwanda? Hvorfor er ikke vår generasjon preget av det? Eller i Sudan?» Hm… ja hvorfor er ikke vår generasjon videre preget av at dette har funnet og stadig finner sted? Jeg er ikke videre preget, selv om jeg jo synes det er både leit og sørgelig. Jeg har dog ingen følelse med at det skjer og har skjedd. Og nettopp der tror jeg mye ligger: Man tror at ondskap er noe som tilhører en annen virkelighet. Til og med noe for de fleste land i verden så hverdagslig som overgrep, blir i vår fjell og dalar-isolerte fædrelandsboble noe som skjer i en slags «monstervirkelighet». Et blindende paradigme psykolog ved Kirkens ressurssenter for vold og overgrep, Karin Holt, advarer mot i aktualitetssaken på side seks.

Samtidig spør vi: «Hvor var Gud under Holocaust?» Noe postdoktor i teologi, Atle Ottesen Søvik, gir oss ett mulig svar på i «Hvordan løse det ondes problem?». Sms-varianten låter noe sånt som at: Gud valgte å skape en selvstendig verden med selvstendige individer, og kan derfor ikke gripe inn som svar på alle bønner, da dette ville koste verden selvstendighet. For å være enkel – er ikke det en noe betryggende tanke? Når man innser hvor mange det ville blitt av konger og superstjerner og overdådige rikmenn, med harem så omfangsrike at Hugh Hefner ble en gjennomsnittlig ektemann i forhold. Overdådigheten ville vel bli total: Uten en eneste fattigmann til å bekrefte den enes rikdom framfor den andres? Hvor meget makt ville vi fått om Gud hadde besvart våre bønner? Måtte ikke Gud spesialdesigne noen slavesjeler med selvplaging som fetisjisme, for at det skulle være noen igjen å ha makt over? Og sånn kan man fortsette til man får statssubsidiert klippekort på Gaustad.

Ondskapsutgaven av Akt belyser maktens rolle i ondskapen. For hvordan kan ondskap skje, om ikke gjennom ett menneskes makt over et annet? Makt som åpner slusene for utøvelse av den makthavendes dårlige sider over den andre. I essayet «Når ondskapen blir total» fremmes menneskets ønske om absolutt perfeksjon som den fremste destruksjonskraft. Her fremstilles Jesus fra Nasaret som et eksempel på motsatsen til «det totalitære liv». Og man skulle vel tro at kristne samfunn ville søke å etterfølge hans eksempel til det beste? Aktualitetssaken gjør oss derimot oppmerksom på at det motsatte kan skje når makten til å realisere det fullkomne samfunn flyter fritt mot ideen om den overordnede, ideologiske eller religiøse visjon. Visjonen lyser ofte så sterkt fra ideen om en fullkommen verdensorden, at vi blendes for realiseringsprosessens skyggesider. Her forteller Heidi Sævareid om tiden i en menighet hvor visjonen om å realisere det fullkomne samfunn av bare jesuser, ble brukt som undertrykkende maktmiddel.

I en verden av bare jesuser ville det heller ikke være plass til du og jeg, impliserer postdoktor-Søvik i intervjuet. Du og jeg og våre dårlige sider er to sider av samme sak – det ene forutsetter det andre. Nettopp utslettelsen av enkeltindivider til fordel for den overordnede visjon, minner påfallende

om historisk forsøkt realiserte ideologisk revolusjonære visjoner med massemord som konsekvens. Hvis Gud ville utslette ondskap og heller lage en «allgod verden» med bare engler og fullstendig harmoni – måtte han ikke nettopp fjerne de imperfekte elementene, meg og deg, for å skape englene vi ikke er? «Kategoriske imperativer» med blendende hvite vinger; lydige, gudfryktige vesener med ett mål for øye: Å være glad for å være bare èn blant alle de andre øyestenene i Guds åsyn.

Redaktøren

kom

m

entar

når ondskapen blir total

hvordan løse det ondes problem?

ondskapens apostler

aktuelt

klimarettferdighet, nå!forbundshelga

forbundsstoff

når uklare grenser får fæle konsekvenser

forbindelse til det hellige land

9

10

12

14

16

18

20

fra engasjement til hverdag

preken / andakt

fra dukkehjem til kirke for de hjem

løse

22

aktuelt&anmeldelse

har kirken m

istet sin hukom

m

else?

23

dekanen

26

det gylne evangelium

28

ansatte i skriftestolen

30

akt nr 4 - 2010 5

Skjelettet er innerst (ingen er onde)

Jeg tror ingen er onde. Jeg tror ingen

er onde. Jeg tror

ingen er onde. Jeg tror ingen er onde. Ingen er onde. Alt er ditt. Alt er vårt i deg.

Nærmere deg o Gud. I am sailing. Ingen er onde. Bølgene går feil vei. Noe er feil og noe er system. Ingen er onde. Jeg tror noe er feil og ingen er onde. Alle er med i ingen. Alle er unger alle gamle

har vært unge. Har en dag som er sin. Noen unge skal bli gamle. I am sailing. I am saaailing. All alone. Across the sea. I am sailing. I am sailing. All alone. Across the sea. Ingen er onde alt var godt.

Alt var godt med deg. Alt var ditt intet er vårt intet er ondt i deg. I am saaaailing.

De døde rundt halsen min. Skallen er innerst, nei innerst er det tomt når kjøttet er borte. Skallen er tom når kjøttet er borte. Kjøttet er svakt. Jeg tror kjøttet tror kjøttet inne i skallen tror

ingen er onde. I am sailing. Kjøttet er sailing. Innerst er bein

gnag fram skallen min. Fra kjøttet gnag bort kjøttet

Ingen er onde sier kjøttet spis meg sier kjøttet. Jeg er mat sier kjøttet. Bruk meg sier kjøttet. Beinet er innerst sier beinet. Gnag meg fram sier beinet. Vi har vært unge sier de gamle. Ingen er onde sier jeg

jeg har en bønnekrans i oksebein. Små hodeskaller. Det som gjør dem til hodeskaller er uthulingen. De små hullene til øyne og streken til munn. Alle har sånne. Skjelettet er innerst og det råtner sist. Det innerste råtner sist. Råtner det onde først. Ingen er onde kjøttet er sultent og trenger kjøtt for å opprettholde seg selv som kjøtt.

Utenpå skallen er det et tynt lag med jord. På jorda vokser krøller de er bittesmå jeg kan tre lillefingeren min inn i de krøllene. Gnag fram konturen av konturen av det vi har felles. Lag en bønnekrans med små hodeskaller av skallebeinet mitt. Bær beina mine utenpå. Lag smykker og våpen . Knus de onde med et slagvåpen laget av skallen min, lag nye våpen og slå videre. Lag nye smykker og nye våpen av konturen av konturen av det vi har felles har innerst og bær det utenpå. Vreng og rett ut snu bølgene og seil tilbake. Across the sea. Vi er av bein.

Uten kjøttet, bær bein utenpå. Hodeskallen har ingen marg, margen er i ryggen innerst er margen i ryggen, den er giftig for mennesker. Er vi av jord eller er vi av stein. Er vi av jord er vi kanskje stein. Jeg tror ingen er onde. Det innerste råtner sist. Ingen er onde. Det innerste er stein. Ingen er onde alle er tunge. Jeg tror ingen er onde at beinet er stein det vi har felles er tungt. Gnag fram skallen bak ansiktet . Alle gamle har vært unge. Intet er vårt.

-Ursula B. 2010

(Intertexxt: “Nedstörtad ängel” av Per Olov Enquist, “I am sailing” av Rod Stewart, salme og bursdagssang)

akt nr 4 - 20106

Den nylanserte boken, Grenser som skaper, belyser fra ulike synsvinkler hvordan man på best måte kan møte utsatte og sårbare ungdommer i trosopplæringen. Personer fra ulike fagfelt beskriver i boken hvordan tydelige grenser virker forebyggende på maktmisbruk og ulike former for overgrep.

Grobunn for maktmisbruk– Maktposisjoner kan gi enkeltmennesket rom til å spille ut sine dårlige sider. Ofte uten at man er klar over det selv. Derfor er det desto viktigere at man jobber med bevisstgjøring av hvilke grenseoverskridelser som kan forekomme, sier en av kapittelforfatterne og psykolog ved Kirkens ressurssenter for vold og overgrep, Karin Holt.

Hun poengterer at uklare grenser ofte er grobunn for maktmisbruk, som kan unngås ved å bevisstgjøre hvilken makt som ligger i autoritetsposisjoner

– Hvilken makt man som leder i slike posisjoner kan få over ungdommene, er man ofte ikke selv klar over. Da kan man se maktmisbruk utfolde seg på en skremmende måte, sier hun og tydeliggjør en spesiell fare i ungdomsmiljøer hvor ungdom selv får være ledere for andre, yngre ungdommer igjen.

– Ofte får man en tillit og autoritet man ikke er klar for i den alderen.

Ledere blir sannhetsformidlereEt viktig tema i boken er hvordan autoritære regler formidles på en måte som underminerer individets egne grenser og refleksjon. På denne måten svekkes evnen til å tenke selv. Lederne kan få ekstra makt i kraft av å liksom være «Guds lange arm».

– Lederne blir ofte sett på som sannhetsformidlere. I en regelstyrt setting tror jeg at mange skrur litt av egne vurderinger og lener seg lydig på intensjonen om at «her skal jeg høre på hva lederne sier». Den unge personen lar ofte

sine egne vurderinger av grenser vike for tilliten til lederne som grensesettere, ved at man tenker at «lederne vet best hva som er rett», sier hun og trekker inn maktaspektet som ligger i å regne religiøse ledere som utvalgte av Gud.

– Der man i mange religiøse miljøer også regner lederne for å ha spesielle åndelige gaver, eller at de er Guds sendebud, får de desto større makt som sannhetsformidlere. Dette kan gjøre at ungdommene kobler ut egne vurderingsevner, og har instillingen «hva er vel min vurdering opp mot lederens?».

«Ingen monstervirkelighet»Holt er opptatt av at uklare grenser, som i nevnte eksempler, ofte er hva som skal til for at overgreps situasjoner oppstår.

– I en dynamikk mellom to mennesker hvor grensene er uklare og den ene ikke har reflektert nok rundt hvilken makt vedkomne har over den andre, kan overgrep bli en konsekvens.

Hun utdyper:– Om egne private behov og autoritetsrollen

blir blandet sammen hos en person som i tillegg er idealistisk, ideologisk eller sterkt troende kan makten bli ekstra stor, sier hun, men er samtidig klar på at det dreier seg om den enes utøvelse av makt.

– Men det er ikke slik at den andre blir borte. Det er ofte det som den utsatte sitter og kjenner på: At jeg var jo med på dette selv, med på å utforske grensene, tillot noen hender under genseren og testet noen grenser, sier hun og poengterer at vi ikke må gjøre dette til noe som bare skjer i en «monstervirkelighet».

– Det handler ikke om at det er spesielle egenskaper som gjør én til overgriper og en annen ikke. Vi må alle være opptatt av hvordan vi selv respekterer andres grenser. Alle bør være klar over hva som kan frembringe dårlige sider i oss selv, sier hun og tydeliggjør at overgrep ikke er mer mystisk enn en dynamikk som kan oppstå mellom mennesker. Men der vi likevel må

fastholde at det er overgriper som har ansvaret for det som skjer.

Hun advarer på det sterkeste mot å tenke sorthvitt på en måte som gjør en blind for at dette kan skje «i vår menighet»; her hvor alle er greie, at ondskap skjer «der ute hvor psykopater ferdes», liksom.

– Forventninger om at «dette ikke kan skje her hos oss» gjør at en ikke så lett ser det som foregår rundt seg. Noe som kan medføre at man ikke fanger opp negative tendenser og overgrep tidlig nok, sier hun og advarer tilsvarende mot å skape forventninger om overgriperen som et slags monster. Noe som gjør at den som opplevde overgrepet føler seg misforstått.

– Overgrep skjer ofte ikke på denne måten. En vektlegging av monsterbildet fører til at den som opplevde overgrepet får en offerrolle han eller hun ikke kjenner seg igjen i, sier hun og advarer mot en forenkling og manglende nyansering av dette komplekse bildet.

– Reglene hvisket ut egne grenserKonsekvensen av som kan skje når menneskets dårlige sider får fritt spillerom blant gode intensjoner innenfor totalitære maktstrukturer fikk Heidi Sævareid oppleve som medlem i en liten pinsemenighet i ungdomstiden. Der alt i begynnelsen var fryd og gammen og visjonen føltes like sann og levende som ånden som inntok deres kropper, poppet farsene opp i kappløp med konkurransen om hvem som var frommest. Ungdomslederne var kompiser, men samtidig rapportpliktige til sine ledere, som igjen rapporterte til sine ledere.

– Rommet fullt av grenser ble plutselig helt grenseløst – hvem som helst ble rapportører, formidlere, voktere av reglene som ble undervist for oss. Menigheten bygget stadig flere regler tuftet på egalitære styringsformer. Regler som skulle sikre visjonen om at alle kunne bli lik Jesus Kristus selv, sier hun.

