- Jeg skulle hatt BUP i en koffert...4 - Jeg skulle hatt BUP i en koffert Forord Psykiske plager og lidelser hos barn og unge er en av de største helseutfordringene vi har i Nor-ge

barneombudet.no

- Jeg skulle hatt BUP i en koffert2020 En psykisk helsetjeneste tilpasset

barn og unges behov

2

3

- Jeg skulle hatt BUP i en koffert

Oktober 2020 En psykisk helsetjeneste tilpasset barn og unges behov

Barneombudet

[email protected]

+47 22 99 39 50

ISBN 978-82-7987-211-5

ISBN 978-82-7987-212-2 (pdf)

Foto: Hinda Fahre

Illustrasjoner: Elliot Kruszynski

4 - Jeg skulle hatt BUP i en koffert

Forord

Psykiske plager og lidelser hos barn og unge er

en av de største helseutfordringene vi har i Nor-

ge i dag. At et barn får en psykisk lidelse rammer

ikke bare barnet, men også familien. Omkostnin-

gene for både familiene og samfunnet er store.

Livene til barna blir satt på vent, og mange får

problemer de tar med seg inn i voksenlivet. Tid-

lig, god og riktig hjelp har avgjørende betydning

for barnas videre utvikling.

De siste tiårene har det kommet mange pla-

ner og tiltak med mål om å bedre den psykiske

helsetjenesten til barn og unge, men vi er ikke

i mål. Utfordringene har lenge vært godt kjent

både i faglige og politiske miljø. Til tross for dette

går de samme problemene igjen år etter år.

Et av mine satsingsområder som barne-

ombud er å arbeide for at barn og unge skal få

bedre psykisk helsehjelp. I denne rapporten har

vi sett på utfordringer innen psykisk helsevern

og har hentet inn erfaringer fra både de som får

og skal gi hjelp i barne- og ungdomspsykiatriske

poliklinikker.

Vår konklusjon er at dagens psykisk helse-

vern ikke er rigget godt nok for å oppfylle barns

rett til best mulig helsehjelp. Skal vi klare det, må

tjenestene på en helt annen måte enn i dag sette

barns særskilte behov i sentrum.

Utfordringene vi finner dreier seg både om

veien inn i BUP, om det som skjer mens barnet er

i behandling og om veien ut av behandling.

Vi er bekymret for både lang ventetid og

ulik praksis ved vurdering av henvisninger, man-

glende fleksibilitet i behandlingen for å tilpasse

seg barns behov, kompetansen til de som skal

gi behandling til barn med komplekse lidelser,

og ansvarsforholdet mellom BUP og kommune-

helsetjenestene. Likeverdig helsehjelp på tvers

av geografi er et viktig mål. At det i dag ikke er

god oversikt over avslag på henvisninger og kla-

ger er uheldig, og gjør at myndighetene mangler

et viktig styringsverktøy.

Det er behov for en bred gjennomgang av

tilbudet til barn og unge med behov for hjelp for

psykiske plager og lidelser hvor også forholdet

mellom BUP og kommunale helsetjenester inn-

går. Etter barnekonvensjonens artikkel 3 er det

myndighetenes ansvar å sørge for at barnets

beste blir ivaretatt. FNs barnekomité har ved fle-

re anledninger påpekt at det psykiske helsever-

net for barn og unge i Norge er for dårlig utviklet,

og at det haster å treffe effektive tiltak. Vi me-

ner myndighetene må tenke nytt, lytte til barn og

unges erfaringer og ta innover seg at tjenestene

må tilpasses barn og unges særskilte behov for

fleksible tjenester.

Vi håper at funnene og anbefalingene i den-

ne rapporten kan bidra til å ta oss et skritt nær-

mere det psykiske helsevernet vi ønsker for barn

og unge.

Tusen takk til alle som bidratt i arbeidet med

rapporten. Spesielt takk til ungdommene, forel-

drene, lederne og behandlerne og de andre fag-

personene som har delt sine erfaringer.

Inga Bejer Engh

Barneombud

«Vår konklusjon er at dagens psykisk helsevern ikke er rigget godt nok for å oppfylle barns rett til best mulig helsehjelp.»

5 Forord

Foto

: Alexan

dra G

jerlaugsen


Innholdsfortegnelse

4 Forord

8 Sammendrag

16 1. Innledning

18 Målet med rapporten

18 Historikk

19 Barn og unges rettigheter i psykisk helsevern

24 Metode

26 2. Ungdom forteller

28 Tilgjengelige og tilpassede tjenester

31 Ungdommens opplevelse av selve behandlingen

33 Informasjon, støtte og råd

36 3. Foreldre forteller

37 Tilgjengelige tjenester

38 Tilpassede tjenester

39 Foreldrenes opplevelse av involvering og

medvirkning

7 Innholdsfortegnelse

41 4. Ledere og behandlere forteller


44 Tilpassede tjenester

45 Opplevd faglig kvalitet

47 5. Praksis ved vurdering av henvisninger og

behandling av klager

50 6. Utfordringer og anbefalinger


54 Et tilbud tilpasset barn og unges behov

60 Forholdet mellom BUP og kommunal

helsetjeneste

62 Referanser

8

Sammendrag

9 Sammendrag

I denne rapporten har vi undersøkt om ungdom

som har behov for hjelp fra psykisk helsevern, får

god og tilpasset hjelp når de trenger det. I tillegg

har vi undersøkt hva ledere og behandlere i BUP

ser på som hovedutfordringer i dagens psykis-

ke helsevern for barn og unge. Vi har også un-

dersøkt praksis ved vurderinger av henvisninger,

antall avslag på behandling og klager på avslag.

Dette har gitt oss viktig informasjon for å vurdere

hvordan barn og unges rettigheter blir ivaretatt.

Vi har intervjuet ungdom, foreldre, behandlere og

ledere i BUP, samt innhentet skriftlig dokumen-

tasjon fra helseforetak og fylkesmenn og gjen-

nomgått relevante tilsynsrapporter og revisjoner.

Flertallet av de ungdommene og foreldrene

vi har møtt, opplever mange utfordringer i sitt

møte med BUP. Mange av de samme utfordrin-

gene er også godt beskrevet i kunnskapsopp-

summeringer, tilsyn og revisjoner de siste tiå-

rene. Barneombudet ser alvorlig på at tidligere

funn ikke er tilstrekkelig fulgt opp, og at vi finner

mange av de samme utfordringene i 2020. I rap-

porten peker vi på områder vi mener det er viktig

å ivareta, og kommer med konkrete anbefalinger

for å bidra til en psykisk helsetjeneste tilpasset

barn og unges behov.

Tilgjengelige tjenesterUlik praksis ved vurderinger av henvisninger

Det er leder i BUP som vurderer henvisninger til

psykisk helsevern. Helsedirektoratet anbefaler at

det er en psykologspesialist eller psykiater med

i vurderingen for å ivareta krav om forsvarlighet.

I dette prosjektet fant vi at det ikke alltid er tilfel-

le. Dette kan virke direkte inn på i hvilken grad

barns rett til helsehjelp blir ivaretatt, siden dette

kan medføre en risiko for at ikke alle forhold ved

barnets helsetilstand blir tilstrekkelig vektlagt. I

tillegg fant vi at det var stor variasjon i BUPs prak-

sis ved vurdering av henvisninger.

Noen BUP-er hadde alltid vurderingsmøter

med barn, foreldre, henviser og andre i kommu-

nen med relevant informasjon om barnet. Andre

hadde rutiner for å innhente informasjon ved

uklare eller mangelfulle henvisninger, mens an-

dre igjen avslo uklare henvisninger direkte. God

saksbehandlingspraksis tilsier at BUP skal inn-

hente nødvendig informasjon for å kunne gjøre

gode vurderinger av barns rett til helsehjelp.

Våre funn tyder imidlertid på at dette iva-

retas i svært ulik grad. Dette fører til at ven-

tetiden for mange barn blir unødig lang ved

re-henvisning eller klage. I verste fall kan barn

og unge bli stående uten hjelp. Slik vi vurde-

rer det, har barn og unge i Norge i dag der-

med ikke likeverdig tilgang til hjelp. Ulik saks-

behandlingspraksis ved vurdering av henvisnin-

ger har betydning for i hvilken grad barn og un-

ges rett til helsehjelp blir ivaretatt.

Anbefalinger:

→ Helse- og omsorgsdepartementet bør sikre gjennom lov eller forskrift at henvisninger blir vurdert av ledere i BUP med spesialistkompetanse.

→ Helsedirektoratet må sikre forsvar-lige rutiner som bidrar til lik saksbe-handlingspraksis ved vurderinger av henvisninger, slik at BUP innhenter nødvendig informasjon før det fattes vedtak.


Manglende systematisk oversikt over antall

avslag på behandling, klager på avslag og om-

gjøringsprosent

Helseforetakene og fylkesmannsembetene kun-

ne i liten grad fremskaffe systematisk informa-

sjon om antall avslag på behandling, antall klager

på avslag og hvor mange klager som fikk med-

hold. Vi kan dermed ikke si noe om det totale an-

tallet som blir avvist i BUP og klager på dette. Det

ser ut til at selv om slike saker er registrert, man-

gler foretakene og fylkesmennene arkivtekniske

muligheter til å hente ut systematisk informasjon.

Barneombudet synes dette er problematisk, for-

di det gjør det vanskelig for tilsynsmyndigheter

og overvåkingsorganer å innhente informasjon

for å vurdere i hvilken grad barn og unge får sine

rettigheter oppfylt. Det er et overordnet mål at

barn skal ha likeverdig og forutsigbar helsehjelp

på tvers av geografi. Vi mener også at informa-

sjon om antall henvisninger som blir avslått, an-

tall klager på avslag og omgjøringsprosent er

viktig informasjon for myndighetene for å kunne

vurdere hvordan prioriteringsforskriften blir fulgt

innad i og på tvers av helseforetakene. Dette

vil kunne gi grunnlag for å sette inn korrigeren-

de tiltak der det har oppstått uønsket variasjon

i BUPs praksis. Barneombudet savner nasjonale

føringer for hvordan helseforetakene og fylkes-

mannsembetene skal føre en slik systematisk

oversikt.

Av det begrensede materialet vi fikk, kunne

vi imidlertid se at en relativt stor andel av klagene

fikk medhold. Høy omgjøringsprosent kan være

en indikasjon på at sakene er for dårlig opplyst

før det fattes vedtak om avslag. En stor andel av

begrunnelsene for avslag handlet om at henvis-

ningene på et eller annet vis manglet nødvendig

informasjon.

Anbefaling: Helsedirektoratet må sikre re-

gional og nasjonal oversikt over antall avslag på henvisninger, antall klager på avslag og omgjøringsprosent.

Mangelfull informasjon om rettigheter

Barn, ungdom og foreldre har rett til å klage der-

som de opplever brudd på rettigheter de har

etter pasient- og brukerrettighetsloven. For å

kunne benytte seg av retten til å klage er det en

forutsetning at de har mottatt god og tilpasset

informasjon om sine rettigheter generelt, men

også om retten til å klage. I dette prosjektet fant

vi at informasjonen barn, unge og foreldre mot-

tar, i svært liten grad er egnet til å informere barn

og foreldre om rettigheter. Vi fant også at BUP

stod uten mulighet til å tilpasse informasjonen

bedre, på grunn av helseforetakets tekniske løs-

ninger, som ikke åpnet for endringer i brevma-

len. Dette er problematisk og begrenser barn og

unges reelle muligheter til å klage på brudd på

rettigheter.

Anbefaling: Helseforetakene må sørge for at

informasjon om barn og unges rettig-heter i psykisk helsevern er tilpasset målgruppen. Dette arbeidet må skje i samarbeid med barn og unge selv.

Manglende internkontroll

Barneombudet mener at internkontrollen med

egen praksis i BUP ikke er god nok. Utover kon-

sernrevisjonen av Akershus universitetssykehus

i 2018 har vi ikke klart å finne revisjoner av ivare-

takelsen av barn og unges rettigheter i psykisk

helsevern ved helseforetak de senere årene. In-

ternkontroll er et viktig virkemiddel for å sikre at

rettigheter oppfylles. Barneombudet mener der-

for det er behov for at flere helseforetak gjen-

nomfører konsernrevisjoner av psykisk helse-

vern for barn og unge, og at de brukes til å sikre

at barns rettigheter oppfylles bedre enn i dag.

Anbefaling: Helseforetaket bør gjennomføre

konsernrevisjoner med særskilt søke-lys på ivaretakelsen av barn og unges rettigheter i psykisk helsevern. Avvik må følges nøye opp med konkrete tiltak og evalueringer.

11 Sammendrag

Barn og unges behov for rask

hjelp ikke godt nok ivaretatt

Regjeringens mål er at den gjennomsnittlige ven-

tetiden innenfor psykisk helse for barn og unge

skal være under 35 dager. Variasjonen i de uli-

ke helseregionene er imidlertid stor, med over

50 dager enkelte steder. Den store variasjonen

er problematisk og viser at det ikke er likeverdig

tilgang til tjenester for barn og unge i Norge. I til-

legg vet vi, ut fra det ungdommene og foreldre-

ne har fortalt oss, at mange barn har hatt van-

sker i mange år før det kommer en henvisning

til BUP. Barneombudet støtter målet om å redu-

sere ventetiden for barn og unge. For et barn el-

ler en ungdom som har vansker med å fungere

i hverdagen og i skolen, er det svært belastende

å sitte hjemme i over en måned uten tilgang til

riktig oppfølging. Psykiske vansker kan forstyrre

normale utviklingsoppgaver i for eksempel sko-

len, i relasjon til jevnaldrende og til familiemed-

lemmer. Dette gjør at barn og unge i større grad

enn voksne har behov for rask hjelp for at deres

rett til optimal utvikling skal ivaretas. Samtidig er

vi bekymret for at krav om kortere ventetid kan

gå på bekostning av kvaliteten i tjenesten til barn

og unge. En konsekvens av kortere ventetid vil

kunne være et krav til raskere pasientforløp, med

mindre kapasiteten samtidig bygges opp. Barne-

ombudet er opptatt av at kortere ventetid og økt

kapasitet må sees i sammenheng for å ivareta

barnets beste.

Anbefaling: Regjeringen må sørge for at

ventetiden i psykisk helsevern for barn og unge går ned over hele landet. Dette må ikke gå på bekostning av kvaliteten i tjenesten, og det må følges opp med økt kapasitet i tjenesten for å ivareta barnets beste.

Interne ventelister kamuflerer at noen barn

venter enda lenger på hjelp

Behovet for rask psykisk helsehjelp gjelder ikke

minst barn med komplekse tilstander. I dette

prosjektet fikk Barneombudet innblikk i en prak-

tisering av «interne ventelister». Dette er en

praksis hvor barn og unge har mottatt et tilbud

om behandling i BUP, men hvor de er på en in-

tern venteliste i påvente av at riktig kompetanse

for deres hjelpebehov i den aktuelle BUP-en skal

ha ledig kapasitet. Dette kan for eksempel være

barn som må vente lenge på en nevropsykolo-

gisk utredning fordi den som har den aktuelle

fagkompetansen, ikke har tilgjengelig kapasitet.

Dette vil føre til forsinkelser i forståelsen av bar-

nets vansker og forsinket behandling, noe som

kan forverre barnets tilstand. Denne praksisen

dukker ikke opp på helseforetakets statistikk

over ventetid. Barneombudet er bekymret for

om de store behovene for utredning og behand-

ling for komplekse tilstander blir skjult gjennom

denne praksisen. Vi mener det er alvorlig at de

som kanskje har størst hjelpebehov, er de som

rammes av dette og må vente opptil flere måne-

der lenger før de får riktig hjelp.

Anbefaling: Helsedirektoratet bør sørge for

at praksisen med interne ventelister blir synlig i statistikken over ventetid.

Et tilbud tilpasset barn og unges behovBUPs rammer begrenser tjenestens fleksibilitet

Å jobbe med barn og unge krever stor grad av

fleksibilitet, fordi hvert enkelt barn kan ha svært

ulike behov. Selv om diagnosene kan være felles,

vil det være stort behov for individuelt tilpassede

behandlingsforløp for at barn og unge skal ha nyt-

te av behandlingen. I dette prosjektet har vi sett at

både ungdommer, foreldre, behandlere og ledere

opplever at tjenestene i dag ikke i tilstrekkelig grad

klarer å tilpasse hjelpen til det enkelte barns livssi-

tuasjon og behov. Ungdommene har behov for tid

til å bli kjent med behandleren og bygge en tillitsfull

relasjon, snakke på et annet sted enn på et kontor

og ofte på en tid hvor det ikke går ut over skolegan-

gen. Ledere og behandlere i BUP bekrefter at det


er lite rom for å tilpasse behandlingstimene til slike

individuelle behov. Noe av årsakene synes å være

helseforetakenes manglende prioritering av psy-

kisk helsevern for barn og unge. Manglende kapa-

sitet i tjenesten og samtidige krav til flere, bedre og

raskere pasientforløp legger begrensninger. Dels

ser det også ut til at finansieringsmodellen av BUP,

med takster knyttet til koder for aktivitet, legger be-

grensinger for tjenestens fleksibilitet. Barneombu-

det mener at dette tyder på at vi ikke har kommet

i mål med å utvikle en modell for behandling som

bygger på barns beste. Vi mener det er grunnlag

for en bredere gjennomgang av styringen og finan-

sieringen av BUP for å se hvordan disse rammene

i større grad kan ivareta barn og unges særskilte

behov for individuelt tilpassede forløp.

Barn og unge har ikke alltid

tilgang til riktig hjelp

Et tilbud tilpasset barn og unges behov handler

også om at barna må få riktig hjelp for sine spe-

sifikke vansker. BUP må ha tilgang på god nok

kompetanse for å møte hvert enkelt barns be-

hov i utredning og behandling. I dette prosjektet

har vi sett at dette spesielt er et problem i tilfeller

hvor barna har komplekse psykiske lidelser, som

ofte er vanskelig å utrede og behandle. Ledere

opplever problemer med å rekruttere og behol-

de spesialister, og behandlere opplever vansker

med å få faglig støtte der hvor egen kompetanse

ikke er tilstrekkelig. Barneombudet mener innsat-

sen overfor barn og unge med komplekse psy-

kiske lidelser må prioriteres høyere. Den relativt

lave frekvensen av slike lidelser tilsier at ikke alle

BUP-er kan forventes å ha slik kompetanse til-

gjengelig. Derfor mener vi at det må sikres at det

finnes et system for samarbeid mellom kompe-

tansemiljø, slik at barn med komplekse psykiske

lidelser har lett tilgang til behandlere med mer

spesialisert kunnskap.

Anbefaling: Helse- og omsorgsdepartemen-

tet må sikre at helseforetakene ivaretar behovet for spesialisert kompetanse for behandling av de mest komplekse psykiske lidelsene.

Barn og unge blir skrevet ut

før de er ferdig behandlet

I dette prosjektet har vi også erfart at behand-

lingen i noen tilfeller avsluttes før behandleren

mener barna er ferdig behandlet. Ut fra det be-

handlere og ledere har fortalt oss, kan det se ut

som at dette delvis skyldes arbeidet med å korte

ned ventetidene. Det er viktig at barn og unge

mottar behandling og hjelp for hele spekteret av

lidelser de har, ikke bare henvisningsårsak. FNs

barnekomité påpeker at alle beslutninger om å

holde tilbake eller avslutte behandling for barn

Anbefalinger:

→ Regjeringen må sørge for at helse-foretakene følger «den gylne regel», som sier at det skal være høyere årlig vekst innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling enn i somatikk.

→ Helsedirektoratet bør evaluere og videreutvikle styringen og finansier-ingen av BUP slik at de ivaretar barn og unges særegne behov for fleksi-ble tjenester. Dette bør gjøres i nært samarbeid med tjenestene selv, for å sikre at barnas behov for indivi-duelt tilpassede behandlingsforløp ivaretas.

→ Ved innføring av nye finansierings-modeller, eller tiltak for å bedre kvali-tet i BUP, må Helsedirektoratet alltid vurdere om de ivaretar behovet for individuelle tilpasninger og barnets beste. Det må også jevnlig evalueres om tiltakene når målene.

→ Helse- og omsorgsdepartemen-tet bør stimulere til at ny teknologi brukes aktivt som en del av behand-lingstilbudet til barn og unge. Der det ikke finnes egnet teknologi, bør det utvikles og prøves ut. Dette må skje i nært samarbeid med barn og unge.

13 Sammendrag

må gjøres med grunnlag i en vurdering av hva

som er best for det enkelte barn. Barneombu-

det registrerer at pakkeforløpene har en tydelig

ambisjon om å ivareta barnets behov ved vurde-

ring av avslutning av behandling og vurdering av

videre oppfølging i kommunen. Vi mener likevel

det er grunn til å følge nøye med på om barn og

unge får den hjelpen de trenger og har rett til.

Anbefaling: Helsedirektoratet bør evaluere

pakkeforløpene jevnlig med særskilt søkelys på om barn og unge får hel-hetlig behandling på tvers av tjenes-tenivå, for hele spekteret av lidelser eller vansker, slik at de ikke blir skrevet ut før de er ferdig behandlet.

Medvirkning fra barn og foreldre

er ikke godt nok ivaretatt

For at en BUP skal kunne gjøre gode vurderinger

av hvilket tilbud som er til et barns beste, er det

helt nødvendig at BUP har snakket med barnet

og tatt deres mening med som en del av vurde-

ringsgrunnlaget. For å oppfylle artikkel 12 må barn,

ungdom og eventuelt foreldre, delta i beslutninger

knyttet til egen behandling så langt det er mulig og

hensiktsmessig. I dette prosjektet har vi sett man-

ge eksempler på manglende brukermedvirkning,

både i samtaler om behandlingsvalg, planlegging

av behandlingsforløp, involvering i beslutninger og

involvering av pårørende i behandling. Bekymring

knyttet til manglende brukermedvirkning har vært

en tematikk i psykisk helsevern for barn og unge

siden opptrappingsplanen i 1999. Barneombu-

det mener det må tas flere grep for å sikre med-

virkning fra barn og unge.

Barn og foreldre trenger bedre informasjon for

å forstå og håndtere situasjonen de er i

Informasjon er også helt nødvendig for å kunne

benytte sin rett til medvirkning. Det er også en

viktig forutsetning for at barn og unge skal for-

stå sin egen situasjon, hva de kan forvente, og

hvordan de kan håndtere vansker i hverdagen.

Gjennom våre samtaler med ungdommene fant

vi at de i stor grad savnet informasjon i alle de-

ler av pasientforløpet – også knyttet til bruk av

medisiner og bivirkninger. De savnet mer hjelp til

å forstå og håndtere tilstanden eller diagnosen

sin. For foreldre er informasjon om barna viktig

for å kunne forstå barnas vansker og kunne fun-

gere som en støtte barna sine i hverdagen. Flere

foreldre var fortvilt over at de ikke fikk støtte til å

fungere som en ressurs for barna sine. Barneom-

budet mener dette tyder på at barn og foreldres

rett til informasjon ikke er godt nok ivaretatt.

Anbefalinger:

→ Helse- og omsorgsdepartementet må sikre at helseforetakene følger sin lovmessige plikt til å gi opplæring av pasienter og pårørende.

→ Helsedirektoratet må revidere de nasjonale kvalitetsindikatorene slik at de også reflekterer barnas opplevel-se av kvalitet, ikke bare foreldrenes.

Anbefalinger:

→ Kunnskapsdepartementet må sørge for at barnekonvensjonen er et gjen-nomgående tema i rammeplanene og retningslinjene til de ulike helse- og sosialfaglige utdanningene.

