OPPDAL:365, sommer 2016

/ SOMMER-16 3OPPDAL:365

S O M M E R 2 0 1 6 G R A T I S

ELGJEGEREN sitter tålmodig på post, mens MARATONLØPERNE kjemper mot melkesyre og muskelstrekk. Utvilsomt blir

livet bedre av en PIZZA eller ZIP i Åmotsdalen. I elva DRIVA brukes sommerdagene til svalestup, samtidig som et RÅSKINN

sykler fra verdenseliten. BISKOPEN overrasker, KONGEN av campingplassen har kontroll og POTETER er terapi.

Det er nettopp slike ØYEBLIKK som er verdt å fange.

/ SOMMER-164 OPPDAL:365

RF

Ma

rk

ed

sa

vd

18

05

16

www.saltdalshytta.no

Saltdalshytta:365 Aurora SMART 186

Ved vårt regionkontor i Trondheim finner du Bård Lie, som mer enn gjerne hjelper deg med dine hytteplaner.

Visningshytte Gjetberget Visningshytte Åsen Saltdalshytta avd. Midt-NorgePå Gjetberget i Oppdal har vi en flott Aurora SMART 170 visningshytte, og du er hjertelig velkommen på besøk.

Både Oppdal og Saltdalshytta er naturlige førstevalg for deg som ønsker å få mer ut av fritiden, både sommer og vinter. Sjekk ut våre nye visningshytter i området, og ta kontakt for mer informasjon om hvordan vi kan hjelpe deg med å gjøre hyttedrømmen til virkelighet!

I Gisnadalen, på grensa til Oppdal, har vi en koselig SMART 48 visningshytte. Velkommen på besøk til Åsen Hyttegrend!

Telefon: 97 99 66 35 · Epost: [email protected]: Sluppenveien 12E, 7037 Trondheim


RF

Ma

rk

ed

sa

vd

18

05

16

www.saltdalshytta.no

Saltdalshytta:365 Aurora SMART 186

Ved vårt regionkontor i Trondheim finner du Bård Lie, som mer enn gjerne hjelper deg med dine hytteplaner.

Visningshytte Gjetberget Visningshytte Åsen Saltdalshytta avd. Midt-NorgePå Gjetberget i Oppdal har vi en flott Aurora SMART 170 visningshytte, og du er hjertelig velkommen på besøk.

Både Oppdal og Saltdalshytta er naturlige førstevalg for deg som ønsker å få mer ut av fritiden, både sommer og vinter. Sjekk ut våre nye visningshytter i området, og ta kontakt for mer informasjon om hvordan vi kan hjelpe deg med å gjøre hyttedrømmen til virkelighet!

I Gisnadalen, på grensa til Oppdal, har vi en koselig SMART 48 visningshytte. Velkommen på besøk til Åsen Hyttegrend!

Telefon: 97 99 66 35 · Epost: [email protected]: Sluppenveien 12E, 7037 Trondheim


Oppdal har samlet sine beste turer på ett og

samme sted.Start turen her:

turapp.no/oppdal

OPPDALAppen som anbefaler turer for både

ekstreme råtasser og de søte under én meter. Alt på samme app.



Prosjekterte fritidshytter beliggende i “indrefileten” i Stølen. Fabelaktig hytteprosjekt, med barneskiheisen som nærmeste nabo. Du kan i praksis se barna stå på ski fra stuevinduet. Moderne hytter som kombinerer hytteliv og funksjonalitet, med flotte løsninger, lune farge- og materialvalg, samt vedfyring i stuen.

KVALITETER• Ett av områdets alle beste beliggenheter• Lekkert kvaliteteskjøkken fra Sigdal med integrerte hvitevarer - Store vindusflater for gode lysforhold og moderne uttrykk• Ski inn/ Ski ut• Meget barnevennlig• Biloppstillingsplass på egen tomt.

KONTAKT

Fabelaktig hytteprosjekt, med skiheisen som nærmeste nabo.

Hans Christian Espenes Mobil: 940 01 [email protected] MNEF / Partner Privatmegleren

Ovar Ottesen Mobil: 934 10 [email protected] Quartett Eiendomsutvikling AS

ww

w.dynam

is.no

Les mer om prosjektet på: www.gorsettunet.no.www.facebook.com/gorsettunet.


De beste rådene får du fra oss som har lokalkunnskap.

Kompetanse, nærhet og kort beslutningsvei gjør oss til de beste rådgiverene. Du finner oss i Oppdal og Trondheim.

Gode råd. Kjente forhold.

160519 - Oppdal 365 Gode Råd.qxp_Layout 1 20.05.16 11.46 Side 2


Bruk sommeren til å være sammen. Her tidlig en morgen fra Rauøra, Gjevilvassdalen. Foto: Margrete Blokhus.


Intro:

Red.Margrete V. Blokhus

Zapp, zapp. Scroll, scroll. Bla, bla. Raskere, raskere.

Øynene våre fyker over bilder og overskrifter. Om ikke nysgjerrigheten pirres, klikker vi oss ut igjen i den endeløse jakten på noe å lese, noe å se på, noe som er bedre. Middagstips, borgerkriger, siste mote, politiske blemmer, samlivsterapi og ti gode tips mot flått. Vi feier over nyhetsbildet, men klarer ikke en gang å gjenfortelle konturene av det til kollegaene i lunsjpausen.

Våre medievaner er i stor endring. Digitaliseringen er ustoppelig. Samtidig krangler trykte medier om oppmerksomheten. Dette blir ofte synlig med store overskrifter, fete typer, tabloide vinklinger og travelt design. Mange infobokser, kolonner, stolper og superkule grafiske løsninger i beinhard kamp om å vinne opplagstall og lesernes hjerter. Resultatet er at det gir oss lesere kun bittelitt informasjon om alt.

Vi håper OPPDAL:365 kan fungere som et motelement i dagens rastløse mediesamfunn. Å la teksten og bildene få rom til å formidle en god historie, er vårt fokus. Vi tror at våre saker ikke trenger å sminkes på eller pimpes opp av stressende layout, svære overskrifter eller for den saks skyld - kjendiser. Leserne våre skal få et ekte og ærlig utsnitt av fjellbygda Oppdal. Det er lite VIP, drama og skjult agenda i OPPDAL:365.

Å formidle den gode historien - det brenner vi for. Ei god historie vil folk huske. Fortellinger om folket som bor her. Hva gjør de, hva tenker de, hvem er egentlig fjellfolket som har valgt å bo her? For et lokalsamfunn er det viktig å synliggjøre de elementene som gjør at det er verdt å leve her til fjells. En arena hvor bygdefolket hedres og ikke latterliggjøres.

Den travle mediehverdagen går ofte på bekostning av den enkle historie-fortellingen om mennesker og natur. Om bygda og hverdagsheltene. Av og til trenger de gode, lokale historiene glossy magasinpapir for å skinne litt ekstra. Heldigvis liker våre lesere det. Mange av dere samler på våre magasin (sju utgaver totalt) og sender dem til slektninger, kollegaer og venner. Til New York, London og København. Russland, Etiopia eller NASA sitt hovedkvarter i Washington D.C. (faktisk helt sant!).

Vårt magasin gir deg som leser en mulighet til å sette av tid. Du kan verken zappe, scrolle eller klikke deg gjennom OPPDAL:365. Du kan selvfølgelig bla deg raskt gjennom. Vi tror likevel at de fleste setter av tid. Kanskje trenger du nettopp ei unnskyldning til å koble av. Sette deg ned, logge av og puste - rolig…God lesing!


www.hyttetomta.no

Hyttetomta Oppdal & Rennebu er et banebrytende

prosjekt som samler grunneiere i Midt-Norges største

hytteområde. Dette er starten på noe bra

- vi gleder oss til fortsettelsen!

ENKELT Å FINNE DRØMMETOMTA

I OPPDAL OG RENNEBU MED HYTTEPORTALEN HYTTETOMTA.NO

HYTTEFELT:MJUKEN ÅSEN HYTTEGRENDGJETBERGETKÅSENGETFLÅSÆTERENGETMINILDALSÅSEN

SØRØYANOPPDALSTOPPENGULAKERTUNETGORSETTUNETGULAKERLØKKJAFAGERHAUGTOPPEN

OPPDALSLIALUNDLIAOPPISTU BØASÆTER HYTTEGREND STORTRØLIAKVAMSLIA NEDRE


4

FORVENT DET BESTE - Solid håndverk og gode løsninger -

– norronlaft.no –

NORRØN LAFT


I redaksjonen:

Bidragsytere:

GRAFISK UTFORMING: Kristin Riise, OPPDAL:365TRYKKERI: PanzerprintCOVER: Håkon Mæhle hopper uti Driva ved Rate gard. Foto: Martin I. DaleINNHOLD: OPPDAL:365 er et frittstående produkt og publiseres av OPPDAL:365 AS. Innhold beskrevet av skribenter er nødvendigvis ikke redaksjonens meninger eller oppfatninger.PAPIR: Omslag - 300g Maxi Gloss / Innlegg - 90g Grapho Cote. KONTAKTINFORMASJON: OPPDAL:365 AS, Oppdal Næringshus, Inge Krokannsvei 9, 7340 Oppdal. Tlf. 950 22 478. Epost: [email protected] / www.facebook.com/oppdal365

Tidligere utgivelser av OPPDAL:365 finner du på ISSUU.com/oppdal365. www.oppdal365.no

Takk til: Alle våre annonsører og lesere!!! Tor Singsaas, Hege Mellem og John Vammervold, Hjerkinn Fjellstue & Fjellridning, 7blåner for lagerplass, snille barn og mannfolk, gode kolleger på Oppdal Næringshus, G-14 fotball, Ola Hokseng, Arvid Hindseth, Synnøve Sletvold, Torbjørn Orkelbog, Sander Nylende, Steingrim Witzøe, Sigurd Riise Ropstad, Henrik Ottersen og Heidi Huseby, Elisabeth og Hans Ole Uv, An-nett og Geir Sæther, Terje Nylende, Håkon Mæhle, Janette Hargin, Hildegunn Gjertrud Hovdenak, Fotballdamene, Lars Gisnås for rødpenna, Freia for Nonstop og Friele for kaffe.

OPPDAL:365

MARGRETE V. BLOKHUSRedaktør

MARTIN I. DALENFotograf

KRISTIN RIISEAD

SILJE KRISTIN GRANUMI redaksjonen

TRYGVE SANDEI redaksjonen

ODIN SANDEI redaksjonen

SIRI BJØRGENSkribent

MAY BRITT BLIKKEN MÆHLE

Illustratør

KETIL JACOBSENFotograf

UNNI SKOGLUNDSkribent

MARIT GRØTTEVeileder

VÅRE ANNONSØRER SOMMER 2016: 7 Blåner 7blaaner.noAdmento admento.noAunasenteret aunasenteret.noBjerkeløkkja bjerkelokkja.noBygg og Anlegg kortreisthåndverker.no Enern enern.comHjerkinn Fjellstue Hjerkinn.noHyttetomta.no hyttetomta.noKurs og Konferanse oppdalkonferanse.noLev Vakkert [email protected] Luggumt luggumt.no

Lund Hyttebygg lundhyttebygg.no Maling og Murpuss malingogmurpussjvm@ hotmail.com Mediehuset OPP opp.no Møller Bil mollerbil.noNasjonalparken Næringshage næringskonferansen.noNorheim Natursten norheimnatursten.noNorrøn Laft norronlaft.noOppdal kulturhus oppdalkulturhus.noOppdalsbanken oppdalsbanken.noQuality Hotel Skifer skiferhotel.no

Quartett quartett.noReisen til fjellet reisentilfjellet.noSaltdalshytta saltdalshytta.noSMN smn.noSmåbruket smabruket.no Spisbar fb/spisbarTurappOppdal turapp.no/oppdal Uvssetra uvssetra.comVitnett vitnett.no Vognild Boligfelt vognildboligomrade.no VPG vpg.no

ØYSTEIN LIESkribent

TERJE AAMODTFotograf

ANNE NYSETER PEREZSkribent


enernFJELLMARATON

SYKKELENERN10 års jubileum!

(Seedingritt til Birken)

6. AUGUSTPåmelding: enern.com

FJELLENERNMotbakkeløp - for alle!

10. SEPTEMBERPåmelding: enern.com

11. SEPTEMBERPåmelding: enern.com

FJELLMARATONEkte fjellmaraton - 80% i høyfjellet

DYNAFIT TROLLHEIMEN


O P P D A L HYTTEUTLEIE

ognillboligområde


I juli ble det sendt en kort tekstmelding fra Innset i Rennebu til Bjølsen i Oslo. Slik starter gjerne en fjelltur i 2015. Men denne

gangen er det litt annerledes. Vi skal oppleve Dovrefjell fra hesteryggen.

Én måned senere henter jeg Dagfrid Forberg på Oppdal stasjon. Vi har ikke sett hverandre på tre år og gjensynsgleden er stor. I gamle dager gikk sene kvelder med til lange, livsviktige diskusjon-er på Snowboardforbundets kontor i Oslo. Eller vi reiste på kryss og tvers til landets alpinanlegg – arrangerte og organiserte. Alt med svært lave reiseregninger og tonnevis av entusiasme som betaling. Nå er Dagfrid nestleder for tjuefire ansatte i en av landets mest profilerte miljøstif-telser, og forteller at det var mange misunnelige ansikt rundt lunsjbordet da hun fortalte at helga skulle tilbringes til hest på Dovrefjell. Jeg er gardskjerring i Rennebu med egen hest på stallen. Hjemme venter samboer og barn på oss begge. Noen vil si at det var på tide at vi ble en del av det etablerte voksne. Du vet hvem vi er. Og at vi verdsetter pusterommet.

FJELLRITTET«Dagfrid! Jeg har en eksklusiv forespørsel angående

tureventyr i august. Call me!»

HOPPLA!

TEKST: SILJE GRANUM FOTO: TERJE AAMODT


SKAMFULLMorgenen etter har vi fylt bilen med forventning, kaffe og medbrakt fotograf. Kjøreturen hjemmefra skal i følge Google Maps ta en snau time. Det er enkelt å finne fram til Hjerkinn Fjellstue, og jeg har ikke beregnet noe ekstra kjøretid. Jeg har da tross alt kjørt forbi mange ganger. Og kjøre forbi gjør jeg denne gangen også. På den dårlige måten. Vi aner uråd når vi kommer til Fokstugu.– Shit! Æ har kjørt for langt!– Siljeeeeeeeee…Bråbrems og tenkepause. Både Dagfrid og fotograf Terje er tydelig oppgitt over sjåføren. Ikke alltid en kan stole på locals. Jeg skylder på altfor god

stemning i bilen. Hvem vet hvor tankene var da vi skulle ta til venstre i Hjerkinns eneste veikryss. Det er bare å ta en 180 graders kuvending og prøve på nytt. Jeg dør av skam når vi endelig skrenser inn hos Hjerkinn Fjellstue. På tunet er minst tjuefem hester og ryttere i full gang med opp-salingen. Vi er forsinket langt over folkeskikken og jeg hater det. – Du skal ri Ponni. Hun kan ta Alda.Det er ikke tid til jovialt utenomsnakk når sjefen sjøl, Martin Hjerkind Ekre, endelig får tatt imot oss. Martin og søsteren Anne Stine er trettende generasjon som driver Hjerkinn Fjellstue. Familien har vært her uavbrutt siden 1600-tallet, og søskenparet er nå motoren i Norges eldste fami-liebedrift. Dette gir stedet et historisk sus som er verdt et besøk i seg selv.

På lang, lang rekke innover de endeløse stiene på Dovrefjell.


PELSKLEDD TRANSPORTVi småløper inn i en stor stallbygning. Innsiden avslører et lyst og moderne anlegg der hester og mennesker skal trives på travle dager med mye ferdsel. Her og der stikker lodne hesteører opp over boksdørene. De tar livet med ro og har i motsetning til oss ingen hast med å komme seg ut på tur. Men hvor er Ponni? Jeg spør en av jentene i stallgangen.– Ponni står til høyre, sånn cirka på midten. Jeg rusler forventningsfullt nedover gangen og finner boksen til Ponni. Umiddelbart er det ingen hest å se. Jeg tar en ekstra titt gjennom gitteret og klarer ikke å holde latteren tilbake. Fra mine 176 centimeter over stallgul-vet ser jeg ned på min pelskledde transport for dagen. Ponni er bitteliten.

Han må være en av de minste hestene jeg noen gang har sittet på.På Hjerkinn Fjellstue brukes utelukkende islandshest i fjellridningen. Det er en kjent sak i hesteverden at rasen er liten, men svært sterk og uthold-ende i forhold til størrelsen. De nedstammer direkte fra vikingenes stolte gangere og historien om islandshestene kan spores helt tilbake til 800-tal-let. Men jeg har aldri følt meg som en viking. Og ikke ser jeg ut som en. Jeg klapper litt oppgitt på min nye, søte turvenn og lurer på om jeg klarer å løfte han opp og bære han ut til baksetet på Hondaen min. Kanskje Ponni vil ha kakao og kjeks?

Heisann, hoppsann.


FØRTI ÅRVel ute på tunet merker vi forventning og spenning i hele turfølget. Ikke overraskende er damene i stort flertall, men likevel er det en veldig sammensatt gruppe mennesker. Noen er stamgjester med flere år på baken, de har matchende rideantrekk og snakker litt høyere enn oss andre. Så har vi kjæresteparet med hestevant jente og nervøs gutt der sistnevnte har møtt opp bare delvis frivillig, og en småforvirret utenlandsk turist med dongeribukse og genser med V-hals. Jeg gjetter at aldersforskjellen mellom yngste og eldste rytter i gruppa er drøyt førti år. Men med oppmerksomme turledere jevnt fordelt mellom oss ligger det an til at hver og en vil få en god turopplevelse – uansett nivå og erfaring.– Ser det riktig ut eller? Det er så lenge siden jeg har gjort dette…Dagfrid hadde advart om at hun er en rusten jockey. Men med god hjelp kommer alt utstyret på riktig plass og alle blir klare for avgang. Det er et imponerende følge som forlater tunet på Hjerkinn Fjellstue. Martin rir i spissen, lett synlig på en flott snøhvit islandshest. Bak følger en lang rekke med ryttere. Dagfrid, fotografen og jeg danner baktropp og har fin utsikt mot resten av gruppa. Planen er at vi skal følge turstien fra fjellstua, passere Hjerkinnshøe ned mot Grønbakken og fortsette mot Stroplsjødalen. Tur-retur blir det etter mine bereg-ninger omtrent tre mil. Hjemme rir jeg flere ganger i uka, men dette blir den lengste turen jeg noen gang har gjort til hest.Den første pausen kommer raskt. Det blir aldri sagt, men vi forstår at

– JEG TROR JEG MÅ KJØPE MEG HEST OG UTGIFTSFØRE DEN PÅ FIRMAET SOM TRANSPORTMIDDEL! FOTOGRAF TERJE AAMODT

Staselige ekvipasjer i horisonten.

Hestene bærer sine ryttere trygt over Kaldvella.

DET ER ET IMPONERENDE FØLGE SOM FORLATER TUNET FRA HJERKINN FJELLSTUE.


det er fordi lederne vil vite hvordan alle ligger an siden rideferdighetene varierer i gruppa. Uten formaninger og med et smil om munnen bruker de den korte pausen til hyggelig småprat og en rask sjekk av hester og ryttere. Alle skal ha det bra.

SPERRE E6Vi rir videre i slak nedoverbakke med Hjerkinnshøe på venstre side. Å oppleve fjellet fra hesteryggen er uslåelig. Jeg slapper av, nyter utsikten og den varme lukten av hest. Vi er fortsatt lykkelig uvitende om at vi fem timer senere kommer til å være ganske slitne og litt hjulbeinte. I lufta lurer et par regndråper.– Dette er jo topp fotovær!Fotografen vår er storfornøyd med gråværet. Det blir visstnok bedre kontraster av slikt. Terje Aamodt er oppvokst med hest på hjemgården, og loser sin nye venn rett ut i lyngen med tøylene i én hånd og kameraet i den andre. Herfra får han fotovinkelen han ønsker seg mot resten av turfølget. Uten å sette beina på bakken.– Og jeg trenger jo ikke engang å løpe etter noen!Terje har brukt sommeren på å løpe etter Romsdalens sprekeste av typen fjelløpere og basehoppere. Tusenvis av høydemeter har han lagt bak seg på jakt etter det perfekte motivet. Med hesten som bein blir dette en unormalt avslappende dag på jobb. Vi fortsetter i rolig tempo mot Grønbakken. Der tar vi en litt lengre pause, får i oss en sjokolade og ei halv brødskive. Så skal

tretti ryttere passere E6.– Nå skal vi ri over veien, og da gjør vi det slik: Alle stiller seg på rekke langs veikanten og når vi roper at dere skal ri, da rir dere rett over veien.Dette blir spennende. Hestene har vært med på dette før og venter fjell-støtt. To av turlederne rir ut på veien og stiller seg på tvers i hver sin ende av en bit rett strekning med asfaltert Europavei. Der sperrer de trafikken slik at hele følget kan skritte over i ro og mak. – Nå!

