-
Å f i n n e s i n ø y
Inoen år etter krigen seilte James S. Rockefeller Jr.rundt i en
verden som ennå ikke kostet stort, der ensol man ble brun og ikke
brent av skinte dagen langog nattens stjerner hang opp ned, der man
plukkethimmelsk velsmakende mat rett fra overdådige trær,der
menneskene var frie og glade. Stillehavets havnervar gjestfrie
inntil det mistenkelige, havnemyndig-hetene tok det piano og alt
til sin tid.
James og hans mannskap er unge, de har et hav avtid og en
tilværelse og utforske. De mediterer forvindstille med de blå
dønningene bak seg og hori-sontens bue foran seg og glimtvis får de
også øye påseg selv i den store sammenhengen.
Etter uår av nazisme og folkemord er verden igjen«blitt spenna
gæern», men denne gangen «på enbedårende måte».
På et visst alderstrinn har hver ny generasjon entendens til å
betrakte seg selv som en tapt generasjon.Enkelte generasjoner gjør
det med større selvfølgelig-het enn andre. Begrepet ble først
lansert av ErnestHemingway i hans banebrytende roman, Og solengår
sin gang, som handlet om en krigstrett gruppemennesker som de
første årene etter 1. verdenskrigfordrev dagene med børst og
litteratur og dekadenterotikk i Paris’ kunstnerkvarter, og ringside
i Spanias
6
Lykkelig den.bok 13.09.05 14:11 Side 6
-
tyrefekterarenaer. Så gikk en mannsalder og nok enverdenskrig
kom og forsvant, mens en ny generasjonsøkte bekreftelse i
livsbejaende og mer eller mindredumdristige aktiviteter. James S.
Rockefeller Jr. til-hørte denne generasjonen.
Reisebøkene som ble skrevet av unge menn ogkvinner i årene etter
1945 er først og fremst preget avto ting, nemlig et desperat behov
for å komme bort,og en formidabel appetitt på livet. Pluss en
snikendefornemmelse av at begrepet hjem ikke lenger
vartilfredsstillende ivaretatt av gamle definisjoner.
Alt dette og mer til preger boken om James S.Rockefeller Jr.s
seilas gjennom Stillehavet.
Å finne sin øy blir en metafor for å finne hjem. Ivalget av
tittel slumrer det altså et ønske om åkomme hjem en gang. Men det
haster ikke, og før såskjer — og hvor det nå enn måtte befinne seg,
dettehjemmet — skal man ha det så moro som det bare ermulig for en
kjønnsmoden mann med fulladetebatterier å ha det. Man har år med
innesperretlivsglede å leve ut. Man har vært bundet og disipli-nert
og bremset opp og holdt i sjakk så lenge, at deteneste som duger er
en seilas lukt ut i det blå.
Vi snakker altså om en heisatur, og James leggerstore planer
sammen med to kompiser. Skuta somlyder det smektende navnet
Mandalay, er en ketch-rigger med høy skansekledning for og akter,
ogmodifisert av plasshensyn. Som så mange før dem —og særlig Joshua
Slocum, det høye ideal personifisert— starter gutta med et
tilnærmet vrak, men ambi-sjonene er store og målene høye og før de
vet ordetav det, har de satt henne i forskriftsmessig stand,
7
Lykkelig den.bok 13.09.05 14:11 Side 7
-
malt henne og bunnsmurt henne og rustet henne foruanede
manndomsprøver. Før James vet ordet avdet, har han i tur og orden
også mistet mannskapetsitt til to jenter med konkurransefordeler
som verkenhan eller Mandalay hadde stort å stille opp mot.
Denførste møtte sin skjebne allerede i hjemlige farvann.Den andre i
Panama.
I Panama mønstrer imidlertid en ny fokkeslask på.I Tony får
James en sjelefrende.
Men nå har James S. Rockefeller Jr. tatt lærdom,og stikker til
havs før flere kvinnfolk melder sinankomst og forkludrer jakten på,
først, det storeeventyret, dernest, en øy å slå seg til ro på.