Tekst: Ida Marie Haugen Gilbert

Når uklare grenser får fæle konsekvenserEn ny bok i trosopplæringen synliggjør farene som ligger på lur, hvis uklare maktstruktur får utspille seg i kristne ungdomsmiljøer. – Uklare grenser mellom maktposisjon og private behov kan få overgrep som konsekvens, sier kapittelforfatter og psykolog Karin Holt. Dette fikk Heidi Sævareid oppleve i en liten pinsemenighet i ungdomstiden.

akt nr 4 - 2010 7

Etter hvert florerte så mange løse regler og formaninger om synd og skyld og rett og galt, at Sævareid fullstendig mistet oversikt egne grenser – Grenser som sa noe om at «her går grensen for meg». Hva som føltes rett og galt druknet i mylderet av viftende pekefingre og regler for omgang på tvers av kjønn og uskrevne kleskoder, som impliserte overfor jentene at de selv ble medskyldige i eventuelt overgrep. Som at de liksom ble «Babylons fristende skjøger» ved å kle seg utfordrende.

Overgrep ble konsekvensenOg det var nettopp overgrepet som ble konsekvensen da Heidi Sævareid ble sammen med en eldre gutt – en som hadde en posisjon i menigheten som ble sett opp til av yngre jenter. I og med at hun i så stor grad hadde mistet sine egne grenser av syne i kaoset av regler og maktposisjoner, klarte hun ikke å stoppe overgrepene som skjedde.

– Det føltes galt, men skillet mellom hva som føltes galt og hva som faktisk var galt var på et vis hvisket ut, derfor klarte jeg ikke å stanse ham. Det kan godt hende at sex før ekteskapet føles feil – men når det formidles som feil fordi den og den sier det – glipper grensene ut av egne hender. Grunnen er ikke lenger ens egen, men noe andre har satt der med autoritet fra Gud. Da er det lett å tillate overgrep, fordi man ikke selv er med på å definere hvor grensene går.

I tillegg brukte han menighetens tro på at nådegaver gjør noen til utvalgte som en måte å rettferdiggjøre overgrepene på.

– Samtidig som han var uhyre streng på regelen om at Gud ikke tillot noen seksuell aktivitet før ekteskapet, mente han at Gud hadde andre regler for ham, som liksom utvalgt, sier hun.

artikkelen fortsetter

Heidi Sævareid opplevde at autoritære grenser i

menigheten ble så totale at hun ble blendet for egne

grenser: «Når man sier at alt som har med sex å gjøre er synd, så klarer man ikke

skille mellom hva som er galt fordi det overskrider

mine grenser, eller hva som føles galt fordi det er synd.»

akt nr 4 - 20108

Men ettersom hennes egne grenser var utydeliggjort i lys av menighetens overordnede regler, fremsto alt som så kaotisk og utydelig der og da – derfor klarte hun ikke å gjøre nok motstand. Absurditeten i at hun kunne tillate overgrepene som forekom fremtrer ekstra klart i ettertiden lys.

– Der og da var jeg rent snøblind – blendet av regler for det ene og det andre som måtte pløyes til side for å liksom finne mine egne. Jeg følte riktignok at det var galt, men reagerte ikke tidsnok til å stoppe ham der det vanligvis ville føles naturlig.

Ser ikke moralen for bare reglerSævareid er enig med psykolog Holt i at når man ikke har klart for seg hvor grensene går for en selv, så tillater man ting man ellers ikke ville tillatt. Da blir konsekvensen at man føler seg misforstått i offerrollen – man var jo selv med på å pushe grensene!

– Når man eksempelvis sier at alt som har med sex å gjøre er synd, så klarer man etter hvert ikke å skille mellom hvor grensen går mellom positiv og negativ seksualitet. Derfor tok det også flere år før jeg fortalte til noen hva som hadde skjedd, ettersom jeg følte meg medskyldig i selve overgrepshandlingen, sier Sævareid om opplevelsene som fulgtes av fire år med anoreksi, med mål om å ta kontroll over egen kropp og eget liv etter å ha opplevd grenseoverskridelser innenfor kaotiske maktstrukturer.

– Fremfor den naturlige følelsen av hvor grensene går for meg, ble rett og galt opphøyet til noe totalitært – noe som bare er, som man ikke kan be om begrunnelse for uten å bli en som tviler, en opprører mot et maktsystem som i dette tilfellet pålegger hver eneste et ansvar for å formidle og bevare som det er. Dersom man har en autoritær ekstern dommer for sine handlinger har man ikke bevisstgjort hva man selv ønsker.

Totalitære trekkSævareid ser klare totalitære trekk i den karismatiske bevegelsens struktur, hvis visjoner i begynnelsen var vakre som Edens hage en sommerdag før syndefallet.

Følelsen av å ha et samstemt svar på alle verdens gåter. En løsning så blind for egen skyggeside at farsene og intrigene og grusomhetene går fullstendig upåaktet hen,

– De trodde jo at de hadde fått den absolutte sannhet, og at selve verdensvekkelsen skulle spire ut i fra nettopp denne lille menigheten. Og når man er overbevist om å besitte den absolutte sannhet, ligger det stor makt i å være forvalter av denne sannheten, sier hun og ser hvordan individet lett undergraves av en overordnet visjon som gjør lederne til sannhetsformidlere.

Rom for grusomme sider av mennesket– Dersom en person blir satt i en maktposisjon vedkommende ikke er klar for, kan det føre til misbruk. Uklare grenser mellom det å være en leder og en kompis er også med på å hviske ut hvor grensene går. I Sævareids tilfelle var det mange grunner til at personen fikk så stor makt over henne. Dette foregikk i et relativt lukket miljø hvor det var vanlig at man tråkket over hverandres grenser. Det fantes ingen strukturer som kunne fange opp problemet, sier generalsekretær i Forbundet og redaktør for Grenser som skaper, Gaute Brækken, som i boken ser på hvordan makt spiller inn i overgrepssituasjoner.

Psykolog Karin Holt advarer mot å se overgrep som noe mystisk som skjer i en slags

«monstervirkelighet». – Forventninger om at «dette

kan da ikke skje her hos oss», gjør at en ikke så lett

ser det som foregår.

Redaktør Gaute Brækken, mener grenseløse

situasjoner gir menneskets dårlige sider stort

spillerom.

– Er dette et godt eksempel på en situasjon som utfordrer men neskers dårlige sider?

– Grenseløse situasjoner gjør det mulig for menneskers grusomme sider å få fritt spillerom, der hvor man ellers ville stoppet før det går for langt. I dette tilfellet var ytterpunktene mellom visjon og virkelighet så ekstreme at konsekvensene ble ekstra omfattende og belastende. Men jeg vil si at enhver situasjon hvor noen har makt over andre medfører en fare for maktmisbruk. I et ungdomsmiljø er en avhengig av å ha trygge og bevisste voksne rundt seg som våger å gripe inn på en god måte, sier han og påpeker at det er mange, både kvinner og menn, som sitter med liknende historier.

– De som skulle være trygge ledere og forbilder påførte dem i stedet lav selvfølelse. Dette foregår i alle ungdomsmiljøer, men konsekvensene kan bli ekstra store i kristne miljøer fordi religiøs makt også kommer inn i bildet, sier Brækken. ■

«Grenser som skaper» ser på hvordan man på best måte kan møte utsatte og sårbare ungdommer i trosopplæringen

Forbundet har i lengre tid ønsket å få i stand et samarbeid i Palestina. Da World Education Forum ble arrangert der i slutten av oktober, benyttet tre forbundere anledningen til å knytte kontakter. Nå skal landsstyret jobbe videre med vårt Palestinaengasjement, og inviterer alle forbundere til å være med. Det tverrkirkelige Kairosdokumentet som ble lansert i fjor, har vært et naturlig utgangspunkt for vårt engasjement for palestinernes situasjon. Under denne turen til Palestina ble det bekreftet at dette er hensiktsmessig når vi skal få i stand et samarbeid.

World Education ForumWorld Education Forum foregikk samtidig i flere byer på Vestbredden, i Gaza og i Libanon. Dette var første gang en så stor konferanse ble arrangert av frivillige organisasjoner i Palestina, og det var vanskelig å velge hva man skulle delta på. Fra Forbundet i Norge valgte vi å delta på seminarer i Ramallah og i Betlehem, og vi hadde base i Jerusalem. På seminaret vi deltok på i Ramallah ble blant annet Kairosdokumentet presentert og diskutert. World Education Forum la ellers til rette for erfaringsutveksling om utdanningsspørsmål for deltakere fra hele verden. Naturlig nok var det stort fokus på utdanning i Palestina, og behovet for et bedre utdanningssystem. Det ble etterlyst mer kritisk forskning, og utdanning til selvstendige, kritisk tenkende mennesker til erstatning for et autoritært og patriarkalsk utdanningssystem. Feminister og kunstnere pekte på svakheter i undervisning og lærebøker. Bekymring for hvordan globaliseringen påvirker tradisjonelle muslimske og kristne verdier ble løftet frem. Klima og miljøspørsmål ble også diskutert. Man hadde et kritisk blikk på manglende undervisning om palestinernes historie og den israelske okkupasjonen, og opplæring i forsoningsarbeid ble etterlyst. Man ønsket et palestinsk samfunn bygget på likestilling, antidiskriminering og religionsfrihet.

Forbundet i PalestinaReligionsfrihet var et naturlig tema på det katolske universitetet i Betlehem, med 2300 muslimske og 700 kristne studenter fra ulike kirkesamfunn. Vi møtte tilfeldig flere norske da vi var i Betlehem, og palestinere med ulik tilknytning til Norge. Vi traff også kristne palestinske studenter, både katolikker og lutheranere. En av dem var Mona som er katolikk, og nyvalgt leder av Forbundet i Palestina. Hun jobber med nystart av Forbundet der, og var interessert i samarbeid med oss i Norge. Forbundsarbeidet i Palestina kommer til å ta utgangspunkt i Kairosdokumentet som en felles plattform som samler de palestinske kristne studentene. Mulighetene for et direkte samarbeid mellom Forbundet i Norge og i Palestina virker dermed gode.

Lutheranere i JerusalemReformasjonsdagen 31. oktober markerte vi med høymesse i en fullsatt luthersk kirke i gamlebyen i Jerusalem. Dagen markeres til minne om at

Martin Luther spikret opp sine 95 teser på denne datoen i 1517. Høymessen ble holdt på arabisk, tysk, engelsk, svensk, finsk og dansk, med prester fra de respektive lutherske kirkene. Det var svært interessant og fungerte overraskende bra. Høymessen ble ledet av den arabiske biskop Munib Younan fra Den evangelisklutherske kirke i Jordan og Det hellige land, som også nå er president i Det lutherske verdensforbund. Han er en av dem som står bak Kairosdokumentet. Da han i gudstjenesten leste dagens evangelietekst fra saligprisningene på arabisk, trengte lyden fra minaretenes bønnerop seg inn i kirkerommet. Ordene blandet seg, verden utenfor og verden innenfor var ikke lenger atskilt, og dette viste oss hvordan vi alle angår hverandre på tvers av språk, nasjonalitet og tro. Og denne lille hendelsen oppsummerte og avsluttet reisen vår på en svært så treffsikker måte.

Se Kairosdokumentet på Forbundets hjemmesider!

Forbindelse til Det hellige landTekst og foto: Gaute Brækken

akt nr 4 - 2010 9Harald, Stine, Mona, leder for Forbundet i Palestina,

og Gaute.

akt nr 4 - 201010

Her hvor jeg befinner meg i skrivende stund, i Kasakhstan, fôret de trær med mennesker. Trær gror ikke på stepper, men det var bare en av mange naturens begrensninger Sovjetunionens interiørarkitekter nektet å finne seg i. Det umulige er mulig, erklærte de i god partiånd og regnet ut hvor mye organisk masse et tre behøvde for å gro og vokse. Neste grep var å tilpasse det dødelige tvangsarbeidet i GULagene slik at hvert nyplantet tre fikk livnære seg på tre døde fanger.

I Kasakhstan alene ble mer enn en fjerdedel av befolkningen utryddet som følge av Stalins terror. Her har nesten alle jeg har snakket med familiemedlemmer som døde i fangeleirer eller utrenskninger. Utryddelsene, massakrene og deportasjonene hadde ikke uttalte rasistiske motiver slik som i NaziTyskland, men felles for begge ideologier var en idé om realiseringen av det perfekte. Ideologiene resulterte også i et utall horrible historier om menneskelig masselidelse som får Talibans autoritære samfunn til å virke attraktivt i sammenligning. For mens autoritære styresett ofte tjener de herskendes private interesser, er det totalitære knapt en måte å styre på, men snarere realiseringen av helvete på jord.

