Femstjerners milliardær av Tash Aw

Tash Aw

Femstjerners milliardær

Oversatt av Kari og Kjell Risvik

Tash AwOriginalens tittel: Five Star Billionaire

Oversatt av Kari og Kjell Risvik

Five Star Billionaire by Tash AwCopyright © 2013 by Tash Aw

Published by arrangement with David Godwin Associates, London.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-41437-5

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslag: Elisabeth Vold BjoneOmslagsfoto: ©chungking/Shutterstock

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014

Satt i Sabon 9,5/12 og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Tilegnet Aw Tee Min og Yap Chee Chun

Sett at man kan leve uten ytre press, sett at man kan skape sinegen indre spenning – da stemmer det ikke at det ikke finnesnoe i mennesket.

CZESŁAW MIŁOSZ: The Captive Mind

ForordHvordan man blir milliardær

For en stund siden – jeg har glemt akkurat når det var – be-stemte jeg meg for å bli fryktelig rik en dag. Og da mener jegikke bare rimelig velstående, men overmåte, ufattelig rik, slikbare barn ser for seg at rikdom er. Faktisk, hver gang noen nåfor tiden inntrengende ber meg presisere når i livet det var atdisse tankene om veldige formuer tok form i hodet mitt, sva-rer jeg alltid at det må ha vært en gang i ungdommen, da jegnok var klar over at livets goder hadde sin pris, men ennå ikkehadde noen forestilling om deres mange begrensninger, for dethar alltid vært noe tvers igjennom barnslig i mitt jag etter pen-ger – det skal bare innrømmes.

Da jeg vokste opp ute på landsbygda i Malaysia, var et avyndlingsprogrammene mine på TV en dramaserie som utspilteseg på et advokatkontor i Amerika. Alle detaljene – skuespil-lerne, handlingen, miljøet – er blitt borte for meg nå, ikke barevisket ut av tidens gang, men også utydeliggjort i en tåke avdårlige undertekster og avbrutte sendinger (generatoren og an-tennen skiftet om å klikke med knusende forutsigbarhet, selvom det på den tiden virket aldeles normalt). Jeg er ikke sikkerpå om jeg kunne fortelle hva som skjedde i en eneste episode avden såpeoperaen, og dessuten var jeg ikke opptatt av de kuns-tige små konfliktene som oppsto i ett sett, alle de følelsesmes-sige svingningene, menn og kvinner som gråt fordi de forelsketseg, eller røk uklar; som kranglet, gjorde det godt igjen, elsketosv. Jeg hadde en følelse av at de kastet bort tiden, at de kunne

9

brukt tiden sin til noe mer utbytterikt. Jeg tror nok jeg opplevdedet som temmelig frustrerende. Men selv dette er flyktige inn-trykk, og det eneste jeg virkelig husker, er åpningssekvensen, etfeiende flott panorama over skyskrapere i stål og glass som glit-ret i solen, folk i stilige dresser med stresskofferter idet de for-svant inn gjennom svingdører, den endeløse strømmen av bilerpå motorveier badet i sol. Hver gang jeg satte meg foran TV-apparatet, tenkte jeg: En dag skal jeg eie en sånn bygning, enhel høyblokk fylt av travle, flinke mennesker som jobber for åoppnå drømmene sine.

Det eneste jeg brydde meg om, var disse innledende bildene.Episoden som fulgte, var av mindre betydning.

Så mye bortkastet tid.Når jeg nå ser tilbake på disse barndomsfantasiene, humrer

jeg av forlegenhet, for jeg skjønner jo hvor dum jeg var. Jegskulle aldri satt meg så beskjedne mål, og heller ikke ventet sålenge med å strebe etter dem.

Det sies at den legendariske magnaten Cecil Lim Kee Huat– som fremdeles er ved sine fulle fem nå som han er blitt 101– tjente sine første penger i en alder av åtte, da han solgte vann-meloner fra en kjerre langs den gamle kystveien til Port Dick-son. Som trettenåring hadde han en kaffebod i Seremban, ogsom femtenåring pusset han opp brukte bildeler i nærmest in-dustriell skala, et resirkuleringsgeni lenge før begrepet ble opp-funnet. Malayas provinsbyer i 1920-årene var ikke noe stedder drømmer ble virkelighet. Han var atten år og hadde strø-jobber som portner i The Colony Club da han var så heldig åmøte en ung assisterende distriktsoffiser fra Fife som het Mac-Kinnon og nettopp var kommet til Malaystatene. Historien sierikke noe om forholdets egentlige natur (de stygge ryktene omutpresning er aldri blitt bevist), og uansett, som vi skal se si-den: Det har ingen hensikt å gruble over hvorfor og hvordannår det gjelder ting som fant sted i fortiden, alt det som kan-skje kunne ha skjedd. Det eneste som det er noen vits i å tenkeover, er det som faktisk skjer, og det som skjedde i Lims tilfelle,var at han satt igjen med såpass mange penger etter MacKin-nons altfor tidlige død (drukningsulykke) at han kunne stiftedet første lokale forsikringsselskapet i Singapore, et lite foreta-

10

gende som til slutt skulle bli Overseas Chinese Assurance Com-pany, Det oversjøiske kinesiske forsikringsselskap, som lengevar selve grunnfjellet i det malaysiske og singaporske handels-landskapet, inntil det ganske nylig brøt sammen. Vi kan læremye av slike som Lim, men en inngående analyse av hans lev-net ville innebære en helt egen bok. I denne omgangen er detnok å stille spørsmålet: Hva gjorde du da du var åtte, tretten,femten og atten? Jeg har en mistanke om at svaret er: Ikke noesærlig.