RYTTERENS BAKENDETrygt over på den andre siden føyer vi oss inn i rekka igjen og legger Grønbakken bak oss. Dette er kjente omgivelser for meg, men fra hes-teryggen føles det likevel som en helt ny turopplevelse. Jeg kan ikke unngå å gi fra meg et lite hjertesukk når 120 hestehover tramper opp stien forbi et sykling forbudt-skilt jeg tidligere må ha oversett. Landskapet bølger innover Dovrefjell. Ser man opp og fram, virker det endeløst. Snøhetta ruver foran oss, men er likevel fjern og kjølig. Ser man ned skjer det noe nytt hele tiden. Hestene finner hovfeste over både vått og tørt, mykt og hardt underlag. Terrenget er ikke spesielt bratt eller krevende, men variert og spennende. Det er ingen tvil om at det er her islandshestens egenskaper virkelig kommer til sin rett.I ei fjellside skimter vi noen brune flekker som kan minne om moskus. Uansett hva det er, har de arktiske urdyrene bestemt seg for å holde god

Selfie time! Dagfrid Forberg foreviger minnene.


avstand i dag. Vi fortsetter over sanddyner og en og annen bekk. Tempoet varierer mellom skritt, trav og islandshesten unike tølt, en flytende og rytmisk gangart som til tross for høy fart er over-raskende komfortabel for rytterens bakende.Plutselig stanser turfølget og vi ser ned på Kaldvella, elva som rinner gjennom hele Stroplsjødalen til den munner ut i Driva et steinkast sør for Kongsvoll. Kaldvella har aldri gjort spesielt inntrykk på meg, men når elva skal krysses på en bitteliten firbeint pelsdott er den brått snarlik Amazonas. Hjemme på stallen har jeg en fjording som heller vil gå over glødende kull før han setter alle fire hovene i en sølepytt. Jeg innser at i mitt tilsynelatende proffe rideantrekk er det bare å stole på hesten, holde kjeft og se kul ut. Midt ute i elva kjenner jeg strømmen gi oss et dytt. Samtidig vokser respekten for min nye venn Ponni, som med ubestridt pågangsmot frakter meg over Kaldvella. Jeg gir Ponni en velfortjent klapp på manken, og konstaterer at jeg er litt våt på tærne.

1

2

3

4

1: Turgeneral Martin Hjerkind slår raskt på en ny hestesko.2: Synkron kryssing av E6 på Grønbakken.3: Hesten Alda og Dagfrid Forberg har funnet tonen.4: Endeløst og vakkert på Dovrefjell.


GYNGENDE COWBOYTilbake på tørt underlag unner vi oss en galopp over sandbanken.– Dette er sååååå gøøøøy!Smilet til Dagfrid går fra øre til øre. Selvtilliten stiger, og travle morgener, Excel-ark og jobbstress i Tigerstaden er lysår unna. Det er slik man lader batteriene.I Stroplsjødalen under Vesl-Nystugguhøa ligger dagens turmål – Hest-gjeterbua. Det betyr lunsjtid og en god pust i bakken for både mennesker og hester. Vi saler av hestene og slipper dem løs innenfor gjerdet. De viser tydelig at friheten blir satt pris på. Etter at flesteparten har fått rullet av seg den verste kløen på ryggen, høres raskt ivrig drøvtygging av friskt og grønt fjellgress.Med gyngende cowboygange finner vi oss en lun sitteplass. Det overrasker meg hver gang hvor godt en flatklemt og kald brødskive kan smake på tur. Vi varmer hendene på kaffekoppen og har det ikke travelt med å komme oss hjem. Turgeneral Martin slår seg ned for en prat. Han forteller at han dagen før guidet redningsmannskap innover til Snøhetta på leting etter et savnet turfølge. Vi har lest om det i nettavisene. Etter et døgn på fjellet ble de fire kvinnene hentet ut i god behold med helikopter. Vi forstår at livet på Hjerkinn ikke byr på så mange firkantede arbeidsdager for eieren av fjellstua.

PÅ TOPPEN AV VERDENLunsjpausen er over og gressglade hester lar seg litt motvillig fange inn ig-jen. Det er dags for retur. Det føles godt å sette seg opp på hesteryggen ig-jen. De av oss som var litt stive og smånervøse i starten finner raskt tilbake til rytmen, og alle i turfølget ser ut til å slappe godt av på sine firbeinte. Det går i jevnt driv tilbake til Grønbakken. Alle erfarne turryttere vet at det alltid går raskere på vei hjem til stallen der mat og fritid venter hestene. Jeg er på toppen av verden og kan gjerne fortsette til etter leggetid. Men tida og kilometerne flyr og plutselig skal E6 krysses igjen. Denne gangen er det ingen som trenger betenkningstid. Før den siste stigningen i retning Hjerkinnshøe gir Martin en beskjed som blir tatt imot med begeistring.– Opp bakken her er det fri fart! De som vil kan galoppere, men vis hen-syn til hverandre.De aller fleste rytterne trenger ikke å bli bedt to ganger. Hestene har god hukommelse og korter gjerne ned hjemturen med en frisk galopp. Jeg står framoverlent i stigbøylene og kjenner vinden skyve landskapet forbi i frisk fart. Kombinasjonen mellom fart, kontroll og naturopplevelse gir meg den samme flytfølelsen du får i en vektløs puddersving på ski.Jeg hører gledeshyl og skimter Dagfrid med et stort glis bak meg. Fotograf Terje driver enhånds fotografering i full galopp. Det er umulig å ikke like dette! Etterhvert som toppen av bakken nærmer seg og hestene blir mindre


friske i frasparket, roer vi ned til trav. Plutselig er det en som roper:– Sko av!En hest har mistet en sko på et bakbein. Å fortsette barbeint kan bli smertefullt for hesten, selv om det ikke er så uvanlig at en sko tråkkes av på langtur. Det viser seg raskt at dette ikke er noe problem med en erfaren tursjef. Martin tryller fram reservesko og nødvendig hovslagerverktøy. En ny jernsko blir raskt banket på plass slik at både hest og rytter kan fortsette som før. Null problem.

SJOKOLADEHUNGERDet er knapt et par kilometer igjen av turen vår, og de siste nedoverbak-kene går i rolig skrittetempo. Plutselig er vi tilbake til start på tunet ved Hjerkinn Fjellstue. Nå er det lov å kjenne på at en er litt sliten og mør i baken. Jeg lengter etter en sjokoladebit. Men aller først skal Ponni sales

av, børstes og slippes med resten av flokken til en velfortjent middag. Så skal alt av utstyr skylles og henges ryddig tilbake på plass. Hestenes velferd kommer først, så rytteren. Slik det skal være etter en lang arbeidsdag for de firbeinte.Klokka viser at vi har vært ute i over fem timer. Hodet mitt er stappfullt av inntrykk. På forhånd fryktet jeg at dette skulle bli «enda en ridetur». I stedet er jeg mektig imponert over den lille islandshesten, den store grup-pen med ymse ryttere, nye utfordringer i et kjent og kjært fjellandskap, og oppriktig glede over å kunne dele dette med en god venninne. Og en strålende fornøyd fotograf, sjølsagt. Dette er bare noe av det jeg kommer til å huske fra denne dagen. Dagfrid oppsummerer det best i bilen på vei hjem:– Takk for at du inviterte meg med. Dagen kunne ikke vært bedre!

Ri på Dovrefjell :Har du lyst til å bruke dagen på hesteryggen i fantastiske Dovrefjell? Her kan du velge korte eller lange turer over en eller flere dager, om du er nybegynner eller erfaren rytter. Aldersgrense 10 år med foresatte. Her er turer over vidder, over elv, koselige stier og opp på topper med utsikt over Rondane

og Dovrefjell. Du kan også velge turer for å se etter moskus og villrein. På Dovrefjell mot Folldal finner du to like erfarne tilbydere av rideferier:Hjerkinn Fjellstue & Fjellridning: www.hjerkinn.noKvistli Islandshester: www.kvistli.no

NÅ ER DET LOV Å KJENNE PÅ AT EN ER LITT SLITEN OG MØR I BAKEN.

Velfortjent gresspause ved Hestgjeterbua.


Kontakt Liv Grøseth 40 84 83 76 l [email protected]

BORTISTU | OPPDAL KULTURHUS | IMI STØLEN | QUALITY HOTEL SKIFER

FULLMØTEPAKKE:

DET ER MELLOM MØTENE DET SKJER!

HVOR MYE VIL DU HA UT AV MØTET DITT?Legger du møtet til Oppdal får du alt. Fire unike møtesteder. Rå opplevelser. Fullt utbytte og lyst til å komme tilbake.

KONFERANSE? FIRMATUR? MØTE?Gjør det til en minneverdig opplevelse. Kontakt oss for et skreddersydd opplegg.

oppdalkonferanse.no



Du skjønner det er tøft når voksne menn går ned i knestående eller må rygge opp de siste motbakkene. Det er ingenting som er komfortabelt med maraton. Såre og

ynkelige tær, lår stinne av melkesyre, vond blodsmak i munnen. Å løpe maraton skal være vondt, det er det som gjør det så bra. Da Trollheimen fjellmaraton skulle arrangeres for første gang i fjor høst, meldte jeg meg på. Jeg løp ikke den lengste distansen, det klarte seg med halvmaraton. Likevel skulle mestringsfølelsen vare et helt år.

KONKURRANSEINSTINKTOppdalsfjella er optimale som kulisser for et fjellmaraton. Et stinett i verdensklasse – tråkket og vedlikeholdt av 45.000 sauer på beite, gir retningen over vide vidder og vennlige fjelltopper. Som det eneste i sitt slag i Norge, går nesten hele løypetraseen over skogg-rensa. I et tøft, men vakkert høyfjellsterreng. I alt 246 deltakere stilte til start på historiens første Trollheimen fjellmaraton, godt over

halvparten hadde meldt seg på halvmaraton med sine 23 kilometer, drøye 1000 høydemeter og start i Skaret. De råeste skulle forsere 42 kilometer, 2200 høydemeter og startet ved Gjevilvasshytta.Jeg hadde aldri konkurrert i voksen alder. Ikke siden poengrenn i tredje klasse i 1990 hadde jeg båret et startnummer på brystet. Og det er grunn til nettopp det. For det første er jeg ikke så god på å ha det vondt. For det andre er jeg heller ikke så god på å tape. Jeg gikk likevel nokså høyt ut da jeg én måned før løpet, nesevis konstaterte at jeg i alle fall skulle slå naboen om han også ville delta. Jeg angret dypt på påstanden da jeg så han løpe fra meg allerede fra start.

LØPEBØLGENSommeren hadde passert slik den ofte gjør i Oppdal. Regntung og et par dager med nysnø på toppene i juli. Stillongsen og dunjakka ble ikke ryddet bort før august kom med rekordvarme og dro oss med utendørs igjen. Godværet skulle ikke gi seg før langt inn i november med sesongskifte og snø. Denne høsten skulle jeg oppd-

TEKST: MARGRETE BLOKHUS FOTO: MARTIN I. DALEN, TROND AALDE

FJELLMARATON

Fjellmaraton er smertetortur i en lykkerus av adrenalin og endorfiner.


age fenomenet løping i fjellet. Fem kilometer ble til ei mil. To mil, tre mil. Å legge bak seg lange distanser i fjellet er fascinerende. Det er en slags modernisering av den tradisjonelle fjellturen. Fjellskoa er erstattet av lette terrengløpesko. Fjellnikkers med tights, kompass med GPS-klokke og pulsmåler. Selvsagt iscenesatt av sterke markedskrefter, men jeg kastet meg blindt på bølgen sammen med flere rastløse kropper. Og som vi løp. Venninneturer og sololøp. Vi snakket så mye om løping og nye stier vi hadde oppdaget som løpbare, at kolleger, familie og venner pratet om oss bak vår rygg. De var sikre på at galskapen hadde fått en ny dimensjon. Uka før fjellmaraton kom første skade. Blånegl på stortåa. Hele fotbladet var som en varm potet. Jeg var lettet. Kanskje jeg ikke trengte å stille til start likevel. Ei venninne med god erfaring på området hadde løsningen. Med brennende varm

Det er ingen grunn til å stresse i starten. Forholdsvis trangt om plassen i motbakkene opp til Storgruvpiken.

Ingen grunn til ikke å smile i kneika opp mot Vålåstadhåmmåren, til tross for at jeg nærmet meg kjelleren.


nål stakk hun hull på neglen, mens jeg hylte som en gris og blodvæsken sivet ut av hullet. Galskapen hadde fått en ny dimensjon.

SAMMENSVERGELSEN– Søren, må vi varme opp også? Løpsdagen var kommet. En time før start hadde jeg plukket opp naboen jeg tidligere hadde ertet på meg. Sammen kjørte vi ut til starten ved Rem-masætra i Skaret. Den interne konkurranse oss i mellom ble til en slags trygg sammensvergelse. Frysningene ilte gjennom kroppen da vi oppdaget folkemengden oppe på sætervangen. Jeg måtte tisse igjen. Naboen og jeg hadde planlagt å ta første etappe av løpet som oppvarming. Nå ble vi litt stressa av lett trippende deltakere som passerte oss opp mot startpunktet. Kroppen var tung og kald, og den sure vinden fra sør hjalp heller ikke på situasjonen. Angsten begynte å krype seg langt under huden. Alle så sprekere ut enn meg. Dette kom til å bli fiasko. Ambisjonen var å komme i mål under fire timer. Nå var jeg ikke sikker lenger. Storgruvpiken – løypas høyeste punkt, overvåket scenarioet nede på sætervangen. Vi tittet opp og visste det ville bli en tøff start. Etter stigningen på 400 høydemeter opp mot Storgruvpiken, ville løypa bli mer kupert. Vedvarende og bratte nedoverbakker ventet etter ei drøy mil, før vi skulle opp igjen 400 høyde- meter til Vålåstadhåmmåren. Deretter et relativt lett terreng bort til Vangs lia, hvor det ventet en monsterbakke og et fall på 500 høydemeter. Jeg

kjente løypa bedre enn de aller fleste. Fem minutter før start bestemte jeg meg for å slutte å tenke og sa til meg selv:– Det finnes verre ting enn å løpe fjellmaraton. Skjerp deg.

SOFAGRISLike før startskuddet gikk kom de første løperne fra 42 kilometeren. Til heiarop og full jubel passerte de sætervangen. De hadde allerede lagt bak seg 21 kilometer fra Gjevilvasshytta, innover Grøndalen, over Høghøa, Grønhøa og Nonshøa. Fremdeles langt igjen til mål. Nøyaktig klokka elleve går starten ved Remma. Publikum som blir stående igjen ser ei uendelig lang snor av deltakere strekke seg oppover fjellsida. Alle etter samme sti. Det blir trangt om posisjonene. Jeg ligger langt fremme, mens kroppen stritter i mot. Febrilsk leter jeg etter motivasjon til å forstå hvorfor jeg skal ha det så vondt. Jeg forbanner meg selv over at jeg meldte meg på, det hadde vært bedre å bruke dagen til familietur med smågretne unger. Naboen løper tilsynelatende lett i steget foran meg, og får en stadig større luke. Feltet stabiliserer seg opp mot høyeste punkt. Jeg hører kun min egen puls, til tross for at synnavinden brøler rundt oss. Når varden på Storgruv–piken passeres røsker vinden tak i meg slik at jeg må legge all min kraft på å komme meg fremover. Samtidig løsner det noe mentalt og fysisk. Krop-pen har begynt å få trua på meg. Jeg kjemper ikke lenger mot makspuls, men mot vinden.

FJELLMARATON :– Dynafit Trollheimen maraton ble for første gang arrangert i 2015– 246 deltakere stilte til start – To distanser med to ulike starter - 42 km, Gjevilvasshytta/23 km, Skaret– Målgang i Oppdal sentrum– Dato 2016: 11. september– For mer informasjon se enern.com

T.v.: De blide damene Berit Uvsløkk og Beate Jans-son, tar en fotostopp på tur opp mot toppen.

T.h.:Fjellmaraton er rock´n roll i høydemeter, mus-kelkramper og melkesyre. Men mest - veldig gøy!

Tor Ulvund har fin flyt underveis i løpet.

– LØPINGEN HAR FALT INN I EN GOD RYTME OG KROPPEN HAR DET NOKSÅ KOMFORTABELT.


BYFOLKPå sti, over mose, lyng og berg. Opp og ned, bortover og fremover. Vi forserer små fjellknauser, belønnes med påfølgende lettere terreng før en ny knaus dukker opp. Jeg veksler på å løpe alene eller gruppevis. Løpingen har falt inn i en god rytme og kroppen har det nokså kom-fortabelt. Jeg putter i meg bananbiter underveis, tvinger dem i meg, forsøker å tilføre kroppen energi nokså jevnt. Motivasjon får jeg hver gang jeg passerer noen. Om det er deltakere eller publikum. Egentlig blir jeg litt høy på min egen prestasjon, og lar meg rive med av applaus og heiarop. Jeg trives i den oversiktlige løypa. Etter at fjelltoppen Kinna er passert, venter gode nedoverbak-ker langs ordentlig flytstier. Herlighet, så artig det er å endelig få fart på kroppen! Til min store overraskelse er det flere som sliter med å løpe nedover, disse får det tungt underveis i etappen mellom Kinna og ned mot Vekveselva. Jeg løper forbi dem, og tenker: – Byfolk altså.

KJELLERSTUAVålåstadhåmmerens kraftige silhuett reiser seg mot oss etter vi har passert Vekveselva. Det er duket for syrefest. Det er vedvarende bratt, og tempoet må ned. I takt-fast gange sliter vi oss oppover, for hvert skritt stadig nærmere toppen. Og for hvert skritt stadig mer mel-kesyre i lårene. Vi danner ei lang rekke etter stien, det er ikke enkelt å passere folk her. Noen må ut av løypa, låra lystrer ikke lenger og krever et par hvileskjær før de kan fortsette. Kvelden før hadde jeg sett et tv-program hvor en yrkesmilitær sa til sine menige i forkant av helvetesuka:– Kjelleren er et godt sted å være. Dette blir min taktikk mot toppen. Ja til smerte, ja til at kjelleren er et brukbart sted. Vi ramler forbi toppvarden og prøver å få føttene til å akselerere til løpetempo. Skuffelsen er stor når terrenget byr på nok en slak, lang og seig motbakke. Kjelleren er langt i fra trivelig, jeg går snart på veggen. På samme tid oppdager jeg min gode nabo like foran meg. Med ett blir kjelleren renovert og oppgradert, den er ikke så verst likevel. Når løypa setter kurs mot Vangs- lia, terrenget flater ut og byr på en ordentlig fin sti, kan jeg løpe opp på siden av naboen. Konkurransen er av-lyst, nå gjelder det å samarbeide inn til mål. Når Oppdal sentrum dukker opp i synsranden, føler naboen for et hvileskjær. Ikke tale om og jeg brøler:– Kom igjen nå, ta deg sammen!

-KJELLEREN ER ET GODT STED Å VÆRE. DETTE BLIR MIN TAKTIKK MOT TOPPEN. JA TIL SMERTE.

Svette og trøstesløse blikk. Maraton skal være vondt. Lars Henrik Hegrenæs (foran) og Robert Karlsen begynner å kjenne sine begrensninger i motbakkene.

Christian Grønvold kikker opp mot Nonshøa.Deltakerne på 42 km har fremdeles et langt stykke til mål.


Smerte og komfort. Flyt og krampe. Under et maraton opplever du hele følelsesregisteret.

- STYRKEPRØVEN HANDLET IKKE OM Å KLARE Å GJENNOMFØRE, MEN VÆRE MODIG NOK TIL Å DELTA.


Som det eneste i sitt slag i Norge, går storparten av løypetraseen over skoggrensa. Gro Skårsmoen, Kristin Furunes og Lise Grøtting Sørheim trives i den storslåtte naturen.