Idé vs. GudHannah Arendt måtte som tysk jøde selv flykte fra nazistene og vendte aldri tilbake igjen fra USA. Inspirert av Augustins (354430) kjærlighetsbegrep som hun behandlet i sin doktorgrad, dissekerte hun sin samtids store politiske bevegelser som favoriserte ideologien og dens logikk over menneskeverd og virkelighet. Hun anså de verste fruktene av moderniteten, nemlig totalitære bevegelser, som et ugjenkallelig brudd med alt det som hittil hadde utgjort en menneskelig verden. Ifølge Arendt utgjør denne forutsetningen for hvert individs dømmekraft.

I en totalitær verden snus det femte budet du skal ikke slå ihjel oppned og omgjøres til en befaling om å drepe ideologisk utvalgte. Arendts

begrep om dømmekraft tilsvarer det Augustin kaller samvittighet, som er den Gud taler gjennom. I den katolske katekisme står følgende (1849): «Synd er en feil mot fornuften, sannheten og den rettskafne samvittighet; den er en forseelse mot sann kjærlighet til Gud og Nesten som skyldes en misforstått binding til visse goder. Den sårer menneskets natur og angriper menneskelig solidaritet.» I katekismens 1865 heter det imidlertid at synden «kan ikke ødelegge den moralske dømmekrafts grunnvoller», mens Arendts poeng er nettopp at det kan og gjør

totalitære bevegelser.De syv dødssyndene deles inn i kroppslige

og intellektuelle synder. I motsetning til de såkalte svakhetssyndene utføres de intellektuelle dødssyndene med vilje og viten. Samtidig betraktes de kroppslige syndene (grådighet, ukyskhet og fråtseri) som utslag av ekstrem mangel på selvkontroll, og følgelig mindre alvorlige enn de intellektuelle som er hovmod, misunnelse, vrede og åndelig latskap. De intellektuelle har en egenrådig driv kombinert med fraværet av ydmykhet, som er hovmodets motsats. Hovmodet blir fremhevet som verst, og inni hovmodet ligger også tanken om at man har omfavnet sannheten, eller det perfekte.

Drømmen om det fullendtePerfekt er avledet av det latinske perfectum som betyr avsluttet eller fullendt, og hovmodets tanker om det perfekte er tuftet på en innbilt omfavnelse av selve sannheten, som hovmodet nærer seg på. Slik sett må ikke forbudet mot hovmod forstås som et bibelsk grunnlag for

Jantelovens reduksjon av enkeltindividets følelse av betydning for andre. Tvert i mot er det hovmodet som reduserer og slår bein under andres betydning og menneskeverd. Haken ved det perfekte er at alt som avviker fra det erklært perfekte nødvendigvis må være utilstrekkelig. I en perfekt verden kvalifiserer det til eksklusjon eller utryddelse.

Dette er Arendts utgangspunkt i analysen av det totalitære, og det perfekte kan simpelthen ikke eksistere i flertall. Herfra utleder hun, via Augustin, sitt konsept om hvert menneske

som en ny begynnelse. Det innebærer blant annet at vi er mer enn eksemplarer av en art. Mens artsvesener er genetisk reproduksjon og kan fremstilles sirkulært der fødsel avløser død, beveger menneskelivene seg langs lineære tidsakser. Mennesker er følgelig mer enn organisk materiale som konsumeres av naturen, ikke minst fordi vi kan gripe mening. Ved å skape historier som overlever oss selv overlever vi vår egen organiske død langs tidsaksen. Denne formen for overlevelse som manifesterer seg i ord og handling i fremtidens kollektive bevissthet, er ett aspekt ved Arendts politiske begrep. Hun bruker Jesus fra Nasaret som deltok i verden med gjerninger og ord som eksempel på det å være gjennompolitisert, og følgelig også et eksempel på motsatsen til «det totalitære liv».

Det totalitæres forkjærlighet for å behandle mennesker som organisk materiale tillater intet individs ettermæle som lever videre i et kollektivt minne. Ideen om perfekthet utelukker også enhver ny begynnelse siden det fullendte ikke har behov for nye begynnelser. Arendts poeng er at

Når ondskapen blir totalIfølge den tyskjødiske politiske tenkeren Hannah Arendt (19051976) er det totalitæres mål endelig destruksjon. I hennes analyse finnes paralleller til den mest alvorlige dødssynden, nemlig hovmod, som ondskapens utspring.

Tekst og foto: Sian O’Hara journalist og masterstudent i filosofi

«Den egenskap som gjør et subjekt imperfekt er i hovmodets øyne også det samme som fratar subjektet menneskeverd.»

akt nr 4 - 2010 11

når det totalitære forsøker å utrydde mangfoldet og fremdyrke mennesket som en ensartet art, er det ekvivalent med å utrydde det menneskelige og menneskeheten selv.

Frarøvelsen av det menneskeligeDen egenskap som gjør et subjekt imperfekt er i hovmodets øyne også det samme som fratar subjektet menneskeverd. Enkelt forklart leder hovmodet til å tenke at denne skapningen fortjener ikke menneskelig behandling. Arendt påpeker at selve konsentrasjonsleirprosjektet, både i Sovjet og i NaziTyskland, besto i å ta fangene ut av samfunnet og redusere dem til dyr. Både utseende og adferdsmessig ved utsulting, dødelig tvangsarbeid og tortur, slik at de ikke appellerte til fangevokternes medmenneskelighet.

Ifølge Arendt har det aldri eksistert noe rendyrket totalitært, siden det innebærer en motsigelse fordi det totalitære i ytterste konsekvens er ren destruksjon. Kjernevåpenkrig

var for Arendt et tenkt totalitært scenario, og stemningen i særlig The Human Condition er pessimistisk profetisk der hun drøfter en rekke trekk ved sin egen samtid som peker henimot et enda verre framtidsscenario.

Man kan imidlertid peke på totalitære trekk ved en bevegelse eller personlighet. I dagliglivet er det lett å tolke polarisering og diskriminering inn i totalitære tendenser. Når menigheter blir bastioner av gruppepress med urimelige og invaderende krav til tilpasning og konformitet. Eller når homofile devalueres til noe defekt i Guds skaperverk som har å innrette privatlivet sitt etter slik som majoriteten finner det for godt. Det er fristende å slutte at slik gruppepolarisering reduserer Gud til en idé. Et gjennomgangstrekk ved totalitære bevegelser er at ellers vilkårlig valgte individer med egenskaper som gjør dem til en gruppe, straffes for noe de er, ikke noe de har gjort og som de kan holdes strafferettslig ansvarlige for. ■

"Apokalypse" Aleksej Rybnikov.

Apokalypse (1918) av russiske Aleksej Rybnikov (1887-1949) henger på Savitsky-museet i Nukus, Usbekistan. Apokalyse-motivet er hentet fra bibelen, og reflekterer tidsånden da nyfødte Sovjetunionen var herjet av blodige borgerkriger i tillegg til at over tre millioner russere mistet livet i første verdenskrig (1914-1918). Igor Savitsky (1915-1984) samlet opposisjonell og forbudt kunst fra hele Sovjetunionen og er nå viet et eget museum.

akt nr 4 - 201012

Atle Ottesen Søvik mener at Gud ønsket å skape en selvstendig verden. Derfor en indeterminert verden – en verden med vesener som til dels skaper seg selv innenfor lovmessigheten av naturlovene. Han forklarer dette slik: For at vi skal kunne utvikle oss og bli selvstendige individer, måtte Gud tillate muligheten for smerte og lidelse som en naturlig konsekvens av selvstendigheten.

Hvordan skape en selvstendig verden?Anta at Gud i stedet for å si «bli lys», spør seg: Hvordan må verden være innrettet for å gi rom for selvstendige vesener?

– Det må for det første være en lovmessig verden. Skal det være noen vits i å ha fri vilje må det jo være en forutsigbar verden, slik at hvis man drikker kaffe så går kaffen i magen hver gang, heller enn å plutselig gå overraskende

veier. For at vi kan bruke vår frie vilje må det altså være en verden som tillater oss å planlegge dagen og livet ut fra lovmessigheter som gjør det mulig å forutse konsekvensen av planene. For eksempel: Hvis jeg vil ta meg en båttur, så vet jeg at den flyter hvis båten er tett. Slik blir lovmessighet forutsetning nummer én, svarer Søvik.

– Forutsetning nummer to er at mens en slik verden må være lovmessig innrettet, må den ikke værefullstendig determinert. For var den determinert hadde vi ikke en slik selvstendighet. Verden må derfor være indeterminert. Det vil si at det må eksistere åpninger i årsakskjeden; rom for tilfeldigheter. Innenfor en lovmessig

Postdoktor ved Menighetsfakultetet, Atle Ottesen Søvik, har én mulig løsning.

Av Ida Marie Haugen Gilbert

men samtidig indeterminert verden kan altså mennesket velge å gjøre ondt mot noen siden indeterminismen muliggjør en selvstendig fri vilje.

Hvordan forklare ikke-menneskelig ondskap?Hvordan forklare ondskapen som ikke har med menneskets frie vilje å gjøre – som naturkatastrofer og sykdom?

– Indeterminismen som Gud måtte tillate for å gi mennesket selvstendig fri vilje innebærer åpninger i årsakskjeden. Dermed kan det plutselig oppstå en fæl bakterie, et jordskjelv som virkning av en årsak et annet sted i verden, etc. Gud har her tillatt en scene hvor alt kan skje. Kun innenfor en slik scene kan selvstendige individer utvikle og utfolde seg. Hvis alt var fiks ferdig og fastlagt, så hadde vår frie vilje vært mindre selvstendig.

Søvik understreker at det her dreier seg om en annen type fri vilje; selvstendig fri vilje er altså mer enn bare fri vilje.

– Vi kan tenke oss at folk kan ha fri vilje i

en mer begrenset forstand. Gud kunne skapt oss med en mer begrenset fri vilje, som hindret oss i å gjøre ondt. Men i og med at Gud skapte oss med selvstendig fri vilje, kan vi gjøre både godt og ondt. Og på denne måten tillater han oss å forme vår egen karakter.

Er Gud da allvitende?Fraskriver han ikke samtidig Guds allvitenhet med dette? For Gud kan vel ikke være allvitende uten å vite hva fremtiden vil bringe? Og hvis han visste hva fremtiden vil bringe, så ville jo framtiden vært forutsett og til en viss grad også forutbestemt som følge av

lovmessigheten innenfor Guds allvitende historiske bevissthet?

– Ward tenker seg da at Gud ikke kjenner fremtiden – dermed er han ikke allvitende på den måten at han vet om jeg kommer til å drikke to kopper kaffe eller bare én til frokosten i morgen. Gud har valgt å fraskrive seg makten allvitenhet, å vite nøyaktig hva som vil skje i morgen – til fordel for å muliggjøre selvstendig fri vilje. Han velger på denne måten å gi fra seg makt for å kunne tillate eksistensen av du og jeg – selvstendige vesener.

Men er han da allvitende eller ikke?– Fremtiden er ikke sann – enda. I og med

at den ennå ikke har skjedd. Gud vet altså alt som er sant, men framtida er ikke sann enda. Allvitenheten ivaretas likevel, da det å være allvitende er det å vite alt som er sant.

Er Gud allmektig?Hva hvis jeg kom for sent til det flyet som

styrtet inn i World Trade Center den dagen i 2001? Hva om Gud besvarte mine bønner om at jeg måtte få så gode karakterer at jeg hadde kommet inn på førstevalget framfor andrevalget? Da ville jeg ikke møtt min fremtidige mann. Noen ganger har tilfeldigheter enorme ringvirkninger. Spørsmålet blir likevel:

Hvorvidt er Gud allmektig når han ikke kan gripe inn uten at det går på bekostning av den selvstendige verdensordenen?

– Verden henger veldig tett sammen, alt er veldig vikla inn i hverandre (tenk sommerfugleffekten, red.anm.). Denne sammenvevingen – det er vanskelig å vite hvilke ringvirkninger det man gjør et sted, får for et annet sted. Men Gud har en oversikt som gjør at Han kan forutse ringvirkningene av en eventuell inngripen. Derfor kan Gud gripe inn kun der Han ser at det ikke får for store konsekvenser for denne verdens innordning.

«Du og jeg kan bare bli til i denne verden»

Hvordan løse det ondes problem?

akt nr 4 - 2010 13

Er det i det hele tatt vits i å be?– Ward spør om det er nødvendig å be, og

svarer ja. Grunnen er at det er åpninger for Gud til å gripe inn, og når vi ber blir det

en annen verden med andre åpninger for Guds inngripen. I tillegg ser han

det som positivt å gi noen til noen som ber om det, heller enn å bare gi det. Slik blir menneskets frie valg knyttet til Gud.

Men er Gud allmektig om han ikke kan gripe inn hver gang?

–Gud ser selv når han kan gripe inn, uten at det skaper for store forstyrrelser. Altså: Gud kan

gripe inn – men denne inngripen kan få store ringvirkninger, derfor griper Han bare inn der

han ser at det ikke vil få for store konsekvenser, svarer Søvik som

forsvar for Guds allmektighet: Gud kan dermed ikke gripe inn hver gang – fordi han da ville laget en annen verden. Dermed velger Gud stadig en

selvstendig verden ved å la den gå sin selvstendige gang.

