Overgangen av Justin Cronin

Justin Cronin

Overgangen

Oversatt av Geir Uthaug

Justin CroninOriginalens tittel: The Passage

Oversatt av Geir Uthaug

Copyright © 2010 Justin Cronin

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2011

Published by arrangement with Sane Töregård Agency AB.

ISBN 978-82-02-28318-6

1. utgave, 1. opplag 2011Denne boken ble først utgitt i 2011 på norsk av CAPPELEN DAMM AS.

Omslagsillustrasjon: GettySats: Type-it AS

Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2011

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennomavtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Innhold

I Verdens verste drøm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

II År null. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

III Den siste byen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

IV Hold øynene åpne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

V Piken ingenstedsfra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

VI Natten med Kniver og Stjerner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

VII Mørkelandene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

VIII Havnen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

IX Den siste ekspedisjonssoldaten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

X Engelen i fjellet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

XI Den nye. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

ETTERSKRIFT Roswell Road . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

230

268

280

381

470

524

571

645

710

766

791

All lyrikk og litterære sitater er gitt norsk spåkdrakt av oversetteren, medunntagelse av Shakespeares sonette 64, og utsnitt fra 104, som er hentetfra Shakespeares samlede sonetter (Aschehoug), gjendiktet av Erik Bystad.

Til mine barn:Ingen onde drømmer

Når jeg har sett at Tidens hånd, brutalt,har brutt ned prakt og glans fra svunnen tid,sett stolte tårn tilintetgjort totaltog evig malm forødt i dødelig strid –når jeg har sett hvor grådig havet tarden kongelige kysten i sitt gap,sett fastland vinne frem der havet var,så tap blir vinning, vinning blir til tap –når jeg har sett at makt fortrenger makt,og sett at makten selv kan svinne hen,har forfallet en tanke i meg vakt –at Tiden snart vil ta fra meg min venn.Som døden selv er dét jeg grubler på:Jeg eier det jeg frykter skal forgå.

WILLIAM SHAKESPEARE Sonette 64

I

Verdens verste drøm

5 – 1 F.V

Veien til døden er en lang reise der alle slags farer lurer over alt, og forhver ny redsel svikter hjertet litt etter litt, knoklene gjør opprør for hvertskritt, sinnet mønstrer sin egen bitre motstand, og hva er hensikten? Gre-nene flyttes én for én, det er umulig å lukke øynene for å stenge ødeleggel-sens landskap ute, og synet av forbrytelser som blir begått der.

Katherine Ann Porter, Blek hest, blek rytter

1

Før hun ble Jenta Ingenstedsfra – den Ene som Kom Inn, Den første ogSiste og Eneste, som levde i tusen år – var hun bare en liten jente i Iowaog het Amy. Amy Harper Bellafonte.

Dagen Amy ble født, var hennes mor, Jeanette, bare nitten. Jeanette opp-kalte ungen etter sin egen mor, som hadde gått bort da Jeanette var liten.Babyen fikk mellomnavnet Harper etter Harper Lee, forfatteren av Drepikke en sangfugl. Det var Jeanettes yndlingsbok, når sant skal sies den enesteboken hun hadde klart å komme igjennom på ungdomsskolen. Hun kunneha kalt jenta Scout, etter den lille piken i romanen, for det var akkurat slikhun ville at den vesle datteren hennes skulle bli – tøff og morsom og klok,slik som Jeanette aldri hadde klart å bli. Men Scout var jo et guttenavn oghun ville ikke at jenta hele livet skulle måtte gå rundt og forklare seg.

Amys far var en mann som en dag kom inn på restauranten der Jeanette

11

hadde servert siden hun ble seksten, en veikro alle kalte Skoesken, for ak-kurat sånn så den ut, en diger, gul skoeske som sto i veikanten, med maisog bønneåkre i bakgrunnen, og noe annet var ikke på se på milevis, bortsettfra en vaskeautomat for biler, av den sorten der man legger på mynter oggjør hele jobben selv. Mannen, som het Bill Reynolds, solgte skurtreskereog slåmaskiner, kraftige saker, og han var en fyr som kunne snakke folktrill rundt. Mens Jeanette skjenket kaffe, fortalte han hvor søt hun var, oghan gjentok det stadig senere også. Han sa han likte det kullsvarte hårethennes og de nøttebrune øynene og slanke håndleddene, og det hørtes utsom han mente det, ikke sånn som når gutta på skolen hadde gitt hennekomplimenter fordi det var det som måtte til for at hun skulle la dem få vil-jen sin med henne. Han hadde en stor bil, en ny Pontiac, med et dashbordsom glødet som et romskip, og myke kremfargede skinnseter. Hun kunneha elsket den mannen, mente hun, virkelig elsket ham. Men han ble barei byen noen få dager før han dro igjen. Da hun fortalte faren sin hva somvar hendt, sa han at han ville oppsøke mannen så han kunne ta ansvar.Men det Amy visste og ikke sa, var at Bill Reynolds var gift, en gift mann,han hadde en familie i Lincoln, helt der borte i Nebraska. Han hadde tilog med vist henne bilder han hadde i lommeboken av barna sine, to smågutter i baseballutstyr, Bobby og Billy. Så uansett hvor mange ganger farenspurte henne hvem den karen var som hadde gjort dette mot henne, svartehun ikke. Hun fortalte ham ikke engang hva fyren het.

Og saken var at hun brydde seg ikke om noe av dette, ikke egentlig, ikkegraviditeten, som gikk greit hele veien, ikke selve fødselen, som var vond,men fort unnagjort, og særlig ikke at hun fikk sin egen baby, vesle Amy.Faren hadde sin måte å tilgi henne på; derfor hadde han pusset opp hen-nes brors gamle soverom og gjort det om til barneværelse, båret ned dengamle barnesengen fra loftet, den Jeanette selv hadde sovet i for så mangeår siden. De siste månedene før Amy kom til verden, hadde han dratt bortpå kjøpesenteret for å skaffe noen saker hun ville komme til å trenge, somen pyjamas, en liten plastbalje, og en trekkopp-uro hun kunne ha hengendeover sengen. Han hadde lest i en bok at babyer hadde behov for sånne ting,ting de kunne se på slik at de små hjernene deres kunne komme i gangog begynne å fungere skikkelig. Helt fra begynnelsen av tenkte Jeanettebestandig på babyen som «hun», for i sitt hjerte ønsket hun seg en jente,men hun visste at sånt skulle man ikke si til noen, ikke til seg selv en gang.På sykehuset i Cedar Falls hadde hun vært på ultralyd og sagt til kvinnen,en dame med et blomstret forkle som flyttet den lille plastskanneren over