→ Helsedirektoratet bør revidere «Vei-leder for poliklinikker i psykisk helse-vern for barn og unge», slik at den gir praktisk og pedagogisk veiledning om hvordan BUP skal ivareta barn og unges rett til medvirkning.

→ Helsedirektoratet bør sørge for at pakkeforløpene evalueres jevnlig med særskilt søkelys på om barn og foreldres medvirkning ivaretas gjen-nom hele pasientforløpet.


Tilbudet i kommunalhelse- tjenesten og i psykisk helsevern må sees i sammenheng De kommunale tjenestene forventes å være de

som identifiserer psykiske helseproblemer og gir

primær hjelp. Ledere i BUP fortalte likevel om et

behov for avklaring av ansvarsfordeling mellom

kommunen og spesialisthelsetjenesten. De opp-

lever at det er stor variasjon i hvilke helseplager

hos barn og unge kommunene klarer å håndtere

selv, og hvilke som blir henvist til BUP. Der hvor

kommunene ikke har et tilbud til barn med lettere

og moderate psykiske lidelser, vil trykket på BUP

bli større, og det vil bli mindre kapasitet til å hånd-

tere barn med alvorlige lidelser. Av helseforetak

fikk vi vite at mange henvisninger til BUP blir

avvist fordi barn som ikke har rett til helsehjelp

i spesialisthelsetjenesten, likevel blir henvist til

BUP fordi henviser ser at det er for lang ventetid

i kommunal helsetjeneste. Disse barna risikerer

å bli stående uten hjelp for sine vansker og pla-

ger. På bakgrunn av dette mener vi det er behov

for en tydeliggjøring av ansvarsforholdet mellom

kommunalt tilbud og spesialisthelsetjenesten.

For å kunne gi barn og unge et godt og hel-

hetlig tilbud må tjenestene på kommunalt nivå

og i spesialisthelsetjenesten sees i sammen-

heng. Tilbudet til barn og unge med psykiske

vansker i kommunene er mange steder svært

underdimensjonert. Det er mye som tyder på at

mange kommuner i dag ikke er rustet til å gi et

godt tilbud til barn og unge med behov for hjelp

for lette og moderate plager. På samme tid opp-

lever ledere i BUP at de ikke har tid til å veilede

kommunen, slik veiledningsplikten tilsier. Dette

går ut over kvaliteten i de kommunale tjeneste-

ne. Barneombudet er bekymret for om kapasite-

ten og kompetansen i kommunene gir god nok

tilgang på hjelp på riktig nivå for barn og unge.

Slik vi leser opptrappingsplanen for barn og un-

ges psykiske helse 2019–2024, er det ingen tiltak

som forplikter kommunene til å utvikle et lavter-

skeltilbud til barn og unge. Planen gir heller ingen

klare føringer for hva et lavterskeltilbud til barn

og unge skal inneholde. På bakgrunn av dette

mener vi det er stort behov for tydelige føringer

på hvilke tilbud som skal være tilgjengelige på

kommunalt nivå.

Anbefalinger:

→ Regjeringen bør sette ned et offentlig utvalg som gjennomgår organiserin-gen av psykiske helsetjenester for barn og unge, og som også ser på sammenhengen mellom hjelpen som tilbys i første- og andrelinjen.

→ Regjeringen må endre helse- og om-sorgstjenesteloven slik at kommu-nene får en plikt til å tilby lavterskel psykisk helsetilbud til barn og unge.

→ Helsedirektoratet må oppdatere veilederen «Psykisk helsearbeid for barn og unge i kommunene» fra 2007 slik at den er i tråd med dagens lovverk, utfordringer og forventnin-ger til kommunene.

→ Helsedirektoratet bør kartlegge i hvilken grad helseforetakene ivare-tar plikten til å veilede kommunene og sette inn tiltak om det avdekkes mangler.

15 Sammendrag

Det er mye som tyder på at mange kommuner i dag ikke er rustet til å gi et godt tilbud til barn og unge med behov for hjelp for lette og moderate plager.

16

1. Innledning

17 Innledning

Psykiske lidelser er av Verdens helseorganisasjon

(WHO) utpekt som den viktigste årsaken til ufør-

het blant unge og en av vår tids store helseutfor-

dringer. En stor europeisk studie har stadfestet

at psykiske lidelser koster mer enn noen annen

sykdomsgruppe.1 Psykiske lidelser debuterer

ofte i barne- og ungdomsalderen, og ifølge Fol-

kehelseinstituttet er psykiske plager og lidelser

det viktigste helseproblemet blant barn og unge

i Norge. Norske befolkningsstudier viser at om-

kring 7–8 prosent av barn i førskole- og skoleal-

der har symptomer som er forenlige med en psy-

kisk lidelse på undersøkelsestidspunktet.2 Det

tilsvarer at om lag 70 000 barn mellom 3 og 18 år

har en psykisk lidelse som bør behandles. Dette

er barn og unge som har et stort behov for hjelp,

og som har så store vansker at det går ut over

fungering i familien, på skolen eller på fritiden. De

har et bredt spekter av psykiske lidelser og diag-

noser, blant annet angst, tvang, depresjon, nev-

routviklingsforstyrrelser som for eksempel ADHD

og Tourettes syndrom. For en del av de som får

en psykisk lidelse i løpet av barndom eller ung-

domstid, kan det bety langvarige eller livslange

tilstander.3

Psykisk helsevern for barn og unge, som er

en del av spesialisthelsetjenesten, skal tilby be-

handling til disse barna. Hvert år behandles om

lag 5 prosent av barn og unge (0–17 år) i BUP.2 I

2019 var det 56 000 barn og unge som mottok

helsehjelp i psykisk helsevern. 95 prosent av all

behandling i psykisk helsevern for barn og unge

foregår i barne- og ungdomspsykiatrisk polikli-

nikk (heretter kalt BUP).4 Denne rapporten hand-

ler om det polikliniske tilbudet i BUP.

Det har lenge vært erkjent, både i fagmiljøer

og på politisk nivå, at det er store utfordringer i

tilbudet til barn og unge i psykisk helsevern. Spe-

sielt har det vært søkelys på at det er store regio-

nale forskjeller i kapasitet og kompetanse. Dette

påvirker både hvilken hjelp som tilbys, og hvor

lenge barn må vente på å få behandling. Videre

har det kommet frem at pasienter og pårørende

får for lite informasjon, og at sentrale rettigheter

ikke er godt nok ivaretatt.5 Det er også kjent at

det ofte tar for lang tid fra første bekymring el-

ler sykdomstegn til behandling settes inn. Til sist

har det vært knyttet bekymringer til at barn og

unge får for dårlig oppfølging etter utskrivelse

fra sykehus, at mange blir skrevet ut for tidlig, og

at det er for dårlig kvalitetssikring av tjenestene.6

Regjeringen iverksatte derfor i 1999 en

omfattende politisk reform, Opptrappings-

planen for psykisk helse (1999–2008), som

blant annet skulle bidra til kvalitativ og kvanti-

tativ bedring av psykisk helsevern for barn og

unge.7, 8 Forskningsrådets evaluering etter opp-

trappingsperioden viste at det kvantitative målet

om å behandle fem prosent av barne- og ung-

domspopulasjonen i stor grad ble nådd, men at

det fortsatt var utfordringer med innhold og kva-

litet i tjenesten, samt brukermedvirkning.9

I 2019 lanserte regjeringen en ny opptrap-

pingsplan for barn og unges psykiske helse

(2019–2024).10 Fortsatt skisseres det et utfor-

dringsbilde preget av bekymring for mange av

de samme problemstillingene som før den før-

ste opptrappingsplanen. Det gjelder manglende

kapasitet i tjenesten, mange som ikke får hjelp

tidlig nok i problemforløpet, bekymring for at

barn og unge med store hjelpebehov ikke får til-

strekkelig hjelp, ikke tilstrekkelig fleksible tjenes-

ter, problemer med å fange opp de som trenger

det mest, fragmenterte helsetjenester spesielt


for barn og unge med sammensatte problemer

og behov for langvarig oppfølging. Videre skis-

seres en bekymring for økningen i selvrappor-

terte psykiske helseplager blant barn og unge

de senere årene. Det er stor variasjon i andelen

som får avslag på behandling i de ulike regione-

ne, men det er anslått at om lag 20 prosent får

avslag på behandling.11 Det er også dokumen-

tert stor variasjon i hva slags henvisninger som

blir avslått av spesialisthelsetjenesten.10 Også i

regjeringens nasjonale helse- og sykehusplan

(2020–2023) erkjennes det at vi ikke er i mål når

det gjelder å gi barn og unge med psykiske hel-

seplager et helhetlig tilbud på rett nivå til riktig

tid, og at det fortsatt er uønsket variasjon i til-

budet.12

Det kan derfor se ut til at det ikke er tatt til-

strekkelige grep for å løse utfordringene på dette

feltet. Regjeringen har slått fast at barn og unge

er en av pasientgruppene som ofte opplever

svikt i tjenestetilbudet.12 Til tross for mange tiltak

og planer de siste tiårene viser oppsummerin-

ger av forskning og offentlige rapporter at barn

og unge med behov for psykisk helsehjelp ikke

alltid får den hjelpen de har krav på.10, 12 FNs bar-

nekomité har i sin tilbakemelding til Norge i 2018

påpekt at det psykiske helsevernet for barn og

unge i Norge fortsatt er for dårlig dimensjonert

og utviklet, og at det haster å sette i verk effek-

tive tiltak.13

God saksbehandlingspraksis i vurderinger

av henvisninger og et velfungerende klage- og

kontrollsystem er viktig for å ivareta rettssik-

kerheten til barn og unge. Disse temaene har i

mindre grad vært tematisert i undersøkelser av

tilbudet til barn og unge i psykisk helsevern. Bar-

neombudet har over tid mottatt meldinger om at

det generelt er lite klager fra barn og unge, eller

fra foreldre på vegne av barn og unge på muli-

ge brudd på rettigheter, for eksempel retten til

nødvendig helsehjelp. Vi har også mottatt mel-

dinger om at barn og unge er lite kjent med sine

rettigheter i psykisk helsevern. Informasjon er en

helt sentral forutsetning for å kunne benytte seg

av retten til å klage. Kunnskap om helseforetake-

nes praksis ved vurderinger av henvisninger og

klagebehandling gir viktig informasjon om ivare-

takelsen av barns rettigheter på tvers av landet.

Målet med rapporten På bakgrunn av disse utfordringene har Barne-

ombudet valgt bedre psykisk helsehjelp til barn

og unge som ett av sine satsingsområder. Den-

ne rapporten er et ledd i arbeidet med å nå vårt

mål om at barn med behov for hjelp fra psykisk

helsevern skal ha tilgang på god og tilpasset

hjelp. I arbeidet med rapporten har vi stilt føl-

gende hovedspørsmål: Får barn og unge hjelp

når de trenger det? Er praksis ved vurdering av

henvisinger god nok? Hva skal til for at hjelpen

oppleves tilpasset og god? Opplever ledere og

behandlere i BUP at de kan gi et behandlingstil-

bud som er tilpasset og godt? I hvilken grad iva-

retas barn og unges rettigheter i klage- og kon-

trollsystemet? Målet med rapporten er å peke på

noen hovedutfordringer og på bakgrunn av det

komme med anbefalinger om hva som må til for

å ivareta barn og unge med behov for behandling

og oppfølging av BUP.

HistorikkFor å forstå dagens psykiske helsevern for barn

og unge kan det være nyttig å kjenne til barne-

psykiatriens fremvekst i Norge. Det var ingen

samlet nasjonal plan som ledet frem til dagens

organisering av BUP-ene. Snarere ble både eta-

bleringen av faget barnepsykiatri og klinikkene

som vokste frem, drevet frem av ildsjeler med

sterkt engasjement for psykiske helseproblemer

hos barn. Dermed ble tilbudet ved den enkelte

BUP i stor grad preget av enkeltpersoners faglige

tilnærminger og interesser. Det var ingen lands-

dekkende føring for tjenestene, hverken når det

gjaldt faglig innhold eller drift. Bortsett fra etable-

ringen av Nic. Waals institutt i Oslo ble den tidli-

ge barnepsykiatriske behandlingen på 1950- og

60-tallet forankret ved eller i tilknytning til syke-

husene. I første omgang var tilbudet tilknyttet

19 Innledning

Rikshospitalet, og senere kom det til andre syke-

hus rundt i landet.14 Det er mye som tyder på at

den videre utviklingen av barnepsykiatrien som

ledet frem til dagens psykiske helsevern for barn

og unge, ble sterkt preget av de modellene for

behandling som ble brukt overfor voksne. Selv

om faget var dedikert til barn og unge, var driften

av BUP preget av måten det psykiske helsetilbu-

det til voksne var organisert på.

I dag er BUP organisert som en del av spe-

sialisthelsetjenesten underlagt sykehusene (hel-

seforetak, HF), som igjen er organisert under et

av de fire regionale helseforetakene (RHF). BUPs

plass i helseforetakets organisasjonsstruktur va-

rierer. Noen BUP-er er organisert direkte under

ledelsen i helseforetaket, mens andre har flere

ledd mellom BUP-ledelsen og ledelsen i helse-

foretaket. BUP-er i et og samme helseforetak

kan også være organisert og drevet ulikt. Det er

stor grad av selvstendighet i hvordan helsefore-

taket utformer og drifter tjenestene sine, her-

under BUP. Dette kommer blant annet til uttrykk

gjennom ulikheter i kapasitet, kompetanse, ar-

beidsmetoder og behandlingstilbud.

Det er opp til hvert enkelt helseforetak å

disponere sine midler til drift. Det varierer der-

for hvor mye midler BUP får som rammebevilg-

ning til drift. Siden 2013 har det imidlertid vært

en politisk føring på at helseforetakene skal følge

«den gylne regel», som sier at det på regionalt

nivå skal være større vekst i psykisk helsevern

og tverrfaglig spesialisert rusbehandling enn i

somatikk.15 Psykisk helsevern for barn og unge er

en av gruppene som skal prioriteres innen psy-

kisk helsevern, og veksten skal måles i gjennom-

snittlig ventetid, kostnader, årsverk og aktivitet

(polikliniske konsultasjoner).16 I tillegg til ramme-

bevilgning til drift finansieres BUP gjennom til-

skudd som er basert på den aktiviteten behand-

lere utfører. Dette kalles innsatsstyrt finansiering

(ISF).17 I 2019 var om lag 20 prosent finansiert

gjennom ISF. Resten av midlene til BUP kom di-

rekte fra det enkelte helseforetak som en ram-

mebevilgning. På sikt er det et politisk mål at

også en større andel av psykisk helsevern skal

finansieres gjennom ISF på samme måte som i

somatikken, der det i dag er 50 prosent finansi-

ering gjennom ISF. Helseforetakene kan selv be-

stemme størrelsen på det som utgjør rammeo-

verføringen til den enkelte BUP.

Barn og unges rettigheter i psykisk helsevernBarnekonvensjonen gir barn og unge som har

behov for helsetjenester, viktige rettigheter. Det

er statens ansvar å sikre at disse rettighetene

blir ivaretatt, uansett hvor i landet barnet bor.18

Nedenfor beskriver vi kort noen av de mest sen-

trale rettighetene etter barnekonvensjonen til

barn og unge med behov for hjelp fra BUP. Vi

omtaler også et utvalg av det mest sentrale lov-

verket for BUP og noen av myndighetenes faglige

føringer for tjenesten.

Artikkel 24 – barns rett til den høyeste

oppnåelige helsestandard

Barn og unge har rett til å nyte godt av den høy-

est oppnåelige helsestandard. Barnets rett til

helse beskrives som en rett til å overleve og til å

utvikle sitt fulle potensial i omgivelser som gjør

det mulig for dem å nå den høyest mulig helse-

standard.19 Barn og unge har også rett til behand-

lingstilbud for sykdom og rehabilitering. Det gjel-

der både fysisk og psykisk sykdom. Staten skal

bestrebe seg på å sikre at ingen barn fratas sin

rett til slike helsetjenester.

For barn med psykiske helseplager og lidel-

ser som har behov for hjelp, betyr artikkel 24 at

staten skal sikre deres rett til å få hjelp, enten det

er i kommunen eller i BUP. Dette gjelder alle barn

og unge, uavhengig av hvor i landet de bor.19

Artikkel 6 – barns rett til optimal utvikling

Retten til optimal utvikling er et grunnleggende

prinsipp i barnekonvensjonen. Dette betyr at

hensynet til barns mulighet for optimal utvikling

skal veie tungt i både enkeltvedtak som berører

barn, og i generelle tiltak og beslutninger som be-


rører grupper av barn. FNs barnekomité sier at

de forventer at staten tolker «utvikling» i videste

betydning som et helhetlig begrep som omfat-

ter alle sider av et barns utvikling. Komiteen sier

videre at de forventer at alle tiltak som staten

gjennomfører, skal sikre en optimal utvikling for

alle barn.20

Barn og unge med behov for psykisk helse-

hjelp er i en spesielt sårbar situasjon. Psykiske

helseplager kan i seg selv forstyrre mulighetene

for utvikling, men kvaliteten på hjelpen barnet

mottar, har også betydning for utviklingsmulig-

hetene. Hjelpetjenestenes oppgave er derfor å

bruke muligheten behandlingstiden i BUP gir til å

bidra til barnets optimale utvikling.

Artikkel 3 – barnets beste

Barnets beste skal være et grunnleggende hen-

syn ved alle handlinger som berører barn. Det-

te innebærer at ledere og behandlere i psykisk

helsetjeneste for barn og unge har en plikt til å

kartlegge barnets behov og konkludere med hva

som vil være til barnets beste, før man fatter ved-

tak eller tar andre valg og avgjørelser som har

betydning for barna. Plikten gjelder vidt, både i

formelle vedtak og daglige avgjørelser. Hensynet

til barnets beste kan veies mot andre hensyn,

men skal være grunnleggende. Det vil si at det

skal mye til for å sette barnets beste til side. Det-

te gjør artikkel 3 til et viktig verktøy for alle som

jobber med barn og unge.

Artikkel 3 har betydning for barn i behand-

ling fordi alle avgjørelser som tas om utredning,

behandling, medisinutprøving eller andre inter-

vensjoner overfor barn, skal tas med utgangs-

punkt i en vurdering av hva som er til barnets

beste. For å kunne ivareta barnets beste er det

en forutsetning at den som skal fatte beslutnin-

ger, har hørt barnets mening.

Artikkel 12 – barnets rett til

å gi uttrykk for sin mening

Barn har rett til å fritt gi uttrykk for sin mening i

alle forhold som vedrører barnet. Barnets syns-

punkter skal ha behørig vekt i samsvar med bar-

nets alder og modenhet. Barnekonvensjonen

setter ingen nedre aldersgrense for når et barn

skal kunne gi uttrykk for sin mening om spørsmål

som berører dem. Retten til å delta og bli hørt

omfatter også retten til å få informasjon som gjør

at man kan ta del i egen sak. Dette er blant an-

net en viktig forutsetning for at barn og unge skal

kunne nyttiggjøre seg av retten til å klage dersom

deres rettigheter blir brutt.

Retten til å bli hørt er i likhet med artikkel 3

og 6 en artikkel som strekker seg vidt. Retten til å

bli hørt gjelder både små og store spørsmål som

berører barnet. Ledere og behandlere i BUP tar

mange beslutninger hvor barnets rett til å med-

virke er relevant – i utredning, innhold i behand-

lingsplan, avtaler om tid, sted og hyppighet av

behandling og i hvilken grad og hvordan foreldre

og andre hjelpetjenester skal involveres. Ansva-

ret for å høre barn tilfaller både den enkelte be-

handler og ledelsen.

Artikkel 4 – virkeliggjøring av

de anerkjente rettigheter

Denne artikkelen forplikter staten til å virkelig-

gjøre alle bestemmelsene i barnekonvensjonen

for barn i Norge. FNs barnekomité uttaler at de

forventer at staten legger til rette for at alle barn

får tilgang på sine rettigheter etter konvensjonen,

uten diskriminering av noe slag og uavhengig av

hvor i landet de bor.21

Barn og unges rettigheter i lov og forskrift

Barns rettigheter når de trenger psykisk helse-

hjelp i spesialisthelsetjenesten, er blant annet

beskrevet i pasient- og brukerrettighetsloven22

og i prioriteringsforskriften.23 I tillegg pålegger

spesialisthelsetjenesteloven24 helseforetakene

en rekke tiltak som blant annet skal sikre barn og

unge god kvalitet på de tjenestene de får. Under

har vi beskrevet de mest sentrale rettighetene

og pliktene for pasienter som mottar poliklinisk

behandling.

21 Innledning

Barn og unge med behov for psykisk helsehjelp er i en spesielt sårbar situasjon. Psykiske helseplager kan i seg selv forstyrre mulighetene for utvikling, men kvaliteten på hjelpen barnet mottar, har også betydning for utviklingsmulighetene.


Pasient- og brukerrettighetsloven beskriver

pasienters rettigheter og gjelder uavhengig av

alder. Loven regulerer blant annet retten til hel-

sehjelp, fritt valg av behandlingssted og retten til

å få nødvendig informasjon om tjenestetilbudet,

som er tilpasset individuelle forutsetninger som

alder, modenhet, erfaring og kultur- og språk-

bakgrunn. Loven regulerer også barnets parts-

rettigheter, forhold som gjelder klagerett, og gir

pasienten rett til å medvirke i utforming og gjen-

nomføring av behandlingen og til å få en indivi-

duell plan når det er behov for langvarige og ko-

ordinerte helsetjenester.

Prioriteringsforskriften er en konkretisering

av retten til nødvendig helsehjelp i pasient og

brukerrettighetsloven § 2-1b andre ledd.23 For-

skriften skal blant annet bidra til at det blir gjort

mest mulig like vurderinger og prioriteringer av

henvisninger til BUP rundt i landet. Forskriften

skal også gi forutsigbarhet for pasientene. Det

går frem av forskriften at pasienter under 23

år har rett til behandling innen 65 dager, regnet

fra den datoen pasienten er vurdert å ha rett til

nødvendig helsehjelp. Dette er en maksimums-

frist. Pasienten har også klagerett dersom de får

avslag på helsehjelp eller de mener det ikke er

foretatt en riktig vurdering av deres behov. Unge

under 23 år kan også klage dersom fristen på 65

dager overstiges.

Helseforetakene har etter spesialisthelse-

tjenesteloven en plikt til å bidra til likeverdige,

forsvarlige og tilgjengelige tjenestetilbud som er

tilpasset pasientenes behov. For BUP innebærer

dette blant annet at de har plikt til opplæring av

pasienter og pårørende.25 BUP har i tillegg plikt

til å legge til rette for nødvendig samarbeid med

andre instanser som kommunen, og en plikt til

å gi kommunen råd, veiledning og nødvendige

opplysninger.26 Veiledningsplikten er utdypet i

rundskriv til spesialisthelsetjenesten med kom-

mentarer.27 Videre sier spesialisthelsetjeneste-

loven at pasienter med komplekse psykiske

lidelser eller med behov for langvarige og koordi-

nerte tjenester skal tilbys en koordinator, og det

skal lages en individuell plan.28

Rett til å klage på brudd på pasientrettigheter

Dersom en pasient mener at han/hun ikke får

oppfylt de rettighetene som er beskrevet i pa-

sient- og brukerrettighetsloven og prioriterings-

forskriften, har pasienten rett til å klage. Klagen

skal gis skriftlig til BUP innen fire uker. Dersom

BUP opprettholder sitt opprinnelige vedtak, blir

klagen sendt fylkesmannen for videre behand-

ling. Pasient- og brukerombudet i fylket der pasi-

enten bor, kan gi råd og veiledning i utformingen

av en klage.

