4 FRI TANKEfritanke.no/filarkiv/pdf/fri_tanke_0904.pdf · Homeopatisk bensin! Så miljøvennlig at bilen ikke starter! 4 Dyp kristen tradisjon dominerer RLE, sier forsker 5 FN vil

FRI TANKE

Det eneste sikre er døden– hvordan forholde seg til det?

Medlemsavis for Human-Etisk Forbund

IHEU medblasfemirapportSide 8

Humkoret jubilererSide 10

Portrett: Olaug NilssenSide 26

Antroposofien iSteinerskolenSide 32

20094

enerasjonene som er vokst opp med Knutsen og Ludvigsens antiautoritære og skeptiske inn-stilling til (og ikke minst negative opplevelse av) Myndighetene med stor M, har opparbeidetseg en sunn skepsis mot det å skulle godta alt som blir formidlet fra autoriteter.

Det er vel og bra. Det er fritenkeriets første bud, at autoriteter ikke har rett bare i kraft avå være autoriteter. Slik har man utfordret vedtatte sannheter innen religion, vitenskap, moral

og kultur. Slik har verden beveget seg framover. Men nå ser det ut til at noen har inkorporert tankegodset fra Knutsen og Ludvigsen i altfor bokstavlig

forstand, og oppfatter at alt som kommer fra Myndighetene som noe man i utgangspunktet alltid skal værenegativ til, og mistroisk overfor. Ikke fordi det nødvendigvis er gode grunner for det, men fordi det kom-mer fra Myndighetene.

En slik form for kritisk holdning finner vi mange steder, særlig på nettet, nå senest i den såkalteVaksineaksjonen – som er en antivaksinasjonsaksjon med stor sans for alternativ medisin og konspirasjons-teorier. De stiller seg gjerne kritiske – en masse – til etablert vitenskap, etablert medisin, etablerte myndig-heter, som ofte hevdes å være kjøpt opp, griske, utspekulerte og hensynsløse. De erklærer seg sågar gjernesom skeptikere. Og de har gjerne trålet gjennom haugevis med nettsider og dokumenter hvor de henter sineargumenter. Det eneste de later til ikke å være skeptiske til, er sine egne høytflyvende og bisarre konspira-sjonsteorier.

Men dette en form for pseudokritisk tenkning, ikke ekte kritisk tenkning.Som den norske skepsisveteranen Erik Tunstad påpeker: å tenke kritisk er et redskap, en metode som kan

læres. Uten bruk av dette redskapet, hjelper ikke kunnskap. Uten kritisk tenkning kan ekte forståelse ikkefinnes. Tunstad stiller spørsmålet Hvorfor blir vi ikke oppdratt til å tenke kritisk? Selv hevder han å ha gåttgjennom sin skole- og studietid uten å lære noe som helst om vitenskapelig tenkemåte, metoder for kritisktenkning og praktisk anvendelse av god logikk.

Nå klarte Tunstad dette på fortreffelig måte på egen hånd seinere, men han har et viktig poeng: de flesteav oss trenger noen som introduserer oss til en slik tenkemåte. Skolen er et selvsagt sted, men det er vel fort-satt slik at det ikke bare er religionsundervisningen som er preget av manglende kritisk perspektiv.

Nettstedet Skepsis.no er et godt norsk nettsted for kritisk tenkning. Her avslører norske skeptikere blantannet pseudokritisk tenkning. Og Humanistisk Ungdom – Human-Etisk Forbunds ungdomsorganisasjon –kan godt fremheves for sin satsning på å utdanne sine medlemmer i ekte kritisk tenkning og sunn skeptiskholdning, og til en viss grad skjer det også gjennom Humanistisk konfirmasjon.

Men vi trenger mer! Vi trenger idealistiske skeptikere som bruker sin kunnskap til å spre skepsis og til ålære barn og unge ekte kritisk tenkning.

Kom igjen skeptikere, start en folkeaksjon for kritisk tenkning!

Kirsti Bergh

Folkeaksjon for kritisk tenkning nå

2 FRI TANKE 04-2009

lede

r

Denne utgave:Tegneserie: Homeopatisk bensin!Så miljøvennlig at bilen ikke starter! 4

Dyp kristen tradisjon dominerer RLE, sier forsker 5

FN vil forby blasfemi, og dennegangen går det gjennom 8

Tema: Døden – noe humanister bør snakke om 16

Portrett:Olaug Nilsen – nesten frelst av HEF 26

Okkult antroposofi – fundamentet for steinerbevegelsen. 32

Mitt livssyn:Eirik Newth om universets undergang 36

Bøker av Bjørn Vassnesog Kristoffer Schau 40

Kronikk:Asbjørn Dyrendal om hjernevask – del 2 42

Meninger: leserbrev 44

G

et nærmer seg jul og skoleavslutninger igjen. Og nok en gang skaper skolegudstjenestene irrita-sjon og debatt. Kirken inviterer skolene til gudstjeneste siste skoledag, og skolene svarer i storgrad ja takk. På denne måten blir gudstjenesten i realiteten avslutningsarrangementet før jule-ferien mange steder.

Jeg vil ikke kritisere kirkens ønske om å samle skoleelevene til gudstjeneste før jul. Kirkener i sin fulle rett til å invitere elevene til gudstjeneste, og det er forståelig at institusjonen, som del av enmisjonerende religion, gjør det. På den annen side hadde det ikke skadet om Den norske kirke viste en smuletilbakeholdenhet av hensyn til mangfoldet for å unngå den gjentagende stigmatiseringen som skole -gudstjenester medfører for minoritetselever. Staten sørger tross alt for at de neste år får hele 170 millionerkroner til trosopplæring av egne menighetsbarn.

Likevel er det først og fremst skolenes ukritiske bruk av kirkens tilbud er kritikkverdig.Den offentlige norske skolen skal være for alle barn. Den skal være inkluderende og samlende. Dette ble

slått fast av Den europeiske menneskerettsdomstolen i dommen om KRL-faget i 2007, og det ble også lagttil grunn i arbeidet med å formulere ny formålsparagraf for utdanningen. Nå ble ikke formålsparagrafen såklar og god som den burde ha blitt. Fortsatt heter det at skolen skal sørge for at «opplæringa skal byggje pågrunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon». Men å bygge på verdier i undervisningener likevel noe annet enn å la forkynnende virksomhet inngå i skolens avslutningsarrangement.

Skolenes ledere må ta innover seg at gudstjenester er forkynnende, og forkynnelse i skolen har ikke værttillatt de siste 40 årene. Å betrakte en gudstjeneste utelukkende som et uttrykk for kulturell eller nasjonal arvog tradisjon, er en grov feiltolkning av hva gudstjenester er. Skolene har ansvar for å gi elevene opplæringom religioner og livssyn, men opplæring i religionsutøvelse hører ikke hjemme i skolen.

Det er vel ikke så farlig med litt religion, salmesang og julefølelse hevder noen. Nei, det er kanskje ikkefarlig, men det virker åpenbart ekskluderende. Dette blir tydelig hver gang skoleaktiviteter kobles til kirken.Foreldre melder om fritak for barna sine, og det blir debatt om sammenblandingen av skole og kirke.

Religionsutøvelse hører sammen med tilhørighet til religion og bør være en privatsak. Markeringen av semesterslutt burde være felles for alle elever. I dagens mangfoldige Norge kan ikke en

gudstjeneste være en slik fellesmarkering. Noen elever tilhører andre religioner enn den evangelisk lutherskeog andre elever har ingen religionstilhørighet.

Det at elever kan be om fritak fra gudstjenesten viser også at skolen selv betrakter arrangementet somreligionsutøvelse og noe som ikke ønskes av alle barn og foreldre. Desto større grunn er det til å kritisereskolenes ledere. Når elever velger å avstå fra fellesamlingen før skoleavslutning er det et sterkt uttrykk for atskolen ikke er inkluderende.

Jeg ønsker meg en skole som tar inkludering på alvor og som sørger for at alle elever føler seg velkomnei skolens arrangementer. Det betyr blant annet at skolen selv må ta regien og ansvaret for sine tilbud. Nårskolene takker ja til julegudstjeneste overlater de innholdet og regien til Kirken, og de er fullt klar over atdette innebærer at ikke alle kan eller vil være med.

Skole må tilby elevene sine gode og samlende felles arrangementer i forbindelse med avslutningen avsemesteret. Så må kirken gjerne invitere elever og foreldre til en gudstjeneste etter at skolens arrangementer slutt.

Mitt førjulsønske er at alle elever i den norske skolen kan starte juleferien med å føle seg som likeverdigedeltakere i fellesskapet, ikke som en av dem som heller ikke i år var med på skoleavslutningen i kirken.

Jeg ønsker alle medlemmene i Human-Etisk Forbund en riktig god juleferie!

På human.no/julegudstjenester finner du informasjon og råd angående skoleguds -tjenester generelt og julegudstjenester spesielt. Her finner du også informasjon omjul generelt – visste du at vi kan se tilbake på 2500 år med uavbrutt julefeiring?

Ja til inkluderende juleavslutninger

FRI TANKE 04-2009 3

Fri tanke:Medlemsavis for Human-Etisk ForbundFri tanke redigeres etter redaktørplakaten.Redaksjonelt stoff i Fri tanke står ikke nødvendigvis for Human-EtiskForbunds regning.

Tlf: 23 15 60 20Faks: 23 15 60 21E-post: [email protected]

Besøksadresse:Humanismens husSt. Olavs gt. 27, Oslo

Postadresse:Pb. 6744 St. Olavs plass, 0130 Oslo

www.fritanke.no

ANSVARLIG REDAKTØRKirsti BerghE-post: [email protected]

REDAKSJONEven GranE-post: [email protected]

LAYOUTJPG-Jungelpatruljenwww.jpg.no

TRYKKAgderposten trykk as

MATERIALFRISTER 2009 (med forbehold om endringer)

Nr 4: 5. november

OPPLAGCa. 60 000

FORSIDEFOTOSvein Utigard

D

Kirken må få invitere elevene til julegudstjeneste, men ikke i regi av skolen.

Kristin Mile generalsekretær i Human-etisk Forbund

4 FRI TANKE 04-2009

sin doktorgrad ved Universi teteti Tromsø analyserte religions -viter Bengt-Ove Andreassen allede bøker (fagdidaktikkbøker)som pr 2008 ble brukt i høy-

skolesystemet blant de som underviserskolenes KRL/RLE-lærere. Han fanthan en klar tendens til at innenfor-kristen tankegang gjennomsyrer faget.

– Det nye KRL-faget skulle jo værenoe «helt nytt» da det kom i 1997,men en del grunnleggende perspek-tiver ble videreført fra kristendoms-faget over i KRL-faget som gjør atdet i realiteten er vanskelig å se noensærlig forskjell på det KRL-faget somkom i 1997 og det gamle kristendoms -faget, sier han.

– På hvilken måte kommer dennedominansen til syne?

– Det er en gjennomgående anta-gelse i fagdidaktikkbøkene at religionspiller en viktig rolle i menneskersstreben etter å få grep om sin egen«livstolkning». Religionslæreren blirsett på som en person som skal prøve åhjelpe elevene i denne prosessen, utenat dette problematiseres på noen måte.Det tas bare for gitt.

Andreassen mener dette beredergrunnen for en intimiserende religions -undervisning.

– Fagdidaktikkbøkene legger storvekt på opplevelse, erfaring og føl elserknyttet til det religiøse. Det er etunderforstått mål å trekke elevene innet religiøst univers, slik at de som sagtbedre kan finne ut av sin egen «livs-tolkning». Bøkene forutsetter også atdet bare er gjennom en åpen hold-ning til religion og det overnaturlige,at mennesker kan lære noe om livetdypeste mening, forteller han.

Andreassen understreker at detteer kontroversielle antagelser, og slettingen nøytral måte å undervise omreligion på.

For å gjøre faget mer nøytraltmener Andreassen det er nødvendigå få et større antall RLE-underviseremed religionsvitenskapelig bakgrunninn i høyskolesystemet.

– Dette må nødvendigvis gå påbekostning av antallet teologer.RLE-faget skal være nøytralt, og dakan man ikke fortsette med over 80prosent som er sosialisert i et innen-for-kristent univers, konstaterer han.

Andreassen tror det ville ha værtlangt enklere å få faget nøytralt hvisdet var religionsvitere og -historikere– og ikke teologer og kristendomsut-dannede – som utgjorde 80 prosentav underviserne.

– RLE-faget må konsekvent be -trakte religioner utenfra hvis man skalta Strasbourg-dommen og kritikkenfra FN på alvor. Dette er disse to ut -danningsgruppene opplært til. Hvisman skal unngå et fag som er innsauseti en bestemt religion, må man ogsåunngå at flertallet blant de som for-

mer faget er det, poengterer han.Andreassen trekker fram det at da

KRL-faget skulle innføres i 1997, vardet Menighetsfakultetet (MF) somfikk ansvaret for etter- og videreut-danningen av de gamle kristendoms-lærerne.

– Det er ikke rart at gamle struk-turer og tankebaner videreføres medet slikt opplegg. Poenget er at ingenstilte spørsmål ved dette. Det illus-trerer noe av den selvsagtheten somomgir hele faget. I avhandlingen minargumenterer jeg for at MF i realitetenhar styrt det meste av KRL/RLE-prosessen hele veien, sier han.

TRENGER VI ET EGET RELIGIONSFAG?Andreassen synes spesielt konflikt-perspektivet mangler i dagens RLE-fag.

– Når elevene ifølge fagdidaktik-ken skal stimuleres til å finne sinegen «livstolkning», sier det seg selvat man ikke kan snakke for mye om

konflikter. Men da er det viktigedeler av religionsfaget som ikke tema -tiseres. De mer konfliktorientertedelene av religionen er også noe somengasjerer elevene. Det opplevde ihvert fall jeg da jeg arbeidet somlærer i ungdoms- og videregåendeskole, sier han.

– Trenger man egentlig et egetreligionsfag? Kan ikke kunnskap omreligion og livssyn heller integreres iden generelle historie- eller sam-funnsfagundervisningen?

– Det er i hvert fall viktig å tenkerundt legitimiteten til et eget religions -fag. Teologene har jo begrunnelsenklar, nemlig at religion er viktig formennesker. Men dette er ikke religi-onsvitere nødvendigvis enig i. De vili større grad argumentere for at reli-gion bør inngå i den generelle historie/samfunnsutdanningen, forutsatt at reli -gion blir behandlet skikkelig.

Les hele intervjuet på Fritanke.no

– Dyp kristen tradisjon dominerer RLE

FRI TANKE 04-2009 5

I november 2007 sjekket Fritanke.no bakgrunnen til de som utdanner lærere i skolensRLE-fag, tidligere KRL-faget. Vi fant at 60 % var teologer, og ytterligere 23 % hadde kris-tendom som utdanningsprofil. Til sammen utgjorde folk man kan si har en innenfor-kristen utdanningsbakgrunn 83 prosent.

Nettverkskoordinator Tarald Rasmussen sa den gangen at han regnet med at dettallet ville synke de kommende årene.

– De siste årene har stadig flere religionshistorikere blitt ansatt, så jeg tror vi vil fåen jevnere fordeling etterhvert, sa han.

To år senere viser det seg at Rasmussen har fått rett når det gjelder andelen teologer.Denne har sunket fra 60 % til i underkant av 56 % (55,55 %). Til gjengjeld har imidlertidandelen kristendomsutdannede steget fra 23 % til knapt 27 % (26,66 %).

Samlet sett betyr dette at andelen RLE-undervisere med en innenfra-kristenutdanning har sunket med under ett prosentpoeng, fra 83 prosent til 82,22 prosent.

Tekst: Even Gran; Publisert på Fritanke.no 27.10.2009

I

RLE-faget er gjennom-syret av innenforkristenttankegods. Det er ufor -enelig med et nøytraltfag, sier forsker Bengt-Ove Andreassen.

Det er en gjennomgående antagelse i fagdidaktikkbøkene at religion spiller en viktig rolle i menneskers streben etter å få grepom sin egen «livstolkning». Foto: Istockphoto

Fortsatt over 80 prosent med teologi eller kristendomsbakgrunn i RLE

HAMU støtter nigerian-ske humanisters kampfor barns rettigheter ogmot hekseforfølgelsermed 50 000 kroner. Kan -skje går HAMU inn somsamarbeidspartner.

deler av Nigeria utsettes barn forgroteske overgrep etter anklagerom hekseri. Nå vil Human-Etisk Forbunds huma nitær -aksjon HAMU støtte nigerian-

ske humanisters kamp mot heksefor-følgelsene.

Kampen mot hekseforfølgelser ernærmest blitt en hovedoppgave forden unge humanistgruppa YoungHumanistas Network (YHN). Deresaksjon HAWK (Humanists AgainstWitch Killing – humanister mot hek-sedrap) har som formål både å hjelpede som blir rammet av beskyldning-ene og å få folk til å forstå at hekserikke finnes.

Oslo fylkeslag av Human-EtiskForbund har en stund støttet gruppasarbeid, og nå har også HAMU ved-tatt å støtte YHN og stiftelsenCRARNs arbeid mot hekseforfølgelseav barn i den nigerianske delstatenAkwa Ibom med 50 000 kroner.

– Dette er i første omgang enrespons på et tidsavgrenset prosjekt,forteller Lars Gule, nyvalgt styre-medlem i HAMU og foreløpig an -svarlig for satsningen i Nigeria.

Nå vurderer HAMU å gå inn i etmer langsiktig engasjement i Nigeria,og vil gå i dialog med Oslo fylkeslagav Human-Etisk Forbund om etsamarbeid.

HAMU har som uttalt mål åkjempe mot misbruk eller undertryk-kelse på religiøst grunnlag. Særligkvinner og barn skal prioriteres.

– HAWK-prosjektet oppfyllerHAMUs kriterier om å bekjempetradisjons- og religionsbaserte over-grep, og dette er virkelig snakk omgroteske overgrep mot disse barna.Men vi kan ikke gå raskere fram enn

det vi har kapasitet i, og vi vil væresikre på at prosjektet har langsiktig-het og at organisasjonen har kapa-sitet til både å bruke støttemidleneog til å håndtere dem, forklarer Gule.

15 000 BARN UTSTØTT FRA FAMILIENEHAMU har funnet det vanskelig åstadfeste omfanget av overgrep ogforfølgelser av barn i Nigeria. Menstiftelsen CRARN (Child Rights andRehabilitation Network) som arbeiderfor å ta vare på de barna som har blittutstøtt av sine egne familier, driver etinternat med 130 barn i Akwa Ibom.Dette utgjør bare en liten del av debarna som er rammet. Ifølge velferds -delstatene Akwa Ibom og CrossRiver State være så høyt som 15 000.

I sommer ble en barnerettighets-konferanse i regi av Stepping Stonesog nigerianske humanister angrepet avfanatiske kristne. Kristne predikanteri Nigeria er sterkt skyldig i overgre-pene på hekseanklagede barn.

I slutten av august henvendteHuman-Etisk Forbunds generalse-kretær Kristin Mile seg både til norskUD og til den nigerianske ambassadeni Stockholm med oppfordring om åsette de pågående hekseforfølgelseneav barn i Nigeria på dagsorden.

Les mer på Fritanke.no

Følg også med på HAWKs nettside:hawkafrica.blogspot.com/

HAMU støtter kamp mot hekseforfølgelse

6 FRI TANKE 04-2009

HAMUs solidaritets-konferanse 201013. februar 2010 inviterer Human-EtiskForbunds humanitærorganisasjon HAMUtil sin årlige solidaritetskonferanse medfokus på internasjonalt hjelpearbeid,kamp mot religiøs og tradisjonelt basertundertrykkelse, for medmenneskelighetog humanistisk solidaritet. Innledere erTerje Tvedt, professor ved Universitetet iBergen, som retter et kritisk blikk mot detnorske «godhetsregimet» og Yemi Ade mo -wo Johnson fra Young Humanista Net -work i Nigeria, som motarbeider hekse -forfølgelse av barn i Nigeria.

I dagene før og etter konferansen (5.-23. februar) kommer Johnson gjerne påbesøk i fylkeslag, lokallag og til konfirmant -grupper for å fortelle om YHNs arbeid. Lesogså hans kommentarer med fokus påafrikanske forhold på Fritanke.no.

For påmelding og mer informasjon, sehamu.no

Livssynssamtalepartnerekurset av HEFHEF har i løpet av 2009 kurset en gruppemedlemmer og tillitsvalgte i å lede livs-synssamtaler. Gjennom fire kurshelger har22 deltakere fra hele landet lært å lede for-skjellige typer livssynssamtaler av de tofilosofiske praktikerne Morten Fastvold ogKaja Melsom, sistnevnte er også rådgiver iHEF og ansvarlig for kurset. Fokus har værtpå praktiske øvelser, og deltakerne harblant annet trent på å lede filosofiskekafeer, sokratiske gruppesamtaler og én-til-én samtaler.

– Det er bare en måte å lære dette på,og det er gjennom øvelse, forteller KajaMelsom.

Målet har hele tiden vært at deltaker-ne etter endt kurs skal anspores til å settei gang aktivitet i egne lokal- og fylkeslag.Kursdeltakerne vil bli fulgt opp av HEF,blant annet med en mentorordning oghjelp til lokal tilrettelegging.

– Vår visjon er at HEF på sikt skalkunne tilby livssynssamtaler til medlemmeri hele landet, sier Melsom.

Seremonipåmeldingvia internettHuman-Etisk Forbund har de siste årenegradvis innført heldigital påmelding tilHumanistisk konfirmasjon. Fra og med 2008kunne alle vordende konfirmanter meldespå via nett. Det har vært en suksess, somikke minst gir stor arbeidsbesparelse forHEFs fylkeskontorer.

Til og med 17. november var 9688påmeldt til konfirmasjon i 2010. Detutgjorde 98,4 % av de som ble konfirmerti 2009. På samme tid i fjor hadde 68,4 % av2009-kullet meldt seg på. Det ser ut til atnær 100 % av alle påmeldinger til konfir-masjon nå skjer via nett.

Nylig ble et prøveprosjekt med tilsva-rende påmelding til Humanistisk navne-fest satt i gang, foreløpig i Sør-Trøndelag,Rogaland og Oslo. Allerede en knapphalvtime etter at påmeldingsskjemaet vartilgjengelig på nettet, var førstemann iTrondheim påmeldt sin navnefest.

Ansvarlig for systemet, Børre Aust -mann, ved HEFs hovedkontor, melder omutelukkende positive tilbakemeldinger frafylkes- og lokallag landet rundt.

3000 dobbelt-registrerte medlemmerAntall dobbeltregistreringer mellom Human-Etisk Forbund og statskirka har vært syn-kende de siste årene, men nå går det oppigjen. HEF har fått beskjed om at forbundet i2008 hadde 300 flere dobbeltmedlemmermot «andre tros- og livssynssamfunn» ennåret før. Totalt er tallet dobbeltregistreringer2980, tilnærmet alle er mot Den norskekirke.

Ifølge HEFs økonomisjef, Rolv G.Birketvedt, er hovedårsaken også i år er atkirka er treg med å melde ut folk.

85 % av de dobbeltregistrerte har meldtseg inn i HEF de tre siste årene. Blant desom meldte seg inn før 2005, er det sværtfå dobbeltregistreringer. Nesten 50 % erbarn under 15 år, som HEF har foreldrenessignatur på at HEF skal få statsstøtte for.Men hvis en av foreldrene fortsatt står opp -ført som kirkemedlem, er barna automatisk«tilhørende kirka» og slik dobbeltoppført.

Det framstår uforklarling for HEF hvor-for antallet dobbeltregistrerte skulle øke nå.

Les mer utfyllende om dette på Fritanke.no.

Tekst: Kirsti Bergh, Publisert på Fritanke.no 2.10.2009

IDen lille gutten Oruko ble forlatt av foreldrene sine etter at han ble beskyldt for hekseri, men har her akkurat ankommet CRARN-senteret, hvor han blir tatt i mot avandre barn i samme situasjon. Les mer på hawkafrica.blogspot.com/. Foto: HAWK

FRI TANKE 04-2009 7

– Det finnes selvsagt noen grenser for religiøs frihet, men jeg synes dissegrensene skal være så vide som mulig. Jeg er for eksempel ingen tilhenger avdenne franske «forbud mot hijab»-linja, og jeg synes barn skal lære så myeom religion som mulig på skolen. Men samtidig mener jeg at alle religionerbør utsettes for så mye «solskinn» som mulig. Det må med andre ord værelov til å kritisere uten å bli beskyldt for å ville «forby religion», sier DanielDennett i et intervju Fritanke.no gjorde i forbindelse med at filosofen var iNorge og holdt Darwin-foredrag.

Dennett understreker at det kan være vanskelig å trekke grenser for nårreligionsfriheten bør vike for andre hensyn, men trekker fram ett eksempelder han mener religionsfriheten blir dratt for langt:

– Jeg synes ikke religionsfriheten bør kunne brukes til å holde barn uvi-tende om grunnleggende fakta om verden. I USA er det mange kristne for-eldre som velger å gi barna sine hjemmeundervisning. De kan ikke dekke segbak religionsfriheten, lære barna opp i kreasjonisme og holde dem unnakunnskap om evolusjon. Det er et overgrep, sier Dennett.

Les hele intervjuet hvor Dennett er innom gudsargumenter, spørsmålet om fri vilje, uenighetmed Richard Dawkins m.m. på Fritanke.no.

Konflikt i Møre og Romsdal fylkeslagStyret i Ålesund og omegn lokallag trakk seg i begynnelsen av november, etterlangvarig konflikt med fylkeslaget.

Lokallagsstyrets medlemmer mener de ikke er i «konflikt» med noen. Slik de ser det,varsler de bare om et udugelig fylkesstyre. Tidligere har Ålesund-laget bedt om å bli fri-stilt fra fylkeslaget i Molde, men det har ikke HEFs hovedstyre gått med på. Styreleder iHEF, Åse Kleveland, har forsøkt å megle, men uten hell.

Møre og Romsdal fylkeslag jobber nå med å få alle seremonier i Ålesund til å gå somnormalt. Organisasjonssekretær Hege Otterholm er optimist, og tror det skal gå bra.

Les hele saken på Fritanke.no

– Videst mulig religionsfrihet

Følg med på Fritanke.no - vi publisererdaglig nyheter fra livssynsfeltet. Og delta

i debatten på våre debattsider.

Skarp kristenrefs i ukjent Øverland-opptakReligionskritisk forlag og biskop emeritus Sigurd Osberg har sammen sørget for at ethistorisk Arnulf Øverlands opptak nå foreligger på CD.

I 1962 gikk det rykter om at Arnulf Øverland hadde «kommet på bedre tanker»siden han i 1933 holdt sitt foredrag «Kristendommen – den tiende landeplage», somførte til at han ble tiltalt for blasfemi. Kristne studenter inviterte forfatteren for å fåsaken avklart, og han holdt foredrag for Norges kristelige studentforbund iUniversitetsgata 20 i Oslo i 1962. Den unge Oseberg var tilstede med båndopptaker.Han brukte opptaket av Øverlands tale et par ganger etterpå, i forbindelse med debatt-møter, men så ble lydbåndet liggende i hans private arkiv.

– Det var et innlegg i Aftenposten om at det fantes et slikt opptak. Via omveier fikkvi i Religionskritisk forlag tak i Sigurd Osberg, og han var velvilligheten selv. Vi fikk res-taurert lydbåndet, og deretter digitaliserte vi det, forteller Dagfinn Eckhoff, styreleder iReligionskritisk forlag til Fritanke.no.

Han er veldig stolt av utgivelsen. – Dette er jo historisk materiale. Ingen har hørt denne talen siden 60-tallet. Og jeg

må si det er deilig å hørte hvor ekte og uforfalsket religionskritikk kunne framføres aven av våre skarpeste hjerner for over 50 år siden. Denne evnen til å ta ting bokstaveligsom Øverland hadde, savner jeg i dagens religionsdebatt, sier Eckhoff.

CD’n kan bestilles fra HEFs nettbutikk.

Les hele saken – med Øverland-sitater – på Fritanke.no.

Filosofen og nyateisten Daniel Dennett i Norge

Foto: Even Gran

forbindelse med FN-konfe-ransen mot rasisme i vår(Durban II), var det foreslåtten tekst til sluttdokument somfordømte «nedsettende utsagn

om religion». Forslaget ble stoppet,men nå er et lignende forslag til FN-vedtak fremmet av Syria, Hvite -russland og Venezuela.

– Vi ser med stor bekymringpå nedsettende utsagn om religionsom spesielt rammer de muslimskeminoritetene i kjølvannet av de tra-giske hendelsene 11. september2001. Vi uttrykker også bekymringfor at islam ofte og på misvisendemåte blir forbundet med menneske-rettighetsbrudd og terror, heter detblant annet i uttalelsen.