I livets gang er hver eneste lille episode en prøve, hvert møteen nyttig lærdom. Se og lær. En dag oppnår du kanskje det jeghar. Men tiden farer forbi deg, fortere enn du tror. Du har al-lerede mens du leser dette, sakket akterut og må henge i for åta igjen det forsømte.

Heldigvis vil du få en sjanse til. Mitt råd til deg er: Grip den.En tredje dukker sjelden opp.

1

Flytt dit pengene er

Det sto en ung mann ved disken og ventet på kaffen sin og nik-ket til musikken. Phoebe hadde lagt merke til ham straks hankom inn av døren, måten å gå på var så selvsikker, myk, mensamtidig fjærende. Han måtte ha gått på gulvtepper under opp-veksten. Han bestilte to latte og en grønn temuffins og betaltemed et sølvkort fra Industrial and Commercial Bank of China,som han smøg ut av en lommebok med grått og svart sjakkrute-mønster. Han var bare et par år eldre enn Phoebe, kanskje to –treogtyve, men hadde allerede en fin bil, en sølvblå med hekk-dør som hun hadde sett før, da hun skrådde over gaten og hannesten kjørte på henne. Det var rart hvordan Phoebe la merketil ting nå for tiden, like kjapt og lett som å puste. Hun lurtepå når hun hadde lagt seg til den vanen. Hun hadde ikke alltidvært sånn.

Ute sivet det høstklare sollyset mellom grenene på platan-trærne, og skyggene tegnet et nydelig mønster på fortauet. Detvar en lett vind også, som fikk løvet til å danse.

«Så du liker denne musikken?» spurte Phoebe idet hunstrakte seg over ham etter noen små sukkerposer.

Kaffekoppene hans kom. «Det er bossanova,» sa han, somom det var en forklaring, bare at hun ikke skjønte det.

«Ei, jeg liker også spansk musikk!»«Hmpf,» mumlet han mens han balanserte brettet sitt. «Den

er brasiliansk.» Han så ikke på henne engang, og hun var gladtil, for om han hadde gjort det, ville det vært et du-er-et-null-

13

blikk, et slikt kjapt øyekast som hun hadde vent seg til sidenhun kom til Shanghai, hvor fiffen så ned på henne.

Brasil og Spania var omtrent det samme, uansett.De var i en kaffebar i vestlig stil i en sidegate til Huaihai Lu.

Gatene var hektiske. Det var lørdag. Men ukene var ikke len-ger pent inndelt i helg og hverdager for Phoebe. Det var det blittslutt på da hun kom til Shanghai noen uker før dette. Hver dagramlet inn i den neste uten mening, som de hadde gjort i langtid nå. Hun visste ikke engang hva hun gjorde i denne delenav byen. Hun hadde ikke råd til noe i butikkene, og den itali-enske kaffen hennes kostet mer enn blusen hun hadde på seg.Det hadde vært en stor feil å komme hit. For en idiotisk plan.Hva hadde hun trodd hun kunne oppnå? Hun måtte kanskjerevurdere alt sammen.

Phoebe Chen Aiping, hvorfor er du bestandig så redd? Ikkevær redd! Nederlag er ikke akseptabelt! Du må løfte deg selvopp, og du må løfte opp hele familien.

Hun hadde begynt å skrive dagbok. Hver dag noterte hun sinmørkeste frykt og sine villeste ambisjoner. Det var en teknikkhun en dag hadde lært av en selvhjelpslærer i Guangzhou menshun fordrev tiden på en nudelkafé etter at hun hadde vært påPersonalmarkedet. Et lite TV-apparat var plassert på glassdis-ken ved siden av krukker med White Rabbit-sukkertøy, menførst hadde hun ikke fulgt med, trodde bare det var nyhetene.Så gikk det opp for henne at det var en DVD med en livsstils-inspirator, en kvinne som snakket om hvordan hun hadde for-andret livet sitt og nå ville vise alle oss andre hvordan vi ogsåkunne forvandle vår usle, usynlige tilværelse til et liv preget avevig lykke og medgang. Phoebe likte hvordan kvinnen så rettpå henne, holdt blikket hennes så stødig at Phoebe følte seg illeberørt, beskjemmet over sin egen tilkortkommenhet, den totalemangel på den aller minste prestasjon her i livet. Kvinnen haddeglitrende lakket hår som hadde klasse uten å være gammeldags.Hun viste hvordan en godt voksen kvinne kunne se vakker ogfremgangsrik ut, selv når hun ikke lenger var i sin ungdoms vår,som hun selv uttrykte det med en liten latter. Hun hadde så

14

mye klokt å si, så mange fikse munnhell og detaljer om hvordanman skulle bli vellykket. Hadde bare Phoebe hatt penn og papir,ville hun skrevet ned hvert eneste ett, for nå kan hun ikke huskestort, annet enn den følelsen av pågangsmot kvinnen hadde gitthenne, ord om at man ikke måtte være redd for å være overlatttil seg selv, langt hjemmefra. Det var som om hun hadde sett inni Phoebes hode og lyttet til alle bekymringene som kvernet rundtder inne, som om hun hadde vært rett ved siden av Phoebe, derhun lå våken om natten og lurte på hvordan hun skulle kommeseg gjennom den neste dagen. Phoebe følte det som en befrielse,som om noen hadde løftet en diger bør fra skuldrene hennes,som om noen hadde sagt: Du er ikke alene, jeg forstår dine sor-ger, jeg forstår din ensomhet, jeg er akkurat som deg. Og Phoebetenkte: Det første jeg skal gjøre når jeg får penger, er å kjøpeboken din. Jeg skal ikke engang kjøpe en LV-veske eller en nyHTC smarttelefon; jeg skal kjøpe dine visdomsord og lese demslik noen mennesker leser Bibelen.