Det som først og fremst skiller denne boken fra til-svarende
trykksaker i skipsbiblioteket, er forfatterensiherdige — iblant
overdrevent iherdige — tiltak for åla livsgleden, det røffe
overmotet og den gutteaktigelykkefølelsen gjenspeiles i språket. Å
nattseile underSydkorset; å danse på Tahiti; å bli innlemmet i en
tyskstorfamilie som allerede før krigen rømte Tyskland ognazismen
for å slå seg ned og bli anstendigenybyggere på Galapagos; å
forelske seg vilt oghemningsløst på Tuamotu i
melkesjokoladebruneskjønnheter kledd i bastskjørt og blomsterkrans
ogsom ikke aner noen høyere fornøyelse enn å gjøretilreisende unge
menn sanseberust lykkelige mensvinden feier gjennom bambushytta og
ris-ølet fårblodet til å koke; kort sagt, å være vilt
politiskukorrekt ungkar i et sydhavsparadis, lar seg
ikkekonfigurere til et hverdagslig A4-språk.
Derfor fant James S. Rockefeller Jr. opp språket pånytt. Like
formfullendt hele veien er dette målføret
8
Lykkelig den.bok 13.09.05 14:11 Side 8
-
hans ikke, men friskt og vitalt er det med impo-nerende
konsekvens, et autentisk uttrykk for en reisesom før eller siden
ubønnhørlig vil gå over i et annettoneleie, men som enn så lenge
har ungdommens ograstløshetens uredde og aldri flaue vind i
seilduken.
Underveis treffer James og Tony de mest eksen-triske
oceanoriginaler, bortkomne og hjemkomne,omstreifere, akterutseilte
og strandete, eventyrere ogfastboende. Og han presenterer oss for
dem sågrundig at vi til slutt tror vi har truffet dem selv.
PåGalapagos var det onkel Gus som brølte når hansnakket og som
imponerte ungeflokken med å eterått skillpaddekjøtt, og som med
blod og gørrrennende fra haken brøler bedre enn sjokolade!
PåMarquesas var det fremmedlegionæren Harry somtil slutt la både
den forbannede krigen og hele denallerede da skakkjørte
sivilisasjon bak seg, ogomsider fant sin øy her i Stillehavet.
Fremfor alt vardet øyhøvdinger og høvdingdøtre og en natur bådetil
lands og til vanns som kan ta pusten fra oss alle oggjøre noen og
hver ydmykt fattig på ord, bare ikkeJames: «Stranden var i
miniatyr, og spesialtegnet foromgivelsene. To hundre meter lang og
tyve meterbred fra vannet til palmene var den, og alt det
rene,klare som bukta hadde å by på, samlet den til eteneste perfekt
prospektkort. Som siste påfunn ogprikk over i-en stod et knøttende
kokoshus under detførste palmegeleddet, med døren innbydende
åpen».
Han drikker ris-øl — det sa jeg allerede — ogskriver ned
oppskriften for oss, og spør du meg, såhar brygget grunnleggende
likheter med den ur-trønderske satsen. I følge folk han snakket med
ville
9
Lykkelig den.bok 13.09.05 14:11 Side 9
-
ølet (om det bare ble lagret lenge nok) bli bådevelsmakende og
blankt på farge, men han traff ingensom hadde sett eller smakt slik
edelvare. Det skalvisst gjelde for sats, også. Men ølet han beruser
segpå i Stillehavet er ikke det eneste som varsler om etnordisk
møte. Jo nærmere boken kommer sitt sistepunktum, jo tydeligere blir
det at James også nærmerseg sin øy i havet.
Ved reisens slutt befinner den reisende seg påhurtigruten, på
vei til Finnmark. Jorden er rund, kanhan konstatere og han har en
jobb å gjøre. Dessutenhar han truffet en kvinne, ingen
hvemsomhelstkvinne heller. Som ham har også hun vært iPolynesia.
Hun har ikke bare vært der. Liv, som hunheter, har levd et år på
Fatu Hiva sammen med sinførste mann, Thor Heyerdahl. Hun, Liv, er
den fødtehjemstavn for en mann som har fartet storsirkelenrundt i
bedagelig lystseilas etter en øy å ankre oppved.