I denne rapporten ser vi spesielt på retten til

nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten

og omtaler derfor denne tematikken i mer de-

talj.29 Kriterier for når pasienten har rett til nød-

vendig helsehjelp, og kriterier for prioritering av

pasienter med rett til helsehjelp, er regulert i for-

skrift om prioritering av helsetjenester.23 Som

beslutningsstøtte ved spesialisthelsetjenestens

vurdering av henvisninger har Helsedirektora-

tet utviklet en prioriteringsveileder, som gir råd

om tildeling av rettighetsstatus for de vanligste

henvisningstilstandene.30 Anbefalingene om ret-

tigheter er på gruppenivå, men veiledere nev-

ner også flere individuelle forhold som skal vur-

deres, og som kan ha betydning for tildeling av

rettighetsstatus.30 BUP-ene foretar vurderinger

av henvisninger og avgjør om barn skal få hjelp

hos dem innenfor disse rammene. I veileder for

poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge

omtales det hvem som kan vurdere henvisnin-

ger til spesialisthelsetjenesten. Det stilles her in-

gen formelle krav til hvem som skal vurdere om

en pasient har rett til helsehjelp i psykisk helse-

vern, men Helsedirektoratet anser at slike ved-

tak bør fattes i samråd med psykologspesialist

eller psykiater for å oppfylle kravet til forsvarlig-

het.30, 31

Dersom BUP gir avslag på rett til helsehjelp,

vurderer de at barnets beskrevne symptomer

ikke oppfyller kriteriene satt i lov og forskrift.

23 Innledning

Dersom et barn får avslag på henvisning til BUP,

kan en eventuell klage sendes skriftlig til BUP.

Dersom BUP opprettholder sitt opprinnelige av-

slag på rett til helsehjelp, blir klagen sendt til fyl-

kesmannen for videre behandling.

Faglige føringer

De faglige føringene vi gjennomgår nedenfor, er

myndighetenes konkretiseringer av både rettig-

heter og plikter som følger av lovene som regu-

lerer behandlingstilbudet til barn og unge blant

annet i BUP. Veilederne er ikke rettslig bindende,

men er ment å være faglig normerende for utvik-

lingen av tjenestene ved at de sier noe om hvor-

dan lov og forskrift skal tolkes og gjennomføres i

helseforetaket. Helseforetakene er forpliktet til å

rapportere årlig på flere nasjonale kvalitetsindi-

katorer innenfor blant annet psykisk helsevern.

Veileder for poliklinikker

I 2008 ble det i «Veileder for poliklinikker i psy-

kisk helsevern for barn og unge» utarbeidet ty-

delige anbefalinger for hvordan BUP bør utøve

sine oppgaver for å sikre kvaliteten på den be-

handling som gis til barn og unge.31 Veilederen

skal bidra til økt kvalitet og likeverdighet i tjenes-

tetilbudet. Veilederen kommer med faglige anbe-

falinger for hele forløpet fra henvisning og utred-

ning til diagnostisering og behandling. Veilederen

understreker at tjenestene BUP tilbyr, skal base-

res på kunnskap om effekt av tiltak, systematisk

oppfølging av pasientene og måling av resultatet

av behandlingen. Det er forventet at ledere og

ansatte må kunne samle inn, analysere og tolke

informasjon om behandlingsresultat og bruker-

fornøydhet.31 BUP skal sørge for at det lages be-

handlingsplaner med tydelige mål og metodiske

tilnærminger. Veilederen understreker også be-

tydningen av brukermedvirkning hvor behand-

lingsansvarlig aktivt skal etterspørre og innhen-

te synspunkter og forslag til forbedring fra barn,

unge og familier om tjenestene de mottar. Blant

annet anbefales det at behandlingsplanen, tids-

punkter, møtesteder og hyppighet for møter bør

avtales med pasienten og pårørende. Veilederen

presiserer at det bør tilbys opplæring om blant

annet sykdommen/diagnosen, hva ungdomme-

ne kan gjøre selv for å mestre situasjoner og fore-

bygge tilbakefall, og hvordan foreldre kan støtte

dem. BUPs veiledningsansvar overfor kommuna-

le tjenester er også beskrevet i veilederen.

Prioriteringsveileder

På samme måte som med veilederen for polikli-

nikker i BUP er prioriteringsveilederen ikke retts-

lig bindende for tjenesten. Den beskriver nasjo-

nale myndigheters oppfatning av hva som er

god faglig praksis, hvordan relevant lovverk skal

tolkes, og hvilke prioriteringer som er i samsvar

med vedtatt politikk. Prioriteringsveilederen skal

bidra til at de barna og ungdommene som tren-

ger mest hjelp av BUP, får rask og riktig hjelp.30

Den skal også hjelpe BUP med å prioritere riktig

når de får en henvisning, slik at barn og unges

rettigheter blir ivaretatt.

Nasjonale kvalitetsindikatorer

Helsedirektoratet har ansvar for å utvikle, formid-

le og vedlikeholde nasjonale kvalitetsindikatorer

for spesialisthelsetjenesten.32 Disse indikatorene

er ment å si noe om kvaliteten på tjenesten som

måles. Indikatorene skal være et hjelpemiddel

for ledelsen i tjenesten og danne et grunnlag for

at pasienter kan ivareta sine rettigheter. Indika-

torene skal også være et grunnlag for nasjonale

myndigheters oversikt over området for å sikre

kvalitet og pasientsikkerhet. BUP rapporterer til

Helsedirektoratet på seks slike indikatorer, som

handler om ventetider og diagnose.

Det foregår en løpende diskusjon i fagmiljø-

ene om hvorvidt disse indikatorene er egnet for

å si noe om kvaliteten i tjenesten til barn og unge.

Pakkeforløp

«Pakkeforløp» var i utgangspunktet en standard

fremgangsmåte for organisering av pasientfor-

løp for utredning og behandling av somatisk

sykdom. Pakkeforløp for psykiske lidelser hos


barn og unge er politisk initiert med bakgrunn i

evalueringer som viste stor variasjon i ventetid,

utredning, behandling og oppfølging.33 De første

pakkeforløpene for psykiske lidelser hos barn

og unge ble innført 1. januar 2019.34 Målet med

pakkeforløpene er at pasienter og pårørende

skal møte et behandlingsforløp som er helhetlig

og forutsigbart, uten unødig ventetid. Forløpene

skal bidra til mer likeverdighet i tilbudet rundt om

i landet, og pasienten skal få mer innflytelse på

behandlingen.34 Målene med pakkeforløpene er

overlappende med føringene i veileder for poli-

klinikker i BUP.

Pakkeforløpene for psykisk helse for barn

og unge har klare føringer som beskriver organi-

seringen av utredningen, diagnostisering, vurde-

ring av behov for behandling, selve behandlin-

gen og oppfølging, kommunikasjon med pasient

og pårørende, samt ansvarsplassering og kon-

krete forløpstider. Et pakkeforløp skal bygge på

nasjonale faglige retningslinjer der det finnes, al-

ternativt på best tilgjengelig kunnskap og faglig

konsensus. Det skal også være tydelig hvilke av

barnets livsområder som skal kartlegges i forbin-

delse med behandlingen.35 Likevel har de ulike

BUP-ene relativt stor frihet til å definere deler av

det faglige innholdet – for eksempel hvilke kart-

leggingsinstrumenter som skal benyttes i løpet

av utredningsperioden.36

Om pakkeforløpene bidrar til økt kvalitet i tje-

nesten, er en løpende diskusjon i fagmiljøene.37

Metode For å se nærmere på tilbudet til barn og unge i

BUP har Barneombudet innhentet og analysert

informasjon fra barn, unge, foreldre, behandlere

og ledere i BUP. Resultatene presenteres i denne

rapporten. Datainnsamlingen pågikk i perioden

februar 2019 til januar 2020. Nedenfor redegjør

vi kort for hvordan vi har gått frem for å innhente

informasjonen.

Vi har i tillegg snakket med fagorganisasjo-

ner, forskningssentre, interesseorganisasjoner,

direktorat, departement, Helsetilsynet og bru-

kerorganisasjoner. Dette ble gjort for å få innspill

til temaer det har vært viktig å berøre i samtaler

med barn, unge, foreldre og behandlere og le-

dere i tjenesten. Informasjon fra disse samtalene

har vi brukt som bakgrunnsinformasjon – de blir

ikke presentert som funn i denne rapporten.

Samtaler med ungdom

Barneombudet har snakket med 26 ungdom-

mer i alderen 13–19 år (to var under 13 år) fra

ulike deler av landet. Det var fem gutter og 21

jenter. De fleste av ungdommene bodde i tett-

bygde strøk eller mellomstore byer, men vi har

også snakket med ungdom i utkantstrøk. Alle

mottar eller har mottatt poliklinisk behandling i

BUP. Ungdommene er rekruttert gjennom BUP

(hvor vi la ut brosjyrer om prosjektet), via helse-

sykepleier på skoler (hvor vi tok direkte kontakt i

aktuelle områder) og via foreldre som tok kontakt

etter å ha sett en nettannonse i våre digitale ka-

naler eller brosjyrer på BUP.

Ungdommene har selv fått velge tid og sted

for samtalene med Barneombudet. De har også

fått velge om de ønsket å ha med foreldre eller

andre de stoler på i samtalen med oss.

Barneombudet brukte en semistrukturert

intervjuguide til å gjennomføre samtalene. Inter-

vjuguiden var på forhånd testet ut på et par ung-

dommer og ble justert etter deres tilbakemeldin-

ger. Samtalen begynte med at Barneombudet

fortalte litt om prosjektet og formålet med det.

Deretter kunne ungdommene snakke litt fritt om

sine erfaringer, før temaer fra intervjuguiden ble

trukket inn i samtalen. Samtalene tok som regel

mellom 45 og 70 minutter, og det ble tatt notater

underveis. Ungdommene fikk også mulighet til å

skrive eller ringe til Barneombudet i ettertid der-

som de hadde mer de ønsket å formidle.

Samtale med foreldre

Barneombudet har snakket med 20 foreldre fra

ulike deler av landet. 18 av disse er foreldre til

andre ungdommer enn de vi har snakket med i

dette prosjektet. Foreldrene har erfaringer fra til

25 Innledning

sammen 12 ulike BUP-er. På samme måte som i

intervjuene av ungdommene har også foreldrene

fått muligheten til å fortelle fritt om sine erfarin-

ger i begynnelsen av samtalen og deretter gått

gjennom sentrale temaer i intervjuguiden. Vi har

gjennomført en samtale med hver av foreldrene

med en varighet på 45–90 minutter.

Samtaler med ledere og behandlere i BUP

Vi har snakket med 14 ledere fra ti helsefore-

tak fordelt på alle de fire regionale helseforetake-

ne. I tillegg snakket vi med 20 behandlere i klinisk

praksis fra til sammen 14 BUP-er. Noen har selv

kontaktet oss når de har hørt om prosjektet, an-

dre har vi henvendt oss til som en følge av at vi

skulle besøke regionen for å intervjue unge. Le-

derne vi har snakket med, har ulike posisjoner på

sykehuset, fra klinikkdirektør til teamledere. En-

kelte har hatt en kombinert behandler- og leder-

rolle. Samtalene med ledere og behandlere har

hatt en åpen form, hvor vi har bedt om tilbake-

meldinger på hva som fungerer bra, og hva som

etter deres syn bør forbedres.

Henvisninger og klager

I tillegg til samtaler med ungdom, foreldre, be-

handlere og ledere i BUP innhentet vi også skrift-

lig informasjon fra de regionale helseforetakene

(RHF) for 2019 og fylkesmannsembetene for

2018 (data for 2019 var ikke tilgjengelige på un-

dersøkelsestidspunktet). Vi bad om informasjon

om de vanligste begrunnelsene for avslag på

henvisning, antall mottatte klager på avslag og

hvor mange av klagesakene som fikk medhold. Vi

fikk informasjon fra to av fire RHF-er, med infor-

masjon fra til sammen 7 av 19 helseforetak (HF).38

Av fylkesmennene var det ni av 11 som svarte på

vår henvendelse.

I tillegg søkte vi etter gjennomførte tilsyn og

konsernrevisjoner som kunne si noe om praksis

ved vurdering av henvisninger i BUP og klage-

behandling. Vi har bare funnet én publisert kon-

sernrevisjon som direkte går på barn og unges

rettigheter i BUP. Denne er fra Helse Sør-Øst

(2018) og handler om hvordan Akershus univer-

sitetssykehus sikrer etterlevelse av pasient- og

brukerrettighetsloven, og at barn og unge får li-

keverdige og forutsigbare tjenester i BUP.39 Hel-

setilsynets sist gjennomførte landsomfattende

tilsyn (2015) med psykisk helsevern for barn og

unge kaster også lys over praksis ved vurdering

av henvisninger i BUP.40 Foreldre, ledere og be-

handlere vi snakket med, gav også relevant in-

formasjon om praksis ved vurderinger av hen-

visninger.

Etikk

Alle vi har snakket med, fikk på forhånd informa-

sjon om formålet med rapporten. Vi informerte

om at vi ønsket å bruke avidentifiserte sitater fra

dem i rapporten. Denne informasjonen ble gjen-

tatt før vi startet samtalene. I de tilfellene ung-

dommene var under 16 år, har foreldrene sam-

tykket til at barna deres har deltatt.

Om rapporten

Barneombudet tror det er rimelig grunn til å anta

at ungdom og foreldre som har tatt kontakt med

oss og ønsket å dele sine historier, er delvis moti-

vert av at de har hatt negative opplevelser i mø-

tet med BUP. Det kan dermed være en skjevhet

i det som presenteres i rapporten. Vi ser likevel

at det er flere temaer som går igjen på ulike vis.

Disse felles temaene gir oss viktig informasjon

om BUP som tjeneste i dag.

Rapporten gir i de første kapitlene et inn-

blikk i hva ungdom, foreldre, ledere og behand-

lere i BUP har trukket frem i samtaler med oss.

Deretter omtaler vi våre funn når det gjelder

saksbehandling av henvisninger og klagesaker,

før vi avslutningsvis oppsummerer utfordringer

og gir våre anbefalinger.

26

«Jeg skulle hatt BUP i koffert.» (Jente 17 år)

Sitatet ovenfor berører et tema de fleste av ungdommene

vi snakket med var opptatt av – nemlig hvor viktig det er at

hjelpen er lett tilgjengelig.

Barneombudet spurte ungdommene om de opplevde å ha

fått den hjelpen de trengte, når de trengte det, og eventuelt

hva som skulle til for at det kunne vært bedre.

Det var noen temaer som gikk igjen. Disse beskriver vi i

dette kapittelet.

2. Ungdom forteller

27 Ungdom forteller


Tilgjengelige og tilpassede tjenester Ventetid

«Det gikk over all forventning å komme til

BUP. Ventetiden var verst.» (Gutt, 19)

I intervjuene har ventetid vært et gjennomgå-

ende tema. Ungdommene opplever at det ofte

tar lang tid fra de trenger hjelp, til det blir sendt

henvisning. Mange forteller også at det går for

lang tid fra henvisning sendes, til de får satt opp

time. Flere forteller at de synes det er strevsomt

og vanskelig å vente når de har store problemer

og ønsker og trenger hjelp der og da for å kunne

håndtere hverdagen.

«Søkte rett før jul i 2018 og kom inn i mars.

Det var ikke så greit å gå og vente. Jeg vis-

ste ikke hva som kom til å skje der, og hvem

jeg skulle snakke med. Jeg gikk og gruet

meg litt og visste ikke helt hva jeg skulle

komme til.» (Jente, 13)

Flere sier de har måttet vente to til tre måneder

på første behandlingstime. Andre forteller at det

gikk mye raskere den andre gangen de ble hen-

vist, siden de da allerede var inne i systemet.

Mange gav uttrykk for at mangel på informasjon

var noe av det som gjorde ventetiden vanskelig.

De kan tenke mye og bli usikre på hva som for-

ventes av dem, og hva som skal skje, når de går

lenge uten å vite hvem de skal møte, og hva som

skal skje. Mange gruer seg mens de venter. De gir

også uttrykk for at lang ventetid går negativt ut

over skolegangen. Det kan være at de ikke klarer

å konsentrere seg eller delta, og noen kommer

seg ikke på skolen i det hele tatt. Ventingen går

også utover andre aktiviteter som er viktige for

ungdommen, som å være med venner, fritidsak-

tivitet eller fungering i familien.

Lengde og hyppighet på behandlingstimene

«Det var altfor mye repetisjon og gjentakel-

ser. Det hadde vært bedre om jeg kunne

komme over litt lengre tid og snakket meg

ferdig.» (Jente, 18 år)

Det mest vanlige er at det er satt av 60 minut-

ter til en behandlingstime. Det er store variasjo-

ner i hva ungdommene ønsker seg med tanke

på lengden på behandlingstimen. Alle vi snakket

med, hadde likevel klare meninger om hva som

ville være en god måte å legge opp timene på.

For eksempel mener noen at de trenger korte ti-

mer fordi de sliter med oppmerksomhet. Andre

har behov for lange timer fordi det tar tid å bli

trygg og bygge et tillitsfullt forhold, som er en for-

utsetning for å kunne åpne opp om det de har

behov for hjelp til. Noen av ungdommene følte

at de ikke hadde klart å komme til kjernen i pro-

blemet eller å fortelle om det vanskeligste i tiden

de var i BUP.

«Noen ganger litt lenge mellom hver gang,

da husker jeg ikke helt hva jeg snakket om

sist.» (Jente, 11 år)

Mange av ungdommene sier at de startet i BUP

med samtale én gang i uka, og at dette etter

hvert gikk over til samtaler annenhver uke. Men

vi har også snakket med unge som forteller at

de hadde samtale bare én gang i måneden. Det

syntes de var for sjelden. Er det lang tid mellom

timene, opplever mange at de har glemt hva som

skjedde forrige time, og at de må starte på nytt

igjen neste gang, både med informasjon om seg

selv og med å bli kjent.

Sted

«Når jeg var 12, var det veldig unaturlig set-

ting å gå inn i et rom og åpne seg om fø-

lelsene. Man vet ikke hvem den personen

er. Man er på et sårt punkt i livet. Kanskje

heller finne på andre ting, gå en tur, kanskje.

Det ble ikke prøvd.» (Jente, 18 år).

29 Ungdom forteller

Alle ungdommene har hatt samtaler på et kontor,

og mange synes det var vanskelig og likte ikke å

ha samtaler der. Som vi ser av sitatet ovenfor,

kan det handle om at det oppleves som unaturlig

å snakke sammen på denne måten, både fordi

de er unge, og fordi de er i en sårbar fase. Men

det handler også om at ungdom trenger tid til å

bli kjent med behandleren for å kunne åpne seg.

Flere ungdommer sier de har foreslått alternati-

ver til å snakke på behandlerens kontor, fordi det

kan være lettere å åpne seg om de er i en situ-

asjon som er mer kjent for dem. Ungdommene

har foreslått å gå tur, kjøre bil, gå på kafé, mø-

tes på skolen eller lignende, men har i liten grad

blitt møtt på dette. De ungdommene som fikk

medvirke i valg av behandlingssted, forteller at

de følte seg friere til å snakke når samtalene ikke

var på kontoret. Andre forteller at de godt kunne

prate på kontoret, men at det hadde vært lette-

re om de kunne gjøre noe annet samtidig som

de snakket. En gutt med ADHD-diagnose sa for

eksempel at han gjerne kunne spille sjakk mens

han pratet, for da var det lettere å konsentrere

seg. Mange uttrykte et sterkt ønske om at det

skulle være flere muligheter til å tilpasse tid og

sted for behandlingen til deres behov.

Et annet tema som dukket opp i våre sam-

taler med unge, er den fysiske plasseringen av

BUP. Flere BUP-er er lokalisert på eller i tilknyt-

ning til somatiske sykehus. Noen synes det er

ubehagelig at BUP ligger på sykehuset, og føler

at de blir sett på som syke. Dette kan oppleves

som en ekstra belastning når de selv ikke ser på

seg syke, men noen som trenger støtte og hjelp.

Noen BUP-er har egne venterom, mens andre

har venterom sammen med psykisk helsevern

for voksne eller andre sykehusavdelinger. Man-

ge av ungdommene likte ikke dette. Noen er for

eksempel redde for å møte på kjente mens de

sitter på venterommet, mens andre synes ven-

terommet generelt er lite tilpasset deres alders-

gruppe. Noen forteller at de fikk tilbud om at

behandleren kunne komme ned og møte dem

når timen skulle begynne, slik at de slapp å finne

frem selv og å sitte på venterommet. Dette opp-

levde de som positivt, og det gjorde møtet med

BUP litt lettere.

Tap av skolegang

«Det hadde vært fint om BUP var på sko-

len. Kunne ha en psykisk doktor på sko-

len.» (Gutt, 10 år).

Flere steder i landet er det stor avstand mellom

BUP og der ungdommene bor eller går på skole.

Mange trekker frem lang reisevei til BUP som en

utfordring. Flere forteller at de har over én time

å reise hver vei, noen vesentlig lengre. Flere er

dessuten avhengige av kollektivtransport for å

komme seg til BUP, og på små steder med få av-

ganger er det ofte at rutetidene ikke korrespon-

derer med behandlingstimen. I slike tilfeller vil det

å gjennomføre en behandlingstime i BUP ta store

deler av dagen.

«Jeg mistet samme time på skolen hver

eneste uke, det var veldig dumt, da kun-

ne jeg risikere å miste et helt fag.» (Jente,

17 år)

Behandling i BUP innebærer for de aller fleste tap

av skolegang, også for de som ikke har lang rei-

sevei. BUP har vanligvis åpent fra 08.00 til 15.30

og behandlingen skjer derfor oftest i skoletiden.

For de som har lang reisevei eller må vente lenge

på grunn av få avganger med kollektivtransport,

vil det innebære at de går glipp av store deler av

skoledagen. For noen kan dette ha store konse-

kvenser. Dersom, som vi ser av sitatet ovenfor,

tidspunktet berører det samme faget over tid,

kan elever i videregående skole risikere å ikke få

godkjent faget blant annet fordi skolen mangler

vurderingsgrunnlag. Ungdommene gir uttrykk

for at det å miste skolegang blir en ekstra belast-

ning og stressfaktor i tiden de går i behandling.

Da må de ta igjen det tapte på fritiden, med mer

lekser, og når de strever psykisk, er det mange


«Jeg mistet samme time på skolen hver eneste uke, det var veldig dumt, da kunne jeg risikere å miste et helt fag.»

(Jente, 17 år)

31 Ungdom forteller

av dem som ikke orker det merarbeidet, forteller

ungdommene.

Noen av ungdommene har hatt behand-

lere som er opptatt av å tilpasse behandlingen

slik at det ikke går ut over skolearbeidet. Deres

behandlere har blant annet variert tidspunkte-

ne timene avholdes, eller gir time på slutten av

dagen etter skolens slutt, slik at de ikke mister

undervisning.

«De første gangene måtte jeg gå fra skolen

[etter behandlingstimen]. Det var ikke greit

å gå tilbake til skolen etterpå, fordi jeg var

så sliten. Da måtte jeg gå hjem, og skoleda-

gen min var tapt. Siste året gikk jeg ikke på

skolen.» (Jente, 18 år)

Ungdommene trekker også frem utfordringen

ved å kombinere det å gå på skolen med å være

i behandling. For noen ble det rett og slett for

strevsomt eller vanskelig å gå tilbake til klassen

etter en behandlingstime. De har da gått glipp av

mye undervisning, som det er vanskelig å kom-

pensere for. På sikt har det ført til større belast-

ninger og problemer for ungdommene.