Boken het En femstjerners milliardærs hemmeligheter. Detvar noe Phoebe aldri kom til å glemme.

Et tips som virkelig hadde festet seg i hukommelsen, var dag-boken, som kvinnen ikke kalte en dagbok, men en Journal overditt hemmelige jeg, hvor man skulle skrive ned alle sine dypesteredsler, alt som gjorde en engstelig og svak, foruten alt det mandrømmer om. Man må ha flere positive drømmer enn tyngendefrykt. Når man først har skrevet noe i denne boken, kan det ikkeskade en lenger, for frykten blir beseiret av drømmene på denmotsatte siden. Når man så gjør suksess, kan man lese dennejournalen for aller siste gang før man kaster den for alltid, og davil man smile av seg selv når man ser hvor redd og underutvikletman var, for da vil man ha kommet så langt. Da vil man slengeboken i Huangpu-elven, ens gamle jeg vil forsvinne, og bare detherlige gjenfødte produktet av ens drømmer er igjen.

Hun hadde begynt på journalen for et halvt år siden, menennå hadde ikke drømmene utlignet frykten. Det kom snart tilå skje. Det måtte det.

Phoebe så seg rundt i kafeen. Stolene var sennepsgule og grå,veggene umalt betong, som om arbeidet ikke var helt ferdig,

15

men hun visste jo at det var sånn det skulle se ut, det ble reg-net for moderne. På terrassen utenfor satt det utlendinger medansiktet løftet mot solen – det gjorde ikke dem noe om hudenble som garvet lær. Noen reiste seg og gikk, og plutselig ble detet bord ledig ved siden av ham som var så glad i brasiliansk mu-sikk. Han var sammen med en jente. Hun var kanskje søsterenhans og ikke en kjæreste.

Phoebe satte seg ved siden av dem og vendte kroppen ørlitegrann bort for å vise at hun ikke var interessert i hva de drevmed. Men i speilbildet i vinduet – det var strålende solskinn dendagen, det nærmet seg Midthøstfestivalen, og været var friskt,gyllent, perfekt for å drømme – kunne hun se dem helt klart.Jenta var badet i krystallklart lys, som om hun befant seg påen scene, og gutten var skåret i to av en skrå strime av mørke.Hver gang han bøyde seg frem, kom han inn i lyset. Huden varsom voks.

Idet jenta bøyde seg over bladet sitt, kunne Phoebe se at hunhelt klart var en kjæreste, ikke en søster. Håret falt over ansik-tet, slik at Phoebe ikke kunne si om hun var pen, men hun sattslik en pen person ville gjort. Kjolen var en stor svart bluse medmasser av ord trykt rundt omkring som graffiti, meningsløse set-ninger som PEACE $$$!♥PARIS, og oppriktig talt, den var gy-selig og gjorde kroppen hennes uformelig som et spøkelse, menden var dyr, det var noe alle kunne se. Vesken var av lær så bløttat det liksom smeltet sammen med gulvet. Den fløt utover vedføttene på jenta som et eksotisk kjæledyr, og Phoebe følte trangtil å klappe det skraverte mønsteret for å se hvordan det kjen-tes. Gutten bøyde seg frem, og i speilbildet fanget han Phoebesblikk. Han sa noe til kjæresten på shanghainesisk som Phoebeikke skjønte, og jenta så opp og kastet et skrått blikk på Phoebe.Det var noe shanghainesiske jenter mestret til fullkommenhet,denne metoden med å se sidelengs på folk uten å vende ansiktetmot dem. Dermed kunne de stille de fine kinnbena sine til skueog samtidig virke uinteresserte, og de fikk en til å føle at manikke betydde noen ting for dem, at man ikke engang fortjente åbli stirret skikkelig på.

Phoebe vendte straks blikket bort. Kinnene kjentes varme.

16

Ikke la andre mennesker tråkke på deg.

Noen ganger tynget Shanghai henne med en vekt som av ti sky-skrapere. Menneskene var så hovne, dialekten skurret sånn iørene hennes. Hvis noen snakket til henne på sitt språk, føltesdet som om hun ble angrepet bare av lyden. Hun var kommethit full av forhåpninger, men enkelte netter, etter at hun haddenedfelt all sin vemmelse og all sin redsel i den hemmelige jour-nalen, kjentes det fremdeles som om hun ramlet ned, ned, ogdet var ingen vei opp. Det hadde vært en tabbe å spille så høytspill som hun hadde gjort.

1Hun var ikke fra noe sted i Kina, men fra et land tusener avkilometer lenger sør, og i det landet hadde hun vokst opp i ensmåby lengst oppe i nordøst. Det er et distrikt som er fattig ogavsides, så hun er vant til at folk betrakter henne som mindre-verdig, selv i sitt eget land. I den lille byen hun kom fra, haddeikke leveviset forandret seg noe særlig på femti år, og det villetrolig aldri forandre seg. De som kom på besøk fra hovedsta-den, pleide å kalle den sjarmerende, men de behøvde jo ikkeå bo der. Det var ikke et sted for drømmer og ambisjoner, såPhoebe drømte ikke. Hun gjorde som alle andre unge gutter ogjenter gjorde når de sluttet på skolen som sekstenåringer: Dedro over fjellkjeden som delte landet i to, fant seg arbeid påvestkysten, og forflyttet seg sakte sørover til de nådde hoved-staden.