NABODUELLENHan vekkes til live igjen, og vi får god flyt bort til toppen av Vangslia. Monsterbakken. Naboen fyker fra meg igjen, ned alpinanlegget. Nedover. Nedover. Ingen av oss hadde vel trodd at en nedoverbakke kunne gjøre så vondt. Den blå neglen min er lei av svette joggesko, stortåa synes den nå har fått nok juling. I bunn av bakken passerer vi en liten bekk. Beina klarer ikke koor-dinere og jeg stuper framlengs ut i bekken. Ryggen til naboen er forsvunnet, men konkurransen er reell igjen. Den er langt fra avlyst. Jeg skal slå naboen. I en relativ bratt, men kort motbakke står en deltaker på huk. Beina vil ikke mer. Han smiler skjevt når jeg passerer ham. Det er et par kilometer igjen til mål når trøtte bein treffer hard asfalt ved Riksveg 70. Innspurten blir vond. Men nå ser jeg naboen igjen. Og jeg passerer ham.– Kom igjen nå så løper vi sammen til mål, sier jeg.– Løp du, jeg klarer ikke mer. Straks mållinjen krysses ved Oppdal kulturhus utløses et rush av kroppens egen lykkerus. Jeg kikker på klokka, smiler overrasket. Tida er god. Til tross for at jeg ikke riktig vet hva jeg skal ta meg til i et målområde, klarer jeg å nyte øyeblikket. Nyte felleskapet som oppstår mel-lom alle råtassene som klarte å gjennomføre fjellmara-ton. Vi hadde alle ulike mål og ambisjoner, utgang-spunkt og motivasjon. For noen var løpet oppkjøring til hardere konkurranser. For andre et løp som rutinemes-sig føyde seg inn i en lang merittliste av konkurranser. For flere igjen en fjelltur med startnummer. For meg ble det en milepæl. Styrkeprøven handlet ikke om å klare å gjennomføre, men være modig nok til å delta.Høsten fortsatte også etter Trollheimen fjellmaraton. Vedvarende lykkerus gav energi til mange løpeturer i fjellet før snøen kom. Et par joggesko og en sti. Konsep-tet er såre enkelt. I Oppdal trenger man heller ikke reise til fjellet. Du er på fjellet. Og der ligger det garantert en sti og venter på deg.


BEST MED BALL

Det er en rolig søndagskveld i Oppdal. Bortsett fra et par rånebiler og betjeningen på matvarebutikkene, holdes hviledagen nokså hellig. Helt stille er det likevel ikke. Jo nærmere man kommer

Oppdal stadion og kunstgressbanen, blir lyden av spreke damer som har spart på gode historier ei hel uke, stadig mer tydelig.

Uniformeringen mangler, likevel er det ikke vanskelig å se at det er fotballag som trener. Damene løper runder på gressmatta. Hver gang de snur i enden av banen, slår lyden av latter og snakk som en bølge innover tribunen (hvor én tilskuer sitter). Når de passerer får man med seg mid-dagstips eller sladder fra en fest på 1990-tallet. Ryktene om at det er blodig alvor når disse damene spiller fotball, er derfor ikke så enkelt å forestille

seg. På motsatt banehalvdel følger det ordentlige damelaget, altså de som spiller i divisjon, trenerens instruksjoner. Lydhøre som jenter i første-klassen. Et tydelig skille går tilsynelatende mellom de to banehalvdelene. Syforening og idrett. Eller?

Over midtstripa hvor de gode historiene fremdeles ikke spares på, er det bare god stemning. De kjører eget løp, og har egentlig ikke behov for en trener. For øyeblikket er de i gang med lystig treer-fotball med provisoriske mål konstruert av et par refleksvester. Her trengs ikke lange taktikk-møter. Dessuten sitter komplimentene så løst at selv om de for øyeblikket er inndelt i lag, får motstanderne like mye ros som medspillerne.

Noe mentalt skjer når disse damene snører på seg fotballskoene.

TEKST: SIRI BJØRGEN FOTO: MARTIN I. DALEN


Hver søndag i tre år har damene møttes. Her er spillere som har spilt på høyere nivå, her er damer som ikke har spilt på tiår og her er damer som faktisk ikke har spilt fotball tidligere. Så stod de der da for noen år siden, heiet på sine håpefulle ute på fotballbanen, og spurte seg selv: Hvorfor ikke starte et fotballag?Og siden har det stått på ukeplanen – trening hver søndag klokka halv åtte. På det meste har seksten damer vært samlet på trening. Trofaste har de trosset vær og vind, for å spille fotball. Til og med når vinden herjet så kraftig at målene blåste over ende, gjennomførte de treningen. Av og til spiller de mot andre enn seg selv. De har utfordret seg selv med å delta i Minera-cupen og Krokfoten Fotbøllturnering flere ganger. Dette til tross

for at de fleste spillerne på laget ønsker at det er minst mulig seriøst. Nå ropes det opp mot tribunen:– Det går i slow motion i dag altså, de fleste av oss var nemlig på dugnads-fest i går.

Det er ingen underdrivelse å si at det oppstår et temperaturskifte når det ordentlige damelagets trener, krysser midtbanen joggende. – Blir dere med på en timinutters kamp?Spørsmålet er autoritært og egentlig ikke et spørsmål. Det blir musestille for første gang på tretti minutter. – Mener du oss mot dem? Veteranene skuler bort mot idrettsjentene.


Spiller: Audhild Bjerke (46)Posisjon: ForsvarStyrke: Knalltøff, skyr ingen midlerForbedringspotensiale: Kondisjon

Spiller: Synnøve Klefstad (41)Posisjon: MidtbaneStyrke: Skyter som hesten sparkerForbedringspotensiale: Kondisjon

Spiller: Marit Skaslien (28)Posisjon: MidtbaneStyrke: Ung og fortsatt lovendeForbedringspotensiale: Kondisjon (?)

Spiller: Tove Thun (43)Posisjon: MidtbaneStyrke: Speed og stahetForbedringspotensiale: Beholde roen

Spiller: Trine Vittring Karlsen (42)Posisjon: AngrepStyrke: MålsnikForbedringspotensiale: Kondisjon

Spiller: Marte Skarsheim (32)Posisjon: AllrounderStyrke: Rett og slett godForbedringspotensiale: Kondisjon

Spiller: Karianne Hestad (46)Posisjon: AllrounderStyrke: Rask og farligForbedringspotensiale: Oppmøte

Treneren er allerede på vei tilbake til flokken sin, og hører ikke unnskyldningene som kom-mer om sure lår og dårlige knær. Kampen er et faktum. Damene mot jentene. De som spiller for å slippe å legge unger, mot de som spiller for å vinne. Syforeningen bretter opp ermene og spytter i gresset. Alvoret legger seg tydelig over panne-brasken. Forandringen skjer øyeblikkelig. Syforening til eliteserie. De hvisker seg i mellom, de skal ikke la seg overkjøre av ungjentene bare fordi de ikke har noen trener med strategibrett. – Steng buret bak! Vi leker ikke fotball!Beskjeden kommer momentant etter den første ballen er satt i nettet av motstanderen. Damene går på med nytt mot, og holder lite tilbake for

tøffe taklinger. Det knuffes og dribles, tidvis høylytt. Noen dribler til og med seg selv i senk, mens andre lykkes med å felle motstanderen for deretter å stjele ballen. Svarte i blikket, raser de frem og tilbake på banen, likevel er ikke smilet langt unna. De gir seg ikke uten kamp. Men motstanderen er hakket mer treffsikre, og klarer å jage inn ytterligere ett mål. Treneren blåser i fløyta og kampen er over.

Grundige analyser er allerede i gang samme øyeblikk som kampen blåses av. Hansker og luer er for lengst kastet av, rødblussende kinn vitner om solid innsats. Praten er tilbake til det normale igjen, og det er ikke så enkelt å komme frem med synspunktene sine. Det diskuteres og


Spiller: Marit Grøtte (42)Posisjon: VingStyrke: DriblesterkForbedringspotensiale: Kondisjon

Spiller: Ingeborg Stavne (40)Posisjon: Keeper og forsvarStyrke: Positiv og ureddForbedringspotensiale: Kondisjon

Spiller: Helene Steigedal (32)Posisjon: ForsvarStyrke: SterkForbedringspotensiale: Kondisjon

Spiller: Hanne Røtvei (46)Posisjon: ForsvarStyrke: Tøff og rutinertForbedringspotensiale: Kondisjon

Spiller: Christin Gjønnes (43)Posisjon: ForsvarStyrke: Stødig som et fjellForbedringspotensiale: Kondisjon

Spiller: Hanna Lauvås Westman (41)Posisjon: Best i tetStyrke: IherdigForbedringspotensiale: Kondisjon

Spiller: Marit Bjørgen Randen (44)Posisjon: Bauta i målStyrke: UreddForbedringspotensiale: Kondisjon

konkluderes. – Noen av oss har ikke tatt i en ball på tjue år. I teorien burde de knust oss.De er enige om at det er gøy å møte litt sterkere motstand. Ikke minst for kondisjonens del. – Man blir jo altså så sliten. Det settes ad hoc opp ei skadeliste. Det er kneskader, skrubbsår og muskelstrekk. Dette er likevel damer som tåler en støyt. Er man redd for å bli skadet, bør man la være å bli med. Det ryktes at en tidligere ivrig medspiller faktisk måtte slutte, fordi hun ikke kunne risikere å være skadet og borte fra jobben. Skadelista pendler over til temaet motivasjon. Her er de samstemmige. Det sosiale kombinert med det å være utendørs i fysisk aktivitet. Men aller mest;

fordi fotball er gøy. – Dessuten vil jo noen si at det kanskje er godt å komme bort hjemmefra. Bonusen er at man som oftest kommer hjem i bedre humør enn da man dro. Damene ler. Søndagstreninga er over. Dette er ingen syforening. Det er uhøytidelig alvor. Puls og muskler i bevegelse. Latter og komplimenter. Damene kommer hjem til hus, mann og barn – garantert med et smil om munnen.

LYST TIL Å BLI MED? Damelaget spiller hver søndag på Oppdal kunstgress kl. 19.30 og ønsker gjerne flere spillere.


Det er lørdag formiddag og selvsagt skal vi ut på tur, både store og små. Målet er Uvssætra

i Dindalen. Sykler er medbrakt.

jeg vet en seter

− Vi har bestemt oss for at vi ikke går etter hvordan vær det er når vi skal på tur, for da blir vi bare sittende inne. Vi drar på tur uansett om det er regn eller sol, sier trebarnsmamma Heidi Huseby.

Å,


Heidi Huseby og Henrik Ottesen har med seg ungene Hårek (6), Hulda (4,5) og Hallgeir (2,5). OPPDAL:365 har fått lov til å være påheng når

familien skal ut på tur. Det er tre år siden familien forlot Oslo for godt, og slo seg ned i Oppdal der Heidi har røt-tene sine. − Oppdal har mye flott natur å by på og jeg vil gjerne at ungene våre skal bli godt kjent i området. På Uvssætra har de ikke vært tidligere, men jeg tenker at det å dra til besøkssætra er en passe ambisiøs tur for denne gjengen, sier Heidi.Vi legger friskt i vei fra parkeringen og tar fatt på den knappe 3 kilometer lange turen. Pappa Henrik drar sykkelvogn, men alle ungene har egne sykler. Minste-mann begynner turen i vogna, mens de to største tar fatt på motbakken opp fra parkeringen. − Det er denne store bakken i starten og så er det ganske slett videre, sier mamma Heidi oppmuntrende.

KOMMET FOR Å BLIHun er fysioterapeut av utdanning, men jobber som lær-er. Henrik er opprinnelig båtbygger, og den type jobber er det jo ikke flust av på fjellet. Heldigvis fikk han bruk for byggekompetansen sin i skifabrikken EVI til Endre Hals. Med faste jobber og en god dose familie i området, har de fem slått seg ned i Oppdal for godt. Eldstemann triller sykkelen opp hele den lange bak-ken, mens fireåringen kryper opp i sykkelvogna når vi har besteget bakken halvveis. 100 meter videre blir det imidlertid full stopp. Tissepause er påkrevd og påhenget fra :365 trenger mer luft i dekkene. Selvsagt har fami-liefedre det som trengs. Henrik byr på sykkelpumpe, og har også lappesaker, reserveslange og sannsynligvis både skruer og muttere tilgjengelig. Kjekt å være forberedt på de eventualitetene som kan dukke opp! For å få de små motorene i gang igjen deles det ut kjeks som bensin. Grusveien slynger seg innover fjellet med elva Dindøla på venstre side. Små sæterbruk ligger henslengt på begge sidene av veien.

BEINHARD IDYLLDe ser idylliske ut i 2016-perspektivet, men setærbrukene vitner om at det var skralt med fôr for de som skulle drive med dyr i tidligere tider. Små gårdsbruk nede i bygda Lønset var helt avhengig av det beitet som var tilgjengelig til fjells. Selv om det kun var små jordlapper rundt sætrene ble gresset her slått og tørket før det ble lagt i høyløer. Vinterstid hentet de så høy når behovet for mer fôr meldte seg. I dag speiler de fleste sæterbrukene vi passerer vår tid: de blir brukt til rekreasjon og hygge. Vi forserer noen småbakker her og der. − Noen flere enn jeg husket, kommenterer Heidi, mens vi jobber oss innover og oppover dalen. De største ungene, Hulda og Hårek, går med syklene opp bakkene og triller når det er slette eller nedoverbakke.

UT PÅ TUR

TEKST OG FOTO: UNNI SKOGLUND


Innimellom vil minstemann Hallgeir også farte på egne hjul på løpesykkelen sin. Han samler også stein underveis. Gråstein er god som gull for en 2-åring og lommene på hettegenseren blir tyngre og tyngre. Etterhvert bærer han på en ikke ubetydelig bør, tatt i betraktning sin egen størrelse. Etter litt overtalelse fra storebror og oppmuntrende ord fra resten av følge går han med på å kvitte seg med det meste av gråsteinen. En og en halv time etter at vi forlot parkeringsplassen er vi fortsatt et godt stykke fra målet. Tur med småttiser, tar tid. En stund etterpå passerer vi omsider TT-hytta Dindalshytta og da vet vi at det ikke er så langt igjen.

ÆSJ, BÆSJ!Men i det vi ser bakketoppen på den siste lille kneika før Uvssætra trer fram, blir det bom stopp:− Æsj, se så masse bæsj, pappa! Ta bort bæsjen, sier minstemann og nekter plent å gå videre.Pappa forklarer at sauenes etterlatenskaper er såpass mange i dette området at vi pent må finne oss i det, og at vi tobeinte kan bruke veien likevel. Forklaringen tas til etterretning og så er det bare sjarmøretappen igjen.Sætra ser fin og fristende ut. Små, gamle byg-ninger i lafta tre ligger i en klynge på høyre side av veien. Torvtak bidrar til sjarmen og røyken stiger opp fra pipa i eldhuset som fungerer som en kafé. Det blir en veldig hyggelig rast. Mellom

munnfullene rekker vi både småprat, store spørsmål, refleksjoner rundt livet, ablegøyer, og ikke minst en avsløring: − Pappa skal bli popstjerne! Sier en av de små, til pappas store overraskelse. Greit å vite hvilke karriereplaner podene har på opphavets vegne…

VARIERTNår magene er rimelig mette er vi klare for å hilse på dyrene. Kaniner, geiter, høner og mini-griser. Alle beundres og berøres. Små hender stryker varsomt over kaninenes myke som-merpels. Det gir turen en ekstra dimensjon når målet byr på nærkontakt med firbeinte. − Oppdal er ekstremt variert når det kommer til natur, det eneste vi mangler er hav. Turmu-ligheter for barnefamilier er mange, sier Henrik og tilføyer: − Dette er et sted vi godt kan komme tilbake til.Så tar vi desserten inne i eldhuset mens him-melen serverer en regnskur utenfor.

POPULÆR BESØKSSÆTERI eldhuset treffer vi på vertskapet Elisabeth og Hans Ole Uv. De overtok slektsgården hans på Lønset i 1999. Med på lasset fulgte Uvssætra. Allerede etter to år tok den nye generasjonen i bruk Uvssætra som besøkssæter. Første somme-ren tok om lag 200 personer turen innom. Siden har de utviklet sætra steg for steg og for hvert år har flere besøkende funnet veien opp hit. I

Uvssætra :Besøkssæter i Dindalen, Lønset.Åpent for alle i skoleferien.Hold av kyr, geiter, kaniner, mini-griser.Servering og muligheter for små lag.Salg av seterrømme.www.uvssetra.org

Dindalen :Dindalen er en gammel seterdal, men like mye et tureldorado. Her er turer som passer alle aldersgrup-per, enten ved fots eller på sykkel. Inn til Uvssetra følger du grusvei, vil du lenger blir veien grovere inn mot Veggavatnet. Dindalen omkranses av flere klassikere - Gråhøa, Brattskar-ven, Svartdalskollen og Skiridalskol-len. Samtidig finnes de små turene - gapahuken ved Veggavatnet, Pershøa eller bading i Kutjønna. For turtips se turapp.no/oppdal

− Se så tøff den er som er ute i regnet, den er klissvåt, sier Henrik å klapper en av kaninene.

Isabella (8) og Anniken (6) Lien McNeil kommer helt fra USA. Heldigvis kan geitene på Uvssætra snakke alle verdens barnespråk, så samtalen gikk lett.

Hårek finner ut at kjeks kan brukes både som solbriller og spises!


– OPPDAL ER EKSTREMT VARIERT NÅR DET KOMMER TIL NATUR. TURMULIGHETER FOR BARNEFAMILIER ER MANGE. HENRIK OTTESEN


Hele skoleferien driver familien sæterdrift, og ja, det er i høyeste grad en familiebedrift. Ungene på 23, 20, 19 og 14, samt svigerdatteren, bor på sætra sammen med foreldrene hele sommeren, og er med å jobber når det trengs.– Det har blitt en tradisjon dette. Ungene er vokst opp med somrene på sætra.For de besøkende er det særlig nærkontakt med dyrene som lokker, mener Elisabeth.– Det er utvilsomt det å få oppleve dyrene på nært hold, og kanskje til og med få kose litt med dem, som er det største trekkplastret. Når ungene trives her kommer hele familien, sier hun fornøyd og tilføyer: – Jeg setter stor pris på å få formidle litt av den gamle kulturarven med gammeldags sætring.

Rømmevaflene med jordbærsyltetøy smaker som skikkelig sæterkost skal gjøre. I tillegg får Hulda, Hårek og Hallgeir obligatoriske tursnacks, men presentasjonen av den (bensin) kan misforstås:− Æ vil itj hå bænsin! roper minstemann som svar på mammas tilbud. Han har ikke helt fått med seg at godsakene har bensin som kallenavn. Men når kvikklunsjen kommer på bordet er alle særs fornøyd. Vi slenger oss på sykkelsetet igjen. Legger bak oss Uvssætra. En ekte attraksjon, både for store og små.

– JEG SETTER STOR PRIS PÅ Å FÅ FORMIDLE LITT AV DEN GAMLE KULTURARVEN MED GAMMELDAGS SÆTRING. ELISABETH UV

2015 hadde nesten 4000 funnet veien gjennom Dindalen. – Jeg har vokst opp på gård og har alltid hatt en drøm om å bruke alle ressursene som følger med et gårdsbruk, sier Elisabeth Uv. – Det siste utvidelsen kom i 2012, da vi flyttet et gammelt eldhus opp fra gården. Vi hadde behov for et skikkelig kjøkken, derfor var det et løft for driften å få eldhuset på plass. Her har vi også spiseplass til femti stykker, sier Elisabeth. Til å begynne med var det kun utendørsserver-ing og noen få kyr og kalver her. Det har vært mange runder og mye jobb for å få sæterdriften så profesjonell som den er i dag. Uten innlagt strøm og vann er det fortsatt mye som må gjøres på gammelmåten. Det er likevel en stor del av sjarmen.– Vi melker på spann med aggregat, separerer melken og lager rømme. Så steiker jeg rømme-vafler og lager kaffe til gjestene inne i eldhuset, sier Elisabeth og tilføyer:– Maten ordnes på propanovn og vaflene stekes i gammeldags jern som må snues.

MANGFOLD AV HUSDYRÅtte kyr, tre kalver, fire høner, en hane, femten geiter, syv kaniner, tre hunder og to minigriser bor også på setra.– Vi har fjøsstell om morgenen og om kvelden. Resten av dagen serverer vi besøkende. Det går i ett, men samtidig opplever jeg det ikke som stress. Sæterdriften gir meg overskudd, poeng-terer Elisabeth.

Vertskapet Elisabeth og Hans Ole Uv har sammen med deres fire barn driftet og utviklet besøkssætra hver sommer siden 2001. I fjorsommer kom 4000 gjester innom.


www.næringskonferansen.no

Næringskonferansen samler næringslivet i Oppdal og Rennebu

på 8. året! Hør gode foredrag, interessante samtaler og delta i

spennende miniseminarer.

TID FOR FAGLIG PÅFYLL!

Jon Almaas kommer

tilbake, - KOMMER DU?

14. NOVEMBER

QUALITY HOTEL SKIFER,

OPPDAL

Rekorddeltakelse og ventelister

i fjor. Meld deg på i god tid.

