Top Banner
23

Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

Mar 25, 2016

Download

Documents

Vinner av Prix Goncourt 2010. Jed Martin er en kunstner som blir verdenskjent for sine fotografier av gamle Michelin-kart. Jed trekker seg etter hvert tilbake og treffer ikke mange andre enn sin far, og sin nye venn – Michel Houellebecq.
Welcome message from author
This document is posted to help you gain knowledge. Please leave a comment to let me know what you think about it! Share it to your friends and learn new things together.
Transcript
Page 1: Kartet og terrenget av Michel Houellebecq
Page 2: Kartet og terrenget av Michel Houellebecq
Page 3: Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

Michel Houellebecq

Kartet og terrengetOversatt av Thomas Lundbo

Page 4: Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

Michel HouellebecqOriginalens tittel: La carte et le territoire

Oversatt av Thomas Lundbo

© Michel Houellebecq et Flammarion, 2010

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2011

ISBN 978-82-02-34896-0

1. utgave, 1. opplag 2011

Omslagsdesign: Anders Bergesen | Superultraplus DesignstudioSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige, 2011

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Page 5: Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

«Verden er kjed av meg,og jeg av den.»

Charles d’Orléans

Page 6: Kartet og terrenget av Michel Houellebecq
Page 7: Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

Jeff Koons hadde akkurat reist seg fra stolen og holdt ar-mene fram i et begeistret utbrudd. Rett overfor ham, på endelvis silketrukket hvit skinnsofa, satt Damien Hirst letteresammensunket og så ut som om han ville protestere; an-siktet var rødmusset, grettent. Begge to hadde på seg svartdress – Koons’ dress var nålestripet – hvit skjorte og svartslips. Mellom de to sto en kurv med kandisert frukt somingen av dem så ut til å være interessert i; Hirst drakk enflaske Budweiser Light.

Et panoramavindu bak dem vendte ut mot et endeløstlandskap av høye bygninger som dannet et babylonsk vir-var av gigantiske former; natten var lysende, luften varfullkomment klar. Det kunne være i Qatar, eller i Dubai;dekoren i rommet var egentlig inspirert av et reklamefotoav hotellet Emirates Palace i Abu Dhabi, hentet fra et tyskluksusmagasin.

Jeff Koons’ panne glinset svakt; Jed gjorde den mer slø-rete med penselen og gikk tre skritt tilbake. Han haddedefinitivt problemer med Koons. Hirst var i grunnen lett åfå tak på: Han kunne gjøres brutal, kynisk, litt sånn «jeghar så mange penger at jeg driter i alt»; han kunne ogsågjøres til prototypen på den opprørske kunstneren (selvom han var styrtrik) som fortsatte sitt angstfylte arbeidmed døden; det var noe blodtørstig og tungt over ansiktet,noe typisk engelsk, noe som fikk ham til å se ut som endie hard Arsenal-supporter. Han hadde mange forskjelligeuttrykk, som likevel lot seg kombinere i et homogent, re-

7

Page 8: Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

presentativt portrett av en britisk kunstner som var typiskfor sin generasjon. Derimot var det som om Koons haddedobbelthet i seg, det var en slags uoverstigelig motsetningmellom den sedvanlige tekno-kommersielle sluheten og denasketiske eksaltasjonen. I tre uker hadde Jed strevd meduttrykket til Koons idet han reiste seg fra stolen og holdtarmene fram i et begeistret utbrudd, som om han forsøkteå overbevise Hirst om noe; det var like vanskelig som åmale en mormonsk pornograf.

Han hadde bilder av Koons alene, av Koons sammen medRoman Abramovitsj, Madonna, Barack Obama, Bono,Warren Buffett, Bill Gates … Ingen av dem var i nærhetenav å gi det riktige uttrykket for personligheten hans, ingenav dem klarte å overskride Chevrolet-selger-imaget han heltbevisst møtte verden med; det var til å bli sprø av, foto-grafer hadde forresten Jed gjort sprø en god stund, særligstjernefotografene, som forsøkte å avsløre sannheten ommodellene i bildene sine; de avslørte ingen verdens ting,det eneste de gjorde, var å stille seg opp foran modellen,sette i gang den automatiske utløseren og ta hundrevis avbilder på måfå mens de skoggerlo, og så etterpå velge utde minst dårlige i serien, det var det de gjorde, alle de så-kalte stjernefotografene. Jed kjente noen av dem personligog hadde bare forakt til overs for dem, de var stort settomtrent like kreative som fotoautomater, syntes han.