Samarbeid med foreldre og skole

«De har bare snakket med foreldrene mine

tre ganger. En gang tok jeg med foreldre-

ne selv. De spurte aldri meg om foreldrene

skulle være med oftere, selv om jeg mente

at problemene startet hjemme.» (Jente, 17

år)

I samtalene med ungdommene har det blitt klart

at behandlere tilrettelegger for samarbeid med

foreldrene i ulik grad. Det kan være ulike årsa-

ker til det. Uansett er familien ofte den viktigste

arenaen for barn og unge, og ungdommene vi

snakket med, hadde selv klare meninger om de

ønsket mer eller mindre involvering av foreldrene

i behandlingen. Noen forteller at de ikke ønsker at

foreldrene er involvert i behandlingen i det hele

tatt. For noen handler dette om at de ikke ville

fortelle ting mens foreldrene var der. Andre ung-

dommer forteller at de skulle ønske at foreldrene

var med oftere. Noen sier de ble oppfordret av

behandleren til å ta med foreldrene, men at de

fikk være med og bestemme selv hvordan forel-

drene skulle involveres.

«Læreren min fikk et skjema som han skul-

le fylle ut. Jeg likte ikke dette, læreren min

har ikke noe med at jeg er hos BUP. Lærer-

ne kjenner meg ikke så godt, selv om det

var kontaktlærer som fikk skjemaet. Jeg ble

ikke spurt om det var greit. Jeg fikk ikke vite

hva det handlet om, og jeg fikk ikke vite hva

læreren min hadde svart.» (Jente, 18 år)

For de fleste ungdommer er skolen en av de vik-

tigste arenaene. Ungdommene forteller om stor

variasjon i omfanget av samarbeid mellom BUP

og skole, og i hvilken grad ungdommene selv ble

involvert i dette samarbeidet. Noen har erfart at

BUP har deltatt på samarbeidsmøter eller for å

veilede skolen, mens flertallet av ungdommene

forteller at de ikke tror det har vært kontakt mel-

lom BUP og skole. Dette er noe mange etterlyser.

Ungdommene er videre tydelige på at det er vik-

tig for dem å få være med på å bestemme hvem

som skal få informasjon om dem, og hva lærerne

skal få vite om dem og ikke.

Ungdommens opplevelse av selve behandlingen

Her ser vi nærmere på hva ungdommene mener

er viktig for at de skal oppleve å ha fått god hjelp

og behandling.

Relasjonen til behandleren

«Det handler mye om kjemi. Førsteinntryk-

ket er veldig viktig – det å kunne være litt

uformell og ikke hele tiden være dønn se-

riøs. Det er veldig vanskelig å snakke med


noen man ikke har kjemi med.» (Jente, 17

år)

Ungdom som opplever å ha fått god hjelp, trekker

frem betydningen av god kjemi og god relasjon

til behandleren. Det handler om at behandleren

tar seg god tid til å bli kjent, forteller ungdomme-

ne. Dette er viktig for dem fordi det tar tid å bli

trygg nok til å fortelle om det som er vanskelig. Ungdommene trekker også frem at det er viktig

at behandleren kan være litt uformell og dele litt

om seg selv.

«Nå har jeg ny behandler som jeg er veldig

fornøyd med. Spør hva hun kan gjøre for å

tilpasse seg meg. Vi blir enig hvordan tema

vi skal ha, hvor lenge vi skal snakke om det.

Hun bryr seg faktisk. Ikke bare sånn: Her er

medisiner, så kan vi skyve deg litt av vei-

en.» (Jente, 17 år)

Det å bli lyttet til og tatt på alvor er avgjørende

for ungdommenes opplevelse av behandlingen.

Flere trekker frem at det er positivt at de får mu-

ligheten til å påvirke hvordan behandlingstimene

skal være. En gutt fortalte at det var veldig nyttig

at behandleren fremhevet det positive på slutten

av samtalen, slik at han kunne dra hjem med noe

positivt. Behandleren forsøkte også å normalise-

re ting, som gjorde at han ikke følte at han var

alene om problemene.

Dessverre har vi også møtt mange ung-

dommer som har dårlige erfaringer med sin

behandler i BUP. Mange sier at de ikke har hatt

god kjemi med behandleren, og derfor ikke har

klart å fortelle hvordan de egentlig har det. Fle-

re av ungdommene sier at det må bli enklere å

bytte behandler dersom kjemien ikke stemmer.

Flere forteller at det kan være vanskelig å byt-

te behandler, og om det er mulig, så kan det ta

lang tid. Noen beskriver at de blir sittende med

en følelse av at det er de selv som er vanskeli-

ge. Andre forteller derimot at deres ønske om å

bytte behandler har blitt tatt positivt imot, og at

det var en god opplevelse når deres ønsker og

behov ble tatt på alvor.

«Sinnet mot BUP kom etter hvert i 3. klasse

når det stadig kom nye folk. I 4. klasse tenk-

te jeg: Hva er vitsen med dette? Jeg burde

hatt en fast og trygg psykolog. Rakk aldri å

bli kjent med noen – hadde behov for å bli

trygg og få litt forståelse før jeg kunne for-

telle mer» (Gutt, 19 år)

En annen utfordring ungdommene forteller om,

er ufrivillige behandlerbytter i BUP. Flere av ung-

dommene har hatt mange behandlere i løpet av

tiden de har vært i BUP. De forteller at de aldri

rakk å bli trygg på behandleren før det kom en ny.

Det kan være at behandlere slutter, blir sykmeld-

te, har permisjon eller byttes ut av andre årsaker.

En jente fortalte at det var vanskelig å komme i

kontakt med BUP da behandleren hennes ble

sykmeldt. Flere fortalte at de fikk lite informasjon

i forkant av behandlerbyttet. Vi fikk også eksem-

pler på at ungdom hadde møtt opp til time som

avtalt, men at det plutselig var en ny behandler

de skulle forholde seg til, uten at de hadde blitt

informert om det på forhånd. Ungdommene gir

uttrykk for at det blir uforutsigbart, og at det er

problematisk at de må bygge opp en relasjon på

nytt.

Utredning

«Husker at jeg noen ganger fylte ut noen

skjemaer – tredje gangen ble jeg irritert.

Hadde fått det samme skjemaet tre gan-

ger – sa til dem at dette hadde jeg gjort

før, og at de måtte komme med noe nytt.»

(Gutt, 19 år)

Ungdommene forteller at de ønsker å få hjelp til å

snakke om det som er vanskelig, og om hvordan

de egentlig har det. Mange forteller imidlertid at

de opplever at det brukes for mye tid på utred-

ning og skjemaer. De gir uttrykk for at de ikke all-

33 Ungdom forteller

tid skjønner hvorfor det må gjøres. En jente for-

teller for eksempel at det bare var en haug med

skjemaer, at det føltes som et intervju hele året.

Hun opplevde det som om behandlerne bare

skulle lete etter noe. Flere forteller at de måtte

ta masse tester på en PC, og at de opplevde det

som at behandleren ikke lurte på hvordan de

hadde det. Flere etterlyser at behandleren bru-

ker mer tid på å snakke med dem, men også at

han eller hun orienterer dem om hensikten med

utredningen.

Informasjon, støtte og rådI denne delen løfter vi frem det ungdommene har

fortalt oss om informasjonen de har mottatt om

diagnose og medisinbruk, og om støtten de har

mottatt i avslutningen av behandlingen. Vi har

også snakket med ungdommene om de har fått

informasjon om sine rettigheter og klagemulig-

heter.

Informasjon om diagnose og medisinbruk

«Fikk diagnosen, så var det over. Mamma

og pappa har prøvd å lære meg hva diag-

nosene er. Ikke behandlere.» (Gutt, 14 år)

Barn og unge har mange rettigheter i møte med

BUP, blant annet er retten til informasjon vesent-

lig. Nesten alle vi snakket med, sier de visste lite

om BUP før de ble henvist til behandling. Flere

har en opplevelse av å ikke få informasjon, eller

at informasjonen de har fått, har vært vanske-

lig å forstå. Dette gjelder både generell informa-

sjon om BUP, hvorfor de er der, hva de skal gjøre

på BUP, hvordan de voksne forstår det de sliter

med, hva som er selve behandlingen, og infor-

masjon om diagnose og medisinbruk.

Noen opplever at de har fått god informa-

sjon og gode råd om diagnosen eller tilstanden

sin. Dette gjør blant annet at det blir lettere for

dem å forstå hvorfor de har det vanskelig, og

hva de selv kan gjøre for å håndtere probleme-

ne som oppstår i hverdagen. Men mange opple-

ver at de har fått lite eller ingen informasjon om

hva det innebærer å ha den aktuelle diagnosen.

Noen sier de har fått informasjon, men at den

ikke har vært forståelig. Dette skaper usikkerhet

med tanke på hvor alvorlig tilstanden deres er,

og hvordan de skal håndtere den, og dessuten

usikkerhet med tanke på om dette er en tilstand

de skal ha resten av livet, eller om det kan gå

over. Vi ble også fortalt at noen behandlere gjor-

de lite for å undersøke hvordan informasjonen

hadde blitt forstått. Flere sier de har måttet lese

seg opp på internett på egen hånd eller få infor-

masjon andre steder. I et av de verste tilfellene

hadde ungdommen gått i flere år med misopp-

fatninger om en svært alvorlig tilstand.

Blant de ungdommene vi snakket med, var

det flere som har gått, eller går, på medisiner.

Noen av ungdommene sier de ikke visste hvem

som hadde ansvar for oppfølgingen av deres

medisinbruk. Flere sier at de ikke fikk god nok

informasjon om eventuelle bivirkninger av å be-

gynne på medisiner.

Avslutning av behandlingen

«Jeg fikk litt informasjon da det ble snakk

om utskriving. De nevnte helsesøster og at

jeg kunne gå til samtaler der. De sa også

at de kunne få en ny henvendelse fra meg

hvis jeg hadde behov for dette.» (Jente, 18

år)

Mange vil fortsatt ha behov for støtte og hjelp et-

ter endt behandling i BUP. Noen kan ha rett til vi-

dere hjelp fra kommunale tjenester, mens det for

andre er tilstrekkelig at familien og omgivelsene

rundt mobiliserer. Flere av ungdommene etter-

lyser støtte og råd fra behandleren om hva som

skal skje videre etter avslutning ved BUP. Mange

forteller at når de ikke får slik informasjon eller

det ikke lages en plan, virker situasjonen kaotisk

og uoversiktlig.


«BUP ville bare snakke med meg, jeg fikk

aldri noen konkrete råd om hvordan jeg

kunne hjelpe meg selv. Det har jeg fått fra

helsesykepleier.» (Jente, 18)

Et annet viktig tema ved avslutning av behand-

ling er om ungdommene opplever å få med seg

noen verktøy de kan bruke videre i hverdagen for

å hjelpe seg selv. Flere forteller at de ikke fikk råd

om hvordan de kunne gjøre hverdagen enklere,

men at slik hjelp kom fra andre, som foreldre eller

helsesykepleier. Andre sier at de fikk litt informa-

sjon om at helsesykepleier kunne være en aktu-

ell samtalepartner etter utskriving, og at det var

mulig å bli henvist på nytt til BUP dersom det var

behov for det.

«Fikk informasjon om at diagnosen ikke

er meg, og at jeg kan bli kvitt den. Jeg har

blitt bedre og har lært ting som jeg vil bruke

hjemme. Å lære ferdigheter er viktig, noe

man kan fortsette å bruke etter behand-

ling.» (Jente, 15 år)

Andre forteller at de hadde fått god informasjon

og gode råd og fått opparbeidet seg ferdigheter

til å bruke i hverdagen. På den måten kunne de

fortsette den positive utviklingen etter endt be-

handling. En 14 år gammel jente sa for eksempel

at behandleren hadde forklart henne hvordan

hjernen hennes reagerer i ulike situasjoner. Hun

var fornøyd med å ha fått dette forklart på en

måte hun forsto. Hun hadde også fått konkrete

verktøy som gjorde hverdagen hennes bedre i

dag. Andre hadde lært konkrete teknikker for å

få «fri» fra alle tankene, som pusteteknikker eller

råd om å tegne eller skrive dersom symptomene

kommer tilbake.

Informasjon om rettigheter og klagemulighet

«Jeg fikk ingen informasjon om mine ret-

tigheter. Er 18 år nå.» (Jente, 18 år)

I tillegg til rett til informasjon som er relevant for

selve behandlingen og veien videre, har barn og

unge også rett til informasjon om sentrale pasi-

entrettigheter. Noen sier for eksempel at de ikke

visste at det ble skrevet journal, eller at behand-

leren skulle ta vare på alle opplysningene. De vis-

ste heller ikke at de hadde tilgang til å se den.

Retten til medvirkning er en annen vesentlig

rettighet. Det er en sterk faglig føring at behand-

lingstilbudet i BUP bør bygge på en behandlings-

plan som er utformet i samarbeid med den unge

og eventuelt foreldre.41 Behandlingen må tilpas-

ses den enkelte pasient og familiens ønsker og

behov. I våre samtaler med ungdom er det noen

som sier de ikke har hatt en konkret behand-

lingsplan. Andre svarer at de ikke vet om de har

hatt det eller ikke.

De fleste sier de ikke har fått informasjon

om muligheten til å klage dersom de er misfor-

nøyd med behandlingen de har fått.

35 Ungdom forteller

«BUP ville bare snak-ke med meg, jeg fikk aldri noen konkrete råd om hvordan jeg kunne hjelpe meg selv. Det har jeg fått fra helsesykepleier.»

(Jente, 18)

«Jeg fikk ingen informa-sjon om mine rettighe-ter. Er 18 år nå.»

(Jente, 18 år)

«Husker at jeg noen ganger fylte ut noen skjemaer – tredje gangen ble jeg irritert. Hadde fått det samme skjemaet tre gan-ger – sa til dem at dette hadde jeg gjort før, og at de måtte komme med noe nytt.»

(Gutt, 19 år)

«Det hadde vært fint om BUP var på skolen. Kunne ha en psykisk doktor på skolen.»

(Gutt, 10 år).

36

3. Foreldre forteller

37 Foreldre forteller

Sitatet ovenfor er på mange måter representativt

for de foreldrene vi har snakket med. De opp-

lever at barnets psykiske lidelser påvirker hele

familien, men også at løsningen ligger i familien,

ikke kun hos det enkelte barn eller den enkelte

ungdom. Barneombudet spurte foreldrene om

de opplevde å ha fått hjelp til barna sine når de

trengte det, og eventuelt hva som skulle til for at

det kunne vært bedre. Det var noen temaer som

gikk igjen. Disse beskriver vi nedenfor.

Tilgjengelige tjenesterTiden fra første bekymring til behandling

«PPT henviste ham til BUP i 2017, tre år

etter første bekymring […] Han fikk AD-

HD-diagnose og startet med medisiner i

juni 2019 […]»

Et flertall av foreldrene opplever at det tar lang tid

før barnet deres får hjelp. Det gjelder enten ved

at det tar lang tid fra barnet eller forelderen er be-

kymret, til en henvisning blir sendt til BUP, eller at

det tar lang tid fra henvisningen er sendt, til de får

et tilbud om behandling. Flere foreldre hadde er-

faring med at BUP sendte henvisninger i retur til

fastlegen fordi de ikke var godt nok utfylt, fremfor

å ta direkte kontakt med fastlegen og be om ut-

fyllende opplysninger. I noen tilfeller ble henvis-

ningen avslått og barna, eller foreldrene på deres

vegne, måtte da enten klage på vedtaket eller få

en ny henvisning. I begge tilfeller førte dette til at

barnet gikk lengre uten hjelp. Når barnet har fått

tilbud om behandling hos BUP, opplever noen

foreldre at BUP bruker mye tid på utredning før

barnet får noen å snakke med og behandlingen

starter. På denne måten oppleves det som om

veien til hjelp kan bli lang.

Foreldre som har barn med blant annet sko-

levegring og psykiske lidelser som angst eller de-

presjon, opplever ofte at veien til hjelp er lang.

Skolevegring eller bekymringsfullt skolefravær

gir ikke alene rett til helsehjelp fra spesialisthel-

setjenesten.42

Enkelte foreldre forteller om at barnet deres

har hatt så lang ventetid etter henvisning (6–12

måneder) at det har ført til en alvorlig og forver-

ret situasjon for barnet.

Ventetiden er en krevende periode for forel-

drene. Dette kommer både av at barna ofte blir

sykere mens de venter, og at foreldrene veldig

sjelden har noen som følger barna opp lokalt

mens de venter på behandling i BUP. Bare et par

av foreldrene vi snakket, med har gode erfarin-

ger med lokal oppfølging fra psykisk helsetje-

neste eller skolehelsetjenesten i ventetiden. Fle-

re forteller også at ventetiden for en ungdom kan

virke ekstra lang, og at motivasjonen for behand-

ling kan endre seg i denne tiden. Noen foreldre

sier også at barnets sykdom er annerledes når

de til slutt kommer til BUP. For andre, som sitatet

ovenfor viser, har det alvorlige konsekvenser å

ikke få riktig utredning og behandling raskt. De-

res sønn gikk med depresjon og selvmordstan-

ker i flere år før han fikk riktig hjelp. Flere foreldre

«Jeg pleier å si til min sønn at dette ikke er et NN-problem, men et familieproblem. Da blir han lettet og gladere til sinns.»


vi har snakket med, har sett seg nødt til å gå ut

av jobb for å følge opp barnet sitt i ventetiden.

Tilpassede tjenester Reisevei, behandlingsmøter og møtesteder

«Jeg måtte slutte i jobben og måtte følge

opp sønnen min […]. Jeg har vært ute av

arbeidslivet i fire år nå.»

Foreldre er ofte svært bekymret for barna sine.

Det kan blant annet handle om at de har barn

som har skolevegring, selvskader seg, har tunge

depresjoner eller kombinasjoner av dette. I noen

tilfeller ser foreldrene seg nødt til å være borte fra

jobb for å ta vare på barna som ikke kommer seg

på skolen og er hjemme alene i tiden de venter

på å få hjelp. I mange tilfeller vil barnet også mer-

ke at foreldrene er bekymret, og det kan oppstå

uheldige samspillmønstre mellom foreldre og

barn når vanskene pågår over tid. At foreldre i

perioder var borte fra jobb, så vi spesielt hos for-

eldre som hadde barn som hadde skolevegring,

men også hos foreldre som hadde barn med be-

hov for hyppig behandling og som i tillegg had-

de lang reisevei. I likhet med ungdommene sier

noen foreldre at mange av timene hos BUP går

ut over undervisningen og at de ofte går glipp av

det samme faget hver gang. Flere sier at de ikke

tar sjansen på å be om å bytte time, da det kunne

ta en måned eller halvannen til neste ledige time.

Foreldrene har ulike erfaringer med hva som

er en god frekvens og varighet på behandlings-

timer. Det viktigste for foreldrene er at dette er

tilpasset barnets og foreldrenes livssituasjon,

spesielt med tanke på skolegang og reisevei. Det

er en gjennomgående erfaring hos foreldre at

systemene med enkeltmøter, enten det hand-

ler om utredning eller behandling, er veldig lite

fleksible i BUP. Noen sier det medfører en stor

slitasje å ha lange reiser og 45 minutters be-

handlingstimer i uke etter uke, og andre foreldre

opplever at det er lite rom for å tilpasse behand-

lingsopplegget til deres arbeid eller til familiesi-

tuasjonen ellers. Dette fører til både praktiske og

økonomiske belastninger. Flere foreldre opple-

ver det som en fulltidsjobb å følge opp og koor-

dinere arbeidet med barnets behandling.

«Virker som om man har bygget opp en

organisasjon etter ansattes behov – ikke

barnas.»

Noen av foreldrene forteller at deres barn har

fått et behandlingstilbud som er tilpasset både

reisevei, ønsket hyppighet og ønsket sted, ved

at behandlingsavtaler blir lagt til skolen i skoleti-

den eller hjemme dersom barnet ikke blir trygg i

BUPs lokaler. De fleste vi har snakket med, opp-

lever derimot at det ikke er barnas behov, men

administrative hensyn som settes i sentrum

når behandlingen skal gjennomføres. Dette er i

samsvar med erfaringene til de ungdommene vi

snakket med. Når foreldre har tatt opp med be-

handleren om det er mulig å endre møtested, blir

de som regel møtt med at BUP ikke opplever det-

te som nyttig, eller at rammene for behandleren

ikke tillater dette.

Skifte av behandler og samarbeid

med andre tjenester

«Hatt 12 behandlere i BUP – med leger

enda flere […] Noen av dem har holdt over

tid.»

En del foreldre har erfaring med flere skifter av

behandler. De forteller også at de sjelden får

informasjon ved slike skifter, og at det ikke har

vært overføringsmøter mellom gammel og ny

behandler. De opplever derfor å måtte «starte på

nytt» med å gi informasjon. Noen ble møtt med

argumentet at nå er det lurt med litt «ny input»,

uten at de opplevde at det er en vurdering av hva

som var det beste for barnet som lå til grunn for

denne beslutningen.

De fleste foreldrene opplever at BUP verken

veileder eller samarbeider med andre tjenester

39 Foreldre forteller

som skole, PPT, fastlege, skolehelsetjeneste og

barnevern.

«Det var et overføringsmøte til skolen […]

Fra skolen møtte assisterende rektor, sosi-

allærer, kontaktlærer og PPT. Fra BUP kom

det ingen informasjon til skolen. Selv når

sosiallæreren spør BUP om hvordan de

skal takle situasjoner som oppstår på sko-

len: ‘Nei, det må du se an for hvert enkelt

tilfelle.’ Konklusjonen fra skolen var at BUP

ikke hadde noe å bidra med.»

Andre foreldre opplever at det eksisterer et for-

melt samarbeid mellom for eksempel BUP, skole,

PPT og helsetjenesten i kommunen, men at det i

liten grad bidrar til noen reelle endringer i tilbudet

til barnet.

«Vi hadde møter med skolen, fikk etter

hvert BUP med på de møtene, litt motvil-

lig. De sa de ikke så nytten av å dra ut fra

kontoret»

Flere foreldre forteller at BUP sier de ikke ser nyt-

ten av å dra ut av kontoret for å møte andre som

kjenner barnet. Foreldrene reagerer på det de

opplever som manglende forståelse for at en del

av behandlingen også handler om å hjelpe dem

som skal hjelpe barnet videre der det bor.

«[…] Har fagteammøter på skolen hver

tredje uke, med inspektør, rektor, lærere

osv. Vi har tidligere fungert som koordina-

torer […] før lå frustrasjonen hos oss, nå

ligger den hos dem.»

«BUP er på skolen en gang i uka for å veile-

de […] Psykologen er hans anker, hun klarer

å skape endring i systemet.»

De som har gode opplevelser, forteller om sam-

arbeidsmøter med klar ansvarsfordeling der de

ulike instansene går sammen om å løse barnets

utfordringer. De forteller også om god familievei-

ledning og veiledning til de fagpersonene som

står barna nærmest. Disse foreldrene sier også

at de tåler mer av både reisevei og opphold mel-

lom behandlingsmøter, fordi de føler at barnet og

de som foreldre blir godt ivaretatt.

Foreldrenes opplevelse av involvering og medvirkning

«Forventningene til oss var utydelige. Ikke

lett å vite hvilken rolle vi hadde i behand-

lingen,»

Flere foreldre forteller at det første møtet med

BUP kan være vanskelig. Dette møtet skjer ofte i

en fase hvor ikke bare barna, men også foreldre-

ne, er veldig sårbare. Foreldrene forteller at de har

vært gjennom store utfordringer med barnet sitt

over lang tid, og at de kommer slitne og fortvilte

til BUP. Mange sier at de i den fasen har et stort

behov for selv å bli ivaretatt med informasjon og

veiledning, men også bli involvert i behandlingen

som en mulig ressurs for barnet.