Velkommen!


ALDRI KJEDELIG I OPPDAL!Bratt spenning, flat moro, utfoldelser, utfordringer og luft du kan puste ut i.Quality Hotel Skifer hjelper deg å planlegge. Tlf.: 73 60 50 80 [email protected]

Kombiner måteholdenluksus på fjellet med

aktiviteter og god mat.

OPPDAL: Rå på opplevelser

www.skiferhotel.no

QUALITY HOTEL SKIFER


Jeg ønsker å gi dere min sympati og forståelse av hvordan dere opplever hverdag og høytid. Morgen og kveld. Skjærtorsdag og pinseaften. Mandager som er blå og fredagstacoen som ble avbrutt. Fra en feig

eks-driver av en campingplass til dere som er tøffe nok til å fortsette. Fra et såkalt inhabilt ståsted, men Gud det skal bli deilig å sette ord på campinglivet.

Å drive en campingplass er en livsstil. Det ble jeg oppflaska på der jeg lå på det harde flisgulvet og duppet døsig av slik som små barn bare kan gjøre, mens mor skled rundt på slitte gummistøvler med filla på de ny-vaska flisene. Hun og min far hadde bestemt å bygge opp en fjellcamping i Skaret, og vi ungene fulgte med på lasset. I tillegg feiret vår familie hver eneste sommerferie i ei campingvogn. Helst i Sverige eller ved skjærgården i Vestfold. På toppen av det hele overtok jeg og min mann igjen, livsverket

til mine foreldre. Vi ble campingdrivere. Vi oppdaget likevel at camping ikke var en livsstil forenelig for oss to. Derfor gav vi fra oss campingplas-sen. Uansett – jeg har gjennom tiden fått en god del inngående kunnskap om camping som fenomen. Camping som livsstil og yrke. Og om folk som camper. En campingplass er som en bikube, et mikrosamfunn hvor alle har en rolle. Kjære campingdrivere, velkommen til rollespillet.

For mange er camping forbundet med sommer, sol, flintstek og grilldress. Gjerne nede ved havet eller sjøen. Forstå det den som vil, men i Oppdal er godt over 500 campingvogner fordelt på seks campingplasser, fastbar-dunert for ikke å bli tatt av barskt fjellvær. Til tross for kalde minusgrader, store snøfall og hissige vindkuler holder campingfolket stand, og utgjør en meget trofast menighet av fritidsbeboere i Oppdal. I all slags vær tusler de til sanitæranleggene for å dusje, gå på do eller møte kjentfolk. Camping-

Kjære campingdrivere i Oppdal – her kommer en kjærlighetserklæring full av hat.

FOLK ER FOLKLIVSSTIL

TEKST MARGRETE BLOKHUS ILLUSTRASJON: MAY-BRITT BLIKKEN MÆHLE

www.skiferhotel.no



folk i Oppdal er annerledes. De tåler litt motvind. Samtidig er de helt vanlige. Med de fordeler og ulemper det kan medføre for en camping-driver.

På en campingplass lever folk tett. Like mye som man må tåle vær, må man også makte å ha naboer i en radius på minimum fire meter – om man ikke er så heldig å kapre en av de ettertraktede hjørnetomtene. Man må akseptere at unger gjerne starter dagen høylytt før morgengry, eller at nabokjerringa liker å spille gamle, svenske hits ute i solveggen som hun har pimpa opp med alt nips hun kunne finne på Nille. Man må takle at folk blir inderlige værsjuke etter den tredje dagen med tette snøbyger i påskeferien, eller at de alltid har god tid til å følge med på hva man gjør til enhver tid. Når man ikke lenger husker hva man gjorde i går, har garantert naboen den fulle oversikten.

Disse mennesketypene møter dere i jobben, kjære campingdrivere. Dere møter mennesker på vei inn eller ut fra do. Etter de har hengt opp svette skiklær eller klamme fjellsko på tørkerommet. Når de vasker opp middagsmaten eller tømmer søpla si. Like mye som campingfolket liker å leve tett, må dere makte å komme tett innpå folk. Like innenfor intimsonen, der vi er private om våre eksistensielle behov og gjøremål. Med skurekrem og grønnsåpe sletter dere spor etter disse menneskene, helt til neste dag. Da settes nye spor dere må slette igjen. Dere tømmer avfall, tar opp hår fra dusjsluk, svabrer bort møkk fra flisgulvet, pusser speil rene igjen, og lar dere ofte irriterer over at folk ikke vet hva en dobørste kan brukes til. Noen ganger må dere finne frem avløpspumpa eller «dass-smokken» for å få åpnet tette toalett. Hvor unger har hatt det gøy med å slenge nedi alt for mye papir. Og uten unntak må dere holde fasaden med et smil. Dere driver jo tross alt en service-bedrift. Derfor stopper dere når selveste campingkongen sitter på sladreben-ken med rullingsen i hånda, han har lyst til å slå av en prat. Og etter samtalen er ferdig har dere glemt hva som egentlig skulle hentes. Dass-smokken.

Den typiske campinggjesten i Oppdal finnes ikke. En klar prototype, den med grilldress og gummisandaler. Mine erfaringer tilsier at camp-ingfolket her kan grovt inndeles i tre grupperinger. Den første er den som ligner mest på prototypen. Disse som kjøpte seg et fritidsantrekk i 1999 og fremdeles er godt fornøyd med det. Når de er på camping, bedriver de også camping. Behovet for å utforske større deler av bygda, motbakker, nedoverbakker, skog og fjell – er ikke stort. De har det de trenger inne på campingplassen. Her mekker de på uteplatten, måker snø til nøyaktigheten tar dem, lager blomsterbed og utvider stadig

vognplassen sin med antall duppedingser. Men denne gruppen er også den mest behjelpelige overfor andre gjester. Mangler noen en skifte- nøkkel, ja da kommer de ilende til. Lurer andre på hvorfor sikringen alltid går, ja da har de svaret. Det er også denne gruppen alle dere campingdrivere, er helt avhengig av. De er vaktmesterne som trør til når dere ikke er til stede.

Den andre grupperingen i dette mikrosamfunnet er friskusene. Altså de som er sporty. Og har valgt camping i Oppdal på grunn av utendørs-aktivitetene. Det kan være menn i femtiårskrisa, barnefamilier eller avdanka medlemmer av turistforeninga. De som legger igjen desidert flest hybelkaniner på tørkerommet. De er ikke så nøye om uteplassen ikke er «top notch» eller om spikerteltet skulle vært beiset. De bryr seg om turene. Sammen eller alene. De har valgt camping fordi det er mer komfortabelt enn teltliv. De ønsker å være mye ute, nettopp derfor passer campingvogn i Oppdal denne gruppen svært godt. De er borte på dagtid, og sovner tidlig på kvelden. Noen av dem er glade i å fortelle om sine turer, de er også nysgjerrige og spør dere gjerne om turtips. De henger ofte foran turkartet som dere sikkert har hengt opp i allrommet.

Så til den tredje gruppen. Det er gjestene dere ikke ser. De som er usynlige. De som ikke bemerker seg på noen som helst måte. Ofte kan det gå flere år før navnet på disse læres og huskes. Ikke fordi dere ikke vil, men det er ingen knagger å henge navnet deres på. De klager aldri over manglende varmtvann eller toalettpapir. De tar opp håret fra dusjsluket og bommer aldri på papirkurva. De stopper ikke ved sladrebenken for å delta i den livlige diskusjonen om viktige eller mindre viktige eksisten-sielle spørsmål. De nikker når de går forbi campingkongene på benken, i taktfast gange returnerer de til sin vognplass de verken har pimpet opp eller latt forfalle.

Kjære iherdige campingplassdrivere. Alle disse menneskene hadde dere ikke klart dere foruten. De er verdifulle gjester og forholdet til disse utgjør en stor del av den travle arbeidshverdagen. I helger og høytider. Når andre har fri, da jobber dere. Camping er en livsstil. Både for dere som drivere og for gjestene. Dere kan ha mørke tanker der dere skurer og vasker, og blir sliten av tunge løft og lange dager. Men jobben dere gjør, blir umiddelbart verdsatt. Dere spiller den viktigste rollen i bikuben. Den velter uten den rollen dere spiller som arbeidsbier. Dette var proklamert å være en kjærlighetserklæring full av hat. Jeg trodde mitt forhold til camping hadde en hatefull tilnærming. Etter å ha satt ord på campinglivet – er jeg ikke i tvil. Erklæringen inneholder kun kjærlighet. Og respekt for både gjesten og vertskapet. Punktum.

Campingfakta:Det finnes ni campingplasser i Oppdal. Campingturisme utgjør årlig 35% av antall overnattinger i reiselivet. Sesongcamping utgjør størstedelen av campingturismen i Oppdal.


I EN TYNN TRÅD

En vill ide om zipline over Åmots-dalen Gard har blitt en virkelighet. Martin I. Dalen leker seg over for bildets skyld.


PULSTRIGGEREN

En dag i 2013 går Torbjørn Orkelbog inn på Oppdal rådhus. Han får se vakre Synnøve Sletvold sitte på kontoret, og den røde pila traff ham som et sleggeslag. Siden Torbjørn heldigvis er en

handlingens mann, gikk han etter et par dager tilbake til rådhuset og inviterte Synnøve med ut på middag. Hun sa ja.I dag står de to fjellstøtt sammen. Torbjørn hadde året før de møttes kjøpt Åmotsdalen Gard. En fraflyttet og sliten gård som sto stygt til nedfalls. De fant ut at de jobbet godt sammen. Med Synnøve som mak-ker begynte ideene å ta form. Begge er fysisk anlagt og ingen bruker tid i sofaen. Mens Torbjørn kaster opp utviklingsidéer og gyver på med øks og solid snekker-erfaring, plukker hun idéene ned og setter de i system. Framdriftsplan, budsjett, søknader, Innovasjon Norge.

EN VILL IDÉEn av Torbjørns ideer var å bygge en zipline. Fra lia oppforbi garden, over til andre siden. Parallelt med tusen timer restaurering av tak, ferdiggjøring av Drengstuggu fra 1754 som de i perioder bor i, bytting av råtne tømmerstokker og sikring av grunnmurer, startet de altså papirmølla med å få en zipline godkjent. En geolog kunne konstatere at

Norges råeste zipline blir den kalt. Og det var rått. Ikke bare turen over, men hele konseptet på Åmotsdalen Gard. Og alt startet med en forelsket mann.

TEKST: KRISTIN RIISE BJØRNDALSETER FOTO: MARTIN I. DALEN

I EN TYNN TRÅD


det faktisk var fullt mulig med tanke på tilgangen til grunnfjellet som skulle være festet. De kontak-tet et ingeniørfirma til å regne ut i hytt og pine, alt fra tykkelsen på wiren til vinkel på lina. Firmaet Klatring på Grensen ble leid inn til å kjøpe inn og montere zipline. I fjor sommer kom Jernbanever-ket og godkjente herligheten, og Torbjørn selv tok testturen. Norges råeste zipline var en realitet.

MIN TURNå var det min tur. Siden de andre journalistene i OPPDALl:365 har høydeskrekk, måtte grafikeren trå til. Jeg elsker høyder, jeg elsker fart og jeg elsker adrenalinkick. Så lenge det er trygt. Karusell-dronninga fikk med seg sønn og to av hans kompiser på 12 år. Vi tuslet spent inn på tunet og ble møtt av ei blidspent Synnøve. Som hun sier selv har hun blitt ganske flink til å lese spenningen hos folk når de kommer. Noen trenger litt mer tid, forsikringer om prosedyrene for alt og enda litt mer. Vi får tildelt hver vår hjelm og sele. Deretter går vi oppover lia mens Synnøve forteller om både garden og sikkerheten. Hun er rolig. Vi er ikke rolig. Mors knising tiltar i styrke, og guttene begyn-ner å vimse og blir litt bleke. Det er langt over elva. Vi ser en bitteliten Torbjørn som står på andre

Snadderfakta :• Zipline er åpen for alle i fellesferien, ellers for grupper eller bestilling.• Aldersgrense: 12 år. Eldste deltaker (hittil): 83 år• Familiefestival på garden 9. juli; med bl.a. kveldskonsert med Frimann og Sol i Skuggeskog.• Mulighet for grupper å holde lag på garden.• Neste prosjekt: Gildehall med serveringsmulighet til ca. 70 mann.• Åmotsdalen er et flott utgangspunkt for familieturer, med god sti for barne- vogner og tilrettelagte rasteplasser.

www.amotsdalengard.no

2

1

3 4

5

1: Vertskap Torbjørn Orkelbog og Synnøve Sletvold sørger for trygg action i Åmotsdalen. 2: Sander Nylende (13) er helt komfortabel med å være førstegutt over. 3: Steingrim Hoel Witsø (13) skinner som sola når turen er over. 4: Hyler vi høyere nå, brytes lydmuren! 5: Mens Synnøve har med lettere nervøse folk å gjøre fra utgangspunktet, får Torbjørn ved turens slutt, bare latter og glede.

- DEN ELDSTE, OG TØFFESTE, SOM HAR ZIPPET SEG OVER, ER 83 ÅR GAMMEL. SYNNØVE SLETVOLD


siden for å ta imot oss. Jeg tenker det er best å sende guttene over først. Så ser jeg egentlig hvordan det går.

LUFTIG ACTIONSander er den heldige førstemann ut, og Synnøve forteller hva hun gjør mens hun klikker selen hans fast til trinsa og to karabinkroker, alle med sikringslås. Sander begynner å tø opp, og tar faktisk tilløp på plattformen når han kaster seg utover. Vi andre blir stille, mens vi hører han rope og le. Og vips! er han over. Steingrim står og spretter, det samme gjør Sigurd. Livets glade gutter feiger aldri ut. Kanskje litt høye skuldre, men de løper utfor. Jammen klarer de å slippe tauet og vinke som de ble enige om også. Det vinkes klart fra andre siden. Nå er det min tur. Knuten i magen er stram og herlig. Synnøve ler og jeg ler med. Jeg vet wiren tåler 11 tonn,

begge festene er festet til grunnfjellet og tåler 40 tonn hver. Jeg kan fornøyd slå fast at jeg med mine 68 kg blir som en fjær å regne. Likevel føles det så fundamentalt feil å kaste seg utfor slike høyder. Men det er det jeg gjør, lar alt fare, løper til og kaster meg utfor. Svish! sier det i trinsen. Og det er så herlig. Pust og nyt tenker jeg opprømt mens jeg ler og hyler så det blir ekko i Åmotsdalen. Hundre meter under er gården der alt startet, ziplinen er 360 herlige meter lang. For en utsikt! Og for en fart! La det vare, la det vare! Og så er jeg framme på plattformen til Torbjørn og gutta boys, og klarer fortsatt ikke å slutte å le.Jeg ler faktisk enda, for i løpet av sommeren 2016 kommer returlinja, og da blir det dobbelt så gøy da!

Sigurd Riise Ropstad (12) vil gjerne ta turen en gang til.Det er høyt og det er luftig. 360 meter lang og 100 meter høy er Norges råeste zipline.


ALENE MOT TOPPEN

– Du må jo faktisk trå selv. Det viktigste i sykling er å trå som faen.

KNUSER DE FLESTE: Det er nok ikke for hvem som helst å henge på Hildegunn Gjertrud Hovdenak opp bakkene.


Hun er norgesmester i sykling. Både i landevei og terreng. Hun er også norgesmester i ran-donee. Møt en av Norges tøffeste idrettsutøvere – Hildegunn Gjertrud Hovdenak.

SCENER I STØTTEAPPARATETDet startet med seige, effektive tråkk på terrengsykkelen, nå er hun også racer på landeveien. Hilde-gunn Gjertrud Hovdenak er like tøff som gutta på sykkelen, men neglelakken er hun alene om. Vi sitter utendørs i sola, mens Gjertrud knasker gulrøtter og snakker som ei ufiltrert kanonkule. På en klingende romdalsdialekt, ispedd enkelte ord som avslører at hun har vært oppdaling over lengre perioder. Det er noe som ikke harmonerer med hennes knall rosa negler som pirker lett på skrubb-sårene på knærne. Hun rager ikke mer enn 159 centimeter over bakken, men har til gjengjeld mer muskler enn hardbarka mannfolk. Nå tar hun pause i grønnsakspisingen, retter seg opp i ryggen og sier at hun skal bli stor. Hun skal bli verdensmester. Helt enkelt, uten fargerike formuleringer. Heller ikke med et stort støtteapparat. – Jeg har aldri hatt en trener. Ikke på profesjonelt plan. Nå samarbeider jeg litt med Olympiatoppen, men mer som en sparringspartner. Mamma er med meg rundt om på ritt. Med litt vekslende hell. Det blir noen scener, for å si det mildt, sier hun og gliser. Vi ser for oss en nervøs mor som bekym-rer seg for datteras utforkjøringer og slitsomme fysiske anstrengelser, men scenene utløses av andre

RÅSKINN

TEKST: SIRI BJØRGEN FOTO: MARTIN I.DALEN

BLID: Hildegunn Gjertrud Hovdenak demonstrerer akkurat hvor blid kan man bli etter en hard treningsøkt utendørs i Oppdalsfjellet.


grunner enn nervøsitet.– Min mor er litt distré. En gang var bilen borte etter jeg var ferdig med konkurransen. Hun husket rett og slett ikke hvor hun hadde parkert den. Gangen før det var det bilnøklene som var savnet. Det er sjeldent at det går smertefritt når mor er med. Hun forsøker likevel så godt hun kan, smiler Gjertrud.

FEMTE BEST I EUROPADet er ingen tvil om at Gjertrud er et talent av de sjeldne når det kommer til idretter som krever stort O2-opptak, fysisk råskap og mental styrke. Ikke bare er hun norges-mester i terrengsykling og landeveissykling, jammen har hun også to NM-titler i randonee. De siste årene har hun satset kun på idretten. – Jeg er avhengig av pengepremiene. Man skal ikke kimse av ytre motivasjon. Underveis i et ritt kan jeg tenke mye på vinnerbeløpet – «20 000, 20 000». Det er jo ikke snakk om de store summene, likevel er jeg avhengig av litt inntjening. Man skal jo overleve. Det hadde vært enkelt å velge ei stabil inntekt som lærer, men idretten handler om så mye mer enn penger. Gjertrud hadde muligheten til å kjempe om VM-tittelen i terrengsykling i Val Gardena i 2015. Dessverre ble hun matforgiftet i opptrappinga til rittet. – Jeg visste jo på forhånd at det ikke var et ritt som passet meg, altfor mange høydemeter samlet på fire klat-ringer. Verst tenkelige ritt, likevel måtte jeg prøve. Rett før ble jeg matforgiftet, noe som hang i veldig lenge. Prestasjoner som foreløpig henger høyest for Gjertrud selv, er femteplassen hun tok i EM i Singen i fjor. – Jeg kom inn ni sekunder bak vinneren. Det hele ble avgjort i en spurt hvor jeg lå temmelig dårlig plassert. Fjerdeplassen jeg har fra VM-sprinten i randonee i 2015 kommer i skyggen av femteplassen i EM. Sykkel er en større idrett og det er flere som kjemper om de gode plasseringene.

SPONSET AV NABOENDet var i 2011 Gjertrud bestemte seg for å satse seriøst på syklinga. Ei aktiv jente har hun alltid vært, tidligere var det likevel ski hun brukte mest tid på.

– JEG ER JO AVHENGIG AV PENGEPREMIENE. UNDERVEIS I ET RITT KAN JEG TENKE MYE PÅ VINNERBELØPET - «20 000, 20 000, 20 000». HILDEGUNN GJERTRUD HOVDENAK

– Jeg gikk idrett på Oppdal videregående skole, og meldte meg på Birkebeinerrittet det året jeg startet på skolen. Det gikk nokså tregt med meg der jeg tråkket meg gjen-nom løypetraseen på en sykkel jeg hadde arvet av pappa. Den var ganske stor.Birken ble likevel starten på en rekke tilfeldigheter som gjorde at Gjertrud satset på sykkel. Naboen må også tildeles honnør for at Gjertrud er blitt landets beste syklist. – I 2009 deltok jeg i et par lokale ritt. Mest fordi jeg ikke hadde noe annet å gjøre. Det gikk jo tålelig fort. Det var først i 2010 at jeg kjøpte en skikkelig sykkel som faktisk passet. Jeg fikk 10.000 kroner av naboen for å kjøpe den. Han syntes jeg var habil på sykkel, og var på en måte min første sponsor. Jeg kjøpte også min første lande-


SYKLING I OPPDAL: Stiene i Oppdal er et supert utgangspunkt for terrengsykling.


HVERDAGSKOST: Trening er en vesentlig del av hverdagen for Gjertrud, som gjerne trener fem timer om dagen, fordelt over flere økter.