Forslaget ble i midten av novem-ber behandlet av en forberedendekomité til FNs generalforsamling (Densosiale, kulturelle og humanitærekomiteen), der det ble vedtatt med 81stemmer for. 55 land stemte mot, mens43 land avholdt seg fra å stemme.

Alle de muslimske landene stemtefor, sammen med blant annet Russ -land, Cuba og Thailand. Alle de vest-europeiske landene, inkludert Norge,stemte mot, sammen med blantandre USA og Canada.

Det er ventet at FNs generalfor-samling vil vedta resolusjonen med

samme stemmetall som saken fikk iden forberedende komiteen. For -delingen av land er den samme i deto organene.

Det har ikke uventet kommetsterke reaksjoner mot forslaget.

– Slike resolusjoner gjør detenklere for enkeltnasjoner å innførelover mot blasfemi og «fornærmelsermot religiøse følelser», som igjen blirmisbrukt for å hindre fredlige ut -trykk for uenighet rundt politikk ogreligion, heter det i en uttalelse fraorganisasjonen UN Watch, som ersignert av en lang rekke organisasjoner.

IHEU-RAPPORT OM YTRINGSFRIHET OG BLASFEMIHuman-Etisk Forbunds internasjonaleparaplyorganisasjon, humanistunionenIHEU, er ikke over raskende sterktkritisk til forslaget.

– Vi er alle blasfemiske i forholdtil en eller annen religion. Enten dukritiserer at religiøse ledere misbru-ker sin makt, forteller en vits om reli-gion eller ganske enkelt sier hvor dustår livssynsmessig, så vil du fornær-me en eller annens religiøse følelser,sier Matt Cherry, leder av IHEUsFN-delegasjon.

Han mener at det FN nå er i ferdmed å vedta, vil gi store religioner etrettsvern til å straffe de som «våger åvære uenige med dem».

IHEU lanserte i forrige uke rap-porten Speaking Freely About Religion:Religious Freedom, Defamation andBlasphemy.

I rapporten hevdes det at begrepet«nedsettende uttalelser om religion»har sitt opphav i Pakistans blasfemi -lover, og at de islamske landene i FN(gjennom organisasjonen OIC) kjø-rer en kampanje for å få FN til å inn-føre tilsvarende bestemmelser.

Rapporten konkluderer med føl-gende:

Konseptet «nedsettende uttalelserom religion» har ingen hjemmel ifolkeretten.

Å forby «nedsettende uttalelserom religion» er et angrep på men-neskets religions- og ytringsfrihet.

Resolusjoner mot «nedsettendeuttalelser om religion» blir detsamme som lover mot blasfemi, meddet samme potensialet for krenkelserav menneskerettighetene.

De forholdene som resolusjonenprøver å gjøre noe med, er det myeenklere å håndtere ved en mer enhet-lig håndheving av eksisterende FN-regler mot intoleranse og diskrimi-nering. (IHEU-rapporten kan lastesned fra iheu.org.)


FN vil forby blasfemi – igjen

8 FRI TANKE 04-2009

Internasjonal anerkjennelse for Humanist forlagHumanist forlags utgivelse Bygg broer, ikke murer - 97 øvelser for undervisning i men-neskerettigheter, flerkulturell forståelse og konflikthåndtering fra 2007, ble nylig presenterti et internasjonalt kompendium for god menneskerettighetsundervisning.

Det er FNs høykommissær for menneskerettigheter, OSCE, UNESCO og Europarådetsom er utgivere av Human Rights Education in the School Systems of Europe, Central Asiaand North America: A Compendium of Good Practice. Intensjonen bak publikasjonen erå inspirere til nye initiativer for undervisning i skolesystemene i Europa, Nord-Amerikaog Sentral-Asia.

Bygg broer er skrevet av Enver Djuliman og Lillian Hjorth – varamedlem til HEFshovedstyre og skribent for Fri tanke – på bakgrunn av deres ti-årige arbeid medopplæring i menneskerettigheter på Balkan, Russland, Hviterussland, USA og Norgegjennom Den norske Helsingforskomité. Boken er oversatt til bosnisk-serbisk-kroatiskog kommer snart på russisk.

Vil rydde opp i livssynsrotetSamarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) la 13.november fram rap-porten Livsfaseriter – Religions- og livssynspolitiske utfordringer i Norge.

Rapporten er et forsøk på å avhjelpe den norske statens mangel på en helhetligtros- og livssynspolitikk. En rekke prinsipielle grenser er ikke gått opp, og derforblir politikken ofte vinglete, som i sakene om blasfemiparagraf og hijab i politiet.

Regjeringen innser at dette er upløyd mark, og har i regjeringserklæringenSoria Moria II lovet å fremme «en sak om tros- og livssynspolitikken med sikte påå skape en samlet politikk for området».STL-leder og fagsjef i HEF, Bente Sandvig, slår fast at dette ikke er noen syte ogklage-rapport.

– Vi i STL har snakket med hverandre om hvordan vi best forholder oss til tros-og livssynssamfunnenes livsfase-riter rundt fødsel, vigsel, dødsfall med mer. Dettehar vært lærerikt, og vi ønsker å bringe denne kunnskapen videre til andre, sier hun.


Tekst: Even Gran; Publisert på Fritanke.no 18.11.2009

IHEUs Matt Cherry mener at et slikt FN-vedtak vil gi store religioner et rettsvern til åstraffe de som «våger å være uenige med dem». Her fra karikaturprotester i London.Foto: istockphoto.com

Det ligger an til at en resolusjon mot «nedsettendeuttalelser om religion» kan bli vedtatt av FNsgeneralforsamling. IHEU svarer med en rapportom ytrings- og religionsfrihet.

I

En julehilsen

SÅ LENGE KORN har vært dyrket her i landet, har folk hengt opp

julenek som takk for solas gjenkomst. Jeg vet det ikke, men det skulle

ikke forbause meg om Harald Hårfagre og hans menn i jula satte

våpnene fra seg i snøen utenfor, og ventet til etter nyttår før de

fortsatte med å samle Norge til ett rike.

I JULA vil vi gjerne at kveldene skal være så stille at vi kan høre

stjernene synge der oppe, og vite at de synger for helgener og

hedninger, tollere og syndere og for oss andre. Vi vil gjerne være fylt

av vennlighet, og ville hverandre og all verden fred og fordragelighet

og alt vel.

DET ER IKKE ALLTID vi får det til, men vi vil gjerne mene det

fra våre hjerter, når vi sier God jul.

Det humanistiske livssynet tar utgangspunkt i at vi selv er ansvarlige for våre handlinger. Humanismen er uten religiøse forestillinger, og har som mål at mennesker skal leve gode liv på egne premisser og vise ansvar for hverandre. Human-Etisk Forbund (www.human.no) arbeider for en livssynsnøytral stat, livssynsfrihet og respekt for menneskerettighetene i et mangfoldig samfunn.

Foto: Linda Cartridge

ag vill känna att jaglever all den tid jaghar», runger det gjen -nom Huma nismenshus i Oslo, den ær -verdige gamle byg-ningen der Human-

Etisk Forbunds hovedkontor og fyl-keslagene i Oslo og Akershus holdertil. HUM-koret øver til jubileums-konsert, og Gabriellas sång fra filmenSå som i himmelen er nummeret.

– De som ikke kan sangen utenat,må stå bakerst, sier dirigent Per ArneOlsen. – For alt jeg vet, kan det hendedere lærer den før lørdag. Det harskjedd mirakler før.

De omkring femti sangerne ler godt.

NESTEN HUM-BUGHUM-koret ble stiftet høsten 1989etter initiativ fra Bjørn Rasch Østby.En gave fra Sverre M. Halbo, en avpionerene i Human-Etisk Forbund,gjorde det mulig.

– På stiftelsesmøtet diskuterte viform, øvelser, dirigent – og ikkeminst navn, forteller Runar Molstadog Grethe Økern. De to har værtmed helt fra starten.

– Av tre-fire forslag fikk navnetHUM-bug først flest stemmer. I av -stemningen mellom de to mest popu -lære navnene, vant likevel HUM-koret.Kanskje like greit, humrer Molstad.

En viktig oppgave for koret er åbidra til humanistiske kulturuttrykk.

– Human-Etisk Forbund har ved-tatt i arbeidsprogrammet at vi skallegge vekt på kultur. Det rettferdig-gjør at Oslo fylkeslag bruker pengerpå oss. Koret er en sentral kulturbæ-rer, og humanistisk kultur er viktigfor å opplyse om humanisme, menerMolstad og Økern.

Naturlig nok synger koret ikkesalmer, men for øvrig er utvalgetbredt. Det består av norsk og inter-nasjonal musikk, Händel og theBeatles, folkemusikk, popsanger,viser og klassisk musikk. Repertoaretblir bestemt av et musikkutvalg.

– Vi har hatt «hyperhuman -etikere» som ikke ville synge «Ängla-gård». Nå synger mannskoret HUM -

ennene tekstlinjen «We thank godevery day» – vi er ikke fanatiske.

– På flere reiser har vi hatt kon-serter i kirker fordi det er flotte kon-sertlokaler, sier Økern. De to kor -veteranene forteller entusiastisk omkonserten i kirken i Jersey der defremførte «Imagine», arrangert forkor av Stein Eriksen fra HUM-koret.

– Hele salen gråt, ikke et øye vartørt!, hevder Molstad.

IKKE BARE ET KORHUM-koret startet med friskt motog sang offentlig under en borgerlignavnefest allerede i stiftelsesåret.Koret synger fortsatt i humanistiskenavnefester og konfirmasjoner, menhar også satt opp syngespillet«Maribel frå Patria», skrevet av GeirrLystrup, og arrangert større konserter,som «En hyllest til Mikis Theo do -rakis» i samarbeid med Sosialistisk kor.

Koret har utmerket seg i kor-konkurranser på Jersey og i Praha, oghar årlige seminarer i Nevlunghavn.

De to veteranene mimrer ogkrangler vennlig om konserter, reiser,seminarer og repertoarvalg.

– «Koret er min andre familie»,uttalte en av sangerne en gang. Ogdet er helt sant, sier Molstad.

– Koret er en sterk sosial gruppe:hvis man sliter på jobben eller medfamilien, er koret et fristed. I korethar folk funnet hverandre, giftet segog fått barn.

– Siden vi møtes en gang i uka,blir det kontinuitet, poengterer de

Jubelkoret

10 FRI TANKE 04-2009

«J

Det begynte med humbug og en donasjon på 10 000 kroner. Nå erde 50 glade sangere med hundrevis av suksessopptredener bak seg.I år feirer HUM-koret 20-årsjubileum.

Tekst: Anja Østberg Hansen Foto: Nadia Fransen

Et knippe glade korister: f.v. Grethe Økern, Runar Molstad, dirigent Per Arne Olsen, leder av korutvalget Cathinka By og Morten Bolstad.

trofaste koristene. – Mange møtes også i andre

sammenhenger. Om sommeren, nårdet ikke er korøvelser, møtes deivrigste blant oss ofte på St. Hans -haugen. Eieren ringer og etterlyseross hvis vi ikke dukker opp.

Molstad mener at korseminareneog reisene er viktige også for det fag-lige nivået:

– Det er viktig at vi er glade ogtrygge sangere. Er vi det, synger viogså bedre. I et kor vil det alltid væreet spørsmål om ambisjonsnivået ogom disiplinen, påpeker Molstad.

– Er det for sterk disiplin, for-svinner mye av gleden. Samtidig måman ha disiplin for å oppnå et visstnivå. Hvis ikke, kunne vi kommetsammen kun for å ha det gøy.

Jubileumssangerne er ikke i tvilom hvem som har mye av æren forkorets kvalitet:

– Per Arne er den mest fantastis-ke som finnes! Vi er veldig, veldigglade i dirigenten vår, sier Økern ogMolstad i kor.

Per Arne Olsen har vært koretsfaste dirigent helt fra starten, kunavbrutt av ett års permisjon.

– Han er sosialt intelligent, lun oghumoristisk. Han trekker fram detbeste i oss uten kjefting.

Korets begeistring for Olsen bleogså synliggjort under jubileumskon -serten 31. oktober. I all hemmelighethadde koret skrevet sin egen tekst, enflammende dirigenthyllest, til melo-dien av Bellmanns «Nå skruva fiolen».

JUBELKONSERTJubileumskonserten den siste kveldeni oktober var spekket med sangglede,entusiasme og rene røster. Pro -grammet bestod av sanger fra koretsfødsel til de nå er nådd voksen alder.deLillos, Lars Sørås, Lillebjørn Nilsenog John Lennon var blant mange påkomponistlisten.

Koret framførte mektige sangerfra oppsetningene «Maribel frå Patria»og «En hyllest til Mikis Theo do r akis».Konferansierene Atle Sivertsen, MartheLandsem og Siri Lamark Kvammenloste publikum gjennom tjue års his-torie, der de fortalte om reiser,utmerkelser og om HUMennene ogHUMsøstrene, kjønnsbaserte utskuddfra HUM-koret.

Men før det – tilbake i fjerde etasjei Humanismens hus. Den obligato-riske pausesummingen forstummer,koristene er klare til siste innsats førjubileumskonserten. Medlemmenediskuterer plassering i koret, tullermed pianist Trond Lindheims T-skjorte og med narrehattene som skalbrukes i et av konsertnumrene.

– Husk at det å synge er bære-kraftig og ikke-voldelig, tøyser dirigentOlsen.

– Og at lørdag må dere – i bestefall – være forberedte på å ta imotapplaus.

Applaus ble det. Nok til det vakreekstranummeret «Kväll», framførtmed små lommelykter og dempetbelysning. Applaus verdig en 20-åring i full blomst.

FRI TANKE 04-2009 11

Molde hadde koret HumLa sin spede begynnelsefor to år siden.

– Mange var skeptiske, og mente det ikke komtil å gå, forteller organisasjonssekretær i Møre ogRomsdal fylkeslag og nestleder i HumLa, Hege

Otterholm. Koret har vokst fra sju til over tretti medlemmer, og

Otterholm oppfordrer alle sangglade til å starte kor:– Det finnes ikke noen mer sosial møteplass! Vær klar

over at det kan være vanskelig i begynnelsen, men det eren unik mulighet der voksne kan bli kjent med andrevoksne.

Formelt sett er HumLas et frittstående, uttalt ikke-religiøst kor, forankret i det humanistiske livssynet, menmed et tett samarbeid med forbundet.

En av HumLa kjerneverdier er å være inkluderende,og koret forsøker blant annet å rekruttere fra voksen-opplæringen (norsk for innvandrere) og blir gjerne fler-kulturelt. Fra før er de en broket gjeng med ulik arbeids-situasjon, familiesituasjon og alder.

– Vi går veldig, veldig fint sammen, sier Otterholmbegeistret.

– Takk til alle som har vært med å drifte koret, og laHUM-kor-bevegelsen vokse videre!

Kor rundt omkring i landetLARVIK: HumLa (2006-) ble startet på initiativ fra lokallaget iLarvik. Koret er åpent for alle, også ikke-medlemmer, oghar et variert repertoar og ukentlige øvelser. Koret haromkring 25 aktive sangere og synger på humanistiskkonfirmasjon hvert år, fylkeslagets årsmøter og møter iandre lokalllag.

KRISTIANSAND: Koret Syng HEFtig (2002-) startet med 10-12 sanggladekorister, og første opptreden var i 2003 under årsmøtettil Kristiansand lokallag. Koret synger ved humanistiskkonfirmasjon og navnefest, og har flere ganger sunget igågata Markens ved vår-/vintersolverv. Koret trengerflere menn!

ARENDAL: Barnekoret HUMlene (2008-) øver en gang i uka, syngerpå navnefester og har også sunget under åpen dag omhumanisme.

STAVANGER: HUMUS (1994-) har omkring 45 sangere i alderen 25-65 år og synger under konfirmasjoner og navnefester,men også på firmatilstelninger, byarrangementer, korfes-tivaler, julefester, jubileer og feiring av bursdager ogslektsstevner.

TRONDHEIM: Kor HEFtig (1997-) er et lite kor med stort aldersspenn, somsynger ved vintersolverv, holder vårkonsert, navnefester,konfirmasjoner, og har bl.a. deltatt i koroppsetning avLes Misérables. Repertoaret spenner fra et humanetiskgrunnrepertoar til et bredt spekter av viser, madrigaler,musikaler og poplåter.

BERGEN: HUM-koret i Bergen (ca 1990-) synger i første rekkepopulærmusikk, folkemusikk og norske viser. Koret syng-er på navnefester og konfirmasjoner i distriktet. Høsten2010 er alle landets HUM-kor invitert til Bergen.

Ta kontakt med fylkeslagene for mer info – se human.noEr det noen kor vi har glemt?

IStart kor!

Per Arne Olsen har vært korets dirigent siden starten og elsket av koret.

– Vi har ganskestilltiende tilpassetoss, ignorert oggod tatt at med-mennesker lever

som rotter i vår tid og i våre gater.Dette er et verdivalg, skriver lederfor leder i Foreningen for en humannarkotikapolitikk og aktiv HEF-medlem, Arild Knutsen, i etterordettil boka Uteliv, nylig utgitt påHumanist forlag.

Knutsen har tidligere utfordretHuman-Etisk Forbund på sosial-etiskengasjement. I Humanistmanifestetfra 2006 heter det at «Humanismener et livssyn som setter mennesket isentrum og fremhever den enkeltesmenneskeverd, selvstendighet, ukren-kelighet og iboende verdighet» ogvidere at «Vi har en naturlig evne tilå leve oss inn i andres situasjon somkommer til uttrykk gjennom vårsamvittighet og som gjør oss tilmoralske vesener».

Burde ikke dette forplikte oss,ikke bare som enkeltmennesker, menogså som organisasjon? Human-Etisk Forbund er en organisasjon medover 76 000 medlemmer. Kanskje finsdet nesten like mange forskjelligeårsaker til å være medlem.

I vår organisasjon er vi opptatt avmenneskerettigheter, men skal detbare handle om de menneskerettig-heter som er knyttet til religionsfri-het (frihet til og frihet fra)? Vi heropptatt av menneskets verdighet, menskal det bare handler om verdighetknyttet til livssyn?

Da Fri tanke portretterte ArildKnutsen i fjor, lanserte han noen for-slag: «Vi kunne jo ha åpnet varme-stue og aktivitetstilbud til vanskelig-

stilte, for eksempel. Vi kunne ha deltut mat og opprettet sekulære be -handlingsinstitusjoner.» Det har ikkeskjedd noe siden dette. Arbeids- ogprinsipprogrammene som ble vedtattpå landsmøtet legger ikke opp til slikeaktiviteter. Men samtidig som orga-nisasjonen skal arbeide for at statensørger for at offentlige velferdstilbudog fellesinstitusjoner er livssynsnøy-trale for brukerne av tjenestene, lig-ger det i arbeidsprogrammet at orga-nisasjonen skal utrede hvilke om sorgs -tjenester Human-Etisk Forbund skaltilby og på hvilket nivå.

I høstens annonsekampanje harHuman-Etisk Forbund fokusert påreligionsfriheten i det offentliges før-stelinjetjenester, som sykehus, barne-hage og eldrepleie. Problem stil ling eneher gjelder i høyeste grad også forrusmisbrukere, som ofte er prisgitt et

rusbehandlingsfelt dominert av reli-giøse (men selvsagt velmenende)organisasjoner. Spørsmålet er omHEF bare skal arbeide for at første-linjetjenestene skal være livssynsnøy-trale, eller om organisasjonen ogsåskal arbeide for å komme inn medalternative tilbud til kirkens, foreksempel i fengsler, på sykehus m.m.Da må det ikke være, som Knutsenkritiserer HEF for, bare for å være etalternativ til kirka, men fordi vimener at dette har en verdi i seg selv.

Det blir ofte sagt at Human-EtiskForbund ikke skal være alle gode

sakers organisasjon, men kanskje kanvi være noen flere gode sakers organi-sasjon? Organisasjonen bør ikke tastilling i politiske spørsmål der det erstor uenighet blant forbundets med-lemmer, men det kan vel ikke værestrid om verdien av å arbeide for økt

menneskeverdet i samfunnet – bådepolitisk og praktisk? For det er ingentvil om at de som lever på gata, entendet er rusmisbrukere, ulovlige asyl -søkere, tiggere fra Romania, fårredusert sitt menneskeverd – bådegjennom hvordan vi har en tendenstil å se på dem og hvordan de blirbehandlet.

I Texas har en gruppe ateisternylig startet Atheists Helping theHomeless, som er et lite initiativ til åhjelpe hjemløse i Austin gjennom ådele ut nødvendighetsartikler. Dethandler blant annet om å møte og sesine medmennesker nettopp sommennesker.

En tanke i den indiske ateistbeve-gelsen er at fordi alle bare har detteene livet, må ateister være mer for-pliktet til å arbeide for en bedre ver-den og for å bidra til menneskeligverdighet.

På samme måte som Human-Etisk Forbunds seremonitilbud hand-ler om menneskelig verdighet og erbasert på frivillighet, er det potensialfor å legge til rette for en annen typefrivillighet i forbundet. En frivillig-het ute i felt. Vi kan for eksempelbidra med å dele ut askorbinsyre, såheroinbrukere slipper å ødeleggehelsa ved å bruke sitronsyre. Vi kanha en suppedag, og kanskje vi harnoen bestefedre som vil samle inn

brukte klær og ulltepper? Ja, hva kan viikke gjøre. Arild Knutsen foreslår atforbundet kunnearrangere varme-stue med filosofi-kafé – hadde ikkedet vært noe?


Engasjement for rusmis brukere og uteliggere er noe vihumanister overlater til staten og kristne organisasjoner.Er det kanskje på tide å endre på det?

Hva mener du? Bør Human-Etisk Forbund engasjere segmer aktivt sosialetisk? Ogville du ha engasjert deg? Er ditt lokallag engasjert isosialetisk arbeid av noeslag? Eller noe som ligner? Vi hører gjerne din mening!E-post: [email protected]

Arild Knutsen, leder for Foreningen for human narkotikapolitikk og tidligere medlem i Human-Etisk Forbunds hovedstyre, driveroppsøkende virksomhet blant Oslos narkomane, og kommer tett innpå livene deres.

KOMMENTARKirsti Bergh redaktør i Fri tanke

Et verdivalg

umanist forlag ga ny -lig ut boka Uteliv. For -fatter David Åleskjærhar snakket med mangeav dem som lever på

skyggesiden av velferds-Norge. Inn -byggere i landets største byer går forforbi dem hver dag, men stoppersvært sjelden opp.

Det har David Åleskjær gjort.Han har rett og slett slått av en prat.Med seg har han hatt fotograf JanLuneborg. Underveis har Åleskjærspurt seg hvem disse folkene er.Hvordan havnet de der de er i dag?Hvordan ser de på oss som går forbi,og hva tenker de om livet sitt?

Resultatet har altså blitt en hel bok.I tolv artikler forteller Åleskjær his-toriene til ulike personer i utemiljøeti Oslo, og fyller på med personligebetraktninger. I tillegg har WilliamFuglset har levert to artikler, mensEirik Stillingen har skrevet én.

– Jeg er privilegert. Jeg sitter medet fullt halvliterglass inne på stasjonensdyre pub, i verdens dyreste hoved-stad, og ikke med en kopp rett uten-for. Jeg har gått en del gatelangs detsiste året fordi jeg skriver bok, ikkefordi jeg ikke har noe valg, skriverÅleskjær i forordet.

Åleskjær forteller at han begynteå skrive boka fordi han ble nysgjerrigpå livshistoriene til de folkene somgikk forbi han på gata hver dag.

– Etterhvert fikk jeg ideen til enbok med intervjuer. Enkelte av Oslosnarkomane og uteliggere har jo blittkjente fjes som mange kjenner igjen.Tanken med boka er å gi navn tilenkelte av disse ansiktene. Det ble tilslutt et lite utvalg av historier som jegmener er ganske representative for demange jeg har hørt, men som ikke fikkplass i boka, forteller David Åleskjær.

Han er svært fornøyd boka, ogspesielt med bildene som fotografJan Luneborg har tatt.

– Hva gjorde mest inntrykk pådeg i prosessen?

– Det må være den svært åpne oghyggelige tonen vi ble møtt med hosde aller, aller fleste. Det har vært littoverraskende å merke den enormepositiviteten og åpenheten mangenarkomane har til mennesker som dei utgangspunktet ikke har så mye tilfelles med, sier Åleskjær.

Han forteller at det også har gjortinntrykk å innse hvor hårfine marginerdet ofte dreier seg om.

– Nesten alle vi pratet med, gårmed en drøm og en tro på at de skalkomme seg ut av misbruket. Men like -vel viser jo overdosestatistikken at alt -for mange slike drømmer blir knust,ofte av rene tilfeldigheter. Jeg håperat samfunnet lager veien kortestmulig for de narkomane som tar envirkelig bestemmelse om å forsøke etannet liv, sier han.

Tekst: Even Gran, Publisert påFritanke.no 11.11.2009


HUteliv

vilke mennesker erdet som er aktivei Human-Etisk For -bund? Hvor dan blede aktive – og hva

gjør at de forblir aktive?

Inge Anzjøn (79) har vært aktiv isnart 25 år, og fortsatt tar han tureninnom fylkeskontoret i Østfold så oftehan kan. Der spiser han matpakka siog slår av en prat med organisasjons-sekretærene Hild Haaheim og GunnHedberg. Han er nestleder i lokal -laget, og møter for Fredrikstad i fyl-kesstyret; han sitter i planleggings-gruppa for det regionale etikksemi-naret, et samarbeid mellom Østfold,Oslo og Akershus; han arrangererlivssynsdiskusjoner og er aktiv i denlokale avisdebatten.

Uten tillitsvalgte som Inge Anzjønville aktiviteten vært nær null – de holderseremoniene i gang, de driver lokal- ogfylkeslag og kan alltid spørres når det ernoe det trengs hjelp til, betror organisa-sjonssekretær Hedberg Fri tanke.Derfor starter vi vår intervjuserie medfrivillige med et besøk hjemme hos Anz -jøn utenfor Gamlebyen i Fredrikstad.

LENGE UTMELDT FØR HAN BLE INNMELDTVi begynner like godt med begyn-nelsen. For riktignok meldte Anzjønseg ut av statskirken på samme tid somHuman-Etisk Forbund ble stiftet,men syntes – da han oppdaget for-bundet – at det var en litt aggressivtone i kristendomskritikken.

– I utgangspunktet var det selv-følgelig helt nødvendig å være religi-onskritisk. Jeg husker jo den gang dubrennmerket deg selv om du sa noekritisk om kirke og religion. Men dajeg kom hit til byen var det en human -etiker som hadde til dels ganske langeog aggressive innlegg mot kristendomog statskirke som jeg syntes gikk overstreken. Det ga meg ikke lyst til å blimed i den foreningen, selv om konami var medlem, forteller Anzjøn.

Da den tidligere sivilingeniøren enperiode var daglig leder i det lokaleNei til Atomvåpen, ble han kjentmed hyggelige folk fra Human-EtiskForbund, som også var ute på stand ibyen. Etter hvert meldte han seg inn,og ikke før var han innmeldt, ble hanhuket tak i på gata av lokallagslederenog bedt om å stille til styret. Alleredepå første styremøte ble han nestleder,

og snart var han i praksis også an -svarlig studieleder i lokallaget. En kantrygt si at læringskurven var bratt, ogsiden den gang har han vært med åholde hjulene i gang i Fredrikstad ogØstfold.

Noe av det første han var med på,var å starte en diskusjonsklubb sommøttes hver fjortende dag i ØstfoldHuman-Etisk Forbunds daværendelokaler.

– Der kunne vi presse inn 40 styk-ker – da var det fullt, og det hendteofte at det ble så fullt, forteller han.

Møtene handlet ikke nødvendig-vis om Human-Etisk Forbund ellerstatskirketema.

– Særlig et møte om humor var vel -lykket, med Ragnar «Joker» Pedersenog Pål Nielsen – to av landets mor-somste menn, mener jeg. Da var detmange som lo mer enn de haddegodt av. Hehe. Vi hadde mange vel-lykkete møter.

Som tillitsvalgt i forbundet blirman lett dratt inn i flere aktiviteter,og snart ble Anzjøn også spurt om åvære gravferdstaler. I 1990 holdt hansin første gravferdsseremoni, etter åha vært på kurs med HEF-pionerHelmut Ormestad.