Har Gud her skapt den beste mulige verden?

Burde kanskje Gud heller skapt noen andre i en allgod verden uten smerte og lidelse?

– Akkurat her synes det å være en liten motsigelse: På den ene siden så

ønsker Gud å ha fellesskap med oss og gjøre godt. På den annen så ønsker Han at vi skal

forme vår egen selvstendige karakter, og at det først og fremst er i livet etter døden at han får denne fulle og hele kontakten.

Men gjør ikke Gud det litt vanskelig for seg sjøl ved å lage en slik risikofylt verden med selvstendig fri vilje inkludert lidelse, der han kunne skapt en risikofri verden, med mindre selvstendige vesener og mer lydighet?

– Det blir litt som at vi foreldre for å få selvstendige barn må gi dem lov til å leke litt og gå på gaten, mens på den annen side så blir det uselvstendige barn hvis man passer på og kontrollerer alt, sier Søvik og mener at gode foreldre kan advare barnet sitt mot denne verdens farer, men ikke styre dem unna hver fare. Snarere kan man gi en god opplæring, drøfte moralske utfordringer med dem, advare dem mot å denne verdens farer – men for at barnet skal bli en selvstendig person, må det selv velge å følge foreldrenes velmente råd, selv få lov til å reflektere over rett og galt.

Kunne ikke Gud skapt oss i en mindre risikofylt verden?Så Gud kunne skapt en annen verden, men skapte i stedet vår høyrisikoverden hvor fæle ting skjer. Hvorfor kunne han ikke i sin allmektighet skapt oss en verden med mindre risiko for smerte og lidelse?

– Løsningen til Ward går ut på at du og jeg ikke kunne blitt til i en annen verden enn en verden som er organisert på denne måten. En verden med bare godt og konstant guddommelig overvåkning ville ikke ha plass til du og jeg med våre feil og mangler. Jeg er den jeg er i kraft av den historiske sammenhengen jeg er født i – broren til søsteren min, mannen til kona mi. Ble jeg født direkte inn i himmelen, fikk jeg ikke vokse og utvikle meg til den jeg er i dag – innenfor min kontekst. Påstanden «jeg ønsker at Gud skapte meg rett til «himmelriket», utelukker meg, som den personen jeg er med min

Atle Ottesen SøvikInvellam, a verum fuga et

omnit is magnis quam.

artikkelen fortsetter

akt nr 4 - 201014

Kommentar til Søviks løsning av det ondes problemAtle Søvik presenterer en spennende og reflektert skisse av en løsning på det ondes problem. Jeg fikk mange nye ideer og perspektiver av å lese intervjuet hans. Likevel er det et

par sentrale deler av argumentet jeg ikke blir overbevist av, og som gjør at jeg ikke er sikker på at Søvik faktisk har fun-net en løsning på problemet.

Den sentrale innvendingen min er mot ideen om at fri

vilje forutsetter indeterminisme. Selv om det intuitivt virker rart at en handling kan være fri hvis den var determinert fra universets begynnelse, så følger dette på ingen måte logisk. Det kommer egentlig an på hvordan vi definerer ”fri vilje”. Søvik sier at fri vilje forutsetter en verden delvis styrt av lover, dette på grunn av at da er verden forutsigbar, her mener jeg at han burde ført argumentet til sin logiske slutning, at en deterministisk verden ikke står i motsetning til fri vilje i det hele tatt. Isteden hevder han at indeterminisme også er en forutsetning for vår ”selvstendige frie vilje”.

Problemet oppstår når vi ser på hva alternativet til en determinert hendelse er. At en hendelse er deterministisk betyr at den er bestemt, determinert, av årsaker. Alternativet er da en hendelse uten årsaker, men dette kan da ikke være annet enn en fullkomment tilfeldig hendelse. Det kan selvsagt også finnes systemer som er ganske deterministiske, men som har en tilfeldig faktor som gjør at vi ikke kan si med sikkerhet hva som vil skje.

Det kan virke tilsynelatende umulig med fri vilje. Enten er våre valg bare en del av en universell sammenheng av årsak - virkning og bestemt lenge før vi tar de, ellers så er valgene våre tilfeldige, (eller en kombinasjon av disse mulighetene). I ingen av tilfellene er valgene våre frie. For meg virker dette absurd. Etter min mening er det åpenbart at handlinger kan være mer eller mindre frie. Løsningen, mener jeg, er å ikke definere fri vilje som en motsetning til determinisme. Den norske filosofen Anfinn Stigen gjør et forsøk på en slik definisjon:

”Våre frie valg er bestemte av årsaksfaktorer som opptrer som ’beveggrunner’ (motiver) og som har sitt grunnlag i min karakter og personlighet, i mitt jeg slik det foreligger i valgøyeblikket. Fordi disse faktorer anerkjennes av meg som en del av min personlighet, uten hensyn til hvordan denne personligheten er blitt til, bestemmer de meg uten å tvinge meg.”

Denne posisjonen kalles kompatibilisme, og hevder at determinisme er helt kompatibelt med fri vilje. Dette spørsmålet er avgjørende for den frie viljes forsvar, så la meg prøve å illustrere:

Tenk deg at faren din var blitt drept i krig. Nå er du akkurat blitt kalt inn til militæret, men du nekter på pasifistisk grunnlag. Dette valget tar du av mange årsaker: • Du vet hvor forferdelig krig kan være, siden

du selv hadde mistet en far i krigen. Denne bevisstheten er en viktig del av deg som person.

• Du har et inderlig håp om en bedre verden, uten krig.

• Du mener denne krigen ikke er en rettferdig krig.

• Du er redd for å dø, og tenker på hvordan det vil gå med familien.

Selv om dette valget er basert på årsaker, tror jeg de fleste ville være enig med meg i at det var et fritt valg. Dette er, etter min mening, fordi valget er basert på verdier og livshistorie som er en del av din bevissthet, og som du identifiserer deg med. I tillegg er valget basert på informasjon om verden rundt deg, og om konsekvensen av dine handlinger.

Hvis kompatibilismen stemmer, betyr det da at vi lever i et deterministisk univers? Nei, det betyr kun at det er logisk mulig med et deterministisk univers som likevel åpner for fri vilje. Hva betyr dette for det ondes problem? Jo, hvis kompitabilismen stemmer, så faller den frie viljes forsvar sammen. Gud kunne skapt en verden der fri vilje var mulig og likevel visst på forhånd alt som kom til å skje. Dvs. han kunne skapt en verden der alle hadde fri vilje, men kun valgte det gode, og ingen ulykker skjedde.

En annen ting jeg har lyst til å kommentere er Søviks tanke om at vi, (dvs. hver enkelt av oss), bare kunne eksistert hvis Gud hadde skapt verden akkurat som han gjorde. Dette er en interessant observasjon, som jeg selvsagt er enig i, men observasjonen har bare perifer relevans for det ondes problem. Dette fordi det ondes problem handler mindre om hvorvidt Gud kan forsvare ovenfor oss at han skapte denne verden, og mer om hvorvidt Gud kunne skapt en bedre verden, (selv om ikke vi kunne levd i den verdenen). Sagt på en annen måte, spørsmålet er ikke om vår verden var ”verdt” å skape, spørsmålet er hvorvidt denne verden er den beste av alle logisk mulige verdener.

Det ondes problem er et av de aller største spørsmålene innenfor religionsfilosofien, og det er et spørsmål jeg synes er utrolig interessant. Selv om jeg er kritisk til Søviks løsning så har jeg ikke en bedre løsning selv. Kanskje tar eg feil og Søvik har funnet løsningen. Kanskje problemet ikke har noen løsning. Vi må kanskje jekke på noen av premissene om Gud, eller fornekte han i sin helhet. Kanskje er løsningen utenfor vår fatteevne. Kanskje er en av de andre tradisjonelle løsningene gyldige, eller kanskje problemet vil bli løst i fremtiden.

Av Håvard Tveit Ihle

fulle identitet. Den jeg er med mine erfaringer – gode som dårlige – må jeg ha opplevd for å bli den jeg er. Vi er alle resultat av de hendelsene som har skjedd der og da i en selvstendig verden. Det er ikke et alternativ å skape Atle i en verden uten ondskap. Eneste alternativ er: Skal jeg skape Atle i det hele tatt, så må han bli til der – i en slik verden. Dette er også eneste måte for meg å få del i himmelriket, for alternativet er at jeg ikke eksisterte i det hele tatt.

Men er det virkelig verdt all lidelsen, smerten og sorgen?

– Hvis Gud også har skapt en annen god verden, så er det godt at han også skapte oss, for det er vår eneste mulighet til å få del i den gode verdenen. Fordi Gud også tilbyr oss et godt liv etter døden, er det dermed ingen motsigelse

mellom å tro at Gud er god og allmektig og at det finnes lidelse og smerte.

Gjør ikke Gud det litt vanskelig for seg sjøl?

– Gud kunne ha gjort det lettere for seg selv, unngått lidelse og smerte, ved å innrede et forordnet himmelrike på jord hvor alle var engler med fullkomment god vilje. Men ved å gå omveien om denne verden, gir Gud rom for oss med våre feil og mangler. På denne måten kan vi både bli oss selv, og få del i en evig salighet etter døden.

Benådet oss med eksistensenVil du si at det ligger en slags nåde i dette?

– Absolutt, absolutt, for det blir å gi en gave til også oss som da ikke er så perfekte

i utgangspunktet, men som da kan få del i fellesskapet. Og da tenker jeg at, ok, hvis Gud enten skulle skapt en verden med bare godt – eller bare oss i denne verden med lidelse burde han skapt en verden med bare godt. Men hvis Gud skaper begge deler, så har han jo gjort noe godt i tillegg, så lenge vi da har tilbud om evig liv i lykke etterpå da, sier Søvik om løsningen som gir oss et: «Aha! Det er sånn det henger sammen. Det er derfor en allgod, allmektig og allvitende Gud valgte å skape denne verden».

– Jeg påstår ikke at dette er det perfekte eneste svar, det kan godt være at noen kommer på noen andre løsninger enn meg, men det er en løsning som gir et svar på hvordan det er mulig å gi en forklaring som unngår motsigelser mellom Guds attributter på den ene siden – og at smerte og lidelse forekommer i verden. ■

”Vi strekker oss langt for å være gode medspillere for våre kunder”.

Svein Ole Holvikass. banksjefTlf. 38 17 37 94

”Uansett hvor du bor så skal du oppleve oss som din lokalbank”.

Janne LarsenkunderådgiverTlf. 38 17 35 96

”Vi kjenner de kristneorganisasjonenegjennom samarbeidet i KNIF”.

Stein BentsenkunderådgiverTlf. 38 17 37 76

”Personlig oppfølginger ett av våre fortrinn”.

Bente SørensenkunderådgiverTlf. 38 17 37 77

”Hos oss er raskebeslutninger en del av servicen”.

Kai KyllingstadkunderådgiverTlf. 38 17 37 81

Vil du ha en banksom kjenner deg?

Ta kontakt på telefon 38 17 35 00 ellerwww.sparebankenpluss.no for mer informasjon.Det er alltid hyggelig å prate med kjentfolk.

Mange kjenner oss som banken for kristne organisasjoner i Norge. Det du kanskje ikke vet, er at vi også kan være din bank. Vi har lang erfaring med oppfølging av personkunder over hele landet.

akt nr 4 - 2010 15

akt nr 4 - 201016

Ondskapens apostler«Hvor lett er det å fascineres av dum ondskap?»

Av Ingvar Skjerve Illustrasjon: Ane Uleberg

En kveld tidlig på nittitallet. Jeg sitter og sernyhetene sammen med foreldrene mine. En unggutt med verdens trassigste oppsyn, svart hår og svarte klær, står i blitzregn utenfor et rettslokale. Han ser lett patetisk ut, men jeg klarer likevel ikke la være å bli litt fascinert. Og skremt. Han virker ikke å helt god, for å si det mildt. Han vil kalles «Count Grishnak» og sier at det er fordi han vil «heve seg over alle de andre menneskene». Han skal ha tent på flere kirker.

Jeg oppfatter at han driver med Black Metal. En av de skumlere og mer skada gutta som jeg går på ungdomsskole med, har skrytt av at han hører på den slags, og spilt et par låter for meg. Atonal skriking om død, fordervelse og drepte prester, var omtrent alt jeg klarte å få med meg. Jeg er tretten år, selverklært revolusjonær kommunist (!) og tøffere enn jamt de fleste tog, men kjenner en snikende redsel nå. Finnes det virkelig en bevegelse i Norge som dyrker ondskap?

I dag er det den gang obskure fenomenet Black Metall, norsk eksportvare. Det er skrevet tallause sider, og laget en god håndfull dokumentarfilmer om musikken og de grufulle hendelsene, som ledsaget Varg «Count Grishnak» Vikernes Dagsrevyopptredener. Jeg har konsumert en god del av disse sidene og filmene – drevet av den blandingen av redsel og nysgjerrighet som den trassige, sinte tenåringen pånyhetene vekte i meg. Etter hvert har jeg begynt å like, om ikke Black Metall, så i alle fall lett beslektet musikk. Jeg er stadig like klok; hva handlet og handler dette egentlig om?