Meritter: 2015:5. plass EM Bike Marathon 1. plass NM i Terreng Maraton 2. plass Grenserittet og Cykelvasan 3. plass Birkebeinerrittet Vinner av Norgescup Maraton 1.plass NM Rando, 4.plass Rando VM

2014:1. plass World Series Terreng Marathon 10. plass i EM Terreng Marathon 1. plass Cykelvasan 2. plass Grenserittet 1. plass NM Rando2. plass i WC Sprint Rando

2013:1. plass Norgescup Marathon 1. plass Grenserittet 3. plass NM-tempoMarathon

OPP ER TOPP: Løping opp skitrekket i Vangslia.

vegssykkel i 2010, og syklet rittet Jotunheimen rundt én måned etterpå. Tror jeg tok andreplassen da. Hun tvinner håret og tygger videre på gulrota. Hun snakker som dette skulle vært det mest naturlige i verden. Som om ingenting av det hun for-teller, avviker fra gjennomsnittet. Det blir til at hun trener mest med gutter. Selv om hun ønsker flere jenter inn i sporten, er det få jenter som er tøffe nok til å bli med henne på sykkel. Gjennomsnittet av jenter har nok innsett at det er ikke for hvem som helst å henge på en trippel norgesmester.– Jeg har på en måte gitt litt opp å spørre jentene om sykling. Ofte blir jeg møtt med kommentaren: «Nei, jeg skal i alle fall ikke trene med deg». Likevel har jeg flere å trene sammen med – bare ikke så mange jenter. Så lenge det finnes hyggelige folk å trene sammen med, spiller ikke kjønn så stor rolle. Jeg ønsker likevel at sporten skal vokse seg større i Norge, det er et poeng å ha reelle konkurrenter, påpeker Gjertrud.

GLOBAL ARBEIDSPLASSGjertrud befinner seg sjelden lenge på en plass. Til tross for at hun lengter etter vanlige hverdager, dukker rastløsheten raskt opp. Hva hun defi-nerer som «hjemme» – det er litt relativt. I fjor høst flyttet hun tilbake til hjembygda igjen, etter å ha vært oppdaling i ett år. Nå har hun base i Nesjestranda i Molde, og har verden som arbeidsplass. I Oppdal var hun storforbruker av både landeveien og det robuste terrenget.– Det er veldig fint å sykle terreng her. Også er det mange kjekke folk. Selv om man må jobbe litt for å komme inn i lokalmiljøet, men jeg har jo bodd her før. Når jeg satser sånn som jeg gjør, uten støtteapparat, må jeg bo nær familien.

Uansett hvor hun måtte befinne seg, består dagene stort sett av det samme. – Lengselen etter de helt ordinære hverdagene er alltid til stede. En typisk dag uansett hvor i verden jeg befinner meg er å stå opp tidlig, ut å trene, pause midt på dagen, deretter ut å sykle før jeg avslutter med styrketrening. Ofte fem timer om dagen og en pausedag i uka. Den dagen prøver jeg å gjøre alt mulig som ikke handler om trening.

TYPISK JENTEDe rosa neglene er vanskelig å kamuflere, og Gjertrud forsøker heller ikke å skjule at hun liker negle-jåleri. Helt bevisst pynter hun neglene og gikk inn for prosjektet for to år siden. – Fine negler har blitt til en rutine. I alle fall før en konkurranse. Men skal du ha neglelakk så må det være fint. Hvis ikke, må du ta den vekk. Kanskje er neglelakken mitt feministiske statement? Det er mye enklere å lakke negler, enn å konkurrere. Du skal ikke lage et maleri. Du skal bare ha farge på hele neglen. Men sminke, det kan jeg ikke. Det blir stille en liten stund. Gjertrud er ferdig med å spise grønnsaker, rosa negler stryker gjennom det blonde håret. Sola henger døsig i vest, fjærlette skyer farges også rosa over en skyggetung fjellheim. Gjertrud bryter stillheten med å påstå at hun er en feminist, til tross for at hun er noe usikker på definisjonen. – Å bli kalt guttejente så fort man er litt tøff, det liker jeg ikke. Jeg er bare ei jente som liker å sykle fort. Trene hardt. Reise rundt for å konkurrere. Jeg vet jo hva folk mener når de sier “ typisk jente.” Likevel finnes det mange jenter som ikke er typisk.


Visste du at vi er totalleverandør innen bygg og håndverk? Vi gjør ALT, og har gode samarbeidspartnere innen rør og el.

Ta kontakt i dag! Gratis befaring! norheimnatursten.no Tlf.: 454 12 500 [email protected]

IKKE BARE STEIN

ØNSKER DU VI SKAL BYGGE HYTTA FOR DEG?


Biskop Tor Singsaas tar en pause i St. Mikaels kapell i Vinstradalen, med utsikt mot Oppdal.


Det skulle egentlig handle om pilegrimsleden gjennom Oppdal. Det ble en samtale om sosiale medier, homofili og Dovregubben. Om cowboy og indianere, og kamerater

som ble for gode på ski. Om medmennesker, fasader og ansikt. En samtale med oppdalsvenn og biskop i Nidaros, glemmer man ikke med det første.

FJELLETS MANN– Den pusta og peste og stønnet. Det var en stor opplevelse. Og folkelivet. Yrende. For en guttunge som meg var det ren under-holdning. For bestemor var det en mulighet til å komme ned på stasjonen for å servere kaffe og lems til slektninger og venner som var på gjennomreise med toget. Damplokomotivet Dovregubben stoppet faktisk i 20 minutter, derfor hadde passasjerene god tid til å både strekke på beina og handle på restauranten på Turisthotellet. Men slekta til og vennene til bestemor fikk spesialbehandling. Slik var det nok for flere av de reisende som var så heldige å ha slekt i Oppdal. Dumt det fortsatt ikke er slik. Mye går for raskt nå. Jeg gledet meg uansett hver gang jeg kunne bli med ned til stasjonen.Bak brillene glimter det i øynene til biskopen. Han øker snakket-empoet ørlite grann når han forteller om barndommens opplevel-ser nede på Oppdal stasjon. Ellers - når han snakker om de større perspektivene, holder Singsaas røsten lav og ordene er overveide og gjennomtenkte. Som guttunge reiste han ofte fra Buvika i Skaun, til fjellbygda hvor besteforeldrene bodde. Her fikk han skrubbsår på knærne, hjelpe til som dreng på nabogården Sesshaugen, i tillegg sterke vennskap som har betydd mye i hans voksenliv. Kamerater han lekte cowboy og indianer sammen med. På vinteren akte de og gikk på ski. Til slutt ble oppdalsvennene så gode på ski og spesielt i brattere terreng, at Singsaas måtte gi opp å følge dem. Men vennskapet tok likevel ikke slutt. – Min tilhørighet til Oppdal er sterk. Vi overtok huset i Auneveien etter mine besteforeldre, og forsøker å være her så ofte vi kan. Min sønn og svigerdatter har også hytte i Gjevilvassdalen, og jeg får

ofte gleden av å være med barnebarn på tur. På fjellet liker jeg meg godt. Fjell står der for å bestiges. For meg er Blåhøa, Allmannberget og Storhornet alle «hellige fjell». Steder hvor man innser at livet er større, hvor man kan tillate seg å fortolke. I mitt sinn får de ufattelig vakre fjella en religiøs dimensjon.

SAMTALEPARTNERIngenting gir hint om at mannen som har sagt ja til en kaffekopp, men er så konsentrert om samtalen at han glemmer å drikke opp - bærer tittelen biskop. Som en av tolv i Den norske kirke. En sym-bolsk og historisk, men også viktig rolle i dagens samfunn. Kledt i ei enkel sportsjakke, mon tro om han også kom med ei hjemme-strikket topplue på hodet. Tor Singsaas hadde enkelt glidd rett inn i mengden, uten å utpeke seg i særlig større grad. Det er først når han formidler og kommuniserer, man skjønner at han ikke er helt ordinær. For det første vektlegger han sitt religiøse perspektiv. Det skulle bare mangle, det er hans jobb og det hans personlige tro. Han er overbevisende, likevel ikke autoritær og bastant. Hos Singsaas finnes nyanser. Mest av alt er han en god samtalepartner. Han prater mye, samtidig er han en god lytter. Han er interessert og nysgjerrig. I en dialog ser han deg inn i øynene. – For meg er møte med andre, kjente eller ukjente, viktig. Jeg er nysgjerrig på ansiktet til folk. Hvem er du, hvor kommer du fra, hva vil du jeg skal gjøre for deg? Å møtes ansikt til ansikt er avgjørende for meg. Da skjer det noe med oss. Spørsmålet er også: Hvem er du når ingen ser på deg? Det å være et medmenneske handler om nettopp dette. Det er først når vi gir oss tid nok til å være sammen, at vi lar den andre få få rom og tid til å gi deg en mulighet til å vise de beste sidene av seg selv. Vi må ikke ha det så travelt når vi møter hverandre. Da må vi gi oss tid nok til å bli kjent. For meg er det Jesus Kristus som er mitt forbilde når vi samtaler om dette.

NYE TANKEROppfordringen om “å være et medmenneske” har nærmest blitt en

PilegrimBiskop Tor Singsaas er en klok mann det er enkelt å tro på.

BISKOPEN

TEKST MARGRETE BLOKHUS FOTO: KETIL JACOBSEN


læresetning for Singsaas i løpet av de åtte årene som biskop. Med begrepet medmenneske har han deltatt i debatten om rasisme, fattigdom, flyktninge- krisen og homofili. Han har invitert Snåsamannen - Joralf Gjerstad og tateren Elias Akselsen til samtaler i Nidarosdomen. Og han har talt inn-vandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug, midt i mot. For ham har medmenneske både et religiøst, men også et humanitært aspekt. – Jeg tror at hvert enkelt menneske er tildelt en «helligdom» som en beskyttelse gitt av Gud. Vi må ta vare på hverandre som medmennesker. Ser du inn i øynene på et medmenneske, vil du også ane Gud. Hvert men-neske eier en unike verdi. Man må ha respekt for hverandre, at vi er ulike både i meninger og utseende. Hvert enkelt liv er verdifullt. Utfordringen ligger blant annet i å tillate seg seg selv å miste noen fordommer, men samtidig få nye tanker. Selv bidro Singsaas sine nye tanker til at Kirkemøtet i april sa ja til kirkelig vigsel av homofile. En årelang uenighet innad i kirken fikk dermed en avslutning med 88 av 115 stemmer. Singsaas mener at kjærligheten mel-lom to mennesker ikke kan rokkes ved, verken av enkeltpersoner eller myndigheter. – Ingen har gitt meg retten til å dømme kjærligheten mellom homofile som mindre verdt enn de heterofiles. Hvorfor skal ikke de homofile få komme til kirken å vise sin sanne kjærlighet til hverandre? For meg er det like viktig at homofile får muligheten til å leve i livslange monogame forpliktende forhold som det er for heterofile. Da er det bare ekteskapet som gir gode nok rammer for dette. Både for heterofile og homofile. Dette

handler også om at «den svakeste» i et forhold skal gis beskyt-telsen.

PILEGRIMENSå tilbake til det dette egentlig skulle handle om. Pilegrimsleden som går gjennom Oppdal. Om en tur langs historiske spor, tufter og ruiner hvor både hærstyrker, konger og dronninger har kjempet mot barsk natur og ugjestmildt vær på sin ferd nordover i landet. Hvor også tusenvis av mennesker har satt spor gjennom

– HVERT ENKELT LIV ER VERDI-FULLT. UTFORDRINGEN LIGGER I TILLATE SEG SEG SELV Å MISTE NOEN FORDOMMER, MEN SAMTIDIG FÅ NYE TANKER.

Fjell er til for å bestiges, mener Tor Singsaas som liker seg godt i oppdalsnaturen.


sin vei mot en hellig grav i bispedømmet Nidaros. Hvor troen på helbre-delse, frelse og tilgivelse ga styrke og mot i hvert skritt. Et steg nærmere Olav den helliges grav. Over fjell, gjennom daler og skoger. I motvind, regn og tåke. Modig nok til å holde stødig kurs i troen på et bedre liv. Livet som handlet om å overleve. Hvor sulten, barnedødeligheten, folkesykdommene og katastrofene aldri var langt unna. – Pilegrimsvandringene eskalerte raskt etter Olav Haraldssons død i 1030 frem mot Svartedauden. Kongen som døde i slaget på Stiklestad ble erklært martyr og helgen året etter. Det ble valfartet til hans grav i Nidaros som ble

et betydelig pilegrimsmål i europeisk sammenheng. Mennesker søkte trøst og mening i et land som var svært fattig. Hvor den religiøse dimensjonen var sterkt til stede hos folk. Snart etter Olav den helliges død startet byggingen av det som senere skulle bli Nidarosdomen, Europas nordligste gotiske katedral. Først på 1300-tallet stod den ferdig. Samtidig begynte infrastrukturen langs pilegrimsledene å utvikle seg. Ledene strakk seg utover landet i alle himmelretninger, hvor Gudbrandsdalsleden fra Oslo til Trondheim, var den lengste. Det ble byg-get herberger, kirker og kapeller. Målet var det viktigste for en pilegrim,

Under en pilegrimsvandring kommer man tett på naturen, og seg selv. Her vandrer Tor Singsaas langs leden i vakre Vinstradalen.

PILEGRIMSLEDEN I OPPDAL :Strekker seg 70 km. fra sør til nord.

Inngår i Gudbrandsdalsleden Oslo-Trondheim, og er

den lengste av pilegrimsledene i Norge.

Flere høydepunkt langs leden i Oppdal: Eysteinkirken,

Kongsvold Fjeldstue, Vårstigen og St. Mikaels kapell.

Ryphusan i Vinstradalen er pilegrimsherberge.

Langvandring 2016: Oslo-Trondheim, 18. - 29. juli

Pilegrimsdager på Dovrefjell, 12. - 21. juli

For mer info se pilegrimsleden.no


men underveis skulle han også overleve. Ferden over Dovrefjell ble kjent som svært farefull og krevende, derfor ble det reist flere pilegrimsherberger langs leden tidlig på 1100-tallet. To hundreår senere, ble det også bygget kirke på Dovrefjell. Lenger nord, etter at pilegrimene hadde passert det høyeste punktet på sin ferd mot Nidaros - Vesle Elgsjøtangen, og deretter fortsatt vandringen nedover Vinstradalen, kom de til kirka på Loe. Her knelte pilegrimene og takket for at ferden over Dovrefjell hadde gått bra. Kirka forsvant på 1500-tallet, kanskje samtidig som pilegrimsvandringer ble forbudt i 1537 i forbindelse med omveltningen fra katolsk til protestan-tisk kirke. – Det var mye humbug. Kirken fikk for mye pengemakt som var knyttet til relikvier og helgendyrkelse. Likevel hadde den katolske troen og læra sterkt rotfeste i Norge, langt inn på 1600-tallet.

NY ARENAPilegrimsvandringene mistet sin betydning i den protestanstiske kirken. Men skulle få sin renessanse i et moderne og materialistisk samfunn. På 1990-tallet fikk de de gamle pilegrimsledene fornyet interesse. – Man ønsket å hente tilbake enkelthetsidealene, samtidig som friluftsliv-aspektet fikk en stor betydning. Å legge til rette for at folk kan komme seg ut i naturen. Det er mange i dag som synes livet og hverdagen er komplis-ert. Pilegrimsvandring er en arena hvor det enkle står sentralt. Valget er fritt om man vil gå pilegrimsledene lokalt, etappevis eller i sin helhet. Fritt valg er det også om man vil tillegge turen en religiøs dimen-sjon, eller om det er rekreasjon. De gamle stiene og veiene som leder til Nidarosdomen, er godt merket. I oppdalsregionen strekker leden seg 70 kilometer, fra Dovrefjell i sør til Rennebu i nord. I Vinstradalen er det byg-get et pilegrimsherberge med ti sengeplasser i et gammelt seterfjøs. – Å begi seg ut på en pilegrimsvandring er å tillate å møte seg selv. Det er

også den største utfordringen. Hvem er du bak fasaden din? Endelig får du tid og ro til å tenke. Øve på å leve i øyeblikket. Å møte seg selv kan være tøft, og det er ikke alltid man liker det man finner. I 2012 fikk Singsaas vigsle St. Mikaels kapell som ligger ved pilegrimsleden i Drivdalen. Et lite pilegrimskapell reist i ivrig dugnadsånd, eller praktisk kristentro som Singsaas kaller det. – For meg er det like viktig som de lange pilegrimsvandringene å fremheve de lokale. Enhver kirke er et hellig sted og et mål i seg selv. Man trenger verken gå langt eller komme helt til Nidarosdomen. En vandring til de lokale kirkene og kapellene kan ha like stor betydning.

LOGG AVI vår hverdag er vi vant til støy. Nærmest i frykt for at det ikke skal bli stille slår vi på tv´en når vi er alene i huset. Singsaas mener vi skal være modige nok til å våge å ta imot det som kommer når det blir stille. Få inntrykk og opplevelser gjennom sansene. – Vi burde øve på å stenge ut sosiale medier i større grad. Våge å være et sted uten å måtte dokumentere gjennom bilder og statusoppdateringer som publiseres. Står du på en fjelltopp, bruk heller tiden på å sanse øyeblikket. Du trenger ikke alltid fange opplevelsen digitalt.

Biskop, fjellets mann, et medmenneske og en god samtalepartner. Tor Singsaas kan benevnes med dem alle. Ofte tenker man ikke mer over møter med folk. Man sier farvel, og går hver til sitt. Etter en kaffekopp med Sing-saas føler man seg annerledes. På en eller annen måte. Nye tankeprosesser er satt i gang og man har fått et litt annet perspektiv. Ikke nødvendigvis på bruken av sosiale medier eller homofili eller religion. Men hvordan man kan gjøre livet rikere - sitt eget, men også andres. Man bærer denne følelsen med seg et par dager, før den forsvinner. Likevel glemmes den

– DET ER MANGE I DAG SOM SYNES LIVET OG HVERDAGEN ER KOMPLISERT.

PILEGRIMSVANDRING ER EN ARENA HVOR DET ENKLE STÅR SENTRALT.

St. Mikaels kapell er reist på dugnad. Foruten at det er et naturlig stopp på pilegrimsleden, har det vært gudstjeneste, bryllup og dåp her. Kapellet har plass til 12 personer innendørs.

Pilegrimsleden er godt merket.


KONTAKT OSS FOR ET GODT TILBUD OM DU HAR BYGGEPLANER.

TLF.: 72 42 21 11 EPOST: [email protected] WWW.HOELOGSONNER.NO

Trenger ditt prosjekt en samarbeidsparner med- høy kompetanse- lang og bred erfaring- effektiv gjennomføring

Hoel & Sønner AS er totalleverandør innen anleggsvirksomhet. Privat og offentlig. Hytte og bolig.

DET VI BYGGER SKAL VARE.

VI BYGGER OPPDAL!


GRATIS MORO

TEKST: MARGRETE BLOKHUS FOTO: MARTIN I. DALEN

BADEPERLER

Terje Nylende tar svalestup uti Magalaupet.


Om du lengter etter late dager ved stran-da, drar du ikke til Oppdal. Til det er høytrykkene for ustabile og nordavin-

den litt for aggressiv. Men vil du hoppe i for-friskende, snøsmeltet elvevann med støle bein eller ømme tær etter dagens tur – er det ikke

vanskelig å finne eksotiske badeperler i fjellkom-munen. Her er våre beste tips til badeopplevelser Syden ikke er i nærheten av. God tur og godt bad!

MAGALAUPET:De aller fleste som kommer hit nøyer seg med å

la seg fascinere av de store, sammenlenkede jette-grytene som strekker seg hundre meter nedover

elva Driva. Få av de besøkende har mage nok til å kaste klærne og hoppe i vannet. Vi mener likevel

at badeforholdene ved Magalaupet er helt fantas-tiske. Til tross for at temperaturen i vannet gir en risiko for muskelkrampe, er dette en av de mest

unike stedene du kan bade i Oppdal. Og elvevan-net inneholder faktisk smeltet snø fra Snøhetta,

en faktor som bidrar til å høyne badeforholdene betraktelig!

Kom deg dit: Følg E6 sørover fra Oppdal sen-trum ca. ni kilometer. Følg skilting til Magalaupet

camping. Følg stien som er merket til Magalau-pet, badeplassen er på nedsiden av jettegrytene!!!

Bading i Oppdal er en sjelden bonus du kun får på de varmeste sommerdagene.

De dagene døgnet har for få timer, hvor hvert sekund teller.

De dagene øyeblikk blir til gode minner.