På kjøkkenet, noen få meter bak ham, ga varmtvanns-berederen fra seg en serie korte knepp. Han stivnet helttil. Det var allerede blitt 15. desember.

Page 9: Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

Ett år tidligere, på omtrent samme dato, hadde varmt-vannsberederen gitt fra seg en lignende serie med korteknepp, før den hadde stanset helt. På noen få timer haddetemperaturen i atelieret sunket til 3 ˚C. Han hadde klartå sove litt, eller egentlig bare å dorme, i korte perioder. Isekstiden om morgenen hadde han brukt de siste liternemed varmtvann til et raskt morgenstell, så hadde han la-get seg en kopp kaffe mens han ventet på rørleggeren fraBare rør – de hadde lovet å sende en mann så fort de kunneneste morgen.

På internettsiden sin hevdet Bare rør at de hadde sommålsetning å «ta rørleggeriet inn i det tredje milleniet»; dekunne kanskje begynne med å holde avtalene sine, mur-ret Jed for seg selv da klokka begynte å nærme seg elleve,mens han gikk rundt i atelieret uten å klare å få varmen iseg. På denne tiden holdt han på med et bilde av faren sin,det skulle hete «Arkitekt Jean-Pierre Martin forlater direk-tørstillingen i bedriften sin»; på grunn av temperaturfalletville det siste strøket tørke mye langsommere. Han haddetakket ja til å spise middag med faren på julaften slik tra-disjonen var, det var om to uker, og han hadde håpet athan var ferdig med maleriet innen den tid; hvis det ikkekom en rørlegger fort, kunne det bli vanskelig. I og for seghadde det egentlig ingen betydning, han hadde ikke tenktå gi maleriet i gave til faren, han ville bare vise ham det;hvorfor skulle plutselig dette bli så viktig for ham? Detvar like før han brøt sammen nå, han jobbet for mye, han

9

Page 10: Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

hadde begynt på seks malerier samtidig, i flere månederhadde han ikke gjort annet enn å jobbe, det var ikke sunt.

I tretiden bestemte han seg for å ringe til Bare rør; hanfikk opptattsignal hver gang. Han kom fram litt over fem;damen på kundeservice unnskyldte seg og forklarte at dethadde vært unormalt stor pågang i sprengkulda, men hunlovet at det helt sikkert skulle komme noen neste morgen.Jed la på, og så reserverte han et rom på hotell Mercure iBoulevard Auguste-Blanqui.

Neste dag måtte han igjen vente hele dagen, ikke barepå rørleggeren fra Bare rør, men også på mannen fra Rettog slett rør, hvor han hadde klart å komme fram på tele-fon i mellomtiden. Rett og slett rør forsikret at de respek-terte «det fine rørleggeriets stolte håndverkstradisjoner»,men heller ikke de klarte å holde avtalene sine.

På bildet han hadde malt av faren, sto han på et podiumomkranset av de om lag femti ansatte i firmaet, med he-vet glass og et smertelig smil. Avskjedsfesten ble holdt iarkitektenes åpne kontorlandskap – et tretti ganger tjuemeter stort rom med hvite vegger som fikk lys gjennomet stort takvindu, fylt av arbeidsstasjoner med program-mer for teknisk tegning og bordplater på bukker hvor detsto modeller av pågående prosjekter. Forsamlingen bestoi all hovedsak av unge mennesker med nerdefysikk – detvar 3D-programmererne. Ved foten av podiet, rundt fa-ren, sto tre arkitekter i førtiårsalderen. De sto oppstilt påsamme måte som i et av Lorenzo Lottos mindre kjenteverker, alle unngikk blikket til de to andre, samtidig somde forsøkte å fange blikket til faren; man forsto umiddel-bart at alle hadde lyst til å overta posisjonen som firmaetsøverste leder. Farens blikk, som var rettet mot et punkt littover forsamlingen, uttrykte et ønske om å samle alle med-arbeiderne en siste gang, og samtidig en avmålt framtids-optimisme, men mest av alt, et grenseløst vemod: vemodover å måtte forlate den bedriften han selv hadde etablert,og som han hadde brukt sine beste år på, vemod over det

10

Page 11: Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

uunngåelige. Det var ingen tvil, dette var en mann som varferdig.