(Tilegnet Arnstein Ugland som ga undertegnedehans første leksjon
i å legge til)
Fartein Horgar
10
Lykkelig den.bok 13.09.05 14:11 Side 10
-
M a n d a l a y
Hun lå og duppet ved en skral kai i et os. Det varmillionvis av
sprekker i malingen, der den ikkeflaket av. Et fall hang og slang i
den kalde vinter-snoen, og den sprukne blokken dasket mot
treverketi masten. Hun var en fordringsløs dame med korteog
korpulente master, og skabelonen sa en at hun vartenkt mer stø enn
egentlig rask. Baugsprydet stakkjamt atten fot fra klipperbaugen
hun hadde, og hunsatte det brede akterspeilet ugrasiøst mot
tidevannet.Men enda hun lå sånn og råtnet under de blåsvarteskyene,
var det ikke tvil om at hun var stolt av segselv, og liksom helt
klar over hva hun ville. Hun derkjente nok storhavets vide
horisont, og slett ikkebare søndagsettermiddagens bøyemerkede poll.
Hunvar gjort for å legge grunna bak seg og seile tildrømmeland. Jeg
sendte henne et langt, inntrengendeblikk — hun vant — og jeg var
hennes!
Alle historier må begynne, og det gjorde min dendagen jeg kjøpte
den hålken av tre og seilduk somhette MANDALAY, og gav meg over til
et nyttlevevis. Det var etter først tre års militærtjeneste også
tre på college, og nå i juni skulle jeg være ferdigmed studiene. På
et vis var båten en måte å stikke avpå, for jeg følte ikke særlig
trang til å peile inn minendelige livsvei, alt nå. Jeg klarte ikke
å velge noe
11
Lykkelig den.bok 13.09.05 14:11 Side 11
-
12
«Mandalay».
Lykkelig den.bok 13.09.05 14:11 Side 12
-
13
som var noe, så jeg fant ut at jeg ville kare meg
overStillehavet med skuta og se hva andre hadde bedrevet— og
hvorfor de i grunnen hadde gjort det. Ny-england forekom meg
trangt, på mange måter, og jeglengtet etter mer albuerom, før jeg
stakk inn på stien— min egen.
Jeg hadde to venner, gudskjelov, ellers ville skutaaldri kommet
avgårde. Å legge seg til farkost er lettnok, noe ganske annet er
det å gjøre henne sjødyktig.Rog var fra New Haven og hadde et
såkalt god-lidende smil, og Kingett ernærte seg ved en humo-ristisk
tegneserie — han var kunstner med hendene.
Dermed var vi fire, for MANDALAY var én. Hunvar en tilnærmet
utgave av den berømte sluppen fraFriendship i Maine. I motsetning
til sine forgjengerevar hun ketchrigget, med høy skansekledning for
ogakter. På et eller annet tidspunkt hadde noen forærthenne et
høyere dekk og gjort henne rommeligere,men slett ikke yndigere.
I den grøsne vårferien min tråklet vi mugne seil,løsnet de
stivnede blokkene og fikk midlertidiglappet et hull aktenfor
rorkisten. Så en morgen heistevi lasene for å seile til Milford i
Connecticut ogreparere ferdig. Duken svulmet, og vi freste
overbukta, med overmodig latter i hjertet og stolthet iblikket,
helt til baugen lettet på seg og hun med etmildt dunk slo seg ned
på en sandbanke. Mesan-bommen slang over og ble til pulver mot
staget, ogtørråtebiter regnet. Jeg sprang forut og kikket
overrekka. Og den baugen hadde fjes, med klyss og sprydog det hele.
MANDALAY lå der med nebbete kvinn-folkblikk og godtet seg, og
akkurat nå gikk det virke-
Lykkelig den.bok 13.09.05 14:11 Side 13
-
lig opp for meg at det var en personlighet vi hadde ågjøre med —
og det en med bein i sprydet.
Jeg stirret langs den smilende baugen og utettersprydet —
hvoretter blikket stanset ved en Kystvakt-kutter som kom dampende
mot oss.