Mer om Magalaupet:Å kaste seg utfor høye berg, krever at en har god forhåndskunnskap om hvor dyp grunnen er. Forhør deg gjerne med kjentfolk!


Ein skal ikkje sove burt sumarnatta, og gjør heller ikke det i Oppdal.


ISHOL/RATE:Mange steder kan elva Driva være ugjestmild. Den kaster seg ut i ville strøk og sterke strøm-mer under sin ferd fra Dovrefjell til bunnen av Sunndalen. Ved Ishol flyter den likevel stille forbi, og byr på gode muligheter for morsom elveplasking. De modigste vil kunne klatre opp på bergknausene ved elvebredden, for å utfordre både motorikken og psyken før man møter vannet. Ved Ishol finner du også sandstrand som passer perfekt til de timene av sommernatta du ikke kan sove bort. Ta med gode venner og piknikkurva, og skap et sommerminne du sent vil glemme.

Kom deg dit: Følg Riksveg 70 vestover fra Oppdal sentrum, ca. 17 km. Ta av fra riksvegen ved å følge skilting «Dindalshytta». Etter 500 meter, like før Isholbrua finner du p-plass. Gå deretter langs grusveien inn mot garden Rate. Herfra er det 100 meter ned til elva.

Mer om Ishol/Rate:

Tøffe badetryner, Terje Nylende og Håkon Mæhle.


VENGAVOLL:Stedet for ordentlige klippehopp før du treffer vannoverflata. Vengavoll ligger lett tilgjengelig nede ved Villmarksleiren. Enkleste måten å komme seg uti elva på er å hoppe, eller om man velger å klyve ned bergpartiet. Her finnes flere alternative plasser å hoppe fra, høyden varierer fra to til atten meter. For å komme til de høyeste klippene må man svømme over elva for å klyve opp på den andre siden, noe som kan være nokså utfordrende. Vær forsiktig om du skal hoppe høyt eller klatre opp til klippene! Elva er rolig å fin ved Vengavoll, men kan være svært kald. Etter flere dager med ordentlig sommervarme, er temperaturen ofte grei nok.

Kom deg dit: Ta av mot Vikasæter fra Oppdal sentrum. Følg Vi-kaveien ca. tre kilometer, deretter skilting til Villmarksleiren. Ved avkjørselen parkerer du. Gå nedover helt til enden av denne veien, ved Njålshallen og utendørsamfiet. Gå mot gamma til Opplev Oppdal, deretter til zip-line og følg tydelig sti østover ned mot elva.

HOKSENG:Når du passerer Vognill vest for Oppdal sentrum vil du neppe tenke på at det er noen gode bademuligheter her. Tar du en avstikker, og vender nesen ned mot Drivas elvebredder finner du likevel både strand og rolige elvestryk som innbyr til badefest for små og store. Nåhølen bør du besøke en fin sommerkveld, og er du tøff nok - svøm ut til Midtøya som ligger som en skanse midt i elva.

Kom deg dit: Vi anbefaler at du parkerer ved Midtbygda skole, og går den knappe kilometeren ned til elva. Følg gangveien vestover ca. femti meter, deretter følger du turskilting ned Hoksengbakkan. Husk å lukke grindene når du passerer, her er hest og kyr på beite. Følg grusveien ned mot elvebredden og du er fremme.

Mer om Hokseng: Mer om Vengavoll:

Brrrr, ikke akkurat sydentemperaturer i Driva. Terje Nylende gruer seg uti vannet. En gjeng som vet å utnytte de fine sommerdagene.


Ditt ansvar!Husk at elvebading er risikofylt. Vurder vann- og grunnforholdene og bad aldri alene. Husk at badetemperaturen er langt ifra Gran Canaria. Absolutt ikke for alle å hoppe fra klippen.

For Marius Røhjell fungerer det optimal med dobbel backflip.


–Hvis det først er noe jeg grubler på, er det potet, sier og se-songpotetbonde Jo Strømgren

(44). De fleste kjenner Strømgren som en habil danser, koreograf og dramatiker som startet sitt eget dansekompani i 1998 og som siden har erobret verden.–Jeg har hele tiden forsøkt å arrestere meg selv. Er det en urban krise, søker jeg det romantiske? Men nei, det er ikke noe romantisk i å grave i en åker, med utedo og ingen strøm. Det er et sabla slit, sier han.Likevel gjør Strømgren altså det, graver i jord og seg selv.–Det han noe med oppveksten å gjøre. Selvberg-ing, matauk. Jeg vokste opp i Trondheim, på Tiller.–Men der er det bare myr?–Ja, ingen bra potetjord. Mye leire også, men familien har ei sæter i Rennebu som vi har hatt i mange år. Der tar jeg ut energien min, sier Strømgren. POTET OG PULVERKAFFEHver sommer drar dansekompanisjefen til familiesætra som befinner seg åtte hundre meter over havet, like under tregrensen. Her finner Strømgren gleden ved å lempe stein, hive på saueskit og lage en litt større åker for hvert år.–Potet og pulverkaffe. Det føles naturlig. Det

skal ikke være mulig å lage så god potet så høyt oppe, sier han stolt.Strømgren forteller at de fleste i området sverger til oppdalsmandel, men at det blir for lite utfordrende.–Det er kjipt å kjøpe settepoteter som tåler høyden. Jeg vil motbevise teorier, sier han.Etter å ha prøvd flere sorter; blant annet klassik-erne Beate, Pimpernell, Kerrs Pink og noen an-dre arter med snurrige navn, er det tidligpoteten Berber han nå går for.–Hvor fikk du settepoteten fra?–Det er en litt artig historie. Jeg deler sætra sam-men med broren min som bor på en øy utenfor Florø (landets vestligste by, red. anm.). En sommer for ti-femten år siden ble minstenevøen sendt med ferje, og tok ved et uhell med seg en pose med settepoteter da han forlot båten. Da han kom til sætra med posen, ringte vi båten og fikk vite at den egentlig var kapteinens. Det ble masse telefoner og beklagelser, sier Strømgren og legger til.–Men herregud, vi kunne jo ikke la settepote-tene gå til spille.Det kommer neppe som en overraskelse at feins-mecker-argumentet ikke er noe for Strømgren.–Ei potet smaker hva den smaker. Ferdig med det.–Ikke er du opptatt av smak, og du liker å slite og grave. Hva slags konturer ser vi her?

POTETFERIE

GOURMETPOTET

TEKST: ØYSTEIN LIE FOTO: ANNA DWORAK

Danser, koreograf og dramatiker JO STRØMGREN gleder seg til sommeren. Da kan han dra til sæters i Rennebu for å dyrke poteter.

–Jeg tror det handler om å vite at man produserer noe. Når jeg spiser potet på en restaurant, vet jeg hvor mye jobb som ligger bak, kulturhistorisk sett. Og hvis jeg forsøker å se filosofisk på det, så er det viktigere nå i vår hektiske hverdag å kunne omgi seg med langsomt liv. Når jeg er i by, må jeg ha planter rundt meg. Det hender jeg til og med kjøper en plante for å ha det i hotellvin-duet. Når jeg er på besøk stikker jeg en finger i

Jo Strømgren velger å bruke sommeren til å dyrke potet i Rennebu.


pottene til folk, og 99 prosent av tilfellene er jorda knusktørr. Før i tiden da husmor-rollen sto sterkere, var det nok bedre øye for hager og vinduskarmer. Nå ser vi oss blinde på helt andre ting, sier han. I POTETMODUSHver høst står Strømgren med to hundre kilo poteter. Det meste gis bort til familien, men

femti kilo tar han med seg i en kjempestor bag tilbake til Oslo. Så starter etegildet.–Det går fort ned. Jeg er i potetmodus om høsten.–Har potetferien noen forbindelser til ditt profesjonelle liv?–Nei, det er den rake motsetningen. En avkob-ling. Jeg lever ganske ekstremt ellers i året, mye ansvar og press, og alt jeg ser av natur ellers i

året er en park i ny og ne.–Frister det å bli potetbonde på heltid?–Overhodet ikke. Min mikroskopiske lapp er jo en vits for ekte bønder. Men jeg trenger det. På samme måte som bønder kanskje trenger ballett et par minutter i året. Neida, det var fleip. Poteter er viktigere for samfunnet enn det jeg driver med til daglig.

– MIN MIKROSKOPISKE LAPP ER JO EN VITS FOR EKTE BØNDER. MEN JEG TRENGER DET.


– DA ER DET VEL IKKE NOEN ANNEN RÅD ENN AT DERE MÅ BYGGE PÅ LOFTET PÅ AUNASENTERET! MEGLEREN

1: NESTEN PÅ ALLMANNBERGET: Går det an å bo på toppen av et kjøpesenter? Absolutt mente familien Sæther og kjøpte hele toppetasjen på Aunasenteret. 2: GARDEROBE: Gode og personlige løsninger preger alle rom i leiligheten. 3: FARGEFRESHT: En fargerik oversikt over noen av Londons sentrale undergrunnsstasjoner henviser også til et av familiens favorittreisemål. 4: ET ROM MED UTSIKT: TV-skjermen spiller ikke hovedrollen i denne stua. Det er det det evig skiftende utsiktsbildet over Oppdal som gjør.

1

2

3 4


Opp en trapp og inn ei dør bor familien Sæther. Men det er ikke en helt vanlig trapp, eller en helt vanlig leilighet. I oppdalssammen-heng må boligen kunne betegnes som spektakulær, og den er det

ene i sitt slag: Loftet på Aunasenteret ble etter over ti år som butikklager forvandlet til en familiebolig.

I HØYDENUtsikten! Det må et utropstegn bak dette ordet, for utsikten er slående når man entrer hjemmet til Annette (48) og Geir (47) Sæther og jentene deres; tvillingene Nora og Elin (16), og fosterdatteren Selin (12). Hele hoved-veggen i boligen er i glass, og i tillegg er store deler av sideveggene i glass. Vi er oppe i høyden, det er tredje etasje, men i ei tradisjonell boligblokk ville det høydemessig vært fjerde etasje. Utenfor breier Oppdal sentrum seg ut. Biler svinger inn og ut av parkeringsplassen foran bygget. Folk og firbeinte trasker mellom sentrumsforretningene. Litt bortenfor ser man kulturhuset, skolen og kirka. Og løfter man blikket litt mer reiser Oppdals populære skifjell seg: Vangslia, Hovden, Stølen. Og ovenfor der igjen, den blå himmelen.

− Utsikten er det vi er aller mest fornøyd med, sier Geir og Annette. – Og så er det godt å slippe å vedlikeholde et tilårskomment hus med hage. Vi har faktisk fått mer fritid til rådighet etter at vi flyttet inn her, sier de fornøyd.

SPREKK I RAMMASå peker Geir på barndomshjemmet sitt. Huset som bestefaren bygde. Vi ser det godt her oppe fra. Det ligger kun et par steinkast unna. En generasjonsbolig hvor han bodde med kone og barn i første etasje og hvor foreldrene hans bodde i andre etasje.− Jeg lanserte ideen om salg for foreldrene mine, og de kom fram til at de ønsket å bo i en mer praktisk bolig. Etter noen visninger her i Oppdal fant de seg en fin leilighet og flyttet ut. Dermed begynte vi også å kikke. Det var en milepæl å selge barndomshjemmet, men vi følte at det kom i de rette hender med de nye eierne, så da gikk det fint å gi slipp på det, sier Geir.Utfordringen skulle vise seg å være å finne en ny bolig som oppfylte famil-iens ønsker. Den skulle være sentralt plassert, moderne og rommelig. Etter å ha vært på utkikk en stund utbrøt megleren, som også er en bekjent: «Da

Da ekteparet Annette og Geir Sæther solgte eneboligen, tok de et modig valg og kjøpte like godt en hel

etasje på et kjøpesenter.

ARKITEKTUR

TEKST: UNNI SKOGLUND FOTO: KETIL JACOBSEN

TIL FJELLS

Familien samlet på kjøkkenet, fv: Selin, Geir, Annette, Elin og Nora, på toppen av Aunasenteret.


– DE STORE FLATENE, DEN ROMSLIGE GANGEN, TAKHØYDEN OG SÅ KLART LYSET. DET ER DET JEG LIKER ALLER BEST. ANNETTE SÆTHER

EGENDESIGN: Geir og Annette Sæther har ikke brukt arkitekthjelp til planløsningen, men bestemt alt selv. Kjøkkenet ligger som en kjerne i leiligheten, med de voksnes soner på den ene siden og ungdomssonene på den andre.


er det vel ikke noen annen råd enn at dere må bygge på loftet på Aunasenteret!»Som sagt så gjort! ....eller stopp en halv. Så enkelt var det jo ikke. − Vi la fram et helt konkret forslag for senteret og eieren av loftet om hvordan vi hadde tenkt å re-alisere boligen, og hva vi mente det kom til å koste. Så begynte vi å forhandle om pris. Vårt budsjett tilsvarte prisen vi hadde fått for å selge generasjonsboligen, så det var avgjørende at vi kunne holde oss innenfor denne ramma, sier Geir, før han ettertenksomt tilføyer: − Vel, den sprakk litt.

VENTET PÅ SENTRUMSPLANForhandlingene førte fram og partene ble enige. Kjøpet gikk i orden på våren i 2014. Så måtte de få godkjenning fra kommunen slik at byggingen kunne begynne.− Det var noen utfordringer med byggesakspapirene, men kommunen var velvillig og hjalp oss. Likevel tok det litt tid. På grunn av at sentrumsplanen for Oppdal ikke var ferdig kunne ikke bygg-ingen igangsettes. Da den kom på plass på førjulsvinteren i 2014 tok det ikke lang tid før byggingen begynte. Geir og kona Annette forteller at entreprenørene brukte, på dagen, tre måneder på å bygge det hele. − Vi er utrolig fornøyd med både Teambygg og de andre lokale håndverkerne. Det var godt å kunne sette ut hele jobben. Jeg byttet arbeidssted den gangen og Annette hadde fullt opp med jobb og var fotballtrener på fritiden.

TEGNET ALT SELVMeglerens forslag hadde trigget en tanke som lenge hadde ulmet i bakhodet på Geir. − Jeg var rørlegger da Aunasenteret ble bygget og gjorde da mye av rørleggingen på bygget. Derfor hadde jeg vært her oppe flere ganger og tenkt på hvor stilig det hadde vært å bo her. Geir og Annette planla hele leiligheten selv og med hjelp av en god kollega av Geir fikk planene ned på papir uten noe arkitekthjelp. De to badene ble plassert først og så kom resten av rommene naturlig. På grunn av trappeløpet i bygget ble leiligheten bygget i en hesteskoform. I den ene enden har jentene sine rom og et bad på deling, i midten er det stue og kjøkken, og i den siste enden av hes-teskoen er foreldresoverommet samt bad og vaskerom. Takhøyden som varierer mellom 2,80 meter og 3,60 meter, er med på å gi den luftige følelsen.

FONDVEGG: Også barnerommene har en vegg som skiller seg ut fra de andre. Her er fondveggen et stilig og lekent tapet av opphengte klær som delvis blir skjult når ekte klær henges opp.

HEISUTSIKT: I utgangspunktet var det ubegrenset med plass oppe på taket av Aunasenteret. Verandaens endepunkt ble derfor bestemt ut fra utsikten til Hovden fra sofaen.


Råloftet er på 430 kvadrat, mens leiligheten er på 200 kvadrat. Det øvrige leier de ut til lager. I praksis bygde de et nytt hus inni Aunasenteret. Det eneste som er benyttet av det opprinnelige er vindusfasaden.

FARGER OG DETALJERKanskje er det noe uvanlig å skride inn i et hjem via et kjøpesenter. Inngangsdøra til oppgangen er plassert rett ved dobbeltdørene til Rema 1000 og de andre butikkene på senteret. Herfra kan man enten ta heis eller trappene opp til tredje etasje. Inngangspartiet til selve leilighet er ganske anonymt og en lastetralle for varer står henslengt like bortenfor. Men straks man kommer innenfor trer boligen fram med masse personlighet. Flotte eikegulv og hvite vegger har fått selskap av fargerike tapeter og detaljer.− Grunnfargen er hvitt, men jeg er også veldig glad i farger, så jeg tenkte at vi måtte få inn noen fargerike flater som kunne friske opp, sier Annette. Som tenkt så gjort: Hun har sørget for at hvert eneste rom har en tapetvegg. En såkalt fondvegg som gir rommet ekstra personlighet. − På grunn av takhøyden blir veggene veldig GENERASJONSSTUER: I hvert hjørne av det store glassrommet er det en stue. Ungdomsstua har fått spreke

rosa detaljer mens voksenstua er i blåe og brune nyanser.


svære og da kan fort vanlige bilder i glass og ramme forsvinne litt. Legger man derimot en tapet på en enkeltvegg, så blir denne godt synlig uten å dominere for mye i og med at de andre veggene våre er hvite. Jeg ville gjøre noe ekstra ut av det, når vi først hadde muligheten, forklarer hun.I gangen fungerer en fargerik tapet, med navnet på noen av de viktigste undergrunnsstasjonene i London, som blikkfang. − Rommene til døtrene våre er i utgangspunktet ganske like, men jentene er nokså ulike, så da syntes jeg det var naturlig at fondveggen kunne speile det, sier Annette og tilføyer: − Jentene syntes det var en god idé og valgte seg hver sin spenstige tapet. Det er morsomt å bruke tapet til å få fram litt personlighet, og samtidig er det enkelt å male over eller legge ny tapet hvis man ønsker endring om noen år.

LIVET UTENFORNoen personlige bilder har likevel fått plass i leiligheten, selv om de store vindusflatene gjør at veggplassen er begrenset. Men så kan jo ofte det som skjer utenfor vinduene fortone seg som et maleri. − Vi har vel aldri sett så lite på tv etter vi flyttet hit. Det er så flott bare å sitte i sofaen og se utover, sier Geir. Utsikten fra takterrassen er det heller ikke noe å si på. Derfra er det nesten 360 graders panorama, og helt bevisst strekker den seg så langt ut at de har godt utsyn til Hovden, der aunaguten Geir har slitt ut mange par ski.

− Mange av vennene våre mente vi var spinnville som gjorde det vi gjorde. Men vi har fått veldig mye positiv feedback. Det er også mange som fortel-ler at de selv har tenkt tanken på å lage bolig på loftet, forteller de.− Det er utrolig godt med en bolig som er så enkel. De store flatene, den romslige gangen, takhøyden og lyset – så klart. Det er dét jeg liker aller best. Det er artig om vinteren når heisene settes i gang, da får vi en ny utsikt å følge med på. Været og årstidene sørger for kontinuerlig endring, sier Annette.

Fondvegg :Den innerste veggen i et rom, den uten vinduer, egner seg ekstra godt som fondvegg. En fondvegg skal skille seg ut fra de øvrige veggene med annen farge, eller tapet. En fondvegg kan bli rommets smykke. For at mønsteret eller fargen på fond-veggen ikke skal bli for dominerende er det lurt å gjenbruke temaet i andre detaljer i interiøret. Er eksempelvis fondveggen på stua blå, gjør det seg veldig bra om også noen av putene i sofaen eller detaljer som lysestaker eller duker, også er blå.

REKREASJON: En fluktstol borte ved peisen gir rom for avslapning nær flammene. På veggen bak henger svarthvitt bilder av jentene i skibakken. TO BAD: Leiligheten har to bad, et til de eldste og et til de yngste. Her er foreldrebadet. Det er også et populært oppholdssted for husets firbeinte.


Da Oppdal var i grått/hvitt:


Storfeutstilling under Oppdalsmartnan på 1950-tallet. Yrende liv i sentrum, og populært for både store og små. Dessuten var storfeutstillingene et viktig ledd i avlsarbeidet. Senere tok saueutstillinger over i takt med at Oppdal vokste seg stadig større som sauekommune.

Foto: Cornelius Jacobsen. Kilde: Lars Gisnås; «Hundre år i Oppdal»


Gjetberget hyttetun ligger like ved inngangen til Gjevilvass-dalen, på solsiden av dalen! Tomtene ligger flott og lunt til med utsikt i flere retninger. Her fra ser du til Munkvold-hovden, Storhornet, Dindalen og innover Gjevilvassdalen og mot Blåhø. Alle tomtene er byggeklare med vei, vann, avløp, strøm og bredbånd til tomtegrensen. Det er ingen byggeklausul og du kan bygge den hytta du måtte ønske innenfor de rammer som foreligger. VI har imidlertid et meget godt samarbeid med Saltdalshytta som også har oppført en visningshytte i feltet. Vi kan også være behjelpelig dersom det er ønskelig å se på nøkkelferdig leveranse på din tomt.

Oppdal har en unik natur som byr på mange muligheter for opplevelser både sommer og vinter. Her kan venner og familie samles i helger og ferier for flotte turer i fjellet, sykkelturer langs idylliske seterveier eller late dager lang nydelig strender ved Gjevilvatnet.