Utpå ettermiddagen gjorde Jed minst ti forsøk, alle likefruktesløse, på å komme gjennom hos Røreriet, som brukteradiokanalen Skyrock som bakgrunnsmusikk; Rett og slettrør hadde valgt Rires et chansons.

I femtiden dro han på hotell Mercure. Mørket senketseg over Boulevard Auguste-Blanqui; noen husløse haddetent et bål i sidealleen.

De påfølgende dagene forløp omtrent på samme måte,de gikk med til å ringe til diverse rørleggerfirmaer, for såå bli satt nesten direkte over på ventemusikk, og å vente,i en kulde som ble mer og mer isende, ved siden av male-riet som ikke ville tørke.

Om morgenen 24. desember dukket det endelig opp enløsning, i skikkelsen til en kroatisk håndverker som boddei nærheten, i Avenue Stephen-Pichon – Jed hadde lagtmerke til skiltet helt tilfeldig da han gikk hjem fra hotellMercure. Han hadde tid, ja da, med én gang. Det var enganske kortvokst mann med svart hår, lys hud, fine, har-moniske trekk, og en litt tjuetallsaktig bart; egentlig lignethan ganske mye på Jed – bortsett fra barten.

Han begynte å undersøke varmtvannsberederen med éngang han hadde kommet inn i leiligheten, han holdt pålenge, demonterte betjeningspanelet, og fulgte det kom-plekse rørledningsnettet med fingrene. Han snakket omventiler og vannlåser. Alt i alt ga han inntrykk av å viteen hel del om livet i sin alminnelighet.

Etter et kvarters undersøkelse stilte han følgende dia-gnose: Han kunne reparere den, ja da, han kunne gjøreen slags reparasjon, det ville komme på rundt femti euro,ikke mer. Men det var egentlig snakk om å reparere i or-dets egentlige forstand, det han kunne gjøre, var å mekkedet til så den kunne holde noen måneder til, i beste fallet par år, men han kunne ikke garantere noe på lang sikt;på lang sikt var det antagelig ikke særlig lurt å satse pådenne varmtvannsberederen i det hele tatt.

11

Page 12: Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

Jed sukket; han måtte innrømme at det omtrent var noesånt han hadde ventet. Han husket godt den dagen da hanhadde tatt beslutningen om å kjøpe leiligheten ni år tid-ligere; han så tydelig for seg den tettbygde, vel tilfredseeiendomsmegleren som skrøt av de eksepsjonelle lysfor-holdene, men som ikke la skjul på at det var enkelte «ut-bedringsbehov». Han hadde tenkt at han burde ha værteiendomsmegler selv, eller kanskje gynekolog.

Mens den tettvokste eiendomsmegleren de første minut-tene bare hadde vært alminnelig hjertelig, gikk han for-melig inn i en lyrisk transe da han hørte at Jed var kunst-ner. Det var første gang, utbrøt han, at han hadde fåttmuligheten til å selge et kunstatelier til en kunstner! Enliten stund var Jed redd for at han skulle erklære seg so-lidarisk med kunstnerne i deres kamp mot borgerlige bo-hemer og andre typer filistere som fikk prisene til å stigeså mye at kunstatelierer ble helt utilgjengelige for kunst-nere, men hva skal man egentlig gjøre jeg kan ikke settemeg opp mot markedets lov det er ikke min oppgave; hel-digvis skjedde ikke det, den tettbygde eiendomsmeglerennøyde seg med å gi ham et avslag på ti prosent – som hansikkert hadde tenkt å innvilge ham uansett, etter en mini-forhandling.

Vel, «kunstatelier» og «kunstatelier»; det var et loft medet takvindu, et fint takvindu riktignok, med noen obskurefasiliteter, akkurat nok for en person som Jed, som haddebegrensede hygieniske behov. Men utsikten var virkeligfantastisk, over hele Place des Alpes og helt bort til Bou-levard Vincent-Auriol og høybanen, og videre bort til defirkantede fortene som ble bygd midt på syttitallet, og sombryter så eklatant med den estetiske helheten i det pari-siske bylandskapet, men som hva det arkitektoniske an-gikk, var Jeds suverene favorittsted i Paris.