Helt impulsivt hvisket jeg, så bare vi to hørte det: — OK, jenta
mi, første runde ble din.Kutteren kom langs siden, og vi glante
iskaldt på
dem som gjerne ville frelse oss.— Sleng hit en line, skal vi dra
dere av!— Takk som byr, vi venter til det flør.— Det begynner å
ebbe nå, kom svaret spydig.Etter at vi motstrebende hadde tatt imot
frelsen, sa
vi med såret forfengelighet takk; og så snart vi blealene, hadde
jeg en alvorlig samtale medMANDALAY.
Vi var snautt nok forankret i Milford, da en svartand svømte
rundt oss én gang, snadrer, og la hodetpå skakke for å vise at den
likte det den så. Den varfaktisk det første levende som hadde gjort
noe såntmed oss. Vi ble vennlig stemt mot den. Anden flaksetopp og
landet på skansekledningen. Derfra stirretden undersøkende på oss
tre, samt cockpitensmysterier. Vi må ha sett snille ut, for den
klapset nedpå dekk og begynte en vraltende
inspeksjonsrunde.Kvekkene ble mer tallrike da den oppdaget den
vesleplassen bak rennesteinspumpen i le av motor-kapselen og hytta.
Den viftet med fjøra, rystet påhalen, og la seg ende ned og tok
området i besittelse.
Et øyeblikk senere stakk et aldrende hode medondskapsfulle øyne
og et glis over kanten og be-traktet anden høytidelig.
14
Lykkelig den.bok 13.09.05 14:11 Side 14
-
— Kidnapping! Brølte hodet. — Herregud, — Mathilde, hva er det
du gjør her i hålken?Kidnapping? Aldri i verden. Den kom ombord
og
tok oss!— Sier ikke det? Og hvem er dere egentlig, fulle
sjøfolk, eller regulær boms?— Vet ikke selv. Ikke rare greiene i
hvert fall, men
hvem fanken er du?— Bradley. Kona sier jeg er det gjerrigste hun
vet
om. Kanskje jeg er glad jeg trefte dere. Skal si fra tiluken.
Nødt for å finne Reggie og Pauline, sa hodet ogsakk og rodde unna.
— Kommer igjen. Gi meg endrink neste gang.
Vi ble sittende og stirre fjetret etter den
gråsprengteskikkelsen som rodde oppetter i halvmørket, ogropte: —
Kom Reggie! Pauline komme da?
To hvite ender kom vraltende gjennom sivet,plumpet uti og svømte
til sjefen. Båten snudde ogkom langsomt tilbake for lette åretak —
bakompadlet endene og småpratet hyggelig til ordflommensom tøt ut
av tredagers skjegget.
MANDALAY begynte allerede å gi utbytte.Vi ble i Milford i
månedsvis. Det viste seg fort at
MANDALAY kom til å dra avgårde med AnnenRunde. Tørråteskurken
lurte over alt. Bob flåddebaugen helt til vannlinjen, og bygde ny.
Fordekketkom av og på plass igjen, fulgt av cockpitdekket,som kom
av med en viss fart, men ikke på plass igjenså fort fordi bjelkene
under ikke var der mer. Jegbegynte å grue for mine sonderinger med
isøksen,som brakte ny råte for dagen. Men Bob og Rog saalltid «Ta
det kuli — vi skal fikse det». Og de fikset.
15
Lykkelig den.bok 13.09.05 14:11 Side 15
-
I Milford Havn var det hekketid. Vi lot Mathildeslå seg til i en
foret kasse, på ønskeplassen bakompumpen. Hun var ikke det grand
redd når vi kom oggikk, hun bare klukket mellomfornøyd hvis vi
komtil å droppe verktøy på henne.
To andre små sjøfarere utviklet lidenskap forkahyttens indre,
hver morgen i de små timer. De fikkfor vane å tråkke rundt i byssa
og nappe i matvarene,eller ta tilflukt til en utildekket tå, dersom
spis-kammerset var tomt. Når mulighetene i matveien varuttømt,
nappet de tufser av ullteppene til foring avreir. Når jeg slo
øynene opp og det første jeg så varen nappende and, kunne jeg rent
glemme atMANDALAY ikke var så ung som hun burde, og atvi hadde en
lang, lang gjenoppbygging foran oss.