De fleste foreldrene opplevde at de i liten

grad ble trukket med som en samarbeidspart-

ner i utredningsfasen og i selve behandlingen. De

opplevde at de ikke ble møtt som personer med

egen kompetanse og kunnskap om sine barns si-

tuasjon, og at de dermed ikke ble involvert. En for-

elder beskrev det som at familieperspektivet var

helt tilsidesatt, og opplevde det som leit at hun

som mor ikke kunne få råd og hjelp til å forstå situ-

asjonen med barnet. Andre beskriver å bli oppfat-

tet som en overivrig mor som fungerte mer som

en «plage» for behandleren enn som ressurs for

barnet. Andre foreldre forteller om det motsat-

te, at de som foreldre ble tillagt kompetanse til å

følge opp eget barn uten at dette var undersøk

nærmere, og at behandlingen ble avsluttet med

dette som argument.


«Behandlingsplan – jo vi fikk en behand-

lingsplan, der stod det: Foreldrene skal

komme tidsnok til timen.»

Flere foreldre opplever det som uklart hva som

var planen med behandlingen. Kun i noen få til-

feller kunne foreldre fortelle at det ble lagt frem

en skriftlig behandlingsplan. I disse tilfellene

inneholdt ikke planen noe informasjon om hva

foreldre og andre kunne bidra med som støtte

til behandlingen. Flere foreldre sier at de fikk lite

konkret hjelp fra BUP med hvordan de skulle hjel-

pe og støtte barnet sitt hjemme. De forteller at

opplæring om barnets diagnose og foreldrekurs

kom veldig lenge etter utredningen hos BUP, eller

om opplæring som aldri kom. Noen forteller at de

hadde flere timer lange samtaler med behandler/

BUP, men at disse inneholdt lite konkret informa-

sjon som gjorde foreldrene mer kompetente til å

håndtere utfordringene i hverdagen. Andre for-

teller at de bare fikk en brosjyre om barnets di-

agnose i hånden, men opplevde at dette var liten

støtte for å kunne håndtere barnets utfordringer

i hverdagen.

Noen få foreldre fikk tilbud om egen forel-

dreveiledning samtidig som barnet gikk til be-

handling. For disse foreldrene har dette bidratt til

økt forståelse for foreldrerollen, deres egen for-

ståelse av barnet og til trygghet på hvordan de

kan støtte barnet hjemme mellom hver behand-

ling. Noen mener dette har vært helt avgjørende

for at behandlingen ble vellykket.

«Vi har blitt veldig godt ivaretatt. Sendt på

kurs veldig fort, fått familiekurs innen rime-

lig tid, får veldig god foreldreveiledning og

foreldrestøtte. De har snudd hele familie-

situasjonen».

Noen få foreldre forteller om god informasjon

om barnets diagnose, hvordan de som foreldre

kan bidra, samt konkrete råd om hvordan de kan

håndtere utfordringer i fremtiden. Disse foreldre-

ne forteller at de raskt ble sendt på foreldrekurs,

der de fikk god opplæring om barnets diagno-

se, veiledning og ikke minst kontakt med andre

foreldre.

Foreldre som har hatt god involvering og

medvirkning i BUP, beskriver at dette har hatt

stor betydning for hele familiesituasjonen. Vi har

dessverre bare møtt noen få familier med slike

erfaringer. De trekker spesielt frem betydnin-

gen av involvering, informasjon, råd og støtte i

utrednings- og behandlingsfasen, kurstilbud og

veiledning til foreldrene om barnas diagnose og

behov. De viser også til at hvor viktig samarbei-

det med lokale instanser er, noe som også kan gi

foreldre og barn støtte underveis og etter endt

behandling i BUP.

«Det er ikke bare behandleren som er bra,

men de som sitter på kontoret på BUP –

når vi ringer – de er så varme og gode. Må-

ten vi blir møtt på gjør at vi kan puste, vi

føler oss ikke alene.»

Noen foreldre opplever at de blir godt ivaretatt,

og at de har god dialog med behandler underveis

i behandlingen. Disse foreldrene sier at de opp-

lever at de som foreldre er viktige samarbeids-

partnere for at barnet skal bli bedre. Behandle-

ren ringer dem tilbake når de forsøker å komme i

kontakt med dem. Noe av det som kjennetegner

disse foreldrenes opplevelser, er at behandleren

bruker tid på å bygge en god relasjon til dem og

på å bli kjent med ressursene deres.

41 Ledere og behandlere forteller

4. Ledere og behandlere forteller


Sitatet ovenfor, fra en psykologfaglig rådgiver

ved et helseforetak, er en god påminnelse om

hva de fleste barn og unge har behov for i møtet

med BUP. I samtalene med ledere og behandlere

har vi fått innblikk i hvordan de fra sine ulike posi-

sjoner opplever å kunne bidra til dette, og hvilke

utfordringer de ser. Nedenfor gjengir vi noen av

hovedtemaene fra samtalene.

Tilgjengelige tjenesterLedere om tilgjengelige tjenester

«Alle BUP-ene i Norge sitter på hvert sitt

nes, og mange gjør gode ting. Jeg hadde

ønsket meg mer faglig styring på et over-

ordnet nivå.»

Noen ledere peker på at BUP og helseforetakene

har stor faglig og organisatorisk frihet, selv om

lovverk, forskrifter og faglige veiledere gir både

prioriteringsstøtte og støtte til hvordan tjenes-

tetilbudet skal utformes. Etter noen lederes me-

ning bidrar dette til at det er stor variasjon i hvor

lett tilgjengelig BUP er rundt om i landet, både

når det gjelder kapasitet til å behandle og tilgjen-

geligheten til den riktige fagkompetansen for å

møte barnas behov.

Flere ledere trekker frem at det i dag er for

stor variasjon i de økonomiske rammene til BUP

i de ulike helseforetakene. Dette påvirker både

hvor mange som kan få hjelp og hvilken kompe-

tanse BUP har tilgjengelig. Noen ledere forteller

om stram økonomi og dårligere kapasitet fordi

sykehuset skal spare penger. En leder fortalte for

eksempel at de ble pålagt å la ledige stillinger stå

vakante fordi sykehusene skal spare penger til

nybygg. Ledere forteller at det også er variasjon

i hvordan innsatsstyrt finansiering forstås og ko-

des i den enkelte BUP. Dette har også betydning

for hvilke aktiviteter BUP prioriterer. Alt i alt me-

ner flere ledere at ulike økonomiske rammer fø-

rer til for stor variasjon i graden av tilgjengelighet.

Flere ledere sier at det er spesielt vanskelig å

gi et godt og tilgjengelig tilbud til unge med kom-

plekse og alvorlige psykiske lidelser. Behandling

av disse lidelsene krever spesialisert kompetan-

se. Ledere forteller at mange med komplekse

psykiske lidelser kan bli værende unødvendig

lenge i en BUP som ikke har nødvendig spesiali-

sert kompetanse. De mener disse barna og ung-

dommene risikerer å bli gradvis dårligere mens

«Jeg tror at det barn og unge ønsker fra BUP, er relativt enkelt: De ønsker et fornuftig og relativt erfarent med-menneske, med god allmennkompetanse, som tar seg tid til å bli godt kjent og skape grunnlaget for at tillit kan vokse, som relativt raskt og diskré kan diagnostisere uten at det tar noe særlig plass i samtalene, som kan gi fornuftig og fleksibel samtalebehandling uten altfor mye fancy dikkedarer, som gir medisiner, innleggelse og ek-stra støtte i kriser, og som kan arbeide systemisk med det som er vanskelig i barnets liv i ansvarsgrupper og opp mot skole osv.»


de venter på riktig behandling. Manglende kapa-

sitet på sengepostene er også en problematikk

som trekkes frem. Dette fører til at barn og unge

blir værende for lenge i et poliklinisk behand-

lingstilbud som de ikke har tilstrekkelig nytte av,

og som kan føre til at de blir sykere mens de ven-

ter på plass i sengepost.

Tilgjengelighet handler også om at barn og

unge skal ha et tilgjengelig tilbud på riktig om-

sorgsnivå. Flere ledere var opptatt av at ansvars-

forholdet mellom de kommunale tjenestene og

spesialisthelsetjenesten måtte tydeliggjøres. Le-

dere opplever at det er dels uklare forventnin-

ger knyttet til hvilke pasientgrupper kommuner/

bydeler har ansvar for å behandle, og hvilke BUP

har ansvaret for. Ledere mener det er store for-

skjeller i hvilke psykiske helseutfordringer hos

barn og unge kommunene selv håndterer, og

hva de henviser videre til BUP. Blir mange unge

med milde og moderate psykiske plager henvist

til BUP, påvirker det kapasiteten i BUP og begren-

ser dermed tilgjengeligheten til tjenesten for

barn og unge med mer alvorlige psykiske plager.

Behandlere om tilgjengelige tjenester

«Det er vanskelig hvis du får inn pasienter

som ikke kan nyttiggjøre seg akkurat den

behandlingen som det bestemte helse-

foretaket har spesialisert seg på.»

Når behandlere snakker om tilgjengelighet, snak-

ker de blant annet om tilgjengelighet til riktig fag-

kompetanse for å kunne ivareta barns behand-

lingsbehov. Flere behandlere er bevisst på de

faglige føringene som sier at behandlingstilbu-

det i størst mulig grad bør utformes i tråd med

kunnskap om virkningsfulle metoder.31 Noen

behandlere savner imidlertid en helhetlig kunn-

skapsutvikling i sin egen BUP, og de forteller at én

enkelt behandler ikke er i stand til å tilby bredden

i anbefalte tiltak. Flere sier også at de mangler

oversikt over hva slags spisskompetanse kolle-

gaer i egen BUP sitter på, og at det er vanskelig

å ha oversikt over hvilke behandlingstilbud som

finnes utenfor sin egen BUP. De mener dette bi-

drar til at det kan være tilfeldig hvilke tilbud barn

og unge får, og en konsekvens kan være at det

blir vanskelig å tilby riktig hjelp. Flere behandlere

uttrykker også bekymring for at mange familie-

terapeutiske tiltak legges ned, noe som gjør det

vanskeligere å få til gode endringsprosesser der

barnets nærmeste er gode støttespillere.

I tillegg til at barn og unge skal ha tilgang

til riktig behandling, handler tilgjengelighet

om at hjelpen må komme til riktig tid. Enkelte

BUP-er har laget spesialteam – for eksempel

DBT-team (dialektisk atferdsterapi for ungdom

med emosjonelle reguleringsvansker og/eller

selvskading), OCD-team (tilbud for tvangslidel-

ser), småbarnsteam og nevroteam. Behandlere

forteller at det flere steder er lange interne ven-

telister for å få hjelp av disse spesialteamene.

Barna har da mottatt et tilbud om behandling i

BUP, men står på en intern venteliste mens de

venter på at spesialteamene får frigjort kapa-

sitet. Disse interne ventelistene over barn som

venter på behandling, blir det ikke rapportert om

til helsemyndighetene, og de vil ikke finnes i sta-

tistikk. På denne måten mener noen behandlere

at mangelfulle tilbud og ventetid på behandling

kamufleres.

Noen behandlere har erfaring med at det er

ulikt hva som skal til for å få tilbud om behandling

i de forskjellige BUP-ene. Behandlerne forklarer

at det kan skyldes hvor «firkantet» den enkel-

te BUP er ved vurdering av en henvisning. Flere

behandlere sier at de vet om barn som burde få

hjelp hos BUP, men som får avslag fordi henvis-

ningen ikke har beskrevet symptomer som kvali-

fiserer for å komme inn i et pakkeforløp, eller ikke

passer inn i beskrivelsene i prioriteringsveilede-

ren. Eksempler på dette kan være henvisninger

som beskriver mange uspesifiserte symptomer,

eller henvisninger som hovedsakelig beskriver

bekymringsfullt skolefravær. Behandlerne opp-

lever at noen av disse henvisningene blir avvist,

mens noen senere blir tatt inn igjen når henviser


i kommunen har justert henvisningen. Når slike

saker blir sendt frem og tilbake mellom BUP og

henviser, øker ventetiden for barnet, og situasjo-

nen kan forverres. Behandlerne er bekymret for

at dette gjør at barn ikke får god hjelp til riktig tid.

Tilpassede tjenester Ledere om tilpassede tjenester

«BUP må styre etter hva som viser pro-

duksjonstall oppover i systemet. De er

på ville veier når det er styringstilskuddet

som avgjør hvordan faglighet og tilbud til

barn og unge skal være. Det skaper stress

i systemet og blant behandlere.»

Flere ledere opplever at det er mangel på kunn-

skap, både i sykehusledelsen og fra politisk hold,

om hva arbeid med barn og unges psykiske hel-

se krever av fleksibilitet. Noen barn og foreldre

med lang reisevei har for eksempel ønsket flere

utredninger og behandlinger samlet på halve el-

ler hele dager for å redusere reisebelastningen,

men også for å få bedre tid til å bli kjent med BUP

i starten av behandlingsforløpet. Dette ønsket er

det vanskelig for BUP å imøtekomme. Flere lede-

re mener grunnen er at det er vanskeligere for

BUP å få økonomisk uttelling om de organiserer

møter på denne måten, fordi kodesystemene

ikke fanger opp at det er flere behandlere i ak-

tivitet samtidig. Utfordringen ligger i hvordan ko-

dene kobles til takster, og at det ligger koderegler

som er begrensende – blant annet at ved flere

tiltak per dag slås de sammen, og gir bare penger

for ett tiltak. Enkeltkonsultasjoner spredt på ulike

dager, med én og én behandler, gir dermed bed-

re økonomisk uttelling for BUP, men vil være dår-

ligere tilpasset barnets behov. Flere BUP-er vel-

ger derfor å gjøre flere enkeltkonsultasjoner, noe

som medfører større fravær på skole for barn og

unge og fravær på jobb for foreldre.

Et annet eksempel som dukker opp, er man-

glende mulighet til å tilby ambulante tjenester.

Noen ledere peker på at dette kommer av stort

arbeidspress på behandlere, og at det ikke er ka-

pasitet til å reise ut. Andre sier de ikke får godt-

gjort reisetiden gjennom innsatsstyrt finansier-

ing (ISF) og derfor taper inntekt av å reise mye

ut. Samtidig sier enkelte ledere at de har vært

opptatt av å tilpasse tjenesten bedre til barn og

unges særskilte behov, og at de mener at mange

pasienter får et bedre tilbud i dag enn tidligere.

«Vi jobber med barn i utvikling […] Det er

ingen quick-fix, og det er få som klarer seg

med ti timer.»

Mange ledere mener pakkeforløpene jevnt over

bidrar til økt kvalitet, men at fleksibiliteten kan

bli skadelidende. Det blir trukket frem at pak-

keforløpene kan bidra til bedre struktur, krav til

faglige drøftinger, bedre tverrfaglighet, tettere

samarbeid med pasient og foreldre og systema-

tiske evalueringspunkter. Noen sier også at pak-

keforløpene fører til at behandlere blir flinkere til

å ramme inn saker og vite når de skal avsluttes,

og dermed øke pasientgjennomstrømningen.

Flere opplever imidlertid at pakkeforløpene ikke

tar høyde for at arbeid med barn og unge i stør-

re grad krever arbeid med for eksempel familien,

søsken og skolen enn det som kreves i soma-

tikken eller i arbeid med voksne i psykisk helse-

vern. Spesielt gjelder dette i saker der barn har

alvorlige og sammensatte psykiske lidelser. Fle-

re ledere mener også at fristene som skisseres i

pakkeforløpene, er for korte, urealistiske og ikke

tilpasset barns behov. For eksempel tar ikke tids-

fristene tilstrekkelig høyde for at relasjonsbyg-

ging er helt nødvendig for at et barn skal åpne

seg om sine vansker, og at de skal få gjennomført

en god utredning og behandling. Noen mener at

pakkeforløpene gir en dreining mot et mer høy-

regulert forløp, preget av skjemaer for utrednin-

ger og formelle diagnostiseringsprosedyrer. De

mener barnet blir objektivisert og tilbys skjema-

tisk behandling som har vist seg effektiv på grup-

penivå, men mindre tid og rom for individuelle

tilpasninger i behandlingen. Pakkeforløpene gir


også mindre rom for å arbeide med de viktige

støtteaktørene i barnets liv, mener noen ledere.

Behandlere om tilpassede tjenester

«Det å undersøke hvordan barnet egent-

lig har det hjemme, ta kontakt med skolen,

observere, drøfte blir borte. ‘Slow thinking’

blir borte. Å handle på automatikk får enor-

me faglige konsekvenser.»

Mange behandlere mener at dagens rammer

ikke gir tilstrekkelig rom for fleksibilitet i arbeidet.

De opplever økt arbeidspress med større krav til

raskere pasientgjennomstrømning og mer ad-

ministrasjon, som går på bekostning av mulig-

heten til å tilpasse behandlingen til den enkeltes

behov. Noen trekker også frem pakkeforløpene.

Flere behandlere opplever at pakkeforløpene kan

bidra til at utredningen går for raskt, og at det

settes en diagnose for tidlig. De opplever at fris-

ten for å sette diagnose kan gå på bekostning

av muligheten til å bli kjent med barnet og dets

interesser, styrker og nettverk, som familie og

venner. Flere behandlere legger også vekt på at

det ofte tar tid å avdekke vansker som har rot i

for eksempel vanskelige familieforhold, trauma-

tiske opplevelser og andre skambelagte tema.

Når barnet har slike sammensatte vansker eller

alvorlige diagnoser, mener noen behandlere at

dagens BUP ikke gir rom til å gi barna og ung-

dommene et godt tilpasset tilbud.

«Fragmenteringen av helsetilbudet til barn

er noe av det mest alvorlige som skjer i

dag. Vi har strukturer som overføres fra so-

matikken som ikke er brukbare for barn.»

I mange tilfeller opplever behandlere at hensynet

til økonomi går foran hensynet til barnet, når det

gis et tilbud om behandling. For barnet kan det

ofte være mest hensiktsmessig med ambulante

tjenester, der de får behandling andre steder enn

på kontoret, for eksempel hjemme, på skolen, på

kjøretur eller gåtur. Mange behandlere sier at de

ikke kan imøtekomme dette behovet. Flere for-

teller at de føler seg presset til å gi behandling

på kontoret fordi de har fått beskjed om at dette

gir mest inntjening for klinikken. Andre forteller at

de ikke har kapasitet til å arbeide på den måten,

om de samtidig skal klare å overholde ventetids-

garantien. Noen behandlere forteller at de kan

tilpasse behandlingsarenaen til barnets behov,

at ambulant arbeid utenfor kontoret er satt i sys-

tem, og at de har stor grad av frihet til å definere

rammen for behandling. Dette opplever mange

som viktig for sin faglige integritet og ikke minst

for opplevelsen av et behandlingstilbud som set-

ter barnet i sentrum.

Opplevd faglig kvalitetOpplevd faglig kvalitet handler om i hvilken grad

ledere og behandlere mener de kan gi et tilbud

til barn og unge av god faglig kvalitet. Det handler

om utøvelse av faglig skjønn, men også ivareta-

kelse av barn og unges sentrale rettigheter slik de

kommer frem av lov, forskrift, veiledere og fagli-

ge føringer. Lederes og behandleres svar blir her

behandlet sammen, fordi de utfyller hverandre

gjennom informasjonen de gav.

Alle ledere og behandlere vi har snakket

med, har vist et stort engasjement for barn og

unge, og for fagfeltet sitt. Flere opplever at det til

tross for utfordringer er meningsfullt å få bidra til

å styre tjenesten i riktig retning. Både ledere og

behandlere sier det har skjedd viktig fagutvikling

og stor kompetanseutvikling de siste 10–20 åre-

ne, og at mange får et bedre tilbud nå enn tid-

ligere. Selv om de fleste opplever mer struktur

og styring av arbeidet i BUP som positivt, er det

flere som opplever at økte krav til koding, rap-

portering og dokumentasjon kan gå ut over flek-

sibiliteten og den faglige kvaliteten på tilbudet til

barn og unge.

«Nå føler jeg at det går på bekostning av

det faglige når vi må begynne å lage egne


kriterier for utskriving når vi vet at barna

ikke er friske.»

Både ledere og behandlere opplever at de gjen-

nom de siste årene i BUP har vært nødt til å skri-

ve ut barn og unge før de er ferdig behandlet for

sin psykiske lidelse. Noen behandlere opplever

dette som et resultat av et press fra sykehusle-

delsen om å få ned ventelistene. Flere ledere sier

at de får tydelig beskjed om de skal bidra til en

bedre og mer effektiv «gjennomstrømning» av

pasienter i BUP. Mange opplever at den faglige

kvaliteten svekkes av dette.

Flere ledere og behandlere, som har arbei-

det lenge i BUP, forteller at det er flere barn og

unge som i dag tas inn med alvorlige og sam-

mensatte psykiske lidelser enn tidligere. Dette er

barn som kan ha flere diagnoser og som både

krever at behandleren har tid, fleksibilitet og høy

og sammensatt kompetanse. Disse barna mot-

tar ofte tjenester også fra andre instanser enn

BUP og har behov for et kontinuerlig samarbeid

mellom tjenestene. Behandlere sier at det kan

være en utfordring å gi disse barna det spesia-

liserte behandlingstilbudet de trenger, ettersom

BUP ikke alltid klarer å beholde eller rekruttere

nok psykologspesialister og barnepsykiatere.

Mange ledere forklarer dette med at flere erfar-

ne spesialister er frustrerte over arbeidsforhol-

dene etter økte krav til administrative oppgaver

og slutter av den grunn. Det tar også veldig lang

tid å utdanne nye spesialister lokalt i den enkelte

BUP. Dette fører til at de som allerede er spesia-

lister, bruker mye tid på å lære opp nye og min-

dre tid på behandling. Dette kan noen ganger

føre til at unge og mindre erfarne behandlere blir

nødt til å ta vanskelige saker de ikke har kompe-

tanse til å håndtere, uten at det er satt av tid til

nødvendig kollegastøtte fra mer erfarne spesia-

lister. Dette er en utfordring som mange av BUP-

ene vi har besøkt, har tatt opp. Både behandlere

og ledere opplever at de i mange tilfeller ikke er

i stand til å oppfylle det de mener er deres for-

pliktelser etter både lovverk og faglige føringer.

«De fleste behandlingsforløpene som er

forsket på, har for eksempel en modell

med to behandlingsmøter i uka. Virkelighe-

ten i dag er at behandlingen på det meste

kan skje hver 14. dag. Behandlingen blir ikke

potent og dermed får man ikke det resulta-

tet som evidensen tilsier.»

Flere steder opplever behandlere å ha gode mu-

ligheter til å tilby tjenester av god faglig kvalitet.

Likevel er det mange som opplever flere typer

begrensninger som påvirker kvaliteten i negativ

retning. Som vi har beskrevet tidligere, er fle-

re behandlere for eksempel bekymret for at de

ikke får gitt barn og unge tilstrekkelig med tid i

behandlingen. Dette kan både handle om at be-

handlingen ikke varer lenge nok til at barna blir

friske, og at behandlingsmøtene ikke er hyppige

nok til å gi ønsket effekt. Som eksempel, vist i si-

tatet ovenfor, trekkes det frem at det brukes me-

toder som har vist god effekt ved behandling to

ganger i uken, mens det i BUP kun er kapasitet til

behandling en gang i uken eller hver 14. dag. Be-

handlere opplever dermed at de ikke har rammer

til å jobbe på den måten behandlingsmetoden

tilsier, og som er det barn trenger for å bli friske.