Kroaten utførte sin reparasjon og innkasserte de femtieuroene. Han spurte ikke Jed om han ville ha en faktura,det hadde han heller ikke ventet. Døra hadde akkurat luk-

12

Page 13: Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

ket seg da samme mann banket på igjen, med små, korteslag. Jed satte døra på gløtt.

«Forresten,» sa han, «god jul. Det var det jeg ville si:God jul.»

«Ja, det stemmer,» sa Jed, litt brydd, «god jul til degogså.»

Det var nå han begynte å tenke på taxiproblemet. Somventet nektet Direkte724 plent å kjøre ham til Raincy,mens Speedtax så vidt gikk med på å kjøre ham til jern-banestasjonen, til nød til rådhuset, men definitivt ikke tilnoe sted i nærheten av Cité des Cigales. «Det er av hensyntil sikkerheten …» mumlet operatøren med mild bebrei-delse i stemmen. «Vi kjører bare til områder som er helttrygge,» sa mannen på sentralbordet til Fernand GarcinDrosjeselskap i en glatt, beklagende tone. Det var nestenså han fikk dårlig samvittighet for å ville feire jul på etsåpass upassende sted som Cité des Cigales, og også detteåret ble han irritert på faren som stadig like innbitt nektetå flytte fra villaen med den store hagen, som på grunn avfolkeforflytningene var blitt skjøvet lenger og lenger inn iet område som stadig ble farligere, og etter hvert også sta-dig mer gjengkontrollert.

Først hadde han måttet forsterke gjerdet og sette påstrømførende netting, så hadde han installert et videoover-våkningssystem med direkte overføring til politistasjonen;alt dette bare for at faren skulle kunne vandre rundt i detolv rommene som det var umulig å varme opp, og hvordet aldri kom noen andre, med unntak av Jed, som duk-ket opp hver julaften. Alle nærbutikkene hadde forsvun-net for lengst, og det var umulig å gå ut i nabogatene – detvar heller ikke uvanlig å bli overfalt i bilen når man haddestanset på rødt. Kommunetjenesten i Raincy hadde gittham hjemmehjelp – en gretten, til dels ondskapsfull sene-galesisk kvinne ved navn Fatty som hadde avskydd hamfra første stund, som nektet å skifte på sengen mer enn éngang i måneden, og som ganske sikkert stjal av vekslepen-gene når hun handlet.

13

Page 14: Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

Uansett begynte nå temperaturen langsomt å stige. Jed toket bilde av maleriet han holdt på med, så hadde han ihvert fall noe å vise faren. Han tok av seg buksa og gen-seren, satte seg i skredderstilling på madrassen som lå rettpå gulvet og fungerte som seng, og tullet et teppe rundtseg. Han pustet saktere og saktere. Han så for seg dovnebølger som rullet langsomt under en skumrende himmel.Han forsøkte å føre bevisstheten inn i et område av full-kommen ro og forberede den som best han kunne på endaen julekveld i selskap med faren.

De mentale forberedelsene ga resultater, og kvelden ut-gjorde en nøytral lomme av tiden, på grensen til det hygge-lige; det var lenge siden han hadde håpet på noe bedre enndet.

Neste morgen, i sjutiden, bega Jed seg til jernbanesta-sjonen til fots, i håp om at også gjengene var opptatt medjulefeiring, og han kom fram til Gare de l’Est uten å støtepå noen hindringer.