Her er noen av jobbene vennene hennes tok det året de flyttethjemmefra: Servitørlærling. Assisterende daglig leder i torgbo-der som solgte falske klokker. Karaokevertinne. Samlebånds-arbeider på en halvlederfabrikk. Barpike. Sjampojente. Vann-kjølerleverandør. Vaskehjelp i en sjømatrestaurant. (Phoebesførste jobb var blant dem som står på denne listen, men hun vilhelst ikke si hvilken.) Fem år med den slags jobber, de gikk såsakte.

Så hadde hun hatt litt flaks. En jente hadde forsvunnet. Alletrodde hun hadde rotet seg bort i noe – hun hadde vært sam-men med en gangster, en av disse storbykarene som man ikke

17

kunne fortelle småbyforeldrene sine om, og alle trodde det ikkeville vare lenge før hun drev med narkotika og prostitusjon. Devar sikre på det, for en dag hadde hun dukket opp med et stortjadearmbånd og et blått øye. Men så dumpet det bare ned ene-post fra jenta. Hun hadde ikke rotet seg bort i noen ting. Hunvar i Kina. Hun hadde bare funnet ut at nå fikk det være nok,og så en morgen dro hun av gårde uten å si noe til kjæresten sin.Hun hadde spart nok penger til å dra til Hongkong, der hunhadde vært karaokevertinne en stund – hun syntes ikke det varflaut å si det, for det er noe alle driver med, men det varte ikkelenge – og nå arbeidet hun i Shenzhen. Hun var restaurantsjef,på et sted av internasjonal klasse, ikke bare en kneipe, nei, oghun ledet en stab på seksten. Hun hadde til og med egen leilig-het (foto vedlagt – liten, men lys og moderne med en vase medplastroser på et glassbord). Altså, hun hadde truffet en forret-ningsmann fra Beijing som skulle gifte seg med henne og tahenne med nordpå, og hun ville bare være sikker på at alt gikkbra på restauranten før hun dro. De hadde alltid bruk for godeservitører på New World Restaurant. Bare kom! Ikke vær be-kymret for visum. Vi fikser det. Det var to smilefjes og ett somblunket på slutten av e-posten.

Det var en spennende tid da de sendte e-poster til hverandreflere ganger om dagen. Hva slags klær skal jeg ta med? Hvor-dan er været om vinteren? Hva slags sko trenger jeg til unifor-men? Hver e-post som kom fra Kina, ga Phoebe en følelse avat hun var ett skritt nærmere å komme seg opp og frem i ver-den. Den frisørsalongen der hun jobbet nå, virket så liten i for-hold – kundene var små mennesker som ikke selv skjønte hvorsmå de var. Når de sa til henne: Hei, Phoebe, du konsentrererdeg ikke, lo hun bare inni seg, for hun visste at hun veldig snartskulle være den som ga dem ordrer og la igjen tips til dem.

Det tok henne noen uker å få skrapt sammen nok pengertil billetten til Hongkong pluss litt ekstra for å komme seg tilShenzhen, men derfra skulle det være grei skuring, for hunhadde en jobb som ventet på henne, og hun skulle bo hos ven-ninnen sin de første par månedene til hun fikk seg sitt eget sted.Hun trengte ikke så mange penger, hun kom til å tjene masse-vis når hun først kom dit, hadde venninnen forsikret. Fra da av

18

ville alt være mulig. Hun kunne starte sin egen forretning oggjøre akkurat som hun måtte ønske – noen tidligere serverings-damer på restauranten kjørte allerede rundt i biler med privat-sjåfør bare et år etter at de hadde sluttet i jobben. Det nye Kinavar utrolig, bare vent og se! Ingen stiller for mange spørsmål,ingen bryr seg om hvor du er fra. Det eneste som teller, er hvadu kan. Hvis du kan gjøre en jobb, er du ansatt.

Folk sier det er tungt å legge sitt tidligere liv bak seg, og nårtiden kommer da du skal gjøre det selv, vil du kvie deg og lengtehjem. Men det er folk som legger bak seg et fint liv. For andreer det annerledes. Det er en lettelse å komme seg bort.

E-postene fortsatte, fulle av !!! som vanlig, men de var ikkeså hyppige, og til slutt, på internettkafeen like ved Øst TsimSha Tsui-stasjonen, mens Phoebe ventet på toget til Shenzhen,logget hun på for første gang på fire dager og fant ikke eneneste e-post fra venninnen. Ikke engang en kort beskjed somsa: Fort deg, er så spent, fulgt av masser av smilefjes. Da hunomsider kom til Shenzhen, tok det sin tid å finne restauranten.Skiltet var majestetisk og skinnende. New World Internatio-nal Restaurant sto det over tvillingsøyler av snodde gulldrager– Phoebe kjente det igjen fra bildene venninnen hadde sendt.Menyen sto i en glassmonter utenfor, et sikkert tegn på at detvar klasse over stedet. Men da Phoebe kom nærmere, begyntehjertet å flimre illevarslende i brystkassen, slik hun forestilteseg at flaggermusvinger måtte kjennes mot kinnet. Det var enfølelse hun aldri skulle bli kvitt mens hun var i Kina. Glassdø-rene sto åpne, men restauranten var dunkelt belyst enda det varmidt på ettermiddagen. Da hun trådte innenfor, så hun et tomtlokale uten stoler og bord. En del av gulvet var revet opp, og påden nakne betongen kunne hun se noen klisne klatter med limder gulvteppene en gang hadde ligget. Det var en bardisk deko-rert med scener fra kinesiske legender meislet ut i bronse, traneri flukt over fjell og sjøer. Noen arbeidere flyttet rundt på ma-skiner og redskaper innerst i restauranten, og da Phoebe roptepå dem, virket de forvirret. Restauranten hadde stengt for noendager siden, snart skulle det bli en Hot Pot-kjede her. De somhadde jobbet der? De hadde vel fått seg jobb et annet sted. Deter uansett ingen som beholder en jobb særlig lenge i Shenzhen.