En bit av puslespillet: Mysterium Tremendum.Et kjellerlokale i Oslo sentrum. Vi står så tett sammen foran scenen at vi alle vugger i takt – selv de av oss som helst skulle stått stille. På scenen står, teknisk sett, et band som heter Lumsk. Jeg

er imidlertid villig til å sverge på at dama som står der oppe og synger er ei vaskeekte Priestess of The Craft, for dette er fuckings heksekunst og ikke musikk. Hun ser overjordisk ut i scenelyset og røyken, og suprettestemmen flyter på et hav av torturert og vrengt gitarlyd. Sammen med armeen av grimme, langhårede druider, maner prestinna fram ånder og demoner i et vanvittig kjør.

«Mysterium Tremendum et fascinosum» Skribent og metallmusiker Svein Egil Hatlevik mener at opplevelsen av Black Metal beskrives best med dette teologiske begrepet. Det veldige mysterium som skremmer og tiltrekker deg på samme tid. Det er en opplevelse bortenfor ord og begreper. En følelse av å være usårbar og livredd samtidig, i kontakt med krefter i deg som du til daglig forsøker å sløve ned. Lumsk er, i beste fall,

Foto: Lise Falch

akt nr 4 - 2010 17

Kilder:• Svein Egil Hatlevik; Sønner av Satan,

Ballade.no 16.12.2005

• Cornelius Jakhellen; Deathlike Silence, Norsk Black Metall 1993 – 2003, Samtiden nr. 3 2003

• Peter Beste, Rob Semmer, Ivar Berglin og Mike Washlesky: True Norwegian Black Metall, VBS-TV, 2007

en pysete flinkisversjon. Hatlevik ville antagelig ikke blitt sett død på Lumskkonsert. Det er for folk som ikke er ekte, og Hatlevik var med da man for all del ikke skulle bli tatt for å være fake den gang da, på det tidlige nittitall.

«Mysterium Tremendum et Fascinosum» er ikke en tilstrekkelig forklaring på hvorfor unggutter i verdens mest sekulære, fredelige og egalitære land gav seg til å dyrke ondskap, og i siste instans tenne på kulturskatter og begå drap, men det hjelper. Den burde ikke være fremmed for noen religiøse mennesker, denne følelsen som man både søker og frykter.

TenåringstrassAkkurat dette med fredelig og egalitært, er også en nøkkel, om vi skal tro Hatlevik; «Norsk Black Metal på starten av 90-tallet var et sammensatt fenomen. Den var en protest mot det egalitære sosialdemokratiet, hvor alle var like flinke og like mye verdt, hvor hverdag og jobb var ekte, og hvor høytid og drøm var falskt».

Ungdomsopprøret forklarer mye. Det er vel omtrent den samme, pubertale trassreaksjonen som drev meg over i et bisart parallellunivers et forunderlig, mentalt sted hvor voldelig

arbeideroppstand skulle gjøre susen i det landet i verden som arbeiderbevegelsen har preget sterktest. Det forundrer meg med andre ord ikke stort at tenåringsgutter kan tenke ekstreme tanker. Veien til ekstreme handlinger som drap er imidlertid ganske lang, selv for testosteronkokte tenåringsgutter. Jeg har til gode å finne noen særlig gode forklaringer på hvorfor det endte i drap og vold, annet enn svært uheldig gruppedynamikk. Kirkebrenningen kan kanskje

forklares noe enklere.

En fiende av kropp og kjønn, kunst og vitenDet dreier seg om skjending av de mest synlige symbolene til Black Metallens fremste hatobjekt; kristendommen. Et sterkt hat mot min tro, er utrolig nok en viktig del av denne og nærliggende musikksjangere. Mitt eget favorittband, finske Finntroll, presenterte en stund sitt musikalske prosjekt blant annet med formulering «thus, the Finntroll was alive, to strike down the followers of the Christian Plague».

Finntroll har noe Black Metallbakgrunn, men henter like mye inspirasjon fra helt andre steder pr. i dag. En ideologisk kontinuitet til Count Grishnak finnes imidlertid. En annen av våre profilerte skribenter med Black Metall bakgrunn,

Cornelius Jakhellen, bemerker den ideologiske kontinuiteten i den tyngre metallen fra 90tallet og fram til i dag slik: «Ettersom den tradisjonelle satanismen synker i kurs, får den norrøne kulturen mer oppmerksomhet hos mange band, gjennom bruk av f.eks. Torshammere, vikingvåpen og skipsmetaforikk. Disse to vidt forskjellige paradigmene forenes i en aversjon mot kristendommen, som tilskrives fiendtlighet mot kropp og kjønn, kunst og viten».

Grishnak og GeliusDet er en myte at kristendommen skulle ha denne rollen i et av verdens mest sekulære land. Som alle som har hodet rett skrudd på vet, er det lenge siden Kirka hadde makt og evne til å

ta redaksjonelt grep om folks verdensbilder på dette viset. Den synes imidlertid å være en slitesterk myte. Så slitesterk, at selv sogneprester kan få det for seg at det er en modig og opprørsk handling å lete med lys og lykte etter erigerte peniser i Bibelen, krydre det hele med egne sexopplevelser og utgi det som bok.

Jeg skjønner stadig ikke hva som drev fram alle de ekstreme handlingene og holdningene hos en gjeng gutter i Norge på det tidlige 90tallet. Det jeg skjønner, er at det handlet mye om et nokså

forskrudd bilde av virkeligheten. Det handler også om tenåringstrass, og om et hungrig og langt skumlere beist enn Varg Vikernes; pressen. ■

- Gaahl, tiligere vokalist i Gorgoroth, i dokumentaren True Norwegian Black Metall

«Christianity is based on stolen souls and lives... so every trace of them should be erased.»

akt nr 4 - 201018

Fra engasjement til hverdagLeders spalte

På flyet hjem fra klimakonferansen i Strasbourg (uten klimakvoter) var jeg full av inspirasjon om et nytt og mer klimavennlig liv. Det er tilbake i Norge jeg merker hvor lett det er å la seg rive med av et kollektivt

engasjement. Og hvor lett hverdagen punkterer engasjementet når en ensom og forlatt overlates ansikt til ansikt med hverdag og den leie vanen med å shoppe på en dårlig dag, stå ekstra lenge i dusjen en novembermorgen og resirkulere bare når jeg gidder.

Det er ingen hemmelighet at det rike nord har ansvar for mye av den elendigheten som har vært forårsaket klimamessig i verden. Og som en del av denne delen av verden, er dette ansvaret også mitt. Debatten går på om det

i det hele tatt er noe vits i å gjøre en innsats som enkeltperson. Kanskje er det strukturene en må lete etter, men jeg tror at en likevel må starte med seg selv og spørre ”hva kan jeg gjøre?” om en skal være troverdig. Jeg tror at debattene og informasjonen fra klimakonferansen kan bidra til at jeg faktisk tenker meg om to ganger i hverdagen. Om enn bare for en stund – jeg trenger nok påfyll etter hvert – men om vi alle kan gjøre litt og litt mot et felles mål om en mer miljøvennlig hverdag, så er det et viktig steg på veien. Kanskje demper det gleden under min neste impulshandletur på Hennes og Mauritz, kanskje forsurer jeg andres handletur ved å påpeke hvor stor klimatrussel slik impulsshopping faktisk kan utgjøre i den store sammenheng. Men er ikke dette nettopp et viktig, om enn lite, steg på stien mot en mot et mer miljøvennlig samfunn?

12.18. september deltok jeg på et seminar arrangert av Europa forbundet og økumenisk ungdom i Europa. Vi var tredve del tag ere fra atten ulike nasjoner. Alt fra videregåendeelever fra Tyskland, over gjennom snittet enga sjerte orto dokse grekere til fnisete bul garere. Sam men skulle vi diskutere klimarett ferdighet, lære om klima flyktninger og bli inspirert til mer miljøvennlige leve måter. Engasjementet var stort og vi deltok i både gode, frustrerende og inspirerende samtaler om hvordan miljøproblematikken virkelig er noe vi må ta på alvor.

Lettere sagt en gjort. Allerede andre dagen prøvde vi å gjennomføre Klimatoppmøtet i København – selv om det for oss bare var et rollespill, skjønte vi fort at det ikke er lett å bli enige om noe konkret. Selv om vi i bunn og grunn alle var enige om én ting; verden trenger en mer rettferdig klimapolitikk! Særlig diskusjonene om klimaflyktninger var inspirerende. Dette er et problem som kommer til å øke på verdensbasis de neste årene. Stadig flere mennesker vil bli drevet på flukt av naturkatastrofer, stigende hav, tørke og flom. Klimaflyktninger har i dag ikke samme juridiske status som andre flyktninger og har derfor ikke krav på samme beskyttelse. Det er helt tydelig at det trengs en klargjøring av begrepet klimaflyktninger og juridisk beskyttelse for alle disse menneskene som vil bli drevet på flukt de neste årene.

Meningsverksted. Hele uken jobbet vi for å få ferdig en standpunktuttalelse (som du kan finne på forbundets hjemmesider). Selv om det viste seg at det slettes ikke var enkelt å skulle utarbeide felles meninger, lærte vi mye om konfesjonelle forskjeller og hva det vil si å komme fra ulike tradisjoner i et slikt samarbeid. Som lutheraner fra Norge var jeg for eksempel ikke forberedt på hvor såret og frustrert de ortodokse ble over bibelstudiene som inneholdt dramasekvenser og feministiske bibeltolkinger, eller hvor lang tid vi kunne bruke på å diskutere hvilke ulikheter vi legger i ordet «tradisjon» og om det er mulig å ha med i et offisielt dokument. På evalueringen sa min nye danske venninne at det hun helst ville glemme fra uken var «konfesjonell stahet». Til tross for all frustrasjonen denne staheten skapte i løpet av uken, tenker jeg motsatt: Jeg vil ta det med meg som en spennende lærdom, både for min egen del og i en videre refleksjon rundt økumenikk. Og også tillate meg og spørre: Økumenikk til hvilken pris? For når økumenikken ikke er til det gode, men heller stenger enn åpner for det en tror på som etisk gode valg. Det er utfordrende å for eksempel diskutere med de som påstår at klimaendringene er en del av Guds plan mot verdens ende. På vårt seminar ble vi – likevel – til slutt enige om en uttalelse alle kunne stå for uten å måtte svelge for mange og store kameler. Og kanskje er det nettopp rundt klimaspørsmålet

Klimarettferdighet, nå!Tema var klimarettferdighet, stedet var Strasbourg og det viste seg å være en uslåelig kombinasjon for godt klimasamarbeid.

Av Marte Ottesen

en virkelig kan møtes på tvers av konfesjoner, til de mest inspirerende samtalene.

Sosialt. Gjennom uken var det lagt opp til mye sosial tid, og vi fikk tid til både internasjonal kveld, en fantastisk grønn fest som varte til de søte morgentimer (det er kanskje ingen overraskelse at også kristenraddiser fra hele Europa kan holde koken med dans, limbo og mer eller mindre seriøse samtaler i et svett konferanserom omgjort til dansegulv om de får sjansen?), tur i Strasbourg sentrum og gode og inspirerende samtaler. For det er spennende og inspirerende å dra vekk og treffe Forbundere fra andre steder og få nye innspill til eget arbeid. Og hvor ofte er det egentlig en får mulighet til å våkne opp til blomsterbuketter utenfor rommet fra ens hemmelige venn?

Dra ut! Forbundets paraply organisasjoner Europaforbundet og Verdens forbundet arrangerer flere lignende konferanser i året, så jeg avslutter med en sterk oppfordring til alle om å søke om å få dra på seminar, og følge med på når det blir lagt ut annonser på hjemmesidene våre. ■

akt nr 4 - 2010 19

For klimaendringer bidrar til en vondere verden og sender millioner av mennesker på flukt. Å engasjere seg i fellesskap er en måte å unngå at man blir stående uinspirert alene i en hverdag hvor intet frister mer enn ferdigmat innpakket i overdådig plastikk emballasje når man bruker all sin tid på lesesalen.Et av de mest inspirerende foredragene jeg hørte i Strasbourg handlet om søndag som hviledag. Om hvordan ikke bare vi, men også jorden trenger (i hvert fall) én dag til hvile i uken. Det handler om å ta vare på jorden, og det handler om å ta vare på oss selv. Og kanskje handler det særlig her nord om det fine svenske ordet, mättfullhet. Det og av og til kunne si, jeg har fått nok. Ikke som et kall til en gledesløs tilværelse, men som en tanke om takknemlighet, respekt og glede over det man har. Jeg tror vi trenger mer engasjement, men jeg tror også

vi trenger mer ro, spesielt i en stressende studietid som raser frem mot jul. Og kanskje skal en bruke søndagen på å ta helt fri, ikke handle, ikke sløse, men være sammen og slappe av.