På den måten opplever de at de ikke møter kra-

vene til å jobbe kunnskapsbasert, slik de faglige

føringene tilsier. Det var stor variasjon i hvilken

grad behandlere opplevde at kunnskapsbaserte

metoder var satt i system i egen BUP.

47 Henvisninger og klager

5. Praksis ved vurdering av henvisninger og behandling av klager


God saksbehandlingspraksis ved vurdering av

henvisninger og behandling av klager er viktig

for å sikre at barn og unges rettigheter blir ivare-

tatt. For å få informasjon om praksis ved vurde-

ringer av henvisninger, avslag og eventuelle kla-

ger snakket vi med behandlere og ledere i BUP

om vurderinger av henvisninger, og med foreldre

som har opplevd at deres barn først har fått av-

slag på henvisning, og prosessen ved eventuell

klage på vedtak. Vi innhentet også skriftlig in-

formasjon om vanlige begrunnelser for avslag

på henvisninger, antall klager og antall medhold

i klager, fra helseforetak og fylkesmenn. I tillegg

gjennomgikk vi tilsynsrapporter og revisjoner av

psykisk helsevern for barn og unge som er gjen-

nomført de siste årene, for å få ytterligere infor-

masjon om praksis ved vurderinger av henvisnin-

ger og klagebehandling (se kapittel 1).

Praksis ved vurdering av henvisning og

begrunnelser for eventuelt avslag

Når BUP mottar en henvisning til psykisk helse-

vern, gjør de en vurdering på bakgrunn av in-

formasjon i henvisningen og i tråd med prio-

riteringsforskriften og prioriteringsveilederen.

Helsetilsynet skriver at god saksbehandlings-

praksis tilsier at BUP må sørge for at saken er

godt opplyst før vedtak treffes.40

Flere av foreldrene vi snakket med, had-

de erfaring med at henvisninger ble avslått på

mangelfullt og etter deres vurdering feil grunn-

lag. Et eksempel var en inntaksleder som avslo

en henvisning på bakgrunn av noen elementer

i henvisningen som var tolket feil og tatt ut av

kontekst, uten at dette var forsøkt avklart med

henvisende lege eller i samarbeid med familie el-

ler andre med relevant kunnskap om barnet. An-

dre foreldre forteller at fastlegen ikke hadde gitt

tilstrekkelig informasjon, og at BUP ikke innhen-

tet mer informasjon før det ble gitt avslag. Noen

henvisninger ble sendt i retur til henviseren, hvor

det ble bedt om utfyllende opplysninger, men

uten at inntaksleder i BUP snakket med henvi-

seren. Noen av barna hadde ennå ikke mottatt

tilbud om behandling da denne rapporten ble

skrevet, mens andre foreldre hadde opplevd at

barnet etter en tid fikk tilbud om behandling et-

ter en ny vurdering av ny henvisning. Denne pro-

sessen tok flere år i de mest komplekse sakene.

Behandlere vi snakket med i prosjektet, tegnet

et tilsvarende bilde og bekreftet at praksis ved

vurdering av henvisninger varierte (se kapittel 4).

To av RHF-ene klarte ikke å fremskaffe infor-

masjon vi etterspurte innen fristen vi hadde gitt.

Informasjonen vi fikk fra de to resterende RHF-

ene, var svært begrenset og lite systematisert.

Av det begrensede materialet vi fikk, så vi at det

var ulik praksis for hvorvidt det ble innhentet yt-

terligere informasjon ved vurderinger av henvis-

ninger i BUP, der det var nødvendig. Selv innen-

for samme helseforetak var det ulik praksis. Ved

noen BUP-er ble det gitt avslag fordi henvis-

ningen manglet vedlegg, mens andre ga avslag

fordi henvisningen var utydelig. Andre BUP-er

hadde derimot rutiner for å avklare mangelfulle

henvisninger i vurderingsmøter med barn, for-

eldre og henviser og eventuelt andre i kommu-

nen/bydelen med relevant kunnskap om barnet.

BUP Nordhordland gjennomførte eksempelvis

våren 2020 et prosjekt hvor alle vurderinger av

henvisning ble fulgt av en samtale med barnet

selv og foreldrene, samt henviseren og eventuelt

andre, med informasjon om barnets fungering i

kommunen.43 Dette prosjektet førte ikke til lave-

re avslagsprosent, men ga gode brukeropplevel-

ser og førte til at inntaksteamene ble tryggere på

sine vurderinger. Vårt materiale viser også at ti-

dagersfristen for vurdering av henvisningen og

barnets hjelpebehov44 er en faktor som kan bi-

dra til at det gis avslag. Dette ser ut til å gjelde

henvisninger som er svært mangelfulle og hvor

BUP må innhente mer informasjon, noe som

ofte tar mer enn ti dager. Da avvises saken for å

imøtekomme vurderingsfristen, for så å vurdere

en ny henvisning innen ti dager.

Flere kilder bekrefter og utdyper den infor-

masjonen vi har funnet om ulik praksis ved be-

handling av henvisninger. Konsernrevisjonen

49 Henvisninger og klager

i Helse Sør-Øst gjennomførte en revisjon av

Akershus Universitetssykehus i 2018, der de så

på psykisk helsevern for barn og unge.39 Kon-

sernrevisjonen avdekket at et stort flertall av av-

slagene på henvisninger til BUP (15 av 24) hadde

mangelfull begrunnelse, og at det var stor vari-

asjon i hvilke kriterier som var vektlagt i vurde-

ringene.39 Revisjonen fant også store forskjeller

i BUP-enes praksis ved vurdering av henvis-

ninger, blant annet at retningslinjene i priorite-

ringsveilederen ble håndtert ulikt av BUP-ene i

samme helseforetak ved vurderinger av henvis-

ninger. Det varierte også hvorvidt spesialister var

med i vurderingen av henvisninger. I noen tilfeller

ble henvisningen vurdert av en leder med spesi-

alistkompetanse, i andre tilfeller ikke.39

Helsetilsynet fører tilsyn med om tjeneste-

ne som gis, er forsvarlige med utgangspunkt i

lover og forskrifter. Ved det siste landsomfatten-

de tilsynet med BUP i 2013 og 2014 undersøk-

te de om spesialisthelsetjenesten sikrer at barn

og unge får forsvarlig psykisk helsehjelp. Det ble

også her avdekket blant annet svikt knyttet til

håndteringen av henvisninger. Helsetilsynet fant

at hos BUP-er med betydelig antall fristbrudd for

vurdering av henvisninger skyldtes det mangel-

fulle henvisninger og mangelfullt utredningsar-

beid fra førstelinjetjenesten.40

Antall klager på avslag og omgjøringsprosent

Antallet klager på avslag på behandling i BUP, i de

7 av 19 helseforetakene vi fikk informasjon fra, var

til sammen 79 i 2019. Vi har ikke ut fra vårt mate-

riale noe grunnlag for å si noe om antall klager er

høyt eller lavt sett opp mot antall henvisninger og

avslag. Det ble gitt medhold i 59 av klagesakene,

altså en relativt høy omgjøringsprosent.

Informasjonen vi fikk fra helseforetakene,

tyder på at det ikke finnes felles prosedyrer for

registrering og behandling av klagesaker. Dette

gjør at det er vanskelig å hente ut systematisk

informasjon om antallet klager på brudd på git-

te rettigheter og utfallet av klagene. Heller ikke

helseforetak som er underlagt samme regionale

helseforetak, synes å ha felles prosedyrer. Helse

Midt opplyser om at de «ser av svarene fra BUP-

ene at klager på avslag ved henvisning håndte-

res og registreres forskjellig av helseforetakene i

regionen». Helse Midt kunne dermed ikke gi oss

informasjonen vi etterspurte, noe de beklaget,

og skrev at dette var et område de skulle følge

opp i lederlinjen. Dette betyr at også når det gjel-

der klagebehandling, er det vanskelig for Barne-

ombudet å få tilgang til systematisk informasjon

om antall klager og omgjøringsprosent etter kla-

ge.

Heller ikke hos fylkesmennene fant vi at det

var mulig å innhente en systematisk oversikt

over antall klager eller utfall av dem. Fylkesman-

nen i Oslo og Viken svarte at de verken hadde

tid eller arkivtekniske muligheter til å behandle

vår forespørsel. Ni av elleve fylkesmannsembe-

ter svarte på vår henvendelse, men vi fikk bare

informasjon om tre klager på rett til helsehjelp

fra 2018 (data fra 2019 var ikke tilgjengelig på un-

dersøkelsestidspunktet).45 Av disse ble ett ved-

tak omgjort.

Dette begrensede materialet forteller oss

at selv om klager er registrert, synes det å være

komplisert å hente ut systematisk informasjon

som kan gi grunnlag for å si noe om det totale

antallet klager, vurdere utvikling over tid eller for

overvåkingsorganer å vurdere i hvilken grad barn

og unges rettigheter blir tilstrekkelig ivaretatt.

50

6. Utfordringer og anbefalinger

51 Utfordringer og anbefalinger

Gjennom dette prosjektet har vi møtt ungdom

og foreldre med både gode og dårlige erfaringer

med BUP. Vi har også møtt ledere og behandlere

som er svært engasjerte og finner stor mening i

å jobbe til barns beste. Mange av fagfolkene me-

ner også at barn og unge har et bedre tilbud i

dag enn for 20 år siden. Flertallet av de ungdom-

mene og foreldrene vi har møtt, tegner likevel et

bilde preget av flere utfordringer. Mange av de

samme utfordringene er også godt beskrevet i

kunnskapsoppsummeringer, tilsyn og revisjoner

de siste tiårene.5, 6, 9, 39, 40, 46 Barneombudet ser

alvorlig på at funnene derfra ikke er tilstrekkelig

fulgt opp, og at vi finner de samme utfordringe-

ne i 2020.

I dette kapitlet diskuterer vi våre funn i lys

av barns rettigheter og krav til kvalitet slik det

er beskrevet i FNs barnekonvensjon, lovverk og

offentlige føringer til BUP. Avsnittene avsluttes

med Barneombudets anbefalinger, som vi håper

vil bidra til en bedre psykisk helsetjeneste til barn

og unge.

Tilgjengelige tjenester Det er et overordnet helsepolitisk mål å gi alle

barn og unge et tilgjengelig og likeverdig tjenes-

tetilbud av høy faglig kvalitet, uavhengig av so-

sial bakgrunn og hvor i landet de bor.31 Dette er

viktig for å sikre barnets rett til høyest oppnåelig

helsestandard og optimal utvikling, slik det er be-

skrevet i artikkel 24 og 6 i barnekonvensjonen. Et-

hvert mål om å gi barn gode tjenester må foran-

kres i barnekonvensjonen artikkel 3 om barnets

beste. Målet må alltid være å sikre at det tilbudet

vi gir barn tar utgangspunkt i deres behov.

Ulik praksis ved vurderinger av henvisninger

og behandling av klager

Ut fra de tilsynelatende ulike rutinene i arbeidet

med vurdering av henvisninger, og den manglen-

de systematiske oversikten over klager og utfal-

let av dem, mener vi det er grunn til å se nærme-

re på om barn og unge som blir henvist til BUP,

har god nok rettssikkerhet. Manglende rutiner og

systematikk svekker muligheten til å foreta gode

analyser av barnets situasjon og behov for hjelp,

men det vanskeliggjør også helseforetakets ar-

beid med å sikre kvalitet og likeverdighet i tje-

nesten.

Flere av henvisningene til BUP ble avslått

fordi henvisningen var for utydelig eller ikke ga

god nok informasjon. Henvisninger ble også av-

slått fordi BUP ikke rakk å innhente nødvendig

informasjon innen tidagersfristen. Barneombu-

det ser at mangelfulle henvisninger og manglen-

de rutiner for innhenting av nødvendig informa-

sjon for å kunne vurdere henvisningen kan føre

til at ventetiden blir unødig lang for en del barn.

Enten ved forlenget saksbehandlingstid som føl-

ge av avslag, ny henvisning eller klage. Det kan

synes som førstelinjen har utfordringer med å

lage gode henvisninger. Kommunen må sørge

for at nødvendig informasjon følger barnet i en

henvisningsprosess. Helsetilsynet slår imidlertid

fast at henvisninger som er mangelfulle, ikke kan

returneres til henvisende instans uten vurdering

fra BUP. Helsetilsynet påpeker også at god prak-

sis kjennetegnes av at det er rutiner for å skaffe

tilstrekkelig vurderingsgrunnlag og avklare hvem

som har ansvaret for dette. Dette kan være tid-

krevende, og poliklinikkens ledelse må følge opp

slik at vurderingsfristen holdes. Mangelfulle hen-

visninger skal ikke gå ut over pasientens rett til

å bli vurdert innen fristen, ifølge Helsetilsynet.40

Barneombudet ser alvorlig på at det er ulik saks-

behandlingspraksis på tvers av BUP-er, hvor

noen har rutiner for innhenting av nødvendig


informasjon og andre ikke. Mangelfull saksbe-

handling kan føre til at barn som skulle hatt rett

til behandling i spesialisthelsetjenesten, ikke får

det. Dette fører til at barn og unge ikke får tilgang

til likeverdig hjelp. Vi er også bekymret for at ti-

dagersfristen, som er ment å bidra til rask helse-

hjelp, i praksis kan bidra til økt saksbehandlings-

tid ved at avslag og ny henvisning velges som

strategi fremfor innhenting av nødvendig infor-

masjon.

Det er en nasjonal faglig anbefaling at hen-

visninger skal vurderes i samråd med psyko-

logspesialist eller psykiater for å sikre forsvarlig

saksbehandling.41 Dette gjøres for å sikre kravet

til forsvarlighet. Likevel viser konsernrevisjonen

av Akershus universitetssykehus at det varierer

hvorvidt henvisninger blir behandlet av spesia-

lister.39 Barneombudet mener det er mye som

taler for at dette kravet bør bli enda tydeligere,

slik at henvisninger alltid vurderes av spesialist.

Dersom spesialist ikke er med i vurderingen kan

det medføre en risiko for at ikke alle forhold ved

barnets helsetilstand blir tilstrekkelig vektlagt.

Utfordringene med ulik saksbehandlings-

praksis på tvers av BUP-ene ved vurdering av

henvisninger kan forsterkes av at det i tillegg

mangler systematisk oversikt over antall kla-

ger og utfallet av dem. I den begrensede over-

sikten vi fikk over klager på brudd på retten til

helsehjelp, fant vi en høy omgjøringsprosent.

Høy omgjøringsprosent ved klager kan være en

indikasjon på at sakene er for dårlig opplyst før

det fattes vedtak om avslag. Svært få av helse-

foretakene og ingen av fylkesmannsembetene vi

fikk svar fra, hadde imidlertid systematisk over-

sikt over hvor mange klager de mottar og utfallet

av disse. Å få oversikt over praksis i eget helse-

foretak vil derfor være svært vanskelig, noe som

igjen vil gjøre kvalitetsarbeid i helseforetakene

utfordrende.

Slik vi vurderer det, mangler myndighete-

ne her et viktig styringsverktøy. Informasjon om

antall henvisninger som blir avslått, antall kla-

ger og omgjøringsprosent er viktig informasjon

for myndighetene for å kunne vurdere hvordan

prioriteringsforskriften blir fulgt innad i og på

tvers av helseforetakene. Det er derfor viktig at

det innføres rutiner og systematikk for å føre en

slik oversikt. Uten dette er det også vanskelig

for tilsynsmyndigheter og overvåkingsorganer å

innhente informasjon for å vurdere om barn og

unge får sine rettigheter oppfylt. Barneombudet

mener det bør gis nasjonale føringer for hvordan

helseforetakene og fylkesmannsembetene skal

føre en slik systematisk oversikt.

Informasjon er en viktig forutsetning for at

barn og foresatte skal kunne nyttiggjøre seg av

retten til å klage dersom de opplever brudd på

rettigheter. Det fremgår tydelig i pasient- og bru-

kerrettighetsloven at barnet, uansett alder, har

krav på informasjon for å få tilstrekkelig innsikt

i tjenestetilbudet og for å kunne ivareta sine ret-

tigheter. Informasjonen skal være tilpasset alder

og andre forutsetninger.29 Ungdommer og for-

eldre gav uttrykk for at de i liten eller ingen grad

opplever å ha fått informasjon om rettigheter og

klageadgang. I den grad slik informasjon er gitt til

ungdommene og foreldrene vi har snakket med,

kan det se ut som om den ikke har blitt oppfattet

eller forstått. Vi innhentet et standard inntaks-

og avslagsbrev fra BUP og mener at de ikke er

egnet til å informere barn og foreldre om rettig-

heter. Vi fikk opplyst at brevene hadde denne

formen og innholdet fordi det tekniske systemet

(DIPS) ikke tillot endringer i standardmalen. Det

var ikke anledning til å ta informasjon ut eller til-

passe innholdet målgruppen.

FNs barnerettighetskomité understreker

at det er helt avgjørende at staten får på plass

tilgjengelige klagemekanismer for barn som be-

handler eventuelle brudd på deres rett til hel-

se.47 I Norge har vi slike klagemekanismer, men

dersom barn og foreldre ikke har god nok, el-

ler forståelig, informasjon om de mulighetene

de har, blir det vanskelig for dem å få tilgang til

de klagemekanismene som finnes. Barneom-

budet har grunn til å tro at informasjonen til

barn og unge, om deres rettigheter ved inntak


og eventuelt avslag på henvisning, i svært liten

grad er tilpasset deres alder og forutsetninger.

I tillegg mener Barneombudet at internkon-

trollen med egen praksis i BUP ikke er god nok.

Utover det vi har vist til i rapporten, har vi ikke

klart å finne revisjoner av ivaretakelsen av barn

og unges rettigheter i psykisk helsevern ved hel-

seforetak de senere årene. Internkontroll er et

viktig virkemiddel for å sikre at rettigheter opp-

fylles. Barneombudet mener derfor det er behov

for at flere helseforetak gjennomfører konsern-

revisjoner av psykisk helsevern for barn og unge,

og at disse brukes til å sikre at barns rettigheter

oppfylles bedre enn i dag.

Barn og unge har behov for rask hjelp

Ungdommene og foreldrene fortalte at det ofte

tok lang tid fra problemene oppstod, til de fikk

hjelp. Vansker og problemer blir ofte verre for

barna i ventetiden, og noen utvikler tilleggspro-

blemer mens de venter. Flere foreldre fortalte

at den lange ventetiden førte til at barnets syk-

domsuttrykk var annerledes da de fikk tilgang til

behandling hos BUP enn da de ble henvist. Barne-

og ungdomstiden er preget av flere og hyppigere

utviklingsoppgaver enn voksne har, og psykiske

vansker kan forstyrre normale utviklingsoppga-

ver i for eksempel skolen, i relasjon til jevnaldren-

de og til familiemedlemmer. Dette gjør at barn og

unge i større grad enn voksne har behov for rask

hjelp for at deres rett til optimal utvikling skal iva-

retas.48 Slik Barneombudet vurderer det, ser det

ut til at den psykiske helsetjenesten i dag ikke er

tilstrekkelig tilrettelagt for å ivareta barnas sær-

skilte behov for rask psykisk helsehjelp.

I 2019 var gjennomsnittlig ventetid fra hen-

visning er mottatt i spesialisthelsetjenesten, til

helsehjelpen har startet i BUP, 42,4 dager for

hele landet. Det er imidlertid stor variasjon i

gjennomsnittlig ventetid i de ulike helseregione-

ne, fra gjennomsnittlig ventetid på 33,5 dager i

Helse Vest til 52,4 dager i Helse Midt-Norge.49

Den store variasjonen er problematisk og viser

at det ikke er likeverdig tilgang til tjenester for

barn og unge i Norge. I tillegg vet vi, ut fra det

ungdommene og foreldrene har fortalt oss, at

mange barn har hatt vansker i mange år før det

kommer en henvisning til BUP. Regjeringens mål

er at den gjennomsnittlige ventetiden innen psy-

kisk helse for barn og unge skal være under 35

dager.50 Barneombudet støtter målet om å re-

dusere ventetiden for barn og unge. For et barn

eller en ungdom som har vansker med å fungere

i hverdagen og i skolen, er det svært belasten-

de å sitte hjemme i over en måned uten tilgang

til riktig oppfølging. Samtidig er vi bekymret for

at krav om kortere ventetid kan gå på bekost-

ning av kvaliteten i tjenesten til barn og unge. En

konsekvens av kortere ventetid vil kunne være

et krav til raskere pasientforløp, med mindre ka-

pasiteten samtidig bygges opp. Barneombudet

er opptatt av at kortere ventetid og økt kapasi-

Anbefalinger:

→ Helse- og omsorgsdepartementet bør sikre gjennom lov eller forskrift at henvisninger blir vurdert av ledere i BUP med spesialistkompetanse.

→ Helsedirektoratet må sikre forsvar-lige rutiner som bidrar til lik saksbe-handlingspraksis ved vurderinger av henvisninger, slik at BUP innhenter nødvendig informasjon før det fattes vedtak.

→ Helsedirektoratet må sikre regional og nasjonal oversikt over antall av-slag på henvisninger, antall klager på avslag, og omgjøringsprosent.

→ Helseforetakene må sørge for at informasjon om barn og unges rettig-heter i psykisk helsevern er tilpasset målgruppen. Dette arbeidet må skje i samarbeid med barn og unge.

→ Helseforetakene bør gjennomfø-re konsernrevisjoner med særskilt søkelys på ivaretakelsen av barn og unges rettigheter i psykisk helsevern. Avvik må følges opp med konkrete tiltak og evalueringer.


tet må sees i sammenheng for å ivareta barnets

beste.

Behovet for rask psykisk helsehjelp gjelder

ikke minst barn med komplekse tilstander. I det-

te prosjektet fikk Barneombudet innblikk i en

praktisering av «interne ventelister». Dette er en

praksis hvor barn og unge har mottatt et tilbud

om behandling i BUP, men hvor de er på en in-

tern venteliste i påvente av at riktig kompetanse

for deres hjelpebehov i den aktuelle BUP-en skal

ha ledig kapasitet. Dette kan for eksempel være

barn som må vente lenge på en nevropsykolo-

gisk utredning, fordi den som har den aktuelle

fagkompetansen, ikke har tilgjengelig kapasitet.

Dette vil føre til forsinkelser i forståelsen av bar-

nets vansker og forsinket behandling, noe som

kan forverre barnets tilstand. Praksisen er lite

dokumentert, ettersom det ikke rapporteres om

dette til myndighetene. Disse barna venter fort-

satt på utredning og behandling for sine lidelser,

men vil ikke dukke opp på helseforetakets statis-

tikk over ventetid. Barneombudet er bekymret

for om de store behovene for utredning og be-

handling for komplekse tilstander blir skjult gjen-

nom denne praksisen. Vi mener det er alvorlig

at de som kanskje har størst hjelpebehov, er de

som rammes av dette og må vente opptil flere

måneder lenger før de får riktig hjelp. Mange av

dem det gjelder, har alvorlige psykiske lidelser

hvor tidlig intervensjon er særdeles viktig.51

Et tilbud tilpasset barn og unges behovRegjeringens mål er å lage «pasientens helse-

tjeneste», der behandlingen skal ivareta barn og

foreldres ønsker og behov.52 For barn og unge

innebærer det at tjenestene må tilpasse seg det

enkelte barns særskilte behov, forutsetninger,

øvrige livssituasjon og ønsker. Å jobbe med barn

og unge krever stor grad av fleksibilitet, fordi

hvert enkelt barn kan ha svært ulike behov. Selv

om diagnosene kan være felles, vil det være stort

behov for individuelt tilpassede behandlingsfor-

løp for at barn og unge skal ha nytte av behand-

lingen.