– Jeg var veldig nervøs og hadde endel ideer om hva jeg kunne og ikkekunne gjøre. Jeg nektet for eksempelå stå på talerstolen, jeg stod ved kistaog fomlet med mine A4-papirer,hehe. Men det jeg sa, var visstnok bra,smiler han.

Han forteller at avdøde var stats-kirkemedlem, mens ektefellen varJehovas vitne og ikke ville ha prest ogkirke. Etterpå sa hun til ham: «Detvar rent det du sa.»

– Da har du kanskje ikke vært av de«misjonerende» gravferdstalerne?

Humanistisk ildsjel i

Fredrikstad


HE

Fs v

illig

e

Human-Etisk Forbund eren frivillig organisasjon,og uten de frivillige pålokalplanet ville det ikkevært noen fylkeslag, navnefester, konfirma-sjon, vigsler, gravferdereller seminar. Fri tankemøter tillitsvalgte rundtomkring i landet.

«Jeg harfølelsen av at vi harstoppet

litt opp.»

Inge Anzjøn har representertØstfold på landsmøtet i HEF,her sammen med fylkets del-egater i Drammen 2005. Foto: Gunn Hedberg

H

Inge Anzjøn har vært en av krumtappene iHuman-Etisk Forbund. I snart 25 år har han deltatti lokal- og fylkeslagsstyrer, arrangert seminarerog diskusjonsklubber, holdt navnefest- og grav-ferdstaler – og er fortsatt aktiv i sitt 80.

Tekst og foto: Kirsti Bergh

Inge Anzjøn harvært en krumtapp i Fredrikstad – ogØstfold – HEF i 25

år og er fortsatt aktivi HEF i sitt 80. år.

– Nei, det har jeg alltid passetmeg for. Vi hadde en veterantaler hersom hadde laget seg noen formule-ringer om humanisme som nærmestvar en slags, ja, om det ikke var for-kynnelse så var det farlig nær.

Selv mener han en gravferdstalebør være fyldig og si noe om avdødesliv; det vedkommende har vært opp-tatt av, og forholdene til andre men-nesker, og gjerne episoder fra livet –en pussig episode som de tilstedevæ-rende kan le litt av.

– Jeg har pleid å si noe om livssynhvis det var viktig for avdøde, og dakanskje nevne medlemskapet i HEF.Ofte har jeg innledningsvis bruktdiktet Vårt liv av Sverre Halbo, fordet synes jeg sier noe viktig, og så harjeg gjerne brukt hans Takk somavslutningsdikt. Utover det maser jegikke om humanisme og Human-Etisk Forbund, eller at livet skal levessånn og ikke sånn. Det synes jeg fak-tisk er utidig.

STYRKE TIL Å SE DØDEN I ØYNENEDet har blitt omkring 70 taler tilsammen, og han har lagt mye arbeidi dem alle. Nå mener han at han harholdt sin siste gravferdstale, at han erfor gammel til flere. Men han fortellerat livssynet er ikke blitt mindre viktignå som han merker at han nærmerseg slutten av livet. Tvert i mot.

– Jeg tror en rolig reflektert huma -nisme kan gi meg den nødvendige roog styrke til å se livets siste år ogdøden i øynene, mener Anzjøn.

– Det er blitt enda mer tydelig formeg med årene, at verdiene og men -ingen med mitt liv, er det bare jegselv som kan finne.

Han nevner Richard Normansinnføringsbok Humanisme som en av

de bøkene han har hatt mest utbytteav å lese.

– Jeg synes at han går inn på hvadet egentlig handler om – som livs-syn og menneskesyn. Han framheverat humanismen er i tvil, stiller alltidnye spørsmål og finner ingen abso-lutte sannheter og endelige svar.Humanismen er et livssyn som erunderveis, provisorisk, midlertidig.

Human-Etisk Forbund har værtviktig for Anzjøn disse 25 årene. Herhar han blitt kjent med mange finefolk og hatt mange gode opplevelser.Samtidig har ikke forbundet levd heltopp til forventningene.

– Da jeg meldte meg inn, haddejeg en forventning om at det var etsted hvor jeg kunne treffe folk ogsnakke om likt og ulikt, ikke minst omlivssyn, ha åpne samtaler. Det synesjeg ikke jeg har opplevd for mye av …

– Men jeg har hatt mye glede avetikkseminarene som jeg har værtmed på siden 1993, og like lenge harvi hatt en livssynsgruppe her iFredrik stad som jeg tok initiativ til.Vi har møttes jevnt og trutt sånnstort sett en gang i måneden, noenganger med 4-5, andre ganger med10-12 medlemmer. Til sammen harkanskje 30-40 forskjelllige menneskervært innom.

Deltakerne eller Anzjøn foreslårtema til neste møte, og han sender uten kronikk eller utdrag fra bok påforhånd.

– Vi har et par timer hvor vi snak-ker fritt fra levra. Jeg husker nestenikke hvordan det kom i stand, menjeg husker at vi hadde det førstemøtet på kontoret i Torbjørnsgate.Jeg gledet meg til at vi skulle snakkeom livssyn. Det er dette forumet somhar vært det nærmeste jeg har kom-

met til å oppfylle grunnen til at jegble med i HEF.

– Det å komme sammen har værtmed på å utvikle livssynet ditt?

– Ja, og ikke minst menneskesynetmitt.

EN UTFORDRING Å AKTIVISERE MEDLEMMER– Som mangeårig tillitsvalgt, hva tenkerdu er Human-Etisk Forbunds største ut -fordring?

– Jeg merker jo hele tiden – bådei fylkeslaget og i lokallagene – en vissdårlig samvittighet, fordi vi ikke harmedlemstilbud som fenger. Det prøvervi å gjøre noe med – uten hell. Før juli fjor inviterte vi medlemmer til gratisCafé de Concert med Aksel Kolstad,vakker klassisk musikk. Vi haddebooket plass til førti stykker påPeppes pizza etterpå, men det varknapt ti som meldte seg på og sjustykker som kom.

Anzjøn mener de aktive må slutteå ha dårlig samvittighet.

– Vi gjør så godt vi kan med åarrangere seremonier og, det vi ellerskan makte. Vi kan ikke tvinge folk tilå være med på aktiviteter hvis de ikkehar lyst til det, fastslår han.

Men det å arrangere flere samta-lekvelder – eller filosofikafeer – dethar han tro på. Det har lokallagetgjort av og til med hell.

Selv om Anzjøn alltid har ment aten sterk sentralorganisasjon er nød-vendig og viktig for forbundet, harogså han merket sentrum-periferi-konflikten i HEF, med evig drakampog følelsen av at sentralorganisasjonenofte synes det som skjer av seremoni-er og aktivitet ute ikke er bra nok.

– Jeg vil absolutt berømme dengjengen der inne som står på og gjørjobben og ikke svikter oss, men jeg

tror det hadde vært bra om det haddevært mer anerkjennelse og oppmun-tring til både lokallag og fylkeslag,reflekterer han.

LITT ULLEN ORGANISASJONDet er ikke det eneste kritiske hanhar å si om forbundet sitt.

– Jeg har følelsen av at vi harstoppet litt opp, vi har ikke noe mot-stand som gjør at vi skjerper oss ogblir tydelig i hva som er viktig for oss.Det er noe ullent over organisasjonenog hva vi vil med den. Ta for eksempelnavnedebatten – det er helt utrolig atvi bruker så mye tid på å diskuterenavnet, uten å satse mer på huma-nisme i praksis. For meg er det viktigikke å bli sittende fast i ordkløveri, detjeg kaller «instrumentell humanisme».Det er ikke så viktig at man ute i ver-den kaller seg humanister i stedet forhumanetikere, påpeker Anzjøn, somunderstreker at han alltid har hattsansen for HEF-veteran Levi Fragell,men at han her er uenig med ham.

Begrepsmessig bruker han likevelbåde humanist og humanetiker.

– I de sammenhenger hvor detviktige er at jeg er medlem i Human-Etisk Forbund, kaller jeg meg human -etiker, men livssynsmessig er jeghumanist.

Kritikk til tross, Anzjøn føler takk -nemlighet for hva HEF har betyddfor ham. Og selv kan han glede segover en medlemsøkning på over 200 %i lokallaget siden han ble aktiv.

Hvilken betydning tror han at hansinnsats har hatt?

– Jeg tror vel mine tillitsverv harbetydd noe for å holde det i gang.Kanskje ikke noe voldsomt bidrag tilvekst og utvikling, men jeg vil gjernetro at det nytter.


varene på dette spørsmålethar variert til dels sterktopp igjennom tidene. Pyra -midene i Egypt er de fremstemonumenter over en døds-

kult som preget de tidligste samfunnvi kjenner til, der troen på et etterlivsto sentralt. Livet slutter ikke nårdøden inntraffer, var omkvedet, forda gikk sjelen over i en ny tilværelse ien oversanselig verden der ogsågudene huserte. Og enda før den tidble forfedrenes ånder tilbedt, både

for å ære dem og fordi de kunne hasin innvirkning på de levendes liv oglevnet, slik at det gjaldt å holde seginne med dem − noe vi ser den dag idag i såkalt primitive religioner.

Alle religioner dyrker forestil-lingen om et etterliv, enten i form aven evig tilværelse i et paradis eller ethelvete, eller som en sjelens gjenfø-

delse i en annen jordisk skapning,høyt- eller lavtstående, avhengig avhva man har gjort seg fortjent til.Dermed er det lett å tro at forestil-lingen om et etterliv er nødvendig foross mennesker − ja, at vi til syvendeog sist ikke kan utholde tanken på atdøden er det endelige punktum forvårt liv, sjelelig såvel som fysisk.

Som en av kirkens menn her tillands fikk seg til å si: «Selv human -etikere trenger en prest på døds-leiet.»

IKKE OPPTATT AV NOE HINSIDIGKitty Larsgaard, organisasjonssekretæri Human-Etisk Forbund, blir naturlignok provosert av en slik uttalelse. Bådefordi den virker nedlatende og fordiden er usann. Larsgaard har hatt endel samtaler med døende menneskeri de senere år, som et ledd i hennesarbeid med HEFs «omsorgsparaply»,

og her har hun ikke funnet belegg forprestens påstand. De døende hun harsnakket med, og som har hatt ethumanistisk, sekulært livssyn, harikke hatt behov for noen prest ellerfor noen tanker om et hinsidig liv nårdet gikk mot slutten. I stedet har defremvist en avklart ro og ikke savnetnoen løfter om et etterliv.

Vel kan vi her snakke om reflek-terte mennesker som langt på vei harforsont seg med at de skulle dø, ogsom har levd ut fra den humanetisketesen om at «Jeg tror på et liv førdøden». Dermed er de kanskje ikkerepresentative for den store hop.Men her må vi være forsiktige ogikke fremsette bastante påstander.Kanskje er ikke folk flest så henfalnetil forestillinger om et hinsidig livsom mange vil ha det til. Kanskje erdette en myte som er i ferd med åtape terreng.

Sykepleier Tor-Arne Henningsen,som er humanetiker og ansatt iFransiskushjelpen (der det er høytunder taket), bekrefter Larsgaards inn -trykk av at døende stort sett ikkeklamrer seg til noe håp om at sjelenskal leve videre. Også han har erfartat personer med et ikke-religiøst livs-syn som oftest er rolige og avklarte iforhold til eget liv og foreståendedød. Vel kan de veksle i humør og ha

ulike faser der uro og tvil gjør seggjeldende, men hovedinntrykket erat de døende er tøffe og modigemennesker som helt til det sistebevarer sin evne til å bry seg om sinenærmeste − og om sykepleieren vedderes side. Han har for eksempelopplevd å bli spurt om hvordan hanhadde det i ferien av pasienter somligger på det aller siste.

− Min forventning da jeg foratten år siden begynte å arbeide meddøende pasienter, var at en god del avdem ville tilkjennegi en kristentro ogkanskje be om å bli lest for fra Bibeleneller å få snakke med en prest, fortellerHenningsen. Men slike forespørslerhar vært langt mer sjeldne enn detjeg først antok. Kanskje kan noenundre seg om de faktisk kommer tilGud, men det viktige for dem er å haet medmenneske de kan undre segsammen med. Og som de kan samta-le med om livet de har levd, og kan-skje om sorgen over å skulle forlatesine kjære og over ting de ikke fikkutrettet. Eller om skyld, som foreksempel spørsmålet «Hvorfor bleakkurat jeg så syk?». Uansett tema erden gode samtalen svært viktig ilivets siste fase.

EN FREMMEDGJORT DØDLarsgaards og Henningsens erfa-ringer tilbakeviser altså antakelsenom at vi alle, når vi ligger på døds-leiet, vanskelig vil kunne forsone ossmed tanken på at «dette livet er alt vifikk». Slike erfaringer er viktige og vilkanskje overraske humanetikere flest,som nok innerst inne lurer på hva devil si og mene når timeglasset rennerut. Hvilken ærlig sjel gjør ikke det?

Men er det mulig å forsone segmed døden, slik de Larsgaard har sam-talt med og mange av Henningsens

Hvordan forholder vi oss til

DØDEN?


S

Trolig er vi mennesker de eneste skapninger her på kloden som er segbevisst at hver enkelts liv før eller siden vil ta slutt. Dermed blir spørsmålethvordan vi forholder oss til dette, både som enkeltmennesker og som sam -funn. Skal vi unngå å tenke på døden eller gi den en sentral plass i livet?

Tekst: Morten Fastvold

«Livet slutter ikke når døden inntreffer, var omkvedet.»

Det eneste sikre vi vet om vår fremtid, er at vi skal dø.

pasienter langt på vei synes å hagjort? Spørsmålet blir ikke minstaktuelt i et samfunn som vårt eget,der man helst ikke vil vite av døden −bortsett fra i underholdningsøye-med, i form av filmer og tv-serier ogromaner og dataspill. Men der opp-trer døden på liksom, og på tryggavstand fra vårt eget liv. Også når denreelt nok opptrer i nyhetene, holderden som regel betryggende avstandtil vår lune sofa.

Som Henningsen formulerer det:Døden er blitt fremmedgjort i vårtmoderne vestlige samfunn.

Så når døden omsider melder segfor ramme alvor, gjemmer vi dengjerne bort ved å sende den det gjel-der bort fra hjemmet, der de flestedøde for bare et par generasjonersiden. Nå skal våre nærmeste helstsovne diskret inn på sykehus ellersykehjem eller et hospice, mens de gisalt som er mulig av lindrende be -handling. Og vi pårørende skal stå fritttil å holde oss hjemme dersom vi ikkeorker å bevitne selv den døsigste død.

Dessuten forbindes døden mer ogmer med gamle mennesker, somallerede er blitt stuet bort fra de vik-tigste samfunnsarenaer, som arbeids-liv og underholdningsindustri. Heltulikt tidligere tider er det bare sjeldenvi møter barn og unge og folk i sinbeste alder på dødsleiet. De relativtfå yngre mennesker som dør, om -kommer stort sett i ulykker, eller deblir drept av andre eller tar selvmord.Med all den medisinske ekspertise vinå har til rådighet, og som reddereller forlenger livet til mange av demsom tidligere ville ha dødd «førtiden», er det stort sett gamle men-nesker som blir liggende for døden.Og som dermed får anledning til åreflektere over og oppsummere sitt liv.

Følgelig er det gjerne godt voksne,døende mennesker som Henningsensamt Larsgaard og øvrige støtteper-soner i Human-Etisk Forbund hargode samtaler med. Mens de pårø-rende som oftest er målgruppen nåryngre personer er blitt «revet bort».Da er det sorgbearbeiding som blirstøttepersonenes fremste oppgave.

DØDEN PASSER STORT SETT DÅRLIGDøden er i det hele tatt blitt noe viikke lenger har tid til i vårt gjennom-effektiviserte samfunn, så opptatte ogdobbeltarbeidende som vi er blitt. Vifyller hverdagen med jobb og alskensgjøremål og materielle goder ogambisjoner om alt vi vil oppnå her ilivet, og om hvordan vi skal få «reali-

sert oss selv». Vårt intense fokus pådet dennesidige står i skarp kontrasttil Egypts pyramider, der livet etterdøden var det som opptok folk.

Derfor reises ikke lenger monu-menter til ære for det hinsidige, noenspredte kirkebygg til tross. Nå opp-føres i stedet verdslige katedraler iform av kunstmuseer og operahus ogkanskje en holmenkollbakke, deral skens estetisk nytelse settes i høy -setet. Og vi finner det såre vel. Forsom vi gjerne synger: Du kan ingen-

ting ta med deg dit du går.Like fullt melder en nagende mis-

tanke seg om at vårt sterke fokus pådet dennesidige ikke er så tilforlateligog opplyst som det vi helst vil tro.For kan ikke også dette være en måteå gjemme bort døden på? Eller sna-rere en måte å fortrenge den fra vårbevissthet på?

Når vi helst holder døden påavstand, tankemessig sett, skyldes detnok mer enn i tidligere tider at dødenpasser så dårlig med våre planer. Selv

når man er blitt gammel, er det lett åføle at vi ennå har mye ugjort. Dét ernoe flere av Henningsens dødsssykepasienter har gitt uttrykk for.

Da kan den første innskytelsenvære å be om litt utsettelse, slik kors-farer-ridderen i Ingmar Bergmans film -klassiker Det syvende innseglet gjør (forproblematikken er tross alt tidløs).Når mannen med ljåen brått står foranham, er gode råd dyre. Og ridderenvet råd, han utfordrer Døden til etparti sjakk, der han skal få leve så lenge


«(…) dødsangst er noe vi alle har i større eller mindre grad, og som vi forholder oss til på ulike vis.»

sjakkpartiet varer. Senere i filmen for -bauses en skuespiller over å bli hentetav Døden, og sier at det ikke passerfordi han og den øvrige teatertruppensnart skal ha forestilling. Den fore-stillingen er avlyst på grunn av døds-fall, svarer Døden tørt.

IKKE NØDVENDIGVIS ANGST PÅ DØDSLEIETDet syvende innseglet er gjennomsyretav en angst for døden. Dødsangst erda også et tema som har opptattmange kunstnere og tenkere opp

igjennom tidene. Bergman har sagtat han måtte lage denne filmen for åfå bukt med sin egen dødsangst.

Så hvorfor er ikke dette grunn -temaet i vår kultur og i hele vår men-neskelige eksistens noe særlig frem-tredende hos de dødssyke som Lars -gaard og Henningsen har samtaltmed? De er jo hinsides det stadiumder en fortrengning eller benektingav døden har noe spillerom, ettersomdøden klart og utvetydig stirrer demi hvitøyet. Dermed kan deres ro og

avklarthet virke merkelig. Men kan-skje har også dødsangsten fått en opp -blåst, mytologisk status som vi gjørbest i å rokke ved?

Uansett hvordan dette måtte væreeller ikke være, så kan Larsgaard ogHenningsen bare opplyse at angst fordøden ikke har vist seg å være spesieltfremtredende hos de døende personerde har møtt. Enkelte av dem, særligerklærte humanetikere, har snarerehatt angst for å bli gravlagt av en prestsom ikke tar hensyn til deres livssyn

enn angst for døden selv. Da er sorgover å skulle forlate livet og dem manbryr seg om et mer fremtredendetema, som allerede nevnt.

ET LIVSSYN FOR DE STERKE?Vi fristes til å tenke at dette nestenhøres for godt ut til å være sant. Ogpå Kitty Larsgaards kontor i Huma -nismens hus i Oslo henger en plakatder Ibsen og Bjørnson og Øverlandmed flere av vårt lands fordumsåndshøvdinger er tegnet som etgruppebilde, under den stolte tittelen«Tolv norske humanister». Joda, disseprominente menn og kvinner kunnesaktens møte døden og den etterføl-gende intethet med et avklart sinn.Kan skje har Larsgaards og Henning -sens døende samtalepartnere vært aven lignende støpning, ved at de hartålt det mange andre uten sammeåndskraft vil kunne utholde? Ja, erhumanisme til syvende og sist et livs-syn forbeholdt de sterke?

Larsgaard mener ikke det. Oghenviser igjen til egen erfaring meddøende som verken var noen Ibsen,Bjørnson eller Øverland, men som likefullt møtte døden og intetheten på etrolig og verdig vis. At dette er enhøyst reell mulighet som er oppnåeligfor de fleste, føler hun seg temmeligsikker på. Og legger til at de fleste,henne selv inkludert, nok er mer reddefor å lide på dødsleiet enn for å dø.

Slike erfaringer motsier nok engang den hevdvunne antakelsen omat vi mennesker − med unntak avnoen få gjennomreflekterte og men-talt sterke personer − trenger fore-stillingen om et hinsidig liv når vårttimeglass renner ut. Vi kan se for ossgeistlige som i godt selskap med andresamfunnsstøtter medgir, kanskje etteren konjakk eller to, at nei, det er vel såat det neppe finnes noe liv etter dødeneller noen virkelig eksisterende Gud,men at troen på dette like fullt ernødvendig for den jevne kvinne ogmann, og av den grunn bør opprett-holdes. Fordi de svakere sjeler, somunektelig utgjør det store flertall,trenger den åndelige krykke og trøstsom forestillingen om en rettferdigGud og et evig liv inngir, selv om denskulle være dårlig underbygd av defaktiske forhold.

DET HINSIDIGE INNGIR MER ANGST ENN TRØSTProblemet med en slik religiøs kyn -isme − eller skal vi si pragmatisme? −er at den trolig skaper mer, og ikkemindre, angst hos de ureflekterte bredemasser. For hva er de mest skrem-


Døden – anskueliggjort avskuespilleren Bengt Ekerot iIngmar Bergmans film Detsyvende innseglet (1957)

Å KUNNE SE DØDEN I ØYNENEDødsangst så vel som angst i sin al -minnelighet er noe som særlig haropp tatt eksistensialfilosofer helt sidenSøren Kierkegaard. Også de som dri-ver en eksistensielt orientert psyko-terapi, gir dødsangsten en sentralplass i forståelsen av psykiske lidelserspesielt og av den menneskeligeeksistens generelt. Så før vi fristes tilå avskrive dødsangsten som en myte,basert på både feilaktige og uhen-siktsmessige forestillinger om etetterliv, og som noe vi finner langtmer sjelden hos dødssyke menneskerenn det vi gjerne tror, bør vi se littnærmere på hva eksistensialfilosofiensopptatthet av dødsangst går ut på.

En av verdens mest kjente eksi-stensialistiske terapeuter, den ameri-kanske psykoanalytikeren og forfat-teren Irvin D. Yalom, har viet en helbok til dette emnet. Den kom i fjorog heter Staring at the Sun: Over -coming the Dread of Death (norskutgave: Å stirre på solen. Om å over-vinne frykten for døden, Capris forlag,2009). Her beskriver han en rekkepasienthistorier der en til dels lam-mende dødsangst gjør seg gjeldende,samt hvordan denne angsten kunneavhjelpes. Som en erklært humanistutroper han Epikur til den store auto -ritet på dette området, fordi den gamlefilosofs hestekur mot dødsangst etterYaloms mening er god og relevant

mende utsikter: at det ikke finnes noeliv etter døden, eller at hver og énetter døden stilles til doms overfor enallmektig Gud som prompte kan eks -pedere oss til himmelen eller helvetet?

Mye tyder på at sistnevnte alter-nativ er langt mer skremmende, og at«personlig kristne» og andre med etinderlig forhold til sin Gud, kan ram-mes av vel så mye dødsangst somikke-troende. Det gjelder særlig hvisman ikke kan gjøre seg fortjent tilfrelse, slik vår hjemlige lutherskekristendom prediker. Da blir vi alletotalt utlevert til den dømmende ogstraffende gudens luner, ettersom detkun er av Guds nåde vi kan bli frelstog unngå helvetes pinsler, arme ogsyndige mennesker som vi er.

Ser vi bakover i historien, foreksempel til den middelalderen somBergman gestalter i Det syvende inn -

seglet, virker det klart at forestillingenom en streng far i himmelen somman aldri visste hvor man hadde,uansett hvor kjærlig han angiveligvar, ga grunnlag for mye angst. Ognår predikanter truet med helvetespinsler for alle dem som ikke levdeslik det behaget Gud, kunne angstenfor såvel døden som etterlivet taoverhånd og bringe folk fra forstan-den. Opptoget med flagellanter som isamme film pisker seg selv til blodsfor å mildne Guds antatte vrede overmenneskenes synder, er en skrem-mende manifestasjon av dette. Atprestesønnen Bergman ikke har lagdnoen anti-kristelig agitasjonsfilm,men strevde oppriktig med å over-vinne de skremmende sider ved sinbarnetro, gjør fremstillingen destomer virkningsfull.

Også i antikkens Hellas hersket

en utbredt dødsangst basert på fore-stillingen om et etterliv. Vel tømteSokrates sitt giftbeger ved godt mot,ut fra overbevisningen om at hanssjel ville komme til en oversanseligverden der alle fordums store sjelerhuserte. Hvilke samtaler skulle hanikke da få! Men filosofen Epikur, somlevde et par generasjoner senere, cirkatre hundre år før Kristus, var så be -tenkt over all den frykten for hvasom ventet vår sjel etter døden at hansatte sin tenkning inn på å motvirkedenne.

Det gjorde han først og fremst iform av tesen om at alt som finnes, ermaterie, og at det derfor ikke eksiste-rer noen sjel som kan vandre over i ethinsidig liv. Også Aristoteles haddement at sjelen ikke overlevde lege-mets død − til forskjell fra sin lære-mester Platon, som iherdig forfektetsjelens udødelighet, og dermed erblitt utropt til den første kristne førKristus.

Videre forsikret Epikur sine disi-pler om at gudene, hvis de i det heletatt fantes, brydde seg så lite ommenneskenes gjøren og laden at deikke ville ha giddet å straffe vår sjeletter døden, dersom vi hadde hatt enudødelig sjel. Bare vi lar slike og noenandre kronargumenter mot dødsangstsynke inn, som en sjelens medisin, vilvi kunne oppnå sjelefred og lykke førdøden kommer og gjør oss til støv.


«Uansett tema er den gode samtalen svært viktig

i livets siste fase.»Sykepleier Tor-Arne Henningsen

Sykepleier Tor-Arne Henningsen har arbeidet med alvorlig syke og døende pasienter i atten år. Foto: Anders Aas

medisin for sjelen den dag i dag. I likhet med Epikur og en rekke

andre filosofer og kunstnere, menerYalom at dødsangst er noe vi alle hari større eller mindre grad, og som viforholder oss til på ulike vis. Detmest nærliggende er å prøve å for-trenge den, noe som tilsynelatendekan lykkes. Men da vil den kunneopptre i ulike forkledninger, slik somen overdreven hang til nytelser ogmateriell rikdom og status og ytreopplevelser, der man likevel aldri fårnok eller blir tilfreds. Yalom gir flereeksempler på det.

Dessuten kunne vi anføre denvegring for å ha noe erklært livssynsom i ti−tjue år har vært utbredtblant unge mennesker i vårt sam-funn. Det å ty til ironi når de storespørsmål stilles og ikke ha meningerpå ramme alvor, men like fullt ville«bli til noe» i media, og slik sett få«realisert seg selv», kan dekke overmye uerkjent dødsangst. Kanskje girdet store, nærmest epidemiske opp-svinget av psykiske lidelser i befolk-ningen, særlig blant yngre mennesker,en pekepinn på det?

Dermed er det ikke sagt at det å ståfor noe stort og substansielt i seg selvmotvirker dødsangst. Mennesker somklamrer seg til et bestemt livssyn, avog til et ekstremt sådant, har gjerneen like sterk hang til ikke å ville gran-ske det med et kritisk blikk. Det er

nettopp derfor de må klamre seg tilsin overbevisning, fordi de i bunn oggrunn er usikre på om den holdervann. Personer med fundamentalis-tiske tilbøyeligheter tror nem lig ikkefor mye, de tror tvert imot ikke nok.Og den dagen klokkertroen revner,vil dødsangsten kunne bryte fram.

DØDSANGST KAN INNGI OSS LIVSGNISTAlternativet − og løsningen ifølgeeksistensialfilosofien − er å erkjennevår angst for døden, slik at dødensrealitet ikke forblir en abstrakt, intel-lektuell erkjennelse som vi helst skyverfra oss og gir andre forkledninger.Bare hvis vi for alvor lar vår endelig-het synke inn i oss, vil vi kunne for-sone oss med den, og dermed kunneleve et godt og autentisk liv.

Dette faller oss verken naturligeller lett. For som den franske sytten-hundretallsforfatteren La Roche fou -cauld har sagt: «Verken solen ellerdøden lar seg stirre rett på» (Yalomsboktittel henspiller på dette). I allefall ikke lenge ad gangen. Men glimt-vis kan vi få til, og det vil paradoksaltnok berike vårt liv. Og til fulle gjøredet mulig å tro på et liv før døden,slik humanister har satt seg fore.