Det kan være lett å miste håpet på at forandring er mulig, men jeg tror en kan finne masse små håp rundt omkring. Og om en er helt i villrede som fattig student og lurer på hva i all verden en egentlig kan gjøre, så kan en i hvert fall som en begynnelse klikke seg inn på Forbundets hjemmeside og bruke Forbundets egne, miljøvennlige og spennende adventskalender som et avbrekk i en travel og konsumerende adventstid.

akt nr 4 - 201020

ForbundshelgaOrganisasjonskultur, websidebruk, Kairosdokumentet sto på agendaen. Det hele ble avrundet med festlig samvær som varte fra lørdagsmiddag til søndagsmesse derpå.

HOLDER OPPSYN: Avtroppende leder og hovedarrangør for helgen, Marit Høye, kan endelig lene seg tilbake etter uker med forberedelser. Skjønt, helt avslappet blir man visst aldri.

Siste måltid (før neste dag): Etter en lang dag med ulike foredrag og diskusjoner, ber man dannet bordbønn og lar pent være å begynne å spise direkte fra grytene.

Sri Lanka-Quiz: I lys av forholdene til kvinnene på te-plantasjene på Sri Lanka, smaker friheten så meget bedre. Selv om Forbundet har gjort og gjør mye for å forbedre deres vilkår.

Løser verdensproblemet: Verdensproblemet løses best på fest. Den ene sier nei til atomvåpen. Den andre gjør sitt for verdensfreden ved å la håret gro. Oppover.

Ingen fest uten skrifte: «Første gang jeg så min mor naken, spør du? Hm ... nei den må jeg tygge litt mer på», skrifter NKS-nestleder Harald til ambulerende forbundsanalytikere Gaute og Birte.

Søndagsmesse: Til tross for sen og festlig kveld, kom nesten alle seg opp til søndagsmesse derpå. Hese i stemmen etter munter sang kvelden i forveien.

Bønn for verden: Prest i Trondheims-forbundet, Gyrid Gunnes, ber Gud bære de beste ønsker ut i verden.

Lokalforbund KristiansandHeftig debatt om Den historiske Jesus samt Tro og Vitenskap

Kristiansand Kristelige Studentforbund lenge slått et slag for høyverdig filosofisk og teologisk samtale.

Mange har kritisert det pietistiske Sørlandet for å mangle refleksjonens talent. Vedkommende kritikere har ikke deltatt på Forbundets debatter.

Opplegget er enkelt: KKSF står for boller (pinlig nøyaktig delt i 4) og kaffe samt innledning. Enten ved realist og filosof Håvard Ihle eller ved en han har utfordret til oppgaven. Deretter er det kun behov for styring av svært taletrengte deltagere - fra alle fagkretser (kjønnsdiversiteten er vanligvis også større enn bildet vitner om).

Gjennom to samfulle timer endevendes tema: De to siste samtaler har omhandlet henholdsvis Den historiske Jesus (med innledning av Tor Vegge) og forholdet mellom Tro og Vitenskap.

Begge er tema som har versert i akademia gjennom århundre nå - men som likefullt fortsatt engasjerer. Det er også kanskje det som er grunnlaget for samtalens suksess (i tillegg til at samtalen foregår på «Cafe Kampus» - der det er lett å slenge innom) at temaene er både dypsindige og populære. Man kan dykke dypt - eller tale bredt - om dem.

Deomnibus disputandum est: – Alt kan diskuteres

Flott er det også at meningene om tema spriker - men at det er stor enighet om at "deomnibus disputandum est" - at alt kan diskuteres. Vi føler dermed at vi har satt den stemningen vi ønsker for samtalene.

Ved siden av disse filosofiske samtalene holder KKSF koken som et kulturforbund. David Lynch var nettopp på besøk i Oslo. Vi så hans Mulholland Drive på storskjerm på Cinemateket i høst. En storslagen opplevelse.

Slik ønsker vi å fortsette også neste år - med en blanding av teologisk-/filosofisk samtale og kulturelle opplevelser. Og forhåpentlig vil vi etter hvert bli en såpass stor gruppe (slik det ser ut nå er vi godt på vei) at vi kan begynne å feire mindre messer sammen igjen.

Kristian Mosvold, sekretær

Tekst og foto: Ida M H Gilbert

1

2

3

4

6

7

5

akt nr 4 - 2010 21

12

4

3

5

6

7

akt nr 4 - 201022

«Dere har hørt det er sagt: ' Øye for øye og tann for tann.' Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge

mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen

saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil,

så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.»

Fra dukkehjem til kirke for de hjemløse

– Matteus 5:38-42

akt nr 4 - 2010 23

Så gikk jeg fra pappas hender over i dine. Du in-nrettet all ting efter din smak, og så fikk jeg den samme smak som du; eller jeg lot bare så; jeg vet ikke riktig -; jeg tror det var begge dele; snart det ene snart det annet. Når jeg nu ser på det, så synes jeg jeg har levet her som et fattig menneske – bare fra hånden til munnen. Jeg har levet av å gjøre kun-stner for deg, Torvald.

Nora i Ibsens Et Dukkehjem, viser oss med sin handling og sine ord i siste scene hvordan et maktskjevt ekteskapsforhold møter sin død. Igjennom det åtte år gamle ekteskapet og hele livet har hun tedd seg slik en kvinne og kone var forventet å te seg i 1800 tallets Kristiania. Hjem-met hennes har hatt funksjon som lekestue hvor hun har vært dukken både til faren og Torvald Helmers liv. Hun har mer eller mindre bevisst vært opptatt av å behage de menn rundt seg og Torvald på sin side har vært opptatt av å skåne Nora for de bekym-ringer som hun ikke kunne hjelpe ham med å bære som han selv sier. Nora er den store artisten, tryllekunstneren, sirkusprinsessen som har underholdt og blitt ivaretatt av mennene i hennes liv, livet igjennom. Helt til denne skjebnesvangre kvelden der hun i møte med virkeligheten tar et oppgjør med livet, med ekteskapet, med Torvald, og hun forlater hjemmet dets trygge rammer og forsvinner ut i den mørke natten, ut i et nytt uforut-sigbart liv. Denne avslutningen skapte furore blant 1800 tallets europeiske borgelige samfunn. Og på noen scener nektet man å gjennomføre slutten

slik den sto oppført. Nora måtte komme tilbake av hensyn til borgerskapets ønske om hennes eget ve og vel.

I dag møter vi Jesus i bergprekenen som sier til oss at vi skal vende det andre kinnet til. Jesus ser ut til å kreve av oss at vi skal gi alt vi har og ofre mer enn vi orker. Nora kommer tilbake, setter kof-ferten fra seg og går en ekstra mil med Torvald. Samfunnets reaksjoner vinner frem, og til det som

man ville hevde var til beste for familien blir Nora værende i hjemmet.

For oss som er studenter her i dag, blir det vanskelig å tenke seg et liv der vi er nødt til passivt å forholde oss til urett som begås ikke bare mot oss selv, men mot andre mennesker. Vi som blir op-plært i kritisk tenkning hvor vi skal stille de spørsmål som slår hånden av autoritære og gjeldende sannheter blir plutselig maktesløse i møte med dagens evangelietekst. For i møte med en autoritet kan det virke som om vi blir oppfordret til ikke å stille

spørsmålene, at vi ikke kan utfordre, at vi ikke kan være kritisk. Vi skal ureflektert underkaste oss den lære som blir trædd ned over hodet på oss. Og ikke bare det, vi skal gi fra oss alt når de ber om det og ikke minst ofre alt på autoritetens alter. Med andre ord må alle organisasjoner som kjemper for rettferdighet og kritiske instanser som univer-siteter nedlegges i fare for at de utfordrer. Norges Kristelige Studentforbund vil her heller ikke være noe unntak.

Men å slå et menneske på det høyre kinn er for alle høyrehendte, er en ganske vanskelig affære. I hvert fall får du ikke slått hardt, det kan tenkes mer som et slag med baksiden av hånden, et fik. Å fike et menneske på høyre kinn var en straffemetode som romere og andre eiere av slaver brukte for å irettesette det de forsto som sin egen eiendom. Ved et fik kunne man heller ikke skade slaven så mye at den ikke var i stand til å arbeide videre, redskapet ville med andre ord fortsatt være funksjonelt. Som en fattig eide man ikke stort annet enn en skjorte og en kappe, når da noen ville saksøke deg for skjorten din kunne man likeså godt gi kappen sam-tidig slik at man sto der naken. Da var ikke tanken nødvendigvis at man skulle fremstå som en martyr som bet i seg skammen ved å vise seg naken, skam-men lå snarere på den andre som hadde saksøkt deg for alt du eide ved at han fikk se deg naken. Den ekstra milen som vi blir oppfordret til å slite oss igjennom kan oppfattes som en måte å gjøre op-prør mot et straffesystem, der en romer vilkårlig vis-stnok kunne velge ut en hvilken som helst borger til å bære utstyr for ham i en mil, men ikke lenger. Gikk man lenger enn en mil lå det sterke reprimander på soldaten som hadde gjennomført vandringen. Ved å kreve å gå en ekstra mil gjorde man nettopp op-prør mot et system som undertrykte, og det som i utgangspunktet var tenkt som en straff mot deg slo tilbake på romeren som da ville bli irettesatt for å ha latt deg gå for langt.

Å vende det andre kinnet til, å gi fra deg alt når du allikevel har blitt fratatt nesten alt du eier, å oppfor-dre til å gå en ekstra mil, er en enkel måte å gjøre opprør mot en annen som ikke anser deg som en likeverdig. Den er ikke passiv nettopp fordi man ikke aksepterer å bli sett på som mindreverdig, man nekter å la seg kue før man blir hørt som et virkelig menneske. Den kanskje aller mest vellykkede form for en slik tanke og aksjon var frigjøringen av India

Prekenen ble første gang holdt under Osloforbundets semesterstartåpningsmesse i

Oslo domkirke. Prest og leder i Osloforbundet, Andreas Ihlang Berg, forteller at det var

en spesiell opplevelse å få holde gudstjeneste i Oslo Domkirke – kirken som for de

fleste ruver som selve symbolet på borgerskapet i Norge.

«Å få være med på å gjennomføre en Høymesse i domkirken – kongens egen kirke

– kirken som fremstår som selve symbolet på borgerskapet i Norge, ble en spesiell

opplevelse. Samtidig er Oslo domkirke en kirke for alle bostedløse. Noe som skaper

en interessant spenning mellom det etablerte og det uetablerte, det flytende uten

fast grunn.»

Ihlang Berg ønsket derfor å prøve å fange denne flytende overgangen fra borger-

skapets strikse familiestrukturer og etablerte fremtid, til utbryterens usikkerhet. Han

valgte seg Ibsens Nora i Et Dukkehjem for å illustrere dette.

- Med utgangspunkt i evangelieteksten ble det da for meg interessant å speile den

i en tekst som i sin samtid var kritisk overfor borgerskapet og dens familiestruktur;

Henrik Ibsens Et Dukkehjem. Ikke bare forlater Nora til slutt hjem og barn, men hun

forlater den til fordel for en usikker fremtid, hun går ut av døren, vi hører at porten

smeller etter henne når hun forlater hus og oppgang, ut i den mørke natten, ut

på usikker grunn. Det hele på grunn av hennes frihet og retten til å være et helt

menneske, noe som vi alle kan kjenne oss igjen i som borgerskap eller arbeider eller

student for den sakens skyld.»

nr. 3 og 4 2009 - 23. årgangAktuelt Kristenradikalt Tidsskrift

sterke messer - sterke meninger

forbundet i 110 år

n r . 3 2 0 1 0 - 2 4 . å r g a n gAktuelt Kristenradikalt Tidsskrift

Akt er en trivelig liten redaksjon bestående av frivillige bidragsytere – alle med ulik erfaringsbakgrunn – som møtes annenhver torsdag for å mekke blad. Sammen utgjør de en fargerik kombinasjon av ideer og tanker som setter sitt preg på den redaksjonelle prosessen. Til gjengjeld får de dele sine tanker i trykket form og bidra til å sette sine ideer på dagsorden. Og ikke minst – redaksjonell erfaring innenfor et godt sosialt miljø.

Akt trenger både fotografer og skri-benter til å bidra med reportasjestoff, intervjuartikler, anmeldelser, kronikker og lyse ideer til tema og løsningsforslag.

Har du lyst til å bli med i team-Akt, sier du? Skriv noen ord om hva du driver med og gjerne noen ideer om hva du kan tenke deg å bidra med.

Send så til [email protected]

Du behøver ikke å ha redaksjonell erfaring fra før, men legg gjerne ved tekstprøver – altså eksempler på noe du har skrevet. Det er også mulig å bidra med saker uten å være en del av redaksjonen.

akt nr 4 - 201024

fra en Britisk koloni til en selvstyrende republikk i 1947. Med blant andre Mahatma Gandhi i spissen, gjennomførte de en rekke ikkevoldelige tiltak som førte til at Storbritannia var nødt til å lytte til deres ønsker om frihet til eget styre. Ved å nekte å bli an-sett som mindreverdig oppnådde de sitt mål.