19

Hun tenkte seg om. Dette var ikke bra.Hun prøvde å ringe venninnens mobil, men den var død. Du

er kommet til et nummer som ikke er i bruk, sa stemmen om ogom igjen. Hver gang hun slo det, var det likedan. Du er kom-met til et nummer som ikke er i bruk.

Hun sjekket hvor mange penger hun hadde, og begynte å seseg om etter et billig pensjonat. Gatene var rene, men fulle avfolk. Alle så ut som om de hastet av sted til et møte, alle skulleet eller annet. I massen av folk som myldret rundt henne somen tykk, gjørmete elv, begynte hun å legge merke til en viss typemennesker, og snart var det bare dem hun virkelig så. Ungesingle kvinner. De var overalt, løp etter bussen eller skrittettaktfast av sted med et innbitt uttrykk i ansiktet, eller gikk frabutikk til butikk og leverte CV-en sin, hele livet på ett ark. Allevirket rastløse, alltid på farten, og de så etter arbeid, drev om-kring overalt, slengte ut livet sitt til enhver som kunne tenkes åville ha det.

Det er altså slik det er. Slik er det jeg blir en av dem, tenktePhoebe. Det hadde bare tatt henne noen timer å gå fra én ver-den til en annen. Det ene øyeblikket var hun nesten assiste-rende daglig leder på en internasjonal restaurant av høy klasse,det neste var hun innvandrer på jakt etter jobb. Det nye livethennes hadde vokst frem fra løse luften som et skjebnens lune.Uten faste holdepunkter, på leting, alene. Noen hevder at nårdu finner andre mennesker som er lik deg selv, i samme situa-sjon som deg, føler du deg gladere, mindre alene, men Phoebesyntes ikke det stemte. Vissheten om at hun var maken til mil-lioner av andre jenter, fikk henne til å føle seg mer ensom ennnoensinne.

Hun gikk tilbake til losjiet. Døren lot seg ikke låse, så hunsov med vesken inntil magen, sammenkrøkt i en stram C-form.

De første månedene i Shenzhen gikk veldig fort. I den tidenhadde Phoebe en hel del jobber som hun helst ville slippe åsnakke om akkurat nå. En dag kanskje, bare ikke nå.

Du kan bare stole på deg selv. Det finnes ingen virkelige ven-ner her i verden. Hvis du setter din lit til andre, utsetter du degfor fare og sårbarhet.

20

Hun fikk jobb på et sted som het Guangdong Bigfaith Kva-litetsklær Aksjeselskap, en fabrikk som lagde merkevareklærfor vestlige firmaer – ikke de dyre merkene Phoebe hadde hørtom, men mindre betydelige, som solgte glorete, fargesprakendeklær. Men de andre jentene fortalte henne at det var trendy ste-der, selv om det var lavprisbutikker. I Vesten var det visstnokslik at også rike mennesker kjøpte billige klær. For sin egendel hadde ikke Phoebe lyst på noen av de skjørtene eller jak-kene eller blusene som ble lagd på fabrikken. De manglet klasseselv i hennes øyne. Jobben hennes var å sammenholde bestil-lingene mot følgesedlene og passe på at alt stemte. Det var in-gen vanskelig jobb, men likevel gråt hun hver natt. Timene varlange, og om natten måtte hun dele losjihus med andre jenter,så mange andre jenter. Hun kunne ikke fordra å se undertøyetderes hengt opp på klessnorer i alle rom, selv i korridorene, tiltørk i den klamme luften. Hvor man enn gikk i blokken, såman bare snorer med vått undertøy, og hele stedet luktet vas-kepulver og svette. Dag og natt var det krangel og gråt. Hunkunne ikke fordra det, især ikke hulkingen om natten. Det vir-ket som om alle tenkte at når det var mørkt, kunne ingen høredem gråte. Hun måtte komme seg bort fra dem, hun var ikkesom dem. Men foreløpig hadde hun ikke noe valg.

Det andre som ikke var så greit å forholde seg til, var mis-unnelsen, alt det som ble sagt om henne. (Hvordan hadde hunklart å få seg en så god jobb med det samme? Hvorfor job-bet hun på kontoret og ikke ved samlebåndet når hun akkurathadde begynt i firmaet? Jeg har hørt at hun ikke engang harvært her oppe så lenge.) Jo, hadde Phoebe lyst til å forklare,for det første fordi hun kunne snakke engelsk og kantonesisk,språket til alle de rike fabrikkeierne her sørpå. Og for å si detenkelt, fordi hun var bedre enn de andre. Men hun visste detvar best å tie stille. Hun var redd for de store flokkene med jen-ter som kom fra de store provinsene, især de fra Hunan, somsmuglet ting ut fra fabrikken for å selge dem ute, og truet medå drepe enhver som tystet på dem. Alle hadde sin egen klan tilå beskytte dem: Jentene fra Sichuan passet på hverandre, selvjentene fra Anhui var såpass mange at de hadde støtte. BarePhoebe var alene, men hun skulle heve seg over alle sammen,

21

fordi hun var smartere. En replikk hadde festet seg i hodet hen-nes, et råd hun hadde fått fra den selvgjorte millionæren. Skjuldin gløgghet, hold deg i skyggene. Hun måtte altså leve medmisunnelsen og vaskepulveret og svetten og gråten. Men hvorlenge?

Ikke la mindre betydelige mennesker dra deg ned. Du er enstjerne som skinner klart.