Helst bør denne oppvåkningenskje i god tid før man blir gammel ogdøden banker på. For da er det forsent å gjøre noe særlig fra eller til.Innser man først da at man ikke har

levd på noe ektefølt vis, men bare harjaget etter tant og fjas som ikke erviktig når alt kommer til alt, kandette være uutholdelig å bære. Det erda man opplever at man «ikke harlevd», selv om man er blitt nitti år −og da har man grunn til å føle bådeanger og angst.

Mens den som i tide har tatt kon-sekvensen av sin dødelighet og fåttbrukt sitt liv som best man kan, ogdermed har skapt seg en mening i til-værelsen, neppe trenger å bli over-mannet av dødsangst når livet ebberut. En dødsangst som treffer oss itide, kan inngi oss den livsgnist vitrenger for å ta ansvar for eget liv ogta de valg som gagner oss best.

Kanskje har dette vært et felles-trekk hos de døende personer somLarsgaard og Henningsen har sam-talt med?

SAMTALER BÅDE FØR OG ETTER DØDENDet å snakke med de pårørende tilden som har dødd, som når man skalforberede en gravferdstale, er en godtetablert praksis innenfor Human-Etisk Forbund. Men, som Tor-ArneHenningsen bemerker: Kunne manikke snakke med personen selv i desiste ukene av hans eller hennes liv,og ikke bare med de pårørende etterat vedkommende er død? Når det girden døende så mye å treffe et med-menneske som han eller hun kan føregode samtaler med, burde vel ogsådette være en prioritert oppgave forhumanetikere?

Mange vegrer seg kanskje for etslikt forsett − selv etter å ha fått høreat det ikke først og fremst er angst ogbeven den døende vil møte en med. Fordet å snakke med døende fordrer atman har et noenlunde avklart forhold

til at man selv en gang skal dø, ellersklarer man neppe å være det med -menneske som den døende kan trenge.

− De avviser deg hvis du ikke eråpen og komfortabel i møtet meddem, sier Henningsen, for når maner blitt gammel og ligger på det siste,gidder man ikke lenger å ta hensyn.Men er du ledig og omgjengelig oginteressert, vil det så å si alltid gå bra.

Som sykepleier ser Henningsenklart behovet for denne typen frivil-lig bistand ved livets slutt. Mangetror kanskje at sykepleiere tar seg avdette, men i stedet er det nærmestblitt en trend blant sykepleiere å kunivareta medisinskfaglige behov, og åse bort fra pasientens eksistensielleog åndelige/religiøse behov.

− Men det blir for enkelt hvissykepleiere kun bestreber seg på å

lindre fysisk smerte, og bare spør omde skal ringe en prest hvis dendøende også tilkjennegir en eksisten-siell smerte. At sykepleiere flest for-svarer seg med at de ikke er vant til åføre eksistensielt betonte samtaler,og i stedet gjør denslags til et tabu, erbeklagelig. Dermed overlater de jopasienten til seg selv i den stund dahan eller hun virkelig trenger etmedmenneske ved sin side.

– EN POSITIV OPPLEVELSEAv samme grunn ser Kitty Larsgaardklart behovet for at lekfolk trår til forå avhjelpe døendes behov for noen åsnakke med om det som er viktig.Derfor er hun på vakt mot alle tilløpblant humanetikere til å si at «nei, vidriver ikke med medmenneskelighet».Selvsagt skal humanister drive medmedmenneskelighet, og ikke ha noenskrupler mot å ta ord som medmen-neskelighet og nestekjærlighet i sinmunn. Det bør være en klar huma-nistisk oppgave å bistå folk som lig-ger for døden eller som er i sorg elleri en eksistensiell krise med å samtalemed dem på et livsfilosofisk og med-menneskelig plan.

Derfor vil hun gjøre sitt for atHEF viderefører og intensivererarbeidet med å rekruttere og skoleredet de kaller støttepersoner, som blestartet for mer enn ti år siden. Fordet er stadig flere som ønsker å hanoen andre enn presten å snakke mednår de trenger å samtale om livet ogdøden, fordi de har et sekulært livssyn.

Vel finnes det prester på sykehusog ellers som ikke driver forkynningi utide, og som møter døende og sør-gende på en god, medmenneskeligmåte. Larsgaard vil derfor ikke skjærealle over én kam, eller avstå fra et -

hvert samarbeid med prester ogandre religiøse. For eksempel kanhun henvise folk til Fransiskus -hjelpen når de trenger noen å snakkemed, ettersom det der er plass forbåde sekulære og religiøse som vilfremme den gode samtalen. Men atHEF bør ivareta og utvide sitt egettilbud på dette området, finner hunopplagt.

Og, betror hun oss til slutt: − Deter nesten fælt å si det, men de samta-lene jeg har hatt med døende, hargitt meg utrolig mye. De har så å sibare vært positive opplevelser. Derforhar jeg ingen problemer med å an -spore andre til å gjøre det samme.

Morten Fastvold er journalist og filosofiskpraktiker. Han har bidratt i på Human-EtiskForbunds kurs i livssynssamtaler.


«Det bør være en klar humanistisk oppgave å bistå

folk som ligger for døden (...)»Kitty Larsgaard, HEF-samtalepartner

Organisasjonssekretær i Human-Etisk Forbund Kitty Larsgaard har hatt mange sam-taler på et livsfilosofisk og medmenneskelig plan med døende, pårørende til døendeog mennesker i sorg etter dødsfall. Foto: Anders Aas

a Torunn Aarø Finne -rud fikk tilbud om job-ben i Asker og BærumBegravelsesbyrå for etårs tid siden, slo hun

til, selv om hun visste at den ville blikrevende på flere måter. Å snakkemed pårørende er nok den størstepåkjenningen, synes Finnerud, selvom slike samtaler mest dreier seg ompraktiske anliggender rundt en fore-stående gravferd. Å samtale om eksi-stensielle anliggender faller av båderollemessige og tidsmessige grunnerutenfor hennes mandat. Og med hen -syn til livssyn må hun fremstå sommest mulig nøytral.

− Pårørende er naturlig nok sværtemosjonelle rett etter at en av deresnærmeste har dødd, sier hun, særlighvis det dreier seg om et brått oguventet dødsfall, som ved ulykker ogselvmord. Det fordres en egen profe-sjonalitet for å takle slikt på en godmåte, uten å bli for personlig invol-vert. Skal man overleve i denne job-ben, kan man ikke gjøre andres sorgtil sin egen.

TETT PÅ DØDENIkke overraskende kommer dødennær innpå dem som jobber i et grav-ferdsbyrå. For eksempel er det de, ogikke ambulansefolk, som må få dendøde opp på en båre og frakte liket tilnærmeste sykehus, der det er stelle-muligheter. Eller til en rettsmedi sinskavdeling dersom det er mistanke omnoe kriminelt ved dødsfallet. Ambu -lanser frakter kun de levende, så for av -døde er bårebilen transportmiddelet.Ved selvmord og ulykker kan det åhåndtere og frakte et lik være spesieltkrevende. Men som Finnerud sier, såvenner man seg til det meste.

Det skal godt gjøres å ikke rela-tere den daglige omgangen med dødemennesker til vissheten om at manselv en gang skal gå samme vei somde avdøde man tar hånd om. Fynd -ordet memento mori, husk at du skaldø, trenger seg svært så konkret på.Og Finnerud medgir at hun til tiderkommer i kontakt med sin egen fryktfor døden − ettersom det da er ugjen-

kallelig slutt. For hun har et sekulært,humanistisk livssyn uten noen fore-stilling om et liv etter døden.

− Men først og fremst tjenerdødens stadige nærvær i arbeidstidensom en moralsk oppstrammer, sierhun, i form av spørsmålet: Hva erviktig her i livet? Og lever jeg i hen-hold til dette? Hun har nok grunnetmer på dette enn folk flest.

VÅR FELLES GRUNNSå å si alle som dør her til lands,gravlegges på en kirkegård − eller i engravlund, som gjerne er et område påkirkegården som ikke er prestevigslet,reservert for humanetikere og andreutenfor kristendommen. Aske spred -ning for vinden er riktignok en mulig -

het, men det må man få tillatelse til,og spredningen kan bare foregå påfjellet eller over hav. Derfor skjer dettesjelden. Siden man i alle andre tilfel-ler plikter å gravlegge den døde på enkirkegård eller gravlund, blir dette ipraksis vår felles grunn når vi dør.

Fortsatt velger de fleste pårø-rende en tradisjonell, kristen grav-ferd, opplyser Finnerud. Hun fårikke så ofte ønsker om en humanis-tisk gravferd, selv om byrået har etopplegg for dette. Blant annet kandet sedvanlige korset på bårebilenstak byttes ut med et humanistsymboldersom dette er ønskelig.

HVA NÅR STATSKIRKEN AVVIKLES?I dag må den avdøde eksplisitt ha

ønsket en ikke-kirkelig gravferd for atnoen slik skal finne sted. Siden vi haren statskirke, sier dette nærmest segselv. Men hvordan vil situasjonen blinår statskirkeordningen i overskueligframtid avvikles, slik de aller fleste,også kirken selv, tar til orde for? Vilman da like automatisk gravlegge folkkirkelig dersom intet spesielt livssyner anført? Forhåpent lig vis ikke.

Denne problemstillingen blir sær -lig aktuell dersom statskirkens selv-stendige arvtaker skulle forplikte sinemedlemmer mer enn tilfellet er fordagen «folkekirke». I så fall vil sann-synligvis langt flere enn i dag bli stå-ende utenfor noe kirkesamfunn. Oger det da for optimistisk å anta atdisse stort sett vil erklære seg somsekulære og ønske en ikke-religiøsseremoni når de gravlegges?

Torunn Aarø Finnerud er med påå tenke i disse baner, og er enig i atHuman-Etisk Forbund bør ta høydefor en slik utvikling. Det tror hun bestkan skje ved å gjøre en humanistiskseremoni mest mulig romslig, ved atden ikke har noen eksplisitt brodd motall tro på en guddom eller et etterliv.Unngås enhver referanse til denslags,som at «Han trodde ikke på noen gud»,og fokuseres det kun på humanistiske,dennesidige verdier som deles av defleste, vil dette virke samlende og ikkestøte folk unødvendig vekk. Da burdeen sekulær seremoni vinne aksept i enstor del av befolkningen.

Som gravferdskonsulent har Finne -rud lært å se verdien av å ikke si merenn det situasjonen krever. Dessutenhar hun sett hvor viktig en god sere-moniell ramme rundt gravferder erfor de pårørende. Og naturligvis forhver og en av oss, med tanke på hvor-dan vi selv vil gravlegges. Så jo merinkluderende og mindre anti-religiøsen sekulær gravferdsseremoni gjøres,jo mer utbredt vil den sannsynligvisbli i årene fremover.

Les om Humanistisk gravferd, Human-EtiskForbunds arbeid i forhold til gravferdsloven,for livssynsnøytrale seremonirom mm. påforbundets nettsider www.human.no.


Når gravferden gjenstår

D

− Jeg finner det spennende å utfordre meg selv på de vanskelige ting i livet, sier gravferdskonsulent Torunn Aarø Finnerud.

Tekst: Morten Fastvold Foto: Anders Aas

Gravferdskonsulent Torunn Aarø Finnerud har sett hvor viktig en god seremoniellramme rundt gravferd er for de pårørende.

Når du er for syk til å si ifraMennesker som trenger hjelp fra det offentlige må ofte ta religiøs påvirkning med på kjøpet.

Mange steder er det ikke mulig å velge bort religiøs påvirkning i barnehager, rusomsorg og eldreomsorg.

Human-Etisk Forbund jobber for et livssynsnøytralt offentlig tilbud, slik at du kan velge å være religionsfri

– også den dagen du trenger hjelp.

Religionsfrihet er også frihet fra religion

www.human.no

KF

65 V

IRT

UA

LGA

RD

EN

F

oto:

Kai

Myh

re

Hva er menneske-rettigheter:Leder for Menneskerettighets -akademiet, Lillian Hjorth, skriverom problemstillinger knyttet tilmenneskerettighetene.

Send gjerne spørsmål til: [email protected]

år man bruker men ne -skerettighetene i de -batten om legaliseringav aktiv dødshjelp, børman skille mellom ret -

tighetene som etiske og juridiske nor-mer. Henvisninger til FNs verdens-erklæring om menneskerettighetene(1948) og andre erklæringer kanunderstreke moralske poenger, menhar begrenset juridisk verdi. I mot-setning til erklæringer, er menneske-rettighetskonvensjoner rettslig bind -ende for statene som slutter seg til,og kan derfor brukes som juridiskeargumenter. Ofte er det etablert inter -nasjonale gjennomføringsmekanismersom følger med på hvordan statenerealiserer sine forpliktelser i henholdtil konvensjonen. Slike ekspertkomi-teer og domstoler uttaler seg omhvordan menneskerettighetene skaltolkes i ulike situasjoner og veier hen -syn opp mot hverandre. De kan ogsåbehandle klagesaker fra personersom mener at deres rettigheter erkrenket.

FNs Menneskerettig hetskomitéhar ikke hatt noen klagesak om aktivdødshjelp til behandling, men flerekommentatorer har gitt uttrykk forat en forsvarlig nasjonal lovgivningsom tillater slik bistand, ikke er i stridmed menneskerettighetene. Imidler -tid har komiteen ved flere anledninger,senest i år i forhold til praksisen iNederland, uttrykt bekymring for om -fanget.

I motsetning til FN-komiteen harDen europeiske menneskerettighets-domstolen i Strasbourg behandlet ensak om dødshjelp: Diane Pretty motEngland (2002). Domsavsigelsen her

kan hevdes å være den mest autorita-tive uttalelsen fra et internasjonaltmenneskerettslig organ om aktivdødshjelp.

PRETTYS SØKSMÅLEngelske Diane Pretty var lam frahalsen og ned, og med kort forventetlevetid. Fordi hun fryktet den sistetidens lidelse og ikke selv kunne av -slutte livet, hadde hennes mann sagtseg villig til å hjelpe henne. Med -virkning til selvmord er imidlertidulovlig i England, og Pretty ønsketderfor garantier fra myndigheteneom at mannen skulle slippe tiltale ogstraff. Da den øverste rettsinstansenavslo søknaden, klaget hun Englandinn for Den europeiske menneske-rettighetsdomstolen.

Pretty mente at flere artikler iDen europeiske menneskerettighets-konvensjonen støttet hennes rett til åfå aktiv dødshjelp, blant annet rettentil liv (artikkel 2) som hun menteimplisitt måtte forstås som en rett tilå få hjelp til å avslutte livet. Dom -stolen avviste argumentet og under-streket at det ikke kan avledes en retttil å dø fra retten til liv. Pretty trakkvidere frem forbudet mot tortur ogumenneskelig behandling (artikkel 3).Hun hevdet at plagene ved livetsslutt ville bli så store at statens plikttil å hindre lidelse, samt barmhjertig-hetshensyn, talte for legalisering.Domstolen avslo også dette og vistetil at kjernen i artikkelen er en pliktstaten har til ikke å påføre lidelse.Domstolen viste til at det engelskehelsevesenet hadde gitt Pretty godmedisinsk behandling, og når detikke lykkes hundre prosent med å

hindre pinen, var det naturens gangsom var årsaken og ikke staten.

Pretty trakk også frem retten tilprivatliv (artikkel 8.1) som lyder:Enhver har rett til respekt for sittprivat liv og familieliv, sitt hjem og sinkorrespondanse. Denne selvråderettenmåtte også inkludere beslutningerom hva som skal skje med egenkropp, inkludert et ønske om å få dø,mente hun. Domstolen støttet hennedelvis i dette og gjenspeilte i sin utta-lelse en holdningsendring som kan sieså prege Europa og som er knyttet tilbekymring for smerte i siste livsfase:

Saksøkeren er (...) forhindret av lovtil å utføre sitt frie valg om å avverge(…) en uverdig og smertefull slutt pålivet. Domstolen kan ikke se bort i fra atdette er en unødvendig inngripen i hen-nes rett til respekt for privatliv slik dener garantert under artikkel 8 (…) (minoversettelse).

Bekymringen for lidelse og ønsketom selvråderett i livets sluttfase har,etter domstolens oppfatning, krav pårespekt. Uttalelsen kan tolkes som enstøtte til legalisering av aktiv døds-hjelp. Spørsmålet blir da om et for-bud, slik England, Norge og andrestater praktiserer, er akseptabelt sidendet griper inn i retten til privatliv? Iartikkelens andre ledd, 8.2, går detfrem at staten kan gripe inn i rettentil privatliv, men bare når det ansessom nødvendig i et demokratisk samfunn(…) for å beskytte andres rettigheter ogfriheter.

Engelske myndigheter fremholdtat det var gode grunner til å ha etgenerelt forbud mot aktiv dødshjelp,selv om det brøt inn i selvråderetten.Om aktiv dødshjelp ble tillatt, kunne


Aktiv dødshjelp som menneskerett

men

nesk

eret

tighe

ter

Engelske Diane Pretty ønsket å få menneskerettighetsdomstolens med-hold i at det er en menneskerett å få hjelp til å dø. Kan menneskerettighetenebrukes som argumenter for legalisering av aktiv dødshjelp?

N

FAKTA:Aktiv dødshjelp kan ytes direkte, f.eks.ved at en lege ved hjelp av medisinertar livet av en person, etter vedkom-mendes uttrykte vilje – dvs drap påsamtykkende eller eutanasi. Eller det kanytes indirekte, f.eks.ved at legen skaffertil veie medikasjon som pasienten selvinntar. Ved slik medvirkning til selvmord,er det alltid den syke som utfører densiste handlingen. I Norge er begge disse formene for aktiv dødshjelp for-budt, slik det er i de fleste andre land. Ienkelte stater er imidlertid aktiv døds-hjelp legalisert, som i Nederland, Sveits, Belgia og Oregon i USA.

Engelske Diane Pretty (1958-2002)var lam fra halsen og ned, og gikk

rettens vei for at ektemannen Brianskulle kunne hjelpe henne til å døuten å straffefølges. Foto: Scanpix

dette medføre risiko for misbruk. Detunderliggende poenget er at svake ogsyke mennesker kan bli presset til åavslutte livet mot sin egen vilje.Domstolen godtok argumentasjonenog uttalte at det må være opp til detenkelte land å veie relevante hensynopp mot hverandre. Av hensyn tilvern av livet, aksepterte domstolen etgenerelt forbud mot aktiv dødshjelpog ga stater vid margin til å avgrenseretten til privatliv ved livets slutt.

Konklusjonen må bli at aktiv døds -hjelp i dag verken kan sies å repre-sentere en menneskerett eller et brudd

på menneskerettighetene. Statene stårrelativt fritt til å velge den lovgivningde ønsker. Forbudslinjen er godtatt,samtidig som også den mest ytterlig-gående rettslig regulering av aktivdødshjelp, som den i Nederland, somtillater både drap på samtykkende oghjelp til selvmord, heller ikke anses åvære i strid med rettighetene. Dennorske eksperten Njål Høstmælingensier det slik: Dødshjelp er et sensitivtpolitisk spørsmål, hvor argumentasjonennok heller vil dreie seg rundt moral,etikk, medisin og psykologi enn mennes-kerettighetsjuss.


Årsmøter i Sør-TrøndelagLokallagene kaller med dette inn til årsmøter slik:

Trondheim lokallag:Onsdag 17. februar kl.19.30 i Trondheim Menneskerettighetshus, Fjordgata 62

Fosen lokallag:Torsdag 11. februar kl. 19.00 på Hotell Bjugin i Botngård

Orkdal lokallag: Tirsdag 23. februar kl. 19.00 på Øien Gårdsmat

For lokallaget Malvik, Neadalen, Oppdal og Rennebu, Hitra og Frøya ogRøros lokallag: Se lokal annonsering.

Saker som ønskes behandlet må være styret i hende senest fire uker førårsmøtet. For øvrig behandles ordinære årsmøtesaker.

Sør-Trøndelag fylkeslag kaller inn til årsmøte:

Lørdag 6. mars kl 13-15, i Trondheim Menneskerettighetshus, Fjordgata 62

Saker som ønskes behandlet på årsmøtet må sendes via lokallaget, og måvære fylkesstyret i hende senest seks uker før årsmøtet. For øvrig behandlesordinære årsmøtesaker.

Kun delegater valgt på lokallagenes årsmøter har stemmerett.

Velkommen til vintersolvervfeiring

Sør-Trøndelag:Trondheim lokallag inviterer til vintersolvervsfest Lørdag 12. desember kl. 16-18 i Trondheim Menneskerettighetshus, Fjordgata 62

Sang ved Kor HEF’tig, gang rundt juletreet og leker for barna.

Inngang kr. 30, Familie kr. 100

Buskerud:Hemsedal, på Fausko skysstasjon kl 18. Kanefart, bålvarme og gløgg.Underholdning i form av fortelling, sang og musikk i lavvo.

Drammen, på Spiraltoppen Kafé kl 19Underholdning med sang og musikk. Enkel bevertning.

Alle er hjertelig velkomne!

Sjekk ut om det er tilsvarende arrangement der du bor påhuman.no/fylkeslag

laug Nilssen virkersjokkert over forespør-selen om å stille tilportrett i Fri tanke.Gjennom telefonrøret

høres gjentatt lattermild, nesten van-tro snøfting. Den kritikerroste for-fatteren og rektoren ved Skrive -kunstakademiet er aktuell med denuortodokse musikerbiografien Nestenfrelst av Sigvart Dagsland, der hunpresenterer og iscenesetter seg selvsom en aspirerende kristen. Etter åha meldt seg ut av Statskirka somfemtenåring, giftet seg humanistiskog holdt taler ved flere humanistiskekonfirmasjoner, innrømmer Nilssenat hun lengter etter å tro på Gud. Viskal få høre mer om hennes forfatter-skap, kjærlighet til nynorsk, skepsisoverfor alternativ-bølgen og forholdettil familie og til HEF, men først ogfremst – hvorfor ønsker hun å blikristen?

– Det er nok på grunn av oppvek-sten min. Når jeg begynner å snakkeom de store spørsmålene, kjenner jegigjen en trygghet som jeg hadde dajeg var kristen. Men om det handletom Gud, eller om at barndommen mingenerelt var trygg, det er ikke så lettå avgjøre.

– Så du knytter gudslengselen opp motnostalgi?

– På en måte. Men så begynnerjeg også å huske stadig bedre hvor-dan det var å være kristen, og hvor-dan det var å ha en samtale med Gud.Jeg oppfattet det i alle fall sånn, sann-synligvis var det enetale, men dengangen ga det meg trygge rammer.Da jeg var i begravelse på onsdag, bledet sagt at avdøde var så glad for å hahatt Jesus i hjertet sitt. Så ble detbedt en bønn, og det er sånn jegsynes er trygt og godt, og som jegkjenner igjen. Bare for ti år sidenville jeg blitt kjempeprovosert omnoen sa at de ba for meg, mens i dagblir jeg glad, for jeg vil se det somomtanke. Ja, som en trygghet, ogikke som noe beklemmende.

– Det høres ut til at du ønsker å opp -nå en følelse av trygghet, mer enn at dufaktisk tror at det finnes «noe større»...?

– Det må jeg jo nå finne ut av, omdet faktisk er... Det er viktig at jeghar en forankring for troen. Det ertryggheten jeg er mest opptatt av,men også at jeg vil leve en annet typeliv, og ha en forpliktelse til å levegodt, og gjøre gode handlinger. I enkristen bok jeg leste, beskriver forfat-teren hvordan han forsøker å leve

som Jesus, være like god, gi all sin tidog alle sine penger til de trengende.Det synes jeg er inspirerende, og detkan være en ekstra styrke å kunnelene seg på et forbilde som Jesus.

– Ja, for det kreves enormt å skullevære så selvoppofrende snill, uten noekonkret belønningssystem...?

– Å, jeg er ikke opptatt av det medbelønning, eller himmel og helvete.Jeg er mer på å leve det livet jeg levernå, og det å greie å leve det livet godt.Det er heller uvesentlig hva som skjernår jeg dør – jeg er jo bare 32. He, he.

– Skremmer det deg å tenke at deteventuelt ikke finnes noen ting etterdøden?

– Nei, det gjør det ikke. Jeg erveldig forvirra, skjønner du!

DÅRLIG SAMVITTIGHET OVERFOR HEFDet er dagen etter boklanseringen,og vi drikker kaffe på Oslos vestkant,noen timer før Nilssen flyr hjem tilBergen, til ektemannen og deres to -årige sønn. Forfatteren sier hun set-ter pris på muligheten til å forklareseg, da hun har hatt «pietistisk dårligsamvittighet overfor Human-EtiskForbund». Spesielt fordi hun inn-rømmer å ha bedt til Gud underveis ien humanistisk konfirmasjon, der


Olaug Nilssen

Nesten frelst av Human-Etisk Forbund

port

rett

Tekst: Marianne Lyné Larvoll Melgård Foto: Thorir Vidar

– Hvah? Meg?! Har dere lest boka, eller?

OFAKTA:Olaug NilssenFødt 1977

- Forfatter og rektor ved Skrivekunst- akademiet i Hordaland

- Medredaktør i Kraftsentrum, styremedlem i Norsk Forfattersentrum

- Cand.mag. i litteraturvitenskap og sosiologi

- Har utgitt romanene:- Innestengt i udyr (1998)- Vi har så korte armar (2002)- Få meg på, for faen (2005)- Barneboka Ronnys rumpe (2004) - Essaysamlingen Hybrideleg

Sjølvgransking (2005)- Biografien Nesten frelst av Sigvart Dagsland (2009)

- Bor i Bergen med ektemann og sønn på to år

hun var invitert til å holde tale. Hunpresiserer videre at hun er «helt tve-tydig og forvirret» i forhold til omhun faktisk har blitt kristen. Og densiste uttalelsen stemmer overens medinntrykket fra de utallige lanserings-intervjuene hun allerede har gitt –det er neimen ikke lett å finne uthvor hun står. Fri tanke fikk halvan-nen time til rådighet for å finne ut avdet, og Nilssens ord gjengis her i etportrett som i stor grad tar samtalensform, og revolverintervjuets intensitet.

– Tror du man kan være like snilluten å være kristen?

– Ja, selvfølgelig! Noen kristnejeg møter virker ikke opptatt av densnillheten i det hele tatt, men mer avå ha en from utside. Jeg har ingen-ting til overs for amerikanske kristnesom omtaler krigen i Afghanistan somGuds vilje, eller hevder materiellegoder kan være lønn fra Gud. Somstenger folk ute, eller forakter de somlever andre liv. Så absolutt, absoluttJA, et menneske som ikke tror påGud kan være like snill og god. Jegtror ikke at noen religion har hevd påden gode moral.

– Er du misfornøyd med din egenkritiske, skeptiske natur, som holder degfra å tro?

– Nei. Når jeg er på nippet til åovergi meg til troen, som jeg har værtflere ganger den siste tida, stopperjeg opp. Og tviler igjen. For da får jegikke skrevet mer, hva skal jeg da gjøremed yrket mitt?

– Så du er redd for å slutte å tvile også?– Ja. For nesten alt jeg skriver har

jo en tvetydig og dobbel karakter.– Har du alltid vært tvilende og kri-

tisk anlagt?– Ja, som tenåring var jeg politisk

engasjert, og trolig mer dogmatisk daenn jeg er nå. Jeg var mer sint, og opp -tatt av naturvern, miljø, antirasisme –de vanlige, radikale tingene. Det varikke så mange andre der jeg vokste oppsom var enig med meg, dessverre.Men jeg var hellig overbevist om hvasom var rett og galt ganske tidlig.

Olaug Nilssen har nytt litteræranerkjennelse siden debuten som 20-åring, Innestengt i udyr. Hun har blittoffentlig hedret i såpass forskjelligeleire som Morgenbladet, Natt &Dag, Førde kommune, Dag Solstad,Det Nye og Festspillene i Bergen –for å nevne noen. I 2005 kom hennesmest kjente roman, Få meg på, for faen,og hovedpersonen Alma har blitt om -talt som den kåteste femtenåringen i

norsk litteraturhistorie. I forordet skrevNilssen en setning spesielt myntet påmoren: «Enkelte vil truleg opplevedesse skildringane som støytande.»

EN DRAMATISK HELOMVENDINGOppvokst i den vesle bygda Sol -heimsdalen utenfor Førde, med treforskjellige misjonssamband på 200innebyggere, er Nilssen nummer to ien søskenflokk på fem jenter. Beggeforeldrene er lærere, og faren var isin tid kateket, med ansvar for kon-firmasjonsundervisningen. Nilssenbeskriver en idyllisk oppvekst, hunvar aktiv i KFUK-miljøet og Ten -Sing, og reiste regelmessig på kristneleire. Dette tok brått slutt da femten-årige Nilssen gjorde en dramatiskhelomvending og meldte seg ut avstatskirken.