12

Jeanettes mage, om hun kunne fortelle barnets kjønn, men kvinnen lo, menshun så på bildene på tv-skjermen av Jeanettes baby, som sov inni henne, ogsa: Skal si den ungen er sjenert. Noen ganger kan man vite det, og andreganger ikke, og sånn er det denne gangen. Så Jeanette visste det ikke, noehun syntes var helt greit, og etter at hun og faren hadde tømt brorens romog fjernet de gamle vimplene og plakatene – av Jose Canseco, en gruppesom kalte seg Killer Picnic, The Bud Girls – og så hvor umalte og fulle avspikerhull veggene var, malte de det i en farge som het «Drøm», som detsto på boksen, en slags blanding av rosa og blått – bra for ungen, hvilketkjønn det enn måtte bli. Faren hengte opp en tapetbord langs kanten avtaket, et endeløst repeterende mønster med ender som plasket rundt i endam, og pusset opp en gammel gyngestol av lønnetre som han hadde fåtttak i på en auksjon, så da Jeanette kom hjem med barnet, ville hun ha etsted hvor hun kunne sitte og holde henne.

Babyen kom om sommeren, det var jenta hun ønsket seg, og hun kaltehenne Amy Harper Bellafonte. Det var ikke noe poeng i å bruke navnetReynolds, etternavnet til en mann Amy gjettet hun aldri ville få se snurtenav. Og nå som Amy var her, hadde hun heller ikke noe ønske om det. Hvanavnet Bellafonte angikk, kunne man ikke ønske seg noe bedre navn. Detbetydde «den vakre kilden», og det var nettopp hva Amy var. Jeanette gahenne mat, bysset henne og byttet bleier på henne. Og når Amy gråt midtpå natten, fordi hun var våt eller sulten eller ikke likte mørket, snublet Jea-nette nedover gangen og inn på rommet hennes, uansett hva klokken måttevære eller hvor trett hun følte seg etter restaurantjobben, og tok henne oppog fortalte at hun var hos henne, hun ville alltid være hos henne. Bare gråtdu, og jeg vil komme løpende. Det er avtalen vi har, vi to, avtalen vår forbestandig. Min vesle Amy Harper Bellafonte. Da pleide hun å holde henneog bysse henne til daggryet fikk gardinene i vinduet til å blekne og hunkunne høre fuglene synge i grenene utenfor.

Så ble Amy tre år og Jeanette var blitt alene. Faren var død, av hjerte-infarkt, fortalte man henne, eller var det slag. Det var ikke den slags opp-lysning man egentlig trengte å undersøke nærmere. Uansett hva det var,rammet det ham en vintermorgen da han var på vei bort til lastebilen forå kjøre bort på jobben ved kornsiloen. Han fikk akkurat tid til å sette fraseg kaffekoppen på dashbordet før han falt over ende og døde, uten å søleen eneste dråpe. Hun hadde jobben på Skoesken fremdeles, men nå strakkikke pengene til lenger, verken for Amy eller noe, og broren hennes var et

13

eller annet sted, i marinen, og svarte ikke på brevene hennes. Gud skapteIowa, pleide han å si, slik at folk kunne dra derfra og aldri komme tilbake.Hun lurte på hva hun nå skulle gjøre.

Så en dag kom en mann inn på veikroen. Det var Bill Reynolds. Hanvar litt annerledes, og forandringen hadde ikke gjort ham godt. Den BillyReynolds hun husket – for hun måtte innrømme at hun fremdeles tenktepå ham av og til, mest småting egentlig, som hvordan håret hans la segover pannen når han pratet, eller måten han blåste på kaffen på før handrakk den, selv når den ikke var varm lenger – det var noe ved ham, etslags varmt lys som glødet innenfra som man ønsket å være nær. Det min-net henne om disse små plaststavene man bikker på slik at væsken innenforfår dem til å gløde. Dette var den samme mannen, men gløden var borte.Han virket eldre, tynnere. Hun la merke til at han ikke hadde barbert segeller kjemmet håret, som var grått og fettet og sto til alle kanter, og hangikk ikke i en nystrøket tennisskjorte slik som før, men bare i en alminne-lig arbeidsskjorte av det slag faren hennes hadde gått med, som ikke varstukket ned i buksen og hadde flekker under armene. Han så nærmest utsom han hadde ligget ute i vær og vind, eller i en eller annen bil. Han fan-get blikket hennes i døråpningen og hun fulgte etter ham til en bås bak ilokalet.

– Hva gjør du her?– Jeg har gått fra henne, sa han, og da han så bort på henne, merket hun

øldunst på pusten hans, svette og skitne klær. – Jeg har gjort det, Jeanette.Jeg har gått fra kona. Jeg er en fri mann.

– Har du kjørt helt hit for å fortelle meg det?– Jeg har tenkt på deg. Han kremtet. – Masse. Jeg har tenkt på oss.– Hva mener du med «oss»? Det finnes ikke noe «oss». Du kan ikke

bare komme her og si at du har tenkt på oss.Han rettet seg opp. – Vel, nå gjør jeg det. Her og nå.– Det er travelt her, skjønner du ikke det? Jeg kan ikke bare bli stående

og prate med deg. Du må bestille noe.– Ja vel, svarte han, men han kikket ikke på menyen på veggen, stirret

bare på henne. – Jeg skal ha en cheeseburger. En cheeseburger og en cola.Mens hun skrev ned bestillingen, danset ordene for øynene hennes, og

det gikk opp for henne at hun hadde begynt å gråte. Hun følte det som omhun ikke hadde sovet på en hel måned, et helt år.