Page 15: Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

Ett år senere holdt reparasjonen fortsatt, men nå vistevarmtvannsberederen et første svakhetstegn. «ArkitektJean-Pierre Martin forlater direktørstillingen i bedriftensin» var for lengst ferdig og stuet bort på lageret til Jedsgallerist, i påvente av at de skulle bli klare til en separat-utstilling som var blitt svært forsinket. Jean-Pierre Mar-tin selv hadde – til stor overraskelse for sønnen, som forlengst hadde sluttet å foreslå det – bestemt seg for å for-late huset i Raincy og flytte inn på et pleiehjem i Boulogne.Denne gangen inntok de sitt årlige måltid på et brasserived navn Chez Papa i Avenue Bosquet. Jed hadde lest omdet i Pariscope og latt seg overbevise av en annonse somlovet tradisjonell kvalitet «på gamlemåten», et løfte somi det store og det hele var blitt holdt. Julenisser og girlan-der-dekorerte juletrær var spredd rundt i det halvtommelokalet, som i all hovedsak var befolket av små gruppermed eldre, for ikke å si eldgamle mennesker, som tygdede tradisjonelle rettene møysommelig, konsentrert, nestenglupsk i seg. Her var det villsvin, pattegris, kalkun; og tildessert kunne dette stedet selvfølgelig tilby en god gam-meldags rullejulekake som de høflige, tilbakeholdne servi-tørene skar opp i stillhet, som om de befant seg på en av-deling for brannskader. Det var litt fjollete, Jed innså det,å ta med faren ut for å spise slik mat. Den tørre, alvorligemannen med det lange, strenge ansiktet hadde aldri hattsærlig sans for bordets gleder, og de sjeldne gangene Jedhadde spist ute sammen med ham, når han av en eller an-

15

Page 16: Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

nen grunn ville treffe ham i nærheten av arbeidsstedet hans,hadde faren valgt en sushi-restaurant, alltid den samme.Det var patetisk og helt meningsløst å forsøke å etablereen slags gastronomibasert hygge; noe slikt ville aldri opp-stå, antagelig hadde en slik hygge aldri oppstått tidligere ilivet hans heller – kvinnen han hadde vært gift med, haddealltid hatet å lage mat mens hun ennå levde. Men det varjul, hva skulle man ellers finne på? Faren var helt likegyl-dig til hvilke klær han gikk i, han leste mindre og mindre,og hadde etter alt å dømme mistet interessen for det al-ler meste. Han hadde, etter hva den kvinnelige direktørenpå pleiehjemmet påsto, funnet seg «ganske godt til rette»blant de andre beboerne, hvilket antagelig betydde at hanknapt vekslet ett ord med noen av dem. For øyeblikkettygde han omhyggelig på pattegrisen sin, med et ansikts-uttrykk som tilsa at det like gjerne kunne vært et stykkegummi, ingenting tydet på at han hadde noe ønske om åbryte den stadig like vedvarende stillheten, og Jed begynteå bli desperat (han burde ikke ha tatt Gewurztraminer tiløstersene, det hadde han skjønt i det samme han bestilte,hvitvin gjorde ham alltid så susete i hodet), han lette feb-rilsk etter noe som kunne minne om et samtaleemne. Haddehan vært gift, hadde han i det minste hatt en kjæreste,en dame, hvem som helst, kunne alt ha vært annerledes– kvinner er tross alt flinkere enn menn når det kommer tilalt som har med familie å gjøre, det har vel egentlig alltidvært spesialiteten deres, selv når det ikke finnes noen barner barna til stede, som muligheter på samtalens horisont,og gamlinger er jo interessert i barnebarn, det vet alle, deter noe de forbinder med naturens store kretsløp eller noesånt, i hvert fall dukker det opp en slags følelse i de gamlehodene deres, sønnen betyr som kjent døden for en far,men for en bestefar er barnebarnet en slags gjenfødelseeller revansj, det kan være mer enn nok, i det minste foret julemåltid. Jed tenkte at han burde leie en eskortepiketil disse julekveldene, dikte opp en liten rammefortelling,det hadde holdt å brife jenta et par timer i forveien; faren

16

Page 17: Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

var, som menn flest, uansett ikke særlig nysgjerrig på de-taljene i andres liv.

I latinske land kan politikk være et passende sam-taleemne for middelaldrende eller ganske enkelt aldrendemenn; i lavere klasser kan sport fungere som erstatning forpolitikk. For folk som er særlig påvirket av angelsaksiskeverdier, er det snarere økonomi og finans som inneharpolitikkens rolle, mens litteratur kan være et støtteemne.Nå var det slik at verken Jed eller faren var noe særliginteressert i politikk, og heller ikke i økonomi. Jean-PierreMartin var i det store og det hele fornøyd med måten lan-det hans ble ledet på, sønnen hadde ingen mening om det;sammen klarte de imidlertid, ved å ta for seg alle statsrå-dene én for én, å holde det gående helt til ostevognen bletrillet inn.