– Du var i opposisjon ganske tidlig,er du glad i den rollen?

– Nja... Det å tale de svakes sakhandler jo ikke nødvendigvis om åskulle være i opposisjon. Men da jegmeldte meg ut av statskirka var detnok litt sånn, ren trass. Men har joalltid ment at det var riktig. Ogerkjent gang på gang at jeg ikke kanvære kristen.

– Hvorfor er det ikke nok, hvorfor

holder det ikke for deg å være ikke-religiøs?– Å jo, det holder! Jeg har latt meg

overbevise av indre lyst og lengsel.He, he. Det er ikke at jeg har værtulykkelig som ikke-troende. I mangeår har jeg også diskutert religion fraet klart ikke-troende standpunkt, oghatt mye glede av det. Spesielt disku-sjoner omkring etiske spørsmål ut ifraet ikke-religiøst perspektiv, og detmå man jo, for det er umulig å argu-mentere med at «det står i Bibelen»,det blir meningsløst.

– I boka kritiserer du Sigvart Dags -lands personlige måte å være kristen på;du etterlyser fastere rammer, og han an -klager deg spøkefullt for å ha blitt kristen-konservativ. Hva er din ideelle form forkristendom?

– Det må være dette fra begra-velsen, med å ha Jesus i hjertet sitt.Sigvart sier det sånn at han stoler påat den Jesus som er i hjertet hans, erden rette. Og da må jeg gå en langrunde, og på en måte skape Gud selv,ut ifra egen fornuft og sitt eget hjer-tes overbevisninger. Og det har jegtidligere tenkt at blir ubrukelig, foren Gud skal liksom være allmektig,og representere noe sterkere, og noeutenfor deg selv.

– Tror du at det ligger et behov forreligion nedfelt i menneskets natur ogpsyke? En higen etter et system og klaresvar?

– Det vet jeg ikke, og det tror jeger helt umulig å vite. For min del erdet oppveksten som gjør at jeg kjen-ner disse rammene, jeg kjenner joikke teologi spesielt godt. En kristenoppdragelse vil sette spor uansett.

– Du skriver i begynnelsen av bokaat du stadig har spurt mennesker dumøter om de tror på Gud – mange måha opplevd dette som konfronterende,kanskje ubehagelig?

– Jada, he, he. Jeg var jo frekk.Men alle svarte likevel, og kunneargumentere inntil et visst punkt forhva de mente. Og for alle endte det idette med tro.

– Tror du ikke enkelte er motvilligetil å sette ord på hva de mener om denstore sammenhengen, i frykt for at tros-overbevisningen skulle rakne?

– Jo, det tror jeg absolutt. For vedå argumentere logisk kan det falle frahverandre, og det gjør jo det for meg.Jeg synes det er kjempevanskelig åskulle svare på dette her, men det erveldig interessant. Hadde jeg blittspurt for noen måneder siden om jegtrodde på Gud, ville jeg svart heltklart at jeg ikke trodde. Og at ingenrasjonelle argument kunne overbevisemeg om noe annet. Men i dag sitterjeg her, og strever som en tulling.

FULLSTENDIG FRIHET IKKE IDEALET– I hvilken grad kan det forsvares åhengi seg til en ideologi, rent intuitivt?

– I utgangspunktet vil jeg si at deter dumt gjøre det, kristendommentåler jo ikke en omgang med kritisktenkning. Noe som bremser det veldigfor meg, i forhold til å være kristen,er dette med sex før ekteskapet, og ikkeminst dette med homofili, for det erhelt ubegripelig og uakseptabelt å siat homofil praksis er en synd.

– Det finnes strømninger i det libe-rale, sekulære Vesten mot nettopp fastererammer, i en politisk og verdimessig drei -ning mot en nykonservativisme...

– Ja. Og i forhold til denne ny -konservative bølgen, kjenner jeg meglitt som en del av den, uten å heltkunne forsvare det. For jeg har allemine gamle verdier intakte.

– Hva er dine kjerneverdier?– Hm... Frihet og kjærlighet. Og

det er ikke forenelig med... vel, jo...jeg kjenner i alle fall at jeg ønskerfaste holdepunkt, en forankring i til-værelsen, og fortviler når jeg ikkefinner dem. Og det nok knyttet tilden åndelige lengselen jeg opplever,som veldig mange opplever, nokhandler om denne søken etter holde-punkt, og... en fasthet. Veldig gode svardu får av meg!

– Så hva assosierer du med frihet, ogden ideelle form for frihet i et samfunn?

– Fullstendig fri utfoldelse er joikke noe ideal, det ville ikke fungertom alle skulle følge alle sine lysteralltid, det kopler frihet til noe veldigegoistisk. Jeg kan ta ekteskapet mittsom et eksempel her. Det er å påleggemeg selv rammer, ved å love mannenmin troskap på mange måter. Mensamtidig er det en befrielse å ha tattet sånt valg, og det opplever jeg sompositivt. Og innen vårt ekteskap har

vi sammen etablert visse rammer, somikke nødvendigvis vil være riktige foret annet ekteskap. Enkelte kan væretilhengere av friere relasjoner, for eks -empel når det gjelder seksuelle for hold,men det er viktig å bli klar over hvasom er positive former for frihet, oghva som er skadelig egoisme. Når detgjelder samliv, familieliv og privat liv børytre rammer, lovverk og grense settingfor individet begrenses, mener jeg.

– Du snakker om frihet underansvar, men hvordan skal man fremmepositive verdier, og lære folk å ta sunne,opplyste valg i livene sine? Kan religionvære en positiv, moralsk rettesnor?

– Nei, spesielt ikke når jeg nær-mer meg en erkjennelse om at dethandler om tro eller ikke-tro. Og såmange dogmer sentralt i kristendom,og andre religioner, er helt ubrukelige.Troen handler sånn sett mer omtrygghet enn om å lære å sette grenserfor seg selv, så der har jeg mer tro pådet sosialdemokratiske skolesystemet,fremfor religion. Men jeg vet at jeg,og mange med meg, har en positivmoralsk ballast av en kristen oppvekst.

En sur servitrise rydder av et bordi nærheten, vi får vinket henne borttil oss og aller nådigst bestilt hver vårsandwich. Som en liten pustepause,ber jeg Nilssen utdype en av hennestidligere, offentlige uttalelser: «Egelskar nynorsk.» Hun ler godt, ognikker bekreftende.

– Ja, jeg gjør det, og det å bekjen-ne seg til Mållaget er jo nesten somen religion. Og jo eldre jeg blir, jomer fundamentalistisk blir jeg. Jegmå dempe meg litt, så jeg ikke blirfor kravstor overfor andre nynorsk-brukere. Nynorskkampen handler joførst og fremst om retten til å selvskrive nynorsk, og jeg er ikke så opp-tatt av at alle andre skal gjøre det.Språket er veldig vakkert når detskrives godt. Det er så mange egen-skaper som knyttes til det, som enegen type humor og måte å uttrykkeseg på. Som tvisynet til Vinje, somjeg har vært inspirert av i hele mittforfatterskap. Det er tradisjon, det erlyd, det er måten jeg snakker på, rettog slett. Men jeg kunne ønske flereaviser og magasiner trykket artiklerog stoff på nynorsk.

ALDRI MEDLEM AV HEFNilssen forteller at hun selv aldri harvært medlem av Human-Etisk For -bund, men at hennes mann og hansforeldre er det, og at hun har fått klarbeskjed om at sønnen deres definitivtikke skal døpes.

– Mannen min vokste opp i enhumanetisk familie, med foreldresom hellet mot kommunisme. Menvi hadde en veldig lik oppvekst. Vifikk ikke lov til å se Dynastiet, foreksempel. Det var nok like strengeoppdragelser, når vi sammenlignet.Min mann og jeg er enige i de flestelivssynsspørsmål, også ut ifra hva vihar med oss hjemmefra. Så livssyn ogreligion trenger ikke være så avgjø-rende for hvordan man blir oppdratt.

– I boka kommer det frem atDagsland benytter seg av alternativbehandling for gikten sin. Hva er tenkerdu om alternativ terapi?

– Jeg klarer overhodet ikke å for-holde meg til det. Jeg blir veldig flau


«(…) jeg vil ha tilbake den følelsen jeg hadde somtroende, trygg tenåring...»

og anspent. Og det kan være respekt-løst, kanskje, å være så lite opptatt avdet. Sigvart sier jo at han blir bedre atbehandlingen, så jeg kan ikke krang-le på dét, men selv vil jeg ikke nærmemeg det engang.

– Enkelte vil sidestille alternativ troog religion?

– Ja, og det forstår jeg. Men formin del er kristendommen mestaktuell, fordi det er der jeg har bak-grunnen min. Rett og slett. Og så kanjeg lettere la meg overbevise om atBibelen er en hellig bok, det tror jegat jeg kan greie, på bakgrunn av noeså banalt som at den er gammel. Denhar vart lenge, mens de alternativetingene har kommet til senere. Ogdet er så mange forskjellige retning-er, så vidt jeg vet, at jeg da tenker atdet er nødt til å være tull. Og det er

ikke noen god argumentasjon i dethele tatt, men jeg bruker nå denneargumentasjonen, og kommer derforstadig nærmere en erkjennelse av atdet nå faktisk handler om at man måtro.

– Etter å ha lest mye både av deg ogom deg, får jeg inntrykk av en lengsel ogen tomhet, selv om du fremstår somKvinnen som har Alt – mann, barn ogen lysende karriere...

– Å ja.. Lengsel ja, men tomhet?Hva mener du?

– Det er vel noe jeg leser inn i det,men du nevner ofte dette med ensomhetog behov for trygghet og holdepunkt iforkjellige sammenhenger?

– Jeg synes det er rart selv, jeg. Jeggår jo ikke rundt og lider og er redd,men man kan lengte etter en trygg-het selv om man har det bra, en over-

bygning av noe stort og hellig. Ogjeg vil ha tilbake den følelsen jeghadde som troende, trygg tenåring...jeg kan fremdeles gå inn i en kirke,og synes det er stas, fordi det girfølelsen av fellesskap.

– Hva tenker du om synd og skam,som gjerne er sentrale elementer innenreligion?

–Jeg er opptatt av dette. I Få megpå, for faen beskrev jeg en femtenårigjente som var så forferdelig kåt, ogskammet seg veldig over det. Poengetmitt var å vise at dette er en normalfølelse, og at hun absolutt ikke trengteå skamme seg over tankene og lystenesine.

– Karakteren ble beskrevet som litte-raturhistoriens kåteste femtenåring?

– He, he. Det er sikkert sant.Kanskje. Men ikke i virkeligheten,

hun er definitivt ikke historienskåteste! Men ofte opplever jeg skamover handlinger, fordi jeg mener jegoppfører meg for egoistisk, og kunneønske jeg kunne leve bedre. Og jegsynder, men jeg tror ikke jeg kommertil verken helvete eller himmelen avden grunn. Jeg er jo født sånn. Og jeghar et stort forbedringspotensial.

– Men hva føler du at du syndermot, eller overfor?

– Nå skal jeg bruke et begrep jegblir flau over, men mine medmen-nesker. Jeg tenker ikke at det er enGud som sitter der og teller synder.Det er mer en følelse i meg selv, atjeg synder mot andre.

– JEG TROR JEG VIL PRØVE …– Det er uvant å høre noen snakke omtro på måten du gjør det. Du sier at duønsker å bli kristen, men ved direktespørsmål på om du kommer til å bli det,svarer du med en dobbel nektelse 3 –«det er ikke usannsynlig at jeg blir kris-ten». Kan du si «det er sannsynlig at jegblir kristen»?

– Nei, jeg greier ikke å si det.Eller... jo. Kanskje er jeg kristenegentlig allerede. Jeg er i alle fall vel-dig nær. Å gjøre dette intervjuet nå,er som... verdens største sår som blirpirket i, og jeg må bare le og fnise,men likevel er jeg nok veldig nær enoverbevisning om at... jeg... nok...tror på Gud. Men så er det så forfer-delig vanskelig å finne ut hvilkenbetydning det skal ha. Og om det gåran i det hele tatt.

– Så det er sannsynlig...?– Det er det. Jeg tror det, ja.– Hvor lenge er det igjen da, til du...– Huff, jeg svetter! – Hva er det som mangler?– Det mangler en overgivelse fra

meg... Ja. Men jeg greier ikke å for-klare det heller. Det å bli rørt i enbegravelse, av dette med å ha Jesus ihjertet sitt, det hadde jeg bare fnist avfør. Men nå kan jeg ikke le lenger, deter umulig nå. Problemet er å vite hvajeg skal gjøre videre, og det var der-for jeg ble fascinert av det Sigvartfortalte om da han bestemte seg, «ok,nå skal jeg være kristen». Uten å heltvite hva det innebar, og hva gjordehan? Jo, han spurte folk rundt seg,om hva de forbandt med å være tro-ende, fordi han ikke stolte nok på segselv. Man må ha andre til å fortelleseg hva det går ut på.

– Så har du bestemt deg for å blikristen?

– Hm... He, he... Kanskje jeg måtilbake til den doble nektelsen? Ja,nei, men jeg tror nok det, ja, at jeg vilprøve. Men jeg greier ikke helt å tadet siste skrittet, og det kan hende atjeg aldri gjør det, men i dag føles detveldig nært. Men så er jo dette en peri -ode hvor disse spørsmålene har værtforrest i bevisstheten min hele tiden.

– Hvorfor er det egentlig så viktigfor deg å bli kristen, eller ikke være det?

– Fordi jeg kjenner en stadig ster-kere trang, og kanskje tro, på at det åvære kristen er noe jeg kjenner, Guder en jeg kjenner, og det bør jeg takonsekvensen av. Jeg har aldri sagtdet så klart som dette her, tror jeg.He, he – «Nesten frelst i intervjumed Human-Etisk Forbund», kan duskrive nå.


olveig Mysen (22) og jeg harvært venner siden barnesko-len, da vi begge var kristne.Nå skriver jeg for Fri tanke,mens Solveig utdanner seg

til prest. Vi snakker minst like myeom livssyn som før når vi møtes:

Ida: Human-Etisk Forbund eropptatt av livssynsdialog. Hva tenkerdu om det?

Solveig: Problemet er at de somhar mest behov for religionsdialog,er dem som ikke er interessert i det.Det er jo folk som oss som har dialog.Vi har ikke tenkt å drepe hverandrepå grunn av meningene våre.

Ida: Det er til syvende og sist desom tror at dialog er en verdi i segselv som stiller til dialog.

Solveig: Dialog er vrient. I dia -loger som har pågått lenge kommerman nok dit at man kan si at manmener de andre tar feil. Men du kanikke være på seminar en helg og sitteog si «Vi har dialog. Jeg har rett, dutar feil». Det må være gjensidig tillit.

Ida: Du synes jo det er interes-sant å diskutere religion?

Solveig: Ja, jeg synes det. Selv omjeg blir litt lei av det.

Ida: Jeg ser den. Det er mye dårligreligionskritikk der ute. Da jeg varkristen, ble jeg møtt med ateistargu-

menter av typen «Jeg har lest Bibelen.Gud er kjip og selvmotsigende!».

Solveig: Præhæ!

– PRAKTISK OG MYSTISK TILNÆRMINGIda: Hva synes du er den mest inte -ressante religionskritikken?

Solveig: Det er vanskelig å si. Inni -mellom kan man komme i fare for åavskrive all religionskritikk. Ikkefordi man ikke vet om de kritikkver-dige tingene, men fordi man følerman kjenner det så godt at man ikkegidder å høre på det en gang til. Ja,Paulus var homohater, I know, kan vikomme videre?

Ida: «Det er ikke sånn mellom Gudog meg»?

Solveig: Ja. Når du har tatt etaktivt standpunkt i forhold til noe,har du et eierskapsforhold til det. Dublir du veldig irritert når du føler atfolk misforstår deg.

Ida: Så det viktigste når man skaldiskutere religion er å legge de riktigepremissene for debatten?

Solveig: Ja, absolutt. Er ikke detpå plass, føler du som religiøs at dumå forsvare deg mot en kritikk somikke angår deg.

Ida: Har du lyst til å beskrivegudsbildet ditt?

Solveig: Hm. Ok.

Ida: Ja, altså ditt personlige guds-bilde. Eller, det blir feil å si «dinGud», at du har din egen Gud mensalle andre sin. Finnes Gud, så finneshan vel uansett om du tror på ham?

Solveig: Ja, ting finnes uavhengigav om du tror på det. Det gjelder ihøyeste grad Gud. Samtidig er det ensentral del av min gudsforståelse atjeg ikke kan beskrive ham.

Ida: Det er jo en ganske god be -s krivelse?

Solveig: Ja. Jeg vil si at jeg harbåde en praktisk og en mystisk til-nærming til ham. Den eneste måtenjeg kan beskrive hvordan jeg tenkerom Gud, er at Gud er summen av altsom noensinne har vært, som er ogsom kommer til å være. Jeg tror ikkenoe blir borte. Når jeg dør blir krop-pen min til jord, men den har jo værtmeg før. Det har vært min kropp. Detfinnes, selv om det ikke finnes mer.

Ida: Du tenker at Gud er sum-men av alt, et slags kretsløp og enslags hukommelse?

Solveig: Mjo. Gud er summen avalt, selv om det er en lite dekkendebetegnelse.

Ida: Betyr det at gudsforståelsendin er delvis språkløs?

Solveig: Den er ikke bare delvisspråkløs – den er fullstendig språkløs!

Siden jeg ikke kan tenke uten språker det egentlig umulig for meg åbeskrive Gud. Samtidig som jeg ogsåhar et mer praktisk forhold til Gud.Det er en grunn til at man tenker atGud er en gammel mann med skjeggsom sitter i en sky. Man må ha noekonkret å forholde seg til.

Ida: Så den praktiske siden avdette er å overføre følelsen av Gud tilspråk og bilder vi kan forstå?

Solveig: Ja. Jeg har ikke et stortbehov for det. Det gjør at det er van-skeligere for meg å sette ord på hvajeg føler for Gud. På en måte er detbra. Jeg vil ikke ha noe «ferdig svar».Jeg kan ikke si hva Gud er. Jeg trorjeg kan si ganske sikkert at Gud ikkeer en «person», men jeg vet ikke. Påen måte er han et subjekt også. Hm.Jeg aner ikke.

Ida: Han er et fenomen du har enspråkløs, følelsesmessig forståelse av?

Solveig: Ja. Samtidig tenker jeg atGud ikke er et passivt fenomen, menjeg tror ikke at Gud setter i gang his-toriske hendelser. Orkanen Katharinavar ikke «Guds verk».

Ida: Han tar ikke side i konflikter?Solveig: Nei, nei. Men jeg tror at

det ikke bare er menneskenes følelsersom gjør at vi har et bilde av Gud.

Ida: At det er en kontakt?Solveig: Absolutt. Siden jeg er kris-

ten, så tror jeg at det er mulig å ha etpersonlig forhold til Gud. At Gudønsker det. Jeg tenker ikke nødvendig -vis at andres gudsbilder er feil, jeg erbare vant til at det er sånn det skal være.

– BEHOV FOR Å VÆRE ATEIST?Ida: Jeg pleide å ha et gudsbilde somlignet mye på ditt. Men i perioden dajeg sluttet å være religiøs, spurte jegmeg selv: «Hvor mye av min idé omhvem Gud er, handler om hvordanjeg trenger at Gud er? Hvor mye avmin idé om livet etter døden handlerom hvordan jeg hadde ønsket at livetfør døden hadde vært?»

Solveig: Det er veldig bra spørsmål. Ida: Jeg kom frem til at disse tan-

kene ikke handlet om så mye annetenn at jeg hadde et behov for å tenkeat det fantes et sted etter døden deralt var fint. Jeg lurte også på om jegville vært kristen om jeg ikke haddevært født inn i en kristen familie.

Solveig: Mhm. Ida: Jeg spurte meg selv: I hvor

stor grad har det at jeg føler noe, noesom helst med utenomverdenen ågjøre? Betyr det at jeg føler noe vel-dig sterkt at det er veldig sant?

Solveig: Det er veldig relevante og


Vennlig livssynsdialog

S

En gang var de begge kristne, nå har en av dem sluttet å tro mensden andre skal bli prest. Men livssynsdiskusjonen fortsetter.

Tekst: Ida Jackson (22) Foto: Nadia Frantsen

Tro, tvil, språkløse guds-forståelser, fall ned i

ateisme, gruppeklem medJesus og spørsmål uten

svar – er ingredienser i Idaog Solveigs livssynsdialog.

bra spørsmål. Men vi kan jo snu spørs -målet, også? Det kan jo hende at duhar et behov for å være ateist, også? Atdu trenger å ha en logisk forklaring?

Ida: Ja, du kan snu det sånn. Solveig: Det er klart – jeg må

være helt ærlig med meg selv ogandre. Jeg har ikke noen bevis for atdet jeg tror på er sant. Det er heltgreit for meg. Selv om jeg synesspørsmålene du stilte er veldig inter-essante, og reiser mange relevanteproblemstillinger, er jeg kanskje littteit og hopper bukk over dem?

Ida: Du tar dem ikke innover deg?Solveig: Jeg slipper dem ikke inn

i livet på den måten. Jeg kan speku-lere og tenke over det på sammemåte som deg. Er dette bare et per-sonlig behov? Er det derfor jeg trorpå Gud? Jeg tror at Gud tåler spørs-målene. Det er jo ett fett for Gud hvajeg tenker om ham.

Ida: Da jeg ble ateist...Solveig: Haha, det høres ut som

om du ble frelst, Ida!Ida: Pøh. Det kjentes ikke ut som

om jeg ble frelst. Jeg falt hardt ned iateismen. Ateister har en jobb å gjøremed å sørge for at livssynet deresikke virker som et skummelt sted nårdu slutter å være religiøs. Religiøsitethandler om eksistensielle spørsmål,

og det føltes lite hjelpsomt å bli medi klubben hvis hobby var å ikke samlepå frimerker.

Jeg hadde sunget «Deg være ære,Herre over dødens makt!» hver påske.Så slo det meg at det kanskje ikke varnoen herre over dødens makt? Å nei!Noe av det mest appellerende vedreligionen er jo å ha et svar på hvasom skjer når du dør. Jeg spurte megselv om jeg ville godtatt denne for-klaringsmodellen i en annen sam men -heng enn rundt et spørsmål som ...

Solveig: … som hadde konse-kvenser inn i evigheten?

Ida: Ja.Solveig: Jeg husker en samtale vi

hadde som 13-14-åringer, vi haddebegge tenkt over at selv om vi villetro at alle kom til himmelen, kunnevi ikke være sikre på det. Hva villeskje med alle de vi kjente som ikketrodde på Gud? Ville vi se dem igjenetter døden?

Ida: Ja, det husker jeg. Solveig: Jeg bekymrer meg ikke

over det lenger. Jeg tror vi kommertil himmelen alle sammen, uansetttrosretning.

Ida: Ja, fortapelsen er ganske u -populært i kristendommen om dagen?

Solveig: Jess. Jeg har ikke noenhelvetesforestilling i det hele tatt.

Noen synes kanskje det virker littlusent om det ikke spiller noen rollefor Gud hva du gjør eller tror, menjeg tror ikke det påvirker hvor du til-bringer evigheten.

Ida: Så det er håp for oss i Human-Etisk Forbund?

Solveig: Ja! Lars Gule kommertil å få så mye kos av Jesus når hankommer til himmelen! Dét gleder jegmeg til å se!

Ida: Det blir gruppeklem med Jesus?Solveig: Ja! Haha!

– «KRISTNE-KRISTNE» OG «SOLVEIG-KRISTEN»Ida: Venninnen min pleier å si at detfinnes «kristne-kristne» også finnesdet «Solveig-kristne», basert på at før-ste gang hun så deg, hadde du på degen t-skjorte hvor Jesus er jediridderog har korsformet lyssabel.

Solveig: Jeg burde hatt på megden i dag! Hvorfor tenkte jeg ikke pådet? Fader! Jeg har fin leppestift, da.

Ida: Men du er jo med i sammeklubben som bygger Helvete-land iUSA og tar med barna sine dit slik atde skal se hva som kommer til å skjemed dem hvis de slutter å tro?

Solveig: Jeg er ikke med i noenklubb. Religion er ikke noe menings-felleskap, det er et trosfelleskap. Defleste religiøse har dette klart for seg.

Det er klart – noen ekskluderer folksom ikke tror på samme måte som dem,men jeg mener en skadelig måte åforholde seg til religion på.

Ida: Det henger egentlig godt sam -men med ideen om å kritisere trosba-sert argumentasjon generelt, og imindre grad enkeltreligioner spesielt.Det fører til at du kritiserer alt fraverdensreligionene til Marthas eng-leskole og Snåsamannen på en gang.

Solveig: Jeg har samme forkla-ringsproblem som alle andre somtror på ting de ikke kan forklare.

Ida: Synes du det å tro på ting utenå kunne forklare dem er en aksep-tabel måte å forholde seg til andreområder i livet? Fatter du avgjørelserpå magefølelsen, eller veier du for ogimot og prøver å komme frem til detdu tror er det lureste?

Solveig: Ah, jeg hører Human-Etisk Forbund klappe i bakgrunnen,Ida. Det er et veldig godt argument.

Ida: Du trenger ikke ha et veldiggodt svar på det. Jeg har større tro påsamtaler med flere spørsmål enn svar.Jeg tror det spørsmålet avslutter dis-kusjonen, siden svaret kommer an påom du velger å stole på troen eller ei.

Solveig: Ja, og det har jeg valgt ågjøre. Men jeg vet jo ikke sikkert.Den som lever får se, Ida.


ok en gang har detvært diskusjon og de -batt omkring antro -posofien, denne gangutløst av Tore Rems

antroposofikritiske Bjørneboe-bio-grafi, med den påfølgende avsløringenav antroposofen Alf Larsens antise-mittisme. Antroposofene er flinke tilå avvise kritikk, og det at antroposofier en religion tilsløres ofte. I endasterkere grad har steinerbevegelsenlyktes i å tilsløre antroposofiens rollei steinerskolens pedagogikk og girinntrykk av at steinerskolene ikke eren religiøs skole, men et rent peda-gogisk alternativ. Det er feil, det fin-

nes ingen steinerpedagogikk utenforantroposofien.

Antroposofene hevder at RudolfSteiner (1861-1925) mottok kunn-skapen om den store sammenhengenom begynnelse og slutt i menneske-hetens historie, og hele universetshierarkiske sammenheng via kom-munikasjon med åndeverdenen, så -kalt «åndelig skuen». Steiner har imange foredrag anvist hvordan densom vil se det han har sett kan setteseg i en tilstand der ånder og englervil vise hvordan det hele henger sam-men. Alle kan meditere seg frem til desamme synene Steiner hadde, ifølgehan selv.

Steinerskolens pedagogikk erbygget på det Steiner mener han fikk

se av Akasha-krøniken: den store,hemmelige boken der alle universetshemmeligheter er nedtegnet. For åoppfylle den guddommelige planener det nødvendig at mennesket leveri pakt med resten av kosmos. Det erdette steinerbevegelsen snakker omsom «hele mennesket».

Steinerbevegelsens hovedproblem,slik vi har opplevd det, er at dereslivs- og menneskesyn er bygget på enutviklingslære der raser, folkeslag oghistoriske perioder settes opp somstadier i menneskehetens utvikling.Ikke uventet er det den ariske rase somkommer best ut i dette systemet ogjødene, «negre» og indianere dårligst.

Antroposofene vil hevde at dette ikkeer rasistisk fordi hver enkelt gjør valgsom medfører erfaringer som er nød-vendige i rekken av liv og stadiermenneskeheten må gjennom.

ANTROPOSOFI PÅ STEINERSKOLENNår steinerbarnehagen presentererfødselsdagseventyret for barna, er det enkortversjon av Steiners religiøse teoriom at barnet velger sine foreldre idet hinsidige og et liv som hjelperdet videre mot å befri seg fra denfysiske kroppen og til slutt bli ånd.Beretningen om at barnet velger sineforeldre er et av uttrykkene forantroposofi i Steinerskolen. Siden vileurytmien hjelpe elevene med å in -karnere slik steinerpedagogen tolker

barnets behov og ballast fra tidligereliv. Undervisningsstoffet er tilpassetbarnets alder, som i følge Steinersamsvarer med menneskehetens his-toriske utvikling. Mikroverden er etspeilbilde av makroverden. Hvertenkelt menneske er et uttrykk forhele menneskehetens utvikling i tidog rom. Planetenes krefter tas med iberegningen når språk og bevegelseskal hjelpe elevene med å inkarnerede forskjellige lagene av sjelen ogholde onde ånder borte. Isteden foruttrykk som rituell magi, kaller Steiner -skolen det «bevegelseskunst» når desnakker om eurytmi. Det finnes ingenandre pedagogiske retninger som harkommunikasjon med åndeverdenenog planetene på timeplanen.