Det var bare ved den største kraftanstrengelse at hun klarte å holde dentyngende utmattelsen på avstand. Det hadde vært en tid i hennes liv da hun

14

ønsket å få noe ut av livet, kanskje bli frisør, få seg handelsbrev, starte enliten forretning, flytte til en ordentlig by, som Chicago eller Des Moines,kjøpe leilighet, skaffe seg venner. Av en eller annen grunn hadde hun all-tid sett for seg at hun satt i en restaurant, en stilig kafé; det var høst, ogkaldt ute, og hun satt alene ved et lite bord ved vinduet og leste i en bok.På bordet hennes sto et rykende tekrus. Hun ville kikke ut av vinduet, ogse folk på gaten i den byen hun befant seg, haste frem og tilbake i tykkefrakker og hatter, og da fikk hun øye på gjenskinnet av sitt eget ansikt ivinduet over alle folkene utenfor. Men som hun sto der, virket det som omdisse forestillingene måtte tilhøre en ganske annen person. Nå hadde hunAmy å ta seg av, og hun var syk halve tiden, led av forkjølelse eller vondti magen eller noe hun hadde fått i det begredelige daghjemmet der hun varom dagene mens Jeanette jobbet på veikroa. Og nå var attpåtil faren hen-nes bare dødd fra henne. Og det hadde skjedd så fort som om han haddefalt ned en fallem i jorden, og her satt Bill Reynolds ved bordet som omhan bare hadde vært borte et øyeblikk, og ikke fire år.

– Hvorfor gjør du dette mot meg?Han holdt blikket hennes fast en lang stund og rørte ved hånden hennes.

– Møt meg senere da. Vær så snill.Enden på visa ble at han flyttet inn til henne og Amy. Hun kunne ikke

si om hun hadde bedt ham gjøre det, eller om det bare skjedde. Men uan-sett angret hun. Denne Bill Reynolds, hvem var han egentlig? Han haddeforlatt konen sin og guttene, Bobby og Billy i baseballdrakter, bare drattfra alt der borte i Nebraska. Pontiac’en var borte, og han hadde ingen jobbheller, det var det også slutt på. Det var dårlige tider, forklarte han, ingenkjøpte en jævla ting. Han sa han hadde en plan, men den eneste planenhun kunne se var at han plantet seg ned i sofaen uten å gjøre noe for Amy,han tok ikke en gang oppvasken mens hun var på jobb på veikroa. Det varetter å ha bodd hos henne i tre måneder at han slo henne for første gang.Han var full, og etterpå brast han i gråt og sa om og om igjen hvor lei seghan var. Han lå på kne og snøvlet, som om det var hun som hadde værtslem mot ham. Hun måtte forstå, drev han på, hvor vanskelig alt var, alledisse forandringene i livet hans, det var mer enn en mann, en hvilken somhelst mann, kunne takle. Han var glad i henne, han var lei seg for hva hanhadde gjort, noe sånt skulle aldri skje igjen, aldri. Det svor han på. Hanskulle ikke oppføre seg sånn mot henne eller Amy. Og det endte med athun hørte seg selv si at hun var lei seg, hun også.

Han slo henne på grunn av penger, og da vinteren kom, og hun mang-

15

let penger på konto til å betale mannen som kom med fyringsolje, slo hanhenne igjen.

– For helvete, da kvinnfolk! Skjønner du ikke hvor flaut dette er?Hun lå på kjøkkengulvet og holdt seg til hodet. Han hadde slått henne

så hardt at hun gikk i gulvet. Rart i grunnen, nå som hun lå på gulvet såhun hvor møkkete det var, masse hybelkaniner og fanden hans oldemorsom hadde samlet seg ved foten av skapene, hvor man vanligvis ikke ser.Dette merket hun seg med halve hjernen, men den andre hjernehalvdelensa: hva går det av deg Jeanette? Bill har dratt til deg så du har fått en skrueløs, og alt du har er støv på hjernen. Det var noe rart med måten alt låtpå, også. Amy så på tv på rommet sitt i andre etasje, hvor det lille appa-ratet henne sto, men for Jeanette hørtes det som om lyden kom innenfrahodet hennes. Den purpurfargede dinosauren Barney og en tannpussevise,og langt borte fra hørte hun duren av tankbilen som kjørte vekk, det sistehun hørte var den skrikende motorduren da bilen svingte ut oppkjørselenog forsvant bortover landeveien.

– Det æ’kke ditt hus, sa hun.– Det har du jaggu rett i. Bill tok en flaske bourbon som sto over vasken

og helte opp litt i et syltetøyglass, enda klokken bare var ti om morgenen.– Og det æ’kke min brenselolje.

Jeanette rullet rundt og prøvde å reise seg, men fikk det ikke til. Et heltminutt ble hun liggende og se på at han drakk.

– Kom deg ut.Han lo, og ristet på hodet og tok en slurk whisky.– Du er morsom. Ligger der på gølvet og forteller meg sånt.– Kom deg ut. Jeg mener det.Amy kom inn på rommet. Hun holdt i kosekaninen som hun alltid dras-

set rundt på over alt, og hadde på seg overall, den fine som Jeanette haddekjøpt til henne på billigbutikken, den med jordbær brodert på smekken.En av selene hadde løsnet og hang og slang rundt livet. Jeanette skjønte atAmy måtte ha gjort dette selv, fordi hun hadde måttet gå på do.

– Du ligger jo på gulvet, mamma!– Jeg er i fin form, pus. Hun reiste seg for å vise det. Det sang litt i

venstre øre, som fugler som flyr i ring rundt og rundt hodet på henne, sliksom man ser i tegneserier. Hun la merke til at hun hadde litt blod på hån-den også, hun visste ikke hvor det kom fra. Hun løftet Amy og smilte sågodt hun kunne. Ser du? Mamma bare datt litt, ikke noe annet. Må dubommelibom?

16

– Se på deg sjøl, drev Bill på. – Kan du se på deg sjøl? Han ristet på ho-det igjen og drakk. – Din jævla kuse. Hun er sikkert ikke min engang.

– Mamma, sa jenta og pekte, du har skjært deg. Du har skjært deg i nesa.Og enten det skyltes det hun hadde hørt eller blodet, begynte hun å gråte.– Se hva du har gjort? sa Bill, og til Amy sa han: Så, så. Det æ’kke noe

å grine for. Noen ganger krangler folk, sånn er det bare.– Jeg sier det igjen. Kom deg ut.– Og hva skulle du gjøre da? Kan du si meg det. Du kan ikke engang

fylle en oljekanne.– Tror du jeg ikke kan det? Det trenger jeg ved Gud ikke deg til å for-

telle meg.Amy hadde begynt å hyle. Mens Jeanette holdt henne, merket hun den

varme væten spre seg rundt livet, da piken tømte blæren.– Kan ikke den jenta slutte å vræle sånn, for svingende.Hun holdt Amy tett inntil brystet. – Det har du rett i. Hun æ’kke din.

Hun æ’kke din og det blir hun aldri. Hvis du ikke går, ringer jeg til sherif-fen, det sverger jeg på.