Hun hadde et bilde av en taiwansk popstjerne ved sengekanten.Det var bare en side hun hadde revet ut av et blad, reklamefor kumelk, men det pyntet opp mer enn trusene de andre jen-tene hadde hengt til tørk. Hun hadde et svare strev med å festelimbåndet til den blankmalte veggen på grunn av fuktigheten,og det øverste hjørnet hadde det med å løsne. Men hun ga segikke, hun klistret bildet opp igjen, så hun kunne se på ham ogdrømme om en verden der det ikke var noen hulking. Hvis hunla seg i en viss vinkel, var det bare ham og henne i verden. Hunlikte det fine smilet hans og de blanke øynene, og syntes til ogmed at den dumme hvite melkebarten på overleppen hans varsøt. Når hun så på ansiktet hans, merket hun at håpet svulmet ibrystet. Hans milde vesen fikk henne til å glemme livets barskerealiteter og lot henne tro at hun kunne jobbe iherdig og viseverden sin sanne, indre skjønnhet. Kanskje kunne hun en dagbli kjæresten hans. Hun visste jo godt at det bare var en fantasi,men han var så drømmeaktig, og minnet henne om guttene hunvar vokst opp sammen med, som hun ville huske som tenårin-ger for bestandig, selv om de alle nå hadde flyttet til storbyeneog solgte kunstlærpunger og trolig også amfetamin på si. Dehadde vært så lykkelige før, og nå ble alle gamle så fort, Phoebeogså.

Men du er så ung, lillesøster. Det var det den nye daglige le-deren på avdelingen begynte å si til henne en dag. Han var enmann fra Hongkong, verken tykk eller tynn, verken stygg ellerkjekk, bare en mann fra Hongkong. En gang i måneden pleidehan å besøke fabrikken og bli der fire–fem dager. Hver ganghan kom, kalte han henne inn på kontoret sitt og viste hennegavene han hadde kjøpt til henne – en pose med de saftigste tan-

22

geriner, små kjempesøte ananas fra Taiwan, jordbær, noe uten-landsk konfekt som smakte bittert og melent – lekkerbiskenersom folk kjøpte når de hadde råd til å reise. Fruktkurven lå påskrivebordet hans pakket i stiv, krøllete plast som knitret høytnår hun kom borti den. Hun skjønte ikke hvordan hun skullefå båret den helt hjem til losjihuset, over det digre gårdsrommetog basketbanene, skjønte ikke hvor hun skulle ha den stående,eller hvordan hun skulle få forklart den for de andre jentene.Misunnelsen var der i grunnen fremdeles, bølgen hadde baretrukket seg midlertidig tilbake, men hun ventet at den når somhelst skulle komme veltende som en tsunami. Hun visste at ga-ven var feil, at hun egentlig ikke hadde gjort noe for å fortjeneden, men når hun så på de glinsende modne kakiene, følte hunseg spesielt utkåret. Noen hadde lagt merke til henne, noenhadde tenkt såpass mye på henne at de kjøpte noe fint til henne.Det var lenge siden sist noen hadde gjort det, så hun tok imotgaven.

Mens hun bar kurven bortover gangen til rommet sitt, kunnehun kjenne at de andre jentenes misunnelige blikk brente segfast i henne. Hun svettet, og hjertet var tungt av skyldfølelse,tyngre enn kurven hun bar på. Men straks hun trådte inn i so-vesalen, pratet hun ubesværet, og ordene strømmet fritt. Hei,alle sammen, se hva jeg har fått! En kusine av meg i Hongkonghar giftet seg med en søkkrik mann, og de har holdt bryllup.Jeg hadde ikke råd til å dra, så de sendte meg noen smakebiterfra den store feiringen. Kom, kom, så deler vi!

Hei, du har ikke fortalt at du er fra Hongkong.Jo, sa Phoebe. Rett over grensen, i De nye territoriene.Åååh, sa jentene og grep etter frukten. Da er det vel bare na-

turlig at du kan kantonesisk! Vi trodde du bare hadde lært degdet for å innynde deg hos sjefen.

Det er slik det er i Kina, tenkte Phoebe, der hun satt og så påat de nye venninnene hennes delte fruktkurven. Ting forandrerseg så fort. Fra da av visste alle jentene hvem hun var, og devar greie mot henne. De tok klærne hennes og vasket dem nårhun hadde langskift, og noen av dem begynte å fortelle henneom privatlivet sitt – hvor de var fra, hvilke problemer de haddemed kjærestene sine, hvilke ambisjoner de hadde. En dag pratet

23

hun med en jente, bare en hun hadde matpause sammen medi kantinen noen ganger, egentlig ikke en venninne. Jentas mo-bil ringte, og hun stirret bare på skjermen uten å svare. Ansik-tet vrengte seg i et forpint uttrykk, og hun rakte telefonen tilPhoebe. Det er den gutten jeg fortalte om, han som plager meg.Phoebe tok telefonen og sa ikke engang hallo. Det er kusinentil ekskjæresten din, sa hun. Denne mobilen tilhører meg nå.Eksen din har en ny kjæreste, og han er rik og skolert og ikkeen dum bondeknøl som deg, så ligg unna, eller så skal du fåmed meg å gjøre. Jeg vet hvem du er, og hva slags møkkaplassdu jobber på.

Wah, du er utrolig, Phoebe! Alle lo, og noen la til og med ar-men rundt skulderen hennes.

Den første fridagen den måneden gikk hun på kino med noenandre jenter. De stakk innom et gatekjøkken og tok en bubbletea før de kjøpte en eske med blekksprutboller, som de spistemens de ruslet gjennom kveldsmarkedet arm i arm som om defremdeles gikk på middelskolen. De rynket på nesen av de bil-lige klærne, mye billigere enn dem de lagde på fabrikken, bodetter bod med tynn, glitrende nylon. Musikken i høyttalernevar høy, dunket mot brystkassen og overdøvet hjerteslagene.Den fikk dem til å føle seg så levende. Lukten av stekt mat ogkullgriller virket så velkjent – Phoebe følte seg ikke så veldiglangt hjemmefra likevel. De så plakater som reklamerte for dentaiwanske sangeren hun likte, og billettprisene virket ikke alt-for høye.