Rammer som begrenser fleksibiliteten

I dette prosjektet har vi sett at både barn, for-

eldre, behandlere og ledere opplever at tjenes-

tene i dag ikke i tilstrekkelig grad klarer å tilpas-

se hjelpen til det enkelte barns livssituasjon og

behov. Flere av ungdommene Barneombudet

snakket med, uttrykte behov for mer individu-

elt tilpassede behandlingstimer, både i varighet,

hyppighet, tid og sted. En medlemsundersøkel-

se av Norsk Psykologforening i 2019 støtter langt

på vei dette.53 De fant at om lag 50 prosent av

psykologene mener at mange av deres pasienter

ikke får hyppig nok behandling. 25 prosent opp-

lever at de ikke får gitt timer ofte nok til at de kan

kalle det god behandling.53

Ungdommene vi snakket med, trakk frem

hvor viktig det var å ha en god og tillitsfull rela-

sjon til behandleren. Var ikke relasjonen god, var

det vanskeligere å åpne seg for behandleren og

komme til kjernen av problemene. God relasjon

til behandler er dermed en forutsetning for virk-

som behandling. Å bygge en slik relasjon tar tid.

Våre funn samsvarer godt med undersøkelsene

Forandringsfabrikken,54 Voksne for barn55 og Min

stemme teller56 har gjennomført, der barn og

unge trekker frem betydningen av god relasjon

til behandlere og hvor viktig det er at behandlere

bruker god tid til å bli kjent. Det er dermed helt

sentralt at BUP har rammer som tar opp i seg

Anbefalinger:

→ Regjeringen må sørge for at vente-tiden i psykisk helsevern for barn og unge går ned over hele landet. Dette må ikke gå på bekostning av kvalite-ten i tjenesten og må følges opp med økt kapasitet i tjenesten for å ivareta barnets beste.

→ Helsedirektoratet bør sørge for at praksisen med interne ventelister blir synlig i statistikken over ventetid.


barns særskilte behov for tid til å bygge en slik

relasjon. Utrygg relasjon til behandler kan gå ut

over ungdommens behandlingsmotivasjon. På

den måten vil utbytte av behandlingen blir dårli-

gere, og det kan føre til at barna ikke får den hjel-

pen de har behov for og rett til. Noen kan også

oppleve at deres vansker blir verre.

Ungdommene uttrykte også behov for å

møte behandleren andre steder enn på kontoret.

I hovedsak handlet dette om at det for mange av

dem var utfordrende å åpne seg opp om van-

skelige temaer de ikke har utviklet et godt språk

for, til en fremmed i en kunstig situasjon på et

kontor. Samtalebehandling, som er den domine-

rende behandlingsmetoden i BUP, kan være en

vanskelig kommunikasjonsform for mange barn

og unge. For at de skal kunne nyttiggjøre seg be-

handlingen, må behandlerne legge til rette for at

barn og unge kan delta på egne premisser. Le-

dere og behandlere vi snakket med, bekreftet at

det sjelden var rom for å tilpasse behandlingsti-

mene til barnas individuelle behov når det gjaldt

varighet og hyppighet på timene, eller hvor og

når behandlingen skulle finne sted. Barneombu-

det mener at dette vitner om at BUP ikke er godt

nok tilpasset barn og unges særskilte behov for

fleksible tjenester. Historisk sett er BUP bygget

på samme modell som voksenpsykiatrien. Voks-

ne kan i en helt annen grad enn barn nyttiggjø-

re seg av tradisjonell samtaleterapi innenfor en

gitt tidsramme på et kontor. Våre funn, hvor barn

opplever å gå inn i et system som ikke passer, ty-

der på at vi ikke har kommet i mål med å utvikle

en modell for behandling som bygger på barns

beste.

Manglende tilpasning kan også gå ut over

andre viktige områder i ungdommens liv, som

tap av skolegang. Svært få ungdommer vi snak-

ket med, fortalte at BUP tilpasset behandlingsti-

mene til for eksempel timeplanen på skolen, tok

hensyn til lang reisevei eller til at de hadde fått

mye fravær i enkeltfag på skolen på grunn av be-

handlingen. Tap av skolegang er svært alvorlig og

vil kunne få store konsekvenser på sikt. Faren for

å henge etter faglig er stor, og i verste fall vil det-

te føre til vanskeligheter med utdanning og jobb

senere i livet.57 Det kan også ha negative følger

for barnets personlige og sosiale læring og utvik-

ling. Barn og ungdom som går glipp av mye skole

på grunn av psykiske vansker, går også glipp av

viktige sosiale opplevelser sammen med andre

elever.57 Bekymringen for tap av skolegang de-

les også av andre som har snakket med barn og

unge i BUP.56

Det er i utgangspunktet et ledelsesansvar

å legge til rette for at behandlere kan tilby faglig

gode tjenester til barnets beste. Samtidig mener

vi det er grunn til å se nærmere på om finansier-

ingsmodellen for BUP (ISF) og helseforetakenes

økonomiske prioriteringer legger begrensninger

for tjenestens fleksibilitet. Fleksibilitet i behand-

lingen av barn og unge tar tid, og det er viktig at

ikke finansieringsmodellen og økonomiske prio-

riteringer er til hinder for å gi best mulig behand-

ling.

Utover at en viss andel av finansieringen til

BUP skal være innsatsstyrt (ca. 20 prosent), står

helseforetaket for den øvrige rammen. Regjerin-

gen har innført en regel om at det skal være stør-

re vekst i psykisk helsevern og tverrfaglig spe-

sialisert rusbehandling enn i somatikken («den

gylne regel»).58 Undersøkelser gjort av Dagens

Medisin viser at i 2018 hadde ingen av de regi-

onale helseforetakene klart å få dette til.59 Slike

prioriteringer har stor betydning for kapasiteten

i BUP og muligheten til å gi et tilbud som er godt

tilpasset til barn og unges behov.

Ambulante tjenester blir av regjeringen truk-

ket frem som et viktig virkemiddel for å sikre at

barn og unge med psykiske helseplager skal få

tilbud på riktig nivå til riktig tid.12 Ambulant virk-

somhet gir tjenesten større fleksibilitet og mulig-

het til å tilpasse seg barnets behov og ønsker.

Våre funn i rapporten viser at det er veldig vari-

erende om de ulike BUP-ene arbeider ambulant.

Barneombudet mener at variasjonen i utadret-

tet eller ambulant tjenesteyting i de ulike helse-

foretakene er uheldig. Når enkelte helseforetak


bygger ned ambulante tjenester, peker lede-

re og behandlere på at BUPs finansieringsmo-

dell, med koder for aktivitet som knyttes til ulike

takster, kan gå på bekostning av muligheten til

å tilpasse behandlingen til den enkeltes behov.

Det er derfor viktig at myndighetene undersøker

om finansieringsmodellen svekker barns mulig-

het til fleksibel behandling.

Ledere og behandlere pekte også på at noe

av årsaken til manglende fleksibilitet kan handle

om stadige økte krav til rapporteringer som føl-

ge av innføring av nye kvalitetstiltak, og samtidi-

ge krav til raskere og flere pasientforløp. De ny-

lig innførte pakkeforløpene for psykisk helse er

et eksempel på et slikt kvalitetstiltak. Ledere og

behandlere opplever ofte et press mellom kvali-

tet og kvantitet som stjeler tid og oppmerksom-

het, og som begrenser fleksibiliteten i tjenesten.

Ledere fortalte at rekrutteringen av psykologer

til BUP oppleves som vanskeligere, hvor en sta-

dig større andel av nyutdannede ønsker seg til

det private fremfor å jobbe i spesialisthelsetje-

nesten som følge av økt press på rapportering

og kvantitet. Ledere oppga at dette opplevde

krysspresset også er den vanligste begrunnel-

sen erfarne behandlere oppgir som årsak når de

slutter i BUP. Dersom statlige kvalitetsreformer,

som i utgangspunktet skal gi bedre tjenester, i

stedet gjør at de som arbeider der, ikke opplever

å få gitt en behandling som er godt tilpasset in-

dividuelle behov, må myndighetene revidere de

tiltakene som er satt inn. For Barneombudet er

det viktig at kvalitetstiltakene støtter opp under

barnas behov. Dersom evalueringer viser at de

ikke gjør det, må kursen legges om.

Barneombudet frykter at vurderinger av

barnets beste og barnets rett til et godt helse-

tilbud ofte må vike for økonomiske hensyn eller

hensynet til effektiv målstyring. Vi ser også at det

er regionale forskjeller i hvordan tilbudet til barn

og unge prioriteres. FNs barnekomité presiserer

at myndighetene må sørge for at barnets beste

er vurdert og vektet i alle helserelaterte beslut-

ninger.60 I tillegg har Norge fått merknader fra ko-

miteen om at norske myndigheters ressursbruk

på psykiske helsetjenester til barn ikke er tilstrek-

kelig sett i lys av økningen i psykiske helseproble-

mer blant barn i Norge. Komiteen anbefaler økte

ressurser til slike tjenester.61 Dette er avgjørende

for å sikre tilstrekkelige og godt tilpassede psy-

kiske helsetjenester i tråd med barnekonvensjo-

nens artikkel 24. Barneombudet er opptatt av at

også de mer overordnede styringsmodellene for

tjenesten sikrer ivaretakelse av barnets beste. På

bakgrunn av våre funn i rapporten, er vi ikke over-

bevist om at dette er tilfellet i dag. Vi mener at det

må gjøres flere grep for å bidra til at tjenestene

kan jobbe mer i tråd med barnas behov.

Anbefalinger:

→ Regjeringen må sørge for at Helse-foretakene følger «den gylne regel», som sier at det skal være skal være høyere årlig vekst innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert

rusbehandling enn i somatikk.

→ Helsedirektoratet bør evaluere og videreutvikle styringen og finansier-ingen av BUP slik at de ivaretar barn og unges særegne behov for fleksi-ble tjenester. Dette bør gjøres i nært samarbeid med tjenestene selv, for å sikre at barnas behov for indivi-duelt tilpassede behandlingsforløp ivaretas.

→ Ved innføring av nye finansierings-modeller, eller tiltak for å bedre kvali-tet i BUP, må Helsedirektoratet alltid vurdere om de ivaretar behovet for individuelle tilpasninger og barnets beste. Det må også jevnlig evalueres om tiltakene når målene.

→ Helse- og omsorgsdepartementet bør stimulere til at ny teknologi brukes aktivt som en del av behandlingstil-budet til barn og unge. Der hvor det ikke finnes egnet teknologi, bør det utvikles og prøves ut. Dette må skje i nært samarbeid med barn og unge.


Tilgang til riktig hjelp

Et tilbud tilpasset barn og unges behov handler

også om at barna må få riktig hjelp for sine spe-

sifikke vansker. BUP må ha tilgang på god nok

kompetanse for å møte hvert enkelt barns be-

hov i utredning og behandling. I dette prosjek-

tet har vi imidlertid sett veldig varierende kom-

petanseprofil hos BUP-ene vi har møtt. Noen

BUP-er har spesialiserte team for ulike grupper

(for eksempel småbarnsteam) eller behandlings-

former (for eksempel OCD-team med tilbud for

tvangslidelser), mens andre BUP-er ser ut til å

være mer generaliserte, hvor det blir opp til hver

enkelt behandler hvilket tilbud den unge tilbys.

Dette blir spesielt et problem i tilfeller hvor barna

har komplekse psykiske lidelser. Som nevnt tid-

ligere opplever noen ledere vansker med å sikre

spesialistkompetanse der det er behov, noe som

kanskje kan forklare behandlernes utfordring.

Ulike økonomiske prioriteringer kan også få be-

tydning for tilgjengeligheten til riktig fagkompe-

tanse, blant annet fordi spesialistkompetanse er

mer kostbart.

Barneombudet mener innsatsen overfor

barn og unge med komplekse psykiske lidelser,

som ofte er vanskelige å utrede, må prioriteres

høyere. Den relativt lave frekvensen av slike lidel-

ser tilsier at ikke alle BUP-er kan forventes å ha

slik kompetanse tilgjengelig. Derfor mener vi at

det må sikres at det finnes et system for samar-

beid mellom kompetansemiljø, slik at barn med

komplekse psykiske lidelser har lett tilgang til be-

handlere med mer spesialisert kunnskap. Dette

er en forutsetning for at barn og unge skal ha

tilgang til riktig hjelp. FNs barnekomité har i sin

generelle kommentar om barns rett til helse på-

pekt at staten i sitt budsjettarbeid bør bestrebe

seg på å sikre tilgjengelighet og kvalitet på bar-

nehelsetilbud til alle, uten diskriminering.62 Det

må derfor sikres at også barn med komplekse

lidelser får den hjelpen de har behov for.

I dette prosjektet har vi også erfart at be-

handlingen i noen tilfeller avsluttes før behand-

leren mener barna er ferdig behandlet. Dette er

også noe som ble dokumentert i Psykologfore-

nings medlemsundersøkelse fra 2019, der det

kommer frem at omtrent 25 prosent av de som

svarte, sier de må avslutte halvparten eller mer

av pasientene før de anser dem som ferdigbe-

handlet.63 I samme undersøkelse svarer 28 pro-

sent av behandlerne i BUP at i halvparten eller

mer av sakene får de bare tilbudt hjelp for hen-

visningsårsaken og ikke andre psykiske lidelser

den unge har (samsykelighet). Ut fra det be-

handlere og ledere har fortalt oss, kan det se ut

som at dette delvis skyldes arbeidet med å korte

ned ventetidene. Det er viktig at barn og unge

mottar behandling og hjelp for hele spekteret av

lidelser de har, ikke bare henvisningsårsak. FNs

barnekomité påpeker at alle beslutninger om å

holde tilbake eller avslutte behandling for barn

må gjøres med grunnlag i en vurdering av hva

som er best for det enkelte barn.64 Barneombu-

det registrerer at pakkeforløpene har en tydelig

ambisjon om å ivareta barnets behov ved vurde-

ring av avslutning av behandling og vurdering av

videre oppfølging i kommunen.36 Vi mener likevel

det er grunn til å følge nøye med på om barn og

unge får den hjelpen de trenger og har rett til.

Anbefalinger:

→ Helse- og omsorgsdepartementet må sikre at helseforetakene ivaretar behovet for spesialisert kompetanse for behandling av de mest komplek-se psykiske lidelsene.

→ Helsedirektoratet bør evaluere pak-keforløpene jevnlig med særskilt søkelys på om barn og unge får hel-hetlig behandling på tvers av tjenes-tenivå, for hele spekteret av lidelser eller vansker, og ikke blir skrevet ut før de er ferdig behandlet.


Manglende brukermedvirkning

En forutsetning for å ivareta barn og unges øn-

sker og behov er at behandlingstilbudet utfor-

mes i samarbeid med de unge selv og eventuelt

deres foreldre, og de må ha reell innflytelse. Bru-

kermedvirkning handler om at det som er viktig

for ungdommene og deres familie er med på å

forme beslutningene som tas om hvordan utred-

ningen og behandlingen skal gjennomføres. Også

brukerens synspunkter på kvaliteten i tjenesten

skal respekteres og tas hensyn til.65 Brukermed-

virkning har en egenverdi, ved at pasienten føler

seg sett og hørt, men det vil også bidra til å gjøre

behandlingen mer treffsikker. Forutsetninger for

å få til reell brukermedvirkning er at behandlere

aktivt involverer barna i viktige beslutninger som

tas og at pasienten og dets foreldre har god til-

gang til informasjon.

Barnekonvensjonens artikkel 3 handler om

at det i alle beslutninger som angår barnet, skal

ligge en vurdering av hva som er barnets bes-

te til grunn. Artikkel 12 handler om at barnet har

en rett til fritt å gi uttrykk for sin mening, og at

denne skal tillegges vekt. Begge disse artiklene

henger uløselig sammen og bør fungere som

verktøy for behandlere når de utfører sitt arbeid.

For at en BUP skal kunne gjøre gode vurderin-

ger av hvilket tilbud som er til et barns beste,

er det helt nødvendig at BUP har snakket med

barnet og tatt dets mening med som en del av

vurderingsgrunnlaget. For å oppfylle artikkel 12

må barn, ungdom og eventuelt foreldre delta i

beslutninger knyttet til egen behandling så langt

det er mulig og hensiktsmessig.

Stortinget ba våren 2020 regjeringen om å

gjennomgå helselovgivningen for å sikre at den-

ne er i tråd med FNs barnekonvensjons prin-

sipper om blant annet barns rett til å bli hørt og

beslutninger til barnets beste.66 Dette er en vik-

tig bestilling fra Stortinget. Barneombudet har

lenge ønsket å få dette på plass, og vi mener

dette er en viktig forutsetning for å sikre at bar-

nekonvensjonens krav om medvirkning blir iva-

retatt. Det er imidlertid også viktig å innlemme

kunnskap om barnekonvensjonens prinsipper i

utdanningen til helsepersonell slik at den brukes

aktivt i praksis.

Barnekonvensjonen artikkel 4 krever at sta-

tene skal sikre at fagpersoner har kunnskap om

konvensjonens innhold, men også ferdigheter i

hvordan rettighetene og prinsippene skal ivare-

tas. Staten plikter å lære opp alle yrkesgrupper

som arbeider med barn, for å gjennomføre disse

rettighetene i praksis. FNs barnekomité har i ge-

nerell kommentar nr. 5, om gjennomføringen av

konvensjonen, presisert at opplæring og kom-

petanseutvikling er viktig for implementeringen

av konvensjonen. Her spiller rammeplanene og

retningslinjene til de ulike helse- og sosialfaglige

utdanningene en viktig rolle. Vi mener at bar-

nekonvensjonen må være et gjennomgående

tema i disse for å sikre at profesjonenes praksis

er i tråd med barns rettigheter.

I dette prosjektet har vi sett mange eksem-

pler på manglende brukermedvirkning, både i

samtaler om behandlingsvalg, planlegging av

behandlingsforløp, involvering i beslutninger og

involvering av pårørende i behandling. Bekym-

ring knyttet til manglende brukermedvirkning

har vært en tematikk i psykisk helsevern for

barn og unge siden opptrappingsplanen i 1999.7

På nytt har regjeringen forsøkt å sette fokus på

brukermedvirkning med de nylig lanserte pakke-

forløpene for psykisk helse (1. januar 2019). Den

første evaluering av pakkeforløpene viser imid-

lertid at et stort flertall av fagfolk i BUP er nega-

tive til om pakkeforløpene bidrar til mer bruker-

medvirkning.52 Behandlerne er også usikre på

hvor reell brukermedvirkningen egentlig er, og

om det bare er at pasientene og pårørende som

får mer informasjon enn tidligere. Det er anbefalt

at behandlerne bruker et verktøy hvor pasienten

og/eller foreldre på en systematisk måte kan gi

tilbakemelding på opplevd behandlingseffekt og

relasjon til behandler. Slike tilbakemeldingsverk-

tøy gir pasientene økt medvirkning. Evalueringen

av pakkeforløpene viser imidlertid at det i svært

liten grad benyttes slike verktøy. Nærmere 70


prosent i BUP oppgir at de bruker dette i liten el-

ler ingen grad.52

Alle pasienter skal ha en behandlingsplan,

og den skal utarbeides i et samarbeid mellom

behandler, pasient og/eller foreldre.31, 36 Behand-

lingsplanen er et konkret redskap blant annet for

å sikre medvirkning. Barneombudet er bekym-

ret både for manglende utarbeiding av behand-

lingsplaner og manglende medvirkning i utarbei-

delsen av slike. Konsernrevisjonen av Akershus

universitetssykehus i 201839 viste at det ikke ble

utviklet behandlingsplaner for ett av tre barn i ut-

valget, og at de få som ble utviklet, i svært liten

grad ble evaluert. Et flertall av de ungdommene

og foreldrene vi snakket med i dette prosjektet,

fortalte at de ikke hadde kjennskap til om det var

utarbeidet behandlingsplan eller ikke. Dette kan

tyde på at det var liten eller ingen medvirkning i

utarbeidelsen av behandlingsplaner blant de vi

snakket med.

Folkehelseinstituttet publiserte nylig funn

fra en nasjonal brukererfaringsundersøkelse

blant foresatte til barn og unge i BUP (2019),

hvor de også fant at det var mangelfull utarbei-

delse av behandlingsplaner og manglende med-

virkning i de tilfellene det blir utviklet.67 Om lag en

tredjedel av foreldrene oppgav at det ikke hadde

blitt utviklet behandlingsplaner, mens 28 pro-

sent oppgav at de ikke visste om det var utviklet

en plan eller ikke. Dette er bekymringsfullt fordi

manglende utarbeiding av behandlingsplaner er

til hinder for at barn og foreldre kan medvirke ak-

tivt i behandlingen. Manglende behandlingsplan

gjør det også vanskelig å vurdere om målene for

behandlingen er nådd, om problemer er bedret,

om dagens situasjon er tilfredsstillende, og om

det er behov for videre behandling.

Informasjon er også helt nødvendig for å

kunne benytte sin rett til medvirkning. Det er

også med på å skape trygghet og forutsigbar-

het i en vanskelig situasjon og gi en viss form for

kontroll over prosessen. Gjennom våre samta-

ler med ungdommene fant vi at de i stor grad

savnet informasjon i alle deler av forløpet. Det-

te støttes også av andre som har snakket med

unge i BUP.54, 56, 68 Ungdommene og foreldrene vi

snakket med, visste lite om BUP før de ble hen-

vist, og fikk lite informasjon både før inntak ved

BUP, under utredning og behandling, og ved av-

slutning. De savnet informasjon om bruk av me-

disiner og bivirkninger, og ikke minst hjelp til å

forstå og håndtere tilstanden sin.

Foreldrene savnet også informasjon som

kunne hjelpe dem til å forstå barnets vansker,

og hva som er gode tiltak for de gitte vanske-

ne. I de aller fleste tilfeller er det viktig at forel-

drene blir inkludert i behandlingsopplegg og får

informasjon om hvordan de kan støtte barnet

sitt mellom behandlingstimene og etter endt

behandling. Flere foreldre var fortvilt over at de

ikke ble inkludert i viktige avgjørelser som blir

tatt om deres barn, og at de ikke fikk støtte til

å fungere som en ressurs for barna sine. Dette

støttes også av Folkehelseinstituttets brukerer-

faringsundersøkelse, som viste at over halvpar-

ten (52 prosent) av foreldrene ikke var fornøyd

med innflytelsen de fikk når det gjaldt valg av be-

handlingsopplegg for barna sine.67

Anbefalinger:

→ Kunnskapsdepartementet må sørge for at barnekonvensjonen er et gjen-nomgående tema i rammeplanene og retningslinjene til de ulike helse- og sosialfaglige utdanningene.

→ Helsedirektoratet bør revidere «Vei-leder for poliklinikker i psykisk helse-vern for barn og unge», slik at den gir praktisk og pedagogisk veiledning om hvordan BUP skal ivareta barn og unges rett til medvirkning.

→ Helsedirektoratet bør sørge for at pakkeforløpene evalueres jevnlig med særskilt søkelys på om barn og foreldres medvirkning ivaretas gjen-nom hele pasientforløpet.