Det var dem, men hva med oss? Jesus ber oss gjøre en Nora. Ikke godta å bli undertrykt, krev at ditt verd som menneske får like stor plass som den som fiker til deg. Undertrykkelsen får ikke lov til å regjere og som kristne og som studenter har vi en mulighet til å opponere mot den urett vi møter. Ved et kritisk blikk og med et åpent øye får vi lov til å rope ut. Ikke bare når vi personlig møter på urett, men enda høyere når vi møter på andres under-trykkelse. I samfunn og i kirke. Men fra innsiden er det heller ikke slik at det er like lett å oppdage at man undertrykker. Akkurat som Torvald Helmer kan man ubevisst kvele de rundt seg av ren og skjær

kjærlighet, fordi man oppfatter den andre som mer skjør eller at den ikke helt har forstått like mye som en selv. Vi overbeskytter, kanskje ønsker vi bare å ta vare på den lille sangfuglen som ikke vet å ta vare på seg selv, som aldri må få fly fritt. Vi som er kirken vet også at dette gjelder oss. Og dessverre har vi vært og er ekstremt flinke til å gjennomføre det jeg vil kalle ”helmernisme”, i elsk kan vi ta kvelertak på vår neste fordi vi ser det som det beste for den andre. Ikke bare har kvinner opplevd dette i kirken, men romfolket, samer, homofile, bifile og transpersoner for å nevne noen, er de som har blitt møtt og møtes av kirken som en såkalt kjærlig institusjon som kan kvele i sitt beste velmenende. Vi som studenter har et ansvar til å si ifra når vi møter på kirken, når vi møter på oss som en institusjon, som bevisst eller ikke, er mer opptatt av å utøve makten ved å vite bedre i stedet for å forkynne det altomspennende radikale evangeliet som gjelder for alle mennesker; som skal gi blinde synet igjen og fanger sin frihet.

Og med små ord som kanskje virker ganske ufarlige som Gud elsker synderen, men hater synden klarer vi å kue den andre til stillhet. Vi hysjer kanskje i møte med det ubehaglige og da er det ikke bare de som direkte rammes av undertrykkelsen som skal behøve rope. For når en blir undertrykt, så blir alle det, for vi er alle en kirke, vi er alle et brød.

Studenter, og alle som har møtt opp i domkirken i dag. Vær kritiske. Ikke aksepter gitte sannheter som i møte med virkeligheten ikke er sant. Jesus oppfordrer oss til å ta en Nora, ta et oppgjør med den urett som vi møter, at vi ikke sitter stille og at vi alle reiser oss og roper ut med krav om likeverd for alle mennesker over hele jorden.

Ære være Skaperen og Frigjøreren og Livgiveren som var og som er og som blir, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen ■

akt nr 4 - 2010 25

symbolene, det hellige, helgenene, Maria, englene, mystikken, tradisjonen, forholdet mellom tro og viten, og klosterarven. Alt dette glemte materialet gjør at Gervin mener Den norske kirke er en fattig kirke.

Lettlest, assosiativtBoken Gervin har skrevet kan man lett pløye gjennom på noen timer. Språket hans er befriende lite pretensiøst, og selv om han har mye på hjertet, så blir det aldri for tungt. At forfatteren er en lærd mann skal ingen betvile, men personlig synes jeg det blir litt assosiativt. Noen ganger får jeg følelsen av at han bedriver ”namedropping”, og når resonnementene hans bare består av noen linjer om store og viktige temaer, virker det litt tynt. Dette er hovedsakelig min mest fundamentale kritikk av Gervins bok. Jeg skjønner ikke helt hva boken skal være. Er den et innlegg i en debatt om ekklesiologi? Er det hans personlige analyse av Den norske kirke? Eller er den et forsøk på å si noe om hva han ønsker at kirka skal være? Mitt svar på dette er at han prøver å gape over for mye, at han gjør alt på en gang, og følgelig blir innholdet tynt og litt platt.

Kanskje for andre?Men jeg vet at jeg kanskje ikke er den ideelle leser av denne boken. Jeg bor ikke på Frogner og har ikke blått hår. For skal jeg forestille meg en leser av denne boken, må det bli en slik person. En som synes røkelse er kontinentalt, og som opphøyer estetikken til noe guddommelig. Men som kanskje synes det er litt upassende når kirka snakker om de svake og marginaliserte. Gervins

Forfatter: Karl Gervin Har kirken mistet sin hukommelse? Pax forlag

Anmeldt av Gaute Granlund

vil rendyrke en spiritualitet som passer godt for de ressurssterke og bemidlede. Og mine tanker går til Guccikatolikkene, eller ”ungpikekatolikkene” som Ola Tjørnhom kaller dem: Nordmenn fra den økonomiske eller intellektuelle eliten som konverterer til Den katolske kirke.

Hvilken hukommelse?Til slutt. Karl Gervin stiller spørsmålet om hvorvidt kirken har mistet sin hukommelse. Og da blir mitt spørsmål tilbake; Hvilken hukommelse? Finnes det en kollektiv kirkelig hukommelse? Det virker som om Gervin tenker at tradisjonen er den kirkelige hukommelse, og det vil jeg protestere mot. Tradisjonen er også fortellingen om en hegemonisk og maktsentrert hukommelse. Tradisjonen tier i hjel mange stemmer, slik Kina prøver å tie hjel sine dissidenter. Jeg savner rett og slett en redegjørelse for hva Gervin tenker om hva den kirkelige hukommelse er. Om hans syn på den subjektiv og kollektiv hukommelse, og jeg skulle ønske litt kritisk distanse til tradisjonen med stor T.

Forfatter av boken, Karl Gervin (født 1941), er seniorprest i Oslo Domkirke. Han har en magistergrad i idehistorie, i tillegg til å være teolog. Vi har fått en forenkling, der gudstjenestene har en tematisk fattigdom og rikelig med ord som stadig truer med å redusere dem til andakter”, hevder Gervin i boken Har kirken mistet sin hukommelse, som utkom på Pax forlag tidligere i år.

Oslo Domkirke åpnet med pomp og prakt tidligere i år. Etter mange års restaurering skulle kirken igjen åpnes for folket. Bak kirkens tunge dører åpenbarte det vakre kirkerommet seg. Og ikke minst takmaleriene hvis skjønnhet er overveldende. Under domkirkens veldige hvelv føler jeg meg liten og stor på samme tid. Gervin jobber til daglig i denne vakre kirken.

Så hva handler egentlig boken om? Tesen til Gervin er, ikke overraskende ut i fra tittelen, at kirken har mistet sin hukommelse. Altså, det er noe kirken har glemt. Gervins prosjekt er å fortelle oss hva det er. Greit nok.

Fattige minner– Og hva er det så kirken har glemt da, Gervin? «Vi har fått en forenkling, der gudstjenestene har en tematisk fattigdom og rikelig med ord som stadig truer med å redusere dem til andakter”, hevder forfatteren. Og han går tematisk til verks. Boken er inndelt i kapitler som hver minner oss på det vi har glemt. Det vi har glemt er følgende: De høytflyvende gudstjenestene,

Har kirken mistet sin hukommelse?

akt nr 4 - 201026

Tekst: Ingvar Skjerve

Det er en grunn til at bare en utvalgt gruppe nerder vet hva en dekan er. Wyller har gjort sitt til å gjøre slutt på det. Han stilte til rektorvalg på et veldig klart program, og viker ikke tilbake for å stille opp i media.Vi traff ham på kontoret hans for å høre om TF trengs, om når han tenker å begynne å uteksaminere imamer og selfølgelig, hvordan han egentlig har det.

– Ikke ble du rektor, og studentparlaments lederen vil avskaffe fakultetet ditt. Hvordan har du det egentlig om dagen?

– He, he. Jeg skal debattere med studentparlamentslederen i midten av november. Har ikke deltatt i avisdebatten. Synes det er fint at TFstudentene har gjort det. Det jeg kan si om studentparlamentslederens utspill nå, er at jeg synes det er en god ting at det kommer opp. TF skal diskuteres! Det skal være kontrovers omkring teologiske fakulteter, ellers blir de kjedelige og irrelevante! Sier Trygve Wyller og kommer på mer å se.

– Begrunnelsene hans, imidlertid, virker mest ideologiske. Jeg så et innlegg fra ham i dagens Vårt Land hvor han sier at han er oppmerksom på at det finnes normative spørsmål, at disse skal ha plass på universitetet,men at de behandles best innenfor moralfilosofien.Videre sa han at fagene biologi og sosiologi ikke har rom for normative spørsmål. Begge deler synes jeg er oppsiktsvekkende synspunkter, for å si det pent. Jeg er imponert over en studentparlamentsleder som på dette viset kan sette sammen et universitet, for å si det slik, men det røper vel to ting: For det første at ærendet er ideologisk. For det andre at han ikke har satt seg inn i begrunnelsen for at vi skal ha et teologisk fakultet.

– Nei, hvorfor skal vi ha et teologisk fakultet egentlig?

– Jo, det er altså ikke fordi noen tror på Gud og andre ikke gjør det, eller fordi det finnes normative

spørsmål. I tråd med den tyske teologens Schleiermachers ideer fra 1800tallet, skal teologiske fakulteter studere kristendommen som en historisk, ikke en normativ religion. Uavhengig av hva studentparlamentslederen måtte mene så finnes det stor religiøs aktivitet der ute, og dette er det teologiske fakultetets råmateriale.

–Det er selvsagt en faglig grunn til å studere hva alle disse aktivitetene, praksisene og historiene er, både i egen selvforståelse og fra et mer distansert synspunkt. Dette, og ikke en ideologiskaggressiv strid om det finnes en Gud eller hva som er normativt, er forutsetningen og begrunnelsen for de moderne teologiske fakultetene. Teologiske fakulteter har god grunn til å være ved et universitet så lenge de har en god og solid akademisk profil. Og det mener jeg så absolutt at TF har.

–Okei, vi må en tur innom Dagbladmagasinetland. Hva synes du AKTS lesere bør vite om mennesket Trygve Wyller?

– Heh, heh. Nei, nei; det...

–Hva slags forhold har du til Forbundet, da?

– Ikke så veldig, rent personlig. Har ikke vokst opp i Forbundet for å si det slik. Har ikke noe særlig bakgrunn fra kristent ungdoms eller studentarbeid i det hele tatt, faktisk. Men jeg oppfatter Forbundet som en viktig del av den sfæren som TF befinner seg i. Forbundet spiller en viktig rolle i å holde en modig og uforutsigbar teologi oppe. Forbundet har vært viktig for TF både som referanseramme for folk som har studert her, og i å prege folk som har blitt ledelse og stab her. Jeg prøver å få med meg litt messer og sånt

innimellom, selv om det blir alt for lite. Da har jeg vel sagt mye pent om Forbundet, eller?

–Jo, så absolutt. Men hva slags bakgrunn har du da?

– Om ikke Forbundet, liksom? He, he.. Jeg har altså ikke vokst opp i et kirkelig aktivitetsmiljø. Vokste opp i en alminnelig.. nei, vent, alminnelig var den slett ikke, men veldig sammensatt familie kan man si. Deler av den var veldig kirkekritisk. Som ung voksen hadde jeg ikke noen kirkelig aktivitet. Jeg studerte filosofi, litteraturvitenskap og Italiensk. Jeg er faktisk ganske god i italiensk når jeg først setter i gang. Men det var da jeg begynte å studere middelalderlitteratur at jeg kom borti teologien. Etterhvert kom jeg borti Bultmann, og tenkte at dette var avgjørende og viktig, og så

endte jeg opp med å studere teologi.

– Så du gjorde litt sånn som studenter i dag virkelig ikke skal gjøre?

– Ja, det kan du si. Mulig dekanen møter seg selv litt i døra her.. Forutsetningen var at jeg kunne holde på lenge, noe som igjen forutsatte et liberalt eksamenssystem. Tolv år med lånekassen var uaktuelt, så lenge hadde jeg full jobb ved siden av.

– Synes du det er synd at det ikke er mulig å gjøre sånt lenger?

–Ja, jeg synes i grunnen det. Det systemet vi har i dag gir lite rom til at folk kan skifte mening. Jeg synes det skulle være flere muligheter til å gjøre sånt, forutsatt at man kan ta ansvar for det selv. Jeg hadde full jobb i aftenposten ved siden av studiene, og det var ganske tøft til tider. Det krevde så mye av meg at jeg ikke vet om det var sunt. Men jeg

Radikal profil:

Dekanen

«I tråd med den tyske teologens Schleiermachers ideer fra 1800-tallet, skal teologiske fakulteter studere kristen-

dommen som en historisk, ikke en normativ religion»

Trygve Wyller er noe så sjeldent som en profilert dekan. Han synes det er synd at dagens studenter ikke kan studere i evigheter, slik som han gjorde.

akt nr 4 - 2010 27

«Om vårt kompetanseområde – som teksttolkning og hermeneutikk og så videre – begynte å få den innvirkning på Islam som det har hatt på kristendommen, snakker vi om ordentlig integrering!»

synes altså at det stadig skulle finnes muligheter til å gjøre sånt.