Mens de spiste osten ble faren til Jed litt livligere ogspurte ut sønnen om kunstprosjektene hans. Dessverre vardet nå Jed som risikerte å ødelegge stemningen, siden hanhadde mistet all entusiasme for det siste bildet sitt, «Da-mien Hirst og Jeff Koons deler kunstmarkedet seg imel-lom»; han sto i stampe, de siste par årene var han blittholdt oppe av en slags kraft, men nå var den i ferd medå uttømmes, med å svinne hen, og hva skulle være vitsenmed å snakke om alt dette med faren, det var ikke noe hankunne noe for, ingen kunne noe for det, og det eneste folkkan gjøre når de blir stilt overfor en slik innrømmelse, erå bli litt triste; når alt kommer til alt er ikke mellommen-neskelig samkvem rare greiene.

«Jeg arbeider med en separatutstilling, til våren,» sahan omsider. «Den er blitt litt forsinket. Galleristen min,Franz, vil ha en forfatter til å skrive i katalogen, han hartenkt på Michel Houellebecq.»

«Michel Houellebecq?»«Kjenner du ham?» spurte Jed, overrasket. Han hadde

overhodet ikke tenkt seg at faren fortsatt var i stand til åfatte interesse for noe som helst kulturelt produkt.

«Det er et lite bibliotek på hjemmet; jeg har lest to av

17

Page 18: Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

romanene hans. Jeg har skjønt at han er en ganske godforfatter. Det er fint å lese, og samfunnssynet hans virkerfornuftig. Har han svart?»

«Nei, ikke ennå …» Jed tenkte så det knakte. Hvis ensom var så fullstendig paralysert i en så håpløs og dre-pende rutinetilværelse, en som hadde begitt seg så helhjer-tet av sted på mørkets vei, inn i Dødens Mørke Dal, somfaren, hadde merket seg at det fantes en forfatter som hetMichel Houellebecq, da måtte det være et eller annet meddenne forfatteren. Han kom på at han hadde glemt å sendeHouellebecq en ny e-post, selv om Franz hadde bedt hamgjøre det flere ganger allerede. Nå begynte det å haste. Pågrunn av datoene for Art Basel og Frieze Art Fair måtteutstillingen legges til april, senest mai, og de kunne ikkebare be Houellebecq skrive en katalogtekst på fjorten da-ger, han var en berømt, til og med en verdensberømt for-fatter, det sa i hvert fall Franz.

Farens begeistring hadde dalt, og nå gumlet han i segSaint-Nectaire-osten like uentusiastisk som han hadde tygdpå pattegrisen. Når man antar at eldre mennesker er spesieltglade i mat, er dette åpenbart mest av medfølelse, sidenman så gjerne vil overbevise seg selv om at de i det minstehar dét igjen, selv om smaksnytelsene i de aller fleste til-feller svekkes med alderen, som alt annet. Alt som da gjen-står, er fordøyelsesbesvær, og prostatakreft.

Noen meter til venstre for dem satt tre kvinner i åttiårenesom liksom samlet seg i andakt over fruktsalaten – kan-skje var det til minne om ektemennene. En av dem straktehånda ut etter sjampanje-glasset før den sank ned mot bor-det igjen; brystet hennes hevet seg under denne kraftan-strengelsen. Noen sekunder senere gjorde hun et nytt for-søk, hånda skalv fryktelig, ansiktet var fortrukket i intenskonsentrasjon. Jed holdt seg fra å gripe inn; det var over-hodet ikke hans oppgave å gripe inn i situasjonen. Ikkeengang servitøren, som sto oppstilt noen meter unna, ogsom overvåket operasjonen med et bekymret blikk, haddenoe med å gripe inn i denne situasjonen; kvinnen hadde

18

Page 19: Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

nå tydeligvis oppnådd direkte kontakt med Gud. Hun varantagelig nærmere nitti enn åtti.