Hver morgen fant vi egg under ankerspillet, i etlivbelte, bak en
malingboks eller mellom klørne påpinsebeinet. MANDALAY lot til å
være et selv-følgelig hjem for hele havnens vingefolk. Det varrene
gallaen, den dagen alle ungene var klekket, oghun fløt i opphøyet
ro i deres midte, mens ande-mødrene seilte stolt med armadaer av
gullfnugg, så vikunne beundre dem.
Som vi lærte MANDALAY å kjenne fra kjøl tilmastetopp, gikk hun
for hver dag mer og mer overfra gjenstand til vesen. Hver planke,
hver spiker, hverskrue på plass, hadde sin historie og ble en del
avMANDALAY. Hun vant våre hjerter med all densvette og alle de
tårer vi gav henne — og så visste vijo at hun aktet å frakte oss
til fjerne plasser på sinkomfortable rygg, til nye vyer, ny lyd, ny
duft, ogkanskje også til et nytt syn på livet.
16
Lykkelig den.bok 13.09.05 14:11 Side 16
-
Meget folk kom for å se på og opptre hode-rystende. Men ingen
våget å si et nedsettende ordhøyt, for hun hadde tre riddere.
Bob rev ut innmaten i hytta, og med kunstnerblikksnekret han et
interiør som fikk både landkrabbe ogbektrøye til å stønne av avind.
Vi fikk en rommeligbysse, og koselig spisekrok med oliventres bord
til åslå ut til en dobbelt køy. Det ble rikelig med bok-hylleplass
og en etasjekøy akter, og et stort draftbordunder ledderen — og så
skap da. Hvor man enn så,var det skap — og i styrbords pigg var det
stativ for25 kasser proviant og utstyr. Bob gjorde hytta til
etkombinert lagerhus og nydelig hjem.
Så gikk vi i vei med riggen — satte rullerevsbom ogforsterket
alt stående takkel — laget nye bommer ogendelig pønsket vi ut to
spinnakere for passatene vihadde tenkt oss til.
I all hemmelighet lurte vi ofte på om denne ut-styringsprosessen
ville få en ende noengang, omavgangstimen i det hele tatt nærmet
seg, ettersomdagene ble til uker, som igjen tøyet seg
tilmåneder.
Nå ja — en skyfri sen novemberdag, idet som-meren liksom hvisket
sin definitive avskjed, dynget videt siste ombord, sa adjø til
familie og venner, ogvendte baugen mot sør og Panama.
Den ene dagen etter den andre gjorde vi bra fart,inderlig
fornøyd over endelig å være kvitt land-jorden. Skuta var finfin,
brisen passe, og foran låeventyret. Våre hammertrette, sagtrette og
sand-papirtrette hender trivdes vel ved å trimme tauverkog trille
ratt. Livet var bra, og vi nøt belønningen —
17
Lykkelig den.bok 13.09.05 14:11 Side 17
-
men så satte MANDALAY nesen inn i det vemmeligehavstykket
utenfor Hatteras.
I ti døgn stemte vindgudene harpene sine i riggen,skrek opp, og
pisket havet til grønn valle. For førstegang så vi bølger bli
halshugget og blåst til skum ogskyllet vekk nede i le. For
dobbeltrevet mesan og enbeta stagseil dyppet MANDALAY sprydet
etterstormens lune, og den blåste fra det ene kompass-punktet, døde
hen, og sirklet irriterende gjennomhele 180 grader og kom brølende
ned i startgropenigjen. MANDALAY tok straffedommen slik baretapre
jenter kan — tålte de knusende vanntonnenepå dekk, bråttsjøene på
tvers, vindpresset som pisketduken, og de brå avgrunnene som åpnet
seg forbaugen. Hun tok imot alt sammen for å gi oss rett iat hun
dudde, og hun løftet oss gjennom til WestPalm Beachs kjærkomne
ly.