– Ikke gjør dette mot meg, Jean. Jeg mener det.– Vel, det er nettopp det jeg gjør.Dermed sprang han av sted og slo dørene i hele huset, rasket med seg

sakene sine, hev dem opp i pappkassene de hadde kommet i for flere må-neder siden. Hvorfor hadde hun ikke sett hvor rart det var den gangen athan ikke engang hadde en skikkelig koffert? Hun satt ved kjøkkenbordetmed Amy på fanget, og så på klokken over ovnen og tellet minuttene førhan ville komme tilbake og slå henne igjen.

Men så hørte hun utgangsdøren svinge opp, og de tunge skrittene hanspå verandaen. Han stampet ut og inn en stund med esker, og lot utgangs-døren stå åpen og slapp kald luft inn i hele huset. Endelig kom han tram-pende inn på kjøkkenet igjen, med fotavtrykk av snø etter seg, små snøflaklå på gulvet med støvlemerker i.

– Ja vel, ja vel. Du vil at jeg skal dra? Se på dette. Han plukket oppwhiskyflaska fra bordet. Siste sjanse, sa han.

Jeanette sa ingenting. Så ikke på ham engang.– Så det er situasjonen. Greit. Har du noe i mot at jeg tar meg en støyt

før avreisen?Det var da Jeanette strakte hånden ut og slo til glasset hans så det fór

veggimellom; bare klasket til det med åpen hånd som om det skulle værten pingpongball.

17

Hun visste at hun kom til å gjøre dette omtrent et halvt sekund før detskjedde, og visste med det samme at det var ikke den beste ideen hun haddehatt, men da var det for sent. Glasset traff veggen med et hult smell og falti gulvet uten å gå i knas. Hun lukket øynene og klemte Amy tett inntil segmens hun ventet på det hun visste ville komme. Et øyeblikk lot det til ateneste lyden i værelset var glasset som trillet frem og tilbake. Hun kunneføle Bills raseri stige som varmebølger.

– Bare vent, Jeanette. Så skal du få se hva som venter deg her i verden.Husk jeg sa det.

Skrittene hans fjernet seg over gulvet, så var han borte.

Hun betalte kjøreren det hun hadde råd til og skrudde termostaten ned tilfemti grader for å spare fyringsolje. Der kan du se, Amy, pus. Det er ak-kurat som å være på telttur, sa hun da hun trakk vottene på hendene tiljenta og en lue ned over ørene hennes. Så, det er ikke så kaldt egentlig.Det er en spennende opplevelse. De sov sammen under en haug med gamlelappetepper, det var så isnende kaldt i værelset at ånden hang som skyerover dem. Hun tok nattarbeid ved å vaske ungdomskolen, mens Amy varhos en nabokone. Men da konen ble syk og måtte på sykehus, ble Jeanettenødt til å la Amy være alene hjemme. Hun forklarte Amy hva hun skullegjøre – at hun måtte holde sengen, ikke lukke opp døren for noen, barelukk øynene og så vil jeg komme hjem før du vet ord av det. Det var førstda hun var sikker på at datteren var falt i søvn, at hun listet seg ut. Dagikk hun med lange steg nedover den snølagte oppkjørselen bort dit hunhadde parkert bilen, et stykke fra huset, slik at Amy ikke skulle høre atden svingte.

Men så gjorde hun den feilen å fortelle dette til noen en kveld, det varen annen kvinne i arbeidsstokken, da de to hadde gått ut for å ta en røy-kepause. Jeanette hadde egentlig aldri kunnet fordra å røyke, og ville ikkekaste bort pengene på røyk, men sigarettene hjalp henne å holde seg våken,og uten en røykepause var det ingen ting å glede seg til, bare flere toalettersom måtte skures og ganger som måtte vaskes. Hun sa til kvinnen som hetAlice at hun ikke måtte si det til noen, hun visste hun kunne få problemermed å etterlate Amy på denne måten, og selvsagt var det nettopp dette Alicegjorde, hun gikk rett til inspektøren som ga Jeanette sparken øyeblikkelig.Det går ikke an å forlate en unge på den måten, fortalte han henne påkontoret sitt ved siden av de to oljefyrene, det var et rom som ikke måltemer enn tre kvadratmeter, utstyrt med et bulkete metallskrivebord og en

18

gammel lenestol som stoppen tøt ut av, og en kalender på veggen som ikkeengang viste riktig år, og luften der inne var så varm og tett at det var såvidt Jeanette klarte å puste. Du kan takke dine lykkestjerner for at jeg ikkekontakter myndighetene, sa han. Hun lurte på når det hadde skjedd at hunble et menneske man kunne si slikt til og være i sin fulle rett. Helt til nåhadde han vært ganske grei mot henne, og hun kunne kanskje ha fått hamtil å forstå situasjonen hun var i, nemlig at uten pengene fra vaskejobbenvisste hun ikke sin arme råd, men hun var for sliten til å finne ordene. Hunhevet sin siste lønning og kjørte hjem i den slitne gamle bilen, en Kia somhun hadde kjøpt da hun gikk på ungdomsskolen, og da var den alleredeseks år gammel og holdt på å ramle fra hverandre så raskt at hun prak-tisk talt kunne se muttere og skruer sprette på fortauet i sladrespeilet, ogda hun stanset på minimarkedet for å kjøpe en pakke Capris og hun ikkefikk startet motoren igjen, begynte hun å gråte. Hun klarte ikke å slutte ågråte på en halv time.

Det var batteriet som var problemet. Et nytt batteri kostet henne 83 dol-lar på Sears, men innen den tid hadde hun vært borte fra jobb en uke oghadde også mistet jobben på kafeteriaen. Hun hadde så vidt penger nok tilå reise, pakke sakene i noen plastposer og kartongene Bill hadde satt igjen.

Ingen visste hvor de var blitt av. Huset var tomt, rørene frøs og sprakk somovermoden frukt. Da vinteren kom, sprutet det ut av dem i dagevis, helt tilvannverket skjønte at ingen kom til å betale regningen og sendte noen ka-rer som stengte av vannet. Musene flyttet inn, og da et vindu i andre etasjegikk i stykker under en storm, kom svalene. De bygget rede i soveværelsetder Jeanette og Amy hadde sovet i kulden, og snart var huset fylt av fug-lenes lyder og lukter.