Når Steinerskolen i stor grad harlykkes med å holde sitt okkulte men-neskesyn unna steinerskoleforeldreog bevilgende myndigheter, skyldesdette nyspråk og omskrivninger. Igenerelle ordelag beskriver steiner-bevegelsen seg selv med et verdisynsom sammenfaller med det vi kankalle grønne verdier: vern om barn-dom, natur og et fokus på såkalt«giftfri» mat og sammenheng i tilvæ-relsen. Hvordan natur og kunst inn-går i reinkarnasjonslæren sier de ikkenoe om i brosjyrene sine.

Den ytre fasaden til steinerskolener preget av antimaterialistisk este -tikk, med duse farger og treverk, ull ogforseggjorte elevarbeider. Få kjennerimidlertid til antroposofien i steiner-pedagogens arbeid. Der den offentligeskoles lærer kan være ureflektert, ersteinerpedagogen styrt av RudolfSteiners åndelige univers, der gno-mene i bakken og åndene i musikkener realiteter steinerskolelæreren for-holder seg til.

Internt er Rudolf Steiner høy -skolen (RSH) åpen om sitt åndeligearbeid, men utad gjør det seg bedremed «vi synes barn skal få værebarn» enn «(...) den som i fjorten-femtenårsalderen ikke kan skriveordentlig, er heldig. (...) Nettopp nårdet gjelder den senere åndelige ut -vikling gir det ganske andre ressurserdersom man blir spart for å lese fly-tende i åtteårsalderen.» (fra Steiners

Hva har antroposofi


SteinerskoleneDet er 33 steinerskoler i Norge,inkludert noen få videregåendeskoler og Den helsepedagogiskesteinerskolen. De fleste er grunn-skoler. Ifølge tall Steinerkritikk.nohar hentet fra GIS har flere steiner-skoler mistet over 1/3 av elevenesiden 2000/2001, mens elevtalletved private grunnskoler genereltsteg med nesten 50 %. Sterkestnedgang har steinerskolene iMoss (- 34,7 %) og på Ringerike (- 38,6 %), mens mange andre harmistet mer enn 20 % av elevene.Samlet har steinerskolene opp-levd en nedgang på 12,2 % siden2003/2004. I 2008 var det 4091elever på 1.-10. trinn.

I tillegg til steinerskolene finnesdet også 56 steinerbarnehager.Rudolf Steinerhøyskolen utdannerlærere og førskolelærere til stein-erskolene og -barnehagene, menutdanningen er ikke godkjentsom pedagogisk utdanning ioffentlig skole.

Kilde: Steinerskolen.no,Steinerkritikk.no

Rudolf SteinerI 1913 brøt filosofen RudolfSteiner (1861-1925) og flertallet iden tyske avdelingen av Teosofiskselskap ut og dannet Antro -posofisk selskap. På wikipediabeskrives antroposofien som «en esoterisk filosofi med røtter i teosofi og tysk idealisme oggoetheanisme». Antroposofienbygger på teosofien – med dens tanker om rotraser og menneskerasenes utviklinggjennom stadier – men fokuserermer på kristusskikkelsen. RudolfSteiner er den eneste teoretikerensom har bidratt med pedagogiskteori i steinerskolen. Det finnesmye kommentarlitteratur, menbare én teoretiker.

«(…) steinerpedagogen [er] styrt av Rudolf Steiners åndelige univers,der gnomene i bakken og åndene imusikken er realiteter steinerskole-

læreren forholder seg til.»

N

Steinerbevegelsen har overbevist allmennheten om at steinerskolene bareer et pedagogisk alternativ, men det finnes ingen steinerpedagogikk utenantroposofien. I vinter slippes en bok om bevegelsens menneskesyn ogpedagogikk. Folk har grunn til å føle seg lurt, hevder forfatterne.

Tekst: Kristín A. Sandberg og Trond K.O. Kristoffersen, tidligere tilknyttet Steinerskolen.

Kunsten å undervise, Antropos forlag,Oslo, 1978. Anbefalt litteratur påRSHs lærerlinje.)

Steinerbevegelsen har mange prak -tiske uttrykk for sitt antroposofiskelivssyn. Steinerskolen, som det mestkjente, antroposofisk medisin, enantroposofisk drevet bank og biody-namisk jordbruk. Sistnevnte forvekslesofte med økologisk jordbruk, til mange

vitenskapelig baserte økologers for-tvilelse. Biodynamisk jordbruk erdrevet ut ifra Rudolf Steiners tankerom å tilføre jorda kosmiske krefterfra planeter, magiske sammenhengerog uvitenskapelige ritualer.

VENSTRESIDAS VERDIERSteinerbevegelsen er representert påmange livsområder der den politiskevenstresiden tradisjonelt har hatt sittengasjement. En svensk undersøkelseviser da også at et flertall av de forel-drene som velger steinerskolen somalternativ, stemmer på venstresidenog jobber i såkalt «myke» yrker.Mange av de undersøkelsene steiner-bevegelsen presenterer skal manimidlertid se på med et kritisk blikk,

all den tid steinerbevegelsen selv stårfor både forskningen, finansieringenog tolkningen av den. Steiner be -vegelsens forskningsresultater kanderfor ikke ses på som uavhengigforskning.

Det er skapt et inntrykk av atSteinerskolen er et humanistisk peda-gogisk alternativ til offentlig skole. Ålegge vekt på forholdet til naturen,

økologisk mat og håndverk som endel av det pedagogiske tilbudet har vistseg å være en god strategi. Å holdebegrunnelsen for sin pedagogikk unnaoffentligheten var et bevisst valgetter de dårlige erfaringene antro -posofene gjorde seg i Norge på1950-tallet. Den gang var de langtmer åpen om sin tro på karmaloverog reinkarnasjon. Pedagogikken varet uttrykk for Rudolf Steiners læreom sjelevandring, og datidens lærereog kunstnere på steinerskolen varåpne om sitt religiøse prosjekt. Detfinnes nemlig ingen steinerpedago-gikk utenfor antroposofien. Det fin-nes ingen individuell tilpasning tildet enkelte barnet, utenfor RudolfSteiners universelle lære om «livet

mellom død og ny fødsel». Det løn-ner seg bare ikke å si det høyt lenger.

Antroposofien har en tidsregningsom gjør skiftende regjeringer ognye læreplaner underordnet RudolfSteiners klarsyn om menneskehetensutvikling. Et godt eksempel på antro -posofenes fordekte kulturkamp erspråkstriden. For oss er dette et til -bake lagt og, for mange glemt, kapittel

i kulturkampen, men på 50-talletsplittet den kultur-Norge. Innføringenav ny skrivemåte og begrepet sam-norsk delte avisredaksjonene så vel somforfatterne i to leire. Antroposofenetilhørte i denne sammenhengen denkonservative leiren og ville beholderettskrivningen slik den var. Hvorfor?

Det var bare tilsynelatende atantroposofene og høyresiden haddesammenfallende meninger i språk-striden. Begge holdt tradisjonen oghistorien som god grunn til mene atsprog var riktigere enn det folkeligespråk, mens antroposofene villebeholde gammel skrivemåte fordidenne er historisk nærmere forbun-det med vår folkesjel (dansketiden).Og siden språket er en levende orga-

nisme med en tilhørende språkånd,må denne få utvikle seg fritt. Akkuratfrihetsbegrepet er svært problematiski antroposofien, også når det gjelderdette. For hvordan kan noe som erstyrt av ånder og engler samtidig værefritt? Det er tidsåndene og folkeåndenesom har åpenbart dette for Steiner.Han poengterer ofte hvor viktig deter å ikke oppfatte hans visjoner om

det åndelige som talemåter, men somvirkelige vesener som virker på men-neskene. Hver enkelt nasjon har enfolkesjel som virker i det hinsidigegjennom engler. Steinerskolen er tilsyvende og sist et tiltak for å sikre atsamfunnet refortrylles og at tendensentil økt materialisme (i betydning ikke- åndelighet) motarbeides.

Vår hovedkritikk av Steinerskole -forbundet og steinerskolene er atforsøket på en åndeliggjøring av ele-ver på Steinerskolen aldri blir nevnt inoen av de informasjonsbrosjyrene vihar sett. Venstresiden og de miljø -bevisste foreldrene har et verdisynsom på mange måter er parallellt medsteinerbevegelsens beskrivelse av segselv.


med Steinerskolen å gjøre?

SV-estetikk og ritualmagi: Den ytre fasaden til steinerbevegelsen er preget av antimaterialistisk estetikk, som de karakteristiske waldorfdukkene, men til grunn ligger enokkult verdensforståelse der blant annet kuhorn er en nøkkelingrediens i biodynamisk jordbruk. Preparat 500 lages for eksempel ved å fylle hornet med kumøkk, grave detned i jorda og la det ligge til våren. Foto: istockphoto.com

IKKE BARE LYSE ÅNDERI en av den offentlige skolens lærebøkeri faget RLE, Horisonter 10, står stein-erbevegelsen oppført i avsnittet om«nyreligiøsitet». Steinerskolen om -skriver sitt religiøse univers ved åsnakke om en åndelig impuls, og ålegge vekt på det eventyraktige i sinfremstilling av seg selv. På den måtenfremstår de som barnevennlige forhumanistene og på nett med New-agerne. Til tross for at RudolfSteiner snakker vel så mye omLucifer, Ahriman og andre ondekrefter som lever som parasitter påmenneskene, er «det åndelige» i folksbevissthet først og fremst knyttet tilengler og gode hjelpere. Den uorga-niserte folkereligiøsiteten, der bådeengler og nisser inngår, er en tolk-ning av det åndelige i tilværelsen somfokuserer på de gode hjelperne. Deter en kommersialisert underhold-ningsreligiøsitet, nå sist representertved prinsesse Märthas engleskole ogbok. Prinsessen er også tilknyttetSteinerskolen og finner antroposofienegnet som kontekst for sine barnsoppvekst. Steinerbevegelsen er imid-lertid mest opptatt av å unngå at denmaterialistiske kraften Ahriman fårfor stor makt blant menneskene ogderved hindrer menneskeheten i åfrigjøre seg fra sitt fysiske legeme ogbli ett med kosmos. Det er i densammenhengen Steinerskolen snakkerom hele mennesket.

I Tore Rems biografi om JensBjørneboe (2009) kommer det megetgodt frem at Bjørneboe var denantroposofen som klarest tok bladetfra munnen og forsøkte å si det somdet er. Han redegjorde i flere artiklerfor Steinerskolens religiøse forholdtil språk. Det å vedta politiske refor-mer av språket er det samme som ånærme seg en materialistisk kultur-forståelse og å fjerne seg fra denåndelige, overordnede planen medmenneskeheten. Det er, ifølge antro -posofene, det samme som å gjørevold på noe som er en guddommeligorden. Da den berømte Grimberg -debatten – der striden oppstod fordiforlaget skrev en vitenskapelig opp-datert innledning til verket – rastebare få år senere, gikk antroposofeneut mot det naturvitenskapelige synetpå menneskets opprinnelse. De pro-testerte heftig mot det darwinistiskesynet på mennesket, som de ser somen trussel mot sin reinkarnasjonslære.Etter noen år med latterliggjøring ipressen og det de oppfattet som etsektstempel av Steinerskolen la deom strategien, og har seinere holdtsine religiøse tanker internt når demarkedsfører Steinerskolen.

Rudolf Steiner er meget spesifikknår det gjelder åndene og maktene idet hinsidige og disses påvirkning påmenneskene generelt og barnet spe-sielt. Steiner tar avstand fra Darwinog latterliggjør alle vitenskapsmen-nesker som ikke tar innover seg detåndelige hierarkiet naturvitenskapeninngår i, slik han ser det. Steiner for-teller at de menneskene som blir fødtetter 1879 må leve med det de hartenkt om seg selv. Og tenker de at destammer fra dyrene, vil dette få føl-ger i livet mellom død og ny fødsel:«(...) når sjelen har avkastet sitt lege-

me, forfaller det til den ulykke åmåtte se seg selv ligne sin egen fore-stilling!» (Individuelle åndsvæsener ogderes virke i menneskets sjæl, ForlagetJupiter, Odense 1986).

UTEN GODKJENTE LÆREPLANERSiden «virkeligheten» ikke er noe somkan vedtas politisk, får antroposofenestadig større problemer med å sjong-lere læreplaner og stortingsvedtak,hvis de samtidig skal drive en steiner-skole. Da LK06 ble vedtatt av Stor -tinget, søkte Steinerskolen straksunntak fra alle bindende pålegg omårstimetall, lese- og skriveopplæring,livssynsorienterende fag, IKT i barne -skolen osv. Begrunnelsen for å søkeom unntak er at den nye læreplanenstrider mot det didaktiske i steiner-pedagogikken, og at elevene godt nokskal få undervisning i alle pålagtekompetansemål – men på et seneretidspunkt. I sin korrespondanse medundervisningsdirektoratet oppgirikke Steinerskolen at de frykter forinkarnasjonen av eterlegemet og sidenastrallegemet, dersom lese- og skrive-opplæringen blir fremskyndet. Desier heller ikke noe om at jevnligomgang med tastaturer kan gi hjerte-sykdom, eller at den onde åndenAhriman trives i elektronikk. De sierat det har med tidspunktet å gjøre, ogmed deres syn på barndom å gjøre.Det er for så vidt sant, men bare forså vidt. Derfor har de heller ikke fåttmedhold, og saken er oversendt kunn -skapsdepartementet. Steiner skolenhar ennå ikke godkjente læreplaner,men driver ufortrødent videre.

HVORFOR REAGERER IKKE FORELDRENE PÅ DETTE? De fleste søker ikke innsyn i de byrå-kratiske sidene av steinerbevegelsensdrift. Det gjør ikke foreldre i offent-lig skole heller. Man regner med atstaten, som støtter privatskolene med85 % av driften, har en slags tilsyns-ordning som sørger for at alt er for-svarlig. Det er det ingen grunn til.Sakte, men sikkert innhentes ogsåsteinerbevegelsen av opplysning oginnsyn.

I Sverige la Lærerutdannings -nemden ved Universitetet i Stock -holm rett og slett ned Waldorflærer -utdanningen fra høsten 2008. Detteer gjort fordi utdannelsen ikke holdtgod nok vitenskapelig standard. RektorKåre Bremer ved Stockholms Uni -versitet gir beslutningen sin fullestøtte på sin blogg den 25. august2008. Han skriver her: «Jag instäm-mer helt med nämndens bedömning,efter att ha tagit del av delar av kurs-litteraturen. Delar av innehållet ärinte bara vetenskapligt ohållbart, detär helt enkelt osant.»

Det er fritt skolevalg i Norge.Betingelsen for at foreldre skal gjørefrie valg er at vi har informasjon om hvasom skjuler seg bak de romantiserteformuleringene i brosjyrene vi blirtilbudt. Fremfor alt bør norske myn-digheter se nærmere på Steinerskoleni den granskningen tidligere kunn-skapsminister Bård Vegar Solhjelllovte i 2008. Mange foreldre har føltseg lurt etter møtet med steinerbeve-gelsen. Det har de all grunn til.

Les mer på Steinerkritikk.no


Rudolf Steiner skal ha designet 17 bygninger, deriblant Det annet Goetheanum (øverst),antroposofiens hovedkvarter i Sveits. «Spirituell funksjonalisme» er en betegnelse påsteinerbevegelsens «organiske» arkitektur. Det er også oppfylt på Kulturhuset iYtterjärna ved Södertälje i Sverige, Soria Moria Steinerbarnehage ved Steinerskolen iHaugesund, og Steinerskolen i Trier i Tyskland. Foto: wikipedia, publisert etterCreative Commons Attribution ShareAlike 3.0-lisens.

Når du er for liten til å være kritiskMennesker som trenger hjelp fra det offentlige må ofte ta religiøs påvirkning med på kjøpet.





www.human.no

KF

65 V

IRT

UA

LGA

RD

EN

F

oto:

Kai

Myh

re

annsynligvis vil universet iløpet av de neste 50-100milliarder år bli svart og dø,deretter vil det ikke værenoe mer – noensinne! Det

er et filosofisk problem veldig få hartatt på alvor. All kunnskap, kunst ogkultur, alle mennesker som noen -sinne har eksistert, all kjærlighet – detblir borte. Det har praktiske konse-kvenser, det setter alt vi gjør i per-spektiv, mener Eirik Newth.

Vi kommer ikke utenom universeti en samtale med den kjente forfatteren,bloggeren, vitenskapspopularisatoren,astrofysikeren og fremtidsforskeren,selv ikke når det er livssyn som er tema.

Newth setter likhetstegn mellomlivssyn og filosofi, og vitenskapeligtenkning er viktig i hans livssynsmes-sige overbevisning.

– Jeg er selvfølgelig preget av mo -derne, vestlig liberal filosofi. Men detsom kanskje er litt uvanlig ved mitt livs -syn, er at vitenskap og dens tenkemåteer en så grunnleggende bære bjelke.Selv når jeg ser på hvordan vi er og rea-gerer som mennesker, er jeg preget avvitenskapelig tenkning. Jeg er pregetav evolu sjonens syn på altruisme,samarbeid, forholdet foreldre-barn,kjærlighet… Jeg ser at der har biolo-gien mye å lære oss. Den kan ikke læreoss alt, men den kan lære oss mye.

Newth mener også det er mye godetikk å hente i vitenskapelig tenkning.

– Kommunikasjonsmessig er viten -

skapelig tenkning kanskje den mestetisk høyverdige måten å frembringeog diskutere kunnskap på som noen -sinne er skapt. Den skal være nøytral,åpen, dynamisk, selvdrivende og flyteså fritt som mulig. Det er et etiskgrunnprinsipp jeg som formidlersynes er forferdelig viktig.

Det grunnprinsippet mener haner godt uttrykt i eget fag.

– Astronomer har historisk settstått på barrikadene for disse rettig-hetene. Vi feirer jo 400 års jubileumfor Galileo Galilei, som tok i brukkikkerten første gang i 1609. Han eren av mange fra mitt fagfelt som ikkebare har stått på barrikadene for egetfag, men i praksis for alles rett til åtenke, tro og snakke fritt.

De etiske utfordringene er Newthrimelig god på. Hans største etiskeproblem, ligger i at han – som defleste av oss – verken greier å respek-tere våre etterkommere (les ikke klarerå minske karbonavtrykket som bidrartil klimaforverring) eller organismenerundt seg. Det siste fordi han ikkeklarer å la være å spise kjøtt.

– Argumentene for ikke å spisekjøtt er sterke, også fisk, sier Newth,og henviser til filosofen Peter Singersideer om dyrs rettigheter basert påbevissthet og tenkeevne. Forskning harfaktisk vist at laks kan tenke og huskesmerte.

– Det er et evig etisk problemsom jeg tenker mye på.

UTFORSKET DØDENEtiske utfordringer ser han selvsagtogså i forhold til vitenskap, som bådekan brukes etisk og uetisk. Men haner vitenskapsoptimist; vitenskapen kanløse problemer som vitenskapen tid-ligere har vært med på å skape. Selvbidrar han som fremtidsforsker medå tenke og snakke mye om fremtiden.

Newth har skrevet populærviten-skapelige bøker for barn siden 1992,da han ga ut Se opp på vår egen stjerne -himmel.

I 2005 skrev Newth om et merjordnært livssynsrelatert tema: Hvor -for dør vi? handler bokstavlig talt omdet å dø; om hva vi vet, hva vi ikkevet, og hva vi opp gjennom tidenehar trodd om prosessen å dø – ogikke minst, det som kommer etterpå.Boka kom til etter at han hadde opp-levd døden på nært hold og fant ut atingen bøker tok for seg akkuratdette.

Som astrofysiker har Newth etintenst forhold til evigheten og re -searchen gjorde ham ikke imponertover religionenes forestilling om den– det vil si deres beskrivelser av dethinsidige. For det er jo der vi (ellerde rettroende) etter sigende skal til-bringe mesteparten av evigheten.

– Jeg synes stort sett religioneneer veldig svake på å skildre livet i dethinsidige. Det mest slående ved deresvisjoner om det hinsidige, er at de sierså lite og at de er så ulne. Kristen -dommen er ekstrem ullen, en blan-ding av idyll og helvetesvisjoner,avhengig av hvor i bibelen du leser.

Den religiøse visjonen Newthfant stemmer best overens med viten -skapen, er buddhismens.

– Den ligger tett opptil dennaturvitenskapelige ideen om atdøden er det endelige nivået. Slutt -punktet på dødsprosessen er utslok-ning, at du går opp i en høyere enhetmed universet om du vil, og at du ipraksis ikke bevarer noen bevissthetslik den er her og nå. Er det noe igjenav de elektromagnetiske feltene somutgjør tankevirksomheten din, gårdet opp i det store suset av elektron-magnetiske felter og partiklene våregår ut i det store havet av partikler,sier han filosofisk.

At vi skulle overleve døden somen variant av det vi er, holder verkenvitenskapelig eller filosofisk, menerNewth.

– Vår forestilling om døden erknyttet til forestillingen om evig liv,og evig liv er et begrep som ikke tålernærmere undersøkelse. Du enderveldig fort opp i problemstillingenmed kjedsomhet. Det som er verdi-fullt for oss nå, er faktisk betinget avat det er sjeldent. Når du har en uen-delighet av tid, og uendelighet av tidtil å være sammen med dem du erglade i – som er manges visjon avlivet i det hinsidige – forandrer detbildet seg.

Newth trekker fram MontyPython-sketsjen Christmas in Heaven,hvor det er julaften dag etter dagetter dag.

– Når du har feiret julaften enmillion ganger er du mer enn trøtt –og ennå har du knapt begynt! Be -grepet evigheten blir veldig sjeldentatt på alvor av de som ser for seg

Universet, døden og vitenskapen


mitt

livs

syn

FAKTA: Eirik Newth (45)- Forfatter, astrofysiker, blogger

og populisator- Har utgitt en rekke populær-

vitenskapelige bøker, spesieltrettet mot barn, og vunnet flere priser, blant annet Brageprisen 1996 for Jakten på sannheten og Nordisk Skolebibliotekarforenings Børnebogspris 2006, for Hvorfor dør vi?

- Følg hans forfatterblogg newth.net/eirik/ og framtids-bloggen newth.net/2050/ ogpå twitter.com/astronewth

S

Om 100 milliarder år dør universet og alt er over. Eirik Newth synesman må ta det innover seg.

Tekst og foto: Kirsti Bergh

livet i det hinsidige. Natur viten skapenog matematikken er det eneste somkan gi oss et bilde på evigheten. Mate -matisk sett er evigheten en grusomting, og det grusomme ved det erførst og fremst det at det vi synes erviktig i dag – samværet med mennes-ker, de gode opplevelsene – alt detblir på et vis nullet ut hvis det skalgjentas i en evighet.

Dette må også gjelde for samværetmed eller i det guddommelige, ogNewth mener derfor at ideen omevig samkvem uansett forutsetter atvi forandrer oss, at vi er noe annetenn det vi er nå.

– Alle religiøse visjoner av dødenjeg har sett forutsetter på et ellerannet vis at vi uansett vil måttegjennomgå en stor forandring. Deter ikke deg og meg som går over i dethinsidige, fordi vi ikke ville holde utdenne evigheten, og da betyr det jo atvi i praksis slokkes ut, som buddhismenog naturvitenskapen sier.

ET UEKTE KATOLSK BARNNewth antar han fortsatt er medlemav den katolske kirke – og et uektebarn, ifølge den samme kirka, sidenforeldrene ikke er gift katolsk. Menhan har aldri regnet seg som en kristen,og i hvert fall aldri trodd på «denenkle mannen med hvitt skjegg».Men Albert Einsteins formulering om«den eldste» kan han relatere til.

– Jeg ser hva han mener. Som en

som har jobbet med astrofysikk, erdet veldig vanskelig å se på vårt uni-vers og ikke få en følelse at det er noeder ute som vi helt grunnleggende settikke forstår. Det er sikker ikke enmann med langt hvitt skjegg, men eneller annen form for grunnleggendeprinsipp må det ha vært, som tillaterat universet oppstår av ingenting.Kosmologien forteller oss helt klartog tydelig at her er det noe vi ikkeforstår. Alle visjonene vi har hatt før,er helt åpenbart gale. Samtidig er detmye som tyder på at vi kan stå over-for et fenomen mye større enn ossselv, som vi mentalt sett ikke er istand til å fatte. Og da kan det godthende at noen vil ende opp med åkalle det gud, mens andre vil kalle detmatematikk, ler han.

– Det er et veldig langt sprang fradet at dette matematiske prinsippet kanvære gud, til det at Jesus var guds sønn?

– Ja, filosofisk sett er det heltmeningsløst å bruke vår uvitenhet somet argument for en bastant tro på noeannet. For meg er det til sjuende ogsist en grunnleggende forskjell her: detjeg sier nå, har jeg ikke alltid ment,og det er ikke sikkert at jeg alltidkommer til å mene det heller. Hvisde som jobber med den såkaltesuperstrengteorien kommer fram tilen t-skjorteligning som forklarer alt,er jeg villig til å si at den greia med etorganiserende prinsipp antagelig erfeil, sier han.

At mange astrofysikere er religiøseer ikke uten grunn. Kosmologien er,i motsetning til andre vitenskaper,gigantisk i tid og rom og handler omde grunnleggende spørsmål; hvordanalt ble til, men også hvordan alt endag skal slutte.

Da er vi er tilbake til universetsende, noe Newth synes også huma-nismen er for dårlig til å ta innoverseg. Han blir nesten litt himmelfallenover den ignoranse Fri tanke viseroverfor evighetsperspektivet («trengervi virkelig forholde oss til noe somligger så langt fram i tid?»).

– Du er for så vidt ikke alene. Jeghar snakket med ganske mangehumanetikere som er jordnære ogpraktisk orienterte, det handler om åfå gode erstatninger for kristne ritu-aler og sånn. Og det er greit. Men jeger i klasserom og snakker med ung-

dommer om dette, og tror Human-Etisk Forbund kan miste en del ung-dommer her – for de er opptatt av dissespørsmålene. Der vil et trossystemsom adresserer evigheten – om ikkeannet i ord – kunne ha noen fordeler.

At dette er de rammene våre liv leves

innenfor, synes Newth i høyeste gradburde interessere folk med interessefor filosofi og religion.De rammenegir i alle fall konsekvenser for hvasom er viktig for ham her og nå:

– Selvrealisering, og det inkludererselvfølgelig det å ha et forhold til natu-ren, til andre mennesker og å inngåsom en del av helheten. Men tilsyvende og sist, som et individ somhar x antall år på meg, er det åpen-bart at å ikke kunne være noe av detjeg tror jeg kan være i løpet av dentiden, vil være et svik mot meg selv.


Vitenskapelig tenkning er bærebjelken i Eirik Newths livssyn.

«Det jeg sier nå, har jeg ikke alltid ment, og det er

ikke sikkert at jeg alltid kommer til å mene det heller.»


WWW.HEDNING.NO

Norge trenger innvandring og vi gleder oss over fargerikt fellesskapHedningsamfunnet vil bidra til dialog og religionskritikkVi respekterer alle religionsfriheten, som innbefatter frihet fra religion

Vi vil heller ha - kjærlighet enn tvangsgifte- omsorg enn omskjæring- innlevelse enn æresdrap- deltagelse enn misbruk av norske velferdsordninger - synlige kvinner enn slør og lukkede dører- barn som leker sammen enn husarrest

Vi krever at norske borgere, samfunnsliv og rettsvesen slår ned på overgrep som skjer i religionsfrihetens navnVi krever respekt for menneskerett og ytringsfrihet

MØTE MED ISLAMrrektepei resV

mfgsaamnindeHgenge trerrgoN

rifnsogilir alle rera tiidnnet vil bug ogrinandr innvvae

fem innbn, soihetegiliog og reialil d

r oss oveedg vi gle

ra rrihet fr ftteaatffakritikknsoi

lleserikt fgearrgr ffae

nogilire

apkkass

MØ

TE MØ

MED

D ISL

MAL

Møt Renate og Oscar!