Forholdet mellom BUP og kommunal helsetjenesteEt sentralt helsepolitisk mål er at barn og unge

med psykiske helseplager får et tilbud på rett

nivå.12 De kommunale tjenestene forventes å

være de som identifiserer psykiske helseproble-

mer og gir primær hjelp.69 Når et barn blir henvist

til BUP, har de kommunale tjenestene fortsatt et

oppfølgingsansvar. Når barnet skrives ut fra BUP,

skal det tilbakeføres til kommunen og få nødven-

dig oppfølging.69 Ledere i BUP fortalte likevel om

et behov for avklaring av ansvarsfordeling mel-

lom kommunen og spesialisthelsetjenesten. De

opplever at det er stor variasjon i hvilke helse-

plager hos barn og unge kommunene klarer å

håndtere selv, og hvilke som blir henvist til BUP.

De pekte på at noe av dette henger sammen

med kapasitet og kompetanse i de kommunale

tjenestene, og at antallet henvisinger til BUP blir

færre i kommuner med en godt utbygget første-

linjetjeneste. Det fremgår også av informasjonen

vi fikk fra Helse Midt, hvor en rekke av henvisnin-

gene inneholdt beskjeden om at det er for lang

ventetid i kommunal helsetjeneste, og at det er

derfor pasienten henvises til BUP. På samme tid

opplever ledere i BUP at de ikke har tid til å veile-

de kommunen utover i enkeltsaker. Veilednings-

plikten gjelder ikke kun i enkeltsaker, men omfat-

ter også generelle råd og veiledning til ansatte i

kommunen. På bakgrunn av dette mener vi det

er behov for en tydeliggjøring av ansvarsforhol-

det mellom kommunalt tilbud og spesialisthelse-

tjenesten.

Tilbudet til barn og unge med psykiske van-

sker i kommunene er mange steder svært un-

derdimensjonert. Det er mye som tyder på at

mange kommuner i dag ikke er rustet til å gi et

godt tilbud til barn og unge med behov for hjelp

for lette og moderate psykiske plager, eller som

har behov for ytterligere oppfølging etter endt

behandling i BUP.10 I slike tilfeller vil trykket på

BUP bli større, og det vil bli mindre kapasitet til å

håndtere barn med alvorlige lidelser.

Regjeringen har de senere årene hatt en

tilskuddsordning for å styrke rekrutteringen av

psykologer i kommune (ofte kalt kommunepsy-

kologer). Arbeidet med barn og unges psykiske

vansker har imidlertid ikke vært en prioritert opp-

gave i denne tilskuddsordningen.70 Gevinsten

for barn og unge er dermed høyst usikker. Fra

2020 er det et lovkrav om psykologkompetan-

se i kommunen,71 og de tidligere tilskuddsmidle-

ne til kommunepsykologer går inn i kommunens

frie rammer. Vi er bekymret for om kommunene

fremover vil prioritere arbeidet med barn og un-

ges psykiske helseplager gjennom denne ord-

ningen.

Ordningen med kommunepsykologer blir

også trukket frem som en del av opptrap-

pingsplanen for barn og unges psykiske helse

2019–2024.72 Regjeringens opptrappingsplan

inneholder imidlertid ingen tiltak som forplikter

kommunene til å utvikle og organisere lavter-

skeltilbud til barn og unge. Den gir heller ingen

klare føringer for hva et lavterskeltilbud til barn

og unge skal inneholde. Slik vi leser opptrap-

pingsplanen, er det helt opp til den enkelte kom-

mune hvordan dette skal løses. På bakgrunn av

dette mener vi det er stort behov for tydelige fø-

ringer på hvilke tilbud som skal være tilgjengelige

på kommunalt nivå. Barneombudet er bekymret

for om kapasiteten og kompetansen i kommu-

nene gir god nok tilgang på hjelp på riktig nivå for

barn og unge. FNs barnekomité er bekymret for

det samme og oppfordrer alle stater, inkludert

→ Helse- og omsorgsdepartementet

må sikre at helseforetakene følger sin lovmessige plikt til å gi opplæ-ring av pasienter og pårørende.

→ Helsedirektoratet må revidere de nasjonale kvalitetsindikatorene slik at de også reflekterer barnas opplevelse av kvalitet, ikke bare foreldrenes.


Norge, til å investere i primærhelsetjenester for

å lette tidlig oppdagelse og behandling av psy-

kiske problemer.73

For å gi barn og unge med psykiske helse-

plager og lidelser et godt, samlet tilbud er de

kommunale tjenestene og spesialisthelsetje-

nesten gjensidig avhengige av hverandre. Vårt

arbeid har vist at det i for stor grad varierer hvor

tilgjengelig hjelpen er for barna rundt om i lan-

det. Ikke minst ser vi et behov for et reelt løft når

det gjelder utbyggingen av lavterskel helsetilbud

i kommunen. Vi ser også et behov for å presisere

hvilke psykiske plager og vansker det er forven-

tet at kommunene skal håndtere selv, og hvilke

som bør overlates til spesialisthelsetjenesten.

Lavterskel psykisk helsehjelp i kommunene er et

område Barneombudet vil se nærmere på i åre-

ne fremover.

Anbefalinger:

→ Regjeringen bør sette ned et offentlig utvalg som gjennomgår organiserin-gen av psykiske helsetjenester for barn og unge, og som også ser på sammenhengen mellom hjelpen som tilbys i første- og andrelinjen.

→ Regjeringen må endre helse- og om-sorgstjenesteloven slik at kommu-nene får en plikt til å tilby lavterskel psykisk helsetilbud til barn og unge.

→ Helsedirektoratet må oppdatere veilederen «Psykisk helsearbeid for barn og unge i kommunene» fra 2007 slik at den er i tråd med dagens lovverk, utfordringer og forventnin-ger til kommunene.

→ Helsedirektoratet bør kartlegge i hvilken grad helseforetakene ivare-tar plikten til å veilede kommunene og sette inn tiltak om det avdekkes mangler.

62

1 Wittchen, H.U., Jacobi, F., Rehm, J., Gustavs-

son, A., Svensson, M., Jönsson, B., ... & Fratig-

lioni, L. (2011). The size and burden of mental

disorders and other disorders of the brain in Eu-

rope 2010. European neuropsychopharmaco-

logy, 21(9), 655–679.

2 Reneflot, A., Aarø, L. E., Aase, H., Reichborn-Kjen-

nerud, T., Tambs, K., & Øverland, S. (2018). Psy-

kisk helse i Norge. (oppdatert 28.02.2018; lest

13.07.2020). Hentet fra: https://www.fhi.no/

publ/2018/psykisk-helse-i-norge/

3 Folkehelseinstituttet. (2018) Barn og unge:

Livskvalitet og psykiske lidelser. I: Folkehelse-

rapporten - Helsetilstanden i Norge [nettdoku-

ment]. Oslo: Folkehelseinstituttet [oppdatert

14.05.2018; lest 23.06.2020)]. Hentet fra: https://

www.fhi.no/nettpub/hin/grupper/psykisk-helse-

hos-barn-og-unge/

4 Helsedirektoratet. (2020) Aktivitetsdata for psy-

kisk helsevern for barn og unge 2019. Norsk pasi-

entregister. IS-2892, 2020.

5 Sosial og helsedepartementet. (1994). Samar-

beid og styring. Mål og virkemidler for en bedre

helsetjeneste. (Meld. St. 50 [1993–1994]). Hentet

fra https://www.regjeringen.no

6 Sosial- og helsedepartementet. (1997). Åpenhet

og helhet – Om psykiske lidelser og tjenestetilbu-

dene. (Meld. St. 25 [1996–1997]). Hentet fra htt-

ps://www.regjeringen.no

7 Sosial og helsedepartementet Helse- og om-

sorgsdepartementet. (2008). Opptrappingspla-

nen for psykisk helse (1999–2008). (Prop. nr. 63

[1997–1998]. Hentet fra https://www.regjeringen.

no

8 Sosial- og helsedepartementet. (1998). Om

opptrappingsplan for psykisk helse 1999–2006

Endringer i statsbudsjettet for 1998. (Prop. nr. 63

[1997–1998]). Hentet fra https://www.regjerin-

gen.no

9 Brofoss, K.E., & Larsen, F. (2009). Evaluering av

Opptrappingsplanen for psykisk helse (2001–

2009). Sluttrapport – syntese og analyse av eva-

lueringens delprosjekter. Oslo: Forskningsrådet.

Hentet fra: https://www.forskningsradet.no/si-

teassets/publikasjoner/1248431256883.pdf, 29,

2011.

10 Helse- og omsorgsdepartementet. (2019).

Opptrappingsplan for barn og unges psykiske

helse (2019–2024). (Prop. 121 S [2018–2019]).

Hentet fra https://www.regjeringen.no

11 Helse Nord. Innspill på tiltak til nasjonal hel-

se og sykehusplan – psykisk helse for barn og

unge. (lastet ned 29.07.2020) Hentet fra: http://

nbup.no/wp-content/uploads/2019/05/Til-

tak-barn-og-unges-psykiske-helse-NBUP.pdf

12 Helse- og omsorgsdepartementet. (2019) Na-

sjonal helse- og sykehusplan 2020–2023. (Meld.

St. 7 (2019–2020)). Hentet fra https://www.regje-

ringen.no

13 United Nations Committee on the Rights of

the Child. (2018) Concluding observations on

the combined fifth and sixth periodic reports of

Norway. (Avsnitt 25)

14 Sommerchild, Hilchen & Moe, Einar (2005): Da

barnepsykiatrien kom til Norge. Beretninger ved

noen som var med. Oslo: Universitetsforlaget

15 Oppdragsbrev 2020 til helseforetakene. Se

også: 1. Prioritering av psykisk helsevern og rus-

behandling i 2016-«Den gylne regel». Analyseno-

Referanser

63 Referanser

tat 12/17 -SAMDATA Spesialisthelsetjenesten.

Helsedirektoratet 2017 og 2. Innstilling 255S

(2019-2020): Innstilling fra helse og omsorgsko-

miteen om Nasjonal helse og sykehusplan 2020–

2023.

16 Helsedirektoratet. (2017) Prioritering av psykisk

helsevern og rusbehandling i 2016 «Den gylne

regel». Analysenotat 12/17 SAMDATA Spesialist-

helsetjenesten.

17 Helsedirektoratet. (2019). Innsatsstyrt finanse-

ring (ISF) – regelverk (lastet ned 13.07.2020).

Hentet fra https://www.helsedirektoratet.

no/tema/finansiering/innsatsstyrt-finansier-

ing-og-drg-systemet/innsatsstyrt-finansier-

ing-isf#regelverk-2019

18 Barnekonvensjonen. (2003). FNs konvensjon

om barnets rettigheter: Vedtatt av De Forente

Nasjoner den 20. november 1989, ratifisert av

Norge den 8. januar 1991: Revidert oversettelse

mars 2003 med tilleggsprotokoller. Artikkel 4.

Oslo: Barne- og familiedepartementet

19 FNs barnekomités generelle kommentar nr. 15

(2013), avsnitt 4 og 5 (sist oppdatert 25.09.2018;

lastet ned 16.07.2020). Hentet fra: www.regjerin-

gen.no

20 FNs barnekomités generelle kommentar nr.

5 (2013) til artikkel 4 (sist oppdatert 25.09.2018;

lastet ned 16.07.2020). Hentet fra: www.regjerin-

gen.no

21 FNs barnekomités generelle kommentar nr. 5

(2013) til artikkel 4. Paragraf 41. (sist oppdatert

25.09.2018; lastet ned 16.07.2020). Hentet fra:

www.regjeringen.no

22 Pasient og brukerrettighetsloven. (1999). Lov

om pasient og brukerrettigheter (LOV-1999-07-

02-63). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/

NL/lov/1999-07-02-63

23 Prioriteringsforskriften. (2000). Forskrift om

prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig

helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til

behandling i utlandet og om klagenemnd. (FOR-

2000-12-01-1208) Hentet fra: https://lovdata.no/

dokument/SF/forskrift/2000-12-01-1208

24 Spesialisthelsetjenesteloven. (1999). Lov om

spesialisthelsetjenesten m.m. (LOV-1999-07-02-

61). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/

lov/1999-07-02-61




lov/1999-07-02-61 (§ 3-8)




lov/1999-07-02-61 (§ 2-1 e)

27 Helsedirektoratet. (2013) Spesialisthelsetje-

nesteloven med kommentarer. Lov av 2. juli

1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m.

(Rundskriv. IS-5/2013) Hentet fra: https://www.

helsedirektoratet.no/rundskriv/spesialisthelse-

tjenesteloven-med-kommentarer/Spesialisthel-

setjenesteloven-med-kommentarer-IS-5-2013.

pdf/_/attachment/ in l ine/1d186908-1ab-

d-4a5d-933f-74d6c87c06af:aaf7b8b49a38f-

5dac238997d3ce6ccd36881821f/Spesialisthel-

setjenesteloven-med-kommentarer-IS-5-2013.

pdf




lov/1999-07-02-61 (§§ 2-5, 2-5a. 6-2 og 6-3)

29 Pasient- og brukerrettighetsloven (1999) Lov

om pasient- og brukerrettigheter (LOV-1999-07-

02-63).


30 Helsedirektoratet. (2015) Prioriteringsveileder.

Psykisk helsevern for barn og unge. Hentet fra

https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/pri-

oriteringsveiledere/psykisk-helsevern-for-barn-

og-unge

31 Helsedirektoratet. (2008) Veileder for poliklinik-

ker i psykisk helsevern for barn og unge. IS-1570,

2008.


spesialisthelsetjenesten mm (LOV-1999-07-02-


lov/1999-07-02-61 (§7-3).

33 Ådnanes, M., Kaspersen, S. L., Melby, L., & Las-

semo, E. (2020). Pakkeforløp for psykisk helse og

rus–fagfolks erfaringer første året. (SINTEF-rap-

port 64)

34 Helsedirektoratet. (2018) Nasjonal plan for im-

plementering av pakkeforløp for psykisk helse og

rus 2018–2020. IS-2734, 2018

35 Helsedirektoratet. Om Helsedirektoratets

normerende produkter. Beskrivelse av alle nor-

merende produkter Helsedirektoratet utgir, og

hva som er forskjellen på dem. (først publisert

06.02.2019; lastet ned 29.07.2020). Hentet fra

https://www.helsedirektoratet.no/produkter/

om-helsedirektoratets-normerende-produkter

36 Helsedirektoratet. Psykiske lidelser – barn og

unge. Først publisert: 07.09.2018; faglig oppda-

tert: 29.05.2019;lastet ned 29.07.2020). Hentet

fra https://www.helsedirektoratet.no/pakkefo-

rlop/psykiske-lidelser-barn-og-unge

37 Loftsgaard, Lise Skogstad (2020). Pakken er

åpnet. Tidsskrift for Den norske legeforening.

38 Oversikt over landets helseforetak. Vi har ute-

latt apotek og IKT. Hentet fra: https://www.regje-

ringen.no (hentet 30.09.2020)

39 Helse Sør-Øst. Konsernrevisjon rapport 6/2018.

Konsernrevisjon 20.08.2018. Revisjon: Likeverdig

og forutsigbar helsehjelp, psykisk helsevern for

barn og unge. Akershus universitetssykehus HF.

40 Helsetilsynet. (2015) Mye å forbedre – vilje til

å gjøre det. Oppsummering av landsomfatten-

de tilsyn i 2013 og 2014 med spesialisthelse-

tjenesten: psykisk helsevern for barn og unge,

barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker.

(Rapport fra Helsetilsynet 3/2015)

41 Helsedirektoratet. (2008) Veileder for poliklinik-

ker i psykisk helsevern for barn og unge, side 14.

IS-1570, 2008

42Helsedirektoratet. Nasjonale anbefalinger, råd

og pakkeforløp. Lastet ned 10.07.2020. Hentet

fra: https://www.helsedirektoratet.no/veilede-

re/prioriteringsveiledere/psykisk-helsevern-

for-barn-og-unge/fagspesifikk-innledning-psy-

kisk-helsevern-for-barn-og-unge

43 Informasjon til Barneombudet i eget brev i for-

bindelse med undersøkelse om klagesaker – in-

formasjon om prosjekt i Helse Vest – BUP Nord-

hordland om vurderingssamtale innen 10 dager

(resultater ikke publisert enda)

44 Pasient- og brukerrettighetsloven (1999) Lov

om pasient- og brukerrettigheter. (LOV-1999-07-

02-63) § 2-2.

45 Barneombudets egen spørreundersøkelse, se

kapittel 1.

46 Riksrevisjonen. (2007) Riksrevisjonens under-

søkelse av tilbudet til barn og unge med psykiske

problemer. Dokument 3:7 (2006–2007).

47 FNs barnekomité. Generell kommentar nr. 15

(2013) om barnets rett til å nyte godt av den høy-

est oppnåelige helsestandarden (art.24). (CR-

C/C/GC/15 F.119)

65 Referanser

48 Barnekonvensjonen. (2003). FNs konvensjon

om barnets rettigheter: Artikkel 6. Oslo: Barne-

og familiedepartementet.

49 Helsedirektoratet. 2019. Psykisk helse for barn

og unge – ventetid. (sist oppdatert 07.05.2020).

Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/

statistikk/kvalitetsindikatorer/psykisk-hel-

se-for-barn-og-unge/gjennomsnittlig-vente-

tid-for-barn-og-unge-i-psykisk-helsevern

50 Oppdragsdokumentet fra Helse- og omsorgs-

departementet til de regionale helseforetakene

(sist oppdatert 10.06.2020). Hentet fra https://

www.regjeringen.no/no/tema/helse-og-om-

sorg/sykehus/styringsdokumenter1/oppdrags-

dokument/id535564/

51 McGorry, P.D. (2015). Early intervention in

psychosis: obvious, effective, overdue. The Jour-

nal of Nervous and Mental Disease, 203(5), 310.

52 SINTEF. Pakkeforløp for psykisk helse og rus –

fagfolks erfaringer det første året. (SINTEF Digital.

Helsetjenesteforskning 2020-01-20)

53 Psykologforeningen. (2019, 19. juni). Psyko-

logforeningen har undersøkt mulighetene for å

gi god behandling i psykisk helsevern og tverr-

faglig spesialisert rusbehandling. Hentet fra htt-

ps://www.psykologforeningen.no/foreningen/

aktuelt/aktuelt/psykologforeningen-har-un-

dersoekt-mulighetene-for-aa-gi-god-behand-

ling-i-psykisk-helsevern-og-tverrfaglig-spesiali-

sert-rusbehandling

54 Forandringsfabrikken. (2019). Psykisk helse-

vern fra oss som kjenner det – unge deler erfa-

ringer og råd. Oslo: Universitetsforlaget.

55 Voksne for barn, informasjon fremkommet i

møte

56 KBT Midt-Norge i samarbeid med Barne- og

ungdomspsykiatrisk klinikk, St. Olavs

hospital, Redd Barna Region Midt og Mental Hel-

se Ungdom. (2015). Min stemme teller. Evalue-

ring av barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk, St.

Olavs hospital. Hentet fra https://kbtmidt.no/

wp-content/uploads/2017/07/min_stemme_tel-

ler_evaluering_bup_stolavs_2015-1.pdf

57 Haavik, T. (2013, 8. august). Konsekvenser

ved stort fravær. Lengre fravær fra skolen kan

få store konsekvenser for eleven senere i livet.

Læringsmiljøsenteret, Universitetet i Stavanger.

Hentet fra https://laringsmiljosenteret.uis.no/

skole/psykisk-helse/skolevegring/konsekven-

ser-ved-stort-fravar-article116236-21065.html

58 Oppdragsbrev 2020 til helseforetakene.

59 Storvik, Anne Grete (2018). Han lovte å priori-

tere psykisk helse – slik gikk det ikke. Det er langt

mellom politisk retorikk og satsingen i klinikkene.

Dagens medisin. Publisert 10. desember 2018.

Hentet fra: https://www.dagensmedisin.no/ar-

tikler/2018/12/10/lovte-a-prioritere-psykisk-hel-

se--slik-gikk-det/

60 FNs barnekomité. (2013) Generell kommentar

nr. 15 (2013) om barnets rett til å nyte godt av

den høyest oppnåelige helsestandarden (art.24).

(CRC/C/GC/15 2013 C.12.)


the Child. (2018) Concluding observations on the

combined fifth and sixth periodic reports of Nor-

way (CRC/C/NOR/CO/5-6 2018 F 25 (a) ) og FNs

barnekomitès generelle kommentar nr. 15 (2013)

om barnets rett til å nyte godt av den høyest

oppnåelige helsestandarden (art. 24). (CRC/C/

GC/15 2013 D 104)

62 FNs barnekomité. (2013) Generell kommen-

tar nr.15 (2013) om barnets rett til å nyte godt av



(CRC/C/GC/15 2013 B 94)

63 Rapport fra kartlegging i psykisk helse-

vern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling

(2019). Norsk psykologforening. Hentet fra: htt-

ps://www.psykologforeningen.no/foreningen/

aktuelt/aktuelt/psykologforeningen-har-un-

dersoekt-mulighetene-for-aa-gi-god-be-

handling-i-psykisk-helsevern-og-tverrfag-

lig-spesialisert-rusbehandling og https://www.

dagensmedisin.no/artikler/2017/10/19/boste-

det-avgjor-om-barn-far-behandling/

64 FNs barnekomité. (2013) Generell kommentar

nr. 15 (2013) om barnets rett til å nyte godt av


(CRC/C/GC/15 2013 C. 14).

65 FNs barnekomité. (2013). Generell kommentar

nr. 15. Om barnets rett til å nyte godt av den høy-

est oppnåelige helsestandarden (art. 24).

66 Innst. 255 S (2019-2020). Innstilling fra hel-

se- og omsorgskomiteen om Nasjonal hel-

se- og sykehusplan 2020-2023. Helse- og om-

sorgskomiteen. https://www.stortinget.no/

no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Inn-

stillinger/Stortinget/2019-2020/inns-201920-

255s/?all=true

67 Folkehelseinstituttet. (2019). Resultater fra na-

sjonal brukererfaringsundersøkelse blant fore-

satte til barn og unge innen psykisk helsevern

(BUP) i 2017. (PasOpp-rapport)

68 Voksne for barn, informasjon fremkommet i

møte mellom Barneombudet og voksne for barn,

høsten 2018.

69 Helsedirektoratet. (2007) Veileder for psykisk

helsearbeid for barn og unge i kommunene. IS-

1405, 2007.

70 Helsedirektoratet. Tilskudd til psykolo-

ger i de kommunale helse- og omsorgs-

tjenestene. Tildelingskriterier. Hentet fra:

https://www.helsedirektoratet.no/tilskudd/psy-

kologer-i-de-kommunale-helse-og-omsorgstje-

nestene#tildelingskriterier

71 Helse- og omsorgstjenesteloven (2011) Lov om

kommunale helse- og omsorgstjenester m.m.

(Lov-2011-06-24-30.) § 3-2

72 Kulturdepartementet. (2019). For budsjettåret

2020. (Prop. 1 S (2019–2020)).


the Child. (2018) Concluding observations on

the combined fifth and sixth periodic reports

of Norway (CRC/C/NOR/CO/5-6 2018 F 25. (a))

og FNs barnekomité. Generell kommentar nr.15

(2013) om barnets rett til å nyte godt av den høy-

est oppnåelige helsestandarden. (CRC/C/GC/15

2013 B 38)

Karl Johans gate 7, 0154 Oslo

[email protected]+47 22 99 39 50

Postboks 8889 Youngstorget, 0028 Oslo

barneombudet.noEHF/org.nr.: 971527765

- Jeg skulle hatt BUP i en koffert...4 - Jeg skulle hatt BUP i en koffert Forord Psykiske plager og lidelser hos barn og unge er en av de største helseutfordringene vi har i Nor-ge

Documents