Så kom til slutt også dessertene, for at alt skulle værehelt gjennomført. Faren til Jed gikk resignert løs på dentradisjonelle julerullekaka. Det var ikke lenge igjen nå. Ti-den hadde en merkelig måte å gå på når de to var sammen;selv om ingenting ble sagt, selv om stillheten som haddesatt seg for lang tid framover ved dette bordet, burde haføltes uendelig trykkende, virket det som om sekundene,ja, selv minuttene, løp av sted med en voldsom hastighet.En halvtime senere, uten at så mye som en eneste tankeegentlig hadde streifet bevisstheten hans, fulgte Jed farentil taxiholdeplassen. Klokka var bare ti, men Jed visste atfaren nå ble betraktet som en privilegert mann av de andrebeboerne på hjemmet; det var nok at han hadde fått væresammen med noen, noen timer, på julekvelden. «Du haren snill sønn …» hadde mange bemerket flere ganger alle-rede. Etter at en tidligere senior – som nå ugjenkallelig varblitt en gammel – er kommet inn på et pleiehjem, inntarhan en posisjon som en liten gutt på et barnehjem. Noenganger er det besøk: Det er den store lykken, da får gut-ten oppleve verden, spise Pépito-kjeks og hilse på klovnenRonald McDonald. Men som oftest er det ikke besøk: Davandrer gutten trist omkring mellom håndballmålene påden store folketomme asfalterte plassen utenfor hjemmet.Han venter på frigjøringen, på flukten.

Da han kom hjem, kunne Jed konstatere at varmtvanns-berederen fortsatt virket; innetemperaturen var normal,kanskje til og med varm. Han kledde halvveis av seg førhan la seg ned på madrassen og sovnet umiddelbart, full-stendig tom i hjernen.

Page 20: Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

Han våknet med et rykk midt på natten, vekkerklokkaviste 4:43. Det var varmt, nesten kvelende hett i rommet.Det var lyden fra varmtvannsberederen som hadde vekketham, men dette var ikke den sedvanlige kneppingen, dennegangen kom det en langtrukken, dyp, nesten subsoniskbuldring fra apparatet. Han åpnet det rimdekte kjøkken-vinduet med et hardt slag. Den iskalde luften ble sugd inni rommet. Seks etasjer lenger nede ble julefreden forstyrretav griseaktig grynting. Han lukket igjen med én gang. Detvar helt sikkert noen uteliggere som hadde brutt seg inn ibakgården; neste dag kunne de kose seg med julemiddags-restene som lå rundt omkring i leiegårdens søppelkasser.Ingen av beboerne kom til å tørre å ringe politiet for å blikvitt dem – ikke på en første juledag. Det var som regeldamen i annen etasje som til slutt ordnet opp – det var enkvinne i sekstiårene med hennafarget hår som kledde segi fargesterke patchwork-mønstrede gensere, og som Jedantok var en pensjonert psykoanalytiker. Men han haddeikke sett henne den siste tiden, hun var mest sannsynligpå ferie – om hun ikke brått hadde gått bort. Uteliggernekom til å bli værende i flere dager, lukten av ekskremen-tene deres ville fylle bakgården, og det ville bli umulig å gåut. De var høflige mot beboerne, på grensen til det servile,men dem imellom kom det til fryktelige håndgemeng, ogvanligvis var det slik det endte, smertehylene steg i natten,noen ringte etter en ambulanse, og de fant en fyr som låi en blodpøl med et halvveis avrevet øre.

20

Page 21: Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

Jed gikk bort til varmtvannsberederen som var blitt stillenå, løftet forsiktig av dekselet til betjeningspanelet, og ap-paratet ga fra seg en kort brummelyd, som om det følteseg truet av inntrengeren. En gul signallampe blinket, i enrask udechiffrerbar rytme. Langsomt, millimeter for mil-limeter, vred Jed nivåpilen mot venstre. Hvis dette gikkgalt, hadde han fortsatt telefonnummeret til kroaten, menholdt han på som rørlegger ennå? Han hadde sagt rett uttil Jed at han ikke hadde til hensikt å råtne opp i rørlegger-bransjen. Planen hans var å legge seg opp litt penger og sådra hjem til Kroatia så fort som mulig, nærmere bestemttil Hvar, hvor han skulle starte et firma som drev medvannscooter-utleie. Her kunne det i parentes tilføyes at etav de siste prosjektene faren hans hadde jobbet med førhan pensjonerte seg, var en anbudsinnbydelse til en marinai luksusklassen i Stari Grad på Hvar-øya, en øy som fak-tisk begynte å bli et statussted for turistene; året før varSean Penn og Angelina Jolie blitt sett der, og dypt innei seg følte Jed en slags skuffelse over tanken på at dennemannen skulle oppgi rørleggeriets edle håndverk for å leieut idiotiske og støyende maskiner til styrtrike viktigperermed adresse i Rue de la Faisanderie.