HAMU er helt avhengig av å ha mange HEF-medlemmerog andre som kan støtte HAMUs arbeid i India. Til arbeidet iNepal og Uganda får vi hjelp fra Norad, men til våre fem pro-sjekter i India må vi støtte oss på norske humanisters hjelp.

Denne gangen presenterer vi Renate Johansen (41) med sønnen Oscar(2). Renate jobber som veterinær for oppdrettsfisk, så det er vel få iNorge som har flere «pasienter» enn henne. Hun har vært medlem iHEF siden hun ble gammel nok til selv å melde seg inn, og hun håperselvsagt at Oscar også skal melde seg inn når han bli gammel nok.Men det viktigste er jo at han gjør et selvstendig og fritt valg av livssyn,sier hun. Renate var med på å forsøke å starte en ungdomsbevegelse iHEF på slutten av 90-tallet uten å lykkes. Hun ser derfor med storglede på den flotte ungdomsbevegelsen som nå vokser fram i HEF.

«Siden jeg selv har en liten gutt å ta vare på, er jeg opptatt av at HAMUhjelper mødre slik at de blir i stand til selv å ta vare på seg og sin familie.Hjelp til selvhjelp har en langsiktig virkning, og det syns jeg er viktig. Jeger opptatt av at mest mulig av pengene jeg gir, går uavkortet til etgodt drevet formål med minst mulig svinn til administrasjon i Norge.HAMU viser gode resultater og derfor støtter jeg dem.»

BLI FAST GIVER!Kontonummer: 1503 10 27435

HAMU er norske humanisters hjelpeorganisasjon. HAMU har siden starten i 1993 hatt prosjekter i India. I 2004 ble virksomheten utvidet til å støtteprosjekter i Nepal og Uganda. I 2007 kom Brasil inn som et nytt satsings-land. Flere opplysninger om HAMU og våre samarbeidspartnere finner dupå www.hamu.noHAMU har ikke selv noen ansatte i de ulike landene. Arbeidet blir gjort utelukkende av lokale samarbeidspartnere.

Når du er for gammel til å kjempe imotMennesker som trenger hjelp fra det offentlige må ofte ta religiøs påvirkning med på kjøpet.





KF

65 V

IRT

UA

LGA

RD

EN

F

oto:

Kai

Myh

re

www.human.no

Suppe som svar på sjelens sultReligion kommer ikke utenfra fra enovernaturlig Gud, men fra vår egenhjerne. Det er påstanden vitenskaps-journalist Bjørn Vassnes vil overbeviseoss om gjennom denne bokas 25kapitler.

Sjelens sult handler altså om hvor-for, og ikke hvordan, vi er religiøse.Sjangeren er en form for debattbok,forkledd som en fagbok. Debattbokfordi den kommer med en egen teoriom hva religion er. Fagbok fordi den irelativt stor grad er forsknings basert.På andres forskning, vel å merke.

Ved hjelp av bakgrunnslitteraturfra fagfelt som psykologi, hjerne-forskning, antropologi og filosofi harVassnes kokt sammen sin egen teoriom religion. Han fletter også innpersonlige erfaringer som far og fra åha bodd i Nepal, og legger slik opptil et kameratslig forhold til leseren.Det handler om «jeg», Vassnes, og«du», leseren. Ikke alle lesere liker å bliskrevet inn i teksten, og å bli tillagtmeninger gjennom formuleringer avtypen «(...) trodde du». Men språketer i alle fall godt, og det er ingen tvilom at Vassnes er en god formidler.

Kort oppsummert hevder Vassnesaltså at grunnen til at vi mennesker erreligiøse, eller i alle fall er tilbøyeligetil å være det, er måten vår hjerne erbygget opp på. Religionen er et svarpå vår medfødte religiøsitet, skriverhan. At det er dette som lanseres somopprinnelsen til religionen, betyrimidlertid ikke at forfatteren redusererdens kompleksitet. Vassnes er åpen-bart kunnskapsrik, og demonstrereret reflektert forhold til religion somfenomen. Det han gjør i boka kanbeskrives som å plukke religionen frahverandre og forsøke å forklarebitene. Bitene er blant annet moral,det hellige, dyreofringer, flokkin-stinkt og ekstase.

Vassnes argumenterer godt forhvorfor religionen ikke har monopolpå verken moral eller åndelighet. Hangjør også sitt for å avlive myten om atnazisme og kommunisme er gode eks -empler på hvor forferdelig ateismenkan være. Nettopp fordi Vassnes ofteframstår som så reflektert virker detmerkelig når han i flere kapitler pre-senterer rotete teorier om sjamaner,hallusinasjoner og psykoaktive stoffer.Her er det lett å falle av lasset, bådemed og uten vilje.

I en og samme bok er tonen båderespektløs og respektfull overfor reli-gionen og de troende. Respektfull erVassnes når han i motsetning til endel andre religionskritikere slår fast atreligion er noe langt mer enn dårlig

dokumenterte påstander. Når millionerav mennesker verden over tilslutterseg karismatiske menigheter, såhandler det eksempelvis ikke bareom teologi. Litt mer nedlatende erforfatteren når han beskriver religio-nenes kamp om tilhengere. Her fårsærlig kristendommen gjennomgå:Jomfru Maria omtales som kristen-dommens store «rekrutteringsma-skin», og dyrkelsen av henne er «detsmarteste trikset kirken noen ganghar funnet på».

Like mye som dette er respektløstoverfor de enkelte religionene, kandet føles litt nedlatende overfor ossmennesker som art. Har vi virkelig sålite kontroll? Heldigvis har vi i detminste ikke noe å skamme oss over.For skal vi tro Vassnes er jo religiø-siteten en konsekvens av det å væremenneske. Selv når vi lar oss kontrol-lere og manipulere av religiøseledere kan vi unnskyldes: Dette ernemlig, skriver Vassnes, et uttrykkfor at vi handler i tråd med vårt med-fødte flokkinstinkt. Og det er detteinstinktet, og dermed religionen somorganiserende prinsipp, som sikrervår overlevelse.

Ettersom Sjelens sult er en popu-larisert bok beregnet på personeruten inngående kunnskap om religi-onsfeltet, burde Vassnes vært flinkeretil å få fram at han formidler teorier,ikke sannheter. Leseren han skrivertil er en slags viderekommen som ikkeer viderekommen. Videre kommen iden forstand at hun ikke ønsker segen innføring i ulike religioners orga-nisering, men snarerere en dypereforståelse av fenomenet i seg selv.Samtidig må hun nødvendigvis værenybegynner, fordi mye av tankegodsetsom bringes om religion og religiø-sitet kan synes noe elementært.

Det må dessuten sies at til å være

en bok bygget på andres forskning ogtanker, er kildehenvisningene forbau-sende få og lite omstendelige. Dettevil trolig oppleves som et problemfor mange lesere. For hvordan kan demed sikkerhet vite at Vassnes’ for-tolkninger og slutninger er gode? Fordidet står skrevet med trykksvertemellom to stive permer? I så fall vilde jo ikke være de eneste i verdensom tror at noe er sant fordi det ståri en Bok.

Helene LindqvistHelene Lindqvist er religionsviter og journalist

Når ingen bryr segNeste gang en dødsannonse «påvegne av venner» rykkes inn i morgen -avisen, kommer flere enn vanlig til åmerke seg det. Det har KristopherSchau sørget for, mediekjendisen somnylig har gitt ut en liten knyttneve aven bok. Ironisk nok er det dennestandardformuleringen som brukesnår ingen forventer at noen vil taavskjed med en person som er død.

Men seremoni blir det, åkke som.Med hvit trekiste av enkleste sort, enlilla bårebukett, orgelmusikk ogmollstemt sang. Pluss noen ord medpå veien, fremsagt av en statsansattprest. I Schaus fremstilling er detterammen for det som kalles «kommu-nale gravferder». Hvis verken slekteller bekjente påtar seg ansvar forhøytideligheten, stiller det offentligeopp med både arbeidskraft og penger.

Om det skorter på gods og gullfor noen hver, er det ikke bare sam-funnets utstøtte som må ta til takkemed beskjedne gravferder i et tomtkapell. Alle var heller ikke like alenesom Ehsan, 44-åringen som døde envinterdag uten å etterlate seg synligespor. Etter halvannen måneds under-søkelser klarte ikke myndigheteneengang å finne ut hvilken religion hantilhørte, så når han omsider blir stedttil hvile i et kapell med plass til 400personer, er selv prekestolen tom.

Dermed blir ikke avdødes navnnevnt en eneste gang. Og derfor erdet uniformerte vektere som kom-mer for å bære ut båren når «minne-stunden» er over. Det kunne jo væreat han tilhørte en trosretning somikke tillater kremasjon, og man vil joikke «gjøre noe feil», som det blirsagt ved den oppspadde graven.

Forfatteren er neppe den enestesom synes dette er i overkant hjerte-rått. Respekt for trosforskjeller er velog bra, men hvorfor ble ikke en ellerannen seremonimester hentet inn? Avredsel for å støte? Eller fordi verken

Den norske kirke, andre menighetereller Human-Etisk Forbund villebistå?

En leser kan undre seg overmangt, og det er litt pussig at dennetypen spørsmål ikke blir besvart.Schau legger imidlertid ikke skjul påat han er temmelig uvitende om sittemne. Snarere gjør han et poeng avat han bega seg inn i fremmed landda han arbeidsløs, blakk og nedslåttkjente en dragning mot triste sortier.

Så kan man vel saktens undre segover hva en fyr som ham har å bidramed på et såpass «touchy» område.Tidligere har han tross alt provosertnesten hele det norske folk med singroteske humor. Etter Harald Eiasforsøk på å opptre som seriøs journa-list, er det ikke rart om både den eneog den andre betakker seg for endaen komiker som skifter beite, uansettom hensikten er å drive ren folke-opplysning eller oppfylle en ellerannen skjult agenda.

Men heldigvis tipper det aldri over.I tråd med god essay-tradisjon er tek-sten tvert imot åpen og søkende, førti pennen av en deltakende og nys-gjerrig observatør. Schau formidlersine opplevelser etter hvert som deinntreffer, skriver seg inn i stoffet oginviterer leseren med på ferdenmellom hovedstadens Østre og Vestregravlund, inn i kapellene og frem tilden faste plassen på femte benkerad.Om den arbeidsløse satirikeren an -kommer stivfrossen til fots i vinter-kulda, flotter seg med taxi etter å hatalt opp sine siste kroner eller hiverseg på sykkelen når tælen forsvinner,er innfallsvinkelen bestandig åpen ogydmyk:

Jeg vil så gjerne forstå dette.Hvorfor folk dør alene. Hvorforingen kommer. Hvorfor jeg reagerersom jeg gjør. Hvorfor i alle dager vi idet hele tatt eksisterer.

Utstyrt med sin sorte notatblokk,penn, diktafon og kamera bivåner handet som foregår, skjønt det er trøbleteå konsentrere seg når han blir provo-sert eller kjenner seg som en uvel-kommen inntrenger. Dessuten erhan ikke like interessert i alt. Fra før-ste stund er det tydelig at det særliger minnedelen av ritualet som inter-esserer ham, den korte sekvensensom dreier seg om det spesielle men-nesket som er gått bort.

Det kristne budskapet har handerimot «hørt hundre ganger før»,og da skal det ikke mye til før opp-merksomheten glipper. Han spisserørene så snart det blir sagt noe somfaktisk har med avdøde å gjøre, menstort sett blir det «altfor mye ingen-ting på altfor kort tid». Hederligeunntak til tross går de fleste prestenepå autopilot, og det kommer slettikke som en bombe at prosjektetavsluttes lenge før planen. For hva eregentlig vitsen? Selv om hensiktenmed kommunale gravferder er god,er det ikke vanskelig å være enig medSchau i at de må ha mer å by på ennsalmesang og lettvint forkynnelse.

Ragnhild BuggeRagnhild Bugge er skribent og gravferds -taler i Human-Etisk Forbund


bøke

rKristopher Schau:På vegne av vennerOktober forlag 2009

Bjørn VassnesSjelens sultMargmedia 2009

en pågående informa-sjonskampanjen om for -bundets seremonier erutvilsomt pengene verdt.Fra i sommer har store

annonser gjort det umulig for folkover hele landet å overse at det finnesegne overgangsritualer for dem somhelst vil slippe å benytte prest. Nåren ikketroende person som Schauikke nevner at det går an å brukehumanistiske gravferdstalere i så myesom en bisetning, må vi jo bare innseat denne muligheten er mindre kjentenn vi liker å tro.

Minnestunden skal da ikke være«en propagandakveld for Bibelenheller» kan han likevel stønne, ogkommer stadig med spark til det somblir sagt (og ikke sagt) i løpet av de8–20 minuttene seremoniene «hans»varer. «Når skal dette begynne ådreie seg om mennesket og ikkeGud», spør han og blir mer og merfortørnet over at avdøde ofte for-svinner totalt.

I og med at gravferdsessayets for-fatter ikke har gjort det selv, er detderfor på sin plass å ta en rask telefontil Gravferdsetaten i Oslo for å høreom det også i disse tilfellene finnesalternativer for dem som ikke be -kjenner seg til den kristne tro.

Og det gjør det. I hver av de ca.80 kommunale gravferdene somgjennomføres årlig, tas det hensyn til

avdødes livssyn så langt det er mulig.Eshans ublide endelikt (se anmel-delsen) bekrefter i og for seg dette,men uten at problemet dermed erløst. For mer eller mindre erklærtehumanister er det for eksempel enforutsetning at avdøde var medlem iforbundet. Fordi talerbistand fraHuman-Etisk Forbund ved ikke-medlemmers gravferd koster penger,blir det rett og slett for dyrt, i hvertfall når det verken er penger i boeteller finnes pårørende som vil plussepå litt ekstra. Følgelig er mulighetennærmest ikkeeksisterende, og det blirikke mer tilgjengelig av at medlem-mer av statskirken automatisk blirgravlagt av en prest.

Sånn er reglene. Synes man det erfor galt, må Human-Etisk Forbundenten komme på banen og bekostetalere ved slike gravferder, eller gåinn for å heve den øvre grensen forgravferdsstøtte der det ønskes taler-bistand for ikkemedlemmer. Beløps -grensen er i dag på kr. 18752 og ut -betales via NAV. Summen skal ikkebare dekke standardutgifter til kiste,dødsannonse, en enkel blomsteropp-sats m.m. Minnesmerke på gravenhører også med, pluss at begravelses-byrået skal ha sitt. I Oslo benyttes forøvrig et fast byrå til slike oppdrag.For å holde prisen nede, velges detetter jevnlige anbudsrunder, og sistvar det Wang som vant.


Kommunale gravferder frahumanistisk perspektiv

Ved kommunal gravferd rekker pengene knapt til en enkel kiste og en enkel blomst.Burde Human-Etisk Forbund kanskje bekoste gravferdstalen der det er aktuelt. Foto: Istockphoto

D

Kanskje bør Human-Etisk Forbund bekostetalere ved kommunal gravferd.

Tekst: Ragnhild Bugge

Anonym dødFra siste årsskifte og ut april deltokKristopher Schau påseks kommunalegravferder. Slik ble de avdøde igrove trekk fremstilt av presten ikapellet:

Solveig (77)Bodde i en bygård på Sandaker til hun ble lagt inn påLovisenberg sykehus og døde etter et kort sykeleie.Vaktmesteren hadde en del med henne å gjøre, men del-tar ikke. Imidlertid har han fortalt presten at Solveig varen stille og beskjeden, men trivelig person. Tidligere varhun i stadig aktivitet, noe som opphørte da hun ble enkefor rundt ti år siden.

Elsa (84)Bodde i en leilighet på Drammensveien og hadde godkontakt med et nabopar som deltar under gravferden. Påforhånd har de fortalt presten at Elsa tøyset mye medbarna i oppgangen. Hun var liten og vever, velstelt ogung av sinn. Men også en bestemt dame som visste hvahun ville. Savnet hun selskap, dro hun gjerne ut for åspise og slå av en prat med dem som serverte.

Johannes (84)Bodde i en trygdebolig på Torshov. Ingen bekjente kom-mer til krematoriet, og det må ringes etter presten somhar glemt seremonien. Den eneste personlige opplysninghan har å gi når han omsider dukker opp, er at Johanneshadde vært enkemann «i noen år» da han døde.

Ernst (72)Bodde i Bygdøy allé, der han ble funnet etter å ha liggetdød i tre måneder. Heller ikke her deltar venner ellerslektninger under gravferden, og presten vet ingentingom liv eller levnet. Likevel holdes en velforberedt ogpersonlig tale, innbefattet hele tre dikt som er valgt medomhu.

Bjørn (76)Bodde i Helgesens gate de siste årene. Var kronisk syk ogfikk jevnlig besøk av hjemmesykepleien før han døde ihjemmet. Ville helst klare seg selv og ønsket ikke legetil-syn. Vokste opp hos slektninger av moren, og dro til sjøsetter folkeskolen. Likte å være ute på små ekspedisjonernår han ikke satt hjemme og leste eller hørte på radio.Rolig av gemytt, men kunnskapsrik og morsom. En ungdame sitter på første benk sammen med hunden sin, ogdet er hun som er kilde.

I forrige nummerså vi på den tidligehistorikken til teo -rier om hjernevask.Korea krigens sky g -

ger er lange i debatten om hjerne-vaskteori. De opprinnelige formule-ringene av teorier om «hjernevask»var knyttet til amerikansk propagan-da (se forrige nummer). De hadde mermed myndighetenes egne, skjulteeksperimenter å gjøre, enn med deteknikkene krigsfanger ble utsatt for.Teoriene de arbeidet etter lånte frade eldre folklore rundt psykologi,blant annet om endrede bevissthets-tilstander og atferdsmodifisering.

Vi finner fortsatt det samme iforestillingene om nye religiøsebevegelsers «hjernevask». Fra bisarreytterpunkt som teorien om at «sekt -re krutterere» sendte hypnotiske strå-ler (fra øynene) til folk de møtte pågaten, beveger det seg heldigvis hurtiginn i mer balanserte former. Likevelble mye merkverdig tankegods heng-ende igjen, helt til det siste. Vi skal sepå et lite knippe relaterte ideer i teo-

riene. Kort oppsummert og satt isammenheng kommuniserer de somfølger:

De nyomvendte blir lurt inn. Destarter ikke med noe ønske om å bliomvendt. Den religiøse sekten gjør tingsom desorienterer dem, setter dem i enmanipulerbar, suggerert bevissthetstil-stand hvor tenkningen deres blir mangel -full. De blir ute av stand til å stille kritiskespørsmål og aksepterer andres tanker, ideerog idealer som sine egne, selv om det ikkeer uttrykk for deres «genuine selv». Dennepåtvungne endringen i virkelighetsbildegår sammen med konstruksjonen av et likepåtvunget «falsk selv». Siden det falskeselvet er innfiltret i et usant verdensbildeog uselvstendige, mangelfulle tankemøn-stre, er det nå hjernevasket til å kunnebrukes av sekten, og det er nesten full-stendig ute av stand til å bryte ut på egenhånd.

Fokuset ligger på gruppen som aktør.Medlemmer av religiøse bevegelser søkteikke dit og er uten eget initiativ. De blirholdt ansvarsløse for egen deltagelse ogegne handlinger. Ansvaret blir forflyttettil et ukjent sted i sekthierarkiet. Forhvis bevegelsen alltid har rekruttert slik,må man formodentlig helt til begyn-nelsen for å finne noen som tilsluttet segfrivillig og med bevisste egne hensikter.Siden disse da må starte bevisst hjerne-vask for å komme noen vei, blir det forttil at ingen av dem ble startet av genuinoverbevisning heller. Alt er svindel.

FREMMEDARTEDE OG TRUENDEHvordan fikk slike teorier gjennomslag ioffentligheten?

De viktigste leddene i forklaringenpå det ligger utenfor hjernevaskteorien

selv: nemlig i det at disse religiøsegruppene var nye, fremmedartede ogvirket truende – og ofte rekruttertefra sosiale lag der pårørende haddeevne til å kjempe i offentligheten.«Hjernevask» var allerede et etablertretorisk språk mot fremmede og uri-melige overbevisninger. Men teorienelånte også troverdighet fra enkeltereligiøse gruppers handlinger. Denløse, uvitenskapelige konstruksjonenav «hjernevask» gjorde den til etfleksibelt verktøy. Det innebar blantannet å låne mer selektivt fra forsk-ningen på krigsfanger og ofre forkinesiske «resosialiseringsleire» for åkonstruere likheter.

Det er først og fremst psykiaterenRobert Liftons studier av krigsfangerog påfølgende teoretisering, som erblitt inspirasjonskilde i den offentligedebatten. Lifton vektla det totalitæreog det totaliserende i gruppens kon-troll over individet. Verken i ord, tankeeller gjerning skulle individet uttrykkenoe annet enn den ideologien somregjerte. Siden det er umulig å leveopp til slike renhetsmål, institusjona-liseres bekjennelsen av egen synd somoffentlig ritual. Både til ydmykelseog kontroll og til «renselse» for densom har internalisert normene sombekjennes. Kontrollideologien er abso -lutt, og gruppeledelsens kontroll erogså forsøksvis absolutt, uten noengang å lykkes fullt ut. «Miljø kon troll»innebærer kontroll over kropper,kommunikasjon, språk og tanke –individets kommunikasjon med segselv. For å lykkes i de siste, ser Liftonogså utviklingen av element knyttet tilmanipulering av alle atferdselementer.

Vi ser formodentlig lett slektskapetmed hjernevaskteorier. Det er snakkom forsøk på total atferdskontroll,både den atferd som skjer i hodet ogden som skjer med resten av krop-pen. Og det gis spesifikke teknikkerfor å forsøke å oppnå det. MenLiftons studie var altså empirisk, oghan fant ut at det ikke virket noe videre.Man oppnådde ytre konformitet, menlite annet. Men en del av teknikkenehan beskriver har hatt paralleller ienkelte religiøse grupper. Ritualisertbekjennelse – både privat og offentlig– av egen utilstrekkelighet og tilkort-kommenhet i forhold til målsetning-er er for eksempel langt fra ukjent,og det spilte utvilsomt en rolle somén av flere kontrollmekanismer if.eks. Peoples Temple-sekten. Sammegruppe var etter hvert blant dem somi størst grad var i stand til å utvikle enbetydelig grad av «miljøkontroll» (jfrJonestown-masseselvmordet), menogså andre grupper var i periodersvært lukket for innflytelse utenfra. Atmålsetningene innebar en nokså ens -rettet tenkning, og at makt og innfly-telse i slike grupper var på hendenetil noen få, gjorde hjernevaskteorihendig å gripe til.

«ZOMBIELIGNENDE» OPPFØRSELDet hjalp også at enkelte andre grup-per ble rapportert å sende utmattedeungdommer ut i misjonsvirksomhet, atbåde pårørende og andre observerte«zombielignende» mekanisk oppfør-sel, glassaktige blikk og manglendetenkning i svar på spørsmål. Og mankunne observere at folk hadde van-skelig for å forlate grupper, selv når deble utsatt for svært slett behandling idem. Det var fristende å slå det helesammen, spesielt når man fikk eks-tremhandlinger som masseselvmord(f.eks. Peoples Temple) eller masse-drap (f.eks. Mansonfamilien) å for-klare. Hvordan ellers kunne så mangegjøre så bisarre, destruktive hand-linger? Mer dagligdagse eksempler in -volverte mennesker som ga alt de eidetil gruppen eller lederen, seksuelleovergrep, voldsbruk og voldsommekrav til atferdskonformitet i form avaskese og arbeid for gruppen. Og manbehøvde ikke observere det direkte.Hele veien kunne man støtte analysenav bevegelsenes rekruttering og be -handling av medlemmer på avhopper -beretninger – fortellinger fra men nes -ker som hadde avsluttet sitt religiøseengasjement med en relativt høy gradav bitterhet mot bevegelsen. Det varuten tvil tilfelle at en del religiøsegrupper utsatte medlemmer for mani -pulering. Enkelte grupper holdt strengkontroll med medlemmer, inkludertå holde dem vekk fra familien.

«Hjernevask» ga tilsynelatende

«Hjernevask» – et ekstra sykdomsstempel


Kro

nikk

Hva gjør at folk blir medlemmer av kontrollerende religiøse grupper,og hva er det som gjør at de blir der? Er de hjernevasket? Det finsbedre forklaringer.

Asbjørn Dyrendal er førsteamanuensisi religions vitenskap ved NTNU og aktiv iForeningen Skepsis.

en forklaring på hvordan slikt kunneskje. Men vi har bedre måter å forstådet på, uten de svakhetene som liggeri hjernevaskteorier.

«HJERNEVASK» – ET EKSTRA SYKDOMSSTEMPELAnvendt på nye religiøse gruppergenerelt svikter hjernevaskteori førstpå historisk og lokal variasjon. Detsom blir presentert som generelt er iden grad det er noenlunde korrekt,knyttet til praksiser man i blant kantid- og stedfeste nokså presist, fordidet så tydelig er hentet fra et enkelteksempel. Det er heller ikke slik at«miljøkontroll» er vanlig. Noen sværtfå grupper har vært i stand til å kon-trollere store deler av den sosiale sam -handlingen til medlemmer. De flestehar ikke vært det. Og konsensustenk-

ning og konformitetspress er al -minne lige sosiale fenomen, ikke noesom bare finnes i lukkede miljøer. Åkalle det «hjernevask» er bare å setteet ekstra sykdomsstempel på et kje-delig, kritikk verdig, men normaltfenomen når det opptrer i bestemtesammenhenger.

Mange nyomvendte kunne være«tanketomme» når de ble konfrontertmed kritiske spørsmål. Nye rekruttersom ble sendt ut på gatene for åmisjonere og tigge penger, hadde oftedårlig kjennskap til egen ideologi ogkunne vanskelig gjøre rede for seg medannet enn standardfraser. Ideo logi målæres over tid, og man må bli trygg ien rolle og et vokabular. Siden tilslut-ning gjerne starter med en generelltiltro og handler like mye om sosial

tilhørighet, er det ikke så merkelig atde ikke kunne svare for seg.

Mange grupper stilte høye krav tilmedlemmene. Men det var ofte noe avdet idealistisk ungdom fant attraktivt.Det er en av de grunnleggende svak-hetene i hjernevaskteori at den gjørindividet så passivt. Det er utvilsomtriktig at enkelte grupper forsøker ådestabilisere rekruttenes gamle selv,få dem til å omtolke livet sitt og for-teller at gruppen er nødvendig forfrelsen. Men mange medlemmer avreligiøse bevegelser er søkende men-nesker som har vært innom mangeulike grupper på leting etter et ånde-lig «hjem». De er ikke utelukkendepassive. De har målsetninger. Disseinkluderer iblant også omformingenav sitt eget selv, sine egne atferds-

mønstre. Når mennesker endrer seg,er dette også som resultat av egneønsker og valg. Det å motivere noentil å ønske seg forvandling og legge tilrette for det, er en langt mer effektivmåte å påvirke dem på enn å forsøkeå hjernevaske dem i det skjulte.

Et helt ødeleggende funn for ideenom hjernevaskede selv med de fektetankemønstre som låser dem til sek-ten, er at folk faller fra religiøse beve-gelser, hele tiden. De fleste, opp til nittiprosent, faller fra i en tidlig fase –gjerne nettopp fordi det ikke var helthva de så etter likevel. Men selv etter -som tiden går, faller medlemmer fra,hele tiden. De aller fleste uten å kreveassistanse utenfra. Selv om det unek-telig kan være vanskelig å forlate en tettgruppe, er det sjelden bare innlærtetankemønstre som er årsak. Mange år -saker er involvert, som status- og rolle -tap, det å forlate sine kjære og en sosi-al krets uten å ha noe annet å gå til.Det kan også være frykt for at doktri-nen og ledelsen man tviler på likevelhar rett. På tross av dette forlater tvi-lere grupper, hele tiden. Hvis de erhjernevasket til å følge sektledere, ervasken med andre ord ikke så effektivsom hjernevasktroende vil ha det til.

Manipulering av tenkning og dårlig,«defekt» tenkning er gjennomgåendemenneskelige og sosiale fenomen over -alt. Det falske, manipulerte og defekttenkende selvet i hjernevaskteori ermest av alt en ideologisk utdefineringav de religiøse gruppene og målenederes. Men tanken om passivitet,manglende motivasjon og et falsk selvtilhører gjerne også en mer judisielltankegang. Uten at man blir manipu-lert og kontrollert utenfra er det litegrunnlag for søksmål. Man står selv idet minste delvis ansvarlig for tingman kanskje angrer på. Å snakke omat man utvikler et «falsk selv» kan værebeleilig, men det er, som med det mestei verden, mer komplisert enn som så.Vi har langt bedre modeller og teo-retiske apparat til å forstå ulike vari-anter og deler av prosessen med: sosialinnflytelse, gruppetenkning, gjensidig -het, kognitiv dissonans, selv over -talelse, rolletagning. For å nevne noenstikkord. Konklusjonen fra faglig holder at hjernevask ikke er et konsept somhører hjemme i en vitenskapelig sam -menheng, men i sosial aktivisme, somet kampanjebegrep mot grupper ogaktiviteter man ikke liker. Det kan detvære gode grunner til, men det er ikkevitenskap. Det er et dårlig be grep, somer i dårlig selskap. Det er ødeleggendefor en god forståelse av verden, og deter unød vendig og de -s truk tivt i kampenmot overgrep ogdestruk tive grup - pe fenomen.