KVALITETER• Fantastisk beliggenhet• Meget solrikt• Tomter fra 800 – 1000m2• Byggeklare uten byggeklausul

Ta kontakt for en uforpliktende gjennomgang.

KONTAKT

En eventyrlig mulighet. Kom og se ledige tomter og vår visningshytte.

Stian KnutsenMobil: 958 66 [email protected] 1 Midt-Norge

Ovar Ottesen Mobil: 934 10 [email protected] Quartett Eiendomsutvikling AS

ww

w.dynam

is.no

Les mer om prosjektet på: www.gjetbergethyttetun.nowww.facebook.com/gjetbergethyttetun


RØR

TØMRER

GRUNNARBEID

ELEKTRO

www.kortreisthåndverker.no

MUR

ANLEGGSGARTNER • ARKITEKT/BYGGRÅDGIVNING/TAKST BYGGEVARER • BYGGMESTER/TØMRER • EIENDOM • ENTREPRENØR

EVERK • EL-ENTREPRENØR • INNREDNING • KOBBER OG BLIKKENSLAGER • MASKINENTREPRENØR • MUR/PUSS/FLIS • SMED • VVS • KLIMA

EN OVERSIKT OVER ALLE HÅNDVERKERE I OPPDAL - SAMLET PÅ EN PLASS!


Et lite stykke Italia i Åmotsdalen. Hege Mellem og John Vammervold sitt pizzeria Lady Dala, er blitt en populær smaksattraksjon.


Lady Dala

GUSTOSO!

TEKST MARGRETE BLOKHUS FOTO: MARTIN I. DALEN

En historisk reise krydret av en gastronomisk opplevelse. Det tar lang tid å fortære et besøk på

pizzeriaet i Åmotsdalen.

Det ryker fra pipa i det gamle eldhuset. Den særegne lukta av bjørkeved blander seg med den friske, kalde fjellufta ute på gardstunet. De ærverdige bygningene faller harmonisk inn i

synsfeltet, solide tømmerhus som har huset generasjoner her ved foten av Dovrefjell. På eldhuset blinker likevel ei lyslenke i sterke kontrast til omgivelsene. Lysene former ordene Lady Dala. Litt sydenstemning, mest sjarmerende – samtidig signaliserer lyslenka at et måltid her i garden er full av nettopp kontraster.

HISTORISK MATHUS– Velkommen!Vertskapet Hege Mellem og John Vammervold hilser smilende på oss ute på de solide skiferhellene utenfor eldhuset. Antrukket i hver sin hvite kokkejakke viser de veien inn til et bittelite stykke Italia i Åmotsdalen. Mellom flere hundre år gammelt tømmer har Hege og John laget sitt eget pizzeria som trolig ville imponert en ekte napolitaner. Under det lave taket står en knallrød steinovn og utgjør selve hjertet i det todelte huset. Like ved er kjøkkenbenken plassert, her bugner det av ferdigkuttede råvarer – rødløk, gul løk, cherrytomater og lokale urter. Samt mandelpo-teter, mozarellaost, geitost og olje med en god porsjon hvitløk. Under et klede ligger pizzadeigen og godgjør seg. På en annen matbenk i det fem kvadratmeter store kjøkkenet sender fersk basilikum ut sin markante og herlige duft, ved siden strømmer tonene fra ei eviglang Spotify-liste ut


Lady Dala er et lite pizzeria på garden Støljære i Åmotsdalen, sør i Oppdal.

Bestilling etter forespørsel. Gjestene serveres også hjemmelaget sjokoladepudding, etter oppskrift fra

Marit Stølen – selvsagt.

– VI HADDE INGEN PLANER OM AT DETTE SKULLE BLI ET PIZZERIA. DET ENE UTLØSTE DET ANDRE. HEGE MELLEM

1: Med pizzaspade håndlaget av ektemannen, fører Hege Mellem stødig inn en ny pizza i steinovnen. 2: En helt perfekt uperfekt pizzabunn. 3: Ekte oppdalspizza med mandelpotet.

1

32


av den lille radioen. I rommet ved siden er tømmerveggene malt i lyseblått, det ligger saueskinn og puter i benkene og hvit, småblom-stret duk på det lille bordet. I det ene hjørnet spraker det godt fra lysovnen. – Pipa hadde ramlet ned her, derfor måtte vi renovere. Vi støpte nytt gulv med varmekabler, skiftet vinduer og tak. John har alltid hatt lyst på en steinovn og murte derfor opp én her i eldhuset. Den skulle kun være til eget bruk. Vi hadde ingen planer om at dette skulle bli et pizzeria. Det ene utløste det andre, forklarer Hege. Eldhuset hadde tidligere huset stor matproduksjon; tre godt brukte ostegryter og flere baksthyller måtte vike plass under renoveringen. Lysovnen ble flyttet fra den gamle badstua på garden, steinovnen murte John opp på egen hånd. Å vedlikeholde hus og bygninger er noe paret liker, og kanskje må like – ikke mindre enn tjue bygninger tilhører garden Støljære. – Det er derfor stas når vi kan fylle husa våre med folk og liv, poeng-terer Hege.

RANGERT LÆREMESTERRundt det lille bordet tar paret oss først med på en reise sørover. Til sommerferier i Italia. De mange oppholdene i den lille lands-byen La Morra som er mest kjent for sin berømte vin, Barolo. Hvor Hege mange ganger har måtte sittet alene i restauranten, mens John nysgjerrig og ivrig har fått blitt med bak i kulissene hos den høyt rangerte pizzabakeren. – John er en rolig kar, men beskjeden det er han ikke, skyter Hege inn før samboeren fortsetter å fortelle om sin læremester Domenico Martucci. Han lærte John kunsten å lage pizza på ekte italiensk vis. Hvordan den tynne deigen får sin riktige konsistens og smak. At den

Tålmodig og med stødig hånd legger John Vammervold garnityret over pizzabunnen.

Mens pizzaen blir laget i eldhuset, serveres den i Gammelstuggu.


skal tilføres kun en liten mengde gjær før den settes til kaldheving ett døgn før baking. At det er melet som skal gi smaken, og derfor inneholder pizzadeigen kun vann, mel, gjær og ørlite sukker og salt. Samtidig skal konsist-ensen være klissete, mye mel på kjøkkenbenken trengs når deigen skal bakes ut. – Det er nok jeg som har vært familiens pizzabaker og har alltid likt å eksperimentere med denne matretten. Når ungene var små og hadde helgebesøk av venner, ba de pent om at jeg ikke skulle ha så mye hvitløk på piz-zaen, smiler John.

UHØYTIDELIG SUKSESSDa eldhuset stod ferdig renovert i fjor vår, ble den nye steinovnen straks tatt i bruk. Ikke kun til pizza, men også til steking av brød og viltkjøtt. Hege og John fikk

ideen om å invitere kjente og kjære til intimkonsert med visesangeren Erlend Ropstad på gardstunet ved midt-sommer, og lovde alle en smak av den lokale pizzaen. Det kom 90 personer. Siden har den røde steinovnen vært varm hver eneste uke. – Helt uventet ble vi plutselig oppringt både fra den ene og andre som ønsket å bestille bord og matservering. Uten å søke ei krone om støttemidler eller skrive et en-este ord i en forretningsplan, ble eldhuset utgangspunkt for verdiskaping på garden. Vi lot det skje fordi vi synes det er utrolig gøy. Så lenge det er det, fortsetter vi. Et besøk hos oss er fullstendig uhøytidelig og det skal det fortsette å være. Vi ler og trives, og denne stemningen tror vi smitter over på gjestene våre, påpeker Hege. Mens eldhuset er åstedet for matlagingen, foregår mat-gildet inne i Gammelstuggu som ligger et titalls meter lengre bortenfor. Her dekkes det langbord i den staselige stua, og mens gjestene kan lene seg tilbake i stolene løper Hege og John mellom Gammelstuggu og eldhuset med rykende varm pizza. – Vi pleier å si at vi serverer «slow-food». Pizza hos oss er noe annet enn ved et gatekjøkken, her behøver man ikke ha det travelt når man er på besøk, smiler Hege.

IKKE HELT PERFEKTDet oser historie over Støljære. De solide tømmer-husene har trosset naturkrefter og det bratte terrenget i Åmotdalen. Her har generasjoner kommet og gått, alle

– VI PLEIER Å SI AT VI SERVERER “SLOW-FOOD”. HER BEHØVER MAN IKKE HA DET TRAVELT NÅR MAN ER PÅ BESØK. HEGE MELLEM

Det er ikke bare maten som er en opplevelse på Støljære. Gardshistorien fortelles levende og humoristisk av retorikeren Hege Mellem.


har de mestret hverdagen på sin unike måte. John er godt i gang med å forme deigen til tynne pizzabunner. Temperaturen ved ovnen har han kontrollert og funnet varm nok. I tre timer har han fyrt med bjørke- ved, når taket i ovnen er grått er det et tegn på at ovnen nærmer seg en varme på 350 grader. Sirlig former han den klissete deigen rund, men ikke helt perfekt. Det er heller ikke meningen. Man skal se at det er ekte håndverk i pizzaen fra Lady Dala. – Kanskje er det midtlivskrisa som forårsaker at jeg nå står her og baker. Men det er bedre enn å sette seg til i godstolen, smiler John. Han smører den blanke pizzasausen over bun-nen. Oppskrifta er hemmelig, men han kan ikke skjule at det er mengder av hvitløk i oljeblan-dingen. Med omtenksom hånd danderer han mozarellaen, før han fordeler cherrytomatene og løken over bunnen. Krydrer lett, tar seg god tid. – Vi ønsker å bruke lokale råvarer. Når det kommer til skinka må vi likevel bruke Serra-noskinke. Den norske blir for dessverre for salt, påpeker John.

PIKANT FORRETTInne i Gammelstuggu har Hege allerede fått kveldens selskap til å le flere ganger. En tydelig trivsel ved å ha besøkende på garden, blandet med en god fortellerevne – fører til at Hege på enkelt vis får sine gjester til å føle seg velkomne. For vertskapet er det viktig å formidle gardshis-torien til de besøkende. Og da er det naturlig å trekke frem Marit Stølen. Hun var født i 1886, og bodde på garden til sin død i 1972. Hun

opplevde to verdenskriger og en rivende teknologisk utvikling. Sine perspektiver over samtida skrev hun ned nesten daglig i almanakken. Hege og John har lest seg gjennom Marits liv fra den første almanakken i 1927 og helt frem til hennes siste dager på Støljære. – Marit var litt av ei dame med sterke meninger om samfunnsutviklingen. Dyra og gardslivet betydde mye for henne. Eksempelvis skrev hun i 1942: «Mor døde. Godt vær, kua Staslin kalvet.» Tre år senere, i 1945 under krigens slutt, skrev hun: «Hitler er død. Nogenlunde vær.» I 1969 tok de første menneskene seg til månen, Marit skrev: «Men de finner kanskje bare stein.» Samtidig var hun skeptisk til samfunnsutviklingen. Hennes syn på omleggingen til ren sauedrift oppsummerte hun i ordene: «De helvetes sauene». Gjestene rundt langbordet setter tydelig stor pris på historiene fra Marit på Støljære. Den historiske seansen serveres som en pikant forrett før John kommer løpende med to pizzaer i varianten Lady Dala.

ORIGINALHege er på plass ved steinovnen igjen, og i godt team fortsetter pizzaproduksjonen. John baker, Hege passer stekingen og legger på skinka etter pizzaen er ute av ovnen. Deretter legger hun på basilikum og mer cherrytomat. På menyen står to varianter; Lady Dala og Marit Støljære. Sistnevnte er ekte oppdalspizza. – Garnityret består av fenalår, rømme, kortreist geitost, urter fra Småbruket, mandelpotet fra Båg-gåstronda og selvfølgelig noen hemmeligheter. En original variant, men smakene av poteter og fenalår harmonerer helt perfekt sammen med geitosten og hemmelighetene. Det hele er en smaksopplevelse man ikke vil skal ta slutt. Når man deretter kaster seg over et stykke Lady Dala, skjønner man at John sine besøk i La Morra har gitt resultater. Læremester Martucci bør være stolt av sin nysgjerrige novise. Det nynnes med til musikken fra den lille radioen, John er ute av døra og bort til Gammelstuggu. Kommer tilbake, gir tilbakemeldinger om at stemninga har steget til nye høyder siden siste server-ing.– Til tross for at Marit Støljære var skeptisk til modernisering, er jeg helt sikker på at hun ville likt pizzaen vår, sier Hege. Lady Dala er ikke en vanlig pizzarestaurant. Man besøker ikke Støljære for en rask matbit. Men man investerer i en helt unik opplevelse. Vertskapet, omgivelsene, smakene, historien. Vi tror det er lenge til steinovnen i eldhuset blir kald.

En pizza på Støljære består av kortreist garnityr. Og hvem skulle tro at mandelpotet på pizza er utrolig godt?

Veien videre fra Støljære, er godt merket.


Sammen med Oppdals stauteste jaktlag sitter un-dertegnede og fotograf på post og stirrer taust ut i skogen. Klokken nærmer seg ni en lørdagsmorgen

i november. Stillheten er så intens at jeg er redd for å løfte en finger i tilfelle jeg kan skremme bort et eventuelt bytte. Like etter oppmøte et par timer tidligere, forstod jeg hvor-for jegere ikke bruker klær i gore-tex som lager lyd når de beveger seg. Det jeg fremdeles ikke har forstått, er hvorfor de driver med elgjakt.

LYTTE TIL STILLHETENFrostrøyken ligger som et slør på bakken, og sola har enda ikke kommet seg over tretoppene. Kulden er bitende nede i den dype skogen. Vi befinner oss ikke langt fra revefarmene, og de markante skrikene fra revene er overdøvende her ute i skogen. To rådyr hopper plutselig ut fra skogen og løper rundt på sletten nedenfor oss. Jeger Magne Dale senker geværet og snur sakte på hodet. Ingenting skjer. Det ene forsvinner over kanten mens det

andre blir stående å kikke nysgjerrig på oss. Heldigvis for dette rådyret er det en elgkalv vi er på jakt etter. Rådyret forsvinner inn i krattet igjen, og stillheten tar igjen overhånd. Kulden har tatt grep om høyre foten min og den rister sporadisk. Jeg prøver å få den til å holde seg i ro, men det nytter ikke. Magne sitter foran meg ytterst på haugen, med geværet i arma. Han beveger ikke på så mye som en muskel – venter tålmodig på sitt bytte. Den eneste bevegelsen han foretar seg er et tidvis glimt på GPS’n som er festet på elghundene Mira og Nicko som er ute på søk. En diger elgokse kommer til syne i skogmunningen og passerer oss stolt på myrkammen. Jeg holder pusten, og venter. Magne simulerer horn og rister på hodet. Fotografen sikter på elgen med kameraet og knipser stille. Elgen forsvinner inn gjennom skogen igjen og lyden av kvister som brekker ebber ut. En hakkespett hakker ivrig i en tretopp over oss et sted, helt uberørt av den intense jakten som foregår på bakken. Lyden fra bilene som haster forbi i det fjerne, er like statisk som reveskrikene.

HØSTJAKT

TEKST: SIRI BJØRGEN FOTO: MARTIN I.DALEN

SKOGENS KONGE(R)Hvor ligger spenningen og motivasjonen i å sitte timevis på en jaktpost

langt inni skogen, for å vente på en elg som kanskje aldri kommer?


Dagens høydepunkt. Røverhistorier og kruttkaffe rundt bålet.


HJERTEPUMPAJeg prøver å forstå dette med elgjakt. Karene på jaktlaget forklarte at det var den sosiale delen de satte størst pris på, men så vidt jeg kan se sitter nå jaktlaget spredt rundt på hver sin tue, mut-ters alene i skogen. Der sitter de og stirrer taust inn i skogen og venter. På en og samme elg. Jeg kommer med andre ord på ganske mange aktiviteter som er mer sosialt enn dette.Vi sitter slik noen timer før Magne snur seg og spør om jeg fryser.– Tja, litt, underdriver jeg. – Ja, det er søren meg kaldt, nikker han.– De trekker seg tilbake fra post nå, så vi kan derfor bevege oss tilbake til bålplassen.Vi rusler tilbake de 150 meterne til vegen. – Det er ikke for trimmens del at du driver med dette? Jeg kikker mot Magne mens jeg spør. – Nei, skal du ha trim, må du på reinsjakt. Det er den sosiale biten og spenninga når du ser dyr. Det skjer noe med en. Du får raskt i gang pumpa da, smiler Magne.

KRUTTKAFFE OG VESTLANDSLEFSETilbake ved standplass sitter hele jaktlaget rundt bålet for å diskuterer posteringen. Elghun-den Mira står fastbundet i et tre og venter tålmodig på neste runde. Foreløpig er det 1-0 til elgkalven, mens elgoksen tapte slaget for noen dager siden. Det var for øvrig den største som har blitt skutt i Oppdal så langt denne høsten. En fjorten-tagger på 275 kilo. Den sotete kaffekanna sendes rundt bålet, et-terfulgt av tre-fire poser med Minde sjokolade. Rundt bålet sitter Harry Sæther, Henrik Aalbu, Joar Aalbu på 10 år, Magne Dale, Gisle Hoel, Iver Hoel på 15 år, Albert Bakk, Tore Vognild, Bent Inge Hoel, Kjell Håker, Ola Hokseng, Ola By og Arvid Hindseth.– Det var ikke noe sangerinnepiss dette her, kommer det fra siden. De staute karene er tydelig preget av at det befinner seg «ei dame» rundt bålet denne dagen, og det blir stadig nevnt. Jeg får all slags særbehandling og har både fått en sekk å sitte på og den siste lefsa. Bare fordi jeg er «dame». Når sant skal sies, er jeg ikke vant til slik storartet behandling. Samtalen rundt bålet spriker litt i alle retninger. Gisle steker bacon på en stokk og får spydige spørsmål om det er klestørk han driver med.


Ola H. og jaktleder Bent Inge diskuterer hundestell. – Pleier du å støvsuge bikkja? spør Bent Inge nysgjer-rig. – Nei, hun liker ikke det. Jeg bruker furminator, og synes den funker veldig bra, forklarer Ola H. Jakt-champion Mira bærer preg av å få den behandlingen hun fortjener fra sin herre, og kikker stolt opp gjen-nom trærne. På andre siden av bålet innrømmer Tore at han av en eller annen grunn ikke har helt sansen for rappere, mens Harry banner etter at alle har sittet og sett på at pølsa hans har svidd seg uten å si noe. Arvid mener han ikke har grunn til å klage, fordi veden er av typen eksklusiv. – Må bli kjøle svært det der Harry, for det er kjøle dyr ved. En og sjutti kosta den sekken for e mått på Statoil om torsdan.

EN FOR ALLE, ALLE FOR ENDet er det femte året de jakter sammen. Jaktlaget som spontant forsøker å navngi seg for «Eliten» eller «Bent Inge med flere». De forklarer at elgjakt er sytti prosent det sosiale og tretti prosent jakt. Trivsel og rekreasjon

er det vesentlige.– Der er jo kombinasjonen selvfølgelig. Vi har jaktet sammen i mange år og kjenner både terrenget og hverandre godt, forklarer Ola H. – Så er det viktig å forvalte stammen riktig. Vi kom-mer fra uti Blankbøgden, og er jo omgangsvenner, sier Arvid. De gjør det klinkende klart for meg at det ikke er noe konkurranse om hvem som feller elgen. I følge jakt-enkene bruker denne gjengen altfor mye tid på jakt, men Ola H. mener fruen synes det er litt godt.– Når jakta starter, pleier hun å si at vi får snakkes til jul. Men jeg tror nok hun setter pris på litt alenetid.Jeg spør om det er dette som er hemmeligheten bak et langt og lykkelig ekteskap, og karene mumler, flirer litt og nikker, selv om jeg skjønner at de gjerne vil skifte tema tilbake til jakt.Lagleder har tatt fram kortstokken som er symbolet på hvilken post jegerne havner på, og alle har trukket hvert sitt skjebnekort. Mira har fått øye på noe inne i skogen, og bjeffer sporadisk.– Seks, sju, åtte skal lengst opp. En og to skal på god-

– DET ER DEN SOSIALE BITEN OG DEN SPEN-NINGA NÅR DU SER DYR. DET SKJER NOE MED EN. DU FÅR RASKT I GANG PUMPA DA. MAGNE DALE (31 ÅR)

Elgjakt passer ikke for rastløse sjeler.

Arvid Hindseth lar seg sjarmere av elghunden Mira, som forøvrig godt kunne vært denne pausen foruten.