–Da er det vel naturlig å spørre; hva ville vært annerledes om du ble rektor ved universitetet?

– Nei, det er veldig vanskelig å si. Tiden etter rektorvalget har vel vist at, uavhengig av hvem som bli universitetsleder, så må man forholde seg til en virkelighet. Og den har forandret seg betraktelig siden valgkampen. Jeg er dessuten opptatt av å ikke ta omkamper. Jeg synes det er for mange av dem på universitetet. Nå er jeg dekan og Ottersen er rektor. Valgkampen var en interessant tid, både jeg og Ottersen hadde godt av den, tror jeg, men nå er det altså over. Jeg synes forøvrig at Ole Petter (RektorOttersen red.anm) gjør en flott jobb, særlig med noe vi begge er opptatt av, nemlig å gjøre UiO synlig i samfunnet.

– Dette er noe du brenner for?– Ja, jeg synes forskere i større grad burde

tenke på seg selv som intellektuelle med en rolle å spille i offentligheten. Jeg tror mange er redde for den rollen, og kanskje med rette, men jeg synes likevel at flere burde tørre. Norge mangeler en god intellektuell debatt, beregnet på en bredere offentlighet. Man skal ikke lenger enn til Danmark for å se at nivået er betraktelig høyere.

– Jeg vet ikke hvor «radikal profil» jeg er, men jeg er i alle fall veldig opptatt av dette for TFs del, at vi skal engasjere oss i forhold til kulturelle, intellektuelle og samfunnsaktuelle spørsmål. Mye av det jeg savner i debatten er slik som vi har kompetanse på, slikt som hermeneutikk, teksttolkning, den franske poststrukturalismen.

Jeg tror vi har en viktig rolle i å skape en bedre debatt omkring eksistensielle og metafysiske spørsmål.

– Okei, nå begynner dette å bli intervju og vel så det, men til slutt; vil du si noe om imamutdanning?

– Ja, det vil jeg gjerne. For det første; TF har aldri hatt til hensikt å utdanne en eneste imam. Det vi har sagt er at vi er interesserte i å utvikle teologiske emner omkring Islam. Vi tror det ville vært bra for både samfunnet og Islam, om det som jeg har snakket om som vår kompetanse, diskurs, teksttolkning og hermeneutikk og så videre,

begynte å få den innvirkning på Islam som det har hatt på kristendommen. Da snakker vi om ordentlig integrering! Når det gjelder konfesjonsutdanning må selvfølgelig de muslimske trossamfunnene besørge den selv, akkurat som kristne trossamfunn besørger den selv i dag. Dette, altså oppbygging av teologiske islamstudier, skjer forøvrig allerede på en rekke europeiske universiteter.

– Det er litt viktig å få sagt dette, for jeg regner med at det kommer opp igjen, og så kommer det på TV2nyhetene at vi vil utdanne imamer. Der har du kanskje noe av forklaringen på hvorfor forskere kvier seg for å ytre seg i offentligheten, he, he. ■

Pit oditatu ribuscimint ma volo dendio et ratis et

fugitiunt atestisitio

akt nr 4 - 201028

Akts anmelder følger forfatter Gabriel Scott på en folkelig jakt etter løsningen på Det ondes problem: Hvordan ville verden sett ut hvis vi med Vårherre som følgesvenn fikk muligheten til å forbedre ting? Vel, ikke bedre hvis vi følger Scotts løsning. I følge anmelderen er det passe fornøyelig å utforske dette sammen med St. Peter og Vårherre, men langt fra nødvendig.

Anmeldt av Anders Martinsen

Det er mulig vi strekker klassikerbegrepet litt langt når vi plasserer Gabriel Scotts Det gylne evangelium fra 1921 på AKTs bokhylle over kristne klassikere. Gabriel Scott (18741958) som kanskje er mest kjent for Kilden, er vel hva som regnes som en folkekjær forfatter. I Det gylne evangelium får vi servert en oppbyggelig og satirisk eksempelfortelling som gir en tidvis munter, tidvis oppbyggelig lesning over ”det ondes problem”, det teologiske grunnproblemet: Hvordan kan Gud være allmektig i verden full av ondskap og lidelse (både menneskepåført og naturbetinget)?

Løfter frem temaet. Litteraturen er på mange måter den fremste arenaen til å formidle temaer som ondskap, smerte og lidelse. Nettopp, fordi det bevarer en nerve og innlevelse i en problematikk som fascinerer, men ikke gir noen konkret løsning. Litteraturen gir ikke noen løsning, slik som eksempelvis filosofiske avhandlinger om det ondes problem søker å gjøre.

Snarere overlater skjønnlitteraturen leseren med mer enn et forslag til løsning. Det har snarere fostret nye tanker, engasjert til videre fordypning, eller i det minste vært underholdende. Selv om ondskapens og lidelsens tematikk stadig forfølges av litteraturen, er det interessant å se hvordan moderne litteratur formidler et ondskapsbilde i endring; her er volden mer eksplisitt og fortelleren er ikke en moralsk instans leseren kan stole på som et etisk kompass. Av eksempler på en roman som etterlater undring og spørsmål fremfor svar, er Jonathan Littels De velvillig. Her vrenges en grotesk framvisning av ondskapen innsiden ut og spør: Kunne vi alle vært onde?

Stor tillit til Gud. I den andre enden av skalaen finner vi Gabriel Scotts Det gylne evangelium. Heller enn å invitere leseren til en psykologisk utforskning av ondskap, . har den en klar styring som ikke overlater mye til undringen, men legger en stor porsjon tillitt til Gud. Uten innlevelse i lidelsen.

I sin form er det en enkel fortelling om Vårherre og St. Peter som vandrer på jorden, fordi St. Peter har utfordret Vårherre med verdens mangler og ondskap: Gud er sindig, allvitende og tilbakelent, mens St. Peter er oppfarende, kortsiktig og handlende.

Episodisk oppbygging. Oppbygningen av romanen er episodisk, man reiser fra sted til sted, møter på et problem, løser problemet og så videre. Karakterene er statiske, og problemene som settes opp utforskes bare i overflaten med ut et forutsigbart utfall. St. Peter er selvopptatt og lar seg fyre opp, mens Gud lunter i bakgrunnen med svaret. Gud er den skjeggete og allmektige guden, men også den gode og rettferdige guden. For dem som ønsker mer krutt og faenskap i fortellingen blir dette kjedelig lesning. Dette er traust som bedehuset. Men er man en velvillig leser finner man også sympatiske trekk ved fortellingen. For det første aner vi en samvittighet og oppriktighet hos forfatteren som gjør at teksten engasjerer trass mangelen på dybde. For det andre ligger det

en viss sjarm i gammelmodighetene i språket og beskrivelsene.

Progressiv. Til sist finner vi en progressiv (for sin tid), kirkekritisk (dogmene får gjennomgå) teologi. Teologer og predikanter får jevne hugg i fortellingen: for eksempel St. Peters instrukser til erkeengelen Gabriel om hvem som skal få komme til himmelen: […] teologene må du passe på. De er ikke til å være i hus med, de vil være klokere enn selve Vårherre […] og dømmer om kapp med den hårdeste dommer og tretter og slåss om hver liten bokstav!” Den teologien Scott forfekter er gjør boken folkelig og human, slik det følgende sitatet trekker dogmene ned på hverdagsnivå:

Katekismus er dogme, og går jeg i kirken, så er det dogme. Men går jeg ut mellem menneskene og deler mitt brød og min overflod med dem, så er det ikke dogme, men liv. Så er det virkelig gudsfrykt og tro.

Bunner i det ondes problem. I fortellingens bunn hviler ”det ondes problem”, og Scott begir seg på et slags løsningsforslag (spoilervarsel!): St. Peter finner ingen feil i Vårherres handlinger, det er hos menneskene feilene ligger: ”All den blodskyld de stønnet under, all den jammer de trellet i, all den urett de led på jorden – de hadde kalt den ned over seg. Det var ikke Gud som slo dem.” Siden Gud ikke kan klandres for menneskenes grunnvilkår, kan vi se at dette trekker veksler på Gottfried Wilhelm Leibniz’ teodice: Gud har skapt den best mulige verden. St. Peter utfordrer jo forestillingen om at dette er den best tenkelige verden med å foreslå ”forbedringer” som konstant blir absurde umuligheter. Fortellingens plot avkrefter at man kan gjøre endringer utenfra, men heller må endre verden innenfra gjennom å etterleve det gylne evangelium: ”botemiddelet er kjærlighet, det gylne evangelium for alle slekter og alle tider […]!”

Denne ”løsningen” kan synes enkel og naiv, og vi kan bruke Voltaires satire Candide som latterliggjør Voltaire Leibniz’ tese (og

Det gylne evangelium

akt nr 4 - 2010 29

Leibniz selv i skikkelsen Dr. Pangloss), som en motlesning. I Candide føres vi sammen med den håpløse Candide og Dr. Pangloss gjennom den ene katastrofen etter den andre, blant annet jordskjelvet i jordskjelvet i Lisboa 1755 og et ublidt møte med inkvisisjonen, hele tiden med Pangloss’ forsikringer om at det som skjer er til det beste for den best tenkelige verden tross all motgang og eledighet. Det får Candide på et tidspunkt til å undres over hvordan andre verdener ville være hvis dette er den beste. I Scotts roman fremheves håpet og troen på en Gud som er god. Det betyr at vi må gå bak de falske forestillingene om makt og prestisje, og søke det gode. Slik blir tillitt nøkkelen i romanen, men når tillitt kan fort gli over i naiv akksept. Hos Voltaire kan slike formaninger bli parodiske i møte med lidelse, ondskap og dumhet, noe som innbyr til en sunn kynisme.

Ondskap, vårt eget problem. Likevel kan vi tygge på Scotts teodicèe: Ondskapen er vårt problem og ikke Guds og kjærligheten er det gylne evangelium. For trengs det ikke en balanse i livet som også godtar den enkle kjærligheten og den hverdagslige undringen og livsgleden? Å dvele ved lidelsen løser den ikke. Denne anmelderen som ligger nærmere Voltaires tvetydige løsning eller ikkeløsning: ”man må dyrke sin egen hage”, skal ikke foreskrive leseren noen resept på det ondes problem. Men min diagnose på Det gylne evangelium er: Bokens tematikk, sjanger og språk oppleves som gammeldags, den står som et tidsvitne, en tekst som var aktuell for sin tid. De gudsbildene som utfordres her, har man stort sett tatt et oppgjør med i Den norske kirke slik at refsingen av teologer og predikanter ikke blir så skarp som den muligens var. Derfor avhenger boken av at leseren har sans for den enkle (ironifrie) humoren og den utdaterte fortellingsformen og språket. Med en viss overbærenhet lar det seg gjøre, men man hopper ikke bukk over en nødvendighet i vår litterære kanon hvis man ikke leser den.

Gabriel Scott (1874 -1958) norsk forfatter som skrev en rekke populære bøker

og regnes sammen med Vil-helm Krag som «Sørlandets

dikter»(foto: Wikimedia Commons)

Norges Kristelige Studentforbund har ledige hybler og kollektivboliger i de største norske byene til rimelig leie.

annonse

akt nr 4 - 2010 31

Sekretær i Osloforbundet, Ingar Skjerve:

1. Født som hvit mann i et hvitt land.

2. Overklassen, middelklassen og store deler av arbeiderklassen.

Sekretær i Trondheimsforbundet, Thomas Olsson:

1. Jeg er i grunn snillist, skjønt, virveløse dyr klasker jeg flate med beste samvittighet.

2. Ondskap spirer ut fra glemselen om at man er en del av en større helhet.

Generalsekretær i Forbundet, Gaute Brækken:

1. Jeg har nok gjort noe som folk har oppfattet som ondt, men uten hensikt. (Og så har jeg vært med på ring og spring)

2. Rota til ondt er manglende respekt for menneskeverdet.

Sekretær i Bergensforbundet, Edgar-Stark Y. Dobie-Njaastad,:

1. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har gjort noe ondt. Jeg har gjort mye dumt, som jeg har bedt om unnskyldning for, men aldri noe ondt.

2. Den første ideen mennesket fikk om å sette et gjerne rundt et område, og kalle det privat eiendom.

Informasjonsansvarlig og Akt-redaktør, Ida M H Gilbert:

1. Jobbet som selger på provisjon. Og gjorde det bra.

2. Her sier jeg med Dante at «Det varmeste sted i helvete er forbeholdt dem som under de store moralske kriser opprettholder sin nøytralitet.». Kort sagt: Likegyldighet.

ħVA ER DET ФΠDEŞTE DÙ HAR GĵORT?

HνΔ ΣR ROTA ŦIL ALT фηD†?ĄN

SATTE I SKR

IFTESTOLEN

Returadresse:

aktNorges Kristelige StudentforbundUniversitetsgata 200162 Oslo

AKT nr 4 2010

Documents