«Hjernevask er ikke et konsept som hører hjemme i en vitenskapeligsammenheng, men i sosial aktivisme.»

Human-Etisk ellerHumanistisk Forbund?I min bok SVIK – Fra humanetikk tilhumanisme (Kolofon 2008) – drøfterjeg over mange sider spørsmålet omdet mulige – og av mange sentraltplasserte personer ønskede – navne-skiftet på organisasjonen vår.

Det følgende er en sterkt konsen-trert versjon av noen sentrale punkteri min argumentasjon for å opprett-holde human-etisk som navn på orga-nisasjonen.

Når jeg ønsker å fortsette å brukehumanetikk som betegnelse på livs -synet mitt, er det fordi humanetikk erlangt mer dekkende og fylt med inn-hold enn det mer utflytende huma-nisme. Derfor – svært konsentrert –noen ord om innholdet i livssynethumanetikk, som har følgende treelementer:

For det første: Agnostisisme, av detgreske «Ingen kunnskap» – det vil siom gudene eller det eventuelt hin -sidige. Som humanetiker innrømmerjeg min intellektuelle begrensning,og jeg erkjenner at jeg ikke med sik-kerhet – overfor andre – kan hevdesom sant forhold utenfor min egnekunnskapssfære – som altså er be -grenset. (Hva jeg eventuelt tumler medav tanker om det som ligger utenfordenne sfæren, blir da en privatsak.Tanker og opplevelser jeg gjernedeler med gode venner, men som altsåer «sanne» bare for meg.) En slik grunn -holdning kan karakteriseres somintellektuell redelighet, til forskjellfra dem som krever allmenn gyldighetfor egne spekulasjoner om det hinsi-dige, eller som støtter seg på tekster isåkalt «hellige skrifter», slik blant andrereligiøse humanister gjør.

For det andre: Rasjonalisme, av detlatinske «ratio» som betyr fornuft.

Som mennesker er vi utstyrt med enoppsiktsvekkende evne til å obser-vere, huske, lære og formidle tankerog følelser til hverandre, og denneevnen mener jeg at det på så vel indi-vid- som samfunnsplan er viktig åkultivere best mulig. For meg har detderfor vært naturlig å velge skole ogutdanning som arbeidsfelt, men selv-sagt kan humanetikere bruke sin for-nuft på svært mange, og sikkert minstlike sentrale områder. Poenget er bareat vi har en begeistring for bruken avvår fornuft, at vi er nysgjerrige, at visøker så sikker kunnskap som mulig,og at vi bruker fornuften til å flyttenoen merkesteiner i menneskehetensutvikling, for å si det en smule pom-pøst! Og at vi med det ikke lar meta-fysiske grublerier forkludre evnen til– eller gleden over – rasjonal tenkning.

For det tredje: Etikken, definertsom «læren om rett og galt». I dengrad jeg har noen «tro», så er detoverbevisningen om at menneskethar en iboende trang til å gjøre detgode. Og det sier jeg, selv om vi fra vier ganske små, er noen forferdeligeegoister og selv om menneskehetenshistorie er preget av krig og faenskap,for å si det sånn. Men historien erogså full av enkeltskjebner og hen-delser som viser det motsatte, atmennesker er villige til å ofre egenvelferd og i ytterste konsekvens sitt egetliv for å berge andre. Videre menerjeg at vi alle innerst inne kjenner påoss selv forskjellen mellom etisk godeog etisk dårlige valg, og at vi egentligønsker å gjøre det gode, men at pressfra omgivelsene av og til tvinger osstil det motsatte. Viktigst av alt er detvel imidlertid at vi lever i samfunnder vi trenes opp til å se forskjellenmellom rett og galt, og blir satt ivalgsituasjoner der vi gjør erfaringermed konsekvenser av de valgene vigjør.

Oppsummert: For en humanetikerer et samfunnsmessig engasjement medfokus på solidaritet, rettferdighet, re -spekt og samspill en naturlig konse-kvens av det livssynet han eller hunhar valgt – eller vokst opp i. Huma -nisme (selv med lange presiseringer)dekker ikke dette.

Hvilket navn bør en organisasjonfor humanetikere ha?

Da HEF ble stiftet i 1956, var detingen gitt å si med sikkerhet omhumanetikk ville feste seg som begrepi folks bevissthet, eller om det villeforsvinne. Men det interessanteskjedde; ordet ble mer og mer vanligi bruk hos stolte humanetikere selv.Hos ideologiske motstandere noemotvillig – og til å begynne med lettnedlatende – men i dag med respekt.Og kanskje mest gledelig, hos «vanligefolk», slik at vi i dag kan bruke human -etikk om livssynet vårt og vente å bliforstått og respektert i alle leirer oglag av folket. Men med humanisme sombetegnelse vil vi i uoverskuelig tidmåtte supplere med en håpløs seriepresiseringer og avgrensninger tilandre fag og områder for å forklareat det er et livssyn vi snakker om.

Konklusjon: I spørsmålet om nav-neskifte har HEF «malt seg opp i ethjørne» i og med vedtaket i 2005 omå gjøre alle seremonier humanistiske.Og utgivelsen av det «humanistiskemanifestet» trekker i samme retning,noe også den iherdige og etter hvertmer og mer konsekvente bruken avtermen humanisme i skrift og tale fraforbundets tillitsvalgte gjør.

Når alt nå – etter bevisst satsingfra sentrale aktører i HEF – er blitthumanistisk, kan det altså se ut somen underlig selvmotsigelse å opprett-holde ordet humanetikk (med binde-strek) som betegnelse på organisasjo-nen. Likevel vil jeg, ut fra den argu-mentasjonen jeg har brukt foran,sterkt anbefale at navnet på organisa-sjonen blir beholdt, og at forbundetved sine tillitsvalgte og ansatte i årenesom kommer biter i seg all prestisjeog igjen begynner å bruke human-etikk som betegnelse på livssynet vårt.

En slik godt innarbeidet og re -spektert merkevare er viktig for at HEFskal kunne spille en sentral kultur -politisk rolle også i framtida.

Men framfor alt er faktisk begrepetviktig for alle oss som har vår livs-synsmessige forankring i humanetikken,slik jeg har definert det foran.

Kjell Horn

En lengre versjon av dette innlegget

er publisert på Fritanke.no/debatt

De forskjellige humanisterI mitt innlegg i Fri tanke nr. 3 2009skrev jeg om det ideologiske grunn-laget for å beholde ordet «etisk» iforbundets navn. I dette innleggetforklarer jeg hvorfor jeg mener atforbundet vil få en uklar identitetdersom navnet endres til for eksem-pel Norsk Humanistisk For bund.Likeledes vil medlemmene få en

uklar identitet – spesielt i Norge –dersom de velger å kalle seg huma-nister.

Ordet humanisme brukes i mangeforbindelser der begrepet dekker andreforhold enn det som beskrives i for-bundets humanistiske manifest fra2006. Jeg skal nevne noen eksemplerpå dette:

1) Nylig avdøde Terje Strøm-Olsen skrev følgende om personer somgår på klassiske konserter: «Mangehar en bred orientering i den klassiskehumanismens ånd» (i sin artikkel«Dannelses-idealet må gjenreises» i2009).

2) Han skrev også at «Frie ten-kende mennesker humaniserer hver-andre». Med det mente han at enkonservativ kulturforståelse har etverdigrunnlag – en estetisk og etiskholdning til hva kultur er og skalvære, som også tar innover seg atsamfunnet er en levende organismesom utvikles i et samspill mellommennesker, og slik sikrer evnen tilfornyelse.

3) Medisinstudent Attiq AhmadSohail skrev i et innlegg i Aften -posten 28. august i år at han mener atislamsk kjerneverdi har en dyp huma-nisme som ofte blir blendet av ymseuislamske verdier som gjentas imediene. Jeg tror de færreste kjennerforskjellen på islamsk humanisme ogden humanisme som er beskrevet iHuman-Etisk Forbunds humanistiskemanifest.

4) Rektor Dag Hareide ved Nansen -skolen skrev i en artikkel i april 2008:«Vi har vært vant med å snakke omkristen humanisme», og han spør: «kanvi tilsvarende snakke om en islamsk ogjødisk humanisme, en buddhistisk oghinduistisk humanisme?» På Wiki pediafår han svar at det kan vi. Der beskrivesikke bare humanistisk jødedom, budd-histisk humanisme og humanisme iislamsk perspektiv, men også modernekonfuciansk humanisme.

5) I Bostadutvalgets forslag til nyskolelov står det: «Opplæringa skalbyggje på grunnleggjande verdier ikristen og humanistisk arv og tradisjon.»Her knyttes kristendom og huma-nisme sammen.

6) I forslag til ny grunnlov somskal vedtas i 2014 står det at statensverdigrunnlag «forbliver vor kristne oghumanistiske Arv». Denne arv stammerfra den gang dannelsesbevegelsenvokste til under renessanseperiodenog dannede mennesker oppfattet ogbetegnet seg selv som «humanista»,det vil si som humanister. Det erdenne arven Terje Strøm-Olsen visertil når han bruker uttrykket den klas-siske humanismens ånd.

7) Aftenposten spurte 21. februari år rektor Inga Bostad om hvaarbeidsgiverne «ønsker seg av enhumanist, altså en som er utdannet veddet humanistiske fakultet».

8) «Det er positivt at folk har ethumanistisk engasjement», sa statsrådDag Terje Andersen i et tv-program27. august i år. Med folk mente hanantagelig mennesker generelt.

9) Dersom forbundet tar i brukordet humanist eller humanisme isitt navn vil forbundet ikke være denførste norske organisasjon som gjørdet. Norsk Humanistisk Akademi eller


men

inge

rGi uttrykk for din mening, men gjør detkort og konsist (fortrinnsvis maks 3000tegn inkludert mellomrom). Lengreinnlegg vil i all hovedsak bli publisertpå Fritanke.no/debatt.

Vi tar kun imot innlegg per epost. Epost: [email protected]

Frist for å komme med i neste nummer:7. januar 2010.

Nansenskolen som den vanligvis blirkalt, ble etablert i 1938. To av de fireetablererne var de kristne humanisteneKristian Schjelderup og Anders PlatouWyller. De mente og la vekt på athumanismen samler på tvers av reli-giøse skillelinjer.

Disse eksemplene viser at det ermange mennesker utenfor Human-Etisk Forbund som kaller seg huma-nister eller har et humanistisk enga-sjement uten at de deler forbundetsdefinisjon av begrepet humanisme.Det synes derfor klart for meg atHuman-Etisk Forbund og dets med-lemmer vil få en uklar identitet der-som forbundets navn i framtidenkommer til å innholde ordet humanistsom f.eks. i navnet Norsk HumanistiskForbund. Mange utenfor forbundetvil lure på hva slags humanister med-lemmene er.

Jan G. Langfeldt

Human-etisk selvgodhetI Fri tanke nr 3-09 himler GunnarGjengset med øynene over at religio-nen fremdeles har disipler i akademiaog blant folk flest.

Jeg synes innlegget reflekterer enlivsynsarroganse som bør påtales.

Han henviser bl.a. til RichardDawkins bok The God Delusion somtydeligvis burde ha satt det endeligepunktum for religionen. Dawkins eren fremragende biolog og en dyktigpopularisator. Det som imidlertid slomeg da jeg leste The God Delusion, varDawkins’ utrolige kunnskapsløshetom fenomenet religion. Likeledesdemonstrerer han en bastant mangelpå historisk innsikt. Han har klareevner til å resonnere logisk innenforsitt fag, men når det kommer til reli-gion, sjaltes denne evnen ut og for-dommene overtar. Dawkins har gjortateismen til sin religion, og der erhan fundamentalist med alle kjenne-tegn på religiøs fanatisme. Han hevdertil og med at religion i enhver former farlig.

Om religion i et historisk per-spektiv kan vi si følgende:

1) Vi kjenner ikke til noe samfunnuten religion, verken i fortid eller inåtid.

2) Alle forsøk på å avskaffe religionhar vært mislykket.

3) Dersom det lykkes å erstattereligionen med noe annet, vil detteandre etter hvert anta religiøs karakter.

Av dette trekker jeg den konklusjonat mennesket er et religiøst vesen, atreligiøsitet er et personlighetstrekksom de aller fleste av oss har i størreeller mindre grad, også mange ateis-ter. Det er intet empirisk belegg for åhevde at religion i enhver form erfarlig. Faktisk har vi ikke noe sam -menligningsgrunnlag. Vi oppgir ver-ken politikk eller vitenskap selv omdet finnes totalitære politiske organi-sasjoner eller om vitenskapen kanframstille masseødeleggelsesvåpen.Derimot har vi historiske erfaringermed noen sekulære regimer som harpåført menneskeheten ufattelige

lidelser (Lenin, Stalin, Hitler, Mao,Pol Pot). Inkvisisjonen blekner vedsiden av disse.

Dawkins har også den merkeligeforestilling at de fleste konflikter erav religiøs karakter og at verden der-for ville bli mye fredeligere uten reli-gion. Hvor historieløs går det an å bli?

Jeg har i de senere år hatt gledenav å lese flere bøker skrevet av kristneteologer om bl.a. Guds eksistens ogreligionens vesen. De viser solideresonnerende evner, allsidige kunn-skaper og er godt skolert i viten-skapsfilosofi og vitenskapsteori. Dekan se en sak fra flere sider og se sinegen tro utenfra. Det har vært stimu-lerende lesning selv om ingen av demhar anfektet min egen vantro.

Vitenskapelig forskning er ikketruet av at noen forskere har en religiøstro. Einstein var religiøs. Akademiasom sådan tar ikke stilling til detguddommelige i det hele tatt. Det erheller intet som tyder på at de tro-ende sett under ett er mindre prag-matiske og rasjonelle enn ateister.

Som ateist og humanetiker harjeg intet ønske om å misjonere forateismen. Jeg ser det som fruktbart atflere livssyn eksisterer side om side.Det kan være til gjensidig intellektu-ell stimulans hvis vi våger å ta i motutfordringen. Motvilje mot livssyns-messige utfordringer leder til livs-synsfanatisme.

Ellers takker jeg Gunnar Gjengsetfor at han henledet min oppmerk-somhet på Bjørn Grindes bok Gud –en vitenskapelig oppdatering. Leserman boka med åpent sinn, gir den etnøkternt innblikk i hva religion ogreligiøsitet egentlig er, og det på enmåte som godt kan leses av ikke-aka-demikere.

Yngve Gauslå

Konfirmasjonskurs eller ikke?I Fri Tanke nr. 2/09 reiser Erik H.Jourdain og Hans Østeng debatten omfremtidens konfirmasjon. De taler tilfordel for en seremoni uten kurs. Argu -mentasjonen dreier seg om ressurs-bruk og slitasje på frivilligheten i lokal -lagene samt ungdommenes holdningtil og mottakelighet for kursets inn-hold. Jourdain mener at målsettingenvår er «langt opp i skyene». Han viservidere til kursledere som er likegyldige,uinteressert og «rett og slett ikke erbrukbare til noe som helst.»

Østeng sier at det er velkjent atumotivert ungdom lager bråk og sabo -terer kurset. Han mener også at volds -utviklingen i samfunnet og ungdom-menes holdninger til vold, taler for atvi bør kutte ut kurset.

I Fri Tanke nr. 3/09 får herrenesvar på tiltale. Og jeg fikk en umid-delbar fornemmelse av at det var ung -dommen selv som klatra opp på denandre vektskåla. Ungdommene frem-mer et annet synspunkt enn det, jegfornemmer er de litt voksnere herrer(som meg selv), sine synspunkt. Ikkenok med det: Kristin, Bård og Bjørnhar også stikk motsatt erfaringer

både som kursledere, med kurset ogmed konfirmantene.

Ungdom er nok like forskjelligsom oss voksne. I mine ti år som kurs -leder har jeg likevel aldri vært i nær-heten av å gjøre erfaringer som under -bygger disse herrenes beskrivelse avungdom. Det betyr ikke at de ikkekan ha slike erfaringer. I så fall tenkerjeg at det er desto større grunn til atvi skal forsøke å drive litt humanismei praksis, som de gode, bevisstehumanister vi er.

Mine erfaringer heller nok mer tilat jeg heier på de unge. De entusias-tiske. De som fortsatt vil strekke segetter et stort, hårete mål langt deroppe i skyene – og som også gjør detlille ekstra for å nå det. De som ikkehar forlatt tanken om at positivt, per-sonlig engasjement faktisk kan gjørelivet litt rikere – i alle fall for noen.

Motivasjon og disiplin handlerom ledelse. Jeg har dessverre opplevdat enkelte konfirmantgrupper harankommet Refugee Camp sammenmed nesten jevngamle «kursledere»som ikke helt visste hva de var og hvade skulle. Etter mitt syn helt forkas-telig for arrangementer i HEFs regi.Men å hevde at noen «ikke er bruk-bare til noe som helst» avdekkeretter min mening et menneskesynsom befinner seg langt utenfor livs-synshumanismens betingelser.

Jeg skal gi støtte til Jourdain ogØsteng på et punkt. Lokallagenes an -svar og årvisse kamp med å rekrutterekursledere er en betydelig slitasje påde frivillige landet rundt! Disse res-sursene skulle i større grad vært bruktpå oppfølging, kompetanseheving ogkvalitetsikring. Jeg er av den oppfatningat erfaring til en viss grad også førertil høyere kompetanse og bedre kva-litet. I så måte mener jeg at HEF somorganisasjon nærmer seg et veiskille:Enten slutter vi å snakke om stadigbedre kvalitet på våre kurs, eller så tarvi inn over oss at det å drive konfir-masjonskurs faktisk krever langt størreinnsats og en annen organisering.

Per Atle Einan


Minneord om

Arne Wennerød

En av Human-Etisk Forbundsmest aktive medlemmer, ArneWennerød, Tønsberg, er død, nær85 år gammel. Arne Wennerød varen av stifterne av lokallaget iVestfold på 1960-tallet. Han har iårenes løp innehatt alle viktigeposisjoner i lokallaget og fylkesla-get. Han var medlem av forbun-dets råd og ble i åttiårene utnevntsom forbundets æresmedlem.

Wennerød underviste borgerligekonfirmanter og orienterte omhuman-etikk i skoler og andre for-samlinger i mer enn 20 år. Det varaldri nei i hans munn når han blebedt om en innsats for livssynet.Han la gjerne vekt på den gylneregel, gjensidighets- og toleranse-prinsippet, som de viktigste hjørne -steiner. For ham var ikke livssynetbare et «uthengsskilt», men en for-pliktelse som preget hans dagligegjerninger.

Wennerød var sterkt engasjert istriden som er oppstått om forbun-dets navn og betegnelsen på for-bundets seremoniell. Han mentedet var villedende å benytte ordethumanistisk om humanetikere, fordihumanismen skiller tradisjoneltikke klart mellom religiøse og irre-ligiøse mennesker. Derfor bør for-bundets navn bestå, og seremonienebeholde sine tidligere betegnelser,eller aller helst overtas og besørgesav storsamfunnet, slik Kjell Hornhar anbefalt i sin bok SVIK.

Det tynnes naturlig nok ut irekkene av alle de kjente og ukjenteveteraner som ved aktiv og ubetaltinnsats var med å legge forholdenetil rette for suksessen Human-Etisk Forbund. Arne Wennerød varen av dem. Han burde få den takkhan fortjener.

Hall Trøan Galaaen

Vi ønsker å nå deg på e-post!Human-Etisk Forbund ønsker å kunne nå sine medlemmerelektronisk. Det er både effektivt og miljøvennlig.

Send oss din e-postadresse til [email protected].


H O V E D K O N T O R :St. Olavs gate 27Postboks 6744 St. Olavs plass, 0130 OsloTlf. 23 15 60 00 Faks 23 15 60 01Faks medlemsregister: 23 15 60 21E-post: [email protected]

Hovedmedlem: kr. 350,-Ungdom 15-26 år: KontingentfritakHusstandsmedlemmer, trygdede, personer med lav inntekt: kr. 50,-Medlemmer uten offentlig støtte: kr. 950,-Konto: 5005.10.06000

Generalsekretær: Kristin MileStyreleder: Åse Kleveland (tlf. 22 02 59 00)Nestleder: Leonid Rødsten (tlf. p: 75 05 52 64)

F Y L K E S K O N T O R E R :Østfold [email protected]. 69 31 71 65 Faks 69 31 18 94(ma-to 9-15)

Akershus [email protected]. 23 15 60 80 Faks 23 15 60 75(ma-fre, sommer) 10-15(ma-fre, vinter) 10-16

Oslo [email protected]. 23 15 60 60 Faks 23 15 60 75(ma-fre) 9-15

Hedmark [email protected]. 62 53 05 22 Faks 62 53 30 68(ma-to 12-16)

Oppland [email protected]/faks 61 17 67 10(ti og to 11-16)

Buskerud [email protected]. 32 89 36 70 Faks 32 89 38 45(ma-to 9-14)

Vestfold [email protected]. 33 31 32 05 Faks 33 35 32 05(ma-to 9-14)

Telemark [email protected]. 35 53 13 38 Faks 35 53 13 21(ti-to 9-14)

Aust-Agder [email protected]. 37 02 41 00(ma-fre 9-15)

Vest-Agder [email protected] 95 75 95 41

Rogaland [email protected]. 51 90 64 50/52 (ma-fre 9-15)

Hordaland [email protected]. 55 21 41 90 Faks 55 21 41 94(ma, on, to 10-14)

Sogn og Fjordane [email protected]. 57 67 53 90 (ma-to 9-15)

Møre og Romsdal [email protected]/faks 71 21 56 05 (ma-to 9.30-15.30)

Sør-Trøndelag [email protected]. 73 80 64 80 Faks 73 80 64 91(ma-fre 9-15.30)

Nord-Trøndelag [email protected]. 48 60 62 28(ma-fre 9-14)

Nordland [email protected]. 75 52 97 00Faks 75 52 97 01(ma, ti, to 9-15, on 9-17)

Troms [email protected]. 77 65 81 98(ma 10-16, ti 9-15.30)

Finnmark [email protected] 95 07 69 23(ma-ti 9-15)

Human-Etisk Forbund krever hvert år offentlig støtte for barn under 15 år. Dette er en rett vi harhatt siden 1981. Hvis du ønsker at forbundet skal motta tilskudd for ditt/dine barn må vi ha din/deresgodkjenning. Dersom en av barnets/barnas foreldre står oppført i Den norske kirke er barnet ogsåoppført der og må fjernes fra kirkens register for at Human-Etisk Forbund skal kunne motta støtten.Dette gjøres ved henvendelse til kirkerådet ved kirkens medlemsregister.

Etternavn: Fornavn:

Fødselsnr (11 siffer): Postadresse:

Etternavn: Fornavn:


Foreldre (den/de som har daglige omsorg):

Etternavn: Fornavn:


Signatur:

Etternavn: Fornavn:


Signatur:

Dersom du ikke allerede har sendt inn tilsvarende skjema, send det til:Human-Etisk Forbund, Pb. 6744 St Olavs plass, 0130 Oslo

Har du barn under 15 år?Overføring av offentlig støtte for medlemmers barn under 15 år

Gaver til Human-Etisk ForbundForbundet lever av offentlig tilskudd, medlemskontingent og annen støtte fra medlemmer.Med økte inntekter kan vi gjøre en enda bedre innsats for å nå våre mål, og vi setter stor prispå all støtte vi får. Du kan få skattefradrag for årlige gaver fra 500 til 12.000 kroner. Forbundetsgavekonto er 1503.10.27397

Den 24.11.2009 hadde HEF

76 254 medlemmer.


Overrask noen du er glad i medsmykke til jul!Kjøp direkte på nett: www.human.no/nettbutikk

På nettbutikken vår finner du en rekke profileringsprodukter fra Human-Etisk Forbund – som t-skjorter og hettegensere med logo eller humanist symbol, drikkeflaske, førstehjelpspute, refleks, krus,paraply, penn, pins – og bøker, som Kjetterbibelen og den brune serien fra Religionskritisk forlag(Guds lille brune, Luthers lille brune og Allahs lille brune). Se nettsiden for produktbilder og mer info.

Alle kjøp innen 12. desember er garantert framme til jul!

Smykke i sølv med humanistsymbol i sort emalje, med gummikjede

Produsert av Embla Design.Finnes i størrelselsene 40 cm, 42 cm og 45 cm

Livssynsdebatt

i postkassenAbonnér på Humanist, et tidsskrift for alle med et engasjement for livssynsspørsmål.

Humanist gis ut av Human-Etisk Forbund. Det er et tidsskrift for allmenn livssynsdebatt,med særlig vekt på problemstillinger som angår livssynshumanismen. Temaene varierer fraallmenne filosofiske, livssynsmessige og religionsvitenskapelige problem stillinger til demer nærgående blikk på humanismen og dens organisering. Engasjerte skribenter presen-terer temaer som sjelden får plass i andre norske medier.

Abonnementet koster kr. 200,- for fire nummer.

Bestill abonnement på e-post, [email protected], eller bruk kupongen under.

Human-Etisk Forbund

Svarsending 10480090 Oslo

B E S T I L L I N G S K U P O N G :

Jeg ønsker å abonnere på Humanist

Navn:

Adresse:

Postnr./sted:

E-post:

Underskrift:

Fri t

anke

nr.

4 - 2

009

Bøker fra HUMANIST FORLAGwww.humanistforlag.no

Humanist forlag ASSvarsending 10390090 Oslo

Kan sendes

ufrankert i Norge.

Adressaten betaler portoen

Navn: .........................................................................................................

Adresse: ....................................................................................................

Postnr./sted: ...............................................................................................

E-post: .......................................................................................................

Jeg vil ha nyhetsbrev fra Humanist forlag

Som medlem av Human-Etisk Forbund får du 25% på alle bøker fra Humanist forlag. Se www.humanistforlag.no

�Bestill på www.humanistforlag.no, bruk kupongen nedenfor eller faks: 23 15 60 21. Porto kommer i tillegg.

Årets fineste julegaver!

UtelivDavid Åleskjær og Jan Luneborg (foto)

David Åleskjær og fotograf Jan Luneborg har i ett år fulgt en rekke mennesker somav ulike grunner bor ute. På sine egne premisser forteller disse menneskene om segselv, hva de tenker om sitt eget liv og hvordan de ser på oss som går forbi dem hverdag. Det har blitt en rekke rørende portretter som viser at dette er noe som angåross alle. Hvorfor lever mennesker i Norge i dag under verst tenkelige forhold?I denne boka er det gatefolket selv som fører ordet. Kanskje vi skulle høre litt på dem?

Etterord av Arild Knutsen. Overskuddet av boka går til hjelpetiltak for de som bor ute.

HEF-pris: kr 187, (ord.: kr 249,-)

NisserAne Ohrvik

Folklorist Ane Ohrvik har skrevet nissens kulturhistorie – nå er den her i pocket!

Nisser. Fra helgen til sinnataggHEF-pris: 99,-

Returadresse:Human-Etisk ForbundPb. 6744, St. Olavs plass0130 Oslo

B-blad

Kjøp (eller bestill)

direkte på nett:

humanistforlag.no.

Handler du før 11.

desember får du

bøkene garantert

før jul!

Det jeg aldri snakket omNy bok fra Azar Nafisi

Forfatteren bak den internasjonalesuksessen Å lese Lolita i Teheranmed ny fantastisk bok – om sin oppvekst i Iran.

Det jeg aldri snakket omHEF-pris: kr 247,- (ord.: kr 329,-)

Jeg ønsker å bestille ....... stk Det jeg aldri snakket om á kr 247-

Jeg ønsker å bestille ....... stk Uteliv á kr 187,-

Jeg ønsker å bestille ....... stk Nisser á kr 99,-

4 FRI TANKEfritanke.no/filarkiv/pdf/fri_tanke_0904.pdf · Homeopatisk bensin! Så miljøvennlig at bilen ikke starter! 4 Dyp kristen tradisjon dominerer RLE, sier forsker 5 FN vil

Documents