Etter bålpausen blir neste rundes poster fordelt ved hjelp av en kortstokk.


posten ved den store steinen og se ned i bekkedalen.Lagleder har talt og laget er på nytt på tur ut på post.

JEGER MED DÅDYRBLIKKMagne, Harry og jeg lister oss over et gjerde. Ei dame kommer ut og på-peker at hun ble skremt av å oppdage tre jegere rusle over plenen hennes, og at det muligens hadde gått an og tatt stien rundt i stedet. Vi nikker alle tre og unnskylder vår uforsiktighet.– Fikk du kjeft Magne, kommer det på øret. Jeg har i likhet med resten fått utdelt en jaktradio, og får kontinuerlig oppdateringer på øret. – Nei, det gikk godt, svarer Magne kort.– Et blikk på dådyrøynene til Magne og hun smeltet momentant, kommer det tørt over radioen. Vi rusler videre, og Harry og jeg setter oss på plass på post. Beskjeden over radioene lyder at det er ferske spor i området, noe som kan være «aktuelle saker». Sola har kommet seg høyere opp, og varmer takknemlig nå. Her inne er det bare vinden og Ola H. på radioen, som lager lyd. Ola og Mira har stålkontroll på alles posisjon. Albert som går med Bent Inges hvite elghund Nico, mener han er på sporet av noe. – Bare gå litt skrått oppover der du Albert, det blir jævlig bra det her. Så går jeg og Mira lenger opp i terrenget. Mira vil opp å bruke vinden, ser det ut for.På post nummer to er ikke stillheten lenger så intetsigende, og jeg blir sugd opp i diskusjonen mellom Albert og Ola om spor og vindretninger over ra-

dioen. Jeg begynner å forstå konseptet. Elgjakt er en lagsport. Det handler ikke om de individuelle prestasjonene, men det er en for alle og alle for én. Likevel er det som Ola H. sa, tålmodighet er førsteprioritet.

FARGEBLINDJeg må tisse så sjukt, men vet ikke hvor jeg kan gå uten at noen sitter og sikter på meg med kikkert eller enda verre, et gevær. Dessuten er det etter det jeg har skjønt meningen at jeg skal sitte musestille. Jeg biter det i meg og fortsetter å stirre på skogen og tenke på elg. Jaktlaget mente elgen er fargeblind. Jeg spurte de hvorfor alle er kledd i grønt dersom elgen likevel er fargeblind. De hadde ikke noe vettugt svar på dette, men jeg kjenner meg takknemlig likevel. Hadde ikke elgen vært fargeblind, hadde det i alle fall ikke vært noe vinnende faktor å ha med seg en fargesprakende journal-ist på post. Bent Inge rapporterer om at han må få fritak fra jakta, da han har fått melding om noen sauer han mangler. Det blir stille på radioen en stund. Tilbake på posten vår er det stille utenfor ørepluggen. Innimellom løfter Harry geværet og sikter inn i skogen. Vi glor intenst på trærne, men ingenting skjer. Harry senker geværet igjen. Jeg kjenner øyelokkene begyn-ner å bli tunge. På jakka mi kravler en edderkopp, og en maur har gått seg vill på beinet mitt.– Vi ser vegen her nå, så det ble nok et resultatløst søk. Det er bare å trekke tilbake postene, lyder beskjeden over radioen.

- JAKTRADIO BRUKTE VI IKKE. HADDE VI SKUTT ET DYR, BLE DET VARSLET MED TRE SKUDD I LUFTA. HARRY SÆTHER

Veien fra skog til bord er lang. Partering og skjæring av kjøtt er arbeidsomt og krever god kunnskap om dyrets anatomi.


TEKNOLOGIENS JAKTMETODIKKVi er nok en gang tilbake rundt bålet, karene og jeg. De flirer av noen groviser, og kaster unnskyldende blikk på meg. Jeg smiler og tenker at de bare skulle ha visst hva som blir sagt på jenteturer. De bytter på å fortelle vitser og jakthistorier.– Jeg husker da jeg var med på elgjakt for tretti år siden. Det var viktig å komme seg på post før det ble lyst. Så satt jeg der da som et mehe i mørke. Jaktradio hadde vi ikke. Hadde vi skutt et dyr ble det varslet med tre skudd i lufta. Noen ganger reiste jeg bare hjem uten engang å si fra. Det er trive-ligere nå som vi har mer å hjelpe oss med, mener Harry. De er enige om at teknologien har gjort elgjakten enklere. Både med radio og GPS.Etter dagens tredje bålpause, stappes vi inn i en bil og kjører opp på øvre munninga på Trollskogdalen mot Kviknevan-gen. Alle gode ting er tre. Albert og Ola By skal på post, mens Harry, Ola H., Mira og jeg skal ut og jage. Vi vandrer innover skogen, og Mira leder oss ivrig innover kratt og myr. Hun har nesen høyt i været, og vi følger ferske elgspor. Vi får meldinger om at det er observert en ku med kalv på post, men de forsvant nedover.Det blir fryktelig spennende med en gang det er tegn til liv, og Mira signaliserer at det er noe i nærheten. Men etter-hvert kan det virke som hun blir forvirret. Ola H. forklarer over radioen at han tror det er slakteplassen fra oksen de felte noen dager tidligere, som kaster henne av sporet. Og ganske sikkert er det der vi havner. Ola H. viser meg såret i barken på bjørka som ble elgoksens siste hvilested. Vi fortsetter å rusle nedover, mens Ola H. rapporterer GPS-aktiviteter og posisjoner over radioen. – Hvor er jeg nå, Ola?– Du er 150 meter vest for oss. Bare fortsett nedover i samme tempo du, Harry.Mira leder oss gjennom kratt og rundt steiner helt til vi kommer inn på en sti. Det ser ut som også hun har mistet motet nå, og labber bare intetsigende nedover. Ola H. kik-ker på GPS’n og kommenterer tørt over radioen – Har dere sett oppe i treet? Etter elgen altså? Det står at Nicko har los i et tre. Etter noen timer står vi nok en gang tomhendte ved bilen. Det kan se ut som det ikke ble noe elg i dag. Ola H. forklarer unnskyldende at det er bare slik det er.

LAGARBEIDETJakt er kontrastfylt. Tålmodighetens timer helt uten resultat veies opp av glimtvis tegn av liv, og lyden av noe som nærmer seg river momentant pusten ut av deg. Raske og intense er de sekundene når noe skjer. Og nettopp fordi man har investert timer med resultatløs venting, kan jeg forstå at gleden over å lykkes blir desto større. Han er ikke dum, den elgen. Og kanskje det er nettopp det som gjør hele scenarioet så spennende. For gevinsten hadde neppe vært så stor dersom det bare var å traske inn i skogen, skyte en elg, slakte og dra hjem. Jeg er et steg nærmere å forstå hva det dreier seg om. Selv om dagen for så vidt ble resultatløs, fikk jeg kjenne både på adrenalinet, samholdet, lagarbeidet og kulden. Og ikke minst mange kopper kaffe og uendelig på-fyll med sjokolade. Jeg blir lett med på elgjakt også neste år.

1: Hele jaktlaget samlet rundt den fjortentagger elgoksen på 275 kilo. F.v. Ola Hokseng, Kjell Håker, Ola By, Arvid Hindseth, Tore Vognild, Bent Inge Hoel og Albert Bakk.2: Skjæring av kjøtt er like sosialt som selve jakta. Elgen stykkes opp og blir til eksklusiv festmat - til glede for både jegere og jaktenker. 3: Felles kveldsmat etter ei langøkt med oppskjæring av kjøtt.

1

2

3


Det er cirka 26 år siden jeg bodde i Oppdal. Jeg var atten år da jeg flyttet hjemmefra og på åttitallet var det ikke spesielt trendy å gå i fjel-let, i alle fall ikke blant vennene mine. Det var noen som var på jakt langt inne i ett eller annet ingenmannsland en gang i blant, og i påska var vi alle på en tur som var noen meter mer over havet enn det Oppdal sentrum er, men ellers var det fint lite av samtaler som inneholdt «i går var jeg på Storgruvpiken en snartur.» Bortsett fra hos foreldregenerasjonen, men de var vi jo ikke spesielt interessert i å leke med.

Nå går «alle» oppdalinger på Allmannberget i lunsjpausen. Alle legger ut bilder på Facebook fraGjevilvasskamban, Storhornet og Sissihøa – eller fra innerst inni en dal med bare ett skispor. Jeg tro at alle i Oppdal alltid er på tur, snakker om

tur og at det er om og gjort å gå mest på tur.Sommeren for to år siden bestemte kona mi Lisa og jeg oss for at vi også skulle bli slike folk. Fjellfolk.Lisa er renhekla oslojente og jeg har, som tidligere nevnt, aldri vært spesielt interessert i å gå på tur.Vi har selvsagt vært på fjellet, både på ski og til fots, vi er tross alt ektefødte nordmenn, men vi hadde aldri før planlagt å bruke ferien på å gå langs stier merket med rød T. To urbane, lett bedagelige jenter fra Asker skulle bli svette fjellvandrere i Trøndelag og kanskje til og med ha mulighet til å si «da VI gikk der i fjor» neste gang noen posta et bilde på Facebook.

To damer i samme hus betyr full kontroll og god planlegging. Vi kontaktet tante og onkel som har hytte på fjellet (som vi kaller det her vi bor), og

Sett utenfra:ANNE NYSETER PEREZ, utflytta oppdal-ing, men alltid oppdaling. Bor i dag med kona Lisa og hunden Børre i Asker. Jobber i Tenk Kommunikasjon. Og er pennen bak bloggen fruperezpersonlig.blogspot.no

FJELLFOLKTro det eller ei, men å være fra

Oppdal er ikke synonymt med

«veldig ivrig til å gå tur». Å være

fra Oppdal betyr ikke at du har

gått i alle fjell, på alle topper,

vet hvor alle skispor er, har fiska

i alle elver og tjern, kan veien til

alle steder eller vet hvor akkurat

DEN rasteplassen er.

Uten mobildekning, TV og radio er livet så enkelt at man endelig får tid til hverandre.


fikk krysset av det punktet på lista. Vi kjøpte sko som passet ter-renget, vi blåste støv av kart og kompass og så på hjelpevideoer på YouTube for å prøve å huske hvordan man setter kursen. Vi pusset på førstehjelpskunnskapene. Vi snakket lenge og vel med familien som kjenner hver en stein i området og fikk tips til dagsturer. Vi fikk høre om den gangen Jon og onkel Oddvar gikk tur/retur Snøfjellstjernet – Snøhetta på én dag. Vi fikk høre om da pappaog onkel brukte 52 minutter fra Blokkhus og inn til hytta. Og for all del; vi måtte komme oss opp på Svartdalskollen. Toppen far min brukte 45 minutter på, tur/retur Snøfjellstjønna på langrennsski i 1967. Alt hørtes så lett ut. Barneskirenn, som Northug ville sagt.

Vi hentet ryggsekkene ned fra loftet, pakket ned ull og vindtett, småflasker med såpe og sjampo, tilmålte poser med krydder og urter for å få smak på middagen som var innkjøpt i små oransje vakuumposer, laget frokostblanding som ga energi, studerte næringsinnhold og holdbarhet på melk og endte opp med tjukk-mjølk fra Røros, pakket ned pølser og spekemat, et brød – nøye utvalgt og testet for å sjekke hvor lenge det kunne ligge før det ble uspiselig, håndduker i mikrofiber og prøvetuber med ansikts- krem. Fiskestenger. Saueskinn til å sitte på. Kamera. Ei egen lita toalettmappe med potesokker og potekrem og motgift for hug-gorm til den firbente Børre. Alt perfekt stablet og pakket ned i to store ryggsekker. Mikropakking, vil jeg kalle det. (Det vil si at vi til vanlig pakker bilen full for en dagstur.)Vi var klare for å bli fjellfolk.

Jeg hadde normalt sagt meg fornøyd med turen inn til hytta, selv om vi ble kjørt nesten helt frem. Jeg kunne vært lat resten av uka og sagt at jeg hadde vært på fjelltur, men det stoppet faktisk ikke der. Hver dag var vi ute og gikk. Opp på nærmeste topp. Opp på neste topp. Høyden var uvesentlig, det var en topp. Bort til enden av vannet. Innerst inn i et juv. Endeløse timer med gåing. Endeløse kvelder med fisking, og ikke så mye som et napp. Lange dager med aktivitet, avsluttet med røde kinn, stolte hjerter og store, fornøyde smil. Lommene fulle av steiner med kråkesølv på, buksebaken full av lyng og ei premieverdig fregnesamling på nesa. Fem dager i den koseligste lille hytta du kan tenke deg. Med luke i gulvet til kjølerom. Med rennende vann noen meter unna ytterdøra. Med utedo. Med radio på batteri og middagslag-ing på gassbluss. Uten mobildekning. Uten tv. Uten Internett. Med ømme føtter. Gnagsår. Matpakke. Pulverkaffe. God bok. Kortstokk. Stearinlys og vedfyring. Bading i fjellvann hvor isen lå i forrige uke. Det er den beste sommerferieuka noensinne.

Om vi kom oss opp på Svartdalskollen? Nesten. Vi brukte snusfornuften et sted blant alle steinene på vei mot toppen og snudde før sola gikk ned. Seks timer på tur var mer enn nok for to nybegynnere. Vi møtte onkel og Jon på veien ned. De hadde gått dobbelt så langt på halvparten av tiden. Vi trøstet oss med at de hadde minst 50 års trening. Det som er bra er at vi nå vet hvor denne fjelltoppen er og kan synse litt neste gang vi snakker med en oppdaling.

Nå vet jeg også hvorfor oppdalingene går og går: Jeg har nemlig kommet i den alderen hvor foreldregenerasjonen befinner seg, og vet hvor viktig det er å ha noe å skryte av.

FJELLFOLK

Admento er i stadig utvikling og søker nå etter både autoriserte regnskapsførere og regnskapsførere til vårt kontor på Orkanger. Vi ønsker engasjerte og aktive med-arbeidere som vil arbeide i et faglig utviklende miljø med fokus på kvalitet og læring. Som medarbeider hos Admento er du en del av et team som bidrar til verdiskapning for våre kunder.

Stillingene som Autorisert regnskapsfører og Regnskapsfører er allsidige og interessante, med arbeidsoppgaver tett opp mot våre kunder. Du får ansvar for egen kundeportefølje med oppgaver innen regnskap, fakturering og årsoppgjør. Admento søker etter både autoriserte regnskapsførere og regnskapsførere.

Ønskede egenskaper:• Kunde- og serviceorientert• Gode kommunikative evner• Analytisk og nøyaktig

Vi tilbyr: En spennende og utviklende stilling i et trivelig og kompetansesterkt miljø. Konkurransedyktige lønns- og arbeidsbetingelser, samt pensjons- og forsikringsordninger.

Interessert? For mer informasjon om stillingen kontakt Bård Sundseth hos Admento på tlf 90 88 29 39 eller vår rådgiver i Headvisor, Kirsti Kalseth Sjøhaug, tlf 977 31 680. Alle henvendelser behandles konfidensielt.

Søknad og cv sendes snarest til [email protected]

Admento er en komplett partner innenfor lønnsomhet – regnskap, inkasso og rådgivning. Vi er den ledende leverandøren av økonomitjenester til SMB-markedet i Midt Norge, med stabilt økende oppdragsmengde. Admento har totalt 70 medarbeidere, med kontorer på Orkanger, Løkken Verk, Oppdal, Støren, Sunndalsøra og Molde og hadde en omsetning i 2011 på ca. 55 millioner kroner. Orkanger kontoret har de siste årene hatt solid vekst og vi jobber med mange av regionens mest spennende bedrifter som kunder. For mer informasjon om Admento: www.admento.no

AutORISeRt RegNSKApSFØReRe Og RegNSKApSFØReRe ARBeIdSSted ORKANgeR

• Økonomisk innsikt og forståelse• Strukturert og resultatorientert• Ansvarsbevisst og beslutningsdyktig

Molde - Orkanger - Løkken Verk - Sunndalsøra - Oppdal - Trondheim

En komplett partner innen lønnsomhet – regnskap, inkasso og rådgivning.

admento.no

EFFEKTIVE LØSNINGER GIR ØKT LØNNSOMHET


GALLERI MALI | OPPDAL KULTURHUS | STORLI GARD GLASSFUSER BENTH OWESEN | KONGSVOLD FJELDSTUE

BRØDRENE BJØRNDALSÆTER | OPPDALSMUSEET VOGNILDSBUA | SMÅBRUKET URTEGÅRD OG PIPEMAKERI

FRANK SMED | GJEVILVASSHYTTA

www.luggumt.no

KURS & KONFERANSE I SELSKAPBRYLLUP I OVERNATTING

WWW.BJERKELOKKJA.NO

Velkommen til eventyrlige

– den digitale lommeboken

Enkel betaling for lag og foreningerOpprett avtale i dag så er du klar til kiosksalget til helgen! Les mer og kom igang på mCASH.noLes mer og kom igang på mCASH.no

Kjære kassererMed mCASH blir det enklere å holde

orden i kassa.


DEN BESTE INTERIØRBUTIKKEN

MIDT I SENTRUM

Tlf.: 455 06 002 [email protected] Instagram: @levvakkertoppdal

GJØR SOM 71O NORD, - ri med Hjerkinn Fjellstue og FjellridningTlf.: 612 15 100 www.hjerkinn.no

Foto

: Ter

je A

amod

t


Velkommen til ekte seteropplevelser, fin tur

og nydelige rømmevafler!

UVSSÆTRA Tlf.: 901 51 400 www.uvssetra.org

HAR DU BESØKT SETRA MED ALLE DYRENE I DINDALEN, LØNSET?

DIN MALER TIL TAK OG VEGGER

Jarno van Malsen, Ulsberg, 7397 RennebuTlf.: 948 56 836 E-post: [email protected]

OpplevelsesreisenMatreisen

DrømmereisenGruppereisen

- et nettverk for kultur- og naturbasert reiseliv i Rennebu!

Ta kontakt med Turistkontoret på Berkåk tlf 72 42 77 05

Besøk oss på www.reisentilfjellet.no - følg og lik oss på Facebook!

ww

w.m

edia

profi

l.no


Selskap eller catering?Mat, underholdning, aktiviteter - vi setter sammen en pakke som møter dine ønsker!

www.spisbar.notlf. 452 52 111

[email protected]

Untitled-2 1 25/05/16 14:14

Tlf.: 901 51 400 www.uvssetra.org

Hvor godt kjenner du Oppdal?

4 012345 678901 >

Boka QUIZ OPPDAL har 1000 spørsmål for hele familien.

I salg på Notabene Oppdal

sMÅBRUKET URTEGÅRD OG PIPEMAKERI

15 års-jubileum

GRUPPER - LAG - MØTERServering av vår urtemeny på låven, omvisning i urtehage og pipemakeri.

www.smabruket.no Tlf.: 976 80 853

Se vårt sommerprogram på smabruket.no


Billetter og fullstendig program: www.oppdalkulturhus.no Tlf.: 72 40 15 00

Tlf 72 42 64 90

www.lundhyttebygg.no

Velkommen til Nerskogen

ww

w.m

edia

profi

l.no


KAFE BIBLIOTEK

Opplevelseshuset i sentrum - Åpent hver dag

BAD Nyt vårt deilige bad m/sklie, barnebasseng, varmebad, boblebad med mere

GALLERI

Billetter og fullstendig program: www.oppdalkulturhus.no Tlf.: 72 40 15 00

KINO Ta med familien på en spennende film i en av våre to topp moderne kinosaler

SCENE Fra de lokale til de store nasjonale artistene får du i kulturhuset gjennom en vintersesong

Velkommen til

Oppdalsmuseet i sommer!

Oppdalsmuseet ligger i naturskjønne omgivelser like ved sentrum. Med et stort antall tømmerhus fremstår området som et unikt miljø fra slutten av 1500-tallet og fram mot midten av 1900-tallet.

Åpent for publikum: Fra 19. juni - 21. august.Tirsdag, torsdag og fredag 11.00 - 15.00Søndag 11.00 - 16.00Omvisning, håndverksaktiviteter, servering av hjemmebakst og kaffe.

Arrangement i sommer: 26. juni: Mathistorisk vandring3. juli: Åpen dag

www.oppdalsmuseet.no

/ SOMMER-16102 OPPDAL:365facebook.com/mollerauditrondheim

Tlf: 24 03 17 00

Trondheim

For oss handler bil om mennesker

»Nye Audi Q2

Nytt Medlem i Audi-familien.Kommer høsten 2016.

facebook.com/mollerauditrondheim

Tlf: 24 03 17 00

Trondheim


»Nye Audi Q2


facebook.com/mollerauditrondheim

Tlf: 24 03 17 00

Trondheim


»Nye Audi Q2


OPPDAL:365, sommer 2016

Documents