Jeanette tok nattjobb på en bensinstasjon i Dubuque. Amy sov på ensofa på bakværelset helt til eieren oppdaget det og ba henne dra. Det varsommer, de bodde i Kiaen, og brukte vaskerommet på baksiden av ben-sinstasjonen for å vaske seg, så å reise betydde bare å sette seg i bilen ogkjøre videre. En stund bodde de hos en venninne av Jeanette i Rochester,det var en dame hun hadde kjent på skolen som hadde dratt dit for å blisykepleier. Jeanette tok seg vaskejobb og vasket gulvene i det samme sy-kehuset hvor venninnen arbeidet, men betalingen var bare minstelønn, ogvenninnens leilighet var for liten til at de kunne bo der. Hun flyttet inn pået motell, men det var ingen der til å ta seg av Amy, venninnen kunne detikke, og kjente ingen som kunne, og så var det bare å flytte inn i Kiaen

19

igjen. Det var blitt september og allerede kaldt i luften. I radioen snakketman om krig hele tiden. Hun dro sørover og kom så langt som til Mem-phis før hun ga opp Kiaen for godt.

Mannen som plukket dem opp i Mercedesen sa han het John. Av måtenhan sa det på, gjettet hun at det var løgn. Det var som når et barn fortel-ler en skrøne om hvem som knuste lampen. Han målte henne med øyneneet øyeblikk før han sa noe. Jeg heter … John. Hun tippet han var femti,men hun var ikke så god til å vurdere sånne ting. Skjegget var velstelt, oghan var iført en tettsittende mørk dress, som om han var direktør i et be-gravelsesbyrå. Mens han kjørte, så han hele tiden på Amy i bakspeilet, ogsatte seg til rette i setet og stilte spørsmål til Jeanette om henne selv, hvorhun skulle hen, hva hun likte å gjøre, og hva som hadde ført henne til denstore delstaten Tennessee. Bilen minnet henne om Bill Reynolds’ GrandPrix, bare penere. Når vinduene var stengt, kunne man nesten ikke hørenoe utenfor, og setene var så myke at det føltes som hun satt i et skål mediskrem. Hun kjente hun holdt på å falle i søvn. Innen de kjørte opp foranmotellet, brydde hun seg nesten ikke om hva som skjedde. Det virket uunn-gåelig. De var i nærheten av flyplassen, landskapet var flatt, som i Iowa,og i tussmørket kunne hun se lyset fra flyene som sirklet over flyplassen,de beveget seg i små, søvnige sirkler som mål på en skytebane.

Amy, skatt. Mamma skal bare gå inn litt sammen med denne hyggeligemannen. Bare se i billedboken din, pus.

Han var dannet, gjorde det han skulle, kalte henne baby og sånt, og førhan gikk la han femti dollar på nattbordet, nok til at Jeanette kunne betalefor et rom til seg selv og Amy.

Men ikke alle var like hyggelige.Om natten pleide hun å låse inn Amy med tv-en på så det skulle bråke

litt, før hun gikk ut og stilte seg i veikanten. Og hun behøvde ikke stå derlenge. Det var alltid en mann som stanset, og etter at forhandlingene varover, pleide hun å ta dem med tilbake til motellet. Hun pleide å gå inn pårommet først, før hun slapp dem inn, og bære Amy inn på badet hvor hunhadde redd opp til henne på gulvet med noen ekstra ulltepper og puter.

Amy var seks. Hun var stille, snakket som regel lite, men hun hadde lærtseg å lese litt ved å se i de samme bøkene om og om igjen, og kunne leggesammen. En gang så de et program som het Lykkehjulet, og da tiden varinne til at damen skulle bruke pengene hun hadde vunnet, visste den lillejenta akkurat hva damen ville komme til å kjøpe. Amy skjønte at damen

20

ikke hadde råd til ferien til Cancún, men kunne få sofagruppen og ha nokpenger til overs til å kjøpe golfkøller til ham og henne. Jeanette syntes Amyvar flink som kunne finne ut dette, en ren kløpper, og det slo henne at hunsannsynligvis burde gått på skole, men det fantes ingen skole i nabolaget.Det var bare bilverksteder og pantelånere og moteller som lignet det debodde på, som het SuperSix. Eieren var en mann som lignet Elvis Presley,ikke den pene unge, men den gamle, fete med fettet hår og tykke briller igullinnfatning som fikk øynene hans til å ligne fisker som svømte rundt iet akvarium, og han hadde på seg silkejakke med sikksakklyn på ryggen,akkurat som Elvis. For det meste satt han bare ved skrivebordet sitt bakdisken og la kabal og røkte en sigarillo med plastmunnstykke. Jeanette be-talte ham kontant hver uke for værelset, og dersom hun slengte på femtiekstra, stilte han ingen spørsmål. En dag spurte han henne om hun haddenoen beskyttelse, om hun kanskje ville kjøpe en pistol av ham. Hun sa, javisst, hvor mye blir det? Hundre ekstra, sa han. Han viste henne en litenrevolver som så rusten ut, en 22 kaliber, og da hun la den i hånden der påkontoret virket den ikke særlig imponerende, ikke til å skyte noen med ihvert fall. Men den var så liten at den fikk plass i vesken hun hadde medseg ut i veikanten, og hun trodde ikke det var så dumt å ha en slik. – Værforsiktig med hva du sikter mot, sa motelleieren, og Jeanette sa: Greit, hvisdu er redd den, funker den vel. Du har akkurat blitt kvitt en pistol.

Og hun var glad hun hadde den. Bare det å vite at hun hadde den i veskenfikk henne til å skjønne at hun hadde vært redd. Og nå var hun ikke reddlenger, ikke så mye i hvert fall. Pistolen var en hemmelighet, hemmelighe-ten om hvem hun var, som om hun bar på den siste biten av seg selv i ves-ken. Den andre Jeanette, hun som sto i veikanten i stretchtopp og skjørt,hun som vrikket på hoften og smilte og sa: Hva vil du ha, baby? Er detnoe jeg kan hjelpe deg med i kveld? – den Jeanette var en kunstig person,som en kvinne i en roman hun ikke engang visste om hun ville orke å leseferdig.

Mannen som plukket henne opp den natten det skjedde var ikke den hunhadde trodd. De skumle typene kunne hun vanligvis kjenne igjen med engang. Og noen ganger sa hun nei takk og bare fortsatte å gå. Men denneher så kjekk ut, hun tippet han var en collegegutt. Han var pent kledd, istrøkne kakifargede bukser og en mønstret skjorte med bilde av en litenrytter som svinger en kølle. Han så ut som en som skulle på en date, og såmåtte hun le for seg selv da hun satte seg i bilen, en stor Ford Expo medtakgrind til en sykkel eller noe.