Hei, kanskje vi skulle spare opp noen penger og gå! sa enav dem. Phoebe, du elsker Gary, ikke sant? Kanskje vi kunnespleise på billett til deg, for du lager jo alltid mat for oss og delermaten din med oss. Jeg har hørt at han skal synge noen kanto-nesiske sanger også, siden det er her i Guangzhou, og da kunnedu lære oss å synge med! Hun var glad for tilbudet, men hunvisste at det var tomme løfter, og at ingen egentlig ville kjøpebillett til henne.

Hun stanset for å kjøpe en blank svart topp dekorert medperler, men de andre jentene skjente på henne. Førti kuai! Fordyrt. Aiya, nye jenter er bestandig likedan, kaster alltid bortpenger på unyttige ting i stedet for å sende dem hjem. Dessuten

24

burde du kjøpe finere klær, noe som kler den slanke skikkelsendin bedre, ikke sånn kjerringstil! Men Phoebe kjøpte den uan-sett, hun ga blaffen. Den var fint brodert, en rød rose pyntetmed sølvperler som spredte seg i vifteform fra hvert kronblad.

Men like fort som høstens lyse, kjølige dager må vike for vin-terens rå kulde, forandrer også livet seg. Phoebe visste det nå.Ingenting sto noensinne stille i Kina, ingenting var varig. Ensom er elsket, kan ikke vente at kjærligheten skal vare lenge.Det er ingen grunn til at de skulle ta vare på denne kjærlighe-ten. De har ingen rett til å bli elsket.

Hun delte den tredje fruktkurven og andre lekkerbiskenermed venninnene i sovesalen. Denne gangen var det poser medtørkede kamskjell og en boks med sjøører, som ingen av demhadde smakt før, og de samlet seg for å lage et måltid i felles-skap. Det var altfor overdådig for småkårsfolk som dem, be-merket en av jentene – og de hadde Phoebe å takke for måltidet.

Faktisk, sa en annen jente og løftet risbollen sin til munnen.Boss Lin sier at sånt noe ikke er så spesielt i Hongkong. Allespiser det der borte.

Hvordan kan du vite det? Når er det du snakker med BossLin?

Hm, det er sant. Det er sjelden jeg får en sjanse til å snakkemed ham. Den eneste han snakker med, er jo Phoebe.

Gid han ikke gjorde det, spøkte Phoebe. Han er så kjedelig.Hai, det er bare på grunn av den dumme jobben min at jeg måha kontakt med ham.

Det virker som han er spesielt interessert i deg. Han kallerdeg til og med inn på det private kontoret sitt.

Ja, men det er bare for å kjefte på meg for ting jeg ikke hargjort! Kom, spis mer, da.

Den neste måneden kalte herr Lin Phoebe inn til seg så snarthan kom. Han stengte døren. Rullegardinene var allerede nede,som de pleide. Det var ingen fruktkurv denne gangen, bare enliten eske. Han åpnet den og rakte henne en flunkende ny mo-bil, av det slaget som ikke har noen knapper på skjermen, bareen glatt glassflate. Det var noe datteren til en kakse kunne ha,eller en forretningskvinne. Phoebe skjønte ikke engang hvor-dan hun skulle få skrudd den på.

25

Men jeg har telefon fra før, jo.Det er greit, bare ta den. Si til vennene dine at du har vunnet

den i en konkurranse.Hun holdt den i hendene og snudde den rundt og rundt. Hun

holdt den opp til ansiktet. Den var som et speil – hun kunne seseg selv i den.

Liker du den? Herr Lin hadde stilt seg ved siden av henne.Hun hadde ikke hørt at han kom. Han la hånden på rumpahennes, og håndflaten brente seg gjennom jeansen. Mange ti-mer senere kjente hun fremdeles avtrykket etter den varme hån-den hans, den hadde preget seg inn der den bare hadde ligget ethalvt minutt, kanskje ikke såpass engang.

I sovesalen var det en som sa: Hva har skjedd med kusinendin i Hongkong? Ingen fruktkurv denne måneden? Jeg tror ku-sinen din plutselig må ha dødd og blitt til et gjenferd!

Dagen etter ble to jenter fra Shaanxi i huset ved siden av tattav politiet. Da Phoebe spurte hvorfor, sa en av dem hun delterom med, at det var fordi de ikke hadde de rette papirene. Deoppholdt seg der ulovlig, og den ene var mindreårig.

Jeg syntes du sa at det der egentlig ikke spilte noen rolle, atarbeidsgiveren ikke stiller for mange spørsmål, hvor man er fraog alt det der, sa Phoebe.

Ja visst, det stemmer, svarte den hun delte rom med smilende.Men regler er regler. Man kan alltids unndra seg forordningeneen stund, men hvis noen legger inn en formell anmeldelse, er detingenting man kan gjøre. Halvparten av jentene her lyver omet eller annet, og som oftest er det greit. Selv om man ikke harnoen ordentlig hukou, eller papirene er falske, er det ingen sombryr seg. Bare når man går over streken, kan andre stelle i standbråk. De jentene var upopulære, de var blærete, og de skaffet segfiender. De trodde de var bedre enn alle andre, så det var ikkeannet å vente. Det var bare et tidsspørsmål.