«Hva er det som gjelder nå?» lød spørsmålet på Hvarkommunes internettside, svaret var som følger: «Her kandere oppleve lavendelsletter, gamle oliventrær og vinran-ker i en helt unik harmoni, og de av våre gjester som ønskerå se naturen, vil derfor heller sette seg på den lille Hvar-konobaen (en liten taverna) enn på en luksusrestaurant,og heller nyte en ekte, enkel bordvin enn champagne, også kan de synge en av øyas gamle folkeviser og glemmehverdagens rutine», det var antagelig dette Sean Penn varblitt forført av, og Jed så for seg dette stedet utenfor se-songen, i oktober, mens det fortsatt var mildt, med denforhenværende rørleggeren sittende i ro og fred foran enskalldyrrisotto; det var et fullt forståelig, og antagelig ogsåtilgivelig, valg.

Litt mot sin vilje gikk han bort til «Damien Hirst og

21

Page 22: Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

Jeff Koons deler kunstmarkedet seg imellom» som sto påstaffeliet midt i atelieret, og han følte hvordan misnøyenbredde seg i ham igjen, det føltes bitrere enn noensinne.Han kjente at han var sulten, det var ikke normalt, hanhadde spist en full julemiddag sammen med faren, medforrett, ost og dessert, ingenting manglet, men nå var hansulten og altfor varm, han fikk ikke puste ordentlig len-ger. Han gikk ut på kjøkkenet igjen, åpnet en boks medcannelloni i tomatsaus og svelget dem ned en etter en menshan betraktet det mislykkede bildet med et dystert blikk.Koons var definitivt ikke lett nok, ikke luftig nok – kan-skje burde han ha malt vinger på ham, som på guden Mer-kur, tenkte han fjollete; her, med den nålestripete dressenog selgersmilet sitt, minnet han litt om Silvio Berlusconi.

I ArtPrices liste over de rikeste kunstnerne i verden varKoons nummer to; noen år tidligere hadde Hirst, som varti år eldre, snappet førsteplassen fra ham. Jed på sin sidehadde rundt ti år tidligere kommet på fem hundre og åtti-tredje plass, mens han var helt oppe på syttende i Frankrike.Senere hadde han, som en Tour de France-kommentatorville ha sagt det, havnet langt bak i feltet, før han forsvanthelt ut. Han gjorde seg ferdig med cannelloni-boksen ogoppdaget en konjakk-skvett. Han skrudde halogenskinnenpå full styrke og vendte pærene rett mot bildet. Når hanså nærmere på det, så han at heller ikke nattemørket fun-gerte; det hadde ingenting av dette overdådige, mystiskesom man vanligvis forbinder med nattehimmelen på denarabiske halvøya; han burde ha brukt himmelblått, ikkeultramarin. Det var et skikkelig drittbilde han holdt påmed. Han tok en palettkniv, stakk den inn i øyet på Da-mien Hirst og slet så hardt han kunne for å gjøre åpningenstørre – det var et veldig sterkt lerret med tette linfibre. Såtok han tak i det klisne lerretet med én hånd og rev det avi ett drag så staffeliet tippet over og falt sammen på gul-vet. Han ble litt roligere nå, og stanset opp, så på hendenesom var klebrige av maling, drakk opp konjakken og gaseg til å hoppe opp og ned på bildet med samlede føtter,

22

Page 23: Kartet og terrenget av Michel Houellebecq

han trampet på det, dro det over gulvet som ble sleipt. Tilslutt mistet han balansen, falt og slo bakhodet kraftig motstaffelirammen, han fikk et surt oppstøt og spydde, så føltehan seg plutselig bedre, han kjente den kjølige natteluftenstrømme fritt over ansiktet, han lukket øynene, lykkelig;dette var åpenbart slutten på en epoke i livet hans.