21

Men så skjedde det noe rart. Han ville ikke kjøre til motellet. Noen mennville ha henne til å gjøre det i bilen, uten å bry seg om å parkere bilen i vei-kanten. Men da hun begynte, i den tro at det var det han ville, skjøv hanhenne rolig vekk. Han ville ta henne med ut, sa han. Hva mener du meddet? sa hun.

– Et hyggelig sted, forklarte han. – Vil du ikke heller dra til et hyggeligsted? Jeg skal betale deg mer enn hva du pleier å få.

Hun tenkte på Amy som sov der borte på rommet og tenkte at det sik-kert ikke ville spille noen rolle fra eller til. Så lenge det ikke tar mer ennen time, sa hun. Etterpå må du kjøre meg tilbake.

Men det ble mer enn en time, mye mer, før de kom frem. Jeanette bleredd. Han parkerte ved et hus med et stort skilt over inngangen med tretegn som lignet på bokstaver, men ikke var det, og Jeanette visste hva detvar, en studentforening. Et sånt sted der en gjeng rike gutter bodde ogdrakk på pappas regning, og lot som de gikk på skole for å bli leger ogadvokater.

– Du kommer til å like vennene mine, sa han. – Kom, jeg vil gjerne atdu treffer dem.

– Jeg går ikke inn dit, sa hun. – Nå kjører du meg tilbake.Han ventet med begge hendene på rattet, og da hun så ansiktet hans og

hva som lurte i blikket, det dulgte, ville begjæret, virket han plutselig ikkesom en snill gutt lenger.

– Du har ikke noe valg, sa han. – Jeg må nok si at det ikke står på me-nyen akkurat nå.

– Det skal vi bli to om.Hun slengte opp bildøren og skulle til å gå sin vei, det spilte ingen rolle

at hun ikke visste hvor hun var, men så kom han ut også og grep hennehardt i armen. Det var ganske opplagt hva som ventet henne i huset, hvahan ville, hvordan alt kom til å bli. Det var hennes skyld siden hun ikkehadde skjønt det før, for lenge siden, kanskje helt siden den dagen da BillReynolds hadde dukket opp på kroen. Hun forsto at gutten var skremthan også, at det var noen som hadde fått ham til å gjøre dette, venneneder inne i huset, sånn som han opplevde det. Men det brydde hun seg ikkeom. Han kom seg bak henne og prøvde å få armen rundt halsen hennesog blokkere henne med albuen, og dermed dro hun hardt til ham, der detgjaldt, med baksiden av knyttneven så han skrek høyt, kalte henne en bitchog en hore og alt det der, og slo henne i ansiktet. Hun mistet balansen ogfalt bakover, og dermed kastet han seg over henne og satte seg overskrevs

22

på hoftene hennes, slik en jockey rir en hest, klasket og slo og prøvde ålåse armene hennes. Når han klarte det, ville alt være over. Han brydde segsannsynligvis ikke om hun var ved bevissthet eller ikke, tenkte hun, da degjorde det, det ville ingen av de andre heller. Hun fikk hånden ned i veskensom lå i gresset. Livet hennes virket så merkelig nå at det føltes nesten ikkesom det var hennes lenger, om det noensinne hadde vært det. Men for enpistol ble alt forståelig. En pistol visste hva den var, og hun følte det kjø-lige metallet da revolveren smatt inn i hånden hennes, som om den ønsketå være der. Inni seg sa hun. Ikke tenk, Jeanette, og dermed stakk hun lø-pet mot guttens hode og kjente det butte mot hud og ben. Det slo henneat hun var så nær at hun ikke kunne bomme, og så trakk hun av.

Det tok nesten hele natten å komme hjem. Etter at gutten hadde rullet segav henne, hadde hun løpt så fort hun kunne til den største veien hun kunnese, en bred hovedvei som var opplyst av gatelykter. Hun rakk akkuratbussen. Hun visste ikke om hun hadde blod på klærne, men sjåføren kas-tet bare så vidt et blikk på henne mens han forklarte hvordan hun skullekomme tilbake til flyplassen, og hun satte seg bakerst hvor ingen kunne sehenne. Dessuten var bussen nesten tom. Hun ante ikke hvor hun var, bus-sen sneglet seg forbi mange boligfelt og butikker som alle lå i mørke. Førstforbi en stor kirke, og dernest forbi et skilt som pekte mot dyrehagen. Om-sider kjørte de inn i sentrum, hvor hun stilte seg i et leskur av pleksiglassog skalv i kulden mens hun ventet på en ny buss. Hun hadde klart å misteuret sitt og visste ikke hva klokken var. Kanskje hadde det løsnet underslåsskampen, og da kunne politiet bruke det som spor. Men det var bareen Timex hun hadde kjøpt på Walgreens, og hun mente at det ikke kunnesi dem stort. Det var pistolen som ville felle henne, hun hadde kastet denpå plenen, mente hun å huske. Hånden var ennå litt nummen av rekylenda den gikk av i neven hennes, knoklene skalv som en stemmegaffel somikke ville stanse.

Da hun nådde motellet var solen i ferd med å stå opp, hun kjente byenvåkne. I det askegrå lyset låste hun seg inn på rommet. Amy sov med tv-enpå fremdeles, den viste en reklamefilm for et eller annet treningsapparat.En muskuløs mann med hestehale og en svær munn som lignet kjeften påen hund, bjeffet musestille på skjermen. Jeanette skjønte at hun hadde ikkemer enn noen timer på seg før noen ville komme. Å etterlate pistolen vardumt, men det nyttet ikke å tenke på det nå. Hun klasket vann i ansiktet,og pusset tennene uten å se seg i speilet, byttet til jeans og en T-skjorte. De

23

gamle klærne, miniskjørtet og toppen og jakken hun hadde hatt på seg påveien, med blodflekker og annet hun ikke ønsket å vite noe om, tok hunmed seg bak motellet til den rykende søppelbrenneren og dyttet dem inn.