En morgen kom Phoebe tilbake etter et nattskift og oppda-get at plakaten ved siden av sengen hennes var blitt skamfert.Popsangerens månelyse hud var blitt full av kviser, og nå haddehan runde svarte briller og tykke værhår på kinnene.

Tiden var i ferd med å løpe fra Phoebe. Helt fra hun sattesine ben i Kina, hadde hun følt at dagene svant fra livet hennes,

26

svant inn i nederlaget. Som den klokken hun så på hver dag påjobben, talte livet hennes ned minuttene før hun skulle bli enikke-person som ingen noensinne ville huske. Når hun i lunsj-pausen satt på den lave muren ved volleyballbanen, visste hunat hun måtte foreta seg noe nå, ellers ville hun for all fremtidbli tråkket på, hvor hun enn gikk. De grå soveblokkene ragetopp på alle fire sider av gårdsrommet og stengte for lyset. Detble spilt kantonesisk popmusikk et sted, og gjennom et åpentvindu kunne hun se et TV-apparat som spilte repriser fra deolympiske lekene, der kinesiske idrettsfolk vant medaljer. Hunså på høydehopp en stund. En ulenkelig lyshåret jente rev toganger, dumpet tungt ned på listen. Ett forsøk til, og hun varute. Det spilte i grunnen ingen rolle, siden hun uansett ikke villefå noen medalje. Så gjorde hun plutselig noe som fikk Phoebetil å skjelve av opphisselse. Før det tredje og siste spranget bahun om at listen skulle legges høyere enn noen hadde hoppethittil, høyere enn hun hadde klart i hele sitt liv. Hun hadde re-vet på lavere høyder, men nå satset hun på noe som var langtover hennes evne. Hun skulle hoppe helt opp til stjernene, ogselv om hun rev, kunne hun bare falle ned så langt som tilden lave stillingen hun allerede hadde inntatt. Hun sto i endenav tilløpet og bøyde fingrene og ristet håndleddene, så begyntehun å løpe, i lange, fjærende steg. Phoebe reiste seg og snuddeseg bort. Hun ville ikke se hva som skjedde, det spilte ingenrolle for henne. Det eneste som betydde noe, var at den lyshå-rede jenta hadde spilt høyt.

Hun tok den dyre nye telefonen sin med til en jente fra Si-chuan som byttet ting, og solgte den for en klekkelig sum. Hunvasket håret og satte det pent opp før hun gikk til Boss Linskontor. Hun hadde på seg den trangeste jeansen, den hun ellersbare brukte på fridagene. Den var så trang at hun ikke kunnesitte bekvemt uten at den skar seg inn øverst på lårene.

Lille frøken, det er høyst ureglementert for oss å utbetalelønn før lønningsdagen, sa han, men han lette allerede etternummeret til regnskapsavdelingen.

Ja ja, men det er ikke lenge til slutten av måneden, bare enuke igjen. Phoebe tvinnet håret sitt og skakket på hodet slikhun hadde sett andre jenter gjøre når de snakket med kjekke

27

sikkerhetsvakter. Uansett, lo hun, så er forholdet vårt litt ureg-lementert, ikke sant?

Foshan, Songxia, Dongguan, Wenzhou – hun skulle passeredem alle. Listen hennes skulle heves helt til himmelen. Det varbare én by hun kunne dra til nå, den største og lyseste av demalle.

1Jenta ved det nabobordet satt fremdeles og leste i bladet sitt,og kjæresten hennes sendte meldinger med iPhonen sin. Noenganger leste han en melding høyt og lo, men jenta reagerte ikke,bladde bare videre i bladet. Han så opp på Phoebe, bare brøk-delen av et sekund, og først syntes hun at han skulte med detvelkjente se-ned-på-deg-uttrykket. Men så skjønte hun at hanmyste på grunn av lyset. Han hadde ikke engang lagt merke tilhenne.

Jentas mobiltelefon ringte, og hun begynte å rote i veskenetter den og tømte innholdet på bordet. Det var så mangeblanke fine ting, leppestiftetuier, nøkkelringer, en lærinnbun-det dagbok også, en penn, løse kvitteringer, krøllete papirlom-metørklær. Hun tok telefonen, og idet hun gjorde det, reistehun seg og rasket sammen sakene sine og la dem fort ned i ves-ken igjen. Kjæresten prøvde å hjelpe henne, men hun rynketbrynene utålmodig. En 5-mao-mynt falt på gulvet og trillet borttil føttene til Phoebe. Hun bøyde seg og tok den opp.

«Ingen fare,» sa gutten over skulderen idet han fulgte etterkjæresten sin ut. «Det er bare 5 mao.»

De hadde akkurat gått da Phoebe oppdaget noe på bordet.Halvt skjult under en papirserviett lå ID-kortet til jenta. Phoebehevet blikket og så at de fremdeles var ute på fortauet og ven-tet på en lomme i trafikken for å komme seg over gaten. Hunkunne løpt ut og ropt etter dem, gjort dem en kjempetjeneste.Men hun ventet, mens hun kjente hjertet hamre og blodetstrømme til tinningene. Hun lente seg over og grep etter kor-tet. Fotografiet var pregløst. Man kunne ikke skjelne kinnbena,som i virkeligheten var så skarpe at man kunne ha skåret segpå dem. På bildet var pikens ansikt flatt og blekt. Hun kunnevært en hvilken som helst av kvinnene på kafeen.

28

Der ute leide gutten henne over gaten. Hun snakket fortsatti telefonen, og den slaskete vesken dinglet bak henne som en li-ten hund. Himmelen var klar den dagen, det var et drag av høsti luften.

Phoebe tok en papirserviett og børstet brødsmulene av kor-tet og stakk det trygt ned i pungen.