Der somlet vi i fjorten dager for å hvile skip ogmannskap — men
Rog var nesten aldri ombord.Skjebnen hadde slengt ut et kort. I
denne fredsælehavnen traff Rog en jente som tryllet gutten fra
oss,og fra MANDALAY. Det var først da vi begynte åsnakke om å seile
videre, at han kom ut med det ogpresterte det beklemte smil: «Saken
er at dennedamen har gitt meg hele sin business i disse ukene.Dere
får skrive og fortelle om passatene og Polynesia— alt sammen. Fært
å gå fra — både dere ogMANDALAY, men dere skjønner sikkert — dette
ersterkere greier enn noe ankerspill.»
Slik hev Bob og jeg trossene og lot ham tilbake i enannen
kvinnes hete favntak. MANDALAY mistet ensann venn for bestandig, og
vi for flere år.
18
Lykkelig den.bok 13.09.05 14:11 Side 18
-
Mildt forferdet over plutselig å være tre, seilte Bobog jeg og
MANDALAY sørover til det KaribiskeHav, og feide så i vilt utforrenn
til Panama — de sistetusen kvartmilene på under seks døgn. Og
morsomvar denne hastige berg og dalbane-turen, for nå låStillehavet
rett forut.
Vi klappet til Cristobal Seilforenings kai vedkanalinngangen, og
tok ivrig ombord utstyr forlangturen til Polynesia — nå skulle
eventyrferdenvirkelig begynne. Og hele tiden ønsket vi oss
Rogtilbake.
Dagen ble til én uke, som ble to og deretter tre,mens vi hopet
opp myriader av saker, som vi kanskjeville trenge. Panama var siste
innkjøpsplass førTahiti, fem tusen kvartmil med passat.
Her i Cristobal begynte Skjebnen å titte innom pånytt. Bob fikk
det med å bli borte i timevis — men jegtenkte ikke nærmere over
det, jeg gikk ut fra at hanvar på jakt etter motordeler eller satt
hos enskipshandler. Så begynte mitt livs fjongeste mustasjeå komme
spradende om ettermiddagen. Sykkelstyre-bartenes innehaver
betraktet alle båtene etter tur, ogstoppet alltid nær MANDALAYs
akterspeil for åstirre lengselsfullt. Mens blikket drømte seg bort
iriggen og alt på dekk, føyk hendene hans til værs ogvred de
luksusbrune langhornmustasjenes tupper tilhimmels. Det var noe
virkelig flott ved denneteknikken, en egen livsglede, som gav en
trang til åhumre.
En dag ropte han: — Hei, skipper! Kraftig lekkerbåt. Jeg liker
skuta — med den kan De dra hvorsom-helst.
19
Lykkelig den.bok 13.09.05 14:11 Side 19
-
— Takker, sa jeg, og likte rosen. — Kom ombordog ta en titt. De
trenger noe til båt selv, skal den ståtil snørrbremsen.
— Stemmer, sa han, og tittet rundt. — Noe á ladenne, med
komfortabelt akterspeil — plass til å leeseg. Koselig nedenunder og
solid som en bjønn. Deter skute for meg.
Det viste seg snart at MANDALAY hadde enuimotståelig
tiltrekning, for mannen kom om og omigjen. Han var snurrig på en
måte jeg likte, så en dagslengte jeg ut:
Hva sier De til en Stillehavstur? Vi mistet en kar påveien vi
kunne trenge en tredjemann.
— Når drar dere?Om en fjorten dagers tid.— Og hun er bra
utstyrt?— Vi har bare å heise duken, så tar hun oss hvor-
somhelst.— Veldig fristende. Hvor har dere tenkt dere?—
Galapagos, Marquesas, Tahiti, og så vet vi ikke
mer.— Bli borte lenge?— Tja — to-tre år?— Går dere med på rum
ombord?— En gang iblant så.— Hvilken køy blir min?— Den over der —
under hylla med moderne
litteratur.— Greitt. Kan velge bok i køya. Jøss, ja, jeg er
med.
La oss ta en støyt på det. Hvor er den andre karen?— Har ikke
sett stort til ham på ti døgn. Aner ikke
hva han er opptatt med.
20
Lykkelig den.bok 13.09.05 14:11 Side 20
-
Utpå kvelden kom Bob, og jeg sa at Tony medbarten ville bli med,
og at jeg hadde mønstret hampå.