Det syntes som om tiden hadde foldet seg sammen som et trekkspill. Alleårene hun hadde levd og alt som hadde skjedd henne, var plutselig kom-primert under vekten av dette ene øyeblikket. Hun husket de tidlige mor-genstundene da Amy var liten, da hun hadde bysset henne ved vinduet, ogofte falt i søvn selv. Det hadde vært gode morgener, noe hun ville huskebestandig. Hun la noen få saker i Amys PowerPuff jentesekk, og selv lahun noen klær og penger i en plastpose. Så slo hun av tv-en og ristet Amyforsiktig så hun skulle våkne.

«Kom, pus, du må våkne. Vi må reise.»Den lille jenta var i halvsøvne, men hun lot Jeanette kle på henne. Hun

var alltid sånn om morgenen, litt i ørska og borte vekk, og Jeanette varglad for at det ikke var en annen tid på døgnet, da ville hun ha måttet for-klare og lokke mer. Hun ga jenta en müslibar og en boks varm grapesodaog så gikk de to ut til veikanten hvor Jeanette hadde gått av bussen.

Hun husket hun hadde sett den store kirken med skiltet foran på veientilbake til motellet: BARMHJERTIGHETSSØSTRENE. Hvis hun hadderegnet ut bussruten riktig, ville de passere like forbi den.

Hun satte seg bak i bussen med Amy, og holdt henne inntil seg med enarm rundt skuldrene hennes. Den lille jenta sa ingenting, bortsett fra engang da hun sa hun var blitt sulten igjen. Da fant Jeanette frem en müslibartil fra esken hun hadde lagt i ryggsekken, sammen med rene klær og tann-børsten og Amys Peter Kanin. Amy, sa hun til seg selv, du er jenta mi, god-jenta mi, du. Jeg er så fryktelig, fryktelig lei meg. De byttet buss i sentrumigjen og kjørte en halv time til. Da Jeanette så skiltet med dyrehagen på,lurte hun på om hun hadde reist for langt, men så kom hun på at kirkenhadde dukket opp før dyrehagen, så derfor ville den komme etter dyreha-gen nå, ettersom de reiste i motsatt retning.

Det var da hun så den. I dagslys så den annerledes ut, den virket ikkefullt så stor, men det var helt naturlig. De gikk ut bakdøren. Jeanette lukketglidelåsen i Amys jakke og satte på henne ryggsekken mens bussen kjørtevidere.

Så dukket det andre skiltet opp fra kvelden før. Det hang på en stolpeved enden av innkjørselen ved siden av kirken. BARMHJERTIGHETS-SØSTRENES KLOSTER.

Hun leide Amy bortover innkjørselen. Det vokste svære trær på begge si-

24

der, en slags eiketrær, med lange, mosegrodde grener som strakte seg overdem som to armer. Hun visste ikke hvordan et kloster ville se ut, men detviste seg bare å være et hus, et pent hus av stein som det glitret litt i, medshingel på taket og hvite vinduskarmer. Det var en urtehage foran, og huntenkte seg at det var dette nonnene drev på med, det var nok her de komfor å ta seg av ting som vokste. Hun gikk bort til ytterdøren og ringte pådørklokken.

Kvinnen som lukket opp, var ikke gammel, slik Jeanette hadde forestiltseg, og hun hadde heller ikke på seg kappe eller hva det nå heter. Hunvar ung, ikke stort eldre enn Jeanette, og bortsett fra hodeplagget var hunkledd som alle andre, i skjørt og bluse og et par brune mokasiner. Dess-uten var hun svart. Før hun reiste fra Iowa, hadde Jeanette bare sett et parsvarte mennesker i sitt liv, hvis hun ikke regnet med dem hun hadde settpå tv og på kino. Men i Memphis krydde det av dem. Hun visste at noenhadde problemer med dem, men Jeanette hadde ikke det foreløpig, og huntenkte at en svart nonne sikkert ville gjøre nytten.

«Unnskyld at jeg forstyrrer,» begynte Jeanette, «Men bilen min er stan-set nede i gaten. Og jeg lurte på om –»

«Naturligvis,» sa kvinnen. Hun hadde en underlig stemme. Jeanette haddealdri hørt noe lignende, som om det var musikknoter inni ordene. «Kominn, kom inn, begge to.»

Kvinnen gikk til side og slapp Jeanette og Amy inn i entreen. Jeanette vissteat et eller annet sted i huset ville det være andre nonner, som sov eller lagetmat, leste eller tok et bad, noe hun gjettet nonner gjorde en hel del av, kan-skje mesteparten av dagen. Det var stille, så hun tenkte at det sikkert stemte.Nå måtte hun få ordnet det slik at kvinnen skulle etterlate de to alene. Dettevisste hun på samme måte som hun visste at hun hadde drept en gutt i gårkveld, og alt det andre. Det hun var i ferd med å gjøre, skar henne mer i hjer-tet, men ellers var det ikke noe annerledes, bare mer smerte på samme sted.

«Miss –»«Å, bare kall meg Lacey,» sa kvinnen. «Vi er ganske uformelle her. Er

dette den lille piken din?» Hun bøyde seg ned foran Amy. «Hei, hva heterdu da? Jeg har en liten niese som er på din alder, og nesten like pen somdu er.» Hun så opp på Jeanette. «Datteren din er veldig sjenert. Det måskyldes aksenten min. Jeg er fra Sierra Leone i Vest-Afrika, skjønner du.»Hun snudde seg mot Amy igjen og tok hånden hennes. «Vet du hvor deter? Det er veldig langt borte.»

«Er alle disse nonnene derfra?» spurte Jeanette.

25

Kvinnen reiste seg og lo så alle de hvite tennene kom til sin rett. «Å her-lighet, nei. Jeg er redd jeg er den eneste.»

En stund var det ingen av dem som sa noe. Jeanette likte denne kvinnen,likte å høre stemmen hennes. Hun likte å se hvordan hun oppførte seg motAmy, hun likte måten hun så henne inn i øynene på når hun snakket medhenne.

«Jeg kjørte fort for å få henne på skolen, skjønner du,» sa Jeanette, «daden gamle kjerra bare ga opp.»

Kvinnen nikket. «Bli med denne veien, er dere snille.»Hun førte Jeanette og Amy bortover en gang og ut på kjøkkenet, et stort

værelse med et digert spisebord i eik og skap merket SERVISE, HERME-TIKK, PASTA og RIS. Jeanette hadde aldri før tenkt på at nonner spiste.Hun antok at med så mange nonner i huset var det lurt å vite hva som varhvor på kjøkkenet. Kvinnen pekte på telefonen, et gammelt brunt apparatmed lang ledning som hang på veggen. Det som nå skjedde hadde Jeanetteplanlagt godt. Hun slo et nummer mens kvinnen hentet kaker til Amy – devar ikke kjøpt i butikken, men var kaker noen faktisk hadde bakt – og daden automatiske telefonsvareren i den andre enden av tråden fortalte henneat det ville bli en varm solrik dag med temperaturer helt opp mot 55 gra-der, og utsikter til regnbyger mot kvelden, lot hun som hun snakket medet bilbergerfirma og nikket stadig vekk.

«De sender en kranbil for å hente vraket,» sa hun og hengte telefonrørettilbake på plass. «Sa jeg skulle gå ut og vente på den. Sa de har en rettrundt hjørnet, faktisk.»

«Vel, det var godt å høre,» sa kvinnen og lyste opp. «Det er lykkedagendin i dag. Hvis du vil, kan du la datteren din bli igjen hos meg. Det gårikke å holde styr på henne i en trafikkert gate.»

Så enkelt var det. Jeanette behøvde ikke foreta seg noe mer. Det enestehun behøvde å si var ja.

«Er du sikker på at hun ikke vil være til bry?»«Å, jeg klarer det nok.»Kvinnen smilte igjen. «Vi skal klare oss fint her, ikke sant?» Hun så opp-

muntrende på Amy. «Der ser du? Hun er kjempefornøyd. Bare gå, og setil bilen din, du.»

Amy satt på en av stolene ved det store eikebordet med en urørt skålmed kaker og et glass melk foran seg. Hun hadde tatt av seg ryggsekkenog satt seg og holdt den i fanget. Jeanette så på henne til hun ikke klartedet lenger, bøyde seg og ga henne en klem.

26

«Nå må du være snill pike,» sa hun mot skulderen hennes. Amy nikket.Jeanette skulle til å si noe mer, men ordene kom ikke. Hun tenkte på lappenhun hadde lagt i ryggsekken, de kom sikkert til å finne den når de oppdagetat Jeanette aldri kom tilbake for å hente henne. Hun klemte henne så lengehun turte. Følelsen av Amy omsluttet henne, hun kunne kjenne varmen avkroppen hennes, lukten av håret og huden hennes. Jeanette visste hun varpå nippet til å gråte, noe som kvinnen – var det Lucy? Lacey? – ikke kunnese, men hun tillot seg å holde på Amy ett øyeblikk til, mens hun prøvde åskyve disse følelsene inn i hodet, på et trygt sted hvor hun kunne ta vare pådem. Så slapp hun datteren, og uten at det ble sagt et eneste ord til, gikkJeanette ut av kjøkkenet og nedover oppkjørselen og ut på gaten og barefortsatte å gå.

2

Fra datafilene til dr. philos Jonas Abbot Lear,professor ved institutt for molekylær og cellulær biologi,Harvard University.På oppdrag fra USAMRIID, den amerikanske hærs medisinske forsknings-institutt, avdeling for infeksjonssykdommer,Fort Detrick, Maryland.

Fra: [email protected]: mandag 6. februar 13.18Til: [email protected]: Satellitt-linken er oppe

Paul,Hilsen fra Bolivias jungel, i en innestengt avkrok av Andesfjellene. Der du sitteri hutrende Cambridge og ser snøen falle, er jeg sikker på at en måned i tropeneikke høres så galt ut. Men tro meg: dette er ikke St. Barts. I går så jeg en slangepå størrelse med en ubåt.

Reisen foregikk uten episoder – seksten timer i luften til La Paz, deretter etmindre, statlig transportfly til Concepción, landets østre jungelbasseng. Herfra erdet egentlig slutt på ordentlige veier. Det er bare ødemark, og vi går til fots. Helegjengen er fulle av forventinger, og deltagerlisten blir stadig lengre. I tillegg tilgruppen fra California-universitetet har Tim Fanning fra Columbia-universitetet

27

tatt oss igjen i La Paz, det samme har Claudia Swenson fra Massachusettsteknologiske institutt. (Jeg tror du fortalte meg en gang at de kjente henne påYale.) I tillegg til hans ikke ubetydelige stjernestatus vil det glede deg å høre atTim har tatt med seg seks forskningsassistenter, slik at gjennomsnittsalderen iteamet plutselig har falt med ca. ti år, og kjønnsmessig er tyngdepunktet svingtover til spinnesiden. «Flotte forskere hver eneste en», sier Tim. Han har tre eks-koner, hver av dem yngre enn den forrige. Fyren lærer aldri.

Jeg må nok si at til tross for min (og naturligvis din og Rochelles) skepsistil å blande inn militæret, har det betydd svært mye. Det er bare USAMRIIDsom er sterke nok med nok penger i ryggen til å sette sammen et sånt team,og det på én måned. Etter at jeg i årevis har prøvd å få folk til å høre etter,føler jeg det som om en dør plutselig er blitt satt på vid gap, og vi kan bare gårett inn. Du kjenner meg, jeg er en forsker tvers igjennom, jeg har ikke noe tilovers for overtro. Likevel begynner jeg å kjenne med en del av meg at dette erskjebnen. Etter Liz’ sykdom og langvarige kamp – hvor ironisk er det ikke at jegendelig skulle få sjansen til å løse det største mysterium av alle – selve dødensmysterium. Jeg tror nok hun ville ha likt seg her, faktisk. Jeg synes jeg kan sehenne i den store stråhatten sin, sitte på en tømmerstokk ved elven og lese sinkjære Shakespeare i solskinnet.

Forresten: Gratulerer med fast ansettelse. Like før jeg dro, hørte jeg at styretvalgte deg, det forbauset meg ikke etter stemmegivningen på instituttet, som jegikke kan si noe om, men som mellom oss sagt var enstemmig. Jeg kan ikke sihvor lettet jeg er. Bortsett fra at du er den beste biokjemikeren vi har, en mannsom kan få et mikrotubult sykloskeletalt protein til å reise seg opp og istemmeHalleluja-koret. Hva skulle jeg ha gjort i lunsjtiden dersom squashpartnerenmin ikke hadde fått fast ansettelse?

Hils Rochelle så mye og si til Alex at hans onkel Jonas skal ta med seg noespesielt til ham fra Bolivia. Hva med en babyanakonda? Jeg har hørt at de skalvære fine kjæledyr så lenge man husker på å fore dem godt. Og jeg håper vifremdeles kan komme på fotballkampen. Hvordan du fikk tak i billettene er engåte.

–Jonas

__________________