Bob så øyeblikkelig lettet ut. Han sparket medskoen mot en klamp
og sa nølende: — Hvis Tony blirmed og du tror dere to kan greie
‘MANDY’, så villejeg på en måte gjerne jumpe i land...
— Men Bob da, hva er det som er i veien?— Ikkenoe. Bare at — du
skjønner, Peb, jeg har
truffet en jente.— Jente?— Ja, Peb. Jeg har alltid drømt om en
sånn. Nå
som jeg har funnet henne, ville det være for tåpelig åla henne
gå fra meg. Jeg drar veldig gjerne ut påStillehavet med deg, det
vet du godt, så det er ikkedet — men jeg kan altså ikke nå —
akkurat som medRog. Du — jeg vet ikke om du — — —?
— Jovisst! En ting begriper jeg, og det er at heleplanen vår
blir bare ugreie!
Men Bob var så nedfor at jeg ble rolig igjen.— Velvel, Bob, jeg
gleder meg selvsagt på dine
vegne jo, jeg gjør det! — Jeg prøvde å gjøre
stemmenoverbevisende, jeg stod jo i en helt uberegnelig gjeldtil
Bob. Det var jo ham jeg kunne takke for atMANDALAY i det hele tatt
var her, klar og i formfor Stillehavet.
— Kom, så skåler vi på din fremtid!— Alvorlig talt OK, Peb? Du
er ikke snurt?Ikke tale om. Dessuten har jeg Tony. Bare kjør i
vei
og grip lykken der du ser den. Du får kanskje aldri enchanse
til.
Vi drakk mer enn én skål for fremtiden hans. Før
21
Lykkelig den.bok 13.09.05 14:11 Side 21
-
uken var omme, satt han og kona på dampbåten tilCalifornia, hvor
de aktet å kjøpe seg en liten skute ogstarte ekteskapelig samvær på
bølgen.
Neste morgen gikk jeg oppetter bryggen for åmøte Tony, og
meddelte ham MANDALAYs sistetap. — La oss komme oss avgårde, sa
jeg, — for noendårer deg også.
Tony svarte med gøy i blikket: — Jeg er forelsketalt. Oppover
ørene!
— Gi deg nå!— Velsignede kjæresten min! Nå skal du høre. Du
kan ikke la være å like henne.— To gode kamerater har jeg mistet
i lyntempo —
åssen kan du vente at jeg skal like noe fruentimmersom kaster et
eneste blikk på mannskapet mitt?
Tony sukket drømmende. — Hun er l-e-k-k-e-rselv om hun ikke er
nykomfirmert — hardstappa,men solid og med komfortable former. Ikke
tingel-tangel eller sminke, litt rar av seg, men du kan gå utmed
henne hvorsomhelst. Skvær og real til enhvertid. Du må da si du
liker en sånn en?
— Hør nå, Tony. Kvinnfolk er for landjorden, ikkesjøen. Herregud
— du har vel ikke tenkt å kommedrassende her med et fordømt
skjørt?
— Hiss deg ned, skipper, treff henne først.— Tony: absolutt
njet. Det er langtur vi skal på, og
to mannfolk og ett kvinnfolk.— Peb, jeg garanterer det ikke blir
trøbbel. Hun er
ikke sånn.— Jeg gir blaffen, så lenge hun er et fordømt
kvinnfolk...— Pø Pø — Tony klapset meg jovialt på ryggen. —
22
Lykkelig den.bok 13.09.05 14:11 Side 22
-
Jekk deg ned, skipper. Dere kommer til å levesammen enten du
liker det eller ikke.
Tony krøllet djevelsk på barten og pekte bortetterbryggen: — Der
har du henne. Se! Er hun ikke deilig?
Jeg så. Og så sannelig hadde ikke Tony rett. Hunvar helt lekker
der hun lå og strittet i trossene, medMANDALAY i svære røde
bokstaver over akter-speilet.
23
Lykkelig den.bok 13.09.05 14:11 Side 23
-
24
Bak sykkelstyret kan man skimte Tony.
Lykkelig den.bok 13.09.05 14